1970 - Farvel Beatles, velkommen sjalusiens grønne spøkelse

Hello, Goodbye: Velkommen sjalusiens grønne spøkelse, farvel The Beatles. 1970 i et nøtteskall. (Foto: Apple Corps)

JANUAR – IT CAN’T GET MUCH WORSE

Om jeg har noe på hjertet? Facebook stiller dette spørsmålet nonstop 24/7 året rundt. De liker at man har noe på hjertet. Det holder hjulene deres i gang. Noen ganger har man, andre ganger ikke. Likevel faller man for fristelsen. Som her og nå.

Plutselig tenkte jeg at nå er det januar. Nytt år. Jeg har sjelden forventninger til nye år. Jeg valgte Lennon-innfallsvinkelen når folk bruste over av optimisme og kom med sprudlende spådommer om at alt skulle bli så meget bedre. "It can't get much worse", snerret min indre demon - med Lennon-stemme.

Jeg må ha likt den rollen. For egentlig bar jeg alltid på håpet inn i det nye året. Jeg sa det bare ikke bort. Kanskje fordi jeg hadde en eller annen forvirret idé om at hvis man sier sånt høyt, slår det aldri til. Pessimismen er din venn, for den gir rom for positive overraskelser, og de overraskelsene er de beste som finnes.

Nuvel. Jeg taster i vei, og helt random popper altså januar 1970 opp i hodet mitt. Første måned i et nytt år, assosiasjoner. Jeg kunne min vane tro gått langt tilbake, veldig langt, til en liten gutt og hans verden, den gang The Beatles bare var en ukjent idé og ikke et verdensfenomen. Men hvorfor ikke hoppe inn et helt annet sted i livskronologien og velge, ja, januar 1970, da 60-tallet var over og virkeligheten begynte.

Om jeg velger stikkordet musikk. Så passer det å vise hvordan 70-tallet valgte å presentere seg for oss. Ergo har jeg laget en spilleliste på Spotify. Den samler alle sangene som debuterte på hitlistene i England i 1970. Altså de ferskeste lydene. Lydene som definerte og eltet oss gjennom de 12 månedene - og for mitt vedkommende, enda noen skritt nærmere slutten på tenårene (som riktignok ikke ville skje før Paul McCartney kom til Norge, i august 1972).

Jeg fikk forresten en opptur før julen 1969. Teatergruppen på Nadderud skulle sette opp Oskar Braatens «Ungen», og vi hadde fått unge, lovende Nils Ole Oftebro som instruktør. Han hold audition i klasserommet til Engelsk-fransk, og jeg var en av svært mange håpefulle. Sterkt preget av stundens alvor og med ukledelig skjelv i stemmen begynte jeg på diktet Oftebro hadde gitt meg å lese.

- Jødisk partisang, begynte jeg.

- Eh… hva?

- Jødisk partisang…?

- Det står vel «Jødisk partisansang», gjør det ikke?

Jeg rødmet. Så flau at jeg mistet boken og måtte bla frem og tilbake for å finne igjen diktet til Georg Johannesen (fra “Nye dikt”, 1966). På’n igjen.

Disse lys er ikke solen, men en brann

Disse skyer er av røk og ikke vann

Denne grunn er bare aske, ikke jord

Denne sang er bare handling, ikke ord…

- Takk, det holder. Man mumler ikke et dikt, man deklamerer det! Jeg setter deg på ventelisten.

En time senere kom min gode venn Torgeir bort til meg.

- Jeg fikk rollen som doktoren, sa han.

Jeg laget en lyd som ikke signaliserte stor begeistring.

- Men jeg har ikke tid til å påta meg en så stor rolle. Jeg anbefalte deg. Oftebro sa ja under forutsetning at du lærer deg forskjellen på partisan og partisang. Det kan komme godt med senere i livet, mente han. Merkelig at han virket så skeptisk …

Så ja, jeg bekjenner at jeg sikret meg rollen som doktoren i “Ungen” ene og alene fordi Torgeir ikke ville ha den. Han hadde ikke tid. Jeg var Nils Ole Oftebros andrevalg, antagelig av mangel på andre andrevalg. Jeg lå i bøtten med potetskrell. Men Nils Ole husket min iver. Den talentløse gutten ville virkelig spille teater!

“Jødisk partisansang”, altså. Nær, men ingen sigar. Ikke ennå i hvert fall. Ikke mye til start på karrieren til en karakterskuespiller.

Nils Ole inviterte meg motvillig inn. Og ga meg en av de fineste periodene jeg kan huske fra noen skole jeg har gått på. De ukene i desember 1969 og januar 1970 var simpelthen magiske.

FEBRUAR – WE ALL SHINE ON

Premierenerver hadde jeg ikke. Jeg kunne replikkene mine, visste når jeg skulle inn og ut, jeg var så trygg at jeg ikke kunne vente på at teppet skulle trekkes fra. Nils Ole Oftebro hadde det på en helt annen måte. Av alle gymnasiastskuespillerne han rådet over var det bare én som aldri hadde tatt prøvene alvorlig. Meg. Jeg kunne ikke for det, jeg måtte lage ablegøyer. Jeg vred på replikkene, dro lange pauser der det ikke skulle være noen, brukte påfallende feil tonefall, snakket plutselig med rusten fyllikstemme, skar ansikter når Nils Ole ikke så det, ja, en gang klarte jeg å få Hønse Lovisa til å dette ut av rollen med et skrik da jeg henvendte meg til henne med vampyrtenner (kjøpt på Standard) i munnen. Nils Ole var nervøs. Han hadde truet og tryglet og jeg hadde lovet, men han stolte slett ikke på meg. Men jeg visste at det kom til å gå strålende. Alt var timet og tilrettelagt, jeg kunne hvert ord på rams.

Under generalprøven, 4. februar, røkte jeg en Teddy under doktorens lange monolog. Det skulle selvfølgelig vært sigar. Men vi hadde bare noen få, gitt i gave av en generøs far som hadde cubanerne liggende i skuffen. En gammel gave. Generalprøven gikk strålende. Nils Ole sendte meg forundrede blikk.

Nå var det premiere. Det gikk på skinner. Jeg svevde på skyer av selvbeundring. Jeg nøt rampelyset. Og jeg nøt Oftebros redde øyne slik de glimtet i mørket. Endelig var det tid for mitt glansnummer. Jeg trakk sigaren opp av brystlommen, strøk den under nesen med kjennermine før jeg stakk den mellom tennene og bet endestykket tvers av som jeg hadde sett på film (amerikansk). Sigaren eksploderte i en sky av knusktørre partikler. Den hadde ikke bare ligget lenge i skuffen, den hadde forvitret der, og nå var den så tørr at den ville tatt fyr om man hadde lyst på den med en lommelykt. Publikum merket neppe noe. Ikke Nils Ole, heller. Ikke med en gang. Halsen min kriblet og stakk på tusen forskjellige steder, men jeg tente sigaren likevel. Det er en vesensforskjell på å være tapper og å være dumdristig. Nå krysset jeg katastrofens grenser.

Med et innledende host og et røksignal av indianerdimensjoner, begynte jeg på monologen. Det vil si, jeg fikk vel ikke uttalt det første ordet engang, for i samme øyeblikk som jeg presset luft mot stemmebåndene, eksploderte halsen, og med langt større kraft enn sigaren hadde gjort. Jeg skrallet ut i Nord-Europas verste hostekule (rekorden står fortsatt), for hvert gisp etter luft kom nye serieeksplosjoner, øynene rant, nesen rant, det ulmet i skjortebrystet mens brennende stykker av cubaner skjøt som nyttårsraketter rundt meg…

Fra salen så man doktoren ta noen vaklende skritt mot bordet, han hadde tydeligvis vanskelig for å stå oppreist, han forsøkte å si noe, nå brant det i skjorten, han hostet så det spraket i skjelettet, så grep han blomstervasen og kastet innholdet i seg med slik voldsomhet at skjortebrannen sluknet. Doktoren stønnet sårt, dumpet ned i stolen ved bordet og hvisket sin improviserte kortversjon av monologen med hveserøst:

- Ja, De vet jo hva jeg mener, det skulle ikke være nødvendig å fortelle Dem det.

Før han stablet seg på bena og snublet mot exit. Det sto noen skuespillere der og ristet febrilsk på hodet, det hørtes febrilske hviskereplikker fra suffløsen, men doktoren var ubøyelig. Man ante tilløp til applaus fra salen da han, fortsatt på sviktende ben, ble hjulpet ut.

Neste kveld røkte doktoren Teddy igjen.

Ungen: Midtoppslag i Nadderusk. Doktoren (uten vampyrtenner) og Hønse-Lovisa nederst til venstre. Nils Ole Oftebro rett over oss. Februar 1970.

Katastrofe eller ikke. Teaterkveldene på Nadderud denne vinteren tilhører mine kjæreste minner. Vi var et lite samfunn som levde utenfor hverdagen. Jeg kunne ikke komme meg fort nok tilbake til skolen og teatergruppen så snart jeg hadde vært hjemom med skolebagen og spist middag. Og jeg husker hvor godt en Teddy uten filter smakte der jeg hastet gjennom knirkesne og vintermørke til skolen. Av og til blåste jeg røken ut gjennom nesen. Blanding av sprengkulde og tobakk smakte vidunderlig.

Det skulle være teaterfest etter kveldens forestilling. Hjemme hos en av jentene. Det hadde jeg gledet meg vanvittig til. Jeg hadde ordnet gin og blandevann, smuglet inn og gjemt i garderobeskapet. Jeg sov dårlig. Forventningene kastet meg ut og inn av drømmene.

Den morgenen ble jeg stoppet av mine foreldre. De hadde alvorlige ansikter og hevdet at jeg var forkjølet og derfor måtte bli hjemme fra skolen og droppe festen. Jeg trodde ikke mine egne ører. Forkjølet? Jeg var slett ikke forkjølet, jeg hadde aldri følt meg friskere. Hva mente de? Nå ble min mors stemme hard som flint. Det handlet ikke om forkjølelse, det handlet om å statuere et eksempel, det handlet om makt.

De trodde jeg var slått og vendte tilbake til frikosten. Jeg listet meg ned trappen, tok på meg yttertøyet, lirket flaskeposen ut av skapet, og så måtte de troløse flaskene selvfølgelig klirre.

— Hva var det? Vi hørte det klirre!

Jeg pilte mot ytterdøren. De kom byksende ned trappen. Men jeg var ute før de nådde meg igjen.

- Jeg er ikke syk, jeg skal på skolen og jeg skal på fest, sa jeg og begynte å gå.

Da kom de udødelige ordene fra min mor:

- Hvis du går nå, trenger du ikke komme tilbake!

