1975 - Plateomtalene

79 LP’er som motbeviser all utskjellingen av 1975. Rocken levde som bare det. Klassikerne kom på løpende bånd. At det kom nye, friske toner fra orkestre som visste å fatte seg i korthet, gjorde jo bare alt rikere. Nye årskull gjør alltid det. Og fartsrock og den nye beat-generasjonen var allerede til stede i 1975.

Januar

Bob Dylan: “Blood On The Tracks” (CBS)

Destillert smerte og og et krus raseri formidlet gjennom noen av Dylans mest slående poetisk bilder, lagt i et komp som egentlig er tilnærmet unplugged, men som virker elektrisk første gang man hører det ("Idiot Wind" slår formelig gnister). Fortellerteknikken er overveldende, perspektivforskyvningene i "Tangled Up In Blue" gjør meg like forbløffet (og hektet) hver gang. Og stemmen. Herregud for en stemme han har på dette albumet! "Blood On The Tracks" finner egentlig opp Rolling Thunder, for det er ingen annen løsning for disse sangene, de må ut på veien og presenteres i det formatet. Øde-øy-LP'n over alle øde-øy-LP'er.

Dr. Feelgood: “Down By The Jetty” (United Artists)

Her begynner på en måte den neste tidsregningen i rocken. Dr. Feelgood instroduserte oss for pubrock med attitude. Ringvirkningene nådde helt til USA. Blondie og Ramones nevnte dette albumet som en sentral innflytelse. Hjemme i England var den unge Paul Weller superfan. Et av rockens aller beste debut-album, uten tvil. Det fantes altså et liv etter trommesoloene og trippel live-albumene. Og "Down By The Jetty" funker som bare det ennå.

Al Stewart: “Modern Times” (CBS)

Ikke hans beste, men likevel uendelig fascinerende. Det er bare å la seg falle sakte inn i Al Stewarts velpleide og ordrike sanger, du får ikke et mer sympatisk reisefølge enn den stemmen. Han lyder som en bestevenn og sjelesørger. Han er nok i overkant ambisiøs i noen av innslagene her, ikke minst i det drøyt åtte minutter lange tittelkuttet. Men jeg elsket Al Stewart og tok hva han serverte meg. I januar 1975 var det denne. Og Gud som jeg trengte en mental følgesvenn akkurat da.

Steeleye Span: “Commoners Crown” (Chrysalis)

Jeg er ikke og har heller aldri vært opphengt i britisk folkrock. Jeg har noen favoritt-LP'er i katalogen til Fairport Convention, delvis på grunn av Sandy Dennys medvirkning. Men ellers er det ganske tynt. Steeley Span var fetteren til Fairport og hadde Maddy Prior, en herlig røst, klar som en fjellbekk, men for meg aldri mer enn tremenningen til Sandy. "Commoners Crown" er deres mest tilgjengelige album, rocken tar vel så stor plass som tradisjonene, litt i Jethro Tull-land. Jeg var veldig glad i albumet, men må innrømme at det begynner å bli lenge siden jeg spilte det sist. En gang på 80-tallet vil jeg tippe.

Februar

Led Zeppelin: “Physical GrafFiti” (Swan Song)

En av verdens beste dobbel-LP'er. Enorm spennvidde på stoffet, og du blir egentlig aldri ferdig med denne skattkisten. Egentlig hadde de bare nok stoff til tre sider, så de fylte på med outtakes fra tidligere produksjoner - inkludert "Houses Of The Holy" som ikke er å finne på albumet med samme navn. Samlingens episke løft er selvfølgelig "Kashmir" som jeg spilte så høyt og så mye at jeg ikke trengte narkotika i det hele tatt. På Knebworth i 1979 var den simpelthen magisk.

John Lennon: “Rock’n’Roll” (Apple)

Folk er visst uenig om denne LP. Jeg har aldri vært i tvil. Jeg elsker den fullt og helt og holdent, og setter den høyest av alle Lennons solo-LP'er. Lyden - en slags blikkbokskatedral, måten han takler disse klassikerne på, lydbildet - en dreid miks av det typisk lennonske (lyden av stemmen hans) og det forrykt spectorske. Ingen har gjort rock'n'roll-covere som dette. Verdens tøffeste coverfoto også. Det utstråler arroganse og attitude i bøtter. Og “Stand By Me” gjør han sannelig til sin.

Her min omtale i Presse 7, våren 1975:

Når vi først har nevnt JOHN LENNON, er det naturlig å komme inn på hans siste album ROCK’N ROLL (APPLE). Hans intensjon med plata er å gjenskape de gode gamle rockedagene i slutten av femtiårene og starten av sekstiårene. Det har han klart bedre enn alle de som har forsøkt før ham. Selv om plata er fra 1975 – finner vi lite av den perfekte studioteknikken en har i dag.

Lennon har med vilje latt alle skarpe kanter bli igjen, noe som gir hele albumet et rått og hardt preg. Det meste er meget velspilt, og Lennons stemme passer utmerket inn i de 15 klassikerne han synger. Han har alltid elsket rock’n roll, noe vi allerede vet fra Beatles’ tidlige periode.

Best på albumet er “Stand By Me”, “You Can’t Catch Me” og “Peggy Sue”.

Slapp Happy / Henry Cow: “Desperate Straights” (Virgin)

Avantgarde møter kilderen popmusikk, kombinasjonen er helt unik. To band, to verdener, men ett stykke musikk som du ikke finner andre steder.

Loudon Wainwright III: “Unrequited” (CBS)

Ingen takler hjertesorg, svik og kinkige situasjoner mer fornøyelig enn Loudon. Denne spilte jeg vettet av gjennom hele 1975. Den var sammen med "Blood On the Tracks", soundtracket til mitt liv det året. Side 1 er studioinnspillinger. Herlige alle sammen. Side 2 er enda herligere, Loudon slik han inntas best, innspilt live på The Bottom Line i New York. Noen av mine all-time favoritter er her: "On The Rocks" og "The Hardy Boys At The Y" (kalt "The Untitled" nå).

Emmylou Harris: “Pieces Of The Sky” (Reprise)

Emmylous gjennombrudd som solo-artist, hjulpet fint i gang av duettene med Gram Parsons på dennes vidunderlige “Grievous Angel” (1974). Emmylou fremstår som det neste nye - en uvirkelig vakker countryjente med en uvirkelig vakker røst i et uvirkelig variert musikalsk nabolag hvor det like naturlig var plass til The Beatles (“For No One”) som Merle Haggard (“The Bottle Let Me Down”). Og for å understreke hvor hun kom fra, “Boulder To Birmingham”, som hun skrev til Gram. En absolutt godkjent semi-debut (hennes første solo-LP kom tilbake i 1970, men gjelds egentlig ikke).

Status Quo: “On The Level” (Vertigo)

Jeg var aldri fan av Status Quo. Men jeg hadde jo noen av platene, blant annet denne. Utgitt mens de var på sitt peak, salgsmessig. Sånn ca et år etter at de blåste ut hjernene og ørene til oss som var i Chateau Neuf. Boogie, luftgitar, gøy! "Down Down" er platens hit. Og egentlig liker jeg at Status Quo fantes.

Mars

10cc: “The Original Soundtrack” (Mercury)

Side om side med "How Dare You". Mitt favorittalbum med 10cc, særlig på grunn av minimusikalen "En natt i paris". "I'm Not In Love" har jeg hørt nok, selv om lag-på-lag-vokalharmoniene fortsatt gir hakeslepp. Dette gjorde de fra bunnen, for hånd. Tenk det! Så fint for ørene og stereoanlegget, og samtidig så mye smågodt for hjernen; tekstene, satire av skarpeste og mest veldreide klasse. Førstesinglen, “Life Is A Minestrone”, er faktisk LP’ns svakest låt.

David Bowie: “Young Americans” (RCA)

Han berørte det så vidt på “Diamond Dogs” og slo døren helt opp på “David Live”, så vi var advart, og her tar han det helt ut: Blåøyd soul fremført av en wannabe Philadelphia-funky dude fra London. Innspilt dels i Philadelphia, dels i New York, og med John Lennon som funky gjesteartist og medkomponist i “Fame”. Albumet kan fortsatt kalles en undervurdert skatt. Tittelkuttet er en overveldende darling, det samme gjelder “Somebody Up There Likes Me” og “Can You Here Me?”. Egentlig er det bare ett svakt øyeblikk, John Lennons evinnelige “Across The Universe”. Heller ikke sammen med Bowie klarte han å finne løsningen. Det forblir hans mest urealiserte låt. En gåte.

Ser at jeg var mellomfornøyd med albumet i Presse 7. De fleste var det i 1975.

Ronnie Lane: “Ronnie Lanes’s Slim Chance” (Island)

Ronnie Lanes vidunderlige andre-LP, en blanding av egenkomponert og coverversjoner, samlet skaper de et uttrykk som er så til de grader hans eget at det ikke ligner på noe annet. Musikk for reisende med tinnfløyte og mandoliner i bagasjen, og den stemmen som jeg feller tårer når jeg hører, så lun, så blid, så gjennomvevet av sin gud og livet selv. Ronnie Lane var en av de mest unike menneskene britisk rock fostret. Jeg var så heldig å treffe ham flere ganger og også oppleve ham fra scenen. Han etterlot seg et uvurderlig livsverk, og venner og medmusikere som savner ham like hardt i dag som da han forlot dem i 1997, 51 år gammel.

Alle platene hans er verd å eie og bruke. Fra dette albumet trekker jeg gjerne frem: "Stone", "I'm Gonna Sit Right Down And Wrote Myself A Letter", "I'm Just A Country Boy", "Blue Monday", "Give Me A Penny", "You Never Can Tell" og "Tin And Tambourine".

Jeg elsker Ronnie Lane.

Steve Harley & Cockney Rebel: “The Best Years Of Our Lives” (EMI)

Det var dette albumet som fikk meg til å ta Steve Harley alvorlig. Tidligere syntes jeg han hadde slengt vel mye med leppa i forhold til hva han leverte. Men her sto en helt annen mann foran oss. I det ene øyeblikket så elegant og mesterinspirert at det bare måtte bli nr. 1; "Make Me Smile (Come Up And See Me)”, hvilken strålende hit! I det neste hudløs, nedbrutt og enestående melankolsk som han er i tittelkuttet (fenomenalt arrangement). 1975 var et vanskelig år for meg, så den låten ble på en måte min. Jeg spilte den ustanselig og følte meg bunnløst fortapt og ensom, og likevel tatt god vare på, for vi var to, Steve og jeg. 

Steely Dan: “Katy Lied” (ABC)

Det er så lekkert håndverk at vi snakker musikk som en eske luksuskonfekt. Hver bit en delikatesse. Ingen biter like. Og innpakningen den deiligste knitrende cellofan. Steely Dan når en form for peak her, bortsett fra at den peaken varte i flere år og over ytterligere noen album. Dette er intelligent musikk, intelligente tekster, et nattklubbmørkt, møte mellom jazzen og rocken i et øyeblikk da overgangene blir usynlige og månen henger blå over smuget. 

