1988 - glatte sko og lange frakker
Fra den legendariske togturen (NSB) til Fagernes for å feire Viggo. Her er Tor og halvliteren hans fanget i hoven allerede før vi passerte Grefsen. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
JANUAR-FEBRUAR – DA LESERNE BLE 14 ÅR
1988 startet med Det Nye i opplagstrøbbel. Ikke veldig kritisk, men nok til at man uttrykte bekymring og begynte å flytte rundt på lederbrikkene.
Dessverre tiltet det i retning dame-/pikeblad, og en eller annen underlig idé om at vi ville vinne kjøpere og lesere på å bli mer barnslige. Det ble hengt opp et fotografi av to 14-åringer i boblejakke på hvert kontor. «Leseren din», lød beskjeden.
Leseren vår likte angivelig ikke moderne ting. De var rolige mennesker og bodde innerst i en fjord. De ville helst lese koselige artikler om koselige mennesker, og popstjernene skulle ikke mene noe om verden og livet og erotikken. De skulle ikke bryte seg inn på fornøyelsesparker midt på natten og kjøre karusell og falle i vannet og komme i skade for (nesten) å spise en frosk, som Diesel Dahl og jeg hadde gjort året før. De skulle posere sammen med Det Nye-lesere på et lokalt tivoli og smile og spise sukkerspinn. Og var de gift, skulle de åpne sitt hjem og vise oss spisestuen sin.
De rolige leserne håpet selvfølgelig på et lite kyss, men det kunne de jo ikke få, for de var leserne til Det Nye, og leserne til Det Nye var heretter bare 14. Offisielt.
“Idol-treff”. Slik skulle en Det Nye-reportasje se ut heretter. Redaktør Helle sto nådeløst på sitt. Problemet var at vi mistet lesere og kjøpere med galopperende hastighet. Og popstjernene lurte på om vi hadde fått i oss noe rart.
Denne kortslutningen førte til at vi gradvis begynte å miste de eldre ungdommene, altså de over 14. Ikke så rart, da 18-åringer ikke synes det er noe stilig å bli snakket til som om de var 14. Enda verre med 20-åringer. Det slo aldri de ansvarlige at f.eks. 16-åringer identifiserer seg med de som er eldre enn seg, ikke yngre. Dessuten fantes allerede Topp, så hvorfor forsøke å konkurrere med dem?
Det hjalp ikke med farvesprakende tutti frutti-layout, det ga bare hodepine og synsforstyrrelser. Reportasje med Stage Dolls innebar ikke lenger rock'n'roll, men idolmøte med lesere så vidt inn i eller rett før tenårene. Gøy for jentene. Men håpløst som lesestoff.
Den vanlige samtalen om musikk og metafysikk med Jahn Teigen var plutselig blitt til et hjemme hos med fremvisning av kjøkken og snakk om lille Sara, og ganske store Charite.
Sørgelige greier.
1988 ble et vanskelig år. Men alt var ikke tapt. Montreux ventet på Tor og meg i mai. Det ble reportasjer som 14-åringene i Knortefjord leste med store øyne, og snikende mistanke om at vi var noen forfyllede tøysekopper. Og det var vi jo. Sannelig ble jeg sendt på reportasjetur til Libanon også, og stjal feltprestens uniformslue.
Dessuten var det margueritas. Bøtter på bøtter. Og Fisking i Valdres-tildragelsen. Fortsatt kake igjen, altså, i 1988.
Og her spillelisten for 1988, samtlige låter som var innom Englands TOP 30 det året, 344 låter + 23 bonus fra VG-listen. Gjenopplev 1988 nå!
Fra det legendariske “Fisking i Valdres”-utflukten. Pressekorpset pluss Viggo og Eldar fraktet i egen jernebanevogn til Fagernes - med fri tilgang til flatbrød og akevitt. Her Viggo i hotellsenga si, poserende for en Det Nye-journalist med noe glatte sko. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
MARS-APRIL – CD-KAMPEN OG KUNSTEN Å SKJULE
CD-platen var for lengst blitt det neste nye. Jeg var skeptisk innledningsvis. Men måtte gradvis bite i det sure eplet. Jeg kunne jo ikke la meg akterutseile. Da Beatles ble lansert på CD i 1987, begynte vinylens undergang i Hovseterveien 50B.
Og nå, i 1988, var vinyl allerede mindreverdig vare. Man følte seg tråkket på og ydmyket hvis plateselskapene forsøkte å avspise en med vinyl. Alle ville ha CD. CD hadde god lyd. CD tok liten plass. Og uten å merke forvandlingen var jeg i gang med å erstatte analog vinyl med digital fremtid. Særlig attraktive var samle-CD’er med 60- og 70-talls-artister. Men jeg voktet meg for K-tel, vulgær-nyinnspillingenes onde fyrste. Man må alltid vokte seg for K-tel.
Marguerita-mandagene ble en CD-catwalk. Hvem hadde fått tak i de mest vriene greatest hits’ene den siste uken? Man drev med «skjuling». CD’er tok ingen plass, så man smuglet platen inn i CD-spilleren uten at resten av klubben klarte å se hva som nå kom. Og så ble marguerita-stuen fylt med det avskyelige eller det vidunderlige, alt ettersom man hadde eller ikke hadde akkurat den CD’en med de vriene hitsene.
Hadde man den, utbrøt man høyt og livstrett, «Lite ikke jeg er lei av den!» Hadde man den ikke, gneldret man «Det er’ke viktig!», og gjorde neste CD klar (i skjul).
Jan Ø var særlig glad i «skjuling». Han gikk så opp i øvelsen at han kunne finne på å hoppe over nestemann og sette på enda en låt (med CD-coveret skjult under jakken, selvfølgelig). God skjuling var en kunst. Jan skjulte for febrilsk. Tor var mesteren. Så var han da også bygget for skjuling. Jans favorittutbrudd var «Og vi lo!».
Munter, varm mann, Jan Ø. Han har reist over elven for lengst. Det er vondt å se at så mange tar den reisen så tidlig.
Tilbake til CD’n. CD-formatet var så ungt at det var mulig å sikre seg godbiter med låter som ingen av de andre hadde, men som de hadde lett etter lenge. Og rett for nesen på hverandre til og med. Enten en vennlig promo fra Erling eller Fred. Eller noe tiltusket fra Rebel eller Akers Mic. Det eneste som sikre var at Irene og Bente alltid kom med like mange promoer til alle, hver mandag. De var Hovseter-dronningene, promo-babes’ene.
