94 grunner til å reise gjennom 1972. Jakten på den perfekte LP-plate er i gang. Flere utøvere berører potensielle vinnere. Tre av dem ser du rett over disse ordene. Mulig at Stones opparbeider en hårfin ledelse.

Januar

Paul Simons andre solo-LP (den første kom i 1965), og imøtesett med enorm spenning. Verdens-duoen Simon & Garfunkel var historie, man hadde litt vanskelig for å ta det alvorlig, inntil denne platen kom. Jeg kjøpte den slett ikke med en gang, så spent var jeg ikke. Har heller aldri helt ligget under for Simons poesi. Likt ham, ja, men uten å kjenne den ild og besettelse som jeg fant i Dylan og Young og Cohen og Bowie, for å nevne fire. Paul Simon ble for flink og ruslete. Men behagelig. Svært behagelig.

World music-kortet trekkes her, og han skal fortsette på det sporet gjennom hele sin karriere, med vekslende styrke. "Mother And Child Reunion" (inspirert av en rett han fant i en kinesisk restaurant, kylling med egg) ble innspilt i Kingston, og er reggae-pop av beste merke. "Me and Julio Down by the Schoolyard", albumets andre hit, har rytmisk smak av Latin-Amerika. Og så er det vidunderlige "Duncan". Avgjort et kvalitetsalbum, ganske trist i tonen, om man skal summere innholdet.

Jackson Browne: “Jackson Browne” (Asylum)

Han levde av å skrive sanger for andre ("Jamaica Say You Will" debuterte f.eks. på The Byrds' "Byrdmaniax"-album i 1971). David Geffen hadde tro på ham som artist også, og knyttet ham til sitt nystartede plateselskap Asylum. Med en trygg gjeng veletablerte navn i ryggen (et vestkystens who's who), spilte han så inn denne åpenbaringen av et album.

Det er ikke verdens mest iørefallende melodier, fremføringen er stillestående, mange opplevde ham som direkte kjedelig. Men slipper du visene inn under huden, blir du også fanget. Ja, det er stilt, ja, stemmen er tonløs, og likevel rører Browne ved noe i deg, han er lyden av ensomhet og lengsler i en vanskelig verden.

Ingen skal beskylde ham for å variere uttrykket, og overdosene kommer tett om man begynner å grave i katalogen hans. Men denne debuten, annerledes-live-albumet "Running On Empty" og skumringsvakre "Late For The Sky" ville jeg ikke vært foruten.

Blue Öyster Cult: “Blue Öyster Cult” (CBS)

Skummelt. Jeg fikk dette albumet overlevert som et rykte i 1972, lånt fra en som hadde vært i Amerika. Coveret signaliserte en blanding av "2001 - A Space Odyssey" og Kafka, med det urovekkende symbolet hengende i det fjerne. Jeg husker noen mente det var et fascist-emblem. De ti ganske rett på sak låtene lød ikke veldig esoterisk, men det var god kraft i boogiedraget, vokalen passe ustø, og mye gitar. Det var også noen roligere øyeblikk her som forhekset meg, "Then Came The Last Days Of May" og "She's As Beautiful As A Foot" (hvafornoe??), delikate gitarlinjer, gåtefull atmosfære. Uansett. Jeg likte albumet. Og sånn midtveis i 1972 var det en hemmelighet i Norge. Og hemmeligheter elsker man.

Ry Cooder: “Into The Purple Valley” (Reprise)

Platen er like vidunderlig som coveret. Ry Cooders andre LP, en herlig reise gjennom americana, roots oppdatert, men på ingen måte modernisert. Og for en gjeng han har med seg. Jeg elsker denne platen.

Side 1

"How Can You Keep On Moving (Unless You Migrate Too)" (Agnes "Sis" Cunningham) – 2:25

"Billy the Kid" (Trad; arr: Ry Cooder) – 3:45

"Money Honey" (Jesse Stone) – 3:28

"FDR in Trinidad" (Fitz McLean) – 3:01

"Teardrops Will Fall" (Gerry "Dickey Doo" Granahan, Marion Smith) – 3:03

"Denomination Blues" (George Washington Phillips) – 3:58

Side 2

"On a Monday" (Lead Belly) – 2:52

"Hey Porter" (Johnny Cash) – 4:34

"Great Dream from Heaven" (instrumental) (Joseph Spence) – 1:53

"Taxes on the Farmer Feeds Us All" (Fiddlin' John Carson.) – 3:52

"Vigilante Man" (Woody Guthrie) – 4:15

Captain Beefheart: “The Spotlight Kid” (Reprise)

Kapteinens sjette og antagelig mest tilgjengelige album til da. Jeg hadde også dette albumet på lydbånd, og var blant de privlegerte som fikk se mannen og hans band live på Club 7 i april 1972. Det var så høyt at betongen slo sprekker og man blødde fra ørene, men for en opplevelse! Det ganske sakte, og bluestunge albumet bleknet i forhold, skjønt det er et veldig fint album, og veldig tilgjengelig også.

Side 1

1. "I'm Gonna Booglarize You Baby" 4:33

2. "White Jam" 2:55

3. "Blabber 'n Smoke" 2:46

4. "When It Blows Its Stacks" 3:40

5. "Alice in Blunderland" 3:54

Side 2

1. "The Spotlight Kid" 3:21

2. "Click Clack" 3:30

3. "Grow Fins" 3:30

4. "There Ain't No Santa Claus on the Evenin' Stage" 3:11

5. "Glider" 4:34

The Doors: “Weird Scenes Inside The Gold Mine” (Elektra)

Dette doble samle-albumet fortjener å nevnes. Man kan selvfølgelig la seg irritere over at låtene, som er hentet fra alle original-LP'ne, er plassert hulter-til-bulter kronologisk. Det gjør ikke meg noe. Albumet spiller suverent og utvalget er strøkent. Det inkluderer også to single B-sider, og dermed forsvarer samlingen sin plass ytterst til høyre i Doors-seksjonen, ved siden av "L.A. Woman", men før ettertanken "An American Prayer".

Side 1

1. "Break On Through (To the Other Side)" (The Doors, 1967) 2:25

2. "Strange Days" (Strange Days, 1967) 3:05

3. "Shaman's Blues" (The Soft Parade, 1969) 4:45

4. "Love Street" (Waiting for the Sun, 1968) 3:06

5. "Peace Frog/Blue Sunday" (Morrison Hotel, 1970) 5:00

6. "The WASP (Texas Radio and the Big Beat)" (L.A. Woman, 1971) 4:12

7. "End of the Night" (The Doors, 1967) 2:49

Side 2

1. "Love Her Madly" (L.A. Woman) 3:18

2. "Spanish Caravan" (Waiting for the Sun) 2:58

3. "Ship of Fools" (Morrison Hotel) 3:06

4. "The Spy" (Morrison Hotel) 4:15

5. "The End" (The Doors) 11:35

Side 3

1. "Take It as It Comes" (The Doors) 2:13

2. "Runnin' Blue" (The Soft Parade) 2:27

3. "L.A. Woman" (L.A. Woman) 7:49

4. "Five to One" (Waiting for the Sun) 4:22

5. "Who Scared You" ("Wishful Sinful" single B-side, 1969) 3:51

6. "(You Need Meat) Don't Go No Further" ("Love Her Madly" single B-side, 1971) 3:37

Side 4

1. "Riders on the Storm" (L.A. Woman) 7:14

2. "Maggie McGill" (Morrison Hotel) 4:25

3. "Horse Latitudes" (Strange Days) 1:30

4. "When the Music's Over" (Strange Days) 11:00

Februar

Denne tror jeg Norge fikk ut så fort at Tandy's-folket ble tatt på sengen. Jeg hadde noen mennesker hos meg (foreldrene var i utlandet) og ville selvfølgelig sette på splitter nye "Harvest". Det ville slett ikke Audun som ventet på sitt eksemplar fra England og hadde en egen greie med at han på død og liv ikke måtte høre så mye som en tone fra en ny LP før han hadde spilt sitt eget eksemplar. Så da bump-bump introet på "Out On The Weekend" startet, var Audun der som et lyn, brekende "Ta den av! Ta den av!" for å overdøve anlegget, mens han holdt hendene for ørene.

Senere, på Jar, og med Auduns eget eksemplar snurrende på Lenco-spilleren, havnet vi i en krangel over tekstarket. Det gjaldt sangen "Words" og strofen "if I was a junkman selling you cars". Neil Youngs håndskrift var som skapt for resepter og vanskelig å tyde, men man hadde jo ører også. Ikke Audun. Han var trassig og knallhard på at det sto "if I was a jimkman". og enda ingen av oss andre hadde hørt om jimkmen før, holdt han på sitt. Alt pga av Neils skjødesløse plassering av prikken over J'en som fikk konsekvenser for U'en som plutselig ble tildelt en uventet oppgave - å opptre som I OG det ene benet til en M. Junk ble jimk. Lurer på om Audun holder på sitt ennå ...

Albumet var veldig lett å like, men egentlig tamt. Jeg husker at jeg ble skuffet. Det var et eller annet som glapp, og det ble tydeligere når man snudde platen. De sangene var ikke så stramt redigert som høydepunktene på de to forgjengerne. Det var noe slapt og uforløst over "Words" og "Alabama". Og tre av de isolert sett veldig gode kuttene på side 1 lignet for mye på hverandre. "A Man Needs A Maid" skjønte jeg ikke bæret av, hva gjorde den vaffelen der i det hele tatt?

Dette ble altså Neil Youngs største hit. Jeg skjønner godt at han gikk til opprør mot "Harvest". "Time Fades Away" og "On The Beach" reddet Neil Young for meg.

Jeg oppdaget Nick Drake i 1969, og så meg egentlig ikke tilbake etter det. Jeg elsket den varme, ensomme, fortrolige stemmen hans, den rappe fingerteknikken på gitaren og ordene om ensomhet og lengsel, og de vare akvarellaktige portrettene av mennesker som sangene møtte på sin vei. "Pink Moon" ble siste ord fra Nick, innspilt to oktobernetter i 1971. Bare Nick og hans gitar (og piano i tittelkuttet). Han ville ha det helt nakent, i kontrast til "Bryter Layter" med sitt fullt band-komp.

Det er et kortspilt album på under halvtimen, det er fylt av natt og stillhet, og samtidig en skjønnhet som hører himlene til. Drake skal ha vært veldig godt fornøyd med "Pink Moon". Det ble aldri laget noen oppfølger.

Han døde av en overdose 25. november 1974, fem år etter at han platedebuterte med "Five Leaves Left", en tittel som i ettertid kan oppleves som en selvoppfyllende profeti.

Todd Rundgren: “Something/Anything?” (Bearsville)

Todd Rundgren imponerte verden som multiinstrumentalist på sitt tredje album. Han spiller samtlige instrumenter selv på de tre første sidene. En bedrift i seg selv, men enda mer imponerende fordi kvaliteten på låtene er så høy og spennvidden så stor. Skal du ha ett Rundgren-album, ville jeg valgt dette. "I Saw The Light" er hit'en. Men det er minst en håndfull kutt til som kunne gjort det like bra. Han har noe av Lindsay Buckinghams allsidighet og talent for det iørefallende i seg. Begge eksentriske individualister. Men Rundgren er noe særere, og kunne dra det ganske langt ut, nesten i lengste laget - som han gjorde på sitt neste album, "A Wizard, A True Star" - hvis topper er helt geniale.

Side 4 på "Something / Anything" er forøvrig innspilt live i studio med band.

Michael Nesmith And The Second National Band: “Tantamount To Treason, Volume One” (RCA)

Eneste møte vi fikk med Second National Band. Coveret signaliserer miljøbevissthet lenge før det var folkeopplysning. Platen yter mer motstand enn de tre forgjengerne ved å vri litt på virkemidlene og skape et stykke annerledes country med lett psykedeliske utbrudd, phasing, lydeffekter og endog eksempel på såkalt white noise. Selv om utgangspunktet er veldig Nesmith. Jeg hadde absolutt sans for albumet da, og enda mer i dag.

The Allman Brothers Band: “Eat A Peach” (Capricorn)

Oppfølgeren til ikoniske "At Fillmore East". Utgitt etter at Duane Allman ble drept i en motorsykkelulykke i oktober 1971. Albumet inneholder seks studio-kutt (inkludert vidunderlige "Melissa") og tre live-kutt (fra Fillmore East) - alt fordelt på fire platesider. Den over 34 minutter lange "Mountain Jam" opptar to av platesidene, et litt merkelig påfunn, men med vinyl hadde man ingen andre alternativer bortsett fra kraftig nedredigering. På CD får man låten i sin helhet uten avbrytelse.

Et strålende album som står godt sammen med "At Fillmore East" og neste LP, den suverene "Brothers And Sisters".

Første halvdel av 70-tallet sto i singer-songwriternes tegn. Eric Andersen var definitivt bland de beste, særlig med "Blue River"-albumet, et intimt og innadvendt stykke visekunst pakket svevelette, skjønne melodier. Han greide aldri å overgå denne. Det var det strengt tatt ikke så mange andre som greide heller.

Brinsley Schwarz: “Silver Pistol” (United Artists)

BrinsleyHer får man første forvarsel om rockens gjenoppstandelse før den egentlig hadde lagt seg. Bandet er legendarisk i dag, det samme er medlemmene som inkluderer deler av det som ble Graham Parkers The Rumour, Ian Gomm og selveste Nick Lowe. Pubrock med skarpladde seksløpere og en viss dragning mot bl.a. The Band. Fin LP. Solgte null.

Rick Wakeman hadde forlatt dem, men Dave Cousins presterte å vende dette tapet til en styrke. “Grave New World” er rikt og funklende, og ga et overveldende inntrykk ved første gjennomlytting. Albumet overbeviste meg om at Dave Cousins var rockens fremtid, og det med en solid ledelse på konkurrentene. Folkrock med tankefulle tekster og mektig innpakning, tidvis på grensen til det svulstige, men alltid deilig.

MARS

For meg dekker Deep Purples glansperiode tre studio-LP'er og et live album: "In Rock", "Fireball", "Machine Head" og "Made In Japan". De trengte egentlig ikke å gjøre noe særlig mer etter det. Alt siden kan betraktes som bonus. Jeg var så heldig å se dem to ganger i Njårdhallen i 1970-71. Det var den gang de fleste av dem jeg kjente så ut som de spilte i Deep Purple. inkludert meg selv.

"Machine Head" ble til i korridorene til tomme, frosne Grand Hotel i Montreux i desember 1971, ca 15 år før Tor Milde og jeg sjekket inn første gang og dumpet frokostbestikket til Whitney Houstons manager i heissjakten (men det er selvfølgelig en helt annen historie, eh ... samme manager ble stående og snappe etter luft da vi i siste minutt sa fra oss intervjuavtalen med Whitney (hun satt klar) med begrunnelsen "Vi har viktigere ting å foreta oss", så hvis Anne Lise Hammer, den gang i Aftenposten, lurer på hvordan hun fikk en avtale med den unge damen på så kort varsel, vel, her var forklaringen).

Over til "Machine Head". Skapt under vanskelige forhold, bandet måtte improvisere da stedet de skulle brukt, Casinoet i Montreux, brant ned under en Zappa-konsert. Det ga Purple inspirasjonen til "Smoke On The Water", som skildrer brannen, rammet inn av det mest ikoniske av alle gitar-riffs. Bandet hadde ikke noen tro på låten, men den vokste seg større enn dem og fikk sitt eget liv. Andre vinnere på albumet, "Lazy", "Never Before", "Highway Star". Fenomenal plate.

The Kinks: “The Kink Kronikles” (Reprise)

Ypperlig amerikansk samler som inkluderer sentrale single A- og B-sider som ikke var å finne på LP'er, dessuten en stereomiks av "Autumn Almanac" som avslører at Ray slett ikke var avvisende til psykedelia (mellotron involvert!), og endog en outtake, "Did You See His Name?" som ingen hadde hørt før. Alt gjennomtenkt ordnet over fire platesider som alle spiller fremragende. Masse å lese på coveret også. Amerikanerne har fått mye kjeft opp igjennom årene, men Kinks-samlere kan de.

