***Sirkus i 1961:*** Gode plasser på sirkus gjelds. Stefar Aage hadde kontakter. Både Jakob og jeg har på de obligatoriske sirkuslosje-luene, og mamma har selvfølgelig den korrekte sirkushatten. Aage, på sin side, har ennå ikke anlagt skjegg.

Hva husker man av det året man fylte 9? Ikke så mye. Eller, det vil si, man husker, men det er ikke lett å tidfeste erindringene. De kan komme fra året man fylte både 7 og 8, og til og med 10. Jeg gikk i 2. klasse den vinteren. Det vet jeg. Og dermed erindrer jeg også at jeg gikk med en sorg i brystet som fortsatt gjorde vondt. Vi hadde ikke frøken lenger. Den unge, eiegode, varme damen med trillende latter og filmstjernepermanent var sluttet. Det ble sagt at hun skulle ha barn. Det trodde jeg ikke noe på. Frøken skulle da ikke ha barn. Aldri i verden. Ikke min frøken. Hun fikk aldri barn.

Skuffelsen var tung å bære, selv om jeg gjenkjente den fra utallige lignende tildragelser med svømmelærerinner. Jeg ble alltid forelsket i dem. Nesegrus. Jeg forgudet dem, jeg kunne drukne for dem. Og det må innrømmes at jeg hadde flere ganske foruroligende forsøk. Ikke bevisst, selvfølgelig, det var bare slik at når svømmelærerinner så på meg med blide øyne og sa «Kom igjen, Yan, dette klarer du!», så sluttet hele jeg å funksjonere, alt ble redusert til den himmelske lykke å bli snakket til av den unge damen med de glitrende stjerneøynene, og så sank jeg … og måtte livreddes av den samme blide damen, som nå hadde fått en bekymret rynke i pannen. Svømmetalent som en synkemine.

Og nå var skolefrøken borte. De sa hun bodde på Bekkelaget. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Nedre Bekkelaget skole fra bussvinduet hver gang vi passerte den gule bygningen på vei til eller fra byen. Hun var sikkert der.

Frøkens erstatning var en småvokst og ganske hissig mann, angivelig med fortid som bryter. Jeg kan ikke huske at han ville noen noe vondt, men han kunne bli utrolig sint. Og da smalt det i kateteret, og pekestokkene knakk som tannpirkere. Holen het han. Jeg mener han egentlig var et snilt menneske. Men man fikk ikke lyst til å utfordre ham.

Spillelisten på Spotify heter "1961 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 31 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1961 England NME Complete" eller klikk på linken under.

***Klassikerne:*** Fulstendig fanget, fullstendig oppslukt. Tarzan-bøkene fra Windju Simonsen var magisk. Og ingen må fortelle meg at de var forkortet, og at man misset store deler av originalene. Jeg vil ha Tarzan-bøkene akkurat som de var, forkortet eller ikke. Det var dem jeg vokste opp med. Basta. Favoritten: “Opars juveler”. Tittelen alene gir frysninger av forventning.

Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).

***Prinsdal Vel:*** Vellet var underholdningssentralen i vårt nærmiljø. Her gikk Tarzan-filmene, Hopalong Cassidy, Zorro og Skipper’n. Her var juletrefestene (da de fyrte så det drønnet i ovnene) og søndagsskolen. Kinoplakatene på oppslagstavlen ble studert ned til minste detalj. På den andre siden av veien, der bussen er stoppet, lå kiosken med salti, bruspulvet, Præriebladet, Jukan og Donald. Bussen og andre kjøretøy ble ofte forfulgt av den rasende hunden Rikki.

1961 var ikke Kupper’ns år. 11. plass i VM, til alt overmål slått av to svensker. 5. plass i EM, ydmykelse for en gutt som holdt Kupper’n som uovervinnelig, en isens Tarzan. Nå husker jeg også hvor viktig det var at skøytekongen fremstod i trikot og djevellue. Kupper’n i sivil fjernet all heroisk glans og gjorde ham ubetydelig, pinlig klovnete, særlig med hatt. Det klassiske Kupper’n-bildet ble tatt under hans legendariske 10 000 meter i Squaw Valley. 15,46,6. Et syn for evigheten. En tid for evigheten (dessverre varte evigheter bare i tre år på den tiden).

