1963 – JONNY, JOHN OG JOHN ( PAUL, GEORGE & RINGO)

Bipan fyller 60: Min morfar, Bipan (helt til venstre) fyller 60, 22. juni 1963. Sommer og kake og marerittet Jonny Nilsson er (nesten) glemt. Vi har ennå ikke oppdaget Beatles - som er i full gang med å filleriste England. (Foto: Sigrid Tholander)

Kan ikke si at jeg var veldig musikkinteressert i januar 1963. Ti år og tankene befant seg helt andre steder. Min besettelse var skøyter. Og januar-februar var årets beste måneder sånn sett. Da gikk jeg mine håpefulle runder på 333 m-banen ved Prinsdal skole. Isen var ikke alltid den beste, men man kom seg rundt - og inne i hodet foregikk tapre dueller på legendariske baner for stappfulle tribuner. Egentlig var det musestille. De eneste lydene man hørte var svisjet i knickersen, og det harde kakket og sugende sjonget av skøytestål mot is. Skogbrynet som trengte seg mot vekslingssiden og siste sving i den svake flombelysningen, virket aldeles uinteressert.

Til gjengjeld var det dramatikk og spenning ute i den virkelige skøyteverden. Kupper'n vant sitt åttende og siste NM, og gikk så fort at han satte verdensrekord sammenlagt (183.035) og ble førstemann under 180 000 poeng på adelskalenderen.

Bare noen dager senere var det skøytelandskamp mot Sovjet på Bislett, og de norske løperne leverte eventyrlige resultater. Kupper'n med verdensrekord på 5000 (7.37,8), og Fred Anton Maier bare sekunder fra å slå legendariske 15.46,6 (han gikk på 15.49,7). Det så helt usedvanlig lyst ut foran EM i Göteborg neste helg.

FEBRUAR/MARS – SØNDERKNUST I KARUIZAWA OG FIRKANTEGGENE

Jeg ante ikke hva som foregikk i musikken. Det jeg fikk inn av samtidsmusikk kom fra radioen, og da type Ønskekonserten, hvilket innebar next to nothing, hvilket sikkert innebar orkesterversjonen av «Ebb Tide» som den unge Trond Graff lå og hørte på uten å ane at låten skulle bli hans billett til berømmelsens tinder drøyt to år senere. Jeg måtte ellers ta til takke med de få singlene og EP'ne mine foreldre hadde. Med andre ord, det jeg inntok av populærmusikk var The Monn Keys, Nora Brockstedt, Benny Goodman, Arne Bendiksen, Doffen (moroplatene), Mikke Mus (på månen), supersviskene “Come Prima” og “Volare”, og Jack Scotts «What In The World’s Come Over You» (med strålende «Baby Baby» på baksiden; aner ikke hvorfor de hadde en plate med ham). Man kan ikke akkurat kalle dette rikt.

Magisk lukt: Jeg likte den søte lukten av musikkabinett, elektrisitet og vinyl. Lenge før jeg hadde egne platefavoritter. Denne EP’n var mors og stefars eiendom, men jeg spilte den ofte. Aller best likte jeg Arne Bendiksen.

I taket over sengen hang en stålgrå Revell-modell av en Republic F-105 Thunderchief (som manglet en liten bit av høyre vinge etter en fulltreffer fra en luftvernskrampe av stramt brettet papir, skutt opp med strikk). Den skulle snart få selskap av en F-104 Starfighter fra Airfix. Jeg var en lidenskapelig bygger av fly- og båt-modeller i plast. Lukten av plastlimet rev kjemikaliekrydret i nesen mens jeg møysommelig og tålmodig brøt delene løs fra sine plaststammer, og monterte dem, bit for bit. Jeg regnet meg som ferdig i samme øyeblikk som klistremerkene var festet på vinger og haleror. Å male modellene kom ikke på tale. De forble gråværsgrå.

Fly- og skipsmodeller i plast, en lidenskap av de helt store.

Jeg husker ikke hva jeg gjorde mandag 11. februar 1963 samtidig som The Beatles spilte inn mesteparten av det som skulle bli deres LP-debut. Men jeg er ganske sikker på at jeg fortsatt solte meg i glansen av den norske EM-triumfen i Göteborg en uke tidligere. Det skulle komme en helg, tenkte jeg, og den lå snaue to uker frem i tid: VM i Karuizawa. Norge var i form, og Kupper’n pusset av skøytene.

Det gjorde jeg også, for skøyter var min religion, og jeg fantaserte om egen fremtidig storhet på langdistansene. Desto mer ergerlig at man i mitt årskull bare gikk 300 meter, en tøysedistanse uten relevans til noe som helst. Jeg var en slett sprinter, jeg fikset aldri startteknikken og gikk meg seigt og sakte i gang, distansert lenge før første sving, og noe særlig til fart fikk jeg heller ikke opp, hvilket ble ubarmhjertig avslørt for det blotte øyet da jeg klampet meg gjennom svingen uten å legge over en eneste gang. Tilrop som “Bli ferdig så vi får i gang neste par!” bet ikke, inne i hodet mitt var jeg på Bislett.

Jeg gikk 3000 metere. Alene. Jeg overrasket alltid fantasimakkeren ved inngangen til siste sving. Da var jeg på ham med løs høyrearm, jaget gjennom indre og stormet over målstreken med minst 20 meters forsprang. Jeg strakte ikke armene i været i fall noen skulle se meg. Enkelte ganger klarte jeg å lure Eirik til å gå mot meg. Han var et år yngre og mye dårligere enn meg på skøyter. Jeg elsket de samløpene. Enkelte ganger lå han nesten hele vekslingssiden foran, jeg hadde begge hendene på ryggen og lekte med byttet. Jeg nøt hvordan han begynte å se seg tilbake med et febrilsk håp tent i øynene. Denne gangen, kanskje denne gangen... Men så var jeg der så han skvatt, ved inngangen til siste sving, og som han kavet på de billige og slitte skøytene sine, han gikk alltid på læret. En ren henrettelse. Jeg var slem. Men jeg trengte noen å være slem mot, selv en hakkekylling finner til slutt noen å hakke på.

Moren til Eirik serverte alltid hjemmelaget fuktsaft på bursdagen hans. De var enten utrolig gjerrige eller slet med dårlig råd; de kjøpte aldri brus. Miksmastersaften var full av fruktkjøtt og skall og bananskiver og hadde en ubestemmelig og ekkel konsistens. Ingen likte den. Jeg ga ham alltid en blå femmer i konvolutt. Høydepunktet på bursdagene til Eirik var stolleken. De hadde piano. Jeg har bare et tåkete bilde av faren hans, og de bildene likner på Bent Røiseland.

Eirik var min prügelknabe på skøytebanen. Uten ham ville jeg ganske sikkert gitt opp. Det ble mange dueller på 3000 meter og noen uvillige på 5000, han sprakk lett og brøt når det ble så langt. En gang forsøkte jeg meg på 10 000. Helt alene. Allerede ved halvgått løp måtte jeg reise meg opp med uutholdelige smerter i korsryggen. Jeg fullførte oppreist, flanerende nærmest. Det føltes ikke som en ordentlig 10 000.

