104 LP’er fra 1977 som du nesten ikke kan klare deg uten - med unntak av Ringo og et par til. 1977 var riktignok single-formatets gjenfødelse, men det kom da noen vanvittig sterke album også, så hvem klager? De ukentlige platesidene debuterte i Det Nye, så jeg gjengir hovedsakelig de originale anmeldelsene, med etterpåkloke betraktninger, noen av dem ganske lange. Litt pinlig å se igjen noe av det, men det får jeg tåle.

Januar

Etterpåklok:

For meg det viktigste Bowie-albumet av dem alle. Og også det som overrasket mest da det kom. Sanger på den ene siden, alle spartanske, nærmest skisser, alle nede, noen dypt nede, blå bilder av den endelige resignasjon, med et hva-er-egentlig-vitsen-med-det-hele? som et ubehagelig hvisk i øret, et spørsmål som egentlig ikke forventer noe svar, ikke her, ikke i denne lyden av goldhet og samtid.

Mine favorittlinjer forblir:

Blue, blue, electric blue

That's the colour of my room

Where I will live

Blue, blue

Pale blinds drawn all day

Nothing to do, nothing to say

Overlevert rett etter et gledelig gjenhør med en ivrig durutdurut-duende Mary Hopkin. Og så deilig at nettopp "Sound And Vision", dette skrin med det rare i av en 3-minutter, ble en internasjonal hit.

Brian Enos Roxy Music-referanser som bobler til overflaten i "Always Crashing In The Same Car", er også blant mine kjæreste skatter. Fryd og melankoli.

Jeg elsker disse sangene, lyden av dem, lyden av trommene, de minimalistiske tekstlinjene, lyden av Bowies stemme. Og selvfølgelig, de instrumentale landskapsmaleriene og stemningsmarkørene over på side 2.

Hadde han nøyd seg med denne platen, ville hans navn likevel lyst for evigheten.

Fra Presse 7 (nr. 1/1977):

DAVID BOWIE’s «Low» har ikke den samme aggressiviteten (som Pink Floyds “Animals”), selv om han stort sett konsentrerer seg om samme tema. Dessuten gir han oss ikke noen utvei, men hvem venter vel det fra Bowie?

«I've lived all over the world», synger han, «I've left every place». Nå slår han seg til ro:

«blue, blue, electric blue. That’s the colour of my room where I will live».

Bowie har gitt opp, og vet det. Nå vil han ha oss til å se hva han har sett:

I've been breaking glass in your room again, listen. Don’t look at the carpet, I drew someting awful on it, see.

Vi befinner oss midt i en viktig plate, og de som gidder kan få ganske mye ut av «Low». En behøver nødvendigvis ikke ende med den samme iskalde oppgitthet som Bowie. Han har funnet hele den materielle verdens intetsigenhet, han har følt en sjelelig kamp for å nå det fullkomne, og han finnet det ikke her. Hvor han enn vender seg vil han «always crasch in the same car». Så hva er vitsen ved livet? kan en spørre. Er dette en plate å begå selvmord til?

You're such a wonderful person, but you’ve got problems, konstaterer Bowie og beroliger oss: «but I’ll never touch you.

Musikken er helt ulik David Bowie. Igjen har han foretatt et hamskifte og funnet en venn i avante garde-musikeren Brian Eno. Sammen har de fått fram en uhyggelig maskinmessig bearbeidelse av våre trommehinner. Synthesizere bobler illevarslende gjennom hele albumet, ledsaget av noen forferdelige monotone blikkboks trommer.

Side 2 er nesten rent i n s t r u m e n t a l, med eksperimentell-musikk. Rock for Muzak-konsermet anno år 2001. Spor som «Warzawa» og «Klagemuren» understreker Bowie’s forferdelige oppdragelser. Han faller langsomt sammen og hvisker fortvilet:

Hva er poenget, hva er poenget!

(Presse 7 nr. 1 1977)

Etterpåklok:

Det vanskelige av de klassiske Floyd-albumene. Oppfølgeren til "Wish You Were Here", og sint, knudrete og ubehagelig der forgjengeren var langstrakt, sval og melankolsk.

"Animals" grenser mot menneskeforakt, "Brave New World" møter "Animal Farm", og angstbiteren Waters har ikke mer håp å gi oss enn to nikorte, men lutrende akustiske vignetter i hver sin ende av platen, "Pigs On the Wing". Resten opptas av tre lange kutt, som hver tar for seg en av mennesketypene Roger Waters deler menneskeheten i, sauene, bikkjene og grisene.

Det er tungt, sint og beskt, spilt med floydsk eleganse og en Gilmour som finner de deilige partiene. Men du må jobbe mer med albumet enn vanlig, og det hjelper å være sinna på verden.

Og punchlinen i Waters verdensbilde er selvfølgelig: Se opp for flyvende griser!

Fra Presse 7:

TERROR!

Det er faktisk under denne overskriften vi finner de beste platene. Så underlig er det ikke. Forholdene i vesten innbyr ikke akkurat til varme rosa betraktninger.

PINK FLOYD’s «Animals» går rett inn i problemene uten nåde. Gruppa har delt opp menneskene i tre typer:
Bikkjene, svina og sauene. Hver har fått sitt lange spor.

Bikkjene har omløp i hodet, men tvinges fort inn i lenka. De er fylt av frustrasjoner og blir fort angstbitere. På denne plata ender de sitt liv enten ved egen hånd, eller de eldes langsomt aleine med kreft i kroppen.

Svina sitter på toppen. De eier samfunnet, de stikker nesene i våre liv og er en sann plage.

Sauene utgjør den største gruppen. Blindet og fordummet. Ruslende i flokk uten mål eller mening. De reflekterer ikke over sin egen situasjon. De frykter faktisk bikkjene mer enn svina.

Ingen hyggelig historie, men Pink Floyd har gitt oss et lyspunkt og håp. Skrekken er nemlig innrammet av en kort kjærlighetsballade, der en bikkje finner ro og innhold i livet sitt.

Musikken er selvsagt aggressiv og mer direkte enn vi noen gang har hørt Pink Floyd.

Rock’n’roll for angstbitere, om jeg må få si det. En glimrende plate.

(Presse 7, nr. 1 1977)

Fra Det Nye:

En gris svever over den enorme fabrikkbygningen på Pink Floyd’s nye LP-omslag. Den skal symbolisere makthaverne i samfunnet, enten de har penger, posisjon eller bare generelt liker å stikke nesen i andres saker.

To andre dyr møter vi også på selve platen. Bikkja, som symboliserer folk som er satt i bånd, angstbitere med omløp i hodet.

Og til sist sauen – det dyret som passer på de fleste mennesker. Vi går i flokk, og tenker ikke så altfor mye over vår egen situasjon.

Dette er det tekstmessige innholdet på Animals.

Det kan virke sprøtt på noen, andre får kanskje noe ut av det. Musikken er enklere å beskrive. Her møter vi et langt mer aggressivt Pink Floyd enn det vi er blitt vant med på de siste LP’ene Meddle, Dark Side Of The Moon og Wish You Were Here.

De formidler stress, depresjoner og redsel. Dave Gilmour’s gitar hyler klagende gjennom hele platen. Animals kan til tider bli nesten dansevennlig.

Gruppa benytter seg lite av de rolige partiene med masser av lydeffekter som er blitt deres varemerke. Bare ett sted skjer det, under Dogs – der hunder bjeffer, ekkoene ruller, og synthesizeren pøser på der den finner det for godt. Litt mye teknologi og lite musikk, kanskje?

Men alt i alt må vi si oss svært fornøyd med dette nye verket, som kanskje er deres beste.

Og, for at dere ikke skal få inntrykk av at alt er dommedag og redsel: albumet begynner og slutter med en vakker og optimistisk vise – Pigs On The Wing.

(Det Nye, 19. april 1977)

Etterpåklok:

Du trenger ikke mye mer på en stund med denne i hus. Ramones' LP nr. 2 er en ren parademarsj. Popmusikk med ordentlig bensinmotor og en gitardrag som nesten får deg til å grine, så fint er det. De var 70-talls-mestre i å fatte seg i korthet, hadde herlig eksentrisk god smak når det gjaldt forbilder, leverte tekster så slående som tegneserieruter og fremsto alltid med et glimt i øyet som aldri sluknet. Inntil alle var borte. Ja, for det er de. Ønsket man å leve lenge, valgte man ikke Ramone til etternavn.

For meg en perfekt LP. Ikke ett eneste svakt kutt. Og den spiller som en drøm. Min hemmelige favoritt er "Swallow My Pride".

Etterpåklok:

De gamle mestrene tok også del i 70-tallet. Ofte i prosjekter som involverte yngre disipler. Muddy Waters var 63 da denne kom ut, et samarbeide med Johnny Winter. Det var Waters' første LP etter at han forlot Chess i 1975. Han har med seg turné-bandet sitt, forsterket med en meget tent Winter. Et kult album som ble godt mottatt (og mye spilt hos meg). Åpningskuttet er en fremragende versjon av "Mannish Boy", en av Waters' signaturlåter.

Februar

Etterpåklok:

Den evige diskusjonen. Her er ett svar. Tidenes beste debut-album. Nick Kents vedlagte omtale fra NME matcher nesten albumet. Han har helt rett. Hvis Velvet Underground kan krysses med Byrds og noen dråper Doors, så er "Marquee Moon" nær. Tittelkuttet og "Venus" er uforlignelige.

Fra Presse 7:

En ny gruppe TELÉVISiON og deres «Marquee Moon» følger i de før nevnte platenes fotspor.

Jeg mener, med tekster som:

«Well a Cadillac, it pulled out of the graveyard, pulled up to me, all they said get in then the Cadillac, it 'nuttered into the graveyard and me, I got out again.»

er det tydelig at et eller annet er i ferd med å skje. Musikken er som en elektrisk foss, og beinhard. Enkelt oppbygd, men absolutt ikke uinteressant. Jeg vil faktisk våge å påstå at de tilhører noe av det beste som er dukket opp de siste årene – om en er villig til å fråtse i dekadens og dritt da. Men det gjør vi jo i alle tilfelle, hva?

(Presse 7, nr. 1 1977)

Etterpåklok:

Og her slår de ut i full blomst, Fleetwood Mac Mark III (eller IV eller kanskje til og med V). "Rumours". For en LP! Å skape så vidunderlig kjemi av så mye intern motstand er nærmest et mirakel. Med basisk underlag lagt av herrene McVie og Fleetwood får Buckingham, Nicks og fru McVie anledning til å boltre seg og skinne, alle forskjellige, alle i flytsonen. Dette er ikke vaskepulver-musikk, det er uhemmet genialitet i virksomhet.

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma)

Etterpåklok:

Genesis vant på at Peter Gabriel sluttet. Og sannelig vant han på det også. Spennende låter taklet av spennende musikere, bl.a. gitar-ikonene Robert Fripp og Steve Hunter og bassmannen Tony Levin. Amerikansk rock møter europeisk arkitektur i kanadiske omgivelser. Resultatet er en plate frittstående og svært forskjellige kutt. Ofte mer direkte enn man kanskje kunne ventet, men med sære sidespor som tiltaler de smalere ører. Hit'en er LP'ns himmelgull, den uforlignelige "Solsbury Hill".

Etterpåklok:

Sannheten var at jeg ikke likte albumet i det hele tatt. Skuffelsen var nesten like stor som forventningene, men samtidig hadde jeg ikke hjerte til å hakke på mitt kjære Kinks. Trossalt, Ray ga oss ikke enda en “Soap Opera” (det verste Kinks-albumet jeg vet).

Fra Det Nye:

Kinks har holdt det gående i popbransjen helt siden 1964, så de har en rutine som er få av dagens grupper forunt. Det mest fantastiske er vel at de fremdeles klarer å finne på noe nytt og interessant. De siste årene har Ray Davis og hans Kinks laget såkalte «rockoperaer» — plater som har tatt for seg alt fra showbizlivet til folkeskoien. «Sleepwalker», derimot, har ingen enhetlig historie — her står hver sang for seg selv. Og de står godt! Fin rockmusikk med glimrende tekster. Gledelig er det for øvrig at det er mer futt og rytme over melodiene enn på mange år.

(Det Nye, 3. mai 1977)

The Damned: “Damned Damned Damned” (Stiff)

Etterpåklok:

Historiens første LP med et britisk punkband. Det var viktig å være først, og Damned klarte det - og danket dermed ut "mediaheltene" Sex Pistols, Clash, Stranglers og Jam, i den grad man kan rubrisere alle disse under "punk". Damned viste befriende humør også, og var med på lanserings-moroa til Stiff Records. Det er ikke verdens beste låter, men de fremføres med en slags mekanisk entusiasme, ispedd fullfart-gitarsoloer og rakettrommer. Nick Lowe er producer. "Neat Neat Neat" og "New Rose" er nesten-hitene.

Det Nye-anmeldelsen min ble fjernet av Søren og erstattet med hans egen mens jeg var bortreist. Derfor nøyer jeg meg med å være etterpåklok her. Sørens omtale fortjener ingen reprise.

Kate & Anna McGarrigle: “Dancer With Bruised Knees” (Warner Bros)

Dette er en søskenduo fra Canada. De vokste opp i den franske delen av Quebec og er influert av fransk/kanadisk folkemusikk, Stephen Foster, Gershwin og Edith Piaf. Kate var tidligere gift med Loudon Wainwright III, og han har selv spilt inn et av sporene her: «Come A Long Way».

Søstrene McGarrigle har ellers forsynt ganske mange kjentfolk med melodier, for eksempel Linda Ronstadt og Maria Muldaur. De debuterte i fjor vår med et glimrende album. Dette nye følger i samme spor.

En variert bukett av rolige viser med klare franske påvirkninger. Av og til, som i «First Born», hensettes vi i gamle vaudeville-tider. Alt i alt en god og gjennomført plate. Dave Mattacks, Pat Donaldson, John Cale m.fl. backer de to søstrene.

(Det Nye, 19. april 1977)

Etterpåklok:

Merkelig at jeg ikke nevner “One Of Those Days In England”, albumets nøkkelkutt - med Ronnie Lane og Paul & Linda McCartney som gjester. For ikke å snakke om den hysterisk morsomme “Watford Gap” som han måtte fjerne fra neste opplag.

Fra Det Nye:

Roy Harper er en av verdens mest interessante visesangere, og han kommer fra England. Han skiller seg ut fra tradisjonelle viseartister, da hans musikk beveger seg med letthet innen rocken. Noen har til og med kalt ham «en engelsk Bob Dylan», noe som illustrerer hans unike stil og innflytelse.

Tekstmessig og melodisk har Roy Harper i hvert fall svært mye å gi. På albumet «Bullinamingvase» er variasjonene store. Vi møter en myk, nesten poetisk Harper som plutselig kan eksplodere i lange, tungrock-pregete anfall. Det er spor av Pink Floyd her og der, men samtidig finner vi at Roy også er i godt lag med både medlemmene av denne gruppen og Led Zeppelin.

Denne anmeldelsen illustrerer hvordan Roy Harper kombinerer elementer fra ulike sjangere for å skape en særegen musikkopplevelse. Hans evne til å bevege seg sømløst mellom myke og kraftfulle uttrykk gjør ham til en kunstner med stor appell.

(Det Nye, 3. mai 1977)

Etterpåklok:

Australias bidrag til punken gikk av som en splintbombe med dette vanvittig medrivende debut-albumet. Et durende øs av gitarer med Chris Baileys deadpan vokal surfende på toppen. Ujevnt, men aldri svakt album - og høydepunktene er tårnende. Tittelkuttet burde vært en #1. (Det burde den enda bedre "This Perfect Day" fra oppfølgeren "Eternally Yours" også vært.)

Dette er platen! Den definitive presang til den du er glad i, noe av det beste jeg har hørt. Radka tilhører eliten. Hennes stemme varmer rundt hjerteroten. Vel tilhører hun jazz-musikken, men det må ikke stoppe folk fra å lytte til den. Jon Eberson, Lars Jansson, Arild Andersen, Jon Christensen og Knut Riisnæs har gjort sitt til at dette albumet fremstår som en livgivende fakkel over den vanlige norske plateproduksjon. Alt fungerer til det fulle perfekt. Jeg blir rørt over Radka’s tolkning av «Ballad Of The Sad Young Men». I disse ellers så stressfylte tider er «Winter Poem» en fin måte å hvile nervene på.

(Det Nye, 3. mai 1977)

En samtale med Radka (Det Nye, 14. juni 1977):

Jethro Tull: “Songs From The Wood” (Chrysalis)

Etterpåklok:

Onkel Ian tar opp tråden etter "Minstrel In The Gallery" (1975) og forflytter seg videre inn i skogene og ut på engene, og for en stund får Jethro Tull være et folkrock-band. Det er en retning som kler dem, og "Songs From The Wood" og de påfølgende "Heavy Horses" (1978) og "Stormwatch" (1979) danner sammen med "Minstrel In The Gallery" en fin kvartett i gruppens katalog.

Fra Det Nye:

Ian Anderson, Jethro Tulls leder, hater musikk-pressen. De siste tre-fire årene har han ikke fått høre annet enn at platene hans er banale, platte, kjedelige og dårlige. Men dessverre — kritikken har vært berettiget. Derfor er det en glede å kunne skrive om «Songs From The Wood». Her blomstrer gruppa opp på en helt overbevisende måte. Tekstene følger ikke med, dermed tvinges vi til å dømme platen som helhet. Melodiene er stort sett rolige, med en rekke innviklede temaer og skiftninger: Jethro Tulls varemerke. De har hentet mye fra klassisk musikk, og engelsk folkemusikk. Mange fine instrumentale detaljer som kommer fram først etter noen gangers gjennomhøringer. Da sitter også «Songs From The Wood» der den skal.

(Det Nye, 26. april 1977)

Etterpåklok:

Bryan Ferrys første solo-LP med kun egne låter, utgitt mens Roxy Music var midlertidig ute av drift. Han har med seg et langt beite av musikere, inkludert kor og blåsere, men både Phil Manzanera og Paul Thompson er også med, så Roxy-soundet er ikke borte. Det er mer som om han etterstreber å rendyrke Roxys mer pop-orienterte sider. Best ivaretatt på de to singlene "This Is Tomorrow" og "Tokyo Joe".

Etterpåklok:

Spilt inn før punk var blitt det siste nye. Sånn sett fremstår de mer som en glam-variant, litt i Roxy Music-skolen, men høye på litt for mye keyboards. Men det er noe veldig tiltrekkende ved dette debut-albumet, og stemningene og temavalgene peker absolutt et stykke lenger frem, ja, inn i tidlig 80-tall. John Foxx brøt senere ut, og etablerte seg som foregangsmann og eksponent for artrock i syntharkitektur.

Fra Det nye:

Ikke før har Island mistet Bryan Ferry og Roxy Music, før de knytter til seg en gruppe i nøyaktig samme gate. Også her finner vi en vokalist som lager alle låtene: John Foxx. På toppen av det hele har Brian Eno (tidligere medlem av Roxy Music) produsert deres debutalbum. Musikken er kald, maskinmessig og følelsesløs. Vi finner likhetspunkter med artister som Bowie, Mott The Hoople, Steve Harley og Lou Reed. Foxx synger aggressivt med en undertone av ren desperasjon. Han ser seg selv som et speilbilde av en syk samtid, og trygler i en av låtene om å få bli en maskin. Musikalsk synes vi platen er svært vellykket. Den er fint produsert, er rytmisk eggende og egner seg til å spilles høyt.

(Det Nye, 7. juni 1977)

Mars

Kraftwerk: “Trans-Europe Express” (Capitol)

Etterpåklok:

En hyllest til Europa, jernbanen som knytter oss sammen, minimalismen, teknologien og ikke minst estetikken. Å få liv i noe så tilsynelatende dødt som programmering og elektronikk, kan virke selvmotsigende, men det gjorde Kraftwerk. Skjønnheten i deres minimalisme er helt enestående. Definitivt et av de sentrale albumene i begivenhetsrike 1977.

Etterpåklok:

Og her ble jeg bergtatt av Iggy. "Raw Power" var på ingen måte min favoritt. "The Idiot" var og er. Sammen med "Lust For Life". Begge samarbeider med David Bowie.

Bowie styrte skapelsen av "The Idiot", den demoaktige lyden, de provisoriske løsningene som ble permanente, alt han dro av erfaring under arbeidet med "The Idiot", bar for Bowies del frukter under innspillingen av "Low". De to platene er fettere. Bowie sørget for at hans egen plate kom først, selv om den ble innspilt sist. For å unngå beskyldninger om at Iggy influerte ham (hvilket jo faktisk var sant), men også for å overbevise RCA om at det de hadde skrudd sammen i Frankrike og Tyskland var salgbart.

Da "Low" tok av, lot RCA seg overtale til å gi ut Iggy også.

Versjonen av "China Girl" er et tonn sterkere enn Bowies langt senere innspilling på "Let's Dance" (1983)

Fra Det Nye:

De fleste vil stusse ved navnet — Iggy Pop, ingen kan vel hete det? Og ganske riktig, hans virkelige navn er James Jewel Osterburg. I sekstiårene var han medlem av Iguanas, derav kjælenavnet. Iggy tilhører den rå amerikanske rocken som Velvet Underground og MC5 gjorde kjent. I 1973 ble han kompis med David Bowie som hjalp ham med «Raw Power», i dag regnet som en klassiker. Siden har Iggy gjort lite, og det har igjen vært Bowie som fikk ham ut av skyggen. «The Idiot» minner i grunnen en del om Bowie's siste: «Low». Maskinmessig, dekadent og urovekkende rock. Vi finner også likheter med Doors og Lou Reed. På tross av det negative innholdet, er «The Idiot» en meget bra plate — en glimrende tolkning av et samfunn i forfall. Best illustreres dette i «Mass Production» — tung, rå og full av angst, understreket av monoton rytme.

(Det Nye, 14. juni 1977)

Duncan Browne og Peter Godwin er hjernene bak denne nye gruppa fra England. Sammen med Sean Lyons og fire andre musikere har de snekret sammen et brukbart album. Stilmessig kan vi vel plassere dem et sted mellom Roxy Music, 10 C.C. og Beatles(!). Flere av musikerne har klassisk bakgrunn, og det skinner lett gjennom. Mye fint smakfulle detaljer og god produksjon. De fleste av sporene er rolige, nesten melankolske. Tekstene er forholdsvis gode, selv om det er flere tilløp til platte klisjeer. Metro synger stort sett om kjærlighet og sex pakket inn i halvpoetiske vendinger. Best på platen er «Criminal World» og den vakre lovsangen til en frigjort rødhåret jente: «Flame».

