1973 – PLATEANMELDEREN SOM TØFFET SEG, OG DA KONG OLAV TOK TRIKKEN

Muligens pauserommet på Musikkhuset. Ser ut som overtrekk til hørelurer i posen på veggen. Slikt hadde man på den tiden. Og paraply. Bildet er antagelig tatt noen minutter før jeg ble journalist. Jeg er som man ser, allerede begynt å tøffe meg. (Foto: Eirik Hauge)

JANUAR – DAMEN I ANGORAGENSEREN

Når man jobber i platebutikk, kommer man tett på nyhetene. Er platebutikken skikkelig kul også, så åpner det seg porter mot det ukjente, porten het den gang "Amerika-import", og jeg jobbet på Musikkhuset. Kjell var gralens vokter. Han satt med katalogene og siste Billboard inne på pauserommet og bestilte. Titler som ikke var ventet inn gjennom de vanlige kanalene, de norske plateselskapene.

Jeg oppdaget at alle de amerikanske Stones-LP'ne fortsatt var lagervare i USA, og merket av hele London-rekken. Kjell bestilte. Snart hadde vi den flotteste Stones-avdelingen i hele Norge, vil jeg tro. Alle de spennende 60-talls-titlene med andre cover, andre titler og helt annerledes spilleopplevelser. Det var evigheter siden disse eldgamle platene opprinnelig kom ut. Evigheter? Amerikanske "Aftermath" var knapt 7 år gammel. Ikke eldre enn 2018 er i dag. Vi tok inn de to "Hot Rocks"-samlingene også. Julekveld!

Goodies på Musikkhuset. To av godbitene som jeg fikk Kjell til å bestille fra Amerika-import-listen.

Stones rulet for en stund i Harald Hårfagrest gate 12C, 6. etasje. Naboene var nok ikke så glade for det. Den kjempegamle damen i angoragenser og litt for mye parfyme var ofte på døren min, ikke direkte uvennlig, det var ikke det, men om jeg kunne dempe musikken litt. Hun sto der med den spisse BH’en under genseren. Hun var nok ikke så eldgammel som jeg ville ha det til. Det var meg som var ung. Og muligens naiv. Den gamle damen ringte aldri på når samboeren min var hjemme, så hun må på en eller annen måte hatt kontroll på senvaktene på Peppes.

Her bød livet seg frem, og jeg oppdaget det ikke. Beskyttet som jeg var av den tids instinktive rubrisering etter holdbarhet- og best-før-prinsippene, forfektet med stor gjennombruddskraft i The Whos «My Generation». 30 var grensen. Fortsatt. 40 var utgått og avskiltet. Deretter inntraff mørket og ugletilværelsen.

Damen i angoragenseren. At jeg kunne være så blind.

FEBRUAR – HERMANSEN BANKER I RØRENE

En plate som passet meg perfekt. Jeg elsket skumle tegneserier.

Husker da «Billion Dollar Babies» kom på Musikkhuset. Vi forventet storsalg og stablet en tjukk bunke i utstillingshyllen på veggen. Jeg var svak for skrekkfilmer (elsket dem) og skrekk-tegneserier som Skrekkmagasinet, En lommegrøsser fra Williams og danske GRU (med Fætter Madikke), som jeg av merkelige grunner hadde veldig mange av. Ergo leverte jo Alice akkurat det riktige brenslet til fantasihodet mitt - med nøkkelkuttene "I Love The Dead" og "Unfinished Sweet". Hva var vel Marx, Lenin og Mao mot det?

Favorittlektyre i 1973-74, Gru (dansk) og lommegrøsserne fra Williams.

Albumet ble grundig og svært høyt spilt hver kveld i Harald Hårfagrest gate 12 C, 6. etasje. Den geskjeftige ordenspoliti-mannen i D-oppgangen banket heftig og rasende i sentralfyr-rørene med noe hardt, for å skremme både meg og Alice. Det funket selvfølgelig dårlig, da Alice ikke hadde noe problem med å overdøve den lyden. Denne virkelighetens versjon av Wesenlunds Hermansen-figur i «Hurra for Andersens!», kunne finne på å dukke opp utenfor. En gang så jeg at han sto på kne og forsøkte å titte inn gjennom brevluken. Han ringte på også. Men det var min dør. Jeg valgte selv hvem jeg ønsket å åpne for. Han var ikke en av dem.

Mannens mest irriterende stunts kom gjerne ut på natten. Ordenspolitiet i Harald Hårfagres gate 12 D sov nemlig aldri. Og han var særlig opptatt av husordensreglenes strenge påbud om ro etter klokken 23.00. I henhold til hans særlige instrukser innebefattet dette oppvask, dusjing og toalettspyling. Disse handlingene forårsaket susing i blokkens rør, og det skulle man slett ikke ha noe av. Da det var vanskelig å avgjøre hvem som brøt reglene, valgte ordenspolitiet å banke i rørene (igjen), hardt og iltert, hvis han syntes han hadde hørt en lyd, og gjerne klokken 03.00 om natten. Hvilket vekket fire oppganger, og sånn ca 90 husstander. Det var fart i virkelighetens Hermanser.

Han lusket også rundt i oppgangene og lyttet i brevsprekker etter eventuelle brudd på ordensreglene. Han sov aldri, og hadde sorte ringer rundt øynene. Han var oppsatt med kone (ung) og barn (lite) også. Jeg tror ikke de hadde det så lett.

Rolv Wesenlund som Hermansen i “Hurra for Andersens!”. Den virkelige Hermansen terroriserte Harald Hårfagres gate 12. Praktfulle Elsa lystad sitter nærmest Rolv.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1973, i kronologisk rekkefølge. Klikk på link under:

MARS – KNOKKELFOTBALL PÅ ULLERN GRAVLUND

Sjekk hvordan klassikerne bare haglet i 1973! Det må være LP-platens kronår. Jeg var umåtelig heldig som akkurat da fikk jobb som musikkjournalist i Arbeiderbladet. Fra diskenspringer på Musikkhuset til jypling med rett til å hente gratisplater hos plateselskapene SWOSJ på dagen! Jeg bar og bar. Inn i heisen og hele veien opp til sjette etasje i Harald Hårfagres gate 12C. Nede i gaten sto min Fiat 600 og ventet på nye oppdrag. Jeg hadde rikelig med plass til flere plater i baksetet.

Nå var ikke luksusen så overveldende. Jeg tjente jo svært lite på de korte plateanmeldelsene som Arbeiderbladet skulle ha. Så akkurat denne våren valgte jeg riktignok å si opp hos Musikkhuset, men jeg turte ikke seile min egen sjø. Jeg tok jobb på Ullern Gravlund. Stelle graver. Plante. Og fylle graver når traktoren hadde gjort sitt. Lærte å kjøre traktor også, og å rygge med henger. Og å slå av motoren og vente akkurat passe langt unna under begravelsen, så ikke de sørgende følte at de måtte skynde seg. Jeg tenkte selvfølgelig tanken, men lave avstandssukk er lov.

Man lærer mye rart i livet som man ikke ventet. Men det er kjekt å vite. Det kunne hende at jeg sparket til en knokkel. En gang til og med deler av en hodeskalle. Slikt kunne dukke opp når det ble gravet nye graver, og abonnementet til den henfarne var utløpt. Jeg forsvarte meg med at det jo var slik fotballen ble oppfunnet.

APRIL – DA JEG SLAPP DOBØTTEN

Påske på Øyenkilen. Tre par, Eirik og Torill, min kjæreste og jeg og ikke minst Piggvar (kjent fra min bitre konfrontasjon med virkeligheten og sjalusiens grønne spøkelse i november 1970 og en dramatisk biltur fra Oslo til Bærum i november 1971) og hans flamme. Vi kjørte ikke Fiat, da denne som kjent knapt nok har plass til fire personer og en brevmappe, så det gikk i NSB. Ikke lange turen til Fredrikstad, men lang nok til at det måtte nytes medbragt langpils og røkes ettertrykkelig. Det eksisterer fotografier fra ekspedisjonen, og jeg ser ut til å ha trøbbel – forhåpentligvis forbigående – med en tresko.

Toget til Fredrikstad. En tresko i hånden er bedre enn ti øl på taket. (Disse, og de følgende bildene fra Øyenkilen ble tatt av Eirik Hauge.)

Denne påsken var langfredag særlig hellig i Østfold, og vi måtte bruke tid og penger på drosje for å finne en bensinstasjon som slapp inn utenbyskunder med behov for tobakk. Jeg kjøpte en pose ballonger med lyd – antagelig noe stasjonen hadde blinket ut for 17. mai, og hevnet meg både på drosjesjåfør og Øyenkilen og omegn generelt med den iltre ballongfløyten som vel egentlig lød som døende stokkand i solnedgang.

Jeg var godt fornøyd og ga ikke driks.

Langfredag på Øyenkilen og omegn.

Det eksisterer også fotografier av meg fra Fredrikstad sentrum, utenfor en kiosk, hvor jeg lurer på om de har «En lommegrøsser fra Williams». Vi lurte ofte på det, Eirik og jeg, i den perioden. Jeg mener de hadde. De små heftene egnet seg særlig godt til opplesning (av høydepunkter), kveldstid, med øl som reisefølge. Jeg tror bladet vi hygget oss med den påsken inneholdt historien kalt «Mutantene».

