***Oktober 1962:*** *En amerikansk Lockheed SP-2H Neptune fra skvadron VP-18 Flying Phantoms flyr over det sovjetiske fraktskipet Okhotsk mens verden holder pusten og Beatles synger “Love Me Do”.*

Det slår meg at jeg faktisk husker flere låter fra 1962 enn jeg husker fra 1963, altså om jeg går tilbake i tid og inntar samtidsmodus. Fra 1963 var det nesten bare Beatles jeg la merke til den gang. I 1962 var det i sannhet «Speedy Gonzales», den kom man ikke unna, selv om mitt forhold til den var svært likegyldig. Jeg forestiller meg også et viss kjennskap til «Wonderful Land», «I Can’t Stop Loving You», «Nut Rocker» og «The Lion Sleeps Tonight». Dette var musikk helt uten skarpe kanter, så det kan godt være at jeg husker dem fra NRKs radio.

***Skummelt:*** *Verdensrommet holdt øye med oss , og “Telstar” svevet i sin bane rundt Jorden. Den lød som om den var innspilt der oppe.*

Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november. «Telstar» svevet i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde. En vel så god ledsager til Cuba-krisen og angsten den utløste i unge mennesker alene med seg selv må man vel kunne si at «Love Me Do» med det helt ukjente orkesteret The Beatles var. Men den platen hadde vi ikke i Norge. Den fantes bare i England foreløpig. Og om den ble spilt på Lux, hørte ikke jeg det, for jeg var ikke på Lux-greia ennå. Jeg brukte bare radioen med det grønne øyet til barnetimen og skøyteløp, og til å skremme meg selv når jeg lot søkeren reise gjennom atmosfæriske forstyrrelser og underlige monologer på fremmede sprog.

***Cuba-krisen skremte vannet av verden. Alle ventet på smellet, og Castro var i sitt ess. Han hadde fått sine 15 minutter, og brukte dem godt.***

***President Kennedy måtte ta vanskelige avgjørelser.***

***U-2-fotografiene etterlot ingen tvil om hva Kennedy sto overfor.***

***Og radioen min lagde skumle lyder på mellombølgen. Nå kunne alt skje.***

Spillelisten på Spotify heter "1962 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 34 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1962 England NME Complete" eller klikk på linken under.

I februar satt jeg klistret til mine besteforeldres Kurér og fulgte EM på Bislett. Jeg fikk dyppe sukkerbit i bestefars kaffe til trøst, for det gikk ikke veien. Helten min, Kupper’n, vant 10 000 meter (så vidt foran Günter Traub), men det var slett ikke nok. Jeg måtte høre ham ende helt nede på 5. plass, slått i sammendraget av Henk van der Grift, Boris Stenin, den gåtefulle franskmannen André Kouprianoff og selvfølgelig, mesteren selv, Robert Merkulov.

Det skulle gå enda dårligere under VM i Moskva (som Viktor Kositsjkin vant) et par uker senere. Kupper’n endte helt nede på 7. plass, slått av to kinesere til og med, den ene av dem, Wang Jinyu slo endog Kupper’n på 10 000. En kineser! Denne gangen gråt jeg. Norge var blitt en ubetydelighet, vi hadde gode løpere, men manglet visjoner. Duket for Stein Johnson. Hans vitenskapelige metoder gjorde det norske skøytelandslaget til verdens mest slagkraftige i 1963.

Det hjalp ikke meg i 1962. Det er bare nå som gjelder for en ni-åring i skøytemodus. Lurer på om det var denne julen jeg fikk mine første lengdeløpsskøyter. Mener de var av merket Ving Ballangrud. Det var et stort øyeblikk å pakke dem opp. Jeg var blitt ti, hadde planene klare, langdistansekonge, verdensrekorder, laurbær. Jeg skulle snart få merke at den veien var lang, og utrolig kald. Det finnes ikke noe kaldere for føtter enn lengdeløpsskøyter fra 1962. Det nærmeste Norge er kommet fotsnøring.

Jeg var også glødende interessert i fotball, og der gikk det bedre. Ja, ikke for meg da, for jeg var kalvbent og klønete, manglet ballfølelse, og ble gjerne valgt blant de siste når vi spilte på løkka (og i gymtimen) – om jeg fikk være med i det hele tatt, da.

Ofte spilte jeg hele kamper i haven vår. Banen var uortodoks i og med at jeg brukte hele plenen, foran huset, langs husets kortside og bak huset. Den dele av det imaginære publikum som fulgte kampen på baksiden, der det norske – eller Brann-målet sto, så ikke snurten av hverken spiller(e) eller ball når kampen bølget mot motstandernes mål, som var en busk i hjørnet ut mot grusplassen mellom boligene.

Jeg var både Kniksen og Sverre Andersen. Omkledningen var rask, det var bare å brette opp knebeskytterne som var rullet ned som strømper når jeg var Kniksen. Sverre Andersen hadde knebeskyttere, som alle gode keepere, og han var høyt og lavt i de voldsomme trefningene i haven.

***Kniksen:*** *Min absolutt første fotballhelt. Han driblet alle. Klart jeg måtte holde med Brann så lenge han spilte der. Her dribler han halve Lyn. (Foto: Johan Brun / Norsk Folkemuseum)*

Riktignok måtte en god porsjon forestillingsevne til. Særlig når jeg skjøt på meg selv, noe jeg var pokka nødt til når Sverre Andersen skulle i aksjon. Jeg ga ballen et passe hardt spark (knebeskytterne nå opprullet og på plass), og så sprang jeg etter alt jeg maktet, tok den igjen OG KASTET MEG. Det var viktig. De gode keeperne kastet seg. Som pantere. Knebeskytterne ble mørke av grønske. Sverre Andersen tok alt. Lurer på hvordan kampene så ut fra naboenes synsvinkel. Kanskje de ikke merket noe. Jeg håper det.

Det ordentlige laget mitt gjorde det godt. De vant serien. Brann, med de røde trøyene og selveste Kniksen i spissen. For meg var han nesten like stor som Kupper’n og turnkongen Åge Storhaug. Eh. Når jeg tenker etter var alle idolene mine unge menn i tvilsom påkledning. Det var Tarzan og Jukan som bare spradet rundt i lendeklede, Storhaug i stram, hvit turnbukse med frontbule, Kupper’n i trikot (barmhjertig mørk så frontbulen ikke ble merkbar på rastrerte avisfotografier) og altså Kniksen i veldig korte kortbukser. Til alt hell var nabolaget helt fritt for fremmede herrer i lendeklede eller trikot, det ble ikke lagt så mye som en ørliten #metoo-finger på meg, heldigvis. Der slapp jeg billig.

***Helten:*** *Amerikanerne begynte å komme ajour med russerne i romkappløpet. John Glenn ble deres første ordentlige astronaut-idol.*

Andre ting jeg husker fra 1962. John Glenn. Jeg likte romfart, og jeg var oppslukt av romkappløpet. Fordi russerne liksom var underdogs og først ute, holdt jeg faktisk med dem lenge. Akkurat som jeg holdt med hockeylandslaget deres. Det var til gjengjeld de eneste to tingene jeg var for med Sovjetunionen. Ellers var jeg imot. Jeg husker også konflikten mellom Frankrike og Algerie, en stygg sak som endte med at Algerie fikk sin selvstendighet. Presidenten deres het Ben Bella. Et navn man husket da det lød som noe du ventet å finne i en barnebok av Torbjørn Egner.

***Algeries helt:*** *Ben Bella besøker Kennedy i Det hvite hus, 15. oktober 1962.*

Jeg var fascinert av krigen. Hjemme hadde vi en billedbok med grusomme motiver fra prosessene mot jødene. Likhauger. Forbrenningsovner. Galger. Skinnmagre skygger med enorme øyne. Konsentrasjonsleirer. Det var ingen grenser for hva naziforbryterne kunne tillate seg. De skremte meg. Jeg gransket blikkene til soldatene og de tyske lederne på bildene, jeg kunne se og se i minutter på disse blikkene, jeg lette etter svar, jeg fikk ingen. Blikkene var helt tomme, uten følelser, umulig å tolke. Svarte. Som tunneler rett inn i ondskapens hjerte. I 1962 var det bare 17 år siden freden kom. Like lenge som det er siden 2008 i dag. Så nær. Så jævlig nær. Det var akkurat som det fortsatt fantes sengevarme etter nazistene, de hadde nettopp stukket, man kunne nesten kjenne pusten av dem i nakken.

***Holocaust:*** *Toget til Auschwitz. Menneskelig ondskap på sitt aller mørkeste. Hvordan var det mulig?*

Derfor var jeg så fengslet av saken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Den ble TV-overført, eller i hvert fall vist i store porsjoner på TV. Han satt i et skuddsikkert glassbur, som en deltager i «Kvitt eller dobbelt», han var tynnhåret med et stort hode, brukte briller med tykke glass (noe jeg alltid siden har forbundet med ondskap) og hadde på seg øretelefoner. Han var en drapsmann. En jødeutrydder. Men han så ikke sånn ut. Han så ikke farlig ut i det hele tatt. Han så ut som en grå, unnselig middelaldrende bokholder. Men jeg visste hva han var, og jeg hadde ingen medlidenhet eller sympati med ham. Han skulle henges. Jeg ønsket innerst inne at jeg kunne få se det.

***Dødsdømt:*** *Jeg var ennå ikke ti år og ønsket å se Eichmann dingle. Og selv det ville ikke vært godt nok. Han var den personifiserte ondskap. Han skremte vettet av meg.*

Det fikk man ikke. Men 1. juni 1962 skjedde det endelig. Adolf Eichmann dinglet. Jeg håpet han skrek. Ennå ikke ti år, og så brutal og følelseskald. Jeg var ikke det ellers. Slett ikke. Slåssing var jeg sjelden blandet opp i. Men nazistene skremte meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig å gjøre det de hadde gjort. De var umennesker, demoner, noe å få mareritt av. Vi kjente jøder. Jeg skjønte ikke engang at de var jøder. Men de sa de var, omtrent som om de skulle sagt at de kom fra Drammen. Helt dagligdags, helt uvesentlig. De var jo akkurat som oss. De var oss. Birgit og Willy passet meg noen ganger. Jeg var glad i dem, selv om hun hadde sånne litt spisse og strenge briller. Hvordan kunne nazistene? Hvordan kunne de?

Svaret på det spørsmålet har jeg aldri fått. Det er en av tilværelsens aller mørkeste gåter.

***Tryvannstårnet:*** *Vi kjørte ofte opp på Tryvann for å se Oslos nye underverk.*

Det var nok en lettelse å kunne kjøre opp til Tryvann i september og se på Oslos nye underverk, Tryvannstårnet. For et øyeblikk var alt annet uten betydning.

Cuba-krisen og Eichmann var altså to tunge brikker som gjorde 1962 mørkere for meg. Den store verden kom liksom nærmere. Tilværelsen var ikke bare en vei, et jorde, en rekke svenskehus og en skole på Prinsdal, og besteforeldre og Katten badestrand på Ljan. Den store verden kom, sto der i skogbrynet med brennende øyne og iakttok oss en stund. Så var den borte. Jeg skulle ikke se den igjen før skuddene smalt i Dallas 22. november 1963.

Prinsdalbussen var vår kontakt med storbyen. Oslo. Der trikkene skranglet, bilene tutet og menneskene myldret. Der lå eventyrslottene Glasmagasinet og Steen & Strøm, særlig aktive i desember. Jeg likte Steen & Strøm aller best, særlig når jeg var på julehandel med min mormor. Da vanket det både kake og Solo, og rulletrappreisene opp rundt bygningens akse som var åpen, og som nå var okkupert av en gigantisk julegran. Ellers ble byen bare brukt svært sporadisk til kinobesøk og sirkus (når Arnardo eller Berny var i byen). Noen ganger tok morfar meg med til Aker brygge. Det dundret og smalt fra verftet. Det lå skip fortøyd mens de digre kranene som gikk på jernbaneskinner og lastet og losset. Godt å leie en bestefar i hånden når det dundret som verst.

***Rådhusplassen 1961:*** *Aker brygge i bakgrunnen. Det var en ekte kai den gang, spennende som bare det, og Akers Mek. Verksted var en del av Oslos hjerte. (Foto: Truls Teigen/Oslo Museum)*

Det var også her på Rådhusplassen, at det endeløse godstoget kom rullende, sakte som en doven sommerdag, så sakte at varslingsmannen med gult flagg kunne spasere foran uten å bli svett. Toget var mektig og fryktet. Det stoppet all trafikk. Bilkøene vokste. Man kunne ingenting gjøre. Mens det tre mil lange dovendyret med diesellok rullet bedagelig forbi. På varme dager gikk folk ut av bilene sine mens de ventet. Jeg tror alle fantaserte om tunnel mellom Østbanen og Vestbanen. Den skulle da også komme. Men ikke før i 1980.

***Godstoget:*** Å krysse Rådhusplassen med bil var en tålmodighetsprøve, for der kom godstoget, det var evig langt, og det rullet saktere enn sakte. Foran gikk en mann med flagg. Mange forlot bilene sine og spaserte rundt, pratet, tok en røk. Ingen tutet. Det var helt nytteløst.

Det var nettopp her, i stekende sol, og blokkert av det ruslende godstoget, at jeg fikk se bilpassasjerens makt demonstrert. Min mor og stefar havnet i en krangel. Hun var rasende, han på defensiven, og bilen kokte under solen. Krangelen nådde sitt klimaks akkurat da toget var forbi og trafikken begynte å rulle igjen. Da rev min mor opp døren, og bare trampet av sted. Rasende. Og der satt min stefar, hjelpeløs og beseiret. De tutet bak oss. Han hadde tapt. Vi måtte kjøre. Og mutter var forsvunnet. Bilpassasjerens makt.

Moren min kunne bli ganske sint, og veldig brått. Den bilerindringen åpnet en annen luke i Memory Lane. Da min stefar Aage skulle være morsom og lure henne. Han hadde vært på standard og kjøpt en gøyal falsk sigarett som så ut som den lå og brant. Det var et svart felt under «gloen», så når man la sigaretten på et bord, for eksempel, så det ut som om bordplaten allerede var skadet, og sigaretten glødet jo fortsatt. Skikkelig gøy røkere imellom. Ha ha ha, liksom. Tenkte stakkars Aage.

Da hun oppdaget skøyersigaretten gjenlød huset – og antagelig hele nabolaget – av et dirrende, høyfrekventert raseribrøl. Aage fikk ikke tid til å forklare seg, hun var døv, hun kom allerede susende mot ham, og den stotrende stakkaren kunne ingenting annet gjøre enn å legge på sprang. Ut på verandaen, forsere den meterhøye verandaveggen med et imponerende hekkeløper-byks, og videre nedover grusen, over plassen og på piskende føtter nedover mot selve Nedre Prinsdals vei, fortsatt med henne i hælene. Jeg tror han vant løpsduellen, for min mor var ikke spesielt idrettslig av seg, dessuten hadde min stefar ren angst som drivstoff, og det trumfer det meste. Hun ga seg sikkert før de nådde Esso.

Min mor var, som man skjønner, lite mottagelig for practical jokes.

***13. august 1962:*** Min tiårsdag. Det var fortsatt sommerferie, og mange av nabobarna var ennå ikke kommet hjem. Her er Jan og Petter, og muligens Roger (umulig å identifisere gutten helt til høyre), de eneste gjestene.

Plastposer fantes ikke i gamledager. Ikke kildesortering, heller. Ergo kunne det bli ganske ulekkert i søppelbøtten på kjøkkenet, så den måtte rengjøres svært ofte. Men den digre søppelkassen borte ved tørkestativet ble ikke rengjort. Den hadde en gang vært grønnmalt. Nå var den bare gammel, hadde et lokk som ikke sluttet helt til, og avga lukt om man kom for nær. Da avga den også hveps, for de likte seg rundt søppelbøtter, og det vokste brennesler. Man oppholdt seg ikke der. En gang så jeg en padde. Full av vorter.

Men søppelmennene hadde ikke noe problem med å tømme kassen. De var blide. Og hadde slitte overaller med flekker. Noen ganger fikk man sitte på med søppelbilen. Det var spennende. For søppelonkelen hadde ofte noen Donald-blader i styrhuset sitt. Og de ga han bort med største glede. Søppelmennene var snille. Onkel Einar mente man burde passe seg for dem. Men da sa min mor at det var onkel Einar man burde passe seg for. Og da lo onkel Einar en underlig latter og tente seg en sigarett.

***Søppel:*** Slik så søppelkassene ut i 1962. Ordet “kildesortering” var ennå ikke oppfunnet. Alt havnet i de kassene, og det luktet, SOM det luktet! Det eneste som luktet verre, var søppelbilen. (Foto: Aage Storløkken / Oslo Museum)

Et av de store høydepunktene i nabolaget var papirinnsamling. Da bar alt folket det de hadde av ukeblader og aviser i kjeller og på loft ned til postkassene ut mot Nedre Prinsdals vei. Til å begynne med var bladene og avisene ganske pent stablet, noen bunker var det slått hyssing rundt også. Men ganske snart gikk alt i oppløsning, for disse bunkene kunne skjule gull, og det visste alle gutter.

