1978 - den lange veien mot fast jobb

Fremstøtet som bulgarsk restaurantmusiker førte heller ikke frem. Kanskje det var barten.

JANUAR – PÅ TREFF MED TREFF-GJENGEN

Langsomt, men sikkert fikk jeg kontroll over platesidene i Det Nye. Det innebar kompromisser. De omtalte platene kunne inndeles i tre kategorier. 1) Platene jeg likte. 2) Platene jeg ikke nødvendigvis likte, men aksepterte at burde anmeldes. 3) Platene jeg ble pålagt å anmelde. Det siste var ren tvang, skyldtes påtrykk fra enkelte mellomledere (som enten kjente de aktuelle artistene, eller hadde dem som personlige favoritter). Tvangsomtalene forekom heldigvis sjeldnere og sjeldnere.

På reportasjesiden var det ikke like gøy. Jeg måtte skrive mye skrivebordsstoff, fikk sjelden tommelen opp for å gjøre intervjuer/reportasjer med egne favoritter, men ble i stedet utkommandert for å snakke med Svenne & Lotta, Pussycat og Manhattan Transfer. For eksempel. Jeg skjønte ikke tankegangen bak det, for ingen av disse artistene appellerte til våre unge og musikkengasjerte lesere.

Foto: Det Nyes arkiv

Jeg ble også utkommandert til å dekke plateselskapet Talents store satsning denne vinteren, Star Explosion, 35 konserter på 40 dager over hele Sør-Norge. Stein Ingebrigsten, Inger Lise Rypdal, Dag Spantell, Gro Anita Schønn og Septimus for halvfulle hus. Stemningen var sånn passe mellomfornøyd, forståelig nok.

Fordi man kommer tett på menneskene i denne typen reportasjer, er det ikke til å unngå at man oppdager deres kvaliteter, og må bearbeide egne fordommer. Jeg er ganske fleksibel sånn. Even til å tilpasse seg er en verdifull gave. Det er ikke noe mindre hyggelig å reise på veien med Ole Ivars enn med Sambandet eller The Rolling Stones.

I dag har heltene fra Star Explosion legendestatus, og Treff-platene er samleobjekter, så musikksnobben i meg hadde ingen rett til å felle noen dom over disse hardt arbeidende artistene. Sympatiske mennesker, med historier å fortelle. Jeg husker ennå en aften vi satt i halvmørket på rommet til Inger Lise, hele gjengen på sengekanten, dronningen selv i midten, og pratet om tilværelsens mysterier. Alle hadde noe å dele. Et fint øyeblikk. Du går glipp av mye i livet hvis du flyr rundt med masse motforestillinger. Vi er alle tråder i den samme veven.

Etterpå kan man gå hjem og spille Warren Zevon og XTC. Det ene utelukker ikke det andre.

Gjengen. Eller solistene, blir vel mer korrekt. For Septimus kompet jo alle fire.

For å få det riktige stemningen når du leser det følgende, legger jeg inn spillelisten for 1978 her (på Spotify). Det er de 257 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i England dette året, plassert kronologisk + 8 fra VG-listen. Spill i gang, kjenn 1978-musikken strømme, og les.

FEBRUAR – I SKIHEISEN MED JOHN MILES

Det Nye stilte seg kjølig til artikler om de kuleste artistene ennå. Det var sånn “Clash? Nei, de får nøye seg med en notis på Fokus-sidene. Men kan du dra ut i Sørkedalen og gjøre noe på John Miles?”

Så gjorde jeg det. Han var hyggelig, han, men spilte jeg platene hans? Aldri.

Sørkedalsturen var forresten kald. Miles skulle på død og liv kjøre snescooter. Han var ivrig som en liten unge. Fint for ham. Men hva med meg? Hvor moro på en skala fra én til ti er det å stå til knes i sneen (med snepropper i skoene) og se på at en nybegynner herjer rundt i geografien og stadig må hjelpes fordi snescooteren velter eller motoren kveles eller at idioten faller av? Ikke veldig. Fikk jeg prøve en tur? Særlig. Hadde jeg lyst? Ikke egentlig.

Jeg frøs på føttene og håpet vi snart skulle hjem. Men det skulle vi ikke, for nå hadde plateselskapet funnet ut at Miles skulle ta skiheisen opp Wyllerløypa. Sammen med meg.

- Du kan jo intervjue ham litt.

- I en skiheis i stiv kuling? Er dere forrykte??

I bitende vind pepret med snekorn av metall bar det oppover i stolheisen ... og ned igjen. Ingen av engelskmennene hadde hatt ski på bena før, så å sende dem utfor Wyllerløypa ville vært ensbetydende med drap.

Det eneste dramatiske som skjedde var at jeg holdt på å bli med heisen inn i heisrommet, men fikk kastet meg av. Så sto jeg i sne og frøs igjen, mens Miles satte utfor noe vi i Norge kaller flatt terreng, men som britene tydeligvis opplever som fritt fall. Han sto på skiene som en potetsekk i 0,0001 km/t, og gikk over ende da en forbipasserende danske pustet på ham.

Tid for after ski for John Miles. Det eneste jeg fikk ut av det var penger og en kraftig forkjølelse. 1-1 og uavgjort, altså.

Sånne ting måtte man gjøre. Ved siden av å intervjue Smokie, som var omtrent like gøy som å pugge tysk grammatikk. Faktisk. Smokie må være det kjedeligste bandet jeg har snakket med ever. Og jeg intervjuet dem noen ganger.

MARS – LEMMY SOM GUIDE, OG TOGET TIL NORD-NORGE

Endelig ble det bruk for passet igjen. Stadig på farten til London nå. Som reiseleder for leserne til og med. Det var liksom ingen ende på det. Samtidig var single-platen vendt tilbake som, om ikke det ledende, så i hvert fall det jevnbyrdige formatet. Britene hadde endelig forstått at billedcovere er saker, også på singler. Beatles-singlene i England kom med to unntak kun i fabrikkposer. I 1978 var forseggjorte single-covere blitt en egen industri.

Beatles og Stones på 60-tallet, The Jam og Costello på 70-tallet. Mye var skjedd med single-coverne i England.

Det var gøy å tråle hyllene til Records & Tape Exchange på Notting Hill, og bodene under broen nede i Portobello Road. De sist nevnte slet jeg med å finne, så jeg stakk innom en pub for å spørre om veien. Det satt en røslig kar i svart skinnjakke ved baren og holdt hoff. Blid og utagerende sosial. Jeg berørte skulderen hans forsiktig og sa høflig «Excuse me, but …». Han bråvendte og brølte «You are excused, mate, what can I do for you?» Etterfulgt av et latterstøt som ville fått Jerichos murer til å smuldre.

Det var Lemmy. Hedersmannen. Selveste. The stalls, ja, de visste han da hvor var. Come with me! Så tok han seg fri fra ølen og viste vei. Kjøpte seg noen singler selv også. «You wouldn’t miss this», sa han og viste meg et eks av «Paperback Writer». Got it, of course, svarte jeg og gliste. «My man!», sa Lemmy, hedersmannen.

“You wouldn’t miss this”, sa Lemmy.

Jeg må si at et tilfeldig møte med Lemmy i Portobello Road slo ut pålagte intervju-økter med Tomas Ledin og Maj-Britt Andersen. Men Det Nyes musikkjournalist gjorde (stort sett) som han fikk beskjed om. Jeg fikk tross alt betalt pr. sak. Det var dette som holdt min lille husholdning flytende. Samboeren jobbet ikke.

Men jeg kunne også finne på å gjøre ting ingen ante noe om før det var for sent. F.eks. Iggy Pop-intervju. Hvem er han? sa sjefsredaktør Rigmor. Han er kjempekjent, jugde jeg. Alle snakker om Iggy. Snart skulle Residents dukke opp som ukens utvalgte. En fin tid. En tid som tok Harald Are Lund på sengen. Residents i et spekulativt, kapitalistisk ungpikeblad? Hva foregikk?

Det var også på denne tiden at jeg fikk mitt første oppdrag i Nord-Norge. Det lille plateselskapet Apollo i Harstad arrangerte presselansering av de lokale heltene Zoo (som egentlig var fra Stokmarknes). Konsert i Harstad kino, og anført av bandets nye medlem og profil, Ketil Stokkan, hvis hobby angivelig var å samle på ord som klinger bra.