Hm. Lurer på om de har noen gode lommegrøssere her …

Da det var ganske kjølig, fyrte vi en god del i ovn og peis. Kjelleren var rik på ved og (gammel) hermetikk, og da jeg både var en doven slask og ikke duget som selskapets kokk, falt de mindre attraktive oppgavene til meg. Som oppvask (som jeg forsøkte å skulke unna ved å vise til en rift i pekefingeren – som kunne anes under skarp belysning), henting av ved (som jeg merkelig nok både likte og mente at jeg mestret) og tømming av utedo, en tomanns-utfordring, som brått ble énmanns da jeg, overmannet av brekningsfornemmelser, slapp hanken, hvorpå en bannende Eirik holdt på å gå i bakken med bøtten over seg. Heldigvis fikk han bare noen skvalp (av den riktig ekle sorten, det må innrømmes), og jeg ble degradert til å grave igjen avføringsgropen etter at Eirik med nød og neppe hadde fått tømt bøtten. Han gikk til dusjen, mens jeg måtte stå og kaste jord over noe ubeskrivelig som luktet så sterkt at de måtte merke det på Jupiter.

Ikke så god til å hente ved som jeg trodde.

Ellers var det en fin påske, med enkelte dramatiske opptrinn, som da Piggvars helt ferske kjæreste knep ham i en eller annen løgn, hvorpå han vekket oss alle i full drama-queen-modus og gråtende skulle ha oss til å bekrefte at han var verdens mest trofaste mann. Jeg stirret på opptrinnet med åpen munn. Jeg ga ham ingen støtte. Minnene fra november 1970 var våknet. Mannen som tilbød meg et glass appelsinjuice fra min ex-kjærestes kjøleskap, der sto han og gråt krokodilletårene sine.

Alle har sine gode og dårlige sider. Og det skal Piggvar ha at han kunne være vanvittig morsom. Jeg glemmer aldri hans ubetalelige skillingsvise – sunget på nordnorsk dialekt, sort of.

Jeg kommer hjem til deg, kjære mor,

Mor, jeg kommer hjem

Jeg er lei av livet her nord.

Mor, jeg kommer hjem

Far han er i jorden nu

Alt er kaldt og stille

Jeg kommer hjem til deg, kjære mor

Mor, her kommer din lille

Den går både i dur og moll, og bryter kledelig ut i fortvilet jodlefalsett i strofen «jeg er lei av livet her nord», øyeblikket kommer brått og effektivt i det sangeren tar fatt på i’en i lei.

Piggvars norske “oversettelse” av “Strawberry Fields Forever” (“Moltemyra for alltid”) ga ikke samme uttelling, Eirik bar nok noe av skylden da hans akkompagnement på (sur) 12-strengs-gitar sjelden traff akkordene som vokalen bokstavelig talt remjet etter. Avantgarde eller rett og slett bare fryktelig. Jeg velger det siste.

Mange lurer på om det finnes flere bilder fra Øyenkilen. Det gjør det.

Dette, for eksempel. Lesestund og påskefred. Og helt riktig kunst på veggene. Obligatorisk fottøy og lyseblå, litt for små sokker. Perfekt.

MAI – FORTSATT MEST Å HENTE BLANT DE DØDE

Ullern Gravlund. Stelte bed. Leverte musikkstoff til Arbeiderbladet. Bodde i egen leilighet på Majorstuen, eller egen og egen, gårdeieren forsøkte stadig å kaste meg ut. Men jeg ga meg ikke. Jeg var medlem av Leieboerforeningen, og Knut Løfsnes hjalp meg.

Så vidt i gang som musikkjournalist for Arbeiderbladet, som jeg kombinerte med å jobbe på gravlunden. Foreløpig var det mest å hente blant de døde. Samtidig slet Arbeiderbladets legendariske hitliste 20-toppen som jeg hadde fulgt med spenning og entusiasme helt siden Beatles-året 1964. Nå dukket den bare sporadisk opp. Gåtefullt.

I mai fikk jeg ansvaret for listene, og da fant jeg flere upubliserte lister i skuffen. Slusken Heyerdahl hadde sluntret unna. Han prioriterte nok sin faste jobb i NRK, Arbeiderbladet var bare noe tidsfordriv (som sikkert ikke var spesielt godt betalt, heller). Dermed visnet 20-toppen, og tok seg lange avbrudd. Nå ble jeg overlatt ansvaret.

17. mai hadde min samboer og jeg vært sammen i nøyaktig et år. Ingen tur på fjorden i år. Vi valgte sentrum. Når man bor på Majorstuen er jo det ganske praktisk. Jeg husker ikke lenger hvor vi var på fest. Man var alltid på fest 17. mai, men tror ikke jeg husker noen av dem.

Jeg fikk som nevnt ansvaret for 20-toppen, og det ble orden i sakene. Men avisens surr hadde gitt VG overtaket. Det var de som trykket den offisielle norske listen nå, ikke Arbeiderbladet. Jeg forsøkte å gjenreise avisens stolthet. Det varte dessverre ikke et fullt år engang.

Alice Cooper toppet min første LP-liste, foran to Beatles. Jeg hadde håpet det skulle være omvendt, men jeg var nådeløst ærlig.

Min første 20-toppen.

JUNI – DA RAGNAROKK VAR SKJEMMET AV DÅRLIGE WATT

Jeg tjente til livets opphold på Ullern Gravlund. Lommerusket fra Arbeiderbladet monnet ikke stort. Guffent også at gårdeieren stadig plaget oss med trusler om utkastelse. Obligasjonsleilighet var ikke optimalt i 1973. Men Leieboerforeningen lot seg ikke pille på nesen.  På kontoret til Per Aavatsmark ble det lagt listige planer. Der hersket fortsatt 50-tallet. I et landskap av veldige papirbunker og dokumenthauger. Alt var i sort/hvitt og det lukter støv, nikotin og røkhoste.

Arbeiderbladet publiserte mine første plateanmeldelser. Pinlig. Jeg led av markeringsbehov og forsøkte å tøffe meg ved å slakte "Aladdin Sane", og det på en helt ubehjelpelig måte. Jeg snakker ikke engang sant. Jeg elsket den LP'n og spilte den kontinuerlig hele sommeren og høsten '73. Hva tenkte jeg på?

Min første sommer som journalist. Arbeiderbladet brukte meg ikke bare på musikk. En av de først stjernen jeg intervjuet var selveste Kjell Hallbing. Hjemme på terassen hans mellom Lysaker og Jar en solblid junidag. Hallbing sjarmerende, og jeg startstruck, selv om jeg nok hadde håpet at han hadde lignet litt mer på westernhelten, eller snarer min forestilling av ham. Hallbing hadde feil øyne, de var litt utstående, og stemmen ikke riktig så malmfull som jeg hadde håpet, ikke beveget han seg påtagelig kattemykt og varsomt heller, dessuten var beltet tomt for revolvere. Men han røkte. Noe skikkelig også.

Hva Hallbing ikke visste var at den unge bustete journalisten forgudet Morgan Kane-bøkene og ventet på hver nye utgivelse med samme sug av andpusten forventning som han i sin tid hadde ventet på de nye Beatles-platene. Jeg leste bøkene opp i én setting. Zwoooop! Ferdig. Overfor Hallbing forsøkte jeg å fremstå som profesjonelt skeptisk. Jeg stilte spørsmål om kvinneundetrykking, kjønnsfacisme og voldsforherligelse - med en slags påtatt forargelse som han selvfølgelig ikke greide å ta alvorlig.

Jeg fortsatte å kjøpe Kane to the bitter end. Hele serien hadde jeg, alle i første opplag. Ikke i mint condiction, riktignok, for jeg hadde forsket meg gjennom hver eneste tittel mangfoldige ganger og notert hvor han hadde vært, hvor mange han hadde drept og hvor mange kvinner han hadde nedlagt (med navn, om mulig). Disse meget viktige opplysningene var sirlig notert på nest siste side, altså på innsiden av permen i hver enkelt bok. Så kunne man lett finne informasjonen når man skulle forske videre.

Men så røk jeg på en lei ekteskapskonflikt, måtte bo hos venner og bekjente inntil jeg fant noe eget. Mens dette pågikk lot min nybakte ex-kone meg oppbevare plater og bøker og slikt i kjelleren sin. En dag, et halvt år eller så senere, kom jeg for å hente alt sammen. Da var pappesken med Morgan Kane borte. "Hvor er Kane-bøkene mine?" "De cowboy-bøkene? Nei, det var da virkelig ikke noe å samle på. De har jeg kastet." sa hun.

Slik ga min ex-kone verdensvitenskapen et fatalt nakkeskudd. Hun hørte ikke hulket, for det var inne i meg. Inne i hele meg.

Jeg hører det faktisk ennå.

Arbeiderbladet 15. juni 1973.

Det var også måneden da man arrangerte det første Ragnarock. Jeg likte ikke festivaler, og minnes ikke arrangementet med glede. Men det kunne jeg jo ikke skrive. Der var redaksjonsgeneral Storeng hard: «Du kan ikke komme hjem fra en av de største musikkbegivenhetene i norsk historie med en gretten slakt.»

Da var det bare å snekre noe sammen om Saft, Snu, Prudence, Popol Vuh, fæle Skin Alley og bråkebøttene Mungo Jerry. Siden jeg ikke kunne klage på musikken, klaget jeg på publikum og antydet at de 130 000 wattene ikke holdt mål. Dårlige watt, altså. Men jeg gjorde som sjefen forlangte. Tittel: «Ragnarock: Suksess ga mersmak».

Hatet festivaler: Jeg hatet festivaler og store arrangementer. Men det kunne jeg jo ikke skrive. Her et klipp fra Arbeiderbladet, 20. juni 1973.

Akk ja. King Crimson kom forresten helt inn på TOPP 10 i Norge. Ikke dårlig.

Og mens jeg skrev disse erindringene fant jeg en beskjed fra samboeren min, skrevet klokken 16.00 en dag i juni 1973:

Kjæreste!

