89 plater fra 1971 som det kan være ganske kjekt å ha. Mange solide klassikere. Mye å dykke ned i, selv nå, 54 år etter. Gjennomsnittet ligger kanskje et knepp bak 1969 og 1970, men det var da også to av LP-platens aller beste år. Og du krangler vel ikke med de tre albumene du ser her. Eller “Led Zeppelin IV”, “Master Of Reality”, “Meddle”, “Muswell Hillbillies”, “Bryter Layter”, “Stormcock”, “Songs Of Love And Hate”, “What’s Going On”, “Aqualung”, “Imagine” og “Hunky Dory”. Ja, det var et slikt år.

JANUAR

Jeg har aldri vært noe fan av Janis Joplin. Hun hadde uansett hva folk mener, en kråkestemme. Hun overspilte og var så stinn av selvmedlidenhet at hun kunne brukt den som fottøy og kommet tørrskodd over Mississippi. Jeg ville ikke sluppet dette insiterende vesenet og det bråkete hippiebandet hennes inn om de så hadde tilbudt meg gratisbillett på Woodstock. Nåja, jeg hater Woodstock også, så det sier ikke så mye.

Uansett, jeg hadde LP'ne hennes, og det var tider da jeg viste svakheter og satte på "Ball And Chain". Aller svakest var jeg like etter at hun døde da "Pearl" kom ut. Alle skulle jo ha den. Min favoritt varte i under to minutter, het "Mercedes Benz", og ble ofte spilt på Club 7. Det var humor, og Janis hadde jo det også. Og så var det selvfølgelig "Me And Bobby McGee" og linjen "freedom's just another word for nothin' left to lose", den kunne alle forholde seg til - aller mest jeg som kom ut av 1970 forslått og blodig og i filler etter et havarert kjærlighetsforhold som smakte av episk katastrofe.

Så ja, jeg kjøpte denne hos Ringstrøm, spilte den ganske mye en stund, men så sluttet jeg. Og så støvet den ned. Jeg fikk den på CD i 1999, men jeg tror ikke jeg har spilt den en eneste gang.

Det var synd på Janis. Men jeg vil ikke høre på den hese kråkestemmen hennes av den grunn. Det er synd på mange.

Little Feat: “Little Feat” (Warner Bros)

Debut-LP'n, og de har allerede funnet formelen, og leverer fra øverste hylle. Fire supermenn med eksklusiv støtte fra innbudte gjester som Ry Cooder og Sneaky Pete. Av og til synes jeg dette er verdens beste debut-album. Lowell George for evig! Og ja, “Willin’” er her.

Mountain: “Nantucket Sleighride” (Island)

Bandet til kjempen Leslie West og Cream-producer og bassist Felix Pappalardi. Det er gruppens andre LP, og det solgte ganske bra. Selv liker jeg enda bedre "Flowers Of Evil" (studiosiden) som er magisk. Men jeg likte "Nantucket Sleighride" også, og tittelkuttet er en ekte klassiker, basert på en sann og uhyre dramatisk og bestialsk historie fra hvalfangervirkeligheten i 1820. Leslie West var i en periode en av rockens fremste gitarhelter.

FEBRUAR

Trolldeigplaten over alle trolldeigplater.

David Crosby: “If I Could Only Remember My Name” (Atlantic)

Han ble beskyldt for å underprestere da dette forunderlige albumet slapp løs på et forventningsfullt marked i februar 1971. Jeg mener, vi snakker selveste David Crosby, mannen som Dennis Hopper modellerte sin rollefigur etter i “Easy Rider”, mannen som lånte gullstrupe og bart til Crosby, Stills & Nash - og etter hvert Young, mannen som var verdens kuleste fyr - i følge seg selv - og den egentlige trollmannen bak The Byrds (igjen i følge seg selv) og ikke minst, mannen som introduserte The Beatles for både sitarer og LSD.

Man forventet simpelthen dynamitt. Og fikk en saktmodig buffet av stort sett svevende stemningsbilder. Det var som å havne i en seanse, det var dunkelt, det gikk i trappen, det var ektoplasma og flakkende lys, et pust av sorg gjennom rommet, fjerne korstemmer og lyden av forte barneføtter over gulv. En sånn plate. Nesten ingen ting som var så håndfast og snilt mot øret som en normalt sammenskrudd sang.

Nærmest kommer albumets magnum opus, den åtte minutter lange “Cowboy Movie” med sine iltre Garcia-gitarstikk og Crosby-vokalutblåsninger, velger en skjenende stopp-start fremdrift som den delvis låner fra Steppenwolfs “The Pusher”. Like besettende, men på en skumlere måte.

Det er et album som skuffet sin samtid, men som vokste seg stort og sterkt, og havnet helt oppe på 2. plass bak “Revolver” på listen over Vatikanets (!?!) favoritt-LP’er gjennom alle tider i 2010. Og det sier jo noe.

Blir man fascinert av disse stemningsskissene med sine jazz-beslektede vendinger og luftige korharmonier, er man solgt. Som meg. Faktisk er det en av de fineste platene man kan sette seg ned med når man har behov for flerstemt vokalterapi.

Crosby har med seg drøssevis av kompiser på albumet, fra CSN&Y, Grateful Dead (særlig dem) og Jefferson Airplane. De var neppe nyktre, men so what. Tross kjendisbeitet er det Crosby selv som fremstår som albumets ruvende skikkelse. Den stemmen. De løsningene. Det finnes ikke noe lignende, LP’n er i en klasse for seg.

MARS

Nick Drakes lettest tilgjengelige plate. Selv var han ute etter å skape sitt "Pet Sounds" og har bl.a. med seg John Cale og musikere fra Fairport Convention. Visene er vakkert arrangert og gir Nicks sørgmodig, svevende stemme og påskrudde gitar-attack perfekte omgivelser. "Hazey Jane II" er vel det nærmeste han har vært å skrive en hit. Ikke mange jeg kjente hadde denne våren 1971.

"Five Leaves Left" fant jeg hos Ringstrøm sent i 1969, eller muligens i januar 1970. Og den ga meg veldig store forhåpninger til mannen med de uendelig vakre og triste sangene og røk- og fløyelståke-røsten. "Bryter Layter" sikret jeg meg hos Ringstrøm i april 1971. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor den ikke lå på NMEs LP-liste, det var en av de fineste LP'ne jeg hadde hørt.

Nede i kjelleren på Les Cousins i juli 1971 var han helt usynlig, det virket ikke som om noen ante hvem han var. Og jeg var allerede fan. Skulle ønske jeg hadde våget å snakke til ham. Han ville neppe svart, han var enda skyere enn meg, men han ville helt sikkert likt å høre at noen spilte platene hans helt oppe i Norge. Nick Drake hadde et brennende ønske om anerkjennelse. Han fikk den aldri.

Leonard Cohen: “Songs Of Love And Hate” (CBS)

Min absolutte favoritt med Cohen. Den er mørk, men ikke så mørk som mange tror. Slett ikke, faktisk. Flere av låtene er riktig muntre og skøyeraktige. Jeg tar med "Dress Rehearsal Rag" her, en klimpredyster monolog med beske utbrudd og masse selvforakt, som når man begynner å studere den mer nøye, viser seg å være generalprøven for et selvmord. Sortere humor skal du lete lenge etter. Lysere er "Sing Another Song Boys" og "Diamonds In The Mine". Og blant disse fine innslagene ligger noen av de vakreste og mest vemodige sangene Cohen har skrevet. Jeg tenker på "Famous Blue Raincoat" (som jeg mener er tidenes vakreste sangtekst, og for en fremføring!) og "Joan Of Arc". Måten han bruker de to kvinnestemmene som utfyllende, florlette penselstrøk her er helt eksepsjonelt virkningsfullt. Da jeg bekjente for Leonard at dette var min favoritt av hans, lo han og sa: “Ah, my comedy record. Yes, it is indeed a good one."

For meg er "Stand Up" og "Aqualung" favorittene. Skapt før Anderson gikk seg helt bort i sine intrikate, tematiske "verker" som hadde myriader av overganger, lassevis med ord, og svært få låter. Det tok noen år før han kom seg, og i mellomtiden var jeg blitt opptatt av andre navn. Men de to albumene jeg nevner her har vist seg å være utrolige slitesterke. "Aqualung" har jo en åpning som forhekser deg umiddelbart. Introduksjons-riffet er så sterkt at det kan henges på veggen i glass og ramme. Og som det innfrir. "Locomotive Breath" er ikke akkurat dårligere. "Hymn 43", "My God". Fenomenalt album.

Jimis farvel. Ikke helt som han hadde tenkt det, men slik Eddie Kramer bestemte at det skulle være. Flere av låtene var ikke ferdige, så det ble skrudd og mekket litt her og der. Låtutvalget er også omdiskutert. Men uansett er dette et brukbart etterord. Jeg er i grunnen mindre imponert av coveret. Kunne de ikke funnet noe bedre enn den samlingen kruseduller? Jeg ble aldri så glad i "The Cry Of Love" som jeg var i de tre første Experience-albumene. Men jeg likte den bedre enn "Band Of Gypsys".

Høydepunktene er mange, selv om savnet etter i hvert fall én langlåt med masse gitar er stort. Favorittene er "Freedom", "Angel", "Night Bird Flying" og "In From The Storm".

Alice Cooper: “Love It To Death” (Warner Bros)

Og her fikk endelig Alice Cooper fart på sakene. "I'm Eighteen" ga dem hiten de trengte for å få lov til å lage dette albumet. Det er en overbevisende forestilling med stor variasjon, selv om metallglammet fra gitarene tar kommadoen. De snuser på tidlig Pink Floyd i "Black Juju" og leverer et dramatisk og teatralsk stykke om galskap i "Ballad Of Dwight Fry" og Bibel-gøy i "Second Coming". Jeg husker jeg ble usedvanlig positivt overrasket etter å ha utsatt meg selv for "Pretties For You" et år tidligere. Ringstrøm-kjøp.

Flamin’ Groovies: “Teenage Head” (Kama Sutra)

De la seg et sted mellom klassisk Beatles og Stones, og skapte sterke album som "Teenage Head", deres tredje. Mens rocken drev føleri med visesang på den ene siden og endeløse prog på den andre, holdt Flamin' Groovies seg til saken. Derfor fikk de sin nye vår så lett som bare det da new wave-rocken redefinerte engelsk musikk på tampen av 70-tallet. Flamin' Groovies hadde vært der hele tiden. Sjekk "Teenage Head".

James Taylor: “Mudslide Slim and the Blue Horizon” (Warner Bros)

Jeg syntes "Sweet Baby James" var litt kjedelig (gørr). "Mud Slide Slim" har mer temperatur og større spennvidde. Sangene er dessuten utmerkede kjøretøy for hans karakteristiske gitarteknikk. "You've Got A friend", "Hey Mister That's Me Up On The Jukebox", "Machine Gun Kelly" og det funky tittelkuttet er favorittene.

Mungo Jerry: “Electronically Tested” (Dawn)

Jeg hatet "In The Summertime" som pesten. Men dette albumet viste at Mungo Jerry var mer enn hjemmesnekring på gatehjørnet. Jeg var mest imponert over "Memoirs of a Stockbroker". Albumet spiller bra, mer gritty og kjøtt på benet enn allsangfjolleriet som sommerhit'en påførte oss. Neste LP skulle bli enda bedre, betydelig bedre, faktisk.

APRIL

The Rolling Stones: “Sticky Fingers” (Rolling Stones)

Deres beste? Kanskje. I hvert fall deres jevneste og mest tilgjengelige. "Exile On Main St." vil mer, gir mer, men krever også mer. Den er smalere. "Let It Bleed" glipper på side 2. "Beggars Banquet" er et modig veivalg, men når ikke helt frem.

"Sticky Fingers" har egentlig ingen svakheter. Albumet er et mektig statement. Et her overtar vi! Det første studio-albumet fra Stones etter The Beatles' sammenbrudd. Akkurat da, i april 1971, kom The Rolling Stones tilbake fra avbrekket. Alene på toppen.

Jeg liker alle kuttene, inkludert halv-jammen "Can't You Hear Me Knocking" som har et vanvittig groove og aldri føles for lang. Egentlig veksler samtlige låter på å være favorittkutt, hvilket kjennetegner søylene, de ikoniske albumene.

"Bitch" er en av de låtene i verden man kjenner best, men som det omtrent er umulig å huske teksten på - om jeg får vise til Tom Cruises rollefigur i "Jerry Maguire". Likevel. For en låt.

Marianne-reisen "Sister Morphine".

Den ubeskrivelig velkomponerte og utførte country-bluesen "Wild Horses".

Den akustiske slide-bluesen "You Gotta Move".

Den sørgmodige, elektriske bluesen "I Got The Blues" med hornrekke og gospelorgel (Otis kunne gjort denne).

"Dead Flowers", en herlig, chugga-chugga country-vise (Mick i teatralsk western-mood, men det er Keiths 2. stemme og Taylors solopludring som gjør låten).

Den mystiske, semi-episke balladen "Moonlight Mile" med sine livet bak fasaden betroelser og sitt svaie, dramatiske strykerarrangement - alt bygget rundt en liten lydløkke fra Keiths kassegitar som han kalte "Japanese Thing" og som Taylor og Jagger bygget videre på da låten ble til og innspilt i Keiths fravær (Det er vel så mye Mick Taylors låt som Jaggers, og definitivt mer enn Richards'; Taylor ble lovet kredit, men fikk det aldri.)

"Sway". En deilig gjørmete blues i seigt tempo, preppet med Paul Buckmasters strykerarrangement og et par aldeles utrolig påtente sololøp fra Taylor som får sumpen til å gløde som lava. Keith er ikke til stede. Nok en låt som Taylor forventet kredit for, men ikke fikk. Nok en medvirkende årsak til at han til slutt sluttet i bandet.

"Brown Sugar" er bare en av de beste riff-rockerne i historien, den ruver til og med i The Rolling Stones' katalog. Men skjemmes av sin kontroversielle tekst som så vidt slapp igjennom i 1971, men som vel ligger på krenketoppen i 2025. Det skal godt gjøres å tolke tekstens røffe slave-, sex-, volds- og rase-motiver på en positiv måte, men samtidig vet jo alle at utøverne ikke er hva de sier, Stones har alltid danset med herr D, og det gjør de sannelig her også, og fascinasjonen med erotiske gråsoner er vel ikke verdenslitteraturen fremmed. Jeg elsker "Brown Sugar", men forstår hvorfor gruppen fjernet låten fra settlisten i USA i 2021. Ingen blir lettere krenket enn amerikanere i dag, og med "Brown Sugar" må man innrømme at de har en sak. På den annen side, Little Richard spilte inn låten allerede i 1971. Han blunket ikke engang. Party time!

Av og til kan man la seg overtale til å synes at dette er verdens beste LP.

*Mer lummer. Amerikansk cover-variant, signert.*

Tre måneder etter at dette albumet kom ut var Jim Morrison død. Han hadde allerede forlatt gruppen og bodde i Paris. Kanskje hadde han tenkt å gjøre mer med bandet senere, kanskje ikke. Uansett var alle fire godt fornøyd med LP'n. Den tok dem tilbake til utgangspunktet, bluesen, og ble unnfanget mer eller mindre live. Det foregikk ganske friksjonsfritt da de kom i gang. Morrison var endog edru. I hvert fall ganske.

Albumet låter fordømt bra også i 2025. Og det på tross for at studioet var primitivt, og lydisolasjonen problematisk. Når låtene er gode og musikerne synkrone kan man oppnå ganske mye. Sangene er Los Angeles-forankret, men det er ikke noe tematisk album. Mer en stemning.

Ray Manzarek: "... after we started working on the songs, we realized that they're talking about L.A. They're about men, women, boys, girls, love, loss, lovers-lost, and lovers-found in Los Angeles."

Det går en blodpumpe i dypet av låtene som holder dem sammen. Og fører oss frem til det mektige avslutningskuttet "Riders On The Storm", et maleri av en låt, dunkel, mystisk, magisk, med sine stilt vandrende improvisasjoner og sine brå, men forbigående skybrudd, og med den hviskende spøkelsesvokalen som følger Morrisons røst hjem. En låt du aldri blir lei.

Crosby, Stills, Nash & Young: “4 Way Street” (Atlantic)

Introdusert som supergruppe, men bare Nash i start-treeren hadde bredde-status internasjonalt, og det var vel egentlig ikke så mye supert over Hollies lenger tidlig i 1969. Crosby hadde fått fyken i The Byrds, som slet alvorlig med høystatusen. Og Stills kom fra Buffalo Springfield som man knapt hadde hørt om i Europa, og som aldri nådde elitedivisjonen i USA. Men trioens debut-LP, et semi-akustisk visealbum bygget rundt til dels utfordrende melodier, og badet i ekstraordinære sangharmonier, ble en enorm suksess og eide på sett og vis sommeren 1969.

Fjerdemann, heller ikke han super, hadde sin fortid i Buffalo Springfield, og ga ut sitt andre solo-album, gitargnistrende "Everybody Knows This Is Nowhere", omtrent samtidig med CSN-debuten. De inviterte ham med på reisen da de trengte å styrke laget med tanke på konsertvirksomheten. Neil Young forlangte fullverdig medlemsskap og frie hender, og ble innrømmet begge deler.

Deres opptreden på Woodstock i august 1969, var deres andre live-jobb. Snakk om å hoppe fra tier'n!

Young var ingen stabil faktor i gruppen, han var ofte i konflikt med en eller flere av de andre, så hans bidrag til diskografien deres (og turnéene) kom i intervaller. Da var de riktignok for lengst blitt ganske supre alle fire, både sammen og hver for seg.

Det er vanskelig å regne CSN&Y for et band. Det var vel snarere enkeltmedlemmenes bijobb, nærmest hobby. Og man kan ikke beskylde dem for at de alltid tok sine beste låter med til morgenmøtet.

Gruppens karriere som trio og/eller kvartett har gått i rykk og napp, altså, og er en ujevn opplevelse. Men legger man godviljen til, klarer man de lunkne øyeblikkene og setter desto større pris på det som skinner. På sitt beste var CSN&Y uforlignelig sterke. Og det var veldig OK å være ung i verden sammen med dem. Det var noe ved ordene og atmosfæren som rørte oss som var på tampen av tenårene og begynnelsen av 20-årene, inderlig. Vi var på vei over terskelen og ut i det ukjente, voksenheten, et sted ingen av vår generasjon hadde vært før, og som heller ikke lignet på noe generasjonene før oss hadde befolket.

Ego-trippenes konger klarte av og til å trekke i samme retning. Og da oppsto CSN&Y-magien. Men ikke ofte. Forbausende sjelden, faktisk. Det må kanskje bli sånn når det sitter så mye raseri i dypet av i hvert fall to av de fire, Young og Crosby. Crosby gikk i graven uten at de to snakket med hverandre igjen etter det siste av mange avbrudd.

"4 Way Street" er en dekkende tittel på kvartetten. Men de fire veiene både starter og slutter samme sted på dette doble live-albumet som har gitt meg mange og store gleder. Vel slåss de i garderoben, men på scenen greide de å bidra tilstrekkelig for og med hverandre til å dekke fire platesider. Jeg vil hevde at dette er det definitive og beste CSN&Y-albumet.

LP1 gir oss prøver fra den akustiske halvdelen av gruppens konserter, og fremstår som smakebiter fra medlemmenes respektive solo-karrierer - tilført kvartettens uforlignelige, flerstemte koringer.

LP2 er viet rock'n'roll-bandet CSN&Y, og ble for mitt vedkommende spilt hyppig og vanvittig høyt. Det er gitarsolo-duell-bonanza-de-luxe med "Southern Man" og "Carry On" som absolutte høydepunkter.

Foretrekker original-albumet fremfor senere utgaver med bonus-låter.

Caravan: “In The Land Of Grey And Pink” (Deram).

«Canterbury. Prog. Keyboards galore. Caravans tredje album er en deilig reise gjennom progrockens mest inntagende fantasilandskaper. Vimsete, men gøyalt og lett tilgjengelig. Særlig side 1 som består av fire ganske konvensjonelle låter. Side 2 er viet en drøyt 22 minutter lang suite som består av åtte deler, vevet i hverandre. Veldig underholdende og ørevennlig, dette også. Min klare Canterbury-favoritt.

Procol Harum: “Broken Barricades” (Chrysalis)

Et album som er skarpere i kantene enn vanlig og som lar Robin Trowers gitar ta mer plass. Kanskje forsøkte gruppen å holde på ham, for han sluttet like etter og startet sin fremgangsrike solokarriere som fetteren til Jimi Hendrix. Trower var lamslått over idolets død, og "Song For A Dreamer" er hans hyllest til Hendrix.

