105 albumomtaler, 105 album som så dagens lys i 1987 - om vi inkluderer den store lanseringen av Beatles på CD (og Zappa) og en og annen CD-samling som brukte litt tid på å komme til Hovseter. Det var nemlig først nå jeg tok CD-formatet alvorlig. Dette utvalget er i hvert fall ganske representativt for hva året hadde å by på, hørt gjennom en gardin av marguerita og tilhørende rampestreker. Veldig mye snurret utrettelig i Hovseter Bar & Dritings. Av og til virket telefonsvareren.

Januar

Hüsker Dü: “Warehouse: Songs And Stories” (Warner Bros) ******

Et digert kraftig JAFS! og Hüsker Dü har slukt deg. Fire LP-sider med det ultimate glam.

En frynsete, larmende motorsag-gitar durer og durer øverst oppe og gjør hjernen nummen. Mens trommer/bass bare gufser og gufser på med en merkelig raklete utålmodighet. Og vokalisten rasper, rasper — omsluttet av overlydskoring som stikker sentralnerve-systemet umiddelbart.

Det er sirener og kampgny, Det er støy. Men det er også kort, konsis rock’n’roll med allsangkvaliteter som matcher både The Jam og R.E.M. Bare vondere, mer nåtidig.

Men skjønt det dreier seg om harde tider, er Hüsker Dü like lite don’t look back som navnet sitt. Skreller man bananen, skal det ikke mye fantasi til for å finne slektskap til gamle storband som The Byrds — på speed! — og (ja, The Byrds!) The Move og Yarbirds og ... Zeppelin(!). Samtidig er de veldig amerikanske. Og pokkers fengende.

Disse fire LP-sidene er den mest hektende, jublende feiring av adrenalin du får høre i år. Power!

(Det Nye, 3. mars 1987)

Februar

The Smiths: “The World Won’t Listen” (Rough Trade) *****

De store, bedende øynene, den store, bedende stemmen. Morrisey og hans The Smiths er her igjen og bryr seg. Med en LP som samler de siste par årenes singler, A-sider, B-sider og litt 12" snacks.

15 kutt som blør av weltschmertz. Salig bablende, søtlig tårevått, barnlig selvsentrert — men bak skurrer verden. Og bandet. For om Morrisey bare har denne ene stemmen som stiger og synker, stiger og synker med bris i vokalene, så forsøker bandet å gi hvert enkelt kutt et skudd egenart. Det kan være en krakilsk elektrisk gitar eller svaie strykere og fløyter eller banta-trommer og heavymetal-riffs — bundet sammen av bandets deilige foss av akustiske gitarer.

The Smiths' kortfattede, bittersøte vise-pop er svære saker i England. Men resten av verden har ennå ikke fått opp ørene. Denne LP'n gir et godt bilde av hva vi går glipp av.

(Det Nye, 7. april 1987)

The Style Council: “The Cost Of Loving” (Polydor) **

Min respekt vil Paul Weller alltid ha. Ikke bare for sin fortid (The Jam). men også for sin skruppelløse idealisme og sin bastante aversjon mot alle gylne middelveier. Men blir det god musikk av det? The Style Councils historie svarer: Sjelden, svært sjelden.

Bandets nye LP kommer i rar form — som ni låter fordelt på to 12" EP'er. Innholdet er dessverre altfor meget den nitriste, gledesløse form for soul og funk som Weller & Co har rendyrket. Låtene glir i hverandre, bare avløst av din egen utålmodige gange over gulvet hver gang du må snu platen(e). I det ene øyeblikket slapt, i det neste masete.

Grundig velspilt, Pauls vokale flathet ofte kamuflert av Dee C. Lees tilstedeværelse (skjønt hun er ikke så lite flat, hun heller). Men det svinger ikke, og du kjenner aldri det støtet opp ryggraden som kjennetegner god soul-musikk.

Style Council virker påtrengende akademiske i sin omgang med formen: de planlegger arrangementene og virkemidlene ned til minste detalj, men de oppnår bare å konstruere sanger om følelse.

Dessuten har Weller helt mistet evnen til å lage melodilinjer med sentrifugalt sug og refrenger som formelig eksploderer deg ut i lykkeland. «The Cost Of Loving» er like levende som den forstenede skogen.

(Det Nye, 10. mars 1987)

***I Europa gikk man for billedforside.***

Glitrende håndverk

Årets norske band så langt. Og suksessen er ikke helt ufortjent skal man dømme etter «Back To The Beat». Tomboy mestrer langt på vei en for nordmenn såpass vanskelig og fremmed genre som funk/soul. Bergenserne finner umiddelbart tonen i det høykommersielle åpningskuttet «Danger Of Love», og slipper den lite gjerne derfra og ut.

LP’n veksler mellom oppdrevne danselåter stinne av driv og pålagt heftige blåserstikk — syntetiske som ekte — og slake, bevende ballader som i hvert fall glimtvis snuser på det helt høyreiste, hjerteutvidende, gåsehuden (best er Lerøs «Dancing In Grey»).

Arrangementene har den nødvendige dynamikken. Man faller lett for Øyvind Lerøs gitarfigurer og klippende rytmikk. Per Hansmarks allestedsnærværende tangenter har det melodiske vosjet og de tinglende vakre tonene som utdyper stemningene og frembringer helhet i hver enkelt låt; og han drar LP’ns to instrumentaler «And Again» og «Islands», nydelig i over målstreken.

Kompet er i det hele tatt bunnsolid. Savner kanskje litt bedre bruk av Kalle Tangsets saksofon. Men det sier jeg mest fordi jeg har opplevd Tomboy «live».

Men selvfølgelig. Når alt er sagt og skrevet, så kan det ikke nektes for at Tomboys viktigste bit heter Torhild Sivertsen. Hun har modnet fabelaktig siden debut-LP’en. Hun vet å utporsjonere stemmens volum vakkert. Og fremviser samtidig en betoningssikkerhet som bare ble antydet den gangen. Dessuten er uttalen blitt omtrent feilfri.

Likevel går man ikke helt på ryggen av «Back To The Beat». En sak er at tekstene ikke akkurat får meg til å ule av fryd. Til det er de for ubestemmelige, for vamlje i ordbruken. Verre er det at det er lite ved Tomboy som skiller dem fra en drøss andre like flinke hvite soul-band i utlandet. Det slår ikke slike gnister av dem som av et Eurythmics eller en Alison Moyet.

Der kommer Tomboy faktisk nærmere «live» (igjen). Å høre Torhild synge «That’s How Strong My Love Is» på en god aften, resulterer garantert i gåsehud. Her har de frembragt glitrende håndverk i studio. Skal verden nedkjempes, må de finne det magiske groovet også.

(Det Nye, 7. april 1987)

Terje Tysland: “Gutta på by’n” (Plateselskapet) ***(*)

August for halv maskin

Eldre og mer reflektert, med en grovsmed-filosofisk holdning til livet. Tysland er en ru observatør. Han har det rette blikket, og omgås de riktige skjebnene. De mest trivielle, dem ingen legger merke til, men som er rundt oss hele tiden. For Tysland er den mest daglidagse type verdt en sang.

Det gir ham muligheten til å redusere de sproglige og symbolske virkemidlene — uten at tonen blir arrogant eller flåsete. Tysland elsker sine karakterer. Mest av alt fordi han sannsynligvis er én av dem selv.

Det skal ikke mye fantasi til for å finne Tysland i den kranglevorne typen som vandrer gjennom skole og militærvesen i «Som en stut»; en sånn type som sier han vil være fri, og som med det først og fremst mener i fred for øvrighet uansett. Slike typer er vevet av samme stoff som Hamsuns August — og befinner seg like langt vekk fra Paris-opptøyene i 1968 som månen. Terje Tyslands karakterer er ikke medlem av noen politisk bevegelse eller noen bevegelse overhodet, de kommer og går som en fremmed hvor enn de ferdes.

Som August har de også en tander sjel. Og denne følsomheten er Terje mindre redd for å vise jo eldre han blir. Det er en modnet følsomhet som nekter seg å bli altfor selvmedlidende sentimental. Uten at den fjerner seg fra evnen til å drømme.

«Gutta på by’n» er ikke en samling sanseløse drikkeviser. Faktisk er det bare tittelkuttet som går på flaska. Ellers tar sangene helt andre veier.

Her er duetten med Claudia Scott, «Heile livet». En bråvakker og sann sang om kjærlighets evne til å tåle det mest splintrende nederlag bare viljen til å bevare drømmene og håpet er der. Her er også «Værra me», en halvt humoristisk, men dødelig alvorlig utlegning av den smertefulle erkjennelsen av at ungdomstiden er ugjenkallelig forbi.

Men ingen Tysland-plate uten krakilske raseriutbrudd — det får vi i «Værra me dit»s sluttvers. Og apropos August: så svever hans ånd i sannhet over vannene i «Himmel’n og tebake» — en sang om karen som drømmer om det store lodd i lystig pokerlag og spiller seg fra gård og grunn.

LP’ns tekster er jevnt over meget gode. Så hvorfor er jeg så mellomfornøyd? Musikken, selvfølgelig. Aldri har Terjes blanding av Deep Purple, Jularbo, fest-på-lokalet og skillingsvise vært mer begivenhetsløs. Flat og tam og stiv og stolprende. Og det på tross av at han forsøker å sprite opp satsen med lette salsa-rytmer og litt reggae her og der. Det stanger når det skal svinge, og avspeiler aldri blues når Terjes stemme hulker etter det. Særlig disse trange rock’n’roll-riffene står bom fast, som staur i bakken.

For å bla tilbake, «Storm over åsen» var et stykke ren magi. Noe lignende skjer aldri på «Gutta på by’n». Det beste er bare tilfredsstillende, og det verste — en totalt misforstått ompa-versjon av «Waltzing Mathilda» — er noe midt imellom en stygg parodi på trønderrock og en regelrett krigserklæring mot Australia.

Jevnt over blir det en pyntelig og livløs plate som aldri tar av. Jeg savner draget, fandenivoldskheten, låtene som skiller seg ut. «Gutta på by’n» er en plate uten overraskelser. Den gjør bare det du kunne ventet litt dårligere enn du kunne håpet.

(Det Nye, 7. april 1987)

Mars

To år er gått. Og U2 er tilbake. Større, mektigere, frodigere. Med en visjonskraft som sprenger seg tvers igjennom hver ringlende gitartone og hver pumpende, bankende beat.

De har åpnet sitt musikalske uttrykk betraktelig. Alt er ikke bare et brusende styrtregn av denne guddommelige lyden The Edge og Bono frembringer sammen. Det holdes igjen vakkert her, det dempes ned, det tones opp til maksimum — suverent avstemt, mens de skjønneste melodilinjer flyter omkring i kulissene.

Tekstene flommer over av pretensiøse vendinger av storm og vind og regn og blod og golde ørkenlandskap. Nesten så det tipper over i det skingrende selvhøytidelige. Likevel klarer Bono å holde balansen, og kommer igjennom med et tekst-sett som satt til denne formidable U2-musikken, får en fascinerende poetisk nerve.

LP’n er U2s møte med Amerika. En sønderrivende rapport som lar stemningene veksle mellom hat og kjærlighet. Et «gammeltestamentlig» drama boblende av Bibel-symbolikk feier over dette gigantiske kontinentet og dets historie — i widescreen. Her suser vindene over konturene av tapte kulturer, her tryner gudfryktigheten til den motbydelige hamringen av mitraljøseild, her brenner korsene, her skriker selve naturen, mens Bono vandrer fra det medmenneskelige til det høyst personlige og søker tilflukt i et sett myke armer.

Og når ordene svikter ham («Trip Through Your Wires»), blåser han så mye ånd inn i sitt munnspill at tonene blør. Iblant er det som å oppleve en musikalsk parallell til Munchs vanvittige sanseliggjøring av naturen. Denne platen forhekser meg like sterkt som Zeppelins «Physical Graffiti» gjorde (og gjør).

(Det Nye, 14. april 1987)

Siouxsie And The Banshees: “Through The Looking Glass” (Polydor) **(*)

På tide våkne. De nye bandene er ikke nye lenger. Siouxsie & The Banshees fyller 11 år, plateselskapets forsøk på å skrive deres biografi i stikkordsform fyller syv tettskrevne flak — og her kommer gruppa med sin egen mimre-LP, 100% viet cover-versjoner.

Sangene er plukket fra katalogene til bl.a. Sparks, Bryan Ferry, John Cale, Television, Iggy Pop, Julie Driscoll, The Doors, «Jungelboken» (Disney-filmen!). Noen stor LP er det ikke. Gruppa gjør sjelden mer med låtene enn å gi dem sin karakteristiske «sound».

Eneste virkelig gode påfunn er sporadisk bruk av fett, fett blåserkomp. Muligens har respekten for originalene vært for stor. Sikkert er det at Iggy Pops monster-klassiker «The Passenger» mister alt i Siouxsies tapning. For å nevne det verste.

Det ironiske er at låtene i seg selv er så sterke at «Through The Looking Glass» står igjen som den mest hørverdige Siouxsie & The Banshees-LP'n på mange år.

(Det Nye, 7. april 1987)

Prince: “Sign O The Times” (Paisley Park) ******

Prince er vår mann!

Det kan ikke gjøres enklere. Og likevel er det ingen andre som klarer det, «Sign O The Times» er fire nakne platesider der lyder og instrumenter og stemmer vimser rundt Princes karakteristiske, minimalistiske grunnbeat av pakket trommelyd og boblende bassfigurer.

Å spikre Prince til noen genre er umulig. Selv om de fleste ennå liker å kalle det funk. OK, så er det det også. Når beat’en banker som mest monotont og mannens falsett rap’er og roper de typiske strofene om heite saker og koret iler hysterisk til. Men samtidig tar Prince turen over så mange av populærmusikkens felter — gjerne flere i én og samme låt — at den generaliserende kritiker blir sittende og hamre løs på sin egen tommel.

«Sign O The Times» er schizofren popmusikk. Skakk, rar, bisarr, sprelsk, uimotståelig fengende. En meget nær slektning av «Parade», bare rikere og fyldigere i smaken. Noen trekker sammenligninger tilbake til «1999». Kanskje pga. disse kjapt kjippende slager-emnene som dukker opp med jevne mellomrom (f.eks. «I Could Never Take The Place Of Your Man»).

Men lyd og arrangementer, og denne overrumplende frie omgangen med platestudioets muligheter er helt i tråd med den ned- og opp-stripping Prince bedrev på «Around The World In One Day» og «Parade».

Ett er sikkert. «Sign O The Times» befester inntrykket av Prince som rockens mest spennende og uberegnelige personlighet i 80-årene. Han kan tillate seg hvilken sving som helst, og komme ned på bena med en låt som er så til de grader gjennomført fascinerende typisk Prince.

Han kan være søtlig psykedelisk, bankende funky, skrallende rock’n’roll, deilig fylt av soul (så fylt at «Slow Love» matcher Delfonics’ nydeligste ballader når som helst).

Tekstene passer musikken ypperlig. Prince elsker stikkord-strofer (spekket med denne evindelige bruken av 4 U 2), og det er ikke alltid like lett å avgjøre hva han egentlig mener — uten at det forringer inntrykket.

Sikkert er det at han som alltid vimer fra det religiøst moraliserende til det utilslørt erotiske, uten at det ene spenner ben på det andre. Han taler gjerne den monogame kjærlighets sak, mens han med tungen lystent i munnviken iakttar jenta på dansegulvet. Men han velter også for dagen et forpint syn på vår virkelighet i 1987, med stikkord som AIDS og sprøytenarkomani (sjekk tittelkuttet). Prince bryr seg.

«Parade» var fjorårets LP. «Sign O The Times» er enda bedre, og jeg fatter ikke hvem som skal klare å overgå den i 1987. Bragden blir enda større når man besinner at «Sign O The Times» er en dobbel-LP — som man vel å merke ikke ønsker ett sekund snauere. Hvor mange dobbel-LP’er kan du si det samme om?

Inkluder «Sign O The Times», og du kan fremdeles telle dem på én hånd.

(Det Nye, 5. mai 1987)

The Smiths: “Louder Than Bombs” (Sire) *****

Amerikansk utgivelse som klapper sammen deler av «Hatful Of Hollow» og «The World Won’t Listen» — og sper på med de meget ferske «Is It Really Strange?» og «Sheila Take A Bow». Resultatet er ingen komplett single-samling, men et utstudert røverkjøp like fullt. 24 spor. Alle rett på sak (Smiths er mestere i å fatte seg i korthet). Skjønt, forsiret, luftig lydbilde der de akustiske gitarene dominerer i rislende, klimprende widescreen — ypperlig ivaretatt på CD! Johnny Marr er også meget habil på el-gitar, og der varierer han virkningene — fra klangfulle Byrds-akkorder til stupdykkende solo-løp i et flerrende regn av fuzz («Sheila Take A Bow»).

Denne CDen avslører imidlertid også The Smiths’ svakhet. Bandet gjentar seg selv ustanselig. Lydbilde og arrangementer justeres alt for lite i forhold til hverandre, Morrissey synger dønn likt hele veien — og etter vel halvgodt løp (ca. 12 låter), blir du innmari mett. 24 låter er klart i overkant av hva man orker.

(Det Nye, 7. april 1987)

Lang pause gjør godt? Bryan Adams trengte sikkert å roe seg etter mega-suksessen «Reckless». Men nå er’n så lei! Så her spretter mannen ut på markedet med et tettpakket stykke høytrykks-vinyl.

Det er stå-på omtrent hele veien; nyregrus på stemmebåndene, klamprende detonasjons-trommer og et gigantisk øs av gitarer, gitarer, gitarer. Adams har valgt sitt lydbilde, og holder seg til det. Han vil rope, og gjør det. Han vil ha et rusende underlag hvorfra disse grinende, iltre gitar-soloene kan ta av, og ordner det. Han vil bruke keyboards som blytungt, nesten usynlig bakteppe, og gjør det.

Alt vel og bra. Det låter svimlende veldreid, du får lyst til å hive neven i været, du får lyst til å stange mot lydveggen. Og jeg kan formelig høre hvordan Stage Dolls øver inn fire-fem av disse låtene til sitt nye sceneshow (og de kan sikkert forbedre dem som de gjorde med «Summer Of '69»).

Men når røken har lagt seg og alle er gått hjem, føler jeg meg litt tatt ved nesen. Disse kuttene mer ligner på låter enn å være det. De er fakter. Som forsøker å smigre både hardpop-fans og dansøser.

Så får vi høre at Adams er stolt av tekstene sine. Hvorfor det? Mannen mauler seg opp i Farm-Aid og New Jersey-realismen du kjenner fra John Cougar Mellencamp og Bruce Springsteen. Han vil være med. Men han klarer aldri å gjøre mer enn å hoppe fra 5’ern, og lander skjeivt og plaskende i en graut av utgåtte rock’n’roll-klisjeer av opprørere og heltegjerninger og farlige greier og ensomme hjerter.

Han er flere ganger inne på noe, men han greier ikke å fullføre historiene. «Rebel» er et typisk eksempel — meget lovende innledning, men så raser den ut i et dusinrefreng som grenser mot det totalt meningsløse.

Nå var jeg slem nå! Men jeg greier å gjøre det litt godt igjen. For saken er at selv om jeg føler meg tatt ved nesen, så liker jeg det. Det fenomenale øset, det til tider nyanserte og fintfølte solo-spillet til Keith Scott, og ikke minst Adams’ stemme — det samles i en formel som er udelt kommersiell og medrivende.

