1966: Realskole, «Revolver» og panser-BH’ene
JANUAR – LP DET NESTE NYE
1966, året da singelformatet ble utsatt for svært spennende eksperimenter. Så spennende at mange popmusikere skjønte at LP-formatet måtte bli det neste nye. Brian Wilson leverte singelplatens "hit, men ikke lenger" med lommesymfonien "Good Vibrations" på tampen av året. Og så ventet et magisk Beatles-drops like over nyttår. Og Engelbert. Og "Sgt. Pepper". Ingen grunn til å se seg tilbake etter det.
Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1966, i kronologisk rekkefølge.
Jeg tenkte ikke mye på dette i januar 1966. Faktisk ingen ting. Hvorfor skulle jeg det? Beatles toppet. Alt var såre vel. Snart ski-VM i Oslo. Og 6. februar ventet den store duellen mellom Fred Anton Maier og Jonny Nilsson på Bislett da Maier tok verdensrekorden på 10 000 i tett snedrev og distanserte svensken med en halv runde. 15.32,2. Vidunderlig.
LP-platen var fortsatt en luksusting, så de kom ikke tett ennå. Av månedens utgivelser som betydde noe for meg der og da, eller litt senere i tenårene, kommer jeg bare på tre. Og av disse tre er nok Simon & Garfunkels bidrag det jeg spilte mest. Them-LP'n kjøpte jeg mye senere.
Først og fremst var det vinter, og jeg gikk på breie, slitte ski med Kandahar. Noen av de tøffeste guttene på Bryn kom på skolen med hoppski. Det var et ordentlig hoppstillas nedenfor skolen, ut mot sletten hvor man kunne spille fotball og håndball om sommeren. De satte utfor. Helt uredde. Det var ikke lange hoppene, med det var kraft i virksomhet og mot, og om å gjøre å stå. Jeg trasket på plankeskiene mine hjemme. Tok ikke de lengste turene, for å si det sånn. Junior gikk aldri på ski.
FEBRUAR – FRED ANTON MOSER JONNY
Det viktigste som skjedde i februar 1966 hadde med sport å gjøre. Ski og skøyter. For mange det første, da ski-VM ble arrangert i Oslo, og Norge sikret seg en rekke svært gjeve medaljer. Gjermund på 50 km (da var jeg på speidertur, og vi satt rundt bålet og hørte innspurten på en medbragt Kurer; åndeløst spennende), stafett-gullet og Wirkolas hopp-suksess holdt nasjonen yr og varm. For meg skjedde likevel de mest dramatiske og interessante tingene på skøytebanen. Først i landskampen på Bislett hvor Fred Anton Maier ble superstjerne ved å vinne 5000, 1500 og 10 000, sistnevnte distanse ved å mose Johnny Nilsson i samløp, og i tett snedrev, OG smadre Jonnys verdensrekord fra Karuizawa. Endelig! Løpet ligger på YouTube. Det er episk.
HEVNEN: Jonny Nilsson hadde aldri tapt et samløp på 10 000 før. På Bislet tapte han så det sang og mistet Karuizawa-rekorden sin også. Møt supermann: Fred Anton Maier.
Det lå an til et skikkelig VM i Göteborg med Maier i sin aller beste form. Etter første dag lå han og Verkerk omtrent likt, men begge et stykke bak Schenk. Ekstremt spennende foran søndagens finale. Men hva gjorde svenskene? Jo, de sjekket ikke værmeldingen (mildvær og tåke), lot fryseanlegget på Nya Ullevi stå avslått over natten, og serverte løperne softice. Det favoriserte lette, lille Verkerk som danset på overflaten, mens den tyngre og mer elegante Maier med sine fryktede, lange skyv gikk gjennom og ned på fryserørene. Han havnet på over 17 minutter på 10 000, Oscar Mathisen-tider, over 40 sekunder bak Verkerk. Det var helt håpløst. Mesterskapet burde annulleres. Det er ennå ikke for sent!
Også Schenk ble hemmet av forholdene, og måtte se seg klart slått av sin landsmann. Lille Per Willy Guttormsen gjorde sitt beste mesterskap og endte på 4. plass.
Annen dramatikk? Tja, to av årets største hits debuterer på TOP 30 i England, nemlig The Rolling Stones' "19th Nervous Breakdown" og "The Hollies' "I Can't Let Go". Begge når 1. plass i England bortsett fra på den latterlige og unøyaktige listen til Record Retailer som ingen fulgte, men som Guinness/Music Week bruker nå siden de eier den listen. Historieforfalskning. La oss gratulere Stones og Hollies med to velfortjente number ones.
MARS – KLIPPEKORT-KONGEN
Senvinter og litt vår på Bryn skole i Bærum og noen av guttene provoserte meg med å synge refrenget (med basstemaet) i "19th Nervous Breakdown". Beatles hadde ikke noe nytt ute. De toppet riktignok i Norge med "Michelle", men det syntes jeg egentlig bare var flaut. Jeg hadde ingen planer om å skaffe meg den singlen. Bløte Beatles-sanger gjorde seg best på LP.
Man sto ikke i skolegården og forsvarte “Michelle” når Stones-bermen brisket seg med stupbomber-bassen til Bill. Man gjorde ikke det. Selv ikke jeg. Men man kunne pirke litt i “As Tears Go By”.
Ellers gjorde jeg en del penger på å selge klippekort, som nevnt tidligere. Min stefar Aage var informasjonssjef i Oslo Sporveier, og da fikk han utlevert bunker med klippekort til sine barn. Han holdt ikke regning med antallet, dermed kunne jeg holde en ganske god forretning gående. Alle på skolen tok Kolsåsbanen, og når klippekortet nærmet seg slutten, fikk de penger hjemme til å kjøpe nytt. Jeg solgte billig, og følgelig kunne kjøperne beholde litt til eget bruk. En vinn-vinn-situasjon som vi alle hadde stor glede av lenge. Det ble Black Cat-tyggegummi (min favoritt) på Kolsås, popblader på Avløs og singleplater på Bekkestua av slikt.
APRIL – DA JEG MISTET HODET TIL HANS CONRAD
Det var endelig slutt på vinteren og snart folkeskolen. Jeg kjente at jeg begynte å bli skikkelig stor. Bare sommerferie nå, så var jeg klar for realskolen, tenk det! Tenkte jeg.
Men først måtte man komme seg gjennom de siste ukene som folkeskoleelev på Bryn skole i Bærum. Skolen var oppsatt med den obligatoriske brutale tannlegen, så man gjorde hva man kunne for å unngå innkalling. Jeg tror faktisk jeg stakk av fra min siste tannlegetime på Bryn. Skyldte sikkert på hodepine. Det pleide å virke på skoler. Jeg unnslapp tannlegen på Nordstrand på samme måte to år tidligere.
