Et vanvittig år med en vanvittig omfattende musikkproduksjon. Rene godtebutikken. Det kom noe hele tiden, lekre ting, spennende ting, dypsindige ting, gøyale ting. Et lekent år. Jeg har plukket ut 152 album, de fleste fra Det Nyes platesider. Noe har fått en etterpåklok kommentar, andre ting ikke. Mye å lese. Mye å høre på. Nerdenes paradis.

Januar

Etterpåklok:

Tredje LP fra den hardkokte rock'n'roll-krimmens mester, levert med et skrubbsår av en stemme og et sardonisk flir. Han er stylet på coveret, men den pynteligheten på rød bunn bare øker ubehaget. Sjekk munnen, hvordan underkjeven skyves frem, sjekk blikket, forvent det makabre, forvent psykose. Og som vi får det. Albumet er et mesterstykke, tettpakket med blivende klassikere. Sjekk side 1, hvordan det løper: "Johnny Strikes Up The Band", "Roland The Headless Thompson Gunner", "Excitable Boy", "Werewolves Of London" og "Accidentally Like A Martyr". De sitter ikke bare på samme plate, men de kommer på rekke og rad!

Og på side 2 venter "Lawyers, Guns And Money"! Først "Warren Zevon" med sin vanvittige gjesteliste av musikere sommeren 1976, så opplevelsen av å se ham live unplugged over et flygel i Chateau Neuf som oppvarmer for Jackson Browne i desember '76 (helt fantastisk), og nå dette enestående albumet. jeg hadde på en måte gleden av å oppdage Warren Zevon tre ganger. Han var uforlignelig. Og hvilket savn å miste ham!

Fra Det Nye:

De som fikk oppleve Jackson Brownes konsert i Oslo i fjor, stiftet også bekjentskap med Warren Zevon som var «oppvarmer». Zevon har i lengre tid blitt velvillig omtalt av kritikerne i USA. Han kan skrive gode tekster, gode melodier og har en fin, egenartet stemme.

På Excitable Boy benytter Zevon kremen av den amerikanske vestkystens musikere. Vi kan nevne Danny Kortchmar, Waddy Wachtel, deler av Fleetwood Mac og Karla Bonoff. Dessuten har Jackson Browne produsert platen.

Helt vellykket er albumet dog ikke. Noe ujevne melodier og vanskelig tilgjengelige tekster trekker ned. Men første side sitter som den skal. En elegant og variert reise gjennom amerikansk vestkyst-rock. Zevon lener seg svakt mot de politiske tekster, og synger med overbevisning om undertrykkelse og frihetskamp.

Bak ham syder rocken av liv. Elegant og solid. Topp produksjon. En plate som bør spilles høyt.

(Det Nye 28. mars 1978)

Etterpåklok:

Swindons egne. Vi ante ikke hva vi hadde i vente fra disse. Her debuterer de som representanter for full-fart-pop med en attitude, så tett i punkens kjølvann at de nesten punker litt selv. Låtene spretter både hit og dit, og det er Andy Partridges bidrag som treffer nærmest blinken. Han har alltid en artig linje på lager (eller to), som denne i "Statue Of Liberty": "In my fantasy I sail beneath your skirt" som sørget for at BBC ikke spilte den. Andre vinnere: "This Is Pop" og "Radios In Motion". En fin-fin start på for et eksentrisk, men vidunderlig spennende band hvis motto til en hver tid må ha vært: Sky det forutsigbare som pesten!

Fra Det Nye:

England er fremdeles på offensiven. Det tordner og braker i murstein, raseri og rock'n'roll. Arrogante ungdommer hamrer sine instrumenter til døde. Aldri har vel rock-låtene vært så lynende raske, så bastante og så forunderlig blottet for den glatte popens melodiføring.

XTC er et forholdsvis ferskt navn, og de har allerede klart å skape en ytterst særegen stil. Stakkato, gispende rock som stritter av pigger. Underlig støtformet rock som plutselig freser ut i en knitrende elektrisk verden der Barry Andrews’ orgler avvekslende spiller i Doors-fasong og avvekslende beveger seg ut i et villnis av elektroniske piskeslag.

XTC fenger kanskje ikke umiddelbart, men ved gjentatte gjennomspillinger finner man at “White Music” må anbefales.

(Det Nye, 4. april 1978)

The Rubinoos: “The Rubinoos” (Beserkley)

Da Beatles i 1966—67 forlot de enkle, fengende låter og grov seg ned i eksperimenter og «Sgt. Pepper», trakk de med seg nesten alt som kunne krype og gå av tidens musikere. Man spilte ikke lenger «pop-musikk», men «rock» eller «seriøs pop». De enkle toner ble overlatt til like enkle musikere.

I dag tør nesten ingen musiker med respekt for seg selv si at han spiller pop. Det enkle og livsglade er et bannlyst område. Men årene 1963—66 ga oss musikk som i mangt overgår dagens toner, musikk som er umiskjennelig pop.

Den ferske amerikanske gruppen Rubinoos er klar over dette, og har gitt seg den rene pop i vold. Vi falt pladask allerede ved første gjennomhøring.

Det fantastiske er at Rubinoos klarer å presse alt inn i hver eneste låt, og ingen av dem (bortsett fra «Memories») er lengre enn to-tre minutter.

Albumet åpner med «I Think We're Alone Now», en slager med Tommy James & Shondells i 1966. Rubinoos har ikke falt for fristelsen til å modernisere eller stokke om låten. I stedet har de med all sin dyktighet klart å gjenskape den fortettede spenning og hypnotiske rytme som preget originalen.

Bortsett fra før nevnte låt og «Peek-A-Boo», har Rubinoos komponert samtlige melodier. Og her overrasker de virkelig. Særlig gitaristen og organisten/pianisten Tommy Dunbar som står for brorparten av låtene. Han er ikke bare en dyktig kopist, han er rett og slett ruvende til stede i amerikansk pop 1965—66. Alt stemmer perfekt fra de lett slentrende melodiene til de naive og uskyldige tekstene om ten-åringskjærlighet og skolegang. At han liker seg bedre i 60-årene enn i 1978, understrekes av «Rock And Roll Is Dead», et oppgjør med dagens musikk.

Vi har i grunnen bare godt å si om dette albumet. Hver eneste bit passer inn i bildet. Her er skramlende gitarsoli som aldri overdriver, tett harmonisang à la Beach Boys, lettfattelige melodier som sitter umiddelbart. Alt er pakket inn i et tett og solid lydbilde med Jon Rubins lyse stemme i forgrunnen. Vi kan legge til at samtlige 10 låter kunne gjort det sterkt på hit-listene i 1966, og de kan gjøre det i dag. En tidløs plate, og et overbevisende come-back for tenåringenes egen popmusikk.

(Det Nye, 21. mars 1978)

David Thomas' all-over-the-place-røst (litt som Roger Chapman herjet i Family) tar for seg i et komp av strittende larm, sugende groove og regelrett avantgarde. Postpunk for folk med elastisk hjerne. Dette var deres første album, og en drøy munnfull for unge sinn som sverget til Smokie. Like fullt ble det spilt til døde av en forrykt anmelder i Det Nye. "DUB Housing", som kom senere det året, er enda bedre.

Gerry Rafferty: “City To City” (United Artists)

Etterpåklok:

Kongen av Stealers Wheel bryter ut og blir solo-artist (igjen), og denne gangen får han så napp at han i et kvarters tid blir verdensstjerne. Årsaken heter "Baker Street", og agnet er et saksofontema som alle kunne plystre i 1978. Han har en sympatisk, søvnig stemme og øre for elegante melodier med litt Beatles-smak. Dette albumet byr på mye smålekkert. Men han greide aldri å matche det. Faktisk vil jeg heller anbefale Stealers Wheel-LP'ne hvilken dag som helst.

Fra Det Nye:

Gerry Rafferty var den ene halvdelen av Stealers Wheel, som ble oppløst i 1976. De var flere ganger på nippet til å slå gjennom, og opplevde en stor slager: «Stuck In The Middle With You» (1973).

Gerry har hatt større suksess som solo-artist, og «City To City» selger strålende i England. Drøye 50 minutter tar det å spille denne platen gjennom. Og du kjeder deg aldri.

De ti låtene er lune og ukompliserte. Ofte baserer Rafferty seg på en doven, lett slentrende melodi. Og på denne flyter hans hese, nasale stemme. Låtene er smakfullt arrangert, og på tross av de mange musikerne mister ikke platen sitt preg av britisk folk/vise-rock. Når vi så legger til at samtlige kutt fortjener å bli hits, burde alt være sagt.

(Det Nye, 9. mai 1978)

Emmylou Harris: “Quarter Moon In A Ten Cent Town” (Warner Bros)

Etterpåklok:

Ikke så mye annet å si om dette Emmylous femte solo-album enn at det holder samme høye standard som forgjengerne og har en super gjesteliste som teller medlemmer fra The Band, Willie Nelson, James Burton og Albert Lee. Smakfullt valg av repertoar også. Du skal ha et hjerte av lær for ikke å nyte en drøy halvtime i Emmylous selskap.

Fra Det Nye:

Emmylou Harris' stemme er vakker. Skjør som porselen, skarp som en barberkniv. Hun tilhører da også eliten innen country-rocken. Men vi begynner like fullt å få nok av henne. Etter tre solide og gode album på like mange år, synes vi kanskje hun burde tenke på å fornye seg.

Emmylou står nemlig bom stille musikalsk. Har du en av hennes LP’er, har du alle. Vi håpet selvfølgelig at det nye albumet «Quarter Moon In A Ten Cent Town» (hennes femte) skulle rette opp inntrykket, men nei.

Emmylou synger like strålende klart som en engel i natten. Hennes Hot Band spiller like smakfullt, like detaljrikt. Men det skjer ingenting. Alt er gjort før, alt er like forutsigbart. En velspilt plate er det dog.

(Det Nye, 28. februar 1978)

Etterpåklok:

Waters opplevde et tilbake til kampen med "Hard Again", produsert av Johnny Winter, som også bidro på gitar. Dette er oppfølgeren, fortsatt med Winter som side-kick. Opplegget er det samme. Tett, elektrisk blues fremført av mesteren selv. Og denne gangen fikk han en Grammy. 64 år gammel, og fortsatt klar for hoochie coochie.

Fra Det Nye:

En hes, negroid stemme, halvt syngende, halvt klagende, båret oppe av snatrende skarptrommer, susende cymbaler, enkelt rytmespill fra el-gitaren, spinkel og sår slidegitar og ikke minst: ulende munnspill. Se, der har vi blues/rockens opprinnelse i et nøtteskall.

Og det var slik Muddy Waters revolusjonerte musikken i slutten av 40-årene med historiens første elektriske blues/rock-gruppe. I dag er han snart 63 år gammel, men like dynamisk.

«I'm Ready» er en herlig blanding av gamle blues-klassikere og nyere låter. Autentisk blues som aldri blir kjedelig. At Johnny Winter har produsert platen og bidrar som gitarist, trekker ikke akkurat ned!

(Det Nye, 28. mars 1978)

Februar

Etterpåklok:

En åpenbaring. Jeg husker hakeslepp på Frysja da EMI spilte singlen for meg. Hvordan var det mulig å kvitre som en kanarifugl og i neste øyeblikk fortrolle deg med en stemme så moden, kraftfull og sensuell at at hjernen din begynte å sprake som et batteri i en tordenstorm - i én og samme sang?! David Gilmour har en del av æren for dette funnet. Men selv ikke han kunne ane at dette skulle vise seg å være den mest begavede kvinnelige artisten i britisk rock gjennom alle tider.

Dette debut-albumet er mektig imponerende selv om alt ikke har tålt tidens tann like godt. Og den speiler en ungpikes liv og tanker, om enn med en modenhet man ikke forventer fra tenåringsjenter uten Google og Instagram. Jeg skjønner ikke hvorfor hun på død og liv måtte erstatte vokalsporet på "Wuthering Heights" med et nytt (og langt mindre kvitrende) på "The Whole Story" (1986); originalinnspillingen er en monumental klassiker. La den være i fred!

Fra Det Nye:

Kate Bush har ennå ikke fylt 20 år, men hun debuterer allerede med et lovende album der hun har komponert samtlige 13 melodier selv.

En av låtene, «Wuthering Heights», gikk til topps på de engelske singlelistene i mars. Det som først slår en ved Kate Bush, er stemmen. Dukkeaktig, glassklar og halvt skingrende – en stemme som minner sterkt om Annisette i Savage Rose.

Det neste er Kates uortodokse melodier. De flagrer fritt omkring deg, enten hun akkompagnerer seg selv på piano eller støttes opp av den solide gjengen studio-musikere. En sann fryd å lytte til disse innviklede taktskiftene og Kates frydefulle stemmelek.

Avansert pop/rock vi ikke har hørt maken til før. At Kate holder seg litt for konsekvent i de høye toneregistrene, kan virke noe anstrengende.

(Det Nye, 2. mai 1978)

Manfred Mann’s Earth Band: “Watch” (Bronze)

En av 60-årenes store grupper var Manfred Mann. 17 slagere hadde de bak seg da Manfred Mann selv (eller Mike Lubowitz som han egentlig heter) oppløste bandet i 1969. Han gikk trett av å spille inn rene pop-låter, og vendte nå tilbake til jazzen der han i sin tid også kom fra. To album ble sloppet under navnet Manfred Mann Chapter Three. Slepende jazz/rock som dessverre ikke ble møtt med den store interessen.

Chapter Three ble oppløst i 1971, og Manfred Mann gikk umiddelbart i gang med å samle musikere rundt seg. Resultatet ble hans Earth Band. En tungrock-gruppe som lente seg trygt mot Manns briljante orgel/piano/synthesizers.

Earth Band drev en utstrakt turnévirksomhet, og arbeidet seg sakte, men sikkert inn i publikums bevissthet. De fikk en trofast kjerne av tilhengere. Interessen var dog ikke stor nok til å selge plater. En fattig slager opplevde de likevel i 1973 med «Joybringer». Samme år spilte gruppen i Club 7 (Oslo) uten å vekke den minste interesse.

Omslaget kom så desidert i 1976 da singlen «Blinded By The Light» (av Bruce Springsteen) fra albumet «The Roaring Silence» først klatret opp på listene i England, og siden nådde helt til topps i USA. Dermed var Manfred Mann's Earth Band verdensstjerner, og folk køet seg opp utenfor konsertlokalene slik de gjorde i 60-årene da Manfred Mann var på høyden av sin karriere.

«Watch» er en plate som allerede på forhånd lå an til gull- og platina-troféer i USA. Det er en viktig plate, for om her åpenbarer seg store svakheter, vil gruppen dundre ned mot glemselen igjen.

Vi er ikke blindt overbevist, særlig etter å ha lyttet til LP'ens første side. Et par av melodiene beveger seg for seigt, og famler kraftløst ut av høyttalerne. Men «Chicago Institute» holder absolutt mål. En sugene og besk science fiction låt. Fin er også den drømmende «California», der Manfred virkelig slipper seg løs på orgel og synthesizer. Godt og stødig spiller gruppen her, og improvisasjonene virker ekte.

Høydepunktene finner vi på side 2. Fremst står «Davy's On The Road Again» — en stormende hypnotisk melodi, der gruppen veksler mellom fet hard-rock og vare partier. God er også den råere «Martha's Madam», mens konsert-versjonen av «Mighty Quinn» med sitt malplasserte mellomparti ikke tåler sammenlikning med Manfred Manns 10 år gamle original-innspilling.

«Watch» er en OK plate, men vi hadde håpet på litt mer denne gangen.

(Det Nye, 4. april 1978)

Tittelkuttet er en besettende, 11 minutter lang reise i et nakent, høstlig landskap streket opp og belivet av et kantete stryker-tema (som et godt stykke ut også får selskap av bassgitaren), dette binder tre tekstede elementer sammen - alle mer eller mindre resitert med forsiktig instrumenterte arrangementer - den siste tekstbolken ("Slipaway") startes av en ukreditert Bruce Springsteen. En studioproduksjon på alle måter i motsetning til resten av materialet på LP'n som er hentet fra et par konserter i Tyskland. Men det er ikke lett å høre, for publikum er helt fjernet.

Lou ville egentlig gi ut et rent live-album. Arista satte ned foten. Derfor ble live-opptakene renset for publikumslyd, og flikket på i studio. Tittelkuttet skilles seg radikalt fra resten av materialet naturlig nok. Jeg har alltid opplevd live-kuttene som bonuslåter. Det er "Street Hassle" jeg alltid vender tilbake til.

The Adverts: “Crossing The Red Sea With The Adverts” (Bright)

Herlig debut-album, engelsk new wave/punk med et veldig øs, smarte tekstlinjer, det uforlignelige klagebjeffet til T.V. Smith og den rullende bassen til Gaye Advert. The Adverts burde vært popstjerner. Og "Gary Gilmore's Eyes" (1977) og "One Chord Wonders" (1977) fortjener klassiker-status. Det samme gjør dette flammende inspirerte albumet.

Etterpåklok:

Med dette albumet gikk Blondie helt opp i tet. De hadde den blondeste, frekkeste, vakreste, mest sensuelle gallionsfiguren av dem alle - med en stemme som matchet, og en attitude som fikk commandosoldater til å bryte sammen. Og for et band de var. De føler seg litt frem på "Plastic Letters", og alt er ikke like flott, men så lenge jeg får høre "Denis", "(I'm Always Touched By Your) Presence, Dear" og "Bermuda Triangle Blues (Flight 45)" - og slentre rundt i versene med Debbie, sigaretten og drinken hennes i "No Imagination", er jeg fornøyd.

Fra Det Nye:

God, ren pop-musikk er en mangelvare i dag. For det meste er alt innen denne genren forslitt og pinlig dårlig. Med Blondie er det heldigvis annerledes. Gruppen representerer intet nytt, men de har tatt opp staven etter likesinnede grupper i 60-årene på en utmerket måte.

Tekstmessig formidler de tenåringenes hverdag. Forholdet jente/gutt besynges fra alle vinkler. Vi møter frustrasjoner og humor i skjønn forening.

Musikalsk er her svake innslag fra Phil Spectors storhetstid, krydret med ikke så lite krutt og tyngde. Deborah Harry er kanskje ikke noen stor vokalist, men hun arbeider godt nok innenfor sin noe trange rekkevidde. Hennes musikere er heller ikke verdensmestere, men de holder seg solid på trygg grunn.

«Plastic Letters» er en stor fremgang for Blondie. De 13 låtene er fengende og holder høy standard.

(Det Nye, 14. mars 1978)

Little Feat: “Waiting For Columbus” (Warner Bros)

Little Feat ble dannet i slutten av 1969 av gitaristen Lowell George som nettopp hadde forlatt Mothers of Invention. De første platene solgte dårlig, men gruppen opparbeidet seg raskt et meget godt rykte som konsert-band. Gjennombruddet kom i 1975, og i dag regnes Little Feat blant USAs dyktigste rock-attraksjoner.

Dere som ikke kjenner gruppen, anbefales å lytte til «Waiting For Columbus», en dobbel konsert-LP av svært høy kvalitet. Fet og velspilt sørstats-blues ikledd en lekende funky-drakt. Little Feat gjennomgår hele sitt spekter, og musikerne lirer av seg en rekke inspirerte soli.

Særlig Lowell Georges gitar briljerer, men den solide rytmeseksjonen må også nevnes. Blant gjestene finner vi for øvrig Tower of Power-blåserne og Mick Taylor.

(Det Nye, 2. mai 1978)

Kontaktløshet. Et gryende raseri mot et samfunn som skaper tusener av «tapere». Dette er hovedinnholdet i punk-gruppen Sham 69's ferske LP «Tell Us The Truth».

Foreløpig er det mer frustrasjoner enn innsikt i ordene de kaster mot lytteren. Men det er mange unge som sitter med de samme tanker og følelser i kroppen, så Sham 69 har en viktig funksjon i dagens England.

Hylende, primitiv rock'n'roll med forsvinnende få solo-partier. Gitarene brøler unisont, og musikkens harde overflate virker svært fengende. Platens første side er innspilt «live», og gir oss innblikk i det sydende og kokende konsertlokalet. En utmerket LP.

(Det Nye, 18. april 1978)

Be-Bop Deluxe: “Drastic Plastic” (Harvest)

Bill Nelson. Han komponerer samtlige av gruppens låter, og er den toneangivende både som gitarist og vokalist. Siden starten i 1974 har Nelson skaffet seg en solid posisjon som den iskalde maskin-rockens dommedags-profet.

«Drastic Plastic» er antakelig hans beste, men minst kommersielle plate. Tilsynelatende formidler de 11 låtene dyster monotoni. Nelson styrer hardt unna fengende melodistubber, og lar aldri gitaren få slippe seg løs. I stedet ruller musikken enhetlig og dyster gjennom stereoanlegget.

Iblant krass og aggressiv. Iblant dypt melankolsk. Vi fornemmer jevnlig såre, piskende toner fra el-gitarer. Nelsons tekster beskjeftiger seg mye med død og undergang der ild og vann går igjen som symboler. Men han gir også plass til optimisme f.eks. i «Panic In The World».

Anbefales!

(Det Nye, 9. mai 1978)

Van Halen er en fersk amerikansk gruppe, og de spiller tungrock i ordets rette forstand. Her finnes ingen utenpåklistrete effekter. Bare ren stå-på høyoktan-rock. Van Halen klarer seg utmerket med gitar, bass og trommer.

Det meste dreier seg rundt Edward Van Halens aggressive, metalliske piskeslag på gitaren. Han henger seg ofte opp i et såkalt «riff», og hamrer så det dundrer i feedback. David Roth forsøker å kjempe seg gjennom denne gitarveggen med sin stemme, men lykkes ikke alltid.

LP'en er primitiv og brutal, og den svinger som et uvær. Vi trekker særlig fram «Jamie's Cryin'», «Running' With The Devil» og «Little Dreamer».

(Det Nye, 9. mai 1978)

Og Judas Priest dundrer videre så knoklene spruter. Massiv tungrock 1970-modellen. Gruppen forsøker febrilsk å henge i frakkeskjøtene på gode gamle Deep Purple. Men de er overhodet ikke i stand til å holde følge med Purples halvavanserte tungrock. I stedet kjører de rett fram. Det hamres og ramles.

Fete, aggressive gitar-akkorder sveiper fra kanal til kanal mens vokalisten Robert Halford (med sin ytterst anmasende stemme) forsøker å piske opp stemningen. Glen Tipton lirer av seg den ene «dypsindige» klisjé-solo etter den andre på gitaren.

I det hele tatt: En pinlig forestilling fra en gruppe som ikke en gang klarer å stå på andres ben. Bånn når de i sin maltraktering av Spooky Tooth's klassiker «Better By You Better Than Me».

(Det Nye, 18. april 1978)

Mars

Elvis Costello & The Attractions: “This Year’s Model” (Smash)

Med single'n «Less Than Zero» tok den bebrillete og korthårete Elvis Costello pusten fra hele den britiske rock- pressen. De trodde rett og slett ikke sine egne ører. Og da han fulgte opp med LP'en «My Aim Is True» var der ikke lenger noen tvil. En av historiens beste debut-album raste som en rakett oppover hitlistene. England hadde falt.

I januar 1978 kravlet den samme platen oppover de amerikanske hitlistene. Også her ga både kritikere og publikum seg ende over. Så hvorfor har ikke Costello slått gjennom i Norge? Tja, ikke vet vi. Kanskje er vi tregere her.

Men nå hjelper ingen unnskyldninger, for «This Year's Model» krever rett og slett et massivt gjennombrudd. Du kan riktignok ikke lene deg tilbake og slappe av til Elvis. Hans musikk krever full oppmerksomhet av lytteren. Ikke bare fordi det er kraftfull og drivende som et hurtigtog men fordi den stryker langs selve ryggraden i vår hverdag.

«This Year's Model» inneholder 13 låter. Bare en av dem, «Little Triggers», kan karakteriseres som en ballade. Fengende melodiganger overlappet med stødige trommer, sugende gitarakkorder, litt jingel-jangel gitar i Byrds' fasong, såre orgeltoner à la Doors, en gyngende bass og i spissen, Elvis' hese, lett spotske stemme.

Han har lært mye av Dylan, det kommer særlig tydelig fram i «Pump It Up» — en slags «Subterranean Homesick Blues» ført up to date. Han har også lyttet til Beatles og ikke minst til Bob Marley hvis reggae-rytmer gjenfinnes i den mesterlige «Watching The Detectives» (platens eneste mono-låt) og «Living In Paradise». Alt dette har Costello ført sammen i en fast og helhetlig boksehanske av en stil som så desidert er hans egen.

I tekstene (som er vanskelig å få tak i), er det en slags desillusjonert angst. Elvis peker med dirrende fingre på menneskets fattige plastikk-hverdag i Vesten. Det lyner i disko-dronninger, moteslaver, video-generasjoner og kulde, kulde. En flat, forferdelig kulde og tomhet i denne jungelen av et slags liv som vi lever. Elvis stormer mot undergangen. Det eneste han, og dagens unge har igjen er musikken.

Men så lenge den er så god som dette, er det fremdeles håp!

(Det nye, 16. mai 1978)

Bob Marley & The Wailers: “Kaya” (Island)

Bob Marley er reggae-musikkens konge. En fantastisk personlighet som med sine plater har brakt Jamaicas kultur og den religiøse rastafari-bevegelsens filosofi inn i det vestlige menneskes hverdag. Marley taler de undertryktes sak med en innlevelse som ikke kan unngå å bevege våre velstandshjerter. Og på en forunderlig måte har han klart å få oss til å akseptere de politiske problemer i en religiøs ramme.

Marleys tenkesett kan virke forvirrende nesten paradoksalt. Men ganske snart blir du suget inn i musikken, den lett skjødesløse engelsken og følelsen av at dette angår også deg.

På sin forrige plate «Exodus» forbauset Marley mange fordi han viet LP'ens andre side til myke kjærlighetssanger som luktet søtt av romantikkens sommernetter. Han forbauser kanskje enda mer med «Kaya» som nesten uten unntak formidler de lyse og enkle sider ved tilværelsen.

Marley gir kritikerne svar på tiltale i «Running Away» der han forklarer at han på ingen måte flykter fra hverdag og realiteter. Han vet hva han vil og hvor han vil «it is better to live on the house top/than to live in a house full of confusion».

Marley mener at vi iblant trenger et sted der vi kan legge oss trygt tilbake og slappe av. Kjenne at vi lever og har det godt. Alt skal ikke bare være kamp og blod. «Kaya» er ment som et slikt hvilested.