Justin Hayward & John Lodge: “Blue Jays” (Threshold)

Egentlig skulle Hayward lage LP sammen med mellotronmannen Mike Pinder. Men Pinder ombestemte seg og ville ikke lage noe som helst med noen, han ville bare være i fred. Så ble det Hayward og Lodge i stedet. De to mest profilerte sangsmedene og stemmene i Moody Blues. Dette i en periode da gruppen var satt på pause. "Blue Jays" var det nærmeste man kom en ny Moody Blues-LP, den første siden "Seventh Sojourn". Den når ikke helt opp til de beste øyeblikkene på det albumet, men den er sannelig jevn og sterk nok til å tåle sammenligningen. Og lyden er jo der. Moody Blues-lyden. 

John Cale: “Slow Dazzle” (Island)

John Cales Island-periode resulterte i en utmerket LP-trilogi. "Slow Dazzle" er den andre. Utgitt like etter at jeg traff ham og intervjuet ham i London. Han har med seg både Brian Eno og Phil Manzanera, hvilket gir et slags medlemskap i Roxy Music-familien (litt). Versjonen av "Heartbreak Hotel" er helt enestående. Cales skildring av Brian Wilson i "Mr. Wilson" vitner om stor respekt, innsikt og kjærlighet. 

Hatfield And The North: “The Rotters’ Club” (Virgin)

Canterbury-musikk. Camel og Gong er referanser. Jazz og prog. Jeg var superfan og ble forsynt med begge gruppens Virgin-LP'er hos Arne Bendiksen AS . Dette er den andre LP'n deres. Det er alt for få titler som "(Big) John Wayne Socks Psychology on the Jaw" og "Your Majesty Is Like a Cream Donut" nå for tiden.  

April

Ian Hunter: “Ian Hunter” (CBS)

Ian Hunter tok med seg Mick Ronson og forlot Mott The Hoople. Resultatet ble dette, hans første solo-album. Det tåler fint å stå skulder ved skulder med "Mott" og "The Hoople". Singlen "Once Bitten, Twice Shy" burde vært en mye større hit. Det er jo en klassisk, gneldrende besk rock'n'roll hymne! Albumets absolutte vinner er nesten ni minutter lange "Boy", den er episk, flo og fjære-dynamikk mellom vers og refreng, en av Ians aller beste tekster, rene novellen. Monumentalt, vakkert og perfekt for kraftige stereoanlegg som går til 11. Side 2 byr på en noe humpete tur, ikke alt virker like ferdig. Men samtidig får man den utsøkt sakte stemningsballaden "3,000 Miles From Here" og den spleisede, men svært skjønne "It Ain't Easy When You Fall"/"Shades Off", en todelt reise som munner ut i resitert poesi. Albumet har tålt tidens tann svært godt.

Joan Baez: “Diamonds & Rust” (A&M)

Jeg er ingen fan av Joan Baez. Når hun sender stemmen til himmels, griper jeg etter revolveren. Det er den mest irriterende lyden jeg vet om. Det er en stemme som er så fornøyd med lyden sin at den står og speiler seg i nesegrus selvbeundring. Jag den! Jeg fatter ikke at Dylan orket å tilbringe så mye tid sammen med den stemmen, og skjønner godt at han ikke slapp den til da han turnerte England i 1965.

Men og ja, hun kan synge. Og hun er en profil som har satt store spor etter seg, og som betydde mye for sin samtid på 60- og 70-tallet. Det kan ikke underslås. Og det var et øyeblikk, da min motstand kollapset - og det skjedde med dette albumet som jeg fortsatt mener fortjener klassiker-stempel. Tittelkuttet er en strålende samling erindringer og modne tanker om kjærlighetsforholdet til og vennskapet med Dylan. Sårt, vakkert, og slett ikke for privat. Avgjort den beste låten hun har skrevet.

At hun har glimt i øyet og en enestående evne til å parodiere viser hun med versjonen av "Simple Twist Of Fate" hvor hun BLIR Dylan. Stemmen er den samme, fraseringene også. Ubetalelig. Renaldo & Clara revisited.

Albumet blander selvskrevne låter og coverversjoner. Hun har en fin samling musikere rundt seg, og har ikke noe problem med å gjøre også coverne til sine. Albumet utmerker seg med en enhetlig atmosfære, og Joans stemme er absolutt spiselig. Versjonen av John Prines "Hello In There" havner blant enerne. Det samme gjør "Never Dreamed You'd Leave In Summer" (Stevie Wonder) og "Fountain Of Sorrow" (Jackson Browne).

Joan Baez beste album - med god margin.

Richard & Linda Thompson: “Hokey Pokey” (Island)

Richard Thompsons ferd mot islam kan vel anes i sangene på dette Richard & Lindas andre album som duo. Mye er mørkt og grublende som før, men i en sang som "A Heart Needs A Home" åpnes døren for håpet og lyset. Musikken er ikke så utpreget folk som forrige plate, ekteparet har mer i verktøykassen enten det er music hall-hoppla eller lekkert arrangert smul rock. 10 utsøkte smaker lover coveret. Det snakker helt sant.

ABBA: “ABBA” (Polar)

Jeg hadde langt hår og kinnskjegg. Av og til skjegg. Jeg visste hva hasj var. Og jeg foretrakk høy musikk med lange gitarsoloer. Likevel lot jeg meg forføre av ABBA. Mens mange av mine prog- og marxist-venner kimset og fnøs av svenske-ompaen, hadde jeg stor glede av den. En glede jeg delte med Eirik. Og jeg husker vi spilte dette albumet (vi hadde hvert vårt eksemplar) svært mye. ABBAs studiolyd er deilig overveldende, og blandingen av Kiel-ferje og folkemusikk er bare helt uimotståelig, særlig når de to damene tro til, både som solister og som kordamer for hverandre. Dette er det første klassiske ABBA-albumet. Det er på grensen til et mini-greatest hits. Jeg mener "I Do, I Do, I Do, I Do, I Do", "Mamma Mia" og "SOS"! Hallo! Det er rett og slett et fordømt godt sammenskrudd popalbum - uten en eneste blindgjenger. De fortjener champagnen og limousinen.

Aerosmith: “Toys In The Attic” (CBS)

Jeg har aldri skjønt hva som er så stort med Aerosmith. Riktignok fant jeg en viss glede i noen av innslagene på albumene som kom da de hadde sin andre vår på tampen av 80-tallet, men Columbia-perioden deres (1973-1982) ga meg aldri noe. Jeg tar likevel med "Toys In The Attic" da mange anser det for å være noe til greier. Jeg hører et habilt rockeband spille habil røffrock uten ID-kort, REO Speedwagon med større lepper bommer drinker av Rolling Stones.

Camel: “Music Inspired By The Snow Goose” (Decca)

Ingen dårlig plan å bruke litteratur som inspirasjon til å skrive musikk. Camel hentet inspirasjon fra "Ringenes herre" i en langlåt på "Mirage"-LP'n. Her er oppfølgeren, og nå er hele albumet inspirert av en roman, Paul Gallicos "The Snow Goose". De droppet tekstede partier av redsel for å bli saksøkt av forfatteren, så dette er en rent instrumental-LP. Progrock klarer seg som kjent helt fint uten sang også, så det gikk så fint, så. Og da utgangspunktet er en svært sentimental fortelling, blir det veldig mye mykt og vakkert og svevende . Kort sagt: Et lydpledd som er like koselig og varmende som sprakende fyr på peisen en vinterkveld.

Mai

Elton John: “Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy” (DJM)

I 2012 skrev jeg:

"Elton og Bernie erobrer nye høyder i selvmytologisering. Det selvbiografiske underlaget mangler den vante Taupin-kloen, tekstene krysser grensen mot det sutrete og uinteressante. Jeg har ikke noe imot at man er privat, men her virker det stusselig. Enkelte ganger svulmer melodiene og berører Elton-magien, men det meste er ute av fokus og for langt. Slapp selvredigering, spør du meg. Faktisk er det forseggjorte coveret med hefter, tekster og illustrasjoner bedre enn platen. "

Det står jeg egentlig fortsatt inne for. Elton og Bernie, derimot, fastholder at dette er det beste de har gjort sammen. Mange kritikere lar seg også forføre av at sangene er så personlige. Jeg har alltid hatt en mistanke om at jeg skulle oppdage albumets magi til slutt. Viljen er der. Og jeg er glad jeg har platen. Men jeg får det ikke til. Én ting skal jeg være enig med albumets tilhengere i: "Someone Saved My Life Tonight" er episk.

Wings: “Venus And Mars” (Capitol)

Jeg har alltid opplevd "Venus And Mars" som den litt blekere fetteren til "Band On The Run". Albumene er ganske like i oppbygningen, og mange av stilelementene fra "Band On The Run" resirkuleres på denne. Likevel må jeg innrømme at LP'n har tålt tidens tann mye bedre enn fryktet. Det er dessuten noen fenomenale innslag her som matcher Paul beste arbeider, aller mest sjarmtrollet "Listen To What the Man Said" og den ofte oversette perlen "Letting Go" (som låter enda bedre på single). Jeg har imidlertid fortsatt store problemer med "Magneto And Titanium Man" (en teit fetter av "Junior's Farm"). Det var nettopp McCartney-tekster som denne som fikk John Lennon til å grøsse. Men alt i alt et jevnt godt album.

Da jeg anskaffet platen på vinyl igjen, for noen få år siden, ga den meg et kick av fryd og glede. "Venus And Mars" har i sannhet gjort sine kritikeres ord til skamme.

P.S. Jeg har’n på kassett.

Jepp, har’n både på LP og kassett. Skjønner ikke at kassettfolket godtok sånne spartanske covere. Dette har ingen ting på innsiden. LP-coveret var stint av visuelle detaljer.

Willie Nelson: “Red Headed Stranger” (CBS)

Willies ferske kontrakt med Columbia ga ham frie hender med sine fremtidige plater. Og skjønt selskapet stilte seg meget skeptiske til dette spartansk arrangerte tematiske albumet om en mann på flukt fra loven etter å ha drept sin kone og hennes elsker, kunne de ikke stoppe det. Til alles overraskelse tok albumet av til de grader og ble Willie Nelsons gjennombrudd som stjerne med bredde-appell. "Blue Eyes Crying In The Rain", første single fra LP'n, ble en superhit og er i dag en av hans mange signaturlåter. Et viktig album både for Willie og for samtidscountry-musikken.

Juni

Neil Young: “Tonight’s The Night” (Reprise)

Innspilt i 1973, men satt på vent mens "On The Beach" ble innspilt og utgitt i 1974.

Det er et kullsort album, skapt i bunnløs sorg og fortvilelse som reaksjon på at to mennesker som sto ham nær, gitaristen Danny Whitten og roadie Bruce Berry, hadde dødd av heroin-overdoser (Whitten i november 1972, Berry i juni 1973).

Albumet er et rock'n'roll-rekviem, det meste spilt rett inn, skranglete, uvørent og veldig intens, Neils stemme tidvis helt på grensen av sin rekkevidde, det lyder som desperate midnattsutblåsninger i en gjørme av fortvilelse og bitterhet, veivende i sorgfylla, men alltid påskrudd og fokusert.

