1968 - deltids-dandyen våkner
Venezia: Deltidsdandyen på inspirert vandring over Markusplassen i Venezia i august 1968. Legg merke til dandy-skjorten med kledelig gule striper og de smale McGuinn-solbrillene som like etter skolestart ble utstyrt med blå glass. Dandyens nyinnkjøpte blå sneakers i semsket skinn, med gulhvite såler, kom ikke med på bildet. (Foto: Sigrid Tholander)
JANUAR – MAIER KNUSER EUROPA
Vinter. The summer of love i bakspeilet. Ja, egentlig, forsvunnet bak svingen for lengst.
Jeg har laget spilleliste på Spotify. Alle sangene som debuterte på hitlistene i England uke for uke gjennom hele 1968. Altså årets ferskeste lyder. Ikke minst lydene som svevet i luften i januar mens juletrær ble kastet og folk diskuterte frem og tilbake om "Magical Mystery Tour" var en fiasko eller ikke, jeg holdt på ikke, enda ingen av oss hadde sett filmen og neppe kom til å se den heller, før om mange år.
Det jeg husker best fra januar 1968 er nok det iltert enerverende, men også fabelaktig fengende gitartemaet som pirket i øret ditt igjen og igjen før Status Quos lot psykedelia vaske over deg, "Pictures Of Matchstick Men". Så enkelt, så tidsriktig. Og så er det selvfølgelig Manfred Mann og "Mighty Quinn". Jeg gikk i duffel med benknapper og skinnfor og hadde trillebag.
Det iltre gitartemaet pirket i hjernen din, og ga deg aldri fred. Det hender fortsatt at jeg våkner av det.
Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1968, i kronologisk rekkefølge.
Denne vinteren eide Fred Anton Maier. EM, VM, OL. Konge. Da kunne man tåle at Beatles ble rare og dro til India.
Festen begynte med EM på Bislett 27. januar. Maier gikk i 3. par på 5000, på sliteis, og suste i mål på 7.41,7. En vanvittig sterk tid. 15,9 sekunder foran Magne Thomassen på 2. plass. Mesterskapet var allerede i praksis vunnet. Men Maier fortsatt i samme stil på søndag, og satte like godt verdensrekord på 10 000 med 15.20,3. Det var så hinsides herlig at jeg sov dårlig. Kunne ikke vente på morgenavisene.
15.20,3: Fred Anton Maier setter verdensrekord på 10 000 og vinner EM på Bislett.
FEBRUAR - MAIER KNUSER VERDEN
Dramatisk skøyte-VM på Nya Ullevi. Det ble en duell mellom Magne Thomassen og Fred Anton Maier. Og Maier var i slag. På 5000 drepte han Verkerk i samløp (Verkers egne ord). Han ble trukket til 1. par på 10 000 (som i OL), og måtte igjen sette standarden uten å ane hva isen var god for. Han visste bare at Magne kom etter ham og kunne la seg slå med rundt 15 sekunder.
Fred hadde Verkerk som parkamerat og drepte ham en gang til. Med tre kvart runde denne gang! Tiden, 15.26,8 var så sterk at han satte verdensrekord sammenlagt. Magne hadde alt klart, han måtte gå på 15.41,4 eller raskere. Og han hadde lykken med seg i parkamerat Jan Bols, en trekkhund av de store på milløpet. Det så bra ut lenge også, men i de to siste rundene ble det mer eller mindre kollaps. 15.44,0. For sent. Igjen. Magne var utrolig uheldig med marginene når det virkelig gjaldt. Han vant aldri et internasjonalt mesterskap.
For meg var dette den beste skøytesesongen av dem alle. Kupper'n leverte aldri VM, EM og OL-gull i én og samme sesong. Maier gjorde. Å se ham på isen i form var ikke bare en estetisk nytelse, det var overjordisk, et glimt av gudene. Og når han slapp den ene armen ved inngangen til siste sving ... Prikken over i'en, det mektige synet av uovervinnelighet.
7.22,4: OL i Grenoble, Maier vinner 5000 meter på ny verdensrekord.
Beatles dro til India og var rare. Så det føltes trygt å fokusere på Maier. Dessverre fokuserte jeg nok også på platebaren hos Lefdal på Bekkestua. Innerst i hjørnet i en lampeforretning, ubetjent, med alle singlene i velfylte og velordnede hyller på venstre side, alfabetisk plassert. Lett å få tak i. Helt uplanlagt sikret jeg meg "Mighty Quinn", "Fire Brigade", "Little Girl", "Bend Me, Shape Me", "Everything I Am" og "Paradise Lost". Seks singler, rett i trillebagen. Så tøffet jeg rolig ut, liksom helt uinteressert. Ingen hadde kommet for å betjene meg. Og nå var jeg ute. Helt nybakt butikktyv med trillebag. Jeg kjente ikke snev av dårlig samvittighet. Dette var plater, og plater trumfet alt.
MARS – PLATEBARENS SKREKK
Lefdal på Bekkestua hadde vært stamplatebaren min helt siden 1966. Innerst til høyre med disk og singlehyller og et stativ med de siste LP’ne. Platebaren var sjelden betjent, det hendte nesten aldri at noen kom hvis du ikke hentet dem. Hvor fristende var det ikke da å plukke til seg noen singler fra hyllen til venstre, det var jo bare å bøye seg frem, sånn, og hva har vi her, om ikke Stones og Kinks og Small Faces, og plutselig mistet jeg vettet, og trillet ut med full bag. Igjen. Naskingen ga mersmak. Jeg ble smartere også, duffelen min hadde påsydd for, det var en glippe i det, akkurat stort nok til singler. Dermed var trillebagen frigjort for kontroll, om så skulle skje.
Lørdagene ble naskedag. Jeg var fritatt for sløyd. Jeg likte ikke lukten av terpentin, og siden de største slaskene alltid satt i malerommet og sløvet og utvekslet synspunkter om de siste hitsene i England, f.eks. «Pictures Of Matchstick Men», og jeg var en av disse slaskene, ble jeg iblant rammet av hodepine. Denne tok jeg med meg hjem og beskrev med ynkelig røst for mine foreldre. Overdrivelsens kunst mestret jeg tidlig. Min adoptivfar Aage falt for dånedimpen, og skrev melding hvor han riktignok vedgikk at jeg ikke var blitt undersøkt av lege «for allergiske symptomer», men ba likevel om at jeg «inntil videre blir fritatt for sløydundervisning», datert 5. januar 1968, meldingen bekreftet lest av rektor, som signerte med «Rektor», det var signatur så god som noen på realskoler i 1968.
Fritatt: Jeg vet ikke om mange som var fritatt for sløyd. Ingen, faktisk, bortsett fra meg.
Ergo hadde jeg disse timene hver lørdag til fri rådighet på Bekkestua hvor jeg hamstret singleplater i duffelforet og deretter som snarest innom handelsmannen for å naske med meg en banankake, eller en pakke kjeks som siden ble fortært på egnet sted på skolen. Mens de andre sløydet.
Ja, jeg nasket plater som en annen usling hos Lefdal. Merkelig nok rappet jeg ikke "Lady Madonna". Den betalte jeg for med største selvfølge. Jeg må ha slitt med en skrudd rettferdighetssans. Uansett reiste trillebagen min og jeg ut av forretningen med god nyttelast, grundig oppdatert på ukens nyheter og en og annen eldre godsak. Som "Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In The Shadows?" (i oransje Decca-pose). Av NMEs TOP 30 for 13. mars 1968 ser jeg at jeg hadde tusket til meg "Cinderella Rockefella"(?!?), "Legend Of Xanadu", "Fire Brigade", "Jennifer Juniper", "Mighty Quinn", "Bend Me, Shape Me" (Amen Corner), "Am I That Easy To Forget" (?!?), "Everlasting Love", "Judy In Disguise" og "No Face, No Name And No Number". En tredjedel av listen. Og jeg kom på besøk hver lørdag formiddag. Godt det fikk en brå og grundig slutt.
