98 plater utgitt i 1986, 98 omtaler. De fleste håndplukket fra “Plater i fokus”-sidene i Det Nye. Sett over kaffen. Her er mye å lese. Spilleliste på Spotify ligger nederst i denne saken.

Januar

Australsk gitarband. Elsket av kritikerne helt siden de debuterte i 1980. Nå aktuelle med sitt første album på to år. Heyday formidler en dempet atmosfære. Sval, avventende. Rytmens fremdrift går i eggende rykk mens gitarene klimprer og stryker omgivelsene med vakker klangrikdom. Bandet behandler gitarene med andakt, iblant som var The Byrds alle tings målestokk. Andre ganger som var de symfoniske instrumenter skapt for en eller annen høysang. Veldig vakkert til uttrykk i Happy Hunting Ground som sammenfører gitarene med ekte strykere og blås. Vokalisten er lett gebrekkelig, stinn av såret sjarm. Låtenes understrømmer er mørke og dunkle, et blått fargespill som smyger seg bakveien og gir deg myke støt opp ryggraden.

Slektskapet til en mann som Lloyd Cole er ganske påtagelig, men The Church låter definitivt slappere. LPens svakhet er mangelen på låter som skiller seg ut. The Church har valgt å svøpe alt i samme sound. Men samtidig gir dette LPen en veldig helhetlig og fascinerende atmosfære. Det føles godt når den snurrer.

(Det Nye, 24. juni 1986)

Etterpåklok:

Et vaskeekte pop-album som jeg egentlig spilte svært lite. "Manic Monday" kunne man ikke krangle med, og "Walk Like An Egyptian" passerte med et smil om munnen - dette var lenge før verden forvandlet seg til en krenkelsenes jammerdal. Men så ble platen stående. Tror ikke engang jeg har den på CD i dag.

Februar

Elvis Costello: “King Of America” (F-Beat) ****(*)

Kongen av Amerika

Elvis Costello tar sitt eget navn igjen og blir Declan Patrick Aloysius MacManus. Skjønt ikke helt. For platen krediteres The Costello Show, og på innerposen kaller vår helt seg The Little Hands Of Concrete. Så hvem er han? LP’n gir «svar» i form av 15 forskjellige låter. Produsert og instrumentert på en for Costello ny måte. Blant annet kombinasjonen av akustisk gitar og orgel. Og trommer med visper. Slike ting. Det gir musikken smak av tre, støv og whisky. Mannen bak er T-Bone Burnett, pluss et beite krem-musikere fra USA (bare sporadisk dukker The Attractions opp).

Annen lyd. Nesten lekker og balansert lyd. Og veldig økonomisk arrangert. Samtidig går Costello stilmessig ned i spagaten. LP’n formelig bobler av forskjellige påvirkninger. Linjene går fra hans egen etablerte «sound» via folkemusikk slik han har lært den av The Pogues, til det amerikanske kontinent: rock’n’roll, rockabilly, blues og røffe omstreifer-viser. Det er et fascinerende brygg som vinner kvalitet etter gjentagne gjennomspillinger. Det er også en Costello i skarp form som tekstforfatter. Han fanger inn situasjoner og mennesker fra snedig forfriskende vinkler, og er et oppkomme av smartass-strofer. Men han har ikke kvittet seg helt med den svakhet som preger hans senere plater: for mange ord tvunget inn i låter som er altfor opptatt av å være smarte. Det glir ikke som det bør.

Costello mangler også vokal allsidighet, han blir for enstonig fra låt til låt, fra stilart til stilart. Det hudløse, innlevet personlige siver bare tidvis frem. Kanskje fordi sangene er mer egnet til resitering for lekne intellektuelle enn til skueplass for the blues. Det er jo ganske typisk at LP’ns mest vellykkede øyeblikk ikke er en Costello-original, men den gamle rhythm & blues-klassiker «Don’t Let Me Be Misunderstood» (udødeliggjort av The Animals i 1965). Intet annet sted på LP’n synger han så bra som her.

(Det Nye, 6. mai 1986)

The Act: “September Field” (Odeon) ***(*)

Småpent

Det enkle. Det naive. Uskyldens fra en svunnen tid fanget i det man helst ser benevnt som tidløsheten. «Nye» ting på gang i rocken. Vinden blåst ned støvete prærier på det amerikanske kontinent. Rock tilbake til utgangspunktet. Gitaren. Bassen. Trommene. Stemmen. Ingen maskiner. Ingen elefanter. Men masse melodier. Slik de blir skjøvet fram på forføreriske gitar-riffs. Klingende. Klangende. Refrenger. Slik de løftes på en sølvspunnet spade av gitarstrenger og kor-stemmer. Og vokalisten. Furten, livstrett, men med håpet og idealene brennende i sine forknytte små hender.

Ja, det er fremdrift og brusende jubel i gitar-pop’en! Når strengene vibrerer og rommet fylles av gyngende, svale toner. Når riffene synger ømt. Enten bandene heter The Byrds, Tom Petty & The Heartbreakers, R.E.M. eller hva det nå kan være.

Og her er Norges representanter. Act.

Bjørn Kulseth har 12 strengers Rickenbacker. Han kan begå vokal langfurt. Han kan skrive lette, enkle låter som har versene og refrengene og lite annet bortsett fra de tilmålte gitar-stigningene. Og rundt seg har han en gjeng som matcher. Gitaristen Rune Krogseth. Bassisten Trond Ihlen. Trommeslager Per Hillestad (hyrt for anledningen). Og hjelp til selvhjelp fra folk som Tore Elgarøy (gitar) og Stein Ramberg (keyboards). Ja, også producer og musiker Steve Berlin.

Acts debut kommer neppe til å resultere i stickers med ordlyden «Uten Act stopper Norge». Men LP’n er et stykke jevnt håndverk. Småpent er vel det beste ordet jeg kan finne. Gitarene klinger deilig der de skal klinge. Og arrangementene har den innsiktsfulle bruk av lys og skygge; de ruslende, stille partier som mildt eksploderer i oppgiring & tilstramming mot refrengenes sakte kaskader av gitarer. Kulseth synger lett furtent, med en engelsk som ikke helt klarer turen over Atlanteren. Låtene har alle sammen hooks nok til at du husker dem. Men de har en tendens til å låte uferdig. Det kan være en klønete overgang, det kan være en for ruslete og trå grunnmelodi som ikke helt står i forhold til refrenget. Slikt noe. Og jeg klarer ikke å bli interessert i hva Kulseth synger om. Skyld på for mange grå strofer, skyld på Kulseths manglende evne til å belive dem. Men igjen. Det er småpent. Og absolutt ikke Tom Petty-etterplapring. Eneste låt som minner alvorlig om Petty er tittelkuttet, og akkurat der gjør det ikke noe, for det er sterkt nok likevel.

Hovedsaken er at Kulseth og bandet vil noe hele veien, og går etter målet med alt de har av evner. Foreløpig skorter det litt på evnene, men jeg gir full respekt for folk som forsøker å løfte seg selv etter håret. Det er nemlig hva rock dreier seg om: å ikke la seg stenge av, men forsøke å sprenge egen begrensning. Uavlatelig.

Siden det er en kjent amerikaner, Steve Berlin, som har produsert plata, bør jeg vel si noe om det også. Personlig finner jeg Berlins produksjon litt flat. Gitar-lyden blir lett sølete når det blir mange av dem, mens trommene låter boks. Jeg savner dynamikk og dybde i lydbildet.

Det var Act. Ikke årets LP. Men fin nok til at de kan entre konsertscenene rundt i landet med løftet hode. Det er nå historien begynner.

(Det Nye, 1. april 1986)

Jonathan Richman And The Modern Lovers: “It’s Time For Jonathan Richman And The Modern Lovers” (Rough Trade) ****

Han er både en av rockens særeste og morsomste personligheter, Jonathan Richman. Ustoppelig glad i å synge om det tilsynelatende meningsløse og definitivt barnslige, som iskrem-mannen, flymaskiner som sier brrr brrr, blomsten-og-bien, badestranden og sjokolader. Eller romantikk slik den oppleves gjennom øynene til den engstelige gutt i tenårene. Hans største hit var en instrumental, Egyptian Reggae, som verken var spesielt egyptisk eller meget til reggae. Han blir aldri voksen. Heller ikke musikken.

Sær og primitiv (og aldri bråkete) rusler den sin infantile kurs rundt i garasjen. Nesten pen når balladene kommer og Jonathan gjenopplever smør-pop’en fra begynnelsen av 60-årene. Skranglete og ustø når det skal spilles lallende rock’n’roll. Han tør aldri la det gå for fort unna (noen kunne jo falle av), men han går sannelig ikke av veien for å kle både seg selv og musikken splitter naken. Og ingen er så betagende som Jonathan når han står der — munnen nede, store bedende øyne, sørgelig alene — og betror oss at han er så fryktelig glad i neon-lys. Du må være med på spøken for å klare mannen og låtene hans. Ellers går det ikke i det hele tatt.

Og spøken er selvfølgelig at Jonathan ikke spøker. This man is for real, som de sier i utlandet.

(Det Nye, 20. mai 1986)

Jackson Browne: “Lives In The Balance” (Asylum) **(*)

30 år etter Elvis. 20 år etter "The Summer Of Love". Og rocken fylles av desillusjonerte amerikanere. De står formelig i kø for å ta oppgjøret med "the Promised Land" slik alle drømte det og lovet det. Skyggene fortoner seg nå i lyset av Reagan, fattigdommen jager, den fryktede stjernekrigen truer. Jackson Browne er neste mann i rekken. Men som de fleste andre går han i fella. Godtroende som han er, lar han seg forføre av slagord, løpesedler, vaiende bannere og ljomende slagord. Dikteren forsvinner mellom linjene. Tilbake står det patetiske og påtatte. Dessverre et trist syn. For selv om sinnets utbrudd trenger å være av kjøtt, blod og sjel, blir det her bare påklistrede paroler og dinglende historier som kunne vært klippet ut i papp. Resultatet er en tam LP. Tekstene inviterer ikke – de makter ikke identifisering. Heller ikke raseriet klarer å slå gnister som svir.

Jeg mener, sammenlign Brownes "Till I Go Down" med Dylans nesten 25 år eldre "Let Me Die In My Footsteps" og se at det ikke bare er Reagan det er noe i veien med, men også Jackson Brownes kunstneriske evner. Musikken er tilsvarende glansløs. Den er hardere og skarpere i konturene enn noe Jackson har hatt fingrene i, tilført et moderne, klinisk øs av lyd generelt og synth spesielt. Det hugger. Det smeller. Men det er Browne totalt fremmed. Hans store styrke både som tekstforfatter og komponist mangler: poesien, den sakte ruslende poesien. Den nye LP'n er bare selvfølgelig.

(Det Nye, 25. april 1986)

Mars

Electric Light Orchestra: “Balance Of Power” (Jet) ***

Lynnes elektriske lysorkester kunne tindret som var «Eldorado» bare et pust unna. Han har brukt år på å få «Balance Of Power» fra hånden. Og en stakkars tilårskommen rock’n’roll-viter må tippe hatten for Lynnes unike kvaliteter som komponist av melodier. Det er ikke så mange som kan det der i dag. Men Lynne kan. Og han har den døsig, sløve stemmens magi intakt. Kutt som «So Serious» og «Getting To The Point» står ikke tilbake for hans kommersielle fulltreffere fra 10 år tilbake. Ja, egentlig bærer hele LP’n mesterens merke.

Det er bare en fundamental feil. Lynne forsøker å oppdatere ELO-«soundet». Og i hans ører betyr det programmerte sequencere, en ørkesløst udynamisk motorbåt-beat; det fattigste grunnkomp 1986 kan tilby. Slik sløses disse låtenes potensiale bort. Og man sitter igjen med en tam plate, en giddeløs plate; en plate som verken er det ene eller det andre. Det statiske grunnkomp gjør den rett og slett kjedelig. Lynne burde ha spikret klokken sin til veggen for 10 år siden. Tidløs pop smuldrer når man forsøker å gjøre den tidsriktig.

(Det Nye, 1. april 1986)

Stage Dolls: “Commandos” (Grappa) ******

Nirvana i en Boeing 737

Det meste har blåst Stage Dolls’ vei de siste 12 månedene. Og de avrunder det med sin LP nr. 2, Commandos. Et stykke kraftvinyl som avdekker et langt mer realisert Stage Dolls enn Soldier’s Gun kunne love.

Siden debuten er det skjedd forulempende meget med trioen. De har fått ny trommeslager i dynamitt-mannen Steinar Krokstad; en stødig rugg som i producer Bjørn Nessjøs hender blir mer fryktinngytende enn selve Dovregubben. De har lagt seg på en langt mer homogen kurs både når det gjelder lyd og låter. Nessjø ifører platen rene lyduniformen. Svær og mektig og eksplosiv. Ja, faktisk er Commandos desidert det mest eksplosive som er unnfanget i et norsk studio. Og Torstein Flaknes låter lar seg glatt uniformere. Han går rett på etter det iørefallende og hårdslående, sterke melodilinjer og refrenger som formelig gnager sår i øregangene. Samtidig økonomiserer han briljant med sine gitarer. De er overalt, men likevel er det sjelden en solo i sikte, og samtlige ni låter klokkes inn på rundt 4 minutter.

Det er fristende å liste opp hva dagens Stage Dolls låter som. Du finner Thin Lizzy/Phil Lynott her inne (ikke minst i Heart To Heart). Du finner Bryan Adams (snev av samme «sound» og stemme). Du finner Don Henley/Eagles. Og John Lennon (hør hvordan Torsteins mest nasale stemme skjærer nydelig inn over koret i Magic). Men det er ikke rettferdig å gjøre dette. For som alle band bærer Stage Dolls med seg en arv. Det er ikke de enkelte bitene, men hva de gjør med dem som er vesentlig; nemlig evnen til å modellere dem inn i noe som er deres eget. Og det kan jeg slå fast etter Commandos, Stage Dolls har i sannhet egen profil.

Commandos er rett og slett en praktfull dose hårdslående rock’n’roll som slår de amerikanske stadion-kongene (av typen Foreigner) i deres eget spill. Det er urolige, medrivende gitar-riffs som spyles ut av høyttalerne. Det er et nettverk av grovt vevde gitar-melodilinjer, klingende og fresende hinsides alle målbare orgasmer. Rundt ligger også en god porsjon synth og tangenter, som flimmer og som slake, fjærne melodibuer. Alt sammensydd av bassen. Og bragt hinsides av de vedvarende tromme-detonasjonene, så voldsomme at det er Hiroshima hele året.

Første- og sisteinntrykket er voldsomt. Sikkert over grensen for det man kaller overproduksjon. Jeg mener, i tittelkuttet er det benyttet 60–70 spor! Bjørn Nessjø er enten genial, eller så bør han snarest sperres inne. Det finnes ingen mellomting her. Commandos’ lyd er over-the-top, den er rock’n’roll-versjonen av Niagara, bare enda mer monumental.

Kanskje er det nettopp gigantomanien som gjør platen, hva vet jeg.

Sikkert er det at min største musikkopplevelse på år og dag var å høre første takt i siste refreng på låten Commandos falle perfekt sammen med sparket fra en Boeing 737 idet det tok av fra Fornebu. Der satt jeg med walkman og lukkede øyne og kjente rasende krefter i vill, rystende kamp mot Newton, mens Stage Dolls åpnet portene inn til nirvana. Og vi fløy, fløy, fløy mens blodet boblet meg gjennom årene i jublende rus, og koret sang aaaah, og Torstein sang hot bat commandos, og alt var såre vel.

Eh, hvor var jeg? Jo, gigantomani. Krefter. Lyd. Trommer som ikke rammes av slag, men detonasjoner. Det er lyden av internasjonal suksess. Kanskje. Potensialet er der. Ikke bare på grunn av lyden, selvfølgelig. (Iblant føler jeg meg endog fristet til å si på tross av den – for det kan absolutt bli vel meget av det voldsomme.) Også på grunn av låtene i seg selv. Torsteins stemme, den lett hese, slepende med det nasale gjennomslaget. Måten den griper strofene på, og fraserer perfekt (lite å utsette på engelsken der, ja). Det sterke riff-underlaget fra gitarene. De enda sterkere melodiene som vakkert finner veien til disse iørefallende refrengene. Iblant er låtene frekt enkle; umiddelbare uten noe annet attåt enn Torsteins gitar-broderier og Nessjø-lyden (Who’s Lonely Now, Young Hearts, Don’t Look Back). Men innimellom tar både bandet og Nessjø større sjanser i arrangementene, det kan være de kontrastskapende overgangene (som i Magic og Yesterday’s Rain) eller det kan være de reneste rytmiske sjokkeffekter som blir en slags katapult for låtenes videre utvikling (og her tenker jeg ene og alene på fantastiske Commandos). Faktisk finner jeg bare to kutt under pari, den gamle klisjé-befengte scene-favoritten Rock You og den begivenhetsløse, tamme America (som også skjemmes av platens svakeste tekst).

Det er fire låter som skiller seg klart ut. Definitivt Commandos, som er pur, trolsk magi. I øyeblikket synes jeg det er den beste låten jeg har hørt av et norsk band (skjønt jeg ikke helt forstår at commandos kan være geriljasoldater, jeg trodde de tilhørte regjeringstroppene). Låten er dessuten lagt på den beste og snedigst programmerte trommemaskin jeg har hørt (akkurat her slår Steinar bare litt i refrengene). Commandos er nydelig arrangert ned til hver minste overproduserte detalj, det mumlende introet, det vakre temaet som synthet legger inn langt, langt bak, den gigantiske oppgiringen inn i refrenget der koret ligger sorgtungt på bak Torsteins stemme. Commandos er et evig løft. Den gir meg frysninger hver gang jeg hører den. Videre står Magic vakkert frem. Sammen med Heart To Heart og balladen Yesterday’s Rain.

Huff. Det blir jo bare positivt, dette! Vel, jeg sier gjerne at tromme-«soundet» ikke tiltaler meg. Det blir for statisk, for voldsomt uten at det gir låtene noen fremdrift. Trommene bare eksploderer (til slutt føles det som om de gjør det inne i hjernen din) og er avgjort det minst spennende elementet på LP’n — samtidig som de er lydbildets mest dominerende. Deres eneste funksjon er å være ... eh ... funksjonelle (hvilket de riktignok er med glans; hør f.eks. Heart To Heart).

Jeg kan si dette. Og jeg kan si at tekstene ikke akkurat pirrer hverken intellekt eller følelser så veldig, selv om Torstein skriver håndverksmessig uangripelig. Men så har jeg ikke mer stygt å si. Annet enn at denne pokkers platen har gått og gått i ukevis hjemme i stuen, i bilen, i min walkman — den fortrenger alt, jeg er ikke meg selv. Så kom, en eller annen, og ta den fra meg. (vær så snill …) (hilsen Yan)

(Det Nye, 1. april 1986)

En renset og nybalansert versjon av LPen som opprinnelig kom i fjor sommer. Digital miks, en funksjonell tilføyelse av el-gitarer. Her drar alle detaljer i riktig retning. Songs er blitt en bedre plate.

Per Øystein Sørensens stemme holder låtene tett i neven. Rytmekompet pumper klarere, mer suggererende. Spesielt kombinert med de rastløse gitarene. Plutselig øyner du en rekke slagerevner her. Og likevel beholder musikken sin fraværende skjønnhet. De nydelige melodilinjene som flyter og fløyter eterisk fra bandets mange keyboards-varianter. Den sakmodige pianoklimpringen. Samlet blir det en poetisk omgang med lys og skygge, nyansert og aldril brautende. Nå håper jeg vilt på et gjennombrudd i England. Singlene Shouldn't Have To Be Like That og Every Time I See You er forøvrig inkludert.

(Det Nye, 24. juni 1986)

The Rolling Stones: “Dirty Work” (Rolling Stones) ******

Gamle menn er best!

Det rykker, det river, det kribler. Adrenalinen fyker gjennom kroppen sammen med gleden over å høre at Rolling Stones endelig har laget et knall-album. Og det sparker formidabelt av allerede med åpningskuttet «One Hit (to the body)».

En oppvisning i grinete, skrallende Stones-gitarer, hyperøkonomisk slaktebenk-tromming, luggende basstoner, snøvlete desperat-erotisk Jagger – og et kor som blåser like mye luft inn i låten som koringen i «Tumbling Dice» gjorde. Tre minutter inn i LP’n, og vi er allerede presentert for en fullblods klassiker. Tonen anslått. Og nesten ingen skuffelser i sikte.

For det fortsetter. Råttent, skranglete, hardt og rått – med Charlie Watts’ totalt upåvirkelige kick-slag på skarptrommen som en drepende metronom hele veien igjennom. Mens gitarene høvler og kravler rundt og over hverandre. Mens Jagger raser så skummet spruter, trangt og dyrisk langt nede i halsen. Som var han sint og ung igjen og ikke halvveis i 40-årene. Imponerende. Intet mindre. Og hvilket overskudd som herjer i bandet.

Tilkjennegitt særlig i samspillet musikerne imellom, dialogen mellom Watts, Richards/Wood og Wyman slik den slår ut i bittesmå forskyvninger, disse skurrende, lekne sidebevegelsene som får kompet til å leve så pokkers avsindig. Uten store overskrifter. Jeg mener, Watts blir pur dynamitt i «Hold Back» nettopp fordi han gjør det, holder igjen, slår skarptrommen likt låten tvers igjennom inntil han når avslutningen og brått, sjokkerende brått bryter ut i regelrett mitraljøseild, så brutalt og psykotisk uforutsigbart at håret reiser seg.

Slik er hele LP’n. Også der bandet slakker tempoet, beholder de tonen. Som versjonen av «Harlem Shuffle» der Watts’ fullstendig upåvirkelige slag står i dynamisk kontrast til Wymans gyngende erotiske dialog med el-pianoet. Eller Richards’ vokal-innslag: reggae-låten «Too Rude» (høres som noe Clash glemte igjen på «Sandinista!» – men er det Richards’ stemme, eller er det Woods’?) og den utrolig sleivete balladen «Sleep Tonight» (påtagelig lik «If You Really Want To Be My Friend» fra «It’s Only Rock’n’Roll»). Selv her, altså, er Stones så velsignet seg selv. Lurvete, rå. Det er rock’n’roll Keith Richards style. Slik vi husker bandet fra «Exile On Main Street» (1972) – deres definitive album.

Og ingen flørt med modernismen, skjønt en såpass klinisk og moderne producer som Steve Lillywhite denne gang drar spakene sammen med The Glimmer Twins. Lillywhite har gjort lyden ren slik at instrumentene står forklaret frem i miksen. Men han lar det aldri nærme seg det forfinete sofistikerte. Det totale Stones-«soundet» er fullkommet intakt, skurvent og med voldsom punch.

Jeg nevnte «Exile On Main Street». Og hevder at sammenligningen holder. «Dirty Work» er ikke like god. Men den fanger opp ånden av det som var og er det beste i Stones. Den overgår alt de har gjort mellom 1972 og nå, selv «Some Girls» som skjønt rå var skjemmet av en viss opportunistisk omgang med Stones-myten.

«Some Girls» var fakter, og deler av den har tålt tidens tann dårlig. «Dirty Work» virker ekte og nødvendig for bandet på en helt annen måte. Samtidig holder den sin sti renere. Litt reggae. Tilløp til rhythm & funk («Winning Ugly» og «Back To Zero»). Men hovedsakelig skarpt, rustent «bråk». Selv en råtten, slarkete rhythm & blues-sak («Had It With You») som bevisst lefler med det aller mest arketypiske i Stones-myten, er inkludert.

