1972 - egen leilighet og kampen mot EEC (og utkastelse)

Øyeblikket. Kvelden da Norge sto stille, og jubelen brøt løs. Folkeseier i kampen mot kjepphøye politikere som endte med å måtte spise sine egne gamasjer. (Foto: NTB)

JANUAR – SKØYTER ER IKKE VIKTIG (likevel)

Jeg skal ikke plage med skøyter denne gang. Ard Schenk var uovervinnelig, og da var det ikke gøy lenger. Men jeg hadde i hvert fall min egen bil, manøvrerte gjennom vinterføret på sommerdekk, og det gikk ganske greit. Fiat 600 kommer frem over alt.

Jeg var ikke spesielt velhavende, så plateinnkjøpene lå ikke tett. Det ble låning og taping, selv om jeg egentlig hatet å liksom-ha LP'n på bånd. Ingen gikk på den. Du hadde IKKE LP'n. Lydbånd gjelds ikke. Det er noe alle vet. Hvor er coveret f.eks.? Skal du sitte og glo på en båndeske som du har skrevet inn låtrekkefølge på med kulepenn? Hah! Og pøh!

Tormod hadde Paul Simon. Det hadde ikke jeg. Bare på bånd. Audun kjøpte Jackson Browne. Han lånte ikke bort plater. Så jeg kunne bare høre den der. Inntil jeg fikk råd utpå sommeren og handlet hos Ringstrøm. Ikke kunne jeg spille Blue Öyster Cult for dem og vise hvor kul og mystisk jeg var, heller, for du kan ikke dra på fest med lydbånd. Slik levde man på den tiden. Like etter krigen.

Det lyder ikke fullt så usselt som “Jeg har’n på kassett”, men “jeg har’n på bånd” ligger ikke langt etter. Det er ikke tillatt å inkludere spolebånd når man teller opp platesamlingen sin. Jeg hadde “Blue Öyster Cult” på bånd.

FEBRUAR – KASSERER I AKMED

En ganske fin februar. Fiat 600-mobilen tok meg dit jeg ville. Og på Forsøksgymnaset hadde jeg kvalitetsdiskusjoner om viktig musikk med medelever som Willy B og Jan Arne Handorff, hentet iblant en annen medelev, Erik Disch, på Eiksmarka på vei til skole eller Club 7, og tilbragte timer og dager ved stambordet på Jacobsen konditori sammen med Pernille og Lisbeth og Erik og Tormod og en pose LP-plater nyinnkjøpt hos Ringstrøm.

Jeg var fortsatt sterkt politisk engasjert, aller mest i kampen mot EEC (kasserer i Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid i Bærum, pengene oppbevart i en leketrikk av plast), men det stakk ikke dypere enn at jeg tok Paul McCartney i forsvar og var i stand til å finne gode argumenter for "Wild Life"-albumet, og det midt i "Imagine"-bølgen.

Det straffet seg, selvfølgelig, og fikk et ubehagelig etterskjelv da Paul valgte å følge opp mitt triumfkort denne måneden, “Give Ireland Back To The Irish”, med “Mary Had A Little Lamb” i mai. Akkurat da jeg hadde etablert Paul på barrikadene, trekker han teppet vekk under meg med den. Hva-sa-jeg-folket piplet over av skadefryd.

Jeg dro på Club 7 og mumlet for meg selv. De spilte ikke Paul der heller.

Komplett spilleliste med samtlige låter som debuterte på TOP 30 i England i 1972. God tur!

MARS – BOGSTADVEIEN 30 BLUES

Tunge tider for oss som spilte Paul McCartney-plater. Jeg var i studentalderen, selv om jeg ikke studerte, og nesten alle vennene mine var studenter. I disse politisk korrekte miljøene tilhørte Paul McCartney fienden. Uansett hva han gjorde. "Wild Life" var utrolig vanskelig å forsvare da ingen gadd høre mer enn to låter inn i albumet før de satte på noe annet, gjerne "Imagine" eller "Harvest" eller "Paul Simon" eller til og med The Doors' allerede gamle "L.A. Woman". Alt bare ikke

Bip bop, bip bip bop

Bip bop, bip bip band

Dig your bottom dollar

put it in your hand

At Paul hadde skrevet en sang om konflikten i Nord-Irland ga dårlig uttelling. Særlig, sa de bare. Ingen ville høre.

Denne gilde saken gikk alle hus forbi. Noen mente at Paul bare lot som om han holdt med Irland for å bli kul igjen.

Jeg sov på en madrass på Rektorhaugen på nåde. Auduns nåde. Odd hadde permanent plass i kollektivet. Jeg var bare passing through. På en madrass. Med "Wild Life"-albumet mitt, og de glisne skoledagene på Forsøksgymnaset som jeg visste at ikke førte noe sted, igjen utkastet hjemmefra, ingen utsikter til bedring, ingen penger til bolig, men frikort på Club 7 siden jeg jobbet i garderoben, og egen parkeringsplass i garasjen der, da jeg fikk bruke min stefar Aages faste plass etter arbeidstid. Han var ikke så sint på meg som min mor, så han gjorde meg hemmelige tjenester.

Sånn gikk dagene uten at jeg øynet noe mål. Mine gamle klassekamerater fra Nadderud var allerede i gang på Universitetet. De skulle noe sted, de hadde planer og mål og visste at de kom frem. Jeg drev for vær og vind og innimellom for Postverket; min nødutvei hver gang økonomien imploderte, noe den gjorde ganske ofte i årene 1969-73.

Jeg var god på post. Et lyn til å fordele brever og korsbånd i hyllene - eller hekken, som vi kalte den - over plassen min, kjapp i de fleste oppgangene, med unntak av fryktede Bogstadveien 30 - en hel vegg postkasser, ordnet etter leilighetenes nummer, ikke etter beboernes etternavn, hvilket er en stor forskjell når man står der med et brev til Fredriksen og leter fra kasse til kasse, ca 100 000 minst, Fredriksen, Fredriksen .... og tiden går, og kanskje er det ingen Fredriksen der i det hele tatt, eller kanskje har Fredriksen glemt å sette navn på kassen, hvem vet, og ARRRRGH! postbudets blues går i skarp dur med stadige utbrudd i skurrende septim.

Men jeg hadde knikset inne, postmann-vippen, det lille hoppet som elegant fører deg fra gateplan og opp på fortauet uten at du behøver å justere farten, du gjør det automatisk, uten å tenke, du er postmannen, dedikert til og inkarnert i sine oppgaver, og da snakker vi: The Postmannen!

APRIL – FLØRTING VED HJØRNEBORDET

Forsøksgym-tiden. Og Club 7-tiden (da jeg jobbet i garderoben). Og bilist-tiden. Og flørtetiden. Tormod hadde fått kjæreste. Jeg forsøkte. Ingen ulempe at de var venninner. Tormod overnattet en del på pikerommet til kjæresten sin nede på Bestum. Der spilte de "Paul Simon" og "L.A. Woman" og “Tea For The Tillerman”. Tre nøkkeltitler i alle oppvakte unge menneskers platesamlinger den gang.