Til mitt forsvar må jeg si at dette skjedde i min mest ensomme periode som tenåring. Jeg ønsket meg venner, men hadde ikke greid å få det ordentlig til. Realskoletiden var ikke noe høydepunkt. Ingen ting svarte til forventningene. Jeg var henvist til meg selv, og min største interesse i livet var musikk, men jeg var oppsatt med ukepenger som knapt rakk til New Musical Express, foreldrene skjønte ikke at man trengte mye mer enn som så for å takle livet som 15-åring. Ukepengene var så magre at jeg måtte spart i flere måneder for å få råd til en single. Gud hjelpe som jeg slet med "White Album" ved årets slutt. Skjønt da hadde jeg i hvert fall tilløp til inntekt - som avisbud for Budstikka. Det var ikke lenge jeg gikk med avisen, det må innrømmes. Ruten lå litt langt unna, og jeg måtte bruke sykkel på skikkelig vinterføre. Jeg trynet utallige ganger, og skled sidelengs rett i grøften ved brå retningsjustering. En gang ble jeg sendt i grøften av en bil på villspor. Det gjorde litt vondt, men jeg lot som ingen ting og barsket meg.
Det var en digresjon. I mars 1968 hadde Beatles en ny single ute. Den kom til å slite mer enn vanlig på verdens hitlister. Og det gjorde meg vondt. Aller vondest 12. april da jeg syklet til Fornebu, eneste stedet hvor du kunne kjøpe nyeste NME - på en frossen og skyet langfredag. Så lang vei og så kaldt, bare for å få slengt i trynet at Cliff Richard hadde sparket Beatles ned fra 1. plass med fryktelige "Congratulations". Fytterakker'n!
Skuffelsen: Jeg syklet helt til Fornebu for denne avisen, utgitt på langfredag, og dermed ikke å få noe annet sted i Oslo. Allerede da jeg så forsiden, var skuffelsen et faktum. Cliff hadde overtatt 1. plassen - på Beatles’ bekostning.
APRIL – KNEPET PÅ FERSKEN AV LOVENS LANGE ARM
Å slutte mens leken er god, er det vanskeligste som finnes. Jeg klarte det ikke. Jeg ble overmodig og grådig, og tok meg inn hos Lefdal gjennom det åpne, men trange kjellervinduet en ettermiddag etter stengetid, og rasket med meg en bunke LP’er. Forsøket på å gjenta suksessen noen dager senere midt på lyse søndagen, 28. april, falt ikke like heldig ut da Lefdal hadde stengt vinduet, og mens jeg forsøkte å løse det problemet med en ynkelig hånddrill, kom politiet.
Hånddrill: Ikke spesielt godt egnet til å forsere stengte kjellervinduer med.
Nå måtte jeg ned på stasjonen og forklare meg til en alvorlig etterforsker i sivile klær. Det var første gang at jeg hadde gjort noe ulovlig, sa jeg, jeg hadde bare tenkt å sikre meg «What A Wonderful World» med Louis Armstrong, siden jeg samlet på 1. plasser, og manglet denne. Han tikket det ned med to stive pekefingre på en skrivemaskin. Han trodde på vrøvlet. Det samme gjorde Aftenposten.
Skolegutten: Aftenposten 29. april 1968. Min debut på trykk. Ikke mye å være stolt av.
Etterpå kjørte han meg hjem i en sort folkevognboble og ble med inn for å orientere mine foreldre. De satt og spiste søndagsmiddag, og fikk hakeslipp da den grå, alvorlige mannen dukket opp i kjøkkendøren. Jeg døde.
Men ingen, ingen visste hva jeg visste, at jeg hadde lenset butikken for singleplater i flere uker, og at LP-platene som sto i hyllen på rommet mitt (påført signaturen Pål Berg, og dermed forkledd som lånte plater) var innbruddstyvegods av edleste merke. Den perfekte forbrytelse.
Men man kommer over alt. Også den korte og lite fremgangsrike karrieren som innbruddstyv.
Kunne jeg skylde på The Beatles? De hadde jo latt meg i stikken. Beatles var i India og spiste vond mat og hadde på seg rare klær og var nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg skjønte aldri hva de skulle der.
Jeg begynte på en studiesirkel i transcendental meditasjon et par år senere, og ble ikke noe klokere av det – selv ikke etter å ha stått på hodet på en pute inntil veggen og forestilt meg et eple i et kvarters tid til hodepinen fortrengte eplet og bragte meg ned i horisontalen – og ut av meditasjonen, permanent.
Ja, det var mørke tider, men aller mest fordi jeg ble innbruddstyv, nasker og kjeltring. Musikkinteressen overgikk hva lommepengene greide å matche. Jeg lå ikke med øret mot Lux lenger, alt jeg hadde var Sveriges Radio som ukentlig presenterte de engelske og amerikanske hitlistene (en dag på hver av listene, om jeg husker rett) og Ti i skuddet. Det var ikke nok. Langt fra nok. Jeg ville ha. Eie platene. Spille dem når jeg ville. Aller helst LP’er, men de var lysår utenfor budsjettet.
Og så ble jeg altså knepet.
Månedens sjokk kom tidlig, da Martin Luther King jr. ble myrdet i Memphis. Det var 1963 om igjen, og jeg felte fortvilelsen og sorgens tårer. For meg var han politikkens Muhammad Ali.
Mai – VÅR I PENGELENS OG SIGARETT-AKSJONEN
Det jeg husker best fra denne måneden i 1968 er at jeg satt på gresset ved springvannet i skolegården på Nadderud og leste NME med annonse for The Rolling Stones' "Jumpin' Jack Flash" på forsiden. Det var et intervju med Mick Jagger i avisen, og anmeldelse av Small Faces' eventyrlige "Ogden's Nut Gone Flake". Det tegnet til å bli en fin sommer. Man måtte si det.
24. mai 1968 satt jeg ved springvannet i skolegården og leste i dette ferske eksemplaret av New Musical Express. “Jumpin’ Jack Flash” var så god at jeg ble misunnelig, og for første gang kjøpte en Stones-single på utgivelsesdagen. Ja, ikke bare det, uker senere kjøpte jeg også notene! Den var ganske kjedelig å spille på gitar for en skrøpelig gitarist som meg, men gi meg i hvert fall for at jeg forsøkte.
Min korte karriere som innbruddstyv var over, men dessverre var jeg fortsatt ikke villig til å bevege meg på riktig side av loven. Jeg har aldri skjønt hvorfor mine foreldre var så utrolig knipne på ukepenger. For en 15 åring (snart 16) var det lille som kom min vei så utilstrekkelig at det nesten var en vits. New Musical kostet kr. 1,25. Derfor måtte jeg velge bort POP-revyen. Jeg fikk ikke nok til begge. Det ble også klin umulig å spare til plater under så trange kår. Noen tror kanskje at vi var fattige og levde på en diett av skorper og potetskallsuppe, men nei. Foreldrene hadde god råd. De var bare knipne. I hvert fall i forhold til foreldre det var naturlig å sammenligne dem med.
Banankake: En utfordring av de sjeldne å spise alene i én intens session mens man befant seg innelåst på do. Og for en kvalme! Ikke blant mine mest verdige bedrifter.
