Velkommen til det fantastiske LP-året 1967. Her følger en gjennomgang av 76 av utgivelsene - pluss en single. Få i deg syrebiten, nynn ditt mantra og la det stå til. De fleste av albumene er tilgjengelig på stream hvis du ikke har vinylskattene. Unngå sokker i sandalene. Det er bare farbror Melker som har lov til det.

Januar

I finaleheatet når man skal kåre tidenes debut-LP. Jeg synes den låter like frisk og mystisk og manende den dag i dag. Og den slepende ferden gjennom mørkegalleriet "The End" får fortsatt håret til å reise seg på hodet. Det siver inn bilder fra "Apokalypse nå" også, så sterkt kleber låten seg til de senere oppgjørene med Vietnam-krigen. Og "Light My Fire" er fortsatt like magisk.

The Rolling Stones: “Between The Buttons” (Decca)

Det er den Stones-LP'n jeg har plundret mest med. Den er liksom "Aftermath, part II", men svakere, og samtidig "Their Satanic Majesties Request, the prequel", men mindre mystisk. Over tid oppdaget jeg at den står så aldeles utmerket på egne ben, selv om den representerer en overgang. Det er The Rolling Stones' mest eksentriske LP. Med «Aftermath» inntok de Swingin’ London med lommene fulle av nye farvetuber. «Between The Buttons» utvider paletten. Dette er The Rolling Stones på oppdagelsesferd i godtebutikken, og enkelte godbiter selges kun under disk.

«Between The Buttons» åpner med Mick Jaggers første solo-komposisjon, «Yesterday’s Papers». En flakkende liten poplåt, ikke så rent lite beatelsk, faktisk, og gitt flytende egenart gjennom Brians lette og flyktige marimba-toner og Jack Nitzsches cembalo. Det ligger en dorsk bass og rumler her inne også, og det popkores do-do-ro-doo som bare det. Begivenhetsrikt, men på en stillferdig måte, og låten ligger lett i øret.

Teksten er imidlertid ikke av de mer sympatiske. Her er Jagger ute med kvinnesynet sitt igjen, og å sammenligne ex-kjærester med gårsdagens aviser vil nok ikke regnes som innenfor i 2025. I 1967 mente man sikkert at det var en inspirert metafor. Bortsett fra Chrissie Shrimpton, som Mick nettopp hadde forlatt for, eller snarere erstattet med, Marianne Faithfull. Chrissie ble i det hele tatt utsatt for mye fælt i Stones-tekstene Mick hadde en hånd om.

Living a life of constant change

every day means the turn of a page

yesterdays papers are such bad news

same thing applies to me and you

who wants yesterday’s papers

who wants yesterday’s girl

who wants yesterday’s papers

nobody in the world

“My Obsession” er en ulendt sak som vrir seg hit og dit, drevet frem av tunge, rungende Charlie-slag i det stakkato refrenget. I versene forandrer låten fullstendig karakter og blir munter, iørefallende, tostemt folk-pop i Kinks’ gate. Og dypt inne i miksen vrimler en svært aktiv, pianoklunkende Ian Stewart. Man treffes også av Keiths gitar-rikosjetter. En drøy munnfull av en låt som slo knock-out på Brian Wilson. Han var til stede under innspillingen i RCA, og hevder selv at han holdt sengen i to døgn etter dette sitt første møte med Stones. Høy på marihuana mente han at «My Obsession» var det sterkeste stykke rock han hadde hørt noen gang.

Det er kanskje å ta litt hardt i. Men det er en spennende låt som både rister i deg og danser med deg. Teksten brenner av besettelse, den har et forrykt stalker-blikk i refrengene:

My obsessions are your possessions

Every piece that I can get

My obsessions are your possessions

Till my mouth is soaking wet

I think I blew it now, confession

Og et avsluttende vers som mildt sagt er gåtefullt:

Didn't see you were so young

I could almost be your son

Please turn in my direction

No objection

Tredje låt side 1 (samme plass som «Lady Jane» har på «Aftermath»), er albumets mest stillferdig magiske, den nydelige folk-balladen «Back Street Girl» som går i luftlett valsetakt. Starter nakent med fingerspill på akustisk gitar og lyden av rytmisk raslende bjeller. Micks stemme er dempet, myk og fortrolig. Man tenker ikke over hva han egentlig synger, han lyder jo så kjærlig og sårbar og samstemt med de musikalske omgivelsene. Ikke minst når trekkspillet dukker opp, innspillingens definerende øyeblikk, og årsaken til at «Back Street Girl» hører hjemme på aller øverste hylle i Stones-katalogen. Det er så vakkert og lengselsfullt og ikke minst fransk at hjertet brister. Og det er mer, for i dypet av den vidunderlige innspillingen svever en ørliten melodisk tilføyelse, antagelig gjort av Brian Jones. Det høres som et klokkespill, men kan meget vel være en mellotron. Men når du oppdager temaet, slipper det deg aldri. Tenk hvor vakre mennesker kan være. Takk, Brian. (Ja, for jeg er sikker på at det er deg!)

Og tenk, midt i all denne spinkle, vevre skjønnhet, flyter de sjofleste ord som tenkes kan. Teksten henvender seg til en kvinne. De er lagt i munnen til en velstående og gift mann, høyt oppe på den sosiale rangstigen. Hun er hans elskerinne, en bruksgjenstand av enkel opprinnelse, og hun tråkkes på av kyniske tekstlinjer som blir dobbelt giftige fordi de fremføres så kjærlig og bløtt. Kjenn din plass. Sier han. Hold deg unna min familie, våg ikke å ringe. Han unner seg også å latterliggjøre hennes mangel på kultur og manerer. Hun tilhører ikke til i hans verden og vil heller aldri bli sluppet inn.

Don't want you out in my world
Just you be my backstreet girl

Tenkt at noes å vakkert kan være så stygt og vondt. Rystende kontraster. Mektig musikk.

Etter tre så sterke og musikalsk forskjellige låter, tar gruppen seg råd til å levere en litt lettere kandidat. «Connection». Versene følger en melodilinje som ikke er ulik åpningslåten på The Kinks’ «Face To Face», nemlig «Party Line». Men det er et langt mer sofistikert arrangement, drevet av en brutal flappe-bass, og Ian Stewarts glassharde markering av off-beat’en på piano. Det er Keiths låt mer enn noe, ikke bare fordi han bidrar med strålende gitar-kommentarer, men fordi det er han som synger. Hans første solo-vokal.

Tekstens dop-referanser er ganske åpenbare:

My bags they get a very close inspection.
I wonder why it is that they suspect on.
They're dying to add me to their collections
And I don't know if they'll let me go

Det er en snerten, liten låt, stramt redigert og lett å like.

Bob Dylan-innflytelsen blir nesten uanstendig tydelig i neste låt, «She Smiled Sweetly». Låten er helt fri for gitarer. Keith står for orgeløset og (antagelig) den tunge, dominerende bassen som ligger helt fremst i lydbildet. Charlie låser seg til bassen, og holder alt stramt, med snert i håndleddene. Mick er tett på mikrofonen, laidback og fortrolig, og gjør noe så uvanlig som å hylle og beundre en kvinneskikkelse som er så til de grader i balanse med seg selv og tilværelsen. Han misunner henne nesten, men et kjærlig glimt i øyet, og man kan sannelig forestille seg at det er Marianne som står modell for denne teksten.

Where does she hide it inside of her?
That keeps her peace most every day
And won't disappear, my hair's turning grey

But she smiled sweetly
She smiled sweetly
She smiled sweetly
And said don't worry
Oh, no no no

Jack Nitzsche gjør sin entré på piano etter ca. et minutt, og broderer inn lekne kommentarer til tekstlinjene. Det blir nesten en duett mellom ham og Mick.

Fin Dylan-pastisj i et av albumets mest spartanske, men også effektive arrangementer.

Side 1 avsluttes i Kinks-land, med Nicky Hopkins på piano. «Cool, Calm And Collected» har høy satire-faktor, den er full av musikalske skøyerstreker slik den sprader av sted gatelangs med Hopkins på viltert klunkepiano og Brian på sin elektriske langeleik og Keith på kazoo. Blant annet. Og Mick synger, med et sardonisk flir, vil jeg tro, om denne jenta som er rik, smart og ikke så rent lite farlig.

She seems to glow brilliantly white
And her hair seems to shine in the night
With her feet unbelievably light
And her teeth ready, sharpened to bite
She's so respected
Cool, calm, collected

I den forrykende avslutningen går låtene fortere og fortere og fortere, som en løpsk karusell hvor sentrifugalkraften truer med å blåse aktørene i alle himmelretninger, Brian nå på munnspill. Til slutt virvles alt sammen i en kakofoni som minner påfallende om orkesterkakofonien i The Beatles’ «A Day In The Life». Bortsett fra at det er omvendt. Stones var først. Rappet Beatles ideen?

En fantastisk variert LP-side overstått. Og sannelig er det mer gøy i vente. Side 2 åpner med høydepunktet «All Sold Out». Charlies kombinasjoner på hit hat og skarptromme er enestående herlig og forløsende. En-må-høre-en-gang-til-opplevelse. Under panseret er denne formel-låten full av yre musikalske påfunn, Brian flagrer lystig rundt i bakgrunnen på blokkfløyte, her er dobbelt-sett av tangenter, både orgel og piano, og masse gitar. Strammet rundt en tekst full av forurettet sutring, han er blitt hevet under bussen, og den møkkajenta er tydeligvis ikke ferdig med å gi ham dritt. Hun er kanskje ikke spesielt sympatisk, men hun har taket på ham. Og det liker ikke Stones-sanger.

I hope that you’re having fun with me
There’s not much left to attack
I hope that you’re nearly done with me
You sold me out and that’s that

All sold out I’d never seen
A mind so tangled, a girl so strangled
All sold out well I felt so green
It was just like that
I was put down flat
I was sold out just like that
Oh baby

Som nevnt tidligere var det langt til Chicago for 1966-67-versjonen av The Rolling Stones. Men de hadde ikke glemt. Og her er øyeblikket: «Please Go Home». R&B-Stones vender tilbake. Men ikke helt tro mot uttrykket. For dette er Bo Diddley på syre, i bane rundt Jupiter.

Det er en ruvende innspilling. Charlies banker løs på tammene så gulvet gynger, Keiths stakkato akkorder skrenser mot et vaskebrett av støpejern. Dukk! Brian går amok med thereminen. Vi er midt i en vanvittig sinna og potent put-down fremført høy på samtidsdop. Det er Bob Diddley in outer space.

I don't have to ask what you do
I just have to look to get you
Means nothing to me to get through
Please go home

Kom deg til helvete ut. Møkkakjerring. Eller noe sånt. Den please’n er definitivt ment ironisk. Den mest psykedelisk Stones-innspillingen til da. Feedback, ekko, the works. Og mektig vellykket.

Så er det Dylan igjen. «Who’s Been Sleeping Here». Gruppen hadde hørt grundig på «Blonde On Blonde». Og kompet er nesten blåkopi. Pianoløpene (Nicky Hopkins), de brede munnspill-støtene (Brian Jones) og det ganske tradisjonelt svingende kompet av bass, trommer og gitarer. Ingen overraskelser her. De har en sterk melodi, den gir seg nesten selv. Det eneste som mangler er Al Koopers orgel. Men det ville kanskje blitt i overkant.

Teksten er til gjengjeld veldig i overkant. Den handler egentlig ikke om noe annet enn sjalusi, men så har Mick og Keith tenkt at de skulle være mer ambisiøse enn som så. Ergo valgte de et syltynt utgangspunkt: Eventyret om Gullhår og de tre bjørnene. I stedet for å videreutvikle dette, valgte de i dopet latskap å stappe teksten full av mystiske figurer, akkurat som Dylan gjorde. Trodde de antagelig, og avslørte at de ikke hadde studert Dylans tekster særlig godt. Figurene i «Who’s Been Sleeping Here» har ingen annen funksjon enn at de ligger godt på Micks tunge. Han nyter smaken og fraserer med et tilgjort glimt i øyet. Her er de alle sammen:

the butler the baker, the laughing cavalier

the soldier, the sailor then there's the three musketeers

the noseless old newsboy the old British brigadier

the sergeants the soldiers the cruel old grenadier

Et meningsløst persongalleri stappet inn i en sang som begrenser seg til dette: Kjæresten har hatt besøk. Kjæresten har pult med en fremmed. Sangeren er nesten helt sikker. That’s all.

Men det skal innspillingen ha at den løper helt friksjonsfritt gjennom sine snaue fire minutter. Og den har en viktig funksjon som del av mangfoldet som jo er «Between The Buttons».

Albumet trenger noe lett og luftig etter dette, og får akkurat det, en positiv popsang med vers som limer seg fast i øret. Charlie banker rytmen, det er et plystrende skvalpe-orgel her (antagelig Brian), det er ordløs aaah- og nana-koring, masse gitar, særlig virkningsfull er fuzzgitaren som vel er låtens fingeravtrykk. Teksten er mild og blid og hyller en oppvakt og velutdannet kvinne som ligner litt på Marianne, og som det ikke alltid er like lett å bli klok på. Har vi hørt, da.

She knows just how to please her man
Softer than a baby lamb
But she's educated
Doesn't give a damn
She's very complicated

Og så er det duket for albumets absolutte rock’n’roll-vinner, «Miss Amanda Jones». Keiths elgitar galore. Det vrimler tilsynelatende av gitarmodeller og gitar-klanger her. Det er herlig slingrete og skranglete, gitarer kommer brått inn og forsvinner like plutselig. Det riffes. Det går sololøp. Den rustne, overstyrte gitaren som kjører introen, er låtens sjef, tett fulgt av den iltre gitaren som besvarer den. De to kjører showet. I broen gyver Charlie på så det dundrer. Og der kommer Ian Stewarts piano hamrende.

Låten er stinn av liv og humor og overskudd og glede. Og ærlig talt, jeg driter i hvem som sto modell for unge Amanda. Det er helt uten betydning. Amanda Lear? Javel og hva så. Jeg er like glad i låten slik den ble brukt i filmen «Some Kind Of Wonderful». Og der er hun Lea Thompson. Så det så.

«Miss Amanda Jones» er en lykkepille uten bakrus, helt og fullstendig upretensiøs moro, med Keith Richards bak rattet. Jeg elsker broen. Jeg elsker alt. De buklete gitarene, Keiths fuck it-innstilling. Beatles kunne aldri levert fra seg en produksjon som denne.

Up and up she goes
The Hon Amanda Jones
I said up and up and up and up
She looks quite delightfully stoned

She's the darling of the discotheque crowd
Of her lineage she's rightfully proud, miss Amanda Jones

Jeg tror at gruppen har hatt litt problemer med å bestemme seg for hvem de skulle og ville være. Alt de gjorde etter «Out Of Our Heads» var jo ukjent land. Og gradvis oppdaget de sider ved seg selv som lå ganske langt unna det unge, idealistiske bandet som skulle gi verden autentisk Chicago tilbake i 1964. De var blitt et popband med Beatles-ambisjoner. Samtidig orienterte de seg mer og mer mot England og smeltedigelen og verdensnavlen London.

De mest uvanlige innslagene på «Between The Buttons» er fleipelåtene som avslutter hver sin plateside. Her er Stones på sitt mest atypiske, og leker med ilden. Det er ikke noe galt i å ta en tur til Muswell Hill med fotoapparat på maven. Men Kinks var mye mer enn vaudeville og satire, og 60-tallets Ray Davies var en langt mer elegant og allsidig tekstforfatter enn Mick og Keith. «Something Happened To Me Yesterday» er Kinks-Stones igjen.

Syrepop I vaudeville-innpakning. Det er et gjennomført produksjonsnummer, godt sammenskrudd og med mye humor. Mick og Keith veksler på å synge solo. Mick forteller om gårsdagens syretripp, en skikkelig høydare.

Something happened to me yesterday
Something I can't speak of right away
Something happened to me
Something oh so groovy
Something happened to me yesterday

Keith kommer inn og tenker konsekvenser. Egentlig kommer han gruppens skjebne I 1967 I forkjøpet. Det er ikke veldig lenge til politiet tar seg inn på Keiths eiendom og helvete er løs. Men foreløpig tar de lett på det, og traller dopen og samtiden en trall.

He don't know if it's right or wrong
Maybe he should tell someone
He's not sure just what it was
Or if it's against the law
Something

Låten er LP’ns lengste, nesten fem minutter, og bryter etter hvert ut i en slags avantgarde dixieland med treblåsere, messingblåsere og fiolin snublende i hverandres ben. Brian bidrar på tuba og saksofon, og muligens også klarinett. Det hele munner ut i en avslutningstale, en takk for oss fra Mick som anbefaler dem som skal hjem i kveldsmørket på sykkel om å kle seg i hvitt.

12 låter. Alle forskjellige. Stor spennvidde. Myriader av detaljer. Et album som gikk under radaren min i 1967. Jeg lånte det mange ganger av Nadderud Realskole og Gymnas’ største Stones-fan. Men fikk det ikke til.

Men så ble jeg voksen. Og så fikk jeg tid til å studere platen. Og ble mer forbløffet for hver gang jeg spilte den. Det ligger skjulte skatter over alt. Mange insisterer på at albumet kun gjelds i mono. Jeg forstår argumentet, for ja, den primitive studioteknologien gjorde stereomiksen til en umulig utfordring. Stereolydbildet har gapende huller, trommer i én kanal, synlige brudd i for og etterkant av innklippede innslag, synlig i stereo, kamuflert i mono. Likevel, I beg to differ. Det foregår så mye i låtene, og detaljene hører du mye tydeligere i stereo. Jeg liker det. Jeg foretrekker det. Selv om Charlie av og til må spille ytre venstre.

Coverfotoet er i seg selv en nytelse. Lekkert og himmelblått. Gruppen fanget en tidlig morgen i november 1966 etter en lang natt i Olympic Studios. Den offisielle tiden er satt til 05.30 om morgenen. Dette er umulig da det er stummende mørkt i London så sent på høsten. Coveret har dagslys. Enkelte kilder skriver at bildet ble tatt like etter soloppgang. Da må vi anta at klokken var et sted mellom 7 og 8 om morgenen. Tidlig det også, bevares, men ikke 05.30 akkurat. Noen har forsøkt å tøffe seg. Ikke Brian, han ga tydelig helt faan under fotoopptakene.

Og for deg som liker nerdeleker. Skjekk Charlies knapper på coveret. Fest blikket på dem og før coveret langsomt mot ansiktet, helt til blikket går ut av fokus. Hva ser du? De lysende øynene til en katt.

Gøy, ikke sant?

(utdrag fra Stones-boken “Da verden kom til Sjølyst”, som du kan kjøpe på denne nettsiden.)

The Monkees: “More Of The Monkees” (RCA)

The Monkees skulle egentlig bare være et TV-show om et liksom-band fremstilt av skuespillere med en viss grad av musikalske ferdigheter på CV'en. Men The Monkees ble større enn TV-produsentene kunne drømt om, et Frankensteins monster med eget liv og egne drømmer. Og plutselig var liksombandet blitt et virkelig band, og helvete var løs. The Monkees hatet alltid sin andre LP da den ble til uten deres samtykke, og forsidebildet var ikke ment for et platecover, men snarere for en klesreklame. De ble ikke spurt. Og likevel. Man kan ikke kimse av et album som inneholder "I'm A Believer", "(I'm Not Your) Steppin' Stone" (hva ville Sex Pistols vært uten den?) og "Mary Mary". Jeg var skeptisk til The Monkees fra første stund, men ble motvillig og gradvis sjarmert i senk. Og ja, jeg så alle episodene de sendte på TV.

Et av mine første møter med den vidunderlige Stax-soulen. Tittelkuttet er et tårn av en klassiker. Men hele albumet fortjener din oppmerksomhet, noe jeg fort merket da jeg sikret meg godbiten hos Ringstrøm for en femmer et par år senere. Sjekk kompet. Booker T. & The MG's og Isaac Hayes. Jøsseball og vel så det.

Februar

The Byrds: “Younger Than Yesterday” (CBS)

Suverent album, og et gjennombrudd for Chris Hillman. Han skrev fire av låtene alene, to forvarsler om country-retningen gruppen skulle velge i fremtiden, og to sprudlende popdrops i Beatles-land ("Have You Seen Her Face" er helt fenomenal). Den kostelige satiren "So You Want To Be A Rock'n'Roll Star" skrev han sammen med McGuinn.

Og bare for å nevne den låten: Rock'n'roll med knirkesko. Formulert som et giftig spark til platebransjen og dens manipulering av artister og publikum.

Then it's time to go downtown / Where the agent man won't let you down / Sell your soul to the company / Who are waiting there to sell plastic ware

Det fabrikerte poporkesteret The Monkees, som akkurat hadde slått igjennom, sto modell. To kjappe minutters korsunget ironi pålimt hylende jenter, og pyntet med McGuinns kimende 12-strenger og fet blåserrekke. Bassen er låtens motor, og den holder god fart.

David Crosbys "Everybody's Been Burned" (også brukt på baksiden av “Rock’n’Roll Star”-singlen), er en regelrett torch-song. Den kunne vært sunget av en nattklubbsangerinne med sløret røst i ensom spotlight.

I know all too well / How to turn, how to run / How to hide behind / A bitter wall of blue / But you die inside / If you choose to hide / So I guess instead, I'll love you

Crosby synger den ikke ille han heller, og de klimprende akkordforflytningene gir låten klasse. Herlig basspill, og en glitrende gitarsolo fra McGuinn.

Albumets høydepunkt er en fantastisk versjon av Dylans "My Back Pages" (fra “Another Side Of Bob Dylan”), tre av The Byrds aller helligste minutter. Det er en tekst ladet med surrealistisk skjønnhet og bittersøt smerte. Den handler om selverkjennelse og oppbrudd. Den handler om å bli voksen.

The Byrds' versjon er så tro mot sangens skjønnhet og vemodige understrømmer at du får lyst til å knele. Det er en slik innspilling hvor alt du hører føles riktig. Det er mer enn en sang, den fyller deg med ærefrykt og tilhørighet, den renser deg og forløser en gråt som vi alle bærer i brystet.

Det stille, men stabile introet fra gitaren, temaet, sølv over vaskebrett, angir sangens hjerteslag, og det fortsetter hele veien igjennom. Ut av introduksjonen daler McGuinns stemme, sart og vakkert omtåket av bevegelse, og kompet smalner inn rundt ham; jinglende gitarer og en bass full av understatements driver låten sørgmodig videre - mens ordene danner strofer som danner bilder som du ikke forstår, men likevel fornemmer. Etter tre vers flenger 12-strengs soloens tvillingtoner nattehimmelen åpen. Den som ikke kjenner gåsehud da har et hjerte av lær.

Så tar sangen fatt på den siste runden:

My guard stood hard when abstract threats / Too noble to neglect / Deceived me into thinking / I had something to protect / Good and bad I define these terms / Quite clear, no doubt, somehow / Ah but I was so much older then / I'm younger than that now

og "My Back Pages" ebber ut og etterlater deg med en merkelig blanding av dunkel ensomhet og brennende livsmot.

At dette ikke ble en nr. 1 over hele planeten er ubeskrivelig urettferdig (nr. 30 i USA, ikke inn på NME-listen engang).

Rett foran “My Back Pages” ligger David Crosbys “Mind Gardens”. En kort, men flink komposisjon som bytter rundt på rytmen. Sangharmoniene er spektakulære, og teksten tar deg på reise inn i hjernen:

I smell cinnamon and spices / I hear music everywhere / All around kaleidoscope of color / I think that maybe I'm dreaming ...

Maids pass gracefully in laughter / Wine coloured flowers in their hair / Last call from lands I've never been to / I think that maybe I'm dreaming ...

McGuinn er i samarbeidshumør på albumet, to fine kutt med David Crosby, "Rock'n'Roll Star" med Hillman, og en psykedelisk space-trip med Bob Hippard, "C.T.A. 102", hvor vi får møte en alien.

Crosbys "Mind Gardens" er albumets festbrems, en durende, monoton raga med baklengsgitarer og ambisiøse, men relativt selvhøytidelige tekstlinjer. Noen synes det er banebrytende, andre dønn kjedelig. At det ble spilt inn en ny versjon av nesten et år gamle "Why", kan man undres over. Antagelig ville Crosby sikre seg en større del av LP'ns rettighetskake.

I England gjorde PYE alt som sto i deres makt for å ødelegge Donovans status som LP-artist. "Sunshine Superman" og "Mellow Yellow", to av 60-tallets fineste LP'er, ble aldri utgitt individuelt i Storbritannia. I stedet klasket de sammen en slags kompromissløsning - litt fra hver LP, - pakket det i et nytt cover (som Donovan hatet) ga bastarden ut våren 1967 og kalte den "Sunshine Superman". Flere av de kommende LP'ne hans ble ikke utgitt i det hele tatt.

Vanvittig.

"Mellow Yellow" er en naturlig forlengelse av "Sunshine Superman" (1966-LP'n som Europa og USA kjenner). John Camerons barokke arrangementer, jazz , folk og også flørt med det eksotiske. Programmet toppet med det rytmiske og svært skøyeraktige tittelkuttet (og fetteren "Museum").

Albumet er en skatt. Finnes ikke overflødig fett her, og Donovans prosa er på sitt absolutt mest inspirerte - og gitarteknikken blendende. Mine favoritter: "Writer In The Sun", "House Of Jansch", "Young Girl Blues" og “Sand And Foam”, "Sunny South Kensington". Pluss tittelkuttet, selvfølgelig. Noen ord om de tre sistnevnte:

“Mellow Yellow” introduseres med en stikkende taktmarkering på hihat'en som vekker oppmerksomheten. Slagene får følge av trampende trommer, bass (John Paul Jones) og nesten usynlige blåsere - alt skrur seg fast i den innledende rytmefiguren. Også Donovan, som støter ut den meget bisarre teksten:

I'm just mad about Saffron / Saffron's mad about me / I'm just mad about Saffron / She's just mad about me / They call me mellow yellow / (Quite rightly) / They call me mellow yellow / (Quite rightly) / They call me mellow yellow

Jaha... I refrenget brettes lydbildet ut. Blåserrekken tar klagende turer ut på sidene, og alle gjestene i studio (inkludert Paul McCartney) kommer med oppildnende tilrop. "Mellow Yellow" fremstår som en utrolig overraskende oppfølger til "Sunshine Superman". Alt som var mye er blitt lite, der forgjengeren fløt, hakker "Mellow Yellow" løk.

Nettopp denne ned til knoklene nakne formen, den bisarre teksten og det uimotståelig psykedeliske helhetsinntrykket gjør "Mellow Yellow" til en klassiker, en herlig absurd klassiker. Man ler med Donovan når han legger ut et åte for avisene, radiostasjonene og ikke minst foreldrene:

Electrical banana / Is gonna be a sudden craze / Electrical banana / Is bound to be the very next phase

Alle trodde de det dreide seg om narkotika. Men Donovan synger om batteridrevne dildoer. Og det ble som kjent ganske populært.

"Sand And Foam" er typisk for periodens Donovan. En stille vise hvor han akkompagnerer seg selv med sin karakteristiske fingerspill-teknikk. Nakent og stemningsfullt. Teksten er Donovan fra hans mest poetiske side. Dere sitter virkelig sammen ved bålet i Mexico. Og det er ikke sikkert du takker nei til den rare pipen han byr deg.