Også Brooker leverer skarpt skyts her. Jeg er særlig begeistret for mektige "Simple Sister", og da særlig det lange instrumentalpartiet hvor Brooker, etter Trowers brutale gitarutblåsninger, bygger et tårn på seks pianoer som spiller de samme trillene, de entrer låten ett for ett til de ruver over deg. Et imponerende stykke musikk, skapt og tilrettelagt for Robins gitar, men utrolig fascinerende ivaretatt og innrammet av Brookeres tangenter.

Ikke den mest populære eller typiske av Procol Harums-utgivelser, men unik i den forstand at Trower får dominere. Og det er helt OK.

Jeg var Nice-fan og kunne knapt tilgi Keith Emerson at han forlot dem for å starte ELP. Ergo nektet jeg å bli med ELP videre, men stullet heller med Nice-platene mine, deres arvtagere Rare Bird og Jackson Heights. Jeg skal ikke hevde at jeg hadde rett, men det var ikke bare trass som holdt meg unna Emerson, Lake & Palmer. Jeg kjøpte riktignok "Tarkus". Den ble spilt veldig lite etter det første året.

"Elegy" var en posthum Nice-utgivelse i et flott Hipgnosis-cover. Jeg kjøpte LP'n umiddelbart. Og var godt fornøyd. Den inneholder fire lengre live-kutt, så vidt jeg vet fra desember 1969. Tim Hardins "Hang On To A Dream", Bob Dylans "My Back Pages" (ingen sang styggere enn Lee Jackson), Tsjajkovskijs "Pathetique" og Bernstein/Sondheims "America". Jeg var særlig glad i de to førstnevnte.

MAI

Jeg tok kritikken mot "Ram" tungt. Materialet var en fryd, og der sto kritikerne, og de radikale kameratene mine og ikke minst de andre beatlene, og slengte dritt. Hørte vi ikke på samme plate? Befant vi oss i parallelle virkeligheter?

Drøyt 50 år senere hylles albumet som indiepopens stamfar, og folk finner plutselig det vidunderlige i disse "svære melodiene om små ting".

Jeg elsket alltid "Ram". Fra den rygget ut i rommet med åpningen på "Too Many People" til den smalnet hen og forsvant inn i skumringen med sinna-utbruddet på tampen av "The Back Seat Of My Car". Hva er det ikke å like med dette overflødighetshornet av farverike, varierte, velproduserte og deilig uvørent fremførte sanger?

"Ram" er skatten ved regnbuens ende. Intet mindre. Lennon så bare provokasjoner. Gretten som han gjerne ble når noen truet med å overskygge ham. Jeg var bare henrykt. Og fryktelig skuffet over reaksjonene. "Ram" står da ikke tilbake for "Sticky Fingers" og "Who's Next" når man oppsummerer 1971. Og finner du noe mer down home enn de ultrakoselige "Heart Of the Country" og "Eat At Home"?

Kom igjen, nå! Gi "Ram" hva "Ram" fortjener.

Dette albumet ville ikke Motown ha. Barry Gordy kalte tittellåten det verste han noensinne hadde hørt. Marvin smuglet den ut på single, og må ha følt en uanstendig mengde fryd da den ble den raskeste salgssuksessen Motown noensinne hadde opplevd.

LP'n er en sangsyklus så langt fra Gordys bilde av soulpop-stjernen Gaye som det var mulig å komme. Sangene glir sømløst i hverandre, som sakte dønninger, som flo og fjære, nede, drømmende, i jazzens nabolag, sangharmoniene er som drømmer, Gayes stemme har utenomjordiske kvaliteter - sårbar, sanselig, iblant opprørt, andre ganger bare trist.

Det er en plate om sin samtid, den amerikanske samtid, borgerrettighetskampen, politibrutaliteten, fattigdommen i ghettoene, dopofrene i gatene, unge menn som sendes hjem i kister fra en krig uten mening. What's going on, indeed!

Ganske enkelt en av de fineste LP'ne i vår galakse.

Et av Roys tallrike mesterverk. For mange det største. Han utfordret fra dag 1 definisjonen av begrepet "visesanger". Roy Harper var multimedia-happenings (spør dem på Vigrestad som ble utsatt for ham mens han lå på ryggen og slo den samme akkorden om og om igjen i et inferno av feedback og ekko, mens publikum ropte "Joe Harters, go home!").

Han kunne selvfølgelig sitte med gitaren på fanget og avlevere hyggelige, små ditties, tekstet slik at hjernen ble litt utfordret likevel. Men han kunne kanskje helst avlevere episke assosiasjonsrekker, mer lyrikk enn sangtekster, ja, de rene kosmiske manifester, til et akkompagnement av akustisk gitarkunst som veldig få matcher. Ikke veldig rart at Jimmy Page ble fan. Som David Gilmour. Roger Waters. Paul McCartney. Pete Townshend. Keith Moon. Rekken er endeløs. Jeg er altså i godt selskap.

"Stormcock" krever sin lytter, du har ikke mange valgene her, for platen byr bare på fire "viser". Enten er du med, eller så mister du interessen og vil hjem. Det er bare Roys gitar og stemme og enestående strøm av ord og bilder. Eller, ikke helt. For han får gitarhjelp i "The Same Old Rock" av en S. Flavius Mercurius (alias Jimmy Page). Og platens magnum opus, "Me And My Woman", styrkes og forløses gjennom David Bedfords makeløse orkesterarrangement.

Hint: Hvor makeløs "Me And My Woman" enn fremstår på "Stormcock", så overgår Roy denne versjonen med sin live-fremføring på "Flashes From the Archives Of Oblivion", og der er han mutters alene i nøye utporsjonert og svært virkningsfulle brottsjøer av ekko. Det albumet anbefales på det mest usømmelige. Ja, coverforsiden forestiller en blekt smilende Roy Harper mens han masturberer. Roys fuck you! til EMI tvang plateselskapet til å sensurere fotoet med en strategisk plassert sort sirkel, hvilket inspirerte Roy til å trykke opp en rull klistremerker som han reiste rundt med og delte rundhåndet ut til alle interesserte slik at de kunne restaurere coverefotoet i all sin ... prakt.

Rod Stewart: “Every Picture Tells A Story” (Mercury)

Platen som gjorde Rod Stewart til superstjerne, og alarmerte Faces som nok forsto at de heretter levde på lånt tid. Hans blanding av britisk folk, blues, rock'n'roll og pop - med en slags singer-songwriter-atmosfære som ekstra krydder. Musikken og klangfarven på solo-platene hans i denne perioden var helt unik. Verdenshit'en fra LP'n ble "Maggie May", og det er ganske rart, for i utgangspunktet var det B-siden. Den like fine "Reason To Believe" måtte altså finne seg it at alle radio-DJ'ene valgte å snu singlen. Albumet inneholder flere kvalitetsdrops i samme klasse. Så å skaffe seg platen er en no brainer. Rod gjør forøvrig en fin versjon av Dylans "Tomorrow Is A Long Time", sangen også Elvis covret.

Graham Nash: “Songs For Beginners” (Atlantic)

Den første og fineste av Nash' solo-plater. Han hadde en viktig funksjon på CSN&Y-albumene ved å åpne vinduene og slippe litt sollys inn. Gruppen trengte hans iørefallende, lettbente melodier mellom de tyngre slagene. Han klarte ikke alltid å holde på lytterens interesse gjennom et helt album. Nash funker best i team. Gjerne i duo, som han ofte var med David Crosby. Men akkurat "Songs For Beginners" er en lettbent nytelse. Samtidsnaivismen hans virker kanskje corny i 2025, men la ham. Vi var alle unge nesten-voksne kastet ut i en verden så slem. Vi var et "vi", og vi skulle forandre verden.

Nash har med seg støttespillere fra elitedivisjonen, og det inkluderer Stills, Crosby og Young, Jerry Garcia, David Lindley, ja til og med herlige P.P. Arnold. Sterke viser med hooks og underfundige tanker om tilværelsen.

Jeg var så oppsatt på å skaffe meg LP'n at jeg småsprang den tunge veien opp til Ringstrøm for å sikre meg et veldig pent, nesten mint eksemplar til 25 kroner. Jeg var pengelens og tvunget til å ta med gamle skatter fra egen samling som bytte. Slikt gjorde alltid vondt.

Ringstrøm myste skeptisk mens han gransket vinylen under leselampen. Veeeeeel, knirket han og tørket over platene med en klut. Fem kroner stykk. Han kunne ikke gå noe høyere. Jeg måtte jo forstå at dette var utgamle plater som sikkert ingen ville ha.

Fem kroner ganger tre. Jeg måtte altså legge til ti kroner av egen slunkne lomme for å sikre meg Nash. Tungt. Vondt.

Slik gikk det til at jeg kvittet meg med The Kinks' "Face To Face" og "Something Else" og The Rolling Stones' "Their Satanic Majesties Request" - utgamle plater fra 1966 og 1967, fire-fem år var en evighet i 1971 - og enda måtte legge til en tier, for å få Graham Nash' "Songs For Beginners". Det er en god plate, bevares, men tåler den vekten av tre monsterklassikere fra 60-tallet? Selvfølgelig ikke. Jeg smilte blekt og tappert. Men jeg hadde sveket tre venner. det føltes sånn. Og derfor ble aldri Nash og jeg bestevenner.

Nå har det seg slik at de tre bytteplatene alle ble “anskaffet” i 1968 under min ultrakorte karriere som innbruddstyv. På sett og vis kan man altså si at jeg fikk som fortjent.

Ian Matthews: “If You Saw Thro’ My Eyes” (Vertigo)

Han ga ut to album på Vertigo. Dette er det første. En stemningsvakker, fin samling folk og country, det meste selvskrevet. Han får bl.a. med seg to av sine ex-kolleger fra Fairport Convention, Sandy Denny (vokal og piano) og Richard Thompson (gitar og trekkspill). Veldig fin LP. Kjøp trygt.

Merkelig utgivelse, men også veldig fascinerende. Pink Floyd-samler på EMIs billig-label, og med en detaljert, men speisa tegning signert Nick Mason som cover. Jeg husker at den ble mottatt med åpne armer av ganske fattige meg. Overkommelig pris hos Ringstrøm, og et interessant innhold. De to første singlene gledet særlig, men også de mange B-sidene og smaksprøvene fra debut-albumet, fine utdrag fra "More" og ikke minst en helt "ny" låt, Roger Waters "Biding My Time" (innspilt i 1969) med Rick Wright på trombone.

JUNI

Todd Rundgren: “Runt. The Ballad Of Todd Rundgren” (Ampex)

Multimusikeren følger opp sin flotte debut med en vanvittig sterk samling låter, alle skrevet av ham, sunget av ham, og hovedsakelig spilt av ham (en drøss keyboards av forskjellig art, gitarer, mandoliner, synth, saksofoner, fiolin, perkusjon). Bare bass og trommer overlater han til andre. Hovedsakelig pianostyrte ballader, men rikt arrangert og overveldende iørefallende. Todd var superstjerne før noen egentlig hadde hørt om ham.

Fjerde LP, og Joni Mitchells absolutte gjennombrudd. "Blue" plasserte henne side om side med samtidens store sangsmeder, Crosby Stills Nash & Young, Cat Stevens, James Taylor. Rett ut av et forhold til Graham Nash og i gang med en intens periode med James Taylor. Hun var ikke bare deres like, hun var deres gudinne.

Hennes stemme, hennes gitarteknikk og disse brutalt ærlige og bekjennende tekstene må ha føltes ganske ubehagelige for Nash og Taylor, for hun la aldri skjul på hvem som bebodde sangene. Men hun var enda mer brutal mot seg selv, så selvavslørende at Kris Kristofferson utbrøt: "Joni! Hold noe for deg selv!"

"Blue" tråkket over intimgrensene til sin skaper, og det med vitende vilje. Som forløser i likestillingskampen var "Blue" enormt viktig. Joni sto ikke tilbake for noen, hverken mann eller kvinne. Og kunne hun, kunne også millioner av søstre kloden rundt.

Jeg må dog beskjemmet bekjenne at jeg aldri likte Jonis plater. Særlig ikke "Blue", faktisk. Jeg klarer ikke stemmen hennes. Dumt av meg, jeg skjønner det. Men jeg påroper meg likevel min rett til ikke å la meg forføre av Joni Mitchell. Sånn, nå er det sagt. Dessuten er jeg svak for "The Hissing Of Summer Lawns", så.

Emerson, Lake & Palmer: “Tarkus” (Island)

Medlemmene i Emerson, Lake & Palmer hadde med seg god progballast fra sine tidligere band King Crimson, The Nice og Crazy World Of Arthur Brown. De følte seg frem på debutalbumet, og slo ut i full blomst på oppfølgeren "Tarkus".

Tidvis tungt, tidvis luftig vakkert, stinnt av krevende overganger og alltid i bevegelse. Stockhausen, Händel, Bach, Zeppelin, Beatles og Elvis. Alt putret i trioens gryte. Nesten uten gitar.

ELP var en oljet maskin som veide tusen tonn, men som kunne bli vektløse når Greg Lake åpnet munnen. De var pretensiøse - og etter hvert ganske humørløse. Men ikke på "Tarkus". Dette albumet har opptil flere smil på lur.

Jeg klarte imidlertid aldri å bli glad i platen. Og det til tross for at den danket ut både "Sticky Fingers" og "Every Good Boy Deserves Favour" da jeg tillot meg selv én flunkende ny LP fra platebutikken vegg-i-vegg med puben i London. Den var noen uker gammel, men fortsatt fersk for en norsk 18-åring med pengene klare. Den reiste rundt med alle bootlegene og de brukte LP'ne jeg ervervet meg i byen i løpet av vår ferieuke. Vi levde i sirkusteltet på Wormwood Scrubs sammen med alle hippiene, og sov i køyesenger av stål som sto på rekke og rad under den hvite duken. Jeg hadde selvfølgelig alle platene nederst i soveposen, i fotenden, en diger klump. Tormod lo. Tenk om noen bare skjærer opp bunnen og tar ut platene mens du sover, sa han med snev av håp i stemmen. Jeg sov enda dårligere etter det. Tormod hevdet at jeg snorket. Han lå i underkøyen og sparket meg våken.

Tøffe tider for The Byrds. Så hva gjør de, om ikke å presentere sitt nye album med fire dødsmasker på cover-forsiden. Ganske visuelt, i hvert fall, man griper etter albumet og lurer. Innholdet bærer preg av tidspresset gruppen befant seg under, og klarer på ingen måte å utnytte den fornyede interessen for gruppen som “Chestnut Mare” hadde vekket. At producer Terry Melcher forsøkte å maskere svakhetene med kor- og orkester-pålegg, var ikke til stor hjelp, selv om resultatet slett ikke er så katastrofalt som McGuinn mente.

Et album som inneholder en så sterk Roger McGuinn/Gene Parsons-original som den inderlige “Pale Blue”, kan ikke avskrives. Deres versjon av Jackson Brownes “Jamaica Say You Will” (sunget av Clarence White) er også et godt salgsargument. Jeg liker kuttene som ble valgt som singler også:

Åpningskuttet "Glory, Glory" får gjerne min stemme. Piano-introet forteller alt. Brede vandringer over tangentene gir assosiasjoner til grønne enger og kirkeklokker. Gjør klar for The Byrds' gospelrock. Ingen kunne beskylde dem for å vende kappen etter vinden. Det var ikke kult å synge om Jesus i 1971. Men The Byrds gjorde. Igjen. Akkurat som året før.

På tross av trommeslagerens ivrige kombinasjoner er dette en salig avslappet låt. Teksten består bare av fire-fem strofer som gjentas om og om igjen av McGuinn og kor (ledet av Merry Clayton).

I wanna thank you Jesus, thank you Jesus
Help me lay my burden down
Since I laid my burden down
Glory, glory hallelujah

Han lyder salig henført og koret svaier med. Kompet sveller etter hvert ut, Rickenbackeren gjenkjennes, det lyder rikt og iørefallende. Ikke verdens beste single, men absolutt hyggelig.

“Citizen Kane” havnet på B-siden. Skrevet av Skip Battin og Kim Fowley. Teksten et skjevt blikk på Hollywood, inkludert litt namedropping:

Valentino suddenly appeared
In his midnight blue tuxedo
Had a falcon on his shoulder
Eating chicken from his hands

Arrangementet låner lyden av forloren nattklubb-jazz fra 1920-årene, en kornett med megafonlyd snirkler rundt og duellerer muntert med saksofonen. Det henger løst på gaffelen inntil McGuinn ankommer og gir låten en kjærkommen oppstrammer med gitaren. Ganske hørverdig, men så atypisk Byrds at det kunne stått hva som helst annet på labelen.

Favoritten min, etter “Pale Blue” er “I Trust (Everything Is Gonna Work Out Alright)”. McGuinns ode til positiv tenkning. En trippende synkopert vise der hovedingrediensene ved siden av Rogers tåkete stemme, er et høystemt gospelkor (på full styrke) og Rickenbacker-gitaren. Trommeslagerens ivrige forskyvninger forsøker å gi låten dynamikk, men fratar den snarere flytet. Det er en låt som skal sveve, melodien er vakker nok til det. Gene Parsons fremstår derfor som en geskjeftigper.

Teksten er i hvert fall løfterik og sydd rundt Roger McGuinns favoritt-uttrykk: I trust everything's gonna work out all right. Han brukte det ofte i intervjuer allerede i 1965.

In times of dispair, I think about the good things that you've done
And though you're not there, I sometimes ask myself, is anyone?
It's hard being human, when the whole world's uptight

But somehow I know
that everything's gonna work out all right

Som man ser, “Byrdmaniax” er ikke så ussel som alle skulle ha den til å være.

Alf Prøysen: “Du ska få en dag i mårå” (Fontana)

Glemte jo bort denne. En vidunderlig samler som solgte jevnt og trutt og hadde stor betydning for veldig mange. Da jeg sto bak disken i Musikkhuset i 1972/73 gikk det fortsatt unna i ganske voksne mengder. Løftet om blanke ark og farvestifterstifter er fortsatt en solstråle gjennom mørket.

JULI

The Allman Brothers Band: “At Fillmore East” (Capricorn)

Morgenbladet kåret dette til rockens beste live-album gjennom tidene. Riktignok måtte det dele 1. plassen med The Whos "Live At Leeds", en avgjørelse som avslører at panelets medlemmer kjøpslo med hverandre og inngikk kompromisser. "Fillmore East" er et suverent live-album, det er jeg helt enig i, men jeg vet om flere jeg setter høyere (og de inkluderer "Live At Leeds"), dessuten: to titler øverst på pallen er bare tøysete.

Sure oppstøt til side, dette er fire platesider som ikke bare setter sydstatsboogien generelt og Duane Allman spesielt på kartet, men som redefinerer hele genren og åpner den for spennende muligheter i begge ender. To trommeslagere, to leadgitarister, en bassist og en keyboardist. Det er et fett oppsett, det lukter Grateful Dead lang vei. Men selv om det er likheter, noen av dem store - ikke minst den tette ensemble-følelsen, medlemmenes trygghet på hverandre og deres skarpe instinkt for lange improvisasjoner - så er det en stor geografisk avstand fra San Francisco til Macon, Georgia.

The Dead hadde de samme musikalske røttene, men dyrket dem i betydelig mer psykedeliske omgivelser. Allman Brothers levde og åndet i the Deep South, noen vil derfor sikkert også mene at deres behandling av den musikalske arven er mer autentisk, tydeligere forbundet med jordsmonnet.

Det er også betegnende at Grateful Dead egentlig aldri representerte noen genre, det kom ikke andre band bak dem, de dannet ingen skole. Grateful Dead er og blir unike, det finnes bare ett.

Allman Brothers, derimot, har mange elever, noen av dem forrykende gode - Lynyrd Skynyrd er et godt eksempel. Tror forresten Dylan hadde hatt bedre utbytte av Allman Brothers som kompband til sin elektriske blues enn han hadde av Grateful Dead. Men det er uansett en søkt digresjon.

Duane Allman er selvfølgelig guden på albumet. Hans slideteknikk og improvisasjonstalent plasserer ham på Topp 3 over rockens fremste gitarister. Ved siden av sitt Allman Brothers Band gjorde han seg også sterkt hørbar og bemerket som studiomusiker for artister som Aretha Franklin og Wilson Pickett. Han var dessuten en mektig støttespiller for Eric Clapton i Derek & the Dominos. Alle elementene fant sin forløsning på "Live At Fillmore East", et album som fanger bandet i et vanvittig kreativt utbrudd.

Musikken henter sin sjel og sitt uttrykk fra boogie, blues, soul, country, rock'n'roll - slik den buktet seg gjennom det mytiske South, men summen er like tradisjonssikker som den er frigjørende. Ofte, når bandet slipper seg ut i de lange improvisasjonspartiene (albumets søyle, "Whipping Post", varer i 23 minutter) blør de over i jazzen. Legenden John Coltrane blir ofte nevnt i den sammenhengen, samme begavelse som inspirerte Roger McGuinn til å våge de frie gitarrystelsene som gjorde "Eight Miles High" så stor.