Mine flørteseanser foregikk som oftest ved bordet i 2. etasje over inngangen i Jacobsen konditori. Der slo man i hjel store deler av formiddagene på Forsøksgymnaset. Dagfinn flørtet med den samme som meg, var veldig sterk og kunne bli mørk i blikket. Men han var snill. Jeg passet meg litt likevel. Derfor trakk flørtingen ut, og jeg fikk tid til å bli kjent med henne, hennes to søstre, hennes mor og hennes onkel Gunnar, en hyppig besøkende husvenn. Jeg tror ikke han var en ekte onkel, men skal ikke si det for sikkert.

Mandag 10. april hadde jeg garderobevakt på Club 7. Det var tjukt av folk, og garderoben var stapp full. Men ikke pokker om jeg tenkte å henge der når det var fintfolk med rett til å bråke på scenen der inne. Jepp, i storsalen bearbeidet Captain Beefheart og hans magiske band omgivelsene, og de spilte så høyt at afghanerpelsene og kåpene skled av hengerne. Veggene ristet. Her var ingen tid å miste. Jeg kjempet meg ut i folkehavet, og ble utsatt for et massivt trøkk 16, slegger hamret trommehinnene inn i hjernen. Litt overrumplende, men en fryd for øyet. Gjennomsiktig trommesett, så ut som det var av glass. Briller med tesil-innfatning. Inntrykkene bare veltet over deg. Jeg hadde aldri hørt så høy musikk noen gang ever, det var über-brutalt. Men likevel. Man visste at dette kom til å bli en sånn konsert som folk fortsatt ville snakke om i 1975.

Jeg bommet med minst 50 år, for sannelig snakker man om Beefheart på Club 7 ennå. Så ja, jeg var der. Jeg betalte ikke engang for å komme inn.

Beefheart fra samme turné, i Amsterdam i 1972. (Foto: Gijsbert Hanekroot/Redferns)

Nå vet jeg forresten hvorfor jeg ikke likte "Exile On Main St." til å begynne med. Jeg hadde ikke råd, den var for dyr, men jeg lot som om det ikke var viktig. Derfor sablet jeg ned albumet etter svært overflatisk kjennskap til innholdet (smakebitene på NMEs flexisingle), og var så bastant i mine uttalelser at jeg ikke kunne gå tilbake på det før alt var glemt. Det tar som kjent 100 år, men så lenge orket jeg ikke å vente. Jeg smugkjøpte albumet hos Ringstrøm sent i 1972.

Gratis bonus med New Musical Express 29. april 1972.

MAI – KATASTROFE-ARTIUM OG SNEKKEKYSS

Først politiker og EEC-motstander. Så litt Club 7-hygge. Og etter hvert flørt og smask. Mai måned var fin sånn i 1972.

På vei inn i kjæresterier igjen. Denne gangen hadde jeg det på følelsen, så jeg ble ikke veldig forbauset over det som foregikk da vi la ut på fjorden i Steinars snekke på selveste 17. mai. En uke tidligere hadde jeg det bare på følelsen, kjæresterier er rare sånn, og spilte vel antagelig "Mary Had A Little Lamb" litt brydd. Veien fra "Give Ireland Back To The Irish" til den elegant sammenskrudde søtsuppen av en barneregle var noe uventet.

Men 17. mai 1972. For en gangs skyld droppet vi sentrum og ståket og lurvelevenet og pissatrengen og køene. Vi dro ut på fjorden. Og etter mange måneders vennskap og økende elektrisitet, fikk jeg kjæreste. Klinte under dekk. Alt såre vel. Man blir høy på slike kvelder. Det var bare for perfekt. Lummervarm forsommer, kjæresterier, og vuggende trebåt mens natten var lys og stjernehimmelen høy. Hun hadde sånne øyne som jeg var så svak for, øyne med stjerner i seg.

OK så gikk det skeis med artium. Privatisten i meg var en slendrian av en annen verden. Han klarte 2 i biologi med et nødrop etter å ha åpnet boken for første gang på trikken til muntlig-eksamen.

Fortell om bregnen! Tja, det var ikke mye å fortelle om den, mente jeg.

1 i matte. Fryktelig bittert da jeg faktisk karret til meg en 3'er i muntlig. All kunnskap også denne gang hentet rett ut av nyåpnet bok på trikken.

Aller verst med fysikk. Jeg var så nervøs at jeg tok alle de beroligende tablettene min mor hadde gitt meg til bruk over flere dager, og sovnet. Blank besvarelse, gitt.

Det var den dagen Iver også skulle opp i fysikk, og misforsto det lille begeret på pulten som var ment for blyantspissing. Han tente seg med største selvfølge en sigarett og slo aske i koppen. Skal si det kom voksne folk løpende da. Et under at han ikke ble vist bort. Hvor sløv går det an å bli? Så sløv at man tar alle pillene sine og sovner på fysikkeksamen. Så sløv.

Røk i fransk muntlig også. Jeg sa det som det var:

- Jeg kan ingen ting, franskundervisning på forsøksgym lå nede denne våren.

- Siden du er så uformell og ærlig skal vi gi deg en sjanse, sa de. - Du leser et avsnitt høyt, vi stiller deg kun oui- og no-spørsmål fra teksten, svarer du korrekt får du 2.

Jeg fikk 1.

I historie havnet jeg i munnhuggeri med forhørslederen (jeg oppfattet henne mer som det) da hun mente at mine politiske vurderinger av NATO var helt feil, og at det da ikke hjalp at jeg kunne legge ut i det vide og det brede om alliansen, du får klage, sa hun, og smelte igjen døren. Jeg fikk 3.

Alt i alt var jeg ikke egentlig skuffet over katastrofen. Jeg sto jo i det meste, bortsett fra matte og fysikk skriftlig og fransk muntlig. 0 i fysikk, 1 i matte og 1 i fransk. Ikke mye til realartium, men hey! jeg hadde da heller ikke lest på forhånd, jeg levde på restene fra 2. gym på Nadderud tilbake i 1969-70, og åpnet ingen bøker før jeg satt på trikken til eksamen. Da var det jo slett ikke så ille. Min tid skulle komme.

Dessuten er jeg fortsatt stolt over min norsk-karakter i muntlig. Om det ble 4 eller 5 husker jeg ikke lenger, men jeg husker at jeg sto der i korridoren på Katedralskolen og ventet på tur, og hørte at to elever på rad fikk «Vildanden». Da var sjansen for at også jeg skulle få det eneste pensum-stykket jeg hadde lest, redusert til null. Jeg bestemte meg for å gi opp, tok de tunge skrittene ned trappen og ut i sommer-Oslo, strenet de få meterne ned til Ringstrøm og handlet LP-plater. Trøste-plater.

Av en eller annen grunn, kanskje oppstemthet over de nye platene, valgte jeg å vende tilbake til redselskorridoren – bare for å sjekke om jeg var blitt ropt opp ennå, og dermed strøket.

Akkurat da jeg kom slepende, ble navnet mitt ropt opp: “Yan Friis!”. Jeg gikk rett inn til løvene, forfjamset, uten å tenke “var dette så lurt?” før det var for sent. Jeg fikk ikke «Vildanden», jeg fikk folkevisen «Olav og Kari».

Jeg skulle til å besvime, men så gryet håpet. «Olav og Kari», den hadde da lærer Gjerpe gjennomgått med oss den gang jeg gikk på Nadderud. Og plutselig falt bruddstykker av to år gammel undervisning ned på tankegulvet, som tapetflass fra veggene i en nedrivningsgård.