Platen åpner med «Easy Skanking» hvor vi flyter inn i en behagelig bløt verden. Musikken gynger lytteren kjærlig gjennom nattemørket. Rundt de tradisjonelle ska-rytmene fremført av boblende orgel, en raspende gitar, dump bass og slaginstrumenter, er her ufattelig mange fine detaljer. Den strøkne koringen fra jente-gruppen I Threes (lytt f.eks. til deres innsats i den lekre «Is This Love»), de sporadiske men svært vellykte innslagene fra to trompeter og en saksofon og Bob Marleys egen blendende vakre og følsomme stemme.

«Kaya» overgår selv våre største forventninger. En høytidsplate som du ikke kan unngå å bli forelsket i.

De som tror at Marley har vendt ryggen til sin idealisme, kan slappe av. Han vekker oss opp i LP'ens siste kutt med ordene «you think you're in heaven/but you living in hell».

«To be continued ...» står trykt på omslaget — vi gleder oss!

(Det Nye, 23. mai 1978)

Gode parodier vokser ikke på trær, så The Rutles tar vi imot med åpne armer. Mannen bak prosjektet er Eric Idle (tidligere medlem av Monty Python) en god venn av George Harrison. Han fikk med seg Neil Innes (fra Bonzo Dog Band), Ricky Fataar (ex-Beach Boys) og en rekke andre — inkludert Paul Simon, Mick Jagger og George Harrison, og snekret sammen kostelig parodi på Beatles' historie fra 1961 til bruddet i 1970.

Resultatet ble en TV-film («All You Need Is Cash») på en og en halv time og en LP-plate.

Albumets omslag er et kapittel for seg. 20 sider proppfulle av vanvittige fotografier og Rutles' historie fra de spilte i Hamburg til de skilte lag som fiender. Bildene er stort sett mesterlige fordreininger av kjente og kjære Beatles' fotografier og plateomslag. Det samme gjelder Rutles' biografi, som er en morsom radbrekking av faktiske begivenheter.

Noen av Rutles' mest kjente LP-utgivelser oppgis å være «Tragical History Tour», «Sgt. Rutters Darts Club Band», «A Hard Day's Ruby», «Ouch!» og «Let It Rot»!

Selve grammofon-platen er like morsom som innpakningen. Neil Innes har laget samtlige 14 låter. Beatles-tilhengere vil raskt høre at Innes bare har fordreid en rekke av Beatles' mest kjente slagere. De første melodiene er enkle. Primitivt spill, koring og noen tekster som er banale til det absurde. Vi gjenkjenner «Please Please Me», «I Want To Hold Your Hand», «Twist And Shout» og «If I Fell», i ny drakt.

Nesten uhyggelige er Rutles' parodier på «Help!» («Ouch!»), «All You Need is Love» («Love1ife») og «I Am The Walrus» («Piggy In The Middle»). Her følger Innes originalene ned til minste detalj. Selv arrangementene er identiske. De aggressive celloene i «Piggy In The Middle», lydeffektene — ja, til og med Lennon's hese, meningsløse babling er med. Bare noen ubetydelige melodi-justeringer skiller disse låtene fra originalene.

Selv om Rutles gjør grundig narr av Beatles' musikk, finnes det intet ondskapsfullt i humoren. At George Harrison (på tross av den kostelige sitarhetsen i «Nevertheless») deltar i prosjektet, burde vel være garanti nok.

Vi anbefaler uten forbehold dette albumet. Det er morsomt, velspilt, og gir Beatles-fans en mulighet til å se på sine idoler fra en litt annen vinkel. Så får vi virkelig håpe at NRK går til innkjøp av filmen «All You Need Is Cash». Det bør bli et folkekrav!

(Det Nye, 2. mai 1978)

Da mennesket så sin egen storhet, sine og gikk i gang med å muligheter bygge en by med tårn som nådde helt opp til himmelen, steg Herren ned på jorden for å se. «Og Herren sa: Se de er ett folk, og ett tungemål har de alle, og nu vil intet være umulig for dem, hvad de så får i sinne å gjøre.» (Iste Mosebok 11,6).

Og Han forvirret deres tungemål, så de ikke lenger forsto hverandre. Og de holdt opp å bygge byen, og de kalte den Babel, for der forvirret Herren hele jordens tungemål.

Dette punkt i Bibelen er selve utgangspunktet for hele Patti Smiths virke som dikter og rock-musiker. Hun mener at Herren ved å stoppe menneskets kunstneriske utfoldelse og deres evne til å uttrykke seg, lyste kunsten og kunstneren fredløs. Kunstnerne ble opprørere, undertrykte og «niggere».

For henne er kunsten en frigjørings-prosess fra Babels (bablingens) forbannelse. En prosess som skal åpne alle menneskers øyne. Og hun mener at rocken er den høyeste form for uttrykksmiddel verden har sett siden Babels undergang.

Patti er fullstendig besatt av rocken. Helt fra Little Richard til Jimi Hendrix, Rolling Stones og Bob Dylan. Hun fikk et navn i begynnelsen av 70-årene som rock-poet, tydelig inspirert av den franske poeten Rimbaud. Etter en stund begynte hun å fremføre sine dikt med musikere i ryggen, blant annet gitaristen Lenny Kaye. Da hun slapp sin første LP, (i 1975), ble hun hyllet som rockens ukronte dronning.

“Easter” er Pattis tredje. En kruttønne som øyeblikkelig hensetter oss i sjokktilstand. Patti kjemper i en sugende og massiv vegg av rock. Hennes ord flyter i en surrealistisk overrumplende form. Symbolene tårner seg opp i et nytt Babels tårn, og vi klatrer villig mot toppen.

Dessverre følger ikke tekstene med platen, bare et lite hefte med ordrike og poetiske kommentarer. Dette gjør «Easter» til en LP som krever mye av lytteren. Du må arbeide hardt om du vil følge Patti Smith.

Av rockens kunstnere synes vi bare Bob Dylan kan måle seg med henne. Hun er i besittelse av den samme knivskarpe balansegang, den samme raspende dyktighet med ord.

Musikalsk er her forbausende mye som fenger umiddelbart, blant annet «Because The Night», som hun har komponert sammen med Bruce Springsteen. Alt er like solid og drivende velspilt. «Easter» er ingen hyggelig plate, ei heller trekker den lytteren ned i melankoliets sump. «Easter» er rett og slett alt du kan ønske av et album!

(Det Nye, 11. april 1978)

Buzzcocks: “Another Music In A Different Kitchen” (United Artists)

Buzzcocks debut-LP brøler i gang med «I hate fast cars», og siden holder gruppen gassen i bånn uten å slakke farten et øyeblikk. Frustrasjonene kastes mot deg fra en vokalist som tøyer og vender på stavelsene, mens gruppens to gitarister hamrer opp en piskende vegg av akkorder.

Egentlig burde denne kompromissløse form for rock virke monoton, men så er ikke tilfelle med Buzzcocks. Fire briljante musikere vokter speedometernålen, og tapetserer den stålharde gitarveggen med skikkelig kommersiell koring og lynkjappe, huggende gitardetaljer så du fryser på ryggen.

Fet og god kraftpop av beste klasse!

(Det Nye, 13. juni 1978)

Et drøyt år har McCartney og hans Wings brukt på dette albumet som delvis er innspilt på en yacht ved Virgin Island, og delvis i Abbey Road studioene i London. Under denne lange prosessen mistet Wings både gitaristen Jimmy McCulloch og trommeslageren Joe English. Selv om disse to spiller på de fleste kuttene, er det McCartney og Denny Laine (+ Linda) som dominerer «London Town». Situasjonen kan minne om 1973, da Wings laget «Band On The Run» som trio.

Og det er med stor glede at vi kan slå fast at «London Town» er den beste LP Paul McCartney har lagt sine hender på siden Beatles. De halvferdige og klisne ideene som preget storparten av «Venus And Mars» og hele «At The Speed Of Sound» er nå borte.

Litt av æren må vi gi Denny Laine, som har skrevet teksten og mesteparten av melodien på fem av LP'ens 14 låter. Laine skriver åpne og intelligente tekster med et barns sinn. Hans oppfinnsomhet er stor, og vi synes at han formidler en del av «London Towns» vakreste sider. Vi kan nevne «Children Children» — en spinkel liten låt befolket av alver og trolsk varme. Beskere er «Deliver Your Children», der Laine har benyttet seg av ironi og skapt en glimrende Eagles-parodi.

McCartney selv har heller ikke ligget på latsiden. Hovedparten av «London Town» er ene og alene hans verk, og det er gledelig at han har funnet tilbake til den fengende pop-melodi igjen. Det halter aldri på dette albumet. Hver eneste lille detalj er perfekt tilpasset, og skaper en mild og solid helhet.

Musikalsk er LP'en svært rolig og harmonisk. McCartney har arbeidet hardt for å få arrangementene så myke og fyldige som mulig. Og han lykkes på alle fronter, selv om du må høre platen et par-tre ganger før den sitter. Hver låt har fått sin egen identitet, og lytteren blir trollbundet i de drøyt 50 minutter det tar å spille albumet.

Noen spesielle favoritter er vanskelig å peke ut, men vi nevner gjerne tittelkuttet, «Cafe On The Left Bank» (med en fengende jingel jangel synthesizer), «I' ve Had Enough» (LP'ens eneste rocker), «With A Little Luck» (en fin single), «Deliver Your Children» og «Don't Let It Bring You Down» (med så perfekt harmonisang at det går kaldt nedover ryggen). Legg dessuten merke til alle de instrumentale detaljene og Wings' strøkne Beach Boys-koring. Og glem ikke tekstene, som er av meget god kvalitet.

Konklusjon: En av de siste års beste rock-album. 50 minutter med gode vibrasjoner som bør være obligatorisk i enhver platesamling!

(Det Nye, 9. mai 1978)

En av hovedfigurene innen britisk new wave eller kraft-pop, er Nick Lowe. Han spilte tidligere i Dave Edmunds' Rockpile, men har det siste året etablert seg som solo-artist.

Lowe lager enkle, fengende melodistubber klart inspirert av 60-årenes velklingende sodapop og raspende rock'n'roll. Ofte stjeler han partier fra gamle klassikere, og blander dem umerkelig inn i sine egne låter. Derfor virker hans musikk alltid merkelig velkjent.

«Jesus Of Cool» er det rene oppslagsverk i god, gammel pop. Her støter Beach Boys («Mary Provost»), doo-woop ballader («Tonight»), Phil Spector («Little Hitler»), reggae og rettfrem damp-rock («Heart Of The City») sammen, og resultatet er absurd rørende.

Her er humor, ironi men først og fremst kjærlighet. Kjærlighet til den fengende pop slik den var og kanskje bør være. «So It Goes», «Little Hitler» og «I Like The Sound Of Breaking Glass» er noen av LP'ens mange høydepunkter.

(Det Nye, 16. mai 1978)

Frank Zappa: “Zappa In New York” (DiscReet)

Vi har måttet vente i nærmere ett år på denne doble konsert-LP'en, mot Frank Zappas vilje. Han har i lengre tid kjempet med Warner Brothers som distribuerer Zappas eget merke Discreet. Han mener de ikke gjør nok for å selge platene hans. Da Zappa var på Europaturné i fjor, benyttet han enhver anledning til å sverte Warner Brothers. Det førte til at de helt slo hånden av ham, og la «Zappa In New York» på is.

Siden svingte ryktene fram og tilbake. Men noen plate så ikke dagens lys før nå. Det blir den siste Zappa-LP hos Warner.

Frank Zappa har aldri vært noen lett salgbar artist. Som regel lå han et hestehode foran mote-pop'en, og hans geniale blanding av klassisk musikk, gammel rock, tung rock, jazz og ren satire vant ikke gehør hos de multinasjonale selskapene. Men han opparbeidet seg etter hvert en trofast skare av tilhengere.

Den gamle gode Zappa-mystikken henger fremdeles over ham, men i de siste årene synes vi musikk-kvaliteten har dalt kraftig. Det virker som om han ikke har noe meningsfylt å si oss lenger. Tekstene hans dreier seg stort sett om sex og alkohol, mens musikken virker ferdigarrangert og steril til det kjedsommelige.

«Zappa In New York» burde være et hopp i riktig retning, men den er det ikke. Fire kortspilte platesider tatt opp under en konsert i New York. En del av stoffet dreier seg hovedsakelig om Zappas tørrvittige verbal-humor, mens Mothers lusker anonymt i bakgrunnen.

Men Zappa er ikke morsomt. Bak ordflommen skjuler det seg intet.

De beste kuttene er «The Black Page Nos. I & 2» og den lange «The Purple Lagoon» (som opptar en hel side). Typisk er det at det her dreier seg om rene instrumentaler. Typisk også at det er Mothers og ikke Zappa som redder platen. Særlig sistnevnte låt er breddfull av musikalske påfunn. En lang hikstende saksofon-solo og et innslag fra bassisten viser at Mothers mestrer den frie jazz bare de får lov.

«The Black Page» lener seg også mot jazzen, men mer i retning av Zappas tidligere arbeider. Flyktige melodistubber, uventede taktskifter og lynrask unison spilling fra hele gruppen.

Det tristeste med «Zappa In New York» er at hovedpersonen selv nesten ikke lar oss få føling med sitt briljante gitarspill. Zappa trår bare til ved et par anledninger, resten av albumet benytter han til bajaserier eller stillhet.

Vi kan forstå Warner Brothers' uvilje mot å slippe albumet.

(Det Nye, 25.april 1978)

Generation X: “Generation X” (Chrysalis)

Hvithårete Billy Idol kjemper for å bli stjerne. Han bruker sin gruppe Generation X som et middel til å nå dette målet. Vel, han kommer ikke til å lykkes med dette albumet. En bukett bedrøvelig intetsigende pop-punk.

Idol har suget masse inspirasjoner fra gammelt Who-stoff. Han forsøker å låte som Roger Daltrey, mens gitaristen Bob Andrews danser i skyggen av Pete Townshend med hamrende stålgitar og ulende feedback. Men Generation X blir aldri noe mer enn en blek kopi (de er dermed Jams rake motsetning).

Der finnes ikke særpreg i denne kaskade-rocken som riktignok ofte tangerer innpå de fengende melodier. Best er «Promises Promises» og «Your Generation», sistnevnte et dyktig stykke ironi basert på Whos «My Generation».

(Det Nye, 20. juni 1978)

Genesis: “… and then there were three” (Charisma)

Og Genesis ruller videre. I 1975 mistet de den tilsynelatende uerstattelige vokalisten Peter Gabriel. Men gruppen klarte seg utmerket som kvartett. I fjor mistet de gitaristen Steve Hackett. Nå er det bare tre igjen.

Men Genesis ruller videre. Og vi kan med forbauselse konstatere at det nye albumet er gruppens kanskje beste. Tony Banks' fantasifulle og mektige arbeide på diverse orgler, piano og synthesizers er rett og slett overveldende vakkert. Hans innfall fosser og glitrer hele platen igjennom.

Når så bassisten Mike Rutherford viser seg å være en utsøkt gitarist, kan intet gå galt. Og nå glemmer vi nesten Phil Collins som både synger strålende og trommer helt perfekt, perfekt.

Albumet består av låter, alle dominert av en sakte, flytende melankoli. Gruppen ruller opp et tåkete vakkert landskap for oss. Hver tone, hver lille detalj — er like utsøkt. Kjøp platen, den er et mesterverk!

(Det Nye, 2. mai 1978)

Enda en new wave-gruppe fra England. En gruppe som virker en smule anonym på oss. John Cale har produsert LP'en, men vi synes ikke han har kommet bra fra oppgaven.

Lydbildet virker merkelig ullent og flatt der en god produksjon kunne fått musikken til å gnistre. Også på det musikalske området har Cale hatt en klar innflytelse. Det merkes særlig i platens mange dumpe og innviklete låter.

Forvrengte gitarer, monoton kladask-tromming som stanger i en glatt og jernhard overflate. «Strong In Reason» og den bisarre «Wild Sewerage Tickles Brazil» er typiske eksempler.

Squeeze snubler imidlertid innom noen OK rockere der de virkelig står på med et humoristisk glimt i øyet: «Bang Bang», «First Thing Wrong» og «Get Smart».

(Det Nye, 16. mai 1978)

Hatten av for Joe Ely! Han har laget en av de desidert beste country-orienterte album vi har hørt. Den dyktige texaneren levde for ikke lenge siden fra hånd til munn. Trålet USA og Europa med sin flisete Gibson-gitar, og spilte der folk gadd å lytte. I fjor debuterte han på platefronten, og med «Honky Tonk Masquerade» befester han sin posisjon.

Musikalsk inneholder platen country-musikkens typiske ingredienser: bredbent valse-tromming, jamrende steelgitar og halvt jodlende vokalinnslag. Men Joe Ely har tilført musikken en fyldig og barket tøffhet som vi sjelden hører innen denne genren.

Skarpskårne tekster som smaker støv, jord og jernbanesviller. Lynende rock'n'roll-tilslag med aggressive bluesgitarsoli og Ponti Bones alltid tilstedeværende trekkspill. En topp LP!

(Det Nye, 18. april 1978)

Som solo-artist har ikke Harstad-gitaristen og komponisten Ole G. Nilssen overbevist. Men vi synes han langt på vei reiser kjerringa på «Misty Morning».

Her spiller han med sin gruppe Solaris, fire dyktige musikere som tilfører Nilssens stoff den knapphet det så absolutt trenger. Platen består av ti låter. Hovedsiden er lagt på svakt drømmende musikk tilsatt en god porsjon av 60-årene.

Flere steder trer Ole fram som en slags «jazzy» Hank Marvin. Hans soli på gitaren er gjennomført inspirerte, og Ole faller aldri for overdrivelsens fristelse.

Først og fremst er «Misty Morning» en moderne pop/rock-LP, og som sådan synes vi Solaris har lykkes svært godt. Variert musikk med hyggelige hardrock innslag, ja, til og med et lite «Ebb Tide» («Solaris»). Men tekstene er svake.

(Det Nye, 11. april 1978)

The Albion Band: “Rise Up Like The Sun” (Harvest)

En ruvende personlighet innen britisk folk/rock er Ashley Hutchings. Han var med i Fairport Convention, dannet Steeleye Span, studerte senere britiske folkedanser, laget plater under gruppenavn som Morris On, Albion Country Band og er nå aktuell som leder av Albion Band.

«Rise Up Like The Sun» er en fryd av en plate. En kjærlig blanding av folkemusikk og rock. Her er trekkspill, sekkepiper, klarinett, feler og mer tradisjonelle rock-instrumenter. Moderne musikk med røtter i britisk fortid.

Kjente musikere deltar i dette glimrende prosjektet, som bør få en plass ved siden av Fairport Convention og Steeleye Spans beste arbeider.

(Det Nye, 30. mai 1978)

Willie Alexander And The Boom Boom Band: “Willie Alexander And The Boom Boom Band” (MCA)

En ny amerikansk gruppe er dette, men Willie Alexander er en gammel rev innen «gamet». Han var med i Velvet Underground, og har i alle år vært bundet til rocken.

Willie dingler med tærne i rockens røtter – forfatteren Jack Kerouac, rhythm & blues og Rolling Stones. Samtidig er han så absolutt til stede i 1978, og spiller rhythm & blues for dagens unge.

Bortsett fra den kantete versjonen av «You've Lost That Lovin' Feelin'», har Alexander laget samtlige låter. Ingen av låtene freser av tempo. I stedet har gruppen valgt en bedagelig, sugende og ikke minst hypnotisk form for rock.

Alexander synger spotsk og lett ironiserende og minner iblant om Lou Reed og Marc Bolan. Og bak ham syder musikken av liv. Vi fremhever særlig Billy Loosigians krystallklare og frynsete gitarsoli.

En glimrende «new wave»-plate!

(Det Nye, 25. april 1978)

999 er nok en eksponent for britisk kraftpop. Deres debut-LP inneholder 12 kompakte låter, og gruppen slakker overhodet ikke av på tempoet. Første møte med platen blir derfor den rene overkjørsel.

Du kastes i bakken og mishandles av noen særdeles primitive trommer og en vokalist som skråler vulgært med sin skingrende stemme. Ved nærmere undersøkelse viser imidlertid 999 seg å være noe mer. Gruppen har et herlig driv i musikken sin.

Særlig skyldes dette bassisten som både er oppfinnsom og dyktig. Han gynger friskt på med sine boogieganger hele platen gjennom. God karakter også til gitaristen som spiller enkelt, rått og økonomisk.

(Det Nye, 6. juni 1978)

Diverse artister: “Hits Greatest Stiffs” (Stiff)

Dette er et av de beste samlealbum vi har hørt på lenge, og det merkelige er at det ikke inneholder en eneste slager. Platen består av en rekke gamle Stiff-singler som nå er utgått. Den eldste av dem er faktisk selskapets første utgivelse – Nick Lowe's «Heart Of The City» – som så dagens lys 14. august 1976.

De andre kuttene er også forholdsvis gamle, samtlige ble laget mens punkrocken ennå var på begynnerstadiet. Intet spekulativt eller pinlig evneveikt fant veien inn på dette merket. Og når en lytter til disse 11 låtene, lytter en til musikk som om noen år vil tilhøre klassikerne innen rocken. «Hits Greatest Stiffs» viser oss faktisk new wave-rocken og kraftpopen fra sin aller beste side.

Her er intet hjelpeløst, ingen skrå, kraftløse toner. Alt syder av en autentisk råhet og livsutfoldelse som vi må tilbake til 60-årene for å finne maken til.

Blant albumets mange høydepunkter vil vi særlig fremheve Lew Lewis' «Caravan Man». En suveren oppvisning i britisk rhythm & blues. Ulende munnspill og skramlende piggtrådgitarer, akkurat slik vi husker Rolling Stones på sitt beste. Det samme gjelder til dels Richard Hell's «You Gotta Lose», som i all sin primitive enkelhet er et ypperlig eksempel på hva en poplåt skal inneholde. Alt sies kort og greit – ingen uthaling av tiden. Lytt for eksempel nøye til de to gitaristene.

Her finnes videre noen glimrende eksponenter for hard, buldrende bulldozerrock. I særdeleshet gjelder det Pink Fairies' «Between The Lines» og Nick Lowe's før nevnte «Heart Of The City». Damned's versjon av Beatles' «Help!» går kanskje litt vel langt på dette området. Gruppen har omarrangert originalens luftige og svingete melodi til en stenhård og snorrett motorvei. De dundrer ut i høygir og har gjort seg ferdig etter nøyaktig ett minutt og 42 sekunder!

Blant de mer spesielle innslagene finner vi Roogalator, som i løpet av drøye seks minutter har trukket lytteren med gjennom eggende blues/rock, cool, lekende nattklubbjazz og vakre, nesten uhørlige partier med gitarimprovisasjoner – alt i samme låt: «Cincinnati Fatback». Elvis Costellos «Radio Sweetheart» er et humoristisk innslag – country-boogie med steelgitar og det hele.

Sånn helt på tampen kan vi jo få med at Tyla Gang er representert med to låter – begge av høy klasse. Amerikanisert, ubehøvlet rock som kan minne en smule om Captain Beefheart. De to resterende gruppene – Motorhead og Plummet Airlines – er også gode.

Konklusjon: En særdeles viktig plate.

(Det Nye, 6. juni 1978)

Wreckless Eric: “Wreckless Eric” (Stiff)

Dette er en merkelig LP. Den måler bare 25 cm i diameter (mot de vanlige 30 cm) og er presset på brun plastikk. En artig gimmick, særlig fordi musikken på platen så absolutt holder mål.

Wreckless Eric er et ferskt navn innen britisk kraftpop. Han laget den glimrende singlen «Go The Whole Wide World» i fjor, og selv om stoffet på hans debut-LP ikke helt holder samme standard, er her nok å glede seg over.

Særlig «Reconnez Cherie» (et klart plagiat av «Save The Last Dance For Me»), fleipe-låten «Rags & Tatters», den rolige «Personal Hygiene» og angst-skriket «Brain Thieves».

I sentrum står Eric's tørre rytmeakkorder, hans tynne, nesten skjærende cockney-stemme og Davey Payne's saksofoner. Solid er også Charlie Hart's arbeid på keyboards og trekkspill.

En ytterst original pop-plate.

(Det Nye, 6. juni 1978)

The Boys: “Alternative Chartbusters” (Philips)

Casino Steel og hans drabanter er kommet et godt stykke på rett vei med dette albumet. Borte er det heseblesende og forslitte. Tilbake står kraftpop som på sitt beste er ypperlig.

Hele 14 låter er det funnet plass til, og de fleste fenger umiddelbart. Enkelt er det, men det er nettopp på dette plan god pop oppstår. Boys holder seg edruelig til elementær gitar-pop rock der akkordene hamrer refrenget inn i lytteren. Samtidig veksler de mellom ubehøvlet allsang og mer avansert koring.

På tross av den harde drakten, er musikken vekslende og frisk. Boys låner litt på alle fronter og får plass til alt fra latinamerikanske rytmer til Hollies.

(Det Nye, 13. juni 1978)

Japan er en britisk gruppe som tilhører det tyske selskapet Hansa. De spiller svart funk med ganske fyldige innslag av hvit rock.

Så fryktelig spennende er ikke deres debut-LP. Gruppen vet for lite om soul til å skape noe mer enn det monotone. Det hjelper lite med lydeffekter, sprakende gitarer, kor og sinte, ordrike tekster rundt grunnrytmen.

Resultatet blir like fullt kjedelig. Vi fornemmer at Japan ikke er helt ærlige, og at de egentlig vil kaste seg ut i den perverse tungrocken, men styrer inn mot diskotekene der pengene er.

Gruppa kan dog ikke avfeies, for det er helt klart at Japan har mer å gi enn vi får inntrykk av her.

(Det Nye, 10. oktober 1978)

April

The Band: “The Last Waltz” (Warner Bros) (Soundtrack)

6. desember 1976 arrangerte Band sin farvelkonsert. En gedigen «happening», der 5000 tilskuere i San Francisco Winterland først ble traktert med varmretter og drikke. Deretter ble bordene fjernet, og Band entret scenen for siste gang.

Konserten, som også vil bli å finne som film, dekker fem av dette albumets seks sider. Det er ingen vanlig Band-konsert. Gruppen hadde invitert en rekke musiker-venner til å delta, og de dukker opp jevnlig hele albumet gjennom.

