***Arendal:*** Min første ferie uten anstand tok meg til Arendal. Bildet er riktignok tatt 12 år etter, i 1981, hentet fra en av mange Arendal-reportasjer i Det Nye. Jeg valgte det pga av det koselige gjensynet med hele to Mærdø-ferjer. Akkurat sånn skal de se ut for alltid.

JANUAR – BEATLES PÅ TAKET

Det siste av 60-årene. Jeg har laget spilleliste på Spotify som i kronologisk rekkefølge serverer hver eneste låt som var inne på NMEs TOP 30 i 1969. Enjoy! Altså de ferskeste lydene. Lydene som svevet i luften, blant annet mens The Beatles var opptatt med det som vi i dag kjenner som "Get Back"-filmen og ga sin siste forestilling fra et forblåst tak i London.

“It’s the first Beatles record which is as live as can be, in this electronic age.” Slik solgte Apple/EMI inn “Get Back” med helsidesannonser i de store musikkavisene i april 1969. Det var The Beatles selv som hadde gått i spissen for den revolusjon som hadde forvandlet og forandret populærmusikken. Hvert steg de hadde tatt var et steg ut i det ukjent, hver plate de ga ut krysset grenser og erobret nytt land. Nå tok gruppen tilsynelatende et skritt tilbake. Som for å si: Hei, dette er i ferd med å ta overhånd, nå må vi ikke glemme hvor vi kom fra, det er jo dette det dreier seg om: Noen karer, en låt og en rock’n’roll-gitar.

Et besnærende standpunkt, men det ble absolutt ikke delt av alle. Ute på flankene av rock’n’roll-revivalen strømmet de kunstferdige løsningene frem. Det var ingen ting en rullende, liten rock’n’roll-låt kunne gjøre med det. Band som King Crimson, Pink Floyd og det ferske Yes var ute på en helt annen tur enn den Beatles-annonsen snakket om. Det samme var Led Zeppelin og Deep Purple. De som gikk for å se disse bandene forventet lange låter med god plass for solistene til å briljere. Lite av det de spilte kunne destilleres ned til en tre minutters sak med et sterkt refreng. Noen leverte kompliserte musikalske utfordringer både for utøver og lytter, andre lot solistene breie seg innenfor de enklere bluesrammene, mange britiske band flørtet også med folkelementer. Crosby, Stills & Nash dro til og med visen ut i det absurde med den endeløse, men fascinerende «Suite: Judy Blue Eyes». Rocken var på full fart til Woodstock. Det nærmeste The Beatles kom var et forblåst tak i London en januardag i 1969.

Om The Beatles ville gjøre et nummer av at de nå fremsto nakne i den forstand at de kunne fremføre musikken sin live, var det «old news». De fleste kunne det. De nye bandene hadde for lengst frigjort seg fra platestudioet. Men de hadde også frigjort seg fra det man kaller selvdisiplin, og det var ikke alltid så lurt. Mange av de nye rekruttene forsøkte å kamuflere skrøpelig talent bak tallrike taktskifter og eviglange gitarsoloer.

The Beatles’ opprør var egentlig mest av alt et opprør mot dem selv. De koblet seg fra det studioets eventyrland som de selv hadde æren for at eksisterte. Antagelig av nødvendighet. De funket ikke lenger som band i den settingen. Johns tålmodighet med Pauls ideer var tilnærmet lik null, George klarte ikke lenger skjule sin mistrivsel med rollen som juniorpartner og «White Album» hadde vært et så traumatisk løft for alle fire at det sto helt klart for Paul at noe måtte gjøres. Hans svar på panikknappen var «ut og spill!», han ville ta The Beatles ut på veien igjen, to og et halvt år etter at de kastet inn håndkleet.

Første skritt var det som skulle bli kinofilmen vi kjenner som «Let It Be», men som på dette tidlige tidspunktet mer var ment som en TV-dokumentar, kameraene skulle fange gruppens mens den komponerte låtene til et album som så skulle fremføres live, ikke på et forblåst tak, men på en stor scene foran tusener på tusener av forventningsfulle mennesker. Pauls forutsetning var at låtene de skapte og spilte inn skulle være uten studiotriks, uten juks, bare fire mann på hvert sitt instrument, innspilt like live som de ville fremstå når de tok sangene med seg ut på scenen. Pauls håp var at musketerkjemien ville gjenoppstå i prosessen.

Han leste sine kolleger dårlig. Det siste de ønsket i denne verden var å stable The Beatles opp på en konsertscene igjen. John syntes det var galskap. Ingen bombe all den stund han syntes det meste som ikke kom fra ham selv, eller Yoko, var galskap. Han hadde egentlig ikke noe lyst til å henge sammen med dem i det hele tatt, eller snarere, Yoko hadde ikke noe lyst til at han skulle gjøre det. Verre var det at George nedla et absolutt veto mot konserter. Til gjengjeld stilte hans seg overraskende positiv til resten av Pauls plan. Han hadde nylig besøkt både The Band og Bob Dylan på Woodstock. The Bands flate kommandostruktur gjennomstrømmet som den var av gjensidig respekt, musikalske fellesskap og sans for organisk musikk spilt som om den var oppstått fra jordsmonnet og skogene som omga dem, det fortryllet ham. Akkurat som deres første plate, «Music From Big Pink» fortryllet ham. Han hadde også opplevd sin første vare, sjenerte nærkontakt med Bob Dylan. Alt dette tok han med seg tilbake til England en drøy måned senere. Pauls ideer harmoniserte til en viss grad med Woodstock-atmosfæren. Og det er nettopp denne The Band-forbindelsen som gjorde at «Let It Be»-prosjektet ble noe av. Paul hadde Georges støtte. Om han bare hadde vært flinkere til å ta vare på den.

Men Paul oppdaget ikke hva som var under oppseiling fra den kanten. Han låste fokus på John fordi han var avhengig av å få sin gamle samarbeidspartner i gang. Men hvordan når du frem til en person som befinner seg i en heroinkrydret tilstand av apati, forakt, selvopptatthet og arrogant tosomhet med Yoko? Paul var villig til å tolerere hva som helst fra John, bare han oppnådde en viss kontakt. Med George, derimot, hadde han ingen tålmodighet. Ikke så at han skjelte ham ut eller noe slikt, det var holdningen hans, nedlatende, belærende, utålmodig.

***Januar 1969,*** kaldt og tomt og utrivelig, rammene rundt det å lage musikk sammen var helt feil. Det måtte konfrontasjon og bytte av oppholdssted til for å få sving på det som ble filmen og albumet “Let It Be”. (Foto: Apple Corps/Let It Be)

Så meget for Big Pink. Etter en ukes tid i det kalde og utrivelige filmstudioet på Twickenham, skar det seg for George. Han var lei av å bli behandlet nedlatende av Paul. Men enda mer ble han provosert av Johns ondskapsfulle sabotering av opplegget og av Yokos stadige innblanding og geskjeftige kommentarer. Det endte med et basketak mellom John og George. 10. januar forlot George dem, fast bestemt på at han var ferdig med The Beatles.

Bruddet varte i 10 dager. Det sier litt om Johns tilstand på den tiden at hans første reaksjon var: «Let’s get in Eric (Clapton). He’s just as good and not such a headache». Den sjofle uttalelsen opprørte Paul og Ringo. Det kom ikke på tale.

George vendte tilbake, men han satt betingelser under et flere timer langt møte 15. januar: Ikke mer snakk om konserter. Han var fortsatt positiv til filmen, men hele opplegget måtte flyttes ut av Twickenham til Apple Studios i Savile Row. Han hentet dessuten inn keyboardisten Billy Preston som alle kjente fra tiden i Hamburg. Et smart trekk av George da gruppen alltid oppførte seg penere når det var utenforstående til stede.

Stemningen ble bedre, uten at den berørte magien George opplevde hos The Band. Det hadde han vel heller ingen illusjoner om lenger.

Klimaks og det absolutte høydepunktet utspilte seg på taket av Apple-bygningen den 30. januar 1969.

(Det meste av det ovenstående er hentet fra “Beatles og jeg”.)

Men ellers i verden:

NM på Lillehammer 11. og 12. januar. En relativ nedtur. Relativ fordi Fred Anton Maier vant begge de lengste distansene (7.37,2 og 15.45,9), og dermed forhåpentligvis viste antydning til 1968-takter. Da tålte jeg nedturen, at han bare havnet på 4. plass i sammendraget, til og med bak Svein Erik Stiansen (som for en gangs skyld ikke falt).

Men dessverre. Dette var slutten på Maier. Han kom aldri tilbake, og endte karrieren i 1970 (nr. 8 i NM) som B-løper som representerte Norge i helt ubetydelige stevner i Bortvekkistan. Tungt å svelge for en unggutt som forgudet den lange mannen i stillongs og skøytelue. Dag Fornæss? Ha!

Maier var imidlertid fortsatt i nyhetsbildet i januar 1969. Avisen 20. januar 1969 hadde ham avbildet sammen med Dag Fornæss og Inger Lise Andersen. Anledningen var Inger Lises gullplate for «Fru Johnsen», utdelt på TV i Knut Bjørnsens underholdningsprogram «Skrinet med det rare i». Skøyteheltene bar Inger Lise på gullstol, Maier virket dobbelt så høy som spjælingen Fornæss. Motivet havnet på forsiden av Popnytt i mars.

*Så mektig var skøyteløp i Norge i 1969 at utøverne var for popstjerner å regne.*

21. januar viet Arbeiderbladet mye plass på innsettelsen av amerikanernes nye president, republikaneren Richard M. Nixon. En mann Vestens tallrike studenter allerede elsket å hate. For første gang i seremoniens historie ble det arrangert store demonstrasjoner mot hovedpersonen.

Her hjemme i Norge var regjeringen blitt skremt av rasende kvinner, og bøyde av. Det sto så på forsiden. Det var så man kviet seg for å ta trikken til sentrum. For alt jeg visste streifet rasende kvinne-gjenger rundt i gatene, angrep menn og plyndret forretninger. Best å holde seg hjemme i Bærum.

Avisen inneholdt også et foto av Oslo under tunge skyer av forurensning. Nok en grunn til å holde seg i Bærum. Kanskje stikke bortom Tormod etter skolen og spille den nye til Stones.

Jeg hadde allerede sett de fleste filmene av interesse, så jeg kunne vente til kvinnene hadde roet seg. «Manndomsprøven» var en klar vinner, her ble alle fantasiene til en tenåringsgutt høy på testosteron gjort til virkelighet. Akk, fru Robinson. Røv meg med deg hvor du vil!

«Jungelboken» var også haket av. 16-åringen i Kirkeveien (Høvik) syntes fortsatt Disneys tegnefilmer var stas. Om jeg hadde sett «Med alle midler» ennå, husker jeg ikke, men Clint Eastwood var alltid bankers. Det samme gjaldt Michael Caine, så «Pardans med døden» var nok allerede i boks. Og ja, jeg lot som om jeg ikke ble beveget i det hele tatt da jeg så «Hjertet er en ensom jeger», enda jeg neppe lurte noen med de våte, rødgnidde øynene mine da lyset kom på.

TV fristet ikke denne kvelden. Med mindre man var spesielt interessert i surmelk, da kunne svensk TV by på den jugoslaviske dokumentarfilmen «Mannen som dricker surmjölk». Lykke til.

I England flanerte Fleetwood Mac til topps med “Albatross”, herlige saker fra Move (“Blackberry Way”) og Manfred Mann (“Fox On The Run”) inn på Top 10, og blant de sterkeste nykommerne et gjenhør med «Dancing In The Street» pluss en freidig og leken blues fra Canned Heat (“Going Up The Country”).

Nyhetssidene i New Musical Express avslørte at Bee Gees’ neste single ble Robin Gibbs «Lamplight». Den skulle imidlertid brått bli kansellert og erstattet av Barry Gibbs «First Of May», hvilket kickstartet et uvennskap som endte med at Robin forlot Bee Gees og ikke kom tilbake før to år senere. Jeg holdt med Robin, forutsatt at han fjernet det rare stilbruddet i slutten av låten.

*Her begynte uvennskapet i Bee Gees. Robins “Lamplight” henvist til B-siden. Og dermed sa han takk for seg.*

Mer nytt om plater som likevel ikke kom: The Beatles’ «Yellow Submarine»-EP ble meldt. Planlagt utgitt i februar, og tittelkuttet og de fire nye låtene fra filmen skulle nå få selskap av en sjette innspilling, «Across The Universe». Men EP’n ble i all stillhet kansellert, dessverre.

The Whos nye album «Deaf, Dumb And Blind Boy» var planlagt utgitt i februar. Som vi vet valgte gruppen å gi albumet en annen tittel: «Tommy».

Det var vær i januar 1969. Livsfarlige veier. Voldsomme snefall på Østlandet. Slo knock-out på tog, buss og bil. Arbeiderbladet snakket ikke om ekstremvær, men fastslo bare lakonisk: Det er vinter i Norge.

Vi tålte litt vær før i tiden da ingen visste noe om klimamål.

FEBRUAR – MAIERS FALL

1969 virket så mye bedre da det sto på enn det egentlig var. Ikke før det lakket mot slutten merket jeg at noe var galt. Det dreide seg om Beatles, selvfølgelig, alltid Beatles. Man formelig fløt inn i 1969 ruset på det mektige, hvite dobbeltalbumet, og vendte det døve øret til pressens forsiktige antydninger om at noe var i gjære mellom John og Paul. Ikke la man vekt på hvor forskjellig de to fremsto på det hvite albumet, heller. Eller ryktene om klabb og babb under innspillingen av TV-dokumentaren de var opptatt med i januar, håndgemeng mellom John og George, Yokos evinnelige tilstedeværelse. Advarende tegn. Jeg så dem ikke. Eller jeg overså dem.

Beatles hadde alltid vært, hver dag og time i galaksen siden en gang i oldtiden på 1963-tallet. De var like selvfølgelig som luften vi pustet. At samholdet skulle slå sprekker var utenkelig, i min forestillingsverden sto boligen i «Help!», den med fire individuelle innganger, og ett eneste stort fellesrom innenfor, som det sanne bildet på musketerenes virkelighet. Hadde de ikke nettopp gitt verden et overdådig dobbeltalbum, meldte ikke NME om TV-dokumentar og konserter, og hva dukket opp i platebutikkene i januar om ikke soundtracket til «Yellow Submarine» med fire «nye» låter. Dette tydet ikke på et band i krise, tvert i mot, de var jo så på hugget kreative og inspirerte at det rant produkter av dem.