Så ja, jeg må ha tenkt mye på skøyter denne februarmandagen. Jeg tenkte alltid på skøyter. Nyheten fra London om at den 30 år gamle suicidale poeten Sylvia Plath («Dying is an art, like everything else. I do it exceptionally well.») hadde skrudd på gassen, stukket hodet i ovnen og omsider fått rett, var vel neppe noe jeg fikk med meg.

Verden var skøyteløp, John F. Kennedy, Donald Duck og Jukan hver onsdag og Tarzans julehefte hver jul. Cowboyfilmer, Johnny Weissmuller og Skipper’n på Prinsdal Vel (sprengfyring i kakkelovnen), en pappeske med indianer og cowboy-figurer og en eske med bilmodeller klippet ut av aviser og ukeblader. Jenter hadde jentelus og kom ikke i betraktning.

Populærmusikk var noe de eldre guttene med sleik var opptatt av, f.eks. naboen Jan som var to år eldre og som ropte hysj! da Pat Boone en gang og helt uanmeldt dukket opp på TV’en og fremførte “Speedy Gonzales” med et bredt og veldig hvitt smil. Jan hadde gule plater med Cliff og Shadows. Vi hadde sorte plater med Monn-Keys og Louis Armstrong og Benny Goodman, en rød med Mikke Mus og Langbein og en underlig suggererende sak som het “Baby Baby” sunget av Jack Scott. Musikk var ikke viktig.

To ikoniske skøytemesterskap ble avviklet i 1963.

1) EM i Göteborg med nordmenn på de fire første plassene (1. Nils Aaness, 2. Knut Johanessen, 3. Per Ivar Moe, 4. Magne Thomassen + Fred Anton Maier på 10.), en storeslem av dimensjoner. Aldri hadde Norge stått sterkere. Jeg la nesten ikke merke til at en guffen type ved navn Jonny Nilsson vant 10 000 (på 15.53,4).

Storeslem: Norges come-back som skøytestormakt toppet seg under EM med firedobbelt på Nya Ullevi.

2) Ham skulle jeg stifte grusomt bekjentskap med noen uker senere da han knuste Kupper'n i Karuizawa og ranet ham for verdensrekordene på 5000 (7.34,3), 10 000 (15.33,0) og sammenlagt (178.447), og distanserte ham med en halv runde i samløp i det avgjørende milløpet.

Sjokket i Kariuzawa: Vi trodde oss usårlige. Men svensken med den stygge, huggende stilen ville noe annet og smadret tre verdensrekorder, ydmyket Kupper’n og vant et av tidenes mest overbevisende verdensmesterskap. Etter dette fryktet vi Jonny Nilsson helt til Fred Anton Maier smadret ham på Bislett i 1966.

Spillelisten på Spotify heter "1963 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 31 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1963 England NME Complete" eller klikk på linken under.

Hvem hadde tid til popmusikk når det skjedde så fæle ting ute i den virkelige verden?

The Beatles gjorde seg faktisk gjeldende på Arbeiderbladets hitliste allerede i mars og april med «Please Please Me». Snart skulle «From Me To You» gjøre det enda bedre. Lurer på hvem de smarte, fremsynte og moderne norske ungdommene var som så lyset før alle andre. Jeg kan ikke huske noen. Ikke engang Jan, som kjente godt til Cliff Richard og Pat Boone. I England var Beatles svære på det tidspunktet, det kokte, og de hadde en LP ute som truet Cliff og Sinatra, og som endelig kapret 1. plassen i England i mai. Fra da av eide The Beatles Storbritannia.

Peiling på Cliff: Jan (i midten) hadde peiling på Cliff og Pat Boone. Senere gjorde han platekarriere i Snu. Til venstre hans lillebror Petter, og til høyre Lars, som dessverre har forlatt oss. I bakgrunnen rumsterer min mor inn i baksetet på vår ikke helt vellykkede Opel (om jeg ser rett), mens min stefar Aage kommenterer ett eller annet. Jeg er allerede på vei mot Petter, Jan og Lars. Aner også vår dachs Tina. (Tror jeg fikk dette bildet fra Elsa Bergan, Lars’ mor.)

Hjemme i Norge var barn og unge og ganske mange voksne samlet rundt og aldeles oppslukt av en føljetong i Donald Duck: Sagaen om firkanteggene. Synet som møtte Donald og guttene under tåken og skyene oppe i de utilgjengelige fjellene, tror jeg de fleste av oss som fulgte serien, husker den dag i dag. Det er en tegneserierute for evigheten. Ja, egentlig er alle rutene i føljetongen brent inn i hukommelsen. Hva jeg ikke husker er de rasende målfolkene på Vestlandet som tålte dårlig at den norske oversetteren lot det isolerte indianerfolket oppe i Andesfjellene snakke nynorsk.

Firkanteggene: Carl Barks’ mesterverk. Føljetongen holdt hele nasjonen fanget, og fikk målfolket til å gå fra konseptene.

Finalen kom siste uken i april. Nøyaktig samtidig som en liten and gikk berserk på et gatekjøkken i Andeby, kapret Beatles 1. plass i England med «From Me To You».

Vær og klima på Østlandet stemte mer og mer med Cliffs «Summer Holiday» nå. Sangen øste forsommer og vennlighet inn i stuen og gjorde vårløsningen levelig. Det luktet dritt nede i Prinsdalen når tælen slapp og mulden myknet og vannet sildret. Sneen visnet og ble til holke og til dammer som skrek etter plastspader og små entreprenører som bygget demning av grus og søle. Da føltes Cliffs uanstrengt blide stemme og Hank B.s vennlige gitar-dult helt ålreit.

Cliff hadde bare Elvis foran seg i løypa. Han eide Europas tenåringer og hadde vært i Njårdhallen. Men The Beatles begynte å gjøre seg bemerket på de norske salgslistene. “From Me To You” debuterte på single-listen i Arbeiderbladet 25. mai 1963. Under min radar foreløpig.

Og sannelig, så ble det snefritt og klart for å kaste på stikka. Femørene klirret. Krangelen gikk.

Utearenaene var også skreddersydd for klinkekuler og de farverike S’ene og C’ene i plast. Jeg tror de sistnevnte var en moderne versjon av dueringene. De fantes ennå, men stort sett bare som rester fra samlingene til muttere. De snakket nostalgisk om dueringer, ble fraværende i blikket og hentet ned en pappeske fra loftet. Den skranglet av vemod.

S’ene og C’ene var støpt slik at de kunne hektes i hverandre og danne meterlange kjeder. De selvlysende var ettertraktet. Det var også de i klarplast. De hadde så gild lød.

Jentene hoppet strikk. En vår- og sommer-øvelse. En av de få jentelekene som gutter kunne finne på å delta i. Jeg ble aldri noen stor strikkhopper, men jeg greide å komme ganske høyt opp på leggen, og fikk som regel til et brukbart avsprang. Men ingen slo Bibbi. Hun kunne komme helt opp i hoftehøyde og hadde spenst som en superball. Slengtau kunne man også tåle. Men å hoppe toganger’n solo kom ikke på tale. Jeg hadde ikke sjans.

Dyrebeskytter: Jeg hadde til og med kort på at jeg var snill mot alle dyr. Det kostet 1 krone i året.

