1979 – Ikke alltid edru

Denny Laine forsøker seg på det gamle “Er den til meg?”-trikset. Men Paul lar seg ikke lure. Det Nye-diplomene er bare til ham. Mitt første møte med Paul McCartney, 24. november 1979 i Liverpool.

JANUAR – DRITINGS I FYLLA PÅ HAMBURGER BÖRS

Det Nye trykker mitt møte med Elton John i Stockholm (i slutten av oktober 1978) over to nummer. Intervjuet var fett nok, jeg delte tidspunkt med Tor Marcussen (som også tok bilder for meg). Kurt Bakkemoen (VG) hadde antagelig sin seanse rett før eller rett etter vår. Intervjuene ble gjort i Eltons suite i Sheraton Hotel. Journalistene ventet på tur i et hyggelig rom med egen, velutstyrt, fri, selvetjenings-bar. Det var ikke så smart. Da jeg var tidlig ferdig, hadde jeg også god tid til å betjene meg selv. Og det gjorde jeg. Da Bakkemoen kom ned, så jeg lyst på livet og var jeg klar for hyss. Det første forsøket strandet riktignok. Jeg ringte Elton, vi hadde jo romnummeret hans, og inviterte ham med på Hamburger Börs for å se Björn Skifs. VIP-plasser, sa jeg, ville være en fornøyelse å ha ham med. Det avslo popstjernen meget høflig, han skulle opp tidlig neste morgen. Særlig. Kan diksjonen min har medvirket til avslaget? Det får vi aldri noe svar på.

Det Nye, 16. januar 1979. Det tok sin tid å komme på trykk før i tiden, drøyt to måneder, faktisk.

Bakkemoen hadde i mellomtiden ordnet med Hamburger Börs. Vi var viktige personer, vi skulle dekke Skifs-showet for Norges største aviser, argumenterte han. De ordnet billetter umiddelbart, og reserverte EMIs VIP-bord for oss. Og der ble det selvfølgelig drukket avsindig, så mye at jeg plutselig fikk akutt behov for isvann. Jeg skulle jo snart intervjue Skifs, som holdt på der nede på scenen. Kelnerinnen kom ilende med en hel mugge, og den satte jeg rett til munnen og gurglet ned på styrten så isbitene skranglet. Jeg var tross alt profesjonell.

Intervjuet foregikk i et eller annet tilstøtende rom. Neste formiddag, sterkt redusert av nesehorn-smerter i pannelappen og fragmentert hjernestamme-betennelse, mente jeg bestemt at jeg hadde snakket masse med Björn Skifs før jeg besvimte. Det kunne Bakkemoen informere meg om at jeg ikke hadde. Faktisk hadde jeg viftet Björn Skifs vekk da han ba om å få sette seg. Kunne han ikke se at jeg var opptatt! Jeg var nemlig langt inne i et intervju med en av showets danserinner, mens jeg med korte mellomrom bælmet vann rett fra muggen. Denne gang vannmuggen den unge damen hadde bestilt til seg selv. Bakkemoen berømmet min usedvanlig slappe diksjon. Faktisk diskuterte danserinnene seg imellom uten å bli riktig enige,om hvilket sprog jeg snakket.

Regningen satte vi på EMI. Jeg signerte med Lars Keilhau. Jeg vil tro han fikk noen spørsmål da regningen havnet hos EMI Norsk på Frysja noen uker senere.

Nåja, det kunne vært verre. Den sommeren presterte en kollega av meg å intervjue en kinesisk kelner i den tro at det var Mick Jagger. Selv satt jeg sammen med Jagger noen meter unna, mest fordi jeg ikke greide å komme meg på bena igjen, de var blitt til gummi. Ganya er undervurdert. 

Fler og fler ønsker å høre spillelisten for 1979, så her er den. Samtlige 270 låter som var innom TOP 30 i England i 1979, kronologisk og alt mulig + 10 fra VG-listen.

FEBRUAR – SLEM MOT SIOUXSIE

Året 1978 sto i Jahn Teigens tegn. Jahn Teigen og "Grease". De store vinnerne i Det Nyes leseravstemningen 1978. Resultatene ble publisert 27. februar 1979. “Grease” meg her og “Grease” meg der. Det var bare sånn det var. Samma for meg. "Grease" har jeg ennå til gode å se, og albumet sto trygt i hyllen og støvet ned.

Man kan trygt si at 1978 hadde vært et godt år for Teigen og Travolta.

Heldigvis skjedde vidunderlig mye mer i England. Jeg husker med særlig glede hvor nøye jeg var med å sikre meg singlene til The Clash, The Jam, Stranglers, Elvis Costello, Skids og Buzzcocks - med billedcoverne. England hadde endelig oppdaget billedcoveret. Og de var nesten tøffere enn de tøffeste LP-coverne.

Ser at jeg køddet litt med Siouxsie & The Banshees i februar 1979. Lenge siden jeg har hørt "The Scream", så kanskje jeg hadde rett. Men jeg var svak for bandet og samlet alle singlene deres også, bare så det er klart. 

MARS – SORKNE MELDER SIN ANKOMST

I 1979 ante man ikke at et presteskap kalt Facebook skulle erobre og styre verden. Vi hørte på veldig mye musikk. Tampen av 70-tallet var usedvanlig rikt på vinyl man bare måtte ha. I mars måned haglet det. Innimellom fikk jeg møte noen av disse fenomenale artistene og intervjue dem. Som Frank Zappa, Tom Robinson, Ian Dury, Buzzcocks. Heldiggris-navn i 1979.

Men det må innrømmes at jeg skrev mye fælt også. Visse mellomledere, la oss kalle en av dem Søren, likte å gi meg et smekk eller to over fingrene for at jeg hadde sneket meg inn bakveien til elskelige sjefsredaktør Rigmor, og sikret meg fast ansettelse – til høy lønn – uten å informere dem på forhånd. Mellomleder-logikken var ganske skrøpelig, da jeg neppe ville fått fast ansettelse hvis jeg var gått via dem.

Uansett: Søren-figuren var bladets ikon, og Søren-figuren likte ikke at jyplingen som sverget til de kule samtids-artistene Clash, Pistols, Costello – og kvekkende gamlinger som Bob Dylan – begynte å etablere sin egen skare av unge tilhengere. Jeg hadde egen ukentlig leserside i bladet, “Leserne i fokus”, og brevhyllen min ble fullere og fullere. Sørens hylle magrere og magrere. Han var begynt å fabrikere sine egne leserbrev.

Søren forsøkte å skape en slags motvekt til artistene som ble geniforklart på platesidene. Han gikk i bresjen for amerikansk mig som Leif Garrett og Shaun Cassidy. Og kommanderte meg til å skrive artikler om dem. Den andre mellomlederen kommanderte meg til å skrive sladrejournalistikk om skilsmissen til Agnetha og Björn, og dessuten en skrivebords-tunga-ut-av-vinduet om Robert Stigwoods fæle filmatiseringen av «Sgt. Pepper». O lidelse.

Forsmedelsen. Da jeg sendte ut fankort med Søren-ikonet Pusur på skulderen. Søren skar tenner så gnissende høyt at kontorsjef Moe kom springende på sine lange ben og trodde det var håndverkere i sving. Han elsket å se håndverkere jobbe. Hadde alltid noen råd og vink å gi dem.

