1986 - EGEN BOLIG, ANKELBRUDD OG FARVEL STEPHAN REMMLER
Rock’n’roll with the Modern Lovers, her sammen med Stage Dolls på Ler.
JANUAR – da vi rygget til Trondheim
Et utsnitt fra uteguiden i Det Nye. Av og til kunne man tro at bladets redaksjon holdt til i Trondheim. Her noen av nøkkelstedene man frekventerte som rømling fra Oslo.
Ungkar og spellemann, stadig på farten. Veldig mye i Trondheim nå. Jeg bodde på nyplassen til Arne, Slaktehuset, når jeg da ikke tok inn på Royal Garden. Byen behandlet meg godt, jeg må si det, og jeg ble til slutt kategorisert som reservetrønder.
Lærte å spille børst. Bommet sjelden. Kunne drikke i eget tempo i motsetning til en del andre. Hoderegning er ingen promilleøvelse. Man bare tellet på rundgang - med tallet 3 som minefelt. Alle tall som var delelig med tre eller hadde tre i seg måtte erstattes med et tydelig “børst!”. Altså 1-2-børst-4-5-børst-7-8-børst-10-11-børst-børst-14-børst-16-17-børst-19-20-børst osv.
Oppdaget hvor hyggelig man kan ha det på Grenaderen, særlig når Bård Svendsen er meldt. Og der sto sannelig Tysland også. Og Anne Krigsvoll. Og Deep River Boys var på jukeboxen. Og så husker jeg ikke mer.
Casino og Claudia deltar i pop-cupen i Det Nye. Kunnskapsleken sender Casino opp på delt 1. plass sammen med Åge. Claudia må nøye seg med foreløpig 5. plass. Duellen ble utkjempet i Trondheim, selvfølgelig. Jeg fant alltid på grunner til å reise dit. (Foto: Arne Nordtømme)
Eller Åge, passe påseilet, liggende i en snefonn i Fjordgata, med armene strukket bønnfallende mot himmelen, som en fallen soldat på de russiske stepper.
Eller da jeg landet på Værnes en sen aften, og der sto en nylandet Diesel også, i lite kjørbar stand, men han hadde bil på parkeringsplassen, et vrak som var i like lite kjørbar stand som ham, viste det seg, bilen orket lite, laget illsinte hamrelyder når jeg tråkket på gassen, og måtte rygge for å komme opp de lengste bakkene. På riksveien. Det var vinter og plutselig veldig langt til Trondheim. Tror det ene sidevinduet var provisorisk tapet med plast. Hvem overtok rattet da jeg kom til Fjordgata og Royal Garden? Var det Dag, tro?
80-tallet i Trondheim kunne fylt en bok. Jeg elsket byen. Ja, det gjør jeg ennå. Men nå er vi gamle, alle sammen, og noen er borte.
Januar var også måneden da Tore Olsen gikk bort.
Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1986, i kronologisk rekkefølge.
FEBRUAR – ANKELBRUDD I TØNSBERG
Et stort trønderår for mitt vedkommende. Jeg bodde fortsatt i Jacob Aalls gate, ungkar og spellemann igjen og vanvittig rastløs – med stort behov for å vise frimerkesamlingen min til unge piker som var kledd for dansegulvet på Smuget og Studio 26 og Club 7 (som bare hadde måneder igjen å leve). Innimellom traff jeg unge filatelistinner som inviterte meg hjem til seg. Så det jevnet seg ut. Jeg håper at jeg ikke var slem. Uansett. Jeg MÅTTE ut. Ut på byen. Ut på reportasje. Ut.
Det ble mye bar og diskoteker, og tett med turer til Trondheim.
I februar smalt skuddene i Stockholm, og Palme var borte. Verden stoppet opp noen sekunder, og trakk pusten sakte og vislende. Uvirkelig. Uvirkelig. I Sverige. Verden kom plutselig veldig mye nærmere. Truende, mørk og uvennlig. Jeg husker at Arne var helt satt ut. Han fulgte nyhetsoppdateringene på radioen og svarte ikke på tiltale.
På den lysere siden av virkeligheten var jeg blitt kompis med Stage Dolls og skulle snart bli med dem på turné. Men først TNT. Vet ikke hvor smart det var å koble meg og Diesel. I Tønsberg hadde bandet resepsjonsfest på Hotellet etter konserten. Det var vel siste gang resepsjonsfestene florerte der.
Jeg ble til stadighet plaget av en tilårskommen fan kledd i lær fra topp til tå. En selvoppnevnt politikonstabel med rett til å lugge. Det gikk utover meg fordi jeg hadde kamera. Det slo henne aldri at da Diesel sto og kauket finne-på-sanger om Præriebladet og Hardy-guttene sammen med og med armen rundt meg – innebar det høyst sannsynlig at TNT både visste at jeg var der, og at jeg faktisk var en del av gjengen. Nei da.
Hver gang jeg skulle knipse, ga hun meg en albue i siden, og da jeg fortsatte, tok hun et godt tak i nakkehåret mitt og rykket på meg en nakkesleng. Kameraet gikk i gulvet. Slutt på tålmodigheten. Jeg låste hodet hennes i skrustikke-under-armen-grepet, manøvrerte den bannende og svertende damen mot utgangsdøren og skulle bare vippe henne ut i vinternatten. Men taket glapp, et kritisk øyeblikk for tidlig, og dermed suste hun flaksende rett i resepsjonsdisken.
Et tørt knekk, og hun til å ule. Ankelen var brukket tvers av.
Det ble ringt etter ambulanse, den kom samtidig med politibilen som var blitt tilkalt på grunn av allment spetakkel. Og akkurat da gikk brannalarmen. Forvirrede gjester i pysj snublet ned trappene. Det er bare én gjest som ikke viste seg. Diesel Dahl. Mannen med sort belte i brannalarm.