Side 1

1. "Victoria" (Arthur (Or the Decline and Fall of the British Empire)), 3:41

2. "The Village Green Preservation Society" (The Kinks Are the Village Green Preservation Society), 2:49

3. "Berkeley Mews" (Single B-side) 2:30

4. "Holiday in Waikiki" (Face to Face) 2:47

5. "Willesden Green" (Percy ) 2:28

6. "This Is Where I Belong" (single B-side) 2:27

7. "Waterloo Sunset" (Something Else by the Kinks), 3:21

Side 2

1. "David Watts" (Something Else by the Kinks), 2:29

2. "Dead End Street" (single) 3:20

3. "Shangri-La" (Arthur) 5:21

4. "Autumn Almanac” (single, stereo mix) 3:16

5. "Sunny Afternoon" (Face to Face) 3:34

6. "Get Back in Line" (Lola versus Powerman and the Moneygoround) 3:08

7. "Did You See His Name?" (outtake, ikke utgitt tidligere) 1:56

Side 3

1. "Fancy" (Face to Face) 2:30

2. "Wonderboy" (single) 2:50

3. "Apeman" (Lola) 3:57

4. "King Kong" (single B-side) 3:27

5. "Mr. Pleasant" (single B-side) 3:02

6. "God's Children" (Percy) 3:19

7. "Death of a Clown" (Something Else by the Kinks), 3:14

Side 4

1. "Lola" (Lola) 4:05

2. "Mindless Child of Motherhood" (single B-side) 3:13

3. "Polly" (single B-side) 2:51

4. "Big Black Smoke" (single B-side) 2:37

5. "Susannah's Still Alive” (single) 2:21

6. "She's Got Everything” (single B-side) 3:08

7. "Days” (single) 2:52

Sjelden har vel et coverfoto passet bedre til musikken det selger. Det er Danny Kirwans siste reise med bandet. Han har skrevet halvparten av låtene, noe groover, det meste svever bittersøtt i slør av lengsler, vakker gitarmusikk som ikke ligner på noe annet. Denne perioden i gruppens liv kjennetegnes ved de to Kirwan-styrte albumene "Future Games" (1971) og "Bare Trees". Dessverre slet Kirwan med indre demoner, og han var fryktelig vanskelig å leve tett på. Han hadde kort lunte, han drakk for mye, han var ute av kontroll. Det endte med at de måtte gi ham sparken. På tampen av 70-tallet (eller var det tidlig 80-tall) husker jeg at NME klarte å spore ham opp for et intervju, da var han et vrak og ga dem intervjuet på en lokal pub mot at journalisten tok regningen. Vanvittig trist.

Peter Green ga Kirwan veldig stor plass i Fleetwood Mac, det var nesten som om han forsøkte å gjødsle frem et nytt gitargeni og ga ham hele bandet til å boltre seg i. "Albatross" ville i henhold til Green aldri blitt spilt inn, var det ikke for Kirwans bidrag. Kirwan var også sterkt medvirkende til "Man Of The World". Og Green var helt bevisst på å tilrettelegge innspillingen av "Then Play On" for Kirwan, avtalen var fra start at Danny skulle levere minst 50% av materialet. Hvilket han også gjorde. "Then Play On" er Danny Kirwans album mer enn noe annet. At Kirwan og Green ikke tålte trynet på hverandre privat, skapte selvfølgelig en umulig situasjon, og det var mye på grunn av det at Green forlot bandet. Men ikke før de hadde spilt inn den definitive avskjedsklemmen - "The Green Manalishi", en fantastisk reise med to lead-gitarister på hugget i perfekt samspill. Green var skråsikker på at de hadde en ny nr. 1 på gang. Det burde de hatt. "The Green Manalishi" er formidabel.

APRIL

Stephen Stills And Manassas: “Manassas” (Atlantic)

Stephen Stills gjør et overraskende comeback i elitedivisjonen med dette Manassas-prosjektet. Utsøkte musikere, inspirerte og sterke låter, og en bredde i all sin americana som gjør albumet til en berikende og variert musikalsk opplevelse. Bill Wyman er med på to kutt og skal ha uttalt at han ville forlatt Rolling Stones for Manassas hvis de hadde fortsatt sånn.

Albumet er delt opp i fire temaer som får hver sin plateside. Side 1 løfter hatten til det latinamerikanske. Side 2 går for country og bluegrass. Ikke Chris Hillman i mot. Side 3 leverer folk og folkrock. Og side 4 rock i blues-nabolaget.

Stephen Stills' arbeidstempo under innspillingene var relativt drepende. Sove var et fremmedord for ham. En gang tvang han bandet til å gjøre unna åtte låter på to døgn - uten søvn. Fyren må ha gått på noe som ikke kan ha vært veldig sundt.

Crosby & Nash: “Graham Nash David Crosby” (Atlantic)

Overraskende sterk plate fra CSN&Y minst profilerte medlemmer. Minst i betydningen at Crosby skrev lite og ofte vanskelig, Nash fordi han ble betraktet som den gruppens lettvekter og pop-alibi. Det var Young og Stills som liksom var tungvekterne.

Men så kom Crosby & Nash med denne lille åpenbaringen av en plate. Crosbys innadvendte og søkende låter balanserte perfekt mot Nash' umiddelbare, ørevennlige pop-instinkter. Duoen elsket dessuten å synge harmonier sammen, og her fikk de rikelig med plass. Resultatet er en fryd for øret.

LP'n ble en stor suksess og etablerte Crosby & Nash som et eget nummer i seg selv som fint klarte seg uten støttehjulene Young og Stills.

Tobben & Ero: “fordums frukter, friske frø” (Philips)

Tromsø-duoens debut. Norsk visekunst av ypperste klasse, tekstene skrevet dels av Torbjørn Willasen og Erik Lindorm. Duoen har også tonesatt dikt av Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun og Arnulf Øverland. Melodisk, drevet av kassegitarer og duoens luftlette harmonisang, og plassert i et smakfullt og dempet rockekomp. Absolutt en klassiker.

Creedence Clearwater Revival: “Mardi Gras” (Fantasy)

Fogertys hevn. Hans bror Tom hadde forlatt skipet for lengst, bitter og frustrert over sin beskjedne rolle i bandet han en gang hadde ledet. Som trio var det helt tydelig at Creedence levde på lånt tid. Trommeslageren og bassisten begynte å syte over at John skrev alt, bestemt alt og tjente (nesten) alt. Han parerte med å si at neste LP skulle være et tremanns-prosjekt hvor hver mann leverte sin tredjedel, og at han ikke kom til å bidra med vokal på noen av låtene til de to andre.

Det var ikke riktig slik de to matrosene hadde tenkt seg det, og man kan trygt si at mytteriet endte med fiasko. “Mardi Gras” skjemmes veldig av det svake materialet og de svært alminnelige sangstemmene til Stu Cook og Doug Clifford. Fogerty leverte til gjengjeld fra øverste hylle. Hans “Someday Never Comes” er noe av det fineste og vondeste han noen gang skrev. “Sweet Hitch-Hiker” er en klassisk Creedence-rocker med iltert, brennende gitar-løp og sandpapir-vokal. “Looking For A Reason” er en trivelig country-ditty som hopper albumet i gang på ett ben. Orgel og pedal steel bidrar, og Fogerty tygger på et strå. Det samme gjør han på sett og vis i sin inderlig vellykkede versjon av Ricky Nelson-slageren “Hello Mary Lou” (skrevet av Gene Pitney).

Oppsummert: Potensielt en super EP, som det er, et middelmådig album. Og et trist farvel fra Creedence Clearwater Revival som ble oppløst i oktober 1972.

Procol Harum: “Procol Harum Live In Concert With The Edmonton Symphony Orchestra” (Chrysalis)

Veldig mange elsker dette albumet. Jeg har alltid slitt med det. Jeg synes lyden er flat og tam. Kor, symfoniorkester og rockeband - elementene kolliderer, de veves ikke sammen. Og jeg snakker fortsatt om lyden, ikke forestillingen i seg selv. Mest plagsomt synes jeg det er å høre B.J. Wilsons kamp for å finne en organisk plass her, det lyder som om han er begravd under pappesker og kjemper for å komme ut.

Djervt å gi seg i kast med "In Held Twas In I". Men det funker. Egentlig tror jeg at det var et feilgrep å gjøre dette live. Plassert i et high end lydstudio og med litt mer finpuss kunne prosjektet blitt aldeles storartet. Gjerne en dobbel-LP. Akustikken i auditoriet i Edmonton var simpelthen fæl.

Richard Thompson: “Henry The Human Fly” (Island)

Hans første solo-album, og skapt etter at han hadde slått i hjel tiden etter at han forlot Faiport Convention (tidlig i 1970) som studiomusiker. "Henry The Human Fly" fikk juling av kritikerne og ble en grusom flopp. Med årene har imidlertid albumets status steget jevnt og trutt. I dag regnes det som en klassiker. Britisk folk, eksentrisk og løssluppent, utsøkt instrumentert, dirrende gitar-utfall, og med et superfølge på gjestelisten - inkludert Sandy Denny og hans blivende hustru Linda Peters.

Jim Croce: “You Don’t Mess Around With Jim” (Vertigo)

Han var så til de grader i ferd med å erobre verden da flyet hans datt ned like etter take-off i Natchitoches, Louisiana, 20. september 1973. Dagen før hans single “I Got A Name” ble utgitt. Samtlige passasjerer omkom. Jim Croce ble jo en enda større stjerne enn han allerede var. Døden selger. Sånn er det bare. Og “Time In A Bottle”, en av låtene fra dette, hans gjennombruddsalbum fra 1972, nådde 1. plass på Billboard-listen 29. desember 1973.

Croces hadde en sart og følsom stemme som motsa hans tilsynelatende ikke-kødd-med-meg-attitude og Groucho Marx-utseende. Låtene hans, både de som kom ut mens han levde, og de mange som ble utgitt posthumt, er stort sett av den tandre sorten, en italiensk-amerikansk versjon av Cat Stevens. Litt i hvert fall. Og med en knivsodd James Taylor groove.

“You Don’t Mess Around With Jim” er et solid album som blander de følsomme, melodiske visene med enkelte innslag av rytmisk, gitar-klimpret folk, og Croce er en god historieforteller, noe det fabelaktige tittelkuttet demonstrerer. Den låten sammen med “Time In A Bottle”, “Operator (That’s Not The Way It Feels” og “Photographs And Memories” er mine favoritter på albumet. Det spiller flott tvers igjennom.

Jeg jobbet på Musikkhuset da albumet kom ut, og det sto blant allle titlene som Jon Ranheimsæter hadde fått Kjell til å legge av. Jon la av mer enn han hadde råd til. Må innrømme at jeg sniklyttet på det flere ganger. Det var Vertigo-labelen som gjorde meg nysgjerrig innledningsvis.

Tvillinggitarenes konger når toppen, i hvert fall salgsmessig, med "Argus", deres tredje album. Jeg kjøpte de to første, men ikke dette. Ikke da. Hvorfor? Snobberier. Jeg hadde opplevd Wishbone Ash som mitt band fordi nesten ingen av dem jeg kjente hadde hørt om dem engang. Men med "Argus" var de plutselig blitt allemannseie. Så fnøs jeg forarget og satte på noe med Stray.

"Argus" fortjener sin plass på Wishbone-himmelen. Det er et stykke inspirert og gjennomarbeidet håndverk. Iørefallende, aldri konfronterende - gitarklangen og de lyse sangstemmene utløser ikke visjoner av rustninger og slagmark (selv om coveret forsøker seg), her er masse skjønnhet og gitarsoloer galore. Et perfekt gutterom-album, faktisk.

Men jeg ignorerte det i flere år, og kom ikke i gang med Wishbone Ash igjen før med "There's The Rub" (i 1974), og da var moroa egentlig over.

Trassig som jeg er fortsetter jeg å hevde at det er de to første LP'ne som gjelds. Det var nemlig jeg som oppdaget Wishbone Ash. Særlig.

Jeg hadde ikke hørt på Dr. John siden "Gris-Gris" (1968), og opplevde "Dr. John's Gumbo" som en åpenbaring. Den eksentriske og gærne fyren hadde foretatt en slags mental opprydning og leverte en LP smekkfull av ganske kjente låter tolket på en varm, kriblende og egentlig uimotståelig måte. Jeg fikk kanskje ikke med meg at han hyllet sitt New Orleans, og at dette var klassikere fra byens sjel og hjerte. Men det var ikke så farlig. Det viktigste var at han hektet meg på. Heretter fulgte jeg Dr. John, noe som skulle gi mange store gleder i årene fremover.

Side 1

1 "Iko Iko" (James "Sugar Boy" Crawford) – 4:08

2 "Blow Wind Blow" (Huey "Piano" Smith, Izzy Cougarden) – 3:17

3 "Big Chief" (Earl King) – 3:25

4 "Somebody Changed the Lock" (Mac Rebennack) – 2:42

5 "Mess Around" (Ahmet Ertegun) – 3:09

6 "Let the Good Times Roll" (Earl King) – 3:56

Side 2

1 "Junko Partner" (Bob Shad) – 4:27

2 "Stack-A-Lee" (Traditional; arranged by Leon T. Gross (Archibald)) – 3:28

3 "Tipitina" (Professor Longhair) – 2:04

4 "Those Lonely Lonely Nights" (Earl King, Johnny Vincent) – 2:30

5 "Huey Smith Medley" (Huey "Piano" Smith, Johnny Vincent) – 3:17

"High Blood Pressure"

"Don't You Just Know It"

"Well I'll Be John Brown"

6 "Little Liza Jane" (Huey "Piano" Smith, Johnny Vincent) – 2:59

Alex Chilton og Chris Bells Big Star laget power pop før begrepet eksisterte. Dette debut-albumet byr på en sommerbris av jinglende vellyd, lett fordøyelige melodier og svale sangharmonier. R.E.M. kan garantert takke Big Star for mye. Men i 1972 var det knapt noen som oppdaget at de fantes. Albumets ry kom over tid og vokste til slutt inn i himmelen.

Mai

The Rolling Stones: “Exile On Main St.” (Rolling Stones) ******

Publisert i Det Nye 2. januar 1980, skrevet på tampen av 1979, før "London Calling" var utgitt.

Jeg synes «Exile On Main Street» (1972) i særklasse er 70-årenes beste album. Grunnen? Vel, det er rett og slett et komplett stykke rock. I farten kan jeg bare huske to dobbelt-LP’er som tilnærmet holder samme høye standard: «Blonde On Blonde» (Bob Dylan) og «The Beatles» (Beatles).

Rolling Stones høvler over alle rockens grunnsteiner med «Exile On Main Street». Og de har funnet den perfekte «sound» til samlingen. Rå, flisete og knasende som glasskår. Albumet ble spilt inn i Keith Richards’ kjellerstudio i Sør-Frankrike, og skulle egentlig ha vært kalt «Tropical Disease».

Den kjellerlige atmosfæren er beholdt i lydbildet, ja, den er nesten blitt forsterket. Hør Charlie Watts’ muskuløse og presise trommeslag ljome mellom betongveggene. Hør Mick Taylors og Keith Richards’ gitarer støte og skyve, ta av i metallisk syngende soli og flette seg inn i hverandre i røffe, skurrende akkorder. Hør den sprakende saksofonen (iblant støttet av flere blåsere) og det klunkende bar-pianoet. Hør Mick Jaggers hissige sandpapirrøst. Kjenner du ikke rytmen?

Det er rock rett fra røttene. Fra støvete buler i Chicago. Fra sumpene rundt New Orleans. Fra fuktige London-pub’er. Sprukken, sår og overdynket med whisky.

