1975 - mysterier, method acting og “blomster ved graven”

JANUAR – 11 DAGER MED ØL

Den blå almanakk.

Fæle januar 1975. Jeg var i shambles mens et samboerforhold døde. Det skjedde pinefullt sakte og torturerte oss begge. 5. januar sov hun i det som hadde vært vårt felles hjem i drøyt to år for siste gang. Jeg vet det, for det står i min blå almanakk. Hun sov over og Ungdommens radioavis sendte mitt Sparks-intervju.

Sparks i Göteborg i desember 1974. Jeg intervjuer Russell Mael som bare det. Samtalen ble sendt i Ungdommens radioavis 5. januar.

Dagen etter begynte jeg med pipe (står det i almanakken), det ble nok svært forbigående. Jeg har aldri vært god på piper. De surkler. Og de gir ikke det deilige kicket som en sigarett gjør, eller gjorde. Samme dag var jeg på SV-studiesirkel på Tåsen sammen med Tormod. Det skyldtes for min del at en vakker pike (som var uoppnåelig mye eldre enn meg) også gikk der. Etterpå var Tormod og jeg på Gamle Major og gurglet øl. Club 7 kvelden etter, og der traff jeg Arild Steen og utvekslet røverhistorier med ham.

Den vakre piken sluttet i Nordre SV da mer eller mindre samtlige mannlige deltagere var stupforelsket i henne og det oppsto rivaliseringer som hadde lite med Norges politiske fremtid å gjøre. Det var sikkert verst for Johann uten land (kalt så fordi han var sammen med piken da han dro ut på en reise, men ikke da han kom tilbake, skulle han oppdage), men jeg ble rammet litt, jeg også.

Min oppsummering etter at halve januar var gått: "11 av 15 dager med øl." 20. januar fikk jeg "Blood On The Tracks" på CBS. Etter det drakk jeg med begge hender. Min beste venn gjennom hele 1975 var så ofte på besøk at man kunne tro han hadde flyttet inn, og jeg kunne ikke få nok av "Idiot Wind". Steinar Fjeld skaffet meg en fin Ibanez-gitar. Nå kunne jeg spille låten selv også. Stakkars naboene. Jeg spilte «Idiot Wind» med tilløp. Den brant nesten like vilt som Dylans egen versjon på «Hard Rain».

20. januar fikk jeg "Blood On The Tracks" på CBS. Etter det drakk jeg med begge hender.

FEBRUAR – GULPEGYS I PUMPELAND

Almanakken min fra 1975 sier ikke mye, og når den sier noe er det bare i kort telegramstil. Man må gjette hva som ligger bak. Eller man må ha vært der. Ikke minst for å forstå myten om Vakre Hilde, piken som hadde hele min bekjentskapskrets i sin hule hånd, i hvert fall føltes det slik. Her følger innslagene for noen dager i slutten av januar og begynnelsen av februar året 1975.

Mandag 27. januar: Skrev "Har du hørt" - leverte Bendiksen (plateselskapet Arne Bendiksen AS) - fikk ca, 16 LP'er for det. Mest Golden Hour. Snakket med Vakre, hun kommer onsdag.

En tur til Tormod og Bente om kvelden. Spilte høy musikk hjemme etterpå (kl. 02.00).

Tirsdag 28. januar: Leverte skrivemaskin (120 kroner). EMI (Steeley Span, Grand Funk, Burdon og "Pinball" (Brian Protheroe)). Myrget. SV-møte hos Tormod og Audun. Møtte så vidt Vakre. Hjem. La meg ca. 00.20.

Onsdag 29. januar: Spilte sjakk m/Vakre. Vant og tapte (1-1).

Sjakk mot Vakre Hilde. 1-1.

Spake Audun oppom.

Torsdag 30. januar: RØDE KORS! Fett. Pumpet og avføring. Blod i avføring - for mye syre.

Chateau Neuf - ikke det helt store.

Fredag 31. januar: Vondt i halsen.

Lørdag 1. februar: Stugu innom. Fest med Audun hos Sonja Krohn.

Knoll & Tott. Vi ble eksperter i pinlige situasjoner. Tok drosje hjem.

Søndag 2. februar: Myrget.

MÅ SKRIVE TIL PRESSE 7!

Mandag 3. februar: Dro til Eirik. Piggvar der. Drakk. Sov over.

Tirsdag 4. februar: Dro til Baronen & Baronessen m/ Piggvar & Eirik. Spiste oss sjuke på roastbiff og karbonader for 19.50. Tilbake til Eirik. Sov over. Bloodrock - Stephen Stills II.

Onsdag 5. februar: Dro til byen m/Torill og Linus. Hjem.

Fairport Convention kl. 20.00 på Chateau. Fest hos Bendiksen. Drita full. BLÅSTE! Sandy Denny kalte meg gutten sin.

Sandy kalte ikke hvem som helst for gutten sin, det er jeg nesten helt sikker på. Hun var nok spøkefull, men hun bustet meg på hodet. Det gjelds.

Torsdag 6. februar: Golden Earring til Det Nye. Penger fra NRK. Kjøpte whiskey. Eirik & Piggvar innom. Chateau sammen med Christian & Audun. Til Club 7 i stedet. Fett. Møtte Vakre.

Min far Gösta lærte meg at Jameson var et lurt valg. Han brukte et glass vann ved siden av. Jeg helte Cola rett i drinken. Mange reagerer. Hvorfor klarer ikke folk å akseptere at folk faktisk kan ha en annen smak enn dem?

Fredag 7. februar: Skrev stoff til Presse 7. Plater til NRK. Pernille innom (å nei). Fett!

Lørdag 15. februar: RØDE KORS!

Knapt og sikkert uforståelig. Men her foregår mye mellom anfallene av kjedsommelighet og sløvhet ( = å myrge) og rene nedturer ( = fett). Vakre Hilde svever inn og ut av telegramhandlingen, og Audun er særlig opptatt av henne da han ellers neppe ville "stukket oppom" den kvelden han visste at hun og jeg skulle spille sjakk.

Ekspertene i pinlige situasjoner ble vi den kvelden Audun lokket meg med seg (som anstand og alibi) til en fest hos Sonja Krohn, som han ikke var bedt på, men som han visste at Vakre Hilde skulle på, og så klatret vi inn via et skur i bakgården og en veranda og et åpent vindu, og var plutselig ubedt til stede, til vertinnens absolutte mishag. Ingen ville snakke med oss, og vi snakket høyt med hverandre i et slags kodesprog hvor enkelte av gjestene ble karakterisert på nedsettende måte. Sa jeg enkelte? De fleste, tenker jeg vi sier.

Vi la en demper på selskapet, for å si det mildt, og forsynte oss av drikkevarene på bordet. Så fikk Audun trukket Vakre Hilde til side, og de hadde en lang og elektrisk samtale som aldeles ikke ønsket min tilstedeværelse. For nå hadde Audun oppnådd det han ville, og trengte ikke meg mer.

Jeg fant veien ut selv og følte meg både brukt og dum. Alle kvinnene var eldre enn meg også, så jeg følte meg liten i tillegg.

Festen etter Fairport husker jeg med langt større glede. Særlig at Sandy strøk meg over håret og kalte meg gutten sin.

Jeg slet med mavesmerter på denne tiden. Det skyldtes sikkert inntaket av vin og brennevin og kanskje noen spiseskjeer stress. Et samboerforhold var avsluttet på en lite elegant måte. Jeg syntes synd på meg selv. Og slet med å få endene til å møtes. Freelance-inntekstene var flyktige i denne perioden. Og så var jeg som alltid hypokonder.

Hypokonderen fikk seg en smell da de skulle pumpe ham for å sjekke maveinnholdet. Pumpen virket ikke, så sykepleieren måtte trekke den kjempetjukke slangen opp og ned i halsen min så jeg brakk meg i smertefulle gulpegys mens jeg tviholdt så hardt i den unge damens ene rumpeballe at hun skrek. Tårene mine rant, og jeg så ingen ting.

Jeg fant ut at jeg ville være i fred og aldri besøke Røde Kors mer. Jeg tror neppe jeg møtte til timen 15. februar. Men etter det er almanakken taus i lang tid.  

MARS – SLEM MOT DAMENE

Det tunge året da pengene lot vente på seg og regningene ble røde. Det tunge året da tomflaskene dekket halve kjøkkengulvet og satt fast når jeg trengte panten. Det tunge året da jeg skrev på Norgeshistoriens dårligste selvbiografi og trodde jeg skapte for evigheten. Det tunge året da Eirik og jeg komponerte salmen "Jesus Jesus" på mitt religiøse husorgel, båret i ens ærende gjennom tett snedrev ned til Majorstuen stasjon og over på Kolsåsbanen, og videre over på Rykkinn-bussen og endelig hele veien til Eplehagan hvor vi trampet orgelet i gang. Det tunge året da Christian og jeg slo tid i hjel over en uendelig rekke bordhockey-matcher til langt på natt. Det tunge året da jeg vandret hvileløst rundt på Club 7 og var slem mot damene, og skrev dem inn i min ubrukelige fortelling om meg selv.

