86 av de viktigste og beste (og i noen tilfeller svakeste) LP’ne som ble utgitt i 1985 omtales (kronologisk etter som de ble utgitt), hentet fra Det Nye årgang 1985. Inkluderer stjerne-karakterene! OBS! Bonusinnslag fra henholdsvis John Smith og Christian Rugstad!

***Den kjente og kjære stjerne-nøkkelen fra Det Nye.***

januar

Van Morrison: “A Sense Of Wonder” (Mercury) ******

Gjennom lidelse mot skjønnhet

Van dormet nesten inn på sin salig skjønne forrige LP. Nå er han i hvert fall delvis tilbake i en opphetet tilstand hvor Stax-blås, soul & gospel, rhythm & blues spiller en velsignet sentral rolle. Van svetter igjen. Mest i starten.

Det sparker fra med «Tore Down A La Rimbaud» der hele Vans selvbilde fra år tilbake breies ut: De sorgfulle, lett bulkete Stax-hornene, huskende rytme og bæljende jentekor mens mannen roper erkjennelseskrise («...in the dark night of the soul») og påkaller den franske poeten Arthur Rimbaud.

Van, den tungetalende. Pasjonens presisjon. Soul, der det er ordet som lyd, som bønn, sproget som musikk som betyr noe ... ikke ordenes betydning så meget som lyden og stemningen de skaper ... den umiddelbare sjelemusikk. Slik er hans «Tore Down A La Rimbaud». Slik er de fleste av hans besatte arbeider.

Enda klarere i «Ancient Of Days», hvor teksten er en ganske enkel oppramsing som ikke virker spesielt imponerende på papiret, men som Van gjennom stemme, musikk og stemning omgjør til en gripende bønn, en mantra.

Det samme kan sies om «The Master's Eyes». Teksten avslører lite eller ingenting av det som foregår i Van Morrison. Den er en sluttsats, en høyst privat oppramsings-mantra, nærmest en rekke påstander, fra en mann som står veltilpasset overfor sin gud. Det er ikke ordene, men måten han synger dem på som tar deg.

På sin forrige LP utslettet han nesten ordet, og henga seg til en slags udechiffrerbar mumlen fra åndsdypet. Denne gang får vi kun ett eksempel på denne hans konsekvens av seg selv som sanger: «Evening Meditation». En instrumental satt i den pentatone skala. Meditativ, overjordisk skjønn, med Van nynnende blant fløyter og stille gitarstrøk. Vakkert.

Men nå må jeg snart ta opp tråden fra innledningen. Jeg skrev at Van svettet igjen. Og han gjør det, skjønt temperaturen sjelden blir sa høy som LP’ens to første kutt kunne gi inntrykk av. Arrangementene henter Vans røtter opp i dagen, sobert innpakket, men røtter. Og han fremhever det også gjennom sitt valg av cover-versjoner: Ray Charles’ «What Would I Do» og Mose Allisons «If You Only Knew». Sistnevnte et ypperlig stykke blues-jazz med blås, bedagelig rullende beat og et sprutende hammondorgel. Selv er jeg hjelpeløst forelsket i det vidunderlige tittelkuttet, som buler av sjel og forløses gang på gang i sitt refreng der gospeljentene klatrer opp himmelstigen.

På side 2 avdukes LP’ens tema. Jeg skal ikke forsøke meg på å klargjøre det, men nevner at sangene på denne siden tar utgangspunkt i det kryptiske novelle-fragmentet som står trykket på platecoveret, en historie som ikke står noe tilbake for det Dylan pyntet sine covere med i 60-årene.

Temaet er søken etter erkjennelse. Et tema Van vet å veve inn i keltiske myter, religiøsitet og ikke minst mysterie-litteratur. Rimbaud nevnt. Enda mer sentralt står William Blake som har «levert» hele teksten til «Let The Slave». Disse diktere, og de stadige henvisninger til lyset og mesteren, understreker erkjennelses-temaet. Men klargjør det ikke. Skjønt man aner visse former. Ikke fordi Van tar seg til utbryte: «...You may call my love Sophia, but I call my love Philosophy.» Så dyp og filosofisk er han ikke, skjønt han liker å gi inntrykk av det. Van er ikke den gjennomtenkte erkjenner, han er den inspirerte, intuitive, følende erkjenner. Sart og følsom overfor ytre bilder og indre stemninger. Han reagerer med sin soul.

Reaksjonen er stemmen, Vans unike instrument. Hans betoninger, fraseringer, hans bevegelse langs tonene, bølgende,stigende og synkende. Og reaksjonen er det musikalske uttrykk han velger. På den nye LP’en soul, gospel, blues, rhythm & blues, den østerlandske lød i pentaton-skalaen («Evening Meditation») og ikke minst innslagene av keltisk folkemusikk - det siste springer frem som kildevann i instrumentalen «Boffyflow And Spike», en slags jig med musette og lidende gitar-figurer.

Om jeg skal våge å angi en skisse av Vans erkjennelses budskap, må det være: Veien til erkjennelse går ikke så meget gjennom viten som gjennom følelse og erfaring. Hans grunnbilde er de enkle landsbymennesker, den gudfryktige bonde. Mennesker som har naturkreftene tett innpå livet. Mennesker som virkelig kjenner den begudede natur og de krefter den rommer. Mennesker som vet at å overleve er a tåle. Veien til erkjennelse, synes Van å mene, går gjennom armod og nød. Sjelelig som fysisk. Jordtørke og sjeletørke. Bondens angst. Og den enkle gudfryktighet. Vans sluttord er der for a berolige:

«There’s a voice cryin’ out in the wilderness/All your trails have not been i vain/And you're doin’ the best you know how to do/gaining strength from the things that remain.»

Jeg vet ikke hvor god platen er. Men den rører meg dypt inne. Kanskje ikke så dypt som den forrige. Men dypt. Og da er jeg mer enn fornøyd. Slike plater gror ikke på trær. De er faktisk skremmende sjeldne nå for tiden.

(Det Nye, 19. mars 1985)

John Fogerty: “Centerfield” (Warner Bros.) ****(*)

Det store comeback. Creedence Clearwaters leder tilbake etter ni år. Og alt befriende som før. Den primitive, vandrende blues-gitar-soloen, det nedhøvilede, lett sidrumpa, men dødsens effektive grunnkompet. Og stemmen. Den gjennomskjærende rock’n roll-stemmen som rommer rockens (og USAs) mytos. Og uttalen. Sjekk Fogertys uttale av «searchlight», og gråt.

Tilbake igjen. På det gjenkjennelige kompet av gitar, keyboards og flisete, rå sax. «Centerfield» har alle ingredienser som kjennetegnet Creedences LP’er. De lange, myrvåte variasjoner over et enkelt blues-tema. De faste, rå rock’n roll-låter. De skyflende, slentrende sakene frembrakt av Fogertys typiske og virkningsfulle gitar-teknikk. Og en sår ballade.

Tekstene er rastløse, sånn ungdom-i-opprør-i-50-årene, lett gammeldags problemstilling. Men det holder fordi dette er den erketypiske rock’n roll-sjargongen som Fogerty selv definerte. Forenklingens magi drysset over den grå middelklasses grå hverdag. Alt formidlet gjennom den beste sirene i rocken ved siden av John Lennon.

Fogerty har ikke latt seg forlede til å oppdatere Creedence-soundet. Det er som det er og var. Med en forsiktig tilførsel av synth-trommer noen få steder. Fogerty resirkulerer seg selv ned til minste detalj. «The Old Man Down The Road» er utrolig lik «Green River». «Bog Train» har den kluntete bass/trommer-overgangen som ble benyttet i bl.a. «Cross Tie Walker, «I Saw It On TV» — balladen — henter mengder fra «Who'll Stop The Rain», gitaravslutningen er endog identisk. Ellers er den jodlende glade «Rock And Roll Girls» platens mest kommersielle øyeblikk, en ny allsang-kandidat.

Så «Centerfield» står. Trygt på hellig grunn. Uvøren, litt ujevn, med et løfte for fremtiden.

(Det Nye, 26. februar 1985)

John Hiatt: “Warming Up To The Ice Age” (Geffen) ****(*)

Hiatt snyter oss ennå for tekstene på innerposen, men kompenserer med fin, rå musikk. Rock med en bakre

rambukk av rhythm & blues,soul og funk. Det funky f.eks. i «The Crush». Mens Hiatts romantiske side legger seg i Lennon/Joels gate. Jeg tenker særlig på den svømmende balladen «When We Ran» som er basert på en typisk Lennonsk pianoakkord-rekke. Og akkurat her unngår han sukkerlaken takket veere grunnkompets alltid like solide punch.

Hiatt ble en gang beskyldt for å kopiere Elvis Costello. Beskyldningene plager ham ikke verre enn at han på sin nye LP synger en duett med samme Costello: «Living A Little, Laughing A Little» - en sjelfull r&b-ballade med snappende bass og woosj!, veldig åpning og rom i lydbildet. For øvrig typisk for hele LP’en dette, rom, luft & dybde. Hiatts rytmeseksjon er basisk,solid - trommer med punch, filende gitarer. Litt synth. Som nevnt, rock med innslag av funk og masse r&b - ledet av Hiatts ru,skarpe stemme. Ikke komplisert, men ganske variert, eggende, gritty, potent, inspirert, svingende og meget mer med et herlig sug.

Rock as nature intended.

(Det Nye, 19. mars 1985)

Chris Isaak: “Silvertone” (Warner Bros) *****

februar

The Smiths: “Meat Is Murder” (Rough Trade) ******

Blod og tårer

Morrissey beholder det knappe draget og øker dybden og rikdommen i den verbale gråt han kryster ut for verden. The Smiths tetner til og bygger evige spiraler for Morrisseys mumlen og klagen. Det er ikke lenger rett inn, si det du skal og ut igjen. Alt i løpet av tre minutter eller mindre. «”Meat Is Murder” er lange låter, de to lengste av de ni krysser henholdsvis seks- og syvminutters-grensen. Ikke fordi bandet egentlig kan argumentere med sofistikerte nyvinninger på det instrumentale området. Mer fordi de sammen med Morrissey finner sporet, og hengir seg uforbeholdent til transen. Og nettopp transen er nøkkelordet for The Smiths — og har vært det hele tiden.

The Smiths er ikke de sterke melodiene med de fyndige refrengene. The Smiths er stemningen som du når den først har fanget deg, ønsker skal vedvare og vedvare mens tårene sprenger på og hjertet buler mot ribbeina. På «Meat Is Murder» har de tatt konsekvensene av seg selv. Og i samme øyeblikk fått en viss lempelig mulighet til å bruke penselen på lydkulissene. Spesielt merkbart i tittelkuttet — i bunn og grunn en vegetar-salme, altså et opprop mot menneskets massemord på dyreriket for å meske sin egen buk. Her sper gruppen på med litt baklengstape, mekre-lyder og annen psykedelisk glideflukt, mens selve grunnkompet skrider sakte og vedvarende frem i typisk smithsk stil.

Ellers er altså forandringen et tettere The Smiths. Bassen drar og bukter seg med en dyp og pakket klang. Den akustiske gitarfernissen er til en viss grad blitt utfylt eller erstattet med kimende el-gitarer. Også de jinglende & janglende, fomlende & famlende. Mens gitarer og trommer utgjør en vispende, tikkende grunnrytme. Alt enda mer sammentrengt i gruppas trakt-«sound». Og over og gjennom dette klager Morrissey temmelig nonstop med enkelte innbrudd av hikst og jodling(!). Iblant med en svak smak av Marc Almond. Og fremdeles bryter han ut i sin stadige, bakenforliggende, sutrende falsett.

Det er lyden av The Smiths. En lyd som går og går, nå altså med litt mer punch og snert der alt før var løst raslende og drømmende. Det er lyden av amatøren og minimalistens magi. Eller profesjonalistens geni. En slags forvridd nesten-vise-rock. Med psykedeliske tendenser. Med innslag av galopp(!). Endog et forsøk på fotgjenger-Big Country. Og «That Joke Isn't Funny Anymore» får meg til å tenke på Al Stewart(!). Og «Rusholme Ruffians» henter på en underlig måte grunnkompet fra Elvis Presleys «His Latest Flame»(!). Og slikt.

Morrisseys tekster er som nevnt innledningsvis mer åpne for fortolkninger enn tidligere. Den homoseksuelle klartale dukker bare antydningsvis opp en gang, i «I Want The One | Can't Have»:

On the day that your mentality/catches up with your biology/| want the one | can’t have/and it’s driving me mad/it’s written all over my face.

Ellers er her duket for en videre apati og sønderslåtthet. Det er historier om unge mennesker som har mistet livsmotet og håpet. Mennesker som nærmer seg dødslengselen med en nesten pervers nytelse.

I smoke ‘cos I’m hoping for an/early death/AND | NEED TO CLING TO SOMETHING! When you laugh about people who feel so/very lonely/their only desire to die.

Fortettet i det sønderrivende selvbilde:

Gasping — dying — but somehow still alive/this is the final stand of all I am.

Og selv kjærligheten, selv kjærligheten når den en sjelden gang kommer til syne, får et flatt og sviende nakkeslag:

then someone falls in love/and someone’s beaten up.

Alt dette tilført slående, poetiske bilder av pur ensom ENSOMHET.

F.eks.:

and when a train goes by/it’s such a sad sound.

The Smiths verden er grå. Men ikke fattig. Under disse golde tekstene bobler en angst og fortvilelse så oppriktig og menneskelig ekte at den favner hele vår tid i et enestående poetisk klarsyn. Det er blod og tårer. Blod og tårer. Og atter blod og tårer.

Det røde og det blå. Som klagesang. Den beste klagesang rocken eier i øyeblikket. Eh. Vel. OK. Det finnes andre. Jeg vil f.eks. ikke glemme This Mortal Coil. Men de er en annen historie.

PS. Jeg begynner å engste meg for Morrissey. Om han nå bare ikke lever seg så til de grader inn i det hans tekster beskriver. For da mister verden snart et menneske.

(Det Nye, 12. mars 1985)

Phil Collins: “No Jacket Required” (WEA) ****

Vanskelig plate å få tak på. Her er rhythm & blues/funk a la «Sussudio». Her er låter basert på ett rocka riff og masse trommer. Og her er disse hjelpeløst vakre balladene, Phil i klagende, høy koring med seg selv — og tross ballade, beholder han som oftest den med-grusom-snert-kjøkkenbenk-lyden i trommene. Et ess innen sistnevnte kategori er «Inside Out», som hives fram på halvtempo med overmarkert, synkopert takt og eksploderer i pur villskap i refrenget. Likevel kaller jeg den ballade.

Sett under ett mangler LP’en de store toppene — av typen «You Can’t Hurry Love», «Against All Odds», «In The Air Tonight». De mer bråkete låtene virker mest solide. Mens balladene nesten uten unntak går seg fast og blir kjedelige. Og det er nettopp balladene, disse tandre følelsesutbruddene, ofte med en stram, så vidt tilbakeholdt aggressiv undertone — det er nettopp denne siden av Collins jeg setter mest pris på.

At jeg kommer til å spille denne LP’en er imidlertid brennsikkert. Collins’ kokende funk — de hissige blåserne, de fenomenale kanonade-trommene — det går som et herlig støkk gjennom lytteren og river alle porer åpne. The big sound.

(Det Nye, 2. april 1985)

Fyldig, triumferende vegg av lyd. Overstyrt klingende gitarer som freser og vibrerer, hyler og skingrer uhygge inn i ekko-mørket. Snappende, boppende bassilinjer (i slekt med Motown i slageren «Love Like Blood»). Piano-akkorder rullet ut i vedvarende spiraler. Beat’en et sted mellom disco-bop og slepende, majestetisk rock a la Roxy Music, Magazine etc. Elektrisk, tett, neoninfisert kaskaderock der de sagende gitargangene og den hojende, desperate vokalisten (i selvnytende overspill) hele tiden er toneangivende. Alt er stort og veldig.

Ikke altfor sterke melodier, men det kompenseres gjennom den overproporsjonerte eksponering av grunntemaet og kontrastvirkningene gjennom de stadige inn- og avbrekk før bandet sveiver seg i gang igjen. Jeg nevnte Roxy og Magazine. Jeg kan også nevne U2 (faktisk), Cure (stemmebruken) og endog Spandau Ballet.

Tekstene er ganske to-dimensjonale, alt sortmalt, verden sett som en collage av geværskudd, vaiende
faner, blodtørstige netter og terror. Dommedag. «We sit around in rooms, we talk of our fears».

(Det Nye, 23. april 1985)

Mars

Katrina And The Waves: “Katrina And The Waves” (Capitol) *****

Hardere enn Lone Justice. Mer lyd og ståk, gitarene skraller og skingrer og Katrina når hysteriet i en vegg av (gitar-)lyd når refrengene kjøres til døde. Stemmen hennes er rå og sterk med soul-grøfting (hør «Cry Me»). Bandet henter da også en god del fra sort musikk; klare Motown-tilløp og slepende blues/rock-ballader er bare noen av indisiene. Det damper overskudd av hele stasen. Fest og gøy og sjel i all sin geniale enkelhet. Bandet er for øvrig 50/50 engelsk/amerikansk. Ingen dårlig kombinasjon, skulle jeg mene.

(Det Nye, 1. september 1985)

Jason & The Scorchers: “Lost & Found” (EMI America) ****(*)

The Blasters: “Hardline” (Slash/Warner Bros) ******

The Long Ryders: “Native Sons” (Frontier/Planet) ****

Baklengs inn i fremtiden!

USA slår tilbake. Etter at Storbritannia har latt oss vasse til knes i syntetiske popgutter og pretensiøs pop-arkitektur, like storslagen og gild, like antiseptisk og tom som filmen "Dune". USA slår tilbake. Med rockemusikk så tradisjonstro og rotfast at den står i fare for å kunne kalles reaksjonær.

For hvor tar denne lyden oss, denne lyden av rykkende gitarer, galopperende trommer/bass og småsur sang, hvor tar den oss hen? Tilbake til garasjene. Til eksosrocken som gren mot morgenlyset med fandenivoldsk livsappetitt sånn midt i 60-årene. Denne rusete blanding av oppskrubbet rhythm & blues og skakk country. Roy Rogers på LSD med sekken full av Them-plater.

Det merkelige er at disse amerikanske gruppene, uvørne, uferdige og ustø som de er, nettopp i dag er i full gang med å erobre Europa. Mot alle odds. Et Europa som er blitt hjernevasket med studio-perfeksjonisme og computer-disco. Dette Europa ofrer nå villig det såkalt nyskapende og nytenkende for noe som ble regnet for å være en anakronisme for få år siden.

Det er derfor ingen overraskelse at John Fogerty gliser fra toppen av alle verdens salgslister. Akkurat som han gjorde for 15 år siden. Med akkurat den samme musikken. Dobbelt artig er det at Fogertys Creedence i sin tid blåste frisk luft inn i rocken akkurat da den var i ferd med å gå seg vill i selvhøytidelig, pretensiøs "nytenk-"

Kanskje er det slik at rocken har en innebygd mekanisme som gjør at rocken korrigerer seg selv? Når man har beveget seg for langt ut, vender man tilbake til utgangspunktet. USA leverer nå band som formidler rockens grunnplan-egenskap. Det folkelige. Det levende. Den brusende entusiasme. Det engasjerende. Energien.

Alt dette fremfor teknisk perfeksjonisme og passiviserende studio-evnukker. Rock er de sure tonene. Amatørens seier over utilstrekkeligheten.

The Long Ryders legger aldri skjul på hvem som er deres forbilder. Gram Parsons, Flying Burrito Brothers og The Byrds. Uten at det låser dem fast i country-genren. Ja, for de pakker seg gjerne inn i et hett rhythm & blues-driv som lukter bensin lang vei. Og samtidig klinger The Byrds' gjenferd fra alle hauger, den guddommelige 12 strengs Rickenbacker. Og vokalisten har litt av den samme småsure, klagende stemmen som gjorde Gram Parsons så uimotståelig. De rocker driv, men lar alltid musikken sitte ganske løst rundt kroppen — luftet ut med slikt som banjo, mandolin, munnspill, ståbass. Og de har fått med seg den gamle ex-Byrd Gene Clarke i koret.

Resultatet er en herlig upretensiøs plate som riktignok ikke helt klarer å bestemme seg for om den er variert eller bare ujevn. Det velsignete med denne musikken er at det egentlig ikke spiller noen rolle.

Jason & The Scorchers sparker kraftigere i begge retninger enn Long Ryders. Når de rocker så gjør de det så infernalsk at det nesten tipper over; frådende rock'n roll-akkorder øses ut på harde livet mens kompet banker gørra ut av omgivelsene og Jasons snøvler og snerrer asfalten i biter.

Men én låt ut på side 2 og natt blir dag. Plutselig er Jason & The Scorchers et løselig slentrende country-lag. Jasons stemme blir tårevåt, kompet siger deltagende inn, tikker og går — og vi henger over baren, overmannet av selvmedlidenhet med Gram Parsons minne i bunnen av glasset. Ikke mer enn to slike låter, men de bryter så til de grader med resten av LP'ens rasende energi at de huskes like godt. Dette bandet sparker istykker båser med en kaklende latter. For dem er rock en front-mot-front kollisjon mellom Hank Williams og Chuck Berry.

The Blasters er det flinkeste og mest rotbundete av disse tre bandene. Amerikansk historie passerer revy. Den rå, klagende blues, surklet fra cajun-sumpene, den jordfast tikkende, rykkende rockabilly. Endog en lutrende smak av gospel og doowop. Og alt sammen fremført med en utrolig tyngde og innlevelse; kampgitaren i fremste rekke.

The Blasters er den jevne manns talsmenn — blåkravene, sliterne som raver gjennom dagene i Det Nye Depresjon. Samtidsforakten slår ut i en desperat kjærlighet til fortiden. Om ikke annet så for å ha et holdepunkt. Musikken forteller historien. Tekstene beliver den. Forbløffende velskrevne tekster med all den besnærende detaljrikdom som preger de beste amerikanske filmene om Depresjonen.

The Blasters har her og der snev av Ry Cooder (eksemplene finnes særlig på side 2), selv om deres versjon er tøffere og mer utpreget rockende. Bandet har for øvrig dumpet blåserne, men det instrumentelle er på ingen måte innsnevret, for her er trekkspill, mandolin, ståbass, fele og på flere kutt utsøkt koring fra The Jordanaires — mens Dave Alvins gitar drar som pokker.

(Det Nye, 14. mai 1985)

Eric Clapton: “Behind The Sun” (Duck/Warner Bros) ****(*)

Ny fin LP, og Clapton er så desidert i støtet. Denne gang med Phil Collins. som producer og hjelpende perkusjonist. I noen kutt dukker også folk fra Toto opp. Det er ikke platen med de umiddelbare melodiene (skjønt "Forever Man" henter en og annen frasering pluss sitt rullende komp fra "Layla"). Til gjengjeld er dette låter som kommer snikende etter hvert. Langsomt og uimotståelig.

Det veksler fint mellom tempolåter og lune, saktmodige viser. Alle med det claptonske slektskap til bluesen. Og forbløffende ofte henter Clapton fram sine glemte kunster som sologitarist. Han lar det hølje og gråte, bender notene, lar dem henge, henge — det er lyden av den ensomste, mest hudløse gitaren i verden; akkurat den klangen, klangen som var og alltid vil være Eric Clapton. Lytt til utgangen på "Just Like A Prisoner", og skjønn hva jeg mener.

Sterk stemme har Clapton aldri hatt, men han bruker den så pokkers sympatisk, det er lyden av ydmykhet og varme. Og de musikalske omgivelsene er eksellente. Alle spiller for Clapton. Selv Phil Collins har lagt inn merkelig lite av seg selv og den tromme-sound han representerer.

(Det Nye, 23. april 1985)

The Rolling Stones: “The Rest Of The Best/The Rolling Stones Story - Part 2” (Decca) ******

Skitt for Mick

Rolling Stones er ikke verdens beste instrumentalister. Mick Jagger er heller ikke verdens beste sanger. Men kjemien som binder dem sammen er dynamitt. Slarket røffhet som genialitet. Når Mick nå omsider — etter 22 år som grammofon-artist — velger å lage sin første solo-LP, må grunnen være at han ønsket en annerledes atmosfære til sin stemme. Ja, for det er ingen hemmelighet at han har skrevet en rekke Stones-låter alene, skjønt det står Jagger/Richards under dem. Det er altså ikke første gang han er eneansvarlig for selve melodiene.

