1981, en overgang for mange, inkludert meg. Har hentet ut 96 omtaler av 96 album som kom dette året, og ser at det egentlig er få som oppnådde klassiker-status den gang. Da jeg skulle velge tre, oppdaget jeg at jeg ikke betraktet noen av dem som vinnere da de kom. Alle tre hadde hemmelige dybder og kvaliteter som det tok tid å oppdage. Og så dro jeg til Kina.

Man har tillit til Elvis. Stor tillit. Han er helten blant alle skurkene. Mannen som ikke går omveier, men gjør sine kunster slik han selv finner det for godt. Han slår hardt. Har en fasade som granitt. Henger på hjørnet med en sigarett dinglende i munnviken. Elvis, rockens Humphrey Bogart. "Trust" er hans siste skuddsalve.

Elvis gir oss ikke det vi hadde ventet. Slik er hans uberegnelighet. Man tror man har ham, bare for å oppdage at han for lengst har forlatt åstedet. For ett år siden ble vi tildelt noen sugende slag av soul-slåsshansken "Get Happy!". Nå drar Elvis ned tempoet, mens producer Nick Lowe slipper luft inn og The Attractions nøyer seg med en temmelig enkel instrumentering.

Det siste legger en merke til først. Gruppa spiller så velsignet økonomisk, uten at det et øyeblikk virker nakent. Et stort ansvar er lagt på pianisten og rytmeseksjonens skuldre. De har intet å gjemme seg bak. De er nødt til å yte hele veien.

Rytmeseksjonen er uhyre markert. Tung og tøff, plassert helt foran i midten sammen med Elvis' stemme. Trommene banker inn rytmen så det søkker, pisker fram etterhengende ekko. I en låt som "Lovers Walk" er faktisk trommene det sentrale instrument.

Så har vi bassen. Det er jo slik i dag at bassisten integreres mer i den melodiske oppbyggingen av en låt, han slår ikke bare under rytmen. Bruce Thomas er likevel noe helt spesielt. Han går alle en høy gang, og tar egentlig opp arven etter Paul McCartney (det han gjorde på Beatles-platene). Bassen gnikker og gnurer i spenstige byks, levende, melodisøkende. Thomas bærer låtene.

Men den viktigste av dem alle er Steve Nieve. Hans arbeid på tangentene skaper pur høytidstemning. Vante triks som syltynne farfisa-toner og kjølige, lindrende orgelbrus (à la Procol Harum) dreies inn og ut. Men pianoet – det er hans store instrument. Nieve foretar seg de mest utrolig skjønne ting. Han legger ned forrykende, rullende boogie-akkorder.

Og han demper, holder igjen, virkelig utsmykker låtene med kvalfylte, små temaer som liksom triller ned fra sideveggene (hør "Clubland"!). Og han legger ned den mest tindrende bakvegg for Elvis når hjertet skal krystes i stillhet.

Jeg vil særlig nevne "Shot With His Own Gun" (bare Elvis og Nieve), en ballade som likner meget på den rolige versjonen av "Accidents Will Happen" (fulgte med "Armed Forces" som bonus-single). Nieves følsomme spill her er en konsertpianist verdig!

Hvilket bringer oss fram til Elvis selv. Hans gitar innehar en (tilsynelatende) anonym rolle. Det er Elvis' stemme som står i sentrum. Han trekker stemmen ned i et følsomt, lavmælt leie. Bruker den til noe mer enn bitende ammunisjon. Så blir også tekstenes syrlige partier mer skummelt etsende.

Et eksempel er den mykt synkoperte shuffle-låten "Watch Your Step":

"broken noses hung upon the wall / back slappin' drinkers cheer the heavy weights brawl / so punch drunk they don't understand at all / you'd better watch your step."

Platen er full av negative utsagn, giftige som et bitt av en kobra. Men det ligger en oppløftende mening bak. Elvis skjærer på en måte vekk alt dødkjøtt, markerer en grense gjennom sine put downs som er mer konstaterende enn truende.

Han sier sannheten uten å pakke den inn i medlidenhet – det er ikke tid for slikt:

"Are you so superior / are you in so much pain / are you made of porcelain"

eller:

"pretty words don't mean much anymore."

At mannen besitter en strålende humoristisk sans, pipler også gjennom. Bl.a. ved Elvis' omstokking av Little Richards "you keep knockin' but you can't come in" – i Elvis' munn blir det: "I can hear you knockin' / but I'm not comin' out" ("Strict Time").

"Trust" er rik på gode låter, selv om ikke alle fester seg sånn med én gang. Du rulles liksom inn i musikken, tiltrukket av Elvis' hese hvisk, omfavnet av piano-tonene og nagles fast i rytmestrukturen.

Låtene spenner stilmessig over et vidt spekter, selv om det lavmælte er en fellesnevner. Elvis og Attractions våger dessuten en hel del i melodioppbyggingen, klangfargene. På en måte bringes ånden fra hans single B-sider inn.

Min favoritt er i øyeblikket den fortreffelige "Clubland", men "Lovers Walk" (sluggende Bo Diddley-jungel-beat), "Watch Your Step", "Shot With His Own Gun" og soul/pop-dunkeren "From A Whisper To A Scream" (Elvis i duett med Squeezes Glenn Tilbrook) hakk i hæl.

Jeg vil dessuten nevne "Different Finger", en gjennomført country & western-ballade med tørt tikkende gitar-komp og gråtkvalt tekst, perfekt klonet fra Buck Owens' klassiker "Cryin' Time" (pluss noen dråper Lovin' Spoonful).

Det føles godt å lytte til "Trust". Og det er poenget med god rock. Alt er intelligent utformet, hektet på sterke refrenger. Dette og spennvidden, røffheten, får meg til å tenke på The Beatles (spesielt rundt "The White Album").

Så rockens Humphrey Bogart har brakt nok et eventyr til en lykkelig slutt.

(Det Nye, 3. mars 1981)

The Boomtown Rats: “Mondo Bongo” (Mercury) ***

Problemene tårner seg opp. Bob Geldof. Hjelpeløst forelsket i sin egen stemme. Plagsomt teatralsk. Det er intet troverdig i hans vokale krumspring og gummistrikk-hikst. Han formidler ingenting. Det samme gjelder resten av gruppa.

"Mondo Bongo" er det definitive new wave-redselskabinett. Faseforskyvninger, piskesnert-trommer (pluss noen drøye spark i gryteskapet), piplende farfisa, kling-klang-gitarer, grynte-bass, hvirvlende perkusjon, masse rabalder.

Melodier som skyter hit og dit, full gass, bråbrems. Det skjer noe i ett kjør, og det er slitsomt. Ikke før har du hektet deg fast i et tema, så tar låten brått en annen retning. Virvar. Og ingen egentlige melodier.

Det er flinkhet, halsbrekkende teknikk og sjelelig åndenød. Boomtown Rats har mistet seg selv her inne.

Og tekstene? Hmmm. Selvfølgeligheter presentert som liksom-dyp poesi. Pinlig.

Dog må her tillegges at Tony Viscontis skjerpete, detaljrike produksjon gjør LP'en til et fascinerende kaleidoskop for øret – om du inntar den i små doser.

(Det Nye, 3. mars 1981)

Television Personalities: “… And Don’t The Kids Just Love It” (Rough Trade) *****

De er unge, og de er stive i bevegelsene, TV Personalities, men de har hjertet på rett plass. Et hjerte som banker for ren, uforfalsket pop. Tidløse saker.

De er kun middels som musikere. Likevel lar du deg innfange. For det er magi i disse rillene. Naken, minimalistisk og røft skåret pop. Ingen effekter bortsett fra ekko og romklang.

Det kjøres på rappe dobbelt-anslag over skramlende el-gitarer, hyperenkel tromming og buttet bass. Og det synges lyst og freidig mens høystemt koring fyller ut ekko-tomrommet, der også en og annen gitar kryper snikende.

Sosial bevissthet og følsomhet går igjen. Men sangenes hovedside er den engelske humoren. Det boblende overskuddet som kaster pop-pastisjer omkring, skyter ut i lystige trudelutt-refrenger pluss alle disse rare detaljene som gir hver enkelt låt et eggende særpreg.

Who, Syd Barretts Pink Floyd, tidlig Zappa, piggtrådgitarer – alt er rullet inn i dette amatør-mesterverket. Du kan simpelthen ikke komme utenom LP'en. Hver låt er en potensiell slager!

(Det Nye, 19. mai 1981)

Februar

Phil Collins: “Face Value” (Atlantic) ****(*)

Allsidighet, det er Collins' styrke. Symfonisk flyt (Genesis), kompromissløs jazz-rock (Brand X) – han balanserer elegant på linen.

Solo-LP'en "Face Value" er nyvasket pop med stor spennvidde. En skisseblokk i løsarksystem. Korte glimt av alt blafrer deg forbi. Tidvis forankret i Collins' unikt bombastiske tromme-sound (eksepsjonelt virkningsfullt er det sluggende trommebrekket midtveis i "In The Air Tonight").

Ellers byr skisseblokken på en god porsjon funk (fyrt opp under Earth, Wind & Fires stakkato blåserseksjon), snirklete drømmerier – endog bløte, hviskende viser ("You Know What I Mean" er pur Art Garfunkel).

Skarp, fin lyd. Oppfinnsomt arrangert. Men samtidig virker musikken kald og så pokkers steril; i funk-kuttene er varme-mangelen skrikende.

(Det Nye, 10. april 1981)

Brian Eno - David Byrne: “My Life In The Bush Of Ghosts” (Polydor) ***

To roboter oppdager etnisk musikk. Sterkt, men også plagsomt forutsigbart. Programmerte rytmer frembrakt av datamaskiner og et imponerende antall perkusjonister. Omkring-snikende elektronikk, forvrengt sagende funk-gitarer av Fripp-typen etc. etc. (den siste Talking Heads-LP'en var et tydelig forvarsel).

Duoens «originale» vri er bruken av ferdig innspilte stemmer tatt ut av helt andre sammenhenger – bl.a. fra amerikanske radiostasjoner og «eksotiske», etniske plater fra Libanon og Egypt. Det meste av religiøs art – fra islam til kristendom (endog et stykke autentisk eksorsisme!).

Stemmene fremtrer som fjern, sprakende åndetale fra en skummel skyggeverden som musikken, iskald og nøkternt geometrisk, står i direkte opposisjon til. Spøkelser mot ting.

Og ingen menneskelighet eller varme (i så måte er Holger Czukays "Movies" langt bedre!).

Som etnisk musikk betraktet er eksperimentet mislykket (les: misforstått). Kulturdypenes strømninger har lite til felles med en steril computer.

(Det Nye, 5. mai 1981)

England fråder av begeistring over denne amerikanske trioen. Tre unge karer som har spadd fram autentisk rockabilly og iført den en skarp, moderne egg (som særlig slår ut i de samtidsengasjerte tekstene, men også i visse ska-tendenser etc.).

Gruppas image er i seg selv kostelig. Feite, glinsende hanekamfrisyrer som kravler ut i løse luften. Og de stiller med den rette instrumentsammensetningen, så nakent og primitivt som mulig.

Skarptromme og cymbaler (får kjellervegger og kjøkkentøy til å riste!), elastisk klaskende stå-bass og en vidunderlig skramlende el-gitar som tetter igjen og river opp, som skjelver og pludrer (i "Stray Cat Strut" blir det nesten søvnig jazz).

En himmelsk effektiv trio. Det må ha vært en nytelse for Dave Edmunds å produsere LP'en!

(Det Nye, 2. juni 1981)

Saturday Cowboys: “We Like To Watch” (New Noise) ******

En motor ruses, brøler forbi i stereo, et manisk latteranfall, og Saturday Cowboys er i gang. Fyrer av et hektisk, trippende gitar-riff som durer tøft og lykkelig i vei mens en knirkende gitar stolprer stivbeint rundt i sentrum. Gassen i bånn. Løssloppenhet og yr glede. På jakt etter jenter ("grab her boys!") og lørdagsnirvana. "Saturday Night" er en ypperlig start på denne LP'en. Enkel, rustflekket og skrapende bil-rock som i grunnen definerer Saturday Cowboys og det de står for.

Gruppa skjuler seg ikke bak spissfindigheter og krevende intellektuelt prat. Det er (konservativ) rock rett fra hjertet. Og Halden er Norges lille Amerika.

"We Like To Watch" er en veldig amerikansk-orientert og urban LP. Lukten av svidd gummi henger igjen over gitar-asfalten, og Saturday Cowboys feier over Bruce Springsteens bremsespor. Henning Kvitnes ifører seg Bruces «cap». Slipper leppa ned på haken, lar spyttet dusje langs konsonantenes dovne slapphet, trykker luft gjennom stemmebåndenes nerver og skrubbsår – og frembringer en stemme så sotet, grøtet og følsom at selv Tom Waits (og Dr. Jonas Fjeld) bør kikke seg over skulderen.

De ti låtene på "We Like To Watch" minner sjelden om det vi fant på Young Lords (den gang så) overrumplende gode LP. Pop-preget er fjernet, og erstattet med eksos, gatelarm og brutale gitarbataljoner som griner og sager ut tre-trinns gitar-riffs. Gruppa spavender sitt rock 'n' roll-Amerika.

Mye av stoffet er av den halvraske sorten, en kontrollert shuffle som inkorporerer fint plasserte gitar-detaljer som skyver, slår og pynter. Fyndige låter uten miksmaks. Henning kryster brystet for følelser og lar kompet tikke inn i refrenger som må gripe elskere av arketypisk rock (Springsteen igjen!).

Et lite mesterverk er "Lolita Lane", sangen om en gate som huser mindreårige jenter som selger sitt kjønn. Arrangementet – bl.a. kastanjetter og spansk gitar – og låtenes jevne stigning smaker mer av en meksikansk grenseby enn av Halden (og Svinesund).

"Gone With The Wine" er nok et bemerkelsesverdig kutt. Kruttsterk rockabilly! Og "Wastin' Time" bør nevnes. En real overkjørsel. Gitarbataljoner som måker grus. Klubbende trommer. Og hes allsang i refrenget. Regelrett Undertones. Ristende på en arret, manisk knute av energi og ild. Arketypisk rock 'n' roll – endog et Buddy Holly-hikst slengt med på kjøpet!

Det skal ikke underslås at LP'en har sine negative sider. Den er kortspilt (30 minutter). Enkelte låter halter. Gruppa kunne bl.a. spart seg for de affekterte, søtladne strykerne i "Renegade Man", og "Like A Dog Leaves A Blind" smaker mistenkelig av The Rolling Stones' "Dead Flowers".

Men vellykket er likevel LP'en (seks stjerner er kanskje i overkant, men …). Befriende oppriktig i all sin enkelhet.

Alkohol (besunget både romantiserende og advarende), jenter, biler, rock og fest – det er hva det dreier seg om. For Saturday Cowboys lever her og nå. De fordømmer ingen. De lever. Intenst preget av dette ungdommens kappløp med tiden som alle innerst inne vet de må tape.

Denne blanding av bittersøtt vemod og livsutfoldelse, det er hemmeligheten ved all rotfast rock fra Chuck Berry til Bruce Springsteen. Saturday Cowboys er der.

Små enfoldige karer i en småby, med små drømmer og stor selvhevdelsestrang – og følsomheten plassert et sted mellom hjerte og gasspedal.

Ekte typer. I Chevrolet.

(Det Nye, 31. mars 1981)

The Pussycats: “psst! mrrr …” (Mai) ******

The Pussycats – det er en magisk glød over navnet som smaker ømt av en svunnen storhetsperiode. Pussycats, gruppa som sparket seg inn i folks bevissthet via manipulator og manager Sten Ekroths uortodokse metoder. Gruppa som varmet opp for The Rolling Stones i Oslos Sjølysthallen i 1965. Pussycats betydde trøbbel. Engstelige foreldre låste døtrene inne når gruppa var i byen. Og politiet møtte mannsterkt opp i konsertlokalene. Det var fan-hysteri, kaos og bråk hvor de enn viste seg.

Allerede i begynnelsen av 1967 var det slutt på moroa. Først forsvant Ekroth. Så takket organisten Ingemar Stjerndal for seg. Trond Graff ble «fanget» av militæret. Og magien sloknet.

Det er platene de laget i de hektiske årene 1965–66 (pluss selvfølgelig alle skandalene) som gjorde Pussycats til en legende. Større og større ble de etter hvert som 70-årene raste forbi. Det hjalp jo godt at det var en viss porsjon mystikk med i spillet: Originalmedlemmene spredt for alle vinder; umulig å få fatt i platene deres (det sørget Ekroth for); brukte eksemplarer ble auksjonert bort for langt over tusenlappen.

Endelig, i 1981, løsner det. Det opprinnelige Pussycats gjenforenes, og Mai gir ut en samle-LP med 14 kutt fra de to legendariske LP'ene.

En rekapitulering av Pussycats' slagerhistorie før vi går videre. Den er kortere enn deres kongelige status burde tilsi. Kun tre Topp 10-slagere: "Ebb Tide" (1. plass) og "Boom Boom" (10. plass) høsten 1965 og "Just A Little Teardrop" (3. plass) våren/sommeren 1966.

Så har vi LP'ene. "Psst!" (utgitt april 1966) nådde 1. plass, og "Mrrr..." (utgitt november 1966) nådde 7. plass.

Hva har så funnet veien til Mais samle-LP? Vel, ikke "Boom Boom" (og det er en stor skam!) og ikke single-versjonen av "Ebb Tide". En rekke single-flopper mangler også. Man har kun plukket fra "Psst!" (seks kutt) og "Mrrr..." (åtte kutt). Hvorfor ble ikke de to LP'ene utgitt i sin helhet? Jeg mener, når dette stoffet endelig gjøres tilgjengelig igjen etter 15 år, burde det være et folkekrav at vi fikk hver smitt og smule! Søk om kulturstøtte! Hva som helst!

Dette sagt. Samle-LP'en er aldeles utsøkt. Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke klarer å være objektiv; altfor mange minner er knyttet til denne musikken. Men selv en gammel og rusten fan må med rett kunne hevde at Pussycats anno 1965/66 var en drivende god gruppe, fullt på høyde med britiske og amerikanske storheter.

Enten de sparket i gang med sin blanding av rå rhythm & blues og bankende pop (f.eks. "Purdy Patsy", "Why Have We To Wait", "Baby Baby" og den uimotståelige "The Craftsman"), eller strøk i vei med tandre, hm, følsomme ballader (hør Sverre Kjelsberg sentimentalisere!) der smakfullt gitararbeid og Stjerndals orgel/piano blir de reneste prydgjenstander (f.eks. "Let Me Stay With You" og den henrivende orgel-surklende "Ebb Tide").

For ikke å glemme den varme pop-klassikeren "Just A Little Teardrop", som for mange er vel så knyttet til sommeren 1966 som The Kinks' "Sunny Afternoon".

La meg tillegge at LP'ens lydkvalitet er overrumplende god, overrumplende fordi man ikke har hatt mastertapene for hånden, men lakk-kopier – og i "Mrrr..."-kuttenes tilfelle bare en (feilfri) utgave av original-LP'en.