Ambulanse, politi og brannvesen. Litt av en fest, som man sier. Og bare noen uker senere reiste jeg altså nordover for å bli med på Stage Dolls-turneen. Dette skulle gå så fint.
Tønsberg skjelver. Brannbil, ambulanse og politibil ankommer til Hotell Klubben. Et irritert TNT venter på å slippe til i Oslo. Heisen står. Diesel i “alle-mot-alle”-modus. Og en fornøyd totning i garderoben. Til høyre skimtes Per Alm. Det er sjelden noe godt tegn. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Oppslaget i Det Nye, 11. april 1986.
MARS-APRIL – MYTJI SPAS OG MYTJI KVALME
Med Stage Dolls i Nord-Norge. Plutselig pent vær. Foto-call! Steinar og Torstein har et innøvd trekk som Terje ikke visste om. Da han ser bildet på trykk, kommer det mutt: “Dere kunne sagt fra. Jeg trodde vi skulle se coole ut.” “Kunne” er ordet. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Min tid med Stage Dolls inkluderte altså noen dager i Nord-Norge, under «Commandos»-turnéen. Jeg skulle hekte meg på i Alta og fløy opp. De kom bussende nordfra og hadde smale øyne, som snitt i pergament, og fant meg i det jeg trodde var villmarken, men som viste seg å være Alta sentrum. Det var i hvert fall svaret jeg fikk av noen hyggelige ungdommer som passerte i snedrevet. Og der kom Stage Dolls-bussen.
Stage Dolls med crew er fabelaktige reisekamerater. Men jeg var også glad for at jeg bare hadde satt av et par dager. De levde sånn i ukevis. Og «sånn» innebar å skrive autograf over en hel vegg i et privat stue i Alta klokken tre om natten, drikking av øl som befant seg i fritt fall fra tak - utført på kjøkken i en Tromsø-restaurant - med påfølgende kokkeraseri, bæring av lokal snuppelure og kjentmann på rygg gjennom halve Tromsø på leting etter hotellet (hun kan ikke ha vært storvokst, da jeg var armsvak og bare klarte tre push-ups), oppvåkning til dager som skrek etter et nakkeskudd, kampen om nøkkelen til det eneste hotellrommet som var klart foreløpig, istykkerriving av Act-T-skjorten min mens jeg befant meg inni og mine evige rop på "Fight Like A Beast". Sånne ting. Omtrent som Åge & Sambandet, med andre ord, og nær Diesel.
Turné-galleri fra Alta og Tromsø
Platesignering i Alta. Kaos. Frustrert kunstner etter å ha spilt til tedans. Angivelig for siste gang. “Jeg fikser ikke å være barnetime-onkel!”.
Privatfest i Alta. Steinar presterer sin største autograf noensinne. I stuen ser man bl.a. en begeistret signatur-trommeslager, Yngve “de-kaller-meg-han-som-rapper-sofaer” Berg (til høyre), og to blad Unit Five til venstre: Finn Remen og Rune Akselsen. Dypt savnet i dag.
Før konserter tar orkestermedlemmene av seg på overkroppen og deler et veldig lite speil. Alle band gjør det. Til høyre konsentrert kunstner før avspark.
Torstein glemte å ta med i beregningen at reportere ofte våkner før kunstnere. Ergo, tidlig neste morgen ... I den andre sengen, Steinar, her i rollen som felt gran. De byttet faktisk seng i løpet av natten. Ikke spør.
Dypt savnet, Hilde Heltberg. Vi traff henne på Rogers i Tromsø. Hun var lei seg, hadde mistet stemmen (i Svolvær). Etterpå ble det forviklinger i etasjen over på Hawk. Jeg tror jeg var innblandet også. Synes ikke blikket Torstein sender meg er lovende.
Her oppslaget i Det Nye, 2. mai 1986.
Det er fort gjort. Her på Ler.
I slutten av mars bar det til Stavanger og den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg havnet i juryen. Da blir man sminket og kler seg fjongt. Kjetil Stokkan vant, husker jeg. På flyet hjem betrodde Alex meg at KGB sto bak hennes svake plassering. Jeg var dum nok til å sitere henne i Det Nye. Det tilga hun meg aldri. (OBS, det er ikke Alex på bildet, men antagelig et av de andre jurymedlemmene.)
Jeg var i Trondheim da Tsjernobyl-alarmen gikk. Igjen satt Arne limt til radioen. I ettertid har jeg regnet ut at jeg befant meg i SAS-maskinen hjemover til Oslo akkurat da den radioaktive skyen svevet inn over Midt-Norge. Det ble sagt at det farligste stedet å være akkurat da skyen nådde oss, var i et fly noen kilometer over bakken mellom Trondheim og Oslo. Check.
Jeg fløy også til København - sammen med Tor Milde - for å møte Rick Davies og resten av Supertramp. Davies hadde høyt og tydelig og pr. fax fra London gjort det klart at han aldri ville se herrene Milde og Friis igjen etter den legendariske turen med Orientekspressen i 1985. Men her var vi igjen. Jeg med en kassettspiller som manglet batterier, og Tor med solbrillene opp-ned. Davies hadde ikke «spare batteries», og bemerket: «Professional as usual.»
Det var to mennesker i verden som Rick Davies ikke ønsket å se igjen. Her er det ene. Det andre tok bildet. I København. Rick fikk ikke ønsket oppfylt. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
“Professional as usual” sa Siebenberg også etter at jeg hadde rost coveret på solo-LP’n hans med et «Nice shoes!», hvorpå han repliserte, «Errr, I am actually barefoot on that sleeve.»
Jeg husket at det var noe med føtter, og satset på skoene. Det var feil.