Det hendte at jeg plukket med meg en pakke Zulu-kjeks (som jeg gomlet i meg i full fart hjemover, de var kjempegode) eller en banankake (som måtte smugles inn på rommet og gjemmes i skapet) når jeg handlet - uten at de oppdaget den ekstra utgiften på kassalappen. Banankaken åt jeg inne på toalettet. En hel banankake. Jeg har aldri vært så kvalm i mitt liv. Men det var foreldrenasking, og det gjelds ikke som ekte kriminalitet. Men det gjorde definitivt sigarett-prosjektet mitt.
Jeg skal ikke skylde på foreldrene. Ikke mye. Jeg tar ansvaret for meg selv, og jeg var ikke helt god. Men den magre økonomiske situasjonen for en 15-åring hvis største gleder i livet var vinylplater, Beatles og Fred Anton Maier, gjorde fristelsene store og enda litt. Så gikk det som det gikk. Jeg røkte ikke. Men jeg trengte penger. Ukepengene sto ikke i forhold til alder og behov. Jeg var snart 16, og fikk ikke fem øre mer enn yngstebror på 9.
Så jeg stjal sigarettpakker og solgte dem for 1 krone på skolen. Om jeg husker riktig kostet en tyvepakning drøye femmer'n den gang, så min pris var god, mistenkelig god. Folk lurte fælt på hvor jeg fikk dem fra. Jeg smilte hemmelighetsfullt. En polsk kontakt, skrønte jeg. Hvor jeg nå liksom skulle ha møtt ham. Det skranglet tungt i lommen. Hvorfor selger du dem ikke for 3 kroner? Ja, si det? Antagelig fordi jeg hadde dårlig samvittighet. Eller bare var dum. Pengene gikk til singler. Lovlig innkjøpt i Lefdals platebar. To live outside the law you must be honest.
Det gikk så bra at pengene strømmet inn, og jeg begynte å ta opp bestillinger. Med det økte også behovet for mer volum. Det hadde ikke bagen, men jeg fylte siderommet til bristepunktet, og pakkene avtegnet ganske avslørende rette kanter og hjørner mot stoffet.
En krone pakken: Mye å tjene her. Stapp vesken full, og håp på det beste. (/Foto: digitaltmuseum.no)
Jeg vet ikke om akkurat det var avgjørende. Sikkert er det at handelsmannen hadde oppdaget svinn fra sigaretthyllene. Det gikk en butikkdetektiv rundt mellom reolene og hold sigaretthyllen under oppsikt. Sløve meg hadde ikke fnugg av anelse om at naskingen kunne bli oppdaget. Jeg var for grådig. Det forsvant for mye. Og for hyppig.
Jeg var ikke før kommet ut døren, før en eldre, mørkkledd mann grep meg i armen og ba meg bli med inn. Inn på bakrommet. Opp med vesken. Ut med pakkene. Overraskende mange. Handelsmannen var dypt skuffet. Vi var jo faste kunder, jeg hadde til og med avtale om sommerjobb her i neste måned.
Jeg ba om nåde. Jeg lovet bot og bedring. Jeg var en ynkelig liten tordivel. Og handelsmannen fikk vondt av meg. Han skulle ikke varsle mine foreldre. Jeg skulle få beholde sommerjobben. Det eneste han forlangte var at jeg aldri gjorde det igjen. Det var et løfte som det ikke kostet meg noe å gi. Og jeg har holdt det siden.
Det viste seg imidlertid at jeg ikke skulle slippe så lett unna. Handelsmannens sønn hadde nemlig lagt meg for hat, og han hadde frie hender med meg den sommeren. Det høres shady, men det var ikke på den måten. Han bare plaget og hevnet. Jeg ble satt til de verste oppgavene. Jeg måtte bære tyngre enn jeg orket. Og var det lite å gjøre, rev han bare noe ned fra hyllene, et syltetøyglass eller en flaske tran, som knuste med et smell. Og så måtte jeg tørke opp og plukke glasskår.
Jeg har aldri tørket opp så mye dritt fra gulvet, båret så tungt og måttet finne meg i så mye urimelig tilsnakk som i de ukene. Det var ingen å klage til, de mente vel at jeg fikk som fortjent. Sommerjobben skulle vart i fem uker, jeg sprakk etter to. Skarve 494 kroner tjente jeg. Det var alt. Jeg la opp som forbryter etter det.
JUNI – DRAPET PÅ KENNEDY OG FLUKTEN FRA DEN POLSKE SJØMANNEN
"Sgt. Pepper" var allerede et helt år gammel, på grensen til antikvitet, og ingen ny (Beatles)plate var meldt. Men vi visste at de holdt på i studio, og vi visste at de startet plateselskap med det kule navnet Apple. Og jeg skulle kanskje få være med besteforeldrene mine til Syden i sommer.
I POP-revyen ba Terje Rypdal leserne om hjelp. Han vil ha tak i en LP fra 1958. Lurer på om han fikk den. Eller leter han ennå?
Jack Good: Her er’n, Terje! Var det noe mer du lurte på?
Norge skulle møte Polen på Ullevål. For en løperekke: Harald Berg, Odd Iversen, Harald Sunde og Ola Dybwad Olsen! De matcher jo frontrekken til Klopps Liverpool! Men akk. Norge ble meid ned. 6-1 til Polen. Vi slet alltid med Polen.
Drapet på Robert Kennedy 6. juni slo meg helt ut. Da jeg fikk vite det, ute i skolegården på Nadderud, begynte å grine. Jeg idoliserte Robert, kanskje mest fordi jeg var en helt nesegrus beundrer av broren hans, legenden, kongen over Camelot, John F. Kennedy. Robert var det nærmeste man kunne komme. Nå var han revet vekk, like brutalt og blodig som broren før ham. Tungt.
Enda en Kennedy: Jeg var lamslått, og gråt som et barn.
I NME seilte Stones mot toppen, og deres nye LP var meldt - med Mick Jagger på gitar, til og med. Phil Ochs hadde nettopp vært i Oslo, og Arbeiderbladet kjører et stort intervju med protestsangeren som Bob Dylan i 1965 pælmet ut av drosjen de delte da Phil uttrykte sin misnøye med Dylans kommende single, ""Can You Please Crawl Out Your Window?".
Skoleslutt. En ensom tid. Ingen tette vennskapsbånd. Var på kant med Tore, og hadde vært det siden et intermesso i vinter på speidertur. Min mor forsøkte å være hjelpsom og fant på noe pinlig. Inviterte Erik i klassen og bød på wienerpølser og hjemme-sankthans. Det ble liksom ikke så koselig som ønsket, nærmest litt ukomfortabelt for oss begge. Gitaren min var ganske dårlig og utrolig hardt strenget, men den reddet oss gjennom noen timer da Erik var mye bedre på gitar enn meg. Han hadde dessuten LP med Buffalo Springfield. Gitar og wiener, men tidlig kveld. Det ble den siste sankthansen som mine foreldre blandet seg opp i.
Verdens verste sommerjobb nærmet seg slutten. Jeg kunne like gjerne sonet på Bastøy. Men innbrudds- og butikktyven var i hvert fall en saga blott og kunne begynne et nytt og bedre liv.
Rast: Planen var å kjøre til København, og satse på sjansetur med Spies eller Tjæreborg. Her rast med bestefar ved landeveien i Sverige.
