Big Brother dukket ikke opp, og plateproduksjonen gikk på høygir. CD-formatet hadde allerede begynt å røre på seg, men man stilte seg avventende. Særlig jeg. Det gikk i vinyl, og her er 109 plateomtaler fra Det Nye. Kanskje ikke det aller sterkeste LP-året, og noe er gått ut på dato. Men likevel. Er ganske fornøyd med anmeldelsen av Frankie Goes To Hollywood.

Januar

Pretenders: “Learning To Crawl” (Real) ****(*)

Pretenders - ut av dødens skygge

Pretenders er rock på sitt mest magiske. Et av disse sjeldne tilfellene der bandets egen myte er vel så viktig som musikken. De kan lage plater om seg selv uten at det virker privat eller selvopptatt. Tvert imot, Pretenders’ myte får strenger i lytteren til å vibrere, det lille rockeband blir et speilbilde av livet selv. Pretenders’ nederlag blir våre nederlag, deres triumf blir vår triumf. Når Chrissie Hynde synger «Back On The Chain Gang» går der bittersøte ilinger gjennom sjelen. Selvfølgelig fordi vi vet at sangen var deres første skritt opp stigen etter alle tragediene som truet med å pulverisere bandet (gitaristen og bassisten døde av overdoser med et snaut års mellomrom). Men også fordi sangen har en videre gyldighet: Det er en sang om viljen til å reise seg igjen skjønt hver glødende nervefiber i kroppen sier nei. Det er en sang om viljens seier over apatien: Et skudd liv i en død samtid.

LP’en er en forlengelse av denne låten (som først så dagens lys som single i fjor). Den speiler den smertefulle prosess som førte Pretenders ut i arbeidslivet igjen. Dessuten speiler den Chrissies nye rolle som mor.

Musikken er et møtested for melankoli og lengsler, nostalgi og drømmer, styrke og triumf. Chrissies stemme har et klagende, erotisk drag—ved første ørekast kanskje mykt fortrolig, men med en stålhard klangbunn som ikke etterlater noen tvil om at dette er en viljesterk kvinne. Kompet er også en kombinasjon av mykhet og hard styrke. Tilført en nostalgisk billedbruk som fører tankene mot tapte horisonter. Særlig glade er de i klangfull vibrato-gitar, dette bittersøte «sound» som ble utviklet av The Searchers og senere The Byrds i 60-årene (og selvfølgelig også The Beatles).

Denne gitarklang er veldig fremtredende i LP’ens to hits, «Back On The Chain Gang» og «2000 Miles». Videre er den bærende melodi viktig for The Pretenders (test nevnte låter pluss den skjønne «Thin Line Between Love And Hate». For eksempel.). Men det blir aldri glasert pop. Lydbildet har konstant en lurvete kvalitet som forsterker låtenes blødende atmosfære. Og gruppa vipper uten problemer fra pop til pub rock og rhythm & blues (test munnspillet i «Middle Of The Road»).

Alt i alt en gledelig kommersiell plate. Ikke uten svake partier, det skal innrømmes. Arrangementene er ganske forutsigbare om du kjenner bandet, og her og der er selve melodien i svakeste laget. Men helheten er sterk og triumferende—slik et vellykket comeback på livets arena bør være.

Noen vil muligens mene at Pretenders er mykere enn tidligere («Learning To Crawl» er ikke akkurat heavyrock), men hovedsaken er at de ikke er blitt bløte. Og myke. Vel, hva annet kan du vente av en jente som holder Ray Davies i hånden? Det må bli melodier av slikt.

(Det Nye, 20. mars 1984)

John Lennon / Yoko Ono: “Milk And Honey” (Polydor) **

Yoko skraper fatet

Tid for å ta farvel. For godt.

Her er slutten, og John Lennon slipper omsider fri. «Milk And Honey» lå på tegnebordet da revolverskuddene drønnet i New York City. Yoko har realisert ideen, dessverre med mangelfullt materiale. Sannsynligvis er Lennons bidrag på LP’en dels tiloversblevne kutt fra «Double Fantasy» og dels skisser for fremtiden. Man er selvfølgelig nødt til å bedømme «Milk And Honey» i lys av dette, for noen fullblods plate er det ikke.

Bortsett fra «Nobody Told Me» (som vinner seg etter hvert), går ikke de seks Lennon-kuttene inn i historien som hans vektige innspillinger. Skjønt han synger vidunderlig, er det noe haltende over tilnærmet iørefallende kutt som «I'm Stepping Out» og «I Don't Wanna Face It». Den elegante, flytende melodiføringen som var Lennons styrke, glimrer med sitt fravær. Magien ligger der, men som antydninger. I det urealiserte ligger sangenes tragedie.

Mest urealisert av alle er selvfølgelig «Grow Old With Me» som her fremtrer i et demo-opptak fra Lennons soverom; om vi skal tro Yokos coverkommentarer, den siste låt han festet til tape overhodet. Det er bare Lennon, piano og en rytmeboks – fjernt og susete, type bootleg. Til gjengjeld er det en perle av en melodi, lengselsfull og vemodig med et sakte piano og Lennons stemme høyt, høyt der oppe i ferd med å sprekke. En mellomting av «Love» og «Imagine», og en tekst der Lennon imøteser den mette, blide alderdom med sin Yoko. Forferdelig at en slik melodi aldri skulle bli fullført. Men jeg er glad vi fikk den i hvert fall.

Egentlig er det bare «Grow Old With Me» og «Nobody Told Me» som betyr noe. Til en viss grad også «I Don't Wanna Face It». Mens den temmelig tomme, søtlige, profil-løse «My Little Flower Princess» høyst sannsynlig ville blitt dumpet for evig og alltid om Lennon hadde fått leve.

Tekstmessig er det «I Don't Wanna Face It» og «Nobody Told Me» som står for de skarpe betraktningene. Her får Lennon utnyttet sin sans for paradokser og «put downs» maksimalt, og samtidig sier han noe gyldig om verden og tilværelsen.

Onos del av kaka er ikke så påtrengende som i «Double Fantasy». Hun begrenser seg (relativt korte låter), og leker med effekter uten å overdrive – slik at overgangen Lennon-Ono-Lennon-Ono (samme system som på «Double Fantasy») ikke blir for brå. Men egentlig er storparten av stoffet hennes ganske fargeløst (jeg har bare sans for «Your Hands») – og det er jo et tilbakeslag for en som etter Lennons mening var forløperen til vår tids eksperimentelle rock. På den annen side, saker som «Mind Train», «Let's Hope For Peace» og «Hirake» ville neppe passet inn her. En mellomting, kanskje, som «Walking On Thin Ice»?

Nei, nå avsporer jeg.

«Milk And Honey» er og blir en posthum utgivelse, hvor meget Yoko enn har forsøkt å fremstille den som oppfølgeren til «Double Fantasy». Jeg har ingenting å utsette på at de seks Lennon-låtene utgis – i og for seg – om vi ser på det som en fan-service. Men det hadde vært en langt bedre idé å plassere dem sammen med Lennons «Double Fantasy»-kutt på en egen John Lennon-LP. Yoko får jo prosentene likevel. Hm?

(Det Nye, 28. februar 1984)

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Levv’a livet!” (Plateselskapet) ******

Den romantiske pessimist

Åge Aleksandersen har nådd dithen at utgivelsen av hans nye LP kan karakteriseres som en begivenhet. Det er et ord som vi nesten aldri har kunnet benytte i forbindelse med norske plateutgivelser; det er et ord som ikke tåler misbruk. Nå passer det, nå er «Levva Livet» ute, og landsfader Åge dissekeres i de tusen hjem. Skitt!. La oss ikke dvele mer ved dette. «Levva livet» er Åges beste LP. Innenfor hans egne definerte musikalske rammer kanskje den beste norske rock-LP overhodet. Den bryter nytt land for ham, men uten å bli radikal; Åge innordner elektronikken — synthesizers og synth-trommer — sitt etablerte uttrykk. Den inneholder kun to svake låter, den har et usedvanlig rikt lydbilde — og Åge synger med en stolthet og myndighet som jeg aldri tidligere har hørt.

Mange vil nok reagere ganske kjapt på den svake utnyttelsen av musikkens nye element: synth-trommer. Og det er riktig, de gjør ikke noe mer her enn å ha den lyden som synth-trommer har: dump og hard. De vet liksom ikke hva de skal gjøre med dem, så blir det med disse evinnelige ekstraslagene akkurat der du venter dem mest. Null spenning, null fantasi, null utnyttelse utover det man vente av instruksjonsboken. Og hva er da poenget? Synth-trommene har tilført musikken et irritasjonsmoment, ikke en berikelse.

Men det er så meget annet nytt her som drar den andre veien. Åges synthesizer-bruk er musikken overraskende kledelig, diskret flyter den med en «sound» henimot fløyter og trekkspill, naiv og besnærende søt. Dette er ikke Human League, men et speil av Åge selv: den romantiske pessimist. Jeg har allerede nevnt stemmen hans, myndig og selvsikker — ofte pålagt ekko og andre effekter, eller en slags dobbelteksponeringsteknikk (som cover-bildet, vil jeg si). Koringen er dessuten spennende arrangert, fjernt ligger den og roper som et metallisk ekko.

«Levva Livet» representerer videre Gunnar Pedersens gjennombrudd i Sambandet, hans gitararbeid hele LP'en igjennom er velsignet besinnet.

Det er nettopp disse ledd som «gjør» LP'en. Åges stemme, hans diskrete synth, Gunnars gitar — og selvfølgelig Lasses meget sofistikerte bruk av keyboards/trekkspill, og slikt som Bjørn Røstads ubehersket sterke sax-solo i «Fremmed fugl». Pluss selvfølgelig melodiene. Ved siden av stemmen er nemlig Åges evne til å lage sterke, bærende og stemningsfulle melodier også hans største styrke.

Hva Åge har på hjertet, har vel de fleste allerede sett i det store intervjuet i ukens nummer av DET NYE. Som så mange av oss er han bekymret for verden, og samtidig vil han ikke la denne bekymring frata ham evnen til å glede seg over livet. Eller for å bruke Åges egen terminologi: Jeg liker ikke politikerne, men jeg elsker månen. For eksempel.

Kjærlighet er her i det hele tatt mye av, kjærlighet til den (eller de) helt nære, kjærlighet til menneskeheten, kjærlighet til livet, kjærlighet til idealene og utopiene, drømmene og det umulige. Og det er en slags desperat med-ryggen-mot-veggen kjærlighet han formidler, samhørigheten på kanten av stupet. Den romantiske pessimist taler. Ikke uten å gripe deg. Slett ikke uten å gripe deg.

Åge er imidlertid ikke alltid verdens beste tekstforfatter. Han kan bli utålelig banal, ja, rent ut sagt intetsigende. Han er glad i store begreper og bilder, for store, vil jeg si. Og da blir det lett høyttravende generalisering, og man savner noe man kan forbinde seg med. Han har tidligere lagt for dagen en merkelig svakhet for oppramsende tekster, og vi får det igjen. «Æ like ikke» er en slik, kanskje hans dårligste. Jeg vil også rakke ned på første vers i «Va de du Jesus», et vers som skal omhandle Martin Luther King Jr., men som ikke et øyeblikk kommer i nærheten av mannen. I stedet dynges det på med floskler om storm og vind, brann og ild, blod og sår — det er ikke måte på. Til gjengjeld tar Åge seg mesterlig inn i resten av sangen. Han er ujevn, det er hva jeg vil fram til.

Og la meg nå endelig bekjenne: «Levva livet» traff meg som et hurtigtog. Jeg hadde forventninger, store forventninger. Likevel tok «Levva livet» meg på senga. Den er så forbasket jevn på et enda mer forbasket høyt nivå. Bortsett fra «Æ like ikke» og «Café farvel» (Brooker T og «Hang On Sloopy» møter Lava over en temmelig vissen og dels intern tekst om arbeidsløshet — NB! den er også inkludert som instrumental på kassetten «Levva livet», og vinner seg på det!), var det liksom ingenting å krangle med. Ja, selv den oversentimentale «Lys og varme» som følger oppskriften for den slags arrangementer med irriterende grundighet, har den berusende stemningen som preger LP'en. Og det er denne berusende — ja, besettende stemning som gjør at man uten å blunke svelger det Åge måtte ha av overmodne banaliteter.

Side 1 har tre fulltreffere på rad. Den feiende rockeren «Levva livet». Den nydelig løpende «Va de du Jesus» med sitt smertelig melankolske refreng (og en ypperlig gitar-solo fra Gunnar). «Regnbuen og luftslottet», som tross et distraherende monotont trommeriff bare gror og gror, Åges stemme i mektige kast over en vidunderlig synth/trekkspill-kombinasjon som danser, danser lik vemodige folketoner — og teksten, en krigserklæring mot avmakt og apati, her feires en new morning, en ny erkjennelse, en ny oppvåkning. Herlig låt. To svake kutt avslutter siden. Den oppramsende «Æ like ikke» som aldri blir bedre enn sentimentalt pen. Og «Café farvel».

Side 2 er ren enveiskjøring — om du er villig til å akseptere «Lys og varme». Jeg gjør det, sangens grenseløse håp for og kjærlighet til den oppvoksende slekt og de kommende generasjoner mister aldri sin troverdighet. Men det kunne vært gjort mer spennende ting i arrangementet.

Etter den kommer «Hvis du rekke ut ei hand», og det er knall. Rett inn i løpende, gyngende rytme, orgel/synth (?) i spillende stråler à la «Positively 4th Street» og Åge heseblesende på'n i stemmen. Tent som pokker. Og teksten er perfekt, en ru skildring av et kjærlighetsforhold der intet tas for gitt og hvor alt står på spill. Låtens store mann er Gunnar, sjekk hans briljante utporsjonering av detaljer, den ømme og sviende koloreringen og den økonomiske soloen som skrur inn enkelt-toner — rett i sjelen.

«Fire pils og en pizza» er på mange måter tradisjonell Åge, jumpende danseband-rytme (tilført synthtrommer, her meget effektivt), men teksten er moden og overskuddspreget nå: Her skildres paret som møter seg selv når alle illusjoner er borte og som oppdager og erkjenner at livet likevel ligger der for dem. Og dermed når vi slutten, «Fremmed fugl». En meget stemningsfull, fortettet «tango» som i sine virkemidler kan minne litt om svensk politisk vise-rock fra begynnelsen av 70-årene. Men den er noe langt mer. Allerede starten varsler noe nytt. Bjørns sax svaier i det fjerne og gir meg denne trolske stemningen som Specials var så flinke til å skape. Så går Åge fortrolig inn i teksten, mens et trekkspill begynner å leve rundt ham. Og vi sitter på dette toget gjennom Europa, tvers igjennom en frossen samtid, og fanger inn bilder av ensomhet, fremmedarbeidere revet ut av sitt miljø, utskuddet som ingen aksepterer, avmakt overfor krefter større enn en selv, ydmykelser — fortolkningsmulighetene er mange, veldig mange.

Åge har neppe skrevet en så spennende tekst tidligere. Og du hører på både ham og Sambandet at de vet det. Alt stemmer så forbasket. Dette heslige ekkoet som klipper Åges anspente da-ra-ra brutalt tvers av, en genial sjokk-effekt som utnyttes maksimalt hele låten igjennom — og som når sitt definitive klimaks når Bjørn sklir umerkelig inn over dette umenneskelige skriket helt på slutten, og bemektiger seg hele lydbildet med en sax-solo så sprutende av blod, tårer og følelse at du går rett på ryggen. Slikt har han aldri gjort på en Åge-plate tidligere!

Har jeg glemt noe? At lyden er suveren. Det er ikke noe å surmule over, ingenting å bortforklare — bortsett fra den merkelig uforløste trommingen, her har Sambandet noe å jobbe med fremover. Sluttelig, ingen norsk artist har noen gang laget en så jevn og sterk samling låter. «Levva livet» er styrke, håp, nytelse, beruselse — alt på ett brett. Om Åge er begavet? Jeg er stolt av ham, venner!

(Det Nye, 7. februar 1984)

Whitesnake: “Slide It In” (Liberty) ****

Skal man først holde en knapp, kan man like godt holde den på Whitesnake.

Bandet har vokalisten (Coverdale), de utvetydige tekstene og titlene (f.eks. LP-tittelen), og den ultratradisjonelle utformingen av det vi benevner heavyrock. Konsise gitar-riffs hvis hovedoppgave alltid er å egge kroppen inn i rytmen. Orgel-pøset som blir et regelrett glidemiddel bak alt det tunge, bombastiske metallet. Gitarsoloer som springer naturlig ut av grunnkompet og som aldri får holde det gående så lenge at samme runnkomp ramler fra hverandre (også kalt «art»).

Det er kanskje ikke sa meget snakk om melodier her, men Whitesnake har suget og kraften og retningen og kontrollen. Og de faller aldri for fristelsen til å mase i stykker tempoet. De gynger mot tauene slik Muhammad Ali gjorde da han knuste Foreman. "Slide It In" er et nytt, men ikke annerledes kapittel i Whitesnakes historie.

God appetitt.

(Det Nye, 13. april 1984)

Judas Priest: “Defenders Of The Faith” (CBS) *****

Judas Priest er en heavymetal-institusjon. Nesten like brutale og kompromissløse som Motörhead, skjønt de velger en annen form. Det låter mer som et løpsk Deep Purple—med et vokalt hysteri som river plasterlappene av både AC/DC og Nazareth.

«Defenders Of The Faith» er nok en manifestasjon av betongvold. Gitartrykket er umenneskelig, trommene en sann eksplosiv heksegryte. Gruppa går ikke av veien for noe. Samtidig makter de å variere seg uten å slakke verken på tempo eller tyngde. De tar i bruk rommet for å øke effektene, de makter endog å gi en såpass krigersk sak som «Rock Hard Ride Free» et forbløffende symfonisk løft.

Det er i det hele tatt godt gjort å arrangere inn spenning i en såpass trang genre, uten å falle over i det pretensiøse. Tekstene? De er teite: Den utprøvde, forslitte sangen om blod, død, redsler og djevler. Den kan vi nå. Men la gå, atter en gang: it's only showbiz.

(Det Nye, 15. mai 1984)

Februar

The Smiths: “The Smiths” (Rough Trade) *****

Poetisk pop

Med ryggen mot veggen, knuget av mørket, døden og tiden, men med dette livets siste og sterkeste kort hevet i en trossig gest: kjærligheten. Der har du The Smiths. En poetisk kvartett som med enkle musikalske hjelpemidler setter sine hudløse visjoner ut i verden. Urolige, engstelige sinn i omskiftelige stemninger: Bølger av dødslengsel, fortvilelse, håp og ømme besvergelser slår sakte mot tilværelsens grunnfjell.

Det er en betagende plate. Morriseys tonløse, melankolske, klagende stemme bærer ordene over kompet, som var de nøkler til hele vår fremtid. Han er dempet og beveget, med en fjern, fjern smak av noe et sted mellom Bowie og Roy Harper.

Låtene er enkle i sin oppbygning, nesten uferdige skisser som rusler saktmodig fram via bass og trommer, mens rommet fylles av klingende strenger: vispende akustiske gitar, jinglende el-gitarer. Kompet går og går, upåvirkelig ømt og standhaftig uten egentlig å ha noen bærende melodi å feste seg i.

Det blir en slags pop-messer med visse gammelmodige trekk (instrumenteringen, gitarklangen), men med en iboende uvilje mot forutsigbare løsninger. Du må nok jobbe litt med platen, inntil stemningen tar deg. Da vokser den fenomenalt.

(Det Nye, 15. mai 1984)

Gary Holton & Casino Steel: “No. 4” (Polydor) ***

Thomas Dolby: “The Flat Earth” (Parlophone) ****

Dolby er allerede svær i USA (amerikanerne elsker jo engelskmenn). Og øker sikkert med denne sin andre LP. Thomas er en studio-trollmann, ualminnelig glad i synth og svær lyd.

Man kan beskylde musikken for å minne om meget i tiden – både Duran Duran og Talking Heads. Ja, endog Paul McCartney! Men mannen er faktisk dyktig. Begivenhetsrike arrangementer og snedig danse-beat er en god kombinasjon. Særlig om der føyes både melodi og eksperimenteringsmot til.

Dessuten kan Dolby skrive tekster som blir mer enn en livstrett tur ut i klisjeenes land. Personlig falt jeg for LP'ens mest atypiske låt, den rolige shuffle «I Scare Myself», som er basert på nydelige piano- og akustiske gitarmønstre, og som munner ut i en herlig trombone-solo. Trombonen kaster seg også mot deg i den opphetede «Hyperactive!». Og jeg liker tromboner.

Ellers vil jeg poengtere at dette ikke er en synth-LP i vanlig forstand. «Levende» instrumenter benyttes i like stor grad: blåsere, tangenter, gitar og trommer. Masse lyd, masse krydder, og i perioder veldig spennende pop.

(Det Nye, 20. mars 1984)

Fra Lippo Lippi: “Small Mercies” (Uniton) *****

Om musikk var for øyet, ville «Small Mercies» vært gjennomsiktig. Nesodd-duoens nye stykke vinyl er en studie i stillfarne stemninger. Mer melankoli enn undergang. Vannfarger på vått papir.

Nærmere granskning avslører at grunnrytmen nok er raskere og mer oppdrevet enn øret vil innrømme, en slags forsiktig, men markant rastløshet formidlet eksempelvis gjennom bassen (Cure var mestre i dette før).

Men de førende instrumenter — spesielt synth og piano — sleper seg sakte henover det diskre landskapet, som henførte sukk i svimlende tomrom. Stille pianotemaer, svevende meditativ synth. Kontrasten mellom rytme og melodi gir spenning, og helheten er av en slags stillestående, evig skjønnhet.

Duoen har ikke utelukkende hengitt seg til instrumentaler. Per Øystein Sørensen gjester som vokalist i flere kutt. Hvilket bryter riktig opp og gir variasjon i disse ellers helt tomme, høstlige landskapsbildene. Han messer sårt og gebrekkelig — uten å trekke din oppmerksomhet vekk fra musikken.

Og musikken er vakker, skisseaktig, gjennomsiktig, tenksom — i fullkommen ro. Den gjør deg ikke oppstemt, men den gjør din egen melankoli levelig. (Egentlig frir den vel meget til lytterens selvopptatthet.)

PS. En kritiker i det meget respektable britiske bransjetidsskrift Music Week kåret «Small Mercies» til en av 1983s ti beste LP'er. Så Nesodden er med!

(Det Nye, 20. mars 1984)

Melodrama. Overspente krigs- og slagmark-metaforer. Et sjaskende driv av akustiske gitarer. Hes, brennende vokalist. Syngende, klagende gitarlinjer. Et hoiende «lenkegjeng»-kor. Og midt inne i den veldige lydveggen krysser et sårt munnspill.

The Alarm har funnet et «sound» som gir umiddelbar uttelling. Storkjeftet og feiende. Det er lyden av de store idealer og det ville engasjement. Veldig nær midtperiode-Clash (du formelig hører Joe Strummers hese intensitet og Mick Jones' klagende svar).

Men Mike Peters med munnspillstativet og kassegitaren er også en liten Bob Dylan der han står og raser mot stormen. Og i melodramaet og koringen kjenner jeg også lukten av salige Mott The Hoople (f.eks. i «We Are The Light»).

Et bra debutalbum er det blitt, skjønt man nok kan klage på at låtene i lengden blir veldig likelydende og ofte mangler en bærende melodi. Engasjementet og lyden er skummelt tiltrekkende.

Spesielt i kvalifiserte hits som «Where Were You Hiding When The Storm Broke», «68 Guns» (knallversjon!) og «The Deceiver».

LP'ens gjennomgående vi-må-stå-sammen-og-kjempe-mot-dem-for-en-bedre-verden budskap er selvfølgelig krampaktig forslitt ... og ullent.

Men The Alarm mener hver tone og hvert ord her, det etterlevner de ingen tvil om.

(Det Nye, 19. juni 1984)

Kun tomme fakter og flott lyd. Moody Blues møter Duran Duran. Dansebeat, svai synth, klagende vokalist og garnityr i form av gitar, trompet og masse keyboards.

Flinkt. Pop't. Og livsfattig tomt. Talk Talk har ingenting å formidle, og gjør det med patos … og storsinnet fjolleri.

(Det Nye, 29. mai 1984)

Eventyr for voksne

To dårlige singler på rad, og Madness var i trøbbel. Trodde jeg. Men så kom den nydelige «Michael Caine». Og lettelsens trykk presset på.

Den nye LP’en avgjør saken. Madness er konger.

«Keep Moving» er alt godt fra England. Bittersøte melodier gjennomvevet av nostalgi. Den romantiske drøm om det forlorne. Vare menneskeportretter. En fraværende tur gjennom gulnete fotoalbum.

Ingrediensene gjenkjenner vi. Madness har et fenomenalt grep om det beste innen britisk pop. Og de er så dyktige at de kan bygge helt egne, friske konstruksjoner av råmaterialet.

Slektskapet til Kinks og Ray Davies har aldri vært klarere. Samtidig er spennvidden og variasjonen på «Keep Moving» selveste The Beatles verdig. Hver eneste låt lever sitt eget liv. Stinne av magiske detaljer.

Her er kriblende melodilinjer på kryss og tvers. Liv i alle lag av sangene. Koringen. De lekne synkoperingene. Den snedige bruk av blåserne (TKO-blåserne i tittelkuttet gjør seg vidunderlig). Strykere. Alt benyttes med genial innsikt. Målrettet. Temperert.

Pop som eventyr for voksne.

Og «Keep Moving» er uten konkurranse den Madness-LP som har inneholdt flest potensielle slagere. Jeg hører en endeløs rekke 1.-plasser: «Keep Moving», «Turning Blue», «Victoria Gardens», «Samantha», «Prospects» og selvfølgelig «Michael Caine».

Og jeg sier: Kjære Norge, gjør Madness til stjerner også her!

(Det Nye, 24. april 1984)

Mars

Björn Afzelius & Globetrotters: “Exil” (Nacksving) *****

Etterpåklok:

Jeg trodde jeg hadde styrt suverent klar av den røde trolldeigkongen. Så viser det seg at jeg husket feil. Jeg vet ikke hva jeg hadde fått i meg, men Afzeluis’ “Exil” får jo øverste-hylle-behandling. Det må bety at den egentlig er ganske god. Men mine spådommer gikk ikke i oppfyllelse - med mindre platen spilles som bare det i miljøer jeg ikke frekventerer. Det virker som at det er mye på platen som fortsatt er gyldig. Selv mistet jeg veldig fort interessen, og jeg har ikke spilt albumet siden våren 1984. Antagelig ble jeg mer opptatt av “Against All Odds”, min absolutte favoritt den våren og sommeren.

