1983 - Med helikopter til manhattan (og andre grøss)
Mannen som aldri har fått napp. Her utenfor Bodø, fotografert av John Smith.
JANUAR – JOHN SMITH
Ukepressen lå alltid to måneder etter, så leserne var vant til å forholde seg til fortid som nåtid. November funket like greit i januar. Tidligere nevnte (i kapittelet om 1982) reportasjetur til Ålesund, sammen med min gode venn og kollega John Smith, kom på trykk i januar 1983. Turen hvis høydepunkter var bussfesten på en parkeringsplass og møtet med Terje Tyslands største kvinnelige fan. Bunnpunktet kom selvfølgelig da jeg holdt på å få juling av en sjalu ex-ektemann, men ble reddet av samme John.
I 1983 tok vi en tur til Bodø. Det ble ikke fullt så dramatisk.
Savnet venn og kollega, John (i midten) i Bodø sommeren 1983.
Alle reportasjeturene med John er kjære minner. Og jeg savner ham. En dyktig journalist, et ualminnelig fint menneske og en fenomenal venn.
Nå er han hos englene.
FEBRUAR – PÅ BYEN I TRONDHEIM
Vinter i Norge var ensbetydende med tur(er) til Trondheim og mye kvalitetstid tilbragt i Kjøpmannsgata 28. Byen over alle byer. Reportasjer over alt. Foto-Arne ordnet. Foto-Arne hadde peiling. Stemmen hans gikk ustoppelig, en høyfrekvent og karakteristisk dur mens storformatskameraet hans ga fra seg huggende klikk.
Reporteren på Honky Tonk-klubben med Bent og Casino. Her noteres så blekket spruter, og det er masse øl igjen. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg lærer at på søndag var det Honky Tonk-klubb med Hermann Nielsen, Bent Brønner og Casino Steel. Jeg klippet meg hos Wenche, frisøren til Geir Waade og Casino. Samme Waade la på den tiden og ifølge seg selv grunnlaget for verdensherredømme med sitt band Single Mirrors oppe i Nidaros-studioene, og jeg fikk den uforlignelige Viktor Klein alias "hånden som peker" til å guide meg gjennom Trondheim. En absurd idé jeg bare kom på i trang bakrus.
Viktor Klein får sine 15 minutter i Det Nye. En parademarsj i hvit smoking. Det Nye, 15. mars 1983.
Kveldene gikk med til å tråle Kroverten, Bajazzo, dansebaren Diamanten, baren på Astoria, Chevalier (som altså het Honky Tonk på søndager), Skansen og Galeyen (tidligere Downtown).
Man, i hvert fall jeg, avslutter vel hos Arne i Kjøpmannsgata. Det var her Casino viste meg alternativ drikkestilling med halvliter: Man fører ikke ikke nedre del av glassets kant i munnen (altså den siden som er nærmest munnen), men øvre (altså lengst vekk fra munnen). For å få det til uten å søle (mye), må man bøye seg dobbelt, med hodet nesten helt ned på gulvet for å kunne svelge unna. Det blir noe svinn, både på skjorte og gulv, men gøy. Alltid gøy.
MARS – I KØBEN MED ÅGE
Jeg vet ikke hvem det var som fant på at Åge og Sambandet skulle på Danmarks-turné, danskene hadde hverken hørt om Åge eller skjønte trøndersk, så dette var tydeligvis en vinn-vinn-situasjon.
Fortsatt vinter, fortsatt tur-retur Trondheim. Jeg intervjuet Casino Steel i et eneste kjør. Endte med at jeg blir med ham og Honky Tonk-gjengen til Stranda senere på året. Det resulterte i skandale i henhold til lokalpressen. Dem om det. Vi hadde det i hvert fall gøy. Spør PK. Har vedlagt reportasjen.
Til venstre, det klassiske Sambandet og dobbelt-LP’n som fortsatt står som en av Norges sterkeste produksjoner ever. I midten og til høyre, Sambandet like etter at vi ankom til København.
Jeg intervjuet Åge Aleksandersen i et kjør også, kanskje til og med to. Så tett kom bablebygene at jeg plutselig ble med ham og Sambandet på båten til København. De spilte for danskene (og Billy Cross) i Køben og bodde på fellesrom under enkle kår. Bortsett fra Knut Stensholm - og jeg. Vi tok inn på klasse-hotell og sikret oss hvert vårt dobbeltrom. Skal det være så skal det være.
Hygge i garderoben i København. Den uforlignelige Gunnar Hordvik ler Hordvik-latteren i hjørnet til venstre, mulig det er Bjørn (eller Lasse) som forstyrrer ham, Tor i lenestolen, Gunnar Pedersen innerst mot veggen sammen med en pikelill, antagelig lokal arrangør, Knut og aller nærmest, selveste Timo. Knærne nærmest i bildet tilhører enten Lasse eller Bjørn.
