1967 - psykedelia i de tusen hjem

'67, '67 — vart har du tagit vägen nu? Det fantastiske, ja, legendariske, året 1967. Narkotikamusikkens absolutte triumf, året da mange sikkert ville hatt 18 årsgrense på grammofonplatene, og Beatles tøyset med hjernen til selv de mest inngrodde gæmlisene.

JANUAR – GUMMI-SKISTØVLER, BUKSE MED STRIKK OG BAMBUSSTAVER

Det spennende året da alt kunne skje innledes med ikoniske markører som Doors' debut, The Monkees' erobring av verdens tenåringer, det fremmedartede Stones-albumet og gruppens makeløse dobbel A-single, Jimi Hendrix' ankomst og ikke minst The Move. Alt mens man ventet på livstegn fra profetene, The Beatles.

Ellers regnet det popstjerner i Oslo. Hollies spilte i Folkets Hus i desember, og var det største hovedstaden hadde opplevd siden Stones på Sjølyst. Nå kom ketchup-effekten.

Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich spilte på Edderkoppen 8. januar. Tror Eirik var der. Rapportene jeg fikk var ikke direkte overbevisende. I skolegården fortalte viktigperer at det hadde vært tamme saker og at gruppen brukte playback. Jeg var ingen superfan av Dave Dee & Co. men kjente stikk av misunnelse.

Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich: De var aktuelle med “Save Me”. Jeg likte forgjengeren, “Bendt It” bedre. (Foto: Det Nyes arkiv)

Neste orkester ut på Edderkoppen: Herman’s Hermits, 25. og 26. januar. Jeg hadde ikke noe ønske å se møkkabandet som tvang meg til å bytte “Dead End Street” i “No Milk Today”, fordi Jakob var utakknemlig og hadde dårlig smak. POP-revyen rapporterte om at den helt store susen manglet.

Duttebassen: Peter Noone i Herman’s Hermits. Popstjerne etter foreldregenerasjonens smak. Duttebass med Kennedy-smil og melketenner. (Foto: Det Nyes arkiv)

Spencer Davis Group fulgte i mars, Otis Redding i april. Det gikk rykter om at Beach Boys skulle komme i mai. Det skjedde ikke. Men The Who kom 1. mai - og dagen etter smadret Townshend lampene over scenen i Njårdhallen med et mektig gitar-sleggekast. 26. mai arrangerte rødrussen konsert med Small Faces på Jordal, og Ronnie Lane og Ian McLagan poserte for POPrevyen med russeluer. Small Faces hadde lagt Trondheim og Horten inn i programmet også.

Begivenhetsrik start på 1967, altså, og ennå var ikke “Sgt. Pepper” i butikkene!

Jeg så ingen av konsertene. Men det var min første vinter med rottefella (farvel kandahar) og skistøvler i gummi med bred snute som hadde en egen evne til å spenne ben på en når man spaserte på ujevnt underlag og traff en iskant. Særlig hvis det var en raff frøken i nærheten. Tosifret tryning den vinteren – hovedsakelig på skare-is i skolegården. Jeg ble tvunget til å gå med de skistøvlene til daglig, nemlig – kombinert med skibukser (stramme) med strikk under foten.

Skiene var av merket Bonna, stilige treski med blå snute. Julegave. Stavene var av bambus med store trinser. Jeg tror jeg har en av dem stående i garasjen ennå. Jeg ble ikke den neste Harald Grønningen. Eller Don Juan.

Jeg var bare flau, og lurte på om jeg snart kunne få noen venner.

FEBRUAR – DA DE GJORDE ALT FOR Å KNEKKE MAIER

Uvirkelig. Magisk. Med denne singlen skjønte vi at The Beatles enten var guder eller magiske vesner fra en annen planet. Det gikk ut på det samme. Engelbert ødela riktignok festen. Men Beatles varer evig.

Det var måneden da åpenbaringen "Strawberry Fields Forever"/"Penny Lane" landet på Jorden, og all verden lot seg innskrive i manntall. Selv møtte jeg magien gjennom en ørepropp under dynen rundt midnatt (jeg tipper mellom 11. og 12. februar) med radioen innstilt på Lux i Kirkeveien 42C på Høvik. Neste natt fikk jeg møte B-siden gjennom den samme øreproppen. Jeg var ørevitne til et mirakel, og ble fylt av takknemlighet over at jeg eksisterte i dette verdenshistoriske øyeblikket og pustet i den samme luft som profetene John, Paul, George & Ringo.

Det var bare to ting som matchet disse øyeblikkene i 1967. Og det var sommerdagen da jeg kjøpte "Sgt. Pepper" og julekvelden da jeg fikk "Magical Mystery Tour".

Beatles ville muligens fått en skarp utfordrer på pallen hvis verden hadde vært rettferdig og behandlet Fred Anton Maier snillere. I Lahti falt han på 500, og var allerede ute av EM-bildet da han gikk 5000. De gjorde det enda vanskeligere for ham ved å avlyse 10 000 (pga kulde) og erstatte med sprintdistansen 3000. Hva er det for noe tull?? Hvorfor ikke 5000 i hvert fall? De får heller gå den distansen begge dager, da! 3000 har ingen ting i et allround mesterskap å gjøre. Hadde Maier stått på bena på 500 og fått 10 000 til dessert neste dag, ville Verkerk fått seg en på tygga.

Under VM på Bislett greide Maier bronse sammenlagt. Men jeg er helt sikker på at nederlenderne drev med noe juks. Det skal ikke være 2 tidspoeng ned fra gull til bronse. Her må Låftman ha vært involvert på en eller annen måte. Maier var bare 9 tiendeler etter Verkerk på 500 (sensasjonelt!). Men så kom 5000 - og Maier selvfølgelig plassert i 1. par. Typisk. Hvor ofte så vi ikke det skje i hans karriere. Folk var vettskremt, de visste at han var uovervinnelig. Gi ham 1. par. Da må han kave i det uvisse, da kjenner han ikke forholdene. Han ble slått av Verkerk (i 8. par, på superis) med 7,8 sekunder. Det hjalp ikke at Maier gikk en strålende 1500 neste dag, bare 1,4 sekunder bak Verkerk. Han hadde for mye å ta igjen. Han måtte ha slått Verkerk med over en runde. Det gadd han ikke. Og derfor endte han bare på bronse i sammendraget. Jeg var svært nedslått.

Og dette skjedde før jeg ante noe som helst om denne Engelbert Humperdinck, et ubrukelig navn på en popsanger, og derfor en fyr man ikke tok seriøst. Det skulle vise seg at han var populærmusikkens svar på møkkakjerring. Han blokkert veien for Beatles, de om ikke forbi. Jeg husker plasseringene på NME-listen. 3-3-2-2-5. Det gjør vondt i hjertet ennå. I Melody Maker toppet den, men ingen regnet med Melody Maker. Ikke nok i hvert fall.

Engelbert, populærmusikkens Sven Låftman.

Klovnen Låftman: Skøytesportens svar på Engelbert Humperdinck.

Melody Maker gjelds bare av og til. F.eks. 4., 11. og 18. mars 1967. Hitlisten som viser Engelbert fingeren.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1967, i kronologisk rekkefølge.

MARS – BEATLES, ENGELBERT OG FLEKKENE PÅ SENGEN TIL TORE

Det var de tunge ukene da "Strawberry Fields Forever" IKKE nådde 1. plass i England. Det overskygget alt annet for meg. Selv russeren Akentjevs mistenkelig overraskende seier på 15 km i Kollen (udødeliggjort i "Hørerøret"s "Henlagt av mangel på spor", hvor man beskylder Akentjev for å ha gått dameløypa). Og den fryktelige dødspåsken med det verste ruskeværet i manns minne.

Pipelort: Anatolji Akentjev tok bare 5. plass på 30 km under VM i 1966. Men vant 15 km i Holmenkollen i ‘67 ved å gå dameløypa (i henhold til “Hørerøret”).

Det som endelig fikk meg til å glemme ydmykelsen av The Beatles var sædflekkene på sengen til Tore. Der. Tre tydelige våte og ferske flekker. Kameraten hans hadde holdt på der inne med en pike Vi hadde hørt dem gjennom den låste døren. Nå sto jeg der inne, stum av forferdet oppspilthet og studerte flekkene - på to skritts avstand. Hadde hun virkelig latt ham? Uten bukser og alt? Kameraten gikk rundt og brisket seg. Hun var på badet. Jeg sto der ved sengen og lurte hemmelig på om hun ville komme inn igjen og forbarme seg, bare jeg sto lenge nok. Hun gjorde ikke det. Hun bare gikk.