I en periode måtte hvert innslag jeg maste meg til om Ian Dury, Tom Robinson, Jonathan Richman etc betales med suppe-på-spiker-saker om møkkadritt. Slik oppstod den mystiske Sorkne-signaturen som dukket opp påfallende ofte når Det Nye trykket B-saker og C-saker om alt kjentfolket according to Søren. Den mystiske Sorkne sto bak Shaun Cassidy og Agnetha & Björn-sakene. Han skulle få breie seg skikkelig etter hvert.

Sorkne møter Milk And Honey og blåser liv i den gamle Grand Prix-loven: “Kjent i dag, glemt i morgen”. Det Nye 16. oktober 1979.

Det hendte ikke sjelden at jeg mottok brev fra oppbragte lesere som mente at denne Sorkne var uetterrettelig, at han skrev teite artikler, ofte også skjemmet av faktafeil. Det siste var ikke så rart, da materialet Sorkne baserte søpleartiklene sine på var masseprodusert møl fra amerikanske syndikater. Tilbud som bl.a. Sørens alterego Jan Amundsen mottok i kraft av sin stilling som redaksjonsleder.

Av og til trykket jeg slike sinte brev på lesersiden, og støttet dem uforbeholdent. Nå måtte denne Sorkne ta seg sammen! Jeg lovet å ta en alvorsprat med rabagasten.

Den berømte “Sorkne”-signaturen, et kodeord for “Denne artikkelen trenger du ikke lese”.

Som fast ansatt hadde jeg lite å klage på – bortsett fra sånne kjipe oppdrag. Jeg hadde det jo ganske fritt, og det ble en del spennende reiser også. Rigmor ga grønt lys til alt jeg foreslo. I 1979 innebar det reiser til Stockholm, Göteborg, Knebworth, Cannes, Geleen, London, Liverpool – og møter med Kate Bush, Earth Wind & Fire, Led Zeppelin, The Who, Mick Jagger, Peter Tosh, The Jam, Paul McCartney og ABBA. Blant annet. Pluss en stabel artister i Oslo. Da tåler man at Sorkne vimser rundt i kulissene iblant.

APRIL-MAI – DA MANFRED EKSPLODERTE OG JEG BLE ANGIVER

Hektisk førstehalvår. I mars traff jeg både Frank Zappa (2. mars) og Manfred Mann’s Earth Band (24. mars). De spilte i Ekeberghallen – med bare noen ukers mellomrom. Det ble for mitt vedkommende gjensyn med begge to også i intervjusituasjonen. Resultatene kom på trykk i Det Nye i mai. Ikke akkurat nettavis-hastighet på trykningstiden.

Vi snakket 3. mars, men på trykk kom det ikke før 15. mai. Man hadde med andre ord bedre tid i gamledager. Det hadde ikke gått i dag da veldig mange popstjerner er blitt så gamle at de ville vært døde før intervjuene deres kom på trykk.

Manfred-intervjuet foregikk på et spisested i Strøget-passasjen i Oslo. Det var lett tverr stemning innledningsvis, som alltid når Manfred får ferten av journalistblod. Mannen som er legendarisk gretten ble direkte rasende ganske tidlig inn i mitt intervju. Manfred var mutt, men profesjonell da jeg kom i skade for å nevne musikken til B-filmen "The Stud" - britenes testosteron-svar på "Saturday Night Fever". Det gjaldt "Davey's On The Road Again" (single-versjonen) som var inkludert på soundtracket.

- Nei, det er den ikke. Manfred så nedlatende på meg og ristet på hodet. Der tok jeg nok skammelig feil. Han hadde ikke gitt tillatelse til å bruke Earth Band-innspillinger i den drittfilmen. Men jeg vet jo at den er der, protesterte jeg, jeg har jo LP'n! Manfred holdt på sitt, men nå ble blikket vikende. Det søkte mot pressesekretæren, jeg tror det var en engelsk dame, men det kan ha vært en representant fra Arne Bendiksen AS også. Jeg skal ikke banne på det.

Uansett forlangte Manfred saken oppklart øyeblikkelig. Det ble telefonert til London. Rikstelefon. Det var et ord før. Ikke så gammelt at det ble svart “Dette er London!” i den andre enden, men nesten. Det ble antagelig sendt ut speidere til nærmeste plateforretning i London og Oslo også. Himmel og jord i bevegelse. Det var definitivt utviklet seg til et annerledes pressemøte.

Jeg synes ikke blikkene plateselskap-representantene sendte meg var særlig koselige. Det skulle ikke bli bedre. For:

Exhibit 1. Og Manfred tok fyr.

Ganske snart ble det konstatert at den irriterende norske journalisten hadde rett. "The Stud" inneholdt virkelig "Davey's On The Road Again". Manfred Mann eksploderte. Han satt ikke lenger, men tok rommet i sin fulle høyde og med utestemme. Jeg fryktet at han skulle gå løs på inventaret. Noen hadde tatt avgjørelser bak mannens rygg. Det tålte han dårlig. En eller annen stakkar i London var nok i full gang med å rydde pulten sin.

Så falt Manfred til ro. Han takket meg, og forsøkte til og med å se hyggelig ut. Fikk jeg et klapp på skulderen også, tro?

Jeg følte meg som en tyster og tenkte på stakkaren jeg hadde ødelagt livet til. On the road again. Somewhere in London.

Hoder skal henrulle. Manfred Mann på Strøget i Oslo. (Foto: Per Erik Knive)

Intervjuet i Det Nye nevner ingen ting om dette dramaet. Det var egentlig svakt av meg. Ga Manfred meg et tilbud jeg ikke kunne avslå? Eller Terje Engen? Svaret ligger på bunnen av Oslo havnebasseng – med betongsokker. 

JUNI-JULI – GANYA-KALAS MED MICK JAGGER, PETER TOSH OG SVANTE

Etter seks år som musikkjournalist syntes jeg fortsatt at det å høre på alle de nyeste LP'ne som kom, og ikke minst å få dem gratis, var en ganske fin jobb. Denne sommeren hadde nå fått sitt soundtrack med ABBAs "Voulez Vous" som jeg omtalte noe mellomfornøyd i Det Nye. Jeg var mer hissig på Skids og Bill Nelson. I tett rotasjon på platespilleren gikk Blondies "Parallel Lines", Roxy Musics "Manifesto", Elvis Costellos "Armed Forces", Thin Lizzys "Black Rose", Ian Durys "Do It Yourself" og snart også Dire Straits' "Communique", David Bowies "Lodger" og Wings' "Back To The Egg". Ikke akkurat verdens blekeste vinyl-sommer.

Jeg hadde nettopp vært på fylla i Cannes og sett The Who-filmene "The Kids Are Alright" og "Quadrophenia", og møtt The Who, og sett dem spille live i et romersk amfiteater og vært på fest med dem og pratet med en deppa Pete Townshend. Det var ganske OK å være journalist av og til, nemlig.

Det skjedde i mai, men var ikke på trykk før 31. juli. Fin sak uansett.

