112 album som ga 70-tallet en kickstart og lovet oss storøyde musikknerder at 60-tallet bare var begynnelsen. LP-platen etablerte seg som en egen religion, og utbrettcoverne var våre salmebøker. Det trengte man ikke engang dop for å se. 1970, altså, ikke bare året da The Beatles ble oppløst, men også året med “Led Zeppelin III” og “All Things Must Pass”.

Januar

Syd Barrett: “The Madcap Laughs” (Harvest)

Og så en tur gjennom hjernen til Syd Barrett. Bustehodet med de brennende øynene som helt på egenhånd skapte og ga lyd og stemme til Pink Floyd, for bare å kollapse i et syremareritt som han vel egentlig aldri våknet fra. Han forlot bandet sitt og fikk mer enn nok med å sette den ene foten foran den andre. Syds første (og nest siste) solo-LP tok sin tid og sine producere. Han var mildt sagt vanskelig å hanskes med - og den lange veien til "The Madcap Laughs" tok nesten hele 1968 og 1969.

Resultatet er ikke akkurat "Insterstellar Overdrive del 2", men snarere et møte med den psykedeliske folk singer. Tidvis kompet av et band, men hovedinntrykket er plekterharde akustiske viser, nærmest på demostadiet, fremført med en tidvis torturert røst. Og tekstene, vel, det er ikke lett å følge Syds assosiasjonsrekker, iblant blir man på godt norsk "fælen", men hekter du deg på og blir med inn i mørkerommet eksponeres du også for blendende vakre bilder.

Annerledes-LP'n. Virkelig. Den er så nedstrippet, så bugnende akustisk og så rar at det tar tid før man egentlig klarer å slå seg til ro med den. Pink Floyds ex-leder ute på egenhånd, med sorte øyne som brenner som kullstykker og en frisyre som speiler hans sinn. Albumet tar deg med på en reise, og hvis du våger å tro at han tar deg i mot når du lar deg falle bakover, blir LP'n din venn livet ut.

Ikke akkurat noe for hvermann, men det er et helt unikt album som ikke ligner på noe annet, og har en høyst egenartet, tragisk sjarm. Jeg spiller det en gang iblant. Det er her "Shine On You Crazy Diamond" begynner.

Simon & Garfunkel: “Bridge Over Troubled Water” (CBS)

Sukkersaus? Aldeles ikke. Tittelkuttet og "The Boxer" er i seg selv nok til å forsvare albumet til evig tid. Det er noen veldig fine drops innimellom også. Egentlig ville jeg ikke vært noen av kuttene foruten, selv ikke "Bye Bye Love", ja , kanskje særlig ikke den. Ujevnt album, sikkert. Men likevel et ikon.

Solgte så mye og så lenge at man ble like lei av den som man var av nervesliteren "Sound Of Music". Jeg mener, det er grenser for hvor lenge man orker å se den samme LP'n toppe hitlistene - vinter, vår, sommer, høst, år etter år, til slutt lurer man på om det har vært slik siden 1814.

Dessuten er LP'n en forbryter, skamløst sørget den for at The Beatles' farvel, "Let It Be", bare sporadisk greide å kare seg til topps, og dessuten, tror du ikke tittelkuttet sperret veien for Beatles' siste singel også, "Let It Be"! Tenk at Pauls vakre hjertesukk skulle måtte stange hodet i Simon & Garfunkel (og Lee Marvin, for å gjøre fornedrelsen komplett).

Men dette er nok dessverre bare dugg på brilleglassene, for "Bridge Over Troubled Water" er, enten man vil eller ikke, et perfekt album. Genialt balansert - det lette og det krevende, det gøyale og det hjertebristende, det finnes ikke én svakhet her, og la deg ikke lure av at alt sammen lyder så vakkert og deilig i øret at det grenser mot easy listening. Det er ingen ting easy med dette albumet. Det kostet duoen livet. De kom aldri tilbake hit.

Og alt lever rundt forestillingens to søyler, "Bridge Over Troubled Water" (finnes det noe vakrere enn partiet med bassens ankomst - på 3'08" - og trommenes fjerne stormslag dypt inne i lydbildet, som innleder sangens episke finale, "sail on silver girl"?) og "The Boxer" (de innledende strofene i hvert eneste vers utløser en urolig og bittersøt gjenkjennelse i lytteren - og for et spennende arrangement!). Det er blitt tippet, tolket og sagt at "The Boxer" ironiserer over Bob Dylan. Av alle har Dylan selv bidratt til å styrke denne tolkningen med sin versjon av låten på "Self Portrait" (1970) som fremføres med glimt i øyet som en duett mellom den nye og gamle Dylan. Mer sannsynlig er det nok at sangen handler om Simon selv, og er et bittert postkort fra en periode i livet da han følte seg misforstått og slemt behandlet.

"The Boxer" er uansett en fantastisk innspilling og hadde definitivt fortjent en bedre skjebne på hitlistene enn den fikk (7. plass i USA, 6. plass i England). At den allerede var et snaut år gammel da den dukket opp på "Bridge Over Troubled Water", gjorde ingen ting, tvert imot. Sammen med tittelkuttet hever den dette albumet opp i stratosfæren.

Og om du ble lei av "Cecilia" og "El Condor Pasa", kommer du ikke utenom vindunderlige akvareller som "So Long, Frank Lloyd Wright", "The Only Living Boy In New York" og "Song For The Asking". Og ja, jeg synes liveversjonen av Everly brothers-hiten "Bye Bye Love" er svært passende i dette selskapet.

Men så fullbyrdet og gjennomtenkt som duoens farvel-album enn virker, så er det jo litt gøy å konstatere at tre av bitene egentlig ikke var med i planen. Live-opptaket av Every Brothers-hit'en "Bye Bye Love", "Baby Driver" og uforlignelige "The Boxer".

En av verdens fineste LP'er altså, og Paul Simon har aldri vært i nærheten senere. For en start på 70-tallet!

Badfinger: “Magic Christian Music By Badfinger” (Apple) (Soundtrack)

En ujevn samling låter innspilt i forskjellige perioder (flere av kuttene er fra tiden de kalte seg The Iveys). Men på sitt beste fremstår Badfinger som et friskt pust i en rock'n'roll-verden i fritt fall mot trommesoloene. Noen måtte ta seg av Beatles-musikken og ubarbert rock'n'roll. Badfinger og Creedence tok oppgaven alvorlig. Gode biter: “Come And Get It”, “Dear Angie” og “Maybe Tomorrow”.

Van Morrison: “Moondance” (Warner Brothers)

"Astral Weeks" var (og er) magisk, ikke av denne verden, og helt uten sin like. "Kompet på "Astral Weeks" er nesten abstrakt, tekstmengden stor, bildene han maler så gåtefulle at man fortsatt ikke vet hvor de tar oss, og stemmen... stemmen som formidler disse ordmaleriene. Phew. Et album som aliens ville blitt snille av å høre.

“Moondance”" er en mer konvensjonell samling sanger, uten at det skal svekke LP'ns omdømme, og lanserer i grunnen paletten Van Morrison kom til å bruke i resten av sin karriere. Rhythm'n'blues, jazz, folk,. Tittelkuttet servert med en blid, liten vipp med stjerten. Og for en låt og innspilling "Into The Mystic" er!

Taste var et elektrisk irsk blueslokomotiv ledet av gitarvirtuosen Rory Gallagher. De slo gjennom i 1969 med selvtitulerte "Taste". "On The Boards" er oppfølgeren (og det siste Rory gjorde med dem før han gikk solo).

Et strålende album som viser at less is more, tre mann, gitar, bass og trommer (og litt saksofon), og de fyrer av tonerapp bluesrock med voldsomt driv, bremser ned i tradisjonell, slepende blues med masse rom for gitaren, og kan endog smette inn i sidegatene og svinge så nær jazzen (vandrende bass og en natthes saksofon - spilt av Rory -, min santen!) at man begynner å knipse og anlegger hatt og sigarett. Det seks minutter lange tittelkuttet er et ja, takk, begge deler, gitarens pludrende bluesimprovisasjoner over et dempet, men rastløst komp gir etter hvert plass for en saksofondrevet jazzutgang. Veldig fint album.

Tastes andre og siste studioalbum, og definitivt deres største suksess. Men Rory Gallagher måtte videre, og vokste seg betydelig mye større som soloartist. For meg er likevel "On The Boards" platen jeg vender tilbake til.

John Phillips: “John Phillips - John, The Wolf King Of L.A.” (Dunhill)

Det er uforståelig at dette albumet (undertittel: "John, the Wolf King of L.A") ikke ble en megaselger. Bare 181 på Billboard-listen. Stikk den! Kanskje den fineste samlingen sanger John Phillips skrev. Mamas & Papas ble ikke regnet som hippe i 1970. Verden gikk absolutt glipp av noe. Og skjønt Mick Jagger sto på for å få ut en oppfølger til denne LP’n - på Rolling Stones Records - greide ikke Phillips løftet. Han raste ned i dopet, en sted han dessverre aldri helt klarte å unnslippe fra. De som kjenner dette albumet vet hvor sterkt det er. Dere andre kan handle litt på nettet. Heller ikke Dylans pastisj av coverfotoet (på “Desire” i 1976) klarte å gjøre ulvekongen hip igjen.

De to første Chicago-albumene var øreåpnere av ypperste klasse. Stor musikalsk spennvidde. Og for et trøkk når blåserne åpnet spjeldet. Ganske pretensiøse saker på dette albumet, tre lengre innslag delt opp i satser, inkludert en ballett. Men også lekker pophonning som “25 Or 6 To 4” og “Make Me Smile”. Tror jeg lånte denne av Stein, og tapet. Chicagos dobbeltdeckere egnet seg på lydbånd.

Spennende britisk prog med en vokalist som ikke lød som noen andre i Roger Chapman (som jeg hadde gleden av å se bestige monitorfjellene på Kalvøya i 1971), og en usedvanlig begavet gitarist i John "Charlie" Whitney. De to skrev også bandets låter. Min venn Eirik gjorde meg oppmerksom på Family, og det var dette albumet som gjorde meg til fan.

Betydelig mer eksentrisk enn de to foregående, og du skal ha en viss fascinasjon med Roger Chapmans svært unike stemme før du kaster deg utpå. Albumet kunne vunnet på strammere redigering, i det avsluttende tittelkuttet mister de det helt. Improvisering er ikke et synonym for kaos. Men mange fine innslag her også. Jeg likte nok albumet bedre da enn nå.

Rod Argent fra Zombies, oppkalte sitt neste band etter seg selv. Smart nok. Dette var debuten. En meget fin plate som av en eller annen grunn var veldig lett å finne pent brukt i bruktsjappene i Oslo. Jeg kjøpte mitt eks hos Ringstrøm. Angret ikke et sekund. Alle må elske "Dance In The Smoke"

Jeremy Spencer: “Jeremy Spencer” (Reprise)

Jeremy Spencer var omtrent ikke til stede på "Then Play On", hverken som opphavsmann eller utøver. Elemore James' tid i Fleetwood Mac var over.

Spencers plaster på såret kom i januar 1970 med solo-albumet "Jeremy Spencer" hvor han kompes av hele Fleetwood Mac, inkludert Peter Green (som riktignok bare er med på én låt). Det var egentlig ment som en bonus-EP, som skulle medfølge "Then Play On", men vokste til et eget prosjekt. Jeremy Spencer parodierer musikkhistorien.

Det er en lett, ledig og høyst upretensiøs plate som nikker til blues (“Mean Blues”) rock’n’roll-pinups som Rickie Nelson (“String-A-Long”), Buddy Holly (“Linda”) og Elvis (“You Made A Hit”) og tidlig 60-talls tenåringshelter som Beach Boys i surf-modus (“Surfin’ Girl”).

Han skulle lage en Fleetwood Mac-versjon av dette med “Kiln House” senere i 1970.

Deres heavyrock-versjon av “House Of The Rising Sun” ble en mega-verdensslager. Fantastisk tolkning, grøftet med raspende, lengselfulle, ja, nesten majestetiske, gitarlinjer. Jeg kjøpte først singlen (som fades etter tre og et halvt minutt), og så LP’n - som leverer en miks som strekker seg til snaue fem minutter. Den langmiksen forsvarte albumkjøpet, selv om jeg omtrent aldri spilte noen av de andre låtene. De manglet løftet til hit’en, og gruppen greide da heller aldri å komme tilbake.

Februar

Black Sabbath: “Black Sabbath” (Vertigo)

En av tidenes beste debut-LP’er, la oss bare fastslå det først. Et av tidenes beste LP-covere også. Alt stemmer her. Og som gruppen innfrir i samme øyeblikk som stiften treffer rillene og gir oss den nattsvarte og dryppvåte stemningen av klokkeklang, torden og regn sømløst videreført i Iommis truende raut av en gitar-introduksjon. Og coveret virket levende da dommedagsfloden traff deg.

En debut uten sidestykke og starten på den egentlige metallrocken, bortsett fra at ingen har klart å matche "Black Sabbath", ikke engang Sabbath selv, selv om "Master Of Reality" er nær. Akkurat da The Beatles raknet kom denne. Den er fortsatt der oppe blant LP'ne jeg har spilt mest i livet.

Albumet ble innspilt for to glassperler og en binders, live, rett inn på tape i løpet av to novemberdager i 1969, og en sentral brikke i lanseringen av det nye, svært kule platemerket Vertigo.

Det første møtet med albumet gjorde så sterkt inntrykk på meg at det sitter ennå. I tusmørket hjemme hos Tormod på Jar, en senvinterkveld i 1970, forsterkeren på 11, og fra høyttalerne: Regnet, tordenbrakene og de fjerne klemtene fra en kirkeklokke - et gysende utgangspunkt for de innledende, illevarslende, blytunge gitarakkordene; seige, onde, med all verdens tid. Black Sabbath-lyden.

Reisen gjennom albumet opplevdes som en grufullt god skrekkfilm, eller gjerne en dårlig en også, bare den hadde Vincent Price eller Christopher Lee i hovedrollen, ja, for kitsch er ikke nødvendigvis negativt. Ikke når man lefler med Satan. Og det gjør jo dette albumet, selv om gruppen slo kontra etterpå og argumenterte med stor iver for å kvitte seg med sataniststempelet. På sitt tredje album tok de endog paven i forsvar.

Selvfølgelig var de ikke satanister. Men «Black Sabbath» leker med demonmørket. Akkurat som skrekkfilmene gjør det. Gruppens navn, platens tittelkutt (en flørt med sort messe), det omvendte korset på innsiden av coveret, og de mange referansene til fanden selv i tekstene. Dette var skremmegøy fra Birminghams beste. «My name is Lucifer, please take my hand» («N.I.B.»).

Og de lød faktisk som noe man aldri hadde hørt før den gangen. Tenk, en sånn gitarlyd. Tung og seig, rusten som et anfall av bronkitt, og med en resonans som gikk så dypt at gulvplankene slo sprekker. Tony Iommi må være en av rockens mest undervurderte gitarister, kanskje fordi han aldri var flashy, endeløse gitarsoloer var ikke hans greie, han gikk etter totalopplevelse, en symfonisk helhet, el-gitarens Wagner. Du hører allerede på debut-albumet hvor mye han har jobbet rundt riffene. Albumet er nok spilt rett inn, i grove trekk, ja, men Iommi brukte det meste av det de hadde igjen av studiotid på gitarpåleggene.

Trioformatet egner seg veldig godt for gruppens «tålmodige» stil, det går sjelden veldig fort unna med Black Sabbath, de bruker tid og rom, bassen får åle seg guløyd og tung gjennom Iommis lydmalerier, og det er god plass til Bill Ward, metallrockens mest laidbacke trommeslager. Ingen ting er tøffere enn når Black Sabbath skrur av tempoet og slår på stillheten. Den er uutholdelig deilig, og så gufsekriblende at det oppleves som god sex når Iommi endelig mæler inn riffet. Iommi-riffene er som kjent like avhengighetsskapende som heroin.

Kanskje kommer dette aller tydeligst frem i overgangen fra «Sleeping Village» til «Warning», albumets magnum opus. Og i åpningskuttet. Min absolutte favoritt er likevel «N.I.B.» som kommer fykende på et av de herligste gitarriffene jeg vet om:

Dæ-ræ-ræ-ræ-Dæ-ræ

Dæ-ræ-ræ-ræ (oh yeah!)

Oh yeah’et er selvfølgelig Ozzys. Birminghamgutten som er så fri for nykker og tilgjorthet at man får lyst til å velsigne ham. Ozzy har sin egen lyd, og ligger milevis foran heavymetal-genrens fjåsekopper. Han tyr hverken til opera- eller teater-fakter (han vet neppe hva det er engang). Ozzy er seg selv, en mislykket innbruddstyv med et stort hjerte for The Beatles, og en kjærlighet til musikken som han beliver med den røsten han har. Den er hans egen. Den når mer enn langt nok. Og den er sammen med Iommis gitarer Black Sabbaths signaturlyd.

For meg er Black Sabbath uten Osbourne som Beatles uten John, Paul, George eller Ringo. Hvilket er en passende sammenligning når det gjelder Ozzy.

Et hardere og mer fysisk Doors vender tilbake etter en nedtur ("Waiting For The Sun") og en raring ("The Soft Parade"). Den sparker, den ruller, den har en understrømmner av blues, gruppen fremstår som et makeløst ensemble (med hjelp av bl.a. Lonnie Mack på bass og John B. Sebastian på munnspill), og Morrison synger med en røff myndighet som frister deg til å svelge poesien hans rå. Den duger bedre som sangtekster enn på en bokside, for å si det sånn. Høydepunkter vil alltid være "Roadhouse Blues" og "Peace Frog", men jeg dyrket hele LP'n, fra start til mål, og inkludert "Waiting For The Sun" (som kunne vært et tittelkutt, men kom for sent til å bli det).

Allen Kleins plan var å samle alle låtene som ikke hadde vært inkludert på Capitol/Apple-LP'er i USA før. Men planen sprakk, for da måtte det blitt et dobbelt-album. Så endte det som et kompromiss, og dessuten en ny tittel. "The Beatles Again" ble til "Hey Jude". To av de eldsre kuttene fikk være med, "I Should Have Known Better" og "Can't Buy Me Love". De står ikke så godt til de senere singlene og gir en rar lytteropplevelse. Men det hinder ikke albumet i å oppleves som en gave (som det ble den gangen). Ingen andre steder fikk du "Rain", "Lady Madonna", "Hey Jude", "Revolution" og "Don't Let Me Down" i stereo. Helt greit at "The Ballad Of John And Yoko" og "Old Brown Shoe" var inkludert også. Og "Paperback Writer". En stund var dette et usedvanlig tøft album å eie. Men så kom den røde og den blå og "Rarities" og "Past Masters", og plutselig var "Hey Jude" blitt redusert til en kuriositet. Men en fin en. Det skal den ha

«Hey Jude» er en underlig samling låter, utgitt mens The Beatles offisielt fortsatt eksisterte, i tidsglippet mellom «Abbey Road» og «Let It Be». Arkitekten bak utgivelsen var ikke gruppens amerikanske plateselskap Capitol, men Allen Klein. Han satte i gang sine folk, og deres lett diffuse plan var å tilby USA en samling singlekutt som ikke hadde vært tilgjengelig på noe Capitol-album.

De fokuserte først på «A Hard Day’s Night» fra 1964. Soundtracket ble på grunn av kontrakten med filmselskapet utgitt av United Artists og ikke Capitol i USA. Capitol fikk riktignok lov til å gi ut fire av filmens låter etterpå, på albumet «Something New», men ikke «A Hard Day’s Night», «I Should Have Known Better» og «Can’t Buy Me Love». Disse fikk de bare lov til å gi ut på single. Klein-samlingen plukket to av de tre, men droppet altså «A Hard Day’s Night». Så foretok man et tidshopp til 1966.

Fra 1966 fulgte Capitol den britiske policyen med å holde singler unna LP-platene. Unntaket kom i 1967 med «Magical Mystery Tour» som var en dobbel-EP i England. Da EP-platen var et format som aldri hadde slått an i USA, og slett ikke dobbel-EP’n, fikk Capitol dispensasjon til å presentere TV-film soundtracket på en LP-side og samle singlene fra 1967 på den andre.

Kleins folk kunne derfor hoppe over 1967 og ta opp tråden igjen i 1968.

Albumet skulle altså i utgangspunktet fylle noen hull. Man fant imidlertid ut at det var for mange hull til en 10-12 spors LP (som var den foretrukne malen i USA). Dermed duket for slendrian og tilfeldigheter og en gjerrig spilletid på drøyt 32 minutter. «Hey Jude» ble et produkt.

Her er listen over britiske The Beatles-utgivelser som ikke var å finne på amerikanske Capitol/Apple-LP’er pr. februar 1970:

From Me To You (1963)

Misery (LP-kutt 1963)

There’s A Place (LP-kutt 1963)

Sie Liebt Dich (tysk single 1964)

*Can’t Buy Me Love (1964)

A Hard Day’s Night (1964)

*I Should Have Known Better (1964)

I’m Down (1965)

*Paperback Writer (1966)

*Rain (1966)

*Lady Madonna (1968)

The Inner Light (1968)

*Hey Jude (1968)

*Revolution (1968)

Get Back (1969)

*Don’t Let Me Down (1969)

*The Ballad Of John And Yoko (1969)

*Old Brown Shoe (1969)

Across The Universe (LP-kutt 1969)

* = inkludert på “Hey Jude”.

Fordi tanken bak «Hey Jude» var så klart definert: Singlene som ikke fantes på Capitols LP’er, er det utilgivelig at Klein ikke fullførte planen. Man kunne fint fått plass til de fem som manglet, «From Me To You», «A Hard Day’s Night», «I’m Down», «The Inner Light» og «Get Back» og dermed vært i mål. I stedet fikk man den halvgjorte bastarden som presterte å ligge hele fire uker på 2. plass på Billboard-listen senvinteren 1970.

Prosjektet gikk for øvrig under navnet «The Beatles Again» helt frem til coverne skulle trykkes. Da ombestemte man seg og døpte albumet «Hey Jude». For sent til å gjøre noe med plateetikettene. På dem sto det «The Beatles Again», i ryggen på coveret sto det «Hey Jude». Makeløs slendrian.

Jeg må innrømme at jeg var snar til å skaffe meg albumet på import. I 1970 var dette den eneste muligheten til å sikre seg «Rain», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Revolution», «Don’t Let Me Down», «The Ballad Of John And Yoko» og «Old Brown Shoe» på LP. Det var også stereo-debuten for de fem førstnevnte i Europa (og de fire første i USA). Men fordi utvalget var så 1968-69 tungt, fremsto de eldste kuttene som malplasserte, og albumet spilte ikke spesielt godt. Fraværet av «Get Back» og «The Inner Light» var dessuten irriterende. Det ble et album å ta frem på vorspiel for å spille «Lady Madonna», «Don’t Let Me Down» og «Revolution» grisehøyt – og for å høre «Hey Jude» i en lydkvalitet som vinylsinglen med sin (for) lange spilletid (og monomiks) ikke kunne levere.

«Hey Jude» ble faktisk en populær samling over hele kloden. Selv de trassige britene måtte til slutt gi etter og ga det en offisiell utgivelse i 1979. De senere «Past Masters»-samlingene gjorde imidlertid «Hey Jude» overflødig, og LP’n er i dag bare en kuriositet.

Omslagsbildene er fra The Beatles’ aller siste fotosession 22. august 1969. Jeg var ikke glad i dem heller da jeg syntes John Lennon så ualminnelig teit ut i den dumme hatten, den åpne kelnerskjorten og den damete beltepungen. Slik de står og poserer, kunne de vært på audition for en lavbudsjetts spaghettiwestern. George ville sannsynligvis fått jobben.

Side 1:

Can't Buy Me Love (Lennon/McCartney) - 2:11
I Should Have Known Better (Lennon/McCartney) - 2:43
Paperback Writer (Lennon/McCartney) - 2:25
Rain (Lennon/McCartney) - 2:59
Lady Madonna (Lennon/McCartney) - 2:16
Revolution (Lennon/McCartney) - 3:24

Side 2:

Hey Jude (Lennon/McCartney) - 7:08
Old Brown Shoe (Harrison) - 3:16
Don't Let Me Down (Lennon/McCartney) - 3:35
The Ballad of John and Yoko (Lennon/McCartney) - 2:59

Det rare Move-albumet som fanger gruppen i et veiskille. Det gamle er der fortsatt, og Carl Wayne får synge litt ennå, men Roy Wood har tankene helt andre steder, og drømmer om sitt elektriske lysorkester, og har allerede hatt kontakt med Jeff Lynne. Veiskillealbumet "Shazam" er underlig tiltrekkende. De innsydde resitasjons-partiene gir inntrykk av at dette er et tematisk album med budskap. Men det er bare lureri. Wood hadde egentlig bare én ny låt, "Beautiful Daughter", en vakker liten popsak med strykerarrangement. Så gjør de en rekke coverlåter som Wayne fikk velge og til en viss grad styre (de tar hele side 2). Og Wood henter frem "Hello Susie", som han allerede hadde gitt til Amen Corner, og "Cherry Blossom Clinic", som også var inkludert på debut-albumet, men som her får en grundig work over, og glir over i en eksentrisk medley som låner fra bl.a. Bach og Tchaikovsky, rett fra kiresbærblomst-klinikken, anvendt galskap, og egentlig ganske interessant løst. Jeg var glad i dette albumet. Man skal være glad i eksentriske plater.

