107 album, ikke alle klassikere, faktisk de færreste, men mange funket helt OK da, og noen gjør det ennå. DE tre som er avbildet ovenfor kommer til å vare evig. Dette var også musikken til et skip som gikk ned, ukebladet Det Nye. I desember forsvant den versjonen av bladet inn i historien. Månedsmagasinet som overtok var noe helt annet og vil aldri få samme status. Så er da også hjernen alene. Det er noe alle vet.

Januar

Dette er en kompakt forestilling. Hele 14 låter, 58 minutters spilletid. Og Lou slakker ikke grepet ett sekund. Han serverer deg New York fra rennesteinen. 14 skisser fulle av sprøytestikk, søppel, fattigdom, slum, bandeslagsmål, håpløshet og sort præ-hæ humor.

Reed går der turistbrosjyrene ikke tør være og tar pulsen på uhyret som er Det amerikanske marerittet. Han har gjort det før. Men aldri har han gjort det så gjennomført skremmende livaktig. «New York» befolkes av levende skjebner. Det er deres tanker og hverdag som tumler rundt i tekstene. Det er deres graffiti-fasader og stinkende bakgater som flimrer forbi. Altfor tett på til at det føles spesielt behagelig. Noe annet kunne man heller ikke vente fra en mann som Lou Reed, ubehagets mester.

Og han har valgt den perfekte musikalske ramme til sine fortellinger: To gitarer, bass (hovedsakelig en ståbass) og trommer. Det er nakent og rent, en gitar i hver kanal og grunnkompet i midten. Med masse rom for Lous stemme; messende, småpratende, dystert syngende. Tempoet holdes stort sett nede, bare unntaksvis skyter musikken ut i fresende raseriutbrudd («There Is No Time») eller øsende groove («Strawman»). Det er genialt i all sin enkelhet, en knusende seier til levende og spilt rock.

Og det kan få eller ingen gjøre Lou og vennene hans etter – uansett hvor mange computere de kjøper seg.

(Det Nye, 11. april 1989)

Fine Young Cannibals: “The Raw & The Cooked” (London) ***(*)

Du kan mene hva du vil om Fine Young Cannibals, men at Roland Gifts stemme sitter som en betent mandel i øret, kan ingen bestride.

Jeg må også si at skal det først være britisk flirt med sort musikk, finner du mer moro her enn på en hvilken som helst plate med Simply Red. Fine Young Cannibals forsøker i hvert fall å trykke på. Det forhindrer ikke at helheten blir vel mye programmerte rytmer og forsvinnende lite sjel.

Men de forsøker, og de gjør det med et kommersielt instinkt som er nødt til å gi uttelling på hitlistene. På min hitliste når de imidlertid aldri i verden Topp 40.

(Det Nye, 11. april 1989)

Gary Moore: “After The War” (Virgin) ***

Vel, vel. Jeg ventet meg ljomende gitarer med sekkepipe-klang og lukt av keltisk jern. Og fikk det. Jeg ventet meg arge, stangende rockere. Og fikk det også. «After The War» gir i det hele tatt alt du kunne vente fra Gary Moore. Det er tungt og stolt.

Iblant uforskammert kommersielt (som «Ready For Love»). Iblant hellig pretensiøst (som «Blood Of Emeralds»). Og jammen fikk vi ikke fetterne til «Parisienne Walkways» («The Messiah Will Come Again») og «Out In The Fields» («After The War») også. «After The War» er en gjennomført forestilling fra en mann som har funnet sin «sound». Han står alene der han står, suveren og stilsikker.

Problemet er at han står stille. «After The War» er 100% fri for overraskelser. Det er forsåvidt greit nok, hadde det ikke vært for at de beste kuttene og sterkeste partiene låter som svake kopier av Moores klassiske innspillinger. Jeg tillater meg å hevde at «After The War» skuffer.

(Det Nye, 21. februar 1989)

Det har tatt Crosby 18 år å lage oppfølgeren til sin første solo-LP, «If I Could Only Remember My Name». Det tok Crosby, Stills, Nash & Young like lang tid å følge opp «Déja Vu»/«Four Way Street». Hvilket beviser at longplayingplater ikke lages i en fykomfeil. Ikke alltid i hvert fall. Og nå har jeg visst malt meg inn i et hjørne... Skal vi se, eh, David Crosbys nye solo-LP heter «Oh Yes I Can».

Sammen med Crosby, Stills, Nash & Youngs «American Dream» representerer den hans friskmelding. Han er ferdig med narko-kjøret, han er ute av fengsel og han er tjukkere enn noensinne.

På «Oh Yes I Can» forsøker han å fortelle oss masse rart, både om sin egen fysiske og psykiske tilstand og om urettferdighet, frihet og Amerika. Låtene er ganske laidback arrangert. Koselige, men sjelden så veldig spennende. Skjønt mannens karakteristisk døsig sangharmonier gir låtene en delikat overflate. Innimellom snuser han på noe stort. Men det hadde vel til og med Arild Rønsen klart om han fikk 18 år på seg.

(Det Nye, 7. mars 1989)

En flott, liten trio fra Milwaukee. De bruker sparsomme musikalske virkemidler, det meste tar utgangspunkt i trio-formatet: gitar (gjerne akustisk), bass og trommer. Gordon Ganos stemme ligger over det tikkende, rullende kompet. Full av angst og skyldfølelse går han løs på tekstene; knudrete og ubehagelige historier om å befinne seg på utsiden med Kainsmerket brennende på pannen.

Det er sanger om besatte mennesker, om mordlyst og hevntørst — flammende bilder som ofte er hentet fra eller influert av Det gamle testamente. Det er ikke blitt noen enkel plate å forholde seg til. Gruppens musikk er blitt særere og mindre umiddelbar. Tekstene mørkere. Men gir du den tid, vil du fornemme brannen som ligger dypt her inne. Fenger den deg, er du solgt.

(Det Nye, 14. februar 1989)

Februar

The Replacements: “Don’t Tell A Soul” (Sire) ******

Minneapolis-bandet The Replacements bør bli og kommer til å bli like store som R.E.M. De har sin egen mørke lyd; den er dyster og brennende, den kveiles ut over et landskap som er så basisk rock’n’roll at du kan grine.

Paul Westerberg synger som noe midt imellom en snikende skygge og en vanvittig bensinflamme.

Akkurat den samme opp- og ned-giringen finner du i musikken. Iblant svaiende døsig. Iblant hamrende fortvilet. Både vektløst og jordfast på en gang. En strøm av sinte, dype og lirkende el-gitarer over hard, naken tromming. og underlig, Finmaskete nett av akustiske gitarer.

Og skjønt lyden er deres egen, hører du lett at The Replacements har et meget nært forhold til rockens røtter. Gitaristene henter sin teknikk like meget fra klassisk country som fra Velvet Underground (for å illustrere ytterpunktene). Og det er autentisk rhythm & blues i det ulende munnspillet som dukker opp fra tid til annen.

“Don’t Tell A Soul” er The Replacements’ syvende LP. Den er like intens og overveldende som noe de har gjort tidligere. Men samtidig har låtene nå fått mer melodisk hold. “Don’t Tell A Soul” er en suveren LP. Og likevel tror jeg bandets virkelige blomstring kommer i 90-årene. Følg med, eller parker nå!

