82 LP’er fra 1968. Alle byggestener i LP-platens nye status som det foretrukne formatet - av både musikere og fans. Singleplatens tap av aktelse blant rock’n’roll-folket, dekket bordet for usle hits i husmor- og tyggegummiland.

1968 var året da singleplaten ble devaluert og delvis overlatt til smarte forretningsfolk og produsenter som fant unge, lydige band som kunne opptre til et ferdiginnspilt, basstungt komp oversmurt med blåserrekke og strykere, og fremføre italienske slagere i engelsk gjendiktning, eller engelske bestillingsverk skrudd sammen av profesjonelle slagerkomponister. Tremeloes-pop, bare fra et nytt årskull.

De levde ikke så lenge, disse bandene, men det sto alltid andre klare til å smette inn. Det var også et merkbart kvalitetsfall på de kulere av de neste nye. Herd gikk hurtig tomme for krefter, Love Affair, Plastic Penny, Grapefruit, Casuals, Vanity Fare, Marmalade – ikke akkurat rockens fremtid. Og fra Amerika, 1910 Fruitgum Co., John Fred og playboyene hans og det hebefile, groteske Union Gap. Topp dette med husmorterror galore: «Cinderella Rockefella», «Congratulations», megagrusomme «Honey», «Little Arrows», alt av Des O’Connor (og det var mye) og Tom Jones-kopier som John Rowles. Selv lettvekterne Tremeloes og Herman’s Hermits leverte langt under pari. I ren desperasjon og mangel på noe bedre, blåste man liv i gamle hits fra 50-tallet. Velkommen tilbake Bill Haley og Buddy Holly.

Ikke det at 1968 manglet klassikere. Det var bare så alt for tydelig at de beste av de beste ikke prioriterte 7’’ lenger. Stones ga bare ut én single i 1968 (to hvis vi regner med USA). Beatles to. Dylan ingen. Small Faces to (før de ganske enkelt imploderte). The Who leverte noen gi faan-saker nærmest for å markere Townshends bitterhet over at fjorårets «I Can See For Miles» ikke ble den superhit’en han hadde trodd. Kinks slet med å få hits for første gang i karrieren. Og der sluttet Graham Nash i Hollies. Vi må ha blitt sløvet ned av de triste tilstandene. Hvordan skal man ellers forklare at et fantastisk orkester som Honeybus kunne passere under radaren og bare stå igjen med en eneste slager (og det var ikke deres beste single heller, på langt nær)?

Det var tydeligere nå enn i 1967, de kule tenkte LP, ikke single. De aller kuleste tenkte til og med dobbel-LP. Småpirket kunne småjentene og småguttene ta seg av. Det var en annen type småjenter (og -gutter) enn dem som i 1963 hadde båret The Beatles hele veien til Olympos' topp. Småjentene (og -guttene) i 1968 manglet både smak og peiling, og muligens også eldre søsken som kunne lært dem en lekse. De kjøpte kritikkløst alt som lallet og gikk i tyggegummi-takt.

I løpet av dette dramatiske året slet de engelske (og enda mer de norske) hitlistene med kvalitetsfall. Det begynte å bli veldig tydelig. Mens man før ønsket å eie samtlige singler på en TOP 30, kunne antallet nå reduseres til 15, ja, noen ganger ti. Det var for mye husmorpop og fjasetøv, og aldri, aldri kan navnene Esther & Abi Ofarim fylle meg med annet enn kvalme.

Med «The Beatles» og Stones’ «Beggars Banquet» (og "We're Only In It For The Money") vinket man singleplaten farvel. Dens makt og samtidsbetydning skulle aldri gjenreises. Fra nå av var det langspillerne som rulet, og med det slapp latskapen inn i populærmusikken, og selvdisiplin ble et fremmedord. Det er noe med singleformatet, det at utøveren tvinges til å holde fokus, begrensningene tvinger frem de skarpeste valgene. Med LP-platens utvidede spilletid ble det ikke så nøye lenger, man slapp unna med slendrian. Og det ble i en periode regelen snarere enn unntaket.

Januar

Kom egentlig helt på tampen av desember 1967 i USA, offisielt, men antagelig ikke før rett over nyttår i virkeligheten. Her i Europa måtte vi tåle enda noen ukers ventetid. Det var gått ett år og fire måneder siden "Blonde On Blonde". Hele psykedeliske 1967 var passert uten Dylan. Så vender han tilbake, saktmodig og lavmælt, med nedstrippet komp, og gir oss denne bunken mystiske viser. En LP som aldri kaster kortene. Som å lese Kafka.

Bob Dylan var førstemann ute med motgiften da psykedeliaen truet med å kvele rocken under en purpursky av dop, tegneseriefilosofi og låter uten stedsans. "Hei snuppa, kom hit, la meg være gutten din i natt". Innsmigrende sunget over et spartansk komp som slentrer bekymringsløst langs landeveien med hatten på snei og tygger på et strå.

Bob Dylans første lyd til offentligheten etter at amfetamin-rock'n'rollen som truet med å brenne opp hjernen hans, hadde stilnet i juli 1966.

LP'n ble innspilt høsten 1967, like etter at han hadde hengt med The Hawks i en kjeller i Woodstock gjennom hele sommeren og skapt et legendarisk stykke americana som tok utgangspunkt i tradisjonelle låter, blues, folk, country, og blandet dem med blodferske originaler skapt der og da og i øyeblikket, drikkeviser, humoristiske viser, iørefallende demoer (blinket ut for andre artister) og sjelegranskning i gospelland, en formidabel skattkiste av amerikansk musikk og kultur som vi i dag kjenner under navnet "The Basement Tapes".

Låtene ble arkivert inntil videre. Neste skritt og en naturlig forlengelse av månedene med The Hawks ble "John Wesley Harding". Men uten The Hawks. Og med helt nye sanger. Dylan var definitivt i flytsonen i 1967, selv om man ikke ante det før korken spratt og "John Wesley Harding" sto i hyllene.

Det var en uventet lyd. Den brennende sandpapirrøsten fra 1966 erstattet med en klar og ungdommelig tenor, i et spartansk komp av bass, trommer og Dylans kassegitar, piano og munnspill. Forsterket med pedal steel i to låter.

Tekstene var korte, strofene gåtefulle, minimalistiske, men i tilfeller som "All Along The Watchtower" med et høyt spenningsnivå. Han hadde definitivt ikke skrudd av dybden i sin poesi, men nå lå det like mye mellom som i linjene.

Han hadde øyensynlig lest Franz Kafka i denne perioden, du får det tydelig fremlagt i "Drifter's Escape" som er en variasjon over Kafkas "Prosessen", bortsett fra at Dylan lar Josef K slippe unna. Bokens tittel namedroppes endog i teksten:

"The Trial" was bad enough, but this is ten times worse.

"As I Went Out One Morning" er en av de skumleste visene jeg vet om. Låtene har et driv av isnende angst i seg, den løper, sakner og ser seg tilbake, løper igjen.

Kjenn hvordan linjene i det første verset fanger deg:

As I went out one morning

To breathe the air around Tom Paine's

I spied the fairest damsel

That ever did walk in chains

I offer'd her my hand

She took me by the arm

I knew that very instant

She meant to do me harm.

Dylan som Stephen King.

"John Wesley Harding" er et av Dylans mest fullkomne album. Hver bit sitter naturlig i den neste, arrangementene og atmosfæren er den samme dempede, intime hele veien, selv om pulsen heves enkelte ganger, som i den dramatiske og gåtefulle "All Along The Watchtower".

Gåtefull er også historien om Frankie Lee og presten Judas, en ruslende lignelse med et hav av strofer å tygge på, og et sluttvers som kan brytes opp i en stabel fengende T-skjorte-sitater.

Pedal-steel gitaristen Peter Drake utvider den lille trioen til kvartett i albumets to siste låter, "Down Along The Cove" og "I'll Be Your Baby Tonight".

Det er som om Dylan gir forhåndsvarsler om neste kapittel i sagaen, "Nashville Skyline"

The Byrds: “The Notorious Byrd Brothers” (CBS)

David Crosby fikk fyken og ble foreløpig ikke erstattet. Hans fravær markeres med hestehodet i den ledige båsen. Crosby ble selvfølgelig rasende, og var det sannsynligvis til sin død. Enda verre må det ha vært for ham å høre hvor vanvittig bra albumet er. De trengte ham ikke. De kunne lage ikke bare gruppens kanskje beste album, men et av rockens beste album, helt uten ham.

Åpningskuttet, "Arificial Energy", gir oss det psykedeliske Byrds på sitt aller beste. Et stort og begivenhetsrikt arrangement - ledet av heftige blåsere utsatt for phasing. En sang om amfetamin, men det var det ingen som oppdaget den gangen. Teksten inneholder et hei! til The Beatles: Strofen "Ticket to ri-hi-hi-de", sunget slik Beatles gjorde.

Det er på dette albumet vi også finner “Wasn’t Born To Follow” som ble benyttet med stort hell i filmen “Easy Rider”. Gruppens behandling av denne fremragende Goffin/King-komposisjonen er overjordisk vakker. Satt til en diltende rytme, men så tilbakelent at den drømmer. Låten gynger mjukt, mjukt. Gitarene lyder som rennende kvikksølv, innimellom er den helt bedøvet i phasing, og du kan flyte i de trolske sangharmoniene. Det er country og psykedelia pakket i et smykkeskrin på 2 minutter og 4 sekunder. Deilig. Deilig.

Teksten er i seg selv en opplevelse. Smak:

Oh I’d rather go and journey / Where the diamond crescent’s glowing and / Run across the valley / Beneath the sacred mountain / And wander through the forest / Where the trees have leaves of prisms / And break the light in colors / That no-one knows the names of

And when it’s time I’ll go and wait / Beside a legendary fountain / Till I see your form reflected / In it’s clear and jeweled waters / And if you think I’m ready / You may lead me to the chasm / Where the rivers of our vision / Flow into one another

I will watch her dive beneath / The white cascading waters / She may beg she may plead / She may argue with her logic / And then mention all the things I’ll lose / That really have no value / In the end she will surely know / I wasn’t born to follow

Hvem sa at Tin Pan Alley-komponister ikke kan skrive poesi (og røke rare sigaretter)?

Mer godt: “Goin’ Back”, sangen som fikk Byrds til å sprekke. McGuinn foretrakk denne Goffin/King-komposisjonen fremfor David Crosbys "Triad", en "vovet" hyllest til et trekant-forhold. Crosby som allerede følte seg skviset av McGuinn og som dessuten var pottesur over fiaskoen med "Lady Friend", satte hardt mot hardt, tapte og sluttet i drittsinne. McGuinn svarte med å slette alle Crosbys vokale bidrag til "Notorious Byrd Brothers".

Hvem hadde rett? McGuinn, selvfølgelig. "Goin' Back" er en mye bedre låt. Som den andre Goffin/King-kompoisjonen på albumet, "Wasn't Born To Follow", funderer den over livets mysterier. Her handler det om aldringsprosessen, om viktigheten av å bevare, men også foredle barnet i deg for å kunne gjenoppdage livet.

I think I'm goin' back / To the things I learned so well in my youth / I think I'm returning to / Those days when I was young enough to know the truth

Now there are no games / To only pass the time / No more electric trains / No more trees to climb / But thinking young and growing older is no sin / And I can play the game of life to win

Dusty Springfield hadde en stor slager med låten i 1966. Byrds velger som henne å legge den i et bedagelig tempo. Men Byrds tipper ikke bakover fordi det ligger en rytmegitar og dytter på i dypet av miksen, ikke ulik den som driver "My Back Pages". Som Dusty betoner de ømheten og nostalgien teksten legger opp til. Men der Dustys versjon er naken og fokusert på stemmen, er Byrds' versjon svimlende fyldig, lydbildet formelig sitrer av skjønnhet. De døsige sangharmoniene veves inn i de jinglende gitarene, det lyder som himmelsk honning. Harmonisangen sveller ytterligere ut i avslutningen som er noe av det vakreste jeg har hørt på en pop-plate.

"Change Is Now" som åpner side 2, er et psykedelisk roteloft. Baklengsgitarene og det på stedet hvil flappende bass-temaet i improvisasjonpartiet midtveis gir assosasjoner til indisk musikk, og er selvfølgelig helt far out, man! Versene har et fjellfriskt folk-løft, og overgangen til og drivet under de følgende to strofene:

Gather all that we can / Keep in harmony with love's sweet plan

er verdt å vente på. Det er hippiemusikk, selvfølgelig, og det lukter litt rart av sigarettene deres.

Denne LP’n har jeg spilt nesten like mye som "John Wesley Harding".

Dr. John, The Night Tripper: “Gris-Gris” (Atco)

Denne skilte klint fra hvete, eller smågutter fra studenter. Jeg fikk høre den hos noen eldre gutter som var ordentlige studenter. Coveret var en åpenbaring i seg selv. Jeg skjønte ikke at Dr. John egentlig var en rollefigur skapt av Mac Rebennack for denne platen. De spilte den høyt, og det luktet rar tobakk. New Orleans hilste på meg.

Velvet Undeground: “White Light/White Heat” (Verve)

Det var noen store som hadde den også. Innført fra Amerika. Svart og skremmende. De fikk Rolling Stones til å lyde som Moody Blues. Vold, heroin, sex mens ørene blødde. Banan-platen var definitivt hyggeligere. Men det var også noe vanvittig tiltrekkende ved dette mantraet av støy og monotoni, "Tomorrow Never Knows" på amfetamin. Sjekk drøyt 17 minutter lange "Sister Ray". De mer tilgjengelige innslagene, som det strålende tittelkuttet, viser hvor tidlig Roxy Music hentet ideer fra.

Steppenwolf: “Steppenwolf” (ABC Dunhill)

Steppenwolf har en svært ujevn katalog bak seg. Men debut-LP'n er bare helt strålende. Alt du trenger med dem finner du her. Inkludert mektige, mektige "The Pusher". De slenger også “Born To Be Wild”, “Sookie, Sookie”, “Hootchie Kootchie Man” og “Desperation” i potten. På mange måter skapte albumet "Easy Rider". Det høres i hvert fall slik. Man tenker tung motorsykkel hver gang man setter på platen.

Deres andre LP for Polydor, innspilt bare måneder etter at de fullførte den bemerkelsesverdig rike og iørefallende "Bee Gees' 1st". "Horizontal" tar med seg mange av de sprudlende og farverike pop-innfallene, men den har også en mer seriøs og nesten dyster undertone. Ikke deres beste album, men avgjort et album som fascinerer. Dessuten inneholder det to av gruppens beste singler, "Massachusetts" og den uforlignelige "World". Legg til klasselåter som “And The Sun Will Shine” og “Birdie Told Me” og ikke minst skøyeren “Harry Braff”, og du har en solid investering. Dessuten glemmer sitroner aldri (gammelt Gibb Gibb Gibb-ord).

Canned Heat: “Boogie With Canned Heat” (Liberty)

Amerika begynte å ta større plass i min musikkverden. Canned Heat bidro til det. Med hjelp av min gode og nå sterkt savnede venn Torgeir. Han elsket elektrisk blues og hadde Jethro Tull og Canned Heat som sine største favoritter. Det irriterte ham at jeg ikke var like oppglødd, ergo ble jeg tvunget til å låne platene hans - med hjemmelekser. "Boogie With Canned Heat" var en av disse. Og jeg tapet den på min Tandberg, gjorde leksene, og ble forført. Det var lang-blues og kort-blues, og det var Bob Hite og det var Alan Wilson. Og det var selvfølgelig gjennombruddslåten "On The Road Again".

The Electric Prunes: “Mass In F Minor” (Reprise)

En messe sunget på latin og gresk, badet i et psykedelisk syrebad. Klart det kunne være noe. Jeg ante ingen ting om bakgrunnen, at bandets manager hadde tatt styring og bestemt at deres tredje LP skulle komponeres og lages av David Axelrod, en klassisk skolert musiker. Bandet skulle bare utføre ordre, men så komplisert musikk som dette hadde de ikke kompetanse for, så store deler av musikken domineres av studiomusikere. Utrolig fascinerende album, jeg må si det, og noe herfra piplet ikke uventet inn i filmen "Easy Rider". Platen var lett å finne i bruktsjappene i Oslo. Eirik og jeg fant også en i en bruktsjappe i Kiel i 1975. Vi planla å lure den middelaldrende innehaveren til å tro at LP’n var helt verdiløs. Men da lo han begeistret og sa han skjønte hvert ord vi sa. Han hadde nemlig vært stasjonert i Norge og kunne norsk. Det var bare 30 år siden krigen. Det ble ingen handel.

Simon & Garfunkel: “The Graduate” (Soundtrack) (CBS)

En slags Simon & Garfunkel mini-samle-LP - med nesten like store deler ren filmmusikk fra Dave Grusin. Veldig populær da den kom. Det var her man møtte "Mrs. Robinson" første gang - i to versjoner, ingen av dem den ferdige som dukket opp senere på “Bookends”. To runder “The Sound Of Silence” (bandversjon og akustisk versjon) blir det også, og ikke minst en alternativ tagning av “The Big Bright Green Pleasure Machine". For en film! Og for en Anne Bancroft!

Debut-LP'n til et band som satte sitt merke på siste del av 60-tallet. Trommeslager Ed Cassidy fylte 45 i 1968, og var altså gammel som alle haugene allerede. Gruppen fremstår som frisk, oppfinnsom og allsidig - og har psykedelia med i sekken. De har i ettertid beskyldt Led Zeppelin for å ha stjålet deler av "Stairway To Heaven" fra deres "Taurus", som er på dette albumet. Sjekk og døm selv. Spirit spilte på Club 7 på Kongen i Frognerkilen. Jeg var ikke der. Jeg hadde ikke råd. Sånt svir. Albumet har en viss aktualitet i dag grunnet låten “The Great Canyon Fire In General”.

Februar

Fleetwood Mac: “Fleetwood Mac” (Blue Horizon)

John Mayall serverte verden mange sterke musikere. I en periode særlig gitarister. Eric Clapton gikk fra Bluesbreakers til Cream. Hans erstatter, Peter Green, brøt ut på egenhånd, sammen med ytterligere to bluesbreakere, John McVie og Mick Fleetwood, og dannet Fleetwood Mac. Og sannelig, Greens erstatter, Mick Taylor, overtok Brian Jones' plass i The Rolling Stones i 1969. Moro.

"Fleetwood Mac" ble skapt av tre Mayall-disipler og én Elmore James-besatt krølltopp, slidegitaristen Jeremy Spencer. Sistnevntes plass i bandet ble i praksis noe uklar da han egentlig bare ville spille "Shake Your Moneymaker" og låter som lignet på den, enten de var skrevet av andre eller av ham selv. På en måte ble Fleetwood Mac to band, Elmore James-gjengen og den mer varierte, og klart blues fokuserte Peter Green-versjonen. Spencer bidro vel knapt på sjefens låter. Videoen av "Albatross" gir oss inntrykk av at det er han som legger inn de vakre, fjerne slide-kommentarene, men gruppen mimer bare til originalinnspillingen, og på den er det Green som spiller sliden også.

Det nådde et slags klimaks i 1969 med "Then Play On", Green-periodens høydepunkt. Her bidrar ikke Spencer i det hele tatt, men gruppen kompenserte ved å kompe ham på solo-albumet "Jeremy Spencer" som ble utgitt året etter. Da Green brått sluttet i Fleetwood Mac, overtok Spencer styringen av bandet forbigående, før også han sluttet - enda bråere enn Green ved bare å hoppe av under en USA-turné, og henge med Children of God.

Gruppens debut-album var en populær gjenganger i min omgangskrets. Jeg hadde den på lydbånd, som man sier. Det var jo ikke helt som å eie platen da det ikke var noe cover å forholde seg til. Og coveret til denne LP'n var dessuten spesielt stilig, som man ser. Det er en strålende plate, så gatetroverdig i sin storbyblues-fasong at jeg tror Chess-gjengen ikke ville nølt med å signe dem. Spencer-Green-ytterpunktene gir platen sin egen dynamikk.

Blood Sweat & Tears: “Child Is Father To The Men” (CBS)

Al Koopers baby. Et eksperiment som henter hornseksjonen og jazzen inn i den da kontemporære blues- og syrerocken. Endog med elementer av folk som krydderdryss på toppen. Koopers visjon resulterte i et spennende album som ikke solgte alt for godt, og et takk for nå. For sannelig tok barnet over kontrollen og ba grunnleggeren stikke. Exit Al Kooper. Blood, Sweat & Tears justerte seg selv, det var ikke så mye syre og folk igjen, men veldig mye annet, og nå kom slagerne også. Og konkurrentene, som Chicago. Hornseksjon og jazz light var den nye lyden i rocken.

The Rascals: “Once Upon A Dream” (Atlantic)

Young Rascals ble Rascals, og dette, deres fjerde album, mente de selv at var Sgt. Pepper-aktig. Pretensiøse påfunn, noen uventete sidegater, verbale mellomstikk, lydeffekter og slikt. Men ikke så mye igjen av den iørefallende blandingen av R&B og soul som var deres kjennetegn. "It's Wonderful" er LP'ns hit, men ellers skorter det nok på de sterke låtene. Grunnen til at jeg nevner albumet er at jeg har kjøpt det to ganger i løpet av de siste fire årene. Jeg husket ikke at jeg hadde det. Og når man kjøper to eksemplarer av samme LP fordi man ikke husket at man hadde det, er det grunn til å slå alarm. Er dette en underbevissthetens klassiker? Bare fremtiden kjenner svaret. P.S. Jeg har kjøpt “Mamas & Papas Deliver” tre ganger.

Vanilla Fudge: “The Beat Goes On” (Atco)

Denne er ikke god. Men den gang syntes jeg LP'n var utrolig tøff. Verdens- og musikk-historien fortalt i løpet av to platesider. Du får det ikke mer pretensiøst enn det. Albumet inneholder ingen hele låter, men utdrag av låter og potpurrier (en Beatles-medley inkludert) blandet med lydopptak, noen type filmavisen, som er sydd sammen til en lyd-collage, med korte biter av Sonny Bono-låten "The Beat Goes On" som gjennomgangs-tema. Bandet hatet albumet som er producer Shadow Mortens egenrådige og lite gjennomtenkte verk. Jeg lot meg likevel forføre, selv om albumet bleknet fullstendig mot den banebrytende debuten. Det blekner også mot neste album, "Renaissance", som bl.a. inneholder den episke progversjonen av Donovans "Season Of the Witch"

Mars

Mothers Of Invention: “We’re Only In It For The Money” (Verve)

Zappas satire over hippiene er besk, men gjøglende og full av smarte vendinger og lattervekkende utbrudd. Jeg har aldri hatt det så moro med en plate hverken før eller senere. Før jeg fikk råd til den måtte jeg klare meg med avspillingene i Jarveien 18. Der gikk den hyppig. Særlig på fest. Jeg kunne til slutt mange av tekstene utenat. Men jeg var ikke i nærheten av Torbjørn. Han kunne hvert ord, hvert utbrudd, hver lille lyd, og han messet tekstene helt simultant med Mothers, på millisekundet. Jeg var imponert. Torbjørn hadde Lennon-briller og Lennon-hår.