Van der Graaf Generator: “The Least We Can Do Is Wave To Each Other” (Charisma)

Jeg ble aldri fanget i deres nett. Har i grunnen aldri vært god på Peter Hammill. Men progrock er progrock og mange snakket om dette bandet. Jeg kjøpte LP'n på Ringstrøm. Av nysgjerrighet. Og fikk skylt bihulene ganske grundig. Farlig fascinerende til å være såpass smalt. "Refugees" er og var storveis, episk, vakker. Jeg legger til min overraskelse merke til at jeg har glede av å høre albumet igjen, i 2025. Det er nok bedre enn jeg trodde

James Taylor: “Sweet Baby James” (Warner Bros)

Av mange regnet som hans klassiker. Av meg alltid regnet som ganske kjedelig. LP'n han gjorde for Apple hadde sine sider. Beatlene medvirket, og ingen visste helt hva de skulle gjøre med låtene, så de havnet på en vimsete, barokk versjon av engelsk visepop. En av låtene ga George strofen som inspirerte ham til å skrive "Something". Men så raknet Apple og Beatles, og James Taylor havnet på rehab. Hjemme i USA kravlet han seg på bena igjen med hjelp av sin producer Peter Asher, og resultatet, "Sweet Baby James", ble Taylors gjennombrudd. Albumet forførte ikke meg. Det ble for diltete og likelydende. Selv om jeg følte meg programforpliktet til å både ha og spille den. Den inneholdt tross alt tittelkuttet, “Fire And Rain” og “Steamroller”.

Det måtte "Mud Slide Slim" til for at jeg skulle sette pris på Taylor, og "One Man Dog" for å geniforklare ham.

Mothers Of Invention: “Burnt Weeny Sandwich” (Bizarre/Reprise)

Jeg var superfan av det opprinnelige Mothers Of Invention, og tilsvarende lei meg da de raknet og det gøyale ble tyngre og alvorligere og krevet stadig mer av deg. I etterkant av Mothers Of Invention kom disse platene med litt av hvert fra restlageret. Det blir noen teskjeer "Only In It For The Money" og noen doser munter avantgarde, - studiorester fra hvelvet. Mest krevende og imponerende er den over 18 minutter lange "Little House I Used To Live In". Det er glimt her fra nettop "Money"-albumet, og den deilige doo wop'en "Valarie" som skulle vært ute på single, og som hadde passet perfekt inn på "Cruising With Ruben And The Jets". Litt av hvert, og verdt investering.

Diverse artister: “Fill Your Head With Rock” (CBS)

Rimelige samle-LP’er med kutt fra plateselskapets aller sist utgivelser var det neste nye på denne tiden. Alle plateselskap med respekt for seg selv hadde slike serier gående. CBS var av de aller mest fremgangsrike, og dette dobbelt-albumet hadde høy underholdningsverdi og kreativ spredning av stilarter. De fleste artistene var godt etablert, og trakk lasset for de mindre kjente som fikk bruke samlinger som dette som egenreklame og håp om gjennombrudd. Jeg fant mange interessante artister og plater på den måten.

“Fill Your Head With Rock” fantes i nesten alle hjem. I tillegg til the usual suspects fant jeg godbiter som Argent, Flock, Trees, mystiske Moondog og Black Widow. Samtidig strålende innslag fra folk jeg hadde tett forhold til: Traffic, Chicago, Al Stewart, Leonard Cohen, The Byrds, Santana og Spirit. En regelrett buffet av variert og veldig god musikk.

Mars

Crosby, Stills, Nash & Young: “Déjà Vu” (Atlantic)

Jeg likte coveret bedre enn platen. Hvilket ikke betyr at jeg mislikte albumet. Men coveret var bare så ultrastilig. Et stykke kunst - i imitert papplær og med gulltrykk. Skuffelsen gikk mest på at jeg opplevde at Neil Young underpresterte. "Everybody Knows This Is Nowhere" var en dieseltruck av et album, elektrisk, sugende kraftfullt og styrt av Youngs dirrende, mektige gitarløp. På "Déjà vu" er gitaren hans bare på ordentlig besøk i Crosbys "Almost Cut My hair". Hans hovedbidrag, den aldeles vektløse, nesten gjennomsiktig vakre "Helpless", er en diamant, men den minner deg også på at gunslinger-gitaristen Young ikke er her. Og det savnet kjente jeg på i mars 1970, da LP'n kom.

Det ble vel også tidlig klart at side 2 var markert svakere enn side 1. Neils bidrag er en potpurri, tre sangsegmenter vevet i ett, og reddet av det episke vokalarrangementet som henter ut det beste i CSN&Y. Sammen med Nash-lettvekteren "Our House" er det platesidens høydepunkt. (OK, jeg liker det det tilbakevendende, flerstemte hvisket "we have all been here before" i tittelkuttet også.)

Side 1, derimot, er en perfekt reise. Og når sin absolutte forløsning med kvartettens versjon av Joni Mitchells "Woodstock". På denne siden ligger også før nevnte "Helpless" og "Almost Cut My Hair". Sistnevnte albumets eneste virkelig aggressive utblåsning, styrt av Crosbys selvbevisste stemmebruk og Neils skurvete strupekutter av en elgitar. Kan også ta med åpningslåten "Carrie On", som er vokalharmonier helt der oppe i "Solen" av Edvard Munch-klassen.

Er det en klassiker? Sett fra 2025, i aller høyeste grad ja. Om man har grunn til å føle skuffelse, er det over at kvartetten aldri klarte å skape en fullverdig fortsettelse. "Déjà vu" er et once in a lifetime.

Jeg liker det britiske coveret mye bedre enn det amerikanske (som velger et livefoto). Og det på tross av at det regnes som smakløst og irrelevant. OK, så har det ingen ting med Band Of Gypsys-bandet og konsertene å gjøre. Men Jimi kjente jo menneskene disse dukkene forestiller. Brian Jones (da nylig avdød), John Peel (Englands Harald Are Lund) og ikke minst Bob Dylan (Jimis største idol).

Platen kom ikke ut her før i juni 1970. I USA var den ute i mars. Om opptakene fra nyttårskonsertene den siste desemberdagen i 1969 og den første januardagen i 1970 forteller noe om hvor Hendrix ønsket å bevege seg er vanskelig å si. Disse utdragene er uansett kanonsterke, her hives funk og rock i samme gryte og krydres lett med psykedelia. Drøyt 12 minutter lange "Machine Gun" er helt formidabel og garantert uten datostempel.

Dette var det siste albumet som Hendrix ga ut mens han levde

Det er bare å innrømme: Jeg hørte ikke på Miles Davis i 1970. Men mange gjorde, og jeg var fullstendig klar over dette klassiske albumet som veldig mange hadde og spilte på fester. Jazzens keiser flørter med rocken. Jeg har albumet i dag, med virvar av outtakes, på CD. I en koffert. Selveste Miles Davis-kofferten. Kjøpt i fylle en natt jeg var innlogget på nettet og kom i skade for å klikke kjøp. Så jeg eier en koffert med hans komplette produksjoner for Columbia (inkludert lassevis med outtakes), en trompetmunnstykke, et grafisk blad etc. Gjør det meg til litt av en kar? Jeg tror ikke det. Har jeg peiling på Miles? Særlig. Har Christer Falck forsøkt å lure fra meg kofferten? You bet.

John Cales solo-debut hadde jeg ikke i 1970. Men jeg ble klar over den. Den har popelementer, smak av Byrds, deilig romklang (sjekk guddommelige "Gideon's Bible") . Overraskende ørevennlig samling låter. Ikke mange gjettet på at noe slikt skulle bli hans første statements etter Velvet Underground.

Mountain: “Mountain Climbing!” (Windfall)

Da Cream gikk i oppløsning, valgte deres producer Felix Pappalardi å starte sitt eget Cream. Han hadde allerede gitaristen i rørslige Leslie West og fylte på med Corky Laing (trommer) og Steve Knight (keyboards). Selv tok Pappalardi ansvaret for bass, vokal og produksjon. "Climbing!" er Mountains debut og inneholder bl.a. to av deres blivende signaturlåter, "Mississippi Queen" og "Theme For An Imaginary Western" (sistnevnte hentet de fra Jack Bruces den gang ferske solo-LP). Jeg var også på leting etter et nytt Cream og lot meg i hvert fall forbigående tilfredsstille av Mountain. Men jeg var nok allerede betydelig mer opptatt av Led Zeppelin, Deep Purple og etter hvert Black Sabbath.

The Temptations: Psychedelic Shack” (Gordy)

En utrolig spennende periode i Temptations' liv, den psykedeliske funk møter Motowns vokalpop. Det er nesten ikke noe igjen av den tradisjonelle Motown-lyden til gruppen. De hadde angivelig ikke så mye de skulle sagt heller, for dette var producer og komponist Norman Whitfields baby. Temptations bare gjorde som de fikk beskjed om i omgivelser aldeles fremmede for trange dresser og matchende dansetrinn. Brutale gitarfremstøt, psykedelisk stereo, synth og effekter. Skikkelig hjernemat, og veldig fascinerende. Jeg må innrømme at jeg ikke oppdaget gledene ved dette albumet før noen år senere. Stein Stugu vil definitivt avsløre meg hvis jeg forsøker å hevde noe annet.

Tyrannosaurus Rex: “A Beard Of Stars” (Regal Zonophone)

Jeg var tidlig fan av hobbit Marc Bolans messende alveviser (med bongos). Dette er Tyrannosaurus Rex' fjerde LP, den første med Mickey Finn, og også den første som avslører hvor Marc egentlig vil. Elgitaren dukker opp i hans univers, det samme gjør bass og keyboards. T. Rex er meldt. Jeg hadde alle LP'ne hans på bånd på denne tiden.

April

Denne lille minimalistiske genistreken ble til i en prøvet tid for sin skaper, og kom Lennons Plastic Ono Band-fremstøt over et halvt år i forkjøpet. Det står ikke tilbake for noe på kollegaen/rivalens anerkjente klassiker, men har aldri fått tilsvarende status. Blodig urettferdig. Albumets to åpningsskisser er mest som pust i sivet å regne, men sier akkurat hva de skal uten å legge så mye som et kvart penselstrøk til. Og er du ute etter fullbyrdede låter, har du "Maybe I'm Amazed" som er mer to the point enn noe som helst på Lennon-albumet. Dessuten er det "Every Night" og "Junk".

Albumet har et av de mest slående og stilige coverne i exbeatle-katalogen: De knallrøde bærene og skålen med like knallrød saft mot den kritthvite midtstolpen og de kullsorte omgivelsene. Kraftfulle kontraster og vakre farvekombinasjoner, det lignet mer på et maleri enn på et fotografi. Den glansede fernissen som var typisk for de britiske EMI-omslagene, gjorde bildet ekstra lekkert. Utbrettcoveret var glanset på innsiden også, og det var ikke vanlig. Jeg studerte det nesten i hjel i løpet av postruten min den formiddagen jeg kjøpte platen. Macca hadde ikke sett så cool ut siden våren 1967.

Jeg ble overrasket over hvor hjemmesnekret den lød. Hvor var perfeksjonisten McCartney? Han spilte alle instrumentene selv. Albumet begynte sitt liv på en 4-spors Studer båndopptager i Pauls hjem i Canvendish Avenue. Etter hvert flyttet han over i Morgan Studios, og til slutt Abbey Road. Men hjemmestudio-innstillingen beholdt han hele veien. Dette var rett fra satsen, definitivt ikke polvare. Jeg ante slett ikke hvilke traumer, søvnløse netter, mørke depresjoner og alkoholisert ensomhet som lå bak denne drøye halvtimen fra McCartneys snekkerverksted. Tonen var jo lys, tidvis direkte løssluppen, coverbildene gjenspeilet familielykke og livet på landet, og som en skytsengel over hele stasen svevet Linda. La-la-la-la-la-la-lovely Linda.

Avisene gjorde selvfølgelig et nummer av egenintervjuet hans som lå ved anmeldereksemplarene. Det var klare ord. Han hadde sluttet i The Beatles, han visste ikke om de noen gang kom til å spille sammen igjen. Merkelig nok tok jeg det ikke spesielt tungt. Antagelig fordi jeg ikke trodde noe på det. OK, så kunne musketerene krangle. Men det kom helt sikkert til å gå over. I mai var et nytt album meldt, riktignok med gamle opptak, men nytt like fullt. Film også. Det foregikk alt for mye til at man kunne tro det var over. De tok en pause. Tenkte jeg. Og pausen fylte de med sånt som «Instant Karma», «Sentimental Journey», «McCartney» og «Let It Be». Luksus.

Alvoret kom senere. Apple-kaoset, rettssaken, skittkastingen, Lennons tidvis ondskapsfulle intervju med Jann Wenner (“Eleanor Rigby” I wrote a good half of the lyrics or more), turbulensen gjennom 1971 som toppet seg med «How Do You Sleep». Da var det over. Ugjenkallelig.

Men ikke i april 1970 da et 17 år gammelt postbud slapp stiften ned på «McCartney» og hørte… Paul lalle om vidunderlige Linda med de skjønne blomstene i håret, akkompagnert av kassegitarakkorder og noen svært enkle basstøt, før alt ender med et latterfnis etter 45 sekunder. Den forsvant så fort at man fortsatt ventet på at platen skulle begynne.

Men Paul fortsetter å underprestere. Neste kutt åpner med et elgitarriff og bass, riffet med funky håndleddsnert i rytmemarkeringene, bassen først avventende, men etter hvert underlig spretten og leken i de ellers primitive omgivelsene. Paul gjentar om og om igjen, med sandpapirstemme: That would be something, really would be something, to meet you in the falling rain, mama, meet you in the falling rain… Intet refreng, ingen bro, en dyster-erotisk fetter av «Why Don’t We Do It In the Road», rå, naken og hakket opp av trommer som lyder som pappesker, og cymbalene kunne vært kasserolleras i utslagsvask. Det er en besnærende uforløst låt som stopper med en fot i løse luften. Albumet roper på substans etter dette, og serverer… «Valentine Day». En instrumental så vidt holdt i gang av trommer og sleivete rytmegitar, over dette improviserer Paul brutte sololøp som er mer klangprøver enn inspirerte uttrykk. Låten går i oppløsning etter snaue to minutter. Den unge postmannen begynte å bli bekymret.

«McCartney» tåler ikke å brytes ned i enkeltlåter. De tre som åpner ballet er nemlig representative for hva man sitter igjen med når platen toner ut i den drøyt fire minutter lange lyd- og perkusjons-collagen «Kreen Akrore». I løpet av sine 35 minutter leverer det bare tre sanger som lever opp til opphavsmannens status. Resten er antiperfeksjonisme nesten demonstrativt klønete utført.

«McCartney» må kanskje forstås som et stykke selvterapi – akkurat som kritikerroste «John Lennon/Plastic Ono Band» som kom på tampen av 1970. Albumet er en nådeløs demontering av den genierklærte mytefiguren som skapte «Abbey Road» og «Sgt. Pepper». Den river ned The Beatles-drømmen like effektivt som Lennon gjør i låten «God». «Every Night» skildrer de tunge og tomme dagene til en mann som har mistet alt: «Every morning brings a new day, every night that day is through ooh oh oh», men som holdes oppe av hun som elsker ham: «But tonight I just wanna stay in and be with you». Det er ikke mer, og likevel er det mer enn tilstrekkelig.

Man må huske at Paul McCartney var den mest synlige av beatlene i de gode årene 1964-67. En slags personifisert Mr. Swingin’ London. Han gikk på de coole klubbene, omga seg med intellektuelle og kunstnere, gikk i teater og på kunstutstillinger, var sjarmerende tilgjengelig for utvalgte journalister, bidro helhjertet i undergrunnsmiljøene. Han levde et begivenhetsrikt liv halvveis i offentlighet. Men så begynte The Beatles-samholdet å implodere utover i 1968 samtidig som Apple-konsernet åt mer og mer av alles tid og ikke minst penger. McCartney mistrivdes i rollen som alene mot røkla, og det ble bare verre. Det lille håpet som tentes med «Abbey Road» sluknet fort. Han var blitt den lille gutten som ingen ville leke med. I hvert fall ingen av dem som betydde noe for ham. Hans store stolthet, livsverket The Beatles, var blitt et mareritt styrt av en kynisk amerikansk forretningmann, Allen Klein. Det var i denne pulveriserte tilstanden av angst, alkoholisme og søvnløse netter at Linda McCartney fikk stablet ham nogenlunde på bena. Og det er med dette utgangspunktet man må nærme seg «McCartney». Platen skildrer en livskrise, og redningen representert ved det mest grunnleggende i livet: Gjengjeldt kjærlighet.

De klønete halvlåtene, skissene som virker uforløst på en sleivete måte, de nakne og minimalistiske utbruddene, de sier like mye som Lennons selvutleverende tekster. «McCartney» er et ærlig selvportrett malt i sanntid. Du formelig hører hvordan Paul forsøker å stable bena under seg i innslag som «Valentine Day» «Momma Miss America» (en fin idé som dessverre søles bort), du ser nesten Lindas hånd komme ham til unnsetning i «Lovely Linda» og «That Would Be Something». Man kjenner frustrasjon over at «Hot As Sun» aldri ble noe mer enn en instrumental, her lot han en glitrende popsang fare. Man både ynkes over refrenget og beveges av tekststrofene i den tamme «Man We Was Lonely» hvor Linda debuterer fortryllende vekt som korjente.

Man aner også hvordan den nedbrutte mannen på grensen til skrivesperre har lett i skuffene etter forkastede ideer fra Beatles-tiden. Han fant flere. «Every Night» ble forsøkt noen ganger under innspillingen av «Let It Be», men fiendskapet i bandet må ha formørket hørselen til Lennon, så denne fine visen glapp. Glapp gjorde også «Junk», halvskrevet i India og testet på de andre beatlene hjemme hos George Harrison i mai 1968. Til gjengjeld får den æren av å være den nestbeste låten på «McCartney», et vidunderlig utformet stykke vemod med en nydelig tekst som matcher, «Buy! Buy! says the sign in the shop window, «Why? Why? says the junk in the yard.»

«Teddy Boy» derimot, er og har alltid vært en kalkun. I «Let It Be» kan vi se McCartney streve og streve med innsalget av denne teksttunge visen om et mor/sønn-forhold. Ja, han strever ikke bare med innsalget, men også med melodien som er komplett sjarmløs og fri for hooks, den bare går og går uten å komme noen steder. Paul må ha visst at dette var en stinker, han forsøker ikke engang.

Albumets nøkkelkutt er selvfølgelig «Maybe I’m Amazed» (som han hadde en skisse til allerede i januar 1969). Den var så viktig for Paul at han ikke tok sjansen på hjemmestudioet i Cavendish Avenue, men reiste til Abbey Road. Selv om han også her valgte å spille alle instrumentene selv, er resultatet sømløst og gjennomtenkt. Dette er lyden av en mann som er på vei ut av krisen og har gjenfunnet seg selv. Takknemlighet han retter mot mennesket som dro ham opp og ut av mørket er formulert og sunget med en oppriktighet og innlevelse som gjør den til en av tidenes mest sjelfulle rockelåter. Teksten er skrevet med hjerteblod og står ikke tilbake for noe av John Lennon:

Maybe I'm amazed at the way

You pulled me out of time

You hung me on the line

Maybe I'm amazed at the way

I really need you

Maybe I'm a man

Maybe I'm a lonely man

Who's in the middle of something

That he doesn't really understand

Maybe I'm a man

Maybe you're the only woman

Who could ever help me

Baby, won't you help me to understand?

Med «Maybe I’m Amazed» faller alle bitene på plass, og albumet forløses.

Paul hadde oppdaget sin meningen-med-livet: Kjærligheten mellom to mennesker, for ham personifisert ved Linda McCartney. Denne erkjennelsen forble han lojal og tro mot gjennom alle årene de fikk sammen. Derfor tok han Linda med i Wings, derfor skrev han sanger sammen med henne. Hun fikk ikke rollen som hans Yoko, hun skulle på ingen måte erstatte Lennon. Han kunne selvsagt brukt en proffere keyboardist, korssanger og samarbeidspartner, men jobben var ikke lenger det viktigste i livet, det var det hun som var, så fikk verden ta det eller la være. Deres samliv ble et 24/7 – uten tapte weekender. Hele veien til hun sovnet inn 17. april 1998, på dagen 28 år etter at «McCartney» ble utgitt.

Oppfølgeren til mesterstykket "Stand Up". Mer gitar- og riff-orientert, og med en mørkere atmosfære. Singlen "The Witch's Promise" / "Teacher" var ikke inkludert på den britiske versjonen, noe som er synd, for de to låtene ville ikke akkurat ha svekket albumet. Singlen, som kom i eget billedcover (fortsatt uvanlig i England den gang), greide ikke å kapre 1. plassen Ian Anderson siktet på.

Den amerikanske utgaven inneholdt i hvert fall “Teacher”, og bare det gjør faktisk en forskjell. På den engelske originalen er det låter som “Nothing To Say”, “Inside” og “To Cry You A Song” som må dra lasset. Bra saker, men no match for “Witch’s Promise”.

Flying Burrito Brothers: “Burrito Deluxe” (A&M)

En skuffelse da den kom, men selv Flying Burrito Brothers på halv kraft var fortsatt Flying Burrito Brothers. Låtmaterialet er klart svakere enn på debuten, og det skyldtes både omrokkeringene i besetningen og Gram Parsons' avtagende interesse og økende frustrasjoner. Egentlig ville han være en Rolling Stone, bestekompis som han var blitt med Keith Richards. Keith ga ham en låt til albumet, "Wild Horses", så Stones' innspilling på "Sticky Fingers" i 1971 blir nærmest å betrakte som en coverversjon. Burritoene var først.

Bernie Leadon var ny mann i laget, og man håpet på store ting når han og Parsons satte seg ned for å skrive låter sammen. Det ble aldri mer enn litt over middels, dessverre. Og så gikk altså Parsons lei. Ikke lenge etter fikk han sparken.

Enorm forbedring fra debut-LP'n "Empty Sky". Men fortsatt ikke helt der. Egentlig ment som en samling demoer å tilby andre artister (Aretha Franklin og Three Dog Night nappet). Elton føler seg fortsatt frem og er ikke helt sikker på hvor han skal, men albumets tre søyler, “Your Song", "Border Song" og "Take Me To The Pilot", viser at han er på sporet.

Den behagelig mannen med den behagelige stemmen og behagelig klimprende gitaren sjøsetter sin første historieleksjon, “Manuscript”, som tar oss med tilbake til dagene før utbruddet av første verdenskrig. Stewarts omgang med historie og vise skulle vise seg å være helt unik. Han skapte nærmest sin egen genre, og han er aldri gått tom for ideer. Jeg tror faktisk ikke at han klarer å lage en dårlig plate.

“Zero She Flies” (hans tredje LP) ble det første møtet med Al Stewart for mange, og det skyldes at Als bidrag på CBS’ doble billig-samler “Fill Your Head With Rock” (som “alle” hadde i 1970) var den muntre lille “A Small Fruit Song” (en imponerende oppvisning i Als halsbrekkende fingerspill-teknikk, og elegante omgang med ord). Sangen har endog har en punch-line. Man fikk lyst på mer, og da var “Zero She Flies” moderskipet.

Ikke hans beste album på noen som helst måte, men likevel tilfredsstillende nok til å forsvare en plass i hyllen, om du kom over det hos Ringstrøm.

Isaac Hayes: “The Isaac Hayes Movement” (Enterprise)

Kongen av litt mer komplisert soul. Her fire satser breddfulle av sjel, sensualitet, testosteron, svette, tyngde og overdådighet - i form av fire til dels orkestrerte cover-låter, inkludert 11 minutter i selskap med George Harrisons "Something".

Randy Newmans andre LP, og han leverer allerede mesterstykker. Hans slentrende satire gjør seg godt med lett orkesterfølge, det skulle man finne ut ganske snart. Men her velger han en kledelig roots-løsning med meget forståelsesfullt komp fra folk man kjenner fra sen Byrds såvel som Jim Gordon og Ry Cooder. En perfekt halvtime.