La gå at det kom bomskudd, som helt på tampen av 1968, naken-John og naken-Yoko stuntet «Two Virgins», et album som ingen orket å høre på. Og enda et slikt ikke-album tidlig i ’69, «Life With The Lions». John & Yoko var jo rare, og gjorde rare ting. Det ble i meste laget etter hvert. Fredskampanjen, sengeliggingen, sekkesittingen, de ekstremt smale filmene, opprettelsen av Plastic Ono Band og lanseringen av fredshymnen «Give Peace A Chance». Men det gjorde ingen ting, det var bare John som var så overtent at selv ikke et hypeaktivt The Beatles i flytsonen hadde plass til alt sammen. Trodde jeg. Hvem kunne vel ane vel at John hadde skrivesperre, og skjulte det bak alle påfunnene med Yoko.

Ti sekunders stillhet til minne om Meher Baba (74) som døde 31. januar 1969. Han var Pete Townshend og Ronnie Lanes gruru, mannen som i 1925 bestemte seg for å tie, og som da han døde, i taushet, ikke hadde ytret et ord på 44 år. Disiplene håpet til det siste at han skulle gi dem selve svaret på livets gåter etter denne lange reisen gjennom stillheten, men akk. Ikke et ord.

Dagen etter, altså 1. februar 1969, ga president Nixon sin rådgiver, Henry Kissinger, instruksjoner om å ta kontakt med kineserne med tanke på å åpne dialog mellom de to nasjonene. De første skrittene mot pingpongdiplomatiet i 1971-72.

Den enes død den andres pingpongdiplomati. (Gammelt jungelord)

Man trasket seg gjennom midt på treet-vinteren 1969. Minusgrader, men bare én dag falt det helt ned på -20. Brukbart med sne, og meg på Bonna-treski i friskt driv mot Muren. Knickers, anorakk med appelsin, ullvotter, lue med dusk og blåswix. Søndag 9. februar var det bare -2 i Oslo-området. Udramatisk. Ekstremfritt. Det var meg, skiene og himmelen.

Jeg var utkjørt etter å ha krabbet oppover mot Haslum kirke etter de 8 kilometerne, 7,3 av dem i konkurransemodus, de siste 0,7 på sammenbruddets rand. Jeg sprakk alltid. Jeg hadde en livlig fantasi og gikk inn i rollen som den neste Grønningen. Bortsett fra at den ekte Grønningen aldri sprakk.

Med Tormods ankomst til 1 RG på Nadderud, gikk min karriere som potensiell skiløper sakte, men sikkert i stå. Det var morsommere å spille nye plater hos Tormod i Jarveien 18, f.eks. flunkende nye «Goodbye» med Cream, enn å beinfly til Muren mutters alene (fullstendig klar over at min skikarriere ikke kom til å bli det spor mindre stusselig enn min skøytekarriere). Det var mer å hente i narkotikamusikken. Særlig hvis vi klarte å få tak i øl.

Dramatikken i SF var big news, jeg var jo medlem i SUF. Jeg sang «Internasjonalen» med de beste, selv om bakgrunnen for medlemskapet ikke hadde noe med politisk engasjement å gjøre. Ikke til å begynne med. Jeg var bare i opposisjon. Generelt. Mot det meste, i hvert fall alt som smakte av konformitet. Nadderud var en Høyre-skole, sossejentene brukte høyhalser og perlekjede (eller gullkjede med kors), farvevalget hadde alltid innslag av lyseblått og de gikk med seilstøvler året rundt. Skolens kommunister fikk plass på en liten gressflekk mellom stadion og skole, og der satt alle tre den sensommerdagen i ’67 og spiste skolematen sin. Noen ertekroker ville ha meg til å gå bort og late som om jeg ville melde meg inn. De tenkte å få seg en god latter.

Det gikk ikke helt etter planen. Jeg meldte meg inn. Og så var jeg sosialist. In their face. Jeg gosset meg. Ertekrokene tilhørte høyrebærmen. Jeg var mot alt som smakte av flertall.

Etter et og et halvt år i ensom opposisjon, ble klassens røde fraksjon fordoblet, takket være Tormod, den nye gutten. Og så konverterte Stein, fra Høyre til anarki, og omsider marxisme. Opposisjonen var i form.

I februar 1969 sprakk altså SF. SUF’erne marsjerte ut og ble marxist-leninismens talsmenn. Moderpartiet trutnet, gjorde et katastrofevalg denne høsten og mistet begge stortingsrepresentantene. Jeg fornyet ikke medlemskapet, men sympatiserte med opprørerne, selvfølgelig. Men jeg greide aldri helt å legge sjelen i et politisk engasjement.

Maoisten Yan (deltid) var omtrent like troverdig som Bill Clintons «Jeg inhalerte ikke» eller Rolling Stones’ «Let’s drink to the salt of the Earth».

Den eneste studiesirkelen jeg har hatt delansvar for, endte med fyll, forplantningsraut og oppkast. Noen år senere, for all del. Unge kvinner som syntes det var stas å ta av seg underbuksene, befant seg ikke i min omgangskrets i 1969.

Avisen mandag 10. februar 1969 preges veldig av SF-bråket. Sigurd Allern er SUF’ernes talsmann og maner til avmarsj mot Stratos. Blir det nytt parti? Det røkes sigaretter.

Samtidig ble papirtrusen lansert i Norge, angivelig veldig praktisk, kan kastes etter bruk. Jeg traff aldri noen med papirtruse (bortsett fra Alice Coopers «School’s Out»-LP), så det ble neppe noen suksess.

*Platen var en god del bedre enn trusen.*

Samtidig, på skøytebanen:

Dramatisk i Deventer. Alle trodde Verkerk skulle mose konkurrentene. De hadde ikke regnet med Dag Fornæss. Men det holdt hardt. Verkerk vant nemlig 5000 og 1500, og var bare sekunder fra å sikre seg 10 000 også, og dermed mesterskapet. Som norsk patriot syntes jeg jo dette var storveis. Men samtidig var jeg ikke Fornæss-fan.

Jeg foretrakk langdistansekongene - og da med selveste Maier øverst på alle paller. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor han slet slik i 1969, han som vant alt i 1968. Å se ham havne over ti sekunder bak vinneren på 5000 gjorde fysisk vondt. Hvorfor ble Fred Anton Maier buljongløper over natten? Og hvorfor tok han enda en sesong etter dette?

Maiers fall ga meg et slags forvarsel. De sure skøyteukene i 1969 skulle avløses av de sure Beatles-ukene i 1970. Heltene mine var trette.

19. februar ble Sovjetsamveldets planer og drømmer om erobringen av månen påført et hardt slag. Raketten som skulle plassere den ubemannede månebilen Lunokhod i bane rundt Jorden, i vente på å bli fraktet videre til sitt lunare bestemmelsessted av den mektige måneraketten N1, eksploderte. Katastrofen og det radioaktive nedfallet over store områder av Sovjet, ble holdt hemmelig.

To dager senere, gikk oppskytningen av N1 galt også, motorene ble slått av bare 70 sekunder etter take-off, og det primitive månelandings-fartøyet ble koblet fra og reddet, mens N1 gikk i bakken og eksploderte.

*Russernes stolthet, N1, sekunder før eksplosjon.*

Med dette var veien ryddet for amerikansk seier i månekappløpet. En seier de skulle innkassere med brask og bram og det store skrittet for menneskeheten i juli 1969.

Jeg fikk ikke med meg de hemmeligholdte rakettfadesene i Baikonur, naturligvis. Men jeg var meget engasjert i romfart, og holdt av uforståelige årsaker med russerne. Romfart og ishockey, der holdt jeg med Sovjet. Men ikke i noe annet. Veldig rart.

Den ubemannede rombilen deres betraktet jeg som mer fantastisk enn menneskeføtter på månen, fordi man dermed ikke gamblet med menneskeliv. Jeg var nemlig en skarpsindig 16-åring og skjønte at det å sende mennesker til månen var en risikosport.

Noe annet jeg fulgte nøye med på var Vietnamkrigen. Der skilte jeg meg ikke fra andre venstrevridde skoleelever på tampen av 60-tallet. Det var “USA ut av Vietnam, Sovjet ut av Tsjekko!” for alle pengene. Som man skjønner, jeg holdt ikke med Sovjet i Praha.

22. februar markerte slutten på den noe mer puslete TET-offensiven 1969, som på ingen måte hadde gitt så spektakulære resultater som fjorårets offensiv. President Nixon benyttet like fullt årets versjon som unnskyldning for å sende styrker inn i Kambodsja.

Da bar det til sentrum med meg for å demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden. Vi var skranglete og unge (ikke sjelden midt i stemmeskiftet) og ropte taktfast mens vi hyttet med de spinkle knyttnevene våre. Og skremte temmelig nøyaktig ingen.

Likene av 68 sivile myrdet av Viet Cong under TET-offensiven i 1968, ble funnet i en grunn massegrav utenfor Huế i mars. At Viet Cong myrdet mellom 2800 og 6000 mennesker i Huế var mindre interessant enn at amerikanerne myrdet opp mot 500 i My Lai. Vestlig presse og aktivister var ute etter amerikanske syndere ikke kommunistiske.

I februar kunne tåken ligge tett og fuktig over Ekeberglia på Høvik. Sitrende av testosteron og nybunkret på Cocktail (som lå sammenrullet i stålfjærene under lenestolen min), la jeg av sted inn i tåken og fantasien om ukjente og helst voksne kvinner i kåpe som jeg skulle snike meg lydløst innpå og iaktta med intense, mystiske øyne og hvese «jeg har en pistol, frue», og så ville de åpne kåpene sine og slippe meg villig til for å bli antastet på det groveste. Og etterpå, når den mystiske, fremmede trakk seg tilbake, ville de hulke takknemlig og trygle om nytt stevnemøte.

Det var en fantasi blottet for realisme, med mørke understrømmer av voldtektsfantasier, og krydret med sitrende parringsbesettelse. Akk kjønnsmodningens forbannelse.

Det ble meldt at The Rascals skulle komme til Oslo 27. februar for å medvirke i et TV-show. Antagelig derfor Det Nyes fotoarkiv hadde så mange eksponeringer av gruppen tatt i en eller annen fjernsynsforbindelse. Jeg har en haug.

*Drøssevis av bilder av Rascals i Det Nye-arkivet.*

Ellers var det fritt frem for LSD-interesserte på Palassteatret. Der ble «Sansenes rike» vist, en «brennaktuell film om – LSD». For tilhengere av mildere dop, kunne hovedrestauranten på Hotel Viking anbefales. Der spilte Sven Ingvars opp til dans fra 17. til 28. februar.

Mandag 17. Februar, nøyaktig same dag som Sven Ingvars åpnet engasjementet på Viking, var Bob Dylan og Johnny Cash i Nashville og spilte inn en håndfull duetter. En av disse, “Girl From The North Country”, skulle bli inkludert på Dylans kommende LP, «Nashville Skyline

Jeg vet forresten at jeg så mandagsfilmen denne dagen. «Mata Hari» med Greta Garbo. 38 år gammel film, men Garbos skjønnhet og aura av mystikk varer evig. Jeg var hektet på henne allerede da. Like hektet som Townshend var på Lily.

*Garbo hadde taket på meg, akkurat som Lily hadde på Pete Townshend. Hun var like sexy som den onde dronningen i Snehvit.*

Og fotballbanen:

Samme dag som Beatles hadde spilt på taket av Apple-bygningen, spilte Lyn europacup-kvartfinale mot Barcelona. Begge kampene måtte gå i Barcelona da Ullevål i januar ikke kunne by på annet enn sne og is. Dette var første kamp, liksom hjemmekampen, Harald Berg scoret 2, og Lyn ble slått knapt med 3-2. Neste kamp gikk 5. februar og rystet spanjolene. Lyn ledet 2-0 til det gjensto et kvarter, en cupbombe av dimensjoner på gang, men det endte 2-2. Likevel, vi som elsker Lyn er stolte over bragden. Tenk, i 1969, en periode i norsk fotball da landslaget kunne fått grisebank av Hebridene.

Ellers, og helt malapropos, men viktig likevel, rapporterer Arbeiderbladet at det er vanskelig å oppspore folk med kjønnssykdommer. Man vurderer om politiet bør settes inn.

Det er en reportasje i avisen om at lårkorte jenter fra «Seventeenklubben» skal bidra til å omgjøre byens styggeste hus, Pilestredet 16, til et motesenter. For meg er det mest oppsiktsvekkende med dette at blant de fire lårkorte jentene som skal trå til, sitter piken som skulle bli min første kjærlighet et drøyt år senere. Jeg visste det jo ikke da. Men nå i 2025 var det sannelig rart å se henne igjen.

Life is like a beanstalk, isn’t it?

Og jeg gikk fortsatt på Nadderud og greide meg ganske godt. Det finnes et fotografi av meg mens jeg blir hørt i geografi. Det gikk sånn passe. Jeg hadde sluttet å gjøre lekser. Teorien var at man kunne brålese i friminuttet, og improvisere resten. Ikke verdens beste plan. Men likevel. Jeg mener, Støre har jo gjort karriere av det. Og han ble statsminister.

Vi som gikk i 1 RG på Nadderud, hadde fått en ny gutt i klassen å henge med. Tormod fra Tåsen. Han var et vennlig vesen med langt hår og radikale ideer. Vi fant tonen umiddelbart. Stein, senere godt etablert som Rødts mann i Bærum, var den gang blå-Høyre, men i en så frustrert tilstand at han til slutt ikke holdt det ut og rutsjet hele veien over til anarkismen i løpet av tre minutter og 37 sekunder (tiden det tar å spille Temptations’ «Cloud Nine»). Før han etter hvert stabiliserte seg som høyrøstet, men elskelig marxist.

Vi festet en del sammen. Selv om vi var for unge for fyll.

Vin, champagne og øl ble jeg introdusert for i Rimini i august 1968, så jeg hadde litt peiling. De første festene med sterk drikke kom i 1969. Men det var komplisert å få tak i godsakene. Jeg fylte ikke 18 før 13. august 1970, så i og med at jeg hadde smakt på godfylla såpass tidlig, ble veien gjennom 1969 frustrerende. Man måtte kjenne noen, eller betale fremmede for å få fingrene i en ettertraktet halvflaske Golden Cock (blankt brennevin gikk godt sammen med Cola). Øl var lettere å få tak i, men ga andre utfordringer da det ikke holdt med en liten flaske, man måtte ha minst tre langpils, og de klirret og var vanskelig å skjule.

På skolefester ladet man rett og slett et par flasker cola med brennevin på forhånd. Det så uskyldig ut, og når det var vinter kunne man til og med skylde på glatt gulv hvis man gikk over ende, eller havnet på taket og gaulet «Arnljot Gelline» sammen med klassekameratene.

Kampen for langt hår hadde vart i nesten fem år nå, og jeg hadde bare greid å slippe kort foran og barbermaskin i nakken-sveisen, som ble utført av herrefrisører i hvit arbeidsjakke som likte å holde saksen gående også når den befant seg langt unna kunden. Sveisen ble ikke godkjent før min mor hadde ført håndflaten sakte fra nakke-klumpen, som jeg kalte den hvirvelen som liksom avsluttet ryggsøylen, og hele veien opp til den gjenstridige verven øverst på bakhodet. Det skulle raspe. Da var lengden korrekt, og veien til beatles-sveis stengt.