Jeg begynte stammende og nølende å plukke biter. Så fant jeg noen som hørte sammen, og gradvis gikk jeg over fra stotring til flytende dosering. Og skjøt fart. Triumf. Triumf. Gjerpe, som ved en senere anledning oppsummerte meg som “direkte vemmelig”, ville kanskje nikket nådig.

De hadde et skudd til i revolveren: Gammelnorsk. Et listig pek. Ingen normale mennesker forstår gammelnorsk. Bortsett fra islendinger. Og de skal ikke opp i norsk muntlig på Katta. Ergo var ikke gammelnorsk en øvelse jeg prioriterte. Men jeg hadde lest min Snorre. Min favorittbok som gutt. Og nå ga de meg et stykke som jeg gjenkjente. Først måtte jeg lese det høyt, og der var jeg ikke dårlig. Det var bare å overdrive litt. Men da jeg skulle oversette, måtte jeg ty til hukommelsens svevende konturer og freidig gjendiktning. Det syntes de var helt greit.

- Flott, Friis, sa eksaminator-damen begeistret. – Det var en fin og personlig gjenfortelling av teksten.

Og så fikk jeg gå. Med en bærepose ferske plater og en 4’er (eller 5’er) i beltet. Moralen i historien? Gi aldri opp? Neppe. Prøv heller: Når du er i tvil, kjøp vinylplater. Og gjerne «Broken Barricades».

Nå bar det hjem til kjæresten.

Deilige maidager ruslet sakte mot juni og alt var såre vel. Jeg hadde flyttet inn hos familien til kjæresten min på Heggeli, med morens velsignelse. Fiat 600-mobilen parkert utenfor.

Plater vi spilte i disse yre sommerdagene: "Harvest", "Paul Simon", "Teaser And The Firecat", "In Concert (The Troubadour, 1969)" (Rick Nelson), "L.A. Woman" og ikke minst "Broken Barricades", en ujevn LP, men den har det vanvittige multi-piano-drivet kalt "Simple Sister".

Spillelisten forsommeren 1972.

JUNI - AVSKJED OG DUFTEN AV GYLDEN HUD PÅ FORNEBU

Skaffet meg tidlig "Some Time In New York City" på import. Katastrofe. For et møkka-album. Ingen ville høre på det. Lyden var skingrende, de ordentlige låtene få. Hva var det John drev med. Og hvorfor lot han Yoko synge?

Men jeg hadde kjæreste og folkefesten Nei til EEC var i full gang. Man hadde annet å tenke på enn John Lennons skrøpelige vurderinger. Demonstrasjonstog. Løpesedler. Aktiviteter. Og Tormod, Steinar og jeg planla geriljaangrepet på Sørlandet. Stein planla litt, men skulle av i Fredrikstad for å fortsette på Interrail. En annen type geriljaangrep, vil jeg tro, for det fantes masse interrail-jenter på disse interrail-togene, det var noe alle visste.

Første del av vår cabincruiser-mot-EEC-turné bragte oss til Strømstad, og etter hvert Svinesund. Det siste ikke av politiske årsaker. Ikke en gang av religiøse. Og da var Stein fortsatt med.

Vi fortøyde båten på svensk side rett under Svinesundbroen. Et forbudt og livsfarlig påfunn, som vi ikke tenkte på da, men ble gjort alarmerende oppmerksom på da vi fortalte om det senere. Man skal nemlig aldri fortøye under broer, og særlig ikke høye broer. Folk hiver ting. De får stor fart. Får du en slik ting, f.eks. en flaske, i skallen, er det bare å si takk for seg.

Vi syntes vi hadde vært lure. Riktignok måtte vi klatre litt, men det var nær nok til at vi greide å spasere til et av de sagnomsuste teltene som rommet det forbudte. En mistenksom dame med skarpe øyne mønstret oss før hun tok pengene og slapp oss inn i mørket. Tormod, Stein, Steinar og jeg.

Det var stummende mørkt. Man måtte føle seg frem mellom campingstol-rekkene. Vi snublet uavlatelig, ranet for retningssans. Til slutt ga vi opp og valgte første og beste stol. Da kom scenelyset på. Og vi oppdaget at vi satt fryktelig nær, faktisk på første orkester, klint inntil den opphøyede scenekanten. Det var bare oss i hele teltet. Og en eldre mann, langt der bak.

Teppet til side, og der sto hun, litt drøy midtskips, minimalt påkledd med en sprakende rød velourboa rundt halsen. Smilet bredt, ansiktet kittet og malt. Hun måtte da være eldgammel, minst 35. Fra høyttaleranlegget skrallet David Roses "The Stripper".

Damen roterte rundt sin egen akse, litt ustø, et plagg havnet på gulvet, mer mistet enn slengt, så det ut for oss. Snart var puppene fremme. De var veldig store, og de ville oss vel, for nå kom damen vuggende ned fra scenen, blikket låst i Steinars, vi kunne se ham svette, tvers igjennom krøllene, han var paralysert, han var kobraens bytte. Nå slynget damen seg rundt ham, presset det redde ansiktet hans mot brystene, og toppet seansen med å sette seg overskrevs, front mot front, Steinar var fortapt. Ytterst i synsvinkelen så jeg en bevegelse. Det var den gamle mannen som rykket hurtig fremover, seterad for seterad, han ville også gjerne paralyseres.

Damen hadde planer for Steinar. Det ble nevnt pengesummer. Dessverre hadde Steinar tapt taleevnen. Det kom bare krøllete kremt fra ham. Vi forsøkte å forklare damen at hverken Steinar eller vi hadde tenkt å bli med henne til et hyggelig sted for kos. Vi var reddslagne, men opprømt, vi kunne slett ikke, men skulle så gjerne ha turt. Reisekassen knurret advarende. Da dukket billettdamen opp. Ut med dere, sa hun. Fattigstudenter! Kom dere ut!

Og ut kom vi oss. Så det var dette som foregikk i svineteltene på Svinesund. Vi var snart 20 år og innviet i den svenske synden. Den var kolossal, litt drøy midtskips og tungt sminket.

Så slapp vi av Stein i Fredrikstad og satte kursen for Arendal. Tryggere der.

1972 blir den store strandhogg-sommeren. Steinar, Tormod og jeg nedover sørlandskysten i en svært tørst cabincruiser, båten overklistret med Nei til EEC-propaganda. Her skulle aksjoneres.

Mens Tormod og jeg samtidig pleiet vår hjertesorg. For våre søte snupper var reist på kibbutz-ferie til Israel, og alle vet hvor kjekke gutter man risikerer å møte der. Vi ante verdens undergang og kjærleikens død. Brevene deres til Poste restante 4800 Arendal og senere hele veien til Jarveien og Guldbergs vei, kom sjeldnere og sjeldnere utover sensommeren, mens våre av en eller annen merkelig grunn, ble skrevet hyppigere og hyppigere, side opp og side ned med formaninger og bekymring og inkludert fortellinger fra båtlivet i skjærgården. Uvisshet er noe herk.

Jeg husker at hun luktet søtt av såpe, parfyme, blomster og gylden hud, og øynene hennes funklet og kyssene var myke, og suget under hjertet var en knyttneve-stor sten av sorg og lengsel. Vi satt i fotoboksen på Fornebu og tok avskjedsbilder. Hun hadde en bluse med hvite blomster på lyseblå bunn. Jeg husker det så klart at jeg fortsatt aner duften av henne. Så unge vi var. Hvor verden lå for våre føtter. Og nå, i 2025, er hun borte, reist over elven, og jeg er den eneste på denne jord som har erindringen om to unge, forelskede mennesker i en fotoboks på Fornebu en dag i juni 1972. Det gjør meg uendelig trist. Enda det er 53 år siden.