Album-coveret er en Sgt. Pepper-pastisj, med innleggsark og alt. Zappa fikk imidlertid aldri noen tillatelse ril å tøyse med Beatles' ikoniske omslag, derfor "vrengte" han det, innsiden ut, utsiden inn. Paul McCartney ble lei seg da han hørte om det. Henvendelsen fra Zappa hadde aldri nådd frem til ham. Paul ville gitt tillatelse på sekundet.

Jeg synes albumet har holdt seg veldig godt. Jeg har den engelske originalen i mint. Så glanset at det knitrer. Det er deilig.

Innleggsarket. Ikke noe for Facebook, ser jeg.

Disse sangene bør du kunne utenat:

“Who Needs The Peace Corps?”. “Concentration Moon”, “Mom & Dad”, “Bow Tie Daddy”, “What’s The Ugliest Part Of Your Body?”, “Absolutely Free”, “Flower Punk”, “Let’s Make The Water Turn Black”, “The Idiot Bastard Son”, “Lonely Little Girl”, “What’s The Ugliest Part Of Your Body?” (reprise) og “Mother People”.

Når du kan dem, er du en Mothers-kadett og kan ringe Torbjørn.

Hele innsiden. Som man ser, en vrengt parodi på “Sgt. Pepper”.

Small Faces: “There Are But Four Small Faces” (Immediate)

Den amerikanske versjonen av gruppens første LP for Immediate. Den spiller ca. ti tonn bedre, hvis man kan måle slikt i tonn. Coveret er i seg selv verdt hele inngangsbilletten. Men det som virkelig gjør platen til en superutgivelse er at den erstatter halve den britiske originalen ("Small Faces" fra 1967) med singlene "Here Come The Nice", "Itchycoo Park" og "Tin Soldier", pluss de herlige B-sidene "I Feel Much Better" og "I'm Only Dreaming" som kunne vært hits, de også.

Noen ord om single-kuttene:

Hvor mye dop Small Faces fikk i seg iløpet av 1967 aner jeg ikke, men at de holdt seg så små og tynne skyldtes definitivt ikke sundt kosthold og fysisk fostring. Gruppen hadde heller ikke noe spesielt reflektert forhold til det de røkte og knasket. Small Faces var drugs uten motforestillinger. "Just Passing", B-siden på “I Can’t Make It”, er verdens hyggeligste hasj-låt. "Here Comes The Nice" går den en høy gang. Et lun og hyggelig hyllest til en "pusher" og amfetaminrusens mirakler.

here comes the nice looking so good
he makes me feel like no-one else could
he knows what I want, he’s got what I need
he’s always there if I need some speed

Det er en usedvanlig sympatisk liten poplåt som legger seg mykt i øret. Versene synges med innsmigrende stemmer over en tikkende rytme omgitt av akustiske gitarer og sløve orgeltoner. Temperaturen heves i refrengene som innledes av en mitraljøsesalve fra Kenney Jones. Sangen stiger og synker, akkurat som rusen den beskriver.

Den må tas som det den er, et gyldent kommersielt øyeblikk fra en naiv tid. Dop var godterier. Og Small Faces koste seg. En super start på deres nye liv hos Andrew Loog-Oldhams Immediate Records. De ante selvfølgelig ikke at Immediate skulle medvirke til deres fall. To år og en rekke strålende plater senere, kollapset Small Faces som raka fanter - de hadde omtrent ikke fått utbetalt royalties. Immediate gikk konkurs i 1970. Siden skiftet selskapets omfattende katalog stadig eiere, uten at Small Faces-medlemmene nøt godt av de hyppige re-releasene. Først drøye 30 år senere, ble det en slags orden på sakene, men da var både Steve Marriott og Ronnie Lane døde.

For å komme tilbake til "Here Come The Nice". B-siden, "Talk To You", er en feit og rullende bluesrocker drevet av Marriotts rufsete soul-røst og ivrige el-gitar. Ikke av deres viktigste øyeblikk. Inkludert på den britiske LP’n,

Sommeren og sensommeren 1967 var rik på drømmer og drukken på nåtid. Det var ikke musikk som fløt ut av transistorradioene, det var regnbuer. Spunnet av stjernestøv. Musikk for de innviede, unge, og den gikk foreldregenerasjonen (ja, egentlig alle over 30) hus forbi.

"Itchycoo Park" fanger den naive blandingen av dopmytologi og vimsete, romantisk engelskhet i løpet av 2 minutter og 53 sekunder. Det er psykedelisk popmusikk for evigheten. Fra det vispende, huskende introet gjennom det honninggule call-response verset som bærer deg rett ut i refrenget der Marriott tar i så det rister - og videre inn i effektbatteriets deilige faseforskyvninger (Small Faces hevdet i intervjuer at det var opptak av jetjagere over London, bare jug, selvfølgelig). Fenomenalt. Du kan ikke annet enn å spille den igjen. Og igjen.

«It's all too beautiful, it's all too beautiful...»

At det er en sang som uten motforestillinger inviterer deg med på syretrip i en fantasipark i London, skjønte man ikke uten videre. I hvert fall ikke jeg. Ikke engang strofen «What did you do there? I got high», utløste alarmklokker. Og hadde de ringt, vel hva så? Du får ikke bedre dop-pop.

”I’m Only Dreaming” er en ven vise skygget av dypblå orgelløkker, men som brått reiser seg med et gitarrykk og forsvinner ut på ryggen av en heftig saksofon-solo.

“Tin Soldier” er kanskje den beste Small Faces-singlen. Bygget i etasjer. Nølende intro før orgelet finner tonen, Jones metronomen og bandet soundet. Det bare tar av så du ser stjerner, i et øs av orgel. Et sted der inne brøler Marriott "come on!", river gitaren nesten tvers av - og så faller alt ned, og sangen begynner:

I'm a little tin soldier
that wants to jump into your fire
you are a look in your eye
a dream passing by in the sky

Så begynner klatringen igjen, verset trykkes mot en vegg av gitar/orgel, før det åpner seg mot det forrykende refrenget:

I got to know that I belong to you
do anything that you want to do
sing any so song that you want me to sing to you

Dypere inn i soulmusikken kan ikke en hvit poplåt komme. P.P. Arnolds koring gir gåsehud. Og når Marriott tar tak i mellompartiet:

I don't need no aggravation
I just got to make you
I just got to make you my occupation

er det med en stemme så rå og het at du hører ekkoet av Otis. "Tin Soldier" blør blåfarve. Den er så fenomenal, så hard, så guddommelig brusende av følelse, så vakker at du kan grine.

Den kontrastfylte ”I Feel Much Better” kunne vært hentet fra bandets første Immediate-LP. Det er søt og luftig, med tøysete korbrudd på helium - og en hard, bankende gitardominert utgang i Led Zeppelins nabolag.

LP’n beholder bare syv av de 14 (vimsete) låtene på den britiske utgaven. Resultatet er en formidabel oppgradering.

*Annonsen for “Itchycoo Park” på forsiden av NME 5. august 1967.*

Scott Walkers fire første solo-LP'er (jeg regner ikke med den fæle fra TV-showet) er obligatoriske. Har man ikke dem, har man heller ikke en platesamling som tåler inspeksjon. "Scott 2" tar turen noe lenger ut på skråplanet enn debuten gjorde, og hit'en herfra, "Jackie", ble endog nektet spilt i BBC. Man sang ikke "authentic queers and phony virgins" ustraffet på engelske popplater i 1967-68. Albumet inneholder en fin blanding av coverlåter og egne komposisjoner. Hans tolkninger av Jacques Brel (tre låter) er aldeles storartet.

The Incredible String Band: “The Hangman’s Beautiful Daughter” (Elektra)

Jeg må bare innrømme at jeg aldri klarte å finne ut av Incredible String Band. De var tidlig geniforklart, og jeg forsøkte og forsøkte. Psykedelisk folk, viser med lange, ordrike tekster, plassert i en seng av strengeinstrumenter, mange eksotiske (inkludert sitar), perkusjon (ikke minst fingercymbaler), fløyter, munnharpe, tangenter. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke lot meg fascinere. Kanskje jeg var for utålmodig. Tekstene er vakre med mørke understrømmer, smak av Tolkien. Men jeg slet med kompet. Det strevde med å finne melodier å lokke deg inn i, i stedet ble det stående og vimse, som sjøgress i dovne dønninger. Men jeg måtte selvfølgelig ha noen LP'er med dem. Denne blant annet. Alle kule hadde den. Og til dere som har den andre coverforsiden: Det er den amerikanske utgaven, de syntes bildet på baksiden var mer salgbart enn bildet på forsiden, så de byttet dem om.

The United States Of America: “The United States Of America” (CBS)

Rock med politiske standpunkter et godt stykke ut på venstresiden. Og de agiterer ikke med gatesang. Her progges det. Gruppen er tidlig ute med å lete etter nye lydløsninger gjennom elektronikken. Resultatet er et unikt stykke musikk. Gruppen hadde ikke råd til å kjøpe en ekte moog, så de måtte lage løsningene selv. Reodor Felgen-løsninger. Møtet mellom konvensjonelle instrumenter som keyboards, trommer, fele, gitar, vokal og det primitive, elektroniske dampysteriet gir utrolig fascinerende og ikke minst medrivende resultater. Igjen en LP som ble spilt en del i Jarveien 18.

Laura Nyro: “Eli And The Thirteenth Confession” (CBS)

Enda en geniforklart artist som jeg aldri har fått taket på, men som jeg absolutt respekterer. På dette albumet er hun ganske tilgjengelig, ja nesten ute i pop-land, selv om jazz/soul-elementene alltid ligger og murrer under. Hun skrev meget sterke tekster også, og må regnes som en av de betydeligste amerikanske singer-songwriters fra perioden. Mest kjent fra dette albumet er vel "Stoned Soul Picnic" og "Eli's Coming". Laura Nyro døde av kreft i 1997, bare 49 år gammel.

The Electric Flag: “A Long Time Comin’” (CBS)

Jeg skjønte aldri hva den damen hadde der å gjøre. Hun gjorde dette coveret tvilsomt, som om det var en billig-LP uten noe å skilte med. Mike Bloomfield og hans Electric Flag kan umulig ha likt presentasjonsformen. Her debuterer de med en innovativ plate som fører funk og blues sammen i et øs av horn, og anført av Bloomfield, en av de beste hvite gitaristene innenfor den elektriske blues som verden har hørt, og så pakkes de inn i en neve dritt.

April

Kultklassikeren over (nesten) alle kultklassikere. Store deler innspilt i Abbey Road-studioene hvor Beatles nettopp hadde unnagjort "Sgt. Pepper", dog til et langt mer spartansk budsjett. Zombies var ikke hete saker i 67, men uten at verden visste det hadde de nådd en peak som svært få band på 60-tallet var i nærheten av.

Det vidunderlige albumet med sine vakre viser i ornamenterte arrangementer som blander barokken, psykedelia, luftlett pop, prog og ikke minst The Beatles med Colin Bluntstones røst av tåke og fløyel. Magisk. Men ikke for sin samtid.

Da platen omsider kom ut, var bandet oppløst. Og lite ville skjedd om ikke Al Kooper hadde fått tak i et eksemplar og tatt det med seg hjem til USA. Takket vare hans mas ble "Time Of The Season" utgitt på single i USA, og suste hele veien opp til 3. plass på Billboard-listen våren 1969. Slik ble albumet endelig oppdaget av ganske mange. Og har levd som kultklassiker siden.

Med ujevne mellomrom gjenforenes bandet for noen opptredener hvor albumet oppføres i sin helhet. Tittelen er forøvrig en legendarisk skrivefeil utført av omslagets designer. Det var så pinlig at bandet valgte å si at de hadde gjort det med vilje

To unge menn slippes løs i godtebutikken uten tilsyn. De kunne hyre inn hva de ville og hvem de ville, og slik ble "Bookends" til. Det starter lovende med den tematiske oppbyggede side 1 som følger menneskets livssyklus fra fødsel og barndom til alderdom og død (inkludert Art Garfunkels to minutter lange opptak av samtaler med eldre mennesker - OBS! veldig vanskelig å danse til!). Men allerede etter snaue 15 minutter var idéposen tom. Og Paul Simon slet med skrivesperre. Så hva skulle de fylle side 2 med?

Duoen valgte nødløsningen: Noen singler fra 1966 og 1967, og noe de hadde til overs fra musikken de laget til filmen "The Graduate": "Overs" (allerede brukt til å fylle ut side 1 på “Bookends”) pluss "Punky's Dilemma" og fullversjonen av "Mrs. Robinson" (på side 2).

Mange regner "Bookends" som sitt favoritt Simon & Garfunkel-album. Med sitt skrøpelige utgangspunkt, en halvferdig tematisk idé som knapt fylte en plateside, en håndfull single-kutt og noen refuserte saker til en film - alt unnfanget mens Paul Simon slet med skrivesperre, så må man innrømme at "Bookends" er et mirakel. Art by accident.

Dobbel-LP som kom pakket i to individuelle cover. "Wow" er den egentlige LP'n, mens "Grape Jam" er løsere i fisken, men ikke så skjødesløs som jam-bonusen i "All Things Must Pass". De var et ganske tøft bluesrock-lag med psykedeliske ambisjoner, men kunne nok flørte unødvendig mye med Beatles-triks. Og Beatles var de ikke.

The Monkees: “The Birds, The Bees & The Monkees” (RCA)

Interessant LP satt sammen da The Monkees-eventyret nærmet seg slutten. Mike Nesmith bruker platen til å leke. I det ene øyeblikket hjerneskjev countrypsykedelia med smak av Byrds ("Tapioca Tundra"), i det neste megafonpop fra 78-platenes ripete tid, og innimellom Zappa møter Their Satanic Majesties Request ("Writing Wrongs"), mens han overlater sin mest pop'ete låt (chugga-chugga-dropset "Auntie's Municipal Court") til Micky Dolenz. Micky synger antikrigs-låten "Zor And Zam" som har noe av Jefferson Airplane over seg. Og Davy? Han står for albumets to store hits, "Daydream Believer" og "Valleri". En undervurdert LP.

Tiny Tim: “God Bless Tiny Tim” (Reprise)

Ikke mange holder denne som et av de beste albumene fra 1968. Men jeg gjør, Tiny Tim skal man slett ikke kimse av. Og som alle gode artister med respekt for seg selv plasserte han sin mor og far på coveret av den viktige andre-LP'n. Tiny Tim fortryllet The Beatles og snart hele England. Ukulele-mannen med den høytflyvende falsetten og de kokette håndbevegelsene. Klassiker. Søk på YouTube. Du vil ikke angre.

Steve Miller Band: “Children Of The Future” (Capitol)

Steve Miller Bands debut, innspilt i London, produsert av Glyn Johns og absolutt influert av omgivelsene. Blues og psykedelia i "Sgt. Pepper"s kjølvann. Meget sterk debut.

Mai

Small Faces: “Ogdens’ Nut Gone Flake” (Immediate)

Coveret var utrolig stilig, men også usedvanlig upraktisk. Platen rullet lekende lett ut av hyllen om man ikke passet seg. Jeg tror ikke plastcover var vanlig på den tiden. Jeg hadde ingen. Coverne sto som de sto, gnissende side om side. "Ogden" var en av de fem mest attraktive LP'ne i 1968. For første (og eneste) gang klarte Small Faces å fremstå som et helstøpt album-band.

Side 1 hadde de enkeltstående låtene, alle vinnere, alle vidunderlige. "Lazy Sunday" passer utmerket her, men den er også den fødte single, hvor mye Marriott enn bablet om at den ble utgitt som 45 mot bandets vilje (jeg tror han jugde). "Song Of A Baker" (sunget av Lane) er min favoritt, sammen med "Afterglow" (som ble redigert og utgitt på single i 1969).

Over på side 2 blir de veldig eksentriske. Her leveres en sammenhengende historie, et eventyr, med Stanley Unwin som fortellerstemme mellom låtene. Han tar mye plass, selv om sproget han snakker, en gøyal blanding av unwinsk og engelsk, er en performance i seg selv. Jeg spiller sjelden den siden, både fordi fortellerstemmer suger i lengden og fordi låtene er langt svakere enn de på side 1. Bare "Rollin' Over" når opp.

To av låtene kom på single i forkant av albumet:

“Lazy Sunday” er naboforholdenes kosesang. Fæle naboer kan plage vettet av en stakkar. Er du popstjerne hevner du deg med en plate. Det gjorde The Small Faces.

Wouldn't it be nice
To get on with me neighbours
But they make it very clear
They've got no room for ravers
They stop me from groovin',
They bang on me wall
They doing me crust in
It's no good at all

Teksten er en farverik og lun kommentar til perioden da bandmedlemmene delte leilighet i London, spilte kjempehøy musikk hele natten, røkte rare sigaretter, knasket piller og tok imot besøk av lettsindige jenter - alt til naboenes store forbitrelse. De skulle jo på jobben neste morgen. Small Faces var garantert naboene fra helvete.

Men i "Lazy Sunday" er alt tonet ned til cockney-idyll med litt vennskapelig krangel, prat over havegjerdet og en umiskjennelig eim av nytrukket te og feite joints. En slags dopet versjon av The Kinks "Autumn Almanac". Det er en fantastisk sjarmerende poplåt. Versene jogger lystig avsted, Marriotts cockney er ubetalelig, refrenget fordømt iørenfallende, og balansen mellom akustiske og elektriske instrumenter perfekt. Det hele rundes av med kimende kirkeklokker. Fullkomment.

”Rollin’ Over” er en god, gammeldags "raver". Fett driv i skjæringspunktet mellom rhythm & blues og soul, bassen jobber som gal, Marriotts stemmebånd blafrer som svidde strikker, og etterhvert faller blåserne inn. En låt Small Faces garantert likte å spille "live". Den ble pakket inn i cockney-hørespillet på side 2 av "Ogden's Nut Gone Flake".

Annonse forsiden på New Musical Express, 1. juni 1968.

Johnny Cash: “Johnny Cash At Folsom Prison” (CBS)

Den første av Cash legendariske fengsels-LP'er. Innspilt i Folsom Prison i januar 1968. En skikkelig braksuksess som restartet hans karriere. Med det publikummet, de sangene og den stemmen kommer du ikke nærmere en lovløs helteskikkelse i en hardcore western. Singlen "Folsom Prison Blues" med sin kuplett "I shot a man in Reno, just to see him die" gikk på en radio-bråstopp da Robert Kennedy ble myrdet 5. juni 1968, men plateselskapet reagerte lynraskt, døve for Cash' protester, og sendte en redigert versjon med kupletten fjernet ut på markedet. Og dermed tok salget av.

Creedence Clearwater Revival: “Creedence Clearwater Revival” (Fantasy)

Helt motstrøms i etterslepet fra the summer of love, men helt i takt med den kommende back to basics som etter hvert skulle prege rocken dette året (hint: "White Album" og "Beggars Banquet"). Creedences debut er en rufsete reise, arbeiderklasse og Americana fremfor studenter på syre, med mektig drahjelp fra fortids-klassikerne "Suzie Q" og "I Put A Spell On You" og den ferskere "Ninety-Nine And A Half (Won't Do)". John Fogertys egne komposisjoner, med unntak av "Porterville", mangler litt ennå. Til gjengjeld er gitararbeidet og stemmen hans en eksplosiv åpenbaring i coverlåtene, særlig i "I Put A Spell On You".

Albumet er hjemmet til tre singler. Men både “Suzie Q” og “I Put A Spell On You” ble kraftig forkortet.

Quicksilver Messenger Service: “Quicksilver Messenger Service” (Capitol)

Meget tilfredsstillende debut-LP fra San Franciscos syrerever. De fremsto alltid som et Grateful Dead light, mer strukturerte, de la ikke av sted i improvisasjonsland uten kart. Debuten har et visst slektskap til folk, det er et rent studioprodukt, og som sådan kanskje deres sterkeste samling låter. Oppfølgeren og deres store klassiker, "Happy Trails", er hovedsakelig live.

Juni

Pink Floyd: “A Saucerful Of Secrets” (Columbia)

At Pink Floyd i det hele tatt maktet å få til et såpass spiselig album midt oppe i Syd Barrett-tragedien er et lite mirakel. Den gang var jeg skuffet over resultatet. I dag synes jeg det står godt målt mot et par av dem som kom etter. Gruppen måtte hyre inn en ny gitarist, David Gilmour, da Barrett gradvis ble vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre og definitivt ikke hadde noe særlig å bidra med. Han medvirker på noen få av låtene, og har bare skrevet en av dem, "Jugband Blues", som han også synger.

Bandet er i villrede, de forsøker både å finne seg selv og å videreføre "Piper At The Gates Of Dawn". Blandingen av kosmiske semi-instrumentaler og barnlige viser er den samme, men de mangler selvfølgelig Barretts overtente hjerne, høyspente gitarutblåsninger og underlige tekststrofer.

Men de prøver, nærmest etterligner. Som kollektiv, men med Waters som styrmann. Og kommer brukbart fra det.

Tittelkuttet og "Set The Controls For The Heart Of The Sun" er sakte hypnoser som egnet seg perfekt for utvidelser live. "Corporal Clegg" låter nesten som om Waters har fått besøk av Barrett i hjernen sin, selv om teksten er alt annet enn Barrett, men snarere en forvarsel om Waters krigsbesettelse.

Ingen direkte dårlige kutt, faktisk. Og avslutningen, "Jugband Blues", er rørende, bisarr i sin lystighet og vond. Barretts siste bidrag til bandet han skapte, og som han kom til å henge over som en dyster skygge i resten av dets karriere. Sjekk klippene av Barrett på YouTube. Det er uvirkelig å se ham slik, akkurat sekundene før lyset går.

Aretha Franklin: “Aretha Now” (Atlantic)

Med Sweet Inspirations og en løperekke musikere uten sidestykke, dette albumet blåste rydning og etablerte dronningen over alle dronninger på galaksetoppen. For en røst, for en kraft, for en følsomhet, og for et tett og organisk komp! En soulbauta av episke dimensjoner. Ti kutt, alle vinnere, blant dem "Think", "I Say A Little Prayer" og "You Send Me".