Ronnie Hawkins bidrar med en kjøttfull og stormende rocker («Who Do You Love»). Neil Young er her med «Helpless», Joni Mitchell med «Coyote», Neil Diamond med «Dry Your Eyes», Dr. John med «Such A Night», Paul Butterfield med «Mystery Train», Muddy Waters med «Mannish Boy» (som slår bunnen ut av Stones' versjon på «Love You Live»), Eric Clapton med «Further Up On The Road», Bobby Charles med «Down South In New Orleans», Van Morrison med «Tura Lura Lural» og «Caravan» – og på toppen av det hele entrer Bob Dylan scenen og gir oss en oppvisning som bare kan sidestilles med hans konsert i Royal Albert Hall 1966 («Baby Let Me Follow You Down», «I Don't Believe You», «Forever Young»).

Konserten avsluttes med «I Shall Be Released» sunget av Dylan, med alle de før nevnte artistene pluss Ringo Starr og Ron Wood i koret.

Foruten å fungere som backinggruppe, trår Band til med en håndfull låter hentet fra deres mange LP-plater. Alt kjent stoff, og alt like utsøkt fremført.

Ekstra hyggelig er det at gruppen har viet albumets sjette side til ferske studioinnspillinger. Her finner vi fire nye låter pluss en ny versjon av «The Weight» (der Mavis Staples slår pusten ut av deg med sin fantastiske stemme) og en skikkelig orkestrert wienervals – «Theme From The Last Waltz». Av de nye låtene vil vi særlig fremheve «Evangeline» og «Out Of The Blue» – en av de vakreste balladene Robbie Robertson har laget.

Konklusjon: «The Last Waltz» er på tross av sin høye pris (ca. 135 kroner) et album som virkelig gir valuta for pengene. Ikke bare fordi Band spiller så tett og solid, ikke fordi platene gjør gruppens forrige konsert-samling «Rock Of Ages» blodløs, ikke fordi dette er den siste konserten til en av historiens mest innflytelsesrike rockgrupper – men fordi «The Last Waltz», med sitt oppbud av legendariske musikere, er en minnestøtte over rocken på sitt beste.

(Det Nye, 30. mai 1978)

The Only Ones spiller en dyster form for rock som kan virke monoton ved første møte. Dette skyldes vokalistens tonløse, plagete stemme som ikke lar seg påvirke av musikkens stadige vendinger. Han skjærer deprimerende gjennom – ikke ulik Lou Reed.

The Only Ones er imidlertid ikke ensformige instrumentalister. Deres kunnskap favner mye både fra fortid og nåtid. Skramlende 60-talls rytmegitarer, boblende synthesizer, iskald som Roxy Musics første plater. Og mellom disse ytterpunktene – kaskaderock med voldsomt trykk når det kreves. Et virvar av temposkifter, stål-gitarsoli som går rett i nervesystemet og et uhyggelig spøkelsesaktig falsett-kor langt bak i lydbildet.

LP’en byr egentlig ikke på så mye hard-rock. Musikken er mer svømmende, iskaldt famlende, med klare angstbitertendenser. Derfor kan det rolige jazzpartiet i «Breaking Down» (med lekende el-piano improvisasjoner) virke like skremmende som larmen i «Language Problem» og det tordnende klimaks i «The Beast».

(Det Nye, 12. september 1978)

Cheap Trick ledes av den ynderlige fremtoningen Rick Nielsen som spiller gitar, synger og komponerer de fleste av gruppens låter. Med «Heaven Tonight» har han styrt Cheap Trick inn på fast grunn, og gitt oss en utmerket pop-plate av den hardtslående sorten.

Gruppen kan i mangt minne om Beatles, særlig i de rumlende bassganger og hese korharmonier som klasker perfekt inn i noen særdeles fengende låter. På tross av disse åpenbare likhetene, er musikken like fullt deres egen.

Iblant tar kanskje Nielsens sans for sinte gitarsoli overhånd, men det kompenseres av hans modige og oppfinnsomme arrangementer. Det skjer noe stadig, og det er et hypnotisk og attraktivt sug i denne briljante rocken.

Lytt til «Surrender» og tittelkuttet.

(Det Nye, 8. august 1978)

Todd Rundgren: “Hermit Of Mink Hollow” (Bearsville)

Gjennom gruppen Utopia har Rundgren de siste årene levert en kompromissløs form for hardtslående rock av blandet kvalitet. Men nå har han valgt å lage en LP uten Utopia, og plutselig viser det seg at han på ingen måte har glemt sine kunster fra solo-tiden (f.eks. «Something/Anything»).

Platen inneholder 12 låter, og bortsett fra to-tre, smyger de seg elegant ut av høyttalerne. Todds lyse, følsomme stemme er et instrument i seg selv. Vibrerende blues, og koring så luftig at Beach Boys må bli grønne av misunnelse.

Her er typisk Rundgrensk soul-ballader og avansert, alltid fengende pop. En strålende plate.

Anbefales på det varmeste!

(Det Nye, 16. mai 1978)

Jerry Garcia Band: “Cats Under The Stars” (Arista)

Første og eneste LP med Jerry Garcia Band, Garcias sideprosjekt. Det var et turnéband. Og dette albumet ble Garcias største salgsfiasko. Uten at han lot seg merke av det. Han var stolt av platen og betraktet den som sin største (solo)suksess. Underlige greier. Det er antagelig fortsatt den platen i verden som alle som har hørt den elsker, men som alle som ikke har hørte den disser eller ignorerer. Jeg har albumet og setter stor pris på det. Hunter og Garcia-låten "Rubin And Cherise" er et suverent ess sammen med tittelkuttet. Det er bare høye kort i stokken.

Diverse artister: “Grease - The Original Soundtrack From The Motion Picture” (RSO) (Soundtrack)

John Travolta er en opptatt mann. Er han ikke i gang med en film, så er han i studio for å spille inn plate. Siste nytt på begge fronter er «Grease» – et romantisk gjensyn (og gjenhør) med 50-årene.

Travolta deler hovedrollen med Olivia Newton-John. På dette albumet synger de syv av samlingens 24 kutt enten som duo eller hver for seg. Av disse syv er bare poplåten «You're The One That I Want» og Olivias nasale, melankolske «Look At Me, I'm Sandra Dee» hørverdige.

Sha-Na-Na bidrar med seks låter og gir «Grease» et slags 50-tallspreg, men heller ikke de klarer å gi platen noe puff i riktig retning. Det veksler mellom ren revysang, glatt pop, doo-wop-rock og lett tilslørt disco (!).

Konklusjon: «Grease» er et elendig og mislykket forsøk på å gjenskape 50-årene.

(Det Nye, 29. august)

«Songs From The Wood» var intet blaff. Jethro Tull er virkelig på vei ut av uføret. Og de har brukt lang tid på å reise kjerringa. Forfallet satte inn med den over-ambisiøse «Thick As A Brick» (1972), et forsøk på å lage et sammenhengende musikkstykke. Bunnpunktet ble nådd med «A Passion Play» (1973), og helt fram til i fjor virket det som om Jethro Tull var knekket. Gruppens leder og komponist var Ian Anderson. Hans musikk virket tilfeldig, rotete og uinteressant.

Men så kom «Songs From The Wood» i 1977. En plate som tok utgangspunkt i britiske sang- og musikktradisjoner. Denne linjen er ført videre i «Heavy Horses».

Nøkkelsporet er «Heavy Horses», en nostalgisk låt som hyller hestens rolle som menneskets beste venn. I dag har traktorene tatt disse stolte dyrenes plass. Men Anderson peker mot den mørke, kalde oktoberhimmelen og lar hestene vende tilbake i triumf. Lar deres hover hamre over den frosne marken, mens hele vår råstoffkrevende livsstil er gått i stå. Der finnes ingen olje tilbake, vi må revurdere vår situasjon og søke tilbake mot glemt viten.

Både musikalsk og tekstmessig vender Ian Anderson seg vekk fra vårt hypermoderne industrisamfunn og vår materielle tankegang. Hans verden er den gamle folketro og viten, befolket av draker, alver, trollmenn, onde krefter og gode krefter – stadig i kamp. Han besynger naturen, vandringsmannen, og lar LP’en munne ut i en optimistisk og vakker låt: «Weathercock». Solen stiger over horisonten, en ny dag demrer, og i det gylne lyset trygler Anderson værhanen: «Point the way to better days we can share with you.»

Musikken er typisk for gruppen. Ofte stakkato rytmer som plutselig glir inn i avanserte taktskifter og uhyggelig presist spill. De rolige og vakre melodiene dominerer platen. Her er sterke innslag av britisk folkemusikk, og Andersons fløyte befinner seg endelig igjen i sentrum. Det meste er stramt arrangert, og hver eneste tone virker gjennomtenkt og velplassert. Bruken av strykere faller for øvrig meget heldig ut – særlig i det glimrende tittelsporet.

Til slutt vil vi gjerne anbefale dere å lytte til kjærlighetshymnen «Acres Wild», den uhyggelige «No Lullaby» (som smaker av tradisjonsrik folklore), den vakre, symbolske historien om to nattsvermere som lar seg lokke inn i flammene («Moths») og «Weathercock».

Konklusjon: Jethro Tulls beste LP siden «Stand Up».

(Det Nye, 13. juni 1978)

Televisions nye LP er kommet, og superlativene må fram. Gruppen lager nå musikk som helt og fullt er deres egen – det finnes ikke maken.

Æren for dette må tilfalle komponisten og gitaristen Tom Verlaine, som på «Adventure» virkelig har fått sine surrealistiske tekster til å leve i den kjølige, tilsynelatende enkle musikken. Hans gitararbeid er dessuten utsøkt. Støttet opp av noen metalliske og fete rytmeakkorder kryper gitaren halvt jamrende, halvt hulkende opp og ned skalaen.

Verlaines tynne stemme egner seg godt i denne sammenheng, og hans tekster flyter lett. Det er noe symfonisk over platen, uten at vi helt kan plassere denne fornemmelsen. Best kommer det fram i den iskalde og tragiske «Carried Away» og den blendende vakre «The Dream’s Dream».

«Adventure» er en plate som vil leve lenge, lenge!

(Det Nye, 27. juni 1978)

Kraftwerk ble unnfanget i Düsseldorf i begynnelsen av 70-årene. Gruppa, som ledes av Ralf Hütter og Florian Schneider, spesialiserte seg på elektronisk musikk inspirert av Pink Floyd og Tangerine Dream.

Gjennombruddet kom i 1975 med «Autobahn». Platen ble en kjempesuksess i USA og nådde fram til et bredt publikum. Kraftwerks senere arbeider klarte ikke å følge opp denne suksessen. «The Man-Machine» kan rette på dette.

Flere av låtene er forbausende «rene» i sin kommersielle innpakning, blant annet «The Model» og den rolige balladen (!) «Neon Lights». Storparten av LP’en bør kunne fungere utmerket i diskoteklandskapet: elektronikkens huggende rytmeslag og de mange underlige overlappinger av klingende og susende synthesizere.

Platen er iskald og i aller høyeste grad monoton.

(Det Nye, 18. juli 1978)

Den siste hippie, er Steve Hillage kalt. Han har fulgt sine idealer uten å la seg påvirke av popmusikkens svingende moter. Hillage var tidligere gitarist i Gong, og en del av denne gruppens lydgods er overført til hans egne plater.

Særlig fremtredende er den elektriske og trolske stemningen som skapes av synthesizere og moog. «Green» er antagelig Hillages beste LP. En frydefull blanding av U.F.O.-rock, østerlandske inspirasjoner, drømmende kosmiske partier og drivende rock.

Her er masser av gitarer, og Hillage går ikke av veien for lange soli (lytt til «Palm Trees»!). En LP som syder av overskudd og gode vibrasjoner.

(Det Nye, 20. juni 1978)

Heart, fra Vancouver, byttet etter sitt gjennombrudd i 1976 («Dreamboat Annie») plateselskap. På det CBS-eide Portrait fortsatte de så suksessen i fjor med «Little Queen».

Gruppens opprinnelige selskap, Mushroom, satt igjen med en håndfull låter som de forsøkte å gi ut i fjor, men Heart stoppet dem. Nå er imidlertid problemene løst, og «Magazine» kan endelig se dagens lys.

Platen er ujevn, noe som særlig skyldes at det er spedd på med et par konsertlåter som viser lite eller intet av hva gruppen er god for – særlig bedrøvelig er «You Shook Me Babe», som er en ren planking av Led Zeppelins versjon.

Søstrene Ann og Nancy Wilson glimter til i skarpskårne rockere som «Heartless» og «Devil Delight», og vi finner også positive sider ved det myke tittelkuttet og den vakre «Here Song».

LP’en virker uferdig, men Hearts glimrende blanding av aggressiv rock og ballader er likevel klart til stede.

(Det Nye, 20. juni 1978)

Nei, nå får det være grenser! Siden utgivelsen av «Ringo» i 1973 har det gått jevnt nedover med Ringos karriere. Platene hans er etter hvert endt med å bli så pinlig grå, anonyme og intetsigende at det er en skam.

«Bad Boy» er hverken bedre eller dårligere enn den forrige – «Ringo the 4th» – og det sier vel nok. Bortsett fra den lett sjarmerende tittelmelodien, virker samtlige kutt totalt uegnet for Ringos stemme. Han høvler seg tonløst gjennom melodiene og viser med all tydelighet at han ikke en gang tror på det han synger.

Ringo har fått hjelp av dyktige musikere (som opptrer under merkelige psevdonymer). Musikken er fint arrangert, og produksjonen holder så absolutt.

Men alt er like livløst som Ringos patetiske ompa-pa-tromming.

(Det Nye, 20. juni 1978)

Vibrators har utviklet seg kraftig siden sin debut-LP, og «V2» står fram som noe av det beste innen britisk new wave.

Rytmen syder gjennom samtlige 13 spor, og Vibrators understreker taktslagene på en genial måte ved å la bass, trommer og gitar piske synkront og voldsomt i lydbildet. De unngår dessuten å havne i monotoniens pøl ved stadig å innføre presise taktskifter og oppstykking av sangen.

På toppen av dette benytter de seg av lydeffekter, strykere og strøken harmonisang. «V2» er variert, men litt uhyggelig – for Vibrators' tekster kaller ikke akkurat på de gode følelsene.

Her er en klar beskrivelse av et forfallent England bebodd av rasende, arbeidsløse tenåringer omgitt av plast og vold.

Konklusjon: kraftpop av høy klasse.

(Det Nye, 27. juni 1978)

Mai

Kinks strever ennå i motgang, og gruppa har ikke klart å følge opp den løfterike LP’en «Schoolboys In Disgrace» fra 1975. Fjorårets «Sleepwalker» inneholdt riktignok en håndfull fine melodier, men det mangler noe i Kinks' musikk. Noe udefinerbart som også skaper store hull i «Misfits». Melodiene henger ofte i luften. Det myldrer av taktskifter, men Ray Davies finner sjelden et fengende tema som kan binde det hele sammen.

Tekstmessig veksler «Misfits» fra levende menneskeportretter med rocken i sitt blod, til frasete og lefsete formuleringer som er pinlig plagsomme. Davies forsøker desperat å gjenfinne takter fra 60-årene og klarer det delvis i «A Rock’n’Roll Fantasy» og «Misfits». Her slentrer han elegant innom gamle tomter.

Ellers er det for mange hakkete selvfølgeligheter som de dyktige musikerne ikke klarer å skjule.

(Det Nye, 18. juli 1978)

The Saints' andre LP. Tempoet er ikke så brennende oppdrevet som på debuten, de finner endog plass til en ballade! Dessuten gjør de noe aldeles uventet for et punkband i 1978, de stiller med blåserrekke. Det grepet høyner gjennomslagskraften. "Eternally Yours" er LP'n du ikke visste at du er avhengig av. Kjøp og sjekk selv.

Bob Seger And The Silver Bullet Band: “Stranger In Town” (Capitol)

Etter ti slitsomme år slo endelig Bob Seger gjennom i 1976 med de to LP’ene «Live Bullet» og «Night Moves». Den populære Detroit-vokalisten har en hes, vibrerende stemme, og han elsker å boltre seg i skikkelig rock’n’roll.

«Stranger In Town» sparker hardt ved flere anledninger (for eksempel «Feel Like A Number»), men det har dukket opp noen foruroligende slepne kanter i et par av låtene. Melodistrukturen, arrangementene og de piskende gitarinnslagene virker i disse tilfellene svært så forutsigbare.

LP’ens høydepunkter finner vi i de to rolige balladene, «Till It Shines» og «The Famous Final Scene».

(Det Nye, 1. august 1978)

The Stranglers: “Black And White” (United Artists)

Stranglers er etter hvert blitt noen gamle rever innen den britiske new wave. «Black And White» er deres tredje LP, og nå har de funnet sin egen stil.

Musikalsk overgår Stranglers det meste av det som foregår i England for tiden. Det kommer ikke så tydelig fram på scenen, for der kaster gruppen alle hemninger og brøler ut i et inferno av ulyd. I studio bruker de derimot mer tid på å skape et helhetlig lydbilde, og de får det maksimale ut av det enkle.

Det som umiddelbart slår en med Stranglers, er deres plassering av bass og trommer i miksingen. Instrumentene dominerer nemlig totalt – særlig Jean-Jacques Burnels forvrengte pukkstensbass. Han driver låtene fram med en rasende energi, og iblant ligger hans stil nærmere solo-gitaren. Burnels er på ingen måte noen mester på bassen, men vi synes hans rytmiske og monotone melodiganger passer Stranglers’ dundrende rock som hånd i hanske. Han er på et vis både primitiv og avansert på én gang.

Men selv om bass og trommer er mest fremtredende, vil vi likevel påstå at det er Dave Greenfield (keyboards) og Hugh Cornwell (gitar) som er Stranglers. Greenfields kombinering av et boblende Doors-orgel og synthesizer(!) er særlig effektfullt. Suser, visper, pisker og gnistrer. Cornwell ligger lavere i terrenget, og holder seg ofte til rent rytmespill som går unisont med bassen. Men han kan tre fram og lire av seg piggtrådsoli som river og sliter i den tett sementerte musikken.

Vi vil særlig nevne hans Shadows-spill i starten av «Toiler On The Sea» og den lange, smakfulle soloen i Bacharach-låten(!) «Walk On By».

«Black And White» er en angstfylt LP. Bastant, harsk og dødelig som en tank. Gruppen ruller seg gjennom en kaotisk verden av forfall der blodet flyter og knivene råder. Tekstene er noe famlende skrevet, og der finnes islett av ren sykelighet. Men bortsett fra dette, nøler vi ikke med å slå fast at platen fortjener å selge som et uvær.

Det harde, dumpe drivet fungerer simpelthen perfekt om du skrur volumet opp, og Greenfields før nevnte keyboards tilfører den monotone energien akkurat de nyanser som kreves. Det skjer noe hele tiden!

Vi anbefaler særlig reggae/rockeren «Nice 'N' Sleazy» og «Toiler On The Sea».

Det første opplaget av albumet inneholder for øvrig en gratis single (på hvit plast) med tre låter: «Walk On By», «Mean To Me» og «Tits». Vi er stygt redd for at den ikke følger med her i Norge, men «Mean To Me» finnes i hvert fall på kassetten.

(Det Nye, 20. juni 1978)

Joe Walsh: “But Seriously, Folks…” (Asylum)

Joe Walsh slo gjennom i slutten av 60-årene, den gang han var gitarhelten i James Gang. Hans skarpskårne og sementtunge soli gjorde stor lykke, og en mann som Pete Townshend (The Who) uttalte at han plasserte Walsh høyest på listen over rockens beste gitarister.

I 1971 forlot han James Gang og ga seg solo-karrieren i vold. Walsh beholdt hardrocken og gnistret til med masser av bredbent gitararbeid. Men samtidig viet han større plass til harmonisang og mykere temaer. Dette førte ham nærmere den amerikanske vestkysten, der blant annet Eagles regjerte. Gruppa hjalp Walsh på hans studio-LP «So What» (1974). To år senere kastet han tungrocken på havet og ble fast medlem av Eagles. Med ham i besetningen laget gruppa sitt massive suksessalbum «Hotel California».

Walsh har lovet at han ikke skal svikte sin solokarriere, selv om han nå er medlem av en av verdens største rockgrupper. Og «But Seriously, Folks...» viser at han holder sitt løfte.

Gamle Walsh-fans vil kanskje bli noe skuffet over platen, for Joe har ikke vendt tilbake til sin rå, tunge stil. I stedet har han trukket lydbildet ut og fylt det med musikk, eller skal vi si rock, av den delikate typen. Smakfull, krystallklart produsert og stappfull av vellydende detaljer.

Her er masse av akustiske gitarer og luftig harmonisang. Iblant ganske nær opp til Eagles’ plater. Men vi synes Walsh har mer å fare med enn Eagles. Han våger mer og setter dørene åpne for improvisasjoner. Det er luftig mangfold under Joes vinger.

«But Seriously, Folks...» egner seg glimrende til høy avspilling. Først da får du virkelig glede av det fint balanserte lydbildet, og først da merker du hvor genialt forsiktig Walsh bruker sine gitarer. Han stikker ut og inn av de lett gyngende temaene med sølvklingende akustiske gitarer og understreker melodiene med følsom bruk av slidegitar, små hurtige soli og brede akkorder.

Joes dype forståelse for rockmusikk gjør dessuten at han lett kan bevege seg ute i grenseland, der blues, viser, country og reggae flyter over i hverandre. Nettopp reggae mestrer han til det fullkomne i den lange, selvironiske «Life’s Been Good» og «At The Station». Førstnevnte er platens høydepunkt, en låt som åpner rolig og mykt for så å eksplodere mot slutten.

Musikere som Joe Vitale, Willie Weeks og Jay Ferguson gir Walsh’ tynne, nasale stemme akkurat den støtten den trenger.

En glimrende plate!

(Det Nye, 18. juli 1978)

Etter den forfriskende gode «Greg Kihn Again» kan «Next Of Kihn» virke som noe av en nedtur. Platen er god nok, men vi fornemmer at litt grundigere forarbeid hadde hevet kvaliteten betraktelig.

Her skorter det litt for ofte på idéer, og vi savner de varierte og sprudlende påfunn som kjennetegnet forrige LP. Gruppen har for eksempel sett seg nødt til å spe på med standard rock’n’roll som stamper inn det ene øret og ut det andre («Cold Hard Cash»).

Noen av låtene lider dessuten av slapp regi og renner urealisert ut i sanden («Remember», «Chinatown»).

Albumets B-side er faktisk den beste. Her gjenfinner vi Kihns jinglende janglegitar, de hypnotisk fengende låtene som er dypt forankret i amerikansk rock – en smule Bruce Springsteen og en kraftig porsjon Byrds.

(Det Nye, 20. juni 1978)

Tom Robinson Band: “Power In The Darkness” (EMI)

Det er noe i gjære i England for tiden. Og vi mener ikke punk-rock. For første gang på lenge, lenge har nemlig en rekke rock-grupper gått aktivt inn i den politiske kampen. Ikke som grådressede pratmakere med sans for intrikate vendinger, men som sinte veps med klar bevissthet.

Det er det britiske nynazistpartiet National Fronts skremmende vekst som har vekket de unge. Plutselig har de åpnet øynene og sett et England som skaker. Og de fylker seg ikke rundt noen bestemt ideologi. Tvert imot! Det skjeles mistenksomt både til høyre og venstre. I stedet har de valgt å kjempe for konkrete, enkeltstående saker. Vi kan nevne undertrykkingen av homoseksuelle, kvinnediskriminering og ikke minst kampen mot den truende fascismen.

I spissen for denne politiske oppblomstringen står Tom Robinson. Han er en lynende intelligent ung mann med klare idealer og mål. Han har valgt rockmusikken som sitt verktøy, og i en hard, tett musikalsk ramme plasserer han budskapsrike tekster som sjelden eller aldri tar i bruk demagogiske lettvintheter.

Robinson slo gjennom med et brak i fjor høst med singelen «2-4-6-8 Motorway», fulgte opp med en EP som blant annet inneholdt den legendariske «Sing If You’re Glad To Be Gay» og fullførte sitt hat trick med «Up Against The Wall». Nå er han frempå med sin debut-LP, og det er for sent å kneble Robinson eller tie ham i hjel. Han er ikke bare kommet inn i popkarusellen med et ødeleggende brak – han er blitt en leder.

«Power In The Darkness» er en hardpakket rock-LP. Tom Robinson Band viser at de kan krysse klinger med det beste innen kraftrocken. Særlig vellykket er den dystre «Winter Of '79» og kampsangen «Power In The Darkness».

Platen kan til å begynne med virke noe stereotyp og konstruert i sin harde drakt, og vi kunne kanskje ønsket flere låter av typen «Too Good To Be True» – en slags doven slentring innen Kinks'-sjanger. Men vi kan samtidig love at LP’en vokser ved hver gjennomspilling. Nye detaljer som svimler av oppfinnsomhet dukker stadig opp.

Legg særlig merke til Mark Amblers fine, forsiktige bruk av orgel. Alltid tilstedeværende, men uten å slå lytteren i hodet.

Tekstene er utrolig velskrevne. Robinson ruller ut skremmende fremtidsperspektiver. Vold, forfall og marsjerende fascister blir vår skjebne om vi ikke snart reiser oss fra den behagelige sofakroken og velger side. Robinson kjemper for menneskets rett. Han elsker de undertrykte og hater overformynderiet og fordommene.

(Det Nye, 4. juli 1978)

Tom Petty & The Heartbreakers: “You’re Gonna Get It” (Shelter)

Vi kan hilse Tom Pettys nye plate velkommen, for han har absolutt klart å leve opp til forventningene. Musikken er langt fyldigere denne gang, tettere og mer strukturert.

Pettys kjærlighet til Byrds’ gamle plater trer klart fram ved flere anledninger. Best hører du det i låter som «When The Time Comes», «Magnolia» og «Listen To Her Heart». Her ligger 12-strengsgitaren som en sildrende bekk over melodien, og Pettys stemme hulker teksten fram på ekte Roger McGuinn-vis.

De ti låtene er varierte nok, og Heartbreakers bidrar med særdeles lekkert spill. Vi falt for «Hurt» – en hypnotisk låt som beveger seg rytmisk sidelengs for å eksplodere i befriende klimaks.

Bra er også tittelkuttet og den akustiske, drømmende «No Second Thoughts».

(Det Nye, 25. juli 1978)

David Gilmour: “David Gilmour” (Harvest)

Dette er faktisk den første solo-LP som er kommet fra et Pink Floyd-medlem. Og David Gilmour er som mange vet, gruppens gitarist.

Ingen store overraskelser dukker opp. Det meste kunne vært hentet fra en Pink Floyd-session. De ni låtene virker kanskje en smule overfladiske, og Wills/Wilson strekker ikke helt til når det kreves noe av dem.