På Sambandets fellesrom hersket ro og nysgjerrighet. De hadde oppdaget at avisen inneholdt rekker av frimodige annonser fra kurrende pikeliller som bare ville dem godt. De syntes pikene virket skikkelig hyggelige, men da ingen i Sambandet var så gode i dansk, lurte de på om jeg kunne høre med damene om de hadde noen ute-steder å anbefale.
Jeg tok oppgaven, og forsto det meste av det pikene sa. Men jeg merket også at de hadde ganske dårlig tid. De var for eksempel ikke interessert i å høre om båtturen vår eller hvor Trondheim befant seg på kartet. Og da de hørte at jeg snakket på vegne av flere, ble de avvisende og sa at de ikke hadde plass til en hel flokk norske idioter. Og jeg sa at nei, nei, vi hadde ikke tenkt oss på besøk. Men da hadde de som regel lagt på allerede. Noen anla lave, fristende stemmer og informerte meg om at de var en slags hjemmehjelpstjeneste, og at det også inkluderte hotellbesøk. Det virket ikke betryggende.
Alt i alt må jeg vel si at vi fikk fint lite ut av de unge damene, det var begrenset hva de ville snakke om, og ikke var de så veldig blide, heller. Noen hadde rustne stemmer og hostet. Men det kan skyldes at de var tynnt kledt. Flere av de unge damene opplyste nemlig om det.
Sambandets fellesrom øverst til høyre. Gunnar fråtser røde danskepølser, Åge stemmer gitar, og ingen lot seg lure inn til Tato Jack.
Det endte med at et par av gutta stakk bort i Strøget og så «Caligula». Den var visst heller ikke så gøy.
Nettene var lange, og bakrusen likeså. Jeg krabbet om bord i danskebåten etter noen dager, morken og rusten og 80 år gammel. Jeg orket ikke mer. Sambandet skulle til Aarhus. Jeg skulle definitivt hjem. Jeg lærte visst aldri med disse popstjernene.
Skøyerne Knut og Bjørn, klare for nye spillopper. Vi har nettopp klappet til kai i Køben.
Nyttig lærdom og ganske godt øl. Åge og Sambandet dro ikke til Danmark forgjeves. Noen fikk til og med sett “Caligula”.
APRIL-MAI – FLYMEDITASJONEN
Ikke mange ukene etter at Liv og jeg hadde vært i Trondheim for å lage byreportasje i tjo & hei-serien, var jeg der igjen. Jeg klarte å overbevise redaksjonen om at det lå igjen så mye stoff der oppe at jeg var pokka nødt til å reise opp og hente det. Jeg brukte musikk-argumentet. Det slo aldri feil, for det skortet ikke på musikere i Trondheim, noen av dem var til og med landskjente. Trondheim har flere trommeslagere enn skiløpere, for å si det sånn.
Åge så jeg veldig ofte, han likte å bli stilt voksne spørsmål, da kunne vi bli sittende i timer. Og ende i København.
Terje så jeg også ofte. Og Stein alias Casino. Han var countrymannen nå, og en av initiativtagerne til Honky Tonk-klubben. Torstein og Dag kjente jeg fra Kids. De var skeptiske til meg da jeg egentlig aldri skrev pent om det bandet. Men nå var Stage Dolls på gang for Torsteins del, og dem falt jeg pladask for. Dag var involvert i TNT. Jeg likte ikke musikken deres. Så han var fortsatt skeptisk, selvfølgelig.
Men han så fort at jeg ikke utnyttet nærkontakten jeg hadde med musikermiljøet. Privatlivet sitt fikk de ha i fred for Det Nye. Og så ble jeg kompis med Ronni og Diesel, to ubetalelige krabater. Man kan ha det gøy med trønderske popstjerner og totninger, selv om man ikke elsker musikken deres.
Musikerne gikk i bane rundt to-tre soler. Tønnes Taco når det var sent, Galeyen/Downtown om man klarte å overleve i den sigarettrøksiloen uten avtrekk. Og så var det Foto-Arne.
I Kjøpmannsgata var det aldri stengt. Det vil si, det var stengt, men det skulle ikke mer til enn noen dundrende slag på døren, så slapp Diesel inn, ja, for det var ofte ham - og en gjeng han dro med seg. Nachspiel hos Arne. Da han også var reklamefotograf og tok bilder for matbutikkjeder, var kjøleskapet tungt ladet med nattmat. Alltid pølsegryte å få. Og Lysholmer.
Jeg vekslet mellom å bo i det usedvanlig rotete, men utrolig hyggelige atelieret hans eller på Astoria hotel, en sliten variant som luktet støv og gammel sigarettrøk, og som jeg slett ikke savnet da Royal Garden åpnet i 1984.
