99 album fra brytningsåret 1982 omtalt og tilrettelagt for din glede og irritasjon. Ja, for vi er sikkert ikke alltid enige. Det er som med fotballen. Det ble en del synth å forholde seg til. Jeg var ikke alt for flink der, men jeg forsøkte. Samtidig ga jeg strålende hoppkarakterer til Åge for verdens beste Åge-album.

The Waitresses: “Wasn’t Tomorrow Wonderful?” (Polydor) ******

Etterpåklok:

De tok Harald Hårfagres gate 12C med storm. Passe ruklete postpunk som både snerret og var munter, fremført av jenter helt fri for jentelus. Styrt av uforlignelige Patty Donahue, en slags postpunkens Seinfeld.

Albumet er mest kjente for bitende skarpe “I Know What Boys Like” som leverer passelige avstemte doser flørt og forakt. Det er i det hele tatt mye ung eksistensiell krise her. Musikken sjangler og larmer, men slipper aldri det lekne fliret. Det er nesten som man mistenker dem for å snike seg ned på en jazzklubb i samme øyeblikk som du ser en annen vei.

Morsomt og smart band som dessverre aldri klarte å følge opp denne klassikeren.

Februar

XTC: “English Settlement” (Virgin) ***(*)

Van Morrison: “Beautiful Vision” (Mercury) *****

Simon & Garfunkel: “The Concert In Central Park” (Geffen) ***

Årets gjenforening og bla bla bla. Paul Simon skulle gi en konsert i Central Park, New York 19. september 1981. Art Garfunkel skulle stille som gjeste-artist. Da dagen opprant, hadde det blitt DEN STORE gjenforenings-konsert. Simon & Garfunkel «live» foran øynene på en halv million mennesker. Sammen igjen etter 11 år. Nå vil de fortsette samarbeidet. Og alle hjerter gleder seg. Vel, platen er dobbel. Bok med bilder medfølger. Repertoaret består av en haug Simon & Garfunkel-svisker iblandet Simons solo-stoff, Chuck Berrys «Maybellene» og Everly Brothers' «Wake Up Little Susie».

Og alt stemmer. Perfekt. De lekreste musikere. De lekreste sangharmonier. Nok til at pensjonerte plateanmeldere fra 60-årene styrter jublende ut av skapet så støvet gyver.

Likevel. Jeg klarer ikke å fri meg fra å gjespe. En viss matthet ligger som en hinne over denne lekre nostalgering. Feiring på en avdempet måte, som om alt det disse sangene betydde (eller skulle bety) den gang de ble unnfanget, var forsvunnet bak horisonten. Det er intet inspirert forsøk på å vekke fortiden til live. Derfor blir også original-innspillingene å foretrekke. Der luer nå i hvert fall flammene, og ikke denne høytids-stemte, feterte resignasjon som kun er vakker.

Det må dog tillegges at Art Garfunkels klare korguttstemme er en fryd, en fryd for øret. Han har ikke tapt seg en tone, og finner lekende lett veien i en såpass krevende låt som «Bridge Over Troubled Water».

Der står Simon & Garfunkel i dag. Artisteri. Briljant artisteri. Og det er alt. Det kaller jeg et nederlag.

(Det Nye, 27. april 1982)

En ny Lou Reed? Nei, men en annerledes Lou Reed. «The Blue Mask» er en balanse mellom det bestialske og det vakre. Som før? Nja. I motsetning til tidligere møter med «beistet» Reed, gir han denne gang inntrykk av ikke å leve innenfor den formørkete verden han beskriver. Hans plass nå er i lykkeland, i ektemaken Sylvia Reeds himmelske armer. Han iakttar verdens fortredeligheter, men uten den resignasjon og selvforakt han tidligere la for dagen.

Den mektige «Growing Up In Public» ryddet land for «The Blue Mask». Dog. Jeg synes ikke «The Blue Mask» har den samme intense, avslørende nerve som forgjengeren. Vel er kraften, guts'en, i behold. Men det er noe tuslete og tafatt ved de nakne arrangementene Reed har valgt. Instrumentene har aldri noen forskjønnende funksjon i lydbildet, de får bare gjøre det mest røffe, grunnleggende arbeidet – og resultatet låter som en demo-tape. Hadde det dreid seg om tette, aggressive rockelåter, kunne den sparsomme instrumenteringen mer enn latt seg forsvare. Men her dreier det seg enten om de mest dempete, sakte viser eller om rockere som beveger seg nølende fremover på halv hastighet.

Eneste som utnytter formen, er tittelkuttet, en støtende, rullende rocker smurt inn i feedback og rumlende trommer – og med en Reed som gynger desperat på strofene, mot slutten nesten perforert av gitar-feedbacket.

Men ellers er det noe halvferdig over låtene. Reed har ønsket det slik, og skryter også av at det ikke er noen instrumentale pålegg her (står å lese på coveret).

Vel. Det tilbakeholdne kompet dytter ansvaret over på Reeds stemme. Noen stor vokalist er han ikke, det vet vi. Men jeg må si at han langt på vei klarer å bære det ansvaret som blir hans stemme til del.

«My House» er i så måte LP'ens største overraskelse. En ode til et av Reeds første og største forbilder, Delmore. Teksten er rik, fylt av spenning og mystikk, spekket med skjønne naturbilder og spiritisme(!).

«The image of the poet's in the breeze/Canadian geese are flying above the trees/A mist is hanging gently on the lake» – hvem hadde ventet seg noe slikt av Lou Reed? Med stemmen makter han faktisk å forsterke tekstens poesi, han tøyer den henført mot noe som må kunne kalles vakker sang.

Nesten like vellykket er den av kritikerne så omtalte «The Day John Kennedy Died», en myk, sval vise med tekst som får Reeds stemme til å svulme av vemodige minner. Her presenteres det perfekte menneske og samfunn, den store harmoni, som uoppnåelige drømmer, ren utopi, brakt til taushet billedlig sett av kulen som gjennomboret president Kennedys hjerne i november 1963. Håpløshet, unektelig.

De virkelig grusomme visjoner får også bred plass på LP'en. Men som tidligere nevnt, Reed befinner seg utenfor redslene nå. Han beskriver dem bare, tørt og uttrykksløst. Som alkoholismens avskyeligheter i «Underneath The Bottle» (en tørr, hakkende rocker på halv-tempo), den desperate revolvermann som befinner seg trengt opp i et mentalt hjørne i «The Gun» (mørk, diabolsk stemme over et løst, rustent sørge-komp à la Doors' «The End») og ikke minst «The Blue Mask» som inneholder alt det betente og sykelige folk forbinder med Lou Reed.

Men redningen er nær. Og redningen bærer navnet Sylvia. Reeds hustru og store kjærlighet. Hun dukker opp som den reddende engel i den antakelig selvbiografiske «The Heroine», hun holder ham i hånden i «My House», hun får Lou til å utbryte «I love Women/I think they're great» med en lys, glad latter («Women»). Hun har også fått vår helt til å juble: «I feel like buying flowers/and bring a celestial choir/a choir of castratis (Reeds humor kommer man selvfølgelig ikke utenom!)/to serenade my love/They'd sing Bach for us/and then we'd make love».

Og hun får sin egen sang, «Heavenly Arms», LP'ens avslutningskutt. Et lurvete, syngende komp omslutter her Reeds åpne kjærlighetsbekjennelser. Han ender opp der alt begynner, på det sted som kynikerne velger å fordømme som banalt: «In a world full of hate/love should never wait.»

Ringen sluttet. Lou Reed har reist seg. Selv en kloakkrotte slipper ikke unna når kjærligheten banker bydende på. Og når Sylvias himmelske armer er «strong as the sunset» og «pure as the rain», kan vi forstå at Lou Reed smiler. Han har erkjent kjærligheten som redningen og håpet, den eneste og sterkeste. Der han før ville bukket under i resignasjon og selvforakt, bærer han nå lytteren med seg opp til tonene av hymnen til Sylvia.

«The Blue Mask» er blitt en menneskelig, optimistisk plate som aldri et øyeblikk forsøker å underslå redslene som omslutter oss. Hvilket også gjør den til en realistisk plate. Det er bare så synd at Reed ikke jobbet mer med instrumentering og arrangementer. Hans nakenhet ville ikke lide av «penere» og mer detaljerte omgivelser.

(Det Nye, 27. april 1982)

Nick Lowe: “Nick The Knife” (F-Beat) ****

Haircut One Hundred: “Pelican West” (Arista) *****

Åge Aleksandersen & Sambandet: “.. Dains me mæ” (Norsk Plateselskap) ******

20 - 20 - 19,5 - 19,5 - 20!

Åge, du er verdensmester!

Vi er verdensmestre! Vi er verdensmestre! Bjørges brøl over eteren ljomer ennå. Fire skihopperes triumf innkassert på vegne av en hel nasjon. Var Bjørge interessert i rock, ville ropet tonet ut igjen – over berg og daler, fra Vinstra til Gol. For Åge Aleksandersen & Sambandet fortjener alt det gull du kan øse over dem.

«Dains me mæ» er kanskje den første norske plate som står distansen uten at kritikeren føler seg nødsaget til å trekke nisseluen over ørene og henfalle til patriotiske unnskyldninger. «Dains me mæ» er rock i verdensklasse. Den vibrerer i takt med rockens innerste vesen, og gir lytteren denne altfor sjeldne frysning på ryggen og saliggjørende aha-opplevelsen.

«Dains me mæ» er ingen moteriktig piknik ut i mørke blindgater av frykt, larm, kulde og svulmende oppkast. Den knerter ikke ut politiske resolusjoner på løpende bånd. Den gir ikke monotone surrogater for følelse. «Dains me mæ» er følelse. Den er trygg og varm fordi den bærer bud om å høre hjemme et sted. Og den er ekte fordi den gjennom angst-tåken evner å beholde troen og håpet. Åge er ikke blind for nåtidens redsler, men han ser litt lenger enn sine samtidige. «Dains me mæ» er mulighetenes dans, en oppreist hyllest til livet og mennesket; uten positivisme kan man intet utrette, uten kjærlighet blir hatet enerådende, uten håp blir resignasjonen (og destruksjonen) tidens herre. Åge er seg ANSVARET bevisst. Det er hemmeligheten.

Mye vann har rent gjennom Nidelva siden «Ramp». Og mangt har skjedd med Åge & Sambandets forhold til sin «sound». Ikke at de har kuttet kontakten med fortiden. Hvordan kunne de vel gjøre det? Åge & Sambandet har for lengst definert sin plass i rocken. De står hvor de sto og de alltid bør stå. For Åge & Sambandet er en del av rockens innerste, tidløse vesen – denne diffuse, men sterkt følbare tråd fra 50-årene og fram til i dag. Denne vei som også blir (eller er blitt) tråkket av The Band, Gary U.S. Bonds, Bruce Springsteen og ikke minst ringreven selv, Bob Dylan. Fellesnevneren er som man ser AMERIKANSK. Og det har noe med amerikansk myte og historie å gjøre. Igjen dunkle begreper. Men følbare for enhver som har kjent rockens brennende kyss på sin panne.

Men nå mister jeg nesten tråden. Det jeg ville si er at Åge & Sambandets «sound» er forandret. Tidligere foretrakk de en tørr, trang og røff «sound» som nådde sitt høydepunkt på «Ramp». Øvingslokale-lyden.

Den er her ikke lenger. Og jeg savner den ikke nå som «Dains me mæ» fosser ut av høyttalerne. Åge & Sambandet har vokst. Det samme har lyden. For første gang (?) tar de i bruk hele stereo-landskapets bredde. Og de smører med dødsforakt på med ekko og lyd, lyd, lyd. Faren er selvsagt smørje-syndromet, overdådighet henimot pinsel. Men så langt går aldri denne gjengen. Og tromme-sounden blir aldri så Spectorsk.

Nå skylder jeg å gjøre oppmerksom på at «Dains me mæ» er to LP-plater. En innspilt i studio, én live (Vestlands-turneen i november 1981). Den skamros jeg hittil har festet til papiret gjelder studioplaten. Konsertdelen betrakter jeg som en bonus, men det skal jeg komme tilbake til.

Altså. Studioplata. De beste låtene: tittelkuttet, «Hain va sju», «Rio de Janeiro», «Bærre liv», og «Det finns en sang bortom fjellet». Alle går i mellomtempo med rock-balladens gylne ingredienser til stede i rike monn. Bass-trommen trår inn høyttaler-pappen med taktfaste BUMP mens resten av trommesettet drønner og kastes i ekko mellom lydbildets bakre vegger. Resten av Sambandet pluss Åge «tar av» fra dette stø grunnkompet i en skjønn brottsjø av virvlende orgeltoner (som Al Kooper hos Dylan), glassklare pianotoner, glansfylt klingende 12-strengs gitar (McGuinn og Byrds revisited!), denne snatrende, fuktede rock'n'roll-saksofonen som kan spjære den sorteste natt, og første-gitaristens lekne vandringer (i «Han va sju» tørt, kneppende med lærsmak à la Robbie Robertson/Band og kanskje litt Knopfler). Det stiger, stiger og løfter Åges stemme mot til nå ukjente høyder. Mannen synger faktisk for første gang, med en vever, sår og klagende stemme som rommer alt denne platen formidler av fortvilelse og glede. Den som ikke blir grepet av Åges sang i «Bærre liv» er et kynisk, hårdhudet menneske!

Men ikke nok med dette. Disse fem låter hadde ikke fått undertegnede til å reagere så hysterisk begeistret om de ikke også hadde vært svøpt rundt noen aldeles uovertrufne MELODIER. Det er nemlig det som er så forheksende. Alt stemmer. Her er melodi og refreng, her er lidenskap og oppriktig følelse, her er stemning. Åge & Sambandet treffer lytteren akkurat der han er mest forsvarsløs.

Melankolien, gråten som ligger strofene, den milde deltakelse ikke minst den toneangivende hellige feiring av livet og håpet. Det angår deg så pokkers inn i sjelen. Og gjengen gjør det hele så enkelt og elegant at det får utøver og mottakers hjerte til å slå i takt. Samhørighet, det er hva disse låtene gir, og en oppløftet titt over åsryggen som skiller oss fra morgendagen.

Det gjelder også tekstene. Enkle, men aldri for konkrete strofer, som gir rom for mer enn grunne tolkninger. Tatt som de står på papiret, virker de kanskje mer negative og håpløse enn det jeg har skissert ovenfor. Men mellom linjene har Åge klart å legge igjen en menneskelig varme som Sambandet forsterker gjennom de enkelte sangenes arrangementer. Mesterlig er «Han va sju», der Åge skildrer den angst som den oppvoksende slekt føler i dag, angsten for noe de ikke forstår, noe som TV og aviser pøser over de tusen hjem, noe som selv ikke en sju-åring kan unngå å oppta i seg. I ren Dostojevskij-stil klarer imidlertid Åge å vende sangens stemning med en eneste linje, den siste. Sangen er mer enn søt. Den er svimlende!

Og når vi er inne på angst. Jeg tror sjelden jeg har sett noen klare å beskrive dette på en så fin måte som Åge gjør i «Bærre liv». Den teksten står utmerket også uten musikalsk innpakning. Poesi! Jeg har videre sans for «Det finns ein sang bortom fjellet», som ved første øyekast nok kan virke banal, men som snart vokser fordi Åge beskriver noe helt personlig på en gjennom ærlig måte — turnélivets pris for en som med desperat vilje også opprettholder et normalt familieliv.

Og «Rio de Janeiro», en kostelig sak om hva en musiker kan oppleve når han ligger på veiene på Vestlandet i tett og vått snødrev og alt kun er grått og trist: så toner Rio de Janeiro fram som et strålende fata morgana (og sangen skifter fra sitt rastløse klimprende rocke-sug til lystige latin-amerikanske rytmer og Åge synger «Rio de Janeiro, corcovado») — hvilken assosiasjon (hvor fikk du det fra, Åge?) — hvilken hallusinasjon!

Studio-LP'ens resterende fire kutt er av ringere kvalitet — skjønt dette på ingen måte ødelegger hovedinntrykket. Instrumentalen «Gamle Svarten» følger opplegget fra «Ramp» med «Alperosen», artig fyllkalk med sirkus-smak. «Barnehen- der» har en fin melodi, men litt for konstruert tekst som hevder at den forteller mer enn den gjør («du driv med din resolusjon/mens vi har nådd en konklusjon» … Hvilken?). Til slutt har vi to låter, «Rene Reidar» (neppe særlig vellykket tekst) og «Frihelga mi – uhr», som begge fremlegges i veldig standard rock'n'roll arrangement; intet til, intet fra — småanonymt.

Over til Vestlandet. Åge & Sambandet live. Kjent stoff spilt som ventet, får vi vel si. Aldri kjedelig. Men selvfølgelig helt overskygget av det studio-platen bød på. Gruppa jobber hardt, det rocker med sprut — men tendenser til mas og kjas kan iakttas. Åge & Sambandet er en flott live-gjeng, men du må se dem. Uten den visuelle kontakten får svakhetene plutselig betydning. «Gøril» med full allsang fant veien. Den søte ode til Halden-cowboyene våre, «Saturday Night Cowboys», likeså. Prudence-låten «14 Pages» blir godt tatt vare på. Og selv uten visuell kontakt, smitter moroa fra «Blue Moon Of Kentucky» (sunget av Bjørn Røstad) og «Promised Land» (sunget av Lasse Hafreager) over. Og fjorårets single-kutt «Blått Hav» og «Kom Bli med mæ no i natt» fremtrer i forbedrete utgaver. Førstnevnte fortjener endog en plass blant Åges klassikere. Like fortrolig blir jeg ikke med den heseblesende «Wash My Hands» og Dylans «Love Minus Zero/No Limit» (som Åge har stykket sjenerende opp). På den annen side. Finnes det noen norsk live-LP som er bedre enn denne? (Tyst i salen.) Enough said.

Avrundet gjentar jeg atter: «.. Dains me mæ» er rock i verdensklassen … med litt salt vestlandssludd på kjøpet. Åge & Sambandet har funnet den kongelige «sound», den ville, kvikksølv-skrimrende (sa ikke Dylan noe sånt om «Blonde On Blonde», hæ!) — Springsteen har noe av det, og i aller høyeste grad Dylans «Street Legal». Og likevel, «Dains me mæ» er så norsk som teleløsning og Bjørge. Gullet er på norske hender.

(Det Nye, 6. april 1982)

Ole Paus: “Noen der oppe” (Parlophone) ***(*)

Ut av revyens korridorer kommer Ole Paus. Mildt distré og nærsynt bak den hese strupelyden som kalles stemme. Han vil noe igjen. Lysthuset ble ham for trangt. Muligens vil han like å tenke at han med denne sin nye LP har gjenfunnet sitt gamle, luciferiske Jeg. Den krasse tidskommentator, den spotske åndsprofet — mannen med horn. Det råtne egget i borgerskapets sufflé, saltet i revolusjonskomiteens sår.

Og på sett og vis er han tilbake. Svingende svøpen over det norske folks bedervede moral. Her avdekkes holdninger foran speilet; nordmannen tar seg forpint til pannen. Å se seg selv er ikke alltid et vakkert syn. Paus' spott har beholdt sin knivskarpe, livsfarlige undertone av humor. Det øker effekten, og gir hans forakt grusom tyngde. Hans takling av den meget omtalte Maridalssaken er kostelig, helt uovertruffen: «Lystig purk på piknik» («køllene dingler muntert i bandolæret»). Svakere er han ikke når han inntar rollen som stemmen fra den tause majoritet. Ole liker denne revy-inspirerte formen, det er ikke grenser for hvor mange avskyelige holdninger han får avdekket ved å bruke karikaturens brutale lystighet. Det skjer i «Hvem er den mannen», «Bare» og «Alt var mye bedre under krigen». Sistnevnte byr på de sterkeste strofene. Men en viss språklig inkonsekvens og ikke minst den (utilsiktete?) kontrasten mellom første og de resterende vers, får sangen til å sparke seg selv bak.

Ellers får vi noen fine Paus-bekjennelser. Tidvis nesten overbrodert med humor («Åh, Sonja!»). Andre ganger føres vi rett inn i hjertet av den dunkle, berettende Paus-poesi. «Så mange lys» (særlig den) og «Smil til meg» berører vakkert de lune bilder og vare følelser. Her viker Lucifer for engelen i Paus (ingen fallen engel, altså).

Platen avsluttes med en veldig typisk hymne fra vår distré helt. Med hård hånd fører han Bibel-symbolikk inn i pissoarets stank, ånd og materie i et virkningsfullt møte — «Utgangssalme».

Alt såre vel? Nei, dessverre. Vel får Ole ordene til å svi og klø, men musikken svinger ikke. Og på tross av at han har høvlet seg ned på rå, uslepne tomter. Oles stemme rir plaget og radbrukket over taktmarkeringene. Her og der skraper det i gir. Joda, man fornemmer en vilje her, en vilje til å skyte mot det enkle, det rytmiske. Pilen peker på rock og rhythm & blues. Men musikerne stritter imot. Eller snarere de spiller rock på en overbærende, kantete måte. Deres bakgrunn slår igjennom som hissige utslett. Her er folk som mestrer de bolde arrangementer (Bjørn Kruse, Fred Nøddelund f.eks.). Her er folk som får jazz-klubbene til å knake (Knut Riisnes, Pål Thowsen, Sveinung Hovensjø m.fl.). Her er i det hele tatt folk som er flinke til veldig mye. Men de kan ikke rock. Og da hjelper det ikke at selv Jonas Fjeld og Bent Bredesen har mønstret på. Alt er så til de grader pakket inn i larmende blåser-arrangementer og huiende jentekor at det ramler ut i en smørje av funk(!), jazz/blues(?) og slepent syngespill.

Spontanitet og livsbejaende fartsflyt, hvor ble det av? Musikken er mer revy enn godt er. Den slentrende karikatur fremfor det galopperende vanvidd. Ung musikk er det ikke.

Oles stemme og tekster har fremdeles den brennende hunger i seg. Men savnet etter forløsende musikalsk innpakning er skrikende. Jeg kan ikke fri meg for å drømme litt. Drømme om hva Ole kunne ha gjort. Hvilken plate ville ikke dette blitt om Ole Paus hadde fått med seg Åge Aleksandersen & Sambandet i studio! Rock'n roll er noe du lever i og med, det er ikke et «Husker du» for musikere med dårlig hukommelse!

(NB! Denne plateanmeldelsen er så subjektiv og rommer så meget av hva jeg ønsker at jeg ser meg nødt til å oppfordre leseren til å høre LP'en selv før han gjør seg opp noen mening. Det er meget mulig at en positiv overraskelse venter!)

(Det Nye, 13. april 1982)

Gary Holton & Casino Steel: “Holton & Steel Part II” (Polydor) *****

Våre to desperados og kvinnebetvingere rider seiersikre inn i byen med solen i ryggen. Og man forstår dem. «Holton & Steel II» følger oppskriften som den første LP'en antydet, og den har tyngden og krydderet som forgjengeren manglet. Noen ny «Ruby» får vi nok ikke, men til gjengjeld serveres vi jevnhet av høy kvalitet. Duoens tyvaktighet bærer fristende frukter.

Peil inn side 1, og du skjønner hva jeg mener. Først – en habil versjon av «No Reply» med Holtons sagbruk-stemme snøftende i hælene på Lennon. Så «Daddy, Don’t Cry», tåreballaden som rapper stemning og nøkkelstrofer fra Rolling Stones' «Fool To Cry» (hvilken kostelig frekkhet!). Deretter tåkelegges røttene en smule, men ikke nok til at man ikke forbinder «She's No Angel» med «Sorrow» og «The Next Best Thing» med Small Faces' goodtime anno «The Universal».

Siden avsluttes med «Ghostriders», lagt på det rastløse grunnkompet til «Ruby», og med det tilbakevendende «yippi-ya-hey» som uimotståelig åte. Og dette var bare LP'ens første side!

Side 2 er kanskje ikke fullt så jevn, men «Alone in San Antonio» og «Mary-Ellen Jones» bør absolutt nevnes. Ellers vil jeg si at gitararbeidet er uovertruffent LP'en igjennom fra det syngende, skjøre til det feite, brustne, og med steel-gitaren som den glidende «i» under prikken. Strykerne er dessuten langt bedre inkorporert i lydbildet enn de var på den første LP'en.

Og gledeligst av alt: denne gang er ikke bare cover-versjonene best, både Casino og Gary har signert noen av perlene – hvilket lover godt for neste porsjon rig-rock.

(Det Nye, 27. april 1982)

Mars

Jam er blitt mer desperate. Det gir seg utslag i denne platens rastløse jag inn og ut av nye stilarter, tekstenes feberaktige angst for alt som smaker av fremtid, lydbildets istykkerslåtte kaos. «The Gift» er The Jam fanget i en villmannsferd, alltid panisk på spranget.

Flere steder forsøker man seg på funk, men det er desperasjon og ikke soul i disse spisse, larmende lydene og de hysteriske messingblåserne. Som oftest blir resultatet en eggende prøvelse for sansene, man kastes tilbake og suges inn. Best representert kanskje ved LP'ens to singlekutt, «Precious» og «Town Called Malice».

Men gruppas byggverk knaker faretruende i sammenføyningene, og i «Trans-Global Express» raser det bokstavelig talt sammen (tekstens opp-alle-jordens-bundne-treller-klisjé gjør ikke saken bedre, så banalt naiv har Weller sjelden vært).

Man kan for øvrig se at Weller har slitt en del med tekstene, og det er ikke alltid slitet har båret frukter. Jeg synes f.eks. at fargeblandingen sort/hvitt neppe er et særlig positivt ladet bilde, selv om Weller mener det i låten «The Gift» – resultatet blir som kjent grått, dessverre en dekkende beskrivelse av mange av LP'ens tekster.

Likevel har jeg sans for LP'en – den formidler nemlig på en overbevisende måte klaustrofobi (hvori opptatt angst, selvfølgelig), og dermed forteller platen noe ekte om hvor The Jam og en stor del av Vestens ungdom står i dag.