Gilmour ror imidlertid platen i land selv. Hans tørre «måkeskrik»-gitar er alltid tilstedeværende og byr på en rekke inspirerte soli. I bakgrunnen har Gilmour lagt en jevn vegg av orgel og krasjende gitarakkorder som driver musikken fram.

Pink Floyd-tilhengere kan trygt kjøpe platen.

(Det Nye, 8. august 1978)

The Alan Parsons Project: “Pyramid” (Arista)

Alan Parsons er igjen aktuell med sin mystifiserte, vellydende studiorock. «Pyramid» er en majestetisk plate.

Det er kanskje ikke så mye melodiene, snarere selve stemningen han uttrykker, som skaper denne fornemmelsen. På LP’ens side to folder mystikken seg ut over lytteren som en ørn. Et klokketårn slår 14 slag, akkompagnert av ensomme fløytetoner i natten. Et brak, og Alan Parsons åpner alle sluser.

Strykere, kor, dvelende temaer, tordnende klimaks. Sakte, dunkel musikk – ofte nær opp til Pink Floyd. Den samme dumpe bassen, de dovne trommene og boblende bruk av keyboards.

En vakker, velsmurt plate – noe for lydfanatikere!

(Det Nye, 8. august 1978)

En del år som hjelpepleier ved ulike psykiatriske klinikker i England ga Kevin Coyne innsikt i menneskesjelens mørke sider. Og hans viten kommer klart fram i hans komposisjoner.

«Dynamite Daze» er antakelig hans beste LP. De 13 låtene er enkle i sin musikalske form, men de glimrende musikerne får det maksimale ut av instrumenter som congas, trekkspill, akustiske gitarer, piano og el-gitar.

Særlig vil vi trekke fram Zoot Money, som gjør «Cry» til en perle med sitt Fender Rhodes piano. Musikalsk byr platen på blues/rock som elegant svinger fra hard, primitiv rock’n’roll til stemningsviser, der Coynes hese stemme ruller tekstenes rå mursteinssymbolikk fram på en fengende måte.

Du overrumples av den blå, blå smerte som svever lik en rastløs ånd over LP’en.

En vesentlig plate er det blitt. Årets beste?

(Det Nye, 11. juli 1978)

Juni

Bruce Springsteen: “Darkness On The Edge Of Town” (CBS)

Etter tre år med rettssaker og kontraktproblemer er endelig Bruce Springsteen tilbake igjen. Og de som lot seg begeistre av «Born To Run» har virkelig grunn til å investere i «Darkness On The Edge Of Town». Platen overgår fullstendig sin forgjenger, og tangerer til og med høydepunktene fra «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle».

Springsteen har ikke valgt den enkle veien denne gangen, og han unngår suverent å klamre seg til *«Born To Run»*s knivskarpe lydbilde. Produksjonen er luftigere, mer nyansert og favner hele toneregisteret. De kompromissløse, sviende piskeslag som boblet av panikk, er byttet ut med en varmere form for rock. Iblant tung og solid, men alltid ispedd en krystallklar vårstemning.

Saksofonisten Clarence Clemons er mindre fremtredende på «Darkness On The Edge Of Town». Tyngdepunktet hviler på Springsteens flammende gitarsoli – knappe og fullkomne i sitt raseri. En del av vekten bærer også Max Weinbergs trommer. Han er selve motoren bak de overraskende melodivendingene og hamrer låtene inn i fossende klimaks, der Springsteens stemme skjærer gjennom som en sirkelsag.

Tekstmessig trår Springsteen nye stier. Det gjelder særlig de to låtene «Badlands» og «Adam Raised A Cain». Særlig sistnevnte låt bør trekkes fram. Her beveger Bruce seg lekende lett i symbolikk fra Det Gamle Testamente, og den kraftfylte musikken gjør «Adam Raised A Cain» til LP’ens ypperste kutt. Også i «Candy’s Room» finnes nye motiver – et forhold til en prostituert beskrevet med en fortvilet pensel og vispet fram av en suggererende rytme som Weinberg fortjener all mulig honnør for.

Springsteens bymotiver dominerer imidlertid LP’en. Hete gater i fattige bydeler, sommerens svale nattemørke med kokette pikeøyne og stormende forelskelser, bilen i høygir langs motorveien med radioen på full styrke og håret flagrende i vinden. Enkle mennesker, enkle drømmer og en nagende frykt for å stoppe opp og tenke.

LP’en er særdeles variert, og Springsteens dyktige håndlag med dramatisk melodioppbygging og plutselige taktskifter holder lytteren bundet fra første til siste kutt. Enten han smyger seg halvt fortrolig mot deg med sin hese, såre stemme («Racing In The Street») eller brøler rasende i en tung, huggende lydvegg («Badlands»).

«Darkness On The Edge Of Town» er ganske enkelt rock’n’roll av ypperste klasse – vesentlig, krevende og underholdende.

(Det Nye, 25. juli 1978)

Det er drøyt to og et halvt år siden Dylans forrige studio-LP «Desire» kom på markedet, så «Street Legal» mottar vi med åpne armer.

Melodiene er uten unntak i besittelse av den gamle Dylan-magi, og du har intet annet å gjøre enn å la deg hypnotisere. Dylan har valgt en solid gjeng musikere til å backe seg. Rytmeseksjonen ledes av kraftbatteristen Ian Wallace (ex-King Crimson) og den muskelsterke bassisten Jerry Scheff. De holder styr på lydbildet som skrangler fram og tilbake som en gjeng lovløse skarpskyttere. Alan Pasquas melankolske orgeltoner bruser kjølig opp i ren Al Kooper-stil og gir LP’en en svak smak av 60-årenes Dylan-klassikere «Highway 61 Revisited» og «Blonde On Blonde».

Dylan har lånt mye fra sin fortid, og vi kan eksempelvis nevne «New Pony» (avgjort i familie med «Pillbox Hat» og «Pledging My Time»), pluss «Baby Stop Crying» og «True Love Tends To Forget» (begge med samme grunnkomp som «Lay Lady Lay»). Selv om albumet er helstøpt 70-årenes rock, har altså ikke Dylan glemt sin opprinnelse.

Blant samlingens negative sider finner vi Dylans unødvendige stjeling fra andre artister. Saksofonsoloen i «Baby Stop Crying» er som tatt rett ut av Bruce Springsteens musikk. Det hulkende og masete kvinnekoret er lånt fra Bob Marley. «Is Your Love In Vain» lyder mistenkelig lik Leonard Cohens stil på «Death Of A Ladies' Man».

«Street Legal» står på tross av dette fram som Dylans største musikalske triumf i 70-årene. Hans raspende, barberkniv av en stemme har aldri utstrålt slik kraft og triumferende entusiasme som her. Og Dylan spiller elektrisk rytmegitar så metallisk dansende at det er en fryd.

Tekstmessig vandrer platen to veier. På den ene siden sorgfylte bekjennelser om tapt kjærlighet (skilsmissen fra Sara har tydelig gitt ham inspirasjon). På den andre siden boltrer han seg i en vilter lek med ord, vendinger og mytiske bilder som krever alt av lytteren.

En melankolsk mystikk hviler over LP’ens høydepunkt, «Señor», der musikk og tekst forhekser deg inn i sjelen. Han henter mye fra jødenes mystiske religionsfilosofi kabbala og slenger fram kort fra det like dunkle kortspillet Tarot.

Makeløst er det dyp som Dylans poesi og musikk streker opp på «Street Legal». Enkelte tekstmessige lettvintheter og musikalske sleivspark finnes her, men vi nøler ikke med å kåre «Street Legal» til en av 70-årenes viktigste rock-LP’er.

Dylan er fremdeles en profet!

(Det Nye, 22. august 1978)

The Rolling Stones: “Some Girls” (Rolling Stones)

Det er drøyt tre år siden Rolling Stones spilte inn sin forrige studio-LP, så «Some Girls» kommer ikke et øyeblikk for tidlig.

De som venter seg en ny «Black And Blue», kan snu i døren. Stones har mistet motet og søkt tilflukt i den skarpe, trange produksjonen som preget «Exile On Main Street» (1972). Borte er den glade og sofistikerte bruken av studioets mange muligheter. Og de som ventet seg en ny Mick Taylor i Ron Wood, kan bare glemme det. Han er definitivt blitt suget opp i Keith Richards' hakkende tre-akkorders rock’n’roll.

Det ironiske med «Some Girls» er at LP’ens beste kutt ligger nærmest «Black And Blue» både i struktur, arrangement og produksjon. Både «Miss You» og «Beast Of Burden» har den samme rullende soul/rock i sitt hjerte og drives fram av Charlie Watts' muskuløse tromming.

For kuriositetens skyld kan vi nevne at singleversjonen av «Miss You» (30 cm-single på rosa plastikk) er dobbelt så lang som LP-kuttet og bedre mikset.

Hoveddelen av «Some Girls» opptas av Stones’ arketypiske rock’n’roll. Høvlende Chuck Berry-akkorder over et aggressivt skjelett av fresende rytme. Problemet er at Jagger/Richards denne gang ikke har klart å finne noe skikkelig tema å dytte inn. Låtene ender derfor som forholdsvis anonyme krafsinger etter gamle storhetstider. Det eneste som redder dem er gitaristenes voldsomme entusiasme og selvsagt: Watts' knappe, solide tromming.

Best innen denne kategorien er «When The Whip Comes Down» og «Just My Imagination» (The Temptations originalversjon er dog langt bedre), mens «Respectable» er et blekt forsøk på å trå gamle stier (lytt til «Connection» og «Complicated» fra «Between The Buttons» i 1967).

Utenfor nevnte bilde faller den tvilsomme, men svært så suggererende hyllesten til kjønnsfascismen i «Some Girls» og «Shattered». Sistnevnte er bygget rundt en intelligent, tung rytme og sparker så jorden spruter.

Country-pastisjen «Faraway Eyes» og Keith Richards' «Before They Make Me Run» er ren fyllekalk. Country-ironien fungerte bedre i 1971 med «Dead Flowers».

Konklusjonen på alt dette? Tja, Rolling Stones ligger i grøfta uten begrep om tid eller sted. Gruppen vil gjerne vinne tilbake det tapte terrenget som britiske new wave-grupper har erobret i det siste. Til tider er «Some Girls» et briljant forsøk, men her er litt for mange nedturer i form av patetisk dekadens og klisjé-rock.

Ringer klokkene for Rolling Stones?

(Det Nye, 1. august 1978)

Thin Lizzy: “Live And Dangerous” (Vertigo)

Thin Lizzys solide posisjon som konsertgruppe understrekes av den doble samlingen «Live And Dangerous» (inneholder kutt fra gruppens turneer i 1976 og 1977).

Lydkvaliteten er forbausende god, og applaus, tilrop m.m. er mikset behagelig i bakgrunnen så intet av musikken går tapt. Hovedvekten er lagt på Lizzys kompakte, tette rock’n’roll, der Phil Lynotts bass dunker så gulvet gynger, mens Brian Robertson og Scott Gorham sveiper rundt i noen forrykende gitardueller.

Stort sett synes vi disse konsertversjonene overgår Lizzys studio-plater. Her er mer nerve, og Lynotts dunkle melankoli får en fortettet, nesten brutal ramme.

LP’en kan bli noe intens å lytte til, og her er kanskje litt for få svale låter av typen «Dancing In The Moonlight» og «Still In Love With You».

(Det Nye, 1. august 1978)

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma)

Her kommer endelig det definitive Gabriel-album. En uhyre vellykket LP som plasserer seg trygt og godt inne på marker som pløyes av David Bowie og dels Genesis.

Producer Robert Fripp (samarbeidet med Bowie på «Heroes») har tilført musikken en oljet, lokomotivaktig «disco»-flate – særlig åpenbar i kutt som «White Shadow» (med en aldeles utsøkt Crimson-solo fra Fripp selv), «On The Air» og den iskaldt blottende «Exposure».

Gabriels sans for rolige, mystifiserte ballader kommer også til sin rett: «Monitor Of Violence» (hjerteskjærende vakker!), «Floatsam And Jetsam» og «Home Sweet Home» (en uhyggelig låt så perfekt satt sammen at det nesten er påfallende).

Det vrimler av gullkorn her, og det avanserte lydbildet er i stadig bevegelse – som havet selv.

At Gabriels tekster for første gang på lenge er virkelig tilgjengelige, gjør LP’en til en fullkommen opplevelse.

Du har ikke råd til å unnvære den!

(Det Nye, 1. august 1978)

Magazine er et ytterst interessant resultat av den britiske gaterocken (new wave). Gruppas leder er Howard Devoto, som lager det meste av musikken, skriver alle tekstene og synger.

Devotos stemme er et flatt, klagende og langtrukkent instrument som gir låtene akkurat den kalde, dystre overflaten de krever.

Musikken kan ved første møte virke primitiv og firkantet, men er egentlig i besittelse av langt edlere kvaliteter. Magazine stokker sammen korte temaer, bygget rundt en grunnmur av enkle rytmer. På dette legges så en krafsende rockgitar med god støtte av saksofon og en bevegelig vegg av keyboards.

Ofte kjører synthesizeren ut i ren disharmoni, noe som gjør låtene svært effektive. Musikken er elastisk primitiv, om vi kan bruke det uttrykket.

Beste kutt: «Shot By Both Sides» og «Parade».

(Det Nye, 19. september 1978)

The Boomtown Rats: “A Tonic For The Troops” (Ensign)

Denne platen er så god at det nesten gjør vondt! En strålende forestilling fra kraftpopens mestre Boomtown Rats.

Gruppen har et velutviklet øre for enkel og samtidig avansert pop som sprudler av påfunn. Overrumplende melodivendinger, bråstopp, forskyvninger – og hele tiden melodier som sitter klistret i øret.

Alt stemmer: melodiene, tekstene, arrangementene og selve låten på instrumentene. Gitarens muligheter utforskes til bunns, mens Johnnie Fingers' orgel bruser. Også på det vokale området har gruppen mye å lære bort. Bob Geldofs sultne, hulkende stemme sneies jevnlig av et særdeles velopplagt kor i ren Beatles-fasong.

Boomtown Rats' intrikate pop henter inspirasjon fra navn som Steve Harley, Sparks, Stranglers og Bruce Springsteen. Sistnevnte hviler over den glimrende «Rat-Trap» – storbypoesi og rock på sitt beste.

LP’ens magnum opus, «I Never Loved Eva Braun», er ironisk nok lagt i Hitlers munn. En bombe av en låt, et puslespill med hjerne!

(Det Nye, 8. august 1978)

En frisk og glidefri Roy Thomas Baker-produksjon introduserte verden for Ric Ocasek og hans vanvittige anlegg for superfengende poplåter med doserte refrenger og gitarlinjer mer avhengighetsskapende enn heroin. Legg til luftige sangharmonier og lure synthtrudelutter. Og du har en pakke du ikke kan avslå. Debut-LP'n er uten knesvake øyeblikk. F.eks. "Just What I Needed", "Good Times Roll", "My Best Friend's Girl", hit etter hit.

Da Moody Blues i 1972 nådde klimaks av sin karriere med LP’en «Seventh Sojourn», sa de like godt takk for seg. De fem medlemmene gikk hver til sitt og etterlot tusener av paralyserte fans. Mange nektet å tro at Moody Blues var oppløst. Og de håpet på en ny plate.

Etter drøyt fem håpefulle år har gruppen endelig laget en LP igjen – «Octave».

Spørsmålet er så om de klarer å leve opp til forventningene. Holder «Octave» det samme tidløse kvalitetsnivået som gruppens tidligere plater? Er det symfoniske, de mystifiserte spørsmålene og alt det andre her? Og sist, men ikke minst, har Moody Blues klart å utvikle seg?

Vi tar det siste først. «Octave» inneholder nemlig flere tilløp til nytenkning. Særlig Justin Hayward signaliserer forandring. To av hans fire låter er nemlig fiffet opp med blåsere. Det kommer tydeligst fram på den funky (!) rock’n’roll-melodien «Top Rank Suite». Her befinner vi oss plutselig utenfor Moody Blues’ dypsindige og melankolske verden. Helt vellykket er ikke eksperimentet, men det viser i hvert fall at «Octave» er en plate gruppen har brydd seg om å lage.

John Lodge har også skrittet litt utenfor allfarvei med LP’ens åpningskutt «Steppin’ In A Slide Zone». Låten åpner med en mystisk Pink Floyd-effekt, ikke ulik introduksjonen til «Welcome To The Machine». Ut av maskinsuset farer så en fet, drivende melodi som er bygd rundt en buldrende rytme (Pink Floyd igjen).

Trommeslager Graeme Edge bidrar for øvrig også med en fartsfylt rocker – «I’ll Be Level With You».

«Octave» er dog hovedsakelig en rolig, melankolsk plate. Og gruppen stiller fremdeles sine lett slørete, kosmisk undrende spørsmål. Og vi synes det fungerer overordentlig bra. De svulstige arrangementene er stormende vakre og fyller lytteren til randen. Suser rundt i rommet og berører deg innerst i sjelen. En massiv vegg av strykere, keyboards, moog, Lodges fullmodne gitarkjærtegn, silkekoring.

LP’ens høydepunkt er utvilsomt Haywards symfoniske og gripende ballade, «The Day We Meet Again». Et studioets underverk. Den varer og varer, og Haywards stemme flyter rundt i musikkstykket som tåke. Vi bøyer oss også for Lodges tidløse «Survival».

Konklusjon: «Octave» er akkurat den platen vi kunne håpe å få fra Moody Blues. Et par middels låter er det her, men de druknes fullstendig i den sorgtunge vellyden som strømmer mot deg nesten hele platen gjennom.

Et fint utgangspunkt for Moody Blues. Vi gleder oss allerede til neste LP.

(Det Nye, 8. august 1978)

Britiske Dire Straits har prestert å lage en LP uten ett eneste dødpunkt – du kan ikke unngå å bli hypnotisert.

Musikken er i besittelse av den samme varme, tikkende, jordfaste joggingen som kjennetegner J. J. Cale. Knapp, luftig, økonomisk og sprell levende med en rytmeseksjon så solid at du ikke tror dine egne ører.

Blues-inspirasjonene lukter av Themsens oljete klukking mot kaien i det kalde høstmørket. Hvileløs ungdom langs våt asfalt med tomme lommer, kalde hender og varme hjerter («Down To The Waterline», «Wild West End» m.fl.).

Mark Knopfler har komponert samtlige låter, synger dem og gjør underverker med sin gitar. For ham er gitaren et instrument med hjerte og sjel. Selvfølgelig overdriver han aldri, men klukker og plukker forsiktig med i rytmen, slipper seg iblant ut i syngende, følsomme soli, og vender tilbake igjen.

Marks blendende slidespill på akustisk gitar bør også fremheves.

LP’en er fengende – et blues/rockens vidunder.

(Det Nye, 31. oktober 1978)

Jeff Wayne: “Jeff Wayne’s The Musical Version Of War Of The Worlds” (CBS)

Etterpåklok:

Jeg var i overkant velvillig innstilt til denne. Det viste seg fort at det var en one nighter. Jeg har vel aldri spilt den tvers igjennom siden august 1978. Filmen(e) er bedre.

Fra Det Nye:

H. G. Wells’ uhyggelige science-fiction-roman foreligger nå i dramatisert form på fire platesider. Mannen bak prosjektet er Jeff Wayne, og han har fått med seg en rekke av Storbritannias fremste rock-artister (Justin Hayward, David Essex, Phil Lynott, Chris Thompson, Julie Covington).

I tillegg gjør Richard Burton en fabelaktig jobb som forteller. Hans tydelige engelsk og sans for dramatikk holder spenningen oppe hele tiden – han er verdt samlingens pris alene!

Wayne har pøst på med musikere, og lydbildet er bredt og dypt – nesten tredimensjonalt. Synthesizere, massive strykere og en mengde lydeffekter fosser over deg fra begynnelse til slutt.

Den rette uhyggen vedlikeholdes hele veien, og albumet bør ikke nytes ensomt etter mørkets frembrudd.

Saftig og nyansert er musikken. Her skjer mye.

(Det Nye, 29. august 1978)

Fra Ry Cooder bør en vente seg alt. Men vi må innrømme at da nyheten om hans flørt med gammel tradisjonell jazz nådde oss, ble vi unektelig noe forvirret.

Vel, etter å ha hørt platen kan vi slå fast at forvirringen er snudd til begeistring. For «Jazz» er ikke så fjernt fra Cooders senere plater som en kunne ha grunn til å tro. Hans løsstrengete slidegitar vibrerer lyrisk som før, og jazzrammen ligger nær opp til den myke blandingen av blues og tradisjonell musikk som vi forbinder med ham.

En stor plate er det blitt. Luftig og ekte.

De gamle låtene har klare innslag av karibiske calypsorytmer, spansk tango m.m. Et kutt som «Happy Meeting In Glory» kunne ha vært hentet rett fra gatehjørnene i New Orleans.

Her er også cool, cool nattklubbjazz og mer avansert gitarjazz («In A Mist», «Flashes»).

(Det Nye, 25. juli 1978)

Mickey Jupp: “Mickey Jupp’s Legend” (Stiff)

Dette er en glimrende pop/rock-LP.

Forunderlig nok har alle låtene vært utgitt før – noen så tidlig som i 1969 – men fram til nå har Mickey Jupp bare slitt i motgang uten å nå anerkjennelsens laurbær. «Mickey Jupp’s Legend» er satt sammen av tre album («Legend», «Red Boot», «Moonshine») pluss et par-tre singelkutt.

15 låter som på tross av sin alder virker merkelig moderne – både når det gjelder musikk og produksjon. De mest ubehøvlede rock’n’roll-innslagene glir for eksempel pent opp på siden av det beste innen dagens kraftpop.

Jupp gaper over ganske mye, stort sett med bra resultat. Vi kan trekke fram «My Typewriter», «Nature’s Radio» og «Five Years», der lydeffekter og instrumentale krumspring veves rundt forholdsvis enkle og svært fengende popmelodier.

Dermed skapes en underlig, nesten skremmende effekt. Det skjer mye i det tette, smakfulle lydbildet, og Mo Withams rå bluesgitar er utsøkt.

(Det Nye, 25. juli 1978)

Flamin’ Groovies: “Flamin’ Groovies Now” (Sire)

Flamin' Groovies er en amerikansk popgruppe med tradisjoner.

De har holdt det gående helt siden 1965 og levde samtidig med Byrds, Beatles, Rolling Stones og resten av de gylne 60-års guder. Flamin' Groovies spiller fremdeles den samme musikken, om enn noe mer polert.

Det er mye nostalgisk melankoli bak de metallisk klingende strøkene over ekkogitaren (à la Byrds), som er ruvende til stede i samtlige 14 låter. Gruppens tre gitarister flyter behagelig om hverandre, nærmest i lydbildet, mens produsent Dave Edmunds har plassert orgel, mellotron og piano langt, langt i det fjerne.

LP’en varierer mellom gamle klassikere («There's A Place», «Feel A Whole Lot Better» og «Paint It Black») og nye originallåter.

Innen sistnevnte kategori likte vi best «Between The Lines» og «Take Me Back».

(Det Nye, 1. august 1978)

The Motors: “Approved By The Motors” (Virgin)

Etterpåklok:

Albumet som i all hast ble covret om, da plateselskapet mente at bandmedlemmene var for stygge til å fronte det, og at førsteutgave-coveret (vist ovenfor) ville skade salget.

Fra Det Nye:

Motors’ nye plate er en glimrende investering. Gruppen har nå virkelig fått sving på sin livsfriske blanding av 60-talls pop og tett, skrapende rock’n’roll.

De har dessuten funnet en egen profil, representert ved Andy McMasters’ geniale bruk av keyboards.

Lytt til «Forget About You», den stormende «You Beat The Hell Outta Me», balladen «Today» og «Airport».

Sistnevnte er intet mindre enn et mesterverk! Rundt et suggererende, halvt klassisk tema (McMaster igjen!) er det spunnet tåkeaktige silkeharmonier, tu-tu-tu-koring (à la Beatles’ «Girl»), et vanvittig godt refreng – det hele garnert med keyboards.

(Det Nye, 1. august 1978)

*Her andreutgaven i tidsriktig cover. Det hjalp ikke så veldig.*

Herman’s Hermits: “20 Greatest Hits” (K-tel)

Etterpåklok:

Er inkludert av en eneste grunn: Det er albumet Marky Ramone kjøpte i en av musikkforretningene på Karl Johan da Ramones var i Oslo i 1980. Gruppen var kjempefan av Herman’s Hermits - og rappet til og med “second verse, same as the first” fra deres “I’m Henry VIII, I Am”. Marky kjøpte selvfølgelig kassetten.

Fra Det Nye:

Herman’s Hermits var eksponenter for den slentrende, lette popen i midten av 60-årene.

Gruppa ble ledet av lille Peter Noone, som med sitt hvite smil sjarmerte hele Amerika. Den engelske gruppa ble adoptert av USA. De var rene, behagelige, ufarlige. Intet slo feil i 1964–1967, og en stund var de like populære som Beatles i USA.

Like bra gikk det ikke i England, men gruppa klikket inn en ganske imponerende bunke singler fram til 1971, da Peter Noone brøt ut som soloartist og slo til med «Oh You Pretty Things» (inkludert på denne LP’en).

«20 Greatest Hits» mangler bare tre mindre slagere for å gi oss Herman’s Hermits’ singlehistorie komplett.

Her er «I’m Into Something Good», «Silhouettes», «Just A Little Bit Better», «No Milk Today», «There’s A Kind Of Hush», «My Sentimental Friend» m.fl. – en glimrende samleplate!

(Det Nye, 25. juli 1978)

Juli

The Rezillos: “Can’t Stand The Rezillos” (Sire)

Rezillos fra Edinburgh ble dannet midt i punkrockens fremmarsj i 1976.

To år senere gjorde de kraftige innhugg på de britiske hitlistene. Den kommersielle suksessen tok imidlertid knekken på Rezillos, som nå er oppløst.

LP’en vi omtaler her, ble innspilt i 1978 – en fin samling kraftpop-låter. Rock med sug i «trøkk».

Det meste er bygd rundt skarp, spiss tromming og en tørr, lynhurtig «blikk»-bass. Fay Fifes iskalde stemme, en vegg av skramlende gitarer pluss en og annen solo hentet fra Shadows-perioden (f.eks. i «Cold Wars») gjør bildet fullkomment.