Her passer det å legge inn spillelisten for 1975. Altså komplett sett låter som dukket opp på Englands-listen i løpet av 1975, 258 låter - inkludert 11 slengere fra VG-listen.

Og mens dette skjedde kom den ene sterke LP-tittelen etter den andre. Det er jug det de sier om at rocken sto stille og trengte punken for å komme seg. Det var så mange gode plater tilgjengelig at naboene fikk hold av å banke i veggene og å ringe på døren.

APRIL – GOOD GRIEF OG POESI

1975 var det-er-jammen-meg-synd-på-meg-året mitt, så her var mye å forholde seg til. Som alle andre var jeg avhengig av inntekter, men Det Nye var ganske knipne på jobber - og betalte dessuten bare 100 kroner flaket (A4-arket), så jeg måtte brukte mye tid på å overtale redaksjonen til å trykke stjernebilder av artister de knapt kjente til. Og de lurte på hvorfor tekstene var så lange. I almanakken min fra 1975 ser jeg at april hadde en viss hygge å by på i siste del av måneden. 18. april fikk jeg Arbeiderbladet til å ta Ken Hensley og Donovan, samme dag sa Det Nye ja til Alice Cooper og Donovan, men nei til Trace. Noe nederlandsk prog-møl. Jeg må tydeligvis ha snakket med dem. Husker jeg noe? Ingen ting.

Det Nye, 10. juni 1975. Penger i lommen. Jeg tok bildet også.

Jammen tok jeg enda en eksponering. Den får sin debut her.

Hvis noen tror jeg hygget meg, sier almanakken nei. Det er en kvinne involvert denne måneden. Hun dukker opp lørdag 12. april som H part 1. Tirsdag 15. april har vi H part 2. Uten forklaringer. Men den fredagen (18. april) jeg hadde hentet ut penger fra Arbeiderbladet og Det Nye, går tydeligvis alt galt, for H part 3 etterfølges av GOOD GRIEF! i grønt skrevet på skrå over lørdagen og søndagen. Og da demrer det for meg. Noen forsøkte å få i gang et forhold, og jeg hadde ikke lyst til å være med. Sex er godt, men forpliktelser suger. Jeg ville ha, men ikke gi. Noe sånt. Vi var allerede kommet til øyeblikket da hun mente at vi måtte snakke sammen. Det passet en egoist med usympatisk kvinnesyn dårlig. Dessuten hadde hun en forstyrrende føflekk.

H part 1, 2 og 3. Kvalifisert GOOD GRIEF!

H dukker ikke opp igjen i min ganske spredt kommenterte almanakk. Men jeg hadde notert ned for mandag 21. april (dagen etter GOOD GRIEF) at jeg hadde vært hos Arne Bendiksen AS og hentet ut penger for pressebiografier på John Cale, Kevin Ayers og Richard & Linda Thompson (150 kroner for de to første, 125 for den siste), så hadde jeg antagelig fått bestilling på Ken Hensley og Paul Williams (125 kroner hver).

Fredag 25. april er det stor stas. 375 for Bjørn "Bøx" Larsen, 100 for Armageddon, 125 for "Country rock" (det står så) og 150 for King Crimson. Det må ha vært en fin helg. Men under "notater" den søndagen står det: "Må skrive for Det Nye. Glitter Band, (Bay City Rollers), Rubettes. " Mulig at det er en god plan.

Her bør jeg vel innskyte at min avtale med Arne Bendiksen AS om plater for artistbiografier tydeligvis var blitt omgjort til ekte honorar i klingende mynt. Avgjort noe jeg trengte, og et tydelig tegn på at jeg nå hadde alt som var av interesse av lagervare hos plateselskapet. Det var ikke flere klassikere å hente, jeg hadde dem alle sammen.

Vel, tilbake til den store utbetalingsdagen fredag 25. april:

Det var den dagen Bøx foreslo at han fikk 75 kroner av mitt honorar på 375. Som han sa: “Du hadde ikke fått de pengene hvis det ikke var for meg.” Det var en viss logikk i det. Men jeg tror ikke jeg bet på. Samme Bøx ba meg om drosjepenger en gang vi hadde spilt bordhockey nonstop halve natten. Klokken var 4 om morgenen, og nå ville han hjem. Jeg hadde ikke drosjepenger å avse, og mente at det måtte han fikse selv. Da falt de udødelige ordene:

— Men da har jeg tapt på å besøke deg!

Fabelaktig resonnement, og helt riktig. Jeg var glad i Bøx. Det fantes (og finnes) ikke mange som ham. Spør Finn Kalvik, han ga Bøx en akustisk Gibson. Fantastisk gitar. Du gjør ikke det uten å sette pris på mottager. Samme Bøx ertet en ikke ukjent forfatter på seg da han spilte sjakk på Club 7 en lørdag formiddag. Spillerne havnet i krangel, Bøx sto trassig og høylytt på sitt med et “Dette veit jeg!” som han gjentok om og om igjen.

Til slutt orket ikke mannen ved sidebordet mer, han brettet ned avisen, myste over brillene, og utbrøt skarpt:

— Hva vet egentlig du?

Det var Jens Bjørneboe. Bøx ble stille. Jens gjenopptok avislesningen.

Fra NRK TV. Jens Bjørneboe.

Å bli satt på plass av Jens Bjørneboe gjelds. Jeg kan ikke vise til annet der enn at jeg var konduktør på trikken da han kom ramlende drivende full inn på vognen, samme dag eller noen få dager etter at han hadde publisert sitt “Farvel - bror alkohol”-dikt i Dagbladet (27. desember 1975). Det gjelds litt det også, for jeg måtte be ham dempe seg.

Tunnelpendler 7690 opplevde Bjørneboe på trikken før meg, det må innrømmes, enten tidligere på samme dag eller dagen før. Han var ikke i kjørbar stand noen av gangene. Bjørneboe, altså.

Ah, men se, i "Blomster ved graven"-manuset ligger noen løsark. Dikt. Jeg hadde tydeligvis lagt dem til side som ubrukelige. Hvilket viser at jeg tross alt ikke var helt idiot. Her er noen prøver. Jeg husker diktet jeg kalte "Kjærlighet".

KJÆRLIGHET

Løft hodet

og

slå det hardt i veggen

Men nå fant jeg

KJÆRLIGHET HAH!

en blomst

i

en vase

Og hva med:

noen ber om fred

andre ber om nåde

jeg ber også om hjelp

og får ingen av delene

Og hvorfor ikke dette suicidale utbruddet til dessert:

hvorfor leve som et vrak

når man kan dø intakt

Da sier vi takk til 1975 for denne gang.

MAI – DA SVENSKENE FIKK BANK PÅ TRYKK (i hvert fall)

Det hardnet til. Tåregass mot 1. mai-toget, ikke stilig i det hele tatt. Jeg hadde kontakt med Roy Harper gjennom Peter Jenner. Begge legender. Det var faktisk litt stilig. Mye stiligere enn den norske hitlisten.

Det var streik i England og NME uteble. Mellom slagene (Club 7, kretsmesterskapet i selvmedlidenhet og høy musikk arrangert i Harald Hårfagrest gt. 12 C, 6. etasje, kretsmesterskapet i usedvanlig slett selvbiografi, Harald Håfagresgt-mesterskapet i bordhockey) klarte jeg å mase meg til et og annet skriveoppdrag for Det Nye. Denne uken en sak om Roy Wood og hans Wizzard.

Vi var på vei inn i sommeren 1975, sommeren da jeg dro til Sørlandet med hatt, stokk, pappkoffert og et lidende ansiktsuttrykk. Innledningen kom denne natten til 17. mai da Christian, kanskje i solidaritet med fiasko-artianeren fra 1972, droppet rulling og russeståk til fordel for bordhockey, høy musikk og masse drikke i Harald Hårfagresgt. 12 C, sjette etasje. Og det enda han vel knapt vant en eneste match. Jeg var aldeles uspiselig i bordhockey, kanskje den verste vinneren verden har sett.

Christian hadde lett for å få nerver, derfor røk han noen år senere i den store bordhockey-turneringen hos John Smith (den med Tor Milde som dommer med utestemme og rett til å utvise). Jeg hadde tro på Christian, men da han røk for Bente, allerede i innledningsrunden og ble nedkjempet av Irene etter mye klabb og babb med dommeren, var han sjanseløs. Christian var lett å få ut av fatning. I bordhockey.

Klassikeren fra 1958, flate spillere uten hjelm. Min definitive hjemmebane. Jeg tror aldri jeg tapte en eneste kamp på det spillet. Jeg gjorde det ganske bra på de andre modellene. Hadde fire Stiga-varianter pluss en finsk.

Langt verre i sjakk og bordtennis (særlig etter at han fikk finstemt sin bakhand-smash som plutselig drepte mine umulige skru-server), og i tennis kunne jeg bare glemme å henge med. Da ble han nesten like selveuforisk som meg og mente i fullt alvor at han skulle kunne klare å komme med i Wimbledon på wild card. Men alt dette var meget senere. Lenge etter at jeg hadde lagt opp som uovervinnelig bordhockey-utøver.