Og det er liksom litt av vitsen med pop-musikken. Er det ikke det, ’a?

(Det Nye, 28. april 1987)

Simply Red: “Men And Woman” (Elektra) ****

Om Chris de Burgh begynte å synge blåøyet soul, ville han sannsynligvis låte som Mick Hucknall. En interessant betraktning, uten at jeg helt skjønner hva den har her å gjøre.

«Men And Women» er samtidig en LP jeg ikke klarer å forholde meg til. Musikken glir uangripelig gjennom rommet. Velspilt ned til minste detalj. Og likevel engasjerer den aldri. Sikkert fordi soul-musikk dreier seg om mer enn å vise seg frem.

Simply Red har god smak og rapper lurt. En skarp iakttager vil oppdage at brorparten av låtene på «Men And Women» er basert på soul-giganter fra 60-tallet som «Hold On I'm Coming», «Respect» og «Think». Men Simply Red bløter dem ned, og erstatter ildebrann med sval, mjuk pludring.

Det er vellyd, det er vaselin, det er behagelig — men det er først og fremst passivt.

(Det Nye, 28. april 1987)

Vinyl:

Jeg har ennå «Time Ain’t Nothin’» snurrende i bakhodet. Og den greier ikke Green On Red overgå her. Men «The Killer Inside Me» beholder bandets sjanglende, brennende sjarm — skrudd fast i skeive, slarkete gitar-riffs som du har hørt en million ganger før, men som du aldri blir lei.

Og midt i det mørke, gjallende ekkoet vakler Dan Stuarts stemme. Grinete, trang og brekende. Han låter som om han har solgt sin sjel til djevelen og kjenner hornene gro.

Det er en berusende pine i disse låtene. Og de strekker seg etter alt mellom himmel og jord med en merkverdig ubehjelpelighet. Ruslende country, stram rhythm & blues, fossende gospel-kor, et vimsete piano — litt av hvert eller alt på én gang. Og disse elektriske «balladene» som svever så vidunderlig over det amerikanske mythos.

La gå at LP’n er ujevn. Jeg hører’n tvers igjennom når som helst.

(Det Nye, 12. mai 1987)

CD:

Sånn ja! Dette var saker og ting! Ikke bare låter «The Killer Inside Me» som en kule på CD. Men man får Green On Reds mini-LP «No Free Lunch» med på kjøpet!!

Og det innebærer blant annet bandets beste låt til nå, «Time Ain’t Nothing»! To LPer (OK, én og en halv) på samme CD. 18 låter, og nesten ingen av dem kælver (selv om et par tre snuser litt vel grundig på grøften)!

Dette er rølpete amerikansk rock’n’roll med blodet i kok og all ære til prærie, highways og whiskydunstende barer.

Forresten, lydkvalitet og produksjon (og punch!) er klart best på «The Killer Inside» — og det bør love godt for fremtiden.

(Det Nye, 30. juni 1987)

April

Litter Eden: “Back To Little Eden” (Mega) ******

Kvitnes’ mesterverk

Dessverre kommer denne anmeldelsen lovlig sent. På den annen side kom vårt Henning Kvitnes-intervju lovlig tidlig. Så det går opp i opp. Men hør: «Back To Little Eden» er en formidabel LP.

Tre gode grunner før vi i det hele tatt nevner tekstene:

1) Et rølpete band som har denne musikken under huden. 2) En eminent producer i Don Dixon. 3) Og viktigst: glitrende låter.

Førsteinntrykket av platen er til å grine av riktig. Den store, rullende ensemble-«sounden». Gitarer i massevis, en muskuløs rytmeseksjon som uavlatelig pønsker ut nye snedige, hektende synkoper — og i midt i det herlige øset spruter feite orgelakkorder.

Det skimrer, det har magien — og fremfor alt er det solid knyttet til tradisjon, rock'n'roll-tradisjonen den store, amerikanske.

Dessuten har Little Eden dette vesentlige tillegget som gir musikken og låtene særpreg: detaljene, klangfargene. overskuddet. Der er Don Dixon sentral. Men også en såvidt tradisjonell gitarist som Svein Rønning. Hans register er kanskje ikke det største, men det er stort nok til å veksle fra den snikende krim/Costello-vibratoen i «Twilight Zone» til det vidløftig svulmende gitar-koret i tittelkuttet.

Låtene i seg selv er overrumpende kommersielle. Allerede under innledningsstrofene begynner du å gynge med, og får den samme kriblende luft under vingene som bandet når refrenget bryter løs.

I sin iver etter det iørefallende, går både Henning, band og Dixon over the top i «April Nights» som er produsert og arrangert i filler. Men ellers behersker gjengen begrensningens kunst. Og bringer lytteren nær nirvana i nøkkelkuttene «Twilight Zone», «Time For Laughter», «Publand» og «Back To Little Edon» – fire låter som er like forskjellige som de er gode, bare det et under i seg selv.

Henning Kvitnes har nådd formkurven som komponist. Denne LP’n er ikke bare homogen «sound», men en samling glimrende enkeltstående låter.

Hva sier så mannen med den hese, svette stemmen og de slapt, slurende konsonantene. Sier? Han griner, han blør — for åpen scene. Selvmedlidenhet så sann og oppriktig at du får lyst til å omfavne mannen, ja, for sannelig har han ikke også dette glimtet i øyet som gjør at du ikke blir kvalm.

Dette er sanger om å vokse ut av ungdomstiden, det er sanger om å ryke hodestups inn i en annen ensomhet, et annet savn, en annen erkjennelse, med en autentisk skilsmisse som rystende klangbunn.

Jeg kan bare si takk. Og beklage at anmeldelsen ikke kom før.

(Det Nye, 5. mai 1987)

Hvorfor må alle hardrock-vokalister hyle sånn? Spør ikke meg, spør Tony Harnell. For den mannen kan jammen meg skrike. Så har han også en god del å skrike om. Svulstige tekster om nordlys og mørke krefter og solen, vår venn og desperate netter og ære.

Uetterrettelig tant og fjas om meningen med livet. Det betyr alt og ingenting, men det er i hvert fall positiv tale, befriende blottet for den blod, gørr og død som preger tradisjonelle hardrock-tekster.

Men vekk herfra og til låtene. TNT konsentrerer seg om å være knappe og rett på sak. De spiller sanger, og unngår behendig sånne endeløse, lefsete egotripper som aldri vil ta hatten og gå sin vei. Alle mann jobber for det maksimalt iørenfallende. Tonys hylende sirene i overdådig samklang med Ronnis gitarer, mens Diesel Dahl banker løs på skinkene deres.

Dette er radio-føde, og det kan meget vel gå veien for dem. Slik det har gått for Europe. TNT har langt større tyngde bak argumentene enn de svenske englebassene. Ikke minst har de Ronni le Tekrø.

Denne LP’n er en oppvisning i hva mannen kan. Og det er mye. Gitaren er høyt og lavt, dominerende som en gal hund, og i neste øyeblikk lyrisk som et pust i sivet. Han velter ut de styggeste tonene. Han flapper ut brutale solo-glefs. Han spiller som et helt symfoniorkester, beruset av vellyd. Han rister ut riffs som slår pålestikk på ryggraden. Han gjør fingerøvelser så du mister pusten. Og gjerne alt sammen i én og samme låt.

Om ikke det skulle være nok, så har’n dyttet inn tre kortkorte instrumentaler på LP’n for good measure — en triks vi kjenner fra Black Sabbaths «Master Of Reality».

Men. Er «Tell No Tales» en god LP? Vel, jeg er mest imponert over at det låter fett — ikke minst takket være Ronnis voldsomme tilstedeværelse. Men det er egentlig ikke så fryktelig mange låter som skiller seg ut. Det må også sies at Ronnies iver etter å mangfoldiggjøre og nyansere sine gitartriks truer med å rive låtene i filler.

Blir dette TNTs internasjonale kiennombrudd? Jeg klarer ikke helt å tro det. «Tell No Tales» viser først og fremst at det bor fryktelig mye i bandet. men de har ikke klart å kanalisere det inn i en overbevisende form.

(Det Nye, 26. mai 1987)

Thompson Twins: “Close To The Bone” (Arista) **

OK. Rupert Hine er gutten sin. Også her. Han produserer i vei, og klarer presse frem snev av magi både her og der i dette golde ødelandet av ingenting-låter.

Det kan være utstudert fokusering på en melodilinje, en klangfarge, en brå forskyvning i arrangementet. Barnemat for trollmann Hine.

Hadde bare Thompson Twins hatt noe å fare med. På meg virker de fullstendig utbrent; de makter aldri mer enn å klenge seg til noe som ligner på låter. Svøpt i de samme eldgammel triksene, dette synth- og danse-orienterte monstret som har hatt strupetak på britisk pop i storparten av 80-årene. Svær trommelyd, uttrykksløs vokal.

Jeg foretrekker en Lyn-kamp hvilken dag som helst.

(Det Nye, 9. juni 1987)

Tom Petty & The Heartbreakers: “Let Me Up (I’ve Had Enough)” (MCA) ***(*)

En sugende stopp-start rocker åpner LP'n. «Jammin' Me» er tradisjonell, men den svinger som et uvær. Klippete strofer, feit metronom-tromming, sinte Stones-riffs og et tempo som er utstudert kontrollert. Og jeg konstaterer fornøyd at Bob Dylan er medkomponist. Så herlig starter de ikke platene sine lenger.

Det fortsetter ikke særlig dårligere. «Runaway Trains» er skrudd fast i et programmert, flimrende synth-tema som angripes av hissige trommeutbrudd og et nettverk av gitarer som plukker og sklir – mens refrenget tar av i et øs fra såre tårekanaler. En fascinerende kombinasjon av nytenkning og tradisjonell Petty, plassert i et overveldende widescreen lydbilde. Og tristere tekster om istykkerslått kjærlighet kan ikke en mann synge.

Ny låt, «The Damage You've Done» og vi tøff tøff tøffer på lokomotiv-rytmen rett ut i en nitty gritty sak som har jord under neglene og masse fint rytmisk gitar-spill. Før det dekkes for LP'ns vakreste minutter, en bittersøt country-vals spunnet i akustiske gitarer og mandolin – og en tekst som nydelig maler ut historien om svik og spilt kjærlighet.

Ikke før gåsehuden har lagt seg, så begynner foten å gå til den sleipt besettende og lavmælte «My Life / Your World» som drives av meget effektiv tromming og en løpende, dultende bassfigur som kunne vært klippet rett ut av Billy Oceans beste hits. Teksten er av ladete, apokalyptiske strofer — om avmakt og tross, om generasjonskonflikt og maktstruktur, og svik og vilje.

Så langt holder denne LP'n. Men over på side 2 glipper grepet. Det blir masse riffing og lite melodier og dønn få overraskelser. Et av de beste kuttene, «All Mixed Up», er egentlig bare en rar flørt med dempet soulfunk (Rolling Stones-style) dynket i Pettys southern drawl. Man flirer når man hører den.

Ellers er det masse strevsomt håndverk her, ivrige gitar-figurer som tar det gamle rock'n'roll-trikset om og om igjen, litt hamrende tangenter og plystrende orgel og Pettys stemme som plager seg selv uten å finne melodier å flyte på.

Side 2 trår vannet, og kjeder meg. Dermed må jeg nødvendigvis erkjenne at dette bare er en halv LP. En nydelig variert og jevn side 1 satt mot en tam og hul side 2. Og det kan heller ikke benektes at platen er fri for det store løftet, den episke Petty-melodi, i klasse med f.eks. «Southern Accents», «Breakdown», «The Waiting» og «Refugee».

Nå er det sagt. Og så setter jeg på side 1 igjen …

(Det Nye, 26. mai 1987)

Marc Bolan And T. Rex: “Best Of The 20th Century Boy” (K-tel) ****

Han spilte elendig gitar, men som han spilte den! Et rått, metalliske glam styrt over et komp som alltid var boogie! boogie! — og hele greia sauset inn i sinnssyke falsettrøster, svaiende strykere og overprodusert lyd! lyd! lyd!

Marc Bolan var pop, glam-rock og heavymetal rullet i en uimotståelig, karismatisk image. Han sang om jenter og sex, men pakket det inn i en billedbruk som hadde mer til felles med Tolkien, Trollmannen fra Oz og «Star Wars». Det var umulig å forstå seg på ham. Og det var umulig ikke å bli fascinert.

Bolans høy-sommer varte i snaue tre år fra slutten av 1970 til et lite stykke ut i 1973. Hysteriet rundt ham døde, og han slet for å få fotfeste med innspillinger som var en skygge av hans tidligere jeg. Det ble piller og drikke og overvekt og depresjoner.

I 1977 var formen stigende. Hvor stigende fikk vi aldri vite, for 16. september 1977 ble han drept i en bilulykke. Her omtalte CD tar opp tråden i 1972 (T. Rex’ fire første slagere er altså ikke inkludert - rettighetene tilhører et annet selskap) og inneholder samtlige 16 T. Rex-singler fra da og til og med «The Soul Of My Suit» (mars 1977).

Merkelig nok mangler de to siste han ga ut før sin død, pluss en duett med Gloria Jones (riktignok ikke regnet som en T. Rex-single) og én obskur single utgitt under pseudonym.

Hadde disse fire tatt plassen til de fire LP-kuttene man valgte i stedet, ville CDen vært nesten perfekt.

Jeg stusser også over at låtene er plassert i helt tilfeldig rekkefølge; her finnes ikke tilløp til kronologi.

Et godt kjøp er CDen imidlertid. Mest kanskje som historisk dokument, for de senere singlene hans var ikke akkurat gode. Derfor lyver også tittelen, dette er ikke Marcs beste innspillinger, bare noen av dem — med udødelige, rallende herlige «Metal Guru» i spissen.

(Det Nye, 28. juli 1987)

Mai

Swing Out Sister: “It’s Better To Travel” (Mercury) ****

Denne LP’n lempet Curiosity Killed The Cat ned fra 1. plassen i England. Ikke ufortjent. Selv om de omgir seg med litt av de samme lydkulissene, er det temperatur i stoffet til Swing Out Sister.

Dessuten har de et lekent forhold til dette å arrangere låter. Dermed oppstår nyanser og variasjon. Og det trenges sårt i dette ellers så blodfattige landskapet som britenes flirt med forloren og stivbent dansepop er.

Nå er ikke akkurat Swing Out Sister grønnskollinger. De to herrene, Andy Connell og Martin Jackson, har finslepet sin eksperimenttrang i respektable A Certain Ratio (Martin slo dessuten trommer i den første inkarnasjonen av Magazine). Og de har tatt med seg alt de har lært av elektronikk og programmerte rytmemønstre inn i Swing Out Sister, uten at de lar det ta overhånd. For de «levende» instrumentene dominerer — fra utflippete, krøllete gitar-improvisasjoner til feite blåserstøt. Mens underlaget alltid forblir utstudert smittende rytmisk.

Bandets store profil er likevel ikke disse to, men sangerinnen Corinne Drewery (hun var kort periode med i Working Week). En høy, flott dame beryktet dame med rene, vakre trekk — en nydelig skulpturert frisyre. Å møte henne ansikt til ansikt får hjertet til å vake, stemmen til å svikte (jeg vet det, og hun ga meg en KLEM — nei to! og jeg fridde og … eh, hva har dette med platen å gjøre, og hvorfor banker pulsen sånn og hvorfor får fingrene glipptak på tastaturet?!?).

Corinne er ikke en sånn skoleflink sangerinne i Sade-genren, hun er altfor utålmodig og livfull til å være det. OK, du kan sikkert utsette en god del på teknikken hennes, særlig i vekslingen mellom det tilbakeholdne og de store emosjonelle utbruddene er det svikt i kontrollen.

Men så er det dette dype, erotiske draget i stemmen, da, og nærheten, og det at hun virker så pokkers levende — både sterk og sårbar. Det bor meget i Corinne, og vi kommer til å få stor glede av henne fremover.

Denne LP’n er bare begynnelsen. Enda litt bedre og mer spennende låter, så emmigrerer jeg til London.

(Det Nye, 23. juni 1987)

Søstrene Wilson hevder at denne LP-en er noe av det mest vågale, hardtslående og beste de har gjort. Noen bør snarest sende dem de første Heart-LPene.

«Bad Animals» er akkurat så midt på veien og radioorientert som de amerikanske massene ønsker. Svært lydbilde, et lass sanger som buler og buler mens de forsøker å finne ut om de er ballader eller rockere. Heart øser på. Låt etter låt etter omtrent samme fossende, velklingende mønster.

Det er flott, og det er ekstremt likegyldig. Dette er søstrene som laget «Dreamboat Annie», dette er søstrene som trykket selveste Led Zeppelin opp mot veggen. Nå spiller de med samme drakter som Starship, og er veldig opptatt av telefoner (men ikke fullt så opptatt av å skrive sine egne låter).

(Det Nye, 28. juli 1987)

Marshall Crenshaw: “Mary Jean & 9 Others” (Warner Bros) ***

I 've got a hundred dollars, let’s fall in love. Det er et Crenshaws sitat så godt som noe. Men det er dessverre langt mellom gullkornene på denne LPen. Faktisk finner du de beste i producer Don Dixons tekst «Calling Out For Love» (at crying time). Mye av tekststoffet virker både kluntete og uinspirert. Men han forsøker i hvert fall å henge det på lyden av noe stort.

Du har stemmen hans, det tynne, nasale hvinet som flyter langs den tristeste motorveien i verden. Du har gitarene, elektriske med masse romklang, som huker tak i en drøss herlig lørjete riffs og pludrer helt nede i country-åkeren med flisete negler. Du har trommene som avleverer solide eselspark. Det rykker og ruller. Og hele tiden holder låtene kontakt med det melodiske — som alltid har vært Marshalls styrke.

På sitt beste er han Beatles, Squeeze og western på én gang. Da er det deilig. Men som nevnt, han oppnår aldri noe mer enn forsøket her. Et par brukbare forsøk og en mengde mindre heldige. Og Marshall Crenshaw med glipptak gjør meg trist.

(Det Nye, 28. juli 1987)

Simple Minds: “Simple Minds Live In The City Of Light” (Virgin) ***(*)

Og Simple Minds fortsetter å overmytologisere seg selv. Sjekk bildet på side I i det innlagte heftet og se Jim Kerr opptre som Gud og Kristus-figur. Men OK, albumet er bedre enn «Jesus Christ Superstar», så hvorfor ikke?

Simple Minds har alltid vært et pretensiøst band, hele tiden på grensen til å tippe over i nesegrus selvbeundring. Men det er ikke så enkelt heller, for det er noe ved dem, noe magisk og trollbindende. Hvilket deres tallrike disipler vil underskrive når som helst.

Å møte Simple Minds' musikk er som å dukke fysisk inn i en strøm av lyd, assosiasjoner og ubevisst samhørighet; de gir lytteren denne behagelige følelsen av rus, mens bildene flimrer og sansene brenner søtt og kilende.

Simple Minds er en stor dings, og det er ikke lett å plukke bandets historie fra hverandre i enkelte låter ... eller hits. Simple Minds er en diger og evig strøm av lyden av... Simple Minds. «Live In The City Of Light» er fire platesider med konsertopptak fra Paris i august 1986. De fanger inn alt jeg nettopp har skrevet og alt man måtte mene om bandet. Det er svært, det er digert og det strømmer på og strømmer på.