Øyeblikket gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg har båret det med meg gjennom et helt liv. Der og da, tre flekker på et hvitt laken, sannhetens øyeblikk. Nå kunne alt skje.

APRIL – APRILSNARR OG MONKEES

Jeg husker NRKs aprilsnarr dette året. Man ble oppfordret til å skru av alle lys i huset. Da ville nemlig fjernsynsapparatet sende i farver. Jeg så ut av vinduet og kunne registrere hvordan det poff poff poff ble mørkt i vinduene i nabolaget. Jeg følte meg et øyeblikk usikker. Men husker ikke om jeg også slo av.

April var ellers måneden da det kom fine singler (fra bl.a. Mamas & Papas, Move, Pink Floyd, Jeff beck, The Who og Arthur Conley) som døyvet noe av suget etter nye Beatles-LP. Nå ble det skrevet om den mystiske "Sgt. Pepper" hver eneste uke, og det var bilder av barte-Beatles med rare klær som satt i studio og jobbet. Jeg var så spent. "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane" hadde utløst oksehunger etter annerledes Beatles-musikk. Jeg følte at gruppen var noe midt imellom magikere og profeter. Verden ville kollapse uten dem.

Ting på gang: Barte-Beatles med rare klær. Ryktene gikk. Det var ting på gang i studio. (Foto: Apple Corp)

Hos Tore så vi The Monkees på TV, foraktet dem høylytt, de var en trussel mot The Beatles, men måtte se likevel. Egentlig likte jeg dem litt, i hvert fall Nesmith (jeg brettet luen min som ham) og til en viss grad Micky. En gang stekte vi strimlet bananskall og røkte det mens vi så The Monkees. Da ble vi skikkelig kvalme. Oppskriften sto i et amerikansk popblad. Man kunne ikke stole på dem.

Stilig lue: Foraktet, men egentlig godt likt. En god oppsummering av mitt forhold til Monkees. De var jo på TV, alle fulgte serien. Og jeg kopierte luebrettingen til Nesmith. Min var blå.

“I’m A Believer” hadde gjort inntrykk på meg. Nå tok jeg sjansen på oppfølgeren. Jeg kjøpte en Monkees-single for første og eneste gang mens gruppen eksisterte. "A Little Bit Me, A Little Bit You". Det var ikke lurt. Davy Jones var en skrøpelig sanger, og låten smakte sukkerspinn. Akk, som jeg angret. Lefdal nektet å bytte. Så måtte jeg ty til klassen. Odd Einar forbarmet seg over meg, men ikke mer enn at han forlangte avslag. Det var bittert. Helt kliss ny plate. Spilt to ganger. Odd Einar var forretningsmann. Det var ikke jeg da jeg sto hos Lefdal igjen med de snaue skillingene fra Odd Einar, pluss ekstra bidrag fra meg (der røk ukepengene for neste uke) og kjøpte "Pictures Of Lily". Uansett, et betydelig bedre valg.

MAI – MARXISTEN, BH-STROPPEN OG LENGSEL OG ENSOMHET I EN GRIM VERDEN

Tirsdag 2. mai kom The Who til Oslo. Saftige rapporter på skolen onsdag. Townshend hadde smadret lampen over scenen i Njårdhallen ved å kyle gitaren rett til værs. 10 meter skrev POPrevyen. Det var kanskje noe drøyt, men likevel. Bang!, sa det, så ble det stummende mørkt, den rungende stillheten krydret med lyden av singlende glass. Den som hadde vært i Njårdhallen da!

Det Nye traff bandet, og fotoarkivet er min eiendom nå, så jeg kan i hvert fall glede meg selv og deg som leser dette med et bilde fra pressemøtet. :)

Lilys skål: Et provisorisk og spontant forsøk på å tenke kreativt fra fotografenes side. “Pictures Of Lily” var gruppens nyeste single, fire tallerkener og litt tusj gjorde susen, og vips! Genialt. Eller kanskje ikke. (Foto: Det Nyes arkiv)

To rabagast-orkestre i Oslo i en og samme måned. Rene julekvelden.

1967, The Summer of Love, ble et ørkenår for meg sosialt. Jeg var snart 15 og slo tiden i hjel med å spille plater, skrive egne hitlister, lese Alistair MacLean og Morgan Kane, og nekte å bli konfirmert. Det siste utløste raseriutbruddet: “Jeg vil ikke ha en hedning under mitt tak!” fra min stefar. Jeg skrev følgende ord i “Det nye testamente” som vi fikk utlevert mens vi gikk for presten: “Dette er en bok hvis viktighet jeg betviler. Yan Friis”, eller snarere “Jan Friis”. Jeg var til og med i opposisjon til mitt eget navn.

Like fullt var jeg også som snarest innom Nadderuds kristengruppe, men falt fort ut da jeg oppdaget at morgenmøtene forutsatte at hver enkelt sa noen ord om sine vanskeligheter før man til slutt brøt ut i kollektiv bønn. Jeg så etter jenter, og dette var avgjort ikke stedet.

I storefri like før (eller etter) sommerferien, skulle noen spille skolens sosialister et puss. Det var tre av dem, og de lå på gresset i solen og spiste nisten sin. «Gå bort og si du vil melde deg inn i SUF», sa konspiratorene. Det var så morsomt at de nesten sprakk. Jeg kjente bare konspiratorene flyktig, de gikk ikke i min klasse, og sosialistene kjente jeg ikke i det hele tatt, selv om jeg hadde lagt merke til den ene av dem, Per Eivind, for han hadde ganske langt, rødt hår. Peter Asher-aktig. OK, sa jeg.

Sosialistene så skeptisk opp da jeg hilste, enda mer da de oppdaget at det sto en gjeng i bakgrunnen litt for nær til at det kunne være tilfeldig. «Er det her jeg melder meg inn i SUF», sa jeg. Ville jeg virkelig det? Ja, det ville jeg. Per Eivind fant nølende frem et medlemskort, fortsatt utrygg, jeg stavet ham gjennom navnet mitt. Konspiratorene kom nærmere. Jeg betalte. «Velkommen», sa Per Eivind. Nadderud hadde nå fire sosialister. Konspiratorene spyttet i gresset. «Faan, er du seriøs? Er du sosialist?!?» Ganske.

Jeg valgte ikke SUF på grunn av jentene, så meget er sikkert. Men jeg orket ikke mobbere. Ingen ting kunne glede meg mer enn å spille drittsekkene et puss. Så ble jeg sosialist. Det var ikke så vanskelig. Det er noe eget med å tilhøre mindretallet.

Om jeg hadde skuffet den gamle arbeiderpartimannen Friis med min ukristelighet, ble han desto mer velvillig stemt da jeg kom hjem og fortalte at jeg var blitt sosialist. SF var ikke noe dårlig parti. Han kjente både Gustafsen og Løfsnes. Bra menn. Så spanderte han et årsabonnement på Orientering. Jeg leste avisen med like stor grundighet som jeg leste New Musical Express. Det ene utelukket ikke det andre. Det var nyttig også, for nå var jeg out’et som sosialist. Jeg måtte regne med mange og harde konfrontasjoner. Da gjelder det å være belest. Ingen ting er som å være ufordragelig når man har dekning for det man sier.

17. mai 1967. Snart “Sgt. Pepper”. På skolen var jeg klovn og kverulant, gjerne samtidig.

Jeg gjorde meg synlig. På skolen forsøkte jeg alltid å være festlig, helst i timene. I skolegården kverulerte jeg. Det var også morsomt, men det skaffet meg ikke venner. Ingen naturlige påskudd for å bli med noen hjem. At jeg ikke kom inn på jentene var frustrerende, men greit, det var jeg jo slett ikke alene om. Det nærmeste jeg kom var å trekke i BH-stroppen til Sigrund som satt rett foran meg. Hun hadde ganske store pupper, og det smalt godt. Guttene fniste. Hun freste. Jeg opp til katetret og for å motta en skyllebøtte og bedyre foran hele klassen at jeg aldri mer skulle plage henne. Déjà vu. Hun het Inger forrige gang. Men nå var jeg ikke engang forelsket.

