YAN FRIIS

Det Nye var mye rart. Også et blad for folk som likte litt kulere musikk. Sånt som smakte av jazztobakk og sene netter. Min redaktør Rigmor ga meg frie hender. Og da var det bare å skrive i vei. Her et møte med tre som ikke var i familien Jackson eller Osmond.

The Who-antologien. Intervjuer, reportasjer, plateanmeldelser og funderinger fra hele gruppens karriere, hentet fra Det Nye, Vi Menn og min egen nettside. Noe er sikkert strålende, annet er garantert urimelig teit, men det gir uansett et brukbare bilde av et av 60- og 70-tallets mest farverike og karismatiske rockeband.

Natur gjør seg alltid best på TV, det er noe alle vet. Men det oppdager man egentlig ikke før man skal ta 2. graden. Siden er det uforbakke for de fleste klimaentusiaster.

Stones’ fineste single? Kanskje. I hvert fall ofte. Onsdag 6. mai er det 60 år siden den ble utgitt i USA. England fulgte uken etter. Og Norge enda noen dager senere. En sommerhit av de aller største, og den perfekte ledsager til “Aftermath”-albumet.

De tre siste festivalene jeg laget egne reportasjer om i Det Nye var Pink Pop i Nederland, og Knebworth (1979) og Reading (1981) i England. Og Duedalen i Trodnheim i 1983. Jeg gikk fortsatt på festivaler etter det, men foretrakk å kunne gå hjem når det passet meg, ergo uten skrivepress.

Del 1 av mine festivalreportasjer. Mye Kalvøya. Årene 1973, 1974, 1975, 1976 og forhåndsomtale av 1977. Dessuten en feiende flott sak om Forumfestivalen i Arendal 1974. Publikum var så opptatt av å være politisk korrekte revolusjonære, at de mobbet Østein Sunde ved å avstå fra applaus. Ikke vakkert.