23. mai 1975. I Det Nye var det en rapport fra bordhockey-bataljen mellom Det Nyes utsendte og det svenske dansebandet Landslaget. Barneskirenn i henhold til artikkelen. Men den er ikke helt sannferdig. Svenskene hadde ville regler, det var tillatt å tilte brettet, dra i spakene så brettet lettet, og ikke minst dundre spaken helt i bånn av full kraft ved slagskudd slik at motstanderen fikk hele brettet i fanget, og ved særlige tilfeller bød på smaksprøver av nylig inntatt frokost. Det sier seg selv at dette ble useriøst. Ergo hevnet jeg meg ved å skrive den reportasjen.

De opererte på tvers av alle internasjonale regler for bordhockey, spilte totalt usivilisert og jukset på løpende bånd. De fortjente å bli omtalt som det de var og alltid vil være: Svenske tapere som fortjener å underholde på bulgarske restauranter utenfor sesongen.

Jeg skrev også en sak om Led Zeppelin, bandet som noen i fult alvor hevder at spilte på Abildsø – uannonsert – høsten 1968 for en håndfull betalende. Særlig.

Ikke noe New Musical Express siste uken i mai, en skrivebordssak om Eagles i Det Nye, og dårlig råd og elendig hitliste i VG. Enda godt at det var sommer.

Men jeg husker definitivt at jeg var i Chateau Neuf og så Flying Norwegians stjele showet fra hovedattraksjonen Flying Burrito Brothers og andre-attraksjonen Kursaal Flyers. Tidligere på dagen var Sneaky Pete og jeg skjønt enige om at “Beatles For Sale” både var herlig og historiens første countryrock-LP. Under konserten, satt jeg og kjente på den gøyale sigaretten Hallvard hadde gitt meg, den skulle konsumeres senere på hyggekvelden, og ble da også det i øverste etasje i trappeoppgangen på Cochs pensjonat i Hegdehaugsveien. Jeg fniste faktisk mye høyere enn både Hallvard og Rune. En fin dag i en pengelens musikkjournalists liv.

Trappeoppgangen på Cochs pensjonat. Et utmerket sted å røke gøyale sigaretter sammen med Flying Norwegians og Hallvard i mai 1975.

JUNI – DEN TILGJORTE MYSTIKERS SOMMER

Tirsdag 3. juni noterte jeg: “Bente, Nanna & Mette drar.” Slik informasjon kan jo være nyttig. Pikene reiste altså 3. juni. Det står bare at de reiste. Ikke noe mer.

Sankthans var det fest hos Tormod i Jarveien. "Christian raver rundt" står det. Og noe om "kvinnen fra tundraen". Jeg husker at jeg plukket opp en av skoene hans i et av havens blomsterbed neste morgen. Solen hadde stekt sålen glohet. Rart hvilke detaljer hjernen velger å lagre. Jeg kan ikke huske hvor den andre skoen befant seg.

Enda mer mystisk er det at jeg ikke klarer å huske at jeg var på Kalvøyfestivalen søndag 22. juni. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde droppet den, men så viser det seg at jeg skrev en ganske lang og detaljert omtale i Det Nye. Steeleye Span blir skamrost, hvis noen lurte.

I almanakken min fremkommer det onsdag 25. juni at i hvert fall én av de tre pikene som reiste for tre uker siden er tilbake, og i samme nu rammes Tormod av den store hjertesorgen. Dramatiske tider for snart-23-åringer i 1975.

30. juni bar det av sted til Arendal. Jeg hadde skapt min egen rollefigur for ferien. En tilgjort eksentriker, lett influert av Hamsuns "Mysterier". Jeg la bevisst ansiktet i mørke, plagede folder, sukket tungt over livsbyrdene, gikk, tross solvarmen, i flanellskjorte, vest (kjøpt på loppemarked på Jar skole), brun cordjakke, slengjeans (med bakre del av hvert bukseben festet litt høyere med sikkerhetsnål for ikke å trekke regnvann fra bakken - en Tormod-oppfinnelse), sorte vernesko (kjøpt på Grønland), brun, semsket, bredbremmet hatt (litt for trang da den egentlig tilhørte min eks-samboer), en liten barnekoffert av papp (uten interessant innhold), en litt for kort spaserstokk (tidligere eid av min stefars far, som hatet meg og kalte meg bytting), og, for å gjøre meg interessant, viltert (men ikke veldig kledelig) skjegg.

Jeg dypleste “Mysterier” og fant mye jeg kunne bruke i mitt utbrudd av sommerlig performance art langs den norske skjærgård.

Jeg hadde ingrediensene rundt omkring i leiligheten. Det var bare å sette dem sammen.

Jeg valgte meg ut en livsglad pike som jeg mente å ha vekket i hvert fall en viss nysgjerrighet hos denne våren. Men jeg gjorde ingen tydelige fremstøt og forsvant fra fester, brått og uten varsel. Og etterlot forhåpentligvis en hvirvel av forvirring og uro. Jeg befant meg i Hamsun-romanen "Mysterier".

Og i denne tilstanden ankom jeg til Forum-festivalen i Arendal.

Jeg husker forresten New Musical Express' artikkel om Roy Harpers skandale-turné i Norge denne våren. Men akk, de hadde ikke sin beste reporter på saken. Hun ble for opptatt av å være på det hun trodde var laget til Roy, og begikk tabben å regne med at han delte hennes nedlatende holdninger til Norge. Det gjorde jo Harper slett ikke, selv om han ble veldig grinete fordi så mye gikk galt. Så grinete at han kastet en uåpnet langpils etter arrangøransvarlig Rune Lem, og bommet med noen centimeter, så knuste han vasken i garderoben på Chateau Neuf, og måtte roes ned av Finn Kalvik.

Jeg mener, han var blitt annonsert som Joe Harters på Vigrestad, og publikum trodde de skulle få dansemusikk fra England. I stedet fikk den en grundig irritert brite som lå på ryggen på scenen med sin elektriske gitar skrudd opp til 11 og slo den samme akkorder igjen og igjen (mens Peter Jenner betjente ekko og forvrengning fra miksepulten - med øredøvende effekt), og et rasende publikum sto klint opptil scenekanten og brølte: JOE HARTERS GO HOME! Da også vaktene vendte seg mot visesangeren, fantes ingen annen utvei enn flukt. Og slik endte den legendariske Joe Harters-konserten på Vigrestad.

Jeg snakket med NME-journalisten flere ganger under turneen, hun slo meg ikke som spesielt oppvakt. Men historien om Joe Harters på Vigrestad er jo ubetalelig uansett hvem som forteller den.

Roy regnet med politiekskorte og utkastelse da jeg traff ham på Savoy Hotel den formiddagen han skulle reise. Han virket sliten, med forbigående utbrudd av galgenhumor. Hadde angivelig plassert en flyndre under vegg-til-vegg-teppet på hotelrommet sitt i Haugesund, og trampet det helt flatt.

— You could sure smell it, sa han og lo kaklelatteren sin.

Christian hadde vært med meg som fotograf i forkant av turneen. Han var slett ikke fotograf, men en stor beundrer av Roy, så vi brukte det egentlig som påskudd. Han hadde meg seg kamera, en antikvarisk kreasjon med utfoldbar reflektor og blitzpære. Man måtte skifte pære etter hvert eksponering.

Roy stirret forbløffet på apparatet da Christian forberedte første skudd. POFF! FLASH! sa det. “Jesus!” utbrøt Roy og gned seg febrilsk i øynene mens han mumlet “Don’t do that again …”

Men tilbake til Arendal. Alltid Arendal. I en periode i livet var jeg der hver sommer. Forumfestivalen inngikk i tradisjonen. Arrangert i Naturparken ved Fløyheia i 1975, for første og eneste gang, om jeg ikke husker feil. Den gang herrene ikke var så opptatt av ekvipering, og damene knurret bare de så en BH eller hørte ordet "sminke" og var oppsatt med eksplosiv hårvekst under armene. Noen hadde troll i buksene også. I det hele tatt, man var velsignet forskånet for begreper som "brasiliansk voksing" (også kalt Rinnan-rykket, en øvelse som stimulerer angiver-genene) og lot naturen gå sin gang. Helt greit for min del.

Sommeren 1975 var altså også mitt øyeblikk som den mystiske eksentriker.

Fremtoningen lot som om han forsøkte å gjøre sine hoser grønne hos en sprudlende livsglad jente som nok ble mer og mer forvirret, da fremstøtene alltid virket halvhjertet og ofte endte med at han forsvant, ikke uten grunn, da han slett ikke ønsket noe forhold, bare en fremprovosert reaksjon som han begeistret tolket som avvisning slik at han kunne sukke tungt igjen, ta seg for pannen og mumle, "akk ja, det er dårlige tider" (som den snakkende hunden i Donald), og notere noe hemmelighetsfullt i en notisbok (til senere bruk i det fryktelige romanmanuskriptet "Blomster ved graven").

På El Paso drakk vi øl, mest fordi jukeboksen hadde "Love Hurts" og "Stand By Your Man". Akk, troløse kvinner, sukket jeg bistert, og ønsket meg gul dress, som Nagel.