Flyvraket til Dag Hammarskjöld, og en Lumumba i fangenskap og snart myrdet. Det var dramatisk å følge med i verden, også i 1961.

Mitt forhold til politikk var svært begrenset. Jeg likte Kennedy. Han virket ung og filmstjerneaktig, og han hadde en spennende krigsfortid. Men jeg fikk ikke med meg fadesen i Grisebukten på Cuba. 1961 var et dramatisk år for Afrika, men det eneste jeg husker er navnet Lumumba og at FNs generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke i Rhodesia. Afrika var først og fremst en veldig grei verdensdel. Jeg hadde puslespillet, og hvert land hadde sin karakteristiske form, mange rette linjer, veldig lett å huske, jeg visste hvilket land det var selv om det lå med den grå baksiden opp. De Afrika-puslespillene gjelds ikke lenger nå.

En stor og en ikke fullt så stor, Jurij Gagarin, historiens første romfarer og en ekte helt. Og sosialisten og partilederen Finn Gustavsen.

Jeg var straks mer med når det gjaldt romfart. Hvor pinlig for amerikanerne, ikke før hadde de sendt opp en sjimpanse, så svarte russerne med et ekte levende menneske, Jurij Gagarin, og han fullførte et helt jordomløp. Gagarin var en verdenshelt. Sjimpansen Ham snakket vi ikke noe særlig om. Ja, og så husker jeg SF. Mest på grunn av deres karismatiske leder, Finn Gustavsen. Mange var redde for ham enda han så spinkel ut og snakket med en veldig hyggelig stemme.

I en periode leide vi ut et rom. Økonomien kan ikke ha vært helt solid. Mannen som flyttet inn på soverommet og fratok meg mitt, het Ravatn og var lærer på skolen. I utgangspunktet lovende, da jeg trodde at han nå som han var innlemmet i vårt fellesskap, også vil sørge for at det ble holdt en hånd over mitt hode når det sto på som verst i skolegården. Det skjedde slett ikke. Ravatn vendte både det blinde øyet og det døve øret til, jeg ble til og med lagt i bakken rett foran ham uten at han reagerte. Han snakket aldri med oss når han var hjemme heller, jeg tror han egentlig syntes det var flaut å leie rom, og særlig hos oss.

At leieforholdet ble avsluttet, skyldtes vel først og fremst Ravatns usedvanlige fokus på personlig hygiene. Vi var to voksne og en gutt som måtte tidlig opp hver morgen, men Ravatn greide alltid å kapre badet først, og der ble han til både min og min stefar Aages stigende frustrasjon. Vi måtte vente. Og vente. For Ravatn badet. Hver morgen. Og han var vaksinert mot banking på baderomsdører. Vi hørte bare den fornøyde klukkingen og sildringen av vann når Ravatn byttet stilling for å gjøre seg det enda mer behagelig, og kanskje etterfylle hvis det begynte å bli litt kaldt.

Noen ganger brukte han opp varmtvannet også. Da ble min mor sint. Men på den stille måten. Man kunne jo ikke godt skjelle ut en skolelærer. Men man kunne si dem opp. Eller vent! Gjorde vi det? Kanskje vi ikke turte, kanskje han bare flyttet. Hukommelsen er tåkete akkurat der.

Når vi endelig slapp til, lå det svarte kroppshår og såpedotter igjen etter ham i badekaret. Han skylte aldri. Det var en lettelse å bli kvitt ham.

***Vår første bil:*** En trøblete brun folkevogn. Bil var ikke så vanlig, så vi fikk ha den lille parkeringsplassen i fred. Tørkestativet ga meg noen minutters kvalitetstid alene i stuen. Mens mamma hengte opp vasken, spilte jeg plater høyt. Jeg nådde i hvert fall fire låter. Absolutt vidunderlig tre år senere da jeg begynte å få Beatles-plater.

