1976 var kanskje et mer utfordrende LP-år enn 1975, men til gjengjeld dukket Ramones og Graham Parker opp, og Rolling Thunder-lyden (på plate) ble lansert i to etapper, uforlignelige “Desire” i januar og ildebrannen “Hard Rain” i september. Samtidig gjenskapte Paul McCartney Beatles-følelsen i USA, og David Bowie gjenoppstod som den tynne, hvite greven på Victoria Station hvor han, stående i en åpen Mercedes-limousin, avfyrte noe pressen beskrev som en Musk-hilsen (“I waved. I just WAVED. Believe me. On the life of my child, I waved.”). Årets LP-utgivelser holder høy standard, uansett. Her er omtaler av 75. Det er bare å hente frem vinylen, sette på kaffen og kose seg.

Januar

For tredje år på rad slipper Dylan en rykende fersk pakke låter, og for tredje år på rad er pakken aldeles ulik den foregående. En spennende periode, dette, i Dylans univers er Jack Kerouac og the Beats vekket til live igjen og transponert fra 50- til midt på 70-tallet. Albumets tilblivelse er en roman i seg selv, og det har en sound som ingen annen Dylan-LP. Rastløs, sjanglende, brennende, overdrysset med sigøynermystikk, lovløse-arketyper, og fascinerende glimt fra litteraturen. Her ble veien til mens Dylan flammet som en steppebrann i Greenwich Village, og fullendt da han tok hele følget med seg ut på veien og kalte det Rolling Thunder Revue. Lyden av "Desire" er viktigere enn de enkelte låtene, albumet starter en prosess i deg, og du ønsker egentlig at den aldri skal slutte så lenge platen står på. De fleste låtene er skrevet i tospann med Jacques Levy, en storyteller som Roger McGuinn innførte i The Byrds' univers tilbake i 1970, den gang McGuinn ville lage en amerikansk versjon av "Peer Gynt". Levy slo ut i full blomst på "Desire", særlig vist i "Hurricane", "Black Diamond Bay" og den bistre, gnistrende, eventyrlige "Isis".

Bowie, høy på kokain og vanvittig inspirert skapte dette dieseldrevne elektro-monsteret som danner overgangen mellom "Young Americans"' stilige funk til berliner-vignettene og de metallmørke og synthdrevne instrumentalene på "Low" og "Heroes" . "Station To Station" er den tynne, hvite grevens øyeblikk. Albumet lyder like samtidsrelevant i dag som det gjorde for 49 år siden.

10ccs største øyeblikk, fortsatt like gåtefullt og fascinerende ... og trist. Kevin Godleys stemme i avsluttende "Don't Hang Up" er noe av det ensomste jeg vet. Og det gjør like vondt hver gang personen i den andre enden av telefonmonologen legger på røret. Veien dit går gjennom ni låter som alle er eksentriske, men likevel alltid iørefallende. Lol Creme og Kevin Godley forlot skipet etter "How Dare You!", og reduserte 10cc til et flinkt orkester uten sting.

Ronnie Lane’s Slim Chance: “One For The Road” (Island)

Dette er et av albumene jeg har spilt mest siden 1976. Jeg blir aldri lei. Det gir uendelige doser feel good, det er en trøsteplate som bobler over av livsmot, blunker og hvisker “opp med hodet, kamerat”, når det går som tyngst, og har alltid en ledig plass i vognen når tittelkuttet "One For The Road" ruller lystig av sted. Spill den i dag. Spill den alltid. Og nyt den søvnige skildringen av het ettersommer i "Burnin' Summer", akkurat nå, i vintergrepet. Og kjenn gleden som musikerne formidler med den karakteristiske, slepende stopp-start-rytmen og ringlet av gitarer og mandoliner og et skøyeraktig lite trekkspill og en skål for tørsten. Jeg elsker Ronnie Lane.

En myk, romantisk og tilgjengelig Lou Reed. Han tok mange på sengen med dette albumet. Tittelkuttet er helt vidunderlig. Men blant albumets drops bør man være litt forsiktig med drapsseremonien "Kicks", for den er ikke din beste venn. Hør låten i hodetelefoner, og du får noen skikkelig hjerne-smekk, sånne lynkorte skurre-svisj! som du kan oppleve når du holder på å sovne, og blir skremt våken igjen og igjen.

Creedence Clearwater Revival: “Chronicle - The 20 Greatest Hits” (Fantasy)

Denne Creedence-samlingen er helt enestående perfekt. Jeg kalte den ofte verdens beste LP. Alle hitsene samlet på ett brett. Nonstop herlig.

I parentes plasseringen på Billboard-listen i USA. Flere av singlene var dobbel A.

Side 1

1."Susie Q" (Dale Hawkins) (#11/1968) 4:36

2."I Put a Spell on You" (Screamin' Jay Hawkins, Herb Slotkin) (#58/1968) 4:32

3."Proud Mary" (#2/1969) 3:08

4."Bad Moon Rising" (#2/1969) 2:19

5."Lodi" (#52/1969) 3:10

6."Green River" (#2/1969) 2:33

7."Commotion" (#30/1969) 2:42

8."Down on the Corner" (#3/1969) 2:45

9."Fortunate Son" (#14/1969) 2:20

10."Travelin' Band" (#2/1970) 2:08

Side 2

1."Who'll Stop the Rain" (#2/1970) 2:28

2."Up Around the Bend" (#4/1970) 2:42

3."Run Through the Jungle (#4/1970) "3:07

4."Lookin' out My Back Door” (#2/1970) 2:33

5."Long as I Can See the Light" (#2/1970) 3:31

6."I Heard It Through the Grapevine" (#43/1976) (Norman Whitfield, Barrett Strong)11:04

7."Have You Ever Seen the Rain?" (#8/1971) 2:38

8."Hey Tonight" Pendulum” (#8/1971) 2:43

9."Sweet Hitch-Hiker" (#6/1971) 2:56

10."Someday Never Comes" (#25/1972) 4:00

Waylon Jennings, Willie Nelson, Jessi Colter, Tompall Glaser: “Wanted! The Outlaws” (RCA)

Stort sett gamle opptak, men plukket med nennsom hånd. Albumet sto som en sterk representant for den alternative countrymusikken, den røffe og livsrealistiske som utfordret Nashville, fremført av noen av outlaw-genrens fremste representanter, med Jennings og Nelson i spissen. Jeg husker de ble overrasket på plateselskapet da jeg ba om et anmeldereksemplar. "Liker du sånt, Yan". Ja, tenk jeg gjorde og gjør det.

Februar

Eagles: “Their Greatest Hits 1971-1975” (Asylum)

En av verdens mest solgte LP'er. Eagles før de sjekket inn permanent på Hotel California. Her er de mens de fortsatt lignet på et ekte band, før Meisner ble skjøvet ut på sidelinjen og mens Leadon var likeverdig medlem. Velbalansert og innbydende utvalg, ni singler og tittelkuttet fra "Desperado"-LP'n. Albumet spiller helt perfekt. Selv Eagles-dissere som meg selv liker egentlig "Their Greatest Hits 1971-1975". Jeg har den til og med i Quad.

Her er albumets innhold, med singlenes Billboard-plasseringer og årstall i parentes.

Side 1:

1. "Take It Easy" (#12/1972) 3:29

2. "Witchy Woman" (#9/1972) 4:10

3. "Lyin' Eyes" (#2/1975) 6:21

4. "Already Gone" (#32/1974) 4:13

5. "Desperado" (LP-kutt fra “Desperado”/1973) 3:33

Side 2:

1. "One of These Nights" (#1/1975) 4:51

2. "Tequila Sunrise" (#64/1973) 2:52

3. "Take It to the Limit" (#4/1975) 4:48

4. "Peaceful Easy Feeling" (#22/1972) 4:16

5. "Best of My Love" (#1/1974) 4:35

Genesis: “A Trick Of The Tail” (Charisma)

Og her begynner endelig Genesis å bli gode. Jeg klarte aldri å bli hektet i Gabriel-perioden. Den ble for pretensiøs for meg og var belemret med fæle kostymer, ikke fant jeg glede i å studere tekstene heller. Som kvartett gjør Genesis tidenes Lazarus. Det er umulig å høre at gruppen slet med å finne veien. De fant jo stemmen til Phil Collins, og da var halve jobben gjort. Og så kunne de skrive låter som ikke var avhengig av en selverklært mystiker som bedrev utilgjengelig babling i en alt for stor showdress. "Dance On A Volcano" og tittelkuttet er to gode eksempler blant mange på at dette kom til å gå greit.

Singer-songwriters var saker et langt stykke ut på 70-tallet. Kanadiske Heart gjorde en original vri på genren ved å levere to søstre med sterke stemmer og minst like sterke ideer foran et fullblods rockeband. De balanserte det søte mot det sure, det svale mot det harde, og "Dreamboat Annie" er en imponerende fullrealisert debut. Noen av låtene også tilført smakfulle orkesterarrangementer. Fin start på en lang og solid karriere som nok aldri berørte denne høyden igjen. Albumet kom så tidlig som i september 1975 i Canada, men ble ikke utgitt i USA før i 1976. I Europa kom albumet først sent i 1976.

Be-Bop Deluxe: “Sunburst Finish” (Harvest)

Utrolig irriterende med Facebook. Dette er en plate fra 1976 som fortsatt kan kjøpes i butikker uten aldersgrense, og som er å finne over alt ute på nettet. Men Facebooks skakkjørte moralisme stenger deg ute i en uke om du legger ut coveret usensurert. Samtidig plages jeg av lettkledde, unge og helt ukjente kvinner som sender meg meldinger og gjerne vil være mine venner, gjerne mot en liten hjelpende økonomisk hånd. Disse ivrige personene får jeg ikke fjernet, for den funksjonen har Facebook stengt. Det lukter ikke godt av dobbeltmoral.

"Sunburst Finish" lukter på sin side helt greit. Et av Bill Nelsons lettest tilgjengelige album. Spennende progpop med lekne løsninger. "Ships In The Night" ble til og med en hitsingle. Og kommende lyd-guru John Leckie debuterer som producer.

The Residents: “The Third Reich ‘n Roll” (Ralph)
Dette er ikke coveret. Det skyldes selvsensur. Jeg kunne risikert hva som helst og vel så det i vår krenkehissige samtid (jeg fikk en måneds karantene på Facebook da jeg omtalte albumet og la ut coveret), og at Residents gjør grafisk satire av nazismen og Hitler er ikke innafor for selverklærte nettkonstabler i verdenspolitiet. Jeg kan bare si at det som var, var, det som eksisterte, eksisterte; å fortie historien gjør oss dumme og farlige.

Coveret til The Residents' "The Third Reich'n Roll" ga meg ett døgns utvisning fra Facebook pluss en måneds utestengelse fra både det ene og det andre. Sånn går det når man beveger seg på grensene til dobbeltmoralisten og ekstremsensur-trollet Facebook. Dette albumet, som er en satire, og dermed ikke en oppfordring til nazisme og jødehat, snarere tvert imot, skal altså ikke fremvises på Facebook. Man skal late som at det ikke eksisterer.

Men det gjør det. I platebutikker og på nettet. Det er en utrolig fascinerende utgivelse, Mothers Of Invention tatt enda noen drøye skritt ut i avantgarde. Platen består bare av to kutt som legger beslag på hver sin side. Residents' kryssklipp-teknikk kombinert med skumle lyd-rammer, sampling (15 år forut sin tid), og egne vridde fremføringer kastet sammen i en ganske saktegående, men veldig aktiv collage. Lydcollagen gjør det kjente på grensen til ugjenkjennelig, og truende. De øser friskt av store hits fra 60-tallet, og slik de kommer tytende ut etter Residents-behandlingen, utsetter de deg for den mest bisarre runde popquiz som tenkes kan. Et mesterverk.

Coveret, grundig sensurert av meg. Ja, det er kullsort satire, og ja, det finnes sikkert mange som lar seg krenke, mest fordi de misforstår. Så hvordan skal satiren overleve? Det er ikke lett å være menneske i 2025.

MarS

Og plutselig tok Thin Lizzy fyr og ble det heteste bandet i byen. Det skyldtes ikke minst den massive hit'en "The Boys Are Back In Town". Det var stiligere å høre på enn Springsteen. Tvillinggitarene er på plass og Phil Lynott rulet så til de grader. Tittelkuttet, hit’en og “Cowboy Song” anbefales som åpnigsdose.

Wings: “Wings At The Speed Of Sound” (Capitol)

En av McCartneys største salgssuksesser. Jeg har alltid slitt med albumet. Det virker så fornøyd med seg selv, men også så begivenhetsløst og påtatt demokratisk. Her skal alle ha sine minutter som vokalist. De to hit'ene, "Silly Love Songs" og "Let 'Em In", er forsåvidt ektremt godt håndverk. Albumet lyder utrolig gjennomarbeidet og kvalitetssikret. Men hva så? Egentlig er det bare "Beware My Love" som gjør det nødvendig å holde på hatten. Den har et suverent driv. Men "Cook Of the House", ærlig talt! Og Joe English' vokalbidrag, "Must Do Something About It", får Wings til å lyde som annenrangs Jefferson Starship. Ujevnt album. Men med proff lyd.

Marvin beveger seg nærmere disco-genren enn mange likte, men han krysser ikke grensen. Det er et sabla sensuelt og groovy album. Ikke alt for hemmelig at han var høy på sin besettelse med Janis Hunter som han skulle gifte seg med ganske snart, et turbulent ekteskap som bare varte i snaue tre år. Men emosjonene og erotikken er skrudd på 11 i dette albumet. Fantastisk cover også.