Trodde jeg på det? Aldri. Men det var ubehagelig å dra på fest med en slik trussel i ørene Jeg ble full og alt slikt, men jeg hadde denne uroen i meg. Den ville ikke slutte med gnagingen sin. Og det ble sent og senere enn sent. Jeg greide ikke å fokusere på jentene. Jeg levde på lånt tid. Etter dette fantes bare undergangen. Mange overnattet. Jeg var en av dem. Det ble ingen god natt. Så kom formiddagen, og timene snek seg så alt for fort av sted. Jeg måtte ringe hjem. Det hadde aldri skjedd før at jeg hadde overnattet. Omsider, trang i halsen og med nappende hjerterytme våget jeg telefonen. Min mor svarte.

- Vi har pakket sakene dine og snakket med dine besteforeldre. Du flytter hjem til dem i dag.

Så ble jeg innlosjert hos mine besteforeldre på Ljan, i annen etasje i sveitservillaen i Mosseveien 241. Jeg elsket å være hos Momo og Bipan (som de ble hetende etter at jeg døpte dem til det som veldig liten gutt med begrenset ordforråd og fri diksjon), jeg forbandt dem med alt det fine og lyse i livet - mot et bakteppe av jul og sommer, lukten av julegran og midtsommerlyden av badende fra Katten badestrand. Men som 17 år gammel gutt i opposisjon og ferskt utkastet hjemmefra, ble det ikke helt det samme.

Kveldene dørgende kjedelige. Det var langt fra Ljan til Jarveien 18 i 1970. Og ikke var vennene mine og jeg gamle nok til å komme inn på steder av betydning, heller. Det ble en del sitting i Jarveien 18 og spille plater, festjakt i helgene (man fikk ikke alltid napp, selv om man satt med ørene på stilker i kafeen på Henie Onstad-museet).

Redaktøren: Noe av det siste jeg gjorde som elev på Nadderud, redaktør for denne utgaven av skoleavisen Nadderusk. Jeg skulle komme betydelig sterkere igjen et år senere, men da som skoleløs hushjelp og lyriker i Stein Stugus skandalenummer.

Men stort sett satt jeg hjemme hos de gamle på hverdagene. Jobbet med skoleavisen Nadderusk, som jeg var redaktør av, og hørte musikk fra min to spors Tandberg. Jeg hadde ikke hodetelefoner, men plasserte de ganske små vegghøyttalerne (skrudd ned fra veggene i klasserommene på Nadderud) helt inntil hodet mens jeg lå på sengen. Momo & Bipan hvilte middag i stuen. Jeg kunne ikke spille høyt. Ikke under noen omstendigheter da det var lytt i huset, og de fryktet huseieren i første etasje, en brutal bølle som hatet mine besteforeldre, da de bodde på en svært gunstig husleiekontrakt som han ikke kunne gjøre noe med, hverken lengden eller leien.

“Dazed And Confused” med Led Zeppelin var ikke noe for ham.

Seier. Noe av det første som skjedde etter at jeg ble kastet ut hjemmefra var at mine besteforeldre tok meg med på ferie til Sjusjøen. Og der vant jeg sannelig skirennet - i skarp konkurranse med gamle danske damer, et par smårollinger og en svenske i kondomdrakt som ikke hadde fått med seg at man måtte tegne en gris i kjellerstuen før man ble kneppet i mål. Jeg visste det, som vi ser. Ikke mye igjen av deltidsdandyen. (Foto: Sigrid Tholander)

Skøyter var ikke min hovedinteresse nå, av forståelige grunner. Men jeg fulgte fortsatt med.

Ard Schenk vant EM og VM i 1970, men med vanvittige knappe marginer. Han var ikke så uovervinnelig som mange husker ham. I EM var Fornæss under 0,1 tidspoeng bak i sammendraget, 0,1 etter å ha gått 17 000 meter. I VM var det Magne Thomassens tur til å bite i gresset for nederlenderen, drøyt 0,4 tidspoeng bak. Det var tett. Og helt fryktelig å følge på TV. Forsmedelig. Dobbelt forsmedelig var det å oppdage at Fred Anton Maier ikke la opp etter fiaskosesongen 1969, men fortsatt gikk i 1970. Mens våre beste utkjempet bataljen mot Schenk i Innsbruck-EM, gikk Maier stevne på Medeo-banen og vant både 5000 og 10 000. Det hadde jeg faktisk helt glemt. Kanskje fordi det var så trist. Selveste Maier, og så henvist til et B-stevne i Sovjet mens det gjaldt som mest.

Med VM var sesongen over. Et helt år til neste gang. Og jeg forlagt hos mine gamle besteforeldre på Ljan. Det var ikke måte på elendighet.

Oppturen kom fra uventet hold: John Lennon.

Instant Karma!

Et durabelig Lennon-skippertak og geniet våknet. Det var riktignok et rustent geni som ikke hadde tid til å vente på musikalsk inspirasjon. Han hadde en tekstidé, og den var svært god: Lennon flyttet skjebnehjulet rett inn i sin utålmodige samtid og ga full gass.

Stikkordet er «karma». Hva du gjør får ikke bare konsekvenser for dem du gjør det mot, men også for deg selv og ditt eget livsløp. Men Lennon er ingen hindu eller buddhist, han har ikke tid til å vente, han vil ha det nå, umiddelbart, riset bak speilet, trollet bak døren. Er du slem, er trollet over deg før du får snudd deg. Er du snill, skinner solen. Ikke om ti år, ikke om en måned, ikke i morgen, men nå. Instant. Instant karma.

Tankene født under samtaler med Yokos ex-mann Tony Cox og dennes daværende samboer Melinde Kendall. John og Yoko tilbragte starten på det nye året 1970 i Aalborg sammen med dem og Yokos datter Kyoko. Samtidig var Paul, George og Ringo i EMI-studioene i Abbey Road og spilte inn den eneste låten i Beatles’ diskografi som ble festet til tape i 70-årene, Georges «I Me Mine». Årsaken var at gruppen fremfører et fragment av låten i filmen «Let It Be» som nærmet seg sin premiere, og nå ønsket man å inkludere sangen på soundtrack-albumet. Trioen jobbet også med sangen «Let It Be» som var blinket ut som neste Beatles-single. George spilte blant annet inn en ny gitarsolo. Denne ble imidlertid ikke benyttet på singlen, men på albumversjonen.

Den nye John, nesten barbus, rett fra Danmark og klar for Instant Karma.

Tilbake i London var det ingen ting som vedkom Lennon mindre enn en gammel Paul-sviske fra de kranglevonde januardagene i 1969. Fremtiden var nå. Instant. Han tilkalte Alan White, Klaus Voorman, Billy Preston og George Harrison. George inviterte med seg Phil Spector som var i byen. Av mangel på nye ideer tok John ganske enkelt akkordprogresjonen fra «All You Need Is Love» (som igjen var bygget på akkordprogresjonen han fant i «Some Other Guy» og «Three Blind Mice»), og bygget en ny låt oppå den. Teksten skrev han ut i studio mens låten ble til. Komponering, innspilling og miksing. Alt ble gjort på en og samme dag, 27. januar 1970. Ti dager senere, 6. februar 1970, var platen i butikkene – og i Guinness Book of Records. Du får det ikke mer instant enn det.

Det veldige hastverket rimer godt med sangens tema. Men man kan ikke unngå å mistenke at Lennon ønsket å spille McCartney et puss ved å hive seg foran ham i løypa. En brutal Nordthug-manøver. Dermed stormet friske og freidige nye-John oppover listene en måned før treige-Paul kom sytende med «Let It Be». Nye-John hadde dessuten latt håret falle, både han og Yoko fremsto på Top Of The Pops som nesten-snauskaller. Håret hadde de auksjonert bort. De var forbigående inne i en gavmild periode. 5. januar meldte John og Yoko til og med at inntektene av alt de ga ut heretter skulle gå uavkortet til fredsbevegelsen. Det løftet kom de aldri tilbake til.

Men «Instant Karma!». Hvilken kalas-single! For en låt! Og ikke minst for en start på en låt. Inntellingens «three, four» skjerper oppmerksomheten. Den nølende pianoinngangen virker fortryllende, bare to sakte akkorder, romklangen er veldig, som om pianisten sitter dypt inne i en grotte. Men akkurat da den naturlige tredje akkorden spilles, dumper Phil Spector trommeslageren Alan White i fanget ditt. Kla-dunk-bang! Den mest overrumplende høyre-venstre-høyre kombinasjonen siden Cassius Clay rulet i ringen. Og Lennon er i gang, rolig først:

Instant karma’s gonna get you!

Gonna knock you right on the head

Pianoakkordene slår fjerdedelene, trommene rykker i dem, lydbildet er tredimensjonalt og gir Lennons stemme uendelig rom.

Verset skifter gir. Lennon slynger ordene mot deg, ropertskarp, besk og dynket i ekko:

You better get yourself together

Pretty soon you're gonna be dead

Det vidunderlige kompet eser ut, det er ikke bare en, men fire pianister som slår de samme akkordene, det enkle, men klangfulle underlaget løfter både låten og Lennon oppover mens White kommer Muhammad Alis rope-a-dope fire år i forkjøpet. Hele rigget gynger avventende mot repene, man lulles nesten inn, totalt uforberedt når Whites forrykte utbrudd kommer i eksplosive høyre-venstre-høyre kombinasjoner. Igjen og igjen gjennom hele låten. Han er drepende taktfast, lyden dump og tung, som kroppsslag, og like drepende i sine nevnte eksplosive utbrudd. Slagverkets oppsiktsvekkende plassering i lydbildet gjør White til låtens solist.

Veien mot refrenget er eksepsjonelt virkningsfull, det er en av de bratteste og vakreste stigningene jeg vet om i en poplåt. Problemet er selvfølgelig at disse knepene forplikter. Spenningen er nå så stor at både sangen og lytteren krever et refreng i superklassen. Og det er nettopp hva Lennon, velsignet være ham, leverer. «Instant Karma» skyter ut fra hoppkanten og svever, svever, svever i et uendelige, stjernefunklende, livsbejaende, triumferende øs:

Well we all shine on

Like the moon and the stars and the sun

Well we all shine on

Ev'ryone come on

Det er et refreng for evigheten. Genialt enkelt. Den perfekte forløsning. Og i dette svevende bruset av salmesang ligger også et budskap som er mer inkluderende enn noe Lennon har gjort både før og siden. Det er ikke «Imagine» som burde stå som Lennons eftermæle, det er refrenget i «Instant Karma». Drit i den nedlatende tonen i de innledende versene, det er refrenget som forteller hvor han vil. Det berører gralen.