Christian, på sin side, var et midtpunkt på campen ute på Tromøya, der han satt med blått blikk og gult hår, omkranset av henførte piker, og spilte gitar og sang med vakker røst.

Jeg lusket i utkanten av sirkelen, med bister geip, og led.

Sommeren 1975. Da Nick Kents fremragende føljetong om Brian Wilson gikk i New Musical Express og jeg måtte slåss med Audun om å få lese den først, enda det var min avis. Vi slåss om Dagbladet også, for der gikk den fascinerende føljetongen om Køber-saken (1934), med sine nifse innslag av spiritisme.

Sjeldent foto, trykket i Det Nye i 1982, men er egentlig fra sommeren 1975 på Mærdø. Vi ser fotsålene og venstrehånden til Audun. Christian titter opp i bakgrunnen. Audun har sikkert nettop lest ferdig dagens episode i Køber-føljetongen.

Akk sommer. Og aldri smakte en kald cola bedre enn ute på Mærdø når man lå på svabergene ut mot havet, med vinden ruskende vilt i håret, oppslukt av Beach Boys-sagaen, mens bølgene knuste seg mot berget i en opprømt sky av skum, igjen og igjen under måkehimmelen. Selv Nagel-kopien fra Harald Hårfagres gate tok av seg på overkroppen da.

Første side i artikkelserien Audun og jeg slåss om å lese først.

JULI – FORKJØLELSE, LIDELSE OG HERMETIKKBOMBEN

Den store weltschmerz-sommeren rullet. Vi gjorde en del stopper på reisen. Blant annet på Tjøme.

På Tromøya måtte teltet mitt til pers igjen, og leirplassen bestemmes av Audun som prøvelå omtrent hver kvadratmeter på den lille lysningen mellom furutrærne, før han anga hvor teltet skulle opp. Auduns plass var sikkert fløyelsmyk, men den perfekte Audun-plass kom på bekostning av oss andre som hadde fått røtter og knartharde furukongler og skarpe steiner og underlige groper å hanskes med.

Det var her at jeg i frustrasjon over at vi ikke har med bokseåpner, plasserte en boks Spaghetti á la Capri rett i bålet, og ble forbløffet over konsekvensene da hermetikkboksen detonerte som et kanonskudd, og sprøytelakkerte furuleggene med et flammerødt strøk av tomatsaus, minipølser og kjøttboller. Vi slapp med skrekken da alle la på sprang i samme øyeblikk som boksen brått forandret fasong og begynte å lage lyder.

Sjokkerende effektiv bålgranat. Ville vært avgjørende i slaget om Stalingrad.

Tøffe tider for oldinger på snart 23 med pappkoffert. El Paso leverte fortsatt "Stand By Your Man" og "Love Hurts" om og om igjen. Jeg gjennomlevde konstruert hjertesorg over piken som jeg gjorde alt jeg kunne for at ikke skulle få lyst på meg. Tårer i ølglasset. Jeg ville ikke ha henne, jeg ville bare nyte hjertesorgen. Hva var det jeg drev med? Performance art?

Jeg ser av mine spartanske nedtegnelser i almanakken for 1975 at piken jeg utsatte for lidende ansiktsuttrykk og pussige utsagn som var ment mystiske, kom til Arendal 2. juli.

Torsdag 3. juli står det: "Tormod til Oslo. Audun til Kristiansand og Oslo. Christian og Lars på Bondeheimen." Jeg tror det dreier seg om forkjølelse, og at vi leide et stort rom på Bondeheimen. Piken var vel ute på Tromøya.

“Hjem fra Arendal … aleine i toget”. Man får det ikke tristere enn det.

Fredag 4. juli: "Christian og Lars reiser hjem." Lørdag 5. juli har jeg bare skrevet "FETT!", hvilket på den tids kodesprog betyr "HELT JÆVLIG!". Jeg var dratt ut på Tromøya og bodde blant furutrærne mutters alene. Og endelig søndag 6. juli: "Hjem fra Arendal … aleine i toget." På neste dobbeltside i almanakken har jeg bare skrevet "GOOD GRIEF" med kjempebokstaver og en parentes med et pikenavn og ikke minst ordet "økonomi". Jeg hadde dårlig råd i 1975.

"GOOD GRIEF!" gjentas på neste side (14.-17. juli), mens hver av de følgende tre dagene er forsynt med gjerrige "Risør". OK, så var vi på vei nedover igjen, Tormod og jeg, og bodde i deres hytte. Det blåste og regnet, det husker jeg, sommeren 1975 hadde tre virkelig fæle regnværsdager, og her var vi, og hytten var ikke vindtett. Audun var på SV-leir på Tromøya. Det regnet der også. Torsdag 24. juli dro Tormod og jeg til Arendal. Der ble vi ikke lenge, for allerede dagen etter, fredag 25. juli, står det: "Kom hjem fra Risør og Arendal. Forkjøla. Tormod og Audun er også sjuke." Sommeren sin. 

GOOD GRIEF!-sommeren 1975

AUGUST – DEN MYSTISKE LILLIAN, OG KJEPPJAGET AV ELVIS-HEVNERE

Og den selvmedlidende performance-art-trippen rullet videre. Jeg sukket tungt over piken som jeg aldri fikk (enda jeg aldri egentlig prøvet) - i Oslo, på Club 7, på Nøtterøy, i Arendal, på Tromøya og tilbake igjen. Rene turnéen. Kombinasjonen av den egentlig i eldste laget «unge», selvmedlidende Werther, Hamsuns mystiske Nagel og den alkoholiserte, livstrette revolvermannen (modellert etter Morgan Kane) – en figur som hadde det med å lute over glasset mens «Love Hurts» skrålte fra jukeboksen, han kunne nok bli en drøy munnfull for et hvert pikebarn i begynnelsen av 20-årene.

Jeg vet ikke hvor jeg fikk skikkelsen fra, men denne bleke, absurde figuren var mitt alter ego sommeren 1975. Hva tenkte jeg på? Hva kunne bli det neste? Konduktør på Kolsåsbanen? Ja, kanskje nettopp det.

Onsdag 6. august 1975 noterer jeg i almanakken min at det var pressekonferanse med Mahavishnu Orchestra på Club 7. Hadde med meg Christian. Dagen etter bar det til Chateau Neuf og konsert med Wishbone Ash og Mahavishnu Orchestra. Merkelig kombinasjon.

Et redigert utdrag fra “Blomster ved graven”:

Sommeren 1975. Den varmeste i manns minne, skrev Dagbladet. Varmen fortsatte og fortsatte. I stuen lå temperaturen over 30 fra morgen til langt på natt. Det var ikke annet å gjøre enn å kjøle seg ned med iskald cola som sved i halsen slik cola skal gjøre når det er sommer. Å sitte på den sydvest-vendte balkongen i slike tropetider var rett og slett umulig. Badstua mi, kalte jeg balkongen.

For et år siden kunne man sitte der. Med blomster i blomsterkassen og en whisky med is på bordet i kjølig skygge under den store, brune parasollen. Et langt år siden. Nå lå jorden svidd og planteløs i blomsterkassen, og cola var den eneste luksus jeg kunne unne meg. Parasollen tok samboeren med seg da hun flyttet ut i januar.

Naboene klaget på rotet mitt der ute. Den styggeste balkongen i hele blokken sladret de til hverandre, og ga meg sure blikk når jeg passerte om morgenen, ut til butikken for å kjøpe Dagbladet klokken halv ti.

Stuen så ikke ut. Gamle aviser, papirer og fulle askebegre. Det var ikke blitt støvsuget siden juni og oppvasken tårnet seg opp på kjøkkenet. Ikke omgivelser jeg ønsker å dele med noen.

Slet med søvnen også. Tasset ut på kjøkkenet midt på natten for å drikke melk. Kanskje en sigarett i stuen for å roe meg etter et eller annet mareritt. Balancid mot syreoverskuddet.

Jeg hadde aldri hatt så dårlig råd siden jeg var avhengig av min mors gjerrige ukepenger. To tusen i gjeld, husleie som forfalt om en uke, ingen inntekter. Et bekymringsverdig regnestykke.

Samtidig satt jeg der og koketterte med at jeg egentlig var en tenkende idealist med de riktige politiske oppfatningene som nå ble presset til å gå på akkord med seg selv og fri til ungpikebladet Det Nye.

I “Blomster ved graven” presterte jeg å gi hovedpersonen Carl Fredrik - et florlett alterego - følgende tankerekke:

“Han er avhengig av folk han føler står på den andre siden av den politiske skillelinjen. De har makten, og kan bruke ham som de vil. Derfor er han blakk nå. For øyeblikket trenger de ham ikke, og han må komme med hatten i hånden for å be om forskudd på artikler som hverken er bestilt eller skrevet.”

For noe vrøvl. Mine politiske oppfatninger var så grunne at de kollapset ved første motargument. Egentlig mente jeg ingen ting. Men jeg likte å late som.