Nå ventet noe spennende. Mormor og morfar har invitert meg med til Syden. Et fellesnavn på hvor som helst med blått vann, parasoller og stekende badestrender hvor det ble snakket fremmedlandsk. Planen var å kjøre til København, sette bilen hos noen venner der og kjøpe sjansetur med Spies eller Tjæreborg. Besteforeldrene mine var drevne, de brukte å få rene luksusturene til gi-bort-pris fordi de kunne reise på timen. Men de hadde aldri reist i fellesferien, og nå straffet det seg.
Vi bodde på et billig hotell ved Istedgate. Det var ikke så mye en gutt på 15 kunne finne på der mens man ventet, annet enn å snike seg ut til pornosjappene. Jeg hadde aldri sett så mye deilig i mitt liv. Av det jeg husker best fra dette København-oppholdet er at jeg fant "Uden en trævl 2", en pocket med herlige illustrasjoner, Jens Bjørneboes hevn mot rettsapparatet. (Den ga jeg bort noen år senere, og det angrer jeg grusomt på den dag i dag.)
Det andre som skjedde var at en hyggelig kar forsøkte å komme i prat med meg i en av pornosjappene. Han snakket engelsk og var polsk sjømann. Han viste meg flere blader av ordentlig skummel type, for der var det mange mennesker i sving, og noen av herrene viste uventet interesse for hverandres snabelskap.
Jeg ville heller se på de nakne damene og alt det hemmelige de gjorde nedentil. Han kjøpte et av disse bladene og sa jeg skulle få det om jeg ble med ham og så skipet hans. Der kunne man få gratis øl, sa han. Det ville jeg slett ikke ha. Men bladet, det hadde jeg fryktelig lyst på. Han gikk inn i en oppgang, kom, sa han, vi ser i bladet her. Det var mørkt der inne. Plutselig hadde jeg hånden hans mellom bena, han sukket «gutten min», jeg skvatt himmelhøyt, rygget bakover, oppdaget at han hadde åpnet det fæle snabelskapet sitt, og la på sprang.
Jeg løp hele veien tilbake til hotellet. Pusten en blåsebelg da jeg vaklet inn på rommet. Besteforeldrene mine bekymret. Jeg hadde vært lenge borte. Vi skulle jo spise. Hva var skjedd? Ingen ting, jeg kom bare på at vi skulle spise og var redd for å komme for sent, løy jeg. Rystet og redd for sjømenn.
Det eneste bladet jeg hadde med meg til Syden fra København var et eks. av Beatles Monthly, juli-utgaven 1968, kjøpt i bladkiosken i inngangen til Magasin Du Nord. Det var kanskje like greit.
Beatles Monthly: Mitt aller første Beatles Monthly. Innkjøpt i København rett før avreise til Rimini.
JULI – VIDUNDERLIGE RIMINI
Sommeren da jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Hadde ingen lyst til å være med foreldrene og småbrødrene på ferie. Fjorårets Lillesand-utflukt ga ikke mersmak. Jeg ble reddet av besteforeldrene mine som inviterte meg til Syden i flymaskin. Et tilbud jeg definitivt ikke kunne avslå.
Etter ventedøgn i København de siste juli-dagene, med enkelte allerede detaljert beskrevne tildragelser, og innkjøp av Beatles Monthly for juli 1968, bar det av sted til Rimini i en dundrende turboprop. Det støyet skikkelig, og jeg syntes tydelig det slo stikkflammer fra eksosanlegget, skjønt det kan være noe jeg innbilte meg. Å fly var skummelt. Helt klart. Men jeg ble ikke redd.
Vi går om bord: Klar for min aller første flytur. Propellfly. Det bråkte fælt. Men jeg var pent reisekledd. (Foto: Reidar Tholander)
Jeg tror vi fløy med Spies. Reisen ble mye dyrere enn mine besteforeldre hadde beregnet da de pleide å reise på ugunstige tidspunkter når avbestillinger og restplasser ble tilbudt til gi-bort-pris. Men ikke i fellesferien. De kjøpte to uker. Dyrt.
Vi booket inn på et enkelt hotell, og jeg måtte campe med de gamle på en slags feltseng. Det virket kanskje ikke lovende. Men et blikk ut vinduet fortalte meg at dette kom til å bli strålende uansett, for aldri hadde jeg sett hvitere sand og blåere hav og flere parasoller. Gikk man ut på terrassen, slo den snatrende larmen fra strandens høyttalere mot deg. De var festet på høye påler og spydde ut radioreklamer og popmusikk nonstop. Over himmelen putret enmotorsfly med svære reklamebannere hengende etter seg. Det vrimlet av mennesker. Solen var het. Hvem kunne klage.
Nye venner: Deltidsdandy får nye venner. Til venstre på stranden med Sara. I midten mine nye svenske venner. Til høyre en norsk og en italiensk venn.
Allerede ved første strandhugg traff jeg nordmenn og svensker av begge kjønn, på min alder. I Syden ble man bestevenner på to minutter. Det var bare å springe ut i vannet og sprute. Og for et vann. Varmt, nesten kroppsvarmt, og asurblått, og salt, og dønning-deilig der det kom duvende forbi moloen. Og så kjøpte vi is. Og hørte I Dik Dik spille "A Whiter Shade Of Pale" på italiensk, og en lalle-sanger fremføre en låt som jeg senere den høsten skulle møte igjen i Herman's Hermits' versjon, "Something Is Happening". Det var så såre vel, at jeg for første gang på så lenge jeg kunne huske, kjente lykke, sprudlende, yr, overveldende lykke. Og sannelig smilte ikke svenske Sara til meg flere ganger allerede første dag.
Skatter: Skatter i kjellerbaren på hotellet. I Dik Dik og Procol Harum. Sistnevnte svært grundig spilt.
Etter på dro vi i en lokal forretning og kjøpte billig champagne og sigaretter. Mine besteforeldre ante ingen verdens ting om alle rampestrekene man kunne få til rett for nesen på dem.
Jeg måtte riktignok dele måltidene mine med dem, og være i seng før jeg ønsket, men det føltes likevel fritt. Aldeles fritt. Jeg gomlet hvitt, tørt brød som smakte papir til pastarettene og drakk vin fra flasker i flettet kurv. Eller italiensk øl, birra, jeg fikk lov, de var rause sånn. Etter frokost sprang jeg på dør. De så ikke snurten av meg før lunsj.
Jeg måtte ned på stranden og snakke med Sara og hennes venner. Jeg hadde smale, grønne briller og følte meg skikkelig kul. Jeg skulle snart fylle 16. Her nede. Hvilken sommer.
AUGUST - LUKTEN AV KVINNE OG LIVET SOM DELTIDS-DANDY
My God, som de sier. Rimini! Snart 16 og svensk flicka og tjo-bing! Hadde knapt tid til å henge med dem som betaler for gildet, min mormor og morfar, Momo og Bipan.
Vi var på markedet og handlet småtterier, jeg falt for noen LP-plater med Mussolinis taler for en slikk og ingenting, men det gikk ikke godt da jeg satte dem på nede i kjellerbaren. Gult kort og platene inndratt. Vi ble kjent med lokal italiensk ungdom, de lærte meg å røke og drikke lokal og svært billig champagne. Men sitronsorbeten deres kunne de få billig av meg, for den ga to dagers diaré, og det er ikke stilig når man henger med sine nye venner og røker sigaretter.
Jeg nøt pubertetslivet i Rimini. Hadde fått sommerferiekjæreste (svensk), røkte (Marlboro) og drakk (billig champagne) og hadde erfart hva en ekte finger pie var for noe vidunderlig.