En annerledes atmosfære. Ja. Det blir nødvendigvis det når Stones og spesielt Keith Richards ikke står bak ham. Istedet har han håndplukket en rekke virtuoser. Blant annet Jeff Beck (gitar), Pete Townshend (gitar), Nile Rodgers (gitar), Herbie Hancock (synth og tangenter), Robbie Shakespeare (bass), Sly Dunbar (trommer) og Ray Cooper (perkusjon). Pluss en drøss til. Navnelisten antyder klart nok hva platen inneholder. Sort funk, gyngende rytmer, og en ikke uvesentlig porsjon heavy gitar. Akkurat det er ingen sensasjon, det sorte New York har allerede i 10 år vært en vesentlig del av Stones' rock. Forskjellen er at Mick denne gang har musikere i ryggen som er musikken de spiller. Intet herlig snøvlete dilettanteri her. Men disiplinert perfeksjonisme.

Vel og bra, om de hadde hatt melodier å bruke seg på, eller rytmer å belive. Saken er nemlig at låtene på denne LP'en gjennomgående er utrolig anonyme. Noen av dem er i tillegg ualminnelig rotete, hit og dit uten mål og mening, kun med et halvpotent funk-riff å henge seg på. Musikken er stort sett en bastard-sammensmeltning av funk og heavyrock. Heavy på gitarsiden — der Jeff Beck får god spradeplass. Rytmesporet er oljet og kolossalt, bredt krydret med detaljer fra samtlige instrumentalister. Men musikken tar sjeiden av — og fremstår verken spesielt hot eller spesielt heavy.

Mange av låtene består egentlig bare av strofer ropt ut over et slarkete funk-komp, som "Turn The Girls Loose" (med sitt gyngende reggae-komp) og "Running Out Of Luck". Enkelhet er greit nok, men det bør være soul i det og autentisk, ildfullt atmosfære. så ikke her. Og det skyldes også Mick selv. Som vokalist har han tatt på seg feil sko. Han parodierer seg selv. Han virker forsert, mangler fandenivoldskheten og den brautende, ufordragelige selvsikkerheten. På denne LP'en forsøker han febrilsk å få tak på stoffet fra nær sagt alle vinkler, og makter aldri å virke oppriktig.

Blant de bedre innslagene finner vi "Just Another Night". Og ellers. "Lonely At The Top" (helt ugjenkjennelig fra den Stones-demo jeg har) — den eneste låten Richards har vært med på å skrive — som kunne blitt en skikkelig Stones-rocker. Og "1/2 A Loaf" som også har et sugende drag. Sluttlig har vi LP'ens eneste vaskeekte ballade, "Hard Woman" — et drama på bredt piano og strykere. Jaggers sang veksler fra det briljante til det katastrofale akkurat her. Han drar sangen rett til topps med en frasering som får huden til å nuppe seg, men hver gang den slipper seg ned i de mjuke, stille partiene, blir Jagger klovn — mjauende og teatralsk henimot en Barry Gibb-kopi (sjekk uttalen av "goodbye"!).

Tekstene er blottet for karisma og dybde. Mest tilgjorte klisjeer om lengsel og jenter, passe rampete og tvetydig formulert. Men fri for sjokk, poesi eller humor. Bortsett fra tittelkuttet der Jagger rap'er seg gjennom rollen som mannen-som-masete-&-sutrete-kjerring.

Jeg må si det: Var dette en Stones-LP, ville det vært den dårligste og mest farveløse og kjedelige Stones-LP jeg har hørt. Usakelig? Samme for meg.

Derfor kaster jeg nå blikket mot noe langt bedre. Blank i øynene ser jeg det like blanke, glansete omslaget på esken "The rest of the best/The Rolling Stones Story — Part 2". Bildet fra "Out Of Our Heads". Like fint og kvistete og "moody" som i 1965. Utgitt av tysk Decca — og er ment som en slags definitivt supplement til gruppas offisielle Decca-LP'er (utgitt som "The Rolling Stones Story — Part 1" i boks).

Del 2 inneholder stoffet som ikke er å finne på de gamle LP'ene. Single A- og B-sider, EP-kutt og noen kuriositeter. I alt 50 låter fordelt på fire LP-plater. Alle LP'ene i individuelle poser med bilder, bakgrunnsstoff om låtene og opplysninger om plasseringer på hitlistene i USA, England og Tyskland. Historien bak prosjektet står å lese på baksiden av esken. Der beklages det at man ikke har fått med uutgitte Stones-låter, og en av utelatelsene nevnes spesielt: "Cocksucker Blues" — den obskøne Jagger-visen om en tenårings homofile opplevelser i London. Stones skyldte i 1970 Decca én låt før de kunne slippe unna selskapet og starte sitt eget. Decca fikk "Cocksucker Blues", og våget aldri å utgi den. Hvorfor jeg nevner dette? Jo, fordi den medfølger denne boksen likevel — som single!

Andre interessante kutt: "Poison Ivy" (den første versjonen), "Tell Me" (som ikke bare er en annen versjon, men en helt annen låt enn den "Tell Me" vi kjenner), "I've Been Lovin' You Too Long" (studio-versjonen), to kutt fra Andrew Oldhams instrumental-LP fra 1964 — bl.a. "Da Doo Ron Ron" (sunget av Mick!), "One More Try" (live), "As Tears Go By" (på italiensk), hele EP'en "Got Live If You Want It" og Jaggers første solo-single "Memo From Turner" (1970). Og blant alle raritetene er det såpass mye sterkt og kjent stoff at albumet ikke bare appellerer til sære fans. Boksen er og blir et "greatest hits" med nogo attåt. Anbefalt av meg. Og butikkene må skaffe det pr. import fra Tyskland.

(Det Nye, 2. april 1985)

Tom Petty And The Heartbreakers: “Southern Accents” (MCA) *****

Jordnær 60-tallsbasert rock med klare linjer til Byrds-veteran Roger McGuinn har alltid vært Tom Pettys varemerke. Så også på "Southern Accents". Denne gangen har han imidlertid utvidet instrumentparken betraktelig, med blåsere, strykere og sitar, og dessuten knyttet til seg prominenser som Jack Nitzche, David Stewart fra Eurythmics og Robbie Robertson fra The Band, for å nevne noen.

En eksentrisk samling mennesker og instrumenter til en rockete kugutt å være, men resultatet har like fullt blitt en helstøpt Tom Petty-LP. Varmblodig og sensuell. Saftig og klangfull. Robuste, veldreide låter med jord under neglene enten det sparkes fra med feite blåsere eller pensles forsiktig med sære sitartoner.

"There's a southern accent, where I come from/The young 'uns call it country, the yankees call it dumb," synger Tom Petty i sin stivnakkede kjærlighetserklæring til Sørstatene. Og det er temperament i den upolerte stemmen. Det er nerve og personlighet. Tom Petty har en historie å fortelle. En virkelig historie. Og nettopp det gjør ham til en artist det er vanskelig å styre utenom. "Southern Accents" herved anbefalt på det varmeste.

(Tekst: Christian Rugstad)

(Det Nye, 25. juni 1985)

Howard Jones: “Dream Into Action” (WEA) *****

Trond Ingebretsen & Bjølsen Valsemølle (Studio B) ***(*)

En flik av kappen

"Soria Moria" ringer ennå i mine ører. Jeg minnes, ikke uten glede. Og her satt jeg med Trond & drabantenes nye LP. Ikke uten spenning. Lang tid gått. Åge Aleksandersen fremdeles producer. Tronds storby-sentimentalitet fremdeles den samme. Oslo østkant. Fem på midnatt. Enkle, vanlige mennesker får sin vemodige sang. Unge arbeidsløse. Gamle giktbrudne. Alle med minner. Alle med sommer’n i håret og fremtiden som en sort storm i horisonten. Alle omgitt av den arketypiske rock’n roll-drømmen av skarpe gitarer og lengselsfulle tangenter. Og Trond synger med slappe lepper og brei Oslo-dialekt som ikke helt vet hvor den hører hjemme; Akerselva krysses med ett og annet håb.

De har den udødelige sounden, nydelig ivaretatt av Åge (vil jeg mene). Klingende, fyldig og høyreist. Bruset av Bruce Springsteen. Spesielt hørbart i pianobruken (hør f.eks. "Morgengry"). Mens en viss Bob har levert det sørgmodige orgel-slepet.

"Vaterlands Bru" veksler mellom to typer låter. De kantete rockerne. De melodramatiske balladene — noen av dem speedet opp i halvtempo. Velspilt. Sting i gitarene, sidebevegelse og fremdrift i tangentene, knapt og solid rullende grunnkomp. Romslig lyd, med et ekstra puff fra trommene.

Trond er ikke verdens beste vokalist, men hans slappe, selvhøytidelige affeksjon har sin egen sjarm. Det er blitt en jevnere plate enn debut’en, og bedre. Men her er ingen "Soria Moria", skjønt de forsøker. Forsøker litt vel ofte, kanskje. Ja, for låtene har også en tendens til å virke likelydende. Og bandet mangler ennå "guts", gi-pokker-holdning — det som skal til for å sparke dette stoffet ut av rillene og opp i de virkelig udødelige sfærer. Dagens Bjølsen stamper for meget når det rockes, og blir for pyntelige når det sentimentale drama rulles ut i widescreen.

Ett unntak er her. "El Viento de la Esperanza", en sakte klage fra Guatemala i nakent arrangement, kun sørgemarsj-trommer, tung synth-dur og fjernt aah’ende korstemmer. En ny retning for Bjølsen. Og slik jeg ser det, et vågestykke som bringes i havn.

Tronds tekster har høye, poetiske ambisjoner. Han strør om seg med bilder mens han beskriver storbyen og livet i skyggen. Ofte blir han meget oppstyltet og språklig kantete. Han tenker meget på ordenes muligheter, men glemmer at sangtekster skal flyte. Poesi er også musikk. Men sjelden her. Det er som om han vil det hele, men ikke makter løftet.

Trond er best når han er enkel og taler gatespråket. Når han beliver sine ømme hverdags-skildringer med navn og personer — Kari Halvorsen, Frank, Kai, Anna Louisa, endog Johnny Gitar, selv om han smaker konstruksjon — mennesker som du tror på. Det er når Trond, fortelleren, griper inn i handlingen med sine svimlende metaforer som ikke alltid er like heldige, at tekstene begynner å rase.

Foreløpig klarer han ikke å velge sin form, pretensiøs lyrikk eller frodig gatesjargong, i stedet sikksakker han fram og tilbake mellom de to. Resultatet er ujevn rock-poesi; språklig fremmedgjorthet. Her må man bare innse at forbildet Bruce Springsteen er et så meget, meget større talent.

"Vaterlands Bru" har likevel den høyreiste sounden som suger tak i oppmerksomheten. Og Trond har en merkverdig formidlingsevne, selv når det språklig sett går over stokk og stein, lever mannen seg så til de grader inn i det han synger at du tror ham.

Trond og Bjølsen er for øvrig eksponenter for politisk rock. Mange norske artister har havarert der. At de ikke gjør det, men faktisk evner å skape dimensjoner i stoffet, er et ikke lite tegn på storhet. Trond Ingebretsen & Bjølsen Valsemølle har ganske enkelt fått tak i en flik av rockens magiske kappe. Du hører det på “Vaterlands Bru”.

(Det Nye, 23. april 1985)

april

Flasketuten peker på

Den babelske forvirring tetner, om det er noen trøst. Og Cirkus Modern leverer en diger pakke ord og toner som er mer tilslørende enn avklarende. Hvilket jo er det fascinerende med dette bandet.

Siden sist har de strammet seg opp og strømlinjet seg betraktelig. «Trøst» viser et band med fabelaktig appetitt på det iørenfallende. Hvilket innebærer relativt korte og mange (12) låter. Og sånn rett i øret synes jeg at minst halvparten av materialet holder solid.

«Hun har meg nå» Åpner ballet. Slengete, pågående Motown-beat (anno 60-årene), full syd på fremføringen og Helge roper/kakler så halsens blodårer står stramme som tau.

«Barn av vår tid» er en slu, mørk sak i versene. Rytmisk resitert tekst formulert gjennom spotske barnemetaforer. Refrenget er kontrasten, full høljing der desperasjon, angst og gospel-triks tenner fyr på omgivelsene. En lekker akustisk gitar driver låten, og på slutten veves også et søtt synthtema inn.

«Karianne», singelen, har den beste teksten: Forvirret storbyjente som ikke finner andre livskvaliteter enn lyd-dopet i sin walkman; en historie omkranset av så mange Gaarderske blindspor at tolkningsmulighetene er uendelige. Og låten. Svingende med heftig og luftig blåserrekke (trombone-solo!), frekk la-la-koring. Den har alt og Gaarder synger som en gal majestet.

«Speil» motorbåter seg døsig inn i bevisstheten, ikke ulik Polices «Every Breath You Take». Helge hvisker, bassen dulter, synthet plopper forsiktig ut grotte-visjoner, gitarene ruser og klinger så soft så soft.

«Match» går som en keiser. Rene Roxy Music! Feit bass, feit gitarklang og muskuløs, pumpende tromming. Gitar-riffene har et voldsomt drag. Mens Helges stemme er den overspente spastiker skygget av en bæljende soul-jente.

«Store Vind» har det gjenkjennelige draget sånn innledningsvis. Men så går den inn i et eggende, synkopert parti (nesten østerlandsk) med floppende bass/tromme-kombinasjon og gitaren klager heavy. Ny overgang og Cirkuset svever; susende cymbaler, syngende bass, synth-bruset fra himmelen, akustisk gitar. Pokker! Det minner om Pink Floyd!

Dette er LP’ens sterkeste låter. Men det finnes i hvert fall gode tilløp i de andre også. Som Stranglers-versjonen av US soul-bop i «Skrifte-vise» (paført en og annen rockabilly-frasering fra Helge). Forsøket på Beatles utgang a la «I Want You» i «Straffelekse» (som dessverre blir for trå). Og det nydelige synth/gitar-samspillet i utgangen av «Akt».

Men det er klart at de svake låtene avslører Cirkusets svakhet. De har en tendens til å gjenta melodilinjene, og derfor blir mange av låtene ubehagelig likelydende. Refrenget i «Krig» blir f.eks. bare en blek kopi av «Barn av var tid». Det er det som skjer i overgangene, som skiller låtene mest fra hverandre. Her jobber Jørns gitar.

Skjønt aldri poserende, mer kolorerer han ferdige tegninger. Og det er vel typisk for Cirkuset i dag — et usedvanlig veldisiplinert lag som alltid bidrar til et felles uttrykk fremfor å rote rundt på egenhånd. Og de er meget dyktige til å løfte låtene inn i refrengene: Versets avslutningsstrofe, overgangen og pang!

«Trøst» er et musikalsk mangfold, frodige ideer pluss en tilstrekkelig porsjon frekkhet og selvgod arroganse. Cirkuset har viderefort de mest kommersielle sidene ved debut-LP’en. Og på sitt musikalsk/lydmessig beste konkurrerer de glatt med hvilken internasjonal berømthet som helst. Svakhetene er musikkens likelydende fasade og melodilinjenes relative fattigdom — over på side 2 begynner rett og slett platen å bli kjedelig.

OK, Helge. Kan jeg si noe om tekstene nå? Ordene, strofene er blitt mer sangbare uten å miste den Gaarderske infame sprengkraft. Og Gaarders dillettantiske omgang med begreper, ordtak, klisjeer, barneleker — vridd i biter, ut av sammenhengen og klasket inn igjen. Oppdaget vi noe nytt nå? synes Helge å spørre i sin flaske-tuten-peker-på poesi.

Gjennomgangsbegrepene er typisk Gaarder. Den søte kløe. Løgn og bedrag. Feber og galskap. Drikk deg full, vær sanseløst gal, ta fyr! Barndom og selvkjæling. Vin, is og vann. Alt rørt ut i en sanseløs fruktsalat av det meningsfulle og det meningsløse. Ord som paradokser. Inspirasjon som alibi. For Helge tar bildene slik de faller ham inn. En svakhet at han bruker ett og samme bilde, en og samme metafor flere ganger i forskjellige sammenhenger. En brist i fantasien?

Tekstene er stinne av besnærende spissformuleringer. F.eks. Alle skal vi dø engang, men det er lenge til. Utropet jeg vil ha mer glitter!! Og slikt. Ordene brenner, Helge brenner og bildene raser ut av ham som sto det om livet. Og han har en nesten pervers trang til å oppsøke paradokser. Som «Alt er løgn er sant». Som «Jeg er skarpsynt og blind». Han setter uten stans ordenes betydning på spill. Med vilje.

Likevel kan han ikke unndra seg lovene. Helge kan si hva han vil, men det skjer noen ganger her at han blir utilsiktet komisk. Ta strofen: Vi står i bro og sparker oss vei. Se det for deg! Eller Spør hav, spør vind, spør himmel, spør stjerner, spør gjøkur (!!!). Her slår han istykker en lovende allegori med en søkt metafor. Slurv eller tross — samme for meg. Dårlig er det. Og paradokset som vers og refreng skaper i «Akt», jeg mener, versene angir noe ganske annet enn refrengenes påstand om mild ekstase! Kanskje er hans utsagn: Jeg er skarpsynt og blind — en sannhet i dette kaoset?

Helges visjoner angir et samtid og et samfunn tynget av den totale goldhet. Og det er denne virkelighet han gjør et opprør mot, han brenner av hele skiten med fyll og galskap og til helvete med alle nitriste sannheter! Og mens mannen babler vilt, treffes han av plutselige anfall av klarsyn. Noen ganger vidunderlig formulert: Du er så ensom. Du har så mange venner. Noen ganger til å grine av morsomt. Ja, humoren er viktig, for Helges kaklende latter er en av hovedpulsårene i disse tekstene. Han ler av seg selv like meget som av omgivelsene. Og lover oss Den nakne sannhet påkledd et tjukt lag med pels og poesi. Litt vel pretensiøst, kanskje, for Helges poetiske pels henger ikke alltid på noen sannhet, like ofte henger den i ett eller annet utstillingsvindu . . . tom.

Men det er nettopp dette som er spenningen i Gaarders tekster. Han kaster seg hodestups ned alle gater, og rammer blindgatenes murvegg med et jublende drønn. Han gjør opprør mot logikken — et opprør han er dømt til å tape. Men Helges tross er uimotståelig. Det samme er hans fall for eget grep. Når Helge rakker ned på «stunt-poetene», skyter han sannelig også på seg selv. Helge gjør alltid sine stunts selv. Og oppnår sin versjon av den babelske forvirring. Et glitrende, fargerikt teppe av ord og bilder som også favner sannheten. Mest av alt er Helge Gaarder et menneskelig menneske, et menneske med alle de svakheter mennesket nå engang har. Og han er stolt over det. Han går på trynet med flagget til topps, og det er hans soleklare rett.

Tekstene på «Trøst» og haugen av forklarende/forledende cover-informasjon er fascinerende lesning. Norsk rock kan ikke være denne fyren foruten. Mener jeg. Om det er noen trøst.

(Det Nye, 21. mai 1985)

Prince: “Around The World In A Day” (Warner Bros / Paisley Park) ***

En barnlig fantasireise

Verden er snål. Verden står på skakke med tommelen i baklommen og drømmer om himmel og jord. Og popmusikken er blitt en collage. En stilkollisjon uten tidsbevissthet. Her sitter jeg og skal forholde meg til stasen.

La meg forklare. I løpet av noen få timer ramlet en håndfull LP-plater ned på skrivebordet mitt. Jeg sjekket innspillingsårene – og kunne fastslå 1985.

Den første Prince:

Super megastjernens overraskende kjappe oppfølger til «Purple Rain» (allerede en av historiens mest solgte LP-er) – «Around The World In A Day» – er nyheten. Coveret er en fargeprøve pyntet med naive illustrasjoner og overparfymert symbolikk (stigen mot himmelen, de hvite duene), forseglet i cellofan pålimt en søt tegning av en gutt og en ballong som liksom svever over grunnmotivet. Hva mer? Coveret har en ekstra klaff som kan rives av. Og inni åpenbares regnbuer og skoglandskap i bevissthetsutvidende farger.

Og tekstene – også de satt i forskjellige farger og skrifttyper. Med Princes merkelige rettskrivning som ekstra krydder: you skrives u, to skrives 2, one skrives 1 og tambourine skrives tamborine etc.

Før du i det hele tatt har fått platen på grammofonen, er det som om en gigantisk støvel har stemplet budskapet inn i fleisen din: nothing is real. Virkeligheten som uvirkelighet. Er hippiene over oss igjen?

Musikken benekter det ikke. Den er rar, helt i sine egne tanker. Lyden er ikke helt sikker på om den skal være regnbuen eller tannlegeboret. Fantasifull, men merkelig frynsete (Johns betegnelse). Det skjer hele tiden en masse rundt den gledesløse, mekaniske grunnrytmen. Men det skjer liksom ikke her, det skjer i rommet ved siden av, eller i drømmen du er i ferd med å våkne opp av. Ja, nettopp slik er det: Musikken befinner seg i grenseland. Aldri helt her. Aldri helt der. Akkurat som Prince selv.

Prince er en voksen versjon av mennesket Michael Jackson.

Engstelig, lukket. Klamrende seg til sin gud. Og fryktelig umoden. Alle hans meninger om liv og tilværelse er basert dels i halvfordøyd erkjennelse, dels i regelrett tomhjernet etterplapring. Princes metafysikk og politiske syn er en sukkertøybutikk. Med det har sjarm. Akkurat som barnets pludring har sjarm.

Prince synger om ensomhet. Og han drømmer om kjærlighet – ikke bare mellom mann og kvinne, men den store nestekjærligheten. Og med sløret blikk maner han fram fantasilandskaper og eventyrparker der alle er snille mot hverandre, der den søteste jenta går med bringebær-alpelue. Mens virkeligheten er grimm – livets cocain-neser og falske profiler, sønderrivende savn og fristelsene. Sex for kjærlighet. Det siste formulert i «Temptation» et slags oppgjør med Princes egen rolle som sex-symbol, en rolle han føler seg hjelpeløst tiltrukket av, men som han samtidig forakter.

I «The Ladder» tenner han endelig lys for enden av tunnelen, bare vi kommer oss opp på stigen og klatrer veien mot den evige frelse, er alt såre vel. Men vokt deg for kommunismen! I «America» resirkulerer Prince den gamle frase: Heller død enn rød. På det planet befinner han seg.

Mens «Purple Rain» var en veldig erotisk LP med et svett, funky drag i låtene, er «Around The World In A Day» en barnlig fantasireise gjennom landet pop.

Mekanisk grunnrytme, som nevnt, ofte bare en primitiv trommemaskin. Over dette messer/snakker Prince med en stemme så frynsete og knirkende at han like meget kunne vært en utlevd olding som et engstelig barn. Refrengene er gjennomgående som en sukret spyttklyse rett i øret, mer ompa enn melodi. Og samme oppskrift benyttes hele veien – med to unntak: Den overreagerte soul-balladen «Condition Of The Heart» (som mangler forløsning) og LP’ens eneste heavy øyeblikk, den eneste gangen Prince tar fram Hendrix-gitaren, «Temptation». Ellers altså mekanisk tromming (OK, Sheila E. gir skikkelig trommepunch til «Pop Life») og stubbnesete ompa-refrenger.

De blir imidlertid ikke helt likelydende fordi Prince varierer rytmens omgivelser. Ganske spennende bruk av strykere, sax, eksotiske instrumenter, lyder. Tittelkuttet smaker f.eks. India og ånden fra 1967. Mens andre ganger kan LP’en låte som en Todd Rundgren-demo fra 1973. Men den låter aldri ferdig.

Konklusjon:

Uten «Purple Rain» ville neppe denne blitt en mega-selger. Og jeg nekter å kalle platen avansert eller nyskapende. En gjennomsnitts Monkees-LP fra 1967 gir mer enn «Around The World In A Day». Men LP’en kommer ganske sikkert til å levere en rekke singelslagere. Og det kan jeg lettere skjønne, for låtene duger bedre hver for seg enn samlet på ett brett.

