YAN FRIIS

Keith Moon døde, og snipp, snapp, snute The Who. Trodde man, og aller mest Pete Townshend. Men The Who gjenoppstod i Cannes i mai 1979, og jeg var det. To filmer, to fester, en konsert, jordbær og godprat. Og gratis opphold på luksushotell. Av og til er man heldigere enn man fortjener.

Natur gjør seg alltid best på TV, det er noe alle vet. Men det oppdager man egentlig ikke før man skal ta 2. graden. Siden er det uforbakke for de fleste klimaentusiaster.

Stones’ fineste single? Kanskje. I hvert fall ofte. Onsdag 6. mai er det 60 år siden den ble utgitt i USA. England fulgte uken etter. Og Norge enda noen dager senere. En sommerhit av de aller største, og den perfekte ledsager til “Aftermath”-albumet.

De tre siste festivalene jeg laget egne reportasjer om i Det Nye var Pink Pop i Nederland, og Knebworth (1979) og Reading (1981) i England. Og Duedalen i Trodnheim i 1983. Jeg gikk fortsatt på festivaler etter det, men foretrakk å kunne gå hjem når det passet meg, ergo uten skrivepress.

Del 1 av mine festivalreportasjer. Mye Kalvøya. Årene 1973, 1974, 1975, 1976 og forhåndsomtale av 1977. Dessuten en feiende flott sak om Forumfestivalen i Arendal 1974. Publikum var så opptatt av å være politisk korrekte revolusjonære, at de mobbet Østein Sunde ved å avstå fra applaus. Ikke vakkert.

Sjette og foreløpig siste kapittel i Dylan-serien på yanfriis.no. Nesten alt jeg skrev om Dylan i Det Nye og Vi Menn gjennom en periode på nesten 25 år. Reportasjer, anmeldelser, intervjuer - og selvfølgelig jakten på Dylan, den dramatiske historien om et “Shot Of Love”-diplom som endte i en garasje på Røa. Kapittel seks er en kronologisk reise gjennom platene som kom i 1985-1995, CD-alderens inntog i Dylans diskografi, og litt film.