113 album-omtaler for nåtidsmennesker. Alt hentet fra inngangen til Storbror-ser-deg-tiåret og lego-synthens skrekkvelde. Men elektrisk gitar går som kjent aldri av moten, og i 1980 var synth-ormene fortsatt bare en uvant lyd fra kjelleren. Det var året da John likte noen av Pauls nyeste låter, og kanskje kunne de til og med kommet til å gjøre noe sammen, men så ble han skutt rett ned en sorgens New York-natt i desember. Og drømmen var definitivt over.

Januar

The Pretenders: “The Pretenders” (Real) ******

Etterpåklok:

Det hippeste bandet i verden for ganske mange, og i flere år. Jeg ble aldri Pretenders-frelst, selv om jeg likte dem veldig godt i starten. Særlig singlene. Og Chrissie da hun var full og ville være med meg hjem. Dette er debut-LP'n, og den har alle de magiske elementene på plass, gitarklangene, Chrissies luskende stemme (iblant mer snøvlende enn sensuell), og de vinnende refrengene. Det er den originale besetningen som skulle holde i en LP til før tragediene og dødsfallene satte inn og ranet dem for en gitarist og en bassist. Albumet inneholder tre strålende singler, "Stop Your Sobbing", "Kid" og "Brass In Pocket".

Fra Det Nye:

På topp i England. Pretenders er «in», og ikke uten grunn. Her er nemlig en kvartett som vet hva den driver med. Kall det pop. Kall det rock. Godt smaker det. Og friskt. Så det kribler. Så blodet banker og halsen snører seg sammen.

Gruppas sentrale figur er den gitarspillende sangerinnen Chrissie Hynde. En tidligere rock-journalist som nå sitter på den «riktige» siden av notatblokken. Hun er simpelthen et funn. Kattemyk og sensuell. Uten å virke vulgær. Uten å hengi seg til glamour-preget posering etter tradisjonelt mønster. Hun har dette slørete draget over stemmebåndene. Denne lett skurrende sensualitet. Hun kurrer, sukker, maler, smatter mykt på ordene. Trekker ut stavelser med en spørrende undertone. Bløter ned konsonanter og husker søvnig som en kvinnelig Lou Reed.

Hun er ganske direkte i sine tekster: «I shot my mouth open/and you showed me what that hole's for» synger hun og faller stønnende tilbake over de klirrende gitarstrengene, sukker: «bebbe, bebbe» («Tattooed Love Boys»).

Resten av Pretenders er svært delaktig i denne eksponeringen av Chrissie. Og de får det maksimale ut av besetningen gitar/bass/trommer (+ litt keyboards). Særlig gitarene. Små, kløende ståltoner, eller ringlende akkorder som veksler mellom solo og rytme. De kler nærmest av Chrissie.

Selv om låtene på denne LP’en fenger ganske umiddelbart, er det intet rett på-kjør Pretenders presenterer. Her er ganske mange «lure» vendinger som gjør at det hele tiden skjer noe uten at låtene stykkes opp. Rytmen snapper. Den forskyves, danser og svir. Og tidvis dyttes det inn noen sprikende gitar-toner som har et lett strøk av dissonans. Vel å merke uten å virke påtrengende. Gitarene sakser og ringler, skyter ut og faller hurtig inn igjen bak Chrissie. Musikken roterer liksom ganske sakte rundt grunnrytmen. Fantasi uten fiksfakserier.

Man gir Chrissie noe å smyge seg gjennom, ikke noe å slite med. Dessuten virker backingen så herlig «temmet», så til de grader under full kontroll hele veien.

LP’en inneholder 12 kutt (side 1 er noe hardere og raskere enn side 2). Tre av dem har vært ute på single: «Stop Your Sobbing» (en gammel Kinks-låt), «Kid» (et slags midnattsmøte mellom Sandie Shaw og Shadows i en mørk bakgate) og «Brass In Pocket». De ni resterende er like gode. Hør f.eks. «The Wait» (enorm!), «Private Life» (bittersøt over bølgende komp som skaper en atmosfære av tikkende, krypende uhygge) og «Lovers Of Today» (en følsom ballade som aldri blir søt, fordi gitarene hele tiden understreker med markerte, skarpe linjer).

(Det Nye, 15. april 1980)

Holger Czukay: “Movies” (Harvest) ******

Holger Czukay, tidligere bassist og mester for «spesiallyder» i den tyske avantgardegruppa Can, kjører nå solo. Men han har alle Can-medlemmene med seg på «Movies». Ved siden av bass og «lyder» trakterer Czukay keyboards, synthesizers og gitar. Og han synger. Engelsk av typen «letz get cool/in ze pool» («Cool In The Pool»).

Musikkens indre struktur er «modernistisk» funky. Men lydeffektene bryter opp. Som å se på film i stereo uten bilder. Hundebjeff, rasende stemmer, stønn, kollisjoner og mer syntetiske, udefinerbare lyder. Og ytterst fantasifulle instrumentbroderier.

Lydene smetter inn og ut. Brått helt nær. Så plutselig forflyttet bakover med lysets hastighet. Heftige, overraskende overganger. Klippet brutalt av. Satt i gang igjen. Sveivende keyboards. Synkoperte gitarplukk. På kryss og tvers. Plastiske lydformasjoner.

I det ene øyeblikk forførerisk pulserende («Persian Love»), i det neste den rene kakofoni. Det er lyd, lyd og livfull fantasi i mektige, tårnhøye byggverk.

Må spilles høyt!

(Det Nye, 13. mai 1980)

Steve Gibbons Band: “Street Parade” (Polydor) *****

Steve Gibbons fortsetter å være hjelpeløst nostalgisk. Men på sin meget besnærende måte. Det er varme og liv i Gibbons' tilbakeskuen. Enten han svimler helt inn i barndommen (tittelkuttets gatemarsj) eller nøyer seg med å skrape autentiske britiske rock-tradisjoner av kjellerveggen.

Gibbons kan sin rock'n'roll, og behøver aldri gå til ytterligheter for å nå fram. Selv når det slamres og hulkes som verst, låter det elegant.

"Street Parade" er en forholdsvis lavmælt plate. Rockerne er på side 2, mens side 1 byr på reggaekuttet "The Human Race", den blodhete, hvispende "Graffiti Man" og et par skyv-støt-saker av J. J. Cale/Dire Straits-typen.

Gibbons' hese stemme er usedvanlig sympatisk. Han er en hverdagshelt, og lager rock om og for vanlige mennesker. Bra tekster også!

(Det Nye, 20. mai 1980)

Andy Partridge: “Takeaway” / “The Lure Of Salvage” (Virgin) *****

Andy Partridge, gitaristen i XTC, har laget en anti-kommersiell solo-LP. Den består av røffe XTC-innspillinger som han har «behandlet» og radbrukket til det ugjenkjennelige. Som porselen kjørt gjennom en kjøttkvern.

Det er blitt en høyst privat lydflipp. Bass/trommer/gitar er fullstendig underordnet elektronikken. Lydene blir det sentrale. Enten de stråler ut som blålige, svake slør – eller knaser infernalsk mellom jernkjevene. Kontrastene er ubehagelig skarpe.

Rytmemaskinens stakkato hves, en fjernt drømmende saksofon, klippende sakselyder, underlige metalliske gniss, smell og klirr. Buktende iblant de reneste Residents-seremonier.

Partridges stemme veksler fra lavmælt fortrolighet til hudløs desperasjon. Stålfjærer knepper. Urverket går. Det er angst låst i mekanikkens ubønnhørlige favntak. Dumpe lyder, som gummihammer mot trommehinnen. Boing, sviss, dunk. Spylende i stereo. En eksoserende bilkø kledd i silke, dansende under en arabisk måne.

Spilt i mørke er LP’en ganske ... uhyggelig.

(Det Nye, 20. mai 1980)

Etterpåklok:

Femte album, spekket med potensielle hits og én ekte superslager i "I Got You". Bunnsolid og deilig variert populærmusikk med skarpe kanter og flittig bruk av gasspedalen. Vi nærmer oss Crowded House og Tim Finns solo-arbeider. Snart verdensstjerner nå.

Februar

Elvis Costello And The Attractions: “Get Happy!!” (Smash) ******

Etterpåklok:

Elvis plaffer ned 20 blinker på rad. LP'n er en non stop triumf. Soul, r&b og ska-mannen viser tenner. det er så to the point som du kan få ham og The Attractions.

Fra Det Nye:

«Armed Forces» var en regelrett overkjørsel. Trinn pop så umiddelbar i sin appell at den satt som klistret i veggen fra første rille. Elvis benytter imidlertid ikke samme oppskrift på «Get Happy!!». Denne gang styrer han stort sett utenom pop-land. Det er verken kommersielle, sangbare låter eller giftiggrønne visjoner som preger LP’en. I stedet bæres den av sin pågående energi og sitt utilslørte dansegulv-frieri. Elvis gjemmer tekstene, stenger ventilen og hiver på kull så ovnen hopper. Stikkordet er: rhythm & blues.

Det er en het, og samtidig naken plate. Unnfanget i en rus av svart 60-talls soul og r&b. Alt låter som om det ble spilt rett inn uten fikse studio-pålegg. Attractions fyrer løs allerede i åpningskuttet, Sam & Daves «I Can't Stand Up For Falling Down». Hele LP’ens atmosfære slås an her. Bankende trommer som plutselig kan skyte ut i regelrett mitraljøseild. Tykk, rullende bass som aldri velger de korteste veiene; så oppfinnsomt og aktivt spilt at jeg uten å nøle sammenlikner det med McCartneys arbeider i Beatles. Dertil kommer et allestedsværende skvalpende, gelé-aktig hammondorgel (iblant hvinende, gnissende skarpt i lyden). Og Elvis’ stemme. Han presser på så sterkt at stemmebåndene virker slitte, hudløse (hør «Beaten To The Punch»). Det er nesten umulig å høre hva han synger. Det er stemmen og ikke ordene som svir denne gang.

«Get Happy!!» inneholder hele 20 låter (!). Alle på rundt 2–3 minutter. Kort og greit etter gammel modell. Elvis og hans Attractions kaster seg hodestups ut, smeller av noen knallriffs, får luft under vingene i refrenget og backer ut før du får sukk for deg. Det er så hardt tilskrudd, så økonomisk at det ikke finnes plass for soloprestasjoner. Musikerne er et målrettet kollektiv, og skaper såmenn en rambukk av en LP!

Enkelte pop-kutt finnes, særlig på side 2. Men selv her blir det ikke mer kommersielt enn Rolling Stones var i 1965. Om jeg kan si det slik, byr LP’en på en Costellisert blanding av Beatles på sitt råeste, britisk og amerikansk r&b og Tamla Motowns soul/pop.

Det må tillegges at dette ikke er enkel, enn si primitiv musikk. De rytmiske kombinasjonene bak Elvis’ stemme er nemlig overrumplende – særlig det før nevnte avanserte basspillet. Du oppdager flere detaljer etter hvert som du blir kjent med platen. Og hvilken spennvidde her er! Fra joggende soul-saker til renspikka, hvitglødende rhythm & blues, rolige klageballader (hør «New Amsterdam» som duver på en myrlendt orgelbass snittet opp av akustisk gitar), pop – ja, endog skikkelig rocksteady à la Specials («Human Touch»).

«Get Happy!!» er produsert av Nick Lowe. Han har skapt en sammenbakt «sound» som kler Elvis’ musikk godt. Vattert bassregister og knivskarp diskant formet som en livsfarlig slåsshanske. Kjøp, lytt og gå ned for telling!

(Det Nye, 8. april 1980)

Etterpåklok:

En helt uovertruffen debut fra en amerikansk singersongwriter som jeg trodde at kom til å erobre verden. Det skal imidlertid en god del til for å matche denne stabelen rock'n'roll/folk-noveller. Ikke mange har greid det. Heller ikke Willie Nile, selv om diskografien hans er vel verdt utforskning. Begynn med dette albumet, og du er fortapt.

Etterpåklok:

De begynte bra og ble bare bedre og bedre. Dette er Squeezes tredje album, unnfanget i reaksjonene etter den første smaken på suksess og berømmelse. Tekstene skrevet av Chris Difford i temporært New York-eksil, og tonesatt av Glenn Tilbrook. Og hvem kan krangle med "Another Nail in My Heart" og "Pulling Mussels (from the Shell)"? Klassiker. Kors på halsen!

Fra Det Nye:

Squeeze er blitt spesialister på det engelskmenn kaller «clever pop». Det umiddelbare, fengende kombineres med en stor porsjon musikalitet og fantasi. Gruppa dreier og vrir sine melodier. Lar dem løpe gjennom underlige sløyfer. Men uten et øyeblikk å tape det kommersielle fastland av syne.

Jeg synes de besitter litt av den rikdom som vi forbandt med 10 CC rundt «Sheet Music». Særlig på «Argybargy», deres desidert beste LP. Her skjer det noe hele tiden. Gitarene tripper og klør ut av hjørnene. Cymbalene hvesser spisst. Og helt foran ligger Glenn Tilbrooks hese stemme, alltid forfulgt av en spøkelsesaktig skygge.

Du suges inn i denne musikken, disse besnærende tonebyggverkene som aldri stivner. Alltid en ny effekt, en ny vei å gå.

(Det Nye, 27. mai 1980)

Warren Zevon: “Bad Luck Streak In Dancing School” (Asylum) *****

Etterpåklok:

Hertugen av hardkokt rock-noire, her med sitt fjerde album, og som vanlig i farlig god form. Han har med seg alle kameratene sine, som teller store deler av Elektra/Asylum-stallen, bl.a. Eagles, David Lindley og Jackson Browne. Tittelkuttet ruver, det samme gjør "Jeannie Needs A Shooter" (skrevet sammen med Springsteen) og "Play It All Night Long", for å nevne tre.

Fra Det Nye:

Så kulene svirrer

Warren Zevon er som klippet rett ut av en amerikansk hardkokt kriminalroman. En skyteglad helt som ikke skyr noen midler. Stemmen hans er tøff, hard som granitt, rett og bred som en highway. Han vandrer med dødsforakt rundt i amerikanske myter. Blod flyter, kuler svirrer. Menn går til grunne, taper både kvinne og ære. På vill flukt fra loven.

Musikken er av den halvraske vestkyst-typen (Eagles, Linda Ronstadt, Jackson Browne m.fl. medvirker), men har en hard, brutal undertone. Iltre gitarer skjærer og river over en tung, dorsk «backbeat» (trommene sitter som knyttnever i en punchingball!). Lydbildet er renset, klart uten å virke polert. Det gjør bare denne LP’en enda bedre.

(Det Nye, 29. april 1980)

Ramones: “End Of The Century” (Sire) ****

Etterpåklok:

Drømmelaget, Ramones møter Phil Spector. Sistnevnte hørte selvfølgelig at de var influert av det han skapte midt på 60-tallet. Men det viste seg snart at to kulturer kolliderte, og at den ene var bevæpnet.

Gunslinger Spector drev Ramones til galskap med sin terping, sine evige om og om igjen opptak av de minste små detaljer. Ramones var jo 1-2-3-4, hey ho! Let's go! Men Spector avfyrte sin revolver og tvang dem. Ytterpunktene smeltes sammen i "End Of The Century". Litt som da Cohen og Spector (igjen bevæpnet) skapte "Death Of A Ladies' Man".

Det er umiskjennelig Ramones fortsatt, "Rock'n'Roll High School", "Do You Remember Rock'n'Roll Radio?" og "Chinese Rocks" er da helt supre. Jeg liker til og med cover-versjonen av "Baby I Love You" enda bandet hatet den og bare Joey var til stede under innspillingen

Fra Det Nye:

ET POP-MONUMENT

Vi er inne i 1980, og RAMONES tar farvel med 60-årene. Slik kan det gå. Punkrockens sniffende hurtigspillere har møtt Phil Spector, og dette har resultert i en bløtlagt, oppblåst form for Ramones-rock. En lydvegg så høy som et fjell og så dyp som en gruvesjakt. Gitarer, gitarer. Akustiske, elektriske. Lassevis med trommer. Håndklapp, en saksofon eller to. Vi virvles inn i Ramones/Spectors versjon av 60-årenes amerikanske soda-pop. En kaskadeliknende dans mot undergangen. Ganske suggererende, men neppe uunnværlig musikk.

(Det Nye, 25. mars 1980)

Dirk Hamilton: “Thug Of Love” (Elektra) *****

DIRK HAMILTON er en typisk drømmende storby-rocker. Amerikansk til fingerspissene som Springsteen og Garland Jeffreys. Hans musikk er som en bulket gammel Ford med masser av hester under panseret. Det er nattmusikk fra gaten og highwayene. Og tekstene henter bilder fra det mystiske Amerika. Gjerne spettet med bibelske symboler. Og under det hele banker et ensomt og svært følsomt hjerte.

Hamilton henter ut drømmer fra den frosne neonjungelen. Den moderne urbane lykke beskrives som «like the little birdies in a nest/in a hole in a motel sign». Hamiltons stemme kan minne om den unge Van Morrison. Iltre, skarpe sandpapir-hvin som plutselig kan trekkes ned i myke, myke hvisk. Musikken gynger og slår — hele tiden med en markert rock-snert. Bensinen spruter når Hamilton durer inn i de hardeste rockerne. Mens asfalten ligger regnvåt og forlatt i blå orgelstrøk og tåkete koring når følsomheten tar overhånd.

En meget sterk LP. Eneste minus er produksjonen. Litt mer oktan i backingen kunne gjort seg.

(Det Nye, 1. april 1980)

Young Marble Giants: “Colossal Youth” (Rough Trade)

Etterpåklok:

Cardiffs beste leverer et lite minimalistisk mesterverk. Lydmalerier med enkle virkemidler. Billig, fascinerende, lekent, spartansk instrumentert - en bass, en gitar, kanskje et orgel og ikke minst en trommemaskin. Hver låt sin valør. Albumet skal ha betydd enormt mye for Kurt Cobain. Det er på Spotify. Besøk det i dag.

The Selecter: “Too Much Pressure” (Chrysalis) ****

Etterpåklok:

Et av nøkkelbandene fra den herlige ska-bølgen some vasket over Storbritannia på tampen av 70-tallet og inn i 80-tallet. Anført av stjernelagene Specials og Madness. 2 Tone-labelen sto sentralt, og The Selecters "Too Much Pressure"-album var en kul sak å ha i hyllen. Nøkkellåter ved siden av tittelkuttet er "Three Minute Hero" og "Missing Words". Noen utgaver inneholder også "On My Radio". Og alle likte Pauline Black.

Fra Det Nye:

Nok en porsjon rocksteady fra Englands rudeböys. Denne gang Selecter, den svarteste av disse gruppene. Gitaristen Noel Davies er eneste hvite medlem (han skriver til gjengjeld de beste låtene). Musikken er ikke så rå og aggressiv som Specials', men minst like kjapp i rytmen. Orgel og el-gitarer skrubber manisk på halvtakt. Knapt og skarpt mellom lokomotiv-bassen og trommenes dypere rytme-furer.

Her er god plass til broderinger, og gruppas to gitarister smetter inn skumle «twangy» toner. Fint ridende på orgelets skvulp. Det vokale besørges av duoen Arthur Hendrickson og Pauline Black. Hes, flat og guttete bjeffer og maler Paulines stemme, og dominerer lydbildet. Litt monotont blir det. Best likte jeg «Missing Words».

(Det Nye, 20. mai 1980)

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “Against The Wind” (Capitol) ***

Etterpåklok:

Sentimentalt og storkjefta, en dose Bruce Springsteen & E Street Band light. Men flyttet til Detroit. Segers stemme ruver. Jeg klarer ikke å mislike ham.

Fra Det Nye:

Matt og mett

BOB SEGER er også amerikansk. Han har en god, ru stemme som kan vibrere i de mest forpinte følelsesutbrudd. Han kan skrive skikkelige rockere som river (f.eks. «Get Out Of Denver»). Og han kan dette med melankolske mykrockere pyntet med huskende akustiske gitarer og piano.

Men Seger begynner å føle alderen tynge. En matthet og metthet har sneket seg inn. Det gnistrer ikke lenger, nerven er borte. Seger følger sin egen oppskrift på «Against The Wind». Intet er direkte dårlig. Men det blir for pent og pyntelig, for «safe». Du underholdes av stoffet, men du engasjeres ikke. At Seger er klar over denne utvikling, vitner tittel-kuttets tekst om. Det er også LP’ens eneste virkelige perle.

(Det Nye, 29. april 1980)

Mars

The Young Lords: “Same Shit - New Wrapping” (Sonet) ******

Rydd plass i platesamlingen. Halden-vidunderet Young Lords er her – med et smell!

"Same Shit, New Wrapping" er ikke bare en knall-LP etter norske forhold. Den kan måle seg med det beste innen ny britisk rock.

Platen åpner med "Big Burden", og du skjønner øyeblikkelig at disse gutta er noe helt spesielt. Rett på, parallelle rytmegitarer, et spinkelt, skjelvende orgel, et uforskammet kommersielt refreng (med harmonikor og det hele). Dette er så solid som noe Elvis Costello & The Attractions har gjort.

Young Lords kjører videre med "Whistle In The Dark". En roligere sak som skyfles fram på piano, jinglende gitarer, en kompakt bass som jumper og durer. Klagende. En blanding av Graham Parker og Greg Kihn.

Og slik fortsetter det. Hver låt en egen perle. Spennvidden er stor. Fra skrattende reggae ("Pointed Fingers") til rullende, rykkende pop/rockere ("Welcome To The Weekend Party", "Nowhere Left To Go But Insane") og melankolske ballader ("Can't Stand You", "The Clown").

Young Lords' store styrke er deres rytmiske instinkt. Ofte arbeider gitar/bass/trommer som en total enhet. Rytmen blir en krass, het puls som suger deg inn. Et godt eksempel er "There Will Be Boys" som går i dansende, kantete vrikk. Ganske likt The Cure i "Boys Don't Cry".

Gruppa har dessuten vært svært oppfinnsom når det gjelder arrangementene. Saksofon, jazzy piano, orgel – endog syntetiske strykere er brodert inn uten å frata musikken dens skarpe egg.

Gledelig er det at gruppa lager så inn i granskauen gode låter. De ti selvkomponerte slår bena fullstendig vekk under de to "lånte": Phil Rambows "Night Out" og Count Bishops' "Train, Train".

Jubel også for Young Lords' "sound" (LP’en er glimrende produsert!). Trommer med skikkelig punch (helt unorsk). Rik gitar-lyd. Fint pjuskete orgel. Kvitnes' stemme er som revet ut av asfalten. Hes, litt ru a la Costello. Han er tent, og kan hente opp såre følelser fra dypet av sin strupe.

Vel. Er du på leting etter norsk rocks fremtid – så start her.

(Det Nye, 26. februar 1980)

Stavangerensemblet: “Ta ein kjangs!” (Mai) ******

Finnes det noe liv etter dansebandene? I Stavanger så! Der har danseorkesteret Staccato (kompet i sin tid Hans Petter Hansen) kappet sin musikalske ankerkjetting, sjanghaiet noen nye matroser, svingt champagneflaska, omdøpt seg til Stavangerensemblet, heist litt Jolly Roger og rent et par borerigger i senk.

"Ta ein kjangs", deres første LP, laget de for egen regning og slapp den ut på markedet. Strandhogg ble gjort ved midnatt, og Stavangerensemblet var på Norges Topp 20 før direktørene i Oslo fikk sagt suksess!

Fra livsfarlige fløtepuser til rock'n'roll-helter. Veien var lang. Men målet er nådd. Og i utkikkstønna sitter Frode Rønli.

"Ta ein kjangs" er alt det du kan ønske deg av en rock-LP, og litt til. Musikalsk er den kanskje en smule gammeldags (på tross av enkelte tidsriktige reggae-kutt). Tett driv som aldri fjerner seg fra det velspilte, det riktige, det avanserte. Et ganske fett, rytmisk underlag. Keyboards som pensler forsiktig over lerretets grå flater. Elgitar-soli av den hyper-inspirerte sorten. Hastig løpende. Både aggressivt og lekent. Gjerne med en viss jazzy behendighet.

Melodistrukturer bygget med fantasi – fjernt fra den strenge geometri eller det kaotiske anarki som preger nyere (britisk) rock. Et ekstra taktslag. En liten omvei. For å holde balansen kreves her presisjon, solid musikalitet og stor innlevelse i stoffet. Stavangerensemblet vakler aldri. Det musikalske er i uhyre trygge hender: Anders Bru (komponist/gitarist) og Reidar Larsen (tangenter). Men at denne LP’en blir mer enn en fire-stjerners go'fot-reise, skyldes kun én mann: Frode Rønli!

Frode er den største vokalist norsk rock har fostret. Punktum.

Han er usedvanlig blottet for hemninger. Hans frasering er aldeles ellevill, hans innlevelse unik. Frode angriper tekstene som om det skulle gjelde livet. Vrir og vender hvert eneste ord som om de skulle inneholde livets innerste hemmeligheter. Han trekker stavelsene ut i spørrende gisp, puster, stønner, frembringer astmatiske hulk, hese hikk, skjelver og hviner som i feber. Frode gjør sangene til sin personlige eiendom (han har ikke skrevet noen av dem!). Han tolker, han jubler. Og han er hes som en rockegamp.

De tekster han har fått å arbeide med, er et kapittel for seg. Samtlige er skrevet på ren Stavanger-dialekt. Det gir ordene flyt, og Frode total frihet. Vanskelig å gripe tekstene for utenforstående, kanskje. Men bare i starten. Et par omganger med LP’en vil overbevise deg om at Stavanger-dialekt er det perfekte rock’n’roll-verktøy. Akkurat som man i sin tid falt for Peps skånske blues, og Kim Larsens danske oktan-pop.