Det er det minst kommersielle av de tre risiko-albumene han ga ut etter "Harvest"-suksessen: "Time Fades Away", "On The Beach" og altså "Tonight's The Night". Det solgte dårlig, men regnes i dag som et av de sterkeste rock-albumene gjennom alle tider.

Faktisk kunne jeg ikke tenkt meg å være noen av de tre albumene foruten.

Roy Harper: “HQ” (Harvest)

Hats off to Roy Harper! Fyller 84 år 12. juni. "HQ" fyller samtidig 50 den måneden og er noe yngre. En typisk Harper-LP som krever like mye som den gir. Men forserer du hindrene, åpenbarer det seg makeløse landskap.

Harpers diktning, stemme og gitarteknikk er en pakke som ikke ligner på noen andre. Hans humor kan iblant skrense mot det forrykte, hans poesi berører himlene. Jeg har hatt gleden av å treffe ham (og høre ham live) mange ganger. Også da "HQ" var så fersk at den ennå ikke var utgitt.

Jeg hadde en prøvepressing, og i pausen på Club 7 satt han med papir og rød kulepenn og tegnet og forklarte meg meningen med "The Game". Det var surrealistiske drodlerier, underlige ord og symboler og hvirvlende sirkler - alt fremlagt av en mann med forrykte øyne og manisk, kaklende latter. Vi lo så vi gikk i stykker. Så gikk han inn og spilte mer.

Et fremragende album er det, med gjestemusikere fra øverste hylle. David Gilmour og John Paul Jones spiller på "The Game". Det er på dette albumet du finner Harpers mest kjente låt, "When An Old Cricketer Leaves The Crease"

Og coveret. Tror ikke EMI var overbegeistret, men han slapp i hvert fall unna med en idé som Decca nektet The Rolling Stones å bruke ni år tidligere, da de måtte omdøpe "Could You Walk On Water" til "Aftermath" og bruke et annet coverfoto.

Bob Dylan & The Band: “The Basement Tapes” (CBS)

Det manglende bindeledd mellom "Blonde On Blonde" og "John Wesley Harding". Sangene Bob Dylan kokte sammen i kjellerstudioet til The Band ute på Woodstock i 1967. Gledelig at materialet ble gjort tilgjengelig på et offisielt album. Men det er meg en gåte hvorfor Dylan tillot Robbie Robertson å fylle på med åtte rene The Band-opptak (mange innspilt senere og slett ikke i Big Pink) på bekostning av mange av de meste kjente Basement tape-låtene til Dylan. Må også si meg skuffet over at man har "reparert" opptakene med nye pålegg.

Dette sagt, albumet var en åpenbaring da det kom i juni 1975, mest av alt fordi det var så uventet. Coverfotoet sukret pillen ytterligere. Et fantastisk foto, helt i Dylan og disse sangenes ånd.

I 2014 kom kapittel 11 i "The Bootleg Series", de såkalt komplette Basement Tapes. Seks CD'er med en samlet spilletid på drøyt seks og en halv time. Den defintive kjellerturen, og absolutt å foretrekke for Robertson-revisjonismen fra 1975. Selv om det er lov å si ja takk, begge deler.

Fairport Convention: “Rising For The Moon” (Island)

Sandy Denny var bare med i Fairport Convention i snaue fire år - fordelt på to adskilte perioder, og likevel vil man alltid forbinde dette bandet som nå har holdt det gående relativt uavbrutt i nærmere 60 år, med hennes navn.

Etter den kommersielle fiaskoen Fotheringay og en solokarriere som bare hadde gitt kunstnerisk uttelling, vendte Sandy tilbake til Fairport i 1974 (hun hadde med seg halve Fotheringay også).

Både hun og bandet hadde store forhåpninger til "Rising For The Moon" (produsert av legenden Glyn Johns). Det burde vært starten på en ny gylden periode. Men markedet svarte stort sett med ignorering, og denne inkarnasjonen av Fairport Convention smuldret opp da 1975 gikk mot slutten.

Det er tragisk når man hører hvor sterke de beste kuttene er. Sandy leverer noen av sine fineste komposisjoner, inkludert den svermeriske seansen av et tittelkutt, og toppet av LP'ns finale, den guddommelige, episke "One More Chance".

Jeg begriper fortsatt ikke hvorfor albumet solgte så dårlig. Folk må ha hatt hjerter av lær. Jeg er også overbevist om at hvis dette var blitt den suksessen de håpet på, ville Sandy Denny fortsatt vært iblant oss. Som det var imploderte privatlivet hennes i en uverdig nedadstigende spiral av alkoholisme, dop og selvdestruksjon.

Hør platen, kjøp platen og opplev rockens vakreste og ensomste stemme gi ord liv. 

Frank Zappa and The Mothers Of Invention: “One Size Fits All” (DiscReet)

Et av albumene som var med på å gi Zappa bredde-appell. Det er også det siste som krediteres Mothers Of Invention. Musikken veksler mellom det kompliserte og det enkle, med komplisert her mer i betydningen prog enn noe Zappa hadde drevet med før (sjekk vanvittig sterke "Inca Roads" som vel egentlig kødder litt med progrocken), og når det gjelder det enklere, så mener jeg hva man må kunne kalle lett tilgjengelige sanger. Humoren er den sedvanlige, dels skarp ironi, dels russeavis-blæh. Fint cover. 

Eagles: “One Of These Nights” (Asylum)

Si hva du vil, jeg synes Eagles er supre på denne. Kanskje deres fineste album.

Noe av kjemien forsvant med Leadon og Meisner. Meisners røst lever opp til tittelen i "Take It To The Limit", Leadon bidrar med den halvepiske instrumentalen"Journey Of The Sorcerer" (siden brukt av BBC som kjenningsmelodi i "The Hitchhiker's Guide To The Galaxy") og det stille sukkersukket "I Wish You Peace" (skrevet sammen med bl.a. datteren til Ronald Reagan).

Tittelkuttet, "After The Thrill Is Gone" og "Hollywood Waltz" er storveis. Den evig tikkende skillingsvisen "Lyin' Eyes" har også magisk tiltrekningskraft selv om jeg synes teksttemaet er en feig versjon av "Ruby, Don't Take Your Love To Town" (Vietnamveteranen i rullestol byttet ut med en gammel, rik og ufølsom mann slik at sympatien skyves over mot jenta, selv om hun sviker ham).

Albumet gjorde Eagles til verdensstjerner. Man skjønner hvorfor. 

Bee Gees: “Main Course” (RSO)

Og så oppdaget Bee Gees en helt ny lyd og ble verdens mest populære r&b og diskoband. Og det gjorde de ved å kombinere bass, synth og hele rytmerigget med det som alltid hadde vært deres varemerke: Sterke melodilinjer, himmelske sangharmonier og refrenger av superlim. "Jive Talkin'", "Nights On Broadway", "Edge Of The Universe", "Fanny (Be Tender With My Love)". Du kan ikke krangle med sånne låter. Det enste som gjensto var falsettene, de merkes kun sporadisk her.

Albumet ble en megasuksess og banet vei for den eventyrlige andre delen av brødrene Gibbs karriere.

Jefferson Starship: “Red Octopus” (Grunt)

Jeg likte den ikke da. Så hvordan kunne jeg vite at jeg skulle oppleve "Red Octopus" som fremragende 50 år senere. Men det er den.

Godt å høre stemmen til Grace Slick igjen - i full kraft, - og å bli minnet på Marty Balins utlignende og følsomme rolle i vokalveven. Og kraften i bandet. Makeløst. 

The Rolling Stones: “Metamorphosis” (DECCA)

Gledelig at Allen Klein valgte å åpne velvene og slippe ukjent stoff fra 1964-70 løs på massene. Synd at det ikke ble gjort med større kjærlighet og helhetsforståelse. Det er mye rakkel her som duger helt greit hvis man vil sitte og høre på rare, gamle ting som bandet på ingen måte står inne for. Men det er også ting her som faktisk kunne endt som gode øyeblikk på LP’ne de ikke fikk være med på. Gøy er demoene av låter som aldri var ment for Rolling Stones, men for intetanende håpefulle som Mighty Avengers, Jimmy Tarbuck, Dick and Dee Dee og Bobby Jameson. Mick og Keiths Lennon/McCartney-wannabees-periode.

Men samtidig er her seriøse outtakes som faktisk hadde et mål. Og da tenker jeg på 1969 da gruppen hadde planlagt to og ikke én studio-LP før årets slutt. De endte med et kompromiss, “Let It Bleed”, noe vi skal være glade for. Men likevel. Det hadde vært verdt et forsøk å gi ut de to alternativene som var veldig nær virkelighet. Den første skulle hatt tittelen “Sticky Fingers” - med følgende låter:

Side 1: Midnight Rambler/Love In Vain/Let It Bleed/Monkey Man

Side 2: Give Me Some Shelter/You Got Some Silver Now/Sister Morphine/Loving Cup

Hva har vi igjen da? Jo, Country Honk/Live With Me/You Can’t Always Get What You Want

Pluss fire låter som endte i arkivene, og forble der til “Metamorphosis” dukket opp. Resten av album nr. 2 i 1969 ville da inneholdt I’m Going Down/Jiving Sister Fanny/I Don’t Know Why/Downtown Suzie. Vi kan vel være enige om at gruppen gjorde et riktig valg.

Men det hadde ikke gjort vondt om “Metamorphosis” ble bygget på denne typen outtakes. Heller det enn lettbente demoer for andre. Da ville vi endelig fått låten som glapp unna da “Could You Walk On Water” ble til “Aftermath”: Lookin’ Tired.

Som den er forblir “Metamorphosis” upretensiøs tøys for nerder. Ikke dårlig bare det.

Jeg har laget en spilleliste for hvert av de to planlagte 1969-albumene. Enjoy!

The Rolling Stones: “Made In The Shade” (Rolling Stones)

Utgitt samme dag som “Metamorphosis”, og ikke like spennende da alle låtene var tilgjengelig på tidligere utgitte album. Det er en oppsummering av gruppens fire første år på sitt eget Rolling Stones Records, og henter inn de mest selvfølgelige representantene ved hitsinglene “Brown Sugar”, “Wild Horses”, “Tumbling Dice”, “Happy”, “Angie”, “It’s Only Rock’n’Roll” og “Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)” pluss tre album-kutt. Spiller helt utmerket, men byr ikke på noe man ikke hadde fra før. Det skulle komme mange langt mer innholdsrike samlinger etter dette.

Juli

Fleetwood Mac: “Fleetwood Mac” (Reprise)

Come-back-bandet slår til. Det ble mye opp og ned og rene stolleken i besetningsutskiftninger etter at Peter Green stakk. Men her fant de mirakelformelen. De ville ha Lindsey Buckingham, og han var villig til å komme, forutsatt at de også tok Stevie Nicks. De hadde ikke noe valg. Men de kom aldri til å angre.