Fra Det Nye:

Slutt opp, kamerat

Åge har gjort det. Nå gjør Björn Afzelius det. Lager en LP som kombinerer ekte bekymring for samtiden og kjærlighet til menneskeheten med nydelige melodier svøpt i berusende mektige arrangementer. «Exil» bør bli et samlende dokument – som «Levva livet» er det. Det er to LP’er i slekt.

Det er rock etter samme oppskrift. Tradisjonell instrumentering med basis både i amerikansk rock og ti år gammel skandinavisk politisert viserock. Det er det avsindige bruset fra et orgel. Klingende piano og diskret synth. Noen dråper trekkspill. En foss av gitarer. De bankende trommer og den pumpende bass. Det er seks mann som jakter på (og finner) den svære, svulmende ensemble-«sound».

Men mens Åge hele tiden har flørtet med venstrebevegelsen fra utsiden, har Björn vært selve inkarnasjonen av politisk rock. I Hoola Bandoola Band. Og siden alene.

Derfor led han også mer da marxistene gikk av moten midtveis i 70-årene, spesielt da avmakten slo knusende ned i egne rekker. Den røde bølge som vasket inn over ungdomskulturen i 1968 og som nådde sitt voldsomme, triumfens klimaks rundt kampen for og mot EEC i 1972/73, endte som en pytt brakkvann.

Med «Exil» velger imidlertid Björn en ny innfallsvinkel. Det er ikke det rette klassestandpunkt som er drivkraften, men en menneskelig sårbarhet så åpen og oppriktig at man ikke kan unngå å bli revet med. Om man orker å se rundt begrepet «gammelmannsrock».

«Exil» er en fars refleksjoner. Både bokstavelig – som i den nydelige «Isabelle», en fars kjærlighetserklæring til sin datter. Og overført – som i de fleste kuttene der Björn er den erfarne som taler til de oppvoksende generasjoner. Eller i «Ikaros», der Björn formaner andre foreldre:

"Vill du bli respekterad av din avbild / får du visa din avbild respekt."

Fars bekymring dreier seg om Europas fremtid. Utplassering av raketter, trusselen om dommedag. Hva venter våre barn? Det politiske tema er ikke lenger et intellektuelt problem, det er et problem som føles direkte på kropp og sjel her og nå.

Björn tar for seg dette i LP’ens to sentrale kutt: «Hiroshima» og «Europa». Førstnevnte en 13 minutters tre-trinns rakett som tar av som instrumental. Gjennomført Pink Floydsk med tung, doven beat, sprutende orgel og en lang, dramatisk gitarsolo som stiger og stiger.

Så entrer Björn scenen, maler ut redslene fra 1945 og trekker truende linjer fram til dagens Europa.

Siste del er en yndig romanse av en melodi der farens engstelige stemme taler rett fra hjertet:

"Jag är här, jag ser ju mina barn / Dom är här, dom litar på sin far / Jag är nu, det är nu jag har min tid / det är nu jag måste bygga deras framtid."

Om vi ser bort fra det bråkete tittelkuttet (Björn duger ikke til rå rock’n roll), og den veke, klisjépregede avslutningen «Folkens kamp (är folkens hopp)» (her henfaller han til gamle synder), er «Exil» en LP med fenomenal slagkraft. «Ikaros» og «Isabelle» er hva drømmer er vevet av. «Hiroshima» er en langtur som holder deg klistret. Og «Via Dolorosa» er jo et vakkert lite pianostykke.

Med vilje har jeg imidlertid ventet med den beste låten til slutt: «Europa».

«Europa» bør bli hele Skandinavias kampsang. Den har absolutt alt. Vers av brennende visjoner, et refreng med utrolig øs og magisk allsanginvitt. Et klimaks som bare vokser og vokser og vokser mens musikerne pøser på inntil hele lydbildet truer med å revne av engasjement, håp og kampvilje.

En perfekt neddempning på akkurat riktig vers for liksom å satse alt ut i avslutningen.

Og sinnet, de tidvis nesten bibelske visjonene, sprengkraften, deler av melodilinjene – om vi skal finne et referansepunkt, må det bli Bob Dylan (melodien har litt «Chimes Of Freedom» i seg, teksten nattemørket fra «All Along The Watchtower», blant annet).

Det mest betagende ved sangen er dens kolossale, bønnfallende optimisme. Og det nostalgiske utgangspunktet. Ja, for i «Europa» maner Björn de frafallende meningsfeller fra 1972 fram fra skyggene. Hele sangen er et eneste rop om oppvåkning, forsoning og fellesskap. Sviende av savn etter det samhold som preget venstresiden engang.

Samtidig er her truende partier som minner om Dylans put-downs i «The Times They Are A-Changin’». For Björn vil ha det ekte engasjement, troens kraft. Og tiden er knapp:

"Men jag skall ropa från högsta tornet / och jag skall ringa i klockorna / För jag är starkare än jag nå’nsin förut kännt!"

(og hør hvor fenomenalt han synger disse strofene, hvilket løft han gir låten herfra og ut!).

Jeg må innrømme at da jeg hørte denne låten første gang og spesielt det avsluttende refreng:

"Gamla vänner, kom fram! / Låt mej känna er hand! / Låt oss göra precis som vi gjorde! Ni blir dåtiden se’n / men vi är samtiden än / så låt oss göra det enda vi borde."

— da jeg hørte dette, var jeg så oppglødd at jeg gladelig hadde sprunget rett inn i første og beste demonstrasjonstog! Og jeg er virkelig ikke den som bruker å trampe asfalten ned.

Gåsehud!

«Exil» er mer polert enn «Levva livet». Og også mer pratsom. Og den sparker aldri. Følgelig kan man nok savne en viss variasjon og spennvidde. Personlig finner jeg helheten litt tam. Men innsigelsen er ikke så veldig helhjertet. «Exil» er en plate jeg spiller. Og jeg tror den kan bli viktig. Den bør bli det.

PS. Tekstene har gitarbesifring. Spill selv!-ånden har altså Björn i behold.

(Det Nye, 24. april 1984)

Henning Kvitnes: “Open Roads” (Sonet) ****

Oj! Henning skjuler ikke røttene sine på «Open Roads», han slår deg i ansiktet med dem. Bruce! Bruce! Bruce! lyder slagene. Og etter et par omganger begynner du å like det.

Det er biler og øde veier og svulmende hjerter og tragedier og håp. Det er den store, ensomme stemmen. Det er det bittersøte ekkoet av elektrisk gitar. Det er de stramme, skramlende riffs. Det er de brusende orgeltoner. Det er grunnbeaten til en gammel, trofast Ford. Det er de sammensmeltede lengsler, den berusende livstørst, den svimlende hunger, de brennende sjeler. Enten sangene svir ut i midt-tempo-rock eller piner hver tåre ut i sår, sår klage-soul — shiiiiiine on. Det er rock americana. Bruce. Bruce. Bruce. Og det er vakkert.

Lille Henning har ikke bare Norges blåeste øyne, han har også et av de største hjertene. Og han makter å formidle stemningen. Den vibrerende stemningen som en såpass prøvet form for rock som denne trenger.

Innsigelsen blir at «Open Roads» ikke er LP’en med de store låtene. Skjønt jeg absolutt husker «Shine On», «S.O.U.L.», Bruces «Mansion On The Hill». Likevel stiger ikke låtene ut av platen for å få egen identitet. De går i hverandre. De smelter sammen i en helhetlig stemning. Og det er denne helheten og ikke de enkelte bitene som gjør «Open Roads» såpass besnærende som den er. Svakhet og styrke hånd i hånd.

Innsigelse nr. 2: lyden er altfor flat og grøtete. Her finnes overhodet ingen distinkt punch, intet eselspark i maven. Lyden er fargeløs, ensformig og grå. Dessuten føler jeg at bandet blir vekt. De burde spilt for det svære «soundet», de burde klatret oppå hverandre i pur hengivenhet og flammende inspirasjon. Som det er står de der bare og holder seg til replikkene sine. De tror liksom ikke helt på at dette er musikk der alt står på spill. Skrekkeksemplet er den redselsfulle versjonen av «If You Gotta Go, Go Now».

Likevel liker jeg «Open Roads». Den bør røre ved noe i deg. På tross av at man har skutt regnbuen i sort/hvitt.

(Det Nye, 24. april 1984)

David Gilmour: “About Face” (Harvest) ****

Også Gilmour er Pink Floyd

Med ønske om ikke å bli etterlatt i veikanten av Roger Waters’ stadig mer egosentriske Pink Floyd, er Gilmour i førersetet med et soloalbum (hans andre). Og han slår ugjendrivelig fast at Waters ikke har vært alene om å skape Pink Floyds «sound».

Et imponerende beite musikere (bl.a. Stevie Winwood, Pete Townshend — som endog har satt tekst til to av låtene — og Jeff Porcaro) hjelper ham til å finne sporet. Det er en fortreffelig blanding av lys og skygge. Stille, lyriske partier som brått kan svulme mot det demoniske. Det er skjønnhet og kokende angst. Med nydelige gitardetaljer hele veien.

Gilmours tone kan ingen kopiere, og når han breier instrumentet ut i disse voldsomme, paniske kaskadene, strømmer blodet så heftig gjennom årene at det ikke er til å holde ut. Ett av kuttene, «Let’s Get Metaphysical», er regelrett en gitaroppvisnings-instrumental. Mens «Blue Light», med sitt hete, eggende blåser-arrangement og funky beat, viser at Gilmour i hvert fall ønsker å sprenge sine rammer.

Mest er det imidlertid Pink Floyd-lydende låter basert både på en bærende melodi og en trist, melankolsk stemning (Gilmours stemme er absolutt ikke ulik Waters’). Og han formidler en ikke uventet bekymring for fremtiden og de tilvoksende generasjoner. Vakkert og bittersøtt løftet mot sakte dønninger av musikalske klimaks. Som «Out Of The Blue». Som «Cruise». Som «Murder» (den startet endog som akustisk vise). Som den avsluttende hymnen «Near The End».

Her er nok av kildrende perler. Nok av gåsehud. Om enn ikke låtene henger like elegant i hop som på en Pink Floyd-LP, om enn der meget lett kan spores ujevnhet og en viss (men ikke alvorlig) formløshet i selve det melodiske. Jeg tar likevel hatten av for denne melankolske romantikeren.

(Det Nye, 13. april 1984)

Og da kan jeg med verdens dårligste samvittighet hente fram ukens siste plate, Joe Jacksons «Body And Soul», pinlig klar over at jeg ønsker å si masse supert om den – uten å være i stand til det. Herlig lyd. Høres det fint? Hm. Joe i usedvanlig moden og modig tapning. Selvstendig, forskende innenfor noe så uhørt som jazz. Jazz ikke som jazz, men som en tilstand og en innstilling. Stemmen hans. Egentlig ganske flat og fattig på nyanser, og likevel så inderlig engasjert, så til stede i tekst, musikk og stemning at du kan grine. Friske blåsere, et big band-jump ut av rillene – alpeluft midt i New York. De blå nedgangene, de lurende rytmene, synkoper, taktskifter, opp og ned, hit og dit.

Og en latinamerikansk dans under kveldshimmelen. Bare sjelden blir han Billy Joel. Og aldri lenger Elvis Costello. Der knirker og klatrer perkusjonen, der snørrer en tørr sax til, der leker korjentene. Og der sprenger Joe Jackson sine egne rammer. Spennende, spennende! Dette er allerede en av årets plater, og likevel makter jeg ikke å fortelle hvorfor! (Studer coveret, gjør meg den tjenesten! Der finner du i hvert fall litt av svaret!)

(Det Nye, 5. juni 1984)

Dire Straits: “Alchemy - Dire Straits Live” (Vertigo) ***

Jeg har engstet meg for Dire Straits' fremtid helt siden Pick Withers og hans guddommelig instinktive tromming forsvant. Kunne Rockpiles strikkmotor, Terry Williams, erstatte ham? Singlen «Twistin' By The Pool» ga få holdepunkter, den lå likevel nærmere Rockpile/merseybeat enn Dire Straits. Jeg så dem ikke «live», derfor mottok jeg «Alchemy» – ti låter fra fjorårets turné – med dirrende hender. Dire Straits har til nå festet fem 6-stjerners låter til vinyl: «Sultans Of Swing», «Tunnel Of Love», «Romeo And Juliet», «Telegraph Road» og «Private Investigations». Bortsett fra i førstnevnte er Withers like viktig som Knopfler i disse. Det er hans dirrende engasjement, hans uventete eksplosjoner, hans enestående sans for understatements som løfter innspillingene hinsides himmelen. Alle fem er med på «Alchemy».

Tja. Saken er at Williams har fått det relativt enkelt. Alle låtene på «Alchemy» er kopi av studioversjonene (bortsett fra at de trekkes mer ut). Hvilket vil si at rollelisten var definert på forhånd. Williams legger inn de samme slagene som Withers gjorde. Hans oppgave er helt enkelt å være Pick Withers. Bare i saksofon-rockeren «Two Young Lovers» (Mel Collins blåser) får han være seg selv, altså Rockpile-propell.

«Alchemy» er veldig ujevn. Gruppa kan glimte til i hele sin velde, slik de bl.a. gjør i «Telegraph Road» (overraskende fin her), i «Once Upon A Time In The West» (som er tilført lange, slake, lyriske gitarpartier) og i «Going Home – Theme From 'Local Hero'». Og første halvdel av «Romeo And Juliet» (som siden rett og slett blir for lang). Men like hurtig kan de falle ned i den totale inspirasjonsløshet. «Tunnel Of Love» er steindød. «Sultans Of Swing» står bare og stamper (og skjemmes avgjort av Williams' paniske dæljing). Da lukter det stadion og dinosaur lang vei. Ytterligere forsterket av Knopflers gjennom hele platen slappe, uengasjerte sang. Vel har han ingen stor stemme, men på studio-LP'ene hørte vi hvordan han kan få den til å brenne med en intensitet som sender deg rett i bäkken. På «Alchemy» er han et for lengst sloknet bål.

Egentlig er det bare én låt her som gir meg lyst til å spille albumet igjen, nemlig den nydelige «Theme From 'Local Hero'». Resten finnes uten unntak i ti ganger bedre tapning på studio-LP'ene. («Two Young Lovers» er bare plankekjøring, så den er jeg gjerne foruten okke som er.)

«Alchemy» beroliger meg altså ikke. OK; Williams makter å kopiere Withers – endog med hell i salige «Telegraph Road». Men jeg har ennå til gode å høre ham tilføre Dire Straits noe. Ja, for hemmeligheten med Dire Straits var ikke bare Knopflers sanger og bikkende, trillende gitartoner. Nei, minst like viktig var den andre ruvende personligheten i gruppas «sound»: Pick Withers. Samspillet mellom disse to var Dire Straits virkelige alkymi. Ved å lage et «live»-album har de kun utsatt problemene. Og min bekymring stiger.

(Det Nye, 24. april 1984)

Da lammet utåndet på Broadway, oppsto der angivelig et tomrom som verken Peter Gabriel solo eller de resterende Genesis maktet å fylle. Mulig det. Mange har i hvert fall forsøkt fylle det. Gjennom årene er det blitt ulidelige timer med en haug surrogater.

Det taler derfor til Marillions fordel at de maktet å bli det første og hittil eneste surrogat som det er en viss tyngde bak. Og «Fugazi» bestyrker deres posisjon.

Pompøse arrangementer, låter som føres gjennom mange og lange flytende partier, bombastiske overganger, deilige mengder av klingende gitarer, tangenter og synth, en plaget og romantisk vokalist (Fish) som tilsynelatende har meget på hjertet. Vare partier. Svulmende patos. Marillion serverer det hele i tilmålte porsjoner.

Tekstene er lange og ordrike, stinne av symboler og bilder som jeg dessverre ikke finner annet bak enn selvhøytidelig dilettanteri. Men alt kan man ikke få. Og om det finnes noe slikt, er Marillion kopister med egenart.

«Fugazi», pompøs rock av høy kvalitet, men uten varig alibi.

(Det Nye, 29. mai 1984)

The Style Council: “Café Bleu” (Polydor) **

Et nederlag i “Style”

Paul Weller har mange feil. De er blitt mer åpenbare nå som hans ambisjonsnivå er betraktelig høynet. Den løpende bulletin-virksomhet vi har kunnet følge på single- og nå LP-coveret vitner om at Weller betrakter seg selv som en seer, en «profet». Han er mannen som gjennom sin daglige grubling på kafeer, gjennomskuer tiden, og kan mane oss alle til kamp for de riktige verdier, en sunn menneskelighet og et fremtidens utopia. Man kan mistenke ham for å ha forlest seg på hine franske bohemer og blandet det opp med en ikke ubetydelig porsjon amerikansk beat-kultur. For i Wellers café-verden går Hans Jæger arm i arm med Jack Kerouac.

Ikke noe galt i det. Feilen er bare at Wellers storslagne løfter, pretensiøse billedbruk og påståelige selvhøytidelighet skjuler tanker som verken er originale eller spesielt dyptanalyserende. Her er et klart misforhold mellom form og innhold; Weller lover mer enn han gir. For hva er essensen i hans «manifest» om ikke nettopp banale slagord om kjærlighet (den rene) og samhold som veien til seier. Ispedd hatefull hytting mot tidens banditter, og høyrøstet advarsel mot konformitet og borgerlig livsstil/tenkning. Alt henger på en uforpliktende myr av diffuse vendinger. Han snakker meget om den rene sannhet (spesielt slik han fanger den opp fra de summende samtaler på kafeen), men han forteller aldri hva den er.

Weller er en romantiker. En engasjert, ja, brennende romantiker. Men han kommer sørgelig til kort overfor sine egne intensjoner.

For å si det brutalt: Musikken (det som jo egentlig teller) står ikke i forhold til innpakningen. Det hjelper ikke å sukke henført om Miles Davies' trompet-toner i cover-kommentarene, når man ikke makter å overføre noe som er i nærheten engang til rillene.

Weller er mer arrogant enn han har godt av. Han er sint, hatefull (iblant endog bøllete i tonen), totalt humørløs og urovekkende hard. Som flint. En kompromissløs og krigersk holdning er ikke den rette ville jeg tro. Særlig ikke når ordene kommer fra en mann som er så lite selvironisk og humoristisk som Paul Weller. Han snakker som om han hele tiden venter å bli imotsagt ... med bedre argumenter enn dem han selv kan stable på beina. Kanskje er det savnet etter et fundament å stå på som rir ham. Faktum er i hvert fall at han forfekter anelse? og ikke erkjennelse. I øyeblikket lar han døren inn til metafysikken/religionen stå på gløtt (sjekk tekstheftet som medfølger). Det er jo noe. Samtidig holder han igjen med en slags troløs kynisme:

«I could chase around for nothing to be found / But why look for something that is never there / I may get it wrong sometimes but I'll come back in style …»

Hvor utilstrekkelig hans opprør er, beskriver Weller ganske treffende i den antakelig selvomhandlende «Here's The One That Got Away»:

«They tried to téll me their's was the right way/l tried to shout that was a lie / I felt so sick I spat on their lifestyles with a runaway pride!».

Akkurat passe diffust – hvem er «they», hva er «the right way»? Dette er umoden lyrikk, en smak av resignasjon fra en mann på vei oppover i alderen mens han desperat forsøker å fryse fast ungdommelighetens naive entusiasme for … tja, ungdommeligheten. Og vi ser Weller sitte der på kafé i ensom demonstrasjon, og ser et patetisk bilde.

Wellers erkjennelsesproblemer slår også klart ut i musikken. Det er ikke lenger som i The Jams beste år, da der aldri var plass for tvil. Den gang var ungdommeligheten ekte, og The Jam var en impulsiv, medrivende kraftdemonstrasjon. I dag nøler Weller, og han sklir nølende fra musikkstil til musikkstil. Om han er en filosofisk og politisk dilettant, er han i sannhet også en musikalsk dilettant.

De siste singlenes svake melodiløsninger har man friskt i minne, deres klossete forsøk på å snuse opp ånden etter Motown. Det blir enda verre på LP'en. Sammen med støttespiller Mick Talbot gaper han over alt som smaker svart. Og spesielt jazz og soul.

Side 1 er en stafett mellom Talbot og Weller. Instrumentaler avløses av sanger. Instrumentalene dels enkle jazz-vignetter, dels regelrett filmmusikk — med basis i Talbots akkorddominerte pianospill og sprutende Booker T./Jimmy Smith-influerte orgel. Oppspritet med blåsere og Wellers delikate gitarbehandling. Man vet liksom ikke om det er Ketil Bjørnstad eller The Shadows som er på ferde.

Sangene er på sin side nærmest avkledde viser som krever meget av Wellers stemme. Han har vokst betraktelig som vokalist, og fremviser absolutt habile og skjønne partier. Sidens beste synger han imidlertid ikke — det gjør Tracey Thorn. Og det gjelder den omarrangerte «The Paris Match» som med sin slepne nattklubbatmosfære nå (endog melodisk) snuser på Elvis Costellos «Ship Building» (ingen tekstlikheter, for all del!). Side 1 er et vågestykke, en real tur ut i musikk som krever mer av sine utøvere enn Weller, Talbot & co makter. Det resulterer i en blek og matt plateside.

Side 2 er noe mer konsis og fastere. Men egentlig ikke bedre. De to første kuttene går begge på en hypermoderne, kokende industriell funk med drønnende perkusjon og rullende, dyp synth. Første kutt, «A Gospel», er endog et forsøk på heseblesende «rap» (snakket av Dizzy Hite). Deretter kommer nok en hjertegripende soul-ballade med en Weller som gir alt og sklir opp i karakteristisk sort falsett («You're The Best Thing»).

«Here's The One That Got Away» har en slentrende, danseoppfordrende rytme, en kledelig fele, Weller opp og ned i falsetten — og slektskapet til Kevin Rowland blir plutselig overrumplende klart. Siden slutter med en lite spennende omarrangert «Headstart For Happiness» og deretter en kjasete instrumental, «Council Meetin'». Og man sitter igjen med skuffelsen malt i alle trekk.

Saken er at Weller & Talbot ikke har det som skal til for denne musikken. De smører seg bort i velment dilettanteri. Og det gjør det ikke bedre at Weller er så pratesyk på egne vegne på coveret. Alt snakket om idealer og ren, uforfalsket musikk for sjel og hjerte. Musikk som får tiden til å stå stille og tårene til å renne, musikk som gir deg meningen med og mot på livet. Det blir bare prat.

For denne musikken finnes ikke på Café Bleu. Tafatt og klosset spilt, utrolig få minneverdige melodier. Hva har vi igjen? Jo, innpakningen — vissheten om at Weller alltid kommer ut av det med sin «style» i behold. Ja, for på det området makter han å besnære ennå.

Og jeg orker å slite meg gjennom hans feilsteg fordi jeg ønsker å ta mannen alvorlig. Ett eller annet sted inne i seg er nemlig Paul Weller en begavelse. Det han gjorde med The Jam var et instinktivt mesterverk. Nå står og faller alt med hans vilje til å slite seg opp bevissthetens og erkjennelsens stige. Da kan hans verdensopplevelse bli noe mer enn anelser, og følgelig få gyldighet også for oss andre. Og musikalsk bør han slutte å øve offentlig.

(Det Nye, 3. april 1984)

Diverse: “Against All Odds” (Atlantic) (soundtrack) *

The Undertones: “All Wrapped Up” (Ardeck) *****

Prefab Sprout: “Swoon” (CBS/Kitchenware) ****

Ambisjoner? Oh, yes. Et lass! Paddy McAloon skriver ikke tekster. Han forfatter dikt. Ordene spruter, bildene regner, og innimellom finner man noe som «makes sense». Det er en viss besnærende stemning i ordflommen, selv når (eller kanskje nettopp da) strofene blir som mest kryptiske (jeg likte Bobby Fischers opptreden i «Cue Fanfare»). Det er ikke akkurat vers-refreng-vers-refreng dette, hvilket låtene bærer tydelig preg av. Musikken strømmer og gynger, uten å bekymre seg med noe som kan kalles melodi. Og tekstene støtes ut med en leken snakkesalighet som er mer resitasjon enn sang, om enn stemmen presses og tøyes.

De har valgt en hyper-enkel instrumentering, masse akustiske gitarer, litt keyboards, en jabbende bass-tromme-kombinasjon. Veldig naivt. En slags shuffle som er vise-pop, men likevel smaker av jazz. Jeg leter etter noe å sammenlikne dette med og finner av en eller annen grunn Joe Jackson. Det likner ikke, og likevel gjør det det. Jeg har også sett enkelte kritikere nevne Costello i forbindelse med tekstene. Der er jeg imidlertid ikke enig ... og jeg kjedet meg.

(Det Nye, 7. august 1984)

April

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Junk Culture” (Virgin) ***

Ny innfallsvinkel igjen. Årets tema er «love», små mennesker i en stor, uoverskuelig og fremmed verden. Små mennesker som klynger seg til hverandre gjennom følelseslivets klisjéapparat, en hjelpeløs kamp mellom engler og demoner.

Musikken er fravristet meget av sin opprinnelige kraft. Den er tilnærmet minimalistisk nå, enkle vignetter som bare er der. Utstillingsgjenstander med det tomme, glassaktige blikket som frir til konsum, og ikke meditasjon. Små, klagende poplåter som byr seg fram. Synth, selvfølgelig, og en usmakelig omgang med utenlandske elementer — spesielt på det rytmiske området. Noen dråper salsa, litt reggae. Alt like overflatisk.

Bevisst, yes. Sjarm, a little. Men egentlig har OMD gått i sin egen felle. LP'en vipper faretruende mot den søppeldyngen den pretenderer å beskrive.

(Det Nye, 3. juli 1984)

Roger Waters: “The Pros And Cons Of Hitch Hiking” (Harvest) ****

Sånn ved første ørekast er denne veldig lik The Final Cut. Det er den innadvendte, depressive Roger Waters som bemektiger seg lydbilde, stemning og tekster. Oppbygningen er kjent nok: Sakte abstraksjoner som brått gir plass for kaskader av gitarer, tangenter, blås, kor & et vell av illustrerende effekter. Fra klynkende stillhet til gigantomani, alt i nøye utporsjonerte dønninger.

Forskjellen er at Waters' LP virker mer behagelig og delikat på øret. Mens The Final Cut var kraftløs og matt, har denne LP'en et overraskende musikalsk overskudd. Waters har liksom sluppet musikerne fri. Og musikerne, det er folk som Andy Newmark, Ray Cooper, David Sanborn, Andy Bown og Eric Clapton. Særlig Clapton. Han gjør en herlig jobb her, bender inn blues-strofer så smakfulle at du kan grine, veksler mellom det harde og det mjuke uten et øyeblikk å virke forsert. Han beveger seg ofte ganske tett på David Gilmour, men beholder hele tiden seg selv. Det resulterer i at man gjenkjenner lydbildet fra Pink Floyd, men får likevel inn en kjærkommen ny tone. Og det er lenge siden Clapton har trollbundet meg som han gjør her.