Platebransjen hadde mer penger enn den hadde godt av. Polydor inviterte til dette luksusarrangementet midt under filmfestivalen i Cannes, da ledige hotellrom ikke akkurat ynglet. I hvert fall ikke ledige luksusrom. Men det var akkurat hva vi journalister fra hele kloden hadde i vente. Luksus-suiter, noen i to etasjer med sole-seg-balkong på taket, noen med egen rosehave. Vi ble innlosjert i Saint-Tropez, jeg hadde en hel liten bolig til rådighet, og nede i første lå et tropisk gullfiskbasseng på størrelse med Frognerbadet.

Formiddagen oppe i åsen med friske jordbær og The Who er et uforglemmelig minne. Det var ikke vanlig å ha et så kult orkester til rådighet i flere dager, og vandre rundt blant dem og knipse bilder. Oppe i åsen knipset jeg vilt, og utmerket meg som den eneste som forsøkte å få bilde av hele orkestret bakfra. Det er alltid bedre plass bak motivet. (Gammelt jungelord)

Vilkårlige eksempler på knipsing i millionæråsen i Cannes. Pete helt til venstre, deretter Roger som bare måtte ta av seg på overkroppen, The Ox, uklanderlig antrukket, og da nylig avdøde Keith Moons erstatning, Kenney Jones. Kenney fikk skarp beskjed om å bytte benklær før gruppefotoet.

Bare én journalist valgte å ta bilder av The Who bakfra. Det er som kjent alltid best plass bak motivet. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Årsaken til alt dette oppstyret, og midt i selveste filmfestivalen, var at The Who var involvert i to bidrag til festivalen - med pressevisning henholdsvis 13. og 14. mai (klokken 22.00 til midnatt): “The Kids Are Alright” og “Quadrophenia”.

Fenomenal dokumentar. Senere også en vinner på video. En natt på Hovseter bar & dritings på 80-tallet, hadde jeg besøk av Herodes Falsk som ikke klarte å rive seg løs og så filmen fra start til slutt uten å gå på do engang.

Ikke like morsom å se som dokumentaren, men OK. Man var tross alt i Cannes. Pen i tøyet til og med.

Oppholdets høydepunkt var et sent utendørsparty for The Whos gjester, både presse og artist-kolleger. Her hadde jeg en ganske lang samtale med Pete Townshend, som var ganske nedfor og veldig åpenhjertet. Han savnet Keith, og han syntes ikke The Who var så veldig relevante lenger, og ante egentlig ikke hva han burde finne på. Han inviterte meg til å intervjue ham neste dag i båten han bodde på, nede i havnen. Jeg husket dessverre ikke hvilken havn, neste morgen, da jeg våknet med den vanlige nesehorn-hodepinen i Saint-Tropez.

Jeg husket imidlertid mitt pinlige møte med Eric Idle foregående aften. Han sto og hang med noen andre kjendiser, bl.a. Roger Waters, Nick Mason og Bill Wyman. Jeg brøt meg inn i samtalen med den teiteste åpningsreplikken jeg kunne valgt: “I am a Norwegian, I’m pining for the fjords …” Idle hadde allerede blitt usatt for denne replikken 7,3 milliarder ganger siden 1969. Nå så han bare på meg med avsky, utbrøt: “I am not even in that sketch, you silly person”, og snudde ryggen til meg.

Jeg følte ikke behov for å søke trøst hos Gary Glitter og David Essex som sto like bortenfor. Av og til ønsker man bare å få skamme seg helt i fred. Men jeg fikk i hvert fall autografene til The Who, da.

Komplett sett signaturer fra Cannes i mai 1979. Om man regner Kenney Jones som Keith Moons stedfortreder.

Midtveis i juni. Jonathan Richman-intervju i Det Nye. Snart også Phil Lynott-intervju, inkludert hans instruksjoner om hvordan Thin Lizzy skal uttales. En uke var platesidene i sin helhet viet Bee Gees. LP'ne deres anmeldt kronologisk, med forts. neste nr. De var svære i 1979. SVÆRE.

Siste uken i juni kunne man lese rapporten om mitt selsomme første møte med Kate Bush. I Stockholm. Intervjuet som ikke ble et intervju, men en smil-og-nikk-pantomime med innlagt kulepennhilsen på papir, da den unge sangfuglen var blitt forkjølet og måtte spare stemmen sin til kveldens konsert. Til gjengjeld fikk jeg oppleve en fremragende forestilling med akrobatikk, lys og kostymer kombinert med noen av de fineste låtene fra hennes to første album (men ikke "Wuthering Heights", den ville ikke stemmen hennes klart den kvelden).

Kate skulle få Det Nye-diplomet for seieren i leseravstemningen (årets kvinnelige artist). Møte henne fikk jeg, men snakke kunne hun ikke, bare nikke og/eller riste på hodet som svar på spørsmål.

Jeg gikk forresten i Budokan-fella som de fleste andre. Man får ikke Dylan glattere enn på det albumet. Men den gang, sommeren 1979, opplevdes det som en helt ny Dylan-lyd. Og nye Dylan-lyder satte man alltid pris på. Det skulle bare vise seg at akkurat denne Dylan-lyden ikke var så slitesterk som de andre.

Den nye Dylan-lyden av Las Vegas skulle snart erstattes av svovel og tenners gnidsel-lyden fra “Slow Train”. Jeg foretrekker den.

Konsertopptakene fra USA (som jeg selvfølgelig hadde sikret meg), altså sent i turnéen, er råere, betydelig mer rufsete og av større interesse. Budokan er bare vellyd, bandet står liksom og svaier i bølgetakt som sjøgress rundt Dylan mens kordamene sukker og fløytene plirer.

Han lød strammere i Göteborg, men måtte til USA før de fant fasongen. Men kom aldri i nærheten av Rolling Thunder og "Hard Rain".

Midt i juli. Fullsommer, men ingen utenlandsferie. Hytten på Ringkollen fikk duge.

På en måte levde jeg to liv. Rock’n’roll-livet på reisefot og i hovedstadens klubber og diskoteker. Men innimellom hendte det at jeg gikk rundt i byen som en vanlig mann - med kone i en leilighet på Majorstuen. De to virkelighetene kjente ikke hverandre. Jeg var Fantomet.

Før Tor Milde vandret sidelengs inn fra venstre, var platebransjen ufordragelig rik og ringte journalister og lurte på om de ville reise langt av sted og snakke med popstjerner. Det ville de ofte. Jeg husker ikke lenger hvorfor Polygram betalte for turen til Geleen, tre mil fra Maastricht, helt syd i Nederland, nærmest en kvise inn i Belgia, for å overvære Pink Pop-festivalen. Men jeg har en mistanke om at det gjaldt Dire Straits.

Uansett ble en journalist fra en populær avis, la oss kalle ham Svante, og jeg innlosjert i en by ganske langt unna, jeg tipper Eindhoven, passe nær Amsterdam og flyplassen. Hjem skulle vi jo, og det allerede neste morgen.