Av og til tenkte jeg på Vakre Hilde. Lurte på om hun var klar over effekten hun hadde på menn. Jeg mener ikke den vanlige så vakker hun er og hun vil jeg ha sex med-effekt. Det gikk dypere. Hun rotet til hjernene og livene deres uten egentlig å gjøre noen anstrengelse i den retningen i det hele tatt. Ekeskap brast i hennes kjølvann. Menn kollapset og ble dårer. Johann uten Land var en, Nordberg-SVs egen Kennedy-figur en annen, ja, også Audun, forfatteren og studenten som først nå, etter syv år, endelig skulle ta grunnfag. Og jeg, som mente meg immun, skrev ikke jeg dikt til henne som jeg ga henne i hånden? Huff.

Fredag 8. august har jeg skrevet: "Møtte Lillian fra Bergen etter Club 7. Hun ble med meg hjem. Ble her til 05.30 - dro til Sovjet. Skulle skrive (!)."

Bak den telegramstilen skjuler seg nok følgende:

Lillian fra Bergen ville slett ikke i seng. Tvert imot skulle vi drikke mer vin og tegne. Og male. Hun hadde malesaker i bagen sin. "Mal eller tegn deg selv slik du opplever deg", sa hun.

Det var i grunnen en spennende utfordring, særlig fordi jeg var ganske oppslukt av meg selv og Hamsuns "Mysterier". Så oppslukt at jeg ikke husker hvordan hennes fremstilling ble. Men jeg husker min. Jeg har beskrevet ham ovenfor, til minste detalj. Tegningen viser mitt alter ego gående mot oss gjennom et skjærgårdslandskap i juli. Hun ble ikke imponert av den pjuskete skikkelsen. Ikke vanket det senge-gøy og forplantningslyder heller.

Jeg har ikke flere erindringer om Lillian fra Bergen. Men almanakken forteller at neste dag var en "dårlig dag på Club 7".

Dagen etter, en søndag. Sommerens siste tropedag. "På Sognsvann og badet med Lars og Tormod. Siden Elvis-møte i Soria Moria med Christian. Fikk "On Stage" på scenen."

En høyst udramatisk skildring av noe som egentlig var en ganske ubehagelig situasjon.

Ungdommens Radioavis hadde nettopp sendt min tredelte historie om Elvis (27. og 30. juli og 3. august). Episodene var lettvinte og ganske breiale. Jeg valgte den håpløse innfallsvinkelen (lånt fra John Lennon): Det er bare 50-talls-Elvis som gjelds. Jeg slengte dritt om det meste mannen hadde gjort siden, og var egentlig på håpløs bærtur. Men jeg ville kjekke meg. Ikke så smart.

Det Nye sendte meg på Soria Moria for å dekke Elvis-showet til fanklubben. Jeg kom rett fra Sognsvann sammen med Christian, i kortbukser og tresko, våt i håret, og trodde jeg var inkognito. Men det var jeg ikke, for Pål Granlund ropte meg opp fra scenen, og der sto jeg, så lite rock'n'roll som det var mulig å bli i treskoene mine, og Pål la ut om Elvis-serien min, og det var tilløp til piping i salen, men så avrundet han det med at jeg tross alt sørget for at Elvis fikk radiotid i NRK, og det fortjente ros. Og så takket han meg i hånden, ga meg "Elvis On Stage"-LP'n og holdt frem mikrofonen. Ordet var mitt. Jeg sa "kvekk", det skulle bety takk, og stolpret meg urflau ned fra scenen og forsøkte å forsvinne i mørket. Christian lo seg i hjel.

Jeg foreslo at vi skulle snike oss ut. Et par digre Elvis-kopier med biffnever stakk hodene sammen og ga meg blikket. Jeg klapret ut i augustsolen. Småsprang til trikken. Reddet.

Økonomien var som vanlig trang. Kontoen tom, og jobbene få. Almanakken forteller at jeg var oppe hos Arne Bendiksen AS den mandagen og leverte en sladresak til deres presseskriv. Kvelden brukte jeg til en "dårlig film på TV". Tirsdag kontaktet jeg min far Gösta i Simrishamn. Jeg måtte ha følt meg veldig ussel for det står: "Gösta kunne ikke låne meg penger. Beinharde kår. 2 500 i gjeld."

Den kvelden hang jeg med Christian, Lars og Tormod.

Onsdag 13. august 1975: "23 år gammel! Hos Bendiksen med Manfred Mann (150 kroner). Mamma her. Helt jævlig! Feiret bursdag med Christian. Kake & Donald-brus. Slo ham i sjakk for 5. gang på rad. Fotball Sverige-Norge 2-0 (faan!). Sløvet og la meg. (Solgte 23 LP'er til Ringstrøm.)"

Så tier almanakken. Men jeg kan legge til at romanen "Blomster ved graven" slett ikke så lovende ut. Det var krise på alle fronter. Her måtte foretas både det ene og det andre.

Det ene var trikkekurs på Sinsen. Sammen med Christian, for han var også blakk. Her møtte vi den ærverdige Tryland, vår leder og instruktør, en fem stjerners general som i mangt kunne minne om John Goodman. Han var streng, men rettferdig, og hadde et velsignet glimt i øyet. Han ga meg kodenavnet 7687, Christian ble 7690. Vi fikk særlig god kontakt med en lyslugget trikkeaspirant som pattet på pipen sin så snart han fikk sjansen, vi døpte ham "Pipo". Men det satt ikke lenge, for Tryland var lynrask, og plutselig var "Pipo" blitt 7692. Ikke mer å snakke om.

Tryland likte at vi skrøt av Kolsåsbanen. Det var hans bane. Hans bataljon. Vi var nesten fenriker allerede. Han fikk blide øyne når han så på oss. Det var ikke måte på da jeg under opptaksprøven knallet til i Jernbanetorvet muntlig. Jeg var også raskest av alle og utbasunerte "Ferdig!" urovekkende tidlig under tangprøven. Hvert klipp hadde truffet midt i kvadratet. Fullt hus. Tryland ante konturene av en potensiell underoffiser. Jeg smilte uskyldig. 7690 måtte legge bånd på seg for ikke å kaste opp.

Slik ble vi konduktører. Grå, nypressede uniformer, hvit nylonskjorte, slips og lue med emblem og skygge. Ikke noe bandolær, men billettmaskin i futteral til å henge i stropp over skulderen. I futteralet er det også egen slisse for tangen. Jeg trakk på 1/5 sekund. Det målte jeg foran speilet hjemme på Majorstuen.

På trikkekurset gikk det også en mørkhåret pike. Jeg ante muligheter. Kanskje hun kunne bli mitt neste umulige prosjekt. Det viktigste var å bli avvist. Jeg bedrev method acting av ypperste klasse.

På trikkekurset gjorde jeg stadig fremgang vis a vis general Tryland. Jeg ba om ekstra klippekort å øve meg på i fritiden, og lurte på om man kunne ønske seg å tjenestegjøre på Kolsåsbanen. Det varmet generalen overmåte.

SEPTEMBER – BLOMSTER VED GRAVEN

Store ting på gang, blant annet Pink Floyds "Wish You Were Here", men ingen steder å skrive om det. Bortsett fra i Presse 7. Det var magre tider. Det er det når man plutselig står opp midt på natten for å jobbe som konduktør på Kolsåsbanen. Det vil si, jeg var ikke begynt ennå, men det kom snart. Det Nye trengte nesten ikke stoff. Arbeiderbladet hadde knapt råd til å snakke med freelancere. Presse 7 betalte ikke. Det gjorde heller ikke Vår Musikk. Jeg skjønner ikke at jeg overlevde 1975.

Plateanmeldelser i Presse 7 våren 1975. Jeg hadde frikort, og platene fikk jeg gratis, så det kostet meg ikke annet enn tid å skrive det.

I september var jeg forbi lei av Nazareths "Love Hurts". Heldigvis ble man ikke akkurat plaget av den på Club 7. Der plaget man til gjengjeld seg selv med dyr drikke (øl er dyrt når man er blakk) og omgivelsene med ondskapsfull humor:

"Så du ikke mannen?"

Yndig pike: "Hvilken mann?"

"Han som stakk fingrene i ølen din, han med de væskende sårene?"

Yndig pike: "Æsj! Er det sant?" - spytter, smeller ølen i disken, og setter kurs mot toalettene.

Moromannen sikrer seg ølen og forsvinner i menneskehavet til "One Of These Nights".

True story. Slem mann.

Mye handlet om å lokke til seg overnattingspike, eller hvis det ikke var andre muligheter, finne en gjestfri pike med plass i sengen. Det er ikke av mine mest heroiske øyeblikk. Men over tid tror jeg det sto uavgjort. Dessuten, jeg hadde en selvbiografisk roman å skrive. Det fine med det er at forfatteren - i hvert fall offisielt - synes fiaskoer er like verdifulle som suksesser. Teorien: Hold ut, dette er en god historie om en uke ... eller i hvert fall om tre. Enkelte forfattere juger ganske mye for seg selv. Jeg var vel omtrent like dårlig til å juge som jeg var til å forfatte. Fiaskoer suger. Alltid.

Mange tror at det ikke skjedde noe mellom glam og punk og at et år som 1975 var så dårlig at det burde rives ut av det 20. århundre og dumpes i en septiktank.