Waters' tekster blir veldig påtrengende, iblant truer de med å sprenge musikken i stumper — rett og slett fordi de ikke har den knappe form og rytme som kreves. Men slik er han nå engang, post The Wall. Og denne hans haiketur gjennom det menneskelige sinn er like meget en musikal som en samling låter, ja, mer en musikal. Den har et rollehefte, dialog (de medvirkende oppført som «The actors») og tilhørende lyd-illustrasjoner.

Personlig orker jeg ikke å slite for meget med Waters' verbale depresjoner denne gang. Uten at det gjør noe. LP'en er et behagelig bekjentskap som dekorativt lydtapet. De omskiftelige landskaper, den totalt oppslukende smakfullhet — haiketuren er et forførerisk kyss i øret.

(Det Nye, 19. juni 1984)

Når vi først snakker om det maniske.

The Cure er kongene. Ingen kan klage hjertet rett ut av kroppen som Robert Smith. Og får han de musikalske rammene som passer, er det full ispose på ryggen. Før var Cure depresjonsmestre — sakte, gjennomsiktige akvarell-låter som nøt seg selv. Men så slo de alt rundt seg i stykker, og lot det heslige piple uhemmet fram. Også den tid forbi.

Nå befinner de seg i en slags forvirret transe som gjør at alt kan skje. Og det skjer. Kanskje er det Cures mest fascinerende periode. “The Top” fanger gruppa perfekt. En sprikende, majestetisk sak som rommer alt du kan ønske, med et gjennomgående bakteppe av sakte, dalende stemninger.

Foran klager Smith. Snart i kokende mani («Shake Dog Shake», «Give Me It»), snart i fremmedartete arabiske(?) omgivelser («Wailing Wall»), snart blant pipeorgler og eksentriske rariteter («Dressing Up», «The Caterpillar»), snart over krigerske skotske heder (eller noe slikt) («The Empty World»). Hver eneste låt har sitt eget liv, sin egen idé, sin egen identitet. Og LP'en er herlig variert.

Kanskje er fem stjerner for lite. Dette kan meget vel bli en av årets LP’er.

(Det Nye, 26. juni 1984)

Det er muligens ikke essensiell Lou Reed, dette, men det svinger av det. Det er rått tilskåret, eggende, skramlende gitar-riffs, enkelt rytmekomp med snert, og Lous tonløse, torturerende stemme i sedvanlig resiterende hjørne. Dessuten er det en Lou Reed med tilstrebet optimisme og lyst syn på tilværelsen.

Selv en forestående atomkrig hilser han med et kom-igjen:

I would not run from the holocaust / I would not run from the bomb / I'd welcome the chance / to meet my maker / And fly into the sun («Fly Into The Sun»).

For dekadent?

Vel, like fullt øyner man optimismen her. Rett ut sagt: I want the principles of a timeless muse / I want to eradicate my negative views / And get rid of those people / Who are always on a down («New Sensations»).

Yes, viljen er der. Og evnen til å skildre ganske trivielle kjærlighetsproblemer på en måte som får deg til å lytte. Han har endog en sang her, «Endlessly Jealous», som sier litt av det samme (og ikke mindre betagende) som Lennons «Jealous Guy». Og vi har en artig, giftig humoristisk harselas over Skapelsen, Eva og sex i «My Red Joystick».

Fint jentekor på LP'en også. Og røff rock som aldri oppgir ånden. Reed sier det best selv:

I really hope you like it, it isn't very long / It's rooted in the fifties but its heart's in nineteen eighty-four...

Og bare Reed kan signalisere nye sensasjoner, utbasunere positivisme og avslutte hele låten med å ride lykkelig mot skogene på sin motorsykkel.

Kjøp LP'en med god samvittighet.

(Det Nye, 10. juli 1984)

Scott Walker: “Climate Of Hunter” (Virgin) *****

Fra tenåringsidol til gåtefull einstøing.

Scott har gått hele løpet. På 60-tallet leder av slagertrioen Walker Brothers — med snørr-og-tårer-ballader som spesiale. Siden søkende soloartist, betatt av Jacques Brel, men sperret inne i sin pop-fortid. Scotts soloplater fikk aldri bli det han ønsket, plateselskapet nektet, og han måtte snike seg selv inn i det som skulle være hans eget.

I begynnelsen av 70-årene dro han ut kontakten, og forsvant. Og myten vokste. Et par halvhjertete (men fra Scotts side ganske skumle og betagende) gjenforenings-LP'er fra Walker Brothers midtveis i 70-årene. Og ny mysteriøs stillhet. Inntil nå. Bladet fra munnen. Og stemmen stiger deg i møte. Atter.

Denne dystre, runde, mørke stemmen — som runger stille som fra teatrets forlatte scene. Ensom henimot det uutholdelige. Den krever deg fullt og helt på denne meget kortspilte LP'en som inneholder åtte låter. Åtte låter som er mer abstrakte skisser enn strukturerte sanger. Mektig fremlagt, med stemmen suverent toneangivende. Musikerne er som regel få, og deres oppgaver er å kolorere i sort/hvite nyanser. En syngende bass-linje, en lengselsfull sax, et diskret, funklende teppe av strykere.

Mens Scott formidler poesi som i utgangspunktet unndrar seg rytmiske verse-lover. Mer er de gåtefulle og nesten irrasjonelle visjoner som strømmer mot deg — snart sakte, snart i et heftig ras — en vekslen mellom det stille åndedrett og den andpustne desperasjon. Hele tiden mørkt, uhyggelig — men like vanskelig å fokusere på som en drøm du ikke helt husker. Scott henter ord og bilder fra en urolig underbevissthet, fra et tåkelagt landskap av skiftende former og uvisse trusler.

Bortsett fra i «Blanket Roll Blues», en ode til den rene, lutrende ensomhet — skrevet av Tennessee Williams. Her kompes Scott kun av Mark Knopflers temmelig abstrakte akustiske gitartoner.

Du føler deg ikke spesielt mild til sinns etter en omgang med LP'en, snarere etterlater den deg med en fot ut i avgrunnen og tung uro i kroppen. Det er imidlertid en tilstand som krever deg, akkurat som platen krever deg, som kunsten krever deg. Og jeg kan love at du neppe får høre noe som likner på denne LP'en i år. Om ikke Scott har mer på gang.

Et stort comeback. Og hans første rene solo-LP, endelig fri for de tidstypiske orkester-arrangementene (type Tom Jones) som skjemmet ham i 60-årene.

(Det Nye, 29. mai 1984)

Terje Tysland: “Oinner bordet” (Plateselskapet) *****

“Flott, Terje!” (Yan Friis)

Tyslands brygg inneholder gjenkjennelige ingredienser. Det blæs i belgen fra lokalet, det luntes gjennom country-omgivelser, det dunker hardt og konsist rock’n roll, og der har vi visens svulmende patos. Rørt sammen blir det likevel så unikt tyslandsk at du ikke kan ta feil.

Det har gått to år siden forrige LP. Uvanlig lang pause til ham å være. Og man aner at der er skjedd ett og annet med mannen siden sist. Like munnrapp som tidligere, men moderert i ordbruken. Og sangene gjenspeiler en mann som i hvert fall delvis har funnet roen. Om han enn utbryter «Æ e' spik spenna gærn / ja de' innrømme æ gjærn / høgt og tydelig» («Turn e over») — så har gjøgleren kommet hjem.

Tysland har alltid vist vare sider ved seg selv. Men neppe som på denne LP'en. Og her er nøkkelkuttene «Gla i dæ» og «Mone». Førstnevnte en hjerteskjærende oppriktig hymne til de enkleste og likevel vanskeligste ord i verden: «I love you» på norsk. Satt til en nydelig melodi med stilt boblene trekkspill og tillempet country-ballade komp — og Terjes stemme strekker seg vidunderlig ut i fortapt inderlighet. «Mone» er sangen til Terjes nyfødte datter, en fars råd og tanker om livet og fremtiden – vakker, dempet melodi, nakent arrangert kun med piano og et gulv og bakteppe av synth. Begge sanger viser at Terje våger å blotte sjelen. Og resultatet er betagende.

Ikke så å forstå at noen har trukket gifttanna på’n Terje. Besk og ironisk er han også. Som i den feiende tittellåten der oppkomlingen blir hudflettet like språksikkert og lekent som salige Ray Davies gjorde det i Kinks’ glansdager. Eller i den kriblende latinamerikanske samba(?) «Å sett å vent på nå» der livsnyteren Terje nok ikke fornekter Gud, men forbeholder seg retten til å ta imot og glede seg over livets og øyeblikkets gaver fremfor å sitte gledesløs og grå i ett eller annet bedehus og vente på det hinsidige. Vel er Gud stor, gliser Terje, men han takker sikkert ikke nei til en heidundrende fest. Absolutt en av LP’ens beste låter – og et glimrende eksempel på hvilket instinkt Terje har for språk og rytme. Når han først får det til, er det ikke mange som kan fortelle en historie som Terje Tysland.

Og en historieforteller er han. Nesten alle hans tekster er kort-noveller med konkret handling og klart tegnete personer. Vanlige mennesker som kommer ut for helt vanlige episoder i livet. Og Terje har dette glimtet i øyet, denne iakttakelsesevne og dette talent for trivialitetens komikk og tragedie som gjør at man uforbeholdent identifiserer seg med det han forteller.

Særlig er jeg glad i Terjes humoristiske sans — som ikke sjelden er regelrett galgenhumor (jfr. «No går det på ræva»). «Oinner bordet» inneholder flere eksempler på hans latter-overskudd. Før nevnte «Å sett å vent på nå». Den halsløse flyturen i «Turn e over» (som sparker skikkelig med tørre, skramlende gitarbjeff og dalende synth-blipp) — Terje har flysertifikat nå, noe coveret bærer tydelig preg av — og jeg stiger ikke om bord! Men morsomst av alle er «Ære være dem», historien om en usannsynlig forfyllet båttur som begynte så lovende (vi fylte opp supper med pupper og «kur»), og utviklet seg mot vanviddet i sikksakk over fjorden («ære være dæm som serverte dram») og endte med knall og fall («ære være dæm som drog mæ på land»). Igjen uovertruffen sammensmelting av språk og rytme, og så sprudlende bygdenorsk!

Terje er en forteller. Men ikke punktum der. Han er også en poet. Hans omgang med ord kan også røre dypere lag i deg. Som i den skjønne, bittersøte «Over og over», i «Mone» og i «Svein». Sistnevnte omhandler en gjennomgående karakter i Terjes produksjon, en livets taper som i utgangspunktet la ut i verden med tom skreppe. Som regel ville vi funnet Svein død-drukken under et eller annet bord i Tyslands restaurantmiljø, men denne gangen er budskapet kraftfullt optimistisk — med en liten tyslandsk bismak.

For Svein har dratt seg etter håret inn i livet igjen, vel har han mistet sine for dikteren så besnærende sider, han har ofret livet på grensen for et liv i konformitet. Men det har reddet ham. Svein har hus og jobb og dårlig tid — alle velstandsstatens karakteristika. De åndelige porter har han lukket, men han lever. Og for Svein var det nødvendig, Svein har vunnet over seg selv og sitt utgangspunkt. Terje ser både lyset og mørket i Sveins nye situasjon, og beskriver det med varm kjærlighet. For et øyeblikk viker kunstnerens egoisme overfor det yndede motiv for en beundring for menneskelig viljestyrke: «og æ kjent det svei da hanj gikk sin vei / skulle hadd litt av hans styrke...»

«Svein» og «Å sett å vent på nå» anskueliggjør tydeligst Terjes posisjon i tiden, hvordan han liksom rives mellom materialisme og metafysikk, mellom øyeblikket og evigheten. I «Sveins» tilfelle faller valget på materialismen. Det samme skjer også delvis i «Å sett å vent på nå». Derfor beskriver også begge sanger menneskehetens dilemma og tragedie i dag. I Terjes hender formidlet så genialt enkelt at alle kan om ikke forstå, så i hvert fall identifisere seg med det.

La gå at jeg ikke alltid kaster meg på ryggen over musikken. Det er et eller annet her med lyd og komp som gjør LP'en litt flat. Den ekstra gnisten mangler, må jeg si. Det er for eksempel intet her som måler seg mot det inderlige, alt-på-spill i «Storm over åsen». Men meget er vakkert. Og en masse rocker. Med Paul McCartney-bass og eselspark og et diskret bakteppe av synth. Yes, synth. Terje går ikke av veien for litt 1984 — skjønt så moderne er ikke synth-arrangementene. Og om det musikalske helhetsinntrykket er ganske forventet, har man alltids «Å sett å vent på nå» og «Mone» som to motsatte ytterpunkter. Og veien mellom dem er såpass lang at det gir både Terje og lytter plass å jobbe på.

Så for å sitere Åge: TOPP, TERJE!

(Det Nye, 29. mai 1984)

Mai

Cirkus Modern: “Cirkus Modern” (Sonet) *****

Uten sikkerhetsnett

OK, så åpner Helge Gaarder kjeften igjen, og man lytter. Cirkus Modern, lansert i en fortettet atmosfære av sigarrøyk & absinth, mumlende bohemer, ildfulle barrikadestormere, metafysiske romantikere og elskovssyke kunstnere som svermer for mørkemaktene. Hva er bedrag, hva er selvbedrag, hva er løgn, hva er sannhet? Grunnleggende spørsmål står i kø når Helge tenker høyt, og alle må under lupen på Cirkus Modern.

Bandet består av tre kjente og ett ukjent navn. Det siste først: Mari Wendelbo, kvinne for tangenter og kor. Så har vi Helge, ex-Kjøtt, ex-Modul og gud-hvet-hva. Jørn Christensen — gitaristen som nærmest har dannet en skole i norsk rock, ex-DePress og nå også fast medlem av Can Can. Og Ola Snortheim, slugger’n fra DePress.

De går ikke den vanskeligste veien på sin debut-LP. Grunnkompet, bass & trommer, ligger konsist og økonomisk i forkant, de holder takt og tømmer i en fjellfast, punchy dansebeat. Bak, over og under hvelver selve «soundet» seg ut, eterisk og higende, vektløst og arrete, preget av en fjern og dunkel skjønnhet. Synthet er avgjørende som atmosfæreskaper, og Helges stemme som er mikset relativt langt bak slik at han kan rope & trygle & rase & hulke. Mens Jørn lar sin knudrete, klangfulle «sound» streke opp og kolorere omgivelsene, snart nært og aggressivt, snart fjernt og klagende. Det er en helhet i uttrykket som ikke skiller låtene fra hverandre — i hvert fall sjelden — hvilket gjør musikken til et slags «soundtrack» for Helges visjoner. Besnærende og uhyggelig. Og veldig fascinerende.

Om jeg skal hente inn referansepunkter, må valget falle på folk som Bowie (anno 1977–79), Roxy Music, Brian Eno og Robert Fripp. Veldig meget Bowie i Berlin, faktisk — spesielt i «Støt» og «Homage». Førstnevnte en brutal sak, tunghendt fremfusende bass/trommer, skingrende gitar (som slår over i en kvikksølv-dur) — hele kompet og Helge bitt av rabies, angst & raseri, og Helge glammer som Johnny Rotten i '77. Hele greia går inn i en endeløs spiral som mer enn minner om Heroes/Boys Keep Swingin’. Magi!

«Homage» er LP’ens mest kommersielle øyeblikk. Hviskende, fluid melodilinje, nydelig ivaretatt av Helge som utporsjonerer mykhet og hårdhet med instinktiv perfeksjonisme. En låt som stiger mot himmels når refrenger snurrer og Grand Prix vinker i det fjerne og man aner at Cirkuset har hørt «Russian Roulette» med Lords Of The New Church. Det er Eno & Berlin, og sluttlig endog Laurie Anderson (når vocoderen skyggelegger landskapet). Fenomenal låt!

Jeg synes også jeg hører svake ekko av The Police («Svik» og «L L») — pluss kanskje litt Magazine og U2. For eksempel. Uten at Cirkuset et øyeblikk blir etterplaprere. Det ferdige bildet er deres eget. Mektig og svært. Og hele tiden lar jeg meg imponere av Gaarders stemmebruk. Han formidler ikke bare engasjement, men feberhet, altoppslukende tilstedeværelse. Han er det han sier der og da, her og nå.

Tekstene. Gaarders form er poetisk, relativt pretensiøs. Han vil det hele og åpner favner for de veldigste visjoner. Språklig strekker han imidlertid ikke helt til, midt i en rekke slående bilder kommer det plutselig padder som skjærer i det lyriske øre, hans karakteristikk av sadomasochisme er f.eks. en krig mellom hjerte, muskel (?) og makt.

Han kan også bli ganske stiv i formuleringene og ende med noe som verken er skriftlig elegant eller muntlig autentisk, verken elfenbenstårn eller gate. Jeg føler at Helge – tør jeg si det … er en riksmålsmann som desperat fornekter seg selv … språklig. Derfor det språklige sprik, den språklige forvirring. Ja, for hans uttrykksform ligger egentlig tett opp til gammeldags, tradisjonell poesi, skjønt rim og rytme kommer i annen rekke. Og Helge er pompøs. Han bruker de store, veldige bilder. Som sagt: han vil det hele … med fare for å bli noe løs og ullen i konturene.

Likevel lar jeg meg forføre av tekstene – kanskje også fordi musikk og stemme innbyr så ualminnelig til det. Det Helge gjør er å besynge relativiteten. Når kjærlighet er hat, når det skitne er rent, når sannheter er løgner, når frihet er fengsel. Eller «Vi tilbyr alle nyanser av løgn». Helge fører oss inn i begrepsforvirringen, en virkelighet som biter seg selv i halen. For hvis alt er løgn – er det postulatet også en løgn, og dermed: hvis alt er løgn er ikke alt løgn. Hm.

Helge gjør et opprør mot det skinnhellige og det statiske, de etablerte sannheter og de tilhørende begrepers konvensjonelle betydning. Og han gjør det ved å kaste seg mørkemaktene i møte med en kaklende latter, med en sykelig, feberhet kjærlighet til det forbudte. Han ler den bibelske selvgodhet og moralisme opp i ansiktet. Og preker sanselighetens evangelium: HENGI DEG! HENGI DEG! HENGI DEG! og faller baklengs inn i hva jeg vil kalle en pervers nytelse av egen fornedrelse, fordrukken, omtåket, besudlet og kåt. Mest feberaktig kommer dette fram i «Siste døgn i Paradis» – der Helge formelig fråtser i begreper som Fristeren, den svartmalte tiger, Eva og slangen, engler, asfalt og vin. Det er så man formelig ser salige Hans Jæger for seg: syk, fattig og syfilitisk vandrende gatelangs i Paris, eller Kristiania.

Bibelen har levert mange av bildene på denne LP'en – spesielt skapelsesberetningen, historien om Babels tårn og Johannes' Åpenbaring. Sistnevnte danner utgangspunktet for avslutningskuttet «Fin De Siècle». Men jeg må virkelig si at Bibel-tolkeren Gaarder ikke imponerer, hans omgang med boken er temmelig lettbent, det er ikke visdom han har lett etter, men INGREDIENSER, altså: Bibelen som kokebok! «Fin De Siècle» er spesielt ille, her blir dilettanten Gaarder patetisk påtrengende.

Men. Det er nettopp Helges mangel på distanse til seg selv og stoffet som gjør ham så ualminnelig intens og spennende. Man kaster seg utpå, det får bære eller briste! Jeg mener, man kan ikke unngå å falle for en mann som får seg til å utbryte: «Jeg skal kapre et fly / reise fra krigen og kapre et fly / Friske kvinner løper forbi / - Hvis jeg bare kunne kapre et fly.» Og humanisten Helge: «Jeg ville knuse verden hvis jeg kunne! / Kvele den til is og frossen materie.» Mer menneskelig kan man ikke få ham! Én ting er de innerste etiske bud og idealer – en annen ting er det ildfulle temperament som eksploderer for øyeblikkets innskytelser. Helge lever i spennet mellom disse krefter. Det gjør ham menneskelig, og samtidig har han et talent som gjør denne menneskelighet til brennende kunst.

Han beskjeftiger seg med viktige tanker. Tilsynelatende en materialist som spytter på all metafysikk, og som skriver kjærlighetsbrev til Lucifer bare for å ergre det dydige besteborgerskap. Men egentlig noe helt annet, noe ganske større. Enten han vet eller ikke, vil eller ikke, så har Gaarder atter fått ferten av mysteriene. Ånd/materie; der har vi den grunnleggende splittelsen i vår tid. Dessuten – eller viktigere – Helge makter ikke å la være å tvile, han må tvinge løgnen ut av hver eneste angivelige sannhet vi omgir oss med, sannheter som er selve kompasset i vår reise gjennom livet. Han river hele greia ned med en glede som grenser mot fortvilelse.

Nettopp fortvilelse. For Helge river ned bare for å finne det uendelige intet bak den dekorative fasaden. HAN HAR INTET Å ERSTATTE DET MED! og han kommer ut for problemer som det før nevnte: sannheten «alt er løgn» må være en løgn. I sannhet den babelske høysang!

Helge leter etter en grunn å stå på. Og han gjør det ved å stille enkle spørsmål: Hva er renhet, hva er kjærlighet, hva er guddommelig, hva er livet, hva er ekte, hva er løgn, hva er sannhet? Enkle spørsmål? Selvfølgelig bare så lenge du stiller dem. Men når du forsøker å svare, da er helvete løs. Og da kan man som Helge føle et stikk av misunnelse overfor dem som bare sveiver ureflektert gjennom livet, dem som blindt aksepterer det de blir servert og laller med i eskapisme og løgner:

La meg leve i villfarelse / gi meg tro med litt løgn og bedrag.

Men Helge får ikke leve i livsløgnens myke narkose. Han må spørre så innvollene truer med å revne. Og han har helt rett; man finner ikke færre eller mindre interessante svar på livets skyggeside, heller rase rundt der ute enn å måtte konfronteres med den stivnete ignorante prektighet. Men løsningen på problemet? Hm. Kanskje på tide å bli litt religiøs. Man kan nemlig finne løgner i og bak all verdens sannheter, inntil man oppdager at der faktisk er stor forskjell på sannheter og Sannheten.

Og nå må jeg gi meg. Dette skulle liksom være en plateanmeldelse. I stedet styrer jeg hodestups ut i kosmos. Som alltid når Helge Gaarder er involvert i noe. Til mitt forsvar må jeg si at han sannelig ikke er noe bedre selv. Og det taler da til en LPs fordel at den setter såpass svære ting i gang? På stram line uten sikkerhetsnett. Jeg går gjerne på trynet i manesjen for Cirkus Modern.

(Det Nye, 19. juni 1984)

***Og her intervjuer jeg Jørn og Helge på Stortorvets Gjestegiveri. Øl til popstjernene, cola til gutta på gølvet.***

Echo & The Bunnymen: “Ocean Rain” (Korova) ****

Jeg liker denne gruppa. Deres estetiske klanger, Ian McCullochs forkjølete stemme (med en svak ettersmak av Jim Morrison), den hvispende, kontrollerte rytmen, de mangeartet klingende gitar-temaene, det skjøre livet som leves i lydbildets ytterkant i form av ørsmå melodiganger fra alle tenkelige og utenkelige instrumenter.

Helheten er sval, melankolsk og til tider nesten overjordisk skjønn (et godt eksempel er den inkluderte slageren «The Killing Moon»). På Ocean Rain har de rendyrket sine estetiske sider, og gått til det skritt å bruke strykeorkester for ytterligere å berike låtene. Akkurat det har jeg et ambivalent forhold til, det er ikke alltid det passer, og da beveger Liverpool-gruppa seg farlig nær Moody Blues på sitt mest pretensiøse. Andre ganger gir strykerne musikken en vel, uventet dimensjon – det er tross alt forskjell på synth og ekte strykere.

Vi får vel si at gruppa har maktet å dytte ganske mye rart inn i Ocean Rain – fra Byrds og mild psykedelia til klagende 1984.

(Det Nye, 11. september 1984)

Jeg sitter her på spranget til Milano — bare noen timer igjen nå — og ville så nødig si noe som helst om de platene jeg har jobbet meg gjennom den siste uken. But the show must go on. (Kan jo trekke ut tiden. Mmmmm, ja!) I øyeblikket kunne jeg heller tenke meg å høre min egen håpløse TOP 5. En TOP 5 som bare gjelder akkurat i natt:

Layla — Derek & The Dominos

Sign Language — Eric Clapton & Bob Dylan

Against All Odds — Phil Collins

One Love/People Get Ready — Bob Marley & Wailers

Wouldn't It Be Good — Nik Kershaw

Men hva får jeg? Jo, Human League («Hysteria»). La gå at jeg en gang i tiden ventet på oppfølgeren til «Dare», men en eller annen gang tok interessen slutt. «Hysteria» kommer for sent. Hadde den bare kunnet måle seg med «Dare»! Men, nei. LP'en tar bare opp tråden. Og deiser rundt i sin egen angst for ikke å strekke til. Små-pop’ete låter med danse-beat modern, masse velfundert synth, en funksjonell bass, enkelte fascinerende detaljer — og den sedvanlige kombinasjon av Phil Oakeys tonløse stemme og de to korjentene.

Det er to låter her som henter meg tilbake til LP'en: «I Love You Too Much» (beatlesk, psykedelisk pop) og «The Lebanon» (pga. den heslige, overstyrte gitaren). Ellers er toget gått og Human League har hatt sine 20 minutter som kjendiser. Og tro ikke at gruppas styring mot funk gjør dem bedre.

(Det Nye, 26. juni 1984)

Bob Marley And The Wailers: “Legend - The Best Of Bob Marley And The Wailers” (Island) ******

Nydelig dokument over Marleys Island-karriere. Utgitt tre år etter hans død. 14 låter. Og man merker raskt hvorfor Marley for mange var (er) reggae. Han hadde et for genren helt unikt øre for melodi og stemning. Velg deg hvilken låt som helst, du vil finne deilige, små melodistumper elegant smyge seg rundt den karakteristiske rytmen. Pludrende gitartemaer, blå, skjøre orgelvandringer, bevegelige og, når de kommer, herlig overraskende bass-ganger. Dessuten stemmen, søvnig, klar & varm. Varm, ja. Det som mest av alt kjennetegner Marleys reggae, er varmen. Han hadde denne sjeldne evnen til å kombinere agitasjon med varm menneskelighet. Selv er jeg kanskje litt på kanten siden jeg faktisk liker hans minst politiske og mest kjærlighetsorienterte LP best, nemlig «Kaya». Men bortsett fra det. Du blir så pokkers GLAD av å høre Bob Marley, så oppstemt og livsglad. Det damper sommer & idyll & håp av musikken hans.

«Legend» gir oss et ypperlig utvalg. «Is It Love», «No Woman, No Cry» (live), «Could You Be Loved», «Three Little Bird» og «Buffalo Soldier» følger etter hverandre uten opphold. Og vi får «One Sheriff», «Redemption Song» (akustisk), «Exodys», «Jamming» pluss pluss. Vil du bare ha én Bob Marley, må det bli denne!