16 år: Klokken har passert midnatt, champagnen er sprettet og konsumert, og jeg er 16 år og klar for verden. (Foto: Sigrid Tholander)
I det klokken passerte midnatt og vi skrev 13. august, måtte jeg innfinne meg på rommet jeg delte med min mormor og morfar og la dem skåle meg inn i statusalderen 16. De visste ikke at jeg allerede hadde bublet i meg mengder av det flytende, og røkt med de beste, og var behørig feiret – og egentlig rett og slett full. Jeg håpet at de ikke merket hva det luktet av fingrene mine. Jeg hadde nemlig ikke tenkt å vaske hånden. Jeg ville spare på den lukten, inn i søvnen og beyond.
Neste morgen stablet de meg inn i den lille leie-Fiaten, og avsted bar det til San Marino. Det er egentlig bare en høyde midt ute på slettelandet, med en borg på toppen. De hadde platebutikk der. Jeg fant et svært attraktivt album, "The Beatles In Italy", og så med bedende bursdagsøyne på min mormor. Hun var imidlertid immun, stål-immun. LP-plater var pr. definisjon svimlende dyre. Jeg tror denne kostet sånn rundt regnet 18 norske kroner. Troppo caro! Som de sier i utlandet.
Double 0 dandy: Det var noe agent-aktig over deltidsdandyen. Mange mente det. (Foto: Sigrid Tholander)
Det hjalp ikke hva jeg gjorde eller sa. Selv ikke klynking. Det eneste hun unnet meg er et rosa silkeskjerf. I mange år trodde jeg at "Beatles In Italy" var en live-LP. Så viste det seg at det bare var en helt straight samler. En god samler, dog. Slem mormor.
Glimt fra San Marino. Til venstre sammen med min bestefar. Til høyre sammen med min bestemor.
Beviset: Beviset på at jeg var i San Marino 13. august 1968.
Alt har en ende. Tilbake på Nadderud og proppfull av inntrykk fra en dramatisk sommer. Sommeren da polske sjømenn slo snabelskapet på vidt gap i København og tilbød skutebesøk med pornografi og forfriskninger, og jeg tok bena på nakken. Sommeren da jeg både fløy (propellmaskin) og var i det ordentlige utlandet (Italia) for første gang (biltur med foreldre til Tyskland og Nederland gjelds ikke). Sommeren da en pike (svensk) innviet meg i fingerpaiens gleder. Sommeren da jeg ble en slentrende dandy (kalvbent) i rosa halstørkle, smale, blå solbriller (type McGuinn), farveskjorter, elegante slacks og et par blå, semskede sneakers med benhvit plastsåle.
Dandyen inntok skolegården på Nadderud med selvbevisste steg, men ble ganske umiddelbart satt på plass av Lars hvis kyniske sarkasmer alltid drepte det lille jeg hadde opparbeidet av selvtillit. Han plukket dandyen fra hverandre, og dermed stakk dandyen i å skrøne seg til enda større bedrifter fra det store utland (Italia), det inkluderte blant annet en millionærenke fra Firenze og hennes privatfly, og da hadde jeg jo allerede tapt. Han visste jeg jugde. Jeg tapte alltid for Lars.
Bortsett fra da jeg hentet tilbake mitt innbrudds-eksemplar av Bob Dylans "John Wesley Harding" den vinteren da Lars ikke var hjemme, bare hans mor, og hun åpnet etter at jeg hadde vadet i dyp sne gjennom haven til Steinar, klatret over gjerdet og vadet videre gjennom haven til Lars, og ringt på, og trosset ingen-hjemme-stillheten fordi jeg nok hadde sett moren titte frem bak gardinene, og hun slapp meg til slutt inn, og ble mektig sint på sin sønn da hun hørte om platen han nektet å gi tilbake, og så fikk jeg den tilbake, og Lars sa ikke et ord om tildragelsen neste skoledag.
Gjenerobringen: 1968, året da jeg måtte ut på redningsekspedisjon for å stjele tilbake tyvgodset som Lars hadde bestemt seg for å beholde.
Men akkurat nå, i august 1968, var han i sitt syrlige ess. Og dandyen slått. Det ville dandyen vært om et par dager uansett, for dandyer trenger en hel garderobe av skift for å kunne holde det gående. Dandy er en heltidsjobb. Jeg hadde bare to skjorter, et silkeskjerf, en bukse og et par sko.
Med andre ord drev jeg det aldri lenger enn til å være deltidsdandy, og da antrekket alltid var det samme, minnet deltidsdandyen etter hvert mer om landsbyidioten som kom ruslende forbi med ujevne mellomrom og bare en gang iblant i det samme bedrøvelige, evinnelige kostymet.
Snart var han helt borte, for det ble vinter og helt andre plagg. Det hendte at jeg ble sett i skibukse med strikk under foten. Man regnet ikke det som særlig kult eller mandig (da heller).
Lars tok rasken og var ikke lenger i min klasse, men han var like syrlig i skolegården. Han nøt å plage meg. Men egentlig likte vi hverandre. Derfor tok jeg meg ikke nær av det.
Vi drev fra hverandre da Lars var ferdig på Nadderud våren 1969. Som tidligere nevnt så jeg ham ikke igjen før noen år senere, på Club 7. Han virket sliten, mer hippieaktig, og hadde en ganske stilig, brun afghansk pelsjakke. Han hadde vært i Nepal. Han lurte på om jeg kunne låne ham spenn. Jeg slo ham i bordtennis. Og så ham aldri igjen. Nå er Lars reist over elven. Tiden er brutal.
Tilbake i 1968 var jeg i ørska begeistret. Endelig ny Beatles-plate, og hvilken vanvittig skatt. "Hey Jude" lød hellig, som en innbydelse, et konspiratorisk nikk til de innviede. Førstegangsmøtet med den fikk jeg fra Sveriges Radio, og tiden sto absolutt henførende stille, jeg hadde aldri hørt noe så fint, den varte og varte og ble gradvis fyldigere før den tok av i en orgasmenes evige allsang. Jeg var sykt stolt. Tenk at The Beatles kunne lage noe så enestående vakkert og mektig! Eneste nedtur var coveret, et eldgammelt foto fra 1966. Og etiketten, da! Det var ikke slik Lars Saabye Christensen beskriver det i "Beatles". "Hey Jude" kom ikke på Apple i Norge den høsten. Den kom på dølle Parlophone.
Protest: Og jeg er i min protest-periode (som inkluderer opprør mot mitt eget navn), og kaller meg Jan. Det varte i et års tid eller så.
Men som det lød! Og for en bakside! Utrolig at ikke gruppen kjørte denne som dobbel-A, og nå som vi vet hvor mye "Revolution" betød for Lennon, kunne vel de andre vært såpass generøse.
Deltidsdandyen fikk forøvrig skylden for den russiske invasjonen i Tsjekkoslovakia 20. august da han var klassens eneste sosialist. Da mange visste at han hadde holdt med det sovjetiske ishockeylandslaget i vinter-OL, fikk han store problemer med å forklare seg.
SEPTEMBER – MAGISKE «HEY JUDE» OG MITT LIV SOM SANGSMED
"Hey Jude"-høsten. Den mest intense runden jeg hadde hatt med en singleplate siden "Please Mr. Postman". Jeg elsket "Hey Jude". Pauls vokal. Den gradvise oppbygningen. Kodaens jubelfølge. De mange enkeltstrofene som traff meg i hjertet som fortrolig trøst.
"Hey Jude" gjorde meg stolt. Og det mest fenomenale av alt: Snudde man platen, ble man truffet av Dovreekspressen. Tøffere Beatles enn det man møter i "Revolution" finnes ikke. Singlen var min beste venn denne høsten i mitt første semester som gymnasiast.