(Det Nye, 16. mai 1977)

Michael Nesmith: “From a Radio Engine to the Photon Wing” (Pacific Arts)

For ti år siden var dette en ung mann som prydet veggene i mangt et tenåringsrom. Smilende med en grønn ullue. Solo-gitaristen i Monkees, superstjerne i 1967. I dag er den samme Mike en alvorlig og seriøs musiker. Han vil helst glemme Monkees, og stå fram for det han gjør nå. Musikalsk har han holdt seg dypt inne i den hel-amerikanske country & western-stilen. Noen kommersiell suksess i Monkees' gate vil han nok aldri oppnå, men nylig tok Mike seg en tur innom de engelske hit-listene med «Rio» fra dette albumet. «From A Radio Engine To The Photon Wing» er da også det beste han har gjort på svært lenge.

(Det Nye, 31. mai 1977)

Etterpåklok:

Et lappeteppe og en nødløsning for å slippe fri fra Capitol som de skyldte én LP. Albumet inneholder outtakes fra 1972-1977. Gruppens liv nærmet seg slutten, slik Robbie Robertson så det. Finalen skulle bli "The Last Waltz".

Som nødløsning synes jeg "Islands" mer enn holder. Richard Manuels takling av "Georgia On My Mind" er av en annen verden, savnet etter den stemmen føles lammende. Han er også vokalisten i "Right As Rain", et annen høydepunkt. Versjonen av "Christmas Must Be Tonight" (sunget av Rick Danko) er også en klassiker, langt å foretrekke for Robbie Robertsons senere solo-innspilling.

Fortsatt glad i denne LP'n. Danko, Manuel, Helm, Hudson og Robertson er for lengst reist over elven. Hva var det som gjorde folk som Robbie Robertson og John Fogerty så hjerteløse? Jeg håper The Band slutter fred i Himmelen.

Det Nye:

Band gjorde seg først kjent under navnet Hawks, da de spilte med Bob Dylan i 1965-67. 1 1968 kom så deres første album «Music From Big Pink» — i dag regnet som en rockens store klassikere. Gruppa alltid vært jordnær og velsignet fri for ytre effekter. Musikken er likedan. Nå har de sagt klart ifra at de aldri mer vil holde konserter, fremtiden vil bare gi oss plater fra dem.

«Islands» føyer seg pent inn i rekken. Musikalsk er den kanskje mer spennende enn f.eks. «Northern Light — Southern Cross». Synthesizeren har trukket seg tilbake, og gitt plass til et Band som er mer direkte enn på lenge. Rolig, utrolig velspilt med en duft av fjell og amerikansk kultur. Det meste har de laget selv, men de har også funnet plass til en låt som «Georgia In My Mind».

(Det Nye, 7. juni 1977)

Etterpåklok:

Bolans siste album, og et kreativt come-back av format. Ingen disco-flørt her. Det er back to boogie-basics, T. Rex som rock'n'roll-band. Den revitaliserte Bolan turnerer med Damned som oppvarmere og har gjenoppdaget begeistringen. Albumet er pepret med potensielle slagere. Som tittelkuttet, "I Love To Boogie", "Crimson Moon", "The Soul Of My Suit" og "Groove A Little".

Jahn Teigen: “Teigen’s tivoli” (Polydor)

At Jahn skulle komme med solo-LP var vel egentlig ventet. Hans allsidighet når langt utenfor Popol Ace's muligheter. Når han så endelig slår på stortromma med egen selvkomponert LP, der han spiller nesten alle instrumentene selv, og stor Norges-turné — da venter en seg unektelig store ting. «Teigen's Tivoli» er en OK plate. 14 spor som er lettfattelige og kommersielle. Fantasifull bruk av instrumenter, og Jahns allestedsværende stemme. Men helhetsinntrykket blir likevel så altfor tomt. «Teigen's Tivoli» er rett og slett en plate du blir fort lei av, og det er vel ikke meningen? Direkte forstyrrende er de platte tekstene og Jahns altfor dårlige uttale. Skal en først skrive på engelsk, bør en kunne bevege seg vekk fra folkeskole-uttalen!

(Det Nye, 16. mai 1977)

April

Etterpåklok:

En ultraskarp debut.

Fra Det Nye:

Foreløpig er punk-rock noe vi forbinder med England, og da særlig London. Musikken er beinhard og heseblesende. De fleste melodiene er unnagjort på et par minutter, soli er et ukjent begrep. Hos punk-gruppene er rytmegitaristen den viktigste mannen. Til nå har det vært lite interessant å finne hos gruppene, men Clash retter på det. De har særpreg, dyktighet og lager gode tekster. Halvparten av vitsen med aggressiviteten er jo nettopp å ha noe å si. Clash vender ryggen til dagens grå, triste og tomme England. De gir pokker i borgerlige verdinormer også innen musikken (hør på «I'm so Bored With The USA»). På mange måter kan vi trekke paralleller til 60-årenes Rolling Stones. Som dem, blander Clash mesterlig inn gode tekster i gnistrende dansevennlig rock.

(Det Nye, 21. juni 1977)

The Stranglers: “Rattus Norvegicus” (United Artists)

Etterpåklok:

I 1977 trodde jeg nok at The Stranglers tross sterk konkurranse, kom til å bli det neste nye. Kanskje skyldtes det orgelet og det litt mer sofistikerte kompet.

Fra Det Nye:

Stranglers er nye. De har slått gjennom med denne LP'en. De blir betraktet som en del av punk-rocken, men er det ikke. Albumet er så glimrende at vi vanskelig kan få plass til alle superlativene. Gruppa har lært en god del av Doors. Vi hører det særlig på Dave Greenfield's orgel som bobler gjennom samtlige spor. Gitaren river og sliter, mens det hele holdes sammen i en hard, fast ramme av trommer og bass. Iblant finner vi likhetspunkter med Roxy Music, andre ganger Stones, Doors, Lou Reed og veldig mye John Cale. Gruppa er langt fra verdens beste musikere, men de får det maksimale ut av det de kan. Platen er en solid debut.

(Det Nye, 23. august 1977)

The Beach Boys: “The Beach Boys Love You” (Brother/Reprise)

Etterpåklok:

Denne LP'n, som også Nick Kent likte, ga meg en stor opptur. De spartanske arrangementene og til dels infantile tekstene slo an en sår tone i sjelen, hva var dette om ikke et "Pet Sounds" i kortbukser og lue med propell?

Det Nye:

Brian Wilson, Beach Boys' store leder og komponist i seksti-årene, har nesten ikke vist seg offentlig siden 1969. Han har store psykiske problemer, og mange mener hans geni som musiker har ødelagt ham. I fjor var han tilbake igjen på «15 Big Ones», men han befant seg langt fra gamle takter.

På «Love You» har han komponert og produsert samtlige av de 14 melodiene (på tre av dem har han riktignok fått hjelp). Han synger også ganske mye, men stemmen er fremdeles grov og litt falsk — for ti år siden kunne han ta alle harmonier klar som en klokke.

Melodiene er svært enkle med nesten barnslig banale tekster, men vi tror at Beach Boys med Brian i spissen endelig er på riktig vei — for det er kvalitet og styrke i samtlige spor. Halvparten av albumet kan med hell utgis som singler. Tross alt det gledelige: det er ennå langt igjen til «Good Vibrations».

(Det Nye, 16. mai 1977)

Supertramp: “Even In The Quietest Moments …” (A&M)

Etterpåklok:

To sjefer i konflikt med hverandre skapte i flere år - tidvis - musikk av høy verdi og stor egenart. Inntil konflikten akselererte og bruddet som måtte komme, kom. Men ikke ennå. Sånn i ettertid rangerer jeg denne på 2. plass i gruppens katalog (etter "Crime Of The Century"). På "Breakfast In America" er hitformelen funnet og alt glir motstandsløst. Veldig fint. Men jeg likte dem best da de utfordret seg selv og risikerte. Det er fortsatt mye prog i det nedsnedde flygelet på fjelltoppen.

Fra Det Nye:

Et nedsnedd flygel i billedskjønne omgivelser med «idioten's Overtyre» klar på noteklaffen. Supertramp har nok en gang pakket sin LP inn i et smakfullt omslag. De fem engelske rock-musikerne slo gjennom for et par år siden med «Crime Of The Century» og fulgte opp i fjor med «Crisis? What Crisis?». Så reiste de hver til sitt og forkynte at det var lite trolig at de kom til å spille sammen igjen. Den lange ferien har gjort dem godt, for inspirasjonen ble tent, og et nytt album ligger klart i forretningene. Så umiddelbart attraktivt som de tidligere er det ikke.

Roger Hodgson og Rick Davies har komponert samtlige av de syv låtene. Hodgson's er de beste. Han har tilbrakt mye av sin tid i India der han har meditert over Storbritannia's økonomiske sammenbrudd. Det har gitt seg utslag i den nesten elleve minutter lange «Fool's Overture» som maler et trist bilde av England. Churchill taler og Big Ben slår mens landet langsomt synker. Mer indiske toner finner vi i «Babaji» og tittelsporet. Best av alt er likevel en ren kjærlighetssang «Give A Little Bit» som fosser over av krystallklare akustiske gitarer. Rick Davies er ikke like heldig, og hans melodier savner særpreg. Best fra det kommer «Lover Boy».

Om dette er Supertramp's beste, er vanskelig å si. De har i hvert fall klart å bryte litt med sin noe utvannete stil. Piano og klaver dominerer fremdeles lydbildet, men så spiller begge komponistene nettopp på disse instrumentene. Vi ønsker Supertramp velkommen tilbake. Kanskje får vi oppleve dem her i landet til høsten. Da de var her sist ble jo konserten avlyst.

(Det Nye, 31. mai 1977)

*Glem aldri et flygel igjen på en fjelltopp. (Gammelt jungelord)*

Percy “Thrills” Thrillington: “Thrillington” (Regal Zonophone)

Hvem er Thrillington, spør vi. På omslaget opplyses det at han er 28 år gammel og en etablert dirigent og arrangør. Men hvorfor har han ikke arrangert og dirigert musikken på dette albumet? Thrillington står bare oppført som produsent. På omslaget er han avbildet med bukke-hode. Eksisterer mannen i det hele tatt?

Vi har nemlig en mistanke om at Thrillington og Paul McCartney er en og samme person. For det første består dette albumet utelukkende av melodiene fra McCartney's LP «Ram». For det andre finner vi Paul's eget firmamerke på plate-etiketten. For det tredje synes bassisten stilmessig å likne McCartney til forveksling.

«Ram» gjør seg for øvrig utmerket som storband-rock. Fete blåsere boltrer seg i det brede lydbildet. Godt spill, glimrende produsert. Hei, Paul! Er det deg?

(Det Nye, 20. september 1977)

Cat Stevens er mer internasjonal enn de fleste vet. Han er døpt Stephen Demetri Georgiou, har gresk far (Stavros) og svensk mor (Ingrid). For tiden bor han i Rio de Janeiro, men sverger også til Jamaica. Cat fyller 29 år 21. juli, og har vært pop/visesanger siden han debuterte høsten 1966 med den uskyldige lille sangen «I Love My Dog». I løpet av 1967/1968 hadde han tre slagere til, «Matthew And Son», «I'm Gonna Get Me A Gun» og «A Bad Night». Han skrev også melodier for andre artister, bl.a. P. P. Arnold og Tremeloes. I 1968 fikk han tuberkulose, og forsvant.

To år senere dukket han opp igjen som en alvorlig ung mann med skjegg og dypsindige øyne. Den nye versjonen av Cat Stevens gjorde det om mulig ennå bedre, men i 1974 syntes det som om han var gått tom for gode idéer. Platene hans ble kjedelige, og nådde ikke særlig høyt opp på hitlistene. Om vi ser bort fra «Greatest Hits» (1975) da. Popverdenen er ikke akkurat kjent for sin stabilitet, og Cat Stevens er vel den første til å innrømme at det går opp og ned.

Dette illustrerer han da også på omslaget av sin nye LP «Izitso» (forvanskning av «is it so?»). Cat er nesten ute av bildet mens en jo-jo er på vei ned (eller opp?). Vi kan glede hans tilhengere med å konstatere at han nå er på vei ut av uføret. Fra den mystikkpregete «Numbers», har han beveget seg tilbake til det som er hans styrke — enkle tekster og enkle kommersielle melodier.

Cat benytter seg av mye synthesizere uten at det trekker ned. Side I er den beste med spor som «Old Schoolyard», «Life», «Killin' Time» og «Kypros». Tekstmessig mimrer han tilbake til barndom og tidlig ungdom. En litt bitter plate, men budskapet er klart: «All you need is love»!

(Det Nye, 28. juni 1977)

Rock'n'roll! Aj for en gnistrende plate dette er! Det går år mellom hver gang du kommer over noe som svinger så til de grader. Dave Edmunds var med i Love Sculpture og hadde en slager med «Sabre Dance». Siden gikk han over til ren gammel-rock og slo til med «I Hear You Knockin'» (1970). I dag regnes han blant de beste til å gjenskape kremen av femti- og de tidlige sekstiårene.

Tett produksjon, og ikke ett eneste dødpunkt. Best er kanskje «Get Out Of Denver» av Bob Seger — det reneste lokomotiv! Spill den på fest, og du er sikret suksess! Dave Edmunds elsker de «gode gamle dager» og har stor respekt for den tids stjerner. Dessuten har han evnen til å føre musikken fram til syttiårene. Dette er fersk rock'n'roll å la 1977. “Get It!”

(Det Nye, 31. mai 1977)

Waylon er en av country-musikkens «gamle rever»s. Han skapte seg i Buddy Holly's gruppe Crickets. I 60-årene holdt han seg til den nesten sykelig sukkersøte country & western som Nashville spydde ut på markedet. I 1972 la han imidlertid om kursen. Lot skjegget gro og gravet seg tilbake til den ekte og tradisjonelle country-musikken. Han ble automatisk utstøtt fra Nashville. I dag er hans ukonvensjonelle country mer akseptert. Særlig har han fått mange tilhengere blant rock-fans.

«Ol' Waylon» er blitt hans endelige og vel fortjente gjennombrudd. En samling låter som viser at til og med country & western er en verdifull og variasjonsrik musikkform. Vi slipper den evige valsetakten. Her er innslag av blues og rock. De dyktige backingmusikerne lager en smakfull og detaljrik vegg bak Waylon's dype stemme. Her er humor, alvor og spilleglede.

(Det Nye, 13. september 1977)

Mai

The Beatles: “The Beatles At The Hollywood Bowl” (Parlophone)

Fra “Beatles og jeg”:

Som å stå bak en jumbojet i en halv time mens den ruser motorene. Hørte The Beatles stort annet enn bølge på bølge av skingrende, forrykte tenåringsjenter som tømte alt de hadde av nedarvede frustrasjoner og jubelberusende frihetsglede over de fire bittesmå engelskmennene langt dere nede på scenen? Alt ble større i USA, også den kollektive galskapen. Dermed økte også behovet for rom, plass. I 1964 sprengte The Beatles popkonsertenes rammer. De fylte 10 000 og 20 000-hallene, og kunne gjort det mange ganger om dagen gjennom hele turnéen. I 1965 tok de for første gang rocken inn på idrettsarenaene da de fylte Shea Stadium i New York med drøyt 55 000 elleville tenåringer.

Den tids PA-anlegg var ikke bygget for lurvelevenet. Riktignok dro ingen på popkonsert for å oppleve audiofile lekkerbiskener. Konserter var å se idolene skramle seg gjennom en håndfull hits, med tung vekt på «å se». Men The Beatles var det umulig å høre. Hva verre var: De hørte ingen ting, de heller, og det er ganske kinkig når man er fire mann som skal spille og synge samme låt, helst samtidig. Gruppen hørte så vidt bruddstykker av kompet gjennom sine egne forsterkeranlegg på scenen, men det var verre med sangen da det ikke fantes noe som het monitorer, mikrofonsignalene gikk gjerne direkte ut gjennom det lokale høyttaleranlegget som var av skrøpelig kvalitet.

I 1964 var utgangspunktet elendig. I 1965 direkte katastrofalt. At The Beatles taklet forholdene så godt som de gjorde skyldtes i høyeste grad at de allerede var et ekstremt tett og samspilt live-band lenge før alt tok av og verdens tenåringer ble forrykte. De dro seg gjennom disse USA-konsertene på en blanding av tegn, leppelesing, telepati, den dumpe vibrasjonen av bass og trommer og diskantfragmentene (av elgitar og stemmer) som drysset gjennom vindblaffene når tenåringstsunamien trakk pusten.

Capitol ville gi ut en live-LP fra 1964-turnéen. Alle artister ga ut slike såkalte «souvenirer». Hverken Beatles eller Brian Epstein var veldig happy, men godtok at Hollywood Bowl-showet 23. august 1964 ble tapet. Planen var garantert en live-LP til jul. Da George Martin fikk høre opptakene, satte han ned foten. Som ventet hørte man jentehylene minst like godt som musikken. Martin anså opptakene for å være ubrukelige. Capitol skrinla murrende prosjektet. En bit av «Twist And Shout» fra Hollywood Bowl ble imidlertid inkludert på «The Beatles Story» i november 1964.

Et år senere var Capitol på banen igjen. Begge Hollywood Bowl-konsertene (29. og 30. august 1965) ble tapet. Men atter en gang blokkerte George Martin prosjektet. I stedet ble det laget en TV-dokumentar fra den banebrytende konserten på Shea Stadium i New York 15. august. George Martin foretok masse juks med lydopptakene før han godkjente filmen. Flere av låtene ble erstattet med nye studioopptak gjort i London spesielt for filmen, en av gruppens underligste sessions da de her spiller bevisst surt og skranglete for at det skal høres ekte. «Act Naturally» dukker opp i studioversjonen fra «Help!», men da Shea Stadium-versjonen går mye raskere er det foretatt en rekke underlige klipp i lydopptaket for å få det synkront med bildene. Dokumentaren hadde premiere rett over nyttår i 1966.

Hollywood Bowl-opptakene ble liggende og samle støv i Capitol-arkivene inntil det lille plateselskapet Lingasong klarte å vri seg unna alle EMIs forsøk på å stanse dem og ga ut et dobbeltalbum med svært skrøpelige liveopptak fra Hamburg i desember 1962. For å drepe dette albumet valgte man altså å hente Hollywood Bowl-tapene frem igjen. George Martin remikset opptakene og satte sammen et brukbart program på 13 låter hentet fra begge turneene. «The Beatles Live At The Hollywood Bowl» var i butikkene allerede i mai 1977 og nådde faktisk 1. plass på LP-listen i Storbritannia.

1977. Sex Pistols, The Clash, The Jam, Elvis Costello. Året da Elvis døde. Kunne man få et mer absurd tidspunkt for en 1. plass med The Beatles «live»? Jeg må innrømme at jeg syntes det var rart selv. Jeg kjente ikke den vanlige stoltheten over en Beatles-topplassering, snarere ble jeg litt flau. Hva hadde nå den her å gjøre?

Med årene har jeg imidlertid lært å sette pris på at albumet eksisterer, og jeg var villig til å gå i fakkeltog for å få det ut på CD. Hollywood Bowl slår to fluer i ett smekk. For det første er albumet et enestående historisk dokument, beatlemania fanget i steget akkurat da det nådde klimaks. Vi gløtter inn i et tidsrom som man aldri hadde opplevd maken til tidligere, og som man aldri skulle oppleve maken til igjen. En ting er selve galskapen – en hel verdens øyne rettet mot ett fenomen, ett band. Men så kan man slippe alt det andre inn – Vietnamkrigen, rasismen i USA, Kennedy-drapet, generasjonsgapet, naivismen, den nesten TV-frie hverdag. Man kan dynge på og dynge på med assosiasjoner. Og alt sammen roterer det rundt aksen The Beatles fanget i stormen tre augustkvelder i 1964 og 1965.

For det andre spenner LP’n ben under myten om The Beatles som et middelmådig live-band. En myte som bl.a. The Rolling Stones den dag i dag elsker å holde liv i. Ja, dette er det mest bemerkelsesverdige ved Hollywood Bowl-opptakene: Hvor bra de var. Det er et helvetes tett gitarband som spiller skarp rock’n’roll, sådd av andre, men videreutviklet og foredlet til noe helt annet, skapt og knallet ut med en selvsikkerhet som berører det guddommelige.

Og dette var før «Rubber Soul» og «Revolver» og «Strawberry Fields», dette var før genienes ankomst, dette var den tidlige perioden, den lette perioden, årene da det meste var mas, kjas, galskap, pressekonferanser, fotoopptak, TV-opptredener, radioopptak, spillefilmer, konserter, konserter, konserter, en tilstand av konstant mental årelating som det burde redusert dem til en kollektiv kreativ kollaps. Så hvordan er det mulig å stå på denne løpske medievognen i perfekt balanse og levere som de gjør? Og ikke bare levere. Det gnistrer av dem, tvers igjennom orkanen leverer The Beatles hard og treffsikker gitarrock avløst av et og annet elegant sidesprang til det lekne og melodiske.

Det er et mirakel at de i det hele tatt klarer å levere under disse forholdene. De kan altså knapt høre hverandre, men kollektivet The Beatles vokser i stormkastene og beviser slik jeg opplever det at de i 1964 og særlig 1965 var verdens beste live-band. Og også det tøffeste.

Metallklangen og brutaliteten i fremføringen av «Ticket To Ride» og «She’s A Woman» er enestående. Og «Dizzy Miss Lizzy» er ikke lenger en coverversjon, men et rock’n’roll-monster som går rett i strupen på deg.

Gruppen unngår behendig låtene med de mest kompliserte sangharmoniene, det er dødfødt materiale her. Men de våger flere låter som krever total tilstedeværelse og timing fra John og Paul, nemlig før nevnte «Ticket To Ride», «Things We Said Today», «A Hard Day’s Night» og «Help!». Om de ikke hører hverandre, har de øyenkontakten og får det til å gnistre.

Det eneste pliktløpet jeg hører er «She Loves You» som for dem må ha fremstått som et novelty nummer på dette tidspunktet i karrieren, men selv den lander uten å bli en selvparodi.

Bass og trommer, meget tett og samkjørt, gir de to gitaristene den nødvendige tryggheten da det er det eneste som aldri drukner helt i publikumslarmen. Lennons rytmegitar er knallhard og metallisk, den skraller inn akkordene og får enkelte av låtene til å tippe mot heavymetal. Harrison er vel den som lider mest under forholdende, sololøpene har ikke helt elegansen fra studioversjonene, de er heller ikke så fri at de bryter løs fra disse, men i stedet velger han å ta noen snarveier. Likevel kommer Harrison absolutt brukbare fra dette, og bidrar også med sitt rytmearbeide til å gi Johns heavymetal en countryklang som besnærende motpol.