Pablo ringte nettopp helt fortvilet, så jeg må nok dra, hadde håpet å få kost litt med deg. Mamman din ringte. Faren din har ringt til Musikkhuset, du får sendt feriepenger snart! Arbeiderbladet har han også ringt til. Det går bra når du møter Storeng. Elsker deg, skatt. Telefonnr. til Gösta ligger ved telefonen. Ring før den blir avstengt. Ringer deg.

P

Et sårt gjensyn med en kort beskjed fra 50 år tilbake i tid. Vi slet tydelig med økonomien, hun var blitt utkalt til Peppes for å ta en kveldsvakt, telefonen vår var i ferd med å bli stengt, og jeg måtte gjøre en avtale med min far Gösta i Skåne foran vår planlagte ferietur til ham. Alle personene som nevnes i beskjeden er gått bort, inkludert hun som skrev beskjeden. Min far Gösta så sent som i 1. april i 2022. Plutselig ble jeg fylt av blå sorg og måtte spille "Famous Blue Raincoat" med Leonard Cohen. 

Christer Falcks fine Cohen-antologi fra 2017.

I Christer Falcks Leonard Cohen antologi “So Long - norske forfattere om Leonard Cohen”, slipper jeg til med en fortelling i bokens del 2. Den handler om mitt første møte med dette åndsmennesket, en uvirkelig tildragelse som jeg ikke klarer å plassere helt inn i kronologien min. Antagelig fordi jeg var for overveldet og samtidig ikke så rent lite påtent. Men det skjedde enten omtrent på denne tiden av året i 1973 eller 1974. I Christers bok antar jeg 1974, men etter å ha tygget på det ytterligere, heller jeg nå mot 1973.

Jeg gjengir teksten i sin helhet (med justert alder, da jeg går for 1973):

“Mitt forhold til Cohen var preget av altoppslukende beundring. På samme måte som mitt forhold til Jens Bjørneboe var det. De var mennesker som hadde tilgang til mysteriene. De beveget seg på utsiden, de var ikke som andre, og kvinnene – og en og annen mann – nærmet seg dem med et begjær som fikk stjernehimmelen til å ulme og englene til å se vekk.

I 1979 sto han på scenen i Oslo Konserthus, 45 år gammel, og fortsatt farlig vakker. Magnetisk. Jeg har aldri møtt et menneske med en mektigere utstråling. Uten at det ble overveldende. Leonard Cohen var et vennlig menneske med et påfallende muntert glimt i øyet. Påfallende i den forstand at mange opplevde (og opplever) sangene og diktene hans som melankolske, mørke og til og med dystre. Da bør de ta turen gjennom Songs of Love and Hate en gang til, og særlig gjenoppleve Cohen når han fyrer av introen:

Let’s sing another song boys, this one has grown old and bitter!

Og ta gjerne med albumets andre moroklump, Diamonds in the Mine.

I 1979 opplevde jeg Cohen som litt ute av form. Den ferske Recent Songs stemte ikke helt for meg. Stikk i strid med hva man liksom skulle mene den gangen, var jeg en sterk tilhenger av forgjengeren, den for Cohen pinefulle, ja, traumatiske kollisjonen med Phil Spector og hans revolver, Death of a Ladies’ Man.

Jeg intervjuet ham den gangen. Han lyttet med et muntert uttrykk mens jeg bekjente min kjærlighet til de for meg sentrale Cohen-mesterverkene Death of a Ladies’ Man og Songs of Love and Hate, og han brøt ut i latter da jeg hyllet hans desperate rop på naken dame i Memories:

«Ha, ha, jeg er bare en ventil i dette rike!»

Nevnte jeg at han kjente meg igjen og faktisk nikket da jeg dukket opp bak scenen i Oslo Konserthus?

Kanskje kunne jeg vært hans venn. Jeg liker av og til å tenke det. Jeg traff ham og intervjuet ham i 1976. Den legendariske bombetrussel-konserten i Chateau Neuf som ble avbrutt svært tidlig, men som fortsatte i enda noen minutter ute på Tørteberg-jordet hvor Cohen skapte bålstemning (uten ild) og dro i gang alle oss som satt rundt ham på gresset.

You are my sunshine, my only sunshine
You make me happy when skies are gray
You'll never know dear, how much I love you
Please don’t take my sunshine away

Magi. Også den gangen ga han meg et gjenkjennende nikk. Ja, for jeg hadde truffet Cohen enda tidligere. I Oslo. Det var ingen konsert den gangen. Han må ha vært på ferie, kanskje besøkte han Marianne Ihlen, som jeg også kjente litt fra Club 7. Jeg har ingen klar erindring om hvordan møtet kom til, og jeg skal ikke underslå at det kan ha vært gøyale sigaretter involvert.

Jom Kippur: Leonard Cohen synger for soldatene i Israel under Yom Kippur-krigen i oktober 1973. Et par måneder tidligere inviterte han og Marianne Ihlen meg med på restaurant i Oslo. (Foto: IDF Archives)

Men uansett hvordan det gikk til, så befant jeg meg i en restaurant med spansklignende navn i Munkedamsveien. Lokalet var nesten tomt. Bortsett fra Marianne Ihlen, Leonard Cohen, antagelig Julie Felix (jeg sier antagelig, for det hele er litt dunkelt, og jeg har sittet sammen med Julie Felix og noen av de samme menneskene, inkludert Marianne Ihlen og Axel Jensens sønn Axel Joachim, på samme sted på et annet tidspunkt) og noen andre norske venner av dem og meg.

Jeg var starstruck. Jeg var ennå ikke fylt 21, en ussel guttunge blant myter og guder. Jeg var så sjenert at jeg hvisket. Han kalte meg gutt. Damene, som alle var kjempevoksne, sikkert 40, ville ha meg til å danse. Jeg ville dø. Lokalet var mørkt. Jeg ønsket det mørkere. Cohen så at jeg følte meg ubekvem.

«Ikke bry deg om dem,» sa han, «de misunner deg bare din ungdom.»

Så spurte han meg hvem mine favorittforfattere var, nikket samtykkende da jeg nevnte Kafka og Dostojevskij og litt overrasket da jeg nevnte James M. Cain. Av Cohens bøker foretrakk jeg Beautiful Losers (modigere nå), hvilket fikk ham til å bemerke: «Den har noen gode partier.» Marianne blandet seg inn i samtalen da jeg nevnte filmen McCabe and Mrs. Miller (1971), en ganske trøstesløs western plassert i dyp snø og tung vinter, men belivet gjennom bruken av Leonard Cohens viser – særlig var jeg glad i bruken av den skjønne Winter Lady, en av de såreste sangene jeg visste om. Marianne mente nettopp kombinasjonen av Cohens stemme og gitar og regissøren Robert Altmans bilder gjorde filmen til stor kunst.

Jeg avslørte at jeg spilte litt gitar selv, hadde flere av Cohens notehefter, og slet med å mestre de forskjellige fingerspillteknikkene hans. Da lo han.

«Det skal ikke mye øving til for å bli bedre enn meg.»

Det var særlig den rapt trillende teknikken han bl.a. bruker i Avalanche som jeg syntes det var irriterende lett å falle ut av. Mens jeg holdt So Long, Marianne som en av dem det var enklest å spille.

«Da håper jeg du gjør det riktig,» svarte han, og demonstrerte på en imaginær gitar.

«You are supposed to dance to it, until the night swallows you.»

"It is a dance song, and you should feel it here."

Han la begge hendene på brystet.

Han sa andre ting også. Det var ikke alltid lett å følge ham, for han snakket iblant som et dikt. Vakre setninger, setninger i bevegelse, krydret med ord som kunne skinne som gull og purpur og lyse som røde lykter.

Det var en sterk kveld i en ung manns liv. Selv en ung mann som allerede hadde vært musikkjournalist i et par år* og hadde møtt mange popstjerner. Fra Slade til Zappa. Dette var noe annet, noe intimt, noe mellom mennesker. Min fascinasjon for Leonard Cohen ble ikke mindre.

De siste gangene jeg traff ham var på 90-tallet. Aller sist i 1992 på suiten hans på Grand Hotel. Cohen hadde sluttet å røyke. En mørk skygge løp over ansiktet da han sa det. Så la han beskt til:

"… nå drikker jeg alene."

Det beste minnet fra denne siste gangen er da han fikk meg til å ta på meg luen hans, og så måtte jeg gå frem og tilbake, frem og tilbake på gulvet mens han lo så han nesten gikk i stykker. Han syntes jeg lignet sånn på John Lennon.

I 1974 eller deromkring lignet jeg bare på en engstelig gutt. Men jeg visste at den kvelden med Leonard Cohen og hans venner var et privilegium. Nå er jeg gammel og sentimental.

Takk, Leonard. Du var storsinnet. Og du hadde tilgang til mysteriene.”

* Her forhaster jeg meg. Da dette skjedde rundt juni 1973, og ikke året etter, hadde jeg ikke møtt noen av de nevnte ennå, jeg var bare så vidt i gang som journalist i Arbeiderbladet. Mitt første intervju hadde vært med Ruth Reese, som jeg trodde var en afrokvinne født i Gudbrandsdalen - en skrøne min sjef Jørn Storeng serverte meg da han sendte meg ut på jobben. Han ville se hvordan jeg taklet det.

Fra mitt siste møte med Cohen. Han kunne fårstå min fascinasjon med dette albumet, og hadde fått den avstanden han trengte for å distansere seg fra smerten det hadde forårsaket ham.

JULI – INTERRAIL-ZAP, OG SISTE MANN PÅ CAVERN

Interrail, første stopp Danmark. Bodde hos slekten til min samboer, en del mil opp østkysten. Nær stranden. Kritthvit sand, tørre stikkevekster og en vind som gjorde det brysomt å ha langt hår.