MAI – OPPDRAG LIBANON, FELTPRESTENS LUE OG NESTEN GISSEL
Det Nye hadde lokket og lurt, men jeg sto imot helt til det bare gjensto timer av sistefristen. Jeg ville ikke i krigen. Jeg ville ikke fly med israelske fly (terrorist-kaprerne sto jo i kø for å lure seg om bord). Jeg ville ikke til Libanon. Der ventet hizbollah og granater og israelsk panser og borgerkrig og flyktninger. Det var da ikke et sted å være for en gammel speider som meg. Gamle speidere vil gjerne ha ro - og avstand til verdensdramaene. Men så tenkte jeg at dra, ellers kommer du til å angre. Og så dro jeg.
Det har aldri vært vanskeligere å komme seg inn på et passasjerfly. Vi ble sjekket på kryss og tvers – særlig tvers – bagasjen sto på geledd utover halve flyplassen, og hver og én av oss måtte gå med rolige skritt og hendene synlige bort til sin koffert og peke på den, bestemt, men høflig og med hodet lavt.
Israelerne var kronisk mistenksome og tydelig uvennlige lenge før vi hadde fått satt oss. Etter et kollegialt journalistråd bad jeg om å få slippe israelsk stempel i passet da dette stemplet er usedvanlig upopulært i nabolandene. Folk som gnåler om at de ikke vil ha israelsk stempel er upålitelige mennesker med grumsete hensikter. Sånn ble jeg i hvert fall behandlet.
Israelerne mente at FN-styrkene var noen upålitelige pingler, og at pressefolk som skulle inn og skrive fra "den andre siden" var sten i skoen og bare til bry.
Visdomsord å ta med seg. Professor Occultis hadde ofte råd til Det Nyes lesere.
Rett over grensen traff vi (ja for vi var en liten gjeng norske journalister) hyggelige karer fra Norbatt, og ble bespist i en provisorisk kantine hvor jeg kom i skade for å utføre det gamle Tracey Ullman-trikset på en ung, lokal serveringsdame. Mine nye FN-venner fikk det svært travelt med å manøvrere meg hurtig ut av kafeteriaen og inn i en hvitmalt krigsjeep, som jeg kalte den, og av sted til Ebel es-Saqi, den norske kontingentens hovedkvarter. Man skulle ikke utsette unge, lokale serveringsdamer for snabelskap-vitser, endog med en fysisk punch-line, hvis pikens far befant seg ute på kjøkkenet. Så lærte jeg det.
Det hersket en avslappet stemning i området, jeg klarte liksom ikke helt å tro at noe kunne bli farlig. En kveld hørte jeg et pistolskudd. Det var visst helt i orden.
Det var god tilgang på brennevin i landsbyen, og jeg kom godt ut av det med majoren som bare syntes det var festlig at jeg stjal luen til feltpresten. Jeg har den ennå.
Selv om han aldri har avtjent verneplikt, fant commandoreporteren seg raskt til rette blant sine medsoldater. Han tok det selvfølgelig for gitt at kollegene ikke lo av, men med ham. (Foto: Tommy Pettersen)
Pressetalsmannen som reiste med oss fra Norge, virket veldig engstelig til soldat å være, og ganske pussig også. Han gikk med trysillue, sånn med lang rett skygge, og da vi måtte ha på oss hjelm og splintvest under en tur i området, hadde presseoffiseren luen sin på - under hjelmen. Hjelm med trysilskygge. Han lurte også på om han kunne sitte på splintvesten da sjåføren fortalte at man risikerte å få blåst av seg hele snabelunderstellet hvis vi traff en mine. Det fikk han ikke lov til. Han satt urolig etter det.
Han var nok en engstelig sjel i et skeptisk krigslegeme. En natt da jeg måtte lette blæren etter en kveld med gode historier, brennevin og major i toppform, oppdaget jeg at toalettet var opptatt. Der sto han, presseoffiseren, med buksene rundt anklene og hendene foldet bak nakken mens han lot det stå til så vannspeilet kokte. Mannen hadde overgitt seg. Han sa noe med lav stemme. Han var midt i sin egen film. Nå anga han sikkert oss alle sammen. Jeg listet meg fort tilbake til brisken min, og ventet til jeg var sikker på at forræderen var sovnet.
En kollega fra NÅ, la oss kalle ham Jan, likte ikke at jeg lo så mye og gjorde Benny Hill-honnør til alle. Han levde i en parallell virkelighet og rapporterte hjem om dramatiske tildragelser og åndeløse minutter i livsfare med kulene susende over hjelmen. Jeg så artiklene da vi kom hjem. Vi var på akkurat de samme stedene, og ble fraktet rundt i de samme bilene, så gudene vet hva som foregikk i hodet hans. Jeg i stadige latteranfall (sammen med Henning som var en mester til å imitere Filmavisen og Kong Olav) og Jan i stadig livsfare.
Det Nyes commandoreporter sammen med norske FN-soldater. Journalisten i sine obligatoriske Dr. Martens, innkjøpt i London, og skinnjakke fra filmen “1958”.
Nå lærte jeg etter hvert Jan godt å kjenne. En av hans glans-reportasjer var fra vulkanutbruddet på Vestmannaøyene på Island i 1973. Dramaet skildret han på trykk med jevne mellomrom – hver gang man passerte et rundt tall. Ti år siden, 15, år siden, 20 år siden, 25 år siden. Vignettfotoet var alltid det samme, Jan i lavaregnet iført hjelm, magert ansikt og alvorlige øyne – i sort/hvitt.
Men jo lenger unna dramaet man kom i tid, dess større ble stenene som regnet fra himmelen. Til slutt var de knyttenevestore og vel så det, og haglet mot Jans hjelm. Mirakuløst ble han aldri skadet.
Det nærmeste jeg kom livsfare i Libanon var:
1) Da en forfyllet journalist trakk vinduet i minibussen vår til side i en hizbollah-landsby og ropte "Shalom!" til en forbipasserende ung dame med nikab, og hamret i bussiden med flate hender. Det likte sjåføren vår veldig dårlig.
2) Da noen hyggelige lokale gutter i landsbyen tilbød å smugle meg til Beirut. På den tiden et farlig mål da man der hadde stor glede av å holde vestlige journalister som gisler. Guttene, som kjørte en fin BMW, sa at jeg måtte ligge i bagasjerommet når de passerte kontrollpostene til FN. Det skulle gå så fint. Lurer på hvor mye de ville fått for det varpet i Beirut. Ble litt snurt også. Tenk, trodde de jeg var så dum at jeg frivillig krøp inn i bagasjerommet for å bli kjørt til Beirut? Særlig!