Rick Davies var blidere enn sist. Han hadde ikke bare tilgitt oss, men:
- Dere hadde rett. Jeg var fuckings pretensiøs. Dere gjorde det eneste rette, bælmet øl.
Livet er mangfoldig.
Rick Davies fremstår ikke akkurat som overstrømmende i sitt overraskende møte med duoen han ikke ønsket å se igjen. Men han tødde opp, og Dougie (til venstre) hadde til og med tilgitt meg at jeg hadde tatt ham for å være gruppens roadie på Orientekspressen. Og vi ser en blid kvartett. I København. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
MAI – GRÅKALLENS SISTE ROSE
Det var den måneden jeg fikk vite at jeg snart ikke bodde i Jacob Aalls gate lenger. Leieleiligheten i fjerde etasje med 15 meter under taket (nesten), gipskroner, rare romvinkler og lakkerte tregulv, måtte tømmes for over 15 000 LP'er og alt det andre jeg eide, og det ganske snart, for diplomaten som eide leiligheten og tjenestegjorde i Wien, fornyet hverken kontrakten min eller engasjementet sitt. Han var på vei. Og jeg var ... on the road again.
Jeg fikk god hjelp av Peter og Tor med alle platene. Og 15 000 LP'er er veldig mye når de skal bæres ned fire veldig høye etasjer, lastes inn i en varebil, kjøres ut i Bærum og stables i kjelleren til en eks-kone som allerede har kastet min komplette samling Morgen Kane i førsteutgaver. "Den kassen med cowboybøker? Nei den har jeg kastet, du er da ikke interessert i cowboybøker lenger, du?"
Komplett Morgen Kane i førsteutgaver! Cowboybøker?!?
Denne gangen var det Eirik og Toril som forbarmet seg over meg. De hadde stor leilighet i Sandvika med et ekstra soverom. Så flyttet jeg midlertidig inn, hos mine venner gjennom veldig mange år, sønnen Linus som jeg husker at ble født og som sikkert så på meg som en rar onkel, og så var det den lille hunden Jørgen som ikke var udelt begeistret for folk, men som av en eller annen grunn la sin elsk på meg. Mine bidrag til husstanden var at jeg holdt dem ajour på alt det siste i plater, som Eirik tapet på kassett, og jeg anmeldte. Jeg hadde fri tilgang på videoer, så man fikk sett alt det siste i film også. Ganske populært.
Det var her jeg brått og spontant, mens jeg var på toalettet en kveld Eirik og Toril hadde fest, klippet av meg alt håret. Skulderlangt da jeg gikk inn. Straffange-barbus da jeg kom ut. Folk skvatt og trodde de var utsatt for en inntrenger. Jørgen bjeffet.
Jeg skremte vettet av både vertskapet (Eirik og Toril) og alle gjestene da jeg etter å ha forsvunnet inn på toalettet som langhåret slask, kom ut igjen som selvklippet psyko etter noen få minutter. Samme reaksjon fikk jeg fra Åge og Terje (over) da vi skulle til Svalbard noen måneder senere. De følte seg ikke trygge, hverken på flyet eller meg, som vi ser.
Jeg var ellers i gang med det store "Eldorado"-prosjektet til Åge. Vi hadde gjort en avtale om bred dekning i Det Nye og fulgte hele prosessen, med tilgang på Åge og bilder han tok fra sin og Gunnar Hordviks tur til Øst-Europa som inkluderte både Moskva og Auschwitz, en rystende reise som satte sitt preg på noe av materialet hans.
Privat Åge-bilde fra reisen til Øst-Europa. Spiren til “Eldorado”. (Foto: Gunnar Hordvik)
Jeg var i Namsos sammen med Foto-Arne, hvor bandet øvde inn låtene. Vi jobbet med å sette sammen et eget minihefte, et bilag som fulgte med bladet i september, da albumet ble utgitt.
Kassetten med råmiksene gikk nonstop i bilen den sommeren da jeg tok med meg min datter Ida, som da ble seks, for å besøke min far, kunstmaler Calmeyer, som bodde i Simrishamn. Ida likte særlig "Mitt land, mitt land". Jeg likte hele albumet, selv om jeg så skjær i sjøen. Det var ingen åpenbare hits der, men veldig mye lekkert spill og stor variasjon i arrangementene.
Jeg idoliserte min far, kunstmaleren. Han var min helt og mitt store savn. Det var godt å vite at han fantes. Å høre den dype, trygge stemmen hans og møte de blide øynene mens han smilte i skjegget. Kanskje pattet han på en av sine mange piper.
Nå er han borte. "Hej då!", sa han til meg i mars 2022 og vinket. Og jeg vinket tilbake. Vi visste begge at det var for siste gang. En uke senere reiste han over elven. Uendelig trist tenker jeg gode tanker om min pappa. Og sommeren 1986 var han jo der. Slik han alltid skulle være.
Sammen med min pappa i Simrishamn påsken 2017.
"Eldorado" solgte vanvittig mye, men fikk seg en trøkk av musikkpolitiet i Puls som hentet inn Georg Johannesen og lot ham myrde Åges tekster. Han behandlet dem som lyrikk, og bommet med noen mil da Åge ikke skrev lyrikk, men sangtekster. Jeg tror likevel det gjorde vondt for landsdikteren som hadde vunnet halve kongeriket med "Lys og varme".
I ettertid synes jeg "Eldorado" spiller bedre enn sin forgjenger. Det er en rikere musikalsk opplevelse, frigjort som den er fra synthtromme-maren som red "Levva livet"; og tekstene tar noen underfundige retninger som tåler gjenhør.
Jeg hadde stor moro av å bidra til lanseringen med teaser-tekster hver uke i Det Nye, mens vi gradvis avslørte platens tittel. Disse tekstene var noe jeg fant på uten Åges innblanding. Og jeg husker hans lattermilde reaksjoner over telefonen. "Hva er det du holder på med?"
