1977 – HA DET BLINDERN, GI MEG PLATER, GI MEG ROCK’N’ROLL

Frokost med Zappa på Ambassadeur. 17. januar 1977. (Foto: Det Nye / Snapshot)

JANUAR – DEFINISJONEN PÅ DØNN KJEDELIG

Jeg hadde egentlig sluttet med journalistikk og startet på min nye ferd mot voksenhet og akademisk nirvana, trodde jeg, da Det Nye lurte på om jeg kunne snakke med Zappa. Jeg hadde jo snakket med Zappa før, så det mente de at skulle gå fint, selv om jeg egentlig burde fordype meg i historiebøkene mine.

Min mest karakteristiske egenskap som skoleelev og student, er døgenikteriet, evnen til å la seg distrahere av noe som er mye morsommere. Nå kan riktignok intervjuer med Zappa være ganske utfordrende hvis han er i dårlig humør og man ikke stiller de riktige spørsmålene. Heldigvis var han alltid snille mot meg når vi møttes. Sikkert fordi jeg så tydelig signaliserte at jeg foretrakk onkel Frank fremfor en doserende gamling som skriblet ting på tavlene i auditoriet sitt og nektet å trekke pusten.

Zappa hadde sagt ja til en spasertur gjennom Oslo sentrum. Antagelig noe plateselskapet hadde funnet på. Han hadde spilt i Ekeberghallen kvelden før, og hadde nok kunnet tenke seg noen timer til under dynen. Da jeg så den forfrosne amerikaneren stå på fortauet og hutre i januar-kulden, tynnt kledt og egentlig ganske trist, han hadde ikke spist frokost engang! - foreslo jeg at vi heller tok samtalen i den gode, varme matsalen mens han fikk i seg sin frokost. Jeg tror ikke Zappa hadde sett på en journalist med så takknemlige og blide øyne noen gang i sitt liv. Vi blandet ikke blod, men det var nær.

Siden jeg er ganske gem, legger jeg ut hele intervjuet nederst i saken som du leser nå. Det er bare å skrolle nedover - helt til slutten. Eller lese seg nedover. Zappa venter gjerne.

For å få det riktige stemningen når du leser det følgende, legger jeg inn spillelisten for 1977 her (på Spotify). Det er de 243 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i England dette året, plassert kronologisk + 6 fra VG-listen. Spill i gang, kjenn 1977-musikken strømme, og les.

I januar 1977 begynte jeg omsider på min akademiske karriere. Jeg hadde ønsket den lenge, men slet med en svært ufullstendig artium og en overveldende uvilje mot å forbedre den. Til slutt klarte jeg å lure systemet - ved hjelp av en forrykt psykolog og en melodramatisk søknad til Universitetet, nærmest en klynkende bønn skrevet i tårer, rene skillingsvisen, jeg antydet alkoholismen som neste stopp og dryppet, om jeg ikke husker feil, et par dråper rødvin på søknaden. De innvilget. Og inn føk jeg, tok forberedende da julen 1976 nærmet seg, og kunne endelig innta forelesningssalene på ordentlig i januar 1977. De første ukene gikk det i historie. My god! Går det an å gjøre et spennende fag mer dønn kjedelig? Øynene mine ville bare sove, og tankene mine hadde slått seg ned ved siden av kaffeautomaten ute i vestibylen.

Paradiset Blindern bød på grisefôr, doserende professorer, kaffeautomater og den fryktede øvelsen “sovning i auditorium”. Jeg klarte tre fag på tre måneder, ingen eksamener, 287 snork og en tiltagende Frederikke-angst. (Foto: Henrik Ørsted / Oslo Museum)

Det lokket frem dikterer i meg, selvfølgelig:

REISESKILDRING FRA BLINDERN (h-f)

Å hvorfor støve ned bak disse slitte lakkflater

Med blikket festet i en fettet hårmanke

Med pennen most ned i linjerte ark

Med øynene hovne for soloppgangen

Og kaffeautomaten lurende i bakhodet

Er det disse dagene vi kjempet for

Disse sprengkalde grålysninger

Med gummisålene knirkende gjennom sneen

Disse blodskutte kaffe-formiddager

Hvor overfylte spisesaler blir et paradis

Her tar vi fatt på livet

Og her kan vi strande

I grønne tavler og krittstøv

Med doserende ensformighet i ørene

Og en kilende fornemmelse av

Lukkede vinduer

Lukkede dører

Mens solen strekker seg

Forsiktig, forsiktig over sneen

Og pensler blå skygger i dype fotspor

I januar kom min rapport fra Jackson Brownes fantastiske Chateau Neuf-konsert på trykk i Det Nye. Og også en fin seanse med Ole Paus. Det Nye hadde tydeligvis en plan, for de brukte meg mer enn de hadde gjort før, men de fortalte meg ikke noe om det før jeg helt uventet ble innkalt til Annie og Søren (alias Jan Amundsen) og tilbudt to faste, ukentlige sider med plateanmeldelser pluss det som måtte komme av annet stoff, som intervjuer, reportasjer etc. Kunne jeg si nei? Kan griser fly?

Men dette visste jeg ingen ting om ennå.

Januar 1977, altså. En meget sterk måned når det gjaldt LP-utgivelser. En av mine absolutte favoritter kom da, Bowies "Low".

Norsk folder i anledning utgivelsen av “Low”. Disco A/S holdt den gang til på Økern.

FEBRUAR – KAFFEAUTOMATENS MAGI

Jeg hadde akkurat startet på mitt norskstudium etter å ha skrinlagt historie som jeg rubriserte under “altfor kjedelig”. Et springende fag. Skal man lære historie, må man begynne med starten. Smellet. Man kan ikke bare hoppe rundt omkring i verdensepokene og undervise litt her og litt der. Kronologi, for pokker. Ett skritt av gangen. Ellers mister man sammenhengene.

Innvendingene prellet av både på studieveileder og den grusomt kjedelige professoren som bare hadde hoppet over alt og satt i gang med Renessansen så det sprutet krittstøv fra de mange tavlene som han sendte opp og ned og hit og dit der nede i auditoriets sakresti. Fordi om han likte renessansen, er det ikke sikkert at vi andre gjorde det. Enten dinosaurer eller så fikk han ta noe om Vietnamkrigen, den hadde jeg interesse av.

Uansett. Det ble norsk. Jeg stablet bunken med historiebøker inn i kottet, og kjøpte noen hyllemeter med nye bøker til mitt nye fag. Og norsk er et stort fag. Mange bøker. Nå skulle det bli saker.

Men det ble det jo ikke. Fy pokker så kjedelig det var å studere norsk. Jeg har aldri gjespet så mye før 12. Det eneste som holdt hjernen murrende var tanken på kaffeautomaten ute i vestibylen. Kaffe er undervurdert. Ja, den gang var det jo til og med kaffe og sigarett. Enda bedre.

Min freelance-aktivitet lå noe nede, men ikke verre enn at jeg fortsatt klarte å hente plater hos plateselskapene. Jeg hadde jo Det Nye, selv om de ikke trykket plateanmeldelser. Og så var jeg freelance for Ungdommens Radioavis på NRK. Og NRK, det likte plateselskapene veldig godt. Jeg fikk ikke like stor forståelse for mine innslag i Presse 7. Platebransjen regnet ikke det som noen sentral trykksak i kulturlandskapet. Tror ikke det gjorde saken bedre at de trykket noen av diktene mine også.

Jeg måtte finne noe annet å studere. Noe bankers. Noe det var umulig å stryke i. Jeg spurte studieveilederen. Hun sa folkeminne. Man behøvde ikke gå i bunad.

Man behøvde ikke gå i bunad, men man kunne. Her en slags rekonstruksjon fra Spellemann-festen i 1984. Ungarsk folkedrakt. Hevdet utleier. Sæmund Fiskvik var meget skeptisk.

MARS – SATANISTER, SVEVE-DAMER OG SISTE VOGN I EN LSD-TRIPP

Jeg hadde akkurat lært om giftesyke herrer som red til gards for å fri med en skinke spent fast til sadelen som friergave.

Jeg kjente angst.

Det var da Det Nye innkalte meg til møte. De tilbød meg faste, ukentlige sider som plateanmelder, pluss rikelig med muligheter til å skrive artikler og intervjuer. Bare plateanmeldelsene ville gi meg en inntekt på 5000 i måneden. Om det kunne være noe?

Trygge og gode inntekter for å drive med hobbyen min, og gratis plater på kjøpet?

Nei, da var det viktigere å studere folkeminnekunnskap på Blindern sammen med anemiske satanister, voksne damer i svevende gevanter som kunne se ditt astral-legeme når de myste, uvennlige strikkemennesker som bekjente seg til Fremtiden i våre hender og vitenskap uten strøm, og en og annen forvirret reisende på siste vogn i en LSD-tripp. Kort sagt, utsikt til ingen jobber og risiko for å dø av kjedsomhet, om ikke de fæle potetene på Frederikke tok deg. Skulle jeg velge dette - eller plateanmelder?

Selvfølgelig sa jeg ja til Det Nye. Så lettet at jeg ikke solgte, men kastet bøkene jeg hadde kjøpt til de tre studiene jeg forsøkte meg på med korte mellomrom: Historie, norsk og folkeminne. Bort med seg. Velkommen fremtid. Jeg så meg aldri tilbake.

Og skrev opprømt et dikt, et rock’n’roll-dikt.

det er de som sier at denne byen er død som en sild

og det er de som vet bedre

de kjenner asfalthjertets pulsslag og at de er til

se, der går Joanna

hun har et øye til alle kvinner

som føler Julies pust på sitt kinn

og der borte kommer Johnny

han sier

«Hei, gutt, har du bruk for litt pulver

så hvitt som sne

og billigere enn din sjel?»

og noen snufser henrykt

og noen går forbi

for på hjørnet står Bjørn

og har fått tungen på gli

Marianne vet hva hun vil

hun kan danse ned Karl Johan

men bare om du betaler

og du vet at hun er

den beste i landet

og båndet går, båndet går

Jeg tror ikke dette rock’n’roll-diktet kan synges. Rytmen er liksom vanskelig å oppdage.