Kerrs stemme høljende over en basisk, bankende rytme — og oversprøytet av higende keyboards og ljomende gitarer og kor. Flott lyd og Wagnersk veldig. Bandet konsentrerer seg om de mest kjente låtene fra sin katalog — inklusive «Promised You A Miracle», «Alive And Kicking», «Don't You Forget About Me» og «Sanctify Yourself». Det gjør ikke akkurat showet mindre attraktivt.

Likevel kan ingen overbevise meg om at dette «live»-albumet var nødvendig. Du hører et show, men du er ikke til stede; musikken virker egentlig mer lammende enn engasjerende. Jeg tror ikke det går mange dager før selv de mest innbarkede Simple Minds-fans erkjenner at de foretrekker studio-versjonene av alle disse låtene. «Live In The City Of Light» blir stående i hyllen og samle støv. Som 99% av alle «live»-LP'er før den.

(Det Nye, 23. juni 1987)

The Cure: “Kiss Me Kiss Me Kiss Me” (Fiction) (CD) ***

Pop for psykologistudenter

Robert Smith og hans The Cure dukker ned i den tungsindige lydstrømmen igjen. Dette pulserende kompet av vandrende bass, nøye utporsjonerte og meget skarpe trommer og ringlende gitarer. Pålagt disse lette, dansende gitarfigurene som ikke helt er soli, og heller ikke helt riffs. Mens Smith hviner, hulker og hikster høyt oppe i sitt plagete stemmeleie.

Det låter nesten skuffende familiært. Selv om bandet forsøker å gi «ensformigheten» et skudd liv gjennom å variere instrument-tilskuddet, f.eks. med sitaren i «If Only Tonight We Could Sleep», de syntetiske blåserne som benyttes i flere kutt, trekkspillet i «How Beautiful You Are».

Men låtene er likevel arrangert så identisk, at de blir vanskelig å skille fra hverandre. Dessuten er selve miksen på grensen mot grøtete, selv CDen klarer ikke å skjære igjennom der.

Dette er altså ikke det rare og eksentriske The Cure som overrasket og sjarmerte oss med «The Top» eller singlen «Love Cats». 1987-modellen er ikke ute etter å overraske. Her dreier det seg utelukkende om forpint dysterhet. Og fordi låtene er så likelydende, er det helt klart at et dobbel-album blir i drøyeste laget (CD-en inneholder én låt mindre, men så er den til gjengjeld enkel).

Men Smith har noe på hjertet, og han foretrekker å spa det inn i lytteren. 17 låter (18 på vinylalbumet). 17 tekster om de aller mørkeste sidene i et menneskesinn — slik de siver ut i dagslys i forholdet mellom to mennesker. Utgangspunktet er kjærlighet og erotikk, men sluttresultatet er uten unntak skjærende makabert.

Smiths versjon av kjærligheten er bygget på begreper som besettelse, eietrang, tortur, vold, smerte, ydmykelse og HAT — ulmende, glødende, skrikende HAT.

Sangenes jeg-person, mannen, er bæreren av mørkekreftene. Han struper og ødelegger alt på sin vei, og går lallende ut av hver låt nummen av smerte og iblant forvirret skyldfølelse.

Han må det destruktive, men han vil det ikke. Han oser giftig menneskeforakt, men innerst av alt pipler fortettet selvforakt frem. Det går en sinnssyk morder løs i disse sangene.

«Kiss Me Kiss Me Kiss Me» — grammofonplatens/CD'ns svar på «Psycho». Og jeg synes den er mer forstyrrende enn interessant.

Det synes antagelig Smith også, for han gjør faktisk et forsøk — et slapt og lite troverdig forsøk, men likevel — på å balansere ut stemningen i siste låts siste strofer. Før han går under for siste gang, råder han lytteren til å kjempe imot, kjempe imot: Bukk aldri under for mørkekreftene!

Det var jammen meg et flott råd å ta med seg ut i regnværet.

OK. «Kiss Me…» eksisterer. 72 freudianske minutter med Robert Smith. Kanskje synes du det er interessant å bli innviet i mannens erotiske blokkeringer og morslengsler. Selv foretrekker jeg en god pop-plate. Men så er jeg heller ikke utdannet psykiater.

(Det Nye, 30. juni 1987)

The Dukes Of Stratosphear: “Chips From The Chocolate Fireball (an anthology)” (Virgin) (CD) ***(*)

The Dukes er et florlett pseudonym for XTC. Når Andy Partridge og guttene får lyst til å leke at det er 1967 igjen, oppstår The Dukes. På med de rare klærne i alle regnbuens farger. Frem med de rare lydene. Og du sitter med en stilren pastisj på britisk og amerikansk psykedelisk pop.

Her omtalte CD inneholder både den nye LP'n «Psonic Psunspot» og mini-LP'n «25 O'Clock» (fra 1985). Det er en fleip for spesielt interesserte, men den er faktisk ganske morsom. The Dukes putter alle tenkelige navn i sin sorte gryte — Small Faces, Hollies, Kinks, Electric Prunes, Strawberry Alarm Clock og mange, mange flere — rører rundt og heller ut et brygg som kunne vært laget for 20 år siden, hadde det ikke vært for den eksellente lyden og balansen i lydbildet.

Det er britisk varieté og fuzz-gitarer og baklengslyder og hoiende allsang og tekster som flyter over alle hauger. Svakhetene ved prosjektet er at vitsen er vel lang, og at The Dukes nok har klart formen, men stort sett mangler bærende melodier å henge den på. Selv om «You're A Good Man Albert Brown» er en hockey-låt så god som noen. (Omslaget inneholder også tekstene.)

(Det Nye, 30. juni 1987)

The Dukes Of Stratosphear: “Psonic Psunspot” (Virgin)

Magazine: “Rays & Hail 1978-1981” (Virgin) (CD) *****

Et intenst band ledet av en person (Howard Devoto) så til de grader intens at Fjodor Dostojevski kunne ha oppfunnet ham. Devoto skrev sære tekster som gjaldt det livet, de bet og glefset sinn og sjel i flankene. Som en gal hund. Mens bandet pumpet, pumpet avsindig — og på sitt beste, når de fant sporet og tok av i et regn av gitarer og overlydstangenter, var det som å høre tidlig Roxy Music og Velvet Underground kollidere og gå opp i en høyere enhet.

Devoto har selv satt sammen denne CDen. Et utmerket utvalg. Og hvilket gjenhør det blir nå som CD-teknikken yter disse låtene full rettferdighet! Jeg får feber, jeg får angst, jeg skremmer naboene, jeg må høre mer: «Shot By Both Sides», «Motorcade», «The Light Pours Out Of Me», «A Song From Under The Floorboards» ...

Og tekstene følger med. Og trommeslageren på de fire første kuttene er i dag medlem av Swing Out Sister. Og Corrine er vidunderlig (Jeg tror vi gir oss der — Red.)

(Det Nye, 30. juni 1987)

Cock Robin: “After Here Through Midland” (CBS) ***(*)

Innadvendt, pompøs popmusikk med et brustent hjerte og et temmelig hudløst forhold til det meste. Elementer både fra folk og det symfoniske — men blir aldri noen av delene fordi alt dreier seg rundt disse spretne, drønnende trommene. Og gitarene som kiler og klør.

Peter Kingsberys klagende, plagete stemme dominerer. Men Anna LaCazio får også en og annen låt å helle sin sørgmodighet over. Lydbildet er kompakt, og trommene blir ikke akkurat mindre virkningsfulle på CD.

Cock Robins svakhet er at de uniformerer låtene, de blir altfor likelydende. Når du har kommet deg etter det flotte førsteinntrykket (her gir CDen virkelig litt ekstra), blir du rett og slett lei.

(Det Nye, 28. juli 1987)

Brian Eno: “Desert Island Selection” (EG/Virgin) (CD) *****

Eno er legendarisk for sin rolle som katalysator, producer og samarbeidspartner for gigantnavn som Roxy Music, David Bowie, Talking Heads og U2. Fullt så kjent er ikke hans solo-karriere. Den begynte som ukonvensjonell rock (1973), men tok ganske raskt veien mot fascinerende eksperimentelle landskaper som lå et sted mellom geometri og muzak.

Her omtalte CD konsentrerer seg om LPene «Another Green World» (1975) og «Before And After Science» (1977) — de to siste rockinfluerte utgivelsene hans — og avslutter med et utdrag fra «Music For Airports» (1978). Det er en nedtonet og høyst subjektiv samling. Enos mer utpreget harde sider — f.eks. «Here Come The Warm Jets» og «My Life In The Bush Of Ghosts» (med David Byrne) — forties. Det vi hører er en dempet og tilgjengelig Eno.

Ubeskrivelig nydelig og melankolsk musikk der hans fortid i Roxy Music ennå såvidt kan skimtes. Pluss en forsmak på mannens senere perfeksjonering av usynlighetens estetikk — f.eks. den gjennomsiktige «1/1» der hver tone, hvert tema går så sakte og stille som engler gjennom rommet. Og her, hvor luften og stillheten mellom tonene er like viktig som tonene selv, viser CDen sin suverene overlegenhet.

U2-fans har ikke råd til å la være å høre dette. For det er på denne grunn U2 bygger sine gigantiske katedraler.

(Det Nye, 28. juli 1987)

***De originale 1987-CD’ne som jeg fikk rett i lanken i februar og april 1987. Spiller dem aldri, og bryr meg ikke om CD-formatet, spiller bare vinyl. Mye mer gøy.***

The Beatles på CD: Bare rot!

Da EMI omsider gjorde The Beatles tilgjengelig på CD, falt den tradisjonelle LP-platens siste bastion. EMI gjør selvfølgelig veldig nummer av utgivelsene som kommer i puljer. Først ut var Beatles' fire første LP'er. I mai kom de tre neste. Og 1. juni fulgte «Sgt. Pepper» med brask og bram og gigantisk mediadekning verden over. Resten av katalogen følger i puljer ut 1987. Og i 1988 kommer to samle-CD'er.

Mange var bestyrtet da de fire første CD'ene, «Please Please Me» (1963), «With The Beatles» (1963), «A Hard Day’s Night» (1964) og «Beatles For Sale» (1964), viste seg å være i MONO! EMI begrunnet det med at Beatles' producer George Martin ville det slik. Stereomiksene fra den gang var ikke godkjent verken av ham eller The Beatles. Platene ble innspilt utelukkende med tanke på mono. Og Martin syntes det var en pine å høre disse elendige stereomiksene med trommer og bass i én kanal og stemmer og sologitar i den andre. Derfor mono-CD'er.

Etterpå gikk Martin fra sine egne uttalelser. Han hadde bare ment de to første LP'ene. Mens EMI holdt på sitt. Beatles var mono så godt som noe.

I mai kom så «Help!» (1965), «Rubber Soul» (1965) og «Revolver» (1966). I stereo. Godkjent av Martin. Og da kan man virkelig begynne å lure. For om noen Beatles-LP virkelig er elendig mikset i stereo, så er det «Rubber Soul».

Flere av låtene går omtrent i stykker pga. den kunstig delte stereoen. Sjekk f.eks. den elendige country-gitaren som står naken og krøllete frem i høyre kanal på «What Goes On». Maken til fumling har man sjelden hørt fra George Harrison. Og «Girl» mister helt fremdriften fordi instrumentering og sang er så delt at du sitter med to atskilte låter. Slik hele «Rubber Soul» er og har vært – katastrofe i stereo. Og enda verre: Hvorfor gjorde ikke Martin et forsøk på ny miks? Enda underligere blir dette mono/stereo-spørsmålet når man vet at «A Hard Day’s Night» i sin opprinnelige form hadde en aldeles utmerket stereomiks.

Rent nøkternt er de fire mono-CD'ene en storartet opplevelse. Forøket trykk i bånn, McCartneys bass meget fremtredende og minimal sus. Faktisk er «Please Please Me» mer sjarm enn klassisk pop, selv om to av kuttene, «Twist And Shout» og «I Saw Her Standing There», låter like levende, sprelsk og pumpende i dag som for 24 år siden.

«With The Beatles» er en mer homogen samling, litt mer rockete, med perler som «Please Mr. Postman», «All My Loving» og «Money» i spissen. Spesielt først- og sistnevnte har vunnet på CD-lyden fordi låtene i utgangspunktet er såpass overprodusert at det nærmet seg grøt på vinyl.

Men Ringo Starrs evindelige hang til å dælje løs på cymbaler hele låten igjennom er enerverende. Hver gang!

CD-utgivelsene får en vending fra og med «A Hard Day’s Night». En visepop-orientert LP; nesten alle låtene nydelig omsvøpt av akustiske gitarer. Og det har du aldri hørt før du hører CD’n.

«Beatles For Sale» ble laget under press høsten 1964. Beatles var et slitent band. Sterkt preget av det beinharde turnéåret pakket med TV-opptak og innspillingen av den første filmen, «A Hard Day’s Night». Derfor ble «Beatles For Sale» en ujevn samling låter. Noe er fryktelig tamt. Men samtidig er den avslappete countrystemningen innmari sjarmerende. Og «No Reply», «I’m A Loser», «Rock And Roll Music», «Eight Days A Week» og definitivt «Baby’s In Black» er klassisk Beatles. Sistnevnte vinner en ny dimensjon på CD, igjen fordi den er relativt lite overlesset.

Vi får noen uforutsette resultater av den moderne CD-teknikken også. I flere kutt knirker Ringos basstrommepedal, i «Mr. Moonlight» hører du den usmurte orgelpedalen bedre enn orgelakkordene. Nesten.

Over til stereo. «Help!» var også hastverkpreget, spesielt produksjonen virket tynn og metallisk. CD’n retter opp inntrykket. Lydbildet får større dimensjoner og mye bedre punch. De to akustiske visene «I’ve Just Seen A Face» og «Yesterday» blir en helt ny opplevelse. Det samme gjelder «The Night Before» med sine flerstemte sangharmonier. Og man blir imponert over hvor lite sus som er overført til CD’n.

Det generelle minus ved «Help!» er at den representerer Beatles’ forbigående flørt med elektrisk piano. Pianoet dukker opp på de fleste låtene og kler ikke Beatles’ «sound» i det hele tatt.

«Rubber Soul» har jeg nevnt. Katastrofal stereo ødelegger en samling glimrende låter. CD’n gjør ikke annet enn å fremheve dette.

Noe helt annet er «Revolver». Tidenes beste pop-LP. En overflod av stilarter samlet i melodier og arrangementer så hyperkommersielle at du kan grine. Ypperlig produsert. På CD rykker de stangende bassgangene i «Taxman» deg enda tettere inn på livet. Blåserne i «Got To Get You Into My Life» freser gjennom rommet. Boogie-pianoet i «Good Day Sunshine» ruller rett inn i stuen. Og du har skjønne «Eleanor Rigby», de kantete strykerne så tørre og skarpe at du skvetter.

Du har den overjordisk vakre «Here, There And Everywhere» som egentlig aldri kom til sin rett på vinyl fordi det ikke skulle noen ting til før den dovent susende kombinasjon av vokalist og kor begynte å skurre. Eller «I’m Only Sleeping» — så klar og ren at du hører musikernes tilrop i bakgrunnen. Det var noe til CD, det! Skal du bare ha én Beatles, så må det bli «Revolver».

«Sgt. Pepper» kommer jeg tilbake til. Den representerer starten på siste halvdel av Beatles’ karriere, mens «Revolver» var fullbyrdelsen av den første.

Men en konklusjon bør jeg vel ta med. OK. Etter å ha hørt gjennom de fire første vinyl-LP’ene i stereo, må jeg si at CD’ene neppe ville tapt på å komme i den formen. Det er egentlig «Rubber Soul» som først og fremst lider av katastrofe-stereo.

Når EMI først ventet så lenge med å slippe Beatles til på CD, og når de gjør så mye ut av at de har tenkt og tenkt og forberedt seg og planlagt, hvorfor gjorde ikke George Martin noe så elementært som å forbedre miksen der det måtte til. Han gjorde det jo da EMI ga ut samle-albumet «Rock And Roll Music» i 1976!

Med dette i bakhodet, kan jeg bare gi CD-utgavene av «Help!» og «Revolver» honnør.

Enda en kritikk: Innleggskortene på samtlige CD’er er under all kritikk. Ingen ekstra opplysninger, ingen tekster, bare elendige versjoner av sort/hvitt-fotografiene fra LP-covernes baksider (f.eks. er gruppebildet som prydet baksiden av «Revolver» kappet opp så man får ett hode på hver side i CD-heftet!). Og ingen av CD’ene gjengir coverbaksidene i sin originale form.

Slett!

(Det Nye, 2. juni 1987)

Juni

**Etterpåklok:**
Hastverksomtale i Det Nye, den kunne jeg jobbet mer med. Les heller kapittelet i “Beatles og jeg”.

The Beatles: “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” (Parlophone) (CD) ******

Rockens mest berømte plate er bejublet tilgjengelig på CD. Og den vinner på digital-trolldommen. Så klar lyd, så lite sus. Hodetelefoner avslørte effekter, instrumenter og kor-stemmer jeg aldri har hørt før. Selv om 1967s mangelfulle opptaksmuligheter også avsløres. Du oppdager enkelte stygge klipp, knirkende pianokrakker, utidig prating og slikt. Dessuten oppdaget jeg at den lange, døende pianoakkorden som avslutter «A Day In The Life» er kortet ned på CDen.

Men samma det. Varmen og magien som lå der i rillene for 20 år siden, smitter gledelig lett over på 1987. «Sgt. Pepper» er pop som sommerfugler i magen. Den er duften av blomster og den rislende følelsen av optimisme. Dessuten er Paul McCartneys fenomenale basspill forbilledlig, ennå i dag.

(Det Nye, 30. juni 1987)

Roger Waters brukte Pink Floyds siste plater til å gjennomleve sin egen bitre barndom og oppvekst. Nå har han kjørt gruppen ut i den samme bitre oppløsningskamp som Paul McCartney med The Beatles. Og mens advokatene slåss så fillene fyker, dukes bordet for solo-artisten Waters. Ny plate, ny spektakulær turné — og med tid og stunder en spillefilm basert på platen.

Ja, for «Radio K.A.O.S.» er selvfølgelig en tematisk plate. Ikke barndom nå, men nåtid og samfunnsengasjement — dyppet i tungsinn, men med et ørlite og ganske banalt lys for enden av tunnelen. Waters er bekymret. Radio og fjernsyn er i hendene på mektige krefter som manipulerer både underholdning og nyhetsformidling — og satellitt-sendingene har gitt disse kreftene hele verden i gave.

Waters kjører kloden helt ut på kanten av det kjernefysiske stupet; redslene sydd sammen rundt historiens to helter, en opprørsk radio-discjockey og en ungdom med helt ekstraordinære telepatiske evner. Det går bra til slutt. Og det som har gitt Waters håpet, er ... Live Aid.

Så veldig engasjerende er ikke denne historien. Dels fordi tekstene helt mangler dimensjonene som kunne gjort dem levende, men hovedsakelig fordi musikken er sjokkerende middelmådig. Det går stort sett i en monoton halvdisco-beat omgitt av blippende lyder og effekter og snatrende stemmer. Det minner av og til om Pink Floyd, men i en betydelig mattere og mindre personlig tapning.