Jeg inviterte med meg min kamerat Eirik som fotograf, og da han var enda mindre glad i å fly enn meg, gikk vi for gode, gamle NSB. Inspirert av Fleksnes forlangte vi førsteklasses 1. klasse og nattoget. Tror ikke de hadde noen 1. klasse, men vi fikk i hvert fall egen kupé, sovekupé. Og hadde med litt drikke.

Det var veldig langt til Harstad, da toget jo stoppet i Bodø. Derfra var det buss. I mørke nord på vinterveier. Langtur med buss er ikke blant mine favoritter. Var ganske utkjørt da vi endelig nådde Harstad.

Ble introdusert for smalfilmentusiasten Ole G. Nilssen. En stille, veldig hyggelig kar som nettopp hadde utgitt solo-LP, og spilte i progbandet Solaris. Lurer på om han fortsatt bodde hjemme. Mener vi satt på gutterommet hans og så på smalfilmklipp.

Men hovedattraksjonen, i hvert fall slik Apollo så det, var det nye Zoo med Ketil Stokkan på gitar, vokal og låter. Multimannen med en Jimi Hendrix i maven. Jeg ble ikke overveldet av gruppen live, må nok si det, men til gjengjeld sjarmerte Ketil oss i senk på nachspielet. Tror det var hjemme hos ham selv. Husker boligen som lys og luftig, og full av god musikk. Inkludert en dobbel samler med Billy Fury.

Det Nye, 16. mai 1978.

Ketil skrøt av at han ikke hadde en eneste Stones-LP. En rekordsituasjon som jeg sørget for å sprekke noen år senere da jeg overrakte ham en boks med gruppens komplette Decca-produksjon under en enkel, men verdig seremoni hjemme hos meg i Jacob Aalls gate. Hvor tiden går.

Politisk asyl: En tidlig sommer- eller sen vår-kveld i 1985. Ketil Stokkan søker om politisk asyl hos meg i Jacob Aalls gate 36, etter at han ble kjeppjaget fra Roger Arnhoff Studio av den harmoniske “Sammen for livet”-gjengen som hadde fravristet ham planen om en norsk Band Aid-produksjon for de sultende i Afrika, og gjort den til sin egen. (Trykket i Det Nye 10. november 1985)

APRIL-MAI – MØTE MED DUM-DA-RA-Ra-MANNEN, OG BOLIGLÅN FRA CARL L.

Må ha vært en svært stille vår, for jeg husker ikke noe spesielt fra den i det hele tatt.

Jeg gikk på konserter. Patti Smith i mars. Fy flate for en opplevelse. Man kunne sveve rett ut fra amfiet på utstrålingen hennes. Under "Because The Night" trodde jeg et øyeblikk at jeg faktisk svevde. Det var rus, ren rus, et musikk-kick rett i lillehjernen.

Iggy Pop samme sted i slutten av mai. Nedtur. Hadde kolossale forventninger etter "Lust For Life" og "The Idiot". Men hey!, jeg fikk sjansen til å intervjue mannen og legenden under svært underlige omstendigheter i en frokostsal på Ås, om jeg husker korrekt. Det var dagen etter konserten i Chateau. Stemningen søvnig, luften tung av gammel matos.

Iggy halvt lå i sofabenken. Bena stablet på kanten. Han spilte munnspill, mest for å fylle stillheten og øke ubehaget for de få som var kommet for å snakke med ham. Han svarte på spørsmål. Men virket utrolig uinteressert. Vi var en nødvendighet som han måtte utholde – så vidt. Irettesettende kunne han også være:

- Dette er et intervju, ikke en samtale!

Jeg kunne tålt hva det skulle være fra ham. Dette var Iggy, mannen bak dum-da-ra-ra dum-da-ra-ra («The Passenger»). Han kunne gjøre hva han ville.

Det Nye, 2. august 1978.

Jeg hentet bærepose på bærepose med nye singler og LP'er hos plateselskapene den våren. Det skjedde noe i ett kjør i London og Amerika. Morsomst var det å sikre seg promo-singlene. New wave i full blomst. Og også sånt som DJ-utgaven av Wings' nyeste.

DJ-utgaven, en forkortet versjon av en alt for lang sang. God idé. Og kjekt å ha.

Jeg slet med gårdeieren, forresten. Han nektet fortsatt å godta at jeg bodde der på min stefarmors obligasjon, uten å ha vært en del av hennes husstand i det hele tatt. Hun var rodd over elven for lengst. Gårdeieren visste at jeg visste at han visste at jeg hadde jugd i hop alt sammen - med hjelp av mine lure sosialist-jurister i Leieboerforeningen - herrene Aavatsmark og Løfsnes.

Til slutt ga han meg et tilbud jeg ikke kunne avslå. Jeg skulle få kjøpe leiligheten. Til odel og eie. To rom i sjette etasje i Harald Hårfagres gate 12 c. Jeg mener prisen var 215 000. Jeg kan huske feil. Men jeg slo til. Og hvorfor gjorde jeg det?

Jo, på grunn av og takket være at velsignede forlagsdirektør Carl L. Mortensen var genuint interessert i sine ansatte og tilsattes ve og vel, og hadde på en eller annen måte fått snusen i (antagelig gjennom elskelige redaktør Rigmor Foss) at jeg slet med å stable et boliglån på bena, freelancer som jeg var. Hans dør sto alltid åpen, bokstavelig talt, og en dag jeg passerte ute i korridoren, vinket han meg inn.

Var det ikke slik at jeg befant meg i en presset situasjon: Enten kjøpe boligen jeg bodde i på Majorstuen eller bli kastet ut? Det måtte jeg bekrefte. Enn om forlaget sto som kausjonist og skaffet summen til veie gjennom sine bankforbindelser? Jeg ble stående og gape. Den aldrende hedersmannen smilte. Da har vi en avtale, sa han.

Og slik gikk det til at jeg kunne kjøpe leiligheten i Harald Hårfagres gate, cash på labben, alt belånt - med en rente på latterlig lave 13%. Man hadde nemlig ordentlige renter før i tiden, ikke sånne tøyserenter som nå.

Jeg kunne altså takke forleggeren og redaktøren for både bolig og en ganske sikker økonomisk fremtid. Vi hadde snudd klokkene og blandet blod. Fremtiden var trygg og het Det Nye. Kanskje.

Uforlignelige Carl L. Mortensen. Min redningsmann, sølvmedaljevinner i sommer-OL 1952 (seiling) og en fantastisk leder i Mortensens Forlag. Her fotografert noen år senere.

JUNI-JULI – DYLAN I GÖTEBORG, OG TÅRER FOR HANS JÆGER

Man skal aldri oppsøke en frisør på egenhånd hvis man har fått plutselige planer. I hvert fall ikke de gammeldagse herrefrisørene med hvit frisørkappe, gnissende saks i rastløs høyrehånd, fotografier av herrehoder fra 50-tallet i vinduet, og en pris for klippen på litt over 10’ern. Litt usikker på om jeg husker prisen rett, men den føltes i hvert fall slik.

Disse velvillige karene var så gamle at de hadde krigserfaring og sikkert hadde gitt Kjakan flere gratisklipp i kongens navn. Nå satte de sine glupske øyne i meg, for her kom mye hår, gitt! Jeg parerte med et medbragt fotografi.

Mange tror at det hjelper å ha med seg fotografi til herrefrisør. Det viste seg å være feil.

— Slik, sa jeg, slik vil jeg ha det, akkurat slik.

Jeg ville bli som Elvis Costello. Min første kreative klipp siden jeg lot håret gro fritt tilbake i 1969. Problemet er selvfølgelig at den klassiske norske herrefrisør med krigserfaring ikke aner spøtt om kreativ hårklipp. De vil bare klippe det vekk og avslutte med duremaskinen i nakken. Alle kundene liker duremaskinen i nakken. Her sto de plutselig overfor en ingeniørutfordring av episke dimensjoner, noe som det ville bli snakket om på Restaurant Larsen (som lå nesten vegg-i-vegg) i år fremover.

Og der satt jeg, godt fornøyd, og lurte på om jeg skulle investere i en elektrisk gitar også. Det sa kjip kjipp kjipp, det var during borte i stolen ved siden av, og plutselig duppet jeg av.