Vel. På denne tiden i 1975 hadde man nettopp fått "Wish You Were Here". Det albumet alene er nok til å smekke igjen kjeften på de fleste. "Blood On The Tracks" lukker kjeften på resten. Noen vil sikkert nevne "Born To Run", og det må de gjerne for meg. Jeg har aldri likt albumet, men det er en fri verden, og den er også 1975s eiendom. Det var "Physical Graffiti", Zeppelins anker-album. Patti Smiths "Horses". Bob Marley & The Wailers' fantastiske "Live!". 10cc og "The Original Soundtrack". Fleetwood Mac fant sin nye retning med "Fleetwood Mac". Og etter hvert kom "A Night At The Opera", mange har den som sitt kjæreste eie. Dr. Feelgood ga ut et av årets beste album med "Malpractice". Kraftwerk leverte "Radio-Activity". Det var "Ian Hunter", "Nighthawks At The Diner", "Tonight's The Night" og "The Who By Numbers". For noen er 1975 et fint år takket være "Venus And Mars" også. Og det er OK.

Spillelisten 1975. Og ennå var det mer, enda mer.

Alle disse titlene hører hjemme på øverste hylle og er med på å definere et utskjelt år da en 23 år gammel skroting på Majorstuen gikk tom for penger og rant full på vin og ble nødt til å redde stumpene ved forbigående å ta hyre som konduktør på Kolsåsbanen. Han fikk disse platene gratis, men slet med finne steder å publisere sine oppfatninger av dem. Det var et sånt år også.

Det skal uansett sterke nerver til for å leve uten angst i et land for George Baker Selection inntar 1. plassen med "Paloma Blanca", og det gjorde de for 50 år siden. Aldri glemme! Man gikk rundt i gatene med et forskende, engstelig blikk og lurte på om alle man møtte var ofre for "the bodysnatchers" og at "Paloma Blanca" var deres hemmelige kodesignal.

Norge var invadert av aliens, og dette var deres favorittplate.

Og her er tittelkuttet fra "Blomster ved graven". En livstrett og selvmedlidende 23 årings oppsummering av tilværelsen:

Du ser deg i speilet. Synet er ikke mye å spare på.

- God morgen, sier speilet.

- Fuck off, svarer du og lar vannet renne.

Dagen venter. Tevannet koker. To brødskiver og et glass melk. På'n igjen.

Hva nå? Full fart for å rekke bussen, med matpakken under armen. Eller skrape is av frontruten mens frosten biter deg bak.

Jobben er ikke livet. Jobben gjør det mulig å leve. Å brødfø noen unger og en ektefelle. Eller bor du alene?

Hjemme igjen. Fordøye middagen. Kjenne søvnen krype nærmere.

- God ettermiddag, sier speilet.

TV-skjermen blafrer blått. Kaffevannet putrer. Du tenner en røk. Dårlige nyheter. Fotball. Hockey. Skøyter. Ski. Nordmenn er tapere. Det er hva vi er her for. Faans utlendinger. Værmannen lover mildvær og regn.

Den som hadde en kvinne. Heller det enn denne boken på sengen. Noe av McLean. Du gjesper etter to sider, lukker boken, slukker lyset og sovner.

- Godnatt, tikker vekkerklokken.

Neste dag. Enda en dag. Den samme dagen. Den samme jobben - som du gruer deg til. Du følger skjemaet, og kommer etter hvert trygt i mål. Har du fått en livsledsager, er hun nå like grå som deg. Og like umælende. Bak sin avis. Med sin tekopp.

Erotikken lever i drømmene, i hemmelige rom som du besøker sjeldnere og sjeldnere. Til slutt er du bare et rykte uten medlemskort.

Videre går ferden. Ubønnhørlig. Mot gressbakken og gravstenen. Hva ligger mellom fødselsskriket og den vintermørke grav?

Du rister på hodet. Ja, jeg er ung. Ja, jeg trenger en jente. Men etterpå. Etterpå. Når spenningen er utladet. Når vi er blitt like grå og like tomme og like sveket? Hva var poenget?

Jeg har mange spørsmål. Men du har ingen svar. Og finnes ingen svar, er eksistens bare en ondskapsfull vits uten punch-line. 

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN OG ÅSJORDET

Denne høsten gikk med til å forberede meg til en fast jobb om enn aldri så midlertidig, som konduktør - opp i grålysningen med Club 7-bakrusen som knitrende kinaputter i bakhjernen.

Sent i oktober var jeg oppe i Jernbanetorvet muntlig og gjorde en umåtelig god figur. Vår overkommandant Tryland nikket barskt og anerkjennende. Vi var på parti. Han visste jeg ønsket å konduktere på Kolsåsbanen, hans bane. Bytrikken var for pingler. 7687 fikk gullstjerne i boken sin.

7690 slet med reglene for pantograf i tunnel, men kom likevel (ganske) hederlig fra oppgavene.

Nå fulgte en ukes praksis på bytrikken, som vi hatet. 7690 kom i skade for å lukke døren over en rasende dame. Helt ufarlig da bytrikkdører var veldig slappe på den tiden. Det var dessuten ingen ting mot tildragelsen noen uker senere, i rushtiden, da 7690 sendte en gammel mann som skulle til Bjørnsletta, av på Åsjordet. I det dørene gikk igjen hørte man en fortvilet knirkestemme fra perrongen: "Jeg kjenner meg ikke igjen!" Gudene vet hvor det ble av den gamle stakkaren.

Fra 3. november var jeg konduktør på alvor. Fast rotasjon med fast trikkefører på Kolsåsbanen. Første vakt het 401, så fulgte 402, 403, 404 og 405. Den lørdagen hadde jeg fri, og søndag begynte ny rotasjon, 401. Osv.

En fridag i uken, altså. Hardt, et liv for mandige menn som tåler en støyt. Særlig de grytidlige vaktene hvor man måtte småspringe i regnblandet høstmørke ned til Hafrsfjords gate for å komme seg på personaltrikken til Avløs. 7690 bodde like rundt hjørnet for holdeplassen og burde klart det, men han forsov seg ofte og sluskete mens 7687 altså hadde langt å gå i drittvær og mørke, men aldri kom for sent. Kunne det være så vanskelig? Noen ganger skyldte 7690 på "en lei leggstrekk". Det var forståelig nok en svært provoserende bortforklaring. Pikettsjefene hatet slike telefoner, ikke minst fordi de måtte steppe inn for slendriankonduktøren og ta hans rute, og det akkurat da de satt og koste seg med kaffekoppen og avisen i personalrommet på Avløs.

Fredag 7. november 1975 hadde jeg et møte med Hans Wivestad på NKS klokken 11.45. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Men det står nå i almanakken.

Vi avslutter vel med litt poesi, gjør vi ikke? Tanker fra en jernbanevogn på vei til Nelaug, en sommerdag i 1975.

naturen passerer sakte revy

en port, en vei, en liten by

jeg få'kke lukket øya nå

kan'ke høste når en ikke vil så

du kom, du ble no' mer enn venn

jeg strøk deg vart, du lengtet hjem

det er for sent å plastre sår

når ømhet blir til rustne år

(Det er dikteren selv som ikke tror sine egne øyne.) 

NOVEMBER – TUNNELPENDLEREN, DEN GALANTE KONDUKTØR, BJØRN OG DEN VELFORTJENTE RØKELAKSEN

Jeg var konduktør på Kolsåsbanen og hadde vakt-kode 405. Fri i morgen, lørdag. Da var det Club 7-tid. Og snuppelurer. Søndag 401, mandag 402, tirsdag 403, onsdag 404, torsdag 405, fredag fri. Jeg begynte allerede å få fasong på rutinene.

Den flotte Kolsåsbanen slik den så ut i de fremragende 60-og 70-årene. Her opererte den strenge 7687 høsten 1975 og et kort stykke inn i 1976.

Verre med 7690. Han ble tunnelpendler, et annet ord for trikkehelvete. Tunnelpendlerne levde i mørket, de avlastet de ordentlige og ofte barske konduktørene (som 7687), i rushtiden, og hadde ingen annen funksjon enn å pendle opp og ned i tunnelen mellom Nationaltheatret og Majorstuen og selge billetter. Igjen og igjen. De var slitere uten helter. Det finnes ikke statuer av tunnelpendlere. Man snakket sjelden eller aldri om dem. Og når de avløste en fast konduktør og tok hele ruten, virket de desorientert og slapp ofte pensjonister av på feil stasjon. Mange pensjonister brøt ut i gråt hvis de oppdaget en tunnelpendler på vognen hjem. Da visste de at de med stor sikkerhet ville bli satt av på Åsjordet, hvor de fortsatt ikke kjente seg igjen.

Alt gikk etter planen med trikkepiken. Hun var mørk og vennlig, men ikke egentlig mystisk. Hun var ikke spesielt opptatt av 7687 heller, og det passet ham bra. Da kunne han både vri seg i kvaler og sukke tungt når han sto på perrongen og så henne spasere forbi, kanskje ga hun ham et nikk slik man nikker til kolleger, og entret vognen etter lunsjpausen eller kveldpausen sin.