I 1967 hadde jeg klart å kjempe meg til en slags Kennedy-look. Kontroll-justert av min mor som hadde kjøpt en manuell klippemaskin. Den var ikke elektrisk, og den lugget skikkelig. Heldigvis varte ikke den metoden lenge, men den var fortsatt virksom gjennom halve 1969. I slutten av februar 1969, ble det antydet muligheter for en røffere frisyre, vel og merke hvis jeg ble en disiplinert og lydig 16-åring som gjorde leksene sine og oppnådde sterke karakterer.

Jeg likte ikke det hvis’et. Min mor brukte håret som lokkemiddel for å gjenerobre kontrollen over unggutten som var begynt å henge med venner om ettermiddagen, og som til og med dristet seg til å tøye hjemkomst-tiden for lørdagskvelder. Min mor gikk som en skiltvakt oppe på verandaen når klokken passerte elleve på slike lørdager.

Vi gjorde en avtale, men med begrensninger. Håret skulle ikke på noen måte ut fra hodet, det skulle gres inntil, og ikke rufse seg mer enn så vidt over snippen i nakken. Jeg så fort bustete ut, for jeg hadde ikke inntilhår. Det ble mye pirk av det. Likevel fant jeg kompromissveier. Sveisen fikk leve litt friere hvis jeg aksepterte en klesstil som ikke vekket oppsikt. Deltidsdandyen hadde allerede innsett at hans dager var talte, selv deltidsdandyer må fornye garderoben, og jeg hadde ingen inntekt, så jeg ville uansett aldri kunnet konkurrere med Lars.

Slik gikk det til at jeg kunne møte opp på skolen denne vinteren iført skibukser med strikk under foten og Viking skistøvler i gummi – med de kantete snutene som hadde lett for å sende deg rett på snørra hvis de traff issvuller. Jeg protesterte høylytt og hver gang, så min mor utporsjonerte klokelig den ydmykende påkledningen slik at jeg fikk beholde en slags verdighet. Og på toppen grodde sveisen til, langsomt, men sikkert, tross min mors smertefulle trimming.

Jeg følte meg ikke veldig stilig i den lyseblå genseren og de brune vårskoene og den fæle peau de pêch-jakken som ble min grunnkolleksjon da vinteren slapp. Men jeg må jo si, etter å ha studert gamle fotografier fra perioden, at de andre guttene i klassen ikke akkurat fremsto som utpregede moteløver, de heller. Klassebildet fra høsten 1968 viser en gruppe pent kledde og ordinære ungdommer, og ikke en eneste en av dem kunne mistenkes for å spille i The Pretty Things. Der står vi, en helt alminnelig gjeng fra Bærum. Og nesten alle guttene har Kennedy-sveis.

“Og nesten alle guttene har Kennedy-sveis.” Jeg står øverst til høyre.

Over til virkeligheten. Arbeiderbladet fredag 28. februar 1969.

Nixon er i Berlin og går Kennedy en høy gang ved å utbasunere at vi er alle berlinere. Dessuten er folk på Fornebu redde for at eiendommene deres skal bli verdiløse. De hadde nok ikke ventet seg Gardermoen.

«2001 – en rom-odyssé» har premiere på Colosseum. Min mor inviterer meg med en av de første dagene, og opplever den farveflimrende sluttsekvensen så utfordrende at hun må avbryte og løpe ut i sikkerhet. Hun hadde fått narkotikafølelsen, helt åpenbart. Jeg kunne ikke fatte at hun ble så rystet. Men det ble hun.

Jeg så filmen helt ferdig. Hun sto utenfor og hutret. Sint på Kubrick. Rystet over sin samtid som drev med slike sanseangrep. Og helt klar på at hun aldri skulle se science fiction igjen. Mulig hun holdt det også. Jeg var uansett fjetret, oppslukt og klar for mer. Tror jeg så filmen ti ganger. Kjøpte boken også, på engelsk, og leste meg gjennom, bevæpnet med ordbok.

MARS – PENGELENS PÅ BYTUR

I en periode da jeg trodde fremtiden var staket ut og serverte russelue i mai 1971, før det bar videre ut i akademika, og en eller annen jobb med egen kontordør når løpet var kjørt. Jeg var med andre ord ganske uforberedt på hva som virkelig ventet rundt svingen et godt stykke lenger frem i 1969.

Jeg gikk på Nadderud. Reallinjen. Ingen fag plaget meg. Alt gikk greit. Lekser var et fremmedord. Jeg gadd sjelden gjøre dem. Lekser gjorde man i timen. Livet smilte egentlig. Det var til og med masse Beatles-kake igjen. Gruppen dukket stadig opp i nyhetene. Det var giftemål og rare prosjekter og LP'er på gang og eget plateselskap. Mye å snakke om i skolegården.

Jarveien var blitt det nye hovedkvarteret. Tormod og broren Audun var oppsatt med en liberal mor og hadde stereoanlegg med svære høyttalere i stuen og en platehylle som sikkert inneholdt minst 125 titler, om ikke mer, kanskje 200. De fikk lov av moren sin til å spille ganske høyt. Og de hadde bedre råd enn meg, i hvert fall fire år eldre Audun som studerte og kjøpte LP'er fra Tandy's i England. Hos Tormod og Audun fikk jeg høre det siste nye som jeg ikke hadde råd til å kjøpe. Det var her jeg hørte Spooky Tooths "Evil Woman" første gang.

*En av åpenbaringene jeg ble presentert for i Jarveien 18.*

Jeg er litt usikker på hvor mye øl jeg fikk i meg på denne tiden. Jeg var ennå ikke fylt 17, og det var ikke Tormod heller. Mistenker at vi lurte oss til godsakene. Men jeg hadde det så strengt hjemme at jeg neppe våget å overdrive.

Vi dro av og til på tokt til byen. Forsøkte å haike, men fikk sjelden napp. Bilistene ville ikke ha langhårete unggutter med slengbukser inn i bilene sine. Så måtte vi ta trikken. I byen gikk vi planløst rundt i området langs Karl Johan-aksen. Aker Brygge var fortsatt et hektisk verftsområde og het Akers mekaniske verksted. Man fikk ikke burgere der, for å si det sånn.

***Koselig:*** *Her spaserte to 16-åringer (snart 17) ofte. Karl Johan var skikkelig koselig før i tiden. (Foto: Paul Andreas* *Røstad/TekniskMuseum)*

Var vi riktig godt forspent, kunne vi kjøpe en pølse i et gatekjøkken, eller kanskje nøye oss med et brød med ketchup og sennep, og bruke reisekassen på kinobillett i stedet.

Hos Ole Kristian var det bordtennis. Jeg var elendig, men det fine med den øvelsen er at man ganske kjapt blir brukbar, og brukbar kan være nok, det. Bare iveren ikke tar overhånd, slik at man strekker seg en bro for langt, og kommer i skade for å rive av et brakende flak akkurat i det søsteren til Ole Kristian kommer inn for å spørre om vi vil ha kaffe, eller noe sånt.

Gjennom Ole Kristian hadde jeg også gleden, om enn forbigående, av å utvide bekjentskapskretsen ved å bli medlem av Røde Kors. Hyggelig ungdom, både eldre og yngre enn oss, og med et par ganske voksne karer på topp som likte Buck Owens, hadde bar i kjellerstuen, og ikke gikk av veien for å handle brennevin for håpefulle unggutter som meg. En halv Golden Cock var gjengangeren. Men etter hvert åt mitt stadig mer aktive sosiale liv i Jarveien 18 så mye kvalitetstid at jeg ble nødt til å trekke meg ut av Røde Kors. Det var tross alt gøyere med narkotikamusikk og oppglødde diskusjoner om sosialismen, enn country & western og halvkristne hjelpekorps-kadetter som diskuterte spjelking av ben.

Popnytt nærmet seg slutten. Men mars-utgaven hadde en del spennende innslag. Blant annet en sak om The Fugs. Og dessuten leserbrev fra presidenten i Dobbelt Opps fanklubb som forlangte at bladet skrev mer om … Dobbelt Opp. Bombe. Han kunne dessuten avsløre at multiinstrumentalisten Steinar Fjeld også mestret kinesisk gongong.

Behovet for penger var en evig plage. Det gikk rykter om at man kunne gjøre skikkelig store penger i den brune kafeen Pallas, populært kalt «fallos», på Majorstuen. Her ble man visst invitert inn på toalettbåsene av vennlige, eldre menn med svære seddelbunker i lommen. Ryktene ga ikke konkrete eksempler på hva som skjedde der inne, men ryktene himlet med øynene, og da nikket man liksom konspiratorisk og kjente angst. Funkis-pissoiret i Stensparken skulle også være et sånt sted. Jeg syntes det lød veldig skummelt. Så hadde jeg også hatt en polsk sjømann med løpsk lurv etter meg i København. Det ville jeg slett ikke oppleve igjen. Jeg aner ikke om disse stedene virkelig ble oppsøkt av unggutter fra tekkelige Bærum, men det ble sagt og det ble snakket.

Det gikk historier om de middelaldrende fruene på Halvorsens Conditori rett overfor Stortinget også. De skulle visst være urimelig glade i unge gutter som de gjerne tok med seg hjem til Holmenkollen eller Tåsen. Noen ganger kunne det vanke lommepenger. Jeg gikk faktisk så langt som å henge på Halvorsens noen ganger, suttende på en cola med sugerør, mens jeg sendte de voksne damene blåøyde, uskyldige blikk med en skamløs undertone av ta meg ta meg! En kombinasjon jeg mente å mestre. Uten at det ga noen effekt. Ingen Tåsen-tur på meg.

APRIL - borgerskapets diskretE sjarm

16-17 åringer i Oslo (Vest) og Bærum hadde ikke så mange alternativer i 1969. Man håpet på hjemmefester. De var sjeldne, men legendarisk attraktive. De lusket man på i kafeen på Henie Onstad-museet, særlig på lørdager. Folk satt og tviholdt hemmelighetsfullt på colaglassene sine og forsøkte å snappe opp adresser – eller i hvert fall rykter om løyer. Vi var juniorene og lite etterspurt. Men det kunne skje at skjebnen smilte. Kanskje storesøsteren til en klassekamerat som hadde fått vondt av oss. Vi sa ikke nei.

Var vi riktig heldige klarte vi å trygle oss til et inngangs-ja hos Stein, sønnen til legendene Egil Monn og Sølvi, eller hos søsknene Shan og Petter som hadde et helt oppsett av trommer og elektriske gitarer i kjelleren. Men vi var aldri på A-laget der, ikke på benken engang.

En lykkens aften satt Tormod og jeg i kjelleren deres og lot som om vi improviserte og var prog. Tormod kunne ikke spille noe instrument så vidt jeg husker, men han knatret vel litt på trommene. Jeg var allerede en rutinert komponist. Det lå sikkert 50 tekster med gitarbesifring i skuffen hjemme. Riktignok var det umulig å gjenskape melodien som jeg eventuelt hadde hatt i hodet da sangene ble til. Det var helt blåst, og grepene jeg hadde notert ned hadde bare én ting felles, de var mange. Stort sett alle jeg kunne, plassert på måfå hulter til bulter uten tanke på toneart, dur eller moll.

Og nå satt vi i kjellerstuen og improviserte. Mest fordi vi var de yngste på festen, 16 år uten medbragt øl, og sjenerte som pokker da vi ikke kjente noen, og jentene var enten eldre enn oss og attraktive hinsides det oppnåelige, eller på vår alder og sammen med kule kiser med Vespa eller Tempo Trigger. Hva kunne vel vi stille opp mot det. Bortsett fra improvisasjoner på elektrisk gitar, som ble avbrutt etter noen få minutter da gutta som kunne spille på ordentlig ikke orket å høre meg slå G-E-C-D7-Bb-Am og hva jeg nå fant på – uten å komme noen vei. Dissonans-mannen ble avvæpnet, brått og brutalt. Traske-batterist Tormod ble samtidig fratatt stikkene.

Så gikk vi slukkøret hjemover. Det va’kke noe gøy å være 16.

*16 er ikke optimalt. Den alderen kan ikke brukes til noen ting. Sex? Særlig. Vi hadde draget, må jeg si.*

Det ble en del haiking. Det nærmeste man kom det å være på farten når man ingen penger hadde og ikke orket tanken på å tråkke opp alle bakkene i Bærum. Riktignok var sjansen for å få haik forsvinnende liten i Høyre-kommunen i 1969, i hvert fall hvis man var tenåringsgutt med rufsete hår, og utførte haike-bevegelsene på hinkende høyreben, synkront, en slags pardans for unge menn som i grunnen driter i at svina ikke stopper. Særlig svina i de nyeste bilmodellene.

Kom vi oss mot formodning til byen, var det labbing rundt på måfå. Mest Karl Johan, som tidligere nevnt. Sjelden ned til forbryterstrøket Grønland, vi følte oss ikke trygge der. Armoden, utedassene og bokkøl-dunsten slo mot oss. Olsenbanden var ikke dukket opp på film ennå, så vi hadde ingen forestillinger om hyggelige karer, engstelige Kjell og en og annen Valborg. Den første filmen hadde premiere på Saga og Soria Moria 11. august 1969. Så den våren var Akerselven en grei grense.

Det lille man hadde av penger gikk til musikkaviser, plater og kinobilletter. Kino var viktig. Og vi gikk ikke av veien for å oppsøke utfordringer. De filmene gikk gjerne på Gimle som lå krøkkete til. Det SKULLE være vrient å fremstå som filmkjenner.

Jeg husker ikke så mange av de filmene i dag. Bortsett fra én. Den gjorde til gjengjeld et uutslettelig inntrykk: «Borgerskapets diskrete sjarm» (1972). Ellers ble det gjerne Saga, Scala og Klingenberg. Det var de beste kinosalene, etter Colosseum, og de lå så nær hverandre at man alltid hadde et alternativ. Kvaliteten på Eldorado husker jeg ikke, vi gikk sjelden der, det var jo fyllikområdet på grensen mot Oslo Øst, og det gikk uansett nesten bare cowboy- og agentfilmer der.

***Inntrykk:*** *“Borgerskapets diskret sjarm”, en film jeg ikke husker noe av, bortsett fra at den gjorde inntrykk. Uutslettelig. Jeg mener å huske at det ble noe skyting.*

26. april 1969 hadde jeg ennå ikke sikret meg den nye Beatles-singlen, «Get Back». Den skulle storme inn på 20-toppen på 1. plass 3. mai. Jeg kjøpte den på Bekkestua 5. mai. Og ble litt skuffet. Heller ikke denne gang kom platen på Apple. Det var den treige Parlophone-etiketten nok en gang. Ekstra nedslående fordi det sto Apple på coveret.