Beatles-feberen i England hørte man ikke om så tidlig. Heller ikke at gruppen tok seg en velfortjent ferie i slutten av april. Paul, George og Ringo dro til Tenerife med Astrid Kirchherr, mens John ble med Brian Epstein til Torremolinos. Hva Brian og John gjorde eller ikke gjorde på den turen har siden levd som en evig #metoo-spekulasjon.

Beatles-ferie: Beatles ferier på Tenerife sammen med Astrid Kirchherr. John valgte heller å feriere sammen med Brian på Torremolinos. Farvefotografiene er tatt av Paul (øverst) og Ringo - med Astrids apparat. Pauls bilde vant.

MAI-JUNI – MIN PAPPA GÖSTA OG NILS HOLGERSSON

Å besøke min far Gösta, var spennende, men også forvirrende. Jeg savnet ham med en dump sårhet i brystet, særlig når jeg følte meg alene. Og det gjorde jeg en del under oppveksten. Min mor forlot min far med meg leiende etter seg og min nesten nyfødte bror Jakob på armen en sprengkald dag i 1956. Vi tok toget. Det var snedrev i Skåne. Jeg var tre og et halvt. Og skjønte ikke at jeg vinket farvel til pappa på ordentlig der han sto igjen på stasjonen med triste øyne.

Noen år senere var vi på vei mot Skåne i stappfull bil og skulle hilse på min far og hans barn, han hadde fått mange av dem. Han var kunstmaler og bodde i et rødmalt trehus ved stranden. Min stefar var kanskje litt vaktsom til å begynne med, men de sto visst på god fot med hverandre, alle de voksne. Jeg følte et eiendomsforhold til huset og stedet og min far og hans barn, særlig Rebecca og Aino, som var nærmest Jakob i alder, men som var mine søstre og ikke hans.

Jeg elsket søstrene mine. De var morsomme. De sa hva de ville og kunne løpe med tresko. Det kunne ikke jeg. Jeg måtte trene. Og fikk gnagsår over vristen.

Stranden var kritthvit. Jeg hadde aldri sett så hvit sand. Men vannet var iskaldt, sjokkerende iskaldt og evig langgrunt. Vi fikk beskjed om ikke å vasse. Det var farlige understrømmer her. Man kunne bli dratt ut. Og drukne. Barn gjorde visst det. Sa de. Jeg grøsset og speidet utover Østersjøen. Tenk, drukne i den grå vannflaten.

Jeg har vært utallige ganger i Skåne, men aldri villet bade. Både på grunn av vanntemperaturen og på grunn av dødningene som kjenner mitt navn.

Et stykke bortover stranden lå et slags gjestehus eller noe slikt med minigolfbane og kiosk. Der kjøpte vi saftis. Den svenske saftisen var bred og stor og meget farverik og ble levert med to pinner. Saftisens katamaran. Jeg valgte kanskje grønn og lilla i dag.

Skåne. Kjølige kvelder. Urolige netter. Lillebror Ole sov i en skuff. Han måtte vike for oss. Jeg var merkelig stolt av faren min. Han var brun, med mørkt skjegg og myke øyne, han snakket alltid med dyp, rolig stemme, lo litt distré, og pattet på sin pipe. Han hadde mange piper. Hans hender lignet mine, det sa min mor. Det gjorde meg stolt. Jeg studerte hendene mine.

Jeg likte å sitte i atelieret. Det luktet så godt av linolje, maling og terpentin. Han malte på store lerret. Grå og dystre motiver pålimt hår og papir. Magre bengrinder, gustne av død. Han var inspirert av Auschwitz. Hvem ville ha dem på veggen, undret jeg. Auschwitz-perioden ble kortvarig. Jeg tror det var smart.

I morgen skulle vi til Glimmingehus. Jeg var betatt av historien om Nils Holgersson.

JULI – GLIMMINGEHUS OG STEINERSKOLEN

I Norge nektet Beatles' "From Me To You" å forlate Topp 20, men det kunne virke som at Gerry & The Pacemakers og Billy J. Kramer var det neste nye. Uansett begynte det å brenne under føttene på gutta med sleik.

Jeg visste ingen ting om dramaet som utspilte seg. Enda mer i England hvor Beatles fikk en EP inn på singlelisten, og ikke bare det, den kostbare platen føk hele veien opp til 4. plass og utkonkurrerte Brian Poole & The Tremeloes' fotgjengerversjon av "Twist And Shout". Ja, det var alvorlig gøy i England. Vi hadde bare så vidt skimtet toppen av isfjellet i Furet værbitt.

Kjempesuksess: Å få en EP helt opp på 4. plass på single-listen i England hadde ingen greid før. Det begynte å bli alvorlig gøy å være beatle.

Selv var jeg i Du gamla du fria, hos min far i Skåne. Vasset i iskalde Østersjøen, hilste på pinnsvinene og spiste svensk katamaran saftis med to pinner. Livet var fortreffelig.

Da jeg var vel bevandret i Nils Holgersson, var forventningen stor foran mitt første møte med Glimmingehus. Borgen så gåtefull og truende ut der den lå ute på flatmarken, men jeg ble skuffet, for det var en borg uten festningsmurer. Den sto bare der og ventet. Da vi nærmet oss, så jeg at den hadde skyteskår i massevis og veldig små vinduer plassert høyt opp på veggene. Ingen kom inn den veien.

Inngangsdøren var majestetisk plassert midt på den enorme stenveggen, men lett å stenge. Det eneste som virket her, var stridsvogner, og det hadde man ikke i middelalderen. Dessuten var borgen omkranset av en vollgrav fylt med vann og slimete planter.

Da vi gikk inn, var min respekt for Glimmingehus gjenvunnet. Nå gjensto å se om rottene jeg husket fra hørespillet regjerte her. Det luktet tungt og innestengt. Lukten hadde en vammel, litt skarp genser-bismak, som råtnende ull, forstilte jeg meg.

Det var tungt å klatre etasjer. Man hadde ikke heis i middelalderen. Men helt opp kom vi, under loftsbjelkene og skråtaket. Lyset falt inn gjennom glugger. Det fortrengte ikke mørket. Jeg forsøkte å gjennombore det med blikket og kjente deilige gys av angst. Men nei. Ingen plirende, blinkende rotteøyne å se. Glimmingehus sto helt stille og ruget over sine hemmeligheter. Jeg forestilte meg Nils Holgersson på forte ben langs bjelkene. Så gikk vi ned.

Iøynefallende: Legendariske Glimmingehus, sentralt i Selma Lagerlöfs “Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige”, eller i NRKs hørespill basert på fortellingen. (Foto: Wiki)

Tankene fløt hjemover. Jeg var ferdig med fjerdeklasse. Jeg var også ferdig med Prinsdal skole. Skolen hadde gitt meg mye sorg og spenning. Man visste ikke så mye om mobbing den gang. Men det sved like vondt. For mitt vedkommende kom avgjørelsen etter siste skoledag før sommerferien, da en gjeng røk på meg, faktisk like utenfor skolens område, og for øynene på en av lærerne som ignorerte opptrinnet og mine redde rop, og spaserte forbi med blikket bortvendt Bøllene holdt meg fast mens noen av dem dyttet brennesler opp i kortbuksene mine. Det sved og brant. Leende etterlot de meg i en haug av armer, ben, nedtrukken bukse og skam og fornedrelse.