Litt sur sang her og der, men det kan man ikke ta dem for. Helvete heller, i det uvesenet er det et mirakel at de treffer i det hele tatt, og stort sett treffer de forbløffende godt.

Man skal også huske at dette er et ekte live-opptak uten skjønnmaling, uten juksedubbing. Slik lød The Beatles i 1964 og 1965. Akkurat slik. Bortsett fra at ingen hørte det.

Praten mellom låtene er fornøyelig, de snakker aller mest til og for hverandre, humoren er herlig intern, og reaksjonen på den forrykte situasjonen de befinner seg i kostelig.

Det eneste man kan holde mot albumet er selvfølgelig hylingen. Den er fæl, og selv om George Martin forsøkte å balansere det, er den jo der hele tiden, som lyden av et fly, eller en vedvarende 30 minutter lang kollektiv orgasme fra 10 000.

At man ikke ga albumet en ren remaster/re-release-behandling er skammelig. Den Giles Martin-greia med fryktelig cover og fire tilleggslåter (som ødelegger hele den autentiske dramaturgien) og nedtonet hyling, bare understreker at mannen har fått mandater med The Beatles' innspillinger som han aldri skulle hatt.

Gi ut Hollywood Bowl om igjen, utilkludret og i det flotte og svært passende coveret! Nå!

Fakkeltog? You bet!

(Fra "The Beatles og jeg", 2014)

Fra Det Nye:

Hei, Beatles-fans — nå er platen her! Dere som opplevde «The Fab Four» i 60-åra, men aldri fikk anledning til å se dem på konsert. Alle dere som har oppdaget Beatles i 70-åra, og som var for unge til å forstå noe for 12— 13 år siden. Nå er platen her! Lurer dere på hva Beatles-feberen var, hva som fikk tusener av gråtkvalte fans til å hyle ende ut og fraktes vekk i ventende ambulanser. Dere som tror Bay City Rollers skaper oppløp. Her er platen!

John, Paul, George & Ringo slik de var uten studioets trygge vegger i 1964—65. Slik de var når tenåringshylene skylte over dem som en flodbølge, og de knapt kunne høre sine egne instrumenter. Det er her det fantastiske med dette konsertalbumet kommer inn. Ingen av de fire kunne høre seg selv. De hadde et primitivt lydanlegg etter dagens standard. Like fullt er det pop/rock av aller beste klasse vi får høre på de to platesidene. 13 melodier, så kjente og kjære at en tåre presser seg ut i øyekroken hos en svoren Beatles-fan.

«Twist And Shout» åpner ballet i vill rock'n'roll-stil. «Long Tall Sally» avslutter en snau halvtime senere. Lenger spilte ikke pop-grupper på den tiden. Det var rett og slett for farlig. Fansen stormet scenen i ville horder, og selv verdens mest veltrente politikorps kunne ikke alltid holde tilbake den hylende menneskeflokken. George Martin; Beatles' producer fra 60-årene, har med kjærlighet gjort denne platen klar for offentligheten. Han har mikset sjenerende skriking ned til et behagelig sus. Beatles stjeler showet, grundig og feilfritt. Beatles slik vi husker dem. En fantastisk plate!

(Det Nye, 21. juni 1977)

Det er tydelig at det er i England det skjer for tiden. Rasende, frustrert ungdom har tatt saken i egne hender, og lager musikk som bryter fullstendig med den vegg av falskhet og glitter som har regjert popmusikken de siste årene. Jam er en av de virkelig gode gruppene. Tre mann som har gode, gamle Who som forbilder. Flere spor låter rett og slett som Who 1966/1967, f.eks. «Away From The Numbers» (platens beste spor) og «Sounds From The Street»

Jam angriper hver eneste melodi nådeløst og hakkende. Ikke et eneste tomrom, bare en vegg av dundrende synkrone gitar-akkorder, rastløse og voldsomme trommer pluss en fri og rullende bass. Gruppa korer ofte fjernt og tårevått slik Who gjorde det på «I'm A Boy», og de minner mistenkelig om Roger Daltrey når de synger. Ikke så mye nytt, men en intens og drivende god plate. Særlig før nevnte «Away From The Numbers» som er årets hit-låt.

(Det Nye, 23. august 1977)

Dr. Feelgood: “Sneakin’ Suspicion” (United Artists)

Denne forholdsvis ferske engelske rockgruppa var en av de tidligste eksponentene for en tilbakevending til 60-årenes enkle og rhythm & blues-pregete rock, lenge før punk-gruppene nådde skandalespalter og fete overskrifter. Dr. Feelgood har Johnny Kidd & The Pirates som en av sine forbilder, og de backet i sin tid den fallende popstjernen Heinz (han hadde sin storhetsperiode i 1962—64). Dr. Feelgood er kjent for sitt dynamiske sceneshow, og de spiller musikk som treffer deg direkte som en knyttneve.

«Sneakin' Suspicion» er deres fjerde og beste plate. Glimrende til festbruk, selvsagt. Men gruppa er også verd nærmere studier — gitaristen Wilko Johnson og Lee Brilleaux's munnspill er kanskje det mest gledelige som har skjedd engelsk rock på mange år.

(Det Nye, 26. juli 1977)

Little Feat: “Time Loves A Hero” (Warner Bros)

Little Feat ble startet i midten av 1970. Grunnleggere var gitaristen Lowell George og Roy Estrada fra Frank Zappa's Mothers. De ga ut et par plater som kritikerne elsket, men ingen kjøpte. Desillusjonert og utkjørt holdt de på å gi opp i 1973. Da levde de av å spille på andre folks plater, f. eks. John Cale, Robert Palmer og Doobie Brothers. I 1975 la de ut på en turné til England og vendte hjem til USA med laurbærkransen rundt skuldrene. «Årets gruppe», stønnet kritikerne. Dermed var det gjort. Little Feat fikk sitt velfortjente gjennombrudd. Og flere tilhengere vil de få med dette albumet — som er helt utsøkt.

Gruppa har spesialisert seg på saftig, rytmesikker rock nesten med disco-preg. Men de bygger rundt melodiene med Lowell George's glimrende gitar, og beveger seg iblant helt ut i «romfartsjazz». Hver eneste musikalske detalj er synkronisert inn i et teknisk perfekt mønster.

(Det Nye, 21. juni 1977)

Etterpåklok:

Bedre enn "How Dare You"?? Forsiktig nå!

Fra Det Nye:

Få levnet vel egentlig 10 c.c. store sjanser da gruppa ble halvert tidligere i år. Bare Eric Stewart og Graham Gouldman er igjen, og de har en tung bør på sine skuldre. 10 C.C.'s plater har jo vært noe av det beste vi har hørt i syttiårene. «Deceptive Bends» er beroligende i så måte.

Gouldman og Stewart har nok på lager som duo. Kvalitet og variasjon står fremdeles stemplet over samtlige melodier. Litt Beatles, litt Queen og mange fine gjennomarbeidete studiodetaljer. Albumet er faktisk bedre enn «How Dare You?». Platens store høydepunkt er «Feel The Benefit», som består av tre deler. Ellers har vi «Good Morning Judge» og «The Things We Do For Love», som begge er utgitt som single.

(Det Nye, 24. mai 1977)

Rock-musikk er en kulturform. Den kan brukes og misbrukes. Garland Jeffreys vet dette. Et helt nytt navn, men solid som en amerikansk privatdetektiv fra 50-årene. Han kommer fra New York, og har brukt sine øyne vel.

Balanserende i det diffuse grenseland mellom poesi og journalistikk. Jeffreys' verden er virkeligheten. Den sanne virkeligheten. Stekende hete ettermiddager i New York, jukeboxmusikk og klirrende glass fra små kneiper, - prostituerte og rasediskriminering.

Og hele tiden hører vi tikkingen fra hans skrivemaskin i natten. Hans nesten desperate trang til å feste inntrykkene på papiret, og gi dem liv.

For 20 år siden ville han skrevet engasjerende og spennende bøker. I dag er han av det mest intelligente vi har innen rocken. Musikken er amerikansk, enkel, direkte.

Blues, rock'n'roll, forsiktig reggae og spanske toner. Beste kutt er utvilsomt «Spanish Town», som vi anbefaler alle å lytte til.

Om Springsteen var rockens fremtid i 1975, er Jeffreys det nå!

(Det Nye, 23. august 1977)

Det er ikke lett å leve opp til en glimrende debut. Heart slo gjennom i april 1976 med singelen «Crazy On You», etterfulgt av albumet «Dreamboat Annie». Søstrene Ann og Nancy Wilson viste seg å være dyktige komponister. Dessuten kan de synge som få.

Nå har de fått æren av å innlede CBS' nye platemerke Portrait med «Little Queen». Albumet har allerede gjort det uhyre skarpt på de amerikanske hitlistene, men vi må likevel si oss litt skuffet.

Den suverene elegansen Heart la for dagen på sin første plate, enten det var hard rock eller Joni Mitchell-inspirerte ballader, vakler nå en smule. Kanskje fordi Ann og Nancy har vært litt for ivrige med å gjøre ferdig et nytt album.

Vel, Ann's krystallklare Joni Mitchell-stemme er fremdeles en nytelse, og rocklåter som «Barracuda» og «Kick It Out» sparker hardt nok. Lytt også til «Cry To Me/Go On Cry».

Platen er over middels.

(Det Nye, 9. august 1977)

Etterpåklok:

Enorm skuffelse. Det er bare å si det som det er. Og enda mer da han sto og maste med volumet på 11 i Chateau Neuf. Hunter hadde mistet plottet for et øyeblikk, magien var (nesten) borte. Han sto der og ropte foran et breialt bråkeband.

Fra Det Nye:

Den tidligere leder og vokalist i Mott The Hoople har nå kommet godt i gang med sin solokarriere. Dette er faktisk hans tredje album på egen hånd, og vi tror hans Norgesbesøk i forbindelse med utgivelsen av plata har skaffet Ian mange nye tilhengere.

Hans styrke er intelligente tekster, meget kommersielle, ofte beinharde melodier, og en stemme som ligger et sted mellom David Bowie og Bob Dylan.

«Overnight Angels» er ikke hans beste plate, men den er jevnt god, bortsett kanskje fra litt tendenser til overproduksjon. Vi har problemer med å høre tekstene. Albumet er hans tyngste hittil.

Den fine blandingen av rolige pianopartier som eksploderer i beinhard rock er en stil han mestrer til det fullkomne.

(Det Nye, 26. juli 1977)

Og her DET NYE-intervjuet, trykket 27. september 1977:

*“Jeg har alltid ønsket meg mye penger!” Ja, hvem har ikke det?*

Det er mange store stjerner innen rock, og de stråler mot deg fra aviser og ukeblader. Mange av disse menneskene elsker å bli beundret, elsker velstand og luksus. Men de tenker ikke over hva et slikt liv kan gjøre med dem.

Ian Hunter er annerledes. Det er intet han har studert mer inngående enn det å være en rock’n’roll-stjerne. Hans tekster omhandler dette, og i 1972 skrev han «A Diary Of A Rock’n Roll Star» – en dagbok fra en USA-turné med Mott The Hoople, bandet han i sin tid ledet.

Ian synes hele stjernekjøret er forkastelig og skremmende. Men samtidig er han fullstendig besatt av det å være en stjerne. Han både elsker og hater sin posisjon – og han innrømmer det.

Ærlige og åpne rockartister møter vi sjelden, men Ian er et lyspunkt.

I sommer gjestet han Norge for første gang og holdt en konsert i Oslo (Chateau Neuf) med sin nye gruppe Overnight Angels. Dette besøket var en del av hans første turné på over to år.

"Åh, det er deilig å være ute igjen. Alt er så mye bedre nå," sa en strålende opplagt Ian.

I 1975 var han lut lei av alt som het konserter. Han hadde arbeidet hardt siden skoledagene, og til slutt klarte han ikke mer. Han måtte ut igjen.

Rock’n’roll er tingen

I juni ble Ians ferskeste plate, «Overnight Angels», sluppet. Da hans forrige LP, «All American Alien Boy», kom ut i 1976, mottok kritikerne den med åpne armer. Platen var noe av det mest originale han hadde gjort – rolige låter med lange, viktige tekster. Ikke så ulikt Bob Dylan, for øvrig.

Men på «Overnight Angels» har han forlatt denne linjen. Nå spiller han rett fram, beinhard rock – og du hører knapt hva han sier!

"Jeg var meget fornøyd med All American Alien Boy, men den solgte jo ikke. For første gang laget jeg nøyaktig det jeg hadde lyst til, men det er kommersielt selvmord å gjøre slikt igjen."

Det siste året har også hans musikksmak endret seg.

"Jeg fikk lyst til å skrive rock’n’roll igjen. Og tro meg – jeg driver ikke og snekrer sammen låter som jeg vet folk vil ha. Til det er jeg altfor lat. Jeg sitter bare og venter, lar melodiene komme av seg selv."

Punkrock er gammeldags

Ifølge Ian finnes det to typer suksess. Den rent kommersielle, og den som gir deg anledning til å spille eller gjøre akkurat det du ønsker i øyeblikket.

"All American Alien Boy" tilhører sistnevnte kategori. Her konsentrerte jeg meg om tekster, og mikset stemmen min langt fram. Mange kritiserer meg av den grunn. De mener jeg er en dårlig vokalist og bør overlate mikrofonen til andre. Men det er tull. Jeg har karakter, akkurat som en del andre "dårlige" vokalister – Bob Dylan, Leonard Cohen, m.fl."

Ian er lykkelig over å ha en fast gruppe igjen. Det er tre år siden han forlot Mott The Hoople, og i disse årene har han stått helt alene.

"Overnight Angels er en fin gjeng, selv om de er litt sprø," sier han.

Nå har altså Ian gått inn for konsertlivet igjen, med en musikk som er mildt sagt heseblesende. Den timen vi opplevde ham i Chateau Neuf, var preget av et voldsomt tempo og stort volum.

Er dette et forsøk på å konkurrere med punkgruppene?

"Langt ifra. Det gidder jeg da ikke. Det er underlige tider vi lever i. Nå presterer kritikerne å kalle Queen for gammeldagse, mens punkrock er moderne og nytt. Helt vanvittig! Punkrock er det mest gammeldagse jeg har hørt på år og dag."

Men han innrømmer at disse punkerne har blåst litt liv i det britiske poplivet igjen.

"Da jeg for noen år siden flyttet til New York, var London en kjedelig by, og musikklivet uinteressant. Kort sagt: det skjedde ingen verdens ting. På toppen av dette kom skatten. Nå tjener ikke jeg så mye at det bekymrer meg, men det var likevel fristende å få noen kroner mer om jeg bosatte meg i USA. Å komme til New York var som å komme til paradiset. En enorm by med alt du kan tenke deg. Musikalsk sydet den av liv. For en snau dollar kan du oppleve de mest fantastiske musikere."

Jeg har vært heldig

Ian Hunter drømte en gang om å bli journalist. Han forsøkte seg også, men fikk sparken etter noen få dager.

"Det gikk ikke så veldig inn på meg. Særlig fordi jeg alltid har ment at engelsk presse er noe av det dårligste i verden. Jeg ler av avisene våre, og jeg ler av musikkjournalistene. Det var av den grunn jeg skrev boka A Diary Of A Rock’n Roll Star. Jeg ville vise dem god journalistikk!"

Selv om det kanskje ikke virker slik, har Ian et godt forhold til pressen i England.

Som tidligere nevnt elsker han stjernelivet – og han hater det.

"Det er så vanskelig. På den ene siden er jeg en total tilbeder av stjernekjøret. Jeg har jo alltid vært fan av popgrupper, og synes ennå at jeg bare har vært heldig. Men samtidig ser jeg jo hva som skjer rundt meg. Vi har lite eller intet å tilby dem som tilber oss så nesegrus."

Men Hunter er ikke som alle andre stjerner. Han forsøker å skape intelligent rock med mening. Han kan iblant være vulgær og synge om jenter og sex, men stort sett er det samfunnssatire og selvironi som står ham nærmest.

"Jeg er ikke halvparten så politisk interessert som jeg burde vært. Men jeg kjenner godt lukta når det stinker."

Rock er ikke viktig

"Rock kan gi deg muligheten til å gjøre det du vil. Er du heldig, strømmer pengene inn, og du kan lene deg tilbake med et mett smil. Hit kan alle nå, om de er heldige. Dette er det magnetiske med rocken."

"Først når du har nådd toppen, lengter du vekk. Jeg liker ikke å sitte der oppe selvtilfreds og mett. Ingen kan skape noe verdifullt i en slik situasjon. Nei, det er veien opp som er viktig – denne beinharde, buktende stien der du må slåss og kjempe for hver millimeter. Det er dette jeg opplevde konstant med Mott The Hoople, og derfor ble platene våre så gode. Men se på Rod Stewart – han har glemt hva motgang og sult er. Snart vil han ikke være i stand til å lage noen ting."

Hvor viktig er egentlig rocken?

"Musikk er jo blitt en voldsom industri, og intet tar vel så mye av unges interesse og tid som pop og rock."

"Rock er viktig for unge mennesker på samme måte som andre meningsløse ting. Vi må ha klart for oss at rockemusikk ikke er noen religiøs guru som fører oss fremover. Det er totalt galt. Musikken følger bare utviklingen, påvirkes av miljø og tid, og blir et speilbilde av vår hverdag. Rock er ikke viktig for andre enn forretningsmenn.

“Dette betyr selvsagt ikke at rocken er verdiløs. Musikken har stor verdi, bare den ikke tas for alvorlig. Det farligste er alle bløffmakerne, for de dominerer dagens pop/rock. Folk som når toppen uten å ha noe å gi. Bløff!”

"Jeg hater slikt, for jeg arbeider seriøst. Jeg bruker minst ett år av mitt liv på hver plate. Derfor finner jeg klare likhetstrekk mellom meg selv og en forfatter. Musikken er det eneste våpenet jeg har."

Jeg har alltid ønsket meg penger

Mot slutten av 60-årene dabbet det rike poplivet i England av. USA overtok ledelsen. Hva var grunnen til dette?

"Alle de engelske storstjernene ble rike. De mistet selvdisiplinen og lot alt skure. Dessuten var det mye hard narkotika ute og gikk, så musikerne var ikke så klare i hodene sine lenger. Det er et hardt yrke, rock."

Det er kanskje bare én av tusen som klarer seg, resten går til grunne. Du må slåss mot alt og alle, og hele tiden drives du videre av dette fjerne, lysende målet: toppen. Så når du det kanskje etter en lang og slitsom kamp, og oppdager at det ikke var noe der.

"Det eneste er pengene, dem liker jeg. Jeg har alltid ønsket meg mye penger."

Ian Hunters vei inn i popkarusellen skjedde bare ved en tilfeldighet. Han hadde fast jobb og klunket litt på en bassgitar i enerom. 23 år gammel oppdaget han en annonse i avisen:

"Gruppe søker pianist med god stemme."

"Jeg var bassist uten stemme, men tok sjansen."

Ian sang inn Sonny Bonos «Laugh At Me», og ble ansatt på flekken.

Mange kritiserte oss for vårt debutalbum, «Mott The Hoople». Vi minnet altfor mye om Dylan, særlig jeg, med krusete hår, solbriller og hes stemme.

"Men faktum er at jeg bare var en fattig popfan. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe LP-er, så det eneste Dylan-stoffet jeg eide var et par singler, blant annet «Like A Rolling Stone»."

Hva anser så Ian Hunter for å være sin beste sang?

"Det må være «God (Take 1)» fra det forrige albumet. Den er det ærligste jeg har skrevet."

(Tekst: Yan Friis. Foto: Snapshot.)

Steve Miller Band: “Book Of Dreams” (Capitol)

«Fly Like An Eagle» ble litt av et comeback for den gamle ringreven Steve Miller. Den har solgt flere millioner eksemplarer i USA, og plutselig er han toppnavn igjen.

På 60-tallet tilhørte han den «freakete» eliten med beina svevende plantet i hippiekulturen. Han flyter fremdeles i en tåkeliknende og vakker musikk. Det er ikke for ingenting at han kaller seg «The Space Cowboy».

«Book Of Dreams» er en OK oppfølger til hans suksess-LP, men heller ikke mer. Med titler som «Jet Airliner» (en glimrende låt!), «Wish Upon A Star», «Electro Lux Imbroglio», «Sacrifice», «The Stake» og «My Own Space», er det tydelig at den gode Miller ikke har til hensikt å komme ned på jorda med det første.

Mange fine melodier, harmonisk atmosfære – musikk for drømmere, musikk for oss alle!

(Det Nye, 21. juni 1977)

Juni

Bob Marley & The Wailers: “Exodus” (Island/Tuff Gong)

Etterpåklok:

Klønete, men velment beskrivelse av offbeat i Det Nye.

Fra Det Nye:

Bob Marley er en av verdens store superstjerner i dag. Sammen med sitt band, The Wailers, tok han verden med storm for et par år siden. Bob kommer fra Jamaica og spiller reggae – men en helt annen type reggae enn den vi er vant til fra diskotekene.

Musikken hans er fyldig og rik på detaljer. Typisk for denne Jamaica-rocken er at halve takter markeres med et slag på gitar eller orgel. På denne måten skapes en mer livlig og dynamisk rytme enn vi er vant til i Vesten.

Men Marley synger ikke bare lykkelige sanger. Han er revolusjonær og dypt religiøs. Hans tekster handler om de svartes kamp mot undertrykkelse, men han gir også plass til lysere øyeblikk.

Hele side 2 på LP-en består av vakre kjærlighetssanger. Det skjer mye på dette albumet, og det er uten tvil noe av det beste vi har hørt på mange år!

(Det Nye, 2. august 1977)

Neil Young: “American Stars ‘n Bars” (Reprise)

Etterpåklok:

Elsket denne. Elsker den fortsatt. Min mest spilte kassett på alle turene mellom Oslo og Trondheim (by car) på 70- og 80-tallet, sammen med "Hard Rain" og etter hvert "Hawks And Doves".

Fra Det Nye:

Nå er endelig Crosby, Stills & Nash samlet igjen og aktuelle med en ny plate. Mange venter bare på at den fjerde artisten skal gjøre firkløveret komplett: Neil Young.

Men faktum er at, i motsetning til de tre andre, har hans inspirasjonskilde klukket like friskt siden 1971. Neil har bare laget bedre og bedre plater – han trenger rett og slett ikke de tre andre. Det er de som trenger ham!