Favorittlåter: «Rip This Joint» – heseblesende rhythm & blues båret på barberkniv-gitarer, en tørr, krøllet saksofon og en ellevill, stram rytmeseksjon. «Casino Boogie» – en strålende oppvisning i tromme/cymbal-kombinasjoner fra Charlie Watts. «Tumbling Dice» – med «trøkk» i gospel-koret som skjærer inn i refrenget. «Sweet Virginia» – en slags variant av «Country Honk», men råere og langt bedre. Knivsliper-bluesen «Black Angel». «Happy» – Keith Richards’ rockende bidrag. «Let It Loose» – en vakker blues (minner litt om «Lady Jane») med sterk gospel-avslutning. (Mick Jagger i storform!) «All Down The Line» – en rivende gitarrocker med sterkt blåsarrangement. «Soul Survivor» – tett og knallhard.

Fest og moro. Hjemlig peiskos. Ensom meditasjon. «Exile On Main Street» bør alltid være for hånden!

Randy Newmans tredje studio-album. En åpenbaring i 1972. En åpenbaring i dag. Platen som Brian Wilson hevder at reddet ham fra å synke ned i depresjonsmørket og sinnssykdommen. Newman foretrekker fortsatt den stillferdige atmosfæren. Smakfulle arrangementer, noen i smukk orkesterdrakt, andre med et skøyeraktig nikk til ragtime og dixieland. det er også låter her med elegant innvevd band-komp av trommer, bass og Ry Cooder. Men hele veien er det først og fremst Randys underfundige tekster sunget med en bedagelig røst til hans eget ragtime piano-akkompagnement. 30 vidunderlige minutter i selskap med mesteren. Tittelkuttet, "Lonely At The Top", "You Can Leave Your Hat On", "Political Science", den aldeles praktfulle "God's Song (That's Why I Love Mankind)", albumet er uten svake ledd og byr på en stabel nonstop mesterstykker som man egentlig ikke kan være foruten.

Uriah Heep: “Demons And Wizards” (Bronze)

Jeg har aldri likt Uriah Heep, men skjønner at min dom over dem var for hard. Det var vel med dette albumet at de slo ut i full blomst. Her trekker alle detaljene sammen og skaper en yr vegg av gyngende, fossende lyd med masse gitar, keyboards og stemmer. Mer kunstferdig enn heavyrock, absolutt, snev av pretensiøs pop, og mye prog. Jeg innrømmer at "Easy Livin'" er en absolutt vinner. Og den er ikke alene på dette albumet. Coverillustrasjonen er forøvrig meget vovet, for dem som har øyne og fantasi for detaljer.

Det var ikke bare The Rolling Stones som valgte å spille inn LP i franske herskapshus. Elton (og T. Rex) gikk for Château d'Hérouville (Bowie og Iggy var blant senere brukere). Elton var så fornøyd at han spilte inn de to neste albumene sine her også - samtlige tre tilhører hans absolutte klassikere. Så slottet må ha utstrålt spesielt gode vibrasjoner. Etter den noe skuffende "Madman Across The Water", sender "Honky Château" Elton-flagget til topps. Platen åpner med tittelkuttet, en britisk fetter av Dr. Johns New Orleans-gumbo, og ser seg aldri tilbake etter det. LP'ns prikk over i'en er selvfølgelig evighetsklassikeren "Rocket Man", som svever der ute i sin ensomme jakt på Major Tom.

The Beach Boys: “Carl And The Passions - So Tough” (Brother/Reprise)

I USA hadde plateselskapet så liten tro på dette albumet at de klappet det sammen med "Pet Sounds" (planen var "Smile", og det hadde jo vært noe) og solgte det som dobbel-LP. Ikke bare skammelig, men direkte surrealistisk.

OK, platen tilhører ikke gruppens øverste-hylle-arbeider, innholdet spriker stilmessig, og kvaliteten på enkeltinnslagene er svært ujevn. Likevel. I all sin annerledeshet har albumet vokst seg til kultstatus over tid. Bare det at de hentet inn to sydafrikanere som permanente medlemmer, den ene av dem endog kommende gitarist i The Rutles, gir jo noen hint. De er ansvarlig for to av låtene her, begge sunget av Blondie Chaplin, og tilfører Beach Boys en robust smak av gruff som i tilfellet "Hold On Dear Brother" er ganske kledelig.

Gruff leverer også Dennis i sine to kutt, begge orkestrert, begge både sanselige og triste. "Cuddle Up" er endog albumets absolutte høydepunkt, og får æren av å avslutte forestillingen. En mektig finale.

Brians bidrag toppes av "Marcella", en doven gynge med høytrekkende svar-vokal. Synd det ikke ble en hit. I min bok er den uansett det. Som man skjønner, jeg er glad i denne LP'n. At folk ble skuffet skyldes at den var oppfølgeren til "Surf's Up".

Little Feat: “Sailin’ Shoes” (Warner Bros)

Gruppens andre LP introduserer oss for cover-kunstner Neon Parks, og leverer en miks av alt det beste man forbinder med dette bandet, inkludert en klart forbedret og saktere versjon av "Willin'". Lowell George er opphavsmann til de fleste låtene. En må ha-LP.

CaravanFjerde album fra Canterburys egne, nå med Steve Miller (briten) bak tangentene, og dermed i svevende nærhet av jazzen. Men fortsatt prog, og lutrende og spennende som bare det. Miller tok med seg Miles Davies-platene sine og dro etter dette albumet, og dannet så det som skulle bli Hatfield And The North. Et annet band som er verdt nærmere granskning.

JUNI

David Bowie: “The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars” (RCA)

Et av de sterkeste og mest helstøpte albumene som har vært laget. Det er perfekt hele veien fra innpakningen til de døende tonene på kutt seks, side to.

Platen forteller en historie: Menneskeheten har fem år igjen, en alien, Ziggy Stardust, lander med budskap om håp og fremstår som en slags rock'n'roll-profet. Han begår rituelt selvmord på scenen og dispilene river ham i biter. Noe sånt. "Tommy" møter "Lifehouse" møter Ray Bradbury.

Men egentlig gir ikke historien seg uten videre, Ziggy-LP'n er vel så meget en tilstand befolket av slående figurer, tekstbilder og stemninger plassert i en djevelsk fascinerende og medrivende rekke låter fremført med patos.

Bowies stemme og Mick Ronsons gitar gir frysninger i dette lyddramaet. Det finnes ikke dødkjøtt. Det er så briljant planlagt og utført at du får lyst til å grine av takknemlighet når de siste tonene dør ut.

Den androgyne Ziggy ble alle tings målestokk for den såkalte glamrocken. Et virvar av kopier og slektninger angrep hitlistene. Glam rulet. Så sterk var figuren at den truet med å ete Bowies sjel, den ble levende. Han var nødt til å ta livet av den.

Men albumet lever fortsatt, over 50 år senere. Jeg tror det er umulig å bli lei av det.

Ikonisk cover med stor sprengkraft. Du visste med én gang at dette albumet ville deg godt. Kitch med klasse. Og rock som ser både fremover og bakover og til siden, tar hva som passer, og blander det inn. Det skapte en usedvanlig annerledes og attraktiv LP-plate rik på opplevelses-lag og overraskelser.

Bryan Ferrys croonerstil, Enos utenomjordiske lyder, Manzaneras rike gitar-palett og Andy Mackays blåser-garnityr - og under alt sammen, en usedvanlig trommeslager med en kraft i slagene som vel bare John Bonham kunne matche. Dette og tekstene, med sine markører som kobler sangene opp mot klassiske filmer og skuespillere, Humphrey Bogart har endog sin egen sang (2HB").

Åpningskuttet "Re-make / Re-model" serverer planen i hele sin spektakulære bredde. For et album. Og ennå var ikke "Virginia Plain" innspilt.

Countryrockens konger spilte inn sitt første album i London, med Glyn Johns bak spakene. Det var Johns som oppdaget deres potensial etter å ha reagert med skepsis i starten. Det var sangharmoniene deres som forførte ham. At de valgte Beatles- og Stones-land som base har helt sikkert mye av skylden for at de låter så friskt og nytt. De to første kuttene gjorde det storartet som singler. "Take It Easy", som Glen Frey skrev sammen med Jackson Browne, og den vuggende "Witchy Woman" som Bernie Leadon og Don Henley skrev sammen. Resten av albumet tåler å holdes opp mot dem. Eagles lyder som Californias svar på 10cc. (Litt.)

Alice Cooper: “School’s Out” (Warner Bros)

Det må innrømmes at det beste ved dette albumet er coveret og papirtrusen som var trukket utenpå selve platen. Musikken er mindre fokusert enn på forgjengeren "Killer".

Det er mye lurveleven, strittende gitarer og kladask-tromming, udisiplinert på en måte som man kan tillate seg på scenen, men som ikke virker like medrivende når det oppleves på gutterommet.

Bandet føler seg frem her, det er et overgangsalbum som peker mot neste års megaklassiker "Billion Dollar Babies", og det var nettopp fra scenen Alice Cooper var i god gang med å vinne verden. De hadde alle de teatralske sjokkelementene på plass, sminken, kostymene, effektene. Sentralt i skremmeriene sto Alice selv, en prestesønn med damenavn, en oversminket androgyn rotte som mesket seg med vold, sex, tortur og annen tilgrensende hygge. Det var "A Clockwork Orange" med rock'n'roll-gitarer.

Det eneste de trengte var en massiv hit. Og den lå klar på dette albumet. "School's Out" kimet gjennom sommeren og inn i høsten 1972 og rykket Allice Cooper frem i tet. Det var perfekt timet mot glamrockens fremvekst i England. Ziggy Stardust og Alice Cooper kom fra to forskjellige verdenen, men i 1972 ble de plutselig kongene av det samme ungdomskullet.

"School's Out"-videoen fra Top Of The Pops viser bandet i klær som like gjerne kunne vært brukt av Sweet. Glamrocken hadde åpnet dørene og Alice Cooper smatt inn og åt de stakkars uforberedte barna.

Albumet var nok en skuffelse fordi ingen ting er i nærheten av å matche hit'en. Men du får glimt av hva som skal komme, og den avsluttende finalen er akkurat så svulstig at man etterlates med et ønske om mer. Og det skulle man absolutt få.

Mye mer.

*Ikke akkurat lekkert, men sannelig steg trusen i verdi. Ingen kjøper “School’s Out” hvis trusen mangler.*

Pink Floyd: “Obscured By Clouds” (Soundtrack) (Harvest)

Musikken til filmen “La Vallée”. Lett romantisk, med vekt på bruken av akustiske gitarer, men definitivt ikke noe unplugged-prosjekt. Dette er fullblods Floyd, men mer disiplinert da de fokuserte på å fatte seg i korthet. Veldig vennlig mot øret. Etterpåklok som man kan tillate seg å være i 2025, er det åpenbart at bandet trimmer ideer og finstiller siktet, dette er overgangs-albumet til noe langt større, “Dark Side Of The Moon”. De har allerede noe av atmosfæren og lydbildet inne, men ikke helt realisert. Enkelte av innslagene fremstår som ganske tamme. Nick Mason setter imidlertid LP’n høyt. “Free Four” er platens sterkeste kutt.

Et gjenforent Free forsøker å få sin dopavhengige og merkbart plagede gitarist, Paul Kossoff, på bena. Tonen er mer dempet og roligere enn på tidligere album. Alle forsøker å jobbe sammen. Man føler nesten at de lister seg rundt Kossoff. Albumets single, “Little Bit Of Love”, gjorde det bra på hitlistene og LP’n ble ganske godt mottatt. Men det raknet for dem da de forsøkte å ta albumet ut på veien. Kossoff var ikke i form til å klare det, og det endte med at Andy Fraser forlot dem permanent. Et nød-Free ble stablet på bena, med John Bundrick (Rabbit) og Tetsu Yamauchi. De hadde et album til i seg - med Kossoff mer som gjest enn fullverdig medlem. Så var Free historie.

Er veldig glad for at “Free At Last” og etterfølgende “Heartbreaker” ble laget. Verden ville vært litt fattigere uten.

Tjukkaser med skjegg lager et gresk progmesterverk basert på apokalypsen og får kontrakt med et av de kuleste plateselskapene i verden, Vertigo. Flotte saker.

Bortsett fra at progmesterverket slet med å komme ut, ikke minst på grunn av et kutt kalt "uendelig" som kan oppleves som en kvinnes fem minutter lange ekstatiske jag mot orgasme, drevet frem av et kokende perkusjonskomp.

Da albumet omsider kom, var allerede bandet oppløst. Demis Roussos hadde gått opp fem kaftanstørrelser, åt kvinner til frokost og var på full fart inn i karrieren som balladesanger for dånedamer, mens Vangelis, som hadde begrenset seg til tre kaftanstørrelser opp, videreførte sine progideer, hvilket skulle gi ham lyd og heder og en rekke filmer å bryne seg på, pluss et vennskap med Jon Anderson.

Det var nettopp Vangelis' musikalske ambisjoner som sprengte Aphrodite's Child. De andre ville mye heller være popstjerner og synge sånn som før. "666" ble krevende å forholde seg til. De likte det ikke. Men Vangelis vant, og albumet står i dag som en av de første progrock-klassikerne.

Det skumle utgangspunktet, dommedag, verdens undergang - rikt illustrert fra Bibelen, ble plassert i svært fascinerende og vakre omgivelser. Musikken var som flo og fjære, den steg og sank gjennom svulstige topper og lavstemte daler, alltid - nesten - vevet rundt vakre melodiske temaer.

Ganske snedig formulert er tekstene også, så man finner en rekke muligheter til å tolke det som en samtidskommentar med Vietnamkrigen og studentopptøyer som bakteppe. Ganske rart at Demis Roussons har en sånn bakgrunn. Men da glemmer man at Hellas var vår kulturs vugge, og oppe i den vuggen kunne det ligge kjempebabyer med englestemme.

Jethro Tull: “Living In The Past” (Chrysalis)

En bedre pakke enn dette kunne man ikke forestille seg i 1972. Dobbeltalbumet dekker alle behov. Det er single-collection, det er best of, det er outtakes, det er live, det er simpelthen utrolig smakfullt satt sammen - pakket i et cover som matcher: Nærmest en innbundet bok i storformat.

Det ambisiøse utgangspunktet har imidlertid en ulempe: Kompromiss. De fire platesidene og måten de er tematisert på gjør at det ikke ble plass til fire B-sider. Dessuten har man valgt LP- og ikke single-versjonen av "Teacher".

Det er imidlertid svake innsigelser mot en ellers mektig imponerende reise gjennom bandets karriere til da.

De fløy inn på den britiske bluesboomen på tampen av 60-tallet, rev seg løs nesten før de hadde landet, og så var det fritt leide for Ian Anderson.

Hans musikalske verden er skapt av myriader av påvirkningskilder. Den elektriske bluesen fikk selskap av britisk folk, akustisk visesang, klassisk musikk, både hard rock og mykrock, til og med rene pop-elementer. Sterkest oppleves kanskje vise og folk-elementene som han på en høyst egenartet måte vever inn in et djervt musikalsk uttrykk som strekker seg dypt inn i hva man kaller prog.

Hans fokusering på timing, hans nådeløse krav til musikerne, hans nesten matematisk utregninger i de senere langkomposisjonene "Thick As A Brick" og "A Passion Play" gir Anderson et visst slektskap til Zappa.

"Living In The Past" oppsummerer bandet før musikken ble så pretensiøs og tidvis utilgjengelig. Single-kuttene på de to første sidene er feiende flott popmusikk. Det musikalske underlaget brytes lekent mot sterke refrenger og gitarriff som nagler låtene fast i hjernen. Anderson er dessuten fløyteglad, noe som er med på å gi låtene periodens karakteristiske fingeravtrykk.