Festivaler er omtrent like morsomme som liggesår. Profesjonelle journalister som er vant til å få plater og flybilletter i posten, liker ikke å menge seg med plebeiere: Alle idiotene som betaler penger for å sitte trangt i en sverm av mygg og armhule-dunster, spise dårlig, drikke varm øl, stå i evige pissekøer og heie på uinspirerte artister som snart skal hjem til hotellet og ha det mye gøyere enn å stå på scener store som flyterminaler og lire av seg vindblåste kortversjoner av live-showene sine. Tabloidjournalistene «anmelder» settene. Noen er gode og noen er ikke fullt så gode, skriver de. For noe jug. De vet like godt som oss at festivalmusikk suger. Men drinkene backstage er gratis. Etter et par av dem får svake skribenter det for seg at hele landet venter på deres dom.

Band burde betales for å holde seg unna festivaler. La russen overta. Kjør bussene inn. Tving gitarene tilbake i klubbene.

– Er det ikke bra! stønnet en fjoms fra Phonogram England.

Jeg så rett opp i neseborene til Elvis Costello. Han virket ordentlig sint. Lyden av The Attractions veivet rundt i vinden et sted bak meg. Det lå et svakt belegg på bakken og trærne. Så ut som om noen hadde sluppet rosa pulver over hele byen. Det hadde de også. På veien inn passerte vi noe som kunne vært en scene fra «Brazil».

Norge har ikke industri. De som hevder motsatt bør reise til Geleen og se ordentlige fabrikker: Uendelige monumentale rørkonstruksjoner som spyr damp og tåke i ulike farvekombinasjoner fra sennepsgult til rosa. Det henger lamper i den evige skumringen. Lysene skjelver. Du glor inn i science-fiction-helvete, hvem vet hva slags vesener som holder til der. Elvis Costello pustet inn den samme dritten som meg. Ikke rart han var sint.

Det Nye, 14. august 1979. Og ikke et ord om inntaket av Peter Tosh’ rulletobakk.

Hva husker jeg fra Pink Pop? Police. En britisk trio med bleket hår i jumpsuits. Det neste store. Javel. Dire Straits. En fyr med pannebånd og fingerplekter som fant gynget og betrodde oss at «Harry don’t mind». Brutter’n hans sto ute på den ene siden og ratsjet rytmegitar akkurat som Bruce Welch. Han så sur ut og det var ikke så rart, for snart skulle han få sparken.

Pressekonferansen med Dire Straits i utrivelige kontorlokaler med malte vegger og vegg-til-vegg tepper. En mutt Mark Knopfler i konstant bevegelse vekk fra servile journalister som stilte ham servile spørsmål. Mmm. Yeah. If you say so, yes.

Pressekonferansen med Peter Tosh i et telt. Pressen plassert i rad på rad med campingstoler. Tosh der oppe ved et bord. Vær så god sa EMI-damen, ordet er deres. Ikke en kjeft åpnet munnen. Tosh så skummel ut. Gudene visste hva han kunne komme til å finne på. EMI-damen kremtet. Øynene rullet av nervøsitet. Europapressen ventet. Den var ikke i teltet for å snakke med Peter Tosh. Den var der i håp om å se Mick Jagger. Han var i byen ryktes det, for å gjøre PR for denne nye artisten på Rolling Stones Records. Kanskje kom han opp for å synge duett i Tosh-hit’en ”(You Gotta Walk) Don’t Look Back”?

Redningen kom bakfra i form av Svante som klatret over campingstolene og journalistene (det gikk noen briller på tredje rad) mens han med høy, ja, nærmest brølende stemme annonserte seg selv: ”I am Svante from Sweden”. Vel fremme bøyde han seg over Peter og hvisket spørsmål i øret hans. ”What did he say?”, sa en fortvilet østerriker ved siden av meg. Jeg ga fra meg et ufrivillig rap. Det var slutt på ølen. Hva spør svenske tabloidere om? Who cares.

Maastricht by night er en by under beleiring. Det hersker portforbud og ikke en kjeft våger å trosse loven. Bortsett fra to fulle skandinaviske journalister og en full svensk fotograf på leting etter Mick Jagger. Bleke ansikter titter ut bak tyllgardiner. Ordet «øde» definert i et hollandsk høl en sommernatt i 1979. Inntil vi snubler inn på en kinarestaurant. Det henger et «closed»-skilt i vinduet, men hvem driter ikke i det så lenge døren lar seg åpne. Der, innerst i lokalet, står han. Mick Jagger i uklanderlig lys dress. Ansiktet rødflammet, de karakteristiske leppene flagrer rundt en serie latterstøt. Han henger baklengs mot baren med skosålene ut. Ben av gummi, de bøyer seg feil vei.

En kineser kommer flaksende. “No no, closed, privat party!” Svante knipser ham unna. «We are friends!»

Vi dumper ned ved et solid, rundt bord omgitt av veldig sorte rastatyper med rare strikkeluer og masse hår. Bordet dekket, og på hver eneste tallerken er det dumpet et tårn ganya. Her skal ikke spises. Det skal snakkes. Sakte.

Hello Peter, sier jeg, og regner med at han husker oss. «Hva vil du, white boy» svarer han på rastadialekten sin og rekker meg en joint på størrelse med en trekkbasun. «Din hvite ynkrygg», legger han til og klukker, «dette er for tøft for deg». «Oh yeah?» Jeg stapper never med gress ned i begge jakkelommene mens jeg trekker i basunen så den skyter flammer. «Dumt, mann», sier Tosh.

Peter Tosh kalte meg en ynkrygg. Det skulle vise seg at han hadde rett.

Å komme seg på bena etter den knallbonbonen er ingen enkel jobb. Leggene er av sement og hodet gelé. Tosh ler stille. Skuldrene gynger. «Hva sa jeg, ynkrygg!»

I et hjørne av virkeligheten krabber den svenske fotografen på alle fire mot utgangen. I et annet hjørne ser jeg Svante håndhilse på Jagger, på brøler’n igjen: «I am Svante from Sweden, the land of ice and snow, that’s why I’m so cool». Uten å svare overlater Jagger Svante til en drivende full kinesisk kelner som gjerne vil dele en flaske Jim Beam med svensken. Det vil svensken inderlig gjerne.

Jeg kommer meg omsider og med besvær på bena og seiler gjennom rommet på stylter av gummi. Jagger vokser og blir tredimensjonal. Jeg har en jobb å gjøre, jeg er tross alt profesjonell.

En eller gang i løpet av natten ligger Svante på en parkbenk og roper på en gammel mann med håndkjerre. Kroken samler flasker. Tørt løv visler rundt føttene hans. Svante vil kjøre håndkjerre. Vi er fortsatt i Maastricht, det er langt til hotellsengen i Eindhoven. Vi husker hverken navnet på hotellet eller byen. La meg ri til Amsterdam på en hollandsk skjøge. Jeg har intervjuet Mick Jagger!

– Hello, I’m Yan from Norway.

Noe sånt.

– So what?

Jagger lo. Vennene hans lo. Jeg grep kaffekoppen som sto foran meg, og skvalpet litt av det kroppsvarme innholdet utover den hvite Jagger-dressen. En diger kar reiste seg. Jeg likte slett ikke fliret hans. Ikke nevene heller. De var enorme.

– No, no sa Jagger, let him stay, he’s harmless.