I fjor ga han ut to album, «Zuma» og «Long May You Run» – et samarbeid med Stephen Stills. Han lovet oss dessuten en tredobbelt samleplate («Decade») rundt årsskiftet.

Men Neil Young er en produktiv musiker, og på tross av at alt lå klappet og klart for «Decade» (omslaget var allerede trykt), avblåste han prosjektet til fordel for «American Stars 'n Bars».

Han hadde spilt inn fem nye låter som han ønsket utgitt så fort som mulig. For å fylle en hel LP, tok han med to uutgitte kutt fra «Decade» («Star Of Bethlehem» og «Like A Hurricane») og to nye låter fra 1975/76 («Will To Love» og «Homegrown»). Dermed var «American Stars 'n Bars» et faktum.

Side 1 består av de ferskeste innspillingene. Her har Neil med seg Crazy Horse og Linda Ronstadt. Musikken er uryddig produsert og smaker litt av hastverksarbeid – country/rock med jentekor, steelgitar og en god porsjon spilleglede, som kompenserer for skjønnhetsfeilene.

Platens høydepunkt er likevel side 2. Fra den vakre «Star Of Bethlehem» med Emmylou Harris, den melankolske og lange «Will To Love», gjennom «Like A Hurricane» (en gnistrende låt med Youngs beste gitarsolo til dags dato) til «Homegrown», som er enkel, «Neil Youngsk» rock.

Igjen har han laget et album svært få er i stand til å gjøre ham etter!

(Det Nye, 5. juli 1977)

Etterpåklok:

Mellomfornøyd anmeldelse i 1977. I dag synes jeg det er en harmløs og hyggelig plate. Punktum.

Fra Det Nye:

Stephen Stills og Graham Nash skulle komme sammen igjen, har vært mange pop/rock-fans' store ønskedrøm i mange år. De har bare et album bak seg, og det kom i 1969. Kritikerne lå paddeflate den gang.

I 1970 blandet Neil Young seg inn i selskapet, og som kvartett laget de to LP-er til. Siden gikk de hver til sitt, og ingen av dem tjente særlig på det (med unntak av Neil Young!).

Men nå er Crosby, Stills & Nash sammen igjen. Antagelig trenger de penger. I hvert fall Crosby, som elsker rikmannslivet og yachten sin. De har en massiv PR-kampanje i ryggen og turnerer for tiden USA.

Alt burde ligge til rette for et strålende comeback. Vi er likevel ikke helt overbevist. Det er åtte år siden 1969, og trioen har intet nytt å by på.

Vi finner heller ingen perler av samme kaliber som «Wooden Ships», «Suite: Judy Blue Eyes» og «Marrakesh Express» (alle fra deres debut-LP).

Mest skuffet er vi over Stills, som har laget 5 av platens 12 spor. Ingen av dem har noe å gi lytteren. «Run From Tears» er til og med et rent tyveri fra Neil Youngs «I Believe in You».

Crosbys tre bidrag er bedre. Fine, rolige melodier, der trioens glimrende harmonisang kommer skikkelig til sin rett. Crosby har dessuten et godt øre for låter som bryter med det tradisjonelle mønsteret, som «Shadow Captain» og «Dreams».

«Anything At All» er da også platens beste spor.

Graham Nash er mer ujevn, men vi vil fremheve «Just A Song Before I Go» (deres nye single) og «Cathedral».

Vår konklusjon blir at «CSN» ikke lever opp til de forventningene vi hadde lov til å stille.

Men her er enkelte høydepunkter – og en fin harmonisk stemning som mange av dagens rockplater mangler.

(Det Nye, 16. august 1977)

Hawkwind: “Quark, Strangeness And Charm” (Charisma)

Etter en rekke utskiftninger i besetningen er nå Hawkwind tilbake igjen. Vi må si oss svært fornøyd med resultatet av ommøbleringen.

Gruppen har beholdt sin diffuse, iskalde science-fiction-sound, men den monotone hakkingen er borte. Her er det ikke spart på noe.

Masse effekter og improvisasjon preger platens to lengste og mest eventyrpregede låter. De kan minne om en blanding av Roxy Music (ompa-ompa-rytmen) og Pink Floyd.

Mest forbausende er dog platens mange korte spor. Hawkwind sier for første gang det de vil – raskt og kompakt. Fengende til tusen.

Gruppens humoristiske nikk til hippietiden i «Days Of The Underground» likte vi ekstra godt.

I det hele tatt en fantasifull og effektiv plate fra Hawkwind. Vi gleder oss til neste!

(Det Nye, 27. desember 1977)

Vibrators tilhører de mer anonyme eksponentene for punkrock. 15 låter har de presset inn på «Pure Mania». Det virker ikke slik når du lytter til platen.

Det meste er ensformig, masete og lite oppfinnsomt. Gruppa virker nesten programmert. Trommene tikker monotont, rytmegitaren river uten å engasjere og sologitaristen lirer av seg den ene klisjeen etter den andre.

I bakgrunnen forsøker vokalisten å overdøve bråket. Men her er noen fine låter. Særlig den kommersielle «Baby Baby», som har lite med punk-rock å gjøre.

Et pluss gir vi også til «I Need A Slave», der Vibrators faktisk benytter akustisk gitar!

(Det Nye, 13. september 1977)

Frankie Miller: “Full House” (Chrysalis)

Miller kommer fra Skottland, og ble i sin tid oppdaget av Robin Trower og Clive Bunker. Han fikk kontrakt med Chrysalis, og debuterte som solo-artist i 1973.

«Full House» er hans fjerde og desidert beste LP. Frankie Miller tar opp staven etter to andre store britiske rock-vokalister som vi synes har seg med årene: Joe Cocker og Paul Rodgers.

Han synger rhythm & blues med magen. Hes og følsom. Musikalsk kan det iblant minne om Bad Company og Free – som i den sugene og kommersielle boogie-låten «Be Good To Yourself».

Sine Cocker-ferdigheter henter han fram i en muskuløs versjon av John Lennons «Jealous Guy».

Det er stor fart over platen med skikkelig rått gitararbeide fra Ray Minhinnet og et klunkende nattklubb-piano fra Jim Hall.

Vi vil dessuten trekke fram platens eneste myke låt: «Searching» fra musicalen «The King Of Elfland's Daughter».

Mer følsomt stemmebruk og en vakrere låt er det lenge siden vi har hørt.

(Det Nye, 15. november 1977)

Juli

Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)

Etterpåklok:

Befinner seg på veldig mange lister over tidenes beste LP'er. En debut som ingen så komme og som åpnet det tunge punkskydekket som hadde klemt en forvirret platebransje til marken. Da den nye tid faktisk også kunne levere singer-songwriters, var det håp. Syntes de nok. Hadde det bare ikke vært for det frekke navnet. Å kalle seg Elvis var helligbrøde.

Enda mer noen uker etter at albumet ble lansert, for da døde Presley, og bare Costello sto igjen under banneret "Elvis is king". Mange ble sinte på ham. Et utmerket salgsagn for det ferske plateselskapet Stiff Records.

Elvis' debut-LP er ikke så bråsint og trassig i klangen som etterfølgeren, "This Year's Model". Det skyldes at Elvis fortsatt var en artist "in progress" med fast jobb, kone og barn da den ble innspilt i løpet av fire sekstimers økter sent i 1976 og tidlig i 1977. Han skrev i utgangspunktet ikke engang for seg selv, men for Dave Edmunds. Costello ble betraktet som en lovende sangkomponist, og da Edmunds hadde vist en lunken interesse for de første demoene, bestemte man seg for å gå grundigere til verks. Nick Lowe produserte. Det amerikanske countryrock-bandet Clover, som hadde base i England, sto for kompet.

Etterhvert som innspillingene gikk unna og nye sanger ble til i sene nattetimer mens kone og barn sov, våknet ambisjonene om noe mer. Elvis forandret innstilling, han ville ha sangene selv, han ville lage sin egen LP.

To singler, den antifascistiske "Less Than Zero" og den forbitrede balladen "Alison" (med sine omdiskuterte tekststrofer), ble omfavnet av rockepressen, men døde i platebutikkene. Stiff ga likevel grønt lys for LP'n som ble utgitt i juli. Sinte tider i Storbritannia. Sex Pistols hadde allerede ertet på seg nasjonens vrede med "God Save The Queen" og var i full gang igjen med "Pretty Vacant", mens The Stranglers truet fra lumre kroker med sin Top 10-hit "Peaches". Den nye bølgen vasket i gjennom korridorene til plateselskapene.

"My Aim Is True" var perfekt timet. Den seilte inn i tabloidoppstyret og vant nye fiender og enda sterkere venner da Elvis Presley døde i august. Den traff også bredere enn punk- og new-wave bandene fordi den hadde dette singer-songwriter-preget som manet til en viss ro.

Men selv om mange av kuttene her lyder som sanger og ikke kaotiske støybomber, var det ingen grunn til å føle ro. Omslagsfotoets kalvbente insektet med de alt for store Buddy Holly-brillene oste av attitude. Nerdenes hevner. Tekstene var boblende syrebad av frustrasjoner, opprør mot konformitet og dobbelmoral, hevngjerrig dissing av personer i hans nærhet som sikkert kjente seg igjen. Enda mer vrient var det at han mestret ironi, elegant ordpresis, han lekte med sproget, du kunne aldri være helt sikker på at han mente det han sa eller sa det han mente, han ormet seg rundt i smarte ordspill, noen ganger så ondskapsfull at det knitret i brillene.

Clovers gjør ingen forsøk på å dra låtene mot California eller Nashville, de viser stor forståelse for hvor og hva Costello vil med materialet, det er røft og nedstrippet - men uten å eksplodere i ansiktet ditt slik The Attractions skulle gjøre noen måneder senere. Gitaristen Costello går etter det lurvete, metalliske, men man hører at han ikke er ny i gamet. Sikker i bevegelsene, behersket når det koker, så absolutt ikke ute av kontroll selv om han gjerne ville gi det inntrykket i høyhastighets-innslagene.

Stemmen hans er veldig egenartet, den har en slags forkjølet heshet og blir hvitglødende sprukken når han strekker seg. Teknisk viser han både modenhet og fraseringssikkerhet. Kjærligheten til Burt Bacharach er allerede synlig. Særlig i den mektige "Alison". Blant andre personlige favoritter - egentlig er nesten alle kuttene her det - kan nevnes: "Mystery Dance", "Blame It On Cain", "(The Angels Wanna Wear My) Red Shoes", "Less Than Zero" og "Waiting For The End Of The World".

Det finnes dem som ikke liker Elvis Costello, ja, som ikke kan utstå ham. Det er ubegripelig når man hører "My Aims Is True", "This Year's Model", "Armed Forces" og "Get Happy!!". En så sterk debut og tre slike oppfølgere er det ikke mange som matcher.

Fra Det Nye:

Det er i England det skjer for tiden! Nye begavete artister dukker opp nesten daglig. Elvis Costello er en av de ferskeste.

Av utseende minner han sterkt om Hank Marvin og Buddy Holly. Navnet har han stjålet fra «kongen» selv, og «Elvis is king» står da også på omslaget å lese.

Men hans musikk har lite med disse kjendisene å gjøre. Elvis Costello har trukket med seg Fender-gitaren og rhythm & blues fra 60-årene og blandet dette med en god porsjon amerikansk boogie-rock.

Ikke så ulikt Bruce Springsteen, Thin Lizzy, Graham Parker & Rumour.

Låtene på «My Aim Is True» er korte, direkte og ytterst fengende. En fin debut.

(Det Nye, 6. desember 1977)

Leon Redbone: “Double Time” (Warner Bros)

Leon Redbone er en av de største originalene innen amerikansk «populærmusikk». Backet av en enslig tuba gjør han sin entré på scenen iført tropehjelm, hvit dress, spaserstokk, hansker og drink.

Han lener seg bedagelig mot mikrofonstativet mens han sukker, jodler, snøvler og plystrer.

«Double Time» er en riktig fornøyelig plate. Leon tar oss på en reise tilbake til 30–40-årenes USA. Blues, nattklubb-jazz, Hollywood og Jimmie Rodgers' country-jodling.

Alt fremføres i et overdrevent slapt tempo, der en sparsom musikalsk backing så vidt gidder å holde farten oppe.

Samtlige melodier er gamle «klassikere» som Leon overhodet ikke har forsøkt å gjøre «moderne».

«Sheik Of Araby» er en ren «crazy»-oppvisning.

(Det Nye, 6. september 1977)

Etterpåklok:

Facebook slår knallhardt ned på stompelomper da disse er spesielt provoserende og kan utløse nakenhet og seksuelle aktiviteter. Har Facebook hørt, da.

Fra Det Nye:

Yes ble dannet i 1968. De var sterkt inspirert av Nice til å begynne med, men fant fotfeste med sitt tredje album «The Yes Album» i 1971.

Siden den gang har gruppen vært en av de ypperste eksponenter for filosofisk kunst-rock.

Superorganisten Rick Wakeman er nå tilbake igjen etter et fravær på hele tre år. Det har tilført Yes mer styrke enn mange hadde ventet – selv om Rick ikke har komponert noen av platens fem låter.

De fem medlemmene Jon Anderson, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Rick Wakeman utgjør til sammen noe av det mest fryktinngytende rock-musikken har skapt. Deres musikalske styrke er hevet over enhver tvil. De er simpelthen perfekte!

Men Yes er en gruppe som ofte mangler disiplin. I de siste årene har vi merket hvordan de fem medlemmene har hamret løs på sine egne idéer uten å finne hverandre.

Musikken har falt fra hverandre i masete fragmenter uten sammenheng.

På «Going For The One» finner vi fremdeles slike tilløp. «Turn Of The Century» spriker for eksempel til alle kanter. Andersons hese sopran flyter over en komplisert urskog av toner som vi aldri får skikkelig tak på.

«Parallels» lider av samme «sykdom». «Wonderous Stories» kommer bedre fra det, men lider til gjengjeld av dårlig gjennomarbeidelse.

Dermed står vi igjen med to melodier. Heldigvis er de det beste Yes har gjort på mange, mange år.

La oss først ta tittelkuttet – «Going For The One».

Her skaper Yes en fantastisk atmosfære. Gruppa driver låtene fremover uten nåde, og vender stadig tilbake til det nesten symfoniske refrenget.

Men best av alt er den nesten 16 minutter lange «Awaken».

Her er vi tilbake til det som var gruppas styrke: blandingen av science-fiction-rock og kirkemusikk.

Rick Wakeman benytter til og med et kirkeorgel her, og det skaper en overnaturlig katedral-stemning.

Yes skildrer menneskets møte med evigheten, og vi flyter inn i et voldsomt klimaks der gruppa oppnår det totale samspill.

«Awaken» er en kaskade av toner, et helt liv av musikk.

Men lytt til den selv, så forstår dere hva vi mener.

Ett er sikkert: Yes er en av de betydeligste grupper innen dagens rock.

(Det Nye, 6. september 1977)

AC/DC er ingen punk-rock gruppe, selv om mange tror det.

De fem australske ungdommene bruker rocken til det de tror rock dreier seg om: svette, tyngde, råhet og muskelstyrke.

Det går igjen i samtlige spor på dette albumet.

Tempoet er høyt oppskrudd, trommene dundrer taktfast, Bon Scotts tynne stemme skriker, og iblant får vi et langt og intetsigende hyl av en gitarsolo.

Ikke så fryktelig spennende, men AC/DC har i hvert fall en evne til å rive med lytteren i sin oppiskede stemning, om enn bare for noen få minutter.

«Whole Lotta Rosie» er en OK låt, som minner ganske mye om tidlig Led Zeppelin – en slags mellomting av «Whole Lotta Love» og «Black Dog».

Så fryktelig flink er ikke gruppa, og vi frykter at de ikke vil klare å utvikle seg noe særlig videre.

Men hard rock er jo «in», så de holder det vel gående en stund til.

(Det Nye, 16. august 1977)

Be bop Deluxe: “Live! In The Air Age” (Harvest)

Fire godt mottatte album har Be Bop DeLuxe bak seg. Nå fant de altså tiden inne til en konsert-LP. Til alt overmål følger det en EP med på kjøpet.

For første gang møter vi gruppa uten den jungel av lydeffekter de omgir seg med i studio. Og de klarer seg helt utmerket.

En merkelig blanding av rock-stiler. Vi finner innslag fra jazz, science fiction og rock’n roll.

Bill Nelsons gitar står i sentrum – rå og utilslørt. Han kan begi seg direkte fra enkle, tradisjonelle Chuck Berry-akkorder og rett ut i glidende, fjerne toner som suser ut i uvirkeligheten.

Hør f.eks. på «Shine».

Nelsons stemme er et kapittel for seg – fullstendig blottet for valører – nesten maskinaktig. Han snakker seg gjennom låtene.

Musikalsk byr de to platene på mange godbiter.

Nelson går ikke av veien for uventede, nesten malplasserte temposkifter.

Lovord også til organisten/pianisten Simon Clark, som trår til med flere smakfulle soli.

I det hele tatt: original og dyktig britisk rock på eliteplan.

(Det Nye, 4. oktober 1977)

Styx har holdt det gående i mange år, men det kommersielle gjennombruddet kom først med «The Grand Illusion».

Gruppens kunstferdige form for tung-rock er nå i skuddet. Musikken pøses ut i amerikansk radio, og kjøpes av et svært variert publikum.

Blant store finner vi bl.a. Boston, Kansas, Journey og Styx.

«The Grand Illusion» er en gjennomført og solid plate innen denne genren.

De fem medlemmene av Styx synger med all overbevisning om flukt fra virkeligheten med en liten kosmisk moralens pekefinger mellom linjene.

De åtte låtene er i besittelse av alt en tilhenger av slik musikk kan ønske.

Fra spinkle pianotoner og tårevåt sopransang til stormende arrangementer der vi druknes i synthesizers, gitarer, kor og fantasifulle taktskifter.

Fengende rock.

(Det Nye, 4. april 1978)

8. januar 1935 ble Elvis Aron Presley født i Tupelo. 16. august 1977 ble han funnet død i sin enorme villa – Graceland – i Memphis. Dette er de tørre tall.

Men mellom disse finner vi en av rockens aller største personer. Elvis Presley. En legende.

Et menneske som tok verden med storm i 50-årene og som klarte å holde sitt navn lysende på stjernehimmelen helt fram til sin dødsdag.

For mange ble Elvis en gud. Et overmenneske som måtte tilbes. Nå vet vi at han var som oss andre. Ømfintlig for sykdom, motgang og stress. I sin «beste alder» brøt kroppen sammen.

Ekstra tragisk ble dette fordi Elvis tilsynelatende var på rett vei igjen. Hans lange sykdom så ut til å slippe taket. En gladere og bedre rockestjerne sto fram på scenen igjen.

Fet. Skremmende fet, men glad.

Stemmen var bedre – fastere, sterkere, varmere. Dette kan vi ikke minst høre på den siste platen han fikk spilt inn, «Moody Blue».

Seks av de ti låtene er flunkende nye rett fra studio i Graceland. Av de fire resterende er én fra en konsert i Memphis og tre fra hans siste turné.

Rent musikalsk finner vi Elvis på kjente og trygge stier. Godt forankret i country-musikken.

Best trer dette fram i «If You Love Me», slageren «Moody Blue» og «She Thinks I Still Care».

Videre får vi rock’n’roll i Elvis’ humørfylte versjon av «Little Darlin’», den fint balanserte «Let Me Be There» og «Way Down».

Resten av albumet består av bløte ballader – noe Elvis mestret bedre enn de aller fleste.

Gjennom samtlige kutt har han fått god hjelp av en gjeng dyktige musikere som hele tiden trekker låtene inn mot seriøs rock, og ikke det tomme pjattet Elvis har hatt for vane å begå.

Og i sentrum har vi Kongens utrolig fargerike og bunnsolide stemme.

Til og med falsett-sang mestret han utmerket («Unchained Melody»).

God produksjon også. Eneste ankepunkt må være de unødvendig pompøse arrangementene med strykere, kvinnekor etc.

Konklusjon: «Moody Blue» er den beste LP Elvis Presley har gjort på mange, mange år. Ment som et strålende comeback etter lang tids sykdom.

Så måtte han dø!

«Moody Blue» er derfor blitt en stor artists farvel til livet og alle sine millioner av fans.

(Det Nye, 27. september 1977)

August

Etterpåklok:

David Bowie jobbet parallelt med to prosjekter i 1976-77, sine egne LP’er «Low» og «’Heroes’», og Iggy Pops «The Idiot» og «Lust For Life», de to første «tvillingene» påbegynt i Frankrike og fullført i Berlin, de to siste innspilt og fullført i Berlin. Det kan virke som om Bowie brukte Iggy som en slags prøveklut.

Man finner mye av «The Idiot» i «Low» (som ble innspilt samtidig og litt i etterkant) akkurat som man finner mye av «Lust For Life» i «’Heroes’». Brian Enos sterke tilstedeværelse på Bowie-platene utgjør vel den største forskjellen. Begge prosjektene har en fascinasjon med Kraftwerk, men også dette kommer tydeligst frem på Bowie-albumene. Iggy Pop var et garasjepunkens rovdyr, og det Bowie gjorde var vel helst å oppdatere ham i sitt eget (lyd)bilde uten at han på noen måte ønsket å temme ham.

I tillegg til å produsere Iggy-platene bidro Bowie sterkt som musiker, og enda sterkere som komponist. Han skrev nesten all musikken. Iggy sto for tekstene, ofte skrevet i fri assosiasjon på stedet. Bowie hadde et så tett eierforhold til disse sangene at han gjorde egne versjoner av tre av dem på senere plater: «The Idiot»s «China Girl» (på «Let’s Dance», 1983) og «Sister Midnight» (omskrevet til «Red Money» på «Lodger», 1979) og «Lust For Life»s «Tonight» (minus åpningstalen, på «Tonight», 1984). Mulig han mente han kunne forbedre Iggy-versjonene. Da tok han eventuelt feil.

Av de fire Berlin-arbeidene er «Lust For Life» det stilmessig mest fokuserte. Det åpner med tittelkuttet som skyter ut av høyttalerne på et trommeskrall av en annen verden, musikerne etablerer et vanvittig huggende, dansende groove som aldri slipper taket, det er Motown, det er Bo Diddley, det er så til de grader Martha & The Vandellas’ «I’m Ready For Love», men skalert opp i truende proporsjoner, lydbildet pumper adrenalin, svetter metall og puster ekko. Det tar drøye minuttet før Iggy åpner munnen og introduserer en bekjent av sangens protagonist: «Well, here comes Johnny Yen again with the liquor and drugs and a flesh machine…» med en stemme som skal følge oss hele albumet igjennom, skarp, metallisk, infam, desperat, på grensen til å tippe over.