Egne favoritter er "Living In The Past", dobbel A-siden "Teacher" /"The Witch's Promise" og den melankolsk vakre "Inside". Side 3 fanger bandet live i Carnegie Hall, 1970, over to lange innslag som gir rom for improvisering, men som ikke klarer å holde like sterkt på oppmerksomheten. Ikke min i hvert fall. Side 4 leverer den vanvittig tøffe "Locomotive Breath" (for et riff!) fra "Aqualung" og hele fem spors-EP'n "Life's A Long Song" som viser bandet fra en dempet, nærmest unplugged side og gir oss noen av de fineste visene Anderson har skrevet.

Albumet er en glimrende oppsummering av Jethro Tulls første fase. Den neste hadde startet allerede noen måneder tidligere med "Thick As A Brick" og skulle bli noe vanskeligere å forholde seg til.

John & Yoko / Plastic Ono Band: “Some Time In New York City” (Apple)

Hvor ødeleggende var Yoko Ono for John Lennon? Svaret er dette albumet. Utgitt et drøyt halvår etter "Imagine". Har noen fremstående artist demontert seg selv mer grundig? "Wings Wild Life" fremstår som et mesterverk i forhold til dette rakleverket.

"Some Time In New York City" er alle Lennons svake sider samlet på ett sted. Han hadde alltid lett for å kutte hjørner, Lennon var ikke en mann som fordypet seg, han var doven, han var rastløs, han grep ideer og handlet. Han var avhengig av motstand, men den han valgte å bryne seg på her var djevelens oldemor, hun oljet bare sålene hans så han fikk god fart utfor stupet.

Man kan godt velge å se albumet som en bevisst valgt sidevei, en one-off, en slags Lennons Paus-Posten. Det er likheter, bortsett fra at Paus beholdt fokus, visste hva han snakket om og ikke hentet råd fra en forrykt. Lennon var ny i New York, han gikk på alle triksene, duverden så mange gode venner han fikk, han ble båret på gullstol inn i de såkalt radikale miljøene, det blendet ham, det ruset ham - og Yoko var fyrbøter på dette lokomotivet mot katastrofen.

Lennon ante ikke at den ytterliggående amerikanske venstresiden hadde mer til felles med P.T. Barnum enn med de politiske filosofene som de europeiske studentmiljøene hentet sine tanker fra. I USA var det show, og Lennon ble brukt for alt han var verdt. Beruset av sitt eget selvbilde og en rekke lurvete, doprøkende ja-mennesker som var ute etter pengene hans, glansen hans, mediadekningen av ham, lot han seg rive med. Det eneste som kunne satt ned foten og som faktisk kunne New York, var Yoko, men hun var jo et helt Barnum-nummer i seg selv.

"Some Time In New York City" er en agitasjonsplate fra en liksom-sint Lennon i rollen som politisk talsmann. Han likte å være talsmann. Det er ikke så smart når man ikke gidder å sette seg inn i ting, men baserer seg på rådgivere. Lennons rådgivere var Yoko Ono, David Peel, Abbie Hoffman og Jerry Rubin. Han kunne like gjerne alliert seg med Svarteper og Magica fra Tryll.

Lennons politiske sanger er med få unntak tegneserier. Konflikten i Nord-Irland får to sanger, opprørte sanger som man forsåvidt kan identifisere seg med, bortsett fra at den sinteste er et skrammel av en låt pepret med tekstlinjer som er et slit å synge, mens den andre er et sår og vemodig, nærmest styggvakker og kunne blitt til noe om Lennon hadde jobbet mer med teksten og blokkert Yoko fra å forurense den med sine skjelvende forsøk på poesi. Yokos innslag er i det hele tatt fryktelige, og når bunnen så man rystes helt inn i ryggmargen med "We're All Water", en syv minutter lang definisjon av ordet "fæl".

Alt er ikke lavmål. "Woman Is The Nigger Of The World" har en sterk Lennon-vokal i en mektig Phil Spector-produksjon, den har et refreng som løfter og en tekst, skjønt i overkant ordrik, som er original og interessant. "John Sinclair" er et fascinerende akustisk slidenummer som faller litt på siden da marihuana-dømte Sinclair var sluppet ut for lengst da platen ble utgitt. Et lite pluss også til Lennons rock'n'roll-dagbok fra møtet med New York: "New Yok City" (skjønt han gjør et bedre byportrett året etter med "Meat City" på "Mind Games").

Oppsummert kan man si at om "Power To The People" var lettvint, så er "Some Time In New York City" lettvint ganger ti. Klisjeer, fraser, tegneserieboble-filosofi og imponerende fryktelig Yoko Ono-poesi plassert i låter som mildt sagt virker uferdige.

John Lennons manglende vurderingsevner gjorde at det middelmådige og totalt sjarmløse bandet Elephant's Memory fikk "æren" av å kompe ham og Yoko. De gjør hva de kan for å understreke hvor redselsfullt prosjektet er.

Men det var mer. Et bonus live-album. En side med massiv støy fra Lyceum, London i desember 1969 da John & Yoko og en hær kjente musikere fremførte "Cold Turkey" og, gru over gru, en endeløs versjon av "Don't Worry Kyoko". Og en side med John & Yoko sammen med Frank Zappa og hans Mothers. Ekteparets innsats her er mildt sagt beklemmende, og deres behandling av opptakene i etterkant på grensen til kriminell. Blant annet setter de sine egne navn og en helt ny tittel på Zappas signaturkomposisjon "King Kong". Sjekk Zappas versjon av hva som skjedde på YouTube.

Juli

Han visste at han var en stjerne allerede langt tilbake i hippietiden. Alle veier i Marc Bolans liv førte mot 1972. Han rulet Britannia og ganske store deler av Europa. Han var det første fullkomne popidolet siden The Beatles. Han var glamrockens alvekonge. Og han nøt hvert sekund.

Bolans problem var at han først hadde etablert seg for et voksnere publikum som eksentrisk, underfundig hippievisesanger. Da han skar ut og anla elektrisk gitar, band og iørefallende refrenger, ble det betraktet som sellout og svik. Man aner ekkoet av Dylan goes electric i 1965/66. Men det er noen store forskjeller: Dylan hadde en enorm fanskare allerede, og rocken var ennå ikke blitt skilt ut i aldersbåser. Dessuten valgte ikke Dylan elektrisk komp for å bli stjerne. Det gjorde på sett og vis Bolan. Uten at det forringer valget hans.

Bolans visjon var en pakke, og den pakken forutsatte hylende ungjenter og klippekort på Top Of The Pops. Tenåringer er imidlertid verdens minst trofaste publikum. For dem er et par år en evighet. Plutselig har de vokst fra seg selv, synes de. Da Bolan ikke hadde noe ordentlig fotfeste blant de litt voksnere kjøperne, et publikum som dessuten fort lar seg irritere av teenybop-idoler uten engang å høre på dem, måtte tilbakeslagene komme. I 1974 var Bolan allerede redusert til en bisetning.

Men i 1972 var han konge. Og "The Slider" er på sett og vis det definitive T. Rex-albumet. Skapt i medgang, for å si det mildt, og sprudlende selvbeskuende. Bolan poserer så til de grader for seg selv. "Metal Guru" er kanskje den mest perfekte hitsinglen fra 70-tallet, ekstremt to the point, hektet på en deilig, duvende komp, overdrysset med korstemmer, og ferdig etter to og et halvt minutt. Over på den sarte siden finner man den vakre, lett vimsete akustisk dominerte visen "Spaceball Ricochet" og den gåtefulle, sugende balladen "Ballrooms Of Mars".

Men det er selvfølgelig Bolans grenseløse poseringer rundt den elektriske gitaren som dominerer uttrykket, hans glamboogie, de skarpe riffene og de nærmest klønete sololøpene - skjøvet frem på en flod av korstemmer og et stødig, enkelt pumpeverk av bass og trommer. "Baby Boomerang", "Baby Strange", "Telegram Sam" er tre eksempler. Synes også at Tony Viscontis kantede strykerarrangementer er effektive og magiskapende - spesielt i det selvmytologiserende tittelkuttet.

Mitt problem med T. Rex er at tekstene er for sære, for smale. Selv om Bolan kappet noen hjørner da han gikk for stjernehimmelen, forble han en eventyralv i Tolkien-land. Det er mye space og planeter og forunderlige drømmevesener, uten at det innbyr til dypere analyser. Bowies tekster fra Ziggy-perioden er betydelig mer tilgjengelige i så måte.

Hippietilhengerne som satte slik pris på Tyrannosaurus Rex gjorde Bolan stor urett da de vendte ham ryggen. Han fortsatte jo å skrive den samme eksentriske poesien. Riktignok tilførte han også kraftige elementer av erotikk. Når det begynte å pumpe var det ikke mye som skilte T. Rex fra en elektrisk dildo. Men innimellom henga han seg til forundringer i en verden av troll og tusser og magikere og intergalaktiske budbringere fra gudene. Han så helt til det siste ut som det perfekte popidol, men han sluttet aldri å være sitt eksentriske, unike jeg.

Jeg blir ofte trist når jeg tenker på Marc Bolan. Hadde man sett rundt tenåringshylene den gang og gått inn i LP-platene hans med åpenhet, ville sannsynligvis også karrieren hans tatt en betydeligere retning etter 1973. For han skapte faktisk voksenpop. Nå sitter man i 2025 og er etterpåklok.

Vi får aldri oppleve noen som ham igjen.

Rod Stewart: “Never A Dull Moment” (Mercury)

Oppfølgeren til "Every Picture Tells A Story", og ikke det spor svakere. De kunne like gjerne vært klappet sammen som dobbel-LP. Rods følsomme heshet plassert i perfekte musikalske omgivelser, litt rølp, litt folk, og både fele og mandolin når det trengs. Og alltid sterke sanger med individuelle fingeravtrykk. "You Wear It Well", Hendrix' "Angel" og Dylans "Mama, You Been On My Mind" er mine favoritter. Rod i denne perioden hadde funnet melankoliens ubeskrivelige sødme.

Jimmy Cliff: “The Harder They Come” (Soundtrack) (Island)

Lydsporet til en ganske middels kriminalfilm. Platen skulle raskt bli betydelig større en filmen. Dette ble porten inn til Jamaica, reggaemusikken og dens mythos og logos for en hel verden - men særlig USA. Ska, bluebeat, rock steady, forløperne hadde allerede en etablert plass særlig i britisk popmusikk helt tilbake til 1964. Men likevel, dette soundtracket fikk sitt eget liv og sin egen høyverdi også i UK. Og det ga Jimmy Cliff stjernestatus da han både har hovedrollen i filmen og fremfører noen av nøkkellåtene, inkludert det ikoniske tittelkuttet, "Many Rivers To Cross" og "You Can Get It If You Really Want".

Cliff er imidlertid ikke alene om å dra lasset her. Albumet inneholder også en rekke genre-klassikere fra 1967 og fremover. Bl.a. "Pressure Drop" (The Maytals), "Rivers Of Babylon" (The Melodians), "007 (Shanty Town)" (Desmond Dekker) og "Johnny Too Bad" (The Slickers).

Curtis Mayfield: “Super Fly” (Soundtrack) (Curtom)

Mayfield treffer bull's eye med dette soundtracket til en fartsfylt, men omdiskutert afroamerikansk spenningsfilm med dop-mafia og gjengmentalitet i sentrum. Musikken ble nesten enda større enn filmen. Soul og funk med en attitude, mektig, tidvis flørtende med psykedelia og sinna-prog. Tekstene beveger seg dypt inn i den seriøse siden av dop, ghetto og fattigdom. Og albumet står fjellstøtt på egne ben.

David Ackles: “American Gothic” (Elektra)

Amerikansk visekunst fra en sterk satiriker, mørk og skarp der Randy Newman valgte den blide og muntre veien. Noen av låtene på dette albumet går rett inn i Kurt Weill / Bertolt Brecht-tradisjonen, og kunne vært biter fra teaterscenen. Han leverer også slepne, rusleviser i nattklubb/jazz-modus. Pianoet er toneangivende i fremføringene. De mer teatervinklede låtene er orkestrert. Albumet byr også på mer typiske singer-songwriter låter som beveger seg i americana-landskapet. Et rikt album som er gått alt for mange hus forbi.

Van Morrison: “Saint Dominic’s Preview” (Warner Bros)

Vans sjette solo-album var gledelig rikt på musikalske uttrykk, keltisk folk, soul, rhythm & blues, jazz - og uten redsel for å finne lette, iørefallende løsninger som tok deg med en gang. Som klassikeren "Jackie Wilson Said (I'm In Heaven When You Smile)" Samtidig tar Van en uventet U-sving tilbake til "Astral Weeks", denne vidunderlige tungetalen av et album, og leverer to lange, ordrike og snakkesalige låter helt i det albumets ånd: "Listen To The Lion" og "Almost Independence Day", begge er blant Vans betydeligste innspillinger og slutter aldri å fascinere. Jeg har samme gitar som han sitter med på coveret, antagelig samme årgang til og med (min er fra 1971). Det har ikke noe med saken å gjøre, men likevel.

The Temptations: “All Directions” (Gordy)

Temptations bidro sterkt til å forme soulmusikkens videre ferd inn i funken. Og de gjorde det blant annet med dette albumet og dets signaturlåt, den nesten 12 minutter lange, svett pulserende dansegulv-vinneren "Papa Was A Rollin' Stone". Temptation befant seg plutselig helt i front, sammen med Marvin Gaye, og gjorde den afroamerikanske musikken farlig og samtidsorientert, og det med stolthet og kraft. "Papa" gikk på alle diskoteker og klubber i 1972. Selv jeg danset til den.

Harry Nilsson: “Son Of Schmilsson” (RCA)

Etter verdenshit'en "Without You" og millionselgeralbumet den var hentet fra, "Nilsson Schmilsson", skjønner man godt at plateselskapet ønsket en oppfølger i samme stil. Det fikk de ikke. Eksentrikeren Harry Nilsson var både en begavelse og en trassigpomp, og ganske ofte en fyllik. Han hadde mange gode venner med dårlige vaner. Blant annet John Lennon, Ringo Starr og Keith Moon.

Oppfølger-albumet bar sterkt preg av hans uforutsigbarhet. Coverfotoet fremstiller ham som Dracula, i trappen hjemme hos George Harrison. Albumets venneliste er en kilometer lang, og blant de medvirkende finner vi Ringo, selvfølgelig, og Nicky Hopkins, George Harrison, Lowell George etc. etc.

Nilsson har frie hender og tonnevis med kjente vener, og han gjør akkurat som han vil. Det resulterer i et uvanlig album hvor du aldri vet hva som venter rundt neste hjørne. Han kan levere standard crooner-låter på en så overveldende stilriktig måte at du vet han kødder, han kan tømme kjøkkenbenken over deg, rive av et flak og levere en vits, bare for å skli inn i verdens beste poplåt. Spennvidden er stor, humoren et sentralt element, og hans begavelse aldri svekket.

Ganske ofte er dette mitt favoritt-album med Harry. "I'd Rather Be Dead" (than wet my bed), "You're Breakin' My Heart", "Spaceman" og "Remember (Christmas)" er blant hovedgrunnene.

Captain Beyond: “Captain Beyond” (Capricorn)

En slags supergruppe som aldri nådde å bli noe mer enn et kultfenomen. To av de fire kom fra Iron Butterfly, én hadde spilt med Johnny Winter, og sistemann, Rod Evans, var forgjengeren til Ian Gillan i Deep Purple. Kanskje ikke så veldig supert, når man plukker det fra hverandre sånn.

Men de hadde faktisk noe på gang, og debut-albumet er en interessant sak. Det er gitarrock av den tyngre sorten, men musikken beveger seg utenfor komfortsonen til den tids utøvere av tradisjonell heavyrock. De våger litt ekstra, og de leker seg - på grensen til jazz, tilsig av det kriblende latinamerikanske, og tilbake igjen til powerakkordene.

