YAN FRIIS

Torstein Flakne går aldri ut på dato. Han er en av våre aller beste, og har vært det siden han åpnet ballet med The Kids. I en periode ankermann i turnébandet til Holton/Steel, og omsider kaptein i trioen Stage Dolls som nesten ble (og burde blitt) verdensstjerner. Han er fortsatt i full vigør, i stadig nye konstellasjoner med musikere han liker, og som liker ham. Jeg hadde som Det Nyes mann gleden av å følge ham tett på i de skjellsettende 80-årene. Her er starten på historien. (Foto: Arne Nordtømme)

Han kom til Norge for å snakke om en samle-CD og den irriterende situasjonen han hadde havnet i som sir og verdensvenn og Band Aid-mannen, når han egentlig bare ville lage musikk og slenge med leppa. Slenge med leppa gjorde han til Vi Menn.

Man husker påskene fra ungdomstiden. Her er mine erindringer fra påsken 1973. Jeg hadde ikke helt fått fasong på hvor jeg ville i livet ennå, men til Øyenkilen bar det.

Må jo nesten leke med Suno av og til. Her noen eksempler på poplærmusikk ingen kunne laget for noen måneder siden, nemlig min.

Veldig lite kunne måle seg med 007 i 1966, så hvorfor fikk “Sound Of Music” Oscar? Det er 60 år siden våren 1966, og man hadde mye å tenke på, og kose seg over. Beatles eksisterte som bare det, og jeg gikk på Bryn skole i Bærum.

Tunga ut av kjeften-årene. Kreativt vulkanutbrudd etter Decca. Intern misnøye etter “Time Waits For No One”. Audition-albumet, og Ronnies ankomst. Og endelig bråkjekk konfrontasjon med New Yorks klubbmiljøer og Londons punkere. (Og Lucille Ball.) Dette er del 2 av reisen gjennom The Rolling Stones single-diskografi.