YAN FRIIS

Stones kom til Nya Ullevi, og Inge og jeg tok tømmerrenna på Liseberg. Hver sin smak. Dagen etter var det VM-fotball på TV. Vi valgte bort Stones. Jeg har dessuten aldri tatt kokain, men jeg feide sannelig bordet med et nys - og måtte løpe for livet.

Kaos og arroganse i popbransjen, velkommen til Neil Youngs verden, koreografert av manager Elliot Roberts. Pressen ble holdt på pinebenken en hel dag, intervjuavtaler ble foreslått og avlyst i ett sett, så var det konsert med volumet på 12, og full fart tilbake til Oslo. 10 minutter fikk vi. Så var det over. Og borte var han. To minutter senere banket Adresseavisen på.

1981 ble et eventyrlig år da jeg fikk muligheten til å tilbringe tre uker i Kina. Fortsatt et lukket land den gang. Opplevelsen kan nesten ikke beskrives. Men jeg forsøker. Alt annet som skjedde havnet i skyggen. Bob Dylan i Oslo, Readingfestivalen, oppløsningen av Kjøtt, rødbetkaker. Barneskirenn.

Det første 80-året ble høydramatisk. For meg begynte det på en måte med Paul, nyarrestert i Japan, og siden ganske imøtekommende i Abbey Road (inntil han pisset i veggen), og året sluttet med John, skutt ned og drept i New York i desember. Alt dette og intervjuer med Zappa, Cohen og Young Lords.

Veldig begivenhetsrikt år. Man kan ikke si annet når man får møte Mick Jagger, The Who, Frank Zappa (igjen), ABBA, tærne til Mick Jones og ikke minst selveste Paul McCartney - i Liverpool til og med! Da tåler man å ta på seg Sorkne-masken og slå et slag for Shaun Cassidy i ny og ne.