Tekstene er dessuten svært gode, ofte kretsende rundt emnet sex med et glimt i øyet. Det humoristiske går i grunnen som en rød tråd gjennom hele platen, ytterligere forsterket gjennom Frodes vanvittige stemme-gymnastikk.

Skal jeg forsøke å plassere Stavangerensemblet et sted, må jeg vel trekke inn før nevnte Peps og Larsen, pluss The Band og… Nei, det blir for vanskelig! Kall dem det manglende bindeledd mellom Harald Heide Steen jr. og Bob Dylan!

(Det Nye, 8. juli 1980)

Etterpåklok:

Fra hvit soul til Frippske krumspring og tung mystisisme. Det var et uventet sprang Daryl Hall tok i 1977, og ingen kunne drømt om at nettopp han skulle danne den første vinkelen i en Fripp-trilogi som også inkluderte Peter Gabriels andre solo-LP og Fripps egen "Exposure".

Men slik gikk det ikke da RCA nektet å utgi LP'n fordi de mente den var usalgbar. Den ble liggende og mugne i tre år. Da den kom, var det i seneste laget, og Hall fikk ikke den oppmerksomheten som platen hans fortjente.

Nå som vi har mye tid og mange begivenheter mellom oss og da, kan man hente platen frem igjen og gi den sin velfortjente klassiker-status. Halls tankesprang inn i den esoteriske purpurnatten av magi, keltiske myter. druider, kabbala og ikke minst Aleister Crowley, er umåtelig spennende.

Ian Hunter: “Welcome To The Club - Ian Hunter Live” (Chrysalis) ****(*)

"Welcome To The Club" fanger Ian Hunter både på scene og i studio (16 konsertkutt og tre studiokutt). Han har en sanseløs vegg av instrumenter bak seg: tre gitarister (inkludert Mick Ronson og Ian selv), to mann på keyboards pluss trommer og bass. De går for fulle seil hele veien og leverer tidvis stor rock.

Svakest er Mott The Hoople-låtene (med unntak av "Angeline"), Ian har ikke mer å gi dem. Solo-arbeidene hans får straks bedre behandling.

Og det store klimaks nås i to flunkende nye låter: den storm-kommersielle, pulserende "We Gotta Get Out Of Here" (kan minne om David Johansens "Swaheto Woman") og den aldeles magnifikke "Silver Needles" (si hei til "Knockin' On Heaven’s Door"!) – som er noe av det mest brennende magiske Hunter har laget!

(Det Nye, 24. juni 1980)

Et bilde fremsto for mine øyne da jeg hadde lyttet til "Duke". Jeg så gigantiske brottsjøer knuses mot berget. Så vindens kjempeneve løfte og slynge dem mot himmelspeilet. Myriader av solbelyste, gnistrende vanndråper og blå, blå himmel. Et vakkert bilde som sakte film stadig antok nye former. Her var krefter og prakt. Og en fornemmelse av uforanderlig evighet.

Slik også med Genesis' musikk. Brottsjøer av toner fossende rundt i lytterens indre verdener.

"Duke" er ingen sensasjon. Men den er. Sveiver og går ustoppelig og skjønn. Det er noe rensende i denne pompøse, katedrale musikken. Uavhengig av tid og sted. Den slags skjønnhet som vi ser i de store galaksenes evige rotasjoner. Ikke så å forstå at Genesis' musikk er spesielt komplisert. Tvert imot. Den er nesten skremmende enkel.

Men gruppa evner å dreie de mest banale trudelutter mot kosmos. Det låter så herlig symfonisk. Selv om gruppa aldri beveger seg særlig langt av gangen. Ja, ofte står de nesten stille, snirklende rundt det samme tema om og om igjen. Men du merker ikke denne enkelheten. For gruppas lydmessige bakteppe er praktfullt å skue. Det går deg i blodet, river deg opp i den vektløse sfære. Og der henger du gjennom hele "Duke". Som beruset av sildrende vellyd.

Genesis som trio har mange svakheter. Man savner selvsagt spenningen fra Gabriel og Hillage sine dager. Som gruppa nå er, mangler den både sterke solister og en dominerende personlighet. Men likevel. Det får passere. For Rutherford, Collins og Banks har på en imponerende måte perfeksjonert det de kan: skape stillestående prakt.

Et mektig samspill er det mellom de tre. Harmoniene velter fram lag på lag på lag. I lange, gullskimrende buer mot evigheten. Det majestetiske, det fornemme. Se, det er dagens Genesis. Tre mennesker som oppløser sitt ego for å nå det guddommelige mål.

De enkelte låtene på "Duke" tåler ikke altfor nærgående studier. De tilhører nemlig først og fremst helheten. Forløsningen finner lytteren i verket, ikke i de enkelte bestanddeler. Og platen slutter og åpner med samme tema. Ringen sluttet, heter det ikke så?

Tekstene er ikke høy poesi. Men hovedsaken er at du skjønner meningen. Og den tør være klar. Her finnes emner som svik, ensomhet, tomhet, undergang, skilsmisse og forsiktig forsoning ("Cul-de-sac" er ganske sterk).

Men alt dette hører du bedre enn du leser det. Og Genesis' bittersøte vemod har du vel alltids tid til å la deg senke ned i, hva?

Eller la meg like godt smelle av et dårlig ordspill på norsk: Det er duket for "Duke"! OK?

(Det Nye, 20. mai 1980)

The Psychedelic Furs: “The Psychedelic Furs” (CBS)

Etterpåklok:

Ved å spille ut det psykedeliske kortet distanserte de seg fra punken, og ga seg selv frie hender til å utvikle sin ru versjon av artrocken. Slektskapet til Bowie og Roxy Music er tydelig nok, mens brannen i kjernen av deler av materialet er så gnistrende new wave som noe. Debutalbumet tåler et gjenhør.

Etterpåklok:

Jeg var Residents-fan og sto på mailinglisten til Ralph Records. De matet meg med info om utgivelser som denne. Og jeg måtte ha. "Half-Mute" er en fascinerende sak fra sidegatene, smal, men ikke avskrekkende smal. New wave møter elektronikk og instrumentene som ligger tilfeldig og slenger, og underlige krøllvignetter oppstår, skakke sanger - og plutselig drømmende, langstrakte tonevandringer. En deilig gåtefull plate å gå inn i. Tuxedomoons mål var å lyde som noe du aldri hadde hørt før.

The Beatles: “Rarities” (Capitol) ****(*)

Dette er den amerikanske utgaven av "Rarities", og den skiller seg radikalt fra den britiske.

Coveret er kanskje det mest åpenbare. Her har amerikanerne gjort seg ordentlig flid. Det er til å brette ut og inneholder en rekke fine fargebilder (inkludert det legendariske slakter-fotografiet som prydet omslaget på den opprinnelige utgaven av USA-LP’en "Yesterday And Today" fra 1966). På innerposen er det heller ikke spart på noe. Vi får 32 svart/hvitt fotografier av gromguttene, mange av dem svært «sjeldne». Platens etikett er dessuten den gode, gamle som Capitol brukte i midten av 60-årene.

Men så var det låtene, da. Om du er på jakt etter single B-sider, er den britiske "Rarities" (PCM 1001 / 054-07148) å foretrekke. Der finner du alt du trenger (så nær som "Baby You’re A Rich Man"). Låter som er felles for begge LP’ene er: "Across The Universe", "Sie Liebt Dich", "You Know My Name" og "The Inner Light".

Den amerikanske "Rarities" inneholder dessuten fire kutt som ikke er så «sjeldne» for oss europeere:

"Misery" (i stereo)

"There’s A Place" (i stereo)

"Help!" (mono single-versjon)

"I’m Only Sleeping" (stereo)

Pluss de få sekundenes tulleball som finnes aller innerst på side 2 av "Sgt. Pepper".

Det man sitter igjen med er imidlertid artig nok for dem som er mer enn alminnelig interessert i The Beatles:

"Love Me Do" i den opprinnelige britiske single-versjonen med Ringo og ikke studiomusikeren Andy White på trommer. Det er versjon nummer to man får på single nå. Så dette er et sjeldent kutt.

"And I Love Her", uklippet versjon – noe som innebærer at avslutningsriffet spilles seks og ikke fire ganger.

"I Am The Walrus", lettere bearbeidet. Man har beholdt den britiske utgavens intro, og dyttet inn de ekstra taktslagene som finnes i den amerikanske utgavens midtparti.

"Penny Lane" – med noen ekstra trompet-toner som avslutning.

"Helter Skelter" i mono. Den er helt annerledes mikset enn stereo-versjonen, inneholder andre lydeffekter og er dessuten en del kortere.

"Don’t Pass Me By", også den i mono. Også den annerledes mikset enn stereo-versjonen (høres særlig på fela), og litt raskere.

For Beatles-freaks er det altså en artig samling. Fine bilder å se på, og uvante lyder og takter å lete etter. Men er du bare på jakt etter en god og representativ samling Beatles-låter, er ikke "Rarities" tingen. Til det er utvalget for «tilfeldig» og ujevnt. Låtene passer liksom ikke helt sammen.

(Det Nye, 15. juli 1980)

Stiff Little Fingers: “Niobody’s Heroes” (Chrysalis) ***

Stiff Little Fingers' debut-LP, «Inflammable Material» var en overkjørsel. En elektrisk storm. En jernplog kjørt i vill fart over asfalt. Stinn av brennbare historier fra det krigsherjete Belfast. Mye har imidlertid skjedd siden den gang. Gruppa har flyttet til London og fått kontakt med Chrysalis. Mer eller mindre frivillig har de entret stjerne-karusellen.

«Nobody’s Heroes» er et forsøk på å opparbeide en viss distanse til helte-livet, med litt halvhjertet sosial-realisme slengt innimellom for syns skyld. Dessverre er det ikke spesielt originalt (eller vittig) formulert. Det er følgelig musikken som må bære platen.

Den evner det sånn delvis. Hard punk med mye gitarer, og refrenger som hogger tak i deg.

Men gruppa brenner ikke lenger.

(Det Nye, 8. juli 1980)

JOELS BESTE!

Billy Joel har etablert seg som rockens store balladekomponist ("Just The Way You Are" etc.). På "Glass Houses" har han imidlertid lagt om kursen. Låtene er enklere arrangert (noe som gir hver musiker mer å spille på), og tempoet er forholdsvis høyt oppdrevet.

Ikke av stå-på-typen, selvsagt. Dertil er Joels sans for rytmelek for avansert. Den siden av seg selv har han beholdt – og styrket. Men det er mer krutt i nevene hans nå. Mer rock'n'roll. Mens balladene hans før kunne minne om Paul McCartney (litt henger ennå igjen), ligger de her nærmere Elvis Costello.

LP’ens beste kutt er faktisk også det hardeste: "Sometimes A Fantasy". Joel hulker i skikkelig rockabilly-stil over kneppende, urolige gitarer og dunker til i refrenget der et absurd kor svarer "oh-oh-oh" helt foran i lydbildet.

Mykrock, pop og torden. "Glass Houses" er alt dette. Joels beste!

(Det Nye, 22. april 1980)

10 C.C. er en dyktig gruppe. Det vet alle. De mestrer pop-mediet til det fullkomne, og fyller sine låter med så mange overraskende momenter at interessen holdes ved like hele veien gjennom. Men selv 10 C.C. kan ha en dårlig dag. Det vet vel også alle. Og det har dessverre blitt flere og flere av disse halvinspirerte dagene etter Kevin Godley og Lol Creme forlot gruppa høsten 1976. Faktum er at Eric Stewart og Graham Gouldman har problemer. Store problemer. Og de fire ekstra musikerne de har samlet rundt seg er ikke i stand til å løse problemene.

Det gikk på et vis på "Bloody Tourists". Men "Look Hear?" er et fullstendig sammenbrudd. Jeg tror aldri jeg har hørt maken til svak LP fra en såkalt «viktig» gruppe. Det er selvsagt ikke den musikalske dyktigheten det skorter på. Den er til stede i rikt monn. Disse karakteristiske temabrytninger, fikse påfunn, uventede opp- og nedganger etc. Nei, det er mangelen på fruktbare, gode idéer som ødelegger LP’en. Låtene er for svake, og 10 C.C. evner ikke å gjøre dem interessante. Gruppa spiller som en maskin.

Et par omganger med LP’en er ikke særlig oppløftende. Du sitter igjen med en vassen smak i munnen. Ingen av låtene fester seg. De er tannløse, livløse. Sveivende avsted uten mål eller mening. Det virker nesten som om 10 C.C. er klar over dette, for de legger ingen entusiasme i det de spiller. Snarere fremstår de som en puslete, veik gjeng. Stusslige saker. Det vokale er kanskje mest avslørende. Det er noe tilbakeholdent, matt og giddeløst over stemmene. Du hører det tydelig på LP’ens eneste rocker, "L. A. Inflatable" – en pløsete slafsing opp og ned veier så forutsigbare at du bare kan velte deg rundt i sengen og grynte.

Hva mer kan en si om platen? Jo, tempoet er avgjort rolig. Og stemningen så «laidback» at bakhodet befinner seg under gulvnivå. Innenfor denne dvaske rammen gjesper 10 C.C. seg fra melankolske Eric Stewart-ballader til disco-fleip ("One Two Five"), løs, slengete funk, calypso-reggae, latin-inspirert pop og små-rock. Og lytteren gjesper med.

Et par lyspunkter finnes: "I Hate To Eat Alone", en ordentlig fin pop-ballade pyntet med «månesykt» el-piano og orgel. "Strange Lover", innviklet 10 C.C.-pop med skrittvis oppgiring gjennom ymse taktskifter, og midtveis et brusende kirkeorgelparti.

Ellers? Grått. Aldri dårligere enn småpent. Sjelden bedre enn kjedelig. Selger dette, selger alt!

På coveret står det for øvrig "Are You Normal". Det skulle stått "Are You Bored". Mitt svar blir et søvnig JA!

(Det Nye, 6. mai 1980)

April

The Cure: “Seventeen Seconds” (Fiction) *****

Uten egentlig å forandre seg nevneverdig, har Cure prestert å gå fra debut-LP'ens fordreide kjellerskisser til den nye LP'ens vannaktige, stille skjønnhet. Lydbildet har fremdeles steinvegger og steingulv. Og musikken er fremdeles fryktelig naken.

Men nå flyter alt så stille, så melankolsk. Man sitter med gråt i brystet og lytter til "Seventeen Seconds".

En vidunderlig, transeliknende silkedans på tåspissene gjennom tomme rom, tomme landskap, regnvåt kulde. Lindrende klar lyd. Minimalistisk instrumentering.

Det er en estetisk plate. Myke anslag over rustfrie gitarstrenger. Et par dråper piano. Og i det fjerne, formet som forheksende hvisk: bløte, bløte elektroniske nedslag.

Robert Smiths stemme bærer tusen gråtkvalte sorger i seg.

Og Cure danser i de fortaptes flod.

(Det Nye, 1. juli 1980)

Etterpåklok:

Amerikansk band som influerte hele verden (nesten) uten å selge en plate. Dette albumet står fortsatt og skinner som gull i sol. Det var en slags reaksjon på punkens faan-i-helvete-drit-og-dra-det-skal-låte-jævlig-innstilling. Feelies likte at ting skulle være ordentlig. Klare klangfarver, pene overganger, hygge for øret. godt håndverk. Egentlig ultra gitarpop - med substans (og mørke understrømmer). R.E.M. hadde neppe eksistert om det ikke var for denne LP'n.

The Feelies fortjener tonnevis med heder for debuten og det er fortsatt ubegripelig at den ikke solgte. Det skulle gå hele seks år før oppfølgeren kom, og da var magien over.

Pete Townshend: “Empty Glass” (Atco) *****

Pete Townshend nekter simpelthen å falle av lasset. Det er nesten blitt en mani for ham dette, å holde kontakten med rocken, med tenåringene, med den jevne manns hverdag. Mens andre aldrende rockidoler henfaller til et skjermet liv i luksus, krabber Townshend fremdeles rundt på alle fire i rennestenen. Henger ute om nettene i snuskete barer. Skjegget og uflidd. Lyttende og snakkende til sinte punks, mods og rudeboys.

For Townshend er rocken mer enn et yrke. Den er en religion, en vei til erkjennelse – og han dyrker den som besatt. Det er ingen enkel vei han har valgt. Og både Pete og hans familie får lide.

«Empty Glass» er nok et friskt skudd på Townshends rock’n’roll-tre. Spekket med oppriktige bekjennelser. Han vrenger sin sjel ut, lar den belyses med rockens ugjestmilde spotlight. Pete har det ikke godt med seg selv. Han virker mer frustrert enn noensinne. Fortiden ligger som en ugjennomtrengelig tåke bak ham, og nuet bringer bare ensomhet, smerte og spørsmål uten svar.

Men han nekter å gi opp. Søker videre etter «that diamond in you», selv om han vet at dette livet skader ham mer enn det gavner ham. Et av de steder han leter er blant dagens sinte tenåringer og deres idoler som han både elsker og hater: «I wanna bite and kiss you». «I wanna see what I can find» er hans høyspente utrop i «Rough Boys» (en hyllest til bl.a. Sex Pistols).

Pete tar oss også med bak rocksirkusets kulisser. Han stiller de løfter som gis opp mot det du i virkeligheten får, og hva du sitter igjen med – selvopplevd, selvsagt: «My life’s a mess/I wait for you to pass/I stand here at the bar/I hold an empty glass».

Men det grunnleggende budskap er på ingen måte resignerende: hold ut, slit deg videre, ikke gi opp!

Selve musikken er ganske typisk Townshend. Han våger seg ikke ut på ukjent mark, men holder seg til sitt varemerke: denne blandingen av hæla-i-taket-rock’n’roll, rolige melankolske mellompartier og stormende Who-klimaks.

Mønsteret er det samme som på Who-LP’ene, men låtene er kanskje litt mer pop-preget enn vanlig – av typen vers/refreng uten særlige solo-utbrudd. Nesten i hvert eneste kutt balanserer Townshend sine to sider mot hverandre – den myke, søkende og den aggressive, tøffe.

Platens mest betagende låt er «And I Moved» som er rammet inn av et nærmest klassisk piano-tema, stigende og synkende toner pålagt dryppstens-ekko. Høydepunktet er dog den hylende rockeren «Rough Boys». Andre favoritter: «I Am An Animal», «Jools And Jim» og tittelkuttet.

Petes stemme er ikke alltid helt patent. Den er vek, og har en tendens til å vike unna der Roger Daltrey ville bykset inn som en rasende puma. Noen av låtene ville derfor ha vunnet en del på å bli innspilt med The Who. En knallgod LP er det likevel.

(Det Nye, 1. juli 1980)

The Monochrome Set: “Strange Boutique” (Dindisc) *****

Et nytt «in» band. Monochrome Set har allerede vunnet mange fans blant intellektuelle pop-diggere. De har akkurat det som skal til i 1980. Kryptiske tekster om kjærlighet og død. En tonløs vokalist som låner mye av Magazines Howard Devoto. Og melodier som verken er enkle eller vanskelige.

Korte, små skrangle-soli fra de to gitaristene. En og annen «twangy», Shadows-liknende tonegang nede i kjelleren (f.eks. «The Lighter Side Of Dating»). En rytmeseksjon som rister løs. Litt hit, litt dit. Ofte ganske kommersielt.

Men du får ikke tak på låtene umiddelbart, fordi gruppa gjerne tar et par brå skritt til siden og slenger inn nye temaer, nye strukturer.

«Sounden» er uten fiksfakserier. Naken, tatt på sparket. Beat med spydig bismak. Kall det gjerne dyster, eksperimentell pop.

(Det Nye, 1. juli 1980)

The Undertones: “Hypnotised” (Sire) ****(*)

Undertonenes overtoner på denne LP’en er tette rytmer og vibrerende vibratovokaler i kutt etter kutt. Dette gjør LP’en kanskje noe monoton for det kritiske øret (mitt). Men bevares: Det er ikke ment som noen kritikk.

LP’en fortjener absolutt å bli satt under kategorien «hyggelig». For det er det den er. Hyggelig, tett pop fremført av hyggelige engelske gutter som i henhold til coveret attpåtil har besøkt det forjettede land – også kjent som USA. Var det der de lot seg hypnotisere?

LP’en inneholder i hvert fall noen fine kutt. «Under the Boardwalk» (du husker vel Stones?) er hørverdig. Og både tittelkuttet «Hypnotised» og «Whiz Kids» er av god standard. OK folkens. Terningen er kastet. Resultatet ser du over.

(Anmeldt av Inge Lundereng)

(Det Nye, 8. juli 1980)

Iron Maiden: “Iron Maiden” (Harvest) *****

Tungmetallrocken er på bena igjen. Høytrykkstemning over hele England. Gamle oktantriks sprøytes ut så det gnistrer. Iron Maiden er unge og ferske. De mangler nok Deep Purples eleganse, men besitter en entusiasme og stolt erobrertrang som gir meget sterke resultater.

Grunnkompet er solid som betong, og hugger iherdig under vokalisten og de to gitaristene. Vi får lynende gitardueller smadret mot en vill vegg av brøytende riffs. Gruppa er yr av overskudd. Bygger opp gigantiske tårn av heseblesende larm, for plutselig å tråkke bremsene i bånn og skli ut i sakte, flytende partier der gitarene klimprer avventende.

Musikken har kolossal gjennomslagskraft. Man har kanskje hørt det meste før. Men det låter friskt. Tungmetallrock kan ikke gjøres stort bedre.

(Det Nye, 17. juni 1980)

Philip Lynott: “Solo In Soho” (Vertigo) ***

Phil Lynott har tatt en kort pause fra Thin Lizzys mystifiserte buldrerock. Jeg synes ikke det var noen spesielt heldig beslutning. «Solo In Soho» er nemlig blitt en karakterløs affære. Lizzys tøffe hardhet er byttet ut med en vattert, gummifôret «sound». Saktere, mer glidende, og bygd rundt bass/synthesizer/moog.

En slik vri setter større krav til melodien, og det er nettopp her LP’en svikter. Dunkel atmosfære og Lynotts stemme til tross, låtene skriker etter entusiasme, muskler. Men vi får bare selvgod posering. Og tekster som har mer med forfengelighet å gjøre enn følelse og innsikt.

LP’ens tre gode kutt: «Dear Miss Lonely Hearts» (meget lik Lizzy), «King’s Call» (en Elvis Presley-hyllest med Mark Knopfler på gitar) og «Ode To A Black Man» (tett, pågående med flappende bass og iltre munnspill).

(Det Nye, 10. juni 1980)

Kevin Coyne: “Bursting Bubbles” (Virgin) ******

Denne platen vil aldri bli noen storselger. Den er gold, heslig og ubehagelig. Lydbilde som en ørken. Sparsom instrumentering, ofte bare akustisk eller elektrisk gitar. Noen ganger strukturert fremlagt, andre ganger løsthengende, forvridd. Saksofon og trommer brukes også, men ikke bass. Det er kontur-musikk. Nerve-blues.

Kevin Coyne kler sin sjel fullstendig naken. Ikke for å leve ut individuell smerte (à la John Lennon), men for å gripe tiden og det moderne menneske fra en litt uvant vinkel. I en verden av nevrotikere, der annet hvert menneske trenger psykiatrisk hjelp, har man behov for en slik kunstner.

Coyne tar opp ensomhetens problem, og spør: hva gjør den med sinnene? Han leter ikke etter svar i de ytre omgivelser (eller samfunnsstrukturen generelt). Coyne søker innover ... i menneskesjelen. Dette ukjente, mørke landskap. Han betrakter de mentale prosesser, de hverdagslige frustrasjoner – gjennomlever dem intenst – og formidler. På en måte er denne platen en «mental strip-tease». Total i sin nakenhet. Og brennende i sin oppriktighet. Coynes leting etter medmenneskelig varme går gjennom besvergelsens rike (altså, intet for Jan Erik Vold!): «minds meet/sweetness shouts».

For Coyne er dette ingen opplagt fred der svarene er gitt på forhånd. Hvert lille nerveskrik gjennomleves i nuet, han har ikke avstand til stoffet. I og med at dette er hans egne problemer («what has happened to my soul?»), blir desperasjonen i sangene så svimeslående ekte.

I det ene øyeblikk er det håp. I det neste sammenbrudd og tilintetgjørelse. «Seething one day/smiling the next».

Det er nesten uten unntak en fryktelig depressiv samling. Coyne føler seg «oppskåret som en agurk/knust som et egg». I «No Melody» når depresjonene grenseløse dybder. Fordreid av fortvilelse utbryter Coyne: «I never want to feel like this again», så oppriktig at håret reiser seg på lytternes hode. De forvridde elgitar-tonene, Kevins stemme – dette er ren, utkrystallisert smerte!

Innerst inne bærer dog Kevin på et lite håp. Han har nemlig ikke gitt opp troen verken på seg selv eller mennesket: «misery man that's not me/I may one day be eternally happy». Og drømmen: «there's a mystery land I can't find/on the border of peace of mind». Ro i sinnet! Coyne ser ikke lyset, men han vet at det er der, et sted langt fremme.

Frykt og tro, det er hva han har å gi lytteren foreløpig. Coyne er nemlig ingen profet. Han er et offer, som alle oss andre og sier: «du har vinger å fly med, så klar deg selv!»