Dessuten finnes her nesten ikke en eneste selvstendig låt. Waters dropper elementære ingredienser som melodi og ikke minst sterke refrenger for det helhetlige. «Radio K.A.O.S.» er bare et lydspor som går og går mens historien fortelles. Det er en grå og lite attraktiv plate. «The Final Cut» er en killer av en hitplate i forhold. Selv om CD'en sikkert har bra lyd.

(Det Nye, 21. juli 1987)

Go-Betweens: “Tallulah” (Beggars Banquet) ****

Jeg skal ikke lure deg og hevde at dette er årets plate eller noe sånt. Men jeg vil anbefale deg å be om noen smaksprøver hos din lokale forhandler, for Go-Betweens lager flott og lett fordøyelig popmusikk.

Sunget med ensom, plaget røst og hamret i form av skramlende elektriske gitarer. Mens bakgrunnen pyntes med en dasj søt melankoli — deltagende kor-stemmer, keyboards og ensom fiolin.

Og ikke nok med det! De leverer tekster langt over gjennomsnittet. Det er historier med uventete dreininger og spennende billedbruk, hentet innenfra. Alt i alt et fascinerende bekjentskap som vinner på jevnheten.

Det eneste som mangler er to-tre virkelig knall-slagere.

(Det Nye, 21. juli 1987)

Marillion: “Clutching At Straws” (EMI) **

Enkelte rockeband elsker å se seg selv som del av en eller annen høyere idé. Symptomene er ofte overdådig, «vanskelig» musikk som lener skuldrene mot det symfoniske. Og alltid dramatiske tekster som i et hav av pretensiøse bilder forsøker å overbevise lytteren om at både han og bandet er ute på et oppdrag så viktig at hele menneskehetens fremtid står på spill.

«Clutching At Straws» er Marillions nye bidrag. Et tematisk album bestående av tekster som er skrevet på hoteller og turnébusser, i fly og garderober verden rundt (det må jo være en rimelig tolkning siden alle tekstene er forsynt med stedsangivelser). Sangenes hovedperson befinner seg tydeligvis på hotellrommet sitt og lar erindringene løpe i en flom fra det ubevisste. Assosiasjonene raser hulter-til-bulter, men du får med deg at han synger om mennesker han kjenner og ting de har opplevd og at det er harde tider og så er det masse om frustrasjoner, galskap, ensomhet, oppbrudd, rastløshet, håp, Jack Kerouac (JACK KEROUAC?!?) etc.

Fish synger det. Marillion spiller det. Det låter akkurat som ventet. Og som man sier til det kjedsommelige hver gang (HVER GANG!): Det låter Genesis før 1975. Men det låter ikke spesielt spennende — og det gjør neppe saken bedre at LP'n mangler noe så viktig som slageremner. Her er ingen «Kayleigh», men masser av hit-og-dit slentring ned bombastiske korridorer, masse temposkifter, masse vekslinger mellom sentimental stillhet og svulstige orgasmer — uten at bitene samles rundt noe som gir musikken fremdrift. Det er lyden av pretensiøst, velspilt rot ( - og det er ikke engang Marguerita i glasset).

(Det Nye, 4. august 1987)

Roy Orbison: “In Dreams / The Greatest Hits” (Virgin) ****

Orbisons slagere fra første halvdel av 60-årene var den ensomste lyden i pop. Det var sanger fra den tradisjonelle kjærlighetspopens skyggeside, sunget med en stemme som ikke var av denne verden (for å rappe Bruce Springsteens karakteristikk av Orbison). Orbison var samtidig den første selvforsynte artisten. Han skrev låtene sine selv, arrangerte dem og produserte dem. Hans innflytelse på ettertiden kan ikke overdrives.

Virgin har nå utgitt en 19 spors (kortspilt) dobbel-LP med alle Orbisons største slagere. Men det er ikke originalinnspillingene. 18 kutt ble gjort i 1985, mens tittelkuttet (som dukket opp i filmen «Blue Velvet») ble innspilt med T Bone Burnett i april 1987.

Det er blitt et artig prosjekt, men ikke artig nok. Man holder seg ganske tett opp til original-arrangementene, og skjønt eksellente musikere og forbedret lyd og studioteknikk gir musikken ny og frisk klarhet, mister vi likevel den magiske dimensjonen som gjorde disse sangene til noe helt spesielt. Albumet låter mest av alt som en grei og habil gjennomgang av historien. Ikke mer.

Det skyldes ikke minst at Roys stemme har falt en (eller noe sånt) på disse 25 årene. Han klarer ikke lenger de overjordisk høye tonene, og må ty til strevsom falsett. Det blir f.eks. helt fatalt i «It's Over»s mektige finale.

Kjenner du Orbison, er dette albumet et ålreit tilskudd. Kjenner du ham ikke, bør du heller lete opp originalinnspillingene; de holder herfra til den evighet hvorfra de kom.

(Det Nye, 4. august 1987)

Los Lobos m.fl.: “La Bamba” (London/Polygram) *****

Slik filmmusikk lager de ikke lenger: Historien om Mexicos store sønn i 50-årene, Ritchie Valens (egentlig Richard Valenzuela), som bare rakk å slå igjennom før han ble drept i samme flyulykke som tok livet av Buddy Holly.

Istedet for å bruke original-innspillingene, valgte man å gjøre nye versjoner. Og hvilke: Los Lobos blåser deg rett på sjøen med en dose texmex rock'n'roll så rullende inspirert og rotekte at du bare kan vakle inn i nærmeste cantina og brøle Mescal!! Burritos!! Por favore!

Tittelkuttet kjenner alle nå (og noen vet vel også at «Twist And Shout» er et frekt tyveri av samme låt). Spørsmålet er om resten av albumet er like bra. Og jeg hviner Ja! Ja! … eh... Si! Si! Åtte kutt med Los Lobos. Alle i mesterklassen. Tåredryppere, rockere, snørrete saksofoner — og alltid denne atmosfæren som får tærne til å krølle seg i sandalene (Sandalene?).

I tillegg kommer fire kutt i nesten samme klasse med Howard Huntsberry, Marshall Crenshaw (som stilren Buddy Holly), Brian Setzer og Bo Diddley. A splendid time is guaranteed for all.

(Det Nye, 2. september 1987)

Neil Youngs triumf

Neil Young kommer zoooomende tilbake med sitt første betydelige stykke vinyl siden «Rust Never Sleep» samtidig som han er fandenivoldsk og tar sjanser som på «American Stars 'n Bars» og «Hawks And Doves». Og da snakker vi comeback! Etter sjarmerende støyrock, databankrariteter, eksentrisk rockabilly, stilren country & western, noen merkelige synth/rock-hybrider og ondsinnete rykter om nesegrus beundring for Ronald Reagan, er plutselig Neil Young rasende tilstede med fingeren på Amerikas puls.

«Life» er et sydende album. Hardt og brutalt, med arrangementer og et lydbilde som sparker og freser. Synthbruken er ikke fjernet, men maskinene integreres i det totale lydbildet og kobles direkte til mannens gitar som svir og ruser mer overstyrt enn noen gang. De dype og heslige synthgangene i «Mideast Vacation» har dessuten en helt annen og langt mer skremmende effekt enn Neils tidligere forsøk på å flørte konstruktivt med moderne lyder.

«Life» gir aldri ved dørene. Rockelåtene er uskjønne, hylende sinte — med Neils stemme drevet så høyt at den sloss mot sammenbruddet. Trommene slår basisk, basisk, gitarene skurrer og skjærer. Og ordene svir som syre. De som skrev at Young var blitt Reagans mann, må ha problemer nå. For disse sangene etterlevner ikke mye ære til Amerika, det selvbestaltete verdenspoliti. Fra Vietnam til Beirut. Budskapet er umiskjennelig fredsrettet. Neil taler all krig imot, stående i et inferno der kompet mer eller mindre direkte tar form av kanontorden og mitraljøse-ild.

Selv balladene hans — så vakre som noe han har skrevet tidligere — plasseres i denne uhyggelige forstyrrende dimensjonen. Den overjordisk nydelige «Long Walk Home» gir aldri lytteren mulighet til å smile lykkelig, for teksten er besk og istedet for skarptromme og tam tam bruker Neil ekte rifleskudd og kanontorden plassert perfekt på beat'en.

Han er også innom en av sine favorittemner, det mytiske Inca-landskapet, i «Inca Queen». En lang, akustisk dominert låt belagt med fordreide jungellyder som gradvis gjør låten tettere og tettere inntil du føler noe som bare kan sammenlignes med klaustrofobi. Et skrekkabinett av en låt.

«Life» er en engasjert LP. Full av gode låter. Rik på spennende arrangementer. For første gang har han klart å oppdatere sin «sound» uten at det virker påtatt, og uten å miste noe av sitt gamle jeg. Her går det skjønne og det heslige hånd i hånd, som det alltid gjør på Neil Youngs beste plater. Han sier noe om verden, han sier noe om tiden, han sier noe om menneskene og sjelene. «Life. virker på alle plan. Neil Young er hjemme.

(Det Nye, 4. august 1987)

Boy Georges tilbake-til-livet er et bedre stykke arbeid enn man kunne fryktet.

«Sold» kommer høflig ut av rillene. Kysk og velformulert dansemusikk av den lette, anvendelige sorten. Krydret med en kornett-solo her, en mjuk reggae-rytme der; spjærende synthblåser-stikk, driftige korjenter og heftige blåsere både her og der.

Alt mens Boy George holder stemmeleiet unna det altfor teatralske; isteden går han etter noe som ligger midt imellom soul-vokal og det bent frem sympatisk snille.

Det beste jeg kan si om LP'n er at den er ærlig hyggelig. Men det er enda mer åpenbart at det skorter alvorlig på gode låter. Og Boy Georges sjarm er dessverre ikke det samme som karismatisk egenart. Lenger.

(Det Nye, 14. juli 1987)

Juli

Grateful Dead: “In The Dark” (Arista/Elektra) ****

Tilbake etter syv års pause. Bandet som er minst like berømt for sitt stoffmisbruk og sine endeløse konserter (vi snakker 6–7 timer) som for sine plater. I 60-årene var de både hippienes og Hell Angels' favorittband. Det er de for så vidt ennå, selv om mange av tilhengerne for lengst har kastet håret og anlagt solide måner. Som bandet selv, for øvrig. OK, de er noen gamlinger. Men de er også noen gamle rever.

«In The Dark» er gått Topp 10 i USA. Ikke helt uten grunn. Det er en samling trygg, men innmari velspilt og disiplinert Vestkyst-rock som aldri låter rutine. Noe tilbakelent og ruslende, men med møkk under neglene og en utilslørt spilleglede som både har suget og varmen. Og ikke minst sjelen.

Sjefen sjøl, Jerry Garcia, var i ferd med å gå fullstendig til grunne på stoff for få år siden. Han kom seg opp og ut av helvete. «In The Dark» er derfor også en stor triumf for ham personlig. Og når han legger seg åpen — som han definitivt gjør i «Black Muddy Water» — er det ikke mindre enn gripende.

Grateful Dead har maktet noe så uventet som et comeback. Hvem hadde trodd at de skulle bety noe i 1987?

(Det Nye, 21. oktober 1987)

Madonna: “Who’s That Girl” (Sire/WEA) (Soundtrack) ***

Madonna gir fra seg fire låter til denne.

De resterende fem fremføres av Duncan Faure, Clüb Nouveau, Michael Davidson, Scritti Politti og Coati Mundi. Til sammen åtte kompakte dansekutt, og én ballade.

Det er ikke spesielt mye å skrive hjem om — selv om Mundis kompakte salsa og Scritti Polittis spretne og kuuule electro-soul har en viss underholdningsverdi.

Madonna er veldig seg selv — på grensen mot resirkulering. Tittelkuttet ligger for nær «La Isla Bonita», «Causing A Commotion» er mer strev enn melodi, «Can't Stop» er en lettvekter-popmelodi over et urolig komp.

Bare «The Look Of Love» nærmer seg noe; en ballade båret på hissig synth-perkusjon med jentas stemme lengselsfull og fraværende vakker — fascinerende arrangert, den er sval og likevel ildfull. Lyden er faktisk det beste på denne CD'n.

(Det Nye, 9. september 1987)

Buster Poindexter: “Buster Poindexter” (RCA/Electra) ****

Denne mannen drikker ordentlige cocktails.

Men han har kastet ganske mange bensinbomber inn i rocken under sitt mer kjente navn, David Johansen. Når han heter Buster, betyr det smoking, martinis og cool, sløy swingpop med flott tilsig fra soulmusikken.

David går inn i de stilrene arrangementene med et flir om munnen. Ikke fordi han fleiper, men fordi han har et oppriktig kjærlighetsforhold til musikken. Og det høres.

(Det Nye, 12. januar 1988)

The Police: “Every Breath You Take / The Singles” (A&M/Polygram) *****

Allerede fra første stund låt The Police så utsøkt flott.

Og denne CD'en rokker ikke akkurat ved legenden. Det harde sparket, den lett kamuflerte reggae-luggingen og Stings lyse, hese soul-røst. Det er som en sommerbris gjennom stuen — og et lydbilde så levende, dimensjonsrikt og deilig at du kunne forspise deg.

«Invisible Sun» og «Spirits In The Material World» er en opplevelse på CD (tro meg!) og tittelkuttet fremstår som en enda større klassiker enn jeg husket.

Men at de utelot «Synchronicity» og la inn en nyinnspilling av «Don't Stand So Close To Me» i stedet for originalen, er meg komplett ubegripelig. (Omslaget inneholder også tekstene)

(Det Nye, 9. september 1987)

Steely Dan: “A Decade Of Steely Dan” (MCA/WEA) ******

Visste jeg ikke bedre, ville jeg veddet på at compactdisc-systemet ble oppfunnet ene og alene med tanke på Steely Dan. Dette bandet (eller duoen som de etter hvert ble) skapte musikk for det mest estetiske øre. Hvert eneste instrument låter som det er innsmurt med vaselin, der finnes ingen friksjon, alt sklir nydelig på plass.

Steely Dan var et tindrende overskudd av musikalitet, og de kunne leke så lytteren mistet pusten. En sober lekenhet, et mangfoldig musikkuttrykk som hverken var pop eller funk eller rock (eller jazz!), og som likevel var alt sammen på én gang. Og hvilke synkoperinger, hvilke taktskifter. Og så denne såre, ensomme og vakkert lespende stemmen til Donald Fagen.

«A Decade Of Steely Dan» er en ypperlig sammensatt CD — nesten alle mine favoritter er med. Inkludert «Babylon Sisters», «Deacon Blues», «Hey Nineteen», «Do It Again», «Peg», «Rikki Don't Lose That Number».

Og som det låter på CD!

(Det Nye, 9. september 1987)

The Cars: “Door To Door” (Elektra/WEA) ***(*)

Jeg er kanskje en av de få ikke er lei av «Heartbeat City» - og som hevder at «The Cars’ Greatest Hits» fortjener ****** selv når det er søndag morgen og nøtta føles som et neshorn med hjernehinnebetennelse.

The Cars får det alltid til å låte som om de har kost seg noe så innmari i studio. Det som tyter ut av hifi-anlegget er pur champagne og kaviar (men ikke nødvendigvis Nad). Og det er deilig. (Hvor lenge skal du vri deg unna? — Red.)

«Door To Door» serverer The Cars nøyaktig som du kjenner dem. Ocasecs hikkende, hudløse stemme over dette totalkompet av gitarer, tangenter, elektronikk, harmonistemmer og herlig basisk tromming. Lydbildet utnyttet i hele sin dypde og vidde uten at en eneste lyd fordunkles. Det er utilslørt fengende pop, svøpt i lekne, lydkåte arrangementer (her og der pyntet med eksotiske klangfarger).

Tempolåtene besitter alle dette besettende draget som kjennetegner The Cars. Og balladene går omtrent under i sin egen sentimentale skjønnhet.

Men. Hvor godt jeg enn liker The Cars, må jeg innrømme at «Door To Door» trår vannet i forhold til «Heartbeat City». Kvaliteten på låtene er ujevn, flere av dem forsøker å erstatte melodisk bæreevne med krampeaktig iver. Og begge balladene, «Fine Line» og «Wound Up On You», kommer til kort mot f.eks. «Drive». Likevel lar jeg meg fascinere tilstrekkelig av gruppens lydmalerier. «Door To Door» er håndverk.

(Det Nye, 23. september 1987)

August

Marianne Faithfull: “Strange Weather” (Island/Sonet) **

Du skal være ualminnelig glad i røkhoste for å like denne longplaying platen. Dessuten bør du ha et nært forhold til Kurt Weill, Marlene Dietrich og Florence Nightingale.

Marianne får Tom Waits til å virke som en av Sølvguttene. Hun synger blues med en skrapende, usunn røst som vibrerer rustent langt ned i bass-registeret. Og hun gjør det til et komp så ubarmhjertig nakent at du enten går på ryggen og stønner "genialt", eller går på ryggen og stønner "surstofftelt".

Tom Waits, Dr. John, Garth Hudson og alle de andre gamlingene i Hakkebakkeskogen deltar med fynd og klem (fynd og klem?).

Mariannes gamle 1965-slager, «As Tears Go By», virker i sin nye versjon ikke 22, men 92 år eldre. Og mens sangene sleper seg hjerteskjærende avsted, kan vi andre sitte her og krangle om dette er blues eller Keiserens nye klær.

P.S. Marianne Faithfull var kjæresten til Mick Jagger i 60-årene, men han var innmari slem mot henne.

Marianne Faithfull: 2 Sissel Kyrkjebø: 5

(Det Nye, 16. september 1987)

Fra Lippo Lippi: “Light And Shade” (Virgin) ***

Den er finere kledt enn «Songs». Det skyldes selvfølgelig at Nesoddens store sønner har vært i L.A. og shoppet lyd. Steely Dans Walter Becker har produsert. Og musikerlisten er ikke mindre imponerende: Walter Becker (gitar på «Angel»), Dean Parks, Jeff Porcaro, Tom Scott. Bare for å nevne noen. De gir Fra Lippo Lippi en lun, cool dash av det velsmurte. Uten at det ligner hverken Steely Dan eller China Crisis (som Becker også har produsert). For duoens karakteristiske «sound» slik vi kjenner den fra «Songs», er intakt. Denne kjølige og veldig behagelige omgangen med melodiøsitet, nakenhet og grenseløs lengsel.

Per Øystein Sørensens engelsk virker troverdig nå, men som vokalist mangler han ennå en god del på å holde en hel LP igjennom. Han varierer lite og våger seg sjelden ut i betoning og frasering som kunne belivet tekstene. Dermed blir han redusert til en lyd på linje med alle andre lyder. En solist som låter som en backingmusiker. Og det bringer sangene som sanger på grensen mot det tamme. Gjøres det bevisst, eller er det et tegn på manglende rutine og selvtillit? Jeg vet ikke.

Summen av det vi hører på «Light And Shade» er i hvert fall en unnfallen, en passiv vellyd som aldri nøkker tak i lytteren. Det er skjønnhet og tandre pianotoner over et diskret, velsmurt komp der nydelige, vevre melodilinjer ustanselig triller forbi — men uten guts. Det er for meg lyden av et potensiale, ikke lyden av et ferdig stykke musikk.

Og hverken Per Øystein eller Rune (Kristoffersen) kan skylde på dårlig råstoff. Hver eneste låt har et eller annet, som hvis det hadde vært rykket frem og poengtert bedre, ville skapt en helt ny spenning. Og da tenker jeg som nevnt også på Per Øysteins behandling av tekstene. Flere av dem sier meget mer enn lyden av dem luller deg til å tro. Det er ord av blod, blues og temperatur her — en bekymret favning av tidsånden — som aldri unnslipper papiret tekstene er skrevet på. Ja, for dagens Fra Lippo Lippi svermer ikke bare for naturlyrikk og svevende bilder.