*Det sto i hvert fall Apple på coveret. Bildet var ganske ferskt, fra den såkalte “mad-day-out”, 28. juli 1968. På “Hey Jude” brukte de et foto fra 1966, så dette var klar forbedring.*

Bortsett fra etiketten, ga platen meg lutter glede og velbehag. Begge sidene var like sterke. I England toppet platen i fem uker på rad, og ville klart en sjette om ikke John hadde stresset sånn med å haste-utgi «The Ballad Of John And Yoko». Her ødela Beatles for seg selv. Eller snarere, John ødela for Paul.

Jeg ruslet gatelangs på vinterens grusrester mens jeg nynnet på «Don’t Let Me Down» og nøt våren. Alt var riktig våren 1969. Selv gymnaset, som jeg ikke begynte å hate før utpå høsten, og det av åpenbare grunner: Det fremkom at man faktisk måtte gjøre en del lekser for å henge med.

*Man gikk slett ikke av veien for n-ordet på forsiden av avisene i 1969. Her snakkes det om etterfølgeren til Martin Luther King Jr.*

Forsiden på Arbeiderbladet for 5. april 1969 viser med all tydelighet at verden ikke er den samme, og at det var en gang da n-ordet ble brukt med største selvfølge. Den forsidetittelen slipper ikke avisene unna med i dag. Tøffe forhold i Tsjekkoslovakia ser vi dessuten, man frykter at Sovjet vil invadere dem igjen.

Inne i avisen er det mye å ta tak i. Blant annet den fryktelige arkitekttegningen av SAS-hotellet som skal bygges på Fornebu. Videre har en grevling vært på påsketur i Vika, og to innbruddstyver tatt på fersken i Stasjonsveien på Slemdal, og i samme slengen får vi vite at et amerikansk helikopter har styrtet ved Khe Sanh, og at én amerikaner og 23 syd-vietnamesiske «heimevernsmenn» (så står det) omkom.

Ja, utenriks er det skikkelig dramatisk. Duell langs Suez-kanalen ga Egypt hard medfart, Wilson sliter med interne problemer i partiet sitt, Sovjet skjeller ut Kina, Biafra har slått en offensiv tilbake, og stormaktsmøte om Midt-Østen i gang.

Påskens filmer var meldt, og duverden for noen fristende kinoannonser. Vet at jeg dro på «Thomas Crown bankrøver», mitt førstevalg.

Arbeiderbladets musikkside bidro med mye rart, oppsnappet av Erik Heyerdahl fra utenlandske musikkblader og aviser, og øyensynlig ikke helt fordøyet og forstått. Og det angivelige fotografiet av Cream er bare ubetalelig. Les og le.

*Slike Cream-medlemmer lager man ikke lenger. Arbeiderbladet 29. mars 1969.*

New Musical Express var selvfølgelig mer efterrettelig. Intervju med Desmond Dekker, dekning av John & Yokos sengeprotest for fred i Amsterdam, fæle nyheter om at Kinks kanskje splittes, gode nyheter om at Gibb-brødrene kanskje ikke hater hverandre likevel, intervju med Led Zeppelin – og dessverre, skrekken over alle skrekker: Den aldrende og forrykte sjefsredaktøren Andy Gray hadde (under sitt alias Allen Evans) grabbet til seg Zeppelin-debuten og Spooky Tooths andre, og gitt seg til å «anmelde» dem, i stedet for å gi platene til yngre journalister med peiling. Resultatet var horribelt.

*Andy Gray forsøker seg under pseudonymet Allan Evans. Mannen var en eldgammel tyrann som grabbet de beste LP’ne fra de kuleste, unge journalistene.*

Både John og Paul har nettopp giftet seg med henholdsvis Yoko og Linda. Det får god dekning både i NME og Beatles Monthly.

Popnytt med Annisette på forsiden, og fire sider Savage Rose inne i bladet. To sider om Pink Floyd får man også, tittel: «Hva er Pink Floyd?». Dette toppes av enquêten «Vil du gifte deg med en farget?», seks unge svarer. Be afraid.

Anisette var de fleste på min alder forelsket i. Jeg trodde aldri jeg skulle få treffe henne, men det gjorde jeg faktisk, for Arbeiderbladet i januar 1974. Snaut fem år senere, altså. Hadde noen fortalt meg det da, ville jeg besvimt.

Andre verdensnyheter i starten av april:

NASAs Max Faget presenterte en liten modell for 20 kolleger, det primitive utkastet til det som skulle bli den legendariske romfergen.

Det ble innført pressesensur i Tsjekkoslovakia.

Antall falne amerikanske soldater i Vietnam, passerte 26. mars 1969 totalen fra Korea-krigen (32 629), og Vietnam-konflikten ble med 33 641 døde dermed den fjerde blodigste krigen i USAs historie.

Vietnamkrigen: USA annonserte at de ville begynne å «vietnamisere» krigen i Vietnam, slik at Sør-Vietnam selv skulle klare å håndtere krigen mot Nord-Vietnam.

*Jim Morrison måtte møte til forhør hos FBI i Los Angeles etter at han ble arrestert for blotting på scenen i Miami under en Doors-konsert 1. mars. Bildet er derfra.*

Internett ble født 7. april 1969, da Steve Crocker publiserte protokollen RFC 1.

Skrur vi tidsmaskinen mot slutten av måneden, finner vi nyheter som dette:

Forsiden på Arbeiderbladet lørdag 26. april 1969 var ikke for nervesvake. Stor og beinhard aksjon mot narkotika i Sverige, SUF forteller om fryktelige tilstander på Manglerud der rektor har skremt lærerne til å være håndlangere for fascismen, de Gaulle med ynkelig bønn til velgerne, lover å gå av om to år hvis de stemmer på ham, og sannelig har et nordisk atomsamarbeid utviklet verdensnyhet!

Inne i avisen kan man lese om Mao og partikongressen i Kina, om sovjetiske flagg i Tsjekkoslovakia, og dramatiske konsekvenser for Stundenterlunden, nå som T-banen skal frem til Slottsparken, trær må vike - og kjempekoselige Pernille uteservering med sine grusganger og bunad-serveringsdamer. Det siste sto ikke i avisen, men det burde de ha varslet om. Pernille ble flyttet og omgjort til et høl kalt Moltemyra. Jeg husker det opprinnelige Pernille, og jeg gråter.

***Pernille:*** Verdens koseligste uteservering, her fotografert i 1966. Fjernet for evig tid da man bygget T-bane-tunnel. Å rekonstruere Pernille vil løfte dette området enormt. Nå er det bare en travel stenørken der. (Foto: Harriet Flaatten / Oslo Museum)

Sport: LYN (laget Vålerengen fortsatt ikke greier å slå) leder maratontabellen for ti-klubbserien som startet i 1963. Klart foran Skeid og Fredrikstad.

Kino i Oslo. «Natten var het» (Carl Johan Teatret), «Natten til den kommende dag» (Eldorado og Edda), En djevelsk lek (Gimle), Tarzan og havfruen – med Johnny Weismüller! (Ringen), Thomas Crown, bankrøver (Saga), Disse dristige menn i de farlige fly (Soria Moria), Sersjanten (Ullevål), Slaget om Anzio (Røa) og Colt mot colt (Golia). Så alle filmene unntatt muligens sistnevnte, men herlig tittel.

På TV er det cupfinale på Wembley mellom Leicester og Manchester City. City vant 1-0 med et helengelsk lag. Leicester hadde også med spillere fra Wales og Skottland og var mer internasjonale av seg. Jeg holdt ikke med noen av lagene uansett og gadd neppe se kampen.

Nytt på tampen av april 1969 var Beatles-filmen «Yellow Submarine». Endelig premiere 28. april på Victoria. Med andre ord, det ble ikke forventet tumulter og kamp om billettene. Dagen etter fikk filmen god omtale i Arbeiderbladet. Jeg syntes den var fornøyelig, og satte veldig stor pris på den korte sekvensen helt til slutt da de ekte beatlene tøyset og småpratet og mimet til «All Together Now». I en periode spilte jeg nå også side 2 på soundtrack-albumet.

DEN PSYKEDELISKE BARNEREGLE

"Yellow Submarine" er jo egentlig ikke en Beatles-film. Det er en tegnefilm, for det første, og figurenes stemmer tilhører skuespillere, og ikke John, Paul, George og Ringo. Dessuten hadde gruppen fint lite med utviklingen av filmen å gjøre. De forsynte den med noen nye låter, men det var en kontrakt Epstein påtvang dem. Ikke pokker om de gadd anstrenge seg, filmen fikk tilslengt skuler og halvgjortheter. "Baby, You're A Rich Man" var en av disse, men gruppen trengte plutselig en B-side til "All You Need Is Love", og dermed tok de den beste av det de hadde i pappesken. Derfor ble "Hey Bulldog" spilt inn rett over nyttår i 1968, filmen trengte en låt til. Snakk om sløsing med godt krutt. Hadde de brukt "Hey Bulldog" som dobbel A med "Lady Madonna", ville den singlen stått igjen som en av verdenshistoriens beste.

Ringo kunne ikke drømt at han sang tittellåten i en kommende tegnefilm da The Beatles spilte inn "Yellow Submarine" i mai 1966. Men den psykedeliske barnereglen, Ken Kesey og hans Merry Pranksters under vann, fikk altså en nytt liv og et langt bredere lerrett da den gjorde sitt come-back i verdens kinosaler i 1968.

Jeg så filmen flere ganger, uten veldig stor entusiasme. En seanse på Soria Morios var helt fryktelig, for der var lydanlegget en katastrofe og kvaliteten på filmkopien laber. Finalen, "It's All Too Much" var så intens ubehagelig at jeg ble rammet av hodepine og kvalme, og måtte ut. Det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde fått i meg noe alternativ tobakk før forestillingen begynte.

I dag har filmen høy status, og man kan innrømme den sin eksistensberettigelse, selv om jeg sjelden oppsøker den. Det lille glimtet av de virkelige beatlene, helt på tampen, var der for å gi filmen et beatle-alibi, men er egentrlig bare fjollete. Du ser at de bare vil hjem og røke rare sigaretter og kanskje krydre med litt heroin.

I Det Nyes arkiv lå pressemappen fra Kommunnens Filmcentral, og det slår meg som veldig underlig at mappen kun inneholdt sort/hvitt-fotografier. Sort/hvitt fra en overveldende visuell opplevelse i sprakende farver??? Merkelig.

Georges bidrag til soundtracket, "Only A Northern Song" (som ble refusert til "Sgt. Pepper") og "It's All Too Much" er to av gruppens mest psykedeliske innspillinger, sistnevnte fortjener avgjort klassikerstatus. "Hey Bulldog" er en kalas-låt. Mens Pauls "All Together Now" er så barneteit at man kjenner seg ussel hvis man kommer i skade for å synge med. Nå virker John ganske påtent i den låten, og det hjelper. Onde tunger vil ha det til at dette var Pauls søknad til TV-sendingen "Our World". Andre mener det var "Your Mother Should Now". Vi er vel alle enige om at "All You Need Is Love" vant på knock-out i første runde.

Da denne filmen hadde premiere i London, 17. juli 1968, var jeg reiseklar for Rimini i flyvemaskin. Og så ble jeg 16 år, og røkte sigaretter og opparbeidet verdifull innsikt i noe som heter petting, og ante ingen ting om tegnefilmen som skulle komme min vei først 28. april 1969 (premieren), på Victoria kino (forfilm: "Kinetisk energi").

*Tre forestillinger pr. dag. Ikke vanskelig å få sett denne, nei. Jeg fikk med meg re-run på Soria Moria også.*

April- og mai-dagene 1969 var ganske produktive og hektiske for beatlene som jobbet med flere prosjekter parallelt. Det var flikking på opptak og forsøk på ferdigstillelse av det bebudede "Get Back"-albumet (som aldri ble fullført), det var munter lek med en outtake fra 1967, det var promovering av den ferske "Get Back"-singlen, det var Johns plutselige hastverk med å spille inn "The Ballad Of John And Yoko" (som han og Paul gjorde alene), og dermed behov for innspillingen av en ny George-låt til B-siden, det var John & Yokos utrettelige påfunn for freden (og verdens oppmerksomhet), det var giftemål, og ikke minst var det de innledende, men fruktbare rundene med materialet som skulle ende på "Abbey Road".

30. april 1969 spilte George inn gitarsoloen som ble brukt på single-versjonen av "Let It Be". Samme kveld og utover natten hadde John og Paul det ufattelig gøy med "You Know My Name", en The Goon Show-influert instrumental som de hadde spilt i mai og juni 1967, og som nå fikk vokalpålegg av den ytterst underholdende sorten. Rene hørespillet og en fest for øret.

Og helt på tampen:

Popnytts april-nummer (avbildet lenger oppe) gjengir teksten til Donovans «Atlantis», nedtegnet på gehør og med begrenset kjennskap til det engelske sprog. Uforlignelig! Legger ut komplett tekstforsøk og korrekt versjon. Nyt.

Let us rejoyce and let us sing, and dance,

and bringing the mule

Hell Atlantis!

Ha alltid med deg et muldyr. (Gammelt jungelord)

Her den riktige teksten i henhold til azlyrics:

The continent of Atlantis was an island
Which lay before the great flood
In the area we now call the Atlantic Ocean.
So great an area of land,
That from her western shores
Those beautiful sailors journeyed
To the South and the North Americas with ease,
In their ships with painted sails.
To the East Africa was a neighbour,
Across a short strait of sea miles.
The great Egyptian age is

But a remnant of The Atlantian culture.
The antediluvian kings colonised the world
All the Gods who play in the mythological dramas
In all legends from all lands were from far Atlantis.

Knowing her fate,
Atlantis sent out ships to all corners of the Earth.
On board were the Twelve:

The poet, the physician, The farmer, the scientist,
The magician and the other so-called Gods of our legends.
Though Gods they were -
And as the elders of our time choose to remain blind
Let us rejoice
And let us sing
And dance and ring in the new Hail Atlantis!

Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be.
Way down below the ocean where I wanna be she may be,
Way down below the ocean where I wanna be she may be.
My antediluvian baby, oh yeah yeah, yeah yeah yeah,
I wanna see you some day
My antediluvian baby, oh yeah yeah, yeah yeah yeah,
My antediluvian baby,
My antediluvian baby, I love you, girl,
Girl, I wanna see you some day.
My antediluvian baby, oh yeah
I wanna see you some day, oh My antediluvian baby.
My antediluvian baby, I wanna see you
My antediluvian baby, gotta tell me where she gone
I wanna see you some day Wake up, wake up, wake up, wake up,
oh yeah Oh club club, down down, yeah
My antediluvian baby, oh yeah yeah yeah yeah

MAI – OPPKAST PÅ FREMMED GRUNN

«Get Back» / «Don’t Let Me Down» eide mai og toppet fortsatt da enda en single, «The Ballad Of John And Yoko», ble kastet ut på markedet i all hast. Det kom brått på de fleste, inkludert Paul McCartney som tenkte at de vel kunne ventet noen uker, til “Get Back” hadde solgt fra seg. Men John brød seg ikke om sånt.