I dette ligger hans voldsomme tro på og kjærlighet til mennesket. Selv når nerver og sinn ligger som blodige knuter i glasskår, elsker han ... og trøster: «you're not the only one to be alone».

LP’ens avslutningskutt, «The Old Fashioned Love Song», er foruroligende. De to første versene gir bud om at dette virkelig er en koselig, gammeldags kjærlighetssang – lagt på en nostalgisk blues/rock-melodi av typen «Blueberry Hill», «Oh! Darling».

Men så kommer refrenget. Coyne benevner sin elskede som «mine drømmers speil», og i samme øyeblikk bryter et grusomt skrik løs i bakgrunnen. Det er så blodet isner! Speilet, ja! Coyne lar speilbildet utløse en flod av gru.

Her står menneskesjelen ansikt til ansikt med seg selv, skjelvende i feber. Maskene rives av, forsvarsmekanismen settes ut av funksjon. Og skriket stiger, stiger bak den falske fasaden.

Boblen brister.

(Det Nye, 3. juni 1980)

Lou Reed: “Growing Up In Public” (Arista) ******

Lou Reed var stemmen fra kloakken. De sykelige tilstanders talsmann. Han beskrev mørkelandets innbyggere så du kunne kjenne stanken. Se den sprøytenarkomane pumpe heroin i blodet. Høre pisken smelle over de seksuelle avvikere. Smake avfallet i bakgatenes rennesten. Han skapte figurer så tilintetgjorte, så skrikende etter kjærlighet at du aldri var i tvil om at han visste hva han snakket om.

Disse apokalyptiske visjoner ble kjørt fram på den mest brutale rock'n'roll-bulldozer verden har sett: Velvet Underground. Og da den gruppa sprakk, fortsatte Lou Reed alene.

Reed har lagt mange store solo-LP’er bak seg. De har buldret infernalsk («Rock'n'Roll Animal») og de har grått stille og vakkert («Berlin»). Hver plate har etterlatt oss rystet til margen. Men de har ikke latt oss få skue inn bak myten Lou Reed. Hans sjel var og ble et mysterium.

Med «Growing Up In Public» lar Reed masken falle. Før skrev han romaner. Nå skriver han sin selvbiografi. Allerede cover-fotografiet vitner om noe nytt. Lou Reed ser for første gang herjet og eldgammel ut. Sjelen har gått ham i huden. Mutanten er blitt menneske.

Reeds stemme og tekster tar styringen på LP’en. Musikken fungerer mest som et bakteppe. Et smakfullt sådan. Rikt på klinkende piano, diverse keyboards, gitarer og iblant et nesten gospel-aktig kor. Musikk som smaker både av Bowies Ziggy Stardust-periode, av Beatles (hør bassen i «Standing On Ceremony») og Kinks(!) anno «Muswell Hillbillies».

Her finnes nesten ikke plass til solospill, for Reeds tekster breier seg utover og legger beslag på hver millimeter. Stemmen hans hugger deg fast. Skjelven, frossen og tonløs. Iblant ren resitering. Iblant et brøl fra de nedre mageregioner. Og i «Think It Over» nærmest en karikatur av Amanda Lear!

Han gir oss traumatiske opplevelser fra barndommen. Undergangs-messer fra sitt eget formørkete sjeleliv. Dystert stoff. Men ikke plagsomt selvmedlidende, for Reed besitter en merkelig likblek form for humor og selvironi. Han klarer å se seg selv utenfra, og koster på seg et skjevt smil.

Det kan få kyniske utfall, som i «So Alone», der han er temmelig brutal mot sin egen seksualisme. Og det kan gi sitrende øyeblikk, som i tittelkuttet, der kjønnskampen vinkles fra mannens side på en helt uventet måte: Den forvirrende strid mellom fornuft og instinkt. I Reeds tilfelle blir denne kamp utkjempet foran øynene på offentligheten. Han er selv hovedpersonen tatt med «buksene nede». Han blotstiller sin tragedie.

Platens mest overveldende innslag er de tre sangene om Reeds nåværende kjærlighetsforhold («How Do You Speak To An Angel», «Love Is Here To Stay» & «Think It Over»). Han har møtt en kvinne som er hans rake motsetning. Han, den skamslåtte fange av mørket. Hun, den overjordiske engel.

«Somehow it works/love is here to stay», synger Reed. Den bittersøte, vakre «Think It Over» er endog et regelrett frieri. Og det blir ikke banalt, for dette er en ekte forløsning. Reed reiser seg fra sitt private helvete, den hatske selvomsluttende smertepøl, og gjør det enkleste og vakreste av alt: han strekker ut en hånd. Og er ren.

(Det Nye, 17. juni 1980)

B-52's fortsetter å more. Denne kostelige latterliggjørelse av amerikansk livsstil, alt det billige, simple i livet. Gruppa benytter seg bevisst av like billige musikalske triks. Det skal lyde sprøtt, og samtidig kommersielt.

Hvilket det gjør.

I B-52's sanger møtes de tåpeligste science-fiction-visjoner, 60-årenes soda-pop og moderne schizofren gitardissonans. Og musikken pumpes i gang av en dieseldreven, kjappfotet tromme-beat.

Et eksempel: «Give Me Back My Man». To skrålende jenter iført høysåtefrisyrer (tygg din tyggegummi, du «rype» fra 60-årene!), «Twangy» el-gitarer som vibrerer, krøller seg og klirrer flatt langs gulvet – mens noen spiller biljard i bakgrunnen!

I B-52's gjenkjennes hele det enkle, gamle pop-galleri, og likevel er det helt ugjenkjennelig.

(Det Nye, 18. november 1980)

Etterpåklok:

Amerikansk fartsrock produsert av Ray Manzarek, hvilket antagelig er årsaken til at albumet inneholder deres versjon av Doors' "Soul Kitchen" (i Sex Pistols-tempo). Full fart trommer/bass, hissig riffing, hele LP'n unnagjort på drøyt 27 minutter. Manzarek gir musikken luft å puste i og noen orgelstøt her og der for variasjonens skyld. En smekker slåsshanske er det, vel verdt pengene dine også i 2025.

Mai

Jahn Teigen har lært seg et og annet trick av The Beatles. Vi har hørt det før, og her hører vi det igjen (jeg sikter i dette tilfelle ikke til «Ja»s åpenbare slektskap med «She Loves You»). Denne «lure» innflettingen av nært krisplende akustiske gitarer, håndklapp, tamburiner – enkle, men effektive detaljer som gir en sang dette lille ekstra.

«Mentalkrem» er stinn av slike triks. Sangene får dermed en umiddelbar og smakfull overflate. Foten er med fra første strofe. Slik skal god, enkel pop være. Rett på, uavhengig av tidsriktige moter.

Men selv om foten tramper og vellyd fyller rommet, så er ikke «Mentalkrem» av samme solide stoff som «En dags pause». Flere av låtene virker, om ikke halvferdige, så i hvert fall urealiserte. Låter som «Det er deg det handler om» og «Direkte metode» punkteres av altfor svake refrenger. Meningen er jo å høyne en låt gjennom refrenget, men her stopper det opp i stedet. Det bygges mot noe som aldri kommer.

Jeg synes dessuten at Herodes Falsks tekster ved flere anledninger beveger seg ubehagelig nær tomprat, eller selvopptatt sentrering rundt Jahn Teigens image. Det skjer i de to nevnte låtene. Og det skjer i «Risk» og «Du & jeg». Jeg kan ikke skjønne at det som sies i disse låtene er av særlig interesse for andre. Et annet feilskjær er den hets som blir musikkavisen Nye Takter til del i «Feil vei». Har virkelig avisen gjort noe som kvalifiserer til et så ondsinnet angrep? Eller har Teigen/Falsk satt i gang en helt privat vendetta?

Men det positive. La nå det komme fram! OK! Om man leter etter gode pop-låter, så finner man minst fem (pluss kanskje «Ja»). De tre første kommer som perler på en snor. «Hold isammen» – strømlinjeformet lyd. Gitarer i alle varianter glinser fett, mens Jahn jogger ledig langs den perfekte pop-melodi. Enkel tekst, lekent refreng. Helt uimotståelig.

«Gutta snakker» følger. Tørre, klønete gitarer bikker rytmen i gang, mens tromme/gitar-kombinasjoner smeller til bak Jahn i refrenget (er du ikke med før, så tar refrenget deg!). «Du skulle sagt ifra» er Jahn i det tandre hjørnet med stemmen sårt hengende høyt, høyt der oppe, mykt rammet inn av akustiske gitarer, orgel, piano og et kor som nikker deltakende («da-ra-ra-ra»).

Om vi ser bort fra hva den skyter på, så er «Feil vei» neste gullkorn. En jagende sak som trekkes gjennom tre stadier, dunkes sønder og sammen av elleville trommer, og flater salig ut i fanget på en håndfull franske korjenter.

Og best av alt: «Ja vi elsker». Nok en smertens ballade, følsom til det sukkende forpinte. Akustiske gitarer broderer vakkert, en tamburin klirrer vemodig, og Jahn flyter i duett med seg selv ut i refrenget. En fulltreffer!

Også «Ja», da. La oss ta den med. Den slentrer jo så lystig av sted!

Med såpass mange virkelig gode låter, kan ikke «Mentalkrem» kalles skuffende. Når duoen Teigen/Falsks enkle, blide gate-pop klikker i gir, er de uslåelige. Så får vi heller unnskylde at de bomgirer litt i ivren.

(Det Nye, 29. juli 1980)

The Beat: “I Just Can’t Stop It” (Go-Feet) *****

The Beat er alt du kan ønske deg av en moderne pop-gruppe. De lager snertne, kjappe pop-låter. Perfekt til dans. De har en god porsjon samfunnsbevissthet. Og de bygger broer rasene imellom (tre av medlemmene er sorte, tre er hvite) på tvers av generasjonskløften (yngste medlem er tenåring, eldste er i 50-årene!).

Basis i musikken er veldig 2 Tonesk (Specials, Selecter etc.). Denne hurtig løpende rytmeseksjonen (trommer/bass/gitar) som gnager og tikker. Den spretne fraseringen til vokalisten. Korets svar-teknikk. Dub- og ekko-effektene.

Men The Beat strekker seg lenger enn sedvanlig ska. Alle pop-elementer inkorporeres. De lekne saksofonstrofene, orgelets bløte toner, gitarenes jingling (à la Searchers). Og selve melodiføringen. Her møtes ska og 60-årenes gylne pop, pumpende på en rytmisk grundighet som vi husker fra Rolling Stones’ «Live With Me».

Stramt regissert, idé-rikt og jublende kommersielt. LP’en trekker deg ut der du skal være når god rock spilles: på dansegulvet.

(Det Nye, 5. august 1980)

Sex Pistols: “The Great Rock’n’Roll Swindle” (Virgin) (Soundtrack) ***

Eksisterte noen gang Sex Pistols?

1977 ligger plutselig så fryktelig langt tilbake i tiden. Det man har igjen, er en myte som sildrer hurtig bort mellom fingrene som sand.

Var Sex Pistols bare en eneste «flipp», et gustent latterbrøl utpønsket av manageren Malcolm McLaren? Han vil gjerne ha oss til å tro det. Og hans film The Great Rock'n'Roll Swindle er formet som en lang leksjon i hvordan å svindle flest mulig (plateselskaper, gruppemedlemmer, publikum og massemedia) for mest mulig. McLaren er selvsagt helten i filmen, mannen som sitter igjen med én million engelske pund når skuta synker.

Dessverre (for McLaren) bringer The Great Rock'n'Roll Swindle oss ikke sannheten om Sex Pistols. Den er langt mer ironisk enn vi ledes til å tro. For sannheten er at hverken Malcolm eller hans Sex Pistols red ut av kruttrøken med sadelveskene fylt. Tvert imot. De lå alle igjen på slagmarken, svelget og fortært av den store, stygge gribben (som Malcolm tror han lurte): Virgin Records.

Og det var hos Virgin pengene havnet – ikke i Johnny Rottens bukselommer, eller McLarens kilt. Ja, dette er ironien i historien: at de som høylytt forkynte at de ville plyndre platebransjen, endte med å bli råplyndret selv. Ingen gruppe i 70-årene er det blitt spekulert mer i enn nettopp Sex Pistols!

I dag er gruppa bare navnet på et produkt. Og Virgin selger, for dette kan de! En jevn strøm av resirkulerte Sex Pistols-låter og bastardinnspillinger (Cook og Jones pluss en eller annen tilfeldig forbipasserende vokalist) slippes ut på markedet pakket i nye, glorete omslag. The Great Rock'n'Roll Swindle er den foreløpig siste platen (man kan nesten høre Virgins latterbrøl).

Som mange vet ble det utgitt en dobbel-LP med samme navn tidligere. Og ikke uventet; de overlapper hverandre. Og begge er såkalte «soundtracks» fra filmen.

Jeg vil dog kalle den nye LP-en ærlig, om vi i det hele tatt kan bruke det ordet i denne forbindelse. Ærlig fordi den fokuserer på filmen, og ikke Sex Pistols-myten. Johnny Rotten er bare med på ett kutt: “Anarchy In The U.K.”. Ellers er det rent forfall med Cook & Jones og et par morsomheter fra McLaren (bl.a. “You Need Hands” som han fremfører lik en Hollywoodsk smørsanger).

Cook & Jones-låtene (med eller uten Sid Vicious) finnes allerede på to andre LP'er (pluss diverse singler). Så for tredje gang braker det løs med tettpakket pop-søppel som “Silly Thing”, “Something Else”, “C'mon Everybody”, “No One Is Innocent” og “My Way”. Dessuten er her to sanginnslag med gale Ten Pole Tudor.

Når det gjelder selve filmen, må jeg si at den er kostelig. Kanskje en av de beste rock-filmer som er blitt laget. Tidvis ustyrtelig morsom, full av billige poenger. Røff i kantene som en hjemmelaget film. Den er naiv, enkel. En virkelighetsflukt til landet kaos. Fantasifortellingen om gruppen som kanskje aldri har eksistert.

Hollywood-underholdning ajourført til 1980, og plassert på Londons gatenivå. LP'en er bare musikken fra filmen. En suvenir. En liten plastbit som bringer penger til sultne Virgin, og minner oss på at alt er som det var i den virkelige verden. Show-biz? Svindel? Nok en episode i eventyret om Sex Pistols.

(Det Nye, 16. september 1980)

De fem hullkortguttene stirrer verden i hvitøyet, åpner munnen og sier ingen ting! Var det disse grønnsakene som ga oss «Duty Now For The Future»?

Akk, hvor ble den elektroniske detaljrikdom av? Humoren? Devo svarer ikke. De synger bare sanger om «gutter og jenter». Fører elektronikken med sikker, nesten fantasiløs hånd. Litt spjæring her og der, en og annen rar punktering.

Men først og fremst blir datamaskinen underordnet rytmen. Denne gummiballrytmen som går igjen i samtlige melodier. Gitarer/bass/trommer/synthesizers – en sprettende masse under Mark Motherbaugh.

Han har trukket seg tilbake fra det vokale grenseland, og synger vekt, sjarmerende slik en amerikansk Coca-Cola-tenåring skal.

Forfall, forenkling? Her er intet som peker fremover. Bare god pop. Gutt møter jente. Devo underholder. Det er alt.

(Det Nye, 1. juli 1980)

Paul McCartney: “McCartney II” (Parlophone) ***

For andre gang i sin karriere gir Paul McCartney ut en ren solo-LP der han trakterer samtlige instrumenter selv. Den første, «McCartney», kom ut våren 1970 – samtidig med Beatles' sammenbrudd.

«McCartney II» ble unnfanget på Pauls farmer i Sussex og Skottland. I et intervju som fulgte med anmeldereksemplarene av LP’en, forklarer Paul at de fleste låtene ble til på den måten at han først spilte inn trommer og bass.

Med det rytmiske underlaget klart, begynte han langsomt å lete seg fram til melodier. La på gitarer, keyboards og elektronikk. Sist kom sangen.

Pauls stemme virker ofte temmelig syntetisk. Det skyldes at han enten synger gjennom en ekkomaskin, eller at han kjører båndet litt for fort.

Så langt Paul McCartney.

«McCartney II» er ikke årets sensasjon. Den er mer et glimt inn i et gutteværelse. Pauls leketøy er av den dyre sorten. Synthesizers, elektronikk, rytme- og ekko-maskiner. Fullstendig oppslukt av disse vidundre har han nesten forsømt det han egentlig kan: lage gode melodier. Store partier av LP’en kveles av middelmådig sludder. Paul pusler med sitt, skrur på brytere, trykker på knotter … og frembringer låter som er mer rytme og effekter enn melodi.

Instrumentalene «Front Parlour» (gymnastikk for en giktbrudden robot) og «Frozen Jap» er blottet for mål og mening. Det samme gjelder til dels «Coming Up», «Temporary Secretary» (ødelagt av en monoton, enerverende blipping), «Bogey Music» (en middelmådig boogie med fjollete tekst inspirert av en eller annen verdiløs Tolkien-kopist) og «Darkroom» (effektrik, men temmelig melodiløs).

Disse virker mer som uferdige skisser til single-baksider enn fullt ut realiserte ideer. Det er bare en privilegert kar som Paul McCartney som kan offentliggjøre slikt … og få solgt det!

Heldigvis er ikke LP’en så svak hele veien. Fem av de 11 kuttene holder mål, og vel så det.

Best er «Waterfalls». En trist og fryktelig vakker ballade der Paul kun akkompagneres av bløte el-piano-akkorder (og litt akustisk gitar). Melodien setter store krav til hans stemme, og gir Paul en sjanse til å hente fram sine beste (og mest tandre) vokale sider.

«Summer’s Day Song» er både overraskende og god. Her beveger Paul seg dypt inn i Eno-land. Sakte svevende synthesizers og Pauls stemme glidende inn som tåke. En sørgmodig sommerhymne.

«On The Way» er blues med romklang. Den kan minne om «Let Me Roll It», er enkel og uformell.

«Nobody Knows» er en ekte kjøkkenbenk-rocker. Bestikket klirrer i utslagsvasken ledsaget av trommer som låter som stampende støvler. Skurrende gitarer frembringer en skyv-støt rytme à la J. J. Cale, og Paul skriker seg skikkelig blodsprengt (han benytter sin legendariske sandpapir-stemme).

LP’en avsluttes med nok en fin, lavstemt ballade, «One Of These Days» (bare Paul og hans akustiske gitar).

Vel, det er «McCartney II». En ujevn plate. Den låter som det den er: et hjemmesnekret hobbyprodukt. Full av røffe kanter, uferdige skisser og blindgater. Paul har rett og slett valgt den hjemlige sjarm fremfor å forsøke å lage det definitive McCartney-album.

(Det Nye, 24. juni 1980)

Roxy Music: “Flesh + Blood” (Polydor/EG) *****

Farvel til Paul Thompson. Farvel til det dunkle og mystifiserte. Roxy Music gjenoppdager tenåringskvaler, uskyldig sentimentalitet og himmelsk godlyd.

Et par dråper disco-beat på fløyel. Funklende piano med et silkeovertrekk av synthesizers. Manzaneras klangfulle, syngende akkorder. MacKays akk så smakfulle blåser-stikk. Ferry, den sentimentale banditten, i storform.

Et usigelig lekkert komponert lydbilde. Aj! Melodiene er som svale, milde, bittersøte gråtetokter. Skjelvende deilig!

Roxy Music skyter ikke lenger mot intellektet. Det er full fart mot slager-land. Men de treffer blink, det er hovedsaken.

Så jeg sitter her med en LP som skuffer meg litt, og gleder meg veldig. For god pop er nå engang god pop. Og det er sommer.

(Det Nye, 15. juli 1980)

Roy Harper: “The Unknown Soldier” (Harvest) *****

Så kom der da omsider en ny Roy Harper-LP etter tre års venting.

Mye arbeid ligger bak, og en hel rekke musikere; deriblant Kate Bush og Pink Floyds David Gilmour. Den samme Gilmour er delaktig i fire av LP’ens låter. Her er den Floydske påvirkningen helt åpenbar. Søvnig, dump grunnrytme på slappe trommeskinn og Gilmours majestetiske gitar – roterende i kosmiske sølvriffs, glidende stjerneslide og fjerne måkeskrik.

Roys tekster er som alltid vidåpne for tolkningsmuligheter. Det tematiske riss springer fra sødmefylt kjærlighetspoesi til arg tilbakeskuen mot 60-årene («ten years we were dreaming dreams»), pluss en arret, blodig masse av nåtidsrealisme.

Roys dommedagsvisjoner når klimaks i "True Story", der han henter fram en redselsperiode fra britisk middelalderhistorie og gjør den truende gyldig i 1980.

Musikalsk er LP’en veldig typisk Harper. Et nikk til Dylan, et lite bukk til folk-viser, og en god porsjon spacy Floydsk, drømmende mykrock.

(Det Nye, 15. juli 1980)

Joan Armatrading: “me myself i” (A&M) *****

Joan Armatrading er her igjen. Selvopptatt, fandenivoldsk og ikke så lite kynisk. LP'ens tittelkutt er et eksempel på den definitive selvsentrering: «I wanna go / by myself / I’ve just room enough for / one / me myself I». Når det gjelder menneskelige forhold, fremstiller Joan seg selv som en forbruker. Her er ikke følelser, bare en tilfeldig stillen av en kjødelig hunger («there’s a body next to mine / but I’m feeling cold»): Lidenskap, sex og den etterfølgende tomhet. For Joan er ekte kjærlighet bare en mulighet som hører morgendagen til. Selv LP'ens lykkelige kjærlighetssanger virker kalde, rastløse – som om noe snart er forbi.

Tekstene er ganske enkelt formublottet for krevende bilder. Det samme gjelder musikken. Joan har spadd fram sitt rocke-hjerte, og danser ganske rett på. Det svinger på en funky, «svart» måte. Også balladene virker «harde», pågående takket være trommenes «punch». Tett samspill hele veien mellom el-gitar (bl.a. Chris Spedding), keyboards, akustisk gitar og tidvis sax.

(Det Nye, 16. september 1980)

The Cramps: “Songs the Lord Taught Us” (I.R.S.)

Etterpåklok:

Psykotisk rockabilly med smak av krypt, det er tidvis som om Screaming Jay Hawkins skyver kistelokket til side, tar natten i besittelse og puster på musikken. Mørkere rockabilly skal du lete lenge etter. Fenomenalt band. Det er bare å holde seg fast. For en debut!

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma) ******

Peter Gabriels tredje solo-LP er her, rik på bilder av blod og gru. Det er moderne kommunikasjon slik den foregår gjennom telefontråder og geværpiper. Det er knirkende skritt over gulvet, mens natten er blytung og telefonen død.

Og hør! Et skrik splitter skallen på presidenten der han troner i sin limousin, bejublet av massene. Det er blod overalt. Blodstenkete drømmer. Og virkeligheten i svart/hvitt.

Og noen slår og kan ikke annet, og andre skyter, og mange dør. Og noen smatter bedøvet i stengte rom, mens Adolf brenner bål og politiske hærer braker sammen blant sanddynene.

Og Peter Gabriel presser fingertuppene mot tinningene, hutrende i dette asyl av en verden. Han har skapt et uhyggelig stykke om galskap, om tapere, om et samfunn, om sjelelig ørken.

Musikken skifter hele tiden, fra det skakke, heslige, avskrellete (à la cover-fotoet) til det høyreiste, vakre. Du kjenner ham igjen. Men han har aldri gjort det bedre!

(Det Nye, 22. juli 1980)

Magazine: “The Correct Use Of Soap” (Virgin) ******

Howard Devoto (Magazines komponist og sanger) tar mer og mer form av en figur i en Dostojevski-roman. På den nye LP’en utbryter han endog: «I’d have been Raskolnikov/but mother nature ripped me off» («Philadelphia»).

Vi ser ham balansere på grensen mot vanvidd. Tynget ned av angst, fortvilelse og håpløse grublerier. Til stadighet vender han tilbake til nøkkelordene «synd» og «skyldfølelse». En forbannelse, en gul betennelse brenner i hans sjel. Det er rystende saker. Feberhet fantasi levd ut til det ytterste. Masochisme og sadisme skreket ut mellom mentale piskeslag: «I will let you hurt me/because I know it hurts you».

Denne LP’en er et fritt fall gjennom helvetes porter. Uhyggen river deg opp som klør. Devoto har egentlig intet oppløftende å by lytteren. Han spør: «do you want the truth/or do you want your sanity?». Selv har han valgt det første, og selvportrettet han maler er følgelig ikke pent: «I am angry/I am ill/and I’m as ugly as sin». Selv kjærlighetens halmstrå blir for Devoto bare veien mot ny tortur (og soning?): «and I still turn to love/I want to fall again».

Til disse visjoner har han valgt det perfekte musikalske underlag. Lydbildet er temmelig fjernt fra forrige LP’s vide, golde og øde fjordgap. Magazine befinner seg nå dypt nede i et trangt skar. Lytteren opplever nærmest musikken i «fugleperspektiv», og det skaller enerverende fra fjellveggene. Det er en «sound» av ben og tinn og kjeller. Den kan få selv de dyreste høyttalere til å låte som pappesker.

Stilmessig er her klare paralleller til Roxy Music/Bryan Ferry og David Bowie/Robert Fripp/Eno. Men den skjønnhet som fornemmes i dypet av låtene, blir hensynsløst og bevisst tildekket.