Det nye Fleetwood Mac viste seg å være et overflødighetshorn av lekre og spennende sanger, fremført av et allerede veltrimmet og oljet maskineri med så spisset kompetanse og variasjonsevne at de fanget platekjøperne over hele verden med største selvfølgelighet.

Å ha tre så dyktige og forskjellige sangsmeder i samme båt, ga dem en umåtelig fordel. Den svale, følsomme Christine McVie, drama-queen Stevie Nicks vis signaturlåter antok transelignende klimaks som Mick Fleetwood sammenlignet med regelrett eksorsisme, og den eksentriske professor Lindsey Buckingham som kunne lage popklassikere ut av en spiker om du utfordret ham, og som tilførte gruppen det uforutsigbare i et genialitetens overlys.

"Fleetwood Mac" var det første skrittet til denne mektige versjonen av gruppen, og platen tok sin tid før salget røk i været. Men siden behøvde de ikke se seg tilbake på en stund.

Platens hits: "Over My Head", "Rhiannon", "Warm Ways" og "Say You Love Me". Tre signert Christine, og "Rhiannon" den første av Stevie Nicks mange signaturlåter. 

Black Sabbath: “Sabotage” (Vertigo)

Et velsignet variert, men også veldig sint album. Gruppen hadde brutt med sin manager og ble trukket gjennom den juridiske kjøttkvernen. Utmattende og frustrerende tider. Det smittet over på temavalgene og stemningene i låtene de skrev og spilte inn i perioden. Man må kunne si at de vendte problemene til egen fordel. For det ble et svært godt album av det.

Bare vit at gruppen ble lurt da man tok coverfotoet. De trodde de poserte for testfotos, og at de skulle ha på seg sorte kostymer på det endelig bildet. Siden skyldte man på dårlig tid. Og så ble det som det ble. Verst for Bill Ward som hadde på seg konas røde strømpebukser den dagen.

"Sabotage" spiller veldig godt. Rikt på Sabbaths karakteristiske vekslinger mellom huggende dunderangrep og slake, ormende, durende gitarlinjer. Det er variasjoner i låtene også, de lange tas gjennom "satser", tidvis dukker en akustisk gitar opp, og i "Supertzar" utvides gruppens palett med English Chamber Choir som gir instrumentalen atmosfære av Russland.

Deres beste siden "Master Of Reality".

Glen Campbell: “Rhinestone Cowboy” (Capitol)

Protestsanger, popsanger, countrysanger, studiomusiker og til og med en Beach Boy (vikar). Glen Campbells CV er en bakoversveis-roman. Hans karriere vekslet som livet selv, opp og ned, men han kom alltid tilbake. Allsidig og profesjonell til fingerspissene. "Rhinestone Cowboy" er kanskje hans største suksess, nøkkellåten på et nøkkelalbum pønsket ut av bakroms-duoen Dennis Lambert og Brian Potter (som egenhendig fikk verden til å gjenoppdaget Four Tops etter at gruppen forlot Motown). De skrev flere av låtene, og det er i utgangspunktet et tematisk album om kampen for å overleve som artist, og drømmen om at rettferdigheten til slutt vil seire så man skinner som en berømmelsens krystallcowboy.

Helt ypperlig album. Lurer du på Glen Campbell, er det ikke dumt å begynne her.

Poco: “Head Over Heels” (ABC)

Deres åttende album, og lekkert som bare det. Poco var den mer poporienterte versjonen av Eagles. "Head Over Heels" er smekkfull av lettfordøyelige sanger fremført med sjarm, varme og det lette countrydraget som var gruppens utgangspunkt. Fremtidige eagle, Timothy B. Schmit, er med. Det samme er bandets to grunnleggere, legenden Rusty Young (som var med i Buffalo Springfield helt på tampen) og Paul Cotton.

August

Bruce Springsteen: “Born To Run” (CBS)

Gjengromantikk fra New Jersey forspist på Steinbeck, Dylan og West Side Story. Det er biler, springkniver og dundrende pubertetshjerter. Teksttungt, teatralsk, larmende overprodusert og rørende selvhøytidelig. Lydbildet er rene tivoliet (og ganske harry): Affektert konsertpiano, brusende orgel, saksofon, gitarer og et flimrende klingklang av triangler, munnspill, klokkespill, blåserrekke, fiolin og enda mer gitarer – blåst ut med orkans styrke på toppene.

Springsteens stemme er hes og ru som lær, et instrument med begrensninger, ikke uten sjarm. Men han får ikke gjort stort annet med den her enn å mumle tekstene i de rolige partiene, og brøle dem når bandet tar av. Det er nemlig ikke mye til låter, snaut melodier å synge, de oppdrevne innslagene er masete og uferdige, tilløp til et refreng her, en melodilinje som bare flater ut der (hør hvor «Thunder Road» strever med å flyte), og når han bremser ned og vil være episk, som i nesten ti minutter lange «Jungleland», blir han bare en pratsom fyr omgitt av stemningsskapende lydkulisser.

Jeg fatter ikke hvorfor dette albumet fikk den statusen som det har. Det mangler låter, det er en stabel musikalske klisjeer plassert i et fake Phil Spector laboratorium, det er umodent, masete og melodifattig. Arrangementene er dessuten fryktelig villedende fordi de igjen og igjen bygger opp mot noe som aldri kommer: en forløsning, et guddommelig melodiritt som får lytteren til å sitre av begeistring. Skal man være helt ærlig, er det bare én låt som virkelig holder, og det er selve tittelkuttet. Det sparker som en Harley, og klingklanget som drysses over låten gjør den magisk.

«Born To Run» er et av rockens mest oppskrytte album. Man ble forført av lydbildet, trøkket og det veldige engasjementet i 1975. Jeg ble det. Men ganske snart oppdaget jeg at det var et album jeg sjelden tok frem. Oppfølgeren, «Darkness On The Edge Of Town», er noe ganske annet. Det var med den LP’n Bruce Springsteen gjorde sin egentlige entré. «Born To Run» var bare hype.

Rod Stwart: “Atlantic Crossing” (Riva)

Rod Stewart forlater den rufsete lyden av armod, nød, rock'n'roll og mandoliner og blir profesjonell soloartist, skatteflyktning og jetsetter i LA. Et slags svik. Faces no more. Men fancy klær og alt det beste bransjen kan oppdrive av studioer og innleide musikere. Rod trenger bare å peke. Han vasser over dammen og er superstjerne.

Albumet ble innspilt i New York, Hollywood og Muscle Shoals i Alabama. Han har Booker T & The MG's og Memphis Horns i ryggen, og Tom Dowd ved spakene, så du får det ikke proffere og mer autentisk groovy enn dette. Solid gjennomført LP uten andre svake innslag enn den fryktelig "Sailing" som gjør at jeg nekter å ta båt. De spiller den fuckings hver gang skipene legger fra uansett hvor i verden du er. Og den toppet VG-listen i 17 år. Hold kjeft! Gi den tilbake til Sutherland Brothers!

Første side byr på tempolåter. Bl.a. "Stone Cold Sober". Side to leverer plysj-ballader i elegante arrangementer og sunget med den følsomme Rod Stewart-stemmen som gjør en beveget uansett hvor meget man stritter i mot.

Men jeg vil for evig og alltid savne Faces-versjonen av Rod. Den kom aldri tilbake.

Manfred Mann’s Earth Band: “Nightingales & Bombers” (Bronze)

Manfreds band begynner å finne fasongen og kjenne ferten av suksess. De har følt seg frem. Her er de nesten fremme. Instrumental-låtene dominerer, og det er ikke noe å si på bandets versjon av progrocken. Manfred har som vanlig oppdaget en lur artist å covre, denne gang Bruce Springsteen. De gjør en utmerket versjon av "Spirits In The Night" med Mick Rogers på vokal. Singlen selger OK og blir en radio-favoritt.

Året etter spiller de låten inn om igjen, nå med Chris Thompson på vokal. Denne versjonen blir en verdenshit. Og dermed er Earth Band i elitedivisjonen. Men det begynte altså her, med "Nightingales & Bombers".

September

Pink Floyd: “Wish You Were Here” (Harvest)

Fikk ganske blandet kritikk da den kom. Vokste til å bli det største og høyest elskede av alle gruppens album, ikke minst av gruppen selv.

Alle kjenner til Syd Barretts plass i historien. Han er borte nå. Men han skinner evig. Pink Floyds siste hyllest til ham, skapt syv år etter at de sparket ham ut og vettet hadde forlatt ham.

"Shine on You Crazy Diamond" er albumets sentrale komposisjon, et verk i ni satser, de fem første åpner albumet, de fire siste avslutter det.

Det tar nøyaktig åtte minutter og 42 sekunder før Waters åpner munnen. En av de lengste instrumental-introer til en sang jeg vet om. Men for en intro!

En gitarenes våte drøm, i et levende splash av orgel og synth, lagt på den mest vuggende, bedagelige beat som tenkes kan. For en lyd Gilmour har i gitaren! Som smeltet sølv under en stjernestrødd og frostsort vinterhimmel. Som tonene han finner henger og henger og henger! Den makeløse David Gilmour oppsummert på åtte minuttene og 42 sekunder. Du finner ikke hans like. Virkelig. Ikke da. ikke nå. Aldri.

Og etter alt dette kommer altså sangen, først forsiktig, men snart folder den seg ut i den mektige tittelstrofen, svevende på et øs av korstemmer. Etter to vers lukkes låten med Dick Parrys saksofon-improvisasjoner. Mektig.

Over 13 minutter varer dette mirakelet av en låt. Og det venter enda 12 og et halvt minutt over på side 2, noe kortere intro (4'35"), som gjennomgår noen friske tempovariasjoner, deretter et siste vers før Wrights pludrende synth tar låten med seg mot målstreken. Flott avslutningen, men det er likevel klasseforskjell på de to langløpene, første halvdel (1-5) er helt ekstraordinær.

Den første delen går ganske sømløst over i "Welcome To The Machine", et glimt fra musikkbransjens maredrama, når kunst blir business. Man entrer maskinen gjennom en dør, jeg skvatt første gang, men det tunge jerndunket starter ikke noe tordenvær, det er en sjelevond vise for akustiske gitar og pulserende synth-rytme, snedig gjort, en kontrastenes reise som rispes opp av Wright, men som drives ubønnhørlig fremover av Gilmours fremragende akustiske spill (vidunderlig klar lyd, skarp, fokusert, men med en deilig organisk resonans av tre) og fortvilede stemme. Klasselåt.

Og etter første plateside er man allerede så til de grader klar over hvilken luksuslyd Pink Floyd fanget i Abbey Road. "Wish You Were Here" ble selve demonstrasjonsplaten for alle high end musikkanlegg.

Side 2 åpner med fetter'n til "Money", "Have A Cigar". En skarp satire over musikkbransjens ignoranse, kunnskapsløshet og blinde grådighet. Waters valgte å gi mikrofonen til Roy Harper. En mann jeg er veldig glad i, men som jeg aldri har klart å bli fortrolig med i dette nabolaget. Jeg synes ikke han passer, dette er ikke Roys paradenummer, men Rogers. Feil casting rett og slett. Det er et kutt jeg har det med å hoppe over.