Iggy gir deg følelsen av at alt henger i en tynn tråd. Låten «Lust For Life» er et livsbejaende hurra, et av LP’ns få lyse øyeblikk, men det er ikke noe betryggende hurra, det er slett ikke sikkert at det er noen god nyhet at kameraten til Johnny Yen er fornøyd.

Å brenne av et så sterkt kutt så tidlig er risikabelt. Men «Lust For Life» har mer på lager. Det er et svært jevnt album, intensiteten slipper aldri taket, og lydbildet som etableres i åpningskuttet opprettholdes hele veien (med ett unntak), det er brutalt, tidvis glødende, alltid rungende – Iggy tvinges til å holde maks trykk på stemmen for ikke å overdøves, han går som en skjærebrenner gjennom et skipsskrog. Megafonropet etter fitte i «Sixteen» slik det tvinnes inn i fresende, vridde Stones-riffs og masochistiske piskeslag er ikke akkurat populærmusikk for sarte sjeler.

«Turn Blue», albumets atypiske låt i den forstand at den legges helt ned på crooner-nivå og kles opp som en ballade i soul/blues-land, er ikke noe mindre rystende da teksten er formulert som en personlig bekjennelse fra en heroinslave i ferd med å gå under for tredje gang. Det er Iggys egen historie, og den ble skrevet helt tilbake i 1975 på et tidspunkt da det så stygt ut for ham. Låten het da «Moving On».

Iggy ble ikke blå, men det blir i sannhet kvinnen han synger om i «Tonight». Bowies senere versjon klipper vekk den rungende, resiterte fortalen: “ I saw my baby, she was turning blue / I knew that soon her young life was through / And so I got down on my knees down by her bed / And these are the words to her I said…” avlevert som gjennom en megafon, før den egentlige låten begynner, vuggende, omsorgsfull og bunnløst trist – med et lydbilde av fjern synth i klagende spiraler mot himmelen (Bowie overførte lydideene til sin låt «’Heroes’»). Sluttverset er omtåket av sorg og vindunderlig vakkert: «I am gonna love her to the end. / I am gonna love her to the end. / I will love her 'til I die / I will see her in the sky”. Det er så man får lyst til å gripe Iggys hender og bøye hodet i takknemlighet over verdigheten han gir denne kvinnen.

Albumets mest uimotståelige minutter kommer med «The Passenger», en låt som det i dag finnes utallige coverversjoner av – ikke uten grunn. Teksten influert av et parti i Jim Morrisons «The Lords And The New Creatures»: “Modern life is a journey by car. The Passengers change terribly in their reeking seats…” Iggys tekst er illevarslende, men også oppglødd, man befinner seg tross alt hele tiden trygt bak glassrutene i en bil, man er iakttager, ikke deltager. Reisen går bak fasaden, inn i smugene og bakgatene, byen fremstår som en levende organisme under en like levende stjernehimmel. Fascinerende tekst, men det er ikke teksten som gjør låten, det er gitarriffet. Et riff som nøkker tak i deg fra de første to taktene, og som aldri slipper taket, hele kompet griper fatt i det, riffet blir et mantra, perfekt for denne teksten slik den formidles gjennom Iggys vidunderlig rå stemme. Hele stasen er så struttende oppglødd at det føles helt naturlig at Iggy (og Bowie) bryter ut i det stadig tilbakevendende «la-la-la-la-la-la-la-la»-koret. Og hele tiden går riffet (og kompet) som et tog på skinner. Du blir besatt av låten, hypnotisert, du våkner om natten med riffet roterende i hjernen om-da-ra-ra, om-da-ra-ra …

Iggy Pop videreutviklet aldri det han oppnådde med «The Idiot» og «Lust For Life». De er begge resultater av et unikt øyeblikk i både hans og David Bowies liv – da deres kreative stier krysset hverandre et sted og i en atmosfære som ikke lenger finnes: Ved Berlinmuren. Slik sett er de fascinerende stemningsbilder fra en etter hvert fjern fortid. Men kanskje enda mer enn «Low» unndrar «Lust For Life» seg å bli fanget i en tidskapsel.

Når trommene eksploderer ut av stereoanlegget og innevarsler starten på LP’n blir man suget inn i noe som gjør tidsmål irrelevante. «Lust For Life» smaker like forrykende friskt og opprivende i dag som for 45 år siden. Og coverportrettet av den forrykt smilende Iggy kan fortsatt skremme barn til å spise opp grønnsakene sine.

Fra Det Nye:

Iggy var såkalt «punk-rocker» i 1970, og han er det ennå. Han har alltid kledd rocken naken. Ingen påklistrete studio-effekter. Bare rett fram rasende musikk.

Forrige LP – «The Idiot» – var et mesterverk i melankoli. Nå som den gang har han fått god hjelp av David Bowie, som har signert nesten samtlige melodier, spiller gitar og piano og er oppført som producer.

«The Idiot» var rolig. «Lust For Life» er et ragnarokk – og nok et mesterverk. Hele platen er mesterlig enkel, og så hypnotisk at du aldri får nok av den. Vi kastes nådeløst fremover i aggresjoner og syke visjoner.

Iggy har sett livets skyggesider, og det er ut fra bakgatene hans stemme skriker mot oss. Det ligger panikk bak hvert eneste ord han synger.

(Det Nye, 8. november 1977)

Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue” (Caribou)

Så er endelig historiens første solo-LP fra en Beach Boy på markedet.

At trommeslageren Dennis Wilson åpner ballet før sine mer anerkjente brødre Brian og Carl, forbauser nok mange. Vi kan love at forbauselsen vil øke ytterligere etter møtet med «Pacific Ocean Blue», som er en utsøkt LP.

Dennis’ stemme minner en smule om storebror Brian. Men her er lite som minner om Brians komposisjoner på Beach Boys' ferskeste LP «Love You». Dennis har i stedet beveget seg tilbake til gruppas stil rundt 1970–71. Rastløs, melankolsk musikk med originale harmonier.

Han har med seg et drøyt dusin sangere bare til koring, noe som gjør lydbildet ekstra fyldig. Platen er variert, men det går mest i de helt rolige låtene. Tekstmessig er Dennis rett fram og ærlig. Hans kjærlighet til naturen blir en fin økologisk hyllest.

En plate å bli glad i.

(Det Nye, 25. oktober 1977)

The Animals: “Before We Were So Rudely Interrupted” (Barn)

Da narkotika og hippikultur smøg seg inn i Europa, mistet den britiske rock mye av futten. Mange grupper, kjent for sin aggressivitet, ble fullstendig avlegs.

Animals var en av de store i midten av 60-årene. De kunne konkurrere med Rolling Stones, både i platesalg og popularitet. Men i 1965 begynte det å rakne. Medlemmene sa takk for seg en etter en, og Eric Burdon sto til slutt igjen alene.

I fjor møttes så den originale besetningen for å spille inn LP. Resultatet foreligger nå, og vi må si oss positivt overrasket. Platen føyer seg pent inn i rekken av Animals' over ti år gamle produksjoner.

Burdon er i kjempeform, og avleverer sterke vokale prestasjoner. Som vokalist er han mer intens enn Mick Jagger. Han har hesheten og det brumlede dype hvisket som rhythm & blues-musikken krever.

Når vi så på toppen av det hele kan nyte Alan Price’s lekre og sikre arbeid på orgel/piano, må platen bli en vinner. Blomster også til Chas Chandler, Hilton Valentine og John Steel!

(Det Nye, 1. november 1977)

Split Enz er en av dagens mest bisarre grupper. Sitt utseende har de hentet fra serietegneren Don Martins figurer. Bare kast et blikk på plateomslaget, så forstår du hva vi mener.

Like vanvittig er ikke musikken deres.

«Dizrythmia» inneholder ni varierte låter som ikke likner på noe annet vi har hørt de siste årene. Det veksler fra fengende, tette refrenger til mer utflytende instrumentale innslag. Platen er ytterst hørverdig pop/rock.

Om vi skal plassere Split Enz et sted på kartet, må det bli i Roxy Music og Sparks’ gate. Klarest kommer dette fram i «Jamboree», «My Mistake» og «Bold As Brass».

Tim Finn har en nyansert stemme som iblant minner om Ronnie Lane. Andre ganger stryker han opp i de rene Beach Boys-falsetter.

En god plate.

(Det Nye, 29. november 1977)

En ny plate med Ry Cooder er alltid en begivenhet. «Show Time» overgår likevel våre mest utopiske drømmer. Albumet er simpelthen perfekt! Ett studiokutt («School Is Out») og sju fra en glimrende konsert.

Cooder spiller opprinnelig og tradisjonell amerikansk musikk – en blanding av blues, gospel, creol-musikk og rock. Noen sær nostalgiker er han dog ikke. Ry har bare ført tradisjonene videre. Han viser oss hvordan rocken burde ha blitt.

Det kan høres enkelt ut når han spiller sin gitar. Og det er enkelt. Så enkelt at ingen kan gjøre ham det etter! Gitaren antyder, prater, kommenterer. Du får smake på de mest utsøkte retter, men forspiser deg aldri.

I «The Dark End Of The Street» og «How Can A Poor Man Stand Such Times And Live» treffer hans forsiktige slide-solo deg i selve ryggraden. Blomster også til Flaco Jimenez og hans trekkspill!

(Det Nye, 11. oktober 1977)

September

Når jazz og rock møtes, oppstår som regel en musikkform som først og fremst når fram til en intellektuell elite. Rock- og pop-interesserte trekker ofte på skuldrene og søker mot mer fengende melodier.

Steely Dan og deres nye LP «Aja» kan bli redningen. En sann opplevelse å lytte til. Du føler deg faktisk beriket etter et møte med platen, og da særlig side 1.

Gruppen er egentlig en duo bestående av Donald Fagen og Walter Becker. Men de har med seg kremen av musikerne innen seriøs rock og jazz/rock. Resultatet er noe av det beste vi har hørt på plate i år.

Musikken er en blanding av storbandjazz, swing, funk og country-rock. Mesterlig er tittelkuttet, som lener seg tungt mot latinamerikanske og asiatiske rytmer. Låten ruller fram, fet og elastisk.

Nydelig er «Deacon Blues», med sitt slentrende kommersielle refreng.

Vi anbefaler platen. Et mesterverk som bør være obligatorisk i enhver platesamling.

(Det Nye, 22. november 1977)

Ian Dury: “New Boots And Panties!!” (Stiff)

Det finnes ingen fasit som forteller hvordan god rock’n’roll skal eller bør være. Selvsagt! Men om noe slikt fantes, så ville «New Boots And Panties!!» ligge tett opp til det «riktige».

Ian Dury vokste opp i Canterbury, London og har en ekte cockneybakgrunn. Han har studert kunst, vært maler, illustratør og foreleser i kunst.

Men Ian gikk trett av dette, og dannet i 1973 Kilburn And The High Roads. Gruppen ble ganske snart omtalt i musikkpressen. Deres konserter i puber og klubber ble legendariske.

Dury og hans musikere representerte tilsynelatende noe helt nytt innen rocken, og det var bare et tidsspørsmål før gjennombruddet skulle komme.

Men det kom aldri. Gruppens første album, «Handsome», ble slaktet, og Kilburn & The High Roads forsvant for alltid.

To år gikk. Så dukket Ian Dury opp igjen, nå som soloartist hos det nye plateselskapet Stiff.

I fjor høst ble han hyllet som britisk rocks redning i musikkavisene. Singlen «Sex And Drugs And Rock’n’Roll» krøp opp på hitlistene. Så kom soloalbumet «New Boots And Panties!!» – en formidabel suksess.

Dury’s styrke er at han aldri vendte sin bakgrunn ryggen. Han er cockney til margen, og han bruker London som bakgrunn for sin musikk. Resultatet er en unik form for rock – en ren britisk type som dufter av de gamle varietéer og music halls.

«New Boots And Panties!!» gir oss to sider ved Ian Dury. Den første dekker platens første side: den vare, lett humoristiske Ian.

Tross sitt noe truende oppsyn (i forrige århundrede ville han antagelig blitt kalt «den fødte forbryter»), er det forbausende mye varme og kjærlighet i hans indre.

Best kommer dette fram i den poetiske «Wake Up And Make Love With Me» og «My Old Man». Ian’s kjærlighet til rock’n’roll tar form i hyllest-låten «Sweet Gene Vincent» (om en rockestjerne som ble drept i begynnelsen av 60-årene).

Musikalsk er platens første side dvelende, klukkende rolig. Vi legger merke til solid spill fra backingmusikerne, som bidrar med mange fine detaljer.

Side 2 gir oss Ian’s maniske side – sydende, beinhard og hysterisk rock’n’roll. I store porsjoner blir disse låtene noe anstrengende.

Men også her går kvaliteten som en rød tråd gjennom hvert kutt.

Konklusjon: En glimrende LP som inneholder alt du kan forlange av rock-musikk. Autentisk og velspilt. Gode tekster. Og ikke minst: en artist som er en ruvende personlighet.

(Det Nye, 7. mars 1978)

Boomtown Rats: “The Boomtown Rats” (Mercury)

Boomtown Rats er en av de beste gruppene vi har hørt innen den såkalte «punkbølgen». De formidler gråhet, asfalt, neon og blod som alle punkere, men samtidig er de i besittelse av en stor porsjon innsikt og intelligens.

Her er ikke bare ren, utilslørt stå-på-musikk, men også fine instrumentale prestasjoner. Boomtown Rats er ikke redd for gitarsoli, taktskifter og litt uventet melodiføring. Det blir mer dybde over musikken.

Gruppen gir oss for øvrig en genial imitasjon av Bruce Springsteens «Jungle Land» – bare med ny tekst, tittel og små justeringer i melodien. «Joey’s On The Street Again» kler rett og slett Springsteens storbyromantikk naturlig.

Ellers finner vi likheter med artister som David Bowie, Lou Reed, Mott The Hoople, Bob Dylan og Roxy Music.

Det svinger skikkelig.

Vi anbefaler særlig «Lookin’ After No. 1» og «I Can Make It If You Can».

(Det Nye, 29. november 1977)

Etterpåklok:

Gruppens andre album, og en powerpopens triumf. Ikke så krass og brannkrydret som debuten, selv om utgangspunktet er det samme: samtid med et bevisst forhold til fortiden.

Cheap Tricks kan sin rock'n'roll og har ingen problemer med å vise hvor de og musikken deres kommer fra. Men klangen er ny og stor og skinnende. Og de blunker. Cheap Trick traller livet en trall.

De to kjekke guttene kjører motorsykkel på forsiden av coveret, i farver. Tjukken og propelluemannen kjører moped på baksiden, i sort/hvitt. Cheap Trick er selvironi, selvhøytidelige kan andre være.

Albumet spruter av overskudd og lekenhet, og oppdraget går hele tiden ut på å feie deg inn i versene, og sentrifugere deg i refrengene. Du kommer fortumlet ut etter en omgang med albumet, og vil bare ha mer.

"I Want You To Want Me", "Southern Girls", "Hello There", "Clock Strikes Ten". Klassepop.

*Baksiden på Cheap Trick-coveret. Humor!*

Richard Hell & The Voidoids: “Blank Generation” (Sire)

Etterpåklok:

Roll up for Richard Meyers, legenden som skapte Television sammen med Tom Verlaine, og som valgte sitt kunstnernavn etter helten Arthur Rimbauds "A Season In Hell". Han brøt med Verlaine, startet Heartbreakers med Johnny Thunders, og omsider The Voidoids som laget dette debut-albumet, som de til alt overmål spilte inn to ganger i 1977. De fleste kuttene er fra andre forsøk.

Hell er selve rollemodellen for den engelske punken. Utseendet, hårsveisen, klærne, attituden. Men som mange av sine samtidige i rock'n'roll & punk-miljøet i New York, var hans vinkling inn i musikken svært litterær. Rimbaud, Burroughs, Kerouac og samtidsikonene Patti Smith og Bob Dylan.

Musikalsk var stuingen brygget på Beatles, Stones, Iggy, Velvet Underground, The Seeds, gammelt og nytt, the usual suspects.

"Blank Generation" er en skranglende og skakk tidspille, med jamrende vokal og to gitarer som har rett til å gå akkurat hvor de vil. Det putrer og skraller, klyper og kribler, og de to gitaristene leker både med hverandre og låtene. Plutselig kan en av dem ta av i en lurvete fingerknekker-solo, før han hamrer seg på plass igjen.

Hele stasen er i kontinuerlig bevegelse. Korte låter, masse kicks. Det låter ganske kult ennå. Og tittelkuttet er en prins av en oppsummering.

The Stranglers: “No More Heroes” (United Artists)

Da Doors og punk-rocken møttes, oppsto Stranglers. Kanskje den største suksessen innen britisk rock dette året.

Deres forrige LP «Rattus Norvegicus» har allerede solgt til gull i England. Vi tror dog ikke at «No More Heroes» vil selge like mye. Gruppen har nemlig strammet grepet rundt sin musikk. Utflyting tillates ikke.

Samtlige låter er skarpskåren rock. Direkte og nådeløs. Men vi kan ennå fornemme det boblende Doors-orgelet og «søppelbøtte»-bassen.

Det svinger av Stranglers. Det er vitalitet og kraft i musikken deres. Noen synes kanskje de blir vel masete, men da anbefaler vi lytting i små porsjoner.

Dette er nemlig en glimrende LP, bare du arbeider med den.

Best er utvilsomt tittelkuttet. Nærmere fengende pop kan ikke Stranglers komme.

(Det Nye, 22. november 1977)

En grå og trist dag i 1970 ble Thin Lizzy dannet i Dublin. Allerede fra starten av pekte bassisten og komponisten Phil Lynott seg ut som leder. Gruppen dro til London i mars 1971.

Her laget de sin første LP. Den skapte ingen sensasjon. Tvert imot. Thin Lizzy hadde problemer med å få spillejobber, og måtte ta til takke med småklubber og puber. Først i begynnelsen av 1973 fikk de full klaff med sitt rock-arrangement på den tradisjonelle låten «Whiskey In The Jar».

Men de klarte ikke å følge opp suksessen, og måtte friste noen lange år i klubbene igjen.

I fjor gikk det endelig hull på byllen. «The Boys Are Back In Town» og albumet «Jailbreak» stormet opp hitlistene i hele Europa og USA. Plutselig var Thin Lizzy en av de «heteste» bandene innen rocken.

Denne gangen har de dessuten klart å følge opp suksessen. Først med LP’en «Johnny The Fox» og nå med det flunkende nye albumet «Bad Reputation».

Her i Norge burde interessen for gruppen være på topp etter deres besøk i begynnelsen av august. Og dere kan trygt kjøpe LP’en. «Bad Reputation» står fram som deres beste plate til dags dato!

Musikken er en merkelig form for tung-rock. Selv de hardeste låtene virker myke. Hva det kommer av vet vi ikke. Det hele dreier seg rundt Lynotts messende, monotone stemme.

Resten av gruppa bidrar med en bred og fargerik lydvegg som skapes av gitarer og trommer. Iblant også et orgel. Brian Robertson og Scott Gorham kaster inn korte, angstfylte gitarsoli hver gang det oppstår tomrom.

Helheten er dyster og dommedagspreget. Lynott formidler mye vold, men det er en fortvilet gråt i stemmen hans. Lytt for eksempel til «Soldier Of Fortune», et av platens beste spor.

Britisk rock på sitt beste, altså. Men vi klarer ikke å kvitte oss med uhyggens følelse.

(Det Nye, 13. september 1977)

Billy Joel er ikke bare en ung og lovende amerikaner. Han er allerede på toppen – med et smell. «The Stranger» har grodd seg inn i det amerikanske folk, nå er det vår tur.

Men Billy er ingen hardtslående sangskribent. For det meste beveger han seg i vaklende og forslitte formuleringer, selv om han kan snuble over noen perler (f.eks. «I’d rather laugh with the sinners/than cry with the saints»).

Joel blir av mange sammenliknet med Elton John – ikke uten grunn. Men Billy er en enklere og mer overfladisk artist. Ofte hopper hans melodier over i monotone, men fengende rytmemønstre (à la Paul McCartney på sitt verste).

Vi avskriver dog ikke «The Stranger». Billy er på rett vei. Han skriver følsomt, og låten «Movin’ Out» er svært god.

(Det Nye, 14. mars 1978)

Finn Kalvik: “Nederst Mot Himmelen” (Nordisc)

«Fyll Mine Seil» er og blir Finn Kalviks beste plate. «Nederst mot himmelen» kan ikke gjøre noe med det.

Men Finn har i alle fall forsøkt, og dette nye albumet inneholder en rekke gode låter. Men det finnes også svakheter.

Fra den myke, perfeksjonistiske jazzen har Finn nå søkt over i rock-musikken. Og det er dyktige folk han har med seg. Vi kan nevne Finn Sletten, Jon Eberson, Håkon Graf og Sveinung Hovensjø. De behandler Kalviks melodier med stor respekt, og den stemning tekstene formidler blir glimrende ivaretatt.

Vi føler oss fristet til å kalle dette Finns Dylan-LP. Musikken har nemlig noe av den magnetiske kraft i seg, som vi forbinder med den amerikanske kunstnerens beste arbeider. Ebersons gitar lirer av seg uhyggelig veldisiplinerte soli, og biter aggressivt der sjansen byr seg.

Et godt eksempel er platens beste spor: «Jeg står hvor jeg ser deg».

Håkon Graf må også få en stor del av æren. Hans nyanserte bruk av diverse piano, orgel og synthesizere er ryggraden i LP’en. Vakker er «Lillesøster», der Håkon spiller krystallklart og mykt rundt Finns største vokale prestasjon til nå.

Vi liker dessuten den dvelende og poetiske «Sang i april» og den undrende «På terskelen», med solid akustisk gitar fra Finn selv.

Mye bra også i de skarpe og harde «Lære for livet» og «Vi som brakk nøkkelen i låsen».

Men her kommer dessverre Finns store svakhet for tydelig fram. Han har problemer med å skrive gjennomført gode tekster. Noen av ordene han velger, virker altfor banale når de synges.

«Vi som brakk nøkkelen ...» grunnstøtte nettopp på grunn av svak tekst. Det siste verset torpederer fullstendig det klimaks Finn forsøker å skape:
"I fortidens mørke oppsto vår slekt / mennesket så på seg selv som perfekt / men led under et altfor stort intellekt ..."