Åge var usikker på hva jeg egentlig drev med da han leste disse ukentlige forhåndsomtalene av hans “Eldorado”-album. Vidløftighetene mine gjør meg litt usikker også, når jeg leser dem i dag.
Det er godt Georg Johannesen ikke fikk prosatekstene mine servert til morgenkaffen. Han ville brølt så Bergens vindusruter klirret og Ulriken skalv.
Min tidligere nevnte og svært dramatiske nye frisyre skremte forresten Åge og Sambandet også da vi krøp inn i flyet som tok oss til Svalbard den høsten.
Jeg har lagt ved de nevnte Eldorado-teaserne. Journalisten bare vadet inn i skaperverket til Åge.
“Gråkallens siste rose”. You bet.
Midtsidene i “Eldorado”-heftet. 16 sider med fascinerende lesning om hvordan albumet ble til. Arne Nordtømme tok bildene. Det er forresten ikke trammen fra Prudence-coveret de sitter på øverst til venstre. Jeg ble lurt. Men jeg kunne jo sjekket også. Det er lett å se at det er en annen tram.
JUNI-JULI – BROWNSVILLE GIRL PÅ FUN PUB
On the road again. Innlosjert hos Eirik og Torill og Linus og Jørgen i Sandvika. Midlertidig. Leiekontrakten i Jacob Aalls gate annullert. Hva nå?
Reportasjetur til Trondheim. Aldri feil. Riktignok foretok jeg 90% av mine Trondheimsturer om vinteren. Var noe eget ved byens uteliv i stupmørke og minus 15. Men denne sommeren var mitt unntak. Jeg måtte holde kontakten med Åge. Jeg hadde jo eksklusiv spesialavtale om lanseringen og omtalen av "Eldorado". Og da jeg likevel var i byen, hvorfor ikke Hans Rotmo og en Ola Uteligger-reportasje? Foto-Arne var klar. Og hvorfor ikke en ut på byen-guide? Så hvis du er nostalgisk , slik så en guide til de kule utestedene i Trondheim ut i 1986:
Publisert i Det Nye 1. august 1986.
Sommeren 1986 var også "Knocked Out Loaded", en av Bob Dylans svakeste LP'er - hadde det ikke vært for eposet "Brownsville Girl". Den låten åt meg aldeles opp. Jeg var fullstendig hektet. Jeg hadde den på forhåndskassett, og spilte den om og om igjen. Og når jeg ikke spillte den, levet sangen videre inne i hodet mitt. Tekstens eiendommelige valg av det amerikanske mytos befolket med fragmenter av film og litteratur, med sideintriger og Kafka-lignende tildragelser, menneskefigurer som dukket opp og forsvant - alt, mens vi rullet gjennom ørkenen under en flammende sol, på flukt og på vei, omsluttet av dette kraftfulle, duvende kvinnekoret som leverte sine kommentarer under stjernehimmelen. Teksten er en roman som jeg forsvant inn i, slik jeg forsvant inn i bøkene til Dostojevski og Kafka.
En ettermiddag satt jeg på Fun Pub/Brødrene Bergh i Karl Johan i time etter time alene, med kaffe, "Brownsville Girl" i min walkman, en notisbok og en kulepenn. Jeg skrev ned hele den endeløse teksten, møysommelig og langsomt, reverserte tapen, spilte strofen om igjen, noterte, reverserte. Igjen og igjen. Det ble den lengste plateanmeldelsen jeg hadde skrevet. Den fikk hele oppslaget. Og ikke bare det. Jeg ba Tor Bomann-Larsen om å illustrere anmeldelsen.
Resultatet var berusende. Det kom helt uventet på meg. Den fineste Dylan-illustrasjonen jeg hadde sett. Meg bak rattet med Bob i shotgun. Og ørkenen. "Du inspirerte meg", sa Tor. Jeg føler meg fortsatt beæret.
Nå gjensto bare å finne et sted å bo.
Tor Bomann-Larsen illustrert anmeldelsen min med denne strålende tegningen. Jeg følte meg beæret. Skulle gjerne hengt den på veggen om jeg bare fikk klørne i originalen.
AUGUST-SEPTEMBER – MASKINARBEIDEREN FRA ØST-TYSKLAND
1986. Den lange reisen Med Age Aleksandersen mot Eldorado, og enda litt, for sannelig avrundet vi året med Longyearbyen.
Jeg har vel aldri befunnet meg så tett på tilblivelsen av en LP-plate. Og jeg kjente rettferdig harme da livstrette musikkpoliti-konstabler fnøs av resultatet, og gretne-Georg pillet hans livsverk fra hverandre. Det var sjofelt og ondskapsfullt gjort av Puls. Og kunnskapsløst av Johannesen.
I protest, skaffet jeg meg CD-utgaven av "Eldorado" og en CD-spiller, jeg som egentlig stilte meg steilt skeptisk til CD-formatet og dets lumske digital-angrep på hjernen. Det tok lang tid før jeg ga etter, men da ble jeg også CD-mannen med liv og lyst. Først helt mot, så helt for. Det går omtrent ut på det samme fra evighetens (og Harry Nilssons) synsvinkel.
Det var den sensommeren da jeg også fant veien til Trøndelag for å skrive om roverspeidere på leir. Som gammel patruljefører mente jeg meg overkompetent, og ble derfor både nedslått og provosert av at moderne speidere ikke gikk kledd i identiske grønnskjorter med tvunnet snor, og speiderlue på snei. Noen få gjorde, men langt de fleste kledde seg som om de gikk og slang hjemme i egen have - eller snart skulle spille fotball på løkka. I T-skjorter, eller gensere eller hva de hadde for hånden. Hvor var disiplinen blitt av, og commando-innstillingen? Å lage bål i T-skjorte er ikke det samme. Denne gjengen ville ikke holdt i fem minutter 9. april. Det var jeg sikker på. Som talsmann for "Gutta i skogbrynet".