– Oh yeah? sa jeg fornærmet og drysset ganya fra lommen i koppen.

– Definitely yeah, svarte mannen.

– We’re on the same trip.

– No, we’re not, repliserte Jagger, I smoke the stuff.

Komiker. De lo hver gang han åpnet munnen. Muskelbunten med ulveblikket, representantene fra EMI England. Mick snøvlet. Det samme gjorde jeg. Brødre for en natt. Where’s that joint? Om bare Keith hadde vært her.

Borte ved baren satt Svante med armen rundt sin kinesiske venn. De sang.

Da alle skulle gå, vekket jeg fotografen. Han lå i fosterstilling på trammen.

Bilde, sa jeg, må ha bilde av meg og Jagger. Han vrimlet desorientert rundt i mørket og knipset tak og brosten. Jeg måtte holde ham og peke. Der er Jagger, han i den lyse dressen med flekker nedover buksen. Svensken fyrte av en serie som varte i timevis. Vi hørte ham banne i det fjerne og kunne fortsatt se glimtene etter at vi hadde rundet hjørnet.

Vi skulle til et lite treetasjers hotell, ved et hyggelig torg med store trær og enda mer brosten. Eller snarere, DE skulle. Den solide eikedøren gikk opp. En bredskuldret, eldre orientaler lot følget passere under smale, harde øyne. Alle unntatt Svante og meg. «We’re with him!» «Not really», sa Jagger. Så fikk vi ekedøren solid i trynet. Jaggers latter skramlet ut gjennom brevsprekken.

Fotografiet av Mick Jagger og meg, skulle dette være. Problemet var at jeg sto bak Stefan og instruerte. Som han sa, da jeg ringte ham og klaget, noen dager senere: "Det er ikke lett å ta bilde av en fyr som stiller seg bak fotografen.” Nok et jungelord å ta med seg. Bildet er uansett tatt den natten, og jeg befinner meg altså tre meter utenfor bildet. Idiot. (Foto: Stefan Wallgren)

Svante hamret på døren. Lenge. «Let us in, let us in, we’re nice!»

– No, you’re not, svarte det innenfra, - you are drunk people!

Døren gled opp. Den gamle, men tydelig sterke mannen lot Svante få den ene foten over terskelen før han ga ham et kraftig puff. Det sendte Svante bakover så han kolliderte med meg. Vi ramlet ned den lille trappen og gikk i gaten. Gamlingen sto over oss med hoftefeste..

– You are not nice people, sa han, – we don’t want you around here.

Det var ikke noe å svare på det. Døren smalt igjen. Det måtte finnes en annen vei.

Vi kunne høre dem, oppe i tredje, ute på den store terrassen. Latter og glass. Lyden av glade, rike mennesker som har råd til room service hele veien til graven.

Jeg plukket småsten og målte avstanden. Den første gikk for kort. Den tredje utløste et hvin.

– Stop it you morons!

Jagger hang over rekkverket, et troll i motlys. Svante tok den med the land of ice and snow igjen.

– Oh God! It’s those friggin Scandinavians again!

Bemerkningen utløste latter. Den ble kortvarig. For der traff min beste sten noe på terrassen. Det singlet i glass. Nå var det vi som ledet. Jagger brølte. En kvinne skrek. Og der kom orientaleren igjen.

Maastricht er en fin by å stikke av i midt på natten. Skoene lager et sånt hult ekko. Noen ganger hører man hunder gjø.

Han fikk ikke tak i oss. Vi var for lure, eller for unge. Og så ville Svante sove på parkbenken.

– Men jeg intervjuet i hvert fall Jagger i kveld, bablet den liggende tabloidsvensken. – Vi delte en flaske whisky, vet du det?

– Det var en helvetes kelner, din idiot! Du må da se forskjell på en kineser og Mick Jagger!!!

Vi når Amsterdam i tide. Jeg må hive jakken i en søppelbøtte utenfor flyterminalen. Marihuana over alt, til og med i håret. Jeg børster og børster på vei mot billettkontrollen, og stapper det jeg kan i munnen. Det smaker tørket gress og surt lær.

På Fornebu blir jeg ugrei. Vi byttet fly i København. Og nå spør tolleren hvor jeg kommer fra. København sier jeg og viser ham billetten. Pass, kvitterer han og holder frem hånden. Neppe, sier jeg. Trenger ikke pass for å reise til Danmark. Legitimasjon? Aldri. Finnes ikke noen ID-lov i Norge. Ja, men har du legitimasjon? Det har du ikke noe med.

Det blir en fin dag for de andre passasjerene. Alle tollerne flokker seg rundt meg og lar hurven passere. De viser meg reglementer og brosjyrer. De peker med harde fingre. Jeg må være samarbeidsvillig, det står i loven, nemlig. Jammen det er jeg jo, dere har fått navn og nummer og adresse og telefon til arbeidsgiver, hva mer kan dere forlange?

– Legitimasjon, kommer det trett fra den første tolleren.

Brått drar han meg inn i et avlukke, nevner truende noe om kroppsvisitering og bikkjer og rapper lommeboken min.

– A-ha! sier han triumferende, river forhenget til side og viser kollegene sitt fantastisk funn: Bankkortet mitt.

– Big deal. Du klarte å knipe meg i å snakke sant, din dust. Gi meg bankkortet.

Jeg river det til meg. Han truer med politi. Jeg truer med advokat. Vi står og stirrer på hverandre i fem sekunder. Så snur jeg og går.

Lommeboken måtte jeg komme og hente noen dager senere.

Da kom også fotoet. Det forestilte Jagger, ålreit, side om side med en spankulerende Svante. Men hvor var jeg? Jeg ringte fotografen. Rasende. Hva faan skal dette bety? Jeg ga deg tydelige instrukser om å fotografere Jagger og meg!

– Men du sto jo bak meg hele tiden, pep han, – og dirigerte.

Jeg synes ikke ganya er noe skadelig.

Vi nærmet oss august. Snart bar det av sted til London.

Jeg var tross alt profesjonell og sikret meg Micks autograf. På Dire Straits-biografien jeg hadde fått tidligere på dagen.

AUGUST-SEPTEMBER – LED ZEPPELIN, MYGG OG URIN, KNEBWORTH ‘79

3. august 1979. Frankie Miller-intervjuet. Hadde jeg nesten glemt. På trykk denne uken. Triste greier. En så begavet sanger med et sånt band, og så tror alle nordmenn at han er en slags Smokie light p.g.a. "Darlin'". Det kommer nesten ikke mennesker. To av de største skuffelsene mine når det gjelder konserter, denne og den med Ronnie Lane's Slim Chance i kjelleren på Chateau Neuf. Begge konsertene strålende (den siste langt forbi strålende, faktisk, nærmere episk), begge offer for elendig oppmøte fra publikum. På Lane var det jo nesten helt tomt. Og likevel leverer de. Begge to. Plutselig, og helt malapropos fikk jeg lyst til å spille Ronnie Lane.