Ære tilfaller også den skarpt medvirkende gitaristen Dickey Betts, det er han og Duane som sørger for at "Live At Fillmore" er elgitar-tilhengernes våte drøm.

Bare tre måneder etter at albumet ble utgitt omkom Duane Allman i en motorsykkelulykke. Han ble 24. Jimi Hendrix ble 27. Begge satte så dype merker etter seg at man skulle tro de aldri forsvant.

Black Sabbath: “Master Of Reality” (Vertigo)

Hostet, brått ut av intet, flerrer stillheten i ekkokast gjennom rommet. Sjokket er lammende selv om det bare varer i snaue fem sekunder. Det kommer så uventet at du et øyeblikk blir desorientert. Håret reiser seg på hodet. Det er pur horror. Så bryter riffet løs i en tungt, kveilende rotasjon - med formidabelt trykk fra resten av bandet.

All right now!

Det må være rockhistoriens sterkeste åpning på en LP. Ennå i dag, 54 år senere, kommer hostet like rystende brått på. Og når "Sweet Leaf" er igang, er det ingen vei tilbake. Du er så solgt at du får lyst til å bygge et lite alter for Black Sabbath.

"Master Of Reality" er deres tredje LP. Den er monumental og så til de grader to the point. Debuten var mer variert - med episke tilslag, "Paranoid" hadde hitsinglen i tittelkuttet. "Master Of Reality" tar få sideveier, den etablerer sin lyd allerede i åpningen, og viker aldri fra den - med tre unntak, to korte, akustisk baserte instrumentaler signert Iommi og den supersakte, svevende stille og uventet vakre klagesangen "Solitude". Avbruddende er nødvendige, ellers ville albumet trykket lytteren mot veggen til han omkom av åndenød.

Iommis spesielle stemming av gitaren (ned til C# mot normalt E) - Geezer Butler stemte bassen ned for å matche - ga musikken en tung, mørk og dyster klang. Samme Iommis helt spesielle gitarlyd, en buktende, fuzzy dur slik den, kveiler seg rundt låtenes uvanlig dovne, seige tempo; gruppen oppnår med det et fett trykk som føles direkte truende. Det er en lyd som har influert tallrike band uten at noen av dem er kommet i nærheten engang. Du får ikke musikk tyngre enn det Black Sabbath leverer på "Master Of Reality".

Mange trodde at coveret signaliserte sort messe og fanden selv. Derfor tok nok også tekstene mange på sengen. Et av kuttene, "After Forever", er en katolsk lovsang til religion generelt og Gud spesielt. Her er også bekymrede sanger om vår samtid og fremtid, og de tilvoksende generasjoner. Det er i det hele tatt en plate som bryr seg. Dimensjoner som man absolutt ikke forbandt med heavyrock i 1971.

Det er Tony Iommi-show hele veien, platen bør spilles nabotruende høyt for å få ut kraften i bånn, trykket er rett og slett deilig. Ingen andre enn Iommi har dessuten en slik makeløs lyd i gitaren, den fyller hele rommet. Du blir hektet.

Ozzy Osbourne skal selvfølgelig også æres. Stemmen hans er praktfull i disse omgivelsene, hans klagerop er selve fingeravtrykket i de klassiske Black Sabbath-innspillingene. Ingen tomme fakter, ikke disse enerverende hylene som mange heavyrock-vokalistene la seg til. Ozzy er seg selv og låter ikke som noen andre.

"Master Of Reality" ble smadret av kritikerne i 1971. I dag regnes det som et av rockens største klassikere uansett genre. Jeg elsket albumet fra første host og tok meg nær av New Musical Express' lunkne omtale. I dag føles det godt å vite at Black Sabbath vant.

Et album som havnet i squeeze mellom "In Rock" og "Machine Head". "Fireball" manglet en episk himmelreise som "Child In Time", og den leverte heller ikke et riff for evigheten i klasse med "Smoke On The Water". Så kom "Made In Japan", og "Fireball" ble stående igjen, nærmest glemt.

Veldig urettferdig, for det er et mye jevnere album enn forgjengeren. Bandet spiller tettere, bitene er falt på plass, og dermed går bandet også djervere til. Samspillet mellom Blackmore og Lord er tidvis usedvanlig funky, og under dem går rytmeseksjonen som et diesellokomotiv. Det er tungt, det er kraftfullt, det er tøft, det er groovy og det er fremfor alt under kontroll.

De viker ikke mye fra oppskriften, god som den er. Men det er tilløp, noen ørsmå klyper baklengsgitarer, det forrykende tempoet i tittelkuttet og ikke minst albumets absurde og atypiske innslag, "Anyone's Daghter", en talking blues med cowboyhatt, servert på et nedstrippet komp av honkytonkpiano, klimprende countrygitar, tamburin og fjern, drømmelignende elektrisk slide. Ian Gillan viser at stemmen hans glatt fikser storytellerrollen, avslappet, nesten munter, med glimt i øyet.

Men på resten av albumet synger han med åpent spjeld, driver det tunge monsteret fremover, sterk som en okse og bryter iblant ut i sine signaturhyl.

Det er velsignet å høre Deep Purple fra denne perioden. De var en unik organisme hver mann like viktig for helheten. Blackmore var det flashy blikk- og øre-fanget, gitarguden, i tett duell med orgeløsets trollmann, Jon Lord, men de to (og Gillan) kunne ikke briljert som de gjorde om det ikke var for rytmeseksjonen, den begavede og svært musikalske Roger Glover og trommevindunderet Ian Paice.

Bandet likte ikke "Fireball" i ettertid (med forbehold for Gillan). Blackmore mente at de var under press, at de ikke fikk tilstrekkelig avstand til stoffet til å foreta kvalitetskontroll. Jeg mener bullshit. "Fireball" fanger denne inkarnasjonen av bandet akkurat da de hadde truffet jubelnerven. De er på opptur. De er i form.

Fabelaktige "Strange Kind Of Woman" er fra samme innspilling, men den ga de bare ut på single i Europa. I rest my case.

The Moody Blues: “Every Good Boy Deserves Favour” (Threshold)

Med "A Question Of Balance" gjorde The Moody Blues et aldri så lite forsøk på samfunnskritikk. Albumets tema var globalt og berørte om enn indirekte, konfliktene som red planeten, maktbalansen, Vietnamkrigen, slike ting. De ble aldri veldig tydelige, den risikoen med sitt publikum tok de ikke. Samtidig foretok de et grep med musikken og ikke minst arrangementene. De ønsket så liten avstand som mulig mellom det de skapte i studio og det de fremførte "live". Dette skulle være LP'n de kunne ta med seg ut på veien.

Forandringen var ikke så dramatisk som man kunne fryktet. Mellotroner er nå engang mellotroner, og man får mye praktfull lyd ut av et band som mestrer sangharmonier. Likevel bød "A Question Of Balance" - med unntak av den vindunderlige hiten "Question" - på et tammere Moody Blues.

"Every Good Boy Deserves Favour" var et bevisst forsøk på å finne tilbake til magien fra 1968-69. Studio ble igjen brukt som lydatelier. Mellotronen får dog ikke dominere i like stor grad som den gjorde på 60-talls klassikerne. Pinder er vel så aktiv på piano og orgel, og bandet har også åpnet for moog synthesizer. I åpningscollagen "Procession" benyttes elektroniske trommer. Bandet så altså fremover selv om de i utgangspunktet falt tilbake på velprøvede løsninger.

Albumets tittel er den engelske huskereglen for noterekkefølgen på linjene på notearket: E-G-B-D-F (F-A-C-E er huskeregelen for notene mellom linjene), i Norge er reglen: En God Hest Drar Fort. Reglen danner igjen utgangspunkt for det vakre covermaleriet: Alle snille gutter fortjener en belønning. Get it?

Med en så musikkpedagogisk innfallsvinkel skulle man tro at albumets løselige tema denne gang dreide seg nettopp om musikk, f.eks. musikkens betydning for menneskeheten. Det har kanskje også vært gruppens intensjon. Åpningskuttet "Procession", en nesten fem minutter lang collage over musikkens historie fra stenalder via Østen til moderne vestlig musikk, peker absolutt i den retningen. Eksperimentet funker bare mens det er ferskt for lytteren, og oppleves siden bare som irriterende langt.

Kanskje skal man være glad for at gruppen ikke eksperimenterte videre på dette. Vanilla Fudge forsøkte noe lignende i 1968 med "The Beat Goes On" med katastrofalt resultat. Moody Blues slipper klokelig tråden allerede i det introen munner ut i albumets beste og mest iørefallende låt, Justin Haywards "The Story In Your Eyes". Av uforståelige grunner ble denne potensielle storslageren ikke utgitt på single i Storbritannia, de presset den riktignok - med billedcover og alt - men kun for eksport!

En rotete åpning, et fantastisk andrekutt, resten er egentlig ganske tamt. Pent, ja, pyntelig definitivt, iørefallende, vakkert arrangert. Men de virker mette og litt søvnige. Bare sporadisk stiger det låter med substans ut av den tilbakelente vellyden, og da tenker jeg særlig på Haywards andre bidrag, "You Can Never Go Home". Har også sans for Lodges sjarmerende "Emily's Song" og Pinders mellotronoppvisning "My Song" (forøvrig mellotronens svanesang da han byttet til Chamberlin på neste LP).

Om man skal si at albumet har noe tema, så heller det mot en form for global miljøbevissthet, de seiler små, skjøre papirbåter av bittersøtt håp på en mørk flod av fremtidspessimisme.

Det er ikke en plate for de store begivenheter. Men den har selvfølgelig en stemning og en melodisk skjønnhet som er typisk for The Moody Blues og som man vanskelig kan verge seg mot. Dessuten er det "The Story In Your Eyes"...

Hm, jeg hadde tenkt å fatte meg i korthet om LP'n, og så ble jeg sittende å snakke med meg selv. Skyld på regnet. Eller solen.

*En absolutt fin single, men ikke å få i England. Laget kun for eksport.*

McGuinness Flint: “Happy Birthday, Ruthy Baby” (Capitol)

Herlig folkerock-band som i 1970 ble grunnlagt av Tom McGuinness fra Manfred Mann, og hvis hjerte og sjel på de første to albumene var sangsmed-duoen Benny Gallagher og Graham Lyle. De skrev omtrent alt stoffet deres, inkludert gjennombrudds-hit'en "When I'm Dead And Gone".

"Happy Birthday, Ruthy Baby" er gruppens andre LP, og den siste med Gallagher & Lyle. Duoen har som vanlig signert alle låtene, og innholdet er den samme muntre goodtime-reisen i mandoliner, dobro, kassegitar, tramperytme og lys, tostemt sang. Og tekster som ikke går av veien for glad ironi og stikkene til en skorpion. Alltid iørefallende. Alltid sommer. Og helt uten den enerverende bagasjen som svekket Mungo Jerry.

Du blir i godt humør av McGuinness Flint. Og dette albumet er tvers igjennom godt.

Gallagher & Lyle brøt ut etter dette og ble en godt innarbeidet duo. De hjalp også Ronnie Lane med å komme i gang da han brøt ut av Faces, og utgjorde ryggraden i en tidlig versjon av Slim Chance.

Gentle Giant: “Acquiring The Taste” (Vertigo)

Gentle Giant er egentlig historien om de skotske brødrene Shulman (yngstemann riktignok født i Portsmouth) som elsket rhythm & blues og soul, og som slo igjennom i 1967 under navnet Simon Dupree & The Big Sound med den psykedeliske pop-slageren "Kites". De fikk skikkelig dårlig samvittighet og hatet platen. Mente de hadde sviktet sine idealer for kommersialismen. Den anti-kommersielle holdningen resulterte i en single, "We Are The Moles", utgitt under aliaset The Moles, som solgte lite, men som utløste rykter om at de egentlig var The Beatles. Det var de jo ikke.

Lei av å forstille seg, lei av bandets andre musikere, bestemte brødrene Shulman seg for å bygge opp en ny enhet med nye folk, musikere som hadde noe å bidra med. Det nye bandet fikk navnet Gentle Giant, sikret seg kontrakt med hippe Vertigo og debuterte med "Gentle Giant" i 1970. En ustø, men veldig lovende og absolutt variert start hvor elementer som jazz og klassisk menger seg med blues og rock.

"Acquiring The Taste" er Gentle Giants andre LP, og allerede her slår gruppens ambisiøse intensjoner ut i spennende musikalsk materie.

De trykker sin programerklæring på coveret:

It is our goal to expand the frontiers of contemporary popular music at the risk of being very unpopular. We have recorded each composition with the one thought – that it should be unique, adventurous and fascinating. It has taken every shred of our combined musical and technical knowledge to achieve this. From the outset we have abandoned all preconceived thoughts of blatant commercialism. Instead we hope to give you something far more substantial and fulfilling. All you need to do is sit back, and acquire the taste.

Endelig var brødrene Shulman hjemme.

(Og nei, tungen slikker ikke en rumpe, men en fersken.)

AUGUST

August 1971: The Who beriker verden med "Who's Next". Historien om den tornefulle veien frem til dette ruvende albumet kunne fylt en bok.

Kortversjonen: "Tommy" ga Townshend blod på tann. Neste prosjekt ble umåtelig mye større og mer ambisiøst, en sceience fiction fabel kalt "Lifehouse"; som "Tommy", bare enda tydeligere, influert av Pete Townshends guru Meher Baba. Prosjektet ble for stort for bandet, og en frustrert Townshend måtte til slutt innse at "Lifehouse" var tapt.

"Who's Next" er raket ut av glørne. Alle låtene bortsett fra John Entwistles i denne sammenheng fryktelig malplasserte komedie "My Wife" (en sang om å bli jaget av verdens verste hustru), er biter fra "Lifehouse". Men de ble omarrangert, omtekstet og frigjort. The Who jobbet med individuelle låter uten tematisk overbygg. Prosessen gjorde dem godt.

Det var samtidig skjedd så store forbedringer på den tekniske siden at det virket som om lydstudioet hadde fått en ny dimensjon. "Who's Next" er det første albumet som klarer å yte bandets mektige kraft full rettferdighet. Keith Moons kanonader er f.eks. deilig, saftig, rungende feite, de fyller hele det stereofoniske lydbildet og gir et fantastisk trøkk.

For Moons del kom denne nye lydfasen både som en velsignelse og en forbannelse. Han fikk ut alt, hvert rungende drønn, men han var ikke lenger fri da Townshend nå brukte lydstudioets avanserte muligheter til strammere struktur på arrangementene, bl.a. ved bruken av forhåndsprogrammerte synthløp. Moon var nødt til å innordne seg metronomen, han måtte holde takten, ellers ble musikken usynkron.

Til gjengjeld må man si at resultatet var verdt Moons frustrasjoner. "Who's Next" er vanvittig eksplosiv, bandet har aldri spilt tettere og mer kraftfullt, og de har heller aldri virket mer begeistret. Townshends synth- og keyboards-broderier beriker opplevelsen av musikken, uten å gå i veien for den. Her var han definitivt langt foran sine samtidige.

Den vakre, manende fiolinsoloen i "Baba O'Riley" er på sin side et genialt element (Moons idé), som åpner en allerede fenomenal låt og utløser gåsehud. I kraftpakken ligger også tilstrekkelig mange såre, vemodige partier, både som deler av ellers oppdrevne låter og som selvstendige komposisjoner.

Den fineste av dem alle er selvfølgelig "Behind Blue Eyes", en sang som kombinerer naken følsomhet med rå kraft, du får sympati med sangens hovedperson, mennesket bak bøllen.

"Who's Next" tar med seg mye av det beste fra 60-tallets The Who, iørefallende melodier med refrenger som hekter deg, og tilfører det fremtidens The Who, de lengre løpene, de større avstandene mellom hook-markørene, bredere plass for sololøp, og selvfølgelig den makeløse kraften, drønnet. Det beste av to verdener pakket i en herlig rik produksjon.

"Lifehouse"-fragmentene ligger synlig igjen i tekstene, men kun som nettopp fragmenter. De gir ikke mening som en fullbyrdet historie, men du får stemninger og etterklanger som danner biter av bilder.

Jakten på den kosmiske tonen kommer som et lite ettersukk i en av låtene: «Searchin' for a note, pure and easy/ Playing so free, like a breath rippling by…», noen steder kan man fornemme en ruinverden etter katastrofen, men her er også sjarmerende, stille bilder fra mikrokosmos: kjærlighet mellom to mennesker, tosomhet, et emne som klarer seg utmerket uten tematiske overbygg, her er humor som i sangen om bobillivet: «I’m an air contidioned gypsy».

Men her er også det definitive drønnet: «Won’t Get Fooled Again» med sitt blodisnende hyl og en tekst som viser hvor gjennomskuende og realistisk Townshend var allerede i 1971, han er hestelengder foran de såkalt politisk engasjerte rockestjernene (og det inkluderer i sannhet John Lennon):

There's nothing in the streets
Looks any different to me
And the slogans are replaced, by-the-bye
And the parting on the left
Are now parting on the right
And the beards have all grown longer overnight

Og så den definitive pay-off strofen:

Meet the new boss
Same as the old boss

Når tordenskrallene forstummer og LP’n toner ut, er det ikke mer å tilføye. Det finnes veldig mange gode album, "Who's Next" er et av de aller beste.

The Beach Boys: “Surf’s Up” (Brother/Reprise)

De laget sitt beste album på år og dag med "Sunflower" i 1970. Albumet solgte så dårlig at det ikke var i nærheten av Billboards' Top 100. Sjokket gulvet bandet. Hva nå? Svaret ble å ansette ny manager, og de gikk for bråkjekke Jack Rieley (som fremla en falsk, men imponerende CV). Med gruppens sedvanlige hell kunne det endt med lensing av bankkonti og evige søksmål og motsøksmål. Men Rieley var en mann med ideer og evnen til å få ting gjort. Han tok umiddelbart grep: Ikke mer dop på Wilson-brødrene, slutt på tull og tøys-innspillinger, Carl Wilson forfremmet til gruppens musikalske leder, skarp ordre om å fullføre den legendariske "Surf's Up"-komposisjonen fra "Smile"-opptakene i 1966-67 og viktigst av alt: Gruppen ble pålagt å skrive samfunnsengasjerte sanger med særlig vekt på miljøvern. Kort sagt, Beach Boys skulle bli kule igjen.

Det er sjelden gode nyheter at managere albuer seg inn i platestudioet, men i akkurat dette tilfellet ga det uttelling. Å markedsføre Beach Boys som miljøvernere kunne vært gjort uten at de hadde behøvd å spille inn en eneste ny låt. Det lå så mye besjelet natur i musikken deres allerede at det hadde vært nok å peke på det.

"Cool, Cool Water" fra "Sunflower" sier betydelig mye mer mellom linjene enn "Don't Go Near The Water" gjør med sin overtydelige, politisk korrekte pekefinger-tekst. Likevel er det en god åpning på albumet, aller mest musikalsk med lun vokal, friske korharmonier og en sympatisk melodilinje som legger seg lett i øret.

Verre er Mike Loves forsøk på å være studentopprørets talsmann i A4-rockeren "Student Demonstration Time" ("Riot In Cell Block #9" med ny bestillingstekst). Her fremstår gruppen som det motsatte av hva Rieley ønsket, de er bare patetiske.

Valget av Carl Wilson som musikalsk leder var til gjengjeld en god løsning. Man må regne med at det er hans fortjeneste at albumet er så kløktig arrangert, flere av låtene jobber mot bassen, hvilket gir en vuggende motstrøms-effekt (også benyttet på deler av "Sunflower", men enda tydeligere her). Carl blomstrer også som komponist og står bak to av LP'ns høydepunkter: Den gåtefulle, ruslende "Feel Flows", stinn av forskyvninger, baklengslyder, hjemsøkte korstemmer og dessuten en rå og veldig overraskende gitarsolo. Enda bedre: Den først dovent langsomme «Long Promised Road» som tar av mot slutten med korstemmer, blafrende hornstøt og en ilter gitarsolo. To herlig eksentriske låter.

Bruce Johnston slipper til med det som mange mener er hans ypperste øyeblikk, «Disney Girls (1957)», en sukkerspinnsøt hyllest til barndommen, og helst amerikansk middelklasse-barndom. Å høre låten for mange ganger gir hull i tennene, garantert, men den er fin. Det skal Johnston ha.

Krangel og misnøye innad i bandet gjorde at Dennis Wilsons bidrag ikke kom med. «4th Of July» ble på Carl Wilsons ordre erstattet av Al Jardines tøysete «Take A Load Off Your Feet» (skrevet sammen med Brian og egentlig ganske fin). «Wouldn’t It Be Nice To Live Again» fjernet Dennis i protest mot at den ikke fikk avslutte albumet (Carl foretrakk tittelkuttet). Dennis’ låter var svært viktige for «Sunflower», han kunne glatt hevet kvalitetsgjennomsnittet på «Surf’s Up» også, han hadde i tillegg til de to nevnte også andre gode kandidater, så her burde Carl anstrengt seg mer for å blidgjøre broren.