Og slik så vidunderet ut i England. Elegant. Lekkert. Beatles’ første på Apple.
Jeg hadde ennå ikke fått orden på det sosiale, jeg var grusomt sjenert og usikker og manglet bestevenner. Men det begynte å oppstå konstellasjoner i nærmiljøet ute i storefri. Jeg hadde havnet i en god klasse. Ingen ville hverandre ondt.
I desember skulle Tormod dukke opp og gjøre det enda bedre. Klassens sosiale X-faktor. En raus bestevenn med snille øyne og en egen evne til å utstråle mildt velbehag. Dessuten hadde han og broren hans mange LP'er. Minst 120. Og skikkelig stereoanlegg med kraft.
Jeg likte ikke «Hey Jude»s utvikling i Norge. Ikke inne på Topp 3 ennå, etter to uker. Engelbert-følelsen. Heldigvis eide den toppen i England.
Tredje uke. Utålmodig nå. "Things" tilbake på topp i Norge, og "Hey Jude" var bare kommet seg til 2. plass. Tellekorpsets betrodde måtte ha vært drivende fulle. Det gikk ikke an å slå "Hey Jude". Og i hvert fall ikke høsten 1968. Og aller minst med "Things".
I pressen føk meningene etter Terje Rypdals brannfakkel om norsk popmusikk og platebransje i POP-revyen.
Ellers gikk tiden med til å være gymnasiast i en veldig fin klasse på Nadderud. Husker ikke om inspektøren fortsatt praktiserte låsing av skolens inngangsdører på sekundet da klokken var sluttet å ringe inn for første time. Dermed ble halsende etternølere nødt til å stå der og kope inntil inspektøren omsider forbarmet seg og åpnet, fem minutter senere. Etter å ha notert navn, kunne elevene så ile av sted og forstyrre skikkelig i sine respektive klasserom hvor undervisningen nettopp var kommet i gang. Genialt.
28. september 1968. Nervene roet seg. "Hey Jude" gikk til topps i Norge.
Opprørt: Jeg var faktisk opprørt over at det måtte ta The Beatles fire uker å kapre 1. plassen i Norge.
Jeg var på denne tiden en meget aktiv lyriker og tekstforfatter. Jeg må si det. Hauger av dikt og tekster er gjenfunnet i poser og skap. Jeg tenkte at jeg skulle dele en av mine få protestsanger med leseren. Den er samfunnskritisk, men balansert, og formidler et sterkt behov for å fremstå som sindig, en å regne med i sin samtid, en som slett ikke går av veien for litt surrealisme for å få rimene til å gå opp. Jeg hadde ikke funnet gitargrepene, så her må man bare bruke fantasien. Men tenk deg en litt gretten stemme, noe usikker i betoningene og med sterkt behov for patos.
THE WAY THAT I WOULD KNOW
Went down to New Orleans
looking for a pair of blue jeans
Met someone I didn't know
strolling along with a cow
I heard the town sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the sky crying high above
just the way that I would know
Went down to Moscow town
to get the czar's crown
But the czar was dead
And the government was red
I heard the hammer sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the sickle crying high above
just the way that I would know
Went down to Washington
Man, the town had grown
The coloured were killed calm
and they died in Vietnam
I heard (Uncle) Sam sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the negroes crying high above
just the way that I would know
I saw the world in ruins
wearing my pair of blue jeans
I was alone crying
The sky was sighing, oh no
I heard myself sighing, oh below
like one time so long ago
I heard my girl crying, mmmm
the way that I would know
Det er dikteren selv som har skrevet inn teksten.
OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN I DEN UNGE KROPPEN
Hektisk i Norge, Terje Rypdals "angrep" på pop-Norge i POP-revyen utløste hete utbrudd og snåle livtak, og nå svarte Terje og brukte ironi. Samtidig hadde ansvarlig utgiver av avisen, Ole Hauki, ertet på seg en god del lesere med sitt angrep på radikale demonstranter generelt og SUF spesielt, helt utrolig at avisens eier blandet seg inn i det redaksjonelle slik.
Det gikk for seg i POP-revyen i 1968.
Harald Are Lund gikk til motangrep, også i avisens spalter, med et helhjertet forsvar av SUF. Ergo kokte det internt i POP-revyen. Avisen gikk imidlertid ikke mot en ny vår, men mot en snarlig slutt.
Jeg holdt Orientering og var lite begeistret for Hauki. Faktisk sluttet jeg å kjøpe POP-revyen. Mest fordi avisen var blitt dørgende kjedelig. Heretter smugleste jeg bare andres eksemplarer. Jeg sparte til det kommende Beatles-albumet som visstnok skulle bli dobbelt.
Jeg var usedvanlig opptatt av hvordan "Hey Jude" gjorde det på listene i Norge, England og USA. Var blitt skremt av Engelbert i 1967, og av det veldige korte livet "Lady Madonna" hadde på listene tidlig i 1968. Med "Hey Jude" håpet jeg desperat at alt skulle være ved det gode, gamle igjen. Men det var ikke det. Singlen datt ned fra 1. plass etter bare tre uker i England, forbigått av gruppens (eller Pauls) eget funn, Mary Hopkin.
I Norge og USA så imidlertid alt trygt ut. Faktisk skulle "Hey Jude" komme til å toppe listene i USA i hele 9 uker på rad. Stadige oppdateringer av nyhetene om Beatles' kommende dobbelt-LP gjorde heller ikke vondt.
Sommer-OL har aldri vært min greie. Heller ikke i 1968 da lekene ble arrangert i Mexico. Men jeg husker Black Power-hilsenen fra seierspallen etter 200 m 16. oktober. Og jeg husker Bob Beamons 8,90 i lengde 18. oktober. Det utrolige hoppet. Mannen var vektløs. Rekorden sto i 23 år.
8,90: Det umulige hoppet, mirakelet i Mexico, Bob Beamon flyr.
Og jeg husker at den norske kajakkfireren vant gull. Men jeg fulgte liksom ikke med slik jeg gjorde under vinter-OL. Norge er ikke noe sommerland. Har aldri vært det. Kommer aldri til å bli det.
Ellers bød Arbeiderbladet på interessante saker. Siste nytt om de lettsindige finske pikene i Hammerfest. Og ny informasjon om mattepyromanen fra Kirkeveien, en bister kar som antagelig hatet dørmatter. Og så gjorde det litt vondt å lese at John Lennon var blitt arrestert av narkotikapolitiet. Jeg dømte ham på ingen måte, like lite som jeg hadde dømt Mick, Keith og Brian da de havnet i trøbbel året før.
Narkotika var bare noe fjernt livskrydder som de drev med i pop-bransjen. Avisene og ukebladene laget alt for mye styr av det, advarsler om død og fordervelse i krigstyper skremte ikke meg, tvert imot. Jeg plasserte det på samme nivå som de gamle advarslene om onaniens redsler. Jeg hadde jo selv erfart at det ikke begynte å gro hår i håndflatene, som en i parallellklassen hadde skremt meg med tilbake i 1966.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var på Ullevål 27. oktober, i gjørmesno, og så LYN nedkjempe Mjøndalen 3-0 og ta "the double". Men jeg var der ikke. Jeg måtte nøye meg med den ene omgangen NRK viste på TV klokken 19.00.
Lyn, cup-kongene, etter gjørmeslaget mot Mjøndalen i 1968.
Sånn hadde vi det i gamledager. Til gjengjeld toppet "Hey Jude" fortsatt i Norge, så alt var forsåvidt såre vel.