Snart høst, og jeg var nødt til å løse boligproblemet mitt. Kunne ikke campe hos Eirik og Torill på ubestemt tid. Og slik gikk det til at jeg endelig skjønte alvoret og la inn bud på leilighet på Hovseter.
Jeg gikk rett opp i tet, men måtte melde meg inn i OBOS. Dessuten var det noe med noe cash, noe som ikke sto i kontrakten. Man betalte under bordet på den tiden. 30 000 skulle selger ha. Jeg var grønn og aldeles ikke fortrolig med transaksjoner og store penger hemmelig fra hånd til hånd. Jeg tok med Peter som vitne. Jeg følte høytid da jeg rakte selger bunken med tusenlapper.
Og så satt jeg med en treroms i første etasje på Hovseter. Med friskt banklån, garasjeanlegg under, en trapp ned, og tre skritt til bilen. Stor stue. Terasse. En liten haveflekk - hvor tidligere eier ikke har gjort et slag, så der vokste grevling, selsnepe og mannshøye kampbregner.
Jeg hadde ikke råd til ny seng, så jeg overtok den udempede vannsengen. En helt ny opplevelse, å snu seg måtte planlegges, det såkalte vannseng-rykket med nedslag.
Det tok meg noen uker før jeg klarte å fortrenge at det hadde bodd andre mennesker i sengen. Jeg ante uro, for den gamle telefonlinjen til tidligere eier var åpen noen måneder, og jeg ble til stadighet oppringt av strenge menn som hevdet at jeg hadde vært en slem gutt og måtte straffes. Noen ringte på også. De lot seg ikke uten videre avspise med at offeret var flyttet, de sendte meg strenge og lystne blikk og mente at det ikke gjorde noe. Det var riktig utrivelig.
Da jeg fant visittkortet til en maskinarbeider fra Øst-Tyskland mellom sengerammen og vannpløsen, avgjorde det saken. Ut med den skrekkelige vannsengen. Og så fikk jeg endelig ny telefonlinje.
Det ante meg at massasjebenken på det romslige badet med hell kunne fjernes også. Og badstuen. Ja, jeg hadde badstue. Og nei, jeg er ingen tilhenger. Badstue er varmt. Ubehagelig varmt. Man skal ikke puste ild. Det er jeg helt sikker på. Jeg brukte den riktignok en stund den vinteren når jeg hadde jogget. Den holdt 60 grader når jeg kom tilbake. Helt perfekt. Så satt jeg der og drakk en frostkald Lysholmer. Og så var jeg ferdig.
Badstuen ble etter hver revet, og ga i stedet plass til et arbeidshjørne med CD-hyller og data. Jeg kastet solariet også. Det føltes dumt å ligge som pålegg i en lilla sandwich. Og hvorfor skulle jeg bli brun? Ut med den.
Tor var en av mine første gjester. Vi spilte vinylplater og drakk øl. Og plutselig var vi fulle og utvekslet synspunkter om Michael Nesmith. Det er fort gjort.
Borte ved lenestolen sto telefonsvareren min. Den var jeg umåtelig glad i. Man blir det når man kjøper ny leilighet, ikke kjenner noen i nabolaget og bor helt alene. Jeg pleide å synge inn informasjonen på svareren min. "Tar du da ingen ting alvorlig", spurte min bestemor.
Jeg hadde to videomaskiner, en beta og en VHS. Ikke spør. Uansett, jeg lærte at man blir ikke noe mindre ensom av video. Det er alt for lett å putte på en video og slutte å tenke og si noe.
Ved juletider, da Tor og jeg anmeldte singleplater for Det Nye, kastet jeg som tidligere beskrevet, betamaskinen ut i snefokket. Det var den og Stephan Remmler. De fortjente hverandre. En enkel, men forholdsvis verdig seremoni.
Merkelige greier, men neste dag sto videomaskinen utenfor døren min. Naboen trodde jeg hadde kastet den ved en feiltagelse. Ved en feiltagelse? En supertung, ukurant videomaskin pælmet 15 meter rett ut i sneødet? En feiltagelse? Stephan Remmler så vi aldri igjen. Selv ikke da sneen gikk. (Mer om det senere.)
OKTOBER – FRA HOVSETER TIL LONGYEARBYEn
Jeg var blitt OBOS-mannen med tre roms på Hovseter og nøt det. Hadde Tor på besøk. Vi spilte "Marguerita Time" og dro på Savoy Bar. Der hadde de ordentlig marguerita. Uten salt. Det var favorittbaren over alle favorittbarer. Alltid Savoy. Og Smuget i Kirkegaten på mandager.
Hovseter bar & dancing. Ikke marguerita denne gang, men Jameson og Cola. Tor tar en stilren Paul McCartney på min Martin D28, med capo. Men gitaren er ikke strenget for keivhendte. Derfor bare fünf komma zwei.
Tor var tidlig på CD'er. Jeg holdt igjen. Riktignok hadde jeg én CD, "Eldorado" med Åge, og en billig tøysespiller. Men jeg hevdet med sterk overbevisning at CD-teknologien var skadelig for øret og hjernen, det var illusjons-teknologi som bare bestod av masse kjempekorte opphold, 0'er og 1'ere, som bombarderte sansene våre. Vi er trege av oss og hører ikke den stygge racerforte ruglelyden, hjernen reparerer og lurer oss til å tro at vi hører veldig tydelig og sømløs musikk med skikkelig god lyd. Illusjon! Det er som å dra en kniv over en ruglete glassflate med lysets hastighet. Helt fryktelig. Selv om vi ikke hører det, oppfatter underbevisstheten det og begynner å råtne. Eller noe sånt. Jeg var sjelden i stand til å føre denne argumentasjonen noe særlig lenger.