11. august 1979. Jeg hadde fått billetter til Knebworth: Led Zeppelin, Todd Rundgren og Keith Richards. Erik Meyn fikk den ene billetten (kjærestene våre ble igjen i London). Men ikke VIP-passet mitt. Det ga meg adgang backstage hvor jeg gikk ved siden av Robert Plant. Han snakket med en dame. Jeg bare gikk ved siden av Robert Plant. Det var nok for meg. Akkurat som jeg en stund før sto og glodde på Keith Richards. Det gikk an det også. Jeg nikket. Blikket hans streifet meg. Og der var Ron Wood. Og Todd Rundgren. Backstage-toalettene var så avskyelige at jeg løp inn, tok et bilde, og løp ut igjen. Tror bildet ble brukt i Det Nye.

Scenen var vanvittig høyt der oppe, full innsikt til alle nesebor, bedre å stå lenger unna.

VIP passet ga også adgang til den lille innhegningen på siden av scenen hvor jeg blant annet møtte Nick Kent. En jente på utsiden av gjerdet ropte på ham. Nick! Nick! Han enset henne ikke. Hun strakte seg over sperringen og dyttet borti meg. Kan du hente Nick? Jeg hentet Nick. Han veide 14 kilo, hadde ben som piperensere i trange skinnbukser, og det ene glasset i solbrillene hans var knust. Han var ikke nykter. Munnen beveget seg, men det kom ikke ord ut, ikke ord jeg har hørt før i hvert fall.

Legenden Nick Kent, mitt journalist-idol på 70-tallet. (Foto: Alchetron)

Jeg hater egentlig festivaler. Også denne. Men jeg tenkte «kjekt å ha». New Barbarians-settet husker jeg ingen ting av. Men Zeppelin var et raut av lyd, brutal kraft og eleganse. Jeg var glad over å være der. Det burde jeg også være, for det skulle aldri by seg noen anledning igjen. Siste konsert den originale besetningen gjorde i England. Og så var Bonham død og boken lukket.

Etterpå tok Erik og jeg toget tilbake til London.

I ettertid har jeg sett hele konserten på DVD. Den var betydelig mye bedre enn jeg husket den. Hjemme i en god stol og med et godt anlegg, er man forskånet fra å tenke på at det virket underlig vått i bakken hvor folk satt tett, inntil man løftet blikket, så de mobile dassene som sto parkert der oppe og rant over, den sildrende floden nedover skråningen, gjennom menneskehavet på nærmere 200 000. 200 000 i mygg og urin. Knebworth funker bedre på DVD.

Hjem fra urincampen på Knebworth 15. august. Jeg rundet 27 år i London. Who i Cannes på trykk i Det Nye. "The Kids Are Alright" i neste nummer. Ganske fornøyd med denne sommeren.

Jeg hadde ikke gitt meg som poet, heller. 27 år, fortsatt livstrett og foruroligende lite romantisk:

Ord

ord til deg

kunne vært bitre ord

forvirrede ord

søte ord

bekjennende ord

ord til deg

blir bundede ord

ord som ikke våger det frie fall

fordi

ordene til deg

ikke forteller hva jeg tenker

men hva du ønsker

å høre

ordene til deg

er de løgnaktige blindpassasjerene

på narrenes tog

mot kjærligheten

Inn i høsten. Der ventet noen godbiter. "London Calling" og "The Wall" blant annet. Og på VG-listen var Zappa gått til topps og blitt popstjerne.

Hektiske tider. Masse plater. Og konserter. En uke skrøt jeg av Queen, sablet ned The Knack og kåret Boomtown Rats til håpet for 80-årene. Dessuten hadde jeg levert en sak om Squeeze som snart kom på trykk. De var i Ekeberghallen og varmet opp for Tubes 7. juni. Stikk den! Det burde vært omvendt.

Jeg sendte Erik Meyn til å intervjue Pink Dirt. Selv så jeg Björn Skifs på Chateau Neuf. Et gjensyn etter Hamburger Börs i '78 da jeg trodde jeg intervjuet Björn, men i virkeligheten sa amorøse ting til en av danserinnene hans og avsluttet seansen med å sluke hele vannkaraffelen (med isbiter) - alt som følge av at jeg kom til å slå opp en gammel alkoholskade under pressearrangementet med Elton John tidligere på kvelden, jeg mener, åpen bar og selvbetjening, er ikke platebransjen riktig klok?

Vi snakket ikke om dette i garderoben på Chateau Neuf. Det tror jeg var lurt av meg.

Snart kom intervjuet jeg gjorde i London med The Jam også, mitt absolutte favorittband på denne tiden. De hadde en slags blanding av Beatles og Who-status for meg. Jeg samlet på singlene deres. "When You're Young" var deres nyeste da jeg møter opp i Townhouse Studio hvor gruppen var i full gang med å spille inn "The Eton Rifles". Jeg hørte med en gang at det var en hit. Weller slet med forkjølelse og faren hans ble bekymret da jeg ville ha dem med utenfor for å ta et bilde. Men de stilte opp. Signerte singlen min også. Herlig band. 

Signert “When You’re Young”, og låten som ble innspilt mens jeg var i studio, “The Eton Rifles”.

OKTOBER – TALEFORBUD MED ABBA OG FINN KALVIK OG UFO’EN

Jeg omfavnet Bob Dylans første "kristne" plate, "Slow Train Coming", i det Nye. Den lød supert. Særlig glad var jeg i "Precious Angel". Spilte albumet nonstop.

Til Det Nyes lesere fortalte Sorkne at Grand Prix-døgnfluene Milk And Honey kanskje ikke var noen døgnfluer. Selvfølgelig jug. Enkelte jobber blir man satt til å gjøre, enten man vil eller ikke. Til gjengjeld fikk jeg i samme nummer slått et slag for Nick Drake - og skrytt av et herlig Ellen Foley-album, en Jan & Dean-samler, en suveren The Jam-single og en plate med "illevarslende robot-poesi". Nye plater nesten hver eneste dag. Lurer på om det ikke snek seg noen inn om natten også.

Det var høsten uten Royal. K'en smatt av midt i en Kinks-anmeldelse (“Low Budget”). Jeg var på elektrisk skrivemaskin nå. Det føltes ikke inspirerende. Å skrive skal være å hamre. Selv i dag, med de berøringssarte PC-tastaturene, hamrer jeg. Men det blir feil hamring. Du skal høre piskesmellet fra bly-typene i det de rammet papiret som lå stramt mot den nå svært harde valsen. En gang i 30-årene var den ny og myk. Nå var den hard. Steinhard. Den var blitt innkjørt.

Her med min Royal 14. januar 1965. I dag står den i garasjen på Røa, fortsatt minus sin K.

Det smalt når jeg skrev, tikket-i-takk!, og sa "ding!" når det var linjeskift. Den elektriske maskinen på Det Nye sendte av gårde bokstavtypene før jeg fikk summet meg. Lyden var feil også. Det lød som hekling.

Jeg bestemte meg for å få Royal'en restaurert. Banna bein. Snart. I dag, fem boliger og mange år senere, står den fortsatt i manko på sin K nede i garasjen. Og venter. Og venter. Sammen med edderkoppene.

Høst 1979. Det var da jeg dro til Göteborg og fikk se ABBA live. Et slitent ABBA, skrev jeg senere. Etterpå var det ABBA-fest med forbud mot å fotografere og snakke. Hallo?!? Hvorfor inviterte de pressen da? Vi fikk anledning til å se gruppen motta norske plate-trofeer, og så sitte og glo på dem mens de spiste. Hysj! kom det fra Polar-folkene hvis noen kom i skade for å kremte ut en bitteliten setning. Jeg satt ved siden av Agnetha. Hun hang med hodet og virket utenfor. Jeg forsøkte meg på en krøllete setning, og fikk en umiddelbar reprimande av Polar-soldatene.

Det Nye 18. desember 1979.

Jeg skulle treffe og få snakke med alle fire senere på 80-tallet. Men aldri samtidig. Agnetha vant, jeg intervjuet henne to ganger.

Oktober var også måneden da jeg syntes jeg fikk til et veldig fint Finn Kalvik-intervju. Det syntes han også inntil moren hans ble sinna for noen uttalelser om Slottsparken og 60-tallet. Dessuten gjorde noen kamerater av Finn ham oppmerksom på at mange sikkert ville synes at den UFO-historien hans virket litt teit, at de ikke ville le med, men snarere av ham.

Sett i ettertid vil jeg fastholde at det er et fint Kalvik-intervju. Det fanger ham slik han er og var, varm, engasjert, spontan og litt hulter-til-bulter. Jeg liker Finn.

Det Nye, 4. desember 1979.

Høstens siste store skandinaviske intervjuobjekt var selvfølgelig Kim Larsen. Ham hadde jeg fulgt siden 1973, og nå som Gasolin' hadde raknet, måtte man sette sin lit til Kim. En artig kar å intervjue, han også. Med en mektig jernkjeve som sikkert kunne knekke kokosnøtter. 

NOVEMBER-DESEMBER – SAVNET ETTER STRUMMER, BEATLES-MØTE I LIVERPOOL OG FOLKEVOGNEN PÅ STOVNER

Mitt John Cooper Clarke-intervju sto på trykk i Det Nye første uken i november. Jeg var skikkelig fornøyd med det. Han likte meg med en gang siden jeg dro før Costello var ferdig på Chateau Neuf for å gjøre intervjuet. "And you even like him! That's impressive," utbrøt han fornøyd.

John Cooper Clarke reiste på turné i det han gikk og sto i. Den lille skuldervesen inneholdt en truse, en bunke ark og tannbørste. “Gleder meg til å komme hjem og skifte”, betrodde han meg. Bildet tok jeg utenfor Ambassadeur.

Vi satt på Valentes og pratet. Jeg var i en stim. Neste uke ventet en telefonsamtale med Ian Hunter i anledning "You're Never Alone With A Schizophrenic". Tre uker senere skulle jeg til London for å se ham live. Jeg satte oppe på balkongen og sovnet under oppvarmeren, Raqhel Sweet. Men var årvåken under Hunters strålende forestilling.

Han ga fra seg en Gibson til en vantro fan nede i salen som trodde han drømte. Det gjorde han også, for en av vaktene styrtet til, dro fra ham gitaren, og bukserte den opp på scenen igjen. Da ble Hunter grinete, ropte på unggutten, og ga ham gitaren en gang til. Vakten fravristet ham gitaren for andre gang. Først på tredje forsøk fikk en nå skikkelig forbannet Hunter til overleveringen. Gutten og gitaren forsvant i vill fart gjennom folkehavet og ut dørene. Han tok ingen sjanser nå.

På den turen presterte jeg å tråkke på føttene til Mick Jones. Han sto rett bak meg på en klubbkonsert med Linton Kwesi Johnson. Jeg tok et ørlite skritt bakover, og OUUUUCH!. Bråsnudde, og så ned i Micks plagede ansikt. Unnskyld, sa jeg, unnskyld. That’s OK, svarte han, no problem. Men flyttet seg et par meter mot venstre. For å være sikker.

Det var det nærmest jeg noen gang kom The Clash, dessverre. Da de spilte i Oslo var jeg i London. 70-tallets viktigste og rockens siste store band. Og jeg så dem aldri. Og Joe Strummer som jeg forguder, fikk jeg aldri gitt den klemmen hans fortjener. «Silver And Gold», finnes det noe sårere og naknere og vakrere enn Strummers versjon av denne Fats Domino-klassikeren:

Heh, I'm gonna go out dancing every night

I'm gonna see all your city lights

I'm gonna do everything silver and gold

And I got to hurry up before I grow too old

«The Future Is Unwritten» får meg fortsatt til å gråte. Joe kunne ikke fått et verdigere ettermæle.

Et vidunderlig menneske, en av rockens aller fineste. Joe Strummer.

24. november 1979 kom min Beatles-opplevelse. Wings på Royal Court Theatre - med Mike McCartney et par plasser bortenfor meg. Og etterpå pressekonferanse, ansikt til ansikt med selveste legenden.

Det Nye 12. februar 1980. Trykningstiden, akk.

Jeg hadde med diplomer fra Det Nyes leseravstemning, og var det noe Paul likte, så var det priser. Ergo fikk jeg stå der tafatt, sjenert og flau, som et naut, og overrekke de stygge diplomene mens jeg ble utsatt for Pauls ultraprofesjonelle hyggelighet. Han kunne gjort karriere i diplomatiet.

Liverpool 24. november 1979. Et begivenhetsrikt år krones med det definitive idol-møtet: Selveste Paul.

Jeg visste det ikke da, men jeg skulle møte ham igjen i Abbey Road bare seks måneder senere. Da viste det seg at min keitete fremtreden hadde gjort såpass inntrykk på Paul at han husket dette opptrinnet fra Royal Court Theatre en sen kveld i november 1979. Ikke dårlig bare det.

Første uken i desember kom det nevnte intervjuet med Finn Kalvik på trykk. Plutselig hadde jeg ham på telefonen, sinna som en fele. Han mente at jeg hadde lurt ham. Jeg synes fortsatt det er et fint intervju.

Artig øyeblikk på tampen av november 1979, Norge må fortsatt være det eneste landet i verden som har hatt to Zappa-singler inne på TOPP 10 samtidig!

Platespilleren koste seg med The Clash (som jeg hadde fått tidlig) og Pink Floyd. To sentrale dobbelt-album som avsluttet 70-tallet. The Clash vant. Det er dem jeg fortsatt spiller.

Ser at jeg ga enda et dobbelt-album, Fleetwood Macs "Tusk", overstrømmende kritikk, og at jeg anmeldte den legendariske Pink Dirt-singlen. Så får man heller bære over med at Sorkne breiet ut Anita Ward over to hele sider (hvor tok han det fra?).

1979 var også året da jeg kjøpte en brukt Folkevogn på Stovner - i sprengkulden, sent på kveld. Jeg ville ikke være brysom, og hadde ingen peiling på bil, så jeg bare sparket liksom litt skeptisk til den ene kanalen, ignorerte at det falt av digre klumper av rust.

Min samboer hadde spurt drosjesjåføren om råd på veien til parkeringshuset, han sa sjekk peilepinnen, så vi spor av jernspon i oljen, var det bare å glemme bilen. Hun ville nå vite hvor peilepinnen var. Jeg ble ergerlig, hvorfor måtte hun skape mistrivsel, jeg ville bare betale og komme av sted. Men hun insisterte.

Selger måtte peke ut peilepinnen, med et flir, da samboeren min forsøkte å få opp panseret foran. Vi myste begge to på den mørke stangen, umulig å se noe som helst. "Hva ser dere etter", sa selgeren muntert. "Skulle bare se om den var rett", svarte jeg - og kunne bitt meg i tungen. Jeg så på ham at det ikke var noe stilig svar. Jeg betalte cash. Bilen var veldig kald på veien hjem. Varmeanlegget pøste ut polarkulde. Det var kaldere i bilen enn utenfor.

Neste morgen ville den ikke starte. Mens jeg sto der og klødde meg i hodet, kom selger rullende. "Du glemte sommerdekkene", sa han, og fikk stappet noen foruroligende slitte dekk på felger inn i baksetet på mitt døde kjøp. Han hadde dessverre veldig dårlig tid, så han kunne ikke hjelpe meg med å starte. "Græ-æ-æ-æ..." sa startmotoren og ble taus. "Den kommer etter hvert", sa selger med et upålitelig skuldertrekk. Blikket hans vikende. Så var han borte.

Vi fikk tauet vraket til NAF, og der satt jeg inne i bilen mens den ble jekket opp, og NAF-mannen stakk skrutrekkere gjennom kanalene og inn i kupeen så lett som bare det, hvorpå jeg protesterte. "Du ødelegger bilen!" "Den er ødelagt allerede", svarte han. Bremsene var gjennomrustet og virket bare på venstre bakhjul. Varmeapparatet hadde ingen virkning da kanalene var rustet bort. Bilen ble avskiltet på stedet.

Jeg fikk stå på Eiriks plass i garasjeanlegget på Rykkinn, inntil videre. Pål tauet meg med alt for kort slepetau, men i frisk hastighet og tett regn. Jeg var vettskremt. Jeg trodde bestemt at vi skulle dø.

Rykkinn-oppholdet ble kort, men likevel langt nok til at hjulene klarte å ruste helt fast. Bilen var ikke til å rikke da Pål kom med slepetauet igjen. Jeg måtte ringe Falken.

Falken kom og Falken ordnet og Falken kostet. Uregistrerte biler kunne nemlig ikke være medlem av Falken. Vrakpanten reduserte litt av det utlegget, men på langt nær alt.

Å annullere salget kunne jeg bare glemme. Stemmen min var ikke spesielt troverdig da jeg truet selger med advokat, og jeg havnet på defensiven med en gang han blandet tekniske uttrykk inn i diskusjonen. Om han hadde holdt på lenger, hadde han antagelig klart å få enda noen hundrelapper ut av meg, for tort og svie. Svinet var glatt som en ål, og vant til å håndtere feige akademikere uten peiling. Stovner-banditt med bart. Jeg kom ingen vei.

Jeg fraråder herved alle å kjøpe bruktbil i stummende mørke i et garasjeanlegg på Stovner i minus 30. Bilen var lyseblå. Det husker jeg.

La oss heller avrunde 1979 med å gjenta at jeg har sett ABBA live i deres prime. Det gjelds. Agnetha i trikoten, å du store min! It's coming back to me! Erindringen ligger i en hemmelig eske, sammen med de sjeldneste engleglansbildene og Beatlestyggegummi-kortene fra barndommen. Agnetha er et erindringssmykke.

Tror jeg setter på "The Day Before You Came", hennes ypperste reise med kjærleikens ferje. Den er så vond at det gjør godt her inne, dypt her inne. Det er lov å være sentimental i desember.

Først trodde jeg dette var en tam og svak single. Så innvaderte den meg, både sangen og close-up-bildene av Agnetha i videoen. Da kjente jeg hvor vondt den sangen egentlig gjør, vondt på en sånn øm, forståelsesfull alt-håp-er-ute-måte. Så ble den min favoritt.

Jeg misforsto den innspillingen første gang jeg hørte den. Den var døll og monoton og ekstremt lang og sutrete og helt u-abbask. Men så kom sangens ultramelankolske melodi sakte smygende, og Agnethas stemme og ordene den beliver, en av de tristeste tekstene som eksisterer på jord, og ikke et øyeblikk lar hun oss få vite hvorfor, bortsett fra at du skjønner at han som kom, han er der ikke lenger, men han sørget for at livet hennes gikk i tusen knas før han dro igjen. ABBAs fineste øyeblikk, rett og slett.

xxx

70-tallet smuldret bort. Jeg hadde gjort det til min oppgave i Det Nye å opplyse tenårings-Norge om at det fantes noe annet enn VG-listen. Da ingen voksne holdt godt nok øye med meg, kunne man plutselig få servert The Residents som ukens utvalgte. Og hver eneste norske new wave single som kom min vei. Smuglet inn i tenårings-Norge uten at noen slo alarm.

Frank Zappa lurte også voksen-Norge. Jeg mener, "Bobby Brown" som rai rai-allsang. Hallo? Skjønte ikke mor og far hva som foregikk. Så de ikke at djevelen åt deres barn? Gøyale tider.

 Ja, djevelen åt Norges barn, og foreldrene skjønte ikke hva som foregikk.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1979

7. januar – Vietnamesiske styrker inntar Kambodsjas hovedstad Phnom Penh og overtar makten etter Røde Khmer.

11. februar – Ayatollah Khomeini tar makten i Iran.

17. februar – 170 000 kinesiske soldater invaderer Vietnam.

2. mars – Frank Zappa opptrådde i Ekeberghallen, Oslo.

15. mars – Lov om likestilling mellom kjønnene trer i kraft.

4. mai – Margaret Thatcher blir Storbritannias statsminister.

3. juni – Et av de største oljeutslippene noensinne skjer under en utblåsning fra oljeriggen Ixtoc 1 i Mexicogulfen.

27. juni – Muhammad Ali annonserer at han trekker seg tilbake og pensjonerer seg fra boksing.

5. juli – Alta-aksjonen – demonstranter mot kraftutbyggingen i Alta- og Kautokeino-vassdragene oppretter leir i Stilla, lenker seg sammen og stanser anleggsmaskinene.

16. juli – Saddam Hussein blir president i Irak.

19. juli – I Nicaragua rykker sandinistene inn i hovedstaden Managua og overtar makten i landet.

27. august – I Irland blir lord Louis Mountbatten myrdet av IRA-terrorister.

15. oktober – Alta-aksjonen; Regjeringen lover å utsette Alta-utbyggingen. De sultestreikende samene utenfor Stortinget avblåser aksjonen.

27. desember – Sovjetunionen invaderer Afghanistan. President Hafizullah Amin drepes.

Nobels fredspris

Mor Teresa

Verdenscupen langrenn (uoffisiell)

Oddvar Brå vinner foran Lars Erik Eriksen.

VM skøyter Bislett

Eric Heiden verdensmester, vinner samtlige distanser og er nærmere fem tidspoeng foran Jan Egil Storholt på 2. plass. Den mest absurd enorme seiersmarginen i skøyteløp noensinne.

Engelsk fotball

Liverpool FC blir engelsk seriemester.

Norsk fotball

Viking blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Haugar 2–1.

Viking blir også seriemester i fotball for menn.