Men under den hektisk skrallende rytmen finner vi et knippe meget lettfattelige popmelodier – en blanding av «klassikere» fra 60-årene og selvlaget stoff.

Dave Clark 5 møter Sex Pistols – eller omvendt.

(Det Nye, 6. mars 1979)

Talking Heads: “More Songs About Buildings and Food” (Sire)

«Talking Heads: 77» var en bra LP.

Men gruppa har ikke helt klart å følge opp med «More Songs About Buildings And Food». David Byrne halvt synger, halvt snakker på den samme plagede måten, og melodiene tøyer seg fram og tilbake som før.

Men det er kommet noe stivnet og kaldt inn i musikken. Det kan skyldes Brian Eno, som både har produsert platen og bidrar med synthesizer, piano, gitar og sang.

Låtene virker dessuten uferdige. Talking Heads nøyer seg med korte temaer som gjentas i det uendelige og pakkes inn i en kald flate av flimrende gitarer, effekter og stakkato rytme.

Den varme oppdagelsesgleden og bevegelsen som preget forrige LP er helt ute av bildet, og jeg synes ikke gruppa (eller Eno) har klart å erstatte dette med noe nytt.

Derfor er bare noen få av låtene virkelig gode.

(Det Nye, 17.oktober 1978)

På tross av sin dystre undertone er Steve Harleys første solo-LP absolutt preget av håp.

Harley er i åndelig krise og forsøker nesten desperat å holde fast ved de verdiene han tror på. Han formulerer seg ofte tåkete og skjelver skrekkslagen når hans blikk møter elendighet, fattigdom og krig på alle fronter.

I «(I Don’t Believe) God Is An Anarchist» og «Faith, Hope And Charity» høvler han vekk alt som smaker av materiell politisk tankegang og ender opp med åndens og sjelens lys – troen på kjærlighet og mennesket.

De velskrevne tekstene er plassert i en rolig, tungsindig musikalsk ramme. Keyboards, kor, strykere, blåsere – og Harleys stemme dypt inn i lytteren.

Iblant er trekken spøkelsesaktig og sort (f.eks. den glimrende «Hot Youth»). Andre steder får den et mer storslått preg (f.eks. «Roll The Dice» og «Amerika The Brave» – sistnevnte med orgeltemaet fra «You Keep Me Hangin’ On»).

LP’en er et mesterverk!

(Det Nye, 29. august 1978)

August

Etterpåklok:

Trykningstid kan være fatale saker. Da denne anmeldelsen kom på trykk, var Keith borte.

Fra Det Nye:

Tre år er gått siden W hos forrige LP. Mange fryktet at gruppen hadde brutt sammen. Men som så mange ganger før: frykten var bortkastet. Who er her igjen, men det er skjedd noe med dem. Forandringen åpenbarer seg i samtlige av LP'ens ni kutt. Whos sedvanlige robust sementerte rytmeramme glimrer med sitt fravær. Musikken deres sparker ikke lenger. Tilsynelatende kan det virke som om låtene lekker i begge ender. Først etter flere gjennomspillinger begynner en å få fatt i musikken, gjenkjenne strukturen. Pete Townshend har eksperimentert med sine komposisjoner — brukt uvante akkordsammensetninger. Videre har han fjernet Keith Moon fra sin ruvende «larme»-trone, og dyttet ham en smule ned i miksen — lytt for øvrig til hans cymbal-pisking i «Sister Disco». Videre har Townshend innført usedvanlig mye keyboards og synthesizer-bobling i lydbildet. Et par steder benyttes det til og med slørete strykere f.eks. i «Had Enough». Han har imidlertid ikke lagt gitaren på hyllen, og Petes krasjende akkorder raser uten stans inn på skrå og flerrer både høyt og lavt.

Vokalisten Roger Daltrey har ingen lett jobb, og jages konstant av den uvanlige melodistrukturen. Ofte dyttes han inn i et slags resitativ. Resultatet er imidlertid utrolig bra og Rogers rasende stemme blir selve hjertet i «Who Are You».

Tekstmessig er LP'en et monument over Townshends ærlige vilje til å vrenge seg ut for lytteren. Vi møter ikke hans følelsesliv på samme måte som på den depressive «Who By Numbers». Denne gang går Pete inn på sin posisjon som rockstjerne, analyserer sine oppgaver og rockens funksjon (som ifølge Townshend er «å åpne dører»). Pete nikker vennlig til punkrocken i «Music Must Change» — en lagdelt låt som beveger seg fra protestviseform (à la «Masters Of War») østerlandsk mantra til Bach-inspirerte temaer på synthesizer. Discomiljøet blir sarkastisk behandlet i «Sister Disco». LP'ens magnum opus er utvilsomt det lange tittelkuttet som omhandler en identitetskrise Pete nylig var gjennom. Det skjer ubeskrivelig mye i denne merkelige låten.

Vi får vel ta med at bassisten John Entwistle har skrevet tre av platens ni melodier. Bra låter, men dessverre i skyggen av Townshends seks mesterverker. «Who Are You» er en optimistisk plate. Original og frittflytende i sin modige form. Rock med fremtidsperspektiver. Antakelig er det gruppens hittil beste.

(Det Nye, 26. september 1978)

Devo: "Q: Are We Not Men?A: We Are Devo!” (Virgin)

Etterpåklok:

Jeg var hektet i samme øyeblikk som jeg fikk tak i Mongoloid/Jocko Homo-singlen.

Fra Det Nye:

Med Brian Eno bak spakene har Devo fra Akron, USA, laget en av de kaldeste og mest skremmende plater vi har hørt på lenge. Storbymenneskets hverdag presset gjennom elektronikk og dataskiner. Hese, metalliske hark, boblende synthesizere, en forpint dommedagsvokalist, underlige melodivendinger som spretter opp og ned – og i forgrunnen: arketypisk rock med stor vekt på el-gitaren.

Devo har ingen tro på noe som helst. De ser bare mennesket som brikker i samfunnsmekanismen – uten følelser, uten fremtid, uten fortid, uten håp. Kulden slår mot lytteren hele LP-en igjennom. Devo spiller som roboter og formidler ikke annet enn metall og sorthet. Forfallet drypper sakte i denne dystre grotten.

En negativ, men like fullt vellykket plate er det blitt. Lytt f.eks. til «Sloppy», «Gut Feeling» og «Space Junk».

(Det Nye, 24. oktober 1978)

Etterpåklok:

"Ungpikebladet Det Nye" gikk ikke av veien for sær musikk.

Fra Det Nye:

Chairs Missing er en besnærende og samtidig skremmende LP. Den inneholder hele 15 låter – hovedsakelig korte, krøllete skisser basert på dvelende, monotone rytmer, tikkende trommer og illevarslende dump bass. Rundt dette fargelegger Wire med elektroniske effekter, katedrale orgeltoner, raspende gitarakkorder og mer. Resultatet er suggererende og variert.

Gruppa hopper gjerne fra fininnstilte, nesten vakre temaer og rett ut i heslig sprakende disharmoni uten varsel. Lydbildet er sprøtt, metallisk og iskaldt – en speiling av vår grå, upersonlige tid.

Tekstene er konstruert som musikken. Sparsommelige ordbruk, nesten bare stikkord og enkeltstående symboler.

Hva minner Wire om? Tja, en slags blanding av tidlig Pink Floyd, Velvet Underground og Devo.

(Det Nye, 16. januar 1979)

Mike Chapman er den ene halvdelen av 70-årenes store britiske slager-komponist og produsentduo – Chinn/Chapman. De står bak suksessnavn som Mud, Suzi Quatro, Sweet og Smokie. Hvem kunne tenkt seg at den samme Chapman skulle rykke inn som produsent for den amerikanske new wave-gruppa Blondie?

Ja, for det er nettopp det han har gjort – og med frapperende resultat. Chapman har nemlig endelig funnet det lydbildet Blondies tidligere plater så sårt savnet. Blondie er en umiskjennelig og utilslørt pop-gruppe, noe Mike Chapman har oppdaget. Selvsagt inneholder musikken deres knivskarp egg og brutal undertone. Men råheten og aggresjonen bare understreker den kommersielle og fengende helhet, besjeler den og gir den liv.

Og er det noe galt i å spille pop? Nei – langt ifra. Særlig ikke når det gjøres så til de grader strålende som på Parallel Lines.

Blondie har lært masse av 60-årenes storheter. De lager korte låter som går rett på sak: tre-fire vers, et knallgodt refreng som sneier inn til rett tid, en rask og virkningsfull gitarsolo – og et levende, pulserende underlag av instrumenter som aldri slipper grunnmelodien.

Platens store høydepunkt er slageren Picture This. Legg merke til hvordan refrenget her nærmest løfter låten opp i en ny sfære, hvordan du hjelpeløst suges inn mens Deborah Harry trår til mot klimaks og får herlig støtte av fyldig, flytende harmonikoring.

Melodiene er nok enkle, men gruppa har brukt både tid og kjærlighet på å fylle ut og brodere. Chris Steins gitar følger og understreker Deborahs stemme uten stopp, mens Frank Infantes krasjende akkorder holder det hele samlet. Jimmy Destris keyboards dukker opp både høyt og lavt – boblende iskaldt i Bowie/Eno-fasong (Fade Away And Radiate), eller lindrende som en dryppstensgrotte à la Bob Dylan (11:59). Ikke et øyeblikk slakker gruppa tøylene, alt holdes stramt og økonomisk. Intet glemmes, intet overdrives.

Tekstmessig tilhører platen så avgjort 60-årenes pop. Deborah synger for og om tenåringene. Følelsene tar lett overhånd, og her går hat og kjærlighet hånd i hånd. Sjalusi, brudd, forelskelse, hat – alt satt inn i tenåringens språk og bevissthet. Enkelt og ukomplisert, men hjerteskjærende ekte.

Blondie har aldri vært bedre enn nå, og Parallel Lines er en super, variert pop-LP uten ett eneste dødpunkt. Det finnes neppe noen gruppe som kan konkurrere med dem innen denne sjangeren i dag.

(Det Nye, 7. november 1978)

Garland Jeffreys har lagt vekk den kantete, rå journalistikken og usminkete gatepoesien. I stedet har han dynket seg med pomade og gitt seg tiden i vold med øynene rettet mot Saturday Night Fevers miljø.

One-Eyed Jack låter rundere og mer perfeksjonistisk enn Ghost Writer. Jeffreys’ herlige vibrato gynger elegant i den sofistikerte rammen. Han holder rytmen i tømme og slipper seg aldri ut i fresende aggresjon à la Wild In The Streets.

Her er mye reggae iblandet rhythm & blues – en stilart Jeffreys mestrer utmerket (Been There And Back, Desperation Drive). Han har også godt tak på den sugende, finslepne funken (She Didn’t Lie, Reelin’).

Han har tatt et miljø på kornet, og de unges virkelighetsflukt – diskoteket og kinosalen – er særdeles levende og kjærlig skildret.

(Det Nye, 22. august 1978)

David Johansen: “David Johansen” (Blue Sky)

David Johansen var legendariske New York Dolls' leder og vokalist. Altfor mange ventet seg altfor mye av dem, og i 1975 sprakk bandet. Først nå har Johansen samlet seg til å lage en solo-LP.

Han trår direkte inn i samtiden, som om han alltid skulle ha vært her. Det er stor smerte og mye sår melankoli i de ni låtene. Johansen har nylig mistet sin kone, og hun spøker bak hver eneste melodi sammen med minnene etter New York Dolls.

Musikken rocker tungt og rått, uten at Johansen mister kontrollen. Her er en oljet profesjonalisme som Dolls manglet. Masser av gitarer tvinner seg om hverandre – en blanding av skrall og symfoniyndefullheter – mens Johansen kjemper med sin forpinte stemme.

Beste kutt er utvilsomt den kraftige, akselererende “Lonely Tenement”, der Scarlet Rivera spiller blendende på fiolin. Lytt også til perlene “Donna” og “Frenchette”.

(Det Nye, 22. august 1978)

John Prine har holdt det gående i snart ti år, men venter ennå på et kommersielt gjennombrudd. Bruised Orange bør gi ham det.

Prines tørrvittige tekster er rammet inn av enkle arrangementer. Han hopper lettbent fra gammeldags visesang i Woody Guthries tradisjon (The Hobo Song), gjennom ekte, jordnær Nashville guitar-pickin’ (There She Goes, Aw Heck), til mer moderne viserock tett opp til Dylans New Morning og Planet Waves (Crooked Piece Of Time).

Prine synger med en sammenbitt, hes og aldrende stemme. Lytt til det strålende tittelkuttet – nydelig avbalansert med kjølig, katedralt orgel og sår saksofonsolo.

(Det Nye, 12. september 1978)

Savage Rose: “Solen var også din” (Sonet)

Danske Savage Rose er tilbake igjen. Og vakre Annisette står fremdeles i sentrum med sin høyt skingrende og lavt skurrende stemme.

Hun har tre musikere i ryggen – og de fyller ut det voldsomme rommet Annisette skaper med klunkende piano, gitar og vispende trommer. Platen er vanskelig tilgjengelig, for låtene har ingen fasttømret struktur. Musikerne følger bare en svakt opptrukket linje og flyter fritt ut til begge sider.

Det samme gjelder Annisette, som bruker stemmen som et totalt instrument. Ordene hviskes og hamres til noe stofflig, levende.

Tekstene er poetisk politiske – for det meste på dansk – og med et bønnfallende optimistisk budskap, som en fakkel i en sort natt. En hyllest til håpet.

Et mektig comeback for Savage Rose. Uventet originalt.

(Det Nye, 12. september 1978)

Mink De Ville: “Return To Magenta” (Capitol)

Bob Dylan skal være tilhenger av Mink DeVille, som nå er aktuell med sin andre LP. Det burde bety at Mink er en artist av stort kaliber med mye på hjertet.

Så er imidlertid så langt ifra tilfelle. Han danser seg sidelengs fram på en litt for ukomplisert versjon av Bruce Springsteens New York gate-rock. DeVilles gruppe spiller støtt og solid, men savner de briljante detaljene. I stedet ender de opp i en bredbent enveiskjøring der saksofon, slidegitar og raspende rock bare suser forbi uten brodd.

Mink har dessuten ingen stor stemme – ofte blir han bare en lett forvrengt utgave av større navn. Vi skal dog innrømme at han får det til å fungere bra ved et par anledninger – i Guardian Broke That Promise og A' Train Lady. Der faller også musikerne utmerket inn.

(Det Nye, 19. september 1978)

September

Bryan Ferry: “The Bride Stripped Bare” (EG)

Etterpåklok:

En undervurdert klassiker. Men ikke i Det Nye.

Fra Det Nye:

Nyheten om at Roxy Music nå gjenforenes kan tyde på at Bryan Ferry føler at han har kjørt seg fast i sin solokarriere. Men la oss se litt nærmere på platen.

De melodiene han ikke har komponert selv, er stort sett preget av tristhet (blues) og krampaktig håp. Ferry er ikke helt heldig med utvalget, og arrangementene hans yter ikke låtene full rettferdighet. Soul-klassikeren Hold On (I'm Coming) er tørket inn i en firkantet, dump funk som fullstendig mangler originalens appell og halvt skjulte seksuelle hentydninger. Enda verre er J. J. Cales The Same Old Blues. Bryans hulkende skjelving faller til jorden med et flaut plask og får lytteren til å rødme brydd. Take Me To The River reddes delvis av musikernes klippefaste blues/rock-backing, men også her er Ferry ute å kjøre.

Den stormende og gitarrike What Goes On er langt bedre. Her fornemmer vi litt av det suget Bryan klistret inn i Roxy Musics plater. God er også That's How Strong My Love Is, som i Bryans hånd er forvandlet fra sår blues til hjerteskjærende melankoli, en druknendes siste rop om hjelp (den følges da også effektivt av hans This Island Earth).

Så er vi over i Bryan Ferrys komposisjoner. Og her kan bare tommelen vendes opp, opp (selv om låtenes stemning peker ned, ned). Ferry har aldri kledd seg så til de grader naken for lytteren (se albumets tittel).

Platen åpner med Sign Of The Times – en låt som bør plasseres blant 70-årenes store klassikere. Den suggererende og Roxy Music-aktige rockeren er et velvillig nikk til dagens unge, sinte musikere fra en aldrende stjerne. I Can't Let Go klamrer han seg til de siste idealer mens melodien akselererer fra melankolsk vise til hard, tøff rocker med lynende gitarutgang.

When She Walks In The Room er neste stasjon på veien. Nummen og støl reiser han seg og forlater rommet etter å ha satset alt og tapt. I den vakre, sorgtunge Carrickfergus (her backes Bryan bare av gitar og ståbass) abdiserer Ferry sin ungdoms trone og slipper den nye generasjonen til (som han signaliserte i Sign Of The Times).

"But I am sick now, my days are numbered / come all you young men and lay me down", synger han.

Herfra bærer det til bunns i This Island Earth (rolig, boblende musikk à la Roxy Music igjen), og vi aner at Bryans krise er av sjelelig art, og at han egentlig synger om oss alle:

"Castaway as strangers are / this island earth / and you and me."

Med disse fem låtene har Bryan Ferry definitivt forsvart sin plass som en av rockens største kunstnere.

(Det Nye, 24. oktober 1978)

Etterpåklok:

Har'n på kassett. Signert den dagen platen ble lansert.

Fra Det Nye:

Årets store taper i Melodi Grand Prix har endelig laget den LP'en vi har ventet på siden bruddet med Popol Ace. En gjennomarbeidet rock-LP breddfull av låter som sitter. Den nymiksete versjonen av «Mile After Mile» stiller faktisk ganske langt bak i køen.

Fremst finner vi Jahns reggae-inspirerte new wave-låt «They Don't Clap Losers» (Elvis Costello kunne ha laget den) og den enkle dille-popsaken «Wheel Of Love» med slentrende koring fra Tore Syvertsen (bra Tore!).

Jonas Fjeld Band bør også nevnes, de gjør en strålende jobb på samtlige kutt, særlig gitaristen Steve Cooling. Platens styrke er Jahns perfekte sans for variasjon. Mykpop, hardpop, funk og reggae går hånd i hånd. Flott, Jahn!

(Det Nye, 26. september 1978)

Buzzcocks: “Love Bites” (United Artists)

Etterpåklok:

Popbandet sitt! Jeg var nok litt forhastet negativ mot denne.

Fra Det Nye:

Buzzcocks debuterte tidlig i 1978 med LP'en «Another Music In A Different Kitchen». Frådende new wave-musikk som inkorporerte fengende, lett sangbare refrenger. Sanger om kjærlighet, sett fra en sint ungdoms side. «Love Bites» fortsetter i samme spor, men uten forgjengerens friske originalitet. Buzzcocks spiller forknytt, og pøser på med angsfylt larm. Her finnes flere tilløp til gode rock-låter, der gruppa nesten klarer balansegangen mellom inferno, følelser og pop. Bl.a. gjelder det den forrykende «Real World», den fengende «Ever Fallen In Love» og de to kruttkjerringene «Love Is Lies» og «Nothing Left».

Men også her faller Buzzcocks ut av aspirasjonen. Det er noe uferdig i låtene, og lekkasjen er tettet med tilsynelatende flinke taktskifter og abrupte tonesprang. Disse redningsplankene er imidlertid av svak kvalitet, og helhetsinntrykket blir en larmende grøt av uforløste idéer. (ytterligere forsterket av John Mahers brutale, stereotype trommer).

(Det Nye, 28. november 1978)

David Bowies konsert i Oslo var en stor opplevelse, ingen tvil om det. Men inntrykket blekner unektelig når en konfronteres med det doble konsertalbumet Stage (som ikke er tatt opp i Oslo).

Det er noe stivnet og interesseløst over musikken (gitaristen Adrian Belew gjør forbausende lite av seg), og den fantastiske kontakten med publikum glimrer med sitt fravær. Stort sett virker låtene som alternative studio-versjoner pålagt svak applaus.

Produsenten Tony Visconti har altså tenkt for mye på lydkvaliteten, og mistet konsertstemningen i prosessen.

De dystre instrumentallåtene fra Low og Heroes er rene kopier av originalene, men uten spenning. De fem kuttene fra Ziggy-perioden (1972) fremføres uten entusiasme, nesten robot-aktig – bortsett fra deler av «Ziggy Stardust», der Bowie slipper følelsene løs i konfrontasjonen med sin fortid.

Musikken tetner til i «Station To Station», «Fame», «TVC 15» og «Heroes».

Her, og bare her, forsvares eksistensen av Stage.

(Det Nye, 5. desember 1978)

«Time Passages» er ikke like jevn som «Year Of The Cat», men preges av den samme sound.

Musikk som smaker av kullsorte sensommerkvelder, kvelende varme, fylt av en dunkel ensomhet og desperasjon som den milde nattevinden ikke kan svale.

Stewarts lyse, sympatiske stemme formidler melankolsk kjærlighet – selv i den vemodige reisen blant minnene etter den franske revolusjonens helter og kjeltringer i «The Palace Of Versailles».

Noen vil kanskje finne Stewarts langsomme, duvende melodier en smule ensformige. Men vi synes hans stil er såpass personlig og gjennomtenkt at platen likevel lever.

Lydbildet er dypt og styrkes av fine detaljer på keyboards, akustiske og elektriske gitarer, strykere og kor.

Anbefales.

(Det Nye, 5. desember 1978)

Etterpåklok:

Progmannen leverte også i Det Nye.

Fra Det Nye:

Camels forfall fortsetter på samme smertefrie måte. Nesten umerkelig har gruppa tasset ned i en myk form for harmonisk pop/rock. Glatt, vellydende og fullstendig tannløst. Lytteren finner ingen utfordring, intet å gripe fatt i. Camel unngår behendig alt som kan smake av eksperimentering. Selv de spenstige tonesprang i «The Sleeper» virker søvndyssende. Som før er musikken harmonisk og stille oppbygd. Peter Bardens' mangfoldige keyboards sirkulerer vemodig rundt grunntemaene, støttet av Andrew Latimers hurtige gitarakselerasjoner og Mel Collins sorgtunge fløyter og saksofoner. En blanding av kosmisk rock, jazz og pop — mest det siste. Perfekt, men usigelig kjedelig.

(Det Nye, 28. november 1978)

Dave Edmunds: “Tracks On Wax 4” (Swan Song)

Etterpåklok:

Edmunds' første LP'er er usedvanlig jevne og sterke.

Fra Det Nye:

Selv om den ikke kan måle seg med Edmunds' forrige LP, «Get It!», er «Tracks On Wax 4» et sprudlende eksempel på arketypisk rock'n'roll. Gitaren hans skrangler, freser og hugger så rytmeseksjonene (med bl.a. Nick Lowe på bass) virkelig får problemer med tempoet. Han lirer iblant av seg komprimerte, lynhurtige soli (lytt til den krøllete gitaren i «Television») før han igjen kaster seg ut i den knivskarpe rocken med sin skingrende, metalliske stemme.

Låter som «Readers Wives», «Trouble Boys» og Chuck Berrys «It's My Own Business» er rett og slett perfekt rock'n'roll skåret helt ned til benet. Dave sper på med litt pop («Deborah»), country & western («A I On The Jukebox» og den kostelige «What Looks Best On You»). En gjennomført LP som for all del må spilles høyt, meget høyt!

(Det Nye, 5. desember 1978)

Tapet av trommeslager Tommy Ramone har ikke affisert Ramones det ringeste, og Marky Ramone fyller hans plass utmerket. Gruppas nye LP er kanskje en smule mer polert enn forgjengerne men ikke glatt. Høyoktan pop/rock basert på gitar/ bass/ trommer kan aldri bli glatt. Som før skaper Joeys veke, interesseløse stemme en merkelig kontrast til Johnnys brutale gitarakkorder. Musikken hugger, freser og brøler, men klarer liksom aldri å bringe Joey ut av fatning. Nettopp denne spenningen mellom sang og musikk er Ramones' egen «sound».

De bretter ut samfunnets negative sider på denne måten. På den ene siden mennesker som bare vandrer rundt uten å tenke, uten å reagere – matet av TV-skjermens drømmeverden. På den andre siden den voldsomme aggresjon som bygger seg opp og slår mot alt og alle. Gruppas tekster er befolket av sinte ungdommer som sniffer og hater, dvaske foreldre som bare lar dagene skli forbi. En glimrende LP er det blitt. Lytt for øvrig til «Questioningly»!

(Det Nye, 17. oktober 1978)

Black Sabbath: “Never Say Die!” (Vertigo)

Etterpåklok:

Jeg liker nesten alt av Sabbath så lenge Ozzy holdt mikrofonen.

Fra Det Nye:

I to år har vi måttet vente på denne LP'en. Så er den også verdt ventetiden. Høyoktan-rock med et kolossalt sug. Som før bygges låtene opp av primitive akkord-mønstre hamret fast i Tony Iommis massive vegg av gitarer. Iommi kaster skrellende, morderiske soli inn i dette havet. Og nerven i det hele, Ozzie Osbourne, trekker låtene ut i suggererende vendinger med sin hvinende, skjærende stemme.

Her er kraft, brutalitet og entusiasme iblandet fengende temaer og tilløp til eksperimentering (f.eks. de forbausende varierte «Air Dance» og «Break Out»). Om vi skal trekke fram enkelt-kutt, må det bli den glimrende «Juniors Eyes» (gruppas beste på år og dag), «Johnny Blade» (en virkelig eksplosjon) og den kompakte «Over To You».

(Det Nye, 31. oktober 1978)

Du får ikke storytelleren Waits bedre enn dette. Nattkkubbrockens Charles Bukowski. Noen av hans beste viser ligger og venter på deg, her hvor klokken alltid er tre om natten, "Christmas Card From A Hooker In Minneapolis", "Romeo Is Bleeding", "$29". "Whistlin' Past The Graveyard", "Kentucky Avenue" og ikke minst den vakre "Blue Valentines" hvis tekst Waits rusler gjennom kun akkompagnert av en elgitars saktmodig klimprende kommentarer. Alt selvskrevet. Åpningsnummeret, "Somewhere" er platens eneste cover, hentet fra hjertet av "West Side Story", og fremført i en konfekteske av strykere. Himmelsk. Nedstrippet, herlig klubbstemning, jazzy med blues-sting, musikken Joe Henry bare flyttet rett inn i.

Etterpåklok:

Glad over å se at jeg var så positiv til dette albumet. Morsomt at jeg tror Snowy White er et skalkeskjul for en kjent gitarist. Terence Charles White var ikke så kjent på den tiden.