«Dirty Work» er ikke elegant. Ikke lekker. Ikke “velspilt”. Den er elendig. Sur. Røff. Frynsete. Kort sagt fabelaktig god. Rolling Stones på sitt aller, aller beste. Og det er vidunderlig å høre at så gamle menn kan være så relevante på en så gammeldags måte etter over 20 år i bransjen.

(Det Nye, 6. mai 1986)

**Etterpåklok:** *Gleden over en ny Stones-LP gjorde meg aldeles ukritisk. Men jeg må si at ettertiden har vært for brutal med albumet. Det er fine ting her.*

Pet Shop Boys: “Please” (Parlophone) *****

Flinke gutter lager flink danse-pop. Ingen unngikk «West End Girls»; bak et hypermoderne maskin-komp sivet melankolske korstemmer, en ensom dempet trompet fra en eller annen urinflekket bakgård – mens teksten ble resitert og en jente klaget sin nød rett rundt hjørnet. Teit eller stor? Uvesentlig spørsmål så lenge som låten ga lytteren velvære også utenfor dansesgulvet.

Guttenes LP er fylt med mer av det samme – uten at showet et øyeblikk blir ensformig. Programmerte maskiner legger inn rytmen, og ja, slikt skaper statiske mønstre. Men bak og rundt flyter de nydeligste, tristeste lydkulisser og stemmer. Den snedige teknikken som lar fortelleren resitere før han fanger melodilinjen og følger dens kurver med høy, tårevåt innlevelse. Et lite piano-tema, fulgt av fjernt fløytende synth. Slike ting. Masser av dem. Det gjør musikken levende, og betagende stemningsfull. Pet Shop Boys gir deg gråten i halsen uten nøling. Og det føles godt. De slekter mer eller mindre på både FGTH og Propaganda. Om det kan fortelle deg noe.

(Det Nye, 20. mai 1986)

Prince And The Revolution: “Parade” (Paisley Park) ******

Spennende!

Musikken fra Princes nye film, «Under The Cherry Moon». Men låtene kan godt tas som selvstendige biter fra mannens musikalske kjøkken, for de avslører fint lite av filmens handling. «Parade» er med andre ord gangbar vare som en ny, helstøpt Prince-LP (akkurat som «Purple Rain» var). Og mannen fortsetter å være like pirrende uberegnelig og modig.

«Parade» er langt stødigere og mer solid på lyd- og musiker-siden enn «Around The World In A Day» var. Men Prince har beholdt en god del av det snurrige, pussige og nakne som gjorde den LP’n så forvirrende og barnslig attraktiv. Samtidig vender han delvis tilbake til den basiske Prince-musikk, sexy og lokkende med klar forankring i dansegulvets gleder. Funk fremfor vimsete psykedelia.

«Parade» er hovedsakelig korte låter som spretter — snart hit, snart dit i ustoppelig bevegelse mellom det kommersielle og det eksentrisk sære. Noen ganger er det så nakent og etterklangløst tørt at tonene låter som blir de revet ut av papir. Mens en gitar foretar seg underlige ting her og et kor jamrer nevrotisk der. Det merkelige får hele tiden regjere — og likevel blir hver eneste låt så fascinerende umiddelbar.

Jeg vet at enkelte sammenligner Prince med Bowie, begge sexy kameleoner omgitt av mystikk og selvforskyldt myte-aktivitet, begge modig eksperimentelle som legger sin pop-karriere på blokken ved hver eneste plateutgivelse. Ingen irrelevant sammenligning.

Men jeg synes også at Prince med sine senere plater har beveget seg innenfor et område som Todd Rundgren utforsket med den sære semi-klassikeren «A Wizard, A True Star» (1973). Fra Tin Pan Alley via psykotiske lydcollager til sløy soul. Dog. Princes versjon er langt mer sober, langt mer realisert. Mens stil-avstandene truet med å sprenge Rundgrens ideer i stumper og stykker (å høre hele LP’n i ett er en prøvelse), makter Prince å føye bitene naturlig i hverandre. Det er storheten ved «Parade». Kanskje hans mest spennende LP til nå.

Noe magnum opus av låten «Purple Rain»s kaliber er her ikke, men hvem vet om ikke Princes underfundige rusling gjennom Tin Pan Alleys sentimentale bakgater, «Sometimes It Snows In April», kommer til å leve vel så lenge?

(Det Nye, 6. mai 1986)

Etterpåklok:

En av de største av de store i moderne tid. Og det var her det begynte for denne allsidige kraftpluggen. Rock møter country i uforlignelig fortellinger med krydret outlaw-smak. Pang-debut.

The Triffids: “Born Sandy Devotional” (Hot)

Etterpåklok

Australsk folkrock av den velsignede sorten. Her slår de så vidunderlig ut i full blomst at du har lyst til å flytte inn. Klangfullt, vakkert, underfundig, sakte dansende. Så nær perfekt som et album kan komme.

The Go-Betweens: “Liberty Belle And The Black Diamond Express” (Beggars Banquet)

Etterpåklok

Australsk indie-band, deres fjerde LP og definitivt noe å ta med seg hjem. Skarpt, gitarklingende, hver sang sin egen identitet tilført tekster som drysser lik blomsterstøv gjennom hjernen. Suveren LP. Og trekkspill er lov.

Paus tilbake. I sober musikalsk innpakning. En lett rocka shuffle som ruller i Jonas Fjeld Bands retning, og som slenger ut et og annet forlorent kabaret-drops på veien. Tekstene er Paus på sitt beste og mest giftig inspirerte. Smedeviser og mjuke, lyriske vandringer under stjernene. En jevn balansegang mellom gapskratt, hån og undring. Og kanskje best av alt: Ole har aldri utnyttet sitt gebrekkelige stemmemateriale så perfekt. Hver rustne flekk, hver maktesløse klatretur, hvert hese støt, hvert lune hvisk – blir bevisst eller instinktivt brukt til å belive tekstene.

Muggen Manna er den mest betonings- og fraseringsterke Paus jeg har hørt. Det beste eksempelet er kanskje siste vers i «Alene» (den gripende balladen om Arne Treholt) – der Paus ikke lenger klarer å legge bånd på raseriet; stemmen tar fyr mens el-gitarer freser inn fra fløyene – og brått kjenner du gåsehuden.

LP’n inneholder også noe av det morsomste Paus har laget. Jeg tenker på sangen om den stakkars impotente nattklubbvandrer Tønnessen. Og jeg tenker spesielt og definitivt på den live-i-studio-innspilte (?) «Sort & Hvitt» (sunget av Jonas Fjeld?) som er så stinn av morsomme på sparket kommentarer fra musikerne at du går rett på ryggen.

Det er blitt en fin plate, en underholdende plate, en alvorlig plate, en farlig plate. Kort sagt: Ole Paus med klørne ute, så språksikker at man kan bli grønn av misunnelse.

(Det Nye, 20. mai 1986)

Depeche Mode: “Black Celebration” (Mute) ***(*)

Hvilket vemod! Hvilken tristesse! Hvor enn Martin Gore vender seg er det lutter elendighet at skue. Ensomhet. Tomhet. Maktesløshet. Vold. Krig. Død. Men, som han selv synger: "And I'm the first to admit / If you catch me in a mood like this / I can be tiring".

Og det har han jo forsåvidt rett i, ettersom sutring sjelden lager flenger i en tilhørers sjel. Men ned glir det allikevel, takket være Martin Gores øre for svale, innsmigrende melodilinjer og bandets stødige arbeid ved knottene.

Etter seks år og like mange LPer er Depeche Mode et mer enn rutinert synthband, og "Black Celebration" kan oppvise de fleste klangene i katalogen, satt sammen til en melankolsk og tidvis raffinert collage. Men også noe mer? Egentlig ikke.

Det blir liksom litt for småpent denne gangen, litt for midt på treet til å påkalle den helt store interessen. Unntaket måtte i så fall være "Fly on the windscreen", en hel godteforretning av lyskende rytmer, sløye detaljer og vokal patos. At den krevde et lydvolum som langt overskred naboens toleransegrense er en annen historie.

(Tekst: Christian Rugstad)

(Det Nye, 6. juni 1986)

April

Cocteau Twins: “Victorialand” (4AD) ***(*)

Naknere har aldri Cocteau Twins vært. Ingen trommer. Ingen finurlige på- eller tillegg. Kun den uvirkelige lyden av stemmer som glir opp og ned i falsett, pakket inn i et døsig ekko av rislende akustiske og elektriske gitarstrenger. En lyrisk, dragende bass her og der. Men ingen trommer. Det er umulig å fange opp tekstene, ekkovirkningene som vasker søvnig gjennom miksen gjør alle lyder om til konturer i tåke. Victorialand er meditativ, overjordisk musikk uten retninger. Et møte mellom det britiske mytos og den østerlandske tålmodighet. Vakkert, men stillestående henimot det begivenhetsløse. Et melankolsk lydspeil til en sommerlig regnværsdag. Men er det vektig stoff, eller er keiseren ute med klærne sine igjen?

(Det Nye, 10. juni 1986)

Siouxsie & The Banshees: “Tinderbox” (Wonderland)

Gotikkens Grace Slick styrer skipet ut i urolig farvann. Rytmiske brottsjøer vasker over isdronningen, og sannelig øyner man glimt av synth i basketakene. Snev av Cure, men i slemme klær. Kanskje det beste albumet til Siouxsie & the Banshees.

Verden stopper ikke om Lou Reed åpner munnen. Og platespilleren lar seg ikke forbløffe av nye takter fra mannen. Lou er blitt sin egen institusjon. Uten at jeg vil bruke det mot ham. For Lou hersker utmerket over sitt stykke erobret mark.

Mistrial er umiskjennelig ham. Det er lyden av nakenhet i skakk belysning. De lurvete gitarene. Den tonløse resitasjons-stemmen som drar aggresjonene over dirrende barduner av angst. Ordene om vold & video, om slimete utskudd som gjør bakgatene utrygge, om alt det heslige verden tilbyr sine barn, om kjærligheten slik den fortoner seg fra baksiden av en lummer bevissthet. Alt satt til musikk som omgår melodiøsitet for trange gitar-riffs og monotone grunnkomp. Sleivete – selv når han drar det ned i sakte, følelsesladet blues (som i «Don’t Hurt A Woman»). Og atter får vi høre om hans motorsykkel.

Det er Lou Reed. Én gang til.

(Det Nye, 10. juni 1986)

BoDeans: “Love & Hope & Sex & Dreams” (Slash) ****

T-Bone Burnett er producer (pluss akustisk gitar på to kutt). Det gir BoDeans ganske mye gratis allerede i utgangspunktet. Men denne LP’n er langt mer enn korrekt lydbilde. BoDeans er amerikansk ny-rock med et egenartet sting. En trang, forknytt stemme som brenner. Et nyansert gitar-komp som klinger og spinner, og som alltid beholder dette chuga-chuga-a skyvet — enten de går rett på pop-veien, eller slakker av med karibiske visitter. De kan dvale seg helt ned i lekker akustisk rusling også — i viseland. Det er fint, lett flyt over melodiene. Og smaken av både pop og folk henger hele tiden igjen. Summen blir en LP som alltid varmer og gleder — og som sporadisk tar skikkelig av.

(Det Nye, 23. september 1986)

Bryan Ferry / Roxy Music: “Street Life - 20 Great Hits” (E.G.) **(*)

Løgnaktig biografi

Roxy Music skled inn i rocken som en puma i baksetet på en Rolls-Royce. Fra nowhere og rett inn i denne skakkjørte heksegryten av en bransje som desperat forsøkte å stable en smule identitet på beina nå som 60-årene var ugjenkallelig forbi. 1972. Og pop var alt og ingenting. Fra Donny Osmond til Deep Purple. I styltesko og glitter marsjerte tenårings-idolene. Slade. Gary Glitter. T.Rex. Sweet. Alice Cooper. Mens en viss David Bowie gikk under dekknavnet Ziggy.

De yngste jublet. Mens de litt eldre savnet The Beatles. Og inn kommer Roxy Music. Med alle glamrockens triks i bagasjen. Men de førte det så meget lenger. Roxy Music var en pakke for øre og øye. Detaljert og gjennomført. Det var glamour med et giftig glimt i øyet. 70-årene i front-mot-front kollisjon med alle Hollywoods glansede, smakløse livsløgner. Det var divaer med tenner og pelskraver spredt utover mjuke, rosa senger. Det var menn med rouge, silke, fjær og perler — dratt ubestemmelig mellom Humphrey Bogarts macho-image og transvestittens feminine lengsler. I det hele tatt. Det var en visuell pakke så tiltalende at du fikk lyst til å sette tennene i gruppas debut-LP før forseglingen var brutt — rett og slett fordi alt sammen hvilte så uimotståelig på en sydende nerve av infam humor og saftig intelligens.

Det beste av alt var selvfølgelig at Roxy Music låt minst like bra som de så ut. Ikke bare fordi bandet huset to av rockens beste musikere i trommeslageren Paul Thompson og gitaristen Phil Manzanera. Ikke bare fordi den musikalsk totalt uskolerte dilettanten Brian Eno fikk fritt spillerom for sine visuelle og lydelige ideer. Nei, mest av alt fordi Bryan Ferry var forutseende nok og sterk nok til å ta kontrollen over dette potensielle uhyret av et band. I utgangspunktet en nesten like dårlig musiker som Eno, men med helt andre ambisjoner. For Bryan var rocken paletten, og Roxy Music hans lerret. Og motivet. Det var dette virvaret av fascinasjoner som strømmet gjennom Bryans bevissthet — med ham selv i hovedrollen.

Bryan Ferrys scene var ikke gatene og «the kids». Han levde i en film, i forlorne omgivelser av velstand og livstrett fakter. Blant vakre, dumme kvinner. Med champagnen for hånden. Og verdens største og mest selvmedlidende hjertesorg rett rundt hjørnet. En sorg som ingen Playboy-bunny eller rask sportsbil kunne hele. Det skulle være klasse over Ferrys blues. Det bare styrket hans visjoner at han kunne fastslå menneskets ensomhet blant tingene. Og driftene. En nobel, nedbrutt aristokrat.

Ferrys intense selvprojisering falt Roxy Music tungt for brystet de første årene. Så tungt at han ble nødt til å kjøre en solo-karriere parallelt. Men etter hvert som Bryan ble mer sikker på seg selv som sanger, musiker og idé-skaper, kom diktatorens klør frem. Etter LP nr. 2 måtte Brian Eno ta hatten og gå. Og Roxy Music ble Ferrys band. Men ikke hans underbruk. Hemmeligheten med deres magi er like meget musikernes evne til å akseptere rammene, Ferrys rammer, og skape fritt innenfor disse. Sannheten er at de trodde på Ferry, de respekterte ham og hans avgjørelser. Og derfor kunne alle spille for det samme målet.

Tyngdepunktet i Roxy Musics produksjon vil nok for mange ligge i årene 1973-75 da to klassikere («Stranded», «Siren») og én semi-klassiker («Country Life») ble unnfanget. Etter dette raknet bandet; entusiasmen var borte. Og overskuddet. Tilbake sto et slitent mannskap som ikke orket trynene på hverandre.

Det var nye signaler i rocken. 1976-77. Punkrockens flodbølge slo rasende mot de etablerte stjernenes bastioner. Roxy Music slapp billig fra det hele. Bandet hadde gitt seg mens leken var god, og Polydor kunne derfor trygt spekulere i deres ettermæle med en samling «Greatest Hits» som solgte formidabelt mens alle var på fornavn med Rotten og Vicious.

Ferry selv var ikke i like god form. Han satt nedbrutt i et studio i Sveits ironisk nok tatt igjen av sine egne sanger og sin egen image. En forlatt og aldrende stjerne. Jerry Hall hadde nettopp gitt ham på båten (hun var forside-modellen på LP’n «Siren») for Mick Jagger. Og i England var det generasjonsskifte på rock’n’roll-karusellen. Alt var mørkt. Alt var trist. Det var liksom ikke måtr på. Og mørkesinnet slo ut i full blomst på LP’n «The Bride Stripped Bare» (absolutt en semi-klassiker — minst!).

Albumet ble imidlertid en kommersiell fiasko. Og Ferry hadde strengt tatt intet annet gjøre enn å revitalisere Roxy Music. Det skjedde i 1979 med «Manifesto». En ujevn LP som sakte forsøker å orientere seg i den nye tid av danse-beat og flott lyd. De neste årene brukte Roxy Music til å forfine og perfeksjonere denne blandingen. Ferrys selvmedlidende hulk, den overjordisk glinsende, fluide vellyden og beat’en — markert og medrivende.

Det var lyden av det skjønne, og den kilende følelsen av gråt i brystet. Sluttstenen ble klassikeren «Avalon» i 1982. Den siste inkarnasjonen av Roxy Music gikk altså motsatt retning av den første. Mens det unge Roxy Music begeistret lekte seg fremover i et mylder av nye ideer — du visste aldri hvor de ville dukke opp neste gang — definerte den siste inkarnasjonen målet på forhånd, og kom nærmere og nærmere med plater som lignet hverandre til forveksling. Men resultatet ble likevel det samme. Ved endestasjonen lå klassikerne. I siste tilfelle altså «Avalon» som skulle bli den siste Roxy Music-LP (jeg teller ikke med live-mini-LP’n «The High Road»).

Etter den har Ferry bare gjort én solo-LP, fjorårets meget fine «Boys And Girls» som er klart i slekt med «Avalon», men som går meget mer etter en helhetlig melankolsk stemning enn etter sterke låter.

Og nå kan jeg endelig komme til saken. Polydor har nettopp klappet sammen et dobbel-album, «Street Life», som favner hele Roxy Musics og Bryan Ferrys karriere. 20 låter fra årene 1972-85. I utgangspunktet en glimrende idé, for man kan strengt tatt ikke isolere Ferrys solo-karriere fra Roxy Musics historie. Men samtidig. I løpet av disse årene er Ferry/Roxy Musics katalog blitt så omfattende at det skal megen kløkt til for å komponere et representativt tverrsnitt. «Street Life» er i så måte ingen fulltreffer.

Jeg kan med én gang si at albumet inneholder for få låter. Et blikk på den totale spilletid viser at Polydor med letthet kunne dyttet inn minst fem kutt til.

Videre er utvalget fra Roxy Musics første inkarnasjon usedvanlig begivenhetsløs. Man har prioritert slagere fremfor vesentlige LP-kutt («Greatest Hits» er i så måte en langt bedre samling). Her er ingen låter fra «Country Life». I det hele tatt er første inkarnasjon beklemmende underrepresentert. Og kuttene fra Ferrys første solo-plater, hvor nødvendige de enn er for historien, er overhodet ingen erstatning; de har en tendens til å trivialisere det som foregår over albumets to første sider. Eller for å la tallene tale: Side 1 & 2 inneholder til sammen fem (5!) Roxy Music-innspillinger og fem solo-innspillinger.

Side 3 & 4 flyter riktigere. Her er bandets single-suksesser fra 1979-82, saker som «Dance Away», «Oh Yeah», «More Than This» og «Jealous Guy». Pluss ett kutt fra Ferrys «Boys And Girls»: «Slave To Love». Med nesten umerkelige justeringer (noen få ekstra kutt), kunne dette albumet gjerne vært utgitt alene som «Greatest Hits Vol. 2» — og vi ville hatt en verdig følgesvenn til den utmerkede samle-LP’n fra 1977.

Konklusjonen må bli at «Street Life» er en slumsete affære som unnlater å fortelle det den pretenderer å fortelle: hele historien. Å få presentert årene 1972-78 slik som dette albumet gjør, er verre enn ingenting. Jeg mener, Roxy Music var et av rockens viktigste band i den perioden, og de laget i sannhet noen av de aller beste platene. Det skulle en ikke tro når «Street Life» har gjort unna de to første sidene.

(Det Nye, 27. mai 1986)

The Tunicates: “The Tunicates” (Sonet) ****

Nytt norsk. Basisk instrumentert: vokal, bass, gitar, trommer. Veldreid kjellerpop med strøken finish. Lagt på den mest sparsomme og virkningsfulle læreboktromming. Smurt inn i klirrende, lett etterhengende el-gitar. Og trukket av et funn av en vokalist, Ingeborg Magerøy, som både har hulket & melankolien og myndigheten & styrken — dessuten er stemmen klar og følsom med fin kontroll på vibrato’n. Gitaristen, Pål Ribu, virker litt uvøren, litt plaget av billig produksjon. Men ikke verre enn at denne mini-LP’n holder herfra til mål. Det er fire låter. Velsignet korte. De hamrer spikeren inn og stikker. Det er melodi, det er refrenger, det er overskudd. Og ikke minst en skjødesløshetens sjarm. Flinke folk i kjellermørket. The Tunicates må være vidunderlig på klubber.

(Det Nye, 13. mai 1986)

Red Guitars: “Tales Of The Expected” (Virgin) *****

Red Guitars er klare for verden. Fullbyrdet og rede — med et stort plateselskap i ryggen. De spiller sulten gitar-rock. Men uten å henfalle til manerer. Det låter så rent og inspirert og innenifra redelig at du kunne grine. Som du kunne grine av Waterboys (ingen søkt sammenligning). Red Guitars kan krige med skarpe gitarer og drepende trommer — lagt i arrangementer og klang som er tindrende understatements. Og de kan gli og gynge ut i den mest smakfulle shuffle. Synth diskret i det fjerne. Gitarene vekslende mellom metalliske riffs og nydelig, klingende pludring. Alt etter hva den enkelte låten krever. Mens vokalisten er brennende tilstede i hvert ord, hvert sukk som freser opp og ned mellom og langs melodilinjene — og/eller kaster seg manisk mot de rusende gitar-riffs (test Suspicion & Fear). En stemme som er både tynn og sterk, hard og følsom, nesten beruset hudløs. Det er ikke en støyende plate. Men du verden så den sitrer av energi!

(Det Nye, 17. juni 1986)

Diverse: “Absolute Beginners - The Musical” (Virgin) (Soundtrack) *****

Enkel

Absolute Beginners er filmen om 50-årenes ungdomskull i London. Omgitt av musikken de hørte. Ikke rock'n'rollen, men jazzen. Cool, cool-jazzen.

En av jazzens kjemper, Gil Evans, står bak blåser-arrangementene i noen av låtene, blant annet Style Councils utsøkte "Have You Ever Had It Blue" og David Bowies "That's Motivation". Musikken er hele veien døsig jazzete, og artister som Sade, Working Week, fight Wonder og Jerry Dammers finner seg godt til rette i omgivelsene.

Men LP'ns to sterkeste bidrag bryter begge med den etablerte atmosfæren. Det gjelder Bowies nydelig stemningsfulle tittelkutt og det gjelder Ray Davies' vaudeville-pregete "Quiet Life" (som endelig realiserer det han og hans Kinks leflet med i begynnelsen av 70-årene).

Jeg har ikke sett filmen i skrivende stund, men platen gir meg lyst til å se den. Og da må man kunne kalle LP'n vellykket.

(Det Nye, 25. april 1986)

Diverse: “Absolute Beginners - The Original Motion Picture Soundtrack” (Virgin) (Soundtrack) ****(*)

Dobbel

Ikke før er lydsporet fra filmen ute, så går man hen og gir det ut igjen – nå som dobbeltalbum. Det er den samme LP’n som sist pluss én til. Den nye henter inn ytterligere 12 kutt hvorav jazz-kjempen Gil Evans er ansvarlig for fem.

Resten sprer seg ganske radikalt stilmessig. Det er biter av 50-talls popmusikk (Jonas og Tenpole W), det er smørsang med glinsende pomade (David Bowies versjon av "Volare"). Det er endog et kjapt stykke bluebeat (Ekow Abban). Med Evans' jazz-stykker innimellom.