Min mor sydde klærne våre, eller i hvert fall en god del av dem. Olabuksene var f.eks. hjemmesydd. De var stive, og slapp ikke helt unna kommentarer i skolegården. På Prinsdal var det rene gutteklasser og jenteklasser. Dermed ble man ikke så kjent med jentene, selv om jeg etter hvert fikk et godt øye til vaktmesterens datter Maj-Britt. Jentene lekte jenteleker i skolegården. Blant annet en sanglek som het «Under den hvite bro». Teksten ble improvisert slik at den kunne befolkes av skikkelser fra nærmiljøet. En dag hørte jeg jentene synge «Under den hvite bro, seilte en båt med to, båten den hvelva og Maj-Britt hun skreik, å Yan jeg elsker deg, elsker du meg fra før, ja det er klart jeg gjør, hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo, ute på Hauketo.» Jeg ble kjempeflau (men egentlig veldig yr), og fikk kokos av klassekameratene. Jentelus var alvorlige greier også i 1961.

Jeg tilbragte ikke så mye tid i selve skolegården. Det kunne medføre kokos, spenning av ben, intens erting, dytting og i noen tilfeller til og med juling. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men sånn ble det. Og da skolegården grenset mot tett skog, var det den veien jeg sprang når det ringte ut. I hvert fall på dager hvor noe var i gjære. Jeg kjente etter hvert denne skogen som min egen bukselomme. Det var trange huleåpninger man kunne forsvinne i, det var utallige muligheter for brå retningsforandringer som forvirret forfølgerne. Og jeg var lett til bens, jeg formelig fløy over lyng og berg og busker. Noen ganger ble Einar med. Så det må har vært vel så mye lek som alvor. Men hvis noen av guttene i klassene over oss meldte seg på, var man i fare. De nølte ikke med å utløse neseblod.

Noen ganger løp jeg helt til honningbonden. Ja, ikke helt ned, men slik at jeg kunne holde øye med ham fra skogbrynet. Det var noe skummelt med alle bikubene som sto der på rekke og rad, og denne bonden i den skumle påkledningen som vandret mellom dem.

Bak huset vårt, ja helt inntil husveggen, sto et primitivt skur, bygget av planker som var blitt morkne. Døren var ikke en dør med en glissen trekonstruksjon, nærmest en lem, som man bukserte til side. En dag plasserte jeg den så feil at den begynt å tippe. Jeg forsøkte å bykse unna, men var ikke rask nok, og så kjente jeg et hugg og en brennende smerte på baksiden av høyre legg. Jeg var nesten spiddet av en spiker, og nå satt hele trekonstruksjonen fast i leggen min. Blodet rant. Jeg ropte på mamma.

Det ble nesten besvimelse da de trakk lemmen vekk og fikk meg løs. Så bar det inn til jodbensin og borvann og vask og plaster og trøst.

Stefar Aage rev skuret. Det var ikke til noen nytte, og tydeligvis også farlig. Den tomme plassen inntil husveggen ble raskt overtatt av onkel Jørgens folkevognboble. Tror ikke den var helt frisk, og at han ikke hadde noe sted å sette den. Så ble den parkert i haven vår, bak huset, rett under mitt soveromsvindu i 2. etasje, og rett utenfor kjøkkenvinduet. En sommerettermiddag klarte jeg ikke lenger å motstå fristelsen og lot det falle noen dugelige gugg på biltaket. Klask sa det. Kladask. Jeg forberedte en tredje klyse da min mors ansikt dukket opp i vinduet. Hun så rett på meg.

- Hva er det du gjør!

- Ingenting, svarte jeg utydelig, men munnen full av spytt.

- Du spyttet på bilen!

- Nei, svarte jeg, det var ikke meg!

En ynkelig løgn som ga husarrest. Hvorfor jugde jeg når det ikke var tvil? Vet ikke. En gang fant jeg en leppestift i veikanten og smurte meg inn med den som en annen hen-fortropp. «Hva er det du har gjort!», utbrøt min strenge og svært oppbragte mor.

- Det var ikke meg! Det var ikke meg!

Protesten var like høy som løgnen var synlig.