Side 1

"Have You Seen My Baby?" – 2:32

"Let's Burn Down the Cornfield" – 3:03

"Mama Told Me Not to Come" – 2:12

"Suzanne" – 3:15

"Lover's Prayer" – 1:55

"Lucinda" – 2:40

"Underneath the Harlem Moon" (Mack Gordon, Harry Revel) – 1:52

Side 2

"Yellow Man" – 2:19

"Old Kentucky Home" – 2:40

"Rosemary" – 2:08

"If You Need Oil" – 3:00

"Uncle Bob's Midnight Blues" – 2:15

Ten Years After: “Cricklewood Green” (Deram)

Jeg var aldri fan av Ten Years After, selv om Alvin Lee spilte raskere enn sin egen skygge (ikke minst på Woodstock). Men med dette, deres fjerde album, lød de litt mer sofistikert enn ditt gjennomsnitts hvite, britiske elektriske blues-lag. Min favoritt på denne LP'n er "Love Like A Man" som jeg også falt for i sin kortere single-versjon. De to neste albumene er enda bedre.

Mai

The Beatles' svanesang. En skuffelse den gang, men opplevelsen ble unektelig farvet av at man visste at dette var slutten. Skjevfordelingen av låter tilter også balansen. Såpass kortspilt som albumet er, ville det ikke truet hifi-anlegget om "Don't Let Me Down" ble inkludert. Da snakker vi allerede en helt annen forestilling. "Dig A Pony" tåler dårlig å bære vekten av være Lennons eneste bidrag ("Across The Universe" var fra februar 1968, og hadde egentlig ingen ting med prosjektet å gjøre).

Phil Spectors klo er ikke alt for synlig - bortsett fra på nettopp "Across The Universe" og "The Long And Winding Road", så man skal ikke holde for meget i mot ham. Trikset han gjorde med "I Me Mine" er jo endog genialt.

Ser man på de første utkastene til innhold – den gang albumet fortsatt gikk under arbeidstittelen «Get Back» - var det fylt på med en rekke av de uinspirerte og fragmentariske bitene fra de endeløse januar-’69-tapene. Da Phil Spector fikk hånd om materialet, redigerte han det meste av dette bort. Akkurat det holder jeg ikke mot ham. Men at han fjernet «Don’t Let Me Down», som var inkludert både på mai 1969 og januar 1970-versjonene (begge tilrettelagt og mikset av Glyn Johns), er ubegripelig. Faktum er at «Let It Be»-innspillingene kun produserte ni fullverdige nye låter (her tar jeg med den til da upubliserte «One After 909» som de hadde forsøkt seg på helt tilbake i 1963), og «Don’t Let Me Down» er ikke bare en av dem, men også en av de to sterkeste.

«Get Back» ble altså gjort klar for utgivelse, første gang i mai 1969, og coverfoto ble tatt (bildet havnet i stedet på samlerene «1962-1966» og «1967-1970»). Denne versjonen er i tråd med gruppens intensjoner om å fremstå nakne, uten pålegg og triks, men den spiller ikke godt. Ikke uventet sa gruppen nei. Glyn Johns andre forsøk lå klart i januar 1970, men var fortsatt ingen stor lytteropplevelse. Og så kom Phil Spector på banen.

Alt han gjorde var ikke galt. Den lille biten man får av den eviglange og utrolig lite svingende jammen «Dig It» er mer enn nok. Skøyeraktige «Maggie Mae» er også en helt grei avslutning på side 1. De få innslagene av studioprat er der for å gi live-stemning, men er misvisende da Spector jo fikset på ganske mange av opptakene og forlot live-ideen i et øs av orkesterpålegg og kor. Lennon-kommentaren etter «Get Back» (fra takkonserten) er imidlertid udødelig og står igjen som fenomenale famous last words i Beatles-katalogen: «I'd like to say thank you on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition».

Den bittersøte «Two Of Us» er en vemodig åpning, Paul og John i duett plassert i en tekst som meget vel kan stå som en oppsummering av forholdet mellom de to, de rytmiske kassegitarene driver låten fint fremover. Broen, sunget av Paul, er varm, lys og oppadstigende. Det som trekker ned er Georges tafatte basspill. Johns eneste nye innslag her, «Dig A Pony», er av gruppens marginale innspillinger. Teksten en semi-surrealistisk ordlek som virker forsert, melodien bare en svai bardun med en viss smak av blues. Versene virker nølende, noe gruppen forsøker å bøte på ved at gitar, bass og orgel foretar et synkront klatrende rykk inn i refrengene. Rabalderet hindrer låten i å størkne. Venstrehånds fra Lennon.

«Across The Universe» (innspilt i februar 1968) kom aldri lenger enn til demostadiet. Da sangen så vidt blir berørt i filmen «Let It Be», valgte man å hente inn det gamle opptaket. Phil Spector senket hastigheten, smurte på kor og orkester, og skapte dermed en helt ny versjon. Selv har jeg alltid opplevd «Across The Universe» som oppskrytt, ikke minst av opphavsmannen selv, og skal man først ha den, foretrekker jeg den nakne demoen, gjerne den man finner på «Let It Be… Naked». Spectors versjon er for mye av et manipulert studioprodukt og passer dårlig inn på albumet.

«I Me Mine» er også en av låtene som dukker opp i filmen, men som ikke var godt nok fremført til å tas med på LP’n. 3. januar 1970 gikk George i studio sammen med Paul og Ringo og spilte inn en versjon på et og et halvt minutt. Det er en forrykende innspilling, ikke minst takket være Pauls basspill og entusiastiske annenstemme. Teksten har klare referanser til konfliktene i gruppen, desto artigere at trioen her finner ensemble-følelsen. Spector mente låten var for kort, kopierte det siste minuttet, limte det på halen av originalen, og vips! var sangen i mål på to og et halvt. «I Me Mine» er den siste låten The Beatles spilte inn («Anthology»-serien teller ikke), og også den eneste Beatles-innspilling fra 70-tallet.

Pakket inn mellom Johns køddete «Dig It» og skjøgesangen «Maggie Mae», og ikke minst introdusert av Johns syrlige: «That was 'Can You Dig It' by Georgie Wood, and now we'd like to do 'Hark, the Angels Come», ligger albumets nøkkelkutt «Let It Be». En av Pauls fineste ballader, teksten sakral, på grensen til salme, men i sin nakne og sårbare enkelhet også blendende troverdig. Den er strålende fremført. Albumversjonen bruker en annen gitarsolo enn single-versjonen, men det dreier seg ellers om samme innspilling. Spector trikser med spakene, drar ned litt koring, legger på mer orkester, legger inn forsinkelse på hi-hat’en og dytter Ringo lenger frem i miksen. Resultatet er annerledes, men ikke respektløst. Det er plasseringen den fikk på albumet som er respektløs. Jeg foretrekker uansett singleversjonen.

Over på side 2 får vi to opptak fra takkonserten på rappen. Først «I’ve Got A Feeling» som i utgangspunktet var en halvtempo-rocker fra McCartney som kladdet. Lennon bidro med en håndfull fragmenter fra en av sine uferdige sanger. Låten er seig med kraft i versene, foretar et malplassert «Dig A Pony»-rykk i det brutale refrenget, og detter innimellom ned på Lennons muntre, lille regle. Det ender som en låt som vil utrolig mye, men som spriker i alle retninger. Langt bedre funker gamle «One After 909», både John og Paul viser åpenbar glede over gjensynet med felles fortid og denne egenkomponerte rock’n’roll-pastisjen.

«The Long And Winding Road» er en vakker, lengselsfull og trist voksensang om oppbrudd og uviss fremtid, men med et kjærlighetens overlys som gir håp. McCartney synger teksten med skjør, smertefull innlevelse. At John og George var så døve og blinde at de ikke oppdaget hva de hadde mellom hendene her sier mye om konfliktens alvor. Det er John som pludrer på lykke og fromme med bassen, på grensen til sabotasje.

«The Long And Winding Road» er på ingen måte ferdig. Den mangler refreng, selv om versene tar på seg oppgaven av å være begge deler, men har til gjengjeld en vidunderlig bro. Om Lennon hadde klart å se rundt sitt eget ego, kunne han ansporet Paul til det lille ekstra som komposisjonen trenger. I sin nakne, upålessede versjon på «Let It Be… Naked», har den likevel en skjønnhet og en kraft som gjør den betydelig. Phil Spector voldtok innspillingen, med kvinnekor, strykere, blåsere, ja hele kjøkkenskapet inkludert det som fikk Paul til å krympe seg: Harpe. Spector har bl.a. forsvart hærverket med at bassen måtte begraves. Et ganske merkelig argument når The Beatles’ offisielle bassist befant seg i samme bygning i Abbey Road og kunne reparert skaden i løpet av noen minutter.

Herfra går albumet via Georges lette og skøyeraktige Elmore James-hyllest «For You Blue» (med John på slide) til avslutningen, «Get Back». Sangen ble til i studio, og selv om den er Pauls, bidro de andre såpass mye da de tok den fra fra antirasistisk køddesang til en rullende, Ringo-drevet, lettbent bluesrocker befolket med et par snurrige karakterer, at den i realiteten er et teamwork. Godt håndverk.

Album-versjonen er identisk med single-versjonen, det er samme innspilling, men Spector fjernet singlens «hale» (som var limt på fra et annet opptak uansett) og erstattet det som tidligere nevnt med Johns sluttord fra takkonserten.

Og det er altså «Let It Be» slik albumet dukket opp i forretningene i sin eksklusive innpakning i mai 1970. I ettertid vet vi at ting normaliserte seg forbigående i siste del av «Abbey Road»-øktene, men at det tilspisset seg igjen etterpå. Paul var inne i en mørk, mørk periode rundt årsskiftet 1969/1970, og krangelen med de andre fortsatt frem mot utgivelsen av «Let It Be». Bare uker før den kom, brukte han utgivelsen av «McCartney» som påskudd til å offentliggjøre at han sluttet i gruppen.

Det var helt uvirkelig å lese tiradene Lennon avfyrte mot McCartney i pressen. «Let It Be» fikk derfor naturlig nok også en trist status. Ikke bare lød den tammere enn noe de hadde gjort før, men den ble soundtracket til vakuumet som The Beatles etterlot seg.

For ettertiden har vel egentlig "Let It Be"-albumet fått en slags oppreisning. Det har sin egen identitet, lyd og atmosfære. Det inneholder tre McCartney superklassikere og en håndfull absolutt godkjente ensemble-forestillinger.

Jeg spiller fortsatt originalen, og ikke "Naked", og jeg kommer til å fortsette med den også nå som floden av remikser og outtakes har rammet oss.

King Crimson: “In The Wake Of Poseidon” (Island)

Episk. Mellotronhimmelen. Og hva passer bedre da enn stemmen til Greg Lake, hyret inn etter at han forlot bandet for Emerson, Lake & Palmer, men villig til å redde stumpene mot et PA-anlegg i betaling. Albumet byr på en krevende og tidvis nesten kaotisk langreise i "The Devil's Triangle", men holder seg ellers på et saktmodig og harmonisk plan, med full splash i mellotronen i det vidunderlige tittelkuttet "In The Wake Of Poseidon". Man får også en henrivende liten pop-ballade om to groupies i "Cadence And Cascade", for anledningen sunget av Gordon Haskell. LP'n matcher gruppens strålende debut fra året før.

Helt outstanding live-LP og et levende eksempel på at less is more. Alle senere fremstøt med utvidet innhold, til slutt hele konserten (pluss Hull), forandrer ikke på noe. Det er dette opprinnelige utdraget som ruler. Tre coverversjoner fra før-Beatles-tiden, en egen popklassiker ("Substitute"), den definitive versjonen av den rytmiske tøyseforestillingen "Magic Bus" (låten de fleste Who-fans hater) og endelig - medleyen fra Valhall, "My Generation" trukket gjennom sammendraget fra "Tommy" og tilført herlig inspirerte innfall og utfall fra Townshend i overgangene hvor han får leke med stillhet, romklang og formidable tordendrønn. Det varer i et kvarter. Berusende. Og jeg har danset til den.

Koschelig countryrock som på sitt mest middelmådige befinner seg i skjæringspunktet mellom Buffalo Springfield og Eagles - med tennene i et vannglass. På sitt beste traff de gull, og fortjener kredit for å ha bidratt tidlig til å utvikle genren. Dette er deres andre og beste LP - ved siden av "Crazy Eyes" fra 1973.

Mange med meg oppdaget Quatermass på Harvest-samleren "Picnic - A Breath Of Fresh Air", hvor "Black Sheep Of The Family" ruler formidabelt. Tungt skvulpende keyboard-drevet prog for kjennere. Selvfølgelig måtte jeg ha hele albumet, og det fant jeg hos Ringstrøm. Dønn stilig utbrettcover, og like stilig innhold. Keyboard-mann J. Peter Robinson var selvfølgelig sentral. Men jeg hadde mest fokus på en annen favoritt, bassist og sanger John Gustafson, for meg kjent fra Merseybeats og "Jesus Christ Superstar", og ganske snart skyggestjerne i Roxy Music som han spilte med i fire år ("Stranded", "Country Life" og "Siren"). En av LP'ne jeg angrer på at jeg kvittet meg med da jeg solgte all vinylen min i 1989-90. Må nok skaffe den igjen.

Diverse artister: “Woodstock - Music From The Original Soundtrack And More” (Cotillion)

Jeg har aldri likt Woodstock, og er sjeleglad for at jeg ikke var der. Ikke for det, mine foreldre ville aldri gikk meg lov uansett. Jeg var 17 og ferierte, for første gang uten voksne, på Mærdø utenfor Arendal. Jeg hadde det helt sikkert morsommere enn hippiene i gjørmebadet ved gården til Yasgur. Filmen utløste hodepine, de stadig splitscreen-vekslingene bidro godt. Faktisk gjorde Woodstock at jeg ble allergisk mot festivaler. Jeg har ALDRI likt meg på festival. ALDRI.

Se på det coverbildet. Ser det koselig ut? OK, velbekomme. Hippiene hadde ikke kroppslukt, sier vi. Albumene er også en lidelse. Festivaler leverer ytterst sjelden god musikk. The Who kom riktignok unna med det, det skal de ha. Men ellers er her fint lite man ønsker å høre igjen. Jeg kjøpte faktisk begge Woodstock-albumene for noen år siden, tenkte det kunne bli god nostalgi. Jeg kom meg ikke gjennom en skarve LP-side engang!. Nå står de parkert i hyllen. Permanent. Overdriver jeg? Javel, det er ikke bare den brune syren du skal passe deg for. Sjekk Crosby, Stills, Nash & Young. Gudbedre!

Juni

Verdens beste sommeralbum. Har alltid elsket det. Kommer alltid til å elske det. Skjønner meg ikke på folk som ikke tåler denne lune, tilbakelente dosen med Bob. "Take me as I am or let me go" indeed. En stabel fine og empatiske tolkninger av Everly Brothers, americana, folk, blues, country, torch, samtid og fortid, alt lunt, alt med et vennlig glimt i øyet. ispedd noen smaksprøver fra Isle of Wight. En plate som særlig egner seg på solglitrende sommerformiddager. All verdens tid med Bob.

Man hadde lært seg til å forvente det uventede fra Bob Dylan, men med single-valget fra albumet overgikk han seg selv. "Wigwam" er et stykke musikk (ja, det er definitivt ikke en sang) som normalt ville hørt hjemme på en LP med Herb Alpert & His Tijuana Brass, eller Ennio Morricone møter James Last! Det er et stort og fyldig orkesterarrangement, dominert av blåsere - med ilter mariarchi-sound i støtene. Musikken drar seg sakte fremover, som et begravelsesfølge gjennom en ørkenlandsby, anført av akustiske gitarakkorder. Dylans vokale bidrag begrenser seg til en stabel la-la-la og da-di-da'er, utført med hans klareste korgutt-stemme, plassert høyt opp og lang bak i den etter hvert svulmende miksen. Det rarest av alt er at man blir hjelpeløst forført av denne orkestermantra, denne mest udylanske av alle Dylans innspillinger.

Påbaksiden av singlen ligger enda en smakebit fra “Self Portrait”: "Copper Kettle (The Pale Moonlight)", en gammel vise om hjemmebrenning på bondebygda. Vakkert og bløtt arrangert. En jentekor skygger strofene, og refrenget har et uimoståelig løft. Du må imidlertid sjekke labelen noen ganger for å være sikker på at det virkelig er Bob Dylan.

Deep Purple: “Deep Purple In Rock” (Harvest)

Samtidig, over i England, ble et monster født. Her fant Deep Purple seg selv etter flere års prøving og feiling. De hadde den perfekte besetningen. Nå visste den hva den ville og skrev de perfekte låtene. Det var bare å trykke start og la det stå til. "In Rock" er en heavyrock-bauta. Den ble spilt i filler på fester og gutterom. Og best av alt: Purple la veien til Norge og spilte i Njårdhallen to ganger på et halvt år. Jeg visste det ikke da, men at jeg fikk oppleve gruppen live i 1970/71 kom mange til å misunne meg senere. Det luktet jazztobakk i hallen. Ikke uten grunn. Og versjonen av "Child In Time" husker jeg med gåsehud ennå.

Grateful Dead: “Workingman’s Dead” (Warner Bros)

Plutselig landet dette albumet, akkurat da singer/songwriter/CSN&Y-bølgen var begynt å skylle over hippihodene. Det stjal stemmer og ble Grateful Deads kommersielle gjennombrudd. Top 30 i USA. Hadde de solgt seg til djevelen? Slett ikke. De viste bare at en Grateful Dead-låt ikke nødvendigvis varte i 37 minutter. Det var den samme musikken, men en strukturert og disiplinert versjon av den. "Workingman's Dead" inneholdt sanger som var iørefallende, stramt redigert og likevel tro mot bandets sjel. Solvarme biter av Americana servert til mennesker i sommermodus. De hadde et skudd til i denne revolveren, det makeløse "American Beauty", før de vendte tilbake til langdistansene igjen. Men da hadde de også vunnet verden. "Workingman's Dead" åpnet dørene. En hel generasjon deadheads begynte reisen ca. her.

Nøyaktig ett år etter "A Salty Dog". Matthew Fisher er ute. Det samme er bassisten Dave Knight. De erstatter duoen med én mann, Chris Copping (bass og orgel). Dermed er det originale The Paramounts i praksis gjenforent. Man kunne forventet et hardere, mer gitardrevet Procol Harum. I enkelte låter blir det også slik. Robin Trower får sjansen til å skinne og griper den.

Men sett under ett er "Home" lojal mot den originale planen, selv om orgelets plass i lydbildet er mer beskjeden.

Det er en samling sanger som nesten uten unntak har døden som grunntema. Tidvis dystert, men også hjerterystende vakkert (sjekk "Nothing That I Didn't Know") og med en utgang av himmelropende, forløsende fanfarer i den episke "Whaling Stories".

Som alltid beholder de selv i omgang med et så blytungt tema, glimtet i øyet: "My old dog is a good old dog / my old man's a silly old sod / the human face is a terrible place / choose your own examples". Ikke før har freden senket seg med den strålende finalen i "Whaling Stories" får vi altså dette servert som albumets siste kutt, "Your Own Choice".

En overraskende sterk oppfølger til "A Salty Dog" - tatt i betraktning av at bandet på veien har mistet to mann, en av dem av mange regnet som selve hjertet i gruppens sound. Noen holder "Home" som sin favoritt Procol Harum-LP.

Det er ikke vanskelig å forstå dem.

Ensomhet, lengsel og gråtkvalt skjønnhet har sin egen lyd: Sandy Denny. Populærmusikkens fremste kvinnelige vokalist, ved siden av Aretha Franklin. Sandys uttrykksfulle røst traff deg i hjertet så det gjorde deilig vondt. Du kunne ruse deg på stemmen hennes. I 1969, etter det strålende albumet "Liege And Lief", forlot hun Fairport Convention.

Hun dannet Fotheringay, et band som slektet klart på Fairport, selv om folkelementene tok mindre plass. Debut-albumet deres er en vakker akvarell. Det er mer singersongwriter-orienterte enn Fairport var. Dessverre ble det ikke den salgssuksessen Sandy forventet, og mot slutten av 1970, mens de arbeidet med en oppfølger, sprakk bandet, og Sandy ble soloartist.

Det er et et praktfullt album, dempet, undrende, rikt på melankolske stemninger, og Sandy leverer noen av sine skjønneste sangprestasjoner. At bandet godt kunne holdt på litt til fikk man bevis for i 2008 da en restaurert versjon av albumet de jobbet med på tampen av 1970 kom ut under tittelen "Fotheringay 2".

Man behøver imidlertid ikke gråte over tapte muligheter da Fotheringay leverte mannskap til en rekke fremtidige Fairport Convention-inkarnasjoner, dessuten ble Sandy frigjort fra alle bandforpliktelser og kunne konsentrere seg om noen svært sterke soloalbum. Hun vendte tilbake til Fairport i 1974, men forlot dem igjen året etter.

Dessverre begynte hennes privatliv å gå i oppløsning, ruset på en kombinasjon av alkohol og kokain. I mars 1978 falt hun ned en trapp og slo hodet i betonggulvet. Skadene hun pådro seg var betydelige, likevel var hun i stand til å gjennomføre en konsert bare dager etter fallet. Om hun kunne vært reddet aner jeg ikke, de selvdestruktive kreftene i henne var formidable. Plaget av intens hodepine, tungt medisinert, fortsatte hun å drikke tett. 17. april 1978 kollapset hun og falt i koma. Fire dager senere var hun død.

Sandy Denny etterlot seg en stabel veldig fine plater uten datostempel. "Fotheringay" er en av de fineste.

En gang klappet hun meg på hodet og kalte meg gutten sin.

Albumet som gjorde Free til et verdensnavn, og det ene og alene takket være singlen "All Right Now" som holdt 1. plassen på NMEs TOP 30 i tre uker på rad i juli 1970. Hva folk fleste ikke hadde fått med seg var at "Fire And Water" var deres tredje album.

Begge forgjengerne hadde større spennvidde og mer å by på enn denne, men de manglet en låt av "All Right Now"s kaliber.

Ikke for det, "Fire And Water" er fortsatt en velsignelse å høre på. Et melankolsk og stort sett tilbakelent stykke britisk bluesrock. Free beveget seg ganske fritt innenfor genren, de hadde en bassist med et svært utviklet øre for melodi, de hadde en uovertruffent teknisk begavet trommeslager, de hadde en vokalist som fanget alle ytterpunktene fra hes kraft til blå mykhet, og de hadde en fremragende gitarist, en av de beste England har forstret, i velsignede Paul Kossoff.

Fordi Free var en trio + vokalist, fikk Kossoff en svært krevende oppgave: Han var både gruppens solist og mannen som skulle holde hele reisverket sammen: Solo- og rytmegitar i en og samme mann.

Jeg kommer bare på et annet band som har mestret dette krevende trioformatet, nemlig The Who. Bandene ligner ikke på hverandre, for all del, og Kossoff manglet Townshends eksplosive kraft (og de hadde heller ingen Keith Moon å mose den mot), selv om han var like dyktig til å veksle mellom riff og solo, men han hadde en følsomhet som var helt unik.

Nettopp følsomheten er det som preger "Fire And Waters"s dempede atmosfære. Kossoff foretar noen rykk, men ikke før i avsluttende "All Right Now" tar bandet av så det gnistrer - og det på et riff som i dag har samme status som Purples i "Smoke On The Water".

Et fint album er det, litt slapt og pyntelig i forhold til forgjengerne, men jeg er glad for at det finnes.

Elvis Presley: “On Stage, February, 1970” (RCA)

Las Vegas ble etter hvert en vits. Men den gang han inntok glitterbyen var Elvis i form. Og denne konsertplaten er en juvel. Det er her du finner "The Wonder Of You". Og "Polk Salad Annie" og "Walk A Mile In My Shoes" ... For et album!

Juni 1970 var en begivenhetsrik måned. Da kom også dette albumet, Pretty Things' første for Harvest (utgitt på Motowns underlabel Rare Earth i USA), og også deres første etter gjenfødelsen som progrockere med tematiske "S.F. Sorrow" (1968). Rolling Stone kåret angivelig "Parachute" til årets LP. Det var å ta noe hardt i, men et godt album er det.

Variert: Et lite etterslep av vimsete britisk psykedelia, litt hyggeprog, strammere og tyngre heavyinnslag - og toppet av det beatleske vidunderdropset "The Good Mr. Square"/"She Was Tall, She Was High". De lyse sangharmoniene la et florlett røkteppe av cannabis over albumet. Verdt å ha, så absolutt.

Rod fant tidlig i sin solokarriere et vidunderlig krysningspunkt mellom blues og folk. Med en dash rock på kjøpet. Dette albumet er hans andre, og har en atmosfære og noen fremføringer som er så hudløst vakre at du blir forelsket. Han gjør til og med en Small Faces-cover sammen med Lane og Jones. Jeg liker denne LP'n enda bedre enn "Every Picture Tells A Story". Kanskje fordi den er røffere, fortsatt på leting, men med los på mandolinhimmelen.