(Det Nye, 18. april 1989)

Åge Aleksandersen: “Solregn” (Plateselskapet) ******

Glem «Eldorado». Glem «Levva livet». Husk «Dains med mæ . . .». Og vi er igang. «Solregn» later som om Åge befinner seg på hoppkanten igjen, struttende av iver, selvtillit og inspirasjon. Var den ikke så full av melodilinjer som du har hørt før, ville antagelig både du og resten av Norge gått dønn av hakket. Denne platen kunne solgt 3,4 millioner, bare i Flekkefjord. Nå nøyer den seg antagelig med ynkelige 2-300 000. Men det får Åge ta på egen kappe. Man plagierer ikke seg selv så frekt og elegant ustraffet!

Det som gjør «Solregn» stor er at den tidvis låter prakfullt, og at Åge igjen på klosset, men umiskjennelig rørende vis taler til folkedypet med en røst som dirrer av bevegelse. Denne mannen er ikke sann! Dessuten er han blitt mer moden.

Den første gode nyheten er produksjonen. Skapt og preget av Lasse Lindbom i Stockholm. For første gang — i hvert fall siden «Dains med mæ» — puster Åges låter. I et blinkende, storslått rom av klingklang og hyperkommersielle virkemidler. Svenskenes hang til å låne ABBAs keyboard-triks, rykker låtene enda et skritt nærmere forløsningen. Skjønt musikerne formelig står i kø i disse breddfulle arrangementene, blir det aldri grøt. Lindbom gir alle rom og retning, slik at helheten formelig svulmer av dynamikk og bevegelse. Og dette oppnår han uten å bringe Åges særpreg en millimeter ut av kurs. Lindbom fant rett og slett det Åge har lett etter i alle disse årene.

Når det går som best, og det gjør det ganske ofte, får du nesten lyst til å grine. Hvem kan høre Åges kjærlighetserklæring til Det Alminnelige i «Dekksgutten», uten å bli rørt? Hvem kan vende ryggen til hans mjuke, fotformete hyllest til det å kunne bli voksen uten å glemme fortiden, men også uten å henfalle til å leve i den i «Paradís på jord»? Og hvem klarer å forsvare seg mot hans faderens tale til barnet i «Far og fedre», en sang som tekstmessig nærmer seg Åges mesterverk, «Han va sju»?

Og hvem klarer å holde seg for ørene når «Rosalita» pumper ut av stereoanlegget med Åge og Björn Afzelius i toneangivende duett, og med gnistrende gjesteopptredener fra Mari Boine Persen (Gi henne en hel LP så fort som mulig, hun har den vidunderligste stemmen jeg har hørt på lenge, lenge!!!) på samisk, og Henning Kvitnes på amerikansk? Ikke jeg. Definitivt ikke jeg.

Jeg lar meg til og med forføre av «Sang til månen» (selv om den er minst ett vers for kort og to refrenger for lang) som er søtere enn Grand Prix, og som besynger Det Alminnelige og den jevne mann med slik vever sødme at du lurer på om Åge er selve mannen i månen. Hva gjør det om alle disse låtene stadig minner om noe Åge har sagt, sunget og spilt tidligere når det tross alt dreier seg om hans beste sanger, og nå låter de (stort sett) enda bedre!

Så langt, så godt. Men det er litt orm i spannet også. Snakke-valsen «Fra sør til nord» der Åge opphøyer seg selv til folkekulturens talsmann, uglesett og uthengt av hovedstadens kultursnobber. Den er seig og enkel og rammer neppe noen som helst.

LP'ns ballade-ballade, «Så stod du der», er en sjelden oppvisning i metafor-kollisjoner; her befinner man seg på landjord, til havs, langt ute i galaksene om hverandre, bare for å falle til marken som regn for å væte den kjæres såre føtter; det henger ikke sammen i det hele tatt. Svak er også «Hymne til mørke soverom» som til alt overmål dukker opp i to forskjellige versjoner på MC'en og CD'en! Og sluttlig må jeg jo si at Åges klumsete etterplapring av Dylans «Forever Young» var et dårlig valg som tittelmelodi.

Og det var «Solregn» (eh ... nå glemte jeg «Blodsbrødre», en stram og fin rocker i ganske moderne lyddrakt som bør bli en scenefavoritt). Den er så Åge som det går an å bli. På godt og ondt, på kryss og tvers. Han vil som regel mer enn han klarer. Men denne gang låter det som en kule. Og fire av låtene er klassikere, enten du vil eller ikke: «Dekksgutten», «Paradis på jord», «Far og fedre» og «Rosalita».

(Det Nye, 28. februar 1989)

Bob Dylan & Grateful Dead: “Dylan & The Dead” (CBS) ****

Etterpåklok:

Forhastet anmeldelse. Antagelig den mest unødvendige utgivelsen i hele Dylan-katalogen. Spilles aldri. Er uten mening. To stjerner om solen skinner og jeg er i godt humør.

Det Nye-anmeldelsen:

Litt for kortspilt til at man kan ta den helt alvorlig. Litt for rar til at den går inn som noe annet enn en kuriositet. Men helt OK. «Dylan & The Dead» gir oss syv låter fra deres 1987-turné. Tett og sexy driv i «Slow Train» og «Gotta Serve Somebody». Snodig sprikende komp i «Joey». En overrumplende omarbeidet versjon av «Knockin’ On Heaven’s Door». En helt straight versjon av «All Along The Watchtower».

Og sluttlig LP’ns høydepunkter: «I Want You» som ligger tett opp til 1966-originalen, med nydelig og karakteristisk gitar fra Jerry Garcia. Og «Queen Jane Approximately» som har litt av den samme brannen vi finner på Dylan/Band-demoene fra 1965.

Og hele veien holder Dylans stemme seg unna det nasale hvinet som har sjenert en god del av hans produksjon i 80-årene.

(Det Nye, 28. februar 1989)

Roy Orbison: “Mystery Girl” (Virgin) ******

Popmusikkens ensomste og tristeste stemme tar et vemodig farvel med «Mystery Girl». Det skulle vært Orbisons stolte come-back. Men selv et ensomt hjerte kan slutte å slå.

Han fikk suveren hjelp til sin svanesang. Fra folk som Jeff Lynne, T-Bone Burnett, Elvis Costello, Bono og Tom Petty. Der Lynne deltar, låter det umiddelbart som Traveling Wilburys. Burnetts innslag har en mer rotfast «sound», mer jord under neglene.

Hele veien veksles det mellom skyflende poplåter og langtrukne gråteballader. Dette og bruken av forskjellige producere, gjør LP’n velsignet variert. Mens Roys stemme selvfølgelig binder det hele sammen. Det er utrolig å høre hvor godt den holdt, 24 år etter at han sang «It’s Over» så vinglassene sprakk og jenten brøt ut i krampegråt.

«Mystery Girl» ble Orbisons ettermæle. Det er ikke mange rock’n’roll-legender som blåser så ærefullt til himmels.

(Det Nye, 28. februar 1989)

Elvis Costello: “Spike” (Warner Bros) ***(*)

15 låter, over en times musikk. «Spike» er mye på én gang. Ja, mer enn mye. For tallene forteller bare halvparten. Legg til at «Spike» rent musikalsk er Elvis' mest varierte til nå; her veksles det mellom pop og keltisk folkemusikk, mellom Cole Porter-«crooning» og saftig janitsjar, mellom det rare og det sære.

