1980 - tilbake til fremtiden

JANUAR – HVA SLAGS FRISYRE ER DET?

Zappa i Oslo i januar 1980. (Foto: Det Nyes arkiv/Svein Boye Andersen)

Denne måneden var Frank Zappa på snarvisitt i Oslo for å promovere filmen "Baby Snakes", vist som lukket forestilling på Colosseum. En ganske selsom sak på to og en halv time. Han ga også intervjuer, og jeg fikk et eksklusivt møte med legenden hvor jeg overrakte ham Det Nyes diplom for seier i leseravstemningen for 1979: Årets vokalist og årets single ("Bobby Brown"). Akkurat det tok han med godt humør.

Zappa, popstjernen.

De gangene jeg fikk sjansen til å intervjue Zappa var han alltid imøtekommende og sympatisk. Han greide imidlertid ikke å holde tilbake en kommentar til min fjonge pannelugg denne gangen, eller fraværet av en. Dagen før var jeg blitt så lei av å få håret i øynene at jeg tok saksen og resolutt klippet hele greia av. Det så ikke pent ut. Det så ut som om jeg hadde hatt en hjerneoperasjon. Så måtte jeg oppsøke frisøren på Majorstuen og etterslukke. Han gjorde så godt han kunne. Resultatet kan man se i Det Nye-reportasjen.

Zappas bemerkning: "What kind of haircut is that?"

Det Nye, 18. mars 1980. OBS! Intervjuet står i sin helhet aller nederst i dette kapittelet, det er bare å scrolle.

Det kom en del LP'er i januar 1980, men ingen av dem fikk veldig mye spilletid i Harald Hårfagres gate 12 C, bortsett fra Pretenders. Det gikk mer i singler. Singelplatens come-back i England hadde gjort alt mye gøyere.

Og her de 304 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1980, pluss 18 unike beist fra VG-listen. Lurer du på hvordan 1980 lød - for dem som hørte på singler, er denne spillelisten svaret.

FEBRUAR - PRINSEN PURSEY

Det var på den tiden jeg vandret rundt i Liverpool og London på leting etter Beatles-spor. Det var også på den tiden da Jimmy Pursey var i Oslo og ergret seg over at verden ble styrt av folk over 60 - altså sånne som meg i dag (uten at jeg kan si at jeg merker noe til at verden innretter seg etter mine ønsker). Men Pursey var uansett en prins.

Det Nye 29. april 1980.

I februar 1980 spilte jeg vel knapt noe annet enn The Clash' "London Calling" som jeg syntes var verdens viktigste og beste album akkurat da. "The Wall" gadd jeg knapt høre på, og jeg sa nei takk til å se Pink Floyd fremføre den i London. Hvis du lurer på om jeg angrer, nekter jeg å svare.

MARS – HALDEN, SVART BELTE I STUPFYLLA

Det begynte å bli alvorlig morsomt å følge norsk rock. Jeg har ikke egentlig noe forhold til Halden selv om enkelte i Halden trodde det, min mor og stefar og mine brødre bodde jo der. Aage Friis var endog byens kultur- og kinosjef. Ergo måtte fraværet av rabulisten fra Det Nye skyldes at han hadde falt av vognen før Vestby, eller noe sånt. Jeg dukket jo opp i Halden hver jul og sommer, så noe måtte det være.

Tom Skjeklesæther traff jeg første gang da han gikk rundt med et selvlaget The Jam-jakkemerke av papp; han var i krangel med gamle Aage over kultursjefens angivelige vannskjøtting av byens levende rockemiljø. Tom hadde endog stappet sne i kultursjefens bensintank (kultursjefen trodde at det var sukker), bare for å markere.

Ergo fremsto Tom som noe anspent og vaktsom da jeg skulle intervjue hans nye blinkskudd, The Young Lords. Første gang jeg så dem, kalte de seg Ice Cream Band og varmet opp for Elvis Costello i Chateau Neuf. Jeg ble ikke veldig imponert av det. Men så kom navnebyttet og det som skulle bli gruppens eneste LP.

Tom hadde ingen grunn til å frykte konfrontasjon. Jeg ble vel om mulig deres største fan. Og brukte en del tid og spalteplass på å fortelle Norge det.

Det Nye, 20. mai 1980. OBS! Intervjuet står i sin helhet nederst i denne posten, etter intervjuet med Zappa.

Nå kom Halden-turene mine plutselig svært tett. Det var mange grunner til å dra til Halden - ikke minst fordi man traff en gjeng som hadde svart belte i stupfylla, og fikk sjansen til å spille fotball midt på natten i rosehaven til noen som hadde all grunn til å bli grinete da de kom hjem neste dag. Jeg husker også unison midnatts-gugging på utstillingsvinduet til den lokale musikkforretningen som hadde The Kids' "Sønner av Norge" utstilt. Man havnet på fest på de mest uventede steder. Det var alltid en fest. En natt bodde jeg på et hotell, eller var det pensjonat, ved jernbanestasjonen, der var innehaverne veldig rundhåndet med ølkranen, og overlot hele stasen til meg og noen lokale hurragutter da de dro hjem for å sove. Et helt hotell for meg selv, faktisk.

Her foregriper jeg litt da dette fotografiet er fra 1981. Helt til venstre, Stein Ramberg (Saturday Cowboys), ryggen og fotobagen til Inge Lundereng (Det Nye), Ole I'Dole med russelue og gate-pils, Tom Skjeklesæther (manager og platedirektør) og Bjørn Juliussen (Saturday Cowboys). (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Ole I'Dole var blåruss. Pedal O'Dahli gikk med posten. Og Henning Kvitnes var kongen med det lure sideblikket og en stabel låter han måtte skrive. Og sannelig fikk vi alle byens raggare til å kjøre kortesje ned Lolita Lane mens vi fotograferte Saturday Cowboys i Abbey Road-positur over fotgjengerovergangen. Mitt første besøk i New Noise-kontorene, en trehusbakgård hvor Tom kom springende ut døren i vill jakt på en rotte. Slike ting. Bortsett fra at mye av det jeg nevner skjedde i 1981. Men kontakten og båndene til Halden ble altså knyttet i 1980 - og begynte med Young Lords, og ikke mine innflyttede foreldre.

Verdens beste Young Lords fotografert utenfor Ambassadeur Hotel senvinter 1980. Tom Skjeklesæther i Hennings høyre brilleglass (sett fra Hennings side av brilleglassene).(Foto: Yan Calmeyer Friis)

Og ennå har jeg ikke nevnt Stavanger og min kjærlighet til Stavangerensemblet. Og kvelden da Froddi tryna ned i orkestergraven på Chateau, og fortsatte å synge, med spjæret bukse og blodig legg. Tider. 

APRIL-MAI – DA PAUL PISSET I VEGGEN I ABBEY ROAD

Begivenhetsrike vår-uker. Jeg møtte Leonard Cohen igjen.

Hele intervjuet følger rett under.

Visesangeren og forfatteren Leonard Cohen gir sjelden intervjuer. Journalistene er altfor glad i å feilsitere ham. Nylig var han ute på en Europa-turné. Og hele veien var det tommelen ned for pressekonferanser. Bortsett fra i Oslo! Overraskende nok sa Cohen seg villig til å møte et par norske journalister. Og her følger DET NYEs eksklusive intervju med ham…

Leonard Cohen hadde akkurat avsluttet en konsert for et beveget publikum i Oslo Konserthus. Varmen fra sangene hans hang ennå igjen i den smekkfulle salen. Publikum ville liksom ikke gå. Men det var slutt. Den lute, mørkkledde skikkelsen hadde slått sin siste mollakkord på den akustiske Ovation-gitaren. Nå satt han sliten og sammensunken i garderoben med et glass vin i hånden. Cohen ventet på et par norske journalister.

Det er ikke lett å få noe intervju med Cohen. Han nærer en dyp mistenksomhet overfor journalister. De har gjort ham mye vondt, særlig i siste halvdel av 70-årene. Cohens intense (ofte dystre) kjærlighetsbekjennelser og hans utstrakte bruk av bibelske symboler, det passer liksom ikke inn i tidens kjappe, overfladiske materialisme. Cohen er blitt kalt «reaksjonær», «ansvarsløs» og «selvopptatt». Man avkrever ham konkrete politiske standpunkter. Slagord og kamprop. Glødende revolusjonære taler. I stedet gir han oss sanger, dikt og romaner om mer evige og almene saker som følelser, kjærlighet, moral, religion og verdensanskuelser. Leonard Cohen er dyp, så dyp at hans hysteriske kritikere ikke forstår ham. Så angriper de i stedet. Og river lesermassene med seg. Er det rart Cohen misliker journalister?

Likevel. For Norge gjør 45 år gamle Leonard et unntak. Han er villig til å snakke med pressen.

En aldrende dikter

To journalister møter opp i garderoben hans. En musikkavis og DET NYE. Og der sitter han i sofaen med sin vin. Lut og slitt. Han er i et godt hjørne. Snakker villig og åpent. Spør høflig om vi gidder å høre på ham.

— Jeg er en aldrende dikter, sier han, og jeg har et ansvar for de yngre dikterne. De må ikke falle i ideologienes fengsel. Kunst beveger mennesket.

Cohen ser med bekymring på utviklingen i verden.