Commandoreporteren fra Det Nye rammes av en militær hostekule ute i felten. Legg merke til den obligatoriske splintvesten og det klandreverdige fraværet av hjelm. Kollega Jan fra NÅ gikk alltid med hjelm. (Foto: Tommy Pettersen)
Tel Aviv var mindre gøy. Alle virket sure. Mitt forsøk på å spøke med et par søte israelske kampsoldater, falt aldeles på stengrunn. Jeg ante hat i øynene til den ene. Hun bare stirret på meg. Helt uttrykksløs. Det skrev jeg ikke i artikkelen.
Ikke høy i hjelmen, men definitivt høy i luggen. Commandoreporteren i noe pjusket form inntar frokost, klar for en ny dag i et nytt kuleregn. Det siste i henhold til kollega Jan fra NÅ. (Foto: Tommy Pettersen)
Da Henning og jeg forsøkte å komme oss til Nasaret i leiebil, ble vi stanset i en israelsk kontrollpost. De vrimlet rundt oss, soldatene, tungt bevæpnet og med ansikter av sten. Hvor vi hadde tenkt oss? Til Nasaret, Jesus-byen og alt det der, sa vi. Nei, det skal dere ikke. Dere skal snu og kjøre tilbake.
De fleipet ikke, vi skjønte det. En av soldatene gjorde seg bryet med å forklare hvorfor. Det er uro i Nasaret. Palestinerne kaster sten. Ja, men vi er jo bare turister, innvendte vi. Tror dere at de bryr seg om det, svarte soldaten, dere kjører rundt på Vestbredden i en israelsk leiebil med israelske skilter. Det er nok for dem. De vil være over dere med én gang.
Vi hadde ikke noe problem med å adlyde ordre. Tilbake til Tel Aviv. Og en trett senkveld i en ganske daff bar. Mitt lille opphold i Israel ga meg ingen lyst på retur. Jeg syntes folk var uvennlige og arrogante. Kanskje de trodde jeg var palestiner.
Nå ventet Montreux sammen med Tor. Fortsatt mai 1988. En annen verden. En annen virkelighet. Og marguerita.
JUNI-JULI – MONTREUX GALORE OG IRANSK INTERMEZZO
Fra Libanon til Montreux. Snakk om sceneskifte!
Årets Montreuxtur forløp som fjorårets. Masse marguerita (men verdensrekorden fra i fjor ble stående), mengder av stjerner - alle i samme bar, og stabler med intervjuobjekter. De liker best at man mingler og prater tull. Akkurat som dem. Innimellom treffer man på de som drikker med begge hender og bare vil ha mer (som Beastie Boys i fjor).
Da Tor og jeg alltid stilte i lang frakk og solbriller når vi gikk på bar om kvelden, fikk vi tilnavnet “The Gunners from High Noon”. Det likte vi godt.
The Gunners from High Noon feier dansegulvet med Fred Anton Maier-dansen. Her har vi akkurat passert mål i Grenoble på ny verdensrekord. Spretten i midten er Oz Fox fra Stryper. Vi ignorerte ham med kraft, til hans store forvirring. Milde brølte “Kom deg vekk, ditt søplehue!”, på norsk. Først da vi så fotografiet noen uker senere, gjenkjente vi den ivrige fyren som ville, men ikke fikk lov til å være med på moroa. (Foto: Arne Nordtømme)
Blant høydepunktene i år var møtet med Ziggy Marley. Ikke nødvendigvis fordi intervjuet ble så godt, men fordi vi fikk gleden av å stoppe kjeften på en arrogant danske (og fotografen hans). De måtte dele intervjuavtale med oss, og da de hadde sett den norske duoen i full sving i baren hver kveld, fantes ikke snev av respekt. Useriøse idioter kalte de oss, fullt hørlig, bak vår rygg mens vi klatret opp bakkene til Ziggys hotell.
Dansken var lynsnar til å ta rommet, og gjøv på Ziggy med supersmarte spørsmål som "What do you think about your new album?" og "Is reggae popular on Jamaica?", sånne ting som man lurer på når man skal snakke med sønnen til en legende.
Jeg avbrøt dansken og sa "Jeg traff din far flere ganger". Gjorde du? Ziggy satte umiddelbart dansken på "ignore", og så hadde vi en meget hyggelig samtale som dansken aldri kom inn i. De useriøse norske idiotene eide dem.
Vi hadde et ganske vellykket kortintervju med duoen Bardeux som var tidligere pornostjerner og kulestøtere. Da de plutselig viste frem navlene sine, ble Tor så overveldet at han falt baklengs inn i en busk og forsvant. Fra den lille høyden rett bortenfor hørte vi: "We saw it all!" Det var de skotske skøyerne Danny Wilson som vi hadde avtale med om tre minutter. Punktlig og observant gjeng. De hjalp Tor med å børste jord, kvister og blader av jakken hans.
Crowded House var også høyt på listen. Veldig hyggelige å snakke med. Og Jam Master J. og Rick Nielsen (utrolig morsom), og Dweezil Zappa, og David Bowie (som satt og hang i en bar), og Jellybean, og Was (Not Was), og Wet Wet Wet, og Public Enemy (som syntes det var like morsomt hver gang vi spurte hva klokken var) og Bananarama, og Donny Osmond (som var blitt voksen).
Men ikke Annie Lennox som freste mot meg da jeg forsøkte å si noe pent til henne, og freste igjen da jeg sa noe stygt. Og ikke manageren til jentebandet Big Trouble, enda de likte oss. Han forbød oss å snakke til jentene i hotellbaren der alle minglet med alle, og da jentene likevel tok kontakt, mistet han besinnelsen og styrtet på dør for å tilkalle vakter og politi.
Big Trouble elsket oss, men manageren deres ville ha oss arrestert. Det klarte han ikke.
Gendarmene kom stormende med hevede køller, og ble skikkelig skuffet da manageren pekte med dirrende finger på to hyggelige nordmenn som sto der borte i hjørnet sammen med Robin Zander, og vinket. Politiet forsvant. Og manageren frådet. Eneste grunnen til at politiet kom må være at de misforsto ham da han sa han var manageren til Big Trouble. De tenke big trouble in the bar! Og reagerte momentant.
Nå hadde vi overtaket, og jeg tok fot-tapper-døden på ham (en John Smith-spesial), og greide sikkert 15 før han dyttet meg unna.