Dette er ikke godt, og det sier oss lite.

Absolutt bånn når Finn med «Ska'ru leva i da, så må'ru Væra miljonær», «Et hvilested» (minner om Gilbert O'Sullivan på bommen!) og «Vi reiser» (et pinlig forsøk på reggae).

De to resterende låtene – «Keiserens nye klær» (sier oss lite) og «Stagnasjon» – befinner seg midt på treet.

Konklusjon: «Nederst mot himmelen» er på sitt beste glimrende, og på sitt verste bånn.

Finn har skrevet alle tekster selv, og kommer ofte inn på vesentlige områder. Men han formulerer seg ikke alltid like heldig. Ofte virker det klosset, og noe av meningen taper seg i ullen ordbruk.

(Det Nye, 15. november 1977)

Talking Heads: “Talking Heads: 77” (Philips)

Den nye bølgen av enklere og mer direkte rock er nå for alvor i ferd med å skylle over USA. Og amerikanerne har lært fort. Talking Heads ble dannet i 1977, og debuterer med dette fascinerende albumet. Deres musikk likner ikke på noe vi har hørt tidligere, og den har absolutt intet med punkrock å gjøre. De fire medlemmene kler seg som småborgerlige gymnasiaster og ser snille ut!

Tilsynelatende synger de enkle små sanger om kjærlighet og smil, bare av og til avbrutt av små skyer i horisonten. Men under denne overflaten finner vi ironi og sarkasme som særlig understrekes av Davis Byrne's stemme. Høy og pint som en druknende mann.

Rytmikken er det merkeligste. Et disiplinert virvar av rytmer som er i kontinuerlig forandring. Iblant lystig og fengende for plutselig å rase ut i hardtslående rock. Talking Heads spiller enkel rock som er utrolig krevende. En plate som gror!

(Det Nye, 24. januar 1978)

Randy Newman: “Little Criminals” (Warner Bros)

Randy Newman er en av USAs fremste vise-/rock-poeter. Hvor god han er til å skrive kan en høre i «In Germany Before The War». En uhyggelig vise om mordet på en liten pike. Den bestialske handlingen nevnes ikke med et ord.

Ellers er her mye ironi og vakre menneskeportretter, det meste forankret i sørstatene. Randy besynger emner som politiparader, den ensomme cowboy, småskurker, hjemlengsel, gamle mennesker og byliv.

Musikken er glimrende arrangert, og som før dominerer Newmans famlende, men effektive ragtime-akkorder på piano. Litt mer rock enn tidligere, kanskje takket være Joe Walsh, Glen Frey og Don Henley fra Eagles. Anbefales.

(Det Nye, 6. desember 1977)

De flygende bergenseres svanesang foregikk i Engen Kino, Bergen, 10. januar 1977. Rune Walle tok seg noen dager fri fra Ozark Mountain Daredevils og dro til Bergen for å holde en siste konsert med Flying Norwegians. Han tok dessuten med seg sin venn David Trask, som gir oss en herlig vokaloppvisning i «The Auctioneer».

«Live» er mer country-orientert enn noen av gruppens to studio-plater. Grunnen er åpenbar. Flying Norwegians fremfører nemlig få av sine egne komposisjoner. Intet galt i det, for de amerikanske country-klassikerne («White Line Fever», «Brass Buttons», «Pamela Brown» m.fl.) fungerer langt bedre enn f.eks. Cato Sandens «New Day». Sistnevnte melodi virker skuffende blek på «Live».

Vi er godt fornøyd med Runes gitar, Harald Dybs steel-gitar og Gunnar Bergstrøms trommer. Men noen stor svanesang er dette ikke. Imidlertid er det en artig plate for tilhengere av den dyktige Bergens-gitaristen Rune Walle. Og dem er det mange av!

(Det Nye, 18. oktober 1977)

La gå at Ringo er en hyggelig fyr. En dyktig trommeslager og et jordnært menneske. Men vi kan ikke la ham leve mer på Beatles-navnet. Ringo mangler stemme og talent. Det kommer tydeligere og tydeligere fram for hver LP han lager.

Et foreløpig bunnpunkt ble nådd tidligere i år da «Ringo's Rotogravure» ble sluppet. Stort dårligere kan ikke en LP bli. «Ringo The 4th» er likevel ikke langt etter. Denne gang har han ikke fått hjelp av en eneste beatle. I stedet benytter han en gjeng dyktige studio-musikere, inkludert et fyldig kor. Men det hjelper så lite.

Ringos stemme er pinlig flat, falsk og totalt blottet for humor. Han trommer som om han dæljet løs på en kjempemessig pudding. Monotont og intetsigende. Musikken er tydelig rettet inn mot disco-markedet, noe som bare gjør vondt verre.

Nei, nå er vi lei av Ringo. Det er trist når en artist ikke kjenner sin besøkelsestid. Han burde være fornøyd med å leve på minnene fra Beatles-tiden.

(Det Nye, 18. oktober 1977)

Smokie: “Bright Lights & Back Alleys” (RAK)

Det er noe irriterende med Smokie. Deres monotone perfeksjonisme. Denne konstante streben etter den fullkomne pop-låt. Blir det ikke noe borte på veien? Er det ikke en kulde i deres musikk – en spøkelsesaktig og regnvåt kulde som selv ikke Chris Normans hese og forpinte stemme kan skjule?

Vi synes dog at Bright Lights & Back Alleys er et skritt i riktig retning. Her blottes noe av den ekte dyktigheten som tross alt må bo i dem.

"I Can't Stay Here Tonight" er et eksempel på dette. Sangen har kvalitet. Fine forvrengte el-gitarer og sølvklingende akustiske soli.

Vi må i grunnen trekke fram produsenten Mike Chapman. Han har gjort en glimrende jobb. Alle effekter er tatt i bruk, og samtlige låter trer fram i en smakfull og tredimensjonal ramme av kor, gitarer, strykere, orgler osv. Iblant må vi tenke på Queen. "In The Heat Of The Night" og særlig den slentrende "Sunshine Avenue" kunne faktisk vært hentet fra en Queen-LP.

Albumets mest fengende melodier har ikke Smokie laget selv. Den beste er Searchers' gamle slager "Needles And Pins", som gruppen elegant løfter fra 60-årene og inn i nåtiden. Pop på sitt beste. "The Dancer" av Leo Sayer er også bra. Her kan Smokie minne en smule om Eagles. Høy falsett-sang og sveipende vest-kyst rytme.

Albumet er en merkelig blanding av overprodusert britisk studio-rock à la Queen og amerikansk country. Antakelig er det slikt som skjer når en engelsk pop-gruppe drar til California for å spille inn en LP.

Her er dessverre mye dårlig musikk også. Særlig gjelder det tungrock-forsøket "Walk Right Back", den tomme pop-låten "Baby It's You" og "It's Your Life", sistnevnte et blekt forsøk på reggae med et refreng tatt rett ut av George Harrisons "My Sweet Lord". Vi synes dessuten at Smokie stamper i "No One Could Ever Love You More".

Som musikere holder gruppen høy standard. Deres koring og sang er glimrende, Chris Norman og Alan Silsons gitarer utmerket, og Terry Uttleys bass solid. Det svake leddet er Pete Spencer, som trommer monotont og dødt.

Konklusjon: Bright Lights & Back Alleys er en fremgang for Smokie. God pop av den uskyldige typen. Men det er ennå for få høydepunkter og for mye dårlig.

(Det Nye, 22. november 1977)

The Rolling Stones: “Love You Live” (Rolling Stones)

En ny LP med Rolling Stones er alltid en begivenhet, og har vært det helt siden de debuterte tidlig i 1964. Love You Live er deres tredje konsert-samling. De to andre er Got Live If You Want It (1966) og Get Yer Ya Ya’s Out (1970). Ved å sammenligne disse, finner vi en fin stigning i gruppens teknikk og dyktighet. Men samtidig forsvinner deres opprinnelige råhet. Det glir mer over i et muskuløst show. Gjennomarbeidet og sterkt, men dessverre noe tomt.

Som på Goat’s Head Soup pryder Mick Jagger også denne gang plateomslaget alene. Ikke så merkelig – han er jo gruppas gallionsfigur.

I motsetning til de fleste andre band synger Stones ikke om uskyldig kjærlighet der gutten bare vil holde jenta i hånden. Rolling Stones har alltid vært store rampegutter. I dag forsøker punk-gruppene å overgå dem med alle midler. Rocken skal jo være rå og skitten. Dens funksjon er å slå virkeligheten midt i fleisen på lytteren. Stank og råttenhet tilhører jo utvilsomt mange menneskers hverdag.

Stones har sitt utgangspunkt i denne sultne gråheten. Men det var i de tidlige 60-årene. I dag velter de formelig i penger. De har flyktet fra England for å unnslippe skattepresset. De bryter lover som bare rike mennesker kan. Ødelegger hotellrom, svelger livsfarlige og rådyre narkotiske gifter osv. Keith Richard risikerer nå en lang fengselsstraff i Canada etter å ha blitt anholdt med et stort parti heroin i sin besittelse. De er nok rampete. Men ingen vanlige mennesker kan identifisere seg med dette ustyrtelig rike monsteret. Love You Live har derfor lite å fortelle oss.

Når dette er skrevet, må vi likevel innrømme at de fire platesidene byr på mye fin rock. Særlig kutt som ble spilt inn i en kanadisk klubb foran 350 mennesker. Her har vi nesten Stones slik vi husker dem fra 1965. Rhythm & blues med røffe kanter. Grovt og aggressivt gitararbeid fra Ron Wood og Keith. Mick Jagger i en form vi har lengtet etter.

De 14 resterende låtene er fra en konsert i Paris 1976. Her blir det mindre interessant. Det svinger bra nok, men gruppen lever ikke i musikken sin – de lever med den, og det er et dårlig tegn. Fart og oppjaget stemning, men lite sjel. Mick får med seg publikum etter You Can’t Always Get What You Want. "Oh Yeah", brøler han. "Yeah", svarer publikum ekstatisk. Raskere og raskere, inntil Mick avbryter med "shit!"

Bedre kan vi ikke betegne platen selv. Folk liker det Stones spiller. Du som kjøper platen vil antakelig gjøre det. Men gruppen bryr seg ikke et døyt om hva du mener eller gjør.

(Det Nye, 8. november 1977)

Pete Townshend & Ronnie Lane: “Rough-Mix” (Polydor)

Når to av britisk rocks betydeligste musikere går sammen om å lage et album, må resultatet bli bra.

De er begge melankolikere, og de har begge smakt superstjernelivet. Townshend er fremdeles gitarist i The Who. Lane var tidligere medlem av Small Faces, og senere Rod Stewarts Faces, men trakk seg tilbake. Han har siden orientert seg mot britisk grasrot-musikk og henter mye fra tradisjonelle melodier. Townshend har ikke denne innsikten i folkemusikk. Han har jo vært innelåst i tungrocken og The Who. Men sammen har de likevel arbeidet fram en vakker, men trist plate.

Særlig Lanes komposisjoner. De smyger seg fram, mens Ronnies stemme befinner seg på grensen av sammenbrudd. Om vi skal trekke fram noen kutt, må det være My Baby Gives It Away, Annie, Catmelody og Street In The City.

Gallagher & Lyle, Charlie Watts, Eric Clapton, Mel Collins, John Entwistle m.fl. er å finne blant musikerne på Rough Mix. Anbefales.

(Det Nye, 8. november 1977)

Oktober

Etterpåklok:

Overveldet meg så til de grader den høsten. Men "Low" var alltid favoritten. Enda mer i dag.

Fra Det Nye:

Low, Bowies forrige LP, blir av denne anmelderen betraktet som 70-årenes beste rock-album, men Heroes ligger sannelig ikke langt etter.

Bowies flørt med elektronisk avantgarde-musikk og Iggy Pops garasjerock er med den nye platen blitt et seriøst kjærlighetsforhold. Den tette metalliske veggen av monoton og suggererende musikk passer Bowies låter som hånd i hanske. Og det er dyktige folk han omgir seg med: synthesizer-trollmannen Eno (sparket ut av Roxy Music i 1973), Robert Fripp (gitaristen som ledet det oppløste King Crimson), Carlos Alomar (som rasper hardt og effektivt med sin rytmegitar), Dennis Davis (dommedags-trommeslager av rang) og George Murray (bass).

Som Low består også dette albumet av en side sanger og en side med spesielle instrumentaler. Og den dype, avsindige uhyggen er fremdeles Bowies budskap. Han ser mennesket helt inn i sjelen, og han føler seg fremmed i vår tids materielle og ørkesløse stenlandskap. Det er nesten uanstendig det bildet han maler – på Heroes kler han oss helt nakne.

Platen kan godt oppfattes som en bevisstgjøringsprosess. Vi følger et menneske som rister av frustrasjoner, som bærer sine nerver utenpå kroppen. Aggresjonene flyter fritt i de beinharde rocklåtene Beauty And The Beast, Joe The Lion og redselskabinettet av en sang: Blackout.

Sons Of The Silent Age er et glimrende portrett av vår innholdsløse hverdag. Med glassaktig blikk står vi, ventende på T-banen, på vei hjem til buret av en drabantby-leilighet. Intet skjer, vi bare drømmer, drømmer og sklir umerkelig ut av livet og inn i døden.

Lyspunktet finner vi i tittelkuttet. Gråheten får en liten fargeklatt – det innerste i mennesket, det søkende, denne hjemlengselen mot lyset. Svaret ligger ikke i en Hollywood-film med hvite smil og vakre helter. Det ligger i oss selv. Vi kan være helter, om enn bare for en dag.

Låten er dessuten utrolig fengende. Snur vi platen, finner vi noe av det beste og mest avanserte Bowie har skapt. Et udefinerbart intet der vinden uler over golde gressbakker, regnet faller og intet rører seg. Iblant brøler en rakett over himmelen på vei mot sitt mål. Dette er rockmusikk i en helt ny dimensjon.

Platen avsluttes med sangen The Secret Life Of Arabia, der Bowie søker tilbake mot tidligere kulturer for å finne et holdepunkt.

En fantastisk plate, som krever mye av lytteren. Du blir ikke glad av å høre den, men samtidig er her noe så viktig som du bare finner i stor kunst.

(Det Nye, 6. desember 1977)

Sex Pistols: “Never Mind The Bollocks Here’s The Sex Pistols” (Virgin)

Etterpåklok:

Med dette albumet var egentlig prosjekt Sex Pistols sluttført. Sex Pistols var ikke et band, men et Ziegfeld Follies, et spektakulært show hvor massemedias representanter ble tildelt (eller nærmest narret inn i) klart definerte oppgaver som de utførte like synkront som Follies’ dansepiker.

Manager Malcolm MacLaren var en visjonær manipulator. Der andre så armod, motløshet, fattigdom, arbeidsløshet, resignasjon og et ungdomskull uten fremtid – storby-Englands grimme skyggeside -, så han en mulighet. Klarte han å frigjøre disse kreftene og kanalisere dem ved å forflytte problemene fra sosionomenes og politikernes diskusjonspaneler og ut i tabloidenes hysteriske sensasjonshverdag, var det penger å hente. Skrem vettet av folk. Det selger.

MacLaren var ikke ute etter å styrte noe regime. Han var ute etter penger «and the old in and out». Den kjappeste veien og det beste verktøyet het rock’n’roll. Det ville skjedd noe uansett. Det var allerede i gang. Man kunne gå på pub’en eller lokale klubber og høre ukjente og som oftest unge musikere pøse ut habil garasjerock og rhythm & blues. Et tilbake til røttene og entusiasmen som du ikke fant hos de etablerte bandene eller på diskotekene. De var der allerede med gitar og stemme, folk som Elvis Costello og Joe Strummer. De ville blitt noe uansett, noe i nabolaget til Dire Straits. Men MacLarens genistrek var at han skapte et monster, helvetes svar på The Monkees, eller rockens svar på japanske selvmordsflyvere.

Sex Pistols gikk rett i strupen på de helligste kuene: Kristendommen, kongehuset, holocaust og demokratiet. Det nihilistiske rautet på anarki rystet det britiske samfunnet i grunnvollene. Det man ikke forstår, frykter man – og ingen ting er mer skremmende enn synet av en soldat som styrter inn i kuleregnet uten tanke for noe annet enn å karre seg frem om så på alle fire for å kjøre bajonetten i deg. Sex Pistols eide avisforsidene i et år. Konsertene deres endte ofte i kaos, politiaksjoner, slåsskamper. Deres utagerende kompromissløshet og frådende fravær av ydmykhet i en orkan av motstand betydde enormt for tusener på tusener av unge mennesker som hadde falt utenfor. Sex Pistols forsynte samfunnstaperne med våpen, ammunisjon og kamplyst. Pubrocken kunne aldri gjort det.

Mange av de fremste og mest spennende artistene og bandene som dukket opp på tampen av 70-tallet og langt inn i 80-tallet ble til ene og alene takket være Sex Pistols. Ikke så meget på grunn av musikken som på grunn av holdningene. Den kreative konfrontasjonen og oppdagelsen av hvilket mektig verktøy rocken kan være. Deres amerikanske rollemodeller (eller egentlig MacLarens rollemodeller), New York Dolls, Television, Ramones, Richard Hell fikk aldri det grepet på mediene som Sex Pistols gjorde i England.

Da LP’n endelig kom, i oktober 1977, var allerede den biten av moroa over. The Clash, The Jam, Elvis Costello – det var sterke nye navn der ute, veien var ryddet og Sex Pistols hadde tømt revolveren. Du kunne ikke få det samme kicket igjen som «Anarchy In the U.K.», et herlig rabalder på stramme barduner, ga på tampen av 1976. Du kunne ikke få det samme ufattelige mediaraseriet en gang til som «God Save The Queen» utløste sommeren 1977, og som fikk en følgesvenn i den kolossale oppfølgeren «Pretty Vacant». «Holiday In The Sun» var en brukbar avrunding, men du merket at Glen Matlock manglet. De var ikke lenger et band da albumet ble spilt inn, de var i ferd med å bli et sirkusnummer på ordentlig, med den tonedøve Sid Vicious som narren med ringlende springkniver.

Kritikerne klaget over at alle de fire singlene var med som hadde holdt det deilige faanskapet gående nonstop i et år. Sell-out mente de. Tøv. Uten singlene ville albumet stått igjen som en ganske blek avglans av rabalderet. Man glemmer at Sex Pistols var det siste single-bandet. Aldri igjen har noe navn vist hvilken makeløs kraft som lå i det minste vinylformatet: Stand alone-låten. De eksploderte, provoserte og leverte innenfor de samme tidsrammene som Stones brukte på sine klassiske singler. De tre første er alle godt innenfor definisjonen av det geniale. Den fjerde berører det. Å prestere så makeløst fire ganger på rad i løpet av et år er i seg selv en bedrift. Det er ingen tvil om at Sex Pistols var et helvetes godt rock’n’roll band. Men det er heller ingen tvil om at de ville og måtte implodere. Det er grenser for hvor lenge du kan prestere under så ekstreme forhold. Bandet levde på en energitappende diett av konflikter. De var i konflikt med media, med plateselskapene, med sin manager, og aller mest med hverandre.

Bandets musikalske motor var Glen Matlock. Han ble sparket ut allerede i februar 1977 angivelig fordi han likte The Beatles og vasket føttene sine. Erstatningen, Sid Vicious, var totalt ubrukelig som musiker. Med ham annonserte egentlig Sex Pistols slutten på seg selv. Men Matlock hadde lagt igjen nok til å holde showet på veien ut året. Hans ideer kombinert med Steve Jones’ monster gitarøs og Rottens fresende teksttirader skapte klassikerne «God Save The Queen» og «Pretty Vacant». «Holidays In The Sun» ble til uten Matlock, men Bruce Foxton hevder at gruppen rappet riffet fra The Jams «In The City». Ikke umulig. Jones var best på å videreutvikle og blåse opp andres ideer.

«Never Mind The Bollocks» ble bygget på restene etter Matlock. Det er litt uklart om han i det hele tatt er med på noen av låtene. Han ble tilbudt hyre som studiomusiker, forlangte å se pengene først, og sa nei da de ikke hadde noe å vise. Sid Vicious ville gjerne og øvde til og med, men kom fullstendig til kort og måtte utelukkes (han slapp kun til på «Bodies»). Uten bassist kunne de ikke spille inn dette live. Stort sett ble låtene bygget fra grunnen: Steve Jones på bass og Paul Cook på trommer. Så la Jones på signaturøset av gitarer. Dermed fritt frem for Rottens spotske, kaklende, hese remjing. Den perfekte stemmen til dette monumentale rabalderet. Arbeidet med albumet bar iblant preg av pliktløp. De slet med inspirasjon, de slet med hverandre, de slet med konsekvensene av sin status som Storbritannias’ folkefiender, de slet med MacLarens stadige innspill.

Man hører da også av resultatet at store deler av albumet mangler gløden og det intense fokuset som kjennetegner singlene. Albumlåtene er svakere og glir litt i hverandre. Typisk kanskje at den låten som skiller seg mest ut her (ved siden av de fire singlene) er «Submission» som egentlig ikke ble inkludert på LP’n, men var lagt ved som bonusingle. Akkurat den låten har et luftigere lydbilde uten gitarveggen, og et rytmisk driv som nærmest rykker i tøylene og gir plass for noen effektive overganger fra Paul Cook. Teksten er dessuten en ironisk og morsom reaksjon på MacLarens krav om at de skulle skrive en låt om sadomasochisme, Matlock/Rotten leker med dobbeltmeninger, tilsynelatende handler det om en undervannsbåt på oppdrag («submarine mission»), resultatet er Velvet Underground møter «Yellow Submarine».

Singlene er forresten veldig smart plassert på albumet, ved å spre dem rundt funksjonerer de som markører og leverer de kickene som er nødvendige for å gi en sterk helhetsopplevelse.

Det store med albumet, og da selvfølgelig særlig singlekuttene, er at det holder mål også i dag, 48 år etter. Det kan du ikke si om mange av punkrockplatene fra den gang som nå bare lyder som det det er, hjelpeløs, kjempefort amatørskrammel. Sex Pistols kunne spille, kunne skrive låter, hadde en «sound». Den kolossale lydveggen, trykkraften i bånn, den kreative overstyringen med alle visere i rødt, Rottens maniske ritt på kaskadene, det er en totalpakke som ikke ligner på noe annet, den oppfant de selv. Ikke engang The Clash hadde det monstertrøkket. Det er også verdt å merke seg at Sex Pistols ikke spiller fort, deres form har ingenting med såkalt tradisjonell punkrock å gjøre. Sex Pistols har superkontroll, de er gode nok til å holde igjen på tempoet, det er det brutale øset som gir illusjonen av at det går så fort unna.