Det ble tatt en del passbilder før i tiden, som ligner på mugshots fra Chicago. Her et som ble tatt 13. juni 1973 i Sandvika. Med det var jeg klar for Interrail og Europa. Vel, egentlig var jeg ikke klar for noen av delene. Jeg så vel ca. slik ut etter en omgang med vinden på den danske østkysten.

Dansk frokost på dansk kjøkken er undervurdert. Men ikke katter. Jeg hadde aldri hatt problemer med katter før, men nå fikk jeg det. I sovepose på madrass, rett på gulvet. Jeg våknet av den durende lyden til en fornøyd katt. Det var mørkt. Det skyldtes at katten lå på ansiktet mitt. Og plutselig måtte jeg nyse, og øynene rant og klødde med et stikkende ubehag som bare ble verre når jeg gned meg. Helvetes pus hadde utløst katteallergi. Jeg kunne aldri dele rom med katter igjen. Så rart. At det bare ble spontanutløst på den måten. Best å komme seg videre.

Vi overnattet hjemme hos John, kjæresten til min venninnes kusine, i København. Han hadde et mistenkelig godt øye til min kjære. Jeg kjente sterk skepsis. Men det var også John som introduserte meg for Kim Larsens splitter nye "Værsgo" og de to første Gasolin'-LP'ne. Det er jeg ham evig takknemlig for. Jeg skaffet meg alle LP'ne da jeg kom tilbake til Norge. Og nærmere jul dukket fenomenale "Gasolin' 3" opp. Var jeg bandets første norske fan? Jeg liker å tro det. Men John, ham likte jeg ikke.

I København introdusert platespilleren til min danske venn John meg for Kim Larsen og Gasolin’. Det tok ikke mange sekundene før jeg var frelst.

Klappet til kai i Harwich 11. juli med min samboer. Det var ikke helt det samme som med Tormod i 1971. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg kjøpte plater i det hele tatt denne gangen. Tror det regnet en del.

Det bar direkte til London, uten stopp. Men der hadde jeg ikke tålmodighet til å være. Interrail betyr jo at du aldri er fremme. Å reise med kjæreste la også hindringer i veien. Jentelus er ikke noe å ha med seg når man er på jakt etter godbiter i bruktsjappene, f.eks. på Notting Hill. Korteste London-turen jeg har vært på ever. Vi dro vel egentlig før vi kom. Til Liverpool som snarest.

Frisk i trøyen som freelance-reporter i Arbeiderbladet måtte jeg jo ha med stoff hjem. Mitt bidrag ble en sentimental markering av tid tapt og minner i bakspeilet. The Beatles' Liverpool representert ved en regnvåt Penny Lane og det siste besøk i Cavern Club, nedlåst og mørk i vente på å bli revet.

Penny Lane: Penny Lane i duskregn, juli 1973. Ikke helt den eventyrgaten jeg hadde forventet. (Foto: Yan Friis)

Og jeg kødder ikke. Jeg traff Roy Adams, eieren av Cavern, tilfeldig på en pub. Han kjørte meg i sin hvite Bentley til Matthew Street. Stedet skulle rives da jernbanen skulle gå i tunnel der nede. Nå var det kjetting og hengelås på døren. Han låste opp og tok meg med ned den bratte trappen og inn i mørket. Med tent lommelykt. Reportasjen rett under.

Artikkelen i avskrift rett under.

“There are places I'll remember, some have gone, and some have changes, some forever not for better.” - John Lennon, 1965.

Liverpool er ikke noe imponerende syn første gang en møter byen. Idet toget dunker seg inn de siste kilometrene, farer halvråtne mursteinsrønner forbi i grå-brune varianter. Noen steder flyter søppel i bakgatene.

Elva «Mersey» flyter stille og forurenset gjennom byen. Navnet bør virke gjenkjennende for folk som likte popmusikken i åra straks etter Beatles’ gjennombrudd i 1963. Herfra kommer ordet «Mersey-beat» som innbefatter musikere som Fourmost, Searchers, Gerry & the Pacemakers, Billy J. Kramer, Cilla Black med flere.

Men først og fremst var The Beatles de som skapte dette navnet. Det så en tid ut som om Liverpool alene kunne produsere like mange popstjerner som hele resten av England til sammen. I dag er det annerledes. Liverpool er absolutt ikke toneangivende for noen musikkart. Riktignok tviholder byens klubber på lokale attraksjoner, men gruppenes navn virker ukjente for alle utenom byens egne ungdommer.

I 1967 sang Beatles en ukjent Liverpool-gate inn i alles ører. «Penny Lane» toppet hitlistene verden over, mens gatas beboere ristet uforstående på hodet. Hva som er så voldsomt spesielt med denne gaten, er nemlig ikke lett å se. Den likner alle andre engelske bygater. Små like rekkehus i murstein så langt øyet kan se. Og rundkjøringen Paul McCartney sang om i denne melodien, er ingenting annet enn et stort trafikkert kryss. Og illusjonene fortsetter å briste etter som en reiser gjennom denne forhenværende popmusikkens høyborg.

Roy Adams er en velkledd mann i førtiårene med to Bentley-er og et 600 år gammelt hus. Han eier et utall klubber og puber i og utenfor Liverpool. Men det interessante med denne mannen er at han er tidligere dørvakt og nåværende eier av Cavern Club – «Beatles’ vugge».

Han lot oss, som noen av de aller siste popentusiaster og Beatles-tilhengere, få se denne sagnomsuste kjelleren før den rives. Utstyrt med lommelykt klatret vi ned i mørket og så stedet for første – og siste – gang. Det luktet muggent og utrivelig. Taket var lavt og rommene smale og lange. Alt oppført i murstein. Scenen – et bitte lite kvadrat i det midterste rommet – var ikke stort mer enn 3 x 3 meter. Men altså stor nok utskytningsrampe for The Beatles til å bli verdensstjerner, og en god inntektskilde for Roy Adams.

— Jeg måtte rive klubben fordi jernbanen skal gå under her, sier han trist. Men jeg bygger en ny Cavern på den andre siden av gata, og regner med at den skal bli like populær. Turistene har valfartet hit for å se og fotografere i flere år. Nå selger vi en del emblemer og slikt, og for ett pund kan man få kjøpt en murstein fra gamle Cavern.

— Store penger å tjene på klubben?

— Jeg kjøpte den i 1970, og har på disse tre årene fram til i dag tjent meget bra. Utallige grupper ville spille i Cavern, mye på grunn av Beatles-navnet. Og det var alltid fullt.

— Og den nye Cavern?

— Den skal bli like bra, kommer det kjapt fra Adams. Vi har alt åpnet første etasje og der er det nok av folk allerede. Liverpool-ungdommen liker klubber og diskoteker. Og jeg forsøker alltid å skaffe kjente og populære grupper hit. I forrige uke spilte for eksempel «Mungo Jerry» her.

— Har forholdene endret seg mye – musikalsk?

— Det er lite igjen av gamle dager. Nå skal alt være så forbannet bråkete og høyt. Glitter og stas hører også med. I Liverpool har vi ikke kunnet følge med i dette. Gruppene spiller musikk fordi de selv liker den, ikke fordi publikum eller plateselskapene spør etter det. Personlig kan jeg ikke fordra verken «Slade» eller David Bowie. Nei, ingenting er som før.

Og Roy Adams har rett. Ingenting er som det var. De gode gamle dager er forbi. Beatles er oppløst sammen med et utall andre grupper fra 60-årene. «Rolling Stones» har forsøkt å henge med tiden og lesser på seg silke og stjerner.

Folk fordøyer tonnevis av «PR-musikk», og skjærende farger. Kvaliteten er forsvunnet. Liverpool hører historien til. Nei, ingenting er som det var.

Det var den sommeren Ray Davies var dritings og fortvilet og utbasunerte fra scenen at han sluttet. Det gjorde meg bekymret. Da jeg kom hjem, skrev jeg et langt, empatisk og innpåslitent brev til Ray hvor jeg inviterte ham til Oslo, han kunne sove på sofaen min på Majorstuen. Brevet sendte jeg til hans management. Jeg fikk aldri noe svar. Det skjønner jeg godt. Jeg håper brevet ble kastet før det nådde Ray. Jeg har gjort mye pinlig i mitt liv, men tør vedde på at det brevet er på pallen.

Allerede 15. juli forlot vi England via Dover med kurs for Paris. Og da planen var Rivieraen, byttet vi tog i Paris, uten å sette så mye som en lilletå i verdensbyen. La den larme, la den ståke. Vi må videre. Jeg var eksplosivt rastløs og led av Interrail-zappen. Videre, videre. Zap! Zap! Hvor? Samma det.

Feil tog, sa konduktøren på utenlandsk. Det gikk slett ikke til Rivieraen, men til Italia. Verdensmannen lært jo Italia å kjenne allerede som 16-åring, kom ikke her, vi drar til Rimini, sa jeg – med kjennermine. Jeg sa det ikke, men jeg tenkte: «Heller noe jeg kjenner enn noe skummelt og ukjent. Reprise er bra.»

Rimini i 1968 var magi. Jeg fylte 16, røkte mine første sigaretter, drakk meg full med jevnaldrende og litt eldre svensker, nordmenn og italienere, badet i turkis sjø og svermet med svenske Sara som lot meg plassere fingeren et sted som moren hennes helt sikkert ikke ville ha likt å høre. Jeg nektet å vaske fingeren etterpå. Magisk.