August

The Kinks: “Everybody’s In Show-Biz” (RCA)

The Kinks' "Everybody's In Show-biz" blir utgitt for 53 år siden i august. På dagen tre år senere kom Bruce Springsteens "Born To Run", men den gidder jeg ikke feire.

The Kinks åpnet sin nye tilværelse hos RCA i 1971 med et av de beste albumene de hadde laget, «Muswell Hillbillies». Platens sorgmuntre stemninger, unike musikalske blanding av engelsk music hall og forloren amerikansk country og bluegrass og ikke minst de vidunderlig underfundige tekstene ga en nærmest rørende lytteropplevelse. Dessverre var ikke verden klar for The Kinks’ nye vår. LP’n ble en salgsfiasko, og det hjalp ikke akkurat at den manglet åpenbare single-kandidater. De må ha opplevd det som om noen smelte døren igjen rett for nesen på dem.

Ray Davies reagerte med en blanding av trass og bitterhet. Han valgte å videreutvikle det forlorne musikalske uttrykket og sy det rundt en samling sanger om å spille i et band hvis stjernestatus er i ferd med å falme. Tekstene er for personlig formulert til at man opplevde resultatet som en tematisk forestilling om et fiktivt band. «Everybody’s In Show-biz» er en plate om The Kinks, om berømmelsens skyggesider, om fallet, om det monotone rutinelivet på veien, junkfood, hotellrom-ensomheten, isolasjonen.

Ray Davies hadde vært innom temaet tidligere, på «Lola»-albumet i 1970, da var satiren skarpere og sintere. «Everybody’s In Show-biz» er bedrøvet, nærmest sutrete, og halvparten av tekstene holder ikke vanlig Davies-standard. Tre av de ti sangene handler om mat, for mye mat og vond mat, et utgangspunkt som ikke akkurat smaker av «Waterloo Sunset». Teksten om fremmedgjorthet, «Unreal Reality», er direkte slapt håndverk, bare en stabel floskler og omtrentligheter som ikke finner klangbunn i lytteren i det hele tatt.

At albumet slipper unna med det skyldes først og fremst den musikalske innpakningen og Davies fremføring. Man forledes til å tro at det er mer substans her enn de mange hule tekstene egentlig leverer. Vaudeville-stemningen, den skjeve blåserrekken, tubastøtene, slidegitaren, honkytonk-pianoet, dixieland-elementene, Rays dovne og vittige fraseringer, det er en pakke som du umiddelbart faller for, den inviterer deg inn. Noen ganger beveger Kinks seg helt inn på Randy Newmans enemerker, og det kler dem.

Heldigvis er ikke albumet tomt for vinnere. De kommer på rekke og rad mot slutten av forestillingen. Først «Sitting In My Hotel», en vidunderlig vakker og sår skildring av ensomhet og resignasjon, med tydelige referanser til Rays egen situasjon:

If my friends could see me now, dressing up in my bow-tie,
Prancing round the room like some outrageous poove,
They would tell me that I'm just being used
They would ask me what I'm trying to prove.
They would see me in my hotel,
Watching late shows till the morning,
Writing songs for old time vaudeville revues.
All my friends would ask me what it's all leading to.

Platens single, “Supersonic Rocket Ship”, er en lavstemt sang om eskapisme. Arrangementets karibiske elementer skaper en eksotisk og veldig tiltrekkende atmosfære. Ikke ufortjent ble dette en Top 20-slager (det skulle gå 11 år før de fikk en så stor hit igjen).

I «Look A Little On The Sunny Side» henter endelig Ray frem glimtet i øyet, den er gøyalt arrangert, og den balanserer sitt bitterbeske budskap mot en komisk oppfordring om heller å se det positive i tilværelsen - uten å gi et eneste eksempel på hva det kan være.

Look a little on the sunny side
Even when they say you're on the slide,
And for a while they'll say your records never make it,
But in a while they're gonna be showering you with praises.
They'll give you mediocre reviews
And put you in the underground for a while,
But look a little on the funny, sunny side of life,
Look a little on the sunny side.

Albumet avsluttes med en av de vakreste visene Ray Davies har skrevet, “Celluloid Heroes”. Den er fryktelig bedrøvet, så vemodig at det grenser mot masochistisk nytelse. Teksten spaserer ned Hollywood Boulevard og hyller de legendariske stjernene fra fortiden. Tilsynelatende.

En ting er hva Ray synger, en annen ting er hva han legger mellom linjene. «Celluloid Heroes» beveger seg bak berømmelsens fasade hvor glamouren slår sprekker og de personlige tragediene toner frem, sarte skjebner fanget i underholdningsindustriens destruktive mekanismer. Ray name-dropper en rekke legender og henger en hjertegripende minibiografisk strofe etter hvert navn. Han synger om filmindustriens skjebner, men sangen handler egentlig om all berømmelse, inkludert rocken, og den prisen stjernen betaler.

Nydelig melodi, praktfullt arrangement, et episk verk drevet fremover av et veldig aktivt piano under Rays lune stemme, det duvende kompet tar av i refrengene, og for hver runde svulmer låten ytterligere ut, orgelbrus, korstemmer, det er så bedrøvet, så vemodig og så vakkert at man knapt holder det ut. «Celluloid Heroes» gir deg lyst til å grine. Du ønsker at den skal vare evig. Men etter drøye seks minutter er det ugjenkallelig over, og man sitter utmattet igjen med Rays sluttord ømt sildrende i brystet:

I wish my life was a non-stop Hollywood movie show,
A fantasy world of celluloid villains and heroes,
Because celluloid heroes never feel any pain
And celluloid heroes never really die.

Albumet burde sluttet her. Men det gjør det ikke. En hel live-LP følger, tatt opp i New York i mars 1972. Kinks er for så vidt i brukbar form – og arrangementene er like vaudeville som på studio-LP’n, men låtvalget virker pussig, om ikke tanken var å gjøre reklame for salgsfiaskoen «Muswell Hillbiliies». Fem låter er hentet fra den, i gode versjoner. Men resten? Fire tøysete innslag, nærmest bare smakebiter, av «Baby Face», «Banana Boat Song», «Mr. Wonderful» - alle coverversjoner – pluss «Lola»-refrenget og kun det, som allsang. Og så en låt fra «Lola»-albumet og en fra «Arthur». Ingen av dem førstevalg fra Kinks-katalogen. Det resulterte i en på alle måter eksentrisk live-LP, og den svekket mer enn den styrket dette dobbeltalbumet hvis studiodel allerede slet med ujevn låtkvalitet.

Ray Davies burde ha droppet live-LP’n og konsentrert seg om å forbedre studiostoffet. Og da tenker jeg særlig på enkelte av tekstene. Hadde han giddet, ville «Everybody’s In Show-Biz» blitt et svært tilfredsstillende album – med «Celluloid Heroes» som praktfull finale. Nå blir albumet stående med et ben i løse luften.

The Band: “Rock Of Ages - The Band In Concert” (Capitol)

15. august 1972 havnet dette utdraget fra The Bands romjulskonserter i New York, 28.-31. desember 1971, i butikkene. Fordelt over fire platesider og fullstendig omrigget i forhold til den egentlige spillelisten. The Band var i jubelslag. De oppsummerte seg selv og hva de kom fra, og hadde den ekstra gleden av å kunne gjøre det i en musikalsk setting som ga dem inspirerende motstand. Si hei til Allen Toussaint.

Han hadde allerede gitt gruppen det sprelske hornarrangementet på "Life Is A Carnival" på 1971-LP'n "Cahoots". Dette viltre skuddet New Orleans trigget Robbie Robertson. Han ville ha mer. Toussaint ble installert i en koie oppe i Woodstock og skrev hornarrangementer til 11 låter, alle håndplukket av Robertson. Disse skulle utgjøre andre del av konsertprogrammet. Publikum ble altså først presentert for The Band slik man kjente dem fra de tre første LP'ene, og så var det duket for Toussaint-show.

Nyttårsaftens-konserten var helt spesiell da Bob Dylan entret scenen og dro gruppen gjennom fire låter, en av hans få offentlige opptredener mellom 1966 og turné-comebacket i 1974. Albumcoveret inneholder et foto av Dylan, men ingen av de fire låtene ble inkludert på den opprinnelige vinyl-versjonen.

Robertson valgte å prioritere Toussaint-arrangementene. Samtlige 11 låter er inkludert blant de 17 innslagene på "Rock Of Ages". Det gjør albumet til en svært selvstendig enhet i gruppens diskografi. Ingen andre The Band-utgivelser lyder som denne. Hornarrangementene kler låtene fortreffelig. Det er ikke de unisone hornstøtene man forbinder med Stax-soul, dette er det gladmytiske New Orleans. Karneval. Blåserne leker med låtene, kommenterer tekstlinker, fyrer dem opp, beveger seg opp og ned og frem og tilbake i forhold til hverandre. Det er leven og løyer, og det kler det ultrasikre underlaget som det telepatisk kommuniserende The Band leverer. Og Robbie Robertsons gitar hopper i det, blåserne inviterer ham med.

Jeg falt ikke pladask for "Rock Of Ages", det må jeg innrømme. Blåserarrangementene tok tid å fordøye for en som syntes albumet "The Band" var alle tings målestokk. Men det har vokst over tid - i langt større grad enn "Cahoots", som jeg fortsatt har problemer med.

På CD har albumet selvfølgelig est ut. Min favoritt er 2001-versjonen som samler originalen på én CD og leverer 10 utvalgte spor (inkludert de fire med Dylan) på CD 2. Men er du hardcore har du selvfølgelig "Live at the Academy of Music 1971: The Rock of Ages Concerts", fire CD'er og en DVD fra de legendariske romjulskveldene (inkludert hele konserten fra 31. desember).

Michael Nesmith: “And The Hits Just Keep On Comin’” (RCA)

"And the Hits Just Keep on Comin'". Ironisk tittel på dette, Nesmiths femte solo-album etter at han forlot The Monkees. Han hadde ikke levert mange hits i årene på egen hånd, og likevel fortsatte plateselskapet å mase. Han gir dem (og oss) en nydelig, intim covisecountry-affære, med sin høyrehånd, Red Rhodes, på pedal steel. Her er hverken trommer eller bass, vi er i nabolaget til unplugged. Fremragende låter med snedige og syrlige kommentarer til samtidens USA innsydd.

Det var ikke hyggelige tider. Nixon satt ved roret, USA sto fast i Vietnam og hjemme herjet studentdemonstrasjoner og raseopptøyer. Nesmith stapper det ikke ned i halsen på deg, han er flink til å være indirekte, du får det lunt og sympatisk, med et lite blunk på kjøpet.

Og sannelig får vi hit'en han lovet oss: Han gjør en praktfull, nedtonet versjon av Different Drum" som Linda Ronstadts Stone Poneys hadde en Top 20-slager med i 1967. Nesmiths låt, og nå gir han oss et fjerde vers med på kjøpet.

September

Cat Stevens: “Catch Bull At Four” (Island)

Mottatt med skuffelse av enkelte. Man etterlyste en ny "Morning Has Broken". Og ja, visene legger seg ikke like lett i øret som de gjorde på de to foregående albumene. Det er en plate som krever mer. Men over tid gror visene. Det er så vakkert og variert arrangert. Akkurat arrangementene gjør at platen står frem, og de bidrar i stor grad til å redde side 2. Nydelig bruk av keyboards - piano som orgel -, av kassegitarer, av korstemmer og djerv, spennende utnyttelse av strykere.

Det samme gjelder innslagene på side 1. Men her finner man også to veldig umiddelbare Stevens-låter, begge med kraft og futt i, samtidig som de byr seg frem med distinkte og tiltalende popmelodier. Jeg tenker på suverene "Sitting" og den nesten like fengende "Can't Keep It In". Siden inneholder også platens mest eiendommelige vise, den lange, nakne, skjønne, religiøse eventyr-akvarellen "Boy With A Moon And Star On His Head".

Ikke helt der oppe med "Tea For The Tillerman" for meg, men høyt nok oppe til at jeg er veldig glad i den.

Oles gjennombrudd, og en bauta i norsk visekunst. Skarpere i kloen enn hans første LP, ikke minst pga av kompet som i en rekke av låtene utføres av det gjenoppståtte The Pussycats (med Trond Graff og Sverre Kjelsberg fra original-besetningen). Norske viser blandet seg på den tiden lett med jazzen og et glass rødvin og en pipe. Men Ole kastet hansken, ble nærmest litt truende og sang "Nå kommer jeg og tar deg", og så gjorde han det. Med skrubbsår, orgel og det hele. En annen favoritt var "Det er harde tider", som fant gjenklang i mitt nærmiljø hvor unge Werthere var sluppet ut av gymnasene og vinglet litt for vær og vind i en verden så slem.

Det var vare sanger også. Vakre sanger. Klimpresanger med fortrolige ord om tunge stunder og ømme hjerter. Og Ole ordla seg så rart, han snakket ofte inn og noen ganger gjennom sangene. Han snakket poesi. Han var ikke muntlig. Han snakket og mumlet og sang som om bøkene og deres verselinjer hadde fått en stemme. Sproglig maniert kanhende, men det ga ham egenart.

Og så var det litt jazz i ham også, likevel, men ikke påtrengende. Bare så vi skjønte at han hadde vært på Casino med de beste, en sen natt, og blitt utsatt for husets løksuppe og historiene til Sverre Wilberg som holdt hoff ved nabobordet.

Du kan ikke verge deg mot "Garman". De vakreste, mest hudløse visene. De sinte og de skøyeraktige. Og Paus-monologene. Alt sammen lyden av en tid som ligger igjen langt bak oss, men som det gjør vondt å bli minnet på, mest fordi man savner den, tiden, og de som levde i den og eide den, da vi var unge og fremtiden bød seg frem som en bekymringsløs skjøge.

Året etter fulgte enda en Paus-LP. Den gjør like vondt, og elskes like høyt. Der kommer Ruben. Han bærer lyset.

Mott The Hoople: “All The Young Dudes” (CBS)

Etter at strålende “Brain Capers” også gikk i dass var tiden ute, Island mistet tålmodigheten, Mott The Hoople så sannheten i øynene og forberedte seg på å bli dumpet. Men det ville ikke David Bowie ha noe av. Mott var hans kult-favoritter, og her kom redningsmannen, eller mennene, for Bowies side-kick Mick Ronson, tilbød også sine tjenester. Og slik fant Ian Hunter sin fremtidige samarbeidspartner. Eller egentlig omvendt.

Bowie hadde en låt han tenkte Mott kunne bruke, “All the Young Dudes”. Han tok sammen med Ronson styringen i studio og produserte den blivende klassikeren. Hva ingen tenkte på var at Mott fortsatt var kontraktbundet til Island. Gudene vet hvordan de slapp unna med det, men det gjorde de. “All The Young” ble en knallsuksess for CBS, den definitive make-over for det revitaliserte Mott The Hoople.

Bowie ga dem ikke flere låter, men han ble lenge nok til å produsere deres første LP for CBS sammen med Ronson. Gruppen famlet etter den naturlige veien å gå etter “All The Young Dudes”, og fant mye både i Lou Reeds “Sweet Jane” og i Ian Hunter og Mick Ralphs’ “One Of The Boys”. Men albumet svekkes av en håndfull ganske middelmådige innslag.

Neste album, “Mott”, skulle rette på dette. Det var perfekt.

Gud i himmelen som jeg elsket og elsker stemmen til Sandy Denny. Jeg vil gifte meg med den, jeg vil sove med den, jeg vil våkne med den. På denne, Sandy andre solo-LP, får den leve i omgivelsene den elsker og beliver. Både på tradisjonell britisk musikalsk grunn, i en bit av Americana og i samtidens fruktbare og frodige have som gikk under navnet singersongwriters.

Sandy var en komplett pakke vindunderlighet. Og "Sandy" serverer den begavede kvinnen i full bredde og dybde. Omgitt av musikere som elsket den samme musikken som henne, og som trivdes så i hennes selskap at de overgikk seg selv.