De første Trondheimsturene gikk med toget. Men det tok tid, så jeg valgte til slutt å overvinne flyskrekken min.
Jeg hadde en egen meditasjon i luften, jeg lot som om jeg sov. Selv ved turbulens lot jeg som om alt var såre vel. Jeg kunne glippe med øynene, skotte ned på armbåndsuret og gjespe - mens jeg innvendig skrek av redsel og ville gjøre slutt på det hele. Særlig under take-off og landing var det påfallende hvordan han med vindusplass, der, rett over vingen, sov og sov. Jeg passet på ikke å knipe sammen øynene, jeg slappet helt av, og det kostet.
Jeg håpet at vi snart tok bakken, og måtte av og til jukse ved å åpne øyet nærmest vinduet på knivsmal gløtt, uten at det kunne ses fra midtgangen. Det var like skuffende (nesten) hver gang. Mange hundre meter ned. Skulle da denne innflyvningen aldri ta slutt. Noen ganger kastet flyet på seg. Da kunne det dessverre hende at jeg ga fra meg en skvetten damelyd. Jeg gikk sømløst over i overdreven hoste, sjekket armbåndsuret, lagde smattelyder, og sovnet liksom igjen. Signalet var (forhåpentligvis): Jeg skvatt ikke, var nesten ikke redd, og hadde egentlig bare fått noe i halsen.
Antagelig var det ingen i flyet som fikk med seg så mye som et halvt gram av min flyforestilling. Men sånn er det, enkelte personer tror at de alltid er verdens midtpunkt.
Flyskrekken ble knekket den gangen jeg fikk igjen 28 000 på skatten og brukte opp alt på tur-retur-turer til Trondheim (helst med Braathens, jeg likte de flyene best), daglig. Opp etter arbeidstid, hjem neste morgen med første fly, rett på kontoret på Det Nye, tilbake til Trondheim etter arbeidstid etc. Folk i Trondheim trodde jeg bodde der. Folk i Det Nye trodde vel at jeg gikk på noe, for jeg var alltid trett og ikke sjelden i bakrus. På en av de siste turene før pengene var brukt opp, var jeg så trett at jeg sovnet. I stormkast over Værnes landet jeg med dype snork. Kurert. Og snart blakk.
Tilbake til tegnebrettet. Pønske ut reportasje-idéer, sikre Det Nye-sponsing, intervju med Åge, nå igjen? OK, da. Og av sted bar det. Åge-trikset slo aldri feil.
Åge-trikset ga mange fine turer til Trondheim. Her et historisk øyeblikk i november eller desember 1983. Åge lar meg høre nettopp innspilte “Lys og varme” for første gang. Og jeg, mitt naut, begynner å anbefale forandringer i arrangementet fremfor å gi ham skryt. Da ble han både skuffet og irritert. Men det gikk fort over. Hordvik lurte på om jeg kunne skrive engelsk tekst til sangen. Jeg gikk i gang og fikk til et kjempefint første vers. Men så kom refrenget, og alt stoppet opp. “Mytji lys og mytji varme” på engelsk? Grøss. Jeg ble vidløftig (og ufrivillig komisk) og forsøkte med “The Holy Grail of Freedom”, og da skjønte vi alle at løpet var kjørt. Man kan si mye om “Lys og varme”, men noen Monty Python-sang er det ikke.
JUNI-JULI 1983 – HONKY TONK PÅ STRANDA
Oslo var blitt musikkjournalistenes lekestue. Utøverne var mange. Miljøet rikt. Gøy å gå på byen. Man hadde en del å snakke om. På RockStudio 26, det nye tilskuddet. Snart het det Ratz. Puls feiret 5 års jubileum der og var fortsatt det ordentlige Puls, Tore Olsens Puls. De markerte seg med fest og moro. Jeg fikk doldis-prisen (som jeg fortsatt har liggende). Tore fikk bløtkaken. Og det midt i trynet.
Morten Jørgensen har kanskje ikke prestert så mange fulltreffere, men dette er definitivt en av dem. Tore Olsen ba om det. Jørgensen leverte. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Så dro jeg til Bergen. To ganger. Andre gang bare for å skrive om byens musikkliv. Jeg ble fascinert av byen, og ble involvert i interessante, eksistensielle diskusjoner på privatfester hvor jeg overnattet. Gøy å være journalist. Livet lever. Bowie sang «Let’s Dance».
Tilbake i Oslo, veldedighetskonsert til inntekt for Nye Takter. Mange artige utøvere, inkludert Åge & Sambandet.
Det Nye, 12. juli 1983
Simple Minds i Chateau, og Jim Kerr fikk smake stavblitzen min utenfor Ambassadeur. Den som svidde øyenbrynene til Roy Wood i Birmingham. Jeg klarte aldri å bli venner med den stav-blitzen. Så var den heller ikke min, men Livs. Lånt.