Men syv år senere var det ikke like spennende. Jeg kom med Interrail sammen med kjæresten min, tok inn på det samme hotellet som virket utrolig slitent, lå på den samme stranden, som ikke lenger var jomfruelig hvit, men fregnete av søppel. Det fløt ting i vannet også. Shit! ingen slitte singler i kjellerbaren, og dessuten oppdaget jeg at førstereisgutt på 16 ikke er det samme som besserwisser på 21. Slik smadret jeg de vakre minnene fra 1968. Never go back! Så hva nå?

Rimini 1968: Idyllisk, sammen med min morfar, Bipan. Hotellet i bakgrunnen. Fem år senere var det blitt en rønne. (Foto: Sigrid Tholander)

Samboeren så spørrende og anklagende på meg. Venezia? San Marino? Som i 1968? Jeg smakte på det, men kjente ingen entusiasme. Zap! sa det. Been there, done that.

Roma, da? Sa hun med håp i stemmen. Jeg orket ikke tanken på verdensby-varme og -ståk med sekk på ryggen og skrøpelig reisekasse. Danmark, sa jeg. Men vi kommer jo fra Danmark. So what?

Slik gikk det. Tilbake til slektningene hennes. Det var min Interrail-opplevelse. Zap! Zap! Jeg satt og så ut av vinduet den natten mens vi ka-dong-ka-dong'et gjennom alpeland i månelys. Fint. Et kvarters tid. Så sovnet jeg. Og husker ingen ting før Køben. Om vi drev med hasj? Nesten aldri.

Jeg er stolt av min Interrail ferie. København-London-Rimini-København-Oslo på en drøy uke. Det fikk holde. Verden var ikke stor nok for interraileren i meg. Jeg tror min medreisende var svært skuffet over min "her kan man da ikke være!"-innstilling.

AUGUST – INGEN VEIER TIL SIMRISHAMN

Men det var mer ferie igjen. Til Skåne for å hilse på min far. For å spare den slitne Fiat-en, valgte vi å la den kose seg på danskebåten. Og en ny overnatting hos John, som var om mulig enda mer opptatt av min kjæreste. Han trodde han kunne lure meg til å gå ut og handle. Men det kunne han ikke, for jeg var vaktsom og ville høre «Den rige og den fattige pike» enda en gang.

Dagen etter ble vi ferget over til Malmö. Jeg rullet ned ruten på kaien og spurte en uniformert toller om han kunne peke ut veien til Simrishamn. Tollerne svarte at jeg ikke skulle dit, men dit. Dit var rett der borte under tak ved en rampe. Der var det flere tollere. Og de til å skru fra hverandre hele bilen. Det myldret over oss med bikkjer og hån. Der ble setene revet ut og dørene hektet av. Der gikk motoren, gitt. Heist opp i kjetting. Så gikk de løs på bagasjen vår. Åpnet flasken med tomatjuice med et skikkelig vakumsmell, og pirket nedi med en pinne. Skrudde på lokket igjen. Jeg ga ham flasken tilbake og ba ham hive den, han hadde ødelagt innholdet, og jeg forlangte kvittering.

Soveposer og bagasje ble endevendt. Tollerne mer og mer ampre. De tok fra hverandre lyktene, jeg trodde det var like før de splittet motoren også - og det burde de gjort, for da kunne jeg skyldt på dem da girkassen gikk et år senere.

De fant ingen ting. For et øyeblikk siden vrimlet det av uniformer. Nå var det bare to igjen. De gadd ikke pakke bagasjen vår, lot den ligge, slengt hulter til bulter utover rampen, og trampet rasende avsted. Jeg beordret dem til å levere alt tilbake slik de fant det. Da tverrvender den ene tolleren, og var over meg med et snerr: "Nu tar du det med ro! Forsvinn herfra!"

Og ennå hadde ingen pekt ut veien til Simrishamn.

Min stefar ble så oppbragt da han hørte om dette at han fikk den svenske ambassaden til å gi meg en uforbeholden unnskyldning. Men da var jeg tilbake og alt glemt. Som det var kjørte vi med sinte ansikter mot Ystad og Simrishamn for å besøke min far, Gösta, og mine skånske søsken. Vi spiste kokt torsk rørt inn i en stor gryte spaghetti. Uten tilbehør. Eiendommelig.

Min far Gösta med brennende inspirasjon og nystappet pipe. Fotografert i 1969. Da jeg besøkte ham fire år senere, lot han mine søstre ta seg av matserveringen. Det ble kokt spaghetti med innrørt kokt torsk - uten tilbehør.

Hjemover gikk det sakte. Den lille Fiat-en oppdaget ganske tidlig at Skåne ikke er så flatt som man tror, og da man virkelig kom i gang nordover, og traff de lange sugende motorvei-motene, måtte jeg gire nedover, til 2. og til slutt helt ned i 1. for å nå toppen. Det var bare så vidt vi rørte oss. Trekkraft som en marihøne.

Hjemme igjen. Det var fint å bo i Harald Hårfagresgt. 12 C på Majorstuen. 6. etasje, alle vinduene vendt mot sydvest, hete sensommerdager.

Ganske stolt over at jeg var en av de første i Norge som omtalte Bruce Springsteen. Anmeldelse av debut-LP’n hans i Arbeiderbladet. Så det så.  Der var også saken om Wizzard som jeg hevdet at kom til Norge for å sprenge trommehinnene våre.

Først i Norge: I henhold til tung forskning (Fred Engh) er dette den først Bruce Springsteen-anmeldelsen i Norge noensinne. Jeg er stolt over det, men ikke over teksten. Vi måtte skrive kort, og det var demotiverende når man hadde britiske og amerikanske forbilder som bare skrev i vei til de var ferdig. Fra Arbeiderbladet 22. august 1973.

Klarte jeg å leve av de magre inntektene? Særlig.

Kan godt være at jeg søkte til postverket igjen. Det var alltid jobb å få på Majorstuen postkontor. Jeg likte meg der. Fin gjeng, gode arbeidskamerater, og alltid fenomenale skrøner å få fra Strand i spisepausen.

August mot slutten. Dramaet på Norrmalmstorg, ingenting slo det. Plutselig kom verden til Skandinavia. Nytt begrep; Stockholmssyndromet. Aldri hadde jeg fulgt nyhetssendingene på TV tettere.

Gisseldramaet som fjetret verden: Alle fulgte dramaet på Norrmalmstorg. Det var nesten Internett-format over det.

Kalvøyfestivalen druknet i gisseldramaet på Norrmalmstorg. Til og med mitt første møte med Frank Zappa, selveste, druknet. Han fremsto som sympatisk og overbærende og måtte takle en del teite spørsmål. Han signerte Fillmore East-albumet mitt.

Hvorfor solgte jeg det i 1990? For en idiot jeg var (og er).

Onkel Frank: Mitt første møte med Zappa. Jeg var starstruck. Arbeiderbladet 29. august 1973. Nedre leselig avskrift rett under.

Frank Zappa – gigantisk opplevelse

KALVØYAFESTIVALEN SAMLET FULL ARENA

I strålende solskinn søndag, ble årets Kalvøya-festival avviklet. 20.000 unge mennesker hadde funnet veien til denne lille øya utenfor Sandvika, og få av dem kom forgjeves. Frank Zappa og hans Mothers var hoved-trekklastret – og de skuffer aldri, det fikk vi et tydelig eksempel på. Riktig nok var det mye som klikket for arrangørene. Noe dukketeater var det få som fant, heller ingen maleriutstilling. Strømmen forsvant stadig på scenen og skapte lange forsinkelser. Detteødela Pugh Rogefeldts og til dels Popol Vuhs forestilling. De fleste politiske partiene hadde for øvrig sine stands med valgmateriale og diskusjon.

Men først og fremst var det Zappa som preget denne dagen. Sjelden i Norge har vi hørt maken til konsert. Dagens Mothers spiller overveiende jazz – selv om det ofte kan forveksles med progressiv pop. Vi fikk høre mest fra «Grand Wazoo», og dette er også den av Zappas plater som er mest typisk for hva gruppen er i dag. Den glimrende fiolinisten Jean-Luc Ponty slapp kanskje ikke nok til, men på «Dupree’s Paradise» hadde han en lang og meget sterkt solo. På dette sporet fungerer for øvrig det elektriske pianoet som et snatrende maskingevær. Zappa selv ga oss mangfoldige bevis på at han er en av verdens fremste gitarister. Særlig i ekstranummeret, et sammendrag fra «Hot Rats», syntes det som om intet var umulig for ham.

De humoristiske innslagene i hans konserter er det blitt færre av, men jubelen var enorm da Zappa annonserte «Brown Shoes Don’t Make It» fra den gamle plata «Absolutely Free». Gruppa fikk stående applaus fra tusener av begeistrede tilhørere da de gikk av scenen.

Zappa er i dag en av de virkelig få store kunstnere i popverdenen. Selv om Finn Kalvik, Ralph McTell og Nectar alle gjorde godt arbeid, havner de likevel i skyggen av denne amerikanske giganten.

Arbeiderbladet møtte Zappa dagen før denne konserten. Våre tekster har ingen budskap, forteller han. Vi vil ikke ha noen mening om noe som helst. Formålet er bare å gi folk underholdning og ingen ting annet.

– Du forandrer deg stadig rent musikalsk?
– Det er fordi de musikerne jeg har i dag først og fremst er jazz-musikere. De vil ikke kunne holde ut å spille korte sang-numre.

– Du sier du ikke vil ha noen mening om noe, men i et svensk TV-program i fjor uttalte du deg om ditt syn på bl.a. revolusjon. Har du forandret det også her?

– Jeg har selvsagt en politisk oppfatning, men jeg holder det borte fra musikken. Jeg tror det amerikanske samfunn vil gjennomgå en forandring, men ikke i sosialistisk retning. Selv føler jeg meg som en revolusjonær. Men det er rettet mer inn i meg selv enn utad. Jeg tror på den personlige frihet.

– Hva så med sosialisme?
– Det er noe bra og noe dårlig. Jeg klynger meg ikke til noen politisk merkelapp.

– Narkotika?
– Jeg er personlig imot bruken av slike stoffer. De fungerer bare i negativ retning og hjelper ingen. Men jeg mener at marihuana bør legaliseres. Det er bedre at de selges gjennom tobakksfirmaene enn gjennom mafiaen sier Zappa til Arbeiderbladet.

(Arbeiderbladet, 29. august 1973)

Tilbake på Majorstuen med det viktigste i livet, mine plater og mitt stereoanlegg. Høyttalerne kjøpt av Tormod og broren Audun, som i sin tid hadde kjøpt dem av en forrykt høyttaler-Petter Smart. De var store, ja, enorme, men lød bare sånn middels etter at jeg skar vekk duken i front. Petter Smart ble blek da han hørte det, ble jeg fortalt, duken var ikke bare en del av designet, den hadde også ansvar for den riktige lydbalansen. Nå hadde jeg ødelagt alt, og skapt en skarphet i gjengivelsen som i hvert fall fjernet dotter i ørene effektivt, men ikke smertefritt. Dessuten var det ikke like basshøyttalere i kassene, årsaken var at jeg allerede var på reserven da Wharfedale-originalen var sprengt. Av meg. Da jeg lærte forskjellen på å spille høyt og å spille sinnssykt høyt.

En lærdom jeg helt glemte en del år senere, på 80-tallet, i Hovseter bar & dancing (som vi kalte mitt hjem hver mandag). Da røk en superhøyttaler jeg bare hadde til låns. De sureste tusenlappene jeg noen gang har spandert på meg selv.

Leiligheten på Majorstuen var sydvendt. Ganske het i toppen på de varmeste dagene, nøt jeg tilværelsen som musikkjournalist - med rett til å hente plater hos plateselskapene. Masser av plater. Bunkevis. Det var ikke så mange anmeldere på den tiden. Forrige generasjon var på en måte gått ut på dato. Pop-Revyen-tiden var over. Mosnes likte jazz. I Dagbladet holdt Tor Marcussen på sammen med en svenske. Men ellers varedet tynt. Jeg var yngst og ny og uerfaren, og yr av platedop.

Der satt jeg med en bunke på gulvet foran platespilleren, og fikk penger for å høre på og mene noe om Dr. Johns "In The Right Place", som jeg slett ikke syntes var noe herlig, dessuten kunne han spart seg for det dyre coveret som kjørte platen opp i prisklassen LP 5, skrev jeg. Nei, da var tydeligvis Captain Beefheart og Grateful Dead mye bedre. George Harrison leverte på "Living In The Material World" tekster som ikke engasjerte andre enn dem "som har samme oppfatning som George Harrison. Og det er tvilsomt om det er så voldsomt mange." Strawbs' "Bursting At The Seams", derimot fikk skikkelig skryt, det var til og med "en meget dyktig LP som de fleste bør skaffe seg". Og dyktige LP'er vokser som kjent ikke på trær. Roxy Musics "For Your Pleasure" tok jeg hardere, side 1 var bra, men side 2, huffameg, der var det en del "som er platt og kjedelig".

Sånn satt jeg altså og synset i vei i Harald Hårfagres gate 12C, og hamret løs på skrivemaskinen bak blafrende gardiner og spilte høyt og drakk vin og øl, mens solen gikk ned, og nøt livet som en kar å regne med. Vennene mine var fordreid av misunnelse. Tenk gratis plater. Hver uke. Bare å gå og hente. Mens de slet seg gjennom studiene på Blindern. Jeg var en heldiggris. Mannen som avbrøt gymnaset, forsøkte seg som postbud, kirkegårdsarbeider, visergutt, og som solgte plater over disk på Musikkhuset. Nå sto han opp når man ville og la seg sent, og tjente penger på å mene noe om flunkende nye plater som han ikke behøvde å betale for. Æsj. Tenkte de. Snart skulle han forsøke meg som konduktør og husmaler også. Man ble ikke rik av å skrive for Arbeiderbladet, nemlig.

SEPTEMBER – 3000 METER DRITINGS

Det nærmet seg Rolling Stones i Göteborg. Og jeg skulle dit. Med en plan. Bruke Billy Preston som trojansk hest, og liksom besøke ham backstage, og dermed havne i nærkontakt med Stones. En god plan pønsket ut av Hallvard Kvåle hos Bendiksen. Han hadde ansvar for A&M. Planen slo selvfølgelig feil. Preston fikk ikke lov til å ta imot besøk.

Men dette skjedde ikke før første uken i oktober. I september hadde jeg fått den nye Stones-LP'n på PolyGram, og i NME gikk Nick Kent helt bananas av begeistring.

Før vi kom så langt hadde jeg fått med meg Hawkwind på Chateau Neuf. En fascinerende hypnose for øye og øre, selv om politiet nektet snille Stacia å ta av seg på overkroppen. De sto og holdt øye med henne under hele konserten. Duster.

I forkant av Scandinavium var jeg blendet og ga "Goats Head Soup" hjertelig mottagelse - på bekostning av "Exile On Main St."! Jeg ville blitt jaget med kjepp av meg selv om jeg hadde oppdaget det noen få år senere. Samtidig økset jeg "Raw Power", men den liker jeg fortsatt ikke, så det får være.

Et hyggelig møte med Redbone også, selv om de vel egentlig ikke hadde repertoar til en hel konsert. Og jeg slo et slag for Ruphus. Jeg slo ofte slag for Ruphus. Husker dem fra de var Nordbergs beste og spilte på skolefest på Nadderud, med en litt annen besetning. De lød mer som Jethro og Prudence den gang.

Mitt hovedkvarter lå som nevnt i Harald Hårfagres gate på Majorstuen. Plateselskapene befant seg enten i gåavstand derfra eller med Fiat 600 (når den ville starte) eller med 20-bussen. Husker ikke hvilken som gikk til Frysja. Man tålte buss når man skulle ut og hente nye gratis LP-plater.

Med ganske jevne mellomrom spilte vi fotball på Marienlyst. Ikke sjelden løp vi 3000 meter på Frigg-banen også. Det var bare et lavt gjerde rundt den i 1973. Alt var mer tilgjengelig før i tiden.

En gang da jeg hadde skulket løpingen dømte jeg meg selv til å gjennomføre en 3000 meter da jeg kom hjem fra Club 7 langt på natt, drivende full. Det var neppe spesielt sundt. Fort gikk det heller ikke. Pusten luktet nesten som solbærtoddy, så jeg måtte ha drukket vin den kvelden.

En annen gang, rett fra Club 7, snek Christian og jeg meg under gjerdet bak tribunen på Frognerbadet og svømte om kapp inntil vaktene kom og truet med å kaste tøyet vårt i vannet. Det luktet solbærtoddy av pusten da også. 21 år og lett forrykt. 

OKTOBER – DA MESTERPLANEN RØK OG STONES GLAPP

Jeg var klar for Rolling Stones i Scandinavium. Forventningsfull, veldig motivert for en god opplevelse. "Goats Head Soup" var et umiddelbart album, lett å like. "Exile On Main St." krevet for mye av en rastløs kar. Jeg tenkte sånn den gang, i en alder av 21. Dessuten opplevde jeg allerede "Exile" som urgammel. Det var jo et år og fem måneder siden den kom. En evighet. "Exile" tilhørte tenårene, jeg var bare 19 i mai 1972.

Med tid og stunder reverserte jeg oppfatningen av de to albumene. "Exile" vokste inn i himmelen. "Goats Head Soup" ble fratatt nesten all ære og redusert til en middelmådighet. Siden har den vunnet tilbake noe av sin tapte ære, men slett ikke alt.

Uansett. 6. oktober i Scandinavium var en mektig happening, et spektakulært og farvesprakende show. Jeg fløt i folkehavet tett opp mot scenen og kunne studere mimikken til legendene.

Men jeg kom aldri til garderoben deres. Hallvard Kvåles mesterplan røk. Velsignede Hallvard Kvåle, A&R-mann og produsent hos Arne Bendiksen, trodde opprinnelig at han kunne smugle meg inn i garderoben til Stones, oppvarmer Billy Preston var nemlig på A&M som Bendiksen distribuerte, og Kvåles cunning plan var at jeg liksom skulle intervjue Preston, men egentlig luske på Stones. Ja, det skulle vi begge to. Luske på Stones, altså. Det ble ikke noe av, Stones' sikkerhetsfolk var knallharde, og Billy Prestons-navn var ikke kveldens hemmelige passord. London-kontorets "be om å få snakke med ..." var like virkningsfullt som å kalle moren til en lystmorder for en geit. Jeg mener det forekom skumping og flittig bruk av svært stygge ord. Da ville Hallvard dra på nattklubb. Det hadde ikke jeg råd til, jeg tror det kostet 30 kroner bare å komme inn. Men Hallvard visste råd, han gjorde alltid det.

Jeg betaler, sa han. Og du betaler tilbake i form av pressemeldinger for Arne Bendiksen A/S. Den avtalen holdt i mange år. Jeg skrev en haug pressemeldinger, på nær sagt alt de ga ut. Fikk betalt i plater, ikke penger. Helt greit. Tror jeg hadde et eksemplar av alt de lagerførte, til slutt, og enda en god del til gaver. Gamle Arne ble noe betenkt, og både Hallvard og jeg ble kalt inn på teppet, da jeg inkluderte ordet "hemoroider" i min beskrivelse av arbeiderklassens trøstesløse hverdag (tror det var pressemeldingen til King Crimsons "Red"). Men ellers gikk det rimelig greit.