Et album som det var viktig å ha stående i hyllen. Det signaliserte: Her bor en kar som er mye kulere enn mange sikkert trodde og som absolutt kan finne på å røke avantgarde-sigaretter og gå på litt skumle arrangementer på Henie Onstad-museet (populært kalt Høvikodden) og som slett ikke fulgte Monkees på TV i 1967. Jeg må innrømme at jeg ikke spilte det ofte, selv om jeg mente oppriktig og ærlig at dette var sterke saker. Jeg hadde de beste intensjoner når jeg satte på platen(e), så husket jeg ikke mer før jeg våknet (med litt sikkel i munnviken) av at stiften gikk tikk-tikk-tikk på innerste rille. Det kostet å være kul i 1970. Soft Machine var jo en levende legende, og de hadde tross alt Robert Wyatt på trommer. Fire år senere ga Robert Wyatt ut "I'm A Believer" på single, og vi var skuls.

Juli

Creedence Clearwater Revival: “Cosmo’s Factory” (Fantasy)

Leste om albumet i New Musical Express på Mærdø (utenfor Arendal) sommeren 1970. Fikk umenneskelig lyst på det. Og som det innfridde! Hadde ikke hatt større glede av en langspiller siden "Abbey Road".

Creedence var som The Band en reaksjon på de tøvete veiene rocken hadde tatt. De tok musikken tilbake til utgangspunktet. Men i motsetning til The Band var de så langt fra noe kollektiv, og dessuten traff de et helt annet publikum: tenåringene. Det skyldes John Fogertys eventyrlige evne til å å skrive hitsingler og fatte seg i korthet. Creedence serverte tenåringene rootsmusikk og slapp unna med det. På grunn av teenybopper-appellen betraktet folk over 20 Creedence med skepsis. Det var dumt av dem, for det endte med at mange av dem ikke oppdaget bandet før det var over. Det koster å være snobb.

Noe mer usnobbete enn Creedence Clearwater Revival finner du ikke. Det er flanellskjorterock med et solid tak i røttene. Og aldri ble det bedre enn på "Cosmo's Factory", gruppens absolutte mesterverk. Fogerty slenger ut markørene hele veien, han gjør ekstremt ladede coverversjoner av Bo Diddley, Roy Orbison, Elvis Presley og Marvin Gaye - og gir oss en hyllest til Buck Owens på kjøpet. Det er hele den amerikanske kulturarven destillert, tilført fersk testosteron og slengt ut på markedet med jubel i brystet. Det er en plate som feirer friheten og livsgleden, selve nervesenteret i rock'n'rollen, og oppdaterer det til samtid uten å kle seg i rare klær.

Creedence choogle-gener får boltret seg i det ubetalelige åpningskuttet "Ramble Tamble" som styrter ut av høytalerne på hoppende ben, trukket av en Fogerty-vokal som grøfter asfalt, før låten gjennomgår forvandlinger og suser ut i gruppens karakteristisk primitive improvisasjonslek, denne gang med en uventet tur mot et slags psykedelia som henter kicket fra frisk luft fremfor syrebiter. Enda bedre er deres monumentale behandling av "I Heard It Through The Grapevine", 11 minutter, masse gitar, men Fogertys solospill drodles hele tiden rundt det etablerte, kjippende grunnkompet som går og går og gjerne kunne gått evig for min del.

Albumet er godt ladet med hitsingler. "Up Around The Bend" er jubel fra rockens øverste hylle, "Travelin' Band" er "Good Golly Miss Molly" med selvmytologisering i tekstbagasjen, "Who'll Stop The Rain" er gåsehud i fritt fall gjennom en himmel av akustiske gitarer, "Run Through The Jungel" er en sugende, voodoolignende reise gjennom Vietnamkrigens jungel, sett gjennom soldatenes øyne og ikke de politiske korrekte demonstrantene hjemme i USA, og "Long As I Can See The Light" er, ved siden av å ha nok en Vietnam-referanse, om enn mer subtil, en av de ensomste bluesvisene som er laget. Jeg er ikke veldig glad i Fogertys saksofonspill i den siste, men det er hans låt.

Fogertys komposisjoner er blant de beste han skrev. Coverlåtene er smarte valg og fremragende løst. Fogertys skarpe, raspende stemme tilhører rock'n'roll elitedivisjonen. Det samme gjør det knappe, effektive gitarspillet hans. Og man må også berømme resten av laget som absolutt er oppgaven voksen.

Et perfekt album.

Traffic: John Barleycorn Must Die (Island)

Da Blind Faith imploderte, fant Steve Winwod tiden inne for å gå solo. Det var jo tingen i 1970 - med de fire beatlene som super-rollemodellene. Men Steve følte savn etter medmusikanter tidlig i prosessen, og inviterte inn Jim Capaldi og Chris Wood. Dermed gjenoppstod Traffic (minus Dave Mason).

Savnet etter Masons popteft er nok påtagelig, men samtidig gjør hans fravær det mulig å trekke Traffic i en ny retning. Ikke mindre spennende egentlig. Winwoods sans for improvisering og jamming gir låtene frihet og lar musikerne holde på litt lenger, noe Chris Wood må ha satt stor pris på. Det nye Traffic søker ut i jazz og fusion, og også prog. Og blander dette men en ikke ubetydelig del britisk folk. Tittelkuttet er jo en tradisjonell vise hentet fra geografien til Fairport Convention og Steeleye Span. Alt dette og Winwoods stemme. Den er i seg selv et uttrykksfullt instrument i besittelse av vare blåtoner og et brennende toppregister.

Jeg fant albumet billig i en plateforretning i Sandvika et drøyt år senere. Der sikret jeg meg også Spooky Tooths "Last Puff". Begge på rosa Island-etikett. Et varp. Så kunne jeg kjøre platene hjem i min lys grønne Fiat 600.

Trykk på støyknappen og la denne platen spyle deg ren i et regn av metallpartikler. Mektigere får du ikke rock'n'roll. Det sager og sager, bundet sammen av et hakkeverk av trommer og en repetitiv mantra-bass. Lurvelevenet styres av Iggy Pops brek av en stemme og den nonstop larmende, iltre og skranglesyke gitaren som kjører solo-rotasjoner for evigheten. Monotoni som en praktfull tilstand. Jeg så noen kalte det punkjazz. Kall det hva du vil. "Dirt" er jo en sløy mørkeroms-blues. Denne tordenpastillen har ingen klart å matche. Iggy Pop leverer et mesterverk 7 år før "The Idiot".

Spooky Tooth var for meg det neste nye etter fenomenale "Spooky Two". Men så kom det mystiske "Ceremony"-albumet til den franske komponisten og elektronikk-fantasten Pierre Henry, med Spooky Tooth som medvirkende musikere. Et eksperiment som de trodde skulle krediteres Henry alene. Men plateselskapet trodde de hadde en vinner, og fremstilte det som om albumet var et rent samarbeide mellom bandet og Henry. Dermed ble unge menn som meg utsatt for den totale forvirring - og skuffelse. Platen ble et salgsmessig mageplask, og Gary Wright tok sin hatt og gikk.

"The Last Puff" er den egentlige oppfølgeren til "Spooky Two". Men skapt under vanskelige omstendigheter. Wright var ute. Mike Harrison måtte ta styringen. De trengte flere musikere og hentet inn tre mann fra Joe Cockers Grease Band. Med Wright ute, var de også ranet for sin faste låtskriver. Grease Band-innflytelsen ble dermed betydelig. Chris Stainton skrev tittelkuttet, Joe Cocker sto bak "Something To Say" - og det var vel også Cockers versjon av "With A Little Help From My Friends" som satte dem på tanken å gjøre en heavy, heavy versjon av Beatles' "I Am The Walrus".

Akkurat den låten er episk, og albumets nøkkelkutt. Håndtert i et tilbakelent, dommedags-dystert tempo, med med et fremoverlutende påtrykk gjennom tvillinggitarene til Grosvenor og McCullough, som er formidabelt. Den utklasser kanskje ikke "Evil Woman", men den matcher den så absolutt.

Albumet inneholder også inspirerte covere av Elton John ("Son Of Your Father"), David Ackles ("Down River") og Bobby Doyle (en The Band-løsning på "Nobody There At All").

Gruppen sprakk like etter at "The Last Puff" kom ut. Veldig synd, for platen er helt suveren.

Kanskje en skuffelse første gang man hørte albumet, både fordi man savnet en god del låter og ikke nødvendigvis ble servert noen fullgod erstatning i medleys, blues-covere og den eviglange, sagnomsuste, men egentlig ikke så spennende "Celebration Of The Lizard". Det var også den monotone keyboards-bassen til Ray Manzarek. Hvis man først ble oppmerksom på den, kunne den være skikkelig distraherende. De brukte jo ofte ekte bassist i studio, så hvorfor ikke hyre en på scenen?

Men når man er ferdig med skuffelsene, fremstår "Absolutely Live" som et verdig dokument, en souvenir fra en tid og et sted da alt fortsatt var mulig og popstjernene kunne fremstå som profeter og diktere og selvdestruktive romantikere. Og albumet inneholder en episk snaut 15 minutter lang versjon av "When The Music's Over" hvor Manzarek ovebeviser så til de grader at han greier seg fint uten bassgitar.

Verdens beste live-album er det ikke. Men det er i sin fulle rett til å eksistere. Og jeg vil ha det akkurat som det er

Fairport Convention: Full House” (Island)

Deres første uten kvinnerøst. Sandy Denny var i gang med Fotheringay. Så fikk Richard Thompson styre skipet (han stakk etter "Full House"). Og det gjorde han utmerket. Gruppens frie omgang med britisk folk førte dem tett opp til The Band til tider, og de to orkestrene har mye felles, uten å gå i hverandres bed. På "Full House" er de så nær at de kan vinke til hverandre. Og så serverer LP'n oss "Sloth", ni minutters temperert ekstase.

Islands musikk-buffeter var mine favoritter. Gudbedre så mange artister jeg fant på disse, artister som jeg siden oppsøkte i hyllene hos Ringstrøm. “Bumpers”-coveret satt så godt i lillehjernen min at jeg et år senere gikk rundt i skobutikkene i London og spurte etter akkurat slike sko, jeg kalte dem bumpers, de skjønte ikke hva jeg mente, inntil jeg forlot en butikk, noe fortumlet med et par basketballsko.

Albumet er dobbelt og smekkfullt av strålende smaksprøver fra Island-kjøkkenet. Spooky Tooth og deres versjon av “I Am The Walrus” fant jeg her, herlige kutt fra de nye albumene til King Crimson, Traffic, Bronco, Mott The Hoople, Blodwyn Pig, John & Beverley Martyn, Jethro Tull, Renaissance, Free, Fotheringay, Cat Stevens og selvfølgelig, vidunderlige Nick Drake. Og enda kan jeg fortsette. Helt fremragende album.

August

Mottatt med en viss skuffelse da den kom. Selv om medlemmene fortsetter stolleken med å bytte rundt på hvem som spiller hva. Tonen er mer melankolsk og dyster og bekjennende enn på forgjengerne, samtidig som musikken tidvis later som om alt er i skjønneste orden, og foretar noen lystige hopp. Det hersket også en viss forvirring med hensyn til hvilken miks som egentlig ble brukt på den originale utgivelsen da Todd Rundgren og Glyn Johns satt i hvert sitt studio i London og laget hver sin miks. Robbie Robertson var så misfornøyd med albumet at han mikset det om igjen i 2020, og byttet om på sangrekkefølgen.

Likevel opparbeidet albumet en høyere standing etter hvert som årene gikk, uansett hva sære Robertson måtte mene, og i etterpåklokskapens lys hylles den nå som de to forgjengernes like. Med en viss rett.

Jeg har egentlig alltid likt "Stage Fright", selv om den yter litt mer motstand enn "The Band". Sangenes vekslende stemninger forsvarer det. Og tittelkuttet (sunget av Rick Danko), "Sleeping" (rene salmen sunget av Richard Manuel) og "All La Glory" (sunget av Levon Helm) er absolutt øverste hylle. Man kan liste opp sine favoritter, de før nevnte, og "The Shape I'm In" og "Time To Kill" og "The W.S. Walcott Medicine Show" ... og før du vet ordet av det har du nevnt alle kuttene.

"Stage Fright" er en klassiker. Det samme er omslaget, om du finner det komplett.

The Beach Boys: “Sunflower” (Stateside/Brother)

Veien frem til denne utgivelsen var lang og frustrerende for The Beach Boys, en gang verdens heteste band nest etter The Beatles. Hjemme i USA slet de alvorlig allerede i 1967, og det begynte å spre seg til Europa i 1968. "Do It Again" var en kjærkommen hit på sensommeren selv om dens sterkt poengterte nostalgiatmosfære neppe gledet alle i bandet. Capitol syntes simpelthen ikke Beach Boys var populære lenger, i hvert fall ikke på LP. Selskapets manglende entusiasme var med på å strupe salget i USA. I Europa var det fortsatt litt å hente i singlemarkedet, men det var så definitivt på tide å flytte på seg.

Dette skjedde i en periode da Brian Wilson bidro i stadig mindre grad, mens hans to yngre brødre var begynt å blomstre, og det åpnet seg også muligheter for Al Jardine og Bruce Johnston. Beach Boys kjente på ensemblefølelsen, og likte det. Hissigst på grøten var Dennis, det formelig rant låter ut av ham i første halvdel av 1969. De var fristilt fra Capitol og kunne høsten samme år forhandle seg til ny kontrakt med Reprise.

Veldig mye tegnet bra utover høsten og vinteren. Gruppen må ha hatt nok låter til et dobbeltalbum, men de fortsatte inn i 1970. Utpå vinteren kom endelig første single for Reprise, "Add Some Music To Your Day", en søvnigvakker, smul låt med snedig stigende/synkende koring og en tekst som feiret musikkens helende virkning, uansett genre. Reprise fikk seg en på trynet da singlen solgte svakt, mens Capitol like etter fikk en megahit i Europa med Al Jardines arrangement av "Cottonfields".

Konsekvensen var at Reprise allerede før de var kommet ordentlig i gang med gruppen fikk skepsisen i seg. Og da Beach Boys leverte tape'ne til det de trodde skulle være deres første album for selskapet, ble det refusert. Enkelt og greit. De var nødt til å komme opp med et par vinnere for å styrke albumet.

Disse ble spilt inn så sent som i juli 1970. Dennis Wilsons rocker "It's About Time" var et av albumets mindre bemerkelsesverdige innslag. Brian Wilson bidro med "Cool, Cool water", egentlig en av de mange arkiverte bitene fra "Smile". Den ble omarrangert, fikk ny tekst og vips ble Reprise serverte et av de mest fascinerende kuttene gruppen hadde spilt inn på tre år. Det reddet kvelden. Og det reddet albumet som nå ikke lenger het "Add Some Music", men "Sunflower".

Mange regner "Sunflower" som The Beach Boys' beste LP etter "Pet Sounds". De har et poeng. Albumet er helstøpt, veldig godt balansert, og fremstår i motsetning til "Pet Sounds" som et teamwork.

Dennis Wilsons "Slip On Through" åpner albumet med patos, versene buktende gjennom et komplisert korarrangement som holder igjen og øker spenningen mot det befriende refrenget som åpner hele låten. Keyboardgynget og de på kryss og tvers flytende korharmoniene tas også med inn i neste låt, Brians "This Whole World", vidunderlig sunget av Carl.

Dermed er "Sunflower"-soundet etablert: Korstemmer høyt og lavt, bak, foran, på sidene, men brukt som en aktiv, men behersket del av kompet; stemmenes funksjon er identisk med instrumentenes, å skape et levende veveteppe som drives fremover, liksom motstrøms.

Det er ingen utpregede hits her. Låtene er alle biter av en sommersval helhet, harmonisk, mild og uendelig positiv. Det er et album som svever. Riktignok er her noen bråkjekke tilløp til hardere, mer oppdrevet stoff, men deres rolle er mer å skape en nødvendig dynamikk i programmet enn å posere seg synlige.

"Sunflower" representerer et gjennombrudd både for Dennis Wilson og Bruce Johnston. Sistnevntes rolle som lojal støttespiller honoreres omsider. Han leverer den muntre og mykt dansende "Deirdre", et høydepunkt. "Tears In The Morning" er ikke like overbevisende, selv ikke parisisk trekkspill og flommende korharmonier kan kamuflere at dette er Bobby Goldsboros "Honey" uten kreft.

Men etter den låten og ut er "Sunflower" simpelthen fordømt koselig. Og avslutningen "Cool, Cool Water" er fem minutters pur genialitet, små melodistubber og temaer flettet i hverandre og besjelet av gruppens mesterlige bruk av menneskestemmen som instrument, eksentrisk, berusende, vakkert. En komplisert komposisjon, velsignet tilgjengelig. Smaken av "Smile" er påtagelig. Og det gjør ikke vondt.

Så ja, "Sunflower" er både et usedvanlig album og et usedvanlig sterkt album. Man kunne kanskje ønsket litt mer temperatur og et par rene hits, men det blir bagateller når resultatet er så godt som det er.

LP'n solgte katastrofalt dårlig, og der må man bare si at verden tok feil. Hvilket ettertiden forsåvidt har bekreftet.

"Surf's Up" og "Holland" tar med seg så mye fra "Sunflower" at jeg vil kalle de tre albumene for en brutt trilogi ("Carl And The Passions - So Tough" snek seg innimellom). Invester.

P.S. Den europeiske versjonen av "Sunflower" (som av kontraktmessige årsaker ble distribuert av EMI) starter med "Cottonfields". Det er et bonuskutt, så du mister ingen låter om du går for den versjonen. Likevel foretrekker jeg den amerikanske originalen.

Aretha Franklin: “Spirit In The Dark” (Atlantic)

Et fantastisk album som leverer dronningen i sin aller beste form. Stemmen er formidabel, innlevelsen til å få gåsehud av, og repertoaret absolutt klasse (med hennes egenkomponerte tittelkutt som ryggfryseren over alle ryggfrysere). Lokomotivsoul, sjelelige utblåsninger med religiøse skjelvetokter, elegant fremført, dypblå blues, og endog smak av popsoul. Arethas spennvidde er stor, og hun lander alltid fjellstøtt med telemarknedslag. Tittelkuttet er nevnt. Ta med "Don't Play That Song", "The Thrill Is Gone" (hu! som hun synger the blues!), "When The Battle Is Over". Egentlig ingen svake innslag. Albumet spiller fordømt godt tvers igjennom, og gudene vet hvorfor det ikke nådde TOP 20 i USA den gang. Ettertiden plasserer albumet på pallen.

Joe Cocker: “Mad Dogs & Englishmen” (A&M)

Det var platen å ha den gangen. Joe Cocker var den nye oljen etter "With A Little Help From My Friends" i 1968 og det internasjonale gjennombruddet på Woodstock-festivalen året etter. Leon Russell hadde en egen evne til å se hvilke hester det lønnet seg å satse på. Ikke minst med tanke på egen vinning. Cocker var heit, og i trøbbel. Manageren hans hadde ordnet med USA-turné, men Cocker hadde ikke noe band, turné-start om en uke.

Enter Leon Russell og alle vennene hans. Til å være tatt så på sparket, er resultatet forbløffende vellykket. Ikke uventet gjør Russell sitt for å dominere forestillingen, og klarer vel egentlig også det (slik han også prøvde på Bangla Desh-konserten til George Harrison året etter).

Du hører at musikerne føler seg frem. Alt funker ikke like godt. Men det er også noe av albumets styrke. Rufsete, tatt på sparket, ustøtt, og så plutselig kan de finne hverandre og levere så det griner.

Repertoaret er sikkert håndplukket av Leon. Flere hentet fra Joes 1969-LP "Joe Cocker!" som Russell var med på å produsere. Som "Delta Lady" og "She Came In Through The Bathroom Window". Her er sterke versjoner av "Cry Me A River" og "The Letter" også.

Jeg fant albumet hos Ringstrøm. Men jeg spilte det ikke veldig mye. Coveret var flottere enn innholdet. Det havnet og forble i hyllen.

Sammen med "Bangla Desh" vaksinerte "Mad Dogs & Englishmen" meg mot Leon Russell i ganske mange år. I dag er jeg ikke så kritisk og tar albumet som det det var og er - en haug musikere under tidspress som går inn i utfordringen med krum nakke, og fikser det imponerende mye bedre enn oddsene tilsa.

Det siste og kanskje beste av de klassiske Canned Heat-albumene. De fremstår som en tanke lettere tilgjengelige enn på forløperne. Bare én langlåt, og selv den vil deg godt. "Let's Work Together" er albumets hovedagn, en kraftfull og gitarskarp versjon av Wilbert Harrison-klassikeren. Dr. John bidrar på albumet, og står bl.a. for blåserarrangementet i "Skat", som tar gruppen bakover i tid til 40-tallets jump-blues, uventet, men gøy. Gladbluesen "Sugarbee" var også en ørliten hit.

The Moody Blues: “A Question Of Balance” (Threshold)

Med "A Question Of Balance" gjorde The Moody Blues et aldri så lite forsøk på samfunnskritikk. Coveret er imponerende aktuelt ennå drøye 50 år senere. Albumets tema var globalt og berørte om enn indirekte, konfliktene som red planeten, maktbalansen, Vietnamkrigen, slike ting. De ble aldri veldig tydelige, den risikoen med sitt publikum tok de ikke. Samtidig foretok de et grep med musikken og ikke minst arrangementene. De ønsket så liten avstand som mulig mellom det de skapte i studio og det de fremførte "live". Dette skulle være LP'n de kunne ta med seg ut på veien.

Forandringen var ikke så dramatisk som man kunne fryktet. Derfor kan materialet fremstå som mindre overdådig enn vanlig, selv om mellotronen fortsatt bruser med fjærene. "Question", her i den noe lengre LP-versjonen, er en mektig start med sitt flo og fjære-arragement, Haywards vidunderlige stemme, og aller mest partiet hvor han svever oppover, på mellotronens glitrende buer av stjernestøv.

De sterkeste låtene på albumet holder det sammen og kan måle seg med deres beste øyeblikk. Jeg tenker på "Minstrel Song", Mike Pinders vidunderlige "Melancholy Man" og "Dawning Is The Day" (klassisk Hayward).

Helhetsinntrykket er et tammere Moody Blues, men fortsatt med los på Champions League.

The Mothers Of Invention: “Weasels Ripped My Flesh” (Bizarre/Reprise)

Ikke min Zappa-favoritt, til det krever den for mye og velger for mange eksperimentelle veier. Men det var i sannhet også en del av Mothers Of Inventions personlighet og særpreg, så hvem er jeg til å klage. Jeg bare likte dem best når de fattet seg i korthet, og veldig gjerne med tøysestemmer. På dette albumet, som blander stoff fra konsertscenen med studioinnspillinger, er det duket for hardcore Mothers. Avantgarde jazz, improvisert tonelek, u-svinger mot det klassiske (hils på "Prelude to the Afternoon of a Sexually Aroused Gas Mask"), og plutselig en outtake fra "Hot Rats" i form av en ganske straight versjon av Little Richards' "Directly From My Heart To You". Mye å forholde seg til. Mange Zappa fans elsker albumet. Jeg kjøpte det, men valgte inntak i små porsjoner.

September

Neil Young: “After The Gold Rush” (Reprise)

Denne platen er lydsporet til en svunnen tid da alt var mulig og unge menn lignet hippieversjoner av den unge Werther slik de bar verden på sine skuldre. Den ble til i en vidunderlig periode da de nye og voksnere idolene fortsatt var i begynnelsen av sine karrierer, og hver plate de laget skilte seg fra den forrige og hadde sin sjel. Rocken tilhørte fortsatt definerte ungdomskull, den var ung, som utøverne og som en selv. Du skulle ikke være langt over 30 før artister som f.eks. Neil Young fremsto som ganske likegyldige.

Rock var en generasjonsgreie, vi var frimurere og hadde noe som var eksklusivt vårt. Som unge mennesker var vi mange, men som verdensborgere var vi få. Rocken var vårt kulturuttrykk, vårt sprog, og nettopp det at dens utøvere og publikum tilhørte den samme begrensede aldersgruppen ga musikken en kraft og et fokus som den aldri vil få igjen.

I dag er rock noe ubestemmelig, det er over alt helt inn i byråkratiets korridorer. Alle liker rock. Pensjonistene liker rock. Rock står ikke lenger for noe, en aldersdefinert undergrunnskultur er blitt et utvannet allemannseie. Den deilige naive følelsen av tilhørighet som ble trigget når Neil Youngs akustiske gitar klatret inn i akkordene som starter "Tell Me Why" er borte. Solen skinner på en annen måte. Det føles annerledes

å ligge på ryggen i en eng og gumle på et strå og nynne:

I was lying in a burned out basement

With the full moon in my eyes.