Det berømte stavblitz midt i trynet-portrettet av Jim Kerr. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
11. juni dro alle til Göteborg for å få litt seriøst måneskinn. Bowie på Nya Ullevi. Jeg lot meg ikke friste til å storme mot scenen. Jeg bare lurte meg frem der et lite øyeblikk, og trakk meg hurtig tilbake igjen. Stadion-konserter er det verste jeg vet. Lyden var håpløs i vindblaffene og Earl Slick fryktelig. Men jeg holdt stand og stakk ikke av til tømmerrennen på Liseberg.
Neste? Festival i Trondheim. Duedalen. The usual suspects. Pluss Mink De Ville. Foto-Arne og jeg fikk med oss alt. Til og med den shabby typen som valgte en søppelbøtte å bommelibomme i. Hvorfor stå i dokø når du kan drite deg ut foran 30 000. Smart.
Åge og Sambandet har egen campingvogn som garderobe. Med øl. Jeg delte en med Bjørn og Knut.
Det Nye, 9. august 1983
Og min tid var knapp, for sannelig bar det til Skaugum for å mingle med hoffjournalistene og Harald og Sonja. Sonjas håndtrykk var fast og bestemt, Haralds litt slapt. Begge smilte. Egentlig var det bare hunden deres som likte meg, men likevel. Under gruppefotograferingen ble jeg meget bestemt anmodet om å fjerne solbrillene. Av Sonja. Slipset mitt var hudfarvet, kjøpt på CC rett overfor Colosseum kino. Slipsnålen en binders. Er man hoffreporter så er man hoffreporter.
Det Nye, 30. august 1983
Sommerens høydepunkt ble likevel Honky Tonk-turen til Stranda med en skokk forrykte trøndere, inkludert Casino og Foto-Arne, og den lokale helten PK. Hotellbetjeningen gikk hjem ved midnatt. Vi eide Stranda og hotellet og natten så til de grader at Det Nye-reportasjen min fra arrangementet utløste en harmdirrende artikkel i lokalpressen. Kaos på rommene, kaos i korridorene, banking med sjalu kjempenever på dørene, brasing på kjøkkenet – Se, jeg fant biffer! Nattmat for coutryfolk.
Skulle ønske jeg hadde det avisutklippet ennå.
Det Nye, 30. august 1983
AUGUST-SEPTEMBER – DYPT SAVNET
Jeg var ganske fornøyd sensommeren 1983 da jeg nesten 20 år etter at han plaget vettet av oss Beatles-fans, gikk i bresjen og lanserte Jim Reeves som vår mann på platesidene. Jeg var blitt voksen, nesten 31, og hadde endelig skjønt det. Akkurat som Casino hadde skjønt det. Det går ikke an å krangle med mannen som sang "He'll Have To Go". Jim Reeves behandling av denne teksten er stor kunst, en smak av evigheten. Og han gjorde det igjen og igjen i sang etter sang. Det Nyes lesere blunket ikke engang. Jim Reeves. Det var vel ikke noe rarere enn å lese om Residents.
Eksempel på voksen glede. Dette albumet fant jeg i en platesjappe i London i 2017. Her i drosjen tilbake til toget. Neste stopp Southampton.
Det var også den sensommeren da jeg hadde ansvaret for Norges største musikkavis. Den kom som bilag med Det Nye, men bare to ganger. Vi gjorde det mest for å erte Puls og Nye Takter. Torgrim Eggen og Per Ole Oftedal skrev til og med artikler for oss. Norge var lite, og Oslo enda mindre. Man ble lett kjent med hverandre og vanket på de samme stedene. Rivalisering ble alltid trumfet av vennskap.
Norges største musikkavis - i en ukes tid.
Og alltid så man Tore Olsen uutgrunnelig i bakgrunnen, observerende, fri for både alkohol og sigaretter. Mannen var en egen sekt. Hans lidenskap var rocken. Og driften av avisen - Puls, og senere Beat. Tore brant. Dessverre var han også en lidenskapelig råkjører, og det kostet ham livet. Men ikke ennå. I 1983 levde han i beste velgående, et kraftsentrum for norsk musikk og musikkjournalistikk.
I Det Nyes musikkavis gjorde jeg Tore Hansen til hovedoppslag. Det var motstrøms, og definitivt i utkanten av style og cool. Tore spilte og sang i Unit Five. For hovedstadens musikkpoliti var det aldeles æresløst. Men Tore var bedre og smartere enn imagen sin. Han var en fornøyelig og interessant samtalepartner. Vi brukte ofte ironi mot hverandre, småkranglete som to pensjonister, og vi elsket det. Jeg var glad i Tore.