TYSTING OG BRENT BEN: Det foregikk mye tysting på tannlegekontorene på 50-tallet, da små gutter oppga gradert informasjon om både slekt og venner bare ved synet av disse stolene, uten at det hjalp. Og snart fylte lukten av svidd jeksel rommet og man hørte barnegråt fra venteværelset. (Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum)
Det var vel på denne tiden at jeg kom i skade for å miste Hans Conrads hode i asfalten - eller var det på gulvet i gymgarderoben? Jeg husker at vi tøyseslåss, Hans Conrad var egentlig en veldig fredsæl fyr - ja, det er han helt garantert ennå. Men altså, jeg hadde fått overtaket, han var på vei ned, jeg sto bøyd over ham og sørget for at han ikke gikk i bakken, men så glapp taket, og bang! gikk han i bakken, bakhodet først. Folk var sinte på meg. Hans Conrad var kvalm. Hans Conrad hadde fått hjernerystelse og måtte hjem. Jeg måtte til rektor. Han lot meg gå. Det var jo et uhell.
Så besøkte jeg Hans Conrad. Hadde sikkert med noe godteri og et tegneseriehefte til ham. Han var blek og sengeliggende. Men lastet meg ikke. Jeg fikk endog låne "The Beatles' Hits"-EP'n hans. Jeg har alltid forbundet den med hodepine. Nå skjønner jeg hvorfor. Ikke min hodepine. Hans Conrads. Tenk at det skulle ta meg over 50 år å regne ut det.
Vi skulle ta en vaksine mener jeg å huske, helt på tampen av skoleåret. Husker ikke hvilken, bare at den gjorde vondt. Kanskje stivkrampe? Da vi nærmet oss avgang og vitnemål, må det har vært noen prøver. Matte og norsk og sånn. Men det husker jeg faktisk ingen ting av. Tror jeg hadde et ganske ubekymret forhold til vitnemål.
Favoritt-snopet var som tidligere nevnt en halv fersk loff, kjøpt i butikken halvveis opp til Bryn Kirke. Glemmer aldri lukten av sprø, nystekt loffskorpe, og den enda deiligere smaken av fersk loffinnmat, hvit - nesten som sne - og fortsatt varm. Jeg klemte det sammen til en klump og spiste med velbehag. Man trengte ikke matpakke og pålegg når man hadde en halv fersk loff. Får man kjøpt halve loff ennå? Og er de like gode?
VURDERINGSPLASS: I gamledager var bakeriene utstyrt med egen vurderingsplass for kunden. Der kunne man sitte og studere fristelsene, og lure på om man skulle velge fersk loff eller hveteboller mens man røkte en sigarett.(Foto: Wilhelm Råger / Oslo Museum)
MAI – OVERGREPET VED LOMMEDALSELVEN
Snart juni. Livet begynner. Jeg nærmer meg 14 og er ferdig med Folkeskolen. Jeg er blant de store nå. Jeg skal begynne på Nadderud Realskole og Gymnas til høsten. Jeg har vært på «Goldfinger» på Stabekk kino sammen med 13 år gamle Hege med puppene og sprettrumpen og den svaie korsryggen. BH’en hennes så stram at den ga meg skrubbsår på nesetippen da jeg forsøkte å lure munn og nese under høyre kopp akkurat i det bilopphuggeriet reduserte bilen til en av skurkene til en terning av metall – med skurken i – og som Oddjob kjørte vekk på en pickup. Smekk! smalt BH-skålen tilbake på plass. Tre ganger forsøkte jeg. Det luktet søtt. De røde fløyelsbuksene hennes var så stramme at fingeren nesten brakk da jeg gjorde fremstøt den veien. Voksne ting. Voksen film. Voksne drifter.
Et mørkere møte med erotikken skjedde bare noen uker tidligere. Jeg hadde alt for mange ganger i løpet av oppveksten kjent på kroppen hvordan det er å være mobbens offer. Det er nok en medvirkende årsak til at jeg alltid, så langt tilbake som jeg kan huske, helt bevisst har tatt offerets side. Jeg har aldri latt meg lokke av den kollektive blodrusen som driver mobben, demonterer individene og gir deltagerne et felles-kick, denne illusjonen av at man er fritatt for ansvar.
Jeg skriver «aldri», men det er et unntak. Og det skjedde nede ved kulpen ved Bryn skole. Et idyllisk badested med flate berg hvor Lommedalselven passerer. Klassen badet. Det var varmt i været og solen stekte. Elven gjenlød av fryd og sprutekrig. Men brått, uten at man egentlig oppfattet forandringen, pustet testosteron- og pubertetsdemonen på idyllen, og guttenes øyne ble mørke.
Spruteleken fikk en annen intensitet, latteren virket forsert, og blikkene brant. Jeg husker ikke om det var fem eller seks av oss, men vi gikk i ett og samme sekund over fra å være fem eller seks individer til å bli én kollektiv organisme som kommuniserte telepatisk og ikke lenger visste hvem de var. Så grep vi piken i den grønne bikinien, hun hvinte oppglødd og trodde vi skulle hive henne plump! ut i kulpen. Den vanlige leken. Men vi skulle ikke det. Vi trakk henne opp på det flate solvarme berget. Hun sprellet og buktet seg. «Slutt!» ropte hun, «dere er ikke noe morsomme!». Nei, vi var ikke det spor morsomme. Vi veltet henne over ende. Så, mens hun ble holdt fast som i en skruestikke, grep noen av oss, og jeg bekjenner at jeg var en av dem, bikinibuksen hennes og rev den ned, helt til knærne. Tiden stoppet. Vi så og så og så og så på den brune dotten mellom bena hennes. Det var det vakreste vi hadde sett. Den glitret i sollyset.
Så var øyeblikket over. Lydene og omgivelsene kom tilbake. Rasende jenter sto rundt oss og skrek «Hva faan er det dere gjør!» Demonen var borte, kollektivet oppløst. Vi var redusert fem eller seks grenseløst flaue individer som plutselig ikke kjentes ved hverandre, og gikk derifra hver for oss i taushet. Jeg husker fortsatt hulkene til piken mens klassevenninnene slo ring om henne og hjalp henne på bena.
Episoden ble aldri nevnt. Den fikk ingen konsekvenser. Men den etterlot et sår i min samvittighet som jeg fortsatt kjenner. Det var et overgrep. Utført mot et menneske i en svært sårbar alder. Ikke mange dagene senere var skolen slutt, vi var ferdig med Folkeskolen og ble spredd for alle skolevinder. Jeg husker hvor piken bodde, men jeg tror jeg aldri snakket med henne igjen.
(Fra "Beatles og jeg", nå som nettbok!)