Til alt hell bidrar Brian Wilson med tre sterke komposisjoner. De både avslutter og redder albumet. Den første av dem, og den eneste helt nykomponerte, faller lett inn i Rieleys miljøverntema, «A Day In the Life Of A Tree». En ordentlig trist klagesang fra et forurensningsoffer: Et døende tre. Det høres kanskje søkt, men ordene er vakre og gripende, og de styrkes av den ensomme, vemodige melodien sunget av en like vemodig, litt sur røst over et enkelt akkompagnement av pumpeorgel og etter hvert fantastisk rike korharmonier. Det er Jack Rieley selv som synger denne, ikke fordi han ville være en luring, men fordi ingen i bandet hadde lyst til å synge noe så trist.

Enda tristere blir det i «’Til I Die» som er bedøvende vakkert fremført, badet i og beriket av gruppens mektige korharmonier.

Så er avslutninger der, «Surf’s Up», pusset opp og bygget ut med sammenklippede biter fra 1966-67 til de skjønneste, såreste fire minuttene og 12 sekundene man kan tilbringe i selskap med en sang. Den guddommelige innspillingen er verdt hele albumet alene.

Jack Rieley skal ha all ære for at denne klassikeren som alle trodde var tapt, fikk sin offisielle utgivelse. Uten ham ville neppe gruppen klart å lage et så godt album som «Surf’s Up» er, heller. «Sunflower»-fiaskoen hadde satt dem helt ut, og gudene vet hvor de ville tatt veien uten Rieley.

The Mothers Of Invention: “Fillmore East - June 1971” (Bizarre/Reprise)

Var meg inderlig kjær. Enda mer da jeg traff Zappa og han signerte coveret. Dessverre forsvant den ut av livet da jeg solgte hele platesamlingen min i 1989-90. Har mange ganger sparket meg selv bak over at jeg var så konsekvent: Alt skal vekk, don't look back! Mange signerte skatter forsvant da, gitt. Mothers-albumet er vondest å tenke på, det og Roy Harpers "Flashes From the Archives Of Oblivion" signert og med snabel-klistremerke gitt meg rett i hånden utenfor Savoy hotell av mannen selv.

Tilbake til Mothers. Det var det siste av Zappa-albumene som jeg virkelig elsket og spilte til døde. Humoren er tidvis platt, men fremføringen overrumplende inspirert og full av gøyale innfall - og holdt strengt på plass av Zappas musikalske rammer. Groupies, rockeband, en fisk, roadies - rørt sammen i en burlesk historie hentet fra virkeligheten og som angivelig involverte deler av Vanilla Fudge og John Bonham.

Oppsummert, groupiene vil bare ligge med medlemmer av kjente rockeband som har en skikkelig hit på listene, og et av albumets høydepunkter kommer da Mothers fremfører Turtles-megahit'en "Happy Together", frydefullt sunget av Howard Kaylan og Mark Volman (som begge kom fra det originale Turtles).

Alle gutta kjøpte dette albumet. Jeg nekter å flette John & Yoko inn i historien.

Gilbert fremsto som det største singer-songwriter-funnet så langt på 70-tallet, og slo velfortjent igjennom med magiske "Nothing Rhymed". Han ville egentlig lanseres som en soloartist i ordets mest bokstavelige betydning, han ville fremføre sangene sine kun akkompagnert av seg selv på piano. Heldigvis klarte de å overtale ham til å bruke musikere og endog orkester. Resultatet ble en bemerkelsesverdig sterk plate med en eksentrisk, litt gammelmodig atmosfære - tatt videre gjennom coverfotoet og Gilberts valg av frisyre og kostyme. Imagen ble umiddelbart forlatt innen neste LP, svært lurt da han ellers ville ha låst seg selv og endt som en novelty.

Låtene på "Himself" plasserer Gilbert et sted mellom Paul McCartney og Randy Newman, smarte og alltid iørefallende melodier, tekster som avslører en observant luring med et glimt i øyet. "Nothing Rhymes" troner her, men man får veldig mye annet fint. Pluss "Matrimony" som blir utrolig irriterende når du har hørt den tre ganger, og I Norge i 1971-72 fikk du høre den HELE TIDEN!

Han var The Byrds' beste komponist, men slet både med seg selv, flyskrekk og David Crosby - og forlot tidlig bandet, dessverre. Solo-karrieren hans ble aldri noen suksess salgsmessig, hvilket føles som ubegripelig urettferdig da kvaliteten på alle platene hans er skyhøy - og musikken helt fri for datostempel.

"White Light" er hans andre solo-LP, en rik og varm samling låter med smak av Byrds, litt country og veldig mye velanrettet sangkunst. Syv av de ni låtene er hans egne. Men man bør nevne at Clarks versjon av Dylans "Tears Of Rage" er så hjertegripende at jeg vil kalle den definitiv.

New Riders Of The Purple Sage: “New Riders Of The Purple Sage” (Columbia)

Ledet av John Dawson, men med en skiftende gjeng som inkluderte deler av Grateful Dead, i ryggen. På mange måter var de i starten Grateful Deads hobbyband, et sted å hygge seg når moderskipet tok en pause. Jerry Garcia var særlig sentral. Han spiller pedal steel på dette debut-albumet, og også Mickey Hart er med på to av låtene. Herlig album, og obligatorisk hvis du liker "Workingman's Dead" og "American Beauty".

Ten Years After: “A Space In Time” (Chrysalis)

Gruppen markerer overgangen til Chrysalis Records med et organisk og variert album som åpner vinduene og dørene for sanger og melodier og arrangementer som puster mellom de hardere blues-utladningene. Alvin Lee oppdager den akustiske gitaren, og vet å bruke den. Albumets nøkkelkutt er "I'd Love To Change The World" som ble en kjempehit.

SEPTEMBER

Hva sangen om den hvite svanen bare antydet og "Hot Love" lovet med sin evige la-la-la boogie-rotasjon, slår her ut i full blomst, og det er fullbyrdet. Hvem kunne ant at de vimsete akustiske visene (med bongo), fremført med korslagte ben, langt, ustyrlig hår, vibrerende tåkestemme (bestrødd med stjernestøv), under et blikk av brennende drømmer, egentlig var den fullt ferdige skissen til en rock'n'roll som verden aldri hadde hørt, og heller aldri kom til å få høre igjen etter at alven omkom i 1977. The Bolan boogie.

Med T. Rex feirer Marc Bolan seg selv, idolmyten, alle de deiligste rock'n'roll-klisjéene (grundig underlagt boogie-riffene slik de kippes ut av en elektriske gitar) og rører det ut i bruddstykker av kosmiske eventyr i Tolkienske landskap befolket av alver og trollmenn og enhjørninger og fauner og nøkker og troll. Kort sagt: Med "Electric Warrior" ble glamrocken født.

"Electric Warrior" er en av rockens mest fullkomne LP'er. Den er kjemisk fri for blindgjengere. Alle kjenner "Get It On". Men her er faktisk alle låtene så sterke at albumet lyder som en veritabel greatest hits-pakke. "Mambo Sun", "Cosmic Dancer", "Jeepster", "Monolith", "Lean Woman Blues". Og det var bare den første siden!

Oppfølgeren, "The Slider", er også strålende, men om noe gjelds, så er det "Electric Warrior".

Dette er egentlig et stykke om "Imagine", John Lennons største platesuksess. Jeg la det ut i anledning albumets 51 års-dag (i september 2022). Og Johns 82 årsdag (i oktober samme år), om han hadde fått leve. Han fikk bare 40 år på jorden. Nå er det snart 45 år siden skuddene i New York. Tenk det.

Stykket handler også om meg. John Lennon og meg. Ja, for jeg har faktisk møtt ham. John Lennon har snakket til meg og sett på meg. Og jeg har snakket til ham. Et mikroøyeblikk i verdenshistorien.

John Lennon var fæl i kjeften de første årene etter The Beatles, særlig når han snakket om ex-partner Paul hvis solo-plater han rakket ned på så ofte det bød seg en anledning. Han skrev til og med leserbrev i NME og Melody Maker om dem. Problemet var at han egentlig ikke hadde all verden å vise til da 1971 nærmet seg høst. Paul hadde levert to utmerkede album («McCartney» og «Ram») og en single («Another Day») etter The Beatles. Riktignok var kritikerne merkelig raske til å velge Lennons side i «feiden», hvilket ga Paul en gryende småteit image.

Men Pauls plater solgte, publikumsresponsen var nesten på Beatles-nivå.
Dessuten kunne det ikke underslås at Paul hadde levert brorparten av låtene til «Let It Be»-albumet, og også bar den avgjørende delen av ansvaret og æren for «Abbey Road».

For å gjøre det enda mer komplisert hadde George Harrison overtatt rollen som den kuleste og i hvert fall nest mest populære beatlen etter «All Things Must Pass».

Hva hadde Lennon å vise til? Tre forrykte og uspillelige plater med sin Yoko. Et halvforrykt live-album med Plastic Ono Band og Yoko. Fire singler av varierende kvalitet (en bålsang om fred, en gatemarsj om revolusjon, et overstyrt rabalder om heroin-abstinens og et feiende flott tyveri av «All You Need Is Love»), og et kritikerrost album som egentlig var fattig på gode låter og solgte ganske middels, og muligens mest på navnet.

Dessuten misset han verdensmesterskapet i cool da han nektet å bidra på Bangla Desh-konserten til George hvis ikke Yoko fikk være med. Klok av skade (han hadde stått på scenen med John & Yoko før) var George heldigvis ubøyelig. Lennon sto altså i fare for å ende som en selvgod grinebiter og besserwisser med spesielle anlegg for absurde påfunn (som å sitte i en sekk og spise sjokoladekake for verdensfreden).

Han måtte ta seg sammen. Og det var nettopp det Lennon gjorde i sine siste måneder på engelsk jord. «Imagine» var et bevisst forsøk på å gjenvinne tapt terreng og vise både verden og ikke minst Paul hvor skapet skulle stå. Yoko var riktignok forferdende til stede under innspillingene og blandet seg stadig opp i ting hun overhodet ikke hadde greie på. Det er umulig å vite hvor distraherende Yokos innflytelse var, men jeg har en mistanke om at «Imagine» kunne blitt mange hakk bedre om noen hadde stengt henne inne i et skap.

Store deler av innspillingene foregikk i John & Yokos hjemmestudio i Tittenhurts Park. Justeringer og nye pålegg ble siden gjort i New York. Lennon visste at han hadde levert gull da albumet ble utgitt i USA i september 1971 (oktober i Europa). Albumet ble en formidabel kritiker- og publikumssuksess og toppet listene over hele verden. Paul McCartney gikk samtidig på en smell med det rufsete og upretensiøse «Wings Wild Life»-albumet. Det var med andre ord ingen tvil om hvem som rulet da 1972 opprant.

Phil Spector var historiens mest egenrådige producer. Han bar våpen i studio og skyting måtte påregnes. Desto større er John Lennons bragd. Spector klarte aldri å overkjøre ham. Tvert imot virker det som om Lennon styrte Spector, hentet ut det han trengte, og blokkerte det han ikke ville ha. Den spartanske instrumenteringen og de nakne arrangementene på «John Lennon/Plastic Ono Band» tvang Spector ut i åpne landskap. Det gjorde både ham og musikken godt. Resultatet ble noe av det mest organiske og levende Spector har satt sin signatur under.

Han trodde nok det skulle bli andre boller på «Imagine», for nå var Lennon ute etter popmarkedet. Flere musikere, fyldigere arrangementer og mulighet for ytterlige pålegg på hjemmebane i New York. Lennon var så alt for klar over hva og hvem han sto overfor, og igjen presterte han å temme Spector. Bare i den enstonige, antimilitaristiske mantraen «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die» får Spector boltre seg med ekko, massiv perkusjon (Moody Blues’ mellotron-magiker Mike Pinder står i tamburinrekken, hvilken sløsing med talent!), saksofon (King Curtis), strykere, kassegitarer (Badfinger), slidegitar (George Harrison) – i et lydrom på størrelse med en katedral. Man kan unnskylde Spectors lydvegg fordi låten er en ikke-låt, en evig gjentagelse av seg selv, den kan egentlig ikke reddes, i hvert fall ikke når den dras ut i fulle seks minutter. Alternativet måtte vært en løsning a la «My Mummy’s Dead»s 49 nakne sekunder. I stedet får man seks minutter som er så atypiske for resten av albumet at man kan lure på hvorfor den i det hele tatt er der.

Men ellers holdes Spector i stramme lenker, og resultatet er et disiplinert album med varm, detaljren og fyldig lyd. Det åpner med tittelkuttet, en låt som i utallige avstemninger både blant kritikere og publikum regnes blant tidenes fire-fem beste gjennom alle tider. Det er nok i overkant for en vakker melodi som mangler refreng, og ville neppe skjedd om Lennon fortsatt hadde levd. «Imagine» lever høyt på folks sentimentale minner etter skuddene som falt 8. desember 1980, det er vanskelig å se låten klart. Men det er lov å minne på at den bare nådde 3. plass på singlelisten i USA i 1971 (i England ble den ikke utgitt på single før i 1975, med 5. plass som bestenotering) og 6. plass i Norge i 1972. Det var altså først etter Lennons død at «Imagine» fikk den grenseløse statusen den har i dag.

Jeg mener ikke å rakke ned på låten, for den er både rørende og vakker. Men det er langt derfra til verdens beste sang. Og det synes jeg ikke den er. Som komposisjon er den ufullstendig fordi Lennon dropper refreng. «Imagine» er bare tre vers og en bro som også gjentas til slutt. Nå skal det innrømmes at sangen flyter elegant fra start til mål, den er nydelig arrangert og det er umulig å stå imot Lennons myke, følsomme vokal. Det som forløser sangen er selve arrangementet, måten instrumentene gradvis faller inn, gir den kraft og tilsynelatende får den til å lette. Det er meget godt håndverk og gir den spenningen som melodien i seg selv mangler.

Teksten er naivistisk positiv, genial i den forstand at den kommuniserer på tvers av raser, religioner, politiske oppfatninger og landegrenser. Men den er også så utopisk at det grenser til meningsløs.

Elton John skrev noen nye linjer til sangen som en syrlig kommentar til John & Yokos egen livssituasjon i New York:

Imagine six apartments
It isn't hard to do
One is full of fur coats
The other's full of shoes

Uansett, det er en flott start på albumet. Og vi får raskt nok møte den syrlige Lennon. Allerede i neste kutt, «Crippled Inside», kommer ironien og skarpheten frem i en skramlende, tett låvedans, og det så støvet gyver. Det griner i gitarstrengene, du hører at musikerne har det gøy.

Så dempes lysene igjen, og den sårbare Lennon vender tilbake. «Jealous Guy» er en make up-sang sunget av en mann som tør være naken. Sangen er så vakker og vond at man blir bergtatt. Og duverden for en tekstforbedring fra originalen «Child Of Nature», som aldri fikk være med på «The White Album» (Paul var kommet ham tematisk i forkjøpet med «Mother Nature’s Son»).

Ny kontrast med «It’s So Hard», en tettstrikket bluesrocker med flengende saksofonstøt fra King Curtis og herlig overstyrt rytmegitar. En sang om livets berg og dalbane, enkle ord, enkle grep. Og en perfekt B-side på den norske «Imagine»-singlen.

Deretter faller man ut i før nevnte «I Don’t Want To Be A Soldier, Mama, I Don’t Want To Die». Det peneste jeg kan si om låten er at den er kortere enn Lyceum-versjonen av «Don’t Worry Kyoko». Men like fullt, et seks minutter langt antiklimaks på en ellers suveren LP-side.

Side 2 holder ikke samme standard som side 1, og det er en av grunnene til at jeg aldri kommer til å plassere «Imagine» på noen Top 20 over tidenes beste LP’er. Mange "Imagine"-beundrere glemmer dette påtagelige kvalitetsdroppet.

Riktignok åpner siden med en skikkelig nesestyver. «Gimme Some Truth» er sinna og hånlig, den ramler og skramler under Lennons etsende stemme. Delene kobles perfekt sammen og skaper en låt som trykker på og trykker på – med flammende iltre gitarløp fra George Harrison, den er nedlatende, den skjeller og smeller, og målene for fossen av saltsyre er enkelt og greit løgnaktige politikere (Richard Nixon får en name check i «Tricky Dicky») og mannssjåvinister. Medrivende saker, men du blir litt lurt. Låten gir seg ut for å være bedre enn den er.

Både «Gimme Some Truth» og neste låt, «Oh My Love», er etterlevninger fra rett etter «The White Album». «Oh My Love» er en enkel liten ballade, melodisk nesten gjennomsiktig, teksten animisme med Yoko Ono-smak. Småpent, men stillestående og tamt. Ja, egentlig kjedelig rett og slett.

Duket for «How Do You Sleep», Lennons mest ondsinnede låt, ever, en tung, doven blues (med et orientalsk hoftevrikk fra strykerarrangementet) i «Sgt. Pepper»-setting med et suggererende refreng hvor musikken flommer over deg med tsunamiens krefter og forsterker de flengende tekstlinjene. Skyteskiven er Paul McCartney. Lennon plukker ham fra hverandre, det er så ondskapsfullt, uredelig, under beltestedet og unødvendig at John blir liten, veldig liten. Angivelig bidro både Allen Klein og Yoko Ono med strofer, så her har man virkelig hentet ut det verste i hverandre. Ringo skal ha reagert kraftig da han hørte låten og sagt noe sånt som at «Nå holder det, John!» Det som er så synd er at låten, kompet, arrangementet, Lennons stemme, alt sammen lyder fenomenalt. Det kunne vært en klassiker, Johns «Ballad Of A Thin Man», om ikke teksten hadde vært så liten og sjofel.

Hva verre var: Lennons vendetta i intervjuer pluss eksistensen av nettopp denne sangen pulveriserte McCartneys selvtillit, hvilket forbigående fikk katastrofal innvirkning på musikken hans.

«How?» er en stillestående og uferdig ballade som først får luft under vingene i den vidunderlige fire strofer lange broen. Men så stopper den opp igjen. Den hadde neppe fått overleve i den tilstanden på en Beatles-LP, Paul ville fiffet den opp tvert. Og etterpå ville selvfølgelig John hevdet at låten var 100% hans. Alltid generøs sånn.

Dermed er vi fremme med avslutningskuttet, «Oh Yoko!», en munter melodi som jogger bekymringsløst av sted, og byr på et hyperenkelt allsangrefreng. Det er pur pop med feiende munnspill, et piano som triller lykkelig rundt på den folkinfluerte chugga chugga-rytmen (litt Gallagher & Lyle der), og alt dreier seg om hvor høyt han elsker sin Yoko. Han kan finne på å rope navnet hennes midt på natten, når han bader, når han barberer seg, når han drømmer, ja til og med når han befinner seg midt inne i en sky (en strofe han garantert har lånt av henne). EMI ville gi den ut på single. Lennon syntes den var for pop’ete. Jeg synes han for andre gang på albumet kaster bort en glimrende låt ved å belemre den med en alt for privat tekst, en snill tekst, riktignok, men den er fri for spenning og mysterier, det er ingen «Sara», snarere en alt for lang «La-la-la-la-la-la lovely Linda». Paul begrenset seg til 43 sekunder, John holder på i fire minutter og 20 sekunder.

Og det er «Imagine». Albumet spiller helt OK, men låt for låt forsvarer det ikke sin status som klassiker. Alle de beste låtene kommer på rekke og rad på side 1, før det rakner med det endeløse sistekuttet. Side 2 har en brukbar låt i «Gimme Some Truth», men resten består av noen tamme ballader, et usedvanlig usympatisk og svært privat angrep på Paul McCartney og en like privat dilldall-dans rundt Yoko Ono.

Hvor bra «Imagine»-suksessen var for John Lennon kan diskuteres. Han trodde oppriktig at han hadde funnet den hemmelige formelen og kunne lage slike plater når som helst hvis han gikk inn for det. Han trodde seg allmektig, med Yoko på lasset som en djevelens advokat. Det måtte gå galt, og det gjorde det. Lennon laget aldri et album med samme slagkraft igjen.

Et lite P.S. Jeg er uansett glad for at han befant seg på Tittenhurst den sommeren. Det gjorde ham tilgjengelig da Yokos bok «Grapefruit» skulle relanseres (Selfridge bokhandel i Oxford Street 15. juli, Claude Gill i den andre enden av Oxford Street 16. juli). Jeg kom over paret i totalkaoset på Claude Gill. Min første Englandstur, og der satt John. Rett der. Foran meg. I tumultene. Pustet vi inn den samme luften i det samme rommet. John og Yoko. Og jeg. Så var det min tur. De signerte boken, John ga meg den tilbake, og så snakket vi med hverandre. «Thank you!» sa jeg med en stemme som sviktet. «You’re welcome. Peace.» svarte han, og gransket meg, et glimt av uro i blikket, så var øyeblikket over.