Er alt tapt? Selvfølgelig ikke. «Light And Shade» er et behagelig, velformulert produkt med flere veldig fine låter: f.eks. «Don't Take Away That Light», «Beauty And Madness» og tittelkuttet. Men den manglende spenning, den manglende temperatur, gjør at låtene etter hvert glir i hverandre. Du blir rett og slett ikke engasjert.

(Det Nye, 23. september 1987)

New Order: “Substance 1987” (Factory/Nonstop) ******

Rune Kristoffersens (Fra Lippo Lippi) favorittband feirer Factorys utgivelse nr. 200 med et dobbelt samle-album som inneholder samtlige av deres 12 singler i 12" miks. To av dem i nye versjoner. Det er kompromissløs dansemusikk, en industriell messe, ballett på en kappsag der rytmen går brutalt, programmert og uforanderlig mens keyboards og gitarer omtrent slåss om å finne temaer og melodilinjer de kan tyne til siste dråpe.

Det låter både romantisk og bitende kynisk på én gang. Av og til smertefullt heslig, andre ganger overjordisk vakkert — begge ytterpunktene opptrer i samtlige kutt. Og så har de disse dansende, vippende gitar/bass-linjene som du bare finner hos New Order og The Cure.

«Blue Monday» og «True Faith» har muligens størst masseappell. Men «Perfect Kiss» er en av mine hemmelige favoritter (spesielt den storslagne finalen).

New Order er umulige å komme utenom når 80-årenes pophistorie skal skrives. Det er blant de ytterst få som klarer å forsvare utgivelsen av 12" mikser hver gang (HVER GANG!)

New Order: 6 Vidar Lønn Arnesen: 5 (e.e.o.)

(Det Nye, 16. september 1987)

Beat Farmers: “The Pursuit Of Happiness” (Curb/Sonet) *****

Her går det kast i kast ned highwayen av veldig amerikansk og veldig elektrisk rock. Gitarene river og sliter og øser på, gutta har en killer slide, og vokalisten går tvers igjennom den amerikanske drømmen med et jublende Yippi!

Beat Farmers makter å variere formen også. Her er snev av gammel Sydstatsboogie. Her er tung bluesrock. En lett country-stomper. En nydelig klimprende versjon av Tom Waits' «Rosie». Og masse tidstypisk amerikansk gitar-rock med denne flisete ettersmaken av country.

Dessuten låter åpningskuttet, «Hollywood Hills» som et møte mellom Strawbs og Bruce Springsteen (stikk den!). Nevn Long Ryders, Green On Red og Georgia Satellites. Og jeg svarer at Beat Farmers står ikke tilbake for noen av dem. De er minst like besettende, og skriver kanskje de beste tekstene.

Beat Farmers: 5 Puls: 1

(Det Nye, 16. september 1987)

Tom Waits: “Franks Wild Years” (Island/Sonet) ****

Musikken fra Tom Waits' tolvskillingsopera. 17 sanger om denne mannen Frank som forlater småbyen og søker lykken i New York. Uten å finne den, selvfølgelig. Det er en røff tur der flaskeklirr og såre host i ullvanter erstatter illusjonene om den amerikanske drøm. Waits’ kjærlighet til personen er trollbindende, og «Innocent When You Dream» må være noe av det vakreste han har laget.

Likevel får jeg ikke den samme tenning for Waits anno 1987 som jeg fikk på sakene han gjorde for Asylum. Musikalsk er han glidd langt, langt ut i en meget sær sfære (relativt sett) som har fint lite med rock’n’roll (eller jazz) å gjøre. Dagens Waits lyder som en ektefødt sønn av Brecht/Weill, og hans musikalske virkemidler er nå pumpeorgel, trekspill og tuba, mens han synger gjennom en megafon på samtlige 17 låter.

Misforstå meg rett. Det gjør ham ikke dårligere, bare mindre tilgjengelig. Og jeg synes arrangementene blir vel likelydende i lengden. Fordelen med CD går ikke så meget på lydgjengivelsen som på spilletiden. 57 minutter er klart i overkant av hva en vinylplate makter.

(Det Nye, 7. oktober 1987)

John Cougar Mellencamp: “The Lonesome Jubilee” (Mercury/Polygram) *****

Gang på gang finner Mellencamp det skarpskårne, huskende sporet som gjorde «Pink Houses» til en vinner. Det er én av de mange gode nyhetene her. Andre: Tilsiget av fele og trekkspill og en bæljende kvinnerøst, samtidig som mannens faste band spiller tettere og hardere plogfure-rock'n'roll enn noengang. Et perfekt lydspor til Cougars mange og frodige historier fra baksiden av den amerikanske drømmen.

Han er som hypnotisert av disse menneskene som ligger halvveis ihjelsparket i velstandssamfunnets rennesten, og som likevel krabber videre på ren vilje. Mellencamp treffer helt klart USAs puls med tekstene, men som tidligere er ambisjonene større enn evnene. Ofte renner ideene ut i sanden fordi han ikke finner et sammenbindende element, noe som får tekstene til å munne ut i en punch-line som sender lytteren salig i gulvet. Der er og blir Tom Petty og Bruce Springsteen større enn ham.

Men «The Lonesome Jubilee» låter fordømt bra. Den er rå og stolt og svinger besettende. Og bruken av trekkspill og fele gir låtene en ustøhet som kler Mellencamps rock'n'roll perfekt. Er LP'n bedre enn «Scarecrow»? Jeg vet ikke ennå, men det skulle ikke forundre meg.

(Hvor var egentlig du i går? — Red.)

(Det Nye, 30. september 1987)

Michael Jackson: “BAD” (Epic/CBS) ******

«BAD» er en diger, skremmende ting som suger livssaftene ut av meg. OK. I flere år har jeg ledd av denne rare eksentriske skrotingen som bruker alle pengene sine på plastisk kirurgi, munnbind og spyttegale lamaer. Og jeg la ham instendig for hat da han stjal rettighetene til hele Beatles-katalogen foran øynene på Paul McCartney og Yoko Ono.

Men nå hevner han seg. Med denne tingen «BAD» som er så skuffende briljant at jeg må holde meg i skammekroken de neste tre årene med eseløre-hatten trukket ned over øynene. Vi som husker Den første verdenskrig og Stevie Wonder og Marvin Gaye, og som forsøker å holde oss desperat à jour ved å håse opp Terence Trent D'Arby — vi blir gjort grundig til latter. Michael Jackson er alene der oppe. Han er geniet og naturbarnet, den sorte musikks Messias, og det er ingenting vi kan gjøre med det.

Siden uslåelige «Thriller» har han ganske enkelt lagt en ny alen til sin allerede gudsbenådete stemme. Mannen/gutten/tingen er så uforfalsket og ren soul at du blir sittende og gape. Det er ikke bare stemmen, men hans totale og instinktive kontroll over instrumentet. Og hans nydelig arrangerte harmonistemmer. Og det er rytmefølelsen, denne sitrende uroen som forplanter seg tvers igjennom alle låtene og får hele tingen «BAD» til å vibrere, slå og koke så besettende infernalsk at du for et øyeblikk virkelig tror at diskoteket er veien og lyset og Tate Gallery.

Kok det ned og du sitter med et album breddfullt av rytme: disco-rock og funk (ladet med elektriske gitar-riffs). Og — det må selvfølgelig nevnes — ballader. «I Just Can't Stop Loving You» var en OK appetittvekker for LP'n, men balladen er og blir «Liberian Girl»; den har alt: melodilinjene, harmoniene, spennende arrangement og en stemmebruk så innlevet fløyelsvakker at gåsehuden freser ned ryggtavlen.

Men mest av alt er «BAD» en danse-ting. Og som sådan det beste du får i 1987. Variert, disiplinert og sinnssyk på én gang. Med en lyd så velsmurt og dynamisk at den forblinder deg. Producer Quincy Jones har gjort en kjempejobb. Det samme har de 117 000 musikerne som deltar. Tingen har tatt meg, og da er det egentlig ingen vits i å fortelle at tekstene er omtrent like interessante som et gjennomsnitts underholdningsprogram i NRK.

Takk for meg.

(Det Nye, 30. september 1987)

Aerosmith: “Permanent Vacation” (Geffen/WEA) ******

Og duverden som Aerosmith kom tilbake! «Permanent Vacation» er noe av det mest perfekte og varierte jeg har hørt fra dem. Det er rock så herlig rå og brutal som du kan ønske. Og samtidig en oppvisning i artisteri og musikalitet som andre såkalte hardrockere bare kan spytte langt etter. Aerosmith er så dyktige og så fulle av overskudd at de tillater seg å ha det morsomt mens de spiller. De leker.

Og hvilken kjemi det er mellom Steven Tyler (han har stemmen og kontrollen Dan McCafferty drømmer om), Joe Perry (gitarer) og Joey Kramer (trommer)! Det er som nevnt hard og grusete rock, men med masser av nyanser i. Det er bluesen, det er stå på rock'n'rollen, det er swingrock, det er Stax-soul (!) — ja, de strekker seg helt ut mot det klassiske (sjekk «The Movie»). Og når de gjør coverlåter, så gjør de det uten å tøyse. «I'm Down» ligger respektfullt akkurat der The Beatles la den fra seg, bare hardere og tøffere. Min absolutte favoritt nå er «St. John» som er så kompleks og frekt enkel at du går rett på ryggen. Og lyden, skjønt den er gått via tape, er kolossal og knivskarp — med en utrolig punch. Definitivt årets hardrock-CD.

(Det Nye, 21. oktober 1987)

The Jesus And Mary Chain: “Darklands” (WEA) *****

Sprudlende dystert!

Sannelig som Jesus-gjengen har renset opp lyden sin. Før stengte de seg inne bak en klaustrofobisk gardin av overstyrt, sagende larm. Nå står de nakne i bunkersen, og der inne skraller og klinger el-gitarene guddommelig mens rytmen pumper pumper pumper besettende og vokalisten durer dypt og tørt i kjelleren før han satser vilt og glammende ut i refrenget.

Det er sort, dyster gitar-rock så elementært genialt som noe jeg har hørt. Sugende på fandens egne halspastiller. Og om de messer aldri så meget, er det sprudlende saker, dette. Refrengene og oppgiringene klarer ikke engang Ramones på sitt mest kommersielle å matche. Og hvilken desperat tyngde i selve lydbildet!

(Det Nye, 28. oktober 1987)

Wendy And Lisa: “Wendy And Lisa” (Virgin) ****(*)

Noe ganske annet her, ja. De to herlige jentene fra Princes Revolution går duo. Og som de synger! Sugende, myndige røster, intelligente og kommersielle arrangementer som aldri slipper flørten med dansegulvet.

Tidvis er dette minst like sterkt og erotisk som søstrene Wilson var den gangen i 1976—78 da Heart var det nye store. (Er de det ennå? Ja, der ser man ... ) Det ligger fint lite av Prince her, selv om også Wendy & Lisa liker arrangementer med røff overflate.

Bredden er ganske stor, fra det besettende trøkket i «Waterfall» via den svaie balladen «Stay» til jazz/funk-instrumentalen «White» (de tre låtene følger til og med rett etter hverandre). Ved siden av stemmene og den snedige rytmeleken, er det Wendys snodige gitarlinjer som gjør denne LP'n.

Ujevnt, OK, men alltid spennende.

(Det Nye, 28. oktober 1987)

Warren Zevon: “Sentimental Hygiene” (Virgin) *****

Endelig tilbake igjen. Den rueste, mest svette og tungsindig rullende røsten siden Philip Marlowe. Plassert i dette uramerikanske, gitardominerte rockekompet som sparker lik en arbeidsgamp i en gammel Disney-tegnefilm. Dette er mannen som aldri legger skjul på at han har gått de mørkeste bakgatene, drukket de dårligste drinkene, røkt de skitneste sneipene og gått på de hardeste mandagene.

Sangene hans er røffe historier om røffe mennesker som har fått utlevert mer uhell enn de tåler, men som likevel på et vis makter å trekke seg selv ut i neste dag og den neste i kraft av et livsinnhold som er basert på de mest basiske mytene: Kona hvis du har, jobben hvis du har — eller håpet om at du engang skal få dem begge. Warren Zevons sanger dreier seg om å overleve — midt i den amerikanske drømmen.

Det er ikke akkurat blitt noe enklere siden forrige LP, «The Envoy» (1982). Veien frem mot «Sentimental Hygiene» har for Warrens del vært en kamp mot alkoholisme og plateselskaper (som enten droppet ham, eller ikke hadde tro på ham). Med LP’n setter han en triumferende sluttstrek. Den er en personlig seier både på det indre og ytre plan. Og den inneholder de mest følsomme og personlige sanger han har skrevet i sin karriere — uten at noe av hans guts og røffhet har forsvunnet.

Selv de mest pinlig oppriktig bekjennelsene unngår fallgruver som selvmedlidenhet og bitterhet. Dessuten er altså rammen rundt, musikken, så hardtsparkende og fengende som noe han har skrevet. Suverent ivaretatt av R.E.M. (som komper på nesten alle låtene) og gjester som Bob Dylan (munnspill i «The Factory») — som for øvrig slår Bruce Springsteen i hans eget spill — og Neil Young (den skurrende overlyds-gitarsoloen som går gjennom tittelkuttet), Jennifer Warnes og Don Henley.

Side 1 er perfekt. Side 2 mer ujevn — og jeg har ikke sans for «Leave My Monkey Alone», LP’ns eneste direkteflørt med moderne virkemidler og rytmer. Men ellers går det i det klassiske oppsettet av gitarer, gitarer, klingende tangenter og en rytmeseksjon som sparker og skyver dønn.

Det er forresten ballader her også, hudløse og skjønne saker som er med på å avdekke den virkelige Warren Zevon. En meget tander sjel med et hjerte av gull.

(Det Nye, 14. oktober 1987)

Midnight Oil: “Diesel And Dust” (CBS) *****

Skal verden først gå under, er «Diesel And Dust" et flott soundtrack. Våre dystre venner fra Australia vet nemlig hva søt, kilende popmusikk er også. Hver eneste låt på LP'n har dette mørke dragsuget av messende tonløs vokal (som brått kan hives opp i ekstatiske angst-høyder) og durende omgivelser. Rytmeseksjonen får hele stasen til å boble og smelle — den skaper besettende uro og rastløshet.

El-gitarene eier Midnight Oils låter. Trommene ligger langt fremme, det samme gjør det skarpe drivet av akustiske gitarer. Mens en strategisk plassert blåser eller cello gir låtene en ekstra liten fargeklatt. Bandet er utrolig flinke til å bruke kontraster, i det ene øyeblikket ro i det neste kliner de sjokkartet til el-gitaren, cymbalene eller hva som måtte være mest egnet i øyeblikket.

Produksjonen er veldig gammeldags, romklang og ekko blir grunnleggende elementer i det ferdige «sound». «Diesel And Dust» er skremmende jevn. Jeg skulle nesten ønske den var dobbel.

(Det Nye, 15. mars 1988)

The Monkees: “Hey-Hey-It’s The Monkees / 20 Smash Hits” (Platinum/Arista imp.) ****(*)

Følger du med på SKY, kan du ikke unngå å se The Monkees. For nå sender Sky disse TV-showene fra 1966/67 hver eneste dag klokken 18.00. Og da kan det være vel verdt å minne på at The Monkees' musikk har tålt tidens tann langt bedre enn TV-showene (selv om også de holder innimellom).

Denne CD’en inneholder 20 låter, inkludert samtlige store hits. «I'm A Believer», «Pleasant Valley Sunday», «Alternate Title», «Last Train To Clarkesville», «Daydream Believer», «Valleri», «D.W. Washburn» og kjenningsmelodien «Theme From The Monkees».

Dessverre er det lagt en god del gymsokker innimellom disse klassikerne, gymsokker som med hell kunne vært byttet ut med f.eks. «Mary Mary», «She», «Words» og «Porpoise Song». Men her er likevel nok til å gi deg en herlig tur gjennom den herlig enkle og ukompliserte popmusikk som var The Monkees.

Lydkvaliteten er noe ujevn, og jeg har en mistanke om at det ikke er benyttet mastertape til alle kuttene. Noen steder låter det faktisk som om de har kopiert fra vinyl! Suser gjør det også — men det sitter i hvert fall bedre i anlegget enn alt tilgjengelig vinyl-materiale, spesielt klassikeren over alle klassikere: «I'm A Believer».

(Det Nye, 7. oktober 1987)

The Skids: “Dunfermline - a collection of the Skids finest moments” (Virgin) *****

The Skids? Ukjent, sier du? Sikkert. Men i årene 1978–80 sto de faktisk for 10 mindre slagere i England (hvorav tre gikk Topp 20). De influerte en rekke av dagens store band — som U2, Simple Minds og Big Country.

Når det gjelder sistnevnte snakker vi egentlig ikke innflytelse, for Skids var faktisk det forrige bandet til Big Countrys Stuart Adamson. Og nå aner du vel hvor det bærer? Nettopp! Stolt og høyreist rock der gitarene ligger og durer som 10 000 sekkepiper mens stemmene hoier som like mange akterutseilte sjømenn og melodilinjene fletter og fletter av britisk (og særlig skotsk) folkemusikk.

Adamsons gitarer er toneangivende hele veien. Men Skids var særlig i starten langt hardere og rett på sak enn Big Country (i Norge kalte endog noen «Sweet Suburbia» og «Into The Valley» for punkrock, men det var omtrent like dekkende som et revnet fiskegarn).

«Dunfermline» tar oss på en flott reise gjennom bandets historie. Frem til de aldeles nydelige «Iona» og «Fields» der folkemusikken fortrengte rocken i bandet (og Adamson som sluttet).

En meget fin samling laget spesielt for CD.

(Det Nye, 21. oktober 1987)

***Ultra-autentiske bilder av de ultraautentiske CD-eksemplarene som jeg kjørte i vill fart til Frysja for å sikre meg. Mitt “White Album” er fortsatt uslikket.***

The Beatles: “The Beatles” (EMI) ******

The Beatles: “Yellow Submarine” (EMI) **

The Beatles på CD: Én klassiker og én katastrofe

Og nå nærmer vi oss slutten på CD-historien om The Beatles. "The Beatles" — eller "The White Album" som den er blitt hetende — kom i november 1968. Det var John Lennons favoritt Beatles-album. Aldri verken før eller senere laget gruppen et mer variert og rått musikalsk doktiment. Her er akustiske viser, rock 'n 'roll, tordnende heavyrock, blodig blues, blendende pop, pur vaudeville, de første av Lennons primalskrik, et stykke smertefull avantgarde lydcollage, teit allsang og meget meget mer. "The Beatles" er en utømmelig kilde. CDen sparker argumentene ut i rommet med en punch og en klarhet som tidvis nesten tar pusten fra deg. Og det på tross av at også dette albumet skjemmes av merkelig stereo-balanse (trommene ofte plassert i den ene kana'en) og litt (men mindre enn fryktet) sus.