LP 2 er med andre ord direkte sprikende stilmessig, og å høre den i ett er ganske slitsomt. Jeg ville nøyd meg med langt mer homogene enkel-LP’n (som også ligger i et bedre cover).

Uansett: det er mye fin musikk på nr. 2, så… Avgjør selv. Du betaler.

(Det Nye, 9. mai 1986)

The Moody Blues: “The Other Side Of Life” (Threshold/Polydor) **(*)

Nok en gjeng pretensiøse romantikere uten poetisk hold. De flørter vel mye med modernismen her, og det passer bandet dårlig. Det blir stillkollisjon når Moody Blues’ karakteristisk funklende, melankolske tåketeppe av en sound svøpes rundt hakkete disco-beat.

Straks bedre når bandet faller tilbake på mer konservative arrangementer: Når rytmen ruller mjukt og bedagelig mens Justin Hayward, John Lodge og Ray Thomas synger søvnig og trist i kor og Patrick Moraz velter svulmende orgel/synth-toner over alt og alle og gitarene tar av i iltre, bittersøte løp.

Det skjer iblant her også. Spesielt der Hayward har hovedansvaret for låtene: "Your Wildest Dreams", "I Just Don’t Care" og "The Other Side Of Life" – pluss Lodges "It May Be Fire". Lydbildet og stemmene er de samme gamle. Fint å høre på. Vakkert og trygt.

Men samtidig blir det aldri noe annet enn ekkoet av langt sterkere låter fra en periode da Moody Blues var en av rockens store stilskapere. Nå lever de bare på nisten fra dengang. Vel å merke uten å henfalle til det parodiske. Akkurat det bør de berømmes for.

(Det Nye, 27. juni 1986)

Mai

Babij Jars triumf

Babij Jar har valgt et dystert bakteppe for sine nye låter. Den redselsfulle beleiringskrigen ved Stalingrad. Tyskerne nådde byen i september 1942, men russerne omringet dem, og etter blodige, kalde og magre måneder kapitulerte tyskerne i februar 1943. Der var svimlende mange falne på begge sider. Ofre ikke bare for geværkuler og kanoner, men også for kulde og sult. Og Stalingrad lå igjen i ruiner.

Babij Jar avsetter kanskje ikke så meget av denne historien. De nøyer seg med et grufullt formørket plateomslag. Tekstene ikke gjengitt, og der skal meget skarp hørsel til for å fange opp alle ordene. Men det er nok også meningen. Gruppa lar bare resonansen fra Stalingrad dirre gjennom musikken, og skaper dermed en bredere og mer samtidig klangbunn. «Stalingrad» er nu.

Bandet har strukturert seg ganske kraftig siden sist. De formidler angst og melankoli fra en søtere vinkel. Vi presenteres for låter med melodisk hold og dempet tristess. Forsiktig og kjølig strøket henover svale piano-toner og el-gitarer med bred, syngende klang. Åpningskuttet «Gazing At Asia» ligger ganske tett opp til Echo & The Bunnymens sorgfulle, ekkobelagte pop. Men allerede i neste spor skutter Babij Jar seg over hissig hektende gitar-riffs og elektrisk svaie støt fra gledespalassenes mest forlorne keyboard-sound slengt utover bakveggen. Og man oppdager at bandet ikke lenger behøver å skjele for meget til rock-historiens mer berømte navn. De inkorporerer lydene, klangene, melodigangene i en høyest personlig mikstur. Og løfter seg selv opp i noe høyst uvanlig for norske band: de står alene på egen grunn.

Albumets første side er så perfekt som noe jeg har hørt. Over den sakte pumpende kombinasjonen bass/trommer sklir og dirrer, klatrer og synger et vakkert bevegelig teppe av tangenter og gitarer. Svøpt i sobert ekko. Rikt på detaljer. En liten melodigang her. Et krasjende gitar-nedfall der. Den sødmefylte musette(?) i «Seven Sandmen» – som gjør låten om til pur poesi. Det lett løpende samspill mellom stemme og piano i «Full Moon» (en teknikk som også Fra Lippo Lippi benytter med hell). Og ikke minst må man berømme bandets forknytte vokalist, han har et leie som slekter på både Jim Morrison og Ian McCulloch.

Over på side 2 fortsetter stemningen og «soundet». Like sterkt, like svermerisk koldt. Men her velger bandet å forlenge ideene – fra velbalansert knapphet til en slags beruset omgang med de lange «fade-outs». «The Heavenly Sniper» skrider majestetisk ut på en sveivende, stigende spiral som får meg til å tenke på kombinasjonen The Beatles’ «I Want You (She’s So Heavy)» og Roxy Musics «Song For Europe». Siste kutt, «Seven Seconds», er om mulig enda mer majestetisk. Igjen et enkelt grunntema låst i seg selv – nå svøpt i strategisk plasserte blåsere som gyver fanfarer over et seigt, nesten spøkelsesaktig grunnkomp som går og går og går i sine egne spor like inn i natten. Du sitter ganske imponert tilbake.

Babij Jar kommer fra Oslo. Men de er rede for verden. «Stalingrad» bør snarest testes på Europa.

(Det Nye, 17. juni 1986)

The Cure: “Standing On A Beach - The Singles” (Fiction) *****

The Cure — herfra til evigheten!

The Cure er et av Englands store eksentriske band. Drevet av Robert Smith, som i en lengre periode også hadde deltidsjobb som gitarist i Siouxsie & The Banshees. De ankom popverdenen kast-i-kast med den kantete, golde singlen «Killing An Arab» (1978) hvis vekselvis sjanglende, eksotiske, vekselvis heslig skrudde gitar ennå sitter som et skudd. Herfra tok Smiths svartsyn og depresjoner nye vendinger med den kjapt svingende pop-låten «Boys Don’t Cry» (1979) (atter engang bidro gitaren med umiddelbart gjenkjennelige løp) og den beslektede, men ikke like kommersielle «Jumping Someone Else’s Train» (1979).

Smiths rastløshet nekter ham å forbli noe sted lenge. Men det «sound» han skapte med LP’n «Seventeen Seconds» (1980), har han i større eller mindre grad tatt med seg frem til idag. Det fortvilte hulket av en stemme stengt inne i sitt eget klaustrofobiske ekko. De jinglende, urolige gitarene som sammen med bassen tripper, tripper, sjangler og danser. De merkelig gjennomsiktige stemningsvalørene som besitter akvarellens skjøre kvaliteter.

Men i en periode ble selve nerven i låtene gradvis mer nevrotisk — fra «Seventeen Seconds» lavmælte, poetiske skjønnhet til «Pornography»s (1982) heslige, kokende hysteri. Gjennom disse tre årene mistet The Cure meget av sin kommersielle appell. Men i november 1982 kom singlen «Let’s Go To Bed», og med den et humoristisk glimt som Robert Smiths døde øyne hadde manglet helt siden 1979. Tydeligest så man det i den maniske videoen som Sky pøste utover Europa.

Og herfra tok eksentrisiteten nesten overhånd. Man fikk den avgjort pussige «The Walk» (single i 1983) som var disco med tegneserie-koring – veldig lik New Orders «Blue Monday». Deretter en gjennomført jazz-pop-pastisj i «The Lovecats» (single i 1983) som luntet lystig av sted på visper, ståbass, piano, stilren komp-gitar, blåsere og et vell av rare lyder. Og enda rarere skulle de bli. «The Caterpillar» (single i 1984) klynket og deiset og kvitret og lallet hit og dit på en ustoppelig galopp. Man kunne jo begynne å lure. Og lure gjorde mange da The Cure slapp LP’n «The Top» (1984). En plate som gikk i akkurat så mange retninger som de siste singlene hadde truet med, en snodig, men farverik samling ... tja, psykedelisk pop?

I fjor kom «The Head On The Door». Et album som var mer beslektet med The Cures fortid enn «The Top», men som beholdt en god del av sprellene som gjorde «The Top» så uberegnelig.

Og der står Robert Smith og hans The Cure i dag når samle-LP’n «Standing On A Beach – The Singles» slippes løs på verden. En kronologisk tur gjennom deres single A-sider fra 1979 til og med 1985. 13 låter. Nesten uten unntak er de verdt turen.

Min eneste innvending er at Smith ikke inkluderte solo-singlen fra oktober 1979, «I’m A Cult Hero» (utgitt under pseudonymet The Cult Heroes). En annen, men mer perifer mangel er singlene fra The Gloves LP «Blue Sunshine» (august 1983); «Like An Animal» (august 1983) og «Punish Me With Kisses» (november 1983). The Glove var jo dekknavnet til Robert Smith, Severin (fra Banshees) og Jeanette Landray.

Men ellers er LP’n faktisk en komplett single-diskografi. Og coveret er uangripelig fint, man får endog alle data om de enkelte låtene: besetning, produsent, utgivelsesdato, og singlenes katalognummer.

Her er innholdet (singlenes utgivelsesdato i parentes): Killing An Arab (august 1978, nyutgitt februar 1979), Boys Don’t Cry (juni 1979), Jumping Someone Else’s Train (oktober 1979), A Forest (mars 1980), Primary (mars 1981), Charlotte Sometimes (oktober 1981), The Hanging Garden (juli 1982), Let’s Go To Bed (november 1982), The Walk (juni 1983), The Love Cats (oktober 1983), The Caterpillar (mars 1984), In Between Days (juli 1985), Close To Me (september 1985). Og de spilles i den rekkefølgen.

Siden jeg er i gang, gir jeg dere også The Cures LP-diskografi: 3 Imaginary Boys (juni 1979), Boys Don’t Cry (en samle-LP med single-kutt og kutt fra den første LP’n) (november 1979), Seventeen Seconds (mai 1980), Faith (april 1981), Pornography (mai 1982), Japanese Whispers (samle-LP med single A- og B-sider fra 1982/83) (desember 1983), The Top (mai 1984), Concert / The Cure Live (oktober 1984) og The Head On The Door (september 1985). Det bør tillegges at kassett-versjonen av «Faith» som bonus inneholder musikken til filmen Carnage Visors (laget og fremført av The Cure). Kassettversjonen av «Concert» inneholder dobbelt så mye musikk som LP’n, og har tittelen Curiosity — Cure Anomalies 1977–84.

Som dere skjønner, jeg liker The Cure, og jeg anbefaler «Standing On A Beach» herfra til evigheten.

(Det Nye, 24. juni 1986)

Anmeldt av John Smith:

Tungtvekteren Gabriel

Dette er det første Peter Gabriel-albumet som har fått en tittel, i hvert fall i Europa, og selvfølgelig måtte det bli en slags anti-tittel, påklistret etter at omslaget var trykt. «So» er betegnende. Passe intellektuelt og Peter Gabriel nok. Denne gang mest om kjærlighet og selverkjennelse. I så måte kanskje det mest personlige album han har lagd. Innpakket i soul og ballader forteller han om lykke, ulykke, håp, savn og lengsler. Om å oppdage seg selv, at man må se seg selv for å komme videre. Han tror på håpet, men innser at verden ikke stopper selv om noen av oss faller bort. Peter Gabriel skriver forholdsvis enkelt, men ikke spesielt godt. Også han tyr til velkjente klisjeer og har vel opplevd at noe av det vanskeligste å skrive om er ens egen kjærlighet. Banalitetene ligger nesten alltid på lur. Men Gabriel er smart nok til å skrive svært enkelt noen ganger. Da er han best.

«So» er mest av alt sanger. Ikke så mye spennende klanger og rytmer slik vi er vant til fra den kanten. Men detaljrikdommen er fortsatt tilstede. Selv den minste detaljen er sentral i Gabriels arrangementer. Tilfeldigheter eksisterer ikke. De rytmiske gangene er frodige og lever på sitt vis uavhengig av melodiene. Det gir en sjelden styrke og, ikke minst, melodiene større frihet. Som for eksempel på låtene «Big Time» og «Sledgehammer» hvor han gir den glatte, nye (hvite) soulmusikken svar på tiltale og fråder i veg med skikkelig bånn-trøkk og så rytmisk forførende at beina holder på å gå fra de berømmelige konseptene.

Men «So» er også vakre ballader. «Mercy Street» er en av dem. Med lange, dype melankolske toner i par med Peter Gabriels stemme fører den oss til en annen verden. Og vi lar oss lede. Tar imot roen fra en trist og monoton bass og blir fullstendig hensatt av en tangentsolo som mest av alt høres ut som vakker melankoli fra et dyr. Og i bakgrunnen klinger bjellene — for en ny veg, et håp? Den eneste feilen med denne låten er at den er et kvarter for kort.

Aldri har vel Peter Gabriel laget en LP som er så lett å følge. Det er så riktig det han gjør og han har en egen evne til å gjøre velkjente musikere ugjenkjennelige og til å trekke til seg forholdsvis ukjente navn. Denne gang opplever vi en annerledes Stewart Copeland på trommer, mens Manu Katché er (i hvert fall for meg) et nytt bekjentskap på det samme instrumentet. Begge like rytmisk og melodisk forståelsesfulle. Mer gjenkjennende er Kate Bush, og det føles så riktig at hun er med. De to har mye av det samme i seg. Musikk med stemning. Låter du stadig kan oppleve noe nytt i.

Men med «So» har Peter Gabriel gått et nytt skritt. Han har laget et helt album av forholdsvis enkle, fengende sanger. Bare arrangementene røper at han tilhører de sofistikerte tungvekterne innen britisk rock.

(Det Nye, 10. juni 1986)

Kim Larsen & Bellami: “Forklædt som voksen” (Medley) *****

De kloge de siger at enden er nær / at dommedag den kommer / vi står og kigger på blomsterne / som vi plukkede i sommer.

Med disse fine linjer fra «Højere op» oppsummerer Kim Larsen storheten ved sine viser. Han treffer den jevne mann. Hans tanker er den jevne manns tanker. Hans undring er den jevne manns undring. Samtidig har han evnen til å klargjøre våre livsminutter med denne lune tonen som alltid, alltid beholder et glimt i øyet av humor og vemod. Og så makter han å holde den umerkelige distanse som er nødvendig for å kunne plassere hverdagen inn i de store sammenhenger. Kim Larsens viser ignorerer ikke verdenssituasjonen. De plasserer den der den alltid vil være for den jevne mann, som uværsskyer i horisonten – mens man rusler rundt og plukker blomster.

Kim er en av de varmeste trubadurer jeg vet om. Og «Forklædt som voksen» viser ham fra hans beste side. En og annen spretten ompa. Men hovedsakelig stemningsmettede viser som slentrer avsted med et bedrøvet lite smil.

Innimellom avslører Kim seg som en hemningsløs nostalgiker, aller mest i tittelkuttet:

Langt langt væk / langt langt væk / når du først har / sagt farvel / så ka du ikke / komme tilbage, komme tilbage / komme tilbage igjen.

Og han kan skrive de herligste mini-noveller der den lune latteren bobler livsglede bak hvert ord. Som «Esprit de Waldemar» og den meget, meget fine «Familien skal i skoven» (som er det nærmeste jeg har hørt en vise komme et Renoir-maleri). Musikalsk har Larsen løsnet litt for «naturlige» instrumenter igjen, og det gjør unektelig helhetsinntrykket mer luftig og tiltalenede. Kims omgang med programmerte maskiner binder visene hans. Nå ligger maskinene stort sett diskret i bakgrunnen. Forklædt som voksen er muligens Kim Larsens beste plate siden Gasolin’ sprakk.

(Det Nye, 8. juli 1986)

Martin Stephenson & The Daintees: “Boat To Bolivia” (Kitchenware) ******

Det blir debutantenes uke dette, for her kommer sannelig én til. Britisk. Platen sniker seg innenfor huden like ømt og fortrolig som Al Stewart gjorde det på den uforvarende lytter for drøye 15 år siden. Uten å trekke den sammenligningen for langt. For Martin Stephenson spiller på et bredere musikalsk register, selv om han gjør det like lavmælt som Stewart.

Han sleper seg vakkert gjennom cool jazz, han ryster den mest slentre-sterke shuffle ut av ermet, han drar en lystig ragtime, han hoster opp vaudeville-pop, han mestrer country-rockens mest uforlignelig jordnære sider, han kan pensle ut en rocker som leker med velproposjonerte tempo-variasjoner. Kompet er så smult, så smult — ikke én overflødig tone.

Og Stephensons stemme er noe av det mest sympatiske jeg har hørt. Lun, nær — med en diksjon som gjør tekstene tilgjengelige for det sløveste øre. Det er viktig, for Stephensons tekster holder samme klasse som musikken. Han har denne evnen til å gjøre personlige betraktninger til lytterens egne. Og jeg kan ikke nok fullrose hans dobbeltbunnede skildring av regnværet — det indre og det ytre — i Rain.

Boat To Bolivia er mer enn en plate, den er som en nær og fortrolig venn. Slike plater vokser ikke på trær. Spesielt ikke nå.

(Det Nye, 23. september 1986)

Etterord:

Jeg utsatte den svært sårbare, unge mannen for kombinasjonen julenissedrakt/høyrøstet babling på Sardine’s i mai 1988. Martin hysjet på meg flere ganger, men det prellet av, jeg tror jeg snakket med Tor. Og ja, jeg hysjet tilbake. Etter konserten satt Martin i minibussen utenfor Sardine’s og sulket, med hatt.

Juni

Etterpåklok:

To blad Split Enz, Neil Finn og Paul Hester, slår seg sammen med Nick Seymour, og Crowded House oppstår. Trioen lager et album som ikke leker med tidslydene i det hele tatt. Hverken disco eller synth. Dette er organiske sanger. Spilt av et organisk band som vet hva popmusikk er. Neil Finn er en fullt utviklet sangsmed nå, og selv om det kanskje er litt mye ekko og keyboards-stuffing, går ingen ting i veien for disse sangene, sunget med en stemme som strekker seg og får svevehjelp av koringene. Og finnes det en vakrere popsang om lengsler og kjærlighet pakket inn i historien om en bil som sviktet og må taues vekk enn "Don't Dream Its Over"?

Queen karer seg inn på midten av veien. Og lager en real pop-LP. Stinn av ekspertise. Og like stinn av kvalitetsbevisst variasjon. Forankret i Brian Mays veldige gitarøs og/eller snedige klangvariasjoner. Og selvfølgelig Freddie Mercurys stemme. De leker med sukkerøy. De har det gøy (hør hvor leken May er i tittelkuttet!), og det smitter!

Det drepende drivet i «One Vision» (som jeg faktisk liker). Den ertende Tamla/swing-kombinasjonen «Pain Is So Close To Pleasure». Den vakkert utladende valsebluesen «One Year Of Love» (der det brenyttes ekte strykere og ikke maskiner). Det Mark Knopflersk cinematiske lekkerbisken-kompet i «Who Wants To Live Forever». Den blinkende, tøffende «Don’t Lose Your Head» som sammenkjører ZZ Top og Bee Gees. Den selvironisk taggete, stompende «Princes Of The Universe».

A Kind Of Magic skifter vinkel hele tiden, og flørter befriende lite med tidsriktige trender — i motsetning til Hot Space (en katastrofe) og dels The Works. Derfor fremstår A Kind Of Magic som den friskeste, mest underholdende Queen-LP på mange, mange år. Den er ren og enkel pop, og hverken heavy eller pretensiøst symfonisk. Den går neppe inn i historien som noe mesterverk, men den holder sannelig fortet — og ikke minst på plassen i 1. divisjon. Hva enn de hip’e kritikere måtte finne på å mene.

(Det Nye, 1. juli 1986)

Anmeldt av Christian Rugstad:

Vince Clarke. Mannen som startet Depeche Mode. Mannen som startet Yazoo og introduserte Alison Moyet. Mannen som startet The Assembly og gjenintroduserte Feargal Sharkey. Og hver gang har han snudd ryggen til så snart hans lette, luftige og tidvis dansevennlige synthpop setter tennene i hitlistene. Tilbake til kammerset. Tilbake til maskinene. Denne gang har han funnet fram til nok en ukjent vokalist, 21-årige Andy Bell, som også har et ord med i laget hva tekstene angår. Nå er det kanskje en uting å ty med sammenlikninger, men slektskapet med Alison Moyet er så påfallende at det ikke er til å unngå. Dessverre. For i motsetning til Alf er Andy Bells stemme ikke saftig nok, ikke følsom nok, ikke moden nok til å skape den nødvendige kontrasten til Vince Clarkes tørre, matte synthlyder. Nettopp det som gjorde Yazoo til en interessant affære. Wonderland smaker i det hele tatt litt for mye av kakepynt der den forsiktig broderer seg fremover langs passe iørefallende melodilinjer. Hederlig og håndverksmessig utført, men plagsomt fattig på spenning.

(Det Nye, 19. august 1986)

Genesis: “Invisible Touch” (Virgin) ****

Morderens klagesang (og andre historier)

En ny porsjon Genesis betyr ikke lenger et nytt Genesis. Bandet har funnet sin form til de grader. Og benytter hver nye plate til å utforske det erobrede terreng enda litt grundigere. Genesis består. Hemmeligheten er at trioen ikke holder sammen av gammel vane og/eller angst for det ukjente. Eller for pengene. Trioen opprettholder meget lukrative og kreative solo-karrierer. Likevel vender de med jevne mellomrom tilbake til Genesis for et skudd av noe som bare kan betegnes som en usedvanlig berikende kjemi.

«Invisible Touch» er et stykke forsiret, slagrock. Rytmen presis som et urverk. Det er Collins’ drønn av trommer i duell med programmerte maskiner og Mike Rutherfords pakkede bass-rykk. Overstrøket med Tony Banks nesten sausete synth og keyboards. Og høyt der oppe, Collins’ stemme strevende etter de vakreste melodilinjer tvers igjennom det ensomste, mest lengselsfulle ekko i verden.

Side en leverer to ess. Tittelkuttet, en kriblende pop-låt hvis rytmiske grunnmur er en heseblesende presisjon. Og de buklete gitar-riffene som knaller mot ambolten, gir låten et svakt anstrøk av funk. Den andre vinneren er lange «Tonight, Tonight, Tonight». Igjen rytmisk overbevisende. Langsomt oppbygget rundt et ferdigprogrammert rytmespor, gradvis tilført trommedrønn, taggete gitar og seig synth. Alt mens Collins’ stemme ligger på det maksimalt fortvilede fra første strofe. Den bygges ut, den koker — uten å miste det langsommelige, majestetiske draget. Side en leverer også den første typiske Collins-balladen, «In Too Deep». Nydelig melodi, som alltid, og utspekulert utporsjonering av det tyngre trommeskytset. Likevel falmer låten etter hvert som minuttene går fordi den mangler utvikling. Den blir for begivenhetsløs.

Sidens fjerde låt er «Land Of Confusion». Aggressiv med voldsom punch i den programmerte rytmen og de veldige synkopene. Aggresjonene forsterket gjennom Rutherfords rå heavygitar. Broren til «Sussudio». Men på langt nær så medrivende.

Over på side to føres musikken ut over et bredere lerret. Det sparker fra med den hastig rockende «Anything She Does» som fyres ytterligere opp på falsk(?) blås og skrudde gitar-grimaser (og teksten er en ny variant av The Whos «Pictures Of Lily»). Derfra sklir gruppa ut i todelte «Domino». De fjerne fløytestøtene fra synthet, de brå tilslagene fra trommene, den kriblende rytmen — det danner en kontrastfylt, mørk bakgrunn for Collins’ stemme. Og håret reiser seg når ordene får synke ned, for her fanger virkelig Genesis inn en morbid tilstand; kjærlighetens stumme skrik av savn slik det tumler over terskelen inn til dødsriket dit hovedpersonens elskede nettopp er blitt ekspedert … av hovedpersonen selv! Den sykelige fortvilelse siver lammende frem mellom Collins’ ropende strofer. Og du får gufset fra menneskesinnets mørkeste korridorer midt i fleisen!