Innspilt under tidspress, med Robert Plant i rullestol etter en bilulykke. De fleste låtene byr på brutte rytmer og kolossal slagkraft. De krever oppmerksomheten din. De truer med juling. Jeg husker jeg ble sliten av å spille hele albumet i ett. Men desto mer takknemlig for avslutningen på side 2, den ni og et halvt minutt lange, klassiske, sakte Zeppelin-bluesen "Tea For One". For en sleggekraft, for et svimlende sug! Like viktig for "Presence" som "Since I've Been Loving You" er for "Led Zeppelin III". "Presence" står igjen som en smule undervurdert. Vi spiller vel "Achilles Last Stand" høyt, gjør vi ikke?

Bandets fjerde LP, oppfølgeren til veldig fine "The Snow Goose". Deilig velformulert og melodisk progrock. Nå også med sang og tekster. Presisjon og skjønnhet hånd i hånd. Like fint som forgjengeren og regnet som en prog-klassiker.

Flying Norwegians: “Wounded Bird” (Sonet)

Fantastisk oppfølger til det like fantastiske debut-albumet “New Day”. Alt så liksom ut til å gå deres vei. Man snakket om USA. Man snakket om A&M og internasjonal suksess.”Wounded Bird” burde løftet de flyvende bergenserne hele veien til the toppermost. Usedvanlig høy kvalitet på materialet, akkurat den riktige variasjonen i uttrykket, og gud hjelpe som de spiller hverandre gode. Fantes ikke noe i Amerika som slo dette ensemblet på samhandling. Strengene klinger som sølv, instrumenteringen er både rik og organisk - med enkelte dæsj av tangent og synth-modernisme lekkert sydd inn som berikende kommentarer og effekter, med et lunt smil til både banjoen og munnspillet. Herlig. Og Runes allsidighet er simpelthen imponerende. Skjønner godt at Ozark-gjengen rappet ham.

Jeg husker forresten den fuglen. Tror den hadde fløyet mot et vindu oppe hos Arne Bendiksen AS på Galgeberg. Den lå på taket. Mener Hallvard Kvåle fortalte meg det.

Glad for at jeg opplevde de første årene til gruppen i sanntid. Besøket på gården i Danmark er blant mange fine minner.

April

Ramones' første. Verden ble aldri den samme. Nå kunne alt skje. Det tok riktignok over et år før albumet ble lagervare i Norge, om jeg skal tro min egen omtale. Jeg fikk mitt første eksemplar i 1976 av en snill labelmanager. Det Nyes platesider var ikke startet ennå, så den gikk bare i hemmelig rotasjon i Harald Hårfagres gate 12 C.

Her anmeldelsen fra Det Nye:

Ramones’ første LP er endelig i butikkene. Den ble sluppet ut i fjor, men hvem hadde vel ventet at punk-rocken skulle nå slike dimensjoner den gang? Ramones (fra USA) skiller seg fra sine britiske kolleger ved å beholde håret langt. Men ellers er her liten forskjell.

Kanskje i tekstene. Gruppen er nemlig svært så ironisk, og synger for det meste i knappe vendinger om banale kjærlighetsforhold. Ingen forsøk på å gå i dybden. I «Loudmouth» er det f.eks. bare ett vers:

«Du er stor i kjeften, kjære. Du bør holde munn. Jeg skal banke deg opp, for du er stor i kjeften.»

Ikke akkurat lyrikk på høyeste plan, hva? Ellers er her mye vold, sniffing og aggressivitet. Musikken illustrerer dette utmerket. Kaskader av brutale gitarkorder, monotone trommer og en bass som følger de samme tonene uten stopp. Litt påvirkninger fra Who og Stones. Nådeløs rock.

(Det Nye, 25. oktober 1977)

The Rolling Stones: “Black And Blue” (Rolling Stones)

En av (for meg) tre stygge andunger i Stones-katalogen som alle viste seg å ha mer i sekken enn jeg trodde ved første ørekast, og som har vokst seg store og sterke og unike individer i gruppens diskografi. "Black And Blue" hadde to funksjoner, som audition for Mick Taylors etterfølger, og som den lenge etterlengtede oppfølgeren til "It's Only Rock'n'Roll" (1974). Det var på tide å gi lyd fra seg. Men det må ha vært frustrerende at prosessen også ble en serie jobbintervjuer. Wayne Perkins, Harvey Mandel og Ronnie Wood nådde alle siste runde og er å finne på platen. Men Ronnie fikk jobben og ansikt på coveret.

Platen har ingen anelse om hva som bobler og putrer under overflaten i New York og London. Punk er knapt nok et rykte ennå. De kule liker reggae. Men det er dansemusikk og disco som ruler eteren og nettene. Og det er der dette albumet åpner - med feite, buktende funky og Charlie-styrte "Hot Stuff". Noen liker funky Stones slik de fremstår freidige og eplekjekke i "Miss You". Jeg foretrekker med god margin den lekne "Hot Stuff" som svetter som en tropenatt.

Like heldige er de ikke med Eric Donaldsons "Cherry Oh Baby". Gruppen sliter med å finne det elegant synkoperte groovet i reggaemusikken, låten blir stående og stampe. Til gjengjeld er de oljet smoothe når de sklir inn i Billy Prestons verden hvor blues og jazz lever hånd i hånd. "Melody" er en absolutt vinner. Jeg lar meg imidlertid aldri bevege av ultrasakte og sutrende "Fool To Cry", selv om alt som skjer er lekkert. Hadde det ikke vært for Charlies aktpågivende tilstedeværelse, ville denne innspillingen gått i oppløsning og forsvunnet mellom gulvplankene.

Albumet byr på to utmerkete eksempler på klassisk rock'n'rolling Stones, "Hand Of fate" og "Crazy Mama". Sistnevnte er albumets mektige finale og ringler inn i natten med løfter om tildragelser uten underbenklær.

Dette er jo slett ikke dårlig, og da har jeg ennå ikke en gang nevnt "Memory Hotel", drøyt syv magiske minutter om livet på veien, skjebnene man møter og som forsvinner i bakspeilet mens man ruller mot neste by. Men én erindring sitter igjen, natten på Memory Hotel med Hannah, kvinnen som kjører en grønn- og blåmalte pick-up med slitte dekk, og som nå er tilbake i Boston hvor hun synger i en bar, mens han måtte reise videre til Baton Rouge. Mick formidler historien som jeg-person, mens Keith bryter inn med jevne mellomrom med en karakteristikk av denne kvinnen:

She got a mind of her own

She's one of a kind

And she use it well

Det er så sårt og vakkert vevet sammen at man gjerne hadde ønsket låten dobbelt så lang. Det hevdes at sangen egentlig beskriver en natt med Carly Simon. Det er selvfølgelig aldri blitt bekreftet hverken av ham eller henne. Sangen trenger ikke et ansikt eller et navn, snarere tvert i mot. Og smerten i de avsluttende verselinjene

On the seventh day my eyes were all a glaze

We've been ten thousand miles

Been in fifteen states

Every woman seemed to fade out of my mind

I hit the bottle I hit the sack and cried

blir også sterkere om vi lar navn og ansikter hvile. Uansett om man er rockestjerne eller bare en farende fant på landeveien, kan man kjenne seg igjen i "Memory Hotel". Låten er et mesterstykke - og er med på å gjøre "Black And Blue" til en søyle.

Bob Marley & The Wailers: “Rastaman Vibration” (Island)

Ikke den mest populære av LP'ne til Marley, mest antagelig fordi den ikke inneholder de mer profilerte låtene, samle-LP-maten. Albumet ble til i en periode hvor Marley slet med kontrakter og jurister og opphavsrett, så han krediterte låtene til hustru og venner, selv om alle var skrevet av ham. Det er en jevn samling låter som skildrer nød og lidelse, urettferdighet og opprør, toppet med hans uforlignelige evne til å la lyset slippe inn. "Johnny Was" er en fascinerende skapelse, fremført som en konvensjonell soul-ballade, men med den kriblende offbeaten sydd inn i frakken. "Who The Cap Fit" er en annen favoritt. Og på dårlige dager er det ingen ting som virker bedre enn å skråle “Rastaman vibration, yeah, positive!” på rastasproget som de kaller det i enkelte av Oslos bydeler.

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “‘Live’ Bullet” (Capitol)

Dobbel live-LP som sammen med den etterfølgende studio-LP'n "Night Moves" gjorde Bob Seger til superstjerne. Jeg har aldri vært fan og foretrekker min storby stadion-rock, både tordenbrakene og de sentimentale, svulstige balladene, i Bruce Springsteen & E Street Band-tapning. Men jeg skjønner at det går an å like skjeggebassen fra Detroit. Han er en ærlig arbeidshest som fortjener sin suksess. Live-albumet er virilt, energisk, nærmest ruset og svever på medgangsbølgen som det hyperentusiastiske hjemmepublikummet utløser.

Mai

Steve Miller Band: “Fly Like An Eagle” (Mercury)

Blues- og psykedelia-mannen tar steget ut i FM-himmelen og leverer perfekt ørefyll for dyre stereoanlegg. Miller fant en formel her som han melket for det den var verdt de neste årene. Det lyder fortsatt storartet - i porsjoner - og aldri mer storartet enn på dette nesten perfekte albumet. Mye å like. Som tittelkuttet, "Mercury Blues", "Rock'n Me" og "Take The Money And Run".

Første offisielle Bowie-samler, og en lekkert komponert sådan. De tusen første i England inneholdt en alternativ versjon av "John, I'm Only Dancing". Senere utgaver byr på single-versjonen. Fint innhold, men behovet for en volum 2 er også helt åpenbart.

Side 1

1. "Space Oddity" 5:14

2. "John, I'm Only Dancing" (sax versjon) Single A-side (1972) 2:43

3. "Changes" 3:33

4. "Ziggy Stardust" 3:13

5. "Suffragette City" 3:25

6. "The Jean Genie" 4:03

Side 2

1. "Diamond Dogs" 5:56

2. "Rebel Rebel" 4:30

3. "Young Americans" 5:10

4. "Fame" 4:12

5. "Golden Years" 3:59

The Alan Parons Project: “Tales Of Mystery And Imagination - Edgar Allan Poe” (Charisma)

Parsons tar steget ut av skyggene, fra bakmann til popstjerne. Han er selvfølgelig super på lyd, og dette studioproduktet egnet seg som demonstrasjonsplate i ditt lokale hi-fi-palass. Det er et djervt stykke prog som vil veldig mye, og har virkemidlene som forutsettes. Symfoniorkester, rock-musikere med spisskompetanse og profilerte gjestevokalister. Dette pakket i et forseggjort Hipgnosis-cover med teksthefte og illustrasjoner. Som en hyllest til Edgar Allen Poe kommer det til kort, det er simpelthen aldri skummelt - bortsett fra i den 16 minutter lange orkestrerte suiten "The Fall of the House of Usher" som skremte vettet av meg første gang jeg hørte de tordnende slagene på døren. Plutselig befant jeg meg inne i platen.

Ellers er det hyggeprog av ganske høy klasse. Mer krevende enn Parsons senere så alt for strømlinjeformede, lekkert arrangerte produksjoner. Han ble mer pop enn prog, egentlig.

Blue Öyster Cult: “Agents Of Fortune” (CBS)

Og her er det Blue Öyster Cult som tar steget ut i FM-himmelen (som Steve Miller). De beholder sin mystisisme og gåtefulle pust av doom, men nå lekkert og nesten deilig anrettet, selv om tyngden er der og gitarene skinner. Aller mest selvfølgelig i albumets mega-slager "(Don't Fear) The Reaper".

Halv-lunkent mottatt som en slags resirkulert "Katy Lied". De er i samme hus og vandrer rundt i de samme rommene, men det er fortsatt Steely Dan av ypperste klasse. Albumet leverte tre strålende singler: "Kid Charlemagne", "Haitian Divorce" og "The Fez". Så hvem klager?

Warrens andre LP, men må egentlig regnes som hans debut, i hvert fall som den Warren vi kjenner ham som. Her er skarpe tekstlinjer galore, bedagelige midttempo-rockere på et urolig gulv av tangenter og med gitarstikk som får luggen til å ulme. Albumet er egentlig en stabel klassikere. Nevner i fleng: "Frank And Jesse James", "Hasten Down The Wind", "Poor Poor Pitiful Me", "Mohammed's Radio" og "I'll Sleep When I'm Dead".

Juni

The Beatles: “Rock’n’Roll Music” (Capitol/Parlophone)

Oppglødd av den makeløse suksessen med dobbeltalbumene "1962-1966" og "1967-1970" tre år tidligere, forsøkte EMI seg igjen. Gammelrock-samlinger og "Greatest Hits"-LP'er var populære i 1976, så tematisk var det ikke så overraskende at man valgte å presentere nettopp rock'n'roll-siden ved The Beatles. Hard, kontant og rett på sak-musikk som sa ting enkelt og var ferdig etter to-tre minutter. Man ville også vise at gruppen kunne slå like hardt som sine samtidige. Det naturlige ville kanskje vært å fokusere på gruppens coverversjoner fra 1963-65 ispedd egenkomponerte knallperler fra samme periode. Det ville gitt albumet en skarpere identitet. Istedet begynner man å slippe tøylene på side 3, mens hele side 4 er viet sen Beatles. Det gjør at albumet låter som om noen ikke har klart å bli helt enige med seg selv da de satte planen ut i livet.