Da jeg våknet, møtte jeg ikke style av ypperste, moderne klasse, altså slett ikke det forventede, intenst kule ansiktet til Elvis Costello.

Bulgarsk restaurantmusiker, her rekonstruert oppe hos EMI på Frysja. Jeg kunne egentlig ikke vise meg utendørs for en stund, men måtte oppom og hente noen fristende singler. Jeg satset på at barten gjorde meg ugjenkjennelig. Det gjorde den ikke.

De hadde omgjort meg til en bulgarsk restaurantmusiker! Krigsfrisørene virket litt lei seg.

— Du kan ikke bare komme med et fotografi, skjønner du. Han typen der egner seg for den frisyren fordi han har hodeform, skill og hverv til det. Du mangler det meste, derfor visste vi at det kom til å gå galt.

Frisyren var på huset. Jeg gikk aldri dit igjen.

xxx

Platespiller delights i Harald Hårfagresgt. 12 C. Masse Stiff. Og 999, som var et ordentlig hyggelig band. De sendte meg til og med flere brev etter at jeg intervjuet dem. Og Lou Reed. Og "Black And White" med Stranglers, "Easter" med Patti Smith, "New Boots & Panties!!" med Ian Dury, "The Parkerilla" med Graham Parker. Snart "Darkness At The Edge Of Town" og "Street Legal" og "Some Girls". Det bare rant inn. Og Dylan var meldt i Scandinavium i juli. Hvordan skulle man få tid til ferie?

Jeg var ikke veldig aktiv på kinofronten på denne tiden. Men jeg vet jeg så «Let It Be» på Victoria. Man ble ikke oppstemt. Dårlig lyd. Dårlig stemning. Et dystert ettermæle. "Saturday Night Fever" så jeg selvfølgelig på Colosseum, og selv om filmens og musikkens popularitet gikk meg på nervene, likte jeg egentlig begge deler. Jeg likte Travolta også, selv om jeg hadde problemer med den pinglete stemmen hans, den passet dårlig til machokroppen. Og ja, jeg så "Smokey And The Bandit", og ja, jeg lo.

“Saturday Night Fever”-styret gjorde meg gal. Men jeg likte egentlig Travolta.

Jeg var midt i en Beserkley-periode. Fikk alt de ga ut. Dessuten så jeg brødrene Marx på svensk TV. Sommer nå.

Intervjuet Trond Granlund den våren. Sistnevnte tviholdt på sin faste jobb i Arbeidsformidlingen. Det var skummelt å satse 100% som artist i lille Norge.

Jeg husker ikke mye fra mitt første møte med Geir Hamnes. Tror det skjedde i en privat terrasseleilighet på Nordstrand. Han og hans kompanjong distribuerte samle-LP'ne til K-tel. Utrolig mange fæle nyinnspillinger på K-tel-platene. Det visste jeg ikke da, men oppdaget det selvfølgelig når jeg spilte dem.

Geir og hans forretningskompanjong var svært hyggelige - og generøse med platene, og det var kaffe og samtale, inntil de plutselig hysjet på meg og skrudde opp radioen. Børsnoteringene. Da sto de to karene tett sammen, bøyd over radioen. Jeg satt musestille under seansen og tenkte at Geir og jeg lever nok helt forskjellige liv.

Tid for Dylans gjenkomst i Europa. 12 år etter.

Var på begge Dylan-konsertene i Scandinavium i juli. Første kvelden satt jeg nest-bakerst. Kjente på skuffelsen i omtrent et halvt minutt, men så gikk den brått over, for hvem kom der og hadde plass på aller siste rad, rett bak meg om ikke Ole Paus!

Andre kveld rykket jeg frem til presseseksjonen. Uansett. Mitt første møte med Dylan var overdådig, og det lød så mye bedre og mindre glatt enn Budokan. Vi var vel egentlig alle høye på veien hjemover.

Det Nye, 5. september 1978.

Sommer og jobb. Jeg hadde fått i oppdrag av min sjefsredaktør Rigmor å skrive Beatles' historie. Over flere uker. Hvilket innebar nonstop avspilling av alle gruppens LP'er pluss solo-platene, ja, for hun ville ha den delen av historien også. Snakk om bukken til havresekken! Ikke nok med det. Jeg hadde fått den nye Dylan-LP'n, "Street Legal", og den gikk i tung rotasjon mellom Beatles-platene. For en sommer! Og jeg fikk betalt for det!

Det Nye, 15. august 1978.

Det var Bob Marley i Horten også. Jeg traff Marley flere ganger, men seansen på Ambassadeur i 1978 henger nok høyest fordi det var en intens opplevelse, rasta-engelsk er ikke for pyser, bibelsk (boken var i flittig bruk), vennlig (jeg vil aldri glemme den takknemlige gløden i Marleys øyne da jeg utdelte mine kjærlighetserklæringer til "Kaya" som jeg kalte hans "Nashville Skyline") og svevende (takket være uforskyldt inhalering av massive mengder ganya, av og til forsvant han nesten i røken).

Jeg ser Leif Gjerstad har skrevet i sin blogg at han husker jeg hadde med meg noen LP'er som jeg fikk signert da Marley var tilbake i Norge i 1980. Det tviler jeg på at stemmer, jeg dro svært sjelden med meg LP'er for å få dem signert, faktisk kan jeg bare huske én gang, da jeg traff Ian Hunter og Mick Ronson på Frognerseteren. Min "Hard Rain"-CD med Ronsons signatur gir jeg aldri fra meg.

Men tilbake til Marley. Så vidt jeg husker signerte ikke Marley noen av mine LP’er. Men jeg hadde med en liten bok, eller snarere et hefte i 1978, Henderson Darymples "Bob Marley, Music Myth & The Rastas". Marley lyste opp da jeg trakk det frem, og likte at jeg hadde lest den. Helt uoppfordret signerte han heftet. Det gir jeg heller aldri fra meg.

Bob Marley-intervjuet, publisert i Det Nye 3. oktober 1978:

— Jeg er et redskap i kampen for fred

Bob Marley og hans Wailers var hovedattraksjonen ved årets Horten-festival. I øsende regnvær klarte de å formidle litt solskinn til de pjuskvåte tilhørerne som krøp i skjul under dryppende paraplyer. Vi pratet med Marley etter konserten, og som ventet ble rastafarireligionen på Jamaica samtalens hovedemne. Marley er jo en rastaprofet, og hans gyngende livsglade reggae er først og fremst en hyllest til Jah (Gud).

Men før vi slipper Marley til, kan det være på sin plass å rekapitulere litt av hans karriere.

Han ble født på Jamaica i 1945. Faren var en britisk kaptein i hæren, mens moren var en sjokoladebrun skjønnhet fra Jamaica. Bobs første plate ble sluppet i 1962 («One Cup Of Coffee»). Musikalsk var han gjennomsyret av den amerikanske rhythm & blues og soul i 60-årene. Etter hvert fattet han imidlertid interesse for den harde politiske virkelighet på Jamaica, og tok del i det økende kravet om forandring.

I 1960–70 ble han oppslukt av rastafari-bevegelsen. Hovedpunktene i deres lære er som følger: Haile Selassie (Etiopias avdøde keiser) er en reinkarnasjon av Jesus Kristus. Fremtiden til folk av afrikansk herkomst (alle svarte mennesker) ligger ikke i Vesten, ikke i Østen, ikke i Amerika – men i Afrika. Afrika er deres rette hjem.

En rasta i Jamaica vil dessuten hevde at han og hans folk holdes på Jamaica mot sin vilje, de er fanger, og de er omgitt av Babylons murer (en klar parallell til jødenes fangenskap i Babylon). Rasta-folket mener dessuten at Jah (Gud) er i alle, og at den beste måten å nå fram til Gud på er gjennom bruk av den lokale cannabis-planten ganja, som røykes i store mengder.

— Du må lese i Bibelen, sier Marley entusiastisk og holder fram en særdeles velbrukt utgave av bøkenes bok.

— Her finner du sannheten! Og Bibelen er ikke bare de svartes bok. Den gjelder alle mennesker. Der står det også at Noah er alle folks far. Han fikk tre sønner, og hver av dem grunnla sin rase. Jafet grunnla den hvite rase. Sem den svarte. Kam den gule.

Også læren om Haile Selassie som reinkarnasjon av Kristus henter rastafari-bevegelsen fra Bibelen.