Og igjen har Elvis så mye på hjertet at tekstene nesten ikke får plass i CD'ens 16 siders hefte — til og med instrumentalen «Stalin Malone» har tekst (fire lange vers!!)! Dessverre oppstår et vanlig Costello-problem: jo flere ord, dess færre melodier. Mannen er så opptatt av å si noe utspekulert smart, ikke bare i hver låt, men i hver strofe. Og disse lange, tettpakkete strofene spar han i deg uten stopp, uten nåde.

Så tette er de at metaforene sluker hverandre, tekstene blir en intellektuell lek med ord. Uten sjel. Uten noe lytteren kan forbinde seg med.

Det er typisk for «Spike» at unntakene nettopp er de to sangene som velger den enkle veien, «Baby Plays Around» og «Last Boat Leaving», som begge låter som om de ble skrevet med hjerteblod.

Resten av CD'en er full av gode intensjoner — og altfor mange ord. Det går på bekostning av melodiene. Det går ganske enkelt ikke an å skrive bærende melodier til disse tekstene.

Man sitter igjen med uhyggelig smakfulle arrangementer — som inkorporerer en herlig blåserrekke, feler, cello, fløyter, meget gjennomtenkt og variert trommelyd og fine detaljer fra gjester som Roger McGuinn, Paul McCartney og T-Bone Burnett. Bare så synd at disse bitene nesten aldri får en fullbyrdet og ferdig melodi å prøve seg på.

«Spike» går i en felle som Dylan på sitt mest ordrike aldri gjorde, den gir ikke sangeren melodier å ride på. Jeg antar at forskjellen på «Blonde On Blonde» og «Spike» er omtrent som forskjellen på sjel og hjerne. Dylan bare gjorde det. Costello pønsker for mye.

Gi meg heller en Spike Jones-CD.

(Det Nye, 7. mars 1989)

Ja, det er mitt coverhefte, og ja Elvis signerte det på Grand etter at jeg hadde intervjuet ham i 1989. Han kunne være gretten mot journalister, men jeg opplevde ham bare som elskverdig. Kanskje det hjalp at begge holdt med Liverpool. Vi snakket en del fotball. Og var like nervøse foran vriene kamper.

The Silencers: “A Blues For Buddha” (RCA) ****

Skotsk godlyd for folk med bedre smak enn man skulle tro. Deres forrige LP, «A Letter From St. Paul» var rett og slett en estetisk nytelse. «a blues for buddha» holder også høy standard. Coveret forestiller masse, masse, masse vann, og noen bitte, bitte, bitte små mennesker helt i forkant av bildet. Et vakkert fotografi.

Slik musikken er et praktfullt lydmaleri der rommet er svulmende og nakent slik at hver lille klangfarge får virke i seg selv. Det er mer en toneverdenens meditasjon enn egentlige låter, skjønt bandet av og til samler kiltene rundt seg og tripper ut i noe som i hvert fall er tilløp til flotte popmelodier.

Silencers’ isblå klingende el-gitarer og melankolske sang minner til tider nesten påtrengende om en mann som Lloyd Cole. Du kan også finne biter som slekter på Big Country, Simple Minds og U2. Ikke noe dårlig nabolag, akkurat.

Feilen med «a blues for buddha» er at den blir for estetisk passiv (rene demonstrasjons-CD’en); du savner nerven og engasjementet som tekstene lover — og du savner de sterke enkelt-låtene.

(Det Nye, 7. mars 1989)

Simply Red: “A New Flame” (Elektra) ***(*)

Du kan ikke ta fra Mick Hucknall at han har en nydelig kontrollert soul-røst. Svartere enn kullstøv. Mykere enn kattens pels. Mer glinsende enn konfekt i cellofan. Problemet er at han mangler et band. Simply Red klarer ikke å matche røsten hans. De har mer enn nok med å pakke seg sammen rundt rytmen — og holde seg der.

Det skjer ingen ting når Micks stemme viser tegn til å ville dra bandet ut på tur, gnistene uteblir, kompet har rett og slett ikke noe å møte ham med. Derfor er A New Flame en ganske uforløst plate. Den låter utrolig profesjonelt, veldig riktig, innmari fint og alt slikt.

Den masserer øregangene, mjukt og behagelig. Men den utfordrer deg ikke, den får ikke blodpumpen til å gå og følelsene til å komme — slik god soulmusikk burde gjøre.

(Det Nye, 28. mars 1989)

Før eller senere måtte Tony Harnell legge bånd på seg. Han har gjort det nå. Litt. Tilstrekkelig til at vi slipper unna det hylende hysteriet, og får sjansen til å høre at i-alle-dager-dette-bandet-kan-jo-fordømre-meg-spille! Men fremdeles har Tony det med å måtte velge det høyere stemmeleiet — og det på tross av at han flere ganger beviser at han faktisk kan synge oktaven under.

Kanskje synes TNT at det må være slik: Tonys høye og dessverre altfor skarpe stemme, Ronnis høye gitar-linjer og den lyse koringen — tre ingredienser som smeltes sammen til et enstonig hele.

Det får være som det vil. Saken er like fullt at “Intuition” går i mål som TNTs suverent beste LP til nå. Den er også deres bløteste og peneste plate. Alle skarpe kanter og alle tegn til aggresjon holdes innenfor en utilslørt kommersiell ramme av høypotente refrenger (badet i herlig kommersiell koring) og huggende, knallsolide gitar-riffs. TNT overgår f.eks. Europe i pomp og prakt på absolutt alle områder (bedre låter, bedre ideer, bedre lyd, bedre musikk) — dessuten har TNT noe Europe ikke har: Ronni og producer Bjørn Nessjø.

Ronni har i Nessjøs hender utviklet seg til å bli en forbløffende allsidig … komp-solist. Det han gjør er verken rytme eller solo, men noe midt imellom. Han fyller ut alt som finnes av rom med klanger, melodilinjer, riffs; han stikker og kjærtegner; han går i fingertrappe sirkler rundt sine egne basis-akkorder — han er overalt som et enmanns gitar-orkester uten et øyeblikk å egentlig skjære ut av helheten. Ronni antyder hva han kan, men han skryter ikke av det. Han etterlater deg med lysten på mer. Og det er ingen liten bedrift innenfor en genre som er så utspilt som heavyrocken.

Jeg må også berømme den nye trommeslageren Morten Skogstad, som gyver løs på skinnene med autoritet og musikalitet. Han legger inn detaljer her som du aldri tidligere har hørt på en TNT-plate. Et naglebelte i sølv til Bjørn Nessjø også. Han preger LP’n like meget som musikerne. Slik lyd finner du ikke på så mange andre plater i verden (bortsett fra på Stage Dolls’). Og Morten Skaget har innmari fin skjorte og et par ordentlig frekke solbriller.

(Det Nye, 4. april 1989)

Dumdum Boys: “Splitter pine” (CBS) *****

«Noenogtjue er ingen alder/men herregud jeg er gammel.» Og vi er igang. Dumdum Boys banker og går, banker og går som en adrenalinmotor med rådebank.

Ingen kan fange en sånn gjeng i farta. Det brenner av gitarene, av Prepples hese ordflom, av den jagende rastløse rytmen. Det er rock’n’roll så ekte som noe. Hemningsløs i sin omgang med rockens klisjeer. Trønderne jafser i seg historieboken og spytter den ut. Mens koret går na-na-na eller hva slags lystigheter de nå enn måtte finne på. Og Prepple gynger mot tauene, og Kjartan Kristiansens gitar skraper frem blues riffs med jord under neglene — og bastante, blytunge akkorder som slår gnister.