(Det Nye, 28. mai 1985)

Stage Dolls: “Soldier’s Gun” (Mercury) ****

Sterk start

Etter tre års ventetid er Torstein Flakne omsider tilbake på vinylfronten. Alle har liksom ventet noe fra den begavede Kids-gitaristen. Men hva? Trioen Stage Dolls’ kraftrock er svaret. Uomtvistelig forankret i Torsteins spente gitarstrenger. Mannen er ikke den typiske heavy-gitar-helten. Han er faktisk overraskende lite interessert i solo-sprading.

På «Soldier's Gun» holder han nesten hele veien udyret i tømme. Han ringer inn låtene og sparker dem infernalsk videre på et øs av slarkete, brutale akkorder. Og når han fargelegger, er det Keith Richards og ikke Ritchie Blackmore som er slektningen. Torstein er altså mest en hardtarbeidende og fantasifull rytmegitarist. Og han kler denne trioformen – gitar, bass, trommer – som hånd i hanske. Faktisk tetter han så stramt til og sparker så hardt fra at Terje Storli (bass) og Erlend Antonsen (trommer) slipper å jobbe livet av seg. Muligens havner de vel lavt i terrenget, de legger ikke den store fantasien for dagen og har en tendens til å slugge på det enkle.

Låtenes styrke er variasjonen og gjennomført bærende melodilinjer. Der det kreves mer enn et riff, leverer bandet refrenget og melodien som sitter. Og der et riff holder, plyndrer de det til døde – for eksempel «Left Foot Boogie» (og det føles godt!). Dessuten synger Torstein usedvanlig bra, en nasal, gjennomtrengende stemme som i de mest magiske partiene – for eksempel «Photograph», «Way Of The World» og «While The Bombs Are Fallin’» – minner ikke så lite om John Lennon.

Om platens hovedinntrykk er bluesy, oljet kraftrock, finnes her unntak. Den stille, klimprende balladen «While The Bombs Are Fallin’» (platens eneste) – der Torsteins stemme er utsøkt. Og tittelkuttet, LP’ens mest kommersielle øyeblikk, henter inn stemningen fra de keltiske heiene med hvirvlende krigstrommer og durende sekkepipegitar – ja, en blanding av Big Country og allsang-Slade.

Skjønt dette er en trio, gir LP’en neppe noe riktig bilde av Stage Dolls live. Torstein har lagt på mye gitar. Og bandet griper til hjelp fra utenforliggende krefter gjennom bruk av sax, keyboards, jentestemmer og slikt. Med hell. Absolutt med hell.

Det er på ingen måte en perfekt LP, dette. Du griper deg stadig i å høre hva gruppa kunne gjort med en del av låtene, muligheter som de aldri griper. Og enkelte ganger hangler hele kompet, kanskje er det punchet som mangler, kanskje en feil i lydbalansen, eller kanskje rett og slett for lite snert og oppfinnsomhet fra tromme/bass-seksjonen.

Tekstene er heller ikke all verden, om enn velmente i sin bekymrede tone der krig og hat og savnet etter kjærlighet går hånd i hånd med trioens store kjærlighet til rock’n rollen. Men de holder. Akkurat som musikken og låtene mer enn holder. Kanskje hadde jeg ventet meg enda litt mer fra Flakne. Samtidig må jeg applaudere Stage Dolls’ debut. I «Soldier's Gun» ligger store løfter for fremtiden.

(Det Nye, 14. mai 1985)

Eurythmics: “Be Yourself Tonight” (RCA) ****(*)

Rå soul/pop

Fra en som syntes Flying Pickets gjorde Eurythmics bedre enn Eurythmics selv ("Who's That Girl?"), bør alt tas med en klype salt. Så nå vet du hva det følgende er verdt. "Be Yourself Tonight" er mer levende enn de tidligere Eurythmics-LP'ene fordi Dave Stewart er bitt av heavygitar-basillen. Ikke Van Halen-heavy, men Kinks-heavy. Hans astmatiske, skarpe riffs sparker gørr ut av selv de mest antiseptiske synth-trudelutter.

LP'ens styrke er kontrasten mellom Annie Lennox og Stewart. Den er underholdende pop som strekker seg etter sjeledypet samtidig som overskuddet og punchen besørges av Stewart. Annies stemme er mer moden og selvsikker enn noen gang. Hun våger mer, gir mer og tåler mer selv om hun ikke får bukt med stemmens sviende kolde egg.

Du finner fort betagende melodilinjer og fresende refrenger her. Dog er selve grunnen i låtene utilslørt monoton. Rytmen og riffene gir ikke fra seg ett eneste lidenskapelig snøft. Det er Annie, Dave og de noe sølete arrangementene som beliver stillstanden. Og tross monotoni virker platen meget frisk og variert.

Blant høydepunktene ligger singlen "Would I Lie To You?" (med sitt gitarriff hentet fra The Kinks' "I Need You"). Og "There Must Be An Angel" der Annie ornamenterer ledestemmen og korer uskyld med seg selv; det låter som et stykke hvit popsoul fra 60-årene og inderligheten begynner å brenne når Stevie Wonder fører låten ut på sitt vidunderlige, klare munnspill. Den stompende funky soul-roperen "Sisters Are Doin' It For Themselves" som har full storm i gospel-koret; og Annies glassharde stemme får virkelig noe å bryne seg på – her møter hun dronningen Aretha Franklin i duett, og hun synger bedre enn Elkie Brooks med all verdens skokrem i ansiktet! Fin er også kjærlighetsduetten med Elvis Costello, "Adrian", som har noe av stemningen fra Elton Johns "Daniel"; Elvis gir det hele og blir herlig forståelsesfullt omsluttet av Stewarts nostalgiske, stilrene vibrato-toner.

Det er i det hele tatt mye å ta med hjem her. Men også eksempler på det bent fram likegyldige (f.eks. "I Love You Like And Chain" og "It's Alright"). Det er et råere og enda mer soul-orientert Eurythmics vi møter. Uten at de fengende stikkene uteblir. Jeg føler bare at de tærer en smule på tålmodigheten i store porsjoner. Jeg nevnte at arrangementene virker litt sølete. I tillegg kommer dette monotone underlaget som av og til – kombinert med støyveggen – tar kommandoen og skaper et uomtvistelig inntrykk av mas.

(Det Nye, 18. juni 1985)

The Dukes Of Stratosphear: “25 O’Clock” (Virgin) ****

OK. Vi skriver fremdeles 1985, og jeg legger en ny plate på. The Dukes Of Stratosphear står det her på et covermotiv som er et psychedelisk mareritt av stjerner og klokker og øyne og frukt og farger. Er det broren til Creams "Disraeli Gears" (1967)? Musikken: krasj ut i suggererende bassganger, stampende trommer, skjelvende mellotron-toner, gnistrende el-gitarer i forlengse og baklengse toneløp.

Vi møter den perfekte 1967-pastisj. Psykedelisk rock av den kommersielle sorten. Slik den ble formulert av Electric Prunes (sjekk "25 O'Clock"!), Syd Barretts Pink Floyd, The Beatles ("The Mole From The Ministry" er en herlig krysning av "Strawberry Fields", "I Am The Walrus" og Bee Gees' pop-psykedelia). Det er forunderlig gøyalt og gjennomført gjort. Akkurat passe melodisk, akkurat passe schizofrent, akkurat passe innbitt sint, akkurat passe teit (bandet har endog sin egen guru!).

Og jeg har en sterk mistanke om at en viss Andy Partridge (XTC) har hatt mer enn en finger med i spillet her.

(Det Nye, 28. mai 1985)

China Crisis: “Flaunt The Imperfection” (Virgin) ****

I låt etter låt etableres et mjukt, synkopert grunn-riff (drevet av bassen) over hvilket der legges et slør av melankolske keyboards og blås – mens vokalisten støter fram teksten med såre hikst. Låtene akselereres gjennom refrengene der rytmen slentrer og harmonisangen er lys, lys. China Crisis' tredje LP, og de er blitt så bløte og laidback at det låter lekkert!

Og hvem har produsert albumet om ikke Walter Becker? Nettopp slik låter det: Steely Dan! Det er instrumentell ekspertise, mjuk rytmikk. Det er døsig lekkert. Faktisk overraskende velspilt og koselig. Men fattig på indre spenning og dynamikk, må jeg si. Samtidig svikter det på det vokale området; ingen innlevelse, ingen betoningslek, veldig ensformig sunget.

Egentlig kunne dette blitt en utmerket EP – med "Black Man Ray" og "King In A Catholic Style" som ledekuttene.

(Det Nye, 11. juni 1985)

The Colourfield: “Virgins And Philistines” (Chrysalis) *****

Terry Halls (Specials, Fun Boy Three) nye inkarnasjon. The Colourfield. Eksponenter for delikat visepop (akustiske gitarer veldig fremtredende). De låner rytmer fra britisk folk, fra Latin-Amerika, fra Bertold Brecht. Fra bossa nova til tango. Arrangementene rike og levende (iblant med et nikk mot The Beatles), men alltid lavstemte.

Stemningen varm og underfundig, gjennomvevet av forskjønnende detaljer. En kastanjett, en klarinett, en krislende akustisk gitar. Eller el-gitar-soloen i "Castles In The Air" som glatt matcher Al Stewarts beste øyeblikk (arrangementet mer spennende og pop'y enn Stewart anno "Year Of The Cat", mens låten i seg selv er fri for selvhøytidelige pretensjoner). Og aldri har vel Terry Halls tonløse stemme likt seg bedre; i disse omgivelsene får den en skjør, sårbar sjarm.

The Colourfield lager pop med små bokstaver, blottet for storsnutethet, hvilende i seg selv. Ikke banebrytende, nødvendigvis ikke essensielt – bare en rett fram gjennomført, gjennomarbeidet hyggelig og koselig.

(Det Nye, 13. august 1985)

Everything But The Girl: “Love Not Money” (WEA/Blanco y Negro) *****

Forrige LP bød på dempete, coole, fraværende jazz-viser malt med vannfarger. Skjønnheten i det usagte. Nå er tempoet høynet, strukturene litt klarere og instrumenteringen balansert mer mot gitarer. Mens Tracey Thorns stemme er like cool og trist og vakker. Og samtidig er hun blitt sikrere på seg selv.

Musikk og tekster gir samlet en følelse av vag søthet, av forloren nostalgi, av drømmer og håp. Fremdeles svalt jazzy. Men nå tilført større deler folk og vise. Iblant kunne det vært en folky versjon av Sade (hør "Shoot Me Down"). Fremdeles maler de med vannfarger, velsignet uklare konturer gir underfundig og undrende skjønnhet. Bruken av svaie blåsere (sax og trompet) er nydelig. Diskret tilførsel av banjo og steelgitar noen steder skaper drag av country.

Melodiene her er så vage at de sniker seg inn bakdøren til din bevissthet, og gror deretter sakte og sødmefylt i sjelen. En rik plate å bli hjelpeløst glad i. Ikke minst takket være Traceys stemme. Hun er simpelthen et funn og en begavelse, helt der oppe sammen med nye store britiske sangerinner som Sade og Alison Moyet.

(Det Nye, 1. september 1985)

Rain Parade: “Beyond The Sunset” (Island/Wave/Enigma) ****(*)

Av de nye og friske amerikanske bandene. Fanget "live" i en japansk klubb. Lyden glimrende. Musikken et døsig, elektrisk syre-regn som vasker ømt og bittert gjennom bevisstheten. Klingende, brennende gitarer dominerer lydbildet. Mens orgel (og fiolin) drodler bakgrunnen fraværende. Og vokalisten legger sin dempete tristesse perfekt inn i sporet.

Den lette dash av det psykedelisk forlorne (anno 1967) kler musikken utmerket. De krysser av og til R.E.M.s — uten å henfalle til etterplastiering. 10 låter og drøyt 37 minutters spilletid. Og likevel står det mini-LP på etiketten. Røverkjøp, sier jeg. Hold øye med dette bandet!

(Det Nye, 15. september 1985)

Green On Red: “Gas Food Lodging” (Planet/Enigma) *****

Allerede når første kutt, "That's What Dreams", sjangler deg i møte i en foss av døsige, jinglende gitarer, er du fortapt. Resten er lett match.

Det er Big Daddy Stuarts grimete klage-røst. Det er gitarene. Det er piano-klunkingen. Det er det svaie, klissvåte orgelet. Det er munnspillet. Det er lyden av det nye Amerika. Paddehatt-syndromet som spytter ut det ene lavbudsjett-bandet bedre enn det andre. Rock'n roll med ulvehyl, country-kick og Byrds-gitarer. Musikk som brenner uten å larme. Musikk som sjangler beruset omkring i en tidløs sone av pur magi. Sakte som brusende dønninger. Litt trist, litt sentimental, men mest av alt spilt med en kjærlighet og innlevelse som demonstrerer rockens nesten glemte styrke: evnen til å bevege med de enkleste virkemidler. Green On Red gir deg den gamle følelsen av samhørighet. Ikke uten grunn fremfører de "We Shall Overcome" som avslutning på en glimrende LP.

Green On Red står og venter på deg i butikkene.

(Det Nye, 13. oktober 1985)

Lone Justice: “Lone Justice” (Geffen) ****(*)

mai

Babij Jar: “The Night Before” (Uniton) ****(*)

Sjokkerende unorsk sound over Babij Jar, som nå endelig debuterer på LP-fronten med «The Night Before» (Uniton U-026). De kjører alt hva remmer og tøy kan holde på hvitglødende gitarer og et trommesett som iblant står der og må ta imot en omgang monoton juling. Men ikke punk. Absolutt ikke punk. Mer majestetisk enn som så.

En krysning av Velvet Underground, Iggy Pop og fullstendig utflyppa The Byrds — spyttet rett ut i en psykedelisk bad trip. Og mye mer. Side 1 byr på to kutt hvit Iggy larm («Seven Seven» og «V-Point»), ett stykke opprop-pop som Tenpole Tudor kan misunne dem («How Does It Feel») og sluttelig noe som kunne vært The Byrds på vrangen («Bodyguard Of Lies»).

Side 2 er i sin helhet viet gruppas magnum opus «Odessa», et grunnkomp som durer og går uanfektet og ondt fra start til slutt mens alt skjer omkring: Messende vokal, en runde forvridd astmatisk solo-gitar, et dempet skumlende parti som bare øker effekten av det kommende harmageddon: Ti tonn rusende gitarer og ropende stemmer i kor på kryss og tvers inntil alt når bristepunktet av et utholdelige og kaos inntrer i full oppløsning.

White noise! Velvet Underground, The Doors og Iron Butterfly er bare noen av navnene som farer gjennom bevisstheten. Og jeg sitter imponert igjen.

(Det Nye, 18. juni 1985)

Dire Straits: “Brothers In Arms” (Vertigo) ****

Blå nedtur

Mark Knopfler strever med inspirasjonen på dette albumet. Og det er jo litt synd når man tenker på at «Brothers In Arms» – Dire Straits’ første studio-LP på nesten tre år – lanseres gjennom en mega-over-200-døgn-på-veien-verdensturné. En turné som Dire Straits også har valgt å bruke som en gigantisk markedsføring for CD-platene, med Philips i ryggen.

Alt er liksom klappet og klart. Ikke minst publikums enorme forventning. Flott band, synd med produktet. Lyseblått må være Dire Straits’ ulykkesfarge. Sist gang de brukte den på et cover var i 1979 med «Communiqué». Nå som da vet ikke Knopfler riktig hva han skal ta seg til. Og henfaller til en safe formel. Absolutt en safe formel.

De nydeligste små sanger i pastellblått. De mest svingende trad-rockere med alle triksene på plass. Men intet patos. Intet ekstra som kan løfte dette stykke vinyl opp der begivenhetene lever.

Med andre ord: Ingen «Telegraph Road» eller «Tunnel Of Love» eller «Romeo & Juliet». Bare en og annen inngang her gir gjenlyd av de store epos. Men disse inngangene virker mot sin hensikt fordi de fører ut i helt tradisjonelle sanger; inngangene har ikke noe med det som følger å gjøre. Spesielt lite kledelig er inngangen til «Money For Nothing». Mer vellykket er bandet når det går som det snakker; «Walk Of Life» er f.eks. en gjennomført gøy pastisj: svingende rock med farfisa-orgel i svai gledesbrus. Ikke noe stort, men det gir den seg heller ikke ut for å være.

Dårlig blir aldri LP’en, bare så merkverdig høflig og stillfaren. De beste låtene ligger lunt mot vinduene, som peisild en forblåst høstkveld. «Your Latest Trick» har den tikkende gangrytmen som gjør Knopflers midttempo-dramaer så magiske – bynattens rytme, med en uhyre velplassert saksofon, sår, som snek den seg ut av en eller annen late-night kjellerklubb og besang byen med den ensomste røst i verden.

Videre det smule, sørgmodige tittelkuttet som drar og drar seg henover feite orgelakkorder, og som lives opp av Knopflers mektig kontrollerte gitar-blues; nøkkende, blødende, blå toner. Eller den til å grine av vakre, lille akustiske balladen «Why Worry». Eller gruppas snedige kombinasjon av reggae og orientalske klanger i «Ride Across The River». Joda, det er saker her, sunget med Knopflers mest mumlende fortrolige stemme, spilt med den ypperste eleganse, og proppet med vareprøver på Knopflers geniale instinkt for «understatements» – gitaren er der hele tiden, men den feier sjelden eller aldri forhengene til side for å sprade.

Låter med de store stigninger og de forbløffende vendinger er her ikke. Heller ingen skikkelig potens bakfra. Pick Withers’ erstatning, Terry Williams, er flink til å være rock’n’roll-propell, flink til å synkopere, flink tekniker, alt slikt. Men han er så pokkers lite spennende, så totalt blottet for temperament. Uberegnelige Withers savnes i den flotte, elegante musikken. Og jeg legger merke til at også Knopfler har litt problemer med Williams, bandet har nemlig fått enda en trommeslager: Omar Hakim. Til hjelp når det røyner på?

For meg er «Brothers In Arms» en nedtur av samme kaliber som «Communiqué». Også fordi Knopflers tekster veksler mellom det tannløse og det fra Knopfler veldig forutsigbare. Jeg føler ikke at han sporer skikkelig når han hever stemmen og ambisjonene; for mange flinke bilder på rad, for få sammenbindende metaforer. Og når han slipper sitt fredsbudskap ut av sekken (noe som skjer i flere av låtene), formuleres det så banalt at det river teppet vekk under de foregående verseføttene. Hungeren og brannen og ikke minst den levende typetegningen i tidligere Knopfler-klassikere matches aldri.

«Brothers In Arms» kan være så flott den vil for alle CD-fanatikere. Jeg hører heller «Romeo & Juliet» én gang til.

(Det Nye, 25. juni 1985)

Robert Plant: “Shaken ‘n’ Stirred” (EsParanza) *****

Mindre forutsigbar enn Plants foregående. Skjønt det Zeppelinske er til stede som en slags tilsnekne gjenhør med biter av «Houses Of The Holy». Uten at det et øyeblikk blir «Houses Of The Holy». For «Shaken’n’Stirred» er klart modernistisk, – syngende basslinjer og «eksperimentell» lek med det rytmiske, det rytmiske som en slags psykotisk presisjonsoppvisning, trukket gjennom synkoperinger som burde fått alt til å stoppe opp, men som tvert imot lader musikken og gir den fabelaktig fremdrift.

Den metronom-liknende snertne trommingen er muligens det som mest minner om førnevnte stykke Zeppelin-historie. Og måten låtene vris og vendes der de kastes tilsynelatende skjødesløst mot rytmens hypnotiske vanvidd.

Plant har helt tydelig et band som fungerer rundt seg. Det høres, og denne krevende formen han har valgt trenger det også. Selv får han mer enn tilstrekkelig støtte bakfra til å kunne begi seg ut på de karakteristiske vokale krumspringene; hudløs melankoli og mani på kokepunktet i skjønn forening – på tuppa engasjert hele veien gjennom låtenes krevende overganger og plutselige akselerasjoner og nedbremsninger og sidesprang.

Det er ikke en LP man kan bruke som sedativ. Den er begivenhetsrik, alltid på spranget mot det uventede. Spennende, avgjort spennende. Og med en bredde i lydbildet og en renhet i lyden som bare øker og styrker argumentene for platen. Første solo-prosjekt fra Zeppelin-leiren som virkelig kan måle seg med det legendariske bandets egne produksjoner.

(Det Nye, 16. juli 1985)

The Highwaymen: “Highwayman” (CBS) *****

Denne har jeg glemt å fortelle dere om. Men nå gjør jeg det sånn helt på tampen. Og jeg gjør det fordi det er en av de beste country-LP’ene 80-årene har hørt. Fire giganter i total samklang sammen med musikere som ikke stenger en eneste låt inne i tradisjonelle country-båser. De tenker nytt og friskt hele veien. Og får f.eks. «Against The Wind» til å låte større og bedre enn Bob Segers egen versjon. Dessuten synger de fantastiske fire så flott sammen – og deler broderlig på versene.

Teamwork og overskudd fra start til slutt. Woody Guthries «Deportee» (med meksikansk tale og sang i avslutningen fra Johnny Rodriguez) har aldri vært mer gripende og vakker. Og country-sentimentaliteten klarer sjelden å balansere så sikkert på grensen mot det morbide som i «Jim, I Wore A Tie Today».

Og best av alt: Waylon, Willie, Johnny & Kris har maktet å spille inn en av årets desidert mest fengende og gripende låter, «Desperados Waiting For A Train». Et regelrett løft, nydelig arrangert, trukket av et refreng som du ikke er i stand til å glemme, alt dette uten at de tar i bruk «crossover»-finter.

Hvis du tror du ikke liker country, bør du høre denne LP’en.

(Det Nye, 1. desember 1985)

Fra Lippo Lippi: “Songs” (Easter Productions) ****

Heksedans og stillhet

Stemninger. Folketomme landskaper. Musikk som kunne ledsage en fotografi-utstilling i sort/hvitt. Det åpne rommet, nakenheten, den blyg, kyske omgang med orientalsk-klingende perkusjon. Lydens renhet. Fra Lippo Lippi er seg selv.

Men der er samtidig oppstått en struktur i musikken. Gjennom rytmemaskinen/-trommenes monotone tilstedeværelse. Gjennom pianoet som veksler fra å vandre døsig rundt versene til å følge vokalisten note for note i refrengene; det siste skaper en åpnende, høynende effekt.

Rytme og piano, ja. Men det som mest preger det nye Fra Lippo Lippi, er bruken av vokalist. Mørk, uttrykksløs og altfor sprø stemme, for glad i amerikanske R’er til å virke troverdig. Og likevel passer han inn i landskapet, gir låtene egg, drar det ellers så unnfallende smakfulle kompet ut av det eteriske.

I noen av kuttene blåser dessuten en saksofon ekte liv i materien. Sluttinntrykket: En usedvanlig behagelig plate. En bittersøt, nedstresset samling låter rike på nydelige, enkle melodilinjer. Likevel synes jeg musikken er for stillestående til å bli mer enn dekorativ tapet. Du griper deg stadig i å ønske at der skal slå gnister, at låtene skal ta av, at noe skal skje!

Hos New Order skjer det straks mer. Et underanmiert The Cure. Klagende vokal, dansende, glidende gitarer. Tilført en overdose klebrig synth og et raklete, psykotisk disco-rytmekomp som velger gnukkende, skarpe kanter fremfor tyngde. Stivhet fremfor elastisk eleganse.

Vokalisten er ikke av Robert Smiths klasse, han er mer stivnede fakter enn kjøtt og blod. Men gitar-«soundet» er til gjengjeld fullbrakt, løpsk og sinnrikt. Her er elektrisk glødende grums. Flytende, dansende akkorder. Gyngende bass-strenger rammet inn av krasjende riffs. Plutselige toneløp som bokstavelig talt åpner det klaustrofobiske kompet med en guddommelig vosh!

Alt mens keyboards gjør bakveggen klissvåt og rytmen går besettende. Når de sammenfører alt dette, lar det øke på og øke på, tettere og tettere, går du på trynet inn i platen. Og det føles deilig.

«Sunshine» er rene heksedansen. Mens «Love Vigilantes» – på den annen side – er det nærmeste New Order kommer pop. Spennende plate.

(Det Nye, 22. september 1985)

Raga Rockers: “Maskiner i nirvana” (Sonet) ****(*)

Humor og giftpiller

Humoren er Raga Rockers’ beste våpen. Med Michael Krohns tekster avvæpner de alle innsigelser. Disse minimalistiske giftpillene som ved første øyekast kan virke banale, men som ved det neste fremtrer som gjennomtenkt bevisst stilisme.