Jeg må også få med at vokalisten Lennon er i kalasform. Den sprukne megafonklangen kler produksjonen, fraseringen hans er briljant. Man kan si hva man vil om Phil Spector, men akkurat i «Instant Karma» får han et geni til å skinne. Innspillingens utforming er også hans fortjeneste, romklangen, bruken av de fire pianoene, trommeslagerens plassering, lyden på Lennons stemme, det brusende refrengkoret. «Instant Karma» matcher Spectors beste innspillinger fra 60-tallet. Hverken han eller John skulle nå helt opp hit igjen.

På dette tidspunktet eksisterte fortsatt The Beatles. De andre beatlene må ha reagert med en viss uro på utgivelsen. «Let It Be» var annonsert og skulle ut et par uker senere. Skal vedde på at uroen ble enda større da de hørte låten. Det var Johns mest umiddelbare innspilling siden «All You Need is Love» (som den jo ironisk nok var en tilslørt kopi av). Det kunne definitivt vært en Beatles-single, bortsett fra at George Martin neppe ville fått det samme ut av den som Spector gjorde.

Jeg husker lykkefølelsen det første møtet med «Instant Karma» utløste i meg. Det var så vakkert og så riktig at jeg fikk lyst til å grine. Hvor viktig det var at John ga oss disse minuttene akkurat her i de frosne februar- og marsdagene i 1970. Det var som om alt det vonde og vanskelige fra 1968 og 1969 fordampet. Han var tilbake. Han kunne, og ikke minst: Han ville, likevel. Akkurat da ga jeg faan i Yoko (som begynte å gå meg på nervene), det korte håret, protestsittingen i sekker og hotellsenger, alle de rare påfunnene. Vær så god John, gjør hva du vil. Du ga oss denne.

Den gikk av som hele Oslo bys nyttårfyrverkeri inne i hjernen første gang jeg hørte den. Andre gangen også. Ja, på gode dager gjør den det ennå.  

Denne stiller langt fremme i konkurransen om den beste solo-beatle-singlen. Veldig langt fremme.

MARS – WHEN I FIND MYSELF IN TIMES OF TROUBLE

Bipan ga meg bestefar-leksjoner om livet og verden. Han avfeide mine venstreradikale synspunkter med sitt evige og svært rolige "Ja, ja. Du kommer til å forstå når du blir eldre." Og så tente han en Pall Mall uten filter og fortrsatte lesningen av Aftenpostens aftennummer. Jeg røkte litt selv også, men ikke hos dem. Det var hemmelig.

Hver morgenen var jeg råtten av søvnmangel. Skoleveien var lang, og den ble ikke kortere av at hverken buss eller trikk korresponderte med hverandre. Jeg måtte opp grytidlig, men kom likevel for sent på skolen. Nesten hver dag. Og ikke bare hadde jeg mine foreldre mot meg, men også klasseforstanderen. De snakket sammen. En morgen da jeg kom (for sent) inn i klasserommet, var pulten min flyttet helt frem til tavlen, inntil tavlen, et par meter foran de andre som satt på første rad. Der skulle jeg sitte inntil jeg hadde lært å komme tidsnok.

Det kunne selvfølgelig ikke vare. Jeg var uansett lei av gymnaset. Matten var mye vanskeligere enn den hadde vært i 1. gym, og fysikken begynte å by meg alvorlig i mot. Det endte med at jeg ikke kom inn til fransktimen en dag, men gikk til rektor og informerte ham om at jeg sluttet. Så var det tilbake til klasserommet hvor fransktimen nå var godt i gang. Den ondskapsfulle læreren, vi kalte ham Jazzbeinet, lyste opp:

- Hva er dette for en tid å komme på?

Jeg svarte ikke. Gikk bare bort til plassen min og pakket bøkene ned i bagen.

- Hva er det du tror du gjør?, sa læreren, tonefallet en blanding av forventning og vantro.

- Jeg slutter, sa jeg. Og gikk. Midt i 2. gym. sluttet jeg på gymnaset.

Før det kom så langt, men mens jeg bodde hos mine besteforeldre, dukket det som skulle bli den siste Beatles-singlen opp. «Let It Be». Jeg trengte noe som kunne muntre meg opp. Selv en sang som jeg visste var over et år gammel og slett ikke en ny Beatles-sang i den forstand. Men den var ny for verden. Billedcoveret var ganske lekkert, fire farveportretter på sort bunn.

Sangen var over et år gammel, og bildene også. Likevel er det få sanger som har vært så nåtidsgyldige for meg som “Let It Be”. Og da særlig denne miksen.

Jeg hadde anlegget mitt hos besteforeldrene. Det var det viktigste jeg eide. En liten platespiller, en to spors Tandberg båndopptager (som jeg brukte som forsterker, og som veide 17 tonn når du skulle ha den med på bussen og trikken) og to elendige høyttalere som var blitt kasserte fra klasserommene på Nadderud, og som en gutt på skolen ga meg. Men det ble uansett stereo av det, og hvis jeg lå på divanen med en høyttaler på hver side av hodet lød det enda deiligere enn hodetelefoner.

I den settingen møtte jeg «Let It Be» første gang. Jeg hadde mye tristhet og mørke inni meg, og de innledende pianotonene var akkurat sånn som jeg følte meg. Akkurat. Melankolsk som de falt og la seg til rette. Så åpnet Paul munnen, og han sang til meg, eller snarere for meg:

When I find myself in times of trouble Mother Mary comes to me

Speaking words of wisdom, let it be….

Paul McCartney visste det selvfølgelig ikke, men han hadde en sjelebror på 17 og et halvt som lå på en divan på Nordstrand en marskveld i 1970 og hadde den samme vonde knuten inni seg som Paul hadde hatt den morgenen sent i 1968 da sangen kom til ham – og alle januardagene i 1969 da han forsøkte å spille den inn mens John Lennon gjorde narr av både ham og låten. «Er det meningen at vi skal fnise under soloen?» Paul la hjertet sitt på gulvet foran John. John reiste seg og tråkket på det.

Det var den vakreste sangen jeg hadde hørt. Pauls stemme, ordene, måten låten gradvis svulmet og ble sterkere mot den såre og følsomme gitarsoloen som slapp løs etter noen innledende blåtoner på orgel.

Sangen vekket et uventet, sterkt savn etter min far Gösta, kunstmaleren som bodde i Skåne og hvis aske nå hviler utenfor Sandvigodden fyr mellom Hisøy og Tromøy, han som jeg mistet da jeg var tre og et halvt og som min mor etterlot i snedrevene i Borrby. «Let It Be» fylte meg med en underlig lindrende sorg. Så vondt og så godt gjorde den meg denne ettermiddagen hos mine besteforeldre. Jeg var overveldet.

Savnet etter min pappa var plutselig overveldende.

APRIL-MAI -TORNEN I BORGERSKAPETS ØYE

Jeg var sluttet på gymnaset og gikk med posten på Majorstuen. Det ga meg et stort forsprang på mine gamle klassekamerater som fortsatt slet i 2. gym og pengelensen. Jeg hadde fast lønn og kunne strø om meg. Kjøpe LP'er den dagen de kom ut. Handle øl i butikken (ingen ba om leg der). "McCartney" kjøpte jeg hos H.P. Hagen i Bogstadveien mens jeg var på vei ut i min rute, med tung skulderveske og den mindre, nettere på brystet. LP'n reiste hele ruten rundt. Av og til tok jeg den frem og studerte det herlige utbrettcoveret som var glanset på begge sider, akkurat som "Sgt. Pepper", og ga fra seg den riktige, forventningsskapende knitrelyden når man åpnet ... forsiktig.

Pauls solo-LP. Det knitret til og med på den riktige måten når man åpnet coveret.

"McCartney" skuffet meg i starten. Men man vennet seg ganske fort til den. Og så kom sommeren, og for meg er det nettopp hva platen er: Sommer. For evig. For meg.

Jeg hadde mistet troen på jentene da sommeren 1970 nærmet seg. Til gjengjeld nøt jeg at håret vokste. Endelig. Midt det turbulente forholdet jeg hadde til foreldrene mine, ga de opp hårkampen. Og nå syntes det. Jeg kjøpte en skalk på loppemarkedet på Jar. Store, runde solbriller i en butikk i Pilestredet (den eksotiske Zeppelin som luktet tungt av røkelse og var full av hemmeligheter). Trange Levi’s med sleng. Hippie-looken tok form.

Da det gjaldt den mistrøstige peau de pêche-jakken kom Tormods storebror Audun meg til unnsetning. Han hadde gjort et skinjakkevarp på loppemarkedet på Tåsen. To stilige brune jakker og en ikke fult så stilig og ganske tynn sort. Jeg kunne få kjøpe den sorte for fem kroner, eller forresten… Det var alltid et forresten med Audun. Han hadde vondt for å kvitte seg med ting, viste du for stor interesse, trakk han seg med et nølende «Jaaaaa…», mens han vendte ørlite på hodet så han betraktet deg halvt fra siden. Han fikk det for seg at du forsøkte å lure ham. Selv en puslete og litt for trang sort skinnjakke med slitt for som han hadde betalt fem kroner for, satt plutselig fast i fingrene. «Du kan få låne den.» Det var ingen perfekt deal, men jeg hadde ikke noe valg og slo til.

Den ynkelige skinnjakken som jeg likevel bare fikk låne. I nesten 20 år. Da dukket plutselig Audun opp på Hovseter og ville ha den igjen. Jeg trodde ikke det var sant.

De neste årene sørget Audun stadig for å minne meg på at det var et lån. Ja, en gang på slutten av 80-tallet, da jakken for lengst var sønderbrukt og kassert, lurte han på når jeg skulle levere den tilbake. Jeg parerte med hevd. Det likte ikke Audun. Selv å få et eksemplar av debutromanen hans, «Oppvekst i Andeby», som han satt og skrev på denne sommeren, satt langt inne da den kom i 1971, enda han hadde bunkevis stående.

En svært underholdende oppvekstroman, og langt bedre enn skinnjakken.

Lånt eller ikke. Jakken gjorde meg komplett. I hvert fall i egne øyne. Jeg sto nå i stil til den jeg ville være når jeg ikke gikk med postsekkene på Majorstuen: En torn i øyet på borgerskapet. I virkeligheten var hverken Tormod eller jeg særlig skremmende, selv om vi gikk på Gimle kino og så de vanskelige filmene. Pengeskrantne som vi var forsøkte vi å haike til byen, svært sjelden med suksess, og trikkesniking kom ikke på tale da selv torner i øyet på borgerskapet oppførte seg ganske lovlydig på den tiden, dessuten var det konduktør i vognen, og konduktørene på Kolsåsbanen tøyset man ikke med. De beste festene fant man ved å henge på kafeen ved siden av Sonja Henies premierom på Høvikodden på lørdagskvelder, som tidligere nevnt. Her håpet man på forbarming mens man pimpet doven Cola og forsøkte å fange opp festrykter. Napp var bare litt mindre sjeldne enn sex.

Hverken Tormod eller jeg ble fullverdige innbyggere av narkotikahelvete. Alt var så sakte der. Man kunne sitte en hel kveld i rom så fulle av røk at øynene sved, og høre dundremusikk uten å utveksle en eneste begripelig replikk. Det var morsommere å være full. Det var også morsomt å skremme sossene. En kveld gatekræsjet vi en sossefest nede på Stabekk. Vi hadde med oss røkelsespinner fra butikken Zeppelin, fyrte dem opp og bablet usammenhengende om hvor stær’t det var å være steine mens vi drakk opp ølene deres. Stakkarne trodde røkelsen var narkotika, pep av redsel og barrikaderte seg på kjøkkenet. «Kom dere ut! Vi ringer politiet! Vi forteller rektor at dere røker hasj!»

Det aller siste Beatles-albumet. I usedvanlig lekker innpakning. Du må betale en del for et pent eksemplar i dag.

"Let It Be" fant veien ned i postvesken på akkurat samme måte som «McCartney» hadde gjort noen uker tidligere. Igjen måtte jeg på tilvenning. Men sannelig ble det en sommerplate også. Snart fikk den følge av "Self Portrait". Tre ganske omdiskuterte plater, men for meg, for evig og alltid, sommer på sitt aller beste.

Månedskort. Postbud på Majorstuen. Da trenger man månedskort. Bare halve juli siden jeg skulle til Mærdø. Bildet var nok fra året før. Det ser man på hårlengden.

1. mai gikk jeg i mitt første tog. Jeg hadde langt hår, runde solbriller og skalk med blomster i. Slikt ville de ikke ha noe av. En anemisk student med armbind nektet meg adgang i seksjonen for arbeidsfolk i Rød Arbeiderfronts tog. Helt ufattelig teit. Fulltids-postbudet ble kastet bak til hippiesøpla i USA ut av Vietnam-seksjonen, mens studentene trampet taktfast frem med de veike knyttnevene hevet og lekte arbeidsfolk. Pføy! Stalinister, Maoister og blivende Pol Pot-beundrere.

KNUS USA-IMPERIALISMEN! SEIER TIL FNL! ropte transparenten. Da vi svingte ned Universitetsgaten mot Høyres hus bombardert høyreguttene oss med egg.

Jeg var en torn i øyet både på revolusjonen og borgerskapet. Det passet meg i grunnen fint.

Like før midnatt banket Steinar, Tormod og jeg på døren til den kinesiske ambassaden. Den lå nede i byen den gang og helt ubevoktet. En liten kineser med skeptiske øyne mønstret oss gjennom glassruten i døren. «Gratulerer med dagen!» ropte jeg, høy som Tryvann. Kineseren nølte. «Det er sent!» ropte han. «Bare fem minutter», svarte jeg, «vi lurte på om vi kunne få Maos lille røde?»

Og jammen åpnet han. Vi ble plassert rundt et bort og budt te og kinesiske sigaretter. Sigarettene smakte te, de også. Mannen ba om navn og adresse. Han fikk i hvert fall hva han ba om av meg, for i de neste årene kom tidsskriftet «Kina i dag» i postkassen min, jevnt og trutt. Han delte ut den legendariske røde boken, i rødt plastbind, på norsk, trykket i Peking i 1967. Og gilde Mao-buttons, gullportrett på rød bunn. Besøket varte ikke lenge. Jeg aner ikke hvorfor den uutgrunnelige kineseren slapp oss inn i det hele tatt.

Noen dager senere forsøkte vi samme fremstøt ved den sovjetiske ambassaden, på dagtid. Vi slapp rett inn der også, men de var ikke spesielt vennlige. Et par tette karer lurte på hva vi ville, og da vi ba om lektyre, ga de oss noen brosjyrer og viste oss ut. De ba ikke om adressene våre. Kanskje det var dumt av meg å gå med det nye, fine Mao-merket mitt.

Min lille røde: Tenk på norsk til og med, og trykket i Peking. Jeg leste boken meget flittig.

JUNI – IKKE LENGER JOMFRU, OG DET SKUMLE PESSARET

Jason King-feber i Norge. Min mor er på hugget og dekket besøket i Asker og Bærum Budstikke. Ja, hun ikke bare dekket besøket, hun formelig invaderte det. Aktuell og NÅ var ute ute med sine reportasjer, og min agentaktige mor, skjult bak mørke briller, dukket opp på sentrale fotografier i begge bladene. I NÅ tok hun full inkognito kontroll i Frognerparken. Jeg var ikke informert om disse tildragelsene. Forholdet mellom meg og henne var anstrengt, jeg hadde riktignok fått flytte hjem igjen etter flere måneder i eksil hos mine besteforeldre (som i praksis kostet meg resten av gymnaset).

Min mor helt til høyre bare labber rett inn i NÅs fotografi.

Og her sniker hun seg inn i Aktuell.

Ja, ja. Et par uker frem i tid ventet en pike på meg. Vi visste ikke om hverandre. Men snart. Og jeg gikk med posten på Majorstuen. En tøff utfordring når det var sommer og fester og overnattinger, og jeg måtte være på Majorstuen postkontor med første grytidlige trikk, hver fuckings morgen. Til og med lørdag! Det hendte at min mor ringte Tormod og lurte på hvor jeg var da budsjefen på Majorstuen hadde ringt og etterlyst meg. Hun var sur. Jeg var sur og kvalm og løp nedover Jarveien for å nå trikken. 17 år og fanget mellom livets rasende kjever - en mor og en arbeidsgiver.

Helt uanfektet mor slentrer rett inn i NÅs oppslagsbilde av Jason King.

Man seilte inn i sommeren 1970, og landet ble plaget av barbente skolepiker ifølge Arbeiderbladet.

Sankthans ruslet Tormod og jeg oppover Jarveien fra Tjernsrud. Vi hadde kjøpt den vanlige kombinasjonen, frostkald Teem og sjokoladen Nuts i kiosken på stasjonen. Perfekt for en solvarm formiddag. Vi diskuterte kvelden. Som vanlig slet vi med skrale planer. Audun skulle ha fest, men de var fire år eldre enn oss. Smågutter på 17-18 sto ikke høyt i kurs blant 22-åringer. Ikke tidlig på kvelden i hvert fall. Riktignok hadde jeg hørt at en av disse uoppnåelig gamle jentene ble så kåt hvis man satte på en bestemt Doors-låt at hun bare måtte kle av seg. Kanskje vi skulle spørre Audun likevel, foreslo jeg og lurte på hvilken Doors-låt det kunne dreie seg om.

På veien møtte vi Finn og kjæresten hans. Han gikk på Nadderud. En trivelig fyr som vi ofte traff på fester. Hun, en vakker og langbent jente med sprakende rødt hår, bodde like nedenfor Tormod. Vi kjente henne litt også. Nå lurte de på om vi ville komme til henne i kveld. Det var bare dem og søsteren hennes. Tormod og jeg vekslet blikk. Jeg tenkte på Doors-piken. Så sa Tormod at broren hans skulle ha fest, og vi kunne jo spørre om de kunne komme også.

Kjæresten til Finn var ikke så hissig på det. Så ble det til at Tormod og jeg skulle komme innom dem først.

Søsteren hadde langt, brunt hår, blå øyne og en myk munn som smilte mye. Hun fattet av underlige grunner interesse for en sjenert og usikker gutt som ikke visste hvordan man snakker med jenter. I hvert fall ikke så pene jenter. Hun gikk på diskoteker, leste Det Nye og var opptatt av moter. Jeg takket Gud for at jeg la igjen skalken hos Tormod. Finn satte på en av platene jeg hadde med, «McCartney», og «Lovely Linda» kom lavstemt lallende gjennom den åpne verandadøren og ut på gressplenen hvor vi satt på pledd.

Alle syntes det var en koselig plate. De etterlyste ikke klassebevisstheten til Paul slik SUF (m-l)’erne gjorde. Jeg behøvde ikke forsvare noen ting. Til og med Dylans «Self Portrait» ble godtatt uten motforestillinger. «Den minner meg om sommer», sa piken. «Den er kliss ny, og dessuten er det sommer», sa jeg. Så lo vi inntil jeg kjente at jeg ble rød. Tormod sendte meg et forundret blikk. Hun hadde så varme øyne. De smilte når de så på meg, og det gjorde de nesten hele tiden.

Etter en stund begynte Tormod å bli urolig. Han så på klokken. Lurte på hvordan det sto til oppe hos Audun. «Jeg tar en tur», sa han, «og kommer ned igjen senere. Blir du?» Jeg nikket og kremtet med de smilende øynene hennes på meg. Ja, jeg ble.

Det var en sånn romantisk natt som man bare ser på film, eller kanskje alle har det sånn første gang de faller for et menneske og det gjengjeldes. Jeg husker hvor stille alt var, hvor uvirkelig. Jeg skalv, det dirret i hjertet, det fløt honning i årene, og hun møtte blikket mitt, og vi var så nær hverandre at jeg kunne se dunene på overleppen hennes. Hun hadde stjerner i øynene. Hun stoppet å puste, jeg stoppet å puste, det var midtsommernatt og leppene hennes berørte mine, så forsiktig at det kilte i brystet.

Du behøver ikke dra hjem, sa hun senere, du kan overnatte.

Hva så hun i meg? Uskylden? Jeg må ha fremstått som fullstendig vergeløs og avsindig klossete. Hun så tvers igjennom tornen i borgerskapets øye. Han skremte ingen. Kanskje utløste han omsorgsfølelsen, kanskje syntes hun han var spennende annerledes.

Da hun klatret splitter naken ut av sengen og ned til meg der jeg lå på gulvet på gjestemadrassen, var jeg absolutt vettskremt. Det var jo dette jeg hadde lengtet etter i alle disse årene, det var dette jeg hadde lest og fantasert om, men nå… Hun dro dynen av meg og fniste. «Se her ja!» Jeg ville dø. Hva gjør man? Hva gjør man? Hun berørte meg. Jeg var paralysert.

Så reiste hun seg og fumlet i kommodeskuffen. «Hva er det?» pep jeg. «Pessar», svarte hun og gikk ned på huk. Jeg våget ikke se. Så var hun over meg igjen, kysset halsen min og munnen min og hele tiden gjorde vidunderlige ting der nede. Nå kjente jeg varmen av henne, så glatt hun var, så deilig hun beveget seg… så døde jeg som på baderommet som for fem år siden, bare mer. «Allerede», sa hun og lo, «Vi hadde jo ikke begynt en gang. Var du jomfru?».

Tornen i borgerskapets øye har sjelden vært i en sørgeligere forfatning.

Sankthans passert. Jeg var fire dager inn i nesegrus forelskelse - og, dessverre, en gryende besettelse. Mitt første forhold, og jeg taklet det ikke godt. Jeg ble vaktsom, sjalu og umettelig på det hun lot meg få smake for første gang i mitt liv: Sex. Det utløste en galskap i meg som ganske hurtig gikk henne på nervene. Jeg måtte ha, måtte ha, med blanke øyne og hengende tunge, som en fuckings bikkje. Hvor uverdig, hvor teit. Og jo mer hun holdt igjen, dess mer besatt ble jeg.

Piken med stjerner i øynene og evnen til å puste vidunderlige små krusninger i sjelsdypet mitt, var altså også og dessverre oppsatt med et så fristende underliv at det til slutt overskygger alt i mitt snart 18 år gamle hode.

Vi hadde det selvfølgelig hyggelig også, og jeg gjorde alt hun ville for å fremstå som en moderne diskokar - i rosa slengbukser (med spensel i korsryggen) av terylene, gjennomsiktig, sort, italiensk kelnerskjorte i akryl (alias erstatningssilke), skinnende blå slengbukser i børstet fløyel, en gul bomullstopp (med hvit snøring) som hun kunne låne og bruke som kjole, mens jeg kunne bruke den som en slags lang T-skjorte, belte i brun crushlakk (med pung) - jeg så ikke ut, men hun var fornøyd.

Min største tabbe var at jeg tok henne med på for lengst avtalt guttetur til Arendal og Mærdø (de holdt på å fly på meg da de så hvordan jeg var kledd opp). Kombinert med min sjalusi, måtte det gå galt. Mens de ravet rundt fra bryggedans til seilerhytte-fester og annen gøy, holdt jeg henne fanget i ytterste ensomhet i et telt på Mærdø. Og så kom regnet.

JULI – NÅR MAN TAR MED KJÆRESTE PÅ GUTTETUR (og det regner)

Sommeren på Mærdø, ja. Barbert for kamerater som dro sin kos på bryggedans og fyll og fanteri, mens jeg holdt standhaftig stand på den (nesten) øde øyen, ut mot havet, under måkene, blant saksedyrene (som myldret rundt teltet) og i regnblåsten som sprengte seg vei gjennom den ødelagte teltåpningen hvor glidelåsen var gått, og forsøkte å overtale piken med stjernene i øynene og det fristende underlivet, til å tro at jeg var det smarteste valget hun kunne gjort sommeren 1970.

Hun var ikke overbevist. Ikke i det hele tatt. Luftmadrassen i teltet lå og fløt. Jeg foreslo en spasertur bort til kafeen i regnøset. Og ønsket at jeg aldri hadde vært så dum at jeg tok med kjæreste på guttetur. Ikke bare det, hun var til og med etteranmeldt, jeg hadde tatt toget TILBAKE TIL OSLO OG HENTET HENNE!!! For et naut! I stedet for å savne henne, og hoie med kameratene mine, satt jeg der ute og tviholdt på den stakkars piken og nektet henne det meste, mens hun nektet meg det viktigste. Nettene var bare kalde og pjuskete. Av og til hostet hun.

Borte på kaféen var det hyggelig når solen skinte og stranden myldret. Men nå var det bare dystert, skumringsmørkt, og kaffen visste vi var vond, for det var pulverkaffe og vann, rett fra varmtvannskranen. Det smakte kobber og grevling. Man ba sjelden om kaffe igjen.

Kafeen hadde faktisk noe å by på. Oppe på hyllen med tobakk og sigaretter oppdaget jeg tre 20-pakninger Hobby. Denne vakre kusinen til Teddy, samme design på emballasjen, men i mykt gult mot brunt og rødt fremfor hardt blått/hvitt. De var antagelig gått ut av produksjon, så pakkene på hyllen bød seg frem som de rene samleobjektene. Jeg forlangte alle.

— Dei e litt tørre, skarret kafé-verten advarende.

So what? De kunne garantert ikke måle seg mot cubaneren i vinter. Dessuten hadde de, tørre eller ikke, en rikere og mer krydret smak enn den hissige teddyen uten filter. Hobby ble min favoritt - så lenge de varte.

Elegante saker på Mærdø. Jeg sikret meg de tre siste pakkene i Norgeshistorien. De var litt tørre.

En dag dukket solen kom frem. Alt vi hadde i teltet var klissvått, så vi spredde det rundt i trærne og på marken og i telbardunene til tørk. Solen stekte. Dette pust av sommer og idyll inspirerte til en Arendal-tur med fergen.

Stein, Tinky, Lars og gjengen var antagelig i Grimstad på bryggedans. Vårt høydepunkt var rutebilstasjonen som serverte den fæle skinkesteken sin. Mulig vi tok pølser og potetstappe i stedet. Som høydepunkt var dette uansett skrale saker.

Så begynte det å regne.

Det var i Arendal at vi traff Bjørn som jeg kjente fra Jar, og hans kjæreste, en blid jente som hadde utrolig lett for å le. De ble med ut på Mærdø og hjalp oss med å samle inn tøyet og soveposene. Alt var våtere enn havet.

Vi satt i teltet og frøs og drakk øl og la vidløftige planer om Isle Of Wight. Dit skulle vi. Gru ikke for det. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle komme meg dit, for ikke hadde jeg jobb, og heller ingen utsikt til penger. Dessuten ville jeg antagelig omkommet av sjalusi. Man kan ikke ha med kjæreste til Isle Of Wight. Nå var ingen av oss spesielt godt forspent. Så snart begynte vi å snakke om mer oppnåelige ting.

Dit skulle vi, det var nå helt banna bein! Særlig.

Den nye Creedence-LP'n for eksempel. Den var anmeldt i siste New Musical Express. Vi leste høyt fra anmeldelsen. Gud i himmelen for en LP det måtte være. "Cosmo's Factory". Kul tittel.

Dagene med Bjørn, som elsket Ten Years After, og kjæresten hans, roet atmosfæren på øyen. Men jeg visste at dette aldri kom til å gå bra. Selv om jeg hadde rosa festgutt-bukser med spensel og et kjekt lite belte med pung i blank crushlakk. Hun hadde gjennomskuet meg for lengst. Jeg var ingen diskogutt. Uansett hva jeg fikk på meg, var det et lurvete bustehue i jeans under pynten. Den rosa buksen kom jeg ikke til å bruke igjen. Moteklær appellerte ikke til meg. "Sgt. Pepper"-klær OK, men i 1970 var "Sgt. Pepper" sen-middelalder. Uansett, den lure valgte å fnyse av moteklær fra Varner og Carnaby. Det var billigst.

AUGUST – KATASTROFESOMMER, SJALUSI OG STALKING

Den katastrofale sommerferien på Mærdø gikk mot sin våte slutt. Ankomsten til Bjørn m/kjæreste reddet stumpene da min kjæreste fikk en venninne å snakke med, noe som mildnet den tilspissede atmosfæren (som sjalusiens grønne spøkelse i meg hadde utløst ved nærmest å holde henne som fange på øya). Vi vandret fra den ene siden av Mærdø til kafeen i den andre enden, og tilbake igjen, i våte sko. Vi kommenterte hitlistene, husker jeg, og lo hånlig av Pipkins. Jeg forsto ikke Bjørns fascinasjon med Ten Years After. Enda mindre klarte jeg å skjønne at det gikk an å geniforklare Grand Funk Railroad. Men det gjorde Bjørn. Ham om det.

Seilerhytta i moderne tider. Det var ikke trygt å gå der for østlendinger i 1970.

Vår svært lite gjennomtenkt tur til seilerhytten ute på Søndre Brattholmene (tror den lå der) bør vel nevnes. Der skulle det være fest og moro for lokalbefolkningen. Vi var ikke lokalbefolkning. Vi var riff raff, som engelskmenn sier, utskudd, narkotikaøstlendinger som trodde vi var noe. Men jenter hadde de greie på, og nå oppdaget de kjæresten min som hadde pyntet seg som om hun skulle på Sound City - ute i forblåste havgapet.

De slo seg ned rundt oss, karene, gjorde seg til for henne, og brukte meg som prügelknabe. Først verbalt, men da det ikke helt bet, ble de mer nærgående. En av dem strakte labben frem og dikk-dikket meg under haken. "Hva vil du gjøre med det?", sa han forventningsfullt og dikket meg igjen. En annen lugget meg i "det lange ragget" og mente jeg burde klippes. Alle lovet at de kunne vise kjæresten min noen gode triks nedentil, skikkelige mannfolktriks, faktisk, noe helt annet enn det tøvete dilldallet pinglen fra Oslo tilbød henne.

Jeg reiste meg brått og tok noen raske, vettskremte steg over gulvet etter hjelp. Valget falt på dørvakten, en diger, pannesvett muskelmann med blussende kinn og blanke øyne. Et dårlig valg. De ubehagelige guttene viste seg å være hans beste venner. Før jeg visste ordet av det var jeg hevet på dør og lå på alle fire ute på våte berget.

Nå tok begivenhetene fyr. Lokalbefolkningen hadde telepatisk kommet til at vi ikke hadde noe på holmen deres å gjøre i det hele tatt, og at vi burde kyles rett i sjøen. Det ble en del løping, gjemming på dassen, - og jeg tror at Tinky, vår gode venn og hippie med gulmalt sjekte (en utilgivelig provokasjon i seg selv), virkelig ble kastet på sjøen.

Jeg måtte styrte inn igjen og hente kjæresten min som nå for lengst hadde skjønt at hun hadde valgt feil kleskode (for ikke å snakke om makker). Hun satt der blek, befølt og usedvanlig redningsklar. Vi sprang mot utgangen, hun på glatte sko, og rundet den forbløffede dørvakten som heldigvis hadde en øl i hver hånd. De brølte rasende bak oss, stoler veltet, men dryppvåte Tinky var klar, båten dunket ampert og sendte ut astmatiske blårøksignaler.

Stein allerede var på plass. Jeg trodde de hadde kastet ham også i sjøen, men det benekter han på det sterkeste i dag. (Han kan dog ikke gjøre rede for hvor det ble av skalken min.) Det var bare å hoppe fra bryggen. Kadunk! Avsted dunket vi, reddet i siste liten.

Det sto mange på bryggen. De hyttet. De raste. Vi forsvant i en tåkebanke. Tinky fant Mærdø i den grå grøten. Et mirakel bare det.