I was hoping for replacement

When the sun burst thru the sky.

There was a band playing in my head

And I felt like getting high.

Nå fremkaller det erindringer man bærer på fra en tapt tid. Det er sårt på en annen måte. Unge mennesker som hører platen i dag vil aldri kunne kjenne det man kjente i 1970, plater virker ikke slik lenger. I 2025 kan selv statsministre spille "After The Goldrush" og like den. Men de kjenner ikke den kriblende eksklusive følelsen av å være en innviet som skuer inn i mysteriene. Vi var naive, vi var vakre, det var vår mytologi.

I 1968 ble popmusikken kastet ut av Edens have, selv profetene, The Beatles, hadde vendt seg mot hverandre, den idylliske 60-talls tilstanden nærmet seg slutten, drømmen var over. Oppvåkningen utløste et sterkt behov for tilhørighet, for aldri var opplevelsen av skillet mellom oss og dem mer uttalt enn i de dramatiske årene 1968-74 da et ungdomskull forlot gutte- og pikerommene og ble konfrontert med verden.

I dette dramaet ble rocken en viktig kilde til selvbekreftelse, bevissthetsutvidelse og samhandling. Skillet mellom utøveren og hans publikum ble dessuten visket ut, man var i stor grad likestilt og avhengig av hverandre. Begge var landflyktige og ble trukket mellom de to motpolene, skape et alternativt samfunn som et mini Eden i systemet, eller utfordre systemet, knallhardt og front mot front. Miljøvern og alternativ livsførsel på den ene side, opprør og konfrontasjon på den andre.

Crosby, Stills & Nash ble lansert som den supergruppen de var i 1969 med albumet “Crosby, Stills & Nash”. En avansert viseplate dominert av akustiske gitarer og sommerlige korharmonier. Mer eller mindre samtidig kom Neil Youngs andre solo-album “Everybody Knows This Is Nowhere”. En mye røffere affære, styggpen elektrisk rock bygget rundt Crazy Horses lurvete signaturkomp og drevet av Youngs flengende gitarsoloer.

Young var ingen superstjerne, men han ble da CS&N inviterte ham med til Woodstock. Youngs bidrag til kvartettens 1970-LP “Deja Vu” var uventet bløte, selv om “Helpless” er en makeløs sang, men han tilførte gruppen en agressiv gitaregg i flere av de andre låtene, ikke minst fordi han lokket frem konkurransemannen i sin gamle Buffalo Springfield-kollega/venn/fiende Stephen Stills. Kvartetten nådde et absolutt høydepunkt i juni 1970 med singlen “Ohio”, Neil Youngs rasende reaksjon på skuddsalvene mot studentdemonstrantene i Ohio som kostet fire liv. Det sies at David Crosby var så beveget under innspillingen at tårene rant.

Neil Youngs aksjer var relativt gullkantede da hans solo-LP nr. 3 ble utgitt i september 1970. Man forventet nok et betydelig røffere album enn man fikk. Young hadde på sin side håpet å finne balansen mellom Crazy Horse og CS&N ved å bruke musikere fra begge leire. Resultatet ble ikke riktig slik.”After The Goldrush” er et album som begynner helt nede, og som egentlig bare to ganger slipper seg opp. Arrangementene er spartanske, dominert av Youngs plekterspill på akustisk gitar og stemmen hans, et jamrende og sårbart instrument i seg selv der den klatrer i det lyseste toneleiet, overmannet av følelser, beruset av mysteriene og pint av sorg. Omgivelsene er halvveis unplugged, smakfullt, men nakent arrangert. Trommer og bass ligger veldig nede, pianoet klunker stort sett basiske støtteakkorder, men er et viktig element i albumets “sound”. Interessant derfor at mannen som stort sett hamrer tangenter er den da svært unge gitaristen Nils Lofgren. Lofgren kom altså inn i Youngs univers på nøyaktig samme måte som Al Kooper fem år tidligere kom inn i Dylans.

Ribbet som de er for overflødig bagasje, legges det tungt ansvar på låtene. Det er grenser for hva du slipper unna med når du ikke har noe å gjemme deg bak. Her er “After The Goldrush” på grensen til unik. Jeg klarer ikke å komme på mange plater som hovedsakelig bevæpnet med stemme, kassegitar og ord klarer å treffe et så bredt følelsesregister i lytteren. Melodiene er nesten uten unntak usedvanlig sterke, produksjonen gir dem en uformell nærhet, Youngs stemme og gitar er så tett på mikrofonen at du omtrent kan berøre dem, og den ensomme, klagende fraseringen hans treffer deg i hjertet.

Sangene frembringer en underlig blanding av gråt og lykke i lytteren, de taler til en felles opplevelse av virkeligheten, lengselen etter et fristed som smaker av sommer, blomsterenger og solgyldne piker, vissheten om de mørke skyene i horisonten som ruller over himmelen og kommer nærmere, streifene av mystikk og halvdrømmer. Sangene med de klareste kjærlighetsmotivene bærer alle sammen på en underlig stemning av sorg og selvmedlidenhet. For tydeliggjort i Don Gibsons “Oh Lonesome Me” som i Gibsons versjon hoppet selvironisk av sted: "Her kommer en som har fått seg en på trynet, men gru ikke for det, jeg skal nok klare meg!" Neil Young drar ned tempoet dramatisk og omgjør den til en slow motion egentortur av en vals, destillert pine. Det blir for meget av det vonde. Neil takler sorgmotivene betydelig bedre i sine egne sanger:

Now that you made

yourself love me

Do you think

I can change it in a day?

How can I place you above me?

Am I lying to you when I say

That I believe in you

I believe in you.

Selvhøytidelig lidelse med et nedlatende etterslep, eller ærlig selvransakelse med åpning for bredere tolkning? Det er noe med sanger som denne som er umulig å verge seg mot. Den slår an strenger av gjenkjennelse i lytteren, det er ordene til en som forsøker å takle virkeligheten, men som ikke har noe annet enn seg selv å møte den med. Med ryggen mot Edens stengte port tar mennesket skrittet ut i verden og lammes av angst og ensomhet. Selv når man har noen, oppsøker man og kjæler ved sorgfølelsen. Den unge Werther fornekter seg ikke.

When you see me

Fly away without you

Shadow on the things you know

Feathers fall around you

And show you the way to go

It's over, it's over.

Kjærlighetens mysterier handler selvfølgelig om mer enn kjærlighet. Young liker seg godt når han innfører gåtefulle strofer om ryttere på mørke hester…

Sailing heart-ships

thru broken harbors

Out on the waves in the night

Still the searcher

must ride the dark horse

Racing alone in his fright.

Tell me why, tell me why

Og romskip som kommer for å hente de utvalgte fra verdens undergang (siste vers i tittelkuttet).

Den sinte Crazy Horse-Young dukker først opp “Southern Man”, et piskesmell av en låt om borgerrettigheter og rasisme med referanser til stygge episoder i amerikansk historie, sparket ut på rustne, harde akkordblokker som skriker etter en gitarsolo, og får det. Lynyrd Skynyrd ble så forbannet på denne og “Alabama” fra “Harvest” at de skrev svarlåten “Sweet Home Alabama”. Alle hvite i syd er ikke drittsekker, men det var da heller ikke Youngs poeng.

Albumet seiler ut på munter hjuldamper-allsang i “Cripple Creek Ferry”:

Hey, hey Cripple Creek ferry

Butting through

the overhanging trees

Make way

for the Cripple Creek ferry

The waters going down

it's a mighty tight squeeze.

Ettersom årene gikk, ble ungdomskullet som vokste ut av 60-tallet mer og mer splittet, hvilket antagelig betyr at de ble voksne. De tok rocken med seg som foretrukket musikkform. Nå er de gamle. Alle alderskull liker rock i dag. Men veldig få liker det samme, selv innenfor samme kull. Men det var en gang.

“After The Goldrush” er lydsporet til ungdomskullene som akkurat hadde vokst ut av 60-tallet og sto der med bagasjen i hånden og ikke ante hvor de skulle gå i en verden så slem. De hadde rocken, den var genuint deres fordi utøverne tilhørte de samme ungdomskullene, sto utenfor den samme porten og ikke henvendte seg til noen andre. Et unikt øyeblikk i historien som aldri kan komme igjen. Dere som kom etter har bare platen(e). Det er selvfølgelig ikke noe bare. Men vi har Paris.

Here’s looking at you, kid.

The Rolling Stones: “Get Yer Ya-Ya’s Out!” (Decca)

The Rolling Stones' farvel til Decca og 60-årene, en gallapakke med utdrag fra gruppens fenomenale USA-turné i november 1969, like før og parallelt med utgivelsen av "Let It Bleed". Gruppen var i kolossal form den måneden, finstemt, energiboblende og sprengkåte på scene-agering. Noe helt annet enn det litt nervøse og famlende live-come-backet i Hyde Park 5. juli 1969, deres første konsertopptreden siden Athen 17. april 1967.

Rocken hadde gjennomgått enorm utvikling på disse få årene. Den tok større plass, brukte lenger tid, oppførte seg ganske breialt både på plate og scene, hadde utviklet en egen greie med solister, de nye gudene. Det var mer lys, mer lyd, mer av alt, og med det kom selvfølgelig den utagerende stjerne, Mr. Flamboyant. Personifisert ved nettopp Mick Jagger, han definerte allerede 70-tallet i 1969.

Den USA-turneen var lyden av fremtiden. Det var lyden av et ekstremt påskrudd band også. Jeg har aldri hørt dem bedre live ever. De er fortsatt så nær sin egen fortid at de tar den på alvor, og derfor blir behandlingen av signaturlåter som "Carol" og "Little Queenie" gjort med respekt og fryd, helt uten den "disse er vi nesten også nødt til å spille, men la oss få det unnagjort litt fort"-attituden.

Man hører også hvor forberedt Stones var på neste tiår allerede mens røkelseståken la seg etter "Satanic". "Jumpin' Jack Flash", "Street Fighting Man", "Stray Cat Blues" og "Sympathy For The Devil" glir jo aldeles praktfullt inn i den nye tidsalder, de så den komme, de var forberedt. Og "Let It Bleed"-stoffet og velsignede "Honky Tonk Women" er jo fremme. Døren til "Exile On Main St." og "Sticky Fingers" står vidåpen.

Gruppen er i satans god form på "Ya-Ya's", selv låtene de ikke spiller er herlige, i den forstand at ingen glemmer den irriterte jenta som roper forgjeves på "Paint It, Black".

Det er ingen ting på dette albumet som jeg ønsker byttet ut. Det er perfekt. Akkurat som The Whos "Live At Leeds" er perfekt. Vi trenger ikke de komplette og etterpåkloke bonus-pakkene. Fuck dem. Less is more. Det er disse utdragene som er så herlige og som definerte vår ungdomstid den gang vi skrittet ut av tenårene og inn i en voksen verden så slem.

Jeg var misfornøyd med Stones i Göteborg i 1973. Det er klart at jeg tøffet meg, og egentlig var ganske overveldet av dette møtet med monsteret av et band som Stones var blitt. Men jeg har hørt opptak fra den konserten og mange andre fra samme turné siden, og den gretne jeg fra '73 hadde litt rett. Ingen ting de gjorde i 1973 (eller senere) matcher de febergyldne bitene fra Baltimore og New Yorks Madison Square Garden i november 1969 som du møter på "Get Yer Ya-Ya's Out", det første Rolling Stones-albumet jeg kjøpte den dagen det ble utgitt.

Og ja, Charlie var god de kveldene.

Jeg er ikke veldig glad i Santana. Jeg kan forstå at andre er det. Men for meg blir han for likelydende. Jeg orker bare begrensede dose av gitardrodlerier over jevnt putrende samba. Carlos' begavelse erkjenner jeg, men bare litt av gangen, please.

Faktisk får jeg akkurat det jeg trenger med hans andre album, og kolossale salgssuksess, "Abraxas". Pakket i et herlig omslag som dobbeltmoralistene Facebook altså anser for å være porno. De gamle kristensektene på Sør- og Vestlandet kunne ikke reagert med blekere og mer gledesløs, snerrende avsmak. Det er et kunstverk, og man må altså ødelegge det for å kunne legge det ut på Facebook.

Uansett. Platen var en stor opptur i 1970, og den vibrerer like levende den dag i dag. Santanas respekt for Peter Green formidles gjennom en herlig versjon av "Black Magic Woman", han berører Greens gitardetaljer med en kjærlighet som gir tonene lyskraft, han kopierer ikke, mens danser med originalen som om de var elskere. Platen gir også en rekke veldig fine eksempler på Carlos' latinamerikanske temperament og gløgge lek med rytme og melodi i et musikalsk landskap som også inkluderer jazzen. Hans versjon av Tito Puentes "Oye Cómo Va" er strålende. Albumet inneholder også den hete signatur-instrumentalen "Samba Pa Ti".

"Abraxas" er et helt lite måltid. Sørg for å ha den i hyllen.

Når Sex Machine-greiene rullet ut på dansegulvet, satte jeg umiddelbart kurs for baren. Jeg klarte ikke sånn muskelsoul-dansing. Jentene brød seg ikke om min avgang uansett, de sto nå bare der og danset med veskene sine.

Jeg har noen få Brown-favoritter som avslører meg tvert. Jeg liker "It's A Man's Man's Man's World" og "I Got You (I Feel Good)" (og ikke minst videoene fra den perioden, for noen dansetrinn i en litt for trang dress!). Altså vanlige sanger som ga seg fort, slik sanger ofte gjorde midt på 60-tallet.

Disse lange, skumle og for utrenede ører monotone funk-prusteriene, gikk meg aldeles hus forbi. Diskotekene ble utfordrende for engstelige dansesjeler inn i 70-årene. Seremonimesteren var James Brown. Og dette doble albumet var bibelen.

Den første LP'n er fake live, det vil si innspilt i studio, men pålagt publikumsreaksjoner. Gudene vet hvorfor, det øker kanskje temperaturen. Her finner man 11 minutter lange "Get Up I Feel Like Being A Sex Machine", og de 11 minuttene eide dansegulvene i første halvdet av 70-tallet med hud og hår. "Brother Rapp" og "Lowdown Popcorn" var også innom hyppig.

Den andre LP'n er ekte live (med unntak av "Lowdown Popcorn"), innspilt i Augusta, Georgie 1. oktober 1969. Her blandes samtidslåter med en god porsjon ganske nylige hits, pluss eldre saker som"It's A Man's Man's Man's World" og "Please, Please, Please". Kokende og mektig og svett. Får meg til å gripe etter Otis Redding, Marvin Gaye og Four Tops-platene mine, jeg må innrømme det.

Etter lavprofil-albumet "Ballad Of Easy Rider" er det stortromme-tid. Dobbeltalbum, en studioplate og en live. Legende-bandets tilbakekomst. Litt. Men surrete også, for platen skulle slett ikke hete "(Untitled)", det var bare noe de skrev på eskene med mastertapes mens de vurderte tittel-alternativer.

Skip Battin entrer Byrds-manesjen, med Kim Fowley i bakhånd (kompisen bidrar som komponist på to låter). Det er et album med fleksibelt musikalsk underlag. Gruppen utnytter de forskjellige medlemmenes spisskompetanse. Fra Americana til kimende McGuinn-folkrock. Det er også en plate som bryr seg. Her er innslag om miljøvern og kommentarer til Vietnam-krigen, det siste kommer til uttrykk i studio-albumets lengste låt, Skip Battins "Well Come Back Home" som strekker seg mot 8 minutter, og avrundes med buddhist-messing.

Variert og godt håndverk hele veien. Men det er Roger McGuinns tilstedeværelse som drar gjennomsnittet opp. Det er på dette albumet han avduker de første bitene av sitt samarbeide med tekstforfatter Jacques Levy om en amerikansk versjon av Ibsens "Peer Gynt", arbeidstittel "Gene Tryp". Tenkt som teatermusikal, men aldri fullført. Tre av låtene er inkludert på studio-LP'n, alle fremragende. Mer om det snart. Den fjerde, "Lover Of The Bayou", åpner live-LP'n

Konsertdelen av albumet ble innspilt i løpet av to kvelder i New York 28. februar og 1. mars 1970. Repertoaret er med to unntak håndplukket fra The Byrds glansår 1965-67. Nøkkelkutt som "Mr. Tambourine Man", "So You Want To Be A Rock'n'Roll Star", "Mr. Spaceman" og for å toppe det, en samtidsriktig langversjon av "Eight Miles High" som gir gruppen 16 minutters tumleplass for oppdatering til den nye tids sans for solo-løp og improvisasjoner, og her over et pumpeverk av et bass-trommer-underlag som alle kan hekte seg på. For å være ærlig foretrekker jeg Golden Earrings langversjon av denne Byrds-bautaen, Byrds blir stående og søle det til. De er langt bedre på de kortere innslagene, som fra 1965 også inkluderer deres versjon av Bob Dylans syrlig put-down "Positively 4th Street". Peer Gynt-låten, "Lover Of The Bayou", er av høy klasse, og med et dragsug som fanger deg.

Å spille så sterkt på det klassiske Byrds-materialet, må være McGuinns forsøk på å fortelle verden at The Byrds er The Byrds, og nå er det oss. Han overleverer arven til sitt nye mannskap.

Tilbake til "Gene Tryp". En av disse låtene ble en stor come-back hit: "Chestnut Mare". Den flotteste, deiligste visen man kunne finne på noen plate utgitt i 1970. Her møtes fingerspill-teknikken til Clarence White og den hellig kimende Rickenbackeren til Roger McGuinn over et komp så naturbesjelende vakkert at du håper det aldri skal slutte. Det er en lang sang der jeg-stemmen veksler mellom å fortelle og å synge; versene gis en stigende kurve mot det forløsende refrenget, kanskje det fineste refrenget i The Byrds' karriere. McGuinn har neppe sunget bedre.

"Chestnut Mare" er Peers bukkeritt overført til amerikansk prærie. Jeg-personen fanger villhesten og fyker avsted over fjell og dal, og ikke minst utfor klippen:

But then she jumps off the edge

Me holding on

Above the clouds

Higher than eagles were gliding

Suspended in the sky

Over the moon

Straight for the sun we were riding

My eyes were filled with light

Behind us black walls

Below us a bottomless canyon

Floating with no sound

Gulls far below

Seemed to be suddenly rising

Exploding all around

Det vektløse, evige fallet mot bakken er praktfullt formidlet, også musikalsk, konstruert som en klassisk hymne midt i låten. Så tar Rogers fortellerstemme over og vi nærmer oss vannflaten i fykende fart:

And we were falling down this crevice, about a mile down

I'd say! I look down and I see this red thing below us

Its our reflection in a little pool of water

About six feet wide, and one foot deep

And we're comin' up real fast

Crawling down right through it

We hit and we splashed it dry

Hvilken finale, og hvilken berusende inngang til siste refreng!

I'm gonna catch that horse if I can

And when I do I'll give her my brand

And we'll be friends for life

She'll be just like a wife

I'm gonna catch that horse

I'm gonna catch that horse if I can

Single-versjonen er dessverre brutalt redigert ned (fra drøyt fem minutter og til under tre), men det stoppet den ikke fra å bli gruppens største slager i England siden 1965.

"Just A Season", også den fra det aborterte Peer Gynt-prosjektet, holder samme høye standard som slageren. Men velger en mer lavmælt vei. Et ruslende hjertesukk over tikkende trommer, omgitt av forskjønnende gitardetaljer og sunget med sår innlevelse av McGuinn. Selv om teksten tilhører en musikal, får man nesten følelsen av at han synger om seg selv da han nærmer seg sangens avrunding:

I had my fun in the bull ring and never got a scar

It really wasnt hard to be a star

“All The Things” er den tredje av Levy-samarbeidene, noe mer ordinær, men fortsatt veldig behagelig i øret.

Trivia: Bob Dylan ble meget begeistret for McGuinns samarbeide med Jacques Levy, og inngikk selv et samarbeide med ham i forbindelse med "Desire" i 1975.

Caravan: “If I Could Do It All Over Again, I’d Do It All Over You” (Decca)

Tittelen må de ha stjålet fra Dylan-sangen "All Over You" hvis åpningsstrofer er:

Well, if I had to do it all over again

Babe, I’d do it all over you

Caravans andre LP leverer definitivt ikke skarpe folk-viser. Dette er prog, med masse orgel, vennlige gitarer og svale svevestemmer. Kongene av Canterbury-skolen. Usedvanlig behagelig å hvile hjernen i. Jeg liker denne like godt som gruppens neste fremstøt, klassikeren "In The Land Of Grey And Pink".

Jeremy Spencer overtar for et øyeblikk Fleetwood Mac. Det var vel ikke helt det Peter Green hadde tenkt, da Danny Kirwan var hans favoritt. Men det foregår ingen maktkamp her. "Kiln House" er den mest idyllisk lydende av alle gruppens LP'er. Oppkalt etter et hus i Hampshire hvor gruppen bodde som kollektiv med sine familier i seks måneder. Mick Fleetwood giftet seg med Jenny Boyd (Patties søster) i Kiln House. Og snart ble Christine McVie fulltids medlem av Fleetwood Mac også. Idyll.

Det er en ukomplisert og upretensiøs LP bestående av korte og luftig produserte låter. Spencer står for trollingen, hans bidrag er spudlende pastisjer som lever i 50-tallet og forguder særlig Buddy Holly, men også Elvis. Litt country skøy også. Du kjenner det igjen fra solo-LP'n han laget parallelt med "Then Play On".

Danny Kirwans bidrag er få og makelige. Nærmest ettertanker. Instrumentalen "Earl Gray" vet ikke engang hvordan den skal slutte, så etter tre minutter står den bare der og slenger en liten stund, og gir opp. Ikke for det, Kirwans gitar gir fine og ømme bidrag til mange av de andre låtene her.

Du får ensemble-følelsen. Gruppen spiller sammen, de koser seg, de forsøker ikke å bevise noe som helst.

Spencer drar lasset. Alle er med. Overraskende oppfølger til "Then Play On", selvfølgelig, men absolutt en plate med egen identitet. Perfekt sommerferiemusikk.

Diverse artister: “Jesus Christ Superstar” (MCA)

Alle skulle liksom ha denne. Dobbelt-LP med orkestrert rock, opera for unge opprørsmennesker som tøffer seg og holder litt med Judas. Ja, for det er legenden om selveste super-Jesus dette handler om. Og vi får kjente struper til å bekle de forskjellige rollene. Ian Gillan (selveste) som Kristus, Murray Head som Judas, Mike D'Abo som Herodes, Gary Glitter (da Paul Raven) som prest. Og sannelig ble ukjente Yvonne Elliman det nyeste nye etter dette albumet hvor hun opptrer som Maria Magdalena. Hennes "I Don't Know How To Love Him" var nok albumets mest populære innslag. Og platens "husorkester" var Joe Cockers Grease Band.

Jeg syntes det var tøft å la Judas få albue seg inn i historien og hevde at Gud og Jesus brukte ham. I etterkant blir jo det ganske dustete, da det ikke er poenget i Kristus-mysteriet i det hele tatt. Man alminneliggjorde historien.

I ettertid oppdaget jeg også albumets klare mangler. Det var ikke nok musikk her inne til å holde interessen fanget over fire platesider. Både musikal-formen og tematikken sugde. Etter å ha hørt platen noen ganger, begynte den å støve ned. Jeg har ikke spilt den på denne siden av tusenårsskiftet, for å si det slik.

Alle elsker "Superfly" (1972). Men Curtis Mayfields solo-karriere begynte her, med denne fine samlingen politisk- og rase-bevisst amerikansk samtidsmusikk. Mayfield var en forpostenes mann, formuleringssterk, skarpsynt og med et pumpeverk av et soul-hjerte som skapte musikk for evigheten. "Curtis" er psykedelisk funk med hjerte og hjerne. En klassiker.

Ringo Starr: “Beaucoups Of Blues” (Apple)

Ja, hvorfor ikke? Han hadde alltid elsket country & western. Ringos versjon av "Act Naturally" klarte, med Paul McCartneys hjelp, å matche Buck Owens i hans eget spill. Så hvorfor ikke dra til Nashville og spille inn solo-LP?

Ringo hadde allerede levert fra seg en samling evegreens, "Sentimental Journey", ment som gave til sin mor. Han ville fortsatt drøye med å kaste seg ut på det ordentlige popmarkedet, der Paul allerede hadde gjort sin entré med "McCartney" og John med sine Plastic Ono Band-singler.

Pete Drake ordnet hele greia. Samlet musikere, fikk sangsmedene til å skrive låter, eksklusivt for Ringo, og Ringo møtte opp og gikk gjennom arbeidskvernen i Nashville, tre dager, en haug låter, takk for seg. Man jobbet effektivt.