(Det Nye, 10. juli 1984)

Soft Cell: “This Last Night In Sodom” (Vertigo) *****

Tina Turner: “Private Dancer” (Capitol) ***(*)

The Boomtown Rats: “In The Long Grass” (Mercury) **

Et patetisk forsøk på comeback som man gjør best i å neglisjere. Rottene gikk i frø lenge før de tok sin drøye «tenkepause», og «In The Long Grass» er sannelig ikke langt fra en én-stjernes flopp. Gruppa klatrer desperat rundt i alle tidens trender, klisser til fingrene med reggae og disco og aggressiv funk og infantile na-na refrenger og gud vet hva mer.

En og annen tonegang har en smule appell, men på den annen side gjør Bob Geldof sitt for å ødelegge også dette. Hans stemme, hans flagrende lepper og affekterte hulk har aldri vært mindre innbydende. Og han har så mange ord å helle over deg at hjernen stønner. Gruppa går hit og dit og til alle kanter—helst i én og samme låt. Den mest saklige karakteristikken jeg kan gi er: BRÅK.

(Det Nye, 11. september 1984)

Nick Lowe: “Nick Lowe And His Cowboy Outfit” (F-beat) ***

Mindre pop, mer Dave Edmunds & Rockpile. Og bortsett fra fine «Live Fast, Love Hard & Young», få cowboyer å se. Det er tett pågående rock’n’roll med gitarer, stemmer & grunnkomp trengt hardt sammen i pur overkjørsel. Med et glimt i øyet, riktignok, og lurende sideblikk til Buddy Holly (for å nevne en).

Personlig finner jeg LP’en underholdende mens den står på, men låtene er for likelydende til at jeg fristes til å spille den igjen. Den lille variasjonen som er (garasje-instrumentalen «Awesome», den Costello-produserte, blåserarrangerte låten “L.A.F.S.” og nevnte cowboylåt) redder ikke LP’en fra å være Nick Lowes mest anonyme til nå.

(Det Nye, 30. oktober 1984)

The Gun Club: “The Las Vegas Story” (Animal) *****

Voldsom er Gun Clubs fortelling om slagget i den amerikanske drømmen. Her er blodet & panikken & bakgate-ekskrementene & gulsot-junkies & horer & halliker & sadister & vandrende lik. Lokket av kisten, og fram kryper stanken. Det andre Amerika, OL-byen uten findressen på, men med sine mest lortete underbukser i behold.

Avfallet strømmer fra Pierces kjeft, og han får kraftfull støtte i bandet som her lar pynt og tant & fjas være for direkte, sprutende rock’n roll. Rasende riffs som skrubber asfalt, huggende, dansende temaer som veksler mellom det klingende og det hatsk overstyrte. Gitarer, gitarer – intelligent utnyttet, rått, men ikke stygt – gitarene synger, danser, klinger på grensen mot galgenhumoristisk lystighet.

Trommene tømrer låtene sammen, knapp, konsis, pågående beat blottet for fiksfakserier. Rett i mål, bang bang-bang! Pierce selv passer lydbildet perfekt, ropet fra skyggene, brennende og desperat, glam & hulk uten å bli så sjenerende Jim Morrisonsk som tidligere. Uten tvil Gun Clubs beste LP, et flommende rock’n roll-vidunder som biter seg fast i strupen din og suger, suger …

(Det Nye, 11. september 1984)

Vazelina Bilopphøggers: “Fem fyrer med ved” (Opel Rekords) *****

Vazelina er så herlig seg selv. Atter. Du vet hva du får. Og du får det så fullkomment gjennomført. OK, de henter de fleste låtene fra 50-årene og begynnelsen av 60-årene, og spiller dem sånn passelig, passelig. Riktig gitarklang og trommestabling, riktig koring (type infantil), de typiske sax-vrælene. Alt som det skal, men formidlet uten intensitet og glød. Vazelina som instrumentalister kan virke slappe. Kyndige, men slappe. Noen musikalsk «happening» innbyr de altså ikke til.

Men så åpner’n Viggo kjeften, og plutselig ligger alle gammelrock-konkurrenter smurt utover grøftekantene. Vazelina tar et stykke norsk folkelynne på kornet, med all den lune landsbygdhumor som vi kun finner hos de store folkehumoristene. Kaliber Kjell Aukrust. I hvert fall nesten.

Fritt og freidig omskrives rock’n roll-klassikerne til særbygdske, norske forhold. Hjembrent, dasslukt, gjedde-jakt med hagle, knekkebrød og mugne boller, vedfyring, feite råner, skratobakk og det forferdelige dilemma en stakkars Elvis-fan kan havne i når han sitter på ringen etter endt gjerning og oppdager at dorullen er tom og det eneste stykke papir i nærheten er Elvis-plakaten på veggen. Og slikt.

Det velter sånn ut av Vågan & co. Og’n Viggo har den perfekte, norske stemmen til denne herlige løssluppenhet. Et pluss at latteren fortsetter ut i coveret, meget gode tegninger, utklippsdukker og hva vet jeg. Vazelina har gjort det igjen. De er seg selv midt oppi det mest utplyndrete felt innen populærmusikken (nemlig det å spelle gammalrock), og ser Mjøsa…

(Det Nye, 14. august 1984)

The Waterboys: “A Pagan Place” (Ensign) *****

Etterpåklok:

De første Waterboys-LP’ne havnet i snapphansken til John Smith. Det hjalp ikke at det hadde stått mitt navn på pakken. Alle protester ble møtt med sinte John-øyne bak sinte briller. Waterboys var hans, bare hans. Jeg slapp ikke til. Og tenke “A Pagan Place”, det er den med svimmelt herlige og endeløst sørgmodige “Red Army Blues”. Jeg tror imidlertid at John ville godkjent at jeg brukte albumets plass på min nettside til å hylle bandet generelt, nå i 2025. Så her er noen ord til Waterboys, og mange stille tanker til John som reiste over elven smertefullt tidlig.

The Waterboys. For meg det største som skjedde på 80-tallet (og inn i 90-tallet), Mike Scott og hans Waterboys. Like inderlig som Dylan, like gjengbrennende som Dexys Midnight Runners, og samtidig så helt overlegent unike. Skotten som ville være ire og var blitt flasket opp på Dylan og Van og Hank. Du skjønner at det ikke kunne gå galt. Førstemøtet med denne åndsorkanen må gjerne være med "Red Army Blues". Første gang du hører den, har du ikke ord å mæle. Du stirrer inn i mørket de nettopp etterlot deg i, med ærefrykt. Shaken, not stirred.

Og da forteller jeg deg gjerne om den gangen på Sardine's da menneskene rundt meg gikk opp i flammer, og det var villskap på den lave, lille scenen som gjorde kontakten mellom utøver og publikum så sømløs at du fyltes av saksofonens pust og felens ville himmelsprang, og dusjet i dråpefloden fra Mikes klissvåte manke slik han kastet den rundt seg mens mikrofonen slukte hvert ord han pustet. Jeg sverger at Gud gikk gjennom rommet. Waterboys var lyden av profetene.

For et band. For noen konserter. For noen plater. Og for noen forunderlige veier Scott førte gruppen sin, til og med inn i det kjælne albumet "Room To Roam", som står så forunderlig godt til sin radikalt ulike forgjenger, skjellsettende "Fisherman's Blues". Etter disse albumene hadde Mike Scott ikke trengt å gjøre et slag mer i livet. Men han gjorde og han gjør. Mike Scott brenner fortsatt, velsignet være ham.

Her er min hyllest til ham, en spilleliste som roper på mer whiskey og enda litt. Og hvem kan vel motstå slike rop?

Mike Scotts skål! Og vår skål, vi som var der da evigheten et øyeblikk gløttet ned på lille Oslo og den rare, lille klubben vår som en gang het Club 7, og som nå levde sine siste runde som Sardine's. Tre kvelder, tre øyeblikk som nuller ut alt annet. Det er de største konsertopplevelsene jeg har hatt. Og tro meg, jeg har hatt noen.

Spillelisten heter altså "Waterboys the singles", og den er magisk.

Viktig at Karl Wallinger nevnes, han hadde en sentral rolle i Waterboys på de tre første LP'ne deres, før han jumped ship og startet World Party, et strålende lag. Jeg inkluderer 14 låter fra de fem LP'ne de ga ut mellom 1986 og 2000 som tillegg.

Karl Wallinger reiste over elven i mars 2024, 66 år gammel. Alt for tidlig. En fin mann.

Værsågod: 6 timer og 49 minutters total nytelse. Det orker du. Lat som det er fredag for helvete!

Juni

Bruce Springsteen: “Born In The U.S.A.” (CBS) ******

En rå klassiker!

Tilbake er han med en infernalsk lyd og et voldsomt trykk. Rock'n roll med ryggen mot veggen, stinn av ukuelig kampvilje. Alle spiller for det samme. Og det går for seg! Der eksploderer trommene, der sildrer og fløyter orgelet, der skramler gitarene og der blåser omsider saxen taket til himmels. Og Bruce! Stemmen tar umiddelbart kommandoen, hes og utydelig og så ubeskrivelig tent, han slurer på r'ene, grynter, snøfter og husker jublende og dødelig sikker på rytmen. Arbeider-gutten med svetteringer under armene og oljeflekker på jeansen.

«Back In The U.S.A.» er hans mest tettpakkete rock'n roll-LP. Selv når den for øvrig nydelige balladen «Downbound Train» stiger deg i møte, beholdes fornemmelsen av kraft og snert. Samme låt viser også at Bruce kan inkorporere synth uten å virke etterpåklok, de lengselsfulle «fløyte»-tonene tilfører låten en overjordisk skjønnhet. Artig, men muligens ikke så vellykket er «I'm On Fire» hvis glansete gitarklimpring minner veldig om The Police. Ellers går det kun én vei: feiende farts-rock.

Og det er farts-rock av den konsise sorten. Skarp og sugende uten omveier. Et ur-rop satt til bankende rytme og het ensemble-«sound». Ti sekunder, og du er fortapt. Og hele tiden kjenner du liksom denne déjà vu-følelsen fordi Bruce på en mesterlig måte henter inn detaljer, riffs, melodiganger og ikke minst den pågående stemningen fra rock'n rollens historiebok. Du kjenner deg igjen, og likevel er det en herlig ny opplevelse.

Personlige favoritter i øyeblikket? Vel, øverst står «Cover Me». Uimotståelig medrivende rytme (sånt Graham Parker gjør når han er i toppform) og en alt-på-spill kjærlighets-tekst. Like bak ligger det glødende hurtigtoget «Working On The Highway» og ikke minst «Darlington County» som får en himmelsk forløsende åpning når koret blåser inn sitt Sha-la-la. Og nå glemmer jeg nesten tittelkuttet og før nevnte «Downbound Train». Hvilket igjen vil si at jeg plasserer omtrent hele side 1 på øverste hylle. Side 2 er god, men har en tendens til å resirkulere Bruce-triksene. Skjønt «I'm Going Down» og den tøffende motorbåt-danselåten «Dancing In The Dark» absolutt glitrer. Mens «No Surrender» f.eks. — i hvert fall på meg — minner for meget om «Born To Run».

Sliten blir man når de ca. 46 minuttene og 12 låtene er forbi. Og det føles godt. «Born In The U.S.A.» er en gjennomført intens forestilling, aldri slakke tøyler, alltid fullt øs.

Tekstene plasserer seg et sted mellom «The River» og «Nebraska». Det sosiale alvoret fra sistnevnte er preget inn i visjonene av tapt ungdom, nostalgi og det smertefulle møte med erkjennelsen av å ha passert 30 (og vel så det). Å vokse opp og å måtte bli voksen under Reagan. Arbeidergutten er gjennomgangsfiguren. Han jager jenter & drømmer & tapt ungdom, ruser seg, raser langs highway'en — bare for å finne seg selv ansikt til ansikt med virkelighetens grimme murvegg. Han svinger slegge på jernbanelinjen, han står i lenkegjengen og bygger motorvei, han har kone og barn i en døende småby uten arbeidsplasser, han møter gamle venner som sitter hjelpeløst fastlåst i fortiden. Han ser i det hele tatt alt kjært, alt han trodde på, alle drømmer rase rundt seg — gnaget i filler mellom avmakten og 80-årenes stinkende kjever. Det er de fortaptes historie, den amerikanske drøms møte med virkeligheten.

Hva har han å møte det med? Ikke meget. Og likevel alt. Nemlig rock'n rollen. Hele rockens myteregister. Treminutters-sangene som for et øyeblikk splintrer tungsinnet og gir deg et voldsomt, berusende mot på livet. Og kjærligheten. Den ungdommelige, slik den er blitt besunget gjennom rocken i 30 år. Best og mest magisk og treffende formidlet i den brennende «Cover Me»:

The times are tough / now just getting tougher / this old world is rough / It's just getting rougher / Cover me / Come on baby cover me / well l'm looking for a lover who will come on in and cover me

Bruces «Shelter From The Storm» — vel, på et vis.

Han er så sterkt overbevisende at han får deg til å tro, virkelig tro på det sønderslitte og likevel fremdeles levende, lille håp som tekstene og musikken etterlevner. «Born In The U.S.A.» er rått realistisk, stanken av mismot og angst formelig river huden av deg, skildringene er mer enn troverdige, dette er virkelige personer og virkelige liv. Du deler deres tanker og følelser, og kjenner den samme flom av livsmot og håp når musikken fosser & glitrer. Nettopp da finner vi liksom et holdepunkt i det evige, og rockens største styrke fremtrer: samhörigheten.

LP'en er fastere i fisken og mer direkte enn noe Bruce har gjort tidligere. Og jeg er redd jeg må juble med i kritikerkoret: aj! aj!

(Det Nye, 10. juli 1984)

Everything But The Girl: “Eden” (WEA/Blanco Y Negro) ****(*)

Et meget behagelig bekjentskap. Døsig som en sommermorgen, dus og mild som en akvarell. Det er «Eden». En søvnig omgang med jazzballader og pop. Man vet liksom ikke helt hvor bandet hører hjemme — og hvilken rolle spiller det? For her sitter jeg og sløver meg inn i de sakte, smygende låtene som egentlig mer er skisser enn låter.

Everything But The Girl tøyer aldri en idé for langt, de går den motsatte veien og lar tonene fortape seg akkurat der det ville vært fristende å slippe solistene til. Det gir en «rar», men utrolig — ja, behagelig effekt.

Enkel instrumentering er basisen. En klimprende gitar (akustisk og/eller elektrisk), noen blyge orgel-støt, stilt hvispende perkusjon — mens Tracey Thorn og Ben Watt avløser hverandre ved mikrofonen. Tracey dominerer; hun har ingen stor stemme, men den har akkurat det bedagelig slørete draget som musikken trenger. I tillegg koloreres lydbildet med smule blåsere, noen saksofoner kan hende, en trompet eller et sårt, klagende flygelhorn.

Vidunderlig stemningsfullt. Det er musikk å drikke te og kjenne at man lever til.

(Det Nye, 28. august 1984)

Elvis Costello And The Attractions: “Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers” (Demon) *****

En ganske bisarr samling låter (20 stykker!) som først så dagens lys som kassetten med samme navn i 1980 (og som LP i USA samme år med et litt annet låtutvalg – under navnet «Taking Liberties»). Det dreier seg hovedsakelig om single B-sider fra 1977–1980 (pluss noen A-sider).

Den eksperimentelle delen av Elvis. Det var på B-sidene han prøvet ut nye stilarter. Det var her han flippet ut. Det var her han var som ondest. Det var her han var mest hudløs. Det var her han gjorde sine største tabber med en nesten manisk glede. Og det var her hans sosiale engasjement antok temmelig krasse former.

LP’ens svakhet er at låtene ikke står spesielt godt til hverandre. Det dreier seg jo om en nevrotisk collage. Samtidig er LP’en et funn for dere som ikke fikk tak i singlene. Mine favoritter? Country-låtene «Radio Sweetheart» og «Stranger In The House». Pluss fenomenale «Big Tears», «Getting Mighty Crowded», «Peace, Love And Understanding», «Tiny Steps» og selvfølgelig det som for meg kanskje var 70-årenes beste single, «Watching The Detectives». Og her fremtrer den i ekte stereo. På den norske utgaven av LP’en «This Year’s Model» ble det gjort en feil, og låten fremsto i falsk stereo – pluss at den gikk for fort!

Ellers er jeg også glad i formørkete, kryptiske vignetter som «Hoover Factory» og «Black And White World». Og «Clowntime Is Over»! Og slik kan jeg fortsette.

(Det Nye, 31. juli 1984)

Siouxsie And The Banshees: “Hyæna” (Wonderland/Polydor) **

The Special AKA: “In The Studio With The Special AKA” (Two Tone) *****

Juli 1981, og The Specials sa takk for seg med klassikeren «Ghost Town». Tre år senere, og Jerry Dammers slår ugjendrivelig fast at bandet likevel kan leve uten de-morsomme-tre. Om enn både musikk og navn er en smule forandret. Og hvorfor skulle ikke bandet leve? «Ghost Town» var tross alt Dammers' genistrek.

Siden 1981 har denne eksentrikeren vært usedvanlig gjerrig på vinyl-fronten. Hans The Special A.K.A.-prosjekt har holdt seg på den uvirkelige siden; sporadisk er vi blitt servert singler som mer var éngangsforeteelser enn brikker i en kronologi: «The Boiler», «War Crimes», «Racist Friend». Først da den siste singlen, «Nelson Mandela», kom, skjønte man at noe var i gjære. Låten var så grenseløst boblende kommersiell, medrivende rytme, kjappe blåser-stikk, gospel-jenter, tekst med budskap (som alltid) — det hele produsert av Elvis Costello. Og resultatet klart i slektskap med The Specials beste 45'ere.

Med «Nelson Mandela» kom Jerry Dammers fram i lyset (og høyt opp på listene). I hælene følger omsider en LP. OK, «Nelson Mandela» er et atypisk kutt. Et kutt som liver opp i en samling låter som mer ligger på den mørke siden av de to andre inkluderte singlene, «War Crimes» og «Racist Friend». Det er relativt lange låter, døsige, dunkle; glidende og vanskelige overganger & harmonier. Det er ikke bare platecoveret som avslører Dammers' kjærlighet til jazzen. Han har få melodier å henge låtene på, men leker desto mer med rytme og atmosfære. Og frembringer dette rare særpreget. Sorgfulle stemninger ladet med snikende antydninger som ligger thrilleren nær.

Jeg ble veldig begeistret for blåser-arrangementene, de har alltid en avgjørende funksjon. Og det er ikke bare Ricos trombone jeg tenker på; mest ære tilfaller mangfoldige Dick Cuthell som med sitt fabelaktige instinkt beliver disse låtene. Dammers er ikke noen stor tekstforfatter – ofte formulerer han seg pinlig selvfølgelig. Men hans engasjement er oppriktig. Og det er ikke bare gravalvor.

Humoristen Dammers gjør oss en gjestevisitt med strofene: I'm friendly to your face but/Behind your back/What I like most about you/Is your girlfriend. Det er muligens ikke en av årets LP'er, til det kan den virke for statisk, for sær. Likevel har jeg forelsket meg i den, og nyter akkurat nå «Alcohol», der gruppa fører oss gjennom kjente landskap, sirkus-stemningen, tivoli-stemningen, gradvis vridd mot noe som mer og mer blir lydsporet til en grøsser. Teksten banal, javel, men overleveringen uovertruffen! Nettopp! I en tid av kopister er The Special A.K.A. så herlig seg selv.

(Det Nye, 7. august 1984)

Elton John: “Breaking Hearts” (Rocket) **(*)

Rod Stewart: “Camouflage” (Warner Bros) ***(*)

Ennå luft i pipen. Og ennå fascinerer han. Skjønt «Camouflage» ikke gir særlig rom for Rods makeløse stemningsvalører. LP'en pakker ham inn i et relativt statisk og overraskende brutalt funk-komp; piskende trommer, motorisert synth-rytme, voldsomme bass-anslag. Det går hardt for seg, og låtene får en blodig rå fremdrift gjennom bruken av slikt som blåsere, iltert munnspill og ikke minst gitar – skikkelig hemningsløs blues-gitar som i tre av kuttene trakteres av selveste Jeff Beck.

Rod hiver seg rundt i disse omgivelsene, tilgjort vill, og dessverre noe tafatt. Men tilstrekkelig til stede; personligheten ligger som alltid der og ulmer. Låtene er en blanding av cover-versjoner og originaler. De siste mest spennende. Rods behandling av Free-klassikeren «Allright Now» er f.eks. pinefull. Og Robert Palmers versjon av «Some Guys Have All The Luck» senker Rods motorbåt hvilken dag som helst.

(Det Nye, 28. august 1984)

Nick Cave: “From Her To Eternity” (Mute) *****

«From Her To Eternity» — en oral besettelse, intet mindre. Farvel Birthday Party, og ut på egen hånd, Nick Cave. Ut i det mørkeste vanvidd. Musikalsk så nakent som en torturert sjel i tvangstrøye.

Abstrakte, onde lyder. Ormende knirk fra en elektrisk gitar. Famlende pianotoner. Spylende kakofoni. Mudrete dødsmesser. De gale, rytmiske slagene fra lenkegjengen. Trommer som eksploderer i tre sekunder, og forsvinner igjen — brått, sjokkartet. Og stillhet og rom. Ikke Birthday Partys tranceliknende dødsdanser nå. Men flisete og nakent. Det er skygger og ikke flammer som flakker rundt Cave.

Og Cave selv kan kaste sin besatte sjel over det hele. Han besverger, han hulker, han roper, han messer, han mumler, han snakker uten stopp. Vill og desperat. På knærne forført av sine døds- og voldssvermerier; en flørt med Lucifer som kanskje er deilig, kanskje er pur angst. For Cave er Det ondes problem det altoppslukende. Mørket, demonene og vanviddet er hans følgesvenner.

Og det er betegnende at nettopp han skulle oppdage Leonard Cohens «Avalanche», og makte å forvandle den til selve det ondes hjørnestein på denne fryktelige LP'en (Caves versjon er aldeles, perverst fullkommen). Den låten, «Well Of Misery», «From Her To Eternity» og «A Box For Black Paul» er i seg selv tilstrekkelig til å plassere Nick Cave blant de store dommedagskunstnerne innen rocken.

Selvfølgelig vil ikke LP'en nå de store masser — jeg mener, Birthday Party på sitt mest kommersielle var rene Duran Duran i forhold. Så jeg advarer de fleste av dere. Denne LP'en kommer dere neppe til å like.

Selv plasserer jeg den der oppe blant årets desidert viktigste LP'er. Snål og toskete som jeg er.

(Det Nye, 14. august 1984)

Claudia, Big Hand & Casino: “Fools Never Learn” (Big Hand) ***

Formsvikt

Det er greit nok å felle hårde dommer over Nashvilles ulidelige sviskekompott og heltenes frafall. Men det står ikke alltid så bra til hos Claudia, Big Hand & Casino heller, da! Deres nye LP inneholder blant annet «Why, Why, Why», en smukk pop-låt som har fint lite med country (eller rock'n roll) å gjøre – selv teksten er på bærtur. Og hva med «Country Singing Man» – en så klønete omgang med countryklisjeer er ikke til å holde ut; det er ikke noen melodi engang, men en sidrumpa, kluntete vandring rundt i fjøset. Late-som-om-country kan være verre enn «no country at all».

Dessverre inneholder «Fools Never Learn» litt for mange feilskjær. Også Big Hand viser tegn på formsvikt, i stedet for å finne sin egen stemme forsøker han å være alt mulig på en gang – fra Elvis til Waylon – gjerne i samme låt. På meg virker det forstyrrende. Big Hand gir stemmeprøver, han gir ikke seg selv. Likevel. LP'en er ikke full krise, skjønt den kommer som et slag i ansiktet etter debut-LP'en «Will The Circle Be Unbroken».

Tittelkuttet, «Fools Never Learn», suger og ruller med møkk under neglene. Balladen «From Strangers To Sweethearts To Friends», har alle de sentimentale og velfunderte ingrediensene. Og «I Should Have Been Bad» prikker rygghuden med fint drevet gitar-«picking» (Jonas Fjeld, selvfølgelig). Men ellers ligger låtene i underkanten av det jevne. Det er ikke nok med fele og steelgitar og villige stemmer og rull og stomp. Man trenger også låter som har identitet. «Fools Never Learn» blir for likelydende, for anonym rett og slett. Ingenting her kan f.eks. måle seg med forrige LP's topper – saker som ... ja, «Hey Captain» og «Will The Circle Be Unbroken» etc. Kanskje var det en feil å bare bruke selvkomponerte låter? Jeg har hørt dem spille den «live» og spør: Hvorfor tok dere ikke med «Let It Bleed»? Slike «killere» mangler.

Sånn! Nå har jeg skutt revolveren tom. Bartender! En runde på huset!

(Det Nye, 14. august 1984)

Al Stewart: “Russians & Americans” (RCA) ****

Kan ikke for det, jeg liker Al Stewart. Stemmen hans er så utrolig varm, øm og sympatisk. Det samme er visene hans, og måten han arrangerer dem på. Den rislende klangen av akustiske gitarer, den bløte samhørighet i visenes backbeat, den ensomme lyden av en fjern, elektrisk gitar. Alt ført så vart, så vart sammen at det får ett eller annet til å vibrere vemodig i brystet. Dessuten er Stewart ingen slendrian med tekster. Bildene hans – skjønt romantiske – beriker musikken. Og han har en historisk innsikt som gjør at han ad poetiske veier kan formulere skjønne bidrag til en egentlig politisk (sosialt og samfunnsmessig) debatt.

Siden det gigantiske gjennombruddet med «The Year Of The Cat», har han imidlertid rotet seg opp i en del unødvendig tøv. Enten skulle han etterlikne seg selv eller så skulle han på død og liv forandre seg. Han virket plutselig bundet der alt før fløt fritt. «Russians & Americans» er et forsiktig skritt tilbake mot det han gjør best. Ujevn, absolutt, men noen av visene damper av vin & fortettede julinetter & savn & sødme. Blant annet «Accident On 3rd Street», «Rumours Of War», «The Candidate» og «Russians & Americans». Der er han igjen elektrisk besnærende. Mange vil kanskje finne hans meninger om stormaktskonflikter og atomkrigstrusler søtlig sentimentale, men jeg synes ordene klinger ekte og riktig. Det er ingen tosk som taler, men et varmt og bekymret menneske.