Dave Formula står sentralt i denne heslige prosessen. Hans elektroniske apparater fordreier og forskyver. Snitter opp med lange, stiplete tonebuer. Valser alle klangfarger ned til en tynn blikkplate. Synthesizers, moog og keyboards sprøytes ut over lydbildets bakre (og dypere) regioner, mens gitarene roterer, slamrer og hviner i en skurrete, fillete kakofoni. Du får bare nærkontakt med de skarpe, tørre trommene og den dypt syngende bassen.

Og Devoto selv, da, som halvt messer, halvt støter ut tekstene, manisk depressiv. Iblant tangerende Bryan Ferrys teatralske frasering (særlig i de eksepsjonelt gode «I’m A Party» og «You Never Knew Me»).

«A Song From Under The Floorboards» (Dostojevski igjen) står for meg som LP’ens mest forheksende øyeblikk. Den overgår Magazine-klassikeren «Shot By Both Sides» i ett og alt.

Magazine gir låtene uventede vridninger. Harmoni og disharmoni forenes, og gir musikken et voldsomt «løft». Det er en veldig rytmisk orientert plate, egentlig (bassen kjører ofte rene funk-løp). Stinn av sjokkerende skrekk-effekter. Hver musiker er en aktiv bidragsyter. Intet kan fjernes uten at du ødelegger alt.

«The Correct Use Of Soap» er farlig attraktiv. En psykologisk thriller, en seremoni av redsler som hensetter lytteren i transe. Det er avslørende, essensiell rock for moderne, tenkende mennesker.

(Det Nye, 10. juni 1980)

Juni

Bob Marley & The Wailers: “Uprising” (Island) *****

Etter den noe krasse «Survival», demper Marley ned stemningen. «Uprising» er først og fremst en særdeles elegant reggae-LP. Saktmodig og lys. Avslappet og glad.

Jentekoret I Threes får god plass, og gir låtene en religiøs orientert «soul»-atmosfære. Den synkoperte, oljete grunnrytmen berikes med suggererende detaljer. Det er godlyd sprunget ut av overskudd.

Tekstene bæres av den samme glede – vissheten om at forløsningen kommer. Marley balanserer lett mellom politisk bevissthet, religiøs jubel og mykt, indre følelsesliv (à la «Kaya»).

Det ene utelukker ikke det andre. Her fornemmes en pasifistisk grunntone. Og et glad skue mot Gud (det er ikke Dylans dystre «Slow Train» som runder svingen i «Zion Train»!).

Hvor der er vilje, finnes der håp – det er Marleys positivisme og mennesketro i et nøtteskall. Finpolert reggae.

LP’en byr på to uvanlige Marley-kutt: «Could You Be Loved» (med et uhyre attraktivt disco-liknende bassløp) og visen «Redemption Song» (kun Marley og en akustisk gitar!).

(Det Nye, 19. august 1980)

The Rolling Stones: “Emotional Rescue” (Rolling Stones) *****

Etterpåklok:

Jeg må ha befunnet meg i ammetåkens febermare. Fortsatt bakfull etter nybakt sigar-uken. Dette er en svært middelmådig Stones-LP. Den definerer faktisk begrepet middelmådig i Stones-sammenheng. Av gruppens 80-tallsproduksjoner er det vel bare “Undercover” jeg spiller sjeldnere (i betydningen aldri).

Fra Det Nye:

«Some Girls» var et kalkulert forsøk på å portrettere Stones som det de en gang hadde vært: en sint, rampete gjeng som spilte skarp rock så murpussen drysset og eldre kvinner rødmet. Noen av låtene var ganske vellykte. Men alt i alt synes jeg LP'en var patetisk.

«Emotional Rescue» er heldigvis ingen resirkulering av «Some Girls» (som paradoksalt nok ble den mest solgte LP i gruppas historie). Rolling Stones virker friere (på tross av at gruppa har store interne problemer). De har funnet en «sound» som smaker ekte. Ankermannen er Charlie Watts. Det enkles mester. Djupt og tungt slår han rytmen (og bare den). DUNK DUNK DUNK. Mellom dunkene, en ilsk hvisping av cymbalene. Noen skarpe trommeruller, og så tilbake igjen til grunnrytmen. Tyngre og tyngre. Hardere og hardere. Uhyre effektivt.

Det perfekte utgangspunkt for Rolling Stones' rock'n'roll. De stakkato gitar-riffene, stikkende og kløende. De frynsete Berry-akkordene. Wymans glupske bass. Og Mick Jagger. Den teatralske sanger. Han vrir og vender på ordene, ifører seg den ene maske etter den andre. Til tider går han kanskje vel langt. Men han gir, han jobber – det er det viktigste.

«Dance» åpner LP'en, fulgt av «Summer Romance» (rock'n'roll) og «Send It To Me» (reggae). Ingen av dem spesielt gode. Men de viser bredden på LP'en, og siden blir det bare bedre og bedre.

«Let Me Go», en rivende, slitende rocker med herlig konsis tromming fra Watts.

«Indian Girl». En følsom Jagger skjelver og støter fram ordene: «life just goes on and on/gettin' harder and harder». Meksikansk atmosfære – stramt strenget flamenco-gitar, snatrende blåsere.

Side 2 åpner med en arketypisk Stones-rocker, «Where The Boys Go». Bassen buldrer opp og ned, blir glefset i flankene av el-gitarene. Og refrenget er skikkelig allsang.

«Down ln The Hole» fører oss tilbake til Stones' røtter. Sakte blues. Et blodskutt, klagende munnspill. Gitarer som klimprer blått og trist (à la «Let It Bleed»-perioden). Og Jagger halvt snakker fram teksten. Historien om å ramle ned i det sosiale bånnsjikt. Akk, du rennesten!

Tittelkuttet er en porsjon ypperlig disco. Dorsk kombinasjon av trommer/bass/el-piano. Rytmisk skyflende, gyngende mens gitarene kjapt klipper ytterkantene – og Jagger synger i falsett à la brødrene Gibb: «I'm just a poor girl in a rich man's house, uhuu!» Låten antar mer og mer sensuelle former, og toner ut med Jagger i rollen som den hvitkledte sex-ridder. Grynt og stønn og «Miss You»-kor.

«She's So Cold» er nok et stykke glimrende Stones-musikk. Halvrask, båret på hissig kløende gitar-stikk og Watts' krasjende cymbaler. Igjen er teksten sex-orientert: «I'm so hot for her/she's so cold» og (sunget sterkere og sterkere) «I'm the burning bush/I'm the burning fire/I'm the BLEEDIN' VOLCANO!» Hmmm.

LP'en avsluttes med «All About You». En søvnig, pen ballade – uhyre smakfullt arrangert. Keith Richard synger. Vek, lys, men med en dylansk krøll på tungen: «I'm so sick and tired/hanging around with dogs like you/you're the first to get laid/always the last bitch to get paid» – for å la det munne ut i «so how come I'm still in love with you».

En noe uvanlig formulert kjærlighetssang, hva?

(Det Nye, 12. august 1980)

***Meningsløs kjempeposter hjalp ikke det spor på det gjennomført dølle coveret.***

Ja, hva skal man si? «Saved» er blitt akkurat den platen mange ventet, og enda flere fryktet. Dylan har løpt den religiøse fanatikers line helt ut. Kompromissløst. Både imponerende og skremmende på én gang. Om man ikke er villig til å akseptere den kristne Dylan, vel, så finnes her ingen forsonende trekk. «Saved» er gospel-rock. Et enten eller.

Personlig er jeg fryktelig i villrede. Ikke fordi Dylan legger hele sin kristne livsanskuelse fram for verden. Men fordi denne anskuelse virker så merkelig fattig.

Dylan var tidligere en mysterienes grenserytter. En gralsridder, et åndsmenneske som brakte oss besnærende bilder.

Nå, når han har hele det fantastiske og rike Kristus-mysterium å arbeide med, viker han unna, og hengir seg til ufordøyde klisjeer. Slenger oss Bibel-sitater i synet, uten å tilføre dem noe individuelt, selvopplevd. På denne måten reduserer han åndsvitenskap og religion til spekulative tegneserier.

Man blir ofte skremt når man hører «Saved». Særlig tittelkuttet som får full gospelbehandling med raslende tamburiner, hysterisk jentekor, avsindig hamrende piano og en tungetalende Bob Dylan som rasper hulkende:

«I've been saved / by the blood of the lamb.»

Dette er en ukjent Dylan. En vekkelsespredikant som luter over avgrunnen, hylende i selvtilfreds frelse uten å gi oss en eneste selvprodusert tanke. Det er kristendom så karikert at bare flammende fanatikere kan motta signalene.

Ille er også coverets gjennombanale barnebibel-illustrasjon. Og den truende «Are You Ready» (med særdeles svovelholdig tekst). Og den slagordpregete gjennomgangen av Jesu liv i «The Garden», som fullstendig utelater det mest vesentlige, nemlig påske- og pinse-mysteriet.

Dette er ikke et kristent individs forfinete religiøse opplevelser. Det er en narkotisk rus! Dylan har satt vekkelsessprøyten i hovedpulsåren, og er på full fart ut i den definitive «trip». «Trip’en» er blitt det vesentlige, akkurat som hos den sprøytenarkomane.

En meget foruroligende utvikling.

Men samtidig er «Saved» en forheksende fin LP. Det er det paradoksale. Verken låtene eller musikerne kan måle seg med «Slow Train». Men stemningen her er like sterk – ja, sterkere! Fortettet og oppriktig. Dylan tror på det han sier. Det er LP’ens skjønnhet.

Og han kneler ydmykt for å tjene Herren:

«Well I don't deserve it / but I sure did make it through / what can I do for you?».

Smaken av det forjettede land har foreløpig overveldet ham, fått ham til å bryte med sin fortid. Hysteriet overskygger i øyeblikket poesien.

Men ikke helt. For Dylan er i form på «Saved».

Hør «Covenant Woman», «What Can I Do For You» (med to blendende følsomme munnspill-soli), «Saving Grace», «Pressing On» (et frekt tyveri av «The Weight») og den hardnakket rockende «Solid Rock».

Han skriver fremdeles musikk for sjelen. Han har bare en smule problemer med formidling, konsentrasjon og ikke minst den bevisste forståelse av det han driver med. Her er ro, her er flammer … men ikke undring.

Men jeg tror det kommer.

For mysteriene ligger der. Det er bare for Dylan å strekke ut hånden. Så er han … ikke fremme, som han nå sier … men på vei.

(Det Nye, 22. juli 1980)

Queen er blitt en klisjé. En gruppe som konstruerer sin musikk etter formler, som følgelig for lengst har mistet evnen til å overraske.

«The Game» viser derimot en enklere, strammere regissert side. Men musikken er fremdeles den samme.

Man gjesper når Mercury begir seg inn i sine hulkende, piano-akkompagnerte ballader («Play The Game», «Save Me» etc.) fordi man vet med urokkelig sikkerhet at hele gruppa snart faller inn med et smell.

Og man gjesper når Brian May trår til med disse evindelige skingrende, jamrende soli som ikke har gått en ny vei på flere år.

Det er faktisk John Deacon som står for LP’ens to beste låter, «Another One Bites The Dust» og «Need Your Loving Tonight».

LP’en er som ventet upåklagelig produsert (maksimal utnyttelse av stereo etc.), og Queen-koringen er blendende … som alltid.

(Det Nye, 5. august 1980)

The Vapors: “New Clear Days” (United Artists) ****(*)

Vapors er en pop-versjon av The Jam. En god en også.

Deres første LP er litt ujevn, men inneholder nok knallåter til at de store basuner må fram. Særlig bør «News At Ten» (nærmere The Jam kommer man ikke!), «Spring Collection», «Letter From Hiro» og hit-singlen «Turning Japanese» nevnes.

Velformete historier om å vokse opp i asfalt, betong og «nuclear days». Fin popkoring. Snedig tråklende rytme. Det er krasst og glødende, men kommersielt like fullt.

Vic Coppersmith-Heaven (Jams producer) sitter bak spakene, og det betyr automatisk at bassen får albuerom. Kjapt løper den under vokalistens stakkato ordstrøm, men trommene nagler hver strofe til gulvet.

Det er røff pop som spretter, rik på gitarer, og glimrende til høy avspilling.

(Det Nye, 22. juli 1980)

The Soft Boys: “Underwater Moonlight” (Armageddon)

Etterpåklok:

Et saftig eselspark av en LP som åpner triumferende med trussel-løftet "I Wanna Destroy You", og bare fortsetter å øse på med alt det beste du vet av kraftpop, psykedelia og eksentrisk lurendreieri. Det er bare deres andre LP, men lyder som skapt av erfarne rever i rockens absolutte toppsjikt. Av uforklarlige grunner solgte ikke LP'n i det hele tatt. Men den vokste seg stor etter hvert som årene gikk. I dag en klassiker. Tidlig postpunk psykedelia høy på adrenalin, gitarer, Syd Barrett og Byrds.

Juli

Dexys Midnight Runners: “Searching For The Young Soul Rebels” (Parlophone) ******

Når rocken står og stamper på stedet hvil (som den har en tendens til å gjøre nå), når livsgnisten glimrer med sitt fravær – se, da tyr man til fortiden. Punkrockerne gjorde det. Specials og 2 Tone-gjengen. Og mange, mange andre. Det er ikke noe galt i dette. For gamle ideer kan fiffes opp, tilføres nåtidens impulser. Dermed blir det ferdige resultat både originalt og gyldig.

Dexy’s Midnight Runners, en gruppe på åtte mann, har åpnet en glemt grav. Det lille mausoleum som rommer britisk soul. En musikkform som hadde sin store leder i Geno Washington og hans Ram Jam Band. De blomstret i 1966/67, og noen husker kanskje ennå slageren «Michael».

Dexy’s Midnight Runners gjør det. Og med en ektefølt hyllest til Washington, «Geno» (B-side: «Breakin' Down The Walls Of Heartache», Parlophone R 6033), nådde de toppen av de britiske hitlistene våren 1980. Suksessen har fortsatt med singlen «There, There, My Dear»/«The Horse» (Parlophone R 6038) og debut-LP’en «Searching For The Young Soul Rebels» (som inneholder begge single A-sidene).

LP’en åpner med bruddstykker av Deep Purple, Sex Pistols og Specials, før en røst formaner: «Burn it down!». Så feier messingblåserne inn med majestetisk friskhet, og Dexy’s Midnight Runners er i gang.

Musikken er blottet for Geno Washingtons sprudlende livsglede. I stedet får vi hvit soul sprunget ut av de britiske storbyers ødemark. Her er verken funky sex eller lykkelig kjærlighet (som er så typisk for amerikansk soul). Kun gråhet. Like ekte som Londons skitne mursteinsbygårder. Stemningen er kuet. Ungdommelig resignasjon. Kraftløs dysterhet.

Det er historien om dagens unge sjeler som vandrer i blinde, frosne til margen. «I've been manic depressive,» synger vokalisten, «I need some help, you know?»

Gruppa blir aldri aggressiv. Musikken er mer en langsom, oppgitt sørgedans. Knugende. Messingblåserne feier som frisk sjøluft gjennom vinduene. Men uten smil. I stedet understreker de den tungsindig grublende stemningen. Blåserne, med den raspende trombonen i spissen, ligger fett snatrende helt i lydbildets forkant, og inntar en dominerende rolle. Iblant deltakende, triste som en regnvåt sørgemarsj … andre ganger seierssikre med gjallende fanfarer.

Bak blåserne jobber orgelet aktivt, sprøyter toner gjennom hullene. Gitar/bass/trommer er kun tildelt en strengt rytmisk funksjon.

Ved siden av blåserne, er gruppas vokalist platens unikum. En hulkende, depressiv fyr som kryster seg selv for følelser. Han er en personifisering av FORTVILELSEN. Vipper på smerteterskelen. Tøyer, sneier innom falsett. Han besitter Van Morrisons sikkerhet når det gjelder lek med stavelser. Og han får deg til å tro på det han sier. En stor vokalist.

Låtene er hovedsakelig av den rolige sorten. Soul, javel, men med islett både av blues og 2 Tone-ska. Og atmosfæren er som nevnt, trist.

Gruppa avslutter bristeferdig: «You see, Robin, I’m just searching for the young soul rebels – but I can’t find them anywhere.»

Kan DU sitte stille?

(Det Nye, 23. september 1980)

Etterpåklok:

Gruppens triumf av en svanesang, og utgitt to måneder etter Ian Curtis' selvmord. Noe av innholdet er prøvet materiale fra 1979 og gitardominert. De nyere låtene fra tidlig 1980 inkorporerer synthesizeren. Det er mørkt og besatt, svulmende av lidenskaper og frustrasjoner, og med en transelignende dansebeat, og Curtis messende som en gotisk Jim Morrison.

Echo And The Bunnymen: “Crocodiles” (Korova)

Etterpåklok:

Debut-albumet til Liverpools store sønner. Mørkt og angstfylt, med en dansende kontroll på fremdriften. Deilig klangfulle gitarer (Med mange virkningsfulle skrupasninger), romslig dryppstens-lydbilde, sorgfulle stemningsskisser og Ian McCulloch er allerede i vokalistenes Premier League. Løfterik start som de levde opp til med de etterfølgende platene.

Da John Foxx la ut på sin solo-ferd, tok han med seg Ultravox' hjerne. Men ikke hjertet.

Gruppa består nå av tre gamle og ett nytt medlem. Ny er Midge Ure, en fyr med sans for krasse gitar-riffs og enkel rock. Han har dempet ned Ultravox’ outrerte eksperimentering. Men de orienterer seg ennå mot tysk/fransk elektronisk rock.

Bortsett fra trommeslageren, trakterer alle medlemmene synthesizers – LP’ens dominerende instrument. Synthesizers som murrer, klakker og dunker … eller skyter ut i et spill av fosforiserte lysbunter. Iblant snor en fiolin seg rundt i det katedralske lydbildet. Rytmen er strengt geometrisk (et nikk til Kraftwerk) og eggende.

«Vienna» – en strømlinjet, moderne pop-LP.

(Det Nye, 28. oktober 1980)

Norsk rock har for lengst vokst seg ut av barneskoene. På et snaut halvår har vi fått slengende klassiske plastbiter fra Young Lords, Stavangerensemblet, The Aller Værste! – og nå sist … Kjøtt.

Vi kan definitivt glemme gamle helter som Pussycats, 1-2-6 & Co. Norsk rock anno 1980 er så mye, mye bedre. For første gang kan nemlig våre beste måle seg med de britiske (og amerikanske) storhetene. Det er ikke noe provinsielt over det som skapes i Halden, Bergen, Stavanger, Oslo, Trondheim etc. Det er høyreiste saker. Stolt og relevant. Det er rock som gløder i blodet.

Kjøtts nye plate er en halv LP. Sju låter (drøyt 18 minutters spilletid) presentert i LP-format (avspilles på 45 rpm.) Hver av låtene beskriver vårt kjære samfunn i lite rosende ordlag. Man får de moderne tider servert i form av «lekre» små tallerkenretter som kloning, høyspent sex, skytegale massemordere (gjort til kjendiser av de skriveglade massemedia) etc., etc. Alt ektefødte barn av det lykkelige Vesten.

Og i sentrum for disse mørketids-visjoner finner vi den sinte, opprørske, frustrerte ungdom. Individualisten som ikke skylder noen det grann. «The modern outlaw», hva?

Tekstene er gledelig velskrevne, rockende på de rette stavelser. Og norske! Et refreng går som følger:

«abort/ atom/ autonom/ mikrohomo/ kromosom/ sado maso/ discodata/ dildo dada/ fabrikata». En meget effektfull bruk av nøkkelord.

Kjøtt har dessuten evnen til å koke de store ting ned til det enkle: «jeg vil bli som Mao/forandre mange ting/ ha bilder av meg sjæl/på alle vegga i Peking».

Tekster med illustrasjoner er for øvrig trykt (i gyselig rødt) på fire ark som følger med platen.

Så var det musikken, da. Ingen fiksfakserier. Tett og stødig hele veien. Men uten henfalling til de nedkjørte, forslitte punk-bruduljer. Kjøtt spiller med disiplin og oppdragelse.

Trommer og bass holder et godt grep om den rytmiske strukturen. Koker og slår, rundt en stram nerve av ild. Til dette kommer to gitarer. Den ene ledig huskende parallelt med rytmeseksjonen. Den andre besitter en lys, metallfolie-klang, og føler seg fram i enkle, naivistiske solo-figurer som minner sterkt om 60-årenes «swinging London»-periode (1965/66). Men samme gitar kan i neste øyeblikk frese ut i regelrett dissonans. Angstbiteren kaster masken!

Jeg synes i det hele tatt at gitar-arbeidet på denne platen er forfriskende nyansert. Kjøtt viser at det er mulig å bruke gitarene (som annet enn harver) uten å ende opp som posører.

Hva musikken deres består av? Tja, ingrediensene er mange. Hovedmotivet er nok punk. Den ilske hardheten. Gruppas pågående halsstarrighet. Men gruppa har åpnet seg. Latt lyset sive inn i form av enkelte ska-ingredienser, litt av den dissonans som preger seriøs britisk rock for tiden (Gang Of Four kan nevnes).

Og gruppa kjører ut i hyper-fengende refrenger. Du kan ikke unngå å like dette.

Min egen favoritt er den tranceliknende «Jeg vil bli som Jesus». Men finn dine egne perler, og plasser platen side om side med dine The Aller Værste!-singler.

(Det Nye, 2. september 1980)

August

Siouxsie And The Banshees: “Kaleidoscope” (Polydor) ****(*)

Is et ord man automatisk forbinder med Siouxsie And The Banshees. Instrumentenes klang, Siouxsies frosne stemme, produksjonen – det er ren midtvinter.

Så også med «Kaleidoscope», en lettere tilgjengelig LP enn «Join Hands».

Mesteparten av side 1 er helt tonløs. Siouxsie messer og klager følelsesløst mens kompet durer og går: gitarskrangel roterende i elektronisk behandlete spiraler, amatørmessig tromming, en skvækende sax – og fjerne lyder som bringer tankene hen mot en dryppstensgrotte.

Det totale mangel på engasjement er virkningsfullt, men dessverre også ganske kjedelig.

Bedre er side 2, der det inntrer en viss spenning. Melodier tar form, gruppa klikker i gir, beveger seg målrettet fremover og gir seg thrilleren i vold.

Her lar Siouxsie seg endelig rive med. Stemmen får farge-valører («Christine» er et utmerket eksempel).

Når de er gode, kan ingen formidle galskap så inntrengende uhyggelig som denne gruppa.

«Kaleidoscope» inneholder mange eksempler på dette.

(Det Nye, 28. oktober 1980)

Posør. I min fremmedordbok forklares ordet med: «person som prøver å gjøre seg interessant, bløffmaker». Cover-fotoet ovenfor viser fem eksemplarer av arten (han til venstre er sterkest angrepet).

Kids har gått grundig til verks. Gulfarvet hår, moteriktig musikk, moteriktige tekster. Det skal innrømmes at de kan lage iørefallende melodier og bekle dem effektivt med brede, skarpskårne gitar-riffs, snirklete keyboards-broderier og ooh-aah koring.

«Cool» og «Hun er forelska i lærer’n» er endog gode låter.

Men stort sett kommer gruppas image i veien. Du tror dem ikke et øyeblikk når de synger om ungdomstid, opprør og rock’n’roll. Da er nok selvdigger-tendensene i «Fanklubb» og «Superstar» straks nærmere sannheten.

Og musikken i «Rock’n’Roll» – en blanding av Supertramp, restaurant-ompa og ABBA-kling klang.

Eller den katastrofale (norske) versjonen av Whos «The Kids Are Alright».

Dét er mulig at Kids kan bli til noe (gitaristen virker svært ålreit). Men foreløpig er de kun Norges svar på Sweet (anno 1973).

(Det Nye, 30. september 1980)

Captain Beefheart And The Magic Band: “Doc At The Radar Station” (Virgin)

Etterpåklok:

Kapteinen er inne i sin nye vår og topper det med dette fremragende albumet som dels inneholder gamle ideer bearbeidet og oppdatert, og dels helt nye ting. Alt fremført av kanskje den sterkeste av alle Magic Band-inkarnasjonene. Rustikk og naken atmosfære, brutte rytmer og mye gitar, en dæsj synth og trombone. Levende, eksentrisk. Og med titler som er romaner i seg selv: "A Carrot Is as Close as a Rabbit Gets to a Diamond" og "Making Love to a Vampire with a Monkey on My Knee".

The Fabulous Thunderbirds: “What’s The Word” (Chrysalis)

Etterpåklok:

Hvit Texas-blues fremført av et forrykende lag med Jimmie Vaughan (storebroren til Stevie Ray) på gitar og det karismatiske fyrverkeriet Kim Wilson på mikrofon og munnspill. Dette er deres andre LP, og den hører hjemme i en hver platesamling med respekt for seg selv og sine omgivelser.

September

David Bowie: “Scary Monsters (and super creeps)” (RCA) ******

Jøje meg! Hvem ville trodd at Bowie kunne komme seg så raskt etter «Lodger»? Her går fyren rett og slett hen og lager sin beste LP til dags dato! Desidert! Og det nærmest i desperasjon.

For «Scary Monsters» er en desperat LP på alle plan. Bowie forsøker desperat å løsrive seg fra det monster han har skapt, og alle de kryp av noen roller han har spilt på veien. Maskenes forbannelse er over ham. Alle hans velkalkulerte knep slår tilbake, og den eneste retrett går gjennom nye forkledninger, nye kryp. I «Ashes To Ashes» vender Bowie tilbake til sin aller første slager, «Space Oddity», og plasserer seg selv i den fortapte romfarers rolle – flytende i uendeligheten. Messende stemmer omslutter ham mens han synger: «I've never done anything out of the blue / I want an axe to break the ice / I want to come down right now.»