APRIL – DA JEG BOMMET PÅ THAILAND MED 20 ÅR

Store tider for ex-studenten som slapp unna studentlivet før det slukte ham. I stedet hadde han nesten frie hender med egne platesider i ukebladet Det Nye - og kunne hente storforsyninger hos plateselskapene ukentlig, ja, nesten daglig. Og det ville han. Det var også lurt, da slusken Søren snek til seg platene som postbudet hadde med til Det Nye, selv om det sto ex-akademikerens navn på dem. Hente rett i hånden var avgjort smart. Så han ble en bereist ex-akademiker i Oslo. Polydor og Phonogram i Pilestredet, rett overfor Fagerborg kirke, CBS på Økern, hit hadde Disco (alias RCA) nettopp flyttet også (etter å ha vært naboen til Polygram), EMI på Frysja og velsignede Arne Bendiksen AS på Galgeberg (velsignede fordi de reddet ex-akademikeren mange ganger når økonomien var skral; jeg vet ikke hvor mange artistbiografier og pressemeldinger han skrev for dem i 70-årene).

Jeg ergrer meg ennå i dag over at jeg ikke slo til da Det Nye høsten 1976 ville ha meg til å reise til Thailand med Steinar Fjeld og Septimus. Jeg sa nei fordi jeg hadde begynt et nytt og bedre liv som student på Blindern. Noen måneder senere kunne jeg ikke komme meg bort derfra fort nok.

Septimus skulle til Thailand. Det Nye ville at jeg skulle reise med dem. Jeg sa nei takk. Thailand hørtes veldig langt og kunne neppe være noe hyggelig. Kanskje var det slanger der og alt mulig. Og fly datt ofte ned. I hvert fall i fantasien min. Kort sagt: Jeg var en idiot (da også).

Jeg hatet forelesninger. Jeg hatet studier. Jeg hatet fagene. Jeg hatet bøkene. Jeg hatet maten. Jeg hatet foreleserne. Jeg hatet studievillederne. Jeg hatet i grunnen hver sjel jeg kunne komme på som snirklet og snarklet rundt i korridorene i dette redselsfulle, søvnfremkallende Kafka-slottet.

Jeg gjorde kort prosess. Kastet bøkene. Kastet vettet. Alt for platene, pengene og rock'n'rollen. Hadde jeg fått det tilbudet et drøyt halvår tidligere ville mye sett annerledes ut. Og da mener jeg MYE.

Det skulle ta ytterligere 21 år før jeg satte føttene på thailandsk grunn for første gang. Enda noen år senere ble Steinar og jeg naboer på Jomtien, utenfor Pattaya. Vi kaller oss The Elderly Brothers ved helt spesielle anledninger og fremfører populære sanger fra fortiden som duo, gjerne på nyttårsaften hos en hyggelig venn og slottsspeider, la oss kalle ham Jan Olav.

The Elderly Brothers, Jomtien 31. desember 2019.

Eller, som jeg så spartansk og treffende oppsummerte det i mitt ferske rock’n’roll-dikt (det begynte å bli noen av dem):

rock’n’roll

rock’n’roll

kroppen er sliten

og klokken er tolv

Herlig.

I april traff jeg både Ken Hensley og David Byron, tidligere kolleger i Uriah Heep, nå bitre fiender. Ken var i København med Uriah Heep. Jeg intervjuet ham for Ungdommens radioavis, og det var da han ga med adresse og telefoninfo til sitt management, en informasjon jeg siden fikk nytte av da vi ordnet ham som gjestreskribent i Det Nye senere på året.

Jeg tok tog den gang, var redd for å fly. Intervjuet ble tapet. Ken var ikke nådig mot Byron.

Etter å ha fått alt dette ned på tape, reiste jeg videre til Amsterdam. Her traff jeg og intervjuet Ultravox, Terje Engen knuste klokken min med skaftet på kniven sin mens vi spiste middag, helt ut av ingenting. Man visste aldri med Terje.

Costellos manager Jake Riviera dukket plutselig opp en formiddag og stakk en hjemmetapet kassett og en Stones-single i hånden min. Kassetten inneholdt låter med Stiff-artistene The Damned, Tyla Gang, Pink Fairies, Plummet Airlines, Roogalator, Lew Lewis og Nick Lowe. Stones-singlen var en levende legende. Rolling Stones’ hevn til Decca; “Cocksucker Blues”. Riviera hadde sendt den ut som gave til engelsk musikkpresse julen 1976. Han hadde noen få eksemplarer igjen, og jaggu ga han meg ett rett i lanken.

Mick Jaggers hevn. Rolling Stones skyldte Decca én single før de var fri. Mick spilte inn denne. Værsågod. Selvfølgelig kunne de ikke gi ut snusket. Men det var hva de fikk. Take it or leave it. Slik skiltes band og plateselskap som bitre fiender. Låten ble selvfølgelig lekket ut, og utgitt som bootleg.

Eh … Hvor var jeg? Amsterdam - ja, jeg skulle treffe David Byron, nå leder av det blodferske (men, skulle det vise seg, svært kortlevde) bandet Rough Diamond. De hadde album klart etc etc. Og jeg hadde opptaket med Ken Hensley hvor han fortalte litt av hvert om David. What?? Sa David. Og frem med Nagra’n. Og dermed fikk jeg to rasende Heepere på tape. Og sørget vel antagelig for at de to aldri snakket med hverandre igjen.

Litt usikker på om dette er fra Amsterdam. Men satser på det. Jeg deler sofaen med Lars Keilhau (som forlot oss i fjor, hvil i fred, kjære venn). Byron til høyre, selvfølgelig. De andre journalistene har jeg ikke navnet på.

Var jeg ond? You bet.

OK jeg angret etterpå. Enda litt nå som begge er borte. Jeg gikk bak ryggen på Hensley. På en måte, og på en måte ikke. Ken uttalte seg til en journalist, han visste at alt han sa kunne ende på trykk. Var det egentlig så mye verre å avspille det for Byron? La ham få det rett fra kilden. Uansett. Mitt bidrag til å løse konflikten mellom de to var altså å helle bensin på bålet og liste meg ut.

MAI – DA CHAS VISTE MEG TOMMELEN

The Jam hadde forsiden i NME, og jeg hadde falt hodestups for dem. På min liste den gang ble de rangert godt foran både Clash og Stranglers. Sex Pistols var jeg usikker på. Ble det noe mer fra dem, eller var de bare tøysekopper som ranet plateselskapene for forskuddsutbetalinger?

Sex Pistols raner A&M for forskuddsbetalinger utenfor Buckingham Palace. Neste stopp Virgin. Malcolm McLaren til høyre.

Jeg var spent på Eagles-konserten i Göteborg 18. mai. Der ventet en grusom skuffelse. Scenedekorasjonene var nedgradert for Skandinavia, det var nå én ting, men at gruppen skulle være så gudsjammerlig kjedelig live, det hadde jeg aldri trodd. Men det var (og er) de.

Jeg hadde også spilt meg varm på det nye, svært bråkete Slade-albumet, og møtte opp i resepsjonen på Continental. Der satt legenden selv, bjørnen Chas Chandler, sammen med Slade og ventet på meg. De lot ikke som om de husket meg fra 1973, men stilte det helt ærlige spørsmålet: Traff vi hverandre i 1973? Til det kunne jeg svare ja. Og så pratet vi litt om de ville tilstandene i 1973. Mens vi satt i limousinen på vei opp til Frognerseteren. Vanvittig hyggelig gjeng.

Jepp, whatever happened to Slade?

Chas var en rockens historiebok. Tidligere bassist i The Animals, senere manager for Jimi Hendrix og etter hvert Slade. Han viste meg den lange venstretommelen sin. Strukket av års tilværelse på halsen til en bassgitar, forklarte han, basstommel. Han holdt venstre og høyre tommel opp, side om side. Han hadde rett. Den venstre var tydelig lenger. Noddy kjørte thumbs aloft. Og alle var bergtatt av utsikten fra Frognerseteren. Slike ting. I 1977.

(Intervjuet, som omtales her, ble publisert i august 1977, og ligger nederst på denne nettsiden om året 1977, rett etter Zappa-intervjuet. Det er bare å skrolle nedover.)

Blindern var history, livet som journalist blomstret. Jeg hadde en liten kult-favoritt på den tiden, Metro-LP'n, nettopp anskaffet. Den inneholdt «Criminal World».

Siste uken i mai. Andre trinn av Sex Pistols-raketten ble avfyrt: "God Save The Queen". Gøy.

JUNI – KAMPEN OM PLATEANMELDELSENE, SJOFLE DAGER FOR FREELANCEREN

Punk og new wave, særlig engelsk, dominerte mitt musikalske inntak. Men samtidig måtte jeg ta leserheltene Smokie på alvor. Man kunne si mye slemt om Smokie, men man kunne ikke ta fra dem at de visste hva en slager var, og som de leverte!

Husker plutselig at mannen som kalte seg Søren, knabbet Muddy Waters-LP'n min. Husker jeg måtte bestille den på nytt fordi han hadde sneket inn en «anmeldelse».

Saker på min grammofon i Harald Hårfagres gate 12 C.

Planla ferie i Hellas. Men først skulle jeg få med meg Sex Pistols i Oslo. Og anmelde en kolossal mengde LP'er, da mine planlagte fire ukers ferie innebar at alt stoffet som skulle leveres fortløpende i de ukene jeg var borte, måtte leveres på forhånd. Jeg begynte å ordne de kommende drøyt to månedene i ukesbunker, 13 LP'er i hver. Best å være føre var.