Innpakningen er et kapittel for seg - overstrødd som det er med referanser til sent 50-talls og tidlig 60-talls USA (anno «American Graffiti»): Hamburgere, Coca Cola, jukeboxer, drive-in movies og dollarglis. Det har ingen ting hverken med innspillingene eller The Beatles å gjøre. John Lennon ble fly forbannet da han så coverutkastet og tilbød seg å levere en annen løsning. EMI sa nei takk. George Martin på sin side remikset alle låtene, noen av dem ganske radikalt, for at det skulle lyde bedre i stereo. Disse miksene sa EMI også nei til. Capitol i USA var smartere og brukte dem på den amerikanske utgaven.

Amerikanerne plukket "Got To Get You Into My Life"/"Helter Skelter" fra albumet og fikk betalt med en Top 10-hit. De fulgte noe forvirrende opp med "Ob-la-di, Ob-la-da"/"Julia" som hverken er rock'n'roll eller inkludert på albumet.

England valgte "Back In The U.S.S.R."/"Twist And Shout" som nådde Top 20.

Amerikansk og engelsk forsøk på å ordne seg et par hits fra samleren.

"Rock'n'Roll Music" er ikke en må ha-samler. Men det er alltid gøy å høre The Beatles-låtene i en annen rekkefølge enn man er vant til. Derfor står den i hyllen min. Både den amerikanske og den britiske. Om du absolutt vil ha, så velg den amerikanske med Martins remikser. Det har også et mer forseggjort cover, opphevet tommel og speilaktig ferniss.

Denne Beatles renessansen kom på en tid da John Lennon hadde meldt seg ut av musikken og i hvert fall i perioder konsenterte seg om å være småbarnsfar og husmor. Det kom senere frem at han hadde vært ute med en del revestreker også, men det vedkommer ikke oss. Uansett iakttok han den nye runden med Beatles-produkter fra sidelinjen og hadde sikkert glede av det.

McCartney stilte seg nok noe mer likegyldig, han var et av de heteste navnene på planeten denne sommeren, ute på veien i USA med sitt Wings, hans første USA-konserter siden The Beatles ga seg ti år tidligere. Paul hadde nå fått et såpass avslappet forhold til sin fortid at han spilte flere Beatles-låter live. Samtidig gikk det nye Wings-albumet «At The Speed Of Sound» som varmt hvetebrød. Det var liksom ingen grenser. Han og John var på talefot igjen også.

Ringo var i gang med sin første LP for Polydor, «Ringo’s Rotogravure». Han håpet på en ny «Ringo» og fikk låter fra alle ex-beatlene, John og Paul spilte også på sine bidrag. Albumet kom i september og ble svært kjølig mottatt. Ringos tid som den uventede overraskelsen med de store hit’ene var over. George Harrison truet til og med med søksmål da han syntes Ringo hadde ødelagt låten han ga ham, «I’ll Still Love You».

George kunne ikke spille på Ringo-LP’n da han var travelt opptatt med sitt første album på Dark Horse, «Thirty Three & 1/3», en plate som skulle få strålende kritikker. En av sangene på albumet, «This Song», er en besk kommentar til plagiatsaken mot «My Sweet Lord» som nærmet seg sin avslutning, og som han skulle tape. På denne tiden var han hverken glad i EMI eller The Beatles, så utgivelsen av «Rock’n’Roll Music» irriterte ham sikkert grenseløst.

Jeg spilte ikke albumet mye. Men jeg hadde en fin sommer for det. Denne våren vant jeg min lange kamp mot forsvaret og ble endelig dimmitert og eklært udyktig for verneplikt. Samtidig vant mine glimrende søknader om å komme inn på Blindern frem, de orket sannsynligvis ikke mer av den evinnelige sytingen min. Til høsten skulle jeg altså ta Examen Philosophicum med en sveitserost av en realartium som grunnlag: 0 i fysikk, 1 i matte og 1 i fransk. Det er ingen dårlig løperekke.

Og denne døgenikten som hadde jobbet på kirkegårder, i platebutikker, i postverket og i sporveien samtidig som han skrev plateanmeldelser og artikler i Arbeiderbladet og Det Nye til en smal penge, han slapp de altså inn i de øvre akademiske sirkler. Det var ikke til å tro. Klart jeg var full ofte den sommeren. Jeg hadde noe å feire. Og så hadde jeg fått orden på kjønnslivet, tiden med slem utnyttelse av godtroende piker lå bak meg, jeg hadde nå fast følge og mente meg rede for litt antroposofi.

Rod Stewart: “A Night On The Town” (Riva)

Akkurat da jeg begynte å miste interessen for Rod (jeg syntes "Atlantic Crossing" var kjedelig og "Smiler" tam), så kom denne, og jeg var all ears. Side 1 er en ren parademarsj, Rod fra sin mest inntagende følsomme (og hese) side i elegante arrangementer, hver bit et stykke sorgvakker konfekt. Over på side 2 skrus tempoet opp, man får litt rock'n'roll Rod, gitar-riffs avfyres, men her er også en av de aller sorgvakreste innslagene av dem alle, "Trade Winds". "Tonight's The Night" er en naturlig favoritt og velfortjent verdenshit. Men aller sterkest er "The Killing Of Georgie", et opprivende stykke fortellerkunst som skildrer livet til en homofil venn som ble slått i hjel av en gjeng New Jersey-bøller. En sann historie med et vondt og oppriktig budskap.

Det var dette albumet han turnerte med da han kom til Norge i 1976, og jeg satt faktisk og snakket med ham da han fikk vite at "Tonight's The Night" hadde nådd 1. plass i USA, hans første listetopp der siden "Maggie May" i 1971. Det var under dette besøket at han ble nektet adgang på Downtown i Trondheim fordi han hadde på seg jeans. Dørvakten lot seg ikke imponere da han ble informert om at det dreide seg om selveste Rod Stewart. "Her hadde du ikke kommet inn om du så hadde vært tanta til Hep Stars!". En replikk for evigheten.

*Maleriet Le Moulin de la Galette (1876) av den franske impresjonisten Pierre-Auguste Renoir. Maleriet viser en livlig scene med mennesker på en utendørskafé i Montmartre, Paris.*

Flamin’ Groovies: “Shake Some Action” (Sire)

14 låter, total spilletid snaut 36 minutter, en LP fra 1965? Slett ikke. I 1976 var "Shake Some Action" sannelig et befriende pust, en liten revne mellom discomusikken på den ene siden og Emerson, Lake & Hitler på den andre.

De var ikke alene.

Ramones' debut-LP var ute, Dr. Feelgood hadde to album bak seg. Ting var på gang.

Flamin' Groovies hadde vært på gang lenge. De debuterte tilbake i 1969 og var eksponenter for tett, tradisjonell rock i en verden dominert av alt for lange låter. Hardere i draget den gang, nesten garasje-Stones. Men allerede med følere ute mot det melodiske.

Flamin' Groovies var powerpop'ens fedre. Etter et avbrekk på fem år vendte de tilbake med "Shake Some Action", produsert av Dave Edmunds. Mindre Stones, mer pop. Luftig, krislende gitarer, lengselsfulle refrenger. Litt Byrds, mye Searchers, noen dråper merseybeat. Bare hardere knyttet - og, det skal innrømmes, mindre egenartet. Men utrolig friskt og velkomment i 1976.

Norske Margarets (fantasi-VG-listens konger) lød iblant som fetterne til Flamin' Groovies. Og det er definitivt ment som ros.

Gordon Lightfoot: “Summertime Dream” (Reprise)

Den kanadiske visekunstnerens 12. LP, og for meg den det er verdt å ha. Det er en samling velproduserte viser i nedstrippede arrangementer, Gordon kompet av en gitarist, en bassist, en trommeslager og en mann på pedalsteel. Tiltalende, og med smak av country.

Albumets nøkkelkutt er den drøyt seks minutter lange "The Wreck of the Edmund Fitzgerald", fortellingen om forliset til bulkskipet SS Edmund Fitzgerald som gikk ned med mann og mus under en storm på Øvresjøen (den ene av De store sjøer i Nord-Amerika) i november 1975.

Juli

Parkers debut, og han er allerede et funn. Klemt ut av pubrock-genren, men avgjort med mer i bagasjen enn å få puben til å koke. Parker skrev smarte, skarpe tekster med en attitude, og han overleverte dem med et snerr av en stemme. Kompbandet The Rumour, var en videreføring av Brinsley Schwarts, pubbandet som skulle bli superstjerner, men som aldri kom forbi livet som kultfenomen.

Med Parker fulgte mulighetene, og Graham Parker & The Rumour ble en viktig brikke i britisk rock på tampen av 70-tallet. Dette er altså debuten. En energisk og smittende blanding av rock'n'roll, rhythm & blues, soul, reggae og til og med folk, ja, Dylan bor også her inne. Den inneholder en generøs håndfull av Parkers klassikere: "White Honey", "Between You And Me", "Back To Schooldays", "Soul Shoes" og "Don't Ask Me Questions".

Jon Anderson: “Olias of Sunhillow” (Atlantic)

Jeg skal ikke påstå at jeg har spilt denne mye. Men jeg vet at mange setter den høyt. Andersons stemme er alltid verdt inngangsbilletten. Det samme er David Fairbrother-Roes fenomenale coverillustrasjoner. Det skulle vært Roger Dean, som på de klassiske Yes-albumene, men Dean hadde ikke anledning. Likevel er det Dean jeg tenker på når jeg hører platen. Andersons album er også influert av nettopp "Fragile"-omslaget til Yes. Jeg vil tror at det er omtrent slik Deans bilder lyder.

Det er en interplanetarisk ferd inn i fantasy (midt i blinken for dem som elsker fantasy-litteratur) og med tilmålte doser new age på kjøpet. OK, så skal det litt egenaktivitet til for å kjøpe denne fremtidsversjonen av Noahs ark-fortellingen. Men det er lov å gi hjernen litt fri.

Anderson trakterer alle instrumenter selv, og han har skapt et fascinerende og rikt stykke musikk og fantasi som er veldig underholdende. Bare du er villig til å ta det på Andersons premisser. Elsker du albumet, har jeg ingen problemer med å forstå deg.

The Beach Boys: “15 Big Ones” (Brother/Reprise)

Folk var veldig glemske i riktig gamle dager (ca. i 1965). Derfor måtte poporkestrene gi ut nye singler til stadighet og minst to LP'er i året. Ellers var det kjørt. På 70-tallet, altså i gamle dager, sank tempoet fordi publikum var blitt flinkere til å huske ting. Da holdt det gjerne med en LP i året. Nå for tiden er folk skikkelig godt trent i å huske, derfor kan det gå både tre og fire år mellom hver LP uten at artistene risikerer å bli glemt. Det er ganske imponerende når man tenker på hvor like alle platene er. Eller kanskje det rett og slett er slik at folk trenger en pause for å komme seg og opparbeide håp om at neste gang, da kommer de sikkert til å overraske meg, det er man nesten helt sikker på.

Men altså, i gamle dager, på 70-tallet, hadde The Beach Boys tatt seg en ordentlig lang pause fra platestudioet. Det var gått hele tre år siden gruppen var i Holland og laget et ganske tilfredsstillende album. Inne i coveret lå det også en underlig EP, nærmest et rop om hjelp, fra deres tidligere leder Brian Wilson som hørte rare lyder inne i hodet sitt. Mens Brian ble tatt hånd om av hyggelige karer som visste akkurat hva han trengte mot en aldri så liten godtgjørelse, måtte The Beach Boys leve av å spille alle de gamle slagerne sine, både for at de selv og publikum skulle huske at de fantes.

Men endelig følte Brian Wilson seg mye bedre, det sa i hvert fall de snille hjelperne til ham. Han hørte nesten ingen rare lyder i hodet sitt, ergo var han klar for noe helt uventet: Å produsere en hel Beach Boys-LP helt alene - for første gang siden 1966. Det skulle bli deres første studio-LP på tre år. I 1976 var tre år veldig lenge, ergo betraktet man dette som et come back. Platens tittel spilte på hvor mange år som var gått siden de startet bandet, og på hvor mange låter den inneholdt. Et vaskeekte kinderegg av en tittel, altså.

Veien frem til det ferdige produktet var imidlertid ikke så planlagt som tittelen tyder på. Brian hørte ikke rare lyder i hodet lenger, ikke mange i hvert fall, men han hørte heller ingen nye lyder. Kort sagt: Han ville at The Beach Boys skulle lage et album med coverversjoner av gamle rock'n'roll- og pop-klassikere. Det syntes ikke de yngre brødrene hans var noe særlig populært. De mente at skulle det være noe poeng, så måtte dette come backet utføres med både brask og bram, ikke bare brask. Ergo et ordentlig Beach Boys-album, akkurat som i riktig gamle dager, men flunkende nye låter, helst komponert av kapteinen selv.

Det var ikke lett å overtale Brian som tvilte mer på seg selv enn de andre satte pris på. En stund var det snakk om et dobbeltalbum; én LP med coverversjoner og én med originaler. Sluttresultatet ble et kompromiss. Og det ble nok ikke helt det trumfkortet som plateselskapet, bandet og dets fans hadde håpet på. Riktignok var det ingenting å utsette på salget takket være en massiv lansering og rikelig med TV-tid.

Første låt ut, Chuck Berrys "Rock And Roll Music", er først og fremst rar - stopp-start arrangementet er i fascinerende konflikt med sangens idé - men det gjør at innspillingen gror, bare du vender deg til den, og til slutt setter du pris på at gruppen valgte denne originale løsningen. Like fantastisk kan man ikke si at de resterende coverlåtene er. De kommer aldri forbi det tilbakevendende spørsmålet: Hva er poenget?