Mitt første år som musikkjournalist bød på enkelte helt uforståelige manøvre fra skrivemaskinen (Royal 1935-modell). Plutselig måtte jeg tøffe meg. 21 år gammel, og allerede verdensmann, kom ikke her.

De som ikke måtte komme her, var gjerne godt etablert og unisont hyllet. Førstemann til å bli revet i filler: David Bowie. Han måtte slett ikke komme her med "Aladdin Sane". Av alle stupide påfunn så slaktet jeg det albumet, stikk i strid med min egen opplevelse av det. Jeg tøffet meg. Kom ikke her. Et album som jeg garantert spilte daglig gjennom hele 1973. Hvor dum er det mulig å bli?

Du må’kke komme her og komme her. Dette albumet, som jeg elsket da det kom, spilte vettet av daglig og har elsket siden, dette albumet slaktet jeg FOR Å TØFFE MEG!!?!

Og nå gjorde jeg det igjen. Stones-konserten i Scandinavium som jeg hadde så stor glede av å oppleve, ble slaktet i Arbeiderbladet. Jeg tøffet meg. Min trang til å gå motstrøms kan iblant gi svært ufornuftige resultater.

Sjekk Stones-anmeldelsen min. Snakk om å tøffe seg. Blendet og trollbundet av Rolling Stones i Göteborg mens det sto på, og så kommer jeg hjem, setter nesen i været og slakter konserten. Hva gikk det av meg?

Han gjør det igjen! Og her må jeg på død og liv vise meg igjen. Slakt av en fenomenal konsert bare fordi Stones ikke må komme her og komme her i henhold til en dust i Harald Hårfagres gate. Fra Arbeiderbladet 10. oktober 1973.

Jeg slaktet Manfred Mann's Earth Band på Club 7 også, ikke fullt så urettferdig, men litt. Jeg hadde problemer med å forholde meg til de mest etablerte og populære. Slem mot dem på trykk, elsket dem hjemme. Heldigvis gikk det over ganske fort. Antagelig med den dumme Stones-konsertanmeldelsen.

På hjemmefronten i Harald Hårfagres gate 12 C. Kampen mot gårdeier Berg tilspisset seg. Han prøvde til og med å skremme med politi. Jeg blåste av ham der han sto med hatten på ute i oppgangen. Løfsnes og Aavatsmark hadde sagt at jeg kunne blåse. Så jeg blåste. Men kjente uro.

Aavatsmark virket veldig sakte bak alle dokumenthaugene sine. Og Løfsnes var ofte opptatt.

Men livet som musikkjournalist var i ferd med å bli en drøm. Det regnet herlige plater. Og jeg ble sendt av sted til Sverige og Club 7 og Ekeberghallen for å snakke med og oppleve Roxy Music, Uriah Heep, Vinegar Joe og Slade. Og jeg hadde akkurat vært på Stones. Hvem brød seg om sære gårdeiere i hatt og frakk da?

Plateanmelderen og musikkjournalisten hadde det altså som plommen i egget. Og det var et veldig fint år for plommer i egg. Snart kom beatle-skredet: "Ringo", "Mind Games" og "Band On The Run". Pluss en drøss andre super-LP'er.

På tampen av oktober erobret Rolling Stones 1. plass på single-listen i Norge for første gang siden 1965 ("Satisfaction"). Selvfølgelig fint for dem, men jeg synes vel ikke at "Angie" er verdens nestbeste Stones-single. Den er OK. Ikke mer.

24. oktober var jeg i Göteborg for å se Uriah Heep i Scandinavium og intervjue dem (særlig Ken Hensley). Jeg har aldri vært noe fan av Uriah Heep, men i Göteborg var de gode. Og Hensley var endog oppsatt med theremin.

Uriah Heep: Göteborg i oktober. Sterk opplevelse, første og eneste gang jeg virkelig har likt det bandet. Fra Arbeiderbladet 31. otober 1973.

Panegyrisk: Jeg tar fullstendig av i konsertanmeldelsen. Dette skrevet av mannen som slaktet Stones. Arbeiderbladet 31. oktober 1973.

Vi feiret ikke halloween i 1973. Ante knapt hva det var. Men hvis vi hadde gjort, ville "Angie" snurret. Den opprinnelige og helt midlertidige ledevokalen til Mick, som skulle vært slettet da han spilte inn vokalen på ordentlig, ligger igjen som et spøkelse i bakgrunnen, ja, og ikke bare det, men et drivende fullt spøkelse.

Disse ukene sto det en bunke lekkerbiskener ved platespilleren. Neil Youngs "Time Fades Away", Elton Johns vidunderlige "Goodbye Yellow Brick Road", David Bowies "Pin-Ups", Lou Reeds "Berlin", Bryan Ferrys "These Foolish Things", Bob Dylans "Pat Garrett & Billy The Kid", Allman Brothers' "Brothers & Sisters" og Marvin Gayes "Let's Get It On". Dessuten Ringo-singlen "Photograph" og en flunkende ny fra Paul, "Helen Wheels". For en løperekke! Og dette var bare begynnelsen på finalen i 1973.

Hvilket år for oss som fikk plater gratis!

Hos Arne Bendiksen AS på Galgeberg for å hente gratisplater. Da gjaldt det å være blid og ikke mase.

NOVEMBER – DA ELKIE BROOKS FORSØKTE Å PISKE MEG

7. november 1973. Den store Slade-dagen. Ekeberghallen debuterer som konsertarena, og jeg fikk oppleve massehysteriet jeg bare kunne lese om da Beatles herjet. For et mylder, for et kaos, for et hylekor. Hallen ristet, og Slade pumpet adrenalin ut i kaoset, det luktet urin og tårer.

Helside i Arbeiderbladet 14. november 1973.

Slade fremsto som hyggelige, jordnære karer under intervjumøtet. Jeg hadde ikke noe imot dem. Stakkars Geordie som skulle spille på Chateau Neuf samtidig. Lurer på om det ble noe av. De var i hvert fall hyggelige å snakke med, de også. Lite visste jeg at Brian Johnson skulle bli superstjerne.

Slade i Oslo, november 1973.

Don Powell legger ut - på Grand. Arbeiderbladets mann til høyre.

Ellers ser jeg at jeg gikk litt fort frem i noen av plateanmeldelsene i Arbeiderbladet. Min favoritt-LP med Ole Paus ble slaktet, og jeg trodde Blue Ridge Rangers var et ordentlig band og ikke John Fogertys solo-show. Men jeg så i hvert fall skjønnhet og mening i Matthew Fishers debut-LP og Van Morrisons nye. Og jeg forsøkte å kompensere min skandaløse slakt av "Aladdin Sane" ved å skryte av "Pin-Ups". Og jeg ga Bjørn Ringstrøm velfortjent reklame. Han ga meg Slade-LP'n han holder i.

Utklipp fra Arbeiderbladet 7. november 1973.

Et spennende år gikk mot slutten, og det var ennå kake igjen. Bl.a. album fra Ringo, Paul og John. Men New Musical Express fikk ikke rapportert, for i England var det streik og ingen avis. Jeg måtte gå på luft og Melody Maker i nesten tre måneder.

Lite visste de (særlig Elkie) om hva de hadde i vente. Arbeiderbladets utsendte forsynte seg godt av gratis-ølen, og etterpå gjorde han livet surt for en naiv Ivar Dyrhaug, før det bar til Club 7 og oksepisken.

Slakten av Vinegar Joe på Club 7 forteller ikke hele historien. Det hadde vært en fin ettermiddag. Jeg tror den foregikk på hotell Viking, og det var mer enn nok å drikke. Jeg fant en fin tone med den mørkhårete og svært tiltrekkende Elkie Brooks og band-general Pete Cage. Husker ikke så mye av Robert Palmer, selv om han skulle bidra til å redde meg fra den totale ydmykelse senere på kvelden.

Uansett. Jeg gjorde de vanlige tabbene når man er på pressekonferanse og får fri børst. Jeg tok for meg. Og jo mer jeg drakk, dess vennligere fremsto verden generelt og disse litt utspjåkete britene spesielt. De var popstjerner, og popstjerner skal spjåke, så det var ikke noe problem. Men jeg noterte for det første svært lite, mindre og mindre, vil jeg si, men bablet desto mer.

Da pressekonferanser gjerne varer i begrenset tid, følte jeg stor tomhet og mørk skuffelse ved tanken på å rusle hjem allerede nå. Jeg hadde jo så mye på hjertet.

Ivar Dyrhaug, som den gang styrte det ultrakule radioprogrammet Pop Spesial på NRK sammen med Sigbjørn Nedland, var en vennlig fyr med en raus innstilling til Arbeiderbladets glødende inspirerte musikkjournalist. Han hadde fått avsatt egen tid med nettopp Cage og Brooks på et av hotellets rom, og han tilbød sin nå slukkørede kollega en plass i stolen der oppe, om han lovet å holde absolutt kjeft. En viktig detalj da dette var et radiointervju, og da måtte man ikke høre andre norske stemmer enn Ivars. Det hadde jeg full forståelse for.

Ivar ante kanskje at han hadde gjort noe dumt da jeg stappet en flaske øl i hver lomme før vi tok heisen opp. Han merket seg også sin kollegas nå påtagelig slappe diksjon. Ergo måtte jeg forsikre ham om at jeg ikke skulle schnakke, bare notere.

Og der satt jeg, mens Ivar beveget seg inn i sitt grundig forberedte radiointervju. Jeg lo med et par ganger, men sluttet med det etter to lynskarpe blikk fra Ivar. Så listet jeg meg rundt på jakt etter en flaskeåpner.