Tittellåten er luftig med mye av den samme atmosfæren som "Shine On You Crazy Diamond". Men den har ikke samme spenningsnivå, selv om Gilmour legger mye i vokalen her. Kombinert med de rytmiske anslagene mot gitarstrengene, og den akustiske gitarens gjennomgangstema skapes fremdrift og temperatur, protestsang-skolen, Pink Floyd-style.

Og så er det inn i andre halvdel av "Shine On You Crazy Diamond". Og englene tenner sine lamper for Syd.

Lydkvaliteten på "Wish You Were Here" er helt makeløs. Verdens mest spektakulære lydopplevelse.

Det gjennomarbeidede, spennende coveret med sine påfunn og vedlegg gjør ikke reisen mindre spennende.

Hatten av.

Hipgnosis leker seg på coveret.

Grateful Dead: “Blues For Allah” (Grateful Dead)

Hva er det ikke å elske ved dette albumet. Til og med coveret er helt superlekkert. Musikken skapt og bearbeidet og finslipt i studio fremfor den vanlige rutinen med å spille låtene varme ute på veien.

De har skapt en veldig fascinerende vinner. De strekker seg, helt inn i jazzen med hyggeimprovisasjoner og gøyale sigaretter - og til og med progrocken. Men du gjenkjenner de stadige country-klangene og den lune atmosfæren som er så hjemmekoselig i dette bandet.

Variert innhold. Lekent spilt. Obligatorisk kjøp.

Brian Eno: “Another Green World” (Island)

Avant garde-musikk for utålmodige mennesker. Du får det ikke mer tilgjengelig enn dette. Mange ble snurte fordi Eno svingte inn på sideveier fremfor å lage de krøllete rockesangene som hadde preget hans to første solo-LP'er.

"Another Green World" har bare noen få sanger og veldig mange instrumentaler. De er stort sett spartansk instrumentert, Eno bruker en fast kjerne bestående av Robert Fripp, Phil Collins, Percy Jones og Rod Melvin. Med gjestevisitt fra John Cale (fiolin på to låter).

Det skaper en intim base, og bygger fascinerende varierte stemningsskisser derfra. Musikk å gå på oppdagelsesferd i. Hver av de 14 låtene et eventyr i magisk innpakning. Noen har mønstre som minner om tidlig Roxy Music.

Brian Enos beste album? Jeg tror det.

Electric Light Orchestra: “Face The Music” (Jet)

I september 1974 presenterte det virkelige Electric Light Orchestra, slik vi kjenner dem, seg for verden for første gang med albumet «Eldorado». Det perfekte møte mellom progrock, symforock og utilslørt pop, løftet av den vidunderlig lennonske «Can’t Get It Out Of My Head».

Oppfølgeren, «Face The Music» (innspilt i München), fanget opp discotrenden, men uten å lyde hverken som knefall eller kompromiss. Lynnes begavelse er nettopp evnen til å eksperimentere og inkorporere, uten å miste planen av syne. «Evil Woman» og «Strange Magic», begge massive hitsingler, er umiskjennelig, tidløs ELO, og likevel ble de den gang opplevd som 100% forankret i sin samtid.

Crosby & Nash: “Wind On The Water” (ABC)

CSN&Y prosjektene gikk som vanlig i dass. Young dro avsted med Crazy Horse. Stills hadde sin egen LP å lage. Og dermed ble det, "så var det oss igjen". To gode venner, og absolutt de to som holdt best ut med hverandre over tid i supergruppen. Frem til å nyere tid, for i slutten av hans livsløp var ingen på talefot med Crosby. Selv ikke Nash.

"Wind On The Water" var deres andre duo-LP, og den første av tre i en avtale med ABC Records. Litt tristere enn vanlig i tonen. Med de faste vestkyst-gutta i ryggen.

Det er en ualminnelig vellydende og rik LP, som bl.a. inneholder vidunderlige "Carry Me" (Crosbys triste ord til moren som han nettopp hadde mistet), tittelkuttet er sinna på hvalfangst, og dermed også nordmenn (vil jeg tro), her er en besk sak om grådighet og intern krangel i rock'n'roll-bransjen, et spark til dem selv i "Take The Money And Run", og her er sanger til Joni Mitchell ("Mama Lion") og kong Neil ("Cowboy Of Dreams").

John Fogerty: “John Fogerty” (Asylum)

En klar forbedring fra Blue Ridge Rangers som ble for tam, rett og slett. Og dessuten skriver han det meste selv igjen. To av låtene skiller seg særlig ut og er kanskje de to beste han skrev utenfor Creedence, nemlig "Almost Saturday Night" og "Rockin' All Over The World", begge har den klassiske Creedence-lyden og er slitesterke som pokker. Resten av albumet holder brukbar standard, så absolutt verdt en investering.

George Harrison: “Extra Texture (Read All About It)” (Apple)

Prügelknaben i George Harrisons diskografi. Jeg syntes sikkert det en gang, jeg også, selv om jeg generelt godtok mye rart som aldrende tenåring. Og det inkluderte sannelig Yoko Ono.

"Extra Texture" ble skapt i en periode da George var langt nede, desillusjonert, bitter, skrøpelig i troen og oppsatt med kokain-nese og et alkoholproblem.

Han hadde katastrofe-turnéen i 1974 bak seg, men slet fortsatt med ettervirkningene av pressens ondsinnede behandling av både ham og hans seneste plater.

Tunge stunder og blå sorg er vevet inn i det meste på "Extra Texture", hvilket gjør at innercoverets fleipete utbrudd: OHNOTHIMAGEN, er svært misvisende. George var kanskje munter da han pønsket ut den fleipen, men det varte neppe i mer enn ti sekunder.

"Extra Texture" er imidlertid ikke en LP som det er plagsomt å høre på. Blåtonene, sorgen og forbitrelsen gjør sangene levende og oppriktige. Og den musikalske innpakningen er samtidig i full sympati med opphavsmannen. Det er vestkystens usual suspects som stiller opp i Georges vanskelige stund, og som stort sett holder ut med hans kokainstriper og gretne utbrudd.

Musikken konsentrerer seg til og med om én genre, soulmusikk, fluid, oljet, samtids-soul i ballademodus og med veldig mye keyboards. Vi snakker lekkert. Georges signatur-gitar er bare innom i noen få låter, "This Guitar (Can't Keep From Crying)", "World Of Stone" og "Tired Of Midnight Blue".

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor dette albumet har fått så mye pepper. Tekstene er tidvis skarpe, noen ganger sutrete, men det viser jo bare et det er et levende menneske i et definert stadium av sitt livsløp som har skapt dem. Og ensemble-kompet er da for pokker øverste hylle lekkert. Jeg er til og med svak for Georges bass-bidrag, spilt på synth, som han sydde inn da Voorman fikk nok av det litt gretne humøret til kapteinen.

Godtar man albumets stilvalg (soul) og tempo (ballade), er dette en svært elskverdig og behagelig reise. Med overraskelser som man garantert gikk glipp av den gang. Det varme groovet for eksempel. Kvaliteten i låtene jeg nevnte ovenfor, og som er lekkert til stede i "The Answer's At The End" som nesten tar form av en hymne. Og man merker seg også fraværet av religiøse budskap i disse sangene. George er desillusjonert, han har nok med å karre seg selv ut av glørne.

Albumets spydspiss, og tiltenkt rollen som hitsingle, var et gammelt opptak fra 1971, den feiende, fykende, tindrende glade og Phil Spector-behandlede "You". Atypisk, men absolutt en aldri så liten oppstiver. Dessverre sto Georges aksjer så lavt i kurs på den tiden at "You" endte med å tindre et godt stykke ned på listene.

Og så var Georges tid med EMI og Apple over. Nå begynte Dark Horse-perioden.

Jethro Tull: “Minstrel In The Gallery” (Chrysalis)

Jeg falt umiddelbart for folk-elementene som er spredd rundt i Andersons proglandskap, og også de harde trøkkene som grenser mot heavyrock. Godt mikset, ispedd litt norrøn mytologi og ikke små porsjoner engelsk landsbygd. En rik og organisk stuing, tidvis utvidet med en strykekvintett. Hva er det ikke å like?

Danny Kirwan: “Second Chapter” (DJM)

Danny Kirwan fikk sparken i Fleetwood Mac. Et stupbratt og evig fall fra toppen, han som hadde vært Peter Greens utvalgte til å overta septer og krone i bandet.

Hva mange ikke vet er at før han bukket helt under for depresjoner, piller og alkohol, og endte som hjemløs, ensom og mentalt syk, presterte han enda noen kraftanstrengelser i platestudioet. "Second Chapter" er hans første solo-LP og representativt for det han skapte etter Fleetwood Mac: Lettere, luftigere pop i Paul McCartneys gate. Usedvanlig behagelig for øret, befriende upretensiøst og alltid vakkert.

Kirwans berøring av gitarstrengene var poesi, og stemmen hans som ømme kjærtegn. Sjekk denne LP'n.

Linda Ronstadt: “Prisoner In Disguise” (Asylum)

Hun har vel aldri vært i nærheten av å forandre sivilisasjonen slik vi kjenner den. Men Linda er en begavet sangerinne med god smak, ikke minst i valg av musikere og låter. "Prisoner In Disguise" er for meg hennes aller beste LP. Spennende låtvalg, fremragende musikere. Luksusmat for FM-radioen.

Favoritten min er versjonen av Neil Youngs "Love Is A Rose". Her er også inspirerte valg av Motown-covere, bidrag fra James Taylor, Lowell George og J.D. Souther. Og sannelig gjør hun ikke Dolly Partons "I Will Always Love You" så julelysene tennes i september. Whitney Houstons tilgjorte versjon er en overdimensjonert bløtkake. Styr unna. Hold deg til Linda. Eller eventuelt Dollys original.

Thin Lizzy: “Fighting” (Vertigo)

Femte LP, og Thin Lizzy finner endelig formen. Irsk rhythm'n'blues, dunkelrock og folk slår ut i full blomst, frontet av Phils røst og tvillinggitar-attacket til Scott Gorham og Brian Robertson. "Rosalie", "Suicide", "Wild One". Sterke kutt som lover godt for neste runde. Og neste runde var, som alle vet, "Jailbreak".

The Ozark Mountain Daredevils: “The Car Over The Lake Album” (A&M)

Herlig country og hillbilly-gjeng, fjellfolk med humor og ekstrem musikalsk spisskompetanse. Utrolig gøy å se dem live. Dessverre oppdaget de Flying Norwegians og rappet med seg Rune Walle. Han dukket opp på neste LP, "Men From Earth".

Supertramp: “Crisis? What Crisis?” (A&M)

Supertramps "Crisis? What Crisis?" er en gymsokk i et morsomt cover. Jonas Fjeld Band laget forresten en mye morsommere variant av dette, uten det økologiske budskapet, året etter.

«Crime Of The Century» var et strålende album, og ga Supertramp deres sårt savnede gjennombrudd. De hadde vært i de dypeste daler, ikke minst på turné i Norge, og det så lenge mørkt ut. Men med dette albumet fikk de alt til å stemme. Jeg var selv til stede på lanseringen i et lite teater i London hvor de spilte hele albumet «live», og jeg ble imponert.