JUNI – DA «PAPERBACK WRITER» MÅTTE VENTE
Strålende, strålende, men huff så sønderrivende, sommeren 1966. Jeg visste det ikke da, men snart. Da jeg hadde pengene klare og endelig skulle kjøpe den nye Beatles-singlen, var familien på spranget. Tidlig sommerferie. Rett fra vitnemål-utdeling etter endt folkeskole. Biltur ned i Europa. Til Tyskland og Holland.
Og skjønt jeg smatt av sted og stormsyklet fra Avløs til Bekkestua for å sikre meg singlen, var nederlaget desto tyngre å bære. For jeg fikk ikke spille den. Bilen var pakket. Alle rasende over mitt forsvinningsnummer. Platen måtte legges på rommet i Vallerveien 69 F, uspilt. Jeg fikk ikke hørt den. Ikke før vi var tilbake, et stykke inn i juli.
Men 4. juni visste jeg ikke dette. Jeg hadde bare enorme forventninger som ikke akkurat ble stagget av helsides-annonsen i New Musical Express, som jeg var begynt å kjøpe fast. Beach Boys sikret seg samtidig 1. plassen i Norge med en låt som jeg slett ikke hadde noe imot. Det var mye fint på den listen. Jeg måtte ty til låning.
Enorme forventninger ble utløst av annonsen til venstre. I USA vakte samme foto avsky, da brukt som forside på hybrid-albumet “Yesterday And Today”. Georgie Fame, derimot, left me cold, som det heter, så den utgaven av Popnytt fikk henge i fred for meg i Narvesen-vinduet på Avløs stasjon. Jeg hadde bedre ting å bruke kr. 2,50 på.
Juni på Avløs. Spilte amerikanske plater hos Junior. Mens jeg så på søsteren hans, Sharon, med klynkende, betatte øyne.
En tur ned til Narvesen-kiosken på Avløs. Jeg sparte til "Paperback Writer", så jeg hadde ikke råd til Popnytt. Georgie Fame på forsiden. Jeg hadde ikke noe forhold til ham. Man fikk ikke se i bladene og avisene. Ikke så rart, for da måtte de jo la deg bla i dem ute på perrongen.
New Musical hadde i hvert fall ingen Beatles-henvisninger på forsiden. Av dem jeg var opptatt av var det bare en henvising til Yardbirds. Jeg likte dem, låtene deres var ganske rare. Men med gitar. Uansett, ekspedisjonen til Narvesen endte med at jeg kjøpte en Lollipop.
Fruktis. Den beste. Så kald at solen får det til å dugge på sjokoladekappen. Jeg lot frostens møte med stekvarmen arbeide litt, slik at sjokoladehinnen langsomt glapp taket og lot seg skli av. Gnagde på det røde, nederste og minst attraktive partiet. Det smakte litt kunstig, men det var kaldt, iskrystall-kaldt og porøst og smeltet deilig frossent i munnen. Jeg spiste isen nedenfra. Man måtte være forsiktig på slike varme soldager, for saftis kan kalve, som isfjell, og da deiser godbiten, det gule, rett i asfalten og alt er tapt. Det var en balansegang.
Sjokoladekappen gled fort av og smeltet i munnen. Og så kunne man nyte fruktisens svar på det gule på skolebrødet, tuppen, den gule, fuktige, porøse, fortsatt iskalde tuppen som smakte sterkt av appelsin. Ren barnenarkotika. Jeg avsluttet med å knekke trepinnen mellom tennene. Mitt faste ritual. Jeg gjør det fortsatt, den dag i dag.
Og så. Ferdig med Folkeskolen for evig og alltid. Vitnesbyrd utdelt. Klar for "Paperback Writer".
Jeg hadde unngått platen for alt i livet, ville ikke høre den før den var min. Nå lå den på skrivebordet mitt. Uspilt.
VENTEHELVETE: Kanskje den fineste singlen i historien. Men som jeg måtte vente før jeg fikk høre den. Ingen i verden har eid en Beatles-single så lenge og vært i så mange land før han endelig fikk spilt den.
Og avstanden mellom "Paperback Writer" og meg ble en uendelig flod av asfalt og bitterhet. Uspilt. Uspilt. Jeg hadde kjøpt den nye Beatles-singlen, men fikk ikke høre den. Jeg tror ikke jeg snakket til mine foreldre før etter Strømstad. Og da bare med enstavelsesord. Dessuten var jeg kvalm. For de røkte i bilen. Tett.
Den forsmedelige sommerferien 1966. "Paperback Writer" på toppen av alle hitlister. Det skulle gå uker før jeg var tilbake igjen og kunne legge Parlophone-platen på grammofonen, holde pusten og vente på den første lyden fra den nyeste Beatles-platen for første gang. Et hellig og magisk øyeblikk.
Men først altså, denne fordømte familieferien med bil og camping i Danmark, Tyskland og Nederland. Kjederøkende foreldre i forsetet. Tre gutter i baksetet. Min plass er høyre side, og slik satt jeg, lent mot vinduet og så ut på sommer-Europa som suste forbi.
Jeg holdt en imaginær kjempekniv vannrett ut fra bilen i en halv meters høyde. Den kuttet tvers igjennom trær og busker og bena på en og annen utlending. Her kom vi. Nådeløse. Rasende. Bitre. Mens jeg forsøkte å finne på melodier til tittelen, "Paperback Writer". "Rain" var for kort, så der var det ikke plass til noen melodi å fantasere frem.
Slik var det i gamle dager, uten Internett og smartphones, Ja, vi hadde ikke bilradio engang. Bare en brun SAAB med tøff grill. I Tyskland kjøpte de Bravo til meg, med Beatles-artikkel. Det hjalp. Litt.
JULI – FRA WEMBLEY TIL NORDERHOV
Mens vi reiste nedover i Europa i en brun SAAB, to røkende voksne i forsetet, og tre kvalme gutter på 7, 10 og snart 14 i baksetet, sistnevnte også pottesur fordi han ble nektet å høre sin flunkende nye "Paperback Writer" før avreise, spilte England sin første kamp i VM og greide bare 0-0 mot Venezuela. Ikke engang det fikk jeg vite da bilen manglet radio og ingen, unntatt (snart) 14-åringen, var interessert i fotball.
Bortsett fra en utgave av Bravo med George Harrison på forsiden mot gullbakgrunn, har jeg ingen gode minner fra den sommerferien. Bare dårlige. Regnværet i Amsterdam, så pøsende at campingplassen lå under vann, og vi ble nødt til å søke losji - hvilket gjorde foreldrene enda mer gretne, da reisekassen var gjerrig nok allerede. "Help!" gikk på en av byens kinoer som vi passerte, men mitt rop fant ingen empatiske ører.