Kart over sommerdramaene i 1969 og 1970.

Etterord: Det var postkontor på Mærdø, antagelig for siste gang denne sommeren. Tinky hadde to plater i sjekten og en batteridrevet grammofon. Grammofonen fikk jeg låne, og platene fikk jeg. De hadde han kjøpt da han var på Ibiza. Creeedence Clearwater Revivals "Green River" og Crosby, Stills & Nash' debut-LP. Begge spanske pressinger, begge allerede lovlig slitt.

Vi måtte hive kongler på pickup'en når den ble hengende i et hakk. Creedence-LP'n fikk jeg den godmodige damen på Mærdø postkontor til å stemple. En fin souvenir. Dessverre satt ikke trykksverten så godt på det glansede omslaget. Stemplet forsvant gradvis. Akkurat som tiden. Også Jeremy Spencer og Frijid Pink fikk møte den brutale pickupen, men klarte seg forunderlig bra (oppdaget jeg da vi kom hjem).

Den komplette spillelisten til kongle-grammofonen.

Da vi dro hjemover med toget, skjønte jeg at første ekstraomgang startet. Jeg kunne aldri i verden klare å holde på henne. Hvor mye jeg enn ville.

Vel hjemme. Jeg trodde fortsatt at jeg skulle begynne på samfunnslinjen på Valler, i klassen til Eirik. Men jeg var begynt å nøle. Det skyldtes piken med det fristende underlivet som som nok mer var begynt å ta form av piken med den irriterte stemmen (og det utilgjengelige underlivet).

Hun søkte på jobber. Jeg fryktet hva innebar. Kjekke unge kolleger med spenselbukser og blanke sko. Stadige avstikkere til Sound City. Det måtte ikke skje. Jeg ble kleggen fra helvete. Flyttet nærmest inn hos henne. Faren var bare snill. Ingen protester der.

På bursdagen min, som ble feiret hjemme hos mine foreldre (som var forbigående vennlig innstilt, og ute av huset for kvelden) kom Tormod og kjæresten hans syklende med en kjempediger gave, et overdrevent stort og kunstnerisk svært skrøpelig landskapsmaleri. Hans mor var lettet over å bli kvitt det. Det burde hun ikke vært. Tormod har nemlig bursdag bare noen få uker etter meg.

Jeg var besatt av piken med det fristende underlivet og tilbragte all tilgjengelig tid hjemme hos henne, det gikk henne ganske tydelig på nervene. Forståelig nok. Vi spilte plater og røkte. Det var vel stort sett alt, bortsett fra mine altfor hyppige forsøk på å beføle henne med flathånd i forplantningsøyemed.

Jeg seilte mitt første kjæresteforhold med stø kurs rett mot isfjellet. Og jeg hadde ingen livserfaring som kunne fortalt meg hva den kimende alarmen og det blinkende rødlyset betydde. Jeg var DJ på Titanic og spilte "Never Marry A Railroad Man", "In The Summertime", "All Right Now", "Lola", "House Of The Rising Sun", "Goodbye Sam, Hello Samantha", "The Green Manalishi" og LP'ne "Bridge Over Troubled Water", "Let It Be", "Self Portrait", "McCartney", "Jeremy Spencer", “Deep Purple In Rock”, "A Question Of Balance" og "Fill Your Head With Rock" nonstop, mens hun laget sigaretter med sigarettmaskinen sin og gledet seg til at jeg skulle begynne i klassen til Eirik på Samfunnslinjen på Valler.

Spillelisten på Titanic som også inkluderte “Let It Be” og “McCartney”.

Det skulle jeg også, og det ringte inn og jeg begynte å gå opp trappen til første time sammen med Eirik. Midtveis stoppet jeg, snudde, gikk ned igjen og inn på rektors kontor. "Jeg slutter", sa jeg. Hun måpte. Etter ett minutt. Den personlige rekorden står ennå. Så bar det i all hast tilbake til piken med det fristende underlivet.

Hun innså at det bare fantes én løsning: Hun søkte på en jobb, og fikk den. Dermed var jeg fintet ut.

Plutselig sto valget mellom å stalke henne ved å henge sammen med Sjalusiens grønne spøkelse utenfor Williams Forlag hvor det sikkert jobbet mange kjekke diskogutter (og det hjalp ikke at hun ga meg Clay Allison-bøker), eller finne meg en jobb.

Det hjalp ikke at hun forsøkte å roe meg med ned med gratis Kjell Hallbing-bøker. Sexy westerns var ingen ting mot Morgan Kane. Dessuten ville jeg ha sex og kjærlighet, ikke dårlige pocketbøker fra jobben hennes. Her en finsk utgave av “Fem ess i Dodge City”.

Jeg orket ikke postbud, ikke når høsten nærmet seg. Så jeg søkte på Musikkhuset. Visergutt, uten tilgang på plater. En møkkajobb med marginal betaling i regnværet. Det begynte å bli lenge siden sankthans, den gang verden var et frydefullt sted og piken med stjernehimmelen i øynene berørte meg med fingertuppene og fikk det til å kile i maven min. Nå hadde stjernehimmelen falt ned.

Piken med det gjerrige underlivet drev langsomt vekk. Det begynte å bli lenge mellom hver gang hun slapp meg til. Vi var liksom sammen, men det gikk ikke den riktige veien, og jeg slet med fortvilelse og sjalusi. Hun unnlot ikke å fortelle meg om noen skikkelig kjekke typer på jobben og som ofte gikk på Sound City.

Sound City: Nyttårsaften på Sound City 1. januar 1970. Her gikk alle de tøffe guttene og deilige jentene. Jeg hadde ingen ting å stille opp mot dem. Selv om Piggvar var discjockey der. Det skulle faktisk vise seg at ikke var noen fordel i det hele tatt. (Foto: Arbeiderbladets samling)

Det uverdige forholdet slet seg gjennom september og oktober. I november raknet alt. Og så var det over.

Jeg visste nok allerede i august hvor det bar, selv om jeg aldri hadde hatt et forhold før, og det var en fæl opplevelse. Alt som foregikk var utenfor min kontroll, og jeg kunne ikke true med å gå hjem hvis vi var ute, for da sa hun bare ja vel, værsågod. Da kunne jeg jo slett ikke gå hjem. Det forholdet lærte meg mye.

I august kom forresten "Let It Be"-filmen til Oslo. Endelig. Premiere på bittelille Victoria. Ikke akkurat behov for politi for å holde massene under kontroll. Jeg tror ikke engang jeg var på premieren. Må ha vært noen dager senere. Alt for mange tomme seter til å sette en i høytidsstemning. Trist film. Dårlig lyd i salen. Og jeg tror jeg så den alene. Etter å ha røkt en skøyeraktig sigarett som ikke akkurat gjorde opplevelsen lystigere. Tenk at det bare var seks år siden folk gikk bananas på Sentrum kino.

Tiden er slem.

Her har folk jobbet på spreng for å designe en fristende kinoannonse. 31. august 1970.

"LET IT BE" - FIN SOM BARE DET

"Let It Be" var nedturen, oppvåkningen til et nytt tiår og pubertetens død. Mens amerikanerne fortsatte å hamre løs i Vietnam og Per Borten gikk rundt i underbuksen. Maier var på siste verset også, og gikk B-stevner.

Alle visste at "Let It Be" var gammelt stoff, skapt i gryende uvennskap under mistrøstige forhold og på et forblåst vintertak, mellom den hvite og den ufolignelige "Abbey Road". Vi var forhåndsprogrammert til ikke å like - og føle oss triste. Så kom Paul med "McCartney" og helvete brøt løs. Da Beatles-albumet nådde butikkene en måned senere, var det til NMEs dødsfanfarer, de kalte albumet en pappgravsten.

Spillet var øyensynlig over. Men jeg hadde fått kjæreste og prioriterte underlivet og tungekyssets vindunderlige magi. Til det funket i grunnen "Let It Be" som et helt OK lydspor, sammen med "McCartney", "Bridge Over Troubled Water", "Self Portrait" og "Fill Your Head With Rock".

Etter Mærdø-ferien i regn og forgredelighet (en grusom nedtur etter fjorårets solsprengte møte med øyen, ølen og rulletobakken Original), og et panikkartet brudd med Valler Gymnas bare ett minutt etter at det hadde ringt inn for høstens første time (den eneste skolen jeg bare har gått på i ett minutt), var jeg gått fra glad-Yan til verdenssmerte og grønn sjalusi (en svært uheldig kombinasjon). Jeg gikk på "Let It Be"-premieren på Victoria kino alene. Datoen var 31. august 1970, og jeg mener salen bare var halvfull. Lyd og billedkvalitet hørte hjemme i et garasjeanlegg på Stovner, og beatlene virket trette - både av hverandre og musikken.

Først i ettertid skjønt jeg at det var meg (og Victoria) det var noe i veien med, ikke Beatles. Ja, filmen formidler begynnelsen på et oppbrudd, men like meget formidler den musketersamholdet - den magiske X-faktoren, og som den skinte oppe på det januarforblåste taket i London da gruppen ga sin aller siste konsert.

Alt det fine og gode med "Let It Be" fikk vi vel egentlig ikke forståelsen for før vi var blitt etterutdannet og reformatert med magnum-serien "Get Back" på Disney Channel. OK, så lot serien som om alt var i den skjønneste orden. Men det gjør ikke noe, for det var sikkert det også, i lange perioder, og vi vil jo se The Beatles når alt er i skjønneste orden.

Uansett forberedte "Get Back" oss på en nyoppusset original-"Let It Be". Og sannelig var det en åpenbaring å se den igjen - renset og med luksuslyd. Selv kranglingen virket mindre vond nå, ikke minst fordi vi hadde fått den på så lang avstand at det er over 50 år siden, den gang vi alle var barn og ingen beatler ennå var fylt 29.

"Let It Be" er virkelig en FILM, og den har alt som gjør en film til en klassiker. Det er slik det ble fortalt, det er slik de gjorde det, det var her de forberedte seg på 70-tallet og voksenhet. Hør på sangene de skapte. Hør på ordene. Hør kjærligheten og sorgen og ja ... bittterheten. "Let It Be" står igjen som et verdig monument. Og den reduserer "Get Back"-serien til det den skal være, et tilskudd, et feel good bonus, desserten til oss som spiste opp grønnsakene våre for lenge, lenge siden og faktisk likte "Self Portrait" sommeren 1970.