En tekstlinje jeg foreslo en sen kveld på Club 7, «Jeg ha’kke tenner så jeg få’kke tak i kølla», dukket opp i en Unit Five-låt ikke mange månedene senere. Tvetydighet og konsonanter, kom igjen Tore, lag noe av det. Og så gjorde han det. («Æ hakke tenner», 1981)
En vinterdag ringte han meg fra Stockholm. Han var i gang med solo-LP ("Uniforms"), og følte seg nedtrykt og alene. Om jeg kunne tenke meg å komme en tur. Så reiste jeg til Stockholm og holdt Tore med selskap noen dager. Hjalp ham med noen strofer til tekster også. Til min overraskelse ga han meg kreditt på platen. Det behøvde han ikke ha gjort.
Tore hadde et stort hjerte og var en veldig fin fyr. Han fikk aldri ut sin begavelse i musikken, og det irriterte meg. Jeg visste at han hadde det, men han våget det ikke. Kunstneren Tore Hansen ble aldri forløst. Det gjør meg trist. Jeg savner stemmen og blikket hans.
Tore i Stockholm i 1984. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
I september reiste jeg til London for å treffe en av mine helter, lille Ronnie Lane. Han var sterkt merket av MS, og det skulle arrangeres veldedighetskonsert for ham i Royal Albert Hall. Uforglemmelig. Dagen etter besøkte jeg ham hjemme. Det var vondt å se ham så redusert, og rørende å høre hans tro på det umulige. Han skulle kjempe med sykdommen i mange år før han gikk bort i 1997. Et stort menneske og en musikalsk begavelse. Jeg spiller ofte platene hans.
Hjemme hos Ronnie Lane i London i september 1983. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Dette ble jo bare trist. Ronnie Lane, Jim Reeves, Per Ole Oftedal, Tore Olsen og Tore Hansen, fem hedersmenn som forlot oss altfor tidlig. Tankene går videre. Lage Fosheim, Eivind Rølles, Marius Müller, Johnny Cash. I 1983 var de alle i full vigør. På den andre siden av et tidshav på over 40 år.
OKTOBER – BARE HÅRET ER HØYT (OG SORT)
Så sendte Det Nye meg til London for å bli kul. Motejentene i bladet visste akkurat hvor jeg skulle, til Antenna, de kuleste blant de kule gikk der. Jeg sjekket inn på Portobello Hotel, drevet av en norsk kvinne, og oppsatt med små og praktiske rom og en kjellerbar styrt av en bartender som hadde sett det meste, og som ikke lot seg be to ganger om man ønsket historier.
Her hadde Elvis Costello revet ned og stumpet røyken i gardinene i drittsinne. Her satt reisefølget til Dylan en sen natt i 1978 da en limousine plutselig kom durende og stoppet utenfor på skrikende dekk. Ut for buste-Bob med solbrillene på snei, småløp ned trappen, feide inn i baren, ba alle om å dra til helvete, snudde på hælen, for opp, smatt inn i bilen som allerede var begynt å rulle, full gass, og borte var han. Det hadde tatt sånn ca 30 sekunder. Her skulle jeg senere intervjue Morten Harket, som gjorde den lynsnare manøvren å goble i seg en breddfull fløtemugge da eplekaken viste seg å være skoldhet, og det var det eneste kalde i nærheten. "Pokkers mikrobølge-dritt!", sa Morten, og tørket seg rundt fløtemunnen.
Og nå var jeg altså her etter å ha vært utsatt for det hippeste som frisøryrket kunne oppdrive i 1983. En blåsvart oppsprayet rockabilly-såte som fikk bartenderen til å gapskratte. "Jøssenavn, fikk du nummeret på den traileren?"
Hvor stilig var dette, liksom? Stefan Wallgren knipset. Jeg lot meg lure. Rockabilly rebel? Jeg tror ikke det.
Jeg var slett ikke sikker på at Det Nye-jentene hadde villet meg godt. Jeg så skummel ut i speilet og burde antagelig skaffe meg noen tatoveringer snarest.
Frisyren tålte natten bedre enn meg. Den var like steil og trassig som da jeg la meg. Jeg kunne hverken ligge på ryggen eller på maven da stålsveisen løftet hodet mitt fra puten. Her var bare ett å gjøre, full shamponering, minst tre ganger, og brutal skylling. Nå la håret seg. Men det var fortsatt like blåsvart.
Jeg oppdaget snart ulempen ved å farve håret. Hår vokser. Og det nye håret var upåvirket av Antennas blåsvarte kjemi, det krøp sakte frem i sin naturlig brunfarve, og så oppsto et økende skille, og siden det var lysere enn det blåsvarte faanskapet, så det ut som om jeg begynte å bli skallet. Aldri mer falt jeg for jåletrikset igjen.