En ny LP er ute: «Maskiner i Nirvana» (Sonet RAGA 1). Og Michaels penn er like skarp. Ta beskrivelsen av det borgerlige norske gjennomsnittsparet:

Han går på jobben / Hun blir igjen / Maten står på bordet / Når han kommer hjem / De hakke hatt no’ kick / Siden nittenførtifem / De er maskiner i nirvana / De har fått det som de vil.

Eller beskrivelsen av vår tids stebarn:

Vi kom fra forstedene / inn til byen / for å samles på kafeene / som fluer rundt dritt.

Michael går direkte inn i det han vil beskrive, med korte, kjappe streker tegner han bildet — så levende at du kjenner lukta. Rett på. Han avtegner tidens totale åndelige armod og materialistiske enveiskjøring ved ganske enkelt å kalle en spade for en spade. Du tror hvert ord. Enten det dreier seg om pyntedokker, hva så-holdning til sultne barn i ett eller annet fjernt land, krig & falske politikere, eller bare det å gå rundt i byen og være ung og blakk og uteglemt.

Tekstene er ikke bare fine på papiret, du merker også hurtig at rytmen i dem er så rocka at du ubevisst begynner å trampe takten:

Jeg så deg igjen her om dagen / Du kom ut ifra super’n med en baby i magen / med poser i henda og poser under øya / gikk du bort til bilen hvor han satt og løy’a’n / Kjipe kis, spør du meg, men allright bil / Kom igjen baby, spander et smil.

Musikken er ikke mindre minimalistisk. Raga Rockers smeller av et riff, henger noen vers på, spyr ut refrenget et par ganger, kjører et kjapt mellomspill og går ut igjen. Alt i løpet av et par minutter. LP’en inneholder 11 låter med en samlet spilletid på ca. 24 minutter. I korteste laget? Yes, men Raga Rockers forsvarer det ved å utnytte disse få minuttene så pokkers godt. Besetningen er den klassiske: Bass, trommer, gitar og sang. Lite? Vel, hør platen og opplev en temmelig kolossal mengde lyd. Alle fire slåss om plassen fra første til siste sekund – og finner umiddelbart suget og punchen.

Stilmessig er dette en sorts tungmetall-pop, en hårfin balanse mellom pop’ete melodi og krigerske riffs – alltid med bryteren på full energi, selv i de saktere låtene (ett unntak: den akustiske kort-kort visen «Søvnløse netter»). Iggy Pop møter Black Sabbath møter The Monkees (pokker, «Ting» ligger ikke så fjernt fra Monkees’ versjon av «Steppin’ Stone»).

Jeg opplever dette som en enklere og kanskje ikke fullt så spennende plate som gruppas debut. Men samtidig viser LP’en definitivt at Raga Rockers er et unikt band i norsk sammenheng. Det er nettopp slik musikk og ikke minst slike tekster som gamle Norge ikke vil ha, men trenger.

(Det Nye, 18. juni 1985)

Sting: “The Dream Of The Blue Turtles” (A&M) ******

Style Council: “Our Favourite Shop” (Polydor) ****

Overskudd og rollespill

Allerede fra åpningskuttet, den slengte, trippende/jublende og massivt kommersielle «If You Love Somebody Set Them Free» (krydret med keyboards, blås og Steely Dan-koring), merker man at Stings solodebut bobler av overskudd. Og sant nok. For hvert eneste kutt herfra og ut er mer eller mindre en vinner – i stadig omskiftelige stilarter, bundet sammen av ess-musikere fra jazz-miljøet. Det er dog ikke jazz. Mer et sofistikert, forfinet Police. Fyldig i smak og aroma. Lekkert for øret. Og for all del: umiddelbart. Rett inn.

Som den coole, deilige reggae «Love Is The Seventh Wave». Den sørgmodig synth-dansende «Russians» der Stings stemme finner melodilinjer som fører like til himmels. Den klassiske kor-gutt pop’en i «Children’s Crusade» – som ikke trenger mange justeringene for å matche Greg Lakes beste arbeider med Emerson, Lake & Palmer. Og den feiende swingy «Shadows In The Rain».

Og dette var bare side 1! I tillegg til all denne skjønnhet og svale, lekre kommersialitet må man trekke fram Stings tekster. Han leker elegant med ord og bilder uten å virke påtrengende snakkesalig; han har alltid noe på hjertet. Gjerne tidsriktige emner som den altoverskyggende angst for verdenskrig. Men formulerer slik at Sting får formidlet mer enn klisjeen.

Der er blod og følelser og menneskeskjebner og livsundring i det han skriver. Jeg trenger egentlig bare nevne den vidunderlig betagende «Russians».

Mens Sting besang verden i kraft av seg selv, er Paul Weller mer bundet til en selvkonstruert myte: Style Council som idé. I det ytre kan det av og til virke som om Style Council driver rollespill. De har en oppgave å utføre, og blir mer opptatt av å iaktta seg selv utføre den enn innholdet i det de formidler. Man mer enn aner selvgodhet og selvhøytidelighet her inne. Image og innpakning sidestilt (minst) med innhold. Dette sagt. Duoens LP nr. 2 er delikat innpakket. Fine bilder. Spennende layout. Smakfull typografi. Alt lagt til rette for en lekker LP.

Og de reiser langt på vei kjerringa etter debuten, skjønt debuten våget mer, tok flere sjanser. Nå holder de seg tett til det salgbare. Svingende, pakkete rytmer som låner all sin danselyst fra den pop’e siden av soul-musikken. Som Motown. Dessuten arrangert bredt og spennende med feite blåsere, kor og endog strykere i tillegg til det jumpende, stampende rytmekompet og Talbots piano-vandringer. Og ikke minst Wellers underfundige synth-bruk og hans eksellente gitar-understatements. «Our Favourite Shop» er en usedvanlig polert pop/soul-LP. Flott, balansert lyd. Variert, men ikke overdrevne klanger. En solid kombinasjon av sterk melodi/refreng og danse-rytme.

Wellers svakhet er i øyeblikket tekstene. Han er altfor opptatt av saker – av arbeidsløs ungdom, høyrepolitikere, rasediskriminering, rasehat – alle disse merkesakene. Alle disse tingene han føler at han nå engang må vie sine sanger til. Og det er vel og bra, hadde han bare maktet å få litt mer distanse til det.

Som det er hiver han politiske klisjeer om seg som var de konfetti. Samtidig er han fint lite til stede i disse tekstene selv — som menneske, mener jeg. Derfor blir tekstene uten unntak kjedelige. Samtidig synes jeg også at musikken står i fare for å virke statisk — i hvert fall i store porsjoner. Det er noe likelydende over låtene. Øyeblikkene hvor det slår gnister av musikken er altfor sjeldne. Som den er, ender LP’en som en samling småpene låter, modellert perfekt for det lett fraværende øre. Og slikt, Weller, kan neppe kalles et korstog ...

(Det Nye, 23. juli 1985)

Supertramp: “Brother Where You Bound” (A&M) **(*)

Fra offisielt Supertramp-hold heter det seg at det var Rick Davies som hele tiden var den «dype» i bandet. Nå som Roger Hodgson er ute av bandet, får han sjansen til å bevise det. Men det eneste han beviser er at han er en pretensiøs herre med mangelfull formuleringsevne og ballast som en heliumballong. Jeg holdt nesten på å si en selvhøytidelig narr. Men om vi glemmer tekstene, kan han lage låter.

Ikke så umiddelbare og sjarmerende som Hodgsons. Men de har et rullende driv, og i Supertramps målestokk en hunger etter nye, uprøvde horisonter. Drama og overganger, utvidet plass for John Helliwells spinkle, brekende saksofoner – hele tiden med en mørk, medrivende atmosfære som grunndrift.

I tittelkuttet, som dekker hele side 2, merker man nok at både bandet og Davies forstrekker seg, men man aner samtidig glemte glimt av det løftet «Crime Of The Century» ga for over ti år siden. Tittelkuttet, deres magnum opus, inneholder en velanrettet blanding av var skjønnhet og svulmende patos. Dessverre overstrødd med stillhet, effekter, bremsende overganger og bomturer. En kraftig porsjon selvsensur og stram redigering, og musikkstykket kunne blitt en meget sterk låt.

Så Supertramp døde ikke med Hodgsons exit. De trenger bare tid på å komme seg. For samspillet er der, og ikke minst et suverent, detaljert og dynamisk lydbilde. Som skapt for CD.

(Det Nye, 16. juli 1985)

juni

*a-ha*: “Hunting High And Low” (Warner Bros.) ****

Begavet

Morten har stemmen. Stolt, høy og sensuell – alltid med hulket innen rekkevidde. Han kaster seg inn i glassklare omgivelser der ekkoet slår fra marmorerte vegger. Synth disser hissig og peser tungt over sakte, bedagelig tromming. Alt mens lengselsfulle melodilinjer arbeider seg fram og tilbake over bakteppet. Det låter strålende proft. Et Duran Duran uten forstyrrende pretensiøs ballast. Litt Eurythmics (hør «Here I Stand And Face The Rain»). Litt av Howard Jones’ slepende melodrama. Ja, det ligner på meget, men det er uomtvistelig a-ha.

En moden og selvsikker gjeng allerede.

Deres omgang med spennende lyder og detaljer kompenserer langt på vei for det etter hvert likelydende og fantasiløse grunnkompet (akkurat der er a-ha ennå lettvektere). Men de har lydbildet, et boblende overskudd av detaljer – og iørefallende melodilinjer som generøst og tilsynelatende skjødesløst strøs rundt lede-temaer som er mer enn sterke nok i seg selv.

Det er så pokkers begivenhetsrik og glad pop. Norges første fullblods pop-LP av internasjonal klasse.

a-ha er på mange måter et perfekt band. Selvforsynt. Ansvaret fordelt likt på samtlige tre medlemmer. Morten har stemmen og ansiktet (og muskelen). Pål Waaktar og Magne Furuholmen leverer musikk, tekster og instrumenter. Enhet og styrke hele veien. Og debut-LP’en er befriende blottet for «eksperimentelle» bomturer og påtatte pretensjoner (noe man ikke kan si om f.eks. Howard Jones og Duran Duran). a-ha går rett på målet.

Min innsigelse blir at LP’en virker noe ensformig. Låtene finner ikke alltid egen identitet. De glir i hverandre. De er uniformert i samme lydbilde, samme type arrangementer — og holdes i gang av samme stereotype rytmepumpe. Derfor må jeg bekjenne at jeg har problemer med å høre hele LP’en i ett. (Men dette er jo typisk for de aller fleste platene i pop-genren.)

Svakheter, javel. Dog ikke verre enn at a-ha kan rette på dem. «Hunting High And Low» er en pang-debut etter norske forhold, og mer enn god nok til internasjonal oppmerksomhet. Neste plate bør bli enda bedre. a-ha har talentet og kjemien.

(Det Nye, 13. august 1985)

Nick Cave & The Bad Seeds: “The Firstborn Is Dead” (Mute) *****

Simon F: “Gun Control” (Chrysalis) *****

Verden er et høl!

Jeg hører Simon F. Mannen er gal. En vill, sprø, sensuell og rå vokalist. Han har samme evne som Iggy Pop til å gire opp stemmen en oktav eller to midt i en strofe. Han hiver seg mot himmelen jaget av et nesten like vilt komp.

Rytmeseksjonen dunker gørr i synth/disco-land. Men dette er definitivt ikke disco! Det er altfor røft, altfor rockete, når det er som mest avsindig klaprer disco-tennene som en skakk sementmikser. Rundt rytmeseksjonen raser et gnistregn av gitarer, noen streif blås, et øs av elektriske keyboards.

Et avsindig hele – trukket av Simon Fs stemme og en morderisk el-gitar. Pur dynamitt.

Ta «Breathless» eller «Phones» og kjør hodet inn i solid mani. Ta «Perfect World», og plutselig vandrer vi stille gatelangs i nattemørket mens Simon F finner det slørete, erotiske stemmeleiet. Magi! Hva han sier? At verden er et høl, men la oss gjøre poesi av dritten!

Og med en sånn stemme, et sånt komp, og såpass velformulerte tekster, er det ikke vanskelig å la seg overta. Denne mannen varmet opp for King av alle. Etter denne LP’en kan han trygt varme Kings bakdel. Når jeg hører «Gun Control» gjenopplever jeg mine første møter med Iggys «Lust For Life». Gåsehud, mann!

Verden er et høl 2

Og vi ramler dypere ned i mørket. Bang! Slap! Hører vi lenkegjengens klagende call-response akkompagnert av ljomende sleggeslag. Gryntende, brutale Nick Cave er i gang med sin sorte enetale fra en skitten, mørk verden. Alle medaljers bakside – inkludert Elvis Presley-myten som Nick er ualminnelig besatt av («In The Ghetto» forrige gang, «Tupelo» nå). Bibelske, besvergede tekster som ikke levner håp, men spår desto større fordervelse.

Tekstene frasert i rytmisk beat-poesi. Det er lange tekster, oh yes, men aldri mister de tempoet og trøkket som er så umiskjennelig rock’n’roll. En Tom Waits med hundegalskap. En Captain Beefheart på avrusing. En Jim Morrison i badekaret.

Tekster som blir resitert mer enn sunget. Kompet gir ingen lindring. Nakent henimot det heslige. Trommene er sleggeslag, bassen stygg og oppblåst, gitaren pirker tilsynelatende tafatt i det tomme kadaveret – for i neste øyeblikk å grille det i hylende ulyd. Jeg nevnte Beefheart. Ikke uten grunn.

Cave har noe av kapteinens eksentriske omgang med musikalske lover. Om musikken lar seg dytte inn i noen bås, må det være blues. En abstrakt, apokalyptisk blues. Du finner stygg kakofoni i den diabolsk eggende «Wanted Man» (omskrevet Dylan-låt), der rytmen pisker videre, videre mot et krasj av cymbaler, i et flerrende regn av gitar-akkorder.

Og du finner rolige øyeblikk hvor teksten snakkes dypt og sort mens musikerne famler vagt og stille i bakgrunnen. «Knocking On Joe» er det nærmeste du kommer en låt, sakte, slepende blues/jazz som hvisker deg mykt i øret at Caves pest-rike også rommer skjønnheten. Og slik er det. Bak alt det heslige, alt det fordervelige, alt det for uprøvde ører aldeles uhyrlige, ligger skjønnheten ren, naken og jomfruelig. Det er Nick Caves storhet.

(Det Nye, 1. september 1985)

Bob Dylan: “Empire Burlesque” (CBS) ******

Dylan er konge!

For noen få år siden var Dylan lett å hate. Jeg mener, «Saved» formelig skriker etter rasende 68’ere. Med «Shot Of Love» (riktignok ignorert av kritikerne) og «Infidels» ble han endelig såpass tvetydig at 68’erne kunne puste lettere. Så hadde ikke guruen sporet av likevel. Og nå «Empire Burlesque». Time (magasinet) ga den en helsides storskryt: Dylans beste siden «Blood On The Tracks». Aftenposten var gråten nær.

Faktisk var det vel bare Terje Mosnes – mannen som i protest tok Nesoddferja hjem da Dylan spilte i Drammenshallen 1981 – som ikke bet på kroken. Med pipende høreapparat ga han til beste et rabulistisk raserianfall over en hel side i Dagbladet. Det var liksom ikke måte på. Dylans dårligste LP. Blottet for spenning. Banal. Musikere som aldri finner hverandre. Sangerinner som synger stygt. Ulldott-argumentasjon. Buffalo Mosnes formelig svulmet av patos bak sin skrivemaskin. Den samme Mosnes som med blank isse og fremskutt skjeggparti lot seg mysende henføre av Halvdan Sivertsens tennerskjærende, bløtaktige banaliteter i «Sammen for Livet» (Forente norske artister for Afrika). Knappe to uker senere stener han Dylans «Emotionally Yours» – denne skjønne kjærlighetsballaden; Mosnes’ ører fanger kun opp banaliteter og klisjeer (lurer på hvordan han i sin tid mottok «I’ll Be Your Baby Tonight»). Hvilket viser hvor langt den forutinntatte kan drive det. Et hjerte av lær. En steins humoristiske sans. Det er hva Mosnes makter å oppdrive i sitt møte med «Empire Burlesque».

Vel, vel. Dylans nye LP er som alle hans foregående. Dels en sjelgranskende og ganske privat dialog med selvet. Dels en dialog med det som til enhver tid er (og var) hans publikum. Dels en retrospektiv reise gjennom det som er og var myten Bob Dylan. Stinn av paradokser. Stinn av fraser som duger vel så meget i løsrevet form. Hele tiden veksler temperaturen. Dylan kan være besk og bitter for i neste øyeblikk å skyte ut i Chaplinsk humor. Og så har vi balladene, hjerteropene, disse svulmende utgytninger fra en sjel i drift. Kanskje Dylans sterkeste kort de siste årene. Og ruvende til stede også på «Empire Burlesque». Som i den svaiende, hymneliknende «I’ll Remember You» – der betagende skjønnhet drypper av hvert smertens ord. Som i «Emotionally Yours» – en låt Dylan kunne vunnet Melodi Grand Prix med, akkurat så sentimentalt (over)arrangert er den, men han makter så vidt å holde balansen takket være en betoning og frasering (særlig i siste refreng) som blander selvironi med ekte følelse.

Det er litt av et beite musikere Dylan drar med seg denne gangen. Shakespeare & Dunbars solide, bevegelige bass/tromme-kombinasjoner. Jim Keltners ned til beinet effektivitet. Mick Taylors skrapende gitar. Ron Wood. Al Kooper. De kraftfulle kvinnerøstene – særlig Madelyn Quebec som ofte slipper til i en slags «skygge-duett» med Dylan. En haug musikere. Men hele tiden rokkerer Dylan så hver låt får en ny besetning og en litt annen «sound». Den siste hånd på verket la trollmannen Arthur Baker. Hans «remix» ga for eksempel «When The Night Comes Falling From The Sky» en hyperfarlig, suggererende disco-snert som står perfekt til den sønderrivende, apokalyptiske teksten. Akkurat den låten fremstår som en slags oppdatert kombinasjon av «All Along The Watchtower» (hør særlig introet) og «A Hard Rain»: Dylan kommer hylende gjennom regnet mens himmelen faller og symbolene raser deg om ørene til den øredøvende klang av frihetens klokker. Og verst av alt. Låten kan meget vel bli en diskotek-slager!

En slager bør også ligge i åpningskuttet «Tight Connection To My Heart», en av de tetteste, mest kommersielle soul-rock låter jeg har hørt – fra den sugende, trippende rytmen til det hete jentekoret, til Dylans frasering (som minner sterkt om «Don’t Fall Apart On Me Tonight»).

Det er blitt skrevet at LP’en byr på en mer rockete Dylan enn på lenge. Og det stemmer. Selv de rolige øyeblikkene har en hard, taggete egg. Samtidig er variasjonen på platen veldig stor. Jeg har nevnt Grand Prix (Dylans vading gjennom strykere og sausete melodiganger i «Emotionally Yours»). Jeg har nevnt disco. Jeg har nevnt hymner. Jeg kan fortsette med rå, kantete blues-funderte rockelåter som «Clean Cut Kid» og «Trust Yourself» og «Seeing The Real You At Last». Og jeg kan tillegge den truende, dystre «Something’s Burning, Baby». For ikke å snakke om LP’ens siste kutt: «Dark Eyes» – kun Dylans gitar og munnspill. Men ikke som i 1963–64. Denne gang klimprer han akkordene slik trubadurene behandlet sin lutt i middelalderen, mens stemmen er knirkende og sorgtung og teksten overladet av symbolikk.

Jeg gir ingen oppsummering av Dylans tekster – selv om det kunne vært fristende. Det er lett nok å finne strofer som hentyder både til hans religiøse/åndelige strabaser («never could learn to drink that blood/And call it wine» – huff! nå begynner jeg!) og hans forhold til myten Dylan og hans publikum. Meget av det formulert såpass tvetydig at det også får gyldighet innen relasjonen mann/kvinne – kjærlighet og begjær, hat og svik.

Jeg lar grenserytteren Bob Dylan få siste ord: I’m gonna get my coat./I feel the breath of a storm./There’s something I’ve got to do tonight./You go inside and stay warm.

(Det Nye, 9. juli 1985)

Bryan Ferry: “Boys And Girls” (EG / Polydor) ******

Tenåringspop for voksne

Åpningskuttet, «Sensation», bærer bud om at Ferry vil overta stafettpinnen etter David Bowie som 80-årenes cool-funker. Et gyngende, plukkende dansekutt – gjennomvevet av svale understatements. Sensualisme som delikatesse. Men så følgr «Slave To Love», den nydelige sommersinglen, og ånden fra Roxy Musics «Avalon» brer seg ut i sin gyngende velde. Bare bedre, tør jeg våge. Enda mer saliggjørende. Enda vakrere. «Boys And Girls» er nettopp dette. Skjønnhet. Sval, lutrende skjønnhet. Formidlet via musikalsk ekspertise som bare på gitar-siden svinger fra David Gilmour via Mark Knopfler til Nile Rodgers.

LP’en viser sterkere enn noe at Bryan Ferry ikke lenger trenger Roxy Music rett og slett fordi Roxy Music på «Avalon» ble synonymt med ham selv. Skillet mellom solo- og gruppe-platene forsvant definitivt. Og «Boys And Girls» er Roxy Music så musikalsk lekkert som bandet aldri kunne drømt om å bli. Og det er Bryan Ferry i en forløst utgave. Den perfekte skjønnhet.

Skitt! Jeg lar meg endog forføre av tekstene hans. Klisjeer, oh yes! Men de lever gjennom Ferrys ensomme hulk. De griper et sted i sjel-dypet, i hjertet. Og det er intet minus at mannen liker å fatte seg i korthet. LP’ens beste tekst er kun en strektegning, stikkord som umiddelbart slår an strenger i lytteren og skaper et panorama av gjenkjennende emosjoner. Jeg snakker om «A Wasteland». Og siterer den i sin helhet for å anskueliggjøre det jeg mener:

When love’s gone / there’s no one / a waste land / a ghetto / when love’s gone / a tear on / a waste land / your pillow.

Musikken er som nevnt sval. Lekker. Full av flytende og bendte gitartoner. Ja, veldig mye gitar. Faktisk så meget at «Boys And Girls» mer enn noe er en gitar-orientert pop-plate. Strengene strikker og vever låtene. I trippende, dansende toner. I skrå, ru bakgrunns-soli. I feite, stødige riffs. Det veltner og kribler og spinner. Mens selve grunnkompet er umiskjennelig danse-orientert. Sexy og funky på en forsiktig, men usedvanlig smittende måte. Og i sentrum beveger hele tiden Ferrys stemme seg, fortapt, sårbar og vakker. Omsluttet av dekadent koring og masse luft og rom. Samlet blir alt dette et hele som oppsummerer alt Ferry har forsøkt og strukket seg etter med Roxy Music. Pasjonene, sentimentaliteten, alle verdens pop-balladers tåre-drama, funk/disco-flørten. Lagt fullbyrdet frem på «Boys And Girls». I 1985. Tenårings-pop for voksne.

(Det Nye, 16. juli 1985)

Marillion: “Misplaced Childhood” (EMI) *****

Fra glasskulen

At Marillion minner om 70-årenes Genesis er like sikkert som at Jorden er rund (flat?). Det fratar dem imidlertid ikke livets rett. For om noe, har Marillion i løpet av sin tre år lange platekarriere vist en frappende kvalitets-konsistens. Og «Misplaced Childhood» står ikke tilbake for sine tre forgjengere (en live- og to studio-LP’er). Den inneholder dessuten deres mest utpregt kommersielle og største slager til nå, den nydelige «Kayleigh». Og ellers alt du kan ønske av den pompøse rock-genren. Sveipet av det grandiose, de klynkende undringsstunder, de svulmende klimaks. En perfeksjonert blanding av majestetiske synth-landskap, plirende, spacy el-gitarer og Fish’ hjertekrystende stemme – klonet rett ut av kjeften på Peter Gabriel og dels Phil Collins.

Det er øm, storslagen musikk. Tilrettelagt i nøye utprøvde omgivelser. Det låter stort uten å være vanskelig. Svakheten er eventuelt at Marillion med disse fire platene har definert seg selv ned til minste detalj. Det er musikk med klare grenser som aldri må overskrides. Derfor kan man ikke vente seg overraskelser fra bandet. Marillion har lukket seg selv inne i en glasskule. Men der inne oppstår til gjengjeld vakker, fullbyrdet musikk som beveger selv det hårdeste hjerte.