Fortumlet lot jeg med dytte og skumpe mot utgangsdøren. Jeg tålte alt. Jeg hadde snakket med John Lennon, han hadde sett på meg, erkjent min eksistens. Hadde jeg ikke autografen hans i hånden kanskje? Hu hei for et sommereventyr! Selveste John. John og jeg. Og ennå var jeg ikke fylt 19.

Frees break-up-plate endte nærmest med å bli en make-up-plate også, for et halvt år etter at den kom ut, var gruppen i gang igjen.

Innspilt i januar og september 1970, i månedene før og etter gruppens kanon-gjennombrudd med "All Right Now". De er i form, de har fått alle brikkene på plass, og de velger repertoar fra en solid diskografi som allerede teller tre album og et fjerde, "Highway", på gang.

Det er et av de store live-albumene i rocken, selv om mange glemmer det, eller ikke er klar over det. De representerer den frie, egenkomponerte britiske elektriske blues på sitt aller beste. Skapt og fremført med det enkleste utgangspunkt: Én sanger, én gitar, bass og trommer. Altså trioformatet. Gitaristen har ansvaret for både rytme og solo. Det krever sin mann. Og Paul Kossoff var mannen.

Jeg kom plutselig på at jeg i min roman "Hanumans maske" (fra 2004), har et avsnitt om nettopp Free, trioformatet og dette albumet, fremført i en ganske surrealistisk episode ute på landsbygda i Thailand.

Her er det:

Mamma studerte ham med uutgrunnelige øyne. På sin aller beste og mest flytende engelsk sa Carl noe:
– Free er et undervurdert band. De har aldri fått credit for at de laget et av rockens beste live-album, Free Live!.
Pranee måpte.
– Hva snakker du om?
– Det vanskelige trioformatet er det ytterst få innenfor rocken som har mestret, fortsatte han ufortrødent. – Jeg kommer bare på The Who. Noen vil kanskje si Cream, men det var aldri noe homogent band, det var tre egoister som dro musikken de spilte i stykker, de var en lidelse å høre på live. The Jam? Kanskje, sporadisk, men... oops! nå glemmer jeg selvfølgelig Scotty Moore, Bill Black og D.J. Fontana, Guds egen trio!

Mamma iakttok ham med årvåkne øyne som stadig gled over til datteren. Hun bjeffet utålmodig. Datteren forsøkte å skjule fortvilelsen bak en lang monolog som moren kommenterte fortløpende mens Pranee dunket borti Carl for å få ham til å stoppe. Han holdt inne ti sekunder, så messet han videre:

– Har du først hørt Be My Friend, virkelig hørt den, høyt, uten forstyrrelser, vil du aldri kunne glemme Free igjen. Kossoff var et geni. Et tragisk geni. Simon Kirke var bare et geni.
– Vær så snill, khun Carl, sa Pranee lavt gjennom et mildt smil, som om alt var i den skjønneste orden, – Vil du at jeg skal miste ansikt? Jeg skjønner ikke hva du sier, og nå må jeg finne på noe å si til mamma. Hvem er Simon?

Carl nikket sakte og sendte moren et anerkjennende smil før han svarte:
– Simon Kirke? En formidabel trommeslager. I 1970 var det ikke mange hvite som kunne måle seg med ham...
– Trommeslager?!? Er du blitt gal?
– ... John Bonham, selvfølgelig, og Keith Moon, Charlie Watts, Ringo... Det skortet på virkelig gode hvite trommeslagere til langt ut på 70-tallet.

Mamma avbrøt. Mektig utålmodig. Hun forlangte flere av Pranees øyensynlig utmerkete skrøner. Carl mistet et øyeblikk tråden. Hva hadde hun sagt at han hadde sagt? Nå var hun igang igjen. Stakkato og stotrende. Men mamma nikket og sendte ham listige blikk.

– Fraværet av en rytmegitar til å binde solist og sanger sammen med grunnkompet legger enormt ansvar på de forskjellige musikerne.
Han snakket høyere. Et par av de fordrukne karene snudde seg.
– Bassisten må ha én fot tett opp til gitaristen og én helt inne i basstrommen. Men aller verst er det for gitaristen som både skal drive riffene inn – riffene som jo gjør hele låten –, og samtidig være solist. Paul Kossoff var vidunderlig følsom, der overgikk han Townshend selv om han ikke var i nærheten av dennes eksplosive kraft.

– Slutt! freste Pranee. – Hvis du fortsetter med det der, sier jeg at du vil kjøpe raiene og at du gjerne vil gi et dugelig forskudd nå med én gang. Hvis du nekter, kan jeg love deg at noen blir sure her!

Carl lukket munnen med et smell. Hun hadde rett. Det var ham som var gissel. Ikke hun. Tanten med macheten rynket brynene.

(Fra "Hanumans maske", 2004)

Mer samba, mer eksotisk jazzrock, mer inspirerte gitardrodlerier. Det er neppe noe her som står tilbake for "Abraxas", antagelig er "Santana III" endog et jevnere album, og mange har det som sin favoritt. Jeg motsetter meg ikke det. Det er bare slik at jeg har begrenset ork for bandet, "Abraxas" gir meg alt jeg trenger. Den har dessuten noe "Santana III" ikke har, guddommelige "Black Magic Woman". Hverken "Everybody's Everything" eller "No One To Depend On" kan måle seg med den.

Øystein Sunde: “Det året det var så bratt” (CBS)

Øysteins andre album, og en eventyrlig suksess. Platen er nesten helt nede i spagaten når det gjelder bredde og stilarter, men Øystein turnerer det så ubegripelig elegant. Det er musikalsk helt bunnsolid, det uvanlig er humøret. Man var ikke vant til at folk tøyset og lo samtidig som musikerne leverte fra øverste hylle. Slentrevisen "To igjen", den fresende herlige gitarband-instrumentalen "Fenderslåtten", trekkspill-løyene "Piken fra konfeksjonsfabrikken", det luntelune og underfundige tittelkuttet, gjenhøret med 78-plate-teknologien i "Ofte skinner lykkens stjerne ganske nær" og plutselig den millimeterpresise fingerlekne rag'en "Dill Pickles Rag". Det er så variert og så glitrende kostelig alt sammen. Lek og kvalitet av aller beste merke.

"Andpust-Olga" er fjernet fra de nyere utgavene av LP'n. Jeg kjenner ikke til årsaken, men synes det er veldig synd fordi det retusjerer historien. Og øker prisen på et brukt originaleksemplar.

Oppfølgeren til come-back albumet "Two Years On", og en mye bedre pakke. "Trafalgar" er klassikeren veldig få vet om. LP'n inneholder en særlig stor mengde overdådig arrangerte ballader, den ene herligere enn den andre, ikke minst fordi brødrene Gibb vet alt om hooks og snedige små detaljer som gir hver låt sitt uttrykk. "How Can You Mend A Broken Heart" ble en stor suksess i USA, men LP'n gjorde det svakt på alle kontinenter. Uforståelig.

Jeg kjøpte mitt eksemplar hos Ringstrøm, og var overlykkelig. Du formelig vasser i vellyd og mandige tårer. Min favoritt er "Don't Wanna Live Inside Myself" som har hypnose-kvaliteter. Tittelkuttet får hjertet til å juble i fryd, og det gjør sannelig "Israel" og "Walking Back To Waterloo" også. Enveiskjøring, selve definisjonen av betegnelsen "herlig", skapt og utgitt i mellomperioden da Bee Gees fortsatt ikke ante hva diskoteker var for noe.

Sandy Denny: “The North Star Grassman And The Ravens” (Island)

Sandys første ordentlige solo-album, og hun blir ikke latt i stikken. Hun omgir seg med kremfolk, ikke minst fra Fairport og hennes kortlevde Fotheringay, og ja, Richard Thompson er selvfølgelig ruvende til stede, både som gitarist og producer.

Det er et album som føler seg litt frem. Sandy er fokusert på å vise styrke som sangsmed her, og har noen virkelige godbiter i låter som tittelkuttet og "Late November". Coverlåtene, inkludert Dylans "Down In The Flood", virker på sin side uinspirerte - og unødvendige. Men kanskje hun ikke hadde mer eget stoff.

Stemmen hennes, særlig i de beste innslagene, er ikke av denne verden, helt magisk. Storbritannias vakreste og mest gudbenådede kvinnelige røst gjennom alle tider. For meg er bare Aretha Franklin større, om vi skal ta med hele kloden. I motsetning til Sandy, har ikke Aretha bustet meg på hodet og kalt meg gutten sin, en handling som jo gir ti poeng, det er noe alle vet.

Oppfølgeren til "Kiln House". Jeremy Spencer har stukket sin kos (til Children of God), Christine McVie er blitt fast medlem, og sannelig har de fått med seg amerikaneren Bob Welch på lasset også. Han skal bære en god del av det musikalske ansvaret på de neste LP'ne. Han gikk ikke godt sammen med Danny Kirwan, men krise oppsto ikke før etter to LP'er, denne og oppfølgeren "Bare Trees", da Kirwan, alkoholisert og uforutsigbar, fikk sparken.

På "Future Games" skinner han imidlertid. Hans gitarspill er ren poesi, og kombinert med en sval, luftlett stemme gir han liv og kvalitet til noen av LP'ns beste innslag, "Woman Of 1000 Years" (en ubeskrivelig nytelse) og episke, drøyt syv minutter lange "Sands Of Time" (hvor gitaren hans treffer toner som beveger englene). Welch leverer det enda lengre tittelkuttet, som ikke er det spor svakere.

Et veldig fint album, mer pop og vellyd enn bluesbandet de en gang var.

Traffic: “Welcome To The Canteen” (Island)

For et lite øyeblikk, i England sommeren 1971, ble den opprinnelige Traffic-besetningen gjenforent på scenen, forsterket med Rick Grech (bass), Rebop Kwaku Baah (perkusjon) og Jim Gordon (trommer). Seks konserter. Et veritabelt fyrverkeri. De leverte høydepunkter fra Traffic-katalogen, som "Mr. Fantasy", "Forty Thousand Headmen" og "Medicated Goo", låter fra Dave Masons solo-karriere og tok dessuten turen innom Spencer Davis Groups "Gimme Some Lovin'" (som de virkelig fikk fyr på).

Dette albumet gir sentrale smakebiter fra konsertene, og ble en salgssuksess i USA (men ikke England). Mason likte seg så godt at han håpet de kunne fortsette i USA. Det ville ikke Winwood. Og dermed gikk muligheten for en permanent gjenforent originalbesetning tapt.

Jeg falt for debuten deres, et stykke imponerende velspilt og gitarstyrt bluesrock, på den heavy siden, som jo var moten i 1970-71. Desto mer overrasket (og først skuffet) da jeg kjøpte oppfølgeren "Pilgrimage" på utgivelsesdagen.

Det var samme bandet, men i et helt annet musikalsk landskap. Albumet åpner med en halsbrekkende jazzrocksak for lyngitar og ordløs da-da-ra-ra-sang ("Vas Dis"). Følger på med en langlåt, "The Pilgrim", hvis stille romklangs-intro varer en evighet, før den plutselig skyter fart i et voldsom gitardriv, stopper opp for å levere en kort trommesolo, og farer avsted igjen. Merkelig. Og så kommer en ilter boogie av den litt mer forventede skolen, "Jail Bait", før side 1 avsluttes med en gitarpludrende instrumental som kunne vært et Danny Kirwan-innslag på en samtidig Fleetwood Mac-LP.

Side 2 åpner med enda mer gitar-kos i Kirwan-skolen, følger opp med "Valediction", et stykke laidback og velklingene folkrock med luftige sangharmonier og lekre gitardetaljer. Og så avsluttes ballet med en ti minutters helt trad. bluesrocker innspilt live i Leicester i juni 1971.

Jeg var definitivt forvirret. Ikke full så forvirret som da jeg hørte "Led Zeppelin III" første gang (som skjedde om ikke lenge), men jeg måtte jobbe med albumet. Virkelig.

Men så kom det. Særlig side 1 ble spilt mye de neste årene. Kredit til Wishbone Ash for at de var så forrykte at de våget en slik andre-LP.

OKTOBER

Lindisfarne: “Fog On The Tyne” (Charisma)

Newcastles sønner, lød på sitt beste som en folkrock-versjon av The Beatles. Og på «Fog On The Tyne» er de i sannhet på sitt beste. Du finner ikke en LP som spiller bedre enn denne. Hver låt gir bare lyst på mer. Mye mer.

Velprodusert (Bob Johnston), akustisk styrt (mandoliner, 12-strengs og 6-strengs gitarer – nennsomt forsterket med bass, trommer, fele og keyboards), det meste sunget av Alan Hull med sår, klagende vokal og tindrende øyne.

Hulls status som sangsmed skjøt til himmels etter dette albumet. Han klarte vel egentlig aldri helt å leve opp til de senere forventninger, ikke i jevnhet, men hans topper er av det ypperste engelsk beste – hele veien til «Elvis Lives On The Moon» og «100 Miles More To Liverpool».

Og mens jeg er inne på det, skaff deg for Guds skyld det siste albumet Hull spilte inn (men ikke var helt ferdig med) før han gikk bort i 1995: «Statues And Liberties». Vondt å høre hvor fabelaktig god han var da englene valgte å hente ham.

Don McLean: “American Pie” (United Artists)

Her traff folk-singer og Pete Seeger-beundrer Don McLean gullåren, og det allerede med sin andre LP. Forløsningen het «American Pie», en åtte og et halvt minutt lang reise gjennom amerikansk kulturhistorie og samtid, utløst ved Buddy Hollys død i februar 1959 og avrundet med kvelden på Altamount i California da 18 år gamle Meredith Hunter ble slått i hjel foran scenen mens The Rolling Stones var i gang med «Under My Thumb».

Mellom disse musikk-relaterte tragediene legger McLean ut markører som fanger opp Elvis, Beatles, Dylan, Janis Joplin, Rolling Stones og ikke minst dopets inntreden i musikken - og også politiske vulkanutbrudd som Cuba-krisen, drapet på president Kennedy og de grufulle Charles Manson-drapene i Los Angeles 8. og 9. august 1969.

Det er en vemodig sang mot et dramatisk bakteppe, om å vokse opp, tapet av uskyld og endelig den unge idealismens sammenbrudd i dop og apati.

Det begynner som en naken vise, bare Don og et piano, men ett og et halvt minutt inn i låten kommer refrenget for første gang, og Don begynner å stryke sin Martin D-28, og så faller trommene inn, og el-gitar og bass, og plutselig er det blitt en fartsfylt rock’n’roll-vise som ruller lik et vognsett over skinneskjøtene, og sannelig kommer et kor inn mot slutten og øker kraften ytterligere. Magisk. Og vemodig.

Det er en vond sang, særlig i 1971, for oss som hadde reist den samme reisen. Jeg var 19 i 1971 og skjønt Buddy Hollys død kom i tidligste laget for meg, kunne jeg forstå McLeans smerte og vemod. Den første heltens død.

For meg skjedde det mindre dramatisk men like vondt da Kupper’n ble ydmyket av svensken Jonny Nilsson i Karuizawa i 1963. En rar sammenligning, kan hende. Men vondt som bare en liten gutt kan føle vondt når verden raser og hans helt feiler.

«American Pie» er en once in a life time-sang, Don McLean kunne trukket seg tilbake allerede i 1971 og levd i luksus til han ble 100.

Sangen viste seg dessuten å være så slitesterk at den tålte ny behandling (i 2000) i helt andre samtidsomgivelser da Madonna covret låten (sterkt nedkortet, hun nøyer seg med litt av første og hele andre og sjette vers) i sin film «The Next Best Thing». Don McLean var meget begeistret for popikonets danseversjon.

«American Pie»-albumet inneholder mirakuløst nok enda en once in a life time-låt. Jeg snakker selvfølgelig om McLeans skjønne ode til Vincent Van Gogh.

Malerens tragiske liv og dype smerte gis en empatisk og verdig behandling i løpet av disse snaut fire, fortryllende minuttene. Ordene føles som farvenyanser på et lerret, og vi hentes inn i bildenes gjenspeiling av Van Goghs sinn allerede i åpningsstrofen, «Starry, starry night», som spiller hen på maleriet Don hadde foran seg mens han skrev sangen: «The Starry Night».

Dempet, sår, og arrangert med himmelsk innsikt, «Vincent» er noe av det vakreste jeg vet. Utført med stemme og akustisk gitar og et florlett, usedvanlig smakfullt tilsig av trekkspill, strykere og marimba.

Resten av albumet holder selvfølgelig ikke samme standard. Hvordan skulle det kunne det! Men det er uten unntak sympatisk og solid stoff. Med ett unntak akustiske viser, dempet fremført.

Unntaket er «Everybody Loves Me, Baby» som har samme fullt band-oppsett som tittelkuttet. Den ruller lystig av gårde og gir albumet et absolutt passende skudd latter.

Cat Stevens: “Teaser And The Firecat” (Island)

Cat Stevens sto godt i visesang-året 1971. Det var VM i følsom. James Taylor, Neil Young, Carole King og John Lennon lå I teten, men sannelig greide Cat å splitte dem med sin «Teaser And The Firecat».

Modellert etter samme mal som den fremragende forgjengeren «Tea For The Tillerman» (coverforsiden nok en Cat Stevens akvarell), men gjort litt enklere, litt mer direkte, og følgelig enda lettere å fordøye for bredden av følsomme kvinner og menn som sto og hulket utenfor platebutikkene og spurte etter nytt.

Platens suverene vinner er selvfølgelig den vakre, hymnelignende «Morning Has Broken». En sang det føles som en forbrytelse å slå av hvis den dukker opp.

Av innholdet kan også de lette, små vignettene «The Wind» og «Moon Shadow» nevnes. Jeg er mindre glad i Cats forsøk på å tøffe seg ved å drive opp tempo og arrangement, han blir lett masete da, som i «Tuesday’s Dead» og den evinnelige «Peace Train».

Resten av innholdet er jevnt fint. Men jeg foretrekker både «Tea For The Tillerman» og «Catch Bull At Four» fremfor denne.

Curtis Mayfield leverte soul for tenkehoder, en slags progsoul. Dette er hans andre studio-album, og en bauta som fikk stor innflytelse på 70-tallets soulmusikk. Det solgte bra også. Må innrømme at jeg aldri var god på soul, så jeg hørte ikke albumet før mange år senere. Man kan ikke klare alt.

Min Family-favoritt. Chapman legger bånd på sine ville rautetokter og gis anledning til også å utforske stemmebåndenes vevre og dempede kvaliteter. «Fearless» er mer nede enn de foregående albumene, og det kler bandet som har erstattet bassist John Weider med begavede John Wetton. Åpningslåten «Between Blue And Me» slår an tonen med sitt über-delikate komp som gjennomgår fartsøkning og nedbremsing i et økende øs hvor Chapmans stemme til slutt tar fyr. LP’n innbyr til oppdagelsesferd, musikalsk allsidig, spennende arrangementer. Prog, jazz, rock og endog snev av pop. Du får ikke Family bedre enn dette.

«Focus II» i Holland, «Moving Waves» for oss andre. Jeg husker vi solgte bøtter av dette albumet da jeg jobbet i Musikkhuset den høsten.

Inngangsbilletten var prog-jodle-skøyeren «Hocus Pocus», en gjenganger på diskotekene og Thijs Van Leers største øyeblikk (litt). Bevisst innlimt for å gi albumet en teskje humør.

Innholdet er ellers av den lett selvhøytidelige og pretensiøse sorten, prog for alvorlige, unge menn. Mange ble positivt overrasket da de hørte albumet første gang. Det formidlet helt andre ambisjoner enn hva jodletøyset hadde gitt inntrykk av. Særlig side 2 som er viet en 22 minutter lang suite basert på operaen «Euridice» av den Italienske komponisten Jacopo Peri.

Focus fremsto som et meget habilt ensemble, anført av gitaristen Jan Akkerman. Deres blanding av prog, fusion og klassisk musikk lød spennende, og skulle gi god uttelling de neste tre årene. Det startet med «Moving Waves».