Men ned kommer han ikke. Bowie flyter der ute, agerende observatør. Han iakttar vår klode. «I am barred from the event / I really don't understand the situation.» Og det er på dette plan LP'ens virkelige budskap kommer til uttrykk. En forferdelig analyse av vår tid. Vårt samfunnsmonster og alle dets kryp. LP'en åpner døren til et sinnssykehus av sosialt kaos, politisk vanvidd. Et helvete av forkullede, mishandlede sjeler.

Vår tid. Med sitt skinndemokrati; flertallets diktatur over de få. Friheten som løgn – frembringende et grotesk vakuum. Vår tid. Der avvikernes vei inn i systemet går via asyl eller fengsel. Hvor individet hates og forfølges. Hvor menneskeverd er synd, og hvor massen er det som teller, bølgen som enten gjemmer seg bak feighetens gardin, sitrende av misunnelse, eller farer brølende etter avvikeren. Bowie ser fascismen gløde et sted der inne, ikke bare i de små nazipartiene, men i selve folkedypet – og i samfunnssystemet. Dette er verre enn «1984», for dette er virkelig.

Bowie formidler disse strømninger gjennom meget sterke bilder. Og han beskriver et utall ofre – våre personskisser tegnet med svimeslående kjærlighet. Han feller tårer over disse tidens ensomme, forvillede mennesker. Både jegeren og den jagete. Begge ofre for de djevelske, menneskefiendtlige makter som herjer vår tid: «they're people I know I love / they seem so unhappy dead or alive.»

Musikken er drepende god. Som spylt ut av en trang kjellerhals, dirrende på eksplosjonspunktet. Det er «Low» og «Heroes», bare sterkere, sintere. Det avsindige raseriet i gitarene (bl.a. Robert Fripp) – frynsete sagtannhyl, disharmoniske akkorder i ekko-byks langs gulvet, elektronisk behandlete toner – som ruglete stål mot stål i en vanvittig ferd bortover skinnegangen.

Og trommene. De ligger på som et dunderverk – slik kjøttøksen drives inn i kadaveret, slik mitraljøsen snatrer foran eksekusjonspelotongen. Det er synthesizers og rumlende lokomotiver, spøkelsesaktig pling-plong og elektronisk during som slår bunnen ut i bassområdet. Lyd på lyd. Voldsomme brottsjøer. Og ikke et øyeblikk mister låtene sin evne til å sluke lytteren med hud og hår (hvert eneste kutt fortjener å toppe hitlistene!).

En overveldende god LP er det (hør eksempelvis på den enorme «Teenage Wildlife»). Bedre saker får du kanskje ikke høre på mange år!!!

(Det Nye, 21. oktober 1980)

Kate Bush svever videre inn i sin dunkle verden av sex, trolldom og galskap. I seg selv er ikke låtene på dette hennes tredje album spesielt sterke (unntak finnes!). Men Kate har utviklet et enestående øre for arrangementer. Studioets muligheter utnyttes maksimalt. Lydbildet blir et panorama, forheksende rikt på dramatiske, fiffige effekter. «Never For Ever» er en stereo-plate. Og det er lett å bli bergtatt.

Kate benytter mange musikere og instrumenter. Likevel virker låtene merkelig nakne og lette. Det skyldes at ytterst få instrumenter følger den egentlige melodien. De fleste vrimler ut på sidene, inn i bakgrunnen – og fungerer som effektive stemningskapere. Og stemningen er rent ut sagt uhyggelig.

Man vandrer inn i den forheksede skog. Omsluttes av et marerittliknende villnis. Gjennom tåken og mørket kan man nesten – i korte, urovekkende glimt – skimte cover-illustrasjonens mange redsomme vesener. «I’m busy chasing up my demon», synger Kate – og det er ikke tvil om at hun tiltrekkes av mørkemaktene.

Mens de vanskelige, «rare» melodiene svever forbi (i stadig forvandling fra parti til parti), skvetter man til ved lyden av demonisk brummende mannsstemmer (til høyre, til venstre, bak, foran!), singlende glass, summende insekter, løpende skritt, dirrende skrik og gufne spøkelsesvinder. Kates stemme er svært sentral her. Hun kvitrer ikke så teatralsk påtrengende som tidligere, men lar i stedet sine vokale ytterligheter gli inn som en del av redselseffektene helt i det fjerne. Høyst virkningsfullt!

Et høydepunkt i så måte finner vi i «Egypt». Her uler vinden gjennom ørkennatten mens Kates stemmer stiger som et heksekor fra pyramidens indre.

Låtenes oppbygning er som antydet svært gjennomtenkt. Hver lille detalj har en hensikt. Du skvetter, du gledes – alt ettersom. Låtenes sammenbindende element er Kates uskyldige, pikeaktige stemme og det karakteristiske piano-akkompagnementet. Lyst og ledig trippende i bisarr kontrast til den stemning platen formidler.

LP’ens mest kommersielle låter er «Babooshka» (med syngende jazzbass og mesterlig refreng) og «Breathing» (ode til menneskehetens døende åndedrett; midtveis gir en megafonstemme oss en leksjon i atombombens gleder, før låten ruller ut i en majestetisk, Pink Floyd-liknende finale). De to mest uvanlige låtene er «Delius» (gjenhør med 1967; rock smeltet sammen med indisk sitar-musikk!) og «Night Scented Stock» (der Kate synger a cappella med seg selv, kun susende på vokaler; en slags flaskehals-symfoni for menneskestemmer).

Om tekstene vil jeg si at Kate tidvis virker seriøs. Men som oftest mistenker jeg henne for å søke uhyggen for uhyggens egen skyld. Hun er fascinert av skrekkfilmer som sådan, og sikter ikke høyere enn øyeblikkets skremsel. Mange av tekstene har derfor ikke verdi utenfor det underholdningsmessige.

Kate gyser frydefullt – mens hun titter på sine vrengebilder av mennesket. Blod, voldsom død, forbuden sex, psykopatiske lystdrømmer, gjenferder. Man gyser gjerne med. Men det er vel på tide at Kate trer ut av sitt ungpikeværelse og blir seg sitt tankeliv mer bevisst. Fantasi er ikke nok i lengden. Hun må mene noe med det hun gjør også.

(Det Nye, 14. oktober 1980)

Skids: “The Absolute Game” (Virgin) *****

Bedre og bedre. Skids er nå et fullkomment gitarband. Med enkle midler frembringer de estetisk rock som både er hard og fengende. Studio-pålegg og ekko utnyttes maksimalt.

Et beite parallelt løpende gitarer bygger blankskurte vegger av riffs. Stor romvirkning – som står du i en enorm, gold hall av sten der alt er klinisk rent. Gitarene benyttes også som ekstra effekter (noen ganger hjelper de endog trommene), og et par av dem skygger vokalisten, spiller temaer med en tørr, klagende «sound».

Skids er dessuten glad i allsang (noe som ikke gjør musikken mindre attraktiv!). Man hoier i kor som sjømenn, «ohoi ohoi!», mens gitarene skurrer deltakende.

Her og der forsterker gruppa med brummende diesel-synthesizer.

Dette er en knall-LP. Spill den høyt!

(Det Nye, 9. desember 1980)

Etterpåklok:

Alt du ønsker av en George Jones-LP. Countrymusikkens Rolls Royce nektet første å spille inn "He Stopped Loving Her Today", og det tok tid og masse motvilje før man endelig fikk det opptaket i boks. Til gjengjeld var resultatet en åpenbaring og ga Jones' dalende karriere en megaboost.

Så bygget man en LP rundt hit'en med håndplukkede låter som kunne vært selvbiografiske, det var der alt sammen, balladene, tårene i glasset, kjærlighetssvikene, alkoholproblemene - sunget med en røst som ingen andre har kunne matche.

"If Drinkin' Don't Kill Me (Her Memory Will)", "I'm Not Ready Yet", "I've Aged Twenty Five Years In Five", "I'm The One She Missed Him With Today" og "A Hard Act To Follow. En veritabel løperekke.

Jeg spilte vettet av dette albumet og "Still The Same Old Me" (fra 1981). De funket særlig godt i Trondheim

Tom Waits: “Heartattack And Vine” (Asylum) *****

Tom Waits er de lugubre havnekneipers poet. Hans historier er grovkornete som amerikanske kriminalromaner fra 30-, 40- og 50-årene. Miljøskildringer så levende at du kjenner lukten av søppel fra bakgårdene, hører kjeftende mannfolkrøster og lyden av hvinende bildekk. Det er historier fra de lavere sosiale sjikt. Mennesker som røker for mye, drikker for mye, svetter og banner og alltid lever på de siste dollarne.

Her er humor og kjærlighet skåret i grov sekkestrie. Rett på sak. Formidlet av Waits' grynt av en stemme. Hes, skurrende og tilgriset av olje. Han har lært mye av havnekneipenes svarte blues og jazz-sangere, og skyter vokalene mot deg i en sky av spytt.

Musikken besitter den samme kjellerlige klubbstemning. Etter midnatt. Dorsk, tung shuffle i knapp musikalsk drakt. Kun et sprutende hammondorgel og en gitar like rusten som eksospotten på en gammel Buick.

Noen kutt er dog forsiktig orkestrert (akk, du Hollywood).

En glimrende LP, med «Mr. Siegal» på topp!

(Det Nye, 2. desember 1980)

Selv om hans gitar og forpinte, hvinende sangharmonier er en distinkt del av Kinks' «sound», har Dave Davies alltid havnet i skyggen av storebror Ray (Kinks' leder, ideolog, komponist, sanger og jeg-vet-ikke-hva). Skjønt, det var en periode (1967–68) da Dave et øyeblikk seilte opp som høylig suksessfull soloartist på si – med slagerne «Death Of A Clown» og «Susannah's Still Alive». De to etterfølgende singlene solgte imidlertid dårlig, og følgelig ble solo-LP'en Dave spilte inn aldri utgitt (den samler ennå støv, antakelig i PYE's arkiver). Så gled han tilbake i skyggene, og slapp bare til med en låt eller to på enkelte Kinks-LP'er – «Lola Versus Powerman» (1970), «Everybody’s In Showbiz» (1972) og «Misfits» (1977), for å være helt nøyaktig. Ikke stort å vise tilbake til etter et avsluttet tiår.

Men nå er 1980 her. Kinks selger plater igjen. Og med fremgang følger selvtillit. Endelig tør (og kan) Dave stå på egne ben. «AFL 1-3603» er en ekte solo-LP. Dave har laget alt stoffet (10 kutt) og trakterer samtlige instrumenter selv (bortsett fra på fire kutt, der han får hjelp på trommer og bass).

Det er hardt (ofte regelrett tungrock), fett – et inferno av gitarer. Egentlig en oppvisning i økonomisk gitarspill. Syngende, hvinende sololøp, bastante akkordvegger, blodskutt skurrende riffs. Et buldreverk av detonerende el-gitarer. Megatonn på megatonn. Men – og det er underet – Dave henfaller ikke til klisjeer. Hver eneste gjennomtrengende tone er målrettet, og svekker aldri låtenes hyperfengende kjerne. Man bør vel også nevne at Dave ikke bare er ute etter å knase stål. De «symfoniske» gitartornadoene i f.eks. «Doing The Best For You» skaper stor dybde, og på side to demper han seg endog en smule ved å la akustiske gitarer tone fram gjennom kruttrøyken. Det forhindrer ikke at LP'en må være en tungmetall-diggers drøm.

Daves tekster overrasker positivt. Her er ikke platt kjærlighet og ikke motepreget kynisme. Dave er såpass «gammeldags» at han interesserer seg for åndsliv og erkjennelse. Hans avsmak for politiske doktriner og systemer (alle typer) er et tilbakevendende tema. Og han skyter treffsikkert mot vårt materialistiske lykkeland – representert ved penger og vitenskap (et meget vesentlig og).

Som motstykke setter han opp individet, dets fantasi og drømmer, og sjelsriket. Veien mot fremtiden (og den bedre, sunnere, rikere, menneskeligere verden) går gjennom individet. Det er der, og ikke i den politiske horde, morgendagen hviler. Individet trues i dag på alle plan, i særdeleshet på det sjelelige. Og den virkelige og farligste krig i vår tid er den sjelelige krig, sier Dave. Vi må kjempe for våre sjeler.

Av dette følger selvsagt friheten som et nøkkelbegrep. Mennesket som fritt (ånds)vesen. Daves fine menneskesyn og optimistiske tro på fremtiden kommer til uttrykk flere steder, bl.a. i «The World Is Changing Hands», som inneholder følgende triumferende utbrudd: «we are spirit / we are free».

«AFL 1-3603» er laget med kjærlighet. Både til rock’n’roll og til mennesket. Det er en hjertets og lysets plate. Erkjennelse lagt på en stødig, knallhard beat.

(Det Nye, 4. november 1980)

Steve Forbert: “Little Stevie Orbit” (Epic/Nemperor) *****

En gledelig god LP! Den besitter "Alive On Arrival"s friskhet, og utvikler "Jackrabbit Slim"s fyldige arrangementer mot et aktivt, meningsfylt lydpanorama. Forbert er influert av alt — vise, rock, country, blues, folkemusikk — men sammenfører det i noe som er helt hans eget. Vemodig, bittersøtt. Svermerier rundt natt, oppbrudd, tapt kjærlighet (og ungdom) og vindunkle minner. Han har en vidunderlig evne til å skape stemning, varme og nærhet gjennom musikken, tekstene, og sin stemme.

Stemmen, ja. Litt ru, forkjølet. Gyngende rytmisk. Den er vek, klagende. Men Forbert lar den ikke vike. Og virkningen er trolsk.

Slik også med låtene, som føres fra stille rastløshet til store sax/orgel-crescendoer. For å frembringe denne svimlende vellyd benyttes mange instrumenter, bl.a. gitarer, tamburiner, kling-klang-piano, orgel, trekkspill, fele, munnspill og steelgitar.

(Det Nye, 11. november 1980)

Van Morrison: “Common One” (Mercury) *****

De gamle søkere ser lyset nå, og kristne impulser brer seg. Mens Bob Dylan lar det springe ut i grenseløse gledesytringer, velger Van Morrison en annen form. Også den besnærende.

"Common One" preges av lavstemt ydmykhet og kjærlighet til den jevne engelskmanns tradisjonsbundne kristendom. Som i "Veedon Fleece" ("we're going out in the country/ get down to the real soul people") er Van sterkt influert av engelsk/irsk natur, mytologi, kunst og åndsbevissthet.

Det ytre bilde er en solfrisk, sommerlig, engelsk søndagsmorgen. Den store ro senker seg over bakkete gresslandskap, og i det fjerne kimer landsbyens kirkeklokker.

Det indre bilde er den erkjennende sjels vandring gjennom idyllen, i mytiske fotspor … der Coleridge, Yeats, James Joyce og T. S. Eliot en gang trådte. Musikken er som han selv sier, «prøvd og sann». Typisk Morrison. Bare saktere. Meditativt flytende (iblant nesten østerlandsk) med islett av blues, jazz og gospel. Vans frasering er eminent.

(Det Nye, 11. november 1980)

The Comsat Angels: “Waiting for a Miracle” (Polydor)

Etterpåklok:

Debutalbum med muskler og oppfinnsomme løsninger. Gitar, bass, trommer, synth. I punkens etterslep. Snev av Pere Ubu, PiL og endog slektskap til Joy Division. Fascinerende.

Dead Kennedys: “Fresh Fruit for Rotting Vegetables” (Planet/K-tel) ***

Etterpåklok:

Full fart forover, tvers igjennom alle sperringer, punkrock med en viss finesse, og en vokalist i Jello Biafra som har så til de grader sin egen lyd. En fantastisk debut for et stort band.

Fra Det Nye:

Heseblesende, klorende punk på rhythm & blues-syre … stil-støy og blodskutt vokalgymnastikk.

(Det Nye, 19. desember 1980)

Etterpåklok:

Ozzys solo-debut, og han imponerer stort. Dette er låter, sterke låter, sunget av en av heavyrockens mest karakteristiske stemmer, omgitt av håndplukkede musikere - med den begavede gitaristen Randy Rhoades helt i tet. Han gir Ozzy frihet og inspirasjon. Dystert på den deilige måten.

Utopia: “Deface The Music” (Bearsville) **(*)

Etterpåklok:

Todd Rundgrens Beatles-hyllest. Rutles er nok bedre, men Todd er sannelig ikke snau han heller.

Fra Det Nye:

Todd Rundgren kjenner 60-års pop'en ut og inn, og har flere ganger vist at han kan kopiere note-for-note den tids store klassikere (jfr. LP 'en «Faithful»).

Med «Deface The Music» forsøker han seg igjen. LP 'en er en slags 13 låters kronologisk rekonstruksjon etter The Beatles' utvikling (1962—1967).

Riktignok er alle låtene signert Todd og hans Utopia, men «sounden», melodiføringen, arrangementene er pur Beatles.

Fra den primitive, stakkato Mersey-beat (munnspill og vaskebrett-gitar) til psykedeliske ordutgytelser (tungt orkestrert og belagt med bånd som surrer forlengs, baklengs, for fort og for sakte).

Særlig den senere perioden der Todd har brukt «Eleanor Rigby», «Penny Lane» og «I Am The Walrus» som blåkopier, er dyktig gjort.

Men låtene er etterligninger og har ingen verdi i seg selv. En irrelevant LP.

(Det Nye, 2. januar 1981)

*Oversikt som viser hvilke Beatles-låter som har stått modell. Fra Wiki.*

Stevie Wonder: “Hotter Than July” (Motown) *****

Så kom den da omsider, Stevie Wonders offisielle oppfølger til «Songs ln The Key Of Life». Coveret kan gi inntrykk av at vi får en politisk engasjert Wonder denne gang. Innerposen er prydet med fotos fra hine dagers voldsomme raseopptøyer i USA og et portrett av borgerretts-forkjemperen Martin Luther King Jr. Wonder oppfordrer endog folk til å kjempe for å gjøre Luther Kings fødselsdag, 15. januar (1929), til en offisiell amerikansk høytidsdag.

Stevies politiske syn (om vi kan kalle kamp for menneskerettigheter det) inntar imidlertid en forbausende beskjeden rolle på selve platen. Bare tre av de ti kuttene beveger seg utenfor tradisjonelle kjærlighets-tomter. Nemlig hit-singlen «Master Blaster (Jammin')» (en utsøkt Bob Marley-pastisj), «Cash In Your Face» (historien om et sort par som nektes leiekontrakt av en hvit gårdeier – på grensen til det banale, denne teksten) og «Happy Birthday» (der Wonder går lenger enn på innerposen, og vil gjøre 15. januar til en universell høytidsdag).

Wonder er altså mer opptatt av kjærlighet. Verdens problemer får hvile for en stund. De positive vibrasjoner skal fram. Nå er ikke Stevie noen stor tekstforfatter. Han har en tendens til å søke tilflukt i temmelig utvaskete bilder. Et hederlig unntak er den aldeles nydelige balladen «Lately» (om et kjærlighetsforhold på hell).

Men Stevies stemme er et sjeldent instrument. Og når denne vidunderlige stemmen tar tekstene i besittelse blir alle verbale svakheter uten betydning. Ordene antar helt nye former. Det er ikke hva de betyr i seg selv som er det vesentlige, men hva Wonders stemme får dem til å bety.

Når han synger og når han blåser sitt munnspill (noe han gjør altfor sjelden på denne LP'en, men hør soloen i «As If You Read My Mind»), er Wonder mer enn en begavelse. Da hører han Himmelen. Han er heller ingen smågutt på andre instrumenter, og han komponerer, arrangerer og produserer som få. «Hotter Than July» er nok et bevis på hans mangfold. Denne musikernes musiker.

Du gripes av skjønnheten i hans musikk. Slik den siver fram mellom de bombastiske funkslagene i form av tilbakeholden frasering, neddempet bølgende famling på el-pianoet o.l. Og slik den spruter mot deg i form av smittende gledesutbrudd og kokende rytmer.

Nesten alle låtene er kledd i en pågående funkdrakt. Bass i tonnevis. Kriblende perkusjon (hvori opptatt trommer, håndklapp, diverse tangentinstrumenter m.m.) som gjerne kjører flere rytmemønstre samtidig. Stevie trakterer de fleste instrumentene selv. Gitar benyttes bare på fem kutt. Lydbildet domineres av keyboards, synthesizers og blåsere. Særlig synthesizers. Men det høres ikke slik ut, for Stevie er en mester til å bruke elektronikken nyansert og kreativt.

Låtene er som vanlig meget attraktivt konstruert. De lever og pulserer, og bygges opp mot lange avslutningsklimaks, der Stevies stemme leker og improviserer, godt understøttet av kor og dødelig presist akkompagnement.

Jeg har egentlig intet å innvende (bortsett fra før nevnte tekstsvakheter). Det er så fett, så delikat, så musikalsk, så melodisk, så rytmisk alt sammen at du skummer rundt munnen. Når siste kutt toner ut, føler du at du har lyttet til en god venn. Og en god venn, det er nettopp hva Stevie Wonder er.

(Det Nye, 2. desember 1980)

«Black Sea» er nok en porsjon lekne pop-triks fra XTC. En slags dans på det sorte hav som er vår tid. I praksis vil det si: lettfattelige, små melodier, eggende rytme og lekne lydeffekter over en murrende understrøm av dommedag. XTC fremstår som en gjeng utlevde, livstrette kynikere – tungt bevæpnet med ironi, sarkasme og galgenhumor. Urovekkende og sterkt når en tenker på hvor unge disse fire musikerne er. Slik er det altså å vokse opp i skyggen av krigsfrykt og radioaktive mareritt.

Tekstene deres (det vil si, Andy Partridges – han har skrevet nesten alle låtene) preges ikke av den gjennomtenkte dybde vi finner hos f.eks. David Bowie. Partridge maler mer sort/hvitt, skummer problemens overflate. Han er opptatt av å distansere seg fra det såkalt vanlige, grå menneske; ni-til-fire roboten som er en viljeløs slave av systemet. Han ser på det dagligdagse med både frykt og hat. Men mangler ennå evnen til å forstå de ulykkelige skjebner, behandle dem med en viss ømhet. Og dermed er veien til forståelse av vår tid også delvis blokkert. Partridges spydigheter blir ofte for lettkjøpte.

De beste tekstene kretser rundt krigsfrykten. Med ungdommelig glød og skarphet formidler Partridge her den avmakt som gjennomsyres enkeltmennesket i dag. Man kan intet gjøre, bare stikke fingrene i ørene og håpe at man slipper det STORE KNALLET (hør «Living Through Another Cuba»).

Musikken deres er som nevnt en besnærende lydlek. Melodi og basisk rytme kombinert med sprudlende fantasi. Her er mange detaljer som kunne vært vippet rett ut av 60-årenes psykedeliske pop. Så som bruken av ekko på stemmene i «Love At First Sight» (gjenhør med «Green Tambourine»), den glidende, jetflyliknende overlyden i «Rocket From A Bottle» (gjenhør med «Itchycoo Park») og det Move-liknende gitar-riffet i «No Language In Our Lungs». Man fornemmer også påvirkning fra tidlig Roxy Music. Likevel er musikken gjennomført moderne. Atmosfæren er kald, sort. Huggende på en nesten primitiv bantu-beat. Krigstrommene dundrer gjennom natten! Monotont og skremmende. Og bassen klatrer hissig – nesten beatlesk i sin slagkraftige iver. En tøff rytmeseksjon.

Gitarenes klang er ualminnelig variert. Her er gylne riff fra 60-årene, eksplosive akkordutblåsninger, tørr fuzz og uggen, skurrende dissonans. Hele tiden veksler det, liksom kryper og kravler, haler og slenger. Den dissonante biklangen er spesielt virkningsfull, som var gitaren et hemmet menneske som grep til dissonans for å få utløp for sine aggresjoner. Merkelig nok, hvor aggressivt det enn er, får XTC det til å lyde så elegant velgjørende. Det må ha noe med deres øre for pop-melodier å gjøre.

Gruppa er også veldig flink på det rytmiske området. For dem er perkusjon mer enn trommer. Alle slags gjenstander benyttes, bare de klikker, klirrer, smeller eller snatrer med et skarpt, sviende ekko.

LP'en er blitt litt av et titteskap for ørene. Det skyldes XTC selv, og det skyldes producer Steve Lillywhite – som har skapt et lydpanorama: bredde, dybde og klarhet.

Bortsett fra ujevne tekster, er «Black Sea» altså en meget god LP.

(Det Nye, 28. oktober 1980)

*Og inne i den grønne posen ligger dette coveret.*

Oktober

Dire Straits: “Making Movies” (Vertigo) *****

«I've got nothing, Ma/ to live up to!» Så sa Dylan for 15 år siden. Stolt, triumferende og fandenivoldsk. Mark Knopfler sier i grunnen det samme med denne LP 'en. Her finnes ingen resignasjon, ingen redsel for det stagnasjonsstempel kritikerne så gjerne ville ha klasket i hodet på hele gruppa. Knopfler & Co. kjører helt sitt eget løp – upåvirket av det monstrum suksessen har hengt rundt deres hals. «And I feel so good/ cos it feels so right», synger Mark i «Expresso Love». Bedre kan ingen beskrive musikken på denne LP 'en, og den entusiasme musikerne fremfører den med. Her er en intensitet som brenner. Her er hunger, her er vilje. Og man merker musikernes triumferende visshet om at de er kommet igjennom – ved egen hjelp.