— Det står her alt sammen. Selassie er kongenes konge, lovenes lov. Noen hvite forsøker å stagge oss ved å si at Selassie er død. Men de skjønner ikke hva det dreier seg om, vi går lenger enn som så. Les hva Kristus sa — alt han sa var sant.

— Noen liker kapitalisme, fortsetter Marley, andre liker sosialisme, men alle har med Gud å gjøre. Du kan ikke være sosialist, marxist eller kapitalist og samtidig være rasta. Jeg er rasta, og jeg taler til dem. Men jeg lærer også andre om rasta. Her ligger min misjon.

Marley har ikke noe imot å delta i politisk arbeid.

— Gud lever i alle, derfor er politikk også Gud. En rasta jobber gjerne politisk — du skjønner, rastabevegelsen er så gammel som alle haugene. Den kom før alt, og er derfor en del av alt.

Noen rastaer betrakter den hvite mann som djevelens skaperverk. Dette støtter ikke Marley opp om.

— Jeg ser alle mennesker som mennesker. Hudfargen er bare noe uvesentlig som har med det ytre å gjøre. Egentlig er alle like. Det kan du også lese om i Bibelen, der blottlegges sannheten. Gud har skapt oss som vi er. Når vi taler hardt om de hvite, så er det de hvites system vi sikter til. På det området er «hvit» et ord som kan få oss til å se rødt.

At hvite mennesker lar seg begeistre av reggae-musikken, synes Bob Marley er bra.

— Jeg liker også at hvite spiller reggae. Det er fint, så kan vi lære av hverandre. Reggae er en viktig del av et universelt språk.

Som tidligere nevnt, var ikke Marley så politisk og religiøst bevisst i 60-årene. Han planket som regel amerikanske slagere og tenkte mindre på å skape noe eget.

— Vel, jeg innrømmer at min musikk i 60-årene lå tett opp til den amerikanske. Men så må du huske på at jeg ikke var den samme personen den gang som jeg er i dag.

Noe mer vil han ikke si om sin fortid. Vi går over til noe annet, og Marley lysner merkelig nok når vi minner ham på den dårlige kritikken hans siste LP «Kaya» fikk. Vi sikter da selvsagt til vestlige (og hvite) kritikere.

— Å, ler han. Jeg elsket det de skrev. Det viser nemlig at de har interesse for det jeg driver med — rasta. Men jeg synes de går litt vel langt når de etterlyser mer politiske og revolusjonære tekster. De kan ikke få meg til å kjempe i en krig uten ammunisjon.

Marleys involvering i Jamaicas politiske liv fikk en tragisk utgang for et drøyt år siden. Da ble både han, hans kone og manager skutt ned av leiemordere. Klimaet ble hett på Jamaica etter dette, og først tidligere i år kjølnet Bob det hele ned med en stor fredskonsert på øya. Nylig tildelte en tredje-verden-komité i FN Marley en medalje for hans fredsarbeide på Jamaica.

— Det var det skjeve systemet som skjøt på meg, ikke enkeltmennesker. At jeg nå har fått utmerkelsen fra FN, tar jeg som et tegn på at mitt budskap når fram til flere og flere, at folk virkelig lytter. For meg er det viktigst å få mennesker til å leve sammen i fred. Og jeg betrakter meg selv som et redskap i kampen for fred. Når jeg ser meg om i verden, tenker jeg: verken USA eller Sovjet har rett. Rastafari-bevegelsen går verken til høyre eller venstre, vi går rett fram!

Marley har bare forakt til overs for folk som velter seg i materiell velstand og ikke skjenker livets mer åndelige sider en tanke.

— De lever farlig, sier han. Jeg vil heller ha det vondt og leve evig, enn å ha det vakkert rundt meg og dø raskt.

Han ser med sorg på de svartes problemer i dagens verden.

— Vi dør i gatene. Det er krig og elendighet over alt. Nå er det viktig for oss å komme ut av de hvites system og over i vårt eget Babylon til Afrika. Jeg er for fred, og jeg prøver den fredelige veien først. Men jeg vil ikke nøle med å gå veien om vold hvis intet annet fører fram. Slik reagerer alle som lider vondt.

Marley avslutter samtalen med å love oss ny LP ut på høsten, og han hyller samtidig Bob Dylan som en av de aller største.

— Jeg kan ikke forstå at folk ser likheter mellom oss.

(Det Nye, 3. oktober 1978)

“Jeg vil heller ha det vondt og leve evig, enn å ha det vakkert rundt meg og dø raskt.” (Foto: Island)

xxx

Ellers var dette sommeren da alle hoiet og jublet over det nye Stones-albumet, «Some Girls», bortsett fra meg. Jeg syntes albumet var bråkete og sjarmløst, og at Charlie lød som en maskin. Mitt forhold til det er ikke blir det spor bedre.

Randy Neman på Club 7 var selvfølgelig et høydepunkt, også fordi jeg fikk anledning til å snakke med ham. En munter, trivelig mann med stor forstand.

Boye tok bildet av skøyeren.

Den som opptok meg mest sommer 1978 var Hans Jæger. Jeg leste meg gjennom bøkene hans, og ble aldeles hektet på mannen, hans mot, hans trass, hans selvødeleggende og brutale ærlighet, og ikke minst hans fatale feiltolkninger av Oda Lasson og Christian Krogh, og smerten han gjennomgikk, og besettelsen, og kampen mot rettsvesenet. Fantasteriet Pantagonia. Og endelig den totale fiasko, døden på toppen av Tostrup-gården hvor han utåndet, syk, fattig og utstøtt, han som i ungdommelig vågemot hadde levd for skandalen og selvmordet, visnet inn og døde i armod, 55 år gammel.

Så viste det seg at min gamle skolekamerat fra Steinerskolen, Ketil Bjørnstad, hadde laget en plate om mannen. Vi hadde gått de samme stiene samtidig. Hans Jæger var ekte vare.

Jeg kunne gråte for ham. Vi burde alle gråte for Hans Jæger.

Historien om Jæger er et bokverk verdig. Han skrev det selv, trilogien “Syk Kjærlighet”, også kalt “den forbudte trilogien”. Den kostet ham alt, og egentlig, til slutt, livet. Han var ingen stor stilist, men han levde de bøkene. Method acting av aller ypperste og farligste klasse.

AUGUST-SEPTEMBER – HA HA! YOU LOOK LIKE BOBBY!

"Saturday Night Fever" var noe av det voldsomste som hadde rammet Det Nyes lesere, inntil "Grease" kom. Da mistet tenåringene kontrollen. Ikke som med Beatles, det var sunn galskap, men helt kritikkløst fra vettet – med hjerner av softice-galskap. Tenåringene i 1978 kunne virke dumme som brød. Men jeg måtte skrive for dem, og da ble det en del Travolta og Olivia og Smokie og Bee Gees. Men også Beatles og Residents og new wave. Jeg snek det inn, og noe av det festet seg.

Faktisk har jeg aldri sett "Grease".

I sommerens Plater i fokus virkelig veltet jeg meg i plater jeg likte. Ser til min glede at jeg ga Moody Blues' "Octave" god kritikk. Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde rett, det er for lenge siden jeg hørte den, så jeg husker ikke, men fordi det ville vært så lett å gi den trange sko, som kineserne sier. Man skal være åpen. Det er stor spennvidde på platene jeg anmeldte disse ukene, men jeg likte nesten alle. Og jeg spilte dem høyt. Mangfold. En fin sommer.

Det var da jeg traff Cliff Richard, og gredde sleik for anledningen. Jeg berømmet ham for å ha spilt inn "Honky Tonk Angel", noe han slett ikke var begeistret for. "Jeg visste ikke hva en honky tonk angel var for noe. Hadde jeg visst det, ville jeg aldri spilt den inn." Svarte han. Men den er jo så fin, innvendte jeg, og vond og ærlig! Egentlig skal den kalles «The Wild Side Of Life» når menn synger den. Cliff stirret forbløffet på meg. Hvorfor all denne kunnskap om en sang som handlet om prostitusjon? Han sa det ikke, men øynene gjorde. Min favorittlåt med Jerry Lee, la jeg til. Men akk, Cliff var ingen crazy rock'n'roller. Bare hyggelig. Javel, sa han bare.