Det som imponerer mest er The Beatles' utrolige øre for melodier og deres instinktive forståelse av rockens vesen anskueliggiort først og fremst gjennom meget effektiv bruk av elektriske/ akustiske gitarer og Paul McCartneys tunge, tunge bass som fremstår som et soloinstrument i seg selv. Ringo veksler mellom det briljante og det tafatte på trommene; han hadde tydelige problemer med omstillingen til det nye rå, direkte og likevel høyst krevende The Beatles. Dessuten låter trommene ofte papp (George Martins skyld?) — og det skjuler ikke akkurat CDen.

Men CDen styrker også John Lennons mening om albumet. Det er rett og slett herlig å høre hva moderne teknologi har gjort med "Back In The U.S.S.R.", "Dear Prudence", "While My Guitar Gently Weeps", "I'm So Tired", "Why Don't We Do It In The Road", "I Will" (Paul bruker sin egen stemme som bass), "Helter Skelter" (wow!), "Savoy Truffle" etc. etc. "The Beatles" er simpelthen rockens beste dobbelalbum på CD.

"Yellow Submarine" kom i januar 1969. Det er musikken fra tegnefilmen med samme navn. Halvparten består av George Martins orkestermusikk (og det låter faktisk flott på CD!). The Beatles' bidrag er et lappeteppe av gamle kjenninger ("Yellow Submarine" og "All You Need Is Love") og upubliserte låter som bare lå og slang. Gruppen tok ikke LPen alvorlig, og brukte f.eks. mesteparten av coverets bakside til å reklamere for "The Beatles" som fremdeles var aktuell i januar '69.

De "nye" låtene var temmelig halvhjertete saker, og fikk behandling deretter da de ble innspilt. Men når dette først skulle ut på CD, synes jeg EMI/George Martin kunne spandert på seg en ny (digital) miks. Det suser fælt både her og der, instrumentbalansen er tidvis både grøt og katastrofe (sjekk "Hey Bulldog"s totalt todelte stereo, og den fullstendig tilsølte "It's All Too Much" — som riktignok reddes av meget heavy gitarer og Ringos piskeslag-trommer).

Verst er "Only A Northern Song" som i 1987 fremdeles forblir et monokutt i heslig falsk stereo. Når du leser dette, foreligger forøvrig "Magical Mystery Tour" på CD. I oktober kommer "Abbey Road" og "Let It Be" — de to siste The Beatles-LP’ne.

(Det Nye, 23. september 1987)

September

Depeche Mode: “Music For The Masses” (Mute/Sonet) ****(*)

De er ute etter massenes penger. Ikke akkurat med de gladeste smilene i verden. Depeche Mode er dystre og messende. Men de er ikke fanget i sitt eget syntetiske fiskegarn. I motsetning til sine britiske konkurrenter, makter de å trylle frem søte, kilende melodilinjer og svøpe dem i pirrende arrangementer. Hver eneste låt får sin personlige drakt.

På sitt beste lager Depeche Mode både spennende og intelligent popmusikk. Mens O.M.D. ser ut til å ha gått i frø, klarer Depeche'ne å videreforedle seg selv. «Music For The Masses» er maskin-pop som makter å hente ut klangfarger fra hele regnbuen (med blåtonene som sval bakgrunn).

(Det Nye, 11. november 1987)

The Beatles: “Magical Mystery Tour” (Parlophone/EMI) (TV-soundtrack) ******

«Magical Mystery Tour» var egentlig en seks spors dobbel-EP. Men amerikanerne syntes det var altfor vanskelig, derfor gjorde de LP av det ved å legge til fem av de seks låtene The Beatles ga ut på single i 1967 (den sjette var allerede med som del av EP'n).

«Magical Mystery Tour» (EP'n, altså) er «soundtracket» til The Beatles' TV-film med samme navn. Den ble utgitt i desember 1967 (EP'n i Europa, LP'n i Amerika). EMI fraviker sin politikk med bare å utgi offisielle britiske album på CD med “Magical ...”, men det er OK.

Har du «Sgt. Pepper» og denne sitter du med et komplett sett av alt The Beatles ga ut på single, EP og LP i 1967. Mens de var sånn deilig psykedelisk kommersielle og rare.

Og det er fint arbeid med CD'n – hele stasen er mikset på nytt digitalt. Dermed har man også gjort noe med at LP'n i alle år inneholdt falske stereo-versjoner av «Penny Lane» og «Baby You're A Rich Man». Nå er det stereo som bare det (bare siste halvdel av «I Am The Walrus» er fremdeles og like uforståelig i falsk stereo*).

Og det må sies at CD'n inneholder låter som er mer selvstendige og bedre enn de på «Sgt. Pepper». «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever», «Hello Goodbye», «All You Need Is Love», «I Am The Walrus» og «The Fool On The Hill» går alle rett inn der oppe blant The Beatles' aller største klassikere.

Et men til slutt. Både LP'n og EP'n inneholdt et hefte med tegninger, bilder og historier fra filmen. Det er kuttet ut på CD'n.

(Det Nye, 21. oktober 1987)

*Oppdatert info

John Lennon oppsøkte EMI-studioene en sen narkotisk aften og ga seg til å mikse ekstra saker på den ferdige monomasteren til George Martin (bl.a. utdraget fra BBC’s radioteateroppsetning av Shakespeare's “King Lear”). Stor var George Martins fortvilelse da han skulle mikse “I Am The Walrus” i stereo. Johns siste pålegg lå på monomasteren, ikke på flersporstapen, og gjorde det umulig å lage en komplett stereo-master. Ergo måtte en forbitret Martin ta i bruk nødløsningen falsk stereo (fra “sittin’ in an English garden” og ut). Narkotika er ikke noe skadelig, sier vi.

Pink Floyd: “A Momentary Lapse Of Reason” (Harvest/EMI) ******

Vinyl:

Lang, lang intro av tunge åretak, det sakte plasket av vann, urolig, blippende synth og en nydelig pludrende, glassklar og ensom el-gitar. Og så tar hele dette gigantiske kompet fatt og husker oss inn i det harde og det myke, det eksplosive og det døsige — i et gnistrende regn av vellyd. flenget åpen av en gitar-solo som dirrer og blør og flyr høyt. høyt, høyt.

Det er så Pink Floyd at du kunne grine. Og nå mener jeg PINK FLOYD Pink Floyd. For denne LP'n avslører relativt brutalt at Roger Waters’ snakk om at det var ham og bare ham som var bandet, er like meget en halv løgn som en halv sannhet.

Roger Waters var «The Final Cut». En nedbrutt mann sønderskutt av minnene fra sin egen barndom, ute av stand til å skille mellom det kunstneriske og den regelrett sutrende ego-tripp. Han mistet simpelthen grepet et eller annet sted på veien gjennom «The Wall».

David Gilmour og Nick Mason (med god hjelp fra Rick Wright og en imponerende rekke session-musikere) bringer Pink Floyd tilbake til det magiske landskapet som de fleste forbinder dem med. Det er dysterhet og angst, men svøpt i et storslagent og høyreist lydbilde der detaljene svirrer rundt dette veldige, velsmurte maskineriet av et komp.

Masons dønn basiske trommer, de blytunge orgelakkordene, Gilmours lett forvrengte stemme og stadige gitar-utbrudd (han leverer en rekke ypperlige soloer her), lasset av harmonistemmer (hvori opptatt bæljende kvinnerøster), de lekkert plasserte saksofonsoloene — og lydeffektene, selvfølgelig, som frembringer denne typiske atmosfæren av drøm og uvirkelighet.

Det er pompøst og deilig, uten dødpunkter; du ønsker at det skal vedvare og vedvare.

Hvor står LP'n i forhold til Pink Floyds fortid? Jeg ville sagt at den dro ut essensen av «Dark Side Of The Moon», «Wish You Were Here» og «Animals» — uten at det egentlig låter resirkulering. Den er blottet for teatralske knep, og tekstene befinner seg i et område av ladet symbolikk — passelig vagt, og dermed langt fra de innadvendte marerittene som Roger Waters presset inn i «The Final Cut».

David Gilmour (som har skrevet alt sammen) mangler riktignok Waters’ talent med ord. Han vil så gjerne formidle vår tid og all den ondskap og nød som tynger menneskene både utenfra og innenfra — Pink Floyds versjon av Det tapte Paradis — men han blir lett både tam og svulstig.

Uten at jeg egentlig synes det gjør noe. På denne LP'n blir nemlig ordene lydkulissene til musikken, og ikke omvendt.

Selvfølgelig kan man kritisere tekstene, og selvfølgelig kan man kritisere at bandet holder seg trygt innenfor musikalske rammer som de definerte for mange år siden. Men samtidig synes jeg vi bør applaudere et band som gjør det de virkelig kan så til de grader perfekt.

Av og til har man lov til å sette seg tilbake uten motforestillinger og nyte lyden av noen gamlinger som utnytter stereoanleggets muligheter maksimalt.

Jeg tror ikke du blir skuffet.

(Det Nye, 30. september 1987)

CD:

Er det OK om jeg bortforklarer forrige ukes 6-stjerne med at min fornuft ble midlertidig utkoblet? Etter en uke i tenkeboksen må jeg nemlig innse at «A Momentary Lapse Of Reason» ikke er en klassisk Pink Floyd-LP.

På pluss-siden anfører jeg at albumet i hvert fall forsøker å levere en rekke selvstendige låter. Pink Floyd fatter seg for én gangs skyld nogenlunde i korthet. Dessverre betyr ikke det at de makter å forløse ideene sine. Mange av kuttene virker rett og slett uferdige, selv om gruppen tar i bruk et vell av lydtriks og effekter for å kamuflere svakhetene.

Men når de får det til, og når musikken eksploderer ut av høyttalerne i et regn av sjokkeffekter og vakre, vakre gitar-finaler, da står musikken herfra til evigheten (bortsett fra at de beste kuttene ironisk nok kunne vart lenger).

Lyden er heldigital — med noen få unntak, og her viser CDen sitt store fortrinn. Så overprodusert som deler av albumet er, må du ha CD-spiller for å få skilt instrumentene fra hverandre. Og hvilken glupsk punch som ligger i bånn her!

Den lange spilletiden gjør også sitt til at vinylversjonen blir slått ned i støvlene.

(Det Nye, 7. oktober 1987)

Pet Shop Boys: “Actually” (Parlophone/EMI) **(*)

For lydfreaks er det selvfølgelig artig å vite at denne er hel-digital (DDD) — og dermed komplett fri for båndsus. Hver eneste lyd eksploderer krystallklart ut av intet. Og guttene boltrer seg jo litt med effekter og sånt. Selv blir jeg nummen av å høre på CD'n i mer enn 10 minutter. Det skyldes at musikken uten unntak er bundet fast i en voldsom og monoton metronom-rytme som stort sett kveler alle de fine melodilinjene som befinner seg der inne et sted.

Pet Shop Boys har et begavet øre for pop, de bygger og bygger seg opp gjennom versene og har dette pang-refrenget som gir himmelske utløsninger. Men samtidig er de så altfor rettet mot diskotekene der øyeblikkets krav er en diger og monoton markering av rytmen. De søler dessuten forferdelig med effekter — også det veldig tidstypisk — noe som nesten alltid bringer låtene ut av fokus på en særdeles forstyrrende måte.

Ta «What Have I Done To Deserve This?». Temaet som synges av Dusty Springfield er kimen til en nydelig, nydelig pop-låt. Men Pet Shop Boys stoler antagelig ikke på at en god melodi er tilstrekkelig i 1987, derfor øser de på med unødvendige, men moderne brudd og effekter. Jeg opplever CD'n som altfor ensformig og spenningsfattig, og en klar nedtur etter deres debut-album.

(Det Nye, 21. oktober 1987)

Mick Jagger: “Primitive Cool” (CBS) ****

Den som kjøper denne platen behøver ikke å føle seg flau. «Primitive Cool» er ikke spesielt god, men den er heller ikke spesielt dårlig. Og i forhold til Jaggers forrige solo-LP er den rene åpenbaringen.

Miksen er umiskjennelig Stones. Rykende, møkkete rockere med solid punch fra trommene og gitarer som driller og river ivrig i flankene. Og sånne følelsesladete ballader og midttempo låter som holdes fast i et såpass sugende og stramt komp at det aldri begynner å renne av dem («Say You Will», «Kow Tow» og spesielt «Party Doll» er faktisk veldig fine). Med en viss overvekt for Jaggers mykere sider.

Micks stemme er så rå og røff Mick at den aldri blir dårligere enn en god parodi på Mick (Slike setninger skriver de ikke lenger! — Red.).

Bandet er pur krem — med Simon Phillips' harde metronom-trommer og Jeff Becks mester-gitar som toneangivende lekkerbiskener. Ingen kan beskylde de medvirkende for å overgå seg selv. Men så innbyr heller ikke låtmaterialet til det.

Jagger har først og fremst fått orden på seg selv og det han ønsker å gjøre; han har funnet tilbake til formen. Nå gjenstår magien — om han klarer å gjenskape den nå som han ikke har Keith Richards å slåss med.

Mens vi venter, er «Primitive Cool» et hyggelig alternativ.

(Det Nye, 14. oktober 1987)

Public Image Ltd.: “Happy?” (Virgin) *****

Lyden er svær, full av ekko — og likevel så tett at hver eneste låt virker som en anskueliggjøring av angst generelt og klaustrofobi spesielt.

John Lydons stemme remjer opp og ned skalaen som en gal ulv. Gitarene skurrer og klinger som et slags forvrengt speilbilde av U2. Korstemmer går i parodisk la-la-la. Et plutselig blåser-rykk. En like brå kuling av symfonisk vellyd.

Det skjer så mye rart her selv om låtene er veldig likt arrangert og oppbygget. «Happy?» er gjallende stolt rock (sjekk de majestetiske gitarlinjene), plagsomt besettende og så pinefull av angst at håret stritter.

En høyst verdig fortsettelse på “Album”.

(Det Nye, 14. oktober 1987)

Vinyl:

Han er ikke mannen som kaller på de store overskriftene. Men han er en lun og smart liten djevel, Chris Rea, med musikk helt ut i fingerspissene.

«Dancing With Strangers» er et utsøkt bekjentskap for dem som ønsker håndverk over gjennomsnittet. Sånne lune, dempete låter lagt på en skyvende, skyflende rytme — og båret frem av gitarer som klimprer og støter der det kjennes best. Sunget av en grov, hviskende stemme sløret av røyk og følelser.

Rea legger seg vakkert til rette i skjæringspunktene mellom Dire Straits (hør «Windy Town» og sukk!) og J.J. Cale. «Dancing With Strangers» er den beste og jevneste platen han har laget til nå. Den inneholder til og med flere låter med suverent hitpotensiale — og da tenker jeg særlig på drivende «Let's Dance» som husker deg rett til himmels.

(Det Nye, 14. oktober 1987)

CD:

Jeg skrøt av LP'n i nr. 42. Nå skryter jeg enda mer av CD'n. «Dancing With Strangers» er en samling låter som bare blir bedre og bedre dess mer du hører dem.

Reas kombinasjon av lun lunhet og rå nerve, den sotete stemmen hans, det herlige skyv-støt gitar-arbeidet — alt samlet i nydelig arrangerte låter lagt på bærende melodier. Det liker seg glugg i hjel på CD.

Det er Reas definitive album. CD'n inneholder for øvrig tre bonus-kutt (hvorav to er instrumentaler).

(Det Nye, 4. november 1987)

Bee Gees: “E.S.P.” (Warner Bros/WEA) **(*)

Come-back? Tja. Bee Gees forsøker å oppdatere «Saturday Night Fever» til dagens ødslige, harde og programmerte disco-«sound».

Brødrene sparer på falsetten (heldigvis), og vokalharmoniene deres er ikke blitt dårligere. Sitt fenomenale øre for pop-melodier har brødrene også i behold. Likevel oppstår ikke den gyldne kjemien på «E.S.P.».

Skjønt Bee Gees' beste sider stort sett er representert hele veien, stenges de inne bak denne bastante, sjarmløse rytme-markeringen. Kombinasjonen av programmert, dundrende rytme og tindrende melodiøsitet får de egentlig bare skikkelig til i «You Win Again».

«E.S.P.» er en kjedelig CD. Faktisk har «Bee Gees' Greatest Hits Volume 1» (singler fra 1967—69) tålt tidens tann bedre enn Bee Gees selv.

(Det Nye, 4. november 1987)

The Smiths: “Strangeways, Here We Come” (Rough Trade/Sonet) *****

The Smiths' farvel. Det er allerede tomt uten dem. The Smiths var magisk kjemi, mellom sanger Morrissey og gitarist Marr, mellom desperat selvutlevering og yndig melodiøsitet. De fattet seg i korthet, men berørte evigheten. Og alt ble gjort så vidunderlig enkelt: gitar, bass, trommer og vokal. Morriseys ensomme klagesang som ingen ende hadde. Marrs jinglende, jinglende gitarer (og iblant høypotente utblåsninger). Den ruslende, upretensiøse rytmeseksjonen. The Smiths fant skjønnheten både i det såré, innadvendte og det dagligdagse.

«Strangeways, Here We Come» er deres farvel. Alt det beste vi forbinder med dem er her (selv om de presser seg forbi fem minutters-grensen ved tre anledninger). Arrangementene virker en smule mer nyansert enn tidligere, og Morrisey forsøker faktisk å synge like meget som han klager. Samtidig er låtmaterialet usedvanlig sterkt — med «Girlfriend In A Coma» og «Paint A Vulgar Picture» som mine personlige favoritter. Og der felte jeg jammen meg en tåre...

(Det Nye, 11. november 1987)

Squeeze: “Babylon And On” (A&M/PolyGram) *****

En gang i middelalderen varmet Squeeze opp for Tubes i Ekeberghallen (Oslo). Siden ble de bedre og bedre og oppløst og tilbake igjen.

Dere som aldri har hørt dem før, vil kanskje synes de er litt vanskelige. Og det er de for så vidt også. Men gidder du å bryne deg litt, garanterer jeg at du kommer til å elske denne platen.

Squeeze er eksponenter for «intelligent, britisk pop». De skriver tekster om helt vanlige mennesker og deres helt vanlige problemer, men sett fra helt uventete vinkler. De er i det hele tatt ustyrtelig flinke med ord. Derfor er det så morsomt å følge dem (selv om det blir slitsomt å lese tekster som går fortløpende og uten opphold over fire tettskrevne sider — det er ikke engang angitt hvor den ene sangen slutter og den neste begynner!).

Elvis Costello elsker dem — ikke uten grunn. Men musikalsk har de mer til felles med 10 CC (bronsealderen) og kanskje litt XTC — mens Glenn Tilbrooks herlige stemme også hilser på Paul McCartney (steinalderen!). Det er høykommersielle melodier som likevel ikke tar de mest opplagte veiene. Rare overganger og harmoniseringer blandet opp med fantasifull instrumentering og en snedig miks stilarter (alt kommer meget fint til sin rett på CD).

Det er noe så sjeldent som popmusikk som vokser jo mer du hører på det. Og «Babylon And On» er allerede på min TOPP 10 over årets utgivelser.

(Det Nye, 21. oktober 1987)

Van Morrison: “Poetic Champions Compose” (Mercury/Polygram) *****

Van Morrison er havnet i sitt eget tidsvakuum. Hver plate han lager blir en så direkte fortsettelse av den foregående at de går i ett. Han rider langt, langt ute i mystikken. Mens stemmen hans, dette unike instrumentet, bobler og babler om sjelelig ensomhet, om erkjennelse, om menneskets møte med religionen — det er de store emner og de store bilder som roper frem de store mystikere og filosofer fra historiens dynn.