Brian Wilson-originalene, som må ha vært presset ut av ham mot trusler om pannekakenekt, har en helt annen virkning på lytteren. Det er snurrige, upretensiøse og ikke minst upolerte små vignetter som får meg til å tenke på "Wild Honey"-albumet (her kunne herr Keilhau eventuelt arrestert, men han forlot oss i fjor). "It's OK", "Had To Phone Ya" og "That Same Song" får mer enn godkjent fordi de puster og er annerledes og unike slik Brian Wilson-låter skal være. Jeg mister heller ikke motet av å høre Al Jardines "Susie Cincinnati", selv om den nok har tennene i et vannglass om natten.

Ellers er det et album som tåler dårlig å bli plukket fra hverandre låt for låt, men som underlig nok spiller ganske bra om man senker forventningene og bare lar det få leve i rommet - og åpner vinduene mot sommeren.

Året etter, i 1977, kom albumet som dette peker mot: "The Beach Boys Love You". En vaskeekte klassiker, uansett hva herr Keilhau sa.

August

Gitarer, gitarer og atter gitarer. Og, dessuten - enda mer gitarer. Det lyder mektig, en flod av deilig dosert lyd, skapt av en mann, Tom Scholz, med nok kunnskap om klassisk musikk til å fremstå som puddelrockens Mozart. Boston skapte en hær av etterligninger, men det er dette debut-albumet som er "the real thing" - med "More Than A Feeling" som inngangsbilletten. Det var egentlig ingen fortsettelse på historien. Det ble bare en lang nedtur - fra det akseptable til det forglemmelige.

The Modern Lovers: “The Modern Lovers” (Beserkley)

Jonathan Richmans første famlende steg mot noe stort, en rekke aborterte sessions ledet av vekselvis John Cale og Alan Mason. Med Kim Fowley lurende i bakgrunnen. Den gang Modern Lovers var et band som spilte ganske skranglete garasjerock. Opptakene ble gjort i 1971-72, men samlet støv inntil Jonathan Richman hadde debutert som leder av et nytt Modern Lovers for plateselskapet Beserkley: fabelaktige "Jonathan Richman & The Modern Lovers". Og så, bare uker sener ga Beserkley ut de gamle opptakene. Og en klassiker var født. Det er her du finner originalversjonene av "Roadrunner" (Johnny Rottens favoritt-sang) og "Pablo Picasso", for å nevne to.

Manfred Mann’s Earth Band, “The Roaring Silence” (Bronze)

«The Roaring Silence» ga Manfred Mann’s Earth Band sitt kvarter som helter i USA. Trukket i gang av hitsinglen «Blinded By The Light», som på sin side red på ryggen av Bruce Springsteens nye status som rockens fremtid. God timing. Men det var da også Manfred Manns styrke hele veien gjennom 60- og 70-tallet. God timing og smarte valg av låter.

Selv om bandene han ledet var oppsatt med dyktige komponister som slapp generøst til på LP’ne, var singlene forbeholdt coverversjoner. Hans absolutte favoritt var Bob Dylan. Og Dylan likte godt hva Manfred Mann gjorde med sangene hans. «If You Gotta Go, Go Now», «With God On Our Side», «Just Like A Woman», «Mighty Quinn», «Please Mrs. Henry» fikk alle superbehandlingen av Manfred Mann.

Poporkesteret Manfred Mann ble oppløst i 1969. Ut av asken oppstod det eksentriske jazzrock-laget Manfred Mann Chapter III som ga ut to ikke alt for tilgjengelige LP’er på Vertigo før Manfred skiftet stil og band igjen. Si hei til Earth Band.

70-tallet var i gang, og han oppsøkte og var med på å utvikle det vi nå kaller progrocken. LP-platen rulet, hitsingler var av mindre betydning. Likevel gikk han ikke av veien for å tolke Dylan også i denne settingen, «Please Mrs. Henry» (igjen!), «It’s All Over Now, Baby Blue», «Father Of Day, Father Of Night» og «Quit Your Low Down Ways» fikk alle Earth Band-behandlingen i perioden før «The Roaring Silence».

Særlig imponerende var «Father Of Day, Father Of Night»på det strålende albumet «Solar Fire». Jeg hadde selv gleden av å se bandet fremføre låten på Club 7 en eller annen gang i slutten av 1973 eller begynnelsen av 1974. Tidspunktet er dunkelt, men synet av Manfred bøyd over sitt tangentbatteri under det lave taket står fortsatt klart for meg. Lurer på om ikke Mick Rogers hadde pannebånd også.

I august 1975 kom albumet «Nightingales & Bombers». Albumet havnet i butikkene bare dager før Springsteens «Born To Run», og inneholdt en versjon av «Spirit In The Night» fra dennes 1973-debut «Greetings From Asbury Park, N.J.» (og for øvrig også en Joan Armatrading-låt, «Visionary Mountains», ikke mange hadde hørt om henne i 1975).

Manfred hadde altså oppdaget Springsteens potensiale lenge før han ble «the Boss». Så forhekset var Manfred av «Greetings From Asbury Park, N.J.» at Earth Band senere spilte inn ytterligere to låter fra LP’n: «Blinded By The Light» (1976) og «For You» (1980) – og ikke nok med det, etter at Chris Thompson overtok plassen til Mick Rogers i 1976, spilte de sannelig inn «Spirit In The Night» en gang til og ga den ut på single (som oppfølger til «Blinded By The Light»)

«The Roaring Silence» plasserte for et øyeblikk Earth Band midt i veien. Albumet var for sært til å kunne kalles et kompromiss, men de var åpenbart ute etter en smak av hitparaden. Og fikk den altså med «Blinded By The Light» som gikk hele veien til 1. plass i USA. Bruce Springsteen greide ikke å nå topp 10 med en egen single før i 1980, og 1. plass nådde han aldri. Så det var ikke bare «Born To Run» som utløste Springsteens gjennombrudd. Jazzmusikeren, popstjernen og progrockeren fra Johannesburg skal sannelig ha litt av æren.

Jeg var aldri veldig glad i Earth Band. «Solar Fire» likte jeg svært godt, men så mistet jeg gradvis interessen. Jeg unnet dem suksessen, for all del, men det var alt for mye på albumene som ikke rørte meg i det hele tatt. Jeg ble selvfølgelig skarpt refset av min høyt savnede venn og kollega John Smith som ivaretok Manfred Manns interesser i Det Nyes spalter. Ikke snakk om at jeg fikk lov til å anmelde platene. Jeg hadde jo ikke peiling.

«Blinded By The Light» har et godt refreng, og Earth Band får det maksimale ut av det. Som låt er den egentlig svak. Versene er tonløse og stakkato, veien frem til refrengene er for lang, men Manfred visste å arrangere, og kombinasjonen av det trippende Supertramp-keyboardet, Chris Thompsons stemme og den veldige kraftdetonasjonen i refrengene gjorde at låten festet seg til hjernen med Karlsons lim. Den halverte singleversjonen er langt å foretrekke.

Bedre, faktisk mye bedre, er «Questions», en vidunderlig arrangert og sunget ballade som låner sitt melodiske tema fra Franz Schubert. At ikke den ble en megahit over hele kloden står for meg som et mysterium. Melodisk sterk er også «The Road To Babylon», som beveger seg gjennom progrockens flo og fjære-partier, men greier å holde på interessen hele veien i løpet av de knapt syv minuttene den varer. Ellers synes jeg platen er ganske kjedelig og begivenhetsløs, skjemmet av overforbruk av Manfreds synthesizer som virker mer opptatt av å lage rare lyder enn å bidra til å løfte låtene.

Earth Band klarte aldri å følge opp suksessen til «The Roaring Silence», hverken i USA eller England. Det svakere salget kan skyldes at albumet var for ujevnt og stilmessig ute av fokus. De som kjøpte platen på grunn av hit’en, ble skuffet og kom aldri tilbake. Mange av gruppens progfans ble nok også bekymret da «The Roaring Silence» fremsto som et tilbakeskritt.

I Norge, derimot, lot folk seg ikke stagge. Her var Earth Band-LP’ne automatiske Topp 10-selgere helt frem til og med «Criminal Tango» i 1986.

Jeg så dem i Ekeberghallen, antagelig i 1978. Under intervjuet med Manfred Mann i forkant av konserten, kom jeg i skade for å nevne at singleversjonen av «Davy’s On The Road Again» var inkludert på soundtracket til softporno-filmen «The Stud», med en nymfoman Joan Collins i hovedrollen. Manfred ristet overbærende på hodet og hevdet at jeg tok feil, han hadde full kontroll over hvor låtene hans ble plassert, han ville aldri gitt klarsignal til den filmen.

Da jeg ikke ga meg, ble han urolig. Plutselig reiste han seg, fikk tak i pressesekretæren sin (eller muligens en dame fra plateselskapet) og ba henne sjekke. Nå var han påtagelig fraværende, og da bekreftelsen kom, eksploderte han. Her skulle de skyldige oppspores og hoder rulle. Jeg var ganske ulykkelig over å ha utløst dette, noe Manfred må ha skjønt, for han besinnet seg og sa

- Ta det med ro, jeg er ikke sint på deg. Tvert imot. Takk for at du fortalte meg det.

Jeg ser at noen utgaver av «The Stud» ikke inneholder «Davy’s On The Road Again». Årsaken må være en liten tildragelse under en pressekonferanse på en kafé i «Strøget-passasjen» i Oslo. Gad vite hvor mange hoder som rullet. Håper de ikke vet hvor jeg bor.

Eric Clapton: “(no reason to cry)” (RSO)

Min favoritt blant Erics solo-LP'er. Den kom på tampen av Dylans Rolling Thunder-periode, og skjønt Eric ikke var med på den reisen, var antagelig hodet hans det. Han allierer seg med The Band, medlemmenes fingeravtrykk er over hele LP'n. Det gir også en smak av sjarmen fra "Ringo".

Som man skjønner, dette er et annerledes Clapton-album. Rikt på atmosfære, mange kjente fjes, og avgjort organisk musikk.

Toppkuttet vil for evig alltid være duetten med Bob Dylan, "Sign Language". En låt Dylan antagelig skrev på ti sekunder, men som han leverer med en slik inspirert intensitet at han sprenger annenstemmens rolle og overtar låten sånn ca. midtveis. Jeg elsker den innspillingen. Og teksten. Knapp, kostelig og rett i hjertet.

You speak to me

In sign language

As I’m eating a sandwich

In a small café

At a quarter to three

og vidunderlige:

Link Wray was playin’

On a jukebox I was payin’

For the words I was sayin’

So misunderstood

He didn’t do me no good

Split Enz: “Second Thoughts” (Chrysalis)

Fire låter fra "Mental Notes" og ytterligere to som ikke kom med på den LP'n innspilt om igjen i London, med Phil Manzanera som producer. Og dessuten tre helt nye låter. Det er hva Split Enz andre LP inneholder. Resultatet er bra nok til at albumet er kjekt å ha.

September

Mange har disset dette albumet som fanger Rolling Thunder-mirakelet helt på tampen, på et tidspunkt da magien var sluknet og de som var igjen slet med å holde dampen oppe. Særlig. Hvor feil kan man ta.

"Hard Rain" er det sterkeste live-albumet som har truffet et stereo-anlegg ever. En fortettet skildring av oppløsning, svik, bitterhet og sinne, med et hylende rop om hevn som den absolutte punch-line.

Om du syntes "Blood On The Tracks" var vond og naken, bør du spenne sikkerhetsbeltet. "Hard Rain" ganger alt med ti og plasserer det på et overtent vognsett trukket av et førerløst, rykkende, rullende lokomotiv i vill fart mot selvutslettelsen.

En strofe fra Dylans neste album gir en dekkende beskrivelse av hva "Hard Rain" leverer: "Son, this ain't a dream no more it's the real thing."

Hver eneste låt fråder, Dylan roper over en gyngende smørje av et elektrisk komp, skjevt og skjenende, godt hjulpet av feledragene til Scarlet Rivera. Mange av tekstlinjene er radikalt omformulert. Han skyter dem mot deg med et snerr, han spotter sine egne ord, han raser, han roper - og når et himmelsk klimaks når hans comandosoldater når de siste barrikadene i den ti minutter lange versjonen av "Idiot Wind", som regner ild og tomhylser, og svømmer i lava.

Dylans løft i de bitre, snerrende tekstlinjene er kanskje hans største vokalprestasjon noensinne. Jeg fryser på ryggen og får tårer i øynene hver gang han styrter inn i det siste versets "Down the highway, down the tracks, down the road to ecstasy", som han gynger mot disse stavelsene som sender ham til vredens himmel:

I been double-crossed now

for the very last time and I think I finally see

I kissed goodbye the howling beast

On the borderline which separated you from me

Og så den vidunderlig fraserte fortsettelsen hvor han vasser i smertetåke:

You'll never know the hurt i suffered

nor the pain I rise above

And I'll never know the same about you

Your holiness or your kind of love

And it makes me feel

so sorry

Han uttaler dette "so sorry" med et tonefall fordreid av hån. Dette er privat. Offentlig skittentøyvask. Dylan holder ingen ting tilbake. Naknere har man aldri sett eller hørt ham.

Som han har latt denne låten forvandle seg, fra de første unplugged-utkastene da sangens to hovedpersoner var likeverdige, og smerten delt, via "Blood On the Tracks"-versjonen som gang på gang mister selvbeherskelsen og blir herlig subjektiv - og tar seg tid til noen skudd mot presselosjen også, til ildebrannen på "Hard Rain" som er et rasende kampskrift fra kjærlighetens slagmark uten snev av diplomati i seg, brenn byen ned, ta ingen fanger!

Jeg har neppe spilt en LP mer i bilen på mine mange reportasjeturer for Det Nye i 70- og 80-årene. Særlig strekningen Oslo-Trondheim-Oslo. Og albumet er ikke blitt svekket det grann med årene, heller tvert i mot. Det finnes ikke et live-album i verden som er mer intens.

Da jeg traff Ian Hunter og Mick Ronson på Frognerseteren for mange år siden, hadde jeg med meg noen plater jeg ønsket signatur på. Blant annet denne. Mick Ronson så ulykkelig ut da jeg ga ham CD-coveret og en sølvtusj.

- Eh ... I am not on that album.

Sa han. Jeg åpnet heftet. Der sto navnet hans. Ronson lyste opp.

- You're right! I am on "Maggie's Farm"!

Og det var og er han. Velsignede Mick Ronson.

Jeg bruker vanligvis kun LP-covere som illustrasjoner i disse postene. Denne gangen gjør jeg et unntak.

*Signert av Mick Ronson på Frognerseteren.*

Stevie Wonder: “Songs The Key Of Life” (Tamla)

Alle liker denne. Kronen på Wonders verk. Fire platesider og en bonus-EP med klasselåter - drysset ut i en eventyrhave av genre. Stevies begavelse har ingen grenser. "Songs In The Key Of Life" er en oppsummering av et liv. Her er barndomsminner, her er samfunnspolitisk oppvåkning sett gjennom ghettoinnbyggernes øyne, her er samtaler med det gudommelige og her er selvfølgelig vakre porsjoner av livsglede og kjærlighet. Du får hele pakken. Fantastisk variert og velprodusert album som du fortsatt kan finne overraskelser i, 49 år etter.

De mest kjente innslagene: "Isn't She Lonely", "As", "Sir Duke", "I Wish" og "Another Star".

Dr. Feelgood: “Stupidity” (United Artists)

Dr. Feelgoods tredje måtte jo bli live. Du fant ikke et bedre live-band i England høsten 1976. Lee Brilleauxs munnspill, Wilko Johnsons gitar, for et team! Og for et band. De tenner fyr på en bunke herlige klassikere fra soul, r&b og rock'n'rollen - men sper på med Wilko-originaler som fint tåler dette nabolaget, ikke minst "Roxette".

Joan Armatrading: “Joan Armatrading” (A&M)

Albumet som introduserte Armatrading for meg. Hennes tredje. Og fortsatt et mirakel. Jeg skulle bare sjekke platen da jeg kom hjem. Hakeslepp. Ryggfrysing. Jeg ble sittende og spille den om og om igjen hele kvelden. Jeg ringte rundt. Jeg ville ha selskap. Jeg ville dele opplevelsen med hele verden.

"Down To Zero" er en fenomenal åpningslåt. Så høyloftet, breddfull av følelse sunget med den mørkeste, skjønneste stemme jeg hadde hørt, og i et komp så levende, så vrimlende sympatisk til denne kvinnens kunst at man følte behov for å knele.

Livsfarlig med en så god start. Men producer Glyn Johns var ikke redd. Han visste at det kom mer, og ikke bare mer, men enda bedre mer.

Som mantraen "Love And Affection", en låt som starter helt nede med lokkende: "I'm not in love, but I'm open to persuasion", og hvis utgang av dragende strykere, en nattlig saksofon, kor, mannlig bassrøst og krislende gitarstrenger, luft luft luft og Joans messende vokal gir gåsehud og abstinens HVER GANG.

Låtene hennes er fremragende. Den akustiske innrammingen, både 6-strengs og 12-strengs. Tekstene, i blått og blodrødt, formulert med en sanselig modenhet som er umulig å motstå. Og stemmen. Alltid stemmen.

Arrangementene er luftige, men definitivt ikke nakne. Her er folk fra Fairport, her er B.J. Cole, Kenney Jones, Graham Lyle, Bryn Haworth m.fl. Klasse hele veien.

Glyn Johns sa senere at det er det beste albumet han har vært involvert i. Det sier ikke bare mye. Det sier alt.

J.J. Cale er DET gitar-rykkets perpetuum mobile. Han burde tatt copyright på det. Utrolig gjenkjennelig, og likevel så ultradeilig med en gang det har etablert seg og låten foldes ut. Ofte en helt annen låt en du trodde. For han bruker triksene sine på hver eneste plate. Stopp-støt-teknikken er jo signaturlyden hans.

"Troubadour" er nok det av albumene hans jeg ville anbefalt førstereis-gutter og -jenter. Her finner du to nøkkellåter som det er klin umulig å komme utenom: "Travelin' Light" og "Cocaine". Sistnevnte senere kjent med Eric Clapton. Men Cales original er helt overlegen.

Variert og dønn solid album. Og listen over klassemusikerne som bidrar er lang og imponerende.

Med forgjengeren "Main Course" oppdaget Bee Gees at de egentlig var et soul, funk & R&B-band, og at de hadde funnet oppskriften for sin neste storhetsperiode. Og det stemte. Her er oppfølgeren, enda sikrere i sin sak. Bee Gees hadde ikke bare oppdaget discogenren, men de bestemte seg for å redefinere den.

Med største selvfølge pøste de hits utover dansegulvene. Og anla jamrefalsettene som sitt varemerke.

Fire av låtene er klassiske Bee Gees-hits fra denne storhetstiden, "You Should Be Dancing", "Love So Right", "Boogie Child" og "Children Of The World". Dessuten fikk Yvonne Elliman en hit med "Love Me".

Alt klart for neste spell: "Saturday Night Fever".

Bryan Ferry: “Let’s Stick Together” (Island)

En effektiv og svært smart konstruert LP, som vel egentlig ikke var ment å være en LP i det hele tatt. Her er coverlåtene som utgjorde EP'n "Extended Play" fra juli 1976 - med sjefskuttene "Let's Stick Together" og "Heart On My Sleeve". Her er omarrangerte og helt nyinnspilte låter fra tidlige Roxy Music-album, nå mer i jazz/lounge-stilen. I det hele tatt, en overraskende vending som samlet gir en veldig fin lytteropplevelse. Jeg våger endog å si at det er hans beste LP.

Ringo Starr: “Ringo’s Rotogravure” (Polydor)

Ringo forlater EMI og Apple og går for Polydor. De tror de har skutt gullfuglen og åpner for Ringos egen label også, Ring O' Records. De skal snart angre.

Første LP gjør det ikke så ille. Ringo bruker samme oppskrift som på de to forgjengerne for EMI. Multihjelp fra multiberømte popstjerner - med beatlene John, Paul & George i tet. Problemet er bare at ingen av dem bidrar med veldig gode låter, den oppspilte gjenforeningsfølelsen fra 1973 er borte.

John har jo egentlig trukket seg helt tilbake, og hans bidrag, "Cookin' (In The Kitchen Of Love)" er faktisk det eneste han gjorde mellom førtidspensjoneringen i 1975 og comebacket i 1980. Han kunne vel egentlig spart seg.

George bidrar ikke selv da han var opptatt på annet hold, men ga Ringo en låt som han hadde forsøkt på mange uten at de fikk det til, "I'll Still Love You". Da han hørte resultatet, saksøkte han Ringo. Saken ble løst i minnelighet utenfor rettssalen. Men det viste i hvert fall at George ikke hadde slengt Ringo et kjøttbein. Det var gull. Mange regner sangen som Georges ufullendte mesterverk. Det måtte en Ringo til for å ødelegge den.

Paul spilte sammen med Linda inn "Pure Gold", og ga Ringo opptaket så han kunne legge stemmen sin oppå. Ikke av de store øyeblikkene, det heller.

Det er et gjennomgående tamt album. Ringo-sprudlingen er over - også ute blant platekjøperne. Men albumet har i hvert fall et par coverlåter som gjør det tålelig bra: "A Dose Of Rock'n'Roll" og "Hey! Baby".

En plate man spiller igjen og igjen? Særlig!

Men jeg har pressemappen, signert av Ringo, og promo-forstørrelsesglasset.

Åpningslåten "Tom Traubert's Blues", piano og strykere og den mest torturerte bluesstemme som har beveget ditt hjerte, er så mektig at treffes du først av den, eier den deg resten av ditt liv - og blir antagelig med deg over elven også.

Ja, han rapper "Waltzing Mathilda" - som nærmest glir inn i sangen via en overgang han låner fra Eagles' "Desperado", men nei, det er ikke tyveri, det er kunst og den er plassert i en sammenheng som rettferdiggjør hver tone.

Hold kjeft.

Det er en veldig nattlig, jazzklubb, film noir-plate, innspilt med alle i studio samtidig, rett inn på 2 spor. Organisk stoff. En alkoholisert slentring gjennom livene til bakgatenes skjebner og skikkelser. Hardkokt formulert som en Chandler, som en Bukowski, og med den rustne røsten til en som har sett bunnen og blitt dens fortrolige.

En unikt album. Kanskje det beste han noensinne gjorde. Skapt like før jeg hadde gleden og æren av å se ham live på Club 7, og treffe ham og snakke med ham etterpå. Og høre ham bruke nøyaktig de samme ordene som jeg skulle høre fra Lord Newton alias dr. Sigurd Edmond Røkke-Johnsen Esq alias Sigurd Johnson (som han egentlig het) da jeg ville intervjue ham i Bangkok for 20 år siden:

Vil du være journalist, eller vil du være min venn?

Waits var full og grinete og irritert på publikum. "De lo på feil sted hele tiden. Hele fuckings tiden!!" Han var ikke spesielt begeistret for Randi Hultin, heller.

Jeg ville være hans venn. Men jeg tror han glemte meg. Veldig fort.

Oktober

Electric Light Orchestra: “A New World Record” (Jet)

«A New World Record», albumet som gjorde ELO til verdensnavn, til og med hjemme i gjenstridige Storbritannia. Det var en av LP-utgivelsene som jeg så frem til med størst forventninger i 1976. Coveret, stilig UFO-logo (som debuterer her) opphevet mot en glanset nattehimmel, utløste sitring.

Det første møte med musikken var overveldende, berusende, nærmest Beatles-aktig. Alt er rett i øret, utilslørt, ja nesten skammelig fengende, men samtidig byr arrangementene på såpass motstand at du ikke blir ferdig med låtene. Prog- og symfo-elementene er vesentlige for totalopplevelsen. Strykerne har det orientalske gynget som Beatles, og særlig Lennon elsket, de mektige korarrangementene (fullt operakor i avsluttende «Shangri-La»), operadetaljen i «Rockaria!», den søvnige Lynne-vokalen som omsluttes av beatleske harmonier, elgitar-rykkene som sørger for å holde kontakt med jordsmonnet musikken er oppstått fra, og det veldige lydbildet. Det er mye av alt, det var den mektigste popmusikken du kunne kjøpe i 1976.

Og for noen hits platen serverte: «Telephone Line», «Rockaria!», «Living Thing» og en ruset dunderversjon av The Move-klassikeren «Do Ya».

Egentlig er albumet så tett besatt med gode ideer og fenomenale løsninger at alle låtene kunne vært hits. Uten at man kunne beskylde ELO for å ha solgt sjelen til fanden. Det skal stor musikalsk begavelse til for å slippe unna med låter som er så utilslørt fengende.

For meg er «A New World Record» det definitive ELO-albumet. Oppfølgeren, «Out Of The Blue», er på sitt beste like god, men blir aldri mer enn mer av det samme – med fare for overdose. Lynnes problem var at gruppen hadde skapt det perfekte, de hadde nådd målet, det var ikke så mange steder å gå etter dette. Noe de senere platene også skulle bære preg av.

Jeg så Wizzard i Chateau Neuf i 1973, og blødde fra ørene. ELO så jeg i Göteborg i 1978. Det var faktisk litt kjedelig. Mitt The Move-høydepunkt skjedde så sent som 14. mai 1982 i Birmingham.

Jeg skulle ta toget til London, hadde litt tid å slå i hjel, og stakk innom en pub. Der, ved disken, sto tre figurer i hyggelig samtale. Jeg gjenkjente dem umiddelbart: Jeff Lynne, Roy Wood og Bev Bevan. Det ble hilsing og smil, og jøssda, bare ta et bilde, og et forskremt "Jesus!" fra Roy Wood da jeg ga dem en monumental blitzoverdose. Jeg tror det ulmet i både skjegg og hår.

Vel hjemme i Norge fikk jeg fremkalt bildet. Det eneste som var korrekt eksponert var øynene til Jeff Lynne og Bev Bevan som befant seg oppsperret bak ikke lenger så mørke solbriller. Roy Wood sto i fyr.

Fra Det Nye:

Dette albumet har endelig gitt Electric Light Orchestra (eller ELO som de kalles) den suksess de så absolutt fortjener. Ledet av en strålende opplagt Jeff Lynne, møter vi her gruppa fra deres beste side.

Musikken kan minne mye om Beatles ca. 1967, og Lynnes stemme er til forveksling lik John Lennon. At gruppa benytter to celloer og en fiolin understreker bare denne følelsen av å lytte til Beatles og Strawberry Fields Forever.

ELO har allerede hatt to kjempeslagere hentet fra albumet: Livin’ Thing og Rockaria. Flere blir det utvilsomt. For de som ikke vet det, kan vi for øvrig opplyse at Jeff Lynne er en "gammel ringrev" innen rocken.

(Det Nye, 12. april 1977)

*Jeg har ikke funnet igjen originaldiaset, så et utklipp fra Det Nye får holde. Jeg var egentlig på en Status Quo-jobb, derfor ligger det noe Status-ræl inn over Roy Wood. Skyld på layouten.*

ABBAs verdensherredømme begynte her. Med super drahjelp fra "Dancing Queen", som kom ut i forkant av albumet og utløste, ikke bare ABBA-feberen, den ga også bandet evig liv.

Låten var inspirert av George McCraes "Rock Your Baby", men overgikk hurtig sitt forbilde. Jeg tror ikke det finnes så mye som et marsvin på kloden som ikke har hørt "Dancing Queen". Antagelig er det aliens der oppe som gjør sine moves til låten mens de øver på replikken: Vi kommer i fred! - og sjekker laserpistolene sine.

Det er et ABBA som har funnet retningen og lyden (wall of sound light i svensk folkedrakt) vi møter på "Arrival". De virker sikre og fokuserte. Albumet flommer over av sprettball-pop, samtids-disco og balladefryd, med innvevde sølvtråder av svensk folkemusikk. En vinnende formel som på sitt beste når klassikerhimmelen.

Det skjer med "Dancing Queen", "Money, Money, Money", "Knowing Me, Knowing You" (Benny rangerer den blant ABBAs fem beste innspillinger) og det eventyrlige tittelkuttet, en instrumental som bugner av svenske moer, skjærgård og bjerkeskog (og som i 1980 beveget Mike Oldfield til å gjøre en coverversjon).

Det finnes nok av hyggeslengere her også. "When I Kissed The Teacher" (#metoo-varsel) og "Why Did It Have To Be Me", for eksempel.

Deres beste LP? Ikke helt. Jeg holder "The Visitors" og "Super Trouper" foran. Bronse der, altså.

Al Stewart var toneangivende i det kreative visemiljøet som blomstret i London midt på 60-tallet. En samtidig av Bert Jansch, Roy Harper og Ralph McTell. Han leverte en ferdig modnet pakke: Briljant gitarteknikk, en lys, sympatisk stemme som beveget seg langs forbløffende iørenfallende melodilinjer, og ikke minst velformulerte, skildrende tekster befolket av unge, tenkende mennesker fanget i den utrygge, emosjonelt dirrende overgangsperioden mellom ung og voksen.

Jeg oppdaget ham ikke før i 1970. Han var representert med ett kutt på CBS-samlingen "Fill Your Head With Rock": den humoristiske, lille akustiske visen "A Small Fruit Song" som stopper brått, med en fot i løse luften etter sangens pay-off strofe. Jeg skaffet meg umiddelbart albumet den var hentet fra, "Zero She Flies", og ble bergtatt.

Det bar rett til Bjørn Ringstrøms antikvariat i Oslo hvor jeg fant ytterligere to album: "Love Chronicles" og en omrigget versjon av Als debutalbum, "The First Album (Bed-Sitter Images)". Det var nok ammunisjon til å holde sene netter gående på en svimmel diett av sigaretter, vin og kvinnesavn. Det må også bekjennes at skrivebordskuff-poesi av usleste sort ble unnfanget når det var natt og jeg var høy på Al og meg selv.

At jeg fikk se ham live i London i juli 1971, da han ga en spontanopptreden i den lille Soho-klubben Les Cousins, gjorde meg ikke mindre attached.

"The First Album (Bed-Sitter Images)" var favoritten. Disse sangene formidlet noe helt spesielt, og det gjorde meg ikke det spor at de var pakket inn i overdrevne og fullstendig unødvendige orkesterarrangementer. En ulykksalig natt spilte jeg albumet tre ganger på rad for en jente som var blitt med meg hjem fra Club 7. Hun forsto ikke min voldsomme fascinasjon med sangene, jeg forsto ikke hvorfor hun ikke lot seg lure inn på soverommet, inntil hun, velsigne henne, forklarte meg med røde kinn at hun hadde flatlus. I samme øyeblikk ødela hun LP'n for meg. Hver gang jeg hører den, selv nå, over 50 år senere, tenker jeg på flatlus. Akk, ungdomstid.

Omtrent samtidig med disse tildragelsene i en leilighet på Majorstuen kom Al Stewarts neste LP, "Orange", ut. Den fanget meg ikke. Kanskje var det flatlusen, kanskje var det rett og slett et svakere album, i hvert fall mistet jeg interessen for Stewart. Det skjedde jo også relativt mye annet på platefronten i 1972-73. Uansett misset jeg det som i dag betraktes som Al Stewarts første mesterverk, "Past, Present & Future" (1973). Albumet er i sin helhet viet hans fascinasjon med historie og avrundes med et nesten ti minutter langt epos om profeten og fremtidsspåmannen Nostradamus. Jeg gadd heller ikke bruke tid på «Modern Times» (1975). Ergo var jeg uforberedt da Al Stewarts første LP på nytt selskap (RCA) ble utgitt i juli 1976: «Year Of The Cat».

Det smakfulle coveret med sin besnærende illustrasjon fanget nysgjerrigheten umiddelbart: Kattens år, 1975, året da Vietnamkrigen sluttet.

Første møte med platen er umåtelig behagelig. Musikken nærmest tasser ut av høyttalerne, den er dunkel, vemodig og svært smakfullt arrangert. Enkeltinstrumentene virker som forskjønnende elementer rundt, den myke, dempede beat’en. Det er mye av alt: Keyboards, stryk, saksofoner, gitarer, korstemmer. Musikken er så delikat at den kan spises som konfekt, og skreddersydd for Stewarts sympatiske stemme. Han er tett på øret ditt, en fortrolig venn med mye på hjertet.

Like tett på er den akustiske gitarklangen, når fingrene napper strenger og tonene triller kunne instrumentet ha befunnet seg i din egen stue. Det harmoniske og deilig vellydende kompet er også et perfekt utgangspunkt for solistene når de skinner som månestråler i stille vann, en fele, en saksofon, en akustisk gitar. Vakkert. Og samtidig – utløst av de mørke understrømmene i musikken – besettende. Jeg var måpende hektet før side 1 var over. Og ennå hadde jeg ikke hørt tittelkuttet.

Tekstene utleverer seg ikke umiddelbart. Men de treffer et sted. Du gjenkjenner ordene, de er gåtefulle, men de angår deg. Etter hvert tar motivene form. Mange av sangene er basert på historiske hendelser. Den britiske marinehelten Sir Richard Grenvilles reise mot fortapelsen i 1591, den kvinnelige pilothelten Amy Johnsons reise mot sin skjebne i 1941. Hele albumet har en atmosfære av oppbrudd, rastløshet, fare og konflikter, men pakket inn i et fløyelsteppe av natt og stjerner. Det er sanger om å befinne i fremmede omgivelser, en inntrenger, omgitt av fare. Det er likeledes sanger om heroisme, forsakelse og lengsler. Alt så bittersøtt formulert og spilt at det kiler i sjelen, du får lyst til å felle tårer når du hører platen.

Alle veier peker mot og munner ut i det forløsende tittelkuttet, en av de vakreste og mest fullkomne innspillingene fra 70-tallet. Den drøyt ett minutt lange introen er i seg selv en så forventingsskapende nytelse at man fint hadde tålt fem minutter til. Når Al Stewart endelig åpner munnen bringer han deg rett inn i filmen “Casablanca”:

On a morning from a Bogart movie

In a country where they turn back time

You go strolling through the crowd like Peter Lorre

Contemplating a crime

She comes out of the sun in a silk dress running

Like a watercolor in the rain

Don't bother asking for explanations

She'll just tell you that she came

In the year of the cat

Scenen satt, og du er like fanget som sangens hovedperson.

Det er ingen vei ut – hverken for Bogart eller deg.

Eller for å sitere fra albumets åpningslåt, “Lord Grenville”:

“We’re on our way to nowhere now” – og om ikke det skulle være nok: “We won’t be back Again”.

Den ugjenkallelige følelse av doom, pakket i fortryllende vemod. Det er “Year Of the Cat” – både albumet og sangen.

Al Stewart skulle lage mange fine album etter dette, og han lager dem fortsatt. Men “Year Of the Cat” er noe så sjeldent som det perfekte album. Dem er det ikke mange av.

Graham Parker: “Heat Treatment” (Vertigo)

Parker var hett stoff på tampen av 1976, en enestående live-vinner med sitt band, det mektige The Rumour, i ryggen - og et repertoar som allerede kunne velge låter fra to LP'er, begge utgitt i 1976.

"Heat Treatment" kom kanskje litt vel tett på "Howlin' Wind". Den er ikke like tettpakket med vinnere, og har heller ikke overraskelses-momentet. Men den har fortsatt energien, villskapen, drivet (og det Dylanske orgelflytet) - og stemmen.

Man kan ikke klage over låter som tittelkuttet (brenner som flybensin), "Pourin' It All Out" (Al Koopers dobbeltgjenger på orgel), "Hotel Chambermaid" (senere covret av Rod Stewart), "Fools' Gold" og "That's What They All Say" (med sine deilig huskende tekstfraseringer).

Om man kan holde noe mot albumet, er det en litt tam produksjon.

Fra Det Nye:

Graham Parker regnes med blant punk-rock’erne i England, men har holdt på lenger enn de fleste. Musikken her er på langt nær så destruktiv som vi er vant til fra punkgruppene.

Den er enkel, med en rå nerve som til tider bringer tankene tilbake til 60-årene. Dessuten er den iørefallende, slik Stones og Who var det for ti år siden. En bra plate til festbruk, særlig om den spilles høyt.

(Det Nye, 5. april 1977)

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “Night Moves” (Capitol)

Brølapen fra Detroit. Traff gullåren med dette sitt niende album. Sammen med The Silver Bullet Band (og The Muscle Shoals Rhythm Section, som spiller på fire av de ni låtene).

Seger handler om drama. Han trenger et folksomt band rundt seg med stor lyd og det riktige skyvet. Perfekte omgivelser for hans skrukkete og rustne rope-røst.

Ballader og midt-tempo rockere, det er hva han leverer, og bandets smidige, tette skyv og vakkert plasserte ornamenter av piano, orgelbrus og gitarer, gir feel good-følelsen og lysten på en drink.

Skal du ha noe av Seger, er dette platen. Tittelkuttet, "Mainstreet" og "Ship Of Fools" er mine favoritter. Men jeg innrømmer at jeg ikke hadde spilt albumet på 30 år da jeg satte det på i dag.

Oppfølgeren til "Jailbreak", og ikke helt i samme klasse. Phil var ganske nede og sliten etter å ha vært innlagt og behandlet for gulsott. Det ble en del komplikasjoner under innspillingene av "Johnny The Fox". Både med valg av studio og internt i bandet da det oppsto konflikter mellom Lynott og gitarist Brian Robertson (dette ble også hans siste LP med bandet som fullverdig medlem).

Lynott slet litt med materialet også, og burde nok brukt mer tid på noen av låtene, eller eventuelt skrevet noen nye. Johnny-figuren som går igjen både i LP- og sang-titler er dessuten et blindspor. Dette er ikke en tematisk LP, men en samling frittstående låter.

Det er imidlertid sterke nok innslag her til å forsvare albumets eksistens, også fordi det tross enkelte svake kutt spiller veldig fint. "Don't Believe A Word" er LP'ns absolutte vinner, men tett fulgt av "Borderline" og "Fools Gold", "Sweet Marie" og "Massacre". Det er noen følsomme stemningslåter her som virkelig høyner helhetsopplevelsen.

Er dette din Thin Lizzy-favoritt, har jeg ingen problemer med å forstå deg.

Steve Harley And Cockney Rebel: “Love’s A Prima Donna” (EMI)

Den mest krevende av Harleys Cockney Rebel-LP'er (og også det siste). Jim Cregan får gjøre mye rart her med gitaren sin, mange av låtene er korte og stakkato, og de veksler i sin lek med genre, fra doo wop til esoteriske blaff av prog.

Det er et tematisk album, Harley tar for seg det store emnet, kjærligheten. I det små og det store, det private og det almene, ikke bare mellom to mennesker men som eksistensielle betraktninger rundt tilværelsen. Mye er sårt, hudløst og personlig. Harley senker guarden og inviterer deg inn.

Mens musikken stiger og synker som flo og fjære rundt ham. Direkte inntagende er "Too Much Tenderness" og "(Love) Compared With You". Tangentenes vandringer og Harleys dempede dialog med de vidunderlige koringene. Var han noen gang bedre enn dette?

Jeg ble aldri forført av hans versjon av "Here Comes The Sun", passer den egentlig inn i dette nabolaget? Kanskje det er nettopp det den gjør? Det er en slik plate.

Man får dessuten kjørt seg en god del i løpet av den tre kvarter lange reisen i brutte kort-sanger, vocodere og ikke minst mørke lyd-malerier (tenker særlig på drøyt syv minutter lange "Innocence And Guilt" som fører ut i det avsluttende "Is It True What They Say?" som er ren satire).

Summen av alle disse bitene er altså "Love's A Prima Donna". Steve Harleys mesterverk. Og jeg kødder ikke.

Sparks vender tilbake til USA, bryter med sitt engelske band, og hyrer inn bassist, gitarist og trommeslager, og gjør et rock'n'roll-album uten gloss og glam og for mange snurrigheter.

Tekstene er fortsatt tettpakket med ord og fraseres akrobatisk, men kompet er mye råere og direkte enn hva man var vant med.

Albumet solgte ikke. Det gjorde heller ikke singlene, "Big Boy" og "I Like Girls". Men tiden har jobbet med albumet. Det har langt høyere status i dag. Ikke bryr de seg om å være politisk korrekte heller. Sjekk "White Women" og "Throw Her Away (And Get A New One)".

Nå får du albumet med bonus-rariteter som versjonen av Beatles' "I Want To Hold Your Hand" fremført som en bløt romanse dyppet i jentekor og strykere. Sparks er og har alltid vært rockens mest lekne duo.

Frank Zappa: “Zoot Allures” (Warner Bros)

Usikker på om denne omtalen er min. Vet at jeg ikke hadde sans for platen og at jeg skrev noen av disse tidlige omtalene under sterkt tidspress. Jeg får ta ansvaret.

Fra Det Nye:

12 år er gått siden Frank Zappa debuterte innen pop/rock’en med sine vanvittige innfall og den absurde gruppa Mothers Of Invention. Nå er verden falt mer til ro, og Zappa’s luner sjokkerer ikke på samme måte. Han har begynt å ta seg selv mer høytidelig, ikke minst fordi han nå regnes som en av de beste gitaristene innen rock’en. Han har også vist seg som litt av en kameleon, det er ikke den musikkformen han har latt stå urørt. I klassisk, pop, rock, spillefilmer. Listen kan fortsette uten stopp. På Zoot Allures har han ikke gjort så mye nytt, men LP’en består av rytmeglade låter som får deg ut på gulvet. Et spor er til og med kalt «Disco Boy». Ellers finnes mye av Zappa’s gamle ironi i tekstene, og fint spill.

(Det Nye, 12. april 1977)

Led Zeppelin: “The Song Remains The Same” (Swan Song)

Jeg har aldri likt albumet. Synes ikke gruppen fanges i sin beste form

Fra Det Nye:

Dette albumet er først og fremst musikk, og kommer fra Led Zeppelin’s første helaftens spillefilm. Skjønt spillefilm? De som tar seg en tur på kino, vil gjennomgå nesten to timer med gruppa på scenen. De spiller hverken godt eller spennende, og platen lever opp til sin tittel: Sangen forblir virkelig den samme. Lange kutt, lange gitarsoloer, maskinmessig monotont bråk – det er fasiten. Samtlige kutt finnes i langt bedre versjoner på gruppas studio-LP’er, så la dobbeltalbumet ligge i fred. Om du da ikke vil betale for det utsøkte omslaget!

(Det Nye, 19. april 1977)

November

Jackson Browne: “The Pretender” (Asylum)

Frustrert og gloomy, og ikke så rent lite kynisk, skapte Jackson dette albumet med sitt unektelig fascinerende tittelkutt om selvbedrag og tilgjorthet. Hans første kone begikk selvmord sånn ca. samtidig som albumet ble til, så her var mye å ta av.

Det er et litt kjedelig album også, det ustø og famlende som ga forgjengerne slik sjarm, er strammet opp og trimmet. Kompet, befolket av Vestkystens Who's who, lyder som en million dollars - med David Crosby & Graham Nash-koring som selve marsipanlokket på bløtkaken.

Førsteinntrykket er flotte arrangementer, eksellent spilt, men litt tamt og kanskje ikke helt oppriktig. Ikke før det avrundende og avsluttende tittelkuttet, som til gjengjeld virker så oppriktig at man rent mister troen på at noe som helst nytter i en verden så slem. Og hul.

Like etter kom Jackson til Oslos Chateau Neuf, og leverte en av de mest praktfulle konserter jeg har opplevd (med Warren Zevon som oppvarmer, intet mindre!). Særlig husker jeg "The Load Out"/"Stay"-kombinasjonen som avsluttet konserten og også albumet "Running On Empty" (som er hentet fra den amerikanske delen av turnéen).

Jeg elsker "Running On Empty". Men den upålitelige, men lekkert uformede "The Pretender" har jeg aldri klart å bli fortrolig med.

George Harrison: “Thirty Three & 1/3” (Dark Horse)

Ble litt skuffet da den kom. Antagelig fordi ventetiden hadde vært lang, og Georges aksjer slet på kritikerbørsen.

I ettertid er dette en av hans sterkeste solo-plater, variert, tidvis oppglødd, og med en sanselig lød som ble særlig tydelig i de sakte numrene.

Sine vane tro leverer han også et eksempel på sine usedvanlige evner til å covre låter han likte. Her Cole Porters "True Love".

Platens hits var "This Song" (en besk kommentar til plagiatsaken mot ham og "My Sweet Lord", med innslag fra Monty Python), den lekent synkoperte slide-vinneren "Crackerbox Palace" og nevnte "True Love".

Samtidig ga EMI ut en virkelig sjofel samler, "The Best Of George Harrison", hvis første side kun inneholder Beatles-innspillinger, og dermed signaliserte at EMI mente at Georges solo-karriere ikke hadde nok gode låter til å fylle en hel LP. 7 Beatles-kutt og 6 solo-kutt lød brøken. George ble fly forbannet. Naturlig nok.

Albumet er virkelig meningsløst. Og ondsinnet. EMI forsøker å skade ham, sure og gretne fordi han ikke fornyet med dem, men gikk til fienden, Warner - via A&M (som også ville hevnet seg, om de hadde hatt noe å hevne seg med).

Fra Det Nye:

George Harrison har forlatt EMI for godt. Han har vært gjennom to rettssaker og tapt rettighetene til My Sweet Lord. Han skylder A&M en bråte penger. Han har vært meget syk. Like fullt har han lagd en ny LP. Og den er faktisk overraskende god når en ser på omstendighetene den er lagd under.

Harrison har ikke kommet med noen god LP siden All Things Must Pass i 1970, og de fleste har mistet troen på ham. Thirty Three & 1/3 viser at det kanskje ikke er grunn til det. Et par-tre av sporene er faktisk like bra som hans beste ting: Dear One, It's What You Value og Crackerbox Palace. I tillegg spiller han utmerket gitar gjennom hele albumet, den akustiske soloen på Learning How To Love You er kanskje best. Ganske Beatles-aktig det hele.

Samtidig med denne plata, har EMI sluppet en samling av gamle spor. Side 1 består bare av kutt fra Beatles-LP’er. Dermed er det en slags Beatles-samling, dette. Alle melodiene er gode, men virker noe tilfeldig koblet. Det lukter liksom spekulasjon. Samtlige sanger er å få på andre LP’er med unntak av Bangla Desh, en single fra 1971.

(Det Nye 5. april 1977)

George Harrison: “The Best Of George Harrison” (Parlophone)

Jeg var inne i min korte, to LP'er-lange, Joni Mitchell-periode, og holdt denne frosne, ordrike, rastløse samlingen låter meget høyt. Så høyt at jeg endog kjøpte et eksemplar til min mor som akkurat da befant seg i en livskrise og trengte trøst. Jeg tror ikke hun spilte platen, men hun beholdt den i hvert fall.

Jeg spilte "Hejira" veldig mye. Helst mens jeg gurglet i meg vin eller brennevin og hadde en bøtte selvmedlidenhet med som reisefølge.

I Det Nye jugde jeg. Sannheten er at jeg aldri likte Joni Mitchell, bortsett fra “Hejira” og “Hissing Of Summer Lawns”.

Fra Det Nye:

Ah – Joni Mitchell! Syttiårenes største visekunstner. Hver eneste av hennes utgivelser er like spennende. Hejira er ikke særlig kommersiell. Musikken er anonym i bakgrunnen, så noen av sporene høres svært like ut. Men tekstene kommer desto bedre fram. Og de som gidder, har her sjansen til å oppleve vakker lyrikk.

En ensom kvinnes søken etter varme og trygghet i en iskald og ugjestmild hverdag. Joni finner intet paradis på Hejira, hun reiser videre. Men hun utretter noe viktig, for lytteren følger henne.

De som liker gode tekster: Her er platen!

(Det Nye, 19. april 1977)

Et overskudds-Gasolin' har alle sommervinduene oppe mens de knasker i seg en stabel musikalske stilarter og krysser det med sin rock'n'roll.

Det kan føre ut i regelrett dixieland ("Bella Donna" - med fynd og klem!), pompøs, men følsomt sunget strykerpop ("Kloden drejer stille rundt"), psykedelia ("Mamma Cucu"), en trippende orgel/piano ditty med vakre trompet-ornamenter ("De gule enker"), et trå, men sjarmerende hjelpeløst forsøk på reggae ("Tantes foto"), en leken viseompa drevet av kassegitar, og pyntet med fele og orgelfløyt ("De fem årstider"), en dramatisk arrangert orkester-instrumental ("Stenalderjazz") - og selvfølgelig, Kim Larsens lille trall over livet, "This Is My Life" (denne gang bremset ned til en klimpreversjon med et tungt bakteppe av strykere og en operasangerinne til dessert).

Det er en oppsiktsvekkende variert og sympatisk samling låter. Mer modig enn vellykket, kanskje, mens selv de svake øyeblikkene bidrar til opplevelsen. Er glad i denne LP'n.

Tom Petty & The Heartbreakers: “Tom Petty & The Heartbreakers” (Shelter)

"American Girl" tok meg. Fra da av var jeg overbevist om at fremtiden het Tom Petty. En overbevisning jeg beholdt ganske lenge.

Han har ikke helt funnet formelen her, men han leter, og tampen brenner. Og han kan sin Byrds utenat, gru ikke for det. Den stemmen, den Rickenbackeren - og southern drawl-fraseringene som er hans egne.

Det er mye som allerede sitter, også fra The Heartbreakers som har kollektiv-utstrålingen. De fleste låtene er halvraske og oppglødde med godt feste i iørefallende melodilinjer. "American Girl", "Anything That's Rock'n'Roll" og "Breakdown" er albumets tre singler.

For spesielt interesserte, Søren (alias Jan Amundsen) fjernet til tider mine anmeldelser det første året, og erstattet dem med sine egne - for å forsvare bestilling av plater til seg selv overfor plateselskapene. Det var veldig irriterende. Det verste var da han skrotet min store Sex Pistols-reportasje (med intervju) fra Oslo i juli 1977, med en innkjøpt spekulativ reportasje om punkerne i London fra The Sun - mens jeg var på sommerferie. Tom Petty-anmeldelsen min fjernet han og erstattet med dette fryktelige vrøvlet:

Sørens anmeldelse i Det Nye:

Denne plata må være feilaktig plassert – den skal etter sigende befinne seg blant krusningene på den nye bølgen – punk-rocken. Det er ikke helt overbevisende i så måte – men det er bra driv på rocken deres likevel – f.eks. når det gjelder låtene Strangered In The Night, Anything That’s Rock’n Roll og Rockin’ Around You.

Tom Petty (en ny korttidsstjerne?) har selv laget ni av de ti låtene på LP’en. Gruppa gjennomførte nylig en turné i England.

(Det Nye, 19. juli 1977)

På gang til noe stort. Femte studioalbum, og de formidler enn villskap som Eagles ikke kan matche, og en selvkontroll, to the point fremfor improvisasjoner, som ville drevet Allman Brothers til selvmord. Ujevnt album, greit nok, men så lenge det spyler ut i evighetsklassikeren "Arrested For Driving While Blind" (som Lemmy elsket) og en godbit som "El Diablo", blir det gullstjerne i boken.

Desember

Stor begeistring, og fin konsertplate. Men jeg spiller den vanvittig sjelden.

Fra Det Nye:

Oj, oj! Endelig har Paul McCartney og hans Wings kommet med et feilfritt album. «Band On The Run» var bra, men «Speed Of Sound» fra i fjor sommer var rett og slett tam og kjedelig. Denne trippelsamlingen er innspillinger fra Wings’ USA-turné i fjor. Og etter å ha hørt den, må en spørre seg: Finnes det noe bedre konsertband?

30 melodier som har en voldsom spennvidde. Alt fra beinhard rock’n’roll og ren pop, til visesang med akustiske gitarer. 5 Beatles-låter har Paul funnet plass til, bl.a. «Lady Madonna» og «Yesterday». Ellers får vi høre Paul Simons «Richard Cory», Moody Blues’ «Go Now» og den nye låten «Soily». Resten av samlingen består av det ypperste Paul McCartney har lagd etter Beatles. 6 platesider uten ett eneste dødpunkt. Publikum er med hele veien.

Det mest imponerende er at dette er opptak fra en konsert. Få kan spille og synge så feilfritt når de er utenfor studioets trygge vegger. Linda McCartney er til og med mikset langt bak i lydbildet, så hun sjenerer ikke!

Omslaget er like bra som platene. Dessuten følger det med en stor plakat. Har du ikke Wings fra før, så er dette platen. «Wings Over America» er rett og slett praktfull!

(Det Nye, 5. april 1977)

Eagles trodde kanskje at de bare kunne komme her og komme her. Jeg gikk bort på Poly, hentet albumet, gikk hjem til Harald Hårfagres gate, spilte albumet, og lot, meg ikke imponere, tømte seksløperne i kadaveret (og sniklyttet til tittelkuttet og “New Kid In Town” når jeg trodde meg usett). Jeg holdt nemlig med Bernie Leadon.

Her fra Det Nye:

EAGLES, som endelig ser ut til å bli store i Norge, har med sitt nye album gått fem skritt bakover. «One Of These Nights», deres forrige LP, lovet jo stort. Men så sluttet Bernie Leadon, og Joe Walsh tok hans plass. Ingen heldig utvikling.

«Hotel California» har bare to virkelig gode spor: tittelsporet og «New Kid In Town». Resten er ytterst kjedelig og svakt. Det friske pustet som Eagles representerte i blandingen pop/rock, er blitt temmelig dødt.

Her finnes verken nerve eller tyngde. Og Joe Walsh' eneste komposisjon, «Pretty Maids All In A Row», får oss virkelig til å spørre: Hva har han i Eagles å gjøre?

Vi håper at dette ikke blir gruppas gravskrift.

(Det Nye, 18. januar 1977)

Tvilling-albumet til "A Night At The Opera", innspilt sommeren og høsten 1976, og med den samme flo og fjære-variasjonen på låtene. Det harde og det myke, det akrobatisk gøyale og det episk ambisiøse. Men ikke helt oppe på samme nivå.

Likevel er det ingen grunn til å klage. Gruppens kjemi er på sitt mest elektrisk inspirerte i denne perioden, og Freddie Mercurys begavelse skinner.

Albumets "Bohemian Rhapsody", "The Millionaire Waltz", har ikke forgjengerens mektige løft, men er fortsatt leken og komplisert nok til at den fascinerer. Mercurys feiende flotte blanding av gospel og pop i "Somebody To Love" er blant gruppens skarpeste hits.

Mercury leverer også albumets mest skøyeraktige kommersielle øyeblikk med "Good Old-Fashioned Lover Boy", og det praktfult vakreste i pianoballaden "You Take My Breath Away" (alle stemmene du hører er Freddies).

Og ja, Brian Mays fingeravtrykk er over hele LP'n, aller mest i det sviende multigitar-øset "Tie Your Mother Down".

LP'n står godt side om side med "A Night At The Opera" i hyllen. Du har ikke vondt av å eie begge.

Mitt første møte med dette bandet og dette albumet var en white label promo oppe hos EMI på Frysja, om jeg husker rett. Det var vinter. Kanskje desember. Kanskje januar eller februar. Og jeg fikk platen. De hadde ingen tro på bandet.

Det kan man forstå. Richard Gottehrers produksjon lød veldig retro, hans fartstid fra 50- og 60-tallet (han produserte bl.a. The Angels' "My Boyfriend's Back" i 1963) slo gjennom. Det lød litt spinkelt, men Debbies stemme og Jimmy Destris farfisa-orgel ga likevel albumet et friskt og umiddelbart uttrykk som forførte meg.

Låtmaterialet er definitivt ujevnt, men gruppen skinner i "X Offender", "In The Flesh" og "Rip Her To Shreds".

De skulle få en betydelig mer effektiv restart med "Plastic Letters", deres første for Chrysalis, et år senere. Debuten har likevel en egen plass i mitt hjerte. Det coverfotoet er dødelig stilig. Og blikket til Debbie ... Sukk.

Det tok et helt år før det kom en anmeldelse på trykk, så den offisielle utgivelsen i Norge var sen, fryktelig sen.

I Det Nye:

Her har vi nok en eksponent for den nye bølge av sterkt forenklet og direkte rock. Fem amerikanere med den lyshårete vokalisten og sexbomben Deborah Harry i spissen. Dette albumet ble sluppet tidligere i år, men er først nå å få i Norge.

Deborahs stemme er ikke helt god – nærmest flat og monoton – men med en arrogant undertone. Blondie spiller rock som henter mye fra 60-årene. Vi kan nevne grupper som Shangri-Las og Beach Boys. Men de har også et særpreg som gjør dem til noe annet enn kopier.

Musikken er forholdsvis pop-preget og lener seg tungt på James Destris luftige bruk av orgel, piano og synthesizere. De 11 låtene er korte og svært fengende. Det eneste som trekker ned er en dårlig trommeslager og svak produksjon.

(Det Nye, 13. desember 1977)

Genesis: “Wind And Wuthering” (Charisma)

50 minutter fra Genesis' siste periode som kvartett. Et mektig stykke progrock, både melodisk og vandrende komplisert. Gruppens største hits hentes ikke herfra, for å si det slik.

Jeg har stor sans for albumet. Det flyter uanstrengt og berikende, og gjør seg særlig godt på mørke høst- og vinterkvelder, med fyr på peisen.

Albumet utløste Steve Hacketts frustrasjoner, han ønsket større plass, men måtte finne seg i at Tony Banks ble demokratiet Genesis' vinner med seks av albumets ni låter. Resultatet ble at Hackett forlot dem, og så var de bare tre.

Men det er en annen historie.

Ole G. Nilssen: “Wold Of Dreams” (Apollo)

Mener å huske at Ole G. var smalfilmentusiast. Traff ham den gangen, i Harstad.

Fra Det Nye:

Nytt plateselskap i Harstad debuterer med debutanten Ole G. Nilssen. Samtlige spor har engelsk tittel og tekst – er Europa siktemålet? Jeg tror ikke det målet nås på noen år ennå. Ole er en dyktig gitarist, og kan lage gode melodier.

Men på denne platen har hans ambisjoner tatt overhånd. Han har bygd opp en musikalsk drømmereise som aldri blir annet enn en høneblund. Altfor lite interessante temaer, altfor mye direkte kjedelig tomrom, og melankolien han legger for dagen er til tider forstyrrende.

Best på plata er gitarsoloene. Her gleder Ole G. Nilssen.

(Det Nye 5. april 1977)

Emmylou Harris: “Luxury Liner” (Warner Bros)

Det finnes ikke mye som er vakrere enn stemmen til Emmylou.

Fra Det Nye:

Dette er litt av en godbit! Emmylou har nettopp gjestet Norge for første gang, og utvilsomt skaffet seg en rekke nye tilhengere. Ikke alle har anledning til å dra til Oslo for å høre konsert. Derfor er grammofonplater en glimrende utvei.

Emmylou har absolutt alt en kan ønske. Hun er vakker og en av de beste vokalistene innen country/rock. Flittig benyttet på andre musikeres plater (f.eks. Dylans Desire). Emmylou sang for noen år siden på den legendariske Gram Parsons’ album G.P. og Grievous Angel. Da han døde, forsøkte hun seg som soloartist med stort hell. Første LP kom i slutten av 1974: Pieces Of The Sky. Så fulgte Elite Hotel i fjor.

Men det er nå den virkelige godbiten foreligger: Luxury Liner. Dette er det beste vi har hørt innen kvinnelig country/rock. Klare, sterke vokale prestasjoner og musikk som er så variert at de gjør samtlige country-motstanderes ord til skamme.

Dette er musikk for enhver smak. Skikkelig vakre ballader som She og I’ll Be Your San Antone Rose og feiende rock’n’roll i Chuck Berrys You Never Can Tell. Emmylou har med seg kremen av amerikanske musikere på plata, så vi har bare ett å si: Kjøp den!

(Det Nye, 5. april 1977)

Ikke min favorittmusikk, men på en god dag kunne jeg finne på å la platen snurre. Det er noe dypt fascinerende over dette derivative, elektroniske tidsbildet som utviklet seg parallelt med punk- og new wave-rocken, og gikk helt andre steder.

Jarre fremsto som en selvbevisst spradebass med professorkontroll over sine lydkulisser. En elektro-Mike Oldfield, og en pyntelig versjon av Tangerin Dream. Jeg reiste med ham i Kina i tre uker, så jeg vet hva jeg snakker om.

"Oxygene" er ikke noe dårlig album, og bare det at han bruker mellotron i denne ellers helelektroniske space-muzaken er nok til at jeg løfter på hatten.

Fra Det Nye:

For fem år siden laget den ukjente Mike Oldfield musikkverket «Tubular Bells» som intet plateselskap hadde noen tro på. I dag er platen blant verdens mest solgte. Vi har en sterk mistanke om at denne historien vil gjenta seg med franskmannen Jean Michel Jarre og hans «Oxygene». Ved første gjennomlytting virker den uhyre lite kommersiell. Og hvem venter egentlig at en innspilling som utelukkende består av synthesizere og datamaskiner kan selge? Men så gror dette albumet langsomt. Vokser og vokser til du bare vil høre det igjen og igjen. Best kan vi vel sammenlikne det med tyske Tangerine Dream og en smule Pink Floyd. Jarre har hentet inspirasjon fra kirkemusikk og science fiction. Dette skaper en skremmende, nesten uvirkelig atmosfære.

(Det Nye, 30. august 1977)

Jøss, heiet jeg litt på sen Heep?!

Fra Det Nye:

Tiden går, men Uriah Heep består. Det kan vi si med full dekning. Den tidligere bassisten Gary Thain er død. John Wetton og David Byron er sluttet. Men like fullt: gruppa fungerer som aldri før. Den nye vokalisten John Lawton er ikke så helt ulik Byron hva stemme angår, og den like nye bassisten Trevor Bolder holder seg anonymt i bakgrunnen.

Det gir Ken Hensley fritt spillerom, så har han da også lagd syv av platens åtte spor. Musikken bringer ikke så mye nytt, det må vi innrømme. Stort sett går det i tunge halvraske låter med en foss av orgler og gitarer. Uriah Heep har liksom funnet sin egen stil, og de tar ikke sjansen på å bryte med den.

Likevel må vi si at gruppa er på bedringens vei. High’n Mighty var en slett plate, og det nye blodet som nå er tilført, bør gi positive utslag. Ken Hensley vil la utviklingen gå forsiktig, og vi forstår det. En gruppe med så mange tilhengere, kan ikke ta sjanser på hasard.

Uriah Heep-tilhengere her i Norge (og dem er det mange av!) kan trygt ta veien til nærmeste plateforretning. De vil på ingen måte bli skuffet av Firefly. Kvalitet er det over det meste, og særlig Ken Hensley anstrenger seg for å gi hver låt så mye som mulig.

(Det Nye, 12. april 1977)

1976 - Plateomtalene

Januar

Bob Dylan: “Desire” (CBS)

David Bowie: “Station To Station” (RCA)

10cc: “How Dare You!” (Mercury)

Ronnie Lane’s Slim Chance: “One For The Road” (Island)

Lou Reed: “Coney Island Baby” (RCA)

Creedence Clearwater Revival: “Chronicle - The 20 Greatest Hits” (Fantasy)

Waylon Jennings, Willie Nelson, Jessi Colter, Tompall Glaser: “Wanted! The Outlaws” (RCA)

Februar

Eagles: “Their Greatest Hits 1971-1975” (Asylum)

Genesis: “A Trick Of The Tail” (Charisma)

Heart: “Dreamboat Annie” (Mushroom)

Be-Bop Deluxe: “Sunburst Finish” (Harvest)

The Residents: “The Third Reich ‘n Roll” (Ralph)

MarS

Thin Lizzy: “Jailbreak” (Vertigo)

Wings: “Wings At The Speed Of Sound” (Capitol)

Marvin Gaye: “I Want You” (Tamla)

Led Zeppelin: “Presence” (Swan Song)

Camel: “Moonmadness” (Decca)

Flying Norwegians: “Wounded Bird” (Sonet)

April

Ramones: “Ramones” (Sire)

The Rolling Stones: “Black And Blue” (Rolling Stones)

Bob Marley & The Wailers: “Rastaman Vibration” (Island)

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “‘Live’ Bullet” (Capitol)

Mai

Steve Miller Band: “Fly Like An Eagle” (Mercury)

David Bowie: “CHANGESONEBOWIE” (RCA)

The Alan Parons Project: “Tales Of Mystery And Imagination - Edgar Allan Poe” (Charisma)

Blue Öyster Cult: “Agents Of Fortune” (CBS)

Steely Dan: “The Royal Scam” (ABC)

Warren Zevon: “Warren Zevon” (Asylum)

Juni

The Beatles: “Rock’n’Roll Music” (Capitol/Parlophone)

Rod Stewart: “A Night On The Town” (Riva)

Flamin’ Groovies: “Shake Some Action” (Sire)

Gordon Lightfoot: “Summertime Dream” (Reprise)

Juli

Graham Parker: “Howlin’ Wind” (Vertigo)

Jon Anderson: “Olias of Sunhillow” (Atlantic)

The Beach Boys: “15 Big Ones” (Brother/Reprise)

August

Boston: “Boston” (Epic)

The Modern Lovers: “The Modern Lovers” (Beserkley)

Manfred Mann’s Earth Band, “The Roaring Silence” (Bronze)

Eric Clapton: “(no reason to cry)” (RSO)

Split Enz: “Second Thoughts” (Chrysalis)

September

Bob Dylan: “Hard Rain” (CBS)

Stevie Wonder: “Songs The Key Of Life” (Tamla)

Dr. Feelgood: “Stupidity” (United Artists)

Joan Armatrading: “Joan Armatrading” (A&M)

J.J. Cale: “Troubadour” (Shelter)

Bee Gees: “Children Of The World” (RSO)

Bryan Ferry: “Let’s Stick Together” (Island)

Ringo Starr: “Ringo’s Rotogravure” (Polydor)

Tom Waits: “Small Change” (Asylum)

Oktober

Electric Light Orchestra: “A New World Record” (Jet)

ABBA: “Arrival” (Polar)

Al Stewart: “Year Of The Cat” (RCA)

Graham Parker: “Heat Treatment” (Vertigo)

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “Night Moves” (Capitol)

Thin Lizzy: “Johnny The Fox” (Vertigo)

Steve Harley And Cockney Rebel: “Love’s A Prima Donna” (EMI)

Sparks: “Big Beat” (Island)

Frank Zappa: “Zoot Allures” (Warner Bros)

Led Zeppelin: “The Song Remains The Same” (Swan Song)

November

Jackson Browne: “The Pretender” (Asylum)

George Harrison: “Thirty Three & 1/3” (Dark Horse)

George Harrison: “The Best Of George Harrison” (Parlophone)

Joni Micthell: “Hejira” (Asylum)

Gasolin’: “Efter endnu en dag” (CBS)

Tom Petty & The Heartbreakers: “Tom Petty & The Heartbreakers” (Shelter)

ZZ Top: “Tejas” (London)

Desember

Wings: “Wings Over America” (Capitol)