Og for virkelig å trykke sabelen inn, her et eksempel på hva en ung og svært samfunnskritisk mann som riktignok ikke fikk lov til å ha langt hår, men som ikke gikk av veien for å være ironisk, klarte å komponere. Putin har antagelig bestilt et eksemplar. På min håndskrevne tekst ser jeg at sangen varer i 3 minutter og 23 sekunder, og at den går i grepene C-F-G7-Am. Altså er den både blitt fremført og tatt tiden på. Jeg må ha holdt et stivt blikk på armbåndsuret.
THE OLDER - THE WISER
You come to me and ask 'bout the truth of love
It wouldn't be too fair of me to say I just don't know
But I haven't got the time to tell you
what is wrong and what is true
But please don't turn your back on me pretending you are blue
I want you to know - I'm grown-up and wise
I'm not like the young with all their lies
But you just won't understand
that I'm the wisest man
Didn't you see those communists - how they ran
Yes, I'm talkin' 'bout Vietnam, "Jesus' war"
Now you look at me with eyes that say: I'm a bore
I'm the one you call the Nixon-rat
So come on, tip your hat
Our prestice forced us we had to fight the "holy war" through
You come to me and ask 'bout the truth of love
I can't tell you, we ain't got time for it now
To keep the red colour
out of our land
We have to fight on and on 'till we destroyed Vietnam
Run Russians, run Russians, get away from us.
Run Russians, run Russians, get away from us.
Run Russians, run Russians, get away from us.
Takk for meg.
NOVEMBER – DEN TORNEFULLE VEIEN MOT «WHITE ALBUM»
"White Album" nærmet seg og Beatles Monthly leverte en grundig gjennomgang, låt for låt, bortsett fra at det var førsteutkastet. Alt ble ikke riktig slik likevel. Men dobbelt-album. Jeg husker det var et spareløft av en annen verden.
Filmen "Verdens lykkeligste millionær" hadde jeg hverken sett eller egentlig hørt om. Jeg var mer opptatt av POP-revyen som denne uken bød på refseinnlegg fra ASA, et ganske langt intervju med Mothers Of Invention, Det elektriske kjøkken og en hel tettskrevet side med teite single-anmeldelser. Og NME meldte om solo-LP fra George Harrison! Mye å holde rede på for en 16-åring.
Sparetid. "White Album" syntes iblant helt uoppnåelig. Jeg droppet POP-revyen. Men ikke NME. Kunne ikke leve uten NME. Mary Hopkin dyttet "Hey Jude" ned fra 1. plass i Norge, men hun var i hvert fall på Apple. I England rulet Joe Cocker med sin magadrag-versjon av "With A Little Help From My Friends". Beatles-kobling der også, og dermed helt akseptabelt.
Drahjelp av The Beatles: Beatles støttet helhjertet Joe Cockers versjon av Ringos paradenummer, og bidro til denne annonsen.
Av og til røkte jeg en sigarett. Rappet fra min mors eller stefars pakke Rothmans eller Benson & Hedges. Jeg var en svært sporadisk røker. Rimini-turen i sommer hadde åpnet porten, men jeg var ikke tilstrekkelig fristet til å flytte inn.
Det begynte å bli kaldt. Med andre ord nærmet vi oss legendariske skolefester på Nadderud, inntak av medbragt cola (toppet med gin), avsynging av «Arnljot Gelline» fra skolens tak (med kom-dere-ned-tilrop fra Luke). Gøy. Av og til, men kanskje ikke så ofte, var skole bare destillert gøy.
22. november kom en dobbel-LP fra The Beatles. Jeg mener, DOBBEL-LP!
Spør om jeg hadde råd til den?
"Hadde du råd til den?"
Nei. Spør om jeg fikk den til jul?
"Fikk du den til jul?"
Særlig. Spør om jeg måtte vente til over nyttår og at jeg sparte til knokene blødde?
"Eh ... måtte du vente til over nyttår og sparte til knokene blødde?"
Fuck verden!
Jeg var fordreid av begjær etter "The Beatles". Helsides annonse i New Musical Express. Jeg manglet mye på å ha nok. Tror jeg kunne få den til 68 kroner gjennom en bekjent som jobbet i en musikkforretning. Men jeg hadde ikke 68 kroner. Og jeg hadde lagt opp som innbruddstyv for lenge siden.
Begjær: Ja, begjæret var sønderrivende, men midlene skrinne. Å måtte spare til et dobbelt-album med The Beatles ligger farlig nær tortur.
I 1968 var ellers Inger Lise-feberen et faktum. Og av en eller annen grunn, og antagelig blant voksne, Gluntan-feberen. Jeg var ikke der i det hele tatt. De eneste jeg hadde noe forhold til på 20-toppen var Beatles, Cocker og The Band. Arbeiderbladet trykket ingen LP-liste, og den i VG var så fæl at man skrek og holdt seg for ørene bare man så den.
Slik seilte jeg gjennom høstsesongen i førsteklasse på reallinjen på Nadderud i den tro at lekser er for pyser. Det holdt en stund. Men jeg skulle tidsnok erfare at matte (og fysikk) ikke er noe som allerede ligger lagret i hjernen og som våkner med rosenrøde kinn bare man får tenkt seg litt om. Da var det allerede for sent. Men det er en annen historie.
DESEMBER – HELLER COCKTAIL ENN YOKO ONO (snabel-tanker)
Inger Lise-feberen får Norge til å riste. Men Beatles gjaldt fortsatt likevel, med "Hey Jude" og "White Album", og NÅ kjørte John & Yokos bare rumper på forsiden.
I England rulet gruppen så til de grader og vant som vanlig årets leseravstemning i New Musical Express. The Beach Boys gikk av på Valkyrie plass (som vanlig). Barneskirenn.
Jeg øvde hardt på min alt for stramt strengede gitar. Ofte sammen med Atle. Vi kalte oss Lazy Why for moroskyld, og det gikk usedvanlig mye i Donovan da Atle hadde alle LP'ne hans.
Jeg har fortsatt ringpermen med bunke på bunke av tekster med gitarbesifring, de fleste håndskrevet og ganske leselige. Innimellom dukker det opp noen egne bidrag som jeg neppe prøvde på Atle da gitarbesifringen avslører at jeg ikke ante hva jeg holdt på med. Det er umulig å finne noen melodi, for å si det slik. Men de var helt sikkert skrevet i Donovan og Dylans ånd.
Jeg følte meg som alltid forsmådd. Og det er godt fantasert når man faktisk aldri har hatt kjæreste - bortsett fra Sara i Rimini, men ferietildragelser gjelds ikke, og ingen ting ender vel vondere og mer forsmådd enn nettopp ferieforelskelser.
Prøv min "Living Blues" som ikke er utstyrt med akkorder, men med den hjelpsomme informasjonen: "3-2 grep". Teksten er høy på livslede og har for lengst gjennomskuet de troløse og aldeles uforutsigbare kvinnene. Mest overraskende er slutten som avslører at den unge komponisten evner å levere en punchline, og det med et krøllete, lite flir til og med.
LIVING BLUES
It's summer
But it's raining in my heart
It's summer
But it's raining in my heart
'cos I'm too busy worrying
if this is the start
I'm crying
But it's sunshine right outside
I'm crying
But it's sunshine right outside
My girl has just left me
Don't know where she'll hide
I was happy
'till the fight just had begun
I was happy
'till the fight just had begun
Think I'll go outside
Take a walk in the sun
How did this happen?
I don't really know
How did this happen?