Fra Det Nye:

Noen ny Pink Floyd-LP kan vi tydeligvis ikke vente oss med det første. De fire medlemmene er for tiden opptatt med solo-prosjekter. David Gilmour var først ute, og nå følger gruppas organist og pianist Richard Wright. Han antyder for øvrig at det muligens er slutt på Pink Floyd, men det kommer jeg tilbake til. Wright har vært heldigere i sitt valg av musikere enn Gilmour, og han inntar faktisk en ganske lav profil på «Wet Dreams». Det er Mel Collins (saksofon, fløyte) og Snowy White (gitarer) som deler de ti låtenes mange soli mellom seg.

Lydbildet er usedvanlig velkomponert – en hovedrett for store musikkgourmeter (men det er vi jo vant til fra Pink Floyd). Musikken er spekket med elegante detaljer. Korte, små gitartoner, fjerne sukk fra Collins' saksofoner og ikke minst: en hel vegg av intrikate plukk og sus fra Wrights keyboards. Platen føles rett og slett god rent fysisk. Alt er lagt vel til rette, og lytteren kan la seg omfavne av musikken.

Som nevnt dominerer Mel Collins og Snowy White (jeg aner ikke hvilken glimrende gitarist som skjuler seg bak pseudonymet!) platen. Collins' storhet gjennomsyrer «Mediterranean C» (minner kraftig om «Dark Side Of The Moon»), «Cat Cruise» (der han danser med fuktig livsglede på den sugende Pink Floyd-rytmen), «Waves» (enkel og virkningsfull improvisasjon over grunntemaet) og «Pink's Song» (sølvklar fløyte spilt med oppriktig, vakker følelse).

Snowy White er antakelig LP'ens største stjerne. Hans soli spenner fra Floyd'ske måkeskrik, gjennom yndefulle akustiske toneklatringer («Waves») til lynhurtige jazz/rock-oppvisninger («Funky Deux»). Wright slapper av i dette selskapet, og spiller rolig, avbalansert. Hans mangfold på keyboards gir seg først og fremst utslag i bakgrunnen, men ved et par anledninger leker han med orglet i ren Jimmy Smith-fasong («Drop In From The Top», «Funky Deux»).

De fleste låtene er instrumentaler, men fire av dem er tilsatt tekst – sunget av Richard selv. Han er ingen stor poet, og kravler seg gjennom ubehagelig banale vendinger. I «Pink's Song» synger han trist og vemodig, «I Must Go/ Be On My Way/ let me go/ I cannot stay/ let me go/ I must not stay». Er det Pink Floyd han har tenkt å forlate?

Konklusjon: en jevnt vellydende mykrock-LP som ofte tangerer Pink Floyd, uten å gå like dypt. Mange fine saksofon- og gitarsoli.

(Det Nye, 5. desember 1978)

Make it stand out

Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.

Etterpåklok:

Denne hadde jeg glemt. Må jo få et gjenhør med "Greggery Peccari" snarest.

Fra Det Nye:

Side 1 er i sin helhet viet den absurde historien om «Greggery Peccary». Zappa forteller lørrvittig ironisk mens musikken skramler opp og ned, fram og tilbake i abrupte taktskifter og lynhurtige unisone soli på gitar, vibrafon, perkusjon.

Side 2 åpner med en kort funk-låt, «Let Me Take You To The Beach», for å skyte fart ut i den mektige komposisjonen «Revised Music For Guitar & Low Budget Orchestra». En slags blanding av «free form» jazz og moderne klassisk musikk. Blåsere, fiolin, en fantasifull rytmeseksjon og Zappa i storform på gitaren. Stormende jazzimprovisasjoner på piano («Redunzl») avslutter denne LP’en.

(Det Nye, 21. november 1978)

Van Morrison: “Wavelength” (Warner Bros)

Etterpåklok:

Også et album jeg har glemt bort. Skal spille det nå.

Fra Det Nye:

«Wavelength» gir oss Van Morrison slik vi helst vil ha ham. En tett, kjøttfull blanding av rhythm & blues, soul og rock drevet fram av Vans herlig støvknasende stemme. Du løftes når han synger og lar musikere og kor boltre seg i den strukturerte, men tøyelige rammen. Fremover, hele tiden fremover mot et klimaks som alltid virker like forløsende på lytteren.

Her er utsøkte backingmusikere. Vi nevner gjerne Peter Bardens' (fra Camel) plastiske synthesizer-bobling i tittelkuttet og Garth Hudsons (fra Band) fenomenale trekkspill/orgel-duell i «Venice U.S.A.». LP'en representerer et lysets frembrudd i Morrisons sjel. Han reiser seg fra ruinene med et smil og retter blikket mot solen.

«Lost dreams and found dreams in America» synger han i den vakre gospelpregete «Take It Where You Find It». Anbefales!!!

(Det Nye, 31. oktober 1978)

LP'ens tittel og de svaksynte tekstene spiller opp mot en form for pop-ironi og humor som tragisk nok glimrer med sitt fravær. Kanskje dekker Gouldman/Stewart seg bak platens liksom-morsomme tittel, og unnskylder tekstenes svakheter (banale formuleringer om lurvete sex, konstruerte alkoholproblemer, reiser, elskov på eksotiske strender, flotte hoteller – kort sagt: stjernelivet omskrevet til turisme) ved liksom å si – «se, VI bare fleiper».

Vel, 10 C.C. er ingen spøkefugler. Den glimrende siden ved gruppen forsvant med Lol Creme og Kevin Godley. Med de to forsvant også de vågale arrangementene som gjorde 10 C.C. til noe helt unikt innen den fengende pop/rock.

Men dermed er det også slutt på innsigelsene. «Bloody Tourists» er nemlig et solid stykke popmusikk. Gouldman/Stewart kan nemlig sitt håndverk, og deres evne til å gjøre selv den enkleste melodi storslått og mektig vellydende er ikke tapt. Tvert imot, tør vi nesten si. LP'en er nemlig en usedvanlig godt komponert reise gjennom popens beste sider.

Gruppen går ikke av veien for å stjele litt her og litt der (særlig fra Beatles) – således kan du gjenkjenne George Harrisons «You» midt i «Last Night», avslutningen på «While My Guitar Gently Weeps» (Beatles) som hovedtema i «Reds In My Bed», John Lennons «I Found Out» i «The Anonymous Alcoholic» og en god porsjon Pink Floyd i den strålende vakre «For You And I».

Her er også inkludert musikkformer som 10 C.C. vel egentlig ikke har noen forutsetninger for å mestre – reggae i «Dreadlock Holiday» og calypso/latinamerikanske rytmer i «From Rochdale To Ocho Rios» – men det fungerer likevel. Og nettopp dette er 10 C.C.s styrke. De stjeler ikke for å kopiere, de stjeler (eller snarere låner) for å bygge. Og det ferdige byggverket er umiskjennelig gruppens eget. Selv den svakeste melodi blir gjort til smakfull totalpop av ypperste klasse.

«For You And I» er et glimrende eksempel. Låten sitter rett og slett som et skudd når du har hørt den ferdig. «Bloody Tourists» er en helhetlig LP. Et mektig lydbilde som er i stadig bevegelse. Litt vel rolig og vakker, kanskje – de store rockerne mangler – men rik popmusikk som smaker godt både i hjerte og ører.

Vi savner nok den utfordring gruppens fire første plater representerte, men det er fortid nå. 10 C.C. lever videre i en enklere ham, og den kler dem utmerket.

(Det Nye, 3. oktober 1978)

Diverse artister: “Spitballs” (Beserkley)

Det står ikke opplyst på omslaget, men «Spitballs» er en slags «happening» der samtlige Beserkley-artister deltar: Jonathan Richman, Rubinoos, Tyla Gang, Greg Kihn og Earth Quake. Sammen har disse musikerne skapt en utrolig velkomponert reise gjennom popmusikkens glitrende verden.

Noen av de 15 låtene har musikerne laget selv, men de fleste er hentet fra klassikernes katalog. Komponister og låter som «Feel Too Good» (Roy Wood), «Bad Moon Rising» (John Fogerty), «Boris The Spider» (Who), «Telstar» (Joe Meek), «Over And Over» (hit med DC 5) og «Batman» (kjenning fra 60-årene) er representert.

Platen må spilles høyt!

(Det Nye, 26. september 1978)

The Real Kids: “The Real Kids” (Red Star/Bronze)

Denne platen inneholder rå, kompakt gate-rock fra en fersk amerikansk gruppe. Allerede i åpningskuttet «All Kindsa Girls» sparkes du i gang, og tempoet slakkes ikke et sekund gjennom de 11 påfølgende låtene.

Lydbildet domineres av en overdimensjonert bass og basstromme som gir musikken et ullent og brutalt preg. Real Kids' to gitarister skyver melodiene fram og tilbake med noen særdeles knivskarpe akkorder og morderiske soli. Under alt dette kjemper John Felices sinte, fandenivoldske stemme.

Stort sett dreier det seg om enkle saker – gutt/jente – slik rocken var i 60-årene. Real Kids minner da også om en av 60-årenes beste rhythm & blues-grupper – Pretty Things. Bare råere (!) og mer bastant.

En kraftplate av de sjeldne.

(Det Nye, 3. oktober 1978)

Godley og Creme forlot 10 C.C. for nesten to år siden. Det resulterte i at gruppa skle ut i mindre vågale vendinger og glattere pop. Godley og Creme på sin side belemret verden med det merkverdige eksperiment-albumet «Consequences» – seks LP-sider med Gizmo-musikk, forsiktige pop-låter og et langt «hørespill» med Peter Cook i hovedrollen.

Duoens nye plate er en slags tilbakevending til musikken. Men det er helt klart at fengende pop ikke lenger er noe for Godley-Creme. LP'en er kalt «L». Det er selvsagt farlig å tolke slike mystiske titler. Men bokstaven «L» kan symbolisere at en bryter ut av den aksepterte tankegang og livsførsel. At en vender opp ned på alle tidligere forestillinger og med stort mot søker mot det ukjente.

Vel, LP'en bryter så absolutt med tradisjonell pop. Duoen stikker uten stans fengende melodi-stubber opp i ansiktet på deg, men river dem vekk og drukner dem i ustyrlige effekter og taktskifter før du får sukk for deg. Hver av de 7 låtene gjennomgår konstante forandringer, og det er vanskelig å finne noen rød tråd, et refreng eller et tema som binder låten sammen.

Det er begivenhetsrik musikk. Ikke før er du lullet inn i en smektende vise, før du skvetter opp av stolen mens hele stereoanlegget hopper. I motsetning til (eller sammenliknet med) «free form jazz» byr Godley og Creme på «free form pop». Ved flere anledninger raser de for øvrig inn i abrupt og lekelysten jazz-improvisering som vi forbinder med Frank Zappa. Sett under ett er «L» dog mer en fortsettelse på de mer ytterliggående partiene i 10 C.C.s «The Original Sound Track» og «How Dare You».

«L» er ingen lys og munter LP. Her er et konstant nag av dommedag og brutal gråhet. Godley og Creme befinner seg i et musikalsk og emosjonelt grenseland, og de griper seg stadig i å lengte tilbake til det mer makelige og inntektsrike liv som 10 C.C. bød dem (lytt f.eks. til den frustrerte «Group Life»).

Men idealismen brenner ennå med sterk flamme bak deres panner, og de spytter med giftig ironisk forakt på popbransjens hjernedøde musikk. Duoen vil rett og slett ikke ta del i fordummingsprosessen, men de skremmes av at «only the numb survive» (bare de følelsesløse overlever).

«L» er et oppgjør ikke bare med popmusikken, men med hele vår livsstil. Noen enkel LP er det ikke. Men kunst er ikke alltid lett fordøyelig. Og «L» er kunst, vesentlig dyptgående kunst.

Takk, Kevin og Lol!

(Det Nye, 10. oktober 1978)

Fra britiske Stiff til amerikanske Beserkley er veien tydeligvis ikke lang, for Tyla Gang har tilbakelagt den på «no time».

«Yachtless» er ingen stormende viktig LP, men Tyla Gang viser seg i hvert fall å være habile håndverkere. Musikken deres har litt av den britiske new waves krutt i seg. Tilsynelatende går låtene i et firkantet rhythm & blues-mønster – tørre, bredbente gitarakkorder og forholdsvis enkel rytme fra bass og trommer.

Sean Tylas slepende, hese stemme og det stramt arrangerte koret pluss bruken av akustiske gitarer gjør dog Tyla Gang til noe mer enn et dusinprodukt. Låter som «On The Street», «The Young Lords» og «Lost Angels» er amerikansk gate-rock av ypperste merke.

1978's Pete Brown & Piblokto!

(Det Nye, 10. oktober 1978)

999 har utviklet seg ganske kraftig siden forrige LP. De har fått mer kontroll over musikken, og aggresjonen sklir sjelden ut i kaotisk støy.

Gruppas låter er basert på arketypisk rock – piskende trommer, rullende bass og krasjende gitarakkorder. Men på grunnmuren har de lagt et intelligent byggverk.

Det legges stor vekt på instrumentale detaljer, og el-gitarene bidrar med alt fra knapp, huggende rytme til klynkende pludring og bredbent, metallisk raseri.

Nick Cash' lyse stemme passer utmerket inn, enten det gjelder spøkelsesaktige låter (den grusomme «Crime») eller rett fram Chuck Berry-rock anno 1978 («High Energy Plan»).

En god LP.

(Det Nye, 19. desember 1978)

Oktober

The Saints: “Prehistoric Sounds” (Harvest)

Etterpåklok:

Denne LP'n sitter fortsatt som et skudd.

Fra Det Nye:

Saints nye LP er et interessant eksperiment. Gruppa kombinerer britisk new wave, Iggy Pop, Lou Reed og 60-årenes rhythm & blues og soul. Kompakt bruk av trommer/bass og fresende gitarakkorder som gir låtene ordentlig trykk.

Det er ikke noe heseblesende over musikken, mer en slags halvrask rulling – nådeløs og utrettelig. At gruppa benytter en fet messingblåser-seksjon på de fleste kuttene, gir musikken ekstra friskhet og tyngde. Blåserne flyter metallisk i bakgrunnen, for å tordne fram når låtene krever det, f.eks. i Otis Reddings «Security».

Vokalisten Chris Bailey halvt breker, halvt spytter ordene ut med rotten tonløshet som minner sterkt om Iggy Pop. «Swing For The Crime» og «Crazy Googenheimer Blues» kunne da også vært hentet fra Iggys «Lust For Life». Bailey lar seg sjelden rykke ut av monotonien. Synd, for hans knivskarpe stemmeeksplosjon i Van Morrison/Them-imitasjonen «Save Me» er LP'ens høydepunkt.

Anbefales!

(Det Nye, 17. desember 1978)

Etterpåklok:

Merkelig plate. Lett å like innledningsvis. Men, skulle det vise seg, utrolig kjedelig etter et par uker. Det føles ikke som at noe som helst står på spill her. Sluttet å spille den i forrige årtusen.

Fra Det Nye:

Igjen har Neil Young forandret seg, og laget en plate totalt forskjellig fra den foregående. Denne gang har han plassert seg et sted mellom «Harvest» og «On The Beach» – stemningsmessig kanskje nærmest den siste. Men det er ikke bitterhet og desperasjon som preger «Comes A Time», snarere resignasjon.

Vi møter en mann som lar seg føre viljeløst av sted. En mann som har tapt følelsenes og kjærlighetens spill nok en gang. En mann som ikke lenger orker å kjempe, men setter sin lit til skjebnen. Klarest kommer dette fram i «Field Of Opportunity», der han sår sitt håp i en åkerlapp og setter seg passivt tilbake, ventende på Kupidos (Eros') flammende fakkel og de første spirer.

LP'en var opprinnelig kalt «Gone With The Wind» – en tittel som forklarer platens hovedtema: Mennesket som lar ting skje med seg uten å medvirke eller gjøre motstand – mennesket i vindens vold.

«Comes A Time» er ikke, som en skulle tro, en selvmedlidende LP. Neils sorg og resignasjon fremføres uten altfor plaget hysteri, og han har et svakt smil rundt munnen og et glimt i øyet (se omslaget). Humoren sprudler i «Human Highway», og ikke minst i den kostelige «Motorcycle Mama».

Musikalsk er platen enkel, og nesten for rolig. Lytteren overveldes umiddelbart av de dominerende akustiske gitarene (det medvirker hele åtte akustiske gitarister på platen i tillegg til Neil). De klinger som sølv, jord og tre – og spenner det melankolske lydbildet ut i en strålende regnbue. Neils bruk av strykere er også ganske åpenbar. De skrår inn langs horisonten uten å tippe over i det søtladne (det er noe beatlesk over strykerne!).

Selve grunnkompet og instrumenter som banjo, el-gitar, trommer, bass (og en briljant sirklende fele i tittelkuttet) er lagt forsiktig i bakgrunnen. Det biter bare i før nevnte «Motorcycle Mama». Unge, lovende Nicolette Larson har overtatt etter Emmylou Harris i vokalharmoniseringen. Det er mer saft og kraft i stemmen hennes, noe låtene også trenger.

Neil driver nemlig en vanskelig balansegang, og med en mindre dyktig kunstner ved roret, kunne «Comes A Time» blitt et sukret mareritt. Som den nå er, nøler vi ikke med å kåre platen til en av Neils aller beste – og det sier ikke lite!

Til slutt: Lytt til «Look Out For My Love», der overgår backinggruppa Crazy Horse seg selv. Frank Sampedros el-gitar rasper som en hydraulisk pumpe og flyter ut i fortvilte måkeskrik før Neil trekker låten tilbake i roen, stillheten og den milde resignasjon.

(Det Nye, 21. november 1978)

Etterpåklok:

Jeg ble aldri Billy Joel-mannen. Kanskje fordi han ser ut som faren til Hans Niemann?

Hentet fra Det Nye:

«The Stranger» (1977) ga Billy Joel et formidabelt gjennombrudd. LP'en etablerte ham raskt som ettertraktet låtskribent. En rekke artister styrtet til nærmeste studio for å spille inn Joel-komposisjoner.

«52nd Street» vil høyst sannsynlig sette i gang liknende tumulter. Platens første side er en eneste behagelig vandring i Joels blanding av vevre ballader, hurtig og oljet pop/rock – og låter som bader i intrikate, jazzy taktskifter. Alt fremført med den samme slentrende eleganse.

Elton John-påvirkningene er nå nesten forsvunnet, men det må innskytes at Billy gjenoppfrisker temaene fra sin forrige LP's mest kjente låter: «Honesty» (en ny «Just The Way You Are»), «Zanzibar» (en ny «Movin' Out»).

Side 2 er mer ujevn, men her finnes til gjengjeld albumets beste låt: den Phil Spector-inspirerte «pop-symfonien» «Until The Night» (Righteous Brothers møter Bruce Springsteen!) – romantisk storby-pop av ypperste klasse.

Alt i alt en bedre LP enn «The Stranger», men skuffende tamt produsert.

(Det Nye, 12. desember 1978)

Etterpåklok:

Overraskende friske saker fra gamle Hawkwind.

Hentet fra Det Nye:

Tiden går, men Hawkwind består. At gruppa nå har gått over til å kalle seg Hawklords, rokker ikke ved dette faktum.

Bandet oppsto i slutten av 60-årene – en gjeng idealistiske hippier som nærmest satte sin ære i å holde gratiskonserter. Science-fiction-preget rock med susende, plystrende synthesizere, masser av visuelle effekter – en slags endeløs (og egentlig monoton) reise i kosmos.

Gruppas siste par LP'er har imidlertid hatt mer kjøtt på bena. Strammere låter med stor vekt på instrumentale ferdigheter. «25 Years On» er utvilsomt en av gruppas bedre plater. En fremtidsvisjon om mennesket i ekspertveldets og mekanikkens vold. Samfunnet beskrevet som en firkantet fabrikk.

Musikken slenger til tider innom kjente Hawkwind-stier – monoton rytmehamring pyntet med effekter. Men Hawklords spiller med en helt ny entusiasme og hardhet. De sklir også i nærheten av Pink Floyd og Roxy Music.

Men mest av alt er dette en egenartet og spennende LP.

Anbefales!

(Det Nye, 16. januar 1979)

Etterpåklok:

En plate som krevde litt av deg.

Fra Det Nye:

XTC er allerede en meget avansert new wave-gruppe. På «Go 2» finner vi forbausende lite av de sedvanlig støyende rockere med brautende aggressiv allsang (iblandet sinte bjeff).

I stedet eksperimenterer de seg inn i den monotone, men klangfulle maskinmusikk vi forbinder med Kraftwerk, Eno og David Bowie. Ofte med skremmende resultat. Iskaldt dvelende låter som sleper seg gjennom en gjørme av atonale synthesizere, plutselige ekko, elektroniske effekter, lynsnare gitardetaljer – og hele tiden med en overdrevent taktfast grunnrytme.

XTC skjener også innom mer fengende tomter. Korte, stakkato låter med herlige instrumental-broderier. Låter som kan blomstre ut i ren pop.

(Det Nye, 9. januar 1979)

The Beach Boys: “M.I.U. Album” (Brother/Reprise)

Etterpåklok:

Sjelden har jeg tatt mer feil. Vet ikke hva som gikk av meg. Deres mest vesentlige siden "Pet Sounds"?!? Jeg ble så forført av "The Beach Boys Love You" fra året før at jeg virkelig trodde de var tilbake for fullt. Sykelig velvillig var jeg. Når alt dette er sagt, jeg liker fortsatt albumet. Det er mye å sette pris på her. Jeg bare velger å gå stillere i dørene.

Fra Det Nye:

Beach Boys har humpet seg smertefullt gjennom 70-årene. En etterlevning fra de gylne 60-år med det syke geniet Brian Wilson som et lik i lasten. I 1975 forsøkte gruppa å føre Brian tilbake til virkeligheten ved å overlate ham roret i Beach Boys. Det resulterte i det patetiske albumet «15 Big Ones». Brians mentale tilstand var ytterst dårlig, og verst av alt: han hadde mistet stemmen. Borte var den varme, tøyelige englerøsten.

Situasjonen bedret seg ganske kraftig på «Love You»-albumet i 1977. Men først med «M.I.U. Album» tør vi slå fast at Brian Wilson er restituert. Han er tilbake med fynd og klem!

For det første synger han som en gud. Fra falsett til den dypeste bass. Brian er der. Og han lyser fram som gruppas mest allsidige vokalist. Særlig fremhever vi hans herlige livsglede i LP'ens åpningskutt, «She's Got Rhythm». En feiende låt perfekt bygd opp av harkende blåsere, hamrende pianoakkorder, skinnende harmonikoring – og med slentrende taktskifter som vi ikke har hørt fra Beach Boys på lenge.

«Last night I went out disco dancing,» synger Brian – og viser at Beach Boys lever i 1978 uten å fire en tomme på sin egenartede «sound».

Brian har komponert de fleste av platens 12 melodier. Hver av dem et fullendt stykke arbeid. Korte, rett-på-sak, med en levende vegg av instrumenter, svakt susende strykere og harmonisang som ingen kan gjøre Beach Boys etter. En definitiv oppvisning i menneskestemmens muligheter i popmusikken.

Tekstmessig er platen enkel og lettfattelig. Gruppa synger om disco, tapt kjærlighet, tenåringsdrømmer, solskinn og surfing på Hawaii (lytt til den helstøpte og mektige «Kona Coast»), dryppende regndråper, en sakte og mild beskrivelse av Paris – og en liten kosmisk profeti om forandring til bedre tider.

LP'ens tekstmessige og musikalske stemning kan i mangt minne om gruppas mesterverk «Pet Sounds» (1966). Det åpner med livsglede og rytme i «She's Got Rhythm» (en parallell til «Wouldn't It Be Nice» på «Pet Sounds»). Så settes tempoet langsomt ned, og en myk stemning av melankoli kryper inn.

Det hele munner ut i den nesten religiøse «Winds Of Change» (som «Pet Sounds» sluttet med «Caroline No»). Her er Beach Boys' harmonier frapperende sjelfulle og griper lytteren i hjertet.

«Won't last forever,» gjentas om og om igjen. Så er platen ferdig, og du sitter tilbake med følelsen av at Beach Boys har laget sin mest vesentlige LP siden før nevnte «Pet Sounds».

(Det Nye, 14. november 1978)

Etterpåklok:

Fint. Fint. Eh ... sovnet jeg?

Fra Det Nye:

Dette albumet inneholder 18 korte kutt – nærmest skisser – innspilt gjennom de siste tre år. Det meste er ment å fungere som filmmusikk.

Du trekkes inn i kalde, stivnete musikkbilder. Iblant drypper det monotont og hardt mot stengulvet, og du fornemmer en dryppstensgrotte velve seg over deg. Andre ganger står lytteren foran døde landskap, så blottet for liv at Enos synthesizer-vind får håret til å reise seg på lytterens hode.

Her finnes også katedrale tiløp som gir musikken et sterkt religiøst preg. De få innslagene fra bass, el-gitar og fiolin (pluss akustisk gitar i «Aragon») forsterker følelsen av is i blodet.

En glimrende LP!

(Det Nye, 21. november 1978)

Captain Beefheart And The Magic Band: “Shiny Beast (Bat Chain Puller)” (Warner Bros)

En slitsom feide som involvert Frank Zappa og hans ex-manager Herb Cohen, resulterte i at Captain Beefheart måtte skrinlegge sitt nye (og ferdiginnspilte) album, "Bat Chain Puller", som Zappa satt på mastertapene til og nektet å levere fra seg uten å få betalt.

Beefheart tok den lange veien og spilte inn brorpartene av låtene på nytt, la inn noe gammelt stoff han hadde liggende og noen helt nye låter. "Shiny Best" ble dermed speilhallversjonen av "Bat Chain Puller", ganske lik, men ikke lik likevel liksom.

Musikken hadde slett ikke vondt av denne ferden, og albumet ble godt mottatt. Stemmen er like rusten, like herjet og knurrende, like ropt fra grøften som noe han hadde gjort tidligere. Tekstene tar som vanlige overraskende veier, ikke alltid like lett å henge med, og man serveres titler som pirrer nysgjerrigheten og utløser gys. Som "When I See Mommy I Feel Like a Mummy", "Harry Irene", "Tropical Hot Dog Night" og ikke minst "Bat Chain Puller" (en låt som er bygget på rytmen fra vindusviskerne til kapteinens bil).

Musikken er grøfteblues, iørefallerier på grensen til pop, og eksperimenter i ulent terreng. Absolutt en vinner.

Innspilt i 1974, men ikke utgitt før fire år senere. Så sent at gruppen angivelig hadde glemt at opptakene eksitsterte. Kanskje sant. Kanskje ikke.