There in the valley of Scorpio, beneath the cross of jade / Smoking on the seashell pipe the gypsies had made / We sat and we dreamed a while of smugglers bringing wine / In that crystal thought time in Mexico

"Sunny South Kensington" minner om "The Trip". Teksten tyter ut av Donovan, en heseblesende oppramsning av snapshots fra swingin' London over et jagende komp av trommer, elgitar, keyboards, cembalo (og kanskje sitar). En begivenhetsrik og veldig fengende låt. Den hugger seg inn i hjernen. Smak:

Jean-Paul Belmondo and-a Mary Quant got / Stoned to say the least / Ginsberg, he ended up-a dry and so / He a-took a trip out East / If I'm a-late waitin' down the gate, it's such a 'raz' scene / A groovy place to live / In the Portobella I met a fella with a cane umbrella / Who must've used a sieve / So come loon soon down Cromwell Road, man / You got to spread your wings / A-flip out, skip out, trip-out and a-make your stand, folks / To dig me as I sing.

Kulere fikk du ikke en popstjerne i 1966.

Dette var et av favorittalbumene til Nick Drake.

NB! Ikke skaff deg stereo-utgaven. Albumet ble ikke mikset i stereo, så det du får da er vond, falsk stereo.

*Den skammelige hybriden som PYE ga ut i 1967. Donovan hatet den. Ikke minst coveret. Det var han overhodet ikke involvert i.*

Jefferson Airplane: “Surrealistic Pillow” (RCA)

Jeg var aldri fan av Jefferson Airplane. De spilte ganske slapt og slet med å finne låter. Jeg hadde dem mistenkt for å ty til evinnelige lange improvisasjonspartier for å kamuflere at de var gått tom for idéer. Men jeg likte to av LP'ne deres. Denne, og den senere "Crown Of Creation". "Surrealistic Pillow" er utflippa vestkyst psykedelia fanget i et øyeblikk hvor det funket. Og albumet har ordentlige låter. Det er også Grace Slicks debut i Jefferson Airplane. Mye faller på plass. Anført av mine absolutte favoritter med bandet, "Somebody To Love" og den formidable syre-boleroen "White Rabbit". Andre høydepunkter: "Today" og uryddige "Plastic Fantastic Lover". Forvent romklang og hjernegøy.

The Mamas & The Papas: “The Mamas & The Papas Deliver” (RCA)

Jeg elsker Mamas & Papas' versjon av "Dedicated To The One I Love". Stemmene deres har aldri utfylt hverandre mer himmelsk, en fryd av sommer og skjønnhet. Her er albumet som på en måte er bygget rundt hiten. Et innbydende stykke vokalpop med folk-røtter - fra coverfotoets blåsvale invitasjon og hele veien til Johns spilledåse-avslutning. Vi er innom fenomenale versjoner av "Twist And Shout", og "My Girl", og Phillips-originaler som "Creeque Alley" (nok en hit) og "Look Through My Window". Enda en LP jeg har prestert å kjøpe tre ganger i løpet av de siste årene. Jeg blir så glad og fristet når jeg ser coveret.

The Troggs: “Trogglodynamite” (Page One)

Troggs’ andre langspiller, og en meget underholdende reise. Ikke hør på dissing. Dette er primitivt og naivt, men gjort med både motivert innlevelse og glimt i øyet. En blanding av coverversjoner og Reg Presley-originaler, og med innslag fra både Staples og Bond. De er like sjarmerende i ballademodus som når de blåser seg opp til bråkebøtter. Jeg har alltid likt dette albumet, og det inkluderer coverfotoet. OK, så så jeg ikke Spirit eller Nice på Club 7 på Kongen, men jeg så The Troggs, så fuck you.

The Electric Prunes: “The Electric Prunes” (Reprise)

"I Had Too Much To Dream (Last Night)" er bare en av de herligste blandingene du får av psykedelia og garasjerock. Bandet var i hundre over hiten og trodde de skulle få lage et superalbum fullstappet med egne låter. Det skulle de ikke. Producer Dave Hassinger hentet i stedet inn komponister utenfra, særlig kompanjongene Nancie Mantz og Annette Tucker, og fikk dem til å lage materialet. Bandet ble avspist med to fattige låter, resten kom utenfra. De fikk litt mer innflytelse på oppfølgeren "Underground", men det var bare et blaff, for etter det tok Hassinger over kontrollen fullstendig.

På dette debut-albumet spiller de i hvert fall selv. Og det lyder sultent, syreskarpt og samtidig veldig iørefallende. Bandet tok avstand fra brorparten av innspillingene. Men de har egentlig ikke noe å være flaue over. Jeg liker det.

John Mayall And The Bluesbreakers: “A Hard Road” (Decca)

Ikke helt der oppe sammen med "Bluesbreakers with Eric Clapton" (fra 1966), men en nær fetter, og utskytningsrampen til en annen begavet og ikonisk britisk bluesgitarist, Peter Green. Han er fremragende, og slipper også til som vokalist i to låter. Fett band i ryggen også, Ansley Dunbar (trommer), John McVie (bass) og John Almond (sax). Mayall fikk ikke beholde denne besetningen lenge. Green tok med seg McVie og den tidligere Bluesbreakers-trommeslageren Mick Fleetwood (Mayall hadde gitt ham sparken) og startet Fleetwood Mac.

Mars

The Velvet Underground: “The Velvet Underground & Nico” (Verve)

Jeg skal ikke kokettere og late som om jeg var lynkjapt på Velvet Underground. De var bare et mystisk navn som dukket sporadisk opp i musikkbladene og avisene jeg leste. De første Velvet-LP'ne jeg så må ha vært "The Velvet Underground" (1969) på tampen av 1969 eller tidlig 1970 på en fest. "Loaded" (1970) var et ganske hyppig syn inn i 1971. Så dukket også den doble samleren "Andy Warhol's Velvet Underground Featuring Nico" (den med leppene og Coca Cola-flasken) opp. Den var så vidt jeg husker litt rimeligere, og ganske vanlig å se bl.a. hos Ringstrøm hvor jeg også kjøpte den. Albumet samler en god del, men ikke alt, fra gruppens tre første LP'er, og var ikke noe jeg spilte daglig.

Tidlige favoritter var "Sunday Morning", "Candy Says", "Pale Blue Eyes" (særlig den!), narkosen "Im Waiting For The Man" og selvfølgelig dop-rykket "Heroin" som er vanvittig medrivende hver gang Lou setter opp farten og hjernen tar fyr. De lengre låtene brukte jeg som mørk musikk på mørke dager. Min mor banket advarende på døren når disse og også "Atom Heart Mother" (side 1) ble avfyrt på friskt volum.

Låtene fra bananalbumet er spredd pent utover den doble samleren - med unntak av Nico-høydepunktet "I'll Be Your Mirror" som glimrer med sitt fravær. Jeg tror bare jeg så én original banan på 70-tallet, og den var skrellet for lengst og i en ganske sliten forfatning. Den doble samleren så man imidlertid ofte. Tror til og med den ble presset i Norge i en periode, på Metro-labelen. Mitt eksemplar var på MGM.

*Det var denne samleren som introduserte Velvet Underground for nordmenn flest i 1971.*

Aretha Franklin: “I Never Loved A Man The Way I Love You” (Atlantic)

Aretha fanget jeg opp ganske umiddelbart. Det fantes ingen røst i hennes nabolag, hun var alene. Kraften, brodden, smerten, sensualiteten; fløyelsmyk, men med gjennombruddskraften til en slagdrill. Aretha var unik. Min absolutte favorittkvinne ved mikrofonen. Hun skrev veldig fine låter selv, men var nok aller best på å gjøre andres låter til sine. Som tittellåten på denne, hennes første LP for Atlantic. Som Otis Reddings "Respect" som hun eier fra hun åpner munnen til låten ligger igjen som en rykende branntomt snaut to og et halvt minutt senere. Sam Cookes "A Change Is Gonna Come", "Do Right Woman, Do Right Man". Du må ha denne LP'n.

Tredje og siste Walker Brothers-album fra 60-tallet. Jeg liker alle LP'ne deres, selv om de er ujevne og John kommer veldig til kort målt mot Scott. De er best på ballader. Da får man fullt utbytte av de svulmende svulstige produksjonene og over the top-øset av stemmer og strykere og pauker. Albumet inneholder bl.a. "Orpheus" og "Genevieve", to av Scotts glansnumre. Og sannelig bidrar John med en fin sak også, "I Can't Let It Happen To You". Spilte jeg Walker Brothers-LP'er i 1967. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg var nok på Lux og på lånte singler. LP'ne kjøpte jeg ikke før et godt stykke inn på 70-tallet. Og alltid hos Ringstrøm.

The Grateful Dead: “Grateful Dead” (Warner Bros.)

Denne hørte jeg faktisk ganske tidlig. En fyr på skolen hadde tydeligvis gode amerikanske kontakter. Og han lånte meg dette albumet og oppfølgerne "Anthem Of The Sun" og "Aoxomoxoa". Jeg slet med de to sistnevnte, og ble ikke alt for imponert av denne heller. Den manglet den britiske samtidspynten, den var liksom så straight, en blanding av allerede gammeldags r&b og boogie, med country stukket innimellom. Syntes jeg da. I dag er jeg veldig glad i platen. Den er lun og upretensiøs. En ungt orkester tar sine første svømmetak. Du er i hyggelig lag.

Bob Dylan: “Bob Dylan’s Greatest Hits” (Columbia) (USA)

Første offisielle Dylan-samler. Den amerikanske var mest attraktiv både fordi den inneholdt en poster og fordi den inkluderte "Positively 4th Street" som ikke fantes på LP. Den engelske varianten mangler nevnte single, men inneholder 12 låter (mot den amerikanske versjonens 10).

Et band som ikke helt vet hvem de ønsker å være. Åpningskuttet "Tonight Tonight" kunne vært på en Monkees-LP. Men det er merkbart mer på gang her inne, kanskje tydeligst i gitardetaljene som Terje Rypdal leverer i de mer fartspregede låtene. Balladeinnslagene er smul sørpe. "Phnoole" er ingen klassiker, mangler ambisjoner og matcher ingenting av Pussycats. Men det er forbedring fra tafatte "Hjemme igjen". Albumet debuterte på Arbeiderbladets Norges-liste i mars 1967.

En 20. plass i mars 1967 er alt “Phnooole” kan vise til.

April

En pussighet i Pretty Things' katalog. Skapt i en periode da plateselskapet hadde gitt dem helt opp, og Phil May i grunnen ga blaffen. De skyldte Fontana ett album. Og lot dem tukle som de ville. Oppbruddsstemningen førte til at bassisten og rytmegitaristen sluttet. Phil May og Dick Taylors nye låter var svært ukarakteristiske for Pretty Things, de lånte mye fra Ray Davies' hverdagssatire. Produsenten Steve Rowland fant låtene tamme, og valgte å fiffe dem opp med blåsere og strykere. Egentlig gjort ganske smakfullt, selv om enkelte hornstøt kommer litt brått på. May hadde ingen følelse for albumet, det var en kontraktsak som ga bandet mulighet til å finne en annen forretningspartner. Valget falt på EMI, og etter hvert prog-labelen Harvest. Pretty Things promoverte aldri "Emotions". Men platen eksisterer, og den er faktisk ikke noe å være flau over. Lett vimsete og veldig engelsk med lette strøk av psykedelia og kammerpop (litt). Og LP'n er nærmere "S.F. Sorrow" enn sine iltre rhythm & blues-forgjengere.

Tim Hardin: “Tim Hardin 2” (Verve forecast)

OK, jeg var bare 14 og ante ingen ting om denne LP'n da den kom. Det tok noen år før jeg oppdaget den. Hardin var en fremragende trubadur og sangsmed, en såkalt folk singer. Mange av låtene hans ble berømte i coverversjoner. Mest kjent er "If I Were A Carpenter" som ble en stor hit både med Bobby Darin og Four Tops. Han skrev også den ustyrtelig melankolske og vakre "The Lady Came From Baltimore". Small Faces covret hans "Red Balloon". Alle disse er å finne på Hardins andre LP, hans fineste 22 minutter (ja, så kortspilt er platen). Hardin falt dessverre ned i heoin-avhengigheten og døde av en overdose i 1980, 39 år gammel.

Mai

The Beatles: “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” (Parlophone)

«Sgt. Pepper» er og blir en milepæl. Det trakk et forheng fra som man ikke engang ante at eksisterte. Ingen ting var det samme etter «Sgt. Pepper». Albumet var ekstremt virkningsfullt i sin samtid. Det skal innrømmes at de som ikke var der aldri kan forstå hvordan platen virket da den var ny og frisk. Man kan sikkert holde mot oss at ja, det er sikkert riktig, men det kan ikke være slik at albumet er så til de grader tidsbundet at det gikk ut på dato da «the summer of love» ble tatt igjen av virkeligheten?

Sannheten er at «Sgt. Pepper» så langt i fra er noen naiv drømmereise for halvtidshippier. «Sgt. Pepper» er et illevarslende fremtidsvarsel, pakket inn i technicolor vennlighet. Bevisst eller ikke, albumet er en forestilling om samtid og fremtid. Man sitter i teatersalen, man sitter godt, farvene er magiske, kulissene eventyrlige, omgivelsene gilde. Det er godt å være til.

The Beatles understreker at vi overværer en forestilling ved å la et fiktivt orkester, dramaets husorkester intet mindre, foreta introduksjonen – og vende tilbake mot slutten, nærmest for å minne oss på hvor vi er. Midtveis får vi endog et sirkusnummer. «Sgt. Pepper» er ikke virkeligheten, men en dramatisering av den. Det viser deg livets mørkerom, men sender deg oppløftet ut i hverdagen. Tragediens forløsning. Katharsis.

For dem som fortsatt mener at albumet formidler naivitet og drømmer: Hvor vil dere plassere «A Day In The Life», albumets finale, sluttord og punchline? Dette rystende stykke makeløs skjønnhet og horror? Hvor er blomstersommeren der? Lennons strofer er en mosaikk av observasjoner fra en plaget bevissthet, den vevre stemmebruken og melodiens sakte svevende skjønnhet står i urovekkende kontrast til ordene, Ringos usedvanlige og musikalske slagserier øker følelsen av uro. Det er dop som bedøvelse, men rusen er i ferd med å slippe taket, man kjenner blaffene av angst allerede før McCartney slipper sin svulmende orkesterdissonans – sitt samtidsbilde - løs på lytteren. Ekkoet vibrerer som et marerittets etterslep når vekkerklokken ringer, og hele syrerigget raser, og ut av den istykkerslåtte mosaikken stiger hverdagsmannen, tannhjulet i maskineriet, tanketom og halsende etter bussen, før The Beatles i et anfall av ønsketenkning, sender mannen opp i det kosmiske fyrtårn hvor han finner seg omgitt av mektig orkesterbrus og Lennons høytflyvende, dopede aaaaaaaah… Ser han hva Lennon ser, fyller det kosmiske klarsyn ham med den samme sorg og angst som Lennons stemme formidler i sangens siste del hvor strofene ikke lenger handler om individene, men om systemet som eter dem? Pauls skimrende «I’d love to turn you on» flyter ut av Lennons munn, mer som resignasjon enn reelt håp, for under ham begynner allerede orkesterdissonansen sin øredøvende reise oppover skalaen inntil innspillingen overmannes av en fremtidspessimisme så monumental at den ikke lenger holder det ut, men styrter sammen i en endeløst hengende pianoakkord som langsomt, langsomt, uhyre langsomt forstummer. Så stillheten. Det halve åndedrettet av en pause etter orkestercrescendoets brå slutt gir følelsen av å tippe utfor kanten og falle i slow motion mot undergangen. Pianoakkorden slamrer kistelokket på plass.

Dette er hva «Sgt. Pepper» forteller. Man ble bare så forført av formen at man ikke oppdaget det. At McCartney valgte teater-grepet tror jeg var helt bevisst. Du kan si ufattelig mye mer og samtidig holde på ditt publikum hvis du gir dem en behagelig reise. Og The Beatles ville deg jo alltid godt. Derfor solgte «Sgt. Pepper» trillioner og Velvet Underground ingen ting.

The Beatles skapte massekultur av avantgarde. Gjøgling av weltschmerz. «Sgt. Pepper» er kronen på verket. Man kan si mye godt om det som kom etter, men The Beatles som enhetlig organisme, som musketerer, som band, opphørte å eksistere etter «Sgt. Pepper».

Som tematisk album, concept-album på utenlandsk, er «Sgt. Pepper» ved første øyekast narreri. LP-omslaget og bruken av tittelkuttet som overtyre og sluttreprise, introduksjonen av Billy Shears, får oss til å tro at de resterende 11 sangene samlet danner en historie, en handling. Men det gjør de jo ikke. Det er enkeltstående låter. Karakterene som dukker opp i løpet av reisen, Billy Shears, Lucy, hustrumishandleren i «Getting Better», sirkusdirektøren Kite, piken som rømte hjemmefra, den muligens androgyne parkometervakten Rita, de dobbeltfiktive barnebarna Vera, Chuck & Dave, de møter hverandre aldri utenfor sangene de lever i, de dukker opp og forsvinner igjen.

Tematisk eller ikke? Jeg vil hevde at den er i den forstand at den er formet som en forestilling. Og hva slags forestilling putter Beatles figurene inn i? Intet mindre enn en tragedie om samtiden. Lennon og McCartney opplevde sin samtid fra veldig forskjellige ståsteder. McCartney var utereporteren, Lennon satt hjemme, sunket inn i seg selv og sitt begredelig kjedelige privatliv. Han holdt det gående på en diett av TV-kanaler, aviser, folk som stakk innom, dop, depresjoner og oppvekstserindringer, hvilket gjenspeiles i sangene han skrev. All hans informasjon om samtiden var instant. Han viste sjelden vilje eller interesse for fordypning i emner, men var desto mer opptatt av hvordan den fragmentariske informasjonsflommen virket på ham selv. Han anstrengte seg ikke for å skape orden i kaos, men likte assosiasjonsrekkene det utløste. Det ulmet også et raseri i Lennon som han fortsatt hadde til gode å konfrontere seg selv med. Det bobler frem fra det mer eller mindre ubevisste flere steder på «Sgt. Pepper» og når sitt surrealistiske klimaks i den mektige «I Am The Walrus». Så kom India og Yoko og en ny selvinnsikt og sårbarhet som ga en annen type tekster og sanger.

På «Sgt. Pepper» er han fortsatt fanget i en passiv tilstand av selvnytelse og usikkerhet, høy på dop og så doven at han overlater til andre å få bitene på plass. Lennons beste låter på «Sgt. Pepper» får sin endelige utforming gjennom Paul McCartney og George Martin. Ergrelsen over dette gjorde at han senere ikke klarte å se hvor gode disse innspillingene egentlig er. Helt til det siste gikk han med seriøse planer om å spille inn «Strawberry Fields Forever» om igjen. Vi snakker om den sterkeste enkeltinnspilling som er levert på en singleplate.

For å si det enkelt: «Sgt. Pepper» handler om ensomhet – både bokstavelig og i overført betydning. Albumet er en forlengelse av «Eleanor Rigby», på sett og vis sprunget ut av «In My Life». En metafysisk fabel om å våkne opp mutters alene. De såre og skjønne oppvekstmotivene som ligger sydd inn i «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane», vokste til noe større i løpet av de drøye fem månedene gruppen tilbragte i EMI-studioene.

De gikk nølende i gang med arbeidet 24. november 1966. Litt rustne, definitivt i manko på låter. De hadde bare én. Johns «Strawberry Fields Forever». Arbeidet med denne trakk så ut at de hentet inn en gammel sak fra Cavern-tiden, Pauls «When I’m 64», for å ha noe å gjøre ved siden av å fikle og fikle på denne underlige låten som John aldri klarte å bestemme seg hvordan skulle lyde. Den må imidlertid ha utløst noe i McCartney, for snart begynner også «Penny Lane» å ta form. 3. januar 1967 sendes tapene med «Strawberry Fields Forever» og «When I’m 64» til USA. En indikasjon på at dette skulle være gruppens neste single. Men Paul hadde andre planer og jobbet på spreng for å få «Penny Lane» ferdig. I motsetning til John visste han hva han var ute etter, men perfeksjonisten i ham åt dager, og først 17. januar var låten ferdig mikset. Også den ble sendt til USA.

Etter åtte uker i EMI Studios hadde altså The Beatles kun en ferdig single å vise til. Den var til de gjengjeld formidabel, og de visste det. I tillegg var det «When I’m 64» som lå på vent, og Pauls snaut 14 minutter lange avant garde-stykke «Carnival Of Light», et one-off prosjekt innspilt med stor entusiasme 5. januar, men ikke ment for utgivelse, kun for avspilling på et arrangement i Londons Roundhouse 28. januar og 4. februar.

Det tok åtte uker å åpne porten. Forløsningen kom med neste låt, nærmest en skisse, fra John. Den fragmentariske teksten var dels inspirert av avisnotiser, melodien manglet overganger. Men John ante det, og Paul hørte det: De sto foran noe som var større enn dem selv, deres absolutte mesterverk.

19. januar 1967 startet innspillingen av «A Day In The Life», «Sgt. Pepper»s finale og nøkkelutt. Jo dypere de jobbet seg inn i stykket, dess mer besatte ble de. Frustrasjonene, den gnagende tomheten, samtidspessimismen, alt de hadde båret på de lange månedene etter Candlestick Park ble tømt inn i «A Day In The Life», det var som en renselse, et kollektivt stikk av klarsyn, og hvor utmattende prosessen enn var, så ga denne innspillingen dem en lyst- og lykkefølelse som de neppe hadde kjent maken til før. Kjemien var der, kreativiteten, følelsen av å være uovervinnelige supermenn, og ikke minst det gode dopet og hva det gjør med deg.

Det må riktignok tilføyes at George ikke opplevde «Sgt. Pepper» med den samme entusiasmen som Paul og John. For ham personlig var albumet et tilbakeskritt fra «Revolver». Han slapp ikke til på samme måte her, og Paul tok de fleste gitarsoloene. Ringo hadde også sine nedturer da det kunne gå dager uten at det var bruk for ham. Men han benyttet i hvert fall dødtiden lurt, han lærte å spille sjakk.

Spiren til «Sgt. Pepper» lå i singlen «Strawberry Fields Forever»/»Penny Lane», men det var med «A Day In The Life» The Beatles fant albumets indre stemme. Og nå gikk nærmest ligningen opp av seg selv. Den neste låten de ga seg i kast med var nettopp «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Albumet hadde fått sitt husband, og sangene skulle danne biter i en forestilling. De hadde starten, og de hadde slutten. Et sted der inne skulle også «When I’m 64» plasseres. Nå gjensto resten av forestillingen.

«Sgt. Pepper» handler selvfølgelig ikke om fire triste menn som er vokst fra hverandre. Den bare begynner der. «Sgt. Pepper» handler om menneskets hjemløshet i en konfliktfylt og meningsløs virkelighet, albumet rygger inn i fremtiden mens det motvillig slipper fortiden, vemodig klar over at de gamle verdiene ikke lenger virker. Beatles flørter med det viktorianske England (en Ray Davies-spesialitet), de henter biter fra music hall og varieté, fra janitsjar og danseband, fra klassisk musikk og rock og bryter det mot grimme samtidsbilder av blodfattige samtidsskjebner - og pakker alt sammen inn i fjær, cellofan, kinesisk silke, akrobater og de deiligste, mest velproduserte musikalske uttrykkene verden hadde hørt til da. Det er også noe av det mest bemerkelsesverdige med The Beatles, evnen til å gjøre det kompliserte tilgjengelig, det smale bredt, det sure søtt.

«Sgt. Pepper» bruser tilsynelatende av lykke mens du serveres kullsort pessimisme. Ingenting er hva det gir seg ut for å være. «Sgt. Pepper»s lydlandskap forfører deg. Aldri hadde de spilt bedre, levert frodigere, arrangert lekrere. Man går seg vill i «Sgt Pepper». Albumet er en snedig labyrint. Ikke alle har oppdaget det, men «Sgt. Pepper» er det eneste Beatles-albumet som ikke inneholder en eneste kjærlighetssang. De gjøgler over verden og leier den inn i apokalypsen. Og du syntes «Their Satanic Majesties Request» var mørk?

At LP’n har ensomhet som gjennomgangsmotiv skal det ikke mye skarpsindighet til for å oppdage. Det står tvers over stortrommen på coveret. Sånn sett er albumets tittel en spoiler. Du får ikke noe mer alene enn et ensomt hjerte.

Så la oss ta reisen.

*Tekstene sto for første gang trykket på coveret til en Beatles-plate. Et veldig tydelig signal på at ordene gjelds.*

Ha i bakhodet hvilken lydopplevelse, ja, hvilken åpenbaring albumet var den gang. Man hadde knapt hørt en plate med så mye bånn. Lyden på og trøkket i bassen og trommene. Det graver deilig dypt i høyttalerne. Ringos tam tam’er liker seg glugg i hjel. Smak på hans første lille brudd i tittelkuttet. Men enda mer er det Paul som utnytter bassens skarphet i lydbildet. Han hadde aldri spilt bedre, aldri vært så leken, hør sprangene hans, de elastiske turene han tar, de spretne og frydefulle stegene. McCartney er albumets dominerende solist. «Sgt. Pepper» er et bass-album. Instrumentet tar kommandoen i samme øyeblikk som bandet dunker i gang tittelkuttet.

Ved å trikse med opptaksmulighetene (de klarte å få ti spor ut av firesporsmaskinen ved å stadig lempe ting over i et spor for å frigjøre et annet) fikk både Paul og Ringo muligheten til å briljere i forgrunnen, ja virkelig farvelegge og leke med sangene, fremfor å bli begravd under pålegg og trykket ut på fløyene. Paul gjør det hele tiden på «Sgt. Pepper», Ringo gjør det en del, og særlig i hans glansnummer som batterist, «A Day In The Life», hvor slagverk-seriene han avfyrer har en sentral rolle som kommentarer til Lennons tekst.

«Sgt. Pepper» åpner med at showets husorkester ønsker velkommen. Åpningsnummeret har et brutalt driv som appellerte til Jimi Hendrix (som inkluderte låten i sitt live-program allerede uken etter at LP’n kom ut), men også svale mellompartier som introduserer Johns Sgt. Pepper-røst, doven, tilbakelent, svevende som inhalert fra et chillum. Ensomhetsmotivet styrkes ved den stadige gjentagelsen av «Sgt. Pepper’s lonely» i refrengene. Sangens inkluderende atmosfære gir publikum følelsen av å tilhøre en sammensveiset enhet. Det er selvfølgelig en illusjon. Dette er ikke virkeligheten, det er en forestilling.

Om starten er smittende entusiastisk, er fortsettelse direkte yr. Ringo i rollen som husorkestrets sanger, Billy Shears, setter seg til popmusikkens mest overdådige svar på dekket bord. «With A Little Help From My Friends» er så iørefallende, så lekker, så glad, så opprømt, så full av overskudd (Pauls bass hever den jo langt over singalong-pop’en den gir seg ut for å være) at du ikke legger merke til tekstens mørke understrømmer. Joe Cocker oppdaget dem og leverte en overbetonet desperat versjon av sangen året etter. Men ikke Ringo. Han feier glad gjennom den triste dialogen om en sårbar, ensom fyr som bare har ett ønske i livet: Å finne et menneske som vil ha ham. Vennene hans gir ham definitivt ikke det han savner. Refrenget er en falmet livsløgn. Og akkurat da man tror man har taket på teksten kommer den gåtefulle replikkvekslingen «What do you see when you turn out the light?» «I Can’t tell you, but I know it’s mine.»

Fra det joviale til det spektakulære. «Lucy In the Sky With Diamonds» er et herlig svevehode av en sang som sniker seg unna hverdagen og inn i Lennons klingende dopsurrealisme (med en rekke biddrag fra McCartney) inspirert av mesteren selv, Charles Lutwidge Dodgson. Bildene som teksten skaper virker innledningsvis tilforlatelige, men langsomt vrir stemningen seg, og man føler seg slett ikke vel, fanget i dette horrorlandskapet av enorme cellofanblomster, tanketomme mennesker som smilende jafser i seg søtsaker, mystiske avisdrosjer som venter ved elvebredden for å ta deg med, og denne piken Lucy, med de forrykte øynene som dukker opp over alt og roper ditt navn. Hadde ikke arrangementet vært så drømmende deilig og refrenget så oppadstigende frydefullt, ville man skreket av angst.

Om Billy Shears låner trekk fra Ringo, så har definitivt Johns mørkere sider stått modell for deler av «Getting Better». Låten er en snedig konstruert bekjennelse lagt på et besnærende taktfast komp frembragt av skarpt kimende gitarer som klinger like hammer mot ambolt. Sangens jeg-person har hatt en vond oppvekst, var skolens bråkmaker, er fortsatt konfliktsøkende, denger sin kone, men har omsider bestemt seg for å bli et bedre menneske. Versene består av elegant formulerte linjer, nesten mininoveller: «I used to be cruel to my woman I beat her and kept her away from the things that that she loved», sunget over en avventende, durende tanpuri (også brukt i «Lucy»). Refrengene er oppstemte og påståelige, «I’ve got to admit it’s getting better, a little better all the time», men undermineres av Johns svar-strofe: «It can’t get no worse». Jeg-personen fremstår mer som offer enn bølle, strofene om skolen er ganske treffsikre, om det ender godt med ham er tvilsomt. Han er en outcast i sin samtid, like synlig som den mer nerdete Billy Shears er usynlig. Outcast er for øvrig også mannen som flyktet inn i skrekkabinettet til Lucy.

«Fixing A Hole» er den første låten på albumet som oppfører seg «normalt». Ingen triks med produksjonen, ingen effekter, bare en ren og ryddig og veldig fin låt med luftige vers, elegant akselerert refreng og en suveren gitarsolo fra George. Teksten er en komplisert versjon av den senere «Fool On the Hill». Hovedpersonen er en grubler som forsøker å få orden på og finne meningen med livet sitt («I’m taking the time for a number og things that weren’t important yesterday»), og som opplever at jo dypere han går dess mer isolert blir han fra de ureflekterte menneskene rundt seg: «silly people run around they worry me, and never ask me why they don’t get past my door..» Enda en outcast.

Skulle man fortsatt tvile på «Sgt. Pepper»s status som tematisk plate, bør tvilen fordampe med kutt 6 side 1: «She’s Leaving Home». Finalen i albumets første akt samler trådene i en hjertebristende fortelling om en ung pike som rømmer hjemmefra og etterlater sine hjelpeløse foreldre lamslått av sorg (deres reaksjoner synges av John i de call-response konstruerte refrengene). Det er en tilsynelatende enkel historie om tre hverdagsmennesker, en familie, tettere kommer man ikke hverandre – som uten å merke det, langsomt, men sikkert har mistet hverandre. Det er et gap mellom dem. Alt som var er tapt, ugjenkallelig. Sangens mest opprivende øyeblikk kommer da moren bryter sammen med datterens farvelbrev i hånden og roper, like meget til sin sovende mann som til sin sovende Gud: «Daddy, our baby’s gone!» Det er som om selve livet og Frelseren selv har forlatt henne. At McCartney makter å skape så vakker og samtidig dirrende fokusert poesi av denne hverdagstragedien er en stor prestasjon. Det kunne blitt sentimentalt og tårevått, men «She’s Leaving Home» lever, den beveger deg, du tror på figurene og det de opplever fordi de skildres med innsikt, forståelse og oppriktig kjærlighet.

Sangens siste del burde Paul jobbet mer med. At hun stakk av for å ha det moro med «a man from the motor trade» er en tam slutt og lover uansett ikke godt for pikens videre ferd i livet. Vi skjønner i grunnen at det kommer til å gå dårlig både med henne og med foreldrene. Alle tre er de hjemløse, ensomme mennesker i en kold og trist samtid. Man aner ekkoet av Eleanor Rigbys «all the lonely people, where do they all belong?».

Som «Eleanor Rigby» er sangen plassert i et rent strykerarrangement. Fyldigere og betydelig mer utbygget, noe den mer kompliserte melodien også krevet. Bortsett fra tekstens litt tamme avslutning er det en makeløs innspilling. Pauls stemme, lett speedet opp i monoutgaven, turnerer de vakre melodilinjene perfekt, og Johns svarstrofer er forbløffende virkningsfulle. Strykerarrangementet er skrevet av Mike Leander da George Martin var opptatt da Paul ville ha det gjort. At han ikke kunne vente til neste dag, såret Martin. Han bet det imidlertid i seg og dirigerte orkesteret og produserte innspillingen.

Etter disse fem vakkertriste minuttene er det på tide med løyer. «Being For The Benefit Of Mr. Kite» er nettopp det. Teksten skrevet mer eller mindre rett av en sirkusplakat fra viktoriatiden som John hadde på veggen hjemme. Han likte navnene og de eksotiske numrene deres.

Dovenskap og dop kan altså gi uventet inspirerte resultater, noe mange av Johns sanger fra denne perioden er eksempler på. Ingen mer enn «Mr. Kite». Låten er i utgangspunktet ikke stort mer enn et hompetittentei surret rundt et trampeorgel. Men så drysset man studiomagi over luringen, Johns stemme så nær at innspillingen virker tredimensjonal, Ringos skarpt dansende hi-hat, lasset av munnspill i alle valører, hammondorglene – det pumper opp sirkusstemningen, som Lennon også var ute etter, så det lukter sagmugg og hest. Men det som løfter låten ut av gassblussenes viktoriatid og inn i et stykke svimmel nåtidssurrealisme er bruken av tapeloops, myriader av dem, klippet opp og limt sammen, baklengs og forlengs, en kakofoni av tivoliorgler og lirekasser. Et lirumlarum av et maskeradenummer befolket av figurer som ikke virker så hyggelige likevel når det går opp for deg at du er blitt lokket inn i tivoliets skrekkabinett. Utenfor står antagelig Lucys avisdrosjer og venter på deg. Da låten endelig spinner mot fullstopp føles det befriende. For et pausenummer!

Til nå har forestillingen handlet om mennesker som er rammet og det hardt av følelsen av å ikke høre til, den menneskelige eksistens virker meningsløs og fremtiden mørk. Noen lider, noen grubler, noen forsøker å rømme. Men alle er fanger i Mr. Kites manesje. Akt 2 åpner naturlig nok med det metafysiske alternativ. I motsetning til Paul og John har George funnet kimen til et svar. Han har reist langt og lenger enn langt, og den eksotiske klangen av indisk musikk danner en lovende ramme rundt hans tanker om tilværelsens gåter. Musikalsk skiller «Within You Without You» seg fra alt annet på «Sgt. Pepper». Instrumentene, taktmarkeringene, harmoniene, det skaper en fremmedartet, men tiltalende stemning av ro og meditasjon. Georges stemme glir behagelig inn helheten. Men ordene han synger er ikke behagelige i det hele tatt. Det er som om George har hatt en betrakterens rolle gjennom hele den første siden av platen, og nå trer han ut av skyggene. Teksten er dels en oppsummering av det vi nettopp har vært vitne til i form av små innsmett som alle begynner med «We were talking…» («We were talking – about the love that’s gone so cold and the people, who gain the world and lose their soul»), og dels et forsøk på å tilby en åndelig løsning. Skjønt George mener det godt, fremstår han som både besk og belærende overfor alle dem som ikke er villige til å følge tankerekken hans. Et øyeblikk bryter han til og med ut av sangen, lener seg frem og peker ut i salen med en truende finger: «Are you one of them?».

Sangens budskap er en meditasjon over individets ubetydelighet i den store helheten som vi alle er en del av. George var ikke der ennå, hvilket sangen ganske tydelig viser med sine gretne sleivspark, men han forsøker å overbevise, aller mest seg selv, og han får veldig god hjelp av de indiske musikerne og George Martins strykerarrangement som bidrar briljant til å styrke tekstens forsøk på å blande det fjerne med det nære, det fremmede med det kjente – her møtes to musikkskoler, og resultatet er forløsende vakkert og ærbødig (anbefaler den rene instrumentalversjonen som finnes på «Anthology 2»). Likevel oppnår ikke George å løse knuten som utgjør grunntemaet i «Sgt. Pepper». Han skildrer hvordan individet oppløses under evighetens blikk. Du finner ikke noe mer ensomt enn den følelsen.

Det er uvisst hva gruppen egentlig mente med å lime noen sekunders latter på avslutningen av «Within You, Without You». Kanskje ble John og Paul skremt av hvor presist George fanget essensen av deres egne tanker, «Within You, Without You» er den sangen på «Sgt. Pepper» som tydeliggjør platens universelle budskap. Latteren virker unødvendig, som om de vil si: Kødda! Jeg tror ikke George satt pris på det.

Som forestilling kunne egentlig «Sgt. Pepper» nå nøyd seg med reprisen av tittelkuttet og sluppet «A Day In the Life» løs. Det er ikke så mye mer å si. Men det ville blitt en kortspilt LP, så man serveres tre biter til. «When I’m 64» er mild og godmodig i forloren swingorkester-drakt, en ungdommelig bønn om at alt det gode skal vedvare, men mellom linjene aner vi at jeg-personen forsøker å kamuflere en betydelig usikkerhet og fremtidsuro. Sangen er et frieri, og det er absolutt ikke sikkert at han får et ja.

I ”Lovely Rita” leker Paul seg med ord – og en kvinnelig parkometervakt. Her er er erotiske raut og fetisjistisk tenning på uniformen som «made her look a little like a military man». Hun insisterer dessuten på å betale regningene deres. Så Rita vet hva hun vil. Han kommer kanskje til å få seg en ganske stor overraskelse når de havner i sengen – hvilket meget mulig er hva som skjer i den lange, ekkobelagte, psykedeliske avslutningen med sine tilrop og stønn og hulk. Låtens beste biter er de svevende korharmoniene anført av en antagelig cannabissløvet John.

«Good Morning, Good Morning» starter ved hanegal, peiser på med voldsomt blåsertrøkk og Ringos mitraljøser. John i det spydige og nedlatende hjørnet snerrer av hverdagslivene til alle hverdagsmenneskene som han sjelden møter (han møter sjelden noen i det hele tatt), men som han levende forestiller seg basert på alle TV-programmene han har zappet rundt i og alle avisene han har skummet gjennom det siste halvåret. Han er ikke nådig. «Good Morning, Good Morning» er den hardest rockende og sinteste sangen på «Sgt. Pepper», her får alle dustemiklene så ørene flagrer. De begredelige hvermansene med sine tomme liv, hule fraser, smalltalk, sladder og klisjéer. Til helvete med dere! Man kan nesten høre hvordan publikum begynner å mumle seg imellom i salen. Er det oss han synger om? Hei! Vent nå litt! Sangen avrundes med et zoologisk lurveleven av kaklende høner, brekende sauer, kuer, katter, bikkjer, løver, elefanter og et helt revejakt-følge på hesteryggen.

Så dukker husorkestret opp og minner publikum på at dette tross alt bare er et show. De fremfører en ny og kortere versjon av tittelkuttet, nå uten de svale velkomstpartiene, det er rett på, takk for oss, håper dere likte showet på pumpende bass, skrallende gitarer, gruppen rocker så det ryker, det spruter entusiasme av dem. Låten forstummer. Teppet går opp for finalen, forsiktig introdusert av en klimprende akustisk gitar. Man forestiller seg mørke. Så en enkel spot. John åpner munnen, stemmen er sørgmodig:

I read the news today oh boy…

Og når det hele er over og man sitter der lamslått, rystet til margen, blåser noen i hundefløyten, stiften treffer innersporet og en skøyeraktig tapeloop sender deg ut av transen og opp av stolen. Hei, blunker The Beatles, det går sikkert bra.

(Sammendrag hentet fra boken “Beatles og jeg” - finnes som e-bok, klikk på “kjøp bøker”-linken øverst på siden)

***Esperanto:*** Det nærmeste verden kom esperanto. Sommeren 1967 strømmet lyden av “Sgt. Pepper” ut av alle vinduer på den vestlige halvkule. Du fikk med deg bruddstykker fra albumet mens du vandret ned Bogstadveien og Hegdehaugsveien, det gjorde deg yr, og du tok oppstemt fatt på Slottsparken.

The Jimi Hendrix Experience: “Are You Experienced” (Track)

Kom skrensende inn i vår kollektive bevissthet bare dager før "Sgt. Pepper", og etterlot så tydelige merker at man aldri kom seg helt. Det første Hendrix-albumet var en fest av lyd, fra tordenstorm til den blå lagune, aldri hadde man hørt en elektrisk gitar anta slike skikkelser og overta rommet uten å møte motstand. Skrapelydene han frembragte, den gnistrende smadringen av sansene, og samtidig, gitarens uforlignelige poesi, dens stjålne øyekast og dempede sukk. En bassist og en trommeslager anført av et helt sirkus av en mann. Det var de mektigste 11 låtene jeg hadde hørt noen gang. Og det la jeg merke til, jenter kjøpte ikke Jimi Hendrix-plater. Jeg tror han skremte dem.

Fortsatt min Hendrix-favoritt. Ingen singler, men mange kutt som kunne vært. "Foxy Lady", "Manic Depression", "Red House", "Fire", den overjordiske instrumentalen "3rd Stone From A Sun" (hvor Jimi spår surfmusikkens død, uten at det slo helt til) og selvfølgelig og alltid, tittelkuttet. Du får ikke plater mer perfekt enn dette. Og jeg er helt uenig med Jimi. Dette britiske cover-designet er mye stiligere enn den amerikanske amatør-psykedeliaen.

Så forlangte The Monkees å spille og styre selv. Og det fikk de. Derfor husket alle fire "Headquarters" som en fin opplevelse. De var for noen uker et band på ordentlig. Det er en variert og solid LP. Nesmith leverer noen godbiter, mens Dolenz får gleden av å være opphavsmann for platens europeiske hit "Randy Scouse Git", omdøpt til "Alternate Title" da Micky ikke hadde skjønt at den opprinnelige tittelen, en frase han hadde plukket opp fra engelsk TV, betyr noe sånt som "kåt dust fra Liverpool". Det er uansett en av The Monkees' beste singler, og samtidig en av de ytterst få låtene med Dolenz som opphavsmann. Jeg synes forresten fortsatt at oppfølgeren, "Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd." er langt sterkere og står som The Monkees' beste album.

The Mothers Of Invention: “Absolutely Free” (Verve)

Platen som introduserte meg for Mothers Of Invention, og jeg ble dypt fascinert. Jeg trodde de bare kødda og var noen ordentlige freakere. Senere fanget jeg opp humoren bedre og kunne sette pris på episke "Brown Shoes Don't Make It", "Plastic People" og "America Drinks & Goes Home" på den riktige(re) måten. Etter hvert oppdaget jeg også at dette var et ytterst oppegående og samkjørt ensemble som visste hva de drev med. Mitt første møte med Stravinsky og Gustav Holst skjedde gjennom bitene Zappa vever inn rundt omkring på dette albumet. Og hvem elsker ikke "Duke Of Prunes"?

Etter denne kom "We're Only In It For The Money", og da var jeg solgt.

Juni

Innspilt omtrent samtidig med "Sgt. Pepper", og i samme studio. Coveret, en farveeksplosjon skapt av de nederlandske design-hippiene The Fool (som laget innerposen på "Sgt. Pepper"). The Hollies befant seg plutselig i teten, de var toneangivere kledd i det nyeste nye. Graham Nash tok rollen som gruppens talsmann og profet, til den mer tradisjonelle Tony Hicks' store frustrasjon. Han fryktet at Graham skulle gå for langt, og at bandet risikerte å miste fanbasen.

"Evolution" er i høyeste grad et barn av våren 1967, noe det praktfulle coveret så til de grader gir uttrykk for. Musikken er imidlertid slett ikke fjernere fra "For Certain Because" enn at platene oppleves som brødre. Som på forgjengeren er alle kuttene på "Evolution" signert Clarke/Nash/Hicks, gruppen fremstår nå som selvforsynt, og stolt av det. Ransford-aliaset er parkert.

Samtidig med innspillingen av "Evolution" gjorde de også singlene "Carrie Anne" og "On A Carousel" som begge holdes unna LP'n. Luksus. De har mer enn nok til å fylle det store formatet. "Then The Heartaches Begin" og "Have You Ever Loved Somebody" er de mest tradisjonelle innslagene, begge kunne gjort det sterkt som hits.

Ellers er mye av stoffet pyntet og tilrettelagt, sofistikert og tiltalende, snev av psykedelia (over toppen i "Lullaby To Tim" hvor den Nash-stemmen lyder som om den kommer gjennom et morseapparat, helt ødeleggende for lytteropplevelsen). Friske sangharmonier og lekre instrumentaldetaljer hever opplevelsen.

Blant mine favoritter er svingende "Leave Me", den vimsete barokk-visen "Ye Olde Toffeee Shoppe" (snev av Canterbury), den utrolig lune og fengende "Rain On The Window", bossa-koset "Stop Right There" og den snertne, selvbevisste "Water On The Brain" (med ompa-solo).

Albumet spiller herlig tvers igjennom.

Verdt å merke seg. Elton John bidrar med keyboards på to av låtene. Bobby Elliott som var meget syk på den tiden, trommer bare på noen få låter. Tre trommeslagere ble hyret inn for å ta seg av resten.

The Rolling Stones: “Flowers” (Decca) (UK export)

Det var ikke bare The Beatles som slet med et egenrådig amerikansk plateselskap. The Rolling Stones' USA-katalog fra 1964-1967 er usedvanlig annerledes enn den britiske. Sommeren 1967 var det duket for et ordentlig oppkok, pakket inn i et cover som ropte "vent på meg!" til den psykedeliske summer of love.

London, som plateselskapet het, hadde fjernet fire låter da de ga ut den amerikanske versjonen av "Aftermath" et drøyt år tidligere. Fra oppfølgeren, "Between The Buttons", fjernet de to låter (som de erstattet med den samtidige "Let's Spend The Night Together"/"Ruby Tuesday"-singlen). Dessuten hadde de "Have You Seen Your Mother, Baby"-singlen som ennå ikke hadde vært utgitt på LP.

Ergo skulle de sitte med åtte låter, noe som var alt for lite til en LP, selvfølgelig. Derfor presset de på Decca, og klarte å sikre seg to demoer og en outtake fra "Aftermath"-perioden: "Ride On Baby" (demo for Chris Farlowe), "Sittin' On A Fence" (demo for Twice As Much) og en uoppfinnsom coverversjon av "My Girl" (som Stones klokelig hadde arkivert).

Nå var man altså egentlig oppe i 11 låter, om London i det hele tatt vurderte "Who's Driving Your Plane" (B-siden på "Have You Seen Your Mother, Baby"). Jeg tror de hadde glemt den og at de trodde de satt med ti låter, to for lite for en hel LP.

Da var det et klokt hode som fikk regnestykket til å gå opp: Gruppen hadde jo hatt en makeløs dobbeltside-hit med "Let's Spend The Night Together"/"Ruby Tuesday" denne vinteren. Den måtte jo med. Ingen innvendinger om at de samme to låtene var inkludert på forrige album også. Regnestykket gikk jo endelig opp, og "Flowers" var et faktum.

Som alltid med disse amerikanske hybridene så gir de en interessant lytteropplevelse: Kjente låter i annerledes rekkefølge. De to demoene og "My Girl" virket dessuten som et uimotståelig agn for Stones-fans. Det ble et må ha album, og det ble presset opp i England for eksport til bl.a. Norge.

Men hvorfor "Who's Driving Your Plane" ikke fikk være med på denne "Aftermath, part 2" står fortsatt som en gåte.

Debutalbumet, og for en start. Det manglende bindeledd mellom countryrock, power pop og psykedelia. 13 låter, alle vinnere, og ti av dem utgitt som fem singler (på samme dag!). San Francisco ble aldri bedre enn dette. Tre gitarer pluss bass og trommer. La det kime la det rock'n'roll!

Small Faces leker med sin nyvunnede frihet hos Andrew Loog Oldham, og fyller sitt første album for Immediate med 14 låter - med en total spilletid på knapt halvtimen. Litt Ramones over dem der. Det er vimsete cockney-pop med snodige melodilinjer og psykedeliske vibrasjoner. Ronnie Lane har en mer markant rolle her enn han hadde mens de var hos Decca, noe som er med på å gi dette albumet sin eiendommelige sjarm.

Det kan innvendes at en del av låtene ikke virker fullbyrdet, det er et uforløst skissepreg over dem som sjarmen ikke helt klarer å kompensere. Mulig det gode dopet svekket selvdisiplinen.

Small Faces: “From The Beginning” (Decca)

Deccas hevn for at Small Faces valgte å gå til Andrew Loog Oldham. De ga ut denne sammenraskete saken samtidig med utgivelsen av gruppens første LP for Immediate.

Innholdet er imidlertid ikke dårlig i det hele tatt. Fem hits fra 1965-66 inkludert klassikerne "All Or Nothing" og "Whatcha Gonna Do About It" og åtte outtakes og demoer, de fleste fra tiden rundt debut-LP'n deres, men inkludert demoer til to av låtene på Immediate-LP'n, noe som fikk Small Faces til å se rødt.

Juli

Da den svevet ut av radioapparatene i april 1967 trodde mange at den vakkertriste og innmari ensomme katastrofeballaden "New York Mining Disaster 1941" var en hemmelig Beatles-utgivelse. Men Bee Gees skulle vise seg å være reelle nok, tre brødre fra Isle of Man og to innleide karer fra Australia (som ble permanente medlemmer innen "Bee Gees 1st" kom ut).

Brødrene Gibb var allerede stjerner i Australia, og "Bee Gees 1st" var ikke deres første LP, men snarere deres tredje. Men Australia er langt unna, og "1st" var mye mer anvendelig enn "3rd" for å bygge opp rundt dette mirakel-funnet av et band og deres nye album.

De 14 kuttene klinger like friskt, gåtefullt og vakkert i dag, 58 år senere. Hver eneste låt er bygget rundt en iørefallende, lett saktmodig melodi, og løftes av brødrene Gibbs praktfulle sangharmonier. Genistreken er arrangementene som gir hver låt identitet, veldig i Beatles' ånd.

Utgangspunktet, gitarer, bass, trommer blir lekkert utvidet gjennom kreativ og aldri overlessende bruk av mellotron og orkesterarrangementer. Det gjør musikken lett, luftig og farverik. Forsiktig bruk av klassiske elementer og psykedelia øker albumets magiske særpreg.

Stereobildet bærer veldig preg av den tids begrensninger - firespors-maskinen - men også det har sin umiskjennelige sjarm. Jeg er også svak for måten strykerne er innspilt, tørt, tett på, slik også Beatles gjorde.

Coveret gir musikken perfekt innpakning, et sommerlig foto forsiktig senket ned i Klaus Voormans' psykedeliske, men organiske farvefryd av en illustrasjon.

Allerede seks måneder og tre makeløse hitsingler senere var gruppen klar med neste album. Brødrene Gibb var et overflødighetshorn og en gave til menneskeheten. Men ingen ting av det de gjorde senere har den naive, skjønne stemningen som "Bee Gees 1st" utstråler.

Bobbie Gentry:”Ode To Billie Joe” (Capitol)

Bobbie Gentry var ennå ikke fylt 23 da denne kom, og slo gjennom med et brak med tittelkuttet.

Det er en underlig nr. 1 for å si det mildt. Helt naken innspilling, bare Bobbie mørke, slørete stemme og hennes gitarklimpring mot et kantete, skrått fallende strykerarrangement som fremhever tekstens uhygge.

Gudene vet hvorfor "Billie Joe McAllister jumped off the Tallahatchie Bridge", men selvmordet får en nesten gotisk setting slik det omtales rundt et middagsbord med stadige avbrudd som "send meg rundstykkene, er du snill".

Albumet som låten er hentet fra, er en bemerkelsesverdig debut. Arrangementene er stort sett like nakne og klimpredominerte som hitlåten, men mindre skumle. Og den sensuelle stemmen tar deg hver gang.

Bobbie var en av de første kvinnene som skrev og produserte seg selv, hun var feminist, ikke helt vanlig for en countrystjerne, og hun gjorde noe man sjelden ser: Trakk seg tilbake fra det såkalte "rampelyset" i en alder av 34.

Hun skyr media, og er i seg selv blitt et fascinerende mysterium.

Deres tredje og siste album som Young Rascals. Etter dette var de blitt voksne og kalte seg bare The Rascals. Samtidig gjorde de et ytterligere rykk vekk fra det super-umiddelbare, og begynte å tøye sitt R&B og soul-utgangspunkt ut i tematiske album som lekte med prog, psykedelia og jazz.

"Groovin'" er rett på sak, deres mest tilgjengelige album, en destillert pop-versjon av det utpreget soul-influerte utgangspunktet som dominerte deres to første LP'er. Åtte av de 11 låtene finnes utgitt på singler. Og de fire A-sidene er alle eksellent feel-good soul-pop med sommer i seg: "Groovin'", "How Can I Be Sure", "A Girl Like You" og fartsdropset "You Better Run". Tør jeg si soulversjonen av Lovin' Spoonful?

Suveren LP fra en rik musikalsk sommer.

The Four Tops: “Four Tops Reach Out” (Tamla Motown)

Fenomenal LP, og nærmest en aldri så liten greatest hits, egentlig. Seks av de 12 låtene var single-slagere, alle sammen av ypperste klasse - med tittelkuttet som selvfølgelig anfører. Men man kimser ikke akkurat av "7 Rooms Of Gloom", "Bernadette", "Standing In The Shadows Of Love", "If I Were A Carpenter", "Walk Away Renée" og super B-siden "I'll Turn To Stone", heller.

Så får man bære over med at de lar seg friste til å flørte med The Monkees-fenomenet ved å inkludere sine versjoner av den gruppens to første hits, "Last Train To Clarksville" og "I'm A Believer".

The Temptations: “With A Lot O’ Soul” (Tamla Motown)

Gruppens femte album, og deres mest helstøpte fra første fase, som popstjerner i matchende dresser. De skulle snart velge en annen og veldig spennende retning som krysset funk og soul med psykedelia.

Men først litt klassisk Motown-soul. Dette albumet inneholder tre av deres signatur-låter, "(I Know) I'm Losing You", "All I Need" og "You're My Everything" - pluss enda en hit, "(Loneliness Made Me Realize) It's You That I Need".

Den klassiske komponist og producer-trioen Holland-Dozier-Holland ville gjerne, men fikk aldri slippe til med The Temptations pga intern rivalisering i Motown-konsernet. Temptations var liksom Smokey Robinson og Norman Whitfields babyer.

Men "With A Lot O' Soul" ga trioen en gylden sjanse, som de grep, til å produsere Temptations, nemlig versjonen av deres egen "Just One Last Look". Whitfield blokkerte imidlertid for å utgi låten på single. Det skulle han ikke ha noe av.

August

Pink Floyd: “The Piper At The Gates Of Dawn” (Columbia)

Syd Barrett var et blendende, bevissthetsutvidende lys som man måtte verge seg mot. Så tok den kreative stjernen fyr og kollapset innover i seg selv, det storartede krympet inn i et infantilt, forstyrret mikrokosmos, så sluknet han, og etterlot et sort hull, en forbannelse som Pink Floyd aldri klarte å frigjøre seg fra.

Pink Floyds innspillinger fra 1967 fanger det ufattelige sinnsdramaet, megatonn-eksplosjonen, hjernefyrverkeriet som gjorde asylpasient av geniet. Syds blikk på videooptakene fra perioden er kullsort, han ser inn den tordnende malstrømmen, den kveiler seg og forsvinner i det bunnløse svelget som kaller på ham.

Kontrastene mellom de elektriske mentalutblåsningene og de barnlige, skakke, virkelighetsvrengte visene på «The Piper At The Gates Of Dawn» – det er som en audioversjon av horrorscenen i «2001: A Space Odyssey» hvor HALs forrykte computerhjerne demonteres modul for modul mens maskinens formuleringsevne gradvis smuldrer opp inntil den hengir seg til halvt å synge halvt deklamere barnesangen «Daisy Bell»: «Daisy, Daisy / Give me your answer, do / I'm half crazy…». Et av filmhistoriens mest gufne øyeblikk.

Avstanden fra «Astronomy Domine»s mektige, galaktiske gitarutblåsninger til “I've got a bike, you can ride it if you like / It's got a basket, a bell that rings” kan males i lysår. Syd skulle bli rockens svar på HAL.

Men ikke ennå. Ikke på «The Piper At The Gates Of Dawn». Her brenner han hele veien i fritt fall fra galaksene til barndommens blomsterenger. De vimsete visene hans befolkes av figurer som du venter å møte i engelske billedbøker for barn, hvilket er litt av poenget, men Syd bærer på den tunge, smertefulle erkjennelsen at hvor meget han enn ønsker å gjenoppleve barnets verden, kan han aldri fange det igjen (med mindre man kysser vettet farvel, og det gjorde han jo til slutt, på et vis).

Lengselen og de psykedeliske bevissthetsbildene som blandet seg med dem, skapte et musikalsk uttrykk som er ufattelig annerledes enn alt annet man har hørt. Den gjennomførte bruken av ekko, alle de rare detaljer, det kribler og kravler i lydbildets underskog (og tar herlig surrealistisk av i slutten på «Bike»), noen ganger er det som om en dør åpnes og en helt annen melodi er innom som snarest, visepreg avløses av en slags vridd psykedelisk pop, du ser inn i et kaleidoskop, eller et speilgalleri på tivoli. Syd skulle ta med seg denne siden av seg selv videre inn i sine to solo-LP’er.

Den siden han ikke bygget videre på, men som de gjenværende medlemmene pluss Dave Gilmour forsøkte å rekonstruere, bare i flatere, mindre dramatiske versjoner, på de neste Pink Floyd-albumene, var de rystende, besettende, elektriske lydmaleriene man utsettes for i «Astronomy Domine», «Lucifer Sam», «Pow R. Toc H» og «Interstellar Overdrive». Her bygger bandet fantastiske omgivelser for Syd Barretts behandling av elgitaren.

Du har aldri hørt og kommer heller aldri til å høre maken, for dette er unike biter av et sinn i oppløsning, tidvis et dryss av fragmenter, stemmer inn, stemmer ut, gitarer over alt, andre ganger nøkker han tak i fokuserte temaer som Duane Eddy kunne ha pønsket ut, bare ikke i dette nabolaget, for her er vi langt ute, bokstavelig talt og i overført betydning. Syd slår hodet tvers igjennom himmelen og strekker seg langt ut i space.

Selv om musikken går uventede steder, er det struktur i det, og gjerne et tema å vende tilbake til, hvilket hever opplevelse. Man bites av den samme besettelsen som rir bandet. «Interstellar Overdrive», derimot, slipper formen og går for fri, utflippet psykedelia. Og slipper herlig unna med det.

Det hadde aldri vært et album som «The Piper At The Gates Of Dawn» tidligere. Vi kommer heller aldri til å høre noe lignende igjen. Syd Barrett var et helt solsystem som gikk til grunne i en flammende ball av kreativitet. En fabelaktig tragedie verdig Pink Floyds sorgvakre, hjemsøkte hyllest til ham, «Shine On You Crazy Diamond».

De lød som Young Rascals på syre. Hvilket også var intensjonen, da de var store beundrere av nettopp Young Rascals. På listen over guruer befant også The Beatles seg, hvilket tydelig merkes på debutalbumet. Ikke fordi de ligner på The Beatles, men fordi de gjør to Beatles-covere, "Ticket To Ride" og "Eleanor Rigby", og siterer fra "Strawberry Fields Forever" i det platen avsluttes.

Vanilla Fudge elsket hammondorgel, masse hammondorgel, og alle låtene på debutalbumet starter med en svevende, sakte hammond-oppvarming før bandet faller inn med full styrke, tar svulmende lift offs i refrengene, før det hele ebber ut i improvisasjonspartier som ikke går noe sted, men er ganske psykedeliske. "Eleanor Rigby" får så det holder av det siste.

Bandet har god smak i valg av låter på dette albumet. Foruten The Beatles, går de løs på "Bang, Bang" (med større uttelling enn Cher fikk), "Take Me For A Little While" (gjort av bl.a. Evie Sands), Curtis Mayfields vidunderlige klassiker "People Get Ready", The Zombies' "She's Not There" og selvfølgelig, selve gjennombruddet deres, The Supremes' "You Keep Me Hangin' On".

Sistnevnte er blåkopien for det meste av det bandet gjorde senere: Ta en sterk låt, sett ned farten til det halve, og kjør fullt trøkk. Det blir ensformig i lengden, du vet hele tiden hva som kommer og det er grenser for hvor mye du orker de jamrende korharmoniene deres. Men når det bruser, så føles det ganske OK. Sånn sett slipper de unna med det på dette albumet.

Oppfølgeren ble en regelrett katastrofe, men det er en helt annen historie.

Albert King: “Born Under A Bad Sign” (Stax)

Fenomenal parade-LP med elektrisk blues, innspilt i 1966 og 1967, Albert kompet av Booker T & The MG's og Memphis Horns. Influerte stabler av gitarister, inkludert to av de aller største, Hendrix og Clapton. Tittelkuttet er et monument. Du har ingen platesamling hvis du mangler denne. Obligatorisk.

Tim Buckley: “Goodbye And Hello” (Elektra)

Jeg var aldri Tim Buckley-mannen. Selv på sitt mest tilgjengelige krevde han mye av deg. I ham renner jazz og folk sammen og vasker gjennom uoppdagede landskap. Jeg mener, denne akrobatiske visesangeren hadde Miles Davis som et av sine forbilder.

"Goodbye And Hello" må ha gitt Paul McCartney ideer til en låt, og han kjente garantert til Buckley. Han var smal, men ikke for smal på denne sin andre LP. Det er litt "Sgt. Pepper" over disse visene, et lett overtrekk av psykedelia og tekster som hjernen må jobbe med.

LP'n inneholder den ubeskrivelig skjønne "Morning Glory".

Jeg har aldri fått til Buckley. Men jeg forstår hvorfor mange (inkludert The Monkees som hadde ham som gjest i en av sine TV-episoder) satte og setter ham så høyt.

Paul Revere & The Raiders featuring Mark Lindsay: “Revolution!” (CBS)

De insisterte fortsatt på å gå i de teite uniformene sine (som inkluderte ballespreng med tilløp), og det er godt mulig at det kostet dem Europa. De ble aldri store her. Og det skyldes i hvert fall ikke kvaliteten på musikken. De var særlig gode på singler, og en av de aller beste er inkludert på dette, deres syvende album, nemlig "Him Or Me - What's It Gonna Be", som har er stramt, insisterende gitarkomp som ikke ligger langt unna The Who's "My Generation". Garasjerock med polert finish. Sjekk "I Had A Dream" også. Storartet sak. Og "Revolution!" er et av albumene fra 1967 som du faktisk ikke kommer utenom. De ser kanskje teite ut, men de låter ståltøft.

Smokey Robinson & The Miracles: “Make It Happen” (Tamla Motown)

Solgte skuffende da den kom, men gjenoppstod tre år senere da "Tears Of A Clown" plutselig ble en #1 både i USA og Storbritannia. Det er et knallgodt album som inneholder tre hits, nevnte "Clown", "The Love I Saw In You Was Just A Mirage" og "More Love", og minst tre til som kunne vært det. Smokey er involvert i de fleste låtene som komponist, har produsert albumet og synger som en gud. Klassiker.

September

The Kinks: “Something Else By The Kinks” (PYE)

«Something Else By The Kinks» er LP’n som folk ofte glemmer. Den sitter der i ingenmannsland mellom «Face To Face» og «Village Green Preservation Society», dømt til glemsel allerede den gang. Svært få oppdaget at den ble utgitt og betydelig færre investerte. I løpet av fem måneder raste The Kinks fra å være det kuleste engelske bandet i verden, nest etter The Beatles, til å fremstå som en antikvarisk kuriositet.

Man kan sikkert liste opp årsaker som «Sgt. Pepper», Jimi Hendrix, Cream, Pink Floyd, San Francisco – psykedelia og dop. The Kinks var ikke på den trippen i det hele tatt. Deres – eller snarere Ray Davies’ univers - var befolket av den ultrabritiske meningmann i hverdagssetting, trukket mellom konformitet og drømmen om et bedre, men egentlig uoppnåelig liv – det eneste som holdt hjulene i gang var berøringsflaten mellom disse menneskene, ingen kunne som Ray Davies beskrive kjærlighetens under mer sårbart og vidunderlig poetisk, han løftet disse triste skjebnene ut av gråtonevirkeligheten og inn i et solspekter som ga eksistens mening; kjærligheten som universell gave unndratt klasseskiller. Og ingen steder gjør han det med større eleganse og skjønnhet enn i «Waterloo Sunset», nøkkelkuttet på «Something Else By The Kinks».

Kinks fineste single. Den ble holdt unna 1. plassen i Storbritannia av Tremeloes’ «Silence Is Golden» forsommeren 1967. Det tilga jeg aldri Tremeloes. “Waterloo Sunset” skildrer to unge mennesker i et grått hverdagsmylder, men Turner-lyssatt av solnedgangen over Themsen, og med broen over elven som metafor for det de to har sammen, veien til fristedet på den andre siden:

Millions of people swarming like flies 'round Waterloo underground
But Terry and Julie cross over the river
Where they feel safe and sound

Rays rolle er den passive iakttagerens, han dikter eventyret inn i de to skikkelsene som møtes hver fredag utenfor Waterloo stasjon og spaserer sammen over broen, inn i den flammende kveldshimmelen som han selv opplever som et glimt av paradiset. Ordene faller lett og døsig inn i den vuggende melodien og skygges av et klimprende gitartema. Refrenget hektes på den nedadgående gitarklatringen som Kinks brukte så effektivt i «Sunny Afternoon» og «Big Black Smoke», men her fremstår den som en lystig galopp målt mot forgjengernes dovne steg for steg. Over hele stasen svever korstemmene ledet av Rays hustru Rasa. Resultatet er så bittersøtt og vakkert at det gjør vondt.

Det er en gåte at gruppen ikke klarte å holde på folks forventninger frem til september. Enda mer fordi de også fikk en overraskende suksess med «Death Of A Clown» på sensommeren, kreditert Dave Davies, men egentlig en fullblods Kinks-single det også. Man kan skylde på plateselskapet, Pye, som ikke løftet en finger for å markedsføre albumet. Pye hadde ikke peiling på stort annet enn å selge singleplater. Og dette synet på Kinks, at de var et singleband, hadde nok et ganske godt feste hos platekjøperne også. En fatal tabbe av Pye (som rammet Donovan enda sterkere) akkurat da rocken var i ferd med å devaluere singlens betydning til fordel for LP-platen. Blanding av single-imagen og uhipt temavalg (britisk hverdag fremfor hjernesmelting i San Francisco), sørget i hvert fall for at «Something Else By The Kinks» endte som en hemmelighet.

Jeg var alt for glad i Kinks til å gå glipp av LP’n. To av de kjæreste albumene jeg eide på 60-tallet var «Face To Face» og nettopp «Something Else By The Kinks». Jeg elsket det sølvskimrende coverets stilige, bruntonede portretter plassert i et underlig, antikvarisk rammedesign, tittelen skrevet med kule fonter som blødde fra off white til grønt. Albumet hørte like naturlig hjemme på platespilleren som «Sgt. Pepper» gjorde. Kinks skrev også såre vignetter om ensomhet. Men de var nærmere, mindre farvesprakende, og bød på en viss motstand. «Something Else By The Kinks» flyter ikke fra låt til låt, den stopper opp, rusler litt rundt omkring og gjør seg underfundige tanker om mennesker som like gjerne kunne holdt til i ens eget nabolag og ikke under Pepperlands magiske overtrekk.

Albumet snakkestarter før det slipper piano/gitar-galoppen «David Watts» løs på oss med sin rykk napp-melodi og sitt fa-fa-fa-fa kor. Det er en kostskolesang lagt i munnen til en kostskolegutt som uforbeholdent beundrer den eldre og vellykkede David Watts. Mellom linjene kiler antydninger om mer enn beundring, det er idolisering over grensen til begjær. Tabu. Ray Davies likte å berøre homofobien i lytteren.

«Death Of A Clown» (skrevet av begge Davies-brødrene) løser opp atmosfæren med sin kassegitar, piano & allsangform (la-la-la-koret ble rappet av Massiel og Spania som lanserte melodibiten som sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1968 og vant). Sunget av Dave Davies og lansert som hans første solo-single i forkant av albumet. Det er en trist ompavise om døden i manesjen, sirkuset brukt som metafor for en virkelighet tiden har løpt fra, figurene er døde, suicidale eller desillusjonerte og akkurat som Susannah, hovedpersonen i neste Dave Davies-hit, drukner de sine sorger i whisky og gin.

Derfra går vi til den vimsete, cembalo-styrte lille visen om søstersjalusi, "Two Sisters". Cembaloen gir sangen en atmosfære av nostalgi, forsterket av strykerne som kommer inn mot slutten. Det kunne blitt enda finere om Mick Avory hadde lagt bånd på seg, han stresser det til med overivrige taktmarkeringer. Teksten er sår. Ray skaper to overtydelige motpoler i den vellykkede flørten Sybilla og hverdagssliteren og barnemoren Priscilla. Sistnevnte er nesten syk av misunnelse på sin søster og bitter til margen over sin egen mistrøstige tilværelse inntil hun oppdager en livsverdi som søsteren ikke har: Barna. Sangen er så gjennomsiktig at man nesten blir brydd, for dette er utvilsomt en forenklet, tydeliggjort omskrivning av konflikten mellom brødrene Ray og Dave Davies.

Erotikk mellom gutter, døden, alkoholisme og søskensjalusi. Litt av en start på en LP. Ray Davies klarer likevel å toppe det med låt fire som kan tolkes som et selvmordsbrev. Hun er borte, han sitter igjen uten noe å se frem til, det er over, det er ingen vei tilbake, «No Return». Fremført som en dopet og depressiv bossa nova – visper og akustisk klimpregitar.

Etter denne nedoverspiralen av sortsinn synes Ray det er tid for tjo og hei og trommelom: «Harry Rag», menigmannens hyllest til tobakken, intet mindre. Tittelen er ganske enkelt en nedkortet versjon av «Harry Wragg», cockney rhyming slang for fag, altså sigarett. Sangen er folkelig, umiddelbar og umulig å mislike.

«Tin Soldier Man» peker nese av konformitet, ni til fire-menneskene og deres A4-tilværelser. Blåsere og trommer marsjerer taktfast gjennom tekststrofer som egentlig er skuffende todimensjonale til Ray Davies å være. Han har ingen sympati med ofrene for ironien, og han gir dem heller ikke plass til å bli levende. «Mr. Pleasant» (som ikke er inkludert) er til sammenligning betydelig mer elegant løst og en langt bedre låt. Den forteller en historie. Samme tema går også igjen i den senere singlen «Plastic Man» (egentlig en slem og oppramsende versjon av «Tin Soldier Man», men sydd inn i en mye gøyalere melodi).

Første side avsluttes med «Situation Vacant», en ordentlig trist historie om en fyr som lever et greit liv med en kone han er glad i inntil hans statussyke svigermor overbeviser både ham og henne om at han bør få seg en jobb som det er mer stil over, hvorpå han sier opp jobben og ender som fraskilt arbeidssøker. Låten bryter opp unplugged-atmosfæren som har dominert LP’n så langt. Den har driv og feite orgelstøt, og den avlever en knudrete liten elgitarsolo. Men den er underlig produsert. Du får liksom ikke ordentlig tak på den.

Over på side 2 overlater Ray noe av ansvaret til Dave som har skrevet og synger to av de seks låtene. De mangler storebrors lakoniske formuleringer, men er befriende umiddelbare. «Love Me Till The Sun Shines» bobler av liv, lyst og orgelstøt over et pludrende elgitartema, og teksten er en herlig oppramsing av ting denne jenta kan gjøre (hun får til og med lov til å spille platene hans) bare hun er villig til å pule til solen står opp. Enda bedre er «Funny Face» som hekter deg fra første sekund på et skarpt, tørt gitarriff og har en vakker, orgeldynket bro på lager. Teksten er uventet smertefull og handler om en jente som hovedpersonen er i ferd med å miste, ikke fordi hun ikke elsker ham, men fordi hun tydelig er i ferd med å gå til grunne. Dave Davies i nabolaget til Lou Reeds «Berlin», men bevæpnet med et tappermuntert refreng.

Rays første bidrag til side 2 er den halvpsykedelisk «Lazy Old Sun», albumets mest kompliserte arrangement. Den vrir og vender på seg i dovne buer av blåsere og korharmonier og (kan det være?) baklengs kjørte gitartoner. Rays stemme er doven, iblant nær, iblant megafonfjern. Og Mick Avorys krigerske trommer holder spenningen oppe hele veien. Teksten er en hyllest til solen og evigheten, men også en aldeles hverdagslig bønn om pent vær. Typisk Ray å kombinere det store med det lille på denne måten, og for noen strofer han leverer i sin samtale med solen:

When I was young
My world was three foot, seven inch tall
When you were young
There was no world at all

Fra verdensrommet og hjem igjen til en kopp te (aner slektskapet til George Harrisons utbrudd i den hyper psykedeliske trippen «It’s All Too Much» som Ray neppe hadde hørt: «Set me on a silver sun, for I know that I'm free / Show me that I'm everywhere, and get me home for tea»). Så herlig engelsk. "Afternoon Tea" er Kinks fra deres mest sjarmerende side. Spretten, rytmisk og glad låt med ba-ba-ba refreng og Rasas svevende koring. Teksten er veldig vemodig, kjærlighetssorg formulert som nostalgi, et typisk Ray Davies-grep. Han savner ettermiddagene på den lille stamkafeen hvor han drakk sin daglige te med Donna. Nå er hun borte. Tetiden blir ikke den samme uten henne.

Han tar enda et steg dypere ned i vemodet med «End Of the Season», den ensomste senhøstsangen som finnes. Hovedpersonen slentrer ned gråfrosne London-gater og plager seg selv med minnene fra en annen tid da hun var der og han ovenpå og Toryene regjerte. Det er et åpenbart gjensyn med hovedpersonen fra «Sunny Afternoon» og mange av de andre låtene på «Face To Face» (den er da også et outtake fra «Face To Face»-innspillingene), den bortskjemte rikmannsgutten som mistet alt og satt alene igjen, blakk og høy på selvmedlidenhet. Han har modnet siden 1966, men synes fortsatt fryktelig synd på seg selv. Du begynner å fryse når du hører denne elegant slentrende høstsangen, og Ray gir den nesten croonerbehandling. Lekkert.

You're on a yacht near an island in Greece
Though you are hot, forget me not
I will keep waiting until your return

“Something Else By The Kinks” er på dette tidspunktet kommet så langt ned

Winter will come any day
Back in the scrum on a wet afternoon
Down in the mud, dreaming of flowers in June

at behovet for opptur er skrikende. Plasseringen av «Waterloo Sunset» som avslutningslåt er derfor genial. Den løfter både platen og lytteren inn i den samme solnedgangen som sluker Terry og Julie hver fredag kveld med sitt løfte om et fristed hvor man «feel safe and sound». Det er ikke mye til håp, men det serveres i en så guddommelig vakker innpakning at det skaper balanse i den ellers sølvgrå mistrøstigheten som LP’n pakker lytteren inn i. For ja, «Something Else By The Kinks» er et mistrøstig album. Men det er det på en bittersøt måte, sangene berører deg, de er sanne, de er vonde, men de er også så sympatisk og godhjertet formulert. Melodiene og arrangementene er typisk Kinks, eksentriske, annerledes, bruken av ekstra musikere (blåsere, korstemmer) følger formelen less is more. Eneste unntak er Nicky Hopkins. Hans tangenter er så toneangivende for hele albumet at det er rart han ikke ble tilbudt plass i bandet. Kanskje han ble det også.

«Something Else By The Kinks» er like unikt som hvilket som helst av deres mer berømte album. Det er en tragedie at det ikke solgte. Men ikke et mysterium. Kinks ble offer for massiv motetenkning. Man fylte ikke hele LP’er med slik musikk og slike tekster høsten 1967. Det fikk holde med en single. Den het «Autumn Almanac» og kom samtidig med albumet, men hverken den eller B-siden, den herlige satiren «Mr. Pleasant», ble inkludert. Jeg tror det var en feilvurdering av Ray Davies – for selv om albumet er flott, kunne det trengt et par ørevinnere. Man må også holde mot albumet at det er puslete produsert. Ray valgte å gjøre det selv, men angret i ettertid.

En kuriositet: Kinks lot seg ikke lure med på psykedeliatrippen. Men Davies la inn et par antydninger om at han også kunne leke. Man hører det i «Lazy Old Sun». Og man hører det i avslutningen på «Autumn Almanac» som tøyser fint med baklengtape (sjekk stereoversjonen, der kommer det veldig tydelig frem).

Gruppens første album, enkelt og greit kalt «The Doors», regnes som en av rockens sterkeste debuter. LP’n ga dem en verdenshit med «Light My Fire» og skremte vettet av forledregenerasjonen med nesten 12 minutter lange «The End», egentlig et halvt sunget halvt resitert dikt som inneholder et brutalt modernisert fragment fra Sofokles’ stykke om Kong Ødipus. Kong Ødipus drepte sin far uten å vite at han var det, og han giftet seg og fikk barn med sin mor uten å vite at hun var det. I Jim Morrisons mørke, freudianske versjon vet fragmentets hovedperson, «the killer», utmerket godt hva han gjør når han myrder sin far og voldtar sin mor, det siste legges ikke ut i klartekst, men det uartikulerte smertebrølet som stiger ut av det svevende, dempede kompet etterlater ingen tvil om hva som skjer, og så tar låten fyr. (Kuriosa: Sofokles skrev også et stykke om en datter som er forelsket i sin far, stykket heter «Elektra», som plateselskapet til The Doors.)

Nok om det. «The Doors» ga dem en flying start. Konserter, TV-jobber, avisoverskrifter, skandaler, hits. Rebell-imagen kledde dem og fikk Rolling Stones til å fremstå som ufarlige rampegutter. Journalistene var redde for Jim Morrison. Mick Jagger hilste i hånden og snakket pent. Jim Morrison skulte, mumlet for seg selv og så ut som om han var moden for eksorsisme.

Åtte måneder etter debutalbumet kom oppfølgeren «Strange Days». Bandet hadde store forventninger til platen, men den greide ikke å matche debutens vanvittige salgstall. Den manglet også en hitlåt av samme kaliber som «Light My Fire». Det betyr imidlertid ikke at det er et svakere album. Innholdsmessig og stilmessig er de to platene ganske like, ikke så overraskende da «Strange Days» består av materialet de hadde til overs.

Forskjellen går mer på lyd og fremføring: Bedre studioteknologi, mer tid i studio, større trygghet og ikke minst gjennomgående bruk av en ekte bassist fremfor Manzareks orgelbass (på debuten bruker de bare bassist på fem av låtene). Resultatet er et mer elegant flytende album med fyldigere «sound». Flere låter har også et lett psykedelisk overtrekk, men uten at det på noen måte stjeler oppmerksomheten.

Coverfotoet av en gjeng gategjøglere kunne vært en scene i en Fellinifilm. Det virker gjennomtenkt, men er en nødløsning. For første og eneste gang nektet Jim Morrison å låne ansiktet sitt til et Doors-cover. Så ble det slik. Men de lurte ham, for på veggen bak gjøglerne henger Doors’ konsertposter. Motivet er fascinerende nesten-surrealistisk, som å være en fremmed i en drøm. Uvirkeligheten rimer godt med albumets tittel og de to sangene som spiller på den: «People Are Strange» og «Strange Days».

Av de ti låtene er minst halvparten i hvert fall tilsynelatende av den lettere sorten, nærmest poppastiller. Fremragende spilt og bygget rundt umiddelbare, iørefallende melodier. Man kan mistenke gruppen for å ha holdt dem unna debut-LP’n for ikke å svekke det truende helhetsinntrykket. De passer til gjengjeld utmerket inn på «Strange Days» hvor atmosfæren er mer dempet og elegant, og hvor det brede og dype lydbildet innbyr til drømmetilstandene som gruppens forfinede – på grensen til lekre – fremføring og arrangementer legger opp til. De jobber mye med klangfarver, ekkoeffektene rundt bl.a. en slidegitar-løkke her og noen dryppende keyboardtoner der, styrker drømmefølelsen.

Dessuten er det alltid tekstene. Alminnelighet var ikke The Doors’ greie. «Unhappy Girl», to minutters velspilt, melankolsk sjarm, byr bl.a. på tekstlinjene: “Unhappy girl fly fast away/Don't miss your chance to swim in mystery/You are dying in a prison of your own devise”. Lekre “My Eyes Have Seen You” byr både på spenningsskapende dialog mellom piano og gitar pluss strofer som “Eyes have seen you let them photograph your soul/Memorize your alleys on an endless roll”. Og poetisk trolldom i den kule bossa-poplåten «I Can’t See Your Face In My Mind»:

Insanity's horse adorns the sky
Can't seem to find the right lie
Carnival dogs, consume the lines
Can't see your face in my mind

Og en vakker-vond avrunding med:

Don't you cry, baby, please don't cry
I won't need your picture until we say goodbye

“Moonlight Mile”, sangen Jim Morrison resiterte for Manzarek på Venice Beach, avslutter LP’ns første side. Den begynner som en forlokkende invitt til et romantisk nattbad, det drypper vann av musikkens idylliske svømmetak og månestrålene danser på vannflaten. Plutselig drar Morrison deg under og et skudd destillert angst skyter ut i årene. Det er ikke en sang om å leve, det er en sang om å dø.

Baby gonna drown tonight
Goin' down, down, down

Fine låter alle sammen. Også «You’re Lost Little Girl» og den erotiske, lett funky «Love Me Two Times» som har Vietnamkrigen mellom linjene. Men albumets sentrale kutt er "Strange Days", People Are Strange", «Horse Latitudes» og «When The Music’s Over». Uten dem ville «Strange Days» brukt gebiss.

Tittelkuttet er deilig psykedelia light. En eventyrskog av ekkobelagte, skjelvende gitar- og keyboard-detaljer over buktende bassganger. Versene fører to ganger ut i et effektivt rykk av en bro, fri for tekst, som rister låten våken. Snedig. Musikken passer de vakre, men også gufne tekstbildene perfekt:

Strange days have found us
And through their strange hours we linger alone
Bodies confused, memories misused
As we run from the day to a strange night of stone

“People Are Strange” er en kort singalong ditty med plass til både en gitar- og en keyboardsolo. Ordentlig hyggelig virker den, hadde det ikke vært for den urovekkende teksten om fremmedgjorthet, depresjoner og angst:

People are strange when you're a stranger
Faces look ugly when you're alone
Women seem wicked when you're unwanted
Streets are uneven when you're down

Enda lenger ned i mørket trekker “Horse Latitudes” deg. Det er ikke en sang, men et dikt, resitert med stigende fortvilelse og stemmevolum over en like stigende kakofoni av lyder fremført av bandet.

Teksten er inspirert av et maleri Morrison hadde sett, en skute er i stormtrøbbel, den ligger for tungt i vannet, de må hive hestene over bord. Morrison kommer de paniske dyrenes dødskamp så nær at du formelig ser deres utspilte nesebor gjennom skumvirvlene:

And the first animal is jettisoned
Legs furiously pumping
Their stiff green gallop
And heads bob up
Poise, delicate, pause, consent
In mute nostril agony
Carefully refined and sealed over

Det er et rystende innslag, og at det kommer som en slags fortale til før nevnte «Moonlight Drive», gjør ikke effekten av den låten mindre surrealistisk.

Albumets absolutte høydepunkt er også dets finale, den snaut 11 minutter lange «When The Music’s Over». Avspilt på 11 på utallige fester i slutten av 60 og begynnelsen av 70-årene. Tekstmessig er den muligens ikke på høyde med «The End», men til gjengjeld er den en ordentlig sang med sterk melodi, et kraftfullt gjennomgangstema og et ensemblespill som eksploderer ut i rommet. Låten er spikret i et gyngende basstema som Manzarek både understøtter og broderer rundt. Krieger leker også rundt temaet, men det er sololøpene hans som drar låten til himmels.

Midtveis lar bandet seg falle ned i en dunkel nestenstillhet hvor Jim Morrison resiterer den delen av teksten som er skrevet som dikt og ikke sang, bassen og Kriegers gitar er på hviskenivå, Densmore, derimot, kommenterer Morrisons ord gjennom brå, eksplosive utbrudd på slagverket. Det er en fire minutters reise midt i låten, et stykke advarende miljøbevissthet som lå langt forut sin tid:

What have they done to the earth?
What have they done to our fair sister?
Ravaged and plundered and ripped her and bit her
Stuck her with knives in the side of the dawn
And tied her with fences and dragged her down
I hear a very gentle sound
With your ear down to the ground

og som kulminerer i det voldsomme utbruddet:

We want the world and we want it
We want the world and we want it now
Now, now

Etterfulgt av total stillhet.

Hvorpå bandet velter inn igjen, ruset på det som gjenstår, musikken eser ut i en regelrett orgasme, Kriegers gitar er overtent og setter fyr på alt den berører mens Morrison tømmer lungene:

Persian night, babe
See the light, babe
Save us, Jesus, save us

Før de omsider roer det ned og lukker låten perfekt med en siste runde vers/refreng.

«When The Music’s Over», like formidabel i dag som den var da. Om noen skulle hevde at The Doors er oppskrytt, gi dem den å suge på.

«Strange Days» er et bemerkelseverdig og rikt album. Min absolutte Doors-favoritt. Jeg blir aldri lei av å spille det.

Scott Walkers debut som solo-artist. En stor suksess, og også en stor overraskelse. Han fremstår som en moden og svært seriøs kunstner, både som komponist, utøver - og ikke minst fortolker. Hans dype baryton erobret sangene, omformet dem og tok dem steder de aldri hadde vært. Selv elegant crooner-mat (som "When Joanna Loved Me") ble farligere, mørkere og dypt blåtonet. Reisebrev fra en herjet sjel.

Jacques Brel var Scotts helt og forbilde, og han gjorde tre låter av denne belgiske kunstneren på hver av sine tre første LP'er. Briljant oversatt til engelsk av Mort Shuman. På debut-LP'n er det "Mathilde", "My Death" og "Amsterdam".

Albumet inneholder også låter fra samtidskomponister (som Tim Hardins vidunderlige "The Lady Came From Baltimore") og fra filmer - og hans versjon av Toni Fishers hjemsøkte "The Big Hurt". Scotts tre egne komposisjoner står ikke tilbake for noe her, og jeg er særlig glad i "Montague Terrace (In Blue)" og "Always Comin Back To You".

Det er en mer dempet plate enn Walker Brothers' kaskade-utgivelser. Det er fortsatt orkestrerte sanger, arrangert med respekt og forståelse av vekselvis Wally Stott, Reg Guest og Peter Knight.

Du trenger alle de fire første selvtitulerte LP'ne hans, så du kan like gjerne begynne med denne.

Procol Harum: “Procol Harum” (Deram) (USA)

Amerikanerne maste, og Procol Harums rådgivere - som jeg føler at ikke hadde kontroll - presset på. Ergo kom debut-albumet deres ut allerede i september, mye tidligere i USA enn i resten av verden. Jeg har ikke sammenlignet versjoner, men har en mistanke om at den amerikanske varianten inneholder en del hastverksmikser. Jeg har også den tyske og den britiske, så jeg skal sette av litt tid.

Hva jeg vet er at den amerikanske stereo-utgaven må skys som pesten. Det finnes ikke snev av stereo der, ikke så rart i og med at alle masterne var i mono, ergo presenteres man for hifi-versjonen av brannbombingen av Dresden. Det lyder helt jævlig. Punktum. De har også skapt en kunstig medley ved å la "Kaleidoscope" gå rett over i "Salad Days (Are Here Again)", uten pause. De har ofret "Good Captain Clack" for "A Whiter Shade Of Pale" (det hadde strengt tatt vært plass til begge).

Jeg har den tyske stereo-utgaven også. Den lyder faktisk mye bedre, selv om falsk stereo er og blir falsk stereo og en forbrytelse mot menneskeheten. Tyskerne har også fjernet "Good Captain Clack", men til fordel for "Homburg". Dette antagelig fordi albumet kom ut såpass sent at det var den siste hit'en, liksom. Jeg anslår at albumet kom i januar 1968. "Homburg" forelå i flerspors master, så den kunne de faktisk gjort tilgjengelig i ekte stereo. Man måtte vente til 1972 før den stereo-miksen kom.

Felles for både amerikansk og tysk versjon av albumet er at de har flyttet "Conquistador" over på side 2, men plassert den på forskjellige steder.

Den britiske utgaven kom ikke før i desember 1967. Min er i mono, og vinner med en hestelengde (minst) på lyd og dynamikk. Men den har altså hverken "A Whiter Shade Of Pale" eller "Homburg", men til gjengjeld skøyerlåten "Good Captain Clack" (NERDEALARM!!!!), som også dukket opp på B-siden av "Homburg".

Vinyl er gøy.

The Beach Boys: “Smiley Smile” (Capitol/Brother)

Snakk om nedtur. "Pet Sounds" og "Good Vibrations" lovet verden det ufattelige. Så kom ryktene om at ting sto nesten helt stille, og storverket "Smile" lot vente på seg. Lenger og lenger. I Europa fylt man ventetiden med singlen "Then I Kissed Her", hentet fra et to år gammelt album.

Så ble "Smile" oppgitt, og en kompromissløs single ble omsider sluppet på ettersommeren, "Heroes And Villains". Nesten bare stemmer, låten delt opp i satser, en miniopera, men ikke med fremdriften og det spektakulære arrangementet som gjorde "Good Vibrations" så magisk. Jeg likte den veldig godt, likevel, jeg var faktisk dønn fascinert. Men ikke alle falt for den.

Og så kom endelig albumet, restene av det som skulle vært "Smile", eller snarere noe i all hast kokt sammen for å erstatte det uerstattelige. Biter fra de opprinnelige opptakene. Rekonstruksjoner. Skisser. Alt levert tilsynelatende helt uten ambisjoner om noe annet enn å forundre lytteren, på en munter måte.

Albumet inneholder to ess, selvfølgelig, i "Good Vibrations" (som Brian ikke ville ha med) og "Heroes And Villains". "Wind Chimes", Wonderful" og "Vegetables" er nedstrippede, nyinnspilte versjoner av noe som var ment så mye større. Her er nynning, knasking av gulrøtter, enkeltinstrumenter som tar liten plass og ikke skygger for noen. Alt er så spartansk, og hjemslig, får man vel si, og egentlig ganske nervelindrende.

Hadde man først kommet seg etter sjokket, oppdaget veldig mange albumets unike, ambiente kvaliteter. Du får ikke noe mer søndag-sommer-formiddagete enn "Smiley Smile". Favorittalbumet til Pete Townshend, Andy Partridge og Robbie Robertson.

Beach Boys tok ikke opp hansken etter "Sgt. Pepper", de skapte noe helt nytt, chill-out, lounge, musikk for folk på vei ned fra en LSD-trip. Kanskje det mest upretensiøse albumet som har vært laget av et elitedisvisjons-lag i popmusikken. Jeg har egentlig alltid vært glad i det.

Captain Beefheart And His Magic Band: “Safe As Milk” (Buddah)

Kapteinen debuterer, med Ry Cooder som førstestyrmann på bl.a. gitar. Musikk kraftig influert av delta bluesen, røft og rullende, med Beefhearts herlig halvsurrealistiske tekststrofer i bagasjen. Albumet gjorde ingen ting i USA, men fikk enorm betydning for avantgarde-rocken i Storbritannia hvor John Peel matet sine lyttere med annerledesmusikken fra Amerika. Det var Captain Beefheart, de første Mothers Of Invention-LP'ne, Velvet Underground og Love. Lite eller ingenting var å få i plateforretningene, men John Peel holdt eteren åpen. Han burde vært slått til ridder og overtatt plassen til Admiral Nelson på Trafalgar Square.

John Mayall’s bluesbreakers: “Crusade” (Decca)

Fjerde album fra Mayall og hans Bluesbreakers, og debuten til den 18 år gamle gitaristen Mick Taylor. Han tar opp arven etter Eric Clapton og Peter Green i bandet, og det med fynd og klem. Det inneholder en jevn og god blanding av oppdrevne låter med gnistrende gitarutbrudd, og langstrakt, sakte blues som gir "gutten" anledning til å skinne. Bl.a. i Willie Dixons "I Can't Quit You Baby" som Led Zeppelin gjorde til en av sine signaturlåter et drøyt år senere.

Jevnt og godt album, med nevnte Dixon-låt, "Oh, Pretty Woman" og "The Death Of J.B. Lenoir" som mine favoritter. Sistnevnte er en hyllest Mayall skrev til blueskjempen som omkom av skadene han pådro seg i en bilulykke i april 1967. Mayall skrev to låter til Lenoir, men presterte å uttale idolets navn feil i begge. Etternavnet uttales ikke le-noar men lu-norr.

Bluesbreakers-besetningen på albumet er Mick Taylor (gitar), Keef Hartley (trommer) og John McVie (bass).

Van Morrison: “Blowin’ Your Mind” (Bang)

Van Morrisons debut som solo-artist, produsert av legenden Bert Berns som døde av hjertestans bare tre måneder etter LP'ns utgivelse. Morrison selv hatet albumet - både innholdet og det psykedeliske coveret, kanskje særlig det. Albumet er resultat av en session han gjorde med Berns i mars 1967 med tanke på å spille inn fire singler. Men han hadde ikke studert kontrakten han underskrev nøye nok, og vips ble singler til en LP.

En god del av det som ble festet til tape var neppe ment for utgivelse. Men uansett klarte Berns å komponere en strøken side 1 på albumet som åpner med fenomenale "Brown Eyed Girl", fortsetter med halv-lumre "He Ain't Give You None" med sine London-referanser, og avsluttes med albumets magnum opus, skildringen av en tuberkulose-rammet kvinnes dødskamp, lang og ordrik, bunnløst trist og utrolig levende skildret, du er låst inne i rommet sammen med fortelleren og piken, og du kjenner lukten av død nesten som noe stofflig, og akkurat som fortelleren rammes du av paniske trang til å komme deg ut av rommet, en knokkelhånd kryster hjertet ditt, og konfronterer deg med fortellerens sorg og følelse av svik.

Morrison brøt angivelig sammen etter opptaket, og måtte avbryte innspillingene, permanent. "T.B. Sheets" er mektig, og en forvarsel på det som skulle komme med "Astral Weeks".

Side 2 er langt svakere. Men "Spanish Rose" (sunget litt corny), bluesen "Who Drove The Red Sports Car?" og den evige gjengangeren "Midnight Special" (som alle før eller senere gjør en coverversjon av) er absolutt akseptable.

Oktober

13th Floor Elevators: “Easter Everywhere” (International Artists)

En søyle innenfor psykedelisk rock, «Easter Everywhere» vibrerer fortsatt med en friskhet som mange av dens samtidige for lengst har mistet. Albumet føles som autentisk, et verk skapt med kjærlighet til livsgåtene, og med en nysgjerrighet overfor det sangene forsøker å formidle som både utstråler respekt og innsikt. Det dreier seg fortsatt om visjonæren Roky Erickson og hans brennende garasjerock på syre og om krukkemannen Tommy Hall som bobler viltert rundt i de elektriske kulissene. Det er masse gitar og besatt vokal dynket i referanser til mysteriene, hinduisme, buddhisme, kristendom og Dylan. Smak på albumets åpningsstrofer:

Bedouin in tribes ascending
From the egg into the flower
Alpha information sending
States within the heaven shower
From disciples the unending
Subtleties of river power
They slip inside this house as they pass by

Eller denne prøven fra folkinnslaget «I Had To Tell You» (som låner melodilinjer fra «Chimes Of Freedom»):

Chaos all around me
With its fevered clinging
But I can hear you singing
In the corners of my brain

Et vanvittig sterkt album, alt egenkomponert bortsett fra syrebehandlede «It’s All Over Now, Baby Blue», kanskje den definitive coverversjonen av Dylan-klassikeren.

Blossom Toes: “We Are Ever So Clean” (Marmalade)

Deilig britisk psykedelia på sitt mest vimsete sjarmerende. Dominant bass, gitarer og tangenter, trommer, snatrende-trompeter, glade fløyter, enkelte orkesterarrangementer, baklengsgitarer, bøyelige toner, snakkesang og syngesnakk, rare korstikk og kommentarer, melodier som går både hit og dit, som om de ikke riktig kan bestemme seg, men alltid kortfattet, nesten alle låtene tikker i mål lenge før de når tre minutter. Og titler som man bare kunne finne i psykedeliske England på 60-tallet: «The Remarkable Saga Of The Frozen Dog», «Mrs. Murphy’s Budgerigar», «The Intrepid Balloonist’s Handbook, Volume One» og selvfølgelig «I’ll Be late For Tea».

Alle var forhekset av Nico, den ultrablonde skjønnheten med den tyske engelskuttalen, alle ville ha henne, inkludert en usedvanlig pågående Leonard Cohen.

«Chelsea Girl» ble innspilt etter det første Velvet Underground-albumet, produsert av Tom Wilson som også sto for strykerarrangementene (med fløyte) som Nico hatet (hun begynte å grine første gang hun hørte resultatet, særlig på grunn av fløyten). Hun kompes av Velvet-medlemmene Lou Reed, Sterling Moss og John Cale (som også bidrar med flere låter).

Det er en vise-LP, kammer- eller barokk-folk, om det finnes, sunget med nattklubb-sangerinne-i-Berlin-anno-30-tallet-stemmen hennes. Låtmaterialet er eksklusivt, signert Jackson Browne (som også bidrar med gitar), Tim Hardin, Dylan («I’ll Keep It With Mine», som han aldri ga ut selv) og nevnte Velvet-kolleger.

Nico klarte aldri å slå seg til ro med albumet, hun ba om bass og trommer og mer gitar, men fikk strykere og fløyte. Underlig at Wilson ignorerte ønskene henne så brutalt. Han maktet uansett ikke å ødelegge disse innspillingene, for «Chelsea Girl» er en klassiker.

Eric Burdon & The Animals: “Winds Of Change” (MGM)

Pretensiøst, platt og tidvis sjarmløst. Eric Burdons LP-debut med sitt nye, psykedeliske Animals var ingen innertier. Han reklamerte også for den samtidige singlen «Good Times» med et usselt og svulstig dikt, åpenbart overbevist om sin egen fortreffelighet som samtidsprofet og hippienes nye talsmann. Huff. Man likte Burdon bedre mens han spilte i små barer og var bluesfrelst popkis fra Newcastle. Syre-Burdon var sjelden noe vakkert syn. Han mente seg på samme nivå som heltene Hendrix og Harrison. Han var og ble en pretensiøs tøysekopp. Og nå drakk han inn de nye lydene og San Francisco med vidåpne barneøyne.

Det førte tidvis hans musikalsk svært solide nye Animals ut på viddene. De må ha skåret tenner i Hendrix-hyllesten «Yes I Am Experienced»og hans spoken-word frykteligheter «The Black Plague», «Man – Woman» og «Poem By The Sea». At det bodde muligheter i psykedelia-Animals fremkommer tydelig i albumets vellykkede innslag som er flere enn fryktet. Den flanerende jazz-balladen «Hotel Hell» spisset med blåsere og sitar og single-vinnerne «Good Times» (med sitt belærende og ikke helt sannferdige budskap), «San Franciscan Nights» (naiv som pokker, men likevel, «trans-love airways» smaker da som et hyggelig tidsdrops) og den vakkert arrangerte kjærlighetshymnen «Anything».

Phil Ochs: “Pleasures Of The Harbor” (A&M)

Phil Ochs, gjennom hele sitt korte liv en brennende engasjert eksponent for den politiske vise, begikk selvmord ved henging i 1976, nedbrutt, alkoholisert og fattig. En gang hadde han vært Dylans fortrolige, men de skilte lag da han kom i skade for å kritisere Dylans «Can You please Crawl Out Your Window». Dylan kastet ham ut av limousinen med følgende ord: «You’re not a folk singer, you’re a journalist!». Slemme ord, men ikke helt uten sannhet. I hvert fall i 1965.

«Pleasures Of The Harbor», Ochs fjerde LP, leverer på en bredere lerret både tekstmessig og musikalsk. Viseutgangspunktet er arrangert opp og utvidet, her er snev av klassisk musikk, endog avantgarde (i det nesten ni minutter lange Kennedy-eposet «The Crucifixion» som er Ochs poetiske høydepunkt), rock og dixieland-jazz. Han er både ambisiøs og skøyeraktig, og leverer tekster av høy klasse. Mine favoritter er tittelkuttet, «Flower Lady» og «Outside Of A Small Circle Of Friends”.

Pearls Before Swine: “One Nation Underground” (ESP-Disk)

Psykedelisk folk Donovan style møter islett av garasjerock med farfisa, og hilser på noen klimpreviser akkompagnert av fingercymbaler. Hvilken herlig eksentrisk blanding. Bandet bruker en hel instrumentforretning på disse svært varierte og forskjellig kledte låtene. Lyden av amerikanske hippier som koser seg. Min favoritt er «Drop Out!», en klingende chugga-vise som slynger seg lik en slange gjennom gresset, avbrutt av et par skramlende trommebreaks. Coverbildet, en detalj fra The Garden of Earthly Delights av Hieronymous Bosch (samme som Deep Purple brukte i sort/hvitt på albumet "Deep Purple" i 1969), er ikke så koselig.

Tidenes beste live-entertainere, kjent for sine utmattende, eksplosive, akrobatiske sceneshow. Sam & Dave sto aldri stille. Og bak dem pumpet musikerne mens call-response-duettene føk veggimellom. Fremst av deres mange klassikere står «Soul Man», og den koker. De har hele den vanlige Stax-laget i ryggen på albumet, hvilket betyr Booker T & The MG’s. Tempovariasjonene er mange, hvilket gjør albumet til en velsignet variert affære. Sam & Dave fikser hele spekteret. Svisker som «Let It Be Me», prateblues som «Just Keep Holding On» og forrykende fartssoul som «Soul Man» og «The Good Runs The Bad Way». At Sam og Dave hatet synet av hverandre i det virkelige liv, kan man definitivt ikke høre.

Procol Harum: “Homburg” / “Good Captain Clack” (Polydor) (single)

Hvordan følger man opp en av tidenes sterkeste singleplater, og absolutt den mektigste debutlåten noensinne? Forventningspresset må ha vært kolossalt, og det var kanskje av ren nødvendighet at Gary Brooker sparket både trommeslageren (som var så fersk at han ikke spilte på «A Whiter Shade Of Pale», uansett) og gitaristen. Han hentet inn kjentfolk, B.J. Wilson og Robin Trower, to fremragende musikere, som begge hadde spilt i Brookers gamle band, The Paramounts. Man kan trygt fastslå at det øket Procol Harums slagkraft betraktelig.

Brooker hadde låten klar, den gikk en stund under arbeidstittelen «Homburg Hat», men hatten ble droppet. «Homburg» sto bedre. Sangen er en tydelig fetter av «A Whiter Shade Of Pale», og det ble også holdt mot den både av kritikerne og min engelsklærer Luke på Nadderud. De mente det var mer av det samme, men uten det magiske orgeltemaet i måneblått. Jeg forsto hva de mente, men var absolutt ikke enig i kritikken. «Homburg» er en like mystisk og vakker låt som «A Whiter Shade Of Pale», den beveger seg i det samme landskapet, men den har sin egen unike stemme. Nettopp ved å dempe orgeleffekten, flytte pianoet frem, og legge melodien og ikke minst refrenget i slakere buer, oppnådde de å skape noe gjenkjennelig og likevel annerledes. Forgjengeren var et desperat, emosjonelt utbrudd. «Homburg» er en bedrøvet og resignert klagesang.

Tekstens bilder er både vakre og illevarslende, samtidig som de ikke uten videre danner noen ferdig fortelling. Lytteren må bidra selv. Det er da også noe av det mest fascinerende med Keith Reids beste tekster. «Homburg» er absolutt en av dem. Nesten hver strofe er et surrealistisk maleri. Hva annet kan man si om linjer som «the mirror on reflection has climbed back upon the wall» og «leaving only ash-filled ashtrays and the lipsticked unmade bed»? Og likevel danner det mening.

«Homburg» handler om et forhold som er gått til helvete. Opplevd gjennom den etterlattes smertefulle reaksjoner og refleksjoner. Det første verser dirrer av de vonde etterdønningene etter dramaets klimaks, da hun pakket koffertene og strøk på dør. Det andre verset er avgrunnen, tiden står ikke bare stille, urviserne på klokketårnet går baklengs, så snart de møtes vil de fortære hverandre og utløse selve undergangen. Alt håp er ute. Det finnes ingen fremtid.

Mot denne suicidale dysterhet står refrengets oppsummering av hovedpersonens slurvete påkledning som en pussig metafor. Buksebretten hans er møkkete, skolissene knyttet feil, og til alt overmål bruker han en frakk som er alt for lang til at det er passende å spankulere rundt med en homburghatt på hodet. Av med den! At de bruker så mye plass på dette – refrenget gjentas om og om igjen mot sangens fade - reduserer dysterheten. Sangen får unektelig et glimt i øyet.

Fordi melodien er smulere, behøver ikke Brooker å utfordre rekkevidden på stemmen sin, slik han måtte i «A Whiter Shade Of Pale». Han har tilsynelatende all verdens tid, akkompagnerer seg selv på piano, og veksler mellom akkorder og korte, melodiske kommentarer til tekstlinjene. Stemmen og pianoet dominerer versene, lavmælt, men distinkt. Du må faktisk spisse ørene for å oppdage Matthew Fishers orgel til å begynne med, men det er der, og danner en klangbunn, en slags underjordisk lagune for Brookers dryppstens-toner. Enda tydeligere i det andre verset. Til gjengjeld blir orgelet synlig når komposisjonen løfter seg inn i refrenget, da gjenkjennes Fishers klassiske tonespiraler. Jeg synes nok at det vakre orgeltemaet med hell kunne vært mikset frem i lydbildet.

Nyankomne B.J. Wilson viser klasse hele veien, han er tilbakeholden, men ultramusikalsk i måten han utporsjonerer sine utbrudd og bruken av cymbaler på akkurat de riktige stedene. Han løfter låten der den skal løftes, og lar den ellers flyte i fred.

«Homburg» er en vidunderlig låt. Evig lindrende som lyden av bølger over sand. Procol Harum viser dessuten en velsignet form for selvkontroll. Med en hel verdens oppmerksomhet og forventningspress på seg, våger de å svare med dette forunderlig skjønne eksempel på «less is more».

Verden var ikke rettferdig, det ble ikke en ny nr. 1, bare en skarve 5. plass i England, og de skulle aldri nærme seg TOP 10, hverken i England eller USA igjen. Men akkurat det tror jeg ikke de tok så tungt. Procol Harum hadde allerede fokus på LP-formatet, det var der de skulle utfolde seg. Om ikke annet ga de allerede høsten 1967 signal om at Procol Harum ikke var som andre band. Deres uforutsigbarhet skulle bli en del av deres styrke og sjarm.

Og når det gjelder «Homburg»; ettertiden har gitt sangen oppreisning. Selv har jeg alltid likt den enda bedre enn «A Whiter Shade Of Pale».

Gruppens eksentriske valg av B-side, «Good Captain Clack», får min absolutte anerkjennelse. En surrealistisk barneregle på syre, med allsang og løyer, det hele unnagjort på et minutt og 32 sekunder. «See the naked jumberlack sip his aphrodisiac» indeed.

Gøy å vite:
«A Whiter Shade Of Pale»s gåtefulle blanding av Percy Seldges «When A Man Loves A Woman», Dylans surrealisme og Bach var skrudd så elegant sammen at sluttresultatet lød ikke bare annerledes enn alt annet du hadde hørt, men også tidsriktig, eller snarere et skritt foran tidsriktig. Slektskapet til rhythm & blues-bandet The Paramounts virker fjernt inntil man begynner å lytte. De er der inne. Med gruppens fjerde album, «Home» (1970) var transformasjonen fullført – på det tidspunktet var Procol Harum et komplett gjenoppstått Paramounts, besetningene er identiske. Og tenk, en gang (1965) var Paramounts kompbandet til Sandie Shaw.

November

The Beatles: “Magical Mystery Tour” (Capitol)

Låten «Magical Mystery Tour» ble påbegynt 25. april 1967, bare fire dager etter at Beatles hadde sluttført «Sgt. Pepper». Sangen var basert på en vag idé Paul fikk etter å ha hørt om Ken Keseys Merry Pranksters som kjørte rundt i California i den farvesprakende bussen sin og preket syretrippens velsignelse. Hva med en film som forflytter det forrykte busstemaet til noe i utgangspunktet så pensjonistharry som det engelske svaret på handletur til Arvika – og drysse psykedelisk magi over de intetanende stakkarne? La dette være vårt neste prosjekt! Sa Paul, rammet som han var av et blaff av kreativ inspirasjon. Brian Epstein syntes det var en kjempegod idé.

Men Paul hadde foreløpig bare et par tekststrofer og noen akkorder. Det var hva den utladede gruppen fikk å jobbe med. Du hører på det ferdige resultatet at de slet, de prøver i grunnen det meste: psykedelia, fanfarer, blåserrekke, call response, taktskifter, men oppnår aldri «Sgt. Pepper»-overtyrens massive take-off (som sikkert var meningen). «Magical Mystery Tour» er glad og yr, men den kladder noe forferdelig og ville neppe blitt etterlatt i den tilstanden om gruppen hadde vært fokusert.

Men Beatles i månedene etter «Sgt. Pepper» var ikke fokusert, de svevde i den villfarelse å tro at alt de fant på, alle innskytelser, alle assosiasjoner kunne være av umåtelig verdi og måtte ned på tape. De hadde også fått et nytt mål å jobbe mot som fortrengte Pauls magiske busstur for en stund: De skulle levere minst tre nye låter til tegnefilmen «Yellow Submarine» som akkurat var satt i produksjon. Prosjektet passet de makelige dophodene perfekt: Et soundtrack til en film som de ga blanke i.

Mellom 9. mai og 9. juni spilte The Beatles inn følgende låter: «Baby, You’re A Rich Man», «All Together Now», «It’s All Too Much» og «You Know My Name (Look Up The Number)». Ikke akkurat øverste hylle i karrieren. Når man vet at de samtidig brukte kostbar studiotid på en rekke totalt ubrukelige, usammenhengende, sjarmløse instrumental-jammer (alt ble tapet, selvfølgelig, geniene var jo i arbeid), skjønner man at dopet begynte å ta mer enn det ga.

Redningen kom i form av det satellittoverførte TV-programmet «Our World» 25. juni. The Beatles ble invitert til å representere Storbritannia. Deres bidrag: Å la hele verden være til stede under innspillingen av neste single (vel, en kombinasjon av «live» og playback). Den var ikke komponert ennå, men utfordringen ristet Paul og John ut av koma, de skrev hvert sitt forslag på rekordtid, ble enige om at Johns funket best og gikk i studio 14. juni for å starte på «All You Need Is Love». Litt av deres gamle fokus vendte tilbake, en global direktesending var tross alt mer risikopreget enn å surre med tegnefilmmusikk.

Og etter «Our World», endelig ferie. Det første studioavbruddet siden november 1966. Først en tur til Hellas for å kjøpe en øy. Fortsatt omtåket av selvmedisinering. De kom imidlertid på andre tanker, og det ble aldri noen Beatles-øy. Vi må regne med at dopinntaket avtok kraftig da gruppen, nå anført av George, vendte blikket mot transcendental meditasjon, ganske vond mat og et fremmedartet, men fascinerende syn på livsgåtene.

22. august var de tilbake i studio og jobbet med «Your Mother Should Know» (muligens Pauls refuserte bidrag til «Our World»). To dager senere ble det stopp i arbeidet da Maharishi Mahesh Yogi var i London. Spontanmøtet fikk dem til å kansellere neste dags studiobooking og heller hoppe på toget til Bangor i Wales for å gå på kurs hos maharishien, et opphold som fikk en brå slutt 27. august da nyheten om Brian Epsteins død slo ned som en bombe.

1. september er det gruppemøte hjemme hos Paul, og her blir det bestemt at de skal jobbe videre med «Magical Mystery Tour»-prosjektet og utsette en planlagt studietur til India. Paul, en meget lidenskapelig hobbyregissør av egne homemovies, tar naturlig styringen, noe han i stor grad også hadde gjort under «Sgt. Pepper». Spiren til gruppens interne problemer starter så smått her, selv om det ikke hersker noen tvil om at de tre andre deltok med like stor entusiasme som Paul under filmingen av «Magical Mystery Tour».

5. september begynner «Magical Mystery Tour»-prosjektet for alvor. Paul vet hvor viktig det er å få John med seg og er smart nok til å foreslå at de begynner med en Lennon-låt. Og ikke en hvilken som helst Lennon-låt, men den mest besettende og overveldende av dem alle: «I Am The Walrus». Og nå går det unna. I løpet av fire dager har de «I Am The Walrus», «The Fool On The Hill», «Blue Jay Way» og «Flying» på tape. Resten av måneden går med til filminnspilling – en herlig rekke tilfeldigheter og spontane tildragelser kokt på en ekstremt provisorisk skisse, noe egentlig manus eksisterte ikke. De siste dagene i september går med til pålegg, justeringer og alternative opptak av de seks soundtracklåtene. I oktober går de endelig i gang med det som skal bli deres neste single, «Hello, Goodbye», foruten å involvere seg i det usedvanlig trettende arbeidet med å klippe film. Dette pågår i hele november også, og da har gruppen for lengst funnet ut at å lage film er et møkkaarbeide.

Man kan si mye om både filmen og musikken, men begge variantene viser at The Beatles var blitt klarere i hodene sine. Man aner fortsatt en viss slapphet i noen av låtene, for ikke å snakke om enkelte av filmsekvensene. Men overveiende er begge formatene, både platene og filmen, jevnt underholdende med udiskutable utbrudd av genialitet.

At filmen ble slaktet av kritikerne og møtt med forvirring og skuffelse av de britiske TV-seerne skyldes flere ting. Man forventet løyer sydd rundt en tradisjonell handling. Som i de to kinofilmene. Beatles ga dem noe helt annet, en visuell utfordring i form av en road movie som blandet den absurde, men ultrabritiske humoren til The Goons med psykedelia. Man hadde fått forvarsler. Disse kan spores tilbake de ørsmå og mer eller mindre frittstående slapstick-episodene som er spredd rundt i «Help!» (bl.a. heisescenen, toalettscenen og svømmeren (Mal Evans) som dukker opp et par ganger og spør om veien til Dover) og som inkluderer rulletekstbiten og hyllesten til symaskinpioneren Elias Howe. Og vær klar over at «the road movie» som genre og begrep ikke var innarbeidet ennå (selv om det eksisterte en rekke filmer som passer inn i definisjonen). Man snakket vel egentlig ikke om road movies før sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet, og viste da gjerne til, «Bonnie And Clyde», som hadde premiere en måned før filmingen av «Magical Mystery Tour» startet, og «Easy Rider», som ikke forelå før i juli 1969. Man kan ellers trygt kalle «Magical Mystery Tour» for en forløper til Monty Python, noe flere av Monty Pythons medlemmer også har uttrykt.

Da sitter man plutselig med en eksperimentell og innovativ TV-film, til dels amatørmessig utført, til dels smal, med en intrige i løseste laget – men kjemien mellom Ringo og hans «tante» Jessie Robins holder liv i den fragmentariske fortellingen (dialogen mellom dem er herlig manusfri og spontan), det samme gjør Ivor Cutler i rollen som den amorøse Buster Bloddvessel, og Victor Spinetti (han hadde sentrale roller i begge kinofilmene til The Beatles) er ubetalelig som drillsersjant (det er alt for få filmer med utstoppede kuer). Man må også berømme innledningen til det store bilracet, den burleske forsamlingen vi møter der er en absurd fryd for øyet (og lattermusklene), og scenen fra strippeklubben hvor Bonzo Dog Doo-Dah Band fremfører «Death Cab For Cutie» er bare storartet.

Og ennå har jeg ikke nevnt The Beatles’ musikk som jo er filmens viktigste element og som fungerer som effektive fremdriftsmarkører. Hver låt er nøye regissert og fremstår som betydelige forløpere til rockvideoen og MTV-alderen. Øverst står «I Am The Walrus», en fantastisk låt som fremføres liksom-live i en spektakulær og mesterlig klippet setting som yter den full rettferdighet. Lettvekteren «Your Mother Should Know» vokser på sin side inn i himmelen ved at den får ledsage de flott koreograferte danserne i sluttscenen (inkludert fire beatler som åpenbart har det fornøyelig). «The Fool On The Hill» er Pauls tripp bokstavelig talt, da han reiste til Nice i Frankrike for å få seg selv filmet hoppende og springende mellom bakker og berg . Georges «Blue Jay Way» er tilnærmet ubrukelig som låt, men som video får den plutselig fascinerende psykedelisk liv. «Flying» er en ganske stilig halvssurrealistisk landskapsreise, i sin helhet lånt fra Stanley Kubricks «Dr. Strangelove», men farvebehandlet da originalopptakene var i sort/hvitt.

Apropos sort/hvitt. BBCs første visning av «Magical Mystery Tour» var i sort/hvitt og traff publikum 2. juledag på en tid da hele familien satt foran TV og skulle kose seg. Hvilken tabbe. Familiefilm? «Magical Mystery Tour» var et stykke kontemporær art, smal, men gjort betydelig smalere ved at den ble ranet for sitt visuelle (og psykedeliske) hovedpoeng: Farvene. Man må derfor se kritiker- og publikums-reaksjonene i lys av dette (reaksjoner som dessverre fikk prege filmens ettermæle i alt for mange år).

For egen del må jeg si at aldri har jeg kjent en større glede på en julaften enn da jeg skrellet papiret av den harde, kvadratiske pakken og satt med «Magical Mystery Tour» i hendene. Fordi mine besteforeldre ikke var oppsatt med grammofon måtte jeg nøye meg med å studere coveret, og her hadde jeg sannelig alle studercoveres mor. 1. juledags morgen fikk jeg endelig spilt platene, igjen og igjen og igjen. Låtenes rekkefølge er brent inn i bevisstheten: «Magical Mystery Tour»-«Your Mother Should Know»-«I Am The Walrus»-«The Fool On The Hill»-“Flying”-«Blue Jay Way». Derfor forstyrrer det amerikanske albumet meg. De har køddet med rekkefølgen. De har køddet med mye annet også ved å omgjøre dobbelt-EP’en til en full LP og forandret på coverdesignet.

Man kan likevel tilgi Capitol. EP’en var aldri et vinnende format i USA, og det var en inspirert beslutning å fylle albumets andre side med alle singlene som kom i 1967. Det gjorde «Magical Mystery Tour» til en aldri så liten match for «Sgt. Pepper», og hadde man begge albumene, satt man med et komplett sett av gruppens 1967-utgivelser. Verre var det selvfølgelig at amerikanerne ikke hadde stereo-mikser av «Penny Lane», «All You Need Is Love» og «Baby, You’re A Rich Man», så disse ble utsatt for den fryktelige falske stereoen (diskant i den ene kanalen, bass i den andre). Det amerikanske albumet var så populært og ble importert i så store kvanta til Storbritannia at EMI til slutt, i 1976, ga den en offisiell britisk utgivelse, men fortsatt med falsk stereomiks på de tre nevnte kuttene. Først da albumet kom på CD i 1987 brukte man ekte stereo-mikser (som hadde vært tilgjengelig helt siden 1971 på den tyske versjonen av albumet).

Noen ord om dobbelt-EP’en: Beatles gjorde noe man sjelden kunne beskylde dem for, de gjentok seg selv. «Magical Mystery Tour» er et mini «Sgt. Pepper», en lillebror som byr på alle de samme hovedingrediensene en gang til. Tittelkuttet er en overture, men seigere i draget og med stadige nedbremsinger der «Sgt. Pepper» rev luften i biter og øste på med jubel og fanfarer og sprettent overskudd. «Your Mother Should Know» er en søt, og enkel retrovise som henger i frakkeskjøtene til den langt bedre utviklede «When I’m 64». «The Fool On The Hill» er nedstrippet McCartney-flinkhet i nabolaget til «She’s Leaving Home», med et par «Fixing A Hole»-pastiller i lommen. «Blue Jay Way» er «Within You Without You» overført til psykedeliarocken Harrison smakte på i den refuserte «Only A Northern Song», aldeles hul for budskap i sin tåkedrømmende, selvopptatte ensformighet. «I Am The Walrus» er det formidable unntaket, selv om også den øser av “Sgt. Pepper»-tilstanden og tar med seg surrealismen fra «Lucy In The Sky With Diamonds» inn i «A Day In The Life» og «Strawberry Fields Forever» og omformer det til et andpustent, episk dommedagsritt – bad trip og amfetaminrus rullet i ett. Og “Flying”, vel, det er tross alt et soundtrack – og om noe kunne man kalt den musikk-å-snu-“Sgt. Pepper»-til.

Men igjen, «I Am The Walrus». Herregud. Du kan ikke krangle med plater som byr på dette episke stykket frådende Lennon-surrealisme. Han hevdet selv at teksten bare var noe tøys han skrev helt random for å gjøre narr av alle som lette etter budskap i sangene deres (utsagnet var også et stikk til Dylan som ifølge Lennon skrev tekster på den samme tullemåten, noe han nok ikke mente innerst inne, her lå misunnelsen og rivalisering bak). Jeg tror Lennon snakket usant. «I Am The Walrus» er langt fra en random tøysesang, teksten begynner riktignok som bruddstykker av barneregler, men hisser seg gradvis opp i et voldsomt angrep på autoriteter i alle former, ordene hagler, de freser, de brenner – trykket frem av gruppens veldige komp som kommer i brutale, nådeløse støt, og løftet av George Martins episke arrangement av strykere og kor – lyden på grensen til overstyring hele veien. «I Am The Walrus» er tidenes mektigste popinnspilling.

«The Fool On The Hill» er også av godbitene på EP’ne, en noe tam tekst, riktignok, selv om budskapet absolutt har substans, men som komposisjon fremragende. Hør hvor elegant strofene beveger seg i en oppadstigende spiral. Det er McCartney på sitt aller beste. «Your Mother Should Know» er hyggelig, men svekket av slendrianinnstillingen som preget mye av det gruppen drev med på tampen av «Sgt. Pepper». Paul gadd ikke fullføre en skikkelig bro, og lot de små instrumentalbruddene kompensere. Ellers har jeg vel sagt nok om tittelkuttet, «Blue Jay Way» og «Flying» allerede.

Det amerikanske albumet byr som nevnt på en hel side med singler. «Hello, Goodbye», gruppens superhit julen 1967 åpner ballet. Den ble bevisst holdt utenfor filmprosjektet, antagelig fordi Paul ville ha en single A-side etter at John hadde kuppet «Our World». Mange betrakter «Hello, Goodbye» som en mindreverdig komposisjon, og kanskje er den det i utgangspunktet med sin trampetakt (Lennon overpoengterer nettopp trampetakten i videoen, sikkert for å erte Paul) og sine ultraenkle strofer rundt et like ultraenkelt budskap. Men «Hello, Goodbye» er mer enn en komposisjon, den er en lydpakke takket være sitt usedvanlige detaljerte og begivenhetsrike arrangement. Det foregår utrolig mye rundt Pauls vokal, og det er drysset magisk pulver over alt sammen, innspillingen glitrer som et ordentlig koselig juletre, skamløst iørenfallende. Låtens absolutte høydepunkter er call-response strofene til Lennon som sikksakker rundt Pauls ledevokal. Og den påklistrede maori-finalen kommer som en like velkommen overraskelse hver gang.

«Strawberry Fields Forever» er et magisk titteskap, rørende vakkert og ensomt sunget, omgitt av et grensesprengende arrangement som vikler ut nye lyder og hemmeligheter hele veien fra start til mål. Og det mellotronintroet… Gud hjelpe meg som det kiler hjertet. “Penny Lane”, Pauls «svar» på Johns erindringsfragmenter fra Liverpool, er betydelig tryggere som komposisjon, erindringsbildene er klarere og mer bokstavelige, de får en vidunderlig melodi å leve i, og arrangementet berører eventyrene. De to låtene utgjør tidenes beste singleplate uansett vektklasse.

«Baby, You’re A Rich Man» er hentet fra gruppens sløve måned etter «Sgt. Pepper» og var ment for «Yellow Submarine», men ble valgt da de trengte en B-side til «All You Need Is Love» (hvilket resulterte i at kasserte «Only A Northern Song» overtok dens plass i tegnefilmen). Egentlig to sanger, Johns vers og Pauls refreng, sydd sammen. Elementene svekker snarere enn å styrke hverandre, det er noe haltende og halvgjort over låten, selv om Johns tekstsatire og de underlige clavioline-tonene kaller på en viss interesse. Som B-side OK, psykedelisk hygge for sommeren 1967. «All You Need Is Love» avslutter side 2, og tross sin enkle musikalske rigg har jeg stor sans for den. Lennons sløve stemme passer det glidende orkesterarrangementet perfekt, og teksten er som tidligere nevnt finurligere enn man tror. At de åpner med «Marseillaisen» er neppe random, den gir assosiasjoner til slagordene fra Den franske revolusjon: Frihet, likhet og broderskap. Og hvordan kan man holde noe mot en låt som er så sterk at Lennon kunne bruke den to ganger («Instant Karma» ble diktet på den samme strukturen som «All You Need Is Love»).

*Den egentlige “Magical Mystery Tour”, dobbel EP’n.*

Denne ruver. Både lyd og omslag. For øre og øye. Et favebad av en plate, skapt og utviklet så i takt med sin samtid at den står skulder ved skulder med forbildene, Cream, Jimi Hendrix, Procol Harum, The Beatles. Det nærmeste Norge kom eliten av britisk og amerikansk populærmusikk før a-ha.

Dream var en supergruppe, dannet av nøkkelmedlemmer fra Vanguards, Public Enemies og Saphires. Pop, soul, rhythm & blues og jazz var utgangspunktene. "Get Dreamy" inneholder litt av alt dette, med med et technicolor-overtrekk av en annen verden, og tilført et lydeffektenes deilige krydderdryss. Det er så up to date at man kjenner fryd og nasjonal stolthet.

Terje Rypdal sendte et signert eksemplar til Jimi Hendrix. Og den platen beholdt Jimi til sin død.

Tom Karlsens røst. Christian Reims svingende Booker T-orgel. Hans Marius Stormoens spradebass. Og seremonimester Rypdals baklengs, forlengs, sidelengs gitarutbrudd, fuzz og rytmeknall - og ikke minst hans lekne vandringer. Fenomenal plate.

"Green Things (From Outer Space)", "Hey Jimi" og tilhørende "Do You Dream", den mektige instrumentalen "Night Of The Lonely Organist And His Mysterious Pals", soulballaden "I'm Counting On You" (med dirrende, følsomme gitarløp). For en LP!

Supergruppens andre og absolutt beste LP. De er velsignet fokuserte og rett på sak. Dette er studioensemblet Cream, ikke egotripperne man som regel møtte live. Bare "Sunshine Of Your Love" krysser fire minutters-grensen (og da kun med åtte sekunder).

Creams utgangspunkt var blues, helst tung blues med dominerende bass og veldig punch og bredde i trommesettet slik at gitaren fikk ryggdekning for lange sololøp. Live innebar det på sitt verste every man to himself, på sitt beste, når trioen en sjelden gang greide å jobbe sammen, en heftig blanding av heavyrock og psykedelia.

De var alltid bedre i studio. Selv om det var fraksjonsvirksomhet, egoisme, misunnelse og annen gøy der også. Jack Bruce opererte gjerne med sin faste tekstforfatter Pete Brown, og de to var nok også den mest inspirerte og effektive kraften når det gjaldt låtskriving. Clapton måtte hente annen hjelp, eller ty til gamle blues-låter. Mens Ginger Baker knappest var å regne med på låtsiden. Han hadde riktignok som regel én eksentrisk sak på hver LP. På "Disreali Gears" skrev han "Blue Condition" og bidro dessuten i tøyseavslutningen, en bredbent cockney-a cappella kalt "Mother's Lament".

Selv om Bruce tar de fleste vokalene og også er involvert som komponist i flest låter, er det Clapton som dominerer albumet. Han har noe å bevise som gammel gitargud, for Hendrix er landet på kloden, og nå måles alt mot ham.

Clapton finner de magiske riffene, og han fyrer av snedige sololøp med en deilig elastisk, gnikkende klang, velsignet behersket, et less is more, og han faller ikke for fristelsen til å utfordre Hendrix i dennes eget spill. Slik sett lyder Cream langt mer konvensjonelle enn Jimis Experience, men ikke på noen mindreverdig måte.

Den døsige, men funky "Strange Brew", er Claptons hele veien, to geniale minutter og 44 sekunder. Instant psykedelia. Clapton har også en hånd med i Bruce/Browns "Sunshine Of Your Love", som skinner gjennom det bedøvende sterke gitardrivet, og hvor han deler vokal med Bruce. Claptons tredje klassiker her er "Tales Of Brave Ulysses", for hans del inspirert av Lovin' Spoonfuls "Summer In The City", for tekstforfatter Martin Sharps del inspirert av Leonard Cohens "Suzanne". En kombinasjon som selvfølgelig måtte gi et unikt resultat. Claptons fjerde vinner er versjonen av Arthur Reynolds' "Outside Woman Blues".

Bruce/Brown-kombinasjonen resulterer i noen av platens hemmeligere godbiter, ikke så umiddelbare som Clapton-vinnerne, men like viktige for albumets helhet. Mest umiddelbare er ertende "SWLABR" med sin mystiske tittel (som er initialene for strofen "She Was Like a Bearded Rainbow" - eller "walks", alt etter hvilket Bruce-intervju du forholder deg til). Veldig vesentlige for albumets kjemi er også "Dance The Night Away", den saktmodige klagen "We're Going Wrong" og fest-boogie-bluesen "Take It Back".

Og ja, jeg elsker Ginger Bakers tromming på Creams studiolåter, og særlig på dette albumet og "Wheels Of Fire".

Coveret er psykedelia på sitt aller beste og mest typiske. Av og til har jeg lyst til å henge det på veggen.

«Butterfly» var The Hollies’ tredje knallalbum på et år. De tre platene er så beslektet i stil og utvalg at de nesten danner en trilogi. Fra høsten 1966 til høsten 1967 utfordret gruppen et øyeblikk sin trygt etablerte posisjon som rent singleband. De ville mer enn iørefallende klasseproduksjoner badet i skarpe sangharmonier. Singlen «Stop Stop Stop» og det tilhørende albumet «For Certain Because» innledet en forrykende kreativ og produktiv periode. Til da hadde coverversjoner vært deres smør på brødet. Nå våget de for første gang å stole på egne penner (tidligere hadde de skjult seg bak pseudonymet Ransford på B-sider og enkelte LP-kutt), og signaturen Clarke/Hicks/Nash ble en merkevare i samme nabolag som Lennon/McCartney, Townshend, Davies, Jagger/Richards og Marriott/Lane.

Graham Nash har ansvaret for gruppens brå sving mot det innovative. Han likte seg glugg i hjel i den ultrabritiske tilnærmingen til psykedelia og bevissthetsutvidelse, Sgt. Pepper’ismen. Han gikk i de kuleste klærne og kunne de svevende sprogkodene som han mer enn gjerne delte med forbipasserende journalister. Resten av gruppen må ha følte seg aldri så lite klønete i dette miljøet. Men Graham var som fisken i vannet. Han ble gruppens talsmann, og leser man intervjuer fra denne tiden kan man ikke unngå å smile. Nash naive hippiebabbel ble tatt superseriøst av popjournalistene som gjerne også ville regnes blant de hippe, «the beautiful people». Clarke og Hicks sa ikke stort. Men de lot ham drive på og kjøpte rare klær, de også. Nash hadde jo faktisk prestert å få The Hollies med på samtidstoget før det forlot stasjonen. Det var blitt kult å like det nye The Hollies.

Man kan ikke beskylde hits som «Carrie Ann» og «On A Carousel» for å være psykedeliske drops. Her hadde Nash måttet gi seg for sine kollegers relativt godt utviklede forretningssans. Men begge singlene var badet i farvesprakende, lekre og deilig sommerlige arrangementer, samtidig hektet på melodier som det var umulig å forsvare seg mot. Og om du snudde «On A Carousel» bød gruppen på litt Byrds-raga med «All The World Is Love». Nash’ hovedfokus var imidlertid på LP-platen.

«For Certain Because» var en fabelaktig variert reise med uventede stoppesteder som «Clown» og «Crusader». De jobbet også bevisst med arrangementene, hver eneste låt hadde sin egen individuelle lyd. Det var noe beatlesk over håndverket. Jeg husker meget godt albumet fra den gang. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe det selv, men lånte det ofte av en kamerat, og jeg var ganske misunnelig på utbrettcoveret. Det var stilig, farlig stilig. Beatles hadde ikke hatt utbrettcover siden «Beatles For Sale». Men det må ha kommet som et aldri så lite sjokk på Hollies at albumet aldri nådde TOP 10.

Deres bidrag til «the summer of love», «Evolution», ble innspilt (i samme studio) og utgitt samtidig som «Sgt. Pepper». Det var pakket i et herlig farvebad av et psykedelisk omslag («The Fool» sto for fontene på forsiden og illustrasjonen på baksiden). Albumet var fritt for singlehits, men rikt på låter som kunne vært. Bortsett fra Nash’ fløteteite «Ye Olde Tofeee Shop» og vuggevisen «Lullaby For Tim» (angivelig Allan Clarkes sønn og ikke Timothy Leary) – begge kvalifiserer som representanter for vimsete engelsk psykedelia light –, er LP’ns teksttemaer ganske konvensjonelle postkort fra kjærleikens ferjereiser. Men plassert i sprudlende friske popmelodier som skyter fart inn i refrengene, drukne på sangharmonier av stål. Arrangementene gir platen et lett psykedelisk overtrekk. Som oftest små detaljer, en fuzzbox, litt overstyring, litt undervannsvokal (den boblende effekten på Nash stemme i «Lullaby To Tim» er direkte irriterende). Sånne ting. Uansett, «Evolution» var og er et friskt popalbum, og i motsetning til «For Certain Because» nådde det TOP 10. Alt vel? Ikke helt.

Det var på dette tidspunktet Graham Nash bestemte seg for å overta roret. Han overkjørte sine kolleger i studio, og konfliktviseren begynte å dirre da han insisterte på at den svært pretensiøse produksjonen «King Midas In Reverse» var deres neste single. Versene lune, innrammet av akustiske gitarer, refrenget en stabel stakkato strofer blåst inn i et voldsomt orkesterarrangement (mer Tom Jones enn «Sgt. Pepper»), teksten en skillingsvise om mannen som går fra katastrofe til katastrofe, alt han berører blir til støv. Det var en vanskelig låt, den ga ikke ved dørene, og Hollies’ gjennomsnittsfan, singlekjøperen, svarte med å nøle. «King Midas In Reverse» fikk den tvilsomme æren av å havne i samme båt som «If I Needed Someone» (1965), gruppens til da eneste flopp.

Mens «King Midas In Reverse» slet på listene, var Hollies i full gang med albumet «Butterfly». Og nå styrte Nash med jernhånd. «Butterfly» var hans bære eller briste, platen som definitivt skulle plassere The Hollies i Premier League. Brorparten av låtene er hans, og han insisterte på å synge dem selv – helst alle harmonistemmene også. Resultatet ble gruppens eksperimentelle LP, og fordi alle vet at Graham Nash ikke akkurat er avantgarde-mannen, men snarere den lettbente popmotvekten til Crosby og Stills i den trioen, betyr eksperimentell her ikke nødvendigvis at man tar de store avstikkerne fra hovedveien.

«Butterfly» er gjennomvevet av Nash’ barnlig sjarmerende omgang med den tidsriktige metafysikk. Man formelig ser ham for seg sandalvandrende i kjortel, med et undrende smil om munnen mens han dikter et fantasilandskap og trer det ytterst forsiktig over engelsk prospektkortidyll. Det er sitarer i «Maker», det er akvarellvakre strykere og blåsere i tittlekuttet hvor man etter en spasertur ved lemonade-innsjøen svever over fjelltoppene på hver sin sky og betrakter sukkerspinnsneen (hvilket omsider minner lytteren på at narkotika er noe overvurdert), det er sanger om å vandre, om å kaste fiskesprett. Det er nært og behagelig sunget, og smakfullt arrangert. Tidvis langt ute, i «Elevated Observations?» og «Try It» utsettes vi for cymbaler avspilt baklengs, tapeloops og primitiv lek med moog, men stort sett holdes tungen rett i munnen og lydleken fortrenger aldri The Hollies’ sterkeste kort: Melodien og sangharmoniene. I «Wishyouawish» og «Postcard» er de f.eks. nærmere Simon & Garfunkel enn Syd Barrett, for å si det sånn.

Man kan forestille seg at resten av bandet må ha skåret tenner over de mest vimsete Nash-påfunnene. Allan Clarke virker nesten rasende på hugget i sitt sentrale bidrag på albumet, «Would You Believe», en monumental produksjon i Spector-klassen stinn av sangharmonier, kassegitarer, ekko og orkesterpålegg. Han kjører også over Nash-stemningene med «Step Inside», et klassisk stykke Hollies-pop uten kjortel og sandaler. Tony Hicks leverer på sin side en jordnær versjon av eventyr-Hollies med sin «Pegasus The Flying Horse» som er så iørefallende at det lukter singlehit lang vei. Nash har ikke glemt gamle kunster, han heller, albumets åpningskutt, «Dear Eloise» med sin sakte intro på noe som lyder som trampeorgel, skyter fart ut i en av de meste strålende popmelodiene gruppen noen gang har skapt.

«Butterfly» er The Hollies’ mest varierte og dristige album. Nash-dominansen gir enkelte teite lytteropplevelser, men platen spiller fortsatt forfriskende bra. Det gjør jo også de to andre LP’ne i trilogien, hvilket betyr at man bør være litt trist når man spiller dem. The Hollies fikk sjansen til å vise hva som bodde i dem og tok den. Dessverre reagerte ikke platekjøperne med begeistring. Bare «Evolution» nådde TOP 10. Fiaskoen «King Midas In Reverse» og det faktum at «Butterfly» ikke kom inn på LP-listene i det hele tatt resulterte i at Graham Nash’ tid som The Hollies’ keiser var over og at komponistteamet Clarke/Hicks/Nash raknet.

Da 1968 opprant var Graham Nash umåtelig lei, og de andre var sure. Neste single, «Jennifer Eccles», skrev han under press (sammen med Allan Clarke), kravet var to the point hyggelig popmusikk uten så mye som et ord om lemonade-innsjøer. Det klarte han jo fint. Men moroa var over, og i juli 1968 bestemte Nash seg for å slutte. Han pakket koffertene, forlot Hollies, kone og barn, og slo seg sammen med David Crosby og Stephen Stills. The Hollies begynte å gå i dress igjen og ble familievennlige tolkere av Dylan-sanger. Men før Nash dro, lot han seg overtale til en siste singleinnspilling: «Listen To Me» (skrevet av Tony Hazzard). Hollies var blitt et coverband igjen.

Kuriositet: Scaffold har en henvisning til «Jennifer Eccles» i sin 1968-slager «Lily The Pink». Det var en inside joke myntet på Graham Nash som korer på Scaffold-låten.

Buffalo Springfield: “Buffalo Springfield Again” (Atco)

Mange holder debuten som deres absolutte høydepunkt. Jeg synes oppfølgeren "Buffalo Springfield Again" er strået hvassere. Jeg mener, du krangler ikke med et album som åpner med Neil Youngs signatur-låt "Mr. Soul" (med sine eksellente gitar-dueller), og som avslutter episk med den drøyt seks minutter lange mini-musikalen "Broken Arrow" (som på sin side åpner med et liksom-live-utdrag av nevnte "Mr. Soul" - med fanhyl fra en Beatles-konsert pålimt). Og mellom disse to ligger også Youngs overjordisk vakre helligdom "Expecting To Fly".

Stephen Stills klarer ikke å matche sin kollega og rival her, men kommer i hvert fall nær med to av sine fire bidrag, nemlig "Bluebird" og "Rock & Roll Woman". De resterende tre kuttene er signert Richie Furay, alle har sjarm om ikke tyngde, best er "A Child's Claim To Fame".

Uansett er det et knallsterkt album. Et lite mirakel når man vet at den interne kjemien definitivt ikke var som i 1966. Young tenkte allerede solo ("Expecting To Fly" er en solo-innspilling uten bandmedlemmer), og Stills la allerede planer med David Crosby.

Et langt verdigere sluttord fra den legendariske gruppen enn restemat-samlingen "Last Time Around" som kom året etter.

Country Joe And The Fish: “I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die” (Vanguard)

Folk og psykedelia var også en kombinasjon. Det funker fint på bandets andre LP som inneholder deres signaturlåt, tittelkuttet, den skarpest protesten mot Vietnamkrigen man visste om.

Sangmaterialet er bygget rundt akustiske gitarer, men med utstrakt bruk av orgel og fullt elektrisk band-oppsett. Helhetsinntrykket er unektelig organisk og lett tilgjengelig, tekstene bruker satiren som våpen og er samtidig vennlige. Country Joe & The Fish fremstår som farverike representanter for den motkulturelle bevegelsen som så smått hadde tatt form.

Psykedelia light med et smil på lur.

Jefferson Airplane: “After Bathing At Baxter’s” (RCA)

Jefferson Airplane er ikke mitt band, og dette, deres tredje bidrag til verdenskulturen er heller ikke mitt album. Selv om coveret er både koselig og gøyalt. Gruppen bygger på suksessen med "Surrealistic Pillow", en velbalansert og god representant for den psykedeliske vestkystrocken, og som inneholdt to mammut-hits, "Somebody To Love" og "White Rabbit".

"After Bathing At Baxter's" tar den andre veien og velger å være vanskelig tilgjengelig, full av krumspring og brutte linjer, og veldig lite som lød som hitmateriale. Singlene herfra, "The Ballad of You & Me & Pooneil" og "Watch Her Ride", endte som salgsfiaskoer.

Baxter's var bandets kodeord for LSD, så albumets tittel betyr noe sånt som "After tripping on acid". Med den forutsetningen er det meget mulig at albumet funker bedre om man får i seg litt syre.

Kaleidoscope: “Tangerine Dream” (Fontana)

Britisk psykedelia var alltid mye hjemmekoseligere enn den amerikanske varianten. Britiske pophippier drakk te og hadde drømmer om Camelot og Kong Arthur, gikk gjerne i silkeklær og kjente alltid en hyggelig tante (med bestemorbriller) som kanskje kunne trolle.

Musikken tok farve av dette, og hadde en egen varme og vennlighet som kombinert med de vimsete eventyrtekstene og de rare, men aldri skumle lydeffektene, ga deg følelsen av velvære.

De fremste representantene for denne britiske popmusikken i 1967-68 var Pink Floyd (som kunne lyde skummelt), Nirvana og Kaleidoscope. Selv om Kaleidoscopes debut ikke solgte så mye, står den i dag igjen som en vaskeekte klassiker.

Start med "Flight from Ashiya," "Dive into Yesterday," "The Murder of Lewis Tollani" og "Please Excuse My Face." Og bli solgt.

Aj hvilket rikt album. Arthur Lees masterpiece (med svært god hjelp fra producer Bruce Botnick som klarte å utfordre et gjenstridig band til å tro at de faktisk kunne klare å skape dette vindunderet).

Hver låt er et unikt smykke. Hver detalj nøye gjennomtenkt og bevisst plassert i det organiske vevteppet av akustiske gitarer, strykere, blåsere og det klassiske rock-oppsettet. Ingrediensene nydelig balansert mot hverandre, ingen ting tilfeldig, Arthur Lee hadde angivelig alle orkester-arrangementene i hodet på forhånd, og nynnet dem for arrangør David Angel.

Definitivt Loves beste og mest umiddelbare album. Vakrere psykedelisk folkrock enn dette får du aldri høre igjen.

The Monkees: “Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd.” (RCA)

De hadde med "Headquarters" allerede bevist at de var en ekte gruppe som både kunne spille og skrive låter selv. Nå hevet de ambisjonsnivået. Neste LP skulle bli tightere og musikalsk enda skarpere. De byttet ut Mickey med en ekte trommeslager (den anerkjente Eddie Hoh), som sammen med bassist Chip Taylor dannet et dønnsolid fundament som ga de fire stjernene frihet til å utforske (for dem) upløyd mark.

Merkelig nok skrev de ikke mer enn noen få låter selv. Til gjengjeld var låtene utenfra håndplukket og helt etter deres egne ønsker, og ikke noe Colgems presset dem til å spille inn.

Mike Nesmith er albumets dominerende kraft, han tar vokalen på fem av de 12 kuttene. Micky fikk bare tre og Davy fire. Det 13. innslaget, et kort verbalkutt, er kreditert Peter Tork.

Ikke alle vet at The Monkees kom The Beatles nesten to år i forkjøpet når det gjaldt å benytte Moog synthesizer på plate. Den dukker opp i tre av låtene på "Pisces ...", og har vel strengt tatt ingen annen funksjon enn å lyde fremmedartet og rar (hvilket moogen så til de grader gjør i den håpløst teite "Star Collector"). Likevel, de gir oss smakebiter av fremtiden. Hvem hadde vel trodd at The Monkees skulle fremstå som musikalske pionerer.

De utenomjordiske moog-lydeffektene var ikke det eneste som gjorde dette fjerde Monkees-albumet (på et drøyt år) annerledes. Gruppen gjorde for eksempel ikke noe forsøk på å fremstå som koseguttene fra TV-episodene. Åpningskuttet "Salesman" tok lytteren på sengen, konfronterende og med et metallisk groove, den mørke teksten sunget av Nesmith med en stemme som nesten sprakk. Ikke akkurat hey hey we're The Monkees.

Etter denne følger "She Hangs Out", et blåserdrevet kutt som svinger, skrevet av Jeff Berry, sunget av Davy Jones. Låten har en brodd som du ikke forventer fra kosegutt Davy. Så er Nesmith tilbake med “The Door Into Summer”, nok en utfordring for sarte tenåringsører, en samfunnskritisk sang som berørte både materialismen og Vietnam-krigen. Hvor var den gamle Monkees-hyggen? Hva var det som foregikk?

“Love Is Only Sleeping” (sunget av Mike) var opprinnelig blinket ut som gruppens neste single. Inntil plateselskapet oppdaget at teksten ikke handlet om kjærlighet og hjertesorg i det hele tatt, men om å manipulere en uvillig jente til å ha sex. Det var i hvert fall mulig å tolke teksten slik. Og det ville ikke plateselskapet ha noe av. Dermed stoppet de singlen, og erstattet den med "Daydream Believer", som opprinnelig skulle vært B-siden.

Vi kan leve med det single-valget. "Daydream Believer" ble en av gruppens aller største hits, og "Love Is Only Sleeping" fant en fin plass på side 1 av dette eksentriske albumet.

Selv den søtladne "Cuddly Toy", ved første ørekast helt i Davy Jones' gate, har huggtenner. Skrevet av Harry Nilsson , en sarkastisk liten sak om en jente som er lett på tråden. Ja, ikke rent lite heller.

Albumet gir deg ikke ro i sjelen før stiften når siste kutt på side 1, den herlige Dolenz/Tork-duetten "Words" som trollbinder deg i samme øyeblikk som du hører refrenget første gang.

Lurer på hvordan gjennomsnitts Monkees-fans opplevde det første møtet med albumet. Vedder på at de både var forvirret og skuffet. De kunne jo ikke vite at det var slik ekte rockemusikk med country-slektskap lød. Ja, sannelig strødde gruppen en knivsodd psykedelia på toppen også. Hvis folk som ikke likte Monkees hadde hørt dette albumet, ville det kanskje reddet bandet fra å råtne på rot, et forfall som begynte bare noen måneder senere.

Jeg intervjuet Neil Young i 1976. Fotografen min, Eirik, hadde nettopp kjøpt "Pisces ..." hos Ringstrøm, og halte rundt på platen i en plastpose. Da vi var ferdig med intervjuet, spurte fotografen om han kunne få låne papir og penn, han ville ha Neils autograf. "Spør om han kan signere Monkees-LP'n din", sa jeg. Eirik ble brydd, men jeg insisterte, "Jeg lover deg, han kommer til å gjøre det!"

Så trakk Eirik motvillig albumet frem. Young lysnet: "The Monkees! That’s a damn good album!", sa han entusiastisk. "Sign it? Sure!” Og det gjorde han. “Rock’n’roll forever! Neil Young”, om jeg husker rett. Et supersjeldent samleobjekt var født.

Albumets side 2 er en inspirert fortsettelse av side 1; flere samfunnskritiske strofer, enda noen underlig skrå melodistrukturer. Det er Nesmiths "Daily Nightly" (sunget av Micky), en kommentar til Sunset Strip-opprøret i 1966 mot myndighetenes forsøk på å innføre portforbud etter klokken 22.00, en slem utdriting av groupies ("Star Collector"), den suverene “What Am I Doing Hangin’ ‘Round?” og den syrlige klassikeren “Pleasant Valley Sunday” som harselerer med middelklassens selvbedrag og tanketomme livsstil, sangens tittel hentet fra Pleasant Valley Way i West Orange, New Jersey.

Et overraskende sterkt og eklektisk album som alle fire bidro til som et team. Dessverre forsøkte de aldri å spille inn en LP som gruppe igjen.

“Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd.” er The Monkees’ sterkeste og mest spennende album, og en storartet videreføring av det de skapte med den populære forgjengeren, “Headquarters”. Enkelte har sikkert glemt hvor god "Pisces ..." var (og er), mange tok seg aldri tid til å gi albumet en eneste runde på platespilleren. Vel, det er aldri for sent. Og du vil ikke angre. Som mannen sa mens han tviholdt i dette flotte albumet: Rock’n’roll forever!

The Moody Blues: “Days Of Future Passed” (Deram)

Dette skulle egentlig være en demonstrasjonsplate som reklamerte for Deramic Sound System, et stereo innspillingssystem skapt for klassisk musikk. Man håpet å skape interesse for systemet også innenfor populærmusikken ved å la dette halvglemte bandet fremføre klassisk musikk både med og uten symfoniorkester.

Moody Blues grep sjansen med begge hender, men lurte plateselskapet, og snudde prosjektet opp-ned. I stedet for å fremføre Antonín Dvořáks 9. symfoni med og uten orkester, valgte de å bruke det samme opplegget på sin egen musikk.

Og da Deram oppdaget det, var det for sent.

Det er et djervt prosjekt, selv om de store orkester-arrangementene har en tendens til å bremse fremdriften. Det blir straks mer magisk hver gang Mike Pinders mellotron overtar lydbildet.

Mellom de svulstige orkesterpartiene blomstrer de blivende progpop-stormestrene - anført av Justin Haywards stemme og nevnte Pinders mellotron.

Albumets nøkkelkutt er selvfølgelig vidunderlige "Nights In White Satin" og "The Afternoon" (som inneholder "Tuesday Afternoon"). De egner seg imidlertid langt bedre i sine nedredigerte single-versjoner. All orkester-staffasjen gjør dette albumet til noe av en utfordring. Jeg har vel neppe spilt det i sin helhet på 50 år.

Desember

The Jimi Hendrix Experience: “Axis: Bold As Love” (Track)

Jimis andre LP, pakket inn i et cover som tok pusten fra deg. Det er en snodig samling låter som erstatter mye av råskapen på debuten med eksentrisk pop art drevet av en Formel 1-gitar.

Min første opplevelse av albumet var lett skuffelse. Jeg syntes enkelte av låtene var i enkleste laget, kanskje fordi de jevnt over var så kortspilte. Noel Reddings svært anonyme bidrag, "She's So Fine", og den tøysete åpningen "Exp" (science fiction for smurfer) føltes som bortkastede minutter. De to langlåtene, monumentale og sugende sterke begge to, kunne til gjengjeld vært påspandert mer tid. "Bold As Love" er uansett et fett og ringlende løft. Og den makelig prog-funky "If 6 Was 9" med sin støtvise fremdrift og eksplosive overganger eier albumet, akkurat som den senere skulle eie "Easy Rider".

Etter hvert steg jo flere låter frem og tok ansvar. "Spanish Castle Magic" er hard og direkte, og kunne sklidd rett inn på debut-LP'n. "Little Wing" er både salme og preken, vidunderlig på alle måter bortsett fra at den er ferdig før det er gått to og et halvt minutt. Den pludrende skjønnheten "Castles Made Of Sand" med sine glidende baklengsgitarer, er også en slik kortspilt vinner. "Up From The Skies" slentrer innom jazzen, tre elegant slentrende minutter, krydret med wah-wah.

Og slik kan man fortsette, og plutselig har albumet vokst og funnet sin egen identitet. Jimi skulle aldri bli så leken og upretensiøs over et helt album igjen.

*Mektig, spektakulært, og en hel vekslingsside foran George Harrison.*

The Rolling Stones: “Their Satanic Majesties Request” (Decca)

Jeg var og er og har alltid vært Beatles-fan. Men i all hemmelighet holdt (og holder) jeg med opposisjonen også. Som en annen populærmusikkens Torbjørn Jagland. «Their Satanic Majesties Request» er det tøffeste og stiligste platecoveret jeg vet om, og albumet er samtidig en favoritt som lever like sterkt for meg i dag som da jeg ble utsatt for «She’s A Rainbow» første gang.

The Rolling Stones har aldri tatt større sjanser og vært mer uforutsigbare med noen LP, hverken før eller siden. Og de oppsøkte aldri den forheksede eventyrskogen til Brødrene Grimm igjen. En av årsakene må være at de neppe ville overlevd et år til der inne. Brian kom vel egentlig aldri ut igjen. «Their Satanic Majesties Request» var ikke et sunt kunstverk å skape. Men et kunstverk er det. Unikt. Det finnes ikke noe som ligner.

Albumet er gruppens mest udisiplinerte. Det ble til over lang tid, konsentrasjonsevnen avledet av dop, en ustabil Brian og, etter hvert, skarp innblanding fra myndighetene.

Politiaksjonen mot Keiths Redlands-hjem i Sussex i februar 1967 fikk ødeleggende konsekvenser. Det var ikke mye etterforskerne greide å stable opp av tiltalepunkter, men de kjørte på for alt det var verdt. Fotografiene av Mick iført håndjern, sittende i baksetet på en bil, på vei til Brixton Prison, gikk verden rundt. Media og kolleger reagerte med så stor avsky på politiets heksejakt, at gruppen fikk folkets sympati. Opprørerne og rabagastene ble helter. Det passet Keith bra. Et døgn i fengsel var hva som måtte til.

Man skjønner at det ikke var så lett å fokusere på ny LP. Det var en helt ny arbeidsmetode for gruppen, dette. Tidligere ble plateinnspillinger gjort i hektiske tre dagers-stunts mellom spillejobber i USA. I 1967 holdt de seg i London. Selvdisiplinen forsvant fra dag 1, og ganske snart mistet de manager og producer Andrew Loog Oldham også. Han syntes ikke noe om Stones på dop. Han syntes de var uprofesjonelle og barnslige. Dessuten fikk han angst etter Redlands og stakk til USA for en stund. Allen Klein måtte ta seg av det juridiske i London, hvilket blant annet innebar å redde Brian unna fengsel da politiet aksjonerte mot ham i mai 1967. Andrews flukt provoserte gruppen. De så det som svik. Han kom tilbake tidsnok til å gjøre sin siste produksjon for dem med «We Love You». Men så ga han opp. Han orket ikke sløvheten, den lave arbeidsmoralen, sløsingen med studiotid. Til slutt marsjerte han ut av Olympic og livene deres for godt. Han ante ikke at de saboterte ham bevisst, at all sløvheten i hvert fall delvis var et skuespill som de oppførte hver gang han dukket opp i studio. Gruppen valgte nå å produsere seg selv. Det gjorde ikke fremdriften raskere, for å si det mildt.

Men de var absolutt på sporet av noe denne sommeren og høsten. Mye dødtid, men også frodig og farverik inspirasjon i plutselige blaff. Den gjensidige innflytelses-kommunikasjonen mellom Stones og Beatles var særlig virksom dette året. Nærmest telepatisk. Gruppene drøftet til og med mulighetene for å starte et plateselskap sammen. Allen Klein var innblandet på Stones’ side.

De levde i samme by som The Beatles, spilte de samme platene, traff mange av de samme menneskene, gikk på de samme konsertene, og var ofte innom hverandres studioer og bidro på hverandres plater. Beatles la en hilsen til Rolling Stones på coveret til «Sgt. Pepper». Stones takket ved å plassere ansiktene til John, Paul, George og Ringo i blomst- og farvejungelen utenpå «Their Satanic Majesties Request». Mick og Keith var blant de innbudte under innspillingen av «All You Need Is Love». John og Paul koret på Stones-singlen «We Love You». De respekterte hverandre som nære kolleger, og gode venner.

I 1967 krysset de stadig hverandres spor, og det de skapte dannet eventyrlige mønstre i den samme veven. Men de var aldri like. Stones ble beskyldt for å kopiere Beatles med «We Love You» (angivelig «All You Need Is Love» som ironi) og «Satanic» («Sgt. Pepper» uten ordentlige låter). Det er ikke bare urettferdig, men helt feil. Disse Stones-innspillingene har ingen ting med The Beatles å gjøre annet enn at de er fra samme tid og sted, puster i den samme luften, spiser den samme maten, og drømmer under den samme himmelen. Og er på de samme syretrippene. La oss ikke glemme det.

Ganske få, kanskje ingen, var så sultne på «Satanic Majesties Request» som meg rett over nyttår 1968. Ikke på Bekkestua i hvert fall. LP’n ble avvist av de fleste jeg snakket med i skolegården på Nadderud. Disset i pressen. Latterliggjort av Stones-hatere. Og enda verre: Ufarliggjort av dem alle sammen.

Hva visste de om følelsen av å gå gjennom portalen og inn i 3D-fotografiet, møte blomsterduften og bli trukket mot den gåtefulle minareten under de to planetene på den blå himmelen og høre strofer som intet menneske hadde hørt fra en Stones-LP tidligere. Jeg ante vel ikke at de fem menneskene i de farverike kostymene var høye på syre da bildet ble tatt en dag i Mount Vernon, New York. Jeg ville bare være der, på eventyrets scene.

Ettertiden har vært slem mot LP’n. Svakt produsert, ubetenksomt redigert, halvgjort og slurvete, hvor var de med hodene sine?

Kødder du?

Det er noen av de mest fascinerende tekstene og spennende låtene i hele gruppens karriere. Eller har du glemt «She’s A Rainbow», Stones’ mest perfekt produserte og vakre popinnspillingen ever. Den står fjellsolid ved siden av det beste av The Beatles.

She comes in colours everywhere

She combs her hair

She's like a rainbow

Coming, colours in the air

Oh, everywhere

She comes in colours

Jeg blir like henført, yr og glad hver gang jeg hører den. Det finnes ikke én overflødig tone. Det er en gallainnspilling i flyvende farver, lekkert arrangert, drevet av Nicky Hopkins klassiske pianotriller, en mektig mellotron (Brian tryller), Charlie i absolutt toppform - han pøser på med muskuløs skyvekraft hver gang låten tar sats og flyr, og for en ubetalelig skøyerstrek av et oh-la-la-oh-la-lala-kor som er brodert inn i arrangementet! John Paul Jones’ strykerarrangement er fenomenalt, og jeg elsker måten han helt på slutten lar dem ruske opp i landskapet med kantete hugg (slektskap til «I Am The Walrus») rundt Hopkins’ lettbente, lille Mozart-pastisj på klaver og den parodiske oh-la-la-oh-la-la koringen, før vi feier inn i en siste refreng-runde. Kalas. Burde vært en #1 single over hele galaksen.

Og hva med den gåtefullt besettende «2000 Light Years From Home», skrevet av Mick mens han satt og grublet i Brixton, men ikke mye til låt før Brian tok ansvar med mellotronen og skapte denne deilig basstunge og mektige galakse-bluesen som kommer både «2001: A Space Odyssey» og Major Tom i forkjøpet.

Sun turnin' 'round with graceful motion

We're setting off with soft explosion

Bound for a star with fiery oceans

It's so very lonely, you're a hundred light years from home

Eller «Citadel», albumets hemmelige ess. Styrt at et av Keiths beste og skarpeste gitar-riffs, som drar i gang låten flere ganger på en høyst merkelig måte, han starter liksom midt i riffet – som om de første taktene ble unnagjort før han var innenfor hørevidde. Det skaper en fascinerende snublende effekt. Som om hjertet gjør et hopp før du trekkes inn i låten – av det ultraeffektive riffet – og mørnes av en blødende gryntebass. «Citadel» er helt ekstraordinær. Og inneholder en intern hilsen til to borgere i Andy Warhols fabrikk:

Candy and Taffy, hope you both are well

Please come see me in the citadel

Eller, hva med Edgar Allen Poe-ryggfryseren, den himmelsk skjønne og dødelig romantiske «The Lantern», sangen er så skummel at den virker hjemsøkt i seg selv:

Me, in my sorry plight
You waiting every night
My face it turns a deathly pale
You're talking to me, through your veil
I hear you wail
So, please carry the Lantern light

Enn «2000 Men», versene i slentrende Kinks-ånd, anført av en akustisk klimpre-gitar, og så bærer det rett ut i orgelbrottsjøer av kosmisk tungetale:

Oh daddy, proud of your planet
Oh mummy, proud of your sun

Før gruppen girer opp, enda et hakk, tråkker gassen i bånn, og hui! Sender oss av sted gjennom de tøffeste rock’n’roll-sekundene i Stones’ karriere. For en låt!

Kom ikke her. Albumet er smekkfult av herlige, dønn sterke og varierte låter. Så hva gikk galt?

To ting. Den ene tingen tar ganske stor plass, nemlig free-for-all-jammen-som-ikke-går-noen-steder «Sing This All Together (See What Happens)», og det som skjer i 8 minutter og 33 sekunder er nothing at all (med et forbehold for det siste snaue minuttet som kalles «Cosmic Christmas» og bare består av litt computer-hvesing, jeg tror den sier happy christmas). Denne ustrukturerte langlåten som de skrøt fælt av i forhåndsintervjuer i bl.a. New Musical Express, dreper side 1. Faktisk kommer aldri LP’n seg etter disse drøyt 8 minuttene. Selv om den forsøker.

Du kan ikke krangle med nevnte «She’s A Rainbow» og «The Lantern», men så kommer «Gomper», og hutte-tu. Låten lurer deg. I de to første minuttene fremstår låten som en eksotisk lekkerbisken, psykedelia og vise kombinert og anrettet som en skummel spøkelsesfortelling – i lady-of-the-lake-modus. Men etter to fantastiske minutter, er de neste tre et regelrett drapsforsøk på lytteren. På listen over noe av det verste jeg har hørt er den helt der oppe sammen med John Lennons «What’s The New Mary Jane» i usammenhengende vrøvl og liksom-orientalsk drodling. Høy hodepinefaktor. Skrekkelig trekk-i-nødbremsen-musikk.

DISSE BITENE MÅ VEKK! Det er hele hemmeligheten. I all sin syrehodevimseforvirring merket ikke Stones at de slapp gymsokker og møkkadritt inn i stuen. Og den stanken var det umulig å bli kvitt. Den ble hengende ved LP’n, og er alene skyld i at platen pr. i dag er en av verdenshistoriens mest undervurderte.

Det er vanskelig å skjønne hvorfor de ikke erstattet disse festbremsene med gullet de hadde liggende rett for nesten på seg. Jeg tenker på «We Love You» og «Dandelion» som kom på single i august ’67. Og jeg tenker på det psykedeliske popmesterverket «Child Of The Moon», påbegynt i 1967, men holdt igjen, og utgitt på baksiden av «Jumpin’ Jack Flash» i mai 1968.

Disse tre låtene er løsningen. Fjern den lange blindgaten på side 1 («Sing This All Together (See What Happens)»), fade «Gomper» etter to minutter, legg de tre nevnte låtene inn i stedet, og «Their Satanic Majesties Request» blir «Sgt. Pepper’s» likemann, og en av de beste LP’ne i verden. Den spiller skremmende godt, faktisk. Finnes ikke svakheter i programmet. Selv «On With The Show» forsvarer sin plass. Og Bills «In Another Land» er da så fin som bare det!