Jeg prøvde den på Espen Omdahl en gang. Han så bare forundret på meg, og så fortsatte han å snakke med Torgrim Eggen om Simple Minds.
Tor var uansett ikke Åge-mannen, så den CD'n fikk hvile inntil videre. Tor var Nesmith-mannen, og en lidenskapelig tilhenger av de riktige singlene fra 60- og 70-tallet.
Eksempel på riktige singler fra henholdsvis 60- og 70-tallet, i den rekkefølgen.
Dessuten kunne han imitere Alan Civils valthornsolo på "For No One" note for note perfekt. Når Tor formet leppene til en lurtrut, da var det "For No One"-tid. Han sprakk ofte mot slutten fordi han ble overmannet av latter. Den kom bare boblende.
Når Tor var hos meg og drakk, spilte vi vinyl. Gammel og ny. Og alltid "Help!"-LP'n. Han var også med på noen singleanmeldelse-sesjoner for Det Nye. Det var den gang Stephan Remmler-singlen forlot bygningen og forsvant i snevdrevet. Den som aldri dukket opp igjen. Ikke engang da sneen smeltet.
Mørkt, men trivelig, så lenge man ikke tenkte på isbjørner. Jeg tenkte ganske mye på dem.
Jeg var med Åge og Sambandet til Svalbard denne senhøsten. En tur jeg vil huske. Både fordi jeg var redd for isbjørn og fordi vi var i et lite fly som ikke tålte så mye bagasje, og som helst måtte finne Svalbard i stupmørket etter at piloten hadde opplyst oss om at nå hadde vi passert point of no return. Det var Svalbard eller ishavet. Ikke beroligende.
Vi bodde i noen brakker som lå ensomt til, syntes jeg, særlig fordi Longyearbyen nettopp hadde hatt besøk av isbjørn. De fortalte at disse bjørnene kunne knuse både dører og vinduer og bare ta seg inn for å spise deg opp. Jeg håpet den valgte et annet rom først. Helst Carl Haakon Waadeland, siden han var ny i bandet så jeg kjente ham ikke så godt. Jeg bodde heldigvis ikke helt ytterst.
Eksempel på isbjørnåte. La oss kalle det Carl Haakon.
Det var veier og biler i Longyearbyen, men veiene var så korte at bilene bare nådde opp i 70 før de måtte begynne å bremse. Byens sentrum het "Huset" og var et hus. Stort og uoversiktlig. Det var en scene der og sal og balkonger; noen bodde her inne også, nesten som om de bodde i et teater, og på en matte foran en dør ved den ene balkongen lå dagens avis. I "Huset" befant man seg i en Kafka-roman. Det var ganske åpent rundt "Huset". Åpent og nattsvart og bjørnegunstig. Jeg nektet å gå alene tilbake til brakken vår.
Åge dypt nede i gruvene. Jeg passet på å krype en halv meter lenger inn enn ham. En gang commandosoldat, alltid commandosoldat. Gunar Pedersen synes bakkeplan er helt ålreit. Svalbard er tross alt Svalbard. Åge i samtale med lokalbefolkningen utenfor Kafe Busen. Og så bærer det hjemover. Sliten stjerne i lite fly.
Min største bragd på Svalbard var å ordne spillejobb for Åge og Sambandet i Barentsburg. Åge var helt for og lot meg forhandle. Via Aeroflot-kontakten min i Oslo. Og sannelig. Russerne ville sende helikopter og hente hele bandet. De kunne dessverre ikke betale noen hyre, men de hentet og bragte, og det var både mat og vodka å få. Akkurat da alt var på plass, trakk Åge seg. Det ble for trangt om tid. Mente han. Tenk å si nei til en sånn opplevelse, tenkte jeg.
Russerne ble stramme i telefonen. De var skuffet. Jeg var vel mest irritert. Åge sa ja. Så sa han nei. Det er ikke sånn det skal foregå når noen forsøker å gjøre deg en tjeneste og det er mange mennesker involvert.
Konserten på "Huset" var fin. Håper at russerne ikke fant ut hva de gikk glipp av.
Her bestemmer Åge seg plutselig for å avlyse Barentsburg. Akkurat da jeg hadde fått grønt lys av russerne, og helikopter sto klart. Utenfor lurer isbjørnene.
Rock’n’roll with the Modern Lovers på Svalbard. Eller uten. Jeg fikk aldri lov til å stå på scenen med Sambandet. Et sted gikk grensen. Så jeg måtte nøye meg med dødtiden etter en soundcheck. Legg merke til det obligatoriske Svalbard-slipset med isbjørn. Nå har jeg min egen Strat. Mulans og min.
Jeg hadde fine dager i Trondheim også. Hadde alltid det. Casino Steels nye prosjekt, CCCP, fikk et skudd for baugen da Gary Holton døde. Ja, for denne kvartetten skulle egentlig bestått av Stein og Gary og Carlene Carter og Ellen Foley. Så ble det Casino, Carlene, Claudia og den totalt ukjente (John) Payne i stedet. Og nå var Carlene som snarest innom Trondheim, og Det Nye fikk eksklusiv avtale med gjengen. Carlene og Claudia surret inn i amerikanske og norske flagg på atelieret til Foto-Arne. Gøy.
Så nær var altså jeg en plass i CCCP. Hadde bare John Payne sittet litt lenger på do, ville verden fortont seg annerledes, og ja, det er Carlene Carter. Men hun ga Steinar en mye hjerteligere klem enn jeg fikk. Så da synes jeg egentlig hun bare er dum. (Foto: Arne Nordtømme)
Det ble med den ene platen. Både Stein og Claudia hadde mer enn nok annet å finne på, og Carlene var så busy at hun bare suste videre. Payne? Peter så ham på Smuget. Da kom han ut fra bommelibom-båsen, trakk begge nevene gjennom håret, og forsvant ut i Smuget-vrimmelen, uten å vaske hendene. Man blir ikke popstjerne da. Tenkte jeg.