Richard Thompson har igjen en sentral rolle, men enda mer er dette en scene for hennes fremtidige ektemann og Fairport-kollega Trevor Lucas, som er innspillingenes kaptein og producer.

Det er amerikanske innslag her også. Blåserarrangement fra Allen Toussaint og pedal steel fra Sneaky Pete.

Pluss the usual suspects fra Fairport Convention, inkludert Dave Swarbrick.

Hun har skrevet alle låtene bortsett fra to selv. Alle fremragende, strålende fremført og arrangert. Vil du prøvesmake kan du sjekke "Listen, Listen", "It'll Take A Long Time" og hennes versjon av Dylans "Tomorrow Is A Long Time" (som også Elvis gjorde en cover av).

Du må gjerne begynne din Sandy Denny-samling med denne. Alle gutta elsker den.

På mange måter deres fineste album. Alt er liksom på plass her. De er seg selv, bare enda mer, og tettere og bedre timet og mer eventyrlystne. Og selvfølgelig, mer dopet. Helt på det innerste hakket før melt down.

Kokain var hovedretten på menyen, og ønsket albumtittel var ikke uventet "Snowblind". En slik overtydelighet ville ikke plateselskapet ha noe av. De rare lydene i "FZ" er noe de fant på etter å ha fått i seg tøysetobakk - de bare slår og dytter til strengene på Iommis gitar med alt mulig som er for hånden. Heroin ble også sniffet. Så man kan si at bandet fløy relativt høyt under innspillingene.

Resultatet, deres første egenproduserte plate, ble uforskammet mye bedre enn omstendighetene la opp til. De tålte dopet. I hvert fall lenge nok til å bli ferdig.

Man får alt det beste av bandet. De guløyde, olme, durende gitarlinjene til Iommi, en lyd ingen andre hadde. Ozzys stemme, gaulende, lett gjenkjennelig og velsignet naturlig, helt fri for de tilgjorte og høyfrekvente faktene til samtidens heavyvokalister. Han var like viktig for Sabbaths egenart som Iommi.

Og motoren i bandet, bassist Geezer Butler og trommeslager Bill Ward, ultrasentrale. Vi glemmer ikke at en av låtene på albumet, "Supernaut", var favoritten til Frank Zappa, og den inneholder til og med en trommesolo. Og Butler, han var gruppens tekstforfatter, og mange er ikke klar over at Sabbath-tekstene hadde høy standing blant svært anerkjente kritikere og musikere, som Lester Bangs og Henry Rollins.

"Vol. 4" er som man skjønner, alt det beste ved Black Sabbath oppsummert og trimmet. Det mørke øset (som ble særlig utviklet på "Master Of Reality"), en seig tordenstorm med fremdrift som et lokomotiv av bly. Og alltid, Ozzys herlige glam.

Innimellom ligger overraskelsene. Gleden over skjønnheten i livet, representert ved "Laguna Sunrise", en nydelig stemnings-instrumental for akustisk gitar og strykere. De traller livet en trall med skøyerstreken "FX", og er Zeppelin-viltre i "St. Vitus Dance".

Og sannelig topper de det hele med "Changes", noe så uventet som en tindrende vakker piano-ballade fremført i en himmelhøy katedral av mellotron og romklang, og sunget med bevegelse og innlevelse av Ozzy. En innspilling som vi ikke ante at gruppen hadde i seg. Men det hadde de. Og det ble en av deres - og senere også Ozzys - signaturlåter.

For et album!

Yes og jeg leste de samme bøkene på denne tiden. Som dem var jeg svært fascinert av Hermann Hesse. "Steppeulven", "Glassperlespillet" og ikke minst "Siddharta" som jeg pløyde meg igjennom på engelsk. Ferden inn i Østens mystisisme og religiøse landskap ga hjernen vinger. Men jeg fant ikke klangbunnen for denne ferden inn i det eksotiske i Yes' musikk. Det hjalp ikke engang at Yes hentet ut veldig mye i det 18 minutter lange tittelkuttet på dette albumet fra "Siddharta". Heller ikke at Jon Anderson også var inspirert av "Ringenes herre", som jeg strevde meg igjennom på engelsk i 1972, og som jeg tok fatt på med fornyede krefter da den omsider ble oversatt til norsk (av Nils Werenskiold). Første bind kom i 1973. Min mor kjøpte bøkene og leste dem med like stor glede som meg, og jeg overtok serien da den var komplett i 1975. Den står fortsatt i bokhyllen, og er for meg, uansett hva folk siden har sagt og skrevet om Werenskiolds innsats, den egentlige norske utgaven.

Litt av et sidespor. Egentlig bare bablet ut for å vinne tid og understreke at jeg burde vært godt forberedt og riktig skodd for reisen med Yes.

Men jeg har aldri fått det til med gruppen. Jeg kjøpte platen. Jeg satte på det kompliserte verket som dekker side 1 og beveger seg gjennom storslagne svevepartier og halsbrekkende, knudrete, med lysets hastighet spurter over uryddig underlag. Alt dette og Jon Andersons vidunderlige englerøst. Og likevel fikk jeg det ikke til.

Jeg forstår at det er fullt mulig å oppleve gruppens beste plater, og kanskje særlig denne, som noe helt annet enn vrøvlet mitt. Jeg respekterer det, og jeg respekterer i aller høyeste grad Yes. Jeg må bare innse, og erkjenne, at vi aldri skulle komme til å snu hverandres klokker.

Dette sagt fra en som slett ikke var fremmed for litt progrock i stuen. Bare ikke Yes. Og når jeg tenker meg om, bare ikke Genesis heller.

Min Family-favoritt er forgjengeren, "Fearless". Men jeg kimser ikke av "Bandstand", antagelig gruppens mest helstøpt iørefallende samling låter. Hardere, mer direkte, en tanke konvensjonelle til og med i den forstand at Roger Chapman synger låtene som låter, vers-refreng-typen, og ikke plutselig tar av og forvandler seg til vokalistenes svar på nyttårsfyrverkeriet.

"Burlesque" ble en hit, og jeg klarte å selge noen eksemplarer over disk på Musikkhuset denne høsten. Jeg kan ikke huske om "My Friend The Sun" også kom på single i Norge, den ble uansett ingen hit, selv om den fortjente det. LP'n solgte jeg noen eksemplarer av - blant annet et til meg selv. Mange kunder fingret med platen på grunn av det ultra-stilige coveret.

Gruppen hadde bare én LP til i seg, før moroa var over. Spennende band som aldri ble så store som de hadde fortjent. Jeg så dem på Kalvøya 27. august i 1972. Uforglemmelig.

En fin august-måned, egentlig. Wings i Njårdhallen. Family på Kalvøya - hvor jeg også ble eksponert for Prudence, Jens Bjørneboe og svenske Contact. Og fæl mat fra Hjelmsgate. Det siste var ikke fullt så herlig.

J. Geils Band: “Live - Full House” (Atlantic)

Denne husker jeg vi fikk på Musikkhuset tidlig. Antagelig USA-import. Mine kolleger Kjell og Åge var over seg av begeistring og da måtte jo jeg høre også. Og kjøpe.

For et live-album! Det koker i Detroit, og bandet bare øser på og øser på. Boogie og bluesrock, dialogene mellom Magic Dicks eventyrlige munnspill-akrobatikk og Geils' lynende gitarløp er enestående. Og de har et dansegulv av spretne tangenter å snurre rundt på, og en dødelig presis rytmeseksjon i ryggen.

Partyplate, og mange ganger festligere enn det J. Geils Band som laget hitsingler tidlig på 80-tallet.

Brinsley Schwarz: “Nervous On The Road” (United Artists)

BrinsleyDeilig lekkert produsert, verdens beste pub-band fremstår som friskt og tidløst. Denne LP'n går aldri ut på tid. De fleste låtene skrevet av den unge Nick Lowe, allerede en popmusikkens mester. Sjekk "Surrender To The Rhythm"og "Happy Doing What We're Doing". Ian Gomms bidrag, "It's Been So Long", er også av høy klasse.

Chugga-chugga med trampepiano, plystrende orgel og massevis av gitar. Å se dette laget i en klubb må ha vært rock'n'roll heaven.

Manfred Mann’s Earth Band: “Glorified Magnified” (Philips)

Earth Bands LP nr. 2, og allerede et klasseband. Prog-heavy, med en kaptein som er så professordyktig at han kan styre bandet akkurat hvor han vil uten å miste grepet. De er heavy (nyt "Meat"), men kan fremstå like sarte som porselen rundt første taksskifte. Og plutselig drodles jazz inn i veven. Et vanvittig kompetent og musikalsk band.

Manfred henter inn en låt fra det første Chapter III-albumet, "One Way Love", og forvandler den nesten til det ugjenkjennelige. Like sterk, men noe helt annet. Bemerkelsesverdig. Som vanlig viser han også verden hvem som ruler når det gjelder å gjøre Dylan. Versjonen av "It's All Over Now, Baby Blue" er genialt arrangert, introdusert som akustisk vise over en sakte, tørr tromme - type begravelsesfølge i New Orleans, og så bygges låten gradvis ut og tar fart mot en ekstatisk forløsning. Briljant.

Jeg nølte ikke med å kjøpe denne.

Oktober

Captain Beefheart And The Magic Band: “Clear Spot” (Reprise)

Jeg så dem på Club 7 i april 1972, hadde lenge eid "Trout Mask Replica" og elsket "Willie The Pimp", kapteinen var min mann. Synet av bandet på Club 7, tordneskrallvolumet som fikk bygningens vegger til å dirre, glassinstrumentene, og det rustne blodbreket. Det var mye å ta inn for en 19-åring.

Og selvfølgelig falt jeg for "Clear Spot". Kapteinens mest velproduserte stykke vinyl til nå. Bluesrock fra den andre siden, men overraskende disiplinert likevel. "Nowadays a Woman's Gotta Hit a Man", for en låt - og for en tittel. Og hvem kunne gjette hvilken vakker og følsom godbit som skjulte seg bak "My Head Is My Only House Unless It Rains".

Synd han ikke fikk fullført coverplanen, egentlig skulle platen vært i klar vinyl. Men det ble for dyrt. Ufattelig at ikke platen solgte bedre. Du får neppe Beefheart mer tilgjengelig enn her.

De burde blitt et verdensband, men klarte aldri å få det helt til. Nærmest kom de med Beatles-influerte "Stuck In The Middle With You". Noe ujevn LP, men mange andre godbiter her, blant dem "Johnny's Song", "You Put Something Better Inside Me" og "Late Again". Du får ikke skotsk folkrock bedre.

Stealers Wheel var egentlig en duo, styrt av Joe Egan og Gerry Rafferty. Stemmene deres var den perfekte match.

Min absolutte favoritt med dem er "Star" fra "Ferguslie Park" (1973). At ikke den nådde 1. plass står fortsatt for meg som en gåte.

Stevie Wonder var i full gang med å redefinere seg selv, som sosial kommentator og politisk agitator og som følsom mann med mot til å vise sin sårbarhet. Musikalsk gjorde han også store sprang nå, inn i funken - med sitt batteri av keyboards og synth.

Albumets sjefslåt er "Superstition". Antagelig sjefslåten for hele 1972. Albumet inneholder også balladen "You Are The Sunshine Of My Life" som i dag vel må karakteriseres som en evergreen.

Hole In The Wall: “Hole In The Wall” (Sonet)

Hole In The Walls debut. Den gang kultklassiker, nå et ruvende pionerarbeide som åpnet for alt godt i norsk rock. Folkrock, Americana, country, viser - endog en dash psykedelia. Grunnlagt av norskamerikaneren Erik Møll og hyperbergenserne Rune Walle og Trygve Thue. Dette albumet er en skatt. Organisk, farverikt og befriende upretensiøst. Verdens mest slitesterke 53-åring.

Pete Townshend: “Who Came First” (Track)

Petes hyllest til Meher Baba gis bredere anvendelse ved at han velger å sette seg selv i sentrum, og lar det bli et solo-album. Svært heldig, faktisk. Dermed får man tre halvdemoer fra "Lifehouse"-prosjektet, "Pure And Easy", "(Nothing Is Everything) Let's See Action" og "Time Is Passing". Alle vakre tilskudd om du er glad i The Who og Pete. En ny låt, "Sheraton Gibson", og Petes respektfulle solo-versjon av Jim Reeves-hit'en "There's A Heartache Following Me" (Meher Babas favoritt-låt).

Resten av innholdet er hentet fra to tidligere Meher Baba-hyllest-plater som Pete var involvert i og inkluderer Ronnie Lanes fine "Evolution"(en oppjustert versjon av "Stone" fra den første Faces-LP'n).

Smakfull og diskret sak, utgitt midt imellom "Who's Next" og "Qadrophenia".

Jeg har aldri greid å bli hektet på Genesis. Ergo gikk dette, som mange mener er høydepunktet i deres diskografi, meg hus forbi. Jeg sto i Musikkhuset og solgte ganske mange eksemplarer, stort sett til bleke unggutter med langt, flokete hår og maispipe. De ble alltid rare i ansiktene sine når side 2 spilte. Da skjønte jeg at det ble salg.

Det var 23 minutter lange "Supper's Ready" som avgjorde saken. Et episk stykke som bestod av syv satser med rare navn.

Jeg syntes at Peter Gabriel-Genesis stresset sånn, de måtte på død og liv få det til å skje så mye rart på innmari kort tid. De hadde alle de riktige ingrediensene, sologlad gitarist og pompøs keyboardmann (med mellotron!). Men de måtte hele tiden videre, videre. Musikken deres var så rastløs og ofte oppjaget. Og slapp de seg ned, satt man på nåler og fryktet neste utblåsning. derfor er jeg så teit at jeg foretrekker "Time Table" fra dette albumet. Den liker jeg til gjengjeld svært godt.

Jeg hadde allerede begynt å miste interessen for Santana, så dette ambisiøse albumet kom i rett tid. Jeg takket for meg. Det var så mye annet å fokusere på høsten 1972. Kriblefusion fremført av dette mektige stjernelaget gjorde absolutt intet inntrykk.

Urettferdig, selvfølgelig. veldig mange mottok albumet som om Frelseren selv var vendt tilbake.

Jeg har spilt albumet en og annen gang siden. Seneste akkurat nå hvor Carlos' gitar er helt praktfull i "Song Of The Wind" og trommebataljon får underlaget til å leve som kokosnøtter på amfetamin.

Men i store porsjoner forblir albumet meg ganske likegyldig, ja, tør jeg si kjedelig? Nei, det tør jeg ikke. Fin sol - og eh ... artige dromedarer.

Joe Walsh roer seg etter James Gang-perioden, og finner glede i å utforske en organisk variant av tyngre rock som inkorporerer elementer av country, folk og Americana. Spennende og variert album. Både dette og oppfølgeren "The Smoker You Drink, the Player You Get".

November

David Bowie og Mick Ronson tok ansvar og bidro til å gjøre Lou Reed til en superstar med dette albumet. De hadde nettopp gått den veien selv med Ziggy-prosjektet, så de visste hva som måtte til.

Lou hadde sangene og attituden, og ikke minst viljen til å spille spillet der han normalt kanskje ville rygget unna. Han ble dessuten sjarmert i senk av Ronsons begavelse som gitarist og arrangør.

Resultatet ble Reeds signatur-album, en oppgradert og til dels flashy Reed sånn ved første ørekast, men historiene fra livets mørke sidegater og skrå bredder er de samme, og skjebnene han lar oss møte der like levende realistiske.

Albumets absolutte hit er selvfølgelig magiske "Walk On The Wild Side" med syngende jazzbass og besettende du-du-ru kor slik det igjen og igjen stiger ut av det hutrende riffet som hele låten hviler på mens Lou presenterer oss for en rekke virkelige personer fra Andy Warhols "The Factory".