(Det Nye, 23. juli 1985)

Prefab Sprout: “Steve McQueen” (Kitchenware / CBS) ******

friskt og iørefallende

Prefab Sprout dukket opp i fjor med en LP som ga løfter («Swoon»). Svakheten var at Paddy McAloons dikterambisjoner fortrengte pleien av låtene som sanger. For mange ord, for mange strofer som ikke lot seg presse inn mellom rytmikkens rammer. «Steve McQueen» lider ikke av disse svakhetene. Ingen tekster på omslaget. Melodiene i sentrum. Og vips! står vi foran en av de beste og mest iørefallende platene jeg har hørt i år. Instrumenteringen nydelig avstemt – akustiske gitarer, mjuke el-gitarer, deilig keyboards og et fjernt, svakt, overjordisk skjønt kvinnekor. Jeg tenker Steely Dans høykvalitet når sangene jogger/slentrer av sted. En slags jazzy visepop lagt på et rytmeunderlag som er akkurat passe komplisert og synkopert, akkurat passe bedagelig og bevegelig. Men tro ikke at Prefab Sprout henfaller til laidback selvnytelse. Alle låtene får et skudd av forvandling på veien.

De fleste har denne brå oppgiring som sender bandet og låten ut i en foss av glødende pasjoner, sunget med en stemme – plutselig tett, halvkvalt, desperat og macho – som river all oppmerksomhet til seg mens gåsehuden dirrer på ryggtavlen. Den teknikken – lys/skygge, ømhet/desperasjon – kommer sterkest til uttrykk i fenomenale «When Love Breaks Down», hvis pasjonsklimaks pulserer med orkans styrke. Over på side 2 mister dessverre musikken litt av sin høyreiste holdning. Gruppa mumler for meget, oppgiring og svinget uteblir. Skjønt de flørter lystig med nattklubb-swing i «Horsin’ Around». Likevel. Det blir aldri svakt, og side 1 er simpelthen perfekt. «Steve McQueen» er et sårt tiltrengt friskt pust i britisk rock/pop.

(Det Nye, 22. september 1985)

Scritti Politti: “Cupid & Psyche 85” (Virgin) *****

Hjerne og hjerte

En vinnende kombinasjon av hjerne og hjerte. Britisk omgang med sort musikk, vinklet fra den antiseptisk intellektuelle synth-siden, men omsluttet av en grenseløs kjærlighet til soul og funk. Scritti Politti evner å gi maskinmusikken menneskelig ansikt. Eksepsjonelt formidlet gjennom Green Gartside’s røst; den sløyeste, søvnigste blåøyede soul som tenkes kan. Han smyger/hvisker/stryker langs melodilinjene med nøyaktig samme stemmebruk enten låtene koker eller svever. Han er Michael Jackson på sedativer.

Mens musikken er deilig polert. Råpresis i rytmesporet, lyneende intelligent bruk av forskyvninger, synkoper, perkussive vridninger. Og de avslører seg som overrumpelende dyktige instrumentalister. Det er nakent og varmt, og aldri overlesset. Inspirasjonen hentet fra 60-årenes soul/pop påspedd mjuke dansetrinn, et dryss tårer – og lekker funkrytme når de setter på trykkoker’n.

Flere singler er inkludert, bl.a. «Wood Beez», «Small Talk» og «The Word Girl». Sistnevnte, en herlig sval reggae (atypisk stilart for LP’en), er noe av det beste UB40 aldri har spilt inn.

(Det Nye, 13. august 1985)

Talking Heads: “Little Creatures” (EMI) *****

Overraskende rikt. Og samtidig overraskende enkelt. Talking Heads er tilbake ved utgangspunktet med et album som mer enn noe inneholder elementer av konvensjonelle rock-låter. Gitaren dominerende – musikken fast forankret i en hyper basisk trommesound, rett fra garasjen.

Alt fremlagt friskt og eggende – anført av en David Byrne som legger psykosen på hylla til fordel for sangen. Eggende, velpleide låter alle ni. De fleste i midttempo. Nesten fri for manisk funk, og desto mer utstyrt med rockens virkemidler.

LP’en går inn øyeblikkelig, og er faktisk en koselig opplevelse. Dessuten viser coverets bakside bandet i kostymer som overgår Prince i teit psykedelia-pastisj hvilken dag som helst. «Little Creatures» bør bli Talking Heads’ største salgssuksess. Både den og de fortjener det.

(Det Nye, 23. juli 1985)

R.E.M.: “Fables Of The Recontsruction / Reconstruction Of The Fables” (I.R.S.) ******

Den definitive magi

Om noen er ute til lunsj, er det dem som ennå ikke har oppdaget R.E.M. Og om det er noen som fortjener et klapp på skulderen, er det Tom Skjeklesæther i BEAT. Hans anmeldelse av R.E.M.-LP’en i avisens julinummer er muligens det beste, mest rett-fra-hjertet-engasjerende jeg har lest av norsk rock-journalistikk siden Torgrim Eggens David Bowie-hyllest i Nye Takter 1983 (skrevet før samme Eggen forsvant inn i selvhøytideligheten med et SVUPP). Gratulerer, Tom! Du kan pokker meg skrive når du vil!

Det ergrer meg også. Tom har sagt det som er å si om R.E.M.s LP. Jeg skulle gjerne trykt hans anmeldelse og ikke min. Slikt kalles selverkjennelse. Men det svir ikke mindre av den grunn. Men OK. Dere der ute! Lunsj-tiden er over!

R.E.M. kan plukkes fra hverandre. Og man sitter igjen med utprøvde brikker. Rock med tradisjonell instrumentering: bass, trommer og el-gitar. Her og der forsiktig forsterket med slikt som fiolin, cello, sax, trompet og banjo. Gitarklangen henter sin lærdom fra den sjanglende vibratoklimpringen til Buddy Holly («Words Of Love»), The Beatles («If I Needed Someone» bl.a.), The Byrds (McGuinns himmelske 12-strenger) og kanskje også tidlig The Cure (de syngende akkord-blokkene). Det er intet spesielt ved dette på papiret. Heller ikke ved grunnkompet. Fjellstøtt, ja vel, men aldri ekvilibristisk – faktisk mer en smule gammeldags. Det eneste som kan utskilles som ene og alene R.E.M. er bruken av 2. stemmer – en halvsur, fjern røst klager høyt og inderlig bak Stipe, litt ute av steget i svimlende fortvilelse. Dessuten har R.E.M. et «sound», en måte å samle brikkene på, som er helt deres egen. Og nå nærmer vi oss. Et grunntrekk ved dette «sound» er at bandet fullstendig unngår overspill. De kommer i affekt, men på en fraværende måte – som var de i en drøm.

R.E.M.s musikk besitter alle drømmens uvirkelige kvaliteter. Den er svai – iblant henimot arabisk(?) – mens de gåtefulle tekstene glir unna og forsvinner inn bak kompet hver gang du tror du har fått tak i en strofe. Og kompet er først og fremst gitarene. Jinglende, skinnende, vuggende baller som kommer og kommer, som vasker over konturene av R.E.M.s hemmelighetsfulle drømmelandskap. Søte, deilige riffs. Klimprende melodiganger. Det flommer formelig over.

Ved første ørekast kan musikken virke monoton. Men du narres, for ved hver gjennomspilling avsløres nye lag, nye melodiganger, nye forheksende detaljer. Det synker langsomt inn i deg inntil du faktisk blir en del av låtene. Og først da kan du overrumples av slikt som det bittelille og strålende vakre partiet som bryter fram midt i den tilsynelatende enstonige «Feeling Gravitys Pull».

R.E.M. legger ikke skjul på – og kan vel heller ikke legge skjul på – at de er amatører. Dette er så langt fra en gjeng avanserte musikere. Deres styrke er instinktet for en helhet, en helhet som nok ikke er avansert, men utrolig kompleks. Og det er muligens det komplekse i musikken som gir den så lang levetid. Man blir ikke lei av å lytte til R.E.M. – om man da ikke befinner seg ute til lunsj.

Fordi musikken er som den er og ikke minst fordi tekstene er umulige å skille ut av helheten, blir R.E.M. et band som taler til følelsene. Og derfra oppstår høyst personlige bilder i hver enkelt lytter. Det er sakte, dvelende bilder – widescreen panorering over landskap og natur gjennomvevet av det mytiske, det historiske. Det er soloppganger og solnedganger over endeløse marker og bølgende skoger. Det er luft som antar stofflige, levende former – virvler av magi og besvergelser. Brå innslag av erindringsbilder så flyktige at de aldri kommer helt forklaret frem fra underbevisstheten. Men de etterlater en følelse av tilhørighet sammen med gråtkvalte streif av noe glemt og tapt. Av håp og tvil.

Det er rock, men det er også melankolske biter av noe langt, langt eldre og mer arketypisk, av myter og mystikk, av messer og folketoner (den legendariske folkrock-produsenten Joe Boyd har produsert LP’en!). Dempet ned og ute av fokus. Men der.

Stipe synger ordene vi aldri klarer å samle. Han er heksedoktoren i denne trollnatt. Stemmen messer og messer tilsynelatende uten å variere betoning og leie synderlig. Men igjen står vi overfor det tilsynelatende, for Stipe har en underlig valør-rikdom i sitt «trange» instrument, og han kan faktisk bli rent ut sagt brutal og macho (hør refrenget i «Can’t Get There From Here»). Stort sett mumler han, på grensen mot tungetale, i klagende buer som faller sammen med gitarenes sakte bølgeslag. Et samlet hele som stiger og synker – ord og toner signalisert fra en annen tid, en annen tilværelse – fra et sted bak tapte horisonter.

Du gjenfinner en slags middelalder-mystikk her, trollmenn og alkymister, demoner og alver, narrer og gjøglere... «could have been a clown in a marching band». Det er sagn, fabler og eventyrbilder overført fra barndommens fantasirike til den voksne virkelighet. Bare å makte noe slikt uten å ramle ut i det regelrett teite og musikalsk patetisk pompøse, er i seg selv en stor bedrift. For R.E.M. holder seg trygt «down home» på marken i enkel, uskyldig rock-tapning. Luftig, lett, naivt og vakkert.

I øyeblikket kan jeg ikke tenke meg en bedre plate og et bedre band. Og jeg takker leseren farvel mens R.E.M. atter en gang gir meg den ubeskrivelig bittersøte, nydelige folkballaden «Wendell Gee» – den perfekte sammensmeltning av Stipes stemme og den klagende 2. stemmen langt der inne i underbevissthetens drømmelandskap. Jeg ler. Gråt i brystet. Beveget til å avgi kjærlighetserklæringer til livet og menneskeheten. Til alt som har vært. Til alt som skal komme. Og ikke minst til R.E.M.

(Det Nye, 13. august 1985)

The Beach Boys: “The Beach Boys” (Caribou) ***(*)

Intet dårlig comeback. De flerstemte korharmoniene er like storslagne og deilige som noen gang. Og de veves rundt musikk og arrangementer som vitner om at Beach Boys forsøker å befinne seg i 1985. Et og annet innslag av synth-disco, meget diskret formulert. Masse feiende vellyd i srekt med stadion-pop'en til slikt som Chicago. Foreigner og disse; løftet på kor-stemmene, og et par steder støttet på Gary Moores gitar.

Dessuten får vi Carl Wilsons relativt inspirerte og avanserte omgang med mjukrock. I tillegg en og annen pastisj, blant annet "California Calling" (Ringo Starr på trommer) som begynner skummelt likt "Surfin' USA" og som er nesten like kommersiell. Dessuten har Stevie Wonder skrevet en låt for dem, "I Do Love You", der han selv bidrar med trommer, bass, keyboards og munnspill.

Alt i alt en hyggelig, velarrangert pop-LP. Ikke bemerkelsesverdig stoff, men dugandes og vel så det sommeren 1985.

(Det Nye, 23. juli 1985)

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Crush” (Virgin) ****(*)

OMD er blitt en meget dyktig og pålitelig leverandør av enkle, greie pop-vignetter. Basis i rytmisk synth/keyboards-underlag. Luftig omgitt av el-gitar, sax og sånt. Sunget med skarp, nasal Liverpool-røst. Upretensiøst, lett og absolutt snedig arrangert.

Passelig romantisk, sentimentalt (det karakteristisk fjernt fløytende synthet), passelig bevegelig (synkopene, forskyvningene, de stadig oppdukkende små-temaene som veves gjennom hovedtemaet) — og befriende ofte en bærende melodi (og ikke bare et rytme-riff) å henge stasen på.

OMD varierer også fint på "Crush", hvilket skaper diskret spenning. Fra enkle pop-låter via klissvåt sentimentalitet til "rare", fascinerende skisser som den mørke "The Lights Are Going Out". Og ikke minst tittelkuttet. En sakte vandrende sak om det forbannete regnet; inspirert av sommeren 1985(?) og dels Laurie Anderson. Dessuten sjarmerende trombone-hark.

Slike ting sørger for at OMD ikke blir 80-årenes Gerry & The Pacemakers.

(Det Nye, 20. august 1985)

juli

AC/DC: “Fly On The Wall” (Atlantic) ****

Heavyrockens konger. De tyngste, mest sugende gitar-riffene du kan få. De skrur seg fast rundt hjernen, mens Angus Young og hans iltre solo-gitar høljer ned Trollveggen (uten fallskjerm). Og trommeslageren, en mann av få ord og fakter, dunker bedagelig og knugende kontrollert. Sammen med rytmegitaren gir han låtene ramme, struktur og jordkontakt. Det er fjellstøtt, knallsterkt, rett på. AC/DC leverer varene igjen.

Stilmessig minner det om et tenkt møte mellom Slade og Led Zeppelin på sitt aller villeste. Akkurat slik slår gitarene gnister. Akkurat slik slår trommene bunnen ut av alle bunner. Akkurat slik velter allsang-refrengene fram i kåte brottsjøer.

Men hvorfor beholder de vokalisten Brian Johnson? Mannen er en sann plage for øret. Det er ikke mer stemme igjen i luken, bare et hest, oppskrubbet, nedslitt, hysterisk hvin som aldri makter å vinne kampen mot kompet. Han gir meg hodepine.

(Det Nye, 20. august 1985

The Damned: “Phantasmagoria” (MCA) ***(*)

Litt skummel atmosfære, som seg hør og bør. Men aldri tvil om at dagens Damned spiller ren pop. Iørenfallende refrenger, gitarer som ruser og glider for melodien. En bevisst stilforvirring som favner alt fra Merseybeat via Roxy Music og Steve Harley til Madness.

Damned er blitt et lykkelig overskuddsband. Og deres leketøy er den britiske pop-historie. Fantasi som fenger. Pop-cabaret. Damned i et nøtteskall.

LP'ens desiderte hit heter selvfølgelig "Grimly Fiendish", et fargebad av gjenkjenneligheter — The Move, Dave Dee Dozy Beaky Mick & Tich, Madness. You name it! Og "Phantasmagoria" er øregøy for alle. Men altfor meget cabaret til å kunne gå som ekte vare.

(Det Nye, 13. oktober 1985)

august

Stolthet, angst & England

Alarmen

Diskre orgeltoner og følelsesladet piano-klunking og synth, rykke-rykk Chuck Berry-riffs, tikke tikkende Dire Straits-neddempninger; berikende ingredienser i det vante The Alarm-«sound», som uvegerlig har fått et strøk finesse. Uten at kaskade-pågangen har mistet brodden. Gitarregnet slik det sliper riffs, klinger klanger og spruter akustisk sølv rundt oppkjeftete og hudløse Mike Peters. Og koret woo-oh'er klagende.

Vi er midt i en match for livet. Alt står på spill. Hele tiden. Det er håpløshetens tidsalder — uten jobb, uten fremtid står Alarms persongalleri, omgitt av de svulstigste, mest apokalyptiske metaforer som tenkes kan, og det skrikes om ære og håp og samhold. Alt satt i et merkelig nostalgiens lys.

The Alarm har det med å drømme seg bakover, noe som kommer sterkest til uttrykk i den drøyt 7 minutter lange «Spirit Of '76», punkrockens løfter og håp og hvor lite som er igjen av det ni år etter. De er like naive og svulstige som mimrende, gamle hippier. Og i bunn og grunn like bakoverrettet og egentlig reaksjonære.

Det eneste de har å by lytteren er en plastikk-kirurgs falske minner og en pose ulne ord fremlagt med krigersk desperasjon. Likevel er det en vinnende stemning i det de gjør, en glødende entusiasme som blåser friskt rundt hjerterøttene. Total opprops-gitarrock, nesten av godt, gammelt Clash-merke.

Men som sist har de et musikalsk problem. The Alarm klarer sjelden å fullføre melodiene sine, det har det med å sildre ut mellom fingrene på dem, og stadige skippertak må til for å samle frakkeskjøtene mot neste bombastiske refreng og neste.

Det merkes spesielt godt når de sprenger 4 minuttersgrensen — hvilket de gjør foruroligende ofte på «Strength». The Alarm jakter på det ene magnum opus etter det andre — tror de — men er egentlig offer for en brist i evnen til selvredigering. Det de trenger er en mer diktatorisk producer enn Mike Howlett. Likevel må jeg si at «Strength» er bedre enn debuten. Den er jevnere, mer realisert lydmessig, melodisk og tekstmessig. Men for løst redigert til at jeg helt klarer å gi meg over.

The Cure: “The Head On The Door” (Fiction) ****(*)

Kuren

Han er eksentrisk og formørket, Robert Smith, men mangler ikke de nødvendige strøk av galgenhumor. På «The Head On The Door» presenteres et mer homogent The Cure, arrangementenes pussige detaljer holdt i tømme. Smiths forpinte, plagede stemme er ikke rockens mest melodiførende instrument, den holder dårlig på tonene, men kamuflerer det gjerne ved å føle seg frem i rare løkker. Han skriver heller ikke de sterkeste melodiene, nøyer seg gjerne med minimale, naive motiver. Men nettopp dette kler Cure-«soundet» så pokkers godt. The Cure er monotoniens og minimalismens magi.

De rastløst dansende gitar-akkordene, de tørre, syngende bass-gangene, den ustudert tilmålte trommingen – den snedige diskre bruken av perkusjon – og ikke minst den utstrakte bruken av keyboards i lydbildets biroller, keyboards som smører omgivelsene våte og dunkle. Det hele toppet av Smiths påtrengende, klagende røst. Resultatet er et trolsk hele som virker både lukket og luftig.

En slags kjellerlig gru – gjenspeilet også i Smiths tekster. Historier fra følelsenes mørkeste korridorer; angst og lengsler, attrå og hat, sjalusi og svik, eietrang og selvmord. Men uten at låtene henfaller til det destruktive, Smith levner hele tiden seg selv et forvirret, snikende håp. Musikken er veldig gjenkjennelig. Men den blir aldri resirkulering. Der er en underlig dynamikk her inne, en forsiktig bevegelse innom forskjellige stilarter og klangbilder.

«Inbetween Days» er simpelthen en perfekt pop-låt. «Push» har en glødende, stormende nerve som bare kommer og kommer – først gjennom det lange introet anført av Smiths krasjende aggressive gitar, deretter ytterligere løftet når han som rasende trykker stemmen inn. Og jeg husker «A Night Like This» som ruller, ruller natten igjennom, ustoppelig og majestetisk med en fyrig saksofon som fakkel. Og «Sinking» – string-synth og krasjpiano-akkorder, gitaren plukker toner, bassen drar og ruller, og Robert trekker teksten i sakte dønninger gjennom det døsige lydbildet. For ikke å snakke om «Screw» hvis tekst skildrer sex og undertrykkelse – uten sikkerhetsnett.

Jeg må også tillegge at låtene virker veldig bundet, musikerne må liksom holde igjen, det tillates ikke et eneste steg utenfor Smiths fast opptrukne kurs. Og dermed mangler det ikke uvesentlige spenningsmoment.

Madness: “Mad Not Mad” (Zarjazz/Virgin) *****

Galskapen

Lang pause. Men Madness smyger seg inn i tiden igjen som om intet var skjedd. Bortsett fra at elegansen og den musikalske spennvidden er enda større. Og stemningene enda mer betagende. Plutselig merker man hvor meget man har savnet dette fine bandet. Så britisk, så lunt og bittersøtt ekte i all sin magiske hverdagslighet.

De små, like murhusene med sine fettete tapeter og rørende ornamenterte gass-peiser; de små menneskene med sine engstelige, grå ansikter under tapre, små paraplyer; den ukuelige stoltheten i de små daglige gjøremål, restene av Britannia Det Store hvilende i tidens rennestein, på små håp og små drømmer — mens alle venter på det hårde regnet.

Madness er det eneste band som makter å fortelle en britisk hverdagshistorie fra fortausnivå — uten at den blir fargeløs, uten at den blir drømmende løgnaktig. De kunne aldri som The Beatles i "Penny Lane", plassert privat fantasering mellom lytteren og virkeligheten. Og likevel blir sluttproduktet (på sitt beste) fascinerende beatlesk.

Kanskje er det magien i omtanken og ømheten som er Madness' styrke. En utadvendt, bekymret subjektivitet som gjør alt trivielt merkelig viktig. På "Mad Not Mad" er magien mer enn intakt. Lunt og diskre formidler gruppa biter av hverdagen i lune, fargerike arrangementer som henter inn alt stolt og britisk. Music hall, Beatles, den sedvanlige Madness-ska (om enn mer kamuflert nå). Presentert med en sorgfull nærhet som er ubeskrivelig delikat.

Det føles godt å ha dem tilbake igjen.

(De tre sistnevnte albumene presentert samlet i Det Nye 24. november 1985)

Nick Lowe And His Cowboy Outfit: “The Rose Of England” (F-Beat) ****

Nick Lowe har aldri vært av rockens/pop’ens viktigere navn, men han lager i sannhet noen av de mest underholdende platene. Og de frekkeste. Nick Lowe er tjuvradden, mannen som stjeler melodiganger, riffs og temaer fra rockens historiebøker uten å blunke, og som glatt kaller dem sine egne.

«The Rose Of England» føyer seg pent inn blant de bedre platene hans. Når den rocker, tikker og ruller det som et uvær. Når den flater ut, lukter det whisky og salte tårer lang vei.

Nicks riffs er gamle kjente av Chuck Berry. Hans jingel-jangel og hulk og sakte harmoniseringer har mer enn håndhilst på Buddy Holly og Everly Brothers. Mens Elvis Costellos spøkelse aldri befinner seg langt unna. Paul Carrack korer endog surt og skarpt som Elvis. Og Costello har forfattet den følelsesladete, sterke balladen «Indoor Fireworks» – som Nick anlegger hornbriller for å synge.

Frisk og velgjort plate. Og den inneholder Nicks klassiker «I Knew The Bride» (som han i sin tid ga til Dave Edmunds) – kompet av Huey Lewis & The News.

(Det Nye, 1. desember 1985)

The Pogues: “Rum, Sodomy & The Lash” (Stiff) ****(*)

En vellykket popularisering av det urbritiske/keltiske. Irske jigs. Sjømanns-sjantier. Forsangeren har historier å fortelle. Det musikalske landskap domineres av tradisjonelle instrumenter som blikkfløyter, musette-trekkspill og klirrende strengeinstrumenter. Inrammet av – eller snarere utfylt med – rockens klanger, gitarene, trommene (trommesettet er hyperenkelt).

Sammen med producer Elvis Costello, har The Pogues frembrakt luftige, løse sanger som både smaker gammeldags og friskt. Dessuten er bandets ubestridte leder, Shane MacGowan, allerede en meget betydelig komponist. Ikke bare finner han melodier som sitter, og som samtidig beholder sin ekte smak av tradisjon. Han mestrer også, ja, kanskje enda bedre, sproget.

Tekstformen er lagt i gammeldags forteller-leie. Men innholdet og skildringene er flammende aktuelle. MacGowan skildrer mennesker så levende at du kjenner lukten av dem, og han sender dem hodestups gjennom de trange, nedslitte smug av arbeidsløshet, avmakt og sosial armod som løper i Thatchers slagskygge. Det er rått tilhugget, og det er ekte. Og ikke egentlig pessimistisk. For MacGowan spanderer hjerteblod på sine personer, og pensler varme og menneskelig stolthet ut av det grimmeste grå.

På alle måter en svært uvanlig plate til 1985 å være. Men kanskje starten på en ny og ikke usunn trend? Om Skids hadde fått utvikle seg slik deres siste LP antydet, ville de gått arm i arm med The Pogues.

(Det Nye, 6. oktober 1985)

Brylkrem og hestemøkk

Neil Youngs stil-vingling fortsetter. Hans ferd har i løpet av de fire siste LP’ene gått fra heslig, overstyrt orkan-rock («Re-act-or») via vocoder-modernisme («Trans») og rockabilly («Everybody’s Rockin’») til vaskeekte country & western («Old Ways»).

«Old Ways» er en slags hjemkomst. Neil Youngs leting etter verdier og noe som hviler i seg selv førte ham hit: I’m goin’ back to the country / back where it all began.

LP’en spilt og sunget så stilrent at det forbløffer. Freidig steelgitar, feiende feler og klimprende banjoer i selskap med Neils gitar og et stompende grunnkomp som lukter noe midt imellom brylkrem og hestemøkk. Mens noen av balladene svøpes i døsige strykere med svømmende øyne.

Det er en plate full av kjærlighetserklæringer, noen oversentimentalt formulert (f.eks. «The Wayward Wind» – eneste låt Neil ikke har skrevet), andre drevet med et jublende skudd hoe down. Og her er værbitte fortellinger der Neil krysser vokale klinger med folk som Willie Nelson og Waylon Jennings. Sistnevnte drar broparten av 2. stemmene her, mens Willies eneste opptreden, duetten «Are There Any More Real Cowboys», kanskje er LP’ens beste kutt.

At Neil skulle holde seg så vidt tett opp til de tradisjonelle, gammeldagse country & western-arrangementene var uventet. Men han gjør det. Selv stemmeleiet og fraseringen følger formen. Mest typisk i «Once An Angel». Neils tidligere besøk i countryleiren har vært preget av villskap, fredløs, desperat villskap formulert gjennom skjødesløshet, skakkhet, sure feilsteg, huller, rå tilslag og kaklende latter. På «Old Ways» er det plutselig dust, avdempet, temmet og i ro. Hvilket vel er meningen med denne platen: En hjemvendt sønn finner fred.

Men stilen holder ikke helt inn i tekstene. Her er Neil straks mer sitt gamle jeg – full av beske og bittersøte skildringer. Han drar med seg sine egne myter og begreper inn i cowboy-drømmen, og oppnår å belyse den fra en litt annerledes vinkel. Han annekterer den. Han bruker genren til å fortelle om mennesker som lever på myten i stedet for å være den; den lovløse cowboy-helten og de enkle idealer vrengt til et fasadeshow for kokain-sniffende, selvopptatte narrer. Og han forteller om tiden og hva den gjør med disse menneskene som var grunnmuren i en stolt tradisjon, men som nå ligger vingeklippet, neddopet og desillusjonerte igjen på forfallets highway. Han spavender den amerikanske drøm der den opprinnelig ble sådd. Rett og slett. På veien fanger han også inn sarte sjeler som ennå bærer mulighetene i seg, og skildrer følelser som var det for siste gang.

Mellom linjene er «Old Ways» ikke et tilfluktssted, men et forsøk på å gjenreise noe … en livsinnstilling, en tro på verdier som også gjelder country-musikken selv. For Neil har her simpelthen levert noen av de beste country-tekstene verden har hørt på mange år. Gjennom dem korrigerer han seg selv, men også sine omgivelser – og oppnår endelig igjen å levere en ekte plate. Mesterstykket er at han evner å få liv også i de rett-fram sentimentale sangene. Han viser at banaliteter i sitt utgangspunkt var (kan være) ekte, overgivne, blottlagte følelser – uten forstillelse. For om noe, så er denne platen og denne musikken laget med utilslørt kjærlighet.

Bare for å nevne noen av låtene: «Bound For Glory» fordi den i all sin tandre enkelhet besitter alt du kunne ønske av en Willie Nelson-klassiker. Og tittelkuttet (en dirty guitar-pickin’ country-blues i Waylon Jennings gate) for dets referanser til «Trasher» («Rust Never Sleep»): Old ways, it sure is hard to change ’em / it’s hard to teach a dinosaur a new trick.

Og ikke minst «My Boy», why are you growin’ up so fast, my boy, en vakker ballade med munnspill og gitar-solo overmannet av følelse; Neils sang til sønnen, og like meget en gammel Neils tale til den unge Neil – et rørende øyeblikk som på en skjønn måte makter å dele noe høyst privat med lytteren samtidig som låten fanger inn en nesten glemt samhørighet fra tapte tider den gang Neil og hans publikum smeltet sammen i «mother nature on the run» og «cowgirl in the sand» – de første stegene alene den gang verden var ung og alt så annerledes.

Jeg vil ikke påstå at «Old Ways» er en klassiker. Men den er lun og varm, og stemmer perfekt overens med cover-bildets vandring langs landeveien. Og den sier noe. Hele tiden. Litt livløst. Jeg spanderer på meg å innrømme det. Derfor skylder Neil oss en country-LP til, før han vingler videre.

(6. oktober 1985)

John Cougar Mellencamp: “Scarecrow” (Mercury) ******

Blod på plogen

Springsteen møter Searchers et sted i Midtvesten over en haug ubetalte regninger. Og ingenting er såre vel. Bortsett fra John Cougar Mellencamps fremtid. Ja, for om ikke dette blir platen som tenner fyr på mannens karriere i Europa, stønner jeg sårt.

Det er et sånt driv her, et sånt dirrende engasjement – at en får lyst til å falle fyren om halsen. Mellencamp går ingen omveier for å skape sitt «sound». Ingen keyboards. Ingen saksofoner. Men full fokusering på det viktigste: skarpladde gitarer. De pløyer marken opp. De skjærer. De sjangler. De smeller som oppflerrret metall mot metall. Og de danser. Danser riffene ut, riffene fra Mellencamps overflødighetshorn. Og gitar-klangen er like deilig skarp som spir i motlys. Det er luft mellom instrumentene, luft og rom nok til at du kan skritte det opp. Mellom batteristens svingende virkningsfulle og frekt økonomiserte slag. Her er det bang! i bånn og fresende diskant.

Og mest freser Mellencamps stemme. En hes bokser gynger tauene i selvsikker og rasende begeistring. Det er en stemme som pisker hver dråpe blod ut av tekst-strofene. Det er en stemme av grus, blod og sjel.

Summen av disse ingrediensene ligger rastløst på spranget midt mellom Bruce Springsteens rockende kanonader og salige The Searchers’ bevegelige, dansende, raspende gitar-riffs (absolutt mer stikkende og rått enn The Byrds). Han drar også det blodskutte løft som kjennetegnet Small Faces’ beste øyeblikk («Minutes To Memories» kunne f.eks. med hell vært lagt i Steve Marriots strupe). Og et sted på veien øynes også en mann som Bryan Adams. Skjønt han blir en dverg ved Mellencamps skuldre. Og fellesnevneren er selvfølgelig rock. Drivende, sugene enkel gitar-rock som tar deg i kraven så adrenalinen skyter gjennom beina.

Mellencamp mestrer den enkle musikalske formen til det perfekte. Han vet akkurat når han skal forsterke gitar-riffene og heve stemmen, og oppnår gang på gang å sende lytteren på trynet i veggen mens gåsehuden regner. Best og mest fenomenalt i LP’ens tittel-kutt – den mest effektive åpning på et album jeg har hørt på lenge, lenge.

Som Springsteen har Mellencamp historier å fortelle. Bitende realistiske historier om vanlige mennesker, om deres istykker-slåtte skjebne i slagskyggen av Den amerikanske drømmen. Og han forteller dem med en poetisk skjønnhet, et krasst, subjektivt illsinne og en innlevet omsorg som ikke står tilbake for Springsteen. Men i motsetning til Springsteen, beveger Mellencamp seg på landsbygda … i Midtvesten. Han lager “Country - angstens høst” for rock’n’roll-mediet.

Det er den amerikanske farmers problemer vi møter, hans kamp mot gjeldsbrevene og uårene og lavprisene. Satt i kontrast til Mellencamps erindringer fra egen oppvekst her ute, den gang løftene var mange og fremtiden lys. Alt malt ut i fargerike, smertefulle snapshots og lagt på en dirrende rock’n roll-nerve som tar deg før du får sukk for deg. Ordene, stemmen og musikken – samlet skaper de mennesker og landsbyer og natur som antar fysiske former foran øynene og ørene dine. Det er udiskutabelt troverdig. Og best av alt, Mellencamp får deg til uforbeholdent å bry deg om disse menneskene. Hans raseri, angst og ikke minst ruvende stolthet tar umiddelbart bolig i lytteren. Og lever videre der.

Myten & virkeligheten & rock’n roll. En ekte bit av USA anno 1985. På “Scarecrow”.

Rain on the Scarecrow, blood on the plough

This land fed a nation, this land made me proud

And son I’m just sorry they’re just memories for you now

(Det Nye, 17. november 1985)

Squeeze: “Cosi Fan Tutti Frutti” (A&M) ****

Bare Squeeze kunne lage feiende pop-låter om lystige emner som alkoholisme, skilsmisser, arbeidsløshet, narkotikadød og lynsjing. Og det er nettopp hva de har gjort nå når de er tilbake igjen etter flere års pause.

Skjønt feiende pop? Difford & Tilbrook har nok senket seg ganske dypt ned i det kryptiske når det gjelder musikk og arrangementer. De lar det ikke gli eller svinge lenger. I stedet får Julian Holland leke keyboards-yppersteprest modern. Tangenter og synth drypper, strømmer og snøfter fra alle hjørner i disse intrikate arrangementene. Og beat'en er gjort nesten ubehagelig up to date.

Det er i sannhet et annerledes Squeeze. Skjønt Tilbrooks stemme er den samme, litt McCartney, søvnig og jazzy i fraseringene. Trossig melodisk selv der melodier nesten ikke finnes.

Resultatet er i hvert fall historiens minst umiddelbare Squeeze-LP. Den tar hele tiden de uventete retningene og vrir og bukter seg gjennom arrangementer som kan anta psykedeliske former. «Cosi Fan Tutti Frutti» er krevende pop gjennomsyret av sort humor med giftig kynisk brodd. Og jeg må tillegge at tekstene er noe av det mest velskrevne de har levert.

(Det Nye, 1. desember 1985)

september

Kate Bush: “Hounds Of Love” (EMI) ******

Gudbenådet

Tre år etter «The Dreaming»s brutale kompromissløshet. Og Kate Bush løfter endelig igjen på sløret til sitt mørkekabinett. Og avslører at tre års stillhet ikke har gjort henne mer omgjengelig for det sløve øre. Kate Bush er unik i poplandskapet. Et navn og et ansikt som er allemannseie. Men eksponent for musikk så sær, intens og modig som noen kult-artist. Bush går aldri den snare veien; for henne er hver sang, hvert sekund i studio, en utfordring, en kamp. Bush kaster seg rett inn i dypet av menneskesinnet der demonene og englene utkjemper sine voldsomste slag.

På «Hounds Of Love» fører hun kniven dødelig presist langs skillelinjene mellom den mannlige og den kvinnelige psyke. Og avdekker stemninger og visjoner like sprengt av vanviddets farvekamp som Edvard Munchs mest skrikende bilder. Angsten slår mot deg fra denne platens alle hjørner, skyggene antar flakkende former hentet fra dine verste mareritt. Og det er så ekte, så intenst at du drives bakover. Meter for meter. Med håret til værs og rygghud som en ribbet høne. Dette er i sannhet ikke Sheena Easton! Ei heller er det et glemt programutkast fra et ti år gammelt møte i Kvinnefronten. Om Kate Bush er feminist, så er hun det som pur, ufortynnet intuisjon. Og hun taler gjennom symboler fra følelsesriket. Morsfiguren er her. Barndomserindringene fra bevissthetens demring. Og hun øser naturmystikk over de sjelelige angstprøvene. Og krydrer det hele med brutte assosiasjonsrekker og iakttagelser fra det ytre, trivielt hverdagslige. Enkeltvis danner strofene stikkord som slår an forskjellige strenger dypt inne i lytteren. Samlet danner strofene ferdige biter av menneskesinnet som blåser gjennom bevisstheten som et demonisk hyl. Vakkert og redselsfullt skremmende.

Og hele tiden er det kvinnesjelen som taler. Som alltid når Kate Bush er på ferde. Med en tone og en styrke som smaker overraskende aggressivt. Og erotisk. Kate Bush anno 1985 bøyer aldri av mot det sukkersøtt kokette. Det er en stemme som dirrer av styrke og kvinnelig selvbevissthet tvers igjennom stormkastene av angst og sår ensomhet.

Men hun oppnår også å så avmakt i lytteren. Hvordan hun enn angriper problemstillingen her, sitter vi tilbake med denne skarpe skillelinjen mellom mann og kvinne som en uoverstigelig grense. Hvor meget Kate enn kaster sine besvergelser rundt seg, hvor meget hun enn ønsker å gjøre en pakt med Gud, står det smertefulle utbruddet fra «The Big Sky» tilbake:

You never understood me. You never really tried.

Musikken matcher selvfølgelig Kates ord og stemme. Som rasende kan hun kaste rytmer og instrumenter mot hverandre. Som i «The Big Sky» der alt til slutt står og dirrer på bristepunktet mens urgamle åndekor mumler trollformler over jordskjelvene. Eller hun kan leke seg med arrangementer som kombinerer bedøvende stillhet med saktmodige melodilinjer og rappe tak over strykerne. «Cloudbursting» er platens mest kommersielle eksempel. Eller dragende bass-toner og asiatiske klangfarger. Og hun er bevæpnet med en trommelyd som feier gjennom rommene med en vidde og en tyngde som Phil Collins ikke kunne gjort bedre.

Et annet modig trekk ved denne LP’en: Kate Bush har gjenopplivet det utslitte begrepet «tema-platen». Hele side 2 er viet til «The Ninth Wave» som i stadig foranderlig musikalsk og melodisk innpakning forteller historien om en jente i ferd med å drukne – både bokstavelig og billedlig. I det ytre historien om en tur på og igjennom skøyteisen – i det indre historien om hekseprosessene og kvinnen, kvinnen og kjærligheten... og døden. Paralleller til uhyggen vi opplevde første gang i «Wuthering Heights» også:

There’s a ghost in our home / just watching you without me.

«Hounds Of Love» er en isnende god LP. Pakket med lyd, toner og visjoner. Et musikalsk eventyr som henter inspirasjon fra absolutt alle hjørner. Arrangert og anrettet hinsides alle kvalitetskriterier. Andektig spennende. Sunget med den beste og mest mangfoldige kvinnestemmen pop-musikken eier. Krevende og givende. Eggende og skremmende. I evig forvandling. Mellom Gud og Lucifer. Med skjønnheten og mennesket som fellesnevneren.

Kate Bush er simpelthen en gudbenådet kunstner – av en eller annen merkelig grunn har hun også masseappell. Og det skal vi være inderlig glade for. For nettopp masseappellen gir Bush muligheten til å utnytte pop-mediet til siste trevl – uten å behøve å tenke på økonomiske begrensninger. Slik sett har hun nesten bare hatt sin like i The Beatles.

(Det Nye, 10. november 1985)

Dexys Midnight Runners: “Don’t Stand Me Down” (Mercury) *****

Ut, demoner, ut!

Kevin Rowlands odyssé gjennom en verden av misunnelse, hykleri, smålighet, ulikhet og materialisme – på leting etter gralen, det lysende begrepet ånd. Det fortsetter her. Pakket med spissformuleringer og private utgytelser – iblandet dråper av erkjennelse. Men så altfor farget av Rowlands avmakt overfor oppgaven – hvilket slår ut i arroganse, selvopptatthet og menneskeforakt. Han taler om mennesket. Han taler om kjærlighet. Men han taler fra en selvkonstruert pidestall som ikke bærer ham ett sekund. Og fordi selverkjennelse er mangelvare hos Rowland, får hans odyssé innimellom ganske komiske utslag. Kjærlighet har bragt meg nærmere sannheten, hevder han i den nydelig strømmende «Knowledge Of Beauty». Bare noen minutter tidligere har han pøst oss ørene fulle av mennesketyper han forakter. Og han har beskrevet erkjennelse som noe man drives til av misunnelse:

You could say I’m a bitter man / and once again, I think that’s true / but I will remain so until I better those / that know more than I do.

Tonen så selvrettferdig at man griner på nesen.

Og han er mer ullen enn noensinne, Kevin. Ordene ruller forbi i mengder. Hele tiden fremlagt med en intensitet som nesten overvinner lytteren. Men graver man, befinner man seg plutselig i et veinett der man hele tiden runder en sving bare for å finne en ny sving. Mens Rowland roper og klynker om sjel og oppriktighet og ære og sannhet og kjærlighet. Og mens ropene tiltar fornemmer man at Rowland egentlig hele tiden forsøker å overbevise seg selv. Ikke lytteren. De hatefulle utblåsningene mot bl.a. snobber og overklasse og falske sosialister kommer hver gang han kjører seg fast. Rowland ser hovedfienden i hykleriet slik det opptrer i 1000 forskjellige forkledninger rundt ham, over alt. Han hater det og han frykter det – frykter det fordi han vel egentlig mest er redd for hva han kan komme til å oppdage i seg selv mens han driver demonene ut.

Tekstene står i et konstant spenn mellom det ulne og det private. Det beste eksempelet er «Listen To This», i utgangspunktet en enkel, tilbakeskuende kjærlighetssang om et forhold fra tenårings-tiden. Teksten så konturløs at lytteren bare trekker på skuldrene. Men Rowland må ha visst det, for han har gitt sangen en lang monolog som introduksjon, og her blir han så spesifikk og privat i sine erindringer at man ikke blir det minste fristet til å fatte interesse for historien. Kevin forklarer sangen i hjel. Fra det private til det ulne.

Likevel. Summen av Rowlands svakheter er hans styrke. Han er sin egen åndemaner og kjenner ingen begrensning. Hvert pust er like viktig, hvert glimt av uro, bitterhet og angst. Han hiver seg over seg selv som en puma og klorer til siste blodsdråpe. Det han finner er ikke alltid så veldig interessant. Men akten, det at han våger å gjøre dette med seg selv foran våre øyne – trassig, selvopptatt og svak – det gjør ham så betagende menneskelig. Kevin Rowland feiler så det drønner. Uten engang å merke det selv. I seg selv avdekker han alle de svakheter han forakter hos andre. Men han gir ikke opp. Han kjemper desperat for et fotfeste. Han har ikke troen, men han har i sannhet viljen. Og det er denne indre kampen i mennesket som Rowland velger å lage plater av. Og det bør vi sette pris på, for det er få som i det hele tatt sysler med disse problemene, og enda færre som våger å gjøre det offentlig.

Musikken da? Vel. Den tar ingen nye retninger, selv om coverbildet lurer oss til å tro det. Mer er den en oppsummering av Dexys to foregående plater: Soul-draget med Jimmy Patersons trombone som en vind over åsen. Den kriblende/sårbare keltiske folkemusikken med Helen O’Haras fiolin i fremste rekke. Og et underlag som flyter innom både gospel, hymne, country (steel-gitar, banjo) og blues. Men fint lite pop. Sangene er overveiende lange, ingen av dem er gitt ut på single. Og musikken besitter litt av de samme ulne kvaliteter som tekstene. Den stiger og synker, tetner brått til for i neste øyeblikk å løse seg opp i en av Rowlands mumlende monologer. Resultatet er musikk i evig forvandling, av og til så fraværende at du nesten ikke merker at den er der, andre ganger hanglende hit og dit, før den plutselig river tak i et pang-tema og skyter fart. Mest umiddelbare kutt er før nevnte «Knowledge Of Beauty» som kunne vært snytt ut av Van Morrisons høyre nesebor.

Jeg kan godt anbefale LP’en. Den gir et utmerket innblikk i sjelelig nød og styrke. Den krever ikke like meget av lytteren som Kevin krever av seg selv, så man behøver ikke sprenge hjernen for å kunne følge med. Musikken finner veien ofte nok og toppes av Rowlands voldsomme vokale intensitet og den levende instrumenteringen. Men «Eileen» er ikke her. Heller ikke «Geno». Du må pent nøye deg med forknytte Kevins ritt på sin sjelelige bøylehest.

(Stjernene er satt på måfå, jeg får heller komme tilbake til platen når den har fått synke.)

(Det Nye, 27. oktober, 1985)

The Waterboys: “This Is The Sea” (Ensign) ****(*)

Desperat frihetsrop

Waterboys er fremdeles spennende. Nå i en mer variert produksjon. De er ikke like voldsomme lenger – deler av det massive er byttet ut med noe luftig og avdempet. Men fortsatt ambisiøst.

Tekstene. De er langt fra gruppas styrke. Men jeg forstår at de vil noe med dem. Styrken er rimene og enkelt fine bilder, svakhetene innholdet – litt hjelpeløst og omstendelig. Tanker som tidligere er sagt og sunget så bra av andre bærer det hele. Unntaket er «Old England». Om imperialisme går det til grunne. Vanskjøttet og nedlesset av ubetenksomhet. Musikalsk står det bedre til. Vokalisten, Mike Scott, er nerven. Han skriver det meste og synger alt. Stemmen er desperat. Skjelvende. Alltid til stede. Ofte snakker han nesten. Presser ordene ut, de skal frem til oss. Vi kjenner vibrasjonene og det betyr liksom ikke noe at han ikke sier så mye. Tekstene føles meningsfulle.

LP’ens åpningslåt «Don’t Bang The Drum» vokser seg stor fra beskjeden åpning, og har mye av den forrige LP’en i seg. Men min personlige favoritt er «The Whole Of The Moon». En vakker låt som bare vokser for hver gang den høres. Det hjelper ikke at teksten er tøysete, at rytmen er stampete – den er praktfull og det bowie’ske innslaget på slutten kunne ikke vært riktigere. For dette er låten som slutter ringen og føles som en klassiker med en eneste gang.

Waterboys er nerve. Febrilsk nerve. Deres styrke er musikaliteten. Som monotonien er det. For de leker med temaene. Igjen og igjen. Mens trommene slår tungt og de sterkt rytmiske synkopene på pianoet får det til å vibrere i meg.

Arrangementene er varierte. Fra en vegg av lyd til det beskjedne og luftige. Denne gang krydret med elementer fra klassisk- og sigøyner-musikk. Men noe er gått tapt fra den forrige LP’en. Der hadde de større arrangement på flere låter, denne gang har de behersket seg mer, og dermed tapt noe av det eventyret vi kunne forsvinne inn i - musikalsk. Men virtuositeten kan de ikke skjule, fremdeles er Waterboys energisk rock. Godt plantet på jorda.

Og fremdeles har de noe befriende over seg. Et slags desperat frihetsrop.

(Tekst: John Smith)

(27. desember 1985)

John Smith forlange å anmelde denne, og det fikk han jo gjøre. Savner deg, John.

Tom Waits × 19

Tom Waits, de brustne hjerters og løse magers skald, er på vei opp av kjelleren, i hvert fall hva platesalg og medieoppmerksomhet angår. I godt over ti år har mannen snublet rundt der nede, blant horer og helgener, blant akterutseilte sjømenn og overvektige bruktbilhandlere med akutt behov for å sette tennene i en trøstende skulder. Og den saftigste biffen sitter selvfølgelig fast på Tom Waits; den første til å felle en tåre i naboens cocktail og den siste til å gi ham en. En romantiker av den gamle skolen, med andre ord. En sentimental tufs. Men også en gudbenådet historieforteller som fletter såre, skjøre stemninger inn i en ramme av besk realisme og barokk humor.

Og så kom altså Swordfishtrombones rekende i 1983, en mektig og merkelig LP som saboterte de fleste normer for sømmelig musikalsk oppførsel med største selvfølgelighet. Et tivoli i regnet. Et tilfuktsted for kaosinnfall og instrumentelle raptuser. Som også årets Rain Dogs, skjønt den til tross for trekkspill, banjo, sag, marimba, trombone og pumpeorgel er blitt en naknere, mindre filmatisk LP enn Swordfishtrombones. Da heller en Kurt Weill-inspirert slektning av Heartattack and Vine fra 1980, tett organisert rundt gitar (for øvrig traktert av Keith Richards, Marc Ribot, Chris Spedding m.fl.), bass og trommer.

Men fortsatt dkumper, sleper, napper og husker musikken seg fram i hårfin balanse mellom det primitive og sofistikerte. Polka på stylter. Monologer på sotteseng. Ukokt rhythm & blues. Skeive latinske rytmer. Fattigmanns-tango og country-blues med kneskade.

Rain Dogs er viet New York, som møtested for forskjellige kulturelle impulser og som tilholdssted for boms og langere, originaler og prostituerte, mordere og morserstatninger. Det hagler personer. Det regner stedsnavn. Og underveis bokser Tom Waits fram et ras av overraskende situasjonsbilder og sære ordkombinasjoner. Han er ikke den som sparer på konfekten, enn si konflikten. Men til tider kan han kanskje bli litt for ordrik. Noe av intimiteten er blitt borte på veien, ofret til fordel for en slags mumrapp cut-up teknikk som ikke gir personene plass nok til å bli mennesker en kan forholde seg til. De er statister i en oppskrubbet og kaotisk verden, en verden som gjør en stor del av lytterne utrygge og lider under et litt anstrengt effekmakeri fra Tom Waits’ side. For ikke å si giddaløst. To (av flere) håndfaste bevis på at jeg ikke har peiling på hva jeg snakker er imidlertid

«Even Jesus wanted just a little more time/When he was walking spanish down the hall»

og

«And their memory’s like a train/You can see it getting smaller as it pulls away.»

Med andre ord: etter to ukers daglig lytting med Rain Dogs er jeg fortsatt i tvil om hva jeg hører. En seier for Tom Waits muligens, men tross iherdige forsøk, snører strupen seg når jeg prøver å utrope den til Waits’ beste. Men hvorfor skal den nå på død og liv være det? Om Heartattack And Vine og Swordfishtrombones har mer å fare med, både hva emosjonell og musikalsk nerve angår, så er og blir Rain Dogs en vindskjev og rar klasse-LP. Årets beste holder lenge.

(Tekst: Christian Rugstad)

(Det Nye, 20. desember 1985)

Denne overlot jeg til Christian Rugstad. Ingen av oss kunne skrive om Tom Waits som han.

The Monroes: “Face Another Day” (EMI) *** / ******?

Klassiker eller sludder?

Vi ventet lenge og vel på denne. Og vi får noe ganske annet enn «Sunday People». Det nye Monroes stiller i smoking. Serverer burgunder i krystall mens lyset fra kandelabre flakker over tunge fløyels-draperier. Den varme fortrolighet i omgivelser av klasse.

Første lytt glir søvnig gjennom ørene og dysser legemet til noe midt imellom andakt og lede. Kledelige lydbilder. Detaljerte, strømlinjeformede arrangementer. Alt er delikat, alt er avrundet og polert. Og alt vibrerer i sakte harmoni. Det er gjennomført uangripelig. Og likevel så ualminnelig livløst. Hvert steg i disse låtene virker utregnet på en kalkulator. Lydene, melodigangene, overgangene, refrengene, koringen, solo-partiene – det er anskueliggjort fasit-opplesning. Det er ikke det vi hører som er avgjørende her, men det vi ikke hører: fraværet av spenning.

I tillegg til dette fraværet, står vi overfor noe så gåtefullt som fravær av personlighet, av særpreg. Og også fravær av liv og humør. Det nye Monroes er et aerodynamisk, døsig maskineri uten ansikt. Den ekstra faktor, selv livsgnisten, er her ikke.

Jeg vet dette er diffus pludring fra min side. Men jeg kan ikke bedre. Jeg får rett og slett ikke tak på platen. Den gjør meg deppa, den er så død som Snehvit med eplet i halsen. En slumrende skjønnhet. Nettopp! En slumrende skjønnhet. For dette er også vakkert, en bittersøt, vakker samling sanger. Med få unntak (den Men At Work-liknende «Jeanette») er LP’ens ballader så pene at de ikke har godt av det.

Og nå stiller jeg meg på hodet. For med hvilken rett kritiserer jeg «Face Another Day»? Det er sanger så gjennomført velregisserte og velkomponerte og velpleide og velspilte og velsungne at det ikke finnes en eneste «norsk» rustflekk på dem. Jeg mener, både Monroes og vi bør egentlig være stolte av platen. Og akkurat nå sitter jeg her og hører den igjen, og faller motstandsløst inn i Lages melankoli og den store, myke, velklingende lydveggen (av blåsere, keyboards, kor, Müller & Co-gitarer, et vemodig parisisk trekkspill m.m.).

Med andre ord: Med Face Another Day kan Monroes meget vel ha laget en Moody Blues-plate. Du vet, slik musikk som man lett nok avfeier når den er ny og gjerne «uhip», men som langsomt daler ned i deg mens tiden rusler, og som får deg til å grine av bevegelse før fem år er gått. Og da kan Yan Friis sitte der og gnåle om «Sunday People» og liv og humør så meget han vil.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er sannheten. (Bortsett fra at LP’en inneholder åtte låter med samlet spilletid på så vidt over 30 minutter – hvilket er uventet snaut, den lange ventetiden tatt i betraktning.) (Yan)

(Det Nye, 13. oktober 1985)

Stevie Wonder: “In Square Circle” (Motown) ******

Wonder - en gave

Fem år siden forrige offisielle Wonder-LP. Men «In Square Circle» fortsetter som om ingen tid hadde gått. Alt ved det samme. Bortsett fra at dette ikke kan brukes mot Wonder. Mannen har funnet en akse for sin musikk som hviler i seg selv. En helende, guddommelig akse som kanskje er nærmere det perfekte enn noen annen innen populærmusikken er kommet.

«In Square Circle»s eneste nyhet er at Wonder beveger seg med enda større eleganse og sikkerhet langs disse utrolig smurte melodigangene (stemmen hans, fraseringen, melodiføringen — er simpelthen vidunderlig), og at hans presisjon og overskudd når han leker med rytmer og synkoper er enda større. Hver eneste låt står i seg selv — fullstendig uangripelig. Så sjelfylt, så varmt, så melodisk, så behagelig at å høre platen føles som en gave.

Wonders budskap er musikkens trofaste tvillingbror. Begeistring for livet. Kjærlighet til medmenneskene. Og innerst ligger den alltid tilstedeværende ydmykhet overfor Gud. Stevie Wonder er den definitive positivisme. Men aldri formulert som virkelighetsfjern babling.

Wonder besinner virkeligheten uten å skåne verken seg selv eller lytteren — eksempler er her nok av, jeg kan jo nevne den syrlige beskrivelse av vår samtid i «Land Of La La» og ikke minst hans angrep på apartheid i «It's Wrong».

Wonders styrke er at han er i stand til å kritisere og skildre virkeligheten, uten å sende lytteren hodestups mot utposter som frustrasjon, angst, aggresjon eller rent ut sagt apati. Wonders samtidskritikk hviler i positivismen, troen på mennesket, livet og Gud. Hans kritikk gis et fruktbart, kunstnerisk uttrykk. Den åpne lytter får mot på livet. Og er det noe mennesket trenger i dag, så er det akkurat det.

(Det Nye, 27. oktober 1985)

oktober

Big Audio Dynamite: “This Is Big Audio Dynamite” (CBS) **

Mick Jones’ første skritt utenfor The Clash. Og jeg må si meg skuffet. Jones ofrer sitt øre for umiddelbare låter til fordel for statiske rytme- og lydleker. Litt funk. Litt ska. Men mest av alt stillstand. Kompet går og går i et monotont vakuum. Det skjer ingenting her – om du ikke er en hund etter sånne brå innskutte lyder og rytmer og skurrende radio-stemmer og pistoldskudd. Mick har ikke maktet å lage en eneste låt. (Yan)

(Det Nye, 25. februar 1985)

Ikke mye ros, men så var jeg aldri B.A.D.-mannen, heller.

På sort bunn kryper begrepene: vold og sex, mystisisme, Fugl Fønix, nirvana, evig pine i skjærsildens flammer. Mens el-gitarene skramler i gang et eller annet knasende feber-riff og grunnkompet dunker hardt og bastant. Ikke hurtigtog. Men majestetisk sort. Det er som å høre Black Sabbath anno «Master Of Reality» reise seg fra graven – iført klangen av 1985. Litt mer stikkende, litt mer brutt. Litt mer farget av punkrockens etterdønninger - fra The Cramps til U2. Men jeg tør likevel kalle The Cult det gamle Sabbaths arvtakere. Den massive og fresende, skrallende gitar-sounden deres fortjener å bli blåst ut på fullt volum. Det er ikke støy, ikke dur, men et deilig dimensjonert og kontrollert inferno. Iblant er de endog frekke og dyktige nok til å snuse på helligheter som Hendrix og Zeppelin. Hør dem!

(Det Nye, 4. februar 1986)

Green On Red: “No Free Lunch” (Mercury) *****

Country-rocken skal reddes. Ikke i Eagles’ ånd. Green On Red skyver plogen der den skal skyves. De er Gram Parsons’ etterkommere. Og Neil Youngs likesinnede. Dessuten liker de gode, gamle Byrds. Det er el-gitar, trommer og bass. Tilført det fine, fine nettverk av sølvspunnede akustiske strenger – et honky piano, det surklende sprutet av orgel. Og de har vokalisten Dan Stuarts sprukne, foraktelige hvin. Bitene sitter vakkert sammen. Spesielt når musikken får vinger og rytmen tikker, tikker som tog over skinneskjøter, som hjul langs highway’en (f.eks. «Time Ain’t Nothing»).

«No Free Lunch» er en prøve på deres storhet, en mini-LP som også inkorporerer en herlig inspirert og slurende versjon av Willie Nelsons «(Gee Ain’t It Funny How) Time Slips Away». Gitar-bruken deres er uimotståelig løs og luftig, og de bruker aldri sjenerende mange akkorder av gangen. Det gir en uformell, ned-på-jorda atmosfære som dessuten krever minimal bruk av effekter om noe skal poengteres eller forsterkes; de bare bråstopper for å gire opp og krøller ut en gitar-solo som ruller rygghuden av deg mens kompet tikker og går, tikker og går, tettere og tettere. Og jeg har stor sans for pianisten som klunker sitt eget liv rundt i kulissene.

(Det Nye, 1. desember 1985)

Ulf Lundell: “Den vassa eggen” (Pandion) **(*)

Etterpåklok:

Jeg la mye arbeide i denne anmeldelsen. Bare for å erfare at oppfatningene mine gradvis foretok en 180 graders dreining. Og plutselig sank jeg som bedøvet inn i albumets vindryppende nattmørke, og selvmedlidende som jeg ikke hadde vært maken til siden 1975. I dag synes jeg halve dette modige albumet er vidunderlig og resten ganske bra. En klassiker av de store, altså, “Blood On The Tracks” for mennesker som skjønner svensk og vet at det er kvinnenes skyld alt sammen …

******

Fra Det Nye:

Så ryggen brast…

Det mest voluminøse og private Ulf Lundell har levert på plate? Offentligheten har kunnet følge Lundells ekteskapelige havari fra orkesterplass. Han har spredd sine egne rykter og tilbakekalt dem. Han har levd sin fortvilelse rett ned i journalistenes notatblokker. Han har forvirret. Virket sårbar og engstelig, rasende og hatefull. Nå tar han skrittet fra virkeligheten og ut i diktet & tonene. Med seg selv i bagasjen. Og forsøker et styrkeløft som imponerer, og bitvis beveger.

Men reiser han sin jeg-person fra valplassen med brennende øyne og et rasende visshet om at nytt liv skal gripes et sted der fremme langs veien, så gjør han det ikke med distansen vi kunne håpet på. «Den vassa eggen» er et voldsomt oppgjør – med ekteskapet. Ført med en penn så privat at man vanskelig klarer å skille Ulf Lundell fra ordene. Det er følelsenes voldsomme svingninger i nu’et. Det er ulet om hevn, det er den sønderslitende selvmedlidenhet, det er sentimentalitet så ruvende at fundamentet rister. Men det blir aldri sangene om mannen og kvinnen. For jeg-personen i disse historiene er så oppslukt av seg selv og sin egen ulykkelige skjebne, sin angst for fremtiden, sin bitterhet mot fortiden, sine sentimentale erindringer, sin smertefulle illusjonsløshet, sin ensomhet og sitt savn – at her aldri blir pusterom for besinnelsen, for distansen. Kvinnene i sangene får aldri stoff å leve på – hun blir ofret for jeg-personens voldsomme utbrudd. Punktum. Og barna. Barna som er det oppløste ekteskapets egentlige ofre, de tilgodeses kun med noen få linjer og én sang. Det er først og fremst i disse øyeblikkene at platen får virkelig, tindrende liv, i disse øyeblikkene får platen dikterisk tyngde, det dreier seg endelig om noe mer enn en mann som synes synd på seg selv. Vi har dom här barnen som betyder mer än allt, sier han. Men hvis det er sant, hvis de virkelig betyr mer enn alt, hvorfor overskygges de fullstendig av jeg-personens hevngjerrige brøl og selvmedlidende snufsing?

Ellers er dette de mest ujevne tekster Lundell har skrevet. De virker nedtegnet i en rus, i en strøm av inspirasjon, men de virker ikke redigert av en selvkritiker. Derfor kommer de sterke, virkelig glitrende formuleringene side om side med overblomstrende ordbruk der symbolene hagler som tusen bløtkaker, og formuleringer så trivielle og flate og upoetiske at de iblant punkterer det som kom rett før. Innen sistnevnte kategori kommer f.eks. strofene jag säger upp mitt medlemskap i dette äktenskap og Han går och hon ringer upp väninnorna sen – begge fra «Äktenskap» – og och jag kan inte längre skriva någon förljugen poesi om förhållanden som det kan gå att leva i – fra tittelkuttet. (Sjekk tekstarket og se hvordan setningene faller der, så skjønner du.)

Lundell benytter også en haug klisjeer og bilder som neppe sier ett menneske noe som helst lenger. De blir bare stående som kortpustet tomsnakk, og bryter ut hver gang Lundell liksom mister taket i historiene han vil fortelle. Sår og arr og pasjoner og demoner og stormer og hva vet jeg.

At han har noe viktig på hjertet, kan ingen benekte. For akkurat så opprivende er skilsmissen, kjærlighetens forlis. Og hver eneste tekst her har lengre partier som treffer lytteren direkte. Derfor blir det også enda tydeligere at Lundell har handlet uoverveid. Han burde ventet. Han burde skåret vekk alt dødkjøttet, alle frasene, alle selvfølgelighetene og gjentakelsene. «Den vassa eggen» skulle aldri blitt en dobbel-LP. Det er en tragedie at han har ødelagt mulighetene som tydelig ligger i disse sangene. Jeg mener, mellom alle de svake strofene finnes også briljante og ikke minst humoristiske partier som:

En man han har inget, en kvinna har allt
och den som har inget, han skaffar sej allt
Men ingen kan äga vad som inte är hans
Så hon tog tillbaka det och börja om nån annanstans

Dette hentet fra «En ängel på isen», en av platens absolutt beste tekster.

Musikken kunne sikkert ha båret alt dette, om den var god nok. Men Lundell har aldri vært rockens beste komponist. Han mangler melodi-øret. Og han mangler riffene. Det han har, er en umtvistelig følsomhet, som kan gi overraskende betagende resultater. Som «Öppna landskap». Og som et par av de roligere innslagene her. Og han har en energi som kan slite rockerne hjem på ren vilje. Og han har stemmen sin. Mer lik Bruce Springsteens enn noensinne. Sammenfør det i et tradisjonelt stort rockeband «sound» med buldrende trommer, klingende tangenter og en haug overspente el-gitarer – og du har lyden av «Den vassa eggen».

Ulf holder seg hovedsakelig til veldig lange låter – med masse, masse tekst (dobbelt-albumet inneholder bare 15 kutt). Det brede lerret, altså. Duket for rocken den store, svulmende. Dirrende av emosjoner. Ført i mål på den himmelstormende gitar-solo mens bandet girer opp og girer opp. Og yes, Ulf har ideene. Han har endog inngangene og utgangene. Men han har sjelden eller aldri den forløsende riff-sekvens, refrenget som får alle biter på plass og sparker lytteren ut i sanseløs hunger og velvære. Lundell blir liksom stående igjen, det løsner ikke.

I stedet opplever man gang på gang at bandet jobber på stedet hvil, det slår og det hugger, det streves voldsomt. Men det løsner ikke, det letter ikke. Det blir rop og prat over enstonige grunnkomp som likner hverandre til forveksling. Oppildnet gjennom moderne piskende trommer og ett og annet synth-silder. Det finnes selvfølgelig unntak. Spesielt synes jeg Lundell får det til å gli i de roligere låtene – kanskje også fordi de ikke virker så arrangementsmessig uniformert. Beste kutt er kanskje «Inte ett ont ord» som sleper seg mjukt fremover på dragende cello-toner, et saktmodig fløytende orgel og klimprende gitar. Dette er ironisk nok også den eneste rene sang til barna (ett barn for å være korrekt). Jeg har også sans for den svevende, strømmende «En fri man i stan», der stemmebruk og det tinklende piano er Springsteen de luxe, mens den beklippede tromme-lyden gir artig effekt.

Men hovedsakelig står musikken ganske svakt. Mest virker den som et underlag for en ikke alltid så veldig tilpasset ordstrøm – tilført de bestilte fakter av gitarer og klingklang og en forventet porsjon moderne «sound».

Lundell synes kanskje dette er den beste platen han har laget. Gad vite hva han sier om et år eller to?

(Det Nye, 1. desember 1985)

Simply Red: “Picture Book” (Elektra) ***(*)

Etterpåklok:

Mjerv!

Fra Det Nye:

Her er vi i gang igjen. Storbritannias nye ferske soul-håp med kurs for diamant-himmelen. Hucknall, en vokalist som drar de rolige tonene mer kontrollert (og absolutt varmere) enn Jimmy Somerville, kompet av et lag som leverer naturlig, delikat, glasert jazzy instrumentering i klasse med Sades band. Og skyter tempoet i været, tetner Hucknalls røst stilsikkert og sper på med guttural vibrato når følelsene svulmer som verst. Det er en stemme som rider høyt, det er en stemme som river oppmerksomheten til seg. Og det er et band som legger inn alle de riktige klangene, med deilig punch i bånn og velutviklet rytmesans. Spesielt de roligere låtene er betagende (og de er i flertall). Likevel. Vil jeg høre soul, blir det ikke «Picture Book» som hentes ut av hyllen. Den blir aldri noe mer enn rimelig god og behagelig underholdning, skapt i kjærlighet av et lovende band.

(Det Nye 1. desember 1985)

Simple Minds: “Once Upon A Time” (Chrysalis) ***

«Ghost Dancing» er et eruptivt vidunder. I larmende, huggende brottsjøer fører Simple Minds kompet mot himmelen mens Jim Kerr renner over av verbal-inspirasjon, et ryggen-mot-veggen ritt tvers igjennom tidens feberhete ruinlandskap – på flukt, på flukt, på leting – og ut i et desperat fritt fall der gitarstrengene trevler huden av alle visjoner. Sangen blør. Og den er vidunderlig. Men ellers. Og bortsett fra “Ghost Dancing” føler jeg «Once Upon A Time» som et hult og mektig stønn. Det er byggmestrene og arkitektene Simple Minds i total perfeksjonert selvfornyelse, klingende og tårnende i et vrimmel av strømlinjeformet, overproposjonert lyd. Så flinkt at du villig legger deg på ryggen. Det er Kerr tungetaleren og sjelesørgeren omgitt av tusen struper, kvinner og menn. Det er lyden av gudenes hjerteslag. Nesten. For om kompet sparker, klangfargene spraker, stemmene gyver sjel – aldri så meget, så er her ingen som har ført den melodiske gulltråd med nennsom hånd. Bak den praktfulle fasaden lever få eller ingen grunnmelodier som får bevisstheten til å spisse ører. Erindringsbildet blir derfor usedvanlig uskarpt. Man lar seg villig forføre mens platen snurrer, men når stiften løftes – eller laserstrålen brytes – sitter man fattig og tom tilbake. Simple Minds er blitt studioenes og ikke sjelenes trollmenn.

(Det Nye, 1. desember 1985)

Joni Mitchell: “Dog It Dog” (Geffen) *****

Etterpåklok:

Og jeg som egentlig ikke liker og heller aldri har likt Joni Mitchell. Der ser man.

Fra Det Nye:

Skjønt Thomas Dolby er hentet inn som producer, er egentlig ikke «Dog Eat Dog» noe forsøk på å oppdatere Joni. Mer vender hun tilbake til områder hun var i ferd med å slippe rundt «Hissing Of Summer Lawns» og «Hejira» (kanskje hennes to beste LP’er). Hun lar ordene flamme fra en rock’n roll beat igjen, og det yter faktisk hennes fragmentariske assosiasjons-teknikk mer rettferdighet. Intet er som å høre disse bildene få svidd rygghuden på en elektrisk gitar, eller bli akselerert opp bakken mot et refreng som går pang rett i synet på deg.

Ikke så å forstå at Joni løper linen ut og sparker tre-akkords rock’n roll. Musikken går fremdeles de avanserte veiene, leker med rytmikken, lugger synkoper, smulner ned og tempereres opp. Fluid og bevegelig, i det ene øyeblikket smittende – i det neste tillukket dunkel. Omgivelsene tilført en god porsjon effektgivende detaljer.

Rundt i dette svaier Jonis kjølig følsomme stemme, trolsk og forførersk. Og lar ordene dryppe. Brutte biter som sammen danner et skremmende bilde av USA spesielt og tiden generelt. Idealer solgt til høystbydende, demokratiet et slag monopol for de privilegerte, det sultende Afrika som TV-show. Det er ulvenes tid, og Jonis uhyggelige cover-maleri fanger stemningen perfekt. P

laten er fersk og vanskelig å bedømme i forhold til Jonis eldre fulltreffere, men i øyeblikket virker den faktisk like sterk som «Hissing...» og «Hejira». Det kaller jeg comeback!

(Det Nye, 21. januar 1986)

ZZ Top: “Afterburner” (Warner Bros.) ****

Etterpåklok:

Det er alt for lite roterende pelsgitarer nå for tiden.

Fra Det Nye:

Her kommer de gale texanerne! Dundrende som en flodhest i full discobelysning, pisket frem av de blodigste, råeste boogie gitarakkordene som ruste kan. Det er tett, det er hissig, det er brutalt. Og det er ustoppelig. Stiften ned hvor som helst. Samme galskapen. Nåja, de lar deg få igjen pusten i den sakte, dvelende og faktisk ganske vakker/triste «Rough Boy». Blant lite annet. Men ellers er det piggene i gulvet, full steam ahead, larmende & dunkende mens gitarene skraper livsfarlig og stemmen høvler hud av bein. Tilførselen av disco-lyder og synth-damp er ikke akkurat noen nyvinning for trioen. Men jeg synes det holder. Og gleder meg til videoene (mere roterende pelsgitarer!).

(Det Nye, 4. februar 1986)

The Cars: “Greatest Hits” (Elektra) ******

De er ikke verdens beste band. De tøyer sjelden grenser. Men når de er gode, leverer de den beste pop som 80-årene kan ønske. Og «Greatest Hits» fanger dem nettopp på toppen av de inspirerte fjelltindene. Fine valg fra fem LP'er pluss «Tonight She Comes». Og de spruter overskudd og sterke melodilinjer og refrenger og gøyale lyder og vridninger.

Iblant snev av det tidlige Roxy Music. Eller det like tidlige 10CC. Bare så kolossalt meget bedre produsert. The Cars forteller rett og slett eventyr for stereo-anlegget mitt. Og det liker det like godt som meg.

Fra «Just What I Needed»s ljomende pubertetsglede til den åndeløst fullbyrdete magi man fant på gruppas siste LP, «Heartbeat City» (her representert ved sitt tittelkutt, «Magic», «You Might Think» og vidunderlige «Drive»). Jeg lar meg gladelig forføre. Kall det pjatt, kall det hult, kall det hva du vil — men som det låter!!!

(Det Nye, 4. februar 1986)

november

Tidløshetens mester

Dette er ingen «greatest hits». Til det er utelatelsene for mange. I og for seg greit nok. Det finnes allerede to utmerkede offisielle «greatest hits»-på markedet — én fra 1967 og en dobbel fra 1972.

Dette er heller ikke den etterlengtede samling uutgitt Dylan-stoff. Av de 53 sangene er kun ni ferske i den forstand at ingen har hørt dem med Dylan før — bortsett fra de mest innbitte fans som allerede lenge har hatt dem på bootlegs. Mens åtte er kjente sanger i alternative versjoner — hovedsakelig «live». I alt 17 «nye» innspillinger, altså.

«Biograph» er et forsøk på å være nettopp en lydbiografi. Ikke formet som en kronologisk tapning av høydepunkter fra Dylans karriere. Tvert imot. Låtene er stablet hulter til bulter — både stil- og tidsmessig. Tilsynelatende råder kaos. Ved første øyekast bryter fortid og nåtid mot hverandre i skjærende dissonans.

«Biograph» er intet venstrehåndsarbeid. Kikker og hører du nøyere etter, fanger du ideen. De ti platesidene formidler hver sin temperatur, hver sin farvekvalitet, hvert sitt tema. Hver av dem er en flik av kappen som innhyller det gåtefulle mennesket Bob Dylan. Ved å blande tiden på denne måten unngår man også den oppstykkethet som preger mange kritikeres og fans’ syn på Dylan. «Biograph» er formet under evighetens synsvinkel. 1966 og 1981 befinner seg i nøyaktig samme punkt.

I tillegg frembringer den uvante og uventede låtsammensetningen helt nye spenninger og kontrastvirkninger. Det gir låtene – både de eldste og de nye, en friskhet som man trodde var tapt eller ikke var der i det hele tatt. Heri ligger en av Dylans største styrker: tidløsheten i det han skaper. At «Masters Of War» ble unnfanget i 1963, er for eksempel fullstendig irrelevant så lenge som den sinte, utlevde stemmen og det krasse gitarspillet flenger inn i 1986 med en gyldighet som gjør deg nummen.

Låtenes plassering er ikke tilfeldig. Men de følger heller ingen nøye utstudert plan. Jeg tror det er snakk om en instinktiv utvelgelse, basert først og fremst på assosiasjoner. Om man kaster blikket nedover programmet – side for side – blir tema-stikkordene noe sånt som kjærlighet & harmoni, sint samfunnskritikk, dommedag, hykleri, naturmystikk og panteisme, surrealistiske ordstrømmer av tap og hevn, drømmer, barneregler og fyll, oppløst kjærlighet og svimlende savn, ensomhet i mytene, ensomhet i mystikken, kjærlighet som maktkamp og eiendom, ånd og erkjennelse, kamp og kontemplasjon, forløsning og velsignelse i bibelsk skumring. Alt dette. Og likevel så vagt og uløst som du kunne ønske. Eller frykte. Er du på jakt etter noe så trivielt og endimensjonalt som personen Bob Dylan, roter Biograph deg bare inn i nok en blindgate. Hvilket du for så vidt har godt av, for da har du misforstått hva kunst er. Da er du som hunden, du ser på fingeren når man peker på månen.

Dylan bedyrer at han ikke har hatt noe med Biographs låtutvalg å gjøre. Han lyver selvfølgelig. Dylan har total kontroll over hva CBS utgir av hans stoff. Og når det gjelder «Biograph» har han flere fingre med i spillet enn noen kunne vente. Boksen inneholder ikke bare fem LP-plater, men også to hefter. Det ene går gjennom de 53 låtene, kutt for kutt, med kommentarer fra Dylan selv. Det andre inneholder en lengre biografisk artikkel (ikke feilfri når det gjelder de faktuelle opplysningene som årstall og listeplasseringer, «Like A Rolling Stone» nådde f.eks. aldri 1. plass, selv om artikkelforfatteren påstår det) som avsluttes med Dylans egne funderinger rundt nåtid og fortid, tidsånd og musikk; et helt ferskt og overraskende åpenhjertig intervju gjort ene og alene for «Biograph».

Så samlingen er Dylans verk. Ønsker vi et bilde av alt Dylan skapte i årene 1962–1981, så er «Biograph» Dylans svar. Et spennende svar. Fullt av overraskelser og nye dimensjoner. I konstant bevegelse gjennom dette forheksede speilbildet av virkeligheten som er Bob Dylans sanger. «Biograph» gir deg muligheten til å oppleve Dylan på nytt. Slik låtene kommer, blir dette et helt ferskt album, like selvstendig og hvilende i seg selv som noen av Dylans enkeltstående plater. Lytt, og du opplever at f.eks. «Señor» betyr noe annet her enn på «Street Legal» fordi omgivelsene er forandret. Og slik kan du fortsette. Mens timene går og platene snurrer.

Hva er «nytt»?

At «Biograph» i tid slutter med Shot Of Love’s sessions, forklarer hvorfor «Blind Willie McTell» dessverre ikke er inkludert. Men jeg kan jo nevne hva vi får av «nytt» stoff:

Baby I'm In The Mood For You (1962), I'll Keep It With Mine (1965), Percy's Song (1963) (både denne og den foregående ble i sin tid innspilt av Fairport Convention), Jet Pilot (1965) (en kort rå-versjon av det som skulle bli Tombstone Blues), Lay Down Your Weary Tune (1963) (en vakker akustisk vise gjennomstrømmende av ærbødig kjærlighet til naturen – denne ble i sin tid spilt inn av bl.a. The Byrds og McGuinness Flint), Abandoned Love (1975) (fra Desire’s sessions og ikke den langt bedre og mer intense soloversjonen fra klubben The Other End), Up To Me (fra Blood On The Tracks sessions i 1974, Roger McGuinn spilte den inn senere), Wanna Be Your Lover (1965) (en hardtsparkende rocker – ikke uten glimt i øyet, og et smått blikk mot Beatles’ «I Wanna Be Your Man»).

Og sist, men formidabelt størst, den uimotståelige Caribbean Wind (1981) som Dylan utelot fra Shot Of Love fordi han hadde fire forskjellige tekster og ikke klarte å bestemme seg for hvilken han skulle bruke! Tekst-landskapet så sterkt og skiftende som noe han har gjort, lagt på en forførende melodilinje, og et elektrisk slentrende komp som drar og drar.

I tillegg altså åtte alternative versjoner av kjente sanger: Mighty Quinn (The Eskimo Quinn) (originalversjonen fra 1967 og ikke den to år eldre og mer kjente konsertversjonen fra Isle Of Wight – denne var en kjempehit for Manfred Mann i 1968). Fra 1966-turneen i England: I Don't Believe You, Visions Of Johanna & It's All Over Now, Baby Blue (ingen av dem fra Royal Albert Hall, hvilket må bety at Dylan/CBS planlegger en utgivelse av denne legendariske konserten!) You're A Big Girl Now (1974 – originalversjonen av én av de seks låtene Dylan var misfornøyd med da «Blood On The Tracks» skulle utgis, og som han derfor spilte inn om igjen). Fra Rolling Thunder/Renaldo & Clara 1975: Isis (denne versjonen ble utgitt første gang i fjor som B-side på singlen «Jokerman»), Romance In Durango. Videre en «live»-versjon av Heart Of Mine (1981) og en enkel akustisk demo av Forever Young (1973).

Dessuten har man fått med single-låtene Mixed Up Confusion (1962 – Dylans første rock’n’roll-opptak), The Groom’s Still Waiting At The Altar (B-side på den amerikanske utgaven av «Heart Of Mine», 1981 – en formidabel rocker!), Can You Please Crawl Out Your Window? (1965) og Positively 4th Street (1965).

De 53 låtene legger ikke tyngden på noe bestemt sted i Dylans karriere. Man har plukket ganske likt fra hver LP, tid eller session – om ikke alltid kutt, så i hvert fall komposisjoner fra det aktuelle tidspunktet. En del kjent stoff er utelatt, men sjelden på bekostning av svakere låter (et av de få unntakene er «You Angel You» – dessuten er mange av de utelatte kuttene allerede å få både på live-LP’er og/eller greatest hits).

Etterord
Men det er jo litt trist at man ikke i hvert fall inkluderte alt det vanskelig tilgjengelige, allerede utgitte stoffet. Jeg tenker på single-kuttene Corrina Corrina (1962 – ikke LP-versjonen), Just Like Tom Thumb’s Blues (1966 – «live» fra England), If You Gotta Go, Go Now (hollandsk single i 1967, innspilt tre år tidligere), Watching The River Flow (1971), Spanish Is The Loving Tongue (1971 – ikke samme versjon som på «Dylan»), George Jackson (1972 – to forskjellige versjoner), Rita May (fra *Desire’s sessions, utgitt i 1977), Trouble In Mind (fra *«Slow Train’s» session, utgitt i 1979) og Let It Be Me (B-side på den europeiske «Heart Of Mine» singlen, utgitt 1981 – og det er ikke «Self Portrait»-versjonen!). Jeg kan også nevne Sign Language (fra Claptons «No Reason To Cry», 1976), tre kutt fra Woody Guthrie-konserten i 1968 og Bangla Desh-konsertkuttene fra 1971.

Av det uutgitte stoffet savner jeg She’s Your Lover Now (to versjoner fra 1965 og 1966), hele Royal Albert Hall-konserten fra 1966, I Shall Be Released (originalen fra 1967), Sign On The Cross (1967), I’m Not Here, I’m Gone (1967 – knallått), Mama You’ve Been On My Mind (1964), Rolling Thunder i massevis – for ikke å snakke om Blind Willie McTell, Angelina og en haug andre fra 80-årene.

Men som mannen selv sier: «Hvis jeg ville, kunne jeg lett utgitt en boks på ti LP’er med uutgitte låter.» Og Biograph har en historie å fortelle, den er ikke en pose drops for spesielt interesserte.

(Det Nye, 14. januar 1986)

Lloyd Cole And The Commotions: “Easy Pieces” (Polydor) *****

Dette bandet var 1984s store lovende. En bunke glimrende singler og en til dels knallsterk LP-debut under skjorten. Klar for '85. Roligere år ble det. Men på tampen kom denne, Easy Pieces, og la brikkene der de skulle ligge. Alt det beste fra den forrige – og samtidig er uttrykket utvidet, og tekstene bedre. Innsydd i låtene ligger en indisk melodigang eller to, et plutselig blåsetrykk, naivistiske strykere. Mens gitarene hele tiden leder an, kneppende og vibrerende i det høye fuktige rom. Utsøkt trofaste mot sin opprinnelse av britisk folk og Byrds og nyere asfalt-travere som Tom Verlaine. Det er vakkert og trist og deilig bittersøtt, iblant nesten uforskammet melodisk – skjønt Coles vaklende, forkjølte stemme neppe er hva man ville tiltrodd en bærende rolle. Men den er. Sammen med gitarene. Og den elektriske atmosfæren av blå tåke og rødt blod. Og tekstene – befolket av Jesus og Jane og Jesse og skytshelgener og horehus i Amsterdam og svik og ensomhet og blues, alt tvunnet rundt en streng av oppriktig livstørst og stolthet. Det er en LP som går deg rett inn i hjertet.

(Det Nye, 4. februar 1986)

Echo & The Bunnymen: “Songs To Learn & Sing” (Korova) *****

Singlene fra 1980–85 samlet. Forførersk Liverpool-rock. Kjølig, lindrende med svømmende øyne, lallende refrenger og bittersøt orkestrering. Den urolige bassen. De klangfulle, melankolske gitargangene. Pasjoner. Østerlandsk mystikk. Brusten asfalt-realisme. Echo & The Bunnymen favnet videre og videre for hvert år som gikk, samtidig som de ikke et øyeblikk glemte at pop skal gå rett inn fra første sekund. Denne LP’en er et ugjendrivelig bevis på at England ikke bare er kostymeball og ferdigprogrammert synth.

(Det Nye, 18. februar 1986)

Feargal Sharkey: “Feargal Sharkey” (Virgin) ****

Tidligere tåkeluren i The Undertones. Siden en snartur innom Vince Clarkes elektronikk, i rollen som Alison Moyets reserve. Og nå ut på egen hånd. Findress, penger i ryggen. Klar for the big take off. Feargal favner stilmessig så det spruter på debut-LP’en. Huskende selvsikkert på sin hese vibrato. Det er dansemusikk lagt inn her, en viss porsjon soul – iblant springer han deg i møte som en krysning av Slade og Supremes. Alltid dekket i ryggen – av kor, lystne gitarer, blås, elektro-trommer og hele smørja. LP’en er en fontene av smart, tidsriktig pop – tilført øyeblikk av sønderrivende sjel. Feargal vil konkurrere med Paul Young og Alison Moyet. Og han ønsker rocke-øset til U2 (vel, egentlig Slade). Det smaker ikke vondt. Og han ønsker seg sjelden dagens pop-plater.

(Det Nye, 21. januar 1986)

The Jesus And Mary Chain: “Psycho Candy” (Blanco Y Negro) *****

Den deiligste, mest dundrende moderne gjenfortelling av 60-tallspopen som tenkes kan. Grim, rusten, industriell – og likevel sukkersøt, øm og innsmigrende. «Just Like Honey» f.eks., griner og skurrer i en valse av feedback, men holder samtidig direktekontakt med alt det tristeste og vakreste som tenåringsballadene kunne by på. Og man klarer aldri å gjennomskue om bandets forbilder heter The Ramones og Velvet Underground eller The Beach Boys og Phil Spector. Det er akkurat så kolossalt og støyende. Og akkurat så lettfattelig fengende og melodisk. Bandets «sound» er unektelig unik. Basert på de enorme avstandene mellom lys og skygge, mellom stikkende, vrælende overstyrte el-gitarer og mumlende, lun sang. Det er hvisket i en metallbuk, mykt, trist og kjærlig. Kombinert med all den flerrende larm et skipsverft kan yte. Satt mot hverandre dannes en helt annerledes pop. Smerte/lyst. Svie/kløe. Det grelle/det skjønne. Alltid samtidig. LP’ens tittel er utrolig dekkende.

(Det Nye, 25. april 1986)

Hun er så cool at det grenser mot slapphet. Men velsignet fri for affekter. Sade smyger seg langs tonene og holder dem, døsig, kjærlig, sakte. Mens omgivelsene er soft jazz, kontrollert og glinsende. Litt trist. Litt bittersøtt. Du kan nesten la deg lure til å ta det for sjel. Om det ikke var så pokkers dimensjonsløst, så altfor preget av nesegrus selvbeundring. Det er fakta, dette, tomme fakta. Det beste du kan si om musikken og Sade selv, er at de har klasse. Suveren klasse. Hver lyd hun og hennes musikere frembringer er som glansede kyss over en skål eksklusiv konfekt. Jeg blir søvnig av å høre på dette. Men det gjør jo ikke akkurat vondt. Blues fra sarkofagen.

(Det Nye, 21. januar 1986)

Pete Townshend: “White City - A Novel” (Atco) ***(*)

Pete skriver bok, lager en videofilm av boken, fyller den opp med musikk – og vips! Storprosjektene fortsetter å vokse ut av lommene på britisk pops en gang så gale hund. «White City» er nok en tematisk plate. Atmosfæren like grim som Londons kondemnerte leiegårder. Musikken lider igjen av Petes satsing på flere hester; pretensjonene overskygger de virkelig gode melodiene. Det er mye kick her (ikke bare i navnet på hornrekken hans), mye sliting av stemmebånd, mye strev over et komp som ofte tikker på synth-metronomen og kick-trommene. Mye blod i kok. Men få forløsninger. Skjønt lyspunkter dukker opp – bl.a. i form av den infernalske swing-rockeren «Face The Face» og den kriblende «Hiding Out». Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Pete Townshends intensitet som holder meg fanget, ikke musikken og historien i seg selv.

(Det Nye, 21. januar 1986)

Wall Of Voodoo: “Seven Days In Sammystown” (I.R.S.) ****(*)

En diabolsk gallopp inn i ødeland. Ikke forreven, mer avrundet og nesten «polert» (Om du f.eks. kunne tenkt deg et polert Cramps, blant annet.) Vokalistens stemme sint, skarp – iblant fullstendig vevet inn i den bakenforliggende gitardur, andre ganger trekkende hele bandet etter seg, skummende og infernalsk. Og gitarene. En glødende gardin i bakgrunnen. En stødig, leken vibratoklimpring i forgrunnen. Wall Of Voodoo overdriver aldri virkemidlene. De legger lange, smidige poplinjer bak og rundt den eggende, sakte, rare hekse-rytmen. Resultatet er veldig amerikansk, med nesten uhørlige innslag av country i den rusende bensinrocken. De har skapt en uimotståelig «sound» og en plate som gror, gror, omhyggelig. I all sin svidde tungsindighet. Galopperer den inn i natten som Roy Rogers på badtrip.

(Det Nye, 25. februar 1986)

Tre år etter mesterverket “Combat Rock” vender The Clash tilbake. Uten Mick Jones, og med en plutselig iver etter å markere «street credibility». Jeg skjønner ikke hva det er som går av Joe Strummer. Han virker plutselig fullstendig fanget i et tidsvakuum, etterplaprende en eller annen sliten drøm fra 1976, blåst ut over stygg.

Bråkete liksom-punk som låner alt den har fra britiske fotballsanger — bortsett fra der The Clash slenger inn sin ustø versjon av hvit reggae. Har du singlen «This Is England», har du faktisk det du trenger av The Clash anno idag. Resten av «Cut The Crap» skjærer strupen over på seg selv.

(Det Nye, 18. februar 1986)

desember

Fine Young Cannibals: “Fine Young Cannibals” (London) ***(*)

Avleggere fra salige The Beat. Og resultatet er en flytevillig samling soul-pop. Vokalisten trang i skjæret, hovne mandler (iblant rene nasale kvekk), overmannet av pasjoner. Han følges velsignet ofte av en muted trumpet. Dermed er nattlige melankoli trygt etablert. Men jeg kan ikke fri meg for å synes bandet fremstår temmelig anonymt. Det er noe ruslete over dem. De får ikke skikkelig fyr på peisen. Og aldri har jeg vel hørt en tammere versjon av Elvis Presleys glansnummer «Suspicious Minds». Da er det straks mer sting i gruppas jumpy sjarm slik den formidles i «Johnny Come Home». Ett er sikkert. Fine Young Cannibals burde ventet før de ga seg en hel LP i vold.

(Det Nye, 25. februar 1986)

Dollie de Luxe: “Rock vs. Opera” (Notabene) *

Som rock betraktet er det en lidelse. Realt kladdeføre hele veien, en stampende marsj rett inn i fjellveggen. Som opera betraktet er det blodløst candyfloss. Benedicte er yndig, yndig og så vever at hun truer med å sive ned mellom gulvets planker. Ingen kraft, ingen myndig hånd med tonene. Bare søt. Og idéen, denne sammenblandingen av opera-svisker og kjente rocke-strofer? Hva er dette om ikke totalt meningsløst? OK, så er sammenklippingen dyktig utført. Men hva så? OK, så er Benedicte i besittelse av en yndig stemme med stor rekkevidde. Men hva så?

Dollie de Luxe anno 1985 er intet annet enn mistrøstig sløsing med talent. Hva mener de med dette? Hva er for eksempel poenget med å bruke en hel LP-side til å smøre en Mozart-strofe her og en Mozart-strofe der over noe som mest av alt minner om et annenrangs Stars-On-45 synger The Beatles? Gi meg The Beatles’ originaler. Gi meg «Tryllefløyten». Men aldri dette!

Hvem har bruk for denne platen? Hvem er den myntet på? Slår Dollie et slag for den definitive kulturløshet? Finner de det tilfredsstillende å spekulere i publikums dårlige smak? Og bruk nå ikke som argument at dette aldri er blitt gjort tidligere. Ingen har gått på bananer over Grønland heller. «Rock vs. Opera» er en forstemmende plate. Nå har de fått den ut av systemet. Forhåpentligvis leter jentene frem seg selv neste gang.

(Det Nye, 25. februar 1986)

Etterspill…

Jeg fikk et sarkastisk postkort fra jentene som svar, postlagt i Sverige. Her siterte de fra “Amadeus”, episoden da Mozart svarer på en kommentar fra keiser Joseph II om at musikken hans inneholder "too many notes." Svaret i filmen lød: "Which few did you have in mind, Majesty?" Dollie ga meg en lett omskriving av det svaret. Jeg husker det ikke lenger ordrett. Men jeg måtte le. Senere gikk jeg canossagang på Operaen da Benedicte gestaltet Nattens Dronning. Jeg overrakte en favn roser i garderoben etter forestillingen og ble tilgitt (sikkert under tvil, for jeg var ikke alltid snill mot Dollie når jeg anmeldte platene deres).

1985 - plateomtalene

januar

Van Morrison: “A Sense Of Wonder” (Mercury) ******

Gjennom lidelse mot skjønnhet

John Fogerty: “Centerfield” (Warner Bros.) ****(*)

John Hiatt: “Warming Up To The Ice Age” (Geffen) ****(*)

Chris Isaak: “Silvertone” (Warner Bros) *****

februar

The Smiths: “Meat Is Murder” (Rough Trade) ******

Blod og tårer

Phil Collins: “No Jacket Required” (WEA) ****

Killing Joke: “Night Time” (EG) ****

Mars

Katrina And The Waves: “Katrina And The Waves” (Capitol) *****

Jason & The Scorchers: “Lost & Found” (EMI America) ****(*)

The Blasters: “Hardline” (Slash/Warner Bros) ******

The Long Ryders: “Native Sons” (Frontier/Planet) ****

Baklengs inn i fremtiden!

Eric Clapton: “Behind The Sun” (Duck/Warner Bros) ****(*)

Mick Jagger: “She’s The Boss” (CBS) **

The Rolling Stones: “The Rest Of The Best/The Rolling Stones Story - Part 2” (Decca) ******

Skitt for Mick

Tom Petty And The Heartbreakers: “Southern Accents” (MCA) *****

Howard Jones: “Dream Into Action” (WEA) *****

Trond Ingebretsen & Bjølsen Valsemølle (Studio B) ***(*)

En flik av kappen

april

Cirkus Modern: “Trøst” (Sonet) *****

Flasketuten peker på

Prince: “Around The World In A Day” (Warner Bros / Paisley Park) ***

En barnlig fantasireise

Stage Dolls: “Soldier’s Gun” (Mercury) ****

Sterk start

Eurythmics: “Be Yourself Tonight” (RCA) ****(*)

Rå soul/pop

The Dukes Of Stratosphear: “25 O’Clock” (Virgin) ****

China Crisis: “Flaunt The Imperfection” (Virgin) ****

The Colourfield: “Virgins And Philistines” (Chrysalis) *****

Everything But The Girl: “Love Not Money” (WEA/Blanco y Negro) *****

Rain Parade: “Beyond The Sunset” (Island/Wave/Enigma) ****(*)

Green On Red: “Gas Food Lodging” (Planet/Enigma) *****

Lone Justice: “Lone Justice” (Geffen) ****(*)

mai

Babij Jar: “The Night Before” (Uniton) ****(*)

Dire Straits: “Brothers In Arms” (Vertigo) ****

Blå nedtur

Robert Plant: “Shaken ‘n’ Stirred” (EsParanza) *****

The Highwaymen: “Highwayman” (CBS) *****

Fra Lippo Lippi: “Songs” (Easter Productions) ****

New Order: “Low-Life” (Factory) *****

Heksedans og stillhet

Raga Rockers: “Maskiner i nirvana” (Sonet) ****(*)

Humor og giftpiller

Sting: “The Dream Of The Blue Turtles” (A&M) ******

Style Council: “Our Favourite Shop” (Polydor) ****

Overskudd og rollespill

Supertramp: “Brother Where You Bound” (A&M) **(*)

juni

a-ha: “Hunting High And Low” (Warner Bros.) ****

Begavet

Nick Cave & The Bad Seeds: “The Firstborn Is Dead” (Mute) *****

Simon F: “Gun Control” (Chrysalis) *****

Verden er et høl!

Verden er et høl 2

Bob Dylan: “Empire Burlesque” (CBS) ******

Dylan er konge!

Bryan Ferry: “Boys And Girls” (EG / Polydor) ******

Tenåringspop for voksne

Marillion: “Misplaced Childhood” (EMI) *****

Fra glasskulen

Prefab Sprout: “Steve McQueen” (Kitchenware / CBS) ******

friskt og iørefallende

Scritti Politti: “Cupid & Psyche 85” (Virgin) *****

Hjerne og hjerte

Talking Heads: “Little Creatures” (EMI) *****

R.E.M.: “Fables Of The Recontsruction / Reconstruction Of The Fables” (I.R.S.) ******

Den definitive magi

The Beach Boys: “The Beach Boys” (Caribou) ***(*)

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Crush” (Virgin) ****(*)

juli

The Monroes: “Face Another Day” (EMI) * / ****?