Men så feil kan man ta. For Payne ble stjerne i bandet Asia. I dag er han musiker, komponist, produsent, fotograf og ganske respektert. Alt begynte altså med litt Trondheims-tøys og en tur i bommelibom-båsen på Smuget.
Hva jeg vet.
NOVEMBER-DESEMBER – TOR KOMMENTERER SINGLER
(til Tors minne)
Julen 2024. Tors venner og Andreas. Eller fra venstre: Espen, Morten, Einar, Knut Eivind, Thomas, Per, Eirik, Andreas (sønn), Yan, Øyvind og Sven Ove. Grand neste. Petter (sønn) hadde ikke anledning i år. Tom kom på Grand.
I den søte juletid savner jeg Tor. Siste lørdag før julaften pleide vi å samles, en gjeng venner, til julelunsj – helst på Grand. En kjærkommen pust i julebakken. Det var dagen da vi meldte oss ut, men beholdt julestemningen påslått. Tor er borte, men julelunsjen hans består, hvert år, den er blitt en god og varm tradisjon. Sønnene hans er blitt voksne, og det føles ekstra godt å ha denne dagen sammen med dem.
I 2022 måtte jeg melde avbud. Man tar forkjølelser og symptomer på alvor i vår samtid, og med god grunn. Så der satt jeg og savnet både Tor og vennene hans, men tømte et glass akevitt for dem alle sammen. Vi har samme tradisjon rett før sankthans, Tors sommerlunsj, så jeg fikk heller glede meg til den.
Inn mot julen 1986 hadde jeg gleden av å få Tor på besøk både titt og ofte på Hovseter. Her spilte vi vinylplater og bordhockey og drakk. Tor greide aldri å knekke meg i bordhockey, noe som hadde ergret ham helt siden den store bordhockey-turneringen hos John Smith noen år tidligere.
Den gang forsøkte Tor å kompensere bitre nederlag med voldsomt stemmevolum, noe som førte til naboklager under premieutdelingen. Tor jobbet hos Narvesen, som sponset oss med premier. Jeg vant turneringen og fikk et forbudt svensk ukeblad med toppløsbilder av Carola. Jeg er usikker på om Tor nådde pallen, men er helt sikker på at Christian, som jeg regnet som en sølv-kandidat, kollapset og til og med tapte for jenter som aldri hadde spilt bordhockey før. John vant minneboken, heldiggrisen.
Men dette var allerede historie i 1986, og det ble ikke lenger arrangert turneringer. Jeg var for utålelig, en ubrukelig vinner, og ingen orket tanken på å høre mine selvgode kommentarer ved Stiga-brettet igjen. Så det ble bare et og annet slag i all alkoholiserte vennlighet på Tor og meg. Før vi tok taxi til Savoy, vår favorittbar i Universitetsgaten mens vi skrålte på Status Quos «Marguerita Time».
Let's have a drink, it's Marguerita time
It's Marguerita time, after nine
Summertime, anytime
You'll still always find me wondering
Noen ganger anmeldte vi singler i Det Nye. Jeg fant en av seansene vi hadde på Hovseter rett før jul i 1986. Siden det var Tors julelunsj-dag da jeg skrev kapittelet du leser nå, våger jeg et gjensyn med Tors karakteristikker av det vi spilte.
En plateanmelder i sitt ess. Eller platebemerker, er vel mer treffende. Tor foretrakk one-liners. Saken, som vi gjorde i desember, kom ikke på trykk før 10. februar 1987. Deadlines. Deadlines. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Anmeldelsene er ikke vedlagt da de ville blitt uleselige på mobilen. Send en melding på Facebook, så skal jeg sende deg scan av de fire sidene saken la beslag på i Det Nye. Uansett: Jeg har skrevet av alle kommentarene til Tor:
- Hakket dårligere enn Yans ringeklokke. (Chico Chac)
- Sammenlignet med dette blir Mia Madonna. (Small Affairs)
- Videoen ble visstnok forbudt på grunn av at den var skadelig for øynene. Det burde plata vært også. (Wang Chung)
- Filmen var bedre! (The Mission)
- Thomas & Dieter på glattkjøringskurs. (Modern Talking)
- Napoleon ville snudd seg i graven. (Dr. & The Medics spiller «Waterloo».)
- Ikke årets duett akkurat. (Elton John & Cliff Richard)
- Arkiveres under «stilling ledig». (Mia)
- Musikk å støvsuge til. (Lionel Richie)
- Come back, Joe Belushi, all is forgiven. (Joe Cocker)
- Nok en uforståelig utgivelse fra ZTT. (das Psych-oh! rangers)
- Cut the crap. (Cutting Crew)
- Monoton stereofoni. (Crosstalk)
- Sveits 0 – Amerika 20. (Red Box)
- Sjelden har førstehjelp vært mer nødvendig. (Bob Geldof)
- The Damned has left the building. (The Damned)
- Selv ikke Bangles kan redde en håpløst kjedelig låt. (Cyndi Lauper)
- Blir det morsommere nå … (Marc Almond)
- Skoleavisen har julebord. (Dum Dum Boys)
- Og så gikk det opp for meg hvorfor engelskmennene ikke ville rive ned fengslet i Berlin. (Spandau Ballet)
- Nail Nail gutt, dette må bli slutt! (Jimmy Nail)
- Spørsmål: Hva er forskjellen på Sandra og Samantha Fox? Svar: 20 cm. (Sandra)
- Var det hakk i plata? (Run D.M.C.)