Jeg tenkte bare at det var herlig. Overflod. Det regnet Beatles. Og nå pumpet Apple-konsernet ut hits med andre artister også. Og sannelig meldte NME at Beatles var i gang med en helt ny LP i juli, enda den de spilte inn i januar ennå ikke var utgitt. Og John & Yoko skulle kanskje opptre på en tre dagers-festival i staten New York kalt Woodstock. Det tegnet til å bli en slik sommer.

“Get Back” toppet, men John var for utålmodig til å vente, han måtte ha ut “Ballad Of John And Yoko”, og deretter måtte han sannelig ha ut “Give Peace A Chance” også. Det ble en slik sommer.

For mitt vedkommende overskygget denne veldige Beatles-aktiviteten at Nixon, taperen fra 1960, nå faktisk styrte USA, at amerikanerne forberedte en bemannet måneferd i juli, at Klassekampen ble lansert og at merverdiavgiften ble innført i Norge. Snart 17, med los på et noe mer utagerende sosialt liv. De første ordentlige festene, de første brennevinsflaskene (innkjøpt av smartinger som forlangte prosenter når man henvendte seg til dem utenfor polet), de første oppkastøktene på fremmed grunn, de første uverdige jentefiaskoene (merkelig at de ikke syntes man var noe til kar når man ravet rundt med slapp diksjon og mistet sigaretten i glasset).

JUNI – POSTMANNEN OG STEREO-BEATLES

Deilig sommer. Iskald Teem og en Nuts (et helt lite måltid). Fast innkjøp i Narvesen-kiosken på Tjernsrud stasjon når Tormod og jeg var ute og sløvet. Og sløvet gjorde man ofte. Særlig nå. Inn i sommeren, og med første år som gymnasiast snart tilbakelagt.

*En fantastisk brus, vidunderlig når du fikk den frostkald, og for en lekker flaske (grønn)"!*

Jeg hadde sikret meg sommerjobb på Majorstuen postkontor som postbud. OK betalt, og fin arbeidstid om man overlevde å stå opp i ørska. Tidlig ferdig. To daglige postombæringer (bare én på lørdag), ferdig allerede 14.00. Hele dagen foran deg.

Pengene skulle gå til ferie med Ole Kristian - til Arendal. Jeg hadde femmannstelt. Et blått utyske som veide 7,2 tonn. Og så hadde jeg en Bergans som sist ble brukt av gutta på skauen, den hadde lavt tyngdepunkt og trakk mot venstre.

Gledet meg. Første ferie på egenhånd. Tre (eller var det fire) uker som postbud sto mellom meg og avreisen. Det skulle gå fint. Og der kom den nye Beatles-singlen også.

Jeg syklet som en gal til Bekkestua og sto fjetret og utålmodig i butikken og ventet på sendingen fra EMI. Og der kom den. En liten, anonym pappeske stappfull av godsaker.

Jeg husker sollyset, støvet som drysset vektløst i den skarpe strålebunten som skar gjennom platebaren, og jeg husker hvordan gulfarven i "Beatles" og skjorten til Ringo fikk en overnaturlig, varm sommerglød. Den nye Beatles-singlen. På Apple - med ordentlig epleetikett. En hel bunke. Og jeg var første kunde, kanskje den første i hele verden i Norge som holdt i vidunderet.

*Jeg var i hvert fall først i verden til å kjøpe denne på Bekkestua.*

Senere skulle jeg oppdage enda et mirakel. Singlen var i stereo! Jeg oppdaget det hos Steinar. Lyden kom ut på begge sider av Tandberg-båndopptakeren - gjennom de små høyttalerne, og la man hodet inntil, var det ikke tvil: Beatles i stereo.

Spol frem til 14. juni, og singlen durte inn på 10. plass i Arbeiderbladet mens "Get Back" fortsatt toppet, og sannelig var "Back In The U.S.S.R." fortsatt på listen! Beatles med tre singler på 20-toppen! For en sommer allerede!

Men hvorfor tenkte jeg ikke på at Blind Faith skulle spille i Njårdhallen? Det må ha skyldtes pengemangel. Jeg hadde veldig dårlig råd. Et uomtvistelig faktum. Mine foreldre var i overkant knipne der, og jeg skjønner fortsatt ikke hva de ønsket at jeg skulle lære av det. Vi hadde jo ikke dårlig råd.

Godt jeg ikke vokste opp på Grønland eller Grünerløkka. Da ville jeg sikkert blitt skapsprenger, ligget under for bokkøl og tatt med meg en pikelill på Olympen mellom soningene.

Herlig å være Beatles-fan 21. juni. Gruppen overtok 1. plass etter seg selv og hadde tre singler inne på TOP 20. Hvem skulle trodd at dette var begynnelsen på slutten? Men det var det. Og jeg begynte allerede så smått å slite med Yoko.

*Beatles slår ut seg selv. Mary Hopkin ønsker lykke på reisen.*

Lyder Sagens gate. Barratt Dues musikkskole, Pilestredet. Som postbud lærte jeg meg et litt annerledes Majorstuen enn jeg kjente fra før, og hadde en fin opplæringsmann i en blid kar fra Haugesund. Min første ordentlig sommerjobb som ordentlig arbeidsmann.

Dagen startet fordømt tidlig. Jeg bar tungt. Men jeg likte det, og jeg likte arbeidskameratene, rause karer som likte å spille deg puss uten å vise snev av ondskap. Og det var ubetalelige Strand med den tette nesen og alle historiene. Jeg opplevde et helt nytt samfunn og en helt ny sjargong. Og jeg trivdes. Dessuten hadde de utrolige gode vafler med geitost i kantinen, og Norges kaldeste cola.

Postmannen var fornøyd. Han hadde lært seg en egen måte å forsere fortauskanter på. En blanding av dobbeltsteg og et ørlite hopp. Postmann-spretten. Slik kommer man sømløst fra gate til fortau uten å falle ut av rytmen. Postmann-rytmen.

JULI – OPPRØR PÅ MERDØ

*Min favoritt-Rolling Stone, Brian Jones. Forlot livet bare 27 år gammel.*

3. juli ble Brian Jones funnet druknet i sitt svømmebasseng. Han hadde bare vært en skygge av seg selv siden 1967, og forfalt synlig gjennom 1968 inntil han ble lempet ut av bandet 8. juni 1969, han som hadde startet det og vært deres absolutte leder. Det var det første, og også det vondeste av alle rock’n’roll-dødsfallene for meg, før Lennon ble skutt ned i 1980. Brian var min favoritt-Stone, den kule, den stilige, den mystiske og den musikalske begavelsen. Så nær Beatles at jeg vil våge å hevde at det var Brian Jones som var den femte beatle. Jeg lette febrilsk etter navnet hans på innerposen på «Let It Bleed». Jeg ønsket innmari at han hadde bidratt med mer enn congas på «Midnight Rambler» og autoharpe på «You Got The Silver». Men det hadde han ikke.

***Ikonisk foto,*** men jeg skal hilse og si at det ikke så så spektakulært ut på TV. Vi så bare masse forstyrrelser i sort/hvitt og omrisset av noe som kanskje kunne være Armstrong. Men månelanding er månelanding, uansett.

20. juli 1969 satt jeg som fjetret foran sort/hvitt TV-apparatet hjemme og så Neil Armstrong ta sitt lille, store skritt for menneskeheten. Bildet var elendig, et mareritt av forstyrrelser, snevær og hoppende og rykkende bevegelser. Men mennesket var der, på månen, og vi ble geleidet gjennom det sprakende verdensroms-sneværet av de trygge stemmene til sivilingeniør Erik Tandberg og hans side-kick, Jan P. Jansen.

Bare noen dager senere utsatte mine foreldre meg for den store fornedrelsen, jeg måtte levere fra meg husnøkkelen, de skulle på sommerferie med mine brødre, og ville ikke ha noe av at jeg fikk huset for meg selv i et døgn. Jeg skulle nemlig ikke til Arendal før dagen etter.

Hvor hadde de tenkt at jeg skulle sove i natt? Samme for dem. Jeg kunne jo slå opp teltet i haven. Festlig. Å snike seg inn og låse opp stuedøren ut mot haven, ga ingen gevinst. Min stefar Aage lot seg ikke lure, og satte etter. Han låste døren igjen, og tok med seg nøkkelen. Sjakk matt.

Ikke annet å gjøre enn å sykle bort til Ole, som jeg skulle reise sammen med, og trygle om husvære. Det fikk jeg. Vi tok med oss syklene til Vestbanen neste morgen, og sendte dem med toget. Planen var å sykle hjem igjen. Ingen god plan, skulle det vise seg.

Det var min første sommerferie uten foreldre eller besteforeldre som anstand. Frihetsfølelsen var en rus. Og man kunne kjøpe øl i butikken. Eller få noen til å gjøre det for seg.

Folk så rart på oss da vi trillet syklene våre om bord på Mærdø-fergen. En kasse øl, to sekker med soveposer og et telt. Det kunne man forstå. Men sykler på Mærdø?

-Det er ingen veier å sykle på der, sa fergemannen, vennlig og skarrende. Ole mumlet. Han kunne sproget. Javisst, sa fergemannen. Så var de blitt enige om noe.

Han hadde rett. Litt rett. Riktignok løp det en slyngete, asfaltert spaservei fra bryggen og bort til museet og kafeen. Veldig smal, og ganske tung å forsere med pedaler da vi manglet gir og det var ganske kupert. Men vi skulle ikke campe der borte. Vi skulle motsatt vei. Og der var bare jordvoller med tørt, buskete strandgress og sand, masser av sand. Det er tungt å trille sykler med bagasje over en sandstrand. Lokalbefolkningen iakttok oss bak gardinene. Jeg kjente blikkene i ryggen.

Snart hadde vi slått opp femmannsteltet mitt (som altså veide 7,2 tonn). Det var det en del andre unge som hadde gjort også. Lokal ungdom. Jeg ville vært ille ute om det ikke var for Ole som skarret og leverte bløtkonsonanter med de beste av dem. Østlendinger sto ikke høyt i kurs.

Her ble jeg introdusert for Arendals-pilsen på klare flasker - og gangbang. Det siste bare som tilskuer, i mitt eget telt, riktignok, men alt for sjenert til å delta, og veldig takknemlig for at jeg ikke gjorde det da det fremkom at jenta ikke syntes at det var det spor morsomt.

Det indolente blikket til de forfyllede kåtingene da jenta sa nei og begynte å kjempe, skremte meg. Det fantes ikke snev av intelligens, de bare rautet, og krabbet fittesnøvlende på med hengende tunger. Da kastet jeg dem ut av teltet, alle mann. Og så kastet jeg opp. Slik ble jeg både røker og dranker, men ikke #metoo’er. Jenta fikk sove ut rusen i fred.

Det var en utedo borte ved tornekrattet, men den hadde topp. Ingen brukte den lenger. Fluene hadde overtatt. Et stenkast bortenfor sto den gule, lille kiosken hvor to lokale, gulblonde piker hadde sommerjobb. De solgte is og brus, spilte gitar og sang tostemt om Nidelven på bløt dialekt, og innimellom satte de på Hollies' "Sorry Suzanne" på sin Bambino.

Ingen av oss klarte å gjøre særlig inntrykk på dem, ikke en gang den kraftige skjeggebusten som åpnet ølflasker med øyehulen og sneipet sigaretter i håndflaten. Men blide var de, jentene. Og is kjøpte vi. Masse is.

Det ble fine dager for en førstereisgutt på egen sommerferie. Ole innviet meg i den lokale tobakken, en elegant designet rullingspakke i sort, rødt og gull. Original het den. Han forsøkte å lære meg å rulle også, men jeg ble aldri god på det. Jeg rullet omvendt av alle andre, og fikk ikke til den stramme innpakningen. Mine sigaretter ble skjeve og rare. Men de funket. Kombinert med Arendals-pils ble det nirvana.

*Min første tobakk, Original. Smakte både tøft og godt. Først i godt voksen alder måtte jeg innrømme at jeg burde holdt meg langt unna. (Foto: Digitaltmuseum.no)*

Vi provoserte lokalbefolkningen med syklene våre. Og fordi vi merket det, ble vi enda ivrigere etter å sykle på de få stedene det var mulig. Vi syklet alltid til kafeen. Dit skulle vi hver formiddag etter å ha pusset tennene ved vannpumpen utenfor øyens lille postkontor, til lokalbefolkningens vrede. De likte ikke tannkrem og spyttelyder ved den hellige vannposten. Det ignorerte vi. Vi hadde tross alt langt hår og kunne gjøre hva vi ville.

Det var min første sommerferie helt på egenhånd. Jeg hadde aldri følt meg så fri, så fra solen går opp til den går opp igjen lykkelig. Jeg presterte 54 nonstop timer uten søvn før jeg snublet i bardunen og falt inn i teltet, i dyp søvn før jeg traff luftmadrassen. Så deilig å være ung og uansvarlig sikker på at verden var min. Jeg drakk så mye jeg ville og røkte så mye jeg ville, men greide ikke å skrape til meg så mye som et eneste kyss, enda jeg ville veldig. Der gjensto det tydeligvis mye.

Kafeen bød på kaffe. Bedre kaffe enn den de serverte året etter. De hadde også verdens beste utedo. Den var uten lukt og ganske romslig. De grå plankene hadde smale mellomrom som slapp inn lyset, det svale vinddraget og lydene fra badestranden. Man var helt i fred, og hadde likevel kontakt med omgivelsene. Jeg gledet meg til de daglige formiddagsbesøkene. Man kunne sitte der lenge og filosofere, og høre alt, uten å bli sett. Av og til surret en flue. Men bare av og til.

En fin sommer.

Mens dette pågikk avsluttet The Beatles innspillingen av «Abbey Road» og skulle aldri stå samlet i samme studio igjen. Drømmen var allerede over, uten at en sjel visste det.

Månelandingen og ryktene om Woodstock bleknet mot frihetsrusen i sommervindkastene som sto stivt inn fra havet, filleristet Store Torungen fyr og fikk de trassige nålekrattene på utsiden av Mærdø til å skjelve inderlig opprørt mens de tviholdt i berget. Det var bare å åpne en øl.

Og plutselig en kveld dukket Åse opp. En hel kveld og en halv natt svermet jeg med henne. Ingen raut, ingen tunge ut av kjeften. Bare en engstelig tenåringsgutt som ikke kunne begripe at han var så heldig at han fikk holde den søte piken fra Revesand i hånden og rusle langs stiene på Mærdø. Hjertet var en engstelig fugl i brystet, stemningen skjør som porselen, ladet som bare en julinatt kan være.

Så rodde jeg henne over sundet i tyvlånt pram, den stilleste av alle sommernetter, og Åse fniste og hang med stussen over ripen og måtte tisse, og jeg så blygt en annen vei. Jeg tror det er det mest intime og vakre øyeblikk et menneske har delt med meg. Klart jeg ikke tenkte på Woodstock eller Neil Armstrong da.

Kart over området med inntegnet info for sommeren 1970 (sort) og sommeren 1969 (rødt). Teltet plasserte jeg på samme sted begge år. Det var ikke farefritt å ro tilbake alene over sundet, da jeg ble tatt av strømmen og måtte kjempe som en villmann med årene for ikke å bli ført til havs. Har aldri vært så sliten som da jeg endelig nådde Mærdø-stranden og redningen.

AUGUST – DØGNING, HÅNDBALL-BØLLER, BUCK OWENS OG FARVEL TIL PAPPA (53 år etter)

Ole Kristian og jeg i telt på Mærdø. Og det var liv. En voksen kar sjarmerte seg inn i jenteteltet rett ovenfor mitt, og det var fnising og små hyl der inne utpå senkvelden. Det likte vi ikke. Hvorfor skulle den møkkasabben sjarmere alle jentene bare fordi han var pen i tøyet og utgammel, sikkert 30. Så vi klasket i teltduken med flathånd og spilte bass på bardunene mens vi hermet alt han sa der inne, inntil glidelåsen gikk hvinende opp og han spratt ut i et byks. Han trakk noe frem fra innerlommen. "Politi", sto det.

En av de lokale karene i gjengen vår ville ikke være noe dårligere og var lynraskt ned i lommen etter kortet sitt. "Pikkolo" sto det, pikkolo på Phønix. Luften gikk ut av politimannen i sivil. Og han ble ikke høyere i hatten da pikkoloen lurte på hva han gjorde inne i et telt med 15 år gamle jenter. Bløffen tente fyr under føttene på politimannen som antagelig kommer på at han skulle i et viktig møte. Ferdig med ham.

*Arendal. Busstasjonen. Byen slik jeg husker den, før modernismen tok den.*

Mærdø i 60-årenes fineste sommer. Ut i morgengry i sjekten til en lokal unggutt og kameratene hans som hadde akseptert den langhårete fyren fra Oslo, etter litt diplomatisk innsats fra Ole Kristian hvis familie var her nede fra. Jeg var så trett. For bare noen timer siden hadde jeg sovnet pladask etter å ha snublet i bardunene og falt inn i teltet mitt. Men vi skulle ut på tokt, og jeg ble ristet våken. Og der satt jeg i båten og duppet av, bare for å bråvåkne med en sprellende, ekkel fisk under vindjakken. Arendalittene gapskrattet. Så tømte de en teine for krabber. Rent tjuveri. Og dampet innover mot Mærdø igjen.

Det ble bål og krabber og øl og en ny solmorgen på dette paradiset av et sted som jeg ikke ønsket å forlate.

Senere fikk jeg vite av min mor at hun var på denne øya sammen med min far, kunstmaleren Gösta Calmeyer, tilbake i sommeren 1952. Hun var høygravid og ble angrepet av måker ute på vestpynten og ramlet nesten utfor stupet. Jeg holdt altså på å kaste anker her før jeg ble født, og det permanent. Ikke rart det oppsto noe mellom Mærdø og meg. Jeg tror jeg klarte å finne en grunn til å besøke øya hver eneste sommer helt frem til 1981, og hadde dessuten et comeback tidlig på 90-tallet.

Min far trådte faktisk sine barnsben i Arendal og regnet seg som arendalitt i ånd og sjel. Hans siste ønske i livet, hjemme i Simrishamn, var å få vende tilbake til Arendal.

Det ønsket fikk han oppfylt, og pappas aske ble spredd fra Mærdø-fergen, som vi hadde leid, utenfor Sandvigodden fyr på Hisøy, i september 2022, da pappa ville fylt 95. Det var et vakkert og forløsende øyeblikk for hele familien.

2022. Pappas siste hvile, utenfor Sandvigodden fyr. Jeg fikk æren av å drysse asken i havet. Farvel, kjære pappa.

***Arendal.*** *Pappas tegning av Arendal, slik han husket byen fra sin barndom. Laget for mine søstre i 1962.*

Men alt dette visste jeg selvfølgelig ingen ting om sommeren 1969 da jeg åt purker i byen, og syklet på meg de gamle innbyggernes vrede og forbitrelse ute på Mærdø.

Men omsider bar det hjemover, og vi fant fort ut at sykkel-planen vår stinket. Det var jo bare oppoverbakker, motvind (sterk) og regnbyger! Dette var i sykkel-uten-gir-årene da man bare tråkket og tråkket til tungen falt ut.

Telt, sovepose og klassisk Bergan skapte vinglete ferd og utrygt tyngdepunkt, tror jeg hadde et kokekar hengende også. Ferden begynte med gummistøvler. Men da vi nærmer oss Drammen kom solen frem og gjorde Lierbakkene om til pizzaovn. Jeg hadde tatt av meg støvlene og gikk barbent. Ikke lurt. Da jeg endelig vaklet inn på rommet mitt i Kirkeveien på Høvik, var føttene såre og fulle av blemmer. Og jeg helt utmattet. Tror jeg sov et døgn. Med plaster.

Ennå noen dager igjen før skolestart. Ole Kristian og jeg dro på Røde Kors-fest. Han hadde nemlig fått meg med i Bærum Røde Kors, og de skulle visst ha gode fester. Denne var helt OK. Jeg hadde fått en av de store guttene til å kjøpe en halv Golden Cock for meg. Den gikk glatt ned - med Cola. Og jeg hadde faktisk ingen ting imot at verten elsket Buck Owens. Ikke etter en kvart flaske gin. Da går alt av seg selv. Man var rausere før i tiden. Og "Crying Time" med Buck er jo strålende.

Kom hjem litt over midnatt. Mine foreldre skulle utsette meg for luktetesten. Men de var så søvndrukne at de ikke merket gin-eimen, merkelig nok, og jeg slapp unna med det.

Full fart mot 2. gym. Mærdø hadde gjort meg til en røker. Det er hva sommerferier kan gjøre med deg. Jeg fikk ikke noe brev fra Åse, piken jeg rodde over til Revesand fra Merdø en romantisk julinatt. Faktisk kom jeg ikke til å se henne igjen før et par-tre år senere, på Club 7 av alle steder. Og da hadde hun med seg kjæreste, så det var ikke noe gøy i det hele tatt.

Det siste nye var klassens plateklubb. Den startet med brask og bram og Moody Blues’ gildt glansede og helt ferske «On The Threshold Of A Dream». Vi var en håndfull som spleiset på billige LP’er fra forretningen til Atles far.

Medlemsskap i plateklubbens forutsatte båndopptaker. Alle hadde båndopptaker. Bortsett fra Tormod. Vi burde selvfølgelig ha ant uglene i mosen, men utsikten til hyppig tilgang på fersk musikk overdøvet uglene på Jar. Og slik gikk det til at Tormod «Smørtunge» elegant overbeviste oss om at vinylen måtte ende hos ham, men ikke før vi andre hadde tatt opp platen på rundgang, selvfølgelig. Han måtte finne seg i å stille siste i prioritetskøen. Lokket Tormod og smilte som en bruktbilselger.

*Lydbåndopptageren, en 2 spors Tandberg 12, var min magiske boks.*

Dumme som brød og grådige på musikk, godtok vi den sleipe avtalen. I hvert fall til å begynne med. Selvfølgelig skulle LP’ne ende hos Tormod, han hadde jo bare platespiller, stakkar.

Allerede grytidlig i klubbens eksistens begynte man å murre. Burde ikke han som beholdt de fysiske platene (og de flotte coverne) betale mer enn oss andre? Da viste «Smørtunge» til tidligere inngått avtale. Tormod var vanskelig å få has på. Luringen vant Steins hjerte (og stemme) da han generøst foreslo at Stein kunne beholde Temptations’ «Cloud Nine».

Dette albumet trikset Stein til flertall ved å få Ellen og Tormod med på laget, og manipulere noen til å stemme blankt. Hemmelige allianser var etablert på Nadderud Gymnas mange tiår før reality-TV feide inn i den norske virkeligheten.

Jeg husker ikke lenger hvor mange vi var. Det var i hvert fall Atle, Steinar, Stein, Tormod, meg og Ellen, klubbens eneste jente. Hun vant trekningen på Moody Blues-albumet (først til å ta opp platen), og ga klubben – og særlig Tormod – en støkk som fortsatt sitter i erindringsnervene.

Dagen da hun skulle levere albumet til nestemann, ble hun overrasket av et brått regnskyll på vei til skolen. Da jenter ikke har peiling på plater og samtidig og til enhver tid er veldig opptatt av hvordan håret ligger, reagerte hun spontant ved å folde ut platecoveret og bruke det som paraply (!?!!). Jentelogikken mente vel at så glanset som det omslaget var, rant bare regnet rett av. Særlig.

Da hun sto i klasserommet og tørket av sørgelighetene, så «On The Threshold Of A Dream» ut som om den var pakket i glanset bølgepapp. Det skulle bli enda verre i tørr tilstand.

På en måte gjorde det oss ikke så mye at det albumet endte hos Tormod. Egentlig gosset vi oss, selv om Ellen-sjokket hadde vært opprivende. Det ble satt tydelige regler for forskriftsmessig frakt av plateklubbens LP’er etter det.

Klubben varte ikke lenge. Vi merket ganske fort at det er stor forskjell på å holde i og studere et LP-cover og å glo på et spolebånd. Tror Tormods særrettigheter ble en sten i skoen. Men er nesten sikker på at følgende titler ble innkjøpt før misnøyen tok overhånd: «The Nice» med The Nice, «Stand Up» med Jethro Tull, «The Pious Bird Of Good Omen» med Fleetwood Mac, «The Live Adventures of Mike Bloomfield and Al Kooper», «Cloud Nine» med Temptations (mange var mot den, men Steins hemmelige allianse sikret flertall, han var den fødte politiker), «Taste» med Taste, «Blind Faith» med Blind Faith (det dumme tyske coveret), «Second Winter» med Johnny Winter, «Santana» med Santana, «The Band» med The Band. Mulig det var enda noen, og kanskje blander jeg inn egne kjøp på listen.

*Stein fikk rett. I 1969 blåste jeg av dette LP-valget. I dag regner jeg det som en ultra-klassiker. Tittelkuttet er noe av det tøffeste som er blitt innspilt overhodet.*

Nick Drake vet jeg at jeg kjøpte til meg selv hos Ringstrøm. Den ville neppe plateklubben stemt for. Nesten ingen i Norge hadde hørt om Nick Drake i 1969. Jeg var forhekset.

Jeg var som sagt blitt en røker. Ikke knallhard, men en røker like fullt. Noen ganger holdt det å stjele Benson & Hedges fra mine foreldres pakker. De merket ikke svinn på et par sigaretter. Andre ganger kjøpte jeg ti Teddy. Og iblant, Original rulletobakk, slageren fra Arendal.

Og plutselig ble foreldrene mine liberale og tillot at jeg røkte hjemme.

Kan være fødselsdag. Er litt usikker. Men det er på Høvik og i 1969, for jeg får lov til å røke, men har ennå ikke fått i gang hårlengden. Begge maleriene er signet min pappa. Jeg har dem nå. Bipan til venstre, Mikkel stående.

Var det på denne tiden jeg traff Eirik?

Jeg hang utenfor Nadderud Gymnas, det ble spilt håndball på plassen. Vi pleide å spille der i gymtimene. Nå var det utendørs NM-finale mellom Stabæk og Njård. Mye folk. Mye heiing. Jeg satt på sykkelen da Eirik kom putrende på sin Tempo Trigger. Jeg hadde sett ham før. Han hadde sett meg før. Vi hilste. Og kom i snakk. Og fant en tone, som man finner når man skjønner tidlig at dette blir et vennskap. Mer enn vennskap. Et vennskap for livet.

Vi trivdes i hverandres selskap og lo av de samme tingen. Nå lo vi av håndball-NM. Fant en kjepp. Forsøkte å spenne ben på vingen til Njård. Det ble ikke tatt nådig opp. Etter flere utfall med kjeppen ble vi bortvist. Men de skulle tidsnok få treffe oss igjen for banketten skulle holdes rett der på den andre siden av jordet, i Nadderudhallen.

Og vi gatecrashet banketten, flere ganger, og ble kastet på dør. Så var vi venner.

Eirik hadde en kamerat som han kalte Piggvar. Når de to var sammen burde nok folk stenge dørene og slå vinduslemmene for. Noen ganger kom de i Budstikka. Andre ganger satt de og laget rare sanger, som den nordnorske versjonen av "Strawberry Fields Forever", som de kalte "Moltemyra for alltid", og som ble sunget med overdreven nordnorsk uttale og ganske surt, mens Eirik hamret løs på gitaren og fant en og annen akkord. De tok det opp på bånd.

Den beste sangen deres var:

Jeg kommer hjem til deg, kjære mor, mor jeg kommer hjem / Jeg er lei av livet her nord, mor, jeg kommer hjem / Far han er i jorden nu, alt er koldt og stille / Jeg kommer hjem til deg, kjære mor, mor her kommer din lille

Det ga meg ideer. Noen år senere var Eirik og jeg i gang med norske surfsanger og salmen "Jesus, Jesus". Alt begynte med at Stabæk slo Njård 18-15 etter å ha fått hjelp av noen 17-åringer bevæpnet med en kjepp. Når jeg tenker meg om, tror jeg at vi egentlig forsøkte å spenne ben på begge lagene.

August gikk mot slutten. Zager & Evans overtok verden for noen uker, palestinere ("de to araberne, deriblant en ung vakker kvinne") kapret et amerikansk passasjerfly og tvang det ned i Damaskus, den fryktelige norske filmen "Himmel og helvete" på Klingenberg og Symra, Willi Storn slo til med utstillingen "Coca Donald Samfunn - ikke ta meg", "Krutrøyk" både på norsk og svensk fjernsyn og jeg var tilbake på skolebenken igjen, 2. gym på Nadderud og bidragsyter i skoleavisen Nadderusk. Men det brygget opp til konflikt hjemme. De taklet dårlig at jeg hadde utvidet vennekretsen og var blitt en meget sterk tilhenger av hjemmefester (særlig i Jarveien) og skolefester.

SEPTEMBER – FORBANNET VÆRE ONKEL EINAR (savnet etter Ethel)

Musikk var alt og mer enn alt høsten 1969, den gang jeg nettopp var fylt 17 og fortsatt ikke fikk kjøpe øl. De voksne hadde vært utrolig forutseende. Det var bomveier over alt. Du trodde likesom at bare man passerte 16 skulle alt ordne seg. Bortsett fra at du ikke fikk drikke øl, ikke slapp inn på de spennende stedene og måtte være i seng før 23.00.

Hva skulle vi med det? På den lyse siden hadde man det faktum at det nå var tillatt for voksne damer å ha seg med oss. Men de voksne damene merket jo ikke at jeg var der engang. 16-åringer fantaserer en del. Jeg må innrømme det.

17 var en meningsløs alder. Ingen ting skjedde da. Øl var neste år. Skulle vi vente så lenge? Særlig. Vi hadde våre metoder, men vi slapp ikke inn på Club 7, ikke alltid i hver fall. Dørvaktene hadde røntgenøyne. Riktignok kunne de la seg distrahere, men du gikk på nåler der inne blant de store jentene som danset sjøgressdans og hadde droppet BH’en, du turte nesten ikke puste. Plutselig kunne Attila legge labben på skulderen din, og da var spillet over. Lappen kunne vi ta, men det var bare de færreste av oss som hadde utsikt til bil i 1970, så vi var mer opptatt av øl.

19, det var alderen for skyting. Da ventet militærtjeneste og retten til å plaffe ned tyskerne hvis de prøvde seg igjen. Men stemmerett hadde vi ikke. Jeg fylte ikke 20 før i 1972, så mitt første valg var den ikoniske folkeavstemningen om EU-medlemskap i september 1972, og gjett om jeg godtet meg da jeg så de sure arbeiderparti-trynene på TV-skjermen. Ta den! Endelig måtte vi regnes med.

Aller høyest i kongeriket Norge hang brennevin. Du var ikke regnet som helvoksen før du kunne forlange en drink på Bristol. Da måtte man være minst 21. 20-åringer kunne altså ikke drikke whisky, men stemme i valg, kjøre bil, skyte tyskere, drikke øl og ha sex med alle over 16 – av motsatt kjønn, vel og merke; herrer kunne ikke ha seg med hverandre før straffelovens paragraf 213 ble fjernet i april 1972. Så her var mye å passe på. Ikke rart vi valgte å konsentrere oss om de nye LP-platene som kom strømmende inn i platebutikkene fra England og Amerika.

Høsten 1969 var en herlig tid i så måte. Tormods eldre bror, Audun (forfatter av kultboken «Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem?»), var en hyppig kunde hos Tandy's og fikk postsendt ferske skatter fra England. Brødrenes hjem i Jarveien ble naturlig nok en sentral for avspilling av det nyeste nye. Her dukket Humble Pies to første LP'er opp, Fairport Conventions "Unhalfbricking", Blodwyn Pigs "Ahead Rings Out", de to første til Led Zeppelin.

Tormod og Audun lånte ikke bort plater, så jeg fikk ikke tapet dem, man måtte på hjemmebesøk og lytte andektig. John Mayall-LP'n som lå på NME-listen lånte jeg av noen på skolen, så den hadde jeg også på tape. Ikke dårlig å ha så god kontroll på LP'nes TOP 20. Det er nesten så man mistenker at lekselesingen fikk lide. Og det fikk den.

Sukke og stønne-sangen "Je t'aime" var mektig populær. Og duverden som dansegulvet (i gymsalen) suget folk til seg når de første sekundene kom lokkende ut av høyttalerne på skolefestene. Og duverden som jeg fikk angst.

*Var det noe jeg fryktet på et dansegulv, så var det de innledende tonene av denne.*

Jeg som aldri hadde tatt et dansetrinn i mitt liv, var kommet stolprende utpå for litt siden, mens det var soul og tempo, kalvbent og vindskjev med et latterlig rosa silkeskjerf (fra Rimini-turen med mine besteforeldre i fjor) i halsen og begynnende langt hår som foreløpig bare så ut som en litt mopsete og tydelig gredd sveis. Manglende rytmefølelse ble kompensert med hektisk og svært påtatt begeistring som bl.a. inkluderte voldsomme, armsvingende forsøk på taktfast klapping, et bredt og veldig stivt smil (som lyste av angst) og en lett fremoverlutende holdning mens bena tok et skritt til venstre, og et skritt til høyre, om og om igjen.

Denne stilen funket ikke på "Je t'aime", det må innrømmes, så der klamret jeg meg bare til den uheldige piken som ikke hadde hatt vett til å komme seg i sikkerhet i glippet mellom "Mustang Sally" og den franske erotikkpillen. Hun skulle bare visst at det klengete vesenet som snublet rundt i føttene hennes kun hadde én tanke i sitt vettskremte hode: Han ville dø og hjem. Og det nå.

***Langt hår:*** *Odd Einar klapper meg på skulderen, og jeg overtar som redaktør av Nadderusk. Endelig har jeg fått lov til å ha langt hår. Det skal snart bli mer. Mye mer.*

Jeg overlevde. Takk og pris. Ellers ville jeg gått glipp av tidenes LP-rus, for der kom den, "Abbey Road", det neste nye, det flotteste verden hadde hørt, og The Beatles' svanesang, men det visste ikke verden da. Man var fjetret. Tenk at det gikk an å lage et så mektig album med slik spennvidde - og slik stereofonisk vellyd!

*8. august 1969. Verdens mest berømte kryssing av en bygate.*

Dessverre var foreldrene mine på dette tidspunktet såpass tilvendt min musikksmak at de spurte om lov til å spille platene når de hadde fest. Jeg tenkte den gang at de var gamliser, og syntes bare det var litt gøy. Seks år etter at min mor slo av TV'n midt i "Twist And Shout", ville hun låne Beatles-plater.

Men sett herfra i 2025 går det opp for meg at de slett ikke var gamliser i 1969. Min mor var 38, og min stefar 42. Det er ikke gamliser etter min målestokk. Ikke i dag. Da jeg var 38 gikk jeg på bar med Tor. Det var da jeg kolliderte, med mitt eget speilbilde, som jeg trodde var en veldig blid og hyggelig kar, og vi tok heisen opp til toppen av SAS-hotellet, og jeg fylte ut alle frokost-på-rommet-bestillingene med ekstra mye tilbehør, det skulle ikke skorte på noe, så biff var nå det minste man kunne forlange, riktige herremåltider ble det, på alle som én, etasje for etasje nedover, (jeg hadde tusjpenner i alle farver i innerlommen, alle måtte med), mens Tor moret seg med å tømme isboksene med flotte skranglende bowlingkast nedover de teppebelagte korridorene.

Ville jeg lånt bort en flunkende ny "Abbey Road" til oss? I rest my case.

Ergo burde jeg ikke blitt overrasket av kaoset som hersket da jeg kom hjem etter midnatt. Det satt en gråtende gamlis-frue på sikkert 37 i trappen og ble trøstet av onkel Einar, som hadde plassert en beroligende hånd på et sted som den gråtende fruens ektemann definitivt ikke regnet som åpen for allmenn ferdsel. "Så, så", sa onkel Einar med tykk stemme.

Jeg var mer opptatt av "Abbey Road", for den sto på, og det hamret gamlisføtter rundt på gulvet i vill hestedans, og for tredje gang på bare noen sekunder gikk stiften skrææææætsj inn i "Maxwell's Silver Hammer" og noen ropte "Ooops!" og jeg gikk rett bort til platespilleren, slo den resolutt av, sikret meg platen, og trakk meg tilbake til rommet mitt som var opptatt av to ektefeller som slett ikke hørte sammen, og som skvatt himmelhøy da jeg slo på lyset.

Dette var jo alle hjemmealenefesters mor, bortsett fra at det var de voksne som sto for den.

Jeg jaget ut oddeparet, onkel Einar merket det ikke engang, han var oppslukt av å få den ikke lenger så triste fruens høyre bryst på plass igjen, det var kommet helt på avveie, stakkars, og onkel Einar hadde rare øyne.

Noen timer senere våknet jeg med et sett. En hånd kløp meg på et høyst uventet sted, i hvert fall den hånden, for nå var sannelig en frue kommet på avveie igjen. "Gutten min", sa hun, "du er blitt så store karen". Jeg er ikke helt sikker på hvilken av karene hun snakket om, men akkurat da ble jeg reddet av onkel Einar. "Du skal ikke være her du, kom med meg, du Ethel", sa han og dro henne med seg. Det var visst en skikkelig gøyal fest for onkel Einar som var ungkar. Jeg låste døren. For sikkerhets skyld. Så lå jeg stille, med bankende hjerte i kanskje ti sekunder, før jeg smatt bort til døren og låste opp.

Neste morgen var det stille i huset og luktet alkohol og sigaretter over alt. Noen hadde kastet opp i potteplanten ved vinduet mot haven. Under flygelet lå det en BH. Jeg sjekket "Abbey Road". Man hørte ikke riftene. Rydde opp kunne de gjøre selv. Jeg tenkte på Ethel, og hatet onkel Einar.

*Kanskje ingen klassiker, men ganske god likevel.*

3. september 1969: Dagen da Crosby, Stills & Nash’ debut-single «Marrakesh Express» krabbet inn på 27. plass på britenes TOP 30. Den nådde aldri høyere enn 15. plass.

Jeg hadde skyhøye forventninger til Crosby, Stills & Nash. To tunge amerikanske navn pluss en av mine engelske favoritter, Graham Nash, den kule i The Hollies, mannen som gikk fra borde i oppbragt protest mot en smakløs sviskebehandling av Bob Dylans sanger. Det siste var jo ikke sant, men jeg trodde det var i 1969. Mange trodde det.

På sett og vis lot han The Hollies i stikken. Jeg tvilte på at de ville klare å overleve. De viste imidlertid med fynd og klem at de hadde mer å gå på. «Sorry Suzanne» var rett i øret, umulig å mislike. En av de absolutte gledessprederne våren og sommeren 1969. Så hva hadde Nash å bidra med? Svaret kom i august. Og jeg ble om ikke direkte skuffet, så i hvert fall forvirret.

«Marrakesh Express» lød ikke som en supergruppe-happening. Den virket puslete, men absolutt småpen og sympatisk. Ikke langt unna pustehullene Nash pleide å levere på The Hollies’ LP’er i årene 1966-67. Men var jeg urettferdig? Selvfølgelig var jeg det. «Marrakesh Express» er en fin, liten vise, lavmælt og for så vidt tidsriktig i den forstand at den lysker cannabisromantikken som lå som krydrede røkskyer over rocken i 1969. Stephen Stills’ lekne elgitarlinjer styrker låtens eksotiske preg, bossa-rytmen skaper følelsen av å rulle over skinneskjøtene, og trioens sangharmonier gir innspillingen sval skjønnhet.

Men jeg hadde håpet på mer, noe å bryne hjernen på. Det fikk jeg jo også da jeg endelig hørte hele albumet. Det kom tidlig i juni i USA, men jeg tror ikke det kom før i august i Europa. Uansett ble «Marrakesh Express» mitt første møte med trioen, og jeg hørte den på transistorradio ute på Mærdø. Jeg kjøpte LP’n da jeg kom hjem.

I ettertid vet man at «Marrakesh Express» er basert på Nash’ ferie i Marokko i 1966 og faktisk ble skrevet mens Nash fortsatt var i The Hollies. Han ville de skulle spille den inn, men ble nedstemt. Ikke mer «King Midas In Reverse» på oss, takk. Han la igjen en annen godbit også, «Horses Through A Rain Storm» alias «Man With No Expression», en super låt som både The Hollies og Crosby, Stills & Nash forsøkte seg på, ingen av versjonene ble utgitt offisielt før mange, mange år senere.

Nash’ rolle i Crosby, Stills & Nash (+ Young) ved siden av å bidra med sveiseflammen av en korstemme, var å levere de lettest fordøyelige bitene i konfektesken. En helt omvendt rolle av den han hadde i The Hollies. Men i praksis samme type låter. Det viser hvor stor forskjellen på de to bandene var. For CSN ble han minst like viktig som han hadde vært for Hollies. Det må ha vært en ordentlig behagelig opplevelse for Graham, han ble plutselig enda kulere uten å måtte forandre seg i det hele tatt.

Han er fortsatt rockens fjerde hyggeligste mann.

OKTOBER – DEN TØFFESTE GUTTEN I KLASSEN

Og "Abbey Road" tok fyr på hitlistene. Rett inn på 1. plass i England. Like etter skulle Bærums-gymnasiastene på høstcruise til Færder og tilbake, det var diskotek om bord, "Abbey Road" snurret - og stiften hoppet - i bølgekastene. På bildekket sto den norske supergruppen Jumbo klar, men strømforsyningen funket ikke. Vi fikk se bandet. Men hørte dem aldri. De spilte på Kroa i Storgaten 5. oktober, men der hadde jeg vel ikke kommet inn. Nice spilte på Club 7 på Kongen 7. oktober. Der var jeg heller ikke. Fortærende, for den konserten skulle vokse seg større en himmelen. På høstcruiset fikk jeg i hvert fall sett Christiania Fusel & Blaagress live, Øystein Sunde i fri utfoldelse. Moro. Og dette var et kvarter før han slo igjennom med et brak som solo-artist.

På høstcruiset slet platespilleren med “Abbey Road” da sjøen var urolig og vinden hard. Stiften hoppet og hoppet. Øystein Sunde landet elegant etter “Abbey Road” da Christiania Fusel & Blaagress overtok scenen. Rappkjeftet, morsom, og helt spektakulær på gitar. Har alltid likt ham siden. (Foto: Det Nyes arkiv)

***Temmelig underholdende:*** Her et bevis på min tidlige hengivenhet for Øystein. Se siste avsnitt om viseklubben på Nadderud høsten 1969. Hentet fra skoleavisen Nadderusk, nr. 1 1970, hvor jeg var redaktør og signerte med Jr.-. Det var på den tiden jeg skrev fornavnet mitt med J i protest. Jeg husker ikke lenger mot hva.

Tror jeg sluttet å sykle til skolen en stund. Jeg gikk. Det tok ikke så lang tid. Jeg hadde trillebag. Det hadde ingen av de andre guttene. Knapt noen av jentene heller. Hva så? Den var min venn helt til en vittigklump sparker til den så det ene hjulet brakk. Det var den trillebagen. Møkkafyr.

Så syklet jeg igjen. Fra Kirkeveien 42c, gjennom småveiene i villastrøket, over jordet ved Gjønnes og svosj, der var Nadderud. Helt greit. Snart vinter.

De som hadde noe å komme med hadde vært på Stones på Sjølyst i '65, Nice på Club 7 i '69 eller Sex Pistols på Pingvinen i '77. Jeg har bare Sex Pistols. Men det er jo egentlig ikke noe bare, tross alt. Og så hadde jeg ønsket jeg var på Nice. Å ønske er nær. Vi kjøpte dessuten det siste Nice-albumet i plateklubben, det med cover som forestiller et fotoalbum. Det er fortsatt en av mine favoritter. Jeg så Troggs på Kongen i 1970, men det har jeg aldri hørt noen skryte av.

