1982 - Heller Liseberg enn Stones

JANUAR – OG TAKK RIGMOR

I januar 1982 kom første artikkel i en lang serie om min reise til Kina i oktober/november 1981. Jeg hadde gleden av å oppleve landet mens det fortsatt befant seg i Mao-modus. Formannen døde fem år tidligere. Ingen ting var forandret. Jeg kunne vært på en annen planet. Og alle gikk i blått eller grått.

At den reportasjereisen i det hele tatt ble til forteller litt om hvordan det var å jobbe i Det Nye den gangen. Min sjef, Rigmor Foss, var en meget elskverdig og frittenkende dame, godt voksen i forhold til meg (jeg fylte 30 i 1982). Hun drev Det Nye på Kardemomme-måten. Så lenge alt gikk bra, kunne man i grunnen gjøre hva man ville.

Kina-turen var dyr. Over 20 000 1981-kroner. For tre uker med Jean Michel Jarre på turné. Utelukket, tenkte jeg. Men Rigmor så noe annet. Hun brød seg ikke om Jarre. Hun tenkte: Lukket land, et helt kontinent, mytisk, gåtefullt, hva kunne ikke Yan få ut av det?

Hun hadde helt rett. Jeg skrev to artikkelserier, de ble mektig populære, jeg hørte at de ble brukt i undervisning på enkelte skoler i Norge. Og jeg fikk en opplevelse jeg aldri glemmer, og sjansen til å se et Kina som nå helt er forsvunnet og aldri kommer tilbake.

Takk, Rigmor.

I januar var det tid for det store Jahn Teigen-intervjuet, hjemme hos ham selv i Dagaliveien, åsted for Iranzo-drapet i 1974. Jahn ble ikke plaget av gjengangere. Han var alltid et sympatisk og samarbeidsvillig intervjuobjekt. Dessuten hadde han gule sko.

Det Nye, 30. mars 1982.

Siden jeg nå først var der, og Petter trengte å måle lyset litt, sa jeg ikke nei til å være stedfortreder. Her et av de to knipsene han tok av meg.

Journalisten og sigaretten foran maleriet av John Gabriel Borkmann. (Foto: Petter Berg)

Og mens 1982 gikk sin gang, snurret verdens platespillere som bare det. Her er de 296 låtene som var innom TOP 30 single-listen i England - pluss 28 fra VG-listen. Spilles gjerne høyt.

FEBRUAR – VEKKELSE I KJØPMANNSGATA 28

Trondheim var i ferd med å bli mitt andre hjem. Jeg vekslet mellom å bo på Astoria og i atelieret til Foto-Arne, en sliten, på grensen til kondemnert bygård i Kjøpmannsgata 28. Tidligere kirke og kurbad for adventistmenigheten. Innerst i atelieret, inn mot veggen, lå et basseng, som oftest skjult bak de enorme nedtrekksrullene med bakgrunnspapir til fotoopptak. Noen ganger var det vann i bassenget. Man kunne ta to lange eller tre korte svømmetak, og det var drøye meteren dypt. En gang ble folk døpt her. Nå var det bare et hull i gulvet, sporadisk benyttet som atelier-spa.

«Kirkeskipet" hadde rollen som overfylt fotostudio. Det var stabler av gjenstander over alt, noe gammelt, noe nytt, stoler, blomsterpotter, leketøy, verktøy, gardintrapper, klær, kjøkkenutstyr, you name it.

Arne var først og fremst reklamefotograf og tok bilder av ting. Men han var også hele Trøndelags musikklivs Foto-Arne. Han fotograferte band og sangere, uansett genre, og et og annet bryllupspar. Jeg har mange ganger lurt på hva f.eks. TNT skulle gjort uten ham. Eller Stage Dolls. Eller Bugges Firo. Eller hvem det skal være. Arne har alltid vært en raus sjel. Hans dør sto åpen. Også for ukebladjournalister fra hovedstaden.

Foto-Arne tok ikke bare bilder av Stage Dolls. Han opptrådte også som korrupt manager i deres video. Steinar sjekker Arnes matchvekt. Til ikke-røker å være bærer “manageren” sin sigar ganske bra.

Det var nok av plasser å sove i Kjøpmannsgata 28. Jeg campet iblant ut bakrusen på en madrass i andre etasje. Og ble gjerne vekket av at Arne spilte et eller annet nytt og trøndersk høyt på anlegget for å gjøre journalisten nysgjerrig.

Det var slik, i tung bakrus, jeg ble presenterte for Stage Dolls’ debut-LP. Arne spilte den om og om igjen. Jeg holdt på å gå fra vettet, men orket ikke å springe ned og knuse grammofonen. På en eller annen listig måte lyktes stuntet. For da jeg endelig var i stand til å gå på egne ben uten at rommet snurret, satt musikken fast i hjernen. Så satte jeg fordundre meg på platen av egen fri vilje. Jeg måtte høre mer. Særlig "Left Foot Boogie".

Bare jeg tenker på låten, får jeg den på hjernen igjen - i 2025.

Arne og jeg laget ufattelig mange reportasjer i Trondheim og omegn. Særlig om band. TNT, Stage Dolls, Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Hans Rotmo og Casino Steel var de hyppigste gjengangerne. 

MARS – LESERNE I FOKUS

Det var den gang Det Nye fant ut at man burde reise på reportasjetur til norske byer, forhånds-annonsere i lokalpressen, og være tilgjengelig for tips på hotellet vårt til oppsatte tider. Det ble en suksess, jeg må si det, selv om tipsene vi fikk ikke var all verden, dannet de sammen med våre egne betraktninger og påfunn en fin seksjon i bladet med lokalt tema. Dessuten fikk vi spilt fotball mot lokale lag. F.eks. Start.

Det Nye på turné. Litt sliten, nå. (Foto: Det Nye)

Disse ganske personlige reportasjene skapte sammen med like personlig vinklede reisereportasjer fra Kina til London en helt unik kontakt med leserne. Man ble deres mann i felten, f.eks. i Kina. Og de ble samtidig hovedpersoner i lokalreportasjene våre. Som reisene til Harstad, Kristiansand og Arendal som jeg var med på i 1982. Dessuten var jeg London-guide for en skokk lesere på sensommeren. Og gjorde hovedpersoner av to ivrige Dylan-fans som skrev brev hyppig til lesersidene, og som der ble kjent med hverandre og brevvenner, Astrid i Sandnes, Beate i Fauske. Jeg reiste hjem til begge to og lagde saker på dem.

Leserne i fokus i sitt eget blad.

Denne senvinteren og våren ble jeg satt helt ut av Åge Aleksandersens "Dains me mæ"-album. Det var det beste norske albumet jeg hadde hørt, og starten på en ganske tett kontakt med Åge og bandet hans de neste årene. Jeg var med dem på turné, ikke bare i Norge (fastlandet), men også på Svalbard og i København. Jeg ble veldig glad i bandet, og savner Knut Stensholm, en helt usedvanlig fin fyr som reiste over elven så alt for tidlig, dessverre.

En skål til Knut.

Knut på Svalbard i 1986. En hedersmann i polarheimen. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

APRIL-MAI – DEN REISENDE REPORTER

Reportasjevirksomheten økte, og med det fulgte at jeg fikk stadig mindre tid til plateanmeldelser. John Smith bidro en god del, men vi hentet også inn freelancere når det var nødvendig.

Dette året var jeg i Harstad med Liv (og besøkte Ketil Stokkan på Stokmarknes), jeg var i Sandnes og ble drukket full på formiddagskonjakk av Froddi, jeg var i Arendal med Inge (ubetalelig), jeg var i Göteborg med Inge på Rolling Stones (bortsett fra at vi droppet å se dem begge dagene til fordel for Liseberg og VM-fotball med England-Tsjekkoslovakia), jeg var i Kristiansand med Inge (nok en Tjo & hei-produksjon) - og jeg var selvfølgelig i London for å få klem av Kate Bush og for å hilse på Prins Charles ... og The Move. Sånne ting. Klart det ble knapt med tid til plateanmeldelser da.

Takk for sist, og blide Kate ga meg plutselig et intervju, spontant og definitivt ikke avtalt. Jeg hadde ikke noe å skrive med eller på, så jeg fikk veldig god bruk for hukommelsen. (Foto: Stefan Wallgren)

Mer om alt dette senere. Men en skål til John. En fantastisk fin venn og kollega som gikk bort så alt for tidlig.

JUNI-JULI – TJO & HEI MED INGE OG PRINS CHARLES

Arendal. På besøk i øvningslokalet til Small Pink. Eller utenfor, da. (Foto: Inge Lundereng)

Inge og jeg reiste en del som duo. Blant annet til Arendal, som nevnt. Sommer på Sørlandet. Vår jobb var å formidle skjærgårdsidyllen og menneskene. Vi lånte båt med påhengsmotor, uten å være spesielt båtvante, og greide faktisk å komme oss helt ut til Mærdø. Uten å hive dreggen, for dregg hadde vi ikke. Vel tilbake i Arendal fortøyde vi båten i Pollen med litt lang snor eller hva det heter, hvilket førte til at den havnet under bryggen - og måtte reddes av sin forferdede eier da høyvannet kom.

Fra reportasjen som kom på trykk 20. juli 1982. Foto: Inge & Yan og noen på land.

Det jeg husker aller best fra denne turen var hjemme-alene-festen ute på Hisøy. Vi ble invitert av noen Det Nye-lesere, og tenkte at det sikkert ville bli hyggelig. Men da vi ringte på døren og slapp inn, skjønte vi at det gjaldt å komme seg vekk fortere enn svint. Her var mindreårige og alkohol og umiskjennelige ting som foregikk i tilstøtende rom. Vi forestilte oss overskriftene i riksdekkende presse, og småsprang til nabohuset og ba dem ringe etter drosje. Det gjorde de. Og puh! som vi var lettet da det bar tilbake til byen. Forrykte tenåringer.

Vi ble også bedt med på ikke helt alene hjemme fest med en voksen dame på nesten 30. Hun hadde et godt øye til Inge, og ville fryktelig gjerne vise ham fotoalbumet sitt. Det var mens hun slanget seg inntil ham i sofaen og pekte på et bilde på side 14 eller noe sånt, at vi hørte den umiskjennelige lyden av mannesnork. Fra naborommet.

- Hva var det? Sa jeg.

- Mannen min. Ikke bry dere om ham. Han er full. Da hører han ingen ting.

Sa hun og ynket seg og presset det ene brystet mot Inge. Snorkene kom høyt og surklende. Inge og jeg kom plutselig på at vi skulle møte noen.

- På denne tiden av døgnet?

Nettopp på denne tiden av døgnet sa vi, og rygget hurtig mot utgangsdøren. Damens utringning var nå faretruende lav. Jeg åpnet døren. Så var vi ute i lyse sommernatten. Frelst.

Mange lurer på om det finnes noen bilder av den berømte “flaskedansen” som gjerne ble utført når reporteren havnet på et hyggelig sted i en fremmed by. Det finnes. Som vist. Det luftige flaske-hoppet er et C-moment.

Det var Englandsturer også.

Kate Bush overrasket meg. Hun hadde egentlig bare gått med på å bli fotografert mens jeg overrakte henne de evinnelige Det Nye-diplomene ute på gaten. Intet intervju, hun var en travel popstjerne og holdt på med innspillingen av sin neste plate. Men da jeg nå sto der med diplomer og fotograf, ba hun meg bli. Og så ga hun meg sannelig generøst av sin tid, og jeg satt plutselig midt i en lang og hyggelig samtale.

Eneste problem var at hun ikke hadde sagt noe om et intervju, hun pratet bare hyggelig i vei, og da jeg var uforberedt på dette og hverken hadde kassettspiller eller penn og blokk, våget jeg ikke å fremstå som så amatør at jeg ba om papir og blyant. Det kunne bryte fortryllelsen og minne henne på at hun ikke hadde tid til det norske bustehodet. Jeg vet ikke hvor lenge vi snakket. En time. Kanskje to.

Jeg hyret en utrykningsdrosje, fôr som en pil tilbake til hotellet, og skrev ned alt jeg greide å huske av samtalen. Det er ganske mye når man ikke har latt det gå for lang tid. Nick Kent brukte så vidt jeg vet aldri å notere.

Men Kate Bush, altså. For et hyggelig og imøtekommende menneske! Hun er virkelig noe for seg selv.

OBS! Kate Bush-intervjuet kan du lese i sin helhet, helt i slutten av dette kapittelet om 1982. Bare scroll helt ned.

I Birmingham feiret Status Quo sitt 20 års jubileum med konsert i en diger innendørshall. Æresgjest var prins Charles.

Tidligere på dagen intervjuet jeg bandet på deres hotell. De behandlet meg slemt. Kanskje fordi jeg ikke klarte å skjule at jeg aldri hadde hatt noen sans for dem. Rossi var særlig syrlig, mens Parfitt fungerte som hans tag-team-partner og banket i veggen med jevne mellomrom. Hver gang utbrøt han: "I think you are wanted somewhere, maybe you should leave?" Jeg holdt bistert stand og utløste hån og mishag da jeg betrodde dem at jeg syntes "Pictures Of Matchstick Men" var deres høydepunkt. "It was all downhill from there." Til slutt begynte de å le. Og vi skiltes som ganske gode venner tross alt.

Konserten var sikkert spektakulær for mange. Jeg tror det var fullt, og jeg husker masse blått lys og en vegg av de kjente akkord-blokkene. Prins Charles fulgte høflig med, men så iblant på klokken.

Selv kjente jeg behov for å lette blæren og la ut på noe som skulle vise seg å være en ganske lang ekspedisjon før jeg omsider fant toalettene. Da jeg kom ut igjen, oppdaget jeg at jeg hadde gått meg vill. Musikken hørtes fjern og korridorene var lange. Etter å ha gått langt og lenger enn langt fant jeg endelig en bred trapp som førte ned i hallens foyer. Der var det veldig mange fotografer og en pidestall med en diger, oppslått, skinninnbundet bok. Jeg vimset inn i fotograf-forsamlingen, grep mitt eget kamera fra skulderbagen og tenkte at gruppen kanskje skulle komme.

Det gjorde den ikke. I det fjerne hørte jeg at de fortsatt holdt det gående. Men der kom prins Charles sannelig vandrende, bort til pidestallen hvor han skrev ett eller annet i boken mens blitzene lynte. Jeg lynte i vei også, men slet litt med at jeg bare hadde et 35 mm objektiv. Jeg måtte med andre ord stå veldig nær. Og det gjorde jeg, på huk foran prinsen mens han langsomt spaserte mot meg. Jeg forflyttet meg panteraktig baklengs mens jeg knipset og knipset inntil prinsen plutselig stoppet. Han sa et eller annet, og henvendte seg tydeligvis til meg for han så rett inn i kamera.

Jeg senket apparatet, og sa, "Excuse me?". Prinsen gjentok antagelig hva han allerede hadde sagt til kameraet:

"Could you please move? You are blocking the door." Med meget pen og royalistisk engelskuttale.

Jeg snudde meg forvirret, og ganske riktig, Det Nyes utsendte (og Kate Bush' nye venn) sto midt på den røde løperen, rett foran utgangsdøren, provoserende tydelig i veien. Rødmende brydd unnskyldte det norske nautet seg og vrimlet bukkende ut til siden i et klossete forsøk på å virke vel bevandret i etikette, men han fremsto nok mer som en kuet plebeier, klar for steile og hjul.

Begivenhetsrikt i Birmingham og London. Legg merke til det ytterst sjeldne fotografiet av Roger Waters’ pannelugg og nese (mannen med rød sirkel rundt hodet). Det bildet var helt forbudt å ta. Det samme gjaldt vel også Charles, da jeg ikke var akkreditert og egentlig hadde vært på do. Men senfotoet av The Move på pub er greit, selv om blitzen tok styringen.

Da prinsen var bragt trygt i sikkerhet, samlet de engelske fotografene seg rundt meg. Alle hadde identiske ID-brikker i plast rundt halsen. Jeg hadde ingen ting.

- Hva sa han? Hva sa han?

Ville de vite. Det var jo lett å svare på. Men så lurte de på hvordan jeg hadde kommet meg inn. Jeg hadde jo ikke adgangstegn til denne fotoseansen. De hadde søkt og fått utlevert sine for mange dager siden. Jeg svarte som sant var at jeg bare skulle på toalettet og hadde gått meg bort.

Og enda var det altså kake igjen. For jeg skulle tilbake til London med toget. Mens jeg ventet, stakk jeg innom den lokale puben, og gikk rett på Jeff Lynne, Roy Wood og Bev Bevan - det som en gang var The Move (siste inkarnasjon), og sannelig stilte de opp på foto, og fikk så total blitzdose at en ulmende og skremt Wood utbrøt "Jesus!". Øynene hans bak solbrillene er vel det eneste på bildet som ikke er overeksponert.

I London ventet Status Quos fest. Alle var der, som man sier. Ikke minst Roger Waters som pressen fikk streng beskjed om ikke å fotografere. Jeg klarte å få med nesen hans på et bilde.

Sånn var det å være musikkjournalist på den tiden.

AUGUST-SEPTEMBER – SKOFTET STONES, NØS KOKAIN

Reportasje i Det Nye fra den store Stones-happeningen. To dager i Göteborg med The Rolling Stones. Lite ikke halve Norge gledet seg og dro av sted. Til Nya Ullevi. Verdens navle to dager i juni 1982.

Inge og jeg dro nedover også. I Inges folkevognbuss. Finn og Rune i Unit Five haiket med oss. De gledet seg så de nesten gikk i stykker. Og de trengte øl. Det måtte sterke diplomatiske talegaver til både fra Inge og meg for å stagge dem hele veien ned til Svinesund. Men vi greide det. Som to guttunger sprang de inn hos handelsmannen rett over broen og bunkret. Og som de koste seg.

Vi var musestille og sa ikke et ord om at de drakk seg fulle på lättöl.

Inge og jeg hadde booket på Opalen. Kort gåavstand til Nya Ullevi. Vi gledet oss ikke veldig. Det merket vi da tiden for konserten nærmet seg. Begge hatet stadionkonserter. Selv med VIP- og presse-pass. Enn om vi dropper i dag og heller drar på Liseberg, foreslo jeg uskyldig. Inge slo til tvert. Han virket lettet. Vi overbeviste hverandre om at det holdt med én konsert, og Rigmor på Det Nye ville aldri i verden bry seg. Så det ble Liseberg.

Morsomst i tømmerrenna. Den tok vi flere ganger og var i uanstendig godt humør. Skøyeraktige sigaretter hjalp.

Utpå kvelden traff vi på konsert-folket. Göteborg sydet. Alle snakket om Stones. Hva vi syntes. Vi ristet på hodet. Vet ikke. Vi var på Liseberg. Folk lo. De trodde vi kødda.

Sent på kvelden havnet jeg på en eller annen romfest. Det var hvite striper på bordet og voldsomt til snufsing. Jeg hadde aldri rørt sånt, og hadde ikke noe ønske om å gjøre det nå heller. Da begynte de med nøding. Kom igjen, 'a! Er'u feig, eller? Så skulle jeg prøve da. Stakk røret i nesten, og ble rammet av spontannyset fra helvete. Tusenlappene ble bokstavelig talt til støv for alle vinder. Da var det i grunnen ikke annet å gjøre enn å utnytte det akutte kaoset til å smette ut døren og løpe. Jeg tok trappene. De brølte. Både på svensk og norsk. Faan! Du skal betale! Kom tilbake, jævla drittsekk"!

Men jeg var lynrask. Trappene gikk i en fei. Jeg kjente ingen av de typene særlig godt. Tror hun som lurte meg opp der het Gudrun. Så aldri henne igjen.

Neste dag. Inge og jeg hadde glemt noe viktig. Fotball-VM. Det var jo England-Tsjekkoslovakia på TV for svingende! Akkurat samtidig med Stones på Nya Ullevi. Det var ikke noe å lure på.

Vi sprang inn akkurat da Stones begynte på "Under My Thumb". Presseområdet lå midt på tribunen på langsiden. Det var ikke tid til å kjempe seg frem til scenen. Men mitt 35 mm-objektiv kunne aldri i livet forsvare at Det Nye hadde to mann i Göteborg i to netter. Vi måtte finne noen å kjøpe nærbilder av. Senere. Jeg tok to kjappe oversiktsbilder. Nå var det bare å løpe så fort vi kunne tilbake.

På rommet var det lutter fryd. I badekaret lå ølene i isvann. På TV'n var det nasjonalsanger. Beste reportasjeturen vi hadde vært på. England spilte som guder og vant 2-0. Ølene smakte perfekt. Og akkurat da kampen var over, begynte dagslys-fyrverkeriet over Nya Ullevi. Inge tok bilder fra vinduet. Var det noen sak?

Når folk spør om jeg var på Nya Ullevi og så Stones i 1982, kan jeg trygt svare ja. Men når de spør om det var noe bra, blir jeg svevende. En snau bit av "Under My Thumb" er et tynt underlag for egne meninger. Vel hjemme kontaktet jeg Odd Arvid Strømstad. Han hadde flotte bilder. Og slik ble en reportasje til.

Odd Arvid leverte. Og sikkert Stones også. Har jeg hørt da! To av bildene her er mine. Gjett hvilke.

Angrer jeg? Egentlig ikke. De konsertopptakene jeg har hørt fra den turnéen gjør ikke meg opprømt. Albumet spiller jeg aldri. Men tømmerrenna på Liseberg og England-Tsjekko, er gode minner. De sitter.

Inge og jeg var et godt tag-team. Effektive, og med den helt riktige innstillingen. Laidback. Alt løser seg. Ikke stress. Slik løste vi reportasjerekken fra Arendal. Og etter Stones i Göteborg, nok en "Norge rundt", denne gang Kristiansand.

I Kristiansand ble det legendemøte på fotballbanen. Straffekonk. Matta og up and coming Håberg mot radarparet Inge & Yan. I mål sto Ivar. Litt for godt. Vi tapte så det sang. (Foto: Svein Erik Pedersen)

Det første jeg gjorde på sånne turneer var å stikke innom nærmeste musikkforretning og låne bærbar stereo. Mot en liten hilsen i Det Nye. Mikrokorrupsjon. Jeg reiste alltid med en bærepose kassetter. Da hadde vi musikk på rommet. Få er klar over hvor viktig det var at journalister hadde musikk på rommet. Og rikelig med spenstig drikke. Da får man gode idéer som man kan ta med seg ut på byen og drøfte videre.

Vi møtte veldig hyggelige folk i lokalsamfunnene. Blant annet stakkaren som hadde dratt på det vanlige nachspielet i den tids Kristiansand, med nattbåten over til Danmark, Hirtshals antagelig, rett på kro, drikke videre til morgengry, handle billig mat hos den lokale handelsmann, og så båten hjem igjen. Slik kom han hjem, tre dager senere, etter å ha mistet båten to ganger og drukket opp alle matpengene moren hadde gitt ham. Da moren ristet i sin halvt bevisstløse, hjemkomne sønn og etterlyste matvarene sine, lirket han, med et visst besvær, en kvart boks champignon ut av jakkeforet før han falt tilbake på sengen, og sov videre, fortsatt med smørsiden ned.

Dagens journalister vet ingen ting om sånt. Derfor skriver de så kjedelig.

OKTOBER – DA JOHN REDDET MEG FRA JULING

Det var den måneden da Neil Young kom til Drammenshallen med vocoder, en gjeng musikere som foretrakk å ha PA-anlegget på 11 (inkludert Bruce Palmer og Nils Lofgren) og en ganske vimsete innstilling til pressefolk og avtalene man gjør med dem. Intervjuavtalene ble slått av og på med jevne mellomrom, slikt det falt seg, helt frem til konserten, og så ble de utsatt til (kanskje) etter konserten.

Vocoder-Neil i Drammenshallen. (Foto: Anders Häggström)

Da konserten var over, hadde jeg knapt hørsel igjen. Neil Young med band gikk til 12, ikke 11. De var en Florida-orkan, en alle mann til tilfluktsrommene. Et øyeblikk, da de avsluttet en låt brått, og da mener jeg full bråstopp, fra maks til 0 på et mikrosekund, veltet stillheten som bølger av ingenting gjennom hallen, og opplevdes som usynlige drønn, kakofonienes sorte hull. Det var om mulig enda mer fysisk enn det voldsomme lydnivået.

Etterpå ble det intervju likevel. Neil ganske blid. Og jeg hadde dermed fire sider i Det Nye i boks.

Oktober var også måneden da jeg dro til Stockholm og intervjuet Kiss. Spradebassene. Innledningsvis en overflatisk og lite givende seanse, som brått ble noe helt annet da Ace Frehley viste seg å være dypt deprimert, og plutselig fikk behov for å søke trøst og omsorg hos meg. Det var svært uventet, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det da det var helt åpenbart at resten av bandet ikke likte journalistens nye rolle som katolsk prest, særlig når Ace mumlehvisket «og da sa Paul at …» og «Gene har den uvanen at …», der satt jeg plutselig og tok imot gitaristens skriftemål med alvorlige nikk og en dansende kulepenn. Jeg ga ham syndsforlatelse og lot ham slippe med fem Ave Maria og to push-ups.

Så bar det hjem med toget. Og enda en artikkel var i boks. Jeg så ikke så mye til Ace etter det.

Neste hyss var å reise til Ålesund med John. Jeg bak rattet, han med en liten flaske vindusspray som han truet med å blåse rett i øynene på meg hvis jeg krøp over fartsgrensen. Jeg viste min styrke i Norges-geografi da jeg lurte på hvilket vann vi passerte. John trodde jeg køddet. Da han skjønte at jeg ikke gjorde det, ble han rasende. "Det er Mjøsa, din uvitende tullebukk!", brølte han, så forarget at avfyrte en vådesprut rett i eget fang. Da luktet det skarpt av sprit i bilen, og vi måtte lufte.

Ålesund var en av våre morsomste destinasjoner. Vi oppdaget at parkeringsplassen midt i byen var festlokalet over alle festlokaler hvis man hadde en buss. Og det var det noen som hadde. Terje Tyslands største fan, hun var visst det, hadde en kasse øl i bagasjerommet. Da gikk det som det måtte gå.

Nachspielet som jeg ble lurt med på, viste seg å foregå hos en nyskilt alenemor. De eneste som befant seg i leiligheten var barnet og ikke minst barnevakten, hennes meget sjalu eks-mann som slett ikke ville gå. Jeg lurte på hvor det ble av alle de andre som den unge moren hadde annonsert. Og hva var det han planla, eks-mannen, som nå sto i døråpningen og stirret ufravendt på meg?

Det var meget ubehagelig. Jeg ville ut. Men han blokkerte døren.

Jeg savnet bussfesten som bare det. Da ringte det på, og der sto John. Han gikk rett inn, sa unnskyldende at han bare skulle hente Yan, og så dro han meg ut. I siste liten.

- Hvordan fant du meg, sa jeg takknemlig. - De sa jeg burde hente deg, svarte han, - og jeg tror jeg reddet deg fra en omgang juling. Og så lo vi, og fikk en øl av Terje Tyslands største fan.

I Ålesund kan alt skje. Blant annet Hip Hooray Band, bussfest, joggesko-forbud og juling.

Hotellets nattklubb skiltet med engelske Hip Hooray Band som var kommet på sommerdekk over fjellet, og hvis sanger, Tony, var en djevel på hageslange med trakt. Vi lurte på hvordan de hadde tenkt å forsere Trollstigen på de blanke sommerdekkene, men det ville de ikke si bort. Dørvakten hengte seg opp i at John hadde joggesko og mente at det var ensbetydende med rødt kort. Da jeg påpekte at jeg også var oppsatt med joggesko, repliserte han at de var penere. Det var den rareste regelen vi hadde hørt.

Morgenstund i Ålesund. John hadde ordnet intervjuavtale for meg med byens turnhåp Øyvind Ask. Veldig utspekulert gjort da journalister i bakrus ofte sliter med konsentrasjonen. Som vist. Her planlegges nok hevn. (Foto: John Smith)

Dagen etter traff vi Dollie på pizzaen. Der skulle de synge. Det var nemlig mye mindre tilstander i Norge før i tiden. Da fikk man et hjørne på pizzaen, og så var det bare å synge i vei. Dollie var veldig populære. Det så vi med én gang. Så de rykket nok opp til skolens gymsal neste gang, det var vi helt sikre på.

Dollie traff vi på pizzaen. Der skulle de ha konsert. Det gikk helt fint.

Vi var innom en pub også. Der klarte jeg å skape skikkelig western-stemning da jeg tøyset med et par ganske store karer som sto i hver sin ende av den lange baren. Til den ene sa jeg at han sa at du er en reddhare, og gikk så bort til den andre og sa at jeg skulle hilse og si at du visstnok ikke tåler mer enn to øl, og etter et par sånne runder som falskt sendebud, med litt skarpere beskjeder for hver gang, røk de i tottene på hverandre på ordentlig.

Jeg kunne jo ikke ane at jeg hadde gjenåpnet en gammel konflikt, en konflikt som øyensynlig delte brorparten av pubens gjester i to leire. Og nå røk alle på hverandre. Ting knuste. Bord veltet. "Jeg tror vi skal dra nå", sa John. Og så gjorde vi det.

Det var ikke ufarlig å jobbe i Det Nye i gamledager.

NOVEMBER-DESEMBER – TRE SVØMMETAK I TRONDHEIM

Det ble en del sene kvelder nå. Ofte var drosje involvert da jeg ikke lenger bodde i Harald Hårfagres gate på Majorstuen, men i Elgefaret på Hosle i Bærum. Ikke en fullt så legendarisk adresse, det må innrømmes, men bedre plass i en firemannsbolig enn i en toroms leilighet. Club 7 var fortsatt hovedkvarteret, men hang vel så mye på Pingvin Club i Akersgaten, bransjestedet, og skar i meg Cinzano og appelsinjuice med et beskt grin.

Jeg ble hyret inn som gjeste-DJ på Ridderhallen. Ingen ubetinget suksess. Riktignok klarte jeg å fylle gulvet tidlig med Bauhaus' versjon av "Ziggie Stardust", men Four Tops og Beatles ga ikke samme respons, og heller ikke Manfred Mann's Earth Band, selv om John jugde om det i notisen han skrev i Det Nye.

Faktisk ble stedets faste DJ irritert, han syntes utvalget mitt var teit og kunne ikke begripe hvorfor jeg ikke tok imot hans tilbud og spilte noe fra Michael Jacksons flunkende nye LP "Thriller" som han hadde fått samme ettermiddag og formelig brant etter å spille. Jeg avslo bryskt. Det var en møkka-LP, kunne jeg fortelle ham, og den inneholdt ikke en eneste potensiell hit. Det står jeg fortsatt ved.

Oslos uteliv hadde jeg en viss kontroll på, altså. Men jeg var blitt enda bedre på Trondheim. Aldri hadde jeg opplevd maken til festglade mennesker, og det var helt fritt for jåleri. Kort vei til alle utestedene også. Og der var musikere og restaurantfolk på byen hver eneste kveld. Man traff dem alle. Tysland, folk fra Bugges og Four Jets og Bård, og folk fra Sambandet (ikke minst Knut) og de glade oppkomlingene TNT som var helferske og klare for løyer. Og det var Stein og Gary.

Stemningen virket alltid forventningsfull og løftet når Gary var i byen. Den som ikke har vært på tedans med Holton/Steel mangler dannelse. Dessuten er "Önskebrunnen" fremført av deler av Bugges Firo, Bård Svendsen, Terje Tysland og Diesel Dahl obligatorisk.

Du har ikke peiling på norsk kulturhistorie hvis du ikke har drukket St. Hallvard med Bård Svendsen på Grenaderen (jeg husker ikke hva vi blandet den med, det er mulig det var to nakkeskudd). Eller trynet i baren på Frimurerlosjen. Eller drukket Lysholmer hos Daniel i Veita. Eller hatt tre pils i kjølen på Baronen & Baronessen etter stengetid. Eller ølfull i det ikoniske, runde studentersamfundet, rett over Elgeseter bro. Eller musikk og fyll på Skansen. Eller fått svidd av øynene i sigarettåken på Downtown. Eller tatt minst tre svømmetak i adventistenes gamle kurbad i Kjøpmannsgata 28 etter klokken tre om natta - med Diesel hamrende på ytterdøren: "Slipp oss inn! Slipp oss inn! Vi er venner!" Eller snakket om ensomhet og country med Casino Steel i frokostsalen på Astoria. Eller blitt introdusert for den uforlignelige Viktor Klein (hvit smoking klokken 11.00 om formiddagen - i minus 12, "som alltid").

Jeg hang med Åge også. Hadde gjort ham til rockens Bjørn Wirkola etter "Dains me mæ", og plaget livet av ham med det ene langintervjuet etter det andre om verdenssituasjonen og rockens ansvar og gud vet hva jeg klarte å pønske ut. Og Åge stilte. Han måtte jo det. Hadde fått Sølvmikrofonen og alt mulig. Og Åge svarte. En kveld serverte han meg fiskesuppe også, og så ble vi fulle og snakket om The Band og den gangen han gikk av bilen på Sørlandske i 50 km/t i en lang, seig motbakke, fartsblind og dum, og snurret kast i kast bortetter veien. Den nakkeslengen slet han med ennå.

Sånne ting. Trondheim hadde alltid noe på lur.

Og Foto-Arne var dirigent og seremonimester. Hvor mye jeg har å takke ham for. 80-tallet hadde ikke vært det samme uten Foto-Arne og Trondheim. Ikke for meg. Jeg har aldri hatt det så morsomt og så effektivt samtidig. Skrev artikler så det sprutet. Traff fenomenale mennesker. Av og til ble det en prat med Ivers også. Han sa ikke nei til en fest.

For en by.

Før vi avslutter. Min karriere som idrettsmann har ikke gitt god avkastning, jeg må si det. Men jeg kapret nestsiste-plassen (med fall) på 300 meter hurtigløp på Prinsdal i 1962, mitt første løp i stillongs (fremfor knickers).

Skirennet på Nadderud Gymnas i 1969 gikk ikke like bra, da jeg kom nesten et minutt for sent til start, forsøkte å ta igjen det tapte opp blodmoten, og sprakk som et troll. Sekundantene var gått hjem for lengst da jeg krabbet over mål.

Men så! MEN SÅ!!

Sjursjøen. Det legendariske skirennet i vinterferien, da jeg smadret all motstand (hovedsakelig eldre damer fra Danmark) - inkludert en kjepphøy svenske i kondomdrakt, som muligens unnagjorde løypa hurtigere enn meg, men som ikke hadde fått med seg at man måtte springe inn i peisestuen og tegne en gris, før man kneppet tiden.

Så kom nye triumfer under Ernst G. Mortensen Forlags skidager på Skytterkollen to år på rad. Forlaget ga ut bl.a. Det Nye, for de som blir forvirret. Det første rennet vant jeg, og det med juks. Idealtidreglementet var slik at man gikk løypa én gang og tok tiden selv. Så ga man fra seg armbåndsuret, og tippet den tiden man skulle gå på. Alle hadde altså sin personlige idealtid. Vanskelig å jukse? Neida. Jeg hadde Inge.

Han tok tiden på meg og hvisket hvordan jeg lå an 100 meter før målgang. “Du er to minutter for tidlig ute!” hveste han.

Da kastet jeg meg over ende. 30 meter fra mål. “Hva skjedde?”, kom det bekymret fra Gerd borte ved tidtakerbordet. “Jeg sprakk”, forklarte jeg, og pustet tungt (mens Inge hvisket “1,20 - 1,10 - 1,00 - 50 - 40 …”, jeg reiste meg på 30 og liksom sjanglet mot mål mens jeg telte “29-28-27-26 …” inni meg. Jeg passerte mål på 7. Best å ikke gjøre dem for mistenksomme.

Det ble gull. Men jeg hadde fått kalde føtter og dårlig samvittighet. Jeg ville bekjenne mine synder. Håkon sa hysj og stakk et par pjolter-bonger til meg. “Ikke glem at vi konkurrerer mot NKS, hvis du trekker deg, vinner de.” Juksegullet føltes ikke godt. Men gjort var gjort.

Neste år valgte jeg ærligheten - da den angivelig varer lengst. Jeg oppga en tid, og forsøkte å holde nøyaktig samme fart i andre runde som i første. Uten klokke. Uten sekundant.

Det ble sølv. Hadde havnet snaue fem sekunder fra idealtiden min. Det var jo bedre enn fjorårets 7 sekunder med juks! Jeg jublet. Denne medaljen føltes som en ekte seier.

Så ble vinneren ropt opp. Håkon! Mannen med pjolterbong-bestikkelsene! Han hadde truffet på sekundet, Stor jubel, aller høyest fra … Inge!?! A-ha, så det var slik det forholdt seg. Håkon hadde brukt Inge som sekundant. Han hadde kopiert meg.

Det er en moral her ett eller annet sted. Og punchlinen handler ikke om ærlighet. Da jeg ikke skulle hatt gull, fikk jeg gull, da jeg skulle hatt gull, fikk jeg sølv.

Så la jeg opp som skiløper. Skiene ligger i garasjen, fortsatt med samme klister under.

Idealtid-mannen på Skytterkollen. Her flankert av Håkon (som kopierte mitt juks året etter) og tidtaker-major Gerd.

Medaljene fotografert i 2023.

DET SKJEDDE OGSÅ I 1982

19. januar – Miljøvernaktivister beskyter en fransk atomreaktor med panservern-raketter.

20. februar – Omfattende ungdomsopptøyer i Tromsø. Butikker plyndres.

2. april – Falklandskrigen bryter ut, når en argentinsk styrke på 8 000 mann invaderer de britiske Falklandsøyene uten forvarsel.

30. mai – Spania tas offisielt opp som NATO-medlem.

11. juni – Premiere på Steven Spielbergs film «E.T.».

14. juni – Falklandskrigen avsluttes når det inngåes våpenhvile mellom Argentina og Storbritannia.

1. juli – Geriljaen i El Salvador angriper flere mål inne i hovedstaden San Salvador.

2. juli – En bombe eksploderer i en oppbevaringsboks på Oslo Sentralstasjon. En ung kvinne omkommer og elleve andre blir skadd.

9. juli – En ueksplodert bombe blir funnet i godsoppbevaringen på Oslo sentralstasjon og uskadeliggjort.

1. oktober – Den svenske marinen starter en omfattende jakt på en fremmed ubåt i skjærgården utenfor den svenske marinebasen ved Muskö. Fire dager senere slippes det flere dypvannsbomber mot ubåten som en tror befinner seg der.

14. november – Spilldatamaskinen Commodore 64 lanseres

NOBELS FREDSPRIS:

Alva Myrdal og Alfonso Garcia Robles 

SKI-VM 1982 i Oslo

Norge tar 7 gull: 15 km menn (Oddvar Brå), Stafett menn (delt med Sovjet), 5 km og 10 km kvinner (Berit Aunlie), stafett kvinner, kombinert normal bakke (Tom Sandberg), laghopp K 120.

Skøyte-VM 1982 i Assen

Hilbert van der Duim verdensmester, Rolf Falk-Larssen på tredje.

NORSK FOTBALL

Brann beseirer Molde 3-2 i cupfinalen.

Viking seriemester

ENGELSK FOTBALL

Liverpool seriemester.

Liverpool vinner også ligacupen (slår Tottenham 3-1)

Frykt, krigstrussel og håpløshet over alt, men Kate Bush tror på det gode i mennesket!

Det Nye, 29. juni 1982

Til London kom DET NYE for å møte Kate Bush og gi henne diplomer.

Den livsglade sangfuglen var i det kvitrende hjørnet. Hun fortalte både det ene og det andre. Om ny plate. Om å være besatt. Om det gode i mennesket. Om demoner og frykt. Om slemme journalister. Om dagens unge. Om religion. Les videre og se selv.

Få audiens hos Kate Bush er ikke gjort i en håndvending. Det tok meg et par år. Og det var ikke snakk om noe intervju da dagen opprant. Ti minutter, that's all, boy, var beskjeden jeg fikk. På disse ti minuttene skulle der kun tas bilder av Kate mens hun ble overrakt DET NYE-diplomene for sine seirer i kategorien «årets kvinnelige vokalist» i våre leseravstemninger 1979 & 1980.

Men manageren er én ting. Stjernen en annen. Da vi vaklet inn i Advision Studios' svale lokaler, og lettet trakk pusten etter et ubehagelig møte med Londons kolossalt forurensede, soldirrende luft, var der ingen andre som ventet enn Kate Bush. Som en liten livsglad fugl flagret hun oss i møte. Kvitrende, liten og sped.

Det ble ikke ti minutter. Det ble én time. Se, Kate hadde antakelig ikke hjerte til å husje oss ut. Dessuten var hun opprømt. Arbeidet på hennes kommende LP går omsider mot slutten, etter over 12 lange slitsomme måneder.

Ferie, hva er det?

— Si meg, tar du deg aldri ferie, Kate?

Et avvæpnende, barnslig smil møter meg. Jeg skal se det ofte den følgende timen. Det er et smil som ikke rommer en bekymring i verden.

— Ferie? Nei, det har jeg visst aldri hatt før. Men nå kommer det til å skje, bare vi blir ferdige med platen. Jeg er temmelig sliten.

Hun ser ikke sånn ut. Men skinnet bedrar, muligens.

— Vi har gått fra studio til studio for å finne nye klanger, nye lyder. Når jeg nå spiller resultatet for teknikere som var med helt i starten, blir de grenseløst overrasket. «Wow!», sier de og rister imponert på hodet. Så jeg tror jeg er på rett vei.

— Men betyr dette at du bruker opp teknikerne dine, siden de ikke har vært med hele veien, mener jeg?

Trillende latter.

— Nei, så ille er det ikke. Men vi forflytter oss hele tiden. Så blir nye folk involvert. Det må gjøres slik når du vil ha alt til å stemme perfekt.

Komponerer du fremdeles ved pianoet?

— Tja, jo. Men nå har jeg også to rytmebokser som jeg benytter flittig. Dessuten legger jeg på andre instrumenter.

— Å, spiller du alt selv?

— På demo-tape'n, så, men ikke på platen.

En besettelse

— Hva skyldes det at det blir større og større gap mellom dine utgivelser, er det du som blir mer og mer perfeksjonist?

— Ja, det er nettopp det! Jeg setter meg stadig høyere mål. Det er krevende, og gjør alt vanskeligere og vanskeligere. Men jeg må gjøre det sånn, jeg blir drevet fram. Kan ikke si det på noen annen måte. Det er som en besettelse, jeg slipper ikke unna låtene, de følger meg hjem om kvelden, driver meg opp og ned gulvet, kanskje jeg burde forandre noe her, legge inn noe nytt der ...

Kate ser mitt deltagende ansiktsuttrykk, og iler til for å oppklare misforståelsen:

— Å, men jeg liker det!

— Det er dem som mener at din andre LP, «Lionheart», ble kjørt for heftig ut, at den muligens var preget av hastverksarbeid. Er du enig?

— Den ble ikke «rushet». Men den ble ikke vellykket heller. Jeg hører at det er gode sanger der, men de ble ikke utnyttet ordentlig, de fikk ikke rettferdig behandling. Det kunne vært gjort bedre, men pytt, pytt. Nå står den der i platehyllene under Kate Bush, det er intet å gjøre med det.

— Blir ikke plateselskapet ditt, EMI, utålmodige når du holder på så lenge som du har gjort nå?

— Klart de forsøker å presse et produkt ut av meg, men jeg stritter imot, og de kan lite gjøre. Det betyr bare at jeg må tilbringe lenger tid med dem.

(Kate har tydeligvis ikke en tidskontrakt, men en kontrakt på et fast antall plater.)

— Det var Pink Floyds David Gilmour som «oppdaget» deg, og som hjalp deg fram. Har det siden vært en belastning for deg å være forbundet med hans navn?

— Men hvordan kunne det bli en belastning? Jeg er bredfull av takknemlighet. Dave er en utrolig fin fyr.

— Har Dave og Pink Floyd influert deg? Personlig finner jeg klart Floydske trekk i din låt «Breathing».

Kate stråler.

— Det er den beste komplimenten jeg kan få! Vet du, «The Wall», det er en av tidenes beste plater.

Det gode i menneskene

— Din musikk er ganske komplisert, selv om den unektelig går under kategorien pop. I dag ser vi eksempler på at artistene avvikler det kompliserte til fordel for det enkle. En trend som bl.a. slår klart ut i det Human League driver med nå. Hva mener du om ...

— Jeg likte den hit'en deres, avbryter hun.

— Jeg er i det hele tatt veldig glad i melodier. Det er viktig for meg.

— Er det du driver med nå for komplisert til at det kan fremføres live?

— Jeg har da absolutt tenkt å gi konserter.

— Tekstene dine, stemningen i sangene dine, har alltid vært preget av mystikk og uhygge. Er det slik fremdeles?

— Essensen i det jeg skriver, er det gode i menneskene. Troen på det gode har alltid vært mitt tema.

— Men det er neppe det gode du slipper ut av skjørtene dine på Never For Ever-coveret. Er ikke Lucifer der inne i sangene dine?

— Lucifer? Jeg vet ikke om han er der.

Hun klukker litt usikkert.

— Jeg vet ikke hva du vil kalle det. Men jeg jager på en måte ut demonene, de onde krefter. Alt dreier seg om det gode i mennesket, det positive. Jeg sier det kanskje mer direkte på den nye LP'en, legger hun optimistisk til.

Destruktive journalister

— Pressen har hatt en del problemer med å plassere deg. Du kom samtidig med punk-eksplosjonen, men hører på ingen måte hjemme der.

— Jeg liker ikke å bli plassert i bås. Jeg synes det er fint om de ikke klarer å definere meg stilmessig, men de kan vel godt like meg for det!

En smule bitterhet å spore i stemmen? Kate er nemlig ikke høyt elsket i den «seriøse» britiske musikkpresse.

— Journalistene jager etter trender. De nekter å skrive om dem som er kjent. De har et slags kompleks der, tror jeg. Og om de skriver om en kjent artist, blir det fryktelig negativt. Intet er lettere enn å skrive negativt. Det er destruktiv journalistikk. De sitter bare og projiserer sine egne greier. Jeg forstår dem ikke.

— Har de gjort deg skade?

— De kan vanskelig skade etablerte artister. Men de som er på vei oppover, kan knuses. Folk har lett for å tro på det som står på trykk. Det fester seg i deres bevissthet enten de vil eller ikke. Det hjelper ikke at avisen eller bladet dementerer uriktighetene i neste nummer, for da er allerede skaden skjedd. Folk husker det store oppslaget, ikke den lille dementi-notisen.

— Er det derfor du så sjelden gir intervjuer?

Kate omgår spørsmålet.

— Jeg liker å bli intervjuet. Jeg liker å høre på hvor forskjellige journalistene er, hvordan de forsøker å legge meg ord i munnen. Det er ganske interessant, skal jeg si deg. Men så blir jeg ofte skuffet når jeg ser intervjuet på trykk, de vrir på det jeg har sagt, siterer feil. Hvorfor? spør jeg meg. Jeg har da ikke gjort dem noe. De sitter bare der og blåser opp sitt ego.

— Men blir du skuffet ennå? Du har da opplevd det nok til å ikke vente deg noe annet?

— Ja, jeg er jo vant til det.

Et øyeblikks stillhet.

— Men jeg gir ikke så mange intervjuer at det gjør noe. Det blir liksom ikke til det.

Et virvar av moter

— Londons unge i dag. Man ser seg rundt og man ser et virvar av trender.

Kate begeistret:

— Ja, ikke sant! På et hjørne står kanskje en gjeng som kunne vært hentet rett ut av 50-årene, og rett over gaten står en gruppe hippier, eller punkere, eller noe fra 70-tallet, eller sånne science fiction-modernister. Er det ikke gøy! Så fargerikt. Alt på én gang. Jeg liker det innmari godt.

— Men synes du ikke det er noe goldt over disse barna av 80-årene, disse fargerike påfuglene som tilsynelatende ikke merker at omgivelsene deres er en søppelhaug? Se på de såkalte «in»-klubbene; kondemnerte kjøtthaller med grusom akustikk, makabert utsmykket, skittent og jævlig – et neon- og lydbombardement av sansene i en forfallen grav av stein. Og dette virvaret av trender – er det ikke et tegn på forvirring?

— Men de opplever jo sin ungdomstid. Dette er også et slags opprør. Du var vel også slik en gang, hva? De vil eksponere seg selv. Det er jo bare fint. Om noen år er det slutt, da er de voksne med jobb og ansvar. Jeg synes det er fint, jeg.

— Men dette opprøret kan neppe sammenliknes med 60-årene. Så kategorisk er du vel ikke?

— Nei, det har du rett i. Opprøret i 60-årene, det var noe mildt, noe mykere. De hadde et helt annet syn på tingene.

Frykt og desperasjon

— Ser du ikke tomheten og rastløsheten i gatene rundt deg?

— Jo, jeg ser. Men jeg dømmer ikke.

Pause.

— Men situasjonen ... hverdagen er mer håpløs i dag. Krigstrusselen hviler over oss alle. Vi er omgitt av frykt, en frykt som undertrykkes med desperasjon.

— Det har bl.a. gitt seg utslag i mer politisk bevisste tekster og holdninger innen rocken, eller hva?

— Det er nok riktig, men akkurat det der har nok i større eller mindre grad vært tilstede og utviklet seg siden 60-årene.

— Du bekjenner deg ikke til dogmer i dine tekster, ei heller går du spesielt hatsk til verks. Det har kanskje ført til at «in»-miljøet dømmer deg som i verste fall holdningsløs og i beste fall diffus. Slik går det når man taler til hjertet. Hvordan føles det å være så upopulær i disse miljøene at enkelte mennesker nærmest må be om diskret innpakning når de kjøper en av platene dine?

— Å, det er synd! Jeg mener, hva er flaut ved det å like noe – man skal da ikke skjule at man lar seg begeistre!

Mest mulig kontroll

— Over til noe annet. Det virker som om du har bygget opp din karriere temmelig bevisst. Du har en hånd med i alt – platecoverne, markedsføringen, på den siste LP’en er du endog selv produsent.

— Jeg har alltid passet meg for å bli bundet til utenforstående. Helt fra starten av ville jeg ha mest mulig kontroll. Jeg tar meg av hver minste detalj, som single-coverne for eksempel. De projiserer hver sin image. Jeg vil ha en delikat innpakning. Selv singler er dyre. «The kids» skal føle at de får noe igjen for pengene. Det vil da jeg når jeg kjøper plater.

— Du har en svært spesiell stemme med stor rekkevidde, og du bruker den høyst utradisjonelt. Er du skolert?

— Litt. Men teknikken må aldri komme i veien for følelsen.

Dårlig med dansen

— Du er også skolert i dans, hvilket du fikk demonstrert da du ga dine spektakulære konserter for noen år siden.

— Ja, men det blir så lite tid igjen til å øve; jeg må innrømme at dansen har forfalt det siste året. Skulle jeg både lage plate og danse, gikk hele dagen og kvelden. Jeg er kommet helt ut av det. Blir nødt til å trene hardt når jeg skal turnere igjen.

— Har du merket at du er blitt et forbilde for andre sangerinner innen rocken? Jeg tenker særlig på folk innen moderne og ny rock. Toyah er et eksempel. Vi har mange hjemme også.

Kate ler smigret.

— Det har jeg aldri lagt merke til … Det er klart jeg ser det når noen forsøker å etterligne meg av utseende. Men … jeg vet ikke … Det er smigrende om de har meg som forbilde.

— Tekstene dine lider ikke akkurat av mangelen på fantasi. Hvor henter du inspirasjon fra? Leser du meget?

— Før leste jeg meget … som pike.

Hun kniser.

— Fantastiske historier, eventyr og alt sånt. Men nå har jeg aldri tid. Jeg går en del på kino. Er fascinert av mediet, hva de får til og hva de mislykkes med gjennom det levende bildet. Jeg tenker ofte i slike bilder når jeg skriver.

En ateist kan være religiøs

— Er du religiøs?

Hun nøler.

— Det kommer an på hva du mener med religiøs. Hvis du mener katolikk, om jeg er medlem av noe kirkesamfunn, så er svaret nei. Men hvis du mener det menneskelige, meningen med livet, relasjoner mennesker imellom, den individuelle opplevelse av liv og kosmos … så ja.

— Eller for å si det slik, jeg tror at den største ateist egentlig kan være det fineste religiøse menneske.

Kate ser på klokken.

— Vet du, jeg må virkelig gå.

Vi får nå likevel trukket henne med oss ut på gaten, i Londons klebrige dagslys, og foreviget henne med DET NYE-diplomene.

— Så vakre de er, var hennes reaksjon.

Hun virket også oppriktig glad over at leserne hadde stemt henne til topps to år på rad. Dessuten vant hun jo i 1977.

— Kanskje jeg har en sjanse i 1982 også, for den nye platen kommer jo ut til høsten. Jeg håper dere liker den der oppe i Norge.

Sa Kate Bush, og flagret lett av sted mot en eller annen avtale som hun allerede kom altfor sent til. Vi får håpe hennes manager ikke ble for bitter på DET NYE, for som hun selv sa, det blir muligens nye utdelinger neste år.