Men det var et år siden. Gruppen hadde i mellomtiden bygget på suksessen ved å turnere stenhardt. Sommeren 1975 la plateselskapet presset på dem. Spill inn oppfølgeren nå. Den skal ut til høsten.

Supertramps status burde kanskje gitt dem en viss rett til å opponere, men de gjorde ikke det, og entret lydig A&Ms studioer i Los Angeles. Problemet var at de ikke hadde en eneste ny sang i lommen.

Hva gjør man da? Jo, sjekker arkivene og bunnen av skuffene. Der lå det kassert og halvferdig materiale fra «Crime Of The Century»-innspillingene. Og det er hva «Crisis? What Crisis?» er. Det vil si: De hadde ikke en gang nok restmat til å fylle en hel LP, så Rick Davis og Roger Hodgson måtte sette seg ned og sy sammen to nye låter i all hast.

Gruppen har aldri snakket pent om albumet. Det var et mareritt å lage, og manglet både låtene og retningen som gjorde «Crime Of The Century» så sterk. Det beste man kan si om platen er at coveret er morsomt samtidig som det har et slitesterkt budskap.

Det er fortsatt keyboards-styrt progrock med popglasur med fine vokale vekslinger mellom Davis’ grufne og Hodgsons lyse, barnlige stemmer. Hverken «Lady» eller «Ain’t Nobody But Me» (den ene av de to nye låtene) ble hits. Men albumet solgte brukbart, og de greide faktisk å få noe ut av i hvert fall en del av materialet «live». Hodgson har også senere vist at enkelte av låtene tåler veldig godt å bli strippet ned når han fremfører dem helt alene.

Nå som man kan være etterpåklok ser man dessuten at gruppen aldri kom til å lage en naturlig videreutvikling av «Crime Of The Century». De skulle til den lette og luftige «Breakfast In America», og for å komme dit måtte de riste av seg en og annen unote.

Da Hodgson tok hatten og gikk, fikk riktignok bandet et tilbakefall, da Rick Davis hadde et pretensiøst udyr i brystet som skulle møte sitt Waterloo da det ble utsatt for undertegnede og Tor Mildes totale mangel på respekt på Orientekspressen og i Venezia.
Men det er en annen historie. 

Oktober

The Who: “The Who By Numbers” (Polydor)

The Whos kanskje mest undervurderte album. Folk forventet det brede lerret og tematiske verk fra Pete Townshend, og så kom han ruslende med "Who By Numbers", et lite album som var nettopp det, "bare" en LP, en samling låter som ikke hadde noe spesielt med hverandre å gjøre.

Rarest av alt var den ganske grisete trekkspillfleipen "Squeeze Box" som ble en uventet kjempehit. Opprinnelig var planen at gruppen skulle fremføre låten på TV omgitt av 100 toppløse trekkspilljenter. Det ble ikke noe av.

En annerledeslåt er det, upretensiøs, tilbakelent, nesten unplugged, og fremført med smil og glimt i øyet. Det er umulig å mislike den. Akkurat som det er umulig å mislike albumet den er hentet fra.

Platen ble til i en tung periode for Pete Townshend. Han hadde mistet retningen og troen, han følte seg for gammel for rocken (den stikkende linjen fra "My Generation", "hope I die before I get old", hadde omsider rammet ham), han opplevde seg som irrelevant, han slet med depresjoner - og led dessuten av skrivesperre.

Hverken Roger eller Keith var på hugget, heller, og arbeidet med albumet tok lang tid, ikke minst fordi gruppen lot seg distrahere alt for lett, det oppsto stadige pauser og avbrudd under opptakene. Iblant stakk de ut og spilte cricket. Den eneste påskrudde av dem var Entwistle, mannen bak covertegningen.

Albumets innhold er omtrent akkurat hva de hadde i løpet av de tre månedene innspillingene tok. Det finnes så vidt jeg vet ikke outtakes.

Og likevel. Mot alle odds og i all sin avmakt og livssorg fremstår "The Who By Numbers" som en veldig sympatisk samling situasjonsbeskrivelser, spartanske i formen, nesten som strektegninger.

Jeg er glad i det enkle oppsettet, og de små detaljene. Som den vandrende countrygitaren i "However Much I Booze" (sunget av Pete fordi Roger nektet) og "Squeeze Box", banjoen og trekkspillet i sistnevnte, den gjennomgående bruken av akustiske gitarer på stort sett hele albumet, det funklende pianoet i den såre selvplageren "They Are All In Love", den vare kombinasjonen av ukulele og Entwistles blåsere i sarte "Blue Red And Grey" (sunget av Pete). Og Petes solo-løp som farver omgivelsene i nesten hver eneste låt. Det er veldig mye fint å lete opp.

Og selvfølgelig er det torden her. Keith er ikke til å ta feil av. Han er utrettelig til stede, uansett hvor trist Pete føler seg, og får fritt leide til fullt øs i albumets to avslutningslåter, mektige "How Many Friends" og "In A Hand Or In A Face". Her gjør også Entwistle magiske ting med bassen.

Jeg liker hver eneste en av disse ti låtene. De danner sammen det mest upretensiøse Who-albumet jeg vet om.

Og heldigvis lærte Pete seg at livet ikke stopper på 30. I dag ser han nok tilbake på tekstlinjer som de nedenstående fra "They Are All In Love" med et skjevt smil:

Hey, goodbye all you punks
Stay young and stay high
Hand me my checkbook
Then I'll crawl out to die
But like a woman in childbirth
Grown ugly in a flash
I've seen magic and pain
Now I'm recycling trash

"The Who By Numbers" er definitivt ikke resirkulert søppel, men en anstendig samling låter som har en verdig plass i The Who-diskografien.

Roxy Music: “Siren” (Island)

Og Roxy Music inntar dansegulvene, og erobrer nytt land. Bryan Ferrys kameleon-forvandling vakte oppsikt. Så sømløst, så elegant oppfant de fenomenet Studio 54 et år før nattklubben åpnet dørene. Alt utført gjennom åpningskuttet på "Siren", kokain-rykket "Love Is The Drug". Plutselig elsket amerikanerne det britiske avantgarde-pop-flaggskipet Roxy Music.

Egentlig er "Siren" en trojansk hest. Bortsett fra "Love Is The Drug" er nemlig albumet veldig business as usual. Det er kanskje noe mer direkte og enda tettere og sikrere i de musikalske løsningene enn forgjengeren "Country Life". Men det er fortsatt pop som kunst med spennende arrangementer og sanselige utfordringer fra instrumentalistene Jobson, Manzanera og Mackay, og det leveres fortsatt på grunnfjellet til Paul Thompson, en av rockens beste trommeslagere på den tiden. Og Bryan får fortsatt være kokett crooner med Bogart-geipen på plass.

Albumet funket helt utmerket som en naturlig fortsettelse av de fire forgjengerne. Og jeg holder fortsatt denne LP-kvintetten som gruppens egentlige livsverk. Andre del av karrieren kan ikke måles mot dem. Roxy 1979-83 var udiskutabelt trendy, men 70-tallets Roxy skapte trender og utfordret dem.

For meg er "Siren" først og fremst "End Of The Line", "Sentimental Fool", "Just Another High", skøyeraktige "She Sells" og ikke minst den evig rullende "Both Ends Burning".

Synes ikke det ser ut som om Jerry Hall har det noe særlig behagelig på de skarpe stenene. Bare nevner det. 

Dr. Feelgood: “Malpractice” (United Artists)

Gruppens andre LP, og for mange den gang, svaret på alle problemer i rocken. Her var det noen som leverte grunnfjell. Rock'n'roll som brant og gnistret, uten et gram fett, og fremført med en villskap og et engasjement som ikke hadde noe som helst med nostalgi å gjøre. Dr. Feelgood var nå. Forrykende nå. Og det som telte var en gitarist og et munnspill og et rytmekok av en annen verden. Wilkos fingerspillteknikk og scene-movements skapte en figur som i dag har legendestatus.

Tom Waits: “Nighthawks At The Diner” (Asylum)

Den unge Tom Waits fanget i all sin storhet. Genialt løst ved at man ommøblerte et av studioene til Record Plant i LA så det fremstod som en trang nattklubb. Bord, stoler, skåler med potetgull. Og sannelig et knall jazzband. Båndene rullet. Fire forestillinger, to hver dag, venner og bekjente som publikum. Og vips hadde man et av Waits' beste album.

En uvanlig måte å presentere nytt stoff på, men det er jo akkurat her, i denne settingen han eide sitt publikum. Monologene, sangene, fraseringene, med en vandrende bass, en sax, et piano, en gitar og trommer med visper. Late night. Intimt.

Mye storytelling, atmosfære fra Jack Kerouacs romaner, men aldri fattig på sterke låter. Ja, for i all sin ordlek, mister aldri Waits kontakt med sangsmeden. Sjekk "Better Off Without A Wife" og "Nobody". Og hvem kan mostår titler som "Warm Beer And Cold Women"?

Hvis du ikke allerede har denne, håper jeg at det skyldes at du er storforbruker av Spotify eller Tidal. 

John Lennon & Plastic Ono Band: “Shaved Fish” (Apple)

John har meldt seg av, kontrakten med EMI er utløpt, lav profil for ikke å terge på seg den nye sjefen i Det hvite Hus, Gerald Ford, som allerede har kansellert utkastningsordren til Nixon-administrasjonen. John er på vei mot sitt green card, og er sannelig ble han far igjen bare noen uker før dette albumet kom ut.

Det er en flott samler som plasserer nesten alle de viktige solo-singlene hans side om side, men ikke helt kronologisk. Ikke alltid de korrekte single-utdragene heller. "Give Peace A Chance" starter ballet, men fades etter et snaut minutt. Den vender tilbake som en hale på LP'ns siste låt, "Happy Xmas", men nå i live-tapning fra "One To One"-konserten. Pussig og irriterende.

"Cold Turkey" er her i all sin velde. Det samme er "Instant Karma" (engelsk single-miks) og "Power To The People". Sistnevnte dubbet fra en vinyl-single da mastertapen var gått tapt.

"Mother" (single i mange land, inkludert Norge). Beholder den kimende introduksjonen (som var fjernet på den amerikanske singlen), og fades senere enn single-versjonen, men tidligere enn LP'versjonen.

"Woman Is The Nigger Of The World" (en av Johns sterkeste vokal-prestasjoner som solo-artist) er forkortet, hvilket gjør denne utgaven helt unik.

"Imagine", "Mind Games" (undervurdert knallsingle) og "#9 Dream" er alle identiske med single/LP-utgavene.

"Whatever Gets You Thru' The Night" går i mål allerede etter 3'03'', hvilket gjør denne nedredigerte varianten unik. En fordel, spør du meg.

"Happy Xmas (War Is Over)" blir dessverre utsatt for et bakholdsangrep, da et utdrag av "Give Peace A Chance" live kryssmikses inn i faden. Merkelig påfunn.

Albumet spiller selvfølgelig strålende. Men for egen del ville jeg foretrukket at man hadde holdt seg til de originale single-miksene, og latt "Give Peace A Chance" i fred. Innvendingen er dog ikke veldig stor nå som det finnes en trillion Lennon-samlere på markedet som tar seg av disse tingene.

"Shaved Fish" står med sine eksentriske mikser igjen som en unik LP i Lennon-diskografien, og den eneste samleren han godkjente mens han levde.

Frimerkesamleren i meg etterlyser selvfølgelig "Stand By Me", "Move Over Ms. L" og "Meat City" (single mix). Men vil noen høre på meg? Slett ikke.

Mike Oldfield: “Ommadawn” (Virgin)

Oldfields mektige demonstrasjon. Enkelte kalte ham en one hit wonder etter den ganske skuffende "Hergest Ridge". Her ga han svar på tiltale. Et stort verk skapt i sorgperioden etter morens død, og trukket gjennom en del tekniske problemer som kunne vært fatale. Mastertapene smuldret opp. Hele side 1 måtte spilles inn om igjen. Istedet for å resignere, oppdaget Oldfield at det gjorde ham oppglødd. Han hadde jo vært gjennom denne delen allerede, nå visste han hvor den skulle gå, og hvor han kunne forbedre den. Arbeidsulykken la grunnlaget for en kunstnerisk triumf.

"Ommadawn" er for meg et betydeligere verk enn "Tubular Bells". Midtveis i side 1 da de afrikanske trommene introduseres, var jeg fortapt. Denne blandingen av irske heder og afrikansk puls var smittsomt herlig. Jeg elsker fortsatt albumet. Og blir aldri lei den lille overraskelsen som er limt på slutten av del 2, «On Horseback». Jul hele året.

Kraftwerk: “Radio-Activity” (EMI)

Maskinenes svar på Mike Oldfield. Og like vemodig og vakkert. "Radioactivity is in the air for you and me". Rytmesynth, sval, fjern koring og morsjeblipp - og en vokal som lyder som maskinversjonen av Radha Krishna Temple i "Govinda".

Monotonien blir iblant så stillestående at den kan forveksles med stillhet, men så siver plutselig melodier og messende røster inn i lysskjæret igjen. Noen ganger stillferdig, andre ganger svulstig og veldig. Og alltid med denne lengselsfulle stemningen i seg.

En ytterst velkomponert oppfølger til gjennombruddet "Autobahn". Og skjønt teknologien Kraftwerk benyttet i 1975 var stenalder i forhold til 2025, låter musikken faktisk enda bedre nå. Fortidens science fiction har en helt egen magi. Jeg lar meg uforbeholdent tiltrekke av Kraftwerk anno 1975 like meget som jeg fortrylles av de flimrende fremtidsbildene i "Metropolis" (1927).

Paul Simon: “Still Crazy After All These Years” (CBS)

Simons første og eneste solo nr. 1 i USA. Litt munter, mest lei seg, kjærligheten er gått i dass, men Simon finner den rette medisinen i musikerne han omgir seg med. Dette er delikat og ekstremt velspilt visejazz og vestkystglattrock med breddeappell. Lekent/muntert i "50 Ways To Leave Your Lover", som "alle" gjorde en cover av. Men mest lekkert, og tør jeg si det, en tanke glatt. Det ble aldri min favoritt. Men de fleste jeg kjente kjøpte den, så jeg skjønner at den har noe. Ikke minst har den verdens korteste gjenforening, den faktisk overveldende fine "My Little Town", som førte Paul Simon og Art Garfunkel sammen igjen, om enn bare i snaue 4 minutter. Låten var også inkludert på Garfunkels samtidige solo-LP "Breakaway". Just in case.

Sparks: “Indiscreet” (Island)

Tredje LP for Island, og et skritt vekk fra suksessformelen. De viser større musikalsk bredde her, det meste kunne vært show-låter i en musikal, og de leker med elementer av både jazz og klassisk musikk. Glamovertrekket er med andre ord veldig mye tynnere. Men det er ingen ulempe. Jeg synes albumet fortjente bedre, det er undervurdert og leverer i høyeste grad brødrene Mael i form. Hitsene "Get In the Swing" og "Looks, Looks, Looks" og det gøyeste av alt, et stykke Sparks-liksom-opera: "Under The Table With Her" og den triste sangen om de gjenstridige puppene og svirebror Harry, "Tits":

Tits were once a source of fun and games at home
And now she says, tits are only there to feed our little Joe
So that he'll grow into a man

Det er alt for få protestsanger om menn som må overlate de deilige puppene til glupske babyer, og søke trøst i den lokale bar sammen med ganske dårlige venner.

Kjempe-LP!

November

Queen: “A Night At The Opera” (EMI)

Kronen på verket. Queen-LP'n alle skal og må ha. Oppkalt etter en Marx Brothers-film. Og selvfølgelig, hjemstedet til en av de meste overveldende førsteinntrykkene en single-plate har prestert å gi menneskeheten, "Bohemian Rhapsody".

Gruppen fikk sitt gjennombrudd som allemannseie med den foregående LP'n, "Sheer Heart Attack". Men hverken den platen eller de to som kom før hadde gitt dem noen økonomisk lykke. De var fanget i en stygg kontrakt som ga deres manager kontroll over alle penger inn. Det kom ikke så mye til gruppen, nærmest ingen ting. De levde på en mager ukelønn, og bodde kummerlig.

I desperasjon hyret de advokat, fikk etter hvert ny manager, John Reid (som allerede hadde Elton John som klient), og han beordret dem i studio for å lage den beste platen de evnet.

Og det gjorde de. Den beste platen i rockens historie i henhold til ganske mange, og definitivt høydepunktet i deres karriere. Queen ble aldri bedre enn dette.

Albumet åpner med Mercurys utilslørte angrep på ex-manager Norman Sheffield, "Death On Two Legs" - musikalsk nærmest en art rock-variant av Slades "Coz I Luv You", med sviende guitar-kor og en bister Mercury i førersetet på vokal og flygel.

Neste spor er et 100% stilbrudd, en lystig og spretten vaudeville med megafonvokal og 1920-atmosfære. En forvarsel. Ikke vaudevillen, men kontrast-virkningen. For dette albumet er det enestående musikalske svaret på øyhopping. Eller genre-hopping, som man vel må kalle det Queen driver med her. Bristeferdige som de er, og sprudlende fulle av overskudd.

Bare "Bohemian Rhapsody" alene gaper over så mange stilarter at man blir stum både av forundring og beundring. Og la deg ikke lure av skiffle-tramperen "'39" (Brian Mays vokale bidrag på albumet), for skjønt det låter som en pubvinner fra Strawbs, er det i virkeligheten en ferd dypt inn i Herman Hesses esoteriske verden, garnert med Albert Einsteins relativitetsteori. Selv dette muntre og ukompliserte lykkedropset er altså noe langt mer enn det utgir seg for å være.

Albumet handler om mangfold. Det er noe beatlesk over gruppens djervhet og lekelyst. Slik de bruker disse vel 43 minuttene reisen tar til å føre oss gjennom hardrock og opera, jazz og pop, prog og vaudeville, revy og heavy metal. De visker ut grensene. Og de kan foreta genre-hoppene i én og samme låt - flere ganger.

Queens fingeravtrykk er enda tydeligere her enn på "Sheer Heart Attack". Bandets flod av sangharmonier frembragt av trioen Mercury, May og Taylor dubbet oppå hverandre så mange ganger at resultatet blir som å høre et jetfly med engler lande i perfekt flerstemt harmoni. Litt av det samme, men i mer nøysom grad, oppnår Brian May med sine mange gitarpålegg, han skaper en høyst egenartede lyd på denne måten, en syngende, kraftfull klang skapt av lag på lag med tålmodig redigering. Brian May-gitarlyden.

Og så er det Mercury. For en røst, for noen fraseringer, og hvilket følelsesspekter han har til rådighet. Stemmen og tangentvandringene, de to Mercury-ingrediensene som Queen aldri kunne klart seg uten.

Albumets rikdom og variasjoner gjør det til en godtebutikk. Du oppdager hvor vanskelig det er å velge favorittlåten.

"Bohemian Rhapsody" er faktisk ingen selvsagt vinner. Det er ikke umulig å elske nevnte "'39" like sterkt. Eller John Deacons luftvakre "You're My Best Friend" (henførende sunget av Mercury). Eller sødmefylte "Love Of My Life" (hvor Mercury er ansvarlig for alle stemmene i dette hellige vevteppet av følelse, flygel og skjønnhet). Eller skøyeren "Seaside Rendezvous" som utvikler seg til en vokaloppvisning av de helt sjeldne når Freddie Mercury og Roger Taylor immiterer messing- og treblåsere i perfekt samspill. Eller Brian Mays drøyt åtte minutter lange reise inn i progland med "The Prophet's Song" - som inneholder et parti med kanonsang fra Mercury.

A splendid time is guaranteed for all.

Joni Mitchell: “The Hissing Of Summer Lawns” (Asylum)

Og akkurat her, for et øyeblikk, ble jeg Joni Mitchell-fan. Dette ultrafascinerende møtet mellom uovertruffen poetisk formuleringsevne og djerv musikalsk oppdagelseslyst, gir enestående resultater. Kriblende, deilig i sine jazzorienterte musikalske strukturer, som gir Jonis stemme og ordene den besjeler det perfekte reisefølge.

Det er en plate jeg aldri blir ferdig med. Det er stadig dører å åpne, strofer å tygge på, mens kompet vibrerer. Et av de musikalske høydepunktene er "The Jungle Line", som bruker et opptak av Burundi-trommer som pulserende underlag. Et av de første eksemplene på sampling i populærmusikken. (Den franske pianisten og produceren Michel Bernholc, kom henne i forkjøpet med sin single-suksess "Burundi Black" i 1971, som samplet opptak av Burundi-trommer fra 1967.)

Man kan også nevne hit'en, "In France They Kiss On Main Street" og ikke minst tittelkuttet. Men egentlig er dette et komplett verk, det skal nytes og jobbes med i sin helhet. Det gir stor gevinst. Jeg finner ennå noe nytt og overraskende her inne - etter 50 år.

Neil Young & Crazy Horse: “Zuma” (Reprise)

Etter å ha tatt livet av karrieren sin med "Journey Through The Past" (1972), "Time Fades Away" (1973), "On The Beach" (1974) og "Tonight's The Night" (1975), kanskje den modigste ubrutte rekken oppfølgere til en megasuksess i rockens historie, valgte Neil omsider å være grei igjen.

Han kunne tillate seg det. For de tre sist nevnte titlene representerer alle på sitt vis søyler i Youngs kunstnerliv. Selv om bare få oppdaget det den gang, så vokste alle albumene over tid, og regnes i dag som helt sentrale i Youngs produksjon. En live-LP med låter ingen hadde hørt før. En naken samling smerte som lød som skrubbsår og tårer. Et tordnende brøl av raseri og fortvilelse over dopets forbannelse. Tre plater så fjernt fra "Harvest" at de tilhørte et annet kontinent.

Men nå kom "Zuma", oppkalt etter California-stranden hvor Youngs hus lå. En plate med låter som gjerne handlet om kjærlighet, tapt og vunnet, og la seg pent i øret. Eller så pent som Crazy Horse tillot. Gruppen er ikke akkurat kjent for glanset pop, og nettopp deres røffe, ta-det-på-sparket holdning til lydstudioet krydrer sangene med chili. De slakker aldri på sin besettelse med knurrende, overstyrt elektrisk gitar, det er signaturlyden, en lyd Young deler når han skrur opp til 11.

Det er noen halvpyntelige innslag her, som "Danger Bird" (snaue 7 minutter med sakte skjening i nabolaget til "On The Beach"), "Pardon My Heart" (lyder veldig "Harvest") og outtaket fra en Crosby, Stills, Nash & Young-session, "Through My Sails".

Men så har du albumåpneren "Don't Cry No Tears" med et gitarriff som sparker inn dører (og tenner), "Lookin' For A Love" (en slentrende country-ditty), kruttsterke "Barstool Blues" og, selvfølgelig, albumets magnum opus, "Cortez The Killer", det bitre og sørgmodige lydsporet til spanjolens voldtekt av aztekerkulturen og erobringen av Mexico, og som plutselig forflytter seg til en helt annen fortellervinkel og blir et erindringsbilde om en navnløs kvinne som "loves me to this day".

Sangen er bygget på et duvende, spartansk grunnkomp - dominert av tunge, sakte basstoner og raggete elgitar -, som beveger seg majestetisk fremover, tilsynelatende med all tid i verden til rådighet. Ting er skjedd, de kan ikke gjøres om, men smerten er evig.

Det eiendommelige med komposisjonen er at den begynner med gitarsoloen. Det er en langsolo av hans aller beste, dirrende, rusten og uendelig følsom, den kommer teksten i forkjøpet, den gir deg kodene, du er forberedt når Neil endelig åpner munnen etter tre minutter og 23 sekunder:

He came dancing across the water
With his galleons and guns

Episk, gåsehudmusikk, gitarhimmel.

Det var egentlig et vers til, men strømmen gikk under innspillingen, så de kom aldri så langt, derfor fades låten etter 7 minutter og 29 sekunder.

Young tok det ikke så tungt. Han hevdet at han aldri hadde likt det siste verset, så det var like greit. 

The Band: “Northern Lights - Southern Cross” (Capitol)

Det var gått fire år siden "Cahoots", forrige studioalbum med eget stoff. Siden den gang hadde de vært med på å restarte Bob Dylans karriere, både i studio og på scenen ("Planet Waves", "Before The Flood"), blåse liv i de legendariske Basement Tapes-opptakene med Dylan fra 1967, gitt ut sitt eget live-album og en samling med coverversjoner av deres favorittlåter. Med andre ord, de hadde tatt fire års pause fra å være det samkjørte, kreative ensemblet og kollektivet The Band.

Albumet er Robbie Robertsons baby. Han skrev alle låtene, han styrte innspillingene, og han ble vel etter hvert ganske irritert også. For de andre hadde ikke med seg noen ting. De var blitt dovne slasker som forventet at "storebror" Robbie tok seg av alt det praktiske.

Tror jeg da.

De bidro selvfølgelig med utformingen av låtene, og Robbie fordelte vokaljobben broderlig på de andre, og tok ingen låter selv. Garth Hudson, denne musikernes Petter Smart, introduserer for alvor synthesizeren i sitt allerede enorme batteri av tangent- og blåser-instrumenter. Og ting sitter som bare det. Tight, varmt og sjelfult. Bare litt mer glossy enn tidligere.

Hva man ikke visste var at dette skulle bli gruppens siste LP. Den neste, "Islands" (1977), var bare en samling outtakes og attpåklatter. Og så kom deres virkelige farvel, "The Last Waltz" (innspilt i 1976, utgitt i 1978).

Med dette i bakhodet fremstår "Northern Lights - Southern Cross" som et langt bedre album enn man trodde den gang. Man er alltrid bortskjemt med artister som gir ut nye godbiter med jevne mellomrom, da tar man seg råd til å disse litt. Det kommer jo snart noe mer.

Men det gjorde jo ikke det. The Bands historie slutter på mange måter her. Litt trist. Litt sårt. Litt grettent. Men fortsatt til de grader The Band. Noen av deres sterkeste låter finner du her, "Ophelia" (sunget av Levon Helm), den fengslende semi-episke "Arcadian Driftwood" (hvor gruppens tre hovedvokalister deler broderlig på vokalen), velsignede "It Makes No Difference" (sunget av Rick Danko) og de to med Richard Manuel som vokalist, "Hobo Jungel" (hjerterå ballade) og "Rags And Bones" (en flanerende sak hvor Robertson bidrar med lynraske tonesprut av noen gitarsoloer). 

Brian Eno: “Discreet Music” (Island)

David Bowies favorittalbum med Eno, og en av årsakene til at samarbeidet om Berlin-trilogien oppsto.

Det er musikk som møbel, noe som er i rommet, uten å virke forstyrrende, uten å trekke oppmerksomheten til seg. Side 1 varer i en drøy halvtime, og er en saktmodig lek med synth og båndopptage. Behagelig og helt uten forstyrrende elementer som et fint tema, eller en glup solo eller sånne ting.

Side 2 består av tre utsnitt fra et allerede eksisterende innspilt klassisk verk av Johann Pachelbel. Eno manipulerer innspillingene på tre forskjellige måter og oppnår å få dem til å funke som installasjoner, musikk som en diskret, men vedvarende dur.

En viktig plate som la grunnlag for mye av det Brian Eno har gjort til en livslang karriere. Omgivelsesmusikk. 

Richard & Linda Thompson: “Pour Down Likw Silver” (Island)

Richard og Linda Thompson konverterte til sufismen, og flyttet inn i et kollektiv i London. Det så en stund stygt ut for Richards videre karriere, for mullaen var slett ikke begeistret for elektrisk gitar og mente at den måtte legges til side. Dessuten ble det forventet at paret for fremtiden skrev sanger med et åndelig innhold.

Han klarte ikke å etterkomme de kravene. Elgitaren er veldig til stede på "Pour Down Like Silver", heldigvis, og låtene er sterke som bare det, og kler de litt spartanske arrangementene.

Mange av vennene fra øverste hylle i britisk folk er med. Som Pat Donaldsdon, Dave Pegg, Dave Mattacks og trekkspill-magikeren John Kirkpatrick. 

Chris Squire: “Fish Out Of Water” (Atlantic)

Jeg ser at mange mener at dette er det beste solo-albumet fra et Yes-medlem. Jeg kan ikke bidra med noen dommeravgjørelse der da jeg ikke vet om et eneste solo-album fra den gjengen som jeg egentlig liker (og jeg inkluderer Rick Wakeman), kanskje med unntak av Jon Anderson.

Squires album ble til i tett samarbeid med keyboardist og arrangør Andrew Pryce Jackman. Squire har med seg en del usual suspects, Bill Bruford, Mel Collins og Patrick Moraz.

Det er keyboardsdominert prog med blåserinnslag, og orkesterpålegg. Squire forsøker å lyde som Jon Anderson.

Det er et på alle måter behagelig album, og jeg går ikke av veien for å spille det iblant. 

John Cale: “Helen Of Troy” (Island)

I henhold til Cale ble dette albumet utgitt uten hans godkjennelse, og det forårsaket derfor også at han brøt med Island. Som den er fremstår likevel LP'n som noe ganske mye mer enn "en stabel demoer", som Cale kalte det. Han mildnet vel også etter hvert som årene gikk.

Det er en absolutt akseptabel samling låter, litt skarpe og røffe i kantene, kan hende, men de funker. Artig at han gjorde en versjon av Jonathan Richmans "Pablo Picasso", en låt Cale hentet fra Modern Lovers' debut-album som han hadde produsert i 1972, men som ennå ikke var blitt utgitt (det kom første i 1976). Hvilket gjør John Cales' versjon til originalen. For oss nerder. 

Little Feat; “The Last Record Album” (Warner Bros)

Little Feat hadde passert toppen her, ikke salgsmessig, men som team. Lowell George var i ferd med å bli fanget av sitt dopmisbruk, og interne intriger kunne forgifte atmosfæren. Kanskje derfor de bare greide å stable åtte låter på bena.

Ujevn LP, men med noen desto klarere vinnere. "Mercenary Territory", "All That You Dream" og Lowell Georges absolutt uimotståelig vakre og ensomme blues, "Long Distance Love". 

Patti Smith: “Horses” (Arista)

Hun sammenførte beat-poesi, avantgarde, punk, artrock, velvet og basisk riff-rock til en uimotståelig helhet som skilte henne og bandet fra alt annet på tampen av 1975. For en debut! Fremtiden var her, hjemsøkt av Kerouac og Morrison, blunket til av Dylan og produsert av John Cale. Jeg misunner oss som var der da dette albumet var flunkende nytt, og slo ned i stereoanlegget som lyn fra Guds pekefinger. Og den versjonen av "Gloria" er i seg selv nok til å bære deg gjennom livet.

Desember

Bob Marley And The Wailers: “Live!” (Island)

Kanskje det mest vidunderlige live-albumet av alle live-album. Det er høykonsentrert Marley og Wailers og I Threes. Syv himmelske øyeblikk fra Lyceum i London i juli 1975. Musikerne stråler. Publikum stråler. Kommunikasjonen og atmosfæren er unik, og toppes i versjonen av "No Woman, No Cry" som omdannes til 7 minutters gjensidig henførelse. Og som jeg elsker øyeblikket hvor "everything's gonna be all right"!

Emmylou Harris: “Elite Hotel” (Reprise)

Oppfølgeren til "Pieces Of The Sky" og Emmylou, fortsatt sorgtynget av Gram Parsons' bortgang, er i flytsonen og lever vidunderligheter med et superlag av musikere i ryggen. Det er skjørt, følsomt, varmt og mektig. Hennes verson av Bucks "Together Again" får meg fortsatt til å grine.

Ringo Starr: “Blast From Your Past” (Apple)

Han var ferdig hos Apple og EMI, klar for nye (og ikke fullt så spennende) eventyr hos Polydor. Naturlig da for EMI å gi verden det den ikke visste at den trengt: En Ringo Greatest Hits. "Blast From Your Past" minnet oss på at Ringos første periode som solo-artist var vanvittig vellykket. En liten stund hadde han klippekort på hitlistene, og John Lennon var fordreid av misunnelse.

De er her alle vinnerne. "It Don't Come Easy", "Back Off Boogaloo", "Photograph", "You're Sixteen", "Oh My My", "Only You" og "No No Song" - og dessuten den absolutt godkjente country-perlen "Beacoups Of Blues". Det er åtte av de ti kuttene, det. De to gjenværende, en B-side og en LP-åpner, er ikke ille de heller.

Alt du trenger av Ringo er her. Men mindre du er selvplager og mener det er en del bra på "Liverpool 8".