JULI – HJERTESORG, EEC-KAMP OG TORKEL RAVNDAL

Kampen mot EEC og dyrtid inkluderte offensiv kjennskap til strandloven, satt ut i praksis da et eldre ektepar kastet fortøyningen vår på sjøen under en bade- og overnattings-stopp ved en idyllisk, liten skjærgårdsøy. Privat, sa de. Vi truet dem tilbake med politianmeldelse da man ikke kunne se deres bolig fra svabergene her nede og følgelig hadde all rett til å fortøye båten og svale oss i folkesjøen.

Ekteparet trakk seg forvirret og mutt tilbake. Vi fikk dårlig samvittighet og reiste videre. Hva jeg ikke visste, er at jeg misset en konsert på Club 7 med David Blue. Jeg hadde ikke oppdaget denne amerikanske visekunstneren og Dylan-vennen ennå, det skulle ikke skje før til høsten, med albumet "Stories", plukket opp hos Ringstrøm.

Steinar, Tormod og jeg kjemper altså mot EEC og dyrtid langs sørlandskysten fra en dyr og lekker cabincruiser. Steinars far, dypt engasjert på Ja til EF-siden, kom ikke til å like det. Vi var mobile og beveget oss som en rakett i en sky av hundrelapper.

Tormod og jeg led av savn. Kjærestenes hjemkomst lå fortsatt et langt stykke frem i tid. Brevene til ham stoppet opp, så fikk han sine i return to sender til poste restante 4800 Arendal - og senere Jarveien. Mine høstplaner var ganske åpne, Tormods låst til Trandum hvor han skulle avtjene sin heimvernsplikt. Ikke rart han elsket den klagende gitarinstrumentalen "I Will Return" (Springwater) som gikk i loop på jukeboksen på Trandum den høsten.

Kjærlighetsbrev var alvorlige saker. De krevde flid. Vi lå for dregg utenfor Mærdø. Under strålende solhimmel og med viltert barneliv på grunnen nedenfor kafeen. Jeg skrev på blått airmail-papir som veide mindre enn luft. Jeg skildret hva vi hadde gjort langs kysten, tildragelser og måltider, hva det nå kunne være, innimellom flettet jeg følsomme, lengselsfulle svulstigheter som forhåpentligvis vil røre et svikefullt kvinnehjerte der det befant seg blant kjekke, mørkhårede menn med dådyrøyne. Vi visste det nok.

Kibbutz-liv var bare et skalkeskjul for eksotisk forplantningslære under stjernestrødd himmel, blant palmer og appelsiner. Vi visste det nok.

Det var ikke til å holde ut. Men det kunne jeg ikke skrive. Så jeg skrev lengsler og bekymrede råd som egentlig var tynt kamuflerte utbrudd av grønn sjalusi. For å gi brevene liv og identitet illustrerte jeg dem. Jeg er ingen tegner, men jeg mestret streken godt nok til at man så hva det forestilte. Akkurat nå dekket på seilbåten bortenfor oss. Tre piker i bikini lå og solte seg i baugen. Jeg lot den ene være toppløs. Utsikt fra båten vår, skrev jeg. Et ynkelig mottrekk for å skape sjalusi i et fjernt pikehjerte som akkurat samtidig sikkert drakk Lumumba sammen med en utålelig israeler med brune dådyrøyne og vakre hender. Det stakk i maven.

Vi dro inn til Arendal. Full fres på cabincruiseren. Gled sakte inn i Pollen. Folkeliv. Nei til EEC-båten kom. Folk så på oss fra rekeposene og isene sine.

Bevæpnet med brosjyrer gjorde vi strandhugg, eller snarer pollhugg, delte ut og ble tatt vennlig imot. Veldig mange ville stemme nei til høsten.

Borte i hjørnet av fiskebryggen (sto det en musikkpaviljong der på den tiden?) holdt Torkel Ravndal oppvisning. En kampesten. Han utfordrer oss EEC-aktivister. Kan dere ta i med meg? Kampestenen veide omtrent et fjell. Ikke til å rikke. Da tok kjempen spenntak og løftet beistet. Opp i en henger. Et gisp gjennom publikum.

Men nå ville Torkel høre om EEC. Han var mot og ville bidra. Vi overlot ham en god bunke løpesedler og brosjyrer. Han lovet å ta det med seg til neste stopp. Torkel skulle løfte kampesten i sommer. Mot EEC, la han til og gliste. T-skjorten vi ga ham var størrelse knøtt - for Torkel Ravndal. Han brukte den som turban.

Torkel Ravndal, en kjernekar og EEC-motstander.

AUGUST – McCARTNEY I NJÅRDHALLEN OG ULOVLIG HYBEL PÅ SOGN

Det lakket og led mot sommerslutt. Tormod hadde det ille. Kjæresten hans skrev ikke lenger. Han satt og sonet sine måneder på Trandum. Akkurat hva han ikke trengte.

Jeg kjørte rundt i min lysegrønne Fiat 600 med dører som åpnet seg omvendt vei, og jeg kunne besøke ham og høre "I Will Return". I motsetning til Tormod hadde jeg større forhåpninger til min kjærestes hjemkomst. Ikke minst fordi jeg bodde i sengen hennes hjemme hos hennes mor og søstre i Guldbergs vei. Det lovet langt bedre enn brakkeliv på Trandum.

Jeg var som vanlig kastet ut hjemmefra, så alternativet hadde vært mine besteforeldre. Jeg måtte ha en jobb, og vendte tilbake til Musikkhuset. Det var gått to år siden sist, høsten 1970 som visergutt, en mistrøstig tilværelse i mistrøstig høstregn.

Comeback i plateavdelingen ble noe helt annet. Bortsett fra at Hermansen, butikksjefen, ga meg junior-oppgaver så ofte han kunne, hvilket betydde å tørke støv av kassetthyllene og trampe pappemballasje flat i bakgården. Kundene mine stjal han hver gang han været at de skulle kjøpe flere plater, han hadde en barnslig konkurranse gående om hvem som sto med høyest totalsalg når man gjorde opp dagens kasse. Og så utleverte han nyreslag hver gang han passerte deg i den trange passasjen bak disken.

Det store øyeblikket: Paul McCartney på Makrellbekken.

Sensommerens store øyeblikk: Wings i Njårdhallen. Paul McCartney i Norge. Nesten ikke til å tro. Selveste Paul. Hvor filleristet han enn var blitt av pressen og av John Lennon, han var fortsatt Paul. "A Hard Day's Night"-Paul. "Sgt. Pepper"-Paul. "Abbey Road"-Paul. Det nærmeste man kom gudene - på jord.

Det vrimlet på Makrellbekken. Wings-bussen var der. Stemningen så forventningsfull at det gjorde vondt. Jeg kommer mutters alene. Det passer meg veldig bra. Jeg vil ha dette øyeblikket for meg selv - i folkehavet.

Slik reiste Wings rundt i Europa. Ikke akkurat luksus-transport.

Billetten var ikke allverden, men jeg klarte å manøvrere meg til en ypperlig plass. Jeg så Paul så tydelig at skjeggroten hans ble en del av minnet. Blåsvart. Som håret. Jeg hadde ingen ting å innvende mot konserten. Jeg svevde.