Jeg mener forøvrig at Steve Jones er en undervurdert gitarist og arrangør, han er ingen finslepen tekniker, men et naturbarn. Paul Cook er likeledes en god rormann, og Johnny Rotten en smart tekstforfatter og utrolig særpreget sanger. Kombinert med Glen Matlocks Beatles-unoter måtte det komme sterke ting ut av det. Så får man bare godta at de fire aldri i verden ville funnet hverandre uten Malcolm MacLaren. Han skapte dem, men han ante ikke hva han egentlig hadde fått fingrene i. Og den biten skapte de i sannhet selv, før de imploderte – med flagget til topps.

Jeg fikk «Anarchy In The U.K.»-singlen av EMI i Norge som ikke hadde noen tro på at dette kom til å bli til noe. Promo-klistremerket sitter fortsatt på etiketten. Jeg var fan fra første tone. Dessverre fikk jeg ikke tak i A&M-versjonen av «God Save The Queen», men til gjengjeld er mitt Virgin-eksemplar signert av Steve Jones og Johnny Rotten på Club 7 21. juli 1977, like etter at jeg hadde sett bandet på Pingvin Club. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke også ba Cook signere, for han sto der han også, og jeg hadde en veldig hyggelig samtale med dem. Sid Vicious regnet jeg ikke med, ham hadde jeg allerede hatt en konfrontasjon med ute i garderoben da jeg dyttet ham baklengs til han nærmest lå over garderobedisken. Han var en leddløs dukke, øynene svarte og helt tomme, han var borte, i en annen verden og umulig å kommunisere med. Jeg var også på pressekonferansen tidligere på dagen da gruppen satt på rekke med ryggen mot veggen, Sid Vicious kun iført raggsokker og leopardtruse, og øste forakt og øl utover tabloidpressen.

Jeg så aldri noen av dem igjen. Men jeg var på premieren på «The Great Rock’n’Roll Swindle» i London i mai 1980. Som så mange andre er jeg fortsatt merket av det begivenhetsrike året da Sex Pistols eide avisoverskriftene og platespillerne. Av en eller annen grunn ble jeg aldri noen svoren fan av «Never Mind The Bollocks» selv om jeg syntes coveret var ultrastilig. Jeg foretrakk å nyte min Sex Pistols på single, og de fire første singlene gikk i jevn rotasjon i mange år. Det hender fortsatt at jeg setter dem på. Favoritten er fortsatt den første, «Anarchy In The U.K.»:

Right! now

ha ha ha ha ha...

I am an antichrist

I am an anarchist

Don't know what I want

But I know how to get it

For en start. For noen strofer. Leve singleplaten!

Fra Det Nye:

Et drøyt år tok det før Sex Pistols fikk seg til å lage en LP. Etterspørselen har vært stor, og albumet gikk betegnende nok direkte inn på 1. plass i England. Pakket inn i et grelt gult og rosa omslag finner vi 12 låter. Fire av dem burde være kjent allerede.

Sex Pistols' fire singler: Anarchy In The U.K., God Save The Queen, Pretty Vacant og Holidays In The Sun. Tempoet er høyt oppdrevet hele platen gjennom. Johnny Rottens arrogante stemme trekker seg spotsk som en giftslange gjennom en vegg av fete stål-akkorder, dundrende trommer og Sid Vicious’ ytterst primitive bassganger.

Singlene er selvsagt solide og gode, og vi gir gjerne den Mott The Hoople-inspirerte Submission og den sarkastiske EMI toppkarakter.

(Det Nye, 3. januar 1978)

Electric Light Orchestra: “Out Of The Blue” (Jet)

Etterpåklok:

Overdose. For likt, for mye. Jeg fikk hodepine av å spille albumet igjennom første gang. Lynne burde begrenset seg. En enkel-LP ville holdt i massevis.

Fra Det Nye:

Electric Light Orchestra – eller E.L.O. Gruppen nyter en fantastisk suksess for tiden. Gjennombruddet kom noen år tilbake da Eldorado stormet opp de amerikanske hitlistene. Siden spredte feberen seg til Europa, og ikke minst E.L.O.'s hjemland – England. Også her i Norge er folk bitt av basillen.

Først og fremst spiller de rock med Jeff Lynne, hans gitarer, stemme og komposisjoner ved roret. Men besetningen inneholder også to cellister og en fiolinist. Iblant trer de fram, og E.L.O. høres plutselig ut som et kammerorkester. På Out Of The Blue har gruppen for øvrig med seg massive kor og et helt symfoniorkester – så de klassiske inspirasjonene kommer svært tydelig fram. For eksempel Bach-koret i Mr. Blue Sky.

Så har vi lydeffektene. En vegg av rom-sus, synthesizere og sakte, iskald flukt blant stjerner og planeter tusener av lysår borte. Det er noe Pink Floyd’sk over denne siden ved E.L.O.

Men så har vi Beatles. Og denne gruppens musikk fra 1967/1968 er kanskje Jeff Lynnes viktigste inspirasjonskilde. Hans stemme ligger tett opp til John Lennons. Og koringen. Iblant fornemmer vi Paul McCartney og George Harrison et sted i det fjerne. Lytt for eksempel til den før nevnte Mr. Blue Sky.

Denne jungelen av påvirkninger har Jeff Lynne samlet i E.L.O. En genistrek.

Out Of The Blue byr egentlig ikke på noe nytt. Det eneste nye er låtene. Fengende låter. Som oftest sitter de i bakhodet etter at du har hørt dem én gang.

Vi synes dog at Lynnes symfoniske drømmer tar overhånd i Concerto For A Rainy Day, som opptar hele side 3. Vellydende, drømmende og fengende – men en smule for pretensiøst.

Out Of The Blue er en uhyggelig jevn LP. Ingen av de 17 melodiene skiller seg negativt ut. Men samtidig blir fire platesider med E.L.O. for voldsomt. Selv om E.L.O. henter inspirasjoner fra en rekke forskjellige musikkformer, smeltes det hele ned i en ferdig blanding som kan virke ensformig på en dobbel-LP.

Tekstene er, for å si det rett ut, slette. Men med E.L.O. er det først og fremst den totale musikken som teller, og når vi sier at hver av de 17 låtene har gode muligheter som singler – kan vel gruppen erklære seg fornøyd med Out Of The Blue. Det er jo pop de spiller. 70-årenes pop.

Omslaget er for øvrig spekket av skrikende farger og inneholder bilder av gruppen, tekster, tilbud på T-skjorter og en pappfigur av en flygende tallerken. God valuta for pengene, hva …

(Det Nye, 3. januar 1978)

Etterpåklok:

Hodepine-LP for meg, dette også. Massiv, spylende overprodusert og ekstremt masete. Brukbar i små, utvalgte doser.

Fra Det Nye:

Vi vet ikke hva Meat Loaf egentlig heter, men han er i hvert fall en av rockens feteste stjerner. I løpet av det siste halvåret har han ført sin gruppe til topps med LP’en Bat Out Of Hell og noen gnistrende konserter. Musikalsk hører han til den kunstferdige tungrocken. Todd Rundgren og hans Utopia spiller på hele LP’en.

Todd har dessuten ansvaret for den nesten perverst fyldige produksjonen. Låtene er trukket ut i urskogaktige taktskifter, plutselig bråstopp, kaskadeklimaks og skjelvende balladeglimt. Det er lagt et ferniss av uhygge rundt musikken og tekstene, som hopper fra myk kjærlighet til diabolske ritualer.

LP’ens høydepunkter er tittelkuttet, You Took The Words Right Out Of My Mouth og den Tubes-liknende Paradise By The Dashboard Light. Melodisk, sugende tung og mektig er platen. Bra!

(Det Nye, 26. september 1978)

Det er en klar tendens i dagens rock. Vi går enklere tider i møte. Elektroniske effekter, laserstråler og utflytende reiser i kosmos er out. Punk-rocken er en vesentlig del av denne nye bølgen.

Men vi har sett tegnene lenge før Johnny Rotten spisset blyanten og skrev God Save The Queen. Allerede i 1973 debuterte Bruce Springsteen med sin New York-rock. Stålharde gitarer, rå bastant rhythm & blues med tekster som smakte av asfalt, hot dogs og drømmer fra 50-årene.

Til Springsteen-tradisjonen hører så absolutt Mink DeVille – et nytt navn innen rocken. Tekstene er ikke så poetiske som Springsteens, men de omhandler de samme tingene. Dessuten mye jenter og gateflørt.

Musikken er noe avventende, men vi fornemmer at det bor skikkelig intelligent rock’n’roll i DeVille. En OK debut, der den Lou Reed-inspirerte Spanish Stroll smaker best.

(Det Nye, 15. november 1977)

Etterpåklok:

En klassiker.

Fra Det Nye:

En forløper til den energiske nye bølgen innenfor rocken var New York Dolls. I 1975 ble gruppen oppløst. Gitaristen Johnny Thunders og batteristen Jerry Nolan ga imidlertid ikke opp. De slo seg sammen med et par musikere og dannet Heartbreakers.

Deres bidrag til den nye bølgen er L.A.M.F. – et ragnarokk av en LP. Nådeløst og taktfast – fengende til det uhyggelige. Musikken trekkes fremover av Walter Lure og Thunders' parallelle gitarakkorder. Sammen skaper de en vegg av lyd.

Særlig platens første side er god, og i særdeleshet Born To Lose. Aggresjonsrock til dansebruk! I lengden noe slitsomt for sinnet, kanskje.

(Det Nye, 10. januar 1978)

Dead Boys: “Young Loud And Snotty” (Philips)

Etterpåklok:

Enda en klassiker.

Fra Det Nye:

Mens de britiske punk-gruppene brøler rundt i et noe monotont og sydende ragnarok, vier deres amerikanske kolleger større plass til humor og musikalske eksperimenter.

Dead Boys er et godt eksempel på sistnevnte kategori. Deres ordvalg gjør ofte tekstene kostelig obskøne. Gruppen kan gå over grensen, men de gjør det med glimt i øyet.

Young Loud And Snotty er en steinhard og direkte punk-LP. Dead Boys’ musikalske innsikt skaper likevel fin flyt og variasjon. De går ikke av veien for å stjele fra tidligere storheter som Beatles, Stones, Bowie eller Mott The Hoople.

I Not Anymore gjenkjenner vi blant annet melodien fra Beatles’ I Want You. Harde gitarer pisker låtene videre og videre. Her er enerverende hakking og feedback.

Glimrende tromming, og Stiv Bators halvkvalte, hysteriske stemme etterlater intet til tilfeldighetene. Hør særlig på I Need Lunch.

(Det Nye, 17. januar 1978)

Lynyrd Skynyrd: “Street Survivors” (MCA)

Etterpåklok:

Makabert coverbilde.

Fra Det Nye:

Denne platen er en tragedie og samtidig det beste Lynyrd Skynyrd noensinne har laget. Like etter utgivelsen ble gruppens to viktigste medlemmer, Ronnie Van Zant og Steve Gaines, pluss sistnevntes søster Cassie, drept i en flyulykke. Akkurat da det endelig så ut til at Lynyrd Skynyrd skulle få sitt internasjonale gjennombrudd. For en tragedie!

Street Survivors er sørstatenes boogie-rock på sitt beste. Lynyrd Skynyrd behandler hver eneste låt med kjærlighet. Her besynges troløse kvinner, ensomme netter dynket i whiskey og melankoli, mens musikken virkelig gynger så myrvannet skvetter.

Gaines og Gary Rossington bidrar med utmerkede gitarsoloer, og Ronnie Van Zants stemme er solid og lidende. Et verdig farvel fra to dyktige musikere.

(Det Nye, 13. desember 1977)

Etterpåklok:

Jeg håpet nesten at denne ikke skulle komme ut. Jeg fikk prøvepressingen på Polygram mange måneder før albumets utgivelse. I en periode var utgivelsen kansellert. Jeg jublet og gjorde mine venner misunnelige. Men akk, jeg fikk ikke være lenge i skadefrydens paradis.

Fra Det Nye:

Det er vel ikke så mange som har Neil Young komplett (inkludert tiden i Buffalo Springfield og Crosby, Stills, Nash & Young), derfor kan vi med beste samvittighet anbefale dette trippel/samlealbumet.

35 låter som spenner over tidsrommet 1966–1977. Fem av dem har aldri vært utgitt før: Down The Wire (Buffalo Springfield), Winterlong, Deep Forbidden Lake, Love Is A Rose og Campaigner.

Videre finner vi Sugar Mountain (bare utgitt på single), Ohio (singleversjonen med Crosby, Stills, Nash), Long May You Run (med Stills) og Soldier (fra Journey Through The Past).

De resterende kuttene er hentet fra de kjente LP-platene. Young har selv stått for utvalget (som er perfekt), og hver eneste melodi blir kommentert av Neil på omslaget.

(Det Nye, 27. desember 1977)

Graham Parker & The Rumour: “Stick To Me” (Vertigo)

Etterpåklok:

OK, den er kanskje ikke helt der oppe sammen med de to første, men "Stick To Me" er sannelig ingen dårlig plate.

Fra Det Nye:

Med deres tredje LP – Stick To Me – viser Graham Parker & Rumour at de tilhører eliten innen dagens britiske rock.

Parker har tatt opp staven etter glimrende rhythm & blues-artister som Van Morrison og Mick Jagger. Han har den hese, spottende stemmen som freser ut av fordreide munnviker. Og det formelig gnistrer av hans komposisjoner.

Hør for eksempel Clear Head – maken til energisk og velspilt rock har vi ikke hørt på lenge, lenge. Parker kan også bygge opp en låt mot et eksplosivt klimaks (Watch The Moon Come Down), og han eksperimenterer elegant med blåsere og kor (tittelkuttet og The Heat In Harlem).

(Det Nye, 20. desember 1977)

Etterpåklok:

Likte jeg plater, kunne jeg komme i skade for å overdrive. Som her.

Fra Det Nye:

Punk-gruppene spiller dagens motemusikk. De er i ferd med å plassere teater, effekter og stjerner med ekstravagant livsstil ut i grøften.

En gruppe som Queen er blitt fordømt og hånet. Men med News Of The World viser de så absolutt at de ikke er modne for museet. Vi må faktisk gripe til de store superlativene. Maken til plate har Queen aldri laget.

Borte er det langtrukne maset, Brian Mays stereotype gitarsoloer, de uttallige og akk så rotete taktskiftene. Tilbake er det beste fra deres tidligere plater pluss et herlig flyt. Hver av de 11 låtene står fram i egen drakt. Ingen av dem er overdrevent lange. Perfekt teknikk og komprimert energi.

Mercurys stemme i sitt ess. Mays kaskader av gitarer. Deacon og Taylors rytmiske, sikre og enkle bass/trommer. Queen angriper musikken sin igjen med interesse og river oss med. Mye tungrock i Zeppelins fasong.

Men først og fremst: Queen på sitt beste!

(Det Nye, 27. desember 1977)

Etterpåklok:

Denne tok meg med storm. Men ikke så veldig mange andre.

Fra Det Nye:

Sparks er tilbake med full smell. De fleste av oss hadde vel avskrevet brødrene Ron og Russell. Introducing Sparks er en av de beste pop-album vi har hørt på år og dag!

Platen inneholder 9 låter. Hver eneste fortjener en topplassering som single. Duoen har en mengde dyktige musikere med seg, og de bringer en tyngde inn i Sparks' melodier som vi aldri hadde ventet.

Det svinger, og det er kommersielt til tusen. Russell overgår seg selv. Hans stemme mestrer alle nyanser. Og bak ligger et kor som får oss til å tenke på Beach Boys i sine velmaktsdager.

Platen gjenspeiler alt det beste i dagens og gårsdagens pop. Vi ble særlig glad i den akselererende Forever Young og den drømmende, barnslig naive Those Mysteries.

Tekstene er dessuten fornøyelige. Kjøp LP’en før den blir utsolgt!

(Det Nye, 8. november, 1977)

November

Make it stand out

Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.

Etterpåklok:

Min favoritt - ved siden av "Songs Of Love And Hate" - med de to første hakk i hæl.

Fra Det Nye:

Blanding av Cohens dystre, monotone kjærlighetsbekjennelser og Phil Spectors svulstige arrangementer måtte selvsagt bli spesiell. Men vi hadde likevel ikke ventet dette spøkelset av en plate.

Cohens dype stemme har fått en metallisk og fjern klang, som om han sang til oss fra dødsriket. Seks av de åtte låtene sleper seg av sted sakte, sakte og utrolig melankolsk. De to andre betrakter vi nærmest som fleip: Fingerprints (et parodisk forsøk på country) og Don't Go Home With Your Hard-On (det hesligste bråket vi har hørt på lenge).

Spector har lesset på med englekor, ekko, en million blåsere og et par hundre tusen trommeslagere. Resultatet er rett og slett forbløffende. Og ikke minst skremmende. Cohens stemme og musikken befinner seg faktisk i to forskjellige dimensjoner.

Det verste av alt: vi liker det! Her finnes bare få glimt av noe vakkert, resten preges av redsel og forfallets panikk. Vi liker best kaskadene av klimaks i Memories.

En plate som gror.

(Det Nye, 20. desember 1977)

*Jeg hadde med meg CD-coveret da jeg interjuvet ham på Grand den siste gangen vi traff hverandre. Han fikk meg til å gå rundt i suiten med luen sin på, mens han lo og lo.*

En av de beste og mest underholdende av punk-gruppene er uten tvil amerikanske Ramones. De har holdt det gående siden 1976 da de debuterte på platefronten, og er således allerede veteraner innen punk-rockens forunderlige verden.

Johnny, Joey, Dee Dee og Tommy Ramone tok England med storm våren 1977 og nådde høyt på hitlistene med Sheena Is A Punk Rocker. De skal visstnok være uforglemmelige på scenen, og spille den tetteste og mest eksplosive rock verden har hørt på år og dag.

Rocket To Russia er gruppens tredje og beste album. 14 låter som befinner seg midt i selve essensen av begrepet rock’n’roll.

I motsetning til de fleste andre punkartister har Ramones en sjelden evne til å variere. De er dessuten i besittelse av knivskarp ironi. En ironi som skjærer dypt inn i the American way of life – den amerikanske livsstilen.

Musikalsk er platen ofte en ren fleip. Ramones har gapskrattende kastet seg over amerikansk pop/rock à la 1963 – den gang håret ble klippet inn til hodebunnen, den gang smilene var hvite og huden solbrun. Den gang cola og hamburgere, sjø og jenter var den amerikanske ungdoms drømmeverden. Den gang Beach Boys sang om piker fra California og surf-sportens mysterier.

Ramones har hentet melodier herfra – og radbrukket dem. Du kan hele tiden svakt fornemme Beach Boys, men der denne gruppen var polert, glatt, harmonisk og vakker – er Ramones’ musikk kantete, ru, kaotisk og maskinaktig monoton. Johnny Ramones gitar setter sitt preg på alle låtene. Det samme gjelder Joeys stemme – flat, tørr. En ren karikatur av Beach Boys’ vellyd.

Surfmusikken kommer særlig fram i før nevnte Sheena Is A Punk Rocker, Rockaway Beach, Here Today, Gone Tomorrow (overraskende fengende!), Do You Wanna Dance og Surfin’ Bird. Men gruppen har også sans for skikkelig rett frem rock’n’roll, der musikken nærmest overfaller lytteren.

Tekstmessig er platen svært morsom. Ramones skriver enkle og korte tekster som synges om og om igjen. Ofte mangler til og med refrenget. Her skal bare det viktigste sies – kan for eksempel være: I don’t care about this world, this girl, these words.

I det hele tatt: kjente klisjeer fra popens historie blir misbrukt og latterliggjort uten stans. Budskapet er klart nok: den amerikanske livsstilen er en løgn, en maskerade – tom, grå, kjedelig og giftig. Og ut av dette oppstår aggresjoner og hat. Og heldigvis et lite smil.

Kort sagt: Ramones. En plate du bør unne deg, om du liker rytmisk og rå rock.

(Det Nye, 24. januar 1977)

Det ser endelig ut til at danske Gasolin’ skal få sitt velfortjente gjennombrudd i Norge. Gør Det Noget er derfor en ekstra gledelig LP – deres absolutt beste.

Vi har særlig sans for Kim Larsens arrogante mine, hans knivskarpe ironi og stemme. Kim har en av rockens beste og mest personlige stemmer. Hes, sløret og glimrende som et brølende redskap. Kim er rett og slett en av de få musikere som har rock’n’roll i blodet.

En ting som slår oss når vi hører Gasolin’, er at dansk er et utmerket sangspråk. Det er melodi og poesi i de bløte konsonantene, de oppspiste stavelsene og de brede vokalene.

Musikalsk er Gasolin’ i dag nærmest et tungrock-lag. De spiller tett, hardt og direkte. Larsens rytmegitar rasper nådeløst bak gitaristen Franz Beckerlees piskeslag. Søren Berlev dasker og dundrer på sine trommer som om det gjaldt livet. Og la oss ikke glemme Wili Jønssons bass.

Hardtslående rock på sitt beste.

Det beste med Gasolin’ er at de ikke sitter fast i noe tungrock-mønster der alt er støy og monotoni. I gruppens melodier finnes en tredimensjonal dybde, som skapes av en sår moog, klaver og e-bow. Dessuten diverse tekniske hjelpemidler, som forvrenger og trekker Beckerlees gitartoner rundt i lydbildet.

Og så har vi det rent melodiøse. Bak veggen av hard rock ligger nemlig 12 uhyggelig fengende melodier. Her er refrenger som sitter, glimrende koring og Larsens før nevnte stemme. Vi synes faktisk at samtlige låter holder den samme høye kvaliteten. Du griper deg selv i å nynne med – enten det er rock eller varm melankoli – Det Beste Til Mig og Mine Venner, Strengelegen eller Længes Hjem.

Tekstene passer fint inn i musikken. Ofte fornemmes en slags dansk Bob Dylan i den befriende og inspirerte leken med ord. Her er humoristiske menneskeportretter, nostalgi, flyskrekk, kynisme – alt hva du ønsker satt inn i Gasolins lirekasserock.

Om du ikke allerede vet det, kan vi fortelle deg det nå: Gasolin’ er ikke bare Skandinavias beste rockgruppe, de tilhører den internasjonale eliten.

Platen Gør Det Noget kan rett og slett ikke skuffe deg!