For en gangs skyld hadde jeg gredd meg, og det grundig. Cliff så nok ikke humoren. Han var mer opptatt av å bortforklare sin innspilling av “Honky Tonk Angel”.

Jeg traff Shadows også på denne tiden. De mente de var sin tids Sex Pistols. Da var vel å ta litt hardt i.

Så 10cc i København i slutten av august 1978. Reiste med Anne Lise Røed fra Phonogram. Husker ikke konserten med glede. Heller sorg. Det var regn. Utrivelig. Og 10cc uten Godley & Creme var vanskelig å akseptere. Over tid er vel "Bloody Tourists" den av LP'ne deres som jeg liker aller minst. Og hit'en hater jeg.

Hadde et gøyalt møte med Darts i Gröna Lund i Stockholm. Den Hegarty var helt konge, og tok pariserhjulet i bruk til sine akrobatiske vokalstunts. Morsomt og tett samspilt band. Men hvor lenge? Kort tid etter sluttet Hegarty. Informasjonen om det måtte komme på Fokus-sidene i samme nummer som reportasjen sto. Det var nemlig forskjellig trykningstid på de to seksjonene i bladet. Modern times.

Et aldri så lite høydepunkt kom på Kalvøyafestivalen. Der spilte Joan Baez. Jeg var aldri fan av henne, stemmen hennes går meg på nervene etter tre låter. Men jeg anerkjenner hennes status. Ikke minst etter at hun reagerte med følgende replikk da jeg kom inn i rommet for å intervjue henne:

- Ha ha! You look like Bobby!

Ugredd speilselfie i London. Samme versjon som dukket opp på Kalvøya og fikk Joan Baez til å utbryte: “You look like Bobby”! Det kom ganske lattermildt.

Vennlig og munter og sympatisk, og ikke minst opphavskvinnen bak «Diamonds And Rust», et sårt tilbakeblikk på et grunnstøtt forhold, like vakker og blå og bittersøt og øm som Cohens «Famous Blue Raincoat». Dessuten liker jeg LP’n hun ga ut i 2018, «Whistle Down The Wind». Joan Baez’ stemme eldes med verdighet. Jeg foretrekker nåtidsstemmen hennes.

Svein Boye Andersens foto av Joan, tatt på Kalvøya, 27. august 1978.

OKTOBER – DE SLEMME ONKLENE

Jeg hadde jeg stor glede av Godley & Creme-albumet "L". Og Det Nye bestilte en rad artikler om både det ene og det andre, det så lyst ut, penger i lommen, roastbeef i kjøleskapet og noe i glasset.

Det Nye spadde ut "Grease"-relatert stoff i tonn på tonn. Viktigere for meg var det å skrive om den nye Ramones-LP'n, presentere Patti Smith, og sørge over Keith Moon. Jeg hadde nok av lesere. Det Nyes opplag smadret rekordene i dette "Saturday Night Fever" og "Grease"-året. Opplaget nådde i overkant av 130 000, hvilket vil si at en halv million nordmenn leste bladet hver uke. Vi hadde mye å takke Olivia, Travolta og Bee Gees for.

"Grease" var ordet - for nesten alle.

Onkel Lauritz kom seg inn på forsiden av Nå. I min barndom var han et irritasjonsmoment. Onkel Lauritz dukket alltid opp i de kjedeligste barne-TV-programmene, og han hadde ikke en eneste interesse som sammenfalt med mine. Onkel Lauritz var kjernesunn, men skummel. Hvis det hadde ringt på og moren min ropte: "Yan! Du må komme! Det er onkel Lauritz!", ville jeg sannsynligvis lagt på sprang og ikke stoppet før Mosseveien 241 - hvor min mormor og morfar bodde. Der var jeg alltid trygg. Hvorfor kalte de ham onkel?

Bare så det er klart: Jeg tøyser selvfølgelig ikke med det vonde som rammet Onkel Lauritz, en spansk influensa som kostet ham det ene benet.

Fremmede onkler var aldri betryggende. Onkel politi for eksempel. Hva var det for noe? Hvorfor var akkurat politietaten full av onkler? Men ikke brannvesenet eller renholdsverket. Lummert. Onkel søppel hadde ingen hørt om. Eller onkel brannmann. (Forresten, en brannonkel høres faktisk ikke så dumt). Eller onkel bussjåfør? Eller onkel bensinmann. Eller ... Gud forby det ... onkel doktor. Doktorer kan aldri være onkler, det er noe alle vet. Ingen glemmer Mengele. Huttetu. Og nå kom jeg på at onkel skøyteløper sannsynligvis er forbudt ved lov. I hvert fall stillongs-versjonen.

Mange såkalte venner av familien – altså våre foreldre – omtales ofte som onkler. Er det for å ufarliggjøre dem for skarpsindige barn som likevel ser tvers igjennom maskeraden, et sånt ikke bry deg om at han vil ha deg på fanget, det er jo onkel Bertil! Onkel Einar spisser nok ørene nå.

Selv foretrakk jeg onkel Bryans episke reise gjennom lidelsen: "The Bride Stripped Bare".

Onkel Ernie gikk bort 7. september 1978, men trykketiden vår var horribel, og først på tampen av oktober fikk vi markert tragedien. Med minneartikkel, og en serie om The Who.

Onkel Ernie hadde forlatt bygningen. (Fra “Tommy”)

NOVEMBER-DESEMBER - FAST JOBB OG I DEBBIES MAKT

Fortsatt "Grease"-feber i Norge. En ting var at alle kjøpte det fordømte albumet. Men de kjøpte fordundre meg også alle singlene fra det, og plasserte dem på 1, 2 og 3. plass på singlelisten. "Grease" tapetserte Norge. Og jeg måtte servere Greaseriene. Mitt bidrag var et stjernebilde av Olivia. Aldri likt Olivia. Og Travolta tok jeg ikke inn i varmen igjen før "Pulp Fiction".

VG-listen 10. november 1978. Det burde vært erklært landesorg. Dere hadde jo allerede LP’n for svingende! Skam dere!

Jeg intervjuet Frankie Miller denne høsten. Det hadde jeg faktisk helt glemt. Jeg husker definitivt Debbie Harry i den gule genseren sin. Og Kate Bush på telefonen fra London. Og 10cc i regnet i København. Jeff Lynne i Oslo. Alt dette og bunke på bunke med nye plater. Og så presterte jeg å geniforklare en Beach Boys-kalkun. Det var mye fælt. Og hele tiden "Grease", "Grease", "Grease" ...

Guffe-"Grease" truet med å utrydde musikksmaken til mange årskull. Norge skalv. Da Queens "Jazz" kom, grep jeg den begjærlig, selv om jeg slaktet LP'n på trykk. Den virket mot "Grease". Mange har disset "Jazz" opp igjennom årene. Jeg nekter. Jeg ble hemmelig fan. "Jazz" kom akkurat da man trengte den som mest, og reddet meg fra prikkedøden. Jeg liker albumet enda bedre i dag.

Hektisk da året 1978 gikk mot slutten. Intervjuet Ted Gärdestad, Kinks og Elton John. Trivdes med livet som plateanmelder og musikkjournalist. Hadde eget kontor i 6. etasje i Sørkedalsveien 10A.

Rundstykkene i kantinen kostet 25 øre eller noe sånt. Mortensen-familien hadde bestemt at kantineprisene skulle være de samme som i 50-årene. (Og det holdt de helt til Orkla kjøpte Ernst G. Mortensens Forlag. Da røk prisene i været, og en av de nye lederne, la oss kalle ham Nesheim, innførte maksvekt på rekene som ble fordelt på rekerundstykket. Så nøye at de stakkars kantinedamene måtte kutte den siste reken i to, og bruke den andre delen på neste rundstykke. True story!)

Hver morgen gikk det en pensjonist i blå frakk rundt med en kaffetralle utstyrt med plastkrus og rause kaffekanner. Han banket på kontordøren, åpnet, og sa spørrende: "Kaffe?", på en sånn vennlig pensjonistmåte. Jeg ba alltid om to. Morgenkaffen og sigaretten satt perfekt. Nå kunne dagen begynne. Kaffepensjonistene var eldgamle. Sikkert på samme alder som jeg er nå. Det vil jeg helst ikke tenke på.