Er så dette et «nytt» Dire Straits? Vel, egentlig ikke. Selv om Dave Knopfler er borte og selv om orgel/piano nå er definitivt inkorporert i gruppas «sound», er «Making Movies» en typisk Dire Straits-plate. Du identifiserer dem umiddelbart. Det er måten de besjeler musikken på, som gjør den så overrumplende god.

Går man vitenskapelig til verks, og plukker låtene fra hverandre, finner man egentlig intet eksepsjonelt. Tekstene står f.eks. ikke helt godt alene (bortsett fra enkelte billed-perler som: «I've been riding on a ghost train/where the cars they scream and slam»). Men musikken driver bildene fram. Og Knopflers stemme, der den sliter seg opp gjennom instrumentene og skaper pur magi.

Gitararbeidet er eminent hele veien. Både de dansende rytmeakkordene som liksom får alt til å svelle, og Knopflers bikkende, fingerrappe sololøp som klatrer så lekende ubesværet rundt i lydbildet. Knopfler kan kjevle ut arge riffs (f.eks. «Solid Rock»), han kan «ta av» i forløsende «Layla»-liknende soli, han kan styrte fram, han kan drømme – ja, endog skrangle litt ragtime blues «Les Boys». Men hva han enn gjør, så gjør han det med en knapphet, en «gjerrighet» som de fleste gitarister må misunne ham. Knopflers økonomiske spill frembringer et brennende behov i lytteren etter mer, mer!

Gruppas andre «stjerne» er trommeslageren Pick Withers. Også han en musikalsk «økonom». Withers er smidig som en puma. Og presis som en metronom. Han fyrer av flere dundrende kanonader på denne LP 'en (hør «Tunnel Of Love» og «Romeo And Juliet»). Men selv om han slår både kraftfullt og saftig, blir han aldri noen «slugger». Withers er låtenes hjerte. Via hans trommeskinn pumpes blodet inn i musikken.

LP'ens tekster er hovedsakelig bittersøte kjærlighetsskisser som smaker av storby, nattlig vinrus og rastløs ensomhet. Litt dylansk blir det iblant, særlig når tempoet drives opp og Knopfler hiver/husker ordene frem (en strofe som «I wanna give/I don't wanna be blocked» blir nesten påfallende dylansk i Knopflers munn). Jeg synes også å gjenkjenne litt av Springsteens storby-magi her inne. Særlig påtagelig i enkelte mellomspill der stillhet inntrer, og Knopfler snakke/synger teksten akkompagnert av dryppende, melodramatisk pianospill (gjensyn med «Jungleland»?). Også har Mark i «Expresso Love» rappet rytme-introet fra Claptons «Layla».

Vel, røtter har alle. Sikkert er det «Making Movies» er en uhyre vellykket LP. Den åtte minutter lange «Tunnel Of Love» er verdt prisen alene!

(Det Nye, 11. november 1980)

Bruce Springsteen: “The River” (CBS) *****

Gamle hengeøye er tilbake! 20 låter fordelt på to plater. Stoffet er unnfanget over lang tid. «Independence Day» og «Point Blank» finnes f.eks. på et bootleg-album fra 1978. Bruce har rufset seg opp siden sist, og storparten av «The River» rocker så høyttalerne rister. Lydbildet er bygd etter Springsteens vanlige prinsipper. Tårnende, fyldig. Men samtidig har han oppnådd å rense opp, fremtvinge en skarphet og pågående impulsivitet som gir en umiskjennelig konsert-«sound». Det er et kling-klang byggverk som blinker, skinner, spraker og pulserer lik en gigantisk fornøyelsespark iakttatt på avstand i mørket.

Detaljer er her nok av. Springsteen kopierer elegant Dylans innvevningsteknikk (1965/66) når det gjelder piano og orgel. Pianoet hamrer i vei liksom upåvirket av omgivelsene, og orgelet behandler den dunkle bakveggen med skjelvende, stigende tonespiraler. (Et nikk til Al Cooper.) Også har vi Clarence Clemons' saksofon som spruter klagende, sprø toner inn på de rette stedene. Men det som «gjør» låtene er det infernalsk eksplosive rytmekompet. Pur dynamitt! Ekkoet braker ned i kjellernivå og får betongen til å vibrere. Trommene må særlig fremheves. De splintrer all motstand, slår så hudflettende hardt og skarpt at en umiddelbart tenker på pistolskudd, mitraljøseild og sviende oksepisker.

Trommekanonadene gjør det klart at Bruce ikke er upåvirket av de britiske strømninger. Man fornemmer det samme i visse orgelpartier (sveivende tivoli-farfisa!), og «Out In The Street» er nesten «Oliver’s Army» kapittel 2! Springsteen lar alle sine innflytelseskilder møte hverandre på «The River». En fellesnevner må Phil Spector være. Mens andre elementer er Rolling Stones ca. «Exile On Main Street» og/eller «Respectable» (hør «Crush On You» og «You Can Look»), mengder av Mott The Hoople pluss en drøss amerikanske storheter. Alt svirrer forbi i en herlig «smørje», naglet fast i trommenes mitraljøseild.

Jeg tror for øvrig at den «sound» Bruce har skapt her, vil tåle tidens tann langt bedre enn «Born To Run».

«The River» er både musikalsk og tekstmessig en historie om å vokse opp med rock’n’roll i ørene og pubertet i blodet. Sangene er befolket med typiske Springsteen-personer. Enkle, unge mennesker som lever i nuet. Veldig amerikansk. Det er sanger om frihetsdrøm og livsglede. Om flukten ned highwayen i en tordnende Cadillac. Om kjærlighet som tiden langsomt tygger i biter. Bruce er svært glad i å forherlige ungdomstiden mens han lar det voksne liv utmales som grått. Sønnen stikker hjemmefra, faren er allerede fortapt og sønderrevet av systemet, fabrikken.

Bruce liker kontrastvirkninger. Som fortid – lykke og nåtid – kold tristesse. Ved å sette disse tilstander opp mot hverandre frembringer han dette bittersøte, vemodige, nostalgiske suget (særlig tilstedeværende i hans rolige sanger). Dyp kan man ikke hevde at Springsteen er, snarere fremstår han som en mann som ikke klarer å vokse opp, som ikke orker (eller vil orke) omstillingen til det voksne liv. Men han er ikke alene. Vår tid er sprengfull av hjemløse sjeler. Og «The River» er deres triumfferd og tragedie.

(Det Nye, 9. desember 1980)

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Ramp” (Arctic) ******

Etterpåklok:

Han kunne trengt hjelp med coverne. Dette ser ut som en busstur til Arvika.

Fra Det Nye:

En brakke er det som skal til. Primitivt studio skaper uhøytidelig, røff rock. Og «Ramp» er kjemisk fri for posering. Det er brakkerock, hvori opptatt skogfunk og myrlendte ballader. Norsk med stolthet. Rock som skraper i girene, smeller i eksospotten og ruser gjennom fjellet så rustflakene spruter.

Grinete, skrapende gitar-riffs (et kjapt sideblikk til Rolling Stones), humpende saloonpiano (Leon Russells gjenferd), slørete Band-orgel (det er i det hele tatt mye Band her), Åges anstrengte, nedhøvlede stemme (fortvilelse, triumf og fandenivoldskhet i ett) og en skarp, oppflerret saksofon som med jevne mellomrom river seg løs fra det rustne, bankende ukekompet.

Bass og trommer slår med voldsom punch (trommene lyder som en mellomting av pappkasser og død fiskepudding). Tekstene er i sin dagligdagse form det beste Åge har begått; en fin veksling fra spydighet («Alle, men») til bittersøt varme (f.eks. den utsøkte kjærlighetslåten «Skin Sola»).

Litt pirk: «For sein» er vel en norsk versjon av «Lucille», Åge?

(Det Nye, 16. desember 1980)

Talking Heads: “Remain In Light” (Sire) ******

Talking Heads er ikke på platina-jakt. Deres verden er fjernt fra grammofonindustriens travle kontorer. «Remain In Light» går den kreative kunstners kompromissløse vei. Bokstavelig talt inn i svarte Afrika. Det er jungelrytmer dette. Rytmer, rytmer og atter rytmer. Alt dreier seg rundt disse urovekkende pulsslag. Et kriblende hakkeverk uten like. Balanserende mellom det dyrisk primitive og avansert illevarslende suggestive.

«Remain In Light» er en safari inn i den 3. verdens rytmiske mytologi. En safari som avdekker spådommen om den amerikanske (og europeiske) imperialists uunngåelige fall. Man har med sterke krefter å gjøre.

Oppløftende er ikke LP’en. Og selv om man kan danse til disse tilnærmete disco-rytmer, gjør en det ikke med glede eller god samvittighet. Snedig er Talking Heads bruk av funk!

Det toneangivende instrument i de fleste låtene er bassen. Instrumentet velter ut synkoperte spark mot søppeldunkene, gneldrende, brutale riffs som huker seg fast, slipper og støter til. Bassen omsluttes av et levende perkusjonsteppe. Det tikker, det kribler, det klakker, det slår. Et sant jungel-villniss som flerres opp av like rytmiske blåserløp og hissige skrall-akkorder. Lydeffekter sneier tidvis fra kanal til kanal. Gitarer gnissende mot metall. Syntetiske kortbølge-blipp. Og ru, gjennomskjærende gitarsoli, omformet i Brian Enos astmatiske, nerveslitende maskiner. Aj, hvilke hule motorhost!

David Byrne er LP’ens vokale midtpunkt. Hans grimete monologer frembringer likstank. Inntrengende syr han bildene i deg (ikke ulikt Bowie/Iggy Pop ca. 1977), støttet av et kor som nærmest minner om afrikanske, seremonielle krigsdanser/rop. Man kan også ane «call response»-teknikken fra hine amerikanske slavetider. Koret er like integrert i tekstfremførelsen som Byrne, utfyller hans monolog med egne stroferekker, klagende, truende. Det blir et slags teater, dette. Eller snarere en pinefull betongjungel-musical.

Talking Heads beskriver ikke bare de opprørske, blomstrende krefter i den 3. verden. De skisser også opp et Vesten i forfall... preget av tankekaos, faktagalskap, kulde og handlingslammelse. Et samfunn og system som ikke fortjener noe bedre enn sin egen undergang. «Divide and dissolve»... så sier gruppa.

LP’en toner ut med «The Overload», som musikalsk bryter med resten av stoffet. Den hissige rytme fjernes, og man sklir langsomt, langsomt ut i et tungt, dystert og murrende musikkstykke. Eno fører skybanke etter skybanke over åsen inntil solen forsvinner og alt er sort, sort og vibrerende lilla. Stille før eksplosjonen. En kvelende angst for det kommende fornemmes, og en besk smak av det ugjenkallelige, det ubønnhørlige. En kultur står for fall, snart reiser slaven seg og blåser alle lys ut.

«Remain In Light» er en stor LP. Et særdeles modig trekk fra Talking Heads. Og selvsagt, Brian Eno som har deltatt aktivt i alle platens utviklingsledd: som komponist, musiker, produsent, arrangør og åndelig retningsgiver. «Remain In Light» er kunst. Rock blir en misvisende, ja, fornærmende merkelapp i denne sammenheng!

(Det Nye, 2. januar 1981)

The Clash: “Black Market Clash” (Epic) ****

Amerikanerne har ikke helt klart å holde tritt med Clash' britiske utgivelser (gjelder særlig single B-sider). «Black Market Clash» er et forsøk på å tette igjen (noen av) hullene. En 10" LP-plate inneholdende ni kutt og en drøy halv times spilletid.

Smaken av oppsamling blir nok litt for markert, for dette er ingenlunde Clash' beste øyeblikk, og låtene spriker både i stil og tid (1977—80). Likevel, en god munnfull Clash-rock er det. Fra Who-smellet i «Capitol Radio» (original-versjonen) via det uryddige trøkket i «Cheat» og den malende, gnurende, saksofonpyntete «City Of The Dead» til dagens dunkle dub/reggae-inspirerte Clash: «Bankrobber» / «Robber Dub», «Armagideon Time» og den lange dub-versjonen av sistnevnte.

Et nytt kutt får vi også: Booker T & MGs instrumental-klassiker «Time Is Tight».

Clash-fans kan trygt investere.

(Det Nye, 31. mars 1981)

Etterpåklok:

Det var i de ukene jeg forsøkte å fatte meg i korthet. Fikk liksom ikke dreis på det.

Fra Det Nye:

Nok et brukbart stykke stakkato frustrasjonsrock fra Jackson, behendig konstruert – men virkelig gode melodier mangler denne gangen.

(Det Nye, 19. desember 1980)

Killing Joke: “KIlling Joke” (Polydor) *****

En av fjorårets store britiske LP 'er. Ond og formørket. Et dunkelt paranoia av skrudde, filende sagtann-gitarer, overdrevent buklet bass, illevarslende banketrommer, kortsluttet elektronikk og redselsslagen messende sang. Strukturert nok til at det river som et uvær ved høy avspilling.

(Det Nye, 28. april 1981)

Lumbago: “Alt og litt ekstra” (Polydor) ****

Etterpåklok:

Denne fikk i overkant, kanskje. Men nye norske band var alltid velkommen.

Fra Det Nye:

I all sin gustenhet er «Alt og litt ekstra» ingen dårlig LP. Lumbago vet hva de vil og oppnår i hvert fall delvis å nå sitt mål. Vilje har de i rikt monn. Det er evnene det foreløpig skorter litt på.

Musikken er «moteriktig» uten å virke kalkulert, kunstig. Man bruker alltid et fengende, poppy tema som underlag – lar rytmen trippe rastløst, stakkato (ofte i nærheten av Costello) og skjærer inn flate metalliske reggae-akkorder på halv-takt. Ekstra pynt som synthesizer og vocoder benyttes også, dog ikke med helt vellykket resultat.

Jeg synes i grunnen rytmeseksjonen kommer best fra det. Bassisten veksler mellom fete, synkoperte toneruller og mer spenstig, syngende jazzklang. Trommeslageren slår knapt, økonomisk med påtagelig iver. Hans hissige visping av cymbalene i «Mellom topp og bånn» (for øvrig en ypperlig låt) er f.eks. uhyre virkningsfull.

Lumbagos svakheter i øyeblikket er dog av alvorlig karakter. En så sentral person som gitaristen svikter nemlig her. Hans bidrag hever seg sjelden over det trivielle. Det knotes, det pusles – men her er ingen myndighet bak instrumentet. Du hører han tenker riktig, men småpent er ikke nok i denne sammenheng. Best lyder gitaren når den går i rytmisk clinch med bassen. På egen hånd blir den for usikker. Nå kan dette skyldes miksingen (og produksjonen) – nok et svakt kapittel. Her fokuseres så galt. Gitardetaljer som burde glidd inn i bakgrunnen, blir fremhevet – og blir sørgelig hengende i luften. Man fornemmer vekhet der gitarkompet skulle ha glefset. Tettere lydbilde, mer fantasifull og variert gitar-«sound» og større vekt på trykkriffs kunne kanskje ha hjulpet.

Nok en innsigelse: låtenes struktur. Lumbago bobler av gode idéer, og man merker at det er noe til stede i hver låt. Men det store smellet kommer aldri. Knallrefrenget som kunne løftet låtene. Refrenger og overgangen mellom vers og refreng – på dette området bør Lumbago jobbe mer. Som det er stokker det seg for dem. De stopper nesten opp der de burde eksplodere. Det som skulle være selve punchstrofen blir et limbelagt underlag som fanger i stedet for å frigjøre. Dermed lyder det ofte keitete.

Hm. Vel, så var det Morten Jørgensen. Sanger, tekstforfatter og LP 'ens virkelige stjerne. Morten har ingen stor stemme. Men det kompenseres av hans fine evner som dramatiker. Han sniker seg inn på deg med kryptisk fortrolighet. Halvt snakker fram teksten. Stemmen hans er rå, fuktig som den kom fra en steinkjeller. Og hans tekstuttale er meget klar (brei Oslo-dialekt og det hele).

Tekstene er på sitt beste utrolig fine miljø- og personskildringer. Her kommer sjelden ambisiøst snikksnakk imellom. Bildene er dagligdagse (og ekte), lett nevrotiske og formen er ordknapp. Hør «Berit har fått leggene barbert», «Visne roser», «Ikke gå» og deler av «Fatter'n min» om du ønsker gode eksempler. Mortens svakhet er at han ikke alltid klarer å unngå banaliteter når han vil føre trådene sammen i en meningsfull konklusjon i avslutningsverset. Best er han når han bare beskriver, og lar bildene være i fred.

Til slutt vil jeg si at Lumbago bør utvide besetningen med en gitarist til, en gitarist som er mer profilert enn Zlatanos virker. Og Morten kunne nok trenge et par bedre støttevokalister i selve koret. Alle mine negative kommentarer til tross: «Alt og litt ekstra» ga meg en hyggelig stund, og platen lever. Det er det viktigste!

(Det Nye, 18. november 1980)

Etterpåklok:

Skilsmisse-klubben depper lekkert. John Martyn og Phil Collins var i samme situasjon, hadde det omtrent like vondt, og skapte dette stykket emosjonell striptease i skjæringspunktet mellom vise og prog. Det er sanger så vonde at det nesten føles godt. Island nølte med å gi ut albumet fordi de mente det var for trist. Men tok til vettet. Trist kan aldri bli for trist. Man trenger slike plater. Trist og trøst er nesten samme ord.

Orchestral Manoeuvres In The Dark: “Organisation” (Dindisc) ****

Elektronikk i alle varianter, tungsindig buldrende langs enkle, ofte besnærende temaer. Dessuten benyttes bass og trommer. Og de rislende, piskende lydeffektene er mange. Ikke så god som debut-LP'en, men dog

(Det Nye, 24. februar 1981)

The Police: “Zenyatta Mondatta” (A&M) ****(*)

Etterpåklok:

Det ble aldri min Police-favoritt. Litt svakere enn forgjengeren, og alt for lik. Definitivt mindre spennende enn etterfølgeren. En overgangsplate.

Fra Det Nye:

«Zenyatta Mondatta» er om mulig enda mer delikat enn Polices to foregående LP 'er (og bedre produsert!). Gruppa styrer helt utenom harde rockere. Nå er alt elegant og bekymringsfritt. En avslappet lek med sangbar reggae-influert rock. Man kiles behagelig av Stings lyse stemme. Og får «dansefot» når bassen løper i lekre synkoper under den kjappe eller bedagelige ska/reggae-rytmen. Og man besnæres unektelig av Andy Summers' nøye tilmålte, økonomiske gitardetaljer. Iblant jinglende, glidemiddelbehandlete akkorder, andre ganger (eller samtidig) rytmisk tripping og kløende dans langs melodi-temaet. Gitar-klangen varieres fint hele veien. Her er flere potensielle hits. Men dessverre også bomturer i form av halvrealiserte, skissepregete instrumentaler (med liksom-eksotisk smak).

(Det Nye, 25. november 1980)

Etterpåklok:

Sex og sex og rock'n'roll. Prince bretter det hele ut, gispende sensuell med sin falsaett over den standhaftige rytmen og kling-klang-kompet. Funk, soul, new wave. Friskt og sprettent hele veien, og tekster som får skjøger til å rødme. Princes første masterpiece.

The Residents: “Commercial Album” (PRE/Phonogram) ******

Residentmusikk er esoterisk musikk. Fullkomment utilgjengelig for alle andre enn de som er åpne for sprø påfunn. Det er ikke musikk man nyter. Det er ikke musikk man danser til. Det er musikk man stikker hodet inn i når hjernen står litt på snei og en absurditetens latter kan virke velgjørende. Zappa har særlig i sin tidligere karriere sneiet innom disse tomtene. Men hans påfunn ble delvis ødelagt av forstyrrende elementer fra hans arrogante, kyniske ego. Zappa spytter på alle. Residents er vennlige, og de strekker fram kameratslige, hyggelige hender fra krypten.

Gruppas forrige LP, «Eskimo», var først og fremst en samling lyder og bilder fra nordlysets knitrende snelandskaper. «Commercial Album» er det «motsatte»; en samling melodier. Kommersiell? Hmmm, ja, eventuelt etter Residents' definisjon av ordet. Kommersiell i betydningen enkle og korte melodier. Melodiene på «Commercial Album» er så korte (alle varer i nøyaktig ett(!) minutt) at det er blitt plass til—hold deg fast!—40 av dem! Om det er salgbare saker? Det er nok tvilsomt, for Residents' «sound» er i grunnen den samme.

Hva slags musikktype? Den må kunne kalles elektronisk. Men her finnes intet av den tungsindige, over-seriøse atmosfære som vanligvis preger genren. Residents behandler sine synthesizers og trommemaskiner så lett og enkelt at en nesten skulle tro det var barn på ferde. Målet er ikke å nå stjernene, men å spille barnlige, små trudelutter. Enkle temaer av den typen man får seg forelagt når man tar sin første piano-time. Disse temaene er hele tiden dominerende. Men det blir aldri stakkarslig, for Residents arrangerer så listig (om enn fremdeles enkelt). Synthesizers slipper til i alle varianter. Tonene skjelver, de durer og murrer, spjæres og skjøtes. Gnisser som vind gjennom tørkesnorer, danser som østerlandske dukker, spiller ping pong, slipper ut hvesende damp… hele tiden med grunntemaet hengende som en lanterne i natten. Elektronikken får dessuten støtte av litt gitar (bl.a. Snakefinger og Fred Frith), triangel, bjeller og lystig trommelom.

Så har vi sangen, for det synges også. En slags fordreid resitering av absurde tekster. Stemmer kjørt for fort og for sakte. Søvnig, følelsesløst. Ofte på tvers av de geometriske tone-lover. Helhetsinntrykket. Det er som å bla gjennom en skisseblokk. Hver sang slutter like brått som den begynte, og den siste tonen henger liksom spørrende igjen. Stemningen er dunkel, fjern, uvirkelig. Som en drøm der bildene bare får nå underbevisstheten, for vips! så er du inne i en ny frekvens. Melodi-stumpene er meget attraktive (mange kunne blitt utviklet til uhyre sterke låter)! og kostelig absurde i sin hyperenkle oppbygning (slik et barn illuderer trompet!). Det er nok vanskelig å komme inn i LP'en, men det er enda vanskeligere å bli kvitt den!

Tekstene er som musikken: absurd. På grensen til dadaisme. Noen eksempler: «Easter woman came today and took away my wife, took her to an open doorway, to the afterlife.»

«We are simple, you are simple, like this simple tune.»

Meningsløst—tilsynelatende, men omsluttet av musikkens pussige, ruggende, nesten Thorbjørn Egnerske stavring, får det mening likevel. Du kan i hvert fall ikke klage over monotoni eller støy om du kjøper dette merkelige stykke vinyl. Heller ikke kan du si at det ligner på noe annet—Residents er unike.

(Det Nye, 25. november 1980)

Rockpile: “Seconds Of Pleasure” (F-Beat) ****

Etterpåklok:

I korteste laget-anmeldelse. Partyplate med en herlig bonus-EP hvor Dave & Nick synger Everly Brothers.

Fra Det Nye:

Kaptein Dave Edmunds og styrmann Nick Lowe kjører i vei med kjapp, trivelig rock'n'pop …, men skuffer kanskje en smule.

(Det Nye, 19. desember 1980)

The Specials: “More Specials” (2Tone) *****

Dette er Specials' to ansikter. Side 1 byr på høykommersiell og overraskende variert ska-pop, mens side 2 er en lang ferd gjennom eksperimentell, «rar» musikk/muzak.

Pop-siden ligger nærmest det gruppa har gjort før. Man gjenkjenner ska-rytmens huskende gange, det vannsyke orgelet, Rico Rodrigues' feite trombone og Terry Halls alvorsfylte deklamasjoner.

Men samtidig er her sprutet inn åpenbare pop-gnister. Det er ikke bare ska lenger. Her er soul (hyllesten til James Bond, "Sock It To 'em J. B."), good-time musikk ("Enjoy Yourself") m.m. Og låtene drives fram av en spenstig, slengende boogie-bass. Det stinker hitpotensiale lang vei av saker som "Hey, Little Rich Girl" og "Do Nothing".

Side 2 er bisarr. Uttrukne temaer under et tett røkteppe. Metalliske stemmer, ekko og kriblende effekter. Innslag av latinamerikanske rytmer (inkludert snatrende blåsere). Det er en galgenhumorens lystige dommedagsdans. Men jeg synes bare deler av dette kan karakteriseres som spennende. Side 1 er LP 'ens styrke.

(Det Nye, 9. desember 1980)

Donna Summer: “The Wanderer” (Geffen) *****

Disco går mot rock. Få av de gamle daske-spraderne klarer omstillingen. De forsvinner ut i mørket hvorfra de kom. Men ikke Donna Summer. Hun har klart å få disco-musikken til å virke som katalysator for sitt eget talent. Bedre og bedre blir hun. En stor del av æren tilfaller naturlig nok komponist/producer-paret Moroder & Bellotte. Som Donnas rettledere og tilretteleggere er de uvurderlige.

«The Wanderer» er altså en tremannsseier. Donna fremviser stor vokalbegavelse. Hun har «soul»; holder igjen, stormer fram, demper ned, eksploderer – perfekt avpasset sangenes oppbygging. Musikken ligger fremdeles rundt en markert disco-beat, men er mer skjerpet, rockende, og gir samtidig rom for instrumentelle lekkerbiskener. Lyden er svært klar og knivskarp. Mye elektronikk, men med et gnurende, sprøtt gitarunderlag som svir.