(Det Nye, 17. januar 1977)

Iggy Pop & James Williamson: “Kill City” (Radar)

Etterpåklok:

En uppercut som gjorde 1977 komplett. Den britiske utgaven (på Radar), som ble anmeldt i Det Nye, kom riktignok våren 1978, men i USA var albumet tilgjengelig fra november 1977 på Bomp!-labelen. (Ja, jeg ble arrestert av Tom Kristensen, derfor disse tilleggsopplysningene.)

Fra Det Nye:

Iggy Pop, punkrockens far. Han spilte rå, dekadent rock’n’roll basert på tre akkorder og ti tonn sement. Kill City ble spilt inn i mai 1975, en tid da Iggy og hans medsammensvorne gitarist James Williamson befant seg på bar bakke.

Platen ble aldri utgitt, og Iggy gikk fullstendig i hundene inntil David Bowie dro ham fram igjen i fjor. Men nå er Kill City her – med et brak.

Rå, raspende rock, ikke så ulikt Rolling Stones’ Exile On Main Street. Masser av ekko og feedback, piggtråd-gitarer, innslag fra en rusten saksofon og Iggys frådende ekstatiske stemme.

En topp LP. Lytt til I Got Nothin’!

(Det Nye, 2. mai 1978)

Etterpåklok:

Velspilt, velpleid, koselig. Men spiller jeg platen? Aldri.

Fra Det Nye:

Clapton fikk kjælenavnet Slowhand på grunn av sine lynraske gitarsoloer den gang han var medlem av Yardbirds (1964). Siden den gang har han passert gjennom blues (John Mayall), tungrock (Cream, Blind Faith), rhythm & blues/rock (Derek & The Dominos), heroinslaveri, avvenningskur – fram til dagens avslappede “guitar-picker”.

Denne platen er det roligste vi noen gang har hørt fra Eric. Til nød strekker han seg til noen smakfulle, plukkende soli før stemmen hans igjen bryter inn. Vi finner en del likhetspunkter med J.J. Cale, og sistnevntes Cocaine er dessuten inkludert.

Også paralleller til Ronnie Lane. En snill, myk og behagelig LP.

(Det Nye, 3. januar 1978)

The Jam: “This Is The Modern World” (Polydor)

Etterpåklok:

Ikke deres beste. Faktisk blant deres svakeste. De forhastet seg og kom alt for tett på debuten. Men dårlig er LP'n slett ikke.

Fra Det Nye:

Murstensørken. Arbeidsløs ungdom i iskalde gater. Bilkøer. Eksos. Aggresjon. Befriende festing i weekendene. En liten blomst i gråheten.

Dette er stikkord som betegner Jams nyeste LP. En klar forbedring fra debuten In The City. Who-påvirkningene er her fremdeles – Paul Wellers Rickenbacker-feedback, den dumpe bassen og Rick Bucklers febrilske dundring på cymbalene.

Men samtidig er det større variasjon, mer fengende melodier. Flere steder benyttes akustisk gitar – noe helt nytt innen punkrocken.

Paul Weller synger dessuten ikke bare om aggresjon. Her er økologiske tilløp, og et par fine, vare kjærlighetsskildringer. Til og med punks kan elske.

Årets punk-LP!

(Det Nye, 27. desember 1977)

Bee Gees m.fl.: “Saturday Night Fever” (RSO) (Soundtrack)

Etterpåklok:

Ikke akkurat min gate.

Fra Det Nye:

Diskotekenes forunderlige verden er utgangspunktet for den nye amerikanske filmen Saturday Night Fever. Følgelig er det også disko som preger filmmusikken.

En dobbel-LP dominert av Bee Gees. Gruppen bidrar med fire helt ferske låter. Alle holder høy kvalitet. Gyngende rytmer og brødrene Gibbs nasale falsett-kor. Høydepunktet er den vakre How Deep Is Your Love.

Inkludert finner vi også to av gruppens største slagere, You Should Be Dancing og Jive Talkin’. Bee Gees har også skrevet to nye låter som fremføres av Tavares og Yvonne Elliman. Særlig sistnevnte bør fremheves.

Resten av Saturday Night Fever er en trist suppe. Kjente disko-dask fra Walter Murphy, M.F.S.B., K.C. & The Sunshine Band m.fl. pluss kaskader av instrumental-disko av anonym karakter.

(Det Nye, 14. februar 1978)

Status Quo: “Rockin’ All Over The World” (Vertigo)

Etterpåklok:

Produsert at Pip Williams. Bandet låter noe mer sofistikert, uten å slippe boogie-riffene. Status-LP'er beholder alltid fasongen. Ikke deres beste, men helt OK. Tittelkuttet gjorde de nesten til sitt eget, selv om John Fogertys original er tøffere.

Fra Det Nye:

Har tungrocken noen fremtid? Tja, det er uvisst. Men den har i hvert fall en klar fortid – noe Status Quo viser med dette, deres nyeste album.

Platen markerer dessuten at Status Quo så desidert har en fremtid. Borte er bulldoser-romlingen og patetiske lydorgier. Tilbake står fire talentfulle musikere som pleier sine røtter. Gruppen spiller god, gammeldags og fengende pop/rock. Taktfaste, skramlende gitarer.

12 enkle låter som kan gjøre det utmerket på hitlistene hver og en. Her er klare innslag fra Move og Creedence Clearwater Revival.

Pop/rock som kan spilles på full styrke, eller som kan nytes når du slapper av etter en hard dag. Ikke visste vi at Status Quo kunne begå en så solid plate.

En hyggelig overraskelse!

(Det Nye, 3. januar 1977)

Etterpåklok:

Fytterakker'n. Hva var poenget?

Fra Det Nye:

Først det positive: Dette dobbeltalbumet er pakket inn i et av de mest delikate omslag vi har sett. Utsiden: imitert lær med et Beatles-emblem i gull. Innsiden: et av de best sort-hvitt-bildene som er tatt av gruppen. Dessuten ligger platene i poser som minner om lerret. Og toppen av kransekaken: en bok med alle de 25 tekstene håndskrevet.

Blant melodiene finner vi noen virkelig perler fra Beatles’ mykere balladeside. Vi tenker særlig på «Girl», «Here, There And Everywhere», «I’ll Be Back», «You’re Going To Lose That Girl», «For No One» og «You’ve Got To Hide Your Love Away». De fleste låtene er fra tiden før «Revolver» (1966) – med andre ord før gruppen begynte å eksperimentere med sin musikk. Altså enkel, naiv Beatles slik mange barn av 60-årene ønsker å huske dem.

Melodivalget lever dessuten utmerket opp til albumets tittel, noe som ikke var tilfellet med «Rock’n’Roll Music» i 1976. «Love Songs» holder altså hva den lover.

Så det negative: Platene leveres i det amerikanske omslaget. Opplysningene om låtene virker derfor forvirrende. De amerikanske Beatles-utgivelsene før 1967 stemte nemlig ikke overens med de europeiske. «I’ll Be Back» er for eksempel ikke fra «Beatles '65» (USA-LP), men fra «A Hard Day’s Night». Direkte feil er påstanden om at «The Long And Winding Road» første gang dukket opp på «1967–1970» i 1973. Den så, som de fleste vet, dagens lys i 1970 på «Let It Be» (også i USA!).

«Love Songs» presenterer ikke Beatles fra deres beste og mest typiske side. Rolige ballader brukte de til å skape variasjon på sine opprinnelige LP-er. På egne ben fungerer sangene ikke så bra. 25 låter kan høres mye ut, men når vi samtidig opplyser at «Love Songs» bare varer en knapp time, skjønner en at her kunne det vært presset inn minst 10 melodier til.

Konklusjon. «Love Songs» har et vakkert eksteriør, men et spinkelt innhold. Vi ser ikke helt vitsen med slike samlealbum som dette. Det hele virker tilfeldig og rotete. På denne måten kan Beatles-katalogen plyndres i det uendelige. Det er verken vi, Beatles eller plateselskapet tjent med.

Et hyggelig P.S.: Albumet inneholder to single-baksider som ikke har vært utgitt på LP i Europa, nemlig «This Boy» (baksiden på «I Want To Hold Your Hand» fra 1963) og «Yes It Is» (baksiden på «Ticket To Ride» fra 1965).

(Det Nye, 27. desember 1977)

Horslips kommer fra Irland, og begynte sin karriere som folk/rock-gruppe. Dette slo ikke helt an, og de krabbet derfor dypere inn i rocken. Den kommersielle suksess lar fremdeles vente på seg, men Horslips fikk i hvert fall mange lovord for sin forrige LP «The Book Of Invasions». En mystisk plate om det irske folks opprinnelse. «Aliens» fortsetter historien. Vi befinner oss i 1840, og utvandringen til Amerika begynner. Albumet er forholdsvis stramt laget. Hver eneste melodi fenger. Særlig liker vi «The Wrath Of The Rain», som minner sterkt om Thin Lizzy. Stort sett harde låter dominert av gitar og fløyte. Bra produsert. Anbefales!

(Det Nye, 7. mars 1978)

John Martyn lærte seg først å spille gitar i 1967, men allerede tre måneder senere debuterte han som plateartist med «London Conversation». Martyn begynte som ren visesanger, men med årene har det sneket seg inn eksperimenter med jazz og elektronikk i hans arbeider. «One World» er hans første studio-LP siden januar 1975. En lang pause som har gjort Martyn godt. Det er noe nesten symfonisk over albumet. Musikken stryker tåkeaktig gjennom høyttalerne mens Martyns følsomme, hviskende stemme suser varmt gjennom rommet. Iblant kan faktisk musikken grense opp mot Pink Floyds roligste arbeider. En plate som varer, en plate å bli glad i.

(Det Nye, 21. mars 1978)

Desember

Jackson Browne: “Running On Empty” (Asylum)

Etterpåklok:

Denne anmeldelsen angrer jeg på - noe innmari. Albumet vokste og ble en bauta. Det er et av de beste og mest originalt løste live-album som finnes. Og finalen, "The Load-Out" / "Stay", er bare helt uforlignelig. Jeg fryser på ryggen hver gang. Akkurat som da jeg opplevde det i Chateau Neuf - med høyt savnede David Lindley, som forlot oss for to år siden, på falsett. Magisk.

Takk El Rayo, veldig glad i deg.

Fra Det Nye:

Det er ingen dårlige låter på dette albumet. Det burde være et godt tegn. Men vi må dessverre føye til at det ikke finnes noen virkelig gode heller, og det er et ytterst dårlig tegn når det gjelder Jackson Browne.

LP’en forteller i ord og musikk om rock-musikerens hvileløse turnéliv. Reising, jenter, roadies, hjemlengsel og narkotika. Tekstene er pinlig selvmedlidende, og altfor private til å gi lytteren noe. Melodiene står heller ikke særlig fram med unntak av tittelkuttet, Danny Kortchmars «Shaky Town» og den gamle 60-tallsslageren «Stay».

De ti låtene er innspilt forskjellige steder: på scenen, i Jacksons hotellrom, turnébussen, backstage. En god idé, men dårlig utnyttet. Brownes musikere holder dog mål.

(Det Nye, 14. februar 1978)

Etterpåklok:

Synes fortsatt at dette er den svakeste ABBA-LP'n. Men jeg tok skammelig feil når det gjaldt "The Name Of The Game". Den ruver.

Fra Det Nye:

Med «The Album» setter antagelig Abba ny rekord i plate- og kassettomsetning her i Norge. 150 000 eksemplarer lød forhåndsbestillingene på.

Og det var med stor forventning vi satte oss til rette for å lytte til kvartettens nye «verk». Det er få plater det er blitt skrevet så mye om på forhånd. «The Album» skulle tydeligvis plassere gruppen side om side med Beatles.

Vi kan bare med beklagelse konstatere at «The Album» er en eneste stor fadese. En forsmak på LP’en var «The Name Of The Game». En skuffende single. Det tok lang tid før den satt, og den fortjener ikke på noen måte en plass blant solide Abba-slagere som «Knowing Me, Knowing You» og «Dancing Queen».

Det merkelige er at nettopp «The Name Of The Game» viser seg å være det eneste høydepunktet på «The Album». Likevel gror den på en merkverdig måte. Særlig artig er kormellomspillene i Pointer Sisters’ fasong. Men resten er en sørgelig historie.

Selvsagt er gruppens varemerker her: fengende refrenger, fet produksjon og massiv harmonisang. Det kan Abba. Flere steder har imidlertid Björn og Benny gått vel langt. Arrangementene er pompøse og svulstige til det latterlige. Samtidig har de for alvor tatt i bruk diskomusikkens dumpe, monotone rytme-dask fra bass og trommer. En kald, kjønnsløs flate oppstår. Og her kjemper Agnetha og Annifrids stemmer seg fram i et virvar av ekko, musikere, synthesizere og Bennys piano-triller.

Går vi i dybden (og det bør vi), finner vi svært lite bak den sminkede fasaden. Selv om disse svake melodiene kamufleres godt. Vi kan nevne «Eagle» og den noe gammeldagse «Move On» som begge fenger umiddelbart, men som siden visner hen og dør. Abba stamper. Stamper i motvind. Klatrer i melodiganger som er litt for selvfølgelige, litt for banale.

Bunnpunktet nås i platens avslutningsparti: utdrag fra mini-musikalen «The Girl With The Golden Hair». Tre lange låter som plasserer Abba i uvante omgivelser. Billig, primitiv kabaretsang. Støv og møllspist plysj.

«The Album» er imidlertid en svært profesjonell og dyktig gjennomført plate. Alle toner og stemmer er perfekt plassert. Feilen er bare at gruppen denne gang (mer enn tidligere!) har laget musikk etter bruksanvisning. Ikke etter hjertet. Da må resultatet bli kaldt.

At platen ikke en gang inneholder en skikkelig rask og fengende rocker er rett og slett utilgivelig.

(Det Nye, 10. januar 1978)

Brian Eno: “Before And After Science” (Polydor)

Etter å ha hjulpet David Bowie i gang med noen av rockens mest avanserte plater, har endelig Brian Eno (ex-Roxy Music) laget en egen LP igjen. «Before And After Science» er et merkelig album – et dunkelt innblikk i Enos verdensbilde.

Ingen av de ti melodiene minner om hverandre. Side 1 er kanskje vanskeligst å ta rent umiddelbart. Her beveger vi oss i et diffust grenseland. Mellom avantgarde-jazz, teknologi, rock og pop. Side 2 er roligere, mer symfonisk anlagt. Enos bruk av synthesizer kan virke skremmende kald, nesten kynisk.

Melodiene er hypnotiske og vakre, men vi fornemmer at Eno suser langsomt, langsomt over et ødelagt landskap. En original plate. Omslaget inneholder for øvrig fire reproduserte akvareller.

(Det Nye, 28. mars 1978)

Etterpåklok:

Ikke en anmeldelse man ventet å finne i et ukeblad for tenåringsjenter.

Fra Det Nye:

Har mennesket noen fremtid? Det virker ikke slik om en lytter til denne platen. En dyster, monoton sak som i mangt kan minne om Velvet Underground (Lou Reed) – tja, noe midt imellom, backet av Kraftwerk og Tangerine Dream.

Tung orgelmusikk, dvelende synthesizere, spinkle toner som druknes i hakkende, geometrisk rytme og Alans halvt hviskende ekko-stemme som lar panikk og redsel skylle over lytteren. Et forferdelig tidsbilde. Intet å bli i godt humør av, men LP’en virker skremmende ærlig og autentisk.

Det er menneskets undergang vi konfronteres med – de siste krampetrekningene fra gravkammerets mørke. Sjelens flamme slukner og etterlater iskalde stålflater og maskinaktig uhygge. Nesten alle låtene er bygget opp rundt et tradisjonelt rock’n’roll-mønster, men vi har likevel aldri hørt maken til musikk før.

Platen er kanskje ikke den mest umiddelbare, men suggererende effektiv. Vi anbefaler dog ikke folk med svake nerver å lytte til den lange «Frankie Teardrop»!

(Det Nye, 26. september 1978)

Åge Aleksandersen med Sambandet: “Lirekassa” (Arctic)

Etterpåklok:

Vet ikke hva jeg så i Åges norske versjon av "Hotel California". Det gjensto i det hele tatt mye før Åge og Sambandet skulle slå ut i full blomst.

Fra Det Nye:

Med «Lirekassa» har Åge Aleksandersen tatt et skritt vekk fra den kantete rå stilen som preget forrige LP «Mot I Brystet». Men han har beholdt piskesnerten av ironi i tekstene. Ennå hangler det litt i musikalsk oppfinnsomhet. For mye ompa-rytmer.

Men stort sett er de 12 låtene av høy kvalitet og lett tilgjengelig. Bruken av trekkspill, akustiske gitarer og mandolin gir «Lirekassa» en dybde som lover godt for neste plate. Åges versjon av «Hotel California» («Hotell Norge») ligger tett opp til originalen og fungerer bra.

Vi likte også «Flinkaste Guten I Klassen», «Arild» og «Va Det Bærre Ein Drøm». Emner som hippiekultur, narkotika, gatemusikanter, homoseksualitet og kjernekraft besynges med stort vidd og alvor. Åge tilhører en frisk og original fløy i norsk musikkliv.

(Det Nye, 3. januar 1978)

Greg Kihn: “Greg Kihn Again” (Beserkley)

Som alle andre grupper på det amerikanske selskapet Beserkley, er Greg Kihn rett og slett utsøkt. De spiller moderne pop etter 60-årenes gylne tradisjoner. Og Greg Kihn er i besittelse av popens innerste hemmeligheter. Dette albumet inneholder ti låter, og hver er behandlet med kjærlig solskinnshånd. Vi blir presentert for ti enkeltstående bilder, ti potensielle slagere, hver med sitt særpreg, ti brikker i et perfekt puslespill. Ikke én bortkastet tone. Ingen klisjé-befengte soli. Bare perfekt pop. Fengende, utrolig fengende. Her er harde låter, skranglende ballader, nyarrangert 50-års rock. Alt like enkelt arrangert. Den strøkne koringen, bruken av munnspill, de knappe inspirerte gitarsoli og den stødige, økonomiske tromming. Topp!

(Det Nye, 4. april 1978)

Etterpåklok:

Et minimalistisk Pink Floyd, et avantgarde Ramones, "Pink Flag", en suite av fragmenter. Wires debut er fortsatt like forbløffende rik, konfronterende og ... tør jeg si deilig. 21 låter pakket sammen - et flimmer av inntrykk som aldri gir seg tid til å synke før du overfalles av det neste. Det er et album du aldri blir ferdig med. Vi feiret vår 48. bryllupsdag julen 2022.

1977 - Plateomtalene

Januar

David Bowie: “Low” (RCA)

Pink Floyd: “Animals” (Harvest)

TERROR!

Ramones: “Leave Home” (Sire)

Muddy Waters: “Hard Again” (Blue Sky)

Februar

Television: “Marquee Moon” (Elektra)

Fleetwood Mac: “Rumours” (Warner Bros)

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma)

The Kinks: “Sleepwalker” (Arista)

The Damned: “Damned Damned Damned” (Stiff)

Kate & Anna McGarrigle: “Dancer With Bruised Knees” (Warner Bros)

Roy Harper: “Bullinamingvase” (Harvest)

The Saints: “(I’m) Stranded” (Harvest)

Radka Toneff: “Winter Poem” (Zarepta)

Jethro Tull: “Songs From The Wood” (Chrysalis)

Bryan Ferry: “In Your Mind” (E.G.)

Ultravox: “Ultravox!” (Island)

Mars

Kraftwerk: “Trans-Europe Express” (Capitol)

Iggy Pop: “The Idiot” (RCA)

Metro: “Metro” (Transatlantic)

Michael Nesmith: “From a Radio Engine to the Photon Wing” (Pacific Arts)

The Band: “Islands” (Capitol)

T. Rex: “Dandy In The Underworld” (EMI)

Jahn Teigen: “Teigen’s tivoli” (Polydor)

April

The Clash: “The Clash” (CBS)

The Stranglers: “Rattus Norvegicus” (United Artists)

The Beach Boys: “The Beach Boys Love You” (Brother/Reprise)

Supertramp: “Even In The Quietest Moments …” (A&M)

Percy “Thrills” Thrillington: “Thrillington” (Regal Zonophone)

Cat Stevens: “Izitso” (Island)

Dave Edmunds: “Get It” (Swan Song)

Waylon Jennings: “Ol’ Waylon” (RCA)

Mai

The Beatles: “The Beatles At The Hollywood Bowl” (Parlophone)

The Jam: “In The City” (Polydor)

Dr. Feelgood: “Sneakin’ Suspicion” (United Artists)

Little Feat: “Time Loves A Hero” (Warner Bros)

10cc: “Deceptive Bends” (Mercury)

Garland Jeffreys: “Ghost Writer” (A&M)

Heart: “Little Queen” (Portrait)

Ian Hunter: “Overnight Angels” (CBS)

Steve Miller Band: “Book Of Dreams” (Capitol)

Juni

Bob Marley & The Wailers: “Exodus” (Island/Tuff Gong)

Neil Young: “American Stars ‘n Bars” (Reprise)

Crosby, Stills & Nash: “CSN” (Atlantic)

Hawkwind: “Quark, Strangeness And Charm” (Charisma)

The Vibrators: “Pure Mania” (Epic)

Frankie Miller: “Full House” (Chrysalis)

Juli

Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)

Leon Redbone: “Double Time” (Warner Bros)

Yes: “Going For The One” (Atlantic)

AC/DC: “Let There Be Rock” (Atlantic)

Be bop Deluxe: “Live! In The Air Age” (Harvest)

Styx: “The Grand Illusion” (A&M)

Elvis Presley: “Moody Blue” (RCA)

August

Iggy Pop: “Lust For Life” (RCA)

Dennis Wilson: Pacific Ocean Blue” (Caribou)

The Animals: “Before We Were So Rudely Interrupted” (Barn)

Split Enz: “Dizrythmia” (Chrysalis)

Ry Cooder: “Show Time” (Warner Bros)

September

Steely Dan: “aja” (ABC)

Ian Dury: “New Boots And Panties!!” (Stiff)

Boomtown Rats: “The Boomtown Rats” (Mercury)

Cheap Trick: “In Color” (Epic)

Richard Hell & The Voidoids: “Blank Generation” (Sire)

The Stranglers: “No More Heroes” (United Artists)

Thin Lizzy: “Bad Reputation” (Vertigo)

Billy Joel: “The Stranger” (CBS)

Finn Kalvik: “Nederst Mot Himmelen” (Nordisc)

Talking Heads: “Talking Heads: 77” (Philips)

Randy Newman: “Little Criminals” (Warner Bros)