Vi ga sjokolademyntene i gullfolie som hadde ligget på hodeputene våre, til Jam Master J. Han lot seg ikke lure denne gang (se 1987), men var på vårt parti umiddelbart og tok på seg de sinte øynene sine. Da ble den amerikanske manageren stille.
Bros-historien i Det Nye var selvfølgelig bare oppspinn. De nektet å snakke med oss ubetydelige norske pressemenn. Da byttet vi info med reporteren fra The Sun. Han fikk litt a-ha fra oss, og vi fikk litt Bros fra ham. Bros-informasjonen la jeg inn i en røverhistorie om hvordan jeg reddet Luke Goss fra en aggressiv og svært sjalu franskmann med alpelue. Det resulterte i at Bros spanderte middag på meg, og så ble det intervju.
Særlig! Bare vrøvl. Men alle sitatene i intervjuet er korrekte. Det har de sagt. Til The Sun.
Da Det Nye-utgaven med Bros-saken sto på trykk, kom min kollega Astrid fra Norsk Ukeblad inn på kontoret for å gratulere meg med et fantastisk scoop. Å? Ja, den historien fra Montreux, da du reddet den popstjernen. Å, sa jeg, det var bare jug. Ikke et sant ord i historien i det hele tatt. Astrid ble blek og slo en rask retrett.
En time senere var redaktøren min, Helle, på meg. Yan, sa hun, det du sa til Astrid. Hun er helt stum av sjokk. Du må aldri fortelle henne noe slikt igjen. Ikke til noen. Bare til meg. Sa Helle. Og så gikk hun. Det var vel ikke rett tid å informere henne om Sabrina-historien. Det fikk holde med Bros i dag.
Her mingler vi med Jacquie O'Sullivan, som hadde erstattet Siobhan Fahey i Bananarama. Dave Stewart likte ikke at vi var gode venner med henne. (Foto: Arne Nordtømme)
Tor og jeg lagde hver vår skrønehistorie om Sabrina etter at vi ble uhøflig avvist av en hissig engelskmann da vi tok oss inn i swimmingpoolen hvor de filmet en video for BBC. Sabrina var opptatt, Sabrina hadde ikke tid til oss, Sabrina så helst at vi forsvant. Det siste visste vi var jug, for Sabrina sto langt unna, i tett bikini som befant seg på grensen til å tape kampen mot formene hennes, og der la hun på svøm.
I Smash eller Hits eller hvilket av disse bladene han drev med da, snekret Tor sammen en gøyal sak om hvordan han og Sabrina vaket rundt i svømmebassenget mens han intervjuet henne. I Det Nye valgte jeg heller å snakke med henne i døråpningen, utenfor hotellrommet hennes. Bare jug det også. Men det hun sier er korrekt. Det ble bare sagt under litt andre omstendigheter.
Hyggelig gjensyn. Ingen av oss husket hverandre fra fjoråret, Tor måtte minne oss. Og Samantha demonstrerer sine geografi-kunnskaper. Etterpå ble vi uvenner med faren hennes.
Vi klarte å erte på oss både faren og livvakten til Samantha Fox. Nok en gang i hotellbaren hvor alle gikk. Tor og jeg satt og nøt noen minutters avbrekk etter en hektisk ettermiddag, da det plutselig ble laget en provisorisk tausperring rett bak oss. Bare sitt, sa bartenderen, det er for Samantha Fox. Hun kommer snart, og vil ha et usjenert bord.
Og ganske riktig, der kom hun med far og livvakt. Samantha hilste, faren og livvakten skulte. Til slutt klarte han ikke å holde seg mer, muskelvakten med den blekede personlig trener-frisyren. Hei, karer, dere er klar over at dere sitter på feil side av en tausperring. Denne siden er for Samantha.
- Vi satt her først, sa vi.
Han rådslo lavt med Corleone, og så var han over oss igjen.
- Flytt dere frivillig, ellers gjør jeg det.
- Så flytt deg frivillig, da, sa Tor, - du stenger utsikten.
Jeg løftet kassettspilleren til øyehøyde og lot som om jeg tok et bilde. Muskelmannen rev den ut av hendene mine og snappet Tors, som sto på bordet, skrittet over tausperringen og dinglet triumferende med kassettspillerne.
- Keep them, sa Tor, - we couldn’t care less.
Vi vant den duellen, for han fikk ingen støtte hos bartenderen.
– Guttene var der først, bekreftet han. Guttene? Vi følte oss plutselig veldig unge og spenstig, og nøt seieren i ti minutter. Det fikk holde. Det var ikke noe moro på Samantha Fox-siden av tausperringen. Vi klatret ut i baren til Donny Osmond, Public Enemy, Dave Stewart, Roger Taylor, Christians, Sinitta, Sabrina, Crowded House og alle de andre hyggelige popstjernene.
– Hello dear friends, here we are again!
Og vi til å mingle.
Vi var gode til å mingle. Her med Dave Stewart. Diskret bakgrunnsmingling kan, som man ser, gi utmerkede resultater. (Foto: Arne Nordtømme)
Året før traff vi et par veldig hyggelige iranske piker i Harry’s New York Bar. De studerte i Geneve. Faren til den søteste var så vidt jeg skjønte svært velhavende, og hadde yacht i Saint-Tropez. Piken og jeg hadde flere hyggelige samtaler i løpet av den uken, og utvekslet adresser. Jeg sendte henne et utrevet postkort fra turistheftet på hotellet i Montreux. Bildet viste Montreux’ skyline med skog og åser. Jeg syntes det lignet litt på Oslo, tegnet inn Holmenkollbakken og Tryvann med kulepenn, og sendte henne. Greetings from Oslo!
Fast forward til mai 1988, og jeg gikk på henne igjen - på Harry’s New York Bar. Varmt gjensyn, mye å prate om. Det viste seg at hun hadde trodd at postkortet virkelig var fra Oslo.
- Jeg syntes Oslo ligner på Montreux, sa hun.
- Eh … det er Montreux. Jeg bare klusset litt på bildet. Men ja, det ligner.
Hun ble ikke sint. Bare litt ergerlig.
Hun inviterte meg på lunsj i Genève. Den ville ikke Tor være med på. Han mente at vi ikke hadde tid til slikt. Søte snuppelurer har det med å henge i revolverhånden, og da havner man bare i trøbbel og får ingen ting gjort. Tor-Morgan Kane, der altså.
Lunsjen var skikkelig hyggelig.