Jo, The Jam orker fremdeles å styrte seg fremover gjennom samtiden.

(Det Nye, 22. juli 1982)

***Og inne i den stripete posen lå dette coveret.***

Spandau Ballet: “Diamond” (Chrysalis) **

Richard & Linda Thompson: “Shoot Out The Lights” (Hannibal) *****

Mike Oldfield: “Five Miles Out” (Virgin) *****

Og Mike Oldfield skriver «verker» igjen. Hele side 1 opptas av et sådant – «Taurus II». Et typisk stykke Oldfield-musikk som beveger seg i bølger, et tema utforskes til bristepunktet før det forløses, stillhet inntrer, og et nytt tema materialiserer seg.

Musikken er å likne med havets ferd mot land, bølgen som vokser og vokser inntil den splintres mot klippene med et drønn, det tyste åndedrett mens sjøen trekker seg tilbake i venten på neste bølge. Oldfields tverre, tørre gitarsound er intakt. De pulserende rytmene. De klare kvinnestemmene. Folkemusikk-elementene (hvori opptatt sekkepipe og fløyter).

Et vakkert, romantisk hele – Englands grønne, duggvåte enger badet i solens første stråler. Absolutt en av hans mest tilfredsstillende komposisjoner.

LP'ens høydepunkt er imidlertid ett av de fire enkeltstående kuttene på side 2, nemlig «Five Miles Out», som er så gigantisk produsert/arrangert og så full av overraskelser at man stønner etter mer når flyduren fortaper seg og stiften legger seg til hvile mot innerste rille.

(Det Nye, 15. juni 1982)

The Beatles: “Reel Music” (Parlophone) **

Så er det tid for å stable en Beatles samle-LP på beina igjen. Denne gangen er temaet filmmusikk — altså musikk fra de fem Beatles-filmene «A Hard Day’s Night», «Help!», «Magical Mystery Tour», «Yellow Submarine» og «Let It Be» (men ikke fra den sjette, «Beatles Live At Shea Stadium»!).

14 låter, inkludert tittelmelodiene fra nevnte filmer. Alt finnes allerede på x antall samleplater, dessuten er det ikke filmversjonene av «Let It Be» og «The Long And Winding Road» vi får, men Phil Spectors tungt orkestrerte etterpåkloke versjoner.

Omslaget er laget av en usedvanlig dårlig portrett-tegner som dessuten vet forsvinnende lite om menneskekroppens proporsjoner. Det medfølgende programmet vier to sider til hver film, både i tekst og bilder. Teksten er full av uriktigheter, og bildene er ganske «skitne» reproduksjoner (antakelig har man avfotografert gamle covere etc. i stedet for å bruke de originale filmene).

Fra ende til annen et beklemmende halvhjertet produkt. Musikken er selvfølgelig god nok, men den finnes allerede tilgjengelig på så mange plater at verden burde vært forskånet for «Reel Music».

Om nå EMI bare kunne gi ut noe av Beatles-materialet som aldri har sett dagens lys. «Get Back» (den opprinnelige før-Spector-versjonen av «Let It Be») hadde vært en fin begynnelse.

(Det Nye, 29. juni 1982)

Talking Heads: “The Name Of The Band Is Talking Heads” (Sire) ****

David Byrne og hans snakkende hoder blar gjennom utklippsboken, hvilket resulterer i et dobbelt konsert-album der LP 1 inneholder opptak fra 1977 og 1979, mens LP 2 konsentrerer seg om 1980—81. Jeg hadde nesten glemt hvor gode det «gamle» Talking Heads var, men LP 1 rusket sannelig opp i hukommelsen. Byrnes stemme er i det desperat psykopatiske hjørnet, gitaren er råttent «twangy», og resten av kompet skjener gatelangs som en sjømann på galeien.

De senere opptakene (LP 2) ga meg ikke den samme glede. Rytmene og Afrika overtar, gitaren sendes hit og dit, congas-tromme-koret stønner, og Byrne snapper etter trommestikkene — uten at det blir fremdrift i det. Teknikk og feedback er ikke tilstrekkelig når her mangler både temperament og humør. Byrne finner ikke Dr. Livingstone på denne ekspedisjonen. Muligens er lydkvaliteten medskyldig. Jeg foretrekker i hvert fall de eldste opptakene (+ «Take Me To The River» — den har tyngden og gospel-gløden!).

(Det Nye, 15. juni 1982)

***Baksiden - eller forsiden, hvis du liker LP 2 best.***

Alan Vega: “Collision Drive” (Celluloid) *****

The Fun Boy Three: “FB3” (Chrysalis) ****

The Residents: “The Tunes Of Two Cities” (Ralph) ******

Kapittel 2 i trilogien om møtet mellom to forskjellige kulturer, krigen og deres undergang. Skjebnetunge, mørke saker. «The Tunes Of Two Cities» er tekst- og ordløs. Kun instrumentaler. Kulturene kommer til orde annenhver gang. Først de som minner sterkt om Vesten, dog i Residents' typiske karikerte, illevarslende spydige fasong. Musikken grenser opp mot Glenn Millers swingjazz — kledd naken, og ikke så rent lite skakk, gjerne representert ved saksofon og xylofon. Gradvis tipper det over mot gammeldags rock'n'roll/boogie — med en frynsete, anstrengt gitar slengt inn for syns skyld.

Muldvarp-kulturens bidrag er selvfølgelig mer fremmedartet: underjordiske lyder, mørke skred, tonene fra en luftvern-sirene, rare trippelyder (som listet et vesen seg rundt i skyggene) — atmosfæren er fra muldvarpenes side grå og gledesløs, man ser for seg en uendelig rekke av krumbøyde, identitetsløse slitere på vei til og fra, til og fra gruvene. Den vestlige varianten er pynteligere, mer løssloppen (om Residents kan bli det!) — virkelighetsfluktens lakkerte overflate, skjulende en like himmelropende tomhet som muldvarpenes tungsindige dødsdans.

Begge kulturer skildres som noe som har vært, noe som bar sin egen dødsdom med seg inn i skjebnens ventende fangarmer. Rart, dystert. Urovekkende. Undertonen er en blanding av noe ugjenkallelig og pur, kvelende angst. Man går ikke umerket fra denne Residents-platen heller. For folk som tør ta en sjanse, er den ikke til å komme utenom. Men folk som foretrekker melodier og liflige musikere, har neppe noe å hente i denne krypten. Her er så mørkt, og det drypper fra veggene.

(Det Nye, 27. juli 1982)

Wave: “From Our Garden …” (Onion Music) ****(*)

Jordnært. Mangfoldig. Røft. Søtt. Dekkende ord når Waves debut-LP skal granskes. Lillestrøm-gjengen vet hvor de setter føttene. Og det på tross av at trommene låter papp og bassen tvinner seg rundt gulv-bordene i grumset vibrasjon. Det de presenterer, er skisser. Fargeklatter som slynges tilfeldig(?) mot lerretet. Lett sprøtt. Lett ukonvensjonelt. Men med røtter.

Hans F. Løkens manierte, gapende stemme lar seg neppe stoppe. Og kompet ruller og driver fra det tullete til det rå, rockende. Låtene brytes uanmeldt opp av rare eller sukkersøte små-temaer, for å rase hodestups inn i neste kutt, og klubbstemningen er der igjen.

Av og til får jeg en svak følelse av Pretty Things/Public Enemies. Andre ganger minner påfunnene om slikt du kunne vente på en Monkees-LP. Og midt opp i alt sammen kan Wave trekke Police etter halen tvers gjennom det burleske lydmaterialet.

Egentlig er de fleste låtene mer standard, mer konvensjonelle enn du kan få inntrykk av her. Men Wave sørger alltid for at det skjer noe før låtene ramler ut i klisjeenes verden. Det kan være rytmen (som plutselig spreller stakkato), det kan være fargeleggingen av Løkens stemme, og det kan være tekstene.

Tekstene er på engelsk, ofte bygd rundt klisjé-strofer, men satt sammen på en måte som grenser mot sanseløs galskap.

Å si at platen er variert er ikke å ta for hardt i. Spennende, morsom, uventet. Det er mitt inntrykk. Og da gjør det ingenting at Wave foreløpig ikke er altfor spennende som instrumentalister. Det kan de ta igjen neste gang.

(Det Nye, 11. mai 1982)

Plann: “Elektra Elektra” (AB Records) ****(*)

Om en bande gregorianske munker fikk cowboy-vyer («yippi-ya-oo») og nonnene slo seg over munnen i sprelske indianerhyl, mens en solformørket, farlig bass grov ut et dunderriff og rytmen ryddet gulvet for robotenes disco-dans og gitarene slo mot rutene som tynne kvister i høststormen — vel, så ville det låte som Planns nye single «Cherokee». Låten åpner også gruppas debut-LP. Og det er bisarre lyder i vente.

Lillie-Ane Johansson bruker stemmen til mye rart — minst til formidler av ord, mest til formidler av lyd og stemning. Hun hulker og joiker, nynner og stønner, satser i trampolinen og gjør helskrudde engelskmenn. Forfører, henfører. Avviser, forviser. Men hvorfor i all verdens rike har gruppa mikset henne så langt inn i bakgrunnen? Det er jo hun som gir dette golde, rare kompet farge!

Kompet, ja. Tungt og brutalt dunker grunnrytmen — i klart slektskap med tidens syntetiske modernisme. Dog med mange uventete sidetrinn, og med en sprø, rå gitar som følgesvenn. Bak ligger en lett blanding av gitar og synthesizers som løkker seg i hverandre, roterer oppover, eller skrider majestetisk og uanfektet over den brutale disco-beaten. Litt blipp blipp også. Det er klart. Og hutrende stemmer som synger noe, men det er vanskelig å høre hva. Det kommer liksom fra en dyp, gruoppvekkende sjakt. Der nede lar også de nevnte gregorianske munker seg høre nå og da med en dyp brumling.

Min innsigelse blir at miksen har gjort musikken vel uniformert og lik, de fine innslagene av melodi representert ved stemmene, og særlig Lillie-Ane — får av en eller annen grunn ikke lov til å komme ordentlig fram i dagen. Planns styrke fordunkles med andre ord. Og det er synd.

(Det Nye, 11. mai 1982)

April

Bedervet kjøtt, dødslengsel og Satans komme!

Kjøtt døde. Og Kjøtt gjenoppsto. Som Montasje. Som 3. Modul. Som forvirring i navn og toner.

«Presence» er kompaniets nyeste vinyl-abstraksjoner. Musikken rykkes ut til sidene. Tidvis usedvanlig vanskelig tilgjengelig — eller kanskje krevende er et bedre ord. Gaarders eksperimenter med rytme tar form av et opprør mot konvensjonelle rocketunneler. På «Presence» er det rytmekrig. Et bankende villniss, feberhett kriblende, et virvar av trommer og perkusjon gjennomboret av messende stemmer — og brutalt dreide gitarer. Nå og da vibrerer hele lydbildet avsindig, og det kreves meget av lytteren om han skal holde det ut.

Then again. Andre ganger sporer bandet inn på noe som minner mistenkelig om majestetisk, sugende rock. I noen låter oppstår det som flekker. Men i «Nykter» er det helt gjennomført. «Nykter» er en av de beste låter Magazine aldri laget. Den durer rett til himmels på jern og stål og suges inn i det fjerneste sorte hull med et SVUPP!

Men så raser vi tilbake til montasjørenes atonale vanvidd. Og veggene sprekker.

Den musikalske siden av «Presence» tør være sterk nok. Men for mitt vedkommende er det tekstene som gjør den til et monument. Og her er det bare å bøye seg. Helge Gaarder har utviklet seg med lysets hastighet. Han er ingen dilettant lenger (selv om han nå og da beveger seg på grensen), ordene tar formelig fyr. Gaarders visjoner er skarpe og intense, påtrengende inntil det ubehagelige. Jeg liker ikke det jeg hører. Men jeg slipper ikke unna. Gaarder engasjerer. Han sier noe om vår tid.

Det første som slår en, er tekstenes totale mangel på håp — enn si tro. De speiler den definitive kollaps. Dekadanse som ... ja, pervers nytelse. Gaarders bilder er avsjelet, klinisk renset for liv, kjemiske og desperat abstrakte. Han benytter en filmteknikk i sin fortelling, et zoom-vanvidd som feier over partikler og flater. Det er siklende galskap. Det er Jægers syke kjærlighet erstattet med syk tomhet. Frosset materialisme. Gaarder skrider gjennom luften som beskrives som noe håndfast fysisk:

«Jeg ser vinkler og partikler, jeg skjærer meg vei.»

Andre steder blir luften glass — gjennomsiktige vegger som isolerer individene. Det er ingen kontakt, ingen berøring — bare fordreide ansikter presset mot vindusruter.

En naturlig utgang i dette marerittet blir selvmordet. Parallellen til Jæger-bohemen igjen. Gaarder beskriver det feberhett malerisk i “Sug” der strofene snubler over hverandre i panikk mot forløsningen — en togtur inn i fortapelsen.

«Jeg drikker for å huske / jeg drikker for å dø / this is my hell.»

Gaarders versjon av dagens menneske er en grådig, selvødeleggende maskin som destruerer alt på sin vei, hvis eneste nytelse er vissheten om at også andre fryser («så fint å se at du fryser»). Det han ser, er restene, det som blir igjen når sjelen er svidd ut av mennesket, når menneskelighet er blitt en klisjé som kan risses inn på pissoar-vegger. Og det landskap han skuer er av betong og is, døde monolitter blant hvilke zombier med tomme øyenhuler vandrer uten mål, uten mening, uten håp, uten fremtid.

Ubevisst eller ikke, dette er ikke bare en skildring av kapitalismen, det er en skildring av hele det verdensbildet den moderne vitenskap har gitt oss, og som nå gradvis blir virkelighet. Mennesket etterlatt for seg selv, med seg selv, uten himler, uten åndelig ballast. Det er mennesket beskrevet som sotpartikler svidd inn i en glassblokk for all ettertid. Som Lots hustru ble til en saltstøtte. Som trollet blir til stein når solen rinner. Det er hva som skjer når mennesket vil styrte Gud fra himlene og ta hans plass.

Gaarder lar den franske poeten Rimbaud oppsummere «Presence»s redsler — gjennom et fragment fra diktet “En årstid i helvete”. Her river mennesket englene ned fra himlene, jager skjønnheten fra seg, kveler gleden og håpet — hyller seg selv som universets herre, og gir seg selv, i et glimt av klarsyn, navnet Satan. Ja, materialismen er satan-dyrkelsens skalkeskjul.

Rimbauds sjelerop: «Jeg har fått nok, jeg er fanget i hvitt. Stillhet!»

Slik er Presence. Et ras gjennom livets blindgate der bildene flimrer forbi — minnet om en divan, et løpsk tog, skyer av frostrøyk, giftig alkoholdamp, ruvende kjønnsorganer («reisning» er virkelig noe for sedelighetspolitiet!) og smerte, hvitglødende smerte. Forvillet, forvitret, fortvilet. Frostrier og feber. Hvor ble menneskets indre vesen av?

Presence er mer Low enn Bowies “Low”. Den er mer kjemisk fri for menneskelighet enn en saltgruve radioaktivt avfall. Og Gaarders stemme er vår guide i ødeland, stigende og synkende, fra desperat, hulkende hysteri til morbid, anstrengt mumling.

Presence er fortettet håpløshet. Uten lys for enden av tunnelen. Og fullstendig blottet for humør (det sier seg selv). Det er et fortapt individs grusomme kvaler, angst og hat. Blåst ut fra pestens sentrum, helt uten noe overblikk, men samtidig grenseløst, ja, skremmende ekte. Ren skildring, ingen løsninger, ingen spørsmål.

Det er en plate som utfordrer lytteren — ikke bare til å ta stilling, men til å presse seg selv til et overblikk som Gaarder ikke makter. Han vil sikkert ta avstand fra mine fortolkninger, men det rokker egentlig ikke ved det jeg har skrevet. Helge Gaarders styrke er ikke den klare, nøkterne bevissthet, men en helt enestående evne til å skildre, pøse seg selv og sitt kaos over lytteren.

Han er det han skriver. Det blir lytterens oppgave å skape orden i visjonene. Gaarders kunstneriske temperament er, som man skjønner, hans største fiende og sterkeste våpen.

(Det Nye, 25. mai 1982)

Jethro Tull: “The Broadsword And The Beast” (Chrysalis) *****

Det nye Jethro Tull skuffer neppe de trofaste fans. Ian Andersons varemerke er her, den virvlende langfløyten, melodiene som snor seg hit og dit, fra enkle til kompliserte partier. Og ikke minst tekster som henter sin inspirasjon fra gamle sagn-sirkler, det dunkelt mytiske og det magiske.

Det som er nytt her, er en langt mer punchy tromme-«sound» og en utstrakt bruk av synthesizers. Dessuten synes jeg at mange av melodiene er forbausende fengende og selvstendige. «Slow Marching Band» for eksempel, er rett og slett en meget vakker ballade (!). La meg også få med at gruppa betjener seg av fine korharmonier både her og der.

Alt i alt en variert kvalitetsforestilling, fra det romantiske til det harde. Jo, Jethro Tull har livets rett.

(Det Nye, 25. mai 1982)

John Cougar: “American Fool” (WEA/Riva) ***

Madness: “Complete Madness” (Stiff) *****

Madness er en slagerfabrikk. Deres styrke er singler. Følgelig bør dette være den perfekte Madness-LP, for den inneholder samtlige av deres single-hits pluss pluss. 16 kutt i alt.

Man bøyer seg for deres udiskutabelt kommersielle instinkt, her triller refrenger og hektende riffs deg lystig forbi. Man lar seg besnære av arrangementenes cockney-humor. Det er mer musichall og torghandel enn Jamaica i disse låtene. Rytmen hopper stakkåndet og rar rundt i B-filmenes snuskete, fascinerende bakgater. Pittoresk. Lystig.

Og tro endelig ikke at Madness er et ska-band. Denne LP'en beviser at de er så mye, mye mer. Britiske til fingerspissene; kombinasjonen kommersialitet og humor kan aldri slå feil; på murstein gror drømmer.

«Embarrassment», «My Girl», «Baggy Trousers», «The Prince», den tøysete mystiske instrumentalen «Night Boat To Cairo», «Grey Day» og «One Step Beyond» er noen av mine favoritter.

(Det Nye, 31. august 1982)

Paul McCartney: “Tug Of War” (Parlophone) ******

Full klaff for Paul McCartney!

Endelig får Paul McCartney alt til å stemme, og DET NYE jubler. Vi unner mannen en suksess etter all den som oftest ufortjente kritikk som er blitt ham til del gjennom årene.

«Tug Of War» er ikke rock. Men den som ikke lar seg tenne av platens kvalitets-melodier, er en grinebiter. Og hvis ikke «Tug Of War» selger millioner, er verden full av grinebitere. Velbekomme.

Med Lennon i graven og The Beatles hensunket i 12 år gamle minner (og vel så det), bør vel tiden være inne for å ta Paul McCartney som den han er. Han trenger ingen eksorsist. Hans posisjon på kartet er nå definert av to håndfuller solo- og/eller Wings-plater. Vi krever ikke undre av ham lenger, vi krever ingen ny «Revolver» eller «Sgt. Pepper». Vi nøyer oss med en god plate som inneholder alt man kan kreve av en dyktig håndverker og sangsmed.

Hvorfor i all verden kle opp en fyr som aldri har vært på sjøen som matros – som McCartney selv uttaler i «Dress Me Up As A Robber» på den nye LP'en «Tug Of War». Han er den han er. Han gjør det han kan. Bør vi ikke i disse tider rose et menneske som med slik åpenhet og ærlighet frivillig legger hodet på blokken? Har du hjerte til å gripe øksen? Jeg har det ikke. Å henrette en hverdagshelt er ikke min stil. For, ja, McCartney er en sorts helt. Han slår seg ikke på skjoldet. Hans krig er hjertets krig.

McCartney er ingen blind mann. Han ser like godt som oss andre at verden ikke har det godt med seg selv. Men han har aldri vært noen flink politisk talsmann, da ender han opp i sjabloner. McCartney opplever verdens mistrøstighet gjennom hjertet – ikke gjennom den tørre fornuft. Jeg ser faktisk ikke noe galt i det. Verden har ikke fått nok av «idiotiske kjærlighetssanger». Den kan aldri få nok av det. Her ligger Paul McCartneys misjon. Han møter det onde med det myke. Den andre siden av kampen får andre som er bedre egnet, ta seg av. Politiske idealister finnes overalt, velsignet være dem. Men glem aldri at Paul McCartney også er en idealist. Han tror på det han synger – i motsetning til dem han så urettferdig blir plassert i bås med.

«Tug Of War» inneholder ikke overraskende en hyllest til John Lennon, «Here Today». Og nettopp her viser McCartney at sentimentalitet og enkelhet kan funksjonere bedre enn all verdens dypsindigheter og dirrende oppstyltethet. Med noen få, betagende strofer oppsummerer han sitt høyst personlige forhold til Lennon.

"And if I say I really knew you well / what would your answer be? / You'd probably laugh and say we were worlds apart / but as for me / I still remember how it was before / and I'm holding back the tears now."

Og avslutningen:

"I'm glad you came along / for you were in my song."

Melodien er stille, ydmyk, gråtkvalt, fylt av oppriktig savn. McCartneys stemme er dempet og trist, søkende mot de høye blå, toner som nås med noe som likner gråt. Akkompagnementet er nakent: akustisk gitar og strykere (hvori opptatt brå, beatleske celloer). I mangt kan låten minne om Pauls sårede svar på Lennons mange utfall mot ham i 1970–71 (bl.a. «How Do You Sleep»): «Dear Friend». Et bedre ettermæle kan ikke John Lennon få.

«Tug Of War» vil høyst sannsynlig få mange av McCartneys fans til å puste lettet ut. Mannen har holdt seg til det han kan best: gode melodier. De klossete, syntetiske eksperimentene fra «McCartney II» er en saga blott. Og når det gjelder musikalsk ekspertise og frapperende arrangementer, slår «Tug Of War» bunnen ut av alt Wings forsøkte seg på med «Back To The Egg».

Hyggeligst av alt er Pauls stemme. Den er klar, fleksibel og uttrykksfull igjen. Den pinefulle hesheten er borte. Han synger tidvis helt guddommelig. Også i platens mange overdådige korarrangementer som bruser mot deg i ren Beach Boys-fasong.

McCartney har det med å stykke opp sine sanger med taktskifter, nye temaer som veves inn etc. Det gjør han også her. Til stadighet. Men uten at det sjenerer. Tvert imot. Sangene styrkes, de tilføres en egen spenning – og overgangene er så elegant arrangert at man ikke merker bruddstedene.

LP'en åpner med «Tug Of War». Lyden av to lag i gang med en voldsom tautrekkings-konkurranse, før Paul svever inn omgitt av sangharmonier og smukk orkestrering på en mellotron som må gjøre Moody Blues grønne av misunnelse. Sangen hardner midtveis når vegger av stramme gitarer gjør lydbildet mer fysisk, men så slipper de taket, og mellotron og synth en masse helles på over en trommerytme som gir sangen halvt en smak av bolero, halvt en smak av skotsk marching band. En fenomenal åpning.

Neste, «Take It Away», er et annet eksempel på det jeg sa om taktskifter. Åpner som en dorsk, tung reggae, men forlater åstedet raskt og vender aldri tilbake. I stedet materialiserer en synkopert rocker seg, som skapt for endeløse highways. Den tar noen sideveier her og der, bl.a. et mellomspill med masse sangharmonier og boppende perkusjon, men vender tilbake til hovedtemaet som gradvis bygges opp inntil en bataljon blåsere trår til med iltre fanfarer og får låten til å svinge som pokker. Storband-jazz/rock (!?!).

I «Somebody Who Cares» vender Paul tilbake til svært kjente tomter. Akustisk gitar og bass introduserer en myk, innsmigrende ballade på shuffle-beat (à la «Bluebird»).

Deretter detter vi ut i den første av to duetter med Stevie Wonder: «What’s That You’re Doing». Rykk-og-napp-funk, koker som en løpsk bulldozer. Duoens bass/keyboards-duell er suveren. Men jeg synes låten blir for lang. Det skjer ikke nok her.

Sangen til Lennon følger, «Here Today», og side 1 er slutt.

«Ballroom Dancing» kunne blitt en mislykket om-pa à la «Mrs. Vandebilt», men arrangementet mer enn redder den. Kompet drar og skubber seg fram på amerikansk grassroot-manér, dominert av en tørr, skramlende gitar. Mellom versene slår Paul på pløse-bassen etter beatlesk mønster. Igjen fylles kompet etter hvert ut med blåsere (med skikkelig støt i hornet!) – inkludert en nostalgisk klarinett.

«The Pound Is Sinking» dreier seg selvfølgelig om de harde økonomiske tider vi nå opplever i Vesten – mynter klirrer mot glass så diskanten nesten sprekker. Grunntemaet er en skjødesløs ompa med brutal gitarsound, gitaren går stadig ut i lekne solo-løp og instrumenteringen er uhyre gjennomarbeidet og finfint balansert.

To mellomspill brekkes inn. Det første fleipete (minner om «Admiral Halsey»), det andre slepes ned i en slentrende shuffle med jazzy kor fra 40-årene. I det store klimaks får Paul brukt sin «screaming voice» slik han gjorde i «Back Seat Of My Car».

En av LP'ens fineste låter følger. «Wanderlust». En hymne, hellig sunget over muskuløse trommer/bass-kombinasjoner og isblått piano – vevet inn i en luftig kappe av akustisk gitar og kor. Beatleske hornfanfarer og det hele. Praktfullt.

«Get It» er Pauls duett med Carl Perkins. Uhøytidelig, platens morokutt. Plukkende countrygitar-riff, lett slepen sjarm med melodilinjer som ligger et sted mellom «Heart Of The Country» og Dylans «Country Pie». Pauls stemme er søt, tilbaketrukken, tåkete, mens Perkins ligger jovialt fremme som en Dean Martin.

Og neste kutt, «Be What You See», er usedvanlig kort. Bare noen få strofer sunget gjennom phaser, forsiktig akkompagnert av akustisk gitar. Hymne-liknende.

Så bryter «Dress Me Up As A Robber» brått inn. En artig kombinasjon av tett, pulserende funk-komp (med svulmende bass) og skjønn, luftig falsett-sang à la Swingle Singers (de som spesialiserte seg på jazzete kor-versjoner av Bach). En ypperlig, fingerrapp akustisk gitarsolo er inkorporert her.

Og dermed. Fanfarer. LP'ens første single-hit, den feirede duett med Stevie Wonder: «Ebony & Ivory». Smukt sunget, tonene dras ut til de henger vektløst, bassen grynter – et kriblende mellomspill, lett latinamerikansk, med håndklapp og spretne keyboards-toner. En mer sofistikert versjon av «With A Little Luck». Meget velgjort. Men med den svakhet at man går fort lei den. Det er faktisk det kuttet jeg er minst glad i på denne LP’en – sammen med «What’s That You’re Doing».

Det var «Tug Of War». En gjennomført LP – stinn av gode melodier. Krydret med effektive arrangementer og musikalsk overskudd. Gjennomsyret romantisk. Alt det Paul McCartney med vekslende hell har forsøkt å avstedkomme gjennom 70-årene.

«Tug Of War» er ikke rock’n’roll. Det er så. Men folkelig kvalitets-pop skal man ikke rynke på nesen av – ikke når det gjøres så eksklusivt som her. Paul er en begavelse. Og «Tug Of War» er hans mest profesjonelle solo-LP (inkludert Wings-platene) til dags dato.

Krever du mer? Da har du gått feil. Slagmarkene er annen dør til venstre. Vi ses.

P.S. Denne anmeldelsen ble skrevet før platen var utgitt. Jeg hadde intet cover, ingen opplysninger om musikere, instrumentering etc. Alt er basert på øret som hørte.

(Det Nye, 11. mai 1982)

Sjokk! Sjokk! Dollie er jo kjempegode!!

Og hvor var jeg mens Dollie foregikk? Ute til verdens lengste lunsj? Snakk om å gå med skylapper! Kan det ha vært jentenes sukkertøy-mage som fikk meg til å bøye unna? Kan det ha vært noen svært overflatiske konfrontasjoner med deres mimrende sangharmonier som ga meg lyst til å gi dem en godtepose hver og en kassett med Barnetimen for de minste?

OK. Jeg kryper til korset. Jeg tok skammelig feil. Dollie er ikke to nikkedukker. De har ikke ved en feiltakelse unnsluppet bytteboken til en glansbilde-samler. De er av kjøtt og blod. Og de har et pokkers talent.

I dette øyeblikk sparker jeg meg selv bak fordi jeg ikke oppdaget det før. Tenk, her har “Dagbøker” og “Første akt” passert undertegnede. Og så kommer jeg dettende inn i mørket midt i annen forestilling, med lommene fulle av knitrende godteposer; jeg formelig hører publikums ergerlige hysjing mens de hiver seg hit og dit for ikke å miste kontakten med scenen.

Hva åpnet øynene mine? Jo, duoens hvilesteg, “First Act”, en engelskspråklig sammensetning av første og andre LP, produsert med tanke på kontinentet. Snakk om å gå over bekken etter vann! Men platen har jeg nå. Og jeg spiller den med stigende glede.

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig utgjør Dollies magi. Selvfølgelig er det nærliggende å nevne jentenes stemmer. Det er noe ungpikeaktig eggende ved dem, som Stavangerensemblets Froddi sier. Og de to røstene er så elegant vevet i hverandre, alternerende bak i de barnlige, rare korene og foran som hovedstemme. Lett, luftig – rosa. (Ja, jeg tenker den fargen når jeg hører Dollie!)

De to jentenes individualitet får fint spillerom her, og det gir det vokale en fleksibilitet som én sangerinne selvfølgelig ikke kan oppnå. Dollie kan veksle fra den fullmodne kvinnelighet (hovedstemmen i for eksempel “Exactly What I Want”) til fortryllende, vek ungpikeaktighet.

Muligens mangler begge to den vokale bære-evne, du vet, slikt som kan temme ti ville hester og dra en låt tvers gjennom en betongmur så gnistene fyker. Men så unngår da også Dollie behendig låter som krever det av dem. Det er ikke Aretha Franklin vi har foran oss, men et finmasket nett av vevre stemmer, av savn og av florlett sensualisme. Nesten på grensen til mitt førsteinntrykk, tidvis farlig nær barnetimegodtet – men Dollie krysser aldri grensen. Det oppdager man dessverre først ved et nærmere studium. Det er nok ikke bare jeg som gikk glipp av jentene da første anledning bød seg. Og det er nok mange som sitter med et galt inntrykk av dem rundt i de tusen hjem.

Et nærmere studium avslører en vesentlig ting. Under den uskyldige, delikate overflaten ligger det en knivskarp, farlig egg. Dollie er troende til å gi deg et knivstikk i hjertet mens de smiler det uskyldigste, mest naive smil i verden. Sangene deres handler ikke om å holde hverandre i hendene. De er fri for underdanighet og klissent bla bla. Dollies sanger er skamløs, åpen kvinnelighet. På ingen måte spekulative.

Dollie låser ikke soveromsdøren når de synger om kjærlighet, relasjonen mann/kvinne. Det sensuelle lurer bak hvert hjørne. Noen ganger åpenbares det såre, det vonde. Andre ganger er det heksekvinnen som river mannen i huden, hevngjerrig og bydende – mannsrollen snudd på hodet i en listig karikatur (det kommer veldig klart fram i Dollies Grand Prix-bidrag “I Want You”). Dollie klarer begge deler utmerket. Både å synge oppriktig om ekte følelser og å spotte giftig. Det siste gjør de kanskje aller best på grunn av stemmenes kvalitet, for det er en drepende kontrast mellom disse myke, hviskende, eggende stemmene og den demoniske mening som ligger bak ordene. Lyder det forlokkende?

Nå vil jeg på ingen måte hevde at disse tekstene er så bemerkelsesverdige. I hvert fall ikke på engelsk, slik jeg kjenner dem. Men ordene får liv når de legges i Dollies munn. De leker med dem, strekker dem ut i korene, løkker dem rundt hverandre, i hverandre.

Så langt tekst og stemmer. Dollie er også melodier. Noen luringer på det området også. De tar aldri den korteste veien til første og beste refreng. Underfundig beveger melodiene seg, gjennom kompliserte mønstre som står usedvanlig godt til stemmene. Til pop å være er deres låter velsignet varierte. En stor del er nok forankret i dansegulvets verden, men selv da blir det aldri stereotypt fordi arrangementene sikter høyere enn grunnrytmen; hullene fylles med merkverdige toneløp, helt i tråd med vokalarrangementene. Stikkordet er fantasi. En luftig, lekende fantasi.

Dollie har slektskap til ABBA, så vel som den fransktalende, kanadiske duoen Kate & Anna McGarrigle og Kate Bush. Kanskje aller mest den siste. Det er ikke bare Dollies stemmer som får en til å tenke på Kate Bush når “1984”, “Pin-Up” og i aller høyeste grad “Day And Night” toner ut fra stereoanlegget. Det er den samme trolske og dels demoniske eventyrverden som åpenbarer seg mens tonene triller uanmeldt opp og ned skalaen med all verdens sødmefylte eleganse. Og igjen må jeg berømme duoens vokale krumspring, måten annenstemmen stadig smyger seg ut og inn av hovedstemmens område, skygger den, faller sammen med den, bryter ut og skrider egne veier. Det er en stadig bevegelse her. Og selvfølgelig, begge to har besnærende fine stemmer som de har perfekt kontroll over, det kvitres, det hulkes – her er sødme og sjelekval.

Alt dette. Og likevel må jeg kritisere litt. Det gjelder ikke Dollie selv, men kompet. Musikerne er fortreffelige nok, men jeg synes ikke de matcher Dollies stemmer og melodier. Det spilles beklemmende «safe», man legger liksom ikke ordentlig merke til kompet. Stort sett er det bare der, anonymt velspillende. Og det er ikke tilstrekkelig, for musikerne bidrar til å gjøre platen en smule fargeløs. Det skulle dampe fantasi av kompet, musikerne burde forsterke stemningene, virkelig løfte Dollie mot deg på en regnbue. I stedet blir deres virksomhet indirekte nedbrytende, de tærer på det jentene bygger opp, de får det delvis til å forvitre.

Men altså bare delvis. Jeg har liret av meg mye ros før dette avsnittet. Og “First Act” er da også først og fremst en rosverdig LP-plate. Jeg synes bare det er synd at jentene må dra det meste av lasset alene. At de klarer det, er jo nok et bevis på deres styrke. Og jeg nøler ikke med min konklusjon:

Dollie er blant de mest begavede plateartister Norge har i øyeblikket. Gå ikke glipp av dem.

(Det Nye, 22. juni 1982)

Mai

Frank Zappa: “Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch” (CBS) ***

Hm, vanskelig tilgjengelige plater. Frank Zappa (“Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch”) gjør seg flid med det musikalske som knurrer og durer hit og dit i dristige sprang, jaget av en aggressiv diesel-gitar. Tekstene er spotske, selvfølgelig; den amerikanske livsstil og fremtiden får sitt, dessuten prustes det fra sex-bakrommet, som før.

Jeg synes det var anstrengende og lite spennende ørefyll, på tross av at albumet kun består av én plate(!) innspilt i studio(!).

(Det Nye, 17. august 1982)

Etter side én satt jeg igjen med en vammel smak i munnen. Maskindisco, den amerikanske modellen, hele veien. Intet av det som i sin tid ga Queen profil og appell. Ingenting. Bare maskiner som dunket og hveste i et nakent, tomt landskap. Og Mercurys patetiske forsøk på å belive ynkelighetene.

Side to brakte mer balanse i regnskapet. Først en rocker med stålhard overflate («Put Out The Fire»), deretter en småpen ballade tilegnet John Lennon («Life Is Real» – med en utpreget grunn tekst), så en rykkende, rullende sak med avgjort sug («Calling All Girls»). Ytterligere en fin ballade følger, pompøs med arrangementsmessig slektskap til ELO («Las Palabras De Amor»).

Eneste svake låt på side to er «Cool Cat», en slags Bee Gees-tannebisse-soul-ballade på maskinelt underlag. Men deretter følger LP'ens sterkeste kutt, den bejublede «Under Pressure». Og alle hjerter gleder seg.

Stor kontrast mellom første og andre side, altså. Side to er «hørverdig pop som bare Queen kan lage» …

(Det Nye, 22. juni 1982)

Stevie Wonder: “Stevie Wonder’s Original Musiquarium I” (Motown) *****

En dobbel samle-LP som tar for seg den seriøse delen av Stevie Wonders karriere, fra «Music Of My Mind» (1972) til «Hotter Than July» (1980). Dessuten avsluttes hver plateside med en helt fersk låt.

Hovedvekten er lagt på Stevies mesterlig rullende funk, det er en nytelse å høre hvordan bass, trommer og hans vell av tangent-fremtoninger klikker i gir, hvordan rytmemønstrene løper over, ved siden av og i hverandre, hvordan låtene hopper og koker som en ustoppelig bulldozer – og man gripes unektelig av Stevies stemme, hans nå og da gjestende munnspilltoner (så såre og rene som sjelelig honning) og ikke minst hans intrikate arrangementer. Musikken kribler i blodet!

Stevies skjønne ballader har også plass, nemlig på samlingens side 3, der vi finner «You Are The Sunshine Of My Life» og den nye «Ribbon In The Sky», for å ha nevnt et par. Når jeg likevel er inne på de kuttene, får jeg ta med at «That Girl» (allerede vært en hit) ligger ganske nær opp til balladene, mens «Front Line» og «Do I Do» koker som pokker (sistnevnte blir kanskje en smule for maraton).

Og coveret er en drøm, opphevede akvariefisker og det hele.

(Det Nye, 29. juni 1982)

The Cure: “Pornography” (Fiction/Polydor) **

The Cure har sporet inn i en langt mer desperat sound. Man gjenkjenner dem fordi virkningsmidlene er de samme: den sparsomme instrumenteringen, utnyttelsen av tomrom i lydbildet, monotonien og Robert Smiths vokale angst.

Likevel har det skjedd en forskyvning. Det som før var en tåkete, halvt gjennomsiktig dans på vann – en høstlig, melankolsk, nesten stillestående skjønnhet – er nå ubehagelig brennende, som å ta på glødende jern. Resignasjonen har slått over i aggresjon. Trommene slår sakte og monotont som primitive krigstrommer, gitarer henger som bulket metall, dvelende og fjernt, og Smith drukner nesten i dissonans og ekko, stemmen hans kjemper manisk for å komme til orde.

Stemningen er den samme hele veien, fra spor til spor, uavbrutt monoton. Mens gruppas tidligere LP-er slo an vemodige strenger i lytteren, strenger som man gjerne ønsket skulle klinge i det uendelige, får «Pornography» nervene til å komme i ulage. Man føler ubehag, man ønsker seg vekk, aggresjonene vekkes. Monotonien virker plutselig mot sin hensikt.

Kan tekstene redde platen? Nei, dessverre. Depressive og dødsbefengte er de, blodflekket og grå. Men skrevet i tom affekt, banale vendinger og overspent svulstighet velter fram. The Cure har plutselig skrittet bakover mot en opphisset umodenhet som er av liten verdi, dessverre.

(Det Nye, 31. august 1982)

Associates: “Sulk” (Beggars Banquet) *****

The Clash på sporet

Etterpåklok:

Albumets mest magiske øyeblikk, da Joe Strummer leverer strofen:

Let me tell you about your blood bamboo, kid
It ain't Coca-Cola, it's rice

“Straight To Hell” er kanskje den mest fantastiske av alle Clash’ fantastiske innspillinger (og det er mange!). En gang hørte jeg den i en Vietnam-veterans bar i Bangkok. Tiden stoppet, og jeg ble fylt av dyp sorg og vemod. Og samtidig en uendelig takknemlighet overfor Joe Strummer. Det var ikke bare Ruben som bar lyset. Joe Strummer gjorde det, helt til hans livslys ble blåst ut.

Fra Det Nye:

Tilsynelatende går The Clash rett på sak. Kamp-rock kaller de den nye plata. Og kutt én på side én åpner med Joe Strummers bombastiske annonsering:

«This is a public service announcement with GUITAR!»

hvorpå hele bandet detter inn, tett og taktfast i «Know Your Rights», en sang som presenterer dine rettigheter i et såkalt demokratisk land – som en real vits. Jo, her loves harde ord og blodige rytmer. Men det skal skje meget på denne LP’en før vi forlater den i det siste kuttets tungsindige, stille shuffle «Death Is A Star». Og en får virkelig prøvd sine til nå så fasttømrede forestillinger om The Clash.

Men det skal jeg komme tilbake til.

«Combat Rock» er for det første alt det «Sandinista!» ikke klarte å være. Der den trippel-mammuten til stadighet tapte seg selv i sine egne løse ender og uferdige skisser, er «Combat Rock» konsis og stramt redigert. Sangene får ikke lov til å flyte ut, de forskjellige stilarter blir ikke overeksponert inntil det tafatte. Det The Clash vil, det sier de – og stort sett gjør de det i løpet av tre-fire minutter.

Denne enkel-LP har fått plass til 12 låter, ingen av dem detter inn som fyllekalk. En seier bare det. Og man øyner en Clash-triumf, ikke sant?

Nå vil jeg presisere at «Sandinista!» ikke fikk meg til å miste troen på The Clash. Tvert imot, albumet styrket min tro fordi gruppa er villig til å stille seg selv naken for verden. De er sårbare, de har svakheter, og de skjuler det ikke. Jeg ventet meg en «Combat Rock». Så jeg er ikke overrasket. The Clash lærer av sine feil. Og «Sandinista!» var verdifull lærdom.

La oss nå se.

«Combat Rock» er et mangfoldig album. Påtagelige stil-båser som reggae (skjønt mindre enn før), funk og rock’n’roll er til stede hele veien. Men ingen av låtene henger passivt på stil-klisjeenes tørkesnor. The Clash går inn i det de gjør med en åpenhet og nysgjerrighet som hele tiden gir nye aspekter og føder nye ideer. Stengsler tøyes og overskrides, grenser passeres, og The Clash merker det ikke engang, fordi gruppa nærmer seg denne u-britiske musikken og denne u-britiske mytologien utenfra. De kjenner ikke sin egen besøkelsestid. Og det er godt.

Det er bare med dette utgangspunktet – og ikke minst Clash’ uomtvistelige innlevelse og dyktighet – at en kan få dette villnisset, denne merkverdige stilforvirringen til å fungere. Det likner ikke på noe annet. Det er The Clash, og bare The Clash. Man hører det øyeblikkelig.

Men nok om det. La oss kaste blikket på noen av LP’ens beste låter.

Før nevnte «Know Your Rights» ligger helt i teten. Gruppa stuper inn i det flatt metalliske, etterhengende riffet som The Beatles benyttet i «She’s A Woman», og forsterker det her og der med perkussive piskesmell. Man øyner skumle, rare broderinger i låtens dyp, en skjelvende rockabilly-melodilinje materialiserer seg og forsvinner, en tykk, vibrerende Ventures-gitar dukker opp, og mot slutten et ordentlig råttent klingende piano som minner sterkt om noe fra The Rolling Stones’ «Sing This All Together (See What Happens)». Joe Strummer synger med stor, hes innlevelse, hutrer og fraserer seg innom Dylans tomter og ut igjen. Det er låten der alt skjer bak dette effektive, dragende grunn-riffet.

Min andre favoritt er kalt «Ghetto Defendant», på overflaten en stump reggae ikke helt ulik «Bankrobber». Men den store overraskelsen er at beat-poeten Allen Ginsberg opptrer her (hvilket understreker hvor orientert The Clash er mot amerikansk mytologi). Ginsbergs snøftende, brekende gammelmannsrøst resiterer et dikt parallelt med Strummers sang – noen ganger avløser de hverandre, andre ganger snakker/synger de i munnen på hverandre.

Det gir en merkverdig effekt: den unge, klagende, uerfarne Strummer som klemmer følelser ut, mens den erfarne Ginsberg kommer til orde igjen – gjennom noe som kan låte som dokumentariske, utleverte bruddstykker fra fortiden.

Poeten Rimbaud nevnes i stikkordform, man får innblikk i noe som må være New York på undersiden, og til slutt ramser Ginsberg opp krigstruede land som Honduras, Guatemala, Polen, Afghanistan – alt mens Strummer lidelsesfullt besynger bakgatenes poet(er). I det hele tatt en besnærende blanding av surrealisme og realisme, ordene eter seg inn i deg uten å gi en millimeter gratis.

Andre låter?

«Straight To Hell», der perkusjonen klaprer og klaprer over et sakte, smygende instrumentalintro hvori opptatt befølende, lengselsfulle toner som nesten låter som synthesizers(!). Atmosfæren er fortettet, pulserende og poetisk, forsterket gjennom Strummers fortrolige, hese hvisking – han formidler bilder av forfall, dekadanse i USAs neon-paradis satt i skarp kontrast mot et individ i den tredje verden, dennes fornedrelse og fortvilelse. Det brenner her. Dette er Strummer og Clash på sitt aller beste, en fullkommen økonomisering av ord, toner og stemmebruk.

Vi har «Overpowered By Funk», en dirrende, hamrende kjerne av bass, keyboards og en svepende hi-hat.

Vi har «Atom Tan», en avventende rock med lyst, herjet kor og lurende saksofon(?), en låt som antyder en viss åndelig (tør jeg si religiøs?) problemstilling, en låt som dessuten viser Clash’ typiske måte å angripe rock’n’roll på i dag: de holder igjen i stedet for å fyke ut i en fullblods Stones-rocker, hvilket gir en ganske slående effekt. (Det samme skjer bl.a. i «Should I Stay Or Should I Go»).

Skal vi se. Jo, jeg har enda to låter som må nevnes, ikke fordi de er så svimlende gode, kanskje, men fordi de er helt atypiske for det Clash vi kjenner.

«Sean Flynn» er mildt sagt underlig. Her skaper gruppa en diffus tåke av fløyter, sax og klokkespill (pluss fjerne gitartoner) som bare flyter og svever vektløst og drømmende. De sakte, målbevisst hamrende trommene klarer ikke å gi låten jordkontakt – det blir en slags flyktig jazz-poesi, nesten østerlandsk i sin lengselsfulle atmosfære.

Og til slutt har vi «Death Is A Star», en til Clash å være helt bisarr, slepen shuffle med trommevisper, piano og strykere – stemmen vippende mot det falske et sted mellom prat og sang. Jeg tenkte på «Cabaret», førkrigs-Tyskland. Det er en sang av dypeste melankoli, med mektig slående bilder, svermerisk romantiske:

"The clouds are high in Spanish mountains / a Ford roars through the night full of rain" …

Man ser, hører og lukter dette bildet!

Tilbake til min innledning.

«Combat Rock» er ikke så truende og stolt som tittelen antyder. Selv om Clash igjen kaster sine øyne på den tredje verden, på frihetskamp og sosial fornedrelse, på Vestens skummende forfall (representert ved USA), så er det ingen seierstro å spore her. Den nye tonen i gruppas sosialpolitiske rock går i resignert moll.

Det høres umiddelbart fordi «Combat Rock» bruker ganske myke musikalske virkemidler, den henger igjen i stedet for å rase fremover. I bunnen spores stadig en uhyggelig undertone i form av rytmiske detaljer og skummel gitarvibrato (som er tyvlånt fra grupper som The Ventures).

Clash sier dessuten tingene mindre selvfølgelig, de utelater det meste ved å gi tekstene en stikkordform – gapet mellom hvert bilde er så stort at lytteren selv må dikte videre. Samtidig er bildene i seg selv ganske gjenkjennelige, de setter i gang noe i lytteren, det er enkeltstående fotografier revet ut av Vestens eget minnealbum. Vår kultur i all sin griske avstumpethet, og hva den gjør og har gjort med verden. Clash er som besatt av de nedbrytende kreftenes herjinger.

Men som antydet, raseriet er delvis blitt byttet ut med avmektighet.

Dette er en melankolsk LP. Verden sett gjennom et kulehull.

Gruppa virker ikke så bråvoksen og skråsikker lenger. Det er noe naivt og vart her inne, som nesten kan minne om håp – og veien dit går utenfor de rammer gruppa før arbeidet innenfor. Ginsbergs tilstedeværelse er bare ett av indisiene.

Clash anno 1982 finner seg stillet for følgende konklusjon:

Det er flere spørsmål enn svar.

Hva man gjør med det? Søker videre, kasserer sannheter som ikke var så sanne likevel. Dermed er man på sporet. Og i denne smertefulle prosess svinger humøret fra overmot til pessimisme, fra forsiktig glede til tungsinn.

«Combat Rock» er alt dette. Og det er rock med røtter. I øyeblikket synes jeg det er gruppas beste LP!

(Det Nye, 29. juni 1982)

De senere års Roxy Music byr på musikk som stadig blir mindre grensesprengende og krevende. De har funnet skjønnheten og forfiner den. Melankoliets skjønnhet. Her har de sin misjon.

At de nå har rykket seg selv ut av rockens … skal vi si … utviklingskappløp, og i stedet samler det de har oppnådd og lært rundt seg som et definert utgangspunkt, finner jeg svært tilfredsstillende. Gårsdagens Roxy Music var med på å utvikle rocken, men disse gamle platene er nå i ordets rette forstand gamle – tiden har løpt fra dem.

Dagens Roxy Music har funnet sin nisje og akseptert sine begrensninger, de bearbeider noe håndfast og avgrenset – og oppnår på dette viset å skape musikk som kan vise seg å bli tidløs; det vil si plater som også tåler å bli spilt om ti år.

Som sådan er «Avalon» et sikkert kort.

Blå, tungsindig og døsig stiger den fram fra et tåkete, diffust landskap av myter og historie. Musikken omslutter og besnærer deg slik en eventyrfilm kan gjøre det. Fantasien får utlevert et lydbilde å leke med.

Som en vindblaff i et kort øyeblikk kan skyve en flik av tåken til side, slik lar også Roxy Music nå og da rytmen stramme seg for å åpenbare et mer fokusert og iøynefallende musikalsk landskap – men tåken lukker seg igjen om visjonen, og gir landskapet tilbake hemmelighetene og mulighetene.

Tåkedottene virvler sakte omkring lytteren, de skjuler og antyder, konturer oppstår og forsvinner. Her kan mytiske figurer få leve, her får det legendariske riddervesenet til Kong Arthur ride i fred i mysterienes tidløshet.

Gitarer og tangenter hvelver seg svalt om Bryan Ferrys ydmyke, sårbare stemme. Musikken går konstant etter det følbare, smakfulle – det skjønne og overjordiske. Sakte, monotont og vakkert. Og esoterisk.

Atmosfæren er enhetlig hele platen igjennom. Og jeg finner den grenseløst attraktiv. «Avalon» er nok et steg inn i Roxy Musics svale, innadvendte eventyrverden. Ingen grunn til ikke å slå følge. Melankoli i Ferrys hender har en helende virkning.

(Det Nye, 27. juli 1982)

Squeeze: “Sweets From A Stranger” (A&M), ****(*)

Mye fin pop på markedet nå.

Squeeze («Sweets From A Stranger») eksperimenterer mer enn på den fantastiske «East Side Story», dessverre med blandet hell.

Men her er nok av fin-fine låter som forsvarer sammenligningen med The Beatles og tidlig 10cc.

(Det Nye, 17. august 1982)

Juni

The Rolling Stones: “Still Life (American Concert 1981)” (Rolling Stones) ***

Det står til liv, og det er alt

The Rolling Stones' nye konsert-LP har et vesentlig fortrinn. Den går helt utenom de låtene man fant på gruppas to foregående live-LP’er «Get Yer Ya-Ya’s Out» og «Love You Live» (men inneholder faktisk hele tre låter som også var inkludert på «Got Live If You Want It» fra 1966).

Det er i det hele tatt ikke de selvfølgelige innslagene vi blir servert, og det gjør straks hele stasen mer spennende. Av de ti kuttene er fire ikke signert Stones, og to av disse har gruppa aldri festet til vinyl før.

Opptakene er fra Stones’ vellykkede USA-turné i fjor. Stemningen er høy, lydkvaliteten akseptabelt rå.

LP’en kommer veldig fint i gang. Etter et kort møte med Duke Ellington (spilt gjennom sceneanlegget) trår gruppa kontant ut i «Under My Thumb», som er lagt ganske respektfullt opp til 1966-originalen, bortsett fra at Mick nå henvender seg til en «woman» i stedet for en «girl» – man blir eldre.

Deretter kommer «Let’s Spend The Night Together», som jeg faktisk aldri har hørt live før. Også den er veldig lik originalen (fra 1967), men med et gitar-dominert, bombastisk trøkk der pianoet før dominerte. Personlig synes jeg pianoet savnes – låten er modellert etter tangentenes rulling.

Men så synes jeg LP’en begynner å stange.

Det kan skyldes at utvalget fra «Some Girls», «Emotional Rescue» (hvorfor ikke «She’s So Cold» i stedet for «Let Me Go»?) og «Tattoo You» er litt rart. Det er liksom ikke de mest åpenbare vinnerne fra disse LP’ene som er med (i 1978 gjorde de f.eks. en gigantisk versjon av «Miss You»).

Jeg synes i hvert fall ikke at «Shattered» kommer spesielt godt fra det – brukbart, men ikke mer. «Let Me Go» har mistet mye på veien fra studio. Det samme har «Start Me Up» – det hypnotiske rykket i gitar-riffet blir delvis forkludret, låten mudres til.

The Temptations’ «Just My Imagination» gjorde de bedre på «Some Girls», og selv den versjonen nådde ikke Temptations til knærne engang!

Og «Satisfaction» – ja, den er en katastrofe. Det legendariske riffet pumpes altfor hurtig og skjødesløst, låten stabiliserer seg aldri, det kjases – gruppa kommer ikke klassikeren under huden, de henger seg bare utenpå og demonstrerer så altfor tydelig at dette er en låt de har spilt livet av gjennom ørten turneer og 16 år. Dessverre.

En annen kjenning, «Time Is On My Side», fikk meg til å stusse. Mick Jagger har uttalt at han ikke hører på Stones’ gamle innspillinger. Han nevnte faktisk i et intervju rett før Europa-turneen at han ved en tilfeldighet hadde hørt «Time Is On My Side» på radioen – og gremmet seg!

Vel, versjonen fra 1981 er for Jaggers del omtrent helt identisk med 1965-versjonen («Rolling Stones No. 2»), selv pratet over gitarsoloen!

Hans betoning er dog mindre amerikansk, og det blir rent sjenerende i refrenget der «time» nå uttales «tai-ai-m», «me» blir «me-i» og «need» «ne-id» – det stykker opp flyten. Skjønner ikke hvorfor han gjorde det der, det var nok den teatralske Jagger som tok overhånd.

Den moderniserte, dragende gitarsoloen faller for øvrig helt igjennom målt mot den naive, tynne og iltre originalen. Dessuten stanger låten mot slutten, og Jaggers stemme er neppe hva jeg vil kalle overbevisende i sin innlevelse.

De to «nye» låtene er heller ikke all verden.

Eddie Cochrans «Twenty Flight Rock» (1958) er mer i Stones’ Berry-gate enn Cochran ville satt pris på. Den svinger dog overbevisende (men det forundrer meg at McCartney og hans Wings gjorde en bedre versjon da jeg så dem i Liverpool 1979!).

Smokey Robinson & The Miracles’ «Going To A Go Go» (1966) stamper og hopper seg markert fremover. Brukbar – slik klubb-låtene på «Love You Live» var brukbare.

Og det var faktisk hele LP’en.

Jeg synes Keith & Ronnies stramme tvilling-rytme støter og rykker, slamrer og river guddommelig; på sitt beste definerer de gitarrock’n’roll: de henger og slenger, roter opp mudder, stikker ut på korte solo-utflukter, faller inn igjen, driver synkront fremover – det er fremdrift i dette, det er nerve og liv, skjødesløst og småråttent samtidig som de kontrollerer låtene.

Det er verre med Mick. Han er LP’ens store skuffelse. Røsten er grovere enn noen gang, usedvanlig slapp og giddalaus i betoning og frasering, altfor glad i å slenge inn «awright» og «yeah» i stedet for å yte noe. Mick er ingen troverdig vokalist her, han er en showmann som gir mer eller mindre pokker i det som eventuelt kunne bo i låtene. Hans sang i «Satisfaction» er regelrett hærverk – en majestetsfornærmelse om en majestet kan fornærme seg selv.

Men, men.

Jeg er ikke direkte misfornøyd. Kanskje fordi jeg ikke ventet så meget. Side én kan høres i sin helhet – bare det er nok for meg. Og jeg må også si at LP’en er mer kontrollert enn «Love You Live».

Men samtidig er den sjanseløs i konkurranse med «Get Yer Ya-Ya’s Out», som fremdeles står som en av de (om ikke den) definitive live rock’n’roll-LP’er. «Still Life» lever kun opp til sin egen tittel – det står til liv. Det er hva The Rolling Stones nøyer seg med å vise i 1982.

Er du fan, er det mer enn tilstrekkelig.

(Det Nye, 6. juli 1982)

Jean Michel Jarre: “The Concerts In China” (Polydor) *

Fra Kina: Nullet over alle null

Jeg har imøtesett Jean-Michel Jarres Kina-album med spenning. Ikke fordi jeg venter meg noe av musikken. Den kjenner jeg så altfor godt etter å ha måttet gjespe meg gjennom samtlige fem konserter i Peking og Shanghai. Nei, jeg har lurt på hvordan denne franske pappagutten ville takle sin «historiske» konsert-utgivelse. Ville han ta sjansen på å gjengi pinlighetene slik det egentlig skjedde, eller ville han barmhjertig skjule det hele bak et dust røykteppe? Dumt av meg å spørre. Selvfølgelig får vi den retusjerte versjonen.

Men Jarre har, så vidt jeg kan høre, spart oss for direkte løgner. Applausen man svakt kan skimte mellom låtene, er ekte nok. Men, på den annen side: så mye applaus som dette albumet byr på, er ingenlunde en korrekt gjengivelse av det som skjedde disse fem kveldene i Kina. Stort sett var salen tyst, spesielt i Peking der det eneste man hørte mellom låtene var lydene av føtter på vandring mot utgangen – da konserten var slutt, var salen for lengst halvveis tømt. Kineserne likte ikke hva de hørte. Det faktum underslår «The Concerts In China» suverent. Ikke et ord om fiaskoene. En uhildet lytter får et helt feilaktig inntrykk – det kaller jeg tendensiøs historieskrivning!

Om jeg skal tro mine britiske journalist-kolleger som også var med til Kina, er Jarres fjernsynsfilm fra begivenhetene enda verre. Om ikke annet har mannen evnet å gå kinesernes propaganda-maskineri en høy gang! Eller har han rett og slett fortrengt sine mange forsmedelige mageplask, tror han virkelig at han forlot Kina som helt? Muligens er mannen desperat. Han vil ha laurbærkransen om sin fløte-panne, skrikende står han i sandkassen og tramper: Det var en suksess, det var en begivenhet, jeg var først!

Jeg tror vi kan slå fast at Jean-Michel Jarres selvopptatthet er grenseløs (ta en titt på bildet som pryder coverets innside, det er ikke forbrødring og kulturell forening som lyser ut av bildet, det er Jean-Michel Jarre som eksponeres, hoven og triumferende). Ja, hans ego er så oppblåst at smellet må kunne høres helt til Peking om noen evner å stikke hull på ballongen. Tro meg, da turneen ble slaktet av de to engelske journalistene, ga Jarre sin engelske pressesekretær sparken. Og hans «sjarmerende» filmstjernehustru ringte opp den ene av journalistene og skjelte henne ut. (Charlotte Rampling kan altså mer enn å vise fram pupper i «Nattportieren».) Kort sagt: Jean-Michel Jarre er synthesizer-musikkens kremgutt, og nåde den som ikke kneler for vidunderet.

Ennå ikke et ord om musikken, sier du. OK. OK. Den plager meg. Også fordi det var dette søppelet som fikk anledning til å introdusere vestlig populærkultur for kinesisk ungdom. Dette tomme ingenting. Dette slumrende supermarked-monstret. Og alle disse forferdelige effektene som skulle trollbinde og svimeslå kineserne, lasere, lys og kvadrofonisk lyd (akkurat dette slipper vi heldigvis å oppleve gjennom platene). Hovne Jarre ville imponere. Hans nedvurdering av kinesisk teknologi slo imidlertid kostelig tilbake. De kinesiske teknikerne var ikke spesielt interessert i Jarres gigantiske effektbatteri. Da var de straks mer opptatt av det vestlige design på skrutrekkere! Ja, det er faktisk sant! Mens Jarre pekte på laserne, krabbet kineserne rundt på gulvet og tittet på skrutrekkere!

Nei, musikken, det var jo den jeg skulle skrive om. La meg få slippe, da! Eller la meg nøye meg med noen eksempler. «Equinoxe IV» er ganske representativ. Spinkle synthesizer-toner, en trommeslager så elendig at han uavlatelig faller ut av rytmen. Eller «Orient Express» (hvis intro er fra innflygingen til Shanghai, rett før en av de verste landinger jeg har opplevd til dags dato) som på tross av mangslungne synthesizer-blipp og stereofonisk sus, er bygd rundt et ganske tradisjonelt rock’n’roll-tema – eller ikke det engang - faktisk bare et typisk rocke-intro som varer hele låten igjennom, ingenting materialiserer seg.

Slik er Jarres musikk – det bygges uavlatelig opp mot noe, men dette NOE dukker aldri opp – så ramler låtene ut bakdøren, sørgelig uforløst. Det er musikk som har sagt sitt etter første tema-sirkel, deretter er det bare gjentagelse og gjentagelse, dårlig kamuflert bak disse stereofoniske lydene som illuderer kosmos. Det er så IRRITERENDE kjedelig! Og det er kvalmende å måtte utsettes for det evinnelige «Magnetic Fields»-temaet som dukker opp med jevne mellomrom over hele side 3 & 4. (Det dukket enda oftere opp i virkeligheten – vi journalister fikk styggedommen på hjernen og vi hatet det, vi gråt i avmakt mens hjernen sang «pling-pling-blipp»).

Jarre definerer seg selv ganske treffende i «The Last Rhumba». Den skulle være et slags høydepunkt under konsertene, og kom helt mot slutten. Jarre spankulerte ned fra sin elektroniske trone og stilte seg bak et elektrisk piano, tungt behengt med billykter og speil (de fikk aldri de sakene til å virke), la hodet bakover i dyp konsentrasjon, og … trillet ut i en infantil dill-dall rhumba, smektende og søtlig – den store kunstner i arbeid! Jarre ynder å kalle det han driver med for rock. Hør «The Last Rhumba» og døm selv. Jeg tror selv Barnetimen for de minste ville hevet ham ut.

Albumets magnum opus bærer tittelen «Fishing Junks At Sunset». Den fremføres av et kinesisk symfoniorkester (instrument-sammensetningen er svært forskjellig fra det vi er vant til i Vesten). De stakkars kineserne gjør rørende forsøk på å få «komposisjonen» til å leve – blinde for at de er blitt lurt inn i Jarres «seriøs komponist»-dilettanteri. Orkestret harper og strenger seg gjennom komposisjonens mange partier – noe søtladent romantisk, annet usammenhengende og masete. Det er en rotete komposisjon, slikt som gjerne blir lagt i soundtracket til middelmådige filmer ... og det gjør ikke saken bedre at Jarre fra sitt elektroniske kloster avbryter og distraherer med space-lyder og annet blipp-blopp. Det er ikke vest og øst som møtes. Det er Østen knust under Vestens dårlige smak. En del kinesiske ungdommer jeg pratet med etter seansen, var av samme mening: Han gjør narr av oss!

Andre ting å nevne? At Jarre står og lager ulyder i sin oppskrytte laserharpe. At det er klippet inn annonseringer på kinesisk og kort-korte glimt fra kinesisk radio og fra gatene. At ping-pong-lydeffektene som ligger mellom to låter (og som ble kjørt kvadrofonisk under konsertene) fikk kineserne til å stusse, de skjønte ikke hva det var rett og slett fordi ballen spretter én gang for meget hele tiden, selv en slik detalj klarte altså ikke den selvbestaltede franske Marco Polo å få riktig!

Så vidt jeg kan høre må «Souvenir Of China» være innspilt hjemme i Paris, i studio – jeg husker den i hvert fall ikke. Dermed er også det nevnt.

«The China Concerts» er nullet over alle null. En av platebransjens dyreste ego-tripper. Når andre mennesker drar på ferie, nøyer de seg som regel med å vise fram sine snapshots til den nærmeste familiekrets. Jarre syntes ikke det var nok. Han dro på ferie til Kina, tok med seg 60 mennesker, tonn på tonn med bagasje, satte det kinesiske kulturministeriet på hode, fikk filmet hele greia, laget plate og klarte endog å lure kineserne til å finansiere hele oppholdet. Og når han endelig viser fram sine snapshots, gjør han det brautende og hovent, ikke for familien bare — å nei! Når Jarre har vært på ferie, bør hele verden få vite det.

Der står vår mann i sin kinadress og speiler seg mens verden stirrer stumt på disse retusjerte foto. Neglisjer bajasen! La ham digge seg selv i fred. Hans neste mål er konsert på månen. Jeg blir ikke med.

(Det Nye, 6. juli 1982)

***Yan og Jean, ikke egentlig så veldig gode venner. Kina oktober 1981.***

Genesis: “Three Sides Live” (Vertigo) **

Hva er nå dette for en bastard? Har Genesis kortsluttet? Etter å ha vist en fin vilje til å tenke nytt, hvilket de gjorde med den nakne, dels ganske spennende «Abacab», ramler de ut i noe så banalt som en uinspirert, tilbake-til-gamle-synder «live»-LP!

Kanskje er de klar over at dette var en bedrøvelig forestilling, for etter de tre konsert-sidene følger en studio-side med fem tidligere ikke publiserte låter. Side 4 er agnet, ingen tvil om det.

Konsertsakene (fra 1981) avslører at Genesis har en lang vei å gå på scenen. Det sveives og sveives rundt i et seigt treskeverk av keyboards, så klebrig at hvit dress frarådes under lytting. Det hamres og slås i slagverk for å få liv i kadaveret, Phil Collins legger stemmen fram på tuppa, men det går ikke. Gruppa klarer aldri å gripe det hellige øyeblikk, atmosfæren er flat som en punktert fotball. Fine låter som «Turn It On Again», «Abacab», «Duchess» og «Follow You, Follow Me» søles til. Gapet herfra til studio-versjonene er svimlende.

Først når man når side 4, begynner omsider motoren å gå.

Collins' tromme-«sound» banker med snert og klarhet, arrangementene får liv og dimensjoner. Særlig hadde jeg sans for kontrasten mellom den primitive trommelyden og det oppblåste arrangementet i «Paper Late» (der en gjeng blåsere river i filler enhver tendens mot melodrama). Det effektive, nakne Genesis fra «Abacab» gjenkjennes i «Me And Virgil». Og ønsker man Genesis fra deres mest sentimentale, lydvolumiøse side, er «Evidence Of Autumn» (fra 1979) en klar vinner.

Men intet på side 4 peker fremover – det stopper i beste fall tiden for et øyeblikk, og de tre konsert-sidene river nesten ned alle forhåpninger om Genesis som et band å regne med i 80-årene. De har gjort det vanskeligere for seg selv med dette.

«Abacab» var et utmerket utgangspunkt. Men derfra stupte de altså ned i «Three Sides Live». Var «Abacab» et blaff?

Nå frykter jeg det verste.

(Det Nye, 27. juli 1982)

Pete Townshend: “All The Best Cowboys Have Chinese Eyes” (Atco) *****

«Empty Glass» var sterk ved første møte. Siden har den falmet. Jeg spiller den ikke lenger. Skal det samme skje med «Chinese Eyes»? Hm.

Når Townshend lager soloplater, har han så meget på hjertet at han umiddelbart griper lytteren. Han er Englands Mr. Rock’n’Roll, en besatt som har levd seg helt ut i rockemytene, ikke som en blind, men som en seende, nådeløst forskende etter avsløringer og sannheter. Og det er seg selv han legger under mikroskopet. Den ærlighet han legger for dagen, er helt unik, og den smerte han føler så ekte at det også svir lytteren i sjelen.

Pete Townshend er i ferd med å bli gammel i en bransje som er for de unge. Finnes der noe liv etter 30-årene? Har en gammel ulv overhodet noe å gi de tilvoksende generasjoner? Pete Townshend har aldri sluttet å bry seg om det som foregår rundt ham (spesielt det som skjer blant de unge), han har aldri sluttet å stille spørsmål. Men det koster å ta livet på alvor. Spesielt når man er skapende innen noe så kynisk og faretruende som rocke-bransjen.

«Chinese Eyes» er Townshends mest bekjennende LP. På en måte grenseløst privat. Men om man er interessert i rock, er ikke denne mannens indre spørsmål til å komme forbi. Og «Chinese Eyes» byr utvilsomt på hans mest spennende og intense tekster.

Problemet er om musikken matcher hans intensjoner. For meg har det vært slik de siste årene at det Townshend sier er langt mer interessant enn det han foretar seg med instrumenter. Og jeg tror nok dessverre at det kommer til å gjelde også med «Chinese Eyes».

Tekstene er en åpenbaring, og det er en opplevelse å følge dem gjennom disse relativt enkle, tidvis lune melodiene han har valgt. Den lyse stemmen foran lette, smidige musikalske arrangementer. Et piano som løper stilt, en gitar som krasjer og synger tilmålt, rytmer som forvandles fra det usynlige til noe tettpakket og svingende. I smulere farvann enn Whos utblåsninger. Epos med visens kvaliteter. Nå og da dukker kommersielle perler opp, som «Face Dances Part Two».

Men likevel. De musikalske kvaliteter kan ikke skjule at budskapet kommer i veien for melodien. Jeg savner både melodi og tyngde. Musikken blir liksom både grå og en smule tafatt, akkurat som Townshends stemme.

Men slik er mannen i dag. Han tenker. Komposisjon og fantasi kommer i annen rekke. Derfor falmer også platene hans når tekstene ikke lenger har nyhetens interesse. Melodiene hans har ikke et eget liv, de er kun et kjøretøy for tekstene. Man merker det ikke så godt når platen er fersk.

Hvordan man skal bedømme den? Jeg synes det Townshend sier er så interessant og velformulert, og musikken såpass kvalitetspreget (tross alt) at fem stjerner er påkrevet. Men for en som ikke digger tekster, kun låter, holder «Chinese Eyes» neppe til mer enn tre stjerner. Så er det sagt.

(Det Nye, 31. august 1982)

Steve Miller Band: “Abracadabra” (Mercury) ****

ABC: “The Lexicon Of Love” (Neutron) *****

ABC har lirt av seg tre gedigne pop-singler før LP-debuten. Plast som har alt hjertet kan begjære — mest av alt lyd og soul. Martin Fry fører nå trådene sammen i et mektig kjærlighetsepos. Følelser krystet, dusjet i tårer og dryppet i honning. Mannen ligger på buken og klorer i asfalten. Tvil aldri på hans oppriktighet.

Trevor Horn har fått i oppgave å fange inn lyden av Frys sjelekval. Hvilket han gjør til overmål. Det ruvende lydbildet dirrer av effekter, snedigheter og overraskelser. Det kjennes fysisk deilig når trommene drønner (Phil Collins style) og kastanjettene snatrer, når strykerne klatrer og klatrer, når Frys stemme skylles mot deg på den mektige flodbølgen av klimaks.

Alle triks er inkludert. Horn kjenner detaljenes magi. Ingen låt når dødpunkter fordi nye lyder stadig når ditt vibrerende øre inntil du river hjertet ut av kroppen i henrykkelse mens musikken vokser, tårnende inn i himmelen. Og det er bare pop! Med en umiskjennelig danse disco-beat. Men hvilket melodrama!

At jeg ikke strekker meg etter den sjette stjernen skyldes utelukkende at LP’en blir for voldsom og slitsom spilt i ett. Du bombarderes så til de grader. Derfor foretrekker jeg ABC som single-band. Én klassiker å nyte av gangen. Too much candy makes you sick.

(Det Nye, 14. september 1982)

King Crimson overrasker. Ikke så meget pga. de musikalske virkemidler, selv om det er mer nakent og lettere tilgjengelig enn hva man er vant til fra Fripp & Co. Nei, det er stemningen her, det som munner ut i ordenes klartekst.

Platen er en ode til beat-forfatterne, du vet, Jack Kerouac, Neal Cassady, Burroughs. Det går igjen hele veien fra den maskinelt rullende «Neal And Jack And Me» via instrumentalen «Sartori In Tangier» og den tekstmessig heseblesende «The Howler» (Ginsberg?). Det er ikke Fripp, men Adrian Belew som har hovedansvaret for denne overraskende vri.

Jeg er vilt begeistret, selvfølgelig også fordi gruppa er så herlig rytmisk – arrangementene bent tar pusten fra en – enten de bølger kjølig som vann eller knitrer og durer som et elektrisk bål. I Crimsons hender blir monotoni eksplosivt spennende.

(Det Nye, 24. august 1982)

Saturday Cowboys: “Little Big Horn / Live” (New Noise) *

General Custer gapte over for meget, og ble betalt med en øks i fleisen eller noe slikt. Mannens grenseløse selvsikkerhet begravet i en sky av piler. Saturday Cowboys gapte på sett og vis også over for meget, deres amerikaniserte slendrian møtte sin skjebne i Fredrikstad (Oh so far away from home) — der deres oppbruddskonsert ble holdt i november 1981. Gildet ble festet til tape, og her er det. Det er lyden av hjul som langsomt går i stå, rustent jern som griner. Var det klokt å avsløre at myten var større enn virkeligheten? Ja, for det er ingen god plate.

«Jersey Girl» faller baklengs ned Lolita Lane, «Then She Squeezed Me» (en omtekstet «Then He Kissed Me») kveles i sin egen gitarifiserte motordur, «Human Cut-Out» ender opp som den todimensjonale pappfigur den muligens egentlig er, Lou Reeds «Walk On The Wild Side» styrtes ut i et surt klingende gitardilettanteri — det er så en vrir seg. Hele platen er så lettvekter, så sjarmløs at en ønsker hele gjengen jaget over svenskegrensen, ned til Strömstad der de kan plaske rundt i sine egne lunkne Hollywood-drømmer.

Var det virkelig disse karene som tente fyr i baken på den dvaske, dalende norske rocken? OK, la oss unnskylde dem dette uinspirerte makkverket. La oss unnskylde dem de sure, lurvete gitarene som aldri finner sporet, la oss unnskylde at Hennings hese røst raver krampaktig rundt kulissene. Alle impliserte visste at denne jobben var den siste før kistelokket smalt i.

Men var dere virkelig nødt til å slippe dette tamme, diltende, tannløse kadaveret av en plate løs på almuen? Dette er ikke rock, dette er ikke Amerika — det er en patetisk saneringstomt inne på bondelandet.

Hvil i fred, cowboyer, og kondolerer fordi dere ikke fikk dø med støvlene på.

(Det Nye, 31. august 1982)

Juli

Fleetwood Mac: “Mirage” (Warner Bros) ****

Robert Plant: “Pictures At Eleven” (Swan Song) *****

Robert Plant har rappet cover-ideen fra Roger Chapman. Men musikken er hans egen, velprøvd og velfundert. Solid som et betongfundament. Hardt og konsist utpumpet fra Phil Collins' og Cozy Powells drønnende trommesett. Smult glidende, grasiøst skridende og/eller ilsk lynende via Robbie Blunts gitarer. Og Paul Martinez' bass har de dype jump og de syngende toner. Ingenlunde det kompromissløse gnistregn Led Zeppelin har stått for. Heller ikke så intellektuelt, nesten pedantisk som Jimmy Page kunne gjøre det.

Det er en åpen, ukomplisert LP. Med åpent rom og luft. Med tyngde og friskhet. Enten det går i tungt luntende låter, eller skjønne sjelekvals-ballader («Moonlight In Samosa» er vidunderlig). Robert Plant får bruke stemmen sin, gi den valører, synge følelser — for kompet gir ham rom å arbeide i. Misforstå meg ikke, det er ingen uzeppelinsk LP, til det har Plant levd for lenge i luftskipets krigerske skjød.

«Slow Dancer» kunne endog vært et Zeppelin-kutt, om enn gitaristen virker mindre ærgjerrig enn Page (for øvrig et uovertruffent kutt, det også!), han er dog flink til å kline vibrerende gitarlyd utover med ung frekkhet.

Alt i alt, gratulerer Robert!

(Det Nye, 14. september 1982)

Elvis Costello And The Attractions: “Imperial Bedroom” (F-Beat) ******

Elvis er mesteren

Elvis har plassert hesten i stallen og forlatt western-miljøet for denne gang. Men temaet i hans sanger er selvfølgelig det samme, skjønt i en mer subtil fasong. Elvis er soverommets tidskommentator — om jeg får bruke «soverom» i en billedlig, mer sublim betydning. Han rammer verden innenfra. For ham er de små ting av betydning. Mens andre betrakter ringvirkninger, deltar han der — i mikrokosmos. Og alt oppstår — modellen er det evige, kjærligheten — det som foregår mellom to individer.

Soverommet er «ekteskapets tronsal» — det dagliges mest intime skueplass. Herfra strømmer følelsene, her inne fremtrer hverdagstragediene i fortettet form. Ved ektesengen faller maskene, her falmer kjærlighet og faller. Her får besettelsen fritt spillerom. Her klinger desperasjonens hule hark, og her flommer etterdønningene: hat, ondskap og hevngjerrighet.

«Imperial Bedroom» er en brutal striptease. Elvis' anspente, forvilte historier gir deg nesten følelsen av å være titter. Man rygger unna for disse tragediene fordi de er så hjerteskjærende ekte. For meg er høydepunktet «The Long Honeymoon» der Elvis avvikler spott for forståelse, og tegner et levende portrett av den vansmektende hustru som sitter alene om kveldene med sin sjalusi, lengsel og frykt — og minnenes ettertanke: «there’s no money back guarantee on future happiness».

Sangen er for øvrig like velarrangert som teksten er velskrevet, en stemningsladet ballade hvis instrumentale fortrinn er et melankolsk, parisisk trekkspill, en «twangy» el-gitar og perfekt plasserte blåsere.

Tekstene er trykt på innerposen, men de er satt i fortløpende blokker, uten opphold, uten tegn, uten titler, du er nødt til å skrive dem av for å få oversikt. Man bør dog være oppmerksom på at Elvis har en forkjærlighet for esoteriske ordansamlinger som gir mer effekt (og affekt) enn mening — i neste nu kan han imidlertid være forbløffende klar, og det er sjelden noen tvil om de enkelte sangers innhold.

Elvis har dessuten en eiendommelig evne til å skrive tekster som tåler å klippes opp i løsrevne sitater.

«Imperial Bedroom» går hele distansen bak ekteskapets fasade. Et mistrøstig landskap av handlingslammelse og smerte; grimete hustruer med krøllnåler og slåbrok, fordrukne ektemenn nok-en-natt-på-by’n. På sitt mest tragiske er det historien om paret som drives fra hverandre mot sin vilje, men uten å kunne stoppe det, her fornemmes ennå kjærligheten som et sorgfullt ekko fra bunnen av en flaske.

Andre ganger går Costello til felts bevæpnet med så mye spott at hatet lyner av ordene; den forsmådde taler med gul hevn i røsten. Men det er ikke hevneren Elvis Costello som dominerer; det er en ny modenhet i ham nå, og hovedsakelig formidler han med oppriktig forståelse og fortvilelse, han bryr seg om personene sine, man kan mistenke ham for å være en av dem.

Veien ut i alkoholismen og selvmedlidenheten får bred plass: fastfrosset i ypperlige sitater som: «you drink yourself insensitive and hate yourself in the morning» («Man Out Of Time»), «what’s the use of saying I love you when I’m drinking to distraction» («Little Savage») og «Came home drunk/talking in circles/the spirit is willing/but I don’t believe in miracles/I’ve got a problem but let’s go to bed» («Boy With A Problem»).

Han fanger også inn de såre etterdønninger av en krangel. Selv et glimt fra generasjonskonflikten har Elvis funnet plass til: «You Little Fool», en fin vise om tenåringsjenta som er midt i den vare utvikling til å bli kvinne og som trykkes ned av foreldrenes diktatur og uforstand: «the little girl wants information/mother just gives her some pills to choose/and says go use your imagination».

I motsetning til f.eks. «Armed Forces», er dette ikke en umiddelbar LP. Og det på tross av at arrangementene er svært pop-orientert. «Imperial Bedroom» oppfører seg som et foto i fremkallingsvæske, først skimter du bare konturene, siden fremtrer bildet gradvis skarpere. LP’en gror med andre ord.

Tekstene har jeg allerede beskrevet. Musikken er like sterk. Det skyldes i første rekke at LP’en er gjennomprodusert, den er et orakel av detaljer med slektskap til nær sagt alt som kan krype og gå i pop-historien. Dessuten har hver av de 15(!) låtene fått sin lydmessige identitet. Elvis spiller på hele sitt spekter — med unntak av western-saloonen. Og han øser bramfritt ut av 60-årenes britiske eskapader på hitlistene.

Et lite triks fra Manfred Mann (f.eks. «soundet» på introet i «Pidgin English»), litt Kinks (den slepne melodi-slentringen i «The Loved Ones») og mengder av The Beatles; «You Little Fool» er pur 1966 med baklengs avspilte bånd, ljomende jetflylyd à la Small Faces «Itchycoo Park» og koring som griper inn og jager hovedstemmen. Elvis tar også turen innom Cole Porter-tradisjonen i sin slepne, jazzy, nattklubb-ballade «Almost Blue». Og med Steve Nieves eksentriske hjelp blåser han liv i det vulstige, hakkende symfoniorkester-kompet, så vilt og overdådig at man må le (f.eks. «... and In Every Home»).

Det er i det hele tatt så mye rart som skjer her, så meget du nesten gjenkjenner, at du er fortapt når platen først har fått tak i deg. Og når det gjelder refrenger, er Elvis uovertruffen — «Man Out Of Time» er simpelthen noe av det beste jeg har hørt på flere år i så måte, et klingende ekkokammer av pur pop.

Hver sang er rik på overstrømninger, understrømninger og perfekt balanserte temavariasjoner. Det er innviklet og helkommersielt på én gang. Et maleri av lyd. Pop-art svøpt i ekko, tangenter, liflige kor og snikende gitarer. Nettopp gitaren arbeider mer i bakgrunnen denne gang, bare sjelden trer den inn i spotlightet. Det er Steve Nieves tangenter som slår ut melodiene i klingende, dramatiske ABBA-sprang og sjøvåte orgelstøt.

Min eneste innsigelse er at Nieve ikke har verdens mest følsomme fingre, han hamrer piano konsekvent. I «Almost Blue» er denne hans svakhet mest åpenbar, Nieve forsøker ikke engang å stille seg inn på Elvis' stemmes følsomme bølgelengde. Fingrene hans slår ned på tangentene som stive klør (han kan umulig være en skolert pianist!).

Jeg lar meg forbløffe av Elvis' stemme. Den er veldig særegen, men også veldig «trang». Stemmen har vært Elvis' svakhet fordi han ikke har klart å variere den synderlig. Her og der får man ennå eksempler på det. «Imperial Bedroom» er Costellos gjennombrudd som vokalist. Han erklærer endelig spranget fra det klebrig myke, til det glammende anspente.

«Kid About It» er en av hans beste vokalprestasjoner overhodet — lytt til refrenget, hvordan stemmen helt forandrer karakter når den når ordene «kid about it»! Dessuten viser Elvis gang på gang at han har jazz i seg, han liker å tøye sin vibrato ned halv- og kvarttoner i enden av strofer i stedet for å henge flatt, det kan iakttas i «Almost Blue» og i «Town Cryer» — sistnevnte er en utlevd sangprestasjon, stemmen har akkurat den riktige sprukne etterklang. Lurer på om vi ikke får en jazz-LP fra Costello snart?

Vel, nok om det. «Imperial Bedroom» er en klassiker. De gråeste hverdagstimer av impotens, alkoholisme og apati — blandet med det sangenes hovedpersoner så hjerteskjærende savner: kjærlighet. Elvis er hverdagens mester. Han gjør en støvdott om til en åpenbaring, han besynger soverommets mysterier uten sladrejournalistens dyneløftende nysgjerrighet.

Elvis er helt enkelt mesteren. Nok en gang.

(Det Nye, 10. august 1982)

Warren Zevon har laget noe av det beste som er kommet fra USAs vestkyst de siste fem år. Hans alkoholiserte aggresjoner og infame humor, hans spotske lek med våpen — og følelser — hele hans gi-pokker-mentalitet, det var som klippet ut av en hardkokt kriminalroman av Hammett eller Chandler. Grovkornete bilder, usympatiske typer, brutale miljøer på bånn av den sosiale rangstige, snuskete på bakgate-nivå.

Gjennom-amerikansk. Satt til det perfekte rock’n’roll-lydspor, tett, hardt og uimotståelig pågående — men Zevons rå, bøllete og ekstremt virile stemme i fokus. Det var sanger om desperate mannfolk, knusende nederlag, skitne bar-miljøer og livsfarlige psykopater. Zevon satt ikke tilbakelent iakttagende og fabulerende som Tom Waits. Han var en av disse typene, og slo inn nesa på lytteren med et perverst flir.

Men nå. Nå har Zevon sluttet å drikke, alkoholismen er for ham et tilbakelagt stadium. Gud velsigne ham, jeg unner ham helsen. Men tålte sangene hans dette? Mm, jeg er redd de ikke gjorde det — ikke helt.

«The Envoy» er blitt veldig ujevn — og Zevon viser opp en foruroligende hang til sentimentalitet og lyrisk mykhet som ikke kler ham udelt. Slikt som «Let Nothing Come Between Us», «Never Too Late For Love» og «Jesus Mentioned» (hans akustiske, ikke umorsomme hyllest til Elvis) — de glir lett ned, men de kler ham ikke — heller ikke de klisjeer han nå plutselig betjener seg av.

Men. På den annen side har man «The Envoy», Zevons kommentar til konfliktene i Midt-Østen, som sparker så hardt og tett som noe han har gjort før. Og vi har «Ain’t That Pretty At All» som er så grenseløs brutal i all sin desperate oppgitthet at man hektes umiddelbart — og maken til ekle lyder når han bokstavelig talt kaster seg mot murveggene i Louvre-museet: det er bedre å føle seg dårlig enn ikke å føle noe i det hele tatt!

Og jeg har veldig sans for Zevons plassering av et tradisjonelt kjærlighetssvik i kostelig utradisjonelle hula-hula-omgivelser, «The Hula Hula Boys» (med Hawaii-kor som ekstra åte!). Her er hans infame humor og selvironi på sitt skarpeste.

Alt i alt sitter jeg igjen sånn mellomfornøyd. Jeg vet han kan bedre, men setter samtidig umåtelig pris på LP’ens beste øyeblikk.

(Det Nye, 19. oktober 1982)

August

Yazoo har håndlaget med tenårings-depresjoner; skrevet med tårer, sunget med glød. De har også klart mesterstykket å få synthesizers og annet elektronisk rytmeknall til å føle.

Deres ypperste øyeblikk kommer dog altfor tidlig på denne LP’en, nemlig kutt 1 side 1: «Don’t Go» der det ivrige, gjennomgående synth-temaet hekter deg og Moyets pågående, Motown-stemme feier resten av din motstand til side. Ingen andre låter matcher denne, men Yazoo kommer nær ganske ofte.

Det som gjør platen så frustrerende, er Yazoos ambisjons-appetitt. De nøyer seg ikke med å avlevere et knippe veldreide, sjelfulle pop-vignetter. Innimellom pådytter de lytteren sitt seriøse alibi i form av surrealistiske lydspor spekket med monologer og andre forunderligheter.

Sikkert OK i seg selv, men kontrasten mellom dette og pop-låtene blir for skarp, stilbruddet for uutholdelig. Oppe hos Eric herjer schizofrenien.

(Det Nye, 30. november 1982)

Depeche Mode: “A Broken Frame” (Mute) ***

Hvordan står det til oppe hos Depeche Mode — bandet som i sin tid huset Yazoos Vince Clarke? Vel, synth og rytmemaskiner er basis også her. Og pop. Og emosjoner i romantikkens tåreland.

Men de har ingen vokalist av Moyets kaliber, og derfor heller ikke Yazoos brann. Depeche Mode velger en mer estetisk vei, pyntelige arrangementer som kan gi forbløffende vakre resultater — best representert ved den melankolske klarinett (ja, det er en klarinett?) i «Satellite».

De er også mer sukrete og mindre desperate. Fyndige pop-temaer springer deg ustanselig i øret. Men det er ikke nok. På meg virker musikken en smule giddelaus, og ikke så lite anonym. Det er stoff her som kan gi (og har gitt) velfortjent uttelling på hitlistene.

Men de klarer ikke å holde på min interesse over en hel LP. På den annen side må jeg berømme dem for cover-fotoet, det må da være årets beste?

(Det Nye, 30. november 1982)

Don Henley: “I Can’t Stand Still” (Asylum) ****

Kevin Rowland & Dexys Midnight Runners: “Too-Rye-Ay” (Mercury) ******

Dexys hører himmelsuset

To år er gått siden Kevin Rowlands store debut-LP «Searching For The Young Soul Rebels». «Too-Rye-Ay» viser at disse to årene ikke har vært noen ferie. Nye slagplaner er blitt lagt. Man har kunnet følge planenes utvikling via de mellomliggende singlene. Hvordan det gamle Dexys Midnight Runners langsomt sank i kne til det bare var Rowland, en trombonist og tusen depresjoner igjen.

Deretter den lange ferd opp igjen — gjennom «Plan B» (trombone-jazz-versjonen), «Show Me» via «Liars A To E» (der strykerne gjorde sitt inntog, dog i en mer sober cello-fasong enn det som siden skulle komme) til den lystig gnikkende «The Celtic Soul Brothers». Et nytt band, en ny «sound» tok fasong. Og på LP’en kommer den omsider til sin rett — i full blomst.

Rowland synger som før, dette hvinende hulket som rommer grenseløs fortvilelse; gjennomborende fortrolig. Men «soundet» fra debut-LP’en er blitt spritet opp. Med feler, hastig og hårdt gnikkende. Og med fløyter, banjo, trekkspill. Blåserne er dog ennå med, inkorporert i den helhetlige «sound». Det samme er tangentene. Men tempoet er satt opp, der forefinnes en ny desperat energi i arrangementene, låtene er mer fengende — mens Rowlands hang til lurvete, lett dissonant lydbilde er i behold.

Resultatet er et gjenkjennelig, men totalt forandret Dexys Midnight Runners: Keltisk folkemusikk, soul og vaskeekte pop i vakker forening. Musikken er sterk nok og kommersiell nok til å bære nesten alle låtene til topps på single-listen. Altså har Rowland evnet å skape en bredere appell. Uten å fire på idealene, kravene og sjelen. Hvilket er en bemerkelsesverdig prestasjon.

Rowland har lagt nesten hele feltet bak seg i dette race som kalles tenkende pop.

OK. På med snorkelen. Nå er vi klar til å dykke ned i dypet av Rowlands visjoner.

Kjører man seg fast i en blindgate, går man tilbake for å finne den riktige veien. Livets labyrint bringer mange på avveie, særlig i vår tid. Oksebrølet stiger i styrke. Kevin Rowland er en av de få lyktebærere. En av de få som ukuelig forfølger de spørsmål livet stiller ham overfor — selv når han er blitt seg bevisst at veien til ren erkjennelse går gjennom et hav av smerte. Selv når han finner seg selv sammensunken foran nok en uoverstigelig mur for enden av nok en blindgate. Opp igjen. Tilbake igjen. Og videre.

Kevin lever det han sier. Og for ham er ikke et begrenset medium som rock/populærmusikk noen hindring. Ikke så lenge han makter å gi seg selv helt i det han skaper. Hans intense innlevelse ikke bare preger Dexys Midnight Runners, den er gruppa. Og det som foregår på platene, er Kevin Rowland. Gjennom plate-mediet lever han ut sin personlige erkjennelses-kamp.

Kevin Rowlands mål er å finne og uttrykke den rene, den pure følelse. Eller enda videre: de rene, høye kvaliteter. For her, vil han mene, ligger nøkkelen til en erkjennelse av mennesket og livets innerste vesen. Og her, kun her, bringes vi i kontakt med det i mennesket som er av en høyere verden — det opprinnelige, vår opprinnelse og kjerne — det vi vel med ett ord tør benevne ÅND.

Å komme til bevissthet om dette er ingen enkel prosess. Vår tids menneske lever utover, det orienterer seg i verden gjennom sine sanser. Den moderne vitenskap har lært oss å tvile på alt våre sanser ikke kan gi oss eksakt viten om. Fornuften er den nye gud, den forteller oss at kun den fysiske verden er reell. Den såkalte «åndelige verden» er en illusjon.

Likevel. Alle mennesker omtaler noe i seg selv som SJEL. Selv de mest materialistiske mennesker får iblant en svak, muligens, og ubehagelig følelse av at alt ikke er som det burde være. En nagende uvisshet som slår an strenger i dypet av sjelen.

Materialisten kan slå det hele elegant bort ved å feste sin lit til at vitenskapen nok en gang i fremtiden løser også disse gåter. Men dermed har han avslørt seg selv som et troende og ikke et vitende menneske. Han tror på vitenskapen. Andre tror på Gud.

Et menneske som er villig til å stille seg mer åpent overfor livets gåter, vil neppe få noen ro i sjelen før han begynner å forfølge spørsmålene. Hm, sa jeg ro? Det er jo nettopp da uroen begynner for alvor! Den som gir opp, henfaller til slumrende apati. Den som presser på, styrter hodestups inn i depresjoner og mørke — men et sted i det fjerne vil han kunne øyne lyset.

Rowland gir seg ikke ut for å være en viter. Han er en søker. De som vil kan følge ham. Ikke som disippel, Kevin er ingen guru, men som følgesvenn. «I wouldn’t sell you anything», sier han i en av sangene. De som idoliserer ham, eller de som pirker i hans motiver med rasjonalistens kniv — de kan holde seg unna (og ta en rundtur med «Liars A To E»).

Hver tone og hvert ord på den nye LP’en dirrer av engasjement. Rowland er fullstendig oppslukt av det han vil si. Men du blir ikke overkjørt av hans bekjennelser, du oppslukes av dem og virvles med i en halseløs ferd som på sitt verste (beste?) minner om en sanseløs rus. Det er ikke lett å komme inn i hans verden, for tekstene gir få eller ingen holdepunkter i det ytre — de forteller ingen historie.

På en måte jager tekstene seg selv, i noen av sangene synger Kevin så inderlig, opprivende sjelfullt og oppriktig om det å synge inderlig, opprivende sjelfullt og oppriktig, en slags sang om sangen — det er så man ser hvordan Rowland formelig pisker sangene (og sin egen utøvelse) for å gi dem sjel. Først må musikken være ren og hellig. Dernest kan det neste skritt tas.

Igjen altså. Rowland jakter på det rene og ubesmittede som veien til frelse. En sang skal kunne hvile i seg selv. Affekterte virkemidler lar Rowland seg ikke besnære av: «There’s no need to turn it up / if it’s pure I’ll feel it from here».

Et nøkkelbegrep i denne åndelige hvitvask blir «kjærlighet». Vi finner den hverdagslige, «egoistiske» varianten i en sang som «Come On Eileen», hvis atmosfære er helliggjørende som en salme, og den kommende seksualakt mellom forteller og Eileen blir et alt annet enn «dirty» symbol — snarere et renhetens sammensmeltende hvilepunkt i en smertefull, ond verden.

Mest av alt griper Rowlands kjærlighetsbegrep om livet selv, den altomfattende — tør jeg si det — kristne nestekjærlighet; Rowland bryr seg så til de grader om sine tilhørere at han nesten segner om.

«I’ll Show You» viser han for øvrig en veldig fin egenskap, nemlig viljen til å bekjempe egen antipati mot andre mennesker. «It’s so hard to picture dirty tramps as young boys» — prøv selv å forestille deg det menneske du forakter over alt som det lille, tillitsfulle barn det en gang var.

Makter du det, har du også maktet å se deg selv i dette mennesket — og medlidenhet vil ta motviljens plass.

Rowland fremstiller ikke seg selv som noen helgen. Hans svakheter og tvil er kanskje det som sterkest merker platens stemning. Man kommer ikke lett til sannheten. Fortvilelsen får sitt mest fortettede uttrykk i «Until I Believe In My Soul». Her prøver Kevin sine egne hensikter: Når jeg gjør en god gjerning, gjør jeg det fordi jeg er god, eller fordi jeg vet at jeg bør gjøre det — eller fordi jeg vet at en god gjerning stiller meg i et heldig lys i andres øyne?

Tvilen på egne hensikter. Det åpner for ufruktbar grubling. Og herfra raser Kevin ut i selve TVILEN — tvilen på ånd og sjel. «It’s the battle between the body and the soul, the spirit / and what’s needed here ...» og sangen munner ut i selvpinsel. Som han ellers pisker sine sanger, pisker han her bokstavelig talt seg selv, man hører den asketiske munks grufulle stønn fra den nakne celle: «I’ll punish the body to believe in the soul / I will punish my body, until I believe in my soul».

Her ser man et menneske trukket mellom to poler: viljen til tro / fristelsen til tvil.

Kevin kunne dog ikke la dette bli slutten, så for å ta brodden av disse formørkete visjonene, slipper han den straks mer kjødelige og livsglade «Come On Eileen» til som LP’ens finale.

Før jeg slutter, vil jeg nevne at selv overflatisk lytting til denne LP’en resulterer i avhengighet. Som pop er det nemlig høyverdige saker — når det lurvete kompet svinger, Kevin klager, koret svarer og felene gnikker seg gjennom messingblåsernes vindkast.

«The Celtic Soul Brothers», Van Morrisons «Jackie Wilson Said» (som passer perfekt inn her), de nye versjonene av «Plan B» (ikke så god som den trombone-dominerte single-versjonen) og «Liars A To E» (som er bedre og luftigere enn single-versjonen), «Old», «Come On Eileen» ... ja, ingen svake punkter overhodet!

Hva mer kan jeg si? At Kevin Rowland burde stå som et forbilde for oss alle — drevet av uro har han begitt seg ut på en ferd der troen er en vei, men målet er viten — og håpet er nisten.

Hvem kan vende ryggen til en slik brennende sjel? Og denne musikk som er så kriblende levende?

Få tak i platen, dans, syng, rop, gjør hva som helst — og la felene gnikke deg inn i det ukjente — let’s make this precious!

(Det Nye, 19. oktober 1982)

September

Dire Straits: “Love Over Gold” (Vertigo) *****

Dire Straits på offensiven

Når majestetisk rock treffer deg, begynner nervene å sitre: du får lyst til å slå armene ut og falle baklengs ut i kosmos i en altoppslukende, frydefull lykkerus der intet annet er av betydning enn den hellige musikk som omgir deg, ja, som blir deg. Jeg er Dire Straits hengiven for de magiske minutter de ga meg (og millioner andre) med «Tunnel Of Love» fra LP'en «Making Movies» (en LP som også inneholder den vidunderlige «Romeo & Juliet», en LP som fortjener seks stjerner og ikke de fem som jeg i sin tid ga den). Mark Knopfler sikret seg med denne låten en plass blant de tidløse. Hver gang jeg hører «Tunnel Of Love», får jeg denne vektløse følelsen — som ble livets innerste vesen meg åpenbaret.

Men nå er altså det fryktelige tidspunkt kommet da jeg skal sette meg ned og anmelde oppfølgeren til «Making Movies». Selvfølgelig hadde jeg forventninger til «Love Of Gold». Og selvfølgelig visste jeg at Knopfler sto overfor en tilnærmet umulig oppgave. Med «Tunnel Of Love» sammenførte, fortettet og perfeksjonerte han alt Dire Straits hadde gjort før. Det var simpelthen ikke mer å hente her. Så hva gjorde han?

På dette tidspunkt skylder jeg å gjøre oppmerksom på at det er en kassett-kopi som danner grunnlag for min anmeldelse. I skrivende stund vet jeg kun titlene på låtene — jeg har ingen tekster, ingen opplysninger om musikere, studio, produsent etc. Leserene får derfor unnskylde meg om der fremkommer uriktigheter i det følgende.

«Love Of Gold» er en annerledes Dire Straits-LP. Den inneholder kun fem låter — den korteste ligger på ca. seks minutter, den lengste klokkes inn på 14 minutter og 11 sekunder(!). Naturlig nok legges det derfor større vekt på arrangementer. Ikke egentlig så veldig avanserte arrangementer. Men flere av låtene er delt opp i forskjellige partier, ørene får stadig nye lyder, nye temaer å prøve seg på. Det er ikke overraskende at meget står og faller med trommeslager Pick Withers. Det meste står. For Withers er som vi allerede vet, en mester til å bruke fantasi på det helt enkle. Hans synkoperinger frembringer spenninger i melodier som med en mer tradisjonell trommeslager ville falt flatt på ryggen. Og han har en herlig bombastisk lyd i trommene, de eksploderer akkurat der man minst venter det og/eller mest håper det. Få kan som han propellere en låt inn i den store finalen. Og få kan som han være grenseløst brutal i den vevreste vevre låt uten at det virker upassende, rett og slett fordi hans økonomiske sans og presisjon hva gjelder virkemidler er helt uovertruffen (prøv siste del av «Private Investigations»). Withers gjør altså mer enn jobben sin, og det er godt — for han er plassert frekt fremtredende i den ferdige miks. For fremtredende vil kanskje noen innvende.

Hva så med Knopfler? «Love Of Gold» presenterer en ny og større Dire Straits-«sound». Den standardiserte, dansende rytmegitaren er nesten helt borte, Knopfler har ikke lenger tau å gynge ledig mot, han har tvunget seg selv over på offensiven. Hvilket vil si at Mark Knopfler tidvis spiller på grensen mot heavy. Fingrene danser nok, neglene biter i strengene — men klangen og tonen er langt mer aggressiv. Således minner siste halvdel av «It Never Rains» (instrumental-delen) meg faktisk om gode, gamle Cream anno «Disraeli Gears»! Han gir til beste flere lange soli på LP'en, disse hemmes kanskje til en viss grad av Knopflers klimprende fingerspill-teknikk, man fornemmer at der ligger noe uforløst over solo-partiene — både i «It Never Rains» og «Telegraph Road» benyttes symptomatisk nok «fade»-teknikken for å bringe låtene til en ende.

Men likevel, dette blir en smakssak. Jeg synes stort sett at Knopfler klarer seg gjennom arrangementenes oppbyggende mønster, han finner «sporet» i finalene og holder seg der mens resten av gruppa gir ham fet, voldsom støtte. Liker man dette, ønsker man nok gjerne at disse partiene skal vare evig. Personlig savner jeg den praktfulle, økonomiske utporsjoneringen av effekter som gjorde «Tunnel Of Love» så stor. Dire Straits begrenser seg ikke på «Love Of Gold».

Jeg nevnte ovenfor at vi på denne LP'en møter en ny og større «sound». Og denne «sound» bygges opp gjennom kaskader av ekko og drønnende pålegg. Gruppa benytter også synthesizer — dog ikke så meget som instrument, mest som effektskaper nede i bånn av lydbildet. Det som løser opp og skaper bredde, er den utstrakte bruken av orgel og piano. Særlig pianoets glassklare, kalde toner er allestedsnærværende — og man opplever flere fine partier der gitar og piano spiller opp mot hverandre, eller går inn i rappe tema-dueller. Her er veien tilbake til «Sultans Of Swing» virkelig lang.

Gjennom musikk og tekst frembringer Dire Straits en blygrå, depressiv atmosfære. Og det er ikke bare indre, personlige konflikter det dreier seg om. Knopfler har trukket linjene utover. Han berører individets plass i samfunnet. Hva vår tid gjør med menneskene.

Nøkkel-låten er den drøyt 14 minutter lange «Telegraph Road», LP'ens magnum opus. Muligens klarer den ikke å holde på lytterens interesse hele veien. Likevel. Den byr på en av de beste tekster Knopfler har skrevet, og måten musikken følger ordene på er ganske enkelt magisk. USAs historie har stått modell for låten, og benyttes som en allegori til Vestens industrialiserte lykkeland. Den åpner sakte, drømmende mens Knopfler i første vers forteller historien om nybyggeren, den ene som finner en plass i ødemarken, kultiverer den og gjør den til et hjem. Så klikker kompet i gir, tempoet settes opp og Knopfler maler mesterlig fram utviklingen fra nybyggersamfunn til moderne bysamfunn ved hjelp av knappe, stikkord-pregede strofer:

«then came the churches/then came the schools/then came the lawyers/then came the rules»

— hele tiden strammer musikken grepet, atmosfæren blir illevarslende — og plutselig befinner vi oss i vår tid. Den lille nybyggerplass er storby, Knopfler skuer ned på en seksfilers motorvei, der tre filer står. Rush-trafikk. Arbeid. Ødeland. Vi ser hvordan optimismen, utviklingstempoet, troen på at alt er mulig, frihetsidealet — hvordan alt er smuldret opp. Telegraflinjen — sangens nøkkelsymbol — som innledningsvis var symbolet på fremskrittet, snus og representerer apati, stillstand. Knopfler betjener seg av en liten klisjé på dette tidspunkt — han lar fuglene som sitter på telegrafledningene, representere friheten, de kan i hvert fall ta til vingene og fly vekk. Sangens hovedperson derimot, sitter fast:

«I've got a right to go to work/but there's no work to be found».

Dermed ruller låten mot finalen. Hver tekst-strofe får et dommedagsdrønn som punktum fra Withers, og Knopflers eneste løsning er eskapisme — han har «run every red light down Memory Lane/I've seen desperation explode into flames» ... og han vil vekk. Men hvordan? Det henger i luften, slik spørsmålet vil henge i luften for alle som stiller seg det.

Det er en stor låt. Ladet med apokalyptisk stemning og smerte, rinnende gjennom vakre, stille partier og tordnende klimaks. (Det skjønneste øyeblikket er kanskje når Knopfler synger «like a rolling river» og pianoet ruller tindrende inn og anskueliggjør hans bilde.)

Men det er faktisk mer. «Private Investigations» — singlen — den mest atypiske single-låt jeg har hørt på lenge, at de tør! En vidunderlig naken låt som domineres av Knopflers klassiske fingerspill på en nylon-strenget akustisk gitar, en låt som brått skifter atmosfære mot slutten der brå, sjokkerende trommeslag, gitar og en synthesizer maler ut skumle, mørke smug, knirkende skritt, en mjauende katt ... huh! Pink Floyd kunne ikke ha gjort det bedre!

«It Never Rains» er også et fint kutt. Gradvis bygd opp mot den lange instrumental-avslutningen som altså minner om Cream. Tittelkuttet synes jeg er noe anonymt — det holdes på det småpene, lekre. Teksten er bedre enn melodien. Det femte kuttet, «Industrial Disease», er det minst vellykkede. Merkelig nok det eneste som minner om tidligere Dire Straits. Rytmeløpet er det vante, huskende. Men låten har egentlig ingen stor melodi, og bruken av synthesizer og farfisa-orgel gir lite ekstra, det bare mudrer til ideene. Tommelen ned, altså, på tross av Knopflers hentydning til «Bette Davies' knees»(!).

Mens jeg husker det. Knopfler synger som før, skjødesløst, lett Dylansk — med et glisende grynt lagt inn der det passer. Men i flere av låtene har stemmen en tendens til å drukne i arrangementene — det er vanskelig å få med seg hva han synger. Dette sagt. «Telegraph Road» og «Private Investigations» er LP'ens essensielle låter. Og skal man operere med uttrykk som «vesentlig rock», er det der de hører hjemme. Kall gjerne musikken tradisjonell — for det er bak tradisjonene mytene lever.

Human League kan du spille mens du spiser corn flakes.

(Fem stjerner, i et krampaktig forsøk på å være objektiv.)

(Det Nye, 21. september 1982)

Bruce tok sjansen … og tapte

Bruce Springsteen solo. Kun ham og hans gitar og munnspill. Pluss noen dråper synth (som ikke merkes). Innspilt på en fire spors kassett-båndopptaker hjemme hos Bruce. Solo.

Det låter bootleg. Det låter kvelende fortrolig (karakteristikken har jeg rappet fra Christian Rugstad). Det låter gråtkvalt selvmedlidende. Det låter natt og ensomhet i kåken. Men det låter ikke, som enkelte hevder, Woody Guthrie enn si tidlig Bob Dylan — selv om formen er identisk.

Selv med min beste vilje kan jeg ikke si at Bruce Springsteen duger i disse omgivelsene. Han har ikke det i seg som kan bære en «topic» stil. Bruce er simpelthen en KLØNE på kassegitaren, hans fingerspill er vaklende, nølende — pur nybegynner. Og når han slår rytmen slik i ensomhet (Chuck Berry style), avslører han en fatal mangel på rytmefølelse; han klarer ikke å gjøre to ting på én gang, når munnspillet toner inn, faller gitaren ut, og rytmen stokker seg. Han har intet av det Dylan hadde (og har): evnen til ikke bare å holde på, men tiltvinge seg lytternes oppmerksomhet.

Den unge Dylan bet. Gitarspillet bet. Stemmen bet og knirket. Munnspillet rev trommehinnene i strimler. Dylan glødet. Han var intens. Og han fraserte med et rytmisk vågemot som mangler sidestykke. Derfor lever selv hans aller første LP i 1982. Bruce Springsteen låter bare som et stykke rekved vasket inn på stranden. Slapp i kjeften, lavmælt sutrende. Han er så diskret at han forsvinner inn i skyggene i sin egen musikk.

Leilighet. Du blir deprimert av å høre fyren, og du holder neppe ut en hel omgang med LP'en om du ikke er av den engstelige, selvplagende typen som liker å sitte forskremt og ensom ved stuebordet etter midnatt og gruble over ditt eget trøstesløse jeg. Den hånden Bruce Springsteen rekker fram på denne LP'en, er så slapp og klam at man betakker seg. En ydmyk figur som muligens var redd for å vekke naboene da han spilte inn LP'en, og følgelig gikk til den andre ytterlighet: han henfalt til en dempet, søvndyssende messing som fikk naboene til å sovne. Ja, ja.

Og så kommer paradokset. Dette er en usedvanlig sterk LP! En strøm av bekjennelser som uten stans hamrer en samhørighet med det fattige, ressurssvake, forliste Amerika inn i utøveren selv. Dette er Bruce Springsteen som med bankende hjerte forsøker å trenge inn i det miljø og den klasse som rock’n’roll-karusellen har atskilt ham fra. Dette er de små skjebner, de duknakkete sjeler — alle de som sliter liv og håp av seg i formummet desperasjon, mennesker for hvem den amerikanske drøm blir en hån, noe de riktignok aldri oppdager selv. Det er samfunnets stebarn. Disse som i de mest ekstreme tilfellene opplever et hylende ras i sin sjel der de kaster seg ut i gatene med flammende revolvere, kaklende av latter, for å ende i den elektriske stol. Bruces styrke i dette tilfelle, er at han ikke gjør noe forsøk på å glorifisere — og de dempete arrangementene gir null rom for melodrama — han forteller kun stillferdig at der er mer bak disse skjebnene enn avisoverskriftenes skummende blodfryd gir inntrykk av.

Det ligger sikkert en god del barndoms- og ungdomserindringer til grunn for disse tekstene. Ja, for Bruce kommer selv fra dette miljøet. Han har altså innsikt, om ikke Dylans utsyn og vidsyn. Hvilket gjør det han forteller autentisk. Man tror på disse historiene om ydmykelser, eskapisme i en brummende Chevy, enkle mål og bitre skuffelser. Bildene får en vidunderlig melankolsk lød i «Mansion On The Hill» — faren som tar med sønnen sin ut til rikmannsstrøket; de sitter der utenfor muren i nattemørket og drikker inn lydene og synet av den fullbyrdede drøm. Det er ikke hat, men en vakker, barnlig ærefrykt i deres hjerter. Som bilde på sosial skjevhet er dette sterkere enn noe politisk opprop fordi det er ekte, FØLT og MENNESKELIG — det rører lytteren i all sin hjerteskjærende håpløshet. Det samme gjør LP'ens avslutning, «Reason To Believe» — som lavmælt og vakkert beskriver disse ukuelige menneskenes evne til å reise seg igjen og igjen for å ta fatt på det uoverstigelige; i det håpløse finner de håpet igjen og igjen.

Springsteens stadige bruk av den temmede underklasses høflige «sir» når han henvender seg til lytteren (Elvis snakket slik i sin ungdom), understreker hans samhørighet med disse skjebnene. Han lever ikke bare med dem. De lever i ham, og taler gjennom ham. Og personene fremstår i kjøtt og blod, levende. Individer og grupper som verden gjør noe med som de ikke selv er helt i stand til å takle, mennesker som lever etter enkle normer, mennesker hvis hverdag er omgitt av de basiske, arketypiske symboler — også kalt klisjeer — hvis drømmer og håp smaker som en oversukret pop-slager på tungen, men som i deres tilfelle er sugende, himmelropende ekte — mennesker som styrtes ut i navnløs fortvilelse når strengen brister og de ikke lenger klarer å ordne sin verden etter det vante mønsteret, mennesker som ikke har noen lang, fornuftig og intellektuell tankerekke å forsvare seg med, ingen metafysisk ballast: kort sagt forsvarsløse mennesker kastet for hundene, nakne for verden.

Her er ingen bortforklaringer, ingen spissfindigheter. Bruces innstilling og innlevelse er da også det som gir platen farge. Men arrangementer, fremførelse og tekst gir et matt, depressivt bilde av ødeland, skutt i kornet sort/hvitt. Bruce er ikke sint, men med-hodet-i-hendene nedbrutt og resignert.

Vi må takke ham for denne kompromissløse åpenhet. Meget ville gått tapt om E Street Band landet midt oppi alt sammen med sin tøffe, elektriske punch. Men noen artistisk triumf er ikke LP'en.

Poenget med en plate er tross alt at folk skal spille den. Jeg tviler på at noen som helst kommer til å gi «Nebraska» mange rundene på grammofonen — hvilket betyr at Springsteen ikke har maktet å føre sine intensjoner ut i selve platemediet. Bruce tok en sjanse, og tapte. Men han tok sjansen. Det er det viktigste.

Det er absurd å gi stjernekarakter i dette tilfellet, men for spesielt interesserte kan jeg gi 2 — uten at det betyr noe.

(Det Nye, 9. november 1982)

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma) *****

Peter Gabriel synker dypere ned i håpløsheten her. Vesten har spilt fallitt, og der er bare desillusjonerte utrop tilbake. LP'en murrer av formørket angst — og Gabriels stemme er så plaget og torturert at den sammen med tekstene blir et bilde på fortettet, gryende galskap; et sinn de siste sekunder før det splintres definitivt, og jages mot asylets korridorer.

Musikken er ingen overraskelse. Strengt rytmisk, med etniske trommer fra Afrikas jungler stengt inne i syntetiske, teknologiske figurer. Det buldrer og kribler illevarslende, mens Gabriel messer og/eller roper ut sin angst.

Et mektig stykke vinyl er det blitt, men mangelen på håp og lys gjør LP'en så depressiv at det ikke er til å holde ut. Det er ingen energisk leting etter utveier her (slikt som resulterte i foregående LP's forbløffende og spennende vendinger), Gabriel nr. 4 er kun smerte, raseri og RESIGNASJON.

(Det Nye, 26. oktober 1982)

Kate Bush er i hvert fall ikke ute etter gullsåpestykket utdelt for glatt familiepop. «The Dreaming» er hennes vanskeligst tilgjengelige plate — et regelrett verbalt ras lukket inne i et puslespill av rytmer og myriader av melodi-temaer som aldri fullendes.

Her er snakkende trommer og spøkelseskor, og mest av alt, Kates stemme. Den slynges rundt i lydbildet, som fragmenterte kulisser, og den trekker sanger etter seg som egentlig ikke er sanger, men psykotiske stemninger.

Kate stopper og starter, trekker ut stille partier for neste øyeblikk å slippe tusen raslende klapperslanger og et løpsk urmakerverksted løs. Ekle lyder og effekter vrir om på det som kunne vært vevert og vakkert, og villniset av rytmiske forskyvninger og synkoper og slamrende galskap brøyter alle hensyn til dansegulvet til side.

Det onde og det gode støter sammen, og kampen materialiserer seg i form av fantaserende, flakkende skygger – man øyner spøkelser og krigsdansende indianere (tittelkuttet!), man øyner Lucifer selv lurende i skyggene med et smalt smil lekende om sine lepper.

Midt oppe i alt dette dukker bittesmå, melodiske temaer opp — med slektskap til folkemusikk (f.eks. «Night of The Swallow» og «Suspended In Gaffa»), suget opp både fra britiske røtter og fra innvandrer-hold.

Det er en selsom og sprø plate uten ett eneste hit-emne. Tekstene er lange, mer poesi enn tekst, og refrengene uten hektende ingredienser. Du er utkjørt etter en runde med «The Dreaming», og ikke lite skremt, om du hører den solo i mørket.

Men gir platen noe mer enn en pirren av sansene? Vel, Kates problem har alltid vært dette at hennes hang til drama har mer affekt enn dybde. Men jeg øyner tilløp i tekstene her som kan love godt for fremtiden. Kate famler, men viser at hun famler, etter et holdepunkt. Og dette virker ekte, skjønt hensikten ennå tildekkes av midler.

En modig plate er det, dessuten, hun rider sin egen hest uten å skjele til trender. Og ønsker du først 40 minutters gru og skrekkinngydende lidenskap i stereo, finner du det ikke noe bedre sted.

(Coverets gåte: Hva er nøkkelen til Houdinis problem? Svar: Et kyss!)

(Det Nye, 26. oktober 1982)

Om Kate Bush kommer helskinnet fra for mange ord, for få melodier, gjør ikke The Who det. «It's Hard» er det minst spennende stykke vinyl gruppa har lagt for dagen. En kø av utprøvde Who-klisjeer. Roger Daltrey kaster alt han har av begrenset stemmemateriale inn i Townshends tekster, men han ender opp som en patetisk figur som sliter for noe han neppe klarer å leve seg inn i. Og hvem kan bebreide ham?

Dette er Townshends høyst private sanger, de krever en annen stemme — og ikke minst krever de bedre musikalske ideer. Who stamper i vei uten å finne det samspill som før gjorde dem guddommelige, nå truer kompet gang på gang med å falle fra hverandre.

Townshend gjør det simpelthen for vanskelig, sangene må på død og liv gjennom flere ikke-sammenhengende partier. Hva er galt med den gamle oppskriften vers-refreng-vers-refreng? Tilløp finnes dog — bl.a. i tittelkuttet. Men det blir aldri til noe.

Tekstene er engasjerte nok, Townshend låst i rockeindustrien og dens myter og i en ond, truende verden (skjønt forsøket på å blåse nytt liv i klisjé-ekstremene i «Cooks County» var ikke vellykket).

John Entwistle står for tre låter — og de er som forventet, brukbar fyllmasse om blod, mørke netter, vampyrer etc. OK.

«It's Hard» viser med all tydelighet at The Who ikke lenger er noen gruppe — The Who er Pete Townshend som forsøker å holde noe døende i gang. Før spilte Townshend i The Who, nå spiller The Who for Townshend. Kjemien er ikke der lenger.

Jeg melder dette med sorg, for The Who har alltid betydd noe helt spesielt for meg. Det er fælt å se slitne helter slite.

(Det Nye, 26. oktober 1982)

Simple Minds («New Gold Dream (81-82-83-84)», Virgin V2230, f). Det er noe fullendt over denne LP'en. Hele dens atmosfære omslutter deg fra første tone, og holder deg lukket inne i sitt skimrende, nattlige, ja rent ut sagt uvirkelige vakuum, inntil stiften bryter kontakten med et brutalt knepp. Rytmen er vesentlig hele veien. Dansende og tung, med en uimotståelig tykk og bevegelig bass. Men det som spenner ut panoramaet og gir deg den gode, bittersøte følelsen, er det veldige strålespillet av synth. Storslagent og pompøst, en regnbue av klingklang og svevende tåke.

I den gylne lydveggs sentrum befinner Jim Kerr seg, gråtkvalt og plaget fremlegger han sin storby-poesi, romantisk og brennende i vandrende tankerekker. Simple Minds har fullendt sin «sound», og svøpt den rundt de mest fengende melodier de til dags dato har laget. Det er en kommersiell LP som etterlater en ulmende brann i sjelen. Den angår den villige lytter, og gir hele tiden noe tilbake. Innen den moderne synth-rock finnes det neppe et bedre band i dag. Og «Promised You A Miracle» er det meg aldeles umulig å bli kvitt.

(Det Nye, 30. november 1982)

Phil Lynott: “The Philip Lynott Album” (Vertigo) *****

Philip Lynott gjør en solo-LP som det står respekt av. Lynott er mer fortrolig og sårbar i disse tekstene enn vi er vant til fra Thin Lizzy. Hans refleksjoner over verdens tilstand glir fint inn bakveien, mens han med dempet sinne og fortvilelse tegner vare menneskeportretter av tapere – samfunnets stebarn. Han toucher også erkjennelsesproblemer, med underfundige henvisninger til Bibelen. Innimellom har han plass til et par vevre kjærlighetssanger. Alt har fått et personlig uttrykk, og alt smaker rent og oppriktig.

Musikken til tekstene får sjelden noen hård egg. Lynott er forsiktig med effektene. Tonen er dempet, stemningsmettet — skjønt stilsprangene likevel kan være ganske store, fra den illevarslende, gruvekkende modernismen i «Fatalistic Attitude», via den sprelsk funky «The Man’s Fool» og den forbløffende Dylanske «Ode To Liberty-Protest Song» (der Mark Knopflers kneppende gitar gir låten det uimotståelige, dunkle Dire Straits-løpet) til den bittersøte «Growing Up».

En besnærende personlig plate er det blitt. Kunne nå bare Lynott hjelpe Thin Lizzy til å finne seg selv også.

(Det Nye, 23. november 1982)

Billy Joel: “The Nylon Curtain” (CBS) *****

Billy Joel gir oss muligens sin beste, men neppe mest kommersielle LP. Han har vokst nå og tatt verden inn over seg. Det er ikke bakgate-serenader fra det nattlige New York som står på programmet. Den bittersøte selvmedlidenheten som slo ut i smekre, storvokste ballader, glimrer nesten med sitt fravær — skjønt Joel ennå har evnen til å pynte seg rundt i landskapet med en sikkerhet som nesten vipper over i øleri.

Det som reiser denne LP'en, er Joels nye evne til understatements — som, når de får synke inn, gir lytteren en grim, urovekkende oppvåkning. Man ser plutselig verden — og særlig Amerikas verden — gjennom Joels øyne. Og håret reiser seg på hodet.

«Goodnight Saigon» er nøkkel-kuttet. Billy Joels mest fullendte til dags dato. Det er Vietnam-krigen og de amerikanske Vietnam-veteranenes historie fortalt med varm fortvilelse, diskret og enkel i billedbruken, hvilket, kombinert med sangens praktfulle arrangement, gir den overveldende slagkraft. Billy synger dessuten som en gud, stemmen sprekker og hårdner, for å svulme ut i refrengets synkende herrekor. Og lyden av helikoptrenes rotorblader som overlapper seg i låtens lange avslutning, etterlater lytteren nummen og blek.

Noe av den samme virkning oppnår Joel med den på overflaten langt mer uskyldige «Scandinavian Skies» (basert på hans mislykkede Oslo-besøk for et par år siden); ordene har dobbelt bunn, og i dypet skimtes mørke, apokalyptiske visjoner.

Denne sangen er, som «Laura», skåret over en Beatles-lest (Joels stemme endog lett forvrengt i retning Lennon), men kan nok minne vel så meget om Jeff Lynnes ELO. Den tredje av LP'ens vesentlige låter er «Allentown», gruvebyen som ligger fortapt igjen i restene av den amerikanske drøm. Joel utdeler ektefølt sympati, men unngår behendig å preke politikk, hvilket gir sangen ytterligere spenn og tyngde.

Her er mange andre gode låter (rockeren «A Room Of Our Own», den svulstige Elton John-liknende «Surprises» m.fl.) — og alle sier de noe om menneskelige forhold. Så Billy Joel er en betydelig artist — og jeg kan ikke nok få rost hans økonomiske omgang med ord. Aldri har han skrevet bedre enn her.

(Det Nye, 23. november 1982)

Psychedelic Furs: “Forever Now” (CBS) ****(*)

Stavangerensemblet: “På bommen” (Mai) ******

Stjerne-boms fra Stavanger

«På Bommen» bringer den nye Stavanger-«sound». Bortsett fra noen velformulerte bass-synkoper i «Skikkelige sjømann» og enkelte tilløp i «Liga hollen», glimrer den stavangerske omgang med reggae med sitt fravær. Borte er også den nyfikne lekenhet som har tittet fram bak det tungdrevne grunnkompet. Samtidig har Froddi mistet sin dominerende rolle i lydbildet; ikke slik å forstå at han er blitt trukket bakover, det er mer bandets musikere som har tatt noen skritt fram — nå står Stavangerensemblet på linje; medlemmene bidrar med likeverdige deler, samlet blåser de ut (på sitt beste) en skimrende, urolig og fet «sound».

Stavangerensemblet tuller ikke lenger. Med en nyvunnet (?) selvtillit er der kommet alvor og disiplin inn i musikken — ved siden av den gamle, glødende hunger. Gruppa spiller med autoritet — de tør endog overlate vokalsporet i én av låtene («Alt har ein ende») til en annen enn Froddi.

Alvoret har gjort Stavangerensemblet heavy. Ikke uniformert heavy, for variasjonen er der, låtene har individualitet. Men det er en heavy helhet her. Gruppa ligger på, Anders Bru drar minst like meget som Froddi — og trommer/bass beveger seg fremover, levende og kompakt. Det svinger av «På bommen» — vedvarende. Det er feit gitar-rock som kun gir sporadisk plass til gjestende agenter.

Etter de første rundene med platen, husket jeg faktisk Anders Bru bedre enn Froddi. For Anders har virkelig satt føttene i bakken her, og sparket fra. Han viser en fremragende evne til å bre ut låtene ved hjelp av sugende riffs, riffs som kan høyne atmosfæren henimot det majestetisk grufulle (som i avslutningen på «Radioaktive helt»; det er faktisk avslutningen som gjør låten). Han har også nok i hjerte og fingrer til å gi til beste solo-stikk som har en funksjon. Det blir sjelden eller aldri sånn heavyrock-stereotyp hjernedød flashing.

«Liga hollen» er f.eks. en svært så sofistikert versjon av heavyrocken, et rystende, sint grunnkomp som inkorporerer visse (nesten ikke merkbare) reggae-elementer, og en Anders Bru-gitarbehandling som kombinerer presisjon med en lynende, bluesy melking av gitarhalsen (stilmessig nær det Peter Green gjorde på Fleetwood Macs «Then Play On»).

Anders kan også legge bånd på seg — hvilket han gjør kongelig i «Drevne damer». En lett og ledig slentrende melodi hvis hovedattraksjon ligger i det enkle, men førende gitar-riffet som i klang minner veldig om Roger McGuinns jinglende Rickenbacker.

Nå er ikke alt fryd og gammen. «Doktor, doktor» er f.eks. en huggende, stampende heavy-rock klisjé. «Ikkje sku meg ner» stokker seg selv ned i anonymitet. Og «Alt har ein ende» blir aldri mer enn en velformet, lydrik, men identitetsløs pop-låt. Likevel lar jeg meg ikke avskrekke. For begge de foregående LP'ene hadde større kvalitetsfall, det var noe med musikken som ikke kom riktig i gang, så måtte Froddi tre hjelpende til. Hans galmannsrøst kamuflerte svakheter. Det gjør den aldri her, rett og slett fordi stemmen aldri (vel, nesten aldri) blir det bærende instrument. Det har ikke vært nødvendig. «På Bommen» har et forløst sound, et demokratisk sound. Kvartetten spiller sammen, for hverandre — omveier unngås. De går rett på.

Tro for all del ikke at Froddi-fansen blir skuffet. At han får leke mindre, ser jeg som en fordel. For mye affekt kan bli for meget — det drar oppmerksomheten bort fra musikken og ordene. Froddi synger nå. Fullblods rock’n’roll tåkelur — kun med enkelte saltomortaler inn i asylet (f.eks. siste del av «Sludd»). Og hans store paradenummer her, «Knud», er til gjengjeld muligens det beste han har gjort. En låt som krever følsom frasering og vibrerende atmosfære. Froddi gir det hele.

Tekstene er vekselvis skrevet av Svein Tang Wa og Gunnar Roalkvam (fire på førstnevnte, fem på sistnevnte, pluss én i fellesskap). Som vanlig kaller en del av dem på latteren (særlig når de legges i Froddis munn), men der er samtidig alltid en syrlig undertone. Best av disse likte jeg den intet mindre enn kostelige «Drevne damer».

Så har vi denne andre kategorien — de samfunnsrefsende tekstene. Med latteren på lur, og galgenhumoren. «Liga hollen» er den ondskapsfulle sangen, en giftiggrønn, spottende beskrivelse av besteborgerligheten her på furet værbitt, menneskene som lukker seg inne i selvets tønne, selvgode og materielt godt forsynte, nok med seg selv — kun moralsk forargethet å by sine medmennesker. Æsj! Selvfølgelig inngår en drepende brodd mot kristeligheten i sangens sammenheng.

Redsel for krig — og atombombens blendende lys mot horisonten, benevnes i «Alt har ein ende» og «Radioaktive helt». Førstnevnte har et videre budskap, men når ikke noen spesielt imponerende forløsning. Sistnevnte, derimot, er pur, infam galgenhumor — med et avsluttende vers som lokker latteren fram bare for å kvele den i halsen din. (Personlig ville jeg foretrukket at Roalkvam droppet siste ord i siste strofe, det er overflødig etter alt som allerede er sagt, og gir sangen en unødvendig banal ettersmak.)

LP’en inneholder også to dypere, erkjennelsesrettede tekster. Den ene av dem, «Sjikkelige sjømann», blir for meg et eksempel på hvordan å tøye et bilde for langt, den gode idé reduseres til en stabel mer eller mindre brukbare enn si adekvate selvfølgeligheter. Resultatet er trivielt og banalt.

Da er «Knud» straks mer vellykket. Her blir erkjennelsesproblematikk og sanselighet vevet inn i en hemmelighetsfull dialog mellom hovedpersonen Knud og ei dame som «låg inni sin hud/og prøvte på å se brune ud». Hun venter på en mann, han søker etter lyset. Idé og utforming står ikke meget tilbake for en Bob Dylan. Og, som nevnt, Froddi formidler og ivaretar denne sangens forlokkende, mysterie-stemning så man formelig suges inn.

Da gjenstår bare én ting. Huff! Å sette karakter. Er dette en klassiker? Det vet vi først om ti år. Men det er mer enn dyktig håndverk. Det er rock som vil noe. Musikalsk det mest fullendte Stavangerensemblet har gjort. Jeg savner nok de store toppene ved siden av «Knud». Men skitt au!

(Det Nye, 16. november 1982)

Donald Fagen: “The Nightfly” (Warner Bros) ***

Donald Fagen mangler helt tydelig alt det David Lindley har: spontanitet og et impulsivt, levende forhold til sin musikk. Fagen oser INTELLEKTUELL. På Steely Dan-LP'ene ga det som regel betagende utbytte. Men ikke her.

Fagen gjenopplever sine ungdomsår (slutten av 50-årene, begynnelsen av 60-årene) med musikk som har mer til felles med jazz enn med rock. Og skjønt tekstene antyder slektskap til beat-poetene, er det ikke deres bop-jazz det dreier seg om. Det er smul, glidende funk-jazz med intrikat snirklete rytme og brede, dovne el-pianoakkorder som det toneangivende. Ved siden av Fagens coole, svale vokalarrangementer.

Det er lekkert. Det er avansert. Krem for øret. Digital-perfeksjonisme av beste merke — ivaretatt av en drøss eminente (og kjente) musikere. Men jeg synes det er langt mellom de gode melodiene, her skiller «The Nightfly» seg klart fra Steely Dans plater. Og mitt største ankepunkt er mangelen på liv og sjel. Dette er passiviserende, ikke engasjerende musikk.

(Det Nye, 16. november 1982)

Holton/Steel: “III Edition” (Polydor) **

Er her forandringer å spore? Snilt cover. Farvel til sukkerfelene. Fritt fram for Bored Svendsens Jimmy Smith-orgel. Javel. Men ellers, da? Neppe.

Gjengen har nesegrevene godt begravd i de samme formlene. Gitarene har det bombastiske draget. Stemmene ljomer i refrengene (her og der effektivt styrket med sjelfulle jenterøster, det skal innrømmes). Garys stemme er like hes og umulig raggete. Og repertoaret er en blanding av original-låter og cover-versjoner.

Sistnevnte kategori inneholder gamle hits fra Move («Blackberry Way»), Diana Ross («Surrender»), Connie Francis («Who's Sorry Now») og country-sipperen «Honky Tonk Angels». Ross' og Francis' låter får et brukbart pop-traktement. Men de to andre går rett på trynet — særlig country-balladen hvis tempo er så trått og seigt som prim på loff.

Originalene er mildt sagt forglemmelige, muligens med unntak av den hjertekrystende «Lover’s Lane». Og tekstene er ofte sentrert rundt karrieren til en viss rock’n roll-duo, Holton/Steel — slikt Mamas & Papas gjorde med «Creeque Alley», slik Mott The Hoople gjorde til stadighet (begge grupper med stort hell), og slik Ringo gjorde med «Early 1970». Det er nettopp på Ringos åndspoesi-plan våre hjemlige helter beveger seg. Like besnærende som våte ullvotter.

Og duoens sound ligger mer enn noen gang et sted mellom Slade og Smokie. Beklager, dette var ikke gull på rød silke — men Hongkong-plast på amerikansk nylon.

(Det Nye, 30. november 1982)

The Stranglers: “The Collection 1977-1982” (Liberty) ******

Marc & The Mambas: “Untitled” (Some Bizarre) ****

Ukjent, sier du? Marc Almond, da. Sier det deg noe? Nettopp, den ene halvdelen av Soft Cell – et av Englands mest fremgangsrike band det siste året («Tainted Love», «Torch» etc.). Her er han, sprø og sjanseglad – og overraskende. En LP og en 12" single i dobbelt cover.

LP-side 1: Psykedelisk syntetisk musikk basert dels på Almonds stemme, dels på rytme og rare effekter.

LP-side 2: Sjokk! Lange, nakne ballader i Scott Engel/Jaques Brel-tradisjonen. Klassisk piano (melodramatiske strykere i «Big Louise») og Almonds stemme strukket bedagelig og følelsesladet over toneskalaen, avansert vibrerende gjennom halv- og kvart-toner. Stemmen hans mangler nok eksempelvis Engels maskuline patos, skarp og gjennomtrengende som den kan være. Men han bringer følelsene hjem – i f.eks. «You Go Away».

12"-singlen gir en svømmende, «stein» (psykedelisk igjen) og lattermild versjon av Syd Barretts «Terrapin». Deretter følger «Twilights + Lowlifes», som fortsetter på side 2, en ganske enkel sak basert på et vedvarende synth-riff. Den bygges gradvis ut med effekter, tverrgående dissonant piano, kor på kryss og tvers – kort sagt D.I.Y. i det uendelige. Ikke spennende.

Men sett under ett er albumet både interessant og modig. Soft Cell har nok ett og annet i ermet for fremtiden.

(Det Nye, 23. november 1982)

Doll By Doll: “Grand Passion” (Magnet) **

Doll By Doll er pretensiøse nå, og fører til torgs en plate som via sitt cover gir inntrykk av at her har man gruppa med løsninger og alternativer. Slipp den store lidenskap løs, og verdensproblemene klapper sammen som et korthus, og lykkeland åpenbarer seg i et regn av roser!

Coverets patos slår tilbake på musikken. Man værer vulgarisme, selvgodhet ... OK, det er den store lidenskap som besynges, den veldige, altoppslukende utladning mellom to mennesker – all you need is love. Fremlagt som duetter: Jack Leven, mannen med det store hjertet, Helen Turner, kvinnen med den sensuelle, svingende og deltagende stemmen. Rundt dem blåser bandet opp lyden, i bølgende kast når det rockes, lunt og melodramatisk når der svømmes rundt i følelsenes lagune.

Arrangementene er store, piano-tangenter med romklang, spjærende sax-støt, helliggjørende kor, strykere og gud-vet-hva. Men intet står i forhold til det coveret lover. Sangene er sjelden stort mer enn middelmådige, kun reddet av arrangementene. Og tekstene sliter på en mengde resirkulerte selvfølgeligheter som neppe kaller på lytterens store lidenskap.

Doll By Doll har ikke bare tatt et par skritt tilbake siden forrige LP (som var knallgod), det er så vidt de ikke ramlet ned hele trappen.

(Det Nye, 30. november 1982)

Hawkwind («Church Of Hawkwind», RCA RCALP 9004, * ) har ikke forsvunnet inn i noe sort hull. De flyr ennå der ute mellom galaksene. Og skjønt gammeldags, finner denne LP'en veien. Du gjenkjenner dem med én gang.

Rytmen bare går og går i en evig dur, monoton og umerkelig, mens det spaes på med effekter – og her mener jeg EFFEKTER: Pink Floyd krysset med en Space Invader. Det blipper og blinker, hveser og tordner — det vokser og avtar, svulmer ut i klimaks, stilner med definitive drønn, gitarer tar av i fordreide langdistanse-tirader. Og likevel makter Hawkwind å beholde et fundament hvorfra det gires trinnløst.

OK, jeg har falt for LP'en. På tross av dens halsløst absurde og dumme science-fiction-svada. Dessuten, skjønt jeg ikke begriper poenget med låten, ga Hawkwinds uhyggelige gjengivelse av mordet på Lee Harvey Oswald («Some People Never Die») noen minutters skrekkblandet fryd.

Dagsrevyen på en ny måte?

(Det Nye, 30. november 1982)

Oktober

Madness: “Madness Presents The Rise And Fall” (Stiff) *****

Blue Rondo A La Turk: “Chewing The Fat” (Virgin) *****

Det er blitt «in» å hetse Adam. Pressen har dømt ham nedenom. Pendelen svinger tilbake, fjorårets magnum stjerne er årets «has been». Og likevel. Jeg kan ikke fri meg fra å like denne LP'en.

Adams spill har hele tiden vært showbiz og image; hele hans artist-konsept dreier seg om idolets uvirkelige virkelighet, manipuleringen og triksene som bringer ham inn i rampelyset, og som siden blir hans bane.

Bak fasaden har man dog kunnet fornemme Adams innerste frykt for ikke å bli tatt alvorlig, man har også skimtet ambisjoner som har pekt langt utover den simple glamour som knyttes til Adam Ant-figuren.

Nå ser vi ham i fare for å gjøre den feil David Bowie ikke gjorde. Ziggy Stardust ble tatt av dage før han fikk anledning til å knuse Bowies kunstneriske fremtid. Adam Ant har fått holde på for lenge, og «Friend Or Foe» fanger ham et sted mellom denne erkjennelse og en sutrende selvmedlidenhet.

Dette gir Adam-figuren menneskelige trekk som jeg hilser velkommen. Spillet er blitt virkelighet, og Adam formidler dette bedre enn noen giftig, journalistisk penn.

Den frempiplende avmakt har smittet over på musikken som nå helt er blottet for den hamrende, trossige og dels konstruerte danse/rytmeglede som preget Adam & The Ants' plater. Lydbildet er åpnet for snikende effekter, spesielt godt ivaretatt av kjempen Marcos gitarer. Og selv om bantatrommen slår i sentrum, er der intet krigersk, kaotisk over musikken.

Adam har gjort låtene «renere», slik at de ytre påvirkninger kommer klarere fram — det svinger som oftest i nærheten av ganske tradisjonell rock'n roll/rockabilly med ekko og Marcos vibrato-gitar. Og likevel har Adam evnet å beholde sin strengt rytmisk arrangerte egenart.

Jo, jeg liker LP'en — også for den lure bruken av blåsere som kan iakttas i spor som «Something Girls» og tittelkuttet. Så får vi glemme at versjonen av Doors' «Hello, I Love You» er en katastrofe.

(Det Nye, 21. desember 1982)

Eagles: “Eagles Greatest Hits Volume 2” (Asylum) *

Culture Club: “Kissing To Be Clever” (Virgin) *****

Siste nytt i det britiske pop-villnis. Bra saker også. Culture Club er en kulturell smeltedigel. Hjertesukkene kan måle seg med Human Leagues pop, mens musikken inneholder ingredienser av salsa (blåserne og en del av rytmen, rik på perkusjon som den er), disco/funk (grunnbeat'en peker ubønnhørlig mot dansegulvet), reggae og endog dub.

Det kribler kontrollert, på sitt beste er det pur magi. Og da tenker jeg spesielt på gruppas store single-slager «Do You Really Want To Hurt Me» (inkludert på LP'en) der Boy Georges forpinte, lengselsfulle stemme står perfekt til det smule, synkoperte reggae-kompet.

Boy Georges utseende (se cover!) og tekstene i seg selv etterlater ingen tvil om platens følelsesmessige budskap: dette er sensuelle sanger om menn som elsker menn, fremlagt fra den svake, «kvinnelige» siden av forholdet.

For dem som lar seg uroe av dette, kan jeg opplyse at musikken står godt nok i seg selv. Først og fremst er «Kissing To Be Clever» et stykke velformulert pop med fint fordelte etniske ingredienser.

(Det Nye, 28. desember 1982)

Marvin Gaye: “Midnight Love” (CBS) ******

Little Steven And The Disciples Of Soul: “Men Without Women” (EMI America) ******

Little Steven. Miami Steve. Steve Van Zandt. Kjært barn har mange navn. Og lille Steven er et kjært barn, den lille, sortkledde sigøyner-gitaristen til Bruce Springsteen. Nå ute med solo-LP. Og hvilken plate! Jeg har ennå ikke kommet meg etter åpningskuttet «Lyin' In A Bed Of Fire» — pur overkjørsel. En låt som ruller og ljomer, ordene snublende i hverandre som en løpsk brann Bob Dylan style, et refreng så fett av soul at kor og blåsere sender deg rett til himmels og tilbake igjen. Hu!

Deretter stabiliserer Steven og hans drabanter seg på en sulten, tjæresvidd storby-rock som kan få Springsteens hjerte til å svulme — punchy med et forvokst lydbilde av blåsere og gitar-riffs og desperat på-tuppa-sang (slurende hest som Bruce selv, skjønt Steven har en spinklere røst) — for i «Under The Gun» å skyte ut i en tett, hamrende rocker med unisone gitar-riffs, klippet rett ut av det moderne Rolling Stones' «book of tricks».

Stevens tekster er nok mer lettvekter enn det vi er vant til fra Bruce, men ikke mindre desperate: den evige gutt våkner opp til virkeligheten og rives mellom den kaklende ansvarsløshet og det pinefulle savn, mens jentene vandrer ut og inn av hans tårevåte skisseblokk, elsket, elsket i flammer. Stevens stemme er et uttrykksfullt instrument — særlig når roen legger seg rundt ham, og stemmen trer naken og sprukken fram, slik den gjør i den vidunderlige «Princess Of Little Italy» (der et trekkspill forsterker stemningen).

Stevens frasering og foredrag matcher arrangementene perfekt, fra smerte og opp i livskraftige jublende klimaks — det er sjel i hvert sekund her, et lykkelig smil gjennom tårene ... hvilket vel er essensen av all stor rock. Little Steven har det som skal til, han er ikke til å komme utenom.

(Det Nye, 7. desember 1982)

The Lords Of The New Church: “The Lords Of The New Church” (Illegal) *****

The Beatles: “20 Greatest Hits” (Odeon) *****

Beatles' 20-årsjubileum «feires» med en flod av plater. Eller skal vi heller si at den gamle gullkalven melkes, mens der brennes røkelse i nostalgiens tempel? 20 år er et godt påskudd. Og vi er på'n igjen. Nok en samling Beatles-låter resirkulert i ny innpakning. Se deg bakover og du finner alle sammen på x antall samle-LP'er. Både disse og de originale singlene/LP'ene/EP'ene er fremdeles lagervare, så man kan spørre seg hvorfor?

Men «20 Greatest Hits» skuer ned på oss fra toppen av verdens salgslister. Intet å gjøre med det. LP'en ble unnfanget i England, men dens oppbygning er utelukkende basert på disse 20 låtenes meritter i USA; den inneholder nemlig samtlige av Beatles' 20 førsteplasser «derover», hvilket luker ut saker som «From Me To You», «Please Please Me», «Eleanor Rigby», «Lady Madonna» og «Ballad Of John & Yoko» til fordel for «Love Me Do», «Eight Days A Week» og «Yesterday».

For å få plass til så meget som 20 låter, har man for øvrig valgt å kappe ned «Hey Jude» til fem minutter(!). Coveret er ynkelig, vi får kun opplysninger om når de enkelte låtene ble innspilt (hvilket for så vidt er interessant). Musikken er selvfølgelig topp, 20 førsteplasser etter hverandre (tilnærmet kronologisk) kan ikke bli dårlig.

(Det Nye, 21. desember 1982)

November

Phil Collins: “Hello, I Must Be Going!” (WEA) ****

Fortsetter der han slapp med «Face Value». «Sounden» er muligens mer homogen. Det er dramatisk bruk av romklang, med trommenes bulder utporsjonert med eksplosiv effekt, Collins’ stemme desperat uttrukket i druknende ekko — her og der utfylt med blåsere.

Noe av stoffet svinger, bl.a. hiten «You Can't Hurry Love», noe av stoffet river din oppmerksomhet til seg i kraft av arrangement og snedig bruk av rytme og lyder («Do You Know, Do You Care» og «In The Air Tonight»-klonen «Thru These Walls»).

Tekster og atmosfære smaker av påtrengende selvmedlidenhet — tårevått, fortvilet. Jeg klarer ikke å ta Collins helt alvorlig, men løfter hatten for platens gjennomført underholdende kvalitet. Det er ikke stoff som gir etter, dette, det har egenart, skarpe kanter og metallisk ynde. Ikke så overraskende som «Face Value» og uten dennes store topper, men jevnere.

(Det Nye, 1. februar 1983)

Siouxsie And The Banshees: “A Kiss In The Dreamhouse” (Polydor) ******

Aj, den smekre, høyreiste Siouxsie-«sound» forløses omsider. Gruppa har evnet å omforme og utvide. Nå er der plass til skjønnheten i det som før var et frossent landskap av larm og smerte. Den nye LP’en byr på fluid rock som våger og utforsker. Det forvridde, det smeltede – heslige, det erotiske – sammen og tilført en høyere lengsel … mot det skjønne.

Disse larmende, taggete gitarene er her, roterende som motorer. De piskende trommer og cymbaler som smaker salt og skarpt av metall. Den veldige romklangen, som var lyder låst i en gigantisk stål-brønn. Men over og rundt denne grimhet snor andre vesener seg; en klingende sirkus-lyd, veldige melodi-buer som nesten brister i all sin storslåtthet; det stiger og lever mens rytmen biter seg fast i en transeliknende dans.

Og Siouxsie synger, med hulk og lengsel, med smerten og sødmen, lindrende, myk og hård fra strofe til strofe. Det gir praktfulle og mangfoldige resultater. Nagende og intenst i den monotone og lukkede «Circle», vakkert i den erotiske «Melt» (der bandet kommer usedvanlig nær Savage Rose anno 1968–69), bisart i den søvnige nattklubb-shuffle «Cocoon» (der Siouxsie viser en vokal modenhet som vipper mot jazz) og svimeslående presist i «Slowdive», som bankes ned, ned mens kompet følger i malstrømmen.

Tekstene er breddfulle av angst og paranoia, men henter samtidig inn ambisiøse metaforer som smaker umiskjennelig av romantisk engelsk poesi (sjekk «Cascade»). Og alt er spennende arrangert. Kor-stemmer, klokkespill, munnspill, tangenter, fløyte og endog strykere fyller ut lydbildet, demper ned gruen og fører musikken i melodiens retning.

Slik sett har gruppa nå litt av Magazine og tidlig Roxy Music i seg – samtidig som deres særpreg er i behold. «A Kiss In The Dreamhouse» er deres mest kommersielle LP til dags dato.

(Det Nye, 15. februar 1983)

George Harrison: “Gone Troppo” (Dark Horse) ***
***** (2025)

Etterpåklok:

Fy skamme meg! Her har jeg vært alt for kjapp og forutinntatt. "Gone Troppo" er en av de virkelig hemmelige juvelene i solo-beatlenes diskografi. Den har ikke en eneste svak låt, er fri for jåleri og rik på varme. Den magiske platen som ingen oppdaget og alle slaktet. Hvilket bidro til at George pensjonerte seg i fem år.

Se hva jeg skrev i Det Nye:

Tom Petty And The Heartreakers: “Long After Dark” (Backstreet) **

Etablert stjerne. Lett gjenkjennelig på sin «sound». «Long After Dark» tar opp trådene, men spinner ingen nye.

Gitarene klinger (med Rickenbackeren toneangivende), orgelet risler og bruser, og Pettys lyse stemme maler sine sutrende landskap (med den bet snærende likhet med Roger McGuinn i behold) – lydbildet duver tett og stikkende. Men det går liksom ingen steder. Låtene har sjelden egen identitet utover den etablerte Petty-«sound», hvilket forårsaker ensartet og kjedelig helhetsinntrykk.

Egentlig er det bare «You Got Lucky» med sin plukkende gitarrytme og vakkert innbroderte gitarløp som kaller på den store begeistringen.

Det gjør ikke saken bedre at Pettys tekster nå lider av billedfattigdom – det finnes grenser for hvor langt du kan trekke klisjeene om jenta du fant, jenta som forlot deg, eller jenta du forlot.

I «You Got Lucky» går det fordi innfallsvinkelen er litt uvanlig – hovedpersonen er fanget i det øyeblikket han finner seg forlatt, og slår forsvarsmekanismen på full arroganse. Bak linjene skimtes oppriktige tårer.

Tilløp også i «The Same Old You», som åpner noe diffust, men som finner en sterk og konkretisert utgang i siste vers.

Ellers: en fattig LP, vellydende over kort tid, ensartet over lang.

A petty Petty, what a pity!

(Det Nye, 11. januar 1983)

ABBA: “The Singles - The First Ten Years” (Polar) ******

Etterpåklok i 2025:

Huff, jeg var lynsnart ute og smadret den Abba-låten som jeg skulle komme til å elske høyest av dem alle, “The Day Before You Come”. Av og til var jeg bare helt ubrukelig.

Fra Det Nye i 1983:

Hvordan du enn snur og vender på det, ABBA har vært de siste ti års stødigste hit-maskin. Det har vært ti stormfulle år, moter har kommet og gått ukentlig. Bortsett fra en viss flørt med disco-trenden, har ABBA latt moter være moter. De har gjort det de kan best: nemlig å lage perfekte pop-sukkertøy.

Ingen av deres konkurrenter har evnet å holde samme høye kvalitet fra single til single. Og her er det altså, det definitive ABBA-album, samtlige singler (22 pluss bonus-kuttet «Under Attack») på ett brett.

Fra «Ring Ring» og «Waterloo» via «Fernando» og «Dancing Queen» til «The Winner Takes It All» (kanskje deres ypperste øyeblikk) og «The Day Before You Came» (kanskje deres verste øyeblikk).

(Det Nye, 11. januar 1983)

Squeeze: “Singles - 45’s And Under” (A&M) *****

Squeeze er en saga blott. Her er deres ettermæle. 11 kutt fra single-annalene. Og Squeeze kunne singler.

De kom fra den mer sofistikerte fløyen av «punk-opprøret» og stabiliserte seg uhyre raskt blant Englands beste popsang-smeder. Det var humor og vågale tøyninger i arrangementene deres, og gang på gang spikret de lytteren fast i et pang-refreng.

Det vokale var deres annen styrke – eminent og smart koring, og Tilbrooks lett nasale røst som lekte med kvarttoner så Cole Porter rørte seg i graven. Til alt overmål kunne de også skrive tekster – skarpe observasjoner krydret med besk ironi og henførte følelsesutladninger, hentet fra erotikkens og romansenes sengekammer.

Ikke merkelig at Elvis Costello falt for dem, ble deres producer, og slapp dem til på sin LP «Trust» (i ett kutt). Det beske og tårevåte tørnet perfekt sammen på LP’en «East Side Story» – og nådde også de sterkeste kuttene på gruppas siste LP.

Dette nye samle-albumet fanger mange av deres beste øyeblikk, fra «Take Me I’m Yours» via «Cool For Cats» til «Is That Love» og «Black Coffee In Bed». Pluss den siste, men ikke altfor gode singlen «Annie Get Your Gun».

(Det Nye, 11. januar 1983)

John Lennon: “The John Lennon Collection” (Parlophone) *****

Todd Rundgren: “Todd Rundgren Presents The Ever Popular Tortured Artist Effect” (Bearsville) *****

Hva skal Todd Rundgren med Utopia når han gjør alt så meget bedre alene? Det slår aldri feil – solo-LP’ene hans får Utopia-LP’ene til å fortone seg som tannproteser i et glass vann.

Her er han igjen, et oppkomme av påfunn, frisk og inspirert pop snytt rett ut av neseborene til «Something/Anything», «Faithful» og «Hermit Of Mink Hollow». Storvokste, fartsfylte poplåter som slår hardt, letter i svimlende refrenger og har akkurat den på grensen mot det ubehagelige intensiteten som er Todd på sitt beste (frembrakt av Todds anstrengte, tynne stemme, den veldige fokuseringen på diskant og skarphet og ikke minst den overarrangerte instrumenteringen).

Og det er variert – med ytterpunkter som sval «soul» («Don’t Hurt Yourself»), hemningsløs dyrking av pop-røtter (Small Faces’ «Tin Soldier» kopiert ned til minste lille detalj; de som har hørt LP’en «Faithful», vet hva det innebærer!), snodig syngespill («Emperor Of The Highway») og skikkelig råtten én-fingers ompa-ompa rock («Bang The Drum All Day»).

Todds blanding av tangenter, gitarer og flerstemt sang er uimotståelig, som alltid. Og mannen har humoristisk sans.

(Det Nye, 5. april 1983)

Tidligere ikke utgitte kutt fra avdøde Led Zeppelins karriere. En variert blanding.

Det er hardtslående rock («We’re Gonna Groove»), langstrakt heavy-blues («I Can’t Quit You Baby» i en røff versjon fra 1970), en akustisk vise med folk-smak («Poor Tom»), en drønnende dinosaur-trommesolo («Bonzo’s Montreux») og et knippe relativt ferske (1978) eksempler på gruppas lokomotivaktige tordenreiser gjennom fart, presisjon og tyngde (bl.a. «Wearing And Tearing»).

Gruppas storhet kommer tydelig fram, men det er på ingen måte deres beste øyeblikk, og utvalget lider av mangel på enhet.

(Det Nye, 15. februar 1983)

Alt er lagt opp til at dette skal være en super-LP; cover av eksklusiv kvalitet, innerpose med (endeløse) tekster, og en musiker-kredit-liste lang som registeret i et leksikon. Og hvilke musikere – det skummer krem, funk-krem. Her er de alle sammen med sine horn, sine gitarer, trommer, bass-strenger, tangenter og stemmer. Og ved miksepulten sitter Quincy Jones. Atter.

Det er den gigantiske «Off The Wall» som skal matches. Men akk. «Thriller» er ikke hva den ønsker å være. Hvor ble det ilske, sprelske «Off The Wall»-kompet av, det som slo flammer og presset Jacksons stemme ut i eventyrlige tonesprang? Statisk er det blitt. Færre blåsere, mindre liv og mer iørefallende profesjonalisme.

Det er en oljet maskin som funksjonerer, briljant. Rullende, gryntende bass, taktfast, saftig tromming, myldrende perkusive innsnitt fra alle utøverne. Men musikken står bare der og viser seg fram, den poserer iført Quincy Jones’ glaserte ferniss. Jackson selv fremlegger sin guddommelige stemme, men den møter ingen utfordring – hvor ble pasjonen av?

Duetten med Paul McCartney («The Girl Is Mine»), denne sirup-balladen, er faktisk av LP’ens bedre innslag (men det er litt underlig å høre McCartney synge Jackson av banen i en funk-ballade). Det er ingenting på «Thriller» som gir «Off The Wall» konkurranse – og det er betenkelig.

(Det Nye, 1. februar 1983)

Endelig, Ole!

Ja! Det er skjedd! Ole Paus er Paus igjen. Slik jeg aldri kunne glemme ham. Slik jeg lengtet etter ham. Ole Paus rives atter av en kunstnerisk hunger som gir tellende resultater.

Pulsen begynte å slå allerede etter to strofer av LP’ens første kutt, «I live tross Nyhavn». Og det steg, hastig – inntil fjerde kutt, «Nerven i min sang», fikk det til å svimle. Kan noen synge en kjærlighetssang vakrere enn Ole Paus, jeg mener når Paus virkelig lar flammene fortære alt i sine omgivelser inntil rom og tid dirrer, dirrer og sjelen svir så bittersøtt deilig? «Nerven i min sang» er i seg selv en vakker melodi (skrevet av Jonas Fjeld). Men det er Paus’ tekstbehandling som gjør den eksepsjonell. Han tyner strupen, stemmen pines ut hudløs, henført og desperat erotisk.

Paus’ innlevelse vender stemmens utilstrekkelighet om til et av de skjønneste instrumenter jeg kjenner: den sårbare sjel, det følsomme hjerte – Paus griper mennesket innenfor hudlag og blod, og hviler i det evige; et lys i natten. Paus er praktfullt tilbake! Og jeg slår lykkelig på paukene, for «Nerven i min sang» er ikke alene.

«Svarte ringer» er Ole Paus’ første fullblods Paus-LP siden «Garman» og «Pyttsan Jespersen». Sier jeg.

Hva er skjedd? Hvorfor er «Svarte ringer» det «Noen der oppe» ikke var? Innstillingen har meget å si. Hva kan ikke en rangel i København resultere i? (LP’en er innspilt der.) Intet får nervene til å murre som tømmermenn i Nyhavn når gummisålene klasker forbi sjappene til Tato-Joe og Tato-Bob. Her er ikke en revy-scene å øyne. Kun lort og skitt under livets negler. Innstillingen, ja. Og musikerne.

For et øyeblikk har Ole forlatt sine habile jazzkompanjonger der hjemme. Med seg på danskebåten hadde han Jonas Fjeld Band, Norges varmeste, mest jordnære og bluesy rocke-lag. Pang! sa det, om det noen gang sier pang i så lune omgivelser.

Paus er hjemme i dette musikalske landskapet. Vitnesbyrdene glimter som diamanter i låtene. Hør hvordan han river til seg initiativet i midtpartiet av «Etter så mange år», hvordan han abrupt veksler fra det myke til det harde – med en knurrende elektrisk gitar som følgesvenn. Hør hvordan den giftig spotske «Ingen liker herr Schmidt» helt uventet åpnes for et henførende, forståelsesfullt sluttparti som rommer øm medlidenhet. Og hør hvor mye mer poetisk hans smedevise til Bergen er – sammenlignet med Elverum-sangen fra noen år tilbake.

Det pauske vidd smaker ikke lenger påtatt og forsert, der er en poetisk åre i det nå. Dette og mer vitner om overskudd. Paus har ikke bare bevet av inspirasjon, han har også fått albuerom, en musikalsk ledighet som fjerner det innbitt heseblesende og ikke minst de påfallende defensive snarveier til revy-genren. Jonas Fjeld Band gir akkurat det en god Paus-sang skal ha – smaken av jord, tre, lystighet og uformell varme. Lune, respektfulle i det ene øyeblikket, skjødesløst rockende i det neste.

«Svarte ringer» viser ikke bare at Paus vil rock, den viser at han kan rock – og har det i seg (hvilket skiller platen klart fra «Noen der oppe»).

LP’ens mangfold er besnærende. Den gir rom for hele Paus’ register; den infame humor, det giftige spott, den fortellende trubadur som du aldri helt vet hvor du har (sier han det han sier?), og poeten, sjelens ømme talsmann.

Det siste synes jeg Paus har vist fint lite av på sine senere plater. Og det er synd, for den poetiske, den sjelelig engasjerte Paus unngår mesterlig å henfalle til selvmedlidende babling. Paus’ sjel og ånd er realistisk sjel og ånd – ikke selvnytende svermerier.

«Svarte ringer» har alt dette. Pluss en vittig parodi på tja, «Ord for dagen», muligens – som med sine dystre bilder og nynorske språkdrakt fortjener en plass side om side med Harald Heide Steen jr.s vanvittige flanerier.

Og «Svarte ringer» har musikken, stemningen – og Paus’ skjønne, stygge stemme.

Ketil Bjørnstad & Ole Paus: “Bjørnstad/Paus/Hamsun” (Hete Blikk/Slagerfabrikken) ***

Men Paus stopper ikke her. Han har også medvirket på et annet stykke fersk vinyl - Hamsuns dikt (13 av dem) satt til tidsriktig musikk komponert av Ketil Bjørnstad, fremført av Bjørnstad (piano/keyboards), Jon Eberson (gitar), Nipe Nyrén (gitar), Sveinung Hovensjø (bass & gitar), Pål Thowsen (trommer) pluss noen gjester. Paus er tildelt rollen å formidle Hamsuns temperament med sin snakkestemme; sliten, begrenset og trossig viljesterk. Dit Paus vil, må stemmen – om enn den når dit i flekkete desperasjon.

Musikken, for å begynne med den, er ganske spennende. Det innrømmes. Disse musikerne leker med synkoper og tempo, deres presisjon sitrer helt ut i fingertuppene. Det rytmiske veksler stadig, fra det stampende funky til det lyrisk lavstemte.

Bjørnstad legger flere steder for dagen at han er influert av Roxy Music – tangentene avstedkommer disse sfæriske, vektløse, langstrakte tonene av smertefull lengsel. «Lat spille med Vaar over Jorden» har et slikt arrangement. «Sorosi piker» på sin side er mer pausk, stilt akkompagnement, og Paus’ fortrolige, svulmende hvisk av en stemme. «Høstdag» fremtrer som en vakker, akustisk vise. «Drot» går i reggae, med et veldreid pop-refreng som gjør låten til LP’ens hit-emne.

Som man ser: variasjon. Og det er lekkert, velspilt og gjennomtenkt. Respekten for Hamsun funkler fra hver tone.

Likevel. Jeg forstår ikke helt hvorfor platen ble laget. Man vil gjøre Hamsuns dikt tilgjengelige for vår tids unge. I seg selv synes jeg dette utgangspunktet smaker av nederlag. Om Hamsuns dikt ikke orker livet på boksidens papir, er det da dette kunstige åndedrett som må til?

Og lyser det ikke en rød varsel-lampe når Bjørnstads/Paus’ ambisjoner peker helt opp dit, til Hamsun – er det virkelig deres mening at denne musikken er diktenes likemann? Og jeg spør videre: Er det ikke en villfarelse å behandle lyrikk som sangtekster?

Er ikke dette to helt forskjellige uttrykksmåter? Skiller ikke det skrevne/talte ord seg fra det sungne? Jeg synes det er noe galt her.

Diktene liker seg ikke riktig i dette musikalske miljøet. Hvordan skal jeg si det … jeg får det for meg at det hamsunske, det poetiske trivialiseres. Den stemning som ulmer i diktene har liksom sloknet, musikken dikterer din opplevelse mer enn ordene, den distraherer.

For å si det slik: I platen funkler respekten for Hamsun; men Hamsuns ånd er borte.

Og jeg betviler at dikteren ville satt pris på platen.

Jo, jo, kan man innvende, men om Hamsun hadde virket som ung dikter i dag, da ville saken stilt seg annerledes; Bjørnstad/Paus oppdaterer Hamsun, de gjør ham gyldig i dag.

Jeg finner disse innvendingene irrelevante. Diktene ble unnfanget da de ble unnfanget, og om deres verdi ligger i det tidløse (som Bjørnstad/Paus ganske sikkert vil mene), vel, så gjør denne LP’en Hamsun en bjørnetjeneste ved å fastfryse noe som hviler i seg selv i musikk som så åpenbart er et barn av vår tid.

Hamsun skrev ikke rocktekster.

Dette sagt. LP’en kan utmerket nytes som en Bjørnstad/Paus-kreasjon. Musikken når høye topper av skjønnhet og styrke (blomster til Bjørnstad for det storslåtte pianoklimakset som avrunder «Med røde Roser», blant annet).

Og Paus formidler hele veien intens innlevelse, og frembringer nettopp det erotiske drag som vibrerer i diktene.

Ja, det er godt. Og likevel. Jeg skjønner ikke vitsen. Både Paus og Bjørnstad er kapasiteter nok til å skape storslagent eget stoff (hvilket Paus jo viser så betagende med «Svarte ringer»). Og dette stoff interesserer meg mer enn duoens velmente tolkninger av Hamsun. Jeg leser heller «Det Vilde Kor» i stillhet. Om flere forsøker det etter å ha hørt platen, vel da har den en misjon.

(Det Nye, 4. januar 1983)

Bjølsen Valsemølle: “5 på midnatt” (Norsk Plateselskap) ****

Bjølsen Valsemølle kommer som bestilt. Endelig storbyrock fra og om Oslo. Endelig noen som sparker fra med poseringsfri, tradisjonstro rock — og tror på det, lever det!

Gruppa holder seg til sin bydel, det er Vålerengen, Torshov og Grünerløkka — ingen lunken sossing over Akerselva. Og de (vel, Trond Ingebretsen) skriver fortellende tekster som smaker ekte av miljø, tekster befolket med alle de vanlige og levende menneskeskjebnene du møter i virkelighetens ungdomstid. Det er proletært, men ikke politisk. Det er poetisk hold i det, på gatenivå og ikke høyttravende.

Valsemøllens instrumentering er som tatt ut av Springsteens lærebok, gitarer, sax, brusende, virvlende orgel (og piano) og en fasttømret rytmeseksjon som gjør det den skal.

Det gruppa foreløpig mangler, er myndighet og en viss fandenivoldskhet. Kompet er puslete og ikke så rent lite tilbakeholdent — du savner spruten, brannen. Som det er, går det liksom for sakte, for matt — og saxens gjennombrudd blir en høflig avlevering av tonerekker, ikke en jublende triumf som rommer desperasjonen, livsgleden som jo er denne rock-genrens styrke.

Jeg må også nevne at Ingebretsens stemme ingenlunde er overbevisende, jevnt over anonym og flat — men det kan like gjerne skyldes at han ikke har et tilstrekkelig tett komp å slåss mot.

Dette sagt. Bjølsen Valsemølle har utvilsomt det som skal til, hele platen igjennom øyner du spirene til noe stort — det ligger der inne i sangenes struktur, i de utmerkede tekstene og i musikerne selv (for meg ble LP'ens høydepunkt «Soria Moria» der Åge Aleksandersen er gjestevokalist i ett vers).

Valsemøllen trenger bare litt tid, det som skal til for at de blir mer fortrolig med musikken og dens nerve. Det bor nemlig en knall-LP i gjengen. «5 på midnatt» mer enn duger som debut, misforstå meg ikke. Den gir mer enn den nøler. Og jeg gleder meg til fortsettelsen.

(Det Nye, 4. januar 1983)

Dollie når bånn

Hva er nå dette for gledeløse greier! Hva er dette for matte, tekkelige pikerøster som messer yndig i det uendelige. Oji Der kom den strofen igjen: «Dumt av deg, hva var det jeg sa/Hold deg unn-a». Punch-linen i et refreng. Akk hvilken ynkelig avslutning!

Nei, inn på sporet nå. Skal vi se. Dollie. Ja. Jeg liker jo dem. Jeg burde jo det etter alt jeg skrev om deres engelsk-tekstede LP. Og «Rampelys», det skulle liksom være jentenes mesterverk. Så sitter jeg her og blir mer og mer nedstemt. Dollie hadde mer enn 60 melodier å plukke av. «Rampelys» inneholder etter sigende de 12 beste. Vel, råd nr. 1: I stedet for å komponere én låt i timen, bør jentene skru selvkritikken 15 hakk i været og slite seg sønder og sammen over én melodi i måneden eller noe slikt. Kvantiteten imponerer kun når den ikke forringer kvaliteten.

«Rampelys» inneholder for det meste halvgjort arbeid. Melodier som tilhører skisseblokken. «På gang igjen» har et gjennomgangsriff som hekter, men ett stakkato riff holder ikke når det ikke fører ut i noe mer. Så står det der og stanger. Og lidelsen blir fullkommen når jentene stiller seg så høflig og avventende bak riffet i stedet for å smelle det opp.

Ja, her kommer min andre innsigelse. Det finnes ikke sprut i denne platen. Det står knapt til liv. Alt er så irriterende pyntelig. Selv når kompet en sjelden gang forsøker (f.eks. «Gutt eller pike», som også er ett av LP'ens få høydepunkter), er det jentene som bremser. Ingen av jentene har foreløpig vist noe i retning av en myndig, førende solo-stemme, det er så, de er henvist til å bruke flerstemt kor som det toneangivende. Desto større grunn til å ta sjanser, bruke seg – ikke nynne forsiktig.

Det går over stokk og stein i «Min egen himmel» som må være noe av det søteste, mest rosa og yndige som norsk populærmusikk har unnfanget. En «jule-salme» med Dollie-harmonier fra vegg til tak til gulv. På den annen side har jentene her gått så langt at man ikke kan unngå å like det. Og låten er uhyre smakfullt arrangert — med iørefallende detaljer som når stemmene stiger helt til himmels, holder tonen inntil en gitar overtar uten at man merker overgangen. Flinkt.

Men ellers. Pent, temmet, anonymt. Det er nesten ingenting her som vekker deg. Personlig har jeg faktisk store problemer med å si noe om platen. Den er som et såpestykke.

Men tekstene, da. Der må det da være saker og ting! Hm. Jeg synes faktisk ikke det. Dollie mener noe om verden og samfunn. De stiller seg kritiske til dette og hint. Særlig hint — som omfatter kvinnesak. Men i Dollies poesi er intet nytt under solen. De holder en dannet tone, sier «opprørske» ting som de fleste kan nikke enig til. Det er så selvfølgelig alt sammen. Så selvfølgelig at man ikke øyner spor av personlighet i det. De gidder ikke engang slå opp i Bibelen for å forsikre seg om at bildene i «Adam og Eva II» går opp — så slipper denne villfarelsen løs på papiret, at fikenbladet var noe Adam & Eva iførte seg før de tok disse fatale biter av eplet, mens fikenbladet vitterlig var et resultat av eplet (som vekket deres bluferdighet). Bibelen er en rik kilde å øse av for dem som vil betjene seg av metaforer og symbolikk, men den er ikke for dilettanter.

Innimellom tekster om moteriktige, brennbare emner som kvinnesak og løgnaktige storpolitikere, vier Dollie plass til følelsene, kjærligheten. Men også her får man denne bismaken – Dollie presenterer oss for konstruksjoner, kjærlighetssanger etter typehus-modell. Det finnes ingenting her som gir meg troen på at det jeg hører er ekte og følt.

Således er «Rampelys» en rund plate. Ikke et øyeblikk blottlegger Dollie noe av seg selv. I beste fall gir de «imagen» av seg selv: to bråvoksne jenter som allerede har sett det meste. De stiller aldri spørsmål, de orienterer seg mot verden uten snev av ærbødighet. For Dollie er allerede verden avslørt, der finnes ingen mysterier. Saken er klar, den … så er vi på gang igjen.

O.K. Musikken er smakfull. Den er lekker. Til tider eminent arrangert. Men hva hjelper det når musikerne gjør den så pregløs og Dollie gjør den så tafatt som her. Undres om ikke tiden er inne for litt sjansespill. En av jentene eller begge bør forsøke om ikke stemmen bærer til en smule livfull solo-sang. Og de kan forsøke noen nye musikere. Og de bør for all del nekte seg selv å slippe en sang fra hendene før den er ferdig, jeg mener virkelig ferdig. Alle vet at Dollie kan frembringe ynde og vellyd. Men ønsker de fremtiden, er tiden inne for noe mer.

(Det Nye, 15. februar 1983)

Det stemmer ikke at disse fem farvevariantene er feiltrykk, som Discogs påstår. Første opplag av albumet var tilgjengelig i en av seks coverversjoner. Under kan man se oppslaget i Det Nye. Jeg hadde alle variantene.

Desember

The Jam: “Dig The New Breed” (Polydor) ***(*)

Neil Young: “Trans” (Geffen) (1st version) *****

Etterpåklok:

Denne omtalen er basert på en forhåndskassett som jeg fikk før konserten i Drammenshallen. Jeg har den ennå.

Fra Det Nye:

Neil Young («Trans», Geffen * ) møter morgendagen med en LP som mange fryktet for dens angivelige elektroniske dominans. Å overføre Neils eksentriske jordnærhet til computer-laboratoriet virket ingenlunde som noe lovende påfunn. Men ord til skamme. «Trans» er fullblods Neil Young. Han har klart mesterstykket å beholde seg selv blant pipende, fordreide vocodere og blinkende computer-beat.

Kjernen er nemlig rock, rock med de helt nødvendige basiske instrumentene: el-gitar, bass og trommer. Elektronikken blir en stemnings-kappe, ikke en grunnmur. De fordreide maskinstemmene og de spillende synth-tonene formidler i denne sammenheng dels fremmedgjort frustrasjon, dels bittersøt melankoli(!) — det siste kommer vakkert(!) til uttrykk i Nils Löfgren & Neil Youngs vocoder-duett «Transformer Man» (en av Neils mest besnærende melodier!). Og når computer-rytmen går i clinch med de sviende el-gitarene, som i «Computer Age», har du garantert en rock'n roll-hit på hjernen.

Alt er dog ikke bare computer. Fire av låtene er mer tradisjonell Neil Young, tre av dem søte akustisk dominerte popsanger om «love», mens den fjerde er en av disse lange Young-låtene som går og går over et enkelt, besettende riff: «Like An Inca». Min konklusjon blir at dette er Neil Youngs mest «fengende» og kommersielle LP siden «Harvest» — 1982-versjonen av den gamle svisken.

Skjønt den er langt mer spennende, og har en humoristisk, ironisk undertone som «Harvest» helt manglet (vocodernes klossete «yippi-ya-ey» i «Computer Cowboy» er ett kostelig eksempel). Personlig savner jeg litt av den brann som preger Youngs mindre kommersielle arbeider, og jeg falt ikke for den oppdaterte versjonen av Buffalo Springfields «Mr. Soul».

Men alt får man aldri av Neil Young, derfor får man heller aldri nok. Og det viktigste her er at mannen har klart å inkorporere datamaskiner i rock'n roll uten å miste sin (amerikanske) egenart. Det er ikke all computer-rock det lukter hestemøkk av, for å si det slik.

(NB! I dette øyeblikk får jeg vite at Neil har utsatt LP'ens utgivelse til januar 1983! Så ble dette en forhåndsomtale!)

(Det Nye, 16. november 1982)

Neil Young: “Trans” (Geffen) (2nd version) ****(*)

Denne anmeldte jeg allerede i DET NYE nr. 46/1982. Den gang uttrykte jeg min glede over at Young hadde klart å beholde seg selv og sin rock'n roll-kjerne blant pipende, fordreide vocodere og blinkende computer-beat. Det mener jeg ennå. Og jeg synes fremdeles at LP'en er gledelig kommersiell, kutt som «Transformer Man», «Sample And Hold» og den lange, besettende «Like An Inca» går rett inn i Youngs samling av klassikere.

Men jeg har mistet litt av begeistringen for LP'en, jeg spiller den ikke ofte, på en måte virker den kanskje en smule tam? Derfor endte den femte stjernen i parentes.

Jeg får også legge til at den «Trans» jeg omtalte i fjor, inneholdt den pene, akustisk dominerte visen «If You Got Love». Den er fjernet fra den ferdige versjonen av Trans.

(Det Nye, 15. mars 1982)

1982 - Plateomtalene

The Waitresses: “Wasn’t Tomorrow Wonderful?” (Polydor) ******

Februar

XTC: “English Settlement” (Virgin) ***(*)

Van Morrison: “Beautiful Vision” (Mercury) *****

Simon & Garfunkel: “The Concert In Central Park” (Geffen) ***

Lou Reed: “The Blue Mask” (RCA) ****(*)

Nick Lowe: “Nick The Knife” (F-Beat) ****

Haircut One Hundred: “Pelican West” (Arista) *****

Åge Aleksandersen & Sambandet: “.. Dains me mæ” (Norsk Plateselskap) ******

20 - 20 - 19,5 - 19,5 - 20!

Åge, du er verdensmester!

Ole Paus: “Noen der oppe” (Parlophone) ***(*)

Gary Holton & Casino Steel: “Holton & Steel Part II” (Polydor) *****

Mars

The Jam: “The Gift” (Polydor) *****

Spandau Ballet: “Diamond” (Chrysalis) **

Richard & Linda Thompson: “Shoot Out The Lights” (Hannibal) *****

Asia: “Asia” (Geffen) **

Mike Oldfield: “Five Miles Out” (Virgin) *****

The Beatles: “Reel Music” (Parlophone) **

Talking Heads: “The Name Of The Band Is Talking Heads” (Sire) ****

Alan Vega: “Collision Drive” (Celluloid) *****

Dave Edmunds: “DE7” (Arista) *****

Boomtown Rats: “V Deep” (Mercury) ****

The Fun Boy Three: “FB3” (Chrysalis) ****

The Residents: “The Tunes Of Two Cities” (Ralph) ******

Wave: “From Our Garden …” (Onion Music) ****(*)

Plann: “Elektra Elektra” (AB Records) ****(*)

April

Montasje: “Presence” (Mai) ******

Bedervet kjøtt, dødslengsel og Satans komme!

Jethro Tull: “The Broadsword And The Beast” (Chrysalis) *****

John Cougar: “American Fool” (WEA/Riva) ***

Madness: “Complete Madness” (Stiff) *****

Paul McCartney: “Tug Of War” (Parlophone) ******

Full klaff for Paul McCartney!

Dollie: “First Act” (Notabene) *****

Sjokk! Sjokk! Dollie er jo kjempegode!!

Mai

Frank Zappa: “Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch” (CBS) ***

Queen: “Hot Space” (EMI) ***

Stevie Wonder: “Stevie Wonder’s Original Musiquarium I” (Motown) *****

The Cure: “Pornography” (Fiction/Polydor) **

Associates: “Sulk” (Beggars Banquet) *****

The Clash: “Combat Rock” (CBS) ******

The Clash på sporet

Roxy Music: “Avalon” (Polydor) *****

Squeeze: “Sweets From A Stranger” (A&M), ****(*)

Juni

The Rolling Stones: “Still Life (American Concert 1981)” (Rolling Stones) ***

Det står til liv, og det er alt

Jean Michel Jarre: “The Concerts In China” (Polydor) *

Fra Kina: Nullet over alle null

Genesis: “Three Sides Live” (Vertigo) **

Pete Townshend: “All The Best Cowboys Have Chinese Eyes” (Atco) *****

Steve Miller Band: “Abracadabra” (Mercury) ****

ABC: “The Lexicon Of Love” (Neutron) *****

King Crimson: “Beat” (E.G.) *****

Joe Jackson, “Night And Day” (A&M) ****

De Press: “Product” (Siberia) ******

Saturday Cowboys: “Little Big Horn / Live” (New Noise) *

Juli

Fleetwood Mac: “Mirage” (Warner Bros) ****

Robert Plant: “Pictures At Eleven” (Swan Song) *****

Elvis Costello And The Attractions: “Imperial Bedroom” (F-Beat) ******

Elvis er mesteren

Talk Talk: “The Party’s Over” (EMI) ***

Warren Zevon: “The Envoy”(Asylum) ****

August

Yazoo: “Upstairs At Eric’s” (Mute) ****

Depeche Mode: “A Broken Frame” (Mute) ***

Don Henley: “I Can’t Stand Still” (Asylum) ****

Kevin Rowland & Dexys Midnight Runners: “Too-Rye-Ay” (Mercury) ******

Dexys hører himmelsuset

September

Dire Straits: “Love Over Gold” (Vertigo) *****

Dire Straits på offensiven

Bruce Springsteen: “Nebraska” (CBS) **

Bruce tok sjansen … og tapte