Jeg husker det pinlige øyeblikket da vi satt rundt kjøkkenbordet til min mors kusine, og ble fortalt at de nok ikke hadde plass til å la oss overnatte - alt mens regnet tordnet mot rutene og vi lot som om vi var mette etter én brødskive. De ville jo bare ha oss ut, det kunne alle føle.
Været bedret seg da vi var i Groningen, og vi besøkte et badeanlegg med stupetårn. Der sto jeg mutters alene mange hundre meter over vannflaten, blå og lumsk der nede, holdt pusten og tok spranget. Akk hvor det svimlet i maven, og hvor vannet kom susende mot meg med lysets hastighet. Jeg var livredd for å tippe over, men nedslaget var merkelig smertefritt. Jeg fikk vann i nesen, but so what. Jeg hadde hoppet. Jeg hadde turt.
I alle år siden har jeg trodd at jeg hoppet fra 7,5 meter. Men fantes 7-og-en-halv-metere? Det er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje var det bare fem. Kanskje jeg bare måtte overgå dem i venneflokken som jeg visste hoppet fra 5'ern. Jeg tror jeg hoppet fra 5’ern på Frognerbadet én gang. Men aldri mer. Bedre med 3'ern. Om den fantes. Jeg tror den gjorde. Den hadde litt svikt, som var vrient å takle.
Fortsatt helt uvitende om hva som foregikk i England. At de hadde slått både Mexico og Frankrike 2-0 og var videre. 23. juli slo de ut Argentina 1-0, og tre dager senere Portugal (med den fryktede Eusebio) 2-1. England var i finalen! Og det fikk jeg først vite da vi kom hjem. I tide.
Og for en hjemkomst! "Paperback Writer", endelig. Og England mot Tyskland (4-2) til dessert. Selvfølgelig var ballen inne. Jeg var aldri i tvil om det. Ikke mye i hvert fall.
TRIUMFEN: Jeg holdt med England av hele mitt hjerte, og jeg var ikke i tvil om at den 3-2 ballen var inne. Tyskerne sutrer ennå. Grow up!
Dagen etter dro jeg på speiderleir på Norderhov. Vi snublet inn i august, med skiftende vær, Nøtte på maten (kneip) og brent risengrynsgrøt - og snart duket for "Revolver" og realskole og en helt ny tilværelse.
AUGUST – TERJE MOSNES, MUSIKKJOURNALISTIKKENS YPPERSTEPREST
Jeg skulle aldri dratt på den speiderturen på Norderhov, for hva skjedde? Frank Sinatra dyttet Beatles ned fra første, og dessuten regnet det. Vel hjemme fikk jeg låne "Revolver" i noen timer. Portene ble åpnet til en verden jeg ikke ante eksisterte. Nå var det bare to ting som gjaldt: Å begynne på realskolen og å spare til eget eksemplar av vidunderplaten med de rare lydene. Samtidig var mine foreldre begynt å snakke om at de vil kjøpe hus og flytte. Jeg synes det var skummelt. Hadde vi ikke flyttet nok? Det var helt greit her i Vallerveien, selv om veggene var av papp og jeg kunne høre den gretne naboen snorke.
ALDRI: Jeg skulle aldri dratt på den speiderturen på Norderhov. (Foto: Sigrid Tholander)
Husker ikke hva jeg fikk til bursdagen min. Så det kan umulig ha vært noe viktig. Jeg ønsket meg helt sikkert ikke "Yellow Submarine". Ikke fordi jeg mislikte den, men fordi begge singlens låter var inkludert på "Revolver". Jeg ønsket "Revolver" av alle krefter. Men kreftene strakk ikke til. Jeg fikk ikke "Revolver". Jeg måtte spare til den selv. Først 30. september nådde jeg målet. Åtte uker etter utgivelsen, det var lenge å vente, det!
Samtidig gikk "Sunny Afternoon" til topps i Norge. Kinks var vel det eneste bandet i verden som jeg kunne godta at lå på 1. plass når Beatles var med. Fordi jeg elsket Kinks og samtidig visste at Beatles kom til å vinne til slutt.
Den mandagen 20. august må ha vært min første dag på Nadderud. Realskolen. Plutselig var vi yngst igjen. Men jeg følte meg stor. Tenk, realskolen! Jeg kjente ærefrykt.
"Eleanor Rigby" snatret over høyttaleranlegget ute i skolegården. Jeg tenkte neppe over at den nettopp var gått til topps både i Norge og England. Men det var helt riktig at vi ble mottatt som snart (nesten) voksne til gjallende toner av The Beatles.
Tror de spilte "Yellow Submarine" også. Vi fikk liksom folkeskole- og realskole-musikk på én gang. Det skulle ennå gå fire uker før jeg fikk råd til å kjøpe "Revolver".
Og så kom POP-revyen. Ikke til å tro. En popavis på norsk! Til gi-bort-prisen 35 øre. Jeg var vilt begeistret og ble en lidenskapelig og fast kjøper. Jeg ventet på POP-revyen med større forventninger enn NME til og med.
I ettertid kan man jo lure. POP-revyen leverte tynn suppe. Oppkok av nyhetsklipp fra bl.a. NME, enkelte korte og svært overflatiske intervjuer med lokale norske orkestre. Lite substans, svært få sider. Og likevel. Det var norsk.
TOTALT AVHENGIG: POP-revyen, den største begivenheten i Norge siden … vel, siden Stones på Sjølyst. Jeg var totalt avhengig av avisen de neste to årene.
Erling Borgen opererte som pop-reporter i starten. Men avisens store navn så lenge de holdt det gående, var Terje Mosnes. Heldiggrisen fikk anmelde et tårn av klassikere, og han anmeldte dem mens de var helt nye for verden. Det må ha vært utrolig spennende.
Terje hadde grep om musikkjournalistikken fra første linje og dannet skole. Alt det beste som kom etter Terje, har sitt utgangspunkt i Terje. Etter hvert også Harald Are Lund, egentlig radiomann og producer, med kolossal slagstyrke og deilig sær smak som han formidlet i fascinerende pratsomme vendinger på trykk i de siste utgavene av POP-revyen på tampen av 60-tallet.
Så om POP-revyen ser enkel og puslete ut med 2024-øyne, så kan avisens betydning for sin samtid og nære ettertid ikke overdrives. Og Terje Mosnes' plateanmeldelser og generelle betraktninger var i sannhet limet. St. Olav? Jeg tror det. Jeg stemmer for.
SEPTEMBER – DA VI DRUKNET I «SUNNY»
Begynte å finne meg til rette på Nadderud Realskole og Gymnas. Kjøpte første nummer av skoleavisen Nadderusk, og leste hvert eneste ord, inkludert annonsene. Tror det var en artikkel om Spike Jones i det nummeret. Den fascinerte meg og gjorde at Spike havnet på radaren. Det skulle dog gå en stund før jeg fikk høre ham på ordentlig. Tror det var på svensk TV. Og plutselig hadde jeg fått en helt. En forrykt helt.