(Det Nye, 19. desember 1980)

The Teardrop Explodes: “Kilimanjaro” (Mercury) *****

Denne gruppa har begått en liten genistrek. De har tatt for seg den nyere britiske rock; den modernistiske hesligheten, discosmellet, de dissonante gitar-akkordene – og gjort den respektabel, nesten glatt.

Her får man disse tema-gjentagelsene som blir mer messing enn melodi, men arrangert overraskende delikat. Her og der rene, friske messingblåsere. Skvettende orgel som fukter lydbildets bakvegg. Gruppa kan plutselig skyte ut i strøken pop der klangfulle keyboards og akustiske gitarer flyter over en spenstig, «jumpy» bass.

Oppfinnsomt arrangert hele veien. Mange fine detaljer og effekter (hør gitaren i «Poppies In The Field»). Tekstene gir et snev av ubehag: utstående blodårer, mennesketyper umerkelig ute av fokus med det ene benet plantet i asylet.

(Det Nye, 17. februar 1981)

Etterpåklok:

En gang trodde også jeg at U2 var det siste nye.

Fra Det Nye:

U2. En overordentlig god gruppe som spiller velgjørende, moderne rock som ljomer. Låtene er bygd rundt et svært nyansert gitar-arbeid. Ulende utrykning med blålyset på, flathamrete metallfolie-riffs, luskende klirring, klagende gråt. Tidvis frembringer U2 dette feiende, stakkato drivet som kjennetegner nyere britisk rock. Men de legger samtidig inn så mange finurlige vendinger (når det bl.a. gjelder klangfarger og rytme) at musikken aldri blir statisk.

Noe av æren tilfaller trommeslageren som gjerne hamrer inn ekstra takter på skarptrommen, brekker opp, overrasker og pynter uten å bli for «flink». Bono, gruppas storkjeftede hulke-vokalist, gjør også en god jobb. Sans for dramatikk har han.

Steve Lillywhite har produsert «Boy», hvilket automatisk betyr usedvanlig ren, skarp lyd; et lydbilde med mye luft og kulde og alskens effekter – fra klokkespill til klirrende tomflasker. Det er musikk som svir i huden, og som slår mot deg i eksplosive brottsjøer av ekko.

Velfundert, dramatisk, oppfinnsomt!

(Det Nye, 17. februar 1981)

Unit Five: “Ængel med skit på vingan” (Talent) ****

Etterpåklok:

Jeg tok Tore på alvor. All grunn til å gjøre det. Om han bare hadde skjønt hvilket talent han egentlig var. Han hadde betydelige sterkere plater i seg enn dette. Men han tok aldri det nødvendige steget. Veldig fin fyr.

Fra Det Nye:

Unit Fives LP nr. 3 er deres definitive skritt ut av restaurantenes ompa-verden. Nå spiller de rock, og varierer fint. Fra myke ballader (hvilke uforbederlige melodramatiske romantikere de er – orgelbrus og tåresus!) via skillingsvisesatire til slentre-pop og hårdt luntende rock'n'roll.

Men Unit Five er ennå for tilbakeholdne. Musikerne gjør kun jobben sin, spiller «safe» – uten sprut. En tøffere rytmeseksjon savnes. Trommeslageren nøyer seg for eksempel med seigt å markere takten. Han pusler i stedet for å propellere Tore & Co. over på offensiven. Gruppa hviler på dette ettergivne grunnkompet, og de raskere låtene blir derfor en slags sidrumpet pluggstøvel-rock (stomp stomp!). Det lyder ok, men ikke interessant.

Tekstene er hva jeg vil kalle velskrevet samfunnssatire. Tore Hansen (observatør med giftbrodd) tar for seg temmelig forutsigbare emner, men så treffer han også målet grundig. Tittelkuttet og «Apekoret» er gode eksempler på det.

En ujevn LP, men Unit Five er på rett vei.

(Det Nye, 2. januar 1981)

The Monochrome Set: “Love Zombies” (Dindisc)

Etterpåklok:

"Love Zombies" er Monochrome Sets claim to fame, en helstøpt samling indiepop som både er frisk og umiddelbar, skranglete og munter. Flinke gutter som burde nådd the toppermost of the poppermost.

Etterpåklok:

Et tordendrops som jeg aldri fikk anmeldt. Men jeg kompenserte noen måneder senere med vedlagte artikkel i Det Nye. En LP med doble patronbelter, en LP som ikke kødder.

November

Neil Young: “Hawks And Doves” (Reprise) *****

Etterpåklok:

Mitt favoritt-lydspor på landeveien, fra Oslo til Trondheim, og tilbake igjen. Denne og "American Bars 'n Stars" og Dylans "Hard Rain". Full spiker. Stor stas i kupeen.

Fra Det Nye:

Mørke skyer over USA. En nummen frykt har senket seg i de en gang så glade barn av 60-årene. Reagan valgt til president. John Lennon skutt ned og drept. Rovfugler og fredsduer kjemper i bevissthetens himmelrom. Og Neil Young dukker opp midt i begivenhetene med sin nye LP under armen.

Nerven og pågangen vi fant i "Rust Never Sleeps" er snudd på hodet. "Hawks And Doves" er et innadvendt råmanuskript. Side 1 er tungsindig dyster i sin sparsomme akustiske instrumentering. Side 2 er en regelrett dans-på-låven, preget av en forfallen gi-blaffen-og-lev-livet-mentalitet.

På en måte har Young fanget inn essensen av dagens Amerika her. På den ene siden de mytiske, fordunklete overleveringer fra historiens dype skoger, med en indre religiøs glød. Det fryktsomme, tenkende Amerika. På den andre siden den overflatiske, stupide virkelighetsflukt gjennom sansene; denne klyngen til de gamle idealer (lojalitet mot fedrelandet, Gud og familie) som i dag helt har mistet sin mening. Det folkelige Amerika som lever fra dag til dag, fra ølboks til ølboks. Som stemmer på Reagan fordi han lover å gjenreise det mektige Amerika i verdens bevissthet – the dream.

Neil Young tar begge disse sider inn over seg, Amerika på godt og ondt, han er "willin' to stay and pay". For dypt her inne et sted ligger det egentlige Amerika, det Amerika hans sjel har forbundet seg med og som han elsker. Side 2 er ikke uten ironi, men det er en form for selvironi som ikke tillater utenforstående ikke-amerikansk innblanding. Med "Hawks And Doves" taler Young til Amerika, ikke til oss.

Derfor er LP’ens bilder (særlig de på side 1) tunge å gripe for en europeer. Særlig vanskelig er den lange "The Old Homestead", en sang som stopper opp og starter igjen via Levon Helms pappaktige trommer og Youngs skjeve akustiske gitar hvis strenger knepper og slår.

Stemmen hans er dempet, fortrolig (noe den er på hele side 1) og maler skyggeaktige, nesten uhyggelige bilder av et menneske som gallopperer fram og tilbake over de hjemlige mytiske tomter i et månebelyst mørke. Et menneske som søker, ubevisst etter lyset, som har funnet at veien ikke går gjennom tidens forstenede organiserte religion, et menneske som er hensatt i en rastløs slumretilstand.

Håpet ligger i strofen "but up in the sky they still had his number".

Side 2 snur stemningen over i apatisk livsglede. Steel-gitar, rullende boogie-piano, cowboy-fele, solbrent western-koring (en yndig kvinne og en sprukken mannsrøst). Her stompes det så sagmuggen fyker, man danser med lukkede øyne mens verden ramler sammen ("coming apart at every nail").

Young henger ved saloon-disken, svinger begeret og glir inn i rollen som rødnakket, reaksjonær sørstatsmann ("I ain't tongue-tied, just don't got nothin' to say"). Youngs forsøk på å karikere denne typen brister litt på det vokale området, stemmen hans virker ubehagelig presset og pjuskete.

Vel. "Hawks And Doves" – som nok er den egentlige "American Stars 'n Bars" – er nok en modig og krevende plate fra Young. Det uferdige preget, den dunkle monotonien på side 1, røffheten på side 2, er helt bevisst fra Youngs side.

Dog er det ikke like vellykket hele veien. Men det spiller liten rolle. "Hawks And Doves" er stille kontemplasjon fra en tømmerkoie, og den er hoiende dans i en falleferdig låve – lydbildet følger naturlig av dette.

(Det Nye, 3. februar 1981)

Jul uten ABBA, det er som Mikke Mus uten hansker. Så julen er reddet. Nok en gang viser Andersson/Ulvaeus sin styrke som arrangører/producere. De svinger tryllestaven, og vips! – de svakeste melodier kamuflert bak et uimotståelig lydteppe. De har aldri tryllet bedre.

Arrangementene hever alt til de salige sfærer. «Super Trouper» er julesalmer for diskoteket. Annifrid og Agnethas stemmer i n'te potens, kor susende på kryss og tvers. Instrument på instrument som svever i hverandre i tårnende høyder. Og viktigst av alt: Benny Anderssons mesterlige behandling av synthesizer/keyboards-batteriet; et mangfold av klangfarger, fra det fløyteliknende til vektløst, spinkelt klingende tivolipiano, dypt murrende orgel og kalde, forsølvete pianotoner som liksom drypper fra berget.

Romklangen gir lydbildet et nesten hellig preg. Musikken besitter en atmosfære av bittersøt tilbakeskuen på forgangne tider. En nytelsens sødmegråt.

LP'ens ypperste øyeblikk: «The Winner Takes It All».

(Det Nye, 19. desember 1980)

John Lennon / Yoko Ono: “Double Fantasy” (Geffen) *****

Etterpåklok:

Anmeldelsen skrevet da platen var ny og John levende. En ekte samtidsomtale, altså, uten sentimental farvelegging. Og jeg har ennå ikke begynt å irritere meg over Yoko. Men herregud så fort albumet gikk ut på dato.

Fra Det Nye:

Ingen LP har i de siste år blitt imøtesett med større forventninger enn nettopp "Double Fantasy". Det er seks år siden Lennon sist åpnet munnen. Seks stillhetens år som har gjort ham til mer en guru enn han noen gang var i Beatles-epoken. Ikke Lennons skyld, selvsagt. Han trakk seg tilbake fordi han i øyeblikket ikke hadde noe å gi som kunstner, og fordi han ville vie seg til familielivet, til sin sønn Sean og sin kone Yoko. En modig og grei beslutning. Men tiden har arbeidet ubønnhørlig mot John Lennon, for nå når han endelig åpner munnen igjen, venter man seg intet annet enn åpenbaringer.

Hvilket man ikke får.

Jeg har gjort meg noen betraktninger omkring dette. Hva hadde vi lov til å vente oss, og hva kunne vi egentlig håpe på? Det faller naturlig å trekke inn Johns tidligere plater (både Beatles og solo) for å finne svaret. Hvor lå hans styrke, og hvor lå hans svakheter... og hvordan passer disse kontrastene inn i dagens "krav" til en vesentlig rock-kunstner (kristendom skal det jo ikke synges om; jfr. Bob Dylan). Svarene er overrumplende enkle. John Lennon kunne til tider skjule sin desperasjon og sitt tankerot bak tåkete, manisk surrealisme ("I Am The Walrus" o.l.) på en mesterlig måte. Men hans største styrke lå i evnen til å formidle følelser usminket og hjerteskjærende ærlig. Nøkkelordet er kjærlighet.

Gjennom dette begrep gikk John Lennons vektstang, og her vippet han fra den mykeste, mest svimlende lykkerus til den mest skrikende, blodstenkte smerte. Lennon gikk etter ekstremene, og skjulte intet.

Så lenge hans egen person var sangenes slagmark, var denne hans hang til ekstremer en styrke. Han slo lytteren til jorden med sin svimeslående oppriktighet. Men når han vendte blikket mot utenverdenen, mistet han fotfestet. Styrken på det indre plan ble en svakhet på det ytre. Den belærende, prekende John Lennon var et patetisk skue. Ugjennomtenkte slagord ble kastet ut i luften med arrogant selvgodhet. Politikk, filosofi og religion malt i sort/hvitt. Lennons glødende temperament sto i veien for hans mulighet til å gå i dybden. I stedet mottok han utålmodig "sannheter" fra andre, ofte middelmådigheter og bløffmakere, og gjorde dem til sine egne. Og han skiftet hurtig standpunkter, noe som ikke styrket hans troverdighet.

Det var når han sang om seg selv John Lennon oppnådde noe. For personen John Lennon er avgjort interessant. Hans mentale skittentøyvask og selvplaging, hans beskrivelser av sjelekvaler så vel som lykketilstander. Det sier oss noe om et menneskesinn, og derigjennom om mennesket selv. Nøkkelordet blir igjen kjærlighet. En kosmisk drivkraft som trer særlig tydelig fram i privatlivets mikrokosmos.

Mitt poeng: John Lennon er virkelig god kun når han synger om seg selv. Hvilket han gjør på "Double Fantasy".

Han har med andre ord gjort det eneste rette. Men han har antakelig samtidig ertet på seg mange forventningsfulle fans og kritikere. For John Lennon preker ikke. Han vil ikke redde verden. Men han har reddet seg selv.

"Double Fantasy" er formet som en dialog mellom John og Yoko. De synger (og har laget) syv låter hver. Det er likevel en John Lennon-LP, for Yokos sanger bidrar til å utfylle det bildet John gir av seg selv. Hun kommenterer, korrigerer og kritiserer hans versjoner av deres ekteskapelige berg-og-dal-bane. Vi får et innblikk i en prosess. Lennons utdriving av de gamle djevler, og renselsen fram mot målet der han åpent kan se seg selv og Yoko i øynene. Det er veien til den myke mann i praksis, ikke lettkjøpt slagord-bruk som man så ofte møter i kvinnesaksdebatten. Og det er historien om to mennesker som overvinner hindringer i seg selv, modner og finner hverandre i kjærlighet. En aktiv prosess som vedvarer livet ut.

Bevissthet, ærlighet og kjærlighet (opplev den nydelige, mettede roen i Johns ballade "Woman").

Mens Yokos låter er OK (og fungerer utmerket i LP’ens sammenheng), er Johns mer enn som så. Tidvis briljante med klare aner tilbake til "The Beatles" (den hvite) og "Imagine". En ny modenhet i tekstene. Melodiøst høyreiste arrangementer – en ypperlig balanse mellom sulten fortvilelse og berusende forløsning. "I'm Losing You" med sin sleng-bass og dvelende blues-frasering minner om både "Yer Blues" og "Glass Onion". "Beautiful Boy" (en vuggesang til Sean) om "Julia". "Watching The Wheels" (særlig det tverrgående, rullende pianoet) om "Imagine". Lyse, lystige "Dear Yoko" om "Oh Yoko". Og "Cleanup Time" om "Cry Baby Cry" (sammenlikn strofene om kongen og dronningen i de to!).

Lennon har aldri sunget bedre, og hans koring med seg selv er pur Beatles. I det hele tatt: veien herfra til Paul McCartneys bass, sang og George Harrisons gitar er uventet kort.

Så John Lennon har passert 40, og rock er fremdeles et meningsfullt begrep.

(Det Nye, 6. januar 1981)

The Alan Parsons Project: “The Turn Of A Friendly Card” (Arista)

Etterpåklok:

Gambling er fæle greier, men skal man først advares, kan det ikke gjøres hyggeligere enn dette. Alan Parsons mjukprog gjør medisinen så velsmakende at det grenser mot det usømmelige. Det er hans femte studio-album, og det meste tilgjengelige av dem alle. Det huser bl.a. "Time" og "Games People Play", av mange regnet som prosjekt Parsons' ypperste øyeblikk.

Etterpåklok:

Og her ca. begynte goth-rocken. En av punkens mange etterdønninger. Sanger om fortvilelse og resignasjon sunget av oppjaget vokalist i dystre, stemningsmørke musikalske omgivelser. Snev av glam. Mye tungsinn. Tidvis iltert. Iblant majestetisk. Alltid melankolsk. Min favoritt med Bauhaus er deres cover av "Ziggy Stardust", men hva vet vel jeg.

Jeg valgte å sensurere coveret da den usensurerte versjonen ga meg to ukers utestengelse på Facebook. Vet ikke hva SquareSpace har for grenser, men tar ingen sjanser.

The Jam: “Sound Affects” (Polydor) ******

Jaha. En ny Jam-LP. Og et nytt stjernedryss gigante. Forunderlig hvordan denne gjengen igjen og igjen evner å vokse uten å se seg tilbake. Her er det snakk om maksimal utnyttelse av egne forutsetninger og en uslukkelig vilje til å suse videre gjennom modningsprosessens og forvandlingens tunnel. Jam skaper stor rock. Alderen tatt i betraktning kanskje den største.

Jam har aldri fornektet sine røtter. På "Sound Affects" er deres referansepunkt britisk rock anno 1966/67 (med størst vekt på Beatles). Ikke et øyeblikk underslåes det. Allerede i åpningskuttet, "Pretty Green", buldrer gruppa oss i møte med bass-riffet fra Spencer Davis Groups "I'm A Man"! I "Man In The Corner Shop" har de gjenskapt Byrds' jinglende, snirklete 12-strengs gitarmagi (a la "Mr. Tambourine Man"). Koringen i flere av låtene minner om The Who (klagende falsett).

Men mest av alt henter Jam saker og ting fra Beatles. I "But I'm Different Now" (gitar-riffs fra "Dr. Robert" og "I Feel Fine"), i den magnifikke "Set The House Ablaze" (gitar-introet fra "I Want To Tell You"), i "Start!" (som helt og holdent er basert på "Taxman"). Horn-fanfare i "Boy About Town". Og dessuten den utstrakte bruken av baklengs avspilte gitar-detaljer og andre effektfulle yndigheter.

Ja, la oss slå det fast. Jam har slitt ut sitt eksemplar av Beatles' "Revolver" (1966). Men – og dette er viktig – de er ikke blinde kopister. Deres lån av disse gamle, klassiske pop-detaljer benyttes kun som kreative oppstivere. Krydder. Dette lille ekstra som gir hver enkelt låt særpreg (som jo var hemmeligheten ved nettopp Beatles' arbeidsmetode). Selve grunn-"sounden" er fremdeles umiskjennelig Jam. Hardt, kompakt – rytmisk mer basisk enn noen gang. Denne tykke, markante bassen som slår, smetter og glir. Dette maskingevær av noen trommer.

Dernest har vi Paul Wellers gitarer. Uhyre skarpt fokusert på selve eggen. Paul er over alt. Ustoppelig, nådeløs. Oppfinnsom, nyansert. Driver inn lukkede riff-kretser som roterer i bakgrunnen. Stikker, klirrer, klipper og skjærer. Hutrende, hylende feedback fra kanal til kanal. Og hans soli er kjappe innbrekk som følger den gyldne økonomiske regel George Harrison perfeksjonerte i Beatles.

Wellers stemme er vidunderlig mikset inn. Han blir et bilde på det tekstene formidler: Den totale ensomhet; ungdommen som står alene i vår tids nattemørke og skriker sin smerte ut mot verden. Avmakt, fortvilelse og panisk jakt etter holdepunkter fornemmes under musikkens harde, arrete overflate. På det ytre plan: dødskrefter som vold og penger kontra individet. På det indre: den evige kamp mellom de to grunnleggende krefter, hat og kjærlighet. Hvilke konsekvenser hatet som drivkraft får. Weller kan tidvis virke umoden. Men glimter i neste øyeblikk til med forbløffende klare observasjoner (f.eks. i "Set The House Ablaze"). Jeg finner dessuten mot, tross og hardhudet seiersvilje i hans vidunderlige erkjennelse av kjærligheten som veien mot lyset:

"I will never be embarrassed about love again."

"Sound Affects" (hvilket snedig ordspill!) er en vinner. Den bærer et vesentlig budskap, gir et ypperlig innblikk i en ung manns modnende bevissthet, rocker som pokker og er stinn av supermagnetisk pop-ørefyll (hvori opptatt plystring, la-la-la-refrenger, tidvis blåsere og "gitaristisk" grøftegraver-virksomhet).

Kjøp!

(Det Nye, 13. januar 1981)

Elvis Costello: “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers (F-Beat) (kassett!) & “Taking Liberties” (Columbia) *****

Det kan være ualminnelig festlig å være Elvis Costello-fan. Vel å merke hvis man klarer å få tak i alle hans plateutgivelser. Ikke bare består hans singler (særlig B-sidene) av kutt som ikke finnes på LP’er. Ikke bare gir han i ny og ne bort «uoffisielle» singler på sine konserter. Neida. Selv en konvensjonell Elvis-LP har forskjellig låtsammensetning alt etter som i hvilket land du kjøper den!

Av dette følger selvsagt at det kan være ualminnelig frustrerende å være Elvis Costello-fan.

Nå har imidlertid mannen bestemt seg for å hjelpe de ulykksalige som ikke fikk tak i singlene da de hadde sjansen. 20 låter er hentet fram fra glemselen. I Europa kun på kassett under tittelen “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers?”. I USA kun på LP under tittelen “Taking Liberties”. Nok en original Elvis-vri. Og selvsagt er ikke innholdet på kassetten og LP’en helt sammenfallende. 17 felles kutt. LP’ens tre ekstra: «Night Rally», «Chelsea» og «Sunday’s Best» – tilgjengelig på Elvis-LP’er her i Europa. Kassettens ekstra kutt: «Watching The Detectives» (single-versjonen), «Peace Love & Understanding» (opprinnelig B-siden på en Nick Lowe-single) og «Radio Radio» (single).

Jeg må for øvrig tilføye at LP’en Taking Liberties ikke er lagervare i Norge og følgelig må hver enkelt plateforretning bestille den direkte fra USA om de ønsker å selge den.

Samlingen(e) består på ingen måte av essensiell Costello-rock. Mye halter. Mye er uferdig. En del er kun eksperimenter og/eller løse tråder rett fra skisseblokken. Likevel er det bedre og mer givende enn det meste som lages i dag.

Og Elvis’ røtter/inspirasjonskilder er synligere her enn på de vanlige LP’ene. Man får på en måte kikke ham litt i kortene. Soul-svetten i «Getting Mighty Crowded», les-gyvet i den hardt rockende «Clean Money», den nesten østerlandske avslutningen i «Dr. Luther’s Assistant» (Beatles igjen!), den tørre tresmaken i country-snufseren «Stranger In The House», Broadway-musical tristessen i «My Funny Valentine», den ljomende overproduserte frustrasjonen i «Peace Love And Understanding» – pluss selvsagt mer vante Costello-saker som perlene «Radio Radio», «Watching The Detectives» og «Big Tears».

Låtene dekker hele Elvis’ karriere, fra 1977–1980. Fra han sto fram som et skummende, hevngjerrig insekt, ormende bak sine hornbriller. Til dagens mer modne artist som med bisk humor og ironi har gitt seg denne jammerdal i vold.

Underfundige Elvis. Han legger noe av sitt hudløse jeg igjen i sin musikk. Bak den hese, brunstige stemmen, de siselerende farfisa-tonene, det kompakte, kraftfulle kompet – bak alt dette finner vi en av de få artister som i vår opprivende tid har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Det pumper ekte blod i Elvis. Han bringer følelsene med seg uten å virke fordummende, uten å bli for intellektuell. Elvis er ubesminket rock anno i dag. Og (sjarmerende!) svakheter til tross, dette kommer klart fram på her omtalte kassett (og LP).

(Det Nye, 17. februar 1981)

*I Europa fikk vi denne kassetten med gullskrift. Amerikanerne fikk LP.*

Estetisk musikk. Becker & Fagen pluss et oppbud av kjente musikere bitt av den definitive nytelsessyke. De nyter hverandre, seg selv og hver tone de frembringer. Lukket i et vakuum som kiler sansene, men ikke fører noe sted hen.

Rytmestrukturen fra "Aja". Men "Gaucho" er klart lekrere, smakfullere – og viser alle tegn på en ytterligere utviklet estetisk perfeksjonisme. Mer trykk i blåserne. De ligger bredere i arrangementene, renere. Så har vi dette delikate, dette fyldige, dette tungsindig vibrerende el-pianoet som bemektiger seg en stor del av lydbildet. Videre bemerkes et rennende jentekor. Og en kontrast-virkende gitar-"sound" (tørr klang, rappe "licks" og bendende blues-toner) som skjærer inn i lekkerheten.

Rytmen er dog det viktige. Denne flegmatiske lek med synkoper. Så rund, så glinsende polert. En glamour shuffle lespende besunget. Funk? Jazz? Latin-amerikansk? Rock? Nåja, samtidsmusikk er bedre. Nytelse så deilig at du river cellofanen av LP'en og setter tennene i rillene med et skjelvende gisp.

(Det Nye, 13. januar 1981)

Pass opp for den omseggripende futurismen! England har falt: Skarpskårne romfartskostymer, vampyrsminke, rakettfrisyrer og musikk så isnende kold at verden fremstår som et skyggeaktig, gjenferdenes steinslott fortapt i polarnatten.

Visage (folk fra bl.a. Ultravox og Magazine) scorer i øyeblikket sterkt med sine frosne visjoner. Og ånden står hvit og ubarmhjertig ut av høyttalerne, rykkvist osende mens rytmemaskiner og trommer hutrer, oksepisker og revolvere knaller i steinkorridorene, døde, gråbleke ansikter messer flatt, og et spindelvev av keyboards snirkler rundt hjørnene og brer seg ut i gjennomsiktige, sfæriske årenett.

Bassen grynter stubbneset her og der, og frembringer en huggende disco-beat. Andre steder får vi regelrett katedrallydprakt. Effekter skytes inn i stereo med forbløffende (uhyggelig) virkning. Veldig kommersielt. Veldig moderne. Og lydbildet er så skarpt fokusert og klart som en solbelyst vinterdag.