Det er hardt og tøft. Dumdum Boys’ storhet er at de klarer å sette ord til disse eggende lydene. En slags halvsurrealistisk ordflom som kommer og kommer rett ut av alle rastløse hverdager.

Det er tekster som ikke alltid er så lette å forstå fordi de muligens ikke forteller en hel historie på den tradisjonelle måten. Mer er det strofer som hopper og springer ut av et assosierende sinn; de kan plukkes fra hverandre og gir mening i seg selv (en form Bob Dylan rendyrket på «Blonde On Blonde» i 1966).

Det gjør jo reisen enda mer spennende. Dumdum Boys putter kinaputter både i sandalene og i hjernen din.

(Det Nye, 4. april 1989)

Popmusikkens historie er XTCs sandkasse. Her leker de tidsmaskin og fyker frem og tilbake mellom epoker og genre. Men de slipper seg aldri helt løs. Til det har de for meget av vidunderbarnets akademiske legning. XTC må alltid gjøre det smart og litt innviklet. En klang plasseres sammen med en grei melodilinje og stokkes inn i et utspekulert mønster som ingen lytter helt klarer å forutse.

Det er ikke så lett å forstå om gruppen gjør det vanskelige enkelt eller det enkle vanskelig. XTCs styrke er at de er rasende dyktige. Deres svakhet er at de tenker for meget. “Oranges & Lemons” kunne vært en eksentrisk lek med The Beatles’ psychedeliske periode (ca. 1966/67) — coveret tyder absolutt på det. Men dobbel-albumet er det ikke. En og annen baklengsgitar og vibrerende ekkoeffekt dukker nok opp, men stort sett er musikken ultratypisk XTC.

Så typisk at — hvor rart det enn høres — det uventete og overraskende denne gang låter forventet. Som alltid dukker det opp mengder av iørefallende og honningsøte melodilinjer, som alltid jages de inn i krevende partier som stokker om på rytme, dur og moll.

Presisjonen upåklagelig. Men jeg synes de lager mer rabalder enn spenning denne gangen. Selv om Andy Patridges tekster (han har komponert brorparten av låtene — som alltid) igjen er en storartet oppvisning i underfundig formuleringsevne.

(Det Nye, 11. april 1989)

Tim kommer fra New Zealand, og var i sin tid kaptein i Split Enz. Han ga sin bror Neil hyre i 1977, noe som ikke akkurat gjorde bandet dårligere. Da Split Enz sprakk i 1984, gikk Tim solo, mens Neil begynte å legge grunnlaget for det som skulle bli Crowded House.

Idag er Neil den berømte av brødrene. Men det betyr ikke at man har rett til å beskylde Tim for å kopiere broren når han nå gir ut sin første LP på to år. De to øser inspirasjon fra samme kilde. Men liker du Crowded House, bør du definitivt gi "Tim Finn" sjansen.

Tims stemme er til forveksling lik Neils. De er begge bærere av en tradisjon som kan spores fra The Beatles via 10CC til Squeeze. Iørefallende melodier som veksler elegant mellom det slentrende og det såre — båret av en lys, lettere hes stemme som går rett i ryggraden på deg.

Tim kan også dette med tekster som ikke alltid sier det du tror de sier, med understrømmer så mørke at du blir urolig. Han arrangerer sangene litt mer nakent og diskret enn Crowded House gjør, men er minst like musikalsk leken. Og får du ikke gåsehud av å høre en låt som "Suicide On Downing St.", tar jeg med meg fotballen min og går hjem.

(Det Nye, 11. april 1989)

Wendy & Lisa: “Fruit At The Bottom” (Virgin) ***(*)

Populærmusikkens mest sexy duo blotter navlene sine igjen. Mens de lar deg høre at de lærte ganske mye av Prince den gang han hadde dem som scen(g)epartnere.

Klippete rytmer, dragende bass-synkoper, rare små temaer som skrenser rundt i kulissene — og kattete vokale hikst. Wendy & Lisa vet hva det dreier seg om. Masse dans, litt tra-la-la og vil-du-være-med-opp-og-se-på-frimerkesamlingen-min. Det vil du selvfølgelig.

Men når du kommer til deg selv i haikjevene, er det kanskje tid for litt etterpåklokskap: "Fruit At The Bottom" er et jevnt og velgjort show, men den mangler toppene som lurte oss til å kjøpe debut-albumet deres.

(Det Nye, 11. april 1989)

Indigo Girls: “Indigo Girls” (CBS) *****

Årets duo slår bena under all motstand. Duverden som Atlanta kan levere kvinnenes svar på The Proclaimers! Amy og Emilys akustiske gitarer og stemmer veves i hverandre med all den selvtillit som levet liv kan oppnå. Så unge, og allerede der oppe blant de store trubadurene.

"Indigo Girls" er debut-albumet som de fleste artister bare kan drømme om. Det strømmer vever lengsel og hardegget livserfaring, jagende raseri og blussende kjærlighet ut av disse lavmælte (men meget intense) visene.

Enkelte låter plasseres i nydelig utvidete arrangementer der jentene får ærbødig hjelp fra bl.a. R.E.M.s Michael Stipe og Peter Buck (sjekk den vidunderlig sorgtunge "Kid Fears"!). Elsker du ikke denne platen, har du et hjerte av sten!

(Det Nye, 7. juni 1989)

Spacemen 3: “Playing With Fire” (Fire Records) ****

Enda flere gamle vibrasjoner. Denne gang fra England. Tre mann som har kælva ganske grundig ut i en eller annen psykedelisk grøft etter å ha hørt altfor lenge på Jesus And The Mary Chain, Suicide, Syd Barretts Pink Floyd og Velvet Underground mens de spiste masse rare piller.

De er fullstendig fordypet i alle lydene de kan få ut av piggtrådgitarene og ekkoboksene og hva det nå heter alt sammen. Iblant er det stillestående og dystert (med fosforiserte blipp blipp-lyder i stereo), andre ganger går de på med så mye aggressiv fuzz og feedback og wah wah at en rotfylling uten bedøvelse føles som rene kjærtegnet.

De kan også være vimsete og søte — så lenge det ikke blir for melodiøst. Det er grotesk og det er fascinerende. Stikk opp på rommet ditt, skru inn røde lyspærer, fyr opp røkelsespinnene, sett på platen — og vent på mor og far (og noen hyggelige herrer i hvite frakker).

(Det Nye, 16. mai 1989)

Mothers Of Invention: “Absolutely Free” (Zappa) ******

Frank Zappa og hans Mothers Of Invention fortsetter å dukke opp i CD-hyllene. Her forleden hoppet vi i taket da vi så hans LP nr. 2, "Absolutely Free" (fra 1967). Ikke bare fordi den har unnsluppet den nye miksen og de nye instrument-påleggene som ødela "We’re Only In It For The Money", men også fordi man har inkludert begge sidene på den meget sjeldne singlen "Big Leg Emma" (i original mono).

Andre "nye" Zappa-titler på CD er "Waka Jawaka" (fra 1972) og "One Size Fits All" (fra 1974). De interesserte ikke oss like meget som "Absolutely Free", selv om sistnevnte låter som en kule på CD.