Ringo-lyden kjente alle fra før, han har bare den stemmen, og den bruker han så godt han kan. Men det hadde også komponistene tatt hensyn til, så han slipper veldig trygt unna. Dette er sanger komponert for nettopp denne ene røsten.

Låtene er klassisk Nashville-country, fremført av fremragende og til fingerspissene profesjonelle musikere, alle sympatisk innstilt til Ringo. Det kunne ikke gå galt. Charlie McCoy, The Jordanaires, Charlie Daniels, D.J. Fontana, Jerry Reed, Ben Keith - og selvfølgelig Pete Drake. Bare for å nevne noen av dem som stilte i kremlaget til Ringo.

Noen mener at det er den beste platen Ringo laget. Kanskje det. Den tåler å spilles, og det lyder slett ikke ille. Da jeg jobbet i Musikkhuset klarte jeg å få en Johnny Cash-fan til å kjøpe LP'n. Han var helt himmelfallen. Han trodde jeg kødda. Etter åpningskuttet var han frelst og kjøpte LP'n.

Men la oss for rettferdighetens skyld si at det ikke finnes en eneste låt her som George Jones ville giddet å spille inn. Dette er midt-på-treet-country for en midt-på-treet-sanger, uten andre ambisjoner ennå levere et midt-på-treet-produkt.

OK, så spilte de debut-albumet inn på to dager med et budsjett som knapt kunne holdt liv i en gullfisk. «Black Sabbath» var like forbannet det tøffeste albumet jeg hadde hørt og sett da det kom rekende i februar 1970. Coverfotoet av den mystiske damen med den svarte katten i skumringen ved møllen, typografien, navnet på bandet, navnet på albumet, plateselskapets logo – innpakningen var simpelthen uimotståelig. Jeg kan høre at de har rett som mener at det er et ujevnt album, men «Black Sabbath» er ikke en samling individuelle låter som man bedømmer hver for seg, det er en totalpakke som gir gjenklang dypt nede i Vincent Price-krypten, unnfanget akkurat da rocken takket være forbedret studioteknologi, begynte å utforske bånn i lydproduksjonene, samtidig som gitaristen begynte å stjele oppmerksomhet fra sangeren.

Det kuleste kule var lange låter med masse gitar, trøkk i bånn og et blues sug i gommene. «Black Sabbath» bød så til de grader på det, og samtidig provoserte den på et helt annet nivå enn hippie- og agitasjons-bandene som dominerte smaken til studentmiljøene. Black Sabbath satte huggtennene i kristenheten, det var som om Satan selv hadde kjøpt seg elektrisk gitar, de lød som dommedag og undergang. «Black Sabbath» var den sorteste platen man hadde hørt. Den var like fornøyelig skremmende som en god skrekkfilm.

Høydepunktene for meg var tittelkuttet (demonisk sakte, åpner med lyden av tordenskrall, skybrudd og en fjernt klemtende kirkeklokke) og den 14 minutter lange tordengyseren av en finale: «Sleeping Village»/»Warning».

Forventningene var, som man skjønner, enorme da gruppens andre album ble utgitt syv måneder senere. Tittelkuttet «Paranoid» hadde allerede herjet på singlelistene i noen uker, en tre minutter lang jagende, riffkåt klassiker stinn av angst og testosteron. Jeg var klar for store ting, men ble kraftig skuffet av coveret. Den sverdviftende figuren som kommer ut av skogen ser ut som om han har kjøpt kostymet på Fetter Klovn og lånt hjelmen til en mopedist i Østerdalen, typografien er dessuten tøysete. Innpakningen sto til stryk.

En viss desperasjon kom snikende etter hvert som stiften jobbet seg gjennom platen. Black Sabbath var like tunge, Iommis gitar like guløyd, glødende brutal, riffene satt som skutt inn i lillehjernen med spikerpistol, Ozzy gaulet, alt såre vel bortsett fra at albumet manglet forgjengerens regi, og demonene hadde tatt ferie. Dessuten, hvor var langlåten, hvor var 14 minutters herlig buktende, iltert flengende gitarrus, i majestetisk svev over stereofoniske trommekanonader?

«Paranoid» har høy status i dag. Enkelte kritikere holder den som et av tidenes beste heavyrock-album. Jeg begriper ikke hvorfor. Åpningslåten «War Pigs» kommer aldri i gang – den står og hviler på en sekvens de har tyvlånt fra Hendrix «If Six Was Nine», før Iommi endelig, etter seks og et halvt minutt med kludder, tar av i en majestetisk solo som gjerne kunne vart i en halv evighet for min skyld, men som avsluttes etter et drøyt minutt. «Planet Caravan» er drøyt fire minutters sakte psykedelia ute i verdensrommet, ingen stor låt, men den skaper variasjon i det ellers tunge kjøret.

«Iron Man» er til gjengjeld en knallåt med en sterk historie å fortelle. Noen burde lage en science fiction-film av den. Den er hektet på et massivt monsterriff, trommene går i full widescreen og helt i bånn, Ozzy gauler historien, og innimellom stikker Iommi disse riffbaserte sololøpene sine. Alt er fett og tungt.

«Electrical Funeral» glir dovent på et wah wah behandlet blyriff, og kunne blitt til noe hvis de hadde hatt noe bedre å komme med enn det rotete taktskiftet midtveis. «Hand Of Doom» er en bedre løsning på forrige låts strukturvalg, de sakte partiene er mørke og så stille at de nesten sniker seg inn gratis på en bluesklubb, mens de oppdrevne partiene fyres av gjennom eminent Iommi-riffing. «Rat Salad» er Sabbaths versjon av Creams «Toad», altså en instrumental bygget rundt en trommesolo, det velsignede med deres versjon er at den bare varer i to og et halvt minutt. Albumet avsluttes med «Fairies Wear Boots» hvis intro er en vel et minutt lang inspirert gitarsolo, før bandet slår på turboen og drar av i et gnistregn av en heavyrockboogie hvor Ozzy hiver tekstlinjer på oss som må være skrevet etter en spasertur i parken overtent på jazzsigaretter. Låten fades akkurat da du tror Iommi har funnet et spennende sidespor.

Jeg er ikke fornøyd. Av de lengste låtene bruker «War Pigs» for lang tid på veldig lite før den endelig tar av, og da slutter den bare. «Hand Of Doom» er greit håndverk, men har ingen overraskelser i bakhånd. Og albumets eneste heavyrock-klassiker, «Iron Man», («Paranoid» er en tøff popsingle, en ditty, ikke en heavyrock-klassiker), blir på sin side ikke utnyttet for alt den er verdt. Her hadde Black Sabbath alle ingrediensene til et dundrende 15 minutters epos, og så avbryter de etter seks.

Tekstene medvirker også til at dette blir en tammere plate enn debuten. Gruppen følte antagelig at det var viktig å distansere seg fra satanistimaget. De synger fortsatt om ondskap og dommedag, men nå er den menneskeskapt. De er sinte på krig og politikerne som forårsaker den, de varsler om det store atomsmellet, og de formidler dystre tanker rundt sprøytenarkomani. Eller konfrontasjoner med en gjeng skinheads i parken, eller generelle dop-utløste synsforstyrrelser. Black Sabbath fremstår som et samfunnskritisk protestband i Fetter Klovn-kostyme på «Paranoid».

På neste LP, «Master Of Reality», blandes tekstmotivene fra begge forgjengerne, samtidig som de har fintrimmet maskineriet og spyler øset ut gjennom låter som virker mer som satser i en mørkesymfoni enn individuelle sanger. Det er Black Sabbaths mesterverk, ikke «Paranoid».

Johnny Winter: “Johnny Winter And” (CBS)

Oppfølgeren til det fenomenale tresidede albumet "Second Winter". Her slår han seg sammen med The McCoys (bandet til Rick Derringer, som også skrev fire av de 11 låtene). Derringer trekker Johnny nærmere den hardere rocken, med blues-egg, og de jobber usedvanlig godt sammen. Ikke et eneste feilsteg.

Oktober

Led Zeppelin: “Led Zeppelin III” (Atlantic)

Dette er skjedd:

Høsten 1970. Det nærmet seg slutten på et dramatisk år, og da tenker jeg egentlig ikke på oppløsningen av The Beatles. Jeg tenker på meg. Det var året da jeg pakket sakene mine i fransktimen og besvarte fransklærerens «Hva er det du gjør?!?» med det fyndige «Jeg slutter». I 2. gym, før påsken, sluttet jeg på gymnaset, begynte som postbud på Majorstuen, ble ved sankthanstider veiet og funnet interessant av en jente som innviet meg i sin anatomi så til de grader at jeg ble besatt og sykelig sjalu. Det resulterte i at hun etter et par fortumlede måneder ga meg reisepass, noe jeg slett ikke ville akseptere – hvilket lærte meg at stalking sjelden gir gode resultater.

Sommeren 1970 bestemte jeg meg for å ta opp utdannelsen igjen og ble akseptert som ny rekrutt i 2. gym, samfunnslinjen på Valler Gymnas. Jeg var imidlertid fortsatt så besatt av nevnte kvinnes anatomi at jeg heller ville være hos henne enn å gå på skole, og snudde i trappen da det ringte inn for første time, første skoledag etter sommerferien, banket på hos rektor og leverte min vanlige replikk: «Jeg slutter». Avgjørelsen bidro ganske sikkert til en enda hurtigere og mer pinefull avvikling av forholdet til piken med det fristende underlivet. Så hva kunne jeg gjøre? Stalking er ingen jobb, og en jobb måtte jeg ha. Jeg orket ikke å bære postsekker inn i høstmørket, så jeg søkte på en post som visergutt på Musikkhuset, og fikk den. Plater, tenkte jeg, slett ikke viste det seg da visergutter ikke har noe i platebarer å gjøre, men må trille tunge traller med notepakker ned til postkontoret og hente enda tyngre pakker med noter på tollboden nede i Schweigaards gate – og det er langt å gå med en kjerre på slep i regnværet mens en jente glipper lenger og lenger unna og antagelig har seg med en av de kjekke, hoftevrikkende guttene med kinnskjegg og spenselbukser som hun sikkert hadde funnet på den trendy diskosiloen i Skippergaten i går kveld.

Det var i grunnen situasjonen da jeg fortet meg inn i Musikkhusets plateavdeling i spisepausen og grep albumet jeg hadde ventet på med lengsel og smerte: «Led Zeppelin III». Viserguttlønnen var så skrallende mager at det å kjøpe flunkende nye plater gikk under «uansvarlig luksus» (jeg skulle jo leve av lønnen også). Pink Floyds «Atom Heart Mother» som kom samtidig, måtte altså vente noen uker – til den dukket opp brukt hos Ringstrøm. Men Zeppelin kunne ikke vente. Zeppelins to første LP’er hadde sammen med «Black Sabbath» og «Deep Purple In Rock» holdt liv i det som var igjen av mitt anstendige privatliv: Rikelige doser med usedvanlig høyt avspilt gitardunder – særlig de lange låtene, de sjefet – kombinert med relativt grundig alkoholinntak ispedd en og annen gøyal sigarett (jeg ble riktignok aldri noe flink med de gøyale sigarettene, alt ble så sakte) og usedvanlig generøse mengder selvmedlidenhet. Det var kicket.

I slike stunder, sammen med en eller flere kamerater som også var merket av livsleden og det ubesvarte rautet etter kjønnsliv (kvinnens ondskap var umåtelig), ble man løftet inn i en parallell virkelighet hvor man fikk superkrefter og opplevde en form for kollektiv åndelig utløsning som ikke hadde noe med erotikk å gjøre, det var en form for telepatisk maskulin kommunikasjon som både dyrket fellesskapet og egenidentiteten, en fullbyrdelse av vennskapet mellom menn, eller snarere gutter, vi var de innviede i mysteriene, og opplevelsen av musikken var destillert maskulin kommunikasjon, musikken var vårt kodesprog. Når Jimmy Pages ekkoensomme klagetoner introduserte starten på «You Shook Me» og bandet falt tungt og dovent inn bak ham, åpnet døren seg til den parallelle virkeligheten og vi var fri – i seks og et halvt himmelsk minutt. Det var kanskje ikke bedre enn sex, men det var uten risiko og garantert fritt for skuffelser.

Det første Zeppelin-albumet var i så måte rene bibelen. Det kunne omtrent spilles i ett. Andre LP’er hadde som regel et par-tre eller kanskje bare ett slikt kutt som virket på denne måten. Purples «Child In Time», første kutt og de to siste på Sabbath-LP’n, «My Generation» på «Live At Leeds», Creams «Spoonful» (på «Wheels Of Fire») hvis man var i riktig stemning, Neil Youngs «Southern Man», King Crimsons «21st Century Schizoid Man», Wishbone Ash’ «Phoenix» (den kom ikke før noen måneder senere, men tåler å nevnes), The Doors’ “When The Music’s Over”, Vanilla Fudges “Season Of The Witch”, Jimi Hendrix’ «If Six Was Nine» og den til dette formålet egentlig alt for korte «All Along The Watchtower». Bare for å illustrere hva jeg mener. Hverken Beatles eller Stones kunne brukes på denne måten. Vi prøvde «Midnight Rambler» noen ganger, men det funket ikke.

«Led Zeppelin II» skuffet meg litt da den kom fordi den ikke var like tett besatt med såkalte «diggelåter», noen av innslagene var rett og slett ikke like gode som tilsvarende på debuten (mindre blues, mer kraft), det var en trommesolo her («Moby Dick») som man sjelden vendte tilbake til, og det var et par underligheter som jeg burde satt større pris på enn jeg gjorde, for de viser et band som slett ikke er villig til å stivne i en form. Jeg tenker på «What Is And What Should Never Be», en fantastisk kontrastlåt som begynner helt nede og ender i et makeløst oppdrevet klimaks hvor Page leker med stereobildet. Og jeg tenker på den strålende vakre «Thank You», så overveldende og stemningsmettet at den kiler i brystet. Jeg spilte selvfølgelig vettet av albumet, men når man skulle ha kicket, var det egentlig bare «Whole Lotta Love» som fikk umiddelbar klassikerstatus. Den var til gjengjeld monumental. Det brutale riffet, gitaren som kom skrensende i slutten av hver refrengstrofe, og ikke minst det blodisnende midtpartiet hvor Plant jamrer i enorme stereofoniske stormkast, som om Valhalls porter åpnet seg mellom Himalayas fjelltopper. Det verste var at folk greide å danse til den biten også.

Febrilsk studerte jeg coveret på «Led Zeppelin III», tittelen skrevet med plastiske, nærmest feminine fonter. Myriaden av ørsmå illustrasjoner svevet mot en hvit bakgrunn, og coveret forvandlet seg ørlite ved millimeteromdreininger av det magiske hjulet. Jeg tror ikke blikket forlot omslaget et sekund i løpet av trikketuren fra Nationaltheatret til Gjønnes.

Jeg hadde overraskelser i vente. Fortsatt husker jeg første gjennomhøring. Åpningen «Immigrant Song», et forrykt overrumplende valkyrieritt som er over før du egentlig forstår hva som skjedde. Jeg har alltid ønsket at de kunne holdt på litt lenger, men det er kanskje det geniale med låten, at den kommer og går før du har fått sukk for deg. Fra dunderknallet faller du rett inn i et unplugged Zeppelin på slamrende kassegitarer og manisk klagende Plant svøpt i et orientalsk lydende strykerarrangement og en dypt durende synth. Ulikt alt de hadde gjort tidligere. Den går rett over i «Celebration Day», som innledningsvis beholder atmosfærene fra foregående selv om bandet er til de grader plugget inn, en skramleboks av en låt med skjenende og raspende gitarriffs over alt, komplekse saker som ga lytteren følelsen av å ha mistet stedsansen, derfor oppleves den knappe, men trygt gjenkjennelige gitarsoloen som stiger ut av virvaret som den fortapte sønns hjemkomst. På dette tidspunktet hadde jeg fått den synkende fornemmelsen. Hva var dette for noe?

Det var også hva kritikerne lurte på da de omtalte albumet. Som meg hadde de nok skapt seg et alt for statisk bilde av hva Zeppelin skulle, kunne og burde gjøre. «Led Zeppelin III» var et opprør, et stykke kalkulert gambling. De hadde allerede etablert et såpass sterkt fundament, ikke minst av fans, at de kunne tillate seg å eksperimentere og kreve noe av lytteren. Nå som vi kjenner fasiten og vet hva gruppen skulle skape i de neste ni årene fremstår «Led Zeppelin III» som et svært sentralt album fordi det i all sin ofte litt lurvete bredde og sitt djerve mangfold viser oss fremtiden. Det er lite av det gruppen siden skulle gjøre som du ikke finner de første tegnene på her.

Den elektriske amerikanske bluesen får selskap av britisk folk og tradisjonelle viser, i nabolaget til navn som Sandy Denny (som medvirket på neste Zeppelin-album), Roy Harper (som krediteres med en hel låt), Bert Jansch og John Renbourn. Dessuten er det fascinasjonen med østerlandske klangfarver, Zeppelin var en world music-svamp. Dette var elementer som kom aldeles uventet på dem som først og fremst så på Led Zeppelin som et rent heavyrock-band. Slike som meg, en 18-åring med «Dazed And Confused» og «You Shook Me» som gjengangere på vorspielspillelisten. «Led Zeppelin III» var et album som krevde noe av deg, et vil du være med så heng på.

For å sukre pillen tar spor 4, side 1 lytteren med tilbake til gjenkjennelige tomter. «Since I’ve Been Loving You» (mange mener den er basert på Moby Grapes «Never» fra 1968) leverer alt det beste man visste fra debutalbumet i en syv og et halvt minutts, deilig doven elektrisk blues (med verdens herligst knirkende basstromme-pedal) som stiger majestetisk inn i hvert refreng, kommunikasjonen mellom Plant og Page er overjordisk, og Pages flengende, flammende gitarsolo står på listen over tidenes beste, uansett genre og vektklasse.

«Out On The Tiles» avslutter side 1 og er pur villskap, et durende, dundrende heavy villdyr som likevel har et romantisk lite nesten-pop refreng på lur i den ellers mekaniske riffingen.

Side 1 varmer opp lytteren for side 2 som går betydelig lenger unna det man til da hadde trodd var Zeppelin-hovedveien. Kassegitarer, mandoliner, banjo og en vanvittig potent John Bonham gyver løs på «Gallows Pole», en tradisjonell britisk vise. Arrangementet eser mens tempoet øker mot et filleristende klimaks. Akustiske gitarer visper også i gang «Tangerine», en vemodig vise som vokser til når hele bandet faller inn, og tar av med en gitarsolo som berører gudene. Fantastisk vakker låt.

«That’s The Way» er mer unplugged, en bittersøt vise svøpt i vispende kassegitarer, dulcimer, steelgitar og mandolin. Det vevreste øyeblikket på albumet. «Bron-Y-Aur Stomp» er en lett skøyeraktig akustisk countryblues på tramperytme. Hyttekos fra Wales. Et viktig bidrag til LP’ns overveiende løse og varme atmosfære.

Albumet avsluttes med Page og Plant i bluesmodus «Hats Off To (Roy) Harper». Det er ikke så mye teksten (et potpurri av strofer fra gamle blueslåter) som Plants maniske fremføring som rimer med låtens tittel. Pages like maniske akustiske slide har lite med Harpers gitarteknikk å gjøre, for å si det sånn. Eller kanskje de bare ville være hyggelige mot en kamerat og underkjent, men stor kunstner.

Uansett. I oktober 1970 satt en slukøret 18 åring og lurte på om han hadde kjøpt katten i sekken. «Immigrant Song», «Since I’ve Been Loving You» og «Tangerine» var de eneste låtene verdt mine surt oppsparte kroner, syntes jeg da – og vendte tilbake til «Since I’ve Been Loving You» for å døyve skuffelsen. Heldigvis var det slik at man hadde så lite penger at når man først kjøpte noe, så ble det tatt grundig i bruk. «Led Zeppelin III» gikk altså i frisk rotasjon de neste ukene og månedene. Og langsomt begynte jeg å oppdage konturene av albumets vesen. «Out On The Tiles» var den første som nesten umerkelig gjorde min favorittrio av låter til en kvartett. Så kom «Gallows Pole», og med den åpnet dørene seg for det akustiske landskapet som albumet beveger seg i. Jeg vet ikke når bitene falt på plass, men en eller annen gang ute i 1971 oppdaget jeg at «Led Zeppelin III» var blitt min favoritt-LP med bandet. Og ikke nok med det, oppfølgeren med sin «Stairway To Heaven», klarte ikke å detronisere «Led Zeppelin III». Det er en nærhet, en friskhet, en djervhet, en annerledeshet her som er helt unik.

Dessuten klarte platen å få tankene mine over på noe annet enn en viss tapt kvinnes anatomi. Like etter fikk jeg jobb i garderoben på Club 7 – lønningen ble utbetalt i halvlitere. Livet begynte å smile. Det skulle ikke vare lenge, smilet, altså, men det er en annen historie.

Pink Floyd: “Atom Heart Mother” (Harvest)

Det var tøffe tider i 1970. Du gikk inn i plateforretningen og forlangte det nyeste albumet til dine favorittartister, men du kunne aldri være trygg på hva du fikk. Popartistene hadde mye å stri med, både på hjemmefronten og inne i hodene sine. De nærmet seg 30 alle sammen. Dessuten var det om å gjøre at man ikke lignet på den forrige LP’n sin. Den tynne linjen mellom ambisiøs og pretensiøs er usynlig. Man vet aldri. Det gjorde altså besøkene i platebaren til frustrerende opplevelser. Til gjengjeld var det slik at tok man først sjansen, så var investering i plater såpass dyrt at man tvang seg til å like dem. Man spilte dem varme. Det kunne faktisk virke ganske berikende. Tilfellet «Led Zeppelin III» er et utmerket eksempel. «Fat Matress II» er et dårlig eksempel, den kjenner jeg ingen som klarte å spille varm.

«Atom Heart Mother» gjorde seg godt på veggen i platebaren. Kuen Lulubelle III var ikke til å unngå, hun suget blikket ditt til seg. Ingen skrift, bare et kjempefint fotografi av en ku i det grønne. Du kunne ikke få et plateomslag i mindre takt med sin samtid. Pink Floyd og en ku. Det var Hipgnosis lille genistrek. Man fikk lyst til å bære den irrelevante kuen med seg hjem.

Jeg er av dem som godtok dette rare albumet (som gruppen alltid har hatet) med en gang. For det første likte jeg lange låter, og tittelkuttet la jo beslag på hele side 1. For det andre likte jeg å få kjørt hjernen litt når volumknappen sto på 11 bare musikkstykket hadde et trygt gjennomgangstema, en markør, som geleidet meg gjennom de skumleste partiene og som tok både musikken og meg med seg hjem i finalen. King Crimsons «21st Century Schizoid Man» og The Doors’ «When The Music’s Over» var sånne musikkstykker. «Eight Miles High» med Golden Earring var et annet.

Det mest slående med forrige album, «Ummagumma», var fotografiet på baksiden hvor gruppens instrumenter og PA er oppstilt i V-form. Imponerende i 1969. Puslete, nærmest søtt i 2025. Musikalsk var dobbeltalbumet en sørgelig nedtur – et album «live», et album med håpløst selvopptatte solo-innspillinger. Det beste fra gruppen de siste to et halvt årene hadde vært finalen i filmen «Zabriskie Point» (1970) og deler av musikken fra filmen «More» (1969). Det begynte med andre ord å bli en stund siden sist Pink Floyd hadde levert et fullblods album av substans.

Men nå var kuen kommet hjem. Det første møtet med tittelkuttet ovebeviste meg. Kombinasjonen Pink Floyds slake, mykdunkle komp og Ron Geesins kor og orkesterarrangementer ga en helt unik lytteropplevelse. Man tenkte kanskje ikke over det da, men stykket brøt med tradisjonene i den forstand at orkester og kor som vanligvis ble brukt som støtteelementer, har hovedrollene i «Atom Heart Mother». Pink Floyd blir i store deler av verket Geesins kompband. Geesin tilfører komposisjonen science fiction-kvaliteter som ikke er ulike dem som fikk blodet til å fryse i «2001: A Space Odyssey». Det gjelder særlig den femte «satsen», «Mind Your Throats Please» (og opptakten til denne, «Funky Dung»), som får håret til å reise seg. Andre ganger gir han musikken majestetisk fremdrift med godt trøkk i messingblåserne. Aller best likte jeg den romantiske lille bratsjsoloen i sats to, «Breast Milky» (den dukker opp igjen i «Remergence»), som gradvis overlater podiet til Gilmours slidegitar. Gilmours rolle er noe mer fremtredende enn de andres. Selv om det ikke gis rom for de store, episke soloutbruddene, er han jevnlig fremme i tet og har flere steder solistens rolle.