Så kjøp, lytt og lær! LP'en er en kulturskatt!

(Det Nye, 10. april 1981)

Rush: “Moving Pictures” (Mercury) ***(*)

Saftige diesel-riffs, murrende synthesizer-underlag, klangfulle gitar-løp som formerer seg til bataljoner av høybuet lyd, hektisk tramping på pedalene for å variere gitar-sounden, tung punch i bassregisteret – alt pent oppstilt under Geddy Lees hvinende vokal-sprang.

Det smaker ikke så lite av Yes, selv om Rush på ingen måte spiller på like bredt spekter. Rush er tungrock dandert med metafysisk krem.

Tekstmessig absolutt ikke dårlig. Det ligger et visst klarsyn bak ordene, og billedbruken er ikke påtrengende «krevende».

Men låtene i seg selv er sjelden mer enn harsk «dæljing» rullet i kosmisk effektmakeri. Noen ganger tungsindig rugende, andre ganger oppisket masete – dog hele tiden smakfullt avlevert. Lydmessig uangripelig.

Rush' svakhet er at de verken fører musikken i noen «vågal» retning eller finner noe godt melodi-tema å bygge på.

(Det Nye, 10. april 1981)

Iron Maidens debut-LP holdt. Låtene var verken for lange eller for like, og tempovariasjonene gjorde at du slapp følelsen av å få et tonn skrapjern i hodet.

Vel, siden sist har gruppa byttet ut både producer og en gitarist. Ingen forandring til det bedre. "Killers" er spikeren tvers igjennom risens hjerte. Fra det makabre, usmakelige, voldsutmalende coveret og inn til siste rille. Iron Maiden har gått fra konseptene.

Her er kun et altomfattende smadrehysteri. Rytmeseksjonen flapper manisk og hissig mens de to gitaristene lirer av seg ristende, stormende rust-riffs og stikkende soli-løp. Gassen i bånn – så i bånn at vokalist Paul Di'Anno henfaller til frådende bjeffing.

Kun "Prodigal Son" bryter gnistregnet, en ganske fint arrangert sak spunnet i akustiske gitarer. Ellers altså: full fart ingensteds.

Det skal innrømmes at gruppa fremdeles kan sparke hardt og grusomt kontant, men de klarer ikke lenger å holde balansen gjennom en hel låt. Dessuten er lyden spiss og flat – som en øks i skallen.

(Det Nye, 21. april 1981)

Mars

The Stranglers: “The Gospel According To The Men In Black” (Liberty) **

Enten lever de i en underlig privat verden. Eller så er de fire kvelerne i besittelse av en – velvillig sagt – subtil form for humor. Jeg mener, Erich von Däniken forsøker i hvert fall å underbygge sine UFO-teorier, og kan om ikke annet leses med et smil om munnen. Men The Stranglers, de griper sine sortkledde UFO-menn bokstavelig talt ut av løse luften. Ett kutt på "The Raven" er nå blitt utviklet til en hel tematisk LP. Suppe på en spiker.

Og The Stranglers' budskap? Gruppa hevder at religion forblinder, at f.eks. kristendommen ved å kalle dem hellige tilslører at det har skjedd uforklarligheter opp gjennom historien. The Stranglers «vet» nemlig hva det er som arbeider bak kulissene. Jo, de sortkledde menn som i sine UFO'er jevnlig besøker jorden og fører menneskeheten ytterligere noen skritt fremover.

For å understreke dette har gruppa byttet ut en av Jesu disipler med en sortkledd mann i Leonardo da Vincis berømte freskomaleri "Nattverden" (gjengitt på coveret). Og la oss ikke glemme LP'ens avslutningskutt, "Hallow To Our Men", som er en sterkt omskrevet versjon av Fader Vår.

Spørsmålet er selvsagt hva The Stranglers vil med dette.

Personlig klarer jeg ikke å finne noen «vettug» konklusjon. LP'en formidler kun dystre visjoner fra en gjeng i et avlåst rom. The Stranglers' forbindelse med verden omkring dem er lik null. De lytter kun på seg selv, nekter å motta signaler utenfra (hvis ikke de kommer fra de sortkledde menn). Man kan kalle det arroganse. Men jeg synes egentlig det tenderer mot regelrett stupiditet.

Musikalsk er "The Meninblack" et klart brudd med The Stranglers' tidligere arbeider. De er blitt «moderne».

Men i The Stranglers' tilfelle er det en forandring til det verre. Gruppas store fortrinn, den brutalt sparkende rytmeseksjonen omgitt av orgelets eteriske lyd-spindelvev, er gått fullstendig i oppløsning. Det finnes ikke rock 'n' roll igjen. Kun en effektrik, men lite målrettet lek med maskiner. Maskiner som durer og dunker.

Gitar, bass og keyboards går kun inn som lydkulisser – i det ene øyeblikket i stor hastighet, i det neste stillestående. Trommenes funksjon er ikke mindre merkverdig. Tidvis er de så tilbaketrukket at de nesten ikke synes. Andre ganger eser de altoppslukende ut, og bruker bokstavelig talt de andre instrumentene som trommeskinn.

Og gjennom denne frosne vidde av bulder og brak, av atmosfæriske forstyrrelser og ferdigprogrammerte rytmemønstre, av metalliske gitarer i grå rust-nyanser og urovekkende effekter, siger Hugh Cornwells stemme messende fram som kom den fra en kullsort kjeller.

Dette er ikke eksperimentelt nok til at det blir spennende. Og ikke konstruktivt nok til at det blir melodier av det.

Riktignok har gruppa nedlagt mye arbeid i selve lydbildets utforming, det er klart og fullt av overraskelser. Og man slipper mas, for The Stranglers holder foten unna gasspedalen. LP'en er altså ikke en lidelse. I stedet er den blitt en effektiv sovepille.

At The Stranglers har utstyrt sine sortkledde menn med smurfestemmer gjør platen ytterligere patetisk. Er "The Meninblack" new wave-smurf? Kan platen gi Geir Børresen nye ideer?

The Stranglers har bare seg selv å takke.

(Det Nye, 28. april 1981)

Og Roger Daltrey viser atter at han kan kjempe seg gjennom og over driftig Who-musikk stinn av fyndige refrenger og kraftfylte gitar-riffs. Og Pete Townshend viser atter at han kan skrive sanger proppet med intelligente stemningsvariasjoner, innbrekk og avbrekk, mykt og hardt om hverandre – og han kan slå gitar så knokene blør.

"Face Dances" er i det hele tatt The Who på sitt mest typiske. Kommersielt med en porsjon aggresjon blåst inn i all vellyden. Gruppa går mer rett på sak og spiller fetere enn på både "Who By Numbers" og "Who Are You". Men det er likevel noe galt her.

Kan det være – ja, kan det virkelig være at Pete Townshend ikke lenger har noe å brenne for?

En titt på tekstene øker uroen. De er forholdsvis ordrike og tar nesten uten unntak i bruk sanselig symbolikk. Sex, drift og begjær. Ikke for sin egen skyld, men som noe et menneske henfaller til når dets viljeskrefter slokner og det meningsfylte plutselig blir meningsløst. Pete Townshend har resignert. Det er den brutale sannhet.

En gang håpet han at rock 'n' roll faktisk kunne være en erkjennelsesvei, et sted å drive djevler ut, et sted å søke etter svar. Men ikke lenger. Håpet svant. Nå er han fortapt i et privat helvete.

Den rock 'n' roll-verden han selv har vært med på å skape, og som han siden med sitt helgenaktige jeg hatet og med sitt dyriske jeg elsket – denne verden har endelig slukt ham med et sanselig, nytende stønn. Pete er tilbake der han begynte. På null. Og det er en vond erkjennelse når man drar på årene.

"And they say just take your time and it'll go away / but I know I'm never gonna change."

Pete er i dag ingen tenåring. Han er en voksen mann med kone og barn. Han er tøyet ut av ledd mellom to verdener som umulig kan gå sammen:

"Cold sex and booze don't impress my little girls."

Fallet ned i sjakten har dessuten resultert i et brudd med den åndelige guru Meher Baba (min antakelse, for all del!):

"I lost all contact with my only saviour."

Rock 'n' rollens forbannelse, den onde sirkel, fanget i spillet – der står Pete i dag. En mann som med bøyd hode kun holder hjulene i gang, dag ut og dag inn.

I denne grusomme nederlagets stund har Pete valgt å kaste The Who ut i noe av det mest kommersielle, pop'ete han har skrevet på år og dag. Melodilinjene fører deg rett på kroken. Og der henger du, omgitt av smellende, arge riffs, keyboardskrydder og bølger av fete refrenger. Man har endog hentet fram denne finmaskete koringen som gikk igjen på Who-platene i 60-årene; lys, sløret korsang som opptrer på de mest passende steder. Men …

Låtene går ikke forbi, de vokser ikke ut over det tidligere stoffet. Jeg tror neppe en eneste av dem vil gå inn i historien som mer enn jevnt god. I øyeblikket har man nok glede av saker som "You Better You Bet" og "Daily Records". Men det er ikke sanger som varer; jeg frykter at LP'en ender som støvsamler (noe som i mitt tilfelle også skjedde med "Empty Glass"). Det er så mye bedre, gammelt stoff å øse av. Og da blir "Face Dances" irrelevant.

Som et dokument fra Townshends sjelelige katakomber er LP'en dog av interesse – i hvert fall for en som har fulgt mannen opp gjennom årene. Det er både gripende og smertelig å se Pete nå som lyset er gått ut for ham. Han har resignert – falt på kne i en grå blindgate. Og der skimtes han nå. Det er intet vakkert syn.

(Det Nye, 26. mai 1981)

Carl Wilson: “Carl Wilson” (Caribou) **(*)

Lillebroren i Beach Boys, Carl Wilson, nå også med solo-LP. Er det noe å sette tennene i? Neppe. Mannen tyller lytteren grundig inn i søtladen dorskhet. Suverent produsert, ikke like spennende arrangert. Men musikerne er dyktige, og Carls karakteristiske stemme slynger seg behendig og søvnig langs det like søvnige kompet. Forferdelig pent og grusomt kjedelig (særlig den til fortvilelse stillestående side 2).

Tidvis skimtes omrisset av Beach Boys-plater som "Surf's Up" og "Holland", du vet, dette dunkle, trolske preget. Men det som der var inspirert arbeid, er her et bløtt håndtrykk fra en trett mann. Han holder sengen. Selv forsøkene på tøffere tempo og mer markert rock-pågang smaker umiskjennelig av gamle putevar. Det som var, er over. Carl vil sove.

(Det Nye, 19. mai 1981)

Garland Jeffreys: “Escape Artist” (Epic) *****

Garland laget den strålende LP'en "Ghost Writer" for noen år siden. Oppfølgeren var imidlertid litt «ute av steget», og selv om han reiste seg med sin tredje LP for A&M, "American Boy & Girl", hadde selskapet mistet troen på ham. Dermed: farvel til A&M. Nå starter han på ny frisk; nytt selskap, ny giv (new wave?).

Hvor kan vi plassere Garland Jeffreys i bildet? Vel, som tidligere dreier det seg om frodig, amerikansk gate-poesi kjørt fram gjennom virkningsfull, tradisjonstro rock 'n' roll hvori opptatt klare reggae-elementer. Og fremdeles fornemmes dette typisk amerikanske som også Bruce Springsteen står for.

Men det er også ting her som suger inspirasjon fra annet hold. En titt på den imponerende musikerlisten sier vel en del. I Garlands komp dukker nemlig musikere opp som har hatt (eller har) tilknytning til Springsteen, Rumour, Bowie/Talking Heads og britisk dub-reggae (Linton Kwesi Johnson). Folk som David Johansen og Lou Reed blir også kreditert. Og selv om han ikke er med, er også påvirkningen fra Elvis Costello helt åpenbar (sjekk "Modern Lovers" og "Ghost Of A Chance").

Garland holder altså fingeren på tidens puls. Og samtidig viser han en vidunderlig forståelse for ekte rock 'n' roll-ånd. Man behøver bare høre hans versjon av klassikeren "96 Tears" for å skjønne det.

Hva sangene dreier seg om? Stikkordene ramler inn: Amerika, New York, bygatene, jenter, hete følelser og savn. Garland er mulatt og en helt igjennom ekte gategutt. Hans låter sitrer av inderlighet.

Han er som en valmue-besatt poet, og skrubber samtidig asfalten som en ubehøvlet rennestensjournalist. Han er en mann som elsker og lider. En mann som lever rock 'n' roll-livet helt ut, uten å bli sjenerende ureflektert.

Hans sanger maler ut et nesten eksplosivt miljø, hunger og fargerike skjebner – alt så pokkers til stede i nuet – som om hver dans, hvert kyss, hver tone skulle bli hans siste. Springsteen er kanskje flinkere til å skrive historier, men til gjengjeld synes jeg Jeffreys' historier rekker lenger.

Han har dessuten en frapperende stemme. Lett hånlig, grov og uslepen. Han kan lene seg fram og avgi varme betroelser for i neste nu å reise seg og sage konsonanter over hatske, stakkato rock 'n' roll-rytmer.

Saken er at Jeffreys tar kontroll over sangene – han har det i blodet. Orduttalen kommer aldri i veien for rytmen. Han beveger ordene, vender dem i munnen, spytter dem ut som prosjektiler eller lar dem stryke kjærtegnende som en bris gjennom rommet. Han har dessuten en fin, affektert vibrato som han slipper til enkelte steder.

En rastløs og trassig kar. Som sanger er han Van Morrison, Mick Jagger, Elvis Costello og Graham Parker rullet i ett.

"Escape Artist" er ikke så melodiøs som forgjengerne. Jeffreys har konsentrert seg mer om ren, suggererende rock-rytme. Moderne, kan vi vel si. Tromme-sounden er vidunderlig. Bruken av farfisa likeså.

Det er solid punch hele veien, og tørr, klar fokusering på alle instrumenter. Det er musikk man unngåelig kjører på full guffe.

P.S. LP'en inneholder en bonus-EP med fire kutt, knallgode de også.

(Det Nye, 19.mai 1981)

Joe Walsh: “There Goes The Neighborhood” (Asylum) ****(*)

Til å være en fetert stjerne (gitarist i Eagles) er Walsh en forbausende likandes fyr. Humor og selvironi går hånd i hånd med muskuløse gitar-utblåsninger og rytmisk urverk-presisjon. Hans slide griner grettent, hans detonerende riffs plasseres ut med genial sans for økonomi. Og denne nye LP'en beviser hans styrke og smartness. Tung, bastant i rytmen, løs og oppfinnsom i det omkringliggende (masse finurlig gitar-behandling).

(Det Nye, 11. august 1981)

April

Gjennomslag: “Klare linjer” (Hetvinyl/Polygram) ******

Hvor går toget? Til Bergen, selvfølgelig. Nok en gang. Byen som knuges av de sju fjell og et fotballag som har det med å slokne. Gjennom regn, vind og pjuskete paraplyer kommer Gjennomslag. Og stempelet sier kvalitet. Tre friskuser som kan mer enn å posere. De blåser liv og moro i det gamle pop-banner. Og det trenges virkelig i disse tider da pop-markedet helt er forlatt til fordel for brekende synte-ser og dunkle eksperimenter (intet ondt sagt om den musikken! men pop er da også et medium!).

Ordet pop er nevnt. Og ordet er vesentlig når man taler om Gjennomslag. De avfyrer nemlig låter som ved første ørekast griper deg fordi de fenger – river deg inn i melodilinjer og refrenger som i mangt kan følge tradisjonelle mønstre. Men Gjennomslag lar seg ikke fange. De har mot og evner nok til å vri, behandle og tilføre slik at popturen ikke blir en bedagelig ferd ned rutsjebanen. De legger hindringer i veien for seg selv, og forserer dem med overskuddets eleganse.

Hvor skal man plassere gruppa på kartet? Besetningen (bass/trommer/gitar) sier klart nok at vi har med en power-trio å gjøre. En gjeng som jobber maksimalt med det minimale. Kraften og trykket i musikken bringer mine tanker hen på Skids (det øses på med svulmende, dusjende gitar-akkorder), mens den av og til oppdukkende, listende, skjelvende gitarklangen kan minne om The Cure. Så er det sagt.

LP'ens stjerne er gitaristen Svein Hovland. Han er ingen solo-posør, men en mann med et usedvanlig fint blikk for detaljer og understøttende lekkerbiskener. Gitarklangen varieres ustanselig, et styrtregn av smarte påfunn. Hovland klatrer rundt refrengene, smetter inn der det trenges for å gi fraspark, pynter – skrider og lider, knitrer dissonant, river og ruser demonisk. Hovland tilfører sangene noe hele veien, og han går aldri de forutsigbare, rette veier, men tar krokveiene og er dyktig nok til å utnytte disse. Han gir lytteren frapperende overraskelser både i klang og løp – og får låtene til å leve og besnære i bredden. Sammen med sine to medspillere har Hovland avlurt de britiske powerpop-gruppene deres hemmeligheter.

Når det gjelder tekstene, har samme Hovland satt seg høye mål. Han forsøker å skrive poetisk – utstrakt bruk av bilder og symboler. Men for ofte blir resultatet kunstig og søkt – høyttravende og pompøst der enklere ord hadde klart seg. Uverbalt, får en si. Og det er ikke alltid lett å følge Hovlands tankerekke. Men forsøket er i seg selv prisverdig.

På pluss-siden kommer også at Hovland har mer på hjertet enn standard politiske klisjeer. Jente/gutt-relasjonen går igjen, men satt i en større sammenheng, og samtidig formulert på en personlig, gjennomlevd måte (pompøs, klosset ordbruk til tross). Hovland vil dypere enn pratmakeri. Og han bærer en menneskelighet i seg som er gjennomvevet av tidens gru. Sjeletomhet går igjen. Og angst, lengsel, ensomhet og inderlighet – en slags emosjonell kynisme som virker utover; vekselvirkningen individ/samfunn.

"Rette Linjer" er melankolsk stemningsmusikk med underliggende nevroser. Nåtidspop (hør "En Stjerne Skal Bli Født", og opplev en blivende norsk pop-klassiker!). Kanskje den viktigste norske LP-debut på mange, mange år.

(Det Nye, 2. juni 1981)

Front Page: “Qualified” (Rose Music/Intersound) ***

Haldens andre stor-gruppe, Front Page, debuterte for ca. ett og et halvt år siden med den svingende, Ramones-influerte singlen "Kick Them". En løfterik debut. Tid er gått, og mye jord er blitt spavendt siden den gang.

Er Front Pages potensiale blitt realisert? "Qualified" besvarer spørsmålet med et tja.

Gruppa har absolutt vokst ut av punk-rabalderet. Modnet, kan man si. De trår til med teknisk velpleiet, kjapp og fyndig pop/rock. Gitarene gjør den største jobben. Pirker og tripper stakkato mellom strofene, rastløst og urolig, for å fare inn i doseringene med frigjort, utblåst iver. Det er driv og sting i dette flettede gitar-kompet. Og Morten er avgjort en habil rock-vokalist – av den sprukne, plagete sorten.