(Det Nye, 14. august 1985)

Goodbye

Elvis' aversjon mot greie melodier og knappe tekster fortsetter. Nå synes jeg at han har mer treffende bilder på «Goodbye Cruel World», tekstene flyter ikke altfor ofte ut i sær, privat ordlek. En klar forbedring fra «Punch The Clock». Elvis fremstår innimellom som en usedvanlig spennende forteller, hans skumle hotell-«novelle» «Room With No Number» er så tett og malerisk skildret at uhyggen blander seg med luktene & lydene & bildene og går deg rett i ryggraden som en uutholdelig livaktig thriller. De forsmedelige kjærlighets-nederlag med påfølgende løfte-seg-opp-etter-håret-desperasjon får også en ny dimensjon når Elvis er inspirert, noe han i høy grad er i «The Only Flame ln Town» og «Home Truth». Dessuten formulerer han en av de nydeligste, atmosfærisk mest fortettete angst-for-fremtiden-låter jeg har hørt i «hymnen» «Peace ln Our Time». Og han leker til tider ganske friskt med ord og vendinger, sper på med noen hint til Elvis Presley og Frank Sinatra og hva vet jeg — og oppnår i hvert fall å forlyste lytteren. Men oftere faller han ut i det utilgjengelige, de lange setningene, de søkte, ordrike bildene som sjelden gir seg selv eller har noe med hverandre å gjøre. Og du blir sittende igjen og snappe etter luft og enkelt-strofer som har et visst hold.

Den vonde erkjennelsen er at «Goodbye Cruel World» definitivt slår fast at Elvis Costello er blitt en mann som egner seg best til lesning. Å lese tekstene på innerposen er fascinerende. Men allerede mens man synker inn i Elvis' golde visjoner, melder tvilen seg. Kan denne langhalmen overføres til musikk? Spill platen, og svaret treffer deg pinefullt. Costello har mistet håndlaget eller han har bevisst avvæpnet seg selv. Rockens hemmelighet er ikke å skrive sterke tekster, men å formidle det du ønsker å si på en direkte og umiddelbart tilgjengelig måte. En gang i tiden mikset Elvis ABBA med hjerne uten synderlig anstrengelse (jfr. for eksempel «Oliver's Army»). I dag frembringer han musikk som gir lite eller ingenting i seg selv og som krever maksimal tålmodighet av lytteren. Han skriver melodier som ikke er melodier, men et virvar av usammenhengende ideer — fiffig sydd sammen av Steve Nieve hvis tangenter klirrer og triller og leker gjemsel og kiler og sjokkerer i et lydkammer som er svalt og «spooky».

Men selv om arrangementene både er detaljrike og oppfinnsomme, selv om lyden er god, så understrekes manglene mer enn de tilsløres. Det er noe tvungent, nesten desperat over låtene, som var man klar over at her ikke fantes melodisk hold. Enn si struktur. Ja, nettopp struktur! Nesten uten unntak gir låtene deg en følelse av stress og forvirring, du får ingenting å holde fast i, ideene sildrer deg gjennom fingrene som sand. På noen få unntak nær: «The Only Flame ln Town» — en strålende sjele-ballade med suveren utnyttelse av blåsere. «Inch By Inch», en slentrende, nattlig shuffle som delvis besnærer. «l Wanna Be Loved» — nok en sjeleballade med spennende kontrast mellom raskt trillende rytme og slepende sang. «Joe Porterhouse» . hm, JO, jeg tar den med. Og selvfølgelig «Peace ln Our Time». Ellers er LP'en en uryddig ordflom, tekst, tekst, tekst stokket tett i tett så strofene nesten sprenges og det som er av melodi tvinges blodfattig inn i hjørnet. Effekter. Finklær-arrangementer. Ja vel. Men låter så lite fengende at man bøyer hodet i taus desperasjon over Elvis Costellos fall.

(Det Nye, 9. oktober 1984)

Prince And The Revolution: “Purple Rain” (Warner Bros) ******

Den sorte Casanova. Viril, smidig og full av overskudd. Et funky titteskap som absolutt unndrar seg båsen funk. Ja, for Prince leker, og han leker i bredden. Med en punch som Muhammad Ali ville verdsatt. Du kan danse uhemmet til den nye LP'en, men du kan også stikke ditt glupske hode inn i den og få blåst full regnbue i fantasien.

Prince snor seg gjennom krevende overganger, lesser på betong i grunn-beat'en, smeller av symfoniske orgasmer, spar ut heavyrock-detaljer, lar det bælje og slå sviende & syntetisk & moderne, hulker seg inn i den sorteste fløyelsballade for i neste øyeblikk å storme ut med buksene nede.

Du har lykkestunder som «The Beautiful Ones». Du har krevende og fascinerende stunder med «Darling Nikki». Du har i grunnen alt. Og nå roper jeg «aj! aj!».

LP'en er herlig variert og leken uten å fire på den funksjonelle, voldsomme rytmen. Det banker og klinger og suger ... i drømmelyd.

Prince har aldri vært så rik, så inspirert — og denne LP'en plasserer ham definitivt der oppe blant de aller største. Lilla vinyl og det hele.

(Det Nye, 28. august 1984)

David Sylvian: “Brilliant Trees” (Virgin) *****

Solo. Men ikke alene. Sylvian uten Japan er Sylvian med venner — blant andre folk som Holger Czukay og Riuichi Sakamoto. Og vi fortsetter der vi slapp. Sylvian messer og klynker tungsindig mens musikerne skaper eksotiske omgivelser rundt ham.

Drømmende, gjennomsiktige, dystre, tåkete og fraværende. De lager en film for øret, monoton i sentrum, flakkende og foranderlig i ytterpunktene. Fjerne, dvelende synth-toner og merkverdig behandlete gitarer; ensomme trompeter og flygelhorn på vandring langt der ute med toner av smertefull sødme.

Harmonisk, nakent, rent og lengselsfullt. Og ikke minst vakkert. Sylvian har ikke laget låter, men en total-opplevelse som utnytter hele LP-mediet.

Stemningsmusikk for sarte, selvmedlidne sjeler. Jeg lar meg villig fascinere, og savner ikke Japan.

(Det Nye, 28. august 1984)

The Rolling Stones: “Rewind (1971-1984)” (Rolling Stones) ***

Etterpåklok

Her skulle jeg akkurat legge inn anmeldelsen fra 1984, så feilklikket jeg, og slettet scannen. Ergo må jeg tilbake i arkivene til gamle Det Nye og lete opp det nummeret. Det kan ta tid, da arkivet ikke befinner seg hos meg. Ergo må jeg i all hast legge inn noe etterpåklokt.

Denne samleren er ikke gått inn i Stones-folkloren som noen betydelighet. Men man vender i hvert fall tilbake til gode, gamle Decca/London-dager da det var forskjell på innholdet i USA og England. Og det er jo litt gøy. Dessuten skapte CD-formatet, som åpnet kranene for lenger spilletid og flere låter, en viss forvirring. CD-versjonene fikk et utvidet innhold, men byttet også ut låter, så det ble mye å holde styr på.

Noen god samler er dette uansett ikke. Men man kan ikke helt avfeie den heller, da innholdet speiler de 13-årene den dekker, på godt og ondt. For meg avrundet gruppen sin karriere med “Tattoo You” anført av radiovinneren “Start Me Up”. De har ikke laget noe som matcher deres egne klassikere siden.

(Anmeldt i Det Nye 31. juli 1984)

Diverse: “The Ride” (Vi Menn) (kassett) *****

Når revolveren sitter løst …

Jeg er klar over at det kan virke småkorrupt å anmelde en kassett som utgis av DET NYEs broder, Vi Menn (vi tilhører samme forlag). Og endog storkorrupt når man avslører at det er undertegnede som hadde ideen til kassetten og plukket ut alle låtene. Ja, for det er faktisk historien bak «The Ride».

Likevel gjør jeg det. Av den enkle grunn at jeg står inne for kassetten. «The Ride» er ikke en sånn tilfeldig sammenrasket bensinstasjon-sak. CBS ga meg frie hender, jeg valgte selv artistene og plukket fritt fra deres LP'er. Den eneste vi ikke fikk lov til å bruke var Bob Dylan.

Countrymusikken opplever et markert oppsving i disse dager. Det er ikke lenger flaut å innrømme at man får gåsehud av en jamrende steel-gitar. Ikke så å forstå at Jim Reeves og Buck Owens er kommet til heder og verdighet igjen (de er da heller ikke med på «The Ride»). Country i 1984 er da også noe helt annet enn country & western i 1969.

De store rockeartistene har for lengst erkjent countrymusikkens betydning for dem selv og deres musikk. Noen gjorde det veldig tidlig. Som Bob Dylan og The Byrds. Andre er kommet gradvis, mer og mer helhjertet. Som Rolling Stones («Country Honk» i 1969 og «Far Away Eyes» i 1978 — and more!) og spesielt Keith Richards. Og vi har ferske disipler — fra The Cramps til Elvis Costello.

Og mens rocken har løftet hatten for cowboyene, har cowboyene løftet hatten for rocken. Det er ikke lenger lett å finne skillelinjene når Johnny Cash spiller Bruce Springsteen-låter, og Costello spiller George Jones. Og hvor slutter country'en og hvor begynner rocken i innspillingene til folk som Johnny Paycheck, David Allen Coe, Willie Nelson og Waylon Jennings?

En sunn vekselvirkning er i gang. Og det gir gjensidig livskraft. Uten at de to former mister sin egenart og selvstendighet.

Countrymusikken har beholdt sin unike troskyldighet og nesten påtrengende ekte omgang med klisjeer. Når George Jones griner, er det ikke sentimental sukkerlake fra Mitt Liv som kleber seg til deg, det er salte, hjerterå tårer som strømmer.

Countrymusikkens landskap er lett å holde orden på. Det er en verden i balanse, skjønt tragediene river den på kryss og tvers. Det er i sannhet ekteskap på hell, forsmådde menn med hårete never og bløte hjerter, gråtende kvinner for hvem mannens svik er mer reelt og dødelig enn en glohet revolverkule, det er visjoner av ikke gjengjeldt (eller tapt) kjærlighet besunget av dukknakkede typer i late-night-bars (du hører hvordan isbitene skrangler i whiskyglassene mens jukeboksen spyr ut sentimentalitet uten ende).

Og midt oppe i denne intime, personlige ulykke — livet og hverdagen slik vi alle opplever den en eller annen gang, mer eller mindre ofte — har du selve western-myten snikende som en ulv utenfor lysskjæret: lengselen etter individualisten som trosser alle lover for å realisere seg selv, og vinner: den lovløse. Det amerikanske symbolet for FRIHETEN, den store og ubegrensede, levd ut av eneren som bare svarer for Gud og den amerikanske drømmen.

«The Ride» avbilder dette landskapet, både dets kantete, brutale klippeformasjoner og dets mykt penslete dalstrøk. Tårene, latteren og raseriet. Fortellerne er et knippe av de beste innen nåtidig amerikansk country — pluss et odde besøk av The Byrds' nydelige versjon av Dylans «You Ain't Goin' Nowhere» (fra 1968).

Det er Tammy Wynettes overjordiske stemme og hennes ubeskrivelige s-uttale — som forsmådd hustru i «Midnight Love», som ditto, men kampglad hustru i «Still In The Ring». Det er Johnny Cash' krasst realistiske historier fra arbeiderklassen, «Johnny 99» og «Highway Patrolman». Begge arrangert veldig atypisk Cash. Det er Willie Nelsons hjerteskjærende kjærlighetsballade «Angel Flying Too Close To The Ground» (som Dylan forsøkte, men ikke maktet å forbedre) — og her utnytter han sin karakteristiske «skramle»-gitar til det ytterste.

Det er samme Nelsons duett med Roger Miller, «Old Friends» (Nelson-gitaren igjen) — der også legenden Ray Price har en gjestevisitt. Det er George Jones' morbide «He Stopped Loving Her Today» — som grenser mot, men unngår å nå, det rent ut sagt usmakelige. Og hans usedvanlig betagende stykke selvmedlidenhet, «Still Doin' Time». Det er den røffe eks-alkoholikeren Johnny Paychecks selvironiske erindringer fra glassets bunn, «Fifteen Beers» (et skikkelig sparkende gitardominert komp) og «D.O.A. (Drunk On Arrival)».

Uff, listen begynner å bli lang, og det er mer! Moe Bandy er her. Ray Charles — med klassikeren «I Don't Want No Stranger Sleeping In My Bed». Merle Haggard (selvfølgelig). David Allan Coe — han står for tittelkuttet, der han møter Hank Williams' gjenferd på en haiketur til Nashville. Og det er super-trioen Johnny Cash, Carl Perkins og Jerry Lee Lewis («The Killer») med den mest udødelige av alle country-låter: «Will The Circle Be Unbroken».

Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale hele stasen. Som en innføring for dere som lider av motforestillinger. Som et tips til dere som vil utvide country-delen av platesamlingen. Som en uatskillelig venn når du raser ned sommerveiene med bilstereoen på full guffe. Vi kan selvfølgelig diskutere låtutvalget til vi blir blå i ansiktet.

Men kvaliteten på innspillingene og artistenes plass i country-hierarkiet er udiskutabel.

En liten innrømmelse, dog. Her er et lite underskudd på fartsfylte rockelåter: Kanskje på Vol. 2?

(Det Nye, 3. juli 1984)

Fra lanseringsfesten for “The Ride” på “Gamla”. Og jammen fikk jeg være med Casino, Claudia & Big Hand i “Knockin’ On Heaven’s Door”. Bill Booth i bakgrunnen. Big Hand nesten helt utemfor bildet (unnskyld, men ikke min skyld).

Spandau Ballet: “Parade” (Chrysalis) ****

Det begynner å bli lenge siden Johnny Rotten snerret. I dag er alle så prydelige og flinke . igjen. Ikke for det. Jeg klager ikke over musikalsk ekspertise. Det er godt å høre musikk som stemmer, musikk som sklir gjennom alle de riktige tonene. Det behøver jo ikke være muzak, passivt konsum er ikke det samme som full narkose. Men Spandau Ballet og alle disse. De er blitt så glad i å vise seg fram, de er blitt så «seriøse» og selvhøytidelige. Det er liksom ikke måte på når stemmen klager sin nød og musikerne smyger seg fordekt rundt ham, ventende på en anledning til å bære ham mot det svulstige klimaks.

«Parade» er som ventet. Sjelfulle halv-tempo-låter med de vakreste harmonier, pyntet med de mest selvbevisst skjønne detaljer; en hengende akkord, et tilmålt slag på trommen, et stille strøk over strengene, en kort spurt på saksofonen. Alt er her. Sval, blåøyd funk. Musikk å danse og grine til.

Men det er tom musikk. Et pyntelig marsipanlokk. Det bables og spilles om følelser. Men «Parade» er ikke følelser. Det er det avgjørende. «Parade» viser seg fram, pen å se på som så veldig meget i dag. Men den rører meg ikke her inne.

(Det Nye, 7. august 1984)

Tom Waits: “Asylum Years” (Asylum) ******

Etter ti år hos Asylum, havnet Tom Waits hos Island og fikk umiddelbart uttelling med «Swordfishtrombones». I hvis kjølvann Asylums doble samle-LP nå kommer. Og dere som først oppdaget Waits i fjor, kan glede dere. Mannens fortid er en skattkiste, «Asylum Years» antyder det, skjønt man helst bør skaffe seg samtlige originale Waits-LP'er (synes nå jeg!).

«Asylum Years» henter kutt fra samtlige – unntatt «live»-albumet «Nighthawks At The Diner». Fint utvalg, skjønt alle ville plukket låtene på sin måte. Jeg savner følgelig en del, men er fornøyd med det som er. Det er Waits fra hans røst var tilnærmet klar og optimistisk via en gradvis sandpapirisering og formørkning inntil alt ble møkk-under-neglene-vibrato og hjelpeløse svermerier for det gamle marlowske, hollywoodske.

Det er pianoballader av sen nattklubbtype, det er nesten rock, det er snakkesalige jazz-funderinger, det er evergreen-feeling med gammelmodige stryker-arrangementer. Og hele tiden denne røsten, denne myndige, hese, gjørmete røsten som har en slik vakker undertone av det-største-hjertet-i-lørdagsnatten.

Det er lengselsfullt, nostalgisk. Og det er ikke minst skildringer så rå, realistiske og språklig uovertruffent gate-poetiske at man fryser og fryser og fryser på ryggen. Ja, for Tom Waits er en av Amerikas store og aldri tilstrekkelig verdsatte orale poeter.

For ham blir det trivielle aldri trivielt, hver lille hverdagslige situasjon, hver lille gudsjammerlig grå menneskeskjebne belives og belyses og fargelegges med denne grove, kjærlige penselen inntil du fanges hjelpeløst inn. Stor kunst av halliker, uteliggere, bryggesjauere, horer, upålitelige drittsekker, barsupere, dagdrivere, smålige, mordere, tjuver og langere av natten og dens ynkelige gestalter.

Tom Waits skaper stor kunst av nettopp dette råmaterialet. I utskuddene, i de nitriste sliterne, i alle disse som du aldri legger merke til, finner Waits allmenngyldig menneskelighet.

(Det Nye, 28. august 1984)

Juli

Psychedelic Furs: “Mirror Moves” (CBS) ***

De er flinke. Lydbildet både sympatisk og eggende. En kommersiell blanding av el-gitarer og sober synth, tett og levende vevd rundt elegant fremfusende grunnkomp. Lekre detaljer (i stereo). Og en vokalist som holder sin døsige (tidlig) Bowie-stemme under kontroll.

Man tenker både Bowie og Roxy Music (det klingende instrumental-teppet). Uten at det et øyeblikk blir sjenerende. Engasjert blir jeg ikke, men underholdt. De har melodier, og de har (særlig) arrangementer.

Samtidig virker pelsene kanskje vel trygge på seg selv, det er nemlig noe mett og selvtilfreds over plata. Den er så rund og veldreid at man liksom ikke får tak noe sted. Veggpryd ... for en stund.

Flinke gutter.

(Det Nye, 7. august 1984)

Kritikerne hyler begeistret over Sade. Men er hun verdt det?

OK, «Your Love Is King» er en sval og vakker funk-ballade. Men det holder ikke når en hel LP følger i samme spor. «Diamond Life» er fullstendig ensartet hele veien, døsig, nesten giddesløst fremført. Mykt rullende funkrytme med bassen høflig i forkant, og trommer/perkusjon sånn passelig hissig. Rytmeseksjonen frembringer mønstre som har en viss eggende kvalitet, det innrømmes.

Men det koker aldri. Og det melodiske overtrekket er rett og slett kjedelig. Verken sax eller piano finner stort å sende hjem, de klunker og tuter under bill. mrk. «diskresjon» mens Sade selv aldri setter stemmen på noen prøve. Hun synger identisk på alle låtene, lavmælt klagende uten pasjon.

Platen savner noe svært vesentlig, nemlig spenning: musikerne utforsker verken hverandre eller melodiene. De poserer. Kontrollert. Akkurat som Sade. Det står ingenting på spill her. Så hvorfor hyler kritikerne?

(Det Nye, 18. september 1984)

Lindsey Buckingham: “Go Insane” (Mercury) *****

Han er uten tvil det største talentet i Fleetwood Mac. Her er han solo med en ny porsjon vridd, eksentrisk pop.

På et par unntak nær, blir hver minste lille lyd frembrakt av Buckingham. Stemmer, instrumenter, lydeffekter. Han er alt. Og han er seg selv.

Buckingham får det hemningsløst overproduserte til å låte nakent, han krysser på en merkelig måte The Beatles' «Why Don't We Do It In The Road» (den rå, nesten brutale nakenhet) med Brian Wilson & Beach Boys' mest eksentriske, «rare» komposisjoner & arrangementer.

Det er korharmonier så overjordiske at du ikke klarer å avgjøre om det virkelig er menneskestemmer eller vindens sus. Det er el-gitarer så stikkende at trommehinnen påføres skrubbsår. Det er melodiganger så nydelige at du kan grine, kombinert med noe som like gjerne kunne vært afrikanske stamme-seremonier (sånn monoton messing, du vet).

Det er skarpe lydeffekter og overrumplende overganger. Alt overlevert med en spiss, stikkende og tørr klang — som om Buckingham forsøker å male det skjønne med det heslige. Det gir en (sinns)forstyrrende effekt som river besnærende — om han enn balanserer faretruende på kanten mot det anmassende.

Noe har dansebeat, noe har det ikke. Og hele veien kan du iaktta hvordan Buckingham benytter menneskestemmen som effektinstrument. Utrolig fascinerende.

LP'en er veldig variert — eller skal vi heller si rik på overraskelser, samtidig som hver låt baseres på en virkningsfull monoton påståelighet.

Størst sans hadde jeg for «I Want You», «Go Insane», «Bang The Drum» og den tredelte suiten til avdøde Beach Boy Dennis Wilson, «D.W. Suite».

(Det Nye, 18. september 1984)

Chris Difford & Glenn Tilbrook: “Difford & Tilbrook” (A&M) ***

Velkommen tilbake, får man vel si, selv om Squeezes ånd ikke helt gjenoppstår med Difford & Tilbrooks lenge etterlengtete LP. Tilbrooks stemme er den samme magiske, tynn & nasal med et klagende drag som går deg rett i hjertet. Han løper i gang mange fine refrenger her, og får i hvert fall innimellom følge av et komp som svinger og jobber etter godt, gammelt Squeeze-merke.

Men vi merker at duoen ikke har kommet unna de problemer som slo ut på Squeezes farvel-LP «Sweets From A Stranger». De har ikke lenger det lette, ledige håndlaget med melodien. Elegansen viker for en unødvendig fikshet og vanskeliggjøring – helst mange ideer stappet inn i én og samme låt. Sky det umiddelbare, den ublygt feiende popmelodi som pesten!

Er det Elvis Costello-syndromet? Sannelig! For se, duoen har også altfor mange ord på hjertet, lange urytmiske strofer – ja, egentlig setninger – fremfor de fyndige, økonomiserende sukkertøyene. Duoen formulerer seg i hjel. Ikke for det. Tekstenes kjærlighetsproblematikk er både mangfoldig og levende troverdig. Sårheten i ordene brenner leseren i hjertet.

Fortvilelsen går kast i kast hele platen igjennom, og man griner gjerne sine modige tårer sammen med Difford & Tilbrook. Men det er ord for papir, ikke for orale utgytninger innenfor noe så magisk enkelt som popmediet. At duoen skulle produsere en hel LP uten én eneste gjennomført forløst poplåt er noe av et sjokk.

(Det Nye, 18. september 1984)

Smokey Robinson: “Essar” (Motown) ******

Det er en skam at ikke Smokey Robinson titter ned på oss fra toppen av VG-listen. Du kan høre så meget du vil på Michael Jackson, det er Smokey som er STEMMEN og POETEN i den sorte musikken. OK, det blir aldri slik fart i Smokeys låter at han risikerer å tenne fyr på håret sitt. Til gjengjeld renner mannen over av følelse, og han er i stand til å formidle det så sårt, så bittersøtt pinefullt at du hengir deg med et uforbeholdent hulk.

Dessuten er ikke disse låtene helt de skjønne balladene de ved første ørekast gir seg ut for å være; fram fra dypet trer en kriblende bevegelighet som brått og deilig uventet kan slå ut i knitrende dueller mellom instrumentalistene, gitaren, el-pianoet, de sugende bass-synkopene. Men aldri tar det oppmerksomheten vekk fra Smokeys stemme. Dette slørete, vibrerende instrumentet som leker vart og kjærlig med ordene og stiger & synker & henger like selvfølgelig som fuglen flyr. Han kan skyte rett opp i de høyeste, klareste toner, han kan stilne hen til et nesten uhørlig, syngende hvisk.

Aldri affektert. Følg teksten og hver lille nyanse får mening. Du opplever den instinktive genialitet, intet mindre. Ja, følg tekstene, og oppdag Smokeys storhet også her. I utgangspunktet beveger han seg i klisjeenes og banalitetens landskap, kjærlighet tapt eller vunnet, sukker fram fra en lavine av selvmedlidenhet og himmelropende pasjon.

Men les nøyere, la ordene virke i deg, og du vil oppdage at Smokey evner å gjøre vidunderlig poesi av kjærligheten. Han gjør klisjeene til det de en gang var: Sanne uttrykk for noe allmenngyldig levende. Kombinert med den guddommelige stemmen blir dette nøyaktig hva det forsøker å være, fra honningmyk erotikk via hjertebristende savn til jublende, brusende lykke – mellom to mennesker.

«Essar» er breddfull av skjønne toner og ord, og på toppen ligger det såreste, nydeligste stykke kjærlighetssorg som er blitt festet til riller på flere år (påstår jeg), nemlig «Gone Forever». Om ikke Smokeys stemme griper deg der, har du et hjerte av lær.

(Det Nye, 18. september 1984)

Elvis Costello hadde tro på disse mens de ennå var klønete, keitete lettvektere som bare nesten klarte å lage noe som minnet om lett flytende popmelodier. Men Elvis så, og «Sisters» viser at han så riktig. The Bluebells serverer en tallerken frisk gitar-orientert pop. Enkle, umiddelbare refrenger. Glade understrømmer av melodiske gitartemaer. Velplasserte riffs som gir fremdrift og en viss snert.

Og så har vi disse skrålende, gutteaktige stemmene. The Bluebells har hørt på meget, særlig fra midten av 60-årene den gang det svingte britisk. Du hører det i gitarklangen – den fine balanse mellom akustiske og elektriske – du gjenkjenner lånte detaljer, og du merker absolutt gruppas glede og overskudd i de luftige, detaljrike arrangementene.

Dessuten har The Bluebells alvor på hjertet, litt sånn krig og tenårings-trauma og samholdshåp. På en måte er de i slekt med andre britiske brødre som The Alarm og One The Juggler.

Dog. Tyvaktighetene kan ta overhånd. Som i «The Patriot Game» – klarere plagiat av melodien til Dylans «With God On Our Side» kan du ikke få!

(Det Nye, 18. september 1984)

August

The Everly Brothers: “EB ‘84” (Mercury) *****

Viktigste vokalduoen i rockens historie. Har påvirket Simon & Garfunkel, The Beatles, Beach Boys, Fleetwood Mac ... ja, nær sagt alle som bruker tid på sangharmoniene. Nå er brødrene gjenforent på plate – etter ti års pause. En begivenhet fordi LP’en er så pokkers god. De strøkne harmoniene fletter seg elegant i hverandre, og gir deg umiddelbart gåsehud.

Enten det går i hardt sparkende rock eller overfølsomme ballader. Lyd og instrumentering perfekt takket være producer Dave Edmunds og hans venner. Autentisk, ingen overflødige geberder – selv om Jeff Lynnes «The Story Of Me» er kledd i synth.

Don Everly har selv forfattet tre utmerkete låter, men det er de gjestende komponister det knytter seg størst interesse til, kan hende. Everlys gjør en vidunderlig versjon av Dylans «Lay Lady Lay», får Frankie Millers «Danger Danger» til å sparke skikkelig.

For å nevne noen. LP’ens ypperligste kutt er likevel Paul McCartneys «On The Wings Of A Nightingale» – helt i duoens udødelige ånd: Rytmisk fengende, rikelig plass til harmonisang og gjennomspunnet av knivskarpt rislende akustiske gitarer. Vakkert tidløst; et ess på linje med brødrenes beste innspillinger fra fortiden.