"Wild Side" var en ny låt med referanser til fortiden. Albumet inneholder også låter fra fortiden, altså skrevet mens hans var i Velvet Underground. Nemlig "Andy's Chest", "Satellite Of Love", "New York Telephone Conversation" og "Goodnight Ladies".

I Ronsons (og Bowies) hender blir de transformert inn i 1972, utviklet, utrbrodert og gitt individuelle karaktertrekk. "Satellite Of Love" med sin flygelmotor og skøyeraktige kvinnekor (snev av Leonard Cohen), og en deilig glamfremdrift. "Telephone Conversation" omformes til en eksentrisk nesten Canterbury-lignende, ompa (snev av Barrett). "Andy's Chest" kunne vært på "Hunky Dory", og gis et oppstemt uttrykk gjennom Bowies ba-pa-pa-pa-koring. Mens "Goodnight Ladies" er rene novelty-påfunnet, en jazzete tuba-ompa som Leon Redbone med hell kunne covret.

Til disse kommer en rekke sterke nye låter. Anført av "Walk On The Wild Side", men sannelig ikke overskygget av den. "Vicious" står godt på egne ben, nok en av Reeds sugende, rastløse halvtempo-rockere med farlige understrømmer. Og vidunderlige "Perfect Day", pianoballaden som løftes til himmels av Ronsons strykerarrangement og Lous stemme. Ziggy kunne gjort denne. Men han kunne ikke gjort den bedre.

Et av verdens beste album? Jeg tror det. Denne og "Berlin" gir jeg aldri fra meg.

Grateful Dead: “Europe ‘72” (Warner Bros)

Jeg husker da albumet kom. Stort og farverikt tronet det fra nyhetshyllen på Musikkhuset, og the usual suspects - de fleste med skulderlangt hår og afghanerpels - var alle innom og sikret seg godbiten. En trippel pakket i alle regnbuens farver.

Grateful Dead var ikke min greie, jeg hadde ikke fått ørene opp for deres pludring ennå. Jeg var vel for ung, eller for teit, eller begge deler.

Jeg hadde jo forsøkt. Både "Workingman's Dead" og "American Beauty" likte jeg godt, men de besto av korte studio-låter, det var Grateful Dead for noviser. Det sa i hvert fall hard core-viktigperene hånlig. Hjalp ikke å bli knepet i begeistring for Wings da.

I dag er vel denne seks siders mammuten det Grateful Dead-albumet jeg har spilt mest (nest etter "American Beauty"). Det ble tatt opp under deres Europa-turné i april-mai 1972. Ti låter fra London, fem fra Paris og én fra hver av Amsterdam og København. Antagelig ble alle justert og pyntet på i studio hjemme i California etterpå. Men uansett, og hva gjør vel det, sluttresultatet er et monument over et av rockens aller beste live-band - og gir selv den uinnviede forståelsen av at Grateful Dead ikke bare er et band, men en tilstand, ja egentlig et samfunn som inviterer deg inn.

Albumet inneholder en blanding av egne ting, stort sett med Jerry Gracia som hoved- eller med-komponist, og noen inspirerte valg av coverversjoner - bl.a. Hank Williams' "You Win Again", Elmore James' "Hurts Me Too" og Tim Roses "Morning Dew".

Musikalsk er gruppen nå for alvor dypt inne i sitt americana, det tradisjonstunge amerikanske blues/country-jordsmonnet.

Og de har god tid til å utforske låtene, både hverandres og de utenfra. Det gis masse rom for improvisasjon. Og er du ført hektet på dette bandet, så finnes det ikke noe bedre enn å lene seg tilbake og la dem leke.

Albumets lengste reise er 13 minutter lange "Truckin'", men gull som "Cumberland Blues", "Jack Straw", "China Cat Sunflower", "Sugar Magnolia" og "Morning Dew" får også sveve. Albumet er en nytelse å høre fra start til mål. Du blir snill av å høre "Europe '72".

Neil Young: “Journey Through The Past” (Soundtrack) (Reprise)

Neil Youngs forsøk på harakiri etter ultra-suksessen “Harvest”. En dobbel LP med absolutt ingen ting du kan bruke, inkludert et instrumental-lån fra en Beach Boys-LP, noen klassiske biter og work in progress fra innspillingen av “Harvest”. Også noen biter CSN&Y live og Buffalo Springfield. Men ikke plassert på noen måte som gjør det spesielt underholdende å sette på platesidene. Det er filmmusikk som burde fått bli igjen i filmrutene, plassert på to vinylplater i et cover som de stort sett og først og fremst faller ut av. Eneste nye låt er den splitter nakne “Soldier” innspilt mutters alene ved et piano i et sagbruk. Neil tenkte vel at hvis ikke dette tar knekken på all “Harvest”-fansen, så ordner mitt neste LP-prosjekt, “Time Fades Away”, resten. Han var virkelig i gang med å demontere popstjernen Neil Young.

Jeg sto i musikkhuset og måkte dette albumet over disk. Rock'n'roll for kidsa. Gitarer i bøtter og kar, en støvletrampende rytme som fikk gulvet til å gynge. Og ut av brottsjøene stormet verdens eneste flyalarm med kinnskjegg.

Slade på 11. Et forrykende tordenskrall av et band. Med et visst problem med å variere seg selv, enda alle visste at de hadde et Beatles i maven. "Coz I Luv You" var definitivt en pop-juvel med smarte vendinger og lekre finter.

Men de ville bråke. Og det ville fansen at de skulle også. "Slayed?" øser på, og alt er ikke like fengende og oppfinnsomt. Men samtidig var det ingen andre som lød som dem. De hadde sin lyd, og de var fire sympatiske karer med individuelle særtrekk som gjorde det mulig å ha sin favoritt-Slade - og være på fornavn med ham. Og så kledte de seg som popstjerner, helt over the top. Noddy Holders speilflosshatt var fyrtårnet som sugde oppmerksomheten til seg på scenen. Ingen kunne dessuten torturere stemmebåndene som ham.

De forstyrret oss litt eldre som forholdt oss til de nye heltene Bowie, Mott, Roxy. Slade var fotballskrål, tribunestøy. Da heller T. Rex. Man ga ikke Slade kredit før det nesten var for sent. Tenåringer blir voksne fort, og de er ikke lojale.

"Slayed?" er et strålende tidsbilde, og en god oppsummering av Slade anno 1972/73. De beste bitene er av legendamateriale, som uforlignelige "Gudbuy T'Jane" (en av mine favoritter), massive, overstyrte, ekstatiske "Mama Weer All Crazee Now". De to hitsene her.

Tett på følger "How d'You Ride" som nesten ble single, og albumets pustehull, "Look At Last Nite", et stykke godt sammenskrudd paradepop med luftige sangharmonier, ikke så fjern fra "Coz I Luv You" og en ikke alt for fjern slektning av den senere klassikeren "Far Far Away".

Albumet er hverken bedre eller dårligere enn det var. Det er Slade mens de eide tenårings-Europa. Respekt.

Uriah Heep: “The Magician’s Birthday” (Bronze)

Enda en av gjengangerne fra Musikkhuset da julen 1972 nærmet seg. Jeg klarte aldri å bli fan. De hadde riktignok ganske kule covere, men musikken ble for spjåkete og påtatt, vidløftig, uten egentlig å ta av, rørleggernes svar på Yes. Tegneserie-Tolkien. Svulstig, men grunt, og aldri i nærheten av heavy.

Og likevel. De hadde denne lyden sin, stor, bred, funklende, et pumpe-øs av gitar, tangenter og vokalharmonier (hele veien opp i falsetten) som egentlig lå godt i øret. Så man kunne strengt tatt ikke avfeie dem, selv om David Byrons evinnelige vibrato gikk meg på nervene.

Jeg så dem live noen ganger, og det var absolutt potent og godt håndverk. "The Magician's Birthday" fanger dem i flytsonen. Den er riktignok ikke like sterk som de to forgjengerne, men har likevel mer enn nok til å forsvare sin eksistens. På bl.a. "Sunrise", pianoballaden "Rain", kassegitar-drevne "Blind Eye" og wanna be-hit'en "Sweet Lorraine" (dig Ken Hensleys moog-solo).

Men vil du være med på det drøyt ti minutter lange og pretensiøse tittelsporet, er du en mer tålmodig kar enn meg.

The Moody Blues: “Seventh Sojourn” (Threshold)

Gruppens syvende album med den klassiske besetningen, og deres siste før de tok seg en seks års pause. Da de kom tilbake var mye av magien borte, og snart sluttet Mike Pinder - og med ham falt en vegg ut.

"Seventh Sojourn" er med andre ord det siste essensielle Moody Blues-albumet. Kanskje er det også det beste av dem alle. Det er melankolsk, stillferdig, og samtidig storslagent. Som når man blir så overmannet av bevegelse at brystet føles som om det er i ferd med å briste.

Det er en ufattelig vakker og velprodusert samling låter som gir en symfonisk helhetsopplevelse - med forbehold for det avsluttende kuttet "Im Just A Singer (In A Rock And Roll Band)" som er så teit at du blir flau.

Ingen Moody Blues-LP er mer perfekt enn denne platens første side. De fire låtene glir sømløst i hverandre, alle forskjellige, og alle likevel så henrykt i slektskap, og løftet gjennom sidens episke avslutning "Isn't Life Strange". Jeg tror ikke gruppen noen gang skapte vakrere minutter enn disse seks, hverken før eller siden.

Side 2 flyter også vidunderlig, bortsett fra nevnte avslutning som endog ble sendt ut på single. Har særlig sans for Pinders "When You're A Free Man" hvor Hayward bidrar med mange lekre gitardetaljer. Pinders behandling av sin Chamberlin er forøvrig magisk gjennom hele albumet.

James Taylor: “One Man Dog” (Warner Bros)

Taylor tok en overraskende vending etter den solid produserte og arrangerte "Mud Slide Slim". "One Man Dog" består av hele 18 låter, de fleste korte, mange nærmest bare fragmenter og ettertanker. Det er noe koiekoselig og hjemmebrygget over forestillingen. Og gjestelisten er kjempelang og stinn av kjente navn.

Her er vevre ord og trudelutter, soloppgang og motorsag. Og ikke minst er det coveret, kunstneren med sin båt, sin åre, sitt slips og sin enmanns-hund.

Sprudlende ukonvensjonelt, og befriende gamblet av Taylor som på dette tidspunktet var så nær en superstjerne som det var mulig å komme.

"One Man Dog" er full av overraskelser og hemmeligheter, sprudler av overskudd - og lukter av chili og nyhugget tømmer. Innimellom fragmentene (som frekkasen "Mescalito") og skissene og minisangene leverer han også signaturlåten "Don't Let Me Be Lonely Tonight" og en nydelig versjon av "One Morning In May" i duett med Linda Ronstadt.

Min absolutte Taylor-favoritt.

Utsøkt oppfølger til den mer ujevne debuten. Laidback, cozy, melodiøs viserock med countrysmak, luftlette sangharmonier og forsølvet bruk av akustiske gitarer, nydelig vevet inn et det forsiktig elektriske kompet (med Hal Blaine, intet mindre, på trommer). Et forenklet CSN&Y, uten at det svekker dem. Smaker litt tidlig Eagles også, og våre senere helter Flying Norwgians. Albumet inneholder tre av deres fineste låter, "Ventura Highway", "Don't Cross The River" og "Cornwall Blank".

Jeg spilte vettet av det i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje, denne vinteren.

En skikkelig munnfull for utrente ører. Særlig fordi LP'n åpner med en drøyt ni mutter lang reise gjennom ganske eksperimentell, psykedelisk funk. Og ikke før har du fått ommøblert hodet med den, så kommer den nydelig ornameterte flørten "Sing Swan Song" buktende, som et pust av Canterbury prog.

Det er et album med mange smaker og spennende steder å gå. Ti og et halvt minutt lange "Soup" ble angivelig funnet på på stedet da albumet så ut til å bli alt for kort. Så det du hører er skapt i real time, rett inn, for å fylle et hull. Fascinerende.

Platen avslutter med den semi-psykedeliske perlen "Spoon", som var en ganske stor hit i Tyskland og ga dem penger nok til å spille inn dette albumet i et brukbart studio utenfor Köln.

Merkelig sammentreff: Da jeg spilte albumet på Spotify, hoppet strømmetjenesten helt random fra "Spoon" til Wire og deres "Outdoor Miner". Et fortreffelig valg.

OK, jeg var 20 og visste ikke bedre. Carly Simons erigerte brystvorter forhekset meg, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg kjøpt LP'n. Jeg skyldte på "You're So Vain". Men jeg jugde. Da kunne jeg nøyd meg med singlen.

Her ser man altså en av årsakene til at BH'en ble hentet tilbake, og i dag regjerer hardt og nådeløst. På med dem, ellers ble forsvarsløse, unge menn lokket til å bruke pengene sine på plater de hverken hadde råd til eller kom til å like.

Men det var altså en gang. Da kvinnene hadde busker under armene, troll i buksene og slang med saker og ting under jumperen, og guttene syntes det var aldeles strålende og ble ikke redde i det hele tatt.

Da kjøpte jeg platen og spilte den med friskt mot og ganske stor glede. Hit'en holdt som bare det, og vi lurte på hvem hun sang om, det kunne ikke være Mick Jagger, for han sang jo med i versene. Hm, hun hadde forresten en sånn Jagger-munn, stor munn, kjøttfulle lepper. Når man tenkte det, kunne man ikke holde tilbake et ørlite "gulp!".

Hun var kjæresten til James Taylor, og det kunne man godt høre. Det var sånn musikk på denne platen. Behagelig, flink, singer-songwriter-musikk, det meste skrevet av Carly som hadde en god og bærende stemme, litt uten særpreg, rett frem liksom, og gjerrig på faseringsoverraskelser.

Men hun var sensuell som bare det, traff godt med noen av låtene, som "The Right Thing To Do", men måtte allerede etter noen måneder finne seg i å havne i platehyllen, ikke for å bli, men til hun ble introdusert for Bjørn Ringstrøm.

Oh my God, for et album. Så upretensiøst, spartansk og varmt, og hørte man en slide-gitar mer poetisk enn dette? Cooder går dypt inn i roots-musikken med en fantastisk kompetent gjeng musikere.

Ikke noe tilgjort her, bare respekt for de som bygget og skapte nasjonen og musikken som flyter gjennom dens årer.

Cooder plukker låter med stor innsikt og nennsom hånd. Tittelkuttet er bare simpelthen vidunderlig, og som "Crow Black Chicken" lever og hvilken versjon han gjør av "The Dark End Of The Street", slidegitarens saktmodige kjærtegn gjør denne sangen om utroskap om til en hymne. (Hør gjerne Flying Burrito Brothers' versjon også, den er like fin.)

Cooder var blitt en mann å regne med i 1972. Han seilte høy på berømmelsen hans bidrag på Rolling Stones-LP'ne "Let It Bleed" og "Sticky Fingers" hadde gitt ham. Og nå nøt han sin posisjon ved å spille inn musikken han elsket.

"Boomer's Story" var Cooders tredje album, og det første jeg eide. Jeg tror det var Jon Ranheimsæther som beordret meg til å kjøpe det. Man var ikke noe tess uten "Boomer's Story" i huset. Han hadde (og har) helt rett.

The Edgar Winter Group: “They Only Come Out At Night” (Epic)

Coveret signaliserte glam for meg, og kom litt overraskende. Jeg kjente godt til broren hans, Johnny, men dette var noe annet. Hverken glam eller blues, faktisk, men et godt vektet eksempel på amerikansk samtidsrock, med god rekkevidde, fra hardrock til Little Feat.

Gruppen føk ut av startgropen og oppover hitlistene med den hardt rockende og svært funky instrumentalen "Frankenstein". For all ettertid regnet som Edgars signaturlåt.