Men likevel stemmer det ikke for gruppa på "Qualified". Det er ikke nok å være flink. Man må også ha noe å gi, noe som er ens eget. "Qualified" er, om jeg må si det, grå. Ingen, eller svært få, av låtene lever ut over øyeblikket.

Forhåpentligvis fungerer stoffet bedre live.

(Det Nye, 2. juni 1981)

Etterpåklok:

Det tar sin tid å bli en Grateful Dead-gutt. I en alder av snart 29 hadde jeg øyensynlig ennå et stykke å gå.

***Jeg fattet meg i korthet i Det Nye (7. juli 1981).***

Public Image Ltd: “The Flowers Of Romance” (Virgin) ****

Dave Edmunds: “Twangin …” (Swan Song) *****

David Lindley: “El Rayo-X” (Asylum) *****

Både på plate, på scenen og i samtale virker David Lindley og hans gruppe som en enhet til tross for en svært forskjellig bakgrunn. På scenen fungerte samarbeidet perfekt da DET NYE overvar en konsert med dem, og i samtalesituasjonen hadde de alltid lett for å le, spore av med små humoristiske historier.

Også "El Rayo-X" viser gruppa som noe uvanlig. Det er en slags reggae som vi aldri har hørt det før, den er lettere enn den som vanligvis strømmer ut fra Jamaicas kreative øyrike. Mer artistisk, spesielle soli som bryter litt med det tradisjonelle. Svingende, solfylte toner er mer fremtredende enn det tilbakelente og tunge. Kanskje merker vi et lett anstrøk av 60-åra? Dette er musikk vi trenger.

David Lindley er en slags kulturell brobygger, og ulike stilarter har sin selvfølgelige plass i hans musikk. Selv om "El Rayo-X" blir betegnet som mer eller mindre reggae-album, tror jeg nok fremtiden vil vise enda flere sider ved Lindley.

Det er all grunn til å tro at dette er en artist og en gruppe som kommer til å sette sitt preg på rocke-musikken i de nærmeste årene, også som inspirasjonskilde og idémakere for andre. Gruppas konsert i Oslo ga en aldri så liten pekepinn på dette. David Lindley bør være noe for de fleste.

(Tekst: John Smith)

(Det Nye, 1. desember 1981)

Igjen et Benny Andersson/Finn Kalvik-prosjekt. Finn har laget de fleste låtene selv, både tekst og musikk. Tre av melodiene har han komponert sammen med svenske Ted Gärdestad, og en har han lånt av Jim Webb.

Tekstene handler for det meste om kjærlighet, men ikke særlig troverdig. Hvis da ikke tekstene er fra forskjellige epoker i Finn Kalviks liv. For her avløser lykken fortvilelsen, her loves det, ønskes og bedes det. Det passer liksom så dårlig sammen, helheten savnes. Rimene virker til tider påtatte, og det synes som om Finn er for opptatt av at alt skal rime.

Klisjeer har han heller ikke klart å unngå, som f.eks. «du høster som du sår». Det virker unektelig noe oppbrukt. Spenningen i teksten har han også til dels mislykkes med. Man vet hva den neste strofen vil si før man har hørt den. Tekstene blir dessverre litt for mye en oppdiktet historie, der rim og forsøk på lyriske vendinger blir viktigere enn innholdet.

Melodiene. Noen er absolutt bra. Enkelte hit-emner finnes, og det er fristende å utpeke låten "Velkommen-Farvel" som en kommende storslager – om den holder seg så lenge da. Det oser formelig sommer av den, og teksten er også av de bedre. Den virker ærlig og ektefødt.

Også Grand Prix-låten "Aldri i livet" og tittelmelodien "Natt og dag" bør ha forutsetninger til å bli hit-låter.

Og årsaken til at det klinger bra, ligger mer i arrangementene enn i komposisjonene. For her finnes svake komposisjoner som velklingende arrangement har klart å dekke over. Benny Andersson er utvilsomt et unikum og får ofte det beste ut av Finns låter. Og han lesser ikke bare på, for her er også låter med temmelig beskjeden instrumentbruk.

Det eneste, men ikke uvesentlige, som savnes i arrangementene, er originalitet. F.eks. noe av det han gjorde med "Skogens Sang" på "Kom ut kom fram". Også Benny Andersson blir for lik seg selv. Han har sine krydder, men har vanskelig for å prøve noe nytt.

"Natt og dag" er et velklingende stykke håndverk. Mye rock er det ikke, og de rolige visene dominerer. Viser som neppe særlig mange hadde orket å lytte til dersom de bare hadde vært akkompagnert av en kassegitar.

Men arrangementene er der, og topp-musikere har sørget for å fremføre dem. Spesielt bør bemerkes batteristen som spiller så riktig – så musikalsk og innlevelsesrikt.

"Natt og dag" virker som et glattere produkt enn det forrige albumet. Musikalsk føles det som et skritt tilbake, både for Finn og Benny. Arrangementene blir mer velklingende enn spennende, og melodiene for tynne. Men selger gjør det, for dette er lett tilgjengelig familiepop.

(Tekst: John Smith)

(Det Nye, 5. mai 1981)

Stavangerensemblet: “ska det ver …. så ska det ver!” (Mai) ******

Den vind som blåste så overrumplende friskt fra olje-magnatenes betong-slott, Stavanger, er nå en kjent vind. Stavangerensemblet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. Sannhetens øyeblikk inntrer altså med LP nr. 2.

Men frykt ikke. Platen er et vidunder, og en kjærkommen seier for den «gammeldagse, tradisjonelle rock» som er blitt så utskjelt og tilsvinet i disse tider da melodier helst bør vrenges, klippes opp og fremføres av månesyke zombier bevæpnet med overkjørte gitarvrak, kortsluttede datamaskiner og en pinefull, arrogant mangel på følelse og forståelse for rock.

Dette sagt, jeg skjærer ikke all ny rock under én kam. Det er bare blitt meg så plagsomt å oppleve den ene idiot etter den andre forsøke å hoppe på toget i fart. De er ikke en gang klovner, de som ligger igjen langs skinnegangen, for humor eier de ikke. At de ligger der og skjeller og smeller, er kun et patetisk syn.

Da foretrekker jeg «gamlinger» som Åge Aleksandersen og Stavangerensemblet. Deres suksess er noe av det beste som er hendt norsk rock. Og å høre Froddi gi seg i kast med et knippe nye sanger, er velsignet saliggjørende.

Han kryster det beste ut av hva han enn tygger på. Kjærtegner ord og melodilinjer med hviskende, brusten sigarettrøst, raper så øldunsten står når det pakkes til og rytmen slår, flirer diabolsk bak de mest uskyldige strofer, hikker og gisper vokaler og lar de bløde konsonanter bli så bløde at smør og spytt sildrer fra gane og lepper. Gjennom Froddi opplever vi noe av det største ved stor rock: Uovertruffen, fullstendig lovløs sangglede (kombinert med sikkerhet) og HUMOR.

Humoren bringer oss til tekstene (denne gang hovedsakelig forfattet av Gunnar Roalkvam – et funn han, som Tang Wa og Salomonsen). Perfekt tilpasset Froddis raspende hingstesprang. Men aldri tomt klovneri. Alvoret lurer bak hvert ord, blander seg perfekt med humoren og gir tekstene en snert og effekt som rammer målet så betongen slår sprekker. Fryd og gru. Galgenhumor.

På dette vis får Stavangerensemblet (uten å vifte med pekefingre) sagt sitt om økologi (hvem glemmer Markus trost?) og vanvittig byplanlegging, om medialøgner og narko-haier – og ikke minst om sår, inderlig menneskelighet.

Når det gjelder det siste, er Froddi unik. Få (i innland som utland) kan så svimeslående belive de vare ord og følelser. Froddi får det menneske han portretterer til å gløde av varme og melankoli. Man blir glad i Froddi og hans personer – for de er ekte.

Musikken er mer variert enn på "Ta ein kjangs!", og fremføres med langt større sikkerhet. Det løsslopne kombineres elegant med de klare, konsekvente linjer (dog må det tillegges at Arne Brus gitar her og der stenger seg selv inne; noen av hans soli forløses liksom ikke skikkelig). At man har fått ny bassist og pianist siden sist, har ikke forringet gruppa.

Det krydres og det varieres. Musikken vugger og rugger, snapper og klapper, biter og skiter. Du har de tette rockerne og de svale balladene. Du har storslagne turer inn i ska-land (ska-hypnosen "Smått e godt" er en av LP'ens beste kutt), og du har her og der eksperimentering med klangfarger.

Mine eneste innsigelser er at kompet kan virke noe humørløst (sett i forhold til Froddi) og at "Vareulf" har mer til felles med Warren Zevons "Werewolves of London" enn godt er.

Men det er pirk. Småtterier. Det vesentlige er at "Ska det ver'.... så ska det ver'!" bringer varm, verdifull rock inn i stuen – fra hjerte til hjerte – lidelse med et smil (du er vår mann, Froddi!).

(Det Nye, 16. juni 1981)

To skudd fra britisk undergrunn. Ett treffer, ett streifer.

Scars er debutantene. De bringer oss melankoli med et stolt drag. Grunnen utgjøres av et tett komp som lenes mot det man i dag kaller modernistisk disco/funk. Bassen er knutet og tykk. Trommene galopperer – iblant så skummet hvisler deg forbi, og cymbalene svir i sårene.

Dog er ikke rytmekompet det viktigste her. Det er gitaren som kler musikken, ifører den atmosfære og en slags foranderlig dunkelhet. Du kan kalle den dissonant, så har du et referansepunkt. Men det er dissonans foldet ut i rike valører, fra det skjønne til det heslige (det skjønneste er de skyllende, klangfulle bølgeslagene i "Aquarama").

Gitaren er et medium for rene følelser. Den kan skimre som sølv, bite som takket metall – og legger her og der ut i små, korte, men desto mer komprimerte atmosfæriske soli. Bakveggen er dissonant og forstyrrende, mens forgrunnen pyntes med ensomme tonerekker som henger og lokker mellom måne og jord. Det er i det hele tatt noe måneblått og nattlig over den melankolske atmosfære musikken frembringer i lytteren. Litt Cure, kanskje, men argere og fastere i formen.

Sangen; en lett anløpen stemme som gjerne faller ned i en sorgfull selvmedlidenhet. Angst som noe mykt, estetisk. Angst på et lavmælt, nesten nytende plan – i noen tilfeller (bl.a. i den utrolig kommersielle "All About You") spunnet inn i flerstemt aooh-koring som stiger mot et skjønnhetens klimaks.

Scars er avantgarde pop på en uforskammet kommersiell måte. Musikken gjør deg både godt og vondt, og den ringler, skrubber, stanger og kimer inn i evigheten.

Gang Of Four er av bitrere stoff – allerede gamle i tralten – og med politiske budskap som ofte tipper over i en humørløs, hoven og grå myr. Sangen er mer prating, hånlig med en grimase.

Rytmekompet er markert funk, pumpende kompakt, fremdrevet av en skikkelig gretten og brutal bass. Gitaren skjærer dissonante, hvite flenger – en aggressivitet som er mer affektert enn konstruktivt tilførende. Det lesses på med rustent, skrubbende knitring, betent og så overstyrt at skallen durer i resonans. Her og der spidder gitaren deg, hvinende på én streng. Og hele tiden slugger kompet det samme funk-riffet.

På sitt mest effektive er dette et stykke urbant ødeland. Men Gang Of Four klarer ikke å gi musikken den samme magiske tiltrekningskraft som Scars. Og "Solid Gold" føyer ikke noe til det du fikk på Gang Of Fours første LP (for ikke å snakke om deres første, etsende singler).

(Det Nye, 23. juni 1981)

Mai

Tom Petty And The Heartbreakers: “Hard Promises” (Backstreet/MCA) ******

Grace Jones: “Nightclubbing” (Island) ****

Frank Zappa: “Tinseltown Rebellion” (CBS) ***

The Moody Blues: “Long Distance Voyager” (Threshold) **

Psychedelic Furs: “Talk Talk Talk” (CBS) **

Doll By Doll: “Doll By Doll” (Magnet) *****

The Aller Værste!: “Disniland i de tusen hjem” (Den Gode Hensikt) ******

En halv LP, sier reklamen. Men det vi får er likevel to fulle platesider med til sammen 14 låter. Åtte nye perler, én DUB/disco-mix og fem gamle (tidligere ikke publiserte) låter live i studio. Hele stasen til en latterlig billig pris. Tør det måle seg med "Materialtretthet"? Er det fremdrift å spore?Begge spørsmål besvares herved med et rungende JA!

"Disniland" gir oss et TAV som har tilegnet seg større sikkerhet. Et TAV i utvikling. Stoltere med markert sans for lydmangfold. En spenning har inntrådt, og TAVs musikk er nå åpen for muligheter. Det karakteristiske sound er hele tiden til stede; de voldsomme trommesalvene som avfyres mellom og under passende strofer, salver som propellerer låtene opp i høygir. De finurlige rytmefigurene som tripper inn ska-halvtakten. Den bevisste skjevhet i kombinasjonen gitarer/farfisa. Og denne velsignede kompakte bassen.

Men ska-orienteringen er mindre dominerende. TAV går nå mot skrudd funk. Anført av denne klumpfot-bassen som feier all nøling til side. Og rundt rytmen (gjerne også parallelt med den) får gitarene fint spillerom, vekslende – fra det iltert skjærende til snikende bakgate-tassing. Farfisa-orgelet henger tett på, pipende, tutende, pjusket og sorgfullt – neon-poesi, kan vi si det?

Variasjonen er stor her. Og TAV er flinke til å bruke lydbildet som stemningsskaper – de åpner og lukker, fra melankoli til hissighet. Tittelkuttet er en fet sak, funky som det meste på LP'en, og pyntet med raggete metallgitarer og programmerte, syntetiske tonekretser. "Store, sterke damer" fenget også – veldig Clash-aktig (ca. "Sandinista") med Mick Jones-liknende vokal og lyst skyggekor. "Sterk og stor" er fordreid Costello, stakkato tekstritt og tut-tut farfisa – sviende! La meg også nevne "Ideal, ideal" som gamper fram på ihjelslåtte søppelbøtter og nedvalsete blikkgitarer. Vridd, manisk – men innimellom dukker et naivt fengende refreng opp. Samme låt bankes ut i DUB/disco-mix på side 2 – nå bestrødd med nattjazzpiano, et løpsk urverk av strengeinstrumenter og hoiende kosakk-kor – boing, boing, snøft, snøft, Mikke Mus på nattskift.

"Live"-kuttene evner også å begeistre. Jeg nøyer meg med å nevne TAVs versjon av Fleetwood Mac-klassikeren "Albatross", som piskes i stykker av et hissig bølgende ska-komp og snatrende trommer (selve melodilinjen smyger seg upåvirket fram – hvilken kontrast!).

Tekstene. Frustrasjon. Depresjon. Rastløshet på det ytre og indre plan. Narkomani, kommunikasjonsproblemer, fascisme, prostitusjon – og midt i alvoret dukker følgende strofer opp:

"De samme gamle leksene som holder kjøret gående / som holder pulsen slående / som holder kjøret gående / et par timer nå i kveld."

Så er det perspektiver her også!

På det verbale plan har dog TAV fremdeles et stykke igjen. De går ofte for hardt på, ordene spruter, men meningen bak dem tåkelegges eller gjøres for selvfølgelig. Billedbruken blir dessuten nå og da nesten plagsomt svak (f.eks. kidnapper-partiet i tittelkuttet). Ord får slippe til, ord som ved bedre gjennomarbeidelse kunne vært erstattet med bedre, mer treffende vendinger. En god idé mister effekten når den tynnes ut med unødvendig prat. Ordets økonomi er også en kunst. Men for all del – tekstene er aldri dårlige, bare ujevne – og slikt mener jeg TAV bør kunne rette på, hva?

(Det Nye, 7. juli 1981)

Med humor og punk i ryggsekken sa Kjøtt «Nei! Nei! Nei!» og gliste stygt. Så kom ambisjonenes tid. Og hva har vi nå? Punk? Niks. Kjøtt har flippet helt ut. De gidder ikke å sparke i båsen. Alle dører åpnes til lyden av nåtidens og fortidens torden. Fra åser og bakker, fra høyhus og smug, fra T-banestasjoner og rennestens-slim – inn rulles Kjøtts versjon av rock 'n' roll. Intet er forbudt, for her skimtes da min santen snev av Pink Floyd, store bluss av Roxy Music – begge grupper plassert i den elektriske stol, og Talking Heads slår på bryteren.

Ikke aner jeg hva som har skjedd. Et sykehusopphold har i hvert fall sprutet inspirasjon i Helge Gaarder. Det er han som er det produktive ess på «Op.». Man kan iblant savne Michael Krohns tøylesløse gi-blaffen-mentalitet og undertrykte latterhikst. Særlig i tekstene. Gaarder er nemlig en ALVORLIG kar med SERIOUS ting på hjertet – du vet, dette pratet om storbyens ødeland hvori opptatt dunkle T-banestasjoner og iskalde sprøytenåler. Det blir liksom litt for meget av det grå når det raser mot deg i slike mengder som her, utvetydig likblekt og humørløst. Men Gaarder tror på det han synger, og det hjelper unektelig en del.

«Op.» er imidlertid sterk først og fremst i kraft av musikken. Jeg tror aldri jeg har hørt noe norsk band våge så meget – og komme ut av det med alle (?) mål nådd. «Op.» befinner seg faktisk der oppe blant de beste moderne rock-LP'ene. Engelske tekster ville gitt Storbritannias rock-fantaster sikle-tokter! Og nå som det ene norske bandet etter det andre fyrer av knall-LP'er, kan en virkelig spørre seg om det er nødvendig å kjøpe utenlandske plater! Med Kjøtt i hyllen er du i hvert fall berget en stund.

Produksjonen er i seg selv forbløffende. Dynamikk, dybde deluxe. Feite trommeskinn og isblå, klar lyd. Alle låtene har DET, en kjerne og oppbygning som griper. Talking Heads har Kjøtt lyttet til. Det fornemmes lett nok i all denne kriblende perkusjonen, jungelrytmen som stadig bryter over i funk, vippende, flappende bass og forrevne metallgitarer med nesen trøkket inn.

Men likevel kopierer de ikke. Dette er Kjøtts greier – helt ut. Og det er slikt overskudd i alt de foretar seg. Grunnriffene hugger jevnt nok, men omsluttes av de mest uventede og velgjørende detaljer. Synthesizers som durer, Manzanera-liknende el-gitar som flammer opp i syngende, tandre buer. Endog et stadig oppdukkende jentekor («År 2000» byr til alt overmål på barnekor!) og – hold deg fast – blåsere! Ikke feite soul-blåsere, men løsthengende lufthorn av typen fri-jazz. Og alle mulige merkelige saker benyttes som perkusjon. Det er en sann fryd å høre alle disse ekstra lekkerbiskener, disse forskjønnende, tilførende elementer som hever musikken over de solide bærebjelkene.