Det endte med at jeg måtte åpne flasken i badedøren, noe som ikke foregikk lydløst da flasken viste seg å være en liten vulkan. Jeg kjørte Frydenlund-håndgranaten lynraskt inn i baderommet for å skjerme bruselyden, men traff døren med et øredøvende KLANG!

Ivar kvitterte med en oppvisning i sint pantomime, mens jeg vinket avvergende og ølvåt til Cage og Brooks. De så ikke beroliget ut.

Jeg valgte å bli stående, drakk resten av ølen i taushet, og kjente at det var tid for å tømme den nå sprengte pressekonferanse-blæren. For ikke å forstyrre, lukket jeg ikke døren, men skjøv den forsiktig inntil. Noe plasking ble det da blæretrykket sto i rødt, og jeg ikke var helt stø på labben. Jeg mente likevel at dette gikk jo fint, skylte hendene under en nesten lydløs spring, åpnet døren for å gjøre min gjeninntreden i Dyrhaugs provisoriske studio, kom på at jeg ikke hadde trukket ned, bråsnudde og utførte oppgaven – med vidåpen dør, ubetenksomt nok - hvilket utløste et Vøringsfossen light som igjen utløste apoplektikeren Dyrhaug. «Ut!» sa han med unødig høy og dirrende stemme. Jeg var «so sorry» og bukket og hilste og rygget ut. Det er mulig jeg rev av et flak i befippelsen. En såkalt angre-fjert.

Da Vinegar Joe startet konserten på Club 7 var jeg klar. Fortsatt sterkt preget av ettermiddagens inntak, og noe uregjerlig, hvilket gjorde at Halvard Kvåle hos Arne Bendiksen AS, kjente uro. Jeg var nå oppslukt av min selvhøytidelige rolle som Kritiker med stor K (uten å være klar over at jeg snarere fylte rollen Fyllik med enda større F), og mente at dette bare var bråk. Jeg ville mye heller sitte ved et bord og røke.

Robert Palmer har jeg bare vage erindringer om fra konserten, mens det som sitter sterkeste igjen er synet av Elkie Brooks i sexy, svart kostyme, sikkert lær, og bevæpnet med en oksepisk. Pisken ble benyttet med blandet suksess under en låt.

Jeg var fast bestemt på å fortelle bandet hva jeg mente om dem og klarte å lure Kvåle til å tro at jeg var begeistret. Ergo tok han meg med inn i garderoben. Og der ga jeg meg til å æreskjelle dem alle sammen, og særlig Elkie Brooks, for elendig musikk, bråk, sexerier og møkkadritt. Midt i snøvle-tiraden skar Elkie Brooks igjennom med et rasende hyl og hevet oksepisk. Den var diger, den var i rotasjon og den visste hvor den skulle.

Hun ville garantert ha truffet om det ikke var for Palmer, som kastet seg frem og fikk tak i armen hennes. Samtidig dro Hallvard Kvåle meg etter håret ut av garderoben, hvor det nå hersket komplett pandemonium, - og i sikkerhet. Han sendte meg hjem i en drosje. Det var nok like greit.

Egentlig er konsertanmeldelsen min overraskende edruelig forholdene tatt i betraktning.

En hevngjerrig noob-journalist slakter konserten. Tviler på at han var i stand til å ta avgjørelser om kvaliteten på det han hørte. Fra Arbeiderbladet 29. november 1973.

Noen dager senere kunne Kvåle fortelle at de hadde fått beskjed fra Elkie Brooks om at hun aldri ville se den drittsekken av en journalist igjen. Aldri!

Det fikk hun imidlertid et og et halvt år senere på Ronnie Scott’s da hun lanserte sin solo-karriere med LP’n «Rich Man’s Woman» i et cover som kunne vært forsiden på Alle Menn. Jeg var livredd for at hun skulle huske meg. Kanskje hun gjorde. Kanskje ikke. Jeg avsto uansett fra å intervjue henne.

Moralen i historien? Behave? Særlig.

DESEMBER – SKRU-MØBELPLATER-BLUES

Fin desember. Jeg spilte solo-LP'ne til tre beatler og hadde det egentlig aldeles supert. Var kommet meg etter bakrusen fra mitt fatale møte med Vinegar Joe.

Julen 1973 var min andre i egen leilighet. Eget juletre i egen stue ga fryd. I toppen plasserte jeg en grammofonplate.

Men fri tilgang på plater, oppsto plassproblemene umiddelbart. Jeg hadde ikke hyller til dette. Ergo bar det til Osterhausgaten for innkjøp av nøyaktig tilkuttede møbelplater. Fint skulle det være. Møbelplatene besto av limt tre med fineroverflate og veide noen tonn. Bærebjelke-skillene i platehyllen bestod også av tilkuttede møbelplater, mens resten gikk i spon. Et helvete å få fraktet hjem uansett. Jeg hadde ikke bil, så her måtte venner og bekjente til.

Jeg skrudde monsteret sammen i løpet av en kveld. En kveld i helvete, for jeg hadde ikke elektrisk drill, bare en hånddrill, en syl, hammer og vanlig skrutrekker. Etter hvert som hyllen vokste i høyde, sank jeg i energi, jeg begynte å bli sløv og trett og unøyaktig, og innsiden av høyre hånd kjentes som kjøttdeig innsurret i brennesler. det smertet så jeg skrek. Fy pokker så hardt det er å skru i møbelplater!

Da jeg kom til øverste hylle, oppdaget jeg at noe ikke stemte. Hele konstruksjonen var skjev. Skjevheten hadde oppstått allerede ved første hylle, og forplantet seg oppover slik at øverste hylle, avrundingen liksom, måtte skjøtes! Jeg orket ikke å skru dritten fra hverandre og begynne om igjen, så det fikk bli slik.

Klokken var 4 om natten, og jeg snublet bort til sengen og besvimte. Neste morgen var hånden blå, og hyllen en katastrofe. Men jeg måtte leve med den. No turning back

Stygg var'n, men litt maling (brun) og overflod av LP-plater på rekke og rad hjalp på humøret. Jeg hadde til og med rikelig med ledig plass, særlig oppe ved skjøten. Men det skulle ikke vare lenge.

Hyllen ble altså ett møbel, i hele stueveggens lengde, og umulig å ta fra hverandre i smarte seksjoner hvis jeg skulle flytte. Det problemet skulle jeg imidlertid ikke oppdage før syv år senere.

Men ellers, som plommen i egget. Strømmen av nye plater gratis rett i hånden bare økte. Men lite visste jeg at min arbeidsgiver slet med økonomien og at freelance popjournalister var fritt vilt. Det skulle ennå gå et par måneder før jeg fikk beskjed om at min tid som Arbeiderbladets faste mann ved platespilleren og i konserthallene var over. Heldigvis hadde jeg noen nødliner ute - til Det Nye og til NRKs "Ungdommens radioavis" og til Arne Bendiksen AS (som pressemelding- og artistbiografi-mannen).

Ting går seg til.

Mannen som aldri ble Elkie Brooks’ beste venn. Ikke Supertramps heller, når jeg tenker etter. (Foto: Eirik Hauge)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1973

8. januar – Watergate-skandalen: Rettssaken mot syv menn som er tiltalt for å plassert avlyttingsutstyr i hovedkvarteret til Det demokratiske partiet begynner.

28. februar 200 indianere okkuperer Wounded Knee i Sør-Dakota, USA i protest mot undertrykking av den indianske minoriteten.

8. april – «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (senere Fremskrittspartiet) stiftes.

30. april – Watergate-skandalen: USAs president Richard Nixon erklærer at han påtar seg ansvar, men ikke skyld.

21. juli – Lillehammer-saken: På Lillehammer myrdes den marokkanske kelneren Ahmed Bouchikhi av agenter fra israelske Mossad.

23.–28. august – Norrmalmstorgranet: En bankraner forskanset seg og tok gisler i en bank på Norrmalmstorg i Stockholm. Dette gav navn til Stockholmsyndromet.

6. oktober – Jom kippur-krigen: Egypt og Syria går til angrep på Israel.

20. oktober – Sydney Opera House offisielt åpnet av Elizabeth II.

24. oktober – Jom kippur-krigen: Våpenhvile Israel-Egypt etter at israelske styrker har slått seg fram til Suez.

15. november – Kronen skrives opp fem prosent på grunn av kraftig prisstigning.

20. november – Oljekrisen: Det innføres prisstopp på elektrisk kraft.

22. november – Oljekrisen: Regjeringen vedtar helgestengning av alle bensinstasjoner. Leveranser av parafin og fyringsolje skal reduseres med en fjerdedel i fyringssesongen 1973-1974.

5. desember – Oljekrisen: Det innføres kjøreforbud for private motorkjøretøyer i helgene

16. desember - Kong Olav V tar Holmenkollbanen i solidaritet med sitt folk som måtte begrense bruken av privatbil.

NOBELS FREDSPRIS

Henry Kissinger og Le Duc Tho

Burde vært kalt Nobels krigspris i 1973.

VM på skøyter i Deventer:

Göran Claeson blir verdensmester i et av historiens tetteste mesterskap.

Sten Stensen gikk snaut 2 sekunder for sent på 10 000 meter til å ta tittelen, og Claeson hadde hans tider å gå på. Det var det verdensmesterskapet da Sten Stensen vant 1500 meter!

Norsk fotball

Viking vinner serien.

Strømsgodset vinner cupen etter å ha slått Rosenborg 1-0

Engelsk fotball

Liverpool seriemestre.

Seriemestrene: Liverpool, verdens herligste klubb.

Sunderland vinner 1-0 i finalen mot Leeds i FA-cupen.

For siste gang, Tarzan som julenummer, julen 1973. En tradisjon var over.