YAN FRIIS

Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november. «Telstar» svevet rundt der oppe i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde.

Veldig begivenhetsrikt år, Lumumba myrdet. Gagarin i bane rundt Jorden. Khrustsjov-Kennedy dueller på løpende bånd. Beatles i Hamburg. Vi med leieboer på Prinsdal, mannen som brukte opp alt varmtvannet hver eneste morgen.

Det verste øyeblikket var vel egentlig kakket på døren tidlig i første time. For da var det tannlegesøster som kom og ropte opp navn. Hun så ned på kortet hun holdt i hånden og leste opp navnet, nærmest som et spørsmål, med tydelig tannlegesøster-stemme. Og den ulykkelige reiste seg ustøtt og vaklet med tapre steg mot undergangen.