- Ultrakommersiell søtsuppe. En hit, men ikke lenger. (Alison Moyet)
- Låter som en australsk TV-serie på Sky. (Art Of Noise)
- Far far away. (Men Of Courages “Far Away”)
- Selv foretrekker jeg Düsseldorf. (Berlin)
- Ikke «No More Lonely Nights”, akkurat. (Paul McCartneys “Only Love Remains”)
- Stuart Adamson synger Big Country bedre. (Gary Moore)
- Jeg sovnet før den kom i gang. (Frankie Goes To Hollywood)
- Glenn Gregory rules! (Heaven 17)
- Spørsmål: Er dette rockens fremtid? Svar: Nei. (Erasure)
- Ol’ broken voice is back. (Bryan Ferry)
- They give rock a bad name. (Bon Jovi)
- Big in America? Det var the Boston Strangler også. (Stranglers)
- Gi meg Motörhead any day! (Duran Duran)
- Takk, bare bra. (Mick Avory has left the building.) (The Kinks’ “How Are You”)
- Jøje meg! (Janet Jackson)
- Har blondinene sluttet å ha det moro, da? (Debbie Harry)
- Jeg sier som Richard Butler: Again and again and again. (Psychedelic Furs)
- Vestkant-jenter I forstaden. (Pet Shop Boys)
- Bedre enn fattigmann! (‘Til Tuesday)
- Bra til å være dukker. (Genesis)
- Og så sluttet Lone Justice å synge country. (Lone Justice)
- Her kommer gutten som kan holde takten, falle-ra! (Andy White)
- Dexys på vei tilbake til overallen. (Dexys Midnight Runners’ «Because Of You”)
- Min favoritt er fortsatt “Zombie Birdhouse». (Iggy Pop)
- Hvorfor fikk Karn toppbilling på denne? (Mick Karn)
- Say no more! (The Tunicates)
- Videoen fortalte meg at Kate ikke kler lyst hår. Platen forteller meg at hun fortsatt er nr. 1. (Kate Bush’ «Experiment IV»)
- Spørsmål: Er dette rockens fremtid? Svar: Forhåpentligvis. (R.E.M.)
- Etternavnet til tross, Lennon er konge. (Ben E. Kings «Stand By Me”).
- Nyyyyydelig. (Pretenders’ “Hymn To Her»)
- Bunkens gledeligste overraskelse! (Jennifer Warnes)
- Det er så det holder. (Bruce Springsteen)
Her kommer et avbrudd. Vi får besøk av et bud fra PolyGram som har enda flere singler til oss. Den med Stephan Remmler tar jeg bare med meg tvers igjennom leiligheten og ut på verandaen og kyler ut i vinterskumringen. Stephan Remmler has left the building.
Stephan Remmler has left the building.
Så setter jeg på Steve Winwoods «Back In the High Life Again”. Tor trekker en kort fra stokken han sitter og fingrer med.
- Jeg trakk en kløver 10 – uten at jeg vet hva det betyr. (Steve Winwood)
- Beste kuttet fra en meget bra LP. Striptease for viderekomne. (Madonnas «Open Your Heart»)
- Hadde bare resten av LP’n vært som denne. (John Fogertys «Change In The Weather”)
- Jeg skulle ønske Pål og Magne hadde produsert denne. (a-has «Cry Wolf»).
- Denne singlen har god lyd! (The Beach Boys)
- Filmen var verre. (Prince)
- «Graceland» har fått ny eier. (Paul Simon)
- Tøff, tøffere, tøffest. (deLillos’ «Tøff i pyjamas»)
- Tøffe-tøffe-tøff! (Madness’ «Waiting For The Ghost Train”)
Savner deg, Tor.
Og så ble det jul.
The grønne glitrende 3 og Dag ved fem av dem: Chris, Dag, Terje, Morten og Stein. Plate ble det også. Og sannelig hentet de meg opp for å synge et vers i “Så går vi rundt”.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1986
2. januar – Bergen får Europas første bompengering.
28. januar – I USA eksploderer romfergen «Challenger» 73 sekunder etter oppskytning. Alle de syv ombord omkommer.
28. februar – Sveriges statsminister Olof Palme myrdes.
3. april – IBM viser frem PC Convertible, deres første bærbare datamaskin.
14.–15. april – USA bomber Libya. Nær 100 mennesker blir drept når nær 66 amerikanske fly bomber mål i den libyske hovedstaden Tripoli og i Benghazi-regionen. Libyas leder oberst Muammar al-Gaddafi mistet selv sin adoptiv-datter Hanna Gaddafi i angrepet.
26. april – Tsjernobyl-ulykken. En atomreaktor i Ukraina (Sovjetunionen) eksploderer, noe som fører til tidenes største kjernekraftulykke.
11. mai – Kronen devalueres med tolv prosent.
5. september – Hotell Caledonien i Kristiansand brenner. 14 omkommer.
3. oktober – En sovjetisk ubåt med 16 atomraketter synker i Det karibiske hav.
21. desember – Store studentdemonstrasjoner i Kina med krav om demokrati.
NOBELS FREDSPRIS:
Elie Wiesel
LaNGRENN WORLD CUP 1985/86
Gunde Svan, Sverige (menn) og Marjo Matikainen, Finland (kvinner)
Beste norske: Pål Gunna Mikkelsplass, menn (nr. 4) og Marianne Dahlmo, kvinner (nr. 2)
SKØYTE-VM 1986 I INZELL
Hein Vergeer, Nederland, blir verdensmester.
Geir Karlstad beste nordmann på 9. plass. Han vinner 10 000 på ny verdensrekord, 14.12,14.
NORSK FOTBALL
Tromsø blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Lillestrøm 4–1 i finalen.
Lillestrøm blir seriemester i fotball for menn.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool FC vinner The Double ved å bli både engelsk seriemester og FA-cup-mester.