Hun holdt avstand, og ble urolig når jeg dro i gang ganske meningsløse samtaler. Hun hadde funnet sin plass i "Blomster ved graven".

La meg sitere et parti fra den litterære katastrofen:

Carl-Fredrik stirret på klokkeslettet igjen. 10.14. Han smilte. En planlagt tilfeldighet, timet og tilrettelagt.

Kollegene hadde sett undrende på ham mens han sto og søkte gjennom tjenesteplanen på veggen og fant Unnis nummer (5723) og hennes tjeneste. Han hadde notert ivrig. Ammunisjon til en rekke tilfeldige møter på perrongen på Majorstuen. "Jøss er du her?", kunne han utbryte med tilgjort forbauselse når hun kom ut av trikken og skulle ha pause. Gang på gang. Dag etter dag. Christian ristet på hodet. Hun virket urolig.

Den største planen av dem alle mislyktes han i. Det var timet og tilrettelagt. Hun hadde 40 minutters pause. Han skulle komme tilfeldig forbi og invitere henne opp i leiligheten. "Bare fem minutter herfra."

CC stenger klokken 19.00 på hverdager. Han hadde bommet på tid. Unnis pause begynte 19.34. Han måtte vente i en halv time før han kunne komme tilfeldig passerende forbi. Hun ville stusse. Hva så?

I supermarkedet brukte han så lang tid som mulig. Studerte varer. Handlet inn unødvendigheter som nøtter, stearinlys, clementiner. Over 50 kroner i tull og tøys. Han forlot CC ti over syv og bannet. Ennå en halv time igjen.

Med posen dinglende i hånden vandret han rundt i Majorstustrøket. Oppover Kirkeveien og ned igjen. Faan, enda et kvarter.

Inn på Sibylla etter en pølse med brød. Han presset den ned. Hadde ingen matlyst. Ble iakttatt av noen sossepiker som kniste.

Åtte minutter. Bort Sørkedalsveien. Stirret blindt på butikkvinduene. Fire minutter. Hvorfor glodde han på en hårføner? Motet begynte å forlate ham. Langsomt, men ubønnhørlig. Han pustet hurtigere.

Toyota, Mazda ... han registrerte bilmodellene. Der var stasjonsområdet. Han måtte velge det perfekte øyeblikket. Han kunne ikke stå her. Folk ville finne det påfallende.

Han smatt inn i telefonkiosken. I ustand. Ut igjen. Inn på stasjonsområdet. Det lå en forretning der. Han ble stående og betrakte utstillingsvinduet. En grønn genser, et par semskede sko, Olympia-støvelen. Han stirret og stirret uten å se. De samme tre artiklene.

Så kom trikken. Men ikke hun.

Lettelsen og fortvilelsen blandet seg i en skurrende smørje. Femti kroner rett ut av vinduet.

Fra veien forsøkte han å se inn i hvilerommet til konduktørene. Det satt folk der. Var det henne han så, helt der inne til venstre? Det var umulig å fastslå. Uansett ville hun ikke bite på forklaringer om tilfeldigheter der inne.

Carl-Fredrik trasket hjemover med sur smak i munnen. Den ble bitrere jo mer han fjernet seg.

I entreen slapp han CC-posen i gulvet og la på sprang tilbake. Fort, før han ombestemte seg!

Han snublet i terskelen og kom styrtende inn på hvilerommet. Tyve konduktører skvatt. Svett og rød fortet han seg bort til bordet hennes.

- Hei! Syntes nok jeg så deg!

- Hvorfra da?

Hun snudde seg og forsøkte å se ut av vinduet.

Carl-Fredrik svettet.

- Skulle kjøpe noen fyrstikker, og kom tilfeldigvis forbi. Syntes jeg så deg ...

Han visste den var tynn.

Det ble en vanskelig samtale å holde i gang. Hun ga ham ingen redningsbøyer, og han var egentlig tom for temaer allerede før han løp hjemmefra.

Plutselig reiste hun seg og tok på jakken. Carl-Fredrik spratt opp.

- Ja, jeg må også dra nå! sa han med et kvekk.

- Jeg skal ikke gå ennå, jeg syntes bare det var kaldt.

Hun satte seg igjen. Han ble stående. På spranget, med blikket liksom låst i armbåndsuret, en mann som nettopp har gitt inntrykk av at han har svært dårlig tid. Ingen vei tilbake her. Han måtte gå.

Han kjente blikket hennes i ryggen.

Nå måtte han satse alt på 10.14-vognen. I morgen. I morgen.

"On the ground again, coming down again." The Rolling Stones rev Carl-Fredrik ut av drømmene og inn i virkeligheten. Foran ham lå et ark med trikketider og en sigarettpakke.

Han rullet et nytt ark inn i skrivemaskinen. Tenkte et øyeblikk. Så begynte den å knatre:

"All faanskapen er konsentrert i én ting. Trikken lørdag morgen klokken 10.14. Han skal være der. På minuttet. Helt tilfeldig. Og hun skal se på ham. Forundret. Og han skal invitere henne. Denne gangen skal det gå. Nå eller aldri. "

Han tente en sigarett.

Du lærer aldri du, Carl-Fredrik.

Dette er altså en true story, method acting av ganske høy klasse, så lite omskrevet at det er mer dokumentar enn fiction. Jeg jaktet nederlag og selvmedlidenhet. Ingen liker sutrehelter som synes synd på seg selv og bruker levende mennesker som kulisser. Romanen befant seg som man ser i fritt fall mot elendigheten. Den skrek "Refuser meg! Refuser meg!" At jeg ikke så det.

Det er ellers og uansett grunn til å stille spørsmål ved den norske befolknings mentale helse anno 1975. Det er greit at de likte Nazareths versjon av "Love Hurts", men å holde den inne på VG-listen i 60 uker! Hallo? Det finnes faktisk andre plater i verden. Herregud.

I denne perioden ble det utført berøringer med flathånd i forplantningsøyemed på unge kvinner man ble kjent med på Club 7. Det foregikk i det hele tatt meget man ikke har noen grunn til å være stolt av.

Trikkepiken hadde det også med å gå på Club 7. Så hun ham da, kunne hun sende ham nervøse øyekast der han sto lent mot veggen med mørkt blikk og det han i hvert fall trodde lignet på en Morgen Kane-geip. Antagelig så det ut som om han led av sjeldne kinnkramper.

Og så dukket kavaleren hennes opp en dag, og hun ble oppspilt og lettet og passet på å vise ham frem til 7687. "Dette er Bjørn", sa hun. Og Bjørn var 3 meter høy og hadde armer som hjortelår og ga fra seg et mistenksomt snøft. Da skyndte 7687 seg hjem. Han hadde mye å skrive om.

Romanen vokste, sakte, men sikkert til et monument over udugeligheten.

"Hvor kom denne Bjørn fra, tenker Carl Fredrik.", skrev forfatteren.

Ja, for det var det 7687 kalte seg i denne pjuskete romanen, Carl Fredrik. 7690 var også med og het Christian. Men han hadde ingen heroisk rolle. Han var tunnelpendler. Alle visste hva det betydde.

Neste dag begynte turnusen igjen. Vakt 401. Søndag 402. Fri på torsdag. Da skulle han atter stå på perrongen på Majorstuen, med intense øyne og kinnkramper.

Fredag, sent i november. Vakt 401. Konduktøren på Kolsåsbanen virket allerede rutinert. Han sang sin egenkomponerte trikkesjanti "Inn i tunnelen" (til passasjerenes forskrekkelse). Han penset på riktig vis, og til riktig tid. Han hilste til uniformsluen når han så offiserer, særlig selveste overgeneral Tryland. Han var god på klippekort, aldri manko i vesken, visste forskjell på Åsjordet og Bjørnsletta. Han var streng mot de slemme, det være seg skolebarn som voksne, og ikke minst gamle. Gamle ble kastet av med samme selvfølgelige ro som unge. Noe som kunne ta de gamle fullstendig på sengen.

De trodde de var fribrent. Men 7687 ville ikke ha noe tull. Og enkelte pensjonister var noen utålelige kranglefanter. Av med seg!

Lørdag var det vakt 402. Fri på søndag. 404 på mandag, 405 på tirsdag, og fri på onsdag.

Jeg blar bakover i almanakken fra 1975. Mandag 23. juni. Da hadde det vært andre boller enn det forblåste og regnvåte høstmørket med sine klebrige blader, glatte som bananskall, på fortauene. Det var helt sikkert en fin dag, for hva skrev jeg: "Fest på Jar. Christian ravet rundt." Det var nok.

Jeg husket alt. Kvinnen fra tundraen, ropene ovenpå. Og neste morgen. Den ene skoen til den fremtidige 7690 i blomsterbedet. Smeltevarm av solen. Ravet rundt var bare fornavnet.

Nå var det høst. Og smale morgenøyne og nattrikken til Avløs. 7690 hadde sikkert forsovet seg. Som vanlig.