Da jeg hadde mye kvalitetstid til rådighet var det ikke til å unngå at jeg begynte å skrive dikt. Eller snarere sanger. Jeg hadde aldri kommet noen vei med klarinetten etter de nitriste skalaøvelsene på Musikkonservatoriet da jeg var gutt på Prinsdal og oppsatt med gehør. Til slutt solgte foreldrene mine instrumentet og kjøpte en billig kassegitar med stålstrenger. Den var utrolig hardt strenget og nesten umulig å holde stemt. Men den duget. Jeg lærte meg de fleste grepene, og stablet dem etter hverandre mens jeg nynnet i vei på melodier som jeg glemte mens jeg sang.

Det førte ingen vei. Da begynte jeg i den andre enden. Skrev tekstene først. Ord om opprivende lengsel og ensomhet i en grim verden. En og annen protestvise også. Gru ikke for det! Når en tekst var ferdig, tvang jeg en slags melodi over den. Det ble veldig mange akkorder, og det var umulig å huske melodien selv om jeg hadde akkordreferansene. Det var faktisk avantgarde. Melodiene var ikke statiske, de forandret seg for hver gang jeg sang dem!

JUNI - DOPETS MAKT, OG DET ER STEREO SOM GJELDS

Syklet: Jeg syklet det forteste jeg kunne til Bekkestua den dagen “Sgt. Pepper” kom ut, og syklet vinglende tilbake mens jeg studerte hver detalj på det deilig glansede utbrettcoveret. Ja, jeg inhalerte også! Solen skinte.

1. juni 1967 var dagen da "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" ikke ble utgitt. I hvert fall ikke i England, for der lå den i platesjappene allerede 26. mai. Men man feirer fortsatt albumet den 1. juni. Også kjent som dagen etter at albumet gikk inn på 1. plass på LP-listen i England.

LP-listen i England pr. 31. mai 1967, trykket i New Musical Express.

Uansett:

Gratulerer, gamle venn. Og nei, du er ikke en representant for den tanketomme, supernaive, hippie-romantiske "summer of love", du er en spektakulær, deilig innpakket, men rystende parabel over din samtid, og med et varsel om apokalypsens komme som sluttord.

3. juni 1967. Kan det ha vært denne lørdagen i 1967 at jeg syklet til Bekkestua og kjøpte "Sgt. Pepper"? Kom den i norske butikker da? Arbeiderbladet meldte pent, varmt vær, og jeg husker at det var ekte sommer, sol fra blå himmel, T-skjorte og kortbukse-vær. Ingen dager mellom 2. og 10. juni var det meldt så vakkert vær. 1. juni falt på torsdag, og plater kom ikke ut på torsdager. Jeg satser på at det var denne lørdagen. Eller fredagen.

Glansen i coveret ble eksepsjonell i sollyset, og særlig når man brettet det ut og slapp det gule bildet løs, og ikke minst den gule "Sgt. Pepper"-lukten. Jeg holdt coveret lukket om ansiktet, og så inhalerte jeg forsiktig, uhørlig. Lukten var overveldende. Søt og krydret. Jeg glemmer aldri den lukten - slik jeg opplevde den i fart på sykkel, og senere, om og om igjen på rommet mitt - alene sammen med "Sgt. Pepper". Jeg husker også som det var i går, knitrelyden når man åpnet coveret sakte, den fylte meg med fryd og forventning.

Den gule lukten: Ingenting i verden slår knitrelyden når man åpner “Sgt. Pepper”-coveret, og den krydrete gule lukten som slår mot deg og utløser fryd.

Denne sommeren 1967 ble jeg uten å være klar over utsatt for dopets makt selv. Ikke direkte, men indirekte. Et kunstnerpar og venner av familien, inviterte meg ned i sin kjellerleilighet for å høre "Sgt. Pepper" i noe jeg vil kalle "flereo". De hadde koblet opp en tredje høyttaler i midten - og resultatet var et veldig bredt stereobilde. Vi hørte oss gjennom hele albumet mens de røkte noe som luktet tungt, krydret og søtt. Jeg syntes musikken fikk enda sterkere farver jo lenger ut i forestillingen vi kom.

Så stablet vi oss inn i parets 2CV og kjørte opp til Smestad og det gåtefulle Emanuel Vigeland-mausoleet. Det mørke rommet med de erotisk betonte maleriene på veggene hadde en fantastisk akustikk. Vi sto der inne i halvmørket, så begynte han å spille på munnharpe. Lyden svevet over hodene våre og este ut til den ble stofflig og kunne berøres med fingertuppene. Jeg var fortsatt 14 år, høy som Tryvann og midt i en cannabistrip av en annen verden.

Husker alltid denne episoden når "Good Morning, Good Morning" slipper løs dyrelydene som føk gjennom rommet, frem og tilbake, frem og tilbake og over alt. Kunstnere luftet ikke noe særlig når de røkte gøyale sigaretter på den tiden. Selv ante jeg ikke hva som traff meg før mange år senere. Men det var en fin ettermiddag.

Svevet av sted: Her inne svevet jeg under takhvelvingen sammen med munnharpen og “Sgt. Pepper”-etterdønningene. (Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO)

Men hjemme hos meg var jeg vanlig og hørte platen i mono, gjennom min transistorradio koblet til Garrard-platespilleren. Platen var i stereo, riktignok. Jeg kan ikke huske en sjel som eide et mono-eksemplar. Stereo-utgaven var nok standard i de fleste butikkene.

Jeg så faktisk ikke noe mono-eksemplar før i 1982. I den røde mono-boksen som jeg fikk tusket til meg hos EMI. Til min skuffelse viste det seg at mitt eksemplar ved en feiltagelse var presset med én stereo- og én mono-side. Kanskje det gjorde den sjelden. Samme kan det være. Jeg solgte boksen uansett i 1990 - sammen med resten av vinylsamlingen min.

Sykkelturen fra Bekkestua til Kirkeveien 42C på Høvik - sammen med "Sgt. Pepper" - i strålende sommer og syriner og solskinn, lørdag 3. juni (eller fredag 2. juni) 1967, den kan ingen ta fra meg. Og "Penny Lane" lå fortsatt på 20-toppen i Norge.

Det er noe eget ved sommeren 1967, selv for oss som var alt for sjenerte til å røke, og som ikke engang tenkte på narkotika. Ikke ofte i hvert fall.

Det var noe med lyset, solkvaliteten, musikken, alderen (som var den helt riktige) og musikken (igjen). Musikken bare kom og kom, den øste over deg, den ene regnbuen etter den andre. Ikke se på den norske hitlisten. Der er det for mye voksenpop og svenskerør. Se på England og USA. Tune in på den tids radiokanaler, bruk gjerne den imaginære bølgelengden til Bård Ose. Eller koble hjernen til ditt eget verdensrom.

Kjenn på etterskjelvene når du leser de følgende titlene høyt - eller hvisker dem inni deg: A Whiter Shade Of Pale, Waterloo Sunset, Dedicated To The One I Love, Then I Kissed Her, The Wind Cries Mary, Sweet Soul Music, Pictures Of Lily, Carrie Anne, Groovin', Paper Sun, Don't Sleep In The Subway, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (lå på single-listen), The First Cut Is The Deepest, Night Of The Long Grass, New York Mining Disaster 1941, Silence Is Golden, The Happening, Walking In The Rain. Disse godbitene lå på Englands TOP 30 samtidig 7. juni 1967!

En uke i juni: Disse singlene lå på Englands TOP 30 i én og samme uke i juni 1967. Sammen med “Sgt. Pepper” og “Pictures Of Lily”, som jeg allerede har avbildet. Sånn hadde vi det den gangen.

Hør hva som fulgte gjennom sommeren: Here Come The Nice, Seven Rooms Of Gloom, Strange Brew, Respect, She'd Rather Be With Me, Randy Scouse Git, See Emily Play, All You Need Is Love, San Francisco, I Was Made To Love Her, You Only Live Twice, Death Of A Clown, 007, Creeque Alley, Itchycoo Park, Pleasant Valley Sunday, You Keep Me Hangin' On, We Love You, Heroes And Villains, Burning Of The Midnight Lamp, Light My Fire. Og Graveyard Paradise! Og Mr. Pleasant!

I dette øset av regnbuer vandret tenåringene sommeren 1967 frem mot skolestart. Og ingen hadde hørt disse låtene før. Hver eneste en var et førstegangsmøte. Hver eneste flyttet vegger og åpnet dører. Ingenting var som før. Hvordan kan popmusikere skape så vanvittig sterke ting samtidig, helt uavhengig av hverandre? Man får ikke slike tider igjen.