Og «EB 84» er ikke kun for nostalgikere. Den er frisk, fersk – mer gyldig i 1984 enn all verdens påståelig synth-surr. Unn deg den!

(Det Nye, 23. oktober 1984)

The Residents: “George & James - American Composer Series - Volume 1” (Korova) **

The Residents innleder en ny plateserie med denne, deres høyst egenartede hyllester til amerikanske komponister. Serien er planlagt avsluttet i 2000. Første par ut er George Gershwin og James Brown.

De amerikanske kryptikerne tar for seg Gershwins «Rhapsody in Blue», «Summertime» og «I Got Rhythm». For på side 2 å vie seg til James Browns legendariske «live»-LP fra 1962: Live At The Apollo.

The Residents hyller ikke så meget som de annekterer stoffet. Gershwin blir gebrekkelig stemningsmusikk, gjenkjennelig, men vridd — infantilt og tilgjort tafatt formidlet (stort sett tro mot notearket) med en under- og overliggende dysterhet som har skremmende likheter med et menneskesinn i oppløsning.

Over på side 2 er oppløsningen nesten fullbyrdet. Det er James Brown, og likevel ikke James Brown. Publikumsreaksjonene går hele veien (hentet fra Residents' konserter i Nederland i fjor) — men er umerkelig omgjort til noe som smaker av en panikkslagen saueflokk i engstelig trav mot avgrunnen.

Og vokalsporet er umenneskelig, mumlende raut — ord, men mer sinnsforvirrede lyder. Og der strømmer de umiskjennelig forbi. Brown-klassikerne «I'll Go Crazy», «I Don't Mind», «Please Please Please» etc. — med syntetisk funkbeat, stygge, blåserliknende fanfarer og vokalistens forvrengte geberder.

Det er som å overvære et mareritt der alle naturlover er oppløst, men omgivelsene likevel er så kjente at du er overbevist om at du ikke drømmer. Det er som å se en zombie reise seg og gå; i det ytre tilsynelatende et menneske, men hult, tappet for alt som var dets forutsetning for liv.

Som å overvære et innviklet rituale uten å kjenne dets innhold. The Residents fjerner lytteren fra musikken, de fjerner meningen og følelsene, og etterlater deg med kun de ytre geberdene ... og meningsløsheten.

De kakker hodet av hønen og lar den løpe. Vel vitende om at hver bevegelse den gjør er en bløff, et skinnliv — for den er allerede død.

Og slik oppfatter jeg også The Residents' mest kommersielle LP til nå. Den er rar, den vekker uro, men mest av alt er den død. Slår kryptikernes lek utilsiktet tilbake?

(Det Nye, 30. oktober 1984)

September

TNT: “Knights Of The New Thunder” (Vertigo) ****(*)

Heavy metal fra Norge. Og hvilket løft! TNT står ikke tilbake for det beste fra USA og England. Svær og deilig lyd. En vokalist (amerikansk) som nok mangler personligheten, men som ublygt tror han tilhører salige Deep Purple og Uriah Heep samtidig. En trommeslager som dæljer livskiten ut av skinnet med dødelig «punch».

Og en guddommelig gitarist som gjør det mulige og det umulige innen genren, en gitarhelt av den gamle skole. Han slamrer rytme, spruter tørre, astmatiske skjelvetokter og flenger himmelen åpen med soli som svir & lyner, spurter & knuser. Han har Ritchie Blackmores hurtighet, Brian Mays følsomhet (og innimellom også hans «sound»).

Dessuten er ikke TNT alle-mann-i-vill-fart-forover. Gruppa mestrer det kritiske midt-tempoet briljant, og tar sugende ballader på strak arm (nyt «Without Your Love», og svar meg så, hvilken heavygitarist gjør Ronnie hans halsbrekkende krumspring etter?).

Og om ikke dette skulle være nok, så slår LP'en ugjendrivelig fast at TNT faktisk kan spille. Spille skjorta av 90% av konkurrentene. Dessuten har de låter som er låter og ikke bare et fjellskred.

De er heavy metal etter gammel og edel tradisjon. Jeg letter på hatten.

(Det Nye, 23. oktober 1984)

Jeg hater dem, og her kommer de i dobbelt dose.

Som å være innestengt i en tom søppelcontainer sammen med en sprengkåt dynamittgubbe, mens femten mann bevæpnet med hamrende slegger sørger for ouvertyren.

Ingen kan BRÅKE som Motörhead. Ingen kan fylle luften så tett i tett med stålgnagende larm. Ingen har jeg hatt så lyst til å lempe over kaia med en blokk sement rundt føttene.

No Remorse er fire platesider med sammenhengende, systematisert støy — med et fjernere og fjernere slektskap til den elektriske blues-rock hvorfra den såkalte heavy metal en gang oppsto.

Det er et samlealbum pakket i sort, ekte lær med sølvtrykk (NB! Kun et begrenset opplag har et så råflott cover). Det er alle Bronze-singlene deres pluss litt til. Og hver side avsluttes med en flunkende ny låt fra den flunkende nye besetningen — kun Lemmy står igjen fra gamle dager.

Og de nye kuttene bærer bud om at gjengen ikke har til hensikt å bli bløte med det første: dobbel-gitarer i et hest gnistregn over en trang, buldrende beat og Lemmys heslige raut av en stemme.

Du får det ikke verre.

Jeg er nødt til å rope Aj! Aj! (enda «Louie Louie» beviser at Motörhead en gang faktisk kunne spille noe som minnet om rhythm & blues).

(Det Nye, 2. oktober 1984)

Depeche Mode, “Some Great Reward” (Mute) *****

Det er noe herlig naivt over Depeche Mode. De står der og synger om banale emner som kjærlighet og forelskelse med en amper, unnskyldende undertone. Som begikk de en forbrytelse. Kanskje er de bare utspekulerte, men tekstene får i hvert fall en oppriktighetens gjennomslagskraft.

Ikke det at Some Great Reward bare dreier seg om omfavnelsens fortryllelse. Her er nok av smaksprøver fra den golde virkelighet, av vold og fremtidsfrykt, av apati og utpenslet erotikk. Det høyner bare effekten. Kjærligheten blir oasen i ørkenen, det evig tilbakevendende, det opphøyete.

Musikken? Synth i massevis, og dyster, henimot resiterende sang. Likevel låter det ikke tradisjonelt. De spede, infantile grunntemaene etterlates ikke alene. Depeche Mode har pop-fantasi og stor styrke i arrangementene.

Det skjer uavlatelig noe rundt stammen, orientalske klanger og luftige synkoper som minner svakt om Japan, rare, kriblende toneløp og siderytmer, brå effekter som denger til øret, kommersielle sidemelodier som dilter og danser i bakgrunnen og styrker låtenes appell.

Resultatet er en mangefarget helhet, hver låt har sin identitet, sine effekter og karakteristika. Det er levende synth-pop.

Og platen gir forbløffende opplevelser når den konsumeres gjennom øretelefoner.

Gøy.

(Det Nye, 13. november 1984)

David Bowie: “Tonight” (EMI America) ***

Bowies destruktive lammelse

Forsøker Bowie å bli kvitt noen demoner fra siste halvdel av 70-årene (og da særlig 1977)? Man kan lure.

Let's Dance inneholdt Metros «Criminal World» (fra 1976) og Iggy Pops «China Girl» (fra 1977). Tonight er enda mer rikholdig på fortid — spesielt Bowie/Pops felles bestrebelser fra 1977. Iggys LP Lust For Life leverer to låter: «Tonight» og «Neighborhood Threat». Dessuten er her én låt fra Iggys LP New Values (1979), «Don't Look Down». Videre to virkelig gamle kutt: Beach Boys' «God Only Knows» (1966) og Chuck Jacksons beskjedne 1962-slager «I Keep Forgetting» (av rock'n roll-komponistene Leiber/Stoller).

Vi sitter altså igjen med kun fire nye låter, hvorav bare to er signert David Bowie alene. De to siste krediteres også Iggy Pop (en av disse gir også kreditt til Carlos Alomar).

Man føler forvirring allerede før LP'en snurrer på grammofonen. Og det blir ikke bedre når man begynner å kjenne den. Jeg merker allerede en tung og besk skuffelse.

Og jeg er faktisk av dem som betrakter Let's Dance som en viktig og god Bowie-LP! Tonight benytter den samme rytmeseksjonen. I forkant er gitaristene Nile Rodgers og Stevie Ray Vaughan borte, mens Carlos Alomar er ruvende tilbake, med støtte fra Derek Bramble. Blåserne er overordentlig viktige — som sist. Og man kan nok hevde at Tonight er skåret over samme lest som Let's Dance.

Den første skuffelsen, for Bowie pleier aldri å gjenta seg selv.

Men ikke helt likt. Dans er fremdeles nøkkelordet, rammet inn i svett, sort funk. Men spenningen og enkelheten fra Let's Dance er til en viss grad borte — med Stevie Ray Vaughan. Alomar styrer oss bryskt rett på det hissige, rå, funky. Dessuten er stemningen på langt nær så ladet og desperat, stigningene når ikke eksplosive høyder som i «Modern Love» og «China Girl», ei heller lurer tilbakeholden dynamikk som i låten «Let's Dance». Tonight går mer på det jevne og bråkete.

Eller slappe.

Side 1 inneholder to katastrofer. Begge låtene finnes allerede innspilt med Iggy Pop. Og tro meg, hadde jeg vært Iggy, ville jeg smelt te’n Bowie.

Først gravskjender han «Don't Look Down», dytter den fra Iggys New York-rock til Shanty Town. Yes, reggae. Og ingen hvilken som helst reggae. Nei, Bob Marley. Pinlig bevisst kopiert — rullende, bedagelig rytme.

Det er nå én ting, men stemmebruken, mann! Bowie betoner og fraserer og kopierer Marley til minste lille utrop (ja særlig utropet!). Og hva har vi da? En fleip? En ødelagt Iggy-låt. Og ingen Bowie.

Neste: “Tonight” fra “Lust For Life”. I Iggys hender hjerteskjærende, frådende angst og sorg; sangen til den råtnende, døende elskede. Instrumentert og arrangert på et barberblads egg, hysterisk medrivende. I Bowies hender en døsig, mjukfunky reggae som endog begår den forbrytelse å fjerne første del av originalteksten!

Snu LP'en. Og Bowie forflater «Neighborhood Threat» (også fra Lust For Life) med visse tekstforandringer (også her). Deretter gir han til beste sin single-hit «Blue Jean», et åpenbart diskotek-frieri. Men når sant skal sies, må det være en av Bowies svakeste slagere til dags dato.

Det verste sagt. Inn på middelveien. Og der finner vi «God Only Knows», Beach Boys-slageren. Pen, slak, tro mot originalens melodilinje, men tilført moderne lyd og beat. Nå låter den sort. Godkjent, ikke på grunn av arrangementet, men på grunn av Bowies stemmebruk.

Si hva du vil, akkurat her synger han som en gud, dyp og tilbakeholden de første versene, oktaven over i de neste — med full kontroll, leken og tonekåt. På middelveien passerer vi også «I Keep Forgetting». Rock'n roll i et interessant oppdatert arrangement, bastant og dansekommanderende. Med sugene, eksplosive synth-trommer og lindrende marimba mellom versene. Her har vi en potensiell slager.

Sist finner vi «Dancing With The Big Boys». Et stykke electro-funk med besatt beat, sviende hete og hissig koring — Bowie og Iggy synger duett, mens Alomar pisker løs på musikerne. Kombinert med den uhyggelig golde teksten, er låten nødt til å sette spor. Men den befinner seg på feil side av støy & mas-grensen.

Foreløpig har altså Tonight bare såvidt sett sokkekanten på Let's Dance. Og høyere enn knærne kommer den ikke, for vi har bare to låter igjen. Ess begge to. Men det er ikke nok på denne (kortspilte) LP'en.

Vi har «Loving The Alien». Romslig, spennende lyd — klangfarger fra Østen (man tenker umiddelbart David Sylvian), et gjennomgående, synkopert bass-tema (som minner om Beatles' «While My Guitar Gently Weeps»), en dunkel, betagende melodiføring som minner om de beste og mest melodiske av Bowies senere låter — bl.a. «Ashes To Ashes» — og en delikat fremføring som måler krefter med Roxy Music.

Og med dette som ramme, en gjerrig, spenningsladet tekst om religiøsitet og kristen historie satt i kontrast mot dagens Palestina — og refrenget er noe av det smulest oppbygde han har skrevet.

Over på side 2 finner vi det andre esset, «Tumble And Twirl». Så vidt jeg kan forstå en mosaikk over kulturimperialisme, med belivete bilder som oser av eksotiske dufter og skumle typer, som denne tatoverte mulatten han nevner et par ganger. Bowie benytter her cut-up-teknikken meget effektivt og spennende.

Og musikken. Et stykke pulserende, voldsom funk med feiende blåsere. Lure overganger. Streit av storband-jazz og latinamerikanske rytmer. En akustisk jazz-gitar som farer innom som snarest. Det skjer og det skjer, og det tetner seg mot det uutholdelig uimotståelige. Dessuten må den være en killer på diskotekene!

Finner jeg noen rød tråd her?

Egentlig ikke. Tonight er i hvert fall tekstmessig klart mer apokalyptisk enn Let's Dance, det er ingen rød-skodd utvei i dansen og livsgleden her. Grimme og arrete er visjonene Bowie plukker fra eget bryst og Iggys. Gammelt som nytt.

Og utgangen med «Dancing With The Big Boys» er like smertefull som sjelelivet til en person i en Kafka-roman. Grå vegg å se i. Støyende dansemusikk å la seg bedøve i.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Bowie har latt seg merke av tiden, Tonight er destruktiv lammelse fra atelieret til en av rockens mest betydelige kunstnere.

Dog. Some product er muligens bedre enn no product?

(Dette er likevel den LP'en jeg personlig ville kjøpt først av ukens omtalte.)

(Det Nye, 23. oktober 1984)

Talking Heads: “Stop Making Sense” (EMI) ***(*)

En vareprøve

Det er bare kommet ett studioalbum siden konsertsamlingen “The Name Of The Band Is Talking Heads”. Så hva er meningen med “Stop Making Sense” (bortsett fra tittelens åpenbare frieri til det meningsløse)?

Så vidt jeg kan skjønne står vi overfor soundtracket til en konsertvideo. Coveret inneholder bilder derfra forsynt med kryptisk formulerte sannhetsord om space og fremtid, sex og penger, liv og arbeid.

Men om vi legger det rikelig illustrerte, fargerike heftet til side, hva sitter vi igjen med?

Yes, et ganske normalt live-album med ni kutt — fire av dem fra “Speaking In Tongues” (hvorav egentlig bare den maniske «Burning Down The House» gjorde inntrykk på meg).

Dårlig kan det ikke bli. Bandet er heftig samspilt, deres omgang med de pulserende, medrivende rytmene uimotståelig. David Byrnes psykotisk tvunnete vokal sender håret til værs.

Og «Life During Wartime» er i hvert fall én bydende grunn til å høre denne LP'en; intens, ladet med rytme som skyver dypt og funky, instrumentale detaljer som liksom knitrer elektrisk i lydbildets ytterfløyer — alt ført sammen i et fortettet, snikende uttrykk av angst.

Samtidig fornemmes en enklere, tettere versjon av bandet. Rytmisk trimmet, med klar tangent-dominans (særlig bemerkes orgelets plass i lydbildet). Og lyden er eksellent.

Likevel. Likevel unnlater LP'en som helhet å gjøre inntrykk. Den står der som en vareprøve på gruppas begavelse, men den forsyner oss ikke med argumenter for kjøp om vi allerede har låtene i originalinnspilling. Den gnistrende, forrykende live-stemningen uteblir. “Stop Making Sense” er arkitektonisk tam (på et par unntak nær).

(Det Nye, 13. november 1984)

Oktober

U2: “The Unforgettable Fire” (Island) ***(*)

U2 revolusjonerte ikke seg selv likevel. Selv med Brian Eno ved producerspakene er de seg selv opp ad dage.

Bonos veldige, engasjerte bæljing. The Edges hutrende, ringlende gitarvegger. Trommenes snedige backbeat og rungende pauser. Den eventuelle nyhet er tangentenes fremtredende plass. De glitrer og suser nesten mer enn gitarene.

De mest dramatiske, ekko-fossende låtene blir liksom så likelydende. Det som holder på interessen er Bonos voldsomme innlevelse, han måker ut alt han har av anstendige følelser og idealisme, og skjuler i hvert fall noe av den flathet Eno har lagt igjen i lydbildet.

Ja, for Enos byggverk har noe fraværende, frossent over seg. Flammene som slår fra LP'ens tittel ligger bare igjen som glør i musikken.

Dog. U2 er ikke bare massiv lyd. Flere av låtene beveger seg utenfor den vanlige stien. F.eks. det svømmende eposet «Elvis Presley And America», de klangfulle, overmodne stemningene i «4th Of July» og også den storkjefta «Bad» som spretter av sted på en synth-dominert disco-beat.

Du hører at gruppa forsøker, og de kiler hjerterøttene dine ganske ofte. Men de legger deg ikke flat, slik de gjorde på «War». Den nye LP'en virker uforløst. Og jeg finner det merkelig at et band som har så mye idealisme innabords velger å ikke trykke tekstene sine. Så lett er det ikke å høre hva Bono roper.

(Det Nye, 13. november 1984)

Roger Hodgson: “In The Eye Of The Storm (A&M) ***(*)

Den nye Supertramp-LP’en

Man kan lure på hvorfor Hodgson sluttet i Supertramp. For her er sannelig den nye Supertramp-LP'en, skjønt Roger trakterer omtrent samtlige instrumenter selv.

Låtene er lange, etterstrebende gradvis oppbygning (via overganger og tempovariasjoner) mot det forløsende klimaks. Litt fart, det meste midt-tempo, og noen vakre ballader. Piano det dominerende instrument, hamrende og slengende rytmen, klunkende fram lavmælt vemod i stor, frossen luft.

Stemmen tynn og skjør, nesten klynkende når det går stille for seg, anmassende og stakkato når tempoet settes opp. Balladene har den betagende stemningen. De rockete sakene virker mer bundet, de svinger sjelden. Som i den strevsomme «Had A Dream» som endog låner en ikke uvesentlig del av sin melodilinje fra en tidlig ABBA-slager.

LP'ens svakhet er låtenes lengde. Når han først skal holde det gående i sju–åtte minutter, bør Hodgson kunne forsvare det med et musikalsk argument. Men gjør det ikke. Mangel på spenning er åpenbar, låtene går bare for seg uten at der utløses noe på veien.

Samtidig savner man Supertramps ensemble-«sound», de levende biter i ett hele. Gnistene som flyr og den vare forståelse musikere imellom mangler fordi Hodgson spiller alle rollene selv. Han er mangfoldig, ingen dårlig instrumentalist, men han er ikke spennende og nyansert.

Tekstene er tematisk bundet sammen. Et menneske fødes, modnes, brytes ned av den nådeløse virkelighet, rammes av weltschmerz for omsider å finne en slags erkjennelse, religiøs og lutret utgang. Sannheten. Sannheten.

Såpass dunkelt og vagt formulert at man kan spørre seg hva Hodgson egentlig mener. Bortsett fra at Livet & Kjærligheten salver selv de såreste føtter.

Om ikke annet viser LP'en at Roger er et godt menneske med gode intensjoner. Man tar ikke skade av det han serverer. Og deler av platen er både vakker og sjarmerende.

Så treffer han deg først, vil du elske LP'en. Selv er jeg mellomfornøyd.

Om man allerede har et par Supertramp-LP'er, bidrar ikke «In The Eye Of The Storm» med noe nytt.

(Det Nye, 20. november 1984)

This Mortal Coil: “It’ll End In Tears” (4AD) *****

Bronski Beat: “The Age Of Consent” (London) ****(*)

Denne kjøper man bare av sentimentale grunner. John Lennons første sønn (født 1963) debuterer med en stemme og et utseende som nesten er faren opp ad dage. Nesten. Se på bildet. Og du ser en vek utgave av Johnny. Hør på stemmen. Og du hører en vek utgave av Johnny. Umiskjennelig skarp og nasal, av producer Phil Ramone svøpt i det ekko som var så karakteristisk for beatle John.

Men Julian har problemer med å synge rent, bommer ofte, har trøbbel med å holde en tone over flere takter. I det hele tatt, alle tegn på en uferdig og/eller svak sanger. Låtene ligger trygt på tradisjonelle tomter, de store, rocka ballader, et par pust reggae, litt fart. Ikke noe moderne synth-vrøvl her i gården. Hvilket er OK for meg, veldig OK, hadde det ikke vært for at låtene i seg selv er meg totalt likegyldige. Svak og/eller uferdig der også. De som gjør det best er musikerne (upåklagelige) og producer Ramone (nesten trollmann).

"Valotte" er John Lennon etter skuddene i New York, om han hadde overlevd, men glemt alt han kunne om musikk, og måtte lære alt sammen fra grunnen av igjen. Men er det heldigvis ikke. Julian trenger flere år på seg. Jeg skal strekke meg til å si at man aner et talent. Men det gjør man i de fleste musikere. Og "Valotte" kjøper man bare av sentimentale grunner.

(Det Nye, 27. november 1984)

Big Country: “Steeltown” (Mercury) *****

Gjennom de skotske heder

Singlen «East Of Eden» lovet det verste. Men sannelig om ikke Big Country likevel hadde mer å gi. Og sannelig om jeg ikke foretrekker deres gitar-«sound» fremfor U2s. Den er her i ringlende monn, som tytende sekkepiper, som skimrende sølv, gjallende i hutrende ekko, kast i kast fra alle vegger. Gitarer, gitarer — som bakgrunn, men med denne hellige alt-på-spill-stemningen som får deg til å grine av fryd. De gir musikken rungende dimensjoner. Her kommer Big Country, marsjerende i triumf gjennom de skotske heder. I stormkast og regn med lyngen piskende om leggene.

Hva har de foruten sin utsøkte gitar-«sound»? Et tettpakket grunnkomp som omslutter vokalistens oppskrubbete, verbale engasjement. Om ikke gitar-«soundet» var der, kunne man ved første ørekast muligens ha tatt dem for Thin Lizzy. Men de er ikke heavy på den måten. Big Country låter friskere, romsligere. Folketoner strømmer dem gjennom blodet. Trommeslageren, merkbart influert av skotsk militærmarsj. Han slår så treffsikkert og ledig, med en uberegnelighet som forbløffer, men aldri overdriver. Og bassisten leker, dytter, synkoperer. Sammen er de dynamitt. (Jada, jada — ta det som en hilsen til Film i fokus.)

Gruppas svakhet er manglende variasjon. Eventuelt. Jeg lar meg dog ikke irritere. De frembringer et «sound» som brenner, og du ønsker at det skal vedvare og vedvare. Hvilket det altså gjør. Men noen få justeringer. Justeringer som gir LP'en visse fortetninger og høydepunkter. Som «Where The Rose Is Sown», der Mark Brzezicki (så heter trommeslageren) blåser fantastisk liv i mellomspillet med hamrende, synkoperte etterslag, og dermed også hever hele låten til himmels. Eller «Come Back To Me». En av LP'ens få virkelig rolige låter — basert i trommenes dvelende sørgemarsj, omspunnet av åpnende akkorder fra akustisk gitar, mens el-gitarene her blir henvist til en plass langt i det fjerne med stikkende resonans. Smukt.

Det musikken bærer fram er selvfølgelig tekstene. Stuart Adamsons visjoner. Formulert med uetterrettelig patos; de stormfulle, brennende klisjeer står formelig i kø. Han dynger på med så mange bilder og symboler at han står i fare for å si ingenting. Skjønt man aner selvbilledet: det ensomme individ i kamp mot alle onde krefter, mens stormen uler, regnet høljer, natten raser, tordenen ruller og krigstrommene lyder nærmere og nærmere. Her står hele menneskehetens fremtid på spill!

Likevel. Ullent eller ikke. Bildene & ordene samles i en helhet som vinner deg; plutselig finner du deg selv på beina, skjelvende av hellig kamplyst, ropende: Ja! Ja! Til kamp mot … Mot? Tja, først her besinner du deg og lurer på hva Big Country gir deg slik lyst til å kjempe mot (eller for). Men det er kanskje best slik. Lytteren får et skudd energi, så får han finne ut resten selv. Mens Big Country bidrar med det definitive «soundtrack» igjen.

Hiv meg i sjøen, men denne LP'en er topp!

(Det Nye, 20. november 1984)

Culture Club: “Waking Up With The House On Fire” (Virgin) **

Så er kjelen kokt tom. Denne kjelen som rommet alt hva smeltedigelen London kunne tilby av antropologisk krydder. Tilbake står et band som konstruerer danselåter for diskoteket, uten entusiasme.

Culture Club lever videre på minnene om det de var. Uengasjert, interesseløst krydret. Smul, smul er deres vei inn i låtene, delikat er musikernes felles bidrag. Forutsigbar er omgangen med rytmer, det karibiske, det latinamerikanske, den følsomme blues, den tradisjonelle rock'n roll. Og aldri flyr det gnister. Flatt og kjedelig låter det.

"Unfortunate Thing" – en slags samba – er det nærmeste man kommer utfoldelse her. Og å spille musikk dreier seg vel først og fremst om nettopp det: utfoldelse, begeistring. Særlig den genre Culture Club ønsker å tilhøre.

Men ellers hangles og snubles det, klossete overganger som aldri oppnår den effekt de søker: å få det til å svinge. Rock'n roll-pastisjen "Crime Time" er i så måte noe av det svakeste jeg overhodet har hørt fra et såkalt ledende band. Og "The War Song", hva annet kan man si om den enn Katastrofe! Eller "Hello Goodbye", en stillestående, jabbende ingenting som fikk meg til å hente fram Beatles' låt med samme tittel (ikke samme låt) bare for å rense luften liksom.

Og nå får jeg nevne Boy George. En media-manipulator av de sjeldne. Med de beste intensjoner. Men nå må noen snart oppfatte at mannen er en utrolig fattig sanger. Stemmen eier ikke klang, og gutten ligger i nøyaktig samme leie uansett hva som skjer rundt ham. Boy George er en direkte KJEDELIG vokalist, blottet for spennende fraseringer, blottet for innlevelse og forståelse. Behagelig et par ganger.

Nå er vi inne i tredje LP, og det er tilstrekkelig. Hele bandet er blitt en parodi, en dårlig tegneserie. Pop uten gode låter er null verdt, rødt hår & øredobber eller ikke.

(Det Nye, 27. november 1984)

Paul McCartney: “Give My Regards To Broad Street” (Parlophone) ***(*)

Når stemmen ikke gidder …

La oss være fair. Dette er ikke McCartneys nye LP, men musikken fra hans film «Give My Regards To Broad Street». Å kreve en plate stappet med ferske låter vil ikke være riktig, spesielt ikke når man ikke engang har sett filmen.