Jakten på tegneseriene var brutal, her var det førstemann til mølla og everyman to himself. Man fikk som regel ganske fin fangst. Av og til, men mye sjeldnere enn vi ønsket, dukket supergullet, Cocktail, opp. Vi reagerte med korte hikst og brå taushet. Så bøyde vi oss over det forbudte og bladde sakte, med skjelvende fingre. Det var viktige detaljer å studere. Noen av damene hadde troll i buksene sine.

Bare de færreste av oss våget å ta de bladene med hjem. Risikoen var for stor og følgende ikke til å tenke på. Som regel ble det aldri aktuelt da de større guttene gjerne været hva som foregikk og inndro bladene. Man kranglet ikke med dem. Da vanket neseblod. Men vi kunne i hvert fall lure på hvor de Cocktailene egentlig kom fra. Fire tomannsboliger sognet til vår papirinnsamling. Åtte familier. Så vurderte vi familiemedlemmene, én etter én. Svarene var foruroligende. Det bodde ikke store nok gutter der, Petter var bankers på at det ikke var storebror Jan, så det måtte være en av de voksne. En forstyrrende tanke. Onkel Einar var det i hvert fall ikke, for han bodde ikke her.

Jeg var blitt musiker. Planen var Prinsdals Benny Goodman. Men foreløpig var jeg ikke kommet lenger enn til aspirant i skolens musikkorps. Klarinetten var bare sporadisk involvert når vi øvde. 17. mai ble jeg automatisk degradert til bakerste rekke, sammen med de andre taperne. Slik følte vi oss i hvert fall. Aspiranter hadde ikke uniformsjakker med blanke medaljer. Vi måtte nøye oss med hvit skjorte med tversover. Ellers var uniformen komplett, inkludert lue på snei og med stilig hvit nål i front. Vi var ubevæpnet, altså uten instrumenter, men hadde den samme kjekke, lille skuldervesken som de ordentlige musikantene. I den lå noter. Gudene vet hvorfor vi gikk rundt med noter da vi jo ikke var kvalifisert til å spille.

***Kretsstevnet:*** Jeg spilte klarinett, helt på begynnerstadiet, og la opp før jeg ble god nok til å få uniformsjakke. Her er jeg aspirant (gutten med hvit skjorte, helt til høyre, første rad). Vi marsjerte bakerst, ubevæpnet, med en fjollete, liten skulderveske som inneholdt noter. Det kretsstevnet husker jeg ene og alene fordi det var helvetes varmt.

Egentlig var vi helt ubrukelige der vi marsjerte, 17.mai, aller bakerst, i spissrotgang under de overbærende blikkene til tilskuerne som sto tett på begge sider. De flyttet fort blikket over på neste orkester. Mens vi klampret videre inn i gnagsårhelvete til ingen verdens nytte. Karl Johan føltes en mil lang. Det var fort gjort å falle ut. Da foretok man det lille justeringshoppet som fikk en tilbake i korrekt takt.

***Utsnitt av gruppebildet. Veske, tversover og ikke i mitt ess.***

Klarinetten kjedet meg. De fikk meg inn på musikkonservatoriet. Til mine foreldres overraskelse og glede ble det avslørt at jeg var oppsatt med perfekt gehør. Men hva hjalp det. Høsten gikk og regnet øste og jeg satt i en kjeller med en gammel klarinettgeneral som skulle ha meg til å spille de samme skalaøvelsene om og om igjen. Veien frem til Benny Goodman virket uendelig.

***Beatles’ debut:*** Lyden av The Beatles’ første plate, “Love Me Do”, var lyden av ensomhet under en atomraketthimmel. Man må nesten ha vært der for å forstå for godt lyden av den sangen passer. Hadde jeg hørt den i radioen min den høsten, ville jeg følt meg trøstet.

I 1962 hadde jeg ikke fnugg av interesse for popmusikk. Kanskje jeg ville likt Beatles hvis jeg hadde hørt «Love Me Do». Det hadde passet for jeg var veldig ensom da, og sangen lyder slik jeg må ha følt meg, akkurat da den store verden dukket opp i skogbrynet så det knaket i buskene og atomrakettene laget «Telstar»-lyder i natten over Cuba. Joe Meeks gåtefulle og skumle «Telstar», Margaret Thatchers favoritt-plate, intet mindre. Spooky.

