1963 - plateomtaler

19 vinnere (litt) fra 1963. Året da pop-LP-platen ble født (tre ganger).

1963 var ikke LP-platens år. Formatet var for dyrt. Bare foreldre og voksne unge med en jobb hadde råd til å investere i slike skatter. Og de likte sjelden popmusikk, selv om Elvis-LP’er faktisk hadde solgt en del. Frank Sinatra var saker. Men tenåringer hørte selvfølgelig ikke på sånne treiginger. Likevel var 1963 et viktig år fordi fire oppkomlinger fra Liverpool som bare hadde en ynkelig TOP 30 plassering bak se med debut-singlen “Love Me Do”, ble av helt uforståelige grunner sluppet inn i EMI-studioene en februardag i ‘63 for å lage fullblods LP. Resultatet skulle vise seg å bli selve døråpneren til det store formatet for alle Storbritannias tenåringer, og allerede ved juletider samme år, med utgivelsen av oppfølger-LP’n “With The Beatles”, begynte Europa å følge etter. Og så skrudde USA på lysene, og grammofonplate-markedet ble blåst vidåpent.

Bortsett fra de to Beatles-utgivelsene og Dylans ene, hadde ikke 1963 så mye å fare med på LP-fronten. Men noen fortjener å nevnes. Her er 19.

Januar

Cliff Richard And The Shadows: “Summer Holiday” (Columbia)

Eneste LP-nyheten fra januar 1963 som jeg er i nærheten av å ha hatt et forhold til. Det er et soundtrack, og det er alt for mange likegyldige innslag. "The Next Time", "Summer Holiday", "Dancing Shoes" og "Foot Tapper" (The Shadows) trekker lasset. "Bachelor Boy" er bare irriterende. Særlig i stereo.

Februar mars

The Beatles: “Please Please Me” (Parlophone)

Kanskje den sterkeste debut-LP'n av dem alle. Dagens rock hadde aldri blitt den samme uten. Og ti av de 14 låtene ble spilt inn i steget, direkte, i løpet av en dag - mens bandet var medtatt av forkjølelse og en feberhet Lennon knapt hadde stemme igjen og blødde fra stemmebåndene.

LP’er var en voksengreie den gang. Filmmusikk, lett underholdning og jazz. Ungdom hadde ikke råd til LP-plater, men det var et fristende format, stort og gildt med stilig omslag (singler hadde bare anonyme fabrikkposer i England) og nærmest uendelig spilletid. De beskjedne salgstallene gjorde LP-platen til et halvhjertet satsningsområde, i hvert fall når det gjaldt tenåringshelter. Plateselskapene bygget albumet rundt artistens siste slagere, resten av innholdet var det ikke så nøye med.

11. februar 1963 var det The Beatles’ tur. Det er faktisk litt rart at de ble sendt i studio for å lage LP-plate så tidlig. “Love Me Do” sto ikke igjen som noen monsterhit, akkurat, og “Please Please Me” hadde knapt nok kommet ut da studiotid ble booket. EMI må ha betraktet gruppen med de teite frisyrene som et snodig, forbigående fenomen fra nordvest som tiltrakk seg stor oppmerksomhet i øyeblikket, men som folk fort ville bli lei. EMI hadde neppe andre forventninger til LP’n enn at man fikk tjent litt til på de samme to slagerne. Da de gikk i studio var det allerede bestemt at LP’n skulle inneholde begge sider av singlene, dermed gjensto ti låter. De hadde denne ene dagen til rådighet. Fort og billig. One-two-three-FOUR!

The Beatles hadde vært på turné kontinuerlig siden de kom tilbake fra Hamburg 1. januar. Forpliktelsene hadde hopet seg opp så de nærmest kjørte to turnéer parallelt, en på egenhånd og en med Helen Shapiro, et hardkjør i den kaldeste vinteren i manns minne som nå tæret på alle fire, men aller mest John. 11. februar var han slått ut med feber, hoste og sår hals. Han kunne knapt snakke, langt mindre synge uten smerter. Men det var ikke noe som het sykemelding, allerede neste dag skulle de spille i Oldham. Så fulgte spillejobbene som perler på en snor: Hull, Liverpool, Birmingham, Oxford… Listen var endeløs, og den ble stadig lenger. Ispedd TV- og radio-jobber. 1963 var turnéåret fra helvete. Plateinnspillingene måtte kastes inn de få stedene på kalenderen hvor det fantes huller.

Ingen session i gruppens historie kan måle seg med 11. februar 1963. Der sto de, helt uten studiorutine, dødsslitne av konserthardkjøret, og med en syk John Lennon. Han hadde knapt stemme igjen, en katastrofe for en presset sangteknikk som hans. Å slippe ankermannen til i den forfatningen på et debutalbum viser hvor lite alvorlig platebransjen tok LP-formatet.

John drakk varm melk med honning og knasket halspastiller. Jeg satt på skolen og kjedet vettet av meg mens klasseforstanderen, en tidligere norgesmester i bryting, doserte. Han tålte ikke uro. Da føk neven i kateteret. Da røk pekestokkene. Jeg tenkte på Kupper’n og trollmannen Stein Johnsen.

“Please Please Me” var den Beatles-LP’n nesten ingen hadde. Vi oppdaget dem ikke skikkelig i Norge før mot slutten av 1963, og da var det “With The Beatles” som gjaldt. LP’er var dyre saker, man måtte spare til dem… lenge. Så lenge at det snart var duket for de aktuelle artistenes neste LP. Og neste. Alt ble gammeldags kjempefort den gang, “Please Please Me” havnet bak svingen. Den så umoderne ut i 1964. Ringo hadde jo sleik! Dessuten fantes de viktigste låtene på single: “I Saw Her Standing There”, “Twist And Shout”, “Please Please Me”, “Ask Me Why”, “Boys” og etter hvert “Love Me Do” og “P.S. I Love You”. Noen hadde til og med de gjeve EP’ne med glanset cover.

Jeg kjøpte mitt første eksemplar på tampen av 60-tallet. Jeg behandlet The Beatles’ debut-LP stemoderlig, jeg tok den ikke alvorlig.

I Storbritannia var det andre boller. Da LP’n kom ut den 22. mars lå singlen “Please Please Me” fortsatt så høyt som på 4. plass, mens Gerry & The Pacemakers debuterte lenger nede på listen med “How Do You Do It”. Selv befant The Beatles seg i Doncaster, i full gang med sin Tommy Roe/Chris Montez-turné.

Albumet debuterte uken etter på en 9. plass, og krøp langsomt oppover uke for uke til det omsider, 15. mai, detroniserte Cliff Richards “Summer Holiday” fra 1. plassen; da spilte The Beatles i Chester, “From Me To You” toppet singlelisten for fjerde uke på rad og Gordon Cooper ble skutt opp fra Cape Canaveral i romskipet «Faith 7» for å gjøre 22 runder rundt jorden.

“Please Please Me” ble liggende på toppen uavbrutt i seks måneder helt frem til 27. november da “With The Beatles” overtok. Da spilte The Beatles i York (de gjensto ennå 22 konserter av 1963), EMI hadde for lengst skjønt at det lå penger i LP-formatet og jeg visste mer enn godt nok hvem The Beatles var. I USA var det stille før stormen.

Hvor viktig var “Please Please Me” i the making of The Beatles? Jeg tror det er umulig å overvurdere albumets betydning. For det amerikanske markedet var platen en regelrett melkeku. Følgende låter ble alle registrert som hits på Billboard-listen da galskapen brøt løs i 1964: “Love Me Do” (1), “P.S. I Love You” (10), “Please Please Me” (3), “I Saw Her Standing There” (14), “Twist And Shout” (2), “There’s A Place” (74), “Do You Want To Know A Secret” (2).

Legg så til enormt salg av den amerikanske versjonen av LP’n, “Introducing… The Beatles” (som også dukket opp i flere andre inkarnasjoner i løpet av 1964) og Capitols vulgærvariant fra 1965 “The Early Beatles”. Låtene fra albumet ble stappet ned i et umettelig marked og holdt det (kombinert med låter fra “With The Beatles”) feberhett brennende frem mot trinn 2: USA-turnéen og filmen “A Hard Day’s Night”. Alt dette et år og vel så det etter at Paul, George, Ringo og en febersyk John gjorde unna sin maratonsession i EMI-studioene i Abbey Road, 11. februar 1963.

I Storbritannia representerer albumet starten på LP-platens æra. Selv om det var singlene (og konsertene, TV-og radio-opptredenene) som skapte The Beatles’ triumf på hjemmebane, fungerte “Please Please Me”-LP’n som selve gulvet for suksessen.

Produkthungeren kunne ikke stilles av singlene “Love Me Do”, “Please Please Me”, “From Me To You” og “She Loves You” alene. Særlig det fire måneder store tidsgapet mellom de to sistnevnte skapte et sug etter mer som dro LP-salget i været. Det åpnet også for maksimal utnyttelse av det populære EP-formatet. “Please Please Me” leverte låter til de fire første Beatles EP’ne, og alle fire kom inn på NMEs single-liste – best gjorde “Twist And Shout” det med en 4. plass noen uker før “She Loves You” kom susende og markerte slutten på etterkrigstiden med en regelrett krigsdans av livsglede. Av “Please Please Me”s 14 låter var det bare “Boys” og “Baby It’s You” som ikke var tilgjengelig på singler eller EP’er i Storbritannia. Maken til overdekning skulle man bare oppleve med én LP til i Beatles-katalogen, og det var “A Hard Day’s Night”.

Men tilbake til 11. februar 1963. 9 timer og 45 minutter brukte The Beatles på å fange 11 låter til tape denne dagen. Den ene av dem, “Hold Me Tight”, ble aldri fullført og opptaket slettet (men de spilte inn en ny versjon senere som kom med på “With The Beatles”).

Snaue ti timer altså. Det ble minimalt med tid til ekstra pålegg. George Martin innså at den eneste måten de kunne komme i mål på var ved å ta dette som en live-innspilling. Akkurat det skulle ikke by på problemer da The Beatles hadde mange års fartstid som live-band og var oppsatt med et repertoar som kunne holde dem gående tvers igjennom Reeperbahn-natten. John og Paul skrøt ofte i intervjuer av at de hadde hundrevis av egenkomponerte låter liggende, det var selvfølgelig jug, og av det de hadde visste de nok også utmerket godt at veldig lite holdt mål. Tryggere å gå for coverlåter. Derfor våget de seg bare på fem Lennon/McCartney-originaler denne dagen, og en av dem ble til og med refusert.

Lennons tilstand må ha stresset dem, men spisset nok også kampviljen. De hadde drømt om platekontrakt, de hadde drømt om hits, de hadde drømt om TV-opptredener og fans. Fem måneder tidligere var det knapt noen som tok dem alvorlig. Nå var de hete poteter, for to dager siden suste “Please Please Me” fra 17. til 5. plass på NME-listen og EMI fortalte om eksplosive salgstall. Dette var øyeblikket, dette var dagen. De hadde noe å bevise, og John Lennon tok seg faan på at ingen ting skulle stoppe ham, om så stemmen ble redusert til blodrust. Hvilket den også ble. Etter endt arbeidsdag var det blod i melkeglasset hans

Opptakene til albumet ble gjort i denne rekkefølgen:

There’s A Place - I Saw Her Standing There - A Taste Of Honey - Do You Want To Know A Secret - Misery - Hold Me Tight - Anna (Go To Him) - Boys - Chains - Baby It’s You - Twist And Shout

Som man ser gjorde de med ett unntak unna sine egne låter først. Og for en åpning på dagen! Først et eksplosivt stykke tostemt fryd, så en av de heftigste rockelåtene i verdenshistorien. Og klokken var knapt blitt 11.

Hva forteller dette oss om fire unggutter fra provinsen? Det forteller alt. Et hvilket som helst band fra hvor som helst i England, inkludert London, ville vært så forkrøplet av ærefrykt, så tatt av øyeblikket, av teknikerne i hvite frakker, av den dresskledte produsenten med hvert hårstrå på plass, av ekspertisen, kunnskapen, erfaringen og ikke minst det faktum at de sto på det samme gulvet og pustet den samme luften som legendene: Igor Stravinsky, Fats Waller, Glenn Miller, Connie Francis, Cliff Richard, The Shadows. De ville følt seg små, klossete, i villrede, de ville gjort hva som helst som produsenten ba dem om, og de ville levert under pari. Garantert.

Hva gjorde John (22), Paul (20), George (19) og Ringo (22)? De leverte ikke bare i verdensklasse. De leverte hinsides verdensklasse. De oppfant fremtiden. De hadde allerede oppfunnet det selvforsynte rock’n’roll-bandet. De visste hva de ville. Det taler til George Martins ære at han slapp dette kreative monsteret løs i sitt elskede studio. Han fulgte sitt instinkt akkurat som kollektivet Beatles fulgte sitt. Denne kjemien mellom utøver og produsent er uten sidestykke i rockens historie. Det nærmeste man kommer er de forte årene Elvis fikk med Sam Phillips.

The Beatles pløyde gjennom de to første låtene med en autoritet som grenset mot arroganse. For hvert minutt som gikk, vokste gruppen enda en alen. For Martins del tror jeg egentlig det nå bare dreide seg om å henge på. Det som foregikk i studioet denne formiddagen var definitivt ikke et pliktløp for å snekre sammen fyllkalk til et album med to hits, de var i full gang med å skrive historie.

Lennons tunge forkjølelse ble på mange måte en katalysator. Han var nødt til å presse seg, det måtte kraft og trass og desperasjon til for å klemme lyd ut av den hovne, såre halsen. Han kastet seg mot begrensningene i desperat trass. Stemmen lød rå og ru, den fikk en smertefull bluesegg som ga tekstene en tyngde de nødvendigvis ikke hadde i utgangspunktet. Den lyden finner du ikke på noen andre Beatles-plater og heller ikke på Lennons solo-utgivelser. Den er unik for “Please Please Me”-albumet.

Johns fortvilede kamp tvang også resten av bandet over på offensiven. George Martin var ute etter en live-følelse. Han fikk i pose og i sekk, all råskapen man kunne forvente fra en trang scene i et trangt lokale, og samtidig hadde han alle miksebordets muligheter til å skape et balansert, tett lydbilde med tydelig definerte instrumenter og en kolossal kraft i bånn. Innspilt på to spor. Det er ikke til å tro. Selv i dag, over 60 år etter, lyder disse opptakene like tidløst friske og sprudlende.

Martin må ha bestemt seg for å åpne albumet med “I Saw Her Standing There” i samme øyeblikk som han hørte den. Pauls 1-2-3-4!-intro var ikke på den tagningen de valgte å bruke, men ble klippet ut fra en annen og limt på. Det funker som en eksplosiv live kickstart, du snapper etter pusten av forventning i det bandet knaller inn dønn presist og ruller over deg med et av de beste argumentene jeg vet for at to gitarer, bass og trommer er og blir den definitive rock’n’roll-lyden.

Martin makter å komme så tett på kompet at du får det midt i trynet, og selv med to spors-opptakenes begrensninger evner den spenstig pumpende bassen å rule lydbildet – i følge McCartney note for note kopiert fra Chuck Berrys innspilling av “Talkin’ ‘Bout You”, bortsett fra at Berry-originalen ikke er i nærheten så basstung og elegant. Legger man til Lennons jagende skramlerytme, Georges deilig klangfulle solostikk og støtteakkorder, Ringos dødelig presise metronom og spretne utbrudd, kastanjettdrysset av klappende hender, den overtent lykkelige koringen og Pauls ru rock’n’roll-røst, like rå som noe Lennon leverer på albumet, så har du en av de mest smittende og blidlumre rock’n’roll-innspillingene som finnes på planeten.

Da John Lennon lot seg overtale til å fremføre noen låter på en Elton John-konsert i 1974, valgte han å hylle sin ex-kollega Paul ved å fremføre nettopp “I Saw Her Standing There”, en låt John aldri sluttet å elske.

“Misery” er en fenomenal duett som tar deg umiddelbart i kraven og roper Hei! Heng deg på, vi vet hvor moroa er! Sterke, medrivende vers, en pianostyrt akkordbro bygget som trappetrinn, og et gøyalt tempo som underminerer alt teksten sier, han er ikke lei seg i det hele tatt, han traller livet en trall, han kødda, han er fri! Lennons stemme er som morkent tre. Men den smiler.

Arthur Alexanders “Anna” (originalen utgitt i 1962) gir oss en voksen soulballade, snittet lekkert opp av Ringos hi-hat og holdt i tømme av smarte trommermarkeringer (en forsmak på lekkerbiskenene han skulle levere i neste LPs “All I’ve Got To Do”), det kvikksølvskimrende gitartemaet (spilt på piano i Alexanders original) er plastisk i sine flytende sidebevegelser, og Johns sprukne stemme lyder drukken på livsvisdom og overmannet av hjertekrystende blues. Vakkert og vondt.

“Chains” skrevet av Gerry Goffin og Carole King er Beatles’ hei til den sorte jentegruppe-genren, her representert ved The Cookies. Originalen (fra 1962) var fortsatt ganske fersk da Beatles spilte den inn, men ikke ferskere enn at de hadde gjort den live. Originalen byr på lettbent kosejamring. Lett å like. Beatles har mer muskler og leverer en kalkulert, men ledig versjon, gitarene nøkker, trommen skyver og John og Pauls tostemte koring kamuflerer elegant Georges ustø vokal. Sjarmerende løst, og George Martin henter strengt tatt ut mer enn innspillingen fortjener. Det er en lettvekter, men de leker i hvert fall med den.

Ringos debut som vokalist er overraskende vilter. Gruppen tar “Boys” på strak arm og leverer et komp som spruter av overskudd og svinger som et helvete. Og Ringo sang definitivt ikke samtidig som han trommet, for timingen og håndledd-snerten i det han leverer her oser av autoritet. Han kom aldri i nærheten av dette når de gjorde “Boys” live. Johns rytmegitar og Pauls forrykte putrebass – for ikke å snakke om duoens herlig hysteriske doo-wop koring – bidrar også til å gjøre dette til en av de beste Ringo-innslagene i Beatles-katalogen. Shirelles hadde originalen (utgitt i 1960). Jeg synes Beatles’ forrykende rock’n’roll-versjon er klart bedre. Dessuten er det litt stilig at de forandrer så lite på originalteksten at den får et skaphomsens glimt i øyet.

“Ask Me Why” er Johns “P.S. I Love You”, opprinnelig B-siden på “Please Please Me”-singlen og innspilt 26. november 1962. En søt og pyntelig liten ballade som først og fremst utmerker seg på grunn av sangharmoniene og broen, sunget av John solo, som liksom bryter ut av kosestemningen og virker ordentlig lei seg. Det ville vel de fleste av oss også vært hvis man ikke fant bedre forklaringer på sin kjærlighet til en jente enn at hun snakket en etter munnen. Ikke av Lennon/McCartneys mest spennende komposisjoner, og fremføringen er dessuten tam. Det pågående drivet som preger alle låtene fra 11. februar glimrer med sitt fravær. Men det er OK å høre den mykere varianten av Johns stemme her hvor han ikke plages av forkjølelse.

Det gjør han heller ikke på “Please Please Me” (også innspilt 26. november 1962), men her er Pauls og Johns stemmer så tett sammenvevet og lydbildet så mektig at elementene i innspillingen nesten er umulig å skille fra hverandre. Lutter fryd og glede spyles ut av høyttalerne. Dette er det tidlige The Beatles fra deres mest uimotståelige side. Og de benytter et trick som de skulle gjøre stor lykke med flere ganger de neste årene: Ledevokalen (John) og 2. stemmen (Paul) er så likeverdige at det er vanskelig å tenke seg den ene uten den andre, ja, innimellom er det vanskelig å avgjøre hvem som egentlig leder og hvem som korer. “Please Please Me” ble The Beatles’ første nr. 1, helt fortjent. Den hekter deg fra første sekund, og gjorde det enda mer den gang da det ikke fantes noe man kunne sammenligne den med. Sett i forhold til sin samtid må “Please Please Me” objektivt sett være de friskeste to minuttene i populærmusikkens historie.

Jepp, den nådde 1. plass, og det på alle lister i England, bortsett fra Record Retailers, og den var det ingen som brukte. Inntil Guinness begynte å gi ut Hit Singles-boken sin på 70-tallet. Da de eide Record Retailer, brukte de den som referanse, fremfor å måtte betale New Musical Express for retten til å bruke deres TOP 30. Slik ble historien omskrevet. En #1 på den mest anerkjente salgslisten i England gjennom hele 60-tallet, ble degradert til en #2, og mistet retten til å være med på The Beatles’ fenomenale “1”-samling, blant annet.

“Love Me Do” (innspilt 11. september 1962) er enkel og primitiv, lavt rangert og visner helt målt mot singlene som skulle komme etter. De lyder kledelig urutinerte og keitete. De innlagte bråstoppene og bruken av munnspillet er to grep som gjør “Love Me Do” til noe mer. Høsten 1962 var det universets ensomste sang. Den kalde krigen klebet seg stor og truende mot ruten. Skrudde man på radiosøkeren kunne man være så heldig å fange lyden av et ukjent band som lød som lyden man bar inne i seg, en tåkelurs fjerne gråt druknet under dyner av fuktig luft som rullet inn fra havnen, gjennom trange smug hvor bleke gatelys malte de rennende murstensveggene blå. “Love, love me do…”. Kunne noe sies mer ensomt og melankolsk, og var ikke munnspillet simpelthen metafysisk gråt? “Love Me Do” var den eneste sangen i 1962 som forsto hvordan det føltes å være utstøtt, alene og ung.

Da “Please Please Me” kom ut i mars 1963, passet imidlertid “Love Me Do” dårlig inn selv om man valgte en tettere, proffere, versjon (nå med innhyret trommeslager Andy White, og Ringo degradert til tamburin). “Love Me Do” virker best når den høres helt isolert. Og da helst single-versjonen.

“P.S. I Love You” (innspilt 11. september 1962) er Pauls lille kosenære bossanova-pop med en tekst så banal at sangen ville druknet i sitt eget oppkast var det ikke for at den er så smart og sympatisk turnert. Håndverkeren Paul viser sin klo allerede her.

Etter fire etterslep fra 1962 på rad, vender albumet tilbake til 11. februar 1963. Avbruddet funker helt OK da de fire single-låtene formidler en varme og famlende mykhet som ikke finnes i februar-opptakene. ”Baby It’s You” (fra 1961)er albumets andre Shirelles-cover. En sofistikert teenage-blues tonesatt av Burt Bacharach, hvilket automatisk betyr at det stilles store krav til fremføringen. The Beatles takler utfordringen strålende, særlig John som ikke har noe annet valg enn å torturere de såre stemmebåndene sine for å kunne formidle teksten og melodiens tapre fortvilelse. Johns vokal er så full av blåmerker at du sanser at han gråter mer blod enn tårer når han velger å ignorere sannheten og heller tro på løgnene til jenta som bedrar ham. Det er teenage love sunget med voksen innsikt, og med en grenseløst selvmedlidende og patetisk punchline i sangens fade: “Don’t leave me alone, come on home…” Hele forestillingen, hele dette selvutleverende kjærlighetsdramaet er altså sunget for døve ører, hun er ikke engang der. Bare tenåringer tåler vekten av troen på det umulige. Vidunderlig.

Jeg vil ikke påstå at The Beatles’ versjon er bedre en Shirelles’, men den er heller ikke dårligere. The Beatles tar sangen andre steder. Måten Lennons krigsherjede stemme turnerer teksten på signaliserer både maskulinitet og mykhet. En kombinasjon som skulle prege store deler av hans solokarriere. Selv om “Baby It’s You” er den ene av to innspillinger på “Please Please Me” som aldri ble tilgjengelig på single eller EP i Storbritannia, så tok de det igjen i 1994 da BBC-versjonen ble brukt som sjefskuttet på en EP.

Vokalisten George var ganske uferdig de første årene (han funket mye bedre når han koret), men synge skulle han enten han ville eller ikke. På “Please Please Me” tildeles han de lettere innslagene. “Do You Want To Know A Secret” ble ifølge John skrevet enkel nettopp fordi det var meningen at George skulle synge den (han hadde samme forklaring på neste års “I’m Happy Just To Dance With You”). Det er en sang som byr på få utfordringer, men som kommer seg i mål i kraft av sin sjarm. Fin spenst i beaten som styrkes av skarp, rytmisk klimpring på akustisk gitar. Melodien er begrenset, men passer Georges urutinerte unggutt-vokal. Det ekkobelagte doo-ra-doo koret hjelper ham gjennom låten, det samme gjør Pauls primitive, men ivrige bass som signaliserer et “Kom igjen, George, dette klarer du!” Og det gjorde han. Billy J. Kramers pinglete versjon nådde 1. plass i England 29. mai 1963. The Beatles’ versjon er mye bedre.

“A Taste Of Honey” har fått mye dritt opp igjennom årene og blir ofte trukket frem som et typisk eksempel på Pauls teite sans for svisker. Det er egentlig urettferdig, for John var like glad i låten som Paul, og de var aldri i tvil om at den skulle med. Sanger som denne hadde en viktig funksjon under gruppens maratonkonserter i Hamburg, de var nødt til å bremse innimellom både for egen og for publikums del. “A Taste Of Honey” funket som en pust i bakken, det gjør den også på “Please Please Me”, her strategisk plassert før albumets forrykende avslutning. “A Taste Of Honey” er egentlig temaet fra en musikal ved samme navn. Senere ble det skrevet tekst til melodien. Det er Lenny Welchs versjon (utgitt i 1962) som står modell for Beatles’ takling av låten. De forsøker hverken å fremføre den deadpan eller med glimt i øyet. De synes bare den er ganske fin, de liker å spille den, de liker den fremmedartede strukturen, de liker call-respons elementene. “A Taste Of Honey” er det eneste kuttet på LP’n som gruppen takler som rene håndverkere – og uten andre intensjoner enn at de faktisk nyter seg selv. Paul nyter å synge den, John nyter svarstikkene, begge nyter hverandres bidrag, og alle gleder seg til broen som åpner låten og får den til å svinge. Innspillinsteknisk byr “A Taste Of Honey” dessuten på gruppens første bruk av såkalt double tracking, Paul stemme er doblet i broen. Ikke av deres største øyeblikk og et eksentrisk valg, men også et eksempel på The Beatles’ usnobbede mangfold.

“There’s A Place” er et av høydepunktene på LP’n, en fantastisk gladduett som meget vel kan handle om noe så lummert masturbasjonens gleder og horehusets fristelser. Hvem vet. Johns stemme er påtagelig sår og raspete, men Paul dekker ham ved å alternere mellom å flette sin råeste stemme inn i Johns og å ta av med en annenstemme som går så høyt at den kysser stjernene, han smetter inn både foran og bak John, og gir Johns bro et makeløst turboløft. Som i «Please Please Me» er det umulig å høre hvem av de to som egentlig representerer hovedmelodien. Sammen med tittelkuttet er “There’s A Place” et strålende eksempel på hvilken entusiasme tidlig Beatles kunne piske opp når John og Paul sang i hard duett og nøt hverandres selskap over et klassisk gitarband-komp.

Fra tvetydighet til et rasende desperat rop på fitte. “Twist And Shout” tar ingen fanger, men valser deg flat. Den beste coverlåten som noen artist har levert noensinne. Sunget og spilt så trengt opp i et hjørne som det er mulig å komme. Lennons stemme i ferd med å implodere, han har blod i munnvikene, og EMI-teknikerne peker på klokken. Beatles tar skrallet fra Hamburg og Cavern, fra års råskap i lurvete buler og dumper det i fanget ditt. Dette er live, det er første tagning, og de spiller med døden i hælene. Alt er rått, et mektig skrammel med fremdrift som en stridsvogn, det er villskap skapt av et vanvittig samspilt ensemble som vet nøyaktig hvor de skal støte, blodtåken driver av Lennon, koret jager ham videre mot finalens ekstatisk hoderystende oktavhyl. Og akkurat i det spakende dras ned gir Lennon fra seg et knapt hørlig gisp. Han er tom. Han har gitt alt. The Beatles’ “Twist And Shout” får Isley Brothers’ coverversjon (fra 1962) til å låte som en spasertur i parken. Ingen, ikke engang Elvis, hadde levert maken til kraftpakke.

Og det er “Please Please Me”. The Beatles fanget i et øyeblikk da ingen ting var sikkert og alt uvisst. De hadde en single ute som solgte over forventning, men det lå ingen garantier i det. Artister kom og artister gikk. Store i dag, borte i morgen. Det eneste sikre var vintermørket, kulden, snoen, ubehagelige kjøreturer på kryss og tvers av Storbritannia i en dårlig oppvarmet bandbil, veier opp og veier ned til marginal hyre. De var slitne, frosne og hadde en ankermann som knapt hang sammen og hvis stemme var redusert til et rustent hvisk. De ante ikke hvilken betydning det de hadde etterlatt seg i EMI-studioene skulle få. Hvordan kunne de vel vite det? De hadde gitt sitt beste, antagelig litt usikre på om det holdt da kvelden nærmet seg, de hadde ikke klart å matche den strålende starten på dagen. Det lå til og med en egenkomponert låt i søpla. I kamp mot tid og egen uro ga de derfor absolutt alt i sluttnummeret. Det satt. Som det satt. Men nå var de tomme, absolutt tomme. Og hverdagen og virkeligheten vendte tilbake da de lukket dørene bak seg og møtte det sure vintermørket i Abbey Road. Oldham neste.

Folk snakker gjerne om Tony Sheridan-opptakene fra 1961 og low fi-souverniren fra Hamburg i desember 1962 som eksempler på hvordan The Beatles lød utemmet og rå, før berømmelsen og galskapen fanget dem i et bur, og platestudioet ble deres fristed og åsted for innovasjon og revolusjon. Men de ti låtene innspilt 11. februar 1963 er den virkelige varen. Det er lyden av hva de var sekundet før det de ble – det tidlige The Beatles rett fra veien og småklubbene, ubehandlet, men også fintrimmet og så samspilt at det grenser mot telepati.

Musikalsk var albumet en makeløs øreåpner. De var influert av 50-talls ikoner som Elvis, Little Richard, Buddy Holly, Chuck Berry. Men det musikalske uttrykket deres er moderne og henter betydelig mer fra samtidig sort soul og rhythm & blues, men nesten alltid med melodien som en viktig faktor. Slik sett er Smokey Robinson en naturlig mann å rette øynene mot selv om han bare er til stede i ånden på dette albumet (og da særlig i “Ask Me Why”). Og sorte jentegrupper som Shirelles, The Cookies (korjentene til Little Eva) og Marvelettes. Motown-artistene inntok de doser av nesten daglig. Det The Beatles gjør med coverversjonen er å omskape dem i sitt eget bilde, og sammen med George Martin, å gi dem en klarhet, punch og dynamikk som overgår originalene. Samtlige coververlåter fant de hos sorte artister (crooneren Lenny Welch var også sort).

Deres egne låter er tydelig i slekt med forbildenes, men åpner samtidig for en leken friskhet som forbildene mangler. De er gode på refrenger og broer og er ualminnelig glade i å slenge inn uventede akkordsekvenser. Lennon/McCartney fulgte ikke læreboken. Og ingenting var morsommere enn å avslutte låter med en hengende “jazzakkord”. Man hører storhet flere steder på albumet, ingen kan krangle med tittelkuttet, “I Saw Her Standing There”, “There’s A Place” og “Misery”. Med “Please Please Me” lanserer The Beatles det selvforsynte rock’n’roll-band. De skulle bli en rollemodell for myriadene av band som dukket opp i kjølvannet. I dag er det en selvfølge. Men det var altså en gang.

(Redigert fra “Beatles og jeg”, som er tilgjengelig som ebok.)

Og for å vise at en og annen, la oss kalle ham Gary, har rett i at Beatles-LP’ne ikke akkurat var uberørte av single- og EP-formatet, det er bare “Boys” og “Baby It’s You” som ikke ble registrert på single-listene i et eller flere av markedene USA, Storbritannia og Norge. “Boys” var riktignok B-side på “Twist And Shout” i Norge, men ble ikke registrert som individuell slager. “Baby It’s You” finnes på en norsk EP fra januar 1965, men EP’n kom ikke inn på 20-toppen.

Side 1:

1. I Saw Her Standing There (Lennon–McCartney, 2:55) #14 (US) #24 (UK EP) single B-side (NO)

2. Misery (Lennon–McCartney, 1:50) #24 (UK EP)

3. Anna (Go to Him) (Arthur Alexander, 2:57) #24 (UK EP)

4. Chains (Gerry Goffin–Carole King, 2:26) #24 (UK EP)

5. Boys (Luther Dixon–Wes Farrell, 2:27) single B-side (NO)

6. Ask Me Why (Lennon–McCartney, 2:24) #13 (UK EP) single B-side (US) single B-side (NO)

7. Please Please Me (Lennon–McCartney, 2:03) # 3 (US) #1 (UK) #11 (NO)

Side 2:

1. Love Me Do (Lennon–McCartney, 2:22) #1 (US) #17 (UK EP)

2. P.S. I Love You (Lennon–McCartney, 2:05) #10 (US) #13 (UK EP) single B-side (NO)

3. Baby It's You (Burt Bacharach–Hal David–Barney Williams, 2:38) EP-kutt (NO)

4. Do You Want to Know a Secret (Lennon–McCartney, 1:59) #2 (US) #4 (UK EP)

5. A Taste of Honey (Bobby Scott–Ric Marlow, 2:05) #4 (UK EP)

6. There's a Place (Lennon–McCartney, 1:50) #74 (US) #4 (UK EP)

7. Twist and Shout (Phil Medley–Bert Berns, 2:33) #2 (US) #4 (UK EP) #5 (NO)

“Please Please Me” ble melket for alt den hadde av låter for single- og EP-markedet. Her er 16 plater utgitt i England, USA eller Norge som alle henter minst ett kutt fra “Please Please Me”-LP’n.

Først UK og den første utgivelsen av “P.S. I Love You” (1962), deretter “Please Please Me” / “Ask Me Why” (1963), EP’n “Twist And Shout” (med “A Taste Of Honey”, “There’s A Place” og “Do You Want To Know A Secret”), EP’n “The Beatles’ Hits” (med “Please Please Me” og “Love Me Do”), EP’n “The Beatles No. 1” (med “I Saw Her Standing There”, “Misery”, “Anna (Go To Him")” og “Chains”) og EP’n “All My Loving” (med “Ask Me Why” og “P.S. I Love You”) I alt 12 av de 14 kuttene tilgjengelig på single og/eller EP i England. Sangene som glapp unna var “Boys” og “Baby It’s You”.

Så USA. Første utgivelse av “Please Please Me” / “Ask Me Why” (1963), “I Saw Her Standing There” (1963), “Please Please Me” (1964), “Do You Want To Know A Secret” (1964), “P.S. I Love You” (Canada-import 1964), EP “Souvenir Of Their Visit To America” (“Misery”, “A Taste Of Honey”, “Ask Me Why” og “Anna”) (1964), “Twist And Shout” / “There’s A Place” (1964), “Love Me Do” / “P.S. I Love You” (1964). 11 av de 14 kuttene. “Baby It’s You”, “Boys” og “Chains” glapp unna. “Boys” var riktignok tilgjengelig som single en kort periode høsten 1965 på Capitols The Star Line-label, men det gjelds kanskje ikke.

Norge: “Twist And Shout” / “Boys” (1963) og EP’n “The Beatles” (med “Baby It’s You”) (1965).

“I Saw Her Standing There” (1964) er B-side på “All My Loving” i Norge, men det coveret var det ikke plass til i oppsettet over, så vi tar det her.

The Miracles: “The Fabulous Miracles” (Stateside)

Jeg innrømmer at jeg aldri hadde noe samtidsforhold til denne. Hvordan kunne jeg? Jeg hørte knapt på musikk, og var besatt av skøyteløp. Faktisk har jeg aldri eid dette ikoniske albumet.

Beatles hadde neppe vært Beatles uten Smokey. Dylan hadde vel ikke vært Dylan heller. Albumet inneholder bl.a. "You've Really Got A Hold On Me", "A Love She Can Count On" og "I've Been Good To You". Sistnevnte var John Lennons favoritt med Smokey, og den innledende strofen, Look what you've done...You've made a fool out of someone, rappet han likegodt rett inn i “Sexy Sadie”. Kanskje på tide at jeg sjekker på discogs og gjør et aldri så lite LP-innkjøp.

The Crystals: “He’s A Rebel” (Philles)

Darlene Love & The Blossoms ble hentet inn i studio i LA av Phil Spector som ikke hadde tid til å vente på det ekte The Crystals som befant seg i New York. Han ville ha "He's A Rebel" ut med ekspressfart. Det kom litt brått på Darlene og The Blossoms at låten ble kreditert Crystals. Ja, både den og "He's Sure The Boy I Love". Noen hel LP spilte de ikke inn. Så Phil tok ganske enkelt ni av de 11 låtene på det ekte The Crystals' debut-LP "Twist Uptown" fra 1962, spedde på med de to Darlene Love-innspillingene pluss en omdiskutert Crystals-single som ble trukket tilbake, "He Hit Me (It Felt Like A Kiss)". Og vips hadde du denne hybriden. Tøff LP uansett.

The Beach Boys: “Surfin’ USA” (Capitol)

Ujevne saker fra The Beach Boys, veldig ujevne, men et viktig album for amerikanske ungdom i 1963. Plutselig var surfmusikk greia. Og Beach Boys leverte. Surf og biler. Sol og California. Mine favoritter er selvfølgelig tittelkuttet (hvis melodi de rappet av Chuck Berry, som svarte med advokater, og som fra da av ble kreditert som en av komponistene) og "Shut Down"

Mai juni

Bob Dylan: “The Freewheelin’ Bob Dylan” (CBS)

Etterpåklokt i Det Nye:

THE FREEWHEELIN’ BOB DYLAN (CBS 62193)
Ett år hadde gått, og Dylan hadde allerede kommet forbløffende langt. Kun eget stoff, revet rett ut av samtiden. Krasse samfunnsengasjerte saker som «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» (unnfanget i skyggen av Cuba-krisen), livsglad individualisme («I Shall Be Free»), kjærlighetsvisene «Girl From The North Country» og «Don’t Think Twice» pluss udødelige «Blowin’ In The Wind». Sterk i 1963. Sterk i dag. (★★★★★)

Etterpåklokt i dag:

Vanvittig stor innflytelse både på samtiden og den nære fremtiden. Kombinert med Beatles' 1963-produksjon viste disse sangene verden veien ut av resignasjonen og depresjonene etter skuddene i Dallas. Tenåringene og popmusikken som maktfaktor ble født.

 Side 1:

1. Blowin’ in the Wind (2:48)

2. Girl from the North Country (3:22)

3. Masters of War (4:34)

4. Down the Highway (3:27)

5. Bob Dylan’s Blues (2:23)

6. A Hard Rain’s a-Gonna Fall (6:55)

Side 2:

1. Don’t Think Twice, It’s All Right (3:40)

2. Bob Dylan’s Dream (5:03)

3. Oxford Town (1:50)

4. Talkin’ World War III Blues (6:28)

5. Corrina, Corrina (Traditional, arranged by Bob Dylan, 2:44)

6. Honey, Just Allow Me One More Chance (Dylan/Henry Thomas, 2:01)

7. I Shall Be Free (4:49)

James Brown: “The Apollo Theatre Presents - In Person! The James Brown Show” (King)

Enormt viktig soul-album, planlagt og betalt for av Brown selv, og utgitt tross sterk motvilje fra plateselskapet. Ble en svært overraskende bestseller. Du får ikke soulmusikk mer rå, levende og elegant enn det.

Cliff Richard: “Cliff’s Hit Album” (Columbia)

Cliff Richard var Englands første superstjerne, og er det noe man ikke kan holde mot ham, så er det singlene. En ubrytelig rad kvalitetspop som beveger seg med stor eleganse i spennet mellom rock'n'roll og balladepop. Som oftest kompet av det uforlignelige The Shadows. Dette samle-albumet leverer 14 fremragende TOP 3-slagere, inkludert fem som nådde 1. plass: “Living Doll” (1959), “Travellin’ Light” (1959), “Please Don’t Tease” (1960), “The Young Ones” (1962) og “The Next Time” (1962).

Juli

Roy Orbison: “In Dreams” (Monument)

Han vandret rundt som en sortkledt gåte, en stor mann, nesten skummel bak sine mørke solbriller. Men når Roy Orbison åpnet munnen lyttet englene. Den mørke, mystiske figuren ble til ved tilfeldigheter og speilet på ingen måte Roys personlighet, bortsett fra at han var sky. Men the tall dark stranger var en effektiv innpakning i forbløffende kontrast til den mektige, operakraftfulle stemmen og sjelekvalene den formidlet i vakre popmelodier med dramatiske stigninger, alt delikat omsluttet av korstemmer, strykere og et superlag av Nashville-musikere.

Det fantes ikke noe mer ensomt og vakkert enn lyden av Roy Orbisons innspillinger i årene 1960-65. At denne store og ikke veldig billedskjønne karen våget å gi så uforbeholdent av sitt indre var unikt. Roy Orbison var ekte. Han fikk hjerter til å gråte.

Roy var blant de første artistene som styrte sin egen karriere. Han involverte seg både i produksjon og arrangementer, han skrev mange av låtene sine selv, og hadde også det avgjørende ordet i valg av coverlåter. Han tok LP-formatet alvorlig, selv om han prioriterte singlene.

"In Dreams" er det siste albumet han laget før han oppdaget The Beatles (han turnerte med dem i England i 1963). Tittelkuttet ble en gigantslager, men sin monumentale plass i Roy Orbisons diskografi vant den ikke før 23 år senere da David Lynch bygget psykodramaet "Blue Velvet" rundt en nyinnspilling. Albumet inneholder også en annen slager, den dypt blåtonede og vidunderlige "Blue Bayou".

Orbison har bare navnet sitt på fire av de 12 låtene, men stemmebruken hans og måten kompet er bygget rundt den, gjør at han eier også coverversjonene. Selv Everly Brothers-hit'en "All I Have To Do Is Dream" blir Orbisons eiendom.

Det er en dempet og polert plate. Men den blir aldri glatt fordi stemmen gir hver låt identitet og sjel. Det er sanger sunget av en mann som kjenner livets skyggesider, og som ikke legger skjul på hva det har gjort med ham, men som aldri lar det blokkere stemmens kraft og skjønnhet, gudegaven som holdt ham oppe. Gud skal vite at han trengte den.

I 1966 omkom hans kjærlighet, den uregjerlige Claudette i en motorsykkelulykke. Tre år senere mistet han sine to eldste sønner i en brann. Orbison var i sannhet hva han sang.

August

Sam Cooke: “Night Beat” (RCA)

Tre netter i februar 1963. Sam Cooke allierer seg med pianist Ray Johnson, organist Billy Preston (som bare var 16 år), gitaristene Barney Kessell, og René Hall, trommeslagerne Hal Blaine and Ed Hall, og bassistene Cliff Hils og Clif White, og skaper dette slepne stykket nattlig blues og soul. Cookes stemme en sjelens fløyelsgråt, og musikken avslappet elegant og likevel inderlig til stede. Nattstemningen så overveldende attraktiv at du får lyst til å begynne å røke igjen.

Det er her du finner "Little Red Rooster", Cooke-hiten Rolling Stones gjorde til sin et drøyt år senere. Cooke-versjonen har mer tekst og en illustrasjonsivrig Preston som fyker til så orgelstøtene slår som bølger mot molo. Fenomenalt. Helt nede, og mektig på en annen måte er den sakte bluesen "Get Yourself Another Fool". Tro meg, dette er ikke bare nok en samling tilfeldige låter, som LP'er gjerne var på den tiden. Dette er et album, skapt og fremført for å være nettopp det, en helhetsopplevelse. Tre netter i februar 1963.

Elvis Presley: “Elvis’ Golden Records Volume 3” (RCA)

Allerede tredje kapittel i Elvis' slager-historie. Dette er toppene fra 1960-62, de tre årene etter at han kom tilbake fra militærtjenesten. For mange kanskje hans aller beste periode. Hør denne løperekken (plasseringene på Billboard-listen i parentes): "It's Now Or Never" (1), "Are You Lonesome Tonight" (1), "Stuck On You" (1), "Surrender" (1), "Feel So Bad" (5), ("(Marie's The Name) His Latest Flame" (4), "Little Sister" (5), "Good Luck Charm" (1) og "She's Not You" (5). Ni fantastiske hits. I tillegg tre B-sider som også noterte seg litt lavere på listen. Man behøvde ikke akkurat sprengfyre om vinteren med denne LP'n i hus.

Johnny Cash: “Ring Of Fire - The Best Of Johnny Cash” (CBS)

Super samler som gir noen av Cash' sentrale hits og EP-kutt fra årene 1959-63 sin LP-debut. Bare én av de 12 låtene hadde vært ute på LP før. Albumet spiller strålende. Ikoniske "Ring Of Fire" har gitt albumet sitt navn. Samlingen leverer Cash i full bredde, den bekjennende, den sterke, den gudfryktige, rebellen, historiefortelleren og gunslingeren.

September

The Beach Boys: “Surfer Girl” (Capitol).

Tredje LP, og den første som krediterte Brian Wilson alene som producer. Det er en veldig ujevn affære - avstanden mellom de beste låtene og røkla er enorm, for å si det slik.

Øverste hylle er forbeholdt det vidunderlige hvisket av en hyllest til piken over alle piker, "Surfer Girl". Der finner vi også Brians aller første superklassiker, den bunnløst melankolske og ensomme "In My Room", så vakkert sunget og koret at man håper den skal vare et par timer til. Tredje vinner er den snertne, rytmisk rullende "Little Deuce Coupe" (en Ford Model 18 fra 1932), ev av de mest vellykkede av gruppens mange fornøyelige bilsanger. Jeg gir vel pluss til "Catch A Wave" og den viltre "Hawaii" også.

Resten er ganske tafatt og fryktelig. The Beatles, som fortsatt toppet i England med "Please Please Me"-LP'n kunne sove trygt. Beach Boys hadde lite å stille opp med mot Liverpools fire i 1963. "Surfer Girl" ble ikke engang utgitt i England, ikke før i 1967.

Oktober

The Beach Boys: “Little Deuce Coupe” (Capitol)

Bare noen uker etter utgivelsen av "Surfer Girl"-LP'n følger Beach Boys opp med denne. Det går unna. I forteste laget, riktignok, da man må innrømme at kvaliteten på låtene er svært ujevn. Men produksjonen bærer bud om store ting, og det er Brian Wilson som hovedsakelig regjerer.

Fire av kuttene har allerede vært utgitt på foregående LP'er, så gudene vet hvorfor det hastet sånn. Uansett passer disse bilsangene godt inn i albumets tematiske setting. Her handler det om fart, svidd gummi, oppspilte piker og brave, unge middelklassegutter - og selvfølgelig kule maskiner. Som lekkerbiskenen som pryder albumets cover.

Et par gymsokker er inkludert, men stort sett spiller albumet strålende. Toppet med tittelkuttet, "Shut Down", "Spirit Of America", "Cherry, Cherry Coupe", "Custom Machine" og den over-the-top "Be True To Your School".

Peter Paul And Mary: “In The Wind” (Warner Bros.)

Jeg klarer bare ørsmå porsjoner med denne trioen, men man må jo nevne dette, deres tredje album, da det inneholder de to innspillingene som løftet Bob Dylan hele veien til the toppermost of the poppermost, nemlig "Blowin' In The Wind" og "Don't Think Twice, It's All Right". Deres dempede, velkledte sangharmonier og voksne image ga massene en tilgjengelig versjon av den gneldrende sinnatagen med den gamle stemmen. De var hans trojanske hest. Og da han først var sluppet inn, var det også umulig å bli kvitt ham.

Albumet inneholder også velsignede "Stewball" som The Hollies gjorde en fenomenal versjon av og som John Lennon ga ny tekst og kalte "Happy Xmas (War Is Over)" - og det inneholder "Very Last Day", nok en Hollies-vinner.

Gerry And The Pacemakers: “How Do You Like It?” (Columbia)

Man kan si mye hyggelig om Gerry & The Pacemakers, men noe LP-band var de ikke. Dette er deres debut, tittelen en snedig sammenredigering av titlene på deres to første singler (ingen av dem er inkludert). Det er mye rakle-r&b, Mersey-style, og det lød allerede utgått på dato. Den eneste grunnen til å eie LP'n er at den inneholder "You'll Never Walk Alone" (også kjent som "Fuck you, Napoli!") - og det gjennomført absurd teite coverfotoet. Jeg mener, hva er det egentlig de driver med, og hvorfor løfter de venstre fot?

November desember

The Beatles: “With The Beatles” (Parlophone)

«With The Beatles» eksploderer ut av høyttalerne. Lennons stemme knuser luften, jaget av høyfrekvent koring og rabaldersikkert komp. «It Won’t Be Long» er den voldsomste og mest aggressive åpningen på noen Beatles-innspilling til da. Oppjaget, triumferende, nesten truende, og fremført med en lysende blanding av selvsikkerhet og arroganse. De vet de er gode. De leverer et stykke moderne, vilter rock’n’roll som ingen andre kan matche, og de har laget det selv. Det siste et relevant poeng da popstjerner sjelden eller aldri skrev egne låter før 1963. «It Won’t Be Long» som låt kommer nok i skyggen av «I Saw Her Standing There» (som åpnet debut-LP’n), men i kraft av pågående hissighet (refrengene) og skramlende triumf (versene) er den uovertruffen. Dette er ikke de snille naboguttene. Dette bandet mener alvor.

I Storbritannia sto 22. november 1963 i beatleshysteriets tegn. I hvert fall til utpå kvelden. Endelig lå LP nr. 2, «With The Beatles», i butikkene. Det var ikke lenger en kjeft på øyriket som ikke visste hvem de fire fra Liverpool var. The Beatles kunne ikke lenger vise seg på åpen gate, konsertene deres minnet om militæroperasjoner som sysselsatte hele det lokale politikorps, medieeksponeringen var eksplodert og «She Loves You» hadde ljomet som en slags jubelkampsang fra toppen av listene og fra alle pike- og gutteværelsene siden den ble utgitt i slutten av august. Og sannelig, akkurat denne uken var den tilbake på 1. plass i Storbritannia.

Jeg vet ikke når butikkene åpnet i 1963. Men vi kan regne med at tusener av unge mennesker var relativt innkjørt med rykende ferske «With The Beatles» da klokken var blitt 18.32. Vi snakker tenåringslykke av episke dimensjoner. Muligens måtte mange dempe de små platespillerne sin akkurat på dette tidspunktet da fatter’n hvilte og det var lytt i britiske boliger. Men om de var aldri så musestille hørte ingen skuddene som vendte opp-ned på samtiden. For akkurat da, klokken 12.32 lokal tid i Dallas, Texas, skrellet et geværskudd halve hjernen av president John F. Kennedy og utløste et sjokk som amerikanerne aldri har klart å riste av seg.

Fredag 22. november 1963 gikk det opp for meg at jeg faktisk levde i verden, og ikke bare på Prinsdal, og at det var ondskap der ute som jeg trodde bare fantes i cowboyfilmene de viste på Vellet. Kennedy-attentatet slo inn i stuen med et brak. Jeg vet ikke om de fikk det med i Dagsrevyen den kvelden, men det virker sannsynlig. Jeg husker i hvert fall at mine foreldre hadde TV’en eller radioen veldig høyt på, og jeg hørte reaksjonene deres tvers igjennom gulvet og inn på gutterommet hvor jeg lå og leste Hardyguttene.

Jeg hadde et nærmere forhold til Kennedy enn til The Beatles. Han var ofte på TV, og han hadde fremstått som verdensleder da russerne raslet med atomrakettene på Cuba i 1962.

Jacqueline var også en gjenganger på TV og i ukebladene med de fjollete hattene sine. Hun var vakker og brukte solbriller, akkurat som filmstjernene. Han så ut som en Hollywood-playboy og hadde bakgrunn som krigshelt. 

Kennedy var et idol, helt der oppe sammen med Tarzan, Kupper’n og Kniksen. Jeg leste hans dramatiske historie fra Den 2. verdenskrig og hadde et Revell byggesett av PT 109. Ergo var attentatet på Kennedy et sjokk også for meg. Jeg fulgte saken med årvåkenhet og irrasjonelt håp de neste dagene, håpet var basert på ryktene om at han likevel ikke var så hard skadet og befant seg på hemmelig sted, kanskje en øy. Jeg slukte alt som ble vist i nyhetene på TV, jeg kunne Zapruder-filmen utenat. Jeg fulgte også begravelsen, grein da lille John Jr. gjorde sin berømte honnør, og næret skepsis til Lyndon B. som så ut som en sleip gamling. Drapet på Kennedy vekket også en politisk nerve i meg. 22. november 1963 ble jeg demokrat og har vært det siden. 

The Beatles var i gang med sin fjerde britiske turné for året og befant seg i Stockton-on-Tees da skuddene smalt. Kveldens andre show ble gjennomført i tung visshet om presidentens skjebne. Det var en slik kveld da alle – uansett hvor de befant seg på kloden – ville huske resten av livet. Ikke et hvor var du da «With The Beatles» kom ut, men hvor var du da Den amerikanske drømmen raknet? Stockton-on-Tees, et gutterom på Prinsdal. Vi var alle i Dallas.

I november 1963 var kvaliteten på «With The Beatles» uten konkurranse. Samtidige band som The Searchers, Gerry & The Pacemakers og Freddie & The Dreamers drev med barneskirenn. Du ble ikke noen seriøs contender selv om du hadde dress, gredde luggen frem, hadde en grei platesamling, kjøpte gitar og smilte fra øre til øre. The Beatles lød tettere, friskere, nyere enn alle andre. De var også betydelig bedre produsert, selv om utgangspunktet var to spor og enorme begrensninger for vellykket stereofonisk gjengivelse, leverte de et lydbilde med punch i bånn, rikt mellomregister og krislende klar diskant. Akustiske gitarer, korstemmer, Lennons fremragende rytmespill (han holder låtene sammen i like stor grad som Ringo), det er lekkert anrettet og samtidig så selvsikkert rått og på hugget at det står som en påle den dag i dag. 

De bruker samme oppskrift som de gjorde på «Please Please Me». Åtte egenkomponerte låter og seks coverversjoner. Alt innspilt kjapt. Ikke på samme dag, riktignok, men 28 studiotimer er fortsatt rimelig imponerende. Forskjellen er at opptaksdagene av nødvendighet måtte spres. The Beatles var konstant på veien i Storbritannia i 1963 – fire turnéer på ett år, stikk den – i tillegg var det radio- og TV-opptredener, og ikke minst innslagene de gjorde for BBC. Men som det skulle vise seg i alle årene frem mot 1970, stilt overfor knallharde deadlines, hadde The Beatles en egen evne til å slå på inspirasjons-turboen.

I 1963 spilte gruppen inn 30 og ga ut 33 låter («Love Me Do» (versjon 2), «Please Please Me» og «Ask Me Why» kom alle i 1963, men ble innspilt i 1962). Av disse 33 var 12 cover-versjoner, 20 signert Lennon/McCartney og én Harrison. I tillegg leverte Lennon/McCartney låter Beatles ikke spilte inn selv til en rekke artister, og en av deres egne, «One After 909», ble liggende og samle støv helt til de gjorde en ny versjon av den i 1969 (1963-versjonen finner du på bind 1 i «Anthology»-serien). Med en timeplan som deres er dette ikke mindre enn imponerende. Legger man til den høye gjennomsnittskvaliteten på stoffet, blir man nesten skremt.

Med «With The Beatles» hever gruppen listen. For det første er det jo faktisk et album, ikke en billig unnskyldning for å selge på et par hits. «With The Beatles» inneholder ingen hits, hverken «From Me To You» eller «She Loves You», og heller ikke singlen som kom uken etter albumet: «I Want To Hold Your Hand». Beatles var de første popartistene som så LP-platen som et selvstendig uttrykk. De fylte den til randen med alt de elsket, alt de kunne, alt de ville. Det stråler overskudd, begeistring og innovasjon av platen. Det er verdt å merke seg at Lennon/McCartney ikke gikk den raskeste veien og hentet fra lageret av gamle komposisjoner som de hadde i skuffen. De var mer enn klar over at det var lettvektere (som «I’ll Be On My Way», «Tip Of My Tongue»). De fleste komposisjonene på «With The Beatles» er ferske, de er skrevet for LP’n og har konkurrert om retten til singleutgivelse.

Åpningskuttet går rett i strupen på lytteren. Sjekk andre plater fra 1963. Du finner ikke maken til innspilling. En sånn punch, en sånn jublende villskap, et sånt overflødighetshorn av ferdigheter. Og det låter så strøkent, så rent, i hele toneregistret, at man kunne trodd albumet var kommet i en tidsmaskin fra fremtiden – og ikke fra et to spors båndopptak i EMIs studio i Abbey Road 30. juli 1963.

The Beatles bruker denne første platesiden til å vise sin spennvidde. Ikke overraskende dras tempoet ned i neste låt, «All I’ve Got To Do», en popvise med blå smak av Smokey Robinson, og et vidunderlig kjøretøy for Johns stemme formelig angriper mikrofonen, han er så ut av høyttalerne at nålene må ha dirret rett under rødt. Ringo viser i denne låtens temposkifter og smarte pauser allerede egenskaper som går utenpå Merseybeat-konkurrentene (for ikke å snakke om Pete Best). Nyt cymbalslaget som snitter stillheten i oppholdene, nyt hvordan han veksler mellom å holde igjen og å sette fart. Dette er sofistikerte saker.

Ikke mindre sofistikert er Pauls første innslag på albumet, «All My Loving». Det lyser hitsingle lang vei. Versene jogger lystig av sted på Pauls bass og Johns ultrahurtige rytmespill, og skyter ut i refrenget – igjen bruker gruppen kunstpausene som effektive pådrivere i dynamikken, her mellom vers og refreng. En nær fullkommen låt, «gjemt bort» på en LP. Typisk Beatles. (Innspilt samme dag som «It Won’t Be Long» og «Please Mr. Postman».) 

Man er tre låter inn i albumet, og det er allerede tydelig at gruppen har utviklet seg med syvmilssteg siden debuten. Det er en smartness i virksomhet i disse låtene og deres arrangementer som får 1963-innspillinger fra The Searchers, The Hollies og Gerry & The Pacemakers til å fremstå som tamme, klønete og gammeldagse. Og legg merke til at alle de tre låtene er signert Lennon/McCartney.

George Harrison melder seg på i kutt 4, «Don’t Bother Me», hans første innspilte komposisjon. Den er betydelig bedre enn man kunne forventet av en debutant, og det er smartness på gang også her. Åpningen er ganske original, den lyder som om du har havnet midt i en sang som har holdt på en stund. Den hopper over introduksjonen, dere er allerede gamle kjente. Produksjonsmessig eksperimenterer gruppen og leker litt med Phil Spectors «wall of sound» (det skjer flere ganger på LP’n), det er en relativt massiv lydvegg rundt George dobbeltsporede stemme (med ekko), noe som kler låten.

Etter denne kan de tillate seg en lettvekter. «Little Child» var egentlig tiltenkt Ringo, men så fikk han «I Wanna Be Your Man» i stedet. (Tenk om Stones var blitt sittende med «Little Child», den skulle de fått trøbbel med.) Det er en glad og spretten tøysesang som vinner på John og Pauls tostemte vokal, Johns munnspill og Pauls piano. Og selv om det er en lettvekter gruser den hva som helst på konkurrentenes plater. «Little Child» sprudler, er full av humør og selvtillit, og ultratypisk The Beatles.

Først nå, som spor 6, kommer albumets første coverversjon. Paul som ballademannen, i samme rolle som han tok med «A Taste Of Honey» på debut-LP’n. Men dette er det mer substans over. En akustisk klimpreballade med en uovertruffen solo fra George, sunget mykt, men med en blå undertone som nekter låten å tippe over i det søtlige. «Till There Was You» er en lekkerbisken, og gruppens sikre grep om låten skyldtes at de hadde spilt den live en million ganger.

Siden avsluttes med det som for meg er et av LP’ns beste innslag. Jeg vet mange synes gruppen går «over the top», for ja, her tar de med seg en Tamla-låt ut i Spector-land. Marvelettes’ original er lett og ledig, typisk jentegruppe-pop med snappy Motown-komp og glad call-response vokal. Beatles blåser låten opp så den blir monumental, i en salig flod av gitarer og fete trommer ligger John helt på tuppa hele veien, det er som om han aldri trekker pusten, mens Paul og Georges høyfrekvente call-response koring går på kryss og tvers i det kokende lydbildet. Det er busy busy fra start til mål. Og jeg elsker det. Her tar The Beatles til de grader annen manns låt og gjør den til sin egen. Marvelettes’ original er sjarmerende. The Beatles’ versjon er episk, definitiv. Side 1 måtte slutte her. Det var ikke mer oksygen igjen, hverken for utøver eller lytter.

Albumets første side er mye bedre enn folk kanskje er klar over. Det finnes ikke noe egentlig dødpunkt, selv «Little Child» er en viktig del av dynamikken.

Til gjengjeld er side 2 en ujevn reise. Gruppen har brukt opp de beste selvskrevne låtene, bortsett fra den herlige, på grensen til overproduserte «Not A Second Time», nok en Lennon-oppvisning, brutalt støttet av Ringos trommer og George Martins smart tilmålte pianoakkorder. John og George bruker bare kassegitarer, men resultatet er blendende elektrisk og ruver som et tårn. De to resterende Lennon/McCartney-innslagene er Ringos gøyale, men ganske ensformige «I Wanna Be Your Man» («Boys» er mye stiligere) og Pauls «Hold Me Tight» som ble forsøkt, men refusert (og slettet) til «Please Please Me». Denne gangen gir de den Spector-behandlingen, veldig lydbilde, masse gitar og håndklapp, alt de kan av dialog mellom vokalist og kor – og makeløs fremdrift, det skal gruppen ha, men det er ikke mye til låt. Man kan til nød si at den gir et visst inntrykk av hvilken maktdemonstrasjon gruppen var «live», for den lyder som en kanonutblåsning fra en kjellerklubb, med ekko og alt. 

Ellers byr side 2 på coverversjoner. De to beste innslagene er Spector light-versjonen av «Roll Over Beethoven» med George i førersetet, og en svært fin versjon av Smokey Robinsons «You Really Got A Hold On Me» (versene sunget av John med George som 2. stemme). George synger også The Donays’ «Devil In Her Heart», men her er Beatles’ versjon halvhjertet, mest skøyeraktig, og slik sett havner den i samme skuff som «Chains» gjorde på «Please Please Me»: Fyllstoff, sunget av George. Da gjenstår avslutningslåten, tiltenkt samme rolle som «Twist And Shout» hadde på «Please Please Me»: «Money (That’s What I Want)». Motownkonsernets første hit da Barrett Strong nådde Top 30 med den i 1960. Beatles kjente låten godt, spilte den ofte «live», og John var klar for nok en showstopper.

Problemet er at de vil for mye. Det er masse piano, vanvittig masse hysterisk responsekoring, en Ringo som skyver på og skyver på, men påleggene er så mange at lyden blir grøtete. Jo lenger ut i låten de kommer, dess mer desperat virker fremføringen. Det er som om de merker at de ikke får sving på den, så begynner de å mase. Der «Twist And Shout» danset i elektrisk blodhundsrus, stamper «Money» og ender med å bli en slitsom lytteropplevelse. Denne låten fikset rett og slett ikke The Beatles. Det er ikke mange av deres coverversjoner vi kan si det om. Man kan ikke skylde på pianoet heller, for de slet med låten live som rent gitarband også.

Innvendingene kommer selvfølgelig fra et trygt ståsted i 2025. I 1963 var selv side 2 i en annen liga enn der konkurrentene spilte. «With The Beatles» er et av de hemmelige Beatles-albumene. Det er ikke så mye spilt som de mer bejublede. Man kan med hell studere de 14 innspillingene inngående. Alle detaljene, de lekre vendingene, de individuelle ferdighetene som fremkommer tydelig allerede her, koringene, gitarløpene, Johns rytmespill, Pauls bass som går etter melodien fremfor å legge seg bak og ikke minst Ringo. Dessuten er Pauls klo allerede merkbar i arrangementene.

En kuriositet: George synger like mange låter på «With The Beatles» som Paul. De får tre hver. Det ble det snart en forandring på.

(Bearbeidet fra "Beatles og jeg", utgitt i 2014, tilgjengelig som ebok.)

Side 1:

1. It Won’t Be Long (Lennon–McCartney, 2:13) EP-kutt (NO)

2. All I’ve Got to Do (Lennon–McCartney, 2:04)

3. All My Loving (Lennon–McCartney, 2:09) #45 (US) #13 (UK EP) #1 (NO)

4. Don’t Bother Me (George Harrison, 2:29)

5. Little Child (Lennon–McCartney, 1:46) EP-kutt (SWE)

6. Till There Was You (Meredith Willson, 2:14)

7. Please Mister Postman (Georgia Dobbins–William Garrett–Freddie Gorman–Brian Holland–Robert Bateman, 2:34) #92 (US EP) #3 (NO)

Side 2:

1. Roll Over Beethoven (Chuck Berry, 2:45) #68 (US) #3 (NO)

2. Hold Me Tight (Lennon–McCartney, 2:32)

3. You Really Got a Hold on Me (Smokey Robinson, 3:01)

4. I Wanna Be Your Man (Lennon–McCartney, 1:59)

5. Devil in Her Heart (Richard Drapkin, 2:26)

6. Not a Second Time (Lennon–McCartney, 2:07) EP-kutt (SWE)

7. Money (That’s What I Want) (Berry Gordy–Janie Bradford, 2:47) #13 (UK EP)

Her noen singler og EP’er som inneholder kutt fra “With The Beatles”. Den “A Hard Day’s Night”-EP’n er svensk, men jeg liker den så godt at jeg tar den med siden det var plass.

Various artists: “A Christmas Gift For You From Philles Records” (Philles)

Pophistoriens definitive jule-album. Det finnes ingen i nærheten engang. Phil Spector fant formelen, ga alt han hadde av lyd og romklang og fremragende solister og musikere, hele Spector-fabrikken, håndplukkede klassikere og et lite egenkomponert-sukkertøy lurt innimellom. The Ronettes, Darlene Love, The Crystals og Bob B. Soxx ønsker deg en gledelig jul hvert år.

Dessverre ble ikke albumet oppdaget av platekjøperne før mange år senere. Det skyldtes at det ble utgitt samme dag som president Kennedy ble myrdet i Dallas, Texas, 22. november 1963. Muligheten for markedsføring av det glade julepop-budskap døde med Kennedy. Da det endelig var passende å reklamere igjen, var julen over, og albumets relevans borte.

The Kingsmen: “The Kingsmen In Person featuring Louie, Louie” (Wand)

"Louie, Louie", klassikeren Ray Davies' Kinks modellerte sine første år etter. Et garasje-rockens kåte, opprørske raut måkt ut gjennom hypnoseriffet fra helvete. Kanskje en av rockens mest perfekte komposisjoner og innspillinger. FBI etterforsket The Kingsmen da ingen klarte å høre hva de sang om i teksten, og det ble ansett for å være veldig skummelt og truende. Den rå, skrallende behandlingen av låter som "Money", "Fever", "Twist And Shout" og "Mashed Potatos" har også spikerfeste. Suverent partyalbum også i 2025.