Likevel. Skuffet blir man nok når man oppdager at LP'en bare inneholder tre nye sanger. «No More Lonely Nights» (i balladeversjon og disco-versjon), «Not Such A Bad Boy» og «No Values». Pluss noen drypp instrumentalmusikk som aldri strekker seg over mer enn 30 sekunder. Resten er kjent stoff fra McCartneys karriere, både som soloartist og som beatle. Riktignok innspilt på nytt.

Det som først slår en er at lyden er aldeles suveren. Hver lille detalj både i bass- og diskantområdet sitter som et kyss i øret. Dernest blir en forundret over hvor skjødesløst McCartney opptrer som vokalist når han gir seg i kast med sine gamle klassikere. Stort sett tråkker han bare gjennom låtene på rutinen. Det er overhodet ikke snakk om nye tolkninger. Dette kompenseres i en viss grad av George Martins luftige produksjon, og de fjellstø musikerne som medvirker. For eksempel blir gleden stor når man hører hvilken herlig propell Totos trommeslager Jeff Porcaro er i «Silly Love Songs», og hvordan de iltre blåserne gir nytt liv til samme låt.

Det mest forunderlige er dog McCartneys «feige» innstilling til de gamle låtene. Han velger å ikle dem tilnærmelsesvis de samme arrangementene som ble benyttet første gang. Med små justeringer. «Yesterday» får nå messingblåsere der strykerne var, og dette arrangementet brukes også på «Here, There And Everywhere» – slik at sangene glir inn i hverandre. «Good Day Sunshine», derimot, er så lik som mulig, det samme er «Eleanor Rigby» (hvis strykere også benyttes med kladdete effekt i «For No One»).

Dermed står og faller det med McCartneys stemme. Og den gidder rett og slett ikke å jobbe med eller tøye tonene. Skjødesløst viker han unna og forflater låtene. «Long And Winding Road» er som alle vet pen. Noe mer blir den ikke her, bortsett fra sax-soloen, er låten pur taffel. Forstemmende? You bet!

Bedre går det i de to sakene fra «Tug Of War» (skjønt stemmen igjen svikter sin oppgave). «Wanderlust» er fin, nydelig arrangert. Og «Ballroom Dancing» unngår originalens påtakelige om-pa bl.a. takket være et mellomspill som drar seg rett ut i heavyrock.

De nye da? «No More Lonely Nights» vinner seg. Som ventet. Skjønt David Gilmours heavy-gitar virker fryktelig malplassert i disse ballade-omgivelsene. Disco-versjonen er nok likevel tammere, skjønt refrenget har et visst støt og hugg. «Not Such A Bad Boy» og «No Values» er typisk lettvint McCartney rock’n roll: tjo & hei på et bevisst hanglete komp, trukket fremover av el-gitarer med råtten, rå klang. Det er klubbstemning i dem — hvilket sikkert også er meningen.

Mer er det ikke. Men jeg vil ile til og si at helheten er bedre enn de enkelte delene. For LP’en er ganske koselig, og det var artig å høre Paul prøve seg på de gamle låtene igjen – nå væpnet med det beste et 1984-studio kan tilby. Og så får jeg atter legge til at musikerne er upåklagelige – de gir ofte mer enn Paul. Og kjentfolk er det: som Gilmour, Eric Stewart, Ringo Starr, Chris Spedding, John Paul Jones, Dave Edmunds, Steve Lukather, Jeff Porcaro og Dave Mattacks.

(Det Nye, 20. november 1984)

Deep Purple: “Perfect Stranger” (Polydor) *****

Knall come-back drøye ti år etter. Og de er konger. Det er lyden av en flengende gitar ridende på feite orgelbølger, et bluesy grunnkomp og Gillians ljomende stemme som går opp! opp!

Tett og saftig heavyrock som mestrer de krevende midt-tempo-låtene perfekt. Og de sper på med en bluesy ballade, "Wasted Sunsets", der hele det gamle Deep Purples styrke brettes ut: nydelig forståelsesfullt orgelkomp og tromming, herlige gitar-soli der Blackmore bender og dytter toner, lar dem rase og sveve, gitaren gråter & triumferer. Her har vi en klassiker allerede.

Et bunnsolid album.

(Det Nye, 17. desember 1984)

Frankie Goes To Hollywood: “Welcome To The Pleasuredome” (Zang Tuum Tumb) ******

Det beste heter Frankie

Noe må være det beste. Og det beste akkurat nå heter Frankie Goes To Hollywood. Erkjennelsen kostet meg en ganske stor forbløffelse. Hva kunne man vente etter bare to singler? Hvor mange ganger er vi ikke blitt skuffet av den akk så forgjengelige Dagens pop-navn? Og her debuterer endog Frankie Goes To Hollywood (FGTH) med tradisjonelt sett noe så selvødeleggende som et dobbelt-album!

FGTH er i øyeblikket en av de største media-sensasjoner England har opplevd. Og det største Liverpool har levert verden siden fotballklubben (som ikke har det så lett for tiden) og De fantastiske fire. Debut-singlen «Relax» er snart tidenes mest solgte, med oppfølgeren «Two Tribes» ikke så veldig langt etter. Annenhver engelskmann går med en «offisiell FGTH-genser», og albumet «Welcome To The Pleasuredome» var forhåndsbestilt i drøyt 1 million eksemplarer! Ikke rart Wham! og Duran Duran lot seg skremme til å utsette sine LP-utgivelser.

Men kan virkelig denne super-kvintetten leve opp til forventningene? Til det stønner jeg bare et henført Jaaaaah! Og sitter med stivnede fingrer foran skrivemaskinen og aner liksom ikke hvordan jeg skal kunne forklare det. Jeg er overkjørt, fullstendig målbundet ... mens platen toner ut i høretelefonene, på klingende, skjøre tangent-triller i høyloftete omgivelser, cymbalene krasjende som sakte bølgeslag mot forrevne klipper og stemmen som kjemper seg nærmere og nærmere: «Frankie say ...», «Frankie say ...» – inntil stillheten inntrer og stemmen omsider slipper til: «Frankie say ... no more.»

Et passende punktum. For det føles akkurat da som om Frankie i løpet av fire platesider har sagt alt. Selvfølgelig har han ikke det, og om jeg forsøker å sammenfatte albumets . skal vi si . . verbale hold med noen kjappe ord, virker kanskje stasen uutholdelig triviell. Selv arrogansen, den beske ironien («the world is my oyster ... Ha-ha-ha-ha», endog fremsagt og ledd i Vincent Prices ånd) klasker ned på papiret mitt som en fordømt klisjé.

De spyr det ut, alt sammen. Som slagord og kamprop, som henførte sjelehymner: et rungende nei til alt det stivnede, det som føder krig og åndelig nød, det som får sex til å størkne i fordreid hykleri, det som får frihet til å smake av frekt tyveri, det som får konformiteten til å bli et ideal, det som gjør bøller til helter og helter til bøller, det som gjør menneskelighet til et abstrakt begrep som dør mellom mappene med offentlige skriv. Og når ropet har runget og runget, stryker Frankies positive budskap over ruinene: Den medmenneskelige kjærlighet som det evig avgjørende, universets helende energi (Jada, Yes' eks-gitarist, Steve Howe, medvirker på LP'en).

Hadde det stått noen og skreket dette mot meg fra gatehjørnet, ville jeg ikke kastet et blikk på'n. Og det er ikke ordene i seg selv som gjør FGTH til et funn. Selvfølgelig er det musikken. Og her er bandet noe av det frekkeste jeg har hørt. Herlig frekke er de, guttene! For er ikke «Welcome To The Pleasuredome» mest av alt en katalog (eller et oppslagsverk) over pop-musikken?

FGTH plyndrer friskt uten tanke på hva som er hip't og i tiden. Er det godt, bruker vi det! synes innstillingen å være. Og merkelig nok: de har ikke plyndret det mest nærliggende, 60-årene. Neida. Frankie liker 70-årene, han! Og det de uhip'e 70-årene eventuelt har satt ut i 80-årene. Hvem skulle for eksempel tro at Pink Floyd var FGTHs viktigste inspirasjonskilde? Pink Floyd??! Ja, Pink Floyd. I brede strømmer Pink Floyd. Jeg har aldri hørt noe band som så perfekt har fanget inn deres flytende, drømmende kosmiske «sound", disse bittersøte gitar-soloene som strekker seg etter den fjerneste stjerne på himmelen, disse dunkle, ømme strøkene over f0isølvete strenger som gjør fortettet stillhet til noe sakralt, denne svale, stille turen ned mørke korridorer der en dør plutselig kan flenges opp og sprute de mest hårreisende klimaks tvers igjennom stillheten. Frankie gjør det. Frankie tar det til topps. Uten David Gilmours hjelp. Og omtaler tittelkuttet som «Dark Side Of The Moon» . med et skjevt flir. Nå er det ikke «Dark Side Of The Moon», men heller «Wish You Were Here» (spesielt «Shine On You Crazy Diamonds» og «Welcome To The Machine») som har levert en del av soundtracket til «Pleasuredome».

Men ikke bare Pink Floyd. «Black Night White Light» kunne vel, delvis vært en Dire Straits-låt (Jeg kunne sverget på at Mark Knopfler klimpret på den gitaren!). Og «The Power Of Love» har det svimle, vektløse draget som jeg søren meg forbandt med Moody Blues! I 1984! Fra karene som kjørte en tank rett inn på dansegulvet med «Relax» for å la den løpe fullstendig løpsk i «Two Tribes»! Verdens mest brutale disco-pop. Og Pink Floyd. Og Moody Blues!

Det stopper ikke her. «Pleasuredome» er til fingerspissene det mest uberegnelige album jeg har hørt. OK, Frankie er fra Liverpool, og man kan forstå dem når de kjører en vakker versjon av Gerry & The Pacemakers ode til hjembyen, «Ferry Cross The Mersey» (fra 1965). Men hvem trodde at FGTH derfra skulle skyte hodestups med full rulle på el-gitarene inn i Bruce Springsteens «Born To Run» (uten å gjøre annet med den enn å gi den mer moderne lydbilde)! Og deretter? Ja … eh, nei! En meget sober utilkludret versjon av Dionne Warwicks snart 20 år gamle ballade «Do You Know The Way To San José»!

Ingen grenser. Og likevel makter de også å få med det man egentlig ventet seg: Brutaliteten, de voldsomme disco-kanonadene, denne uhørte kombinasjonen av protestsang (mot rasefordommer og krig først og fremst) og utilslørt erotikk. Men det er her. «Relax» og «Two Tribes» — atter i ny miks. En i stadig forvandling variasjon over Edwin Starrs klassiker «War». «Krisco Kisses». Og mer.

Det er rikt. Det skjer noe hele veien. Og Trevor Horn, produceren, har sannelig en stor porsjon av æren. Maken til bruk av bredde og dybde i stereo-dimensjonen, maken til utspekulert bruk av knallende, vosjende, kilende, hårreisende klangfarger og lydeffekter! Maken til forbløffende arrangementer! Du spinner inn i platen og blir deilig bombardert fra absolutt alle mulige og umulige vinkler. I bilen er albumet mer tilfredsstillende enn grønt lys opp hele Kirkeveien (i Oslo). I hodetelefoner er det vanedannende. Og blåst ut gjennom de hjemlige høyttalere, et funn for langvarige og heftige nabokrangler. Og jeg tør ikke engang tenke på hvor råflott dette vil virke på diskoteket. Jeg mener, FGTH innbyr jo til nytelse mens du danser! Det er Pink Floyd møter Yes' «Owner Of A Lonely Heart» møter «Relax»!

Ja, for dansebeat'en er tilstedeværende hele veien. Pink Floyd eller ikke. I bryske, brutale kast dunker det hypermoderne og livsfarlig. Rytmen er selve ryggraden i dette mangfoldige eventyrvesenet av et album.

Siden jeg begynte med slutten, slutter jeg med begynnelsen. Hele side 1 er viet tittelkuttet, sakte dyttet i gang med melodiske lydstreif og øredøvende fugleliv før beat'en kommer, besatt og vrikkende, for aldri å slippe taket i løpet av de neste 15 minuttene. Monotont? Langt ifra. Trevor Horn overgår seg selv, detaljene sklir ned fra veggene, gitarer sveiper inn i widescreen, vokalisten jager sitt eget begeistrete engasjement, tomrom oppstår og fylles, instrumentene leker og rykker, det går og går, vokser og vokser. Det er pur Pink Floyd over en rullende, besatt rytme som det bandet aldri ville trodd var mulig å benytte. Et magnum opus etter god, gammel oppskrift, og likevel så feiende forfriskende vanvittig nytt. FGTH tar deg allerede der. Resten er ren enveiskjøring.

Mens du faller, har de utstyrt deg med en handleliste over reiselektyre: alt det vanlige. Kirkegaard, Baudelaire, Nietzsche, Hamsun, Ibsen, Krapotkin, Dostojevskij, Strindberg, Rimbaud, Oscar Wilde, Zola.

Jeg sier ... ikke mer.

(Det Nye, 27. november 1984)

November

Kate Bush møter Siouxsie i en stille omfavnelse. Syngende, dype basser, et nettverk av akustiske gitarer. Lengselsfullt og luftig med en kjølig, romslig folk-atmosfære. Mystikk, trolldom — men innerst inne slumrer et gustent uhyre i form av gitarer som rustne rørklokker, ringlende, durende; trommeslagene utporsjonert ett og ett.

I dypet ligger el-gitarens slagdrill-temaer; nedtonet, nesten uhørlig hvit larm over sveivende, sørgmodig tivolidans. Ekko og sleggetrommer … og likevel, selv på sitt mest (og sjeldent) ekstreme — f.eks. den Siouxsie-lignende «Persephone» — fremtrer Cocteau Twins som en estetisk nydelse.

Sangerinnen er en nydelse i seg selv — jamrende, hviskende, lallende, naiv, meditativ — så utrolig sårbar før hun i neste øyeblikk omformes, hård og bydende a la Siouxsie. LP'en består mer av skisser enn fullbyrdete melodier, skjøre og stillestående stemninger av mild skjønnhet og spøkelsesaktig gru.

Ikke så skjørt og vakkert som This Mortal Coil (= Cocteau Twins med venner), mer knudrete og «aggressiv». Men den samme jomfruelige instrumentering, de psykedeliske tone-glidningene, ekko-bruken.

Det er lidelse som transeliknende spiraler mot skjønnhet.

En lutrende skatt.

(Det Nye, 2. april 1985)

Mange blir sikkert sinte nå, men jeg kan ærlig talt ikke skjønne at dette er noe å berømme. Wham! har samlet sine «greatest hits 1984»: «Wake Me Up Before You Go-Go», «Freedom» & «Careless Whisper» — og spedd på med fem ekstra kutt. Og ingen av disse ekstra kutt matcher nevnte slagere.

Borte er blandingen av ungdommelig sinne og begeistring som preget duoens debut-LP. Tilbake står en tallerken temmelig utvannet tomprat om følelser og kjærlighet lagt på rytmer og melodier som kunne vært bestilt av og laget for et eller annet gjennomsnitts-diskotek.

Det er melodiøse streif her som aldri realiseres skikkelig, der er rytmisk stillstand — ingen bevegelse. Nesten. Bare et late som om fra pop-land. Nesten. Ingredienser som hekter seg i øret, men som aldri blir fulgt ordentlig opp av en fullblods låt. De velger den sikreste veien hele tiden, og jeg er dønn lei etter knappe to runder med LP’en.

Yes. LP’en er mest av alt sørgelig kjedelig. Igjen med unntak av nevnte slagere (nåja, «Freedom» er heller ikke så god) og kanskje «Heartbeat» pga. den svære «sounden» og kastanjettene.

(Det Nye, 21. desember 1984)

The Stranglers: “Aural Sculpture” (Epic) *****

Stranglers fortsetter å utvikle og forfine sin «mood music», disse mørke, tungsindige skissene som berører bløte landskap og ømme lag i underbevisstheten. Musikk uten egentlig toneangivende instrumenter, alle innordner seg den helhetlige stemningen. Skjønt bassen pumper blodet gjennom låtene, er det eventuelt de døsige keyboards som fargelegger de største flatene, fraværende keyboards som liksom uavlatelig slumper innom skjønne temaer og melodistumper.

Det vokale er gjenkjennelig Stranglers, en upåvirkelig, men ikke spesielt ondsinnet halvresitering langs melodilinjene. Og iblant denne kvasi-«kirkekoringen» som bandet har benyttet med stor effekt helt siden «Duchess». Dog. Aural Sculpture kan ikke bare karakteriseres slik, for den er variert og har absolutt sine mer opphetete øyeblikk.

Som det feite blåser-arrangementet (ja! blåsere benyttes flere steder på denne LP’en) — ikke så fjernt fra «The 'In' Crowd» — som feier «Punch & Judy» ut av høyttalerne. Og den blafrende jazz-trompeten som sikksakker gjennom swing-låten «Mad Hatter» (Stranglers vegg i vegg med Matt Bianco!).

Så yes, det svinger av Stranglers også! Ikke brutalt som i gamle dager, men elegant og huskende. Og tekstene deres er en treffsikker blanding av det uvørne og det mørklagt diffuse. De gir seg ikke selv. Hvilket man bør kunne sette pris på.

At en Stranglers-LP skulle bli så behagelig, så vakker og så kommersielt svingende — ville jeg aldri drømt om for seks år siden.

Men så er da også The Stranglers’ styrke — ved siden av alt nevnt — deres uberegnelighet.

God Bless 'em!

(Det Nye, 21. desember 1984)

Nesten hele side 1 er svak, mekanisk disco-pop anført av en skingrende babydollstemme. Men så kommer balladen «Love Don't Live Here Anymore», og plutselig fremviser Madonna sitt annet jeg, en moden og sterk stemme som rommer brennende pasjoner.

Nok en fjelltopp: disco/funk-kuttet «Dress You Up» (der Nile Rodgers gir til beste den reneste popcorn-gitar) og «Stay».

LP’en antyder en lovende artist som venter på forløsning (producer Rodgers var en slett jordmor).

(Det Nye, 17. desember 1984)

Eurythmics: “1984 (For The Love Of Big Brother)” (Virgin) (Soundtrack) ****(*)

The Smiths: “Hatful Of Hollow” (Rough Trade) ******

Når menn elsker menn

Ikke egentlig nytt dette, men et knippe låter fra debut-LP’en i nye versjoner (fra diverse BBC-show) pluss singlene deres (stort sett både A- og B-sider). Den nye versjonen av The Smiths er kanskje litt løsere — eller snarere mindre pågående. De finner liksom lydbildet, og lar musikk og stemme strømme nesten uforandret fra låt til låt. Et melankolsk lydteppe som kan liknes med en vedvarende bevissthetsstrøm. Skjønt låtene har egenart både i melodilinje og refreng, blir de underlagt den helhetlige stemning. Den uoppmerksomme lytter vil få problemer med å skille sangene fra hverandre. Isteden blir han fanget inn av atmosfæren. Denne melankolske, bittersøte atmosfæren som kiler tårekanalene så ømt, så ømt.

Det er enkel tromming (på grensen mot teknikken merseybeat-gruppene benyttet i 1963–64), en like enkel bass som vandrer blygt og dukknakket rundt rytmen. Omkring dette er vevet et vell av gitarer, elektriske som akustiske. Noen kjører kun akkorder, noen klimprer sørgmodig, noen strykes stille over strengene og noen rykker og løkker ut klingende, iblant ganske friske tonerekker. Fordi denne varierte gitarbehandling pågår samtidig, blir resultatet en jevn, sildrende strøm som fullstendig underlegger seg de enkelte faktorer. Og over denne strøm klager Morrisseys depressive stemme i lange, utflatede buer — igjen underlagt strømmen fremfor å fokusere på melodi og stemmenyanser. Det er denne sakte lydflod som er The Smiths.

Og tekstene, selvfølgelig. Fordømt velskrevne og poetiske tekster som projiserer visjoner lik et lysbildeapparat mot musikkens ensartete lydlerret. Ordenes stemning er også nedbrutt med-hendene-i-fanget-og-hodet-bøyd. Ord lagt i munnen på personer på bar mark lengtende tilbake mot illusjoner og drømmer, personer uten tro og livsmot, truet av kynismen.

Det er ikke som man kanskje ville tro, spesielt samfunnsengasjerte tekster. Nesten alle sammen tar direkte eller indirekte utgangspunkt i kjærlighet mellom menn. Homoseksuell kjærlighet. Kjærlighet der vennskap står som en terskel mot det uutsagte. Uten unntak dreier det seg om ulykkelig kjærlighet. Slik den artet seg for personen som aldri hadde mot til å bekjenne den. Personen som hadde motet, men som ble brutalt avvist og mistet vennskapet i tillegg. Personen som ble elsket og siden sveket.

Det er følelsen av den totale ensomhet slik den utstøtte homoseksuelle opplever den i vårt samfunn. Ensom og sårbar overfor både samfunn og partner. Det er lengslene som brenner denne forpinte sjel. Det er angst og kjærlighet. Det er aggresjon og kjærlighet. Det er sykdom og savn.

Meget betagende formulert. Meget betagende. Og jeg må berømme formen Morrissey velger. Intet blir sagt for klart, strofene etterlater ofte rungende tomrom som lytteren selv må fylle. Den stadige gjentakelse av strofer øker effekten av uforløst uhygge, sorg og ømt tungsinn. I «The Night Has Opened My Eyes» blir teksten så uhyggelig at håret reiser seg på hodet. Dog. Her er også tekster som krysser blødmenes grenser, «How Soon Is Now?» er atypisk, men fullstendig verdiløs likevel.

Nok sagt. The Smiths har levert en fenomenal LP, til tross for at den er kokt på gamle ingredienser. Dessuten inneholder platen en av mine favorittstrofer:

"There’s more to life than books, you know, but not much more."

(Det Nye, 12. februar 1985)

The Honeydrippers: “The HoneyDrippers Volume One” (esParanza/Atlantic) *****

En uformell kveldsjam resulterte i denne overraskende mini-LP’en. To Zeppeliner, Robert Plant & Jimmy Page, er involvert. Det samme er Pages eks-kollega fra salige Yardbirds, Jeff Beck.

De fant hverandre i et par herlig sausete ballader med stryk og det hele: «Sea Of Love» og «Young Boy Blues». Og i tre knallgode swing-rockere som skrur klokken noen tiår tilbake. Ståbass, og Plant som leken katt, jazzy blues-linjer fra gitaristene, skvælende sax og kor.

Og hvilken avslutningslåt: «Rockin’ At Midnight!» Mimretid med tversoversløyfe og lånt smoking! Her er snørrete rocke-sax, gitar-soli som veksler mellom pludrende løkker og langtrukken blues, og den lange finalen er det som om hele Glenn Millers storband entrer for full swing — med et vilt Jerry Lee Lewis-piano på topp!

Dette er ikke bare en nostalgisk tripp, en etterlikning, men en innlevd og autentisk etterlikning.

Led Zeppelin anno 1950?

(Det Nye, 26. februar 1985)

Don Henley: “Building The Perfect Beast” (Geffen) ***(*)

For to år siden laget han det beste solo-Eagles-albumet, I Can’t Stand Still. Den nye LP’en holder ikke samme standard, men Don Henley er ennå den mest interessante eks-Eagle.

LP’en inneholder ved første ørekast den forventede Vestkyst-vinklingen på gitarrock-americana. Flytende ballader og hakkete rockelåter skulder ved skulder. Modernisert, riktignok, med hvesende synth-perkusjon og meget skarp lyd.

Det som hever Henley er hans aggressive forhold til denne sjangeren, dette musikalske uttrykket som har livnært ham. Han forsøker bevisst å piske liv i den gamle skrotten. Ikke alltid med hell. Men ofte nok til at LP’en forsvarer mer enn et overflatisk bekjentskap.

Tre av de 10 kuttene er knallgode, og en såpass høy treffprosent er tross alt uvanlig i våre dagers misbruk av LP-mediet. Jeg tenker på den sviende nostalgiske «The Boys Of Summer» (hvis glassklare, trippende arrangement er i spennende slekt med The Police). Og den gyngende, klangfulle «You Can’t Make Love».

Og mest av alt tenker jeg på «Sunset Grill», som oser fullblods klassiker lang vei. Ikke bare på grunn av sin snedige musikalske oppbygning, men like meget på grunn av den perfekt tilpassede teksten. En levende, krydret skildring av en hul, kraftløs tilværelse i dagens USA. Bildene i cinemascope – det perfekte synopsis til en Richard Gere-film.

Og ja. Henley skriver gjennomgående gode, ladete tekster som har gyldighet langt utenfor den navlebeskuende, post-glamour tilværelsen man har lært i forbindelse med de fete eks-Eagles.

(Det Nye, 15. januar 1985)

Den lille mannen med det store hodet. Gjenkjennelig. Han benytter nok oppskriftsmessige saker som sprelske tak fra gitar, perkusjon og synth. Men holder egenarten på plass gjennom sin karakteristiske bruk av dyster stemme & melodilinje som svever sakte og majestetisk fremover.

Nik forsøker kanskje å synge mer enn på debuten, hvilket bare understreker at stemmen ikke er all verden. Alt står og faller med disse triste, dystre stemningene som melodilinjene skaper – og effektenes bidrag til lydbildets bredde og fremdrift.

Han kan bli småspennende og nokså fengende. Som i tittelkuttet, der vi skimter magien fra «Wouldn’t It Be Good» (signert i sølv). Ellers er her en relativt betagende protest mot hvalfangst («Save The Whale») og en OK swing-låt («City Of Angels»). For å nevne det som skiller seg ut.

Nik er flink til å aktivisere lydbildet, lyden er veldig fin. Men som sist skorter det på gode melodier.

Personlig foretrekker jeg “The Riddle” fremfor debut-LP’en.

(Det Nye, 8. januar 1985)

Sekundet før punch drunk

The Who sa omsider takk for seg.

Og de gjorde det med en gigantisk turné over hele det nordamerikanske kontinentet i 1982. Mens videokameraene filmet og båndene rullet. Utdrag fra farvel-turneen har allerede blinket bedrøvelig fra våre hjemlige TV-skjermer. Og her kommer albumet, et dobbelt, selvfølgelig.

"Who's Last" er gravsteinen over en gruppe som hadde redusert rock til en parodi, en karikatur. Og som visste det selv, og likevel tynet nederlaget til det ytterste. Et band som endte sitt liv med skryt av tonnasje og publikumsrekorder (se coverets ene innerpose, og gråt). The Whos farvel kom ikke et øyeblikk for tidlig.