Utøverne virker mye flinkere her enn på platene som kom før, noe som gir grunn til mistanke. Man vet jo egentlig aldri med The Residents.

Tekstene er surrealistiske, noen ganger barnlige, og synges med tegneseriestemmene deres. De musikalske omgivelsene skapes av trommemaskiner, synth, kunstige strykere, flygel og ... lyder.

Fascinerende og mystisk som det meste av det de ga ut på 70-tallet. Vanskelig å orientere seg, mye mørke, og ting å snuble i, men den stilt klukkende latteren som holder bitene sammen stilner aldri. The Residents er en tilstand. Og jeg liker den.

Jona Lewie: “On The Other Hand There’s A Fist” (Stiff)

Stiff Records trakk Jona Lewie ut av det trøsteløse livet som pubsanger og ga ham platekontrakt.

Debut-LP'en (på gul plast) er en forfriskende opplevelse. Jona unngår behendig tidens moteretning og gir oss musikk som er umiskjennelig hans egen.

12 merkelige låter. En slags myk kollisjon mellom britiske buper, Canned Heats «On The Road Again», tidlig Mungo Jerry og Harry Nilsson. Lewie traller lunt og bekymringsløst med ølskum om munnen.

Det er sommer i de klimprende gitarene, slide-akkordene, boogie-woogie pianoet, vaskebrettet, orgelet og de sporadiske blåserne.

Lewie sneier for øvrig innom Mike Oldfields «sekkepipe-synthesizer» i «Bureaucrats» og tangerer Paul McCartney i «Hallelujah Europa».

Uten tvil en LP som varer.

(Det Nye, 27. desember 1978)

«Stateless» (presset på rød plast) er en lovende debut fra unge Lene Lovich. Hun henter inspirasjoner fra både nåtid og fortid – avansert pop for alle.

Musikken er på ingen måte enkel, selv om de fleste låtene fenger lik en gressbrann. Lene halvt hikster, halvt hulker fram teksten. Hennes dans i de innviklede taktforskyvningene kan ofte minne litt om Sparks.

Musikerne spiller utsøkt. Presis, fantasifull tromming, dump solid bass, flerstemt koring, en og annen saksofon og kantete gitarakkorder.

Lydbildet er dessuten utvidet gjennom ekkoeffekter, susende keyboards, snatrende kastanjetter og rytmeglad klapping.

Lene har rett og slett laget en moderne pop-LP.

Lytt f.eks. til Nick Lowes «Tonight» og den hendelsesrike «Telepathy».

(Det Nye, 27. desember 1978)

Rachel Sweet er 16 år gammel. Hun skapte seg et navn som country & western-artist hjemme i USA.

Men så fikk Stiff Records fatt i henne, og ting skjedde.

Fool Around (på hvit plast) inneholder bare to country-låter: «Wildwood Saloon» (en vakker liten melodi i Dolly Partons gate) og den glimrende «Stranger In The House» (komponert av Elvis Costello).

Best får hun det til å gli i de gamle klassikerne «B-A-B-Y» (soul-slager med Carla Thomas i 1967) og «Stay Awhile» (slager med Dusty Springfield i 1964).

Sistnevnte er LP'ens høydepunkt – mektig pop modellert etter Phil Spectors «vegg av lyd».

(Det Nye, 27. desember 1978)

Mickey Jupp ledet i tiden 1969–72 gruppa Legend, men slo aldri gjennom.

I fjor skrapte Stiff Records ham opp fra rennestene og ga ut samle-LP'en Mickey Jupp's Legend.

På side 1 backes han av Dave Edmunds' Rockpile (med Nick Lowe), og spiller følgelig temmelig røff rock'n'roll. Metalliske trekant-akkorder og skranglende driv. Noen av låtene snubler innom god, gammel rockabilly i sin akustisk tikkende drakt.

På side 2 backes han bl.a. av Gary Brooker (ex-Procol Harum), Chris Spedding og Dave Mattacks. Lydbildet er her fyldigere, og musikken graver tungt i den alkoholiserte blues/rocks muld.

Gary Brookers kjølige orgeltoner og pianotriller smaker godt. Beste kutt: «Pilot», en sugende, effektfull blues-ballade.

Alt i alt en OK plate.

(Det Nye, 30. januar 1979)

*Baksiden på omslaget er noe mindre krenkende.*

Wreckless Eric: “The Wonderful World Of Wreckless Eric” (Stiff)

Wreckless Eric ble født i New Haven, Surrey i 1954. Stiff Records knyttet ham til seg i 1977. Året etter kom hans første LP, og nå altså The Wonderful World Of Wreckless Eric.

Eric er en interessant figur. Typisk britisk. Musikken hans kan virke primitiv og sammenkastet, slik engelsk pop/rock var det i 1965. Spiss, metallisk sound på gitaren, jinglende akkorder i bakgrunnen, røff rytmeseksjon og et klirrende orgel.

Melodiene er uten unntak rett-på-sak fengende pop. Refrengene sitter umiddelbart og betones effektivt med skrallende gitarer.

Erics lyse, frynsete stemme tilfører låtene både kjærlighet og humor. Stemningen er glad og fornøyd.

Lytt til «Walking On The Surface Of The Moon» og «The Final Taxi».

(Det Nye, 23. januar 1979)

Etterpåklok:

Jeg var aldri Rush-mannen. Kommer heller aldri til å bli det.

Fra Det Nye:

Rush' sans for kosmisk mystikk og like kosmisk flytende melodier kan i mangt minne om Yes, selv om trioen ikke kan vise til den samme innviklete og avanserte melodiklatring.

Stor vekt legges på Alex Lifesons enorme mengder gitarer. De klatrer rundt i hele lydbildet med særdeles blendende effekt. Så kosmisk fossende at du får lyst til å legge på svøm.

«Hemispheres» vokser ved hver gjennomspilling. Melodiene er elastiske og krydres med spennende rytmeforskyvninger og flagrende gitarer. Iblant raser gruppa inn i bredbent tung-rock med trykk, for i neste øyeblikk å sukke henført til nattlig akustisk klimpring.

Geddy Lee er selve prikken over i'en. Hans lyse, veke korguttstemme løfter musikken opp og inn i stjernene.

Anbefales.

(Det Nye, 23. januar 1979)

Status Quo: “If You Can’t Stand The Heat” (Vertigo)

Etterpåklok:

Av og til er det helt OK å like Status Quo.

Fra Det Nye:

På sin forrige LP viste Status Quo seg fra en forbausende side. Betongrocken ble byttet ut med en skranglende, harkende poprock med skarp, lettflytende sjarm.

De forsøker å fortsette denne linjen på sin nye LP, men resultatet er ikke like bra. Flere av melodiene er rett og slett for svake. Aggresjon som ikke overbeviser. Særlig fordi grunnrytmen mangler spenst og tyngde.

Tre låter skiller seg ut i positiv retning. Det gjelder «I'm Giving Up My Worryin'» (primitiv pop modellert etter 60-årenes Move), «Someone Show Me Home» (fin blues/gospel med akustiske 12-strengs gitarer) og «Stones» (en tett låt med jublende kor, hamrende piano og en beatlesk gitar-solo).

At gruppa bruker kor, blåsere og keyboards er også et pluss.

(Det Nye, 6. mars 1979)

Britiske Penetration har plassert seg musikalsk et sted mellom Patti Smith og Blondie.

Pauline Murrays stemme er kald og følelsesløs. Hun har ingen problemer med å vinne fram, selv ikke når resten av gruppa trykker på som voldsomst.

Her er masser av gitarer, og Fred Purser skreller nesten tapetet av veggene ved flere anledninger. Hans gitar taler med mange stemmer – fra lurvete akkorder, gjennom metallisk larm til robotaktig ekko-bobling.

Det er intet kaotisk over Penetration. De fleste låtene byr på overraskende forskyvninger i rytme og klang. Iblant sneier de innom rene poptemaer, men i motsetning til Blondie beholder de alltid den skarpe undertonen.

Beste låt, «Free Money», begynner med iskalde, stille maskindrypp, for så å skyte fart ut i et praktfullt rock-klimaks.

(Det Nye, 2. januar 1979)

Johnny Thunders' solo-debut er en triumf, selv om coveret ikke akkurat gir deg det inntrykket. Thunders er på hugget, skarp og nervesitrende, i spissen for en imponerende skokk venner. Phil Lynott, Steve Marriott, Chrissie Hynde, Peter Perrett, Steve Jones, Paul Cook og Patti Palladin.

Innholdet blander coverversjoner med ferske originaler. Blant de siste er "London Boys", Thunders ironiske svar på Sex Pistols' New York Dolls-disser "New York", og hans bittersøte signaturlåt, "You Can't Put Your Arms Around a Memory".

Ingen kledde lavthengende elgitar bedre enn Thunders, og den spinkle, sårbare stemmen hans gjør egentlig bare helhetsinntrykket enda sterkere.

Versjonen av "Daddy Rollin' Stone" er en vokalstafett. Johnny tar første vers, Phil Lynott andre, mens Steve Marriott overtenner tredje.

Herlig plate stinn av gitarøs og klassisk rock'n'roll-posering. Johnny Thunders rulet i 1978.

Elton Johns forrige LP, «Blue Moves», ble utgitt i 1976. Mye er skjedd siden den gang. Elton har abdisert som verdens store rock-idol, og lagt konsertlivet på hyllen. Den eksentriske musikeren lever tilbaketrukket i sitt elskede England, dynget ned i sin like elskede formue.

Livet som president i Watford Football Club har imidlertid gjort ham rastløs, og i sommer gikk «den enslige herren» i studio for endelig å bryte stillheten. Han brøt i samme forbindelse det nesten ti år lange samarbeidet med tekstforfatteren Bernie Taupin (til fordel for Gary Osborne) og byttet ut produsenten Gus Dudgeon med Clive Franks.

Vi må med en gang få slå fast at Osborne ikke gjør jobben sin godt nok. Hans tekster er grunne, om enn elegant formet, og kler på ingen måte Eltons stemme og melodier. Taupin er en dikter av langt større kaliber, og hans dunkle mystikk og merkverdige menneskeportretter gjorde Elton Johns plater til noe helt spesielt, noe lytteren kunne dukke ned i.

«A Single Man» styrer unna de musikalske fallgruver som delvis medvirket til Eltons forfall gjennom «Rock Of The Westies» og «Blue Moves»: han lar seg ikke forlede til å spille disco-funk. Når Elton tror han er funky, virker han nemlig særdeles patetisk. På «A Single Man» holder han seg til det han kan – rytmisk, oljet rock'n'roll og sorgtunge, melankolske ballader bygget rundt hans iskalde piano-akkorder.

LP'en byr på et mektig og klangfylt lydbilde. Paul Buckmaster bør få en del av æren for dette, hans stryker-arrangementer er av aller ypperste klasse. Ikke siden Beatles har vi hørt maken til aktive strykere på en rockplate! (F.eks. «I Don't Care» og LP'ens beste kutt, den strålende «It Ain't Gonna Be Easy».)

«A Single Man» kan i mangt minne om eldre Elton-LP'er som «Tumbleweed Connection» og «Honky Chateau». Vi gjenkjenner den samme solsvidde, jordfaste rock-sjelen – selv om Elton presenterer oss for en mer sofistikert utgave av sin fortid.

Det er stor spennvidde over platen. Fra slentrende pop («Part-Time Love»), gjennom gospelorientert sydstatsrock («Georgia»), kjøttfull, presis rock'n'roll («Madness») og tårevåte ballader («Shine On Through»). Her er også en følsom hyllest til en avdød 17-åring i form av instrumentalen «Song For Guy», der Elton bygger opp en spøkelsesaktig, sløret vegg av keyboards rundt noen enkle piano-akkorder.

Alt i alt en glimrende produsert og stor LP – på tross av de svake tekstene.

(Det Nye, 28. november 1978)

Om du rører sammen alt som kan krype og gå av britisk kunstrock (f.eks. Queen, Yes, Genesis og ELO), får du City Boy.

Overdådig harmonikoring, finurlige melodivendinger, tørre gitarsoli, fossende gitarakkorder, sparkende trommer, en vokalist som hiver seg utpå i dødsforakt – jo, da, det låter unektelig mektig og imponerende i stereoanlegget.

Men du sitter hele tiden og venter på det lille ekstra som kunne gitt gruppa en smule egenart og personlighet. Et forsvinnende lite glimt får du i den pompøse hit-låten «5.7.0.5.», men ellers smaker både City Boy og LP'en vassent.

Platens frekkeste øyeblikk er «What A Night». Nærmere ELO går det ikke an å komme.

(Det Nye, 17. oktober 1978)

Jonas Fjeld Band: “Back In The USA” (Mercury)

Siden 1972 har Jonas Fjeld Band gjennomgått mange forandringer. Medlemmer har falt fra og nye har kommet til, mens gruppa har jogget seg – først nølende, siden raskt og bestemt – fra crazy-komikk (i Bonzo Dog Doo Dah Band-fasong) til seriøs og moderne rock.

I dag er Jonas Fjeld Band en av de få norske grupper som virkelig tåler sammenligningen med britiske og amerikanske giganter. Det er dog ennå langt igjen til Royal Albert Hall – men du verden for en fremgang «Back In The USA» er!

I motsetning til den noe skuffende «The Tennessee Tapes», kan du nemlig høre at gruppa har vært i Nashville (og hatt godt av det). Jonas Fjeld Band tar selv hånd om det musikalske denne gang – gjesteinnslagene (fra folk som J. J. Cale, Albert Lee og Jordanaires) er mer perifere.

Det hersker en harmonisk fred over de ti låtene. Det velkomponerte og velklingende dominerer fremfor klossete og masete rytmefrierier. Gruppa spiller boogie-rock, men de gjør det med stil. En slags vegg-til-vegg funk for sårbente fotgjengere. Selv i den sugende og dansevennlige «Lady Midnight» (LP'ens beste kutt) treffer føttene myk fløyel.

Gruppas rytmeseksjon har mye av æren for det positive lydbildet som flyter gjennom platen. Tett og fint følger Bob Hadaway (bass) og Tom Metall (trommer) hverandre. Perfeksjonistisk og strømlinjeformet. Aldri aggressivt, alltid med et oppmerksomt øye på melodienes polerte og oljete struktur. De har lært ganske mye av amerikansk vestkyst-rock (blanding av pop, rock og country).

Bent Bredesens gitararbeid bør også nevnes. Han tvinner sine strenger rundt låtene med en gourmets lykke. Vakkert og riktig. En lynsnar toneklatring, lette akkordslag – detaljer som fester seg i lytterens bevissthet og øker gleden ved platen.

Dr. Fjeld selv dirigerer det hele med mesterens selvfølgelige autoritet. Hans hese, grumlende stemme smaker iblant umiskjennelig av Nashvilles tørre, solfylte tradisjoner (f.eks. «I Ain't Gonna Be Your Fool No More»).

På toppen av disse fire musikernes livsfriske lydbilde er det lagt en ferniss av hjelpende kor, strykere og blåsere, som bare ytterligere understreker LP'ens kvalitet. Varm, fin boogie-rock med klare innslag av country og fengende pop.

Tilhengere av J. J. Cale bør for øvrig lytte til «S.R.O.» (der Cale spiller gitar), som lunter rytmisk av sted i typisk Cale-fasong.

Alt i alt er «Back In The USA» en upretensiøs rock-LP uten for mange svakheter. Tett, solid og herlig velklingende. Ikke mer, ikke mindre.

(Det Nye, 17. oktober 1978)

Wayne County & The Electric Chairs: “Storm The Gates Of Heaven” (Safari)

Om alt er gått etter planen, er Wayne County nå blitt kvinne. Han har måttet lide mye vondt i sitt liv på grunn av sin legning og har kjempet lenge for å få byttet kjønn gjennom en komplisert operasjon.

En må nesten vite dette for å skjønne hvilken perle av en LP «Storm The Gates Of Heaven» er. (NB: Presset på «marmor»-vinyl!) Waynes frustrerte stemme og smertefylte tekster taler sannhet, og det er en gripende ærlighet i fortvilete låter som «Mr. Normal» og «Man Enough To Be A Woman».

Det er ikke bare seksuelle problemer County tar for seg. Han sneier innom livets skyggesider, fyrer av en bredside mot den kristne kirke i tittelkuttet og hugger i biter tidens motstand mot individualismen i den storartede «Cry Of Angels».

Musikken svinger fra brutal kraftpop til nyansert rock med ironisk snert.

(Det Nye, 24. oktober 1978)

Ketil Bjørnstad m/bohemer: “Leve Patagonia” (Polygram)

«Leve Patagonia!» er en gripende hyllest til frihetsdrømmen og fantasiens bløte, pastellfargede eventyrlandskap. Vi får føle Kristiania-bohemens stormfulle år på pulsen.

Riktignok har Ketil diktet seg innenfor de historiske rammer og besjelet 1890-årenes store personligheter med ord, tanker og toner som kanskje mest er hans egne. Men så er da heller ikke trippelalbumet noe forsøk på objektiv litteraturhistorie.

Samlingen må bedømmes som en helhet. Flere av melodiene står liksom ikke helt støtt alene. Og det er riktig nok. Melodiene bærer hele tiden på noe uforløst som bringes videre fra kutt til kutt inntil Ketil runder det hele av mildt og harmonisk med «Sang for Patagonia». Først da synker Hans Jægers grenseløse tragedie og modige drømmer langsomt ned i lytteren.

Så kan platene spilles igjen, og de mange briljante detaljer finner veien inn i bevisstheten. Som Lill Lindfors' frapperende tonelek og stemmebruk i «Odas sang», Olle Adolphsons intense kjærlighetserklæring til Jæger i Schjanders skikkelse («Med hilsen fra Schjander»), Ellen Westberg Andersens skjøre krystallstemme i samlingens vakreste melodi «Sommernatt ved fjorden» (her bringes lytteren i direkte kontakt med personer og naturstemning), Ole Paus' milde tolkning av Jæger i «Natt i Paris» (lytt til Svein Gundersens sorgtunge multikoring!), den feiende Sør-Amerika-inspirerte instrumentalen «Saihuekis Samba», Lars Klevstrands eleganse og ikke minst «Kristianias gater», der Ketils pianotriller løper lik et ekko langs våt brostein og perkusjonist Pål Thowsen illuderer knirkende skritt.

Ketils bruk av orgel (på enkelte kutt) åpner nye muligheter for ham. Her er det ikke jazzen som flimrer mot deg, men smaken av The Bands jordfaste rock.

Er her da intet å kritisere? Tja, jo – det er vel det. Noen tekster og melodier lider kanskje en smule av samlingens tematiske ramme. Ord og toner presses nå og da inn i lenker. Men vi unnskylder disse få svakhetene, for albumet fungerer perfekt som en helhet – ned til siste lille optimistiske utsagn: «Leve alt som lever» (sunget av Ketil selv!).

Et praktfullt hefte på hele 28 sider, utformet av Bruno Oldani, følger med platene. Her finnes en grundig artikkel om Jæger, Oda Lasson og Kristiania-bohemen, opplysninger om musikerne (som ikke kan roses nok), tekster til alle sangene og et vell av illustrasjoner.

(Det Nye, 31. oktober 1978)

Med en selvsikker Rick Wakeman i spissen stormer Yes ut i en av de mest avanserte plater de har laget til dags dato. Ingen av sporene beveger seg i nærheten av de kommersielle takter som dukket opp på «Going For The One».

«Yes Tormato» krever lytting og atter lytting. Du får intet gratis. Gruppa valser fra tema til tema, og de enkelte medlemmene jubler i frihetens lykkerus. Det er aldri langt fra harmoni til larm.

Wakemans keyboards fosser høyt og lavt, flerrer opp lydbildet for plutselig å trippe inn i vakre katedrale partier. Chris Squires bass hoster hest og brutalt, særlig i den overraskende funky «Release, Release».

LP'en egner seg til å spilles høyt. Særlig avslutningen på «Arriving UFO» byr på solide lydsjokk.

Yes' musikk lever som aldri før.

(Det Nye, 31. oktober 1978)

Gentle Giant: “Giant For A Day!” (Chrysalis)

Britiske Gentle Giant debuterte i 1971, og har per i dag et helt dusin album bak seg. I starten spilte de en avansert blanding av jazz, klassisk musikk og rock. I dag er musikken en smule snillere og mer lettfattelig.

Gruppa spiller tilsynelatende ukomplisert rock, dominert av Gary Greens mangfoldige gitarer, Derek Shulmans sympatiske stemmebruk og Kerry Minnears keyboards. Først når du har lyttet nærmere til LP'en, trer detaljene fram.

Greens glimrende gitargang i «It's Only Goodbye», de flagrende partiene med harmonisang (særlig i «Words From The Wise»), fossen av myke, akustiske gitarer i «Thank You» og ikke minst låtenes mange intrikate vendinger.

Det er både spenst og tyngde over platen, og vi anbefaler den på det varmeste!

(Det Nye, 7. november 1978)

Janis Ians popularitet har steget jevnt siden 1970, selv om platene hennes har vært av blandet kvalitet. Den nye LP'en markerer et vendepunkt for henne.

Nesten samtlige tekster omhandler brutte forhold og tilbakevending til ensomheten, storbyen, asfalten, råheten – og rock'n'rollen. Den glaserte visejazzen har veket plass for melankolske rock-ballader, der Janis backes av en stram, liten rytmeseksjon. Selv bidrar hun med klunkende piano og elektrisk gitar.

Sammenhengen mellom tekst og musikk springer lytteren rett i øret – Janis blør av smerte og følelser over de stille, sjelfulle melodiene. Hun har noe å formidle igjen, og vi hilser hennes oppvåkning fra drømmeland med stor glede.

«Janis Ian» er blitt en betydelig plate.

(Det Nye, 7. november 1978)

Diverse artister: “The Stud” (CBS) (Soundtrack)

Etterpåklok:

Albumet som gjorde Manfred Mann rasende på Strøget i Oslo, da jeg tystet.

Fra Det Nye:

Hva verden ikke trenger nå, er enda en disco-film. Men «The Stud» byr på disco – masser av disco – i hvert fall om vi skal dømme etter LP'en med filmmusikk.

Nå er albumet så langt fra noe dårlig tilbud. Hele 20 låter er det funnet plass til (riktignok er flere av dem forkortet). Som nevnt dominerer de dumpe disco-rytmene. Kvaliteten er det imidlertid intet å utsette på.

Vi kan nevne fulltreffere som «Emotions» (Samantha Sang), «Sorry I'm A Lady» (Baccara), «Native New Yorker» (Odyssey), «Car Wash» (Rose Royce) og «Fire Down Below» (Tina Charles).

Her er også pop/rock av høy klasse – for eksempel «Davy's On The Road Again» (Manfred Mann), «I'm Not In Love» (10 C.C.), «Because The Night» (Patti Smith) og «Moonlighting» (Leo Sayer).

(Det Nye, 7. november 1978)

Rich Kids: “Ghosts Of Princes In Towers” (EMI)

Glen Matlock (Sex Pistols' opprinnelige bassist) dannet i fjor Rich Kids sammen med bl.a. Midge Ure. De debuterte med singlen «Rich Kids» og fulgte opp med «Marching Men». Begge er inkludert på deres første LP.

Her er dessverre forsvinnende lite kjøtt på benet. Rich Kids vakler et sted mellom fengende kraftpop og Sex Pistols' aggressivitet. Produsenten Mick Ronson har dessuten forkludret lydbildet og frembrakt en kompakt, vattert larm.

De sprø gitarakkordene svir ikke som de skal, og Matlocks intelligente bassganger er druknet. Ved et par anledninger svinger det imidlertid bra: i tittelkuttet, «Marching Men» og «Strange One».

(Det Nye, 14. november 1978)

Med sin tredje LP har britiske Ultravox for alvor styrtet inn i den dommedagspregete maskinrock som preger Eno og David Bowies arbeider. «Systems Of Romance» er til alt overmål innspilt i Vest-Tyskland.

Dysterheten er til å ta og føle på. Musikken rugger seg monotont og geometrisk fram, mens John Fox synger flatt, kaldt og merkelig interesseløst. Lydbildets monotoni flerres ofte av krasse gitarakkorder, syngende synthesizer-skrik og hylende fioliner.

Vi fornemmer likhetspunkter med Roxy Musics første plater. Tekstene preges av tung symbolikk, som ikke er helt lett å gripe.

Platens beste kutt er «Slow Motion» og den illevarslende «Just For A Moment».

(Det Nye, 14. november 1978)

November

Etterpåklok:

Og her ble de konger.

Fra Det Nye:

Jam plasseres ofte i punkrockens arrete favn, men de har lite med bevegelsen å gjøre. Trioen, som ledes av Paul Weller, henter inspirasjonene fra mods-bevegelsen som blomstret over England i årene 1963–1967.

Kortklippet arbeiderklasseungdom iført fargeglade T-skjorter, posete militærjakker og trange bukser med press. Sint ungdom som kjørte rundt på scootere og lyttet andektig til favorittgruppene Who, Small Faces, Kinks, Beatles pluss en mengde soul-artister. De levde desperat i nuet – ektefødte barn av et samfunn som ble stadig mer materialistisk. Hippiekulturens inntog i 1967 kvalte modsbevegelsen og dens rett-på-sak rock med sinte tekster, skrålende harmonikoring og krøllete el-gitarakkorder.

«All Mod Cons» (Jams tredje og beste LP) tar på en superb måte opp tråden. Gruppa har hentet kolossalt mye fra Who-LP'ene «A Quick One» (1966) og «Sell Out» (1967) pluss en og annen detalj fra Beatles' «Rubber Soul» (1965) og «Revolver» (1966). Men samtidig har de på en forunderlig måte fått denne gamle musikken til å vokse opp og finne sin høyst fortjente plass i 1978/79 med blikket skuende inn i fremtiden.

Tekstene er ofte sinte og aggressive, men uten vulgære formuleringer. I motsetning til de fleste punkgrupper glorifiserer de ikke voldsmentaliteten som preger storbyungdommen. Vold løser intet, noe de viser glimrende i «'A' Bomb In Wardour Street» og «Down In The Tube Station At Night» – der vi ser problemene fra det mishandlede offers side. Menneskelighet og kjærlighet er albumets stikkord, og den redningsplanke Jam har å by oss. Lytt for eksempel til den akustiske (!) kjærlighetsballaden «English Rose».