Særlig hang én låt fast, den dovent hypnotiske bluesen med den gåtefulle teksten: "1882". Den ble liggende og gnage i bevisstheten min gjennom en stabel tiår, savnet etter å høre den igjen ble ikke stillet før "Red Rose Speedway"-boksen endelig kom i 2018.

Låten er om mulig enda bedre enn jeg husker den fra Njårdhallen 9. august 1972, nøyaktig fire dager før jeg fylte 20.

Wings i Njårdhallen. Min beste konsert? Sikkert ikke. Det har ingen ting å si. Det var mektig, en begivenhet, antagelig det nærmeste jeg kom Beatles-følelsen i mitt liv. Og da snakker vi nær. Enda nærmere enn da jeg fikk Paul til å pisse i veggen på dassen i Abbey Road syv og et halvt år senere. Og tenk, jeg hadde altså sett både John og Paul før jeg fylte 20.

Kjæresten kom hjem fra Israel nå. Brun og blid, men ikke så nær som jeg hadde håpet. Vi måtte jobbe med forholdet. Verre for Tormod. Kjæresten hans var også kommet hjem, men som ex-kjæreste. Det var tøft når man holdt til på Trandum og det var høst.

Her bodde vi helt uovlig. Ingen sa noe, men damen nede i første holdt vaktsomt øye med oss. I drøyt to måneder bodde vi i hybelen på Sogn, så fikk jeg los på leilighet i Harald Hårfagres gate.

Jeg kunne ikke bo hjemme hos kjæresten lenger, så vi måtte finne et sted. Vi ble tipets om en hybel i studentbyen på Sogn, ulovlig, men tilgjengelig. Vi tok den. Og inn flyttet hele stereoanlegget mitt og platene og spolebåndene og båndopptageren. Det var bare så vidt plass til to mennesker også.

Hver morgen snek vi oss nedover trappene på Sogn, hastig forbi den vaktsomme damen i første etasje, livredde for å bli knepet. Vi klarte aldri å unngå de skarpe øynene hennes.

Paul var blitt hasjhelt. Oppslag både i Aktuell og Nå. Jeg kjøpte begge bladene og ble provosert av Nå. De kalte Paul for "hasjhelten" på forsiden, og startet saken med det vonde bildet fra Sverige hvor Linda roper rasende til politiet mens en utmattet Paul støtter hodet mot skulderen hennes.

Sterkt bilde av “hasjhelt”.

Når jeg ser LP-listene fra august, husker jeg tiden på Musikkhuset. Husker hvor irriterende det var å selge Gilbert og Cassidy i bøtter og kar. Men det var også ferske saker av substans her som gikk rimelig godt. ELP, Rod Stewart, Elton John, Cat Stevens og Neil Young. The Slider merkelig lite. Og Exile On Main St. tror jeg ikke jeg solgte et eneste eksemplar av.

Norges smak 22. august 1972.

Jon Rainheimsæter (med runde Lennon-briller og bart) hadde en stor bunke LP'er bestilt på import som han betalte ut i puljer. Han hadde god og smal smak. Jeg var ofte innom hyllen hans og hentet ut plater jeg smuglyttet på.

Mine kunnskaper om countrymusikk var ikke spesielt omfattende i 1972, så man får vel skylde på ung dumdristighet da jeg prakket Ringo på en Johnny Cash-fan. Merkelig nok ble han ikke fornærmet, men punget ut. Han likte "Beaucoups Of Blues"! Mannen var fjetret. Det hadde han ikke ventet. Og fra Ringo!

LP'n var nok best på overraskelse, og ikke veldig slitesterk.

SEPTEMBER – DA NORGE SA NEI OG TJUKKASENE FRA BELGIA

Så ble livet en slags rutine. Jobb på Musikkhuset. Samboer på ulovlig hybel på Sogn. Vorspiel hver helg. Det gikk i slitte Elvis-singler og "Ziggy Stardust". Bowie-LP'n hører jeg for første gang her, i hodetelefoner, mens samboeren sov. Jeg fikk gåsehud. Førstemøtet med Ziggy var mektig. Hypnose. En av de mest komplette LP'er jeg hadde hørt.

Innlosjert på Sogn studentby. Kjæresten, stereoanlegget mitt og jeg. Det kunne iblant være nok. Bare man hadde til mat og drikke, og kanskje en gøyal sigarett. Det var nå jeg fikk det for meg at, ja, jøss, det er jo plateanmelder jeg vil bli.

Jeg laget mange utkast. Lånte plater hjem fra Musikkhuset. Skrev skisser. Ble grinete. Fikk det ikke til. Fokuserte på “Made In Japan”. Fikk det ikke til.

Glade dager i september. Spennende dager. Det nærmer seg folkeavstemning om EEC. Vi delte ut løpesedler, vi gikk med klistremerker, vi trodde på seier, men var urolige. Jeg hatet det teite fingersymbolet til Ja til EF. Stemningen i Oslo var god, folk engasjert, i Folkebevegelsen og i vår smalere Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. AKMED for innviede. En levende og engasjert folketid. Veldig mange var enig for en gangs skyld enige om noe i full offentlighet. Det ble diskutert på gatehjørnene. Engasjement. Varme panner. Det var ganske kult.

Forsiden. Som vi jublet og godtet oss.

26. september 1972. Dagen derpå for både regjeringen og store deler av opposisjonen, Norge stemte nei til EU. Vi feiret. En folkeseier som trosset all den kostbare motstand som etablissementet kunne stable på bena. Det var en sånn vi slo Brasil! fotballfølelse.

De fleste husker avstemningen og at de koste seg med avisene dagen etter - blåtirsdag. Men nesten ingen husker at det var noen rare tjukkaser (eller enorminger, heter det visst nå) fra Belgia som toppet hitlistene våre med "Popcorn".

Belgiske tjukkaser danser med popcorn.

Jeg solgte den dumme platen i bøtter og spann på Musikkhuset.

Morsommer å selge kvalitet. Det gikk en del av "Garman". Den angloamerikanske visebølgen hadde truffet Norge, og vi hadde våre egne fullgode helter i Ole Paus, Finn Kalvik og Øystein Sunde, for å nevne tre.

Angrer jeg på at jeg stemte nei? Slett ikke. Seieren i folkeavstemningen opplevde vi omtrent som da Fred Anton Maier ble europamester, verdensmester og olympisk mestrer i én og samme sesong (1968). Å se de tidligere så kjepphøye politikerne tygge på sine egne gamasjer var ubeskrivelig herlig. Snakk om gossing!

OKTOBER – TROLLTÅKE OG OVERKONTROLLØR HERMANSEN (med rett til å banke i rørene)

Høst. Det lille pauserommet på Musikkhuset eide Kjell hver gang det skulle bestilles Amerika-import, og det skulle det ofte. Han måtte jo tråle kataloger og Billboard. Det var travelt å importere. Han ville være i fred når han spiste den daglige bløtkaken sin også. Så måtte jeg stå ute og selge "Popcorn" og Gilbert.

I pauserommet kunne man ta en røk. Der viste Åge at han kunne slå virvler med basstrommen - hvis han hadde to pedaler. Jeg hadde ikke sjans. Falt ut av rytmen etter to tramp.