Og for de som lurer på det,1962 årgangen av Donald var sånn passe. Mange slette historier, og introduksjon av en ny figur, Raptus von Rupp, som ikke akkurat skulle bidra til nivåhevning. Men fortsatt tilstrekkelig mange Carl Barks-historier og Mikke og Langbein-eventyr til at man så frem til onsdagene med forventning. Enda mer da det ble klart av verden var spart for en atomkrig.

***Jul hos Momo:*** Jul i Mosseveien 241. Mormor hadde sort belte i jul. Alle mine beste erindringer fra barndommen kommer derfra. Tusen takk, kjære Momo og Bipan! Fra venstre: meg, Jakob, Momo og Mikkel. (Foto: Reidar Tholander)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1962

5. februar – Den franske presidenten Charles de Gaulle sier seg villig til å gi Algerie sin selvstendighet.

20. februar – John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd.

8. mars – Stortinget vedtar paragraf 93 i Norges Grunnlov, som gir Stortinget rett til å overføre statsmyndighet til overnasjonale organer forutsatt tre fjerdedels flertall.

***19. mars:*** *Bob Dylan gir ut sitt første album «Bob Dylan»*. *Cover-fotoet speilvendt da, og speilvendt nå. Merkelig at det ikke er korrigert.*

1. april – Arlanda flyplass utenfor Stockholm åpnes.

1. juni – Adolf Eichmann ble henrettet ved hengning i Israel etter å ha blitt dømt for forbrytelser mot menneskeheten året før.

7. juni – Bodø stasjon og Nordlandsbanen til Bodø blir offisielt åpnet av kong Olav.

***10. juli:*** *USA skyter opp verdens første telekommunikasjonssatellitt, Telstar.*

11. september: Tryvannstårnet innvies.

***5. oktober:*** *The Beatles debuterer med singlen «Love Me Do». Den blir ikke utgitt i Norge før to år senere.*

***5. oktober:*** Agent 007 alias Bond, James Bond, debuterer på film (farver) i “Dr. No”. Faktisk samme dag som Beatles debuterer. Sean Connery eier hovedrollen fra første sekund. Strengt tatt eier han den ennå.

14. oktober – Cubakrisen: Amerikanske spionfly fotograferer sovjetiske rakettsiloer på Cuba.

22. oktober – Cubakrisen: USA innleder militær blokade av Cuba.

24. oktober – Cubakrisen: Krisen når sitt høydepunkt, da sovjetiske fartøyer på kurs mot blokadesonen snur i siste øyeblikk.

25. oktober – Nelson Mandela dømmes til 5 års fengsel for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik.

26. oktober – Cubakrisen: Sovjetunionen tilbyr å trekke tilbake atomrakettene fra Cuba. Kinesiske styrker går over grensen inn i India. India innfører unntakstilstand.

***5. november:*** *Gruveulykken i Kongsfjord på Svalbard som senere fører til Kings Bay-saken. 21 omkommer.*

20. november – Cuba-blokaden heves. Våpenhvile India-Kina.

NOBELS FREDSPRIS

Prisen ble reservert til 1963.

SKI-VM i Zakopane, 18.-25. februar 1962

Norge tar bare 2 gull: Arne Larsen (kombinert) og Toralf Engan (hopp, normalbakke)

SKØYTE-VM i Moskva, 17.-18. februar 1962

Viktor Kositsjkin (Sovjetunionen) blir verdensmester.

Beste nordmann, Knut Johannesen, ender på 7. plass.

NORSK FOTBALL

Gjøvik-Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Vard 2-0 i finalen.

Brann vinner maratonserien og blir seriemester i fotball.

Engelsk fotball

Ipswich blir seriemester.

Tottenham tar FA-cupen og Norwich ligacupen.

***Endelig:*** Liverpool rykker opp i 1. divisjon. Dette bladet fant jeg på papirinnsamling den sensommeren, og falt pladask for laget. Ikke fordi jeg ante noe om engelsk fotball, men fordi de hadde akkurat samme drakter som Brann. Da Kniksen dro til Skottland, droppet jeg Brann og ble Lyn-gutt. Men Liverpool sviktet jeg aldri, de har jeg fulgt og holdt med siden 1962. Før jeg hadde hørt om The Beatles til og med.

Liverpool vinner 2. divisjon og rykker opp.