(Det Nye, 2. mai 1989)

Mars

Depeche Mode: “Depeche Mode 101” (Mute) ***(*)

Mitt eksemplar av dette albumet var så statisk elektrisk at jeg måtte stikke ned på nærmeste helsestudio for å finne noen som hadde muskler nok til å få platene ut av innercoverne. Mens jeg ventet bladde jeg gjennom det medfølgende heftet med flotte brunt/sort/hvitt-fotografier fra Depeche Modes USA-turné. Og hele tiden spurte jeg meg: Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor gir et så til de grader typisk studio-band ut en dobbel live-LP?

Ville platespilleren gi meg et svar? Både ja og nei. "101" er innmari rar. Depeche Mode går gjennom sangboken sin, stort sett holder de seg til studio-arrangementene, note for note perfekt. Men denne gang kommer en ny lyd til: et susende og hoiende uvesen som bare tiltar og tiltar i styrke: Publikum.

Jeg vet ikke hva de driver med der borte i Pasadena, California — men det er helt tydelig at en konsert med computer-pop’ens mestre, Depeche Mode, får dem til å gå fullstendig fra konseptene. Denne kontrasten: mellom statisk, programmert musikk og vanvittig livlig publikum gjør albumet om ikke interessant, så i hvert fall … annerledes.

(Sjekk uvesenet som pågår mens David Gahan forsøker å skape litt følsom og rolig balladestemning!)

Utover dette har imidlertid ikke albumet noe poeng. Hva Depeche Mode enn gjør her, låter studio-innspillingene bedre i min stue. Og det er offisielt.

(Det Nye, 18. april 1989)

Evenrude: “One Size Fits All” (Mercury) ***

En gjennomsnitts rockelåt kan handle om å være på flukt fra svina (helst loven), om hvor innmari fælt det er når jenta (den dummingen) har slått opp, om hvor flott jentekroppen er (og hva den kan brukes til). Og går man tom for ideer, kan det ofte være nok å stå og gaule "rock’n’roll" med neven i været foran en million apatiske mennesker på en fotballstadion (eller late som om man gjør det).

Ole Dole Evenrude (hva skjedde egentlig med Doffen?) går inn i denne LP’n med alle mulige intensjoner om å selge mest mulig til alle på én gang (helst amerikanerne). Formelen er gjennomsnittet. Det lyser ut av LP-tittelen. Det lyser ut av tekstene.

Men det blir rent øredøvende når musikken setter igang. Sjelden har du hørt så mange velbrukte gitar-riffs, melodiløp, låtoppbygninger og refrenger på én og samme plate. Ingenting, absolutt ingenting er suget av eget bryst, selv om Ole får plusspoeng for sin klare fremgang som vokalist (skjønt der er han kommet skummelt nær ett av sine forbilder, Alice Cooper).

Hva skal man egentlig si om denne platen? Det låter jo veldig gjennomarbeidet og riktig. Gitarene river der de skal. Kompet dytter på med en slags kvasi-heavy begeistring. Refrengene suser perfekt ut av versenes sluttstrofe, og akselererer låtene til himmels. Det er en fin balanse mellom modige tåreballader, møkkete riff-rock og hoiende pop.

Men alt sammen er så pokkers selvfølgelig, så forventet, så likt ting du har hørt litt for mange ganger før. Det er for eksempel et klart minus at LP’ns kanskje mest høypotente kommersielle øyeblikk, den stolte balladerockeren "Broken Heart", minner så til de grader om John Waites "Missing You" (fra 1984) at du begynner å beundre Ole for hans frekkhet.

"One Size Fits All" er i alle tilfelle et produkt. Ole m/venner viser at de kan det meste, bortsett fra å gi noe av seg selv. Her er helt enkelt en artist som ikke har noe som helst på hjertet (eller som ikke er istand til å formidle at han har det).

(Det Nye, 18. april 1989)

Donna Summer: “Another Place And Time” (Warner Bros) ***(*)

Så havnet også Donna i klørne på Stock/Aitken/Waterman. Ingen overraskelse, forsåvidt. Hun har alltid vært avhengig av tidsriktige produsenter/komponister. Og her får hun alt hun kan drømme om.

Oppdrevne maskinrytmer, klangfulle keyboards-vegger, og refrenger så kommersielle at du blir blakk av å høre dem. Det er blitt en typisk Stock/Aitken/Waterman-produksjon. Med den forskjell at Donna Summer har et sterkere stemmemateriale enn de fleste av trioens "klienter". Liker du trioen, liker du dette.

Selv skal jeg skynde meg hjem og spille litt på den akustiske gitaren min, bare for å huske hvordan et levende instrument låter.

(Det Nye, 25. april 1989)

Madonna laget gode danseplater som aldri glemte å få med seg popmelodien, selv når rytmen slo som verst. Og det var jo flott. Men "Like A Prayer" avslører at denne jentas kunstneriske mål ligger betraktelig høyere enn som så.

Hva gjelder overraskelser, musikalsk spennvidde og kryptiske visjoner, matcher hun med "Like A Prayer" selveste Prince. Ikke fordi de musikalske likhetspunktene er så store (bortsett fra i "Love Song" som de skrev og fremfører sammen), men fordi begge besitter denne eksplosive kombinasjonen av intuisjon og inspirasjon — og har mot til å realisere den.

"Like A Prayer" er en voksen plate, skrevet i kjølvannet av den meget opprivende og langvarige skilsmissen fra Sean Penn. Det er en sårbar Madonna som deler sin livsvisdom med lytteren. Hun gjør det med en distanse og varme som styrer unna selvmedlidenhet.

"Like A Prayer" er et oppgjør med et vanskelig ekteskap og en vanskelig barndom. Men det er et oppgjør som slipper lyset og håpet inn. "Like A Prayer" er også i stor grad religiøse og erotiske bekjennelser. Men skjønt motivene kommer klart frem, velger Madonna ganske fascinerende formuleringsveier som innbyr til tvetydige og spennende fortolkninger. Noe er rent ut sagt kryptisk.

Sjekk for eksempel hvordan hun lar sitt vevre Fadervår omslutte av en smertefull lydkakofoni i "Act Of Contrition", for å la det hele spyles ut i en demonisk avslutning og utropet: What do you mean it’s not in the computer!

"Like A Prayer" går også langt (og kanskje lenger) rent musikalsk. Fenomenal spennvidde, stor variasjon. Fra danselåter med heftig blåserrekke via skakk og naken Prince-pop og Beatles-psychedelia til tindrende vakre ballader. Hun gjør alt og litt ekstra til. Og hun gjør det ulikt alle andre.

Med "Like A Prayer" suser Madonna inn i rockens super-divisjon anno 1989. Der bodde Prince alene til nå.

(Det Nye, 25. april 1989)

Julian Lennon: “Mr. Jordan” (Virgin) ***(*)

"Mr. Jordan" lover godt for Julians fremtid. Han klarer å kjempe seg ut i et musikalsk område som ikke låter fattigmanns-John Lennon.

For det første tør han nå utforske sin egen stemme, og den har faktisk en langt større nyanserikdom enn de to foregående LP’ne ga inntrykk av. For det andre lager han tøffere låter i tøffere arrangementer. Det er skikkelig sting i mye av materialet her.

"Now You’re In Heaven" driver f.eks. i mål med halsbrann og punch, og minner ikke så rent lite om en Iggy Pop i form! Balladene har mer av det beatleske i seg, men også her varierer Julian stemmeleiet — og blir ikke bare sittende i skyggen av farens "Imagine".