Sex Pistols-sommeren. 18. juni gikk "God Save The Queen" til 1. plass, men bare i NME. Music Week, som trykket det som nå regnes som britenes offisielle hitliste, hadde Kenny Rogers' "Lucille" på topp, enda alle visste at Sex Pistols utklasset den i salg. I mange butikker som hadde ukens liste på veggen, sto Sex Pistols' plass tom. De lot som om Sex Pistols ikke eksisterte. Ikke en gang The Beatles greide å få så mye hat vendt mot seg fra etablissementet. Ironisk nok var det nettopp Beatles som toppet LP-listen i NME siste uken i juni.

Rettferdig hitliste. Alle visste at Sex Pistols solgte mest, men bare NME viste det.

Sex Pistols var den største musikk-utløste rystelsen siden den pur unge Elvis skremte vettet av Amerika. Avisene var fulle av stoff om gruppens båttur ned Themsen som ble brutalt klubbet ned av politiet. Jeg ville til England. Og det med en gang. Speilet den norske hitlisten hva som foregikk? Særlig! Men NME gjorde! Avisen var stappfull av herlig stoff.

Jeg slet litt med inntektene igjen. Livet som freelancer var et sjansespill, og akkurat nå drev noen mellomledere i redaksjonen og stakk kjepper i hjulene for meg på platesidene. Plateselskapene ble forvirret når de to bestilte anmeldereksemplarer som jeg allerede hadde hentet, og plutselig ville den ene mellomlederen ha eneansvaret for all bestilling av plater. Det gjorde min jobb vanskelig. Hele avtalen var jo at platesidene var mine. Mitt oppdrag og mine anmeldelser. Men de klarte ikke å akseptere at de da også mistet sine gamle privilegier (som de hadde misbrukt for alt det var verdt, sikkert i årevis, da de aldri anmeldte plater).

Jeg måtte snakke med sjefsredaktøren for å løse problemet. Og hun skulle ordne opp. Men i perioder fortsatte toerbanden å sette egne plateanmeldelser på trykk. Det svekket sidene, og det ga meg uventede kutt i inntektene, for jeg fikk betalt pr. flak (manusark).

I enkelte uker ble dermed forespeilede inntekter kappet til under det halve (noen ganger enda mer) fordi de to byttet ut mine anmeldelser med sine.

Et av disse tilfellene fikk man demonstrert i Plater i fokus for 28. juni hvor fem anmeldelser var fjernet og erstattet med slett håndverk. Det som sved mest var at Søren hadde erstattet min Gasolin'-anmeldelse med sin, bare for å få LP'n gratis. Selskapene visste ikke hvem de skulle forholde seg til. Det skjedde at jeg måtte gå med uforrettet sak når jeg kom for å hente nyheter, da de to allerede hadde bestilt til seg selv bak min rygg. En ubehagelig periode.

JULI – MØTE MED SEX PISTOLS OG SØRENS STYGGE PEK

Dramatisk i England. Volden var sluppet løs i ungdomsmiljøene. Punkrocken larmet. Men ut av dette kom noen av de mest spennende platene på mange år. Hitlistene speilte ikke det som foregikk, hverken i Norge eller England. Folk flest fortsatte å ha dårlig smak og kjøpe teite plater. Men vi som ikke gjorde det, hadde det faktisk ganske gøy nå og i noen år fremover.

Jeg vekslet mellom dager på min samboers familiehytte på Ringkollen og hektiske dager hjemme med LP'er og skrivemaskin for å levere stoff i forkant til platesidene de neste fem-seks ukene. Forsøkte å erobre masse ferie.

Samtidig fortsatte de to mellomledere å snike inn egne anmeldelser på sidene mine. Slik gikk det til at Delbert McClinton havnet i snapphansken til Søren, og ikke min. Neil Youngs "American Stars 'n Bars" greide de ikke å lure til seg. Det albumet er en av mine absolutte favoritter, og var en gjenganger i bilen på alle mine reportasjeturer i Norge i 70- og 80-årene.

Mellomlederne bestilte plater på harde livet hver gang jeg var på Ringkollen, og la omtalene inn. Mange fryktelige plater som jeg aldri ville rørt. Enn si nevnt. Men å erstatte Eddie And The Hot Roads-anmeldelsen min med en nyskrevet fra Søren, virkelig en horribel en, til og med, tok likevel kaka.

Det skulle bli enda verre.

20. juli kom Sex Pistols til Oslo. Jeg var på pressekonferansen, og konserten, og på Club 7 sammen med bandet etterpå. Saken min skulle settes på mens jeg var på ferie i Hellas. Den ble aldri publisert. Takk til Søren igjen. Jeg har dessverre ingen kopi av manus. Originalen var sporløst forsvunnet da jeg kom hjem fra Hellas. Høyst sannsynlig arkivert i Sørens søppelbøtte.

Det var tildragelser som dette som lærte meg at freelancere er jordens berme. Fast ansettelse er det eneste som gjelds. Det skulle gå ytterligere et år og fem måneder før jeg nådde dit.

22. juli gikk "God Save The Queen" inn på VG-listen! To dager etter pressekonferansen på Ambassadeur, den store Pingvin-konserten og nachspielet på Club 7. En selsomt fascinerende tre-trinns-rakett som får det til å sitre i meg, fortsatt, 48 år senere.

Pressekonferansen var dårlig i den forstand at den var meningsløs. Sex Pistols på rekke og rad i hver sin stol med ryggen mot veggen, og ansikt til ansikt med pressen som satt på egen stolrekke. Johnny Rotten leverte angreps-mimikk, perfekt til å drepe spørsmål; med en gang en journalist åpnet munnen, sperret han øynene krigersk opp og ga vedkommende "the look", vedvarende og uten å blunke, til journalisten mistet tråden eller motet og imploderte i mumling.

Av og til skvettet de øl på pressen, særlig på Tore Neset, om jeg husker rett. Sid Vicious var iført truse og raggsokker, han stakk gjerne foten opp i ansiktet på dem som satt nærmest – særlig hvis vedkommende forsøkte å si noe. Og bak, som et skummelt gjenferd fra Hjelmsgate, svevet Syphilia Morgenstjerne (alias Mari Toft) og tittet i notatblokkene til tabloidpressen. Hun hadde egen avtale med Sex Pistols, og var i full gang med å nyte sin 15 minutters berømmelse.

Et muntert Sex Pistols på Ambassadeur. Johnny Rotten har akkurat tegnet et hakekors på armen til Sid Vicious. Skikkelig gøy. Steve Jones helt til høyre. Meg (med bart, gudhjelpe) helt til venstre. Aner ikke hvorfor jeg går med skjerf og plateselskap-promo-skulderveske med alt for kort rem. Husker ikke hvem som tok bildet, så hvis noen vet, meld fra, så skal jeg få navnet til vedkommende på plass.

Konserten var en happening. Det var tettpakket, og jeg sto halvveis oppe på bardisken, lengst vekk fra tumultene, med hodet på skakke under taket, og fikk med meg virvaret.

Etterpå, på Club 7, fikk jeg også med meg siste del av et basketak mellom Rolf Recknagel og Sid Vicious (og antagelig en av de norske roadiene, for jeg tror ikke Sid var i stand til å skade Rolf, og Rolf blødde fra nesen, han var rettferdig forbannet, for Sid hadde knust klokken hans med bassen under konserten på Pingvinen).

Jeg grep fatt i Sid og skulle liksom forsvare Rolf ("he is nice!"), en fyr som tross alt var Lyn-mann og grusomt god i sjakk, og da er "nice" riktig. Jeg skjøv Sid bakover mot garderobedisken. Han var utrolig leddløs, som en tøydukke, gjorde ingen motstand i det hele tatt, veide tre kilo og ble halvveis liggende på ryggen over disken. Jeg husker øynene hans. De var kullsorte og helt tomme.

Senere, inne i lokalet, kom jeg i snakk med Johnny Rotten og Steve Jones, som signerte min "God Save The Queen". De var svært behagelige å prate med i den settingen. Rotten brukte ikke stirreblikket sitt da, han hadde de snille øynene på.

Egentlig følte jeg meg teit da jeg ba dem signere singlen. Så teit at jeg droppet å spørre Paul Cook. Sid Vicous regnet jeg ikke med i det hele tatt, han var aldeles tapt for denne verden da jeg forlot ham ute i garderoben.

Reportasjen min skulle i Det Nye over fire sider. Jeg leverte saken og dro til Athen. Den kom aldri på trykk. Jeg fikk heller aldri noen annen begrunnelse enn at Søren hadde noe på gang. Eksklusivt fra London. Bare piss. Noe innkjøpt søppel fra The Sun om de fæle punkerne. Jeg ble så sint at jeg bare pakket sammen og gikk hjem.

I Det Nye 19. juli skjedde der verste overgrepet på sidene mine til dags dato. Av de ni nyhetene, var bare omtalen av en K-tel-samler beholdt. Resten hadde de to mellomlederne erstattet med egne plateomtaler. Søren hadde bl.a. sparket ut min anmeldelse av Tom Pettys debut, og erstattet den med sin hårreisende kunnskapsløse sak. Det var simpelthen ikke til å holde ut.

Det Nye 19. juli 1977. De med rød ball har ikke jeg skrevet.

29. juli klatret Sex Pistols opp til 5. på den norske hitlisten. Jeg hadde intervjuer med Ruphus og Steinar Fjeld på trykk i Det Nye. De passerte Sørens falkeblikk uten problemer. Det var saker som i hans hode truet hans posisjon som Det Nyes kuleste dude som satte ham i alarmberedskap. På platesidene ble jeg kuppet igjen, og noen underlige valg av plater og formuleringer albuet seg inn.

Jeg skrøt av Dr. Feelgood og var ganske glad i Ian Hunter. Det lot de i fred. Dessuten omtalte jeg noen skikkelige klassikere i go’e gamle-seksjonen.