En dag la jeg merke til en mager fyr i skinnjakke som liksom lutet seg over nyhetene. Han hadde floket, skulderlangt hår - og forte sideblikk. Jeg så hva han drev med. Han var grådig. Minst fem LP'er under jakken. Så satte han kurs mot utgangen.

Jeg lot ham slippe helt ut og over fotgjengerfeltet i Universitetsgaten. Så var det "Hei, der!" og et tak i jakkekraven. Han ble gråblek. "Gi meg dem!" Verden gikk i knas. Han rakte meg albumene. Jeg husker fortsatt "Black Sabbath Vol. 4", "Trilogy", "Foxtrot" og "Roxy Music".

"Har dere ringt snuten?"

Stemmen hans var bare et nedslått hvisk. Nei, sa jeg, det har vi ikke. Nå tar jeg disse, og så kommer du aldri tilbake og gjør noe sånt hos oss igjen. Sa jeg. Han gapte. Så tentes lys av håp i øynene hans. "Er det sant?" Ja, det var sant. Han kunne gå. Han var fri. På forte ben. Men hevet hode. Forsvant han i retning Slottsparken.

Himmelen var grå. Regn i luften.

Det føltes godt å vende tilbake til butikken med platene under armen. Men butikksjef Hermansen gneldret rasende. Jeg hadde ingen rett til å la tyven gå. Hvor naiv var det mulig å bli? Jeg slapp etterspill. Av og til er det lov å være naiv. Kanskje gjorde unggutten det igjen. Kanskje ikke. Men akkurat i dag hadde både han og jeg hatt en fin følelse. Naiv? Javel. Det var verdt det. God smak hadde han også.

Enkelte slet fortsatt med å godta at Norge stemte nei til EU. Jeg var en veldig glad og lettet EEC-motstander i 1972. Tror nesten jeg feiret litt hver dag.

Ser at Black Sabbaths “Vol. 4" gikk inn på listen i Norge, og den spilte jeg en del. I hybelen på Sogn Studentby.

Det nærmet seg løsning på bosituasjonen. Min stefars mor måtte på aldershjem, og hennes obligasjonsleilighet ville gå tapt om ikke noen flyttet inn. Brødrene mine var for unge. Her måtte noe gjøres. Det måtte bli meg. Min mor engasjerte seg i lureriet, og vips meldte jeg flytting til Harald Hårfagres gate 12C, sjette etasje..

Jeg måtte holde ut på Sogn studentby, enda noen uker, helt ulovlig, selvfølgelig, men så flyttet den gamle endelig ut, og jeg inn - med samboer. Vi til å vaske og skure, for her måtte det innrømmes at det luktet, ikke kristenmannsblod, men definitivt trolltåke. Innerst i et skap fant jeg et halvt blomkålhode på glass, det levde, jeg sverger på at det rykket til da vi slo på lyset, og forsøkte å presentere seg.

Her måtte kastes. Og plumbes. Utslagsvasken var plombert av fossiler fra en fjern fortid som vi helst ikke ville tenke på. Aldri hadde det vært brukt mer Plumbo i et ganske alminnelig avløp på Oslo Vest siden spanjolene besøkte Mexico første gang.

Av sted til malingutsalget i Hegdehaugsveien. Gul bengalakk til kjøkkenet, blåbæryoghurt på soverommet. Sistnevnte fikk en utilfredsstillende avslutning da vi hadde kjøpt for lite maling, og glemt blandings-brøken. Så tok vi det på følelsen. Ingen av oss hadde farvegehør. Ja, ja. Malt ble det i hvert fall. Blåbær-ish.

Nå ble min mor vred på min stefars vegne både fordi vi forandret så mye og fordi jeg bemerket slitasjen, lukten og de levende blomkålhodene. Hun truet med å kaste meg ut. Det var selsomt. Hun hadde allerede rukket å kaste meg ut hjemmefra et tosifret antall ganger siden januar 1970, og nå truet hun med å kaste meg ut fra leiligheten som jeg nettopp var flyttet inn i, med hennes velsignelse og ikke minst takket være hennes listige triks.

Men denne gangen gikk det ikke. Jeg sto opp, jeg sto imot, jeg var skarp. "Du var selv involvert da jeg meldte flytting, jeg står offisielt oppført som en del av den opprinnelige husstanden her, så hvordan var det du hadde tenkt å kaste meg ut? Tilkalle gårdeier, bekjenne dine løgner og gi ham leiligheten tilbake?"

Vi snakket ikke sammen på flere måneder etter det.

Jeg skulle imidlertid snart få med gårdeier Kåre Berg å gjøre. Først døde min stefars mor, det elskelige mennesket som jeg offisielt hadde delt leilighet med, og som da jeg var liten, hadde opplyst meg om at jeg egentlig var en bytting og svært uønsket. Iblant, når jeg måtte passes av henne, ga hun meg et tegneseriehefte som het Lupo. Antagelig for å være slem. Ingen leste tegneseriehefter som het Lupo.

Da Berg hørte at bytting-hateren hadde utåndet og blitt rodd over elven, var han snar nok til å banke på og informere meg om at det bare var å flytte. Obligasjonsleiligheter går ikke i arv. Sa han. Men jeg var et skritt foran. Jeg hadde meldt meg inn i Leieboerforeningen, og hvem ble mine juridiske spydspisser om ikke Knut Løfsnes og Per Aavatsmark. Det var ikke gode nyheter for Kåre Berg. Men han hadde ikke tenkt å gi seg.

Og slik fikk jeg min første leilighet, og levde i konstant angst for å få klager fra de eldste naboene. Det skulle vise seg at det ikke er alder som er avgjørende når man møter den virkelige versjonen av Rolv Wesenlunds Hermansen i "Hurra for Andersens".

Han bodde i D-oppgangen, opererte med stetoskop og banket i sentralfyr-rørene hvis han hørt at noen vasket opp i blokken etter klokken 23.00. Mer om den nidkjære og selverklærte oppsynsmannen i 1973.

Tormod var installert på Trandum. Jeg besøkte ham iblant for å muntre ham opp. Det var ikke så lett. Jeg var jo på frifot, mens han slepte seg gjennom heimevernstjenesten. Jeg hadde fått kjæresten tilbake. Tormod hadde det ikke. Og jeg tjente penger, kjøpte plater rimelig på Musikkhuset og satt (relativt) trygt innlosjert i Harald Hårfagres gate og spilte så høyt at Hermansen banket i rørene. Det trøstet ikke Tormod å høre det.

Denne ble rene temalåten til Tormod og meg. Jeg kjøpte den til slutt på single. Og singler kjøpte man ikke ofte nå lenger.

De hadde noen knakende gode karbonader med speilegg i den lille familiekafeen i Harald Hårfagres gate, på høyre side rett etter at du svingte inn fra Slemdalsveien. Jeg satt der av og til med en karbonade og Dagbladet og leste sjakkspalten.

Kafeen er borte for lenge siden. Men den lever i et streif av et minne fra den første tiden jeg bodde i min aller første egne leilighet.

Jeg husker også kampen om parkeringsplass. Det var ikke så vanskelig som nå, men du var ikke garantert samme kvartal som du bodde i. Kanskje måtte man gå 50 meter. Huttetu.

Jeg husker ikke kjellerboden min, men jeg husker lukten i heisen. Innestengt med en dunst av olje og elektrisitet. Heisen hadde god tid. Det er vel eneste gang jeg ble utsatt for sånn luksus. Ellers har det alltid vært trapper.