Da tok mine foreldre meg ut av skolen. Og meldte meg inn på Rudolf Steinerskolen på Huseby. Så langt fra Prinsdal at det kunne vært et annet kontinent.

Det tenkte jeg på mens vi kjørte tilbake til min far, kunstmaleren, etter besøket på Glimmingehus. Der vanket det søtt, skånsk brød med skånsk hvitost. I hvert fall tror jeg det var skånsk, for slike brødskiver fikk jeg bare der.

Litt usikker på om mine erindringer er helt korrekte, men jeg tror vi også tilbragte noen uker på vår hytte i Telemark denne sommeren. Jeg vet i hvert fall helt sikkert at jeg var en guttunge uten voksne tanker. Det var sommer. Og alle gutter vet hva det innebærer. I hvert fall i 1963: Sommermodus.

Vi klatret i trær, syklet om kapp, lette etter luntetråd på bygningsfeltene og tomhylser på skytebanen. På bensinstasjonen jobbet en hyggelig kar i grå, oljete arbeidsklær. Han ga oss Esso klistremerker og, hvis vi var heldige, skyggelue av stoff med gjennomsiktig grønn eller gul plastskygge. Akkurat sånn som han selv brukte. Det var rift om de luene, og lykken var definitivt en slik når man hadde tapt kampen med brødrene om sommerens Donaldskjerm i ukens Donald Duck & Co.

Sykkelen min hadde skvettlapp med stor N og kattøye. Den tok meg dit jeg ville, uten gir, det var bare å trå på. Kanskje for å handle. Da gjaldt det å få mor til å gå med på kneippbrød. I kneippbrødposen lå det nemlig et glanset sort/hvitt samlerbilde av en bilmodell. Bergan-guttene var hedige, de kjøpte alltid kneippbrød i den familien. Man håpet også ivrig på en eske Corn Flakes fra Kellogg’s. På baksiden av disse var det en stilig maske til å klippe ut. Jeg husker to, klovnen og Donald. Strikk måtte man feste selv.

Klovnen: Skummel maske på baksiden av Corn Flakes-pakkene.

Det hendte at man hadde noen magre slanter som gjerne gikk til tyggegummi med samlerbilder av filmstjerner og amerikanske popsangere som Bobby Darin og Paul Anka.

Eller man kunne klemme til og kjøpe et Spion 13 eller Serie-magasinet; duften av trykksverten fra disse sort/hvitt-heftene var vidunderlig – når de var flunkende nye og uleste, jeg inhalerte hver gang jeg bladde om. En og annen gang kjøpte man “forundringsposen”, en anonym hvit pose hvis innhold man bare kunne gjette og håpe på, der kunne ligge snop og små leker, de var alltid en skuffelse. Man lærte aldri. Hvis jeg kjedet meg, skrev jeg bilnummer.

Spion 13: Nytt blad i 1963, og raskt en favoritt.

AUGUST – DEN GANG JEG SNAKKET TYSK OG STJAL EN FYLLEPENN

Det nærmet seg utgivelsen av verdensnasjonalsangen "She Loves You", The Beatles' fjerde single, 24. august. I England. På Prinsdal visste ikke jeg noe om det. Jeg forberedte meg til skolestart på ny skole, på den andre siden av byen. Mine foreldre, nå tungt influert av Jens Bjørneboes "Jonas", hadde funnet ut at den gåtefulle mysteriekatedralen på Huseby var min redning etter ganske røff mobbing på Prinsdal skole i flere år.

Rudolf Steinerskolen flyttet inn i sitt nybygg i Flyveien på Hovseter i 1962. Jeg kom rekende året etter. Det var et trivelig møte, men det varte kort - da reiseveien ble alt for lang for en gutt på 11. Jens Bjørneboe hadde vært en av ildsjelene og lærerne, men han var der ikke lenger i 1963. (Foto av skolen: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, foto av Bjørneboe: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum)

Øverst: Min 11-årsdag, 13. august 1963, fra venstre Kai, Roger, Jakob, meg og Sjur. Under: Mikkels 5 års-dag, bildet tatt bare timer før skuddene falt i Dallas, 22. november 1963.

Før skolestart hadde jeg allerede vært der flere ganger. Det var ingen imponerende bygning, den var rar, men ikke så fremmedartet som jeg hadde ventet, et brakkelignende tilbygg minnet mer om Moelven-brakker, det lå bygningsmaterialer i skolegården, og lengst vekk fra hovedbygningen, på motsatt side av skolegården, var det en skogkledd kolle som fristet til utforskning. Det skulle man imidlertid ikke, og vaktmesteren, som virket streng, viste meg ståltråden som var spent i hele skolegårdens bredde bare noen få meter inn i skogfeltet, der gikk grensen for antroposofiens håpefulle.

Selvfølgelig skrittet de mest rampete over grensen og satte seg trassig i lyngen, en meter inn på ulovlig grunn. Jeg skulle fort bli en av dem, for som ny i klassen blir man først kjent med de "slemme". Her het de Stig og Jens. Den godmodige, høye og litt overvektige gutten med sleik, het Ketil Bjørnstad. Ham skulle jeg ikke bli kjent med før mange år senere, jeg som journalist, han som musiker og forfatter.

Men tilbake til før skolestart, før jeg hadde møtt mine blivende klassekamerater og kameratinner, ja, for dette var blandet klasse, ikke som på Prinsdal hvor man hadde rene gutte- og jente-klasser.

Mitt møte med klasseforstanderen var overveldende. Han ruvet, han hadde en vorte ved nesevingen og mysende, oppmerksomme øyne. Han het Dan Lindholm, lignet på Kittelsen troll, og hadde et stemmevolum som fikk sementblanderen ute i skolegården til å skrangle når han manet klassen til ro med et rungende "SILENTIUM!". Lindholm var en imponerende skikkelse, og jeg ble mer imponert enn skremt. Han ønsket meg velkommen.

Silentium! Min klasseforstander på Steinerskolen, elskelige Dan Lindholm. Her etter Kittelsen.

Det ble en annerledes skole. Det hadde jeg skjønt for lengst. Vi skulle få silkebøker, men ikke så mange skolebøker. Bøkene måtte kjøpes. Blant annet, og vel egentlig særlig, en tysk bok. Tysk?!? Skulle vi ha tysk? Det skulle vi. Jeg lærte ikke mye tysk i løpet av min korte tid hos Lindholm, men jeg husker denne linjen fra en av bokens fortellinger:

Auf einem misthaufen stand ein hahn und krähte laut und schlog mit den flügeln.

Skulle enkelte bøyninger og noe ortografi være i gråsonen, så la dem. Det er like fullt imponerende å huske så meget satt i system av et sprog jeg aldri hverken har likt eller mestret. Jeg imponerte nabobarna på Prinsdal også. De syntes det var veldig rart at jeg plutselig gikk på skole et helt annet sted i verden, og en så annerledes skole, og deklamerte på tysk.