Likevel velger jeg å toppe dette med at jeg var så heldig denne sensommeren å komme meg inn på Club 7 på Kongen ute i Frognerkilen, og se The Troggs. De var ikke hippe i 1970, det kan jeg love, og de så ikke slik ut, heller. Reg Presley hadde på seg en litt for trang dress og tøt uavlatelig ut mellom knappene, men det ga han blanke i. Han var Reg Presley, og han sang ansiktssvett «Wild Thing» og «I Can’t Control Myself» og alle hitsene med den største selvfølgelighet og den helt riktige stemmen, mens han kveilet mikrofonledningen på en spesiell måte som han styrte med lillefingeren.

Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært på Club blant de store guttene og jentene og sett The Troggs i levende live. Det var faktisk min aller første popkonsert. Så var det tross alt bare fire år siden 1966.

Man hører sjelden spørsmålet: “Hvor var du da The Troggs spilte på Club 7”. Men jeg vet i hvert fall hvor jeg var, på “Kongen”, og Reg Presley hadde fortsatt den riktige lyden, selv om dressknappene satt litt stramt. “The Raver” fra oktober 1970 er ikke av deres mest kjente singler, jeg må si det.

SEPTEMBER – NÅR HØYESTE KORT ER KLØVER 4

Jeg surret rundt i Oslo med tralle på slep. Hentet noter og annet tungt på tollboden nede i Schweigårdsgate og trillet det opp til Musikkhuset. Visergutt. Et slit. Og dønn kjedelig. Særlig i regnet. Og mine erindringer fra den høsten er bare regn, regn, regn over et forhold som langsomt gikk i biter, og den beske ettersmaken av sjalusi.

Visergutten på Musikkhuset skrev fryktelige dikt, mange av dem var rasende på piken med det fristende underlivet. Han lusket på henne utenfor i regnværet. Han følte seg ussel og var ussel. Og ingen ting av det han sa eller gjorde bidro på noen som helst måte til å redde forholdet. De var inne i den vonde fasen.

Begynte å angre på at jeg sluttet på gymnaset. Jeg beholdt riktignok den tette kontakten med Tormod og Stein, men livet var uansett usselt. Livet som visergutt og erotisk masakrok. Det gikk nedover. Jevnt og trutt. Jeg bodde dels på Jar hos piken som lette etter måter å bli kvitt meg på, dels på Ljan hos mine besteforeldre, ja, for nå var jeg sannelig kastet ut igjen. Ut og inn og ut og inn. Det begynte å bli en vane.

Piken var begynt å snakke om at man trengte tid for seg selv. Den slags snakk var jeg slett ikke interessert i. Og hvorfor jobber hun så ofte overtid på Williams Forlag? Best å skrive et dikt om det. Jeg skrev mange dikt. De skulle snart havne i skoleavisen på Nadderud.

Her et som aldri er blitt publisert tidligere. Ikke uten grunn:

ROMANTIKK

Kalle det ære

kall det makt

Jeg vil alltid være

det jeg har sagt

Vil du miste

det du har vunnet

eller beholde

det du har funnet

Jeg skal ikke trenge på

du skal få det som du vil

hvis du bare kan forstå

at også jeg vil være til

Du trenger ikke gråte

jeg tror på det du sa

Vårt vennskap er kanskje en gåte

men vi skal nok få det bra

Du har ære

du har prakt

Men bak dette, min kjære

ligger ingen makt

Så la oss prøve å forstå

det den andre vil

Så slipper vi kanskje

dette falske spill

Så klossete formulert, skrevet av en som helt tydelig bare hadde en kløver 4 på hånden. Han visste jo så alt for godt at det egentlig var over. Dead man walking.

Kjærlighetslivet ute av kontroll, elendig jobb, på kant med foreldrene (igjen), møkkatider. Og like fordømt fortsatte folk å kjøpe "In The Summertime"?!?!!

Jeg tror ingen i hele verden har vært så lei av “In The Summertime” som meg.

OKTOBER – PESSARENE VENDER TILBAKE

Møkkaregn, og ikke akkurat rock'n'roll for modern lovers på toppen av hitlisten i Norge.

Var fortsatt sammen med piken fra i sommer, men duverden så tungt det gikk. Mine foreldre dro til London på tur. Jeg skulle for første gang ha hjemme-alene-fest. Ingen kom. Det var nemlig fest på Eiksmarka, og dit skulle Junipher Greene-guttene. Så måtte jeg bite i det sure eplet. Og sitte der med tverr pike og vente på natten.

Ulvene: Det var ikke smart å dra på fest på Eiksmarka da du risikerte at Junipher Greene-gutta dukket opp. Alle søte jenter fikk akutt hukommelsestap ved synet av dem, plutselig var de frie og franke, enda kjæresten sto rett ved siden av dem og kremtet. Ergo holdt jeg min kjæreste fanget hjemme på Høvik. (Foto: Det Nyes arkiv)

Jeg ville jo slett ikke risikere at Junipher Greene fikk øye på henne. Klok av skade. Jeg husket hvordan det gikk i seilerhytta utenfor Arendal.

Grunnen til at jeg var flyttet hjem igjen skyldtes noen venner av mine foreldre ute på Nordstrand. De tok seg av meg mens mine besteforeldre, som ikke tok sjansen på å ha meg alene i leiligheten, reiste til Syden. Uheldigvis skulle dette ekteparet bort akkurat den helgen, så jeg hadde huset og det store stereoanlegget med 2 Tandberg 50 litere, og "White Album", som de faktisk hadde, til rådighet. Klart det ble fest.

Vi vasket og ryddet som gale neste dag. Så sto jeg der alene da de kom hjem. Her var alt i den skjønneste orden.

Senere. Jeg hadde lagt meg. Det banket på døren. Der sto husets frue med et uutgrunnelig blikk og lurte på hvem som hadde lekt med pessarene hennes. Jeg ble sprutrød. Noen hadde vært på soverommet deres! Hvorfor sjekket jeg ikke det! Det fantes ingen utvei, jeg måtte påta meg skylden.

— Det var meg, sa jeg med et sprukkent hvisk.

Det er ikke så lett å stå der og innrømme for en godt voksen kvinne at man har lekt med pessarene hennes. Jeg var 18 år, og svært skremt.

Fortsatt var blikket uutgrunnelig. Så smilte hun hemmelighetsfullt. Det gjorde hun. Da skjønte jeg at jeg levde på lånt tid. Mine foreldre kom og hentet meg en time senere.

Jeg aner fortsatt ikke hvem som hadde lekt med pessarene.

Så kjempet jeg meg videre gjennom mitt dystopiske kjærlighetsforhold. Jeg visste at hver dag som gikk brakte meg nærmere undergangen. Begge visste det. Men hun tok ikke den endelige konfrontasjonen, og jeg nektet å slippe.

Samtidig slet mine idoler også med den endelige skilsmissen. Det så ikke noe vakrere ut der. I NME meddelte George Martin at The Beatles nok ikke kom til å gjøre noe sammen igjen: Det var like sannsynlig som at The Who kommer til å spille inn "Glade jul".

Det var en slik høst.

Jeg kunne altså ikke bo hos mine besteforeldre, for de var i Syden. Jeg kunne ikke bo hos mine foreldres venner fordi jeg lekte med pessarene deres. Ergo endte det med en uverdig retur til Høvik, inn på husets minste soverom, og farvel til visergutt-tilværelsen på Musikkhuset.

Jeg grep til min faste nødløsning, postkontoret på Majorstuen. Det var i hvert fall ordentlig lønn, og arbeidskolleger som kjente meg og behandlet meg som en av dem. Jeg gruet for julerushet og tonnevis med bokklubbøker. Men aller mest gruet jeg for den endelige kollapsen i kjærlighetslivet. Dommedagsklokkene kimte øredøvende.

Jeg kjøpte "Led Zeppelin III" på Musikkhuset, ble først skuffet, men lærte meg over tid å elske albumet. "Since I've Been Loving You" gikk på evig rotasjon mens mitt aller første kjærlighetsforhold ble brukket og revet i vonde, vonde småbiter. Ingen ting kjennes tyngre enn vissheten om at alt håp er ute, før det egentlig er helt over. Jeg levde på restene av de aller siste glimtene av noe som hadde vært. Sammen med Led Zeppelin.

Så gikk teppet ned.

NOVEMBER – VERDENS FLAUESTE ØYEBLIKK

Helt på stumpene i forholdet til piken med det fristende underlivet alias piken med stjernene i øynene alias piken med den gretne munnen (nåtids-versjonen). Nå var hun bare gretten og lei, og ikke skjønte jeg hvordan jeg klarte å henge inne ennå. Enkelte dager bodde jeg hos henne. Det var ikke noe hyggelig. Ingen ting var noe hyggelig. Jeg burde gitt opp for lenge siden i stedet for å tære det så langt at jeg snart fikk en skikkelig trøkk 16 og farvel.

Ellers husker jeg at jeg utsatte planene om å kjøpe George Harrisons "All Things Must Pass" da den ville blir for dyr. Jeg valgte å gå for Lennon. På fester på denne tiden var "Jesus Christ Superstar" populær. Jeg skjønte aldri folks fascinasjon med det albumet. Det spiller dårlig. Bare et par av låtene tåler gjenhør i dag.

Det gikk for seg i stereoanlegget. Jeg hadde skrapt sammen til "Led Zeppelin III" og "Get Yer Ya-Ya's Out" og "Paranoid". Fikk snart los på "Atom Heart Mother" hos Ringstrøm også.

Jeg var breddfull av selvmedlidenhet og bitterhet - i omtrent jevnstore doser. "Since I've Been Loving You" ble spilt om og om igjen og ga meg rett i at livet var en jammerdal. "Midnight Rambler" henter frem helt andre følelser og fikk meg til å tenke onde og slemme tanker om piken som en sommerkveld i juni hadde stjernehimmelen i øynene, men hvis øyne nå bare rant over av hån og svik. Syntes jeg.

En søndag morgen med sne på marken brast det. Jeg måtte, jeg måtte. Jeg hadde en unnskyldning. Jeg skulle hente platene mine. Det var over. Da henter man platene sine. Søndag morgen klokken ni står man utenfor huset til piken som man mistet og ringer på for å hente platene sine. Det var kaldt. Jeg frøs i skoene.

Jeg ringte på og ringte på. Ingen åpnet. Fra rommet hennes i andre etasje hørte jeg henne hoste. Ja, ikke bare henne. Det var mannshost også. De hadde holdt på hele natten, jeg så det for meg like tydelig som jeg så sengen hennes for meg, den hun kom krypende naken ned fra da jeg ble innviet i mysteriene, den magiske midtsommernatten da hun berørte meg der nede, og plutselig spratt opp og begynte å fikle med noe urovekkende som hun kalte pessar.