Gong: “Camembert Electrique (BYG Actuel)

Deilig forrykt album fra hippiebandet Gong, bosatt i Frankrike, ledet av australske Daevid Allen. Space, prog, psykedelia snurret rundt tekster med eiendommelige assosiasjoner rundt liv og eksistens slik det fortoner seg fra innsiden av et hode som bruker masse gøyalt drivstoff:

Are you stoned?
Let me be your china gnome
Play me on your gramophone
And bury me in your garden

Og:

I gotta take pills
to kill ma pain
To kill ma pleasure
I blow ma brain
I get so high
I fall down again

Og sannelig:

A hand flutters in my brain
Silken cords trembling
into the waterfall

Where the wise brown frog
Gives princely advice
But not to you or I

Albumet kom ut I England i 1974 og solgte til samme pris som en single-plate. Smart trekk av Virgin. Du kunne ikke si nei til et slikt tilbud. Og så var du hektet.

Jeg var så heldig å være med ut på Fornebu og ta i mot bandet i 1974, Steve Hillage hadde så vidt jeg husker et gummispeilegg festet til toppen av strikkeluen sin, og Miquette Giraudy (tror jeg) vandret gjennom passkontrollen og ut i friluft med et gåtefullt smil og og en plastpose stappfull av dop i munnen. Konserten i Chateau Neuf var en opplevelse, og deilig absurd. Det var moro å snakke med dem også.

The Move: “Message From The Country” (Harvest)

The Moves svanesang. En kontraktforpliktet utgivelse som frigjorde dem fra seg selv, og ga dem muligheten til å bli Electric Light Orchestra permanent. Faktisk ble «Message In The Country» innspilt parallelt med Electric Light Orchestras debut. De to platene har den samme klaustrofobiske, overfylte klangen som i hvert fall delvis skyldtes mengden av pålegg for å få vevet inn de tallrike instrumentene særlig Roy Wood (og til en viss grad også Jeff Lynne) trakterte. Forskjellen på de to platene er at ELO fikk celloene og de litt mer kronglete låtene, mens The Move fikk saksofonene og de mer iørefallende innslagene. Men begge platene utfordrer øret, overproduserte som de er.

«Message From The Country» lider under den tinnaktige produksjonen, men har ellers tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt. Instrumentmyldret og de hvinende sangharmoniene får et solid trøkk, ikke minst fra bassen (brutal og ekstremt aktiv i mange av låtene) og dypsaksofonene – begge deler spilt av Wood.

Han og Lynne deler broderlig på komponistansvaret, de leverer fire hver og en felles, mens Bev Bevan (Move og ELOs Ringo) står for én.

Det meste er hardt og detaljene ligger som en stål-yr over det gampende bass-underlaget. Men innimellom stikker de noen skøyeraktige pastisjer liksom for å blunke og si, ta det med ro, vi er hyggelige.

Jeg har alltid likt dette albumet. Det står som en verdig avslutning på et stort band. De tre singlene som ikke ble inkludert, oppfatter jeg som ekstranumre: «Tonight», «Chinatown» og «California Man» / «Do Ya». Strålende alle sammen.

Mickey Newbury: “Frisco Mabel Joy” (Elektra)

En av countrymusikkens store songwriters, kompet av et stjernelag av studiomusikere i Nashville, leverer et av sine aller beste album. Nydelig instrumentert og arrangert. Utgitt på Elektra. I seg selv et varsel om store ting.

Og store er disse låtene. I spissen «An American Trilogy», som Elvis gjorde til sin i Las Vegas. Newburys original er edruelig og smakfull der Elvis ble i overkant pompøs.

Platen er en opplevelse hele veien igjennom, men jeg namedropper gjerne vidunderligheter som «The Future’s Not What It Used To Be», «How Many Times (Must the Piper Be Paid for His Song)», «Frisco Depot» og skøyeren «How I Love Them Old Songs».

Folk-singer og sangsmed John Prine gjør sin nasale entré, og det med et mektig album innspilt i Memphis hvor han svett av nervøsitet må føle seg frem med Elvis Presleys rytmeseksjon i ryggen. Og han kommer fra prøvelsene med glans. Man liker seg i hjel i Prines selskap. Det er stemmen, det er den diltende rytmen, det er ordene som knitrer som treverk i ørkensol og fremstiller mennesker og skjebner så bittersøtt levende at du kan berøre dem. Tre av nøkkellåtene på albumet: «Sam Stone», «Hello In There» og «Paradise».

Van Morrison: “Tupelo Honey” (Warner Bros)

Ikke blant Vans største øyeblikk, men svært virkningsfullt den gang da det bød på en roligere, varmere, ja, nærmest hjemmekjær Van som fant ro i de små ting og kjærligheten. Selv har han uttalt at han forsøkte å lage et country-album. Og kanskje man øyner konturene. En slags country R&B soul-hybrid. Og den legger seg godt og varmt i øret. Tittelkuttet og «Wild Night» var LP’ns hits. En LP det er lett å like. Man kan ikke være episk hver gang.

NOVEMBER

Pink Floyds beste siden debuten, og også min favoritt sammen med «Wish You Were Here» og «Animals». Jeg opplever alltid side 1 som en samling bonus-låter, noe ekstra som man fikk på toppen av uforlignelige «Echoes».

Ja, for uforlignelig er den. En episk reise under solen, vektløs som albatrossen som opptrer i verkets første vers, og vakker som vind og hav og den usynlige kommunikasjonen mellom to menneskesjeler som sanser hverandre for første gang. Innledningens dryppstens-ping er Richard Wrights verk, og låtens startmotor. Fra den bygger Gilmour gitarlyden, pludrende kjærtegn i kommunikasjon med Wrights undervanns-akkorder og et saktmodig øs av orgel. Så faller Nick Mason inn, først nølende, men snart stabiliserer han musikken med de karakteristiske, dovne slagverk-seriene som er gruppens varemerke. Tre minutter er gått, så åpner Gilmour og Wright munnen, og låten får vind under vingene og svever.

Overhead the albatross hangs motionless upon the air
And deep beneath the rolling waves in labyrinths of coral caves
The echo of a distant time comes willowing across the sand
And everything is green and submarine

And no one showed us to the land
And no one knows the where's or why's
But something stirs and something tries
And starts to climb towards the light

Etter 7 vakre minutter går låten inn i et huskende og funky parti, typisk Pink Floyd, orgel, bass og trommer låst i tett samspill – med Gilmours gitar på skrallende romklangstur skygget av Wrights orgel-innspill, før vi entrer grottene og beveger oss sakte under stalaktitter og oppskremte flaggermus, omgitt av glidende jamrelyder som får saktmodige ekkosvar fra mørket, tre minutters pur nervelindring.

Og akkurat da, som på et hemmelig signal, kommer Wrights hengende orgelakkord til syne rundt svingen, fakler speilet i det stille vann. Dryppstens-pinget vender tilbake, og orgeltonene folder seg ut som en kinesisk vifte og fører oss inn i en katedral hvor Gilmours gradvis innkommende, hutrende rytmiske spill på gitaren gir musikken suggererende understrømmer.

Etter 19 minutter, da orgelet fyller hele katedralen, bryter solen inn i komposisjonen, og ut av den stigende, tårnende spiralen av lyd vender sangen befriende tilbake med sitt tredje vers, like sart, like vektløs, like vakkert sunget av Gilmour og Wright i duett, vare som kjærtegn mot sitrende hud…

Så stilner låten, og toner ut i en vedvarende og monoton bakgrunnslyd som kunne vært hentet fra filmen «2001: A Space Odyssey». Etter 23 minutter og 33 sekunder er det over.

Pink Floyds mektigste enkeltkomposisjon? Mange ganger synes jeg det. Her ligger spirene til alt som kom senere. Jeg blir aldri lei av «Echoes».

Som sagt, kuttene på side 1 er ren bonus, alle forskjellige, alle relativt korte og umiddelbare – om vi er enige om at «Seamus» ikke gjelds. «One Of These Days», med sine flappende dobbelbasser (Gilmour og Waters), skrensende gitarer og keyboards og Nick Masons horror-linje: «One of these days I’m gonna cut you up in little pieces”. Rett inn i albumets tandre, akustiske ballade “A Pillow Of Winds". "Fearless", rytmisk tyngre, men badet i mengder av akustisk gitar, beste låt på side 1, og det sier jeg ikke fordi den inneholder et pådubbet opptak fra Anfield hvor the Kop synger «You’ll Never Walk Alone». Deretter en lekker liten chugga chugga jazz-shuffle kalt «San Tropez», før siden sjekker ut med tøyse-bluesen «Seamus» hvor Steve Marriotts hund tar vokalen.

Og det er «Meddle». Kjøpt den dagen den kom ut på Musikkhuset. Jeg var ulidelig spent, og ble så til de grader tilfredsstilt. «Echoes» gikk på repeat i mange år. Ikke en gang «Dark Side Of The Moon» klarte å fortrenge den. Og det sier mye. For du må ha vært der for å forstå hvilken åpenbaring «Dark Side Of The Moon» var for oss privilegerte som hørte albumet den gang det var aldeles nyfødt og ikke hadde noe å sammenligne seg med.

Led Zeppelin: “Led Zeppelin IV” (Atlantic)

Jeg var blitt for glad i "Led Zeppelin III" til å la meg overbevise av denne. Faktisk kjøpte jeg den ikke før flere år senere. Nøyde meg med båndopptak.

De fleste var i fyr og flamme. Jeg syntes "Black Dog" og "Rock And Roll" bare var kantete, brutale og bråkete. De manglet helt kicket og elegansen til "Immigrant Song". De bare tøffet seg. Tenkte jeg.

Låten som gjorde meg usikker på om jeg egentlig mente hva jeg sa var "The Battle Of Evermore", denne fryd av et møte mellom bluesrock-lokomotivet og tradisjonell britisk folk representert ved Sandy Denny (den vakreste røsten som har svevet over engelske enger). Plants fortellerstemme, Dennys inderlige kommentarer og Pages forsølvede mandolin-toner, det er uforlignelige minutter som fører folk-elementene man gjenkjenner fra "Led Zeppelin III" opp i en høyere enhet.

Og etter denne følger "Stairway To Heaven", Zeppelins signaturlåt, et skoleeksempel på den perfekte dramaturgi hvori opptatt forløsningen, gitarsoloen fra Valhall. Snaut åtte minutters nonstop audionytelse. Et konsentrat av himmerik. En andakt fra alle verdens fjelltopper. Lampen i mørket.

Men jeg liker fortsatt ikke "Black Dog" og "Rock And Roll", så det så.

Over på side 2. "Misty Mountain Hop", med sine brutte rytmer og refrengkåte villskap er også i slekt med "Led Zeppelin III", det samme er skjønne "Going To California", visefolk av vevreste sort. Og da får det heller passere at "Four Sticks" fortsatt ikke beveger meg, den lyder som Burundi Steiphenson Black på fottur over ballene til Robert Plant.

Albumet avrundes med en gammel countryblues, blåst opp til det monumentale og øst ut som en syv minutter lang rus. Bonhams metronom-trommer har en voldsom slagkraft. Mektig.

Så OK, jeg var nok litt for kjekk i pjekkerten da jeg snakket "Led Zeppelin IV" ned den gang. Selvfølgelig disser jeg ikke albumet i dag. Men det er ikke min favoritt. Det nekter jeg å gi meg på. "Led Zeppelin III" betyr mer for meg, betydelig mer. Debut-albumet kommer den heller ikke forbi. Det er perfekt.

Og mens jeg går gjennom diskografien deres slik, oppdager jeg at "Led Zeppelin IV" bare klarer slå ut ett album, "Presence". "Houses Of The Holy", som jeg plasserte lavt tidligere, har vokst seg veldig stor og sterk og spennende opp igjennom årene. "Physical Graffiti" kødder man ikke med. "In Through The Out Door" har vist seg å være betydelig mye sterkere enn først antatt.

Ja, slik er det. "Led Zeppelin IV" slåss med "Led Zeppelin II" om å være gruppens nest-svakeste studio-album. Og med svak her mener jeg Beatles-svak. For dem som ikke skjønner hva det betyr: Ingen Beatles-LP'er er svake. Rangerer man LP'ne deres, er til og med sisteplassen overmenneskelig herlig. Slik er det også med platene til Led Zeppelin.

Takk for meg.

The Who: “Meaty Beaty Big & Bouncy” (Track)

Det var ikke første gang The Who valgte å presentere seg med en samle-LP, men det forrige fremstøtet, «Direct Hits» fra 1968, var mildt sagt eksentrisk. Av de 12 kuttene var syv A-sider og resten B-sider og EP- og LP-kutt – og av juridiske årsaker helt fritt for 1965-innspillinger. Albumet solgte lite og ble faset ut i 1970.

Men i oktober 1971 virket det mer passende med en karriere-oppsummering. Gruppen hadde med «Who’s Next» to og en halv måned tidligere startet sin fase 2.

«Meaty Beaty Big And Bouncy» (tittelen spinner på karakteristikkene til de fire medlemmene: muskelbunten Roger, rytmetrollet Keith, kjempen John og sprettballen Pete) er en velkomponert reise gjennom fase 1 og gruppens karriere som hit-band, fra 1965 til 1971.

Vinylens begrensede plass fremtvang noen utelatelser. Ingen kutt fra EP’n «Ready Steady Who», ingen «The Last Time» (som i grunnen er like greit), ingenting fra «Tommy» (bortsett fra obligatoriske «Pinball Wizard»), og ingenting fra «Live At Leeds». Dessuten ingen B-sider.

Til gjengjeld fikk de med de viktige Brunswick-innspillingene fra 1965. Eneste odde innslag er Entwistles «Boris The Spider», et LP-kutt som aldri var på noen single, men låtens status er definitivt på hitnivå, og Who-LP’er skal inneholde minst en Entwistle-låt (gammelt jungelord).

Etter veldig mye tautrekking med manager Kit Lambert, som slett ikke var fornøyd med rekkefølgen på låtene, kom albumet omsider ut i England i november 1971, flere uker etter den amerikanske utgivelsen.

De 14 låtene er ikke plassert kronologisk. Likevel velger jeg å ta gjennomgangen i den rekkefølgen de kom på single (i England). Og da begynner vi selvfølgelig med:

«I Can’t Explain» (januar 1965). Puberteten er som en flaske hvis innhold syder og bobler og truer med å sende korken rett i taket. Det gjærer i kropp og sinn, men det føles umulig å sette ord på hva som foregår. "I Can't Explain" har ordene.

Got a feeling inside (Can't explain)
It's a certain kind (Can't explain)
I feel hot and cold (Can't explain)
Yeah, down in my soul, yeah (Can't explain)

The Who hadde landet. Frekke som faan. Riffet rappet de fra The Kinks. Villskapen lå foreløpig bare og ulmet. Noen høflige feedback antyder hva man har i vente. Det er en flott sang (en "shuffle-shaker", for å sitere NME) som fanger pubertetens usikkerhet og rastløshet og omskiftelige stemninger, denne tilstand i transit, perfekt.

«Anyway, Anyhow, Anywhere» (mai 1965). Den gladeste av alle The Whos singler. En jublende feiring av ungdomstid, stinn av testosteron og frihetsfølelse.

I can go anyway, way I choose
I can live anyhow, win or lose
I can go anywhere, for something new
Anyway, anyhow, anywhere I choose

"I Can't Explain" hadde nok et mer virkningsfullt riff, men "Anyway, Anyhow, Anywhere" har et mye tøffere lydbilde. Daltrey nærmest danser gjennom teksten, med fyndige svar fra koringen. Og avslutningen er pur villskap, som om The Who forsøker å presse et helt scene-show inn i 30 sekunder. Et alle-mot-alle i en flod av feedback. Mektig!

«My Generation» (oktober 1965). Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 - bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds, ja også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos "My Generation". En krigserklæring, og det med fråde rundt kjeften.

De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:

People try to put us d-down (Talkin' 'bout my generation)
Just because we get around (Talkin' 'bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin' 'bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin' 'bout my generation)

Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedia.

Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her.

Strofen "hope I die before I get old" har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.

«Substitute» (mars 1966). Hvordan følge opp noe så rått og definitivt som "My Generation"? The Who greide oppgaven med glans.

"Substitute" er minst like sint, men både tekst og musikk viser en mer avansert og ambisiøs utgave av bandet. Det hvispende akustiske gitar-introet (et riss av låtens refreng) lurer deg til å forvente en snillere poplåt, men når hele bandet faller inn, anført av John Entwistles overstyrte, buldrende bass, kommer du fort på andre tanker.

Det dynamiske kompet gir Daltrey perfekt underlag som talerør for sangens alter-ego, en forbitret og opprørsk arbeiderklasse-gutt som er mer Johnny Rotten enn Johnny Rotten selv. Han er lei av å late som, drit lei. Han viser samtiden fingeren gjennom en lang og giftig enetale til sin kjæreste. Hun representerer alt han forakter: Dobbeltmoral, hykleri, snobberi, selvgodhet.

"Substitute" fillerister stivnede verdinormer og tråkker gledesstrålende på tabuer. Roger Daltrey har vel sjelden hatt en tekst mellom hendene som har passet personligheten hans bedre.

Substitute me for him
Substitute my coke for gin
Substitute you for my mum
At least I'll get my washing done
Substitute your lies for fact
I can see right through your plastic mac
I look all white, but my dad was black
My fine-looking suit is really made out of sack

Det er en låt med et vanvittig driv, bankende agressiv, og deilig iørenfallende (nyt koringen bak Daltreys kjepphøye attitude). En klar forvarsel om hva The Who skulle levere de neste par-tre årene.

B-siden, "Waltz For A Pig" (ikke med på LP’n), er en svært anonym instrumental fremført av The Graham Bond Organisation - under navnet The Who Orchestra. Årsaken til at den havnet der?

Rett over nyttår 1966 hadde The Who klar oppfølgeren til "My Generation", en pop-mantra kalt "Circles".

Utgivelsen ble imidlertid stoppet da bandet etter lang tids misnøye både med plateselskapet Brunswick og produsenten Shel Talmy, brøt med dem begge og undertegnet kontrakt med Robert Stigwoods nystiftede Reaction. De spilt inn "Substitute" og en ny, lett omarrangert versjon av "Circles", omdøpt til "Instant Party".

Singlen måtte imidlertid tilbakekalles da Shel Talmy gikk på The Who med hele rettsapparatet i ryggen. Han mente at det var kontraktbrudd å gi ut en ny versjon av "Circles" alias "Instant Party", da den jo nettopp var blitt innspilt med ham som produsent. Talmy hevdet videre at The Who ikke kunne bruke andre produsenter enn ham.

Det var ikke annet å gjøre enn å trykke opp et nytt opplag av "Substitute". Da The Who ikke hadde gjort flere innspillinger for Reaction ennå, tilbød Graham Bond Organisation seg å stille opp under pseudonymet The Who Orchestra med "Waltz For A Pig". Titelen en klar hilsen til Shel Talmy.

Det stoppet selvfølgelig ikke der. Talmy kontret med å gi ut en låt fra "My Generation"-LP'n på single: "A Legal Matter". På B-siden la han den opprinnelige innspillingen av "Circles", men nå også den omdøpt til "Instant Party".

Den tilbakekalte nye versjonen av "Instant Party" kom endelig ut på EP'n "Ready Steady Who" (november 1966), men nå under sin opprinnelige titel "Circles". Forvirringen komplett.

Det juridiske bikkje-slagsmålet mellom Talmy og The Who fortsatte gjennom hele 1966. De inngikk til slutt et forlik som ga Talmy rett til prosenter på alt The Who spilte inn de neste fem årene. Helt ubegripelig. Men slik var det i 1966. Popmusikere visste ingen ting hverken om juss eller økonomi, og det fantes ikke støtteapparat.

«A Legal Matter» (mars 1966). Shel Talmys hevn. Hentet fra «My Generation»-LP’n. Forsåvidt en høykommersiell og politisk svært ukorrekt sang om gutten som har gjort jenta gravid, men som ikke faan har tenkt å gjøre det man skulle gjøre den gang: Gifte seg. Han stikker sin kos, og det med et snerr:

You ain't the first and you ain't the last
I gain and lose my women fast
I never want to make them cry
I just get bored, don't ask me why
Just wanna keep doing all the dirty little things I do
And not work all day in an office just to bring my money back to you
Sorry, baby

Låten synges av Pete Townshend da Roger Daltrey nektet. Han syntes den var pinlig amoralsk. Hvilket han jo hadde rett i.

«The Kids Are Alright» (august 1966). Enda en ørefik fra Shel Talmy, også den hentet fra «My Generation»-LP’n. Dårlig gjort. Men fantastisk låt. En tidløs tenåringssalme, som antagelig kommer til å vare like lenge som «Deilig er Jorden».

«I’m A Boy» (august 1966). En luftig popsang om kjønnsforvirring. The Whos bisarre humor ga eventyrlige resultater. "I'm A Boy" nådde til og med 1. plass på noen av listene i England, og står dermed som deres største slager til dags dato.

Tre magre vers pensler ut barndomstraumer av den tunge sorten. Guttungen har enkelt og greit en sprøyte gal mor som nekter å innse at hun fikk en gutt. Han går i jenteklær, blir sminket og må leke med jentene.