En helt ålreit LP er det blitt, spesielt side 1.

(Det Nye, 11. april 1989)

Neville Brothers: “Yellow Moon” (A&M) *****

Voodoo. Funk. Soul. Jazz. Neville Brothers formidler alt det skumle under New Orleans-sumpenes gule måne. Og de gjør det med en slik overbevisende variasjon at du mister pusten. "Yellow Moon" må være deres mest inspirerte og nyanserte LP til dags dato. Så rik på stemninger, så skremmende velspilt.

Det finnes ingen musikalske båser i Neville-brødrenes verden. Her inne skyter jazzen ut av saksofonen, her slår rytmene med kolossal sprengkraft, her strekes ut dunkle musikalske landskap som er like meget new age som funk.

Og med største selvfølgelighet gir de nytt liv til to eldgamle Dylan-låter fra mannens såkalte protest-periode ("The Ballad Of Hollis Brown" og "With God On Our Side"). Det samme gjør de med den evige country-klassikeren "Will The Circle Be Unbroken".

"Yellow Moon" er et skattkammer der ingenting helt er hva du tror det er. Velkommen til en spennende reise.

(Det Nye, 16. mai 1989)

The Byrds:

“Mr. Tambourine Man” (Columbia) (CD) ******

“Turn! Turn! Turn!” (Columbia) (CD) ******

“… In The Beginning” (Rhino) (CD) **(*)

Sol og sommer er sol og sommer, uansett hvilket år vi snakker om. Og ingen minner er bedre enn de som har iskrem klint utover halve underansiktet.

Siden vi går for full maskin rett inn i sommeren 1989 (i morgen er det til og med 17. mai), er det på tide å hente frem noen kjempehyggelige karer som laget så flott sommermusikk at det aldri ble høst. Som de sang i en av sine aller største slagere: to everything (turn turn turn)/there is a season (turn turn turn)…

Når det gjelder The Byrds, så tilhører de sommersesongen med større selvfølgelighet enn min røde og gule badering.

The Byrds var Roger (Jim) McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Chris Hillmann og Mike Clark. De elsket Everly Brothers, Buddy Holly, The Beatles og Bob Dylan, slet gjennom hele 1964 for å finne den riktige lyden, og fant den omsider da McGuinn fyrte opp sin jinglende janglende 12-strengs Rickenbacker-gitar og David Crosby fikk skikkelig luft i sin umenneskelig høytgående korstemme.

De debuterte i mai 1965 med Dylans "Mr. Tambourine Man". Den strøk rett til topps, og lå der oppe og fløt og fløt i en herlig solgangsbris av jinglende gitarer og susende korharmonier. 24 år senere ligger den der ennå (i hvert fall på min sommerliste), og da kan jeg ikke gjøre annet enn å rope Hurra!

For nå er endelig de to første Byrds-LP’ene kommet på CD!! Og de låter bedre enn jeg tok sjansen på å håpe.

Begge CD’ene er kortspilte (så vidt over 30 minutter), men de renner over av så vakker musikk at du får lyst til å åpne vinduene, skru forsterkeren opp til 11 og dele din lykke med naboene.

"Mr. Tambourine Man" (utgitt i juni 1965) inneholder 12 glitrende eksempler på udødelig popmusikk — inkludert fire Dylan-komposisjoner pluss bl.a. deres selvkomponerte glansnummer "I’ll Feel A Whole Lot Better" (som Tom Petty gjør på sin nye solo-LP). "Mr. Tambourine Man" må bare være en av tidenes sterkeste debut-LP’er ever!

"Turn! Turn! Turn!" (utgitt i desember 1965) holder samme høye standard og samme blanding av Dylan-låter, selvkomponert stoff og tradisjonelle viser.

Med disse to i samlingen, er du sikret optimal sommerglede i minst 24 år fremover. Og tror du jeg lurer deg, så sier jeg kors på halsen (og jugekors gjelds ikke).

Jeg kan også si at uten Byrds ville det aldri blitt noe Tom Petty & The Heartbreakers, Crosby Stills Nash & Young, R.E.M. og mange, mange andre.

PS. Det er også utgitt en samling med 17 demoer fra 1964, "In The Beginning". De låter selvfølgelig akkurat så røft og nølende som gruppen var i starten, men har definitivt historisk interesse.

NB!!! Samtlige omtalte titler finnes foreløpig bare som USA-import i Norge. Sjekk med din lokale forhandler.

Neste uke skal vi snakke litt om deLillos.

(Det Nye, 16. mai 1989)

April

deLillos: “Hjernen er alene” (Sonet) ******

En stor dings

deLillos gjør aldri det du tror. For virkelig å understreke hvor vanskelig den vanskelige tredje LP’n er, laget de like godt en dobbel. Og de kælver så herlig ned i alle dobbel-LP-mediets skumle feller at det bare er å gi seg over.

"Hjernen er alene" er stinn av uferdige tekster, mellomfornøyde melodier, vammel fyllkalk, slappe muskler og dårlige tegninger. Her slentrer våre bortskjemte vestkantgutter skjødesløst rundt i sin egen myte uten annen drivkraft enn en doven går-det-så-går-det innstilling.

Og det stemmer så altfor godt at de velger å gi ut "Lebestift", et av albumets dårligste spor, som single. "Hjernen er alene" er albumet som skiller klinten fra hveten, her er den harde prøven — er du mot dem eller for dem?

Selvfølgelig er du for. Ovenstående kritikk er sammenfallende (litt) med den som møtte The Beatles da de ga ut sin dobbel-LP, "The Beatles" — og den er omtrent like relevant. Å lage dobbel-LP er en egen kunst.

En dobbel-LP skal ta hvileskjær, den skal ha begge hendene på ryggen nesten hele tiden, og den bør gå i mål på 15.46.6. Da først kan vi snakke om en klassiker. Og det gjør vi nå.

"Hjernen er alene" er 23 låter (CD’n er 22 og utelukker dessverre "Utkaster") — inkludert tre Lars Beckstrøm-komposisjoner og én Hare Krishna mantra (!!!!!!!!!) fra deLillos aller første trommeslager, Rune Lindstrøm.

Beckstrøm fremstår som en vrien krysning av Ole Paus og The Kinks. Han er suveren til å skrive tekster som får lytteren til å tenke «hva i all verdens rike er det mannen snakker om?!?». "Balladen om Kåre og Nelly" finnes det i så måte neppe maken til i norsk litteraturhistorie. "Den feite mannen" er heller ikke verst; den låter dessuten så fullblods Kinks at Lars bør passe seg for Ray Davies en god stund fremover.

Men som før er det Lars Lillo Stenberg som er kongen på haugen. Og hjernen hans er innmari alene, skal vi dømme etter dette dobbelalbumets 19 Lillo-låter. Hans underfundige refleksjoner møter ingen motstand, de får vimse avsted på lykke og fromme. Det er umulig å bestemme seg for om tekstene bare er barnslige og hjelpeløse, eller om det ligger en slags større plan bak.

Han skriver en norsk som er full av feil og inkonsekvens, og flere av tekstene mangler poeng; det er akkurat som om Lars bare begynner et sted og håper på det beste. Men det går ikke an å avfeie ham heller, for i samme øyeblikk som du lurer på om mannen kanskje er en gjenglemt figur fra en eller annen ungdomsskole-revy, slår han spikeren inn med slik mektig kraft at håret ditt stritter.