Men ikke nå, ikke nå, her sto jeg og frøs som en hund mens hun antagelig hadde seg med en av diskokjekkasene fra Sound City. Raseriet begynte å koke i meg, eller snare trassen. Ikke faan. Jeg ga meg ikke. Jeg ringte på. Jeg kastet sne på ruten. Jeg ropte navnet hennes.

Endelig hørte jeg skritt i trappen, og så, famlingen med låsen. Døren gikk opp. Der sto… Piggvar?!? Haken min datt.

- Du?

- Hei, sa han bare, kom inn. Jeg var flau. Umåtelig flau. Jeg kjente Piggvar. Han var venn av Eirik. Og discjockey på Sound City. Det gjorde alt vanskelig. Jeg forsøkte å bagatellisere besøket med et ja, jeg kom forbi og tenkte jeg kunne hente platene mine.

- Forbi? Du har jo ringt på og ropt i tre kvarter, sa han. Du vekket oss.

Han gikk inn på kjøkkenet. Hjemmevant.

- Vil du ha litt juice?

Nei, jeg ville ikke ha juice. Jeg ville ut. Jeg ville dø. Men først ville jeg ha platene mine. Han gikk ovenpå og førte en hviskende samtale med henne. Jeg sto ved foten av trappen med bøyd hode. Så kom han ned igjen. Var det disse? Sa han og holdt frem «Self Portrait», «McCartney» og «Let It Be» og en håndfull singler. Denne er ikke min sa jeg, og ga ham Shocking Blues «Never Marry A Railroad Man» tilbake, min gave til henne i sommer. Coveret var rødt, rødt som skammen.

Jeg gikk ut i vinterformiddagen med platene under armen. Da jeg kom hjem spilte jeg sangen «Let It Be» om og om igjen. Da gitarsoloen kom for tredje gang begynte jeg å gråte.

(Fra "Beatles og jeg")

November 1970. Fy pokker. Kjipe tider. Omtåket av sjalusi forfattet jeg et karakterdrap på piken med de avskyelige guttene, som jeg hadde omdøpt henne til. Fantasien løp løpsk, og jeg regnet med at hun lot seg lokke i seng med alt som kan krype og gå av spenselslacks, kinnskjegg og fønet salongfrisyre. Guttene på byen. De skikkelig ekle guttene.

Jeg fant nylig kladden til smedediktet i en loftsbod. Det tåler ikke dagens lys. Ikke da. Og sannelig ikke i 2025. Hvilken ekkel liten knort av en ussel og hevngjerrig taper jeg var. Hun ville ikke ha meg. Var det så vanskelig å forstå? Jeg regnet med at det meste var over og syntes ubegripelig synd på meg selv. Hele tiden. Man blir uendelig selvopptatt når et forhold går i tusen knas. Skjønner ikke at vennene mine holdt ut med meg i denne perioden. Kanskje de ikke gjorde.

Ja. Alt var forbi. Piken med det svikefulle hjertet (alias piken med stjernene i øynene alias piken med det fristende underlivet alias piken med de avskyelige guttene) hadde vendt meg ryggen, og jeg skjønte selvfølgelig ikke at det var fortjent.

Det er nettopp når slike ting skjer at man kunne hente trøst hos kamerater, f.eks. Tormod, og ha vorspiel hos ham og spille høy musikk mens man bælmet øl og dro på en eller annen privatfest på Stabekk, eller Eiksmarka. Og vi kunne synes synd på oss selv, og sammen utbryte: "Det er harde tider". Som hunden i Carl Barks-historien i Donald.

Jeg spilte "Led Zeppelin III" mye, særlig "Since I've Been Loving You". Den var i løperekken nå, sammen med "Dazed And Confused" og "You Shook Me". Zeppelin var god trøst.

Den nye sjefen: Over og ut for redaktøren. Ny mann overtar, selveste Stein, mannen som gikk fra Høyre til anarki til marxist på 3 minutter og 27 sekunder. Her uten min tapte skalk, og klar for den største skandalen i Nadderusks historie. Militærfrakken og halssmykket fikk jeg av min mor og stefar etter at de hadde vært i London og sett “Hair”.

DESEMBER – NYTTÅRSFESTEN (bendryss i en ishule)

I 1970 var singler av mindre interesse og kvinnene slemme. Men det var faktisk noen strålende innslag (plater) på desember-listen, og man må jo bemerke at Deep Purple faktisk lå helt oppe på 2. plass i Norge med "Black Night". Det hadde jeg full forståelse for. Min bror Jakob hadde til og med fått singlen til bursdagen sin. Et klokt valg. Jeg hadde på min side sett Purple i Njårdhallen. Og røkt noe som Jakob nok ikke visste noe særlig om. Deep Purple lød enda bedre med skøyertobakk som reisefølge nemlig. I hvert fall i 1970 og 1971.

Deep Purple i Oslo. Ian Gillan intervjues. Helt til høyre, legendariske Svein Boye Andersen. (Det Nyes arkiv)

1970-julen er jeg faktisk ikke i stand til å huske. Jeg var helt sikkert alt for deppa over at piken med det fristende underlivet hadde dumpet meg, og det hardt og brutalt. Samtidig var jeg i stadig konflikt med mine foreldre. Akkurat rundt juletider lot de meg bo hjemme. Men det var mye ut og inn i denne perioden. Holdepunktene mine var Tormod og Stein og Eirik, gode venner i en vanskelig tid. Det morsomste jeg visste var festene hos Tormod i Jarveien.

Han hadde en meget liberal mor. Men ikke så liberal at hun lot meg slå opp telt i haven da jeg sto uten sted å bo sist sommer. Jeg husker lyden av stoler som veltet, det var lyden av en sint mor som nedla veto. On the road again.

Til jul kjøpte jeg meg "John Lennon: Plastic Ono Band" for egne penger. "All Things Must Pass" hadde jeg ikke råd til. Den måtte vente.

Den julen hadde jeg vært full av sorg og lengsler etter piken som ga meg sparken. Julen er en ensom tid når man er forsmådd.

Jeg kjøpte aldri Matthews Southern Comfort-versjonen av "Woodstock", men har egentlig alltid likt den, og akkurat på tampen av 1970 klatret den helt til topps i Norge. Vi lå ofte en måned eller to etter England på sånne ting.

Marc: “Ride A White Swan” var så stilig at jeg ryddet plass for T. Rex i platehyllene. Kjøpte “Hot Love” da den kom, og den første T. Rex-LP’n da jeg dro til London sommeren 1971.

Ellers hadde jeg fattet en viss interesse for Marc Bolans T. Rex. Hadde alltid vært fascinert av vise-versjonen av Bolan, men denne eksentriske rock'n'roll-versjonen virket svært lovende. Det skulle ende med at jeg kjøpte både den første og den andre LP'n. Hva jeg fikk til jul? Husker ikke. Når man er 18 er ikke julen så viktig lenger.

The Beatles var historie, kjærlighetslivet var historie. Møkkaslutt på et ganske interessant år med høye topper og bunnløse daler.

Det første året uten Beatles åpnet helvetes kaldt. Jeg var på nyttårsfest hos Eva på Eiksmarka, og trodde et øyeblikk at hjertesorgen var kurert. Hun var blond og vakker og smilte når hun så på meg. Men noe skjedde i løpet av natten. Plutselig smilite hun likedan til en helt annen. Tormod og Stein hadde allerede dratt, og de var de eneste jeg kjente på festen. De dro fordi Eva syntes de måtte. I hvert fall Stein som var så full at han falt spyende ut døren. Tormod fulgte ham - det var risikabelt å gå full og alene i sprengkulden -, og brukte den profilerte Stabekk-marxisten som bob nedover den speilglatte stien fra Østerås til Nadderudveien.

Så der lå jeg på årets første og (skulle det vise seg) kaldeste natt, nede i kjellerstuen, på en benk som målte én og en halv meter, uten annet å bre over meg enn en globus. Jeg frøs så huset ristet. Det føltes som ribbena ble til bendryss i en ishule. Grålysningen kom langsomt sigende. Velkommen 1971.

It was all downhill from here …

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1970:

1. januar – En merverdiavgift («moms») på 20 % erstatter den tidligere omsetningsavgiften (oms) på 13,64 %.

12. januar – Biafra kapitulerer, noe som markerer slutten på den nigerianske borgerkrigen.

17. mars – «My Lai-massakren»: 14 amerikanske soldater blir tiltalt for å ha holdt tilbake informasjon ifm. massakren.

10. april – Paul McCartney annonserer at The Beatles er blitt oppløst

11. april – Apollo-programmet: Apollo 13 skytes opp.

17. april – Apollo-programmet: Apollo 13 returnerer til Jorden etter et oppdrag som nesten resulterte i katastrofe. Tom Hanks er satt på saken.

7. mai – Norges Hjemmefrontmuseum åpnes i Oslo.

14. mai – Rote Armee Fraktion (RAF) blir grunnlagt.

17. mai – Thor Heyerdahl starter sin ferd med sivbåten Ra II.

2. juni – Saudastreiken starter, og varer nesten fem uker.

9. juni - Bob Dylan mottar sin æresdotorgrad i musikk ved Princeton University, en seremoni som bare gjorde ham brydd. Seansen skildres i “Day Of The Locusts”, og ender slik:

I put down my robe, picked up my diploma/Took hold of my sweetheart and away we did drive/Straight for the hills, the black hills of Dakota/Sure was glad to get out of there alive

9. juni – Jordans kong Hussein overlever et attentat.

27. juli – Mardøla-aksjonen: Aksjonister oppretter teltleir i traseen for anleggsvei for den planlagte utbyggingen av Mardølavassdraget.

10. oktober – Fiji erklærer seg uavhengig av Storbritannia

12.-13. november – Tidenes dødeligste syklon treffer nåværende Bangladesh og dreper 300 000-500 000 mennesker.

1. november – Folketelling, 3 874 133 innbyggere i Norge.

11. november – Deep Purple opptrådde i Njårdhallen

NOBELS FREDSPRIS:

Norman Ernest Borlaug

SKI-VM 1970 I Vysoké Tatry, 14.-22. FEBRUAR

Ingen norske vinnere. Vårt beste resultat er ett sølv, til Odd Martinsen (15 km).

SKØYTE-VM 1970

Ard Schenck blir verdensmester.

Beste nordmann, Magne Thomassen på 2. plass, som også vinner 500 m.

ENGELSK FOTBALL:

Feil lag fra Liverpool blir seriemester.

Det riktige laget havner helt nede på 5. plass.

Norsk fotball:

Strømsgodset blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Lyn 4-2 i finalen.

Strømsgodset blir også seriemester i fotball.

Her er jeg sannelig ikke sikker på hva som foregår. Men julehefte er julehefte. I julestrømpen julen 1970.