Her kan du kjøpe Yan Friis’ kritikerroste bok om The Rolling Stones.
— Ole Jacob Hoel om “Da verden kom til Sjølyst” (Adresseavisen)
1988 - året for Fred Anton Maier-dansen i Montreux, fiskestangkast i Valdres, kuleregn (litt) i Libanon, marguerita over alt, iransk flørt og tutti-frutti-layouten som var med på å knekke Det Nye. Mye å ta tak i, og alltid en ledig stol på Hovseter.
Året da CD-formatet festet seg, og The Beatles inntok det, og det plutselig ble om å gjøre å kimse og fnyse av vinylen som sto der i hyllene … og visnet. Men det skulle komme en dag. Her er i hvert fall omtalene av 105 av albumene som kom dette året.
1987 - antagelig det mest forrykte året av dem alle - med et lite forbehold for 1988. Derfor er det nok best at jeg velger et harmonisk fotografi av sommer og blomster på Svinesund som illustrasjon. Dette kapittelet har 18 års-grense og høy promille.
Vinylen rulet fortsatt, men CD-formatet var i høyeste grad meldt, særlig fra Japan. Big Brother dukket ikke opp, men det gjorde til gjengjeld synth-trommene. Tror de fleste platene fra 1984 vinner på at synthtrommene slettes og erstattes med organisk slagverk. Aller mest gjelder det “Levv’a livet!”.
1984 ble ikke storebror ser deg, men de fakket Treholt, og jeg kledde meg ut som ungarer (sammen med John), og la i vei i jakten på Bob Dylan som førte meg til Verona, Milano, Hamburg, Göteborg og København og inkluderte ansikt til ansikt kollisjon på toalettet (som Dylan neppe husker i dag).
106 grunner til å sette over kaffen, hvis du liker å lese plateomtaler, vel å merke. Mye ord i en tid hvor alt skal sies fort og kort. Av og til må man bare lene seg tilbake og leke at man er gammel. Eller være det.
1983 var et meget begivenhetsrikt år. Jeg ble forsøkt forgiftet på restaurant i New York, jeg var i Køben med Åge, fikk ny, sprøytelakkert, blåsvart rockabilly-frisyre i London, var på Honky Tonk-tur til Stranda, og bodde nesten i Trondheim til tider.
Variabel kvalitet på 1982-kolleksjonen, men anført av noen virkelige bautaer i populærmusikkens historie, både utenlandsk og norsk. Og da tenker jeg ikke bare på Clash, Mark og Åge.
Stones kom til Nya Ullevi, og Inge og jeg tok tømmerrenna på Liseberg. Hver sin smak. Dagen etter var det VM-fotball på TV. Vi valgte bort Stones. Jeg har dessuten aldri tatt kokain, men jeg feide sannelig bordet med et nys - og måtte løpe for livet.