Iron Butterfly: “In-A-Gadda-Da-Vida” (Atco)

Et av de første heavymetal-bandene. Selverklært heavymetal til og med. Hvordan skal du ellers forstå bandets navn, "Jernsommerfugl" og at de kalte sitt debutalbum "Heavy"? Musikken var orgel/gitar-drevet, dønn riffbasert, og sunget av en blodskutt bikerrøst som skrapte i høyttalerne. De låt som et lobotomert Vanilla Fudge, hvilket ikke nødvendigvis var noen ulempe.

Bandets claim to fame er den drøyt 17 minutter lange "In-A-Gadda-Da-Vida". Et evig mantraritt over et primitivt, men svært medrivende riff - avbrutt for en stund av monsteret fra slutten av 60-tallet: Trommesoloen. Hvis man røkte rare sigaretter syntes man sikkert at den bare varte i to minutter og skulle ønske at de holdt på litt lenger. Det gjorde de når de spilte den live.

Det er flere versjoner av forklaringen på den kryptiske tittelen. Bl.a. denne: Organisten Don Igle hadde skrevet en ny låt, trommeslageren Don Bushy lurte på hva den het, Igle forsøkte å si "In The Garden Of Eden", men hippierus er skumle greier og gjør ting med diksjonen, så Bushy bokstaverte etter beste evne lydene som kom ut av munnen til Igle, og det ble tittelen.

Iron Butterfly har høy standing i amerikansk rockhistorie. Ganske imponerende når man vet at de egentlig ikke leverte en eneste låt som beveget seg over det middelmådige. Det inkluderer "In-A-Gadda-Da-Vida", men den er til gjengjeld middelmådighet så uttværet stupid og insisterende at man til slutt ikke greier å stå imot, og plutselig er man i skrekkblandet fryd fanget i et 17 minutter langt eksempel på riffets vidunderlige makt i rocken.

Albumet er et av de mestselgende i rockens historie, over 30 millioner kjøpte det. Iron Butterfly er fortsatt i live etter å ha reist gjennom så mange forskjellige besetninger at de må ha satt en rekord der også.

Kuriøs anekdote: Da jeg var i Bangkok i 1998, svingte jeg innom en bar hvor de bød på levende musikk. Borte i hjørnet, så trangt stablet at de omtrent sto oppå hverandre, var et thaiband med voldsom hårlengde så vidt kommet igang med "In-A-Gadda-Da-Vida". De spilte den noteperfekt fra start til mål, samtlige 17 minutter - inkludert trommesoloen. To ting slo meg samtidig: 1) Det var den siste låten jeg hadde ventet å snuble over i en rølpebar i Thailand. 2) Jeg likte det.

Brasiliansk kultband (ofte i rare hatter) hvis navn blir hvisket med ærefrykt i rockens indre kretser. Listen over beundrere teller Kurt Cobain, David Byrne, The Bees og Beck.

Bandet var sterkt influert av britisk og amerikansk psykedelia (og for noens del LSD med etterfølgende fall ut av vindu og opphold på institusjon som konsekvens), og de klarte på en forunderlig måte å veve dette sammen med sin egen musikalske kulturbakgrunn og koble det mot den samtidige brasilianske avantgarde-retningen tropicália (som blandet teater, poesi og musikk).

Forestill deg psykedelisk rock rørt ut i rikelige mengder bossa nova og samba, og tilført en ørliten en klype indianermusikk. Forestill deg Gong møter Pentangle og Jimi Hendrix i Amazonas. Eller, forresten, ikke forestill deg noen ting. Bare klikk på linken og opplev dette unike bandet. Du har garantert ikke hørt noe lignende.

De klarer forresten å snike Batman inn her også. Og fingercymbaler er undervurdert!

Os Mutantes hadde det ikke greit i sitt hjemland og måtte flykte fra en ganske sint militærjunta og tilbringe noen år i eksil.

Nok et lavprofil-album fra Beach Boys, det tredje på rad. Folk hadde mistet troen på fortsettelsen av "Pet Sounds" og "Good Vibrations". Det var kanskje like greit. Lavprofil-platene har sin absolutte sjarm, og jeg ville ikke vært dem foruten. Det gjelder i høyeste grad "Friends", et team-effort styrt av Brian, men med vesentlige bidrag fra alle. Skapt i Maharishi-modus. Stemningen er fredelig, vennlig (teksten på "Busy Doin' Nothin'" er til og med en detaljert beskrivelse av hvordan du kommer deg til Brians hus i Bel Air) og definitivt sommerlig. Tittelkuttet flommer over av flerstemt vennskap i valsetakt, ingen umiddelbar hit, men duverden så koselig. Koselig er ordet. "Friends" er din upretensiøse venn. Med instrumentalen "Diamond Head" som gledelig bonus.

De låt som Young Rascals på syre - krydret med et dryss tidlig The Nice. Når de gjorde coverversjoner var det ofte katastrofe, men med enkelte lysende unntak. De presterte å lage verdens mest irriterende andrealbum ("The Beat Goes On", LP'n som bare tåler to gjennomlyttinger.) Likevel fortjener album nr. 3 en plass på veggen. Her holder de balansen nesten hele veien og avslutter med en mektig versjon av Donovans "Season Of The Witch". Den spilte vi høyt på fester - da jentene sjelden var i forplantningsmodus uansett. The horror... the horror...

Juli

The Band: “Music From Big Pink” (Capitol)

Det lå i kortene at den psykedeliske syrerocken måtte få sin motgift. Mange var slitne i hodene sine av alle trommesoloene og lysshowene og gitarene som føk rundt i rommet. De begynte å lengte hjem. Bob Dylan var første mann ut da han brøt tausheten etter ett og et halvt år og leverte en stille, gåtefull plate med jord under neglene med "John Wesley Harding". The Beatles satte ned foten med "Lady Madonna", The Rolling Stones gjorde det samme med "Jumpin' Jack Flash". Det var altså duket.

Likevel fremsto "Music From Big Pink" som en åpenbaring da den kom i juli 1968. Et plate alldeles uten fiksfakserier, en plate som bestod av sanger om grunnverdier fremført av et musikerkollektiv som likte seg glugg i hjel i hverandres selskap og som behandlet hver sang, ja, hver tone, med kjærlighet og ærefrykt. Fotografiene av dem kunne vært tatt under Den amerikanske borgerkrig. Eller like etter. De så ut som skogskarer, menn av jorden - så fjernt fra Carnaby Street at de kunne vært fra en annen planet.

Platekjøperne reagerte noe tregere enn den tids musikere. Selv om albumet solgte godt, speilet på ingen måte salget den status The Band fikk blant musikerne. LP'n overbeviste angivelig Eric Clapton om at Cream var en blindgate. George Harrison besøkte dem og ble så fortryllet av musketeridyllen at han fikk lyst til å slutte i The Beatles.

"Music From Big Pink" var på mange måter et tilbake til fremtiden, starten på roots-musikken, en plate som talte til sin samtid gjennom bilder fra en rik og tradisjonsrik periode i amerikansk historie (borgerkrigen er en sentral bjelke i byggverket), iblant nesten bibelsk i uttrykket. Det var også en plate som fokuserte på kollektivet fremfor solisten. Gruppens medlemmer var så musikalsk allsidige at de kunne bytte rundt på instrumentene, og alle sang. Bortsett fra orgelets Petter Smart, Garth Hudson, tangenttrollmannen som måtte fortelle moren sin at han var gruppens pianolærer for å få lov til å spille og reise rundt med dem.

Albumet er et homogent hele, låtene er organiske, de virker uberørt av teknologi slik de strømmer ut i stuen - som om du sitter blant musikerne mens de spiller. Sangene forteller historier som aldri blir forstyrret av enkeltmannsutbrudd, her spiller man for og med hverandre og det man forsøker å formidle gjennom ordene.

Bob Dylan har signert tre av de 11 låtene, to av dem sammen med henholdsvis Richard Manuel ("Tears Of Rage") og Rick Danko ("This Wheel's On Fire"), mens den tredje, albumets forløsende, religiøse og svært oppløftende avslutning, "I Shall Be Released", er hans alene. Tre utdrag fra månedene i 1967 da Dylan og The Band skapte demoene som senere ble kjent som "The Basement Tapes".

Men albumets søyle er "The Weight", en gåtefull sang med trøkk i frasparket og et dryss av gospelovertoner vevet inn i et refreng som løfter deg. Det er en sang som det er umulig å bli lei av.

Albumet er uten svake innslag, og det er skapt mens bandet virket som kollektiv også når det gjaldt å skrive låter, Robbie Robertson bærer ikke lasset alene her.

Coverbildet er malt, eller snarere tøyset sammen, av Bob Dylan. Det er han som ligger over pianoet med rød genser.

Å si at "Music For Big Pink" reddet rocken er kanskje å ta hardt i, men det sørget i hvert fall for at enkelte kom på sunnere og bedre tanker. Dette er hva det dreier seg om: Musikk og ord som treffer deg dypt inne i ursjelen.

The Moody Blues: “In Search Of The Lost Chord” (Deram)

Min interesse for singlelistene var avtagende utover i 1968. Årsaken var plater som denne. LP-platen var blitt en oppnåelig om enn kostbar skattkiste. Samtidig var musikkinteressen et sosialt fenomen, man tilhørte et lite samfunn av innviede som meget gjerne ønsket sin neste vel. De kjøpesterke delte av sin overflod: De lånte bort platen. Jeg var nok hovedsakelig en låner i 1968. Til gjengjeld var jeg en flittig låner, og jeg hadde de kjøpesterkes tillit. Det hendte aldri at jeg leverte tilbake plater med syltetøyflekker, fingeravtrykk og gud-forby-det: Riper.

Jeg behandlet LP-platen som en hellig gjenstand. Jeg nøt den store, skinnende overflaten mens jeg trædde den forsiktig på platespilleren - man holdt skatten mellom stramme håndflater slik at ikke så meget som en rille ble utsatt for hudkontakt. Så satte man seg tilbake med coveret klart for dypstudier. Musikken kunne begynne.

Det var ikke noe nytt at det ble utgitt fantastiske LP'er. Det nye var at de kom så hyppig. De kule artistene hadde mye på hjertet, de trengte plass. Og for oss, guruenes disipler, ble LP-formatet - både de eventyrlige coverløsningene og den generøse spilletiden - vinduer mot livsgåtene. Vi var frimurere, og hver kule artist var en stormester.

Plukker man "In Search Of The Lost Chord" fra hverandre, er det mye å sette fingeren på. Det skulle ikke forundre meg om ferske 2025-ører opplever albumet som et pretensiøst kostymeball som tyr til hjelpeløst naive tekstløsninger. Men det er etterpåkloke samtidsinnvendinger. Akkurat som i 1968, bare enda mer, må man åpne velvilligheten for det som kommer. Opplev det gjerne som en duft av patchouli fra svunne tider, men opplev det. For dette er et Moody Blues som slår ut i full blomst.

Her finner de endelig lyden sin og retningen de vil gå. De er prinser i et eventyrspill, lett beruset på den romantiske, drømmende versjonen av 68’ernes løsning på verdensproblemene. De østerlandske elementene er vevet vakkert inn i helheten og LSD-yppersteprest Timothy Leary gis en rørende elskverdig birolle i seremonien.

Albumet er formet og utført som en reise, mest en indre oppdagelsesreise. Man leter etter svaret på livsgåten. Det kunne man ikke regne med å få fra fem karer som lignet mer på herrefrisører enn filosofer, men man satte pris på at de forsøkte. I 1968 var det til og med fullt mulig å mene at de var nær.

Geografisk reiser våre venner til både Østen og Afrika, litt sitarmusikk og fløytetoner som i hvert fall er ment eksotiske understreker det, men egentlig forlater bandet aldri Camelot. Og der bor den deilig luftlette, vimsete engelske versjonen av psykedelia, der bor middelalderromantikken, og der bor mellotronen. Uten mellotronen ville mange av låtene fremstått som sjarmerende og veldreide, men tidvis pinglete popdrops pakket i veldig fine sangharmonier og anført av en elgitar med fet lyd. Mike Pinders mellotron løfter musikken opp i en annen sfære. Dette underlige, magiske instrumentet som kunne gjenskape, eller snarer gjendikte lyden av et helt symfoniorkester – og likevel fremstå som noe helt annet, noe overjordisk, et hellig brus fra himlene.

Nettopp kombinasjonen av sangharmonier, Haywards elgitar og Pinders mellotron gir Moody Blues et uttrykk som ingen andre hadde. Du blir beruset av dem. Du aksepterer tekstenes rørende naivisme for “In Search Of the Lost Chord” er ikke en rekke enkeltelementer, det er summen som teller. Du opplever musikken og tekstenes plass i den som storslått metafysikk selv om nøyere granskning vil avsløre at det er det slettes ikke. So what?

Forestillingen åpner med det som skulle bli Moody Blues-LP’nes varemerke: Trommeslageren deklamerer et selvskrevet dikt, pretensiøst , selvhøytidelig, håret hadde reist seg på hodet om man ikke var så til de grader på gruppens parti at man nøt frykteligheten. Det var jo fanfaren, etter den kom alltid gull. Her “Ride My See-Saw”, et strålende pumpeverk av korstemmer og klangfulle gitarløp naglet fast i en melodi og et refreng som det er umulig å verge seg mot. Veien videre er som en vandring i Camelots parker. Med et ankerfeste i albumets episke tretrinns-rakett “House Of Four Doors”/”Legend Of A Mind”/”House Of Four Doors (Part 2)” hvor gruppen bokstavelig talt åpner musikalske dører (så det knirker) og gir deilige vareprøver på sine evner til å la klassisk musikk, Østens klanger og vestlig rock smeltes sammen til et (iblant pompøst) hele. Albumet toner ut gjennom den duvende, lange, meditative “Om”. Og før vi er kommet så langt har Hayward levert en av sine skjønneste sanger: “Voices In The Sky”.

Du kom løftet ut av møtet med dette albumet. Hver gang. Og du foretrakk å høre det i sin helhet, uten andre avbrudd enn tiden det tok å forte seg bort til platespilleren og snu vidunderet (uten å berøre rillene).

The Moody Blues rulet i 1968-1972. De leverte ikke et eneste svakt album. “In Search of the Lost Chord” var starten.

(Noen vil hevde at “Days Of Future passed” fra 1967 er der oppe også, det er jeg dypt uenig i. Det albumet er et eksperiment – rockeband møter symforniorkester – som ikke spiller veldig godt. “Nights In White Satin” er der, men den funker bedre nedtrimmet på single.)

Mike Bloomfield, Al Kooper, Steve Stills: “Super Session” (CBS)

Begrepet "supergruppe" var populært på tampen av 60-tallet. Den første fikk man servert allerede i 1966 med Cream. Men det var Al Koopers "Supersession"-album som virkelig åpnet sardinboksen. Albumet ble til i en periode hvor hovedaktørene var "between jobs". Al Kooper hadde forlatt Blood, Sweat & Tears etter deres debut-LP. Mike Bloomfield, som Kooper hadde jobbet sammen med i kompbandet til Bob Dylan på "Highway 61 Revisited" og Newport-festivalen, var på vei ut av Electric Flag. Og Stephen Stills sto med en fot i løse luften da spillet var over for Buffalo Springfield.

Kooper hadde ingen planer om å starte et permanent lag. "Supersession" var ment som et eksperiment, og den skulle bygges rundt den mektige blues-gitaristen Bloomfield. Det løselige opplegget var enkelt og greit å improvisere over en håndfull låter som hovedsakelig skulle bli til på sparket, å jamme, som man kalte det. Bloomfield sa seg interessert, og Kooper booket et studio for to dager og hyret inn musikere, to av Bloomfields kolleger fra Electric Flag pluss trommeslageren Eddie Hoh.

Første dag spilte dette laget inn det som skulle bli LP'ns første side. Fem usedvanlige instrumentaler - alle med ankeret festet i den elektriske bluesen, men med vinduet på gløtt mot jazz. En fusion-variant som både Kooper og Bloomfield var fortrolig med fra bandene de nettopp hadde ledet. Bloomfields gitar ruler, men man får også servert fenomenale dialoger mellom gitar og keyboards. Og under ligger et bevegelig og kraftfullt komp som gikk utenpå det meste i 1968.

Dag to ble ikke like enkel da Bloomfield simpelthen ikke dukket opp. Kooper hadde valget mellom å gi opp, eller finne en erstatter i hui og hast. I desperasjon ringte han Stills. Stills sa ja, og dermed kunne platen fullføres. Side 2 inneholder innspillingene fra dag 2.

Kooper valgte å justere opplegget. Stephen Stills var ingen sinke på gitar, men han manglet mye på å matche kjempen Bloomfield, og han hadde også et helt annet musikalsk grunnlag enn Electric Flag-gjengen. Ergo bestemte Kooper å bruke seg selv som vokalist og bygge side 2 på kjente sanger.

Jamme-idéen ble likevel ivaretatt ved at det ble ryddet plass for improvisasjonspartier, aller mest i den 11 minutter lange "Season Of The Witch". Man forhindret at musikerne gikk seg fast ved at man vendte tilbake utgangspunktet, sangen/grunntemaet, og forløsningen. Et effektivt grep.

Selv om det er Bloomfield-siden som gir mest bakoversveis, står "Season Of The Witch" som albumets enestående vinner. Denne Donovan-låten fra 1966 med sin eggende, minimalistiske melodi innbyr til coverversjoner, og i tillegg til Supersession-gjengens bidrag fikk man samtidige vellykkede innspillinger fra Vanilla Fudge og Julie Driscoll.

The Doors: “Waiting For The Sun” (Elektra)

Etter to strålende album i 1967 var verdensherredømme neste. Men Jim Morrison blew it. I klammeri med politiet før en konsert i New Haven i desember 1967, arrestert på scenen, opptøyer i gatene. Monumentalt konsum av alkohol og dop inn i 1968. Friksjoner i bandet. Og da hans epos, "Celebration Of The Lizard" som skulle lagt beslag på en hel LP-side, ble refusert (for ukommersiell ifølge produceren), kan man trygt si at arbeidsforholdene ikke var optimale da The Doors spilte inn sin LP nr. 3.

Den er kortspilt også, og det skyldtes selvfølgelig at "Lizard"-eposet ble kappet ned til bare en smakebit, "Not To Touch The Earth", og tomrommet fylt med to eldgamle låter: "The Kinks-plagiaten "Hello I Love You" og den myke ruslevisen "Summer's Almost Gone".

Det tiltet balansen på albumet. Begge de to foregående hadde avsluttet med hver sin knallgode langlåt, henholdvis "The End" og "When The Music's Over". "Waiting For The Sun" var ranet for sin mektige finale og måtte ta til takke med den truende, men ikke tilstrekkelig forløsende "Five To One". Tittelkuttet fikk ikke engang være med, det ble først utgitt på "Morrison Hotel".

Jeg husker godt skuffelsen da albumet kom. Coveret ga løfter, utbrett som det var og med Lizard-teksten på innsiden. Men musikken var merkelig pen, pyntelig, laidback og harmonisk. Kuttene som antagelig hadde som jobb å løfte platen var heller ikke sterke nok. Den teatralske "The Unknown Soldier" funksjonerte godt på scenen, men dårlig på plate. "Spanish Caravan" hadde ikke noe annet ved seg enn at temaet som første ble prikkfritt spilt på spansk gitar ble repetert like forrykende på elektrisk. "Five To One" er hard og truende nok til å ruske velkomment opp i atmosfæren, men den er for svak som avslutter og legger albumet dødt.

Mellom disse ligger noen sjarmerende viser, utmerket tekstet, så albumet spiller helt greit. Men det mangler nerven, gåtefullheten og følelsen av fare som gjorde The Doors så fascinerende i 1967. Det er noe så uhørt som hyggelig.

Ganske ironisk da at det solgte betydelig bedre enn forgjengerne og at andresinglen fra albumet, "Hello, I Love You", plasserte dem på toppen av singlelistene med et riff de hadde rappet fra The Kinks ("All Day And All Of The Night") og en teit tekst Morrison hatet (det hendte at Manzarek måtte overta live).

Mange regner "Soft Parade" som The Doors' svakeste album. Jeg synes "Waiting For The Sun" fortjener den pokalen.

Buffalo Springfield: “Last Time Around” (Atco)

Buffalo Springfields farvel. Utgitt etter at gruppen ble oppløst, og egentlig en samling rester fra skuffene til gruppens tre fraksjoner, Young, Stills og Poco-gjengen. Originalbandet er bare samlet på én låt, Youngs "On The Way Home", og blir for sikkerhets skyld sunget av Richie Furay. Young medvirker bare på tre låter, og synger bare nydelige "I Am A Child". Ergo er coverbildet (en montasje) svært talende.

Det blivende Poco setter sitt preg på albumet, Det er ikke nødvendigvis en ulempe, da de countryinfluerte låtene flyter veldig fint.

Stills bærer også en del av lasset, men leverer ikke sine beste øyeblikk. Det må sies. Han hadde vel tankene andre steder. Samarbeidet med David Crosby og Graham Nash var nært forestående. "Questions" ble med videre, og fant et hjem i CSN&Y-låten "Carry On".

Sammenfattet kan man vel si at når det gjelder "Last Time Around", er coveret bedre enn innholdet.

Family: “Music In A Doll’s House” (Reprise)

Platen som kom The Beatles i forkjøpet og sørget for at de nøyde seg med å kalle sin kommende dobbel-LP for "The Beatles". Dukkehjemmet var tatt.

Og det av et svært friskt og lovende nytt britisk band, Family. De serverte ganske kompliserte poplåter dynket i lett psykedelia og med los på prog, anført av en forrykt sanger som sendte hutre-stemmen sin i retninger som iblant kom svært brått på lytteren. Noen ganger lød den som sirener.

Å bli Family-fan krevde tilvenning og tålmodighet. Men det var sannelig verdt bryet. Mitt favoritt-album heter "Fearless" og kom tre år senere.

Grateful Dead: “Anthem Of The Sun” (Warner bros.)

Klarte aldri å bli fortrolig med denne platen. Lånte den i 1970 av en på skolen som også hadde "Aoxomoxoa" (som jeg også slet med) og "Workingman's Dead". "Anthem ..." er et underlig klipp og lim, studioopptak redigert inn i live-opptak og omvendt, iblant sømfritt, men ikke alltid. Og med innklemte far-out partier som ikke er spesielt herlige å høre på. Grateful Dead som collage.

Jeg må si jeg ble lettet da jeg satte på "Workingman's Dead". For meg begynner Grateful Dead der.

Akkurat da heavyrocken ble født, og det med skikkelig dreis på seg til og med, var Jeff Beck på leting med dette ruklete laget: Jeff Beck, Rod Stewart, Ron Wood og Micky Waller (Nicky Hopkins var ikke offisiell medlem ennå). Supergruppen som aldri ble super. En skikkelig mismatch som plasserte Rods rustne tåkelur mot en ganske statisk rytmeseksjon (som inkluderte en bassist som egentlig ville spille gitar, Beck omga seg gjerne med slike) og oversmurte det hele med vareprøver på hva man kan gjøre med elektrisk gitar. Beck hadde alle forutsetninger til å levere et superprodukt, men det var hans gamle Yardbirds-rival Jimmy Page som fant oppskriften og kalte resultatet Led Zeppelin.