"Who's Last" er dinosaurens siste trette geberder før Pete Townshend skjøt den en kule for pannen. Lydnivået er imponerende nok, det største og mest brautende du kunne ønske fra et høyoktans stadion-monster som The Who. Men deres omgang med egne klassikere er trist. Og de vet det. Med påklistrete smil går de igjennom alle bevegelsene en gang til, dette avsjelete show blant gulnete historiske kulisser. Ennå med braket og suget intakt, men uten det som alltid drev The Who i mål: Raseriet & begeistringen — og denne streben mot enhet med publikum.

16 låter, en drøy times spilletid. Townshend tar de utprøvete riffene som en søvngjenger med bulldoserens krefter. Roger Daltrey trår igjennom gang på gang, han står helt der fremme og sliter uten å ha noe å slite for. Det er dårlig skuespill, patetisk etterlikning av tapt fortid, sjel erstattet med volum. I "My Generation", "Substitute", "Magic Bus" (katastrofe!) og hele rekken.

Et tragikomisk glimt av liv i trad.rock-delen av "Long Live Rock": De døende helter bruker en død stil fra 50-årene for å argumentere for noe som de selv er et vandrende argument mot — og de tror ikke på seg selv engang! Fantastisk!

Showet slutter med rigor mortis, "Twist And Shout", glansnummeret fra The Beatles' debut-LP i 1963, en sang som på mange måter innvarslet en ny æra. På "Who's Last" får samme sang avslutte en annen æra, og The Who planker overraskende nok The Beatles' versjon nesten note for note. Daltrey synger endog som Lennon. Ringen sluttet? Kreftene slutt? Definitivt.

Og ennå runger "Won’t Get Fooled Again" i min bevissthet. Låten som sparket The Who ut av 60-årene og inn i 70-årene med stolthet, selvrespekt og herlig rasende klarsyn. På "Who's Last" er Daltreys blodisnende, forferdelige brøl blitt et overvektig sirkusnummer. Gruppa lesser på og sender låten rett inn på sporet til Den Blå Vogn i Københavns tivoli. Rockens mektigste thriller redusert til en vaudeville-tur med spøkelsestoget!

The Who takker for seg mens deres helligste relikvie, flagget, "the Union Jack", settes i brann. Heltene kan hvile. Sekundet før punch drunk, minuttet før Muhammad Ali. De sluttet for sent, men de sluttet. I live. Ær deres minne ved å la dette albumet visne i plateforretningene. Og håp at Pete Townshend har nok i seg til å kare solokarrieren ut av glørne.

(Det Nye, 12. februar 1985)

Matc Almond: “Vermin In Ermine” (Some Bizzare) ****

The Kinks: “Word Of Mouth” (Arista) ******

Sensasjon! The Kinks går hen og lager sin beste LP siden "Muswell Hillbillies" (1971)! "Word Of Mouth" er stinn av overskudd, sterk & rå, øm & varm, og den preges av en inspirert Ray Davies med glimt i øyet, sylskarp penn og en overrumplende frekk tyvaktighet.

Tidligere har han latt Kinks stjele og resirkulere sine egne riffs. Denne gangen stjeler de uten å blunke fra sine konkurrenter i 60-årene. «Do It Again» tar introen fra The Whos «Won't Get Fooled Again», mens hele låtens bærende riff er rappet fra samme bands «Anyway Anyhow Anywhere» og dels «I Can’t Explain». Tittelkuttet rasper glatt i vei på Rolling Stones' riff fra «Start Me Up», med slengende gitarkomp og det hele. «Massive Reduction» – med en tekst i slekt med gjennomgangstemaet fra "Low Budget" – hugger seg vei på riffet fra «Summertime Blues». Og i avslutningskuttet «Solo» skimtes det rullende grunnkompet fra «In The Midnight Hour».

Felles for alle disse tyveriene er at Davies benytter dem meget fruktbart og konstruktivt. Det sparker, det svinger på fullt humør.

Men gruppa sanker også fra egen hage. «Good Day» er typisk lun solvegg-Ray, nostalgisk fabulerende rundt et av sine celluloid-idoler. «Too Hot» er en helsestudio-satire, spritet opp med calypsotoner sånn for lystighetens skyld. (Det samme er for øvrig «Solo».)

Broder Dave bidrar med to låter. «Guilty» er en noe uryddig heavy-låt som imidlertid får skikkelig form i det feiende, fengende refrenget – og mot slutten lar han gitaren hyle og hølje de fleste heavy metal-gitarister av banen. «Living On A Thin Line» er simpelthen et ess – en av LP’ens beste låter, fullt på høyde med det han gjorde i sin glansperiode (1966–1968). En luftig låt, med høy, klagende koring langs melodilinjen, ganske folk-influert, rislende akustiske gitarer, og et lite el-gitar-riff som låner en løkke eller to fra «I'm Not Like Everybody Else» (1966).

Atmosfæren smaker hellig høytid, men teksten (sunget av Ray?) er temmelig sort, en klage over den illusjon som var velmaktsstormakten England – av de rykende ruiner står bare løgnene tilbake, og et løfte om den mørkeste fremtid.

Ikke helt ferdig ennå. Jeg må nevne den trilogi som avslutter LP’en, tre sanger om smadret kjærlighet og savn (det er vel ikke usannsynlig at Chrissie Hynde sto modell). Tre av Rays mest betagende tekster.

Først den vidunderlig skjønne balladen «Missing Persons» (som er mest direkte). Deretter «Summer’s Gone», som lar golde naturbilder være symbolsk omskrivning av samme tema. Ray beholder glimtet i øyet, beliver låten og gir den et mektig løft hver gang han når tittel-strofen. På mange måter en saftigere, opprocket versjon av «End Of The Season» (1967), dette. En suveren låt – helt der oppe blant Rays beste.

«Solo» avslutter trilogien, teksten formet som en fars smertelige erkjennelse av tid spilt; avmektig sitter han igjen og konstaterer at datteren er fløyet fra redet – for alltid.

Og nå kan jeg slutte. Alle låter nevnt – bortsett fra den i dette selskap middelmådige «Sold Me Out» (sånn, nå er også den nevnt).

LP’en bør rage blant The Kinks’ beste. Eneste nedtur er coveret, og opplysningene om at Mick Avory denne gang bare deltar på noen få låter. (Jeg skulle virkelig ønske at det var han som slo disse velsignet enkle og eksplosive trommene.)

(Det Nye, 5. februar 1985)

Orange Juice: “(The Third Album)” (Polydor) ***

Dette er på ingen måte en perfekt gjenfortelling av Bob Dylans Europa-turné i sommer. En Dylan-konsert er som å bevege seg på stram line – uten sikkerhetsnett. En liten mann svaiende hit og svaiende dit, men hele tiden med en slags kontroll. De brå overraskelser, uventede låter, sjokkartete ny-arrangementer.

Turneen var stinn av det – og et blikk ned repertoarlisten fra hele turneen (ja, jeg har en slik) viser hvilke sjanser han tok og hvor mye rart som foregikk. Jeg mener, «Desolation Row» (endog akustisk), Van Morrisons «Tupelo Honey», «The Times They Are A-Changin'» på fransk(!), «Señor». Og mer, mer. Disse uberegnelige påfunn deler han ikke med oss på "Real Live". Mer er LP’en et slags gjennomsnitt, et utvalg av de 10 låtene han spilte oftest.

Selv her har han imidlertid snytt oss. For hvorfor fikk vi ikke da den vidunderlige «Every Grain Of Sand» som gjenlød fra omtrent hver eneste arena over hele Europa? Mer forståelig kanskje at «Jokerman» er utelatt – den fikk bandet aldri skikkelig tak på likevel. Men … åh! Nå husker jeg også den nydelige, gullglinsende kommersielle versjonen av Willie Nelsons «Why Do I Have To Choose» som han ga oss i København.

OK. Nok snakk om hva LP’en kunne vært. Som den er, blir den likevel et rått og levende dokument over Dylans beste konserter siden Rolling Thunder. Det er tett, tradisjonelt rockekomp som ikke tåler innsigelser og som aldri viker fra den rullende, svingende veien. Selv Dylans akustiske solonummer er rå og intense som rock’n’roll skal være, dirrende under huden i stedet for utenpå.

Selv føler jeg bølger av misnøye når «Highway 61 Revisited» og «Maggie’s Farm» (sistnevnte riktignok nå nærmest i rockabillyversjon) åpner ballet. De går igjen på alle konserter han har gjort siden tidenes morgen. Som de akustiske versjonene av «It Ain’t Me, Babe» (med gjennomført fleipete babu-soloer på munnspillet) og «Girl From The North Country». Kunne også tenkt meg «Ballad Of A Thin Man» byttet ut.

Men så kommer essene. Virkelige ess. En litt mer rett på versjon av «I And I», en «License To Kill» som gjennom Dylans gradvis økende stemmebruk løfter både seg selv og publikum etter året.

En heavy, rullende versjon av «Masters Of War» som er det rene hekseri. En rock’n’rollin’ versjon av «Tombstone Blues» med gjestende Carlos Santana i rollen som Chuck Berry. Og det er den akustiske «Tangled Up In Blue»

Nøkkelen til LP’ens storhet ligger her. I «Tangled Up In Blue».

Med sin splitter nye tekst gjør den faktisk "Real Live" til en fullverdig oppfølger av "Infidels". En retrospektiv Dylan vever seg selv og sin såkalte kristne erkjennelseskrise inn i låtens originalhistorie, som ennå henger løselig igjen. Oppbruddet er der, ensomheten i det nye der alle behandlet ham som «en guttunge», og den nåtidige erkjennelsen av at han hele tiden gjennom hele sitt liv har søkt det samme; det religiøse lyset for enden av tunnelen er upåvirkelig, det er navnene han har satt på det som forandrer seg.

Og mens jeg tvinger inn noen ord om at Mick Taylors dominante slidegitar og Ian McLagans brusende orgel mer enn gjør jobben bak Dylans gretne stemme, avrunder jeg min anmeldelse med å sitere partier fra den nye «Tangled Up In Blue» (en av de beste sangene Dylan har skrevet i 80-årene) og erkjenner samtidig at jeg siden Det Nye nr. 50 har beveget meg fra fire og en halv og opp i 5 stjerner for LP’en – de sterkeste låtene er simpelthen for sterke for skuffelsene.

OK, «Tangled Up In Blue». Sangens hovedperson finner det livsnødvendig å bryte med nåtiden, tar en ny vei, går nesten til grunne mens

"all the while he was alone / the past was close behind",

og vi får en tilbakeskuen til fortid som Dylan har forandret fra originalens nostalgiske, romantiske gjenopplevelse av den flammende tiden i Greenwich Village i begynnelsen av 60-årene, til et forstemmende bilde av snø og kulde og ensomhet – plutselig i slekt med hans første sang om New York.

Så kommer det:

"Something inside of him died / the only thing I could do was be ME / and get on that train and ride.

And when it all came crashing down / I was already south / I didn't know whether the world was flat or round / I had the worst taste in my mouth / that I ever knew / Tangled up in BLUE!"

Dylan omtaler sitt annet, villfarne, nedslitte jeg i tredjeperson, som vi ser – en teknikk han ofte bruker. Og jeg tar vel ikke mye feil om det er hans Slow Train-periode han bokstavelig talt border i siterte vers.

Sluttverset gir oss et erkjent klarsyn:

"Me, I’m still heading towards the sun / trying to stay out of the joint / We always did love the very same one / We just saw her from a different point of view / Tangled up in blue."

Dette, venner, er erkjennelse og dikterisk utvikling. Dette er en av grunnene til at Dylan i rocken er en titan blant dverger.

(Det Nye, 21. desember 1984)

Finn Kalvik: “Det søte liv” (NorDisc) ****

Angst & kjærlighet, det svermeriske nattemennesket. Romantikeren Finn tyter ut fra hver bløte, avrundete metafor. Han skriver sanger i den myke enden av Lundell-skolen (jfr. «Öppna landskap»).

Dikterisk ambisjon og evne er ikke alltid sammenfallende. Jeg mener, det søte liv med sin offensive (??) latter. Hva er nå det? Eller «regnbuen har spent buen sin» – hva skyter regnbuen ut? Eller det storslagne fjellbildet av frihet og fred som plutselig går på trynet med følgende strofe:

"Der liker jeg å gå og bare høre suset" (lovende!) ... "min egen energi" (!?!?).

Men han var verre før, og er stort sett velformulert naiv-romantisk; lun og varm og passelig løs slik at den brede appell fremkommer. Han er velmenende og folkelig, men ikke så veldig dyp og på grensen mot (og over) selvhøytidelig.

Det er for eksempel ikke Monikas død, men Finns blues som er hovedsaken i «Monika». Visene er belivet vellyd (med takk til svenske musikere), nydelige arrangementer med trinnvis utvikling mot klimaks og skjønnhet.

Finns stemme er ganske ynkelig, han gjør stadig dumdristige forsøk på å nå (og holde) umulige toner. Men det er nå engang hans stil. Iblant minner han om Steve Forbert, spesielt i «Spar meg», et ikke altfor vellykket forsøk på svingende rock.

Likevel. "Det søte liv" er Finns svakhet og styrke sammenført med godkjent resultat – så lenge man makter å komme rundt tekstenes umiddelbart rosa, parfymerte kvaliteter og stemmen. For dette er avgjort en sympatisk LP.

(Det Nye, 8. januar 1985)

Blind Date: “Danger Of Love” (Epic) ****(*)

Der har vi jule-«soundet»: masse kling klang som blinker og glitrer der inne bak det bastante, buktende rytmekompet.

Gruppa bruker rommet og luften gjennom arrangementsmessig striptease og rytmiske forskyvninger for å la beat’n suge seg fast igjen, farligere og mer drepende for hver gang. Det er den orkestrerte elektriske gitar behandlet og utnyttet fra alle vinkler; klangfull overmoden, sviende og etsende, elektriske sirkelsag-riffs, dansende, trippende – hele greia.

Blind Date har perfeksjonert sitt «sound», de sviende trommer og synth-koloritten kommer kun der overdrivelsen kreves. Det er intet defensivt «norsk» over Blind Date, de låter myndige og ropende selvsikre. Musikk som setter alt på spill og står.

Ennå må jeg likevel etterlyse virkelig gode låter – det er det helhetlige «sound» og ikke de enkelte låter som binder deg til LP’en. Stoffet er for likelydende («Giving Up Sex» er eneste som skiller seg ut).

Blind Date beviser at de kan kle opp låter, men de bør nå jobbe med å lage låter. Ellers kan de ende som «soundtracket» til en urealisert rock’n’roll-ambisjon.

(Det Nye, 8. januar 1985)

Jean-Michel Jarre: “Zoolook” (Polydor) *****

Japan: “Exorcising Ghosts” (Virgin) ****(*)

En dobbelt samle-LP som behendig omgår Japans to første LP’er, for å ta opp tråden fra "Quiet Life" (1980). Virgin må ha rotet forskrekkelig, for tekstene på innerposene stemmer bare til en viss grad overens med albumets innhold (bl.a. er her langt flere tekster enn låter fra "Quiet Life").

I realiteten er dette det meste fra "Gentlemen Take Polaroids" (1980) og "Tin Drum" (1981) pluss noe attåt. Særlig stoffet fra sluttperioden i Japans liv er eksellent. Klinisk ren lyd, nakne arrangementer som grenser mot det antiseptisk hvite, og en usedvanlig knivskarp fokusering på trommer og perkusjon: eksplosivt virkningsfulle i kraft av sin «uryddige» synkopering.

Dette påført lette og dansende og noen mer dvelende melodiske synth- og blåserelementer. Og selvfølgelig David Sylvians motløse, dystre blanding av messe og hulk.

Helheten er en slags mystisk, esoterisk dansemusikk stinn av luft og rom og romantiske hint mot asiatisk musikk (spesielt kinesisk). Mest fullkomment kanskje, i min favoritt: "Visions Of China".

Japan var et monotont band. De var også et spesielt band. Jeg liker deres ettermæle.

(Det Nye, 15. januar 1985)

Desember

Leonard Cohen: “Various Positions” (CBS) ******

Dyrke kvinnen, din Gud …

Tilbake. Og savnet var stort. Leonard Cohen. Tvers igjennom alt. Trender, moter, hipp’e tanker, politiske blåbærturer, hedonisme, gjenfødelse. 60-årene, 70-årene, 80-årene. Som om intet var hendt. Leonard Cohen. Den samme. Og likevel fornyet. Som alltid. Og like gyldig, like tidløs. «Various Positions» er dessuten også en større gjenkomst. Han er tilbake i det rene, ubehandlede uttrykk hvorfra han en gang kom. De tre første LP’ene — og særlig «Songs From A Room» og «Songs Of Love And Hate». Stemning, instrumentering, melodiene — «Various Positions» ligger der. Forfinet, forøket, fordypet. Men der.

Fra første sekund fyller han deg med varmen fra sin mørke, altomsluttende tremolo. Den nølende finger-teknikken pa kassegitaren. Den fjerne, vidunderlig smertefylte koringen fra Jennifer Warnes (hun «skygger» Cohens stemme hele veien). Og det forsiktige, uhyre forståelsesfulle kompet fra gitar, tangenter, bass og trommer pluss litt mer her og der. Det er Cohen der du er trygg på ham, der du ønsker ham, der han selv også virker best.

Men ikke forutsigbar. For all del! «Dance Me To The End Of Love», en sørgmodig danselåt med en soltørret smak av Hellas. «Coming Back To You» — en formørket sørgemarsj. «The Law» — en vuggende reggae som trår ut i et hyperfengende refreng på vandrende synth og nesten overdrevent synkopert bass, pepret med knitrende el-gitar, en slager! «The Captain» — en bisarr country & western. «Hallelujah» — hvis vers lover det store epos, hvis gospel-refreng er akkurat tittelen om og om igjen inntil Melodi Grand Prix skimtes. Så spennvidden er stor. Men grunntonen den samme.

Og hva synger den ensomste stemmen i natten, denne stemmen som makter & gjøre strålende skjønnhet av den tyngste dysterhet, hva synger den om? Det vanlige? Ja, det vanlige. Hvilket automatisk betyr hodebry om du forsøker a tolke, og bittersøt, ja, storslagen nytelse og lindring om du bare mottar bildene som de strømmer.

Cohen synger for de ensomme, de illusjonsløse, de maktesløse, de skyldbetyngede. Uten å love noe mer enn Kafkas himmelport-allegori i «Prosessen» gjør. Med Cohens egne ord:

«Tho’ your promise count for nothing/You must keep it nonetheless/You must keep it for the captain.»

Hans tekster lever alltid i flere plan, rikere og mer esoterisk jo dypere du synker. Pa overflaten er det kjærlighet. En meget bestemt kjærlighet. Mannens kjærlighet til kvinnen. Men den enkle problematikk forlenget langt, langt inn i det metafysiske. For Cohen taler med Gud gjennom kvinnen, og lar henne representere alt det man forbinder med Jahve den hevngjerrige. Den omfattende og innsiktsfulle omgang med Bibel-sitater og bilder forsterker mitt argument.

Mannen er den hjelpeløse og svake brikke i det store spill om kjærlighet og tilbedelse. Han går sitt uunngåelige nederlag i møte gang på gang, og faller for egen hånd. Han vil det hele og makter det ikke: Ære, idealer, religiøsitet, kvinnen — alt vevd i et hele. Og hva er hans akilleshæl om ikke tvil, sjalusi og tyrannisk eietrang? Selvoppholdelse gjennom selvutslettelse. Og der finner vi ham, mannen, knelende foran sitt alter i dyrkende bønn. Kvinnen gir ham livskraft, kvinnen gir ham livstro, kvinnen gir ham inspirasjon, kvinnen er hans dommer og Gud. Og når livsgnisten er i ferd med å slokne og selvmordet lokker — se, da sender kvinnen ham ut i verden igjen, kvinnen som mor, mannen som barn: Bildet meget virkningsfullt benyttet i «The Night Comes On», Cohens «Shelter From The Storm».

Ikke dermed sagt at Cohen holder seg innenfor disse rammer. Gjennom sine sanger er han et offer, men også en fri kunstner. «The Captain» er en spennende og vanskelig tekst formet som en mannfolk-dialog mot en bakvegg av krig og vold (Vietnam-krigen vevet inn i strofene). Førsteinntrykket nesten sammenfallende med filmen «Apokalypse Nå». Men det kan meget vel være tvilerens versjon av en samtale med Gud — eller den svakes knefall for Fristeren. Litt av den samme tvil også i «Hallelujah», men her munner sangen ut i lutret harmoni; selv når man rammes av den totale avmakt og smerte, er der lys for enden av tunnelen; selv den minste gjerning har mening under evighetens synsvinkel. Og vi har LP’ens vakreste vise — en av Cohens skjønneste gjennom alle tider: «If It Be Your Will.» Rett og slett en bønn for menneskeheten, og en hymne til Cohens muse.

“Various Positions» er en samling vidunderlig poetiske viser. Nære og varme. Og bittersøtt triste. Så rike at du aldri når noen bunn om du dykker ned i dem. Og selv om du sliter aldri så meget, vet du at Cohen er verdt bryet. Igjen.

(Det Nye, 5. februar 1985)

Foreigner: “Agent Provocateur” (Atlantic) ***(*)

Selv om de i dag representerer alt det hule innen amerikansk stadion-rock, har Foreigner faktisk -britisk opprinnelse (grunnleggerne kom fra Spooky Tooth og det opprinnelige King Crimson). En bakgrunn de gledelig nok lar oss få ane på denne nye LP'en. Over halvparten er veldig heavy og rå, overrumplende rå. I Led Zeppelins ånd.

Det er eselspark-rock, gitar/trommelyd brått kappet på fullt volum slik at de rungende oppholdene faller sammen med rytmen — hvilket gir ekstra sviende og brutal effekt. Hør «Reaction To Action» og spesielt «Stranger ln My House» (kunne vært klippet rett ut av Zeppelins «Houses Of The Holy»).

LP'en gir også smakebiter på noe man kanskje vil forbinde med Rod Stewart & The Faces. Og den serverer selvfølgelig musikk fra den mjuke, sofistikerte delen av amerikansk FM-radio. Slikt Foreigner kan gjøre i søvne.

Riktignok låter det besnærende: Bruken av svært lydbilde, lekker instrumentbehandling, den ekstra bevegelse i bånn av lydbildet der synthbassen stadig finner forunderlig sørgmodige temaer som forfører, forfører.

Denne ballade-siden av gruppa er best representert ved «That Was Yesterday» og slageren «I Want To Know What Love Is».

Altså: Meget velgjorte og varierte saker fra Foreigner, selv om de ikke makter å gi det sublime en nødvendig kjerne av personlighet. For ansiktsløse er de, akkurat like ansiktsløse som coveret.

(Det Nye, 5. februar 1985)

1984 - Plateomtalene

Januar

Pretenders: “Learning To Crawl” (Real) ****(*)

Pretenders - ut av dødens skygge

John Lennon / Yoko Ono: “Milk And Honey” (Polydor) **

Yoko skraper fatet

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Levv’a livet!” (Plateselskapet) ******

Den romantiske pessimist

Whitesnake: “Slide It In” (Liberty) ****

Judas Priest: “Defenders Of The Faith” (CBS) *****

Februar

The Smiths: “The Smiths” (Rough Trade) *****

Poetisk pop

Gary Holton & Casino Steel: “No. 4” (Polydor) ***

Thomas Dolby: “The Flat Earth” (Parlophone) ****

Fra Lippo Lippi: “Small Mercies” (Uniton) *****

The Alarm: “Declaration” (I.R.S.) ****

Talk Talk: “It’s My Life” (EMI) *

Madness: “Keep Moving” (Stiff) *****

Eventyr for voksne

Mars

Björn Afzelius & Globetrotters: “Exil” (Nacksving) *****

Slutt opp, kamerat

Henning Kvitnes: “Open Roads” (Sonet) ****

David Gilmour: “About Face” (Harvest) ****

Også Gilmour er Pink Floyd

Joe Jackson: “Body And Soul” (A&M)

Howard Jones: “Human’s Lib” (WEA) ***

Dire Straits: “Alchemy - Dire Straits Live” (Vertigo) ***

Marillion: “Fugazi” (EMI) ****

The Cars: “Heartbeat City” (Elektra)

The Style Council: “Café Bleu” (Polydor) **

Et nederlag i “Style”

Diverse: “Against All Odds” (Atlantic) (soundtrack) *

The Undertones: “All Wrapped Up” (Ardeck) *****

Prefab Sprout: “Swoon” (CBS/Kitchenware) ****

April

R.E.M.: “Reckoning” (I.R.S.) ****(*)

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Junk Culture” (Virgin) ***

Roger Waters: “The Pros And Cons Of Hitch Hiking” (Harvest) ****

The Cure: “The Top” (Fiction) *****

Lou Reed: “New Sensations” (RCA) ****

Scott Walker: “Climate Of Hunter” (Virgin) *****

Terje Tysland: “Oinner bordet” (Plateselskapet) *****

“Flott, Terje!” (Yan Friis)

Mai

Cirkus Modern: “Cirkus Modern” (Sonet) *****

Uten sikkerhetsnett

Echo & The Bunnymen: “Ocean Rain” (Korova) ****

Human League: “Hysteria” (Virgin) ***

Bob Marley And The Wailers: “Legend - The Best Of Bob Marley And The Wailers” (Island) ******

Soft Cell: “This Last Night In Sodom” (Vertigo) *****

Bangles: “All Over The Place” (CBS) ***

Tina Turner: “Private Dancer” (Capitol) ***(*)

The Boomtown Rats: “In The Long Grass” (Mercury) **

Nick Lowe: “Nick Lowe And His Cowboy Outfit” (F-beat) ***

The Gun Club: “The Las Vegas Story” (Animal) *****

Vazelina Bilopphøggers: “Fem fyrer med ved” (Opel Rekords) *****

The Waterboys: “A Pagan Place” (Ensign) *****

Juni

Bruce Springsteen: “Born In The U.S.A.” (CBS) ******

En rå klassiker!

Everything But The Girl: “Eden” (WEA/Blanco Y Negro) ****(*)

Elvis Costello And The Attractions: “Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers” (Demon) *****

Siouxsie And The Banshees: “Hyæna” (Wonderland/Polydor) **

The Special AKA: “In The Studio With The Special AKA” (Two Tone) *****

Elton John: “Breaking Hearts” (Rocket) **(*)

Rod Stewart: “Camouflage” (Warner Bros) ***(*)

Nick Cave: “From Her To Eternity” (Mute) *****

Claudia, Big Hand & Casino: “Fools Never Learn” (Big Hand) ***

Formsvikt

Al Stewart: “Russians & Americans” (RCA) ****

Elvis Costello And The Attractions: “Goodbye Cruel World” (F-beat) ***

Goodbye

Prince And The Revolution: “Purple Rain” (Warner Bros) ******

David Sylvian: “Brilliant Trees” (Virgin) *****

The Rolling Stones: “Rewind (1971-1984)” (Rolling Stones) ***

Diverse: “The Ride” (Vi Menn) (kassett) *****

Når revolveren sitter løst …

Spandau Ballet: “Parade” (Chrysalis) ****