Hilsen Yan Friis (153 år), som har et poeng

Tilbake til erindringene. Den eventyrlige sommeren var bare så vidt kommet i gang, og den strødde magi rundt seg - med "Sgt. Pepper" som bakteppe. Nyheten om at The Beatles skulle spille inn sin neste single direkte via satellitt for hele verden - var ubegripelig fantastisk. Forløperen til Internett, satellitt-TV var her, og Beatles sto ved roret. Om bare noen dager. Hasjen var kommet også. Men den hadde jeg bare hørt rykter om. Og det skumle rykter også.

Vår verden: Knut Bjørnsen var klar. Det samme var jeg. Og The Beatles.

En av mine fineste minner fra 60-tallet nærmet seg, den hellige stunden foran TV-apparatet da The Beatles fremførte (og liksom spilte inn) "All You Need Is Love" for en hel klode direkte via satellitt i programmet "Our World", 25. juni 1967. Knut Bjørnsen loste oss gjennom den norske sendingen.

Vi så glimt av Beatles tidlig i programmet, de liksom forberedte opptaket. Men først seks minutter på ti slapp de til på alvor. Og for noen magiske minutter!

Magiske minutter. Sendingen gikk i sort/hvitt-selvfølgelig, så dette farvebadet oppdaget man først i ettertid - i den kulørte pop-presse. Jeg vil ha sånne sko som Paul og George har! (Foto: David Magnus / Rex Features)

Den franske introen, love love love-koret, blåserne og strykernes taktsfaste vandring ned trappen for å gi plass til John, gumlende på en tyggegummi, én hånd klemt mot øreklokken ... there's nothing you can do that can't be done ... og blid-Paul med en svær bass, og George og Ringo og ballongene, og hele tiden svevet denne sommermilde sangen gjennom (verdens) rommet og drysset Sgt. Pepper-feeling over alle - i sort/hvitt.

At teksten hadde et rampete glimt i øyet og at refrenget pekte nese av hippienes naivisme,oppfattet jeg ikke da. Alle trodde det er en snill sang om nestekjærlighet, akkurat som de trodde at "Sgt. Pepper" var blomster og medmenneskelighet og summer of love. Men Beatles var i dommedagsmodus på "Sgt. Pepper" og sang egentlig om verdens undergang og menneskesjelens ensomhet. De så inn i fremtiden.

Én måned etter at "Sgt. Pepper" kom ut, leverte de denne sleivete sangen til verden via satellitt. Er det ikke vidunderlig?

"Our World", historiens første internasjonale samsending via satellitt. Der satt Beatles med en flokk venner ved sine føtter, bl.a. Keith Richards, Mick Jagger, Marianne Faithfull, Keith Moon, Graham Nash og Eric Clapton.

Jeg satt hjemme på Høvik i Bærum, fortryllet.

Mange mener "All You Need Is Love" er platt og enkel. De bør studere teksten nøyere. Den sier slett ikke hva de tror den sier. Og melodien i seg selv, Johns dovne, svevende røst og den omsluttende koringen, versenes fremdrift, som søvnige bølger vasker inn over sand, og strykernes lekne tverrbevegelser, ren magi. Jeg elsker "All You Need Is Love". Johns blide fuck you til hippiebevegelsen.

(Og hvis noen vet hvor jeg får tak i slike sko som Paul og George har på seg, så fortell! Jeg vil ha!)

Helsides-annonsen i New Musical Express, 6. juli 1967.

JULI – RASENDE MOR REV MUSIKKAVISER I FILLER

1967 var det siste året jeg tilbrakte sommerferie med mine foreldre. En traurig tur til Lillesand hvor vi leide rom på et pensjonat. Jeg overlevde takket være min transistorradio som fanget opp duellen mellom Monkees’ «Alternate Title» og «All You Need Is Love» i England, hvilken av de to ville klare å dytte Procol Harum ned fra 1. plassen?

Gjett om jeg jublet da svensk radio avsluttet ukens gjennomspilling av Englands-listen med den nye listetopperen: Introen til «Marseillaisen» slapp løs, og Paul og George kom gyngende med sitt «love-love-love», og strykerne startet sin kantete nedstigning, og teppet gikk opp for John. Jeg kjenner den samme fryden hver gang jeg hører disse første taktene, introduksjonen setter meg i 1967-transe, og det er deilig.

Lillesand viste seg å være en real skuffelse. Byen er mikro og ser ut som et sted gutter kan ha det gøy, trange gater, brosten, hvitmalte trehus, trange portrom og små bakhaver. Akkurat sånt som du finner på Folkemuseet på Bygdø: En westernby for små revolvergutter. Vi fikk lekt revolvermenn i fem minutter, så hadde vi hele nabolaget av rasende, middeladrende damer i blåtøyskjoler over oss. De innførte umiddelbart portforbud for fremmede barn, og bibliotekstaushet i gatene. For en møkkaby.

Det lå en grill nede ved bryggene. Der hadde de jukebox - med en Kinks-låt som jeg aldri hadde hørt før. Den ble min sommerfavoritt.

Åpenbaring på jukeboksen: Jeg måtte helt til Lillesand for å oppdage at denne platen fantes. Spesialutgivelse for Skandinavia. Låten dukket ikke opp i England før utpå høsten, og da som B-siden til “Autumn Almanac”. Bare Beatles kunne tillate seg sånt. Og Ray Davies.

Vi prøvde å leie en hytte ute i skjærgården også, men der var det ikke gjort et slag siden 1931, og ugresset som vokste tett inntil husveggene var av samme dimensjoner som elefantgress. Nærmeste badeplass lå ti minutters gange unna og viste seg å være en idyllisk vik omkranset av små fiskerhus bebodd av iltre fiskerkoner som forbød bading på dagtid da fiskermennene deres lå og sov. Ikke fikk vi pengene igjen da vi dro inn til utleier for å klage, heller.

Vel hjemme sprang jeg til Narvesen hvor den hyggelige kioskmannen hadde lagt av de tre New Musical Expressene som var kommet ut mens jeg var i sørlandshelvete. Pengene hadde jeg fått av min mormor. Glad gikk jeg og bladde i avisene og beundret TOP 30 hvor «All You Need Is Love» gikk direkte inn på 1. plass.

Da stoppet en bil. Det var mine foreldre. Hvor hadde jeg fått penger fra? Jo, mormor ga meg fem kroner til sommerferiepenger. Jeg hadde spart 3.75 til de tre avisene. «Ja», sa min mor skarpt, «men dine brødre fikk bare tre kroner hver. Slik vil vi ikke ha det.»

Jeg hadde en mormor som syntes at en 14-15-åring hadde større behov enn 8- og 11-åringer, og det hadde hun jo egentlig rett i. Hverken Mikkel eller Jakob kjøpte dyre musikkaviser, og tegneseriene fikk de.

Uansett. Der sto jeg, sommeren 1967. I det ene øyeblikk den lykkelige eier av hele tre ferske og helt uleste NME. I det neste frarøvet avisene og vitne til at min mor rev dem i småbiter. Det lærte meg i hvert fall to ting: Prinsippryttere suger, og aldri mer sommerferie med foreldre.

Epilog: Hullene i samlingen som de tre inndratte og istykkerrevne avisene etterlot seg, ble i 1973 fylt av en meget snill Erik Hansen som jeg jobbet under i Arbeiderbladet, han ga meg hele NME-samlingen sin. Takk, Erik.

AUGUST – LUKE MED BARTEN

De siste dagene før skolestart. Sakte. Fortsatt sommer. Svensk radio en viktig forbindelse til verden der ute. De spilte den engelske og amerikanske hitlisten, hver uke. De holdt meg oppdatert.

Monkees så ut til å tape kampen mot The Beatles. Både LP'n og singlen deres kom til kort. Det ga meg ro. Jeg ikke bare aksepterte Monkees, jeg likte dem! Allerede på senvinteren, i mars-april, hadde jeg begynt å brette luen min som Nesmith. Jeg hadde sans for de fleste singlene deres, var litt skuffet over "Headquarters" som jeg synes hadde for mange svake låter, men de var velkomne i mitt univers. Det samme gjaldt Beach Boys, selvfølgelig, særlig nå som de viste tydelige svakhetstegn. Og Stones.

Foran disse plasserte jeg Kinks og Small Faces som jeg alltid hadde likt. Og like bak, kom Hollies, sterke de også. Slik satt jeg og vurderte popuniverset på tampen av sommeren 1967. Og smakte på de nye navnene, Procol Harum, Traffic, Hendrix, Bee Gees, Pink Floyd og Move.

Jeg tror de som vokser opp nå vanskelig kan forestille seg hvor ubegripelig spennende og spektakulært det var å følge popmusikken i 1967. Det var nesten så hver eneste dag introduserte en ny lyd. Og over dem alle svingte Sgt. Pepper taktstokken.

Jeg fylte 15 år 13. august og fikk "All You Need Is Love". Det ble også "Paper Sun" fra Per, og en tier fra Tore. Jeg fikk trillebag (etter eget fritt ønske, første gutt med trillebag i Bærum), slåbrok (som vist) og fiskestang. Stangen skulle med jevne mellomrom bidra til min nå helt uslåelige rekord: Jeg er mannen som aldri har fått fisk, ja, ikke et napp engang!

Trillebagen: 15-åringen med sine gaver. Brødrene med sine vester og revolvere. Jeg tror det er historiens første trillebag eid av en gutt i Bærum. Erting prellet av.

15 år: Fra fødselsdagsselskapet mitt, 13. august 1967. Fra venstre: Min stefarmor, Mikkel, Jakob, min mor, min stefar Aage, den nybakte 15-åringen og min morfar, Bipan med sigaretten i gang. Bildet på veggen er malt av min pappa Gösta, så han er der litt, han også. (Foto: Sigrid Tholander)

Ellers var jeg ganske godt rustet til å begynne i 2. real. Jeg var à jour i popmusikken, jeg hadde de nyeste med Beatles, jeg kunne holde samtalen i gang med Lars, både om Cream og Procol Harum. Og vi hadde en engelsklærer, Luke, vaskeekte engelskmann med sort mustasje og Dave Dee-frisyre og kleskode Carnaby light. Han elsket å snakke om popmusikk i klassen, særlig så lenge han selv hadde ordet.

Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg var blitt narkotiker i ferien, for jeg ante jo ikke at det var derfor jeg ble så rar den ettermiddagen jeg hørte "Sgt. Pepper" i stereo hos kunstnerparet i kjellerstuen til Laila og Bjarne på Ekely, og etterpå ble innviet i Emanuel Vigeland-mausoleum-hjernesvevet (med munnharpe).

Ønsket meg langt hår. Foreldrene sa nei. Livet var kjipt sånn. Meldte meg inn i SUF. Abonnerte på Orientering. Leste hvert ord i avisen, inkludert statsannonsene. Ikke en bokstav fikk gå til spille. Holder man avis, leser man alt. Jeg kjørte samme regel mange år senere da jeg abonnerte på Newsweek.

Dramatisk på den engelske TOP 30-listen. Nye plater fra Beach Boys, Rolling Stones og Monkees. "All You Need Is Love" allerede på hell, og nå håpet jeg at ingen av de tre nyhetene skulle gjøre det for godt. Jeg hadde en ganske destruktiv innstilling til The Beatles' nærmeste konkurrenter. Selv om jeg likte dem. Helt OK at de var gode, men de måtte ikke bli for gode.

Det var noen unntak. Procol Harum hadde frikort, og når de etter hvert kom med den etterlengtede oppfølgeren, håpet jeg på en nr. 1. Samme med Kinks' neste. Og the Who. Og Dylan. Men han hadde visste ikke noe klart ennå. Det var en spennende tid, og man snakket musikk både i storefri og i engelsktimene. Sensommeren 1967, en super tid for 15-åringer.

Hos vismannen: Beatles dro til Wales for å lære meditasjon av den klukkende vismannen fra India. Samtidig døde Brian Epstein. Plutselig befant de seg i et veiskille. Det skjønte ikke vi tenåringer. Beatles var Beatles og alt kunne skje. De visste best. Men det gjorde de jo slett ikke. Det skulle gå et års tid før vi oppdaget det.

SEPTEMBER – GODE TANKER TIL LARS, OG LITT OM KLASSIKEREN «WHY ME?»

2. real. Koselig på Nadderud. Denne høsten, så lette fag, og sånn musikk. Og «Arnljot Gelline» så det runget i veggene i sangtimene. Og fra taket en vinterkveld da det var skolefest i gymsalen og vi slapp «Arnljot Gelline» løs etter anselige slurker cola doktorert med gin, og engelsklærer Luke ropte oss ned med en litt gretten grimase under barten. Men glimtet i øynene smilte. Jeg så det nok. «Går det ikke fykende, går det ikke strykende, tre mann på ett par ski, skogveier, fjellveier, bygdene forbi, midt i julefest, klarvær og blæst ..." Takk, frøken Markhus.

Hvem kan vel motstå en gjeng realskolegutter på taket i vintermørket som ljomer «Arnljot Gelline» opprømt i kor? De fleste, vil jeg tro. Hvor tiden går.

En veldig stor del av tilværelsen kretset rundt musikk i 1967. Jeg kjøpte New Musical Express hver uke, POP-revyen sånn ca. annenhver uke, Popnytt av og til, Fabulous av og til, KOnK hver gang.Og så var det Orientering. Det ble lest. Det ble lyttet. På lyttesiden var tilbudet tilfeldig. Jeg hadde veldig få egne plater og var derfor henvist til radio og låning. Det siste var ikke så lett. Folk likte ikke å låne bort LP-plater, risikoen for at en skive bringebærsyltetøy havnet på platen – med smørsiden ned – var for stor. Få av oss ungdommene hadde økonomiske muskler. Tenåringene var ganske fattige før. Å kjøpe LP-plater satt langt inne.

Hovedkilden til lytting var og ble den bærbare japanske transistorradioen min. Den tok inn Lux og svensk P3 så lett som bare det, NRK leverte sjelden, men når de gjorde, var jeg påskrudd. Som 8. september da Ti i skuddet-juryene satt i Molde og Oslo (antall stemmer i parentes):

Toppet i Ti i skuddet: Alle hadde denne. Jeg byttet til meg Jakobs eksemplar. Han var grei sånn.

1 San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair), Scott McKenzie (167)

2 Graveyard Paradise, 1-2-6 (158)

3 See Emily Play, Pink Floyd (149)

4 She'd Rather Be With Me, The Turtles (137)

5 All You Need Is Love, The Beatles (130)

6 The House That Jack Built, Alan Price (128)

7 Alternate Title, The Monkees (120)

8 I Was Made To Love Her, Stevie Wonder (118)

9 Jackson, Nancy Sinatra & Lee Hazlewood (113)

10 Silence Is Golden, The Tremeloes (103)

10 The Day I Met Marie, Cliff Richard (103)

12 It Ain't Me Babe, Davy Jones (98)

13 Pop A Top, Jim Ed Brown (96)

14 When I'm 64, Kenny Ball and His Jazzmen (87)

15 Trying To Forget, Jim Reeves (55)

16 Island In The Sun, Fabulous Four (48)

Man kan spørre seg hva enkelte av låtene hadde på listen å gjøre. Men Pink Floyd på 3. lar seg høre.

Engelbert toppet i England med «The Last Waltz», det føltes ikke godt. Hva var det med engelskmennene, de hadde da så mye annet herlig å ta av! Konstaterer at Norge var tidligere ute med den nyeste Monkees-singlen, «Pleasant Valley Sunday», enn England. Og Arve Sigvaldsen fikk gullplaten for "Sound Of Music" enda han ikke synger en tone der.

Engelsktimene var mest gøyale, for da hadde vi Luke. Og da snakket vi om siste nytt fra England. Snakkisen var den nye Hollies-singlen, som krevde litt mer enn vanlig, og The Move, Traffic (Luke syntes teksten til «Hole In My Shoe» var teit) og Small Faces. Alle likte "Itchycoo Park". Også Lars, som ellers elsket å ramme meg med sin ironi, avlevert bedagelig, nesten dovent - eller syngende i tesktbrokker fra Creams "SWLABR":

Runnin' to me a-cryin'

When he throws you out

Runnin' to me a-cryin'

On your own again

“…when they froze you out!” Lars var nådeløs.

Bortsett fra at han sang "when they froze you out" i andre strofe, med et syrlig flir, og fornøyde øyne. Han godtet seg. Og pinte meg med at han hadde gjennomskuet meg, jeg VAR ensom, jeg følte meg utenfor, det var en følelse jeg hadde levd med - og i - så lenge jeg kunne huske.

Lars var ikke slem, bare litt ondskapsfull og ganske cool, hadde sånn Carnaby-frisyre, og likte de riktige platene. Jeg ville gjerne at han skulle like meg. Men da måtte jeg tåle sarkasmene hans. Jeg tålte det fint hele skoleåret.

Lars forsvant etter rasken. Jeg møtte ham på Club 7 noen år senere. Da så han sliten ut, betydelig mindre Carnaby og betydelig mer hippie. Han hadde vært i Nepal. Han snakket sakte, like dvelende sakte som Tom Petty gjorde da jeg traff ham et tiår senere. Lars lurte på om jeg kunne låne ham noe spenn. Det var ikke som før.

Jeg så ham ikke igjen. Så forteller en venn av meg at han krysset elven i 2018. Det gjorde meg trist og stille. Man skal tenke stille tanker når man hører at noen man kjente er gått bort.

La vinden fylle dine seil, Lars, nå lever du blant englene.

Narkotikaungdommen i Slottsparken vakte ukebladene og avisenes oppmerksomhet. Når jeg ser hvordan Nå og Aktuell dekket temaet i slutten av september 1967, forstår jeg at jeg fortsatt befant meg i barneklassen. Slottsparken var ikke et sted jeg beveget meg, hverken alene eller med anstand. Derfor virket reportasjene i de to bladene som om de handlet om en fremmed planet. Jeg kjente ingen som så sånn ut.

Hippier? Jeg kjente ingen som holdt på sånn. NÅ 30. september 1967.

Det ble knapt nok byturer på meg i det hele tatt, unntatt med foreldre eller besteforeldre. Også av makelighetsgrunner, selvfølgelig. Å komme seg til byen fra Kirkeveien i Bærum innebar pes og penger. Heller henge inne med platespilleren i gang og skotte ut for å se om den vakre piken med det lange, sorte håret gikk tur med hunden sin. Hun som ventet med å fortelle meg at hun ikke bare hadde lagt merke til meg, men syntes jeg var kjekk, til mange år senere da hun var gift, kristen og nybakt mor. Av og til er verden så urettferdig at man får lyst til å utbryte et høyt og rungende FILLER'N!

Tilbake i 1967 satt jeg altså som regel på rommet og spilte plater og leste tegneserier og spøkelses- og MacLean-bøker, for ikke å snakke om Morgan Kane og KOnK og POP-revyen og NME. Dikt skrev jeg også, og lærte meg å spille gitar. Jeg forsøkte å koble gitaren mot diktene og lage sanger. De ble ikke noe fine, og melodiene glemte jeg over natten.

Her et stykke ung eksistensialisme. Den går i grepene C-F-G-G7-C7, men deres innbyrdes plasseringer gjør det vanskelig å tippe melodien. Sangen heter "Why Me?:

You know that I will go

and though I need you so

I'm not blue, oh yes, it's true

'cause you did play, I can't stay

You made a fool of me

But I, I just couldn't see

I should know that I should go

'cause I won't miss your lying kiss

I'll sleep at night, 'cause I won't fight

But when I'm thinking, I have to be drinking

You build up my life

then cut it through with a knife

I just can't see why you did it to me

I hope you are sad, you're driving me mad

I'm going insane, but it's in vain

Why did you quit, it just doesn't fit

Can't you see

you're the one for me

It's you that love

Don't you really know?

Hmmmmmmmm

(Hmmmmm fades til grepene C-G7-C-G7. Lykke til.)

OKTOBER – MASCARA UNDER NESEN OG SVENSK PORNO

Høst og mistrivsel og et Popnytt som jeg aldri kjøpte, tross flott Who-foto i farver. Snakkisen på den tiden var "Homburg". Var det en god oppfølger eller bare en feig etterligning? Meningen var svært delt. Vår engelske lærer Luke lot seg ikke sjarmere. Men jeg sto steilt på mitt. "Homburg" var akkurat like god, det var bare Luke som hadde hengt seg for mye opp i orgel og Bach. Og så kranglet vi. Luke fikk alltid overtaket, både fordi krangelen foregikk på hans morsmål, engelsk, og fordi han hadde bart, og så ut som han kom rett fra Carnaby Street og vurderte et tilbud fra Pink Floyd.

Like god som “A Whiter Shade Of Pale”?!? Luke hånet meg når jeg hevdet det. Men jeg står både ved det og for det den dag i dag. “Homburg” eier evigheten.

Jeg hadde ikke bart. Men jeg hadde oppdaget dun under nesen, med litt hjelp kunne de synliggjøres. Følgelig tjuvlånte jeg min mors mascara om morgenen og mørknet dunene. Ikke av Lukes klasse, det måtte innrømmes, men forsiktig, så det så naturlig ut, trodde jeg. Farven forsvant ganske fort, allerede etter tredje time. Men jeg mente meg i mitt ess noen få dager.

Men så opprant den fatale dagen med lett duskregn på skoleveien. Da jeg kom inn i klasserommet skjønte jeg med én gang at spillet var over. Jeg så det på blikkene, og hørte det på fnisingen. Jeg trakk meg hurtig tilbake, med kokende ansikt, og sprang mot toalettene. Speilet er en ubarmhjertig djevel. Jeg så ut som Hitler, Hitler-Yan. En diger, våt, svart flekk under nesen, med enkelte sildrende sidebekker.

Jeg satte skjeggveksten på vent inntil videre. Mascara er lumske greier. Plutselig kom jeg på hvordan jenter så ut når de hadde grått.

Nytt POP-revyen. Pussycats er forsidestoff, det gjelder den evinnelige militærtjenesten. Pussycats er en gåte. De eide oss i 1966. To fenomenale LP'er. En stabel herlige singler. Så kom 1967, og så skjedde det ikke mer. Til tross for at de fantes, kom de aldri tilbake. Ikke ordentlig. Den etterlengtede tredje-LP'n ble det bare snakket om. Så morknet den og ble til støv, bare et svakt ekko hang igjen, helt bakerst i bevisstheten. Så stilnet det også.

Konflikter, økonomi, militærtjeneste, men ingen ny plate. Pussycats’ skjebne var et mysterium for oss som hadde fulgt dem i 1966.

Verden var annerledes høsten 1967. Joker begynte å gjøre seg ganske tydelig bemerket. Han var aktiv og alltid morsom. I KOnK, i Det Nye, og i POP-revyen. Jeg var så heldig å bli kjent med ham senere i livet. En hedersmann. Sterkt savnet.

Ti i skuddet 20. oktober 1967, da Odda og Tjøme kom frem til dette resultatet:

1 The Letter The Box Tops

2 Flowers In the Rain The Move

3 Good Times Eric Burdon & The Animals

4 Graveyard Paradise 1-2-6

5 Itchycoo Park Small Faces

6 Let's Go To San Francisco The Flowerpot Men

6 Somebody's Taken Maria Away Tom & Mick & Maniacs

8 Where Were You When I Needed You The Hitmakers

9 Don't Go Out Into The Rain David Garrick

9 The Day I Met Marie Cliff Richard

11 Excerpts From A Teenage Opera Keith West

12 I'm Jokin' 1-2-6

13 San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair) Scott McKenzie

14 Hole In My Shoe Traffic

14 She'd Rather Be With Me The Turtles

16 The House That Jack Built Alan Price

En ganske god hitliste. Helt fri for Tre Tainers og Everly Brothers. Denne sendingen husker jeg faktisk at jeg hørte. Jeg holdt vel med Box Tops, Move, Small Faces og 1-2-6 først og fremst. Burdon, Keith West og Traffic like bak. I Vietnam-krigen, som jeg nå var en meget engasjert mostander av, regnet bombene over Haiphong og man nærmet seg vendepunktet rett over nyttår, Tet-offensiven.

Svensk porno nærmet seg også. Men vi ble utsatt for sensur i motsetning til svenskene. Hverken den nyfikne gule eller blå gjorde meg særlig svett i lurken. Sex fremført av slitne mennesker uten hverken manus eller storyline, i kornete sort/hvitt med uoppredd rot som bakteppe, var ikke i nærheten av den onde dronningen i Snehvit som fantasi-utløser når man hadde litt kvalitetstid for seg selv i gabardinen. Jeg slet med å komme meg gjennom begge filmene.

Jeg hadde ingen glede av gul og blå. Alt var så grått og ulekkert.

Blomsterbudskapet fra San Francisco begynte å miste glansen. Oslo i slutten av oktober bød ikke på kjortel- og sandal-vær. Snarere møkkaregn og gjørme. Et føre som ikke stoppet Lyn fra å grisebanke Rosenborg på Ullevål. Masse syting og klaging fra trønderne etterpå. Men de ble utspilt og ydmyket, og Nils Arne Eggen forårsaket straffe, og alt var vidunderlig. 4-1. Stygge sifre. Som fortjent. Jeg var ikke der. Måtte klare meg med NRK som sendte en time i opptak på TV klokken 19.00 - mens radioen bare ga utvidede rapporter på direkten. Ikke akkurat optimalt. Men deilig likevel. Lyn eide Norge.

Cupfinalen: Lyn moser Rosenborg 4-1. Fortjent grisebank.

Fyldig nytt for popinteressert i NME og POP-revyen. I sistnevnte innviet Terje Mosnes oss i Frank Zappas skakke verden, "Absolutely Free". Han hadde også vært i Njårdhallen og opplevd Stax-artistenes rytme-eksplosjoner. Så hadde Small Faces vært i Norge igjen, og Terje intervjuet og fikk vite av Marriott at de begynte på "Itchycoo Park" da de var i Trondheim i mai, mens Ronnie Lane hevdet at de skrev den i Sveits. Og om ikke alt dette var nok, fikk vi vite at Jimi Hendrix abonnerte på POP-revyen.

Særlig.

NOVEMBER – JAMES BOND I JAPAN, STOMPA TIL SJØS

Inn i finalen på det store single-året 1967. Og man hørte heftige nyheter om Beatles-film og det som bedre var. En overskrift i Arbeiderbladet som jeg ikke husker fra da, pirrer i dag: «Amerikansk forlag narret kundene, selger sparket - salgssjef stakk.» Så herlig naiv verden var en gang. Alt for få salgssjefer legger på sprang i dag.

På Rosenborg gikk "James Bond i Japan". Jeg elsket den filmen og så den flere ganger. Hele familien så "Tjorven, Båtsmann og Moses", en skuffelse. Saltkråkan gjorde seg ikke som kinofilm, og de nye karakterene svekket dessuten hele opplevelsen. Det ble for slapt. Farbror Melker slet.

"Himmel og hav" var en grusom skuffelse. Stompa uten Gisle Straume? Særlig. "Hva nytt pusekatt" ga meg til gjengjeld latterkrampe. Jeg var begynt å gå på kino. Den sistnevnte med min mor. Hun elsket Peter Sellers. Så også «After The Fox» sammen med henne.

Nyfiken: Utrolig, det ble satt opp busser til Strömstad for kåte nordmenn. Alt utsolgt! (Arbeiderbladet 18. november 1967)

For meg var det Beatles som gjaldt nå på tampen av året (også). Nye plater (og film!) på gang. Single, EP'er, TV-film. Jeg kunne nesten ikke vente.

"Hello, Goodbye" hørte jeg faktisk første gang gjennom det trøblete lydanlegget på Nadderud Realskole og Gymnas. Det knatret i høyttalerne, og en eller annen moroklump disset låten. Beatles var blitt bløte, sa han.

"Hello, Goodbye" het låten. Jeg stakk innom Lefdal og kjøpte den på veien hjem. Beatles bløte? Låten var smekkfull av smil og overskudd og glitret og blinket som et juletre. Først ved andre eller tredje gjennomspilling oppdaget jeg halen, "Maori-finalen", en ekstra bonus-allsang klistret på etter at den egentlige låten var ferdig. Jeg misset den fordi jeg hadde vært så ivrig etter å høre låten én gang til, at jeg tok opp pickup’en for tidlig. Og ble himmelfallen og lykkelig da finalen traff meg for første gang. For et herlig påfunn. Så snudde jeg singlen, John kom ryggende ... og jeg stirret ned i avgrunnen. Og den stirret opp på meg. “I Am The Walrus”, sa den. For en plate. FOR EN PLATE!

Musikkforretningene var nå så lekre at det gjorde vondt. De psykedeliske coverne fikk hyllene til å stråle. Jeg hadde lyst på alt sammen. Men eide ikke en krone. Jeg ville ha, jeg ville ha! Ikke bare Beatles. Men også Jimi Hendrix og Rolling Stones og Cream og Moody Blues og Dream. Mer enn noe på grunn av coverne. Farveeksplosjoner! Som jeg ønsket at jeg var rik! Foreløpig hadde jeg bare råd til en single. Kjipe tider.

Den herligste tiden på året for oss som har levd litt, var rett før jul i 60-årene. Nesten alltid var det ensbetydende med ny Beatles-plate. De heldige fikk LP. Vi andre tok til takke med det lille formatet. Jule-Beatles-platene kom slik (OBS! Nerde-alarm!):

1963: "With The Beatles" (LP), "I Want To Hold Your Hand" (single). "The Beatles No. 1" (EP) (Jeg fikk ingen av dem.)

1964: "Beatles For Sale" (LP), "I Feel Fine" (single), If I Fell" (single), "Extracts from the film A Hard Day's Night" (EP) (Jeg fikk “I Feel Fine” og “I Should Have Known Better”.)

1965: "Rubber Soul" (LP), "We Can Work It Out" / "Day Tripper" (single), "The Beatles' Million Sellers" (EP) (Jeg fikk “We Can Work It Out” / “Day Tripper”.)

1966: "A Collection Of Beatles Oldies But Goldies" (LP)

1967: "Hello, Goodbye" (single), "Magical Mystery Tour" (dobbel-EP) (Jeg fikk “Magical Mystery Tour”, og kjøpte “Hello, Goodbye”.)

1968: "The Beatles" (dobbel-LP) (Hadde ikke råd til å kjøpe albumet før inn i nyåret.)

1969: "Something" / "Come Together" (single), "Cold Turkey" (Plastic Ono Band-single) (Kjøpte Lennon med én gang, utsatte Beatles - jeg hadde jo “Abbey Road”.)

1967 var som man ser, en jul av de store.

DESEMBER – MAGISK MYSTERIE-REISE OG NIPPE NIPPE NULLAN

Mange tror at "Hello, Goodbye" ikke gjelds. De tar feil. Like feil som de som tror at Stones' "Their Satanic Majesties Request" ikke gjelds. Ta dere sammen. Spiss ørene. 100% av alle inbruddstyver på Bekkestua tidlig i 1968 hadde "Satanic" som den foretrukne Stones-LP'n.

"Magical Mystery Tour" dobbel-EP'n ønsket jeg meg til jul med største selvfølge. Og all kritikk av "Hello, Goodbye" prellet av meg som prosjektiler mot en Tiger stridsvogn. Men filmen plaget meg. Den var laget for TV, ikke kino, ergo var det opp til NRK. Det ville ta tid. Helt til vi ble gamle, tenkte jeg, pessimistisk. Og fikk nesten rett.

Uansett var denne tiden i 1967s liv fremragende full av deilig populærmusikk - både på LP'ne (som jeg bare kunne drømme om) og på singlene som jeg dessverre snart skulle begynne å rappe hos Lefdal på Bekkestua. I all denne velstand, ja, denne flod av lydhallusinogener, slo det meg som direkte forulempende at Sven-Ingvars sto og trampet på toppen av de norske listene med den ualminnelige tidsfjerne og teite "Önskebrunnen". Men det gjorde de, og holdt Beatles unna 1. plassen i flere uker. Skandale.

Men så kom de. 16. desember. Beatles startet julefeiringen. De toppet i England og nå også i Norge, med "Hello, Goodbye", et glitrende juletre av en låt. Og dobbelt-EP'n "Magical Mystery Tour" var ute, og hadde kurs mot Mosseveien 241 der den snart skulle legge seg til rette under juletreet hos Momo og Bipan. Hvor godt det var å leve!

Og julefeiringen? Jeg var kommet i en alder hvor grimasen satt løst. Grimasen mot alt de gamle holdt hellig. Som Gerhardsen og Amerika og 17. mai og, ja, selv julen.

Grimasen. Et uhørlig og avstandstagende: «Ha!, som om dette vedkommer meg!». Men i mitt hjerte var jeg juleklar.

Jeg skulle ønsket meg noen år eldre, så også jeg kunne bidra til den tøysete akevitt-stemningen som alltid oppsto rundt julemiddagsbordet hos mine besteforeldre, da Momo brøt ut i "nippe nippe nullan".

Eg ska sei ho bit, ja, da nappa’, da nappa’, da nappa’
nippa’ nullan, nippe, hipp.

Men jeg var 15 og for ung for ildvann og for gammel for strålende, forventningfulle barneøyne.

Men det lå en deilig følelse og kriblet under hjertet, for jeg visste så godt hva som ventet når nippe nullan var stilnet og desserten fortært og sigarene røkt og sangene rundt treet sunget: Den fineste julegaven jeg noensinne har fått: "Magical Mystery Tour".