Jeff Beck var på sporet av en vei videre, men fant ikke ut av det, og selv om han hadde en drøss ideer, mange av dem riktig gode, slet han med presentasjonen – og ikke minst lyden. Jeff Beck Group låter ofte som et sen-Yardbirds som sliter med å frigjøre seg fra 1966.

Ikke uventet åpner debutalbumet «Truth» med en oppdatering av Yardbirds-slageren «Shapes Of Things», dessverre larmende og uelegant løst. Den er trå, svinger ikke, og Rods stemme skjener rundt på jakt etter noe som ligner på et groove.

Han får mer å spille på i «Morning Dew». Tim Roses versjon fra 1966 er bare himmelsk, og det er ikke noe å si på Grateful Deads 1967-versjon heller. Beck og Stewart visste at de hadde sterkt materiale mellom hendene, og selv om de ikke matcher nevnte artister, er dette en veldig fin forestilling, særlig fra Stewart som får mye plass i de rolige partiene, og utnytter den godt. Har også sans for rytmeseksjonenes dunkle understrøm, kombinasjonen av tett, presis tromming, rullende bass og slake, lengselsfulle gitarløp.

«You Shook Me» er Becks dokumentasjon på at Jimmy Page stjal hans ideer og løftet dem rett inn i Led Zeppelin. Jeg synes det blir å dra det langt. De har øyensynlig hørt på Muddy Waters, begge to, la æren tilfalle ham. Uansett, Led Zeppelins versjon er vanvittig mye bedre enn Jeff Becks. Beck pøser to keyboardister (orgel og piano) over denne slake, stangende bluesen, han bidrar ikke med så mye konstruktivt selv, bortsett fra en stabel elektriske knurr. Man blir lettet når de gir seg, og «Ol’ Man River» kommer smygende, som en slange gjennom skumringsgresset. Fin versjon av denne negro spiritual fra «Show Boat». Det er Mick Wallers store øyeblikk på LP’n, her også med pauker. Becks gitarbroderier er inspirerte, og Rods stemme kler det dempede arrangementet som hånd i hanske. Beste innslag så langt.

Over på side 2 holder bandet seg i det spirituelle hjørnet noen sekunder til og leverer «Greensleeves» fremført på solo akustisk gitar. Usikker på hvorfor dette fragmentet er med, men OK.

Så kommer to låter som man kjenner fra B-sidene på Jeff Becks solo-singler «Hi Ho Silver Lining» og «Tallyman». «Rock My Plimsoul» riktignok i nyinnspilt versjon, en tung og bedagelig blues med Becks flittige gitarkommentarer bak Rods vokal. Bedre er instrumentalen «Beck’s Bolero», en supersession med ukrediterte helter som Jimmy Page, Keith Moon (kreditert som «You know who»), Nicky Hopkins og John Paul Jones. En herlig ladet gitarutblåsning. Men som det meste på albumet lider også denne låten av tinnaktig lyd og lett grumsete produksjon, man har ikke funnet det enormt romslige og dynamiske lydbildet som Led Zeppelins første album (et makeløst pionerarbeide!) utnyttet så strålende.

De er nær i den seige bluesen «Blues De Luxe», og her hører du tydelig at Ron Wood nok kunne tenkt seg å spille noe annet enn bassgitar. Bassen er et soloinstrument. Veldig. Hopkins piano tar også stor plass, enerverende i en iltert klimprende og alt for lang overgang. Beck er tilbakeholden, underlig nok, men fyrer til gjengjeld av en flammende solo mot slutten. Man kan lett forestille seg denne låten på Zeppelins debut.

Albumet avsluttes med et høydepunkt, den kraftfulle versjonen av Willie Dixons «I Ain’t Superstituous». Arrangementet smaker litt Yardbirds, Becks wah wah klatrer lystig rundt Rods vokal, her er stadige tempovariasjoner som holder musikerne på tærne. Sterke saker. Trekk for trommesoloen, selv om den er kort.

En lovende start på Jeff Beck Group. Og de skulle vinne mye heder og ære i USA hvor bandet turnerte mange ganger.

Neste LP, «Beck-Ola», solgte veldig bra og ble også godt mottatt av kritikerne. Jeg har aldri skjønt hvorfor. Kjøpte albumet da det var nytt, og ble vanvittig skuffet. Bare støy og gjørme, de to Elvis-coverne hadde fremdrift som en murvegg (med krykker). Huff. «Truth» er en gullklassiker i forhold.

Uansett. Som alltid fikk Jeff Beck trøbbel med musikerne sine, de interne konfliktene ble verre og verre, og bare dager før de skulle opptre på Woodstock-festivalen, oppløste Jeff Beck bandet (senere angret han på timingen). En tapt mulighet.

Jeg vet ikke hvor bitre Ron Wood og Rod Stewart var, men de lot seg i hvert fall overtale til å ta Steve Marriotts plass i Small Faces høsten 1969. Og slik ble The Faces født.

August

The Byrds: “Sweetheart Of The Rodeo” (CBS)

Her tok The Byrds verden på sengen. Bare et par måneder etter den eventyrlig varierte "Notorious Byrd Brothers" foretar de en 180 graders kursendring og fremstår som et vaskeekte country & western-band. Arkitekten bak dreiningen var selvfølgelig Gram Parsons. Han klarte å innbille de andre - og særlig Roger McGuinn - at det lå store penger i country. Han jugde, selvfølgelig, men Parsons' korte opphold i The Byrds virket forløsende på Roger McGuinn og hans forhold til countrymusikken.

De gjør country på alvor. Det finnes ikke ironi her. Gram Parsons' vokal ble fjermet på tre av kuttene. Offisielt av juridiske årsaker, men antagelig fordi McGuinn og Hillman ikke ønsket at dette banebrytende albumet skulle fremstå som Parsons verk alene. McGuinn la på ny vokal i "The Christian Life" og "You Don't Miss Your Water", mens han fikk følge av Hillman i den absolutt vidunderlige "A Hundred Years From Now".

Parsons beholdt vokalen på tre låter, inkludert det som for meg er den fineste av dem alle, "Hickory Wind".

"Sweetheart Of The Rodeo" er et enestående album. I august 1968 fantes det ingen ting å sammenligne det med. Ikke i rocken. I dag er sporene etter det samme albumet å se over alt i rocken. En av de første som tok signalet var Bob Dylan. Hans neste LP ble "Nashville Skyline".

Tre av låtene på "Sweetheart..." fant veien ut på single-markedet. Det gikk ikke så bra. Albumet ble heller ingen salgssuksess der og da. Men som det vokste over tid!

Her noen ord om singlene fra albumet: "You Ain't Goin' Nowhere" (hvis B-side, "Artificial Energy" var hentet fra "Notorious Byrd Brothers") og "I Am A Pilgrim" / "Pretty Boy Floyd".

"You Ain't Going Nowhere" er en enkel og fengende vise med skøyeraktiv tekst og huskende fremdrift. Den innbyr til allsang skjønt ingen aner hva den dreier seg om. Dylan var antagelig full da han skrev den. So what?

Byrds versjon tikker lystig avgårde. Kassegitarer, steelgitar og en leken perkusjonist gjør dette til en av The Byrds' mest umiddelbare innspillinger. McGuinn blir så revet med at han stokker om ordene i teksten - noe Dylan irriterte seg så grønn over at han ga McGuinn en personlig korreks i sin senere utgitte versjon (på "More Bob Dylan Greatest Hits" i 1971).

The Byrds var ikke skuddredde i 1968. "I Am A Pilgrim" er en gammel salme, sunget deadpan og vevert av Chris Hillman, akkompagnert av et langt ut på bondelandet unplugged Byrds. Finnes ikke snev av rockebandet igjen. Det er kassegitarer, banjo og skeiv fele. Vakkert.

I'm goin' down to the river of Jordan / Just to bathe my wearisome soul / If I can just touch the hem of his garment, good Lord / Then I know he'd take me home

Mer tradisjoner i Woody Guthries "Pretty Boy Floyd", en vise full av lovløs-romantikk og snedig formulerte angrep på kapitalismen:

As through this life you travel, you meet some funny men / Some rob you with a six-gun, some with a fountain pen / As through this life you ramble, as through this life you roam / You’ll never see an outlaw take a family from their home

Suverent driv, tett gitar-pickin', fele, ståbass og lynrapt løpende banjotriller. McGuinn turnerer teksten med glans. En klasseinnspilling.

Cream live var som oftest en prøvelse å høre. De startet låten og holdt den gående akkurat så lenge at man kjente den igjen, før trioen forvandlet seg til tre egoister som kriget om folks oppmerksomhet i endeløse improvisasjonsflater, inntil de kom på at de spilte i et band, hentet frem utgangstemaet og gjorde seg ferdig.

Slik gjentok det seg. Fra låt til låt. Noen kunne vare i tre døgn. Men av og til skjedde det noe, som i "Spoonful" på live-delen av dette albumet. Den spilte vi høyt på mengder av vorspiel, fester og nachspiel, og nåde den som åpnet kjeften da.

Studio-bandet Cream var hyggeligere å ha med å gjøre. Du får det ikke bedre enn "White Room" som åpner studiosiden, den er feit, tung, trommeløpsk på en velsignet kontrollert måte, og Claptons bruk av wah-wah er akkurat passe tilmålt.

Resten av studiodelen er kanskje ikke like god som "Disreali Gears", men jeg klager ikke. Den samme eksentriske blandingen av groove, tung blues og cockneypop. Claptons riff og karakteristiske sololøp bryter godt mot Jack Bruce' stemme og usedvanlige basspill. Og Ginger Baker er bare verdens sterkeste klapretrommeslager, han holder liv og leven og har fenomenal punch.

Alt det beste ved trioen kommer til sin rett på studiokuttene. Live-delen spiller man sjeldnere av naturlige grunner, og jeg kan telle på én hånd antall ganger jeg har spilt trommesolo-kuttet "Toad" siden 1970.

Studio- og live-LP'ne ble også solgt enkeltvis i egne covere den gang, det samme skjedde med Jimi Hendrix' "Electric Ladyland", og det var enda rarere. Kanskje Polydor fryktet at folk hadde så dårlig råd at de kunne finne på å kjøpe en EMI-LP i stedet?

For Creams del var dette det siste albumet de laget mens de trodde de var et band. "Goodbye" (1969) var som tittelen sier et farvel, og det visste de godt da de satte det sammen.

Big Brother & The Holding Company: “Cheap Thrills” (CBS)

Big Brother & The Holding Company var et ganske middelmådig elektrisk semipsykedelisk bluesband som hadde såpass skurv i gitaren til at det kunne ta av så det gnistret. På en god dag. De tilhørte det kreative (noen vil si navlebeskuende) musikermiljøet i San Francisco, samtidige og kolleger av Grateful Dead, Jefferson Airplane og Quicksilver Messenger Service. Vi snakker 1965-67 og ganske fæl musikk. Ikke rart The Monkees ble populære.

Men det kunne kanskje blitt et The Dead light av Big Brother om de hadde latt den konelignende jenta fra Texas gjøre som planlagt og bli sanger i 13th Floor Elevators (og fått brynt seg på Roky Erickson). Men neida, de hyret henne, og snipp snapp snute, bare et tidsspørsmål før Big Brother & the Holding Company var ute.

De vil for evig og alltid huskes som kompbandet til Janis Joplin. Da hun ble superstjerne ga hun dem på båten. Det var dette albumet som gjorde det. Det solgte i bøtter og kar, toppet i USA, og da høsten kom syntes i grunnen Janis Joplin at hun kunne klare seg uten dem.

Albumet ble møtt med enorme forventninger. Janis hadde vært på alles lepper, som det heter, helt siden Monterey-festivalen i juni 1967. Konserter og TV-opptredner blåste henne opp til noe større enn virkeligheten. Det er sant nok at hun ikke sang som andre og at hun virket som en magnet på scenen. Men hva så?

Jeg har alltid syntes at hun var en oppskrytt skrikhals. Hun valset over sangene hun tolket, smadret musikerne på veien, slang hit og dit i en tilgjort veksling mellom hese hvisk, tørre, sprukne kaklehyl og bæljende vræl, det siste skulle sannsynligvis illustrere store sjelekvaler, men stjal i praksis oppmerksomheten fra ordene, musikken og bandet.

Det var forstyrrende å se på henne. Hun var da også et forstyrret menneske. Å nevne henne i samme åndedrag som Jimi Hendrix er et hån mot James Marshall.

Slik fremstår hun også på dette suksessalbumet: Janis er maniert og irriterende. Hun lar ikke lytteren få oppleve pinen i "Ball And Chain" i fred, i stedet stiller hun seg med hevet pekefinger mellom lytter og sang som en annen geskjeftig oldemor, og forteller oss at jammen er det mye pine i "Ball And Chain". Fokus på Janis, ikke på sangen.

Hun lemlester "Summertime", men hun greier takk og pris ikke å ødelegge smakebiten på San Francisco-psykedelia "Oh Sweet Mary" (hør hvor malplassert hun er når hun albuer seg inn) selv om hun prøver.

Ellers er "Cheap Thrills" OK. Og hun får for "Piece Of My Heart".

Tidenes mest oppskrytte artist? Uten sidestykke.

Ikke ble hun bedre heller. Jeg skjønner fortsatt ikke at så mange sukker henført over "Me And Bobby McGee", en vemodig, bittersøt vise som hun breker fullstendig i filler i løpet av den alt for lange avslutningen. Rent hærverk.

Koselig stund med Donovan live i California i september 1967. Helt nede, helt i harmoni og med diskret musikalsk innpakning fra en gruppe musikere som var godt kjent med disse visene. Brorparten hentet fra hans to siste LP'er, "Sunshine Superman" og "Mellow Yellow" og en håndfull singler. Versjonene flyter i grenseområdene mellom vise og jazz, og noen dråper barokk og Orienten. En deilig nerveroende souvenir fra tidsmaskinen.

Eric Burdon & The Animals: “Every One Of Us” (MGM)

San Francisco var ikke et ufarlig sted for enkle karer fra Newcastle i 1966-67. Eric Burdon styrtet hodestups inn i hippiekulten, allerede høy på sin nyvunnede frihet fra hitfabrikken og det gamle Animals hjemme i England. Den amerikanske vestkysten hadde alle svarene, Burdon lot seg villig overvelde og sjanglet rundt i tåken med blomster i håret og et plutselig ønske om å være den nye ungdomskulturens hoffpoet.

Leser man intervjuer med ham fra perioden, og enda verre, leser tekstene hans, blir man brydd. Om det gamle Animals syntes det var fryktelig å måtte spille inn potensielle hitlåter skrevet av andre, viser likevel historien at de gjorde en svært god jobb med materialet. "It's My Life" og "We Gotta Get Out Of This Place" var formidable blinkskudd, det er ungdomsopprør, det er Vietnamkrig, det er attitude, det er tidsånden fanget i løpet av tre minutter. Men da Eric endelig var fri og skulle vise verden hvordan det egentlig var, merket man savnet etter Mickie Most.

Annonsene for singlen "Good Times" i august 1967 var et "dikt" skrevet av Eric, en selvhøytidelig smørje som hørte hjemme i bunnen av en skuff. Av en eller annen grunn var det viktig for Eric Burdon å ta avstand fra sitt tidligere liv som øltørst, festglad og småvokst rhythm & blues-sanger fra Newcastle. Han var born again, verdensborger, fredens apostel, broderskapets talsmann, omtåket av den amerikanske vestkyst-drømmen.

Han trodde det var mulig å forandre verden, og at svaret lå i den unge generasjonen han selv fortsatt tilhørte og musikken de skapte og hørte på. Og det må man gjerne tro. Men det hadde vært smart å la andre formulere disse idéene så det ikke ble ufrivillig komisk. Min teori er at Burdons naive, klønete tekster og belærende holdning var årsaken til at Eric Burdon & The Animals forspilte sin gyldne mulighet. Det var nemlig et helvetes godt band.

De må ha fått det for seg at det begynte å haste. I 1968 ga de ut tre album, hvorav det siste til og med var dobbelt. Platene er veldig forskjellige, litt sånn går ikke det ene så går vel det andre. Første forsøk, "The Twain Shall Meet" (psykedelia-flørten fra 1967 henger tydelig igjen), ga ingen kommersiell uttelling skjønt det inneholdt to store hits, "Monterey" og "Sky Pilot". "Every One Of Us" er andre forsøk. Bandet nå styrket med den britiske rhythm & blues-legenden Zoot Money på keyboards (men av kontraktårsaker kaller han seg George Bruno).

Mens låtene på "The Twain Shall Meet" var signert hele gruppen, er det Burdon som tar kontollen på "Every One Of Us". Ganske rart, for albumet virker i hvert fall i perioder som mye mer av et teamarbeide. Låtene er lange og det gis rikelig med rom for improvisasjoner - med kapasiteter som Vic Briggs (gitar), John Weider (gitar) og nevnte Zoot på samme lag, burde det være gode nyheter.

Omslagsfotoet, et portrett av bandet i spartansk sort/hvitt signaliserer back to basics. Et stykke på vei er det også hva albumet leverer. Burdon er fortsatt en klønete poet, men han er bredere i tilslaget, utvilsomt farvet av studentopprøret som feide gjennom Vesten. Albumet fremstår i biter som en nesegrus forelskelse i idéen Amerika, immigrantens lovede land, og dytter fingeren inn i sår som rasismen og Vietnamkrigen.

Ikke helt heldig er innklippene av intervjuer med både immigranter og en Vietnam-soldat. Bedre funker bandets versjon av den amerikanske bluesklassikeren "St. James Infirmary" (litt svekket av en forsiktig sitar) som i seg selv er en immigrant, basert på en engelsk folkevise fra det 18. århundrede, "The Unfortunate Rake".

Synes ellers at Burdons morsomme utdriting av gurumoten (som han selv var en eksponent for bare måneder tidligere), "Year Of The Guru", har et tett og fint driv, i slekt med "Subterranean Homesick Blues". Mer humor i den ultrakorte "Uppers And Downers". Vakkert spiller det nye Animals i John Weiders "Serenade To A Sweet Lady".

Albumets sentrale kutt er nevnte "St. James Infirmary", den nesten 19 minutter lange og tidvis svært pretensiøse "New York 1963 - America 1968" (begynner stille og fascinerende som de fleste av dette bandets lengre kutt, og rakner som dem i en masse tøys og tull før det finner en brukbar vei ut av problemene) og den meget fengende "White Houses" med sitt smittende latinamerikanske løp i refrengene.

Tross feil og mangler er dette egentlig et ganske godt album, nesten glemt og definitivt undervurdert. Jeg har alltid likt det og skjønte ikke hvorfor det ikke engang ble utgitt i England.

"Every One Of Us" ble en solid salgsfiasko. Nærmest i desperasjon (får man tro) gjøv Burdon på enda et albumprosjekt med sitt Animals i 1968, dobbeltsettet "Love Is" som stort sett består av lange coverversjoner. Den unge, lovende gitaristen Andy Summers (25) var nå med i besetningen. Albumet ble nok et maveplask, og så var det slutt på Eric Burdon & The Animals.

Fleetwood Mac: “Mr. Wonderful” (Blue Horizon)

Veldig likt debut-albumet, samme oppsett med Jeremy Spencer i rollen Elmore James-klone på gjesteværelset. Nytt er bruken av blåsere og en gjestende Christine Perfect (som jo snart skulle gifte seg med John McVie). Albumet er blitt kritisert for å være litt for traust, og dessuten noe grøtete produsert. Jeg har aldri hatt noe problem med det, og hvem krangler vel når man får servert den himmelske "Love That Burns", fem minutter i selskap med noe av det mest følsomme Peter Green har levert både vokalt og på gitar.

September

Procol Harum: “Shine On Brightly” (Regal Zonophone) (UK)

Procol Harums andre album, og nå i ekte, fullblods stereo. "Quite Rightly So", ble ikke den hit'en de hadde håpet på etter "Homburg". Dermed fikk ikke "Shine On Brightly" prøvd seg i samme format (noe jeg ikke kan skjønne annet enn at ville gitt dem en garantert TOP 10), og Procol Harums fokus på singler var definitivt over. Fra nå av og for alltid var Procol Harum et album-band.

"Shine On Brightly" kom høsten 1968. I Norge pakket i det tyske coveret som jeg aldri klarte å bli fortrolig med. En naken, flassete utstillingsdukke og et slitent piano i et ørkenlandskap med Joshua-trær. Grønnfilteret ga en undervannsfølelse. Men hva hadde det med musikken og gruppen å gjøre?

Det engelske coveret så jeg ikke før meget senere. Det gir et langt bedre signal og har faktisk noe med innholdet å gjøre. Men jeg ville nok valgt en bedre illustratør, og farvevalget dominert av rosa mot gult, er kvalmende.

Innholdet er alt annet enn kvalmende. De lyder som det de er, en modnet utgave av bandet vi møtte i 1967. De samme ingrediensene, de samme kontrastene (særlig synliggjort med Trowers rå, skurrende gitarlyd mot Fishers svale, drømmende orgeltoner), den samme mektige r&b-stemmen og ikke minst de gåtefulle, men underlig tiltrekkende tekstene.

Albumets store og overraskende løft er det nesten 18 minutter lange "verket" "In Held 'Twas In I", som legger beslag på det meste av side 2. Denne progrockens demringstime består av fem "satser" eller låter, som vel egentlig ikke har så mye med hverandre år gjøre, men som får det likevel fordi de presenteres som deler av et hele. Argumentet styrkes selvfølgelig av at verket har en introduksjon, en fortale, resitert av Brooker, en lignelse med blikket mot Østen og buddhismen, basert på en historie Keith Reid snappet opp på en restaurant i Fulham.

Fortalen, oppsettet, arrangementet, de vidunderlige låtene som sømløst avløser hverandre, alt peker mot Matthew Fishers "Grand Finale" hvor band og orkester fører stykket til en mektig, rungende avslutning.

Og hvis du lurer på hva tittelen på “In Held Twas In I” betyr, så er svaret: Ingenting. Gruppen tok bare første ord fra hver av verkets enkeltlåter, og satte dem etter hverandre:

In the darkness of the night

Held close by that which some despise

'Twas tea-time at the circus

In the autumn of my madness

I know if I'd been wiser

Jeg finner ingen svakheter i albumet. Og enda er det ikke min favoritt. Procol Harum er et av de få bandene hvis diskografi nesten utelukkende består av favoritter.