Sjekk tittelkuttes brennende golde tekstbilder og storslagne Beatles-arrangement; nærmere Edvard Munchs "Skriket" (og en Camus-roman) kan neppe popmusikk komme.

Lars gjør i det hele tatt lytteren urolig fordi ingenting er helt som det virker. Alt er rart. Innmari rart. Og hans sterkeste våpen er sjarmen. Slik stemmen går lyst og engstelig (alltid på grensen til ubehjelpelig) inn i alle strofer. Slik tankene hans snegler seg rundt alt det viktige i livet, som angst for å legge på seg og angst for å drite seg ut, som trappevask, depresjoner, ulykkelig forelskelse og dårlige peanøtter. Og ikke minst slik melodiene igjen og igjen finner denne slentrende og fryktelig snille formen. Rytmen gynger bedagelig mens gitarene skyfler og klimprer, tett og elegant, og guttene korer lyst og ledig. Det er mye Kinks i Lars Lillo også.

Det kunne blitt et ensformig dobbel-album, dette, for brorparten av melodiene er like stille og blide og melankolske, og like vimsete. Men deLillos unngår fallgruben ved å variere arrangementene. Trekkspill, en blåserekke, cello, trompet, fiolin, spinett og en god del piano fyller ut det tradisjonelle gitar, bass, trommer-kompet og gir sangene både liv og variasjon. Det gjør «Hjernen er alene» til den musikalsk rikeste av deLillos’ plater.

Melodiene er nok ikke like sterke hele veien, og det er mange uforløste tekster her, men summen blir likevel så meget mer imponerende enn de enkelte delene gir inntrykk av. «Hjernen er alene» er en stor dings. Kan vi ikke la det bli med det?

(Det Nye, 23. mai 1989)

Deacon Blue: “When The World Knows Your Name” (CBS) ****

Småglatt, og likevel rått nok til at du kjenner lukten av asfalt og eksos. Funky grunnkomp, harde, metalliske el-gitarer, vokalister med halsbrann og stort hjerte.

Deacon Blue er et musikalsk overskuddsfenomen fra Glasgow. De leker med rytmen, lirker og drar, ruller og går. Det er både eggende og smakfullt. Uten å tryne i selvbeundring. Det harde gitar-ekkoet gir helt andre assosiasjoner. Det samme gjør Ricky Ross’ stemme. Og den frosne keyboards-spiralen som roterer dypt inne i lydrommet. Og Lorraine McIntosh’ innmari triste og vakre annenstemme.

Og de fascinerende temperatursvingningene som bruken av blåsere, munnspill eller rett og slett stort, tomt rom skaper. Ross skriver dessuten overmodig poetisk, og forsøker å male bilder som matcher musikken. Ofte med hell.

Likevel kan jeg ikke fri meg for å etterlyse sterkere melodier.

(Det Nye, 2. mai 1989)

The Cult: “Sonic Temple” (Beggars Banquet) *****

Nå har de snart oppnådd det de ville. "Sonic Temple" er nødt til å eksplodere på toppen av hitlistene over hele verden. Vi snakker alle heavyrock-hoders drøm.

Den sagende, overdimensjonerte duren av gitarriffs, de mest basiske sololøp, en knurrende røst som messer mer Alice Cooper enn Alice selv.

The Cult rapper frekt og effektivt fra alle de riktige bandene (Black Sabbath inntar en solid plass i galleriet, og Led Zeppelin titter frem bak forhenget). Cult holder seg til en stram og økonomisk låtstruktur som ikke tillater tøys, her gjelder det å gå rett på og rett inn fra første rasende beat.

Bortsett fra "Edie" (som inkorporerer et fascinerende og kantete strykearrangement), holder Cult tempoet oppdrevet.

Og lyden er voldsom, ikke minst takket være producer Bob Rocks ypperlig spekulative knotting.

Det er ikke mye særpreg igjen i The Cult, men det er heller ikke meningen. Bandet sikter etter den store potten. Og jeg tror den ligger der borte, rett rundt hjørnet.

(Det Nye, 9. mai 1989)

The Style Council: "The Singular Adventures Of The Style Council / Greatest Hits Vol. 1" (Polydor) ***

Fra The Jams fargerike og sinte knallpop til Style Councils kvelende kvasi-soul og kalosje-jazz. Paul Weller gjorde sannelig litt av en genistrek da han sparket sine to Ringo’er og slo seg sammen med Mick "Bottolf" Talbot og etter hvert Dee C. "sort alibi" Lee.

Style Councils soul er omtrent like troverdig som en springar på Aker Brygge. Sannheten er at Weller med Style Council fant veien til en kjedeligere popmusikk. Men han er trassig nok til å komme fra det sånn nogenlunde med æren i behold.

Og her omtalte CD fanger inn bandets beste øyeblikk, nemlig singlene deres. De 16 kuttene er selvfølgelig veldig opp og ned, særlig tempolåter som "Money Go Round" og "Shout To The Top" blir aldri noe mer enn statisk tramping.

På plussiden ligger imidlertid saker som "My Ever Changing Moods", "Walls Come Tumbling Down", "Speak Like A Child" og "Waiting". I motsetning til The Jams "Snap!" har dessuten denne CD’en veldig god lyd.

(Det Nye, 9. mai 1989)

Lloyd Cole And The Commotions: “1984-1989” (Polydor) ***(*)

For snart fem år siden suste Lloyd Cole inn på pophimmelen med et knippe glitrende singler og den suverene debut-LP’n "Rattlesnakes". Alle trodde at denne briten med den kjølig sarte stemmen, de ruslende låtene og den brennende gitaren skulle bli vår hovedleverandør av gåsehud langt inn i 90-årene.

Men han jugde. Cole hadde ikke mer av det store stoffet. Og ned gikk han. Commotions er nå oppløst, og Cole skriver i disse dager låter sammen med R.E.M.s Peter Buck. Kanskje innvarsler det en ny høysesong for vår mann?

Mens vi venter, benytter PolyGram anledningen til å gi ut en 14 spors samle-CD som fanger inn noen av hans beste øyeblikk: "Perfect Skin", "Forest Fire", "Rattlesnakes" og "Brand New Friend". Men fordi man velger å dekke hele mannens karriere, fanger CD’en også inn forfallet. Og det med renter.

Derfor bør du ikke kjøpe denne hvis du bare vil ha én Cole-CD, men heller skaffe deg debuten. For den står som en påle fra start til slutt.

(Det Nye, 9. mai 1989)

Soul II Soul: “Club Classics Vol. One” (10/Virgin) *****

Soul II Soul er en tung og døsig stuing potent dansemusikk. Med det ene benet på gaten og det andre i Englands mest kokende klubber.

Ledet av Jazzie B. Gjesteopptredener fra sangerinner med sterke soul-røster og det guddommelige Reggae Philharmonic Orchestra.

Det er soulmusikk med dyp forankring i reggae. Bygget rundt oppblåste og uhyre virile bassganger, mens rytmeunderlaget er monotont og bydende.

Ka-dong, ka-dong! "Back To Life" fremføres her accapella, og mangler en god del av singlens magi. Men som sterkt krydret soul-stuing er "Club Classics Vol. One" intet mindre enn et britisk under.

(Det Nye, 25. juli 1989)

Bee Gees er verdensmestre i come backs. Ifjor gjorde de det igjen med albumet "E.S.P.". "One" er en verdig, men ikke spesielt bemerkelsesverdig oppfølger.