Så spenn sikkerhetsbeltene og ta reisen. Velkommen til den alternative (ja, faktisk den egentlige) «Their Satanic Majesties Request».

«Sing This All Together» er en mystisk åpning, og en invitt:

Why don’t we sing this song all together, open our minds and let pictures come.

Sagt rett ut. Få i deg dopet, len deg tilbake og la hjernefilmen snurre.

Det er The Rolling Stones’ nikk til «the summer of love”. Bortsett fra at sangen aldri egentlig blir en sang, mister kontakt med refrenget og svinser gryntende rundt i terrenget på leting etter morkler. Brian bidrar med snertne detaljer her, mye fra mellotronens kommandobro (blant annet blåserriffene). Innspillingen ble delt i to, den lengste delen går ingen veier, det er den vi fjernet. Det er absolutt nok med de snaut fire minuttene som åpner LP’n. Det er en krevende åpning, men den gir seg i tide, og det kommer så mye fint etterpå, at man egentlig opplever «Sing This All Together» som en fascinerende ouverture.

Opprinnelig skulle de to bitene hengt sammen og dekket nesten hele LP-siden. Mick og Keith hadde nok fått i seg langt verre ting enn morkler da de planla det.

«Citadel» har albumets beste riff, et etterhengende, astmatisk skurr med hektekroker du ikke unnslipper og en undergangstekst som kan leses som en allegori over Vestens forfall og storbyens larm, gjerne plassert geografisk i the Big Apple, og med en hilsen til Andy Warhols Factory vevet inn – representert ved Candy og Taffy som Mick kjenner så godt (synger han). Igjen vakker mellotron-ornamentering fra Brian.

«In Another Land» ble til fordi alt var så ustrukturert. Man møtte opp i studio, satt i timer og ventet på de andre, noen ganger kom de, andre ganger ikke. Dette var en slik ikke-gang. Dagen etter politiets Redlands-aksjon. Der satt Bill og Charlie. Hva nå? For å slå i hjel tid forsøkte de seg på Bills nykomponerte drømmeskildring fra dophode-land, kanskje den teksten som best kledde omslagsfotoet.

We walked across the sand
And the sea and the sky and the castles were blue
I stood and held your hand
And the spray flew high and the feathers floated by
I stood and held your hand

Da Small Faces var i gang med innspilling et annet sted i bygningen, ble to av dem invitert med, Steve Marriott og Ronnie Lane. Når man hører resultatet, virker det som Ian McLagan var der også, for den lyden når de sparker fra, kombinasjonen orgel-piano-gitar, er helt Small Faces.

Naiv og fin sak om farver og drømmer og middelalderslott og dalende fjær. Avsluttet med Bills egen snorking. Han sovnet i studio, de tapet det og limte det på slutten av Bills vise. En practical joke, og litt slemt. Akkurat som Beatles’ pek mot Georges «Within You Without You” som ble pålimt en hale av latter.

«2000 Man» er et av albumets høydepunkter. En låt i tre seksjoner, hvor den siste har et vanvittig groove. Brian bidrar på elektrisk langeleik, her er masse gitar fra Keith og tangenter fra Nicky Hopkins. Strålende saker med en sci-fi-tekst som smaker av George Orwell, med snev av generasjons-nidvise i den kraftfulle tredje seksjonen:

Oh daddy, your brain's still flashing
Like it did when you were young
Or do you come down crashing
Seeing all the things you'd done
All was a big put on

Og nå kommer den første av albumets «nye» låter, singlen «We Love You». En ruvende annerledes-hit av de sjeldne. Et inferno. I sin helhet naglet fast i det insisterende, vilt stakkato pianotemaet spilt av Nicky Hopkins. Brian Jones klarer å tvinge den gjenstridige mellotronen til å gjøre noe mellotroner egentlig ikke kan (grunnet de fryktelige forsinkelsene som er innbakt i hver tone), han omskaper den til en rytmemaskin. Det er virkelig en filleristende rus av en låt, så fjernt fra the summer of love som det er mulig å komme. «We Love You» er Mick og Keiths fuck you! til myndighetene og rettssystemet.

You will never win "we"
Your uniforms don't fit "we"
You’re dead’n then we’re in
Cos we love you
We love you, of course we do

Og høyt over alt sammen svever de eteriske korharmoniene til John og Paul.

Neste «nye» låt på vårt omarrangerte album og avslutningen på side 1 blir B-siden på «We Love You». «Dandelion». En strålende varm og sommerlig popsang som springer ut av en barneregle, og bare blir finere jo lenger ut i den du kommer. Dette er psykedelia fra sin aller beste og mest iørefallende side. Igjen overlapper Stones og Beatles hverandre. Det er en sånn låt. Og jammen gjenkjenner vi harmoniene til John og Paul her også.

Denne platesiden har ikke et svakt øyeblikk. Musikalsk petting av beste merke.

Og det skal bare bli bedre.

Side 2 åpner med «She’s A Rainbow». Den lekreste av alle poplåtene i The Rolling Stones’ diskografi. Nicky Hopkins triller klassiske temaer ut av ermet, det er vakkert, det er følsomt. Vi serveres deilig koring. Og Brians mellotron er all over the place.

At denne ikke nådde høyere enn 25. plass på Billboard-listen er helt ubegripelig.

Det gåtefulle mesterverket «The Lantern» følger. En vakkerskummel reise gjennom lys og skygge, befolket av gjengangere og lengsler, og med Keiths gitarer i sentrale roller. Nyt de mange detaljene. Ikke minst Brians blåserstikk spilt på mellotronen.

«Gomper» er altså låten som må kappes etter to minutter. Strengt og nødvendig. De tre refuserte minuttene viser bare et band som går seg helt bort i navlebeskuende ingenting, forkledd som eksotisk psykedelia, men i praksis bare hodepine for viderekommende. De to minuttene vi beholder er til gjengjeld aldeles nydelige. Her den komplette teksten om damen i tjernet. Sanselig og litt skummelt.

By the lake with lily flowers
While away the evening hours
To and fro she's gently gliding
On the glassy lake she's riding
She swims to the side
The sun sees her dried
The birds hover high
I stifle a cry
The birds hover high
She moans with a sigh

The Rolling Stones skrev poesi i 1967. Men jo fjernere de kom fra 1967 i tid, dess hardere avfeide de disse skjønne øyeblikkene som pretensiøst skvalder.

Og nå er det duket for den absolutt deilige pop-pastillen «Child Of The Moon», The Rolling Stones’ siste flørt med psykedeliaen. Sanseløst deilig instrumentert og arrangert. Bills fuzzbass er så tydelig, særlig i stereo-versjonen at den kommer ut av høyttaleren og tar rommet. Brians bidrag er sopransaksofonen – i tillegg til en slags åndelig tilstedeværelse. På mange måter er dette Brians sang og Brians farvel. Det var all downhill from here.

Teksten er bare nydelig. Mick og Keith har fått alt for lite kreditt for sine beste og mest ambisiøse tekster. Dette er en av dem. Den kunne handlet om Brian.

The wind blows rain into my face
The sun glows at the end of the highway
Child of the moon, rub your rainy eyes
Oh, child of the moon
Give me a wide-awake crescent-shaped smile

“2000 Light Years From Home” er kanskje albumets sentrale låt, og Brians mellotron-mesterverk. Jeg blir aldri lei av å høre den. Det er en reise for sansene, og den bare må spilles høyt. Ikke i mono, som Mick insisterer på, men i bred, altomsluttende stereo.

Og her tar platen farvel med en vaudeville-fleip, «On With The Show». Ikke et uventet spell fra gruppen da de leverte to slike på «Between The Buttons». Den funket dårlig på originalalbumet rett og slett fordi så mye var ødelagt av de to bitene vi nå har fjernet. Man hadde liksom fått nok av tøv og tøys og fanteri.

«On With The Show» står bedre nå som vi har rigget om albumet. Etter enveiskjøringen i klassikerhimmelen, passer det godt å bli hentet ned til litt ultra-engelsk music hall. Så var det bare en forestilling likevel, takk for i aften og kom deg trygt hjem.

En passende avrunding på det som plutselig ble en av verdens beste LP’er.

Og hva sa Keith til meg da jeg traff ham i Toronto i 1994, og påsto at «Their Satanic Majesties Request» var en misforstått klassiker? Han lo rustlatteren sin og - ga meg rett! Han var fullstendig klar over at det lå låter der inne som gikk steder de aldri hadde oppsøkt før, og heller aldri kom til å oppsøke igjen. De fant mye der inne i villniset, noe spennende, noe ren dritt, nyttige erfaringer – i hvert fall de han husket, for de var veldig dopet mens alt dette foregikk, og masse var helt svart.

- Jeg er glad vi ikke ble der inne, sa han.

Og så lo han så rustflakene føk igjen.

(Redigert utdrag fra Stones-boken “Da verden kom til Sjølyst”, kan kjøpes over nett, klikk linken “kjøp bøker” øverst på denne siden.)

The Who bevarer for all ettertid en epoke i den britiske popmusikkens historie med dette albumet: Piratradioen, disse rustbaljene som lå og duppet rett utenfor territorialgrensen og spylte ut de kuleste låtene verden hadde hørt, avbrutt av korte reklamesnutter og radiostasjonenes respektive kjenningssignaler.

The Who fjenskapte den gyldne perioden, det er som å ha radioapparatet innstilt på mellombølgen igjen, bortsett fra at det er The Who som leverer alt, inkludert jinglene. Låtene viser gruppens allsidighet, men er ikke så forskjellige at gruppen gir seg til å late som om de er flere forskjellige band. Det er dønn The Who, pop art-versjonen fra 1965-67.

Musikken er farvesprakende og sprudlende kullsyreholdig. Stort sett glad og ledig. Med glimt i øyet. Og du hører lett at de har elsket å lage reklamesnuttene (særlig kreditert Moon og Entwistle) som er for ekte produkter. Og innimellom får vi høre at vi har søkeren låst på "wonderful Radio London, whopee!".

Parodi gjort med kjærlighet. Kommersialitet blir aldri mer innbydende enn dette.

Albumet er en fest for øret fra start til mål. Særlig side 1, som er så fin at man kunne hengt den opp på veggen. Mine favoritter er "Tattoo You", "Mary Ann With The Shaky Hand" (eller Runke-Marianne, som mange kaller henne) og mest avalt: den veldige "I Can See For Miles".

Her mener The Who alvor. Det er ikke noe Radio London-whopee her. Lydbildet svulmer til en katedral fullstappet med gitarer i alle valører, og bebodd av det hyperaktive katedral-fantomet Keith Moon som detonerer allerede før man har fått trukket pusten. Townshend kjører akkorder, riff, solo-løp alt på én gang, og med en tyngde i draget som The Who aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette er en moderne "sound", skapt for bred stereo og volumknappen på 11.

Låten handler om sjalusi. Formørket, besatt sjalusi. Daltrey stalker jenta, ikke pokker om hun skal klare å lure ham, for blikket hans brenner tvers igjennom alt, uansett avstander. Kompet er like hektisk og besatt som teksten. Keith Moons knusende og stadige propellrykk får hele låten til å duve, sjekk dynamikken han skaper! Townshend må faktisk kjempe for ikke å drukne i kanonadene. Og som han kjemper! De brutale akkordene har definitivt 18 års-grense, og den ringlende, dirrende tonen som henger over Daltreys "miles and miles and miles and..." går rett i sentralnerven.

Det er mektig. Det er monumentalt. Det låter direkte livsfarlig.

Pete Townshend trodde han hadde laget verdens beste single. En garantert 1. plass. "I Can See For Miles" nådde bare 13. plass i England. Han tok det svært tungt. Hadde han summet seg og gløttet over til USA, ville han oppdaget at "I Can See For Miles" med sin 9. plass der, var The Whos største single-suksess til da. Faktisk er det ennå i 2025 fortsatt bandets beste plassering på Billboard-listen.

Kanskje hadde den gjort det bedre om den var i stereo, slik den er på LP'n.

Må vel også nevne at "Rael (1 and 2)" en skissen til en full rockopera om at kommunist-Kina er i ferd med å overta verden. Siste del utvikler seg til noe som Townshend tok videre til "“Tommy” og kalte “Sparks".

Var du en av de første til å kjøpe "The Who Sell Out", fikk du en psykedelisk poster med på kjøpet.

Leonard Cohen: “Songs Of Leonard Cohen” (CBS)

Du kunne ikke være på en eneste fest på tampen av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet uten å møte dette albumet.

Alle ble fanget. Kombinasjonen av Cohens dunkle, sakte poesi og mørke, malende stemme. Hypnose. Det lød så ensomt, så på bristepunktet vemodig og samtidig så vakkert og inkluderende.

Kvinnene elsket lyden av ham og coverfotoet. Guttene ville så fryktelig gjerne være ham.

Jeg kjøpte noteheftet og lærte meg å spille "So Long, Marianne" og "Suzanne". Planen var å fikse jenter, de satt jo som modne frukter og slukte de tøffe guttene som turte å ta med gitaren på fest.

Jeg turte ikke. Jeg satt hjemme og dypdeppet mens jeg klimpret og slet med å lyde voksen og mystisk. Ikke en eneste jente hørte meg. Det var nok like greit.

Strålende debut. De neste platene var ikke det spor dårligere.

Og tenk, en kveld, ikke så mange år senere, havnet jeg sammen med Cohen og Marianne på Club 7. Og de dro meg med til en liten Taverna etterpå. Magisk.

Steve Winwood, stjerne i Spencer Davis Group, ville finne på noe annet og slo seg sammen med tre ganske ukjente, men garvede musikere som hadde de samme målene som ham selv.

Organisk musikk, improvisasjon og folk tilsatt ørsmå doser jazz, og med et kommersielt og fengende overtrekk som burde garantere hits.

De øvde og skrev låter ute på landsbygda i Berkshire. "Paper Sun" ble en hit, og "Hole In My Shoe" gjorde det enda bedre utpå høstparten. Og til jul kom dette debut-albumet.

En meget sterk start med nøkkelkutt som "Dear Mr. Fantasy", "No Face, No Name And No Number", "Heaven Is In Your Mind", "Coloured Rain" og den sugende instrumentalen "Giving To You".

Et herlig album som oppnår alt de var ute etter, musikken er organisk, The Band et år før The Band fantes, med snev av psykedelia og folk, og med hvirvlende gode musikalske partier.

Jeg foretrekker dog den svenske versjonen av albumet.

Den svenske versjonen av debut-LP'n fikk nytt cover, nytt navn og kom ikke i utbrett-cover. Det var den de solgte i Norge også.

Jeg foretrekker faktisk denne. Coverfotoet er kult og kunne vært hentet fra "Magical Mystery Tour". Traffic-emblemet gir vikingfølelsen.

Den spiller også bedre enn den britiske, fordi den er spisset med begge de to første singlene, "Paper Sun" og "Hole In My Shoe" pluss B-siden til sistnevnte, "Smiling Phases". Disse vinner i hvert fall over to av de tre låtene som måtte vike, "Heaven Is In Your Mind", derimot, er nok et tap.

Jeg mener også å huske at den groovy instrumentalen "Giving To You", er single-versjonen, men der kan jeg ta feil.

Nilsson: “Pandemonium Shadow Show” (RCA)

Tidlig Harry, innspilt hos RCA i Hollywood, og en utrolig oppvisning i rekkevidde og stemmevalører. Låtene hans er iørefallende og lett å like, og tar tilstrekkelige mange sidegater på sin vei mot mål til at de holder på din interesse.

Uforbederlig Beatles-fan som han var, måtte han jo gjøre noen coverversjoner. Han valgte "She's Leaving Home", som er helt strøken, og "You Can't Do That" som er helt forrykt da han presterer å veve inn tekstfragmenter fra hele 17 Beatles-låter. Må høres!

Albumet inneholder også hans egne versjoner av "Cuddly Toy" (senere gjort av The Monkees) og "Ten Little Indians" (som Yardbirds covret).

Van Dyke Parks: “Song Cycle” (Warner Bros.)

Debut-albumet til en av Amerikas mest eksentriske sangsmeder. En tidlig samarbeidspartner for Brian Wilson, og sentral i "Smile"-prosjektet. Musikalsk slektet han vel egentlig mest på Randy Newman, plantet i en musikalsk åker av bluegrass, ragtime, klassisk musikk og nostalgiske show-låter. Han har en rar stemme, og som sanger er de enkelte innslagene ikke alltid lett å få tak i. Men som enhetlig verk er dette storartet.

Etter "Smile"-kollapsen var Beach Boys nede for telling, og Brian Wilson på full fart inn i sin egen verden. Men gruppen klarte både å ta seg sammen og finne veier ut av villniset de var havnet i.

Alt pretensiøst og vanskelig ble lagt til side. Fokus satt på enklere, røffere, tilbake til røttene-musikk. Beach Boys hadde endog et soul-gen, og det kom til nytte her.

Noe er enkelt, nærmest barnslig, som tannpussangen. Noe går for hitlistene, som min lille favoritt, den pianodrevne "Darlin'", noe velger uvanlige veier, men har ett eller annet som limer det til hjernen. Som tittelkuttet (som jeg hadde veldig sans for) og vidunderligheter som "Let The Wind Blow" og "Country Air".

Albumet er stint av små, hyggelige overraskelser. Det er en venn som ikke gjør seg til. Man trenger sånne plater også. Men gud hjelpe meg for en dårlig versjon av Stevie Wonders "I Was Made To Love Her"!

Donovan: “A Gift From A Flower To A Garden” (Epic)

PYE i England gjorde alt de kunne for å sabotere Donovans LP'-utgivelser. Flere titler ble ikke engang utgitt i England. De ville bare ha singler, og de ønsket producer Mickie Most dit pepper’n gror da han jobbet for EMI. Denne fine blomsterboksen, skapt som et kjærtegn av etterklangen etter “the summer of love”, en LP for voksne blomsterbarn, en LP med sanger for ordentlige barn. Pye holdt igjen utgivelsen til mai 1968. Amerikanerne var ikke helt snille, de heller, da de hverken likte dobbelt-LP-i-boks-formatet (kostbart) eller innholdet. De hørte rett og slett ingen verdenshits.

Albumet ble derfor forsinket, mens Donovan i all hast og under press spilte inn to iørefallende låter med hitpotensial: “Wear Your Love Like Heaven” og “Oh Gosh”. Det blidgjorde Epic, men forsinket utgivelsen så den ikke nådde butikkene før i romjulen.

Det er en lekker sak som inneholder tekstark med illustrasjoner. Den “voksne” LP’n er en ualminnelig lett fordøyelig, nydelige, små sanger med et pust av psykedelia. Barneplaten er Donovan mer eller mindre helakustisk, slik man også fikk ham, og da i en langt større dose, på “H.M.S. Donovan” (1971).

Jeg nøler ikke med å kalle dette en klassiker. En virkelig vakker en, til og med. Og Epic hadde kanskje rett, for de to låtene Donovan ble presset til å skrive og inkludere løfter samlingen.

Noen ord om tilføyelsene som også ble Donovans nye single. PYE nektet å gi den ut. For andre gang i 1967 - Donovans kanskje beste år salgsmessig - sa de nei takk til en rykende fersk Donovan-single. “Epistle To Dippy” var den forrige. Alle andre land ga ut "Wear Your Love Like Heaven". Bare ikke England. Og bare England blokkerte utgivelsen av albumet i fem måneder. Ufattelig.

“Wear Your Love Like Heaven” er muligens Donovans mest iørefallende og kommersielle single ever. Kort (bare 2 minutter og 28 sekunder) med snaue vers og et stadig gjentatt refreng som limer seg rett i hjernen. Ifølge Donovan handler sangen om en maler, eller kanskje hans malerier. Tekstens strofer kunne nesten stått på malertuber.

Color in sky prussian blue / Scarlet fleece changes hue / Crimson ball sinks from view

Og slik han synger, studioteknikk har gjort stemmens hans tåkete, eller eventyrfarvet, skjønner man at det er malerier som apellerer til fantasien. Refrenget følger naturlig; første del er kun sangens titel gjentatt mangfoldige ganger i en slags call-response mellom forteller og korstemme, begge sunget av Donovan. Før man vippes over i den forunderlige andre delen:

Lord kiss me once more / Fill me with song / Allah kiss me once more / That I may, that I may / Wear my love like heaven (Wear my love like heaven) / Wear my love like heaven (Wear my love like heaven)

I Donovans univers sidestilles Kristus og Allah. Han burde talt til presidenter.

Sangen er like slående enkel som teksten. Blytunge orgeltoner, bass og trommer gir den en vuggende fremdrift. Kombinert med Donovans stemme blir resultatet psykedelisk på den vimsete engelske måten. Klokkespill følger melodilinjen, og mot slutten bygges arrangementet også ut med blåsere. Uten at innspillingen på noen måte virker overlesset. Instrumentene har samme funksjon som farvene han synger om. Det klattes ikke, her males! "Wear Your Love Like Heaven" er en perfekt popsang, og et magisk lite maleri.

"Oh Gosh" er enda kortere, og nesten like iørenfallende. Lett jazzete vers med ståbass og en tilbakelent trommeslager bevæpnet med visper. I det mer pop'ete refrenget slipper orgel, fløyte og drømmende korstemme til (sunget av Donovan selvfølgelig). Sluttpakken er fløyelsdunkel og glad. En feiring av den tids blomsterbarn.

Det kunne vært årets julehit sammen med Beatles’ “Hello, Goodbye” og “Magical Mystery Tour” og Monkees’ “Daydream Believer”. Men plateselskapene ville noe annet.

Jeg anbefaler hele albumet. Et postkort fra en naiv og deilig tid som man iblant tror bare var en drøm.

Procol Harum: “Procol Harum” (Regal Zonophone) (UK)

Dette er versjonen av Procol Harums debut-album som gjelds. Den engelske utgaven, i clean, ærlig mono - og overlatt helt til seg selv, uten hjelp fra “A Whiter Shade Of Pale” (US-utgaven) eller “Homburg” (den tyske utgaven). Dette er albumet slik det var ment, og sluttført slik Brooker ønsket og forestilte seg det.

Coverets mystikk fanger musikken og tekstenes atmosfære perfekt. Det foregår noe her inne, og det har makt over deg.

Side 1 er en av de mest perfekte platesider jeg vet om. Åpner med “Conquistador”, og tar oss så inn i mystikken via “She Wandered Through The Garden Fence” og “Something Following Me” (hu!) til den absolutt magiske “Cerdes (Outside The Gates Of)”.

Side 2 er ikke like truende og dunkel, men fortsatt av høy, fascinerende kvalitet. Selv den muntre historien om kaptein Clack får min stemme. Og hvilken finale albumet leverer med Matthew Fishers episke instrumental, “Repent Walpurgis”. Her får vi gruppens eiendommelige ytterpunkter servert - Fishers måneblå orgelpoesi og Trowers overstyrte elektriske raseriutbrudd.

For et band, og for et album. Og som jeg savner Gary Brooker.. Det var så godt å vite at han fantes.

Avslutter denne gjennomgangen av året 1967 med et bilde av en av mine kjæreste eiendeler, originalutgaven av “A Whiter Shade Of Pale” (kjøpt på Bekkestua sommeren 1967) - signert av Matthew Fisher og Gary Brooker.

1967 - plateomtalene

Januar

The Doors: “The Doors” (Elektra)

The Rolling Stones: “Between The Buttons” (Decca)

The Monkees: “More Of The Monkees” (RCA)

Eddie Floyd: “Knock On Wood” (Stax)

Februar

The Byrds: “Younger Than Yesterday” (CBS)

Donovan: “Mellow Yellow” (Epic)

Jefferson Airplane: “Surrealistic Pillow” (RCA)

The Mamas & The Papas: “The Mamas & The Papas Deliver” (RCA)

The Troggs: “Trogglodynamite” (Page One)

The Electric Prunes: “The Electric Prunes” (Reprise)

John Mayall And The Bluesbreakers: “A Hard Road” (Decca)

Mars

The Velvet Underground: “The Velvet Underground & Nico” (Verve)

Aretha Franklin: “I Never Loved A Man The Way I Love You” (Atlantic)

The Walker Brothers: “Images” (Philips)

The Grateful Dead: “Grateful Dead” (Warner Bros.)

Bob Dylan: “Bob Dylan’s Greatest Hits” (Columbia) (USA)

The Vanguards: “Phnooole” (Triola)

April

The Pretty Things: “Emotions” (Fontana)

Tim Hardin: “Tim Hardin 2” (Verve forecast)

Mai

The Beatles: “Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” (Parlophone)

The Jimi Hendrix Experience: “Are You Experienced” (Track)

The Monkees: “Headquarters” (RCA)

The Mothers Of Invention: “Absolutely Free” (Verve)

Juni

The Hollies: “Evolution” (Parlophone)

The Rolling Stones: “Flowers” (Decca) (UK export)

Moby Grape: “Moby Grape” (CBS)

Small Faces: “Small Faces” (Immediate)

Small Faces: “From The Beginning” (Decca)

Juli

Bee Gees: “Bee Gees 1st” (Polydor)

Bobbie Gentry:”Ode To Billie Joe” (Capitol)

The Young Rascals: “Groovin’”(Atlantic)

The Four Tops: “Four Tops Reach Out” (Tamla Motown)

The Temptations: “With A Lot O’ Soul” (Tamla Motown)

August

Pink Floyd: “The Piper At The Gates Of Dawn” (Columbia)

Vanilla Fudge: “Vanilla Fudge” (Atco)

Albert King: “Born Under A Bad Sign” (Stax)

Tim Buckley: “Goodbye And Hello” (Elektra)

Paul Revere & The Raiders featuring Mark Lindsay: “Revolution!” (CBS)

Smokey Robinson & The Miracles: “Make It Happen” (Tamla Motown)

September

The Kinks: “Something Else By The Kinks” (PYE)

The Doors: “Strange Days” (Elektra)

Scott Walker: “Scott” (Philips)

Procol Harum: “Procol Harum” (Deram) (USA)

The Beach Boys: “Smiley Smile” (Capitol/Brother)

Captain Beefheart And His Magic Band: “Safe As Milk” (Buddah)

John Mayall’s bluesbreakers: “Crusade” (Decca)

Van Morrison: “Blowin’ Your Mind” (Bang)

Oktober

13th Floor Elevators: “Easter Everywhere” (International Artists)

Blossom Toes: “We Are Ever So Clean” (Marmalade)

Nico: “Chelsea Girl” (Verve)

Eric Burdon & The Animals: “Winds Of Change” (MGM)

Phil Ochs: “Pleasures Of The Harbor” (A&M)

Pearls Before Swine: “One Nation Underground” (ESP-Disk)

Sam & Dave: “Soul Men” (Stax)

Procol Harum: “Homburg” / “Good Captain Clack” (Polydor) (single)

November

The Beatles: “Magical Mystery Tour” (Capitol)

Dream: “Get Dreamy” (Polydor)

Cream: “Disraeli Gears” (Reaction)

The Hollies: “Butterfly” (Parlophone)

Buffalo Springfield: “Buffalo Springfield Again” (Atco)

Country Joe And The Fish: “I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die” (Vanguard)

Jefferson Airplane: “After Bathing At Baxter’s” (RCA)

Kaleidoscope: “Tangerine Dream” (Fontana)

Love: “Forever Changes” (Elektra)

The Monkees: “Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd.” (RCA)

The Moody Blues: “Days Of Future Passed” (Deram)

Desember

The Jimi Hendrix Experience: “Axis: Bold As Love” (Track)