Etter denne kalddusjen følger LP'ens ballade nr. to, «Throwing It All Away». Mer vellykket enn «In Too Deep». Melodien sveiver svalt og melankolsk på Banks’ synth, mens Rutherford legger inn trippende gitarmønstre og Collins støter alt han har ut av gapet. Meget betagende. Men uten at den blir noen alvorlig utfordrer til «Against All Odds».

Albumet avsluttes med instrumentalen «The Brazilian». Et ikke spesielt latinamerikansk samspill mellom trommer/perkusjon (både ekte og syntetisk) og Tony Banks’ synthesizers. Lyd for ører, men ikke mer.

Ved endt gjennomspilling sitter man igjen med en LP som det ikke er vanskelig å like, men som bare i perioder evner å gi deg det indre rykket som Genesis på sitt beste gjør. Det skjer i «Domino», og det skjer i «Tonight, Tonight, Tonight». Men resten av platen blir sjelden dårligere enn god underholdning. Rent rytmisk er her flere briljante oppvisninger. Og balladene svaler sinnet som de skal. Så jeg vil ikke angripe «Invisible Touch», bare bemerke at den nok kunne vært betraktelig bedre. Dessuten skulle jeg ønske Collins-humoren som ligger i fotografiet på innerposen, hadde smittet over på musikken.

(Det Nye, 15. juli 1986)

The Smiths: “The Queen Is Dead” (Rough Trade) *****

Det åpner overraskende, med det lange, lange tittelkuttet. En ramlende, skrallende lydvegg som øker og øker i intensitet mens Morrissey surfer stemmen opp og ned bølgetoppene med disse klage-hulkene som er blitt hans varemerke. Kompet drevet av pumpende Stranglers-bass, gnidrete gitarer og propellerende trommer, halvt skjeivt henimot det psykedeliske med spooky klemtende keyboards kippet innimellom. Heavy!

Og derfra rett ut i «Frankly, Mr. Shankly», en lystig music-hall ompa som snuser på Ray Davies. Neste, «I Know It’s Over», en betagende ballade på mjukt, nesten bluesy grunngomp — mens Morrisseys stemmebruk fører låten nær Queen(!). Og dermed er LP’ens musikalske bredde antydet.

Bredde er forsåvidt noe nytt for The Smiths hvis durende klagesanger ved første ørekast stort sett bare har variert mellom overstadig bruk av elektriske eller akustiske gitarer. Kjernen er intakt, veldig intakt. Gitar-rislet, Morrisseys melankolske stemmebruk som går opp og ned, opp og ned lik dovne dønninger. Men samtidig river de til seg et musikalsk initiativ og en retningsbevissthet som manglet før, og som gir låtene klarere egendentitet. De leker med klanger og røtter, mens Morrissey faktisk forsøker å synge mer enn han klager. Det er på ingen måte noen revolusjonerende plate. Men den er spennende av flere grunner enn at det er The Smiths som står bak. Dessuten er tekstene et nytt steg opp den poetiske stigen. Breddfulle av såre bilder som favner ensomhet og sentimentale minner, britisk selvfølelse og individuell selvmedlidenhet, poesi og historie — alt bundet rundt en hovednerve som dirrer av kjærlig omhyllet erotikk.

(Det Nye, 19. august 1986)

Rod Stewart: “Every Beat Of My Heart” (Warner Bros.) ****(*)

Rod jobber for å vinne tapt terreng. Og han gjør det med de våpnene som i sin tid førte ham opp i superstjerne-klassen. Myke ballader og fartsfylt rock’n’roll sunget med overvinnende, hes innlevelse. Det er sinne og brennende hunger i Rods røst igjen. Og valget av arrangementer kler ham som hånd i hanske. Side én rocker som hadde Faces nådd 1986. Gitarene skrur og skjærer på fullt attakk, mens grunnkompet har en viss føling med de moderne tidene (men mer antydende enn understrekende). Og ikke ett disco-kutt å se. Side to seiler over smulere vann. Ballader som veksler mellom det majestetisk sentimentale og de innlevde soul-frierier. Nydelig arrangert — hver låt ikledd sin identitet; det være seg en blåser-seksjon, et kor-arr, en tropp sekkepiper eller en elektrisk sitar. «My Own Crazy Way» er et skoleeksempel på hvilken stor ballade-sanger Rod er. Mens «Every Beat Of My Heart» går enda lenger, en av hans aller mektigste innspillinger; stolt og svulmende — rene salmen -, med et skotsk tilsig av bedrøvede sekkepiper som glitrer tvers igjennom orkester og kor. Det er definitivt hans beste siden «A Night On The Town» (1976).

(Det Nye, 19. august 1986)

Selvtilliten har gjort Madonna selvforsynt. Nå skriver hun sine egne låter og produserer seg selv. Madonna har tatt tømmene. Det gir høyst uventede resultater. «True Blue» står som hennes klart beste LP til nå. Hun frir fremdeles utilslørt til discotekenes hamrende svette dansegulv. Men hun strekker seg hele tiden etter melodier med hold.

Jeg mener, tittelkuttet er en jentepop-pastisj så god som noen. Og rytmene — hvor gjerne enkelte av dem ønsker seg en plass på Michael Jacksons «Thriller» — kommer aldri i veien for disse svale, iørefallende melodiene og refrengene som både lever i Madonnas stemme og i de omkringliggende instrumentene. Dessuten låter ikke stemmen hennes som om noen river i papir lenger, den furtne skolejenta med baydollen er byttet ut med en varmere, langt mer moden røst. Ikke stor, men mer enn patent.

«True Blue» varsler at Madonna bare såvidt er begynt.

(Det Nye, 19. august 1986)

Fraværende hevn

«Revenge» er lyden av 1986s suverent dyktigste tjuvlånere. Det er hele pop-historien omstokket og oppdatert etter Dave Stewarts usynlige formel. Den samme formel som ble benyttet på fjorårets «Be Yourself Tonight». Det er synthkongens tilbakevenden til røttene. Og han har isdronningen Annie Lennox med seg. Stemmen hennes klar som en februarmorgen og hard som frosne diamanter. Tilsynelatende i kjølig distanse til alt som foregår rundt seg. Selv i «Missionary Man» som pretenderer sprengfyrende soul. LP’ns spennvidde er stor, men fellesnevneren liten. Alt dreier seg om lett tilgjengelig pop. Med effektive tilsalg fra aggressive, skurvete el-gitarer — Stewarts store kjærlighet for tiden. Eurythmics svinger elegant fra soul til tett rhythm & blues, fra lokkende pop-toner til yndig drømmende ballader. Hele tiden tømmet av en fraværende perfeksjonisme som muligens er hovedgrunnen til at det liksom ikke skjer noe her. «Revenge» er fremviselig. Ypperlig spilt, ypperlig produsert. Hit-potensial i nesten alle kutt. Likevel virker alt sjenerende inn- og utstudert. Kanskje det er riktig å nevne at Eurythmics med «Revenge» for første gang gjentar seg selv. All hevn er ikke like søt.

(Det Nye, 5. august 1986)

Steve Winwood: “Back In The High Life” (Island) *****

Han har en av rockens beste og mest særpreget uttrykksfulle stemmer. Og en fortid som burde ha gjort ham til en av dens absolutter også. Men Spencer Davis Group (1965–67), Traffic (1967–74) og mellomstasjonen Blind Faith (1969) — var tydeligvis ikke tilstrekkelig å bygge en lukrativ solokarriere på. Steves steg på egenhånd fra 1977 og frem til i dag, er gått relativt upåaktet hen. Kanskje fordi stil, smak og moter har forandret seg mer enn ham. Kanskje fordi han dels av egen maskin har skuttet seg vel godt mot lavprofilen. Back In The High Life kommer kanskje til å forandre dette.

Men på den annen side, kanskje ikke. Det er noe altfor ufordervet ved Winwood. Han har stemmen. Like skarpt negroid, like intens. Men han velger å parkere den i musikk som ikke ett sekund strekker seg etter overskriftene. Den blir der den er i rimelig fordragelighet. Høflig leken, full av nøye utstuderte taktmarkeringer og nøkkende gitarer, breie keyboards-akkorder og sjelfull kor-bæljing. Synth og annet maskineri aldri i veien for det levende liv. Det er musikk som drar seg mot hjertet. Lekker i sin fineste stas. Med Dan Hartman, James Ingram, Joe Walsh, Nile Rodgers, Chaka Khan, James Taylor m.m.fl. på en mer eller mindre permanent gjesteliste. Innmari fint. Innmari musikalsk. Innmari solid. Men (kontrollert) besettende. Men skremmende fattig på skumle triks og uærlige lysekspark. Steve er for god for denne verden. Han virker mett der han burde brenne av hunger. Alt Winwood går simpelthen rundt og tror at god musikk selger seg selv.

(Det Nye, 5. august 1986)

Liker man dem, er «The Seer» en ytterligere høyning. Den samme overdramatiske «sound» av stolte, keltiske krigsrop i en evig dur av gitarer. Stuart Adamsons inspirasjonskilder velter gjennom historiedisen. Det er mytene, det er mystikken, det er trollmenn, det er alkymister, det er bonden og krigeren, det er alt gammelt og tradisjonsrikt. Svøpt i folketonenes prakt og spydd ut med rock’n’rollens makt. Høyreist og stolt.

Gitarene ljomende i sitt eget orkestrerte ekko, klangen en salig blanding av sekkepiper og Hank B. Marvin. Men bassen roter opp mudderet med fenomenal bevegelighet — Tony Butler er egentlig like sentral i Big Country-«soundet» som Stuart Adamson.

Svakheten ved dette stormende, besettende drama er at alt blir fryktelig likelydende. Den ene låten fosser over i den andre uten at landskapet synes å skifte synderlig. Det er nesten som om vi iakttar den samme låten fra litt forskjellige vinkler LP’n igjennom. Men det er flott. Veldig flott.

(Det Nye, 19. august 1986)

The Undertones: “Cher O'Bowlies – The Pick of the Undertones” (Ardeck) ****(*)

Undertones var et slags punkband fra Nord-Irland. Et slags fordi de smurte tidsriktig fresende gitar-øs og larmende rytme rundt umiskjennelig iørefallende pop-melodier. Og Feargal Sharkeys tåkelur-vibrato gjorde dem ikke akkurat mindre interessante. Undertones ga ut fire LP-plater og 13 singler i sitt livsløp, 1978–1983. Singlene tilhører noe av det beste britisk pop kunne fremby i denne perioden.

EMI har allerede en gang gjort disse singlene tilgjengelig i LP-form, nemlig doble All Wrapped Up (1983) som samlet A-sidene på det ene albumet og B-sidene på det andre. Cher O’ Bowlies inneholder 20 kutt. I kronologisk rekkefølge. Singlene igjen. Men nå spedd opp med enkelte kutt fra de fire originale albumene.

Det gåtefulle er at LP’n utelater Undertones to siste singler, Got To Have You Back og Chain Of Love. Det skjemmer en samling som ellers kunne vært bortimot plettfri — hadde man ikke kjent til All Wrapped Up som virkelig var perfekt. Egentlig kunne EMI gitt den ut om igjen — eventuelt bare LP’n med A-sider. Et bedre kjøp, spør du meg.

(Det Nye, 23. september 1986)

Juli

Wham!s «takk for oss og takk te dokk». Fire LP-sider med gamle minner. 15 kutt som alle har glant ned på oss fra hitlistene i perioden 1982–86. Vakkert plassert i kronologisk rekkefølge. Sangene forteller historien om George & Andrew: Den langsomme forvandling fra to aggressive og sultne unggutter til en mesterlig ballade-sanger/pop-komponist og hans umælende protegé. Wham! ga George Michael hele fremtiden og Andrew Ridgeley ny nese. Det er fasit når duoen nå definitivt er oppløst. «The Final» glir lett og uangripelig ned, men den kunne vært bedre. Man har lagt altfor stor vekt på 12’’ miksene av slagerne deres. Jeg synes faktisk at Wham! klarte seg best når de fattet seg i korthet på 7’’. Lengden på sporene gir begrenset plass. Heller flere og kortere låter enn disse endeløse utværingene av idéer som ikke går noen steder. Men det er også det eneste negative jeg har å si. Wham! var en glitrende pop-duo. «The Final» klarer å fortelle hvorfor.

(Det Nye, 19. september 1986)

Bob Dylan: “Knocked Out Loaded” (CBS) ****

Alle veier fører til Brownsville

I et intervju med Rolling Stone uttalte Dylan nylig at man aldri må gi så meget som 100%. Ikke til noen. Han snakket om musikken sin, det han har gjort og kommer til å gjøre. Spiller man så igjennom «Knocked Out Loaded», hører man Dylans uttalelse i praksis. Det er en LP som kniper igjen på godsakene, kanskje mer enn noen Dylan-LP tidligere. Du må vasse gjennom en hel side temmelig skjødesløs og rufsete Dylan, før solen flommer inn over Rocky Mountains — og 11 minutter lange «Brownsville Girl» tar deg med hinsides alle grenser for det tidløse. Det er som om mannen ønsker all oppmerksomhet rettet mot denne låten, de resterende syv er bare litt uforpliktende gøy å ta med seg på kjøpet.

Tekst: Yan Friis
Tegning: Bomann

Det skjødesløse først. Syv låter formet som en stampende omgang med musikalske røtter. Musikerne skifter fra låt til låt. Det er Dave Stewart, det er Ron Wood, Al Kooper, hele Tom Petty & The Heartbreakers, T. Bone Burnett. Den ene storhet avløst av den andre. Men uten at noen av dem egentlig tillates å plassere klomerket sitt i låtene. Petty-samarbeidet var jo imøtesett med store forventninger. Det gikk på et vis i filmlåten «Band Of The Hand» (ikke inkludert på LP’n). Men «Got My Mind Made Up» er ingenting å hoppe i høyet for. En hektisk Bo Diddley-beat, twangy el-gitar, jamrende akustisk slide — bunnsolid komp, men egentlig ikke mye til fremdrift. Det var faktisk mer sprut i «Solid Rock» (fra «Saved»). Både «Maybe Someday» og «Driftin’ Too Far From Shore» (de eneste låtene Dylan har skrevet alene her) blir bare stående på stedet hvil og dunke, mens mannen ramser tekst og jentekoret durer. Begge låtene renner ut i sanden. Men den siste bærer så vidt i kraft av tekstens truende vekkelsesstrofer — som bl.a. inneholder den spotske selvkarakteristikken I was too hard to handle / not sentimental enough. Bånn i bøtta når Dylan i selskap med Kris Kristoffersons «They Killed Him», en klagende og banal sang om at det gode møtes med det onde — representert ved Kristus, Gandhi og Luther King Jr. Om ikke teksten er banal nok i seg selv (dette temaet dekket Åge Aleksandersen betydelig bedre med «Va’ det du Jesus»), så sørger Dylan definitivt for å kjøre sangen over i det parodiske ved å slippe til et oversøtt barnekor midtveis!

Over på den bedre siden av middels ligger «You Wanna Ramble». En rock-a-billy lookalike med smell i skarptrommen og et skikkelig støt i T. Bone Burnetts gitar. Her rocker Dylan mindre anstrengt enn på lenge. Og den ruller. Brukbar er også Dylans versjon av «Precious Memories» (også innspilt av bl.a. Willie Nelson). En gospel svøpt i karibisk reggae-drakt. Litt tafatt komp, og beklemmende uttrykksløst sunget av Dylan. Men her oppdager du for alvor at Dylan har komponert rockens beste og mest sjelfulle jentekor. Jentene formelig løfter sangen ut av det trivielle. Og jeg får vann i munnen ved tanke på hva Ry Cooder kunne gjort med kompet. «Under Your Spell» ble innspilt i London med Eurythmics minus Annie Lennox, men pluss Dylans jentekor. Resultatet ligger egentlig nærmere Dire Straits enn Eurythmics. En ruslende, trist ballade — merkelig livstrett sunget, nesten sutrete. Komponert av Dylan og Carole Bayer Sager. Teksten inneholder enkelte fine linjer. I was knocked out and loaded / in the naked night / when my last dreams exploded / I noticed your light, baby / oh, what a story I could tell. Og så noen ord som like gjerne kunne vært myntet på Dylans mange kritikere og eks-tilhengere: but I will be back / I will survive / you’ll never get rid of me / as long as you’re alive, baby / can’t you tell. Låten stopper uten egentlig å ha tatt skikkelig form.

Så langt er LP’n som helhet distraherende tam. Det er greit å være skjødesløs, men da bør det slå mer gnister enn her. Låtene virker uferdige, og skjønt Dylan flørter med sine røtter, stamper det mer enn det ruller. Da var «Shot Of Love» betydelig bedre (de to platene har ganske identisk «sound»). Gad vite hva slags klasse det er over de mange låtene Dylan utelot fra «Knocked Out Loaded». Og hvorfor slipper han aldri «Blind Willie McTell» fri? Det må ligge en mening bak. Kanskje er det disse 100% jeg nevnte innledningsvis. Mannen vil simpelthen ikke lage plater som er av en annen verden tvers igjennom. På «Knocked Out Loaded» nøyer han seg med én låt: «Brownsville Girl».

«Brownsville Girl» er de 11 beste minuttene Dylan har skapt i nyere tid. Teksten et teamwork med skuespiller/forfatter Sam Shepard (mannen bak «Paris, Texas»). Musikken majestetisk og sørgmodig duvende. På det klassiske Dylan-arrangement av akustiske & elektriske gitarer, trommer & bass, keyboards, saksofon, jentekor — og i refrenget et gjallende tilslag av meksikanske trompeter. Akkordene faller gyllent og perfekt enkelt i hverandre. Mens Dylan halvt snakker halvt synger versene — dovent, men briljant fraseringssikkert — for å drukne i det eksplosive gospel-koret som drar refrengene nærmere og nærmere stjernen for hver runde. Legg for øvrig spesielt merke til hvor aktivt Dylan bruker koret i denne låten. I de to første versene ligger det bare integrert i kompet, men i tredje og fjerde vers oppstår det en meget effektiv og særdeles humoristisk dialog mellom Dylan og jentene som liksom underminerer fortellingens gravalvor.

Det er historien om en mann i vill flukt fra og på vill jakt etter fortiden — representert ved en gudelignende kvinneskikkelse som svek ham og som han svek. Tempoet og sprogdrakten tett opp til Jack Kerouac og hans «On The Road», samtidig som scenene er så filmatisk beskrevet at du formelig hører kameraet rulle. Scener fra en gammel Gregory Peck-western («The Gunfighter», 1950) kaster lange skygger inn i handlingen. Og på det viset beveger historien seg på tre forskjellige plan: de bitre erindringer fra fortiden, nåtidens feberaktige ferd gjennom ørkenen, og bruddstykker fra Gregory Pecks dødskamp i filmens sluttscene.

Det er en historie om svik og savn, om tårnhøye lengsler og splintrede illusjoner, alt formet som en besatt biltur (we’re goin’ all the way / till the wheels fall off / and burn) gjennom det historiske Amerika, San Antonio & Alamo, Panhandle & Amarillo, helt ned i Mexico og tilbake igjen så støvet gyver og solen brenner, mens hjertet brister og revolverskudd braker. Ut og inn av fortid og nåtid, iblandet scenen fra denne western-filmen, til slutt blir det vanskelig å skille den ene historien fra den andre, alt ruller i hverandre som en sjelelig brann mens gospeljentene feier gjennom høyttalerne så blodet koker og ryggraden iser.

Hvem er Brownsville-jenta? Allerede her fører Dylan oss nøye på villspor. Det er snakk om minst to jenter i sangen, én som forlot ham og som han svek og som har ham fullstendig i kne av savn (the memory of you keeps calling out to me / like a rolling train), og én som han har med seg i fortellingens nåtid: well, we’re driving this car / and the sun is coming up over the Rockys / now I know she ain’t you, but she’s here and she’s got that dark rhythm in her soul / but I threw you over the edge and ain’t in the mood anymore to remember the times when I was your only man / but she don’t want to remind me / she knows this car would go right out of control.

Det er utgangspunktet for denne odyssé gjennom Texas og New Mexico. En tur som fører hovedpersonen innom to strandede sjeler, Ruby med sitt røde hår bundet bakover, og sine lengsler mot fortiden og vekk fra «the land of the living dead», og mannen hennes, Henry Porter som aldri dukker opp (the only thing we knew for sure about Henry Porter / is that his name wasn’t Henry Porter), nok en variant over Dylans egen myte. Hovedpersonen kommer ikke noe særlig lenger enn Ruby, for i slutten av fortellingen finner vi ham stående alene i regnet i en kino-kø for å se Gregory Pecks siste film (he’s got a new one out now / I don’t even know what it’s about / but I’ll see him in anything / so I stand in line).

Et av erindringsbildene fra fortiden viser hovedpersonen i fullt firsprang rett inn i den arketypiske westernfilm med mobben etter seg, hengt ut som a man with no alibi (igjen en ypperlig linje), men reddet av sin mystiske gudelignende kvinne som lyver dommer & jury rett opp i ansiktet mens hun feller real tears.

Sluttverset byr på flere ladete tilrop fra jentekoret som unektelig gir teksten et større glimt i øyet enn den har på papiret. Dylan synger blant annet I don’t care / they can talk about me plenty when I’m gone. Oh yeah? repliserer koret.

Å blande personen Dylan for dypt inn i denne historien er selvfølgelig både søkt og fristende. Men han drysser helt bevisst inn biter av sin egen myte. Og jeg tør ikke banne på det, men jenta som er avbildet på innerposen ligner mistenkelig på evig tilbakevendende Sarah. Leker han med oss? Sikkert. Og like leken er hans avsluttende moralen-i-historien. You always said / people don’t do what they believe in / they just do what’s most convenient / then they repent. Det står jo fint alene. Men Dylan har et tillegg: and I always said / hang on to me, baby / and let’s hope the roof stays on. Før han avrunder sangen som han begynte den, med Gregory Peck — nå tilført en erkjennelse som smaker stål, blod og tårer der all naivisme, alle illusjoner må vike for et brutalt verdensbilde og en virkelighet som erstatter gåtene og drømmene med forrevne, sorte hull:

there was a movie I seen one time / I think I sat through it twice / I don’t wanna remember who I was or where I was bound / all I remember about it was it starred Gregory Peck / he wore a gun and he was shot in the back / seems like a long time ago / long before the stars were torn down.

Og jentekoret velter inn så brusende fulltonet vakkert at det føles som et hellig øyeblikk. Hvilket det også er. For denne låten favner alt du kan ønske av stor kunst. Det er sagaen om mennesket på livsveien, i kamp med seg selv og sine idealer, svikende og sveket, elskende og elsket, rullende vei ned og vei opp på jakt etter seg selv og skjønnheten — med dødens pust i nakken. Det er en sang om å leve. Om å brenne. Og om å feile. Grunntonen svakt resignert, men ikke håpløs. For det ligger en visshet vevet inn mellom ordene og tonene her, en visshet som gir viljen til tro. Bare ikke det skjer som de to siste Kafka-lignende strofene på LP’ns siste kutt, «Under Your Spell» frykter: pray that I don’t die of thirst, baby / two feet from the well.

«Brownsville Girl» er unik. En klassikernes klassiker. Elementene i den er gjenkjennelige nok. Sanger som «Tight Connections», «I And I» og «Isis» (den fortellende sangteknikken), «Joey» (lyden av refrenget), «Knockin On Heaven’s Door» (den perfekte akkord-sammensetningen). Likevel er den så meget mer enn disse, så meget mer fullmoden og realisert. For hver gang du hører den, hører du mer. I øyeblikket føles det som om alle veier pekte nettopp hit.