Jeg hadde dessverre ingen fantasifigur å dytte skylden over på. Jakob hadde den mystiske «Jepsen». Det var alltid Jepsen som hadde gjort det når Jakob var i trøbbel. De hadde mye lettere for å tilgi hvis Jepsen sto bak. At ikke jeg oppfant min egen! Jeg som ellers var så snedig. I stedet ble jeg knepet og dobbelt-straffet hver gang.

Det var ikke vanskelig å finne på noe å gjøre. Det vrimlet av unger i området. Roger og Bibbi, Jan og Petter, Borgny, Kari, Lars, Sjur og Jon, Kai og Hanne. Og da har jeg nøyd meg med å nevne barna i de nærmeste fire tomannsboligene. Her var strålende utgangspunkt for sisten og gjemsel og strikk. Og akkurat da jeg listet opp alle disse barna, slo det meg at så mange av dem er reist over elven for lengst. Og da blir jeg trist. Gode tanker til dere: Bibbi, Lars, Sjur, Jon og Kai. Vi utgjorde alle en liten bit av hverandres barndom.

Det er forresten merkelig hvor begrenset nærmiljøet ble i praksis selv om man hadde et stort område å forholde seg til. Prinsdal i 1961 var et idyllisk område med trehusbebyggelse, store enger, skog og ikke minst lite trafikkerte veier. Og likevel var det de aller nærmeste barna man lekte mest med i det daglige. Eirik lekte man også med, av og til, men han bodde på den andre siden av veien. Det gikk liksom en fysisk grense der. Og Ole Christian, han bodde i Berglyveien, parallell-veien til Nedre Prinsdals vei, og dermed fem minutter unna og uten blikkontakt. Dermed diskvalifisert fra daglig omgang. Man ringte ikke hverandre. Telefon var dyrt. Man ringte på. Og da ble parallellvei uten blikkontakt en ekspedisjon. Man risikerte at den man ville leke med ikke var hjemme – eller ikke fikk komme ut. Og så måtte man gjøre vendereis.

Wiggo bodde i huset bak vårt, havene våre grenset mot hverandre med nettinggjerde mellom. Men for å komme til Wiggo måtte man gå en ganske lang runde (man klatret ikke ubedt over gjerdene den gang) for å komme på oversiden av huset hans – og ringe på. Han tilhørte nemlig Sponstuveien.

Lenger borte i Nedre Prinsdals vei – nesten oppe ved Lerdal – bodde det en jente som het Bodil. Jeg husker ingen ting om henne bortsett fra navnet. Jeg syntes det var et vemmelig navn. Aner ikke hvorfor.

***“Robin Hood”:*** Ekstremt attraktiv, særlig blant oss som ikke hadde TV og måtte ringe på hos noen og spørre om lov. De to guttene som bodde på Lerdal gård på lillejordet var skikkelig sære. Tror bare jeg fikk se “Robin Hood” hos dem to ganger. Den gamle damen med de vasne kjeksene og den tynne, røde saften var mer generøs. Men vi fryktet serveringen, for hun ble grinete hvis vi ikke gumlet på og drakk.

Jeg tror ikke vi hadde fått TV ennå i 1961. Derfor var man henvist til å ringe på hos de få som hadde, og stå der med bedende øyne og lure på om man kunne få se «Robin Hood». Det bodde en gammel dame noen hus bortenfor vårt, og hun hadde TV. Men hun var humørsyk, du kunne aldri vite på forhånd om hun slengte døren i ansiktet på deg, eller smilte og sa kurrende «kom inn». Å komme inn var ikke farefritt, for da ble man gjerne traktert med vond rød saft som enten var for tykk eller for tynn, og tørre kjeks som hadde ligget litt.

I den lille gårdsbygningen for enden av jordet rett over veien, bodde to gutter. De hadde TV der også. Men de var sære. Jeg tror ikke jeg fikk se «Robin Hood» mer enn to ganger, ellers ble det til det kjedsommelige nei når man sto der fem på halv åtte. Til slutt gadd man ikke. La dem ha den dumme TV’n sin! Man kunne da bruke søndagen til bedre ting.

Korrekt utstyr: Treski med kandahar-bindinger og beksømstøvler.