Norge var forsatt i Grease-pestens vold da november ble desember. For oss som var immune opplevdes det mest som irritasjon. De dumme låtene blokkerte jo for morsommere musikk fra England og Amerika. At smurfene begynte å formere seg inn i landets barnesinn, gjorde fremtidsutsiktene dystre også.

Jeg hadde ganske frie hender med musikksidene og var i full gang med å gå igjennom hele katalogen til Bob Dylan, tre LP'er i uken. Jeg likte å skrive om Dylan. Ser at jeg var snill mot Richard Wrights solo-LP. Det gleder meg. Man SKAL være snill mot Richard Wright. Mannen som oppfant dryppstensgrotte-introen på "Echoes" (bare for å nevne én ting), er det forbudt å være slem mot. Og det gjelder deg også, Roger Waters!

Det var denne høsten jeg endelig fikk se Kinks live. På Chateau Neuf. Ray var smart kledt I grå dress og var I bråkete humør. Dette var rocke-Kinks uten snedige sideveier, sorgmuntre undringer og kanskje litt tuba. Dette var dundrebandet på 11 med gitarkanonader og en vilter bandleder som lekte at han var 24 igjen. Man gjør gjerne det når man passerer 34. Jeg vet, for jeg kom dit ganske snart selv.

Det var uansett gøy å se dem. Tett band, herlig samspilt, og med en setliste de fleste ville dødd for.

Ray var ikke verdens enkleste intervjuobjekt, han er smart og observant, og han unnlater ikke å riste litt i de som viser svakhet. Han var engasjert og godt orientert i samtidsrocken fra England. Ba jeg om autograf? Nei, jeg har et signert bilde fra 1967, med Pete Quaife. Det er det som gjelds. Alle gutta vet det.

Eneste Kinks-signaturfoto som gjelds, det fra 1967 med Pete Quaife.

The Kinks-intervjuet:

Kinks: - Slåsskampene holder oss sammen!

Da Kinks entret scenen i (Chateau Neuf) høsten 1978, hadde det gått 11 år siden de sist besøkte Oslo. Den gang tilhørte de pop/rockens elite, og befant seg midt i en blomstringstid. Ray Davies (gruppas leder og komponist) rystet den ene klassikeren etter den andre ut av ermet: «Sunny Afternoon», «Dead End Street», «Waterloo Sunset», «Autumn Almanac».

Slentrende poplåter en smule påvirket av britiske music halls. Dagens Kinks lager fremdeles kvalitetsplater, men den gamle magien og grepet om publikum er forsvunnet. Gruppa er blitt en levende legende, et magisk navn for 60-årenes barn. Kinks er imidlertid ikke villig til å akseptere denne tilstanden. De betrakter sin siste LP, «Misfits», som sin beste, og ser fremover uten å la seg skremme av nostalgikernes eventuelle ønsker og krav.

– Vi er et vanlig rock'n'roll-band, sier Ray Davies, – og jeg har ikke til hensikt å fabrikere slagere lenger. Den tid er forbi. Vi står helt og fullt inne for det vi lager nå. Det er musikk vi liker å spille.

Mellom 1968–1976 laget Davies og hans Kinks en rekke tematiske album der emner som det britiske imperiums forfall, korrupsjon i platebransjen, økologi, kapitalisme og virkelighetsflukt ble grundig behandlet. Platene ble imidlertid ikke altfor godt mottatt, og gruppas popularitet og platesalg dabbet kraftig av. Men deres to seneste plater, «Sleepwalker» og «Misfits», består av enkeltstående låter, og det virker som om Kinks er på vei opp igjen.

– Vi ble bundet til stoffet og klarte ikke å slippe oss skikkelig løs. Dessuten ble det for dyrt å dra på turné. Vi trengte kulisser, kostymer, skuespillere osv. Derfor kunne vi bare holde konserter i de største landene. Men nå spiller vi skikkelig rock'n'roll, og kan stille opp hvor som helst!

Kinks' tilbakevending til direkte rock kom samtidig med punk- og new wave-musikkens gjennombrudd i England. Og Kinks må finne seg i å konkurrere med unge, aggressive grupper som tidligere var deres elever.

– Det synes jeg bare er fint. Det kommer alltid nye til, enten det gjelder kunst, sport eller rock. De unge inspirerer de gamle, og omvendt. På den måten holdes miljøet levende, sier Ray.

Det er svært få tilbake av de ærverdige gruppene fra 60-årene. Men Kinks holder det merkelig nok gående.

– Jeg tror det kommer av at vi aldri har latt oss sluke av musikkbransjen. Både i tekst og musikk har vi helt fra starten markert oss ved å ta avstand fra systemet, ved å holde oss utenfor. Og jeg tror vi kommer til å eksistere i mange, mange år fremover. Rock'n'roll-musikken er bare vel 20 år gammel, så hvem vet? Kanskje holder jeg på til jeg blir olding. Jeg har alltid likt meg innen rocken, og så lenge jeg liker meg, fortsetter jeg.

Men hva med de andre i Kinks? Forholdene i gruppa er ikke alltid like gode, og det fortelles om regelrette slagsmål på scenen.

– Jeg har ikke lyst til å være solo-artist, så Kinks forsvinner ikke. At vi har interne problemer som iblant bryter ut i slåsskamper, er bare fint. Nettopp det holder oss sammen – vi slipper ut dampen når det trengs. De fleste andre grupper smiler, er «coole» og brenner inne med problemene inntil det ender med brudd og skittentøyvask i rettssalen. Slikt unngår vi. Kinks er som The Who.

I England er de unge midt i en politisk bevisstgjøringsprosess. Dette har også preget punk- og new wave-gruppene, som blant annet deltar aktivt i bevegelser mot rasisme og fascisme.

– Selvsagt støtter jeg den utviklingen. Et politisk budskap bør få komme til uttrykk gjennom musikken. Og det innebærer at begge sider har lik rett til å uttale seg. Jeg er imot forbud av alle slag. Alt bør avgjøres åpenlyst!

Ray synes politiske demonstrasjonstog er en fin ting.

– Men jeg skulle ønske det ble demonstrert for og imot flere saker. Akkurat nå er politisk aktivitet blitt en motesak, og folk bare ramler av sted. Jeg hater motetenkning!

Ray Davies kan fortelle at han ennå ikke er ferdig med sine tematiske eksperimenter. «Preservation», som ble utgitt i to deler (i 1973 og 1974), skal nemlig filmes. Platene tar for seg storkapitalisten Mr. Flash som skaper et profittjagende industrisamfunn. Det hele ender med en facistisk revolusjon der den jevne mann går fra asken til ilden.

– Men jeg holder på å skrive om manuskriptet ganske radikalt. Jeg var overarbeidet og ute av balanse da jeg laget albumene, så historien ble ikke helt god. Filmen blir mer positiv enn platene. Den kommer selvsagt til å inneholde masse musikk, og minst halvparten av låtene er nye.

Ray jobber også med et skuespill, der han lager musikken.

– Jeg fikk en uke på meg til å komponere alt sammen. Beinhardt, men jeg liker å arbeide under press. Det er ikke sunt for en kunstner å ha for mye frihet – i hvert fall ikke for meg, ler han.

En av Rays store hobbier er grammofonplater.

Jeg samler på plater. Har en ganske stor samling. Noen favorittmusikk har jeg ikke. Jeg hører på alt, og liker mye av det som skjer i England for tiden, bl.a. Sham 69 og Boomtown Rats. Jeg er ikke så lett å lure, og avslører raskt hva som er godt og hva som er spekulativt søppel. Men det er ikke new wave som ligger mitt hjerte nærmest for tiden – det er musikk fra Sinai!

Tilbake til Kinks. Ray understreker at gruppa ofte blir oppfordret til å spille sine gamle klassikere på scenen.

Vi aksepterer at folk vil høre låtene, men best liker vi å spille vårt nye stoff. Kinks lager enklere og mer direkte rock nå enn på lenge. Vi har på en måte våknet til live igjen. Det er rock'n'rollen som ligger oss nærmest, ingen tvil om det. Jeg kommer alltid til å være rock'n'roll-sanger, og jeg kommer alltid å komponere låter. Det er livet mitt.

Kinks' konsert i Chateau Neuf viste da også til fulle at de er inne på rett spor. Ray Davis i perlehumør klovnet rundt på scenen. Iblant larmet han primitivt på sin rytmegitar, andre ganger veivet han begeistret med armene for å få publikum med seg i taktfast applaus. Rays lillebror Dave, kroet seg over sin gitar og hogg inn i låtene med vrengte tungrock-soli. Trommeslageren Mick Avory var som vanlig taktfast og solid. Sikkerheten selv.