«Krigsrop», hvis refreng detonerer i luksuriøst fengende eksplosjoner, «Hvit Hud/Svart Skinn» (låter som Eagles på morfin, eller noe slikt), «Kald Feber» (der Gaarder flyter inn over et svevende, levende komp som bare trommene tør hugge i), sykehusoppholdet «Metamorfose», den feberhete og energiske «Jern & Metall» og den osende turen gjennom tunellen i «Under Jorda» m.m.

«Op.» er i det hele tatt en LP som flæsher og kribler deg over terskelen. En frydefull tur gjennom rytme- og lyd-land. Med Gaarders coole, desperate stemme som effektiv guide.

(Det Nye, 14. juli 1981)

The Undertones: “Positive Touch” (Arpeck) ******

Juni

The Cut: “Shadow Talks” (Sensible Sound") *****

De Press: “Block To Block” (Siberia) ******

To norske plater som har det til felles at legendariske John Leckie har produsert dem. Og Leckie er ingen billig mann, så disse gruppene satser! Det umiddelbare inntrykk: Psykotisk lydbilde, isnende klart og moderne – og svært unorsk.

Men selv om begge band har en øst-europeer som sentral figur, er de helt forskjellige.

The Cut. En gjeng pop-mutanter som både styrer mot det fengende og det nevrotiske. Slektskap til band som Magazine og Talking Heads fornemmes. Lydbildet utnyttes i sin fulle bredde og dybde. Pålesset og kriblende. Lyder trekkes i vridende spasmer fra kanal til kanal. Koldt, metallisk og fordreid.

Det monotone grunnkompet belives gjennom stadige forskyvninger – en plutselig og uventet oppdukkende basslinje, harsk synkopering, gitarer som med ett trykker inn på tvers, cymbaler/trommer som perforerer den innarbeidede rytme. Det skjer noe ustanselig.

Man merker seg raskt vokalist Volker Zibell. Hans stemme ligger intenst på – med voldsom innlevelse; terror, frykt og paranoia. Når han åpner munnen, blir selv svake låter som «Disguises» en infernalsk eggende opplevelse.

Den fine vekslingen av gitarklangen er også viktig. Gitarene raser som rustne råkjørere, legger igjen bremsespor og kokende olje, stuper, stiger, river i filler for i neste øyeblikk å suse av sted i yre, spacy glidninger eller ringle forsølvet à la Phil Manzanera. Og under disse lydutfoldelsene hugger rytmegitarene et sted mellom funk og ska.

Sterke låter: «The Crowd», «Television» (et sydende, flengende mareritt av skarpe lyder, ekko og snublende elektronikk), «From Day To Day» (sviende halvtakt og boblende computer), den pop'ete «Break It» og «I Wish It Was Simple» (manisk à la Talking Heads med et etterhengende trommebank som går konstant). Sistnevnte byr dessuten på en meget fin kjærlighetstekst som skjærer gjennom alt preik, all systematisk intellektualisering og politisering av følelser.

På minus-siden kommer at rytmekompet blir for huggende bastant – det er ikke frigjort nok. Det banker inn utallige punch-lines, men hindrer sidesprangene som, skjønt de flagrer rundt i bakgrunnen, aldri slipper ordentlig gjennom. Dette og det at The Cut er blitt så opptatt av å brodere inn effekter (hovedsakelig rytmiske), har også hindret frembringelsen av skikkelige melodier. The Cut jobber og stamper iherdig. Og resultatet er på mange måter prisverdig.

Men det som får meg til å stoppe på fem stjerner er at det er noe i The Cuts musikk som ikke er blitt forløst – og, jeg tør nesten ikke si det, deler av LP-en er faktisk ganske kjedelige!

De Press. Et helt annet band. Tre mann og masse rå lyd. En tett elektrisk skur av gitarer som river alt med seg. En løpsk blodpumpe av en bass. Trommer som skudd og eksplosiver. Og Andrej – den vanvittige språk-eksentriker som blander russisk, polsk, norsk og engelsk i en eneste smørje – stavet som det låter – og verst av alt: Du skjønner det!

Stemmen hans. En skadeskutt gjallende operasanger. Gjennom Karpatenes stupbratte fjellskar som en isvind fra Sibir. Han er en steppeulv, et helt munkekor plassert i en gotisk katedral, en nostalgisk kosakk med tårer i øynene og vodka i glasset – minnes gamle Russlands storhet.

Det er så spesielt at du må høre det!

Hovedsakelig er musikken hard. En orkan av fremmedartethet svøpt i sviende, beinhard og kompromissløs moderne rock.

Gitaristen er fullstendig hemningsløs. Han lesser på med dissonante akkorder, skrur og slår ut betente, forvridde lyder, piler hit og dit i et inferno av brennende sporlys, gjøgler og jingler med olmt sideblikk. Han kan trille toner som en løpsk balalaika, han kan fyre av panserraketter, og – han kan spille pent(!) (hør «Monuments» – en majestetisk oppvisning som begynner stille og ender i kosakkens ljomende klagesang).

De Press er kun tre mann. Men hver brikke yter det maksimale. Og det inkluderer altså trommeslageren – en hypergod kar som veiver unna alle flinkheter og banker rytme med beundringsverdig sans for økonomi og effektivitet.

"Block To Block" er så forrykende og manisk at alle svakheter druknes i en flodbølge. Side 1 viser gruppas brutale kraft. Side 2 deres bredde.

Og jeg tror min santen at De Press har store muligheter i England!

(Det Nye, 21. juli 1981)

George Harrison: “Somewhere In England” (Dark Horse) ***

***Alternativ coverforside, brukt på nyutgivelser.***

Siouxsie And The Banshees: “juju” (Polydor) ****

Motörhead: “No Sleep ‘til Hammersmith” (Bronze) *****

Joe Jackson: “Joe Jackson’s Jumpin’ Jive” (A&M) ***(*)

Juli

Stevie Nicks: “Bella Donna” (WEA) ****(*)

Electric Light Orhestra: “Time” (Jet) ****

Rickie Lee Jones: “Pirates” (Warner Bros) ******

Det tar lang tid å bli fortrolig med "Pirates". Dette fordi Rickie Lee Jones er en artist som alltid våger så meget mer enn det forventede. Sangene her strekker seg nesten uten unntak inn i fremmedartet harmonisering og tempo. Arrangementene krever din oppmerksomhet. I det ene øyeblikket kan en låt flamme opp i driftig, funky be-bop jazz for i neste nå å flyte ut i kompliserte, luftige fri-partier. Det er forbløffende at arrangør og musikere (et oppbud av kjente navn) klarer å få taktene til å gå opp.

Nå er intet på LP'en plagsomt utilgjengelig. For Rickie Lee Jones mister ikke kontakten med sin opprinnelse, rock 'n' roll-kulturen. På sett og vis står hun den nærmere enn de fleste av dagens utøvere. For om hun ikke bikker ut straight rock 'n' roll, så er atmosfæren fra 50-årene der. Beat-generasjonen. Jack Kerouac, den eksplosive desperasjonen, det brennende blodet jaget den tids «utskudd» fra jazzklubb til jazzklubb, fra New York til California – og heltefigurene, opprørsidealene fra den tid, James Dean, Brando etc. – de vandrer rundt i Rickie Lee Jones' gater.

Musikken blir liksom et soundtrack til Rickies visjoner. Uhyre besnærende, uhyre delikat. Men aldri i veien for det hun vil si. Og det hun vil si, det sier hun med en stemme så skjør, så liten og sårbar at man vanskelig klarer å forbinde den med hennes vampete utseende (sjekk innercoveret!). Dog må det tillegges at Rickies stemme er en ulv i fåreklær, hun har nemlig en frapperende rekkevidde og en nesten uforskammet evne til å formidle stemning. Dessuten har hun tekster å synge som er få forunt.

Hvilket bringer oss til poeten Rickie. Hun er ikke noe mindre «dristig» på dette området. Pretensiøse, ordrike visjoner om storbylivet – fra innsiden. 50-talls miljø igjen. Det emosjonelle i fokus hele veien. Fremdyrket ungdomstid skridende over i den smertefulle erkjennelse av å bli voksen. Et tidspunkt der søkingen like meget er en flukt. Der kjærlighet kun er ømme øyer i brede, harde bygater av fornedrelse, nederlag og bittert savn. Den økende desperasjon og trossige håpefullhet som tekstene formidler, står i effektiv kontrast til musikkens hovedsakelig avdempete, flyktige og til tider livsbejaende jazz-pop-karakter.

Det ligger en konstant spenning i stoffet. Og samtidig er både tekst og musikk så komplisert at "Pirates" krever og gir, krever og gir uten å falme. Rickie har kanskje ikke den saftige skildringsevne som Tom Waits, men hun har til gjengjeld en menneskelig følsomhet som denne savner. Dessuten synger hun bedre.

(Det Nye, 3. november 1981)

August

The Pretenders: “Pretenders II” (Real) ****

"Pretenders II" har de samme ting som sin forgjenger, det harde kjøret, de besnærende pop-låtene, gitar-sound som svinger fra tungt dirrende stål til Searchers' svevende jingel jangel – og ikke minst, LP'en har Chrissie Hyndes vampete sex-appeal. Det Pretenders imidlertid ikke har maktet, er å få årets modell skikkelig i gir.

Chrissie gjør det hun kan. Sukker, stønner og hikster. Kattemyk og smekker. Hvisker og forfører. Straffer og blir straffet. Et sanselig dyr på grensen mot det obskøne. I «Bad Boys Get Spanked» tipper hun over, man hører lærpisk mot menneskehud mens Chrissie fremfører sangtittelen med tykke, onde B’er og legger til et «Huh» for egen regning. Ingen image å bruke sine høye kinnben, mørklagte øyne og sin brede munn på, huh?

Men hva gjør så resten av gruppa? Vel, de roter seg ikke akkurat bort. Snarere tvert imot. Dagens Pretenders virker mer innstuderte enn godt er. Finesser avstedkommer de. Særlig må variasjonen av gitar-sound bemerkes. Danser luftig med 60-talls vibrato, valser inn med Polices yndlingsvalører, tar av i syngende svev, trykker på hardt, drar i alle fliker, ligger fett bak, stikker inn og ut. Gitarer og atter gitarer. Men likevel virker kompet uengasjert, maskinmessig. Pretenders følger sitt skjema og fanger ikke opp den stemning Chrissies stemme søker. Gruppa bare leverer varene. Overraskelsene, innfallene, de uventede overgangene – alt kommer så bestilt at det blir forutsigbart. Det blir en dur, en kjønnsløs dur som, om enn den har trykk og tyngde, mangler det essensielle: ild og følelse. På sitt verste virker faktisk denne LP’en tam! Og med en slik flat innsats er det ikke til å undres over at LP’ens hardeste partier ender opp i temmelig endimensjonale heavyrock-klisjéer eller at et kutt som «Day After Day» låner kompet fra Roxy Music anno «Do The Strand» uten å få med seg humoren og suget.

Ikke så å forstå at «Pretenders II» er noen dårlig LP. Her er flere ypperlige sang-emner, mange av dem fint forløst. Det gjelder «Pack It Up», den klingende balladen «Birds Of Paradise», den like romantiske «The English Roses», hit-singlen «Talk Of The Town» og dels Ray Davies' gamle, sentimentale «I Go To Sleep» og nok en hit-single, «Message Of Love» (dog Pretenders' svakeste single). Men kan jo også nevne «Louie Louie», en spretten blåser-soul, en slags «Knock On Wood» i rapid tempo og heavy metal-drakt – et forsøk verdt, selv om det mislykkes.

Nevnes må også producer Chris Thomas, som har gitt lyden estetisk renhet. Så ren at en kjenner smaken av metall og lær.

Skuffelsen er at «Pretenders II» ikke klarer å leve opp til det forgjengeren lovet. Kanskje var det den fenomenale debuten som lammet gruppa.

(Det Nye, 13. oktober 1981)

Dylans nye - et eksplosivt blinkskudd!

AIle dere som avskrev Dylan. Og alle dere som fulgte ham. Alle dere som oppdaget Dylan. Og alle dere som glemte ham. Her er platen til dere alle. Den stolte skute «Shot Of Love» som seiler ut av røkskyene etter «Saved».

Her er poesien som alle hans kritikere etterlyste. Her er de bitende, sviende svar som de alle fortjente. Her er de argeste rockere og de skjønneste ballader. Og forsøker noen å kalle dette mesterverket et tilbaketog, så har de øynene i lommen og nesen på bakken! «Shot Of Love» er naturlig utviklet fra «Saved», mindre gospel, mer rock og nok et skritt nærmere «Highway 61 Revisited» / «Blonde On Blonde» i «sound». Dylan har vokst. Og han rammer og beveger nok en gang.

I lydbildet må jeg si at det på sitt mest rockete har meget til felles med Rolling Stones. Skjødesløst og rått med knivende gitarriffs som henger og slenger, og trommer som kan slå bunnen ut av en betongbunker. Dessuten et herlig bæljende gospelkor. Jeg fant også en del Phil Spector i det raslende, klirrende perkusjons-villniset som ligger i dybde og bredde (masse tamburiner, kubjeller og treblokker).

Andre referansepunkter (dog mer søkt, kanskje): Beatles rundt «White Album» (den tørre, metalliske gitar-klangen) og Lennons «Give Peace A Chance» (når perkusjon og strenger faller inn i en «rettlinjet» dur som gir en dobro-effekt). Men, som jeg sa innledningsvis, først og fremst er det Dylans egen utprøvde og utviklede «sound». Selv når det rockes som råest, er hans personlighet og sans for melodi ruvende til stede.

Det som eventuelt er «nytt» her (til Dylan-LP å være), er Jim Keltners tromming. Hyperenkelt med en grusom «punch» (særlig i basstrommen) som producerne Dylan/Plotkin helt bevisst fremhever. Det dundrer så du skvetter bakover!

Tekstene, da? Til disse er vel størst spenning knyttet. Fortsetter Dylan å preke? Eller betyr LP'ens tittel at han denne gang byr på rene kjærlighetssanger? Vel, sannheten er at Dylan fortsetter å bringe det kristne budskap inn i sine sanger. Men han gjør det både mer subtilt og mer personlig enn på «Slow Train Coming» og «Saved» (særlig den). Dessuten har hans kritikere fått gleden av å befolke de fleste låtene, sangene er gjennomgående et oppgjør med dem, og en reaksjon på hetsingen. Det gjør vondt når ens ord faller på stengrunn.

Men selv om LP'en i mangt preges av bitterhet, er det endelige inntrykk likevel av positiv art. Dylan viser nemlig med all tydelighet at han har funnet sin vei, og denne visshet fyller hans sjel med glede og ærbødig ro — hvilket tydeliggjøres ved at Dylan velger å la LP'en tone ut med den praktfulle hymnen «Every Grain Of Sand».

Og man fornemmer at det ikke er med bitterhet, men med sorg og medlidenhet Dylan iakttar sine kritikere (og forvillede medmennesker) og den tid de representerer.

Det ligger også en god porsjon humor i det han foretar seg på LP'en. Som alltid. For latteren hører sannheten til. (Det er ikke tilfeldig at Dylan gir Lenny Bruce en hel sang!). Et glimt av Dylans humor får man allerede ved å koble LP'ens tittel «Shot Of Love» sammen med coverets bakside-foto; Dylan holder en rose mellom fingrene, bøyer den mot seg, lener hodet bakover, på skakke og iakttar den med et blikk og et uttrykk som gjenspeiler mistro, tvil og en smule avsmak.

Om bildet skal gis noen dypere mening (ut over Dylans sorte humor), symboliserer rosen neppe Kristus. Heller er det kristendommens grunnprinsipp, nestekjærligheten, Dylan har vanskeligheter med (som alle andre). De refsende og bitre partiene på denne LP'en kan tyde på det (det er f.eks. ikke lett for ham å rette kjærlige tanker mot de mange hatefulle kritikerne).

Men som hans tak om rosen og (i særdeleshet) «Every Grain Of Sand» vitner om, Dylan har viljen til å elske.

La oss i all korthet løpe LP’n igjennom låt for låt:

«Shot Of Love». Flerstemt gospel-intro bringer oss inn i en magnifik gospel-stomper. Dylan roper ut over komp og jentekor. Sangen er en utvetydig reaksjon på den almene stening av Bob Dylan, en bønn om kjærlighet, anerkjennelse, lydhørhet.

«Heart Of Mine». Singlen. Her ett minutt lenger. Fin låt, men på langt nær LP'ens beste. Moraliserende tekst om utroskap (med et glimt i øyet), en tekst som nok går dypere enn du umiddelbart får inntrykk av. Det er snert bak ordene.

«Property Of Jesus». Og allerede nå skjønner man at denne LP'en er noe helt spesielt, selv til Dylan å være. Tekstene er uten unntak bygd i flere plan (fjernt, fjernt fra «Saved»s éndimensjonale strofer). Melodiene så velsignet riktige (og forskjellige), hver en bit av Amerika. Og rytmen så besettende! «Property Of Jesus» er et høydepunkt. Gitarene drar og tikker fra side til side à la Stones, før man eksploderer ut i et knallrefreng der trommene ruller i horder over åsene.

Igjen er teksten en reaksjon på de hatefulle utfall mot den kristne Dylan. Han omtaler seg selv i tredjeperson, og maler ut mobben i grelle farger, mobben som hevder at han er «out of step with reality» og meget mer fordi han er «Kristi eiendom». Men, som Dylan sier, «you've got something better/you've got a heart of stone». Dette burde vært en hitsingle!

«Lenny Bruce» fikk en del kritikk under Europa-turneen fordi Dylan var så lettsindig å si at han skrev den på to minutter. Svak tekst, skrev kritikerne sporenstreks. Dem om det. En nydelig melodi, ytterst sparsomt instrumentert, hovedsakelig piano og nynnende kor. Dylans stemme fremtrer i sin dypeste, mest nasale og gretne drakt. Dylan identifiserer seg tydelig med Lenny Bruce her, en mann som ikke vant anerkjennelse mens han levde. Nesten hver eneste strofe her kunne vært brukt om dagens Dylan og den tallrike ulveflokk han nå sloss mot: «they stamped him and they labelled him/like they do with pants and shirts/he fought a war on a battlefield/where every victory hurts».

Og til de selvgode «opprørere» fra 60-årene: «He was an outlaw/that's for sure/more of an outlaw than you ever were». Og for å ta med det jeg nevnte om humor og sannhet: «He sure was funny/and he sure told the truth/and he knew what he was talkin about».

«Watered-Down Love» klarer jeg ikke å bli helt fortrolig med. Den virker altfor langtekkelig, og lite skjer mot slutten. Det på tross av at den er lagt på et lystig funk-riff perforert av Al Kooper-liknende orgel-toner som spiller og stråler. Teksten er nok et spark til kritikerne som i realiteten ikke ønsker «a love that's pure» fra Dylan, men «watered-down love».

«Dead Man, Dead Man» er nok et høydepunkt. Skvalpende ompa/reggaerytme, sjøsykt orgel, ustøtt voodoo klage-kor rett fra New Orleans' sumper, Steve Douglas' altsax brekende inn gjennom åpningene. Alle instrumenter inn i en pulserende, rullende enhet. Rent hekseri! Og teksten tar opp igjen bilder fra «Trouble In Mind»: «Satan's got you by the heel/there's a bird's nest in your hair/do you have any faith at all/do you have any love to share?».

«In The Summertime» er enda bedre. Munnspillet slipper til, og Dylan har en annen tone i det nå enn i 60-årene, sikrere, klarere og mer harmonisk. Selve melodien har ikke så lite til felles med «You Ain't Goin' Nowhere», litt seigere tempo, men samme fine strofeløp — her hjulpet fram av en lett, trippende gitar. Teksten byr på meget fin poesi, og er mer dempet i tonen. «Did you respect me for what I did/or for what I didn't do/or for keeping it hid/did I lose my mind when I tried to get rid/of everything you see».

Følgende sitat henter atter fram et av Dylans yndlingsbilder, syndfloden: «I got the heart/you got the blood/we cut through iron/and we cut through mud/then came the warning/that was before the flood». Og de som hevder at Dylans kunstneriske begavelse er utbrent, kan få følgende servert: «I'm still carrying the gift you gave/it's a part of me now/it's been cherished and saved».

«Trouble» er en stivt stolprende ompa-rhythm & blues etter gammelt mønster, eksplosive trommedrønn, lidende, rå gitar og utradisjonelt klaprende perkusjon. Gitar-riffet som går uavbrutt minner om Claptons strengebehandling på Yardbirds' versjon av «Smokestack Lightning». Og Dylan nagler teksten effektivt inn: «Trouble in the city/trouble in the farm/you got your rabbit's foot/you got your good luck charm/but they can't help you none». En fenomenal stomper!

«Every Grain Of Sand». Kanskje den vakreste låt Dylan har laget. Drøyt seks magiske minutter. Dylans stemme er praktfull, et følsomt, ømt instrument, og han gjør denne såre hymne til en lindring for selv de hårdeste sjeler. Munnspillet slipper også til — to ganger — utrolig vakkert, en menneskesjel satt i toner; lidelsen, kjærligheten og den guddommelige enhet.

Med denne sang finner Dylan sitt balansepunkt i kosmos. Et kosmos som gjennomstrømmes av skapende åndelige krefter. Det er et ydmykt, religiøst menneske som står fram, styrket og lindret av erkjennelsens lys. Det guddommelige er i alt, «In the fury of the moment/I can see the Master's hand/in every leaf that trembles/in every grain of sand».

Sangen vier også plass til et individs indre kamp og nød, fra åpningen: «In the time of my confession/in the hour of my deepest need» til avsnitt som: «There's a dying voice within me/reaching out somewhere/toiling in the danger land in the morals of despair». Men langsomt bygges sangen opp mot forløsningen og de siste strofer: «I am hanging in the balance/of the reality of man/like every sparrow falling/like every grain of sand».

Og munnspillet bringer denne skjønne sang til en dempet, harmonisk slutt. Man sitter beveget igjen.

En praktfull LP.

(Det Nye, 15. september 1981)

Bildet som egentlig skulle pryde cover-baksiden på «Shot Of Love». Prøvetrykk ble laget, men i siste øyeblikk ombestemte Dylan seg og erstattet motivet med et bilde av seg selv iakttagende en rose. Hvorfor Dylan refuserte coveret, vites ikke. Tror denne baksiden ble brukt i Brasil.

***Sannelig ble det laget et prøvetrykk med sort tittel også.***

The Rolling Stones: “Tattoo You” (Rolling Stones) ****

Stones tatoverer deg med gull og tull

Første gang man møter «Tattoo You», er den beste gangen. Når åpningsriffet fra «Start Me Up» blåser ut av høyttalerne, er det som man var tilbake i 1971 da «Brown Sugar» sparket «Sticky Fingers» i gang. En løfterik indian summer? Begeistringen kjølner imidlertid etter som man arbeider seg mot slutten av LP'en, akkurat som Stones kjølner.

Gruppa har plassert det beste, mest oppdrevede stoffet på side 1. Den mest oppløftende og vitale plateside de har gjort siden «Exile On Main Street» (bring nå endelig ikke «Some Girls»s patetiske posering inn her!). Seks låter som i det store og det hele går rett på, kort og konsist. Det lesses på med dette karakteristisk huggende, raspende gitar-drivet, og Jagger er storkjeftet, amerikansk i uttalen slik han var i hine kritikkløse 60-år.

Som sagt åpner ballet med «Brown Sugar»-riffet, og stabiliserer seg i nærheten av «If You Can't Rock Me». Etterhengende med skjødesløs sidesleng, tørt og klippet som i metall. Watts/Wyman har full fyr på grunnkompet som rumler og pisker. Og Jagger utdeler verbale ørefiker med et friskt snerr, omsluttet av yre håndklapp. «Start Me Up» er Stones slik vi alltid har elsket dem.

Mer «Sticky Fingers» får vi i «Slave» som nesten er «Can't You Hear Me Knockin'» opp ad dage, Mick Taylor-liknende gitar-utgang og det hele. Kompet slår avventende, suggestivt. Funky i sine utelatelser og åpninger, hvilket gir låten virkelig sug. Jagger ligger på i falsett, mens sax, morkent orgel og lekent el-piano fargelegger bakgrunnen. Gitarene skrur seg fast med bitende riffs, og fører låten utenom alle laidback-fristelser.

«Black Limousine» er nostalgisk Stones både i tekst og melodi. Ilsk blues/rock stoppet med vibrerende, elektrisk slide, hvinende munnspill og en gitarsolo som roter opp mudder og støv. Låten er bygget på helt tradisjonelt mønster. Ikke ulik «Look What You've Done», og den kunne gått rett inn på «Out Of Our Heads»!

Av de tre resterende kuttene på side 1, er bare «Little T & A» svak, og det mest fordi Keith Richards' stemme ikke bærer. Jagger kunne hjulpet låten i mål. «Hang Fire» er en pågående rocker; bølgende gitar-komp og en formsterk Jagger som biter ordene fast i Charlie Watts' mitraljøse. Hui! Og «Neighbors» er så intens og skarp at den skjærer rett inn i sentralnervesystemet; melkespan-backbeat ljomer i skallen, og saksofonen skyter inn i et ras av gnister.

Men. Side 2. Her røk Stones' gasspedal, og tempoet faller ned til sakte blues og sjelfulle ballader. Mick tar samtidig i bruk sin Bee Gees falsett-vibrato for alvor, og den er dessverre sjelden spesielt påkrevet. Den store katastrofen bærer navnet «Heaven», en aldeles unødvendig suppe av underlig ekko-belagt falsett og jinglende, bølgende gitar-klang over minimalistisk grunnkomp. Drømmende, svevende. Ingen ting skjer. Kanskje det svakeste Stones har festet til vinyl overhodet!

De resterende låtene er bedre (det skal ikke så mye til!), men bare én av dem holder mål utover det helt tradisjonelle. Nemlig «Waiting For A Friend». En ballade som tikker går på Charlie Watts håndfaste illudering av skritt i tom gate. Pent pyntet med jinglende gitar og stemningsskapende piano. Micks stemme går dypt ned, med hånlig betoning, og føres ut av lys, sukkende koring når en sår, vemodig saksofon overtar. Rolling Stones og medmusikanter blir i denne låten et selvoppofrende ensemble, de finner en tikkende, flytende strøm av rytme og lyd som kan vedvare og vedvare. Akkurat som i «Time Waits For No One», selv om «Waiting For A Friend» nok mangler noe av dennes åpenbare skjønnhet.

Resten av siden er småpen. Bluesy ballader, pyntelig fremført med alt tilbehør, fra gospel-piano via Gibb-falsett til skjøre, forpinte gitarsoli à la Mick Taylor. Men de virker neppe særlig inspirert. Gruppa faller ned i en selvmedlidende sentimentalitet som kler dem dårlig. Stones-katalogen inneholder riktignok flere eksempler på at gruppa også kan trå slikt stoff i land, gi det karakter og hudløs inderlighet. Men det skjer ikke her. Låtene fester seg ikke. De glir deg kun smertefritt forbi.

Når man ser hva de gjorde ut av side 1, må man med rette kunne spørre om dette var nødvendig.

Min konklusjon blir at halve «Tattoo You» er det beste Stones har gjort siden «Exile On Main Street» (det er jo mulig at låtene falmer hurtig, men ...). Men resten av LP'en burde gruppa ha arkivert, eventuelt til bruk på «Metamorphosis Vol. 2».

(Det Nye, 13. oktober 1981)

The Kinks: “Give The People What They Want” (Arista) ****(*)

Med «Low Budget» lyktes Ray Davies å gjenfinne noe av sin storhet ved å kle musikken naken til beinet. Ingen pretensiøse arrangementer, men rett på hard og konsis rock med riffs og gode refrenger i kø. Den nye LP'en følger samme oppskrift, men går for ofte mot de harde, statiske ekstremer.

Gruppa ender da opp i snørrete heavy metal-klisjeer, låter som står og stamper, og ramler sammen over Dave Davies' formålsløse larmvegg av skurrende, rustne gitarer (hvori opptatt evindelig jamrende, bendete soli som spinner rundt i et tomt intet). Dave har det med å overdrive sin rolle som solo-gitarist, klarer ikke å legge bånd på seg og fratar dermed låtene muligheten til å finne den lette slentring som kjennetegner Ray Davies' beste og mest sjarmerende viser.

Det er «You Really Got Me» gruppa tydeligvis vil leve opp til (historiens første heavy metal-låt) og ikke «Waterloo Sunset». Faren ved en slik politikk er utredet ovenfor. Og katastrofealarmen går gjennom store deler av side 1 (særlig i det ulidelige tittelkuttet som heller ikke gjør seg «live»).

Langt bedre er da side 2. Her klarer Kinks å leke med sin fortid uten å ende opp som karikaturer av seg selv. At «Destroyer» skamløst låner grunnriffet fra «All Day And All Of The Night» gjør ingen ting, for låten har retning. På side 2 får så Dave vist at hans gitar kan brukes til noe mer enn støyhinder. Når han markerer sangkonturene med brede, sugende strøk, når sagtennene byttes ut med lange, dype kurver som liksom trekker kompet med seg, da går han utenpå de fleste av rockens gitarister.

Typisk nok kommer Kinks til sin rett først når tempoet dras ned, og melodien får dominere. Det skjer i «Yo-Yo» (der historiefortelleren Ray Davies atter en gang viser at han kan beskrive ulykkelige, grå skjebner med sympati og varme), det skjer i «Art Lover» (en sjarmerende ballade som blir grotesk i all sin lune snillhet når man oppdager teksten, historien om en fyr som jogger rundt i parken og følger etter småjenter: «I'm not a dirty old man/I'm not gonna snatch you from your mother/I'm an art lover, ah, come to daddy»), det skjer i «A Little Bit Of Abuse» (som har Kinks-koring fra 1967 og ringlende gitar på skinner) og det skjer i «Better Things».

Sistnevnte burde vært en hit, men ble det ikke. En ypperlig pop-låt på trippende piano, bankende trommer, gitarer som løkker seg og bobler mot overflaten, melodi som stiger og synker velsignet kommersielt – en hymne til optimismen.

Optimisme er for øvrig det tema som går igjen på LP'en. Ray setter sin lit til fremtiden, og henter fram dette håpets lys hver gang nåtidsvisjonene blir for grimme og grå. Tekstene er i det hele tatt svært fine. Ray har ikke tapt noe av sin formuleringsevne.

Konklusjon: «Give The People What They Want» inneholder en del kutt som kvalifiserer til det verste søppel Kinks til dags dato har begått; utlevert og kynisk i sin larmende, trassige form. Men innimellom dukker tilfredsstillende låter som «Add It Up» opp, og LP'ens side 2 domineres endog av regelrette perler, sanger som fortjener en plass blant Kinks' aller beste, sanger som overgår alt på den fine «Low Budget».

Gruppa gjør det sannelig ikke lett for et stakkars fan!

(Det Nye, 27. oktober 1981)

Ian Hunter: “Shot back n’ sides” (Chrysalis) **(*)

Ian Hunter er en av de aller største. Men han blir visst aldri rik på annet enn ros fra kritikere og kolleger, for publikum lar platene hans ende i billighyllen gang på gang. Bare en kort del av Mott The Hoople-perioden var det penger i kassa.

Kan solo-LP nr. 6 («live» inkludert) hente gullet hjem? Sorry, Ian. Og denne gangen får du ta på deg litt av ansvaret selv. Jeg mener, med den gjengen venner i ryggen (Clash-folk, Ellen Foley, Mick Ronson, Todd Rundgren etc. etc.) – hva kunne du ikke fått ut av det!

Kjære lesere, dere skjønner, Hunter har det som skal til, den arketypiske nerve som preger all god rock. Han kan «breie ut kjeften» og spa på med rockeriffs så alt føles som et ras av glede. Og han kan sakke ned i velformulert sentimentalitet som beveger. Ian Hunters beste låter er duftende roser, harde spark og et styrtregn av LIV.

Den nye LP'en når aldri disse sfærer, skjønt nå og da kommer Ian ganske nær (f.eks. i «Central Park n' West» og «Old Records Never Die»). Problemet er at han vil mer enn han evner. Så sitter vi igjen med en plate som spriker både i stil og «sound».

Kanskje særlig «sound». Ian pakkes inn i snurrige lyder og kommer sørgelig til kort når det lekes med reggae og funk. Det hjelper ikke at tekstene er gode (som alltid), det hjelper ikke at melodi-materialet er lovende. Ian søler det nemlig bort i et forsøk på å modernisere og fornye seg.

Du hadde jo funnet din form, Ian, er det noen skam?

(Det Nye, 6. oktober 1981)

September

Joan Armatrading: “Walk Under Ladders” (A&M) *****

En gang gjenspeilet Joan Armatradings plateomslag alt fra tross og bitterhet til innadvendt melankoli. Men aldri et smil. Hun sto liksom alene mot verden, merket av emosjonell sårhet og skuffelse. Coverne streket opp en grense mellom Joan og hennes publikum, en usynlig vegg. Det var som hun ville si at sangenes nådeløse utlevering av hennes eget følelsesliv egentlig ikke angikk oss. Og man kunne faktisk føle seg som en titter når man lot seg beta av disse vidunderlig såre og åpne platene.

Siden 1979 har det imidlertid skjedd en forandring. 12" EP-en «How Cruel» og LP'ene «Me Myself I» og «Walk Under Ladders» preges ikke bare av samme cover-design, de viser også en jublende glad Joan Armatrading utstyrt med et glis. Kan man legge noen dypere mening i dette? Vel, jeg legger kanskje hodet på blokken, men på meg virker det som om Joan Armatrading samtidig med glisets frembrudd har erstattet sin såre åpenhet med noe som bare likner. Noe beregnende, noe usympatisk. Jeg tør si at det trådte ubehagelig klart fram på «Me Myself I», hvis tittel egentlig forteller mer enn godt er om hvor Joan Armatrading befinner seg. Og det fortsetter på «Walk Under Ladders».

Hun har begynt å leke med følelser og visjoner, hvilket vil si at hun i bunn og grunn leker med lytteren. Og dermed får plutselig gliset en kynisk og arrogant karakter. Joan skriver ikke lenger følsomme sanger. Hun skriver sanger som later som om. Sanger som på overflaten dreier seg om kjærlighet, tapt og vunnet, savn og svik, men hvis indre drivkraft grenser mot avstumpet herskelyst, begjær og hån. Hun taler ikke lenger sjelens språk, hun taler kroppens, sanselighetens språk. Det er den overflatiske, den rastløse kjærlighet hun forsøker å utkle som «the real thing». Og samtidig bærer hun fram en mistro til sine medmennesker som neppe gjør saken bedre. Hennes selvforskyldte ensomhet vekker ikke lytterens sympati.

På «Walk Under Ladders» fremstår Joan Armatrading som en menneskeforbruker. Og det er selvsagt menn hun konsumerer og angriper. Menn som behandler henne urettferdig, menn som ikke kan forstå hennes dilemma når hun vil eie to, menn som er ute etter kroppen og/eller pengene hennes, menn beskrevet som innbo og løsøre. Aldri et sympatisk fjes å se. Bortsett fra Joan, helten i sitt eget skuespill. Denne Joans katastrofale mangel på sympatiske menneskeskildringer gir sangene slagside. Armatrading troner alene i sin selvgodhet, sin selvrettferdighet. Det er bare jeg, meg, mitt. Og noe som minner sterkt om menneskeforakt. Noe som kanskje, kanskje kan tilbakeføres til en stor porsjon selvforakt. For den desperasjon som ligger i disse sangene er neppe der for å overbevise oss, jeg tror det er seg selv hun vil overbevise.

Hvor ble det av det selvoppofrende i kjærligheten? Utsagn som «I wanna be the one you love / I wanna be the only one you want around», godt ment som de kanskje er, handler om eiendom, om destruktiv kjærlighet.

Men selv om Joan Armatrading slik jeg ser det bærer usympatiske tendenser til torgs, betyr det ikke at man kan avfeie henne. For ved å fremstå slik for verden, forteller hun også noe om virkeligheten. Og selv om man ikke klarer å møte henne med sympati, er «Walk Under Ladders» et sterkt dokument, historien om ulykkelige sjelstilstander, om følelsesmessig apati og desperasjon.

Musikken på LP'en er betegnende nok noe av det koldeste og mest spennende hun har begått. Stor forandring fra tidligere produkter. Steve Lillywhite er tauet inn som producer; allerede legendarisk innen new wave rocken for sitt klinisk rene og kolde lydbilde. Og blant musikerne finnes vitale personligheter fra den nyere rocken; Andy Partridge (XTC), Thomas Dolby (trakterer synthesizer for omtrent alle nå for tiden), Rico (Specials), reggae-duoen Sly Dunbar & Robbie Shakespeare pluss gamle rever som Ray Cooper (perkusjon ekstraordinær) og Tony Levin (bass).

Sammen har disse konstruert låter som er mer basert på arrangementer og rytme enn melodi og individuell stemning. Kulden går igjen. De mange store, frosne tomrom som til tider åpner lydbildet helt. Lillywhites skarpe, rene lyd som får trommene til å svi – og smelle som pistolskudd. Iskald estetikk. Perfekt til det Armatrading har på hjertet.

Det går for øvrig meget i reggae-rytmer, både kamuflert og helt oppe i dagen. Jeg vil særlig nevne «Romancers», en tung ska/reggae støttet på Ricos bulkete messinglur, der Joan skyter inn stavelsene med stor presisjon. Andre stilarter. «Only One», en gold, dekadent låt hvis fjerne, romantiske synthesizer-temaer gir en smak av futurisme. «The Weakness In Me», ren tristesse; sorgfullt slepende bass, hi-hat'en illuderende ensomme skritt på våt asfalt, klebrige synthesizer-«strykere» og en Joan som kryster blod og tårer av stemmebåndene. «No Love», komp et sted mellom «Lay Lady Lay» og «You Better Move On», og Mel Collins lar følelsene ta overhånd i en himmelropende sax-solo. Nevnes bør dessuten «I’m Lucky». Basert på et enkelt, nesten statisk tema som går igjen og igjen på den durende, feite synthesizeren mens trommene kaster eksplosiver inn i de store, åpne hullene. Nakent, og uhyre eggende.

Man kan vel si at «I’m Lucky» er blåkopien for resten av LP'en, selv om ingen av de andre låtene er så uforskammet enkelt arrangert som denne.

Joans stemme er som alltid fremragende. Hennes fraseringsevne unik. Hun går dit øyeblikket krever, fra det stille, tilbakeholdne til det aggressivt skytelystne, vippende fra en dyp brumling opp i strøken, klagende falsett, hun kan danse bekymringsløst, og hun kan falle ned i den dypeste fortvilelse.

Og der står vi altså. Med en plate som både er tiltrekkende og frastøtende. Et iskoldt kyss for stereoanlegget. Kynisme kamuflert som kjærlighetsbekjennelser. «I’m lucky», synger Joan og bedyrer at hun ikke trenger lykkeamuletter eller kors eller undre, «jeg kan gå under stiger». Og hun gliser sitt glis, for hun har seg selv. Men hun har ikke evnen til undring, og kjærlighet er for henne blitt en stjerne så fjern og uoppnåelig at hun nøyer seg med surrogater. Sterk kost hvordan du enn snur og vender på det.

(Det Nye, 3. november 1981)

***Promocoveret, som var det jeg hadde, og som ble avbildet i Det Nye.***

Endeløs støy i selskapsantrekk

Det tok fire år å lage oppfølgeren til «Bat Out Of Hell». Her er den. Til bristepunktet full av lyd. Et (velg selv: skremmende/imponerende) eksempel på hva som skjer når studio-maskineriet får kontroll over mennesket.

«Dead Ringer» bombarderer deg med lyd. Et ras, en foss. Roy Bittans kolde pianotoner glitrer og klatrer tappert i orkanens øye mens Davey Johnstones gitarer en masse fråder i bredden og stikker i dybden så ekkoet kastes fra side til side som flerrende lyn. Her kores fra tusen struper, her slås trommer i buldrende stereo, her er lyder i så mange lag at man knapt kan identifisere instrumentene. Og midt inne i all denne voldsomhet kjemper Meat Loafs stemme iltert, heseblesende; et vanvittig ritt gjennom tekster så lange som uår.

Meat Loaf bedriver artisteri, river opp, sprenger i filler, slipper tordenvær løs, svaler ned og blåser opp. Nesten alle låter dyttes gjennom en endeløs rekke tempo-variasjoner, det akselereres og det bremses. Man når det ene gnistrende klimaks etter det andre.

Det er dramatiske saker, må vite. Og Meat Loaf bruker litt av den samme oppskrift som Bruce Springsteen gjør i sine rock-utblåsninger, bortsett fra at han altså på død og liv må overdrive og henfaller til mas og svulstigheter som antar helt absurde proporsjoner; det som mangler av melodi kompenseres med drønnende lyd.

Nettopp dette er LP'ens svakhet. Meat Loaf har lite musikk å gi oss. Hans verden består av prangende teknisk perfeksjonisme; lyd målt i tonn, studio-tid målt i år og produksjonsutgifter målt i millioner. Lytteren kan nok la seg imponere.

Men du skal ikke langt ut i «Dead Ringer» før du føler deg mett, overmett og snart matt, og sliten. En million riffs og tusen saltomortaler i trapesen, like fullt: «Dead Ringer» er endeløs støy i selskapsantrekk.

(Det Nye, 20. oktober 1981)

Gary Numan: “Dance” (Beggars Banquet) **

Ultravox: “Rage In Eden” (Chrysalis) *****

Disco-beat i katedralen

Det gamle Europa er fremdeles Ultravox' base. Men «Rage In Eden» avvikler den forsofne, dekadente lidelse i skjønnhet som preget «Vienna» og dens hule, prangende symfo-drag. Det er ikke lenger tomme, golde katedraler og ensomme, alderdommelige menn som spiller piano i forfalne ballsaler.

Den, skal vi si, vemodige, fjerne melodiske skjønnhet har måttet vike for den nære, nevrotiske rytme. Futurismens harde, maskinmessige disco-beat har inntatt katedralen. Ultravox pulserer desperat og vilt i oppjagede mønstre. Man kan danse uavlatelig til «Rage In Eden».

Det betyr dog ikke at gruppa har forlatt sin romantiske Euro-nostalgi. Den brukes denne gang som utfyllende ramme, og gjør det som kunne blitt tørt og monotont hakkende til et vått, overdådig oppreist hele. Gråten ligger bak og mellom de kalde, blå lysbuer som synthesizerne frambringer, i de fjerne, isnende dryppstenstoner fra pianoet, i Billy Curries jagende, brennende linjer. Og gråten ligger i aller høyeste grad i Midge Ures forpinte stemme, livstrett som bar den all verdens sorger. Hvilket den på sett og vis gjør når man hører hva den formidler i ord.

Tekstene er ikke bemerkelsesverdige, men de fanger inn og skaper en stemning som er pur «Vienna» på tross av den oppjagede rytmen. Det er sanger om å knytte neven i fortvilelse, om å klamre seg fast i noe som oppløses i intet – og mest av alt er det sanger om det som er ugjenkallelig forbi og som man likevel ikke orker å forlate. Den uhelbredelige nostalgiker kjemper gjenstridig og desperat imot mens tiden trekker ham brutalt vekk.

Så gråter Ure i vinglasset, og minnes: «The days gone by / we flicked through the photographs we had / somehow they made us sad». Dekadansen løper hele LP'en igjennom og munner om og om igjen ut i dødslengsel: «Just let me close my eyes and slip away».

Depressivt stoff. Men Ultravox belyser viktige ting i vår tid, nemlig den hjemløshet og fremmedgjorthet som preger sjelene i Vesten. Fremskrittet på det ytre området, forfallet på det indre – og denne såre lengsel mot fortiden. Det ligger klart i dagen i Ultravox' nye LP; den teknologiske overflate og den desperate understrøm i musikk og tekster. Det er individet alene mot tidens dødskrefter.

«Rage In Eden» er bedre enn «Vienna» fordi den vet hvor den vil. Men samtidig mangler den de umiddelbare, storslåtte melodier. Ultravox har bevisst styrt utenom fristelsene, og dermed også kanskje et bredere publikum. Det er modig gjort.

Men ikke dumdristig. For «Rage In Eden» er fremdeles først og fremst en formriktig pop-LP som aldri graver seg ut i avantgarde-sidegangene.

(Det Nye, 10. november 1981)

Øystein Sunde: “Barkebille Boogie” (Philips) ****

Genesis går «nye» veier

Genesis har låst sitt stjerneskip inn i garasjen og blitt seg mer bevisst hva som skjer på musikkfronten her og nå. Et forsøk på nytenkning som ikke kommer overraskende. Sannsynligvis er det Phil Collins' solo-LP «Face Values» som har ansporet trioen, for «abacab» minner i grunnen mer om den enn om tidligere Genesis-arbeider. Dog har ikke Rutherford/Banks helt klart å styre unna sin hang til brusende, symfoniske tone-tepper; det som jo kjennetegner Genesis' «sound».

Likevel. «abacab» flyter aldri ut i «himmelsk» vellyd. Og det er overraskende. Faktisk er låtene denne gang kledd så nakne som overhodet mulig. Gruppas mangeartete rytmekonstruksjoner dominerer. Skarpt avtegnet mot hvit bakgrunn. Collins' trommer har det voldsomme, bøtteaktige tilslaget som vi gjenkjenner fra f.eks. «In The Air Tonight» (men nå bruker han også cymbalene flittig). Og han slår inn enkle, rene figurer nesten som en trommemaskin.

Diverse elektroniske hjelpemidler tar også hånd om rytmen, side om side med trommene. Og over dette klinisk sterile og kolde komp legger gruppa ytterst forsiktig på instrumenter, liksom antydende eller tilbakeholdent. Tomheten i lydbildet blir både besnærende og frastøtende. Man blir nesten takknemlig når Banks en sjelden gang brer ut sin karakteristiske keyboard-vifte.

«abacab» byr ikke på de store melodiene. De som søkte mot Genesis for å få tilfredsstillet sin trang til vellydende sentimentalitet blir nok sørgelig skuffet. Personlig synes jeg imidlertid det var på tide at gruppa forlot det området de hadde for lengst begynt å bite seg selv i halen. «abacab» er derfor en gledelig plate. Jeg vil ikke påstå at Genesis foretar seg noe som kan kalles nytt eller nyskapende. Mange har kommet lenger enn dem på det område de nå har inntatt.

Men gruppa evner å få sine eksperimenter til å virke. Det nakne, bombastiske robot-kompet vris og trekkes i retninger som får en til å beholde interessen. Særlig vekker Phil Collins' trommevandringer rundt i lydbildet min begeistring. Han gjør det enkelt, velsignet enkelt, og får fram en frapperende brutal, nærmest heslig «sound». Intet ettergivende i det blodisnende rabalder han plutselig kaster mot deg. Ingen forfinethet, intet spill for galleriet. Collins er en trommenes kirurg. Kun de nødvendige snitt, og hvilken presisjon! Takket være Collins er ikke trommene bare inkorporert i Genesis' musikk, de er blitt det dominerende element.

Selv om hovedinntrykket (eller snarere førsteinntrykket) av låtene får en til å ta i bruk et ord som «mekanisk» eller «maskinmessig», betyr det ikke at «abacab» står på stedet hvil. Rundt det markerte, fastlagte rytmemønster forsøker nemlig gruppa å legge inn andre mønstre. Som f.eks. funk i «No Reply At All» (der blåserne fra Earth, Wind & Fire er med) og reggae i «Me And Sarah Jane». Sistnevnte er kanskje ikke helt vellykket i innledningen, men den vokser etter hvert og blir direkte imponerende når gruppa slipper reggae-takten og går over i en helt konvensjonell rytme uten at man merker det.

Jeg må også få med at gruppa bruker synkoper på mesterlig vis, det skaper en eggende bevegelse i (den tilsynelatende stillestående) musikken. Og her kommer man inn på noe som er nytt for Genesis. De må ikke på død og liv dynge på med lyd lenger. Nå viser de at de kan kunsten å utelate, bruke tomrommet effektivt.

Det ble mye skryt, dette. Det betyr imidlertid ikke at «abacab» er noen spesielt stor plate. Mange av låtene virker påfallende uforløste, og en del her er direkte kjedelig. Så Genesis har gjort bedre saker tidligere. Men ikke på dette området. Vi må huske at de har forlatt en stilart som de selv perfeksjonerte og mestrer ned til minste, lille stjernetåke, for å gjøre noe nytt. Ingen safe kjøring, altså. Det er prisverdig. Og «abacab» er et håndfast bevis på at Genesis både har evnene og viljen til å rydde nytt land for seg selv. Det er fortsettelsen som blir spennende.

(Det Nye, 20. oktober 1981)

Frank Zappa: “You Are What You Is” (CBS) ***

The Residents: “Mark Of The Mole” (Ralph) ******

Tom Waits: “Bounced Checks” (Asylum) *****

Oktober

Godley / Creme: “ISMISM” (Polydor) *****

Vanvittig radarpar

Godley og Creme, en gang halvparten av vellykkede 10CC, trodde selv at «Freeze Frame» var deres siste album. Det stoppet for dem der, de hadde fått ut det de ville og skulle konsentrere seg om film og video. Men så, på et selskap, ble ideer til et nytt plateprosjekt satt i gang, og Godley/Creme kunne ikke la ideene ligge der uutnyttet. Derfor «ISMISM».

Tradisjonen tro er også dette albumet et syntetisk studioprodukt med smak av kunstige tilsetningsstoffer og bygd opp omkring miljøfarlige kjemikalier. Uten bakkekontakt, kjente (og kjære) lyder, og sterkt smittet av 80-åras datateknologi, ser Godley/Creme seg inn i lytteren. Bortsett fra saksofonisten Bimbo Acock, er «ISMISM» skapt og utført av de to vanvittige.

Musikken er merkelig fremmed, du kjenner den igjen fra tidligere Creme/Godley-produksjoner, men det er også det eneste. Her er lydkulisser du neppe aner kilden til, her er detaljer, lik mosaikkbildets uendelige antall biter i alle regnbuens farger til stadig nye oppdagelser.

«ISMISM» er bygd på rytmer, strenge i formen, men utnyttet på en spesiell fri måte. Melodiinstrumentene er uklare, likevel fengende, nesten lekende. Godley/Creme høres ut til å skape musikk ut av en liten idé som så får vokse og bli utlevd gjennom studioets kompliserte maskineri. De er surrealister, både i ord og tone.

Som musikken er også tekstene vanskelig å få skikkelig tak på. Ordene kan du forstå, men meningen? Meningen??? Hva betyr disse historiene deres? Du humrer her og der, som dette velkjente regnestykket som i sin oppgave ikke gjør annet enn å forvirre den som skal svare.

Rødmende må jeg bare innrømme at jeg verken kan tolke, fortolke eller forstå alt Godley/Creme synger/skriver. Visst fanger jeg ett poeng nå og da, men helheten – jeg vet ikke engang om den er der. Likevel fungerer de og gir stadig mulighet for nye oppdagelser.

Skal man så forsøke å sette noe av «ISMISM» i bås, så kunne man kanskje si at her veksler det fra rolige ballader, via funk til det mer udefinerbare. Men dette går ikke, Godley/Cremes musikk fungerer ikke på noen måte etter den slags rammer.

Selv ikke vokalinnslagene gjør det. I det ene øyeblikket messer en stemme fram teksten, i det neste bryter en vakker melodisk stemme inn. Verd å merke seg bør lekekameratenes utnyttelse av saksofonen være, ofte fengende, ofte varmt, som en slags motvekt til alt det andre.

Vanvittige radarpar, surrealismens eksponenter. Like forskjellige som natt og dag. Den ene følger med i alt som rører seg på musikkfronten, den andre holder seg langt borte fra det meste. Uansett, sammen lager de både musikk og tekster som det er vanskelig å fri seg fra.

(John Smith)

(Det Nye, 8. desember 1981)

The Police: “Ghost In The Machine” (A&M) ***

Også Police skjønte at en runde til med «Roxanne» ville være kreativt selvmord. Så de har forandret seg. Farvel til de kvasi-eksotiske LP-titlene. Farvel til det rene, delikate lydbildet. Farvel til de bekymringsløse reggae-pop-slagerne. Inn i glemselen med Stings lyse, glade stemme. Og bort med Andy Summers' bølgende, melankolske gitarklang. Selv om de fremdeles spiller pop, er Police blitt en seriøs gjeng. De har noe på hjertet, og «Ghost In The Machine» er resultatet. Bare Stewart Copelands herlige jordnære tromming forblir.

Hvem har drevet fram denne forandring? Vel, Summers har sikkert lenge lengtet etter å få eksponere sine gitarkunnskaper. Men den dominerende mann er nok Sting, atter en gang. Han snakker ikke så ofte med pressen lenger, men den engelske musikkpressen ble i hvert fall tilgodesett noen intervjuer da den nye LP'en kom. Og Sting kunne avsløre at han vil noe mer enn å være idol og sex-symbol, han vil være «the thinking man of pop». Grubleren Sting nøyer seg ikke med å sende ut enkle, små beskjeder med flaskepost. Grubleren Sting leser bøker, tykke bøker på over 200 sider. Og den bok som har betydd mest for ham de siste årene, er et av Arthur Koestlers hovedverk, «The Ghost In The Machine». En bok som gjerne må betraktes som et oppgjør med Skinners atferdspsykologi. Hele Norges lille Per som det nylig sto så meget om i avisene, har levd sine babymåneder i en av Skinners kreasjoner, glassboksen. Atferdspsykologien overfører erfaringer gjort med dyrs atferd (f.eks. rotter) direkte på mennesket, hvilket etter manges syn reduserer mennesket til roboter uten annet sjelsliv enn det som blir dem programmert utenfra. Materialismen i sin ytterste konsekvens.

At Sting vil gjøre verden kjent med Koestlers tanker, er selvfølgelig prisverdig. Det er en viktig bok han har oppkalt Polices LP etter. Men er ikke hans prosjekt så pretensiøst at han risikerer å gjøre disse tankene en bjørnetjeneste? Min mistanke ble vakt da jeg studerte platens omslag. Grunnen? Gruppa har rett og slett unnlatt å legge tekstene ved. Og hvis det er slik at Sting brenner for det han har innlatt seg på, så burde han vite at en stor del av Polices platekjøpende publikum ikke er engelskmenn/amerikanere. Uten trykte tekster vil derfor budskapet gå mange hus forbi. Særlig fordi Police har grøtet til lydbildet denne gang; det er vanskelig å høre hva Sting synger.

Har han utelatt tekstene av blyghet? Mulig det. Men da burde han heller skrevet en sang til om «Roxanne» og beholdt LP'ens tittel (for den er jo snerten nok til å pirre folks fantasi, og mange nøyer seg tross alt med å la seg pirre).

På meg virker ikke LP'en så tematisk som Sting vil ha det til. Men det gjør ingenting, egentlig. Hadde han bare unnlatt å slå seg så pretensiøst på brystet da han redegjorde for platen! Kanskje gjorde han det fordi man neppe ville sett Koestler i stoffet om man ikke visste om det på forhånd.

Når det gjelder tekstene (vi glemmer Koestler nå), er her mange fine tilløp. Jeg tenker på «Spirits In The Material World» som allerede i første strofe slår fast at menneskets evolusjon ikke kan løses gjennom politikken. Jeg tenker på Stings vidunderlige/uhyggelige observasjoner fra det krigsherjede Nord-Irland («Invisible Sun»). Jeg tenker på den halvt gode, halvt gylne «Secret Journey» som avstedkommer det optimistiske løfte: «You Will See Light In The Darkness». Jeg tenker på den advarende «Rehumanize Yourself» som griper fatt i Englands gryende ny-nazisme. I det hele tatt, det har neppe vært presentert bedre tekster på en Police-LP. (Det er bare Stings Koestler-uttalelser som har skapt større forventninger enn han har mulighet til å innfri.)

Men Police er et pop-band. Hvordan man enn snur og vender på det, så er de det. Gode tekster tar vi gjerne med på kjøpet. Men deres oppgave (om de vil lykkes) er å levere varer som kan konsumeres uten fordøyelses-besvær. Noe Sting vil være helt enig i.

Men «The Ghost In The Machine» leverer ikke varene. Jeg har allerede nevnt hva de har fjernet fra den etablerte Police-«sound». De har ikke klart å erstatte det med noe særlig av verdi. Der de lykkes best, minner de også om det gamle Police. F.eks. i singlen «Every Little Thing She Does Is Magic», en særdeles attraktiv låt som åpner med et piano-tema som løper fram og tilbake som tidevann, og som skyter ut i et herlig kommersielt refreng stivet opp med lette, fløyteliknende toner, piano og reggae-gitar. Med en smule omarrangering, kunne dette lett blitt en blodkokende latinamerikansk samba!

En annen fin låt er «Secret Journey» der Andy Summers for en gangs skyld slipper sine flate, hengende gitar-akkorder til mens bass og nok en gitar frembringer et eggende grunntema. Fine er også «Spirits In The Material World» (med sin lange, dovne reggae-bass), «Invisible Sun» (tungsindig, dunkel, dominert av en dyp, murrende synthesizer og sakte tromme-klubber mens gitaren klør, tripper og skriker i en tilbakeholden rolle) og «Darkness» (søvnig, sløret med trolske tromme-kanonader i det fjerne).

Hovedsakelig er imidlertid «The Ghost In The Machine» Police uten den gamle magi, uten de sammenbindende elementer. Deres forsøk på nye lyder er blitt en svampete grøt. Sting blåser mye saksofon (mest lange, hvinende toner og stakkato bært). Det benyttes en god del piano. Og i dypet av flere låter ligger en tung, murrende diesel-synthesizer.

Det mest uventede er imidlertid Andy Summers' rolle. Hans bølgende gitar-klang er nesten fjernet. I stedet bryter han på med et vell av fragmentariske lyder, svuppende funk, elektronisk behandlede toner, iltre metall-biter og skrikende, rustne løp som har mistenkelig meget til felles med heavy metal. Han gjør i det hele tatt utrolig mye på LP'en, men nesten alltid i bakgrunnen, og han er nesten aldri spesielt oppløftende. Summers er egentlig selve grøtgramsen i dette diffuse lydbildet.

Stilmessig har gruppa delvis avviklet reggae-kjøret. I stedet er her nå klare tilløp til funk (forsterket gjennom Stings flittige blåsing). At de ikke «fikser» det, hører man spesielt i «Demolition Man», en sang Sting ga til Grace Jones i sin tid. Hennes versjon blåser Police på sjøen. Hun kan ganske sikkert få liv i «Too Much Information», også nok en katastrofe på denne LP'en.

Jeg må også nevne et tredje feiltrinn, den utrolig stillestående «Hungry For You», en sang om kroppslig begjær sunget på fransk (!), «fordi fransk er kjærlighetens språk» (ifølge Sting).

Min konklusjon må bli at Police med «The Ghost In The Machine» berører brennbare emner i vår tid (velsigne dem for det) og gjør et prisverdig forsøk på å bringe tenkning inn i pop'en. Men samtidig har de mistet den musikalske styring over seg selv, nytenkningen har i det store og det hele resultert i at de har fjernet vesentlige elementer fra sin «sound» uten å ha noe å erstatte disse med. Hvilket frister en til å hevde at et Police i utvikling kan være verre enn et Police i stagnasjon.

(Det Nye, 10. november 1981)

Kapittel 3 i Madness' historie, og gruppa arbeider seg opp på et nytt nivå. Fortidens beste britiske pop renner gjennom denne LP'en og omformes med kjærlighet. Gruppa sier en masse om sin samtid uten å ty til lettkjøptheter, uten å bli for humørløse. Den grimme virkelighet tilføres velsignende fargeklatter, og Madness skaper kontraster.

Kompet har beholdt sin gamle lystighet, det hugger mot danse-repene, det hinker i ska, det saktner mot reggae. Men samtidig klyver de små detaljer rundt på sidene og i bakgrunnen; de triste saksofon-støtene, det gloomy, spisse pianoet, de skumle gitarløpene (som tatt ut av en kriminalfilm). Den flate cockneysangen og de mange varieté-tilløpene i kompet gir låtene en besnærende folkelighet – britisk til fingerspissene.

Og om ikke dette skulle være nok, så har Madness denne gang evnet å komponere gode pop-melodier, små tre-minutters kunststykker som bærer en forfriskende gjenklang av alt fra Beatles til The Jam. Muligens en blivende klassiker!

(Det Nye, 15. desember 1981)

Mink De Ville: “Coup De Grâce” (Atlantic) ****(*)

Elvis Costello And The Attractions: “Almost Blue” (F-Beat) *****

Elvis Costello dro til Nashville og spilte inn en regelrett country & western LP uten ett eneste selvkomponert kutt. Årets sjokk? Vel, man visste at Elvis' hjerte ikke lå så langt fra røttene til navnbror Presley. Han har sunget duett med country-giganten George Jones, han har skrevet flere «straighte» country-låter (sist «Different Finger» på «Trust»). Det var altså duket.

Elvis har valgt å beholde den tradisjonelle c&w-rammen noenlunde intakt. Han har ikke som Beatles gjorde med «Beatles For Sale», Dylan med «Nashville Skyline», og John Fogerty med «Blue Ridge Rangers» latt sin egen person få dominere. Man kunne nesten si at han virker for respektfull. Bortsett fra en rå, nærmest stygg rockeversjon av Hank Williams' «Why Don't You Love Me» og en like rockende versjon av «Honey Hush», holder «Almost Blue» seg på merkelig konservativ grunn.

Her er strykere, kvinnekor og John McFees alltid tilstedeværende pedal steelgitar. Attractions fremstår dessuten som en autentisk stetson-gjeng, dog røffe nok til at de passerer som «outlaws». Den som bryter litt, er Steve Neive som i flere låter pynter bakgrunnen med hvirvlende, måneblå orgeltoner som er pur Al Kooper/Bob Dylan.

Det som gjør LP'en egenartet er først og fremst Elvis' stemme – på godt og ondt. Han er som vi vet ikke altfor godt utrustet, rekkevidden på hans hese basun er så som så. Han har altså ingen mulighet til å gjenskape sine idolers trygge, nasale cowboy-maskulinitet (og jodle-utbrudd). Så Elvis lar det stå til, enten det går i sakte, seige ballader, tikkende slentring eller halvraske hoedowns på låvegulvet. Han synger som om han trodde på hvert ord, og legger den store, hudløse fortvilelse til.

Problemet er imidlertid at kompet ligger ganske lavt i terrenget, som seg hør og bør, og Elvis' stemme blir nødt til å trekke melodien. Som oftest går det bra, f.eks. i den ypperlige «Good Year For The Roses». Men det hender også at stemmen bokstavelig talt svikter ham, og resultatet blir pinlig uskjønt, som en røff demo offentligheten aldri burde fått høre... man grøsser over hans ulidelige strev i låter som «Tonight The Bottle Let Me Down» og «Sittin' And Thinkin'».

For meg er likevel «Almost Blue» et hyggelig bekjentskap. Elvis har lagt igjen kjærlighet her, kjærlighet til en musikkform som dessverre stadig er like utskjelt og som likevel bærer en stor del av ansvaret for rockens tilblivelse. Røtter i aller høyeste grad. Musikerne spiller med samme respekt og kjærlighet. Og tross stryk og kor, blir resultatet aldri bløtt. Det er en røffhet her som smaker autentisk hele veien. Så om Elvis på dette punkt i sin karriere har valgt å ta et hvilesteg til siden, er det intet bortkastet steg. Kanskje sitter vi her med 80-årenes «Nashville Skyline»?

(Det Nye, 5. januar 1982)

Blondie: “The Best Of Blondie” (Chrysalis) ******

Unit Five: “Under stjerna” (Talent) *****

Gjennomslag: “Dyr i drift” (Parlophone) *****

Slike gutter det vil gamle Norge ha …?

Norske toner i den søte jule- og nyttårstid! Høysesongen er her, og det snør sort vinyl. De tusen hjem gaper sultent, og landets håpefulle unger mater stereoanleggene.

Forbipasserende vil med stor sannsynlighet få høre Tore Hansens ensomme stemme bærende fram tandre strofer gjennom snøtung vinternatt: «Du pekte på Karlsvogn og Betlehemslys / Og den som va finest / ga du tel mæ». Hvilket bringer oss til første plate i dagens tekst, «Under Stjerna» med Unit Five.

Jeg kan med glede forkynne at gruppa denne gang ikke er seg selv lik. Dansebandets dilte-tralt er blitt vist på dør. Og min bekymring for Tore Hansens akkompagnatører er blitt gjort til skamme. Unit Five kunne noe mer enn stiv skyggeboksing. De viser tenner!

Ikke så å forstå at «Under Stjerna» er DET STORE SMELLET. Fremdeles opplever man nok at enkelte låter påkaller likegyldigheten, og fremdeles synes jeg Tore Hansens stemmebruk blir for ensrettet, for likelydende – han tør liksom ikke kaste seg ut på altfor store dyp.

Platens positive sider er dog av større interesse. Unit Five spiller pr. i dag med en ny (?) autoritet. Bitene faller på plass, og det er vanskelig å finne direkte svakheter i kompet. Rytmeseksjonen pumper støtt og selvsikkert med Jimmy Iversens kantete, harde gitarriffs som følgesvenn. Den samme Jimmy leverer flere eksempler på mangfold, både aggresjon og følsomhet, og stikker inn knappe soli på de rette stedene; i «Aleina» (en drøyt fem minutter lang låt) tar han helt over og lar gitaren sprøyte ut en lang, vibrerende avslutning. Kjell Arnesens keyboards bemerkes også, særlig de skjøre orgeltonene som enkelte steder gir bakgrunnen klangfulle fargekvaliteter.

LP'ens låter er hovedsakelig av den pågående typen. Rock. Og nå mener jeg ROCK. Med bredde. Vi har «Det å være ung» med skyv-støt-draget i gitar/rytme som ikke er altfor fjernt fra dem vi forbinder med platens to produsenter, Dr. Jonas Fjeld & Bent Bredesen. Vi har «Æ hakke tenner» som besitter et gammeldags rock'n'roll-hulk i refrenget. Vi har den feite, heavy «Måtte Gammelerik ta dæ!» som med sin presise, markerte rytme kanskje er LP'ens mest kommersielle rocker. Vi har «Lille Loppa», der Unit Five leker med new wave-effekter (endog den skarpe, spisse perkusjon-«sounden»), og får det til å gli. Og vi har den bisarre «Tyttebærtur» som legger sprø, rustne gitar-akkorder og en klagende steel-gitar over noe som best kan karakteriseres som en stompende danseband-rytme (ikke negativt ment, denne gang!).

Jeg er ikke like glad i balladene, selv om i hvert fall «Ut og fly» har en sjarmerende, tikkende country-innpakning (steel-gitaren gråter igjen). Kanskje er melodiene for tynne, kanskje synger Tore for éndimensjonalt (forsøkene på innlevelse virker mer affektert enn naturlig, dessuten), og dette skyldes kanskje at tekstene inneholder for mange tomme, svake strofer (de ødelegger for de avgjort vakre og mer poetiske strofene som også er å finne i tekstene).

Dog må jeg si at Tores tekster også denne gang hever Unit Five et godt stykke over gjennomsnittet. Han nekter å ta snarveiene, og vil virkelig si noe om verden. Bare sjelden blir Tore bløt, og aldri tar det tørre gravalvor overhånd. Han kan skildre på en enkel, lettfattelig måte, og han skildrer til tider med sitt beste våpen på lur bak linjene: Humor og besk ironi. Noen dyp poet er han dog ikke (hans spasertur ut i engelsk tekst, «Curly», bar dessuten ynkelig få frukter). Men det gir han seg da heller ikke ut for å være. Unit Five er et pop-band. Et utmerket pop-band, sågar. «Under Stjerna» viser at de har modnet. Det er deres første gode album. (Unit Five: «Under Stjerna»)

Over til Bergen. Og vi finner Gjennomslag. Gruppa som smelte til med den sensasjonelt gode debut-LP'en «Klare linjer». Nå er de allerede her med oppfølgeren, «Dyr i drift». De har bygd ut og renset lydbildet siden sist. Det spilles bokstavelig talt på flere strenger (bl.a. cello og celeste). Men hovedinntrykket er som sist, kjappe, tette gitar-dominerte pop-låter som har brutalt fraspark.

Gitarist, komponist og vokalist Svein Hovland er en mester til å bruke gitaren i hele lydbildets dybde og bredde. Det klinger og skramler fra vegg til tak til gulv, skjenende toner, rappe rytme-tripp (som kan dempes ned til virkningsfull «skumling») og ikke minst, gigantisk hamrende utblåsninger som driver jernpåler i fjellet. Alt sammenført til et fascinerende hele der nye klanger og nye detaljer uopphørlig bryter overflaten.

Så kunne lydbildet lett bli overlesset. Men så er ikke skjedd. Det skyldes at man hele tiden blåser luft inn, skaper åpne, tomme rom der Hovlands tynne, desperate stemme får ri på et klagende ekko. De omkringliggende instrumentene (hovedsakelig gitarer, som nevnt) triller og slår som mot marmor.

Selve grunnkompet (Trond Steinum på bass og Øyvind Larsen på trommer) er særdeles effektivt. Ingen maleriske spaserturer ut på siden, ingen affekterte påfunn. Man holder seg til «the basics», tungt, hardt og konsist. Trommene svir som piskeslag rundt bassens rytmiske støt og ruller. En solid, pålitelig grunnmur som gir Hovland all verdens frihet. Det er bare å fleske til, holdt jeg på å si.

Tekstene er som sist intenst engasjerte i det menneskelige, desperate rop fra et sjelelig isøde, og emner som stoffmisbruk, nostalgisk virkelighetsflukt, hyklerske, gode prester og redselen for å vokse inn i et stivnet mønster er inkorporert. Hovlands visjoner er formet som skrik fra en synkende verden, et virvlende mareritt som brenner hjernen opp mens tiden løper og avgrunnen åpner seg. Litt klossete formulert, tør en vel si, men avgjort sterkt nok til at det gjør inntrykk.

Så kommer spørsmålet. Har Gjennomslag innfridd de forventninger som «Klare linjer» skapte? Langt på vei har de nok. «Dyr i drift» kullkaster meg ikke på samme måte. Platen mangler debut-LP'ens utrolige gjennomslagskraft, og den mangler melodiene. Nettopp på det melodiske området er «Dyr i drift» ujevn. Det skal på død og liv skje for meget i én og samme låt. Likevel. LP'en går i mål uten alvorlige sprekker i rustningen.

Gruppas pågående, fandenivoldske driv og Hovlands regnskyll av gitarklanger, deres uvilje mot å vike en tomme, det er nok til å overbevise meg om at Gjennomslag i øyeblikket tilhører en liten og eksklusiv elite av norske rockeband. (Gjennomslag: «Dyr i drift»)

(Det Nye, 28. desember 1981)

November

Etterpåklok:

Japans siste studio-LP. Et komplisert, men usedvanlig vellykket teamwork, utført med David Sylvian som arbeidsleder, Richard Barbieri som programmerer og elektronisk ingeniør - og bygget rundt Mick Karns syngende bass-linjer og Steve Jansens dansende trommer. Albumet er et Vesten møter Østen, Fascinasjonen så estetisk fanget i coverfotoet. Klangfarvene, rytmene, Sylvians melankolske stemme og vakkert formulerte tekster skaper dette ekstra som gjør albumet så uimotståelig. Sammen med live-albumet “Oil On Canvas” bør det være en selvfølgelig del av enhver anstendig platesamling. Stjerne-karakteren er satt i 2025.

Adam And The Ants: “Prince Charming” (CBS) ****

Neil Young & Crazy Horse : “re-ac-tor” (Reprise) *****

Ozzy Osbourne: “Diary Of A Madman” (Jet) *****

Pink Floyd: “A Collection Of Great Dance Songs” (Harvest) ***

Sviskekompott

Jeg skulle gjerne ha visst hvilken person som har klekket ut dette samle-albumet, og hvilke kryptiske tanker som ligger bak utvalget. Det er ingen «Greatest Hits». Klokken begynner å gå først i 1971, lenge etter at Floyd hadde gjort unna sin slager-periode; den eneste hit vi får er «Another Brick In The Wall, Part 2». Det er ingen «Best Of». De beste låtene hadde det likevel ikke blitt plass til på én LP. Ikke er det en samling danse-låter heller; du må være temmelig «utspæisa» og kosmisk for å oppsøke dansegulvet når «Shine On You Crazy Diamond» og i særdeleshet «Wish You Were Here» flommer ut av høyttalerne.

Om ikke annet, må han som ga LP'en tittel, ha utpreget humoristisk sans! Er det da noen sammenheng mellom de seks låtene? Jeg finner ingen. Vi får én fra «Meddle» («One Of These Days»), én fra «Dark Side Of The Moon» («Money»), to fra «Wish You Were Here», én fra «Animals» («Sheep») og én fra «The Wall». Men er det ikke noe nytt her, noe som ikke har sett dagens (eller offentlighetens) lys tidligere? Jo, vent nå! «Money» er blitt spilt inn om igjen i 1981! Aha, endelig, sier du. Men slapp av. Pink Floyd har valgt å planke originalversjonen note for note, du hører nesten ikke forskjell. Ser du, hver eneste detalj stemmer. Det er som om gruppa roper mot deg at denne LP'en er totalt poengløs.

Jeg undres på om ikke nøkkelen er å finne helt på slutten av LP'ens aller siste kutt, «Another Brick In The Wall». En rasende far brøler mot sin lille pode (vi befinner oss ved middagsbordet): «If you don't eat your meat, you can't have any pudding!» Eller fornorsket: Hvis du ikke spiser middagsmaten din, får du heller ingen dessert!

Middagsmaten, i dette tilfelle Pink Floyds tungt fordøyelige tematiske plater, har millioner slukt med glupende appetitt siden 1973. «A Collection Of Great Dance Songs» er desserten. Populære kutt fra de kjente platene trukket ut av sin tematiske sammenheng så de kan gli lett og ugreit ned.

At desserten ble gjort såpass bisarr – og jeg hadde nær sagt usmakelig – skyldes at Pink Floyds plater nok blir konsumert av millioner, men neppe satt pris på på riktig måte. Platene har endt i heiser og på supermarkeder, som bakgrunnsmusikk for TV-filmer og festlige sammenkomster.

Muligens føler Roger Waters at han i mer enn ti år har stanget hodet (og sjela) i veggen. Så er dette samle-albumet hans resignasjon og fleipete hevn: Værsgo' folkens, dere får det som dere vil!

«A Collection Of Great Dance Songs» er Pink Floyd slik de fleste av deres fans ønsker og husker dem. Og det er Pink Floyd slik Pink Floyd ikke et øyeblikk ser seg selv. Den definitive fleip? Et utslag av selvødeleggende kynisme?

Eller – skrekk og gru – tar jeg feil? Har gruppa virkelig henfalt til å servere verden sviskekompott på or’ntlig? Pardansen går på stramme barduner. Og LP'en er så hørverdig at jeg får lyst til å kjøre heis.

(Det Nye, 26. januar 1982)

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Architecture & Morality” (DinDisc) ****

Rod Stewart: “Tonight I’m Yours” (Warner Bros) ****

The Stranglers: “La Folie” (Liberty) ***

Etterpåklok:

Jeg sa mye riktig og klokt i Det Nye-anmeldelsen for 43 år siden. Det eneste som manglet var tid. Platen var for fersk. Det jeg ikke så var hvor verdifull den skulle vise seg å være, hvor profetisk, hvor tidløs. “The Visitors” er for meg høydepunktet i ABBAs skaperverk, og det er suverent det av gruppens album som jeg har spilt mest. Det betyr fortsatt mye for meg. Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av en kassett med håndskrevet informasjon, så i Det Nye heter platen konsekvent “The Visitor”, det så slik ut på kassetten. Jeg har rettet det opp nå. Og her er hva jeg vil gi den i dag:

******

Fra Det Nye:

“The Visitors” - ABBAs farvel?