Jeg var alltid ganske trett når jeg fant plassen min i klasserommet. I en av de første timene hadde vi eurytmi. Jeg skjønte ikke hva det egentlig var, men det lignet litt på linjegymnastikk, bortsett fra at man beveget seg ganske rart. Til gjengjeld hadde man små staver som man sjonglerte med. Det ble jeg god i. Og demonstrerte med en passe lang pinne på Prinsdal. Det gjorde lykke.

11 år og helt alene med bussen til Østbanen. Hele Karl Johan på forte ben til Nationaltheatret, forbi uteserveringen Pernille og ned til undergrunnsbanen. Passe på å ta Lijordebanen, ingen andre. Glo på Brylcreem-reklamen. Kjenne på veggautomaten om noen av lukene med sjokolade var åpne. Skumpe gjennom tunnelen, sitte helt foran på knærne i setet og lene seg mot ruten mens vi suste gjennom mørket. Skummelt etter Sørbyhaugen. Kjørte han rett frem, eller tok han av mot høyre? Puh! Av på Huseby. Veldig viktig. Jeg kunne veien. Men kjente at jeg var nervøs.

Småspringe til Rudolf Steinerskolen, helt ute på landet. Engen på venstre hånd, der lå en liten kiosk som solgte innmari god, gul saftis, og langt der oppe, i en bue mot høyre, lå den fremmedartede skolebygningen.

Skolestart på Rudolf Steinerskolen. Noen annerledes måneder med rare fag, silkebøker og en titan av en klasseforstander. Jeg ble med en i klassen hjem en av de første ukene, og han hadde en storesøster som hadde mange gule Cliff-singler og to (sorte) med et band jeg aldri har hørt om før: The Beatles. Jeg fikk høre "Twist And Shout" og "She Loves You" og ville fryktelig gjerne høre dem en gang til. Og enda en. Tildragelsen skjedde antagelig så vidt inn i september.

Som Steinerskolegutt opplevde jeg en ny verden. En ukjent verden. Man lagde bøkene sine selv. Man brukte fete farver. Mellom sidene lå et gjennomsiktig silkepapir, så tegningene ikke ødela hverandre når man lukket boken.

De fine Caran d'Ache-farveblyantene som min mor har kjøpt i beste mening, fikk jeg ikke lov til å bruke. Det opplevde jeg som nedslående. Nedslående var også tysktimen. Jeg skjønte ingen ting, selv om Dan Lindholms begeistring nesten lurte meg til å tro at jeg skjønte noe likevel. Men jeg lærte teksten utenat. Deler av den sitter ennå. Som demonstrert.

Lang vei: Den alt for lange skoleveien min innebar buss fra Prinsdal til Østbanen. Deretter løping hele Karl Johans gate til Nathionalteatret (og det var langt å løpe hver eneste morgen), og sluttlig Lijordebanen til Huseby, og enda måtte jeg småspringe noen hundre meter til Flyveien. (Foto: Atelier Rude / Oslo Museum)

Skoleveien var lang og utmattende, men ikke kjedelig. Karl Johan var en spennende gate for en 11-åring ute på fantestreker med Jens og Stig. Inne hos Rich. Andvord stjal jeg en vakker fyllepenn. Den kostet masse og lå i et lekkert futteral. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skal buksere den gjennom min mor og stefars granskende skepsis. Jeg bestemte meg for ikke å si noe, og heller smugle den opp på rommet. Men jeg var nok ingen utpreget dyktig tyv, og min stefar oppdaget pennen.

Hvor jeg hadde den fra? Et spørsmål jeg var så uforberedt på at sannheten datt ut av meg, pakket inn i noen fortvilede tårer. Bekjennelser, reprimander, og verst av alt: Jeg fikk i oppdrag å levere fyllepennen tilbake, helt alene til de voksne som sikkert hadde sinte ansikter og ville ringe politiet. Ja, det kunne godt hende sa min stefar, og du har bare deg selv å takke. Lumpent.

Jeg sov nesten ikke den natten og gruet meg syk, men fikk ikke være hjemme fra skolen. Hos Rich. Andvord var de hverken snille eller slemme, bare veldig humørløse. Jeg måtte bukke og snakke med butikksjefen, og han skrev meg inn i boken sin. Men han roste meg for min ærlighet. Ingen snakket om politiet. Jeg kom svært lettet på skolen. Jeg unngikk Stig og Jens i skolegården. Ikke for alt i verden skulle de få høre om min ydmykelse.

SEPTEMBER – DRØMMEN OM ELIN

"Sukiyaki" husker jeg godt. Den var innsmigrende tiltalende, og likevel gjorde den meg urolig. Det lød fremmedartet. Den kom sakte vuggende mot deg gjennom dypt vann, og stemmen hans brast nesten, overmannet av hjertekrystende sorg. Jeg hadde lyst på den platen. I hvert fall en kort stund.

Populær japaner: Alle sang japansk pop i Norge høsten 1963. Den eneste jeg vet som kan hele sangen utenat, er Steinar Fjeld. Da han tok den for noen unge, japanske restaurantgjester i Pattaya for et par år siden, begynte de nesten å grine av glede. Sakamoto var en av de 520 som omkom da Japan Air Lines Flight 123 styrtet 12. august 1985.

Norge hørte på japansk pop, og det var dramatisk i nærmiljøet. Norgeshistoriens største politijakt, rømlingene fra Botsen. Sitrende spenning og grenseløst skummelt. Det skjedde jo rett der ute. Kanskje ved skøytebanen, eller oppe ved branntårnet. Fantasien var en dyktig dikter.

Jakten på rømlingene fra "Botsen" preget samtalene både blant barn og voksne. En skikkelig nerveryster. Bare å tenke på Botsfengselet kjentes illevarslende og skummelt. Det måtte en grundig etterbehandling med Egon Olsen & Co til for å slette den følelsen.

Vind og regn, og farlige forbrytere luskende rundt i skogene, det var høsten 1963 for meg. Og jeg gikk på Steinerskolen. Det var lang reisevei - og mange muligheter for forbrytere som pønsket på noe. Jeg reiste med årvåkent blikk.

Fanget: Vi levde lenge på frykten og spenningen utløst den store politijakten på rømlingene fra Botsen. Her er jakten over. Fra Aktuell 21. september 1963.

Siste uken i september debuterte "She Loves You" i Norge. Man var fortsatt ikke helt rede. Det samlede salget av gruppens plater så langt kunne telles i hundrer, ikke tusener, selv om de registrerte seg på Arbeiderbladets liste. Det måtte en svensk miniturné og et TV-program, «Drop In», til for å åpne ørene på landets unge.

Akkurat denne høsten var det trettende skolevei og veldig annerledes undervisning som opptok meg. Alle i klassen bodde langt fra hverandre, det trakk oss ikke sammen, det gjorde bare tilværelsen enda mer stusselig, det var vanskelig å få seg en bestevenn, og hjemme på Prinsdal så de på meg med undrende øyne. Utskuddet. Annerledesgutten.

Jeg ble litt kjent med Erik som bodde like ved skolen. Han hadde masser av Airfix' ensfarvede miniatyrsoldater. Vi dro på ekspedisjon, Lijordebanen til fots - på skinnegangen (skummelt) hele veien fra Hovseter til Lijordet, tunnelen etter Røa var skikkelig skremmende, for akkurat da begynner det å synge i skinnene.