Da jeg dukket opp på høsttakkefest-arrangementet til Norsk Plateselskap i Trondheim, ble jeg mottatt med hån og latter. Åge og Gunnar Hordvik lo så de omtrent gikk i stykker, Rotmo sa noe vømmølaktig og Tysland leverte et par kommentarer som han skal få igjen for, bare vent. Foto-Arne tok bildene, og sannelig havnet vi alle sammen i Det Nye. Bombe.
Høsttakkefesten 1983. Ny frisyre regnes som svært provoserende i Nord-Trøndelag og dalstrøkene nedenfor. Særlig hvis den kommer fra London. Jeg var sjanseløs. Gunnar (bakerst) og Hans (til venstre) har begge reist over elven. Savner dem. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg bodde fortsatt på Astoria. Der luktet det gammelt hotell, men de serverte de beste biffsmørbrødene jeg visste om.
Trondheim er praktisk. Sentrum bare et lite kvadrat. Alt nær og i gåavstand. Selv når vinden biter og sneen lavet ned. Foto-Arne hadde flyttet til Slakthuset nå, tror jeg, og atelieret i Kjøpmannsgata var revet. Jeg savnet den gamle plassen hans, kaoset, rotet, trivselen, og et automatisk hovedkvarter for vor- og nachspiel. Av forskjellige grunner. Har jeg hørt, da.
NOVEMBER-DESEMBER – MIKSMASTER OVER MANHATTAN
Jeg betrodde Falk-Larssen at jeg hadde lagt opp som skøyteløper allerede i 1970. Han syntes det var veldig lenge siden. Og så lurte han på hvorfor jeg var så tynnkledt i vintergufset. Det lurte faktisk jeg på også. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg er ikke veldig stolt over reportasjen jeg laget om Rolf Falk-Larssen og Steinar Bråten. Tror ikke Foto-Arne regner bildene han tok blant sine favoritter heller. Men Det Nye fikk sin forside, jeg fikk min Trondheimstur, og de to idrettsheltene sto igjen med en mistanke om at noen kom til å le. Jeg lo nesten ikke, ikke mens de så det i hvert fall.
Hvordan Det Nye fikk de to sportsheltene til å stille opp i dette, må du ikke spørre meg om. Jeg ler ennå.
Høsten 1983 fikk min daværende arbeidsgiver Det Nye en invitasjon av SAS: Oval weekend til New York.
Jeg hadde aldri vært i USA før, jeg mener, hva er mer rock’n’roll enn Amerika, liksom? Det fristet. Veldig. Da pressekontakt Even Trygve lovet business class også, var det gjort. Jeg hadde regnet business class som like uoppnåelig som 12 rette i tipping, altså beyond umulig da jeg aldri leverte inn kuponger. Mannen med flyskrekk ble en flyskjøge på null komma tre. En redd flyskjøge, vel og merke. Flyskrekk lar seg ikke uten videre bestikke. Selv ikke av champagne. Men business class hjelper, det må jeg si.
Ergo satt jeg ikke bare godt, men jeg fikk spesialforpleining og ble til og med hentet inn i cockpiten. Over Grønland. Spektakulært fra en skyfri himmel. Piloten sa trygge ting og lot som han nesten ikke var redd i det hele tatt. Jeg lot meg motvillig berolige, men sendte ham skarpe blikk likevel.
På Kennedy pustet jeg lettet ut og gledet meg til gul drosje. Da ga Even Trygve meg business class-smilet sitt og informerte om at vi slapp bilkø til Manhattan, det var bestilt helikopter på SAS' regning. Helikopter? Hva var galt med en bilkø? Hvorfor slik bråhast? Spurte jeg, med en ikke alt for mandig stemme.
Mener jeg ga fra meg et klynk da rotoren begynte å spinne. Take-off føltes som å tryne, jeg kødder ikke, du bare tipper rett forover, og det ser sannelig ikke greit ut de første meterne. Piloten så litt gammel ut, øynene virket trette, men han hadde øyensynlig kontroll. Foreløpig. Det hamret noe inn i helvete, og det var langt ned.
Manhattan. I skumring.
Jeg lot meg fjetre, jeg mener, hvem kan unngå det i det første møtet med denne futuristiske skyskraper-skulpturen? Men jeg holdt et øye med piloten også og spurte (eller snarere ropte til) Even Trygve om hvor andrepiloten var? Det er bare én, svarte han, og nikket mot pensjonisten som klamret seg til stikka og slet med hjertearytmi. Vi kom glidende inn mot de skyhøye glassmonolittene med sine millioner av tente vinduer. De glinsende fasadene speilet skumringshimmelen, og vi var i hendene på en gusten gamling som plutselig hostet tre ganger.