Og dermed blir spørsmålet, hva gir jeg denne LP’n? Som nevnt er de resterende syv kuttene klart under pari. Samtidig står altså denne ene tindrende låten som Dylans kanskje aller mektigste og viktigste sang i nyere tid. «Brownsville Girl» gjør LP’n til en absolutt. Så følg den, ikke stjernene — de er likevel revet ned.

(Det Nye, 12. august 1986)

Neil Young: “Landing On Water” (Geffen) ****(*)

Neil Young har gjort det til en sport å være uforutsigbar. Forrige gang var han stilren country & western. Nå nødlander han i 1986 med et ned til benet skåret komp av gitarer, trommer og synth. Kun Danny Kortchmar, Steve Jordan og Neil selv. Det låter akkurat så nakent. Veldig maskinelt. Men fritt for vocodere. Dessuten får el-gitarene meget bred plass, og de har definitivt den tradisjonelle Neil Young-klangen. Sagende unisone riff, stampende som i brottsjøer — og stadig solo-løp som hyler iltert. Aggressivt og desperat.

Tydelig et forsøk på å oppdatere den hardere siden av hans rock’n’roll. Men synthet og rytmen henger liksom litt igjen og skaper merkelige kontraster til gitarene. Mens gitarene hele tiden går etter det betente og overstyrte, kan synthet finne skjøre og vakre melodilinjer.

Om jeg skal sammenligne med tidligere plater, må det bli en krysning av «Trans» og «Re-actor». Tekstene er ganske grimme, en sort samtidsblues med et depressivt underlag som grenser til det psykotiske. Ikke kan jeg huske å ha hørt Young slik siden «On The Beach».

Den observante leser vil nå skjønne at jeg har krysspeilet «Landing On Water» inn i Neil Youngs mer sære farvann. Uten at det må oppfattes som noe minus. LP’n besitter en rå angst og inderlighet som rører ved vesentlige sider i tilværelsen. Den gir bare ikke ved dørene.

(Det Nye, 16. september 1986)

R.E.M.: “Lifes Rich Pageant” (I.R.S.) *****

Du kan ikke forlange det umulige. Selv ikke av R.E.M. Derfor er det ingen grunn til å rynke på nesen over at de for første gang i sin karriere gjentar seg selv. «Lifes Rich Pageant» vandrer rundt i nøyaktig de samme landskapene som «Fables Of Reconstruction». Lyden ikke så tinnaktig skarp som sist. Men folk-preget intakt. Og balansen mellom aggressivt skyflende rockere og flytende, vakre viser av undring.

Gitarene dominerer. Enten de rasler og glefser avsindig elektrisk, eller rusler og spinner akustisk, akustisk. Og du har dette fjerne, svært klagende og hulkende koret som skygger Stipes melankolske, disige lede-vokal. Bitene satt perfekt sammen og tilført gjesteopptredener fra en banjo, et sinnssykt svaiende hammondorgel, eller hva det nå kan være. De er aldri sære. De har skrapt ut sin helt særegne profil og kan ikke lenger beskyldes for å være «Byrds-influert».

Stipe er igjen R.E.M.s gyllne kort. Stemmen stinn av ømme kvaliteter, og fullstendig nesegrus forelsket i ordenes musikk. Således gjør han indianer-ordet cuyahoga til en vidunderlig poetisk opplevelse bare ved måten han synger det på.

Tekstene er som tidligere veldig vanskelig å oppfatte. Stipe lar bare enkelte strofer tone klart frem. Men det igjen gir en effekt som spesielt Bob Dylan har utnyttet i alle år — det er ikke nødvendigvis helheten, men den individuelle opplevelse av mer eller mindre bevisst utvalgte biter av helheten som gir ordene og musikken sprengkraft. Det er musikk som stiger og synker på de skjøreste, vakreste melodilinjer slik de løper i og over hverandre via gitarer og stemmer.

Og det er denne diffuse stemningen av tilhørighet som dette bandet gir lytteren, en tilhørighet forankret i like diffuse skyggebilder av myter, mystikk og historisk tradisjon — med indianergudenes Amerika som grunnelement. Jeg mener, en hvilken som helst person som dirrende av emosjoner kan utbryte: «jeg tror på coyoter», får min stemme når som helst.

Blant mine høyest personlige favoritter finner du: «The Flowers Of Guatemala», «What If We Give It Away?», «Cuyahoga», «Swan Swan H». Mens cover-versjonen av «Superman» er pastisj så god som noen, et møte mellom den mest såpete harmonisang-pop (à la Association) og den mest salgshungrige garasje-rock — anno 1966.

(Det Nye, 21. oktober 1986)

Van Morrison: “No Guru, No Method, No Teacher” (Mercury) ****

Harpe, obo, strykere, jentekor. Det smakfulle, ja rent ut sagt nydelige, kranser den vante kjernen av gitar, keyboards, sax, trompet, bass og trommer. Det er kanskje Morrisons roligste og mest samstemte plate. Samtidig som det er hans mest ordrike. Ikke sanger som sådan, men ordrike. Ikke sanger som sådan, men en sakte strøm av meditative assosiasjoner: Den landflyktige vender hjem og gjenkjennelsene utløser erindringer fra en svunnen ungdomstid. Van tilbake i Irland blant de keltiske myter, søkende etter det grunnleggende livsinnhold. Han finner det også, i den ukompliserte og jordbundne gudfryktighet som preger bonden og landsbygden.

No guru, no method, no teacher / just you and I and nature / and the Father and the Son and the Holy Ghost / In the garden wet with rain.

Troen som det første og det siste, hvilende i seg selv. Vans ord og bilder er skjønnere enn noe han har skrevet tidligere; en skildring av irsk natur, av kjærlighet mellom to mennesker og av kjærlighet til Gud som ett og det samme. Hver sang forlenger eller fortsetter bare den foregående. Nettopp det er muligens platens svakhet, for Van sikter ikke etter håndfaste melodier her, men en jevn, uforanderlig stemning.

Følgelig besitter ikke musikken spenning, den bare er der som et bakteppe. Stigende og synkende i slake buer angitt av pianoets ustoppelige triller, temperaturen kun forsiktig hevet av blåserkompet — mens Van mumler og nynner og rasper sin keltiske pilgrimsferd. Det er ikke akkurat «Astral Weeks» (en annen av hans plater som ofret melodi for monolog), dessverre. Så selv om tekstene nok er det vakreste han har skrevet, makter den stillestående musikken bare å gripe deg i perioder.

(Det Nye, 16. september 1986)

Besettende og melodiøs rock med et deilig sug. Tekstene er rastløse fortellinger proppet med fascinerende, skadeskutte karakterer. David & David har særlig sans for detaljer, klangfarger og luft — uten å lesse på. Snarere strippes lydbildet for alt juggel, så svir og klør de forventede effektene desto sterkere. En vrengt gitar-linje, metallisk klapring av perkusjon, en dempet trompet, en slingrete akustisk slidegitar. Det gir utrolig fascinerende og givende lytting — ikke minst på grunn av deres usedvanlig musikalske omgang med rytme, melodi & frasering. Boomtown låter akkurat så friskt som Daryl Halls siste LP burde ha gjort.

(Det Nye, 18. november 1986)

The Beach Boys: “Made In The U.S.A.” (Capitol) *****

Beach Boys feirer sitt 25 års jubileum hos Capitol, selskapet som ga ut alle de klassiske singlene deres. Og festen går over fire platesider. De tre første vies årene 1962–67, nesten bare seksstjerners slagere; "Surfin U.S.A.", "I Get Around", "Help Me, Rhonda", "God Only Knows", "Good Vibrations", "Heroes And Villains" m.fl.

Side fire skiller Made In U.S.A. fra tidligere samle-album. Den åpner med "Do It Again" (1968), men hopper så over åtte år og direkte inn på bandets comeback i 1976 med "Rock And Roll Music". Deretter én låt fra 1977 og én fra 1985, før vi når endestasjonen 1986 med to rykende ferske innspillinger.

Først den temmelig stillestående, nostalgiske liksom-rockeren (med påtatt modernisert grunnbeat), "Rock'n'Roll To Rescue". Men så en nydelig liten genistrek: Beach Boys’ versjon av Mamas & Papas 20 år gamle "California Dreamin'". Litt skjemmet av monoton grunnbeat, den også, men sangharmoniene flyter like fyldige og vakre som i gruppas glansdager, og Roger McGuinn låner sin 12-strengs gitar til opptaket!

Made In The U.S.A. er ikke akkurat noen fullverdig gjennomgang av en 25 år gammel platekarriere (de siste 20 årene får såvidt én av de fire platesidene), men full sommer flommer hele veien, og det er et utmerket pop-album.

(Det Nye, 15. august 1986) *****

August

Nick Cave & The Bad Seeds: “Kicking Against The Pricks” (Mute) ******

Anmeldt av Tina Skouen

Skrudd underholdning

Nick Caves siste plateprosjekt er en samling coverlåter som spenner fra Jimi Hendrix og Velvet Underground via Johnny Cash til sviskekomponister som Glen Campbell og Gene Pitney. «Kicking Against The Pricks» er en hyllest til sceneverdens tidløse chanteur, artisten med stemmen som eneste musikalske redskap. Når ble australske Nick Cave en av dem? Definitivt ikke med «The Birthday Party». Det har kommet gradvis. Mr. Cave har skapt seg en myte, men han går ikke av veien for å harselere med den. Patos og humor går hånd i hånd, tonen er ondskapsfull, men like fullt varm. Det er kontrastene som vrir «Kicking Against The Pricks» over i en slags skrudd underholdning, der alt har en undertone, der helten spiller antihelt og det banale blir dramatisk.

«Kicking Against The Pricks» er kanskje en skjendig tittel, men den er hentet direkte ut av Bibelen. En samling coverlåter? Nostalgi? Blixa Bargeld (Einstürzende Neubauten) plukker sine gitarstrenger med utsøkt skjødesløshet på vegne av The Bad Seeds og etterlater en hatsk og bitter bismak som gir lytteren følelsen av å måtte tørke tårene tilbake. Nick Cave and the The Bad Seeds skaper en følelse av nærvær, et uhyggelig nærvær. Å lytte er som å være til stede.

Country, psykedelia, ballader og gospel på en seng av piano og orgel, bass, trommer og Blixas stikkende gitar. Et surr av kaotisk lyd maler melodiene til sand i ørene, og likevel er det så enkelt, så renskåret og enkelt.

I «I’m Gonna Kill That Woman» (John Lee Hooker) kommer «kvinnehateren» Cave fram i lyset, frenetisk og suggererende. Hans kvinnebilde er hun som sviker, som svikter men likevel klamrer seg til vår mann med jernklør. Og hun er toneangivende for denne plata som hører hjemme der på «From Her to Eternity».

Den forlatte helt og besvergende villmann blar seg gjennom låt for låt, note for note, “skal, skal ikke, skal …”«Must I kill that woman?» I Gen Pitneys “Something’s Gotten Hold Of My Heart” kaster han seg inn i refrenget med nyvunnen anger, helhjertet naiv og gråtkvalt. Men her som alltid får sentimentaliteten et stikk av desperasjon.

Å lytte til “Kicking …” er som å kjenne pusten hans i nakken. Nick Cave er en stor sanger.

(Det Nye, 21. oktober 1986)

Dwight Yoakam: “Guitars Cadillacs Etc. Etc.” (Reprise) *****

Vaskeekte og livsfrisk honky tonk-musikk arm i arm med alt du forbinder med Joe Ely, Gram Parsons og good ol’ Hank. Ikke så sedat og erfaren i sin omgang med klisjeer som Nashvilles tilårskomne kjemper. Men det gir bare Dwight det ungdommelige kicket som yngre lyttere blankt vil foretrekke fremfor George Jones.

Han er allerede en habil komponist, og har god smak når det gjelder valg av cover-versjoner («Honky Tonk Man», «Ring Of Fire» og «Heartaches By The Number»). Han har hulket og halvjodlingen i stemmen, nasal og lys løper den på det tettstrikket svingende trad.kompet av akustisk gitarpickin’, sagende feler, pludrende el-gitarer og den stødige bass/tromme-seksjonen som aldri mister en beat og som aldri hopper frem for å posere.

Det svinger, det gråter — og det er varmt som den vakreste junikveld. Ignoranter som hevder at det ikke finnes poesi og blues i countrymusikk kan høre Dwight Yoakam mens de spiser skoene sine.

(Det Nye, 23. september 1986)

Paul Simon: “Graceland” (Warner Bros.) *****

Paul Goes To Africa

Uten å forandre seg synderlig, makter Paul Simon å ankomme 1986 i forvandlet og fornyet form. Stikkordet er Sør-Afrika. Gatemusikken derfra. Den kom Paul for øret. Derfra var ikke veien lang til Johannesburg. Og slik ble grunnkompet i «Graceland» til. De høyest bevegelige og uvanlige vevteppet av bass, gitar-pludring, trekkspill og perkusjon. Rytmene bobler og kiler, samtidig som der ligger et lengselsfullt og lyrisk drag i atmosfæren. Det er musikk spilt av afrikanske musikere. Lånt bort til en hvit mann. Og det er Paul Simon som er den privilegerte i denne sammenheng.

Han bar med seg tapene hjem til New York der tekstene tok form og ble lagt på kompet sammen med diverse ekstra instrumenter. Dessuten gjorde Simon to ekstra låter — den ene med hjemlige cajun-musikere, den andre med Los Lobos. Resultatet er en perfekt kulturbro som aldri taper seg i spenning.

Og likevel er disse visene umiskjennelig Paul Simon; den lune, ruslende stemmebruken, de lavmælte melodigangene, og disse tekstene som er bittersøte mini-noveller; historier som innbyr til egenaktivitet fra lytteren fordi Simon aldri forteller dem i hjel.

(Det Nye, 11. november 1986)

Paul McCartney: “Press To Play” (Parlophone) *****

Paul viser klør

Paul overrasker. Og det er sjelden vare. For skinnet bedrar. Skinnet i dette tilfellet, er George Hurrells bruntonete og sterkt retusjerte foto av Paul & Linda. Det gir inntrykk av en bløt, elegant plate. Men «Press To Play» er alt annet enn bløt. Den unngår bevisst snarveien til lytterens hjerte ved helt å utelate de umiddelbart iørefallende melodiene. Den er det modigste Paul har laget — nest etter «McCartney II». Men i motsetning til «McCartney II» er den nye LP’n et fullbyrdet sett ideer. Ingen løse tråder henger og slenger. Ingen smak av det klosset hjemmesnekrete. Paul har utfordret de moderne klanger, de moderne maskiner, de moderne studio-muligheter, den tidsriktige bruk av rytmer — og vunnet. Og det uten å tape seg selv av syne.

«Press To Play» er en plate å dukke ned i. Rik på spenning, rik på det uventete. Overgangene, klangfargene, de sviende detaljene — lydbildet formelig bobler av overskudd og påfunn uten et øyeblikk å virke nedlesset. Det er stereofoni modern i CD-alderen.

Først treffer lyden deg. Skarp og ren som høstluft. Trommene — en økonomisk omgang med snert og punch. De programmerte rytmene, en sann lek med teknikken. Stemmen — nydelig presis enten den strekker seg etter de høye tonene, eller fråder i rått raseri. Og så kommer detaljene. En skjønnsomt vrimmel av krydret lyd og stålsatt harmoni. Med gitarene som de toneangivende instrumenter. Durende og krasse, bølgende og fresende — de gir samtlige låter en diamanthard egg som smaker umiskjennelig rock’n’roll — selv om bruken av synth og rytmer er så hypermoderne som noe. Litt av gitar-arbeidet må vel krediteres Eric Stewart (ex-10 CC). Han er blitt en like viktig samarbeidspartner som Denny Laine var rundt «London Town», og deler komponist-ansvaret med Paul i seks av LP’ns ti låter. Men også andre kjente navn er innskrevet, blant annet Phil Collins, Carlos Alomar, Pete Townshend og del-producer Hugh Padgham.

Jeg nevnte at LP’n ikke byr seg frem i kraft av umiddelbare melodier. Det betyr ikke at den mangler melodiene. De ligger under overflaten. Du oppdager dem ikke før du kommer forbi første-inntrykket av fascinerende, eggende lyd. Men da kommer de også, som de søteste og mest velsmakende drops. Nydelige melodilinjer, underfundige små-temaer, krasjende riff-sekvenser — det ligger der inne alt sammen, for den som leter. Og jo mer fortrolig du blir med LP’n, jo rikere blir hver enkelt låt. Det er sannelig den motsatte utvikling av hva du er vant med fra en Paul McCartney-plate!

Stilmessig er spennvidden ganske stor. Fra den tett suggererende «Stranglehold» (som har et krasst rockabilly preg) til singalong’n «Good Times Coming / Feel The Sun». Fra den slentrende bossa-visen «Footprints» (i slekt med «Bluebird») til blodskutte «Angry». Fra den merkelig sære og samtidig cinematiske tiltalende «Pretty Little Head» (et dypsindig sus av synth og programmert grunnkomp krydret med melodi-løkker og «uvirkelig» all-sang) til megafon-balladen «However Absurd» (som mest av alt minner om Neil Innes’ idiot-sang og andre Beatles-pastisjer under Monty Python/The Rutles-paraplyen). Og hør hvordan Paul brått får igang et infernalsk driv midtveis i den ellers ganske trå «Move Over Busker». Og hele tiden – hvor han enn beveger seg – beholder låtene den samme hårde eggen, det samme skarpt og rent fremkalte lydbilde.

«Press To Play» er historien om en musiker som tar det han holder på med dødelig alvorlig. Og den viser både vilje og evne til å komme à jour. Paul McCartney har oppdatert seg selv uten å fri til galleriet. Han gir deg ikke meget til søte ballader (faktisk bare én, og den er LP’ns minst spennende innslag), men han gir deg sannelig anledningen til å oppdage Paul McCartney på nytt.

Pauls eneste svakhet er – som alltid – tekstene. Der vimser han fremdeles rundt i ingenting. For ham er ordenes klang viktigere enn deres betydning. Derfor blir det vel mye tullball – og uetterrettelig snakk om «love». Bare én gang mister han besinnelsen; i «Angry» som er akkurat det. Og det kler ham!

(Det Nye, 30. september 1986)

Daryl Hall: “Three Hearts In The Happy Ending Machine” (RCA) ***(*)

Hall uten Oates. Men forskjellen er likevel ikke så stor. Daryl går rett på mål: gapet som fører ned i folke-buken. Og han gjør det med låter som nok kan vimse litt med arrangementene, men som aldri slutter å være pyntelige salutter til «følelsene». Og underlaget benytter tilstrekkelig mange rytmiske knep til at man kan kalle det soul, og tilstrekkelig mange melodiske knep til at man kan kalle det pop. Dave Stewart (Eurythmics) låner bort sin ekspertise som producer og (med)komponist. Og både Bob Geldof og Joni Mitchell står på gjestelisten. Resultatet blir en fordragelig LP full av fine detaljer og holdbare refrenger. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra å synes at helheten virker for sølete. Hall & Oates på sitt beste har et langt fastere grep om hver enkelt låt. Hall & Stewart lar det altfor lett få lov til å flyte.

(Det Nye, 23. september 1986)

Camper Van Beethoven: “Camper Van Beethoven” (Pitch-A-Tent) ****

Coveret er et smakfullt blad fra landet Psykedelias annaler. Og det yter musikken full rettferdighet. For om dette California-bandet først detter ut av høyttalerne som en slags merkelig sjanglende eksponent for meksikanerrock, blir det ganske snart vanskeligere å karakterisere dem.

Hele platen er en urolig strøm av flytende stilarter som iblant passer hverandre, iblant ikke. Fellesnevneren er evnen til å fatte seg i korthet, og den evindelige ustøheten som ikke ligner så lite på sjarm. Psykedelisk er den utidige bruken av baklengs gitarer/stemmer. Her er innslag av pur raga, Hare Krishna-rop og titler som «We Love You» og «Peace & Love» — avlevert med et infamt glimt i øyet. Men her er også ruslende rocka-viser, såre nærmest betente folketoner, mørke monologer, et stykke vrengt Beach Boys, en feiende jig.

Det sjangler og skrangler seg i alle retninger uten ønske om å ta skikkelig form; heller avslutte en låt i full oppløsning enn å følge noe som ligner på spilleregler. For liksom å sette prikken under i’en smeller gruppen til med sin nevrotisk psykedeliske versjon av Pink Floyds «Interstellar Overdrive». LP’n lander ikke inne i hodet mitt, takk og pris, men i nærheten. Og jeg tror det er OK å ha den i nabolaget. Det er ikke alle forunt å gå fiskeben opp Niagara.

(Det Nye, 3. februar 1987)

Etterpåklok

Så fint at det gjør vondt. Strippet ned, lavbudsjett, innspilt i et skur ute på bondelandet. Min absolutte favoritt-LP med Triffids. Sånn skal musikk som griper deg i hjerterøttene lyde. Rett ut av jordsmonnet. Folk, country, rock - den riktige, frie blandingen under den blå, blå himmelen der vinden rusler gjennom gresset. Elsker disse Big Pink-skissene.

September

David Sylvian: “Gone To Earth” (Virgin) ****

Elsker man Sylvians mer atmosfæriske, cinematisk arbeider med det sene Japan, bør dette dobbel-albumet ha en minst like lindrende virkning. Det er fire platesider som fullstendig unndrar seg kriteriene vi selvgode journalister bedømmer pop-plater etter. Er det kontinuitet eller monotoni? Er det estetikk eller muzak? Sylvians svar mumles dypt nede i jordsmonnet, og slutningene vi kan trekke henger alle i tom, tom luft.

Det er musikk som skaper ringer i sjeledypets vann. Melankolsk, øm, abstrakt. Luftrommet anskueliggjort gjennom synthes susende, fraværende sug. Nærheten formidlet gjennom den nakneste mest gjerrig utporsjonerte bruk av trommer, gitar - en ensom trompet, kan hende, og Sylvians egen fuktige, monotone klagesang. Gitaristene Bill Nelson og Robert Fripp har spesielt fremskutte roller i prosjektet, og deres ydmyke lek med klangfarger gir musikken en fascinerende … hellning.

Sylvian synger bare på den første platen, den andre består av instrumentaler. Og det må erkjennes at instrumentalene utfordrer lytterens oppmerksomhet og tålmodighet vel ofte. Det låter ufullbyrdet, det låter skisse. Men LPens saktmodige skjønnhet tar jeg over meg en hvilken som helst regntung ettermiddag. Den føles som en stille vandring gjennom fotografier av høstlandskap i tåke.

(Det Nye, 28. oktober 1986)

Talking Heads: “True Stories” (Sire) ****

En skål for de tause

Denne platen er finest fra de siste tre kuttene og ut. Her formidler Talking Heads en betagende sørgmodig stemning som minner meg om The Last Picture Show fra 1971 (en av mine absolutte favoritt-filmer). Å sammenligne med film er ganske relevant i denne sammenheng, for True Stories er musikk basert på musikken fra David Byrnes kommende film med samme navn (den originale film-musikken synges av skuespillerne). True Stories er ingen psykotisk reise gjennom Byrnes intellekt. Den er enda mer masse-orientert enn Little Creatures – nesten defensivt begivenhetsløs i sine virkemidler.