Den høsten snakket jeg ofte med den iranske studenten på rikstelefonen. Hun inviterte meg til og med til Saint-Tropez. Jeg måtte bare møte brødrene hennes først. Hun antydet giftemål. Det merket jeg at jeg ikke hadde så lyst til. Utover vinteren ble samtalene mindre hyppige. Jeg trodde vi skulle møtes igjen. Men så flyttet man arrangementet til Amsterdam. Jeg benekter på det sterkeste at Tor og jeg kunne lastes for det.
Det var en morsom pike. Lurer på hvordan det gikk med henne.
Ett av mange høydepunkter i Montreux. Fred Anton Maier-intermessoet på en av de mange såkalte showcasene den uken. Vi danset Fred Anton Maier-dansen (begge hender på ryggen, dyp knebøy, myke side-til-side-bevegelser, legge over i svingen, og, ikke minst, oppreist seiersrunde med fantasi-laurbærkrans). Vi gjennomførte en hel 5 000 meter den kvelden, foran opptredner fra bl.a. Taylor Dayne og muligens Bardeux. Jeg sier muligens, for jeg er ikke sikker på om det er dem vi ser her, eller om det er Taylor Dayne (til venstre) med danserinne. Det jeg husker er at vi utbrøt “Nice show!” til Taylor da hun hadde avsluttet, hvorpå hun kvitterte: “Your show too!” med et strålende smil. Det var moro i Montreux. (Foto: Arne Nordtømme)
AUGUST-SEPTEMBER – VERDENSREKORD I FISKESTANG, OG DA RØNSEN REDDET MILDE
Det blir ikke morrore enn dette. Øverst til venstre, Geir er munter, Tor har munnen full av flatbrød mens han ler (et C-moment). Audun Tylden har delt ut turens første flaskepremie, og den tilfalt Tor. Ikke videre smart. Eldar i garnet, med flasken til Tor. Nederst til venstre er det Tors tur i garnet. I midten er vi fremme på Fagernes. Tor er i form, Geir lettere betenkt. Til høyre duoen, tidligere kjent som The Gunners from High Noon og Svenska Järnvägars skrekk, nå innehavere av hvert sitt par glatte sko. Tor klar for verdensrekorden i fiskestang. (Sort/hvitt-bildene er jeg ikke sikker på hvem som tok. Farvebildet er mitt.)
Viggo Sandvik var det neste nye, sportsfiskernes svar på "Speedy Gonzales". Hele Norge elsket Valdres-sangen hans, og da tok det ikke Audun Tylden lange stunden å bestemme at Viggo skulle markeres med pressetreff på Fagernes. Og sannelig fikk vi vårt eget togsett, avgang fra Østbanen (den SKAL hete Østbanen), Eldar Vågan som konduktør med akevittflaske og glass. Det var flatbrød om bord også, for jeg husker bestemt synet av Tor, i akevert tilstand, med kjeften full av flatbrød, midt i et latteranfall (ikke pent å se på) og Viggos håv over hodet. Det ble en slik tur. Og Eldar var i overkant generøs med akevitten.
Eldar i sivil. Han serverte generøse mengder akevitt mens han vandret rundt i konduktøruniform og sjekket billetter og form. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Da vi ankom til Fagernes, var i hvert fall enkelte av oss forbi kjørbar stand. Vi satt med de dumme Viggo-hattene våre og lurte på om det snart ble bar. På stasjonen sto lokale størrelser som turistsjef og ordfører oppmarsjert i finpuss for å ønske velkommen da fantefølget veltet ut. Jeg husker tydelig at Tor rev av seg Viggo-hatten og kylte den i en vanndam rett foran den prominente velkomstkomiteen så spruten sto. "Er så lei", utbrøt Tor, "hvor er baren?"
Hotellet lå ved vannet, jeg mener det gikk en spaserbro over til en liten øy. Prospektkort. Gresset var ettermiddagsgrønt og idyllen overveldende. Oppe på vollen sto hotellets ansatte og observerte utviklingen. Den var ikke lovende. Én reporter presterte et akrobatisk fall, fra stående i ro til landing på nakke med begge føtter himmelvendt, etterfulgt av den syltynne forklaringen "Jeg hadde så glatte sko!", da han oppdaget de skeptiske blikkene til bartenderen og hans mikseglade undersåtter.
Viggo klar for tur. Her med den legendariske fiskestangen.
En dramatisk kastelek med Viggos egen fiskestang i hovedrollen utspilte seg i vannkanten. En kar forsøkte på forte ben å fange stangen med flaksende armer, mens to andre, la oss kalle dem Yan og Tor, kastet til hverandre. Plutselig, og svært forbigående, forvandlet Tor seg til Terje Pedersen og satte ny verdensrekord i fiskestang-kast med 91,72 meter. Stangen seilte gjennom luften og traff rekordlengden et godt stykke ut på vannet med et stille plopp!, dog akkompagnert av et fortvilet rop fra broen hvor Viggo nettopp ble intervjuet av en nærradio-journalist: "Nei! Nei! Itte stanga mi, da!"
Det viste seg at akkurat den stanga var Viggos kjæreste eie. Om jeg husker rett hadde han fått den av sin far. Og nå var den borte. Dykker ble tilkalt, og stangen funnet. Men et par journalister lå allerede tynt an, skulle det vise seg, da de litt senere ville bunkre i baren, for der sto bartenderen med hevet arm og hit-men-ikke-lenger-øyne.
Merkelig nok hadde ikke bartenderen fått med seg at jeg også hadde vært involvert, og jeg anla min beste edru mine (lansert i Montreux i 1987), og fikk bestille så mange drinker jeg bare ville. Det ville jeg jo, og så ble jeg den viktige mellommannen i baren – for dem som sto ute i lobbyen med svette sideblikk og glatte sko og ventet spent.
Tors sko var kanskje ikke så glatte, men de var våte. Ja, for han hadde prestert å falle i vannet da han skulle sjekke pedalbåtene som lå lenket side om side ved bryggen. En såpass røslig og ustø kropp er ikke optimalt når man utfører det gamle én fot i hver sin båt-trikset, og plask! sa det, og kanskje endog pla-dask! Der lå han og kavet, med ett ben forsøksvis over en glatt flottør, og alt han hørte var latter - og klikkene fra mitt kamera, ja, for dette måtte jeg jo få med meg.