Avreisen til Hellas nærmer seg. Ferie i utlandet. Med toget. Det skulle bli saker.

AUGUST – ATHEN I EN FYKOMFEI OG HURRA ELVIS ER DØD!

Jeg var akkurat i gang med Hellas i en fykomfei. Etappe én: Athen. Etappe 2: Athen. Herregud så varmt det var, og for et kaos i gatene, alle tutet, til og med fotgjengerne tutet. Drosjer fikk du aldri alene, for ikke før hadde du satt deg, så ble dørene revet opp og nye passasjerer tøt inn. Og ingen skulle samme vei. Dekkene var så slitt at du kunne speile deg i dem mens du gredde deg, hvis du gredde deg.

Så dette er Akropolis. Javel. Fortsett. La oss finne skygge. Jeg spiste salat med blekksprut og feta på en takrestaurant og drakk avkjølet retsina som smakte friskt av Middelhavet og tungt av kvae. Vinen funket best om kveldene, og kunne med hell drikkes av blikkrus. Blekkspruten ble jeg plutselig veldig lei av da alle de løse sugekoppene begynte å vemme meg, og da var det bråstopp.

Idyll? Særlig. Athen gjør seg best på prospektkort. Det er noe alle vet.

Vi bodde på gjestehus uten aircon, det var ikke noe for meg. Takviftene bare dro den seige, heite luften så sakte rundt at den virket mer som dyne enn vinddrag. Jeg sov nesten ikke. Faktisk hatet jeg Athen. Fra første sekund. Med økende styrke for hver dag. Men orket ikke maset med å finne riktig ferge og riktig øy, selv om jeg egentlig ville til Lesvos og få Leonard Cohen-følelsen.

Enten var jeg for doven, eller så var fergene fulle, vi endte uansett på den kjappeste løsningen, Egina, rett utenfor Athen. Stranden så helt OK ut inntil jeg oppdaget at folk brukte badeskurene hvor man skulle skifte, til lorteboder. Hver eneste fuckings én! Ergo omdøpte jeg øya til Latrina, og returnerte til Athen. Det var den øyferien.

Nå ble det bare kvaevin i lumre kvelder, og for såvidt hyggelige samtaler med lokal ungdom, ja for jeg var snaut 25 og fortsatt ung. De spilte en gresk Dylan i restauranten, Dionysis Savvopoulos, jeg geniforklarte ham i velvillig vinrus, og våre lokale svirebrødre og sviresøstre lyste opp. Neste dag bunkret jeg fem-seks LP'er med mannen, for å være sikker. De ble spilt noen ganger etter hjemkomst, lød veldig bra bortsett fra at jeg ikke skjønte et ord, og så spilte jeg dem aldri igjen. Ja, ja. Been there, done that.

Dionysis Savvopoulos, den greske Dylan, og langt å foretrekke fremfor blekksprutsalat (med sugekopper).

Jeg merket en stigende kvelningsfornemmelse i løpet av disse dagene, uten først å skjønne hva årsaken kunne være. Da det begynte å demre, føltes det truende: Jeg likte ikke å reise med kjæresten. Hun hadde andre behov og definisjoner av ferie enn meg. Jeg ønsket brått og skremmende at jeg var alene.

Jeg ble jeg reddet av Elvis.

Antagelig var jeg den eneste i verden som jublet da Elvis døde. Og jeg gjorde det ikke for å være slem mot Elvis. Jeg bare klarte ikke parferie.

Nyheten om Elvis' død nådde oss 16. august. Hjemreise-billetten servert på et sølvfat. Jeg tok en rikstelefon til Det Nye. Meldte meg klar for oppdrag. Kommer med én gang. Så nødvendig var det da ikke, sa min leder, bare fortsett ferien du. Jeg måtte gå til uverdigheter og insistere på at mine tjenester var nødvendige. Det var jo Elvis. Jeg listet opp alt som måtte gjøre – ikke minst at Plater i fokus den uken måtte omdøpes til Elvis i fokus. Jeg skulle fylle sidene med omtaler av utvalgte Elvis-plater. Det syntes min leder at var en glimrende idé, vi hadde bare tiden og veien, jeg måtte hoppe på første og beste tog.

Til samboeren sa jeg at jeg ble kommandert hjem. Og av sted bar det. Puh! Møkka-Athen!

Satt oppe hele natten hjemme hos min leder (som bidro med kaffe og askebeger), og skrev plateomtaler så skrivemaskin-sverten sprutet. Alt ment for den ekstraordinære utgaven 27. september (trykningstid var et helvete), raskere greide vi ikke. Jeg skrev, dopet på kaffe, sigaretter og søvnmangel.

Da bladet kom, fikk jeg hakeslepp. Navnet mitt sto ikke der. Bare en hilsen fra Annie & Jan (Søren) på siden etter oppslaget, som om det var de som hadde skrevet alt sammen. Jeg kjenner at jeg fortsatt er forbannet. Men er også fortsatt glad for at jeg slapp unna Athen.

Bedre unnskyldning for å avbryte Athen-ferie med samboer enn dette, finnes ikke.

Elvis' status i Norge da han døde? Sånn passe. Det ble ingen flom av Elvis-plater på VG-listen.

Gjorde Elvis' død meg trist? Ikke i det hele tatt. Hadde ikke hatt noe forhold til platene hans på år og dag, og den fete figuren jeg hadde sett i blader og aviser det siste året fremsto bare som patetisk. For meg betydde Elvis' død først og fremst redningen fra Athen. Jeg vil aldri tilbake dit.

Jeg hadde imidlertid fått ørene og øynene opp for den nye Elvis. Elvis Costello. Han og strømmen av nye særlig britiske, navn som veltet over meg i form av promosingler. Nesten bursdagsfølelse på hver ukentlige runde til plateselskapene.

Sterkt signal, et skikkelig blikkfang, og absurd godt timet mot den første Elvis’ forestående død. Man skulle nesten tro Jake Riviera (Costellos legendariske manager) hadde en finger med i spillet.

Promorundene til EMI, Polydor og Phonogram, CBS og Bendiksen. Saker. Det ble litt reisevirksomhet da EMI lå på Frysja og Bendiksen på Galgeberg. Senere het Bendiksen Virgin (og Sonet?) og flyttet ned mot Akerselven. (Terje Engen arresterer meg garantert i unøyaktigheter her.) Polygram var greiere - de lå i Pilestredet/Suhmsgate de første årene i min journalistkarriere - men flyttet etter hvert til Marcus Thranes gate, dog med gode parkeringsmuligheter, heldigvis. CBS hadde Clash og Police (og Dylan) og holdt til på Økern. Og jeg, jeg holdt til i en hvit Fiat 850 med en bilstereo som kun leverte diskant, blafrende, smertefull, ilter diskant av Henry Rinnan-format om man spilte "Born To Run". Jeg fikk gjort noe med anlegget, men ikke med "Born To Run".

Møkkamannen Charles Shaar Murray trodde han var universets sentrum i NME. Han var deres minst morsomme og mest usympatiske journalist - helt i særklasse. Og han skrev stort sett dritt. Her sender han Elvis over elven med et spark bak.

27. august 1977. Elvis tok forsiden på NME, og avisen var akkurat så forutsigbar som ventet. De hadde helt glemt 1969. Og 1960. I grunnen hadde de glemt det meste. Og Charles Shaar Murray slapp til med det selvhøytidelige sludderet sitt. Men det skulle mer enn én duste-Murray til for å ødelegge avisen, for det skjedde mye kult i England, og det speilet denne utgaven.

Jeg? Jeg anmeldte herlige LP'er i Det Nye. The Jam og Stranglers' første. Og ... eh ... Rubettes.

Og jeg hadde ikke høye tanker om kjærlighetens holdbarhetsdato:

DETTE HÅP, EN RIKOSJETT

Vi traff hverandre en gang

to Amors rikosjetter

Vi forsvant inn i natten

med et savn blekere enn

fullmånen

Da dagen grydde

var der kun riper tilbake

i asfalten

og en skammens

tindrende sølvdråpe

omspunnet av solstråler

SEPTEMBER - Dr. Hook kastet ut av hotellbaren i larvik, jeans-forbud etter 18.00

Jeg møtte Midge Ure for første gang, og opplevde Slik i Kjelleren på Chateau Neuf. Ikke ante jeg at mannen skulle bli verdensberømt og vel så det.

Det Nye 30. august 1977. Midge Ure på huk foran.

Dessuten så jeg rockens fremtid, og hans navn var ... Garland Jeffreys! «Ghost Writer» er fortsatt suveren, bare så det er sagt.

Jeg har snublet over rockens fremtid, og dens navn er … eh … Garland?

At jeg ga en dobbel live med Rainbow tommelen opp, overrasker, og at jeg falt pladask og vel så det for Jean Michelle Jarres "Oxygene" hadde jeg også glemt. Men albumet var veldig fascinerende den gang. Kanskje jeg bør høre på det igjen? På VG-lista hadde Sex Pistols to singler inne på Topp 10 den 2. september. I Norge! Fantastisk.

Så gikk Baccara gikk til topps. Jeg kunne ikke tro det, men det gjorde de. Og det skulle vare. Lenge.

Jeg møtte Smokie som skapte et pinlig øyeblikk på Josefine da de forlangte at alle fotografene måtte underskrive en kontrakt. Det ville de ikke. Så satt man der en stund. Jeg tror de ga seg, ellers hadde vi vel sitter der ennå.

Midtveis i september kom Dr. Hook til Norge. De skulle spille i Framhallen i Larvik, og Det Nye var invitert med. Møtte dem på Fornebu. Vi fikk god tid til å prate i bussen, og jeg lurte dem til å tro at det fantes et punkband i England som het The Baby Rapers; de trodde alt etter å ha hørt "Gary Gilmour's Eyes". “Wow!!”, sa Dennis og Ray, smått imponert. “Baby Rapers, now that is cruel!”