Procol Harum: “Shine On Brightly” (Polydor) (Germany)

Jefferson Airplane: “Crown Of Creation” (RCA)

Jeg var aldri fan av Jefferson Airplane. Jeg syntes de skrev stygge låter som bare vimset rundt og forsøkte å være pretensiøse. Ikke likte jeg trommeslageren heller, han bare klampret i vei.

Så da "Crown Of Creation" kom, var mitt eneste positive forhold til gruppen representert ved "White Rabbit" og "Somebody To Love" - to låter som de dessuten aldri greide å matche senere.

Men det var bedring å spore på "Crown Of Creation", syntes 16 år gamle jeg, og tapet albumet. Kuttene som jeg likte ualminnelig godt gjorde inntaket av de særere innslagene til å holde ut. Jeg spilte dette albumet ganske mye i 1968 og 1969.

Mine favoritter var den litt skumle "Lather" hvor Graces fortrolige stemme er helt vidunderlig, tittelkuttet med sitt sprudlende driv, den litt rykkete og røffe wannabe-hit'en "Greasy Heart", den lange, psykedeliske dommedagsreisen "The House At Pooneil Corners" som er mørk som natten og proppfull av bæljing og inspirerte gitarutbrudd. Men aller best likte jeg trekant-forhold-sangen til David Crosby, "Triad", sangen som indirekte var årsaken til at han fikk fyken i The Byrds. Han ga den til Jefferson Airplane, og i Grace Slicks munn ble den akkurat så koselig, sanselig og lummer som han hadde håpet. En sang å høre med hendene oppå dynen.

The Who: “Magic Bus - The Who On Tour” (Decca) (USA)

The Who ante neppe at amerikanske Decca hadde skumle planer da de fikk dem til å posere med denne bussen. Men jeg skal si Townshend & Co ble sinte da de oppdaget det, for denne LP'n var de overhodet ikke involvert i. Den bare kom. Og det med en slesk, misvisende tittel: "On Tour"?!? Det fantes ikke et eneste live-kutt her.

Det Decca gjorde var å lage en ganske sær samle-LP hvor de stappet inn kutt som ikke hadde vært å få på LP i USA (fra singler og EP'er) innimellom enkelte utvalgte låter fra tilgjengelige LP'er.

Den spiller ikke så gær'nt i mono. Stereo-utgaven kjører 7 av de 11 låtene i falsk stereo, og det vil du ikke høre på - selv om de resterende 4 kuttene er i ekte stereo.

Det eneste unike ved albumet (og dermed også eneste argument for å kjøpe stereo-versjonen) er at den amerikanske single-versjonen av "Magic Bus" presenteres i ekte stereo. Alle andre LP-utgaver av single-versjonen er i fake stereo.

Innholdet er som følger:

To kutt fra "Ready Steady Who"-EP'n ("Bucket T" og "Disguises"). To kutt fra "Sell Out"-LP'n og ett fra "A Quick One". Singlene "Pictures Of Lily" / "Doctor, Doctor" og "Magic Bus" (3'21"-versjonen)/ "Dr. Jekyll And Mr. Hyde". Og B-sidene "Someone's Coming" og "Call Me Lightning".

You pay the money.

"Bee Gees' 1st" var et makeløst overflødighetshorn av frisk, leken pop. Oppfølgeren "Horizontal" kom antagelig litt for tett på, og viste allerede materialtretthet. Samme problemer med oppfølgeren "Idea" som først og fremst utmerker seg gjennom sitt delikate britiske cover. Den amerikanske varianten, tegnet av Klaus Voorman, er fiffig, men lett grotesk.

Brødrene var ekstremt produktive i denne perioden, men floden av låter matchet ikke kvaliteten på "Bee Gees' 1st". Det var mye egoer i sving, og mange av sangene bar uvegerlig preg av lastverk.

"Swan Song" var egentlig tiltenkt "Horizontal", men ble droppet. Så vurderte man den som single, men gikk heller for "Words".

Barrys mektige, orkestrerte epos endte til slutt som finalen på "Idea". Der passer den veldig fint.

Albumet er jevnere enn "Horizontal". Det er noe med de melankolske understrømmene, blåtonene - atmosfæren av fremtidspessimisme servert gjennom Gibb-brødrenes flerstemte tåreflod i en katedral av orkester-romklang.

"Swan Song" nevnt. LP'ns mest berømte kutt er likevel Robins grenseløst selvmedlidende mesterverk "I Started A Joke". Helt fenomenalt. Om ensomhet har en lyd, så er det denne. Han bruker den samme stemmen i sin hyllest til Beatles' avdøde manager Brian Epstein, "In The Summers Of His Years".

"Idea" er en ubønnhørlig og illevarslende reise mot undergangen som skulle få navnet "Odessa". Der slo brødrenes interne rivalisering og standhaftige egoer ut i full krigsblomst. Og så raknet magien, og man fikk skittentøyvask i full offentlighet.

Snart var det Beatles' tur.

Dette kraftfulle stykket psykedelisk funk var aldri min type musikk. Men det har fått større innflytelse på ettertiden enn noe som helst jeg har foretatt meg, så hva vet vel jeg? Få 60-talls-LP'er er blitt samplet mer.

Sangene stikker innom temaer som groupies, dating og falskhet - mye veldig tidstypisk, men slår også et kraftig slag mot rasisme og for integrasjon og harmoni, formulert på en måte som gjør sangene like aktuelle i dag.

Status Quo: “Picturesque Matchstickable Messages From The Status Quo” (PYE)

Ikke alle hodepumpende luftgitaristers boogie-konger, som de senere skulle etablere seg som, men fem rare fyrer med popambisjoner og psykedeliske tyggegummi-tendenser. Det er harmløst, men grenseløst sjarmerende. Bubblegum før bubblegum egentlig ble oppfunnet, og mye stiligere.

"Pictures Of Matchstick Men" med sitt enstrengs-tema som alle unggutter kunne kopiere, er en regelrett klassiker, uansett hva snobbene måtte mene. De fulgte opp med en nesten like fin kopi, "Black Veils Of Melancholy". Og da den ikke slo an, fant de fordundre meg på en spretten, skøyer som det var umulig å verge seg mot, "Ice In The Sun". Alle tre er på dette albumet. Det samme er fjerdesinglen som ikke ble en fjerdesingle likevel, men et feiende flott LP-kutt, pop-psykedelia-godbiten "Technicolor Dreams"

En farverik og gøyal LP hvis eneste feilsteg er tre coverversjoner: "Spicks And Specks" (Bee Gees), "Green Tambourine" (Lemon Pipers) og "Sheila" (Tommy Roe). Hvorfor kaste bort tid på sånt når de har så flotte saker som "Sunny Cellophane Skies" å by på, suget av eget (eller i hvert fall Alan Lancasters) bryst. Cellofanhimmelen hører vi alt for sjelden om i dag.

The Jimi Hendrix Experience: “Electric Ladyland” (Track)

Insidefotoet av Jimi ble tatt av samme fotograf som knipset de nakne damene. Og selv om Jimi aldri ble spurt da Track valgte ut bilder og designet coveret, innrømmet han senere at han syntes det var litt kult. Det sa han ikke om det amerikanske coveret som skulle ha benyttet et foto tatt av Linda Eastman, men som heller valgte et close-up av Jimis hode, fra en konsert i London.

Et av rockens beste dobbelt-album havnet altså i en skikkelig cover-vase. Facebook har sørget for at vi ikke kan gjengi den britiske originalen, som Jimi altså tross alt likte, selv om han neppe ville valgt den løsningen hvis han fikk velge.

"Electric Ladyland" overrasket ved første møte. I motsetning til de to forgjengerne, styrte det meste av innholdet unna tradisjonelt oppbygde sanger som fyrte av et par vers, noen refrenger og en gitarsolo - alt innenfor tre minutters grensen. "Electric Ladyland" er bygget rundt to veldig lange kutt og flere av middels lengde, temaer utvikles, fades, og dukker opp igjen. det siste et triks Jimi muligens snappet opp fra Beatles' "Sgt. Pepper"-LP som han elsket.

Man kan beskylde albumet for å lide under en viss mangel på selvdisiplin - forårsaket, selvfølgelig, av en ukritisk omgang med substanser som ikke kunne kjøpes i kiosken, for å si det slik. Jimi lar båndet gå, og tar musikerne og lytteren med inn i en dunkel verden av røk og speil og fjær og blomster og vegetasjon som drypper og døsige kjærtegn og gåtefulle hvisk og en elektrisk gitar som er en forvandlingene og maskeradens mester, sanselig og selvnytende melodisk, for i neste øyeblikk å gi oss et brennende Chicago og Hue under beleiring så stereofonisk rasende at lytteren skvetter i taket.

"Electric Ladyland" har to mektige bærebjelker, "Voodoo Chile" og "1983... (A Merman I Should Turn to Be)". Førstevnte en langt reise gjennom bluesen og inn i fremtiden, skapt mer eller mindre på stedet og i øyeblikket, i hvert fall føltes det slik for Steve Winwood, en av gjestemusikerne som bidro.

Sangen dukker opp igjen i en 5 minutters "Slight Return"-versjon som albumets finale, innspilt dagen etter langversjonen, nå strammere og disiplinert, så disiplinert at den greide seg utmerket som posthum single og nådde 1. plass i England på tampen av 1970.

Den andre søylen tar oss inn i apokalypsen, og tilbake dit vi kom fra, klodens dype hav. Lyrisk, smooth i midtpartiet hvor Hendrix' undervannsgitar blandes bløtt med Chris Woods fløyte. Men så dæljer han til gitaren, og hakker opp stemningen med wah-wah, ekko og litt dilting. En hjernereise i aller høyeste grad. Ja, for vi er definitivt inne i landet psykedelia.

Også "Rainy Day, Dream Away" kommer i to deler. Først som åpning på side 3, en blues-orientert låt, litt i Traffics gate, før den fades. Så vender den tilbake som åpning på side 4, og tar opp tråden fra faden med den talende wah-wah-gitar. Kostelig.

Om mange av låtene, særlig de lange, fremstår som noe udisiplinerte, på grensen til jamming, balanseres de ut med et lett dryss av fullrealiserte, stramt redigerte låter med enestående hitpotensiale. Flere av dem ble da også utgitt på single.

"Burning Of The Midnight Lamp" var først ute, Jimis tredje single-utgivelse i 1967.

Samtidig med albumet kom så "All Along The Watchtower", antagelig den beste Dylan-cover som noensinne er blitt innspilt. Dylan er ikke uenig, for han droppet sitt eget, og kopierte Jimis arrangement da han turnerte med The Band i 1974 (Robbie Robertsons solospill er hentet rett ut av Hendrix-versjonen). Dommedagslåten får helt overjordiske kvaliteter i Jimis hender, og den avsluttende soloen som tar stikkordet fra tekstens finale: "the wind began to howl" er en fryd av horror, en seksuell utløsning, en samtale med gudene.

"Crosstown Traffic" var oppfølgeren. En lettvekter i forhold, men full av sjarm og psykedelia. Den fikk et nytt liv som TV-reklame for Wrangler i 1990.

"Voodoo Chile" (slight return-versjonen) ble utgitt like etter Jimis død, og nådde som den eneste av hans singler helt opp til 1. plass i England.

Har du ikke dette albumet, er jeg redd du må gjøre noe med det. "Electric Ladyland" skal og må stå i alle hjem. Helst vinyl. Og aller helst med det originale engelske coveret. Facebook skal aldri få bestemme over meg.

Traffics andre-LP gikk mange hus forbi. Det hadde vært mye uro i besetningen (Dave Mason ut og inn), hitsene tørket inn. Supergruppen var ikke så super likevel og hadde mistet nyhetens interesse.

Mason lot seg invitere til en ny runde, og bidro med fem låter, lette og luftige saker med snev av folkrock i seg. De jevner ut låtene de andre medlemmene med Winwood og Capaldi i spissen bidrar med, da de orienterer seg mer mot jazz- og blues-rock (med snev av prog og folk). Samlet gir de ti låtene et mer umiddelbart tilgjengelig inntrykk enn den mer psykedeliske klassikeren "Mr. Fantasy" som de debuterte med.

Winwood og Capaldis lekre "Pearly Queen" (en Hendrix-pastisj) og "Forty Thousand Headmen" (snev av folk møter jazz) balansert mot Masons "You Can All Join In" (gøyal allsang), funky "Feelin' Alright", klimpreglade "Vagabond Virgin" (chugga chugga) og kontrastfylte "Cryin' To Be Heard" (nakne, sårbare vers og svulmende, orgelbrusende refreng).

Det påkostede coveret har et innlimt fire siders billedinnlegg.

Dave Mason forlot Traffic for andre gang omtrent på dagen da albumet kom ut. Hvilket vil si at mannen som var ansvarlig for 50% av innholdet stakk sin kos. Ikke verdens beste reklamestunt.

Dillard & Clark: “The Fantastic Expedition Of Dillard & Clark” (A&M)

Gene Clark forlot The Byrds for annen gang, og forberedte innspillingen av sin andre LP som solo-artist. Doug Dillard hadde samtidig forlatt The Dillards. Han slo seg sammen med Clark, og vips var de en duo. De fikk med seg blivende eagle Bernie Leadon som bidro som komponist på fem av de ni låtene. Sammen skapte de et av historiens første (og beste) countryrock-album.

Hjertevarmt, levende, organisk, helt der oppe sammen med "Sweetheart Of The Rodeo" (som kom to måneder tidligere) og "The Guilded Palace Of Sin" (som kom fire måneder senere).

At albumet ikke ble noen suksess skyldes at Gene Clark nektet å fly. Ergo ble det heller ingen turné. Og som det meste av alt det briljante han skapte, gikk det folk flest hus forbi.

Chris Hillman bidrar med banjo på to av låtene.

Tyrannosaurus Rex: “Prophets, Seers & Sages: The Angels Of The Ages” (Regal Zonophone)

Åpenbaringen, den andre LP'n til duoen med det rare navnet. Visesang fra den andre siden, sunget med den den skjelvende alvestemmen til Marc, akustiske viser med høy bongo-faktor og ivrig koring.

Tekster som åpnet purpurhimmelen og slapp stjernene inn. Kosmisk, galaktisk, men med los på Tolkien. Mytiske figurer, dyr og skikkelser, beveget seg gjennom hans dovent fraserte lek med sproget og fantasien.

Jeg lånte de første albumene hans og tapet dem. Kunne sitte i mørket, med et tent stearinlys, og innbille meg hvordan det var å være hippie. Favoritten min var det neste albumet, "Unicorn". Men "Prophets .." ble spilt like mye når jeg var i hippiemood. Jeg skjønte ikke så mye av tekstene, men det var noe med lyden, helheten som grep meg. Det fantes ingen ting som lignet.

The Steve Miller Band: “Sailor” (Capitol)

Steve Miller Bands andre, og står sterkt i katalogen ennå. Skapt i en samtid hvor psykedelia fortsatt var det siste nye, men hvor både prog og heavy lurte bak buskene. De titter frem her og der på dette albumet. Aller mest i avslutningskuttet "Dime-A-Dance Romance" som har et kolossalt lydbilde, et katedralt øs med masse deilige, tunge gitarer.

Albumet byr også på Millers klassiske rock'n'roll-anthem "Living In the USA", og hans signaturlåt, pratebluesen "Gangster Of Love". "My Friend" lyder på sin side som et utkast til Thin Lizzy.

Selv er jeg mest glad i de svevende, døsige stemningslåtene, sunget av Miller i det myke, sårbare hjørnet. "Song Of Our Ancestors", "Dear Mary" og "Quicksilver Girl". Men så er jeg også sentimental i blant.

Flott album.

Todd Rundgrens Nazz debuterte med denne samlingen kortfattet og usedvanlig tiltalende psykedelisk rock. Skarpe, kimende melodilinjer, svevende sangharmonier, et stødig gulv av tangenter og masse iltre gitarer.

Selvfølgelig klarte Todd å finne ut hvordan man skapte phasing (sjekk "Open My Eyes"). Gruppen varierer også, både tempo og arrangementer, Rundgrens klo som popsmed er allerede tydelig. Aller mest, selvfølgelig, i "Hello, It's Me" som har vært en hit to ganger i USA, første en mini-hit med Nazz, og så en TOP 5 med Todd Rundgren solo fem år senere.

Nok et album som hans engelske plateselskap nektet å gi ut. Det til tross for at det inneholdt to store og veldig tiltalende hits, tittelkuttet og "Jennifer Juniper". Og flere eksempler på hans lekne omgang med visejazzen. Og en håndfull av hans nedstrippede, rytmisk klimprede og svært behagelige akustiske viser (gjerne med fløyte). Og noen veldreide, lune eksempler på Donovan-pop.

Platen er ikke helt der oppe med de klassiske albumene "Sunshine Superman" og "Mellow Yellow", den mangler innslagene av John Camerons barokke arrangementer som ga disse LP'ne sine unike fingeravtrykk. De sterkt indisk influerte "Peregrine" og "Tangier" er ikke blant Donovans mest slitesterke innspillinger, for å si det forsiktig.

November

I 1968 fylte Ringo og John 28, Paul 26 og George 25. De var ikke musketerer lenger, men fire etter hvert skarpt avtegnede individer som levde hvert sitt liv. Voksne mennesker med ekskoner, eksforloveder og nye flammer. John hadde valgt sin Yoko, som fulgte ham overalt, til de andres irritasjon, selv om ingen våget å uttrykke det direkte. John Lennon anno 1968 var ikke god å ha med og gjøre.

Det halvt idylliske og svært produktive, men nok ganske frustrerende oppholdet i India (nesten alle «White Album»-låtene og en drøss andre ble skrevet eller påbegynt der), gjorde de fire beatlene oppmerksomme på både seg selv og hverandre. For første gang siden de hoppet på denne karusellen for mange år, plater, turneer og filmer siden, var de både fysisk og psykisk «away from it all» - sammen.

Det var George som fikk dem til India, for ham var Maharishi-episoden en naturlig stasjon på erkjennelsesvei han la ut på flere år tidligere. John var i motsetning til Paul en villig gurumann. Han var snar til å omfavne filosofiske og politiske retninger og andre menneskers tanker, og kunne øyeblikkelig bli en flammende talsmann, men han var like snar til å gå lei. Som åndsmenneske var John Lennon en utålmodig rakker, han gad ikke anstrengelsen og selvdisiplinen, han nøyde seg med overleverte fragmenter (akkurat som Elvis Presley, som faktisk hadde vært på guru-tur lenge før The Beatles). Det ble mye ufordøyd babling. Noen ganger kunne han bli slem, som mot Maharishi Mahesh Yogi alias «Sexy Sadie». Jeg vedder på at John brukte ryktene om at den klukkende og blide guruen skulle ha forsøkt seg på Mia Farrows søster Prudence som påskudd for å komme seg vekk. Han var lei av å sitte med korslagte ben og spise vond mat, dessuten savnet han Yoko. Hva i all verdens rike gjorde han i India sammen med Cynthia?

McCartney nærmet seg India på en helt annen måte. Han er et nysgjerrig menneske og lar seg inspirere, men han er også en skeptiker. John ville, med en gang, han hoppet, bære eller briste. Paul stakk hodet inn og så om det var noe som tiltalte ham og som han kunne bruke, hans nysgjerrighet stakk dypere enn Johns. Jeg tror ikke han fant så mye i India, men han var åpen nok til å være med, ikke minst i lojalitet med de tre andre. For selv om McCartney kunne være en pest og en plage i studio med sine egne låter, ga han alltid 100% når Johns eller Georges eller Ringos bidrag sto for tur. Han jobbet alltid for teamet The Beatles.

Tilbake i England merket han hvordan John gled vekk. Makkerens skarpe tunge rammet oftere og oftere, Yoko vokste til noe truende og uforståelig, og nå ble han også oppmerksom på Georges tiltagende opprør mot ham. Det oppsto allianser mellom John og George. Min teori er at Yoko manipulerte John, John manipulerte George, og Ringo følte seg mer og mer utenfor. Paul, som hadde tatt kontroll over gruppen tilbake i 1966 da John begynte sin spiral nedover mot en tilstand av dop og dovenskap, skulle jekkes ned. Sjofle kommentarer, syrlig ironi – virkningsfulle verktøy i demonteringen av et ego. Paul begynte å kvie seg for å vise de andre hva han hadde skrevet. Det foregikk en maktkamp under innspillingen av «White Album» - og den rev kollektivet The Beatles i stykker.

Jeg mener Johns manipulering av George er utilgivelig. Han manøvrerte gitaristen inn i en allianse som ikke hadde noe annet mål enn å styrke Johns posisjon i bandet og gi ytterligere næring til hans oppblåste ego (som Yoko sto i bakgrunnen og pumpet opp). Går man gjennom innspillingsloggene til gruppen fra 1966 og ut karrieren bidrar John fint lite på innspillingene av Georges låter. Han er knapt med på dem. Og skjønt han nøret opp under Georges frustrasjoner over at han bare fikk med et par låter på hver LP, gjorde han ingen ting for å rette opp situasjonen. John var full av John. Han ga fanden i George, men han ga ikke fanden i Paul som han var fullstendig klar over at overgikk ham som musiker og minst var hans likemann som kunstner og intellektuell.

I starten av Beatles’ platekarriere styrte John bandet, Lennon/McCartney-låtene var som oftest resultatet av kreativ ballkasting rundt Lennons grunnideer. Går man gjennom platene deres oppdager man at Paul ikke blir hans likemann før i 1965. De to albumene «Help!» og «Rubber Soul» representerer rivaliseringen mellom de to på sitt aller beste og mest konstruktive. I 1966 slakker John av, han skriver sterke låter, men har en tendens til å overlate løsningene av dem til Paul. Som f.eks. tapeloopene i «Tomorrow Never Knows», tvillinggitar-løpene i «And Your Bird Can Sing». Hans input den andre veien er minimal.

I motsetning til John er Paul ruvende til stede i Georges låter. De dissonante pianoakkordene i «I Want To Tell You» (som gjør halve låten), den gnistrende gitarsoloen i «Taxman», basspillet i «It’s All Too Much» og piano og kor (og muligens bassen) i «Old Brown Shoe», hans totale tilstedeværelse i den siste låten The Beatles spilte inn (og den eneste fra 70-tallet), «I Me Mine», bassen i «Something» og «Here Comes The Sun», bidragene og da særlig det utrolige basspillet på «While My Guitar Gently Weeps», «Savoy Truffle» og ikke minst «Long, Long, Long». Man merker McCartneys klo. Man merker ikke noe til John, og som regel er han knapt nok med.

Alt dette for å forklare atmosfæren i studio(ene) da «White Album» ble til over en periode på fire og en halv måned. Tidvis var det rene frostnetter når alle fire befant seg i samme studio samtidig. George Martin ble så lei at han dro på ferie og overlot styringen til Chris Thomas for en stund. Den oppfinnsomme og dyktige teknikeren Geoff Emerick, som hadde jobbet med The Beatles siden «Revolver», ga opp midtveis i juli. Så ubehagelig var det.