Det var på den tiden da der var en feide mellom Beat-journalistene og Arild Rønsen, som hadde overtatt Puls etter dem, og som vel nærmest hadde opptrådt som streikebryter. På Fagernes var imidlertid forholdet mellom Beat og Rønsen blitt bortimot normalisert, det var vel egentlig bare to igjen som fortsatt foraktet den spedalske med høylytte snøft og skarp baktale. Tor og jeg. Vi hadde fortsatt noe å leve opp til etter 1. juni-tildragelsen hos Asbjørn året før.
Og der lå altså Tor i vannet og kjempet og prustet, og den eneste som kom ilende for å hjelpe var ... Arild Rønsen.
– Nei! Nei!, lød Tors ulykkelige protester, – jeg vil ikke reddes av Rønsen! Hvor er vennene mine??
Han hadde ikke noe valg. Vennene sto enten på trygt fastland og lo eller fotograferte. Ergo ble Tor trukket i sikkerhet og anbragt i stabilt sideleie på bryggen, som en annen harpunert hval, av Arild Rønsen. Det var forsmedelig. Det var tilintetgjørende.
Feiden ble vel egentlig sluttført under bransjefotball-turneringen på Ekeberg året før. Men Tor og jeg hadde forlangt ekstraomganger. Nå var det ugjenkallelig slutt. Du kan ikke gå rundt å forakte mannen som reddet livet ditt. Tor var spilt sjakk matt. Og jeg kunne jo ikke gå rundt og hate alene. Jeg jobbet ikke i Beat engang.
Tor kom seg fort. Bortsett fra at han ikke hadde skoskift. Under middagen åt han fisken til sidemannen i en jafs, med ben og det hele. Eldar bidro med krabbende entre og nedrivning av fiskegarn-dekorasjon fra vegg, en helt ny øvelse, midt under Viggos takketale. Heldigvis for NSB (det SKAL hete det) var han nå i sivil.
Og de fine bildene av Rønsen-Milde-tildragelsen, livredning av ypperste klasse? Noen hadde spolt filmen langt tilbake mens jeg var på toalettet. Og så fortsatte jeg å fotografere med den samme filmen, det slo meg ikke et sekund at den filmen jammen meg tok mange bilder.
Alt bortsett fra de fem siste bildene av Viggo, var dobbelteksponert. Ødelagt. Ubrukelig. Da jeg klaget min nød til Tor, virket han påfallende fornøyd. "Ble jeg reddet av Rønsen, sier du? Bevis det!"
Slik gikk verden glipp av et historisk bilde helt der oppe sammen med Zapruders ruter fra Dallas 22. november 1963, Eddie Adams' fra Saigon i 1968 og ikke minst Neil Leifers av Cassius Clay og Sonny Liston 25. mai 1965. Milde-Rønsen-episoden av Yan Friis skulle ingen få oppleve. Bare vi som var der vet.
Og akkurat da jeg hadde skrevet dette kapittelet, fant jeg den gamle slide-filmen, og blant alle de ubrukelige dobbelteksponeringene er det én hvor man tydelig ser Tor nyreddet på flytebryggen, omgitt av to grønnmeiser – mens hovedredningsmannen, Rønsen selv, står godt fornøyd og gliser etter endt aksjon.
Dermed skulle vel fotografen Yan Friis gå rett inn i verdenskrønikene.
Det verdenshistoriske dobbeltfotografiet som dokumenterer ØYEBLIKKET, da Arild Rønsen reddet en protesterende Tor Milde fra å bli skikkelig våt. En godt fornøyd Rønsen til venstre. Hjelpsomme grønnmeiser tar hånd om Tor. (Foto: Yan Calmeyer Friis og Yan Calmeyer Friis)
Jeg gikk ikke av veien for Trondheimsturer heller, så 1988 kunne faktisk by på noe så superdupert som en fotballkamp. Byens rockere mot juniorlaget til Trondheims-Ørn. Mye bakrus på rockersiden, men det hindret dem ikke i å meie ned de stakkars jentene. 5-1. Ren utklassing. Etterpå ble jeg utsatt for liggende buksevann av mitt eget lag. Utakk er verdens lønn. Særlig for reservetrøndere.
Øverst til venstre hele det flotte og svært sportslige laget. Bak fra v. Knut Hellem, Morty Black Skaget, Øystein Ringsbu, Børge Pedersen, Torstein Flakne, Diesel Dahl. Terje Storli. Foran fra v.: kaptein Friis, Bjørn Haavard Grønvik, Angus, Bård Svendsen, Frank Aune og Steinar Eikum. Bilder fra en av mange banketter også, jeg fikk låne hatten til Diesel. (Foto: Arne Nordtømme)
OKTOBER – DA TOR OG JEG VAR NEKTET PÅ SMUGET
En av mine mest overveldende deilige musikkopplevelser kom denne måneden. The Waterboys' "Fisherman's Blues". Jeg var ikke forberedt. Tittelkuttet åpner platen, og med det var jeg fanget. Ennå i dag må jeg opp og ut på gulvet og synge med hver fuckings gang den blir satt på - akkurat som når jeg hører de første taktene av Iggy Pops "The Passenger". Waterboys-albumet er en velsignelse. Rikt på musikk rett fra jordsmonnet. Jeg blir aldri lei.
Man kunne si mye om kontoret mitt på Det Nye, men spesielt ryddig var det ikke. Jeg må si det.
Og hvordan så det ut i Det Nye på den tiden? Ikke så bra:
Led under den nye redaksjonelle linjen Vi hadde fått en redaktør som forgudet Elvis, Priscilla og kongehuset og som ikke ante det fnatt om hva norsk ungdom mellom 14 og 22 tenkte på i 1988. På kontorveggene hang det bedrøvelige fotografiet av to 14-åringer fra Knattvåg i boblejakke. Leseren. Det var ikke til å holde ut.
Man gikk til reportasjene med frykt. Musikere du kjente og hadde respekt for ble like brydd og pinlig berørt som deg. Nei, vi skal ikke snakke om sex og drugs og rock'n'roll og herlig musikk og skumle ting i utlandet. Vi skal få tak i noen jenter, og så skal dere popstjerner kjøre karusell med dem på det omreisende tivoliet der borte, og så skal DE stille dere spørsmål, ikke vi, og så blir det masse "ti hi" og "jeg vet ikke hva jeg skal si", og så kan dere spille Trivial Pursuit eller Kast grisen med gry-tenåringene, og smile masse mens de stakkars barna sier "ti-hi" og får en autograf.
Og sannelig synes redaktøren det er en fremragende idé å gjøre meg ny med Det Nye - sammen med to sjenerte jenter fra Nordland. (Reportasjen kom på trykk i desember. ADVARSEL! Sterke bilder!)
Det var virkelig en lidelse å komme seg gjennom det siste leveåret til ukebladet Det Nye. Ingen hadde noen tro på oss lenger. Ikke vi heller. Det gikk ikke an å holde på ungdom ved å tilby dem noe så teit.
Samtidig gikk livet sin gang i Hovseter Bodega & Drikkeri. Margueritaen rant i strie strømmer, og "The Beatles' Greatest" runget hver eneste fuckings mandag rett før midnatt. Luftgitar-Beatles var som alltid i sitt ess, og uansett hva Skjekle hadde sagt, så var ikke luftgitar-Paul best, for Tor kunne ikke spille gitar i det hele tatt. Han kunne bare tromme Troggs' "I Want You". Øy! Luftgitar-John eide tross en Martin D28!
Tor og min gitar på Hovseter. Tor var ganske god på luftgitar, men nådde ikke helt opp på en ekte Martin D-28.
Så bar det ned til Smuget. I Kirkegaten. Den klassiske Smuget-perioden. Der ble jeg en natt knepet av dørvakten mens jeg gikk ned trappen fra 2. etasje og egentlig skulle hjem. Noen plakater på veggen hadde provosert meg. De skrøt av at Herman's Hermits skulle spille på Smuget om en uke eller så. På fotografiet var det ikke en eneste ekte Hermit bortsett fra fetteren til tanten til den forrige trommeslageren. Eller noe sånt. Rasende rev jeg dem ned, alle plakatene. De siste befant seg på trappeveggen. Rett før utgangsdøren. Og der ble jeg knepet. Jeg bedyret mitt hellige mandat, da dette var en gjeng imposters. Det hjalp ikke.
Du er nekta!, sa Eva. Du er nekta!, sa Gunnar. Ut med deg!, sa dørvakten.
Og slik havnet jeg på en langtidssmell. Eva og Gunnar var ikke til å rokke. Jeg ringte, jeg tryglet og ba, jeg var ynkeligheten selv. Det hjalp at Tor hadde prestert å bli nekta også. Da kunne vi lide sammen. Men så skjedde noe veldig rart. Plutselig ble Tor tatt til nåde, men ikke jeg.
Da jeg ringte Eva, informerte hun meg om at Herman's Hermits-plakatene var én ting, men det var dette bråket jeg hadde forårsaket i restauranten som veide tyngst. Da ble jeg forbløffet. Bråket i restauranten? Jeg hadde da ikke bråkt i restauranten. Joda, sa hun, det var roping og dytting og matkasting og uforskammetheter og tumulter. Nå demret det for meg. Hun hadde nettopp beskrevet årsaken til at Tor ble nekta. "Det var ikke meg", sa jeg, "og jeg kan bevise det, for den uken var jeg i London!"
Eva lot seg ikke vippe av pinnen: "Men det kunne vært, så du er fortsatt nekta." Det var det mest urettferdige jeg hadde hørt. Ikke skjønte jeg hvordan Tors forbrytelse plutselig, helt av seg selv, hoppet over på meg, slik at han gikk fri og jeg fikk dobbel nekt.
Mysteriet er fortsatt uløst. Men Eva fikk vondt av meg like etter. Og så var vi tilbake, både Tor og jeg, og kunne rope Hanne Krogh! igjen hver gang vi skålte. Noe Hanne Krogh riktignok ikke likte så godt.
Moralen i historien er uansett at man river ikke ned Herman's Hermits-plakater ustraffet. Det er vel snart et kvalifisert jungelord.
Jeg skjønner forresten ikke hvordan jeg greide tirsdagene. Marguerita og Smuget hver mandag. Og så tidlig på jobb tirsdag for å nå det faste redaksjonsmøtet klokken ni. Tequilaen ga riktignok en annerledes bakrus, du svevet liksom, du ble ikke dårlig, og fikk bare psykedeliske synsbedrag hvis redaktøren snakket om Elvis og Priscilla. Og det gjorde hun ofte. Hun elsket Priscilla. Artikler om Waterboys eller U2 kunne jeg bare glemme.
I Trondheim var de snille mot meg. Der fortsatte festen, og Arne og jeg hadde gode tider i byens uteliv, og i atelieret hans på Brattøra hvor det vanket både vorspiel og nachspiel - og pølsegryte når det røynet på.
Shot-leken Børst gjorde fortsatt stor lykke. For å repetere: En enkel tallek hvor man teller friskt i vei etter tur, med klokken, fra 1 og kronologisk oppover, og det ikke er lov til å si tall som inneholder 3 eller kan deles på 3, da må man si "børst". Kom man altså i skade for å si f.eks. 3, 6, 9, 12, 13, 15, 18, 21, 23, 24, 27, 30, måtte man for hver tabbe tømme et shot-glass med tequila eller vodka.
Som man ser var det mange skjær i sjøen, og det ble fort klart hvem som var svak i hoderegning, for de krabbet rundt på alle fire og forsøkte å fortelle oss noe skikkelig viktig med en diksjon som var helt fri for konsonanter.
Av forståelige grunner mente mange at Kast grisen var en tryggere selskapslek.
NOVEMBER-DESEMBER – ALPINISTEN OG HJEMME HOS MAGS
Julen 1988 var sånn passe. Det Nye slet. Salgstallene jamret. Og den nye redaktørens standhaftighet og barnsliggjøring av bladet gjorde vondt verre. Det var pinlig å kontakte popstjernene og spørre om de ville være med på en leserne-møter-reportasje. Selv nådde jeg bunnen mentalt da jeg måtte klippes og styles etter ønske fra to lesere, og endte som et dustefjols med en død bever på hodet.
Man må oppleve mye rart i løpet av et liv. Dette var ikke mitt stolteste øyeblikk.
Man hang med hodet da 1989 nærmet seg. Vi så ingen vei ut av problemene. Det Nye var blitt et barneblad med tutti frutti-layout. Og i løpet av noen fattige måneder. Det som hadde vært brukbare salgstall, men litt skuffende, ble nå katastrofetall. Og ingen tråkket på bremsen.
Istedet ble en tante fra Norsk Ukeblad hentet inn som en slags overformynder som skulle ha det siste ordet. Det Nye som hadde vært drevet av en herlig, aldrende anarkist og hennes stab av frie lømler, fremsto som en barnslig, humørløs, teit blekke drevet av en dame som sverget til Elvis, Priscilla, Graceland og Det norske kongehus og en dameblad-keiserinne med svært få bærekraftige ideer. Vi var dømt til å tape.