Populære soldater: Erik hadde utrolig mange Airfix-soldater. Han var også med meg i jakten på Elin, som foregikk til fots langs trikkeskinnene til Lijordet.

Fra Lijordet snek vi oss ned til Eikeli hvor en i klassen som het Elin bodde. Hun var det peneste jeg hadde sett, og vi sørget for at hun ble oppmerksom på oss der vi sto og hang like utenfor rekkehuset hennes. Hun ropte. Det kilte i hjertet, men, vi lot som ingen ting. Da ropte hun igjen, og før jeg visste ordet av det kom hun gjennom døren som skutt ut av en kanon. Et blaff av panikk slo gjennom brystet. Elin! Jeg løp det forteste jeg kunne mot skogholtet rett nedenfor Eikeli skole, og klatrer som et ekorn opp stammen, ja, jeg løp den nesten, og ble hengende over en gren høyt, høyt oppe, med buldrende hjerte og snappe etter luft, mens hun lo og trakk seg tilbake.

Jeg fikk ikke til noe mer enn det. Mine fremstøt for å utvikle kjæresterier falt alltid på stengrunn. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde. Jeg var sky og redd og lettforelsket. Ingen god kombinasjon.

Jeg traff Elin igjen mange år senere, på en fest hos Tormod en gang på 70-tallet. Hun var like vakker, men jeg oppnådde ingen kontakt. Jeg tror hun var lei seg og slet med utfordringer.

Når jeg sier navnet hennes høyt i dag, kjenner jeg stilt kilende ømhet inne i meg og vet at jeg hadde rett. Hun vil alltid være den peneste jeg har sett.

OKTOBER – BEATLES TIL SVERIGE, JEG TIL KONGSBERG

Beatles lander: The Beatles startet erobringen av norske barne- og ten-åringshjerter sakte. Først på tampen av året, da NRK viste det svenske TV-programmet “Drop In” med The Beatles som gjester, tok platesalget fyr. For meg kickstartet det tidlig på høsten 1963. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Oktober 1963. Ett år siden The Beatles' platedebut (i England), og sannelig hadde de to inne på Topp 10 i Norge. Det skulle bli mer. Mye mer. I England datt "She Loves You" ned fra 1. plass, men den kom til å gjenerobre toppen. Tro meg. Jeg hadde som tidligere nevnt ingen egne plater, bortsett fra Mikke Mus på månen og Doffen. Men jeg likte å spille grammofonplater. De luktet så egenartet. Eller platespilleren gjorde. Eller radiokabinettet. En blanding av støv og krydder og plast og statisk elektrisitet.

Det var ikke Beatles, men Jonny Nilsson som opptok meg nå som vintersesongen nærmet seg. Han hadde skåret dype sår i hjertet mitt da han ydmyket Kupper'n i Karuizawa i februar. Én ting var verdensrekorden på 5000 meter, den kunne jeg levd med, men det var 10 000-katastrofen, Kupper'n trengte bare å gå jevnt med svensken, så ville han vært mester.

Men Kupper'n gikk ikke jevnt med Jonny i det lette snedrevet, ikke i det hele tatt! Han havnet en halv runde og et hav av tid bak, mens svensken pulveriserte Kupper'ns legendariske 15.46,6 fra Squaw Valley og gikk i mål på utrolige 15.33,0. Den totale ydmykelse. Jeg grein som en unge den søndagen. Jeg VAR jo en unge. Ti år og ribbet for alt av svensken med den stygge, oppreiste og huggende stilen.

Jeg hadde ikke noe Beatles å trøste meg med, for de hadde jeg ikke oppdaget ennå. I oktober 1963 hadde jeg riktignok oppdaget dem, men ikke nok til at de opptok meg. Det var Jonny jeg gruet meg til. Det var OL-sesong. Og VM og EM. Skulle vi nektes alt av den slemme svensken med det smale, skarpe ansiktet?

Snart dro The Beatles til Sverige. Til nå hadde jeg bare vært så vidt klar over dem. Jeg ante ikke hva noen av de fire het. Snart skulle de dukke opp på svensk TV. Og da ...

17. oktober spilte de inn sin neste single i EMI-studioene, "I Want To Hold Your Hand" og "This Boy". De spilte også inn det som skulle bli den første av syv årlige julesingler til de britiske fanklubb-medlemmene. Heldiggrisene.

Det tegnet til å bli en veldig fin jul for Beatles-fansen. Særlig i England, for der fikk fanklubbbmedlemmene en unik julesingle som gruppen hadde laget bare for dem.

24. oktober var de i Sverige.

Jeg gikk på Steinerskolen og ante ingen ting.

Trett gutt forsøkte å mestre lang skolevei. Det var langt fra Prinsdal til Hovseter i 1963. Fra disse månedene husker jeg klassekameratene Ketil (Bjørnstad), Stig, Jens (som jeg besøkte noen ganger, han bodde på Nordstrand), Bernhard (som bodde på Lijordet, og som jeg var i bursdag hos), og vindunderlige Elin som jeg var forelsket i, men selvfølgelig var sjanseløs på, og som bodde ved Eikeli skole.

Husker også en klassetur til Kongsberg og sølvgruvene, en spennende raklereise inn i mørkefjellet med gruvetoget, og jeg husker den stakkars bussjåføren som kjørte oss hele veien, og som til slutt ble rasende av å høre oss synge "en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør, og har han ikke godt humør, så er han ei en bussjåfør" - og selvfølgelig, "det sto hundre flasker øl, det sto hundre flasker øl oppå hylla, og så tok vi oss en øl, og så tok vi oss en øl, og det sto 99 øl oppå hylla" - hele veien ned til ingen, var planen, men vi kom aldri så langt fordi bussjåføren sprakk med et brøl og stoppet både bussen og oss på 57, tror jeg. Barn kan ikke være noe særlig irriterende, sier vi.

Beatles i Sverige. Svenskene var heldige. 30. oktober deltok gruppen i programmet "Drop In". Det ble vist på svensk TV den 3. november. Jeg fikk ikke sett stort, men nok til at jeg var fullstendig solgt da min mor slo TV'n av, brått og brutalt, midt i "Twist And Shout". Den slags bråk vil hun ikke ha noe av. Tre bleke dager inn i november vant The Beatles hjertet mitt på ordentlig.

NOVEMBER - DESEMBER – SJOKKET I DALLAS OG LINDRINGEN FRA LIVERPOOL

November: Beatles-start på Østlandet for oss som fikk inn svensk TV. Da min mor skrudde av TV'n i rasende protest mot "det forferdelige bråket", skjønte jeg at The Beatles og jeg var på samme lag.

Drop In: Innspilt 30. oktober 1963, kringkastet på svensk fjernsyn i november og i NRK i desember. Utløste Beatles-galskapen i Skandinavia. Her avfotografert (minus Ringo) sammen med Lill-Babs som også var med i programmet. (Foto: Mikael J. Nordström / Wiki)

Resten av Sør-Norge måtte vente noen uker til NRK forbarmet seg. I 1964 nådde TV Bodø, men først i 1967 var hele landet dekket. Sånt tenkte ikke vi kule østlendinger med svenskeantenne på.