De nye medlemmene Jim Rodford fra Argent (bass) og Gordon Edwards fra Pretty Things (keyboards) gjorde sin del av arbeidet bra. Fortsetter Kinks slik, kommer de til å gjøre skam på ordtaket «They never come back». Og hvorfor ikke? Det er gått 14 år siden gjennombruddet med «You Really Got Me» – og Kinks er her ennå!

(Det Nye, 2. januar 1979)

Svein Boye Andersens foto fra Grand Hotel, tatt 21. oktober 1978.

xxx

Arbeidsforholdene i Det Nye plaget meg litt. Jeg følte meg utrygg -, for mange usikkerhetsmomenter -, og ikke minst lunefulle mellomledere. En krangel kunne få fatale følger. Ingen reportasjer på flere uker. Jeg var avhengig av en større økonomisk sikkerhet. De ukentlige plateanmeldelsene var på langt nær nok.

En dag i desember da det var stille i redaksjonen (og mellomlederen var på ferie), banket jeg på den (alltid) åpne kontordøren til sjefsredaktør Rigmor Foss og lurte på om det var mulig å bli fast ansatt. Hun blunker forbauset og sa: "Men vil du det, da, Yan?"

Og det ville jeg. Hun lurte på hva jeg ville tjent i 1978 om jeg fortsatte som freelancer. Jeg anslo 120 000, hvorpå hun repliserte, uten å tenke seg om engang, "Hva om du får 125 000 i fast gasje?". Jeg snapper etter været, for det var en god lønn i desember 1978.

Rigmor kastet ikke bort tid når hun ønsket å få ting gjort. Noen minutter senere forelå en undertegnet arbeidskontrakt, og jeg var plassert på et midlertidig kontor innerst i korridoren, det var en tarm, nærmest et lagerrom med digre luftkondisjoneringsrør i taket som drypp! drypp! dryppet på kanten av skrivebordet og fikk kontorsjef Moe til å ankomme på forte, svært lange ben, for å inspisere.

Kontorsjef Moe var tre meter høy og ualminnelig interessert i problemer som krevet håndverkere. Han kom helt sikkert for sent til middag hvis han passerte en gravemaskin på vei hjem fra jobben. Tenkte jeg. Og kontorsjefen kremtet og foreslo at han fant et bedre kontor til meg. Det takket jeg ham for, våt som jeg nå var blitt, og litt kald.

Kontorsjefen var betenkt over sjefredaktørens generøse lønnstilbud. Ikke fordi han ikke unnet meg inntekten, men fordi han ante trøbbel med fagforeningen ved neste lønnsforhandling. "Du går inn på en inntekt langt over de som har vært her i mange år", sa han bekymret. Sammen med Moe og Rigmor ettertrikset vi kontrakten min slik at 25 000 ble definert som et tillegg i anledning ubekvem arbeidstid vedrørende plateanmeldelsene, eller noe sånt.

Moe fikk rett. De fagorganiserte laget bråk, og i hver lønnsforhandling etter det, ble jeg brukt som målestokk for deres lønnskrav. De 25 000 ble aldri inkludert når man prosent-oppjusterte min lønn, og jeg fikk heller ikke de store personlige tilleggene så lenge jeg lå så langt over gjennomsnittet. Tillitsvalgte mente dessuten at plater og bøker jeg fikk til anmeldelse, burde fordeles til alle journalistene i huset når jeg hadde skrevet om dem. Jeg trodde simpelthen ikke mine egne ører. Jeg opplevde det som et svik, og viste liten interesse for foreningsarbeid det neste tiåret. (Og selvfølgelig, jeg ga ikke fra meg anmeldereksemplarene.)

Men tilbake til den store desemberdagen da Rigmor Foss tok saken i egne hender, og jeg ble fast ansatt for første gang (og siste, for jeg forble i forlaget gjennom hele mitt arbeidsliv). Det nærmet seg jul og jeg var snart (1. januar 1979) fast ansatt journalist i Det Nye etter fem år som velbrukt freelancer. Jeg unnet meg sikkert et stykke valnøttkake med marsipanlokk hos Samson i Majorstuhuset den ettermiddagen.

Den fredagskvelden var jeg sikkert full på Club 7. Jeg pleide å være det. Skjebnen var snill og fremtiden lys. I den ukens nummer var min reportasje om 10cc i København. Der slo jeg av en prat med Eric Stewart etterpå. Journalister slo ofte av en prat med folk før i tiden, det slo aldri journalistene at disse ganske kjente folkene egentlig slo av en prat med dem.

Det hadde vært et spennende år, og en av toppjobbene kom sannelig på trykk i desember, mitt møte med Blondie, og aller mest med Debbie. Gud i himmelen for en kvinne. Jeg kunne fridd flatt, hun kunne tatt meg under armen og gått, jeg ville solgte alt, angitt alle og latt Norge i stikken om hun hadde forlangt det. Men det gjorde hun ikke. Hun var Debbie. Hun hadde på seg en gul genser. Jeg ville spise av hånden hennes.

Debbie Harry i 1978. Verdenshistoriens mest tiltrekkende kvinne. Fantes ikke hennes like i hele galaksen. Tenk at jeg fikk oppleve henne så nær at jeg kunne ta på henne. Ja, det gjorde jeg jo. Jeg hilste i hånden. Sjenert og klossete som jeg var. "Goddag, jeg heter Yan", akkurat som om hun brød seg. Jeg lurte på noe også, og berørte skulderen hennes. Hun snudde seg, øynene hennes ble undrende da jeg holdt på å drukne i dem. Jeg hadde helt glemt hva jeg lurte på.

Hele intervjuet står rett under her:

Blondie: - Vi er besatt av rock-livet!

Blondie fra New York er høyt elsket i Europa, men totalt ukjent hjemme i USA. De spiller en røffere og mer kantet versjon av 60-årenes fengende pop. Gruppas gallionsfigur er den vampete 30-åringen Deborah Harry, som åpent innrømmer at hun var groupie før hun ble med i Blondie. DET NYE pratet med Deborah etter gruppas konsert i Oslo tidligere i høst.

Da Blondie ga sin konsert i Chateau Neuf i Oslo, overrasket de mange av sine tilhengere. Gruppa spilte langt hardere rock enn på platene.

– Det betyr ikke at vi er i ferd med å forandre stil, sier Blondies gallionsfigur og vokalist Deborah Harry – Debbie blant venner og fans.

– Vi føler oss friere på scenen. Her behøver vi bare ta hensyn til oss selv og slippe oss løs. I studio må alt gjøres riktig og kontrollert. Blondie har alltid likt seg best på scenen.

Gruppa er amerikansk, men de selger bare plater i Europa – særlig i England, der de fikk sitt gjennombrudd i 1978.

– England er særdeles viktig for oss. De har behandlet oss pent. Der slo vi gjennom i begynnelsen av 1978 med singlen «Denis». Men sannheten er at vi oppnådde vår første suksess i Australia. Der ble «In The Flesh» utgitt på single, og tordnet opp hitlistene. Folk trodde Blondie var et slags nytt Abba. Siden falt Japan for oss. Der ga de ut boogie-låten «Kidnapper», som snart toppet listene.

At Blondie både kan oppfattes som boogie-band, et nytt Abba og new wave-idoler av rang viser hvor variert deres pop/rock er. Men musikken er dog umiskjennelig amerikansk – en modernisert og røff utgave av 60-årenes tenåringspop.

Hvorfor har de ikke slått gjennom i USA?

– Vel, det er mange grunner til det. For det første har vi aldri gjennomført noen USA-turné. Da vi gjorde det så bra i England, bestemte vi oss for å satse der. Følgelig tilbrakte vi hele åtte måneder utenfor USA i 1977. Vi skal forsøke å rette på dette nå.

– En annen grunn til manglende suksess i hjemlandet, er amerikanernes avventende holdning til alt nytt. Engelskmennene er annerledes. Da new wave-musikken oppsto, kastet de seg øyeblikkelig over den. England befinner seg alltid i spissen for nye ting. De er uhyre motebevisste og elsker forandring.