Det er en plate for den tause majoritet, for dem som klamrer seg til de lavere trinn på den sosiale rangstige – en kjærlighetserklæring til vanlige mennesker; mennesker for hvem begrepene "frihet" og "solidaritet" har null mening, mennesker hvis høyeste mål er å finne "noen å elske". De emosjonelle landskapene Talking Heads pensler ut, syder ikke akkurat av varme – man aner derimot den intellektuelles kliniske tankelek bak; bildene har rene, harde flater og skarpe kontraster – som en sort/hvitt-film, som The Last Picture Show. Men enkelheten kler gruppa. Ikke minst i deres spartanske omgang med populærmusikkens røtter. Gufset av noen stål-riffs. Det lette silder av tex-mex. Det salige ljom av gospelkor. Den glidende steel-gitar.

True Stories er amerikansk rotbløyte fra en kvartett som så definitivt kan sin ABC. Rock'n'roll til country til gospel og tilbake igjen. Soundet balansererende mellom kjeller og avansert studio. Talking Heads nøkker tak i deg. Men gir ikke fra seg så altfor mange store låter. De kommer eventuelt over på side 2 – med singlen Wild Wild Life, og de tre avsluttende kuttene: Dream Operator, People Like Us og City Of Dreams.

(Det Nye, 4. november 1986)

Love And Rockets: “Express” (Beggars Banquet)

Etterpåklok

Et av bandene som ble til da Bauhaus sprakk. Dette er deres andre LP. Og her finner de opp 90-talls-rocken. Goth, psykedelia, ljomende og durende gitarer i katedral romklang og på en seng av levende, omformelig lyd. "Yin And Yang (The Flowerpot Man)", å jada!

This Mortal Coil: “Filigree & Shadow” (4AD)

Etterpåklok

Andre-LP'n til dette liksombandet som egentlig er de av artistene på 4AD-labelen som hadde tid og lyst til å skape noe sammen. Fire platesider med stemningsmusikk, halvparten av låtene er instrumentaler. "Filigree & Shadow" er et svalt vevteppe av desillert skjønnhet, malt i nattlige farver og gull mot en måneblå bakgrunn. Nyt.

Elvis Costello And The Attractions: “Blood & Chocolate” (Demon) *****

Rått og nakent

Elvis Costello (denne gang alias Napoleon Dynamite) vender tilbake til de rå tårekanalene og spisse nervetrådene som velsignet eldre plater som This Year's Model og Trust. Den psykotiske Elvis. Med et arrogant forhold til pen lyd og delikate arrangementer. The Attractions gir ikke ved dørene, de spiller djevelsk spartansk – selv keyboards-siden holder skjemaet nå, fremfor å drodle rundt på sidene. Han kvitter seg altså med en ikke ubetydelig mengde amerikansk orientert ballast. Men skjønt Nick Lowe er tilbake som producer, har ikke tiden stått stille.

Blood & Chocolate er en meget sær og utilgjengelig LP. Få av låtene frembyr melodier av den umiddelbare sorten, og skjønt Elvis i f.eks. Tokyo Storm Warning høvler seg helt ned til rock'n'rollens grunnfjell, vrenger han det ut av fokus og inn i en støyende, stygg variant som gjør forbildene Memphis Tennessee/19th Nervous Breakdown/Mr. Soul/Subterranean Homesick Blues til de rene engle-ballader. Og entrer han de lyse, moody stemninger – noe han faktisk gjør ofte – lar han ikke sangen vare lenge før tekstens sjelekval anskueliggjøres med uventede primal-hyl (de verste og mest hudløse han har frembrakt på denne siden av 80-tallet) og skjærende gitar-dissonans; det gir meget bisarre effekter når stemningen og den musikalske innpakningen i utgangspunktet er så dempet som her.

Tekstlandskapet er gjennomført forgiftet. Enten det dreier seg om billige ferieturer som gasser seg i andre menneskers elendighet: verden sett fra en avfallsdynge, eller ren, pur, gul sjalusi: følelseslivet sett gjennom et kloakkrør. Her er i det hele tatt uhyrlige mengder "emosjonell fascisme," som Elvis selv engang kalte det.

Formidlet gjennom en sinnrik og utstudert ordflom, overstrødd med snedige ordspill. Det er ikke gjort i en håndvending å nå inn til kjernen av Costellos tekster. Men han varierer formen. I Want You (en av LP'ns og Elvis' definitive høydepunkter) er for eksempel sjalusi i nådeløs klartekst – med drapsmetaforer som gjør fortvilelsen direkte farlig.

Om jeg skal sammenligne Blood & Chocolate med noe, faller ikke valget nødvendigvis på tidligere Costello-plater, men heller på John Lennon/Plastic Ono Band. Og da snakker jeg ikke om ord, bilder eller vendinger, men om det rå og det nakne. Elvis gir oss primalskriket 16 år etter.

(Det Nye, 21. oktober 1986)

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Eldorado” (Plateselskapet) ******

Et uvær av en rock’n’roll-LP?

«Eldorado» er en musikalsk nytelse. Overraskende rolig og avbalansert. Selv om mange vil etterlyse flere iørefallende låter. Tekstene er noe av det mest alvorlige og ambisiøse Åge har prestert. Men der lugger det til gjengjeld, for Åge er ikke den poeten han gjerne vil være.

Ettertiden viste at «Levvá livet» skjemmes av en klaustrofobisk «sound»; den stereotype, monotone dobbel-trommingen gjør musikken nummen. Den er polstret og dimensjonsløs i bånn.

«Eldorado» løser disse problemene. Befriende åpen «sound». Rik, fyldig og luftig klang på hvert instrument. Rom å puste i. Hver låt instrumentert og arrangert etter sitt gemytt. Og viktigst: Sambandets nye trommeslager, Carl Haakon Waadeland, gir musikken bevegelse og musikalitet der den trenger det mest. I det rytmiske. Ikke så å forstå at Åge tør ta for store sjanser. Han tøyer nok Waadeland mer enn nødvendig, og det kunne sikkert foregått mer eksplosive og frapperende saker her. Men til Åge & Sambandet å være er likevel «Eldorado» et syvmilssteg.

Samtidig har Åge ofret noe så betydelig som Samband-«soundet» for å nå hit. Den raklete, lett ubehjelpelige sjarmen er erstattet av (nesten) feilfri profesjonalisme. «Eldorado» er nummeret før hyret studio-mafia. Blir det neste skritt?

Om «Lys og varme» skilte seg ut på «Levvá livet», ville den ikke gjort det her. For «Eldorado» er i nettopp den låtens ånd, dempet og lengselsfull. Neppe hva den troende vil kalle rock’n’roll. «Eldorado» er så laidback at ryggen truer med å briste. En svakhet de første gangene du hører den. Ikke bare er platen (og kuttene) langspilt — så langspilt at flere låter gis anledning til å henfalle til regelrett selvbeundring — men den slipper aldri denne nedtonede atmosfæren av mjuk klynking. Det er langt, langt mellom Åges tradisjonelle, slarkete lyskespårk. Og når de kommer, er også de utført velbalansert og trygt på hælene.

Men stille, stille kryper platen inn i deg. Om du gir den sjansen. Og du begynner å fatte logikken samtidig som stemningen, lyden, ordene, melankolien danner et ferdig bilde av vår samtid. Åge vil synge om hesligheten sog håpet, men han gjør det med en smakfull musikalitet som mannen aldri tidligere har fremvist. Uten store overskrifter, uten svulmende biceps. Således blir også lengden på låtene meningsfull: de samme tingene sies om og om igjen uten hastverk, i en evig forvandling av nyanser. Vår tid er ikke bare standpunktenes tid, det er også ettertankens tid. Mens de unge, utålmodige og sinte leverer standpunktene så skarpt og eksplosivt krydret at tennene skrangler, erkjenner Åge at hans rolle ikke lenger er ungdommen, men ettertanken i livets senit.

Håndverk, ikke poesi
Tekstene på «Eldorado» tar opp fryktelig alvorlige temaer — noe du vel har kunnet lese i DET NYE de siste fem ukene. Åge har slitt med ordene, og det synes — på godt og ondt. Med ett unntak — «Bedre enn de fleste» (der Åge til alt overmål forsøker seg på ironi og humor, en blanding han aldri har mestret) — er dette tilstrebet dype tekster om vår tid og alle dens fasetter. Om nød, om krig, om angst, om sorg, om manglende evne til å vide følelser, om noe såpass konkret som arbeidsløshet, om det å bli eldre, om å være far i dag. Her er også en gjennomgang av Norges historie, skrevet mer med hjertet enn forstanden.

Svakheten er at Åge forsøker å gape over så meget i hver låt at han tvinges til å komprimere; med det resultat at den ferdige tekst gjerne blir vag og generaliserende — klisjeer og fraser benyttes for å sammenfatte det som ellers ville blitt spesifikke, personlige og sannsynligvis (men ikke nødvendigvis) meget lengre tekstblokker. Kanskje har den evige trussel om faren for å sprenge rammene spøkt i Åges bakhode. Likevel må jeg si at det er mer interessant å følge Ulf Lundells fiasko-pregede forsøk på å formidle noe så tilsynelatende begrenset som en skilsmisse over fire hele platestørrelser, enn å høre Åges forsøk på å favne hele verden over to. Rett og slett fordi det Lundell formidler er personlig, han formidler seg selv og sin splitter nakne sjel uten distanse.

Åge derimot, stiller frasene og budskapet mellom seg selv og lytteren. Han lar bildene stå som de er, uten å fylle dem ut, uten å trenge inn i dem. Det kunne i seg selv vært tilstrekkelig om strofene var knappe og presise og avstanden mellom dem lang, slik at der automatisk oppstod en spenning basert i det uuttalte. Som Åges beste tekst, «Han va 7» (fra «Dains me mæ»).

Men slik er det ikke her. Det belærende og moraliserende som burde ligget i det uuttalte, blir sagt, mens de fine snittene som danner en histories ramme og som er livsnødvendige for at lytteren skal kunne ha noe å forholde seg til og dikte videre på, blir uuttalt.

Selv når Åge skisserer opp personer, som den arbeidsløse mannen i «Arbeidsløshet», blir ikke personen en person, men en todimensjonal sentimentalisert klisjé. Samme med sangen til Olof Palme; hvorfor i all verdens rike måtte Åge ty til så utgåtte bilder som skuter som legger fra land? Det Åge bedriver her er håndverk, ikke poesi.

Til hans forsvar kan anføres at disse tekstene og denne teknikken har et langt større nedslagfelt enn Lundells svermeri for selvet. Åge er «safe», men folkelig. Det er ingen uviktig egenskap. Spesielt når det gjelder såpass alvorlige emner som de «Eldorado» besynger.

Verst er Åge når budskapet skal være mer eller mindre politisk. Da overforklarer han meningen bak det han synger. Gjennom årene har det gitt mange av sangene hans sterk slagside — de blir gjerne fryktelig tids-, steds- og/eller saks-bundet. Således makter han å redusere en av de fineste tekstene på den nye LP’n «Voggevise», skrevet i skyggen av Tsjernobyl. Den er så fin og var i bildene at det halvt snakkede midtpartiet slår beina under poesien og stemningen. Det samme gjelder det resiterte partiet i tittelkuttet som forflytter en innmari fin tekst om det å være far og se sine barn vokse opp i vår tid, til noe helt konkret: krigen i Afghanistan.

Med det samme det skjer, mister sangen brått dimensjonene.

Nå virker det som om jeg synes «Eldorado» er stinn av svake tekster. Men det mener jeg ikke. Kvaliteten på gjennomsnittet er høyere enn noen tidligere Åge-LP, dybden større og alvoret tyngre. Det irriterer meg bare at han av og til nesten er fremme ved noe stort, men svekker teksten ved å velge det halvgode, ved å overforklare, ved å henfalle til klisjeer eller ved rett og slett å unnlate å fullføre ideen. Det siste gjelder i sannhet «Mitt land, mitt land» som forteller norgeshistorie slik Mark Knopfler fortalte amerikansk historie i «Telegraph Road», men som plutselig slipper tempoet og utviklingen i skildringen ved å gjøre et veldig hopp frem til 1986 (der den for øvrig ender i et alt for spinkelt bilde).

Levende skjønnhet
Musikken har jeg ikke meget å utsette på. Den er så gjennomarrangert og gjennomtenkt, så breddfull av ømme, lengselsfulle melodilinjer, så levende vakker at du kan grine. Stryker-arrangementet i «Til en venn». Det dansende synth-bass-temaet og det spartanske arrangementet i det fenomenale og brennende tittelkuttet. Den nakne, akustiske «Tro håp og kjærlighet» som utspekulert sent slipper inn i resten av Sambandet.

Og mest av alt, mesterverket «Fra en mann», som varer og varer og varer mens instrumentene glir inn og ut av arrangementet — ren besettelse, og Gunnar Pedersens akustiske gitar-solo er simpelthen noe av det luftigste og vakreste jeg har hørt fra en norsk musiker. Utviklingen av låten kan i mangt og meget minne om nåtidens Dire Straits på sitt aller beste.

Ros også til den voldsomme snerten som ligger i «19 år» (en av LP’ns ytterst få tempo-låter), spesielt når perkusjons-gjengen i sangens klimaks ramler inn med kjetting og løpsk mishandling av luftekanaler. Og ros til alle detaljene du finner i hvert enkelt kutt. Bare noe så elementært som den dempede, men uhyre klangrike bruken av synth. Og Terje Tranås’ underfundige orgel-toner som du ikke engang oppdager før etter flere gangers lytting. Og Waadelands trommer igjen — bare det at han benytter ekte slagverk med ordentlig akustisk smell i skarptrommen. Og Tor Evensens meget bevegelige og musikalske bass-ganger (han er selve anker-mannen i dette laget, sammen med Waadeland). Bill Booths plass i bildet er jeg mer usikker på. Fela blir liksom hengende på utsiden her og der, den virker ikke skikkelig integrert i «soundet». Men den tilfører samtidig de mest vemodige tonene — hverken country eller norsk, snarere en slags svensk avart som får meg til å tenke på løvtrær og midtsommer, og den understreker at Åge & Sambandet i 1986 mer enn noe spiller folk-rock.

Sluttlig må jeg si at «Mitt land, mitt land» med sin besettende, rullende fremdrift har alt i seg til å bli en Åge-klassiker. Men de bør jobbe den opp live, for akkurat der hvor det er naturlig og hvor du venter at låten skal ta av, der gitar-soloen burde flenge himmelen i to, der får du bare et par usikre toner, før orgelet overtar og sangens liksom faller sammen. Arrangementet makter overhodet ikke å høyne låten mot det store klimaks. Og det er jævlig. For det er akkurat en slik låt. «Bare sei det du» er på sin side «Rio de Janeiro» for halv maskin, med en tekst som fanger inn erkjennelsen av å bli eldre. «Bedre enn de fleste» er en dum og typisk Åge ompa, uten det tillegget som gjorde «Fire pils og en pizza» til en vinner.

Likevel. «Eldorado» er Åges desidert beste LP til dags dato. Den er stinn av fin, varm og melankolsk musikk. Faktisk er dette den første Åge-plate som kan nytes i kraft av musikken alene. Så mangfoldig, så velklingende, så vakker og estetisk er den. Og hva man enn måtte mene om tekstene, så står de til musikken. Gjennom Åges stemme (sangene er lagt i et lavere toneleie enn vi er vant med fra Åge, og det gir stemmen hans betydelig større ro og nærhet) formidler de besinnelsen og håpet like sårt og nydelig som Gunnar Pedersens akustiske gitar.

(Det Nye, 30. september 1986)

Can Can: “European Rainbow” (Transmission) ******

Regnbuen ender her!

Der kommer det igjen: Ruby, don’t lie to me / I’ve seen those eyes before … og jeg får lyst til å grine. Det er dirrende skjønnhet, det er smerte, det er et av de mest vidunderlig ømme øyeblikk norsk rock har frembragt noensinne. En sang om ensomhet og selvfornektelse formet som en inderlig forståelsesfull vignett. Sunget av en røst som både er sterk og kjærlig — uten å bli sentimental eller dramatisk. Mens kompet hvisker og slentrer, vugger og skyfler. Det er Anne Grete Preus og hennes Can Can. Det er én bit av en plate som er forbløffende rik og variert — og velsignet kommersiell. Alt de har gjort før er kun en lek i forhold.

Anne Grete synger på engelsk. Det er den første genistreken. Det er ikke bare det at stemmen hennes virker friere, den er friere. Og sikrere. Fra det ømme til det fryktelige, fra det kjærtegnende til det flammende. Anne Grete går inn i diksjon, betoning, frasering med en forståelse og nyansert fortolknings-glede som lokker frem det maksimale av hver eneste strofe. Hun svulmer, hun er sårbar. Hun har temperament. Og hun står glødende støtt i selve uttalen av ordene. Dessuten har hun sørget for at de ligger en nødutgang innbakt i låtene — for denne LP’n er skapt med en kontinental europeisk stemning i tankene, og hver gebrokne skjevhet styrker bare dens ønskede atmosfære. Du opplever det forlorne, det utlevde, det engstelige, det desperate, det lengselsfulle — alt du makter å forbinde med gebrekkelige sangere som Marlene Dietrich og Edith Piaf — og med filmer som «Cabaret».

Det grenser avgjort mot kabaret-musikk. Men det er rock så blodfull, stram og svingende som noe jeg har hørt i år. Tidvis anes likheter med Eurythmics — spesielt i den storslagent besettende «Don’t Cross The River», i «Independent Woman» og i nattklubb shuffle-bluesen «Worn Out Shoes»’ refreng. Det er låter sunget av en stor vokalist. Og spilt av et like stort band. Med unge Tore Elgarøy som den desiderte anker-mann. Hans gitar-mangfold preger og besjeler hver eneste låt. En knitrende, rå klang av god, gammeldags elektrisk blues-gitar ligger igjen i alt han foretar seg. Mens han skrur inn de perfekte rytmiske betoningene. I et dryss av toner, i en vegg av dur, i et skråplan av riffs, i et livlig landskap av dansende, nøkkende melodi-ganger. Han beliver Anne Gretes omgivelser. Mens fingrene hennes løper over tangentene. Mens grunnkomp’et skyver og dunker. Vestabys bass, en dimensjonert pumpe som legger inn synkopene, men som aldri faller i de ekshibisjonistiske fellene. Mitt eneste ankepunkt er trommeslager Øyvind Hansen. Han makter ikke helt å møte de spenningene og de mulighetene disse sangene legger opp til. Han velger det forventede for det uventede, han våger ikke nok. Men han holder bitene sammen. Og det trengs her hvor rammen er strengt fengende, men hvor detaljene myldrer.

Jeg må også berømme Can Cans meget gjennomtenkte bruk av gjestende musikere. Torbjørn Sundes trombone her. Finn Eriksens trompet der. Py Bäckmans kor-stemme. Det er krydderet som øker låtenes potensiale.

Dessuten må jeg si at Anne Gretes engelske tekster er et stykke dristighet som jeg aldri hadde ventet fra en norsk tekstforfatter. Hun forsøker behendig å unngå klisjeer, hver strofe er en ladet del av et ladet og meningsfullt hele. Engelsken benyttes ikke som en lettvint vei til det norske øre. Hun vil noe, og jeg synes at hun som oftest får det til.

«European Rainbow» bør ha sjanser utenfor våre grenser. Jeg kan ikke skjønne annet, for hvor mange av årets britiske og amerikanske LPer er egentlig bedre? Jeg mener, denne platen huser en drøss potensielle slagere - samtidig som den stilmessige spennvidden er svimlende. Ingen låt ligner på den foregående. Sikt ørene inn på hele side 1: «Lover For A Night», «Worn Out Shoes», «Lost Our Love. Please Call!», «Independent Woman» og «Ruby». Og grin! Det må være årets mest fullkomne plateside! Og da unnskylder man gladelig at det stopper litt opp for Can Can over på side 2 — ja, for tross alt er to av de fire kuttene giganter: «Don’t Cross The River» og «Blood From A Stone». Syv av ni. Det kaller jeg overflødighetshorn!

(Det Nye, 28. oktober 1986)

The Hollywood Brats: “Whatever Happened To The Hollywood Brats” (Sonet) **

Hollywood Brats var Englands råtne svar på New York Dolls. På keyboards hadde man en ubehøvlet banditt med flisete, skulderlangt hår og stygg kjeft: Casino Steel. Kjeltringene ble aldri konger. Men de ble legender etter at punkrocken hadde unngjort sine verste herjinger. I 1980 gjorde The Hollywood Brats et gjenforeningsforsøk i Nidaros Studios, Trondheim. Opptakene kommer ut på plate allerede nå. Og de smaker akkurat like jævlig som man kunne håpe.

Cat Chryslers furtne stemme, ustø vandrende mellom glammet og det Keith Richard'ske ballade-drag. Casinos klunkende piano. Det fresende gitar-kicket. Og grunnkompet, ubetalelig skeivt. Rock'n'roll så dyrisk og medrivende som noe. Med en grusom bruk av ekstra virkemidler — som den totalt malplasserte spanske gitaren i "Red Leather", den aldeles hjelpeløse omgang med synkoper og stopp-start teknikk i "Looking Through The Judas" og "Borgia Street", det ravende trad-country arrangementet i "Trucker’s Lament", den respektløse rock’n’roll-overkjørselen av Dean Martins "Little Ol’ Wine Drinker Me".

Dette er folk som overhodet ikke kjenner egne begrensninger, folk for hvem intet var hellig. Og selvfølgelig oser det billig sex hele veien. Høydepunktet er intense "Suckin’ On Suzie", en studio-jam som må være et av rockens mest utilslørt grisete øyeblikk. Hollywood Brats eide ikke skam i livet. Og om noe, er denne LP’n et stykke skamløs rock’n’roll. Om to dager står den i plateforretningenes salgshauger. Om fire år hylles den som kult-klassiker. Vær en rev, invester nå!

(Det Nye, 4. november 1986)

It’s Immaterial: “Life’s Hard And Then You Die” (Virgin) ****

Navnet er godt og platens tittel muligens årets beste. Men musikken er vanskeligere å få grep på. Skjønt den sklir meget behagelig gjennom rommet. Det skyldes ikke minst en meget habil rytmeseksjon som ruller fremdrift hele veien. De musikalske omgivelsene har en lavmælt omgang med elementer av folkemusikk, spesielt eksotiske varianter. Uten at det et øyeblikk blir sært, for It’s Immaterial spiller avgjort popmusikk. Jeg synes bare musikken har en tendens til å bli konturløse skisser mer enn fullbyrdete låter. Samtidig innrømmes det at platen vokser over tid.

(Det Nye, 18. november 1986)

New Order: “Brotherhood” (Factory) *****

Pågående, intens vokal over et eggende komp der de syngende gitar/bass-linjene perfekt integreres i den temmelig voldsomt utvalsete rytmen. Bred, feit «sound» som er mer ensemble enn individualisme. Overskudd og aldri statisk. Begeistret uten å virke teit, desperat uten å virke blind. Det er britisk rock i skjæringspunktene mellom navn som The Cure, The Smiths og Lloyd Cole — og bare en svak ettersmak av Joy Division.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Cyndi Lauper: “True Colors” (Portrait) **

Cyndis pakke var en frisk og freidig pakke av glade farger, tonekåt stemme og ubønnhørlig kommersielle popmelodier. Rene selvparodien til tider. Og når hun sang at jentene ville ha det gøy, gjorde hun kvinnesak i hoffnarrens ham. Cyndi var altså unusual. At det gikk såpass lang tid mellom forrige LP og True Colours, resulterte i høye forventninger.

Det er derfor en real nedtur å høre platen. Bortsett fra bildene på coveret er her ingenting igjen av den frodige farveklatten Cyndi Lauper. True Colours er først og fremst skjemmet av et usedvanlig stivt, tannløst og statisk komp. Det finnes ikke temperament i det. Hver eneste låt går seg tom allerede etter første refreng.