Verst i de to årene jeg bodde i Jacob Aalls gate i 1984-86, fjerde etasje. Enormt høye etasjer; opp de trappene bar mine snille venner og jeg et hav av vinyl. Og der oppe i fjerde hadde jeg en gammel dame som nabo som et par ganger glemte middagen sin så røkvarsleren ulte. En gang brant det, da hadde hun satt den plastpakkede ferdigmiddagen rett på platen og sovnet. Jeg følte meg ikke trygg der.

I Harald Hårfagres gate var jeg trygg. Og jeg hadde heis. Og en eldre dame som kunne finne på å ringe på bare for å spørre om noe helt ubetydelig, som om jeg hadde sett et brev, eller hørt om fru så og så. Noen ganger kløp hun meg fort, men vennlig i kinnet og lo en rar latter. Hun hadde spiss BH under den stramme angoraen. jeg hadde henne mistenkt for litt av hvert.

Og for nye lesere, eldre i 1972 var for meg damer over 30, kanskje helt opp til 50. Jeg syntes det var veldig gammelt. Jeg var nesten sikker på at de hadde slått av erotikken for lengst. Men det hadde de nok ikke. Så der lurte de meg.

Mer om damen i angoraen i 1973.

NOVEMBER – KVALM AV GILBERT, SKRIVESPERRE OG DIKTET SOM IKKE KOM TIL SAKEN

Det var november-ukene da Gilbert tok av så det gnistret, og det var direkte deprimerende å stå bak disken på Musikkhuset. Gilbert, Gilbert, Gilbert! I bøtter og kar. Singler. Og LP'er. "Back To Front" sto stablet over alt. Eller det føltes sånn. Jeg var blant dem som hadde latt seg sjarmere av mannens første hit, "Nothing Rhymed", og den risikable oppfølgeren "Underneath The Blanket Go" og delvis av debut-albumet. Men dette var overkill. Pluss “Clair”. Intet voksent menneske kan like “Clair”.

Legg til showstoppere som "Popcorn" og "Mouldy Old Dough", og du skjønner at den norske musikksmak var under angrep. Men man gjorde hva man kunne for de gode platene, som Prudence, Paus, Ziggy, Catch Bull At Four, Whisky In The Jar. Slike skatter og som bare det.

Hektisk i butikken. Julen mol som en katt. Det nærmet seg. Det bugnet av herlige LP'er i hyllene. Den nye til Moody Blues var ganske strøken. Mange elsket Uriah Heeps "Magician's Birthday" og Hawkwinds "Doremi Fasol Latido" og Deep Purples "Made In Japan" og Lou Reeds "Transformer". På rekke og rad mot jul. Dessuten var Paul våknet for alvor med "Hi Hi Hi" og den forunderlig besnærende "C Moon" som dobbel A.

Og John & Yokos julesingle fra 1971 kom endelig også i Europa. Man måtte jo like den, selv om John her plagierte “Stewball” så det grein i svingene. Fin er innspillingen uansett, og Yoko merker man nesten ikke, takk og pris!

EMI i Norge syntes nok de var skikkelig kreative da de laget denne annonsen. At John og Yoko hadde på seg militære uniformseffekter, bidro vel ikke til julestemningen, men kurven var jo bankers. Mange trodde at dette også ble brukt som cover på singlen i Norge, men de trodde feil.

Jeg skrev utkast til en anmeldelse av "Made In Japan". Ville prøve den på Dagbladet. Ambisjoner nå. At jeg skulle bli forfatter tvilte jeg ikke på, men enda viktigere var det å bli plateanmelder. Det sto skrøpelig til, musikkpresse fantes omtrent ikke i Norge, jeg var klar.

"Made In Japan"-anmeldelsen kom aldri i mål. Jeg klarte ikke å legge noen plan, teksten rant hit i det ene utkastet og dit i det andre. Jeg forsøkte å beskrive opplevelsen av å se dem i Njårdhallen. Men ordene visnet. Jeg spilte albumet enda en gang. Inntil jeg merket det man alltid må passe seg for når man skal anmelde. Lar man tiden gå og utsetter og utsetter, blir platen en plage, og du spiller den tom. Jeg merket at jeg ikke orket å høre "Made In Japan" flere ganger.

Jeg var urutinert og brukte opp tiden min.

Julerush og masekunder brant dessuten opp inspirasjonen og gjorde meg trett som en strømpe etter stengetid. Gilbert-platene føk unna. Tett fulgt av Uriah Heep.

Min favoritt blant nyhetene var James Taylors "One Man Dog". Et overflødighetshorn av låter, de fleste veldig korte, nærmest skisser, stemningsfullt, variert, varmt med lukt av tømmer og peis. En skatt. Den gikk nonstop i Harald Hårfagres gt. 12 C. Santana hadde jeg mistet interessen for. Det holdt bare i to album. "Caravanserai" havnet aldri hjemme hos meg.

Da man nærmet seg oppsummeringen av 1972 - egen leilighet, egen bil, egen samboer, virket alt unektelig lyst. Eneste skår i gleden var butikksjef Hermansen. Nyreslagene han tilførte deg når han passerte bak den trange disken. Hans resolutt ukule forhold til samtidsrock, som vi jo på en måte levde av; det skulle ikke spilles i butikken så lenge han befant seg i etasjen. Det var bare når han hadde formiddagspausen sin og gikk ned i kjelleren og spilte piano, at vi kunne sette de riktige platene på.

Musikkhuset var helt OK i porsjoner. All ståingen, de kjedelige arbeidsoppgavene og de elendige Gilbert-kundene, trakk ned. Å se vår stakkars sveitsiske kollega bli terrorisert av butikksjefen, trakk også ned. Stakkaren svettet som en gris og var livredd for at noen skulle oppdage at han drakk. Herregud, mann, det sto jo en eim av brennevin ut av porene dine, den overdrevne bruken av parfyme bare forsterket lukten, du var fortapt og visste det. Ja, for plutselig var han der ikke lenger.

Jeg ønsket meg et annet liv. Det var ikke her jeg ville havne. Jeg kunne ta en titt på diktene mine, liksom for å berolige meg selv med at ja, det skal komme en dag. Men jeg ble sannelig ikke sikker når jeg leste babbel som dette:

hva våknet vi opp til min kjære

ja virkeligheten er alltid tung å bære

spinkle rygger bærer dårlig

vi krummet oss

under tyngden av frykt

du ga deg over

å du falt som en sten

kom deg på bena kjære

jeg kan ikke stå alene

jeg er redd

og ser ned

årene ligger som rust i meg

jeg føler meg misdannet og ødelagt

angsten skaper bevegelser i overflaten

den druknende skriker for annen gang

jeg føler kulde i dine varme hender

jeg føler redselen i dine øyne

jeg føler lammelsen krype innover

for jeg elsker deg ikke

og jeg vet jeg må

Jeg satt lenge og stirret med vemmelse på dette stykket pratsomhet som jeg hadde prestert natten før, høy på vin, musikk og tungsinn. Så trev jeg ergerlig pennen og strøk ut linje etter linje med rasende kraft inntil det bare sto igjen fire:

jeg er redd

og ser ned

for jeg elsker deg ikke

og jeg vet jeg må

- Kan du ikke komme til saken!, snerret jeg.

Det var langt til Gyldendal.