Ellers ventet jeg med spenning på neste nummer av POP-revyen. Den avisens ankomst var kanskje høstens største begivenhet, helt der oppe med "Good Vibrations" og "Reach Out (I'll Be There)". Samtidig spinket og sparte jeg til "Revolver". Enda noen uker igjen.
Livet som skolens yngste klasse er rar, en følelse jeg ikke hadde hatt siden 1959. Men nå var yngst ganske gammelt likevel, og det hjalp. Enkelte smugrøkte ute ved ståtribunen på Nadderud Stadion i storefri. Og sneipet fort som faan hvis en patruljerende lærer nærmet seg. Bortsett fra Granum. Ingen var redd for ham.
De spilte fortsatt "Eleanor Rigby" over skolens anlegg. Og jeg hadde hverken den singlen eller "Revolver" ennå. Men det nærmet seg. Sparekampanjen øynet målet. Mindre enn tre uker igjen.
Det var på denne tiden jeg ble patruljefører, uten ferdig 2. grad. 14. september viste jeg at jeg kunne treffe mål på 10 m avstand med livlinen. Jeg klarte imidlertid ikke å gi et tilfredsstillende signalement av en person, ei heller var jeg i stand til å finne en person etter et oppgitt signalement (der røk mulighetene som skarpsindig privat efterforsker), så den prøven forfalsket jeg med troppsførers signatur og datoen 16. oktober.
Det hjalp uansett ikke, min 2. grad manglet fortsatt fire signaturer. Det stoppet liksom opp her. Så kom bannerkonkurransen og det høyst ufrivillige drapsforsøket på Carl-Erik (nedfiring av speider fra hyttetak). Og jeg flyktet til 1. Stabekk. It was all downhill from there.
Midtveis i september ble The Beatles dyttet ned fra 1. plass i England for ikke å vende tilbake på toppen før i juli 1967. Det var lang, forsmedelig ventetid. Men det visste jeg jo ikke da, og jeg hadde slett ikke noe imot "All Or Nothing".
Jeg hadde i grunnen veldig lite imot nesten hele TOP 30 i England på den tiden. Det så ganske fett ut i Norge også. Så ja, realskole, POP-revyen, et klassiker-dryss av single-utgivelser, Hørerøret i radioen, nytt Tempo hver uke. Det var ganske fint å være 14 år høsten 1966. Selv om Lyn tapte cupfinalen.
Men jeg har aldri skjønt hvorfor det kom så mange versjoner av "Sunny". Det er jo en låt som ikke går noen steder, den bare snurrer rundt i en evig loop.
BORING: Kanskje en av verdens kjedeligste låter. Chers bidrag er hverken bedre eller dårligere enn de andre.
Siste uken i september, og endelig ble "Revolver" min. Håpløst sent ute. Alle hadde "Revolver", bortsett fra meg. Men nå var jeg i mål.
POP-revyen skrøt av det nye Beatnicks. Jeg gikk ikke på konserter, så jeg ante ikke. Lux spilte ikke norske band. Og NRK spilte knapt nok Pussycats. Jeg fokuserte på England og USA. Ut fra det jeg leste spilte norske band bare coverversjoner av utenlandske hits uansett, og da foretrakk jeg originalene. Tenkte jeg. Heller Stones' "Lady Jane" enn Mojo Blues', for å si det sånn.
Jeg må innrømme at jeg likte Leroy Pullins' "I'm A Nut" ordentlig godt. Jeg trodde i mange år at han ikke fantes, men var aliaset til Roger Miller. Øystein Sunde korrigerte meg der under et intervju så sent som midt på 90-tallet. Han hadde nemlig sett LP'n i platebutikken på Lambertseter i 1966. Jeg ble så takknemlig at jeg logget meg på e-bay og kjøpte to av hver av de to LP'ne Pullins ga ut, ét sett til meg og ett til Øystein. Vi er nok de eneste i Norge med komplett Leroy Pullins. Spotify har i skrivende stund bare tre låter med ham, men ikke “I’m A Nut”.
POPULÆR SKØYER: Leroy Pullins var en stor favoritt i Norge. Få visste hvordan han så ut, og det var bare denne singlen som gjaldt. I dag har jeg begge LP’ne hans. Det samme har Øystein Sunde.
OKTOBER – VERDENS STRAMMESTE BH BESØKER KJELLERSTUEN
1.oktober 1966. Stor stas i stuen. Dagen etter at jeg endelig fikk råd til å kjøpe "Revolver". Så lenge måtte jeg vente. En lidelse. Men akkurat nå føltes livet komplett. Det var ikke bare den flotteste, men også den mest spennende LP'n jeg visste om. Nå kunne Beach Boys bare komme. Jeg var ikke redd.
HJEMMELAGET: Jeg hadde gledet meg sånn til “Revolver” at jeg brukte ventetiden til å lage min egen coverpose.
Manglende prøver til 2. graden i speideren begynte å falle på plass. 16. oktober kjente jeg de alminnelige karttegn og kunne redegjøre for målestokk, høydekurver eller dybdekurver. Samme dag kunne jeg takle en tauende på minst to måter. Jeg kunne fire ned en person i tau. Jeg kunne gi et tilfredsstillende signalement av en person og finne en person etter et oppgitt signalement.
Det var alt sammen signert av troppsleder Haugen. Men jeg vet jo bestemt at dette var jug. Jeg holdt på å ta livet av en gutt da jeg skulle fire ham ned den kommende vinteren, under bannerkonkurransen. Jeg kunne det slett ikke. Jeg var en fare for speideromgivelsene. 16. oktober gjorde jeg ikke noe annet enn å FORFALSKE Haugens signatur, og det med alt for tykk og litt skjelvende svindel-strek. Hvordan kunne de la meg være patruljefører? Det er en gåte. Jeg burde vært avspeidet i full offentlighet.
I stedet tok jeg med meg patruljen til Brunkollen hvor vi overnattet i et av de små stabburene og lekte cowboy og indianer. Vi var ikke inne i den ekte skogen engang fordi patruljeføreren syntes han hadde sett en bjørn. Mine klassekamerater på realskolen fikk aldri se denne siden av meg. Heldigvis. Den var i ferd med å slukne også nå som Beatles var begynte å lage narkotikamusikk og alt mulig.
Spennende tider. Herlige nyheter på Lux og svensk radio. Og lånte singler. Snart fikk jeg kjøpt Pers "Rubber Soul". Det økte trivselen. Til gjengjeld var det ingen fremdrift med 2. graden i speideren. Jeg begynner å miste motet. Kom aldri til å klare det. Aldri. Patruljeføreren kjente gufset, de kom til å degradere ham, banna bein.