Det slo meg at det er mye lenger ned til bakken i et helikopter enn i fly. Fly kan seile. Helt fra Strømstad til Fornebu uten motor, fortalte SAS-piloten meg over Grønland. Helikopter, derimot, særlig de som styres av pensjonister som heller burde gått med kaffetrallen hos Mortensens Forlag, når helikopteret får motorstopp, omdannes det til en klump, en veldig tung klump som bare detter rett ned uten at man kan gjøre noen ting. Det var her, over Manhattan at jeg skjønte at helikoptre aldri burde fly høyere enn fem meter, kanskje syv hvis sikten er god. Vi hadde ikke noe her oppe å gjøre.
Én ting var sikkert. Aldri mer helikopter. Jeg tok gjerne tre dager i bilkø fremfor tre kvarter i den skranglete miksmasteren.
Det Nye 17. januar 1984
Mange tror at det er helt greit å oppholde seg i New York sammen med kjentmenn og kolleger. Det er det også. Men jeg skulle på død og liv ut på ekspedisjoner uten følge. Kombinert med paranoia gir det forviklinger.
Jeg nevner Bloody Mary-attentatet jeg ble utsatt for på Tavern On The Green, min episk evne til å rote meg inn i fyllikkvarterene mens jeg desperat forsøkte ikke å se ut som en turist, hvordan jeg forundret en kar som bare ville ha fyr, og endte rett ut i Times Square blant springkniv-banditter og knurrende riff-raff, de tre forsøkene på å blokkere meg fra å spise lunsj i 107. etasje i World Trade Center (jeg vant), og ikke minst mitt verdensrekordforsøk på fiasko-pruting som endte med at jeg prutet prisen på en Walkman opp, og hjalp butikkinnehaveren med å bli kvitt noe søppel.
Bloody-Mary attentatet ble iverksatt mens jeg spiste med mine hyggelige reisekolleger fra SAS og pressen. Verdensmann som jeg ønsket å fremstå som, valgte jeg en skarp tone overfor servitøren. Jeg bestilte den klassiske drinken, men spicy, det var viktig, de måtte ikke komme her og servere en kjenner noe tannløst skvip. Her måtte det skikkelig krutt til.
Servitøren fikk er mistenkelig blidt ansikt, og sa «skal bli» påfallende hurtig. Mistanken vokste da jeg oppdaget ansiktene på ganske mange servitører som sto bak forheng og rundt hjørner og holdt bordet vårt under forventningsfull oppsikt. Og der kom den hyggelige mannen med drinken min i et digert glass, man sparte ikke på noe i Amerika, nemlig.
Da dette opptrinnet nå hadde vekket så stor interesse, var jeg naturlig nok litt skeptisk til det som ble plassert foran meg. Jeg så det var mye is i drinken. Servitøren virket svært begeistret nå. «Vi har gjort vårt beste», sa han til verdensmannen. Jeg løftet bøtten, formet munnen til en lur-trut så jeg i hvert fall oppnådde at så lite som mulig var i direkte kontakt med denne omfangsrike representanten for Bloody Mary-familien. Jeg la de spissede leppene forsiktig mot overflaten på den ene isbiten, i håp om at jeg bare traff isvann.
Det gjorde jeg ikke.
Leppene eksploderte, jeg gispet, hvilket førte til at en dugelig slurk forsvant ned i svelget, på sin vei antente den alt den var borti, og omgjorde meg til den menneskelige vulkan. Og så kom hikken, ikke vanlig hikke, men den rallende dødshikken som bare kan slukkes av mengder og atter mengder med vann på toalettet, hvor toalett-tjeneren vennlig og forståelsesfull dunket meg i ryggen og tørket pannen min med kjølig, våt frotté.
En meget forkommen verdensmann vendte tilbake til bordet noe senere. Jeg hadde ikke talens makt, og måtte hjelpes på plass. Servitøren plasserte en fersk Bloody Mary foran meg med de beroligende ordene:
- Ta det med ro, unge venn, denne drinken klarer du nok, vi kaller den Virgin Mary.
Det Nye 17. januar 1984
Jeg fremstår som mer kommandoaktig i historien om mitt besøk hos Columbia Records, eller CBS som vi ofte kalte dem i Europa. Jeg ringte fra hotellet og presenterte meg som norsk journalist, uten å vekke stor interesse, og måtte nærmest sutret meg til en avtale, uten at de skjønte hva jeg ville med dem. Det var jeg sannelig ikke sikker på selv, heller. Men av sted dro jeg på min avtale, og viftet avvergende med hånden da pikkoloen ville skaffe meg drosje. Pytt, sa jeg, det er bare noen kvartaler å gå.
Slik lærte jeg den amerikanske definisjonen av kvartaler. Noen få kvartaler på amerikansk betyr sånn ca. en halvmaraton i vanlige klær – med hold. Jeg var svett og haltet da jeg kom ut av heisen og presenterte meg.