AVBRUDD

Da ovenstående tekst ble lagt ut på min Facebook-side, utløste det reaksjoner fra en viss Christian, som ikke overraskende er identisk med den tidligere tunnelpendleren og forsoveren 7690. Han skrev følgende:

"Akk, misunnelsens grønne gift. Ikke alle har ridd i stolt galopp over de russiske sletter."

Hvorpå jeg repliserte:

"Ha! Aldri har vel den blivende praktkonduktør 7687 vært utsatt for et mer uverdig syn enn forflytningen av den blivende 7690 fra havenivå og opp trappene til andre etasje i en villa på Jar denne sankthans-natten i 1975. De senere lyder av pandemonium ovenpå ga heller ikke noe heltemodig inntrykk. Snarere utløste den morgenangst og for vertens del, et brått behov for å spille plater høyt igjen. Selv ville jeg vel egentlig bare hjem."

Velvalgte og treffende ord, som man ser.

Og nå, tilbake til handlingen:

Siste uken i november. 7687, den legendariske helteskikkelsen på Kolsåsbanen, hadde vakt 402. Det var fredag. Trygg bruk av pantograf i tunnel, med andre ord. 7687 var ualminnelig god på pantograf. Lyset blunket nesten ikke i det hele tatt mens de fôr gjennom tunnelmørket mot Nationaltheatret.

403 på lørdag og 404 på søndag. 405 mandag. Knallhard weekend. Endelig fri tirsdag 2. desember. Så ny runde, 401, 402, 403.

Gode rutiner og en streng mine sørget for at passasjerene følte seg trygge i vognen til 7687. Det var nok verre med herjingene til 7690. Bare å uttale sifrene høyt ga pikettsjefene skjelvetokter og trang til å hytte.

En pikettsjef var en gang så oppbragt av at 7690 ikke hadde dukket opp som avløser da han skulle, at han forsøkte å ta seg inn fra blindsiden på vognen til 7687 på Jar (retning Kolsås). Han åpnet altså dørene på venstre side, hvilket utløste en skiflod av episke dimensjoner, da det var vinter og mange passasjerer hadde plassert skiene sine på det de trodde var et trygt sted. Og det var det jo også, om bare 7690 hadde møtt opp som han skulle.

Nå måtte 7687 roe ned pikettsjefen og hjelpe ham med å buksere skiene vekk fra skinnegangen (og møtende vogn) og tilbake i kupeen.

La meg si det forsiktig: Det ble ikke noe sporveis-velsignet røkelaks på 7690 den julen (heller). Men gjett om 7687 fikk. Et prakteksemplar, med hilsen fra en trikkemajor på Tøyen, ikke til 7687, riktignok, men til hans stefar som en gang hadde vært Oslo Sporveiers høyt respekterte og kunnskapsrike informasjonssjef. Noe slikt kunne ikke 7690 vise til. Så omga han seg også med venner som hevdet at det fantes et åpningstrekk i sjakk som het "spansk rikosjett" og som lot seg rane av uteliggere som hørte at det seddelknitret i lommen da vedkommende lette febrilsk etter en gjerrig krone.

DESEMBER

Hjernen dobbelteksponerte, jeg følte meg som en Kafka-figur, hardt arbeidende trikkekonduktør, frimann på Club 7, og ussel selvbiograf på lurkeføtter på Grünerløkka og Grønland. Hvordan jeg klarte å komme meg opp til riktig tid og være ute av døren fem om morgenen er meg et evig mysterium.

Men jeg hang i tauene, og bakerst i notisboken min, øverst på kartet over Nord-Norge, hadde jeg notert "myke bryster å dulte borti" i grønt, med ramme rundt. Tydeligvis viktig. Antagelig var det selvbiografen som hadde fått en lys idé.

Desember var, som man skjønner, helvete på skinner. I vintermørket, Kolsås-Nationaltheatret-Kolsås om og om igjen, trettere og trettere i hodet.

Men det fantes alltid håp: Myke bryster å dulte borti.

Fredag 5. desember hadde jeg vakt 403, lørdag 404, søndag fri, mandag fri (med andre ord, hektisk aktivitet både ved skrivemaskinen og på Grünerløkka). Tirsdag 401, onsdag 402, torsdag 403. Jeg var til og med satt opp med vakt på julaften (men her skulle sporveiens offiserer gripe inn og ordne frivakter, laks og hjemmejul for 7687).

Da året 1975 startet, skrev jeg forresten i almanakken min, helt først, på tittelbladet: "Sårt Nytt År!". Jeg hadde altså på følelsen hva som kom.

Julen 1975 var en velstandens jul da jeg både var oppsatt med fast gasje som konduktør på Kolsåsbanen, og en stefar som kjente ledelsen i Oslo Sporveier (han hadde jo vært i det øverste ledersjiktet der), og som derfor sørget for at jeg fikk lønnet juleferie - pluss røkelaks å ta med til Halden. Foreldrene mine flyttet dit i 1973, uten meg, selvfølgelig. Jeg hadde sted å bo. Hva skulle jeg i Halden?

Bortsett fra å feire jul, selvfølgelig. OK det. Min mor manglet fortsatt Momos julehjerte, men nå var jeg uansett så stor og flåsete at jeg manglet julehjerte selv. Dessuten hadde jeg et ordentlig dumt kinnskjegg. Hva jeg nå skulle med det.

God jul fra Halden, julen 1975. Røkelaks avlevert. Det lyser og glitrer julestemning lang vei.

Jeg husker forresten bedre at John Lennon skrev leserbrev til New Musical Express denne uken, enn hva vi foretok oss på julaften. Slik var det å leve og puste og snakke og tenke og spise og pule i John Lennons samtid, han kunne når som helst finne på å skrive et leserbrev. Er det ikke storartet?

New Musical Express, 13. desember 1975.

Det var dødt og stille før stormen ute i rock'n'rollen. NME trykket en artikkel om Roogalator. I løpet av 1976 skulle de debuterte på Stiff Records. Jeg hadde store forventninger til bandet og kjøpte mitt eksemplar av "All Aboard" i London. Tror jeg. (Eller var det i Oslo?) Men det var altså i 1976.

3. juledag skulle jeg egentlig ha skumpet opp og ned til Kolsås i vakt 401. Men jeg hadde fått ekstra fri. 7690 slet vel i tunnelen og forbannet meg sikkert også. Mens jeg satt i godstol i Halden og knasket julekaker, så på jule-TV og bladde i min årlige Hvem Hva Hvor.

Livet som 7687 tok ikke til igjen før om flere dager. Tenkte jeg, og tente en sigarett. Man tente alltid en sigarett når man kjente velbehag i gamledager.

Og så myste jeg litt ut av vinduet og planla nye fremstøt i "Blomster ved graven". Gjelden min hadde nå passert 4000. Slike summer fikk man ikke utbetalt i Halden, så det gadd jeg ikke engang nevne.

Lurer på om det var denne julen at Tom Skjeklesæther stappet sne i bensintanken til stefar Aage. Det var i hvert fall ikke sukker, selv om Aage trodde det.

Han og Tom ble etter hvert gode venner. Kanskje de ikke er så langsinte i Halden. Man må lære å legge bånd på seg når man bor så nær svenskene.

Det fryktede roman-manuskriptet som ble smartere med årene og som nå nekter å bli publisert. Ikke uten grunn.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1975

21. februar – Watergate-skandalen: USAs eks-president Nixons justisminister John Mitchell samt medarbeiderne Bob Haldemann og John Ehrlichman dømmes til fengselsstraffer.

22. februar – 27 mennesker omkommer i Tretten-ulykken når nordgående tog fra Oslo og sørgående tog fra Trondheim kolliderer.

1. april – Norge innfører forbud mot å reklamere for alkohol (alkoholloven 1927 § 55 b)

17. april – Røde Khmer erobrer Kambodsjas hovedstad Phnom Penh

24. april – I Stockholm besetter terrorister fra Rote Armee Fraktion Vest-Tysklands ambassade. To gisler drepes og ambassaden sprenges

30. april – Vietnamkrigen: Saigons fall

10. juni – Ikke lenger nødvendig å gå opp til ny førerprøve ved fornyelse av førerkort i Norge

1. juli – Den norske lov om vern mot tobakksskader, med blant annet forbud mot tobakksreklame, trer i kraft

25. august – Bruce Springsteens gjennombruddsalbum Born to Run ble utgitt.

12. november – Andrej Sakharov nektes utreisetillatelse fra Sovjetunionen for å motta Nobels fredspris

Fredsprisen

Andrej Sakharov

LANGRENN WORLD CUP

Oddvar Brå vinner den uoffisielle verdenscupen i langrenn.

VM SKØYTER PÅ BISLETT

Verdensmester blir Harm Kuipers, Nederland.

Beste nordmann, Sten Stensen (#4), han vant 5000 meter.

NORSK FOTBALL

Bodø/Glimt Norgesmester ved å vinne cupfinalen i fotball 2-0 over Vard.

Viking blir seriemester i fotball.

Engelsk fotball

Derby seriemester foran Liverpool.

Tarzan

Ikke noe jule-Tarzan, som alle vet. Men jeg kan jo vise noen utgaver som kom før min tid. Min tid begynner som kjent i 1952, året da alle visste hvem Hjallis var.