JENS SLÅR TIL: Norsk forfatter og norsk pike. Det kunne jo ikke gå galt. Eller kunne det?
Jeg fulgte oppstyret rundt Jens Bjørneboe og "Uten en tråd" med lett duggete øyne. Bokens cover var eksplosivt. Jeg kunne det utenat. 14 år gamle gutter skulle ikke hatt lov til å sove med hendene under dynen.
En kveld da foreldrene mine var i selskap hadde jeg Hege i sofaen i kjellerstuen helt for meg selv. Brødrene mine sov. Trodde jeg. Det var lettere å komme innunder BH’en i horisontalt klineleie. Jeg fikk løsnet drapsvåpenet, den fryktede rygghempen, og alt lovet svært godt. Jeg øynet allerede saker og ting nedentil, fristende innpakket som de var i slacks av myk, burgunder fløyel. Men hun var ikke det spor medgjørlig. Vi visste lite, men begge ante at det gikk en usynlig grense der nede et sted. Jeg hadde mitt første møte med forplantningsrusens temporære hjernesvinn, og også med det brysomme jenteinstinktet som kniper knær sammen. Akkurat da, akkurat da jeg fikk min første tungekontakt med en nippel, hørte jeg fniselyden. Den kom fra trappen hvor mine onde brødre sto på huk og spionerte. Plageåndene gjorde at Hege tok med seg puppene sine og gikk hjem. I forbitrelse snek jeg til meg en klunk fra eggekonjakk-flasken i kjøleskapet og etterfylte med vann. Smertelig klok av skade visste jeg at det trikset ikke funket på Pernod-flasken.
Og jeg gikk inn i den tunge ventetiden som alle pubertetsgutter må gjennom før neste sjanse. Den skulle komme i august 1968. Godt jeg ikke visste det høsten 1966. For i 1966 var veien til august 1968 bare et synonym for evigheten.
Savnet etter Beatles-nyheter begynte å putre. Hva drev de med egentlig? Samtidig kom dette The Monkees rekende på en fjøl og lød slett ikke så ubeatlesk som man kunne håpet. Jeg ante uråd. Ut av intet, alvorlige konkurrenter?
Og disse "96 Tears"-folkene og The Seeds? Vekten i ferd med å vippe over Atlanteren. Jeg hadde ikke så god oversikt med Amerika. Men det jeg fikk hørt var urovekkende sterkt. Heldigvis hadde vi The Who, da, og The Kinks, og Stones' nye single, et herlig sagbruk av rautende støy. Vi skulle nok klare oss, vi europeere. Bare Beatles snart dukket opp.
I "Mitt speiderliv" var det stilnet i kampen om 2. graden. Det manglet fortsatt fire underskrifter. De kom aldri på plass. Det var jo omtrent slik min artium ble seende ut også. Ja, egentlig, det er oppsummeringen: Alt i livet mitt mangler fire underskrifter.
Det var en lidelse å følge den norske LP-listen i Arbeiderbladet. Ikke til å fatte. "Sound Of Music" motsto alle angrep fra The Beatles' vidunderlige "Revolver". Hvordan var det i det hele tatt mulig?
På Realskolen hadde jeg ikke klart å etablere noe nettverk ennå. Ingen nye venner. Så jeg lente meg på de gamle fra folkeskolen på Bryn. Per skulle imidlertid ganske snart flytte til Østerås, og da byttet han skole også. Gunnar hadde jeg det litt moro med, han introduserte meg for Paul Butterfield Blues Band og John Mayall's Bluesbreakers.
Jeg ble aldri superfrelst som ham, men de utvidet i sannhet horisonten min, og vekket interessen for sologitarister. Å låne LP-plater var det siste nye. Jeg satt litt kinkig til, for jeg hadde bare noen Beatles-LP'er, og de hadde alle andre også, så jeg måtte satse vilt på eierens godvilje og medlidenhet.
De som bekjente seg til smalere musikk, likte å misjonere. Jeg var en billig disippel. Rene skjøgen.
Jeg elsket LP-platenes eventyrlige verden. Slik dukket Cream opp. Og Buffalo Springfield. Mengder av Dylan. Lovin' Spoonful. The Who. Small Faces. Spencer Davis Group. Og Kinks' herlige "Face To Face".
Ufattelig at LP-eierne var så snille mot meg. Det gjorde høstmørket lyst og spektakulært. Takk, folkens. Og når jeg tenker etter, ingen jenter hadde LP'er. Ikke da. De hadde singlemapper som inneholdt mange fryktelige ting. Man lånte aldri plater av jenter.
NOVEMBER – «DEAD END STREET» PÅ LÅNT TID
Jeg var nå rammet av Beatles-bekymring, et farlig virus i 1966. Ingen nye plater meldt. John, Paul, George og Ringo var spredd for alle vinder og verdenshjørner. Samtidig var det alt Beach Boys-snakket. Og der kom "Good Vibrations". Jeg hørte den på Lux første gang. Det var mørkt og ensomt, og jeg kjente en beveget gråt i brystet da gruppen kom svevende på sitt flerstemte aaaaah.
For en magisk låt! Og så mange skuffer og dører den hadde. Jeg kjente misunnelse. Kunne Beatles klart dette? Det var første gang jeg virkelig følte at de ble truet. Samtidig var det mye snakk om Monkees, angivelig det nye Beatles i Amerika. Mye vondt.
Og nå skulle vi kanskje flytte også. Foreldrene våre hadde vært og sett på flunkende ny bolig i Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Jeg var ikke glad i å flytte. Da mistet man vennene i nærmiljøet. Man sier liksom at jøssda, du flytter jo ikke lenger bort enn at vi holder kontakten. Man gjør aldri det.
11. november leverte The Who den siste ordentlige EP'n før formatet visnet og døde – med unntak av super-EP'n "Magical Mystery Tour", formatets sene og overraskende finale i desember 1967, et fyrverkeri av hvalrosser og tryllerier. Men først, altså, The Whos "Ready Steady Who".
Jeg kjente noen som hadde den, og var jeg grønn av misunnelse? Ikke noe særlig, sier vi. Vi nordmenn måtte ta til takke med en skarve single fra det britiske fem-kutts-kalaset: "Bucket T". Keith Moon-show.
EP'n hadde to Keith Moon-skøyere til, "Batman" og "Barbara Ann". Og for de som ikke har fanget opp det, Keith Moon var lidenskapelig fan av tidlig Beach Boys og den eksentriske duoen Jan & Dean. Side 2 på EP'n var hans (og resten av bandets) lystige hyllest til Californias egne og en allerede avsluttet epoke.
Over på side 1 leverte Townshend. Det hjernerystende, psykedeliske utbruddet "Disguises", som høres som om det trekkes baklengs gjennom et nøkkelhull med jevne mellomrom. Zzzwupp! Og "Circles", singlen som aldri ble A-side (den levde en kort stund som B-side på "Substitute" under navnet "Instant Party").
En tidlig versjon av "Instant Party" levde som B-side på "A Legal Matter", en såkalt "hevn-single" fra gruppens første plateselskap, og som ble kastet ut på markedet samtidig med "Substitute". Det var mye fælt, også i 1966.
Nerderier? You bet! Og jeg elsker nerderier. I hvert fall sånne. "Little Man"? Den likte jeg bare sånn passe.
Vi flyttet til Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Ikke langt, men det kunne like gjerne vært på et annet kontinent. Noen kilometer ble omregnet til evighet da man var gutt og bare hadde en sykkel uten gir å forholde seg til. Jeg dro aldri til Avløs igjen, det var for langt og for kronglete, særlig da vinteren var i anmarsj.
Og slik mistet jeg kontakten med min amerikanske venn Junior, afroamerikaneren som elsket Beach Boys. Slik var livet.
På realskolen hadde ennå ikke ting satt seg, jeg famlet etter venner, men alle hadde etablerte bestevenner. Det ble mye hjemmesitting på kveldene. Med det lille jeg hadde av plater og Lux. Og "Fanny Hill" med engelsk-norsk ordbok. jeg slet med den. Den skuffet meg. Bosom lød liksom ikke så grisete. Og plutselig en dag kom min stefar inn og lurte, med streng stemme, på hvor "Fanny Hill" var. Så måtte jeg gi den fra meg med røde kinn, flau og utilpass. Hvordan oppdaget han det? Den hadde stått gjemt i øverste hylle, bak noen andre bøker. Gikk han rundt og holdt øye med den?
Jeg trodde på storeslem med Lee Dorsey og The Kinks til jul. Men min bror, Jakob, ville noe annet. Sutrekoppen byttet Kinks i Herman’s Hermits i romjulen.
Siste uken i november ble spurt av mine foreldre om hvilke plater min bror Jakob og jeg ønsket oss. Det var en tabbe. Jakob ønsket seg slett ikke The Kinks' "Dead End Street", men det måtte han siden jeg ønsket Lee Dorseys "Holy Cow". Det var en jul uten Beatles-singler, som noen kanskje husker. Mine foreldre fulgte instruksene, og gjemte de flate pakkene øverst i sitt garderobeskap på soverommet. Lett å finne da jeg var hjemme fra skolen med forkjølelse (falsk). Lett å pakke opp også, så jeg fikk spilt dem ganske mange ganger fremover mot jul.
Julaften kom. Hjemmejul. Alltid nedtur. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor foreldrene mine på død og liv måtte begrense juleaften hos besteforeldrene mine til annet hvert år. Alle visste jo at det var de som hadde julaften i blodet. De var julens stormestre. De levde for den.
Min mor og stefar hadde ikke snøring. De forsøkte å etterligne, men på en litt sint måte, noe som avslørte dem. De visste at de ikke hadde det i seg. Så fjernet de noen av mine besteforeldres faste innslag uten å erstatte med noe annet. De hevnet seg på de kjempekoselige julene. Utrolig dumt.
Alle visste at julaften var beste hos Momo og Bipan (som jeg kalte dem), så hvorfor kunne vi ikke ta imot det de så gjerne ville velsigne oss med hvert år i de årene de orket? Det ville gledet dem, det ville gledet oss barn. Men nei. Vi kan da lage jul vi også, tenkte foreldrene rasende, og leverte deretter. Når de ikke respekterte julen, så jeg ingen grunn til å respektere dem, så jeg spilte julegavene i flere uker før jul. Det var enda morsommere enn å løpe med saks.
Moroa fikk en brå slutt på julaften da Jakob pakket ut Kinks. Underleppen begynte å dirre. Så stakk han i å gråte. "Jeg ønsket meg ikke den!", krampehulket han og måtte trøstes Jeg ble utsatt for rasende blikk. Jakob hadde ikke vært så lei seg siden han så "Laila" på TV i 1965.
I romjulen byttet de Kinks med "No Milk Today".
Yngre brødre. Pføy! Dustemikler. Tenk å velge bort "Dead End Street" mot Herman’s Hermits.
Hvor "Good Vibrations" lå på ønskelisten min den julen? Femteplass, tror jeg. Etter "Reach Out, I'll Be There" og "I Can't Control Myself". Jeg fikk uansett ikke mer enn én single den julen. Leit, men sant. Og "Holy Cow" får meg fortsatt til å tenke på nøtter (særlig valnøtt og paranøtt) og sirupsnipper. Den sangen er en koselig venn.
Splitter nye Bonna-ski kompenserte, med rottefellabindinger. Lakkert, lyst tre med blå fartsstripe. Jeg satte ualminnelig stor pris på det. Så var det 5 mils-konge jeg skulle bli. Og dermed ble det noen turer i lysløypa mellom Valler og Godthaab. Lett kupert, akkurat passe for en blivende olympier. Jeg beinfløy og fantaserte at jeg var Grønningen. På blåswix og med fart i skyvet.
Ikke var jeg redd for mørket, heller. Jeg la i vei på sene kvelden, mutters alene, mot Muren, i månelys, med blå skygger og vanskelig dybdesyn, litt skummelt å sette utfor bratte bakker, over lange svakt hellende enger langs en løype som forsvant inn i mørket der nede i skogbrynet. Magisk. Å suse i blåskimmeret, og lete etter en hytte som jeg bare visste ca. hvor var. Men jeg fant den. Stolt. Til de andre speidernes overraskelse. «Kom du likevel. Og alene! At du turte.»
DESEMBER – NAKEN FRUE PÅ GUTTEJAKT
Vi var flyttet til Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Opp noen hakk. Fra Selvaag med pappvegger og snorkenabo til kjedet, kliss ny enebolig med ferske spor etter gravemaskiner i haven. Jeg fikk det eneste soverommet i 2. etasje, faktisk det største i huset, så jeg var ikke veldig negativ.
Hadde god utsikt fra vinduet mitt også og la fort merke til den vakre piken med det sorte håret som gikk tur med hunden sin et par ganger om dagen. Jeg så også over til en enebolig som skulle få eget liv i mine fantasier da en skandale kom for dagen et par år senere. Fruen i huset hadde forgrepet seg på en ung hybelgutt som var blitt observert naken, oppklort og redd, løpende i nabolaget, midt på natten, og med henne etter seg.
Det ga meg meget sterke erotiske fantasier, og hver gang jeg møtte denne fruen senere, ble jeg rød, og så vekk på noe jeg håpet var en innbydende måte. Jeg bød meg frem som et annet fnask. Det var hva jeg gjorde. Helt skamløst. Og hun oppdaget det ikke. Eller kanskje hun gjorde.
Uansett. Tanken på en moden, ja, eldgammel kvinne på sikkert 40, som røvet en 15-åring med seg inn på sengekammeret sitt hvor hun utsatte ham for unevnelige deiligheter, det var ikke til å holde ut. Hun skulle bare ha visst. Eller kanskje hun gjorde.
I 1966 var det sne. Jeg hadde omsider resignert i håpet om en ny Beatles-single. Den kom aldri i verden før over nyttår. Men jeg visste i hvert fall at de holdt på. De hadde til og med dukket opp i et innslag i Dagsrevyen, på vei inn i EMI-studioene i London. Paul med bart. John med kort hår og runde briller. George med pelslue. Nesten ugjenkjennelige. Popstjerner hadde sjelden bart på den tiden. Og i hvert fall ikke skjegg. Bortsett fra Manfred Mann.
BARTE-BEATLE: Ugjenkjennelig George på Heathrow 25. oktober 1966, hjem etter å ha besøkt Ravi Shankari India. Bart og litt rar sveis. (Foto: Det Nyes arkiv)
Desember gikk sin gang, og den pene piken likeså. Der nede i Kirkeveien med sort hår og en stor hund. Jeg fantaserte om hvordan jeg verdensvant innledet en samtale med henne. I virkeligheten så jeg bare rett ned i bakken og var vettskremt for å snuble hvis jeg traff henne på gaten. Jeg kunne krysse over på motsatt side om jeg oppdaget henne tidlig nok. Jeg var så sjenert at stemmen bare ga fra seg et lite kvekk i det jeg passerte, enda jeg ikke hadde forsøkt å snakke i det hele tatt.
Skøyter var fortsatt forsidestoff for leselystne nordmenn. Nå nærmet vi oss nyttår og en ny sesong, og Maier var mitt nye idol. En svært verdig arvtager etter Kupper'n som la opp etter 1964-sesongen. Men Maiers tid skulle ikke komme ennå, den ventet på oss i 1968.
Jeg var utrolig spent på hva The Beatles drev med. Stillheten etter USA-turneen i august hadde vært øredøvende, og spekulasjonene mange. Men nå visste vi at musketerene var igang. Vi måtte smøre oss med tålmodighet til over nyttår. Da skulle den nye barte-Beatles-musikken komme. Jeg var superspent, og litt urolig over at The Monkees greide å være så gode. "I'm A Believer" kunne ingen mislike. Heller ikke jeg.
I 1966 var det hjemmejul og et svakere Tarzan.
SVAKT: Tarzan julen 1966. Skuffende forside. Var jungelkongen blitt bløt? Det ble alltid noe tull når damer blandet seg inn. Damer og barn. Helt ødeleggende for revolvermenn, kommandosoldater og jungelkrigere. Pføy!
I England hadde alle beatlene nå anlagt bart. De tok seg fri etter en intens måned i EMI-studioene. "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane" var klare for utgivelse. Det var ikke bare Beatles som verden aldri hadde hørt dem før, det var popmusikk som verden aldri hadde hørt den før.
Nå ble det slutt på speideren. Jeg valgte narkotikamusikken. Den nye tidsregning begynte her.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1966:
12. januar – Lyndon B. Johnson uttaler at amerikanske styrker bør holde seg i Sør-Vietnam til det blir slutt på «den kommunistiske aggresjonen».
15. januar – Militærkupp i Nigeria.
17. januar – Et amerikansk B-52 bombefly med fire 20-megatonn hydrogenbomber krasjlander ved Palomeres i Spania. En av bombene forsvinner i Middelhavet.
2. februar – Det er rekordkaldt over hele landet, og Karasjok måler −50,0 grader i minimumstemperatur.
2. mars – Munken i Nidarosdomen hørt av filosofimagister Jon Medbøe. Jakten på munken blir vårens store føljetong i avisene.
4. mars – John Lennon sier at «vi (The Beatles) er mer populære enn Jesus». Dette går ikke upåaktet hen i USA.
31. mars – Sovjetunionen skyter opp Luna 10.
3. april – Den sovjetiske sonden Luna 10 blir første kunstige satellitt i bane rundt månen.
22. mai – T-banen i Oslo åpner, med Jernbanetorget som siste stasjon.
28. juni – Militærkupp i Argentina.
19. juli – Norsk oljeboring begynte i Nordsjøen.
12. august - Kulturrevolusjonen: I Kina går Sentralkomiteen inn for å starte en «kulturrevolusjon».
10. september – Norsk Forsøksgymnas stiftes.
11. oktober – Jens Bjørneboes bok «Uten en tråd» beslaglegges av politiet.
21. oktober – Ras i Aberfan, Wales. 160, de fleste barn, omkommer.
22. oktober – Dobbeltspionen George Blake rømmer fra fengselet i Storbritannia. Han lykkes i å ta seg til Sovjetunionen.
8. november – Rekordstor flom i Italia. 150 omkommer, kulturskatter ødelegges.
23. november – Kulturrevolusjonen: I Beijing rettes voldsomme verbale angrep mot president Liu Shaoqi og generalsekretær Deng Xiaoping.
KULTURREVOLUSJON: Slik ser det ut når man ikke har hørt om The Beatles. De hadde ikke hørt “My Bonnie” engang.
NOBELS FREDSPRIS:
Ingen pris ble utdelt.
SKI-VM I OSLO, 17-27. februar:
Gull til Gjermund Eggen (15 km og 50 km), Norge (4x10 km stafett) og Bjørn Wirkola (hopp normal bakke og stor bakke).
SKØYTE-VM I GÖTEBORG:
Verdensmester Kees Verkerk etter at arrangørene slo av fryseanlegget natt til søndag og ødela mesterskapet. Altså juks.
ENGELSK FOTBALL:
30. juli – VM i fotball 1966: England blir verdensmester i fotball etter å ha slått Vest-Tyskland 4-2 i finalen.
Liverpool FC blir engelsk seriemester. Ikke noe særlig fortjent, sier vi!
NORSK FOTBALL:
Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Lyn 3-2 i finalen (med juks; alle vet at det ikke var straffe, ballen traff hoften, ikke hånden).
Skeid blir seriemester i fotball.
1966: Året i et lite nøtteskall. Semafor-beatler fire uker på rad som midtside i Fabulous ble en megaposter. Min kjære “Paperback Writer” blir jeg aldri lei av. Og velsignede POP-revyen gjorde livet levelig. På bildet ser vi første utgave. 35 øre. Og butcher-coveret (anskaffet noe senere i livet). Combifonen fant jeg på et loppemarked på 70-tallet. Nå får jeg den ikke til å virke. :(