Med sneen kom skiene frem. Kandaharbindinger som smatt på plass når man fikk festet vaieren bak på hælen og lukket mekanismen foran skosnuten. Eller støvelsnuten. For dette var beksømstøvler. Skikkelige greier som fort gikk ut av fasong når de hadde stått en sommer. Og hvis såle trakk vann som trekkpapir når solen brant senvinters og sneen ble våt.

De veike sto på ski på lillejordet, der Robin Hood-drittsekkene bodde. Det var nesten flatt, men kunne brukes til hoppbakke og til flaskebane, og bobbane hvis man hadde råd til den deilige, tunge leken. Miniatyrhoppbakke laget vi også, men leke-skihopperen hadde ikke samme status som boben, for han måtte bøyes til slik at han allerede lå i Brantzæg-stil over skiene i ovarennet, det så egentlig ganske teit ut; ikke svevde han heller, han bare skjøt ut i luften og klasket i unnarennet (med fall).

Storejordet lå en lite stykke bortenfor. Det var bratt som unnarennet på Kollen og man måtte være nøyaktig når man kom ned, så man traff de provisoriske stokkene over bekken som skilte jordet fra skogen på den andre siden. Bare de tøffeste satte utfor her. Jeg husker den viltre følelsen av triumf første gang jeg greide meg ned uten fall, med tårevåte øyne etter det stive kuldedraget i den voldsomme farten. Hadde man først kommet seg helskinnet ned der, var det helt greit at det tok evigheter – med fiskeben – å komme seg opp igjen.

Vi hadde aldri smøreproblemer. Det gikk i det samme, lysestumper. Blå, rød, lilla, hvit, gul, grønn – de hadde samme virkning. Stearin var stearin. Og alle hadde brede treski og bambusstaver med trinser som grep. Kom ikke her. Jeg hadde knickers også, med påsydde vevede bånd, og mønstrede ullstrømper. Helt grei påkledning når man ville være Harald Grønningen. Mindre heldig når man var Kupper’n. Jeg hadde hverken trikot eller lengdeløp. Men rik fantasi. Det hendte jeg satte verdensrekord når isen lå på Bunnefjorden og bestefar pilket.

***Kupper’n 2:*** *Når isen lå på Bunnefjorden, satte jeg ofte verdensrekorder. Men det føltes litt flaut, for jeg hadde ikke lengdeløp ennå, bare bandyskøyter arvet fra mamma.*

Som man skjønner var ikke musikk det som preget min hverdag i 1961. Men det har nok snurret en og annen plate hjemme hos oss, og radioen fanget vel inn tidens toner også. Jeg kan huske «Milord», som min mor kunne klemme i med på gurglende hes fransk, Robertino var jo Norgesvenn, så han visste jeg om, uten at jeg egentlig interesserte meg for ham, «Åh Marie, jeg vil hjem» husker jeg veldig godt. Den hadde vi, den spilte jeg. Den ble også en populær gjenganger blant skolebarna i sin radbrukne form: «Åh Marie, jeg vil hjem til deg, spise sjokolade og leverpostei». Svært festlig den gang. Svært. «Den siste mohikaner» likte jeg også, alt om indianere. Jeg slukte Hjortefot-bøkene.

***Hjortefot:*** *Jeg holdt med indianerne, og jeg slukte Hjortefot-bøkene.*

Året klarte seg fint, selv uten Beatles.

Og jeg? Helt greit, bare jeg fikk loff med sirup på, og sjokolade og leverpostei. Og det fikk man. Det og pimp, saftposene i de sterke farvene, tyggis med filmstjernebilder, forundringspose (nøytral pose som inneholdt ubrukelige leker og nesten ikke noe godteri, men fordi man ikke visste, gikk man på det om og om igjen),

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1961:

17. januar – Mobutu deporterer eks-president Lumumba til Katanga, som kontrolleres av Lumumbas fiende Moise Tshombe. Han blir sannsynligvis myrdet samme dag.

31. januar – USA lykkes i å skyte en sjimpanse ut i rommet og bringe den levende tilbake.

11. februar – Rettssaken mot Adolf Eichmann startet i Jerusalem.

13. februar – Lumumbas død blir kjent.