Men sikkerhetsnettet deres raknet iblant. Inn mot denne julen hadde jeg en fin og produktiv London-tur. Det var da Mags tok meg med på libanesisk restaurant, og vi drakk oss fulle på tequila, og han gikk med på at jeg gjorde en hjemme-hos-reportasje umiddelbart, som parodi. Jeg knipset i vei, uten at man så noe annet av Magne enn en fot, en kamerat som hadde sovnet i sofaen, en peis og en rekke uvesentlige utsnitt av daglidagse ting.
I samme slengen var jeg hjemme hos Dag Kolsrud, som var popkonge (litt) på den tiden med One 2 Many, og så intervjuet jeg Mette Wesenlund, Morten Harket (som skjøt med pil og bue på peisen i sin helt tomme leilighet). Og ikke før var jeg tilbake på Hovseter, så inviterte Kolsrud meg på nyttårsfeiring på Oppdal, hvilket innebar at Foto-Arne også ble satt på saken, for Oppdal var jo hans område.
Jeg fløy opp i stormkast. Da vi vippet ned fra Dovre og inn i dalføret mot Værnes, ble vi truffet av noe som lød som en blanding av et kanonskudd og et gudenes knyttneveslag, og flyet la seg helt over på siden. Folk skrek. Jeg lot som om jeg nesten ikke var noe redd og simulerte sovende (midtgang-øyet lukket, vindus-øyet vidåpent). Som alltid landet vi trygt, og jeg lot som om jeg hadde sovet hele veien, og liksom bråvåknet da maskinen sto stille og folk reiste seg. Her kunne folk se mannen som aldri var redd for noe. Jeg innbilte meg at folk tenkte det.
Oppdal og nyttår var flott. (Mer om det i kapittelet om januar 1989.) Neste dag ikke fullt så.
Jeg skulle prøve slalåmski for første gang med Dag Kolsrud som instruktør. Han kunne ikke begripe at det fantes så tungnemme elever. Det tok tid å få meg til å skjønne elementære ting om ytter- og innerski, men plutselig fikk jeg teken, og merket triumferende at jeg kontrollerte ferden nedover gufsejuvet. Det gikk veldig sakte da jeg vendte oppover i bakken med en gang jeg merket fart under skiene. Jeg lurte på om grønn løype var forbeholdt friskuser, og Dag bekreftet det. Nesten like krevende som svartløypa, la han til, med litt rar stemme.
Etter hvert ble jeg tøffere, og lot det stå til. Farten fikk tårene til å sprette, jeg svingte elegant frem og tilbake, omgivelsene ble som streker, i hvert fall i fantasien, helt til en liten pjokk suste rett forbi meg. Og plutselig, ut av intet, trynet jeg så det sang. I full sneføyke. Rett frem, smørsiden ned, himmel og jord byttet plass. Sne over alt. Så ble det stille, og jeg hørte fnising. Og der, like bortenfor, hvilte tre smågutter på stavene. Kolsrud hjalp meg på bena. Jeg avgjorde at min alpinkarriere var over.
Foto-Arne tok mange fornedrende bilder av alpinisten. Men vår nye ledelse mente at journalister som blander seg selv inn i reportasjer, er useriøse bajaser (bortsett fra når de blir ydmykende stylet og frisert), og det ville de ikke lenger ha noe av. Så alle bildene av meg, i hardt vær, sammen med instruktør Kolsrud, ble hevet ut av reportasjen. Man valgte å ta livet av bladets humor.
1989 tegnet til å bli et dystert år.
Men jul ble det, også i 1988. Her julefesten til BEAT. Nissedrakten brukte jeg mye på den tiden, også i sommerhalvåret. Jan-”og vi lo!”-Østli nr. 2 fra høyre. Han er dypt savnet.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1988:
23. februar – Edvard Munchs maleri «Vampyr» stjeles fra Nasjonalgalleriet i Oslo.
16. mars – Iran-Contras-skandalen: Oberstløytnant Oliver North og viseadmiral John Poindexter blir tiltalt for bedrageri mot USA.
6. mai – Torghatten-ulykken: Alle 36 ombord mister livet idet et passasjerfly av type Dash 7 fra Widerøe styrter mot en fjellvegg i Torghatten utenfor Brønnøysund.
15. mai – Sovjetunionen starter tilbaketrekning av sine styrker i Afghanistan.
1. juli – Et tillegg til lov om vern mot tobakksskader, populært kalt «røykeloven», som medfører forbud mot røyking i offentlige tilgjengelig lokaler og transportmidler (med unntak av serverings- og overnattingssteder) trer i kraft.
1. oktober – I Sovjetunionen velges Mikhail Gorbatsjov til president.
8. november – I USA velges George Bush til president.
15. november – PLO anerkjenner Israel og proklamerer en palestinsk stat på Vestbredden.
20. november – Norges første interne oppgjør mellom pakistanske gjenger, drapet ble senere referet til som «Romsås-drapet».
21. desember – Et amerikansk passasjerfly sprenges av libyske terrorister og styrter i Lockerbie, Skottland. 270 omkommer, mange av dem innbyggere i Lockerbie.
NOBELS FREDSPRIS
FNs fredsbevarende styrker
VM skiskyting kvinner, Chamonix, Frankrike
Anne Elvebakk tar gull på 10 km og bronse på 5 km.
Elin Kristiansen tar sølv på 10 km, og Norge tar sølv i stafett.
VM skøyter Alma-Ata, Sovjetunionen
Eric Flaim, USA blir verdensmester.
Beste nordmann, Atle Vårvik på 16. plass. Ingen av de tre resterende norske deltagerne (inkludert Johann Olav Koss) fikk gå 10 000 meter. Må være vårt mest elendige VM ever.
Vinter-OL i Calgary
Norsk fadese. INGEN gull!
Husker best Geir Karlstads fryktelige 10 000 meter da han falt og bare ga opp til slutt.
Norsk fotball
Rosenborg seriemester.
Rosenborg slår Brann 2-0 i cupfinalens omkamp.
Engelsk fotball
Liverpool seriemester for 17. gang. Manchester United i sin første sesong under Alex Ferguson, havner på 2. plass – hele ni poeng bak de tapre og overlegent herlige karene fra Liverpool.
Og ja, jeg var i Stockholm på tampen av året og traff Åge og Jahn. Mer om det i kapittelet om 1989. (Foto: Yan Calmeyer Friis)