Macho- og homofobi-Daltreys avsmak for en slik setting ga ham superkrefter i linjene

My name is Bill and I'm a headcase
They practice making up on my face
Yeah, I feel lucky if I get trousers to wear
Spend ages taking hairpins from my hair

Låten girer opp foran hvert refreng: Keith Moon gyver løs på trommene med propellarmer. Refrenget i seg selv er honninggyldent, flerstemt og klart influert av gruppens (særlig Keith Moons) hemmelige idoler Beach Boys.

Siste vers er låtens høydepunkt:

I wanna play cricket on the green
Ride my bike across the stream
Cut myself and see my blood
I wanna come home all covered in mud

Og det glitrende, guddommelige refrenget som følger. En fenomenal poplåt. Knapp, rett på sak.

«Meaty Beaty Big And Bouncy» velger ikke single-versjonen, men et noe lenger og litt senere opptak som skulle vært inkludert på albumet som ble «A Quick One».

«Happy Jack» (desember 1966). The Whos julesingle 1966 avsluttet en eksplosivt produktiv senhøst som også hadde gitt verden en LP ("A Quick One") og en EP ("Ready Steady Who").

Som "I'm A Boy" er "Happy Jack" en sprudlende morsom single. Var "I'm A Boy" overprodusert, er "Happy Jack" definitivt underprodusert. Egentlig et lite kammerspill for bass og trommer. Versene henger på to kjappe basstoner som går og går, refrengene tar av i en trommekakofoni oversmurt med gitarlarm og Beach Boys-koring. Det er den nakneste Who-produksjonen ever, en vaskeekte tegneserie-single.

Teksten er en snurrig historie om landsby-idioten Jack som plages av en sadistisk ungeflokk. Det høres kanskje ikke morsomt, men blir det i The Whos hender. Enda mer når man vet at Keith Moon ble jaget ut av studio da de la på koring fordi han fikk hele gjengen til å bryte sammen i latter. Han fortsatte å tøyse ute i kontrollrommet da han trodde seg usett av Townshend. Men Pete så, hvilket han roper akkurat da låten toner ut: "I saw ya!". Det beholdt de.

«Pictures Of Lily» (april 1967). Når alt er drukket og spist og gjesten gått hjem, må man nok innse at dette er den beste av alle The Who-singlene. Den er rett på sak, kortfattet, velsignet iørefallende, stinn av adrenalin og leverer hele satsen med et glimt i øyet.

Melodien og refrenget er så superflott i seg selv det ville blitt en hit uansett hvem som hadde prøvd seg. Men The Who vil selvfølgelig mer. De er gær'ne. Og det er galskapen som gjør "Pictures Of Lily" til en av de store popklassikerne.

Keith Moon er konsekvent nesten ute av kontroll. Pete Townshends gitar låter som The Byrds på speed. Sangharmoniene er helt der oppe i Beach Boys- og Beatles-land (Who var faktisk av de beste i England på sangharmonier). Grepene med å slå musikken nesten helt av i breaket, for å la den eksplodere spylende over deg igjen. Entwistles jakthorn-fanfarer. Alt dette, og enda er det teksten.

Sunget av Roger Daltreys med klagende guttestemme. Det er en kostelig skildring av ung testosteron, onani og avstandsforelskelse som ender med gråt når gutten får vite at Lily, damen på pornobildene, døde i 1929.

Ikke akkurat hverdagskost fra en poptekst i 1967.

«I Can See For Miles» (oktober 1967). Her mener The Who alvor. Lydbildet svulmer, det er en katedral fullstappet med gitarer i alle valører og en hyperaktiv Keith Moon som fyrer av de første kanonadene allerede før man har fått satt seg.

Townshend kjører akkorder, riff, solo-løp alt på én gang, og med en tyngde i draget som The Who aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette er en moderne "sound", skapt for bred stereo og volumknappen på 11.

Låten handler om sjalusi. Formørket, besatt sjalusi. Daltrey stalker jenta, ikke pokker om hun skal klare å lure ham, for blikket hans brenner tvers igjennom alt, uansett avstander. Kompet er like hektisk og besatt som teksten. Keith Moons smadrende og stadige propellrykk får hele låten til å duve, sjekk dynamikken han skaper! Townshend må faktisk kjempe for ikke å drukne i kanonadene. Og som han kjemper!

De brutale akkordene har definitivt 18 års-grense, og den ringlende, dirrende tonen som henger over Daltreys "miles and miles and miles and..." går rett i sentralnerven.
Det er mektig. Det er monumentalt. Det låter direkte livsfarlig.

Pete Townshend trodde han hadde laget verdens beste single. En garantert 1. plass. "I Can See For Miles" nådde bare 13. plass i England. Han tok det svært tungt.

Hadde han summet seg og gløttet over til USA, ville han oppdaget at "I Can See For Miles" med sin 9. plass der, var The Whos største single-suksess til da. Faktisk er det ennå i 2025 fortsatt bandets beste plassering på Billboard-listen.

«Magic Bus» (september 1968). Stones gjorde det med "Sympathy For The Devil", men The Who gjorde det før dem: Congas galore! "Magic Bus" er en ren perkusjonslåt der kompet domineres av et kriblende rytmisk underlag av congas, trommer og alt annet det er mulig å slå på. Det er heksedoktor-pop (med et lite nikk til Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich' "Zabadak!" fra 1967).

Daltrey virker å ha stor moro av å snakke-synge teksten, egentlig en takksigelse til en helt vanlig bussjåfør i en helt vanlig buss, det magiske med den er at den hver eneste dag bringer ham til kjæresten som bor et stykke lenger nede i gata. Resten av bandet rope-synger kor-strofen "too much, the Magic Bus" hele veien igjennom. Etter hvert trår Pete Townshend til med noen drønnende muskel-riff.

Uvant Who. For uvant for mange den gang. Men "Magic Bus" har tålt tidens tann. Den koker over lavt bluss og er et fascinerende bekjentskap. Gruppen fikk mye moro ut av den på scenen de neste årene.

Versjonen på samle-LP’n er ikke identisk med singlen, det er en lengre tagning og underlig nok i falsk stereo.

«Pinball Wizard» (mars 1969). Denne tar deg før den egentlig er kommet igang. Introen, en mektig vegg av superfort flamenco, hisser øret, trekker deg helt ytterst på stolen, og så går du rett i taket når Townshend dæljer til el-gitaren, et orkanaktig raut fra den ene kanalen (godt, gammelt stereo-triks). Adrenalinet skyter ut i blodårene, du er årvåkent rede når Daltrey entrer lydbildet:

"Ever since I was a young boy...".

Først nå, med bordet dekket og lytteren fanget, begynner "Pinball Wizard". Keith Moon hekter alt på plass (for en feit tromme-sound!) og stabiliserer låten i et medium-tempo der Townshend kan kline det effektive riffet perfekt inn mot Daltreys malende skildring av den gåtefulle døvstumme og blinde gutten Tommy, flippermaskinenes konge.

Underlig historie som gir liten mening utenfor rock-operaen "Tommy" som den er hentet fra (det skulle gå ytterligere et par måneder før den ble utgitt). Teksten spiller imidlertid liten rolle her, for "Pinball Wizard" låter så fullkommen i seg selv, en super kommersiell pop-single, fantastisk arrangert, full av foranderlighet, ladet med riffs og hektet på et refreng som sitter smakk.

«The Seeker» (mars 1970). John Lennon skulle avsverge alle guruer inkludert Dylan og Beatles i sin "God" på tampen av 1970. Pete Townshend kom ham i forkjøpet med "The Seeker":

I asked Bobby Dylan
I asked The Beatles
I asked Timothy Leary
But he couldn't help me either

Men mens John Lennon gled fornøyd inn i seg selv, stritter Townshend av frustrasjoner, han er allerede forbi Lennon:

I won't get to get what I'm after
Till the day I die

"The Seeker" er en glemt juvel i The Who-katalogen. Antagelig fordi den ble utgitt i ingenmannsland mellom to studio-album og ikke er å finne på noen av dem. Den har voldsomt pulserende driv, masse gitar, et refreng som sitter rett i øret, og en velsignet behersket Daltrey som har fått en sterk melodi å lene seg mot.

Og her velger The Who å avslutte sin oppsummering av fase 1. 14 konfektbiter fra en tid da single-platen rulet, og The Who rulet single-platen. Vidunderlige, mangefarvede pop art-statements på tre minutter. De var kreative, oppfinnsomme, vittige, farlige og helt unike. Det er umulig å tenke seg The Beatles uten Ringo, George, Paul eller John. Det er like umulig å tenke seg The Who uten Pete, John, Keith eller Roger (noe fraværet av Keith tydelig dokumenterte da gruppen forsøkte å holde det gående etter hans død).

The Beatles og The Who. Rockhistoriens mest komplette og perfekte besetninger.

Her er singlene som ikke kom med på «Meaty Beaty Big And Bouncy»:

«Zoot Suit» (som The High Numbers, 1964)
«La-La-La-Lies» (den tredje av Shel Talmys hevnutgivelser, 1966)
«Ready Steady Who» (EP, 1966)
«The Last Time» (1967)
«Dogs» (1968)
«I’m Free» (1969)
«Summertime Blues» (1970)
«See Me, Feel Me» (1970)
«Won’t Get Fooled Again» (1971)

Sistnevnte ble holdt naturlig unna, da den åpner fase 2. Litt synd at «Dogs» falt utenfor, den har et deilig refreng, selv om den går bevisst inn for å sabotere seg selv. Townshend var fortsatt sur over at "I Can See For Miles" ikke nådde 1. plass.

Første LP for RCA, og ikke en single å se. Helt bevisst fra Ray Davies' side. Som deres nye plateselskap må ha skåret tenner.

Albumet er nok en av Rays miljøskildringer. I 1968 var det den engelske landsbygden og den gamle, men døende småbyidyllen som sto i sentrum. I 1969 var det flukten fra gråbeinsvirkeligheten i London til det forjettede Australia.

"Muswell Hillbillies" er arbeiderklasse-virkelighet av mest levende skildrede slag, hentet rett ut av brødrene Davies' oppvekst og nabolag, og nå er det Amerika blikket rettes mot, Hopalong Cassidy-Amerika. Coverbildet er fra en av de lokale pubene. Autentisk ned til minste detalj.

Musikalsk er dette en LP med god tid. Ingrediensene av music hall, ragtime, blues og dixielandjazz flyter gjennom det kinkske utgangspunktet. Nytt i så måte er den gjennomgående bruken av blåserrekken The Mike Cotton Sound.

Det er laidback, sleivete, sjarmerende og befriende fritt for hitliste-logring. Ray skildrer mennesker rett ut av hverdagen, og deres drømmer om flukt (forbigående i form av en feriereise og permanent som utvandring til Oklahoma) og utfordringer (byråkratiet, alkoholismen, fattigdommen). Og som vi vet når Kinks er på ferde, alt løser seg med en kopp te. (Hallelujah!)

Whatever the situation, whatever the race or creed
Tea knows no segregation, no class nor pedigree
It knows no motivation, no sect or organisation
It knows no one religion or political belief

Albumet avrundes med en ekte countryrock-ditty, "Muswell Hillbilly", et vakkert stykke poetisk selvinnsikt. Her er det lokale pub-bandet fra Muswell Hill i London, dagdrømmerne fra gråbeinsgårdene, som har sunget år etter år om alle de legendariske stedene i det forjettede Amerika som de aldri har sett og heller aldri kommer til å få se.

Det er kanskje den beste Kinks-LP'n av dem alle.

Faces: “A Nod’s As Good As A Wink … To A Blind Horse” (Warner Bros)

Albumet som løftet Faces opp i elitedivisjonen. Rod Stewart var nettopp nådd dit på egenhånd, takket være megasuksessen med "Maggie May" og albumet den var hentet fra, "Every Picture Tells A Story". Her fulgte Faces, det herligste rølpebandet i rock'n'rollen, bandet med egen bartender.

Du fikk det ikke mer rølpete og politisk ukorrekt enn med hit'en "Stay With Me", en rykkende, rullende pulemonster med et kvinnesyn langt ut i selvparodien. Umulig å hate den låten.

Og for å balansere det ut, tre låter med Ronnie Lane-vokal. Hans røst og utstråling skaper harmonisk velvære. Sangen til faren, "Debris", er blant hans fineste bidrag til verdenskulturen, og det sier en god del, for Ronnie Lane har bidratt med mye. "Last Orders Please" og "You're So Rude" er heller ikke ille.

Albumet inneholder også en slamrende versjon av Chuck Berrys "Memphis", som de aldri får til å funke, men takk for forsøket, og et fint eksempel på den følsomme Rod i den sakte slepende bluesen "Love Lives Here".

Faces ble aldri bedre enn dette.

Van der Graaf Generaton: “Pawn Hearts” (Charisma)

Jeg må nevne denne, selv om jeg aldri selv har klart å finne plass til Van Der Graaf Generator i min verden. For å understreke min dumhet kan jeg legge til at heller ikke Peter Gabriels Genesis appellerte til meg. Og det gjelder fortsatt.

Men jeg skjønner at denne progplaten er en klassiker. Stoffet ble komponert og øvd inn hjemme hos legendariske Tony Stratton-Smith, Charisma-sjefen, over en periode på to måneder, og LP’n erobret høystatus hos John Peel. Så ja, her er Peter Hammill og hans menn, fanget i et av sine beste øyeblikk – fordelt over tre musikkstykker som bærer titlene «Lemmings (including «Cog»)», «Man-Erg» og ikke minst episke «A Plague of Lighthouse Keepers» som legger beslag på hele side 2.

OBS: «Theme One» var ikke inkludert på den britiske utgaven.

Duket for keyboard-bonanza. Rick Wakeman erstatter Tony Kaye. Og hans batteri av orgel, piano, elpiano, mellotron og moog synthesizer gir øyeblikkelig Yes en ny dimensjon.

Albumet ble til under tidspress. De hadde punget ut en god del for å skaffe Wakeman utstyret han trengte, og det innebar begrenset studiotid. For å kutte hjørner nøyde de seg med å la fire av de ni innslagene være rene gruppe-arbeider. De fem resterende var individuelle bidrag, fordelt mellom hvert av medlemmene, og hvor den ansvarlige kunne opptre alene eller bruke resten av gruppen som sitt kompband. Det sparte tid.

Åpningskuttet, "Roundabout", er en av deres signaturlåter. En funky sak lagt på en grunnkomp som beveger seg støtvis fremover og gir generøs plass for improvisasjoner fra gitar og keyboards, og som smulner ned i et luftlett, funklende stilt mellomparti, før gruppen skyter fart og vender tilbake til utgangspunktet. Drøye åtte spennende minutter.

Side 1 avsluttes med nesten like lange "South Side Of the Sky", som bestiger fjell. Starter med lyden av vind, trekker seg selv oppover gjennom en rekke "satser" inkludert et stykke med klangfullt klaver, før Steve Howe går bananas med et gitarløp som kjennes som et regn av ispigger over svimlende avgrunn.

Albumet avsluttes med mektige "Heart Of The Sunrise" som vekter eterisk skjønnhet mot halsbrekkende presisjon, ytterpunktene i disse progmestrenes mangfold. Wakemans bidrag er overveldende, og ja, vi får mellotron i deilige mengder, nordlys over nattehimmel. Og brutale bass/trommer-kombinasjoner. Og Andersons pastorale englerøst holder dette praktfulle stykket sammen.

"Fragile" er det første av tre strålende Yes-album som man bare må ha, enten man liker prog eller ikke.

Fant den hos Ringstrøm i desember 71, helt uspilt. Min favoritt med bandet nest etter "Billion Dollar Babies". Et friskt pust av flashy rock'n'roll med snev av både The Doors og Velvet Underground. "Desperado" kunne definitivt vært sunget av Alices avdøde kompis Jim Morrison. Og "Be My Lover" sklir da sannelig inn på åpningsriffet til "Sweet Jane".

De forsøker seg også på prog i drøyt åtte minutter lange "Halo Of Flies". En røff og skarp reise som i perioder funker overraskende godt selv om de ikke når helt opp til rollemodellen King Crimson.

Albumets høydepunkt er det dunkle, smertefulle himmelropet "Dead Babies", som ble misforstått den gang, men som har tålt tidens tann godt. En semi-episk sak om vonde barneskjebner, de uskyldige ofrene til totalt ansvarsløse foreldre.

Avslutningskuttet "Killer" er også en langdrager med musikal-kvaliteter. Så her er mye å utsette nabolaget for.

Det medfulgte også en stilig kalender som røk rett opp på veggen hjemme.

Kevin Ayers: “Whatevershebringswesing” (Harvest)

Kevin Ayers var en herlig eksentriker som mikset sin musikalske medisin uten å ta hensyn til at stilarter som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre, havnet i samme gryte. Det ga tidvis usedvanlig fascinerende og ørevennlige resultater. Kanskje aller best fanget på dette albumet.

Blant de mange medvirkende er legendariske Gong og ikke mindre legendariske Robert Wyatt og Mike Oldfield. Sistnevnte kom fra Ayers eget band The Whole World. Snurrige sanger i farverike gevanter, snev av psykedelia, Canterbury prog, rock'n'roll og et og annet svevende tankesprang. Herlig LP.

Kanskje ikke det første albumet du kommer på når 1971 oppsummeres. Men hva er egentlig galt med en sånn stemme i så vakre, romantiske omgivelser? Ingen ting, faktisk.

Albumet er en overlap fra Zombies til solo-karriere. Enkelte låter kan dateres tilbake til det legendariske bandet, men fremstår her i helt ferske innspillinger. Zombies-referansene er likevel overveldende da det er Rod Argent og Christ White som har produsert albumet, og førstnevnte bidrar også som musiker.

Albumet er en slags hjertesorgens dagbok, skildringen av et år i Blunstones liv, året da hans forhold til Caroline Munro gikk i stykker. "Caroline Goodbye" kommer allerede som kutt 4 på side 1. It's all downhill from there.

Jeg var så glad i dette albumet at det grenset mot paralyse. Antagelig fordi jeg diktet meg selv og piken med det fristende underlivet og stjerneøynene inn i Colins berusende lidelser. Han var min bror og trøst, han minnet meg på at det fortsatt gjorde vondt.

Og ingen ting treffer vel selvmedlidenhet bedre enn Denny Laines "Say You Don't Mind", i Colins tolkning, sunget med en stemme av røk og fløyel.

Bob Dylan: “More Bob Dylan Greatest Hits” (CBS)

Mens verden ventet på at Dylan skulle komme tilbake, leverte han en singel om at han slett ikke hadde noe på hjertet, og et dobbelt samle-album med gamle travere og noen ferske, unplugged innspillinger av sanger fra det som senere skulle bli kjent som "The Basement Tapes".

Her etterpåklokt fra Det Nye:

Etter utgivelsen av «New Morning» (høsten 1970), gjorde Bob Dylan lite eller intet fram til 1974. Som han selv synger på singlen «Watching The River Flow» (1971): «Hva er det i veien med meg? Jeg har ikke noe på hjertet.» Denne låten åpner betegnende nok «More Bob Dylan Greatest Hits», som ble sluppet desember 1971. LP'ens tre første sider er irriterende rotete sammensatt. «Positively 4th Street» (fra 1965) lyser selvsagt opp. Side 4 er mer interessant. Her finnes et konsertopptak fra 1963 (ikke tidligere utgitt) — «Tomorrow Is A Long Time», en strålende vakker kjærlighetsvise. Videre er her fire låter som Dylan spilte inn høsten 1971: den jordfaste, ruggende «When I Paint My Masterpiece» (om en kunstners livsløgn), den religiøse profetien «I Shall Be Released», den ruslende country-melodien «You Ain’t Goin’ Nowhere» og nok en profeti: «Down In The Flood».

*1971-singlen hvor Dylan endelig åpner munnen, bare for å fortelle at han egentlig ikke har noe på hjertet. Et budskap i seg selv, bare det. Låten ble inkludert på samle-albumet. Men ikke B-siden.*

Soulkongen leverer sitt mesterverk. En slentrende og maskulin vandring gjennom allerede etablerte klassikere som han bare tar tak i med et bestemt grep, og gjør til sine egne. Den røffe versjonen av Barry White, ute på et oppdrag, som har sanselighet og sort stolthet øverst på agendaen.

Det er musikk som tar seg god tid, noen av de 14 innslagene har resiterte introduksjoner, og hele tiden omsluttes Hayes - snakkende som syngende - av det buktende, varme og levende soulkompet, anført av Hayes' eget husband, og i to tilfeller The Bar-Keys.

Lange låter, smidige arrangementer, ro i sjelen.