Musikalsk er albumet forbausende variert. Hovedvekten er lagt på en tett, brutal grunnrytme med grumlende bass og snatrende trommer. Wellers gitarer skjærer inn fra alle kanter. Krasjende akkorder, ulende feedback, jinglende 12-strengsgitarer (à la Beatles), glidende skrall, hurtige sprø lyn-soli. Melodiene er luftig og tøyelig sammensatt. Ofte forskyves rytmen, og overrumplende mellomtemaer fosser fram. Piano, flerstemt koring, lydeffekter og et par akustiske låter bidrar også til å gjøre LP'en besnærende variert.

Samtlige 12 kutt anbefales, men lytt for all del til «In The Crowd» med sin skremmende vegg av feedback og baklengs avspilte gitarsoli (à la Beatles' «Revolver») og den hypnotisk akselererende «Down In The Tube Station At Night».

En av 70-årenes beste LP'er!

(Det Nye, 30. januar 1979)

Etterpåklok:

Jeg hakket løs på albumet da, men spilte det i all hemmelighet, og ble en svoren fan.

Fra Det Nye:

Queen er ledende eksponenter for den komplekse rock. Gruppa har en blendende bevegelsesfrihet og kan uten problemer kombinere melankolsk balladesang, stålhard tung-rock og klassisk opera i en og samme låt («Bohemian Rhapsody»).

Det er en utsøkt glede å oppleve gruppas lekne, avanserte melodiføring og tonesprang. Musikken er bygd opp etter et detaljrikt mønster der hovedingrediensene er gyllen harmonikoring og Brian Mays fossende gitarer. Queen er dessuten dyktige til å flette sammen totalt forskjellige idéer og temaer i en tøyelig, levende helhet.

På sitt beste er Queen uten konkurrenter («News Of The World»), men de viser seg dessverre ikke fra sin beste side på «Jazz». Dette på tross av at gruppa forsøker å spille økonomisk og rett-på-sak. (LP'en inneholder hele 13 låter.)

Musikken er på overflaten typisk Queen. Gruppa hopper elegant fra stilart til stilart. Slentrende nostalgisk blues («Dreamers Ball»), kompakt disco-funk («Fun It»), melankolske, såre Mercury-ballader med klimprende el-gitarer og knivskarp harmonisering («Dead On Time»), og flagrende pop/rock der taktskifter og myriader av effekter tar pusten fra lytteren («Bicycle Race»).

Allsidig og variert rock med andre ord. Men vi fornemmer at Queen aldri helt klarer å slippe seg løs. Musikken glir ikke naturlig. Det merkes særlig når gruppa forsøker seg på arketypisk rock'n'roll.

Det er Brian May som dominerer platen. Han vrir og vrenger de mest utrolige lyder ut av sin gitar. Instrumentet synger fortapt som en måke, hoster hult, klirrer symfonisk med løse strenger, harker rasende, illuderer fioliner og cello i den åpne bakgrunnen og roper dempet som gjennom papp.

Men det er likevel noe stivnet og interesseløst over May. Han virker litt for beregnende i all sin prakt, og du finner ingen innlevelse og spilleglede bak det overveldende lydbildet. May er flink for flinkhetens skyld.

Det samme gjelder også resten av Queen. Du finner intet annet enn beregnende konstruksjoner bak bass, trommer og Freddie Mercurys elastiske korguttstemme. Gruppa har egentlig ikke noe på hjertet, de klikker inn på ren rutine.

Et par gode låter inneholder dog LP'en. Det gjelder særlig den humpende, rytmiske «More Of That Jazz», der Mays gitarer krafser som sirkelsager rundt det enkle grunntemaet. Artig er også «Mustapha», en merkelig blanding av rock og arabisk musikk med daddelsmak.

Men Queen kan bedre, derfor vender vi tommelen ned.

(Det Nye, 27. desember 1978)

Bob Marley & The Wailers: “Babylon By Bus” (Island)

Etterpåklok:

Harde ord. Men "Live!" er faktisk betydelig mye bedre enn dette.

Fra Det Nye:

Bob Marley & Wailers' opptreden på Horten-festivalen 1978 var en av årets store begivenheter i Norge. Konserten var et ledd i Marleys verdensturné denne sommeren. Høydepunktene (?) fra turnéen er nå festet på fire platesider i «Babylon By Bus» – opptak fra Amsterdam, London, Paris og København.

En må ha lov til å spørre om det er noen grunn til å gi ut dobbeltalbumet. Her finnes dessverre altfor mange skuffelser. Det verste av alt er lyden. Masse sjenerende sus og en dump, vattert bass som forstyrrer og gjør lydbildet grumsete og dårlig. Albumet er derfor slitsomt og irriterende å lytte til.

Så er det musikken, da. Publikum jubler begeistret, men hva jubler de egentlig for? Bob Marley virker merkelig tam og uinteressert. Det kommer klarest fram i «Is This Love» (den vakre låten fra «Kaya»). Wailers spiller mekanisk og gledesløst, Marley synger uten glød. En energisk gitarsolo klarer ikke å hindre at melodien renner ut i sanden. Det samme gjelder bl.a. «Exodus» (monoton bass-disco (!) med krasse gitarer og en gryntende Marley), «Positive Vibration», «Rat Race», «Rebel Music» og «Stir It Up».

Bare ved et par anledninger glimter gruppa skikkelig til. Det er skremmende nok de gangene de nærmer seg rocken til fordel for reggae-musikken. Best er «Lively Up Yourself», som introduseres med en aggressiv blues/rock-gitar før den stødige ska-rytmen faller inn. Midtveis tetner låten til, og vi befinner oss plutselig midt i en blendende gitarduell som ligger meget nær tidlig Eric Clapton og Peter Green. De samme tendensene dukker opp i flere låter, bl.a. «Concrete Jungle».

Marley lar med andre ord Wailers ledes av gitarvirtuoser for en stakket stund. Det låter unektelig bra, men målet er vel ikke å bli et nytt Cream?

«Babylon By Bus» gir oss forsvinnende lite av det fellesskap og den fine harmoniseringen som preget Marley & Wailers' tidligere plater (inkludert «Live!»). Marleys klagende sang er flat og følelsesløs. Jentetrioen i I Threes svarer ham med sjelløse bjeff.

Og Wailers' samstemte briljering, den gyngende varme musikken – brusende orgel, klatrende kontrollerte gitarstikk, tørt snatrende trommer – hvor er det blitt av? Det er nesten bare ego-trippere igjen av gruppa.

La oss inderlig håpe at Marleys neste studio-LP retter opp inntrykket!

(Det Nye, 9. januar 1979)

Med Dub Housing har Pere Ubu skapt et makabert mesterverk. Et singlende speil hvis fragmenter gjengir vår tids mest illeluktende sykdommer. Heslig, forvridd – og paradoksalt nok – tiltrekkende rock.

Pere Ubus våpen er støyen. Den rolige støy – vibrerende gjennom metallfolie. Det knitrer i TV-skjermer, durer i maskiner, mens konstante monologer piper i det fjerne.

Og i forgrunnen beveger musikken seg støtvis. Iblant famlende med forvrengte effekter, iblant frådende og krass med undertrykte skrik og krøllet blikkboks-lyd.

Vokalisten David Thomas raver rundt som en sinnsyk Roger Chapman.

Et stykke surrealistisk realisme.

(Det Nye, 13. mars 1979)

Alice Cooper: “From The Inside” (Warner Bros)

Alice Cooper har holdt seg lenge borte fra rocken nå, av gode grunner. På sin siste turné var han bare en patetisk karikatur av sitt gamle jeg. Alkoholen holdt på å knekke ham. Heldigvis forsto han hvor det bar, og lot seg legge inn på klinikk for å gjennomgå en avvenningskur. Alice vant kampen og er i dag en frisk mann.

Med From The Inside ville Alice dele sine rystende erfaringer med publikum. En plate fra «innsiden» fortalt av Alice selv – uten maske. Elton Johns tekstforfatter Bernie Taupin ble tilkalt for å gi ordene den rette snert.

Men albumet ble aldri som planlagt. Antagelig mistet han interessen for det opprinnelige konseptet. Vi får bare tre låter direkte fra Alices private helvete: «From The Inside», «Serious» og «How You Gonna See Me Now».

De to første er typiske Cooper-rockere med saftig trykk og Dick Wagners skrellende, aggressive gitarakkorder. Sistnevnte låt er en smertens ballade, virkelig følelsesladet og myk. Av samme høye klasse som «Only Women Bleed» – om enn av mer personlig karakter. Disse kuttene er albumets høydepunkter.

De resterende syv smaker også godt i ørene, men byr på lite av tekstmessig interesse. Alice besynger en rekke groteske pasienter på et asyl. Realiteten forsvinner, fantasien tar overhånd og gir oss typisk spekulative Cooper-mareritt. Effektsøken uten gjennomslagskraft.

Det groteske for det groteskes skyld. Alice skremmer ingen, og forsøker heller ikke å gi ordene realistisk klang. Blod, mordere, perversiteter og sinnsykdom brukes bare som uvanlige pyntegjenstander som legger en «lekker», original farge på musikken. Ren underholdning. Intet på alvor, slik Alice alltid har kjørt fram.

På det musikalske plan er det mer som binder lytteren. Slepen rock'n'roll med riktig oppbygging, perfekte gitarvegger, refrenger som gynger friskt i lydmaleriet, smektende vellydsballader der alt stemmer. Litt sterilt blir det kanskje. Alice tør liksom ikke rugge musikken utenfor stien og tar ingen sjanser.

De roligste låtene er best: «Millie And Billie» (med dramatiske gitarstormkast), «Jackknife Johnny» (med kjølig jentekoring og et aktivt, sørpete katedralorgel à la The Band) og «The Quiet Room».

De harde rock-låtene er tette og fine, men mangler forløsende detaljer. Forbausende er «Inmates», en «flink» melodi modellert etter 10 C.C. ca. 1974.

Alt i alt en bra LP, om du liker underholdnings-rock uten dypere mening. Alice er en solid posør.

(Det Nye, 13. februar 1979)

Bortsett fra en særdeles ullen og trang produksjon, er Backless en meget god LP.

Clapton spiller rock som ligger lavt i terrenget. Musikken smyger seg langs bakken og smaker umiskjennelig av jord og blues. Han låner ganske mye av J. J. Cales dovne slentring – en varm rytme som beveger seg støtvis.

Claptons gitar er mer fremtredende enn på lenge. Instrumentet triller hovedsakelig rundt i bakgrunnen – brede slide-akkorder, rytmisk tikking eller langstrakte, stille soli som følger grunntemaet.

Bob Dylan har skjenket to nye komposisjoner til LP'en, og særlig «Walk Out In The Rain» fungerer bra. Her gjenoppfrisker Dick Sims de kjølige orgeltoner som preget Dylans plater i 1965/66.

LP'en inneholder for øvrig en skikkelig blues-låt med Clapton-soli som minner om Layla-perioden.

(Det Nye, 27. desember 1978)

Prima Veras humor er fremdeles noe platt og krampaktig, men trioen er utvilsomt på bedringens vei.

På «Brakara» er Tom Mathisen den store stjernen. Han parodierer kostelig Einar Gerhardsen, Erik Bye, smørsangere som Dean Martin og snøfter seg gjennom Baccara-disco i tittelkuttet («Jaudå eg kan tråle»).

LP'en inneholder også elleville krumspring fra Jahn Teigen: Tyrolersang («Saltzkammergut») og en russisk «Mil etter mil» («Zagra Znja Zagra»). Videre får vi Bee Gees/Travolta-disco, Bonnie Tyler, Freddy Kristoffersen-polka, en grusom Sverige-hets og ironisering over de siste hippier.

Jonas Fjeld Band gir trioen solid musikalsk støtte.

(Det Nye, 9. januar 1979)

Etterpåklok:

Var nok i snilleste laget mot denne.

Fra Det Nye:

Årets sensasjonskvinne innen pop/rocken hviler ikke på sine laurbær. Hun brukte nesten fire år på å lage debut-LP'en «The Kick Inside» (utgitt i januar 1978). «Lionheart» har gått betydelig raskere unna.

Spørsmålet er selvsagt om hun har forhastet seg. Inneholder platen en ny «Wuthering Heights»? Er her tilstrekkelig nytt, eller er albumet bare forgjengerens tvillingsøster?

Vel. Kate Bush har faktisk utviklet seg merkbart. «Lionheart» viser oss en modnet vokalist. Kate har kontroll over stemmen og bruker den mer bevisst. Hun har funnet fram til valører vi bare ante på «The Kick Inside».

Hennes blomstring har dog også sine svake sider. «Lionheart» vakler iblant over i rene parodier, og en får plutselig mistanke om at Kate er mer interessert i å demonstrere sin vokale allsidighet enn å fremføre gode melodier. Men hun klarer heldigvis å holde seg innen låtenes ånd det meste av tiden. Og en må få lov til å la seg imponere av denne unge jentas stemmeprakt.

Kate har laget samtlige 10 låter selv. Musikken er dunkel og preget av nattlig mørke. Den snirkler seg stille og rolig av sted. Musikerne spiller briljant og holder seg respektfullt i bakgrunnen. Det meste er basert rundt markert bass og trommer og et glassklart pianotema som sirkler rundt låtenes ryggrad.

Keyboard, gitarer og perkusjon tripper også innom og låner melodiene besnærende lekre detaljer. Men det er Kates stemme som er stjernen i musikken – både som solo-instrument og som kor. Dypt rungende, høyt kvitrende, eller kaldt famlende som spindelvev.

Bortsett fra «Don't Push Your Foot On The Heartbreak» (med et tordnende rockrefreng) og «Coffee Homeground» (som tatt ut av en rungende Brecht-musical), er musikken spøkelsesaktig rolig. Og det hviler en kald uhygge over platen.

Selv de mest rosenrøde tekster fremføres med en illevarslende undertone. I sangene hennes strømmer høstregnet ned, mystiske mennesker dukker opp i natten, spøkelsene flagrer i Notre Dame, giftmorderne smiler innbydende, og i det fjerne slår kirkeklokkene.

Kate beskjeftiger seg også en smule med barnets drømmelandskap, og her virker det nesten som om hun kjemper med seg selv. «Oh England My Lionheart» kan være en beskrivelse av hennes egen modningsprosess, et sjelens motvillige farvel til barnets verden – de første famlende skritt ut i et voksent menneskes oppvåkning.

Konklusjon: «Lionheart» er en plate som gror og gror. Kate Bush har så definitivt kommet for å bli.

(Det Nye, 19. desember 1978)

Det er forbausende at Paul McCartney ikke har gitt ut en samle-LP før nå – åtte år etter hans singel-debut som soloartist: «Another Day» (1971).

Som ventet inneholder Wings Greatest masse god musikk. En fin blanding av Pauls mest romantiske ballader, slentrende velsmakende poplåter og oljet humpende rockere. Vi følger Pauls utvikling fra de første usikre stegene som soloartist. Den gang han stanget i motgang, hetset og hatet både av presse og musikk-kolleger. «Another Day» og «Uncle Albert/Admiral Halsey» (1971) har imidlertid tålt tidens tann.

Først i desember 1972 begynte Pauls gjenerobring av publikum, da som leder av Wings. Han dundret til med den sprelske rockeren «Hi Hi Hi». I 1973 fortsatte fremmarsjen med balladen «My Love», James Bond-melodien «Live And Let Die» og selvsagt LP'en Band On The Run (tittelkuttet og «Jet» er inkludert på Wings Greatest).

Med Band On The Run etablerte Wings seg i rockens superklasse, og siden har slagerne trillet som erter av en sekk. «Junior's Farm» i 1974 (en av Pauls beste rockere), «Silly Love Songs» (1976), «Let 'Em In» (1976), «Mull Of Kintyre» i 1977 (historiens mest solgte single i Storbritannia) og «With A Little Luck» (1978).

Disse 12 nevnte låtene utgjør altså Wings Greatest. En meget pen bukett. Men. Ja, det er et stort men.

Det er for mange hull i platen, for mange låter som er utelatt. Wings Greatest burde ha vært en dobbelt-LP. Som det nå er, griner manglene deg i møte.

Låter som ikke finnes på LP fra før: «Give Ireland Back To The Irish» (1972), «Mary Had A Little Lamb» (1972), «Helen Wheels» (1973) pluss en rekke singel-baksider. Og hvor ble følgende slagere av: «The Back Seat Of My Car» (1971), «Listen To What The Man Said» (1975), «Letting Go» (1975 – spesiell singel-versjon), «Venus And Mars/Rock Show» (1975), «Maybe I'm Amazed» (1977), «I've Had Enough» (1978) og «London Town» (1978)? Og hvorfor er LP-versjonen, og ikke den meget bedre singel-versjonen av «With A Little Luck», tatt med på Wings Greatest?

Konklusjon: Wings Greatest er pakket inn i et utmerket omslag. Platen inneholder 12 gode låter og vil bringe mye glede. Men den gir ikke noe komplett bilde av Paul McCartney & Wings' utvikling. Hullene er ubarmhjertig store, og Wings Greatest er ingen dekkende tittel på samlingen.

(Det Nye, 23. januar 1979)

Clash har virkelig modnet siden sist. Lyden er renere, og musikken har fått skikkelig tyngde. Rullende bass og tørre, fine trommer. Og viktigst av alt: her er lag på lag av gitarer.

Krasse kraftakkorder, lurvete skrall på løse strenger, stikkende toneklatringer, feedback og knusktørre sprak. En hel vegg av perfekt rock'n'roll som dusjer over deg mens Strummer & Co. spytter ut de nesten uforståelige (og betenkelig voldspregete) tekstene.

Lytt med andakt til LP'ens gedigne mesterverk, «Safe European Home». Fremheves bør også «English Civil War» (en amerikansk vise fra borgerkrigen i nytt arrangement!), «All The Young Punks» og den brautende kraftrockeren «Tommy Gun» (med en skarp, lynende gitar flettet inn).

«Give 'Em Enough Rope» er en klassiker!

(Det Nye, 20. februar 1979)

Polices tre medlemmer er ingen grønnskollinger. Stewart Copeland (trommer) kommer fra Curved Air. Andy Summers (gitar) har spilt med Kevin Coyne, Kevin Ayers og den tyske klassiske musikeren Eberhard Schoener. Sting (bass og sang) var tidligere jazzmusiker.

Polices musikk må vel karakteriseres som new wave. Hektiske trommer, skrellende gitarakkorder – en og annen ulende uttrykningspoliti-solo. Men Police er også noe mer. De maser ikke, lar det ligge luft mellom instrumentene og jogger gjerne ut i halvrask pop/rock eller muskuløs garasje-reggae (f.eks. «Roxanne»).

Stings lyse stemme gir musikken en treffsikker og tiltalende overflate.

(Det Nye, 15. mai 1979)

Etterpåklok

Egentlig var sluttlinjen ment ironisk. Beskrivelsen av musikken avslører jo at jeg definitivt var fascinert.

Fra Det Nye:

Å lytte til The Scream er som å gå gjennom helvetes portaler. En grotesk, forvridd verden av mørke redsler. En bilkirkegård av kulde.

Alt er metall, maskiner, lodne skapninger med skarpe klør og skrikende mennesker. Vold, pinsler og død. Tekster med ubestemmelig, illevarslende sort symbolikk.

Og musikken. Steril, isnende – som i en velvende diger maskinhall. Det er mye luft og dybde i lydbildet. Gruppa vandrer fra stram, larmende rock, der de skrapende gitarene brøyter fram akkorder, til utflytende eksperimentelle låter der instrumentene snubler ut og inn med forvrengt raseri.

Siouxsie Siouxs stemme er klagende, ulveaktig – som en parodi på Grace Slick. Hun flerrer bl.a. Beatles' «Helter Skelter» i biter.

En dekadent, giftig plate uten livets rett.

(Det Nye, 13. februar 1979)

X-ray Spex: “Germfree Adolescents” (EMI)

«Germfree Adolescents» er et fortvilet skrik fra tidens forsømte tenåringer. Et skrik som ljomer mellom sterile bygninger, supermarkeder, syntetiske mennesker og firkantede boligblokker.

Hard, frynsete musikk. Ikke så kompromissløs og brutal som Sex Pistols, men likevel.

Poly-Styrene (gruppas leder) synger med sirenens gjennomtrengende kraft. Bak henne skraper en larmende lydvegg. Sprø gitarakkorder, humpete energisk bass og hamrende trommer pluss en aldeles absurd saksofon.

En saksofon så primitiv og hjelpeløs i sin famling at du liker den.

Samtlige 12 melodier er bygget rundt fengende temaer, og de sitter umiddelbart i øret.

(Det Nye, 9. januar 1979)

Desember

Marvin Gaye er midt i en krise. Nylig ble han erklært konkurs. Katastrofen kom i kjølvannet av hans knuste ekteskap, der eks-konen satt igjen med nesten hele det økonomiske utbyttet.

Here, My Dear er en inderlig gave til eks-konen. Et blått, melankolsk soul-album som gjennomgår ekteskapet fra start til slutt.

Melodiene er langstrakte, rolige og beveges fram av en rund, tung funk-rytme dandert med sildrende keyboards, gitarer og saksofon. Gaye synger lavmælt og bruker enkle symboler. Ofte henvender han seg direkte til sin gamle flamme.

Og bak smerten fornemmer vi at det fremdeles er liv i glørne. Bitterheten klarer aldri å drukne Marvins såre legning.

Bruken av saksofon i det mykt pulserende lydbildet gir musikken et skjær av panikk.

Et ypperlig album!

(Det Nye, 20. mars 1979)

Public Image Limited: “Public Image: First Issue” (Virgin)

Johnny Rottens nye gruppe har på ingen måte tatt opp tråden etter Sex Pistols. I stedet har de rykket ut i et totalt kompromissløst grenseland av støy.

Bare tre av de åtte låtene følger noenlunde den rå rock'n'roll-oppskriften: «Public Image» (fjorårets store slager), «Low Life» og «Attack». Men selv om musikken virkelig sparker her, er produksjonen forferdelig lurvete og tynn. Metallisk og uten den obligatoriske tyngde.

Resten av albumet er bedre produsert. Ekkopreget, skarp – ikke ulik Led Zeppelins senere plater. Men låtene er endeløst monotone. Sakte, primitive temaer som roterer støyende mens Johnny skriker og uler uten å ta for mange ord i bruk.

Og så har vi selvsagt «Religion» – blasfemi som svir.

(Det Nye, 13. februar 1979)

1978 - Plateomtalene

Januar

Warren Zevon: “Excitable Boy” (Asylum)

XTC: “White Music” (Virgin)

The Rubinoos: “The Rubinoos” (Beserkley)

Pere Ubu: “The Modern Dance” (Blank)

Gerry Rafferty: “City To City” (United Artists)

Emmylou Harris: “Quarter Moon In A Ten Cent Town” (Warner Bros)

Muddy Waters: “I’m Ready” (Blue Sky)

Februar

Kate Bush: “The Kick Inside” (EMI)

Manfred Mann’s Earth Band: “Watch” (Bronze)

Lou Reed: “Street Hassle” (Arista)

The Adverts: “Crossing The Red Sea With The Adverts” (Bright)

Blondie: “Plastic Letters” (Chrysalis)

Little Feat: “Waiting For Columbus” (Warner Bros)

Sham 69: “Tell Us The Trutch” (Polydor)

Be-Bop Deluxe: “Drastic Plastic” (Harvest)

Van Halen: “Van Halen” (Warner Bros)

Judas Priest: “Stained Glass” (CBS)

Mars

Elvis Costello & The Attractions: “This Year’s Model” (Smash)

Bob Marley & The Wailers: “Kaya” (Island)

The Rutles: “The Rutles” (Warner Bros)

Patti Smith: “Easter” (Arista)

Buzzcocks: “Another Music In A Different Kitchen” (United Artists)

Wings: “London Town” (Parlophone)

Nick Lowe: “Jesus Of Cool” (Smash)

Frank Zappa: “Zappa In New York” (DiscReet)

Generation X: “Generation X” (Chrysalis)

Genesis: “… and then there were three” (Charisma)

Squeeze: “Squeeze” (A&M)

Joe Ely: “Honky Tonk Masquerade” (MCA)

Solaris: “Misty Morning” (Apollo)

The Albion Band: “Rise Up Like The Sun” (Harvest)

Willie Alexander And The Boom Boom Band: “Willie Alexander And The Boom Boom Band” (MCA)

999: “999” (United Artists)

Diverse artister: “Hits Greatest Stiffs” (Stiff)

Wreckless Eric: “Wreckless Eric” (Stiff)

The Boys: “Alternative Chartbusters” (Philips)

Japan: “Adolescent Sex” (Hansa)

April

The Band: “The Last Waltz” (Warner Bros) (Soundtrack)

The Only Ones: “The Only Ones” (CBS)

Cheap Trick: “Heaven Tonight” (Epic)

Todd Rundgren: “Hermit Of Mink Hollow” (Bearsville)

Jerry Garcia Band: “Cats Under The Stars” (Arista)

Diverse artister: “Grease - The Original Soundtrack From The Motion Picture” (RSO) (Soundtrack)

Jethro Tull: “Heavy Horses” (Chrysalis)

Television; “Adventure” (Elektra)

Kraftwerk: “The Man-Machine” (Capitol)

Steve Hillage: “Green” (Virgin)

Heart: “Magazine” (Mushroom/Arista).

Ringo Starr: “Bad Boy” (Polydor)

The Vibrators: “V2” (Epic)

Mai

The Kinks: “Misfits” (Arista)

The Saints: “Eternally Yours” (Harvest)

Bob Seger And The Silver Bullet Band: “Stranger In Town” (Capitol)

The Stranglers: “Black And White” (United Artists)

Joe Walsh: “But Seriously, Folks…” (Asylum)

Greg Kihn: “Next Of Kihn” (Beserkley)

Tom Robinson Band: “Power In The Darkness” (EMI)

Tom Petty & The Heartbreakers: “You’re Gonna Get It” (Shelter)

David Gilmour: “David Gilmour” (Harvest)

The Alan Parsons Project: “Pyramid” (Arista)

Kevin Coyne: “Dynamite Daze” (Virgin)

Juni

Bruce Springsteen: “Darkness On The Edge Of Town” (CBS)

Bob Dylan: “Street Legal” (CBS)

The Rolling Stones: “Some Girls” (Rolling Stones)

Thin Lizzy: “Live And Dangerous” (Vertigo)

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma)

Magazine: “Real Life” (Virgin)

The Boomtown Rats: “A Tonic For The Troops” (Ensign)

The Cars: “The Cars” (Elektra)

The Moody Blues: “Octave” (Decca)

Dire Straits: “Dire Straits” (Vertigo)

Jeff Wayne: “Jeff Wayne’s The Musical Version Of War Of The Worlds” (CBS)

Ry Cooder: “Jazz” (Warner Bros)