Mange opplever «White Album» som et tilbake til røttene album etter psykedeliske 1967. Mange opplever det også som fire soloalbum hvor beatlene bare funksjonerer som backingmusikere for hverandre, styrket av det faktum at coveret er forsynt med fire portretter av beatlene og ikke noe gruppebilde (det medfølger også fire farveportretter til å henge på veggen og en kjempeposter med tekstene på den ene siden og en collage av individuelle fotografier på den andre). Likevel. I beg to differ.

Årsaken til de store sprangene i arrangementene – fra fullt gruppetrøkk (med eventuelle gjestemusikere) til helt nakne akustiske fingerspill-viser – ligger snarere i John Lennons manipulering av styrkeforholdet i bandet. Det foregikk egentlig ingen alle mot alle-konflikt i studio, det var et alle mot Paul (med forbehold for Ringo som egentlig følte seg så utenfor og utilpass at han sa opp og var borte et par uker). Det var Paul som gikk hjem og lå søvnløs om nettene. Det var Pauls synspunkter og låter som ble møtt med demonstrativ mangel på interesse. Han begynte å kvie seg for å involvere de andre, og da særlig John. Og det er nettopp dette som er nøkkelen til forståelsen av hvorfor albumet ble som det ble.

Skaver du vekk de mest atypiske innspillingene (inkludert visene), sitter du igjen med et svært potent ensemble-album med flere låter som absolutt ikke befinner seg så langt fra «Sgt. Pepper». Forskjellen er eventuelt bedre instrumentbalanse og lyd, noe som skyldes at en god del av albumet ble innspilt på åtte og ikke fire spor, og det er mindre lek med effekter. Skjønt gitarklangene på «White Album» er betydelig behandlet, elgitarene kimer, de lyder som om de ble spilt under vann, de lyder som messingblåsere, de lyder som keyboards, de lyder sant å si som alt mulig annet enn konvensjonelle elgitarer. Det andre iørenfallende elementet er bassens ekstremfunksjon som toneangivende instrument i nesten samtlige av gruppeinnspillingene. Det er forbløffende og rørende å høre hvilket engasjement, hvilken oppfinnsomhet, hvilken musikalitet McCartney bidrar med i så fiendtlige omgivelser, hvor uforbeholdent lojal han er mot kollektivet. I disse øyeblikkene må vi tro at The Beatles for et øyeblikk ble The Beatles igjen, for her jobber de sammen som en enhet. Men det er også påfallende at dette hovedsakelig gjelder Lennons låter.

John er ikke like generøs tilbake selv om han tydelig har det gøy i pastisjene, «Back In The U.S.S.R.», «Birthday» og «Honey Pie» (i sistnevnte får han spille en ordentlig gammeldags jazzgitarsolo som sikkert trigget barndomsminner fra de første etterkrigsårene). Nærmest utilsiktet og i drittsinne er det også han som får i gang «Ob-la-di, Ob-la-da» ved å hamre introduksjonen på pianoet og være litt crazy over tangentene etter hvert som han merker at låten tar fyr. Johns egoisme rammer også George, han er hverken med på «Savoy Truffle» eller «Long, Long, Long», og både han og George lar Ringo i stikken da «Don’t Pass Me By» spilles inn. Til gjengjeld gir han rundhåndet den forlorne vuggesangen «Goodnight» til Ringo, antagelig mest fordi han syntes det ble for flaut å synge den selv.

«Dear Prudence», «Glass Onion», «The Continuing Story Of Bungalow Bill», «Happiness Is A Warm Gun», «I’m So Tired», «Sexy Sadie», «Everybody’s Got Something To Hide Except For Me And My Monkey», «Cry Baby Cry», “Yer Blues” og “Revolution 1” fremstår som fullblods Beatles-innspillinger. Flere av dem har en etterklang av vidunderlige 1967 over seg. De er alle Lennons.

“While My Guitar Gently Weeps”, “Piggies”, “Savoy Truffle” og “Long, Long, Long” har også gruppesoundet. Alle skrevet av George. John deltar overhodet ikke på de to sistnevnte.

Ingen singler fra albumet i England. Men i Norge, USA (posthumt), Frankrike og Nederland (posthumt).

«Back In The U.S.S.R.», «Ob-la-di, Ob-la-da», «Birthday», «Honey Pie», «Helter Skelter» er de eneste McCartney-låtene som får ensemblebehandlingen. Riktignok er «Rocky Racoon» også en gruppeinnspilling, men her virker alle uengasjert, den tekstens banale lille plot gis alt for mange ord og mangler en punchline med snert, den fremstår mer som demo enn en ferdig låt, og stemningsmessig detter den ned i sekken av McCartney-låter som han valgte å fikse alene (eller sammen med Ringo). At han valgte det skyldes den bleke, giftige stemningen i studio. Han orket bare ikke sarkasmen, blikkene, stønnene, uviljen. Han ga dem alt han hadde. De ga ingen ting tilbake.

McCartneys bidrag til «White Album» bryter derfor stilmessig med Johns og Georges låter. Bortsett fra de fem jeg nevnte ovenfor er de nede på unplugged nivå, noen er demoaktige, noen er veldig rå og nakne, og de som har fått champagnebehandlingen får det gjennom orkester- og blåserarrangementer, ikke fra beatlene. «Martha My Dear», «Mother Nature’s Son» (som fikk John til å kassere sin emnelike «Child Of Nature», en låt han senere skrev om og omdøpte «Jealous Guy»), «I Will», «Why Don’t We Do It in The Road», vidunderlige “Blackbird” og egentlig også “Honey Pie” og “Rocky Racoon” er triste, vemodige og nesten resignerte i tone og form, selv «I Will», denne skjulte perlen i Beatles-katalogen, utstråler mer sorg enn lykke. Han er like tutlete alene her som han senere ble på «McCartney».

Utenfor allfarvei havner også Johns «Julia» som mange elsker, men som jeg synes er drepende ensformig, noe Lennons spartanske fingerspill ikke akkurat lindrer. Pauls eksperiment, «Wild Honey Pie», slipper han unna med det fordi den er kort og bobler over av humor. Det gjør ikke Lennons lydcollage «Revolution 9», albumets minst spilte spor (sammen med «Goodnight» som er så uheldig å komme etter denne og avslutte side 4). Her vil jeg hevde at John går utenfor sitt mandat som beatle. Disse åtte avantgarde-minuttene er, selv om han fikk hjelp av George, en ren egotripp i Yoko Onos ånd. Paul McCartney hadde drevet med tilsvarende eksperimenter i flere år, men syntes ikke de hadde noe på en Beatles-plate å gjøre. Mange avslutter avspillingen av «White Album» etter side 3 på grunn av «Revolution 9». Jeg må likevel innrømme at etter at man har levd med albumet en tid, begynner «Revolution 9» å fange ens fascinasjon. Man orker den ikke ofte, men det er fullt mulig å sitte igjennom den med volumet skrudd høyt.

Alle intrigene, den dårlige stemningen, uvennskapet, egotrippene, som spent Beatles-fan ante jeg ingen ting om dette. Jeg syntes bare at albumet var en mektig gavepakke, det stiligste jeg hadde sett, nummerert, hvitt og glanset med «The Beatles» opphevet på forsiden. Coveret (som man åpnet fra toppen) inneholdt poster, fire fargeportretter og to album i kullsorte innerposer. Epleetikettene var en estetisk nytelse i seg selv.

Det er det første Beatles-albumet som definitivt gjør seg bedre i stereo enn mono og hvor forskjellene på de to miksene i flere tilfeller er svært markante. Det spiller vanvittig godt. Jeg har nevnt gitarklangene og basspillet, jeg tar gjerne med trøkket i bånn, Ringos trommer, gruppens sangharmonier, stereobildet og aller mest: Variasjonen. Det er nesten like mange uttrykk her som det er låter. (Jeg må forresten legge til at jeg personlig foretrekker også “Sgt. Pepper” i stereo.)

Side 1 er og blir den sterkeste turen. Jetflyet tar oss inn i «Back In the U.S.S.R.” og setter i gang rabalderet (med Paul på trommer), en låt smekkfull av musikalske referanser og smarte tekstlinjer mesterlig frasert (hør hvilken rytme og elastisitet han gir strofen «on the way the paper bag was on my knee»). «Dear Prudence» er en sommer av en låt, lekent arrangert, dansende rundt sin egen akse («look around ‘round ‘round…»), trinnvis bygget opp og ut (sjekk basspillet!) mot en strålende avslutning hvor korharmoniene sprenger Prudences vinduer åpne, og cymbalene utløser en blendende solvirkning som gjør låten vektløs, men Pauls uortodokse, klaprende trommer og de herlige gitarklangene trekker oss ned igjen mot en avslutning som mest av alt minner om et fornøyd sukk. I ”Glass Onion” kødder Lennon med alle dem som leter etter skjulte meninger i tekstene, referanser til en rekke Beatles-låter (inkludert en løgn, hvalrossen var slett ikke Paul). Tungt og godt driv i denne korte reisen som hadde passet utmerket i «Magical Mystery Tour».

Så er det karibisk sjarm, John som på 70-tallet klaget over hvor dårlige amerikanske studiomusikere var til å spille reggae, hvorfor spurte han ikke Beatles? «Ob-la-di, Ob-la-da» spretter som en gummiball på off beat’en som om gruppen aldri hadde gjort noe annet, melodien er limt til hjernen etter ti sekunder, det er så iørenfallene og smittende og glad og ikke minst velspilt popmusikk at jeg ikke kan begripe hvorfor så mange slenger dritt om den. Og for å understreke hvor vanskelig det er å spille den, sammenlign med The Marmalades håpløst tamme versjon.

«Wild Honey Pie» er et rart øyeblikk, en låt som hopper opp og ned på springfjærer, boing boing! Moro i 53 sekunder. Da tåler man det.

Spansk gitar (hentet ut av mellotronen) introduserer en av albumets svakeste låter (sammen med «Rocky Racoon»), allsangen «The Continuing Story Of Bungalow Bill» (med Gud forby det, Yoko Ono på solovokal i en strofe), angivelig Lennons kommentar til Vietnamkrigen, men du skal være i overkant velvillig for å tolke den som noe mer enn det den egentlig er: Historien om en rikmannsgutt som besøkte moren sin i Maharishi-campen hvor Beatles også holdt til, og som dro av gårde på jakt og skjøt en tiger som angrep elefantene. Lennon gjorde satire av episoden. Han skulle berøre samme tema betydelig mer elegant og treffende noen låter senere.

Harrisons første bidrag, «While My Guitar Gently Weeps», er overveldende. Ikke til å tro første gang man hører den. Eric Clapton på gitar, Paul på bass. Hvilken duell. Og det er Paul som eier låten. Basspillet er outstanding, fantastiske vekslinger mellom bråstopp og full fart, han bender notene, gjør yre oktavhopp, lynrappe byks opp og ned skalaen, legger inn egne melodisnutter, han er over alt og gir resten av bandet et makeløst underlag for denne gitarhimmelen av en sang. Men jeg fatter og begriper ikke hvorfor de stoppet ette fire minutter og 48 sekunder, her kunne de holdt på i ti. Låten ber jo om det. McCartney spiller for øvrig også piano. George måtte gjerne sutre over at Paul var bossete i studio på sitt eget stoff, men fy flate så takknemlig han burde vært for hva samme mann bidro med i hans låter.

Den strålende platesiden avsluttes med Johns «Happiness Is A Warm Gun», egentlig fire sangfragmenter vevet sammen til et hele (en idé som ble videreført med bravur på «Abbey Road»). Det er en komplisert sang med stadig taktskrifter. Folk snakker alltid om «Rain» når de skal vise skeptikerne Ringos klasse. Vis dem «Happiness Is A Warm Gun». Vær så god, prøv det hjemme! Hele bandet bidro som en enhet under utarbeidelsen av klasselåten (Paul regner den som sin favoritt på albumet), i biter smaker den av dop og psykedelia, mens den avsluttende doo wop-seksjonen åpner hele stasen i en vidunderlig dialog mellom kor og Lennons vokal hvor den oppløftende stemningen står i bisarr kontrast til tekstens satiriske hyllest til gleden ved å eie et håndvåpen som man nettopp har skutt noen med.

Jeg tror ikke det finnes mange LP’er i verden som har en bedre (og mer variert) første side enn «White Album». Side 2 holder lavere temperatur, men inneholder tross alt juveler som «Blackbird», «I Will» (uimotståelig sjarmerende, og Paul synger bassen i stedet for å spille den), den ganske avanserte, pianotrippende «Martha My Dear», pulesangen «Why Don’t We Do It in the Road» (alle fra Pauls ensomme stunder i studio) og Johns sinnasang «I’m So Tired», en virkelig klassetekst om søvnløshet. «Piggies» er og blir både ondskapsfull og sjarmløs, og «Don’t Pass Me By» er country-ompa med alt for lite luft i dekkene.

Side 3 presenterer oss for et røffere og tyngre Beatles. Her er «Yer Blues» (innspilt live i et kott), et fett eksempel på hvilket tett liveband The Beatles kunne vært, den tettstrikkede kubjelle-rockeren «Everybody’s Got Something To Hide Except Me And My Monkey» (Beatles-rock rett i trynet og ikke så fjernt fra Led Zeppelin), den syrlige og melodisk mektige “Sexy Sadie”( et angrep på Maharishi), med sitt deilig fallende pianotema (alle Johns), Georges dempede og vakre «Long, Long Long» (et av de fineste understatements gruppen noen gang spilte inn) og to av låtene Paul fikk Beatles med på, den upretensiøse gøyalrockeren «Birthday» og den stormende heavy «Helter Skelter», ingen av dem blant han beste arbeider.

«Helter Skelter» har imidlertid fått en viss status i ettertid, og regnes av mange, ikke minst blant musikere, som et pionerarbeid, rubrisert under «proto-metal». Paul hadde ingen andre motiver med låten enn å overgå The Who i larm og tyngde. Om han oppnådde det kan diskuteres, men The Beatles hadde det i hvert fall gøy i studio mens de holdt på. Et av de første forsøkene varte i over 27 minutter, og det finnes også en 12 minutters-versjon som man fikk en nedkortet smakebit av på «Anthology 3». Ringos utbrudd: «I’ve got blisters on my fingers!» gir altså absolutt mening. Han var ikke trent for å slå så hardt så lenge.

Den offisielle versjonen er stinn av overstyring, ekko og gitarer. Men bortsett fra McCartneys Little Richard-angrep på stemmebåndene og det skrallende gitarløpet som sikksakker gjennom lydbildet hver gang han roper ut tittelen, er det en veldig treig forestilling. Takten er seig, det er som om bandet sleper seg gjennom gjørme, de mangler dessuten et ordentlig riff å henge kompet på. «Helter Skelter» har som nevnt ingen andre ambisjoner enn larm, kraft og tyngde. Det målet må man kunne si at gruppen når. Slik sett gir de et forvarsel om ikke sin egen, men i hvert fall deler av rockens fremtid. Proto-metal? Gjerne for meg.

Side 4 er nedturen, selv om den begynner bra med den første og akustisk dominerte versjonen av «Revolution» (med horn) etterfulgt av Pauls lettebente music hall pastisj «Honey Pie» med megafonintro og 78-plate knitring (en idé han sannsynligvis fikk fra Mike Nesmiths «Magnolia Simms» på Monkees-LP’n «The Birds, The Bees & The Monkees», utgitt i april 1968), Georges funky ode til et konfektmerke, «Savoy Truffle», med fet blåserrekke, gnistrende gitarsolo og deilig rullende McCartney-bass og Johns gåtefulle og egentlig litt skumle «Cry Baby Cry» (det foregår noe underlig her, sangen får meg til å tenke på filmen «The Others» med Nicole Kidman) som med sin døsige fremføring godt kunne vært en outtake fra «Sgt Pepper». Så stopper man bums i «Revolution 9» og åtte minutters strukturert lydkaos (litt vondt, men litt godt også) før Ringo hvisker godnatt til oss alle.

Og det er «White Album». En forunderlig skattkiste som man aldri riktig kommer til bunns i. Ikke fire solo-album rullet i ett som mange vil ha det til, men et mot alle odds og absolutt kollektivt The Beatles-album, men med mange av McCartneys bidrag parkert ute i korridoren. Man vet hvorfor, og det er et sårt faktum at gruppen tidvis ble styrt av en sjofel, humørsyk og heroindopet Lennon som brukte mye tid og energi på å slenge dritt til Paul foran de andre, men da helst når de jobbet med Pauls sanger. Da Paul ikke gjengjeldte, men snarere kastet seg helhjertet ut i både Lennons og Harrisons låter, funket den gamle magien igjen, og alle fire kunne fokusere på det å lage en Beatles-plate. Ironisk nok er det nettopp dette at Paul lot seg presse til å spille inn mye på egenhånd som gir platen sitt uvanlige krydderdryss – og ja, beriker den og løser den opp. Antagelig var det nettopp disse innspillingene som ga John Lennon ideen til den nakne «Julia», den aller siste låten som ble innspilt for «White Album». Han må ha sett det samme, at albumet faktisk vokste med Pauls nedstrippede innslag.

Det er snart 57 år siden «The Beatles» ble utgitt. Mye er skjedd, folk er borte, mange av oss er blitt gamle. Men sangene som ble laget og innspilt av fire mennesker midt i 20-årene for mennesker på samme alder som dem selv og yngre har vist seg usedvanlige slitesterke. Som vanlig når det gjelder Beatles, men kanskje enda mer med «White Album», taler musikken med en tidløs stemme til alle årskull. Jeg hører stadig om unge mennesker som dykker begeistret ned i de fire platesidene og finner gull. Samtidig snurrer «Helter Skelter» på grammofonen til 70-åringer. Det gir håp for fremtiden.

(Redigert utdrag fra boken “Beatles og jeg”, tilgjengelig på ebok her.)

“Revolution”. Midtsiden i Beatles Monthly, desember 1968.

Van Morrison: “Astral Weeks” (Warner Bros.)

Ikke et album, men en tilstand, et sted mellom drøm og virkelighet. Med en gang tittelkuttet begynner å chugga-chugga rusle på klimprende klassisk gitar, bass, fløyte og et diskret, hutrende reisefølge av strykere, og Vans stemme skjærer ut av morgendisen, "If I ventured in the slipstream, between the viaducts of your dream ...", og tar rommet med disse gåtefulle tekstlinjene av tungetale som tenner hjernen din, oppstår transen.

Det finnes ingenting som ligner på denne uvirkelig vakre og uendelig rike samlingen sanger.

Er det jazz, er det blues, er det folk, er det viser, er det bare på nippet rock. Musikerne fikk ingen andre instruksjoner enn å henge på, fri for lenker, fokusert på lyden av den unge mannens gjennomborende røst og den flytende strømmen av impresjonistiske bilder den delte med dem, og som tente inspirasjonen i dem som ørsmå detonasjoner av sanselighet og ånd.

Veien fra Them via "Brown Eyed Girl" og hit kunne ingen forutsett. Gudene vet hvordan han kom dit. Hvor han fant lyden og ordene. Men alt ligger så vidunderlig på plass her. Ned til minste lille detalj, og det inkluderer strykerarrangementene som ble tilført etter at alt var innspilt, nærmest som en ettertanke, og som Van hatet. Elsk strykerne. Ikke hør på etterpåkloke gretne-Van. De maner, de danser, de kommenterer, de får blodet til å pumpe enda litt sterkere, og øker fortryllelsen. Jeg ville ikke vært dem foruten så mye som et sekund.

Albumet er en opplevelse som best inntas i ett, uten opphold. Musikerne maler de samme landskapene hele veien, men ulike inntrykk likevel fordi vi beveger oss i tid. Og det er detaljer i det ene stykket som erstattes av noe helt annet i det andre, selv om utgangspunktet, kjernen - de fristilte musikerne fyrt opp av et felles mål - er den samme.

Dempet, spartansk akkompagnement, men med en rik palett som inkluderer ståbass (det toneangivende instrumentet gjennom hele albumet, bassen er styrmannen, Morrison kapteinen), akustiske gitarer, fløyte, fiolin, saksofon, trommer og vibrafon. Musikerne skaper sin egen bevegelige, vakre kommentar til Vans assosiasjonsflom.

Og skjønt albumet er en ubrytelig helhet, etterlates ingen tvil om hvilke to låter som bærer det magiske kunstverket: "Cyprus Avenue" og "Madame George", sistnevnte kanskje det mest fascinerende stykke ord, stemme og musikk jeg har hørt, ingen annen låt gjør meg mer beveget og takknemlig for livet og dets gåter enn "Madame George".

Det er umulig å yte "Astral Weeks" rettferdighet i ord. Du får bare stole på meg. Dette er et musikkhistoriens underverk.

Hvor stor Van Morrison enn er (og han er), han klarte aldri å overgå "Astral Weeks". Og det ergrer ham.

The Kinks: “The Kinks Are The Village Green Preservation Society” (PYE) (UK)

Høyt elsket i dag og regnet som deres beste LP ever. Totalt forbigått i november 1968, overskygget av samtidige lekkerbiskener som "White Album" og "Beggars Banquet".

"Village Green" kom til og med ut to ganger, i forskjellige covere og med forskjellig innhold denne høsten. Først som 12 spors LP i et lekkert fotografert sort/hvitt enkeltcover i bl.a. Norge og Sverige i oktober 1968. Denne versjonen fikk svært rosende forhåndsomtale i New Musical Express.

Men akk, Ray Davies ombestemte seg, innholdet ble stokket om og remikset og nye låter spilt inn, og noen fjernet ("Days" og "Mr. Songbird"), og 15 kutts-albumet ble plassert i et enda lekrere cover, nå utbrett, og i farver. Denne versjonen havnet i de britiske plateforretningene samme dag som The Beatles' "White Album", 22. november 1968. Gjett hvilket album kundene foretrakk.

Ettertiden har gjort dette motstrøms-verket godt. Kinks er befriende upåvirket av samtidsrocken. De går sin vei, og Ray har en historie å fortelle. Den er urbritisk og gjennomvevet av vemodig nostalgi, i sin lengsel etter bekymringsfrie tider med grønne enger og små, koselige landsbyer befolket av trygge, uforanderlige mennesker. De lokale originalene, barndomsvennene, butikken på hjørnet, damplokomotivet på den lille broen over elven, roen og fuglene, og en verden i balanse.

Det er ingen idyllisering av fortiden, for det er brytninger i sangene som er tydelig smertefulle, albumet forteller ikke bare om hva som var, i erindringenes subjektive overlys, men også den brutale erkjennelsen av hva som er borte, revet vekk og pillet i biter av nåtiden, amerikaniseringen, moderniseringen, dette at verden så slem er kommet uskylden for nær. Det er noe deLillosk over dette.