DESEMBER – JUL, FYLL OG W.C. FIELDS I HARALD HÅRFAGREST GATE 12 C

De norske Topp 10-listene fra 70-tallet er ikke spesielt inspirerende. De gode singlene fikk man bare som import i utvalgte forretninger, ellers gikk det i LP'er. Jeg sto på Musikkhuset og solgte rasket. Det var høy luftfuktighet, og stinn brakke, mødre og snørrunger i dampende vinterklær som hørte på Shag, Hot Butter, Anita Hegerland, Gilbert O'Sullivan, Gilbert O'Sullivan og GILBERT O'SULLIVAN!!! Jeg begynte å hate ham.

Jeg hadde en nonne som kunde. Hun hadde spisse briller, et tiltalende smil og kjøpte Leonard Cohen. Vi hadde noen fine samtaler både om ham og livet. “Songs Of Love And Hate” var vi begge betatt av. Jeg sverget til “Famous Blue Raincoat”, hun til “Joan Of Arc”.

Noen ville ha Thin Lizzys "Whisky In The Jar", jeg ble nysgjerrig og skaffet meg et eksemplar selv. Desember var om ikke magisk, så i hvert fall levelig. Men du koker i hodet når det er hektisk i julebutikker. Og i 1972 var musikkforretninger på hektisk-toppen, tro meg.

Julen 1972, min første i egen leilighet. Sjette etasje i Harald Hårfagres gate. Herlig sentralt. To roms med sentralfyr, og en gårdeier Berg som ringte på med jevne mellomrom for å kaste meg ut. Han greide det ikke, men det var ubehagelig å bli utsatt for hans iver.

Jeg fikk moralsk støtte fra naboen, en alkoholisert halvgamling (som lignet på W.C. Fields) og hans betydelig yngre, men like alkoholiserte samboer. En gang kom hun inn i bare slåbrok og luktet tungt av brennevin. Hun bustet meg på hodet og forklarte at hun hadde knyttet dobbeltknute på beltesnoren så hun ikke skulle bli fristet til å kle av seg. Blikket mitt var festet på brystvorten hennes som tydelig tegnet seg mot silken, jeg var 20 år og hadde aldeles mistet både munn og mæle, og vettet befant seg på flyet til Argentina. Men akkurat da ringte den fulle kavaleren hennes på og fylte 90 år minst, da han så hvordan hun var (eller snarere ikke var) kledt.

Naboen lignet på W.C. Fields, eller omvendt. Uansett gikk det i drikkevarer og slapp diksjon.

Han hilste meget anstrengt de neste dagene, men så forsvant alle erindringene i flaskeklirr og et og annet kvinnesnøvl. Jeg hørte dem gjennom døren. Helt til en dag da det oppsto basketak i oppgangen, og både gårdeier Berg og politi sto der, og damen snakket med utestemme og klorte seg fast i dørkarmen.

Jeg vet ikke hvor det ble av duoen etter det. Men ganske snart flyttet en profilert Arbeiderparti-politiker inn. Hun var hyggelig, men ringte aldri på i slåbrok. Jeg vet ikke hva dette har med noe som helst å gjøre, men skitt au, det er mine erindringer.

I desember 1972 ble det fortsatt laget 20-toppen-lister i Arbeiderbladet, men de ble ikke publisert. I øyeblikket hadde de liste-pause, angivelig fordi de skulle legge om rutinene. Lister laget de altså likevel, men de havnet i skuffen. Var det Erik Heyerdahl som ikke gadd? Var han for opptatt med skjegget sitt og å røke Prince?

En av de tapte Arbeiderbladet-listene, reddet for all ettertid av meg.

Jeg fant listene et halvt år senere da jeg var blitt Arbeiderbladets nye popmedarbeider. Norsk kulturhistorie.

Det var den julen jeg sto bak disken på Musikkhuset og solgte "Hi, Hi, Hi". Den gikk ganske radig unna. Paul hadde vært i Norge. Paul var kul igjen.

Jeg ønsket meg vekk fra Musikkhuset. Det var fryktelig å jobbe under butikksjef Hermansens stramme regime. Jeg skrev håpefulle plateanmeldelser på min gamle Royal. Snart skulle jeg våge å sende et par av de ganske kjepphøye anmeldelsene til Arbeiderbladet og Dagbladet. Og utrolig nok, jeg skulle få napp begge steder.

Men ikke i desember 1972. Det lå fortsatt et stykke frem i tid.

DETTE HENDTE OGSÅ I 1972: 

1. januar – Faste prøvesendinger med fargefjernsyn starter i Norge.

11. januar – Øst-Pakistan løsriver seg og skifter navn til Bangladesh.

24. januar – Shoichi Yokoi, en japansk soldat fra 2. verdenskrig, blir funnet på Guam. Der hadde han gjemt seg siden 1944, da allierte styrker gjenerobret øya fra japanerne.

30. januar – 14 fredelige demonstranter blir skutt av britisk militær under Bloody Sunday-massakren i Bogside Nord-Irland.

17. februar – Ping Pong-diplomatiet: USAs president Richard Nixon reiser til Folkerepublikken Kina.

2. april – Charlie Chaplin returnerer til USA for første gang etter å ha blitt stemplet som kommunist tidlig på 1950-tallet.

21. april – Straffeloven § 213 som kriminaliserte homofile handlinger mellom menn og straffeloven § 379 som forbød ugift samliv blir opphevet.

22. mai – Ceylon godkjente en ny grunnlov, skiftet navn til Sri Lanka.

14. juni – Regjeringen vedtar at Statoil og Oljedirektoratet skal lokaliseres til Stavanger.

15. juni – Den norske pensjonsalderen senkes til 67 år.

16. juni – RAF-lederen Ulrike Meinhof arresteres i Langenhagen

16. juli – Dykkere finner vraket av Akerendam som i 1725 forliste utenfor Runde. Skipet har en stor gull- og sølvskatt ombord.

9. august – Wings med Paul McCartney opptrer i Njårdhallen

5. september – Münchenmassakren: Terrorister fra Sort September tar Israels OL-tropp i München som gisler. 11 israelere, 2 tyske politimenn og 5 av terroristene blir drept.

25. september – Folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap gir 53,5% nei og 46,5% ja.

2. oktober – Danmark sier ja til EF-medlemskap.

18. oktober – Regjeringen Bratteli går av. Lars Korvald blir statsminister.

23. desember – Et passasjerfly fra Braathens SAFE styrter under innflygning til Fornebu. Etter 7 timers leting lokaliseres flyet i Vestmarka i Asker klokken 23:00. 40 av de 45 ombord omkommer.

NOBELS FREDSPRIS:

Ingen

Vinter-OL Sapporo

Norge tar bare 2 gull – Pål Tyldum (50 km) og Magnar Solberg (Skiskyting, normal distansen).

VM på skøyter:

Ard Schenck vinner samtlige distanser og er en suveren verdensmester, Roar Grønvold på 2. plass, nesten tre tidspoeng bak.

Norsk fotball:

Sportsklubben Brann blir Norgesmester i fotball med 1-0 over Rosenborg i finalen.

Viking vinner serien.

Engelsk fotball:

Derby blir seriemester da Leeds taper og Liverpool spiller uavgjort i siste serierunde.

Dette var nest siste utgave av Tarzans julehefte. Vet ikke om jeg er alene om å kjenne julestemning når jeg ser den forsiden.