Hvilket paradoks. «The Visitors» er den første ABBA-plate som ikke har noe melodisk overskudd; den er tilnærmet gold, dyster og musikalsk på grensen mot det anonyme. Men samtidig. «The Visitors» er den første ABBA-plate som formidler sanne, såre følelser, og som følgelig griper lytteren. Man får et ambivalent forhold til tingesten. Det er popmusikk som ikke riktig orker å reise seg, men som i samme åndedrag gjør sin egen avmektighet til et hovedtema. Svakheten vendes på forunderlig vis til styrke. Med «The Visitors» kaster ABBA glamour-maskene. Fire høyst levende og normale mennesker åpenbarer seg.

Hva savnes sånn rent umiddelbart når LP'ens ni melodier stryker deg forbi? Jeg nevnte overskuddet innledningsvis. Det er en sliten komponist-duo (Benny Andersson & Björn Ulvaeus) som har jobbet sammen om «The Visitors». Ikke bare fysisk, men også mentalt slitne. Hvorfor det er slik kan man gjette seg til. Vi kjenner til ABBA-klanens interne problemer. To glansfulle ekteskap ble to opprivende skilsmisser. Vi vet også at livet på underholdningsbransjens topp krever sin pris. ABBA har vært der oppe i mer enn sju år. Presset øker med årene. Publikum krever. Platebransjen krever. Artistene krever av seg selv. Alle krever de mer, mer.

En eller annen gang kommer det tidspunkt da den som skal skape når et vakuum. Den bevisste artist vil kanskje lete etter en mening med det han foretar seg, med det liv han lever. Den ubevisste artist merker kanskje bare at inspirasjonen begynner å forlate ham. I alle tilfelle, hvert år koster mer, hvert produkt bringer ham nærmere det alle show-biz-stjerner frykter: sammenbruddet, slutten på publikums gunst, slutten på gleden ved det å skape. Er det dette ABBA signaliserer i «Soldiers»: «Tell me what I hear / in the distance / but drawing near / is it only / a storm approaching»?

ABBA har opplevd alt andre pop-grupper kun tør drømme om. Ved siden av The Beatles er det bare ABBA som har klart å dominere popmarkedet i såpass mange år her i Europa (nå snakker jeg om grupper, og altså ikke om enkeltartister som Elvis). Men i motsetning til The Beatles har ikke ABBA hatt muligheten til å utvikle seg i dybde og bredde. Det er intet grensesprengende i deres musikk; de har hele tiden holdt seg trygt innenfor de grenser de selv streket opp fra starten. Veien fra «Waterloo» til «The Visitors» er langt kortere enn sju–åtte år skulle tilsi.

ABBA er blitt flinkere, mer sofistikerte, men ikke mer. Til sammenlikning kan nevnes at The Beatles gikk fra «She Loves You» til «Strawberry Fields Forever» på tre–fire år. Men så ville (og var) The Beatles noe mer enn underholdning. ABBA har nøyd seg med å være ørefyll for folk i alle aldre. De har vært nødt til det; ABBA-markedet ønsker ikke eksperimenter, men stabilitet. Gruppa forsøker ennå å tilfredsstille massene, men det koster, for de tilfredsstiller neppe seg selv.

Hvor ble de første årenes sprudlende entusiasme av? Hvor er gleden ved å glede? Hvor er de snertne, kjappe pop-låtene med de fyndige refrenger? «The Visitors» gir ikke svarene, men den stiller de samme spørsmålene. Dagens ABBA har øyensynlig vokst fra det ABBA vi (og de) kjente. Hva blir resultatet? Jo, sørge-pop.

«The Visitors» har ingrediensene vi kjenner. Den fyldige, yre, trolske veggen av lyd, Bennys klingende tangenter, jentenes halvt kattejamrende, halvt engleaktige harmonier. Men de jubler ikke, de gledes ikke. De sørger. Atmosfæren på LP'en er tungsinn med tilhørende nøkkelord som depresjoner, melankoli, vemod, bittersøt tristesse, nostalgi og endog illevarslende, truende uhygge. Musikken er ikke spesielt variert, selv om bl.a. ett kutt låter som et utdrag fra et synge (sørge)-spill («I Let The Music Speak») og ett kutt er lagt på et diskret, neddempet komp av Bennys tangenter (illuderende fullt symfoniorkester), et tikkende ur og intet annet («Like An Angel Passing Through My Room»).

Hovedsakelig får vi imidlertid typisk ABBA-bakvegg i lyd og stemmer over en bastant disco-beat. Det som eventuelt måtte smake av nyhet, er den beatleske melodilinjen i tittelkuttet, en melodilinje som vris slik George Harrison gjorde på «Blue Jay Way» (og dels «Love You To»), hvilket gir en dyster, østerlandsk effekt.

Men de store ABBA-sangene savnes, som nevnt. Her er intet som ved første ørekast skrur seg lystig inn i bevisstheten. Der gruppa forsøker å treffe det taktfaste, glade pop-giret (f.eks. «Head Over Heels») oppnår de bare halvhjertet å likne på sitt gamle jeg. Kompet blir mekanisk, stivt, atmosfæren gledesløs og tom.

Det som retter opp inntrykket, er tekstene. Og her er vi ved platens overraskelse. Andersson/Ulvaeus har for første gang klart å feste visjoner til papiret som virker oppriktige, ekte. Og det de sier, får på en forunderlig måte musikken til å bli sterkere. Tekstene forklarer og beliver musikkens resignerte melankoli. I det ytre dreier det seg stort sett om kjærlighetssanger, de fleste med sår oppbruddstemning.

Tekstene virker imidlertid på to plan, begge like effektive. For det første gjør de ABBAs følelsesliv tilgjengelig på en avgjort betagende måte. For det annet brukes kjærligheten som metafor for gruppas forhold til den fornøyelseskarusellen de har rast rundt på i sju–åtte år, herunder opptatt kunstnerisk krise, livslede og en blanding av håp om og frykt for snarlig sammenbrudd.

Selv et såpass gammeldags ABBA-kutt som «When All Is Said And Done» vekker interesse fordi teksten forklarer musikkens tilgjorte opprømthet – oppbrudd og resignasjon er hovedtemaet, fra åpningen: «Here's to us / one more toast / and then we'll pay the bill» til slutten: «There's no hurry anymore / when all is said and done».

Nostalgi, bilder som dirrende vinter-måneskinn og høst, og regelrette skrekkvisjoner dukker stadig opp i tekstene. Så dette er ABBA-klanens virkelighet! Direkte grufullt blir det i tittelkuttets «horror»-historie der hovedpersonen befinner seg i total ensomhet omgitt av sine kjære, jordiske ting, ting som ikke kan hjelpe ham nå som ukjente fremtoninger der ute i nattemørket banker på hans dør, prøver dørvrideren og vil inn:

«Disse vegger har vært vitne til all ydmykelsens kvaler / og sett frihets-håpet gløde i blussende ansikter / og nå er de her for å ta meg / for å knekke meg / og likevel er det ikke uventet / jeg har ventet disse besøkende / hjelp meg – jeg bryter sammen / min verden raser rundt meg / jeg blir gal / der finnes ingen utvei nå / jeg bryter sammen».

Ingen vakker visjon, hva? Er det ABBAs fall vi her får et forvarsel om?

Når optimismen en sjelden gang toner fram på platen, får den mer form av bønn enn tro. Det skjer i «I Let The Music Speak», der det å skape musikk beskrives som den eneste flukt fra nåtidens grimhet:

«Where my mind is / like an open window / where the high and healing winds blow / from my shallow sleep / the sounds awake me / I let them take me».

Er det det desperate siste håp om å gjenfinne noe ugjenkallelig tapt? Det samme som dukker opp i «Slipping Through My Fingers»:

«Slipping through my fingers / all the time / I try to capture / every minute / the feeling in it / slipping through my fingers / all the time».

«Sometimes I wish that I could freeze the picture / and save it from the funny tricks of time».

«The Visitors» fremstår, som man kanskje forstår, som et smertefullt farvel til det ABBA vi kjente. Det ukompliserte, glade ABBA som leverte jukebox-klassikere på løpende bånd. Det vellykkede ABBA som var kjærlighetens (ekteskapelige) enhet.

Er det erkjennelsen av dette som får dem til å avslutte LP'en med «Like An Angel Passing Through My Room», som inneholder følgende strofer:

«Love was one prolonged goodbye / and it all comes back to me tonight / in the gloom / like an angel passing through my room»?

Min konklusjon blir dog at «The Visitors» ikke leverer varene. Du får ikke hva ABBA har fått deg til å forvente: umiddelbar, uovertruffen, upretensiøs pop. I stedet får du medaljens bakside midt i fleisen. Alle frustrasjonene, all smerten, slitet. ABBAs første seriøse plate.

Følelsen er at de ikke har musikken som kan passe visjonene. Gruppa er fanget i sitt eget spill. De trange rammer som ingen ønsker at de skal trå utenfor. ABBA hadde oppskriften til suksess, og de fulgte den. Det ga formidabel uttelling.

Nå sitter de der og må redefinere begrepet suksess. Å nå toppen krever som oftest at du mer og mer må forsake deg selv. Den ytre suksess blir den indre fiasko. Man ser sannheten i Dylans tilsynelatende paradoksale, absurde strofer fra 1965:

«There's no success like failure / and failure's no success at all».

Å søke lykken i underholdningsbransjen er dumdristig om man er et tenkende menneske, hvilket Andersson/Ulvaeus er. En eller annen gang resulterer det i en plate som «The Visitors».

Og som det den er, er LP'en sterk nok til at jeg vil berømme ABBA, om ikke med stjerner så i hvert fall med oppriktig medfølelse og beundring.

(Det Nye, 5. januar 1982)

Gary Holton And Casino Steel: “Gary Holton And Casino Steel” (Polydor) ****

Ut av intet kom denne duoens ukontrollerte utblåsning, og Norge var i svime. Rig-rock kaller de musikken sin; cowboy-rock for oljearbeidere. Om de har nådd Frigg-feltet ennå vites ikke, men fastlandet er så desidert erobret.

Trofaste DET NYE-lesere kjente vel allerede til dem før gjennombruddet. To av LP'ens låter har nemlig vært å finne på de to DET NYE-kassettene «Rock'n'Disco» («Goodnight Irene») og «Hett, fett & svett» («Ruby (Don't Take Your Love To Town)»).

LP'en er med andre ord blitt unnfanget over et forholdsvis langt tidsrom. Hvilket også kan høres. Det helhetlige «sound» mangler. Man føres fra Mott The Hoople-liknende ballader som «Gary's Song» via overreagerte rockere som «Runaway» (en av de svakeste versjoner jeg har hørt av denne Del Shannon-klassikeren) til den egentlige rig-rocks brottsjøer av stil-blandinger (fresende, sugende el-gitarer og lystig plirende steel-gitar).

Sistnevnte kategori er utvilsomt det som selger denne LP'en; meget velfortjent, må jeg si.

Mine favoritt-kutt: «Ruby», «Thinking Of You», «Goodnight Irene» og den fine country-balladen «Almost Persuaded».

Mer skryt: LP'ens feite lyd er ganske uimotståelig, og det er helt utrolig at de har fått til dette i et norsk studio (Nidaros, Trondheim). Videre har Gary Holton en fin-fin stemme til dette materialet, trang og hes med utpreget egenart. Og jeg liker de flisete, blodskutte gitarveggene som liksom suger deg inn i låtene (Geir Waade, går jeg ut ifra?).

Det negative er at for mange av kuttene er rent ut sagt ordinære (hvilket er spesielt svakt når platen er såpass kortspilt). Dessuten synes jeg ikke man har klart å bruke Trondheims symfonikere på noen overbevisende måte; de går stort sett bare i veien med sin søtlige iver.

Alt i alt får vi dog hilse LP'en velkommen. Den lyser opp i den norske rock-flora. Og som første spadetak duger den. Neste porsjon rig-rock imøteser jeg med forventning.

(Det Nye, 2. februar 1982)

Ringo Starr: “Stop And Smell The Roses” (Boardwalk) *

George Jones: “Still The Same Ole Me” (Epic) *****

Etterpåklok:

Oppfølgeren til absolutt perfekte “I Am What I Am”. Ikke like jevn, men i samme landskap. Lekker produksjon, akkompagnementet er pur fløyel, det beste underlag for det vidunderlige instrumentet som er (eller egentlig, dessverre, var) George Jones’ stemme. Han malte følelser med den, han lekte med ord og gråt med skjebner, og ingen macho-mann falt mer overbevisende sammen over sin øl og sine minner i sitt ensomme fengsel, den lokale honky tonk baren med jukeboxen i hjørnet, skarpt ladet med hjertesorg. Herlig sammenfattet i albumets beste låt, “Still Doin’ Time”: “I've been living in hell with a bar for a cell …”

Stjernekarakteren er satt i 2025.

Etterpåklok:

Jeg er i overkant generøs i denne omtalen. Det skyldtes nok aller mest at jeg syntes coveret var tøft. Jeg ville like albumet. Men “Renegade” er nok mer bråk enn eleganse, og ble vel omtrent ikke spilt etter at vi sjanglet inn i 1982.

Desember

The Teardrop Explodes: “Wilder” (Mercury) ****

Tra-la-la i fargebad. Ba-pa-pa til lystige blåsere og plirende erstatningssitarer. Johooo! De psykedeliske 60-årene har omsider fått godkjent stempel. Julian Cope og hans eksploderende tåre fôrer øregangene med fantasifostre … og lokker oss ut på en bevissthetsekspedisjon.

Om enn tekstene er av den golde, konfliktfylte genren — stikkord: følelsesliv i en hård, moderne verden - senker musikken deg ned i et fargebad. Noe er veldig kommersielt, her lever gruppa opp til de mange single-slagere de har avfyrt det siste året. Noe er småsprøtt uten å gå for langt utenfor de faste melodilinjer. Og noe er nesten infantilt, av samme klasse som 60-årenes kaste-seg-på-den-psykedeliske-vogna-med-null-talent-genren (befolket av vamle grupper som Lemon Pipers og Strawberry Alarmclock(!)).

I det store og det hele finner dog Julian veien, det svaler og det pirrer, bølgende i snedige effekter og hans selvmedlidende stemme. Veldig ofte kan musikken minne om en småpsykedelisk versjon av The Jam (vel å merke fra perioden før Jam henga seg til soul/funkens snatrende blåsere og løpske rytmikk).

Jeg kjedet meg. Det må innrømmes, for det er langt mellom de virkelig gode melodiene, du vet, slikt som forblir i bevisstheten. Men gruppa er habil nok, så jeg våger fire stjerner.

(Den Nye, 4. mai 1982)

1981 - Plateomtalene

Elvis Costello: “Trust” (F-Beat) ******

The Boomtown Rats: “Mondo Bongo” (Mercury) ***

Television Personalities: “… And Don’t The Kids Just Love It” (Rough Trade) *****

Februar

Phil Collins: “Face Value” (Atlantic) ****(*)

Brian Eno - David Byrne: “My Life In The Bush Of Ghosts” (Polydor) ***

Stray Cats: “Stray Cats” (Arista) *****

Saturday Cowboys: “We Like To Watch” (New Noise) ******

The Pussycats: “psst! mrrr …” (Mai) ******

Rush: “Moving Pictures” (Mercury) ***(*)

Iron Maiden: “Killers” (EMI) ***

Mars

The Stranglers: “The Gospel According To The Men In Black” (Liberty) **

The Who: “Face Dances” (Polydor) ****

Carl Wilson: “Carl Wilson” (Caribou) **(*)

Garland Jeffreys: “Escape Artist” (Epic) *****

Joe Walsh: “There Goes The Neighborhood” (Asylum) ****(*)

April

Gjennomslag: “Klare linjer” (Hetvinyl/Polygram) ******

Front Page: “Qualified” (Rose Music/Intersound) ***

Grateful Dead: “Reckoning” (Arista) **

The Cure: “Faith” (Fiction) *****

Public Image Ltd: “The Flowers Of Romance” (Virgin) ****

Dave Edmunds: “Twangin …” (Swan Song) *****

David Lindley: “El Rayo-X” (Asylum) *****

Finn Kalvik: “Natt og dag” (Polar) ****

Stavangerensemblet: “ska det ver …. så ska det ver!” (Mai) ******

Scars: “Author! Author!” (PRE) *****

Gang Of Four: “Solid Gold” (EMI) ***

Mai

Tom Petty And The Heartbreakers: “Hard Promises” (Backstreet/MCA) ******

Kraftwerk: “Computer World” (EMI) *****

Grace Jones: “Nightclubbing” (Island) ****

Squeeze: “East Side Story” (A&M) *****

Frank Zappa: “Tinseltown Rebellion” (CBS) ***

The Moody Blues: “Long Distance Voyager” (Threshold) **

Psychedelic Furs: “Talk Talk Talk” (CBS) **

Doll By Doll: “Doll By Doll” (Magnet) *****

Jannicke: “Min stil” (Talent) ****

The Aller Værste!: “Disniland i de tusen hjem” (Den Gode Hensikt) ******

Kjøtt: “Op.” (Mai) ******

The Undertones: “Positive Touch” (Arpeck) ******

Juni

The Cut: “Shadow Talks” (Sensible Sound") *****

De Press: “Block To Block” (Siberia) ******

George Harrison: “Somewhere In England” (Dark Horse) ***

Siouxsie And The Banshees: “juju” (Polydor) ****

Motörhead: “No Sleep ‘til Hammersmith” (Bronze) *****

Joe Jackson: “Joe Jackson’s Jumpin’ Jive” (A&M) ***(*)

The Beat: “Wha’ppen” (Go Feet) *****

Juli

Ramones: “Pleasant Dreams” (Sire) ***

Stevie Nicks: “Bella Donna” (WEA) ****(*)

Electric Light Orhestra: “Time” (Jet) ****

Rickie Lee Jones: “Pirates” (Warner Bros) ******

August

The Pretenders: “Pretenders II” (Real) ****

Bob Dylan: “Shot Of Love” (CBS) ******

Dylans nye - et eksplosivt blinkskudd!

The Rolling Stones: “Tattoo You” (Rolling Stones) ****

Stones tatoverer deg med gull og tull

The Kinks: “Give The People What They Want” (Arista) ****(*)

Ian Hunter: “Shot back n’ sides” (Chrysalis) **(*)

September

Joan Armatrading: “Walk Under Ladders” (A&M) *****

Meat Loaf: “Dead Ringer” (Epic) **

Endeløs støy i selskapsantrekk

Gary Numan: “Dance” (Beggars Banquet) **

Ultravox: “Rage In Eden” (Chrysalis) *****

Disco-beat i katedralen

Øystein Sunde: “Barkebille Boogie” (Philips) ****

Lava: “Cruisin’” (Polydor) ****

Genesis: “abacab” (Charisma) ****

Genesis går «nye» veier

Frank Zappa: “You Are What You Is” (CBS) ***

The Residents: “Mark Of The Mole” (Ralph) ******

Tuxedomoon: “Desire” (PRE) ******

Tom Waits: “Bounced Checks” (Asylum) *****

Oktober