Sangmaterialet er like rikt som fortellingsunderlaget. Det er som å bla gjennom gamle fotoalbum og konfrontere det som var med det som er, og møte skikkelsene igjen i nåtid. Ray fatter seg i korthet, de fleste låtene går i mål på et sted mellom to og tre minutter. På den tiden får han kilt øret og lysket feelgood-genene til lytteren i en forsiktig lek med genre under pop'ens paraply, folk, vise, vimsete engelsk psykedelia, blues, music hall og endog kalypso, her er mange ingredienser både fra nå og da, fra fjern og nær, men alt eltet i den kinkske, bekymringsløse omgang med popens virkemidler. Ray er litt prog også i den forstand at plateselskapets gjerrighet tvang ham til å velge bort orkesterpålegg og strykere til fordel for sin dyrt innkjøpte mellotron. En kanskje utilsiktet detalj som utgjorde den magiske, ekstra detaljen.

Jeg hører ikke én svak låt her. Er særlig glad i tittelkuttet (som kunne vært en single), "Sitting By The Riverside" (en ofte anvendt metafor i Rays verden), "Johnny Thunder", "Animal Farm", "People Take Pictures Of Each Other", men kanskje aller mest den gåtefulle "Big Sky", som kan være Rays gudsbilde. Metafysikk var ikke hverdagskost fra Ray Davies

The Kinks: “The Kinks Are The Village Green Preservation Society” (PYE) (Norge)

The Nice: “Ars Longa Vita Brevis” (Immediate)

Deres andre LP, og den første som gitarfri trio. Emerson tar styringen (han bidrar endog med vokal på flere låter), og er en trollmann. Side 1 byr på tre konvensjonelle låter ("Happy Freuds" er min favoritt) og gruppens nesten ni minutter lange tolkning av Sibelius' "Kareliasuiten", en av deres signaturlåter live.

Side 2 er i sin helhet viet deres egen suite, som ga LP'n sitt navn. Et preludium, fire satser og en coda - fordelt på 19 minutter og 20 sekunder. Bandets rytmeseksjon, Lee Jackson (og hans karakteristisk flappende bass) og Brian Davison la et solid underlag for Emersons drodlerier og veldige orgelutblåsninger, men de hadde vel egentlig ikke nok på hjertet til å holde på interessen din så lenge var det ikke for 3. sats, deres utdrag fra Brandenburgkonsertene til Johann Sebastian Bach.

De drøyt fire minuttene er for meg verdt hele reisen. Jeg spilte stykket om og om igjen, og kunne ikke begripe hvorfor min mor, som selv spilte klassisk flygel, ikke ble like fjetret som meg.

Gruppens neste LP, "The Nice", er deres fineste. Men denne er sannelig ikke tapt bak en vogn, den heller.

John Mayall: “Blues From Laurel Canyon” (Decca)

Mayalls første uten Bluesbreakers. En hyllest til musiker- og hippie-miljøet i Laurel Canyon. Flere låter namechecker virkelige personer, som Bob Hite i Canned Heat, Frank Zappa og en lokal, men godt kjent groupie.

Alt er skrevet av Mayall, og han hadde ambisjoner. Selv om bluesen er utgangspunktet, strekker han seg etter virkemidler som var mer brukt i rocken, som lydeffekter og det at mange av låtene kryssfades inn i neste.

Unge Mick Taylor er sjefsgitaristen her, og hans talent får anledning til å skinne. En annen storhet, Peter Green, er innom på ett kutt. Absolutt en av de fineste LP'ne som bærer John Mayalls navn. Lekkert cover også. Jeg spilte denne mye.

Bonzo Dog Band: “The Doughnut In Granny’s Greenhouse” (Liberty)

Den britiske humors Beatles på 60-tallet, og et selvfølgelig gjesteinnslag i "Magical Mystery Tour". De var også samtidige med (og venner av) Monty Python, og Neil Innes skulle etter hvert bli en Python han også.

"The Doughnut In Granny's Greenhouse" (engelsk uttrykk for dass) er deres fornøyelige mesterverk, både innpakning og innhold. Humoren er ultrabritisk, med motkulturelle sleivspark, musikken tydelig influert av hallusinogener og kule forbilder som Love, Screaming Jay Hawkins og ... Bert Weedon.

Kanskje verdens morsomste band.

George Harrison: “Wonderwall Music By George Harrison” (Apple)

John Lennon & Yoko Ono: “Unfinished Music No. 1: Two Virgins” (Apple/Track)

Både John Lennon og George Harrison begynte på sett og vis solo-karrierene sine mens The Beatles fortsatt var operative. Egentlig en veldig sunn ordning om den kunne vedvart og gitt utløp for «ordentlige» låter og ikke bare smale eksperimenter og spesialprosjekter. Men ingen av dem benyttet sjansen – med et ørlite unntak av John som i hvert fall fant en nyttig venn i singleformatet.

George åpnet ballet 1. november 1968 med musikken til filmen «Wonderwall», første LP-utgivelse på nystartede Apple. Selv om han hadde stor glede av å jobbe med prosjektet som vandrer frem og tilbake mellom Vesten og Østen, er ikke resultatet veldig engasjerende for øret. «Wonderwall» leverer stemningsinstrumentaler på skissestadiet. De gir mening når de ledsages av de levende bildene på kinoduken, men som stand alone er albumet kjedelig.

Lennon fulgte tett på med «Unfinished Music No. 1: Two Virgins» (11. november 1968 i USA), utelukkende kjent for sitt omslag som viser John og Yoko splitter nakne, stående ved sengen hvor de nettopp har hatt seg med hverandre. Fotografiet vakte oppsikt og avsky den gang, i USA ble den solgt i en spesiallaget pose som dydig hemmeligholdt den sentrale delen av motivet. Både EMI i England og Capitol i USA nektet å distribuere albumet, så den rollen tilfalt henholdsvis Track (England) og Tetragrammaton (USA).

Egentlig var «Two Virgins»-coveret et modig fremstøt, langt forut for sin tid, en selvutleverende protest mot kroppsfikseringen og idealiseringen av det perfekte legeme. John er lett lubben, Yoko merket av sin barnefødsel, begge befriende oppsatt med kjønnshår. To hverdagskropper nakne for verden. Respekt.

Platen er det verre med. Innholdet får «Revolution 9» til å fremstå som genial. Og det er den jo ikke. «Two Virgins» er lyden av to barn som leker i et lydstudio. Tape loops, ekkoeffekter, bruddstykker av dialoger, lyden av et piano eller et orgel som egentlig ikke har tenkt seg noen steder. Det vedvarer og vedvarer, og det er helt åpenbart at du måtte ha vært John eller Yoko for å ha noen glede av det.

Avantgarde? Vel, da er båndvrøvlet Eirik og jeg skapte med min Tandberg på Rykkin i fylla midt på 70-tallet også avantgarde. Du måtte ha vært der. Og likevel, selv ikke da…

Det er interessant at Paul McCartney, i en tung tid da forholdet mellom ham og John var vanskelig, viser nok et eksempel på sin lojalitet til partneren ved å bidra med følgende linje på omslaget: «When two great Saints meet it is a humbling experience. The long battles to prove he was a Saint.» Angivelig noe han fant helt random i en utgave av Sunday Express, men som både var kryptisk nok til at man stusset, og som samtidig ga inntrykk av å være en solidaritetserklæring. I virkeligheten var han forferdet over omslaget. Men det ønsket han ikke å eksponere offentlig.

Jeg tar ikke sjansen på å legge ut coveret usensurert her, da de sikkert vil innføre aldergrense på 90 år.

The Impressions: “This Is My Country” (Curtom)

Ikke så samfunnskritisk og politisk som coveret kan gi inntrykk av. Men til gjengjeld lever to av låtene, tittelkuttet og "They Don't Know" definitivt opp til det konfronterende fotografiet.

Resten av materialet går mer på det sanselige og kjærlige, og musikken er samtidssoul, elegant, pulserende, bevegelig og helt i tet. Kjøp trygt.

Nico og hennes lille harmonium, insisterende, upåvirkelig, hun synger sine triste sanger og kneprer på tangentene, tungt ruset på heroin, mens John Cale behandler omgivelsene med lydkulisser, genremessig i slekt med klassisk europeisk samtidsmusikk, som både har som oppgave å kamuflere det lille eviggående harmoniumet, og fremheve det. Du får ikke popmusikk mer avantgarde enn dette. Albumet solgte forståelig nok lite, men har et ruvende ettermæle og regnes som det første i en trilogi. De påfølgende var Desertshore (1970) og "The End" (1974).

The Turtles: “The Turtles Present The Battle Of The Bands” (White Whale)

The Turtles i rollen som et slags multi-Rutles. De leverer 12 låter under 12 forskjellige pseudonymer. Man kan gjette seg til noen. "Surfer Dan" (The Cross Fires) hilser på Beach Boys, "You Showed Me" (Nature's Children) (skrevet av Roger McGuinn) er Byrds, "Buzzsaw" (The Fabulous Dawgs) er Booker T, og sannelig er de et slags Turtles også med "Elenore" (Howie, Mark, Johny, Jim & Al).

Solid fremført, morsomt og treffsikkert.

Desember

The Rolling Stones: “Beggars Banquet” (Decca)

1968. Året da verden kom ut av kontroll.

I USA var uroen massiv, særlig på universitetene hvor både Vietnam og Black Power dominerte dagsordenen. I april ble Martin Luther King jr. skutt ned og drept i Memphis, det utløste voldsomme opptøyer. Så var det Frankrikes tur. Gatekampene i Paris vokste til mer enn studenturo, det trakk med seg massene og truet med å velte hele regimet. President Charles de Gaulle flyktet for et kort øyeblikk til Tyskland. Revolusjonen sto på barrikadene. Tåregassen veltet gjennom gatene. Det regnet brosten og molotovcoctails over et brutalt og tallrikt opprørspoliti. Bildene flimret daglig over verdens TV-skjermer.

Og midt oppe i alt dette trakk Lyndon B. Johnson seg fra det forestående presidentvalget i USA, hvilket åpnet veien for Robert Kennedy. Han rakk knapt å avslutte sin seierstale etter å ha vunnet demokratenes nominasjonsvalg i California, før han ble plaffet ned foran øynene på et sjokkert pressekorps. 26 timer senere, den 6. juni, utåndet han. Nyheten nådde Europa nærmere klokken 11 om formiddagen, norsk tid. En skolegutt på snart 16 sto i skolegården på Nadderud i storefri og gråt. I Olympic Studios var The Rolling Stones i gang med å avslutte arbeidet med «Beggars Banquet», men måtte i all hast skrive om en av nøkkelstrofene i nykomponerte «Sympathy For The Devil». «Who killed Kennedy» ble omformulert til «Who killed the Kennedys». Ahriman danset samba. Tusenårsnatten senket seg.

Dette var bakteppet for tilblivelsen av to av rockens mest ikoniske album, «The Beatles» og «Beggars Banquet». Begge umiskjennelige barn av 1968. Stones’ bidrag lå egentlig et stykke foran i løypa, men av årsaker som er nevnt tidligere, havnet platene i forretningene omtrent samtidig – til julesalget. Snaut fire måneder etter at russisk panser hadde rullet inn i Praha og knust håpet om oppmykning på den andre siden av jernteppet. Og knapt en måned etter at Richard Nixon vant presidentvalget i USA. Spikeren i samtidskisten.

Begge album serverer nøkkelkutt som funker som rullende kommentarer til den tiden de ble unnfanget i. I The Beatles’ tilfelle aller sterkest uttrykt gjennom lydcollagen «Revolution 9». For Stones’ del kommer man ikke utenom «Sympathy For The Devil» som åpner albumet og dermed etablerer albumets konfronterende, mørke atmosfære, selv om ingen av de etterfølgende kuttene tar opp denne tråden. Så mektig dominerende er «Sympathy For The Devil».

Sangen begynte egentlig som en slags dylansk folk-vise. Inspirert av russeren Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita» som ble skrevet i årene mellom 1928 og 1940 i en rekke versjoner, men ikke publisert i England (og Norge) før i 1967. Mick fikk boken av Marianne Faithfull, og ble relativt hektet. Det er en roman med handling i flere lag, og har Satan som vandrer rundt i Moskva som en av sine hovedpersoner.

Første fremføring av låten gjorde Mick med kassegitar – for Charlie. Trommeslageren ble neppe veldig imponert. Keith hørte at noe måtte gjøres, og det ganske radikalt. Og slik tok sambaen og villskapen form. Det endelige resultatet er uangripelig perfekt.

Åpningssekundene sender oss rett inn i et tropisk villnis. Kriblende perkusjon, anført av Rocky Dijons congas, og innslag av uartikulerte jungelskrik. Blodpumpen går allerede før Mick gjør sin entré (sammen med Nicky Hopkins hvis pianoakkorder danner majestetiske trappetrinn for introduksjonsstrofene):

Please allow me to introduce myself, I’m a man of wealth and taste …

Formell er han, djevelen, og høflig. Han vet hvem han er, han vet hva han kan gjøre. Vi er fortsatt i introduksjonen da han skifter perspektiv og tar oss 2000 år tilbake i tid til den store rabbinerens skjebnetimer, og Keiths bass begynner sin boblende tilstedeværelse i arrangementet (en rolle den beholder hele veien ut, og som er en essensiell årsak til at låten får slik besettende makt over lytteren).

Vi kjenner fortelleren, han som fikk Kristus til å tvile, han som styrte Pilatus’ hender. Vi er ett vers inn, og håndhilser på vesenet som tok livet av Kristus. Han koketterer:

Pleased to meet you, hope you guess my name …

Herfra hopper fortellingen frem til Den russiske revolusjonen, og Jagger velger en original vinkel som vitner om at han definitivt har lest seg opp på fakta. Sympatien ligger ikke hos det utsultede og fortvilede folket som tok til våpen og tvang tsaren til å abdisere, Mick fokuserer i stedet på den aldeles unødvendige og fryktelig brutale henrettelsen av tsaren og hans familie. Skildret slik i Wiki:

«Henrettelsen ble kommendert av tjekisten Jurovskij. Denne fortalte senere i sine memoarer om den natten i juli 1918. Blant annet at den unge Aleksej, som lå på gulvet i en blodpøl, men fortsatt pustet, ble avrettet av Jurovskij selv med to skudd i hodet. Alt i alt tok henrettelsene 20 minutter, dette delvis på grunn av røykutviklingen i rommet som følge av arkebuseringen. Eksekutørene måtte ut av rommet og lufte for å få bukt med røyken. Da de senere gikk tilbake inn i rommet oppdaget de at det fortsatt var mennesker der inne ved liv, bl.a. noen av tsarens døtre. Det viste seg senere at jentene var så vanskelig å skyte ihjel fordi de hadde størstedelen av sine juveler innsydde i sine korsetter, som fungerte som en slags rustning. Man stakk i stedet ihjel tsardøtrene, eller knuste deres hodeskaller med pistolkolber. Ifølge Jurovskijs egne redegjørelser var flertallet av mennene som utførte mordene kraftig beruset, og var utrolig klossete da de gjennomførte henrettelsene.»

Vi er på dette tidspunktet bare et og et halvt vers inn i låten, og kan konstatere at dette er et The Rolling Stones som verden aldri hadde hørt tidligere. Skal jeg trekke det enda lenger kan man vel egentlig si at her i denne Ahrimans samba ble rocken som begrep født.

Og teksten ruller videre, djevelen nå i en tysk panser-generals skikkelse, mens Hitlers blitzkrieg herjer og likhaugene stinker. Fortsatt pleased to meet you.

Tredje vers tar oss innom hundreårskrigen mellom Frankrike og England (1337-1453), og forflytter seg så til Kennedy-attentatene og nåtiden. Herfra og ut ledsaget av et manende wooo wooo-kor (hele bandet pluss bl.a. Anita Pallenberg, Marianne Faithfull og Glyn Johns) som blir en ljomende og litt ubehagelig pådriver i denne trykkokeren av en låt. Og det er nå Mick avslører låtens essensielle budskap:

I shouted out «Who killed the Kennedys?» / When after all it was you and me

Skyld ikke på gudene. Skyld ikke på djevelen. Skyld deg selv. Vi er de skyldige, han som vender blikket bort like meget som han som utfører udåden. Vi lar det skje.

Det er også her vi møter de gåtefulle linjene:

And I lay trap for troubadours / who get killed before they reach Bombay

De kan sikte til hippienes vandringsvei gjennom farlige områder i Sørøst-Asia, og som for mange endte med at de ble overfalt og drept av dopsmuglere, religiøse fanatikere eller landeveisrøvere. Det kunne jo også vært et syrlig spark til beatlenes «pilegrimsferd» til Maharishi Mahesh Yogis Rishikesh i februar 1968, som ikke akkurat ble regnet som noen kvalifisert suksess. Ringo dro hjem med én gang, og Paul fulgte like etter. John skrev til og med en smedevise om dette, «Sexy Sadie», som opprinnelig var kalt «Maharishi». OK, den tolkningen får stå for min regning og er vel ikke altfor sannsynlig.

På dette tidspunkt, etter 2 minutter og 48 sekunder, entrer Keith Richards podiet og river av en enestående solo på elektrisk gitar. En gjennomborende sveiseflamme som skjærer flenger i lydbildet. Den kommer som snedig utporsjonerte utbrudd. Ilter, spartansk, inspirert, overveldende. 36 sekunder, det er alt Keith trenger. Han feier bordet rent og dekker for siste vers. Historieundervisningen er over, nå kommer dommen. Og dommen er en trussel.

Jagger, som hele veien har bedrevet vokal method acting, er nå helt der oppe i Marlon Brandos nabolag. Turneringen av siste vers i «Sympathy For The Devil» matcher mesterens klassiske øyeblikk i «En sporvogn til begjær», «Storbyhavn», «Gudfaren» og «Apokalypse nå». Finaleverset er mektig:

Just as every cop is a criminal /And all the sinners saints / As heads is tails, just call me Lucifer / Cause I'm in need of some restraint / So if you meet me, have some courtesy / Have some sympathy and some taste / Use all your well-learned politesse / Or I'll lay your soul to waste

Alt sagt. Nå følger avrundingen. Snaut to begivenhetsrike minutter. Micks stadige utrop og Keiths flengende gitar-løp konkurrerer om oppmerksomheten mens bassens villskap tiltar, og wooo wooo-koret og Hopkins eier bakteppet med hud og hår. Alt innenfor den stramme rammen av heit, kriblende perkusjonen som har vært der hele tiden. Det føles som låten er gått fortere og fortere, men egentlig har tempoet vært konstant. Det er temperaturen som har økt og skapt illusjonen av akselerasjon.

En samba om ondskapens triumf, altså, fremført med et truende flir, av method actor Mick Jagger som djevelen selv. Sangen tar ikke noe standpunkt, men vender gradvis fokus mot lytteren, det er ikke fanden som får verden til å gå av hengslene, det er oss.

«The horror. The horror.»

Låten fikk eget liv ved at gruppen ga den franske regissøren Jean-Luc Godard tillatelse til å filme dem i juni-dagene da «Sympathy For The Devil» ble til. Opptakene skulle brukes i hans eksperimentelle og svært revolusjonære film «1+1» som også inneholder scener med en gjeng bevæpnete afroamerikanske revolusjonære som har tatt noen hvite kvinner som gissel, og som henretter dem etter hvert. Det blir også lest høyt fra revolusjonære tekster. Filmen ville neppe erobret evig liv, var det ikke for de uvurderlige bitene av Stones i studio mens en av rockens største klassikere blir til. Disse scenene har også triste sekvenser, da Brians tilstand ikke forsøkes kamuflert i det hele tatt.

Godard fikk «Sympathy For The Devil» ved en tilfeldighet. Det lå ingen plan bak da de slapp ham til. Hadde han spurt tidligere, kunne han havnet midt i «Dear Doctor». Det hører også med til historien at Godard spurte The Beatles først, men fikk avslag. Ergo gikk han glipp av «Revolution 9», som neppe hadde trukket like mange tilskuere, men som hadde passet opplegget hans like godt. Det viser hvor parallelt de to bandene beveget seg i siste halvdel av 60-årene.

Men tilbake til «Beggars Banquet». For en åpning på albumet! Egentlig skjønner jeg ikke at de våget. Ingen kan hoppe etter «Sympathy For The Devil». Men de løser forventningspresset helt forbilledlig med «No Expectations» som tar både gruppen og lytteren bakover i tid til det som en gang var deres brød og smør, bluesen, nedstrippet, blåtonet, endog akustisk, og med en sjeldent påskrudd Brian (til 1968 å være) på vidunderlig følsom slide. Det er en av gruppens vakreste og tristeste låter, og den høres også som om den ble skrevet for og til Brian. Tekstens avsluttende

I’ve got no expectations / To pass through here again

gjør fysisk vondt. Kanskje ikke da, selv om man ante det, men definitivt nå som vi vet hvordan det gikk.

Sangen var allerede godt kjent blant dem i Europa og USA som hadde kjøpt «Street Fighting Man»-singlen i august/september. Et velkomment gjenhør. Og mens gruppen likevel var i unplugged-lune, hvorfor ikke én til. «Dear Doctor», en countryvise, denne gang, drevet av akustiske gitarer i valsetakt, og sunget med tostemt fryd, så lystig at det er over grensen til parodi. Nettopp det parodiske er forstyrrende, for teksten er ikke spesielt god. I korte trekk en politisk ukorrekt (i 2023) vise om en sytende kar som gruer seg til å bli gift med «ei hjulbeint purke», men som reddes av at hun stikker av til Virginia med fetteren hans, og da trenger ikke sangens hovedperson legehjelp lenger. Hurra. Den hjulbeinte purka blir fremstilt ekstra festlig av Mick som synger hennes strofer i Monty Python-falsett.

Første feilvurdering på albumet. Og veldig synd. For komposisjonen og fremføringen er strålende. En klar vinner som søles bort med en tøvete tekst langt under deres verdighet. Det virker som om Mick og Keith ikke tør å innrømme at de egentlig liker country. De roper liksom «Kødda!» med Monty Python-stemmer. Til deres forsvar: Det var ingen selvfølge at rock’n’rollere likte country på 60-tallet med mindre man het Ringo. «Dear Doctor» viser med all tydelighet at Stones hadde genren inne. «Dear Doctor» er roots så det holder.

Fra parodi til the real thing. Du får ikke noe røffere og mer bluesrock-skramlete enn «Parachute Woman». Rett inn i Muddy Waters-land med utestemmer, munnspill og rett-i-strupen-gitar. Keith bruker igjen det gamle overstyrt-akustisk-gitar-tatt-opp-med-kassettspiller-trikset, og skaper et driv som er umulig å motstå. Og Mick stortrives i griseland, denne teksten har 18 års grense og kondomer over alt. Stramt og snertent og unnagjort på 2 minutter og 20 sekunder.