14. februar – Sovjetunionen krever at FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld må gå av som følge av mordet på Lumumba. Videre kreves det at FN-troppene skal trekkes ut av Kongo innen en måned og Mobutu, Tshombe og statsoverhodet Kasavubu arresteres.

17. februar – Louis Armstrong i Njårdhallen

21. februar – FNs sikkerhetsråd avviser Sovjetunionens krav, men godkjenner at FN-styrkene kan bruke våpenmakt for å hindre borgerkrig i Kongo.

7. april – John F. Kennedy lover regjeringen i Sør-Vietnam støtte i kampen mot kommunistisk gerilja.

12. april – Sovjetiske Jurij Gagarin i romkapselen Vostok 1 gjennomfører ett jordomløp, og blir det første menneske i verdensrommet.

15. april – Sosialistisk Folkeparti stiftes.

17. april – Invasjonen i Grisebukta på Cuba begynner. Eksilkubanere med støtte fra USA går i land på sørkysten.

19. april – USA oppretter en militærmisjon i Laos.

***20. april*** *– Invasjonen i Grisebukta ender med katastrofe for eksilkubanerne og CIA. “You talkin’ to me?”*

5. mai – Alan Shepard i Freedom 7 blir USAs første romfarer. Mercury-kapselen skytes ut i en ballistisk bane, amerikanerne har enda ikke gjennomført et jordomløp.

21. mai – Voldsomme raseopptøyer i Alabama, USA.

1. august – Norge søker medlemskap i Det europeiske fellesskap.

9. august – Holtaheia-ulykken: Et britisk passasjerfly styrter i Strand kommune. Alle 39 ombord, deriblant 34 skolebarn, omkommer.

***13. august:*** *Øst-Tyskland starter byggingen av Berlinmuren gjennom Berlin.*

***23. august:*** *Cliff Richard i Njårdhallen. (Her ankomsten på Fornebu.) (Foto fra Det Nyes arkiv)*

Jet Harris, Cliff Richard og Hank B. Marvin i Njårdhallen. (fra Det Nyes arkiv)

17. september – FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkommer i en flyulykke i Rhodesia.

20. september – Katangas president Moise Tshombe undertegner våpenhvileavtale med FN.

30. oktober – Sovjetunionen foretar en prøvesprengning av verdens største hydrogenbombe, Tsar Bomba.

3. november – U Thant velges til ny generalsekretær i FN.

15. desember – Adolf Eichmann dømt til døden i Israel.

Hver onsdag, nytt Donald.

Samlekort. Det var alltid noe å samle på. Selv Daniel Gelin, som jeg aldri hadde hørt om. Sort/hvitt bildet av Cliff er fra Det Nyes arkiv. Han leser bladets og Yngvar Holms legendariske “Grammofon boken 1961”.

Well, my telephone rang it would not stop
It’s President Kennedy callin’ me up
He said, “My friend, Bob, what do we need to make the country grow?”
I said, “My friend, John, Brigitte Bardot
Anita Ekberg
Sophia Loren”
(Put ’em all in the same room with Ernest Borgnine!)

(“I Shall Be Free”, Bob Dylan, 1963)

NOBELS FREDSPRIS:

Albert Lutuli for 1960 og Dag Hammarskiöld for 1961 (post mortem)

HOLMENKOLLRENNENE 9.-12. mars 1961:

Norske vinnere: Harald Grønningen (15 km) og Sverre Stensheim (50 km).

Hopprennet vinnes av Nikolaj Sjamov, Sovjetunionen. Beste nordmann, Toralf Engan på 5. plass.

VM SKØYTER Göteborg, 18.-19. februar 1961:

Henk van der Grift, Nederland, blir verdensmester.

Norge er omtrent utradert med Kupper’n helt nede på 11. plass og Fred Anton Maier på 13.

NORSK FOTBALL:

Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Haugar 7–0 i finalen.

Fredrikstad blir også seriemester i fotball etter å ha slått Eik 2–0 i seriefinalen.

ENGELSK FOTBALL:

Tottenham double, seriemester og FA-cup-mester.

Aston Villa vinner ligacupen.