En ung dame med dårlig tid, noe hun lot meg forstå ubehagelig mange ganger, kunne ikke hjelpe meg med intervjuer, hvis det var det jeg lurte på, men hun kunne gi meg en dobbel samle-LP med Jackie Wilson, og det hadde jeg slett ikke noe imot, så «The Jackie Wilson Story» kompenserte for både halvmaraton og ydmykelser.
Jeg lurte også på om hun hadde noen Dylan-promoer, spesielt om det nye albumet «Infidels». Det hadde hun ikke. Hun hadde ikke engang hørt det ennå.
Nå stakk det en djevel i meg, så jeg trakk opp to forhåndskassetter fra lommen, både den offisielle versjonen og den refuserte med litt annet innhold, inkludert «Blind Willie McTell». Jeg er helt håpløs når det gjelder praling, og her var jeg i gang igjen, og det i løvens hule. For en idiot!
- Hvor har du fått dem fra?, sa hun skarpt. Ja, meget skarpt, faktisk.
Det kunne jeg jo ikke si bort, jeg var ingen tyster, ikke uten videre i hvert fall, men jeg holdt på å utbryte «Mark Knopfler», bare for å prale meg enda dypere inn i gjørma. I stedet gjorde jeg det eneste smarte – like etter at damen hadde ropt to ganger på en eller annen Joanne, og det med utestemme. Joanne svarte ikke, så den unge damen gikk for å hente henne. Jeg pakket sammen og unnskyldte meg for resepsjonisten, jeg hadde en sabla viktig avtale som jeg helt hadde glemt. Så viktig at jeg faktisk måtte løpe på ordentlig. Og det gjorde jeg, for der kom heisen.
- Wait! Hørte jeg bak meg, men jeg smatt inn, døren gikk igjen foran to sinte dameansikter, ingen maskinpistoler snatret, ned bar det, og på forte føtter gjennom vestibylen og ut i avenyen. Taxi!
Puh. Jeg passet på å henge med mine kolleger den kvelden. I Woody Allens vannhull. Han kom ikke. Greit nok. Jeg ville bare rotet meg opp i noe.
Dylan-kassettene har jeg ennå.
Hjemturen ble nedtur. Even Trygve hadde gitt oss desserten først. Nå satt vi klemt inn på turistklasse med vinkelrett stolrygg, nakkekink og knærne oppunder haken.
- Jeg tenkte at dere skulle få teste begge reisemåter, sa SAS-mannen. Van han sløv? Alle vet da at turistklasse suger.
Det minner meg på at jeg skylder ham hevn.
Slike godbiter havnet ofte i snapphansken når man hadde de riktige kontaktene i og utenfor platebransjen (ikke minst utenfor). Neil Young-kassetten inneholder den første versjonen av “Trans”.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1983:
19. januar – Klaus Barbie, tysk krigsforbryter, blir arrestert i Bolivia.
2. februar – NRK Tekst-TV etableres.
8. mars – President Reagan kaller Sovjetunionen for «ondskapens imperium».
9. mars – 3D-printeren oppfinnes av Chuck Hull.
11. mars – Sykepleieren Arnfinn Nesset blir dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring for 22 drap ved Orkdal Alders- og Sykehjem.
6. mai – Magasinet Stern går på tidenes svindel og publiserer det de tror er Hitlers dagbøker.
6. juni – Sverige feirer nasjonaldagen (tidligere svenska flaggans dag) for første gang.
1. september – Korean Air Lines’ Flight 007 blir skutt ned av et jagerfly etter å ha havnet i sovjetisk luftrom ved en feiltagelse; samtlige 269 om bord omkommer.
21. oktober – Meterdefinisjonen blir knyttet til lysets hastighet og slik at denne blir et helt antall meter per sekund.: 299 792 458 m/s.
17. desember – Tre politimenn og tre andre blir drept, samt 75 såret etter en bilbombe nær Harrods i London.
NOBELS FREDSPRIS:
Lech Wałęsa
VERDENSCUPEN I LANGRENN 1982/83
Aleksandr Zavjalov, Sovjet (menn) og Marja-Liisa Hämäläinen, Finland (kvinner).
VM SKØYTER 1983, BISLETT
Rolf Falk-Larssen verdensmester etter å ha vunnet 500, 1500 og 5000 meter. Det gjør at han bare behøver å fullføre på 10 000, noe han gjør under pipekonsert, og dasser inn til 13. plass. Det fører til at regelen om at tre distanseseire er nok til å vinne mesterskapet fjernes. Tomas Gustafson ville blitt mester etter nåværende regler da han hadde en klart bedre poengsum enn Falk-Larssen etter å ha slått ham med over 36 sekunder (tilsvarer en drøy runde) på 10 000.
NORSK FOTBALL
Vålerengen seriemester.
Moss cupmester etter å ha slått Vålerengen 2-0 i finalen.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool seriemester og vinner ligacupen for tredje år på rad..
