YAN FRIIS

1984 ble et ganske dramatisk år for Ulf Lundell. Han laget en ikke alt for god oppfølger til “Kär och galen” som bare inneholdt coverlåter. Deretter kom han dritings til Oslo, nyutkastet av et ekteskap, og så deppa og bitter at han øste det for en måpende presse.

Og The Beach Boys kom til Norge, og alt var ikke såre vel. Dennis fyllesyk, Brian bortreist med kjeften full av pannekaker, en ny plate ute som definitivt ikke var allverden. Ikke allverden i Ekeberghallen heller. Men solen skinte, og det var hyggelig stemning på Ambassadeur hotell.

Debbie ga meg åndenød. Oslo i august 1978. Og du slette min tid! Intervju og tre LP-anmeldelser.

Torstein Flakne går aldri ut på dato. Han er en av våre aller beste, og har vært det siden han åpnet ballet med The Kids. Her er hans historie, fra Melhus til St. Louis, slik den ble fortalt i Det Nye i løpet av drøyt ni år. Ukebladet gikk inn på tampen av 1989, akkurat da Stage Dolls befant seg i USA og hadde fått både single og LP inn på Billboard-listen. Mye er skjedd siden den gang. Men Flakne er fortsatt i full vigør, tidvis også med Stage Dolls, og Steinar ble ankermann i Åges Sambandet hele veien frem til og med den triumferende finale-turnéen i 2025. (Foto: Arne Nordtømme)

Sangen om Epstein og hans ofre. Mest om hans ofre. Særlig noen.

Han kom til Norge for å snakke om en samle-CD og den irriterende situasjonen han hadde havnet i som sir og verdensvenn og Band Aid-mannen, når han egentlig bare ville lage musikk og slenge med leppa. Slenge med leppa gjorde han til Vi Menn.