YAN FRIIS

Men verdensrommet visste jeg alt om, både fra Donald og fra de stadige sputnik-rapportene som ble heftig debattert blant smårollingene på Prinsdal. Man var umettelig der, selv mødre med krøllruller i formiddagshåret, ble tappet for mulig informasjon om verdensromrakettene, selv om de øyensynlig ikke hadde peiling der de satt og stelte negler og pattet på en Craven med "kork-tupp".

Et dramatisk år. Laika ble sendt opp i verdensrommet uten returbillett. Jeg fylte fem og Elvis herjet med “Jailhouse Rock”. Jeg erindrer to akeulykker som tok to barneliv. Og Kong Haakon VII døde. I Liverpool traff Paul McCartney John Lennon. Det ante ingen konsekvensene av. Ikke engang de selv.

Slik gikk det til at jeg ble gutten som husket sin egen dåp, jeg gikk opp til døpefontet på egne ben, fire år gammel, preget av stundens alvor, og ble våt i håret, akkurat som lille Jakob på ti måneder. Han ble døpt Friis, og jeg Calmeyer. Det siste fordi min stefarfar nektet min stefar å adoptere meg og gi meg navnet Friis. Den navneforandringen kom ikke til før min stefarfar var død. Damen på bildet er ikke min mor, men hushjelp Birthe fra Danmark.

Dessverre gikk vi inn i en grusom vinter. Min mor fortalte meg at når hun kom ned på kjøkkenet om morgenen, var vannet i oppvaskkummen bånnfrosset. Og det fantes ingen annen opptenningsved enn billedrammer. Snart skulle Elvis’ tekstlinjer i “Mystery Train” gi mening for min pappa, der han sto igjen på perrongen i snedrevet i Simrishamn:

Train, train, coming 'round, 'round the bend
'Round the bend
Well, it took my baby, but it never will again
Never will again

Det første ordentlige barneåret mitt - i den forstand at jeg kunne gå og springe og snakke og bedåre voksne damer med mitt strålende uskyldsblikk og mine viltre krøller. Nesten alltid blid - og en mester på potte. Erindringene fra året er dessverre dunkle og svevende. Men det var her Elvis startet, og sivilisasjonen slik vi kjenner den.