— Autoritetene blir bare mektigere og mektigere overalt. Vi har fått mennesker som snakker for oss. Før du vet ordet av det, bestemmer de hva du skal like. Individet utslettes. Kalde, ensporete autoriteter svinger pisken. Det er krefter som arbeider på tvers av politiske systemer. De herjer i Vesten. De herjer i sosialistiske og marxistiske land. Jeg kan ikke akseptere slike tilstander.

— Vi er kommet i maktmenneskenes hender. Disse onde som taler med vrede. De er fiender av hjertet. Vi har selv delvis skyld, for vi har resignert og dyttet ansvaret over på andre.

Cohen presiserer at han ikke anser seg selv for å være feilfri. Han er heller ikke redd for kritikk, bare den er rettferdig.

— Det er kritikernes tone jeg reagerer på. De er bare ute etter å øke sin egen makt – og det må vi kjempe mot. Kritikerne er en del av hele kommissær-veldet. Dette grå, menneskefiendtlige system. Disse kommissærer som forteller deg hva du skal føle.

«Alt er korrupt!»

Han lener seg over bordet. Ivrig.

— Verden er en slakterbutikk. Jeg anser det for å være min oppgave å gi folk en anstendig sjanse til å leve. Kunst er nøkkelen. Kunst holder hjertet åpent. Og hjertet tilhører vårt eget privatliv, ikke kommissærene! De forsøker å lage lover som gir dem adgang til menneskehjertet.

— Mange av mine kritikere tror jeg er anti-sosialist. De tar feil. Jeg mener at hvert samfunn må få prøve sin vei mot en anstendig livsstil. Men de må for all del ikke miste målet av syne!

Han vender tilbake til de sure kritikkene som er blitt ham til del i de siste årene.

— Vi kunstnere … ja, nå snakker jeg ikke bare for meg selv … vi kunstnere er ikke her for å få gode karakterer! Det er gått for langt! Alt er korrupt. Hele systemet. Og kritikerne er en del av denne korrupsjonen. Arrogante menn har slått klørne i kritiker-yrket. Akk, det er i sannhet vanskelige tider for mennesket! Men det sier jeg: Kunstneren har bare én oppgave – nemlig å holde hjertet åpent!

Han lener seg tilbake.

Vi bringer et nytt emne på bane: LP’en «Death of a Ladies' Man» (1977) som ble en artistisk katastrofe for Cohen. Phil Spector produserte platen uten å diskutere med Leonard, og skapte et lydbilde som verken Cohen selv, kritikere eller publikum likte.

— Huff! utbryter han.

— Nei, jeg likte ikke måten Spector mikset LP-en på. Men hva kunne jeg gjøre? Han fraktet båndene ut av studio omkranset av bevæpnede livvakter. Hvor han dro, visste ingen. Da båndene omsider ble levert plateselskapet i ferdigmikset stand, måtte jeg bare la dem gå. Jeg orket ikke og hadde heller ikke tid til å begynne om igjen. Jeg manglet styrke til å slåss. Var midt i en personlig krise. Mor som jeg var sterkt knyttet til, hadde nettopp dødd. Og ekteskapet mitt sprakk. Ja, du vet hvordan det er?

Han ser håpefullt bort på meg.

— Nå vil jeg ikke rakke ned på Phil Spector sånn uten videre. Han lærte meg en masse, og han er fremdeles et geni. Men han er også litt sprø.

Cohen ler.

— Den største feilen ved «Death of a Ladies' Man» er at musikken ikke puster. Hadde jeg ikke vært så følelsesmessig rystet på den tiden, ville jeg avgjort forandret på det. Men dette sagt: Jeg tror LP-en vil bli betraktet som en slags grotesk klassiker om noen år!

Russiske sanger

En ny LP er kommet, «Recent Songs». Leonard er mer fornøyd med den.

— «Recent Songs» er OK. Det var for øvrig min mor som ga meg ideen til musikken. Mor var russisk, og jeg vokste opp med russiske sanger. Før sin død sa hun: «Du burde lage slike sanger som vi pleide å synge sammen.» Dessverre fikk hun aldri høre resultatet.

Før han slo seg på viser, var Cohen forfatter. Han har en rekke diktsamlinger og to romaner («Beautiful Losers» og «The Favourite Game») bak seg. Og nå skriver han igjen.

— Snart kommer det en bok, «Death of a Ladies' Man». I formen kan den minne om … tja, en del av en roman. Akkurat som siste del av «Dr. Zhivago». Dikt og prosa vevet sammen i en helhet.

Hva foretrekker han? Bøker eller plater?

— Jeg foretrekker LP’en fremfor boken.

Hvordan blir en Cohen-LP til?

— Jeg skriver kontinuerlig. Problemet er å sette sammen de riktige tingene. Låtene må nemlig ha akkurat den rette sammenhengen når de presenteres i LP-form. Du har 20 minutter på hver side til din rådighet. Noe slingringsmonn finnes ikke.

Cohen synker plutselig inn i seg selv igjen. Sitter en stund helt stille, rugende.

— Jeg er en middelaldrende mann nå. Har holdt på i 25 år. Jeg gjør så godt jeg kan … det jeg kan. Jeg er bare en ventil i dette rike.

«Kvinner er som kuer»

Vi kommer inn på Cohens forhold til kvinnen. Han har en gang uttalt – «Jeg skulle ønske at kvinnene kunne skynde seg og overta verden». Er dette fremdeles hans syn?

— De har jo overtatt verden. Det er godt. Det er ikke mer jeg kan gjøre. Ja, nå snakker jeg om vårt samfunn, vår del av verden, legger han hurtig til.

— Kvinner er sterkere enn menn. Men kjønnet er egentlig uten betydning – bortsett fra i kunsten.

Hvorfor er det nesten bare menn som blir rock-musikere?

— Hvorfor? Jo, vi menn er noen sladrebøtter og håpløse drømmere. Derfor! Vi flyter mot himmelen, mens kvinnene holder seg på jorden. Og vi trenger kvinnene til å ta vare på oss.

Han får et humoristisk glimt i øyet.

— Kvinner er som kuer. Bare gå ut på en eng, så ser du! Kuene kommer øyeblikkelig bort til deg. Sett deg på huk og si pene ting til dem. Det liker de. Kuer liker å bli beundret. Slik er det også med kvinner. Vi menn er slaver som må knele og tilbe dem. Et av kunstnerens høyeste mål er å dyrke kvinnen. Kvinnene tenker kontinuerlig på oss, vi på dem. Vår oppgave er å prise dem!

Cohen flirer bredt under den skarpe ørnenesen. Humrer litt.

— Nå får jeg trøbbel igjen! Folk elsker å misforstå det jeg sier, og nå har jeg sikkert gitt dem rikelig med vann på møllen. Det er militante tider. Alle er militante. Man kan da ikke spøke med slikt!

Hjerte

Hans tanker går til Iran.

— Iran er prototypen på det vi nå går inn i. Her leves alles villeste fantasier ut. Svært interessant er det at Khomeini har bannlyst musikk. Musikk er noe farlig. Sterke krefter arbeider i tonenes verden, og de er vanskelig å stoppe. Det vet Khomeini.

Musikk, ja. Cohen har måttet tåle mye kritikk fordi han skriver så «enkle» og «stereotype» låter. Hans gitarteknikk, det karakteristiske fingerspillet, får også hard medfart.

— Det er så typisk. Middelmådige musikere liker meg ikke. De nekter å ha noe med meg å gjøre. Jeg er ikke fin nok. Men de virkelig gode musikerne – de spiller gjerne på platene mine. De forstår hva jeg driver med — atmosfæren, «sounden».

— Hjerte er et sentralt ord her. De ser min musikk som et eksperiment for seg selv. Alle vet hva jeg vil. Det blir en fusjon av forskjellige følelser.

Cohens manager ankommer og sier det er tid for å gå. Mat venter, og alle er trette. Vi slenger likevel inn et spørsmål helt på tampen:

— Du har brukt ordet hjerte mye i kveld. Unngår du bevisst ord som sjel og ånd når du snakker om menneskets indre liv?

Han grunner litt.

— Ja, det er bevisst. Trekker du inn sjel og ånd, åpner du øyeblikkelig for misforståelser. De ordene er så ideologisk betent at mange dessverre ikke klarer å høre dem uten å frese.

Dessverre er originaldiaset gått tapt. Leonard stilte opp for meg dagen etter intervjuet, utenfor Ambassadeur. Det regnet. “It fits my mood”, sa han tørt. Og smilte.

xxx

Men vårens høydepunkt var London-turen i mai da jeg møtte Paul McCartney for andre gang på bare noen få måneder. Han husker meg til og med! Det gjaldt lanseringen av "McCartney II", og skjedde i Abbey Road hvor Studio 2 var rigget til med småbord og stoler for europeisk presse.

Vi ble fordelt fem og fem ved hvert bord, og så tok Paul runden og satt ned en halvtime eller så (timeplanen sa 15 minutter, men Paul var ikke så nøye med akkurat det) før han gikk videre.

Jeg var privilegert denne dagen da jeg hadde trofeer å dele ut til Paul for hans seier i Det Nyes leseravstemning 1979 (årets musiker/komponist). Paul elsker trofeer. Ergo hadde jeg egen avtale før pressemøtet startet, oppe i det legendariske kontrollrommet hvor George Martin hadde regjert.

Paul var all smiles and thumbs aloft da jeg ankom – utstyrt med rød nellik i knapphullet (obligatorisk for alle pressefolkene i Abbey Road denne dagen). Jeg sto der som et nek da det stygge trofeet i glass og ramme skulle overrekkes. Paul var proff og grep tak i meg. Og slik ble det bildet tatt.

Nå man skal møte Paul McCartney har man på seg Residents-trøye og kartboken London A-Z i jakkelommen. (Gammelt jungelord)

Da Paul møtte pressen i Drammenshallen i 1989, hadde jeg med meg DET NYE-diplomer, Paul elsker nemlig ordet “awards”. Det han ikke visste var at de denne gang var falske. Det hadde ikke vært noen leseravstemning for 1989 ennå, det var jo bare september. Det bemerket Paul også. jeg skyldte på lang trykningstid. Hele poenger var å oppnå nærkontakt (som vist på bildet til venstre), da vi hadde fått beskjed på forhånd om at Paul ikke skrev autografer denne dagen. Men da jeg sto der med flotte diplomer, og brått stakk til ham fotografiet fra Abbey Road i 1980, kunne han ikke godt si nei, og dermed signerte Paul bildet. Ikke så mange som har bilde av seg selv og Paul McCartney, signert av mannen.

Dermed var jeg nå Beatles-veteran. Nærmest en venn av bandet. Jeg hadde tatt på og snakket med John Lennon (1971), sett Pauls Wings live mens de spilte på småsteder (Njårdhallen 1972), blitt observert av George Harrison på bare et par meters avstand (i Royal Albert Hall 1974), sett siste inkarnasjon av Wings live og snakket med og tatt på Paul McCartney (Liverpool 1979) og nå sannelig igjen snakket med og tatt på Paul McCartney – i Abbey Road (1980). Dessuten hadde jeg pressefolderen til «Ringo’s Rotogravure» signert av Ringo selv - og inkludert den lille Ringo-lupen. Veteran.

Jeg var heldig denne maidagen i Abbey Road - eller uheldig - og fikk bordet Paul oppsøkte først. Intervjuet gikk fint. Og så var det slutt. Men man forlater ikke Abbey Road frivillig når Paul befinner seg i samme rom. Så da Paul var i gang med bord 2, minglet jeg med andre pressefolk, spionerte litt på bord 2 og drakk gratis. Noen vil si bælmet. Man blir jo opprømt. Jeg mener, fuckings Abbey Road! Jeg inspiserte vegger og hjørner, studerte ettertenksomt gulvet, tok noen prøvende skritt opp trappen til kontrollrommet, men ble kontant stoppet. Restricted area. Hjalp ikke at jeg hadde nettopp hadde vært der sammen med Paul.

Men dassen var for alle. Og slik gikk det til at jeg fikk inn det gamle pissoar-trikset på den mest berømte beatle av dem alle.

Det var bare én person på toalettet da jeg kom skjenende for å lette blæren, og han sto i en bås med døren på gløtt. "Ah! You’re human!" utbrøt jeg begeistret. Paul, for det var ham, skvatt og skvettet nervøst, vred seg mot babord for å sjekke om det var fare på ferde, og det var det jo, og dermed gikk strålen i veggen.

Noen stygge Liverpool-gloser senere sto han ved siden av meg og såpet inn hendene. Det oppsto en liten samtale som gikk greit inntil jeg begynner å snakke om Beatles-outtakes. Han fornektet outtakes’ene med slik kraft at jeg kunne se nesen vokse, og jeg sto selvfølgelig på mitt. "Jeg har mange bootlegs. De inneholder mange outtakes."

Jeg begynte å ramse opp outtakes med en diksjon i slappeste laget, noe som antagelig medvirket til at Paul ikke lenger regnet meg som sin gode venn. Munnen ble smal.

Akkurat da dukket Linda opp i døren. Hun syntes vel at det drøyde med Paul. "Everything OK?" Spørsmålet utløste stor gjensynsglede. "Ah Linda, there you are!" Og ut føk han.

Mitt andre intervju med Paul på én og samme dag, ble altså i korteste laget. Men var han så kvitt irritasjons-monsteret fra Norge? Særlig.

Her var vi fortsatt (nesten) bestevenner. Men så måtte jeg på do …

Det var fortsatt drikke igjen, og den nå lett ustø journalisten minglet og minglet – ja, det er mulig at han manglet litt også, og fikk en idé. En strålende en. Min venn Arve, han er jo Beatles-fan og vil sikkert ha en signert plate, tenkte den omsorgsfulle nordmannen. Hm, hvor var Paul? Jo, der, i et provisorisk fotostudio rigget til borte i hjørnet. Han var midt i et fotoopptak og blitzparaplyene lynte.

— Hei, det er meg igjen! Kan jeg ta denne platen?

Sa jeg og tok eksemplaret av «McCartney II» som han sto med i hånden. Det fulgte en lang og snøvlete forklaring om Arve og Beatles og både det ene og det andre.

Pauls ry som diplomat hang nå i en tynn tråd, for han begynte å putre som en liten trykkoker mens han åpnet og knyttet nevene. Trøkk 16 på gang? Nei, han overvant seg selv, og signerte mumlende platen som egentlig var en del av fotoopptaket jeg hadde avbrutt. «Arve», skrev Paul og lurte på om vi var done for now.

Jeg forsøkte å tenke etter, men ble distrahert av en hyggelig dame som fryktelig gjerne ville vise meg veien ut. Ja, faktisk ble hele nellikgjengen utvist. Pressemøtet var over. Takk for at dere kom.

Jeg tenkte at dagen fortsatt var ung i en lett tiltagende skumring og satte kurs for et av de mindre spillestedene i London, et gammelt teater. Med to signerte "McCartney II" i skuldervesken, og solbrillene på. Dørvakten, en tatovert kjempe med skjegg, så nedlatende på meg. Hvor jeg hadde tenkt meg hen? På Magnum-konserten, snøvlet jeg og viste adgangstegnet noen snille på Jet Records hadde gitt meg.

- Med den nusseblomsten? Sa kjempen og dytter en stiv pekefinger i nelliken min (som jeg hadde glemt).

- Det er fordi jeg er kameraten til Paul McCartney, forklarte jeg.

- Kom deg vekk, din sissy! Går du inn sånn får du grisebank.

Jeg trakk meg tilbake. Så forbannet han ble, da! Jeg var uansett ikke noe glad i Magnum.

Det skulle gå noen år før jeg traff Paul igjen. Og da hadde han heldigvis glemt episoden med den norske nellik-fylliken som fikk ham til å pisse i veggen på Abbey Road.

Det Nye 22. juli 1980.

JUNI-JULI – BRIAN OG DEN SKUMLE COLA-OPPTREKKEREN

Jeg var hektet på Magazines "The Correct Use Of Soap" og Dostojevskij. "Brødrene Karamazov" ga meg nesten feber, jeg var dypt inne i handlingen og menneskene. Jeg uttalte navnene deres høyt hver gang de dukket opp i handlingen, et triks som gjør det lettere å huske dem og skille dem fra hverandre. Bøkene brant under huden og i hjernen. De brant til og med sterkere enn Kafkas «Slottet», min favorittroman til da.

Magazine passet som hånd i hanske. Går det an å starte en sang bedre:

I am angry, I am ill and I'm as ugly as sin

My irritability keeps me alive and kicking

I know the meaning of life, it doesn't help me a bit

I know beauty and I know a good thing when I see it

This is a song from under the floorboards

This is a song from where the wall is cracked

My force of habit, I am an insect

I have to confess I'm proud as hell of that fact

Og der tok gitaren av og Devotos stemme ble gul. Hvem bryr seg om norske hitlister da?

Midtveis i juni. Ser at jeg leverte en inspirert anmeldelse av Lou Reed som ukens utvalgte. Og sannelig hadde jeg intervjuet de to raringene Buggles også. Trevor Horn med de store nerdebrillene var hyggelig å prate med. Så mye husker jeg. Men hvem hadde tippet at han skulle begynne i Yes og bli en av de virkelig kule samtidsprodusentene, mannen som oppfant lyden til Frankie Goes To Hollywood?

Den uetterrettelige Sorkne slo til med Uriah Heep-intervju. Selv fikk jeg audiens hos godseier Ian Anderson, innom Norge som snarest. Jeg ble advart på forhånd om at han var en surpomp. Men ble overrasket, for den Ian Anderson jeg møter var en engasjert, elskverdig og hyggelig fyr.

Det Nye, 1. juli 1980.

Av den ukens nye plater var jeg begeistret for Pete Townshend, Monochrome Set, Cure, Elton John og Sjølmord. Med høygravid kone i huset får man ikke reist så mye rundt, men spilt masse plater.

Det Nye fra 1. juli 1980 husker jeg godt. Yr av begeistring for Stavangerensemblets debut-LP ("det manglende bindeledd mellom Harald Heide-Steen jr. og Bob Dylan")! Men aller mest fordi jeg fikk John Smith til å anmelde K.M. Myrland, en plate han likte så dårlig at han utbrøt "Jeg fikser han ikke"... på trykk, noe som utløste varselsignaler fra nord om at samme Myrland hadde til hensikt å grisebanke unge Smith, bare han fikk tak i ham. Dette gjorde John svært urolig. Jeg ville vurdert å reise bort.

Jeg likte ikke den Myrland-platen i det hele tatt, men var feig og overlot jobben til John. Jeg visste hvordan han ville reagere. John klarte ikke å gjøre seg til, ærligheten bare datt ut av ham, og da var han ikke nådig. Nå hadde han ertet på seg en rasende sjømann med noe å hevne.

En uke senere bød Det Nye på mitt møte med gretne Graham Gouldman, og flanering i Hyde Park. Jeg var jo verdensmann. Dessuten hadde jeg fått den amerikanske utgaven av "Rarities" og aksepterte uten å blunke Roxy Musics "Flesh + Blood", og det med glimrende begrunnelse.

22. juli ble jeg far til en liten jente. Det var bakerovnhete dager, og Rolling Stones hadde en ny LP ute. Jeg feiret disse dagene alene hjemme med alt for lite søvn. Neppe noe sjakktrekk da små, nyfødte barn lager lyder, veldig gjerne om natten, og nybakte mødre trenger søvn. Som jeg angret på ute-på-byen-rundene og sigarettene og drinkene! Og nå var det for sent.

Den uken kom min rapport fra Beach Boys' besøk i Oslo på trykk. Det jeg husker best fra seansen er Brian Wilson, fullstendig bortkommen i showbiz-møtet med pressen på Ambassadeur. Vi fikk servert gruppen samlet på rekke og rad bak et bord oppe på et podium, der satt Brian og jafset i seg pannekaker, og svarte ikke på noe.

Da han vil ha seg en Cola, ble han stående aldeles ulykkelig og speide etter opptrekker. Jeg viste ham at den satt i veggen, og åpnet min egen Cola for å illustrere.

Han så stumt på opptrekkeren, lenge, deretter så han på flasken ... så satte han fra seg colaen og gikk.

Det Nye, 29. juli 1980.

Etterpå ble pressen spredd rundt på småbord, og hvert bord fikk besøk av en beach boy (men ikke Brian) og en av Lars Keilhaus kassettbåndopptagere. Han hadde mange. Han var vel forberedt og godt forrykt. Her skulle ikke et ord fra de amerikanske snuskeduskene gå til spille.

Nå er Lars reist over elven, Gud velsigne ham. En herlig eksentrisk original med elegant penn som ikke ville noen noe ondt, bare han fikk grumle i fred.

AUGUST-SEPTEMBER – MIX-TAPE OG RØDBET-KAKER

Jeg var nybakt far, og min datter sov ikke nødvendigvis når man helst vil at hun skulle sove. Jeg, som var vant til at man sov når man ville, fikk meg en lærepenge. Livet bød på nye og helt andre boller. Og snart fikk hun kolikk.

På dette tidspunktet var jeg trett og varm og utmattet. Jeg hadde vakt særlig på ettermiddagene. De kunne være ganske rå, for kolikken var på gang, og vi hadde kikhoste i vente også. Mens moren og (i perioder) min datter sov, brukte jeg ettermiddagene til å lage kassetter. Jeg fulgte mine New Musical Express slavisk, og plasserte alle platenyheter avisen omtalte, og som jeg hadde på LP eller single, i kronologisk rekkefølge, og på coveret skrev jeg ned tittel, artist, utgivelsesdato og eventuell listeplassering med bitteliten skrift. Det var et prosjekt som ga meg superkrefter, så fascinerende og nerde-gøy var det.

Kassettbunken vokste fort. Jeg hadde mange plater. Og jeg oppdaget låter jeg hverken visste at jeg hadde eller hadde hørt før. Hemmelige singler som kloden aldri oppdaget, side om side med verdensslagerne.

Noen år senere, under en biltur til Trondheim sammen med Tor Milde, fikk vi stor glede av disse kassettene. De spilte masse vi hadde glemt, og en del vi aldri hadde hørt. Popquiz gjennom Østerdalen i mørket. Vi var lykkelige mens vi stormet mot Trondheim i et desperat håp om å nå barene før midnatt. Vi klarte det også. Med fem minutters margin.

Kassettmannen våkner. Høsten 1980.

Kolikkhøsten fant sin form, og søvnen var en ensom jeger. Jeg hadde nok å gjøre. En Pink Floyd-serie. Snart Ramones i Oslo. Og sorterte fortsatt inntrykkene etter at Chrissie Hynde, drivende full, lente seg over meg på Downtown (i juni), og lurte på om vi kunne dra hjem til meg og ha det litt skøyeraktig, noe hennes tourmanager slett ikke syntes var en god idé, så han dro henne etter håret mot heisen, mens hun bælmet vin rett av flasken. En popstjerne etter min smak.

Det Nye 7. oktober 1980.

KNA-hotellet i sine glansdager. Hjem for tyske offiserer under krigen, og for fire blad Ramones i august 1980.

Ramones inntok Oslo 30. august. Først pressemøte på KNA-hotellet (Marky smilte fra øre-til-øre etter sin handletur på Karl Johan, han hadde funnet en samlekassett med Herman’s Hermits, som hele bandet studerte med stor interesse).

Markys funn fikk hele bandet til å juble. Han kjøpte den på kassett, selvfølgelig.

Etterpå var det konsert i Chateau, den berømte som noen idioter ødela ved å storme scenen, tross protester både fra bandet og arrangøren . Det ble advart over lydanlegget, skjedde noe slikt igjen, ville Ramones avbryte konserten og gå. De fikk spilt to låter til, og så stormet idiotene scenen igjen. Dermed var Ramones’ første konsert i Norge over.

Det Nye, 28. oktober 1980

Mange år senere ble det utgitt et uoffisielt” album med hele Oslo-konserten.

Oslo-konserten, lekkert innpakket pirat-LP. Albumet avslører at gruppen fikk spilt langt mer enn myten vil ha oss til å tro. 24 låter, faktisk, hvorav bare de siste ødelagt av publikumsangrepet på scenen.

Bare to dager etter Ramones, var det Denny Laine på Club 7. En smått bitter Denny Laine, dypt skuffet over at Wings-kapteinene herr og fru McCartney svek kollektivet med sin tøvete innsmugling av marihuana i Japan. Det ødela turnéen, og til slutt også bandet. Nå var Denny på Club 7, med sin fnisekone JoJo og Wings-trommeslager Steve Holly.

Fra Det Nye, 4. november 1980. (Foto: John Smith)

Filmen "1958" var det siste nye. Jeg fikk i oppgave å bruke en hel Plater i fokus til klassisk rock'n'roll fra 50-tallet. Det var ikke vanskelig å finne gode kandidater. Men det gjorde jo New Jordal Swingers' soundtrack en bjørnetjeneste.

Jeg gadd aldri se filmen. Men gjennom Eirik kjøpte jeg en skinnjakke fra kostymelageret etter at filmen var ferdig. Dritbillig. Stilig jakke, tykt skinn, svart som natten. Jeg elsket den jakken. Den var kunstig slitt for å gi autentisk inntrykk i filmen. Det gjorde den bare enda tøffere. Nå henger den i garderobeskapet nede. Foret er slitt i stykker, lommene virker ikke mer, men jakken er fortsatt super. Jeg må få den restaurert.

Jeg var begeistret for det nye Kjøtt-EP'n, og det delte jeg med Det Nyes lesere. Skjønte ikke hvordan jeg kunne finne på å selge den ni år senere. Men jeg gjorde mye dumt ni år senere. Å selge hele vinylsamlingen min kommer ganske høyt opp, da.

Gode, gamle redaktør Rigmor Foss, ukepressens fremste anarkist, ga meg oppgaven å redigere Pink Floyds historie som føljetong i bladet. Antagelig fordi datteren hennes Guri, hadde oppdaget dem. Og på platesidene var det Friggin' in the riggin' med Sex Pistols.

Levde et rolig liv på denne tiden. Familiemannen, nybakt far. Helios-kunde. En spiser av rødbetkarbonader (skikkelig ugodt - det hjelper ikke med tyttebær), og en trollmann på mixtape. Jeg var overmannet av den store følelsen: Jeg hadde sett Lyset. Og Lyset gikk under navnet Dexy's Midnight Runners. Snart kom de til Oslo.

OKTOBER – DOWNTOWN MED STEIN OG GARY

Jeg var begynt å henge i Trondheim, og hadde gjenoppdaget Casino Steel som nå var skråsikker på at han skulle bli verdensstjerne igjen. Denne gang med Gary Holton, Geir Waade og J. P. West. De kalte seg Lipservice, og var aktuelle på DET NYE-kassetten med "Goodnight Irene".

Stjernebildet. Det Nye, 11. november 1980.

Det Nye var så til de grader tidlig ute med Holton & Steel (som de til slutt ble kjent som), over et år før "Ruby" entret VG-listen. Jeg fikk en drøss buttons, tror jeg har noen ennå, og hang på gamle Downtown i trønderbyen. Legendarisk sothule uten luftsirkulasjon, sigarettrøken ble der nede, den flyttet inn permanent, man burde egentlig hatt med seg surstofflaske og maske. Verste inneklimaet jeg noensinne er blitt utsatt for.

Men sutret jeg? Selvfølgelig ikke. Alle de morsomste menneskene gikk på Downtown. Der var det BS & vann og Gary og Stein borte i baren, kledd som natten, fulle som alker, og angrepet av sinte feminister som øyeblikkelig ble jaget på dør av en bataljon snupper i nettingstrømper, oppsprayet hår og lepper av blod. Ingen fikk kødde med Gary og Stein, nemlig. At Stein elsket countrymusikk gjorde ham ikke mindre sympatisk. Jeg hadde med en kassett til ham en kveld, tapet hjemme i Oslo, Jerry Lee Lewis' "Country Songs For City Folks". Der er “The Wild Side Of Life" i verdens beste versjon.

Det var her i Trondheim jeg fant min soulbrother Arne Nordtømme også, Foto-Arne blant venner. Han hadde alltid plass for ovenattingsgjesten fra Oslo. Arne fikset intervjuer, bilder, you name it. I mange år var vi Det Nyes superteam i Trøndelag. Noen ganger trodde folk at jeg hadde flyttet til byen. Så ofte var jeg der. Men aldri mange dager i ett strekk, for jeg var blitt far.

Denne måneden skjedde det ting på konsertfronten i Oslo. Siste dagen i september var det Dexys Midnight Runners på Club 7. Kevin Rowland, allerede legendarisk for sin skepsis til pressen, men vi fant hverandre av en eller annen merkelig grunn, og snakket metafysikk og mysterier og gudstro og livet og lidelsen. Han var en dypt engasjert ung mann. Kanskje det var mitt rosa halstørkle med patchouli-duft som gjorde utslaget.

Kevin Rowland på Club 7. Han var slett ikke vanskelig å snakke med. Det hjalp at jeg hadde lest Dostojevskij. Hvorfor jeg går med rosa skjerf av et slags gasbind-materiale, sterkt duftende av patchouli, aner jeg ikke, kan muligens skyldes ukritisk inntak av rødbet-karbonader. Min Tonio K-button sier: I don’t know, I don’t know, I don’t know, hvilket jo er ganske dekkende for det meste.

Fullt så mystisk og engasjerende var det ikke å treffe Kiss. Den følelsen var nok gjensidig. Gruppen la ikke skjul på hva den syntes om journalister, eller "fienden" som Gene Simmons kalte oss. Jeg trakk på skuldrene. Kiss var ikke min greie. Har aldri vært, kommer aldri til å bli. Jeg fatter fortsatt ikke at det er mulig å ha et positivt, ja, endog euforisk, forhold til en Kiss-LP. Huttetu.

Det Nye, 19. desember 1980.

Da var det gøyere å møte Paul Simon som spilte i Drammenshallen på slutten av måneden. Det var så vidt jeg husker litt trøbbel rundt trommeslageren som var avhengig av å få dopet sitt. Ellers funket han ikke, eller noe sånt. Konserten var uansett storartet. Man kan sikkert si mye rart om Paul Simon, men i manko på gode låter var han ikke. Supert band, gåsehud-kor. Alt vel. Og etterpå møte med mannen i garderoben, en høflig og mild kar med mye på hjertet bare han slapp å snakke om politikk. Ikke var han sikker på om han var mot atomkraft lenger, heller.

Det verden ventet på nå var John Lennon. Etter fem år hadde han endelig brutt tausheten. Singlen "(Just Like) Starting Over" gikk på alle radiostasjonene, og man forsøkte å undertrykke den gnagende følelsen av skuffelse. Det var en lettvekter, en rock'n'roll-pastisj med en på grensen til teit tekst. Ikke profetens komme, for å si det forsiktig. Men LP'n, "Double Fantasy", den hadde jeg tro på. Ventet om et par uker. Saker. Det føltes godt å ha John tilbake. Han så uforskammet beatle-John-aktig ut. Kanskje det ble noe Beatlesgreier igjen likevel? De var jo venner nå.

Sånn tenkte jeg. Mens 1980 krøp mot slutten.

Jeg forsøkte å late som om dette var verdt fem års ventetid, en pinglete pastisj med Orbison-smak.

NOVEMBER - DESEMBER ARNES BODEGA OG ANTROPOSOFENES MØTE MED «SAVED»

Jeg var i Trondheim når jeg kunne. Foto-Arnes velsignet kaotiske bodega i Kjøpmannsgata 28, adventistmenighetens tidligere kirke og kurbad. Nå atelier, kontor og nachspiel-basseng, med mengder av ubenyttet areal ovenpå. Det lå en madrass i et av rommene. Der campet jeg når jeg ikke bodde på hotell. Der kunne man både sove og diskutere kvantefysikk med snuppelurer.

Jeg var definitivt i Dire Straits-lune når jeg satt hjemme. "Making Movies" hadde fanget meg, jeg mente at "Tunnel Of Love" og "Romeo And Juliet" var det flotteste som hadde vært festet til riller på minst ti år, og at Pick Withers var Guds gave til menneskeheten. Van Morrison og Steve Forberts nyeste plater gikk også i rotasjon, og jeg hadde fot for ska. En halvmoderne kis med gammeldagse tilbøyeligheter. Kanskje det.

Jeg var også en luring og tusket til meg den nye trenden, half speed superpressinger, og bablet om hvor bra platene lød enda jeg aldri noensinne, ikke en gang i et mikrosekund, har hatt peiling på hi-fi og lydkvalitet. Egentlig er alt greit for meg, bare det ikke gnisser for mye. Eller hva det nå heter på hifi-sproget. High end-mannen? Særlig. Men jeg oppdaget Holton/Steel før noen visste hva Holton/Steel var. Med hjelp av Barry Matheson.

Det meste av lyttingen foregikk gjennom hodetelefoner. Jeg har aldri likt å høre musikk på den måten, og derfor slet jeg med trender som walkman og senere påfunn som iPod og Spotify. Jeg får klaustrofobi av hodetelefoner, hjernen blir svett og ørene morkne. Det må være luft mellom meg og lydkilden. Skjønner meg ikke på folk som går med propper i ørene dagen lang, og særlig ikke de som gjør det når de jogger. Hallo?! Dere hører ikke bilene og syklene! Og hva er galt med lyden av natur?

Årsaken til hodetelfon-påkjenningene på tampen av 1980 skyldtes at jeg var blitt pappa. Man kan ikke spille høy piggtrådmusikk for små babyer, i hvert fall ikke jeg.

Den nybakte pappaen med hodetelefonene hadde også måttet legge om kostholdet til rar mat. Sånn går det når man gifter seg inn i mysteriene og antroposofien. Da er det duket for Helios-syndromet: Mat levert på døren av skjeggete bondemystikere.

Melken hadde fløteklumper, sånt som jeg trodde vi var ferdig med for godt da det kom røde H'er på korken på melkeflaskene, og senere på de nymotens, voksede kartongene. Men sannelig, nå var klumpene tilbake i melken, og det ga ingen glede.

Heldigvis slapp jeg fort unna, melken var først og fremst for det forsvarsløse barnet. Men rødbet-karbonadene var til meg. Jeg forsøkte å piffe dem opp med tyttebær. Det hjalp ikke. De smakte tørt og knutret. Helios-grønnsakene hadde lav holdbarhet, så her måtte man passe seg.

Jeg innrømmer at det ble noen snikpølser nede hos Sibylla på Majorstuen. Men jeg gjorde mitt beste. Jeg lot som jeg lyste opp når jeg kom hjem fra jobben, og rødbetkarbonadene ventet på meg i en seng av linser og vondt Helios-krydder.

En sniktur på Sibylla kurerte ofte rødbetkarbonade-depresjonen.

Jeg forsøkte å like Yoko Ono-låtene på "Double Fantasy" også. (Jeg klarte ikke det heller.)

Første jul som pappa ble feiret hos mine svigerforeldre. Levende lys på juletreet. Det gjorde meg utrygg. At folk tør. Jeg tviholder på min barndoms tradisjon. Gran, selvfølgelig, og de elektriske julelysene, hvite, med flammeformet pære, og den alltid litt for korte ledningen som fungerte som snubletråd når man gikk rundt treet.

Med levende lys utvikler man øyne i nakken og en indre uro. Jeg tør ikke tenke på gangen rundt det flammende tre og lyden av brannbiler i det fjerne.

Jeg husker at jeg diskuterte Bob Dylans "Saved" med mine svigerforeldre. De var antroposofer og viste en viss interesse for Dylans veivalg sånn midt i livet. Jeg spilte "What Can I Do For You" for dem:

I know all about poison, I know all about fiery darts

I don't care how rough the road is, show me where it starts

Whatever pleases you, tell it to my heart

Well, I don't deserve it but I sure did make it through

What can I do for you?

De virket ikke overbevist, men la tydelig godviljen til. Det var tross alt jul.

Julen 1980 ble altså feiret hos mine svigerforeldre, med min fem måneder gamle datter og feberen hennes. Svigerforeldrene var elskelige mennesker, kunne sin jul og hadde tunge Steiner-tradisjoner. Men det var liksom ikke Momo-jul. Dessuten var de som nevnt så erkegær'ne at de brukte levende lys på juletreet.

Jeg ville aller helst hjem og spille The Jams "Sound Affects", Neil Youngs "Hawks And Doves" (som jeg elsker ennå) og The Clash' fantastiske vågestykke "Sandinista!". Tankene oppholdt seg ikke noe særlig i Betlehem, for å si det slik.

Jeg har aldri helt fått foten for "(Just Like) Starting Over". Det var et bleikt comeback etter fem års pause. Ille at det også skulle bli det siste som kom ut med John mens han var i live. Neste single, "Woman", har jeg et mer sakralt forhold til. Men da var han borte.

Jeg spilte"Woman" på repeat i romjulen. Først et stykke ut på nyåret begynner jeg å merke at det ikke var så mye mer på det albumet som jeg har lyst til å høre.

I dag, i 2025, er det enda verre. Come back-John har ikke tålt tidens tann. Hverken "Double Fantasy" eller "Milk And Honey". Forresten, "Watching The Wheels" er strålende. Så OK, to låter, da. To låter kan jeg slumpe til å spille ennå.

John Lennon laget bare 7 solo-album (studio) mens han levde. Grådige Yoko (etter hvert med assistanse fra Sean) har resirkulert disse låtene så mange ganger og på så mange måter at den nå finnes langt flere samle-LP'er enn original-LP'er med John, og sannelig har hun rotet til originalene også ved å gi dem stadig nye remikser. Jeg har bare ett råd å gi, skaff deg de opprinnelige utgivelsene i pen stand, det koster litt, men er verdt det. Ignorer den grådige damen, ikke bruk penger på hennes respektløse herjing med arvesølvet.

Husk: John mikset bort Yoko på side 1 av “Live Peace In Toronto” (hun hadde jo hele side 2 å herje på), etter at han døde, mikset hun seg selv tilbake. Det sier i grunnen alt.

Av og til ønsker jeg at John aldri hadde latt seg lure til sitt noe forhastede come-back (han hadde ikke sterke nok låter til å fylle et album, de holdt ikke til én plateside engang). Da ville vi sluppet de datostemplede middelmådighetene “Double Fantasy” og “Milk And Honey”, og John ville antagelig fortsatt vært i live. Vinn-vinn.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1980

5. januar – Hewlett-Packard presenterer sin første personlige datamaskin.

26. januar – Israel og Egypt etablerer diplomatiske forbindelser.

11. februar – Pizza Grandiosa blir lansert og de første pizzaene produseres av Nora Industrier.

21. mars – Den amerikanske presidenten Jimmy Carter varsler at landet vil boikotte sommer-OL i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan.

27. mars – Boligplattformen Alexander L. Kielland kantrer. 123 mennesker mister livet.

18. april – Zimbabwe anerkjennes som egen republikk (selverklært selvstendig fra 1965, som Rhodesia).

1. juli –Vigdís Finnbogadóttir velges til å bli Islands fjerde president og verdens første demokratisk valgte kvinnelige president og statsoverhode.

2. august – En bombeeksplosjon på en jernbanestasjon i Bolgona dreper 75 og skader mer enn 200 mennesker.

22. september – Iran–Irak-krigen starter ved at Irak angriper Iran.

1. november – Folketelling, 4 091 132 innbyggere i Norge.

8. desember - John Lennon blir skutt og drept av Mark David Chapman.

NOBELS FREDSPRIS

Adolfo Pérez Esquivel

Vinter OL Lake Placid

Norge tar ingen gull i nordiske grener, beste plassering er sølv i 4x10 km stafett for herrer.

Eric Heiden tar alle gullmedaljene for herrer, Bjørg Eva Jensen tar Norges eneste gull da hun vinner 3000 meter.

Skøyte-VM i Heerenveen

Hilbert van der Duim blir verdensmester.

Tom Erik Oxholm blir beste nordmann med en 3. plass. Han vinner dessuten 5000 m.

Engelsk fotball

Liverpool FC blir engelsk seriemester

Norsk fotball

Vålerenga blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Lillestrøm 4–1 i finalen.

Start blir seriemester i fotball for menn.

Zappa-intervjuet:

— Kjærlighetssanger? Få dem vekk!

Filmplakat for “Baby Snakes”

Frank Zappa er uhyre populær i Norge. Men han lar seg ikke merke av suksessen. Selv ikke nyheten om at DET NYEs lesere har valgt ham til årets mannlige vokalist 1979, og samtidig kåret «Bobby Brown» til årets single, fikk ham ut av likevekt. Da DET NYE intervjuet ham, var han kynisk som aldri før ...

1979 ble Frank Zappas store år i Norge. Tre hit-album og to hit-singler. Seirer i de fleste musikkavstemninger over hele landet. Også i DET NYE, der leserne kåret «Bobby Brown» til årets single og Frank Zappa til årets mannlige vokalist. Suksessen kommer ganske sikkert til å fortsette videre gjennom 1980. Nylig var han i Norge for å promotere sin nye film, «Baby Snakes».

I den forbindelse fikk DET NYE møte ham.

Som alltid når han møter journalister, virket Zappa ganske reservert. De første spørsmålene besvarte han bare med enstavelsesord. Hele tiden med blikket rettet ut i luften. Uinteressert. Knapp. Han var heller ikke villig til å filosofere over hvorfor han først nå har slått gjennom i Norge og blitt stjerne (han har tross alt holdt det gående med plateutgivelser siden 1966).

— Aner ikke. Mitt nye plateselskap må ha gjort en god jobb.

Disse ord må få CBS til å svulme av stolthet. Zappa er nemlig ikke den som pleier å rose plateselskaper. Han har altfor mange dårlige erfaringer med dem. I øyeblikket venter to store rettssaker hjemme i USA. Den ene mot hans første selskap Verve. Den andre mot Warner Brothers som han var tilknyttet fram til 1978.

— De selskapene har utplyndret meg. Og Warner Brothers gjorde alt de kunne for å stikke kjepper i hjulene for meg mens jeg var hos dem. De ga meg minimal økonomisk støtte, gjorde så lite som mulig når det gjaldt reklame og stoppet flere plater som jeg ville ha ut. Det er deilig å være kvitt dem.

Sårende

Men krigen mot Warner Brothers er ikke ferdig. Selskapets farvel til ham var å gi ut tre LP'er («Studio Tan», «Sleep Dirt» og «Orchestral Favorites») uten å spørre om tillatelse.

— De pakket dem dessuten inn i de styggeste omslag jeg noen gang har sett. Slikt er sårende for en komponist. Nå venter jeg bare på at rettssaken mot dem kan komme i gang. Alt det juridiske tullet tar veldig tid. Men det står så mye på spill at jeg må gjennom det. Warner Brothers (og Verve) sitter nemlig på alle mine gamle plater, en del uutgitt stoff, filmer og helt personlige ting.

— Hva kan du si om «Baby Snakes»?

— Jeg har holdt på med filmen i to år. De mange konsertinnslagene er fra 1977. Noen konsertfilm er det dog ikke. Jeg vil heller kalle den en slags dokumentarfilm.

— Det mest fascinerende ved «Baby Snakes» er de grufulle, surrealistiske innslagene laget av en Bruce Bickford. En slags dukkefilm der figurene er laget av farget leire. Bruce selv er for øvrig med i filmen og forklarer tanken bak disse leirmarerittene.

— Jeg møtte Bruce i 1971. Han hoppet over gjerdet mitt med to filmruller under armen. Dermed var det gjort. To år senere ansatte jeg ham på full tid. Han lager skrekkfilmer av leire, jeg gir ham lønn, hus og bil.

Har alltid sunget om sex

Men tilbake til Zappas gigantiske gjennombrudd i 1979. Føler han at han har forandret stil etter at han kom til CBS? Plateomslagene kan nesten tyde på det, for de er ganske identisk utformet.

— Nei, jeg har ikke forandret meg. Jeg bruker samme design på omslagene for å unngå at folk analyserer dem. Ingen kan vel få noe særlig ut av et «straight» foto av mitt ansikt?

— Hva med de seksuelle tekstene? De siste platene dine har ikke akkurat overlatt mye til fantasien.

— Jeg har alltid sunget om sex. Det er bare flere som legger merke til det nå.

— Jo, det er så. Men føler du ikke at tekstene er mer direkte enn før, mindre omskrevet i symbolikken?

— Gi meg ett eksempel!

Zappas arrogante mine er tilbake.

— Vel, fengselsscenen og «Sy Borg» fra «Joe's Garage»?

— Du har antakelig hengt deg opp i et ord som «plook». Men det er ikke noe ord på engelsk. Jeg har laget det selv. På den måten gir jeg folk anledning til å bruke fantasien. Du har brukt din fantasi og fått noe grisete ut av det. OK – det er din sak.

— Mine kritikere burde i grunnen konsentrere seg om det de vet, ikke det de tror!

Zappa bruker dette som innfallsport til en saftig kanonade mot sine yndlingsfiender: musikkritikerne.

— De vet ikke hva de snakker om. De bare kjører fram sine egne greier. Når de skriver om musikk har de intet positivt motiv. Jeg vil ikke engang kalle det de driver med for meninger. Det er regelrett hat og egotripping. ...

Kritikk er som oftest verdiløs

Zappa har snakket seg varm nå. Ordene triller med giftig snert.

— Jeg hater inkompetanse. Det er en av de ting som holder igjen sivilisasjonen. Du finner inkompetanse overalt, dessverre. Og verst er det blant musikkritikerne. Der er det flere idioter pr. foot enn noe annet sted.

For å komme med en slik salve må du vel nødvendigvis selv ha ryggen fri?

— Jeg er kvalifisert til å drive med det jeg gjør. Jeg har de tekniske ferdighetene. Jeg har de kreative ferdighetene. Jeg vet hva jeg driver med. Skal noen kommentere eller kritisere, bør de i hvert fall stå på samme nivå som meg – ellers er det ikke fornuftig.

— Hvis jeg lager et musikkstykke som blander inn klassiske elementer eller østerlandsk folkemusikk. Vel, da kan du ikke uttale deg om stykket hvis ikke du har kjennskap til disse elementene. Og gjør du det likevel, så er kritikken helt verdiløs.

Han lener seg fornøyd tilbake.

— Hadde jeg vært musikkritiker, ville jeg sagt nei til å skrive om en ballett. Eller en fotballkamp. Men slik er det dessverre ikke innen dette snuskete yrket. Da jeg var i Australia på turné, sendte en avis sin sportsjournalist til konserten. En mann som til daglig skrev om boksing og bryting. Og der satt han altså og skulle bedømme en konsert med meg! Det er ikke riktig klokt!

— Det verste er at journalistene ikke skriver om musikken. De henger seg opp i meg som person, og benytter enhver plateutgivelse til å spy ut edder og galle.

Men du inviterer til det. Ta nå bare dine mange angrep på kvinnebevegelsen. «Bobby Brown» er et godt eksempel.

— Hei, vent nå litt! Det er Bobby Brown som snakker i den sangen, ikke Frank Zappa. Og det han sier er vel ikke så galt. Hovedpersonen, Bobby, blir en dott, og det er akkurat hva kvinnebevegelsens mål er: å gjøre menn feminine.

Nå, ja! Setter du deg ordentlig inn i problemene før du uttaler deg så kategorisk? Jeg vil hevde at det du sier om kvinnesak virker temmelig overfladisk og ... ja, umodent!

Zappa er plutselig ute av likevekt. Han virker usikker, og nøler mens han svarer.

— Jaaa ... jeg forsøker alltid å se et problem fra begge sider. Dessuten, sangen «Bobby Brown», den handler om … visse holdninger blant visse mennesker. Det er ikke min mening som presenteres ...

Glad for suksessen med «Bobby Brown»

Men selv om du ikke personlig står inne for alt som sies i dine tekster, må du vel innrømme at det lett kan virke slik. Du innbyr jo folk til å misforstå deg.

— Ja, jeg innrømmer det. Men det er alltid en risk du må ta. Heller det enn alltid å holde kjeft!

— Jeg er fryktelig glad for at «Bobby Brown» har slått så godt an i Norge. Samme hvilke perverse grunner folk har til å digge den. Det som har skjedd med den sangen i Norge, vil jeg kalle musikkhistorie. Et psykologisk fenomen. Det kan sidestilles med en slager fra begynnelsen av 60-årene: «Sukyaki» med japaneren Kyu Sakamoto. Den slo voldsomt an over hele verden, også hjemme i USA. Og det på tross av at folk ikke skjønte et ord av teksten. Akkurat det samme tror jeg skjedde med «Bobby Brown» i Norge. Minst 50% av dem som kjøpte den, aner antakelig ikke hva den dreier seg om. Og fikk de vite det ...

At Zappa betraktes som discostjerne i Norge, sjokkerer ham.

— Det er helt utrolig. Og fryktelig morsomt. Folk hjemme i USA kommer aldri til å tro meg når jeg forteller det.

«Selvsagt er jeg kynisk»!

Man kan godt beskylde Zappa for å være kynisk. Det liker han.

— Selvsagt er jeg kynisk. Det er positivt å være det i det 20. århundrede. Kynismen er den eneste vei ut av det uføre verden befinner seg i. Vi så jo i 60-årene at blomster i geværpipene ikke hjalp. Slikt går ikke. Og helter eller guruer bør folk holde seg langt unna. Det er best å ikke tro på noen.

Dette er essensen av hva Zappa egentlig mener og står for.

— En slik innstilling gir alle individer lik sjanse. Poenget er å nå det nivå du kan – ikke la deg presse av andre.

Hva synes du da om f.eks. Bob Dylans måte å forholde seg til verden på?

— Religion? Det er sikkert OK for ham. Men det er sannelig ikke min måte å ha det gøy på!

Hva fyller du tiden med?

— Jeg maler ikke så ofte lenger. Tid til artikkelskriving blir det heller ikke. Jeg har lyst til å forsøke meg på teater. Men det meste av tiden går med til film, konserter og plateinnspillinger. Best liker jeg film og plater.

I 1969 holdt Zappa på med å sette sammen et album bestående av hele 12 LP'er. Samlingen skulle spenne over alle de årene Zappa ledet gruppa Mothers Of Invention.

— Den kom aldri ut fordi Warner Brothers nektet å gi meg økonomisk støtte. Du skjønner, et plateselskap betrakter en utgivelse som én enhet – enten den er enkel, dobbel, trippel eller teller hele 12 plater. Det står i kontrakten. Den økonomiske støtten du får, er et fast beløp uansett. Vil du lage en eske med mange plater, vel, så får du ta av egen lomme. Jeg holder fremdeles på med dette 12-LP-albumet. Men jeg er nødt til å finne en distributør som gir meg et fordelaktig tilbud. Ellers taper jeg på prosjektet. Hittil har jeg gjort ferdig 16 platesider. Men jeg ajourfører samlingen til stadighet. Hvert år dytter jeg noe nytt inn.

Er det noen av dine tidligere plater du liker spesielt godt?

— Nei, jeg liker ingen av platene mine.

— Hva?

— Ingen av dem er nemlig perfekte. Budsjettet har hver gang vært for stramt. Jeg måtte stoppe et sted. Irriterende! Men jeg står inne for dem. Hver plate reflekterer det som foregår (eller har foregått) i meg selv.

Hater pudler og kjærlighetssanger

Ved siden av musikkritikerne er det to ting Zappa hater som pesten: pudler og kjærlighetssanger. Det første fordi en del eldre damer i USA har et slags fetisjforhold til sine krøllete, små firbente venner.

— Jeg synes det er kvalmende. Ekkelt! Folk har så vanskelig for å ha med hverandre å gjøre i dag, at de foretrekker dyr som selskap. Det er enklere å snakke med en puddel. «Fido, hent tøflene!» Dypere behøver du ikke gå.

Men bånn i bøtta er kjærlighetssanger.

— Få dem vekk! De dreier seg bare om drømmer som aldri kan oppfylles. Tror du på det våset som presenteres i disse sangene og forsøker å leve etter det, blir du ødelagt. Egentlig snakker komponistene om sex, men kamuflerer det (ubevisst?) bak masse tullete formuleringer.

— Slike sanger ignorerer egentlig kroppsfunksjonene. De duller med følelsene. Og duller du med følelsene, så ødelegger du språket. Det oppstår et semantisk kaos. Ordet «kjærlighet» slutter å bety noe.

— Du er altså ikke prinsipielt imot følelser?

— Nei, ikke misforstå meg! Poenget er at de fleste kjærlighetssangene ikke dreier seg om følelser – de bare later som om. Jeg er fullstendig klar over at det finnes seriøse komponister som skriver seriøse kjærlighetssanger. Det er ikke dem jeg vil til livs. Det er alle de andre. Alle noksagtene som sprer sin gift gjennom plater, radio og TV. De villeder ungdommen. Duller dem inn i en falsk og farlig verden. Akkurat som de billigste kjærlighetsromaner gjør.

— Til slutt: Din reaksjon på å få «Bobby Brown» kåret til årets låt, og deg selv kåret til årets mannlige vokalist av DET NYEs lesere?

— Hva kan jeg si? Jeg har alltid stilt meg litt skeptisk til slike avstemninger. Men jeg er selvsagt takknemlig. Til leserne vil jeg si: Takk alle sammen – it will blow over ...

(Det Nye, 18. mars 1980)

Young Lords-intervjuet

The Young Lords poserer utenfor Ambassadeur Hotel i Oslo. Style, solbriller og utente sigaretter. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Se opp, Skandinavia! Her kommer

The Young Lords

fra Halden, Norge

Tekst & foto: Yan Friis

Norsk rock lå på sykeleiet. Men så eksploderte plutselig England i en fargesprakende, livsfrisk rock-happening. Musikken svingte igjen. Nye navn. Nye helter. Det var gøy. Det var lettfattelig. Og bølgen traff Halden, der Young Lords tok av og skjøt fart mot stjernene. De er snart fremme.

Det er ikke mer enn et par år siden man hevdet at norsk rock var håpløst fortapt. Lite skjedde det. Og fremtiden fortonet seg som et endeløst mareritt av kilometerlange jazz/rock-improvisasjoner, halvhjertete splitthopp og nedslitte fraser om internasjonalt gjennombrudd. Norsk rock var nede for telling. Og tomrommet ble fylt av smilende danseorkestre iført glorete showdresser.

Men noe skjedde. En orkan blåste fra England. Feide gamle møbler på sjøen og åpenbarte friskt blod, en ny giv og rock (eller pop) som virkelig sparket deg på bena. Plutselig dukket det opp nye, og fremfor alt unge rockegrupper. Tenåringene tok saken i sine egne hender og tro til med enkle midler. Litt av denne entusiasmen fikk en smake under NM for rockeband i fjor. Enda mer har en kunnet innta på det lokale plan rundt i Norge. Det spilles rock så landet hopper. Og den gode, gamle singleplaten er kommet til heder og verdighet igjen. Nesten ukentlig mottar jeg singler i posten fra unge grupper som har finansiert hele gildet selv (innspilling, pressing, distribusjon). Kvaliteten er overraskende høy, på tross av primitivt innspillingsutstyr. Og mange av disse platene selger meget bra på landsbasis. Oslo Børs' «Smukke folks børn» skal for eksempel ha passert 1500 solgte eksemplarer allerede!

Sensasjon på Kalvøya

Det er ingen tvil om at det var den nye engelske rocken som tente lunta i Norge. Og den første eksplosjonen kom i Halden. Her ble The Ice Cream Band dannet som et direkte resultat av lytting til Elvis Costello (og dels Eddie & the Hot Rods). Og The Ice Cream Band sto som «oppvarmere» for nettopp Elvis Costello da denne ga sin første konsert i Norge (1978). Den gang ble Halden-gruppa rost opp i skyene av pressen. Det ga selvsagt mersmak.

Gruppa var imidlertid ikke helt fornøyd med sitt navn. Et nytt ble fantasert fram: Young Lords. Og det var under dette navnet de entret mikroscenen på fjorårets Kalvøyfestival. På tross av døde mikrofoner og streikende anlegg sto Young Lords fram som festivalens sensasjon.

Neste skritt på veien var platekontrakt. De ble innlemmet i Arne Bendiksens stall, og gikk i studio i fjor høst. Resultatet, «Same Shit, New Wrapping», ble utgitt i februar i år. Pressens dom var enstemmig: En knall-LP!

Og det var på dette tidspunkt i gruppas karriere at DET NYE intervjuet dem. Alle fire stilte opp. Henning Kvitnes (gitarist, sanger og komponist), Pål «Rabbit» Asheim (bass), Bjørn «Julle» Juliusson (trommer) og Arne Sæther (keyboards). Sistnevnte er Oslo-gutt, og ganske fersk i Young Lords. Han spilte tidligere i Stash.

Arne husker godt The Ice Cream Bands innsats som «oppvarmere» for Costello.

— Jeg var ikke med i gruppa den gangen. Jeg syntes de var dødsbra. Henning rulla på gulvet. Kjempe­stemning!

— Folk sier vi spilte hardere den gang, skyter Henning inn, men det stemmer ikke. Enten husker de feil, eller så har de forandret seg.

Bedre miljø i Halden

Arne ble medlem av Young Lords under innspillingen av «Same Shit, New Wrapping».

— Jeg hadde en jobb på Bluesklubben med Stash. Young Lords var der og spurte om jeg kunne tenke meg å stille som studiomusiker.

Det gikk så bra at Arne ble tilbudt fast plass i Young Lords. Han takket ja, og flyttet til Halden. Full satsing, altså!

— Rockmiljøet er bedre i Halden, sier han. I Oslo er alt så teknopreget. Noe egentlig miljø finnes ikke. I Halden har de Young Lords, Front Page og mange andre bra band. De har en annen innstilling der nede.

— Musikerne står hverandre nærmere i Halden, forklarer Pål Asheim, — vi ser ikke på hverandre som konkurrenter. Der er ingen skuling, ingen misunnelse.

Pål ler.

— Begge brødrene mine har nettopp startet band!

I oktober bestemte Young Lords-medlemmene seg for å stå på som heltidsmusikere. En modig avgjørelse. For det er ikke lett å leve av å spille rock i Norge.

— Det har vært litt trangt i starten, ja, innrømmer Henning. — Plateinnspillingene tok nesten all tid, og vi fikk bare stukket inn et par konserter mellom slagene. Fra oktober til februar har det derfor ikke vært noen inntekter å snakke om. Vi har levd på forskudd fra platesalget.

Han legger til:

— Men vi trenger ikke stort. Har bare tatt ut penger til det aller nødvendigste. Og vi deler alt broderlig. Young Lords er et team, også rent økonomisk.

— Der har vi vel også forskjellen på Oslo og Halden, sier Bjørn Juliusson. I Oslo er gruppene opptatt av image. I Halden er det selve bandet som står i sentrum.

Halden – Strömstad 15 ganger!

Et lite tilbakeblikk. Hvordan oppsto egentlig Young Lords, eller The Ice Cream Band?

— Jeg spilte i mitt første band sent i 1976. Holdt på noen måneders tid, forteller Henning. — Men vi klarte bare å gi én konsert, så var det slutt.

Saken var at det ikke skjedde stort på musikkfronten. Folks smak var preget av oppblåste, «avanserte» rock-idoler fra USA og England. Man hadde ikke noe alternativ til disse virkelighetsfjerne dinosaurene.

— Men så fikk jeg høre Eddie & The Hot Rods. Og like etter begynte Elvis Costellos navn å figurere i engelske musikkaviser.

Hennings forhold til Costello var den reneste feber i starten.

— Den første LP-en hans, «My Aim Is True», hadde nettopp kommet ut i England. Jeg ventet og ventet på at den skulle slippes i Sverige. Ja, du skjønner, platene er tidligere ute der enn i Norge. Jeg må ha kjørt minst 15 ganger til Strömstad for å få tak i LP’en!

Henning fikk til slutt sin Costello-LP. Og dermed begynte rockmiljøet i Halden langsomt å ta form.

Det felles møtested for byens rock-glade ungdommer var en liten snackbar kalt 7'ern.

— Det er der Haldens grupper ble dannet, sier Henning.

— 7'ern har vært der lenge. For noen år siden var det en helt vanlig snackbar med en jukebox i hjørnet som stønnet ut disco og annen styggedom.

— Men etter hvert ble discoplatene byttet ut med skikkelige rockesaker. Særlig de siste par årene. Det var foreldrene til en i Front Page som eide snackbaren. Nå har han selv overtatt. Og jukeboxen er til enhver tid fylt med aktuelle, gode plater.

— Det var en generell oppgitthet over den tids rock som skapte miljøet rundt 7’ern, legger Pål til.

«Det er ute det suser»

— Hvilke artister har formet Young Lords?

— Et sammensurium. I starten var det Costello, Graham Parker, Bruce Springsteen, Tom Petty. Og ... tja, alt mulig.

Selv om Henning Kvitnes er komponisten, gitaristen og sangeren i Young Lords (deres toneangivende mann, kan en vel si), benekter han bestemt at han er deres leder.

— Vi er et band, sier Bjørn Juliusson, — og har ingen leder. Ellers hadde vi ikke fungert ute. Riktignok er det Henning som kommer med sangene. Men da er de bare rå skisser. Hele gruppa er med på å gjøre dem ferdige.

— Hvordan opplevde Young Lords å jobbe i studio?

— Uvant, sier Arne Sæther. Det er ikke der det skjer. Det er ute det skjer. Men for å lage plater må du jo ha et studio. Det er et nødvendig onde.

— Det er ikke akkurat noen levevei å bo på Cochs pensjonat, legger Bjørn Juliusson til. — Nei, studiojobbing kan ikke måle seg med å spille ute.

— Hvordan arbeidet dere i studio?

— Vi forsøkte å gå rett på. Ta låten på sparket. Men vi ga oss ikke før vi følte at det ble bra.

— Dere har eksperimentert litt også. Lagt på saksofon. Bløtet ned «Train Train» med jazzy pianospill.

— Akkurat det med pianoet på «Train Train» var det jeg som fant på, sier Arne Sæther. — Det bare ble slik.

— Men vi passet hele tiden på at det skulle låte så tett opp til det vi spiller ute som mulig, legger Henning til.

«Skal være engelsk!»

— Er det lett for et norsk rockeband å få spillejobber?

— Det begynner å løsne. Konsertarrangørene rundt om i landet er tydeligvis åpne for nye ting. Vi ble bl.a. invitert til å spille på en førjulskonsert i Porsgrunn. Arrangøren håpet på 50 mennesker, men det kom 200. Vår februarturné (Trøndelag og Vestlandet) var ikke vanskelig å legge opp.

— Dere deltok ikke i NM for rockeband i fjor?

— Nei ...

Henning trekker litt på det.

— Et slikt arrangement skaper sikkert mer interesse for rock. Men jeg synes de negative sidene er for dominerende. Pengegreiene, det å konkurrere i musikk. Vi ville ikke være med. Man kan ikke konkurrere. Det er for idiotisk. Når alt kommer til alt dreier det seg bare om smak og behag.

— Dere synger på engelsk. Hvorfor?

— Det skal være engelsk tekst når man spiller rock. Det er like viktig som gitaren.

Bjørn Juliusson bøyer seg fram.

— Vi har blitt oppmelka med engelske tekster!

— Men hva synes dere da om norske rockegrupper som synger på morsmålet?

Igjen nøler Henning litt.

— Nnja, det er sikkert OK for dem, men ikke for oss.

— For å skrive engelske tekster må du mestre språket ganske godt. Gikk det bra på skolen?

— Det har ikke noe med det å gjøre. Jeg har fulgt med i engelske musikkaviser i 12–13 år. Har lest mye engelsk. Så det er ikke noe problem. Og tekstene forsøker jeg å forme ut fra det jeg har greie på.

Young Lords sikter dog ikke mot den internasjonale berømmelse, selv om engelsken «sitter».

— Nei, vi har ingen ambisjoner i den retning. Norge er viktigst, det er der vi hører til. Men jeg kunne godt tenke meg et skandinavisk samarbeid, slik at gruppene kunne turnere både Danmark, Sverige og Norge. Her ligger store muligheter. Vi skandinaver er tross alt ikke så forskjellige.

Svensk Sonet har allerede vist stor begeistring for Young Lords' debut-LP, og tror den vil selge bra i Sverige. Hva synes gruppen selv om LP’en, nå når de har fått den litt på avstand?

— Vi er fornøyd. Og vi tror den vil selge i Norge. Det er ikke noen typisk new wave-plate. Det er pop. Folk liker pop. Og det er en fordel for oss at vi er norske.

— Hva synes gruppa om musikkmiljøet i Norge?

— Nja, vi kjenner ikke så godt til det, egentlig. Ikke ennå. Bortsett fra Halden, da, sier Bjørn Juliusson. Men jeg har hørt om Jahn Teigen, han skal visst være bra ...

(Det Nye, 20. mai 1980)