Det ble kjent at Beatles for første gang i karrieren skulle plukke to låter fra et allerede utgitt album og gi dem ut på single. Hva skjer? Var det trøbbel i bandet? Det ble mumlet. Beatlene hang ikke på de samme stedene. Ingen snakket om "Get Back"-LP'n som skulle ha vært utgitt for lengst. George drev med Krishna-greier. Og var nå egentlig Yoko Ono noen god idé? Det ante meg at det ikke ble noen ny Beatles-single til jul.

På en fest ble jeg truffet av det mest intense og samtidig suggererende infernoet jeg hadde hørt på plate, King Crimsons "21st Century Schizoid Man". My God! Den trykket meg mot veggen så ølen ble vektløs. Hvilken brutal lydrus. Jeg svevet. Jeg måtte få tak i den platen. Coveret ga bakoversveis, det også.

*Denne platen åpnet et helt nytt rom. Tenk at sånn musikk fantes. Så skummelt og stygt, og så overveldende vakkert i neste øyeblikk. Mitt først møte med prog.*

Bare noen uker senere sikret jeg meg samle-albumet "Nice Enough To Eat" på Island. Det var billig, men smekkfullt av super musikk. King Crimson-låten var der. Men også andre Island-artister som jeg straks måtte ha tak i. Nick Drake. Jeg fant "Five Leaves Left" hos Ringstrøm. hvilket album! Men det var mer. Dr. Strangely Strange, Free, Traffic, Blodwyn Pig, Spooky Tooth og Mott The Hoople.

Jeg skaffet meg LP'er med dem alle sammen. Takk til Islands billig-introduksjoner. Ja, Jethro Tull og Fairport var der også, men de platene hadde jeg allerede. Verden var mer enn Beatles. Det oppdaget man sannelig i 1969, LP-platens år.

På tampen av oktober ble Ringo førstemann av beatlene til å starte innspillingen av et et vaskeekte soloalbum ("Sentimental Journey"). Første låt ut: "Night And Day".

John & Yoko-møkka regnes ikke som vaskeekte solo-prosjekter, og heller ikke Georges filmmusikk og elektroniske tjuvgods.

Uansett ante jeg ingen ting om disse greiene da. Jeg bare gikk på skolen i mistrivsel-modus; det var ikke noe kult å slite med matte og fysikk på reallinjen. Bare noen dagers fravær kunne få fatale konsekvenser. Senere i livet fikk jeg vite at jeg ikke var alene. Peter slet han, også. Hadde jeg visst det kunne kanskje skjebnen sendt meg en annen vei i livet. Eller kanskje ikke. Uansett var det musikkinteressen som holdt meg oppe.

Min mor følte behov for å ta kontroll over en 17-åring ved å stramme inn alle regler. Jeg var den eneste i min omgangskrets nå som fortsatt måtte være hjemme senest klokken 23.00 på en lørdag. En kveld kom jeg ti minutter for sent. Jeg så henne på lang avstand patruljere frem og tilbake, frem og tilbake på verandaen som en annen skiltvakt. Dette kom ikke til å holde. Trodde hun at det lå polske sjømenn på lur over alt etter mørkets frembrudd? Hun ble enten nødt til å gi etter, ellers ville himmelen falle ned.

Tormod og jeg hadde allerede snekret vår egen versjon av Mothers Of Inventions "What's The Ugliest Part Of Your Body". Når vi var i det riktig fjollete humøret de neste årene, og det var ikke sjelden, ble den sunget, ja, nærmest skrålt, i kor, men dissonansen oppstod under strofen med navn, og punchlinen ble nærmest ropt da duoen nå forvandlet seg til to solo-artister:

Hvem er den tøffeste gutten i klassen

Noen sier Stein, andre sier Tormod

men det er jo Yan, alle synes det er Yan!

Av en eller annen grunn ropte alltid Tormod "Tormod!" i den siste linjen.

P.S. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at denne norske varianten av Zappa-sangen også ble fremført av noen andre i vår bekjentskapskrets – med deres navn der vi brukte våre. Her er altså duket for harde krav om opphavsrett. Bør Elden involveres? Eller i hvert fall Torbjørn?

NOVEMBER – BEATLES-SINGLEN JEG IKKE LIKTE

Mørketid, og jeg begynte å bli alvorlig lei av "Je t'aime". Grusomt overspilt på alle fester, og provoserende sensuell for oss som ikke hadde noe særlig flaks med snuppelurene. Hver gang den platen kom i gang, inntok et underlig alvor stuer med dempet belysning, og ikke sjelden forsvant par inn på fremmede soverom, noe vertinnen eller verten absolutt ikke satte pris på.

Men ikke jeg. Jeg satt i stuen. Taus og tom for ord. En kveld hadde jeg med "Cold Turkey". Jeg skal si den ble tatt fort av grammofonen. "Cold Turkey" var for kjennere. Det var få av oss høsten 1969. I hvert fall i Bærum.

*Bærum hadde ikke så mange unge innbyggere som likte å høre den skrallende sangen om å overvinne suget etter heroin.*

Det siste nye, midt i alle ryktene om at The Beatles gikk mot slutten, dukket den standhaftige historien om at Paul McCartney var død opp. Det ble drysset ut spor i media. Og sannelig studerte jeg både disse og søkte etter nye. Sherlock Hardy var på sporet. Og mye stemte. Og enda flere spor fant jeg. Paul i utakt og barbent over Abbey Road med en sigarett i hånden. Gruppen som begravelsesfølge: John (prest), Ringo (begravelsesagent), Paul (lik) og George (graver). Nummerskiltet på folkevognen (28 IF - altså 28 hvis han hadde levd, - eh - men Paul var 27), sort nellik når de andre har rød, skiltet “I Was”. Og mye, mye mer.

Tapet også "White Album" på min 2 spors Tandberg, og avspilte hele albumet baklengs ( alle hastigheter), på leting etter avslørende spor. Der var John: "Turn me on dead man, turn me on dead man." Han sa det, helt tydelig hvis man la godviljen til. Og "Paul is dead now, miss him, miss him, miss him." Jeg fant mengder i "Revolution 9".

Samtidig var Paul i Skottland sammen med Linda, og slet med søvnmangel og eksplosiv skjeggvekst. Men levende. Ingen tvil om det.

Broder Jakob fikk den nye til Moody Blues til bursdag. Jeg la allerede planer om hvordan jeg skulle få tusket den til meg. Albumet inneholdt "Candle Of Life" så vakker at man fikk lyst til å gifte seg med den.

Vi visste det ikke, men Beatles' fremtid var nå i fritt fall.

Hvorfor måtte de gi ut denne på single? Alle hadde jo låtene allerede. Svaret het forresten Allen Klein, men det visste man ikke da. Jeg har aldri klart å forsone meg med denne bastarden i Beatles' single-katalog.

DESEMBER – SIGARETTER I KNIRKESNE OG DOKTOREN I «UNGEN»

The Beatles var i ferd med å implodere. Signalene var tydelige. Ikke minst for engelske fans som må ha blitt ganske sjokket da de åpnet desember-utgaven av Beatles Monthly (fanklubb-magasinet) og ble orientert om at dette nok var siste nummer, og takk for oss. Drømmen var altså over et helt år før John Lennon sang det.

*Drømmen er over. Siste utgave av Beatles Monthly. Bladet så hvor det bar, og ga seg mens leken var sånn passe god.*

Det var alle de rare Lennon-påfunnene som var begynt å uroe meg. Og den atypiske singlen "Something" / "Come Together". Jeg ventet med å kjøpe den til den havnet på salg.

Den nye Stones-LP'n var jeg mer opptatt av. Jeg holdt med Brian Jones, og nå var han død. Mick Taylor lignet ikke på en Rolling Stone. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg hadde kjøpt "Honky Tonk Women" den sommeren akkurat som jeg hadde kjøpt "Jumpin' Jack Flash" året før, så jeg var på alle måter velvillig innstilt til Beatles' rivaler. Og nesten ruset på "Their Satantic Majesties Request", kom ikke her!

Så ja, jeg ønsket meg Stones-LP til jul! "Let It Bleed". Men jeg fikk den selvfølgelig ikke. Jeg fikk aldri LP'er til jul. Denne ble det til at jeg skaffet meg ganske langt ut i 1970. Fordi jeg tapet den først.

Ellers var avslutningen på 60-tallet helt OK for min del. Jeg slet med foreldrene mine, men hadde omsider fått orden på det sosiale. Jeg hadde venner. Og vi hang sammen etter skoletid. Mye sammen med Tormod. Og Stein. Og Ole Kristian.

13. desember 1969 bød på en ganske brukbar norsk hitliste, særlig når man tenker på at single-formatet var på hell. Årets to store navn, The Beatles og Fleetwood Mac kjempet innbitt om pallplassene bak tegneseriefigurene The Archies. En perle fra Stevie Wonder meldte sin ankomst, og også en stakkato luring fra Jethro Tull, et band jeg hadde fått stor sans for etter at plateklubben i 2 RG hadde gått til innkjøp av "Stand Up".

"Sweet Dream" var ikke på LP'n, så den låten hørte jeg faktisk ikke før "Living In The Past"-samleren kom to og et halvt år senere. Men "Cold Turkey" hørte jeg, og det noe skikkelig også.

Singlen var et sjokk midt i trynet. Jeg gikk nesten ned for telling første gang jeg hørte den. Et skrapende styrtregn av metallgitar og ekko, klubbet ned bakfra av Ringos primitive pumpeverk og anført av en Lennon-røst som dirrer av monumental smerte og angst. Slik hadde man aldri hørt en beatle før. Ja, egentlig hadde jeg aldri hørt noen sånn før. En kompromissløs single. Den kunne ikke spilles høyt. Da dukket en rasende mor opp i døren. Så ble det hodetelefoner. Har aldri likt hodetelefoner, men her var det nødvendig.

Skoleteateret og oppsetningen av Oskar Braatens “Ungen” ble et høydepunkt. Jeg nøt prøvene i romjulen og det lille mikrosamfunnet vi utgjorde, anført av Nils Ole Oftebro som hadde takket ja til å være vår regissør.

Den unge Nils Ole med sveis og Ella Hval, fotografert i 1971. Et drøyt hår tidligere kunne han nok tenkt seg å smadre det bordet i hodet på en viss ex-deltidsdandy på Nadderud. (Foto: Frits Solvang)

Tenk, doktoren i "Ungen". En mann de fattige damene som var havnet i uløkka, både fryktet og respekterte. Jeg skulle røke sigar på premieren.

Jeg var ruset av å stå på scenen, i spot'en - det kom helt uventet på meg. Jeg trodde jeg var sjenert. Ja, jeg ER sjenert, grenseløst, men ikke på scenen, ikke med skalk og loslitt dress og doktorveske, in character, eller snarere i dobbeltrollen som meg selv lurt inn i en rollefigur.

Det skulle bli en fin januar-måned, tenkte jeg. Nils Ole Oftebro var både storebror og idol. Jeg plaget ham konstant ved ikke å avgi replikkene ordrett. Ordene tumler ut i uventede rekkefølger, iblant (når jeg henvendte meg til Hønse-Lovisa) hadde jeg vampyrtenner fra Standard i munnen.

Hva jeg ikke likte var at det brygget opp til konfrontasjon hjemme. Mørket begynte å senke seg både over The Beatles og meg. Vi var i trøbbel. I avis-intervjuer kunne John virke både nedlatende og fiendtlig. Og den MBE-tiraden hans virket bare teit (Your Majesty, I am returning my MBE as a protest against Britain’s involvement in the Nigeria-Biafra thing, against our support of America in Vietnam and against ‘Cold Turkey’ slipping down the charts. With love. John Lennon of Bag). George strøk avgårde med Delaney & Bonnie. Og Ringo spilte inn solo-LP med bestemorsanger for moren sin. Paul gjemte seg i Skottland. Og min mor kjeftet på meg hver fuckings dag. Jepp, 1969 endte i tungsinn.

Et talende tegn, overskriften i Arbeiderbladet 27. desember: «Blir Beatles oppløst?»

Og mens jeg vokste ut av barnet og inn i rabulisten og unggutten, forlot vi 60-tallet og entret et nytt tiår med sluttstrofen i Jan Erik Volds nyttårsdikt i bakhodet:

DET ER HÅPLØST

OG VI GIR OSS IKKE

*Den egentlige sluttstreken kom her. Nå gjensto seigpiningen.*

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1969:

**16. januar** – I Tsjekkoslovakia brenner Jan Palach seg til døde i protest mot den sovjetiske okkupasjonen.

17. januar – Led Zeppelin gir ut sitt legendariske debutalbum; Led Zeppelin.

**30. januar** – The Beatles gir sin siste offentlige opptreden på taket av Apple Records.

3. februar – Yasir Arafat blir PLOs leder.

7. februar – avisen Klassekampen etableres

**9. februar** – Første flygning med en jumbojet.

2. mars – Concorde gjør sin første vellykkede flytur.

3. mars – Sirhan Sirhan innrømmer at det var han som drepte den amerikanske presidentkandidaten Robert F. Kennedy.

10. mars – James Earl Ray tilstår drapet på Martin Luther King jr. Ray trakk senere tilbake tilståelsen.

7. april – Internetts symbolske fødselsdato; publikasjonen av RFC 1.

**10. mai** – Vietnamkrigen: Slaget ved Đồi Ap Bia, kjent som slaget om Hamburger Hill starter.

13. juni – Ny skattelov med innføring av merverdiavgift vedtas i Norge.

16. juli – Apollo 11 skytes opp på vei mot den første månelandingen.

20. juli – Neil Armstrong og Buzz Aldrin blir de første mennesker som, ombord på Apollo 11, lander på månen (21:17:40 norsk tid).

**21. juli** – Neil Armstrong blir det første mennesket som setter sin fot på månen (03:56 norsk tid).

**15. august** – Woodstock-festivalen åpner.

**15. november** – Vietnamkrigen: Inntil en halv million antikrigsdemonstranter samler seg i Washington, D.C., som en del av Moratorium for avslutning av Vietnamkrigen.

23. desember – Oljeselskapet Phillips Petroleum Company offentliggjør det første oljefunn i norske del av Nordsjøen

NOBELS FREDSPRIS

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

HOLMENKOLLRENNENE 13-16. mars 1969

Norske vinnere: Odd Martinsen (15 km) og Pål Tyldum (50 km).

I hopp og kombinert er det bare sorgen.

SKØYTE-VM 1969 I Deventer 15. og 16. februar

Dag Fornæss verdensmester med god margin, men uten å vinne en eneste distanse.

ENGELSK FOTBALL

Leeds seriemester foran Liverpool.

Norsk fotball

Strømsgodset blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Fredrikstad 5-3 i finale-omkamp. (Første kamp: 2-2)

Rosenborg blir seriemester i fotball.

1969 - sommerparadiset Mærdø, mørke skyer over beatles og meg