Men det bor verken følelse eller menneskelighet i musikken. Og er det egentlig rock?

(Det Nye, 31. mars 1981)

Blondie: “Autoamerican” (Chrysalis) *****

Gjennom LP 'ene «Parallel Lines» og «Eat To The Beat» utviklet Blondies musikk og «sound» seg til å bli et spisst, ragende metalltårn fylt av hvirvlende ekko. Gruppa kunne ikke bygge videre på dette tårn, det ville bare falle. Så Blondie lar det stå, og søker mot tomter som er helt nye for dem. Et modig og nødvendig trekk.

«Autoamerican» er den første Blondie-LP uten umiddelbar appell. Gruppa gaper tilsynelatende over alt for mye. Kjører fra den ene stilart til den andre, og nærmer seg så alt for sjelden den type pop man til nå forbandt med Blondie.

Men frykt ikke! «Autoamerican» gror, som det heter. Den profileres bare så langsomt. Du trenger å kjenne alle låtene før bitene i puslespillet omsider faller på plass.

Jeg skal trekke fram noen av låtene for å vise LP 'ens musikalske bredde. Nemlig: «Europa», en ikke helt vellykket instrumental som kunne vært musikken til en romantisk film med dramatisk handling. «Live It Up», bløt disco, spindelvev-keyboards og salig aaah-kor i kontrast mot raslende lydeffekter skaper en bisarr virkning. «Here's Looking At You», autentisk swing-jazz ved midnatt der man fornemmer Benny Goodmans ånd bak klarinetten, og Debbie synger avslappet og varmt (sødmefylt nostalgi!).

«The Tide Is High», singlen som bare blir bedre og bedre; med oljefatene, de skeive blåserne og den sukrete, jamrende Beatles/ McGarrigle-koret. «Do The Dark», disco på tykke såler pyntet med et absurd synthesizer-tema som slynger seg sakte mot den arabiske månen. «Rapture», en humpende disco-sak pyntet med lettbente blåserarrangementer og rørklokker, og som utvikler seg til en lengre «rap» om marsmannen som spiser «cars, bars and guitars».

«Faces», LP 'ens sensasjon – sakte, sakte jazz-shuffle rett fra kjellerklubben stilriktig instrumentert med akustisk bass, solospillende saksofon og piano, og som presenterer Debbie som regelrett jazzsangerinne (noe hun riktignok ikke mestrer helt). Og sluttelig «Follow Me», en passende finale klippet rett ut av musicalenes verden – el-piano, moog, lyden av regn og bølger og Debbie hengende vakkert, helt alene i tomheten.

LP 'en er ypperlig regissert. Nye sider, nye valører avdekkes ved hver låt. Mangfoldet gjør platen spennende. Det er dessuten så melodiøst alt sammen (faktisk frappérende melodiøst!) at «Autoamerican» også er et velgjørende stykke plast å senke seg ned i. Ikke rock, kanskje, men i konkurranse med ABBA foretrekker jeg Blondie.

Jeg har nevnt varmen i Debbies stemme. En ny side. Hun har utviklet seg til å bli en meget god sangerinne. Stemmen behøver ikke lenger druknes i ekko-kaskader. Debbie smyger seg vennlig mot deg nå. Verken vampete eller kald. Hun er menneskelig, smiler. Og den ironi hun (og resten av gruppa) legger for dagen blir aldri giftig.

LP 'ens minus er producer Mike Chapman. Han evner ikke å gå utenfor de vante rammer like lett som Blondie. Og han klarer ikke å imøtekomme låtenes/arrangementenes krav etter dynamikk og dimensjon. Nå når han ikke kan spyle ut lyd som han pleier, henfaller Chapman til tam flathet. Noe som selvsagt svekker musikken. Det pusles. Det fokuseres ikke.

Men. Alt i alt er «Autoamerican» en prisverdig pop-LP. Blondie forsøker ikke å preke. De underholder. Og det kan være kjærkomment i en tid hvor nesten alle «seriøse» artister har det travelt med å vise folk veien inn i urskog og blindgater.

(Det Nye, 20. januar 1981)

Adam And The Ants: “Kings Of The Wild Freontier” (CBS) ****(*)

Denne platen lukter MODERNE lang vei. Fra Adams bjeffende, klagende hikst av en stemme til de lett dissonante gitarene som kryper langsomt rundt i bakgrunnen. Fra trommenes piskende oljefat-dunder til de overspente lydforvrengningene.

Men samtidig er det noe gammelt, velkjent her inne. Gitar-klangens stålvibrato, lånt fra de tidlige 60-årenes instrumentalgrupper. De pulserende krigstrommene og de gjørmete, kraftfylte gitar-riffs som hugger stødig bak primitive refrengstrofer (egnet til allsang) – det peker henimot Gary Glitter (lett å høre i hitlåtene «Dog Eat Dog» og «Antmusic»).

Lydbildet er selvsagt mer moderne, mer truende i sin skarpe bevegelighet. Men denne utmerkete maurgjengen, disse sjørøveraktige westernromantikerne, er Gary Glitter anno 1981. Ta det som et godt tegn!

(Det Nye, 3. mars 1981)

The Aller Værste!: “Materialtretthet” (Den gode hensikt) ******

Etterpåklok:

The Aller Værste! var store favoritter. Ga dem 6 stjerner bare de så vidt knirket med skoene.

Fra Det Nye:

17 låter, illustrert teksthefte (m/kryssord!) og saltpastill-cover. The Aller Værste! (TAV), Bærumsgruppa fra Bergen, har fullført sin ferd for egen maskin. Single – EP – LP (dobbel-LP neste?). De skylder ingen noe. Men norsk rock skylder dem en god del.

For TAV har vist at god rock kan nå verden uavhengig av makt- og pengebegjærlige skrivebordslanker. Selv i lille Norge. Store penger kommer nok ikke gruppa til å tjene, men det er ikke det viktigste. TAV hadde noe på hjertet, festet sitt engasjement til vinyl. Nå står resultatet i butikkene.

Litt om musikken først. Om man har hørt TAVs single og/eller EP, vet man hva man går til. Rytmestrukturen er umiskjennelig ska. Hakket, arret og angstfylt. Men her er også noe langt mer. For TAV henfaller ikke til hvile på fastsnørte rytmeløp. De er i konstant aktivitet. Spjærer og knuser. Stykker opp og omformer. Alt med et djevelsk flir om munnen.

Musikken er formet som redsler fra en kullsort kjeller. Truende detektimegitarer sniker rundt i gangene, skyter ut i flammende, flatvalset dissonans, dør hen i bikkende, bendende vibrato. Det er en stram akkord-dans – ferd gjennom besnærende, fengende riffs og ut igjen. Utålmodig, sint. Hvor der oppstår tomrom, stikker farfisa-orgelet fram. Pipende, hissig. Sviende i huden som nåleputer og kordestøt.

Mens gitarer og orgel er de talende elementer i TAVs musikk (her og der benyttes også bulkete messingblåsere – med hell!), er trommene selve livsnerven (sammen med de to bassene, selvsagt!). Via trommeskinnene raser låtene gjennom utallige overganger. I det ene øyeblikk stilt kriblende og avventende, i det neste stormende som et skred. Trommene skaper spenning og overraskelser. Propellerer låtene inn i de listigste, mest forrykende kommersielle refrenger.

Når trommeslageren fyrer av sine hammerkanonader, sin metalliske tam-tam mitraljøseild, blir hodeskallen din en ekkoboks (å hei, hvor det ljomer!).

Tekstene, da. For det første er de svært sangbare. Perfekt formet til denne type rytmisk orientert musikk. Stavelsene faller sammen med rytmen – blir prosjektiler skutt ut av trommenes pistolmunninger. En spurt, et vilt ritt der ordene rammer lytteren som noe fysisk. Eller, i de rolige partiene, utmalende hammerslag i form av talekor.

TAV bruker sangen som et aktivt, rytmisk instrument. Og det er dobbelt gledelig at de lykkes fordi de synger på norsk!

Tekstenes innhold byr på goldhet. En sortmaling av omgivelsene. Drastisk billedbruk og hatefulle utrop hvis mål er å kle livsløgnen naken. TAV river trygghetsbildet ned og åpenbarer et ødeland av flimrende TV-skjermer, politimakt, krig, avmakt og følelseskulde. TAV vil tidens kvelende handlingslammelse til livs – nærmest sparke den jevne mann ut av apatiets lune lenestol.

Deres kritikk er utvilsomt berettiget. Men TAV har lett for å overspille. Man betviler ikke deres oppriktighet, deres engasjement og totale innlevelse. Men de kan virke en smule affekterte.

Til deres forsvar må man dog si at affekt er bedre enn apati.

TAV har med "Materialtretthet" reagert. Og hører du LP’en, er du nødt til i hvert fall å ta stilling til den – altså en aktiviserende plate.

Og reaksjon skaper reaksjon skaper…

(Det Nye, 19. desember 1980)

Etterpåklok:

Engelsk post-punk uten kakepynt. Rått og spartansk, med oppfinnsomme løsninger som gir befriende variasjon. Solgte ingen ting den gang. Er vokst til en bauta i dag. Oppsiktsvekkende sterk debut-LP.

Desember

Warren Zevon: “Stand In The Fire - Recorded Live At The Roxy” (Asylum) ******

Etterpåklok:

Vanvittig sterk live-LP. Jeg tok den opp på kassett og ga den til Stage Dolls utenfor Hotel Gyldenløve i Bogstadveien da de skulle av sted på turné. De hadde aldri hørt om Warren. Da jeg traff dem igjen, var de i fyr og flamme. De hadde spilt kassetten nonstop i bandbussen.

Fra Det Nye:

Den tradisjonelle California-rocken (Eagles, Ronstadt etc.) er for et synkende skip å regne. Men det står en desperado på "Titanics" dekk, og han har ikke til hensikt å gi seg havdypet i vold.

La deg ikke lure av hans feminine, spede oppsyn. For Warren Zevon er livsfarlig. En av de få som har rock 'n' roll i blodet og skarpladde seksløpere ved hoften. Han har en ulendt grøft av en stemme, så maskulin og viril at du uvilkårlig snapper etter pusten. Og han er besatt av det Amerika vi lærer å kjenne gjennom såkalte hard core detektivromaner.

På live-albumet "Stand In The Fire" mener han alvor. Et hardt, tett band fyrer opp bak ham så gnistene spruter. Knivskarpe gitarer med morderisk, skrapende løft. Og hele kompet gynger og kaster på seg, driver brutalt fram i et stålfyrverkeri mens pianoet hamrer så velsignet "riktig".

Slik kan altså California-rock være; et sprakende, veldreid inferno av angst og sinne; tøff som en aldrende bokser, varm som en tomskutt revolver og blodtørstig som en varulv.

(Det Nye, 24. mars 1981)

Etterpåklok:

Jeg ble skuffet først. Denne trippel-saken ga ikke ved dørene som "London Calling" gjorde, den krevet noe av deg. Modig album. Jeg ville ikke vært det foruten.

Fra Det Nye:

Det første møtet med trippelalbumet "Sandinista!" var grenseløst nedslående. Låt etter låt skle forbi. Plate etter plate. Ingen steder var det noe som sa pang!, som tok av. Skuffelsen var lammende.

For hva hadde man ikke ventet? For ett år siden ga Clash oss den magnifikke "London Calling". Albumet som sparket fra med tittelkuttet og som holdt deg i et jerngrep inntil "Train In Vain" tonet ut en drøy time senere.

"Sandinista!" er en slagmark. En forkullet ruin. Energien, det rå i Clash, er helt borte. Og verre: De er i øyeblikket ikke i stand til å lage gode melodier. Det meste på albumet er halvgjort, panisk i sin klossethet. Hastverksarbeid som renner ut i (eller skjules bak) romslige dub-effekter, ekko, et lydlig villniss. Selv produksjon og miks fungerer som et røkteppe. Ute av fokus, ute av balanse, grøtet.

Clash er faktisk selv klar over dette, noe følgende strofe fra "Kingston Advice" avslører:

"In these days I don't know what to sing/the more I know the less my tune can swing."

Og man spør seg, hvorfor slipper de så "Sandinista!" løs på almuen?

At Clash mangler distanse til det de driver med, sier seg selv. Selvkritikk er en mangelvare. En utenforstående som redigerte og klippet ned med hard hånd, kunne reddet "Sandinista!" og gjort den til en tilfredsstillende enkel-LP. Men Clash ville kjøre sitt eget race. Det eneste som mangler er dub-versjonen av Mick Jones som skifter strenger på gitaren.

Musikken? Full stilforvirring. Clash gaper kjevene ut av ledd. Snuser rundt i sine egne halvferdigheter. Legger puslespill med brikker som ikke passer sammen. Haster rundt på måfå i landet kaos. Noen egentlig Clash-musikk finnes ikke i øyeblikket. På "Sandinista!" ser vi gruppa i alvorlig fare for å miste sin identitet.

En slags gjennomgangstone finnes dog: Blytung, hvit reggae, som oftest omsluttet av dub-effekter, ekko, knirking, klapring, skakke lyder, mumling, en og annen blåser, et jentekor. (Nesten hele side 6 er slik.) Pussigheter. Eksperimentering. Fattig på melodi. Skjev i rytmen. Og inntatt i store mengder som her, blir resultatet for lytterens vedkommende lammende monotont.

Det Clash gjorde på baksiden av singlene "London Calling" og "Bank Robber" uttæres til det pinefulle. Dog må det tillegges at mer "rene" reggae-kutt som "Junco Partner" er av beste Clash-merke.

Men "Sandinista!" er altså mer enn reggae. Mye mer. Her er folk ("Lose This Skin" sunget av Timon Dogg, et av albumets absolutte høydepunkter), her er jazz (Mose Allisons "Look Here"), et forsøk på reggae-vals, rockabilly, Tamla Motown-beat, et kutt i Beatles' "Revolution No. 9"-gate, disco/funk-rapping og gospel(!).

Et par svevende rockere i mer tradisjonell Clash-fasong er også inkludert. Men få av låtene tåler sammenlikning med noe som helst på "London Calling". Clash orker liksom ikke fullføre og faller flatt på ryggen i en haug av løse tråder. Hine dagers sugende fasthet, det svimlende frasparket i refrenget, er borte.

Tekstene. Hm, ja. Militante, politiske som ventet. Et i all hast nedskriblet rop om støtte til den tredje verden, hvori opptatt grenseløs beundring for gerilja-opprørerne som taler imperialist-kolossene USA og Sovjet midt imot. Sandinista-geriljaen i Nicaragua står selvsagt sentralt. Her er svirrende kuler, blodstenket jord og et liv i bunkers.

Og mer hjemlige opprør i gamle England; sosiale motsetninger, trøbbel med politiet etc. Clash' totalforelskelse i den tredje verden har for øvrig påvirket musikken. Stadig inkorporeres "eksotiske" rytmer, instrumenter og bilder (klarest i "Let's Go Crazy").

Men tilbake til tekstene. Spesielt interessante er de sjelden. Clash har altfor lett for å ty til slagord, fraser og ufordøyde klisjeer. Det blir liksom ikke måte på hvor romantisk kruttrøk kan være. Best er de mer skildrende tekstpartiene; bruddstykker av miljøer, gatebilder, personer – glimt fra et bussvindu.

Her formidles i hvert fall en ekthet, selv om banalitetene står i kø.

Det mest positive er mykheten som skimtes i dypet av albumet. En kjærlig mykhet som særlig toner frem via Strummers fortvilete, hudløse stemme. Nettopp Strummer uttalte nylig at han innser viktigheten av en åndelig løsning i tillegg til den sosiale, om verden skal bli bedre.

"Det finnes noe dypere," sa han.

Disse modningens spirer har kanskje medvirket til at "Sandinista!" er blitt så halvhjertet. Clash tror ikke helt på sin fortid. Fremtiden aner de bare. Nå befinner de seg i et vakuum, og vet ikke hvor de skal trå.

La oss ta det som et styrketegn at Clash selv når de er ute av form og forvirret som nå, evner å beholde litt av den gamle magien i sin musikk. For den finnes faktisk på "Sandinista!", selv om det tar tid og koster krefter å finne den.

Og albumets pris kan jeg ikke få rost nok.

(Det Nye, 10. februar 1980)

Kevin Coyne: “Sanity Stomp” (Virgin) *****

Klassiker på klassiker har Kevin Coyne laget. Den ene mer antikommersiell enn den andre. Sinnsforstyrrelser og strittende nerver avdekket med en overrumplende ubarmhjertighet. "Sanity Stomp" er nok en tur inn i mareland. Men av en eller annen grunn har Coyne valgt å kjøre et mer rockete, kommersielt race på to av de fire platesidene. Og jeg vet ikke om det var noe lurt trekk.

Den største feilen var valget av gruppe. Ruts D.C. er overhodet ikke i stand til å ivareta Coynes sanger. Hans egenart skrapes i filler av et rocke-komp så standard at du gjesper. Og det gjør ikke saken bedre at trommeslageren stadig vekk snubler i sine egne stikker. Han går i veien, henger etter... og gitarene mister den sviende effekt de var tiltenkt. Er det usikkerhet som ligger bak? Man vet jo at Ruts kan lage gode plater. Men Coyne ble altså en drøy munnfull. Sangene krever et E Street Band eller et Attractions, ikke en gjeng fomlekopper.

Tekstene her er typisk Coyne. Enkle strofer gjentatt om og om igjen over enkle riffs. Sanger om fyren man ikke bør trå for nær; fyren som har null materielle goder, som har tapt kjærlighetsspillet gang på gang, men som har æren i behold. Rocke-avdelingens sterkeste øyeblikk får vi typisk nok i den roligste låten, "No Romance". En skjønn og skremmende sak om livsløgn, depresjoner og eskapisme med en farlig undertone:

"give this little dictator a little chance/and he’ll crush us all with his misery"

og

"he goes on talkin' about a land of the free/where people all do the same as he/he’s half crazy, maybe as mad as me"

med det gjentagne sjele-ropet "no romance!" som refreng.

Den andre delen av dette dobbeltalbumet er Coyne på sitt absolutt beste. Akkompagnert av Robert Wyatt og Brian Godding, vrir han ut de mest groteske visjoner. Og kompet drar og tøyer seg i mareliknende bevegelser. Cymbaler og trommer slår inne i hodet ditt (om du lytter i øretelefoner) og musikken durer oppfliset og langsommelig.

Coynes opprivende indre kamp, denne hvitglødende krig der galskap og ondskap truer med å kvele livsmotet, men hvor kjærligheten hele tiden blir den reddende engel han strekker seg mot... Det maler fram et bilde så gripende at man overveldes. For Coyne gir oss mennesket, selve mennesket der det spjærer nattemørke og demonredsler med jeg'ets og åndens lys – denne seige og uslokkelige tross og vilje selv i den verste motgang, dette NEI som er det store JA.

Gjennom smerte finner vi sannheten, gjennom sannheten vinner vi friheten. Ingen steder har Coyne sagt alt dette så klart og så ubeskrivelig mektig som i "Wonderful Wilderness" – en lang låt der kompet famlende, skjenende stiger og synker lik vind og bølger i et nattlig, tomt landskap, der Coyne i tross og fortvilelse roper teksten ut – nesten overmannet av demoniske krefter:

"I shall never stop loving!"

og

"all who tried for truth//God bless the proud father/so that he might feel the truth of that himself/dig inside till it hurts/remembering that hurt hurts"

og nedtonet:

"God knows everything/listen!/listen..."

inntil dette sønderrivende verk når sitt klimaks:

"settle your differences/God! settle your differences/no one knows everything"

Man sitter rystet igjen. Disse to platesidene (og da særlig "Wonderful Wilderness"), jeg anbefaler dem brennende innstendig – det er ikke pop, det er ikke kommersielt, men åh, som det svir deg i sjelen!

(Det Nye, 24. mars 1981)

Make

Steve Winwood: “Aec Of A Diver” (Island) ****

"Arc Of A Diver" er Winwoods første plate på tre år. Jeg må med skam melde at den ikke er verdt ventetiden. Steve fremstår kun som en habil komponist og musiker. Hans fortid (Traffic, Spencer Davis Group) forteller at han kan bedre.

Winwood trakterer samtlige instrumenter selv, og det forklarer kanskje hvorfor platen virker så merkelig tam. Her skjer på ingen måte nok til å forsvare låtenes lange spilletid (et unntak er gitar-soloen i "Night Train"). Winwood videreutvikler ikke ideene, slik en gjeng tente musikere kunne gjort, han lar bare melodiene tikke og gå, pent og pyntelig.

Steves sjarm er dog intakt, og hans bluesy, tynnslitte stemme treffer deg der den skal. Vevteppet av keyboards i forskjellige valører er også av høy klasse der det tindrer og bølger over tandre ballader og mykt rykkende funk.

LP’en er usedvanlig delikat arrangert. Men jeg savner altså glød – og til dels melodi.

(Det Nye, 24. mars 1981)

1980 - plateomtalene

Januar

The Pretenders: “The Pretenders” (Real) ******

Holger Czukay: “Movies” (Harvest) ******

Steve Gibbons Band: “Street Parade” (Polydor) *****

Andy Partridge: “Takeaway” / “The Lure Of Salvage” (Virgin) *****

Split Enz: “True Colours” (A&M)

Februar

Elvis Costello And The Attractions: “Get Happy!!” (Smash) ******

Willie Nile: “Willie Nile” (Arista)

Squeeze: “Argybargy” (A&M) *****

Warren Zevon: “Bad Luck Streak In Dancing School” (Asylum) *****

Ramones: “End Of The Century” (Sire) ****

Dirk Hamilton: “Thug Of Love” (Elektra) *****

Young Marble Giants: “Colossal Youth” (Rough Trade)

The Selecter: “Too Much Pressure” (Chrysalis) ****

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “Against The Wind” (Capitol) ***

Mars

The Young Lords: “Same Shit - New Wrapping” (Sonet) ******

Stavangerensemblet: “Ta ein kjangs!” (Mai) ******

WDaryl Hall: “Sacred Songs” (RCA)

Ian Hunter: “Welcome To The Club - Ian Hunter Live” (Chrysalis) ****(*)

Genesis: “Duke” (Charisma) *****

The Psychedelic Furs: “The Psychedelic Furs” (CBS)

Tuxedo Moon: “Half-Mute” (Ralph)

The Beatles: “Rarities” (Capitol) ****(*)

Stiff Little Fingers: “Niobody’s Heroes” (Chrysalis) ***

Billy Joel: “Glass Houses” (CBS) *****

10 c.c.: “Look Hear!” (Mercury) ***

April

The Cure: “Seventeen Seconds” (Fiction) *****

The Feelies: “Crazy Rhythms” (Stiff).

Pete Townshend: “Empty Glass” (Atco) *****

The Monochrome Set: “Strange Boutique” (Dindisc) *****

The Undertones: “Hypnotised” (Sire) ****(*)

Iron Maiden: “Iron Maiden” (Harvest) *****

Philip Lynott: “Solo In Soho” (Vertigo) ***

Kevin Coyne: “Bursting Bubbles” (Virgin) ******

Lou Reed: “Growing Up In Public” (Arista) ******

B-52’s: “Wild Planet” (Island) *****

X: “Los Angeles” (Slash)

Mai

Jahn Teigen: “Mentalkrem” (RCA) ****

The Beat: “I Just Can’t Stop It” (Go-Feet) *****

Sex Pistols: “The Great Rock’n’Roll Swindle” (Virgin) (Soundtrack) ***

Devo: “Freedom Of Choice” (Virgin) ****

Paul McCartney: “McCartney II” (Parlophone) ***

Roxy Music: “Flesh + Blood” (Polydor/EG) *****

Roy Harper: “The Unknown Soldier” (Harvest) *****

Joan Armatrading: “me myself i” (A&M) *****

The Cramps: “Songs the Lord Taught Us” (I.R.S.)

Peter Gabriel: “Peter Gabriel” (Charisma) ******

Magazine: “The Correct Use Of Soap” (Virgin) ******

Juni

Bob Marley & The Wailers: “Uprising” (Island) *****

The Rolling Stones: “Emotional Rescue” (Rolling Stones) *****

Bob Dylan: “Saved” (CBS) *****

Queen: “The Game” (EMI) ***(*)

The Vapors: “New Clear Days” (United Artists) ****(*)

The Soft Boys: “Underwater Moonlight” (Armageddon)

Juli

Dexys Midnight Runners: “Searching For The Young Soul Rebels” (Parlophone) ******

Joy Division: “Closer” (Factory)

Echo And The Bunnymen: “Crocodiles” (Korova)

Ultravox: “Vienna” (Chrysalis) ****

Kjøtt: “Kjøtt” (Flesh/Mai) ******

August

Siouxsie And The Banshees: “Kaleidoscope” (Polydor) ****(*)

The Kids: “Norske jenter” (CBS) **

Captain Beefheart And The Magic Band: “Doc At The Radar Station” (Virgin)

The Fabulous Thunderbirds: “What’s The Word” (Chrysalis)

September

David Bowie: “Scary Monsters (and super creeps)” (RCA) ******

Kate Bush: “Never For Ever” (EMI) *****

Skids: “The Absolute Game” (Virgin) *****

George Jones: “I Am What I Am” (Epic)

Tom Waits: “Heartattack And Vine” (Asylum) *****

Dave Davies: “AFL 1-3603” (RCA) *****

Steve Forbert: “Little Stevie Orbit” (Epic/Nemperor) *****

Van Morrison: “Common One” (Mercury) *****