Du er aldri i tvil om hvem du hører. Det velsmurte Gibbs-maskineriet går og går. I langstrakte, dovne ballader. I rytmiske danselåter. Mens de nasale sangharmoniene flommer.

Blant de fineste melodiene finner vi "Wish You Were Here" — en betagende hyllest til lillebror Andy som døde av en overdose ifjor.

Likevel kan jeg ikke fri meg for å synes at "One" er en litt grå og kjedelig plate. Den er velspilt og velarrangert, men fattig på temperament. Som nevnt, musikken går og går, den låter flott, men den gjør ingenting med deg.

(Det Nye, 16. mai 1989)

Skotsk gitarband med stolt lyd og en ordentlig flott sangerinne. Her er hissige akustiske gitarer, klimprende elgitarer, elgitarer som bender notene, elgitarer som slipper kaskadene løs.

Iblant kan de låte like himmelstormende som Simple Minds, bortsett fra at lydbildet er så mye mer akustisk. I neste øyeblikk har de rennestens-blues og hilser litt på Fairground Attraction.

Inspirasjon henter de fra alt mulig fint, inkludert både blues og gospel. De spiller med en egen velpleiet eleganse, uten å miste den røffe "sounden". Men den som gjør Texas, er Sharleen Spiteri. Stemmen hennes er sterk og stolt, og den flyter over av følelse.

Texas gjør med andre ord en meget lovende inntreden i rock’n’roll-sirkuset. Og "Southside" er ikke den dårligste LP’n du kan kjøpe deg. Ennå mangler de virkelig gode låtene med det magiske særpreget. Men jeg tør vedde på at det kommer.

(Det Nye, 16. mai 1989)

The Cosmic Dropouts: “Groovy Things” (That’s Entertainment) ****

Coveret er bedre enn Moss fotballklubb noengang har vært. Musikken er like gammel som Lyns 4—1 seier over Rosenborg (cupfinalen 1967). Og våre kosmiske venner låter akkurat som de ser ut: amerikansk garasjerock; durende fuzzgitarer, høljende feedback, pumpende orgel og en kjempesinna vokalist.

At de vet hva de snakker om, vitner den stilsikre versjonen av The Seeds’ "Pushin’ Too Hard" om. "Take What She Wanna" avslører at de også har hørt på The Jam.

"Groovy Things" er en mini-LP, syv låter med tilsammen 14 minutters spilletid, og det er norsk. Bestill fra That’s Entertainment, P.O.Box 858, Bergersborg, N-1501 Moss. Nå!

(Det Nye, 16. mai 1989)

Etterpåklok:

Rykende ferske «Full Moon Fever» snurret på CD-spilleren min i april med lyden på 11. Jeg kjente albumet godt allerede takket være en grundig gjennomspilt forhåndskassett. Albumet er lett å like, men har begrenset holdbarhet. Jeg har ikke spilt albumet en eneste gang på denne siden av tusenårsskiftet. (Stjernene er også etterpåkloke.)

Gullcowboyen Orup, Sveriges svar på Prince. Bevrende stemmeleie, falsett. Orup kan det.

Rar og skarp instrumentering, med åpne torghaller av luft og rom, snedige rytmemarkeringer, og denne uimotståelige evne til å dra låtene igang igjen så de strømmer som en brusende elv av sanselighet.

Orup er i form, og lar det gå ut over tekstene også. Alle har de sans for jenter, og alle har de det med et glimt i øyet. Orup elsker sin Mercedes like høyt som Carl Perkins elsket sine blå, semskete sko, og han griner av lykke over at kjæresten hans går i korte skjørt og stiletthæler.

Tekstene er dessuten illustrert med tegninger så enkle og greie at vi alle skjønner hva mannen mener. Jeg kan ikke noe for det. Jeg liker denne rare svensken (lite jeg er gæ’ rn!).

Musikken hans har til og med soul (litt). Og LP’n er minst like god som debuten.

(Det Nye, 30. mai 1989)

The Stone Roses: “The Stone Roses” (Silvertone) ******

Etterpåklok:

Hver gang jeg ønsker å bli høy, setter jeg på “I Wanna Be Adored”. Den pulserende mørkemessen tar deg hele veien til fjellets topp og galaksenes føtter uten at du behøver å innta noe sterkere enn et glass vann.

Oasis er Monkees-versjonen av Stone Roses.

Fra Det Nye:

I 1988 kunne de smykke seg med å være «store i Manchester». Det var også alt. I februar 1989 kom imidlertid singlen «Made Of Stone». Den utløste galskapen. Engelsk musikkpresse jublet, og strakte forventningene til bristepunktet foran utgivelsen av bandets debut-LP.

Den kom i slutten av april 1989. En samling løse, lett drømmende elektriske låter som minnet om en haug lyder fra 60-årene — fra Byrds jinglende gitarer til tidlig Pink Floyds nesten ekstatiske uberegnelighet. Og likevel var det så mye mer. Folkemusikk-elementer. Strøk av U2. Det var i det hele tatt vanskelig å henge en merkelapp på musikken. Men kritikerne var enige om én ting: «Tidenes beste debut-album, verken mer eller mindre.» Der og da fant England sitt nye rock’n roll-vidunder.

(Det Nye, april 1990)

Mai

Simple Minds: “Street Fighting Years” (Virgin) *****

Med «Street Fighting Years» gjør Simple Minds alt det du ikke trodde de kunne. Under svulstighetene og Jim Kerrs himmelropende klisjeer, skjulte det seg likevel en gjeng som visste at stillheten er det mest larmende og effektive rop av dem alle. «Street Fighting Years» er nemlig noe så uventet som en lavmælt og stille Simple Minds-plate. Kerr viser til og med opp en stemme som legger seg i et lavt toneleie og liker seg der. Arrangementene gir de enkelte instrumentene tid og pusterom, slik at inntrykket av det nakne og ærbødig poetiske blir hengende igjen, selv når bandet begynner å lesse på for alvor. Ja, for de er seg selv her også, i svulstige høyder av patos der de med all tydelighet forsøker å trå hull i Himmelen, men de bruker tid på å nå dit. Hvilket de ualminnelig lange singlene fra CD’en var meget typiske eksempler på.

Tekstene bryr seg noe innmari om vår tid, både på det spirituelle, åndelige plan og på det mer konkrete, ytre plan. Kerr har det fremdeles med å la seg overmanne av de store billed-assosiasjonene. Men du sitter likevel tilbake med inntrykket av en modig og fryktelig velmenende plate, rik på musikalske stemninger (men noe fattig på de virkelig gode melodiene). Skal du bare ha én Simple Minds-plate, anbefaler jeg denne.

(Det Nye, 21. juni 1989)

China Crisis: “Diary Of A Hollow Horse” (Virgin) ****

Verden venter kanskje ikke på en ny LP fra Steely Dan alias Donal Fagen & Walter Becker, men det finnes sikkert en god del der ute som savner denne supermusikalske amerikanske duoen. Britiske China Crisis har allerede stillet savnet en gang før, nemlig i 1985 med den Walter Becker-produserte «Flaunt The Imperfection». Nå er Becker tilbake ved spakene, og igjen er han med på å gi China Crisis så mye av Steely Dan at du nesten ikke hører forskjell.

Det er så laidback, så lekkert, så stint av musikalitet, av hyperpