105 album, barn av det siste 70-året, veiskifter, konsolideringer, utfordringer - og vissheten om at vi, barna av 60-årene, hadde forlatt Eden permanent. De nye årskullene måtte klare seg med hva vi unge gamle kunne fortelle, for vi hadde vært der, vi hadde levd et sted som de trodde tilhørte drømmene … og skrønene. Den tiden kunne aldri komme igjen. Og nå sto 80-årene for døren. Men uansett hvem vi var da, har vi platene, de tilhører oss alle nå. Her er 103. Pluss min litt forhastede oppsummering av 70-årenes beste album - forhastet fordi listen ble satt opp før “London Calling” fantes. Den hadde jo vunnet. Det vet alle. Uansett: God fornøyelse.

Januar

Elvis Costello And The Attractions: “Armed Forces” (Columbia/Radar)

Etterpåklok:

Og Costello blir verdens beste popstjerne. "Armed Forces" gjorde meg lykkelig. Albumet, dets innpakning, dets generøse innhold, og alle singlene som kom rett før og rett etter, det var julekveld. Fra første strofe i "Accidents Will Happen" skjønte jeg at Elvis hadde pønsket ut en helt spesiell gallaforestilling for oss. Og så kom kutt 3, side 1, "Oliver's Army", og jeg bare fløy. Jeg mener, å krysse klassisk Costello med ABBAs klingklang, det er jo synergien over alle synergier.

Det var en liten forskjell på amerikansk og britisk utgave. Amerikanerne fikk den praktfulle "(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding", som hadde vært gjemt bort på B-siden av en Nick Lowe-single i England, men mistet "Sunday's Best". Amerikanerne fikk også et enklere cover med splatter-forsiden (som jeg har valgt her), mens britene fikk et herlig "utpakningscover". Begge utgavene ble levert med postkort og bonus live-EP. Det var ingen ende på velstanden.

"Armeds Forces" levde som min 1979-favoritt helt til vi kom til tampen av året og The Clash smelte "London Calling" i bordet.

Fra Det Nye:

Med ytringen «Oh, I just don't know where to begin», sparker Elvis Costello i gang sin nye LP. En overveldene god plate. Vi må tilbake til Dylans «Blonde On Blonde» for å finne maken til fortettet, intens atmosfære. Elvis fører oss inn i en malstrøm, og slipper ikke grepet et øyeblikk. Musikken er mykere enn på «This Year's Model». Besnærende, slik 60-års klassikerne er det.

Tekstmessig er «Armed Forces» straks mer aggressiv. Snedige formuleringer som vrir og vrenger seg med piskende, sammenbitt ironi. Elvis geiper under hornbrillene, og plirer mot lytteren. Han ser Vesten gjennom et geværløp. Ser skyttergravene velte seg gjennom samfunnsstrukturen og inn i menneskene, i deres emosjonelle virkelighet. Han ser spiren av det totalitære i oss. «Emosjonell fascisme», kaller Elvis tidens folkesykdom. «it's the words that we don't say that scares me so», synger han med isende undertone og legger senere til: «everybody's under suspicion, but you don't want to hear about that». Enda klarere blir han i den grusomme «Two Little Hitlers»: «I’d like to join the party, but wasn't invited», og avslutter: «two little Hitlers will fight it out until one little Hitler does the other one's will/l will return/l will not burn».

Costello forsøker å spille observatørens rolle, men er likevel så involvert i skrekkvisjonene at han ytrer: «I would rather be anywhere else than here today» («Oliver's Army»).

De advarende og briljant formulerte tekstene er pakket inn i en like briljant musikalsk ramme. Tivolirock på terskelen til 80-årene! Steve Naivs tangenter vrimler fra tak til gulv. Dryppstensakkorder på flygelet, majestetisk katedrale orgler, pipende farfisa-plystring (a la Del Shannon 1963). Bassen er tett, kompakt og graver så dypt at det rumler i sjakten. Og ned til benet presist. Slamrende som en mitraljøse, dundrende som en fallende gran. Costello selv gir aldri lytteren ro. Nærmer seg halvt fortrolig med svett heshet, for plutselig å la seg avbryte av sin egen mekaniske koring. Sprudlende, sugende melodier som løfter deg mot et rockens nirvana. Elvis' særpreg ligger som en åpen nerve i låtene, tvunnet rundt ingredienser fra 60-årenes Stones, Dylan, Beach Boys og Beatles.

Det gigantiske klimaks i «Party Girl» er f.eks. planket note for note fra Beatles' «I Want You» («Abbey Road»). Nettopp side om side med disse storhetene befinner Elvis Costello seg pr. i dag. «Armed Forces» får en rockelsker til å gråte av glede ...

(Det Nye, 20. mars 1979)

*Det britiske brette-coveret. Skikkelig gøy.*

«Look Sharp!» er en kjempe-debut fra en forbausende moden artist. Jackson kan i mangt minne om Elvis Costello. Han besitter den samme sinte, sprø stemmen og spytter ut ord om tapt eller forgjeves ønsket kjærlighet. Hans gruppe er dessuten like skarp og muskuløs som Attractions, og musikken kjører ofte parallelt med Costello-kjenninger som «Watching The Detectives» og «Miracle Man».

Forskjellen er at Jackson bruker optimistisk ironi der Elvis freser av giftig kynisme. «Look Sharp!» er en lys plate. Jacksons låter er en blanding av gammelt og nytt. 60-årenes glade melodiføring krysser klinge med de siste par årenes frynsete, metalliske klang. Og nerven i låtene smaker av moderne hvit reggae-rock.

Det er god musikk, gode tekster. Lytt til «Is She Really Going Out With Him?», og bli mektig overbevist!

(Det Nye, 19. juni 1979)

Etterpåklok:

Mer en slagmark enn en grammofonplate. Ikke innholdet, men dramaet rundt albumets tilblivelse og eksistens. Utgivelsen var Warners krigserklæring mot Zappa som de lå i strid med. Han hadde riktignok gitt dem tapene, men de var ikke tenkt helt slik, og han ønsket å gjøre en del forandringer, som å gi tre av instrumentalene kvinnelig vokal. Dessuten hatet han coveret, som var Warners påfunn. Men uansett, dette stykket musikk hadde arbeidstittelen "Hot Rats III", hvilket mer enn antyder hva du får. Instrumental-Zappa i jazzrockens borderline. Jeg spilte den ganske mye i 1979. Men innrømmer at det begynner å bli lenge siden sist nå.

Fra Det Nye:

Zappa gir ut plater på løpende bånd for å bli ferdig med sine forpliktelser overfor Warner Brothers. Merkelig nok lider ikke musikken av den grunn. «Sleep Dirt» er en ren instrumental-LP. En fusjon av jazz og rock, ofte med størst vekt på det første. «Filthy Habits» og «Regyptian Strut» ruller begge fram på en tungsindig, dvelende rytme. Førstnevnte med bisarre «østerlandske» gitardetaljer fra Zappa, mens sistnevnte løftes opp i en majestetisk avslutning med fete blåsere (ikke ulikt Pink Floyds «Atom Heart Mother»).

Zappas verbale humor dukker bare opp i tittelkuttets avslutning (et følsomt stykke musikk for akustisk gitar). «Gettin' tired?» spør Frank, hvorpå gitaristen svarer, «no, my fingers get stuck». Herfra hvirvles vi ut i «The Ocean Is The Ultimate Answer». Typisk fri-jazz fra Zappas elastiske hjerne. Uventede klangfarger, plutselige forskyvninger av temaene. Lynhurtig, presist spilt. Akustisk mitraljøse-gitar, brumlende bass-soli og Zappas flerrende el-gitar. «Sleep Dirt», en fin LP.

(Det Nye, 27. mars 1979)

Februar

Etterpåklok:

Skids fanget meg fra første ljomende, rungende gitartone. De hadde et løft som ikke lignet på noe annet. Gitarene (copyright Stuart Adamson) lød som en bataljon sekkepiper på marsj over åpne heder og gjennom trange daler. Man ante våpengny og krigsrop. Forsterket gjennom Richard Jobsons vokalutblåsninger med åpent spjeld. Du fikk lyst til å drikke med begge hendene når Skids marsjerte gjennom stuen. Jeg hadde alle singlene deres, og LP'ne. Noe har jeg etter hvert klart å rekonstruere etter at jeg solgte nesten alle vinylplatene mine i 1989-90. Skids var et av bandene jeg savnet først. Og CD var ikke svaret. Gleden min da "Scared To Dance" og "Joy" kom seilende fra discogs i EX condtion for et par år siden, kan ikke beskrives i ord, bare i a-hoy! a-hoy!

Jeg elsker alle Skids-LP'ne. Greit å begynne med denne, deres debut. Den inneholder singlene "Into The Valley" og "The Saints Are Comin" som allerede var i fullrotasjon hjemme hos meg da LP'n kom i posten - fra Virgin i England - i februar 1979. Jeg var nemlig på Virgins mailingliste, kanskje den beste mailinglisten av dem alle på tampen av 70- og starten av 80-tallet. Ofte fulgte det med buttons.

Fra Det Nye:

Skids er hva vi kan kalle en intellektuell new wave-gruppe. Særlig p.g.a. deres nesten påtrengende poetiske tekster. Mye fremmedord og symbolikk malt inn i en dunkel, tungsindig atmosfære. Musikken er ikke fullt så innviklet, selv om gruppa lite gjerne går rett på sak. Stadig snirkles det i bakgrunnen. Skifte av tempo, plutselige bråstopp og utflytende skurr taes i bruk. Enkelt, men meget effektivt.

Vi tør likevel slå fast at i all sin røffhet er dette en utpreget fengende pop/rock-LP. Skids har alltid et godt refreng på lager, og klistrer seg fast i lytterens hjerne. Blant deres mange fortrinn er gitar-«sounden» det viktigste. Hver låt hviler i tørt hostende gitarkaskader, og i forgrunnen veksles det mellom tynn forvrengt tikking og nevrotisk skingrende måkeskrik-soli. Gitarer og atter gitarer—et besnærende elektrisk sug.

Nevnes bør også vokalisten (Richard Jobson) som husker seg fram som en løsleppet blanding av Johnny Rotten og Ian Hunter. Liker du moderne rock, er dette platen.

(Det Nye, 5. juni 1979)

Stiff Little Fingers: “Inflammable Material” (Rough Trade)

Etterpåklok:

Det nord-irske dagliglivets grimme virkelighet formidlet med all den frustrasjon unge, sinte menn kunne oppdrive i 1979. Og det var ganske mye. Stiff Little Fingers var in your face-punk uten så mye som et kvart glimt i øyet. Overveldende, knallsterkt - og avhengighetsskapende avspilt på 11. Slik føles det å bli smadret av virkeligheten. Man trenger Undertones for å balansere det ut.

Fra Det Nye:

Stiff Little Fingers fra Belfast har laget det definitive punkalbum. Tordnende brutal og kompromissløs musikk som stiller Sex Pistols i skyggen. Heseblesende, galopperende mitraljøsetrommer/bass. Hakkende, sparkende så flisene fyker. Knivskarpt forvrengt blikk-gitarer som skaper et inferno av lyd. Så aggressivt struttende av nerver at det nesten tar materielle former. Rock'n'roll skåret helt ned til benet.

Jake Burns synger mer råttent enn Johnny Rotten. Sprø, ruglet og skurrende som sandpapir. Her er angst, frustrasjoner og paniske bønner. Flammende hyl som stiger opp fra det tragiske Nord-Irland. En stank av piggtråd, soldater og død.

LP'en byr hovedsakelig på korte, intense punkeksplosjoner. Men her finnes også en lang, smadrende rock/reggae-versjon av Marleys «Johnny Was». En utrolig sterk LP!

(Det Nye, 8. mai 1979)

George Harrison: “George Harrison” (Dark Horse)

Etterpåklok:

Det mest elegante av George Harrisons solo-album. Alle låtene har hooks og gjennomtenkte arrangementer. Masse gitar, klangfullt og deilig. Nydelig innvevede keyboards. Medrivende driv, særlig i hits og would-be-hits som "Blow Away", "Love Comes To Everyone", "If You Believe", "Faster", Beatles-outtaken "Not Guilty" (spilt inn på nytt for denne LP'n) og i den skøyeraktige "Soft-Hearted Hana". En rik og behagelig samling låter. På grensen til litt selvtilfreds.

Mitt generelle syn på Harrisons produksjon, slik den fremkom i Det Nye i 1979, har forandret seg radikalt. Bare så det er sagt.

Fra Det Nye:

George Harrisons solo-karriere fikk en glimrende start i 1970 med trippelalbumet «All Things Must Pass». Men siden bar det utfor stupet, ut i religiøs selvmedlidenhet og oppstyltete melodier. Og han fikk straks merke: ingen godtar middelmådige plater fra en ex-beatle.

I 1976 lysnet det endelig. «33 & 1/3» ga oss en ukomplisert George Harrison. Han klynket mindre, og smilte bredere. Forståelig nok har han tatt seg god tid med oppfølgeren. George har ikke råd til å ramle ned igjen. Gledelig er det derfor å konstatere at «George Harrison» er mer enn verdt ventetiden.

Platens første side er den reneste perle. Ikke ett dødpunkt, ikke en overflødig tone. George åpner med «Love Comes To Everyone». En sveipende låt som løftes av gitarer, gitarer og atter gitarer. George glir mesterlig rundt i denne strengenes verden. Og under det hele, en luntende, danseglad rytme. Nesten, men bare nesten, funk!

Herfra tripper George ut i «Not Guilty», som egentlig skulle vært inkludert på dobbelt-LP'en «The Beatles» (1968). En bekymringsløs melodi (med bitter undertone – en hets av Paul McCartney?) som slentrer gatelangs. Dramatiske «detektime»-akkorder stikker inn fra sidene. Så kommer «Here Comes The Moon», et nattlig gjenhør med «Here Comes The Sun» (det skranglende gitarmellomspillet er identisk). En låt som flyter og gror. Så ramler vi ut i den lykkelig humpende «Soft-Hearted Hana», der folk roper på drinker i bakgrunnen og George spiller slide så det gnisser og smeller i gitarstrengene.

Side 1 avsluttes med «Blow Away», Harrisons mest kommersielle poplåt siden «My Sweet Lord» – så godt suger refrenget!

Side 2 er noe ujevn. George har her en tendens til å bli for lavmælt, og rotes inn i temaer som knapt rører seg. Gitarspillet er imidlertid utsøkt (som på side 1). Antydende, korte soli (hvori opptatt Georges tradisjonelle jamre-toner) og masser av akustisk sølv helt fremme i lydbildet. En fyldig, mettende effekt – på tross av sparsom backing. Jordkontakten er der hele tiden.

Vi trekker fram de roterende skramleakkordene i «Soft Touch», den susende «Faster» (med innlagte racerbiler og pistolskudd – en hyllest til Jackie Stewart) og ikke minst «If You Believe», et gjenhør med «All Things Must Pass»-samlingen. Tung, dryppende produksjon som strutter av lyd, og kamuflerer en litt svak melodi.

Konklusjon: George Harrison er overbevisende tilbake, og gjenerobrer sin plass blant rockens ypperste gitarister!

(Det Nye, 3. april 1979)

Rickie Lee Jones: “Rickie Lee Jones” (Warner Bros)

Etterpåklok:

Joni Mitchell møter Tom Waits på hytta til Steely Dan. Lekkert, jazzy, snev av sigarrøk, og en sval stemme som du kan gå deg bort i. Enda en utfordrer til tittelen tidenes sterkeste debut-LP.

Fra Det Nye:

Rickie Lee Jones er den beste kvinnelige sangskribent vi har hørt på denne siden av Joni Mitchell. Hennes stemme (leker seg fra det høye til det lave register) kan minne om Joni, men hennes verden er en annen. Tom Waits og Bruce Springsteen i kvinneskikkelse. Hun er storbyens dronning. Tøff og skjødesløs. Lener seg ut av bilvinduet med en sigarillo mellom leppene. Henger i barer og kafeer. Farer ned storgata ved midnatt.

Hele storbyens gateliv blir levende i Rickies munn. Personer og miljø får form og farge. Hun besynger det hele med frodig fantasi og inderlig kjærlighet. Hun er tøff, hun er sexy, hun er følsom. Hun ser poesien i vanlige mennesker, vanlige skjebner.

Musikken er ytterst lavmælt. Iblant, når hun famler melankolsk over pianoet, blir den nesten gjennomsiktig. Men andre ganger trår hun ut i rytmisk, sugende nattklubb-jazz/rock.

En usedvanlig bra plate!

(Det Nye, 5. juni 1979)

Kevin Coyne: “Millionaires And Teddy Bears” (Virgin)

Kevin Coyne kommer antakelig aldri til å bli noen stjerne. Til det er han for kompromissløs, for ærlig og for besatt av å fortelle sannheten. Og ikke et øyeblikk forledes han til å pakke sine tekster inn i overdelikate musikalske arrangementer. Alt er skåret ned til benet. Ingen overflødige ord eller toner.

«Millionaires And Teddy Bears» kan med andre ord ikke nytes som taffelmusikk — eller pøses ut av stereoanlegget ved festlige anledninger. Bruken av instrumenter er minimal. Et par ganger nøyer Kevin seg med enkle, illevarslende dunk fra trommene (som en indiansk krigstromme) tilført sporadiske robotaktige effekter fra en forvrengt gitar (eller orgel). Og sjelden består lydbildet av mer enn piano, akustiske gitarer, trommer og et fjernt, fjernt orgelbrus (à la Al Kooper eller The Band). Det betyr på ingen måte at det låter tomt — for der ligger avgjort bredde, fylde og krydder i de åpne akustiske gitar-akkordene (open tuning) og det vemodig lengtende orgelet.

Melodiene er knappe, nesten engstelige, eller tåkeaktig lengtende. Begge kategorier treffer lytteren og trekker ham inn i et besnærende vakkert landskap. Menneskets landskap.

Kevin vet at han ikke kan bli noen kommersiell suksess. Ikke så lenge musikkbransjen er som den er. Ikke så lenge artistens verdi måles i gullplater, for som Coyne sier: «I had to confess I hadn't got one, hadn’t got a single one at all» («Having A Party»). Kevin synger ikke for bransjens millioner. Ei heller tar han del i den politisk-teoretiske kamp som river menneskene fra hverandre. Han ser hvordan ideologiene, bøkene tårner seg opp mellom oss og stenger utsynet.

I LP’ens avslutningskutt, «The World Is Full Of Fools», bygger han broer. River alle papirene i biter, kaster dem på sjøen og bekjenner: «the world is full of fools, but it doesn’t make them bad people…». Teksten ledsages av det før nevnte orgelbrus (à la Procol Harum 1969) og bønnfallende akustiske gitarakkorder. Strålende vakkert!

Resten av platen er ikke mindre gripende. Kevin beveger seg i dypet av de menneskelige forhold, hele tiden drevet av en fortvilet kjærlighet. Han skuer helt inn i den sjelelige smerte som herjer oss alle. Han stiller seg vernende om de svake, tidens stebarn som skuer ut av gråheten med drømmende øyne. Lytt f.eks. til den herlig melankolske «Wendy’s Dream» (en av LP’ens mange glimrende sanger om kvinner). Hes, sløret, myk og intens bringer Kevin ordene rett inn i lytterens hjerte. Og der blir de…

(Det Nye, 17. april 1979)

Sex Pistols: “The Great Rock’n’Roll Swindle (Virgin) (Soundtrack)

Etterpåklok:

Jeg klarer ikke å mislike dette lystspillet. Og kan man egentlig krangle med hitsingle på hitsingle. Favorittene er "Friggin' In the Riggin'" og Tenpole Tudors cameo "Who Killed Bambi" og Sids versjoner av to Eddie Cochran-klassikere. Så filmen i London like etter premieren, fikk en fet pressemappe på Virgin. Lurer på om jeg har den i en pappeske ett eller annet sted ...

Fra Det Nye:

«The Great Rock'n'Roll Swindle» er musikken til filmen av samme navn. Det er ikke Sex Pistols, men gruppas manager, Malcolm McLaren, som står bak prosjektet. En spekulativ ego-tripp. Løgnaktig og kynisk. Malcolm fremstiller seg selv som et gigantisk forretningsgeni, og en like gigantisk manipulator. Mannen som trakk i trådene og skapte punkrockens «helter» — Sex Pistols. Fire marionetter som skulle fylle verden med avsky. En ond versjon av Monkees, 60-årenes syntetiske popgruppe. Det er nok ikke uten grunn at Sex Pistols fremfører Monkees-slageren «I'm Not Your Steppin' Stone» på dette albumet.

Alt er gjort så usmakelig som mulig (McLaren er en grundig herre). Fra det makabre omslaget (inneholder bl.a. nazisymboler og en naken jente på ca. 12 år i full punk-sminke) til selve låtutvalget. Vi skal skremmes til kvalmen tar oss. McLaren oppnår imidlertid ikke dette. Tvert imot. Han fremtrer som en ynkelig, liten rampunge. En ubetydelighet.

«The Great Rock'n'Roll Swindle» er en dobbel-LP. Johnny Rotten medvirker bare på den første. Her ligger også samlingens beste innslag. Selv ikke McLarens patetiske hvisking i symfoniversjonen av «God Save The Queen» ødelegger dette inntrykket. For Sex Pistols var en god rock'n'roll-gruppe da Rotten huket seg rundt mikrofonstativet. Hans stemme, en blanding av brekninger og hes kakling, passet den hvitglødende, kompakte rocken som hånd i hanske. Musikken ble et skremmende realistisk tidsbilde.

Som støttespiller for Rotten var Steve Jones en unik gitarist. Han melket instrumentet for rockens mest primitive kaskadeakkorder med hissig intensitet. På dobbel-LP'n hører vi det klassiske og store Sex Pistols i bl.a. «Anarchy In The UK», «Don't Give Me No Lip Child», «Substitute» og «Steppin' Stone». Mer tvilsom er «Belsen Was A Gas», ekkelt effektsøkeri i ondskapens land. Rottens ironi holder ikke. Verre blir det dog i versjon nr. 2 sunget av togrøver Biggs. Her er ingen ironi, bare ren fascisme. Uten tvil en av McLarens «genistreker».

Resten av albumet er helt bortkastet. Platt, stereotyp og sjarmløs rock med Biggs, Jones og Sid Vicious alternerende som vokalister. McLaren har dessuten dyttet inn et par musical-låter (sunget av ham selv), en symfonisk «E.M.I.», et disco potpourri og «Anarchy» sunget på fransk (med lystig trekkspill og felekomp).

Nei, la Sex Pistols og Sid Vicious hvile i fred. Takk og pris for Public Image Ltd!

(Det Nye, 8. mai 1979)

Det er drøye to år siden Bee Gees' forrige studio-LP "Children Of The World", men gruppa har på ingen måte ligget på latsiden. Deres fire låter fra filmen "Saturday Night Fever" kjenner jo alle. De utgjør selve grunnmuren i den moderne disco-kulturen. La oss heller ikke glemme Barry Gibbs tittelmelodi i "Grease". Og så er det "Sgt. Pepper", da – den tredje filmen til Robert Stigwood-imperiet.

Men fargesprakende celluloid er ikke nok, og Bee Gees' millioner av fans har ventet med yr spenning på "Spirits Having Flown". En LP som har svært mye å leve opp til. Bee Gees er jo ikke lenger bare popidoler. De er blitt en legende. Tre mytiske brødre med Kong Midas' gullfingre på tidens puls.

Holder så platen mål?

Ja, vi må si det. En kan mene hva en vil om disco-kulturen som gjennomsyrer verden i dag, men det må innrømmes at den er kommet for å bli. Og Bee Gees får det maksimale ut av en tilsynelatende umulig oppgave. De dumpe, mekaniske danserytmene får liv, blir kjøtt og blod. Elastisk og høyloftet moderne pop/ rock. Bee Gees tøyer ut genren, fyller den fra gulv til tak og streker opp yttergrenser som ingen av deres konkurrenter kan håpe å nå. Den eneste dør de lar stå åpen fører inn i de svartes funk/soul. Her kjenner gruppa sin begrensning, og bøyer hodet respektfullt.

"Spirits Having Flown" er først og fremst en blendende oppvisning i brødrenes vokale harmonier. Et lagdelt og utrolig innviklet byggverk som flimrer over hele lydbildet. Utålmodig, furten og nesten pistrende falsett-sang med lett skjelvende undertone. De går utrolig høyt, og ligger påtrengende langt over de fleste kvinnelige vokalister. Brødrene er ikke redde for å overdrive, og med fare for å virke groteske, holder de forunderlig nok balansen.

Musikken kommer nesten i skyggen. Men også den holder. En herlig kontrollert vandring fra de luftfylte, sukkende balladene (f.eks. "Too Much Heaven") til strammere, men likevel sval disco der rytmen er oljet presis og triller fram på lurvete gitar-akkorder og hellig, rislende kor. Blåserne fra gruppa Chicago er lånt for anledningen og spriter opp et par av låtene. Beste kutt er "Stop", der gruppa overspiller sin sangprakt så du ler henrykt.

"Spirits Having Flown" er et discotempel. Enten du liker det eller ikke, Bee Gees er blitt stilskapere. Noe slikt har ikke popen hatt siden The Beatles.

(Det Nye, 6.mars 1979)

Etterpåklok:

Og våre venner kaster maskene og blir (nesten) helt alminnelige popstjerner, og lyden av Crowded House nærmer seg i det storebror Tim Finn lar Neil Finn synge noen av låtene.

Mars

Ian Hunter: “You’re Never Alone With A Schizophrenic” (Chrysalis)

I 1977 nådde Ian Hunter bånn. Hans musikk var middelmådig støy. Nå er han tilbake på nytt plateselskap med Mick Ronson og Bruce Springsteens musikere ved sin side. Og formkurven peker utvilsomt opp.

Mott The Hoople og David Bowie henger besminket over det fete, pågående kompet, pianoet, den rullende boogie-rytmen. Det gnistrer rundt trommenes svepeslag, mens gitarene skjærer hvite flenger i mørket. Ian har full kontroll igjen. Synger med sulten heshet. Rock'n'rollens nerver blottes og kjærtegnes.

Ian smetter elegant fra gyngende rockere til langstrakte melankolske ballader. Særlig sistnevnte kategori treffer midt i blinken. Den funklende «Ships» og den kaskadeaktige «The Outsider».

Nevnes bør også den fresende «Cleveland Rocks» og den herlig Mott-inspirerte «Just Another Night».

(Det Nye, 10. juli 1979)

The Only Ones: “Even Serpents Shine” (CBS)

The Only Ones fortsetter der de slapp. Langstrakt, sugende rock. Merkverdige, isete gitarsoli krøller seg sint under Peter Perretts' monotont messende, nesten interesseløse stemme. Bass og trommer ligger som brosten under frustrasjonene.

Vi trekkes inn i en sakte flytende elv av følelser. Strømmer gjennom byens nattemørke og møter duknakkete menneskeskjebner. Alt er vevert, saktmodig — men med en diabolsk, stålhard undertone. Gitarene kaster inn sprø akkorder, skjærer dype furer i mykheten — mens Perretts' stemme driver musikken videre, med hypnotisk gru.

The Only Ones viser at også dekadens kan smake besnærende godt.

(Det Nye, 30. april 1979)

Graham Parker & The Rumour: “Squeezing Out Sparks” (Vertigo)

Etterpåklok:

“Local Girls” er vel et lett kamuflert tyveri av The Kinks’ “Hot Potatoes”. Litt? Min teori.

Fra Det Nye:

Graham Parker & The Rumour tordnet inn på markedet i begynnelsen av 1976. De brakte med seg en jordnær entusiasme som rocken hadde manglet siden 60-årene. Rett-på-sak hvit rhythm & blues uten påhengte effekter. Parkers personlighet flammet som en brannfakkel, mens innflytelsen fra Rolling Stones, Van Morrison, Bruce Springsteen og Bob Dylan lurte i skyggene.

Det forbausende med Parker var at han var helt uten erfaring som rock-musiker. Han hadde levd et kummerlig liv som «mod» — og senere LSD-spisende «freak» i Marokko. Rumour derimot, var en garvet gjeng med bakgrunn i grupper som Brinsley Schwartz og Ducks Deluxe. Sammen var Parker og Rumour uovervinnelige i 1976, og laget de to gnistrende LP'ene «Howlin' Wind» og «Heat Treatment».

Punkrockens gjennombrudd i 1977 skjøv dessverre Parker litt ut av bildet. «Squeezing Out Sparks» bør rette på dette. Stramleppede Parker vrenger sin sjel ut med hes innlevelse og trekker lytteren inn i et oppisket hav av følelser og røff rhythm & blues. Likheten med Elvis Costello er åpenbar. Men mens Elvis leker med pop'ens forførende virkemidler, holder Parker seg helt og holdent på rockens ruglete stengrunn.

LP'en byr på halvraske skyflende låter med stramme muskler og svett undertone. Rumour gjør en kjempejobb, uten å overspille sin rolle. De er fullt innforstått med at dette er Graham Parkers plate og sørger for å dytte hans stemme helt fram i lydbildet. Det betyr dog ikke at gruppa legger unødvendig bånd på seg selv. Schwarz og Belmonts el-gitarer jamrer og skraper, tikker som oljete maskiner, hugger i sprø reggae-takt, stikker inn med kjappe skrik eller jingler vakkert i lydbildets ytterkanter.

Bob Andrews bidrar med kjølig orgelbrus og medfølende piano-akkorder mens Andrew Bodnars bass ruller stødig og Steve Goulding dunker herlig uryddig på sine trommer. Producer Jack Nitzsche må også krediteres for den fine balansen mellom instrumentene og Parker.

Skal vi trekke fram noen låter må det bli «Don't Get Excited» (en sugende parallell til Bowies «Rebel, Rebel»), «You Can't Be Too Strong» (akustisk gitar og bølgende el-piano omfavner Parkers intense melankoli — ikke ulikt Kevin Coyne) og «Passion Is No Ordinary Word» (en hjerteskjærende ærlig låt med en superb elektrisk ladet gitarsolo).

Lytt også til «Discovering Japan» og «Local Girls». Er du fremdeles ikke overbevist, liker du ikke rock'n'roll!

(Det Nye, 15 mai 1979)

Frank Zappa: “Sheik Yerbouti” (Zappa/CBS)

Etter flere års krangling har endelig Frank Zappa og Warner Brothers skilt lag. CBS er Franks nye selskap. Warner Brothers sitter imidlertid på en del gamle opptak, og kommer til å fore markedet med Zappa-produkter en tid fremover. «Studio Tan» og «Sleep Dirt» var bare en forsmak.

Men hos CBS har han full kontroll over de plater som slippes ut, og «Sheik Yerbouti» er følgelig en dobbel-LP Zappa står helt og fullt inne for. Albumet ble i sin helhet innspilt under hans verdensturné i fjor vår (mesteparten er hentet fra London-konsertene). Men «Sheik Yerbouti» er ingen «live»-samling. Bare låtenes grunnriss er fra konsertene. I løpet av sommeren 1978 la Zappa på ekstra instrumenter, stemmer og lydeffekter i studio. Lag på lag, inntil konsertatmosfæren druknet. Resultatet ble en typisk studio-LP med like typisk studiolydkvalitet. Fyldig, polert og rent.

Hva så med musikken? Best kan den vel karakteriseres som «avante garde-pop». Låtene er ofte bygd rundt enkle temaer og sterke refrenger, men kan plutselig revne i et forvirrende inferno av lyder. I disse overrumplende taktforskyvningene imponerer musikerne med sin heseblesende presisjon. Lynhurtige xylophon-triller flimrer over et tilsynelatende sammenbrudd av klaskende perkusjon og flyktende gitarer. Men så faller bitene på plass, og musikerne skrider elegant videre.

Platens høydepunkter er dog de mer tradisjonelle instrumentalkuttene. Her befinner Zappas gitar seg i sentrum, og spraker avsted i langstrakte soli, eller mitraljøseaktig hurtigløp.

Med en gang det synges, faller albumet ned på et irriterende plan. Ikke så mye på grunn av musikken, selv om den til tider kan bli litt for anmassende og intens, men på grunn av tekstene. Zappa fråder som vanlig av sarkasme og ironi. Han angriper tidens motetenkning og falske idealisme representert særlig ved disco-kulturen. Men han makter ikke å ramme målet fordi hans tekster ofte bare er griseprat – og for grisepratets egen skyld (f.eks. «Jewish Princess»).

Zappa tramper rundt i utilslørte hentydninger og tabu-ord lar det regne over alt og alle. Det Zappa egentlig legger for dagen er en kvalmende og kynisk form for menneskeforakt. At han pakker det inn i pussige, dyktige musikalske vendinger og formulerer seg med et flir om munnen gjør bare det hele ytterligere primitivt og ekkelt.

«Sheik Yerbouti» kunne blitt en utmerket instrumental-LP.

(Det Nye, 10. april 1979)

Magazine: “Secondhand Daylight” (Virgin)

Howard Devoto og hans Magazine har med «Secondhand Daylight» begått en av årets hittil beste LP'er. Et sakte rullende stykke musikk. Iskaldt slyngende gjennom majestetiske katakomber av rimete glass. Du suges viljeløst inn i den hypnotiserende dystre grunnrytmen.

Kompakt bly-bass som klaskes i stengulvet så murpussen gyver. Dunkende punchingball-trommer med piskende nedslagsfelt. Bak denne ruggende betongen hvelver lydbildet seg ut i regnfylte synthesizer-vinder, mildt klynkende pianotriller, årvåkne skrå el-gitarer, høythengende orgler, en pistrete saksofon og et fjernt kor. Detaljene yrer langs horisonten, og trer nærmere ved hver gjennomspilling.

Du kan ikke unngå å trekke paralleller til David Bowies «Low» og «Heroes». Det gjelder særlig Magazines «støvsugende» brytningsteknikk i synthesizerens lysspekter. Musikken er skremmende i sin ustoppelige ro. Som en diger maskin på vei mot noe grusomt. Den siste kontrollpost.

Mektige tekster. Kjøp LP'en nå!

(Det Nye, 3. juli 1979)

Å lytte til Motörheads nye LP, «Overkill», er som å få tusen tonn stål, betong og glass i hodet. Et knusende møte med definitiv og heslig brutalitet. Tungmetall-rock som farer deg i strupen uten forvarsel.

Lynende skarpe lydvegger av krasjende gitar-akkorder, lurvete wah-wah pedaler og forvrengte illsinte solo-hyl. Det pøses på med tørre tromme-kanonader mens bassen løper fullstendig løpsk. Ingen hemninger. Bare et enestående tordenvær av gå-på-rock'n'roll.

Gruppas leder, Lemmy Kilminster (ex-Hawkwind!), uler mot månen med sin hese, stygge, nedslitte stemme. Rusten villskap som får natten til å senke seg med et grinende drønn.

«Overkill» må spilles høyt, men bare de færreste overlever!

(Det Nye, 3. juli 1979)

Etterpåklok:

“Roxy Musics beste LP”? Nå tøyser vi vel?

Fra Det Nye:

Man ventet seg kanskje ikke så altfor meget fra det gjenforente Roxy Music. Gruppa kjørte seg fast med LP'en «Siren» (1975), og medlemmene utviklet seg siden i hver sin retning.

Men «Manifesto» holder overraskende nok minst like mye som tittelen lover. Roxy Music 1979 er en modnet gruppe. Relevant som aldri før. For kanskje første gang fungerer gruppa som en helhet. En diger maskin – effektiv og pulserende. Og de projiserer seg selv gjennom en av de klareste produserte plater vi har hørt. Instrumentene legger seg i øret som iskrystaller. Virkeligere enn virkeligheten selv.

Tittelkuttet åpner ballet, og skaper en atmosfære som holder seg gjennom samtlige ti låter. En aktiv, blytung bass (i Jaco Pastorius' gate) krysset av Phil Manzaneras mekaniserte metalliske gitarer. Et dommedagsbilde rulles fram for våre øyne. Kynisk, kaldt og dystert. Andy Mackays saksofon breker fra kanal til kanal som et flyangrep. Så girer Roxy Music opp – rytmen hugger, pisker. Ferry toger inn på sin skjelvende røst, mens gruppa stadig girer videre. Høyere og høyere mot et veldig klimaks, der Ferry resignerer: «and when you find the answer, bring it home to me». Så renner låten ut i et stilt susende skrekkslandskap, og fortaper seg i det fjerne. En enorm låt!

Og slik fortsetter det. Retningsbestemt, visjonsrik og moderne rock. Helt i tråd med den såkalte «tyske» utvikling som har preget David Bowie og Brian Enos siste plater. Men tyngre. Teknologi, elektronikk og enorme maskinhaller. En verden av stål, jern og olje som tikker og går ustoppelig. Og i kuldens sentrum: det lille mennesket som et fremmedlegeme i sitt eget skaperverk.

Kontrasten mellom tekst og musikk springer lytteren i øret. Bryan Ferrys gråtkvalte, hikstende stemme synger endeløst om ensomhet, knuste håp og resignasjon. Han fabler om en liten romantisk kafé; forsøker å «dance away the heartache», for til slutt å sitte ribbet igjen, «the ballroom is empty». Hjertets tale. Men menneskesjelens smerte kveles av musikken. Mackays' kvekkende stereo-saksofoner, Manzaneras ringlende metallfolie-gitarer, høyloftete keyboards og funklende, sildrende synthesizers i lydbildets ytterkanter. Samlebåndet ruller ubønnhørlig mens muskuløse trommer detonerer i grunnfjellet og bassen arbeider seg dypere og dypere ned i kullminene.

Det velkomponerte, tredimensjonale lydbildet er fylt av luft – iskald, frossen luft som står som et gufs ut av høyttalerne.

«Manifesto» er Roxy Musics beste LP.

(Det Nye, 27. mars 1979)

Supertramp: “Breakfast In America” (A&M)

En ny Supertramp-LP. Deres første på to år. Ventet vi oss utvikling? Eksperimentering? Gruppas to foregående plater pekte utvilsomt i den retningen. Men til vår store overraskelse har Supertramp skrittet tilbake til «Crime Of The Century» (1974). «Breakfast In America» byr med andre ord på mer konkrete sanger. Ringen er sluttet.

Mange av gruppas fans vil ganske sikkert motta LP'en med jubel. Her er ingen uforståelige eller vågale sidesprang. Bare rett-på-sak popmusikk smidd på Supertramps velkjente ambolt: tredimensjonalt, luftig lydbilde proppet med lekre detaljer. Et perfekt produkt for dyre stereoanlegg. Selv de svakeste melodier kamufleres mesterlig bak dette ruvende tårnet av vellyd. Hakkende gitarer, tamburiner, håndklapp, kastanjetter, såre saksofoner, dunkle orgel-sukk, glitrende vokalharmonier. Alt riktig plassert.

Men Supertramps store svakhet er likevel åpenbar. Musikken blir forutsigbar, standardisert. Nesten alle låtene åpner identisk. Et famlende, enfingers-piano – trist og ensomt. Så smyger Rodger Hodgsons korgutt-stemme eller Richard Davis' mørkere, dovne skjegg-røst seg inn og trekker med seg resten av gruppa. Så er Supertramp i gang. Låtene har ofte innlagt plutselige bråstopp, der bare pianoet sitter funklende igjen, før gruppa tar opp tråden med et drønn. Dramatisk og effektivt, men teatralsk i lengden. Musikken skriker etter noe nytt, noe annet. Men Supertramp klarer ikke forlate sin stramt opptrukne sti.

«Breakfast In America» har imidlertid sin sjarm. For all del! Særlig Rodger Hodgsons innslag lyder godt i ørene. Lys, naiv og barnslig gråter han ende ut over sitt flygel, og stirrer ut i verdens ondskap med store, forundrete øyne. Det er noe betagende religiøst over hans innlevelse, og Supertramp vet å yte det maksimale når han lider som verst. Lydbildet formelig drysser av detaljer: sølvrislende tamburiner, glade håndklapp, lekne klarinetter, en trygt humpende tuba (i tittelkuttet) og Beatleske gitarnedganger å la «You Never Give Me Your Money».

Richard Davis er ikke like flink. Hans låter har en tendens til å virke oppblåste, og tekstmessig er han direkte pinlig.

LP'ens beste kutt: Hodgsons «Lord Is It Mine» – en mektig gospel-ballade. Supertramps «Let It Be»?

Ellers må vi si at gruppas syn på «den amerikanske drøm» er riktig fornøyelig. «Det store etegildet» i kafeteria-form (se plateomslaget).

(Det Nye, 30. april 1979)

Manfred Mann’s Earth Band: “Angel Station” (Bronze)

Etterpåklok:

Må si at albumet er mye mer fascinerende enn min anmeldelse ga inntrykk av. Jeg hadde vel ikke oppdaget de innvevde gjennomgangstemaene som ga musikken noe av den samme Escher-stemningen som coveret.

Fra Det Nye:

«Watch» var ingen stor LP. Manfred Mann har tatt konsekvensene av dette og ommøblert sitt Earth Band. En ny og frisk gruppe reiser seg fra ruinene med «Angel Station». Et gjennomført stykke vinyl. Manns vegg-til-vegg-lyd sildrer ut av stereoanlegget. En foss av kilende keyboards, sveipende el-gitarer, englekor, tørt skrikende gitarsoli og overjordisk atmosfære. Elastisk, nesten kosmisk rock.

Og selv i de mest utflytende låtene dukker det opp herlig yre refrenger som dufter vakkert og suger lytteren fast. Manfred Mann fører sammen «seriøs» eksperimentering og lett, utilslørt pop. Resultatet: lekker, melodisk og avansert pop for viderekomne.

Lytt f.eks. til «Don't Kill It Carol» (jordfast voodoo-funk) og Dylans «You Angel You». LP'ens eneste minus er Manfreds overdrevne bruk av jamrende synthesizers.

(Det Nye, 30. april 1979)

Endelig omtaler vi brødrene Maels møte med disco-maskineriet i München (Donna Summers produsent Giorgio Moroder sitter bak spakene). Bedre sent enn aldri!

Sparks slipper litt av hvert ut av sekken og lar datamaskinene løpe fullstendig løpsk. Synthesizer-bassen hugger så gulvet rister, trommene virvler som eksplosjoner, og over alt piper, surkler, bobler og blafrer elektronikken. Seks låter, alle bygd rundt denne bastante maskinrytmen, alle overbrodert gjennom sinnrike arrangementer. Og i kontrast til dette står Russell Maels symfoniske korguttstemmer.

LP'en er en bisarr galopp gjennom isødet. Herlig hemningsløs, spekket med intelligens, ironi og dødsens alvor. Joda, Sparks er med fremdeles.

Hør "Beat The Clock"!

(Det Nye, 20. november 1979)

April

Squeeze er en moderne popgruppe. Et møtested for 60-årenes glade Merseybeat og nåtidens syntetiske drømmer. Ballett i datamaskinen!

Gruppa ble dannet i 1974, og har opparbeidet seg solid musikalsk dyktighet. Det høres på «Cool For Cats»! Det ligger oppriktig glede og frigjort overskudd bak de smidige poplåtene. Forholdsvis enkle temaer med umiddelbart fengende refrenger. Kjappe gitarsoli med beatlesk snert og kurrende solfylt harmonikoring. Det gamle og det nye flettet inn i bevegelige strukturer.

Vokalistens sarkastisk flate stemme smaker avgjort av 70-årene. Det samme gjør de flimrende gitardetaljene, den sugende synthesizer-vinden og det hoppende, pipende orgelet.

Attraktiv pop.

(Det Nye, 8. mai 1979)

«It's Alive» ble innspilt i Rainbow Theatre, London, 31. desember 1977. Det virker noe underlig at den slippes ut på markedet så lenge etter. Begynner Ramones å gå tom for idéer?

Vel, «It's Alive» er ingen dårlig konsert-samling, selv om samtlige studio-LP'er foretrekkes. Det er stå-på fra begynnelsen til slutt. De 28 låtene (alle hentet fra gruppas tre første album), unnagjøres på snaue 55 minutter!

Johnny Ramones' kaskade-gitar spraker uten opphold. Ramones frembringer en hvitglødende vegg av larm. Det er rock'n'roll flådd ned til benet. En karikatur av de tidlige 60-årenes amerikanske tenåringskultur. Beach Boys trukket gjennom New Yorks forsøplete bakgater.

Ramones' sedvanlige humor forsvinner litt i infernoet.

(Det Nye, 3. juli 1979)

Å like eller å ikke like Abba. Ingen av delene er særlig originalt. Gruppa har nådd et slags metningspunkt både når det gjelder popularitet og antipatier. Det viktigste er at de så definitivt har innarbeidet seg på markedet. En Abba-LP selger automatisk. Kritikerne kan skrive hva de vil, for Abba fyller et behov.

Når alt går så glatt, er det lett for en gruppe å henfalle til den evige gjentakelse. Oppskriften er funnet, og det er bare å brygge. Med Abba er det ikke slik. De fire svenskene forsøker virkelig å komme videre. Eksperimentering innenfor trange rammer, javel. Men like fullt eksperimentering.

«The Album» brakte Abba et godt stykke vekk fra den bastante, kommersielle pop'en som ga dem billett til stjernene. Gruppa begynte å fikle med retninger de ikke mestret – disco og musicals. «Voulez-Vous» tar et ørlite steg tilbake mot plater som «Arrival», men uten å avvikle disco-dunket. Abba vil gjerne være euro-versjonen av Bee Gees, og sammenføyer Bee Gees' romslige, lukkede lydbilde med sin karakteristisk huggende ompa-rytme. En blanding av disco, pop og militærmarsjer.

De svenske musikerne, med Janne Schaffer i spissen, besitter en glinsende profesjonisme. Ikke så mye spilleglede kanskje, men perfekt plassering av toner. Det er tungt, bastant og oljet. Funk-rytmen klasker som sandsekker i parketten mens Benny Anderssons keyboards og synthesizers ruller fram lik et stjerneskip. Ingen nøling i svingene! Eneste innsigelse må bli at tempoet er blitt litt for stakkato og tysk.

Agnetha og Frida er som vanlig musikkens dominerende element. Deres stemmer er plassert tett i tett. Foran, bak, over, under. Harmonisangen skjærer lik et barberblad gjennom den metalliske overflaten, og gir av og til lytteren hørselsbesvær. De treffer selve nervesystemet!

«Voulez-Vous» er en jevn LP. Å lytte til den er som å betrakte en ku tygge drøv. Musikken kommer og kommer. Ustoppelig. Uten topp eller bunn. Tapetserer omgivelsene, legger seg som duskregn over alt. Intet kreves av lytteren. Du kan bare lene deg tilbake og la Abba holde på. Perfekt danse-pop fra datamaskiner.

En håndfull av låtene burde kunne gjøre det bra på hitlistene – f.eks. «Kisses Of Fire» (LP'ens beste kutt), «As Good As New» og den lydmette tivoli-balladen «I Have A Dream».

Tja, hva mer kan en si? Å like eller å ikke like, en ny Abba-LP er kommet – og det står dyktige folk bak.

(Det Nye, 5. juni 1979)

Etterpåklok:

Dylan LP’n for folk som ikke liker Dylan. Las Vegas-versjonen. 1978-turnéen brukte lang tid på å gå seg til, og først da de nådde USA, helt på tampen, var det blirr skranglete på den riktige måten. I Budokan var alt overglatt. Plysj, fløyel og jåleri. Jeg var som mange andre fortsatt preget av møtet med mannen i Göteborg, og gikk aldeles ukritisk inn i Budokan-albumet. Det ble stående og støve ned allerede denne høsten. Jeg spiller det nesten aldri, og vil definitivt ikke ha noen boks, hverken av denne eller 1974-turnéen. Det er “Hard Rain” og Manchester i 1966 som gjelds.

Fra Det Nye:

Bob Dylan krøp ut av skallet i fjor og tok sitt rock’n’roll-sirkus ut på landeveien. Vår, sommer, høst, vinter – en endeløs turné som brakte rockens store magiker til Asia, Australia, Europa og Amerika. Stappfulle konsertsaler møtte ham overalt, og Bob Dylan blir bare bedre og bedre. I 1978 overbeviste han selv de største tvilere.

"At Budokan" er hentet fra turnéens første to konserter i Budokan, Tokyo, 28. februar og 1. mars. Repertoaret avviker litt fra det vi fikk høre i Göteborg et halvt år senere, bl.a. er her bare én låt fra "Street Legal" (som vel skyldes at den LP’en ikke var innspilt ennå). Men stemningen er den samme – magisk, elektrisk ladet. Fra den trolske "Mr. Tambourine Man" til det overveldende avslutningsklimakset i "The Times They Are-A-Changin’". En høytidelig feiring av de tapte 60-årene, av ungdomstid, rock’n’roll og ikke minst Bob Dylan selv.

De 22 låtene tør være kjent for de fleste. De favner hele Dylans karriere fra "Blowin’ in the Wind" til "Is Your Love in Vain?". Mange nye og uventede arrangementer: "Oh Sister" og "One More Cup of Coffee" er fratatt sin tidligere smertefulle sødme og omformet til skumle voodoo-seremonier. "Don’t Think Twice, It’s All Right" og "Knockin’ on Heaven’s Door" slentrer av sted som glad, lys reggae. "All I Really Want to Do" dunker taktfast som en stampende pop-marsj. "It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)" er omgjort til dampende tungrock. "I Want You" er en stille, forheksende smerteri – så vakker at du krøller deg.

Det er blitt en essensiell Dylan-LP. En lun, berikende reise gjennom fargeglade drømmer, skrå ironi, mystikk og smerte. Musikerne svaier hit og dit – sprø, tørr Springsteen-saksofon, Dylans egen metallisk dansende rytmegitar, en leken og melankolsk karnevalsfele, sølvfløyter, tre frodige kvinnestemmer, usedvanlig kraftfull og presis tromming, typisk brusende og kjølig Dylan-orgel og Billy Cross’ eminente gitar-kaskader. Musikerne vokser sammen til en pulserende enhet, og aldri har vi hørt Dylans stemme så god – så heltent, følsom og leken.

Lydmessig er albumet noe av det mest polerte vi har hørt fra Dylan. Velbalansert og smakfullt som honning. Den skiller seg klart fra hans tidligere konsertplater – "Albert Hall 1966" (bootleg), "Before the Flood" (1974) og "Hard Rain" (1976).

(Det Nye, 10. juli 1979)

Ron Woods nye LP viser tydelig at han er medlem av Rolling Stones. Lydbildet er krasst, sammenkastet og rått. Charlie Watts banker trommene gjennom gulvet, og iblant stepper Keith Richards inn som 2. gitarist. Jamrende soli tvinner seg rundt hverandre, og hele tiden skravler Woods hånd opp og ned gitarhalsen så det slingrer i strenger. En kokende Rolling Stones-jam.

Intet å si på musikernes innsats, men det skorter alvorlig på gode låter. Som det er, blir LP'en en hederlig demonstrasjon av rockens grunntrinn. Bare Bob Dylans «Seven Days» begynner det å skje ting. Wood ruser inn i en god etterlikning av Dylans stemme, mens Mick Fleetwood klasker trommer og Richards/Woods gitarer synger. Magisk, hypnotisk!

Kunne bare resten av LP'en vært så bra!

(Det Nye, 17. juli 1979)

«New Values» presenterer oss faktisk for en ny Iggy Pop. Han distanserer seg fra sin tidligere «image», spotter og parodierer den «gamle» Iggy – denne idioten som var «stubborn as a mule». Iggy sparker sin fortid, den kjeder ham. Og en merkelig menneskelig varme åpenbares bak de krøllete leppene og den dype stålstemmen.

Låtene på «New Values» er bygd rundt enkle, skarpe gitar-akkorder. Men atmosfæren er ikke så intens som før. Iggy snuser nemlig på popmusikkens avdempede, lettfattelige virkemidler. Dekker til gitarene med «aaah»-koring, svaie jenterøster, saksofoner, Al Kooper-orgel, jinglende popgitarer, piano.

«New Values» er blitt en disiplinert LP med rent, delikat lydbilde. Hør f.eks. «Don't Look Down».

(Det Nye, 7. august 1979)

Thin Lizzy er konsertsalenes konger. Få kan piske opp stemningen som dem – virkelig få publikum til å koke. Og det er ingen tilfeldighet at musikkavisen «Melody Maker» valgte konsert-LP'en «Live And Dangerous» til fjorårets beste album. Thin Lizzy er et skybrudd på scenen, iblant en regelrett tordenstorm. De øser lyd ut i salen. Bastant, buldrende, men med en dybde som gjør dem til den tenkende manns Status Quo.

I studio er Thin Lizzy en mildere gruppe. Dunkle, sakte måneskinnsballader dyttes inn mellom de harde rockerne. Det tøffe forenes med det delikate. Slik var det i hvert fall til og med forrige studio-LP, «Bad Reputation». Men siden har det skjedd ting. Først suksessen med «Live And Dangerous». Dernest gitaristen Gary Moores inntreden i gruppa (han tok Brian Robertsons plass). Det har gitt Thin Lizzy en tettere identitet.

Resultatet er den nye LP'en «Black Rose». Allerede i åpningskuttet, «Do Anything You Want To», skjønner vi at disse guttene mener alvor. Det er brutalt, kompakt med gjennomslagskraft som en slåsshanske. Gruppas karakteristiske jamrende tvilling-gitarer er dog fremdeles en fast bestanddel i musikken. Men bak disse ligger en krass, nagende mur av akkorder – så aggressivt hissig at huden nupper seg. Og Phil Lynott lar sin bass galoppere lik en sinnssyk hingst. Strengene blir høyspente kabler, vuggende i trommenes gnistregn.

Selv om platens hovedside er tøff rock'n'roll, betyr det ikke at Thin Lizzy har sjanglet ut i støy og grumsete hjernetortur. Lynotts dorske stemme er der hele tiden, og hans melodier ligger som smekre buer i betongen. Det er låter som uten unntak besitter et sterkt refreng. «Got To Give It Up», «Toughest Street In Town», «Waiting For An Alibi» og «S & M» er noen eksempler. Sistnevnte en studie i sleggerytmer. Intensiteten øker til foruroligende høyder når Lynott melker bassgitaren som verst.

To låter bryter med LP'ens ellers så harde linje – «Sarah» og «With Love». Førstnevnte en «søt» liten pop-låt med slepen sidestepp-rytme, karibisk atmosfære og trygge akustiske gitarer. «With Love» er en halvrask, fyldig balladerocker med doven sang, men lite mer.

Tittelkuttet er dog svakest. Et stivt oppkok av irske folketoner rocket opp og rullet i lunken mystikk.

«Black Rose» er likevel en tilfredsstillende LP. En demonstrasjon av styrke foran 80-årene.

(Det Nye, 19. juni 1979)

simple minds4

Etterpåklok:

Engelsk avantgarde. Funk og DUB overspylt med fragmenter av punk og jazz og psykedelia. Det nesten-totale kaos. Og likevel vanvittig suggererende. Prøv "She Is Beyond Good And Evil" med sine spjong og riki-tikki-ta-gitarer og sine rektale raut og hulkende vokal, en hit så god som noen. Jeg smadret hodet i denne platen svært hyppig en periode i 1979. Kunne ikke gjengi coveret på Facebook. De regner bilder fra fjerne kulturstrøk som eksempler på nakenhet og seksuelle aktivitet.

Mai

Med «Lodger» fullfører David Bowie sin LP-trilogi som åpnet med «Low» og «Heroes» i 1977. Men det nye albumet har lite med forgjengerne å gjøre. Den intense, akselererende rockestemningen er borte. Likeledes de tåkelagte, teknologiske instrumentalene. «Lodger» er ikke engang spilt inn i Berlin, men i Montreux, Sveits. Og miksingen har foregått i New York.

Ble Berlin-muren for grå? Er Bowie på vei tilbake til det amerikanske marerittet? Hvem vet. Han får i hvert fall godt reisefølge i Brian Eno og Carlos Alomar, heldigvis.

«Lodger» ble altså ingen riktig avslutning på trilogien. Noe skjedde med Bowie, og det kostet megen smerte å fullføre prosjektet. Bowie innrømmer at han svikter, vet at lojalitet og verdighet er uhyre verdifulle egenskaper – «men våre liv er verdifulle, også» («Fantastic Voyage»). Så viktig var det altså å bryte opp!

Tekstene dreier seg stort sett om oppbrudd, reise, søken, rastløshet og fortvilelse. Bare i én låt bøyer han av, og forsøker å gjemme seg i sine nostalgiske drømmer om for lengst tapte tenår («Boys Keep Swinging»). Alt var så greit den gang. Men hovedsakelig er dette LP'en om den voksne David Bowie på flukt fra seg selv og nåtiden. På flukt inn i fremtiden. Bowie er i sjelelig drift, og det er foreløpig intet vakkert syn. «I'm not a moody guy», skriker han hest, men ingen tror ham.

Bowies flukt bringer ham fra land til land hele kloden rundt. De forskjellige verdensdeler gjenspeiles i musikkens nesten kakofoniske villskap. Bortsett fra «Fantastic Voyage» (vakker, langtrukken melankoli), «Red Sails» (en vrengt versjon av tidlig Roxy Music) og «Boys Keep Swinging» (med backing tatt rett ut av Roxys «Do The Strand» – takk, Eno!) er her ingen melodier som fester seg.

Sammenbruddet har nemlig spredt seg dypt ned i både temaer og arrangementer. Enos sugende tunnel-synthesizers og datastyrte roboter skreller, vrenger og river i stykker. Ofte innhentes vi av hissige deformerte funkrytmer og spjærende eksotiske fioliner. Dette for å gi smak av de kontinenter Bowie passerer i sin stemmeløse angst. Elektronikken knuser alltid troverdigheten av de tyrkiske, asiatiske og afrikanske stemningsbilder. Om og om igjen minnes vi om at dette er «made in Hong Kong».

«Lodger» er ikke lett å ta, slik «Low» og «Heroes» var. Skal du like den må du for alvor «lære å leve med andres depresjoner», for å sitere Bowie selv. Kanskje et forsøk verdt, kanskje ikke.

(Det Nye, 31. juli 1979)

Hvis du klarer å tenke deg en lystig Lou Reed, får du et slags inntrykk av hvordan «The Bells» låter. Ja, dekadensens og kloakkens konge smiler! Men det er intet vakkert smil. Kadaveret Lou Reed kan aldri bli vakker. Men han kan gripe en innerst inne, når han et øyeblikk skyver forhenget til side og åpenbarer sin sortsvidde sjel.

Det skjer iblant på «The Bells». Lou sjangler langs enkle, hinkende melodistumper og forsøker for en gangs skyld å synge. Skjelvende og tonløs strekker han sin begrensede stemme opp og ned. Hulker i selvmedlidenhet like før sammenbruddet.

Bak ham pumper musikerne. En tett vegg av keyboards og skvækende saksofon. Hør den skumle «City Lights», den bisarre «Disco Mystic» og ikke minst «Families» der Lou blir intens, menneskelig og bønnfallende.

En tåre på søppeldyngen.

(Det Nye, 17. juli 1979)

The Cure: “Three Imaginary Boys” (Fiction)

Det er gøy å følge britisk rock for tiden. Stadig skjer det noe, og The Cure er utvilsomt siste nytt. Trioen hoppet rett inn på musikkavisenes forsider takket være debut-singlen «Killing An Arab» (en klassiker!). Og nå fortsetter moroa med debut-LP'en «Three Imaginary Boys».

The Cure snur pop-verdenen opp-ned. Fra platens omslag til selve musikken. Omslaget byr bare på merkverdig, modernistisk symbolikk, og ikke et eneste bilde av gruppens medlemmer. Musikken er herlig ukomplisert – men med en skremmende mørk undertone. Bare gitar, bass, trommer og skjødesløs, uttøyet sang.

Det virker som om The Cure nettopp har oppdaget instrumentene, og leker seg i en fjern kjeller. Merkelige uforløste gitarakkorder, plutselig stillhet som fylles med listende ekko. Pappaktige leketøystrommer, nesten ute av takt. Hånende enkle bassganger. Metalliske lyder fra en dyp sjakt.

Sakte, stille med absurd kommersiell pop-overflate. En knallsterk LP!

(Det Nye, 17. juli 1979)

Undertones' debut-LP byr på lidenskapelig og pågående kraftpop. Sterke, rensende el-gitarer roterer gjennom den huggende grunnrytmen. Gir smak av god, gammeldags pop-stemning. Selv når gruppa «flesker» til som verst, beholdes den melodiøse profilen.

Grumset, brutalt, men lett og lystig som en sommer i 60-årene. Et slags polert Clash med kjærlighet-på-pinne i stedet for militæruniformer.

Undertones' store unikum er vokalisten. En hissig, forknytt fyr med forkjølet, fuktig sammenpresset vibrato. Han husker på de skarpe gitarveggene, og svares av et lykkelig høystemt kor.

Beatles’ «Twist And Shout» i modernisert utgave. Bra!

(Det Nye, 14. august 1979)

Patti Smith har et alvorlig problem. Hun er altfor opptatt av sin posisjon som mystisk heksedronning i rockens tronsal. Hun er blitt stjerne, og stirrer yr av sulten forelskelse på sitt eget speilbilde. Hva gjemmer seg egentlig bak de symbolrike tekstene, bak disse stadige bibelsitatene og litterære «gullkorn» som hun slynger mot oss? Jeg har henne mistenkt for å ville forkludre, ikke kommunisere. Ved å innbille folk at hun sitter inne med en dypere viten, har hun gjort seg selv interessant og mystisk. Er det bare ord fra en forvirret hjerne, Patti?

"Wave" gir ingen svar. LP’en mangler "Easter"s besettende intensitet. Tempoet er roligere, sløret og hypnotisk som en dansende tarantell. Bass, trommer, gitar og keyboards er pent plassert i lydbildet, og trykker fram et par–tre gode poplåter. Resten er svakt.

(Det Nye, 3. juli 1979)

Etterpåklok:

Vidunderlig britisk powerpop. Gitarer galore og en dash keyboards der det trengs. Jeg syntes albumet var en åpenbaring. Iørefallende, friskt, farvesprakende og to the point. "Starry Eyes" er deres bidrag til evigheten. Bonus-EP'n er et lite vidunder, den også, og inneholder fire coverinnspillinger, bl.a. "Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In the Shadows" og "See My Friend".

Åge Aleksandersen & Sambandet: “French Only” (Arctic)

Åge Aleksandersen & Sambandet er prototypen på en bulket, gammel rockgruppe. Alt spilles og synges etter eget hode. Tatt på sparket, svøpt i de muligheter (eller begrensninger) som nuet gir. Realisme og spilleglede uten sideblikk og skrå øyekast. Et møte med virkeligheten, på godt og ondt. Det er opp til lytteren om han vil ta dem eller ikke.

Ingen skal påstå at det alltid er lett å like Åges låter. Til det er han for mye av en individualist. Han synger råttent om han er i det humøret, og skriver knotete tekster om han er i det hjørnet. Iblant kan han bli virkelig irriterende. Det skjer dessverre ofte på «French Only» – oppfølgeren til den meget gode «Lirekassa» (1977).

Tekstene er platens svakhet. Åge vil gjerne være almen, og ofrer de personlig opplevde problemene til fordel for en slags skinnrealisme befolket av politikere og oppkonstruerte gjennomsnittspersoner. Vi bombarderes med klisjeer om det slipskledte borgerskap, falske prester, patetiske TV-slaver m.m. Åge forsøker å beskrive Norge. Men Åges bilder blir for lettvinte. Du klarer ikke å tro ordentlig på det du hører.

Best er «Hemmeligheta» og den ironiske «Gøril». Verst er «Kvalmen» og «Cleaners Work» som nærmest virker meningsløse.

Musikalsk er platen absolutt tilfredsstillende. Stilmessig mer uryddig og mindre preget av stramme rockere enn «Lirekassa». Sambandet humper og krøller seg fram over forholdsvis enkle grunntemaer. Norsk gråsteinsblues. Sjanglende trekkspill og en rytmeseksjon som smaker jord. Et orgel som bølger over dalførene og gir det hele en svak duft av Band. Litt sidesteppende reggae. Gunnar Andreas Bergs skarpe, inspirerte gitarsoli. Musikk som det pumpet et hjerte bak. En familiesammenkomst for rock-sjeler.

Det er ingen kommersiell plate i betydningen slagermusikk. Faktisk er det bare «Kvalmen» som besitter en tilnærmet pop-melodi. Men her er til gjengjeld teksten absurd (eller hva?). LP'ens beste kutt er «Evig Liv». Åges skjærende, lett nasale stemme blir nesten vever og gynger trist i akustiske gitarer, grumset bass og Ove Stokstads tørre, klagende saksofoner – som paniske skrik fra undergangen. Fantastisk ladet atmosfære!

Vel, vel. «French Only» gjør det ikke lett for en stakkar. Men med litt innsats kan en finne mye fint her. For selv om Åges tekster mangler den eleganse vi fant på «Lirekassa», så er han ærlig. Og Sambandet gir oss lurvete, skramlete trønder-rock – ærlig inn til benet. Og ærlighet varer som kjent lengst.

(Det Nye, 5. juni 1979)

Ian Dury & The Blockheads: “Do It Yourself” (Stiff)

Endelig, Ian Durys nye LP. Ingen av hans slagere er inkludert (kjøp singlene!). «Do It Yourself» er ikke så rå og ubehøvlet som forgjengeren. LP'en besitter en lunere, mer polert stemning.

Men stilmessig er Dury fremdeles den funky cockney-helt. Blockheads humper med overveldende eleganse. Myk kjeller-funk. Kontakten med rock’n’rollen slippes dog aldri. Skvækende saksofoner skjærer på kryss og tvers, orgelet pumper med salte reggae-gisp og gitarene hinker lystig av sted i kjappe «twang».

Varm, god musikk. Et deilig underlag for Durys sjarmerende flate bakgårdsrøst, hans innsmigrende cockney-poesi. Den musikalske fellesnevner er som sagt funk, mykpotet funk. Men med ytterpunkter som reggae («Lullaby For Francis») og pop («Sink My Boats»).

LP'en gror og gror!

(Det Nye, 3. juli 1979)

Juni

The Who: “The Kids Are Alright” (Polydor)

The Who er og var verdens beste rock’n’roll-band. Beviset finner du ikke på gruppas studio-LP’er, selv om The Who også der overgår de fleste. Nei, du må oppleve dem «live» for å forstå.

Det var fra scenen gruppa erobret verden i en sky av knuste Rickenbacker-gitarer og raserte Premier-trommesett. Det var her Pete Townshend skrellet gitaren med sine «vindmølle»-akkorder så blodet sprutet. Det var her The Who formelig eksploderte blant rykende høyttalerkabinetter og sprakende, ulende feedback. Og det er nettopp her «The Kids Are Alright» fanger gruppa inn.

Konsert-gruppa The Who gjennom 14 år, fra 1965–1978.

Fire ungdommer. Drømmebesetningen: én gitar, én bass, ett trommesett og én vokalist. Maksimal rock’n’roll gjennom minimale, arketypiske hjelpemidler. «The Kids Are Alright» (fra filmen ved samme navn) fokuserer knivskarpt. Fra klirrende TV-opptredener i 1965 til flammende sjarmfremstøt foran begeistrete punks i 1978.

De eldste opptakene er av gledelig høy kvalitet. Hør «My Generation», «I Can’t Explain» og «Anyway, Anyhow, Anywhere» i en tordenstorm av aggressive overstyringer og feedback.

Herfra svinger vi innom en perfekt versjon av «Happy Jack» (fra Sverige 1967) og får hele «minioperaen» «A Quick One» hentet fra Rolling Stones’ legendariske TV-show Rock’n Roll Circus (det ble aldri vist). Og 60-årene avsluttes naturlig med et Tommy-potpurri fra Woodstock-festivalen i 1969.

Albumets eneste svake avdeling kommer fra begynnelsen av 70-årene («Join Together»/«Roadrunner»/«My Generation Blues» og «Young Man Blues»).

Men så kommer opptakene fra våren 1978, og alt er dem tilgitt. Vi får en drønnende, mektig «Won’t Get Fooled Again». Og best av alt: «Baba O’Riley» – den definitive versjonen! Townshends diesel-akkorder deiser inn over den boblende synthesizeren, og når han i naken smerte gråter: «it’s only teenage wasteland», får jeg tårer i øynene.

Dette er en gruppe som bryr seg om deg, meg og den tid vi lever i. En gruppe som holder idealenes faner like høyt – etter drøyt 15 år i verdens mest kyniske og dekadente bransje.

John Entwistles gompe-bass. Keith Moons galemanns trommeorgier. Roger Daltreys gutteaktige og stormende stemme. Pete Townshends knusende, flerrende gitarer. De står for det mest solide rocken har fostret.

Og The Kids Are Alright er et essensielt rock-album. Ta det med deg gjennom livet!

(Det Nye, 21. august 1979)

Etterpåklok:

Et album som er gått skremmende mange hus forbi. Skrekkelig undervurdert. Den siste og kanskje sterkeste Wings-besetningen leverer en frisk pakke tett samspilt populærmusikk.

Spennvidden er eventyrlig, fra halsbrekkende racer-rock "Spin It On", via den deilig blodskutte "Old Siam, Sir", de to mektige rock'n'roll superstar hall of fame Rockestra-innslagene, Denny Laines folkrock "Again And Again And Again", det vidunderlig overproduserte åpningskuttet "Getting Closer" (med sin yre finale) og helt ut i den stilsikre crooner-pastisjen "Baby's Request" (med swingjazz-gitar og ekstrem feelgood-faktor).

Mellom disse er det stukket noen overjordisk vakre ballade-medleyer og det smule, coole soulsukket "Arrow Through Me".

Lyden av en radiosøkers sveip over bølgelengdene åpner albumet og vender tilbake mot slutten av forestillingen, et bevisst "Sgt. Pepper"/"Band On The Run"-grep som gir illusjonen av tematisk LP.

"Back To The Egg" fortjener høystatus. Det er et potent og strålende album. Dessverre gikk Wings til helvete da Paul McCartney ble arrestert i Japan, og bandet fikk aldri muligheten til å bygge videre på dette.

Utgitt i juni 1979, måneden da Paul McCartney fyllte 37. I år fyller han 83. Grattis! We are not worthy...

Fra Det Nye:

Selv om “London Town” kanskje var Paul McCartney & Wings’ beste LP, ble den en salgsmessig fiasko over hele verden (unntatt Norge!). Grunnen var først og fremst LP’ens altfor lavmælte og til dels søtladne stemning. Det gikk ikke hjem i en tid som bar preg av disco, punk, new wave og rå rock’n’roll.

Paul innså sitt feilgrep, og foran innspillingen av sin nye LP måtte han velge ett av to. Enten knefall for disco-kulturen, eller fartsfylt og kraftig rock.

Gledelig nytt, folkens: Paul McCartney rocker igjen!

Ja, albumets atmosfære er tett, betongaktig og pågående – på grensen til tungmetallrock! Det gjelder særlig den brutale, hoppende raske «Spin It On» (blytung rockabilly!), ompa-sementsekken «Old Siam, Sir» (med eksplosive megatonn-trommer), den ytterst fengende «Getting Closer» (med inspirerte bassruller fra Paul), «Rockestra Theme» og «So Glad To See You Here».

De to sistnevnte formelig pøser ut murstein – og Wings blir her forsterket med bl.a. Hank Marvin, David Gilmour, Pete Townshend (alle gitarer), John Bonham, Kenney Jones (begge trommer), John Paul Jones, Ronnie Lane (begge bass), Gary Brooker, John Paul Jones (piano) og Ray Cooper (perkusjon)!

Tilhengere av den myke, kurrende Paul McCartney får ikke så altfor meget å bite i denne gang. Det er rock-gruppen Wings som backer Paul, og stemmen hans er ikke myk – snarere frynset, hes, nesten grumset. Til og med den vakre hymnen «After The Ball» (ikke ulik «Mull Of Kintyre»), får dermed en sprø og skarp undertone. Paul synger deg ikke i søvn, han vekker deg!

Her er bare tre unntak (av hele 14 låter):

«We’re Open Tonight» (en kort pianosak), «Winter Rose/Love Awake» (der Paul hviler i Black Dyke Mills Bands myke favn) og den søte, jazzy 1930-års-balladen «Baby’s Request».

Æren for den nye giv i Wings tilfaller ikke Paul McCartney alene. De to nye medlemmene Steve Holly og Laurence Juber er nemlig selve plommen i egget. Hollys muskelsterke trommedrønn gir Wings en ryggrad som de aldri før har hatt. God hjelp får han av Jubers rivende, slitende barberbladsgitarer. Duoen rusker liv i rockeren Paul McCartney, og tro meg … Paul liker det!

«Back To The Egg» er en nytelse. Spekket med sterke låter og sprudlende spilleglede. Hadde Beatles eksistert i dag, hadde de antakelig laget denne LP’en. Men Paul McCartney & Wings gjorde det, og det er selvsagt deres beste.

(Det Nye, 24. juli 1979)

Electric Light Orchestra: “Discovery” (Jet)

"Discovery" er jo en lovende tittel. Men hva er det ELO har «oppdaget»? Vel, etter en gjennomspilling gir svaret seg selv: ELO har oppdaget Bee Gees.

Nå har ELO aldri gitt seg ut for å være stilskapere. For Jeff Lynne og hans drabanter er hovedsaken å lage god, kommersiell popmusikk. De går ikke av veien for å stjele idéer, og gjør det svært elegant. Dessuten kan de arrangere låter så du formelig virvles ut i kosmos ridende på funklende vellyd. Lyd på lyd på lyd. Masser av instrumenter. Pøsende flerstemt koring. Og ikke minst en god melodi med tilhørende sterkt refreng.

Da ELO ble dannet, var Beatles forbildet. "Strawberry Fields Forever", "Across The Universe", "I Am The Walrus". Disse underlige pop/rock-«symfoniene» bygd rundt vågale cello-arrangementer og Lennons dovne, tåke-stemme. Stilen har preget samtlige ELO-LP'er siden. Men gruppa har samtidig våknet opp og modernisert musikken. Disco er tidens sukkertøy, og ELO har søtsaker å by på.

Discomusikken er ikke helt ny for Jeff Lynne. Allerede i 1977 stakk han foten prøvende i vannet med solo-singlen "Doin' That Crazy Thing". Det ble mageplask den gang. Men siden har Lynne og ELO lært ... og stjålet.

Samtidig med stilskiftet har Jeff Lynne redusert ELOs besetning. Borte er de to cellistene og fiolinisten. Tilbake står en fortrøstningsfull kvartett som trakterer keyboards, gitarer, bass og trommer. Men tro ikke at lydbildet er mindre pompøst av den grunn. Gruppa får nemlig støtte av massive strykere, og synthesizerne gjør resten.

Som nevnt inneholder "Discovery" mye diskofisert pop. Lynne husker fortrolig på bassens dype gulp og hviner som den reneste Gibb-falsett, mens musikerne putrer og flakker rundt ham. Likheten med Bee Gees kan iblant bli litt ubehagelig. Falsett-partiet i "The Diary Of Horace Wimp" er for eksempel tatt rett ut av "Stayin' Alive".

Men stort sett får ELO denne blandingen av silkedisco og kommersiell pop til å gli. Hør for eksempel den galopperende, kondisjonsterke "Shine A Little Love". Snublende hurtig, men de holder balansen. Innimellom disco-slagene er det strødd mer tradisjonelle ELO-låter. For eksempel den høyloftete Beatles-balladen "Confusion" og den trange rockeren "Don't Bring Me Down".

Vel, "Discovery" er ikke ELOs beste LP. Like fullt smaker gruppas pop-sukkertøy godt. Det får holde.

(Det Nye, 17. juli 1979)

Joy Division: “Unknown Pleasures” (Factory)

Etterpåklok:

Mektig og overmannende mørkt. Joy Divisions debut, og det eneste albumet de ga ut mens Ian Curtis levde, har vist seg usedvanlig slitesterkt. En kultaffære den gang, men gradvis en ledestjerne for tusener på tusener av up and coming musikere i etterdønningene av punken. Dette var fremtiden og samtiden, et gotisk mørkeloft bygget på gjenlyden av fjernt sagende og kimende gitarer og katedrale buer av keyboards og synth - med et tørt trommesett og Curtis' sjelelige pine helt i front. Curtis har sin egne tonløse dysterstil, men kan stå i flammer som en overtent Iggy (sjekk i "New Dawn Fades"). Enkelte av låtene tripper avsted som et nysgjerrig, tidlig Cure. Har i dag samme status i rockhistorien som Velvet Underground.

Ren pop. Nick Lowe i et nøtteskall. Han elsker det ukompliserte, de greie små melodistumper – som alle kan plystre. Potensielle slagere revet rett ut av 60-årenes vokskabinett.

«Labour Of Lust» gir oss 11 eksempler. Lowe kjenner alle triks, og stjeler som en ravn. Beach Boys, Roy Wood, Phil Spector og mange, mange andre vekkes til live. Og Lowe girer opp og ned som en gal. Knepper igjen lydbildet i trang sukkertøy-rhythm & blues. Lar det stå til med sausete, overdramatiske, bittersøte pop-orgasmer spekket med flerstemte sangharmonier.

Hinker rett på sak med overraskende frekkhet. Eller drukner deg i det mest sentimentale klisset du har hørt på denne siden av «Love Me Tender» (Elvis Presley).

Og hele tiden vil du bare høre mer, spille høyere. Lowe backes av Dave Edmunds & Rockpile.

For en gjeng!

(Det Nye, 28. august 1978)

Tonio K.: “Life In The Foodchain” (Epic)

Etterpåklok:

Jeg trodde han skulle bli rockens fremtid. Så var jeg aldri noen spåmann.

Fra Det Nye:

Har du aldri hørt om Tonio K.? Vel, for å være helt ærlig – ikke jeg heller. Derfor var det også så slående å oppdage at «Life In The Foodchain» er eksepsjonelt god. Det er langt mellom hver plate som river lytteren så regelrett med. Fra første tone, fra første ord.

Tett, drivende rock som pisker opp under Tonio K.s stormende, ordrike tekster. Et regelrett skybrudd av rock-poesi. Så fantasifullt, så virkelig og så utstyrtelig morsomt at du ler ende ut i ren lykkerus. Tonio K. er det manglende bindeledd mellom Bob Dylan (ca. 1965/66), Steppenwolf, Dr. Hook & The Medicine Show og Bruce Springsteen.

Hans skarpe tunge rammer vår tid med flammende presisjon. Og han dynger deg ikke ned i dommedag og resignerte sukk. Tvert imot. Selv det mest håpløse er tilsatt krass ironi og galgenhumor som kaller på latter, ikke tårer.

LP’ens store høydepunkt er det snaut ni minutter lange «The Ballad Of The Night The Clocks All Quit (and the government failed)» – en slags blanding av Dylan-låtene «Desolation Row» og «Bob Dylan’s 115th Dream». Her myldrer bildene fram under mørke stormskyer. Hitler og Attila arm i arm med Uncle Sam styrter verden ut i redsler og kaos. Gud tar seg til pannen og utbryter: «Idiotene har satt i gang igjen!» Og mens byene brenner og menneskene skriker, mens Gud lar det lyne og tordne, vandrer Døperen Johannes og Jesus rundt i gatene. Den ene selger suvenirer, den andre er utkledd som klovn.

Tonio K. hvisker fram teksten med hes vrede og et glimt i øyet, mens musikerne står på som besatt.

Tonio K.s mesterlige formuleringsevne preger hele platen. Humpende, gampende rock’n’roll-metrikk. Vesten sett gjennom spottende brilleglass, sparket i filler så stein og jord spruter.

«There’s a baby/every minute/being born without a chance/now don’t that make you want to jump/right up/and start to dance?» Kan man ramme discokulturens virkelighetsflyktende dansetrinn bedre?

Og myten om kjernefamiliens idyll og lykke:

«Well your mother was there to protect you/your papa was there to provide/so how in the world did the excellent baby/wind up in this hotel so broken inside»!

En heltent plate (særlig den utrolig gode side 1). Alt kommer rett fra hjertet – glødende, intenst. Og bak Tonio K. liker musikerne seg glugg i hjel. Fra det kruttsterke til det myke.

Og tro meg, det er like gøy å være lytter!

(Det Nye, 28. august 1979)

Etterpåklok:

Facebook liker ikke kunst. (Hilsen “blokkert i to dager”.)

Fra Det Nye:

Dette er platina-stoff! Akkurat som Cars' foregående storselger. Musikk som ikke går noen steder, men som gjør det med stil.

Melodiene er stort sett bygd rundt korte «riffs» som trekkes ut i de sedvanlige tre-fire minuttene. Irriterende uforløst, kanskje, men gruppas styrke er selve lydbildet. Snerten i instrumentenes glassknusing. De tørre, skarpe gitarene som sliper, stikker og freser mellom enkle keyboards-pip. Den isblå harmonikoringen. Trommenes bastante nærhet.

En slags new wave kledd i silke, og plassert i overdådige rom.

«Candy-O» er selvsagt som skapt til bilradioen. Spill den høyt mens du suser fram gjennom natten.

(Det Nye, 11. september 1979)

Dave Edmunds: “Repeat When Necessary” (Swan Song)

Dave Edmunds er stor. En ruvende gitarist. Han lager morgendagens klassikere i dag med gårsdagens virkemidler. Rock’n’roll revet løs fra tidens lenker.

«Repeat When Necessary» er en perle. Edmunds’ geniale gitar-«sound» damper fra rillene – ustoppelig, fyldig, taktfast; skvulpende. Men Dave gjør mer enn å klampe lillefingeren mellom dur og septim. Han rykker og river, arbeider seg opp og ned, fram og tilbake. Tikker, smyger og flerrer ut toner. En aldeles suveren kombinasjon av elektriske og akustiske gitarer.

Og hans tynne, pressete sandpapirstemme passer låtene som hånd i hanske. Hør Beatles' gulltid komme til live med sin bataljon av akustiske gitarer, hør Graham Parker møte Chuck Berry, hør Marc Bolan humpe så myrvannet skvetter.

Innflytelsene er mange, Dave Edmunds er fellesnevneren!

(Det Nye, 14. august 1979)

Juli

Neil Young & Crazy Horse: “Rust Never Sleeps” (Reprise)

Neil Young er en unik kunstner. For ham er verdighet og oppriktighet langt viktigere enn all verdens berømmelse og dollars. Neil går den harde veien som krever det maksimale, men som gir desto mer – rent sjelelig.

Neil Young er livredd for å stagnere. Rocken er stinn av feterte stjerner som hviler på sine laurbær. Mange av Neils venner har stivnet ved svømmebassenget. Han vil ikke dit. Sulten river, og han reiser «with a one-way ticket to the land of truth» («Thrasher»). Han har sin ungdoms idealisme i behold, og kan uten å virke banal ytre «rock and roll can never die».

Neil leker nemlig ikke med rockmyten. Han bruker rocken som en kunstners sannhetssøkende instrument. Neil brenner som en fakkel i natten, og så lenge flammene knitrer har han en misjon: «it’s better to burn out than it is to rust».

Det er bedre å flamme opp og slokne (som Johnny Rotten) enn å ruste langsomt i stykker (som Elvis Presley).

«Rust Never Sleeps» er ikke bare en ubarmhjertig blottlegging av rockens indre landskap. Som vanlig åpner Neil dørene mot indianernes mystikk. Det gamle Amerika får liv, og vi slynges ut blant de gamle guder. Undergangen, endeløse prærier dekket med døde bøfler, kanontorden ved Alamo. Og opp av dette mytologiske landskap stiger det moderne plastikk-Amerika. Fettvalkene som kveler de største idealister og legger seg som rust på deres sjeler.

Men Neil Young ruster ikke. Han holder fanen løftet.

«Rust Never Sleeps» ble innspilt under Youngs turné i vinter. Men det er ingen «normal» konsert-LP. Samtlige låter er nemlig nye, og publikum er mikset vekk. Først helt på slutten av platen får vi et lite applaus-innslag.

Musikalsk er platen todelt. Side 1 er rent akustisk. Jeg har aldri hørt ham synge så bra! Det er Neil Young fra hans mest besnærende, lavmælte side.

Men snur du platen er hundre-og-ett ute.

Crazy Horse tordner inn. Det griner i skramlende gitarer, skarpt hylende soli og tett, larmende rytmevegg. Nesten nervetortur og fortrengt angst. Et par av kuttene minner faktisk mer om Devo enn Neil Young («Welfare Mothers» og «Sedan Delivery»). Ikke så rart kanskje, for Neil har samarbeidet med Devo i sin kommende film som er kalt «Rust Never Sleeps».

LP’ens finale er en øredøvende versjon av «Hey Hey, My My», som så stille og vemodig åpnet side 1.

En essensiell rock-LP er det blitt, og det finnes ikke en rustflekk på Neil Young!

(Det Nye, 7. august 1979)

Etterpåklok:

Bandet jeg aldri klarte å like. Anmeldelsen er vel mitt forsøk på å være objektiv-ish.

Fra Det Nye:

Det lages ikke så mye bra tungmetall-rock lenger. Derfor er det gledelig å høre AC/DCs nye LP. I likhet med Rainbow har denne australske gruppa fått skikkelig ryggtak på den hardtslående genren. Og de vet at også innen tungmetall-rocken er selve melodien viktig.

«Highway To Hell» inneholder 10 sangbare låter. Hoiende refrenger sprutes ut over den kompakte rytmen og det brutale gitar-mangfoldet. Brede metallfolie-akkorder hugger skrått ned. Avsindige øksehugg. Og de mange gitarsoloene er befriende blottet for klisjeer.

Her larmes det med stil. Du kan ikke unngå å bli revet med.

Dette er tungrock på sitt beste.

(Det Nye, 2. oktober 1979)

Etterpåklok:

John Lennon syntes de låt som Yoko og trodde verden endelig var rede. Det var den, for B-52's, men definitivt ikke for skingremarerittet fra helvete.

Fra Det Nye:

Ut av kullkjelleren strømmer uhyggelige toner. Amerikanske B-52’s har landet. De soter til de tidlige 60-årene. Surfbrett og doo-doo-jenter med loff-frisyre skraper inn i 1980.

Hva er dette? Et primitivt bassmønster. En trommeslager som klabber til cymbalene. Og i all den dunkle luften rundt? Skjærende jentestemmer, bjeffende herrerøster, pip-pip orgel, krøllete detektime-gitarer.

Og hvilke redsler venter oss i de mørkeste hjørnene? Krypende lyder, slørete ekko, forvrengte grimase-akkorder, et spøkelsesaktig farfisa-orgel.

Hva er dette?

Hodeløse jenter fra rosa planeter, en rockende hummer, solbrente skjønnheter på stranden, siste nytt fra dansefronten, gutter i bikini, lærkledte sadister, stumme telefoner.

Velvet Underground, Roxy Music, The Cramps – og en mengde slimete skapninger dyppet i 60-årenes amerikanske tyggegummi-pop. Mekanisk stille-før-stormen-musikk rett fra skrekkabinettet.

B-52’s har landet. Deres debut-LP bør spilles meget høyt.

(Det Nye, 9. oktober 1979)

Devo: “Duty Now For The Future” (Virgin).

Etterpåklok:

Jeg elsket denne LP'n. Det samme gjorde Erik Meyn. Jeg vet, for jeg spilte den for ham mange ganger.

Fra Det Nye:

Devo. Små menn i gule overaller, ishockeyhjelmer og sorte pappkvadrater foran øynene. Devo fra Akron, USA. Fem ungdommer som leker blindebukk i den moderne verden. Som forvrenger våre omgivelser, forsterker de mange tvilsomme sidene og skaper tegneserienes hjernedøde skrekkabinett. Devo gir oss robotalderen servert på en IBM-spole.

Fremtidens sporer lever allerede blant oss, men få har oppdaget det. Sløvheten er tidens sykdom. Vi våkner bare om noe skjer i vårt eget ferdigkalkulerte livsmønster – «something’s flattening my cola». Mot de store katastrofer vender vi sløve, dorske øyne. Vi er «suburban robots» i «the monitor reality».

Devo gjør livets trivialiteter til et mål for sin gransking. Og ved å tillegge det uinteressante dybde og mening, klarer de å vekke lytteren. Får ham til å se seg selv. Tegneserieverdenen, karikaturene blir virkelige. Den fete gutten med blytunge føtter som fortvilet jakter på den vakre, uoppnåelige jenta. Nevrotiske FBI-agenter («storebror ser deg»), supermarkedenes produktive dans, de gumlende datakjever. Maskinene marsjerer. Vi har gjort verden rede for deres inntog. Etterlikningenes tidsalder. Mennesket blir maskinen, og drømmer om den vedlikeholdsfrie fremtid.

Devos musikk er som tekstene. Ubehagelig syntetisk. Alt er nesten, men bare nesten ekte. Tilsynelatende spiller de normal rock. Men bare gitarene følger noenlunde tradisjonelle mønstre. Trommene låter som giktbrudne roboter. Og den hysteriske vokalisten mer roper og hulker enn synger. Iblant skramler han ned i følelsesløs resitering mens musikken bak ham går «boing», «spjong».

Melodiene er dessuten fulle av rare forskyvninger, bråstopp og sidesleng. Du griper deg stadig i å tenke: «Klarer gruppa å vende tilbake til utgangspunktet?» Skakt, men likevel strengt geometrisk. Det er laboratorierock dreid umerkelig på sin egen akse.

Nå hadde alt virket temmelig straight, eller snarere eksperimenterende konvensjonelt, om det ikke var for Devos helt spesielle bruk av synthesizers. Rundt den meislede rock-kjernen ligger nemlig elektronikken som blinkende, sitrende kabler. Løs, overraskende og rar.

Det piper, bobler, suser. Risler iskaldt. Sirklende tonedrypp fra kanal til kanal som plutselig kan bli en foss. Du fornemmer dykkende ubåter, alarmsignaler og ulende sirener. Musikken blir umenneskelig. En datamaskin som lærer seg å spille rock. Fremtiden viser ansikt, og tegner et uhyggelig bilde av menneskesjelen: Et plastkort for glupske maskiner.

Devo er en maskin. Fem klikkende metallmennesker fra Akron. En maskin som funksjonerer dødsens presist.

Du kan le av Devo, og le med dem. Men etter tilstrekkelig mange gjennomspillinger av «Duty Now For The Future», setter latteren seg fast i halsen.

Devo speiler nemlig oss alle. Og de formidler sitt bunnseriøse budskap ved å manipulere underholdningsmaskineriet på en mesterlig måte!

(Det Nye, 11. september 1979)

Ry Cooder: “Bop Till You Drop” (Warner Bros)

Med «Bop Till You Drop» lanseres et helt nytt innspillingssystem. Digital Recording. Man benytter seg av datamaskiner istedenfor de sedvanlige båndopptakere.

Lydmessig blir resultatet utsøkt. Krystallklart, uten sus eller annen bakgrunnsstøy. Faren med systemet er at atmosfæren kan bli litt for iskald. Hvert instrument sitter klart avsondret i lydbildet. Mellom dem er det bare luft. Klar, frossen luft. Det kreves en mesterlig produsent og mesterlige musikere om digital-systemet skal komme til sin rett.

Nettopp Ry Cooder og hans musikere er oppgaven mer enn voksen. Og de har gjort «Bop Till You Drop» til en av årets virkelig store plater.

Musikken er bluesrock med religiøst forløsende tone. Og Cooders eminente gitarteknikk åpenbares i all sin skjønnhet. Den stilt melankolske fingerplukkingen, og slide-gitarens trette, punkterende jamring. Så nært og klart at du nesten kan berøre tonene.

Cooder backes av en lavmælt gjeng musikere mens koret gynger trist. Lyd for øre og sjel.

(Det Nye, 25. september 1979)

70-årene har ikke vært enkle for Kinks-fans. Hver eneste LP-utgivelse siden "Muswell Hillbillies" (1971) er blitt imøtesett med den samme fortvilet velvillige spenning. Og hver eneste gang har vi måttet tåle den bitre skuffelse: Ikke bra nok denne gangen heller!

Så kommer altså "Low Budget", Kinks' siste LP før 80-årene. Og hva skjer? Jo gledestårene triller. Endelig, endelig! Kinks er tilbake.

Hva er hemmeligheten bak underet? Vel, det mest åpenbare er Kinks' innstilling. Gruppa angriper låtene. De er så tent at det svimler. Ray Davies rasper fram akkorder mens broder Dave presser fram sinte fuzz-soli. Og bak dem dunker Mick Avory trommer primitivt og effektivt som alltid, mens den nye bassisten Jim Rodford skrenser Kinks innom Rolling-riffet fra "Jumpin' Jack Flash" i "Catch Me Now I'm Falling", og "National Health" kan i mangt minne om Stones' "Shattered"!

Men for all del, Kinks kopierer ikke, de skaper! Og de spiller rock med en autoritet og innbitt entusiasme som mange av dagens new wave-grupper må misunne dem.

Men "Low Budget" er ikke bare musikken. Som alltid står Rays tekster meget sentralt. Ray griper tiden. Sammenbruddet i Vestens økonomi. De truende uværsskyene som varsler en ny stram livsstil med lavt budsjett. Bensin og oljemangel ("A Gallon Of Gas"), stress ("Pressure", "National Health"), forfall ("Catch Me Now I'm Falling"), virkelighetsflukten inn i diskotekenes superfølelseskulde ("Superman"), drømmer ("Little Bit Of Emotion"). Det er her alt sammen.

Rays humor er like levende som i 60-årene, og han får hele tiden sagt noe vesentlig. Praktfull er "In A Space", der Ray streker opp mennesket i grenseland mellom makro- og mikro-kosmos.

Så er det "Low Budget". Skarpe låter, glitrende tekstmessig balansegang mellom vidd og alvor. Kinks har reist seg, som vi jo hele tiden visste de ville gjøre …

(Det Nye, 23. oktober 1979)

August

Talking Heads er her igjen. Med sin kynisme. Sin hoppende gummiball-rock. Og igjen overgår de seg selv. Boltrer seg rundt i absurditetens grenseland.

Synger om galskap («there’s a party in my mind / and it never stops»), kreft, krigsfrykt, narkotika og andre «hyggelige» emner. Tekstene er nesten infantile i formen, og formidler en listig og morsom kynisme.

Musikken går i rytmiske hopp. Synker dypt og spretter opp igjen mens gitarene rasler og skramler, og underlige syntetiske lyder tyter fram (bearbeidet av produsent Brian Eno).

Gruppa galopperer bastant av sted mens ekkoet slår fra sjakter og korridorer. Desperate dansetrinn i atomreaktorens mage.

Alarmen går, og Talking Heads synger: «this ain’t no party, this ain’t no disco».

(Det Nye, 6. november 1979)

XTC blir bare flinkere og flinkere. Og snedigere. De får sin musikk til å låte både kommersiell og eksperimentell.

Drums And Wires besitter en løsere og ledigere atmosfære enn forgjengeren. Gruppa antyder i stedet for å overlesse. Resultatet er nesten eksplosivt. Og eksplosjonen skjer i lytteren – ikke på platen!

Flere av låtene har regelrett hit-potensiale. Men selv når det fenger som verst, skjer det underlige ting. Trommene slår så innviklet. Cymbalene lyner som kniver. Gitarene triller av sted som karikaturer. Rykker, bikker og flater ut.

Rare lyder risler og klirrer inn fra høyre og venstre. Og XTC henger seg sjelden opp i noe statisk tema. De forandrer ustanselig. Lar stemmer og rytme hakke stakkato. Holder igjen. Utforsker en og annen stikkvei. Alltid noe nytt å oppdage. Alltid en ny detalj å forelske seg i. Og aldri drives tempoet opp.

Det er masse luft i det vidåpne lydbildet. Tekstene er som musikken – snedige. Ironiske, kjappe bilder som lytteren selv må arbeide med.

(Det Nye, 19. februar 1980)

Michael Jackson: “Off The Wall” (Epic) *****

Michael Jacksons «Don’t Stop ‘Til You Get Enough» var en av fjorårets absolutt beste funk-slagere. En vibrerende, heseblesende sak som dunket, spratt og sprintet gjennom avanserte rytmemønstre. Kaskader av blåsere og strykere på kryss og tvers. Og på toppen – Jacksons sprudlende falsett i lekne sprang.

Låten er inkludert på Off The Wall, en drivende god funk-LP. Briljant produsert av Quincy Jones.

Side 1 er viet hardtslående danselåter, mens side 2 styrer inn mot roligere (men like fullt funky) ballader. Michael Jackson mestrer begge deler og synger så følsomt og sikkert at en kan trekke paralleller til mesteren Stevie Wonder! Hør f.eks. hans vakre, henførte tolkning av «She’s Out Of My Life».

Lytt, nyt og dans!

(Det Nye, 30. januar 1980)

La det være klart med én gang. Bob Dylan har alltid vært religiøs. Hver eneste av hans plater er proppet med religiøs symbolikk. En glødende streben etter høyere verdener. Men først i disse dager blir han offer for hets og hån. Hvorfor? Jo, Bob Dylan er blitt kristen. Og verst av alt: Han skjuler det ikke!

Slikt gjør man ikke ustraffet! Supermaterialistene formelig skummer rundt munnen.

Men ignorer disse menneskenes hysteriske bannbuller. De har diktert vår tankeverden lenge nok som det er. La oss se Dylans «omvendelse» fra en annen vinkel.

Spranget inn i kristendommen er en sensasjon. For Bob Dylan har i alle år vært en jødisk mystiker, dypt forankret i jødisk religion. Veien derfra til å akseptere Jesus Kristus som menneskenes Frelser er svimlende. Bob Dylan har kastet av seg vekten av tusenårige tradisjoner – troen på jødene som Guds utvalgte folk, gruppe-religionens knugende kappe.

Bob Dylan har reist seg med hendene strukket mot lyset. Han ser alle menneskers Gud, alle menneskers Frelser. Han er blitt et individ som i full frihet søker sannheten.

I disse så materialistiske tider synger Dylan om mennesket også som åndelig vesen. Hvilket strålende glimt av fremtiden!

Dylans kristne livssyn er ikke bygd på fraser. Han skyter like sint mot kirke og sekter som mot marxister og andre falske profeter. Guruer som lover «instant inner peace». Fei vekk den uniformerte tro – den er grunn som en sinkbøtte!

For Dylan er kristendommen en smertelig, individuell prosess. Livet får mening, men spørsmålene øker. Og smerten. Han er den modige gralsridder på vei ut i det ukjente. Gjennom frost og ild mot sannheten. Det eneste som holder ham oppe, er lyset. Iblant fyller det ham helt. Iblant flakker det langt, langt i det fjerne.

Han vet han er på rett vei: «You either got faith or ya got unbelief and there ain't no neutral ground».

Albumet spenner over hele Dylans register. Fra listig humor til intens indre strid. Fra sjelfylte hymner til flammende formaninger. Særlig kanskje det siste. Verden skjelver i smerte, våre sjeler lider nød. Og Dylan lover at veien mot sannheten er der, men du må finne den selv – og det haster! For rundt svingen kommer skjebnen nærmere og nærmere i form av et «slow train».

Som tekstene er musikken elektrisk ladet. Men mer neddempet og finpolert enn vi er vant til. Blåsere og kor er vevd vakkert inn i Mark Knopflers (litt for undertrykte) tørre, kneppende el-gitar, Barry Becketts vidunderlige keyboards og Dylans utrolig engasjerte stemme. Det er tungt og bluesy med en svak eim av Cream.

Best liker jeg tittelkuttet. Her skrur musikerne til strammere og strammere rundt Dylans gnistrende ordutblåsninger. Forheksende sterkt! Nevnes bør også «Precious Angel» (en åpenbaring av en låt!) og hymnen «When He Returns».

«Slow Train Coming» er en renselse, en advarsel og et løfte. En plate som vi sårt trenger til i dag.

Fremtiden kaller!

(Det Nye, 2. oktober 1979)

Lrd Zeppelin: “In Through The Out Door” (Swan Song)

Etterpåklok:

“I’m Gonna Crawl” står for meg igjen som et av gruppens sterkeste øyeblikk.

Fra Det Nye:

Dette er Led Zeppelins første studio-LP på tre år, og deres beste siden “Led Zeppelin IV” (1971). Tungrock-fans kan trygt investere. Allerede åpningskuttet «In The Evening» gir oss et salig bang!. Gitar-riffene raser ned i kaskader, trommene detonerer og Plants stemme uler ende ut. De bastante grunnriffene holdes hele platen gjennom, og styres av Bonhams brutale, muskuløse garasjetrommer. For noen rystelser han skaper!

Jimmy Page er selvsagt platens sentrale figur. Maken til gitarmangfold! Så mange forskjellige sounds! Overstyringer, bølgende famling, gnistrende skrik, gjenstridige elektrifiserte soli, symfoniske tordenstormer, betongeksplosjoner, elastiske kjærtegn. Og langs horisonten vaier forsiktige silkeslør – piano, synthesizer, Moog.

Et tungt fantasiland. En udefinerbar rock-jungel befolket med lurende rovdyr. Overraskelsene er mange. Variasjonen stor. Gruppa sneier innom alt fra tungmetallrockabilly (!) til latinamerikanske rytmer og sakte blues.

(Det Nye, 23. oktober 1979)

Og inne i papirposen ventet et cover med motiv fra en bar. Du visste ikke hvilken variant du hadde kjøpt; det ble laget seks forskjellige versjoner av dette coveret - alle med alternative eksponeringer fra nevnte bar.

Van Morrison: “Into The Music” (Mercury)

Van Morrison er ferdig med sin overgangsperiode. Nå går han inn i en hvileperiode. Into The Music er en mett plate. Et harmonisk tilfluktssted for ørene.

Morrison fremtrer som en rolig, fornøyd mann. Han stiller ingen spørsmål. Bare lener seg blidt tilbake i en eng av gode vibrasjoner. Han har funnet Gud. Tatt skrittet «from the dark end of the street/ to the bright side of the road».

Og han betror oss at «I will always return to the Lord».

Van ber sin kjære «put on your pretty summer-dress», og utbryter glad, «let’s enjoy it while we can». Vans frasering er som alltid gripende. Og musikken er besnærende i sin vandrende, svingende ynde.

Rhythm & blues fremført av et fargerikt sigøynerlag som danser til Toni Marcus’ fioliner, mens sjelfulle messingblåsere trykker på, og irske folketoner ringler langs horisonten.

Morrison-magien er der. Bittersøt og dunkel. Solstråler i nattens fløyel.

En fin plate. Men uten den brennende hunger som preger Vans beste arbeider.

(Det Nye, 16. oktober 1979)

Tre år er gått, men J. J. Cale og hans musikk er den samme, takk og pris! Hans Oklahoma-sound hvelves ut i all sin lavmælte prakt. Trygt sitter Cale på stubben og besynger skogen, jorden, de små gleder. Sigaretten i munnviken, kaffekoppen i hånden. Et menneske i harmoni med sine omgivelser.

"5" er en gave til nevrotiske bymennesker. Cale hvisker fortrolig mens røyken stiger fra tømmerkoias skorstein. Og bak ham slår musikerne forsiktig takten. Naturens egne pulsslag. Så lette, så myke. Cales gitar plukker, tripper, smiler og rusler bedagelig gjennom landskapet. Landsbygdas gjestfrihet kommer deg i møte.

J. J. Cale, denne knudrete huggestabben av en mann, er den han er. Enkel, ukomplisert og "likevel et svimlende kosmos av stum viten". Vi skuer inn i 80-årene, og "5" gir fremtiden håp.

(Det Nye, 25. september 1979)

Ramones m.fl.: “Rock’n’Roll High School” (Sire) (Soundtrack)

Gøy på gymnaset! Den amerikanske trekk-opp-gruppa Ramones har laget film. Og til filmen hører selvsagt musikk. «Rock’n’Roll High School» er film-LP'en.

Ramones legger beslag på ca. én plateside. To nye låter produsert av Phil Spector – tittelkuttet og «I Want You Around». Her virker Ramones snillere enn før. 60-årenes surfpop med flerstemt koring og alt! Aggresjonene vender dog tilbake i det 11 minutter lange innslaget fra en New York-konsert.

Ellers byr LP’en på kjente låter med like kjente artister. De fleste henspiller på skolelivet. Hør Nick Lowe, Eno, Devo, Eddie & The Hot Rods, Brownsville Station, Chuck Berry, Todd Rundgren og Alice Cooper («School’s Out», selvsagt!).

Mye bra rock, og «Rock’n’Roll High School» er en utmerket samling.

(Det Nye, 23. oktober 1979)

September

Frank Zappa: “Joe’s Garage Act I.” (Zappa/CBS)

Frank Zappa lager rock-opera, og "Joe's Garage/Act 1" er første del.

Det begynner bra i det seks minutter lange tittelkuttet, der vi følger rockens utvikling fra de uskyldige 60-årene og fram til i dag. Men så mister Zappa grepet. Han vil belyse rock-miljøets skyggesider, men ironien drukner i siklende slibrigheter. Unødvendig mye. Perverse, lærkledde sex-mareritt befolket med prustende rock-idoler, groupies, prester og katolske jenter.

Zappa virker mer interessert i sex og kjønnssykdommer enn platens egentlige handling. Synd, for musikalsk er dette en av hans bedre LP'er. Formen er strammere, mer poporientert enn på lenge. Handlingsmettete låter med rare lyder, falsettkor, kvekkende stemmer.

Ofte bringes tankene hen til gode, gamle Mothers Of Invention.

(Det Nye, 30. oktober 1979)

The Stranglers: “The Raven” (United Artists) *****

Stranglers' femte LP er som ventet et diabolsk dokument. Men gruppa overrasker likevel. "The Raven" er nemlig iført en modernistisk kappe av dunkel musikalitet. Stranglers fremstår som dyktige og fantasifulle instrumentalister!

Grunnrisset trekkes som før opp av Jean Jacques Burnels dype rullende og flappende gruvesjaktbass og Jet Blacks tøffe, stumpe trommer. Men denne gang er kompet så tett og solid at Dave Greenfield (keyboards) og Hugh Cornwell (gitar) får arbeide mye friere. Greenfield legger ut fete, glinsende lydkabler med synthesizeren og spenner ut majestetiske katedralbuer med orgelet. Det gir låtene et moderne, litt spøkelsesaktig snitt.

Cornwell på sin side bidrar med særdeles riktig gitarspill. Han overrasker med krøllete toneløkker, porøse detaljer og skyter endog ut i flere soli.

LP'ens største overraskelse får vi i "Don't Bring Harry". En sakte, skyflende tåkeballade med delikate pianospill og syngende gitarsoli. Hadde det ikke vært for den tonløse, uhyggelige vokalisten kunne man her beskylde Stranglers for å spille vakkert!

Regelrett pop begår de også på albumet. Det slår sterkest ut i "Duchess" og "Baroque Bordello" (begge rir høyt på en elektronisk cembalo). I kontrast til disse står den eksperimentelle, bassinfiserte "Genetix" og den svevende elektroniske "Meninblack".

Tekstmessig er "The Raven" Stranglers' mest ambisiøse til nå. De seiler verden rundt. De finner verken gull eller ære. Bare en syk verden. Los Angeles fremstilles som en dekadent dinosaur hvilende blant plastikk-ferskener, asfalterte strender og marshmallow-palmer. I Australia slaktes urbefolkningen ned mens man utvinner uran i stor stil. I Iran danser man "Shah a go go" mot undergangen. Stranglers lar oss ellers få møte parfymerte selvmordere, snikende overformyndere og lar LP'en tone ut med vitenskapens dans på gene-loftet.

Er "The Raven" Stranglers' beste album? Jeg tror det. Og mens musikken tordner, ser jeg fullmånen ride over en urolig himmel og hører varulven ule i det fjerne...

(Det Nye, 27. desember 1979)

Buzzcocks: A Different Kind Of Tension” (United Artists) ******

Buzzcocks' tredje LP er deres beste. En nevrotisk affære som koker av larmende gitarer. Akkordene virvler, skraller, slår og smadrer. Presses gjennom gigantiske jernrør. Og trommene dæljer mens Peter Shelleys stemme husker panikkslagen over infernoet.

Det er dog ikke kaotisk musikk, for Buzzcocks benytter seg konstant av pop'ens melodiske triks. Her er alltid et sangbart tema som skrur seg fast i lytteren. De frynsete gitarkaskadene settes opp som en motvekt, en ironisk kontrast. Det fengende og det forvrengt støyende hånd i hånd.

Helt i tråd med tekstenes budskap. Buzzcocks står med ryggen mot veggen, angriper rasende vår syntetiske livsførsel. 10 år gamle hippiedrømmer snus på hodet gjennom strofen «Love makes war».

Hit er man altså kommet ... «Where in the world are we? Everything’s fake, nothing’s real».

LP’en toner ut med den lange, desperate «I Believe», der Shelley skriker om og om igjen: «there is no love in this world any more» – med trykk på hvert ord.

(Det Nye, 4. desember 1979)

I USA er Cheap Trick høyoktan-pop’ens konger. De har en visuell image som alle husker (særlig «gale» Rick Nielsen), og deres musikk er så gjennomført bombastisk fengende at enhver radiolytter hjelpeløst stamper takten.

“Dream Police” gir oss alle de vanlige triksene. Det skarpe, breddfulle lydbildet. Her herjer Nielsens utallige gitarer fritt. Ringler, rocker og freser. Robin Zander bjeffer entusiastisk – en blanding av Noddy Holder og Roy Wood. Og i lydvrimmelen bruser pen pop-koring og jublende rock’n’roll-allsang.

Låtene er uforskammet sangbare. En slags kommersiell pop ikledd knivskarpe gitarer. Cheap Trick stjeler gjerne idéer. Navn som Move, tidlig ELO, ja endog Slade og Queen innlemmes i Cheap Tricks besnærende verden.

(Det Nye, 13. november 1979)

Tre år er gått siden Eagles' forrige LP, "Hotel California". For rocken har det vært tre meget viktige og begivenhetsrike år. Sex Pistols har kommet og gått. Nye artister er kommet til. Yngre krefter har blåst liv i rocken og snudd rundt på musikkbransjen. Hva har så Eagles benyttet disse tre årene til?

De har i hvert fall ikke lyttet til Devo. En kan heller si at gruppa er blitt eldre, mindre sulten, mer selvtilfreds. "I used to hurry a lot/ I used to worry a lot/ I used to stay out till the break of day".

"The Long Run" er en forfinet og polert versjon av deres tidligere arbeider. Avslappet og uanstrengt lirer Californias ledende dinosaur av seg den ene lekkerbisken etter den andre. Det låter så fint.

Eagles går ikke omveier. La oss ære dem for det. Arrangementene er enkle, fullstendig dominert av gruppas gitarmangfold. Selv om låtene denne gang savner et sterkt melodisk tema, kompenseres det godt gjennom de praktfulle, klangrike arrangementene.

Tittelkuttet med det pulserende rytmemønsteret og rikkatikka-gitarene. "The Disco Strangler", kortfattet på grumsete gitarbunn. "King Of Hollywood" – tåkete, tilbakelent med spisse slag på cymbalene og smidige gitartstafetter. "Heartache Tonight" med syntetiske håndklapp. "The Greeks Don't Want No Freaks" med Beatles' "Birthday"-intro og en yr synthesizer. "The Sad Café" med bølgende el-piano, akustiske gitarer, det tårevåte mellomstikket "ooh, expecting to fly" og trist saksofon-exit.

Det er fint. Fryktelig fint. Langt bedre enn fryktet. Men tre år er gått, og Eagles balanserer på grensen mot velsmakende vomfyll for eksklusive stereoanlegg.

(Det Nye, 13. november 1979)

Gang Of Four: “Entertainment!” (EMI) *****

Flimrende blå TV-skjermer. Fuktige bakgårder. Gang Of Four er en gjeng samfunnskritikere som ikke legger fingrene mellom. Kjappe, fotografiske bilder slynges mot lytteren. Grå realisme med hatefull undertone. "Sometimes I'm thinking that I love you/but I know it's only lust".

Det er historier om vanlige mennesker som blir utnyttet, plyndret og sløvet – mens herskerne blir fetere og rikere. Gang Of Fours musikk er som en rusten blikkboks med flerrende skarpe kanter (kan minne litt om The Cure). Lydbildet er nakent, kaldt.

Og i sentrum humper og dunker trommer/bass. Monotont og avventende. El-gitaren står i illevarslende kontrast til den "trygge" grunnrytmen. Harde, metalliske slag mot strengene frembringer flate, larmende akkorder. De henger der i luften som overstyrte glam.

Iblant forvridde og maniske – et utløp for innestengte aggresjoner og angst. Dub-ekko forsterker inntrykket av urbant kaos. Det er ingen kose-LP. Den pisker, flår og lugger!

(Det Nye, 9. januar 1980)

Motgang kan knekke den hardeste. Men Cohen holder ut. Han er depresjonenes konge. "Recent Songs" gir oss likevel et bilde av en resignert mann. Han virker trett.

Stilmessig kan "Recent Songs" plasseres et sted mellom "New Skin" og "Songs From A Room". Men den mørke vingløden i sangene er gått tapt. Solstrålene spiller nå i Cohens støvete mørkekammer. Han bare sitter der.

En duknakket kontrast til de nye sangenes nesten gjennomsiktige fargespill. Cohens stemme er sliten, flat. Og musikken er så stillestående at du nesten ikke merker at platen står på.

Vemod og tårer på de såre minners alter. En klagende sigøynerfiolin og Jennifer Warnes’ vidunderlige stemme danser lett i brisen, mens ordene fortaper seg. Vakre ord. Ensomme ord.

(Det Nye, 6. november 1979)

Dette er ikke platen for disco- og pop-fans. Men liker du rock som setter hjernen i sving, bør du snarest innta en dose av Wires «154». Gruppas musikk og tekster er et abstrakt mareritt. Grusomhet og mentale forstyrrelser settes opp mot blek apati.

LP'en byr på 13 låter. Langt, langt der inne ligger et stjernebånd av keyboards og synthesizers. Og helt fremme slamrer trommer (utrolig «punchy»), gitarer (i nær sagt alle valører) og elektronisk behandlete effekter. Det stiger og synker, suger og stormer mens vokalisten synger flatt, messende. Moderne dommedagsrock stinn av lyder. Iblant kan Wire hente inspirasjon fra Pink Floyd (1967). Andre ganger segler Roxy Music (1972) inn over Iggy Pops jamrende garasjeredsler. Og hele tiden er her en melodisk kystlinje.

En aldeles utsøkt LP. Hold øye med Wire!

(Det Nye, 9. januar 1980)

Pere Ubu: “New Picnic Time” (Chrysalis) ******

Hvis du kan tenke deg en visesanger og en disco-danser akkompagnert av et helt skipsverft, vel, da kan du også danne deg et bilde av hvordan Pere Ubu låter. Synthesizerne hamrer, sager, spraker og spruter gnister. Trommene dundrer nagler inn i digre jernplater. Og bassen humper funky mens vokalisten David Thomas skriker, hulker, uler og vræler usammenhengende.

Lydbildet krystes og vrenges. Her er elektronisk putring, slamrende bølgeblikk-gitarer, absurd pianoklingklang og forfyllete, nevrotiske menneskestemmer. Et inferno av sprikende dissonans.

Og likevel – et sted der inne i larmen og frykten kan en svakt skimte harmoniske tonevandringer. "New Picnic Time" er industrisamfunnets lyder og atmosfære omformet til musikk.

Å titte i Pere Ubus speil er ingen behagelig opplevelse. Det tvinger oss til å se sider ved vår livsstil og vårt samfunn som vi helst ikke vil oppdage. Og de gir ingen svar på problemene. De må lytteren finne selv.

(Det Nye, 30. januar 1980)

Finn Kalvik har ikke solgt seg. Det er idiotisk å hevde noe slikt på grunnlag av hans nye LP, innspilt i ABBAs Stockholm-studio med Benny Andersson ved spakene og Annifrid og Agnetha tidvis ved mikrofonene.

Faktum er at Finn rett og slett har funnet seg sjæl. Hele hans utvikling har pekt hit. Til pop-land. Har han ikke alltid vært den raffinerte pop-sangeren? Nå er han endelig hjemme.

Det måtte en Benny Andersson til for å åpne døren. Benny er ruvende til stede på hele platen, selvsagt. Man gjenkjenner raskt hans oppblåste arrangementer, de sarte, spindelvev-aktige piano-«symfoniene», gitarenes visjonsrike stormkast og disse mektige vokalharmoniene.

Men Benny har ikke et øyeblikk glemt Finns kvaliteter. Det sarte akustiske fingerspillet ligger helt framme, og Finns litt veke stemme tvinges aldri ut av sitt naturlig undrende leie.

En variert og god pop-LP er det blitt. Faktisk Finn Kalviks ærligste produkt til dags dato.

(Det Nye, 6. november 1979)

"Ta det med ro, du ser ikke syner det er bare meg i mine kostymer." Jahn Teigen er tilbake … på norsk! Og hvilken knall-LP!

Æres må tekstforfatter Herodes Falsk. Han forsøker seg ikke på dypsindigheter, ei heller gir han oss fete visjoner fra bassengkanten. Herodes fører en direkte penn. Han bruker gatens språk og skriver for og om vanlige mennesker.

Tekstene passer Jahn som hånd i hanske. Det føles ekte når han synger "Har aldri gjort noe annet enn de ting jeg trodde på." Jahn Teigen, hele Norges klovn og rock-idol. Mannen som til stadighet får høre: "Han gjør det kun for penger og et førstesidebilde." "En dags pause" er hjertets tale. En overveldende åpenhjertig og ærlig plate.

Den viser at rock-idoler i lille, provinsielle Norge tåler medgang. Jahn og Herodes opplever situasjoner som alle kjenner. Hverdagslige ting som å vente i evigheter på taxi, dra på diskotek, "sjekke-jenter"-stresset, slumringen foran TV-skjermen, oppvåkningen "dagen derpå", kontaktløshet og misunnelse. Det eneste som skiller Jahn og Herodes fra den jevne mann er at de "tør der andre tier".

Alt dette finner du her, beskrevet lett og ledig. Og du skjønner fort at dette er ingen klovne-LP. Jahn mener det han synger. Hør f.eks. den usedvanlig fine "I Hamburgs natt".

Musikalsk er platen svært umiddelbar. Låtene er enkle, men det kompenseres gjennom de spennende arrangementene. Det er stemning i låtene, og detaljrikdommen er stor.

Stilmessig har Jahn lagt seg på en rolig, avslepen funk. Bare ved et par anledninger kjører han ut i kantet rock'n'roll. LP'en inneholder også en håndfull stemningsfylte ballader med Jahn fra hans mest vår- og vemodige side. Hør "Lengter hjem", tittelkuttet og i særdeleshet "Min første kjærlighet" (der Jahn beveger seg på grensen av sin rekkevidde – også tekstmessig!). Sentimentalt, men vakkert.

"TV" bør nevnes. Bygd rundt en skvalpende reggae-rytme. Resignert, gjennomskinnelig koring mens Arild Stavs saksofon lever sitt eget, ensomme liv i bakgrunnen.

Konklusjon: "En dags pause" er full klaff fra ende til annen. Takk til alle impliserte – det fortjener dere!

(Det Nye, 30. oktober 1979)

«Paus Posten»-serien kan i anstendighetens navn ikke regnes blant Ole Paus' seriøse, eller offisielle plateutgivelser. Kjellersanger er derfor hans første «ordentlige» studio-LP siden Lise Madsen, Moses og de andre (1975).

Fire år er lang tid. Det er naturlig at en venter seg noe ekstra.

Skuffet blir en ikke. Ikke så veldig i hvert fall. Musikalsk er platen hans mest kommersielle siden Garman. En smakfull, myk blanding av stilarter – jazz, rock, viser. Det låter så pent, så riktig. Ole har virkelig jobbet med arrangementene, lydbildet.

Særlig glad blir en i Iver Kleives lyriske pianotoner og Sveinung Hovensjøs herlige funky sleng-bass. I platens få rockere slipper dessuten Trygve Thue til med skikkelig flashy el-gitar.

Oles stemme er bedre enn noen gang. Listig snirklende. Vårlig og følsom. Og nevrotisk fortvilet når han beveger seg over sitt naturlige stemmeleie. Effektive kontraster dyppet i Anne-Karine Strøm, Terje Fjærn og Trygve Thues gylne koring. Ole blir en kroket, rusten spiker, funklende i solnedgangens siste glør.

Platen er rik på stemningsbilder. Slikt kan Ole. Han spør kanskje ikke så ofte hvorfor vi lever, men han ser i sannhet hvordan vi lever.

Følelser, triste skjebner og ensomme mennesker. Bildene er mange og rike.

Enebarnet som går sine veier alene. Sara Lisa, den sovende piken. Disponenten som ligger full og mislykket på gulvet i sin entré («det er hans gulv / han er i sin rett»). Kjærlighetsåpenbaringen «Gomera» som hvelver seg ut i sjelens dyp.

Og best av alt: «Lang dags ferd mot natt.» Sjelden har noen beskrevet det vonde bruddet mellom to mennesker så inderlig vakkert. Her blir fortelleren Ole så involvert i historien at stemmen brister når han synger: «Det er på tide å leve et liv uten deg.»

Satirikeren/humoristen Ole Paus dukker også opp et par steder. OK innslag. Men felles for disse låtene (og et par andre) er at de ikke når opp til de mer stemningsfylte kuttene.

Det er den søkende, varme og fortrolige Ole Paus som gjør Kjellersanger så god.

Fire år er gått, og Ole bærer lyset.

(Det Nye, 9. oktober 1979)

Oktober

"Parallel Lines" var det virkelige gjennombruddet for Blondie. Fire hit-singler og en million solgte eksemplarer bare i England. Men "Eat To The Beat" blir det store knallet! Det er år og dag siden en så overveldende, jevnt glimrende og intens pop/rock-LP ble laget.

Du suges inn fra første tone i åpningskuttet "Dreaming" og ramler ut drøyt 40 minutter senere, lykkelig, krystet som en oppvridd klut og sulten på mer.

Gruppa øser ut lekkerbiskener, og den geniale produsenten Mike Chapman har en takknemlig jobb. Lydbildets dimensjoner er enorme, og Blondie fyller det til randen. Det er tettpakket pop. Stinn av lyd. Debbie Harry synger så du føler deg både kjølhalet og kjærtegnet på en gang. Hun er blitt en solid popsangerinne som lever helt opp til sin besnærende visuelle image. Alltid kjølig, alltid sensuell – og alltid med en sylspiss brodd bak ordene.

De 12 melodiene er utilslørt kommersielle. Men det blir aldri søtt, bløtt eller klissent. Det sørger Clem Burkes trommer for. De snatrer som skarpe geværskudd, detonerer i berget som dynamitt og pisker manisk liv i denne moderne, drømmende isdansen.

Minst ni av låtene er sterke nok til å toppe hitlistene. Vi kan nevne "The Hardest Part" med sin rykkende rytme og blafrende synthesizers (funky à la Bowies "Fame"). "Union City Blue" – krystallblå stemning, rullende fjerne gitarer og voodoo-trommer (ganske lik "Heart Of Glass"). "Shayla" – tåkebelagt, melankolsk med rislende gitarer. "Accidents Never Happen" – gitarer som klør, trommer som svir. "Die Young Stay Pretty" – blytung reggae med skarpslepent Hammond-orgel (Ronettes møter Jimmy Smith møter Bob Marley møter Devo). "Atomic" – en funky galopp med nikk både til 60-årenes Ventures og moderne disco. Vuggesangen "Sound-A-Sleep". Og den skakke, sinte rockeren "Eat To The Beat".

Alt smaker som gull. Og stadig toner nye detaljer fram. Særlig fra Jimmy Destris herlige keyboards. Overalt. Dypt inne, helt ute.

Med "Eat To The Beat" har Blondie gjenreist pop'ens fane ... definitivt!

(Det Nye, 20. november 1979)

Fleetwood Mac: “Tusk” (Warner Bros) ******

Majestetisk stiger "Tusk" mot overflaten, to år og åtte måneder etter utgivelsen av "Rumours". Og tro meg, dette er et av de mest briljante pop-album jeg har hørt på år og dag! Fire platesider som inneholder alt du kan ønske deg. Smidige, forheksende melodier. Krystallklar produksjon. Variasjon. Fantasi. Overskudd. Musikk du kan la deg senke ned i. Å lytte til "Tusk" er en tilstand... av salig rus.

Lindsey Buckingham står sentralt – både som komponist, produsent og gitarist. Hans gitarspill er utsøkt, mangfoldig. Gjennom ham springer kvaliteter fram som vi trodde hadde sunket med Beatles og Beach Boys.

Eksempler? "That's All For Everyone" med sine innviklede stemme-symfonier, stigende og synkende som vind og bølger. "That's Enough For Me" – drivende rask blues/rock med trommer som sparker og gitarer som knitrer elektrisk. Den stampende "Not That Funny", som å høre J. J. Cale i en marsjerende elefantflokk. "Save Me A Place" med sine metallspann-trommer og folk-atmosfære (à la Small Faces' "The Universal").

All ære også til Mick Fleetwood, pop-musikkens kanskje beste trommeslager. "Tusk" er beviset. Hvilken presisjon og pågående aktivitet! Og hvilken lyd! Han finner raskt hver enkelt låts sjel. Trommene ligger svært nær, spinner et stereo-nett av rytme. Holder bakkekontakt når Stevie Nicks suser drømmende mot solen. Mick er gruppas myndige kaptein.

Sammen med Buckingham er han ansvarlig for "sounden" på "Tusk". Denne beatleske balansegangen mellom selvkontroll, kvalitet og løssluppen, impulsiv spilleglede (jfr. "The Beatles" fra 1968). Christine McVies vakre melankoli og Stevie Nicks' tindrende skjønne evighetsflyt passer perfekt inn, og står i praktfull kontrast til Buckinghams sprelske lydfantasier og Fleetwoods skarpe åndsnærværelse.

Og med John McVies bass som ryggrad, blir "Tusk" et mesterverk. En nytelse i toner. Hvert lille akustiske sukk flyter som regnbuen over himmelen. Endelig har gruppa overgått den 10 år gamle Fleetwood Mac-klassikeren "Then Play On".

(Det Nye, 11. desember 1979)

Skotske Skids drar på tur i Europa. Førkrigstid og soldatliv er platens tema. Stormvarsler med klare paralleller til 30-årenes Europa (se platens ariske omslag). Skids' tekster er stinne av symboler.

Lydbildet domineres av noen usannsynlig eksplosive, drønnende trommer (med ekko) og en hel bataljon gitarer som kverner det samme tema unisont. Skjønt gitarer – det låter mer som en mengde rusende, syngende motorsykler.

Denne høyst originale kombinasjonen av trommer, gitarer (og ekko) gjør musikken besnærende slagkraftig. Men kronen på verket er likevel Skids’ bruk av keyboards. Fjerne, buete orgeltoner og helt nær: plystrende, blippende elektronikk som følger gitarutblåsingene. Det gir musikken løft, fantasi og smidighet.

Må spilles høyt!!!

(Det Nye, 30. januar 1980)

Tom Petty And The Heartbreakers: “Damn The Torpedoes” (Backstreet/MCA) ****

Del tre i Tom Pettys historie følger i samme spor som hans tidligere arbeider. Men han har fått bedre grep om musikken, og "Damn The Torpedoes" vinner på jevnheten.

At Petty er en Byrds-digger viser LP'en tydeligere enn før. På omslaget holder han sin 12-strengs Rickenbacker med et skjødesløst halvflir. Og denne gitaren, dette så typiske Byrds-elementet, gjennomsyrer LP'en fra første til siste kutt. Det samme gjør Pettys fuktede, drømmende McGuinn-stemme.

Han er med andre ord en kopist. Men han er god, og han har magien. Denne evnen til å stramme de kommersielle rocklåtene, føre dem opp i følelsesladete lydstigninger. Det dype lydbildet fylles av jinglende, janglende gitarkaskader, skyggelegges med klukkende piano og rimete orgelstøt. Og over det hele rider Pettys ekkostemme i smekre buer.

(Det Nye, 18. desember 1979)

Marianne Faithfull: “Broken English” (Island)

Etterpåklok:

Det utrolige comebacket etter år i limboland med drugs, spiseforstyrrelser og poste restante adresser. Hvem hadde trodd at tragedien Marianna skulle vende tilbake i triumf - og det så aldeles oppdatert på samtidsmusikken.

Dette er en new wave-plate med fingeren dypt plantet i nåtiden. Synth/keyboards og gitarer/bass/trommer og korstemmer - luftig og rytmisk standhaftig bygget rundt Mariannes nye røst, sårbar og merket av skjebnen. Du kan ikke verge deg mot denne platens vakre og vonde lag av levet liv.

Selv kaller hun albumet sitt mesterverk. Med rette.

Shel Silversteins "The Ballad Of Lucy Jordan", tidligere gjort av Dr. Hook, erobrer hun med den største selvfølgelighet og gjør den fortvilede husmorens historie til sin. Fortellerlinjene lagt over et boblende, rastløst synthkomp mot undergangen.

De fleste låtene holder et rolig tempo, med et medrivende skyv, frembragt av synth/keyboards og gitarene. Bakgrunnen vakkert lydpenslet. Og hun synger så fint. Tittelkuttet er en av mange vinnere her, og "Witches' Song". Kan styre meg for den spartanske synth-versjonen av Lennons "Working Class Hero", men har ellers egentlig ingen innvendinger.

Coveret er også en klassiker.

Med "Reggatta de Blanc" har The Police definert sin musikk klarere. De vet hva de vil og treffer målet med perfeksjonistens klarsyn.

LP'en byr på et par-tre spretne rockere, men hovedsakelig gjennomsyres platen av bassisten Stings kjærlighet til reggae-musikken. Vi får en personlig fusjon av skjødesløs (og en smule tilbakelent) rock og hvit reggae. Her er flere potensielle slagere av typen "Roxanne" og "Can't Stand Losing You".

"Message In The Bottle" har allerede toppet hitlistene, og "Bring On The Night", "Walking On The Moon" og "The Bed’s Too Big Without You" følger sikkert etter. Det er noe magisk over disse rock/reggae-skissene – Stings lyse, pressete Jamaica-stemme og Andy Summers’ lette gitarstøt.

At The Police er en trio, styrker låtene. Det blir luft mellom instrumentene, og Summers får et stort område å utfolde seg på. Han lar seg ikke friste til ego-tripping, men spiller økonomisk – mer rytme enn soli. Full pott også til den temperamentsfulle trommeslageren Stewart Copeland.

(Det Nye, 20. november 1979)

Madness: “One Step Beyond…” (Stiff) *****

Madness er gøy. Englands nye rocksteady-drøm. Iført posete dresser og pussige herrehatter gjenskaper de god, gammel klubbmusikk – dette sprudlende møtet mellom karibisk bluebeat og britisk rhythm & blues.

Rustne tåkelur-saksofoner, pip-pip orgel, metalliske støtgitarer, hamrende barpiano og skyflende, rykkende rytme. Lydbildet er krystallklart (fint separerte instrumenter) med en urban, ekkopreget kjelleratmosfære.

Dansende temaer som får bena til å sprelle. En frisk og feiende tenåringsversjon av Ian Dury sprettende på reggae-gulvet. Midt i blinken for røykfylte ungdomsklubber. Stikk ned i kjeller’n og dans til "The Prince", "Tarzan’s Nuts", "Madness", "Razor Blade Alley", etc.

"One Step Beyond" – en gigantisk festplate!

(Det Nye, 18. desember 1979)

Siste nytt i England: rudeboys og deres musikk, rocksteady. Korthårete tenåringer (iført gammeldagse dresser) som danser til sinte ska-rytmer. I spissen står The Specials.

Deres debut-LP er produsert av Elvis Costello, og han har frembrakt en klirrende blikkboks-"sound". Skarp, slamrende med en underliggende røff, punky atmosfære. Aggressiv, bjeffende sang i en oppfliset grøt av garasjetrommer (låter som oljefat), tykk bass, metallisk klippende reggae-gitarer, pipende orgel – og iblant noen sørgmodige, bulkete messingblåsere.

Miksen er litt rar. Alt det rytmiske ligger helt foran, mens hovedvokalisten og eventuelle kor ligger langt, langt ned i lydbildet. Gitarsoloen i "Doesn't Make It Alright" er for eksempel nesten ikke hørbar. Underlig, men svært suggererende.

Man fornemmer at musikkens indre struktur er bygd rundt 60-årenes britiske rhythm & blues, mens rytmen er umiskjennelig reggae. Og tekstene? Sinte, opprørske gatebilder fra London.

(Det Nye, 12. februar 1980)

The Boomtown Rats: “The Fine Art Of Surfacing” (Mercury) ***

Boomtown Rats' tredje LP er (som de to foregående) handlingsmettet og rik på snedige vendinger. Gruppa leker seg, ryster ut melodier som slingrer hit og dit, stadig i forandring. Bob Geldofs overdrevne teatralske røst hulker og vrir seg mens Johnny Fingers' spindelvev-orgel og kling-klang-piano holder lykkehjulet i gang. Na-na-na-kor og tilskrudde refrenger.

LP-en er rik på overraskelser, og låtene sitter som limt. Tekstene byr på moderne underholdningsemner som paranoia, selvmord og andre krypende redsler. En forlenget versjon av den bloddryppende «I Don't Like Mondays» er inkludert.

Vel og bra alt sammen, men jeg synes likevel dette albumet er et klart tilbakeskritt fra Tonic for the Troops. Geldof & Co. er altfor opptatt av å være flinke denne gang. Deres kjappe brytningsteknikk imponerer ved første møte. Men så taper platen seg. Låtene er hule under all den fikse innpakningen. Husk at et tegneseriehefte leser man sjelden mer enn én gang!

(Det Nye, 18. desember 1979)

Med "Mr. Universe" har Ian Gillan (ex-Deep Purple) beveget seg svært nær Purple-klassikerne "In Rock" og "Fireball". Han fremstår slik de fleste foretrekker ham: svett og het. Og bandet hans pumper noe alldeles infernalsk på. Så tungt at gulvet slår sprekker.

Jeg skal ikke påstå at Colin Towns (orgel) og Berne Torme (gitar) kan erstatte henholdsvis Jon Lord og Ritchie Blackmore. Men de kan sin tungrock-ABC, og frembringer et gigantisk trykk. Tordnende, parallelt løpende gitar-akkorder og hissig orgelbrus. Trommer/bass dundrer på som om hundre og ett var ute. Fett. Drepende.

Og over betongen rider Gillans karakteristiske oktan-stemme. Både tempo og arrangementer varieres (hør f.eks. den dramatisk stigende "Fighting Man").

(Det Nye, 19. februar 1980)

Joe Jackson fortsetter å minne om Elvis Costello. Det skyldes at de to beveger seg i samme musikalske sfære – kjapp kraftpop, der takten plutselig kan slå om fra spiss reggae til illsint, heseblesende rock.

Jackson er dog ikke like interessert som Costello i å skape en detaljrik og fyldig pop-"sound". Hans stil er mer ubehandlet og rå. En slags frynsete tinn-"sound", dominert av krasse, hamrende gitarer og Joes stemme som husker friskt i stormkastene.

Leppene vrenger seg, og de giftige ordene spruter lik snerrende prosjektiler. Det svinger overordentlig bra i "On The Radio", "I'm The Man" og den snedige popsaken "Kinda Kute".

LP'en er noe ujevn, men Jacksons energi og driv er det ingenting å si på.

(Det Nye, 27. desember 1979)

Bob Marley & The Wailers: “Survival” (Island/Tuff Gong) ******

"Kaya" var en herlig tur i solgangsbrisen. Et slags åndelig hvilested for rastafaris og hvite sympatisører. Med "Survival" styrter Bob Marley ut i verdens elendighet igjen. Dytter vekk røykesaker og religiøse symboler til fordel for glødende politiske formaninger. Den militante Marley vender tilbake. En profet med intens sosial bevissthet. Opprør, kamp, enhet og samhold! Og målet er Afrika, det forgjettede land. Et fritt Afrika vel å merke! Marley hamrer inn budskapet i form av enkle strofer lagt på besnærende velgjorte melodier.

"Survival" er like lett tilgjengelig som "Kaya". Arrangementene er bare mer nakne, mindre «glatte». Marley har på en måte vendt tilbake til Kingstons mursprukne ghetto. Og han liker seg her i heksegryten blant sine egne. Hever stolt løvemanken og synger i fri glede. Traller litt og lar endog korjentene i I Threes smekte "oooohwee/ooooh-wah" ("Ambush").

Som alltid ligger bassen helt fremme i lydbildet. Tykk og solid. Den pulserer og hugger, klatrer og faller. Samtidig vrimler perkusjonen rundt, venter inn grunnrytmen, slår litt på skjeve, klirrer langs fortauet – får det til å krible i kroppen. Døren står liksom på gløtt og slipper iblant ut yre brus, svulp og støt.

Men det som gjør musikken til noe helt ekstra denne gang, er blåserne. Snatrende, bulkete messingblåsere som stiger melankolsk lengtende opp fra ghettoens hete nattemørke – eller fjerne toner, nesten tatt av vinden, susende over den solstekte sandstranden. Man føler historien her, urbilder fra de svartes egen mytologi. Og ikke minst, man gjenkjenner detaljer fra ska-musikken i midten av 60-årene.

En meget bra LP, blant Marleys aller beste! Hør "One Drop", "Africa Unite" (ikke ulik "Is This Love"), "Ride Natty Ride", "Wake Up And Live", "Ambush" og tittelkuttet. Vi kan avslutte med Marleys egne ord:

"Det er arbeid å gjøre, så la oss gjøre det skritt for skritt. Reis deg fra din søvnløse slumring. Vi er mer enn sandkorn på stranden. Vi er mer enn tall. Våkn opp og lev!" ("Wake Up And Live")

(Det Nye, 27. november 1979)

The Who m.fl.: “Quadrophenia” (Polydor) *****

The Who’s gnistrende hyllest til 60-årenes mod-kultur, "Quadrophenia", er blitt film. Og som den originale samlingen fra 1973, er også film-albumet dobbelt.

10 av de 14 Who-innslagene er hentet fra det opprinnelige "Quadrophenia", men de fremstår enten som nye versjoner eller i totalt ommikset stand. Musikken er blitt renset, fyldigere og tyngre (!). Sammenlign for eksempel den herlige "Bell Boy" med originalen!

Av de fire resterende Who-kuttene er tre helt ferske: "Get Out And Stay Out", "Four Faces" og "Joker James". En slags tilbakevending til The Who anno 1966 – rett-på-sak pop/rock med flerstemt harmonikoring og Keith Moons kostelig uryddige tromming.

Det fjerde kuttet er "Zoot Suit", gruppas første single (utgitt under navnet High Numbers).

Resten av "Quadrophenia" er viet andre artister – syv mod-favoritter fra midten av 60-årene, fremført av blant andre James Brown, The Kingsmen, Booker T. & The MG’s og The Ronettes.

(Det Nye, 27. november 1979)

Donna Summer: “On The Radio - Greatest Hits Volumes I & II” (Casablanca) *****

Litt nytt, mye gammelt – det er hva dette doble albumet inneholder. En plakat får du også.

Det er ingen komplett samling slagere, men de beste er her. Disco-orgasmen "Love To Love You Baby", computer-marerittet "I Feel Love", "Heaven Knows", og knallkuttene fra "Bad Girls": "Hot Stuff", "Dim All The Lights", "Bad Girls" og "Sunset People".

Donna skuffer ikke. Vi får en 11 minutter lang skvulpe-disco, "No More Tears", der hun synger duett med Barbra Streisand – en låt som sparker tungt og hardt med skarpe rock-gitarer.

Og vi får to versjoner av "On The Radio", en fyldig, pulserende sak med strykere, Stevie Wonder-inspirerte blåser-arrangementer og Donna Summer i storform.

Alt i alt en velfundert og solid samling disco-gull.

(Det Nye, 11. desember 1979)

The Tourists: “Reality Effect” (Logo) ****(*)

The Tourists lager god popmusikk som minner om nær sagt alt du har hørt før. De har en forkjærlighet for 1967 – den gang psykedelisk pop var tingen. Blafrende vellyd i sterke farger.

Pink Floyds mest kommersielle låter fra denne tiden blir en naturlig referanse. Lydbildet er fylt til randen med jinglende gitarer, sangharmonier og keyboards i alle valører. Ekkoet ruller fra vegg til vegg og gir "sounden" en sval smak av Phil Spector.

De to vokalistene (en kvinne og en mann) avløser hverandre elegant og ubesværet. The Tourists unngår å virke patetisk nostalgiske. Det er hele tiden noe udefinerbart friskt over musikken deres.

(Det Nye, 19. februar 1980)

November

The Damned: “Machine Gun Etiquette” (Chiswick) **

Etterpåklok:

Liker den bedre nå enn da.

Fra Det Nye:

The Damned er samlet igjen og forsøker å føre "ånden fra '76" inn i 80-årene. Men mye har skjedd siden Johnny Rotten snerret om kaos. Punk er ikke lenger punk. Man forventer noe mer i dag.

The Damned makter ikke helt å gi dette. Men de forsøker. De har moderert seg en smule. Den nervestrittende larmen føres inn i mer pop-pregete buer. Captain Sensibles gitarer knuser og skrangler – et inferno. Men han slenger også ut kontrollerte, "toneriktige" soli.

Gruppa tar dessuten turen innom sangbare pop-refrenger. De korer og pynter det nokså vide lydbildet. Iblant går det riktig bra, for eksempel i "Love Song". Men som oftest virker stoffet litt tamt og usikkert. De fleste låtene kunne vært laget av en hvilken som helst annen middelmådig britisk punk/pop-gruppe.

(Det Nye, 19. februar 1980)

Little Feat: “Down On The Farm” (Warner Bros) *****

Etterpåklok:

Overstrømmende anmeldelse. Jeg ville holdt igjen litt, hadde jeg vært meg.

Fra Det Nye:

"Down On The Farm" er et siste farvel fra Little Feat og deres avdøde leder Lowell George. "Føttene" danser med blikket rettet mot New Orleans – polert og samtidig så fett og funky at det søkker i sumpen.

Djupt synkopert rytme. Gjørmete el-gitarer skurrer og graver mens et fjernt boogie-piano hamrer. Iblant blafrer orgelet opp, som ild. Flere el-gitarer bikker seg inn, trekker luft i spente, klagende toner. Tikker og skraper, uler og hiver på seg. Og hele tiden sklir en løs slide opp og ned i punkterende bevegelser.

Lowell Georges stemme er like følsom og briljant som hans gitarspill. Hør for eksempel den nydelige "Perfect Imperfection", og kos deg!

(Det Nye, 23. januar 1980)

Neil Young & Crazy Horse (Reprise) *****

"Live Rust" er musikken til konsertfilmen "Rust Never Sleeps", tatt opp i Los Angeles en oktoberkveld i 1978. Neil og hans Crazy Horse fremførte egentlig 19 låter, 16 av dem er inkludert på dette saliggjørende dobbeltalbumet. Utvalget spenner over hele Neils karriere fra 1968 til 1979. "Live Rust" er både historien om Neil Young og en ubarmhjertig titt under rock’n’rollens dyne.

Fra den barnlig-nostalgiske "Sugar Mountain" til det elektriske marerittet "Tonight’s The Night". Seks av kuttene er rene viser der Neil akkompagnerer seg selv på 12-strengs akustisk gitar. De resterende ti er blodskutt, skurrende rock på sitt mest illsinte – Crazy Horse og Neil i formidable støydueller.

Sprø, plagede soli. Manisk slamrende trommer. Det er rock som roterer brutalt gjennom trommehinner, speilglass og betong. Hyperaktiv. Det river og knaser. Prøv "Cortez The Killer", "Like A Hurricane", "Hey Hey, My My", "Cinnamon Girl" og "The Loner".

Avspilles på maksimal lydstyrke!

(Det Nye, 23. januar 1980)

The Jam: “Setting Sons” (Polydor) ******

"All Mod Cons" var intet blaff. The Jam er virkelig Englands nye storgruppe. Beviset? "Setting Sons". Et modig tematisk prosjekt. Stramme, ristende kraftdemonstrasjoner, elegant melodiføring – fantasifullt arrangert.

Nok en gang imponerer gruppas rytmeseksjon. Bassen sparker, jogger og hugger. Kompakt, elastisk. Lemper digre melsekker, stønner og strekker seg med elastiske "svupp". Og trommene? Akselererende parallelle hammerslag. Presist, muskuløst og mesterlig enkelt.

Med et slikt underlag får gitaristen Paul Weller helt frie hender. Og han spiller alt like gnistrende – både rytme og soloer. Klyper bassen, lugger trommene. Ruser opp og suser ut i syngende, vibrerende toner som henger, henger i det uendelige. Og i lydbildets ytterfløyer frembringer han hysteriske virvler. Hvilket eksplosivt mangfold!

Men The Jam stopper ikke her. De pensler forsiktig inn andre instrumenter. I "Smithers-Jones" synger Weller nesten mykt, backet utelukkende av … strykere! Det låter som en blanding av Lou Reeds "Street Hassle" og Beatles’ "Eleanor Rigby". Andre steder dukker instrumenter som saksofon ("Heat Wave"), orgel, piano, fløyter og dundrende pauker opp.

LP’ens tematiske innhold er fryktelig grått. Weller skildrer hvordan to kamerater langsomt vokser fra hverandre. Den ene blir bitt av karrierejag og materiell hunger. Den andre, "the dreamer", sklir ut. Han orker ikke kjempe. Har resignert. Ser bare syke tilstander hvor han enn snur seg. Det mest deprimerende bildet får vi i "Wasteland": To unge mennesker sitter på en søppelfylling og holder hverandre i hånden mens regnet "tumble and fall/like our lives/just like our lives".

LP’en inneholder også et par låter med klart pasifistisk budskap (det trengs i dagens England!) – "Little Boy Soldiers" og den gigantisk gode "The Eton Rifles" (den buldrende bassen banker låten inn i lytteren, og refrenget er aldeles uimotståelig!).

The Jam har satt seg høye mål med "Setting Sons". Men så er de også så dyktige at det blir full klaff på alle felter. Dette må bli en klassiker!

(Det Nye, 23. januar 1980)

Frank Zappa: “Joe’s Garage - Acts II & III” (Zappa/CBS) ***(*)

Så er endelig "Joe’s Garage" fullført. En tynn historie som Zappa har dekket til med oseaner av griseprat. Siste del inneholder som ventet masse simpel anal-humor. Du ler ikke, men føler ubehag. Bånn nås i de tre kuttene "Sy Borg", "Dong Work for Yuda" og "Keep It Greasy".

Heldigvis inntrer en viss bedring på side 3, og side 4 er helt plettfri. Musikaliteten kommer her i sentrum – denne sprudlende, fantasifulle tonebroderingen som Zappa er ekspert i.

Høydepunktet er utvilsomt "Watermelon in Easter Hay" – en usigelig vakker og majestetisk gitar-solo som henger i langstrakte, uendelige buer. En av Zappas aller fineste øyeblikk. Den tøysete (og morsomme) "A Little Green Rosetta" må også nevnes. Zappas selvironi og skarpe sarkasme ("this is a stupid song/and that’s the way I like it") lagt på en stødig nattklubb-beat og søvnig allsang.

Konklusjon: "Joe’s Garage" er en schizofren affære. Når Zappa tar seg sammen, er han en briljant komponist. Når han faller for fristelsen til å være vulgær, blir det bare slitsomt.

(Det Nye, 23. januar 1981)

Public Image Ltd.: “Metal Box” (Virgin) *****

I en rund, flat eske av blikk ligger tre 12" singler med sirkelrunde papirark mellom. På en liten lapp står melodienes titler trykket i rødt. Utfyllende opplysninger finnes ikke. Ingen tekster, ingen bilder. Slik presenteres altså Public Image Ltd.s (PiL) nye «LP». Originalt. John Lydon (tidl. Johnny Rotten) og hans medsammensvorne går i sannhet nye veier.

Dere som ikke likte gruppas første album (antakelig gjelder det de fleste av dere), vil helt sikkert ikke like Metal Box. Og det er forståelig. Du må spille albumet minst ti ganger før den begynner å feste seg, og det er ikke nødvendigvis bryet verdt. Men den er spesiell, og modig. For PiL nekter å ta kommersielle hensyn.

Metal Box inneholder 12 låter (tre av dem instrumentale) med en samlet spilletid på drøyt 60 minutter. Det første som slår en er det underlige lydbildet. Det er dypt, men smalner liksom innover som en trakt. Og det er nakent. Helt foran har PiL valgt å plassere bass og trommer. Disse slår en kompakt, ullen grunnrytme som nesten aldri forandrer seg. En slags slepende maskindisco som bare går og går.

Et stykke lenger inn i lydbildet befinner el-gitaren(e) seg. Og den er heslig. Tynn, skarp. En slags glidende metallfolie-lyd som filer, skingrer, skraper og rutsjer. Enerverende og blodskutt. Iblant faller den helt sammen med cymbalenes spisse hves. Bortsett fra fjern synthesizer og ekko er her ikke mer. Resten er opp til John Lydons stemme. Lydon synger ikke, han klager. Trekker ut vokalene og fjerner alt som heter rytme fra tekstene.

Sangbare temaer eller minneverdige melodier finnes ikke. PiLs musikk er en balanse mellom monotoni og bevegelse. Bass/trommer dominerer. Endeløst ensformig. Og over de to motpolene flirer John Lydon gult:

"Voice moaning in a speaker / Never really get too close / Only a gimmick."

Stemningen gyser av overhengende gru. Å lytte til Metal Box er som å sitte og stirre på ingenting. Musikken bare er der.

Konklusjon:

Fem stjerner gir jeg albumet, men jeg kunne like gjerne irritert meg til å gi det to.

(Det Nye, 5. februar 1980)

The Raincoats: “The Raincoats” (Rough Trade) *****

Etterpåklok:

Et av de friske kvinnebandene som oppsto i England under punken. Debut-albumet serverer hemingsløst sjarmerende folkpunk (eller garasjefolk), passe slarkete, men aldri ute av fokus. Kvartettens luftige, påskrudde versjon av Kinks' "Lola" er ubetalelig.

Fra Det Nye:

Raincoats er fire sprø jenter. Musikken deres er skakk, uferdig, «rar», hjemmegjort. Som om den var innspilt spontant i et eller annet kjøkken. Lydbildet er tørt som solsvidd gress. Og helt flatt med masse plass mellom instrumentene.

Trommeslageren holder seg trygt innenfor de barnlige rammer: Ratt-ta-ta og tromme-lom. Bassen humper rastløst og ustøtt. El-gitaren skrangler klangløst og primitivt. En fele broderes inn, manisk gnikking eller sjanglende, rustne tåkestøt.

Sammen med den ene vokalisten gir felen det hele et preg av folkemusikk. Mens de andre instrumentene peker hen mot mer urbane saker.

Jentene synger mye. Enten i kor, eller finurlig flerstemt (på kollisjonskurs) – og nesten alltid surt.

Låtene følger ingen lover. De vingler hit og dit, akselererer inn i regelrett kakofoni, bråstopper, hinker og tripper videre. Alltid dit du minst venter det.

Deres versjon av Kinks' "Lola" må høres!

Raincoats er det manglende bindeledd mellom Incredible String Band og Gang Of Four, med et nikk til Roches.

(Det Nye, 23. september 1980)

På The Wall konkretiserer (og forsterker) Pink Floyd de temaene de har arbeidet med gjennom 70-årene. Konflikten mellom individ og samfunn. En historie om overformynderi, fascisme og vold. Om følelseskulde, angst og siklende vanvidd.

Musikken er forferdelig dyster. Ofte åpner låtene som forpinte akustiske viser der ordene blir hengende mørke, fuktige. Albumets mest uvanlige innslag er Bring The Boys Back Home (opera med fullt kor og orkester!), The Trial (Brecht-inspirert teater) og Waiting For The Worms (en forvridd utgave av Beach Boys).

Men hovedsakelig byr The Wall på kjente og kjære Pink Floyd-triks: Gilmours gnikkende stratosfæregitar, de kompakte ekkotrommene, "kirke"-orgelet, den fjerne synthesizertåken, de plagede sangharmoniene. Gruppa broderer endog inn flere temaer fra tidligere Pink Floyd-album. Men tekstens grusomme innhold slår hele tiden gjennom. Og bak og mellom låtene glir en strøm av "film"-effekter – kimende telefoner som ingen tar, skrallende TV-apparater som skifter fra kanal til kanal, redselshyl, lyden av knust glass, rasende kommandorop, kjælne kvinnestemmer og brølende flymaskiner.

Muren (The Wall) er et uhyggelig symbol som kan tolkes på flere måter. Dels er det en beskyttelsesmur hvert enkelt individ bygger rundt seg selv. Dels en mur autoritetene stenger den enkelte inne bak. Dels et splittende element i menneskesjelen. Og dels et bilde på det grå, byråkratiske velferdssamfunnet som påtvinger individet likhet uten brorskap, uten frihet, uten menneskelighet.

Det er blitt et fortvilet, angstfylt album. En slags videreføring av Animals. Bare kunstnerne og de elskende lever (og lyser opp) i dette dystre murlandskapet. Og selv deres fremtid er uviss, for onde, demoniske krefter arbeider i tiden.

La meg avslutte med et par sitater fra One Of My Turns. Leonard Cohen blir her overgått i depressive visjoner:

"Day after day / Love turns grey / Like the skin of a dying man..."

Og videre:

"I feel cold as a razor blade / Tight as a tourniquet / Dry as a funeral drum."

Så er vi i gang med 80-årene.

(Det Nye, 9. januar 1980)

Etterpåklok:

Sjette studio-album, og deres første for Warner. Bitene til det moderne ZZ Top faller på plass. De er røffere og hardere, endog influert av punkrocken, i hvert fall til en viss grad, og også åpen for ny teknologi. Blues- og boogie-trioen ZZ Top var en fleksibel rakker.

Det er her du får "I'm Bad, I'm Nationwide" og "Cheap Sunglasses"

Etterpåklok:

Kjennerne oppdaget skøyerlaget Mental As Anything med dette debut-albumet, utgitt i november 1979 i Australia, og tidlig i 1980 i England (på Virgin). Inngangsbilletten kom med singlen "The Nips Are Getting Bigger", en glad new wave ditty med plystrende farfisa og breie, stakkato gitardrag. Forrykt fengende. Den snurret nonstop i Harald Hårfagres gate 12 C.

Fint-fint album, hele 14 freidige pubrock/new wave-låter. Passe rufsete. De var blitt mer elegante da de fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Live It Up" i 1985, men ikke nødvendigvis bedre.

Simple Minds: “Real to Real Cacophony” (Zoom/Arista) *****

Etterpåklok:

Simple Minds i overgangen mellom hva de var og hva de ble, fra ukjente artrock-eksperimentalister til glitrende, overdådige synthpop-guder. Her prøver de seg frem, og du aner hva som kommer, men de tar seg tid til å sjekke alternative ruter. Underkjent album som det er gøy å dykke ned i.

Fra Det Nye:

Høyblokker og elektronikk

Simple Minds tilhører en mer seriøs fløy av den nye pop. De har noe på hjertet, og lar musikken tale med tidens stemme. "Real To Real Cacophony" er en frossen ørken av høyblokker, trafikkmaskiner, glass og elektronikk.

Simple Minds ser det moderne mennesket, ensomt og nevrotisk. Fremmedgjort. En hjerneløs slave av maskinene. Gruppa kan ofte la ganske fengende melodistumper smyge seg ut gjennom frostrøyken. Men de lar det elektroniske, det følelsesløse dominere.

Vokalisten blir presset ned under datamaskinenes gulp, snerr, fres og blipp. Iblant svever pen koring over drabantbyen, som spøkelser. I dypet av miksen skurrer vrengte gitarakkorder i lange, sagende buer.

Musikken blir både heslig og suggererende på én gang. Det er pop sett gjennom et knust speil.

Og jeg synes Simple Minds klarer denne balansegangen svært bra. De er dyktige, har fantasi og tør gå mot det uventede.

Akkurat som Magazine, Eno/Bowie og liknende storheter.

(Det Nye, 11. mars 1980)

Desember

The Clash: “London Calling” (CBS) ******

Etterpåklok:

Jeg var så opprømt av dette albumet at jeg slurvet med falkeblikket. Dette er Paul Simonon som smadrer bassen i gulvet. Jeg syntes det var Mick Jones. Kanskje bruke øynene før du skriver noe neste gang?

Fra Det Nye:

The Clash har valgt å pakke inn sin tredje LP, "London Calling" (den er dobbel, men selges som LP 4!), i et omslag som er en ren kopi av omslaget på Elvis Presleys debut-LP fra 1956. Forskjellen er bare at Mick Jones ikke spiller på sin gitar, han bruker den som øks!

"London Calling" er ingen avgrenset punk- eller new wave-kanonade. Ambisjonsnivået er hevet voldsomt siden forrige LP. Det er videre saker det dreier seg om nå. Albumet er både et tilbakeblikk (på 23 års dramatisk rockhistorie), en oppsummering og en dirrende fremtidsvisjon (tekstene er superbe hele veien).

Det trolske med albumet er at hver av de 18 låtene er helt forskjellige. Du blir like gledelig overrasket hver gang stiften dukker inn i et nytt kutt. Clash tar alle de levende stilarter rocken har født i bruk. Det være seg rhythm & blues, rock'n'roll, Phil Spector-pop, britisk beat, soul, rocksteady, reggae eller moderne kraftrock. Ja, her er endog slengt med et stykke cool swing-jazz ("Jimmy Jazz")!

Utrolig nok mestrer Clash alle disse stilartene, og behandler dem med en innsikt som er en stor allround-gruppe verdig. Særlig imponert blir en over Mick Jones' mangfold som gitarist. Han kan blåse opp en storm, han kan knuse glass, han kan bikke og vri, slenge ut et inferno av istykkerslåtte akkorder. Han kan pensle og pynte. Stryke fram myke akustiske toner. Bygge opp og rive ned. Og hele tiden spiller han så herlig gjennomtenkt og kontrollert. Det rensede, luftige lydbildet gir ham rikelig med albuerom. Gitarister! Lytt og lær!

Clash holder seg ikke til de tradisjonelle trommer/bass/gitar denne gang. Også på dette området overgår de mine villeste fantasier. Her er blåsere på storparten av låtene, mesterlig flettet inn og tilpasset den enkelte låts atmosfære. Her er piano, orgel. Og her er avanserte sangharmonier – som silkespøkelser bak Joe Strummers hese, huskende stemme. Den samme Strummer fremstår for øvrig som en stor vokalist.

Konklusjon: "London Calling" er LP-en der alt skjer – uten stans. Liker du rock, kan du rett og slett ikke unnvære den!

(Det Nye, 30. januar 1980)

Lee Clayton: “Naked Child” (Capitol) *****

Forheksende

LEE CLAYTON er også amerikaner. Og han har laget et usedvanlig fint album. Atmosfæren er depressiv, blytung. Platens første side er mest rock-preget. Lydbildet ligger svimlende åpent, og gir instrumentene rikelig med plass. Clayton holder hele tiden igjen, og frembringer en magnetisk nerve. Atmosfæren ivaretas av en ikke navngitt gitarist. Hans «sound» er tørr, skurren, og tonene henger som åpne sår over Claytons hutrende, messende mørke stemme. Tidvis kan dette faktisk minne litt om et avslappet Doors.

Side to er viet viser. Nesten nakent arrangert. Kjølige, tykke orgel-toner og hissig vispende akustiske gitarer. Forheksende dunkelt. Som å drukne i vin en ensom høstnatt. Side to er påfallende lik David Blues' mesterlige LP, «Stories» fra 1972 om noen husker den.

Vel, Clayton er et naturtalent. En mann som vet å få blodet til å banke. Som vet å skape sitrende stemninger. Og han synger med en myndighet som griper, selv når tekstene kladder.

(Det Nye, 1. april 1980)

Prima Vera: “Salmer og sanger vi gjerne hiver” (RCA). **

Etterpåklok:

Tror ikke de likte denne anmeldelsen.

Fra Det Nye:

Tull kan være morsomt. Men tull kan også være bare tull. Prima Veras nye LP tilhører dessverre sistnevnte kategori.

Trioen har tatt for seg et knippe kjente låter (Da Ya Think I'm Sexy, Do You Believe In Magic, Honky Cat og Barbara Ann) og påført dem norske tekster som skal være morsomme. Det er de ikke. Man frembringer ikke god latter ved å pøse ut plattheter om promp, dårlig ånde, svette armhuler og fedme.

Sikkert gøy å synge i studio. Men det er privat humor, lukket for utenforstående. En må stadig spørre seg: Hva vil Prima Vera med dette?

Som crazy-humor holder det ikke. Intelligent humor er det heller ikke, for hvor er brodden? Og som parodier er låtene for bleke. Hva står igjen?

Jeg tror jeg hiver denne LP'en

(Det Nye, 16. januar 1980)

Terje Tysland: “Til Moder Jord” (Sonet) ****

Sosial-kommentatoren Terje Tysland er her igjen. Og det svinger skikkelig av disse arketypiske rock-låtene.

En flisete og enkel ryggrad av el-gitar, keyboards, bass og trommer. Tidvis tilført Terjes dansende creol-trekkspill. Det er rock som går rett på sak. Ingen finurlige omveier. Nesten forutsigbart oppbygd. Musikken står meget godt til tekstenes pessimistiske/ironiske realisme.

Terje henter fram bilder fra vårt eget land. Befolker dem med svovelpredikanter, bomser, politikersvin og pappagutter. Risser opp trange miljøer preget av skinnhellighet, brennevinsforbud, karrierejag og grå kommunekontorer. Og det hele munner ut i det fine, økologisk-vinklede tittelkuttet.

Et minus: tekstavslutningene. Terje velger ofte unødvendig tåredryppende banaliteter fremfor en sterk punch-line.

(Det Nye, 23. januar 1980)

Diverse artister: “No Nukes” (Asylum) ***

19.–23. september 1979 ble det arrangert en gigantisk rock-«happening» i Madison Square Garden. En rekke amerikanske kjendiser opptrådte – både hver for seg og sammen. Og alt ble gjort til inntekt for en sak de alle brant for: kampen mot atomkraft.

Bak konsertene sto en bevegelse som kaller seg MUSE (Musicians United For Safe Energy). Medlemmene er musikere og aktivister som arbeider for en fremtid uten atomkraftverk og atomvåpen. En fremtid basert på solenergi og andre alternative energikilder.

"No Nukes" er en trippel-LP som inneholder høydepunktene fra de fem konsertene. Du får dessuten et hefte med artikler om atomkraft og uttalelser fra de medvirkende.

Noen kjempe-samling er "No Nukes" dog ikke. Dertil er musikken altfor ujevn. En rekke av innslagene kunne med hell vært kuttet ut.

Om jeg fikk bestemme, ville jeg øyeblikkelig fjernet de tre kuttene med Crosby, Stills & Nash. Trioen er bare en bedrøvelig, matt skygge av sitt tidligere jeg. Til og med de legendariske sangharmoniene er falmet! Bort også med discogruppa Raydio, Doobie Brothers, Jesse Colin Young, Nicolette Larson, Sweet Honey In The Rock og minst et par av kuttene der James Taylor er involvert.

Da burde vi stå igjen med en tålelig bra samling. På topp står Bruce Springsteen og hans E Street Band. De byr på et knallende gammelrock-potpourri (innbefatter bl.a. "Good Golly Miss Molly" og "Devil With The Blue Dress").

Så har vi Jackson Browne og hans blendende vakre versjon av den vemodige "Before The Deluge" (hør den forheksende fela!). Videre Jackson og Bruces duett i "Stay", Graham Nash og Jacksons duett i "The Crow On The Cradle".

Ellers bl.a. Ry Cooder ("Little Sister"), Tom Petty & The Heartbreakers ("Cry To Me") og Bonnie Raitt ("Runaway" og "Angel From Montgomery").

Konklusjon: Du får 27 kutt med artister som du stort sett burde kjenne. Pengene går til en god sak. Seks stjerner for saken, tre for musikken. Lykke til!

(Det Nye, 19. februar 1980)

Buzzcocks: “Singles Going Steady” (I.R.S./United Artists) *****

Buzzcocks' eminente blanding av tidlig Beatles og larmende kraftpop har hittil resultert i tre meget gode LP'er og en håndfull glimrende singler. "Singles Going Steady" er en samle-LP som inneholder gruppas første åtte singler. De er kronologisk plassert (A-sidene på side 1 og B-sidene på side 2). En knallsamling. Løp ut og kjøp, sier jeg.

Dukk ned i gruppas krafsende, roterende gitarstormer. Hør hvordan akkordene lesses ut. Skarpe som barberblader. Luggende, kløende, sviende og metalliske som bølgeblikk. Og hør hvordan gruppa balanserer denne tilsynelatende larm og sprikende dissonans over i en veldreid popstruktur. Hør hvordan de herlig kommersielle refrengene skyter fart, løftes på vibrerende gitartoner og beatlesk flerstemt sang.

Buzzcocks både spjærer og harmoniserer. Kjærtegner og mishandler. Prøv mesterverket "Harmony In My Head" og kjør videre med bl.a. "Orgasm Addict", "What Do I Get?", "Love You More", "Everybody's Happy Nowadays" – og dans!

(Det Nye, 16. januar 1980)

The Residents fra San Francisco er antakelig rockens(?) største originaler. Ingen vet hvem de fire medlemmene er eller hvordan de ser ut. Og gruppas musikk er så gjennomført anti-kommersiell, så kompromissløs at få foreløpig orker å låne dem et øre. Ikke fordi de støyer. Snarere fordi de beveger seg så fjernt fra det vi kjenner som konvensjonelt oppbygd musikk. The Residents er mer opptatt av de stemninger lyder kan frembringe enn harmoniske toneskalaer. Til tider kan deres musikk være direkte heslig i sin elektroniske dissonans.

"Eskimo" er en lydfilm uten bilder. Et verk som det har tatt tre år å lage. The Residents angriper sitt emne fra to sider, og oppnår noe ganske usedvanlig. De betrakter eskimoene med en inntrengers øyne, og de forteller om eskimoenes gamle kultur, deres myter og tradisjoner, fra innsiden. De hjelper ikke lytteren. Tvert imot. Et overfladisk møte med "Eskimo" er som å stirre på en dokumentarfilm uten kommentarer. Eskimoene virker nesten latterlige i all sin skremmende fremmedartethet. Du biter deg merke i de mest sjokkerende opplysningene (The Residents har bevisst latt disse trykke på omslaget). Men etter gjentagne avspillinger, begynner "Eskimo" å åpne seg. Det er en helt individuell prosess. Du må arbeide med det du hører. Og plutselig ser du den uhyggelige meningen bak LP'ens avslutningsstrofe: "Coca Cola is life/we want coke/oh yeah!".

Eskimo-kulturen – død og begravet under Vestens materialistiske, altoppslukende mareritt. Eskimoene danser uskyldig solen i møte etter seks måneders vintermørke. Men det er vår sol de møter.

Og dermed ser en meningen bak det kalde lydbildet. Denne svulmende lyden av isnende sno over det golde isødet. The Residents gir oss frosne glimt av noe som en gang eksisterte. Seremoniene. Dansene. Angakoken (trollmannen), den fødende kvinnen, jakten på hvalrossen, åndenes kamp under nordlysets grønne blafring. Alt er brikker i noe tapt. En kultur er død. Uartikulerte grynt, spøkelsesaktig jammer og elektronisk frostrøyk henger over isødet. I kjole og hvitt står Vesten der med flosshatt på øyeeplehodet.

(Det Nye, 16. januar 1980)

1979 - Plateomtalene

Januar

Elvis Costello And The Attractions: “Armed Forces” (Columbia/Radar)

Joe Jackson: “Look Sharp” (A&M)

Frank Zappa: “Sleep Dirt” (DiscReet)

Februar

Skids: “Scared To Dance” (Virgin).

Stiff Little Fingers: “Inflammable Material” (Rough Trade)

George Harrison: “George Harrison” (Dark Horse)

Rickie Lee Jones: “Rickie Lee Jones” (Warner Bros)

Kevin Coyne: “Millionaires And Teddy Bears” (Virgin)

Sex Pistols: “The Great Rock’n’Roll Swindle (Virgin) (Soundtrack)

Bee Gees: “Spirits Having Flown” (RSO)

Split Enz: “Frenzy” (A&M)

Mars

Ian Hunter: “You’re Never Alone With A Schizophrenic” (Chrysalis)

The Only Ones: “Even Serpents Shine” (CBS)

Graham Parker & The Rumour: “Squeezing Out Sparks” (Vertigo)

Frank Zappa: “Sheik Yerbouti” (Zappa/CBS)

Magazine: “Secondhand Daylight” (Virgin)

Motörhead: “Overkill” (Bronze)

Roxy Music: “Manifesto” (E.G.)

Supertramp: “Breakfast In America” (A&M)

Manfred Mann’s Earth Band: “Angel Station” (Bronze)

Sparks: “No. 1 in Heaven” (Virgin)

April

Squeeze: “Cool For Cats” (A&M)

Ramones: “It’s Alive” (Sire)

ABBA: “Voulez-Vous” (Polar)

Bob Dylan: “Bob Dylan At Budokan” (CBS)

Ron Wood: “Gimme Some Neck” (CBS)

Iggy Pop: “New Values” (Arista)

Thin Lizzy: “Black Rose” (Vertigo)

The Pop Group: “Y” (Radar)

Mai

David Bowie: “Lodger” (RCA)

Lou Reed: “The Bells” (Arista)

The Cure: “Three Imaginary Boys” (Fiction)

The Undertones: “The Undertones” (Sire)

Patti Smith Group: “Wave” (Arista)

The Records: “Shades In Bed” (Virgin)

Åge Aleksandersen & Sambandet: “French Only” (Arctic)

Ian Dury & The Blockheads: “Do It Yourself” (Stiff)

Juni

The Who: “The Kids Are Alright” (Polydor)

Wings: “Back To The Egg” (Parlophone)

Electric Light Orchestra: “Discovery” (Jet)

Joy Division: “Unknown Pleasures” (Factory)

Nick Lowe; “Labour Of Lust” (Smash)

Tonio K.: “Life In The Foodchain” (Epic)

The Cars: “Candy-O” (Elektra)

Dave Edmunds: “Repeat When Necessary” (Swan Song)

Juli

Neil Young & Crazy Horse: “Rust Never Sleeps” (Reprise)

AC/DC: “Highway To Hell” (Atlantic)

The B-52’s: “The B-52’s” (Island)

Devo: “Duty Now For The Future” (Virgin).

Ry Cooder: “Bop Till You Drop” (Warner Bros)

The Kinks: “Low Budget” (Arista)

August

Talking Heads: “Fear Of Music” (Sire)

XTC: “Drums And Wires” (Virgin)

Michael Jackson: “Off The Wall” (Epic) *****

Bob Dylan: “Slow Train Coming” (CBS)

Lrd Zeppelin: “In Through The Out Door” (Swan Song)

Van Morrison: “Into The Music” (Mercury)

J.J. Cale: “5” (Island)

Ramones m.fl.: “Rock’n’Roll High School” (Sire) (Soundtrack)

September

Frank Zappa: “Joe’s Garage Act I.” (Zappa/CBS)

The Stranglers: “The Raven” (United Artists) *****

Buzzcocks: A Different Kind Of Tension” (United Artists) ******

Cheap Trick: “Dream Police” (Epic)

Eagles: “The Long Run” (Asylum)

Gang Of Four: “Entertainment!” (EMI) *****

Leonard Cohen: “Recent Songs” (CBS)

Wire: “154” (Harvest) ******

Pere Ubu: “New Picnic Time” (Chrysalis) ******

Finn Kalvik: “Kom ut kom fram” (Polar)

Jahn Teigen: “En dags pause” (RCA)