Beatles var snakkis på Prinsdal. Mange hadde sett dem på svensk TV. Ikke alle hadde en mutter som skrudde av midt i "Twist And Shout", men det holdt jeg kjeft om uansett. Jeg hadde lyst på "She Loves You". Men tvilte på at nissen kom med den. Vi hadde ikke tradisjon for plater til jul. Det ble nok heller elektrisk tog, Fleischmann. Som vanlig var jeg motstrøms. De jeg kjente som hadde modelljernbane, sverget alle til Märklin.

Krangelen gikk. Jeg holdt på mitt. Märklin-skinner var teite, de så så barnslige ut, montert som de var på en blikkplate påmalt pukksten. Helledussen. Fleischmann-skinner var ordentlige skinner; de la man rett på underlaget, ville man ha pukksten, vel så laget man ekte pukksten av ørsmå grusbiter. Kom ikke her. Jeg håpet på en Shell-vogn. Den hadde så deilig varm og fin gulfarve.

Fleischmann: Alle vet at det er Fleischmann som gjelds. Märklin er for pyser.

The Beatles eide England nå, forhåndbestillingene lå på 700 000 for den kommende singlen, "I Want To Hold Your Hand", og 300 000 for LP'n "With The Beatles". Vanvittige tall. For gruppen selv var det bare business as usual, de hadde ikke tid til å feire, de var på den evige turneen og spilte i Bournemouth 16. november.

Jeg var begynt å lese de små nyhetsnotisene om bandet. Etter at jeg fikk se hele «Drop In» på NRK i desember, uten mutter-avbrudd, tok jeg av, og så meg aldri tilbake. Da begynte jeg også å klippe ut bildene av gruppen. Tungt rastrerte avisbilder. Før lå det utklippede bilmodeller i skoesken på rommet mitt. Nå overtok Beatles.

22. november 1963. Et sjokk feide over Jorden. Også på Prinsdal. Kennedy-mordet tok oss alle. Jeg gråt. Verdens ondskap sjekket inn. Ingen ting ble helt det samme igjen. Jeg var 11 år og ble nådeløst frastjålet min uskyld.

Sjokket: Jeg idoliserte President John F. Kennedy. Drapet i Dallas ga meg et sjokk som jeg fortsatt kjenner ettervirkningene av, over 60 år senere. 22. november er en mørk dato. Merkelig nok er det også datoen for utgivelsen av to Beatles-album, “With The Beatles” (1963) og “The Beatles” (White Album) (1968).

I England traff sjokkbølgen en annen sjokkbølge denne dagen - Beatles-bølgen. Ny LP i butikkene, og på platespillerne, ny single meldt om en uke. Den sprudlende gleden over å være ung og sammen om noe, ble på en måte doblet, feiring omgjort til massetrøst. Beatles bar de unge årskullene gjennom mørket, og skulle snart gjøre det ganger tusen millioner i USA.

I Norge begynte vi å tenke på andre ting enn Kennedy-drapet ganske fort - om man skal dømme etter forsiden på Arbeiderbladet en uke senere. Jeg var fortsatt nedtrykt og grep begjærlig alle rykter om at Kennedy ikke var død, men lå på sykehus et hemmelig sted og ble pleiet av superflinke kirurger.

Steinerskole-tiden var nå over. Det ble for langt, så jeg flyttet over til Nordstrand skole. Mer om det i innslaget mitt om 1964. Men jeg må nevne en berikelse i den forbindelse, som for evig og alltid har beholdt sin plass i erindrings-skattekisten min: Punsjebollen på Sæter.

De var lubne, myke og generøst store, skikkelige blodsukker-raketter, og lå der og bød seg frem etter skoletid. Med en fersk punsjebolle i neven, var det mulig å glemme Kennedy for en stund.

Jeg syslet ellers med å sette sammen årets julekalender, et byggesett i papp som forestilte en togstasjon med tog og det hele. Bomull-sneen måtte vi bidra med selv. Fascinerende saker som også tok oppmerksomheten bort fra Kennedy-sorgen. Et øyeblikk. Men ikke lenge.

Kennedy var en helt. Jeg kunne hele historien hans på rams. I bokhyllen sto Revell-byggesettet av PT-109 som jeg hadde fått til bursdagen min. Kennedy og Kupper'n. Mine første ekte helter (i motsetning til Tarzan som jo egentlig ikke fantes).

Kennedy: Jeg kunne alt om Kennedy. Jeg hadde biografien. Jeg hadde avis- og ukeblad-utklipp. Og jeg hadde Revells PT-109.

Forsmak på neste heltekapittel, The Beatles, kom som nevnt i november. Vi var ikke mange med svenskeantenne i Norge, så folk flest hadde ennå ikke oppdaget magien - og "She Loves You" var nettopp forsvunnet ut av den norske hitlisten. Men NRK skulle snart sende TV-innslaget, og da våknet hele Sør-Norge.

7. desember traff Beatles-tsunamien Sør-Norge så stabburene skranglet. Det skjedde denne kvelden, kl. 18.40, for da sto "Drop In" på programmet, og Beatles ble sluppet løs i norske stuer fra Lindesnes til Namsos. Uken etter føk Beatles-platene inn på listene igjen, og nå var det alvor. I England sto galskapsviseren i blodrødt. Etter Norge ventet USA. For en tid!

Den store kvelden: Lørdag 7. desember begynte Beatles-feberen i (Sør-) Norge. KLokken 18.40 satt vi benket. Og sannelig fikk vi Robin Hood til dessert. Og Lucy Show! For en lørdag!

Jeg var i fyr og Beatles-flamme, uten å eie en eneste plate med dem. Jeg måtte ty til Radio Lux, tvers igjennom de atmosfæriske forstyrrelsene og skumle hallo-anrop fra Kalundborg og Warszawa. Radioen hadde et grønt øye som lyste lenge etter at den var slått av. Avslørende. Fryktelig avslørende. Og grunnlag for skjenn og i verste fall husarrest om jeg ble knepet. Men jeg tok sjansen. Alt for Beatles. Allerede.

Vi stormet mot jul. Lyse-stumper i alle farver var funnet frem for vinteren, klare til å preparere brede treski med kandaharbinding. Her skulle fykes over jordene og utfor bakkene. Beksømstøvlene var godt preparert. Det luktet skarpt av kjemi i entreen. Og julelukt fra kjøkkenet hvis det sto kaker i ovnen.

14. desember var "She Loves You" tilbake på den norske listen, inn på 13. plass. Uken etter føk den opp til 3. samtidig som "Twist And Shout" vendte tilbake.

"Please Please Me", "From Me To You", "Twist And Shout" og "She Loves You", det var foreløpig hva som fantes av utgivelser i Norge.

"I Want To Hold Your Hand" var meldt, men forsinket. Presset i Norge, men plassert i billedcover fra Danmark. Forsinkelsen må ha skuffet hundrevis av - ja, kanskje til og med tusen - norske barn den julen (platesalg var beskjedne greier i Norge). Platen dukket ikke opp i (utvalgte) butikker før i romjulen. "I Want To Hold Your Hand" ble med andre ord en julegave man måtte bytte seg til.