– I USA er grammofonindustrien større, og de etablerte selskapene har all makt. De vil helst ikke ha for store forandringer i folks smak, for da mister de kontrollen. Dessuten har radiostasjonene stor innflytelse. Der arbeider de etter gammeldagse oppskrifter. Stasjonene følger en slags hitformel (som passer selskapene utmerket), og tør ikke spille noe nytt.

Når oppsto new wave-musikken, eller punkrocken – og hvor?

– Det er vanskelig å tidfeste den, men jeg tipper i 1976. Det startet samtidig i London og på den amerikanske østkysten. Ramones ga ut plater før britiske Sex Pistols, men snøballen rullet raskere i England.

Amerikanske new wave-grupper er ikke så politisk orientert som britiske. Hvorfor?

– Det er større motstand mot systemet i Storbritannia. Økonomien er elendig, og masser av folk går arbeidsløse. Engelskmenn er dessuten mer frittalende om politiske saker enn amerikanerne.

– I USA preges livsstilen av plastikk og disco. Politikk fenger ikke.

Hva kommer denne disco-feberen av?

– Musikken har oppstått blant USA's sorte og latin-amerikanske befolkning. Europeerne forstår ikke hva det innebærer. Men tenk deg 200 000 puertoricanere bare i Norge! Da oppstår utvilsomt et ganske annet miljø.

– Vel, discofeberen har rullet ut fra disse folkegruppene og spredt seg med ildens hastighet blant de hvite. Discotekene representerer kjærkommen flukt fra livets harde virkelighet.

«Parallel Lines», Blondies tredje LP, ble produsert av den britiske popgeneralen Mike Chapman. Sammen med Nicky Chinn har han kjørt fram grupper som Sweet, Suzi Quatro, Mud og Smokie – strøken listepop som har lite med Blondie å gjøre.

Hvorfor valgte dere ham?

– Han er en bra produsent. Noen innflytelse på musikken vår hadde han ikke, og vi skriver selv våre låter. Vi trengte bare et nytt – et videre lydbilde. Chapman ga oss det på «Parallel Lines».

Mike Chapman tente øyeblikkelig på Blondie da han overvar en konsert med dem i 1977.

– Han kom inn til oss etter konserten og ba om å få produsere oss. Like etter tegnet vi kontrakt med Chrysalis Records, som også mente at vi trengte en ny produsent. Valget falt på Mike.

Blondies opprinnelse:

– Gruppa har holdt det gående siden 1974. Før det spilte vi i forskjellige grupper, for det meste på amatørbasis. Noen av oss gikk på skolen, og vi kommer alle sammen fra storbyen.

Hva siktet dere etter, rent musikalsk, da dere startet Blondie?

– Vi ville bare spille gode sanger. Korte låter med gode melodier. Det er mange grupper som spiller slik musikk i dag, men i 1974 var det noe helt nytt.

Det er ingen hemmelighet at Debbie Harry fremtrer som gruppas gallionsfigur. Det er som oftest hun som uttaler seg til pressen, og det er hennes vampete ansikt som preger ukeblader og aviser. Dette på tross av at Blondie er en helhetlig gruppe med seks medlemmer.

– Det kan kanskje være et press å stå fram alene, men jeg stjeler ikke glansen fra de andre. Ingen har noe imot tingenes tilstand. Jeg er mer iøynefallende enn de andre. Jeg håper jeg kan fungere som inspirasjonskilde for andre jenter som gjerne vil forsøke seg i rocken.

Hva synes Debbie om dagens rock?

– Rocken hadde stagnert og var temmelig kjedelig da new wave-musikken oppsto. Det fikk fart i sakene igjen, og i dag lever rocken som aldri før – i England. I USA er det ikke skjedd store forandringer. Disco, Fleetwood Mac og Bee Gees – det er det som foregår der.

– Jeg avfeier dog ikke Fleetwood Mac og Bee Gees. De lager glimrende låter og synger som guder. Jeg liker dem ikke, men jeg unner dem suksessen. De har tross alt kjempet for den i over ti år. Når du sliter deg fram år etter år, må noe av entusiasmen og rytmegleden forsvinne. Til slutt blir du avslepet og polert som Bee Gees. Jeg håper ikke det samme skal skje Blondie!

Det hevdes at du var groupie, før du ble rock-musiker.

- Det stemmer. Jeg har selv fortalt det, og jeg forteller det gjerne en gang til. Blondie består bare av groupier, de fleste rock-musikere må være det. Du må elske noe, før du kan gjøre det virkelig bra. For å leve som rock-artist, må du elske selve rock-livet, være besatt av det – ellers kan du bare glemme hele greia. Du skjønner – å henge bak scenen som fan, eller å stå der ute på scenen som idol – det er to sider av samme sak – «that's entertainment»!

Blondie består av: Harry (sang), Chris Stein (gitar), Clem Burke (trommer), Jimmy Destri (keyboards), Frank Infante (gitar) og Nigel Harrison (bass).

(Det Nye, 12. desember 1978)

xxx

Et annet høydepunkt var episoden med Elton i Stockholm. Dritings i fylla gjorde jeg meg bort igjen. Mer om det i januar 1979. Det var da intervjuet kom på trykk.

Nesten julaften da smurfene lamslo Norge for alvor, og det etter noe som føltes som 30 års elendighet under "Grease"-regimet. Skulle da aldri musikkpesten la oss i fred! Jeg ga Kate Bush' "Lionheart" god kritikk, ser jeg. Kanskje ikke hennes sterkeste kort, men OK. Rabagastene 999 fikk også godt skussmål. Fortjent. Et meget sympatisk band.

Julen 1978 husker jeg ingen ting av. Men den var sikkert god. Kanskje Halden. Mener å huske morgener med svensk TV og "Scooby Doo".

Ingen jul i Halden uten Scooby-Doo.

Min mor hadde en feide gående med naboen. Han var jeger på si og spikret gjerne opp skinnene på veggen midt imot atelieret hennes. Hun svarte med å spikre opp underbuksene til min stefar på veggen sin. Hun vant.

Jeg hadde planlagt å starte 1979 med å kutte røyken. Kjøpte inn en sabla mengde saltpastiller, og var gumleklar. Det eneste jeg oppnådde første arbeidsdag i 1979 var å bli skikkelig kvalm av lakris før lunsj, og å drukne kvalmen i sigaretter etter lunsj. Det var det forsøket.

Frikortet mitt, med rett til å slippe inn på alle konserter også.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1978

2. mars - Den tsjekkoslovakiske kosmonauten Vladimír Remek blir den første romfarer som ikke er fra Sovjetunionen eller USA i verdensrommet på romferden Sojuz 28.

14. mars - Israelske styrker okkuperer områder sør i Libanon som en hevn for et terrorangrep tre dager tidligere.

16. mars – Italias statsminister, Aldo Moro, kidnappes av terroristgruppen Røde brigader på åpen gate i Roma. 55 dager senere, 9. mai 1978, blir han funnet drept i Roma sentrum.

23. mars – De første UNIFIL-styrkene ankommer Libanon. Jeg kommer noe senere.

1. mai - Japanske Naomi Uemura blir den første personen som når Nordpolen alene.

6. mai – Apenes-drapet finner sted.

5. juni – David Bowie opptrådte i Ekeberghallen

7. juli - Salomonøyene blir en selvstendig stat.

10. august – Gasolin' opptrådte i Ekeberghallen

7. september – Rullebrett blir totalforbudt i Norge.

17. september – Camp David-avtalen ble underskrevet av Israel og Egypt.

21. september – Se og Hør publiserer sitt første magasin i Norge.

18. november – Pastor Jim Jones leder sin menighet «Folkets tempel» til kollektivt selvmord i Guyana.

NOBELS FREDSPRIS

Anwar Sadat og Menachem Begin

SKI-VM Lahtis

Norge tar 0 gull og 0 sølv og 1 bronse.

Skøyte-VM

Eric Heiden verdensmester, vinner tre distanser..

Jan Egil Storholt nr.2.

Sten Stensen vinner 10 000.

Norsk fotball

Start blir seriemester.

Lyn rykker ned (igjen)

Lillestrøm blir norgesmester etter 2-1 mot Brann i finalen

ENGELSK FOTBALL

Nottingham seriemester.

Liverpool FC vinner Serievinnercupen, slår Club Brugge 1-0 på Wembley.