Jeg opplevde «Atom Heart Mother» som et mektig og helt stykke musikk, vrient og utfordrende midtveis, men til gjengjeld var finalen, reprisen av åpningstemaet med fullt orkestertrøkk, forløsende og berusende. Jeg var fornøyd. Min mor hamret gjerne på døren under Geesins avantgardutblåsninger i «Mind Your Throats Please», hvilket hevet opplevelsen enda et hakk. I 1970 var det en stor fordel at musikken din provoserte (snart) 40-åringer.

Jeg ante ikke at Pink Floyd var misfornøyd med platen og at «Atom Heart Mother» egentlig var et havarert musikkstykke bygget rundt fragmenter av ideer og akkordblokker og litt gitarpludring som lå igjen etter «More». Gruppen slet med skrivesperre, de maktet å rigge i stand et slags reisverk, men de manglet inspirasjonen til å bygge videre på det. De hadde også en motstander i EMI som forbød dem å klippe i de nye magnetbåndene som ble brukt i de like nye 8 spors-maskinene i Abbey Road. Ergo måtte Waters og Mason legge hele det vel 23 minutter lange bass/tromme-fundamentet - uten avbrudd - i ett opptak, med de tempokomplikasjonene dette senere skulle få da man skulle gjøre påleggene. De flikket og flikket på komposisjonen med dalende entusiasme. Til slutt overlot de opptakene til Ron Geesin og ba ham komponere orkesterarrangementer til hele stykket.

Geesins bidrag er omdiskutert fordi det ikke bare hever komposisjonen, men overtar den. Det er altså vel så meget hans innspilling som Pink Floyds. Akkurat da sved det kanskje, men over 50 år senere kan man ta seg råd til å nærme seg albumet som et one-off. Det er et unikt innslag i Pink Floyd-katalogen, det er et djervt eksperiment som jeg mener er vellykket. Uten Geesin ville «Atom Heart Mother» sannsynligvis fremstått som en grå, slapp fetter av «Echoes». Geesin tilførte stykket farve, temperatur, mystikk og drama. «Echoes» kunne dessuten neppe vært laget om ikke Pink Floyd først hadde stanget hodet i «Atom Heart Mother».

For meg var side 1 så mektig og berikende at gruppene gjerne kunne levert en blank side 2. det gjorde de heldigvis ikke. De gjør en slags «Ummagumma» ved at Waters, Gilmour og Wright bidrar med hver sin komposisjon – den fjerde har alle fire skapt sammen, men Mason får kredit for opptakene av roadie Alan Stiles som snakker med seg selv, lager og spiser frokost mellom og under de tre musikkdelene som til sammen utgjør «Alan’s Psychedelic Breakfast».

Waters bidrag, «If», er en vemodig og luftlett ballade dominert av klimprende akustisk gitar og enkelt pianoakkompagnement. Waters stemme nærmer seg hviskenivå, og de smertefulle ordene rimer godt med den plagede gitarsoloen Gilmour leverer dypt inne i bakgrunnen. Teksten er typisk for Waters:

If I go insane, please don't put

Your wires in my brain.

If I were the moon, I'd be cool.

Richard Wrights bidrag, “Summer ‘68”, tripper halvt lystig avgårde i et fyldig og omskiftelig arrangement som inkorporerer megafonstemme og feite blåsere, taktskiftene florerer og tangentene holder hele den vimsete, psykedeliske stasen sammen. David Gilmours «Fat Old Sun» er det beste av innslagene på side 2. Han får hjelp av Wright, men spiller ellers alle instrumentene selv. Forsiktig visepreg inntil låten brått folder seg ut i all sin prakt og serverer en lang, praktfull gitarsolo. Pink Floyd fremført ofte denne live i langversjon, og Gilmour tar den fortsatt frem.

«Alan’s Psychedelic Breakfast» kan oppfattes som grenseløst selvopptatt drodling. Selv har jeg alltid vært fascinert av dette lille musikalske hørespillet om Alan og frokosten hans. Tre melodier er plassert inn i de dagligdagse lydene av en mann som snakker med seg selv, setter på tevann, steker egg og bacon, spiser rice crispies, drikker juice, vasker opp og går – og etterlater en kran som drypper og drypper og drypper... De to første musikalske innslagene er lette som sommerbrisen, nærmest små lydakvareller. Den tredje er en nesten-svulstig finale med hele bandet, ledet av Wrights tangenter (tre pianoer og et orgel), også den en instrumental. Og så er Alan mett og går sin vei.

Hele denne siden spiller perfekt på sakte sommerdager og er en lavmælt og upretensiøs kontrast til det som foregår på albumets første side.

«Atom Heart Mother» er et album som har fått mye juling. Jeg synes det er ufortjent. Det har sin egen identitet og er en naturlig forløper til «Meddle».

*Lulubelle ut på veien. Skulle gjerne fått med meg en av de forestillingene.*

Etterpåklok fra Det Nye

Til og med Bob Dylan må ha forstått at «Self Portrait» var en katastrofe. Han hastet nemlig til studio for å lage «New Morning», og fikk den utgitt allerede i november 1970. Albumet inneholder 12 Dylan-komposisjoner — de fleste med symbolrike tekster. Musikken er en blanding av melankolsk rock og religiøse sjelekvad. Al Koopers skjelvende orgel dukker opp flere steder, og gir albumet en smak av Dylans storhetstid (1965/66).
«Endelig har Dylan noe å si oss», sukket hans tilhengere lettet. De oppdaget antakelig ikke den fortvilelsen som preger låtene. De fleste tekstene viser oss en mann som klynger seg til familielivets lykke og betrakter livets gang med resignert bitterhet. Tittelkuttets optimisme (med brusende Kooper-orgel) antyder at den 29 år gamle Bob hadde kommet seg helskinnet gjennom en sjelelig krise, men han deler ikke sin viten med lytteren.

Etterpåklok 2

For meg et album som henger sammen med "Planet Waves". "New Morning" er Dylans away from it all, tilbake til grunnverdiene, hjemmet, familien, naturen. Det måtte være hva det dreide seg om. Så ble han stille.

Tre år senere tar han opp tråden. "Planet Waves" forteller hvordan det gikk. Vi er ved begynnelsen til slutten.

Neste stopp "Blood On The Tracks".

Elton John: “Tumbleweed Connection” (DJM)

Eltons tredje album, og hans første perfekte fulltreffer. Berne Taupins western-besettelse gis matchende musikalske løsninger av Elton, og kombinasjonen er overraskende tett opp til The Band, som var opphavsmennenes målestokk. The Band, men tilført Eltons kommersielle instinkt, og en slags kontrollert svulstighet.

Det er jo faktisk et roots-album, en besnærende porsjon Americana, skapt av to engelskmenn som vokste opp med Roy Rogers. Lekkert innpakket i det bruntintede coveret med innlimt teksthefte.

Jeg fant albumet pent brukt og fortsatt ferskt hos Ringstrøm, og falt pladask. Det spiller fortsatt fantastisk bra. En løperekke uten svakheter. Fin balanse mellom ømme ballader, tikkende countrypop og funky gospel. Mange av koringene på platen løfter faktisk albumet helt inn i kirkeskipene langs Mississippi.

Det siste gjelder særlig albumets semi-episke avslutning, "Burn Down The Mission", men løfter også andre kutt, som "My Father's Gun". begge de nevnte er blant mine favoritter her. Det samme er den lune balladen "Come Down In Time".

Skal man bare ha ett Elton John-album, tror jeg sannelig jeg ville valgt dette.

For en åpenbaring! Munnrapp, morsom, sort belte i ordspill - og i verdensklasse på gitar. En unik naturbegavelse gjør sin entré. Og blir øyeblikkelig en nasjonalskatt.

Øystein Sunde er det. Og denne platen startet alt sammen. Jeg tror halve Norge kan disse tekstene utenat. Fra "Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint" og "Jaktprat" til "Til Sigurd Jorsalfar" og "Fire melk og Dagbla' for i går".

Ingenting skaper mer trivsel enn en drøy halvtime med Øystein Sunde. Og igjen, gitaristen, glem ikke ham! Øystein er helt der oppe blant de beste guitarpicker'ne i Nashville.

Paul Siebel: “Woodsmoke and Oranges” (Elektra)

Ikke mange kjenner til Paul Siebel. Desto større grunn til å ta denne LP'n med seg hjem. En av de mest velkomponerte singersongwriter-platene som er kommet fra Amerika. Breddfull av velformulerte tekstlinjer levert i musikalske rammer av folk og country, hvilket innebærer pedal steel, dobro, fele, orgel og munnspill lagt på et tikkende, ruslende rytmekomp som vil deg vel, og sunget med en nasal stemme som kjenner livets fartshumper og fatale blindgater.

Kvaliteten på materialet er forbløffende, og det er ikke til å tro at folk ikke oppdaget albumet. Siebel gjorde et fremstøt til. Så ga han opp, falt ned i depresjonene og utviklet et alkoholproblem. Senere livnærte han seg som baker. Han døde tidligere i år, 84 år gammel.

Han etterlot seg dette albumet og oppfølgeren "Jack-Knife Gypsy". Verden gikk glipp av mye da den valgte å ignorere denne begavelsen fra Buffalo.

Det er Vertigo og det er heavy. Bassisten hadde fartstid i Deep Purple. Og de lød slett ikke verst. Gnistrende elgitar, brottsjøer av orgel, tungt, men likevel spenstig. Klassisk heavy, Deep Purple-skolen, men med et øs av korstemmer som hentet lyden fra Uriah Heep. Warhorse hadde mye på gang, og jeg trodde de skulle bli svære.

Det ble de ikke. Men jeg var i hvert fall så heldig at jeg fikk høre dem live. På Høvikodden, om jeg ikke husker aldeles feil. Jeg kan til og med huske at jeg fikk eie albumet noen sekunder, mens de lempet inn utstyr. Keyboardisten Frank Wilson stakk det til meg, men så dukket en eller annen norsk drittsekk opp, antagelig arrangøren, og snappet det ut av hendene mine med et "Det er vårt eksemplar!".

Nå har jeg bare albumet på CD. Det må jeg gjøre noe med.

Diverse artister: “Picnic - A Breath Of Fresh Air” (Harvest)

Harvest-labelens smakebit-album. En vidunderlighet som ga meg det rare og det sikre, det tunge og det lette - og dessuten et kutt med Pink Floyd, “Embryo”, som ikke fantes andre steder. Harvest introduserte oss nerder for hemmelige genier som Shirley & Dollie Collins, Kevin Ayers, The Battered Ornaments, Greatest Show On Earth, Bakerloo, Quatermass, Michael Chapman (“Postcards From Scarborough” er en superklassiker!) og Pete Brown & Piblokto, for å nevne noen. Pluss selvfølgelig, etablerte helter som Roy Harper, Deep Purple, Syd Barrett og ikke minst Pretty Things i Beatles-modus (“The Good Mr. Square”). Den mest eksentriske av disse smalere, alternative plateetikettene, og ekstremt tilfredsstillende å samle på.

November

George Harrison: “All Things Must Pass” (Apple)

George Harrisons parademarsj inn i solokarrieren. Han distanserte tilsynelatende både John og Paul og var så til de grader det neste nye. "All Things Must Pass" var hans triumf, hans fuck you til Lennon/McCartney.

Ruset på suksessen, denne mammutselgeren av et trippel-album, kronet han verket i august 1971 med alle Band Aid-arrangementers mor: Konserten for Bangla Desh i Madison Square Garden.

Nå kunne George hvilt på laurbærene, og på en måte gjorde han jo det. For det varte og rakk før hans neste LP, "Living In The Material World". Den ble ganske kjølig mottatt. Og så fortsatte ferden nedover skråplanet.

George klarte aldri helt å få en storselger igjen før han vendte tilbake som snarest med "Cloud Nine" (1987) og ikke minst Traveling Wilburys (1988).

Det var først etter at han krysset elven, at Georges solo-katalog gjennomgikk en grundig rehabilitering. Massene og aller mest journalistene hadde latt seg lure av Georges underlig lavmælte, ja, nærmest uvillige tilstedeværelse i manesjen. Under det lune, sensasjonsfrie overtrekket skjulte det seg musikalske skatter som man rett og slett aldri oppdaget fordi man forvekslet egenaktivitet med ork. Man gadd ikke bruke tid på dem.

Mange er ikke en gang klar over at kvalitetsalbum som "Gone Troppo" og "Extra Texture (Read All About It)" finnes.

Nå vet vi at "All Things Must Pass" bare var toppen av isfjellet, og at de fleste av Georges beste arbeider kom senere i livsløpet. Er man riktig dristig kan man endog hevde at "All Things Must Pass" er oppskrytt.

Dhani Harrison gjorde ikke sin far noen tjeneste ved å få albumet remikset i et bleknebbet forsøk på å dempe, ja, egentlig helst fjerne, Phil Spector. Resultatet er grusomt og løgnaktig. De blåste sjelen og identiteten ut av albumet, og burde vært tiltalt for hærverk på verdensarven.

Ja, for om "All Things Must Past" er oppskrytt, skyldes det på ingen måte Spector, men omfanget. Det er ikke nok kvalitetsmateriale til å forsvare et trippel-album. Den tredje LP'n er riktignok bare bonus, såkalte instrumental-jamming, i praksis musikk uten stedsans og formål, som burde vært kastet. Altså er "All Things Muist Pass" egentlig kun et dobbeltalbum, men selv det formatet sliter det med å forsvare.

George var fartsblind og ukritisk under innspillingene, for første gang befant han seg i et platestudio hvor alt bare dreide seg om ham. Han hadde sekken full av låter, og ingen John & Paul å måtte teste dem på.

Friheten bruste i brystet. George var yr og ustoppelig og definitivt i flytsonen. Og ja, det er låter på dette albumet som ikke står tilbake for noe som helst av det hans to kolleger skapte i årene etter Beatles.

En tight nedredigert versjon av albumet ville garantert løftet det. Fjerner man seks låter, sitter vi igjen med 12 - eller vel 49 minutter spilletid. Det holder til en enkel-LP. En av de fineste som tenkes kan.

Hva jeg ville fjernet? I tillegg til hele bonus-albumet: "Wah-Wah" (oppblåst til det absurde og utrolig masete), "Let It Down" (vers og refreng er i direkte konflikt med hverandre, og det ender bare med hodepine), "Awaiting On You All" (masete og sjarmløs og utløser ikke behov for gudstro), "I Dig Love" (litt funky, litt OK, men ikke nødvendig), "Art Of Dying" (overprodusert og trå, Claptons wah-wah forsøker å piske opp stemningen) og "Isn't It A Pity (Version 2)" (meningsløst å kjøre denne låten to ganger).

En trimmet "All Things Must Pass" vil da se slik ut:

"I'd Have You Anytime"

"My Sweet Lord"

"What Is Life"

"If Not for You"

"Isn't It a Pity (Version One)"

"Behind That Locked Door"

"Run of the Mill"

"Beware of Darkness"

"Apple Scruffs"

"Ballad of Sir Frankie Crisp (Let It Roll)"

"All Things Must Pass"

"Hear Me Lord"

For en klassiker! Mine personlige favoritter er tittelkuttet, "Ballad of Sir Frankie Crisp (Let It Roll)", "Isn't It a Pity (Version One)" og selvfølgelig, den uforlignelige "Beware Of Darkness" - en gjenganger og trøstesang i alle livets mørke stunder.

Jeg kjøpte ikke albumet da det kom. Det var for dyrt, jeg hadde usselt med penger, det var en ny John Lennon-LP ute også, jeg måtte velge. Det ble John. Han var billigst. Men ikke best, skulle det vise seg.

Det var ikke John, men George som rulet på alle hjemmefestene jeg havnet på de neste månedene. En gang i februar eller mars 1971 fant jeg et pent eksemplar hos Ringstrøm. Livet føltes brått mye bedre.

Hvor mange ganger spilte jeg jam-albumet? Kanskje fem. Skjønner fortsatt ikke hva vi skulle med det.

Grateful Dead: “American Beauty” (Warner Bros)

Del 2 i årets uventede sjarmfremstøt fra Grateful Dead. Plutselig fremsto de som et disiplinert og melodisterkt alternativ til bl.a. CSN&Y. Ingen vingling her, ingen lange reiser inn i improvisasjons-villmarken, fokus, fokus, og blendende prestasjoner på alle nivåer, ensemblet, solistene og låtenes opphavsmenn.

Mange har "American Beauty" og "Workingman's Dead" som sine klare Grateful Dead-favoritter. Jeg innrømmer at jeg er en av dem. Selv om jeg har full forståelse for argumenter som at man må se og høre dem "live", først da møter man det egentlige Grateful Dead. Ja, jeg elsker å reise inn i "Dark Star" og høre Jerry Garcia beslaglegge 13 av innspillingens 23 minutter med sine pludrende solo-løp. Jeg spiller med jevne mellomrom og med stor glede "Europe '72". Det ene utelukker ikke det andre.

Men om når jeg virkelig ønsker å kose meg, ja, jeg må nesten bruke de ordene, da setter jeg på "Workingman's Dead" eller, og kanskje aller helst, "American Beauty". To album som kom med bare måneders mellomrom i 1970, og som begge pleier de kortere låtene i gruppens repertoar, organisk kvalitetsamericana av ypperste klasse, unnfaget i en periode hvor konstellasjon Jerry Gracia/Robert Hunter rant over av inspirasjon og låtene bare kom fykende.

"American Beauty" er den luftigere, mer akustisk orienterte av de to platene. Den slipper dessuten resten av bandet mer inn i prosjektet enn forgjengeren som var en ren Garcia/Hunter-greie. Country-driv, tett og medrivende, med Garcias pedalsteel som farvelegger.

Mine favoritter er "Friend Of The Devil", "Candyman", "Ripple", "Truckin'" og to hypersterke bidrag fra Phil Lesh ("Box Of Rain") og Bob Weir ("Sugar Magnolia").

Derek & The Dominos: “Layla and Other Assorted Love Songs” (Polydor)

Lut lei av å være gitargud i supergrupper samlet Clapton dette laget rundt seg, og skapte sitt masterpiece under et fiktivt navn. Derek & The Dominos. De ble til mens de utgjorde en kjerne av innhyrede musikere som bidro på George Harrisons "All Things Must Pass".

Og da George var ferdig, fikk de låne Phil Spector og spille inn en single i Apple-studioene. De reiste også rundt i England og opptrådte i små klubber, under dette rare navnet - som ingen ante hvem var - til £1 billetten. Clapton elsket anonymiteten.

Album-klassikeren deres ble innspilt i Miami. Det er et dobbelt-album som utelukkende handler om kjærligheten til musikken som uttrykksform, og et ensembles kjærlighet til hverandre og til samhandlingens mirakel. Og til dopets fristelser. Hverdagskosten besto av heroin og kokain. Det var ingen fremtidsinvestering.

Plutselig dukket bare albumet opp, og gudene vet hvor mange i Europa som ikke oppdaget det. De fleste, vil jeg tro. Albumet solgte knapt i det hele tatt, og kritikerne gjorde ikke akkurat saken bedre ved stort sett å dømme det nedenom og hjem. I USA gikk det bedre, men responsen var likevel uventet lunken.

Først i 1972 oppdaget England låten "Layla", denne inderlige, ljiomende, desperate kjærlighetserklæringen til Pattie Boyd, sunget som i ekkorus, og båret frem på et øs av gitarer. En av rockens sterkeste kjærlighetslåter, tilegnet et fiktivt navn, fremført av et fiktivt band. Den nådde TOP 10, men trakk ikke albumet med seg. Et mysterium.

Albumets ikoniske status kom altså senere. Mye senere. Da var to av dets nøkkelspillere allerede døde, og en tredje havnet på asyl.

Å reise gjennom disse fire platesidene er alltid like berikende. Samhandlingen, groovet, skapt og eltet ut av det musikalske jordsmonnet som var deres felles opprinnelse; blues, soul, gospel, rock'n'roll.

Eric Clapton og Bobby Whitlock la grunnarbeidet for albumet, de skrev seks av de 14 låtene sammen. Første halvdel av "Layla" (altså den egentlige sangen) er Claptons alene, mens Jim Gordon bidro med den flommende, høytidsstemte, pianodrevne kodaen som så vakkert avrunder komposisjonen.

"Layla" topper selvfølgelig programmet. Men vel så viktige er to av coverlåtene. Jeg tenker på uforlignelige "Key To The Highway", egentlig en nesten ti minutter lang jam som fanger Eric Clapton og Duane Allman i en gitardialog for evigheten. Og jeg tenker på ensemblets fantastiske behandling av Jimi Hendrix' "Little Wing" (Clapton og Allmans gitar-kommunikasjon er enestående). Legg gjerne Clapton/Whitlocks egen "Bell Bottom Blues" til disse tre, så har du albumets hjørnestener.

Dette burde vært et av verdens mest solgte album. Det er ikke det. Ubegripelig.

David Bowie: “The Man Who Sold The World” (Mercury)

Kjole-coveret dukket ikke opp før i april 1971, da albumet kom ut i England. Det opprinnelige coveret, en tegning av en John Wayne-figur med rifle utenfor et asyl i utkanten av London, ble brukt på den amerikanske utgaven som ble utgitt i november 1970. Tegningen var et bestillingsverk utført av en venn av Bowie.

Etter noe betenkning ombestemte Bowie seg, og gikk for fotografiet som skulle komme til å pryde det britiske coveret. Men Mercury i USA ville slett ikke ha en mann i kjole, og gikk for tegningen - til Bowies store ergrelse. De kalte platen "The Man Who Sold The World" også, stikk i strid med artistens valg, "Metrobolist".

Albumet foretar en ganske dramatisk kursendring fra forgjengeren. Det løsere og akustiske erstattes av kantete, brutal elektrisk rock, nærmest hardrock i nabolaget til både Sabbath og Zeppelin, om enn ikke med et like monumentalt trykk.

Ankermannen, ja, platens Petter Smart, er Mick Ronson, hvis elektrisk gitar ikke bare bærer de fleste låtene, men styrer dem og definerer dem. Han har sin egen tørre, skurrende lyd, han går for oppfinnsomme løsninger, og han danser med riffene, godt hjulpet av trommeslager Mick Woodmansey. Det er spirene til The Spiders From Mars. Her med Tony Visconti på bass.

Det er ingen hyggeplate. Musikken er mørk og tidvis konfronterende, tekstene matcher, i et betent overlys av Kafka og Nietzsche og endog demonen selv, Aleister Crowley, suges vi inn i fortellinger og stemninger av sinnsforvirring, vold, besettelse, begjær og ondskap.

Det starter overveldende og episk, helt ute i progrocken, med åpningskuttet, åtte minutter lange "The Width of a Circle". Derfra føres vi gjennom en stabel kantete heavymetaldoser, beslektede, men uten å ligne på hverandre.

Innimellom er det plassert noen variasjonsmarkører. Som den lavmælte klagevalsen "After All" med sitt "oh by jingo"-kor, et skummelt omkved som man ikke klarer å avgjøre om synges av barn, asylpasienter eller et fanatisk presteskap.

Albumets sterkeste og mest uvanlige kort er tittelkuttet. Det er dempet og utrolig suggererende med sin knirkende-sko-rytme, og lave, nære vokal. Teksten skildrer et møte mellom to personer som meget vel og høyst sannsynlig er én, en schizofren i samtale med seg selv.

Albumet ble ingen salgssuksess. Men det har vist seg å være svært slitesterkt og gir klare signaler om hva som skulle komme.

McDonald And Giles: “McDonald And Giles” (Island)

For oss som ble hektet på King Crimson i 1969, var "McDonald And Giles" en hemmelig skatt som ingen hadde hørt om, men som vekket stor nysgjerrighet når den ble satt på utpå natten når røken lå tett. Den solgte ikke mange eksemplarene, med andre ord. Jeg fant mitt hos Ringstrøm. Duoen sto for perkusjon, blåseinstrumenter og tangenter i det opprinnelige King Crimson, og tok med seg stemningene fra debut-albumet (de roligere, nærmest pastorale partiene kombinert med forsiktig jazz-flørt). Platen leverer også en trommesolo som viste seg å være usedvanlig slitesterk da den er blitt samplet av en rekke rap- og hip hop-artister, bl.a. Beastie Boys. Duoen laget bare dette albumet. Men det er fortsatt en skatt. Og man skal selvfølgelig ha den på rosa Island-etikett.

Badfingers' tredje LP, om vi regner med debuten da de kalte seg The Iveys, og "Magic Christian Music", som halvveis var et filmsoundtrack. "No Dice" er uansett deres virkelige gjennombrudd, et stolt og solid powerpop-album fra et selvforsynt band, samtlige av de 12 låtene er kreditert et eller flere av medlemmene.

Musikken er frisk og vokalsterk, med gjennomgående og melodisk tiltalende gitarlinjer, og punch i rytmeseksjonen. Beatles-slektskapet stikkes ikke under en stol, men de er ikke kopister. De er skarpe låtskrivere og de vet hvordan en poplåt skal arrangeres.