John Martyn: “Bless The Weather” (Island)

Martyn tilbake som solo-artist etter et par album som duo med hustruen Beverley. En juvel. Det ypperste du kan be om av akustisk visekunst. Den lekkert varierte behandlingen av kassegitarens ståltrenger samt Martyns jazzorienterte og uttrykksfulle stemme er i verdensklasse. Han får litt hjelp med farveleggingen av lydbildet her og der, bl.a. fra Richard Thompson og ikke minst Danny Thompsons og hans vandrende kontrabass.

Kjøp trygt.

Mott The Hoople: “Brain Capers” (Island)

Det ville seg ikke for Mott The Hoople, og her kom deres desperate siste forsøk hos Island. En ny fiasko nå var enstbetydende med fritt fall ned i det bunnløse mørke - og glemselen.

Alt lå egentlig vel til rette. Et påkostet cover med ekte Robin-maske som vedlegg. Et massivt kick og en skarp egg som smakte adrenalin og juling, og et orgeløs som lurte klassisk 1965-66 Dylan inn i totalen - og ryddet plass for Ian Hunters rufsete "Ballad Of A Thin Man"-stemme og gjennombrudd som sangsmed med noe å hevne.

Åpningslåten "Death May Be Your Santa Clause" er en episk dans med horror, en monumental put-down og tar ingen fanger. Etter den gjør de en fremragende versjon av Dions "Your Own Back Yard" og avrunder siden med nok et stykke episk Hunter, ni minutter lange "The Journey".

Side 2 bidrar med enda to fine om ikke like pretensiøse Hunter-øyeblikk i "The Moon Upstairs" og det udødelige kjærlighetsutbruddet "Sweet Angeline".

Resten av albumets låter er heller ikke ille, og jeg, som skaffet meg LP'n da den var ny, kunne ikke begripe hvorfor den ikke gjorde Mott The Hoople til verdensstjerner. I stedet sendte den bandet rett i dass og game over, trodde jeg.

Men da dukket David Bowie opp og viste at det faktisk finnes rettferdighet i verden. I hvert fall for noen. For 14. mai 1972, akkurat da jeg svermet med en pike fra Gullhaugveien og Forsøksgym, og bare tre dager før vi lå i båten til Steinar og kysset hverandre, startet Mott innspillingen av "All The Young Dudes" med David Bowie bak spakene. Alt vel både i London og Oslofjorden i mai 1972.

Innkjøpt på salg i Sandvika tidlig i 1972. Sammen med Alan Bowns "Stretching Out" og Spooky Tooth' "The Last Puff". Utrolig å få så mye fint så billig.

Mountain-LP'n spilte jeg mest. Side 1, vel og merke, studio-siden. Nærmere det klassiske studio-Cream kunne man knapt komme. Det var ikke så rart da bassisten og produceren Felix Pappalardi var den samme Pappalardi som hadde produsert Cream. Det var jo like mye hans lyd som deres. Og her hadde han stablet et band på bena som kunne bære fakkelen videre - med den omfangsrike virtuosen Leslie West på gitar.

Den tunge og samtidig melodiske dominerer studiolåtene. Tittelkuttet (som bekymrer seg for dopmisbruket blant de amerikanske styrkene i Vietnam) og svanedramaet "One Last Cold Kiss" (med ekstremt Clapton-influerte solo-løp fra West) og den vakre, semi-episke "Pride And Passion" er mine favoritter.

Side 2 er live og funker bare hvis du er lett og fin i kroppen og nesten ikke har vondt i hodet. Det krever sin mann å reise gjennom bandets drøyt 24 minutter lange eksempler på brutal gitar i slamrende selskap med bass og trommer og gauling av "Roll Over Beethoven" m.fl. Versjonen av "Mississippi Queen" funker bedre, ikke minst fordi de går i mål på under 4 minutter.

Men det er det displinerte og melodisterke Mountain på side 1 som forførte meg da, og gjorde det igjen nettopp.

Harry Nilsson: “Nilsson Schmilsson” (TCA)

Albumet fanger Harry Nilsson i topp form, men snart i farlig selskap. Herfra og ut blir det mye fyll og alt for mye Keith Moon, Ringo og dels John Lennon.

Men akkurat her, i London januar-juni 1971, og med Richard Perry som producer, festet han sitt mesterverk til magnetbånd.

Harrys vokale rekkevidde var på sitt mest ekstreme, og stemmen var varm, smygende og blid når låtene krevet det, og kunne skråle som en galning om poengene skulle hamres inn , og var skarp og skøyeraktig når det krevdes (noe som særlig gjaldt den evig gjentagelsen "Coconut" som kan drive selv commandosoldater til krampegråt). Og han kunne croone som engler i Hollywood ("The Moonbeam Song").

De fleste låtene er hans egne. To av dem ble hits, "Coconut" og "Jump Into Fire". Men det var hans spekakulære tolkning av Badfingers "Without You" som dro både ham og LP'n hele veien til topps. De vokale prestasjonene hans i "Without You" står igjen som en av søylene i populærmusikken. Noen burde gitt Mariah Carey et råd da hun bestemte seg for å spille inn sin versjon i 1994. F. eks. glem det!

Sly & The Family Stone: “There’s A Riot Goin’ On” (Epic)

Her blir Sly så avantgarde at mange, inkludert jeg, slet med å falle for albumet. Lyden er ganske råtten, grunnet et utall av overdubbinger og remiksinger, det er vanskelig å få tak i hva han synger, og den da veldig innovative bruken av trommemaskin ga heller ingen umiddelbar uttelling for meg.

Samtidig var det et album veldig i tiden, en dramatisk tid i USA med raseopptøyer, Vietnamdemonstrasjoner og urovekkende mange dopavhengige. Slys psykedeliske avantgarde-soul og -funk er både en viktig samtidsstemme og et sterkt tidsbilde for ettertiden. Dessuten inneholder den "Family Affair", en suveren neddempet sak hvor Sly legger stemmen i et lavt, trett toneleie, og valget av trommemaskin funker.

Det er et album som utfordrer deg. Både tekstene og musikken. Og skjønt jeg aldri har fått tak på det, står det alltid et eksemplar klart i hyllen.

Traffic: “The Low Spark Of High Heeled Boys” (Island)

Traffic vender tilbake, nå med velkjent, men for bandet nye ansikter som Ric Grech, Jim Gordon og Rebop Kwaku Baah. Det ga musikken en trygg base med tight perkusjon som innbød til laidback nytelse og inspirerte improvisasjoner. Tre veldig lange og tre ganske lange låter, sørger for at man aldri får hastverk.

Tittelkuttet er suverent, med en medrivende hardhet i det drivende refrenget, lekkert balansert mot de stillere, huskende partiene som vies versene og de instrumentale improvisasjonene.

"Rock & Roll Stew", den eneste låten som ikke bærer Winwood og/eller Capaldis signatur, er tøff og funky og ble valgt som single i USA.

DESEMBER

David Bowie redefinerer seg selv og finner opp en av de største kunstnerne i vår samtid, og stemmen som skulle trollbinde verden helt frem til hans død i 2016 (ja, egentlig eier den oss ennå). Bandet er på plass - med Mick Ronson i spissen (og Rick Wakeman på klaver), og forvarslet om Ziggy bringer oss til himmelske (bokstavelig talt) "Life On Mars?".

Albumet var en åpenbaring da, og er en åpenbaring nå. Rikt, variert, luftig og i spennende bevegelse mellom folkrock og avantgarde, mellom Dylan og Warhol, mellom sanselighet og skumle øyne, og med et sukkertøy ombord som han ga til Peter Noone ("Oh! You Pretty Things").

Alle liker "Changes" og "Life On Mars?". Men vi glemmer vel ikke "Quicksand", "Queen Bitch" og "Song For Bob Dylan", gjør vi vel?

Eller den gåtefulle, evig mysteriøse "The Bewlay Brothers" som ikke engang Bowie selv var helt sikker på hva handlet om.

Merkelig nok oppdaget folk knapt albumet da det kom. De måtte hypnotiseres av Ziggy Stardust først. Da fikk til gjengjeld "Hunky Dory" ben å gå på.

George Harrison & Friends: “The Concert For Bangla Desh” (Apple)

Den store happeningen 1. august 1971. George pluss en skokk venner i all sin glans - til inntekt for Bangla Desh' nødlidende befolkning. Han fikk til og med Bob Dylan opp på scenen, ikonets første ordentlige live-opptreden på fem år.

En god sak. Et fantastisk initiativ, og en klar inspirasjonskilde for det senere Band Aid/Live Aid.

Mange forventet en George Harrison-dominans her, og med god grunn, mannen sto igjen som "vinneren" etter Beatles' sammenbrudd. Låtene hans på de siste Beatles-LP'ne pluss triple "All Things Must Pass" hadde snudd helt rundt på folks oppfatning av de fantastiske fire.

På Bangla Desh-konserten er han kaptein, og vi serveres fire vinnere fra "All Things Must Pass", ganske like studioversjonene, tre klassikere fra "Abbey Road" og "White Album" og ikke minst kveldens temalåt, "Bangla Desh".

Åtte George-bidrag, altså, i løpet av seks LP-sider. Han breier seg ikke akkurat. Signalet er et alle for saken, og egoet legger vi igjen hjemme!

Ravi Shankar åpener konserten og tar hele side 1. Bob Dylan synger gamle sanger om igjen på hele side 5 (kompet av kassegitarkorpset George og Badfinger, Ringo på tamburin og gate crasher Leon Russell på bass). Samme Russell har et langt innslag på side 4, og sniker seg også inn som 2. sanger under Georges fremføring av "Beware Of Darkness". Han var den i ensemblet som ikke la igjen egoet hjemme.

Billy Preston og Ringo har hvert sitt solo-innslag.

Og det er forestillingen. Gjengitt uten store redigeringsinngrep. Phil Spector var definitivt rett mann for producer-jobben. Scenen var så full av medvirkende at de nesten falt ned på begge sider, og Spector turnerer monsteroppgaven om ikke briljant, så i hvert fall helt godkjent.

Alle hadde dette albumet i 1972, det ble spilt på hver eneste fest jeg var på den vinteren og våren.

Boksen var lekker også, litt samme design som "All Things Must Pass", men med et gjennomillustrert 64 siders minimagasin inkludert som ekstra bonus.

Jeg husker at jeg ble skikkelig skuffet første gang jeg spilte side 6. Den inneholdt bare to låter, "Something" og "Bangla Desh". Jeg forventet lange versjoner med masse Clapton-gitar. Og så er det bare standard-lengde på låtene.

Med sine snaut 9 minutters total spilletid ble dette en av historiens korteste LP-sider. Man kan lure på hvorfor de ikke plasserte "Hear Me Lord" der. Det er den eneste av låtene fra Bangla Desh-konsertene som fortsatt ikke er blitt utgitt.

Interessen for albumet dabbet ganske fort av, og jeg tror ikke jeg spilte det en eneste gang i årene 1974-1991. I 1991 kom albumet på CD, og fikk et par gjenhør. 2005- og 2011-utgavene har jeg ennå til gode å spille.

Pauls Wings er et band bygget fra bunnen. Og bygget på en samling låter som ble til nærmest mens de koblet til gitarene. Røft, innimellom rølpete, men med en gnist i seg av entusiasme og frihet. Innspilt i Abbey Road i løpet av en uke i slutten av juli og begynnelsen av august 1971.

Albumet fikk grusomt tyn i pressen. Enda mer fordi Lennon nettopp hadde utgitt "Imagine" som ble mottatt som et masterpiece og som inneholdt den infamt velspilte massakren av Paul McCartney, "How Do You Sleep". Paul var den slemme, mannen som var gått rettens vei for å oppløse Beatles. John sang "power to the people", Paul sang "bip bop, bip bop, bop" og tapte beatles-mesterskapet i kul så det sang.

Men dette organiske, lille albumet har aldri sluttet å overraske. Det er fullt av ørsmå hemmeligheter, sommerfugler flagrende over sommereng. Det er varmt og upretensiøst og lukter av korn og fioler.

Javel, så holder noen av sangene på for lenge (7 minutter i selskap med tittelkuttet kunne med hell vært kuttet til 5), men gjør det egentlig noe? Det er jo nettopp denne uformelle tonen, og sanntids-opplevelsen av at en band blir til som er albumets sjarm.

Det er synd at "Love Is Strange" ikke kom på single (før nå, i den nye McCartney single-kassen), det er en utsøkt versjon, og den ga sannelig varme til vintermånedene som åpnet 1972.

En gøyal, upretensiøs førsteside. Det er fasiten. Side 2 hever ambisjonene. Her ligger et par av de fineste låtene i Pauls karriere, helt uten at folk merket det. Antagelig fordi Linda tar sine første svømmetak som definert vokalist i full offentlighet. Det blir fryktelig keitete i "I Am Your Singer" som vel først og fremst gledet hennes barn. Litt bedre i "Some People Never Know", mest fordi dette er en spennende produksjon som bidrar til å gi låten smak av det episke (og Linda er bare 2. vokalist).

Linda funker langt bedre når hun korer. Du hører allerede hva som bor i henne. Wings-koringene på 70-tallet var i utsøkt særklasse, og Linda hadde like mye av æren for det som Paul og Denny.

På "Wild Life" korer hun som himmel og engler i vidunderlige "Tomorrow", en av Paul aller beste låter - uansett vektklasse.

Albumet avrundes med den ømme, skjøre, såre pianoballaden "Dear Friend", Pauls åpne og spartansk tekstede brev til John Lennon. Utgitt bare uker etter Johns forsøk på karriere-drap, "How Do You Sleep". Lurer på hvordan han følte seg da "Dear Friend" snurret på platetallerkenen hans i New York.

"Dear Friend" er Paul helt uten guard, hans ensomste stemme overmannet av følelser og sorg, ordene er få, og de gjør ikke annet enn å strekke ut hånden og be om fred. Over et nakent akkompagnemant av sakte pianoakkorder, og etter hvert, svøpt inn i et orkesterarrangement som får låten til å sveve under stjerner.

En sommerdag av en plate. Fortsatt svært undervurdert. Men den er på gang.

Trioen oppsto i London, men er amerikansk. Fedrene jobbet i flyvåpnet og var stasjonert i England. Du kunne kommme langt med tre kassegitarer og trestemt sang i 1970-71. Singer-songwriters av typen Neil Young, Cat Stevens og Paul Simon rulet. Viserock som vi kalte det i Norge..

America vant radiotid i England tidlig i november da "A Horse With No Name" kom ut på single. Den lød som en Neil Young-outtake med CS&N, og vokste seg til å bli en massiv, internasjonal hit. LP'n som kom noen uker senere, inneholdt ikke singlen, og det angret nok mange på i Warner Brothers' London-kontor.

Den amerikanske utgaven kom over nyttår, og der var man smarte nok til å ta med "A Horse With No Name". Jeg var smart selv, og kjøpte den amerikanske versjonen på Musikkhuset.

Som debut-LP er det svært godkjent. Alle tre bidrar både som komponister og sangere, stemmene veves i hverandre med all den luftige, selvnytende skjønnhet som forventes av genren, og lyden av akustiske gitarer fra vegg til tak gjør aldri vondt.

Min favoritt ved siden av hestesangen (som nå er fast på alle utgaver av LP'n) er praktfulle "I Need You". "Sandman" havner også på pallen.

Lettvekter-folk. Men skikkelig god. Det må man si.

The Rolling Stones: “Hot Rocks 1964-1971” (London)

Utgitt etter at Rolling Stones hadde forlatt Decca/London. Deres backkatalog var i Allen Kleins hender, og det er ham som er arkitekten bak "Hot Rocks". Han kunne definitivt gjort en dårligere jobb.

Det er en smakfull samling som på ingen måte later som om den er definitiv. Du får en helt OK blanding av hits, B-sider og LP-kutt. Listige Klein klarte til og med å sikre delrettighet til et par av låtene på "Sticky Fingers", og kunne derfor inkludere "Brown Sugar" og "Wild Horses", hvilket bragte "Hot Rocks" helt up to date.

"Hot Rocks" fikk en oppfølger julen 1972 ("More Hot Rocks"). Den er morsommere.

Badfingers fjerde LP ("Straight Up") hadde en kronglete vei frem mot utgivelse. Først var Geoff Emerick producer, så ble hans bidrag kassert, George Harrison overtok, men også han måtte videre da han hadde en Bangla Desh-konsert å arrangere, og så var det Todd Rundgrens tur. Han bragte albumet i havn.

Sluttresultatet er et stykke variert og punchy powerpop med melankolske understrømmer. Pete Ham leverer de beste låtene, "Day After Day", "Baby Blue" og "Name Of The Game". Førstnevnte ble en stor internasjonal hit. Likevel klarte ikke LP'n å ta av. Det skyldtes nok først og fremst fraværet av markedsføring fra Apples side.

1971 - plateomtalene

JANUAR

Janis Joplin: “Pearl” (CBS)

Little Feat: “Little Feat” (Warner Bros)

Mountain: “Nantucket Sleighride” (Island)

FEBRUAR

Carole King: “Tapestry” (Ode)

David Crosby: “If I Could Only Remember My Name” (Atlantic)

MARS

Nick Drake: “Bryter Layter” (Island)

Leonard Cohen: “Songs Of Love And Hate” (CBS)

Jethro Tull: “Aqualung” (Chrysalis)

Jimi Hendrix: “The Cry Of Love” (Track)

Alice Cooper: “Love It To Death” (Warner Bros)

Flamin’ Groovies: “Teenage Head” (Kama Sutra)

James Taylor: “Mudslide Slim and the Blue Horizon” (Warner Bros)

Mungo Jerry: “Electronically Tested” (Dawn)

APRIL

The Rolling Stones: “Sticky Fingers” (Rolling Stones)

The Doors: “L.A. Woman” (Elektra)

Crosby, Stills, Nash & Young: “4 Way Street” (Atlantic)

Caravan: “In The Land Of Grey And Pink” (Deram).

Procol Harum: “Broken Barricades” (Chrysalis)

The Nice: “Elegy” (Charisma)

MAI

Paul & Linda McCartney: “Ram” (Apple)

Marvin Gaye: “What’s Going On” (Tamla)

Roy Harper: “Stormcock” (Harvest)

Rod Stewart: “Every Picture Tells A Story” (Mercury)

Graham Nash: “Songs For Beginners” (Atlantic)

Ian Matthews: “If You Saw Thro’ My Eyes” (Vertigo)

Pink Floyd: “Relics” (Starline)

JUNI

Todd Rundgren: “Runt. The Ballad Of Todd Rundgren” (Ampex)

Joni Mitchell: “Blue” (Reprise)

Emerson, Lake & Palmer: “Tarkus” (Island)

The Byrds: “Byrdmaniax” (CBS)

Alf Prøysen: “Du ska få en dag i mårå” (Fontana)

JULI

The Allman Brothers Band: “At Fillmore East” (Capricorn)

Black Sabbath: “Master Of Reality” (Vertigo)

Deep Purple: “Fireball” (HarvesT)

The Moody Blues: “Every Good Boy Deserves Favour” (Threshold)

McGuinness Flint: “Happy Birthday, Ruthy Baby” (Capitol)

Gentle Giant: “Acquiring The Taste” (Vertigo)

AUGUST

The Who: “Who’s Next” (Track)

The Beach Boys: “Surf’s Up” (Brother/Reprise)

The Mothers Of Invention: “Fillmore East - June 1971” (Bizarre/Reprise)

Gilbert O’Sullivan: “Himself” (MAM)

Gene Clark: “White Light” (A&M)

New Riders Of The Purple Sage: “New Riders Of The Purple Sage” (Columbia)

Ten Years After: “A Space In Time” (Chrysalis)

SEPTEMBER

T. Rex: “Electric Warrior” (Fly)

John Lennon: “Imagine” (Apple)

Free: “Free Live!” (Island)

Santana: “Santana III” (CBS)

Øystein Sunde: “Det året det var så bratt” (CBS)

The Bee Gees: “Trafalgar” (Polydor)

Sandy Denny: “The North Star Grassman And The Ravens” (Island)

Fleetwood Mac: “Future Games” (Reprise)

Traffic: “Welcome To The Canteen” (Island)

Wishbone Ash: “Pilgrimage” (MCA)

OKTOBER

Lindisfarne: “Fog On The Tyne” (Charisma)

Don McLean: “American Pie” (United Artists)

Cat Stevens: “Teaser And The Firecat” (Island)

Curtis Mayfield: “Roots” (Curtom)

Family: “Fearless” (Reprise)

Focus: “Moving Waves” (Imperial)

Gong: “Camembert Electrique (BYG Actuel)

The Move: “Message From The Country” (Harvest)

Mickey Newbury: “Frisco Mabel Joy” (Elektra)

John Prine: “John Prine” (Atlantic)

Van Morrison: “Tupelo Honey” (Warner Bros)

NOVEMBER

Pink Floyd: “Meddle” (Harvest)

Led Zeppelin: “Led Zeppelin IV” (Atlantic)

The Who: “Meaty Beaty Big & Bouncy” (Track)