Cyndi forsøker av all makt å gi låtene liv gjennom sin stemmebruk, men oppnår egentlig bare å virke krampaktig forsert. Det piper og det bæljer, det går opp og ned og frem og tilbake – men det henger så fullstendig utenpå dette kompet som aldri svinger.

Man kunne kanskje ikke forlange låter av samme glitrende kaliber som "Girls Just Want To Have Fun" og "Time After Time". Det er greit nok. Men at Cyndi skulle lage en LP så til de grader uten profil at den går i ett med hva som helst på markedet, det må man ha lov til å kalle en stor skuffelse.

(Det Nye, 14. oktober 1986)

John Fogerty: “Eye Of The Zombie” (Warner Bros) ****

Zombie er ikke så villig til å tekkes rock’n’pop-siden av Creedence Clearwater Revival som Centerfield. Creedence-likhetene går nå i retning Chooglin’, og disse mørke, eggende messene. Rått og dvelende fremfor umiddelbart rock’n roll iørefallende – og/eller bittersøtt.

Platen skjener rett inn i den glødende monotone sump-nerven av tungt gyngende grunnkomp (Fogerty har hyret bassist og trommeslager denne gangen) og betente, guløyde gitar-riffs. Gitaren skjærer iltert som i ’69, og stemmen er blodskutt sandpapir.

Beste kutt: Change In The Weather; gyngende komp og improvisert gitar-utvikling som minner en god del om I Heard It Through The Grapevine. I den andre enden har vi kuttene som flørter utilslørt med funk. Det er ikke Fogertys stil fremmed, men jeg synes likevel ikke han overbeviser på det området.

Og når sant skal sies, så kunne LP’n trengt et par pustehull i form av korte, konsise låter med fyndige refrenger. Fogertys styrke har alltid vært miksturen. Den forsømmer han på Eye Of The Zombie. LP’n mangler rett og slett noen viktige ingredienser, og det blir ganske sjenerende over på side 2.

Men samtidig må det understrekes at Fogerty også gjør masse av det han kan best: rocker så det spruter og kjører voodoo-blues så ryggraden krøller seg. Tittelkuttet, Headlines og Change In The Weather gjør godt når som helst.

(Det Nye, 14. oktober 1986)

Orchestral Manoeuvres In the Dark: “The Pacific Age” (Virgin) **

De sklir mer og mer friksjonsfritt langs motorveien mot masseappellen. Digitalt og syntetisk, javel. Men med en klar dominans av naturlige, menneskelige instrumenter. Fløytende orgel-toner, småfunky gitarer, snatrende blåsere, bedagelig tromme-beat og høytidsstemte sangharmonier.

Mens Andy McCluskeys stemme er gråtkvalt nasal, breddfull av overspilte emosjoner. Melodiene er stort sett både rørende og romantiske. Enkelte fartspepringer er her, men det meste sauser seg selv ut i en bløthet som nesten gjør meg flau. OMDs nye plastvaffel er en ryggløs affære, egentlig mer vassen enn søt. Bare sjelden makter bandet å gi de melodiske melodiene form og retning. Som oftest faller ideene sammen i en mumlende geléaktig masse.

Det er greit å kjede seg, men når kjedsomheten blir en intens opplevelse – da klarer du så meget før popmuzak blir lidelse.

(Det Nye, 11. november 1986)

Oktober

A-Ha: “Scoundrel Days” (Warner Bros.) ******

Pål Waaktaar på alvor

«Selvsagt handler det fortsatt om pompøs og fullstendig ufarlig popmusikk, kalkulert og strømlinjeformet ned til minste detalj ...» Nærmere en kritisk analyse kom aldri musikkavisen Beat da den nylig overøste a-has nye LP med superlativer. I samme nummer ble Åge Aleksandersens «Eldorado» sablet ned i full bredde, hovedsakelig dreide det seg der om tekstene — anmelderen brukte bare noen ytterst få ord på musikken. a-ha, derimot, skrytes opp i skyene og ene og alene i kraft av sine musikalske kvaliteter. Ikke ett ord om tekstene. Og Beat er ikke alene. Du finner den samme tonen igjen i både små og store publikasjoner — helt opp til de største dagsavisene.

Hvorfor denne forskjellsbehandling? Hvorfor er Pål Waaktaars ord uten interesse? Vi befinner oss selvfølgelig inne i det feltet som heter hip journalistikk. Det er ikke hip’t for musikk-journalister å like Åge. Mens a-ha, det er selve tidens puls. Derfor må a-ha gjerne skrive verdens dårligste tekster. Det spiller ingen rolle, a-ha er popmusikk uten andre mål enn å selge og underholde. Og alle «seriøse» journalister med respekt for seg, holder av en useriøs plass i sitt hjerte for ett eller annet glatt pop-fenomen alle har vi jo vært et fan en gang.

Denne innstillingen er egentlig et foraktens skalkeskjul. En forakt som blant annet retter seg mot den jevne mann og hans sans for det lett tilgjengelige. Man forflytter seg ned til almuens nivå for et øyeblikk, med en søt følelse av egen fortreffelighet og generøsitet i kroppen, mens man sorger for å ha sitt alibi i orden: dette er selvfølgelig ufarlig og mindreverdig musikk, men OK, litt sirkus kan vi tillate.

En smule konsekvens må kunne forlanges, og hvis Åge skal slaktes for ikke å ha vært flink nok til å formulere sine viktige og absolutt seriøse hensikter (noe alle journalistene erkjenner at han har), så må man kunne kreve at a-ha slaktes for eventuelt ikke å ta stilling til noe overhodet! Ja, for han må jo mene at de ikke gjør det siden han kaller a-ha «ufarlige», og ikke finner tekstene verdt å nevne i det hele tatt. Gruppa trykker tross alt ordene på plateomslaget — akkurat som Åge. Bør de ikke da taes alvorlig? Slik blir Beats omfavnelse av a-ha vampyrens omfavnelse av offeret; her slurpes blod mellom linjene i en av de mest hykleriske plateanmeldelser jeg har lest.

Beats journalist og en drøss av hans kolleger og likesinnede over det ganske land, behandler a-ha meget dårlig. Men det er vanskelig å se det, for de gjør det med en haug gode kritikker. Skrell vekk alle de pompøse lovordene, og du sitter igjen med en bøling som mener hva de mener uten å være i stand til å forklare verken seg selv eller sine lesere hvorfor, og hvis eneste faste holdepunkt i tilværelsen er forakten for den brede vei. Rocken har utviklet sitt eget kultursnobberi — man kan vel endog driste seg til å kalle det kulturfascisme.

a-has nye LP er et veldreid stykke pop-musikk. Det har alle journalistene skrevet, og det har de også rett i. Det er musikk som går rett ut i det storslagne lydbilde uten hemninger. Det er låter som forvandles og behandles i en overstadig rus av overskudd. Melodilinjer flyvende høyt og lavt. Lyd så ren som kildevann, så skarp som kirurgens skalpell og så skinnende blank som en restaurert Chevy. Det er nesten for meget av det gode. Slik føles det også de første gangene du hører LP’n. Et mektig regnskyll av iskrystaller som truer med å plassere det ensformige foran det iørefallende.

Men så toner de enkelte låtenes skjønnhet frem. Et basstema i «We’re Looking For The Whales». Det gotisk ljomende refrenget i «Cry Wolf». Harkets himmelstormende, flengende stemmebruk i tittelkuttet. Den harde, ruglete fremdriften i «I’ve Been Losing You». Ja, selv en såpass tynn låt som «Manhattan Skyline» vinner i kraft av de krasse, overstyrte partiene som bryter den bløte ballade-stemningen tvert av. Og man bemerker hele veien hvor dyktige a-ha er til å leke med og bruke rytmer — på det området koker formelig «Scoundrel Days» over. Det er i det hele tatt en musikalsk og arrangementsmessig selvtilit nedlagt i disse sporene som norsk pop aldri har opplevd noensinne. Dobbelt gledelig er det at LP’n overgår «Hunting High And Low» på absolutt alle områder — selv om låtene jevnt over krever mer tid og oppmerksomhet fra lytteren.

Men alt dette har norsk musikkpresse allerede skrevet. Med rette. Feilen er at journalistene stopper her. De oppdager ikke at «Scoundrel Days» har noe på hjertet. Om man lytter, er det lett nok å høre det. For hva annet siver ut av disse eggende rytmene og forføreriske melodigangene enn den rene, uforfalskede fortvilelse og ensomhet? Og da snakker jeg ikke om sånn 13 på dusinet ulykkelig tenårings-pop.

a-ha, og Pål Waaktaar spesielt, formidler noe langt større, noe langt mer ambisiøst. For disse tekstene og disse arrangementene går rett i hjertet av det som kanskje mer enn noe annet preger menneskesjelens liv i vår tid. Den forrykende tomhet, de såre gisp etter livsinnhold, den knugende følelsen av fremmedgjorthet. Waaktaars tekster og Harkets stemme maner frem personer som vandrer rundt i marerittlignende landskap, de har blod i håret, de har angstsvetten på pannen, de er knuget av grusomt udefinerbar skyldfølelse, de har desperasjonens tårer i øynene, de begår mord uten å fatte hva som foregår, de er rastløse men har intet å kanalisere sin rastløshet mot, de vandrer uten mål og mening rundt i bygatene med isvinden i ryggen, de er låst i sine egne fryktelige skjebner, de er mer enn noe fortapte sjeler som ikke gjennomskuer sin egen situasjon, men som ennå er stand til å skrike. De er barn av tiden. Og dette er sanger som setter navn på det mange føler eller burde føle — bevisst eller ubevisst.

I Waaktaars tekster er det alltid natt, og ingen sanger er bebodd av flere enn hovedpersonen og hans lengsler, og det hver eneste sang etterlyser, er noe så elementært som menneskelighet — representert ved ikke bare håp og kjærlighet, men enda mer evnen til å elske.

Så enkelt, og likevel så komplisert er det. Waaktaar beskriver den indre ulvetid. Og han har helt rett. All verdens kampsanger om Afghanistan, all verdens krigserklæringer mot Sør-Afrika, all verdens solidariske standpunkter — de er for intet å regne mot den våkne beskrivelse av det skred av tomhetens ekko som går inne i hvert enkelt menneske idag. Det er der inne fremtiden begynner. Det er der inne nåtiden lider. Der ute ser du ringene i vannet.

Det er sikkert søkt å nevne dette, men jeg opplever Pål Waaktaars ord som en direkte forlengelse av den litteratur han ganske sikkert må ha lest, og de bilder han like sikkert må ha sett. Innbakt i tekstenes sorgtunge og brennende ensomhet aner jeg blant annet et forfatternavn som Dostojevskij (har ikke «I’ve Been Losing You» et riss som smaker av Dostojevskis feberhete roman «Forbrytelse og straff»?), og de grelle skrekkvisjonene, kunne ikke de vært skrellet av Munchs malerier? Å se dette er så vesentlig for opplevelsen og forståelsen av «Scoundrel Days» at anmeldelser som den i Beat er en regelrett fornærmelse mot a-ha.

De fortjener å bli tatt like seriøst som Åge Aleksandersen og Can Can — for å nevne to. a-ha er ikke bare et begavet pop-band. En slik karakteristikk er en nedvurdering så lenge som bandets ledende komponist og tekstforfatter er intet mindre enn en kunstnerisk begavelse. Det er på tide å ta Pål Waaktaar på alvor.

(Det Nye, 11. november 1986)

Dette er en solid musikalsk LP. Hver lyd, hver tone har sin klare misjon. Alt går ut på å skape en atmosfære som tittelen dekker ganske godt. Det er en sakte, sorgtung og lett dyster atmosfære — der instrumentene skaper skjønnhet rundt vokalens golde uttrykksløshet. Jeg blir imponert av The Stranglers som musikere og arrangører. Men de klarer ikke å engasjere meg, for i all flinkheten mangler vesentlige momenter som temperatur, sjel, liv. Noe som kan smitte over på lytteren. Dreamtime svømmer bare forbi, lukket i et slags vakuum. Det grenser mot muzak.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Kluntete, naive pop-låter og harde, aggressive rockere. Det var Pretenders. Nå har Chrissie Hynde styrt bandet inn i noe som bare kan karakteriseres som et bunnsolid studio-produkt der all den gamle sjarmen er byttet ut med dødelig presis profesjonalisme. Spesielt rytmeseksjonen peker nye veier, solid og utpreget funky med et formidabelt sug. Men det hjelper ikke når det skorter på skikkelig gode låter. Get Close er meget gjerrig der. I Hyndes jakt på utvikling, har der også skjedd en avvikling. Derfor leverer LP’n veldig mange låter som er flott spilt, men som mangler både særpreget og det viktige punchline-refrenget som var The Pretenders. Men når det løsner, så står også gåsehuden fra nakke til hæl — jeg nevner «Don’t Get Me Wrong» og «Tradition Of Love» (sistnevnte bæres av en praktfull, forrykende gitar-finale). Og disse høydepunktene tar jeg som et tegn på at Chrissie ikke har gått feil, hun trenger bare litt mere tid.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Snurrige XTC blir bare snurrigere. «Skylarking» er intellektuell, eksentrisk britisk pop mer leken og rar enn egentlig svingende. På tross av barmhjertig kort spilletid, er ikke låtene utpreget kommersielle. Til det er Andy Partridge og gjengen alt for opptatt av å føre melodiene og arrangementene i de uventete retningene. Todd Rundgren har produsert LP’n. Meningen var å gjøre bandet mer «amerikansk» og tilgjengelig. Resultatet er imidlertid helt i XTCs ånd. «Skylarking» slentrer rundt i 1967s psykedeliske pop, den britiske varianten, med et visst tilsig fra Beach Boys’ meget spesielle «Smiley Smile»-periode. Det virker lett og naivt, men det mangler lovmessigheten som kreves av gode pop-låter. XTC tenker for meget.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Timbuk 3: “Greetings From Timbuk 3” (I.R.S.) *****

God tur til Timbuk 3!

Timbuk 3 er to, mann og dame, som deler broderlig på sang og instrumenter som akustiske og elektriske gitarer, mandolin, fiolin, trommemaskin, perkusjon og munnspill. Det låter fullblods nok til at det kunne vært et band, og brennende fortrolig nok til at det kunne vært to gatesangere som spilte for livet. Det siste er muligens nærmest sannheten, for det er gaten som var disse texanernes utgangspunkt.

Tekstene er skarpe, rammende — stoppet med en infam humor som triller ut den ene smart-ass formuleringen etter den andre; en av sangtitlene, «The Future’s So Bright I Gotta Wear Shades», er nå plateselskapet I.R.S.’ motto. Dessuten forteller alle sangene en historie. Sjekk hvor briljant de tegner Betty og hennes følelse av å stå igjen som en idiot:

Betty’s in a wet-shirt feeling foolish and vain / looking like some housecat that got caught out in the rain / staring into the mirror at this less than pretty picture / feeling 10 years older now an 50 bucks richer / life is hard / can’t buy happiness no matter what you do / can’t get to heaven in rollerskates / can’t take a taxicab to Timbuktu.

Tekstene rammes inn i enkle, virkningsfulle komp som har den moderne klangen, men den tradisjonsrike bakgrunnen: rock’n’roll, flisete country og definitivt gate-visen. 25 000 nordmenn kjøpte Stan Ridgway. 25 000 nordmenn bør kjøpe Timbuk 3.

(Det Nye, 17. februar 1987)

The Housemartins: “London 0 Hull 4” (Go! Discs) ****(*)

Endelig et enkelt og greit pop-band som skriver fine tekster, lager upretensiøse melodier, og har stemmene til å synge dem. Hele pakken levert uten skrikende hip’e klær og anstrengt skumle videoer. Hulls sønner går i grå jumper og anorakk — og annet straight som vandrer langs norske bygdeveier i skumringen. De er alminnelige mennesker. Men de lager ualminnelig brukbar popmusikk. Det er ikke søkt å trekke linjer til Madness og Haircut 100. En og annen beslektet smak av The Jam også. Bortsett fra at Housemartins overhodet ikke lager aggressiv musikk.

Arrangementene er lette og som oftest lystige. Sangharmoniene bærer vesentlige deler av lydbildet. Stemmene er faktisk såpass fulltonet gode at Housemartins lett drar i land a cappella-låter live. Stemmebruken gir også mange av låtene smak av gospel. Som leseren skjønner, står vi her overfor en meget hyggelig debut-LP som lover godt for The Housemartins videre ferd. Dog er ikke platen uten svakheter. Både musikerne og produsenten kunne gjort enda mer ut av låtene. Det lille ekstra piffet mangler. Du aner et potensiale, men det blir sjelden helt utnyttet. La oss skylde på manglende erfaring. Og kjøp platen.

(Det Nye, 23. september 1986)

Phil Alvin: “Un’sung Stories” (London/Slash) ****

En listig kollisjon mellom rockabilly og dixieland-jazz. Eller Brecht for cowboyer? Eller skillingsviser som blues? Mulighetene er mange, svarene enda flere. Phil Alvin (tidligere The Blasters) suger næring fra en mengde kilder, alle bunn amerikanske og lutende mot et sted i 30-årene. Atmosfæren varm, spennvidden stor. Men overskriftene litt for små til at det får noen masseappell. Un’sung Stories er ... annerledes.

(Det Nye, 18. november 1986)

Frankie Goes To Hollywood: “Liverpool” (ZTT) ***

Det er umiskjennelig FGTH – men likevel annerledes: enklere, fattigere – selv om lyd og arrangementer antar voldsomme proporsjoner og el-gitarene tar kommandoen og gir musikken en skarp, farlig egg.

Men eventyret er borte, det lekne, det absurde, det hemningsløst spekulative, det overdrevne, det smakløse, sirkuset, showet, de svulstige pretensjonene. Det er strippet ned til fem barn som har rømt fra barneværelsene for å klare seg på egenhånd. Det klarer de ikke.

Foreldreparet Trevor Horn og Paul Morley savnes. Det samme gjør de gode melodiene.

(Det Nye, 9. desember 1986)

November

John Lennon: “Menlove Ave” (Parlophone) **

OK, dette er for spesielt interesserte, og det har ingen hensikt å beskylde Yoko Ono (det er hun som står bak utvalg og utgivelse) for å tyne legenden. Det er bedre at Lennons arkivstoff dukker opp i en redelig og lydmessig akseptabel sammenheng, enn at det kryper rundt på piratplater (bootlegs). Men man behøver ikke hoppe i taket av den grunn.

Menlove Ave er: Side 1: Fem uutgitte kutt fra Phil Spector-samarbeidet i 1973/74 som resulterte i LP’n Rock’n’Roll. Side 2: Råskissene til fem av låtene som dukket opp på Walls And Bridges.

På side 1 er det vel egentlig bare To Know Her Is To Love Her som matcher magien til Rock’n’Roll. Mange vil kanskje heller rette ørene mot de to Lennon-komposisjonene Here We Go Again (laget sammen med Spector) og Rock’n’Roll People. Men ingen av dem holder Lennons vanlige standard.

Side 2 — låter som det det er, en samling demo-opptak — sakte, depressivt og famlende i et stort mørkt tomrom. De ferdige versjonene på Walls And Bridges er å foretrekke — skjønt heller ikke de kan plasseres blant Lennons beste låter.

For spesielt interesserte (jeg er en av dem).

(Det Nye, 29. desember 1986)

Nick Cave & The Bad Seeds: “Your Funeral, My Trial” (Mute) ****(*)

Skrevet av Tina Skouen:

Nick Cave er midt oppe i all sin selvoppnevnte elendighet svært produktiv. Ikke før har vi fordøyd hans samling coverlåter på LP’en «Kicking Against The Pricks», så er han ute med en dobbel EP originalstoff under den optimistiske tittelen «Your Funeral, My Trial». Videre ryktes det at samme Cave gjennom lengre tid har skrevet på en bok kalt «And the Ass Saw the Angel» ... «Your Funeral ...» er som ventet en dyster affære, like urimelig ondskapsfull som tidligere utgivelser.

Men Mr. Cave er og blir en fengslende storyteller. Religion, hat, sex og skyldfølelse er grunntemaene i Caves obskøne juleevangelium av Maria’er, mordere, hyrder og nymfomane.

Musikalsk holder han seg til sparsom instrumentering og høy intensitet. Caves messende tristesse får orgel og lirekasse til å høres som uunnværlige instrumenter når god musikk skal lages. Men «Your Funeral, My Trial» lider under savnet av de nyanser som gjorde «Kicking ...» til et perfekt avstemt oppkomme av stemninger, fra ondskap til naiv anger.

Du skal være i et fordømt spesielt humør før du orker å høre hele greia gjennom non stop. (Og det bør heller ikke skje for ofte. I så fall: Kontakt lege snarest.)

(Det Nye, 29. desember 1986)

Kate Bush: “The Whole Story” (EMI) *****

Hun har snaut 20 singler på samvittigheten, 12 av dem dukker opp her — den første, «Wuthering Heights» med ny vokal (og det gir låten et ekstra dimensjon som er nesten skremmende). Hele historien er det altså ikke, men ganske mange viktige biter av den.

Kate Bush er en av de mest markante og bemerkelsesverdige profilene innenfor populærmusikken. Kontroll over sin karriere hadde hun fra første stund, og ikke et øyeblikk i løpet av disse ni årene falt hun for fristelsen til å velge den lette veien til folkesmaken. Likevel er hennes nedslagsfelt bredt, hun topper listene. Det er ganske utrolig å tenke på når man hører hvor langt ut hun tar musikken.

Den er både sær og rar, dyster og uhyggelig; overbefolket av demoner, myter, flakkende skygger, erotikk og sjelelige utladninger — totalt blottet for frieri til trender. Og likevel selger det.

«The Whole Story» er et overbevisende dokument over at artist som våger og vil ... og kan. Og det er en tumleplass for den mest uttrykksfulle kvinnerøsten hvit pop har.

(Det Nye, 29. desember 1986)

Bruce Springsteen & The E Street Band: “Live/1975-85 (CBS) ******

3 timer og 20 minutter Bruce «live». Opptak fra 1975 (1 låt), 1978 (9), 1980 (7), 1981 (6), 1984 (4) og 1985 (13). Lyden er suveren, stemningen kokende, og bandet er den mest smittende begeistrete feiring av livsglede som rocken har.

Du får det meste av det beste Bruce har laget — pluss en del cover-versjoner (som den noe flate «This Land Is Your Land» og vulkanen «War») og den helt ferske «Seeds». 5 LP-plater og et flott hefte med alle tekstene og en haug bilder i fire farger. Man kan ikke annet enn å gi seg over — hvilket verden for lengst har gjort. Denne boksen er iferd med å sette uslåelige salgsrekorder.

Personlig synes jeg kanskje at Bruce i store porsjoner kan bli mer ensformig enn behagelig er; jeg har bare maktet å spille platene tvers igjennom non stop én gang. Jeg mener, det som mest skiller dagens Bruce fra 1972s Bruce er betydelig bedre innspillingsteknikk. Han streket opp en linje, og har fulgt den temmelig slavisk siden.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Beastie Boys: “Licensed To Ill” (DefJam) ***

Hip hop punk-rap for ustø sjeler som går på det gamle øl-trikset hver gang. Hardt og rytmisk smeller kompet mens det scratches og gørpes og el-gitaren er astmatisk tørr som en gammel Black Sabbath-LP — iblant lett og trippende, iblant så heavy at svetten gyver. Og Beastiene bæljer og bæljer sin mundiaré.

Opprop-tekstene er pakket med poenger (de fleste kommer litt brått på) og masse name-dropping. Etter to kutt møtte jeg veggen like brått som flyet på coveret (meget bra cover, mind you!).