Siden avsluttes med et av Micks hjertebarn, Dylan-pastisjen «Jigsaw Puzzle». Dylan hadde jo vendt tilbake etter et og et halvt års fravær med gåtefulle, spartansk instrumenterte og veldig dempede «John Wesley Harding». Mick var ikke der, så han forsøker å skru klokken tilbake til «Blonde On Blonde», både kompet og tekstmosaikken med sitt vrimlende persongalleri strekker seg mot Dylan anno 1966. Låten er ikke overbevisende, teksten virker mer som skriveprøver og innfall uten underliggende idéer – bortsett fra presentasjonen av hele bandet som kommer i tredje vers:

Oh the singer, he looks angry / At being thrown to the lions / And the bass player, he looks nervous / About the girls outside / And the drummer, he's so shattered / Trying to keep up time / And the guitar players look damaged / They've been outcasts all their lives

Disse koketteriene er vel egentlig bare oppvarmet restemat fra 1965 og Paul Jones’ «The One In The Middle» som var en stor EP-hit for Manfred Mann.

Mike Hugg plays the drums, yeah/ Tom McGuiness lays it down on the bass / But the one in the middle sings "hey, diddle, diddle" / God, he's just a pretty face / Manfred Mann plays the organ / Mike Vickers plays guitar / And there's a geezer called Paul who's so thin and so tall / And sure wants to be a star

Resten av «Jigsaw Puzzle» lider under at Mick ikke klarer å rettferdiggjøre eksistensen av karakterene han forsøker å skape, tiggeren, biskopens datter, gangsteren, de 20 000 pensjonerte bestemødrene og dronningen som lurer på hva i helvete det er som foregår. Ja, man kan sannelig lure. Mick gir ingen andre svar enn at det regner, og at han ligger der på gulvet og slår i hjel tiden med å legge puslespill. Det blir han aldri ferdig med. Det fulle bildet får hverken han eller vi.

Keith var ikke glad i låten, først og fremst fordi den med sine drøye 6 minutter var altfor lang. Han lot Mick få viljen sin, og gjør sitt beste som nylig selvlært slide-spiller (siden man ikke kunne regne med Brian lenger). Det er også noen andre rare, glidende lyder her inne som kan være Brian på mellotron. Det er aldri blitt bekreftet. Kanskje er det Bill. Uansett gjør bandet en helt OK jobb. Charlie er stødig, Keiths slide og akustiske gitarer og Nicky Hopkins tangenter holder tingene sammen. Men det er en melodi uten overraskelser, uten entusiasme – nesten på autopilot til Stones å være. Seks minutters begivenhetsløs monotoni. Albumets absolutt svakeste ledd.

Stones var ikke i verdensklasse på parodier og pastisjer i 1968.

Snur man LP’n, møter vi derimot noe av det beste 1968 hadde å by på: Kjempe-singlen som aldri ble en kjempehit, «Street Fighting Man». Kassegitarene som kjøres gjennom Keiths kassettspiller har fått en lyd som ikke fantes. Vi snakker gitarenes Reodor Felgen. Og lyden, den stramme, elektriske, metallbardun-lyden, den er virkelig så adrenalinutløsende at man edger når Charlies tammer dundrer inn. Det er en av de feteste låt-introduksjonene jeg vet om.

Teksten er Micks kommentar til en verden i brann generelt, og til Vietnam-demonstrasjonen som han var på i London spesielt. Jeg har aldri skjønt hvorfor så mange av Stones’ venstreorienterte fans hyller låten som politisk korrekt. Budskapet er da så veikt som bare det. Verden er innmari slem, men det er ikke stort vi kan gjøre med det, bortsett fra å synge i vei. Jeg kritiserer ikke innstillingen. Den kan ikke holdes mot Stones Det er et modig og ærlig budskap. Helt på linje med John Lennons i «Revolution». Også derfor er «Street Fighting Man» en fordømt bra låt.

Side 2 begynner altså med et herlig drønn. Som på side 1 velger gruppen en smart fortsettelse ved å gå helt ned. Her med en akustisk blues, og ikke deres egen, men pastor Robert Wilkins’ «Prodigal Son», albumets eneste coverlåt.

Sangen er basert på én av Kristus’ lignelser, den om «Den fortapte sønn» (Lukas 15: 11-32), han som ba om å få sin farsarv i forskudd, og som dro sin kos og satte alt over styr, bare for å vende tilbake som en angrende og fattig stakkar. Farens glede over å få den fortapte sønn tilbake er ubeskrivelig. Det er en lignelse om farskjærlighet og tilgivelse. Wilkins’ original het opprinnelig «That’s No Way To Get Along» og hadde en helt annen tekst. Han fant imidlertid Jesus, og ble ordinert som pastor i 1950. Pastoren bestemte seg for å omskrive den trøstesløse sangen om en fyr som er havnet i dårlig selskap blant skamløse kvinner, og som er i ferd med å gå til grunne – om ikke det snart dukker opp et tog som kan bringe ham i sikkerhet. «Prodigal Son» er oppbyggelig, og har en langt bedre historie å fortelle.

Stones versjon er tro mot pastorens egen innspilling fra 1964. Mick lyder til og med som ham, samme mumlende frasering, og Keith beveger seg ganske tett opp til Wilkins komp, men med friskere tilslag og mer attack. Charlie bidrar med hi hat og basstromme, en enkel, men effektiv taktmarkør, og det er også et munnspill der inne, antagelig Brian. Solid forestilling som føyer seg pent inn i rekken av albumets upretensiøse roots-innfall.vordan skal de kunne følge opp det? Med en blues., selvfølgelig. Akustisk, unplugged, tette og

Og så kommer platens mest shady øyeblikk, groupie-fanfaren «Stray Cat Blues» med en litt engstelig 15 år gammel jente i hovedrollen. Hun må lokkes for å komme opp trappen til soverommet. Hun har en venninne også, som angivelig er villere henne. Mick foreslår trekant. Her er mye kåtskap å ta tak i for den som vil, og beskrivelsen av den vellystige ungpiken under akten er ikke noe for engstelige foreldre. At gruppen slipper unna med det skyldes selvfølgelig at de er programforpliktet til å være rabagaster. Man forventer sanger som denne fra dem. Og aller mest her, for til nå på dette albumet har de oppført seg merkelig reflektert.

«Stray Cat Blues» er klassisk Stones. Rampete, bråkete, spadd ut med kåte elektriske gitarer og banket opp av Charlies brutale slagserier. Særlig er Keiths gunslinger-skyv under Micks stemme i starten av hver versestrofe herlig rusende. Elgitar-villskapen kommer som bestilt, albumet trengte det sårt. Selv har gruppen kreditert Velvet Undergrounds «Heroin» som inspirasjonskilde. Man finner likhetstrekk i måten Keith fyrer av akkordene her. Men jeg synes først og fremst dette er arketypisk Stones, og lar meg dessuten imponere av alle gitarpåleggene til Keith. Det låter himmelsk fett og røft, og han har gjort alt på egenhånd. Det eneste bidraget fra Brian er (muligens) litt mellotron.

Det er rart låten ikke fikk mer tyn enn den gjorde. I dag ville varselklokkene kimt og politiet vært på døren før torsdag. Og det skulle bli verre. Mick var freidig nok til å senke villkattens alder til 13 da gruppen la ut på turné et år senere. Å tøyse med dop var forbudt, men å synge om hvor ville 13-åringer var i senga, det var helt innenfor. I 1969.

Den lange, lett psykedeliske utgangen på låten lyder nesten som et prospektkort fra «Satanic Majesties Request». Sånne vibber. Super låt.

Nestsiste sang, «Factory Girl», er igjen unplugged og roots. Ikke blues, ikke country, mer folk med drag av Irland og Appalachia. Ric Grechs fele og Dave Masons mandolin gir disse signalene. Et originalt innslag er Charlies brudd på vanlig kulturell høflighet, han spiller tabla med stikker. Heldigvis, må jeg tilføye, for det låter vanvittig tøft. Det han får til sammen med Rocky Dijon og hans congas er perkusjonskunst av mirakelkvalitet. Og Keiths gitarkomp er en virvelvind av fremdrift. Dessverre går ikke Mick og Keith all in. De har en melodi, de har et arrangement, de har musikerne som begår strålende samhandling, med de våger ikke å stole på seg selv, og tar kødda!-trikset igjen. Akkurat som på «Dear Doctor».

«Factory Girl» er en vakkert fremført, men sjofel «hyllest» til hovedpersonens kjæreste. Han står og venter på henne utenfor fabrikkporten i regnet. Men av tekstens beskrivelse, skjønner du at dette er fleip. Jenta har alt for feite knær, krøllruller i håret, flekker nedover hele kjolen, bruker skaut fremfor hatt og er blakk. Dette er ingen troverdig kjærlighetserklæring. Det er vondt å høre gruppen sløse bort en så vakker innspilling på en sånn tekst. «Factory Girl» kunne vært dette albumets «Backstreet Girl».

Det er ikke lett å ta Stones på alvor i albumets snaut fem minutter lange avslutning, heller. For her forsøker de tilsynelatende å fremstå som arbeiderklassens fanebærere. «The Salt Of The Earth» er en «Internasjonalen» wannabe, løpeseddel-sjargong på same nivå som John Lennon beveget seg et par år senere. Den er lang og omstendelig og helt uten injurierende kraft.

Igjen er det kassegitarene, vidunderlig nært mic’et, som drar lasset, de er albumets fingeravtrykk. Og igjen er Nicky Hopkins’ piano sentralt i arrangementet. Keith synger første vers, Mick det andre, de resterende i duett, mens Mick tar den saktere, dempede broen. Etter hvert som arrangementet bygges ut og Charlie kommer stormende, begynner allsangen å løfte seg selv i retning gospel, og ganske riktig, gospelkoret gjør sin entré, og herjer ganske uelegant med låten det siste minuttet.

Igjen en tapt mulighet. Trikset med å la Keiths lysere, mer anstrengte stemme få det første verset er inspirert og overraskende vellykket. Det er ordene som ikke funker.

Let’s drink to the hard working people / Let’s drink to the lowly of birth / Raise your glass to the good and the evil / Let’s drink to the salt of the earth

Hva betyr det? Det er klisjéer. Det er en blå festsang på 1. mai-basaren i Folkets hus. Og de fortsetter med å dynge på med revolusjonskadett-klisjéer. Møt dem alle. Den menige soldat, hans hjemmeværende hustru, alle dem som ingen bryr seg om, hjemmesitterne, fillefransene, det er ikke måte på hvor ivrig Stones hever glasset for disse kategoriserte menneskene som de i noen tilfeller bruker nedlatende betegnelser på, og som de ikke skjenker en tanke i sitt daglige liv.

Man kunne avfeid låten var det ikke for det lille geniale trekket de gjør ved å plassere den sakte, nesten unnskyldende broen inn etter andre og fjerde vers. Her kaster de masken.

When I search a faceless crowd / A swirling mass of gray and black and white / They don't look real to me / In fact, they look so strange

Nettopp så dypt stikker det. Massene de nettopp skålte så eplekjekt for, redusert til en ansiktsløs berme. Tapere. Stakkarer. Tilværelsens bunnfall. Om man i det hele tatt skal ta sangen på alvor, må det være som ironi. Stones driter i jordens salt. Det er sant. Men det er modig gjort å si det.

Allerede i 1970 uttalte Mick:

The song is total cynicism. I'm saying those people haven't any power and they never will have.

Det gjør ikke “The Salt Of The Earth” til noen stor sang, og er da også en svak avrunding på et enestående album. Men som ironisk vise – som endog går i seg selv, er den fint turnert – og ikke uinteressant. Om de bare hadde klart å begrense seg. Gospelkoret kunne gitt parodien et ekstra lite gir om de hadde fadet sangen like over tre minutters merket. Men å la koret piske seg opp i overdådig-finale-modus har ikke sangen rygg til. Koret nekter å gå hjem. Det blir stående og bælje, mister retningssansen og havner i vill duell med sprottfox-Nicky og dundre-Charlie. En alvorlig feilvurdering.

På fester tok vi av albumet når den låten begynte. Ingen likte «The Salt of The Earth». Jeg satt blant mange ungsosialister og festet på den tiden, for jeg var en selv. Kanskje følte vi at Stones køddet med oss. Og det gjorde de jo.

Albumet ble et halvt år forsinket pga av krangel med Decca om coveret. Decca nektet å bruke toalettveggen, og til slutt måtte Stones gi seg. Den elegante hvite løsningen var deres kompromiss. Jeg liker den. Ja, jeg foretrekker den faktisk. Toalettveggen var sikkert gøy og rampete da, men er egentlig litt barnslig.

(Redigert utdrag fra “Da verden kom til Sjølyst - den norske Stonesboken, kan kjøpes her.)

*Helsides annonse i New Musical Express, 30. november 1968.*

Mothers Of Invention: “Cruising With Ruben & The Jets” (Bizarre/Verve)

Den ene av fire deler som sammen utgjorde Zappa-prosjektet "No Commercial Potential". De resterende tre: "Uncle Meat", "We're Only In It For The Money" og "Lumpy Gravy". Du finner Ruben & The Jets-aktige fragmenter på disse albumene også, men det er på "Cruising With Ruben & The Jets" at du får den stilrene (i den grad Zappa var villig til å være det) og gjennomførte dosen doo wop: Romantisk rhytm & blues-pop drevet av en forsanger som understøttes av et kommenterende flerstemt kor. Musikken Zappa og hans Mothers vokste opp med på 50-tallet.

Da Zappa hatet kjærlighetssanger, men elsket genren, ble resultatet ikke fritt for ironi, men humoren er vennlig, og sluttresultatet en munter og kjærlig pastisj. "We're Only In It For The Money" på sukkertøypiller. Kostelig.

Men styr unna remixen Zappa laget for CD på 80-tallet, for her fjernet han deler av kompet og dubbet på nytt.

Blood, Sweat & Tears: “Blood Sweat & Tears” (CBS)

Al Kooper hadde forlatt dem, og noen nye ansikter var hentet inn, bl.a. vokalisten David Clayton-Thomas. Planen var fortsatt den samme, rock møter jazz, konvensjonell rock'n'roll-besetning møter blåserrekke. To band hadde kommet på den samme ideen omtrent samtidig, og befant seg på samme plateselskap - med samme producer, James William Guercio, nemlig Blood, Sweat & Tears og Chicago Transit Authority (forkortet til Chicago etter det første albumet).

BS&T lå litt foran i løypa, men skulle ganske snart bli tatt igjen av banden fra Illinois. Og de skulle aldri klare å skape noe like fullkomment som "Blood, Sweat & Tears" igjen. Det er gruppens mest tilgjengelige album, og også deres friskeste, og det føltes virkelig nytt den gang.

Tre av innslagene ble stående som deres signaturlåter for evig tid, helst, selvfølgelig, med Clayton-Thomas' høyst egenartede og kraftfulle røst: "You've Made Me So Very Happy", "Spinning Wheel" og "And When I Die". Kunne lagt til "Smiling Phases" også, men den eies nok enda mer av opphavsmennene, Traffic.

Spirit: “The Family That Plays Together” (Ode)

Andre LP, og et overflødighetshorn av psykedelia og et dasj tidlig prog, rørt ut i et attack som funker veldig godt med volumknappen på 11. Signaturlåten "I Got A Line On You" er bare strålende. Låtansvaret er broderlig fordelt mellom Jay Ferguson og Randy California.

THe Monkees: “Head” (Colgems) (Soundtrack)

Ikke det mest populære Monkees-albumet. Det er et ekte soundtrack, filmdialog og orkestermusikk blandet innimellom de seks hele låtene som albumet byr på.

Jack Nicholson, som var delansvarlig for filmens manus, sammenredigerte dialog og musikk på platen, og skapte et representativt audiobilde av filmen. Han er stolt av sitt engasjement i "Head", noe han fortalte med overbevisning og et stort, varmt hjerte da jeg intervjuet ham i London i 1994.

Det er likevel grenser for hvor hyppig man orker å høre albumet, selv om det knapt varer i 29 minutter. Høydepunktene er selvfølgelig Monkees-låtene, med "Porpoise Song" (noe av det fineste de spilte inn) i spissen, fulgt av "As We Go Along" (en semi-akustisk vise sunget av Micky), Nesmiths "Circle Sky" og Harry Nilssons muntre "Daddy's Song" (sunget av Davy).

Han ble Apples første ikke-britiske artist, og debuterte med dette albumet produsert av Peter Asher. Innspilt i Trident mens The Beatles var i gang med sitt "White Album". Paul og George bidrar på "Carolina In My Mind".

Morsom Beatles-referanse i "Something In The Way She Moves", en tittel som George Harrison skulle bygge en av sine mest kjente sanger på. Det ironiske var at Taylor egentlig hadde tenkt å kalle låten "I Feel Fine", men droppet det siden det også var tittelen på en Beatles-klassiker.

Albumet burde gjort Taylor til stjerne umiddelbart. Men han hadde ikke anledning til å følge opp da han ble innlagt på sykehus for sin dopavhengighet. Da han kom ut var momentumet over. Apple i krise, Beatles oppløst. Så Asher tok med seg artisten sin til Warner Brothers, og resten er en suksesshistorie av dimensjoner.

Apple-LP'n er en fin og akvarellaktig start på Taylors karriere. Den kunne vært enda finere om Paul McCartney og Peter Asher ikke hadde kontaktet Richard Hewson og bestilt orkesterarrangementer til enkelte låter (for ikke å snakke om orkesterovergangene mellom enkelte av dem). Helt unødvendig og egentlig ukledelig staffasje.

En avstemt blanding av eget og lånt stoff (fra bl.a. Joni Mitchell, James Taylor og Jackson Browne), skildrer Rush et kjærlighetsforhold mellom to mennesker fra start til slutt, og avrunder med sin mektige "No Regrets" (som Walker Brothers gjorde en storartet versjon av i 1975). Spennende løst, absolutt et album i må ha-kategorien.

1968 - plateomtalene

Januar

Bob Dylan: “John Wesley Harding” (CBS)

The Byrds: “The Notorious Byrd Brothers” (CBS)

Dr. John, The Night Tripper: “Gris-Gris” (Atco)

Velvet Undeground: “White Light/White Heat” (Verve)

Steppenwolf: “Steppenwolf” (ABC Dunhill)

Bee Gees: “Horizontal” (Polydor)

Canned Heat: “Boogie With Canned Heat” (Liberty)

The Electric Prunes: “Mass In F Minor” (Reprise)

Simon & Garfunkel: “The Graduate” (Soundtrack) (CBS)

Spirit: “Spirit” (Ode)

Februar

Fleetwood Mac: “Fleetwood Mac” (Blue Horizon)

Blood Sweat & Tears: “Child Is Father To The Men” (CBS)

The Rascals: “Once Upon A Dream” (Atlantic)

Vanilla Fudge: “The Beat Goes On” (Atco)

Mars

Mothers Of Invention: “We’re Only In It For The Money” (Verve)

Small Faces: “There Are But Four Small Faces” (Immediate)

Scott Walker: “Scott 2” (Philips)

The Incredible String Band: “The Hangman’s Beautiful Daughter” (Elektra)

The United States Of America: “The United States Of America” (CBS)

Laura Nyro: “Eli And The Thirteenth Confession” (CBS)

The Electric Flag: “A Long Time Comin’” (CBS)

April

The Zombies: “Odessey And Oracle” (CBS)

Simon & Garfunkel: “Bookends” (CBS)

Moby Grape: “Wow”/”Grape Jam” (CBS)

The Monkees: “The Birds, The Bees & The Monkees” (RCA)

Tiny Tim: “God Bless Tiny Tim” (Reprise)

Steve Miller Band: “Children Of The Future” (Capitol)

Mai

Small Faces: “Ogdens’ Nut Gone Flake” (Immediate)

Johnny Cash: “Johnny Cash At Folsom Prison” (CBS)

Creedence Clearwater Revival: “Creedence Clearwater Revival” (Fantasy)

Quicksilver Messenger Service: “Quicksilver Messenger Service” (Capitol)

Juni

Pink Floyd: “A Saucerful Of Secrets” (Columbia)

Aretha Franklin: “Aretha Now” (Atlantic)

Iron Butterfly: “In-A-Gadda-Da-Vida” (Atco)

Os Mutantes: “Os Mutantes” (Polydor)

The Beach Boys: “Friends” (Capitol)

Vanilla Fudge: “Renaissance” (Atco)

Juli

The Band: “Music From Big Pink” (Capitol)

The Moody Blues: “In Search Of The Lost Chord” (Deram)

Mike Bloomfield, Al Kooper, Steve Stills: “Super Session” (CBS)

The Doors: “Waiting For The Sun” (Elektra)

Buffalo Springfield: “Last Time Around” (Atco)

Family: “Music In A Doll’s House” (Reprise)

Grateful Dead: “Anthem Of The Sun” (Warner bros.)

Jeff Beck: “Truth” (Columbia)

August

The Byrds: “Sweetheart Of The Rodeo” (CBS)

Cream: “Wheels Of Fire” (Polydor)

Big Brother & The Holding Company: “Cheap Thrills” (CBS)

Donovan: “Donovan In Concert” (Epic)

Eric Burdon & The Animals: “Every One Of Us” (MGM)

Fleetwood Mac: “Mr. Wonderful” (Blue Horizon)

September

Procol Harum: “Shine On Brightly” (Regal Zonophone) (UK)

Procol Harum: “Shine On Brightly” (Polydor) (Germany)

Jefferson Airplane: “Crown Of Creation” (RCA)

The Who: “Magic Bus - The Who On Tour” (Decca) (USA)

Bee Gees: “Idea” (Polydor)

Sly And The Family Stone: “Life” (Epic)

Status Quo: “Picturesque Matchstickable Messages From The Status Quo” (PYE)

The Jimi Hendrix Experience: “Electric Ladyland” (Track)

Traffic: “Traffic” (Island)

Dillard & Clark: “The Fantastic Expedition Of Dillard & Clark” (A&M)

Tyrannosaurus Rex: “Prophets, Seers & Sages: The Angels Of The Ages” (Regal Zonophone)

The Steve Miller Band: “Sailor” (Capitol)

Nazz: “Nazz” (SGC)

Donovan: “The Hurdy Gurdy Man” (Epic)

November

The Beatles: “The Beatles” (Apple)

Van Morrison: “Astral Weeks” (Warner Bros.)

The Kinks: “The Kinks Are The Village Green Preservation Society” (PYE) (UK)

The Kinks: “The Kinks Are The Village Green Preservation Society” (PYE) (Norge)