I don't really know
She just got mad
and said she just had to go
It's winter
She hasn't yet showed up
It's winter
She hasn't yet showed up
Can't just sit here waiting
'cos she is now married to a bloody cop
END
Det skjedde ting i England. John Lennon fraterniserte med «fienden». John & Yoko sammen med Rolling Stones i TV-show. Hva foregikk?
Fraterniserer: John fraterniserer med fienden. Og hun heter Yoko.
Det nye Stones-albumet hadde nesten kopiert coveret til "White Album", men klarte ikke å vippe Beatles ned fra LP-toppen i England.
Det ble skrevet mye både i Norge og England om Beatles-konserter. Saker og ting på gang. Men ingen single til jul. Det var skuffende. Selv om "Hey Jude" fortsatte å selge, og fortsatt toppet i USA. Snart jul. Snart juleferie.
Julen 1968 er den første julen jeg ikke husker ordentlig. Vi feiret sikkert hjemme på Høvik. De julene var aldri så koselige som de hos Momo og Bipan på Ljan.
Det eneste håndfaste jeg har fra den julen er Hvem Hva Hvor 1969. Jeg fikk alltid Hvem Hva Hvor til jul. Lenge etter at jeg hadde mistet all interesse og entusiasme for dette ganske kjedelige årsleksikonet til Aftenposten. Popstoffet var f.eks. utrolig svakt.
Men julen 1968 betyr at vi gikk inn i et nytt skøyteår, et skuffelsens år for meg som idoliserte Fred Anton Maier. Han tok alt i 1968. I 1969 var han bare en skygge av seg selv, og så tok han likevel enda en sesong hvor han endte på 8. plass i NM og ikke fikk være med på noen stevner av betydning, og så la han opp. Det gjorde nesten like vondt som da The Beatles sprakk noen måneder senere.
Maier greide bare 6. plass på 5 000 og 10 000 i Deventer-VM i 1969, langdistansekongen, slagskipet fra Tønsberg. Knusende. Jeg ga flyvende faan i Dag Fornæss, selv om han ble mester. Han var ikke milsluker, han gikk Matusevitsj-aktig, slengete, ikke som Maier.
Skøyteisen har aldri vært utsatt for en større estetisk nytelse enn Fred Anton Maier på 10 000. Så rolig, så stilren, så urokkelig ... og uovervinnelig. 1969-sesongen må glemmes. Jeg vet ikke hvorfor han tok den, han kan umulig ha trent med samme intensitet gjennom sommeren og høsten 1968 som han gjorde i 1967. Han må ha visst at det var over. Så hvorfor måtte han plage en 16 år gammel gutt til tårer? Maiers 1969-sesong var en eneste stor ydmykelse. Og så gjøv han likevel løs på enda en sesong! Hvorfor?
Eh ... Digresjonene hagler. Enough!
De norske hitlistene angikk meg ikke lenger. Jeg var 100% Englands-orientert, og det eneste som foregikk av betydning i verden ble registrert på New Musical Express' TOP 30.
Jeg sparte det jeg kunne for å få råd til The Beatles' "White Album", og ante skjær i sjøen da enda en LP var meldt, "Yellow Submarine".
Den naken-LP’n til John & Yoko trodde jeg neppe kom til Norge. Uansett befant den seg ikke høyt på min liste over plater jeg måtte ha. Ikke kunne man snabellere etter coveret heller. Cocktail var greit nok, men kjæresten til Lennon, og med Lennon til stede i bildet til og med? Nei, sånt gjorde man ikke.
Da heller nabofruen som lå og solte seg toppløs i haven. Hun skulle bare visst. Eller, forresten, det gjorde hun nok.
Jeg var ganske fornøyd da året ebbet ut. The Beatles rulet igjen. De gode karakterene kom lett på gymnaset, jeg hadde tydeligvis valgt riktig da jeg gikk for reallinjen. Det var en god klasse. Jeg hadde allerede et svært godt forhold til Ole, Atle H, Rolf, Erik, Steinar og Stein (og forsøkte å være hemmelig forelsket i Hege, selv om jeg ikke var så god på akkurat det). Og sannelig, rundt juletider dukket Tormod opp. Ny gutt i klassen. Jeg hadde fått en bestevenn.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1968:
5. januar – «Prahavåren»: Alexander Dubček kommer til makten i Tsjekkoslovakia.
21. januar – Et B-52 bombefly fra U.S. Air Force med fire hydrogenbomber ombord styrter under nødlanding ved Thule på Grønland.
30. januar – Vietnamkrigen/Tết-offensiven: I Vietnam innleder FNL sin hittil største offensiv. 36 provinshovedsteder og 64 lokale sentre angripes
31. januar – Vietnamkrigen/Tết-offensiven: FNL angriper Saigon og innleder slaget om byen. Sentrale institusjoner som bla. radiohuset, presidentpalasset og den amerikanske ambassaden ble angrepet.
16. mars – Vietnamkrigen/My Lai-massakren: Amerikanske soldater massakrerer 347 sivile ved My Lai i Vietnam.
18. mars – Postnummer ble innført.
19. mars – Slottet meddeler at kronprins Harald har forlovet seg med Sonja Haraldsen
4. april – Borgerrettighetsaktivisten Martin Luther King jr. myrdes i Memphis, USA.
3. mai – Studentopptøyer i Frankrike. Sorbonne-universitetet stenger lesesalene
6. mai – Franske studenter og lærere går i bresjen for en generalstreik. Streiken utvikler seg etterhvert til åpne gatekamper, bla. i Paris.
5. juni – Robert F. Kennedy skytes ned i Los Angeles, USA. Han dør neste dag.
20. august – Warszawapakten invaderer Tsjekkoslovakia.
23. august – Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden ved Oslo åpnes
29. august – Kronprins Harald gifter seg med Sonja Haraldsen i Oslo domkirke.
13. september – Den norske hvalfangsten på den sørlige halvkule opphører, idet det siste hvalfangstrederiet vedtar ikke å sende noen ekspedisjon neste sesong.
30. november – Norske Samers Riksforbund stiftes.
22. desember – Mao Zedong oppfordrer til at skoleungdommen i byene sendes ut på landsbygda til etterutdanning, "Opp til fjellene og ned til landsbyene." En plan med katastrofale følger for tallrike familier.
NOBELS FREDSPRIS:
Rene Cassin
VINTER-OL I GRENOBLE
Norge blir beste nasjon
Norske gullmedaljer:
Fred Anton Maier – 5000 meter skøyter
Harald Grønningen – 15 km langrenn
Ole Ellefsæter – 50 km langrenn
Odd Martinsen, Pål Tyldum, Harald Grønningen, Ole Ellefsæter – 4 x 10 km langrenn
Inger Aufles, Berit Mørdre, Babben Enger Damon – 3 x 5 km langrenn
Magnar Solberg – 20 km skiskyting
VM på skøyter i Göteborg:
Fred Anton Maier blir verdensmester og vinner både 5000 og 10 000 meter.
Engelsk fotball:
Ganske uinteressant sesong med noe skrot fra Manchester på de to første plassene.
Det flotte Liverpool tar bronse.
I Europacupen blir det engelsk seier for første gang da Manchester United slår Benfica 4-1 (etter ekstraomganger) på Wembley.
Samtidig vinner Leeds det som var forløperen til UEFA-cupen.
Norsk fotball:
Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Mjøndalen 3-0 i finalen.
Lyn blir også seriemester i fotball.
Julestrømpen: Ja, selv som 16-åring satte jeg stor pris på å få Tarzan i julestrømpen julaftens morgen.