Oppslaget i Det Nye, 13. desember 1977.

I Larvik trodde befolkningen at de kjente igjen Dr. Hook-medlemmer hver gang noen med langt hår dukket opp. Ray Sawyer var den eneste de aldri tok feil av. Dr. Hook var i så måte den mest anonyme gruppen som har gjestet Norge. Ingen hadde noe forhold til de andre medlemmene. Ergo ble jeg behandlet som en Dr. Hook av lokalbefolkningen, jeg som de andre.

Og i motsetning til Rik Elswit, slapp jeg rett inn bakveien. Rik og rullebrettet hans ble nektet adgang av vaktene da de trodde han bare var en luring som forsøkte å snike seg inn, noe som igjen forårsaket at konserten ble forsinket da ingen kunne finne Rik.

Tidligere var gruppen blitt nektet servering i baren på sitt eget hotell da det var slips- og dress-tvang etter klokken 18.00. Da Dennis protesterte og sa at de hadde vært på turné verden rundt i en evighet, og hadde ikke anledning til å ta med seg penklær til enhver anledning, lo hovmesteren nedlatende og repliserte:

- Nåja, jeg har da reist litt rundt i verden, jeg også, og har aldri hatt noe problem med å kle meg anstendig. Så viste han dem ut av baren på deres eget hotell klokken 17.59. I Larvik i 1977.

Godt de ikke fikk se hva jeg skrev om LP'n deres i Det Nye 28. oktober. Ramones fikk langt bedre behandling. Det samme gjorde Dennis Wilson og Roy Harper.

Etter en ikke alt for lang spasertur stemte Ray for drosje tilbake. Så her står vi i drosjekø og venter. Det var like før jeg måtte skrive autografer.

Ken Hensley startet sin nye karriere som gjesteskribent i Det Nye denne måneden. Ekte som bare det. Jeg fikk manusene hans og genuine fotografier fra Kens private fotoalbum i posten ukentlig. Men husket jeg å returnere fotografiene? Slett ikke.

Ken Hensley-serien gikk hele september, og jeg oversatte brevene hans og valgte ut bilder. I en episode lovet han info om uvennskapet med David Byron i neste nummer. Jeg håpet han ikke visste at jeg hadde tystet på ham i april.

Fotografiene ble liggende og slumre i skuffen min i år etter år, inntil Morten Jensen, en marguerita-aften på Hovseter bar & dritings midt på 80-tallet, ble overrakt fotografiene under en enkel og relativt uverdig seremoni mens Tor lå i stabilt sideleie og gransket nederste platehylle, på leting etter neste låt på sin hemmelige spilleliste. Morten besørget senere fotografiene tilbake til Ken. Og alle var glade. En stund i hvert fall. Nå er både Morten og Ken reist over elven. Hvor tiden eter oss!

Klassebilde og babybilde. Ken Hensley var overraskende generøs og ujålete, og leverte selvskrevne tekster med unike originalfotografier til Det Nye. Jeg redigerte, men glemte å returnere fotografiene. Så det ordnet Morten.

I det Nye skrøt jeg av de nye LP'ne til Thin Lizzy og Can, og tok meg også av en ganske grundig presentasjon av Boney M. Var de kule eller ikke? Jeg klarte liksom ikke å bestemme meg. Det ble enda vanskeligere etter at de klappet meg på hodet og kalte meg gutten sin. Det var egentlig ikke lov, for jeg var jo gutten til Sandy Denny. Nå ble jeg usikker. Jeg var ganske billig. Det er ikke noe å skjule.

30. september 1977. Elvis-markeringen endelig ute, og jeg grinete over at jeg ikke var kreditert for så mye som et punktum, mens de to som hadde satt navnene sine på sidene ikke hadde skrevet så mye som et punktum. Fast jobb gjelds.

OKTOBER – DA sjefsredaktøren lurte på om dylan var noe å skrive om

Resultatet av min maraton-session med skriving av plateanmeldelser i juli (før avreisen til Hellas) nærmet seg slutten. Ikke sikkert alle disse titlene ville blitt omtalt om jeg ikke hadde hatt så kort tid på å fylle så mange utgaver. Live-albumet med Steve Harley har jeg aldri fått sans for.

Et merkelig år i Norge. Baccara og Sex Pistols på hitlisten samtidig. Det var definitivt ikke de samme folkene som kjøpte de platene. En lidelse å forholde seg til mye av mjervet som jeg følte at jeg måtte anmelde. Og om ikke det var ille nok, så ble jeg av og til satt til å skrive om ting som jeg ikke ville tatt med på platesidene i det hele tatt. Som Harry Belafonte. Midt i punk og new wave-eventyret, ble jeg satt til å la ham være ukens utvalgte, bare fordi en mellomleder likte ham og skulle på konserten hans. Belafonte på en plateside for ungdom i 1977?

Nå var ikke Det Nyes platesider like spennende hver gang. Jeg ville nok heller lest NME som var smokk stappers av spennende annonser for ville plater som man bare måtte ha. Og som jeg fikk av de greie kontaktene jeg hadde i plateselskapene, både hjemme i Norge og i England.

Sex Pistols- og punk-året. Det ga et hyggelig om enn beskjedent utslag på VG-listen ved at "God Save The Queen" faktisk levde godt i flere måneder blant alle de fæle hitsene til folkebuken. Jeg fikk flettet noen av de kule engelske platene inn i Det Nye.

Sjefsredaktøren, elskelige Rigmor Foss, var glad til så lenge jeg leverte før deadline, og sørget for at bladet inneholdt noe med Baccara, ABBA og Smokie innimellom. Hun stilte seg skeptisk til Bob Dylan, men vendte på en femøring i 1978, da datteren hennes plutselig var blitt Dylan-fan og ønsket seg artikler i Det Nye.

Da ble jeg kalt inn på det hyggelige kontoret hennes, og så spurte Rigmor: Kunne du tenke deg å skrive en serie om Bob Dylan, Yan? Og det kunne jeg jo. Både fordi jeg elsket Dylan, og fordi jeg var freelancer og ble betalt pr. manusark. 100 kroner flaket. Langserie i farta!

Ellers ble det intervjuer med Thin Lizzy, Supertramp, Boney M, Terje Tysland, Kursaal Flyers, John Miles og ... selvfølgelig, Flamingokvintetten. Til og med dem. Bare ikke Sex Pistols.

NOVEMBER – UT KVINNE! PÅ ANTROPOSOFI-SEMINAR

Jeg hadde styrt musikksidene i Det Nye i et halvt år, og angret ikke et sekund på at jeg droppet ut av Blindern.

Christian måtte til Bergen, så det ble ikke mye aktivitet på bordhockey-fronten. Jeg hadde samboer, var inspirert og startet på lærerseminar på Steinerskolen. Det var svært interessant. Selv om antroposofene viste seg å være alt for diplomatiske og forståelsesfulle når de fikk direkte dustete kommentarer fra enkelte deltagere. For eksempel fra den forvitrede damen som ble opprørt over å høre at menneskene var smartere enn dyrene, nei, det stemte slett ikke og tvert imot, og hunden hennes lå ikke under for instinktene, nei, den hadde brutt seg fri fra lenkene og ... improviserte. Den improviserende schäfer?!?

- Det var en svært interessant betraktning, sa ærverdige Holtsmark og tenkte liksom grundig over sprøytet til den nevrotiske schäfer-damen.

Og hun fikk vann på møllen. Hunder var vel så flinke til å improvisere som mennesker, kanskje enda flinkere.

Hvorfor reiste ikke Holtsmark seg opp med et rykk, pekte mot døren, dirrende av harme og forkynte med tordenrøst:

- Ut kvinne! Ut herfra! Ignorante, åndsforlatte idiot!

Til tross for avbrytelsene og irritasjonsmomentene var jeg fascinert og leste kapittelet om Rudolf Steiner i Franz Kafkas dagbok om igjen. I fall jeg skulle få lyst til å bidra med en virkelig interessant betraktning. Jeg tørstet etter Holtsmarks anerkjennende blikk. Men Kafka forteller aldri hva Steiner sa til ham. Han beskriver i stedet starten på et antagelig episk antroposofisk nyseanfall, meget detaljert, hvordan mesteren ivrig arbeider snippen av et lommetørklæ opp i det ene neseboret. Notatet slutter der.

Jeg fryktet at mester Holtsmark ville vente med stigende utålmodighet på anekdotens punchline. En punchline som aldri kom. Så jeg holdt kjeft.

Rudolf Steiner’s eyes. Man kødder ikke når han setter det blikket i deg.

I Norge herjet Baccara-viruset. Det hjalp ikke å barrikadere dørene. Vi var fortapt. Smokie lød som Pink Floyd i forhold. Men motgiften fantes heldigvis - anført av Bowies "Heroes" og Iggys "Lust For Life".

Med årene vokste Iggy-albumet til et monument. En av de aller største skattene fra 70-tallet. Jeg spiller det jevnlig, og ingen ting er mer avhengighetsskapende enn introen på "The Passenger". Um-da-ra-ra, um-da-ra-ra ...

Punken hadde herjet, litt. Men hitlistene levde videre, nesten uberørt. Egentlig var det vel bare The Jam som ble virkelige superstjerner, i hvert fall i England. Og de var ikke mye til punkere, akkurat.

Egentlig var svært få av navnene som tok sin selvfølgelige plass i rockhistorien veldig punkete. Man hadde The Clash, Stranglers, Costello, Ramones, Television, Pistols. Essensielle rock’n’roll-navn. Men de eide ikke eteren, og de styrte ikke folke-hverdagen. Det gjorde derimot høstens vinnere: "Mull Of Kintyre", "Name Of The Game", "We Are The Champions", "Daddy Cool" (Darts), Bee Gees og … heldigvis … Bowie.