Det er det lille menneskes kamp gjennom mørket på vei mot lyset. Det er den aldrende mann og tenkers blues, og har fint lite med popmusikk å gjøre. Van Morrison har funnet et kunstnerisk hvilepunkt, og velger å holde seg der. Det går på bekostning av spenningen.

Morrison er idag en yhyre forutsigbar kunstner. Men samtidig lager han den vakreste musikken du kan få. Lengselsfulle melodiganger båret frem av kvinnekor og strykere, rammet inn av dette tinglende pianoet, inderligjort av Morrisons guddommelige røst og hans aldeles nydelige saksofonspill.

Han brukte nesten et livsløp på å finne et uttrykk for sin keltiske blues. Nå har han fanget det, og «Poetic Champions Compose» hviler i seg selv. Liker du Samantha Fox, betyr det ikke at du vil mislike Van Morrison. Vakker musikk er vakker musikk uansett når og hvor du er.

(Det Nye, 30. september 1987)

The Monkees: “Then & Now … - The Best Of The Monkees” (Arista/Electra) (CD) *****

En bedre samling enn «Hey-Hey-It’s The Monkees» (omtalt i nr. 41). Selv om også denne mangler «Mary, Mary» og «Forget That Girl». Den inneholder imidlertid nesten 20 minutter mer musikk, og cover-heftet er langt bedre utstyrt.

CD'n avsluttes med tre ferske innspillinger fra 1986, men av disse holder bare «That Was Then, This Is Now» mål.

Dere som følger The Monkees' TV-serie på SKY (hver dag klokken 18.00), bør absolutt kjøpe CD'n. Slik musikk lager de ikke lenger. Nemlig.

(Det Nye, 4. november 1987)

Oktober

Bruce Springsteen: “Tunnel Of Love” (CBS) *****

Da Bruce ble voksen

Etter bastante og remjende kommersielle «Born ln The U.S.A.», toner Bruce ned virkemidlene. Og blir veldig voksen. «Tunnel Of Love» er stappet med hudløse og modne kjærlighets-bekjennelser fra en mann som ikke lenger mimrer.

Utgangspunktet er ekteskapet/det faste samboerforhold — og vissheten om at kjærlighet ikke lever for egen maskin når rusen har lagt seg. Tonen er sår og fri for illusjoner, men egentlig aldri håpløs.

Bruces erkjennelse er at kjærlighet er noe to voksne mennesker må kjempe for sammen, hver dag livet gjennom. Han synger disse sangene med betagende ærefrykt, og instrumenteringen er perfekt naken. Hele E Street Band benyttes, men aldri samlet (bortsett fra i tittelkuttet).

Stemningen ligger et sted mellom «Nebraska» og «The River». Det er ingenting her som smeller umiddelbart, «Tunnel Of Love» blir mer en snikende skjønnhet som meget vel kan vokse formidabelt over tid.

I øyeblikket finner jeg musikken litt for slapp til at jeg jubler uhemmet. Men jeg tar forbehold, og fastslår at Bruce aldri har skrevet så poetisk, sant og godt før. Med «Tunnel Of Love» ble omsider verdens eldste tenåring voksen.

(Det Nye, 4. november 1987)

Du får ikke Marius bedre: Et bastardinstrument noe midt mellom bass og gitar — drar igang en fenomenal groove, det danser, danser mens Marius med all myndighet i verden brumler: Boom boom! Så hvorfor måtte han ødelegge showet med å bruke fullt band i siste halvdel av låten?' (Live gjør han den alene.)

Resten av CD'n er basert i en synth/piano-dominert ensemble-«sound» der Marius' gitar spiller mye mer med melodi og groove enn tidligere. Det er ingredienser av Stax-soul her; syntetiske blåsere blafrer over bankende, huggende beat. Uten at Marius blir der. CD'n er veldig variert; mye svette og mange sterke melodier — i rå, direkte tapning som suverent fanger live-feelingen. Og Marius' stemme har oppriktige og ekte drag av blues.

Men. Han finner aldri tilbake til CD'ns uhyre løfterike åpning (første halvdel av tittelkuttet). Resten blir liksom littegranne for upersonlig, pregløst og i de mest pop'ete låtene nesten slapt. CD'n beholder for øvrig løse tråder og forlengede avslutninger som ikke kom med på LP 'n. Pluss en ekstra versjon av «ln The Midnight Hour» og en bisarr, eggende akustisk instrumental (ikke oppført på coveret!). Musikken er storslagent rent og greit arrangert, ingen fiksfakserier — trommene sitter dønn i stereo — og gitarene er som vevet i stål og luft.

(Det Nye, 4. november 1987)

Belinda Carlisle: “Heaven On Earth” (Virgin) ***(*)

Tidligere leder av Go-Go's. Nå solo-artist med egen slager (den strålende «Heaven Is A Place On Earth»). Belindas stemme besitter en fin blanding av naiv (p)oppstemthet og erotisk kraft. Hun kan dette med å variere stemmebruk og effekter så strofene blir levende — om de er aldri så banale. I sats-øyeblikket får hun dette skurrende støtet som innevarsler stolt kraft.

Men materialet på LP'n står absolutt ikke i forhold til Belindas stemme og personlighet. Det kan skyldes arrangementene, for de gjør låtene fryktelig likelydende (sjelden mer enn en avglans av slageren) — i et sveip av tidsriktig kling-klang og sugende rytmemarkering. Som Manfred Mann gjør også Belinda en Cream-låt ("I Feel Free" i hennes tilfelle). Betyr det at denne blues/pop-trioen fra 60-årene snart får sin renessanse?

(Det Nye, 9. februar 1988)

Sting: “… Nothing Like The Sun” (A&M/Polygram) *****

Sting - skummelt god

Sting er en seriøs musiker og velmenende idealist. Musikken hans damper av lun varme og oppriktig bekymring for alle de svakere stilte i verden. Og han overgår de fleste konkurrentene innenfor såkalt sosialt og politisk engasjert rock fordi han alltid unngår éndimensjonale klisjeer og løpeseddelargumentasjon.

Stings styrke er hans poetiske formuleringsevne. Tekstene er flertydige nok til at det blir spennende å følge dem. Hver gang. (Nesten.) Det skumle er at musikken hans holder samme høye nivå. Varm, nær, fortrolig og aldri bundet i noe som ligner på båser. For Sting eksisterer ikke grensene mellom rock, reggae og jazz. Han beveger seg friksjonsfritt, omgitt av musikere så herlig forståelsesfulle for låtene at du får gåsehud.

«...Nothing Like The Sun» er så vidt jeg kan høre mer tilgjengelig enn «The Dream Of The Blue Turtles». Ikke minst synger Sting enda bedre. Du kan ikke unngå å la deg fange av albumet. Selv om musikken er såpass smul og mjuk at jeg personlig får problemer med å holde på interessen fra start til mål.

(Det Nye, 18. november 1987)

Lloyd Cole And The Commotions: “Mainstream” (Polydor) ****

Lloyd Cole har brukt opp lyden sin. Men de gjør det beste ut av det. «Mainstream» minner mer om «Rattlesnakes» enn om «Easy Pieces». Atmosfæren er avslappet og cool, gitarene sklir og triller rundt i miksen med en vidunderlig klang — iblant er det som kimet det i klokker.

Alle ekstra effekter — som litt blås, litt munnspill, litt kor etc. — veves diskret inn i helheten, og ødelegger aldri den nakne, spartanske atmosfæren. Ekstra poeng fordi bandet lager musikk av levende instrumenter og ikke av maskiner.

Det er blitt en vakker og bittersøt plate, og de sarte, velskrevne tekstene passer musikken som hånd i hanske. Men som nevnt innledningsvis, lyden av bandet er nå så familiær at det grenser mot det forutsigbare. Derfor blir «Mainstream» også en smule kjedelig i det lange løp.

(Det Nye, 9. desember 1987)

Robbie Robertson: “Robbie Robertson” (Geffen/WEA) *****

Ti år etter at han trakk seg ut av rocken og legendariske The Band (med LP 'n «Islands»), vender omsider Robbie tilbake igien. Og låter forbløffende ajour. LP 'n har det store, saktmodige «soundet» du forbinder med U2 og Peter Gabriel (begge deltar så det runger og griner her).

Det er rytmer, gitarer, synth, keyboards og korstemmer arrangert inn i et glødende teppe som formelig damper av spennende fargenyanser. Mens Robbies slørete, ru stemme slentrer gjennom et mytisk og amerikansk tekstlandskap som sitrer av lys og skygge, av uutsagte hemmeligheter og av flengende åpenbaringer.

Robbies eneste svakhet er at han har lett for å ta farge av sine medarbeidere, i «Sweet Fire Of Love» blir han for eksempel omtrent overkjørt av U2. På den annen side er intet på LP 'n forutsigbart (selv der deler av The Band medvirker, låter det ikke The Band), og samtlige kutt er forskjellige.

«Robbie Robertson» er svimlende mangfold, og de beste låtene (for ikke å snakke om tekstene!) går utenpå omtrent alt som er kommet i 80-årene. Og jeg får gåsehud bare jeg tenker på «Somewhere Down The Crazy River». Kjøpte du Gabriels «So» og U2s «The Joshua Tree», er det «Robbie Robertson» du egentlig lette etter.

(Det Nye, 9. desember 1987)

The Monroes: “Everything’s Forgiven” (EMI) ***

Overdose!

«Everything's Forgiven» er den deilige, flotte lyden av at ingenting skjer. Men det skjer med stil. Og egentlig kreves det ikke mer av popmusikk for at den skal selge. “Vi er interessert i å selge mest mulig plater på kortest mulig tid til de som har lyst til å høre platene våre.” (Lage Fosheim).

Sangene formidler lys og håp, men med et svalt drag av vemod. Typisk for The Monroes. Melodiene sitter uten unntak ved første møte. Og hver gang finner The Monroes refrenger som er om mulig enda mer kommersielle enn versene. Springsteen-pianisten Roy Bittan står for lyd og tangenter. Han har funnet en veldig internasjonal “sound” for The Monroes; stor og prangende der tøff beat og harde, sugende lydvegger overrisles av detaljer. Lage kan tøye stem- men høyt og klagende i disse omgivelsene av yre tangenter og klimprende gitarer og såre saksofoner og krasjende gitar-riffs og disse trommene som slår fett og hardt. fett og hardt. Iblant fornemmes en blanding av ABBA og Peter Gabriel, om jeg får lov.

Problemet er imidlertid at for meget blir for meget. Låtene på “Everything’s Forgiven” bruker stort sett den samme feiende flotte gi-bort-dressen. Mangelen på variasjon gjør musikken dødelig likelydende. Du oppdager ganske kjapt at Monroes/ Bitten bruker en innmari standard oppbygning på låtene. Det blir vers-vers-refreng i samme innpakning langt inn i evigheten. ingen uventete akkord-progresjoner, ingen overraskelser på veien. Musikken går som et tog på skinner, og du vugges langsomt inn i kjedsomheten. Ja, der har du summen av min erfaring med LP 'n: Jeg kjedet meg.

Bare ved tre anledninger våger The Monroes å bryte ensformigheten: I den meget vakre, men vel tradisjonelle balladen “If Only You Could See Me Now”, i den rytmisk skarpt markerte reggae-saken “Let Them Out Of There To Us” og i balladen “All Those Yearg Ago” (som blir fryktelig sentimental når den klokkeklare gutterøsten siver inn midtveis).

Problemet er - som alltid med Monroes - at det egentlig er umulig sette fingeren på hva som er galt, for plukker du LP 'n fra hverandre, blir du stående igjen med en uangripelig haug potensielle hits.

En overdose, kanskje det er der det stikker?

(Det Nye, 11. november 1987)

Manfred Mann’s Earth Band: “Masque - Songs And Planets” (10/Virgin) ****

Sent, men godt omtaler vi denne. «Masque» er et klart løft i forhold til Manfreds senere produksjoner. En lekker, luftig og usedvanlig variert skisseblokk. Her er bl.a. radikalt omarrangerte versjoner av The Jams «Start!» og Creams «We're Going Wrong», ferske komposisjoner fra Danny Newman («Telegram To Monica» låter som en ikke helt vellykket Police-pastisj) og Mick Rogers (den hymnelignende «Rivers Run Dry» er overjordisk vakker), et rasende fengende hit-emne i «Geronimos Cadillac» (som ikke ble noen hit).

Og innimellom gir Manfred Mann fra seg en håndfull temaer fra Holsts «Planetene» (hvilket inkluderer en helt ny Earth Band-versjon av «Joybringer»). «Masque» ruver ikke, den er altfor diskret og underfundig til det. Men musikalitet, slik du møter den her, trenger ikke store overskrifter.

(Det Nye, 9. februar 1988)

The Christians: “The Christians” (Island/Sonet) ****

Livet er ikke greit. Det kan sies på mange måter. The Christians velger en ganske behagelig variant. Lun soulinspirert rock med et lite nøkk av ska her og der. Den britiske trioen omgir seg med eksellente musikere, pakker alt i stemningsfulle og passelig spartanske arrangementer, og kommer fra debut-longplayingen sin med all ære i behold.

Ikke viktige saker, men absolutt verdt å beholde hvis du først får platen i hus.

(Det Nye, 12. januar 1988)

The Beatles: “Abbey Road” (Parlophone/EMI) ******

The Beatles: “Let It Be” (Parlophone/EMI) ****

De to siste offisielle Beatles-titlene er dermed tilgjengelig på CD. «Abbey Road» vant ikke så meget på det. Iblant blir suset litt for påtrengende. Men selve lydbildet er selvfølgelig krystallklart, og akkurat det tjener denne, den mest... eh … musikalske Beatles-LP’n på.

Mange, spesielt onkler og tanter over 40, synes dette er den herligste Beatles-platen.

«Let It Be» ble spilt inn før, men utgitt etter «Abbey Road». En mer upretensiøs affære, innspilt «live» i en haug av dårlige vibrasjoner (de fire beatlene var stort sett uvenner hele tiden). Senere «doktorert» av Phil Spector som la på kor og blås og strykere for å glatte ut alle rynkene. Han jobbet ganske rart.

CD’n avslører bl.a. at han mikset The Beatles inn i mono på tittelkuttet, mens kor og orkester er lagt til høyre og venstre for dem.

Alle halvhjertete låter til tross, «Let It Be» kommer styrket fra overgangen til CD. Her er oppstått en helt ny punch og klarhet, spesielt vil jeg trekke frem «I Me Mine» (sjekk skarpheten i den akustiske gitaren!).

(Det Nye, 23. desember 1987)

November

Paul McCartney: “All The Best” (EMI)
**(*) (vinyl)
*** (CD)

Vinylanmeldelsen:

Siden 1971 har Paul McCartney med eller uten sitt Wings dratt tre dusin slagere inn på de britiske hitlistene. En god del av de største dukket opp på albumet «Wings' Greatest» (1978). De fleste av disse er også tatt med på «All The Best» som til sammen huser kun 20 låter (inkludert den nye «Once Upon A Long Ago»).

Med andre ord: «All The Best» er helt bortkastet for dem som allerede har en god del McCartney i hyllen. Det er bare noen ytterst få kutt som ikke allerede foreligger på LP — og av dem er bare «C Moon» (1972) en skikkelig «killer» (mens «We All Stand Together» er mannens største gymsokk ever).

Enten bør vi få hele McCartneys hit-historie kronologisk (ja, for det er ikke «All The Best» heller), eller så forlanger vi LP'n med alle låtene som ikke finnes på LP (en haug glitrende B-sider blant annet).

Den nye låten, da? «Once Upon A Long Ago» er en vimsete ballade-pop'er med tunga ut av vinduet — typisk McCartney på tomgang. Huff.

(Det Nye, 9. desember 1987)

CD-anmeldelsen:

Tre låter færre enn på dobbel-LP'n. Det er en skam at de fjernet «Goodnight Tonight», for den finnes ikke på CD/LP fra før.

Ellers gjelder samme innvendinger som jeg hadde mot LP-utgaven. Altfor meget av stoffet er allerede tilgjengelig på «Wings Greatest». Hvor ble det av «Give Ireland Back To The Irish», «Sally G», «Letting Go» (single-versjonen), «Seaside Woman», «Spies Like Us» og alle de andre som aldri har vært utgitt på LP/CD?

Likevel gir jeg CD-versjonen en halv stjerne ekstra for lydkvaliteten (som er aldeles upåklagelig) og for spilletiden (alt på én CD). Dessuten har du muligheten til å programmere CD'n, og hoppe over gymsokkene, få essene avspilt i kronologisk rekkefølge.

Eh ... og hvis begrunnelsene blir bedre nå, så kjøper jeg en kompromitterings-lue.

(Det Nye, 23. desember 1987)

The Rainmakers: “Tornado” (Mercury/Polygram) ************** (god jul!)

En regnvåt jul?

Om «Let My People Go Go» tente fyr på føttene dine, slenger «Tornado» deg rett på bålet (hello Dollie!). Her får du en dose ilter amerikansk gitar-rock som holder. Ingen pusterom for feiginger. Bob Walkenhorst går rett på så det svir, mens gitarene klinger og skraper, og kompet vugger og hamrer med en innbydende brutalitet som er pur skjønnhet.

Og et sted der i bakgrunnen fylles hullene av tangenter, av durende synth, av feiende blås eller hva det nå er for noe regnmakerne finner på. Det oser overskudd, og det er så medrivende at der gikk jakkeermet mitt. Og Bob må ha en av de beste rock 'n’roll-stemmene i verden (litt?).

Og «Tornado» tramper takten som en gammel Motown-plate, fyrer av gitar-skrall som en gammel Creedence-plate, korer som en gammel Byrds-plate og danser bedre enn en ny Wall Of Voodoo-plate. Dessuten skriver Bob magiske regndans-tekster som er rastløse. skildrende bistre, frekke og mer hypnotiske enn Professor Occultis.

Julen begynner her — eller slutter et sted midt i «The Wages Of Sin» (når kirkepolitiet setter The Rainmakers bak lås og slå på oblater og altervin).

(Det Nye, 9. desember 1987)

Bob Dylan, Fiona & Rupert Everett: “Hearts Of Fire” (CBS) (Soundtrack) * (og godt nyttår)

En forferdelig plate fra en — så vidt meg bekjent — forferdelig film. Rupert skulle holdt seg til film-auditions. Fiona er bare nok en storkjeftet skjønnhet i en vegg av bombastisk lyd.

Og Dylan? Han gir fra seg to gretne komposisjoner — den ene sjarmløs ska-funk (?!?), den andre en skrotete rhythm & blues. Bare når han (fremdeles grettent) skrur seg inn i John Hiatts «The Usual» begynner det å slå gnister. Men den finnes allerede på single.

(Det Nye, 9. desember 1987)

George Harrison: “Cloud Nine” (Dark Horse/WEA) ******

Dropp The Beatles. Dropp “My Sweet Lord”. Med «Cloud Nine» har George Harrison laget en LP som står fjellstøtt uten å måtte skjele til fortiden. Og den eneste gammeldagse med platen er at den først og fremst domineres av gode melodier.

«Cloud Nine» er herlig musikalitet befriende blottet for effektmakeri. Refrengene sitter SMAKK! i skallen. Vi snakker magi, vi snakker pop svøpt i nydelige og heftige gitar-arrangementer, vi snakker tidløshet. Og vi gir med. producer/ musiker/ komponist Jeff Lynne (ELO) en bukett roser fordi han aldri tukler med George Harrisons særpreg.