Jeg har aldri kjent en lignende fryd enn den som omsluttet og gjennomstrømmet meg da jeg flådde av papiret og ble møtt av det farvesprakende, surrealistisk vakre coveret. Ennå i dag går pusten litt hurtigere når jeg sitter med platen i hånden. For evig og alltid vil lille julaften alltid være dagen før "Magical Mystery Tour" for meg. Og det er en dag så hellig som noen.

Lykken: Dette er et fotografi av lykken. Om noen spør deg hva “lykken” betyr, er dette svaret.

Jeg hadde en kort periode som lovende (i eget hode) langrennsløper. Det gikk en løype fra Valler forbi Dælivann til Godthaab. Jeg trente der. Noen ganger om kvelden. Den lille stumpen var også lysløype. Den bød ikke på store utfordringer, men det spilte ingen rolle. Jeg var Grønningen. Og alle imaginære motstandere ble nedkjempet i den siste moten. Hver gang. Enda jeg på det tidspunktet selv var så sliten at jeg knapt kom av flekken.

Bakglatte ski hadde jeg alltid. Ante ingen ting om riktig valg av smurning. Det gikk i Blåswix. Jeg kastet meg overmodig på stavene og satte opp et drepende tempo. Og kjente syre helt opp i hårrøttene etter 500 meter. Oppvarming er for pyser.

Jeg tenkte på Beatles. Filmen deres hadde fått dårlig mottagelse i England. Nyheten ble videreformidlet med skadefryd i storefri da skolen begynte igjen. Hva kunne jeg svare?

Filmen skulle forbli et mysterium for de fleste av oss i Norge i mange år fremover. NRK viste ingen interesse. Første gang jeg så den, var en dårlig videokopi hos Mayco. Jeg måtte se den hos dem, for det var en piratkopi. Opplevelsen var mer forvirrende enn avklarende.

Med tiden - og stadig bedre format - har jeg lært å sette stor pris på Beatles' avantgarde-skøyer. "Magical Mystery Tour" er tidvis en fryd for øyet og inneholder sekvenser som må ha influert Monty Python.

Fra prügelknabe til kultklassiker. Vel fortjent.

Her blir en kultklassiker til.

INNOVATIVE "MAGICAL MYSTERY TOUR"

Det store sjokket: Pressen slaktet nasjonalhelligdommen The Beatles. Hele Storbritannia hadde benket seg foran TV-apparatene i beste familie-sendetid 2. juledag, for å oppleve de fantastiske fire i deres julegave til alt folket: Den selvproduserte TV-filmen "Magical Mystery Tour".

De fikk ikke det farvesprakende sanseknallet gruppen hadde lagt opp til, for BBC kringkastet "Magical Mystery Tour" i sort/hvitt. Hele bunnen gikk ut i den psykedeliske lykkepillen. Hva var filmen uten farver? Og hvorfor gikk den i familietiden da man helst satt samlet i stuen og koste seg med juleknask og feelgood-filmer som "It's A Wonderful Life". The Beatles leverte ikke breddeunderholdning med sin buss-fabel.

Det eneste folkelige ved de 52 minuttene var utgangspunktet, en surrogatpakketur for vanlige mennesker med dårlig råd (som gjerne gikk fra Liverpool til Blackpool), og tilført store doser av det vi på norsk kunne kalt "handletur til Arvika". Beatles tok utgangspunktet, og ga det en tvist: Hva om dette ble en virkelig mystery tour, med virkelige magikere involvert. Altså "handletur til Arvika" møter Ken Kesey og hans Merry Pranksters på psykedelisk reise over det amerikanske kontinentet i LSD-bussen Furthur.

Den vimsete og planløse intrigen ga ikke filmen familieflyten, for å si det mildt, særlig ikke i sort/hvitt da fire farver var selve forutsetningen for det visuelle kicket.

"Magical Mystery Tour" var forut sin tid, og lanserte idéer som Monty Python skulle videreutvikle til ren perfeksjonisme et par år senere. Den blander meningsløse sketsjer og visuelle gags med det vi i dag kaller musikkvideoer, en genre som ennå ikke hadde fått sitt navn, men som med The Beatles som ledende innovatører, var begynte å sive inn i populærmusikken via de cinematiske markedsførings-mesterverkene "Paperback Writer", "Rain", "Strawberry Fields Forever", "Penny Lane" og satellitt-happeningen "All You Need Is Love" (med Stones' "We Love You" i hakk-i-hæl).

Det var lagt mye arbeid i den visuelle fremstillingen av filmens nye sanger, alle skrevet, spilt og sunget i fire farver, og alminneliggjort og destruert i BBC-sort/hvitt. Den kollektive skuffelsen i Storbritannia var enorm, og "Magical Mystery Tour" ble tilført et banesår som neste sending den 5. januar 1968, nå endelig i farver, ikke kunne reparere.

"Magical Mystery Tour" ble senket i glemselen, og tiet i hjel av sin samtid. Beatles' første fiasko.

Det skulle gå mange år før man begynte å mumle om filmen igjen. Men langsomt steg den i aktelse, for til slutt å nå sitt nåværende status som et innovativt og svært underholdende stykke filmkunst.

Du får ikke noe mer spektakulert enn de fire minuttene med "I Am The Walrus", bare de er verdt filmen alene. Faktisk er alle låtene visuelle vinnere, selv "Flying" slik den fremstår i psykedelisk farvelagte sort/hvitt-opptak som Stanley Kurbrick ikke hadde funnet plass til i "Dr. Strangelove".

Og hvilken kulturskatt å se Bonzo Dog Doo-Dah Band fremføre "Death Cab for Cutie" sammen med en stripperske.

Ingen ting slår den brusende lykkefølelsen som fylte unge menn og unge damer i tenårene da de pakket ut sitt eksemplar av dobbelt-EP'n på julaften i 1967.

Jeg tror vi trygt kan si at "Magical Mystery Tour" fortjener å nevnes i samme åndedrag som "A Hard Day's Night" og "Help!". Eller tre'ern, som flere og flere burde begynne å si.

DETTE HENDTE OGSÅ I 1967:

12. januar – Kulturrevolusjonen: Mao setter inn sin kone Jiang Qing i en kontrollerende posisjon i kulturrevolusjonskomiteen.

27. januar – En brann ombord på romfartøyet Apollo 1 dreper tre astronauter ombord.

23. februar – Kulturrevolusjonen: Mao utkommanderer alle offiserer og menige i hæren til kroppsarbeide i våronna.

9. mars – Josef Stalins datter Svetlana Alliluyeva hopper av til USA.

9. april – Boeing 737 tar av for sin jomfrutur.

21. april – Militærkupp i Hellas.

24. mai – Esso er først ute med å påvise olje på norsk sokkel, i brønn 25/11-1.

26. mai – «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” utgis.

5. juni – Seksdagerskrigen: Krig bryter ut mellom Israel og Egypt. Jordan og Syria går med i krigen på Egypts side.

8. juni – Seksdagerskrigen: Våpenhvile mellom Israel og Egypt.

17. juni – Jens Bjørneboe dømmes for utuktige skriverier (romanen «Uten en tråd»).

27. juni – Verdens første minibank blir satt opp i Enfield Town, London.

9. august – Biafranske styrker angriper Nigeria og erobrer Benin.

17. august – Kulturrevolusjonen: Demonstranter stormer den sovjetiske ambassaden i Beijing.

3. september – Sverige innfører høyrekjøring.

7. november – USA får sine to første fargede borgermestre.

24. november – Stemmerettsalderen i Norge settes ned til 20 år.

3. desember – Dr. Christiaan Barnard utfører den første vellykkede hjertetransplantasjon. Pasienten dør 18 dager senere.

Nobels fredspris:

Ingen pris ble utdelt

Holmenkollrennet 3-5. mars 1967:

Bjørn Wirkola vinner hopprennet.

Ole Ellefsæter vinner 5-milen.

Anatolij Akentjev, Sovjet vinner 15 km etter å ha tatt dameløypa.

VM skøyter på Bislett:

Kees Verkerk blir verdensmester.

Fred Anton Maier tar bronse.

Engelsk fotball:

Et lag fra Manchester blir seriemester.

Liverpool beseirer Everton 1-0 i Charity Shield.

Norsk fotball:

Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha moset Rosenborg 4-1 i finalen.

Rosenborg blir seriemester i fotball.

Og jeg var ikke mer voksen som 15-åring enn at jeg gledet meg til å finne det tradisjonelle Tarzan-juleheftet i knickersstrømpen på nattbordet julaftens morgen.