Ja, ikke i Norge, da. Norge var fortapt. Dobbel Baccara på VG-listen. Er ikke mer å si om det. Men det var spennende å sitte i vannskillet og få ferske plater fra både etablerte navn og ferskinger. Musikk var gøy igjen. Men det skjønte ikke VG-liste-folket.

Begynte å få ganske gode inntekter av Det Nye-jobbene. Huser jeg forlangte roastbeef i matbutikken over gaten. Innehaveren, fru Maltun, ristet advarende på hodet: “Den er nok i dyreste laget”, sa hun og anbefalte en rimelig skinke i stedet. Meget oppbragt (og tydelivis med penger i lommen) hevet jeg stemmen:

- Slett ikke. Jeg vil ha roastbeef!

Hvor meget kunne det dreie seg om, hun foreslo 100 gram, jeg forlangte med harmdirrende røst en kilo. Det viste seg å være fryktelig mye, og med roastbeefen begrensede holdbarhet, innebar det også at jeg ikke fikk mye glede av den store og tunge pakken. Aller verst var det likevel å se beløpet. Det var bare så vidt jeg hadde nok i lommeboken.

Livet er en skole. Og her lærte jeg både det ene og det andre på én gang, inkludert det med hovmot.

Harald Are Lund betrodde meg for et par år siden.

- Jeg likte deg ikke på den tiden, for jeg var sikker på at du tjente mange ganger mer enn meg for å jobbe i et blad for tenåringsjenter, mens jeg slet for kronene i NRK. Og så anmeldte du Residents. I Det Nye?!? Ha ha, det var jo helt absurd!

Han var ikke alene om å tenke sånn. Det Nye var liksom fienden. Enkelte mente at det var bedre å jobbe gratis for idealistiske blader som ikke hadde råd til å lønne deg. Jeg så ikke logikken i det.

Gode tanker til Harald Are, nå er han også reist. Men jeg fikk gleden av å snakke mye med ham i de siste årene hans. Like før han reiste, sa han ja til å bidra i minneprogrammet om Little Richard som jeg lagde for Radio Vinyl sammen med Larks Eikanger. Det satte jeg stor pris på. Ja, Lars også. 

DESEMBER – PIZZA TIL JUL? JEG TROR IKKE DET.

Jeg hadde egen julekalender, gru ikke for det. Og jeg falt fortsatt ikke for fristelsen til å åpne alle lukene med en gang, noe mange tror de kan gjøre når de er voksne. Liksom for å markere at man er immun mot kristenskap og høytidstradisjoner.

Mange nyvoksne er nemlig veldig opptatt av å flagge julelede, tradisjoner er til for å brytes, pizza, gjerne det, gå rundt treet? Å nei, du, er ikke sikker på om vi gidder noe juletre. Julesanger, nei, det kan virke krenkende.

De vet ikke hva jul er, de har vokst opp i skrinne hjem med foreldre som svek sine foreldre (de virkelige bærerne av julegralen) bare for å tøffe seg. Og nå ser man hva det førte til. Julen er blitt en risikosone pepret med krenkeminer.

Julen blekner enda litt for hver generasjon. Hadde Kjakan levd, ville han ringt på og stått der når de åpnet, taus og anklagende, mens han tygget på en pastill.

Det var dagens ord.

6. desember 1977 var en skarp uke på platesidene i Det Nye! «Heroes» som ukens utvalgte. Jeg var fartsblind og ennå overtent etter «Low» og Iggy, så jeg opplevde «Heroes» som enda bedre enn den egentlig var og er. I ettertid er det «Low» og «Lust For Life» som står igjen som søylene i 1977.

En tredje søyle var Elvis Costello. For et debut-album! Og sannelig kom Randy Newman ruslende med en vaskeekte hit-LP! Go’e gamle kunne by på tre ikoniske klassikere. Og Eggum leverte et gnistrende album også, så den ukens Plater i fokus duger helt fint som handleliste den dag i dag, vel 46 år senere.

Det Nye 6. desember 1977.

Den høsten hadde jeg gleden av å intervjue Phil Lynott, og resultatet sto også i den ukens utgave av Det Nye. Han uttalte faktisk etternavnet sitt "Lainott", ikke "Lynott", og Thin Lizzy som "Tin Lizzy" (etter tegneseriefiguren) og ikke "Thin Lizzy". Han var ikke spesielt begeistret for punkrock i 1977, men der skulle han komme på andre (dog ikke nødvendigvis bedre) tanker senere i sitt altfor korte liv.

Memories.

1977 var ikke så julete. Eller kanskje det var. Jeg husker det ikke. Jeg var 25 og utenfor sonen. Man forlater den en eller annen gang i løpet av tenårene. Og det eneste som kan redde en inn igjen er at man får egne barn som man kan føre gjennom den magiske portal.

Det gjensto fortsatt noen år til jeg fikk den muligheten. Og la det være sagt, uansett hvor meget jeg forsøkte, klarte jeg aldri å matche mine besteforeldre i jul. Ja, ikke mine foreldre en gang.

Det går dessverre gradvis tapt fra generasjon til generasjon. Men det betyr ikke at ens anstrengelser er forgjeves. Så fatt mot.

Alle mine forsøk på å være julenisse endte med fiasko, og hva er vel mer nisseknusende enn det vantro barneutbruddet: "Pappa ...?", bare sekunder etter at den barnet har ventet på i en evighet endelig dukker opp i stuen. I det ligger all den bunnløse smerte som signaliserer svik og tapt barndom.

Bare fordi jeg hadde vært lettsindig og maskert meg for skjødesløst, og i befippelsen glemte å legge om stemmen da jeg lurte på om det var noen snille barn der (nisser skal ikke snakke med pappas hverdagsstemme).

Men jeg ga meg ikke, ikke før barna var nesten voksne og bare syntes jeg var teit.

I 1977 lå dette dramaet fortsatt et stykke inn i fremtiden. Så det er kanskje like greit at jeg ikke husker noe av denne julen. Kanskje den var skikkelig avslappende. Kanskje jeg var på Club 7 i romjulen. Tarzan-heftenes tid var uansett for lengst forbi.

Mitt første år som fast plateanmelder i Det Nye nærmet seg slutten. Det hadde vært et godt og spennende år. Med faste sider og ukentlige leveringer hadde man jo nesten fast gasje. Samtidig var det ikke akkurat noe dårlig bonus at man fikk alle platene man hadde lyst på gratis.

Jeg var imidlertid ikke helt fri. Innimellom ble jeg pålagt å skrive om enkelte plater, og likte jeg dem ikke, måtte jeg pent stille viseren på nøytral. Denne julen kom en slik anmeldelse. Julie Felix.

Jeg hadde ikke noe forhold til henne. For meg sto hun som en slags tredjerangs Buffy St. Marie og Joan Baez. Trengte egentlig verden det? Men dette albumet hadde en norsk tilhørighet og ble utgitt av Arve Sigvaldsen på Talent, og Julie var venninne av sjefen min, og jeg oppdaget at hun faktisk var veldig hyggelig da jeg traff henne, så OK. Hota Chocolata i vei. Men gi meg Clash i morgen.

Men gi meg The Clash i morgen.

Mange spennende singler fra England snurret på platespilleren i Harald Hårfagres gate. Jeg spilte Sex Pistols-singlene oftere enn jeg spilte LP'n. A-sidens magi var tilbake i singleformatet. Om man ser bort fra Norges Topp 10.

1977 var året da jeg så Sex Pistols live og traff dem. Det var også året da jeg så the Hollies live og traff dem. Stor spennvidde. Mye å holde rede på. Og det var den første julen uten Elvis. 

Fire uslåelige på rad. Sex Pistols er der oppe blant de største.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1977

29. januar – Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep skifter navn til Fremskrittspartiet.

10. mars – Astronomer oppdager ringene rundt Uranus.

27. mars – Tenerife-ulykken, 583 personer omkommer når et KLM-fly kolliderer med et PanAm-fly på flyplassen Los Rodeos på Tenerife. 61 personer fra PanAm-flyet overlever.

1. april - Avisa Klassekampen blir dagsavis.

22. april – Bravo-utblåsningen: Den første ukontrollerte utblåsningen av olje fant sted.

30. april – Bravo-utblåsningen ble stoppet etter innsats fra «Red» Adairs brønndreperfirma

25. mai – Science fiction-filmen Star Wars har premiere

22. juli – Den kinesiske lederen Deng Xiaoping kommer tilbake til makten.

16. august – Elvis Presley døde, 42 år gammel.

18. oktober – Andreas Baader og Gudrun Ensslin tar livet av seg i fengsel.

Nobels fredspris

Betty Williams og Mairead Corrigan for 1976 og Amnesty International for 1977.

World cup langrenn:

Thomas Wassberg, Sverige, tusket til seg den uoffisielle verdenscupen i langrenn for sesongen 1976-1977.

VM på skøyter i Heerenveen

Eric Heiden blir verdensmester, bare 3,4 10 000 meter-sekunder foran Jan Egil Storholt. Sten Stensen på tredje, med omtrent samme avstand til Storholt. Tett som en hamsterrumpe.

Det skulle det ikke bli de neste årene. Heidens gullepoke.

Engelsk football:

Liverpool FC x 3!

Engelsk seriemester.

Vinnere av Serievinnercupen for første gang (smadret Borussia Mönchengladbach 3-1).

Vant UEFA Super Cup (slo Hamburger SV med til sammen 7-1 over to finalekamper, 6-0 på Anfield).

Laget sitt!

Norsk fotball:

Lillestrøm norsk seriemester i fotball.

Lillestrøm norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Bodø/Glimt 1–0 i finalen.

Kverulant eller realist?

(Zappa-intervjuet)

I all hast hoppet han i klærne, uten frokost, med søvn i øynene og ble møtt av ekte norsk ugjestmild kulde.

For en gang skyld var Frank Zappa ute av likevekt. En bitende kald januar-formiddag i Oslo. Snøen dynget seg rundt bilene i Camilla Colletts gate, mens en stål-blå vinterhimmel gren ut i all hvitheten. En fargerik topplue, en kort sommerjakke, et par platåsko og noen råstramme olabukser hjalp så lite (han bruker ikke truser).

Den tynne amerikaneren med det California-brune ansiktet frøs. De store mørkebrune øynene hans så bedende på oss.

Vi var lovet en tur på byen med Zappa, han hadde selv gitt grønt lys. Men ingen vekket ham denne formiddagen. I all hast hoppet han i klærne, uten frokost, med søvn i øynene og ble møtt av ekte norsk ugjestmild kulde. Det kan være i det meste laget for en popstjerne som er vant til livets makeligere sider. Vi syntes synd på ham.

- La oss heller ta en prat over frokost-bordet, foreslo vi.

Takknemligheten lyste ut av hele skikkelsen. Zappa kunne krype inn i hotell-varmen igjen.

Kvelden før hadde han stått på scenen i Ekeberghallen, og gitt en av sine beste konserter. 4000 mennesker fylte salen til bristepunktet mens "onkel Frank" var i sitt ess. Vulgaritetene rant ut av munnen hans, mens gitaren krabbet, spurtet, krøp gjennom innviklete musikkstykker. Iblant vakkert, ofte heslig, iblant imponerende, iblant på nippet til det direkte musikalske. Zappa vet hva han vil, og han har ingen problemer med å gjennomføre det. I 12 år har han holdt seg på toppen, ikke et sekund har han vaklet.

Zappa spiste ikke mye til frokost. En klatt syltetøy, en loffskive, noen pjuskete sardiner, et glass juice og svart, svart kaffe. Han er heller ikke altfor glad i å snakke. Pinlige pauser, stillhet, korte svar, plutselige overganger til uforståelige slang-tirader. En skal ha tålmodighet om en vil snakke med Zappa.

- Jeg er fornøyd med Norge. Dere har god smak, sa han og siktet til gårsdagens konsert. Han hadde trukket flere folk enn selveste Rod Stewart.

Siden Kalvøy-festivalen i 1973 har han også gjort det til en årlig foreteelse å besøke Norge, og det kan vi prise oss lykkelig for. Zappa og hans gruppe forandrer seg fra konsert til konsert. Har du sett ham en gang, er det langt fra nok.

- Jeg ser på meg selv som en rock'n'roll stjerne. En litt misforstått rock'n'roll stjerne. Folk har jo ennå ikke vett til å kjøpe platene mine opp til toppen av listene!

- Men jeg liker i grunnen all slags musikk, og det merker en fort om en går gjennom de 22 offisielle albumene mine. Femtiårs-pop, klassiske stykker, avant-garde, jazz, tung-rock. Bare nevn det, jeg har vært der.

Nei, gi meg heller rock'n roll: Black Sabbath, Queen, Grand Funk.

Zappa er ikke særlig begeistret for dagens pop-musikk. I grunnen har han aldri vært begeistret for det som selger.

- Det virker forflatet og falskt på meg. Da særlig de som later som om de  har noe å si. Se på California-pop'en i dag. Eagles, Linda Ronstadt, osv. osv. De spiller som programmerte maskiner.

- Bassen skal gå etter et bestemt skjema, så kliner de på de mest klisjéaktige ingredienser, hulker litt, våser om bruste hjerter og lengsel: og du har en hit. Kom ikke og si at de sier noe verdifullt!

- Joni Mitchell, Jackson Browne og alle disse såkalte "lyrikerne" innen rocken, de er enda verre. Vrenger seg selv ut og inn, synger sanger om gutter som møter jenter, varm kjærlighet, tårer, jenter som forlater gutter og melankolske netter i ensomhet. Det er musikk for drømmere – en slags forlengelse av luftslott og rosebed. Hvem tror de egentlig de er? Tror de at deres liv er så fantastisk interessante at de kan pøse det ut over andre, og ikke minst tjene på det? Det er vemmelig, synes jeg, og ikke det minste grann dyktigere eller mer interessant enn de gamle klissete sangene fra 50-årene. "I Love You, You Love Me, La la la."

- Nei, gi meg heller rock'n roll: Black Sabbath, Queen, Grand Funk. Slik skal rocken være. Beinhard, støyende, dyktig produsert – musikk som bare kan tas som en helhet, ikke pirkes i.

At Zappa mener dette, er utvilsomt. Selv synger han aldri særlig poetisk, snarere tvert imot. Fyll og sex, diskoteker, kjønnslige utskeielser, det er Zappa.

- Tekstene betyr lite for meg. Det er musikken som helhet som teller. Ordene putter jeg inn sist, de skal bare være der: Gjerne litt morsomme. Jeg underholder mitt publikum, jeg plager dem ikke.

Men selv om han her er såpass klar og dømmende, må vi ikke glemme at Frank Zappa & Mothers Of Invention fungerte helt annerledes i 60-årene. Den gang var de den amerikanske undergrunnsbevegelsens store helter. Deres anarkistiske musikk, deres anti-det-etablerte holdning, stoffmisbruket. Alt sammen puttet dem inn i opprørsstemningen som blåste over Vesten i 1965–70. De unge gikk samlet, og kjempet for å nå sitt Utopia. Dette er kjensgjerninger, men Zappa er ikke enig.

– 60-årene var ikke spesielle. Folk drev med de samme tingene da som nå. Opprørstrangen var like latterlig som nå, like meningsløs og bortkastet, like halvhjertet og falsk. Vi gjorde narr av hippie-bevegelsen den gang for sin grenseløse navlebeskuing, akkurat som jeg i dag synger om diskotek-løvene. Det er ingen forskjell.

Og Zappa gir seg ikke med dette!

– I 1965 gikk folk i fredsmarsjer. Sang sangene sine, var aktive, tråkket gatelangs i sandaler, militærjakker og blanke øyne. Men det var ikke fred de tenkte på. Guttene gikk i freds-demonstrasjoner for å finne seg en jente de kunne hoppe i nærmeste busk med. Det var det hele. I dag går guttene på diskotek av samme grunn. Kulissene er forandret, men innstillingen er den samme.

Mange vil nok nå heve øyenbrynene i forbauselse. Denne Frank Zappa er neimen ikke snau – litt av en kyniker!

Jeg er ikke kynisk, bare realistisk!

- Jeg trøtt av å bli kalt kyniker. Folk som sier slikt, forstår ingen ting. Jeg er ikke kynisk, bare realistisk, og det er det ikke mange som er i dag!

Musikken er Zappas liv. Alt annet må vike. Når han ikke turnerer, bor han i sitt studio. Lager plater, spiller på andres plater, produserer andres plater.

- Det er klart at en musiker må leve for musikken. Det er nettopp derfor jeg kritiserer musikere som sier de er politisk engasjert. Rockemusikere kan ikke være det. De som sier slikt, lyver både for seg selv og sine tilhørere. Se på økologien, som det er så populært å prate om i dag: Bevar trærne, gresset, ikke kast søppel, ikke forgift luften. Romantiske drømmer om grønt gress, høye trær og iskalde fjellbekker. Drømmer som renner ut av hodene på rockemusikere som har kastet sitt anker dypt ned i storbyens asfalt. Der inne sitter de og drømmer, tenker på karrieren sin, sier de riktige populære tingene. Naive, kaller jeg dem.

- Det er klart jeg liker trær og blomster, men jeg trenger da ikke å tute folk ørene fulle av vås om å redde det. Disse musikerne, for dem er poplivet selve verdens navle, det vil de aldri gi avkall på. Skal en få slutt på forurensingen, er det grunnleggende forandringer som må til, hele samfunnet må legges om. Da spøker det unektelig for popmusikken, dens enorme sløsing med råstoffer til grammofonplater, elektrisitet, glitrende kostymer, biler, bensin. Nei, det vil de ikke miste. Da er det enklere å sitte i et varmt studio og synge om gule blomster mens pengene ruller inn!

Zappa synger ikke om gule blomster. Han synger om det han selv bryr seg om, jenter, sex, alkohol. Så det er korrekt at han er ærlig. Narkotika og stoffmisbruk hetser han, også det et ærlig innslag i han musikk.

– Særlig bruk av harde stoffer er jeg absolutt imot. LSD, heroin, STP, morfin – få det vekk. Det ødelegger. Folk har ennå en romantisk forestilling om å få en «tripp», smile blidt inn i seg selv og føle seg frigjort fra det etablerte. De tar skammelig feil.

- Nå etter Watergate, har nye opplysninger kommet fram i USA. I San Francisco var det ikke ungdommene som satte i gang hippiedrømmens røksky i 1965. De ble grundig lurt. Det var militæret som gjorde det – militæret! De drev eksperimentering med kjemisk krigføring og dumpet stoffene ut i byen, i kineser-kvarteret, negerkvarteret, de hvites områder. Det var prøvekaniner og krigsdukker hippiedrømmen var. De sang om fred, smilte passivt, elsket blomstene, mens de militære forskerne gapskrattet. Disse opplysningene er ikke oppspinn fra min side. Rett før jeg la ut på denne turnéen, var det mye om det i TV. Saken ble rullet opp. Så snakk ikke til meg om narkotika og rensende virkninger – da ler jeg.

Noen latter setter han ikke opp når vi kommer inn på Zappas underlige platekarriere. Han er en av verdens mest populære artister, konsertsalene er alltid stappfulle når han spiller, men platene – de er et kapittel for seg. De når aldri hitlistene.

– Det er plateselskapet mitt som har all skyld. De vet jeg er kjent, vet at platene mine selger på navnet.

- Derfor spytter de ikke ut en femøring til PR. Platene selger bra, men over lang tid. «Overnite Sensation» ble gull-plate etter tre år!

- Men nå har jeg fått nok. Jeg forlater Warner Brothers og sikter meg inn mot CBS. Egentlig vet jeg at jeg ikke får det noe bedre der. Alle selskapene er like. Folk som ikke har noe greie på musikk, trekker i trådene, musikerne er bare marionetter i dette pengespillet. Vi er varer, ikke kunstnere. Jeg har et par ganger hatt egne selskaper (STRAIGHT, DISCREET), men de må distribueres gjennom etablerte konserner like fullt. Dessuten har jeg ikke tid til å drive med kontorarbeid. Jeg er hverken kontorist eller økonom – jeg er musiker. Det er det som er vår tragedie.

(Det Nye 22. mars 1977, tekst: Yan. Foto: Snapshot)

Så snakk ikke til meg om narkotika og rensende virkninger – da ler jeg.

Slade-intervjuet

For nye og entusiastiske lesere: Det store Slade-intervjuet fra Oslo-besøket i april 1977. Trykket i Det Nye 16. august 1977.

Slade ja! Hvor ble det egentlig av dem? Gruppa slo gjennom med et brak i 1971 med "Coz I Luv You". Siden fulgte en jevn strøm av slagere helt fram til januar 1976 – "Let's Call It Quits".

Vi husker særlig godt deres første Norges-besøk i 1973 da over 5000 unge fylte Ekeberghallen i Oslo til bristepunktet. Musikken brølte i lokalet, mens gråtkvalte fans fortvilet strakte hendene ut mot Noddy, Jimmy, Dave og Don. Et hysteri fullt på linje med Beatles-feberen i 60-årene.

Men i fjor forsvant Slade. Nye navn entret hitlistene, og støvet la seg rundt de fire engelskmennene.

Så kom albumet "Whatever Happened To Slade" i april i år, samtidig med deres annet Norges-besøk.

Benket rundt et bord på Frognerseteren restaurant i Oslo, sendte vi ballen tilbake. Hva skjedde egentlig med Slade?

Noddy Holder smiler. Det er et obligatorisk spørsmål, og han har hatt et helt år på seg til å tenke ut svaret.

– Vi gikk rett og slett trøtt. Fem lange år med jevn suksess, sølv-, gull-, platina-plater, fans, intervjuer, penger. Det var liksom ingen utfordringer igjen.

Vi skylder å gjøre oppmerksom på at Slade spilte inn filmen "Flame" i 1974. Den er aldri blitt vist i Norge, antagelig på grunn av for mye vold.

– Ja, vi forsøkte oss til og med som filmstjerner. Jeg er godt fornøyd med "Flame", fordi den er realistisk. Det er historien om en popgruppes reise mot toppen og sammenbruddet. Vi har nesten gått den samme veien selv.

Dave Hill bøyer seg fram. Han holder seg for det meste i bakgrunnen under samtalen, men avbryter når han vil gjøre ett eller annet helt klart. Ingen ting må misforstås.

– Vi brøt aldri sammen, understreker han med en lang pekefinger, – vi bare mistet den gnisten som brant i oss de første årene. Suksess er intet klimaks i en karriere, ingen kan leve på det. Du trenger utfordringer.

Og hva gjorde Slade? Jo, de pakket sakene og forlot Europa med kursen for USA. Verdens hardeste og vanskeligste marked. Slår du gjennom der, er du sikret millioner. Men du må jobbe som en hest, og de fleste sliter forgjeves.

– USA var noe helt nytt for oss, sier Jimmy Lea. – Ingen hadde hørt om oss, og vi måtte starte fra grunnen av.

Slade fristet tilværelsen som "oppvarming" for en rekke rock-storheter, blant andre ZZ Top.

– Det er en merkelig gruppe, sier Noddy. – De stiller med egen scene som består av en hel farm. Inngjerdinger, kaktus, kyr, sauer, hester og høns. Dessuten har de med seg koner og barn.

For første gang på mange år befant Slade seg i skyggen av andre.

– Navnet vårt sto som regel langt nede på plakatene. Oppvarmings-artistene har som regel lite med hovedattraksjonens musikkstil å gjøre. Derfor kunne et rent rock'n roll-band som oss ofte spille for country-publikum.

Slade klarte seg som regel bra. USA hadde gitt dem tilbake livsgnisten, og den entusiasmen de la for dagen rev publikum med.

 – De likte oss også fordi vi hadde lite utstyr med oss. De store gruppene stilte med egne scener, rådyre lysanlegg og teater-effekter. Denslags var vi blottet for, så kanskje minnet vi dem litt om de gode gamle 60-årene?

– Vi spilte over 400 konserter i USA, sier Noddy.

400 konserter på ett år! Det er nesten umulig å forstå hvor mye arbeid som ligger bak en slik turné.

– Det var et slit uten ende. Fra flyplass til flyplass, by til by, stat til stat. Aldri hvile, bare fortsette og fortsette.

– Men vi hadde godt av det, Dave Hill er der med pekefingeren igjen. – Og vi angrer ikke. Tiden i USA gjorde oss mer sammensveiset enn noensinne.

Nå bodde ikke Slade i hotellrom natt etter natt. Den slags er rett og slett umulig i et helt år. Da gir du opp. Intet er mer deprimerende for en popstjerne enn hotellene. Du blir besatt av hjemlengsel, ensomhet og melankoli.

Vi leide en stor leilighet i New York som ble vår base. Her hadde vi det utmerket. En stor del av jobbene våre var nemlig i, eller ved, New York. Og så fikk vi sjansen til å se litt nærmere på det legendariske Manhattan. Klubblivet, musikken og ikke minst kriminaliteten, sier Noddy.

New York er kjent for å være en farlig by. Etter mørkets frembrudd kryper suspekte elementer fram fra bakgatene. Voldtekt, ran, mord og mishandlinger florerer, og det kan slå ned på alle. For eksempel Noddy Holder’s kone.

– Hun var i en forretning for å handle, da en ung mann styrtet inn med revolver i hånden og brølte «hit med pengene!». Det ble panikk i butikken, og et skudd gikk av. Kulen passerte min kone med et par centimeter, og traff en annen kvinne rett bak henne.

I denne livsfarlige asfaltjungelen banker byens hjerte med taktfaste betongslag. Musikken som produseres her er ofte hard. Ut av dette har grupper som Velvet Underground, Lou Reed, New York Dolls og Television oppstått. John Lennon kaller New York for «vår tids Rom», og han anser oss for å være på grensen av Romerrikets fall. At Slade har reagert på sine omgivelser, er helt klart. De spiller i dag hardere, høyere og mer aggressivt enn noensinne.

– Men vi fremselsker ikke negative strømninger, sier Jimmy. – Vår musikk er positiv, den er underholdning og gøy.

– Egentlig har vi bare gått tilbake til det vi gjorde før gjennombruddet, understreker Dave Hill. – Slade har jo alltid vært et høytspillende rock’n’roll-band. Høy, taktfast musikk, det er det ungdom ønsker. Dans og gøy, er det ikke det tenåringene søker etter skoletid?

Før de dro til USA, var Slade inne i en eksperiment-periode med musikken sin. Mange kritikere applauderte begeistret for låter som «Far Far Away» og «How Does It Feel». Det nesten primitive bråket hadde forsvunnet til fordel for gode tekster og melodier som ikke hentet så lite fra Beatles.

– Men det var ikke Slade. Vi ble for opphengt i å arbeide i studio med nye effekter og en hel bråte hjelpe-musikere. Hadde det fortsatt slik, ville vi ikke være i stand til å holde det gående stort lenger. «Far Far Away» er for eksempel helt umulig å spille skikkelig ute. Vi ble rett og slett avhengig av utenforstående. Slade som kvartett hadde slått store sprekker, sier Jimmy.

I USA var de alene. Kameratskapet blomstret opp igjen, og inspirasjonen kom tilbake.

– Det var faktisk om å gjøre å «finne seg sjæl». Vi klarte det, og resultatet ble rock’n roll av god gammel klasse og LP’en «Whatever Happened To Slade», sier Noddy.

Ikke verdens mest innbydende LP-omslag. Det må nok ta noe av ansvaret for at albumet ble en solid salgsflopp.

Få er vel klar over hvor mye gruppa har satset, og hvilke sjanser de har tatt. Slade kunne fortsatt som før og snekrert sammen hit etter hit til det kjedsommelige. De var på toppen og hadde ingen andre steder å gå. Men de satset karrieren for å finne igjen gleden ved å spille.

Gruppas fremtid er nå uviss. Ingen av de fire medlemmene vet om de har mulighet til å gjenopprette plassen som Europas mest populære gruppe.

 – Vi står likevel sterkere nå enn for ti år siden. Den gang kalte vi oss In-Betweens og spilte rundt på kafeer i Tyskland – uten særlig hell.

– Senere forandret vi navnet til Ambrose Slade og fikk et engasjement i Bahamas, sier Don Powell. – Et flott, eksklusivt hotell og rike gjester. Vi fikk ingen lønn, bare kost og losji. Det var da vi klippet håret helt kort. Det var rett og slett for varmt for langhårete.

Da gruppa kom tilbake til England, ble de betraktet som en del av den militante «skin-head»-bevegelsen. Korthåret arbeiderungdom som banket opp hippier og fremmedarbeidere – og digget diskomusikk.

– Vi kan ikke akkurat si vi følte oss hjemme i det miljøet, sier Noddy, – så vi lot håret gro og pustet av lettelse da vi gikk til topps med «Coz I Luv You».

Nå prøver de seg for annen gang, og starten for det nye forsøket foregikk altså i Norge i midten av april.

– Vi regner med en del vanskeligheter i begynnelsen, sier Noddy. – Det er i grunnen helt naturlig. Vi har tross alt vært borte i et helt år. Men nå vet folk at vi er i live igjen. Vi håper det blir ny suksess for Slade i fremtiden. Vi vil iallfall satse det vi har for å komme med blant de grupper som teller i popverdenen.