Pete Ham var nok den mest begavete av dem. Han er involvert i alle de beste låtene på dette albumet. "No Matter What", "Blodwyn" og selvfølgelig, albumets blivende evergreen, "Without You" (som han skrev sammen med Tom Evans), som Harry Nilsson gjorde til en verdenshit i 1972, og Mariah Carey forsøkte å ødelegge i 1994.

Covemodellen er det ingen som husker hvem var.

Eksentrisk og plaget, Syd Barrett kom aldri helt tilbake etter at han sluknet og måtte forlate Pink Floyd i 1968. David Gilmour og Roger Waters hjalp ham med det første solo-albumet "The Madcap Laughs" (utgitt i januar 1970). Et mareritt som det tok et år å fange på tape.

"Barrett" (november 1970) var et forsøk på å smi mens jernet var varmt, og samtidig lokke Syd inn i mer strukturerte rutiner. Denne gang var det Gilmour og Richard Wright som bidro både som producere og musikere - med Jerry Shirley på trommer.

En liten combo struttende av velvilje og sympati. Men man hører at det ikke dreide seg om å finne de riktige tagningene og beste gitarlinjene her, de hadde mer enn nok med å få Syd til å åpne munnen og spille. Greide de, måtte man bare la tapen gå.

Innholdet på "Barrett" er mer strukturert enn forgjengeren, men sangene hever seg sjelden ut av skisseformen. Selv de mest vellykkede innslagene, "Baby Lemonade", "Waving My Arms In The Air", "Gigolo Aunt" og kostelige "Effervescing Elephant" har en sånn hold-pusten-håper-han-fullfører-atmosfære.

Annerledesheten til Syd Barrett handler altså ikke bare om de snurrige visene han skapte, men også om hans uforutsigbarhet foran mikrofonen. Man må berømme Gilmour & Wright for deres tålmodighet og lojalitet.

Man kan også føle takknemlighet, for uten dem ville vi ikke hatt denne platen. Rar som den er, og uryddig ufullendt som den kan virke, det finnes ikke noe lignende. Syd Barretts to solo-LP'er er vonde og vakre og fryktelig ensomme. Det er en lyd som fortjener å bli tatt vare på.

Cat Stevens: “Tea For The Tillerman” (Island)

Jeg husker hvor god jeg syntes lyden på denne LP'n var da jeg spilte den første gang. Tror det var øyeblikket 2 minutter og 15 sekunder inn i "Hard Headed Woman" som gjorde det, rykket da trommene kommer inn. Wow! Det lød så strøkent, og hadde en sånn punch at jeg ble hektet. Hektet på mannen, stemmen, de deilige hvispende kassegitarene, de vandrende piano-temaene og Cats evne til å å foreta disse rykkene og bli sterk og mektig i myke omgivelser.

Cat var en myk mann med harde never. Blikket magisk, det smeltet ikke bare pikehjerter men også mutterhjerter. Min mor ble fjetret første gang hun så bildet på baksiden av dette coveret. Og det mildnet ikke effekten å sette på "Wild World".

For meg er dette Cat Stevens' beste LP. Særlig side 1 er en enestående parademarsj. Fra den klimpresterke introduksjonen "Where Do The Children Play?" via nevnte "Hard Headed Woman" og "Wild World" til "Miles From Nowhere". Og snur du platen, får du den episke dialogen mellom far og sønn: "Father And Son" og sarte, skjøre "Into White" - for å nevne to.

Emerson Lake & Palmer: “Emerson, Lake & Palmer” (Island)

Jeg satte The Nice veldig høyt og ble grusomt skuffet da Keith Emerson svek kameratene, og startet supertrioen Emerson, Lake & Palmer. Jeg ble ikke imponert av debut-LP'n som virket veldig pretensiøs og komplisert og kald. Med ett unntak, avslutningslåten "Lucky Man". Strålende vakkert sunget av Greg Lake, og såpass konvensjonelt konstruert med et vidunderlig refreng, den var uten motstand, den gled som en majestet gjennom rommet - helt frem til 3'58", der burde de fadet, i stedet ødela Emerson med 35 sekunder helt meningsløse spjærelyder fra synthesizeren. Og rev ned alt gruppen hadde brukt fire minutter på å bygge opp. Jeg har aldri tilgitt dem det.

Debuten, og virkelig noe å bryne seg på. Progrock av King Crimson-skolen, gitar og keyboards-drevet (og endelig en mann som bruker synth uten å virke tilgjort) - med et friskt løft av flittig benyttede blåsere (saksofon og trompet). Deilig med mellotron, selvfølgelig. Det er det alltid.

Avansert, tidvis forrykende, men ikke bare. "Funny Ways" er for eksempel noe av det vakreste man kunne høre i 1970.

Jefferson Airplane: “The Worst Of Jefferson Airplane” (RCA)

Humor. Det var viktig å være anti-kommersielle i hippihovedkvarteret San Francisco. Band som kom i skade for å gjøre det skarpt på hitlistene, måtte late som om det ikke var viktig. Så når Jefferson Airplane samlet sine single-hits og mest umiddelbare låter, måtte de selvfølgelig rubrisere det under “det verste vi har gjort”. Dem om det.

Ingen Jefferson Airplane-LP'er spiller bedre enn "The Worst Of ...", 15 låter som inkluderer de få gangene gruppen virkelig gjorde seg fortjent til en plass i Champions League. Vi snakker bl.a. om "White Rabbit", "Somebody To Love", "Crown Of Creation", "Lather" og "Volunteers"

The Kinks: “Lola Versus Powerman And The Moneygoround, Part One” (PYE)

En LP som fikk en flyvende start da "Lola" brakte The Kinks til topps på hitlistene igjen etter tre års fravær. Å fullføre innspillingen av albumet med det come-backet i banken må ha vært en nytelse for gruppen.

Overskuddet er merkbart nesten hele veien. Særlig side 1 glir friksjonsfritt unna, og er en skarp og satirisk skildring av musikkbransjen - bygget på Ray Davies egne erfaringer etter snart 7 år i PYEs griske hender. "Denmark Street", "The Moneygoround" og "Top Of The Pops" er særlig kostelige.

Rays sang om livet på veien, "This Time Tomorrow", er mer vemodig, og definitivt blant LP'ns høydepunkter. Det samme er Daves sang om en skolekameraten som døde av en overdose, "Strangers".

Albumets andre hit, den karibiske fleipen "Apeman", er ikke blant gruppens mest slitesterke låter.

Alt i alt er LP'n en vinner. Det kom aldri noen "Part 2", selv om Ray hadde planer om en. De slapp endelig fri fra PYE og begynte et nytt liv hos RCA. Da ble "Part 2" satt på vent. Permanent. Ray prioriterte i stedet herlige "Muswell Hillbillies".

Michael Nesmith & The First National Band: “Loose Salute” (RCA)

Nesmiths andre regulære solo-LP følger forgjengeren og legger seg til rette i mannens lune, egenartede variant av countrymusikken, nå med et en ørliten dreining mot det latinamerikanske, det karibiske eller det mer rockete i enkelte av låtene, uten å miste countrytråden som dessuten ivaretas med største eleganse av Red Rhodes' pedal steel hele platen igjennom.

Platens sjefslåter er makeløst herlige "Silver Moon" (som toppet mine egne håndskrevne hitlister den gang), den stilrene country-versjonen av "Listen To The Band", en skjønn versjon av Patsy Cline-slageren "I Fall To Pieces" og Monkees-outtaket "Carlisle Wheeling" som i sin nye innspilling er omdøpt til "Conversations".

Nesmith-LP'ne solgte dårlig i Norge, men var lett å sikre seg billig som amerikanske cut-outs et par år senere.

Spirit: “Twelve Dreams Of Dr. Sardonicus” (Epic)

Ingen storselger den gang, men er med tid og stunder blitt rangert høyere enn alle deres andre utgivelser, inkludert de tre ofte genierklærte som kom før den. "Twelve Dreams" er mer strukturert og mindre utflippet, og enkeltlåtene har en høyere gjennomsnittskvalitet. Du får ikke noe mer ørevennlig og samtidig spennende enn "Nature's Way" .

Randy California har skrevet de fleste av de 12 låtene. Jay Ferguson er involvert i fire. En klassiker.

Stephen Stills: “Stephen Stills” (Atlantic)

Neil Young hadde allerede etablert seg som solo-artist, og var på ingen måte avhengig av sine våpendragere Stills, Nash og Crosby. Nå var det Stephen Stills' tur til å vise solo-styrke, og det med stil. Gjestelisten var i seg selv en forventningsoppdriver: Jimi Hendrix, Ringo Starr, Eric Clapton og Booker T pluss Crosby og Nash.

Meget solide låter, med god musikalsk spennvidde. Tematisk lett merket av tidsånden og undergrunnskulturen, og mye fra hans private sfærer av kjærlighetsliv og vennskap. Den store hit'en var den amoralske dunderpillen "Love The One You're With" hvis refreng gikk:

If you can't be with the one you love

Love the one you're with

Riktig så enkelt var ikke livet - skulle det vise seg.

Stills har laget mange fine album. Men det er dette og hans "Manassas" (1972) som står igjen som hans beste plater under eget navn.

Van Morrison: “His Band And The Street Choir” (Warner Bros)

Mottatt med en viss skepsis den gang, og regnet som et tilbakeskritt etter "Moondance". Men selv om han kanskje går for de enklere lyriske fremstøtene, beholder han definitivt sin kontroll over r&b-genren, og det er mye varme og inspirert musikalitet i disse låtene. "Domino", "Blue Money", "Street Choir", "Call Me Up In dreamland" og "Crazy face". Det er tidløst og umulig å mislike.

The Velvet Underground: “Loaded” (Cotillion)

Det siste Velvet Underground-albumet med Lou Reed. John Cale var ute for lengst. Lou styrte skuten. Han skrev seks av de ti kutten, Doug Yule de resterende fire.

Det er det mest tradisjonsjonelt lydende av de fire Velvet-albumene. Ikke snev av avantgarde, for å si det mildt. Det er to the point-låter, noen overrumplende luftige og ørevennlige, som Yules svevende folkpsykedelia "Who Loves The Sun"

Reed beholder føttene på jordskorpen, eller snarere asfalten. Hans bidrag river og slår, med insisterende tyngde. To av innslagene tilhører rock'n'roll-evigheten: "Sweet Jane" og "Rock & Roll". Man kan bygge karrierer på dem. De er hjørnestener her, og de er sannelig hjørnestener på Lous klassiske live-album "Rock'n'Roll Animal" (1974) også.

Desember

John Lennon: “John Lennon/Plastic Ono Band” (Apple)

Johns mentale strip-tease, musikk naknere enn sannheten og vondere enn barnesavn. Kom som et aldri så lite sjokk julen 1970.

Det åpnet med dommedagsklemt og fortvilede rop på mamma og pappa, og avsluttet med low-fi sørgestrofer om morens død.

Mellom lå noen tildels vanskelige og iblant sinte sanger fremført av et knøttlite ensemble bestående av John, Ringo og Klaus - med gjesteopptredner fra Phil Spector og Billy Preston.

Spectors produksjon var underlig edruelig, spartansk og naken som musikken. Overdådighetens mester viste uventet selvdisiplin.

Det er et unikt album. Mange regner det som Johns beste. I stemning og selvutleverende oppriktighet har det mye til felles med ex-makker Pauls "McCartney" fra april samme år, selv om John brukte flere ord og sjelden varierte det musikalske uttrykket.

Jeg var mer glad i albumet den gang enn jeg er nå. Mange liker "Working Class Hero". Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er bare kokettering, forretten til tøvete "Power To The People".

Mange av låtene har en egen uforløst sjarm, men forblir ganske kjedelige. Som "Look At Me", "I Found Out" og "Isolation".

Best liker jeg ham i "God", den eneste låten på albumet som høres som den har lyst på en fin plass på en Beatles-LP. "Mother" er også en klassiker, og jeg har alltid likt "Remember". Men "Love"? det er da bare mumling over et bittelite pianotema. Lurer på om jeg egentlig foretrekker Julie Eges versjon. Brannfakkel. Og takk for meg.

Gruppens tredje, nok et overgangsalbum da besetningen fortsatte å rakne. Nå hadde også Greg Lake og Michael Giles forsvunnet. Nye navn var Mel Collins, Gordon Haskell og Andy McCulloch plus medvirkende som Keith Tippett og endog en gjestevisitt fra Yes' Jon Anderson.

Det er et vanskeligere album enn forgjengerne, mer jazz-orientert, og definitivt injisert med elementer av klassisk musikk. Tidvis episk, og veldig prog.

Jeg har alltid vært glad i albumet, selv om jeg ikke spiller det like hyppig som de to første. Til gjengjeld må jeg si at ingenting i gruppens diskografi er vakrere enn "Prince Rupert Awakes"/"Bolero - The Peacock's Tale", første og andre sats i albumets mektige tittelkutt som legger beslag på hele side 2.

Marc entrer stjernehimmelen med dette geniale lille rykket fra vimsehippie i parken til fullblods rock'n'roller. Lydbildet er spartansk, tidvis veldig nakent, og de fleste sangene korte vignetter.

Det gir albumet en helt egen lyd, det er selve porten inn til overdådigheten som skulle karakterisere T. Rex' perlerekke av slagere. På "T. Rex" antydes hva som kommer.

Jeg har alltid satt LP'n veldig høyt, og sidestiller den egentlig med "Electric Warrior". LP'ne representerer henholdsvis innledningen og forløsningen. De hører sammen.

Det var dette albumet jeg bar under armen da jeg gikk på John Lennon i en bokhandel i London i juli 1971. Han så platen, hevet Lennon-øyenbrynene, smilte anerkjennende og ga meg den signerte "Grapefruit"-boken jeg kom for. Så var øyeblikket over. John, Marc og Yan. Møtet som aldri havnet i historiebøkene.

Creedence Clearwater Revival: “Pendulum” (Fantasy)

Eneste Creedence-LP uten coverlåter. Alt er skrevet av John Fogerty. Den musikalsk mest varierte Creedence-LP'n - her får keyboards og Fogertys bærtesaksofon rikelig med plass, og drøyt 6 minutter lange "Rude Awakening #2" beveger seg i grenseland mellom avantgarde og psykedelia. Det er siste LP med Tom Fogerty ombord.

"Cosmo's Factory" var nok gruppens mest perfekte album. Fogerty kunne sikkert laget et "Cosmo's Factory Volume 2" av "Pendulum", men valgte prisverdig nok å utfordre seg selv, sine medmusikanter og lytterne.

Det er derfor det Creedence-albumet som du aldri kommer helt til bunns i. Det ligger alltid noe nytt der inne som venter på å bli oppdaget.

Albumet styrter ut av startblokkene i et gnistregn, den tungt rockende "Pagan Baby" med masse sologitar. Og det pakker sammen en halvtime senere med seks minutters psykedelia. Mellom de to forunderlige langlåtene som åpner (og lukker albumet finner man klassiske Fogerty-gitarlåter som "Hey Tonight", og "Molina", et par turer ut i soullandskapet med "Chameleon" (Fogerty på hissig blåserrekke) og "Born To Move" (Creedence som Booker T & The MG's), og et par virkelig inderlig vakre låter svøpt i orgeløs, "(I Wish I Could) Hideaway" og "It's Just A Thought". Og selvfølgelig, rosinen i pølsen, et av de absolutte høydepunktene i Creedence' diskografi, selveste "Have You Ever Seen The Rain".

Et fabelaktig album, selv om det ikke spiller like friksjonsfritt som "Cosmo's Factory".

Captain Beefheart & The Magic Band: “Lick My Decals Off, Baby (Straight/Reprise)

Oppfølgeren til "Trout Mask Replica" og på alle måter en nær slektning. Fortsatt korte låter, fortsatt ekstremt eksentrisk og herlig livlig. Kapteinen synger som rust og støv, har en rekkevidde som når himmelen, og trekker et komp etter seg som tar akrobatiske sideveier og river med seg et redskapsskur eller to.

Og for noen herlige titler kapteinen pønsker ut: "I Wanna Find a Woman That'll Hold My Big Toe Till I Have to Go" er verdt en Nobelpris i seg selv. Og hvem vil ikke høre om "Flash Gordon's Ape"?

Ry Cooder hadde fartstid fra Captain Beefhearts Magic Band og senere studiojobber for Randy Newman og ikke minst The Rolling Stones. At han skulle debutere som solo-artist kom ikke overraskende.

Debuten serverer en ferdig utviklet klassespiller, en mann med sjelen dypt forbundet med det amerikanske jordsmonnet av blues og country. Roots og Americana fremført med respekt, varme og inderlig innlevelse.

Han har et fantastisk beite musikere i ryggen. Albumet er en bauta. Og jeg elsker versjonen av "How Can a Poor Man Stand Such Times And Live?".

Jeg ble stupforelsket i søstrene Millington, og lot all kritikk mot dette tidvis hardtsparkende kvinnelige rockebandet prelle av. De var blant de første, og de kunne virkelig spille. Det var ikke så vanskelige å ovebevise tvilerne om man satte på Fanny's nesten note-for-note-perfekte cover av Creams "Badge".

Men albumet har betydelig mye mer å by på, og ni av de 11 kuttene har de også skrevet selv. Noe hardt, noe mjukt, alt rikt og velspilt. Singersongwritere med muskler.

Oppfølgeren "Charity Ball", er enda bedre, for de som vil høre mer.

1970 var kronåret for den nye heavyrocken, den tunge med klassegitaristen i sentrum, gjerne understøttet av en orgeltrollmann, som Deep Purples Jon Lord. Men gitaristen var viktigst. Enten han het Ritchie Blackmore, Tony Iommi eller Jimmy Page. Arvtagerne etter Clapton og Hendrix.

Jeg kjøpte plater på impuls på den tiden. Når jeg hadde råd, og helst hos Ringstrøm. Det var der jeg sikret meg Strays første. Og det var også der jeg fant Wishbone Ash' debut.

Sistnevnte var ikke et impulskjøp. Jeg hadde allerede sett annonsen for albumet i NME, og det var i grunnen nok. Coveret var hele hemmeligheten. Klart jeg måtte ha den platen.

Den skuffet ikke. Wishbone Ash passet perfekt inn i den nye varianten av det som hadde vært britisk elektrisk blues, men som gradvis este og ble noe tungt og hardt - ikke sjelden med klare prog-tilbøyeligheter.

Wishbone Ash hadde dessuten sin egen greie, tvillinggitarene til Andy Powell og Ted Turner. Det var gitarsolo galore. De to tvinnet løpene i hverandre, duellerte, la i vei på egen hånd, understøttet av makker. Det slo gnister av dem, og samtidig spilte de så melodisk. Klart jeg elsket LP'n.

Om den har tålt tidens tann kan sikkert diskuteres. Kanskje det er en sånn plate man må ha opplevd da den var ny og fersk og jomfruelig. Eller kanskje den er tidløs. Drøyt 10 minutter lange "Phoenix" funker fortsatt for meg.

Strålende start for et godt orkester som skulle levere mye fint de neste årene.

*New Musical Express, 12. desember 1970*

OK, så er det litt lurvete og ute av fokus. Jeff Lynne hadde entret banen, og han og Roy Wood var ikke helt sikre på hvor og hva de ville. Men det er nok av gleder og smarte løsninger her. Dessuten kan ingen i verden krangle med "When Alice Comes Back To The Farm", den mest undervurderte Move-singlen av dem alle. "Brontosaurus" er heller ikke ille. Mange ganske lange låter. En glemt skatt i Move-diskografien.

Nico og det lille orgelet hennes er ute på tur igjen, med John Cale på nesten alle de andre instrumentene. Han tar også producer-rollen, sammen med Joe Boyd.

Albumet er en stor kult-favoritt, særlig blant en god del britiske artister (inkludert Morrissey). Musikalsk absolutt mer tilgjengelig enn forgjengerne. Her er endog tilløp til popmusikk.

Van der Graaf Generator: “H To He, Who Am The Only One” (Charisma)

Om noen lurer på om jeg var (eller er) Van Der Graaf Generator-mannen, er svaret et høyt og tydelig NEI! Aldri. Jeg slet med platene deres, mistet fokus etter fire minutter, og våknet med sikkel i munnvikken til den irriterende lyden av tikk-tikk-tikk, pickup på innerste rille. Hver gang!

Likevel tar jeg med dette albumet her da mange regner det som selve kirsebæret på toppen av prog-iskremen.

Og ja, jeg hører at det er sterke krefter i sving her når jeg skrur opp lyden og lar det stå til. Masse orgel og saksofon og ikke så mye gitar gir dessuten en annerledes lydopplevelse.

Det får holde.

1970 - plateomtalene

Januar

Syd Barrett: “The Madcap Laughs” (Harvest)

Simon & Garfunkel: “Bridge Over Troubled Water” (CBS)

Badfinger: “Magic Christian Music By Badfinger” (Apple) (Soundtrack)

Van Morrison: “Moondance” (Warner Brothers)

Taste: “On The Boards” (Polydor)

John Phillips: “John Phillips - John, The Wolf King Of L.A.” (Dunhill)

Chicago: “Chicago” (CBS)

Family: “A Song For Me” (Reprise)

Argent: “Argent” (CBS)

Jeremy Spencer: “Jeremy Spencer” (Reprise)

Frijid Pink: “Frijid Pink” (Deram)

Februar

Black Sabbath: “Black Sabbath” (Vertigo)

The Doors: “Morrison Hotel” (Elektra)

The Beatles: “Hey Jude” (Apple)

Side 1:

Side 2:

The Move: “Shazam” (Regal Zonophone)

Van der Graaf Generator: “The Least We Can Do Is Wave To Each Other” (Charisma)

James Taylor: “Sweet Baby James” (Warner Bros)

Mothers Of Invention: “Burnt Weeny Sandwich” (Bizarre/Reprise)

Diverse artister: “Fill Your Head With Rock” (CBS)

Mars

Crosby, Stills, Nash & Young: “Déjà Vu” (Atlantic)

Jimi Hendrix: “Band Of Gypsys” (Track)

Miles Davis: “Bitches Brew” (CBS)

John Cale: “Vintage Violence” (CBS)

Mountain: “Mountain Climbing!” (Windfall)

The Temptations: Psychedelic Shack” (Gordy)

Tyrannosaurus Rex: “A Beard Of Stars” (Regal Zonophone)

April

Paul McCartney: “McCartney” (Apple)

Jethro Tull: “Benefit” (Chrysalis)

Flying Burrito Brothers: “Burrito Deluxe” (A&M)

Elton John: “Elton John” (DJM)

Al Stewart: “Zero She Flies” (CBS)

Isaac Hayes: “The Isaac Hayes Movement” (Enterprise)

Randy Newman: “12 Songs” (Reprise)

Ten Years After: “Cricklewood Green” (Deram)

Mai

The Beatles: “Let It Be” (Apple)

King Crimson: “In The Wake Of Poseidon” (Island)

The Who: “Live At Leeds” (Track)

Poco: “Poco” (Epic)

Quatermass: “Quatermass” (Harvest)

Diverse artister: “Woodstock - Music From The Original Soundtrack And More” (Cotillion)

Juni

Bob Dylan: “Self Portrait” (CBS)

Deep Purple: “Deep Purple In Rock” (Harvest)

Grateful Dead: “Workingman’s Dead” (Warner Bros)

"Procol Harum: “Home” (Regal Zonophone)

Fotheringay: “Fotheringay” (Island)

Free: “Fire And Water” (Island)

Elvis Presley: “On Stage, February, 1970” (RCA)

Pretty Things: “Parachute” (Harvest)

Rod Stewart: “Gasoline Alley” (Vertigo)

Soft Machine: “Third” (CBS)

Juli

Creedence Clearwater Revival: “Cosmo’s Factory” (Fantasy)

Traffic: John Barleycorn Must Die (Island)

The Stooges: “Fun House” (Elektra)

Spooky Tooth: “The Last Puff” (Island)

The Doors: “Absolutely Live” (Elektra)

Fairport Convention: Full House” (Island)

Diverse artister: “Bumpers” (Island)

August

The Band: “Stage Fright” (Capitol)

The Beach Boys: “Sunflower” (Stateside/Brother)

Aretha Franklin: “Spirit In The Dark” (Atlantic)

Joe Cocker: “Mad Dogs & Englishmen” (A&M)

Canned Heat: “Future Blues” (Liberty)

The Moody Blues: “A Question Of Balance” (Threshold)

The Mothers Of Invention: “Weasels Ripped My Flesh” (Bizarre/Reprise)

September

Neil Young: “After The Gold Rush” (Reprise)

The Rolling Stones: “Get Yer Ya-Ya’s Out!” (Decca)

Santana: “Abraxas” (CBS)

James Brown: “Sex Machine” (King)