Den er ikke nødvendigvis typisk for albumet som er veldig variert. Den andre hiten her, "Free Ride", lyder som noe i nabolaget til Allman Brothers.

Gruppen kjører med to gitarister, Ronnie Montrose og Rick Derringer, begge med rett til å bråke, men også med sans for å leke. De har spenstig underlag i Edgars massive keyboards-artilleri.

Dan Hartmann er mannen med krydderet og melodiene (seks av albumets ti låter bærer hans signatur, to alene, fire med Winter) og ikke minst ukulelen som han henter frem når du minst venter det. Han spiller også bass, og er innimellom dessuten gruppens tredje gitarist.

Veldig mye musikalitet og kompetanse i denne gjengen. De klarte imidlertid aldri å levere så skarpt igjen. Derringer og Winter har i nyere tid vært viktige støttespillere for Ringo i hans All-Starr Band.

Finns andre LP, et inspirert stykke visekunst fremført av en ung mann med en inderlig stemme og fingerrapp gitar-kompetanse. Noe er selvskrevet og fanger tidsånden helt suverent (bl.a. "Samfunnshus blues", "Elegi"), naivismen, idealismen og felleskaps-følelsen i dette oss mot dem - alt formulert med sårbar melankoli og undring av en 25 åring med adresse Club 7.

To av låtene er lånt fra andre og oversatt til norsk: Roy Harpers "Don't You Grieve" ("Kjære ikke gråt") og Graham Nash' "Teach Your Children" ("Rekk dine barn en hånd"). Han er flinkest med Harper.

Dessuten hyller han sin mentor Bert Jansch i to låter, viseballaden "Reynardine" og instrumentalen "The First Time I Ever Saw Your Face". Begge bygget rundt typisk Jansch-komp, klimprende, dansende, og med de karakteristisk bøyde tonene.

Finn har plukket fem tekster fra sin yndlingsdikter Inger Hagerup, og tonsatt dem. De gir albumet den barnlige undringen som kledde den unge Kalvik så godt.

Albumet er rikt på musikalske uttrykk. Fra det nakne til det fyldige. Han har en herlig og allsidig gjeng musikere med seg i studio. Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen, Christian Reim, Espen Rud, Carl Morten Iversen, John Svendsen og Brynjar Hoff. Pluss strykerne til Filharmonisk selskap.

Fin LP, Finn.

Hawkwind: “Doremi Fasol Latido” (United Artists)

Her kom Lemmy inn. På bass. Noe han aldri hadde spilt. Og avsted bar det. Spacerock av den evig kveilende sorten, de fant et groove, og så bare suste de på over hamrende blokkakkorder og roterende synthblipp i ekko-space. Duren funket som narkose på uinnvidde, og som lystgranater og ekstase i hjernen på folk som ikke gikk av veien for litt reisevirksomhet i sofamodus. Her representert ved drøyt 11 minutter lange "Brainstorm" og 7-minutteren "Lord Of Light".

Innimellom er det stukket roligere øyeblikk som gir deg pusten tilbake, men også et nesten ni minutters hamrende avantgarde-mareritt kalt "Time We Left This World Today".

Jeg så dem på Chateau Neuf i september 1973 og ble hektet. Den konserten og den med Gong i 1974 tilhører mine mest spektakulære live-minner.

Steely Dans debut, laget i en tid da de virkelig var et band og Donald Fangen fikk hyret inn en ekstra vokalist, Dave Palmer, for å avlaste seg selv på konserter.

Det er likevel Fagen og Walter Becker som styrer sakene og har skrevet samtlige låter. De er kanskje litt mer rockeband her enn de skulle bli, selv om den sløye leken med latina, jazz, swing og groove allerede bobler til overflaten, ikke minst i hit'en "Do It Again". Albumets andre hit, "Reelin' In The Years", suser ned highwayen som en blanding av Little Feat og CSN&Y.

Sterk debut. Guffent cover. Men så er gruppen også oppkalt etter en dampdrevet dildo.

Det kan ikke sies for ofte: Jeg har aldri fått til å like Joni Mitchell, men jeg skjønner at det er dumt av meg. Klarer ikke stemmen hennes, finner ikke frem i melodiene. Griper til luktesaltet og innrømmer åpent og ærlig at "Big Yellow Taxi" var min eneste favoritt med henne før 1975. Send meg i skammekroken, men la meg ha med Beatles tyggegummi-kortene mine, please.

Alle likte "Blue" og mmmm'et henført. Særlig kvinnene. De sendte meg skarpe blikk hvis jeg ikke mmm'et med samme overbevisning. Hadde jeg bekjent at jeg ikke syntes "Blue" var noe herlig i det hele tatt, ville nærmiljøet med ankerfeste Blindern, sett på meg som om Henry Rinnan var gjenoppstått.

"For The Roses" ble det også mmm'et for. Så jeg skaffet meg den for å ha alibiet på plass. Dessuten var hun naken på coveret - bitteliten, riktignok, men likevel. Sånt teller. Med "For The Roses" og "No Secrets" i hus, var man en å regne med.

Jeg spilte ikke albumet mye. Joni begynte allerede å flørte med jazzen, og jazz-Joni liker jeg bare på "Hissing Of The Summer Lawns" (og kanskje "Hejira", i hvert fall den gang, jeg må sjekke). Eneste låten jeg likte på "For The Roses" var "Turn Me On, I'm A Radio", og den er typisk nok ment som ironi fra hennes side. Ja, ja ...

Prudence: “Tomorrow May Be Vanished Victoria ‘Så bærre pass dæ!’” (Polydor)

Coveret er langt bedre enn innholdet, det må innrømmes. Men det er noe sjarmerende over dette Namsos-laget slik de føler seg frem i skogsmodus - med ørene innstilt på internasjonale storheter som The Band og Jethro Tull og kanskje litt Lindisfarne. Og lar det stå til.

Engelsken sin har de antagelig kjøpt billig på postordre og fått utdelt hos handelsmannen som løsark i en bærepose. Men det er noe fandenivoldsk over dem, de slipper unna med det. De gjorde alltid det. Jeg mener, "The saw mill goes and goes"? (fra "Drunk And Happy" i 1973).

Det som sitter best igjen er "14 Pages", en av Åges tidlige signaturlåter. Men det er mye annet her å bli glad i. Jeg liker som sagt det fandenivoldske, deres blanding av norsk og britisk folk og amerikansk roots, instrumenteringen av musikken som både er hardtslående og luftig løs, med mandolin, langfløyte, fele og trekkspill, det siste levert av en Terje i fykende form. De havner i rene progpartier også, og spiller med stor presisjon og ruset gitarlyd. Tøft.

Mye er på plass. Det skulle levere betydelig mye bedre med neste LP. Veien fra Namsos til verdensherredømme var staket ut.

Desember

Et av de virkelig slitesterke live-albumene. Fanger Deep Purple midt i gruppens absolutte formtopp. Jeg hadde sett dem to ganger med kort mellomrom i Njårdhallen. Det var stort. Japan-konsertutdragene fra august 1972 var enda større. Du kunne et øyeblikk tro at Deep Purple var rockens fremtid. Og på en måte var de jo det. Selv om denne inkarnasjonen av bandet snart skulle rakne.

Vi møter den klassisk heavybesetning. En eksentrisk egoist på sologitar, en professor av en barte-sam på orgeløs, en trommeslager som spilte ringer rundt konkurrentene og som dessuten var oppsatt med en snert i håndleddene som rev huden av bøfler, en bassist som var like mye prog som heavy (og litt Mozart), og den opprinnelige drama-vokalisten, et macho blikkfang med en sveiseflamme av en falsett.

De spiller bare langt på dette albumet, noe datidens elskere av heavyrock inntok som himmelsk lyddop. Det fantes ikke større lykke enn et rock'n'roll-monster som leverte gitar/orgel-dueller uten tidsbegrensninger.

Klassikeren "Machine Head" legger beslag på fire av dobbelt-albumets i alt 7 låter ("Space Truckin'" tar hele side 4). Inkludert metallriff-beistet over alle metallriff-beist, "Smoke On The Water".

Fra "In Rock" får man selvfølgelig bandets signaturnummer "Child In Time", og fra "Fireball" "The Mule" som gir Ian Paice spotlighten. Og her er single-hit'en "Strange Kind Of Woman", som eide eteren påsken 1971, særlig på Radio Lux, og som ruller lik et diesellokomotiv over skinneskjøtene på side 3 av "Made In Japan".

"Made In Japan" var det første albumet jeg forsøkte å anmelde på trykk. Manuset nådde aldri Dagbladet eller Arbeiderbladet. Selvtilliten stoppet meg, selv om jeg hadde kjøpt frimerker. De brukte jeg til gjengjeld på anmeldelsen av "Houses Of The Holy" - som ble trykket både i Dagbladet og Arbeiderbladet. Stikk den!

Min debut som anmelder. Ikke noe å vise frem i dag. Den lett breiale teksten har tålt tidens tann betydelig mye dårligere enn "Made In Japan", for å si det forsiktig.

Et prog-monument som kødder med hjernen din på en vennlig måte, og som aldri slutter å utfordre. Dette er ikke motstandsløs vellyd, men kompliserte musikkstykker som definitivt forutsetter at du følger med. Etter noen gjennomspillinger begynner det å sitte.

Jeg ble aldri en flink Gentle Giant-mann, jeg innrømmer det. Når musikken krevde oppmerksomheten min, foretrakk jeg Zappa - ikke minst på grunn av mannens alltid like spydige glimt i øyet. Gentle Giant smilte aldri, de var dønn seriøse. Og da ble jeg litt trett.

Til gjengjeld likte jeg coveret på "Octopus". Roger Deans fantastiske blikkfang gjorde at jeg kjøpte albumet på Ringstrøm, og beholdt det.

The Rolling Stones: “More Hot Rocks (big hits & fazed cookies)” (London)

"Hot Rocks" var og er en fremragende samler. Men det er oppfølgeren som gjelds. Den mangler noen av de skarpe toppene, men kompenserer med eksentriske innfall, vidunderlige smaksprøver på psykedelia, sirkelriffet "The Last Time" og en hel LP-side med forunderligheter myntet på det amerikanske markedet, da låtene aldri hadde vært å få i USA tidligere.

Albumet spiller helt fantastisk. Min favorittside er den tredje med denne rekken: "She's A Rainbow", "2000 Light Years From Home", "Child Of The Moon", "No Expectations" og "Let It Bleed".

For frimerkesamlere kan nevnes at "Tell Me" kommer nedredigert, altså amerikansk single-versjon. Det samme gjør "Out Of Time" (versjonen fra "Flowers") og "She's A Rainbow" (uten introduksjonen fra "Satanic").

Folk som fortsatt spiller CD'er bør vite at SACD-utgaven fra 2002 inneholder tre bonuskutt, hvorav ett, "I've Been Loving You Too Long" (fra 1965), for første gang gjøres tilgjengelig uten pålimte pikehyl (den ble lagt inn som fake "live" på det amerikanske konsert-albumet "Got LIVE If You Want It!" i 1966).

Og ja, Andrew Loog Oldham, var tilbake med Beat-poesien sin på coveret.

Frank Zappa: “The Grand Wazoo” (Bizarre/Reprise)

Et slags "Hot Rats" i stort format - i betydningen storband. Zappa fremstår mer som arrangør/komponist her enn utøver, selv om hans bidrag på gitar er sentrale. Hovedsakelig instrumental jazzrock, dette, med trykk på jazz, og ualminnelig tilfredsstillende løst. Har du sans for "Hot Rats", er dette like fint.

1972 - plateomtalene

Januar

Paul Simon: “Paul Simon” (CBS)

Jackson Browne: “Jackson Browne” (Asylum)

Blue Öyster Cult: “Blue Öyster Cult” (CBS)

Ry Cooder: “Into The Purple Valley” (Reprise)

Captain Beefheart: “The Spotlight Kid” (Reprise)

The Doors: “Weird Scenes Inside The Gold Mine” (Elektra)

Februar

Neil Young: “Harvest” (Reprise)

Nick Drake: “Pink Moon” (Island)

Todd Rundgren: “Something/Anything?” (Bearsville)

Michael Nesmith And The Second National Band: “Tantamount To Treason, Volume One” (RCA)

The Allman Brothers Band: “Eat A Peach” (Capricorn)

Eric Andersen: “Blue River” (CBS)

Brinsley Schwarz: “Silver Pistol” (United Artists)

Strawbs: “Grave New World” (A&M)

MARS

Deep Purple: “Machine Head” (Purple)

The Kinks: “The Kink Kronikles” (Reprise)

Fleetwood Mac: “Bare Trees” (Reprise)

APRIL

Stephen Stills And Manassas: “Manassas” (Atlantic)

Crosby & Nash: “Graham Nash David Crosby” (Atlantic)

Tobben & Ero: “fordums frukter, friske frø” (Philips)

Creedence Clearwater Revival: “Mardi Gras” (Fantasy)

Procol Harum: “Procol Harum Live In Concert With The Edmonton Symphony Orchestra” (Chrysalis)

Richard Thompson: “Henry The Human Fly” (Island)

Jim Croce: “You Don’t Mess Around With Jim” (Vertigo)

Wishbone Ash: “Argus” (MCA)

Dr. John: “Dr. John’s Gumbo” (Atco)

Big Star: “Number 1 Record” (Ardent)

Mai

The Rolling Stones: “Exile On Main St.” (Rolling Stones) ******

Randy Newman: “Sail Away” (Reprise)

Uriah Heep: “Demons And Wizards” (Bronze)

Elton John: “Honky Château” (DJM)

The Beach Boys: “Carl And The Passions - So Tough” (Brother/Reprise)

Little Feat: “Sailin’ Shoes” (Warner Bros)

Caravan: “Waterloo Lily” (Deram)

JUNI

David Bowie: “The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars” (RCA)

Roxy Music: “Roxy Music” (Island)

Eagles: “Eagles” (Asylum)

Alice Cooper: “School’s Out” (Warner Bros)

Pink Floyd: “Obscured By Clouds” (Soundtrack) (Harvest)

Free: “Free At Last” (Island)

Aphrodite’s Child: “666” (Vertigo)

Jethro Tull: “Living In The Past” (Chrysalis)

John & Yoko / Plastic Ono Band: “Some Time In New York City” (Apple)

Juli

T. Rex: “The Slider” (T. REX)

Rod Stewart: “Never A Dull Moment” (Mercury)

Jimmy Cliff: “The Harder They Come” (Soundtrack) (Island)

Curtis Mayfield: “Super Fly” (Soundtrack) (Curtom)

David Ackles: “American Gothic” (Elektra)

Van Morrison: “Saint Dominic’s Preview” (Warner Bros)

The Temptations: “All Directions” (Gordy)

Harry Nilsson: “Son Of Schmilsson” (RCA)

Captain Beyond: “Captain Beyond” (Capricorn)

August

The Kinks: “Everybody’s In Show-Biz” (RCA)

The Band: “Rock Of Ages - The Band In Concert” (Capitol)

Michael Nesmith: “And The Hits Just Keep On Comin’” (RCA)

September

Cat Stevens: “Catch Bull At Four” (Island)

Ole Paus: “Garman” (Polydor)

Mott The Hoople: “All The Young Dudes” (CBS)

Sandy Denny: “Sandy” (Island)

Black Sabbath: “Vol. 4” (Vertigo)

Yes: “Close To The Edge” (Atlantic)

Family: “Bandstand” (Reprise)

J. Geils Band: “Live - Full House” (Atlantic)

Brinsley Schwarz: “Nervous On The Road” (United Artists)

Manfred Mann’s Earth Band: “Glorified Magnified” (Philips)

Oktober

Captain Beefheart And The Magic Band: “Clear Spot” (Reprise)

Stealers Wheel: “Stealers Wheel” (A&M)

Stevie Wonder: “Talking Book” (Tamla)

Hole In The Wall: “Hole In The Wall” (Sonet)