Juleferiens fryd inkluderte tegneserie-bonanza. Det kom to nye Donald-blader med bare dagers mellomrom, og det var juleheftene man fikk i knickersstrømpen på nattbordet julaftens morgen. Tarzan for mitt vedkommende. Jakob og Mikkel fikk Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Vi byttelånte og leste og knasket sirupsnipper og valnøttkjerner.

Var været passende og sneen hvit, bar det av sted i stramme, gode kandaharbindinger, ski nypreparert med lysestumper (røde og hvite - og en gul fra påsken) og friskt mot. Stearinvoksen ga god fart i den ørlille hoppbakken på jordet.

Klarte jeg fem meter? Var hånden nedi? Krangelen går fortsatt. Jeg vant ikke et eneste hopprenn. Var altfor feig. Har aldri hoppet i ordentlige bakker med stillas, bare i provisoriske snebakker. De er tryggere.

Hoppbakker og stupetårn går litt ut på det samme. Jeg krabbet meg opp til tier'n en gang. Sto der og skalv noen sekunder. Så gikk jeg ned igjen.

Jeg hoppet fra syv'ern (eller var det syv og en halver'n?), i Groningen, sommeren 1966. Ingen tror noe på meg. Selv ikke de som så meg hoppe fra femmer'n på Frognerbadet. "Det finnes ikke syvmeter, og du har ingen vitner", sa Håkon. Jeg kunne ikke svare på det, og et høyt og trassig "Jo-ho!" vinner ingen diskusjoner.

Eh hvordan greide jeg å komme fra tegneserier og jul til et stupetårn i Groningen? Ta seg sammen nå.

28. desember 1963 registrerte Arbeiderbladet romjul-ukens platesalg. I senere år nøyde avisen seg med å repetere listen fra før julaften, eller den lot som om popmusikk ikke fantes i romjulen og trykket ikke noen liste i det hele tatt. For liste-nerder var det irriterende. Man må alltid regne med romjulen (gammelt jungelord). Særlig når man regner ut hvor mange uker Beatles-singlene som ble utgitt på slutten av året, toppet.

I 1963 gikk det altså unna. Kanskje litt i forteste laget. "I Want To Hold Your Hand" ble registrert nederst på TOPP 20 i Arbeiderbladet, men kreditert Dusty Springfield. Hvordan skal man tolke det? Min teori er at redaksjonen surret og blandet sammen titlene. Neste uke debuterte "I Want To Hold Your Hand" på 6. plass, mens Dusty var helt borte. Hun vendte imidlertid tilbake uken etter, på en 16. plass, med «I Only Want To Be With You», og da sto det at det var hennes andre uke på listen.

Ergo, kjære nerder som fortsatt orker å henge med, "I Want To Hold Your Hand" debuterte i Norge 4. januar 1964. Det var Dusty Springfield som snek seg inn nederst på listen i romjulen 1963. Slik kan man fastslå at Beatles-singlen ikke nådde de norske platebutikkene før i romjulen. Og for hardcore-nerdene som lurer på om jeg har den lyseblå cover-varianten med sort etikett fra 1966, så er svaret ja.

Tilbake til avslutningen på 1963. Beatles-feberen veltet inn over Norge. Nå kom tyggegummikortene og bladene og hysteriet. Herlig. Jeg var både i forkant (Beatles-gal allerede) og i etterkant (hadde ingen plater, og det skulle jeg fortsette med ikke å ha helt til august).

Julen 1963: Nok et år går mot slutten. Og det er julefest hos våre besteforeldre. De beste julene var alltid der. Dette er nok noen dager senere, da vi ofte overnattet i romjulen. Legg merke til de flettede båndene på min knickers. Laget av mamma, til min store forbitrelse. Jeg syntes de var flaue. Særlig når jeg gikk på skøyter. Dusten med knickersbånd er altså allerede Beatles-fan, men har ingen plater. En grei oppsummering.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1963

2. januar – VG gikk over til tabloidformat.

11. januar – Nattklubben Whisky A Go-Go, USAs første diskotek, åpner.

8. februar – John F. Kennedy forbyr all reise og økonomiske transaksjoner gjort av amerikanske borgere til Cuba.

4. mars – I Paris blir seks mennesker dømt til døden for å ha planlagt et attentat mot president Charles de Gaulle.

1. april – Den første James Bond-filmen “Dr. No” har norgespremiere på Eldorado kino.

4. april – Fredskorpset blir opprettet.

16. juni: Første kvinne i verdensrommet, Valentina Tereshkova, skytes opp med Vostok 6.

8. august: Kasper og Jesper og Jonathan. Det store togrøveriet – Nattposttoget mellom Glasgow og London blir plyndret for 2,8 millioner pund, av bl.a. Ronnie Biggs som dømmes til 30 års fengsel.

23. august 1963: “Gudfaren 5” eller Stortinget vedtar mistillit mot Gerhardsen-regjeringen med 76 mot 74 stemmer. Regjeringen søkte da avskjed. Under debatten valgte Gerhardsen rock’n’roll-image med solbriller.

28. august: Martin Luther King jr. holder sin berømte tale «I Have a Dream» foran Lincolnmonumentet i Washington, D.C.

28. august. Einar Gerhardsens tredje regjering går av. John Lyngs regjering blir utnevnt.

19. oktober 1963 – «You’ll Never Walk Alone” blir spilt og sunget på Anfield for første gang, foran kampen mot West Bromwich. Liverpool vinner 1-0.

22. november: John F. Kennedy, amerikansk president blir skutt i Dallas og dør. Noen timer tidligere blir The Beatles’ andre LP, «With The Beatles», utgitt i England.

14. desember: «You’ll Never Walk Alone” med Gerry & The Pacemakers detter ut av TOP 10, og blir ikke spilt over høyttaleranlegget på Anfield. Publikum tar derfor saken i egne hender. Fra da av blir låten spilt og sunget før alle Liverpools hjemmekamper. Det hører med til historien at kampen mot Blackburn 14. desember endte med 1-2 tap.

Nobels fredspris:

Carl Linus Pauling for 1962 og Det internasjonale Røde Kors delt med Røde Kors Ligaen for 1963.

Holmenkollrennet 14.-17. mars 1963:

15 km: Hallgeir Brenden

50 km: Ragnar Persson, Sverige

Kombinert: Georg Thoma, Vest-Tyskland

Hopprenn: Torbjørn Yggeseth

10 km (kvinner): Alevtina Koltsjina, Sovjet

VM skøyter i Karuizawa:

Jonny Nilsson, svensken med hakkestilen, blir verdensmester. Kupper’n ledet etter tre løp, og Nilsson måtte slå ham med 1,2 sekunder på 10 000 for å bli mester. Han slo ham med 24,1. I samløp. Grusomt.

Jonny Nilsson satte nye verdensrekorder på 5000 m, 10 000 m og sammenlagt. På Prinsdal ble en ti-åring rammet av krampegråt.

Engelsk fotball:

Everton blir seriemester.

Norsk fotball

Skeid blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Fredrikstad 2-1 i finalen.

Brann blir seriemester i fotball.

Tarzan: I julestrømpen. Men ikke av de beste forsidene. Her er mye å sette fingeren på.