«Cloud Nine» er en av årets store plater og overraskelser. Og dum som jeg er, dropper jeg ikke The Beatles likevel, men hyler begeistret at dette må være en av de beste ex-beatle LP 'ene noensinne.

(Det Nye, 9. desember 1987)

Før var det markert forskjell på soloartisten Ferry og Roxy Music. Ikke nå lenger. «Bête Noire» er en direkte fortsettelse på «Boys And Girls» som var en direkte fortsettelse på Roxys «Avalon». Perry er blitt forutsigbar. Han har funnet det han lette etter, og gir oss det igjen og igjen. En nummen strøm av trist vellyd, lagt på diskret medrivende rytmer, briljant regissert. Instrumentene flyter i og rundt hverandre, hver detalj er utstudert perfekt. Men det er ingen uro under overflaten, til tider virker det endog sjenerende temperaturløst. Du sitter med musikk som er dunkelt fengende og danseorientert på den luende måten — med Ferry klynkende dypt, dypt inne i mørket. Flinkt, proft, lekkert og herlig CD-lyd. Var det noen som hvisket kjedelig?

(Det Nye, 23. desember 1987)

Elvis Costello: “Out Of Our Idiot” (Demon/NonStop) *****

Årets rareste CD? Coveret er bare stygt, og stasen er ikke kreditert Costello, men «Various artists» (i virkeligheten Costello skjult bak en haug pseudonymer). Tidenes minst kommersielle innpakning?

«Out Of Our Idiot» (for en tittel!) er en samling B-sider og kuriositeter fra 1979—87 — inkludert blant annet «The People's Limousine» (kreditert The Coward Brothers), Costellos herlige duett med T-Bone Burnett fra 1985, og «A Town Called Big Nothing (Really Big Nothing)», en sugende skummel sak fra 1987.

Når man tenker på at dette er stoff Elvis skjuler på baksiden av singler — eller i skuffen sin, blir en nesten skremt. Så høy er kvaliteten på stoffet at «Out Of Our Idiot» står fjellstøtt side om side med Costellos regulære utgivelser.

(Det Nye, 23. desember 1987)

Forrige gang ga Eurythmics oss en rå porsjon rhythm & blues, ordentlig elektrisk gitar som sved og greier. Nå ruller Dave Stewart inn maskinparken.

«Savage» er et kaldt, programmert, elektronisk mareritt. Electro-pop eller electro-funk eller hva det nå heter (i hvert fall ikke søt musikk). Iørenfallende melodilinjer smyger seg riktignok innimellom de statiske rytmemønstrene, men de gir ikke musikken liv nok til at det blir interessant. Og Annies stemme er om mulig enda kjøligere enn før.

«Savage» formidler distanse i en eim av frostrøyk. Jeg synes ikke det er så innmari herlig, men gir Eurythmics en håndfull kronestykker fordi de våger å være å være annerledes igjen.

(Det Nye, 9. desember 1987)

Sisters Of Mercy: “Floodland” (Merciful/WEA) ***

Innmari dyster popmusikk der synth-kompet hugger besettende mens omgivelsene nesten får symfopop-kvaliteter. Gretten og streng vokalist, messende kor-ganger.

Sister Of Mercy slekter på litt av hvert — blant annet Suicide og Lou Reed. Men viktige er de ikke.

(Det Nye, 19. januar 1988)

Madonna: “You Can Dance” (Sire/WEA) ***(*)

Syv kjente Madonna-innspillinger er tatt med tilbake i studio for en ny runde på miksebordet. Resultatet er en samling såkalte danse-mikser (egentlig forlengede varianter av de opprinnelige grunnkompene der perkusjon/bass får mer fremtredende plass, pluss at vokalsporet tas ut og inn og/eller hakkes opp alt ettersom det passer mikseren).

Faren er at slike mikser gjør at låtene både blir og virker for lange. Men du kan også oppleve at de faktisk gjør dem berikende nye.

Begge deler gjelder på «You Can Dance». Side 2 ("Over And The Party") er et prikkfritt ritt gjennom spennende lek med rytme og klipping. Side 1 bør pusses vekk med sandpapir.

(5. januar 1988)

Et løfterikt band smører seg bort. De lette, sjarmerende pop-visene med sitt svakt eksotiske strøk av psykedelia har måttet bite i gresset for noe vammelt, velbehagelig anonymt.

Aztec Camera skyfler rundt på filttøflene sine etter en mjuk, mjuk danse-rytme. Alt er drepende kjedelig lekkert.

Og der satte stiften seg fast.

(Det Nye, 19. januar 1988)

deLillos: “Før var det morsomt med sne” (Sonet) ******

deLillos på alvor!

Det er lett å ufarliggjøre deLillos. De er så rare og ubehjelpelige, så sjarmerende. Instrumentene dilter av sted bak Lars L.s engstelige stemme som forteller alle disse snodige historiene. Og sprogbruken er gjennomgående innstendig halvbarnslig. Bak ordene maler Lars L.s underfundige humor og vimsete assosiasjoner. Men ta dette litt alvorlig! Og du oppdager at bak ordene skurrer også klebrig angst og syrlig alvor. Og se om du ikke fanger noe av poenget!

deLillos serverer de bitre pillene. De mørke funderingene som ligger i grenselandet mellom en slags nostalgisk klyngen til barndomserindringene og det redde, men våkne blikk for nåtiden. Lars L. synger ikke om krig og nød i Syd-Amerika, eller om rasismen i Syd-Afrika, eller om Green Peaces utrettelige kamp mot forsøplingen av Jorden. Lars L. er så basisk som det går an, han synger om hvordan det egentlig føles være et ganske lite menneske i en stor, stor verden av veldig nære og veldig trivielle problemer.

Det er ikke noe abstrakt over den tause, gamle mannen som rusler rundt med avisen hver morgen, eller den slitne typen som sitter på parkbenken og bare er anonym, eller Arne som flykter fra virkeligheten og inn i video-filmenes narkorus, eller den lille jenta som en gang elsket Langbein og som nå er blitt et voksent narkovrak. Lars L. åpner lytterens øyne for det helt nære. Aller best er han når han beskriver indre sjelekval – enten det dreier seg om meningen med livet, eller om det alltid tilbakevendende problem for oss alle: forelskelsen (og sjenansen). Og aldri lar han seg friste til å fastslå eller å belære. Summen av Lars livsfilosofi er «Jeg vet nok ikke». Eller kanskje: Livet er mangfoldig, og det er sannelig ikke greit.

Men han kommer ikke lettvint dit. Hvert engstelige lille spørsmål skjuler en skremmende følelse av uro. Sterkest kommer dette til uttrykk i den nye CD’ns avslutningslåt, «Racerbåt». En tilsynelatende enkel historie i to stramme vers: her suser man lykkelig og full av gårde, bare for å ende drivende for vær og vind når bensinen har tatt slutt.

Man kjenner at disse få ordene rommer langt mer enn de later som om — mens kompet suger seg illevarslende mot utgangen mens natten senker seg og skyene banker seg i horisonten.

Dette var mye om ordene og fryktelig lite om musikken. Vel. Melodiene er rare og slentrende og så nære at Lars L. mumler deg rett i øret. Fremdeles får de meg til å tenke på gode, gamle, bittersøte The Kinks. Det som skiller dem fra «Suser avgårde» er først og fremst tyngre og strammere regi. deLillos har vært modigere i studio. Flere av arrangementene er arrangementer og forsterker temperaturen og nyansene i tekstene (og her er det på sin plass å sende producer Jørn Christensen noen varme tanker og en pakke Fox). Spesielt vil jeg fremheve «Arne» hvis panikk-artede avslutning tygger imponerende på noe midt imellom The Beatles og John Lennon, og «Racerbåt». Jeg er ikke like imponert over gruppens flørt med trommemaskin og skrudde gitarer i «Avismannen»; det låter moderne, men det låter ikke spesielt bra.

Men bortsett fra det, er «Før var det morsomt med sne» en innmari herlig CD. Ikke minst fordi gruppen har jobbet såpass iherdig med arrangementer og detaljer; det kommer nemlig krystallklart frem. Dessuten inneholder CD'n bonuslåten «Stole på».

(Det Nye, 23. desember 1987)

Heksebrenning i vakker pastell, ledet av Benedictes nydelig fløytende røst — her og der i duett med Knut Skram og/eller Peeter Wiik. Et behagelig eksperiment.

Men det anonyme kompet og stemmenes ynde gjør aldri CD'n til noe mer enn et overflatisk møte med en av de styggeste skamplettene i europeisk historie. Her er ingen lidenskap og definitivt ingen ild — selv ikke når bålet bokstavelig talt spraker. Benedicte mangler den dimensjonen, selv om det må tillegges at låtene ikke akkurat utfordrer henne så veldig til å prøve.

I tillegg er tekstene usedvanlig vage. Visste man det ikke på forhånd, kunne man nesten tro at «Which Witch» ikke dreide seg om hekseprosessene i det hele tatt.

Utover tekstene gir coveret absolutt ingen opplysninger om handlingen. I det minste kunne jentene slått ned noen generelle linjer om denne epoken i vår historie — spesielt når tekstene er såpass gjerrige på både indre og ytre holdepunkter. Som det er blir «Which Witch» kun en flørt med det onde. Pent for øret, men aldri engasjerende.

På grunn av de mange stille partiene gir CD'n glimrende eksempler på hvorfor compactdisc'en er vinylen overlegen. Det er jo noe.

(Det Nye, 23. desember 1987)

Mark Knopfler: “The Princess Bride” (Vertigo/Polygram) (Soundtrack) **(*)

Mens ryktene om Dire Straits' død går for fullt, fortsetter Mark Knopfler å skrive filmmusikk og produsere andre artister. «The Princes Bride» blir litt for mye dramatisk orkestrert filmmusikk av den tradisjonelle typen. Av og til stikker Knopfler innom med noen vidunderlig poetiske temaer på akustisk gitar, og Willy DeVille avslutter med sin lavmælte sang «Storybook Love». Men jeg tror ikke at produksjoner som denne vil klare å holde liv i Knopflers plate-karriere.

(Det Nye, 9. februar 1988)

The Mothers Of Invention: “Freak Out!” ( Ryko/Mariann/CBS) ******

The Mothers Of Invention: “Cruising With Ruben & The Jets” (Ryko/Mariann/CBS) ***

The Mothers Of Invention: “Uncle Meat” (Ryko/Mariann/CBS) (Soundtrack) *****

Frank Zappa: “Hot Rats” (Ryko/Mariann/CBS) ******

Frank Zappas minnealbum

Frank Zappas fortid er mye morsommere enn hans nåtid. Nå er mannen så snill at han endelig gjør sine eldste plater tilgjengelig på CD. Og det gjør han grundig! Originaltapene er stort sett blitt mikset om igjen. Digitalt, selvfølgelig.

Dessuten har han funnet frem ekstra materiale fra arkivene og dermed utvidet og forlenget enkelte av albumene. Mest ekstremt er det på «Uncle Meat» (fra 1969). Opprinnelig en dobbel-LP, nå en dobbel CD med 45 minutters ekstra stoff. Drøyt 40 av disse minuttene er imidlertid ren dialog fra «Uncle Meat»-filmen (som aldri ble fullført) og er egentlig kun av interesse for iherdige Zappa-freaks.

«Hot Rats» (fra 1970) har fått noen ekstra minutter på den allerede ganske lange «The Gumbo Variations». Mens «Ruben & The Jets» (1968) og «Freak Out!» (1966) virker uforandret.

Skjønt uforandret. Tar jeg ikke helt feil, er det lagt på ny bass og trommer her og der på «Ruben & The Jets» (Zappas herlige harselas med 50-årenes doowop rock 'n' roll).

Hva han nå enn har gjort, så låter det forstyrrende. Selv om resultatet ikke er så katastrofalt som på den amerikanske utgaven av «We're Only In It For The Money» (forhåpentligvis mikses den om igjen før den utgis her).

«Freak Out!», derimot, låter briljant. En haug kjappe vignetter som henter virkemidler fra både gammelrock og nåtidig (1966!) pop, heller edder og galle over hippiebevegelsen. Det er så ondsinnet morsomt at jeg ler ennå.

«Uncle Meat» blander dropsene. Fra hysterisk absurde falsett-poplåter som «Sleeping In A Jar», «The Air» og «Mr. Green Genes» via brokker av telefonsamtaler til en lovløs fusjon av jazz, rock og ren avantegarde som formelig eksploderer i de avsluttende seks variasjonene over «King Kong».

«Hot Rats» er vel den av CD’ene som er lettest å forholde seg til for dem som ikke kjenner noe særlig til Zappa. Bortsett fra den illsinte boogien «Willie The Pimp» (sunget av Captain Beefheart), en ren instrumental-CD. Noe strekker seg vel langt ut i de frie former, men det meste holder seg forbausende tett opptil det melodiske (og du har neppe hørt Zappa spille så sprudlende inspirert gitar som her). «Peaches En Regalia» er bare et nydelig svingende stykke musikk.

En del av temaene gjenkjennes fra tidligere Zappa-produksjoner («Mr. Green Genes» danner f.eks. utgangspunktet for «Son Of Mr. Green Genes»). «Hot Rats» har tjent formidabelt på CD-mediet.

Et meget velkomment sett nyutgivelser, altså. Og samtlige coverhefter er pakket med illustrasjoner, tekster og humor. Zappa klarte aldri siden å matche denne epoken i sin karriere. Det var i 1965–70, som leder av Mothers Of Invention, han var på sitt infamt beste.

Kjøp disse, pluss «We’re Only In It For The Money» og «Absolutely Free», når de kommer.

(Det Nye, 23. desember 1987)

Desember

Foreigner: “Inside Information” (Atlantic/WEA) ****

For tre år siden ville de gjerne vite hva kjærlighet var for noe. Og det syntes alle var kjempepopulært.

Nå er Foreigner tilbake med en ny samling velanrettet popmusikk. Faktisk er de blitt enda flinkere siden sist. «Inside Information» vinner i kraft av jevnt gode låter, makeløst flott arrangert. Lou Gramm synger hjertet ut av kroppen mens gitarer og keyboards kommer og kommer i digre dønninger.

Bandet makter også å skape såpass stor variasjon innenfor hver låt at det aldri blir statisk eller forutsigbart — uten at jeg vil beskylde dem for å være spesielt djerve.

Det låter veldig amerikansk, sånn kommersiell pop med forsiktig og bevisst bruk av hardrockens virkemidler (den melodiøse grenen).

Underholdende.

(Det Nye, 19. januar 1988)

Og til slutt “Stange-nytt”, noen ord om det skumle CD-formatet og hva det gjør med menneskene:

1987 - Plateomtalene

Januar

Hüsker Dü: “Warehouse: Songs And Stories” (Warner Bros) ******

Februar

The Smiths: “The World Won’t Listen” (Rough Trade) *****

The Style Council: “The Cost Of Loving” (Polydor) **

Tomboy: “Back To The Beat” (CBS) ****

Glitrende håndverk

Terje Tysland: “Gutta på by’n” (Plateselskapet) ***(*)

August for halv maskin

Mars

U2: “The Joshua Tree” (Island) ******

Siouxsie And The Banshees: “Through The Looking Glass” (Polydor) **(*)

Prince: “Sign O The Times” (Paisley Park) ******

Prince er vår mann!

The Smiths: “Louder Than Bombs” (Sire) *****

Bryan Adams: “Into The Fire” (A&M) ****

Simply Red: “Men And Woman” (Elektra) ****

Green On Red: “The Killer Inside Me” (Mercury)

Vinyl: ****(*)

CD: *****

April

Litter Eden: “Back To Little Eden” (Mega) ******

Kvitnes’ mesterverk

TNT: “Tell No Tales” (Mercury) ***

Thompson Twins: “Close To The Bone” (Arista) **

Tom Petty & The Heartbreakers: “Let Me Up (I’ve Had Enough)” (MCA) ***(*)

Marc Bolan And T. Rex: “Best Of The 20th Century Boy” (K-tel) ****

Mai

Swing Out Sister: “It’s Better To Travel” (Mercury) ****

Heart: “Bad Animals” (Capitol) ***

Marshall Crenshaw: “Mary Jean & 9 Others” (Warner Bros) ***

Simple Minds: “Simple Minds Live In The City Of Light” (Virgin) ***(*)

The Cure: “Kiss Me Kiss Me Kiss Me” (Fiction) (CD) ***

Pop for psykologistudenter

The Dukes Of Stratosphear: “Chips From The Chocolate Fireball (an anthology)” (Virgin) (CD) ***(*)

The Dukes Of Stratosphear: “Psonic Psunspot” (Virgin)

Magazine: “Rays & Hail 1978-1981” (Virgin) (CD) *****

Cock Robin: “After Here Through Midland” (CBS) ***(*)

Brian Eno: “Desert Island Selection” (EG/Virgin) (CD) *****

The Beatles på CD: Bare rot!

Juni

The Beatles: “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” (Parlophone) (CD) ******

Roger Waters: “Radio K.A.O.S.” (EMI) **

Go-Betweens: “Tallulah” (Beggars Banquet) ****

Marillion: “Clutching At Straws” (EMI) **

Roy Orbison: “In Dreams / The Greatest Hits” (Virgin) ****

Los Lobos m.fl.: “La Bamba” (London/Polygram) *****

Neil Young: “Life” (Geffen) ******

Neil Youngs triumf

Boy George: “Sold” (Virgin) **(*)

Juli

Grateful Dead: “In The Dark” (Arista/Elektra) ****

Madonna: “Who’s That Girl” (Sire/WEA) (Soundtrack) ***

Buster Poindexter: “Buster Poindexter” (RCA/Electra) ****

The Police: “Every Breath You Take / The Singles” (A&M/Polygram) *****

Steely Dan: “A Decade Of Steely Dan” (MCA/WEA) ******

The Cars: “Door To Door” (Elektra/WEA) ***(*)

August

Marianne Faithfull: “Strange Weather” (Island/Sonet) **

Fra Lippo Lippi: “Light And Shade” (Virgin) ***

New Order: “Substance 1987” (Factory/Nonstop) ******

Beat Farmers: “The Pursuit Of Happiness” (Curb/Sonet) *****

Tom Waits: “Franks Wild Years” (Island/Sonet) ****

John Cougar Mellencamp: “The Lonesome Jubilee” (Mercury/Polygram) *****

Michael Jackson: “BAD” (Epic/CBS) ******

Aerosmith: “Permanent Vacation” (Geffen/WEA) ******

The Jesus And Mary Chain: “Darklands” (WEA) *****

Sprudlende dystert!

Wendy And Lisa: “Wendy And Lisa” (Virgin) ****(*)

Warren Zevon: “Sentimental Hygiene” (Virgin) *****

Midnight Oil: “Diesel And Dust” (CBS) *****

The Monkees: “Hey-Hey-It’s The Monkees / 20 Smash Hits” (Platinum/Arista imp.) ****(*)

The Skids: “Dunfermline - a collection of the Skids finest moments” (Virgin) *****

The Beatles: “The Beatles” (EMI) ******

The Beatles: “Yellow Submarine” (EMI) **

The Beatles på CD: Én klassiker og én katastrofe

September

Depeche Mode: “Music For The Masses” (Mute/Sonet) ****(*)

The Beatles: “Magical Mystery Tour” (Parlophone/EMI) (TV-soundtrack) ******