Men dere som falt så til de grader for de plagsomt elendige nederlandske discjockeyene som «rap’et» we’re all going on a / summer holiday ..., NuJårk Sitti, dere får i sannhet mer kjøtt på beinet her. Pluss øl-trikset.

Beastie Boys er tre New York-gutter uten oppdragelse, så fandenivoldske at de neppe gidder pusse nesen. Selv kan jeg styre meg, men så har jeg ikke peiling heller.

(Det Nye, 30. mars 1987)

Klokkene ringer for deg

— Jeg er en veldig frustrert person. Jeg føler sterkt for mange ting og kan ikke få det uttrykt ved å snakke om det.

Slik karakteriserer Matt Johnson alias The The seg selv. Han snakker ikke om egosentrisk gutterom-frustrasjon. Han snakker om individets reaksjon på omgivelsene i 1987. Han snakker om kloden i tidens materialistiske klør, og menneskene som befolker den. Disse tragiske skjebnene som løper livet av seg etter dollar og gjenstander, bare for å føle hungeren enda mer brennende: den åndelige hungeren.

Matt Johnson er et Vestens barn av tiden, og han forsøker å gjøre kunst av det. Med «Infected» lykkes han formidabelt, han stiller de riktige og de viktige spørsmålene, spørsmål som gir rik gjenklang i sjeledypet.

Det er en plate som musikalsk sett vimser rundt en neve så knyttet at den hvitner. Den er hard og rå i kantene, skjønt elementer her ikke ligger så fjernt fra den såkalt moderne britiske popen hvis virkemidler er rytme og synthetikk. Men den grumser også til det man tror er kjente fakter, og i det uklare oppstår gjennomboerende iltre bevegelser, en hele messe av sinne & angst, av hat & frustrasjon, av kjærlighet & håp.

Dette er en mann som ikke har flere veier å velge. Og hans melodier har punch-lines som drives rett inn i magen din via blåser-arr, taggete gitar-riffs og brumlende bass-figurer, mens stemmen hans vrir og vender seg fra det naturlige til det elektroniske og tilbake igjen. Mens en streif av soul løser opp og tetner effekten. Det er en blanding som matcher Princes eksentrisitet (men ennå ikke hans melodiløse instinkt).

Du blir ikke nødvendigvis glad av «Infected». Men den tenner deg og river deg med i sin rødglødende stemning som tidvis ulmer, tidvis hyler det hele ut. Og det til tekster som virker så ærlig personlig opplevd at du føler deg hensatt til et skrekkabinett, før du oppdager at det er din egen virkelighet Matt Johnson beskriver. Aldri har jeg f.eks. sett det blinde, frustrerte begjær slik det gir seg ut for å være forplantningsdyktig kjærlighet, mer brutalt avkledt og avslørt enn i «Out Of The Blue». Ikke engang Costellos mest maniske sanger makter å kalle en spade så til de grader for en spade.

«Infected» smeller og stopper. Den ruller, den ryker tømmer, den formelig bobler over av lyder, rytmer og melodilinjer. Og den maler i svai sødme («Heartland»). Den tar tid, den tar oppmerksomhet, og mest av alt vekker den deg mer virkningsfullt enn om du sov inne i Big Bens klokketårn. Matt Johnsons klokker ringer for deg.

(Det Nye, 17. februar 1987)

CCCP: “Let’s Spend The Night Together” (Plateselskapet) ***

Tungt og tøft med iherdig munnbruk fra tre gitarer og et trommesett som får en kamptyr til å ligne oksen Ferdinand. Av og til står sjøspruten fra et orgel.

Samlet danner det grunnlag for fire røster som deler broderlig på én stemme – selv om den maskuline halvdelen synes å trekke de lengste stråene oftest.

Det låter som en krysning av ABBA, Stones og Stage Dolls – men det blir altfor stampende statisk til at det svinger. Og er det noe som skal svinge, så må det jo være disse klassikerne de har valgt å oppdatere – som Four Tops’ "Reach Out (I’ll Be There)" (en katastrofe!), Spencer Davis Groups "Keep On Running" og Traffic/Joe Cockers "Feelin’ Alright". Disse cover-versjonene er ikke gjort med innsikt. CCCP & Tequila-gjengen bare pløyer blindt gjennom repertoaret.

De stenger låter med personlighet og sjel inn i den samme tunge uniformen (der særpreg og trommene gjør låtene likelydende). OK, det lyder sugende tøft, og det løsner enkelte ganger – som i "Strange Brew" og "The Devil’s Right Hand",

– men jeg vil mene at CCCP ikke klarte å fullbyrde ideene sine.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Clapton er ikke Gud, men han er i sannhet en fordømt god artist. Og det er denne rollen han er blitt fortrolig med etter at han landet på Duck Records. «August» er et musikalsk og rytmisk hørespill som ikke sprenger en eneste ramme, men som er krass, hard og tøff nok til at Clapton unndrar seg enhver beskyldning om presenilitet.

Gitaren biter — til tider biter den riktig innmari — og komp og arrangementer følger fett opp. Tett, basisk beat; på sitt mest pågående låter det som en sentrifuge med rådebank, et trøkk og et drag fra gitar og blås og hva det måtte være som gir låtene stinn atmosfære av blues, soul, rock — you name it — med mani. Det svinger avsindig her.

Phil Collins går ikke i veien som producer, men du verden som han får frem temperaturen i gamle Eric. Selv når Clapton lener seg tilbake, ligger det nerve og intensitet i formidlingen.

Eric Clapton er en funky rev. Tro meg. Og denne platens livsappetitt tok i hvert fall meg på sengen.

(Det Nye, 29. januar 1987)

Jennifer Warnes: “Famous Blue Raincoat - The Songs Of Leonard Cohen” (Sonet) ***(*)

Jennifer har vært Leonard Cohens kordame så lenge jeg kan huske, og det kommer ikke som noen overraskelse at hun nå gir ut en solo-LP med håndplukkede Cohen-viser. Mannen velsignet selv prosjektet med fysisk tilstedeværelse (i «Joan Of Arc») og et par ferske komposisjoner.

«First We Take Manhattan» er en overraskende suggererende og livsfrisk låt som gir rikelig plass til iltre, elektriske blues-løp fra gitaristen. Men ellers er arrangementene veldig nedtonet og nakne, alt tilrettelagt for fokusering på Jennifers meget vakre og lengselsfulle stemme (i landet mellom Ronstadt og Mitchell) og de nydelige, vevre melodiene, som man kanskje ikke oppdaget når man hørte Cohens mer tonløse og fortrolige original-versjoner.

Likevel må jeg si at original-innspillingene vinner med flere hestehoder fordi Cohens ord og stemme er uadskillelige; hans formidling av grimete dysterhet og sort humor, av desperat kjærlighet og åndsnærværende angst — danner til sammen et bilde som er av den ... skal vi si poetiske rocks mest magiske.

Du hører det veldig tydelig når Cohen kommer inn i «Joan Of Arc», brått får låten en tyngde og dybde som Jennifer Warnes bare klarer å antyde. Alene med ordene, blir hun flere tanker for søtlig. Uten at jeg vil benekte at «Famous Blue Raincoat» er en gjennomført smakfull og vakker plate.

(Det Nye, 29. januar 1987)

Giant Sand: “Ballad Of A Thin Line Man” (Zippo) ******

Et sterkt bekjentskap. Elektrisk, sulten og frynsete garasjerock som har både Iggy Pop/Velvet Underground og Cramps/Green On Red i bagasjen. Men også Western-mytene og ekkoet av Dylans Rolling Thunder. Vokalisten er en manisk krysning av Iggy og Lou Reed. Gitaristen en feberhet type som kombinerer et styrtregn av aggressiv overstyring med dovne, pludrende improvisasjoner.

Og om ikke det er tilstrekkelig, så har man alltid den skeive fela som vandrer rundt i miksen. En utrolig fascinerende LP, stinn av stadig skiftende stemninger.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Mer elektriske gaterytmer fra Mick Jones og gjengen. Men i langt bedre tapning enn debut-LP’n. Kanskje skyldes det at han er blitt venner med Joe Strummer igjen. Gamle Joe deler produsentansvaret med Mick. Dessuten har han vært med på å skrive fem av de ni låtene. Nesten The Clash? Neppe. Det er uomtvistelig B.A.D. Masse perkusjon og forvrengte effekter – inkludert litt vel påtrengende bruk av trommemaskin.

Rytmen er solid monoton. Lydbildet strippes ned og kles opp igjen mens piano, stemmer og gitarer rusler sine egne små temaer i bakgrunnen. Og Jones’ lyse, veke stemme mer messer enn synger tekstene – ikke uten problemer. Det svinger aldri, og du får stadig følelsen av at det like før hele greia faller fra hverandre. Likevel er her flere låter som antar fastere, mer tradisjonelle former – slektskapet til krigspoesien på The Clash’ «Combat Rock» er åpenbart. Det gjelder bl.a. kutt som den meget sterke «Beyond The Pale» og «V. Thirteen».

Etter debut-LP’n trodde jeg ikke på B.A.D. Kanskje jeg må revurdere oppfatningen.

(Det Nye, 17. februar 1987)

deLillos: “Suser avgårde” (Sonet) ******

Skrevet av Christian Rugstad:

Aj! Aj! Det suser!

Min beibi dro avsted/Hun dro avsted/Sammen med de ekle guttene hun spiller med/Hun spiller punkbassgitar/Hun spiller pønkbassgitar/Og jeg spiller bordtennis sammen med far.

Joda. At virkeligheten kan være like brutal som banal er vel noe de fleste har fått erfare. Deriblant Lars Lillo-Stenberg, som sammen med Lars Beckstrøm (bass) og Øystein Jevanord (trommer) har klasket en sviende spenstig debut-LP i ansiktet på Norsk Pop. Skjønt klasket og klasket. Lars Lillo-Stenberg er en høflig gutt som ikke har noe ønske om å såre noen, selv om verden kan være slem mot ham en gang iblant. Da slår han heller bordtennisbordet sammen og velger å se stort på det. Som her:

Livet er en liten dings/Livet er en stor klump/Det er alt som jeg kan si/Men har du noen gang hørt/Slike forløsende ord!

Når sant skal sies har jeg ikke det. Det er i alle fall lenge siden jeg har hørt en mer corny blanding av klønete optimisme, blåøyd freidighet og tander Vestkant-tristesse.

Nå finnes det også andre som skriver naivistiske tekster, enten de kaller seg Jonathan Richman eller Arild Nyquist. Det er imidlertid ikke hindret de Lillos i å finne en personlig tone, unnfanget i et følsomt sinn på hjørnet av Bygdøy Allé og Thomas Heftyes gate.

Men «Suser avgårde» er mer enn en sær og morsom tone. Det er en vandring på stram line mellom det omtrentlige og det presise, en vandring der Lars Lillo-Stenberg stadig legger sitt – og vårt – bløtkokte sjelsliv åpent på en nærmest uforvarende skjør måte. “Egentlig har jeg ingenting å si” har opphavsmannen skrytt i pressen. Kanskje ikke. Men så har han til gjengjeld mer å tilføye ingenting enn de fleste norske tekstforfattere.

Musikken på «Suser avgårde» er vel hva man kaller basisk. Enkle, reale poplåter besørget av gitar, bass og trommer i et rent og nakent lydrom. Men er den enkel er den også overraskende tett og smidig. Og variert. Det er et skittent trøkk i «Finnes det en kvinne» og «Hei, jeg er tilbake». Det er lys og luft over «Livet er en liten dings» og tittellåten. Det husker snertent i «Full men pen». Og over det hele Lars Lillo-Stenbergs magre stemme som synger, breker, kvekker tekstene som de skal synges, brekes, kvekkes! Yeah yeah yeah, suser avgårde alle mann. Til plateforretningen.

(Det Nye, 29. januar 1987)

Gary Holton & Casino Steel: “We Did It Our Way” (Grappa) *****

Holton/Steel ga Norge et kjærkomment skudd tenårings-hysteri på starten av 80-tallet. Og det med en meget utenkelig mikstur av hest-bæljende øl-rock lagt i lydspor som velter seg hemningsløst i Spectorsk overdådighet og alle pop-historiens mest utgåtte gitar-riffs. Det var Mott The Hoople og en rad mer eller mindre unevnelige likesinnede på trynet i bardisken. Men Mott og gjengen hang der ikke alene, for deres udiskutable svirebror var ingen ringere enn George Jones.

Holton/Steels lille genistrek var nettopp denne sammenblanding av forloren glamrock, folkelig øl-rus og country & western. De kalte det rig-rock, med Nordsjøens borerigg-mannskaper introdusert som de moderne cowboys. Samtidig skapte Gary og Cass gjennom musikk, sceneopptreden og tekst en myte rundt seg selv, de red gjennom sitt eget syltynne eventyr-manus som to lovløse svirebrødre som rappet jentene fra hverandre og sto last og brast mot fiender som var så vage at man aldri skjønte om de var reelle eller produkter av fantasien til to hurragutter i delirium.

Duoen slet etter hvert ut både sadel og ideer, og Holton-Steel-feberen døde langsomt. Holton red hjem til London, gjorde suksess som skuespiller og fiasko som menneske. I oktober 1985 erfarte vi at spøkelsene Holton hadde slåss mot i sangene var mer enn reelle. Han døde med støvlene på, men sladrepressen svermet som gribber over liket. Casino lot tid gå og sladder stilne før Gary Holtons egentlige ettermæle kunne skrives. Og her er det. Et meget fint samle-album som trekker ut essensen av det beste ved fenomenet Gary Holton/Casino Steel. Som ekstra bonus ligger her noen tidligere ikke publiserte innspillinger som faktisk når helt opp i «Ruby»s magiske sfærer: «People In Love» og «Candy» som Bjørn Nessjø og Casinos plastiske kirurgi har forbedret fra demo-nivå til fullblods, moderne innspillinger.

Tidens tann kan gjøre mye rart, men Gary Holton/Casino Steel har den fart varlig over. «We Did It Our Way» er ikke bare for folk som ønsker å varme opp kjære minner, den står støtt som et stykke gal, upretensiøs og ikke så lite vemodig rock’n’roll i 1987.

(Det Nye, 29. januar 1987)

Cirkus Modern: “Pans pauker” (Famous) **(*)

Musikalsk er det lite å utsette på sirkuset. Spesielt Jørn Christensen holder lytteren beskjeftiget. Hans gitar-linjer og klangfarger får Phil Manzanera til å blekne. Men om Roxy Music og Velvet Underground farger LP’ns sjel, er her ingen «Karianne» til å styrke bandets påstand om at «Pans Pauker» er deres mest tilgjengelige LP til nå. Melodiene er vage og uforløste. De får gjentagne ganger til dette karakteristiske øset sitt, men du sitter likevel ganske avspist tilbake. Kanskje må den tinnaktige lyden ta litt av skylden.

Men hovedansvaret faller på Helge Gaarder. Han brenner ikke lenger som vokalist. Han lar oss aldri få inntrykk av at noe står på spill. Og det kan man skjønne med de tekstene. Et pretensiøst skvalder som reduserer sproget til fakter. Gaarder glemmer at ord i utgangspunktet faktisk betyr noe. «Pans Pauker» (jeg mener, hva er egentlig Pans pauker?!?) er beklageligvis meget slett poesi, det er meningsløst – og ikke engang raffinert meningsløst. Det er synd og skam, for Gaarder kan skrive.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Killing Joke: “Brighter Than A Thousand Suns” (Virgin/EG) ***

Stort, sveipende panorama av lyd – gitarer, gitarer og dunkel synth vevet rundt vokalistens våte ekko. Mens skarptrommen holder bakkekontakt gjennom naken, basisk taktmarkering.

Intet skilles ut fra helheten. Det er ment monumentalt, type U2, men Killing Joke har ingen individualister av The Edge og Bonos format. Heller ikke har de låtmateriale som redder LP’n fra å smake anonymt.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Bob Geldof: “Deep In The Heart Of Nowhere” (Mercury) **

Hvor velment dette er, hvor hardt de anstrenger seg, Rupert Hine og Dave Stewart, for å lure en profil ut av artisten Bob Geldof. Og hvor upåklagelig de yter sitt, musikerne (bl.a. Eurythmics, Alison Moyet, Eric Clapton og Midge Ure), for å hjelpe St. Bob inn på det sporet han forlot for det sultende Afrikas skyld.

Alle glemmer de at Bob og hans Boomtown Rats hadde klappet til bunns på et sidespor da han oppdaget Afrika. Artisten Bob Geldof hadde ikke mer å gi, og han har det ikke nå heller.

Dette er musikk fra dypet av ingensteds – vag, formløs, lett sutrende, sjarmerende villig til å tilfredsstille, men ubarmhjertig blottet for essens. Ikke stygt, ikke dårlig, ikke engasjerende i fem ﬂate sekunder engang. Geldof har laget en ikke-plate, et stykke musikk som nuller seg selv ut.

(Det Nye, 27. januar 1987)

Madness: “Utter Madness” (Virgin) ******

Den tristeste LP’n som kom i 1986. Madness er oppløst, og denne samlingen er deres farvel. Den forteller så alt for godt hva vi har mistet. Dette elskelige ultra-britiske bandet som gjorde poesi av gråvær og skitne husfasader.

De skrev velsignet fengende låter og prydet dem med tekster som levde så avsindig – vare portretter, nydelige hverdagsskildringer; og alltid hadde sangene en dobbelt bunn der humor mesterlig ble kombinert med en stikkende kritikk av tid og samfunn.

Utter Madness tar opp tråden der Complete Madness slapp. Med disse LP’ene i hyllen har du gruppas singler komplett, den mest karismatiske rocke-slagerrekken siden The Kinks gjorde poesi av gråbein-England i 60-årene.

Spill "Michael Caine", "Our House", "Yesterday’s Men", "Tomorrow’s Just Another Day" – avslutt med "(Waiting For The) Ghost Train". Og gråt.

(Det Nye, 13. januar 1987)

Desember

Maskinenes Mike Oldfield? Rytmemønstre for melodi-temaer. Det går og går og går i skiftende bølger; er ett rytmemønster utforsket, går alt ned til minimum, før et nytt mønster materialiserer seg og vokser og vokser.

Side 1 kan virke endeløs for den utålmodige lytter. Over på side 2 dukker en overrumplende søt popmelodi opp, og et stykke som har mer til felles med klassisk musikk enn techno-pop.

Det er muligens en stor LP, men for meg er den bare av marginal interesse.

(Det Nye, 9. desember 1986)

Eneste gjenlevende punkeband fra 1976. Det er også alt de har å skryte av. The Damned anno 1987 spiller uforfalsket popmusikk. Riktignok gjennom sammenbitte tenner. Men det skremmer ingen, og forlyster enda færre.

Låtene på Anything er relativt variert arrangert (her er endog en vever, romantisk piano-instrumental pålagt nydelige stemnings-vask av synth), og de finner uten unntak refrenger å skyte fart gjennom. Men det er musikk uten profil, musikk som slikker sporene etter alt fra Duran Duran (!) til Simple Minds (!!) uten å få med seg annet enn smaken av uttygget tyggegummi.

Det er rett og slett ikke godt nok.

(Det Nye, 17. februar 1987)

The Grønne Glitrende 3 og Dag: “The Grønne Glitrende 3 og Dag” (Grappa)

Nåja.

1986 - plateomtalene

Januar

The Church: “Heyday” (Parlophone) ****

Bangles: “Different Light” (CBS)

Februar

Elvis Costello: “King Of America” (F-Beat) ****(*)

Kongen av Amerika

The Act: “September Field” (Odeon) ***(*)

Småpent

Jonathan Richman And The Modern Lovers: “It’s Time For Jonathan Richman And The Modern Lovers” (Rough Trade) ****

Jackson Browne: “Lives In The Balance” (Asylum) **(*)

Mars

Electric Light Orchestra: “Balance Of Power” (Jet) ***

Stage Dolls: “Commandos” (Grappa) ******

Nirvana i en Boeing 737

Fra Lippo Lippi: “Songs” (Virgin) *****

The Rolling Stones: “Dirty Work” (Rolling Stones) ******

Gamle menn er best!

Pet Shop Boys: “Please” (Parlophone) *****

Prince And The Revolution: “Parade” (Paisley Park) ******

Spennende!

Steve Earl: “Guitar Town” (MCA)

The Triffids: “Born Sandy Devotional” (Hot)

The Go-Betweens: “Liberty Belle And The Black Diamond Express” (Beggars Banquet)

Ole Paus: “Muggen manna” (EMI) *****

Depeche Mode: “Black Celebration” (Mute) ***(*)

April

Cocteau Twins: “Victorialand” (4AD) ***(*)

Siouxsie & The Banshees: “Tinderbox” (Wonderland)

Lou Reed: “Mistrial” (RCA) ***

BoDeans: “Love & Hope & Sex & Dreams” (Slash) ****

Bryan Ferry / Roxy Music: “Street Life - 20 Great Hits” (E.G.) **(*)

Løgnaktig biografi

The Tunicates: “The Tunicates” (Sonet) ****

Red Guitars: “Tales Of The Expected” (Virgin) *****

Diverse: “Absolute Beginners - The Musical” (Virgin) (Soundtrack) *****

Diverse: “Absolute Beginners - The Original Motion Picture Soundtrack” (Virgin) (Soundtrack) ****(*)

The Moody Blues: “The Other Side Of Life” (Threshold/Polydor) **(*)

Mai

Babij Jar: “Stalingrad” (Uniton) ******

Babij Jars triumf

The Cure: “Standing On A Beach - The Singles” (Fiction) *****

The Cure — herfra til evigheten!

Peter Gabriel: “So” (Virgin) *****

Tungtvekteren Gabriel

Kim Larsen & Bellami: “Forklædt som voksen” (Medley) *****

Martin Stephenson & The Daintees: “Boat To Bolivia” (Kitchenware) ******

Juni

Crowded House: “Crowded House” (EMI)

Queen: “A Kind Of Magic” (EMI) ****(*)

Erasure: “Wonderland” (Mute) ***

Genesis: “Invisible Touch” (Virgin) ****

Morderens klagesang (og andre historier)

The Smiths: “The Queen Is Dead” (Rough Trade) *****

Rod Stewart: “Every Beat Of My Heart” (Warner Bros.) ****(*)

Madonna: “True Blue” (Sire) ****(*)

Eurythmics: “Revenge” (RCA) ****

Fraværende hevn

Steve Winwood: “Back In The High Life” (Island) *****

Big Country: “The Seer” (Mercury) ****

The Undertones: “Cher O'Bowlies – The Pick of the Undertones” (Ardeck) ****(*)

Juli

Wham!: “The Final” (Epic) ****(*)

Bob Dylan: “Knocked Out Loaded” (CBS) ****

Alle veier fører til Brownsville

Neil Young: “Landing On Water” (Geffen) ****(*)

R.E.M.: “Lifes Rich Pageant” (I.R.S.) *****

Van Morrison: “No Guru, No Method, No Teacher” (Mercury) ****

David + David: “Boomtown” (A&M) *****

The Beach Boys: “Made In The U.S.A.” (Capitol) *****

August

Nick Cave & The Bad Seeds: “Kicking Against The Pricks” (Mute) ******

Skrudd underholdning

Dwight Yoakam: “Guitars Cadillacs Etc. Etc.” (Reprise) *****

Paul Simon: “Graceland” (Warner Bros.) *****

Paul Goes To Africa

Paul McCartney: “Press To Play” (Parlophone) *****

Paul viser klør

Daryl Hall: “Three Hearts In The Happy Ending Machine” (RCA) ***(*)

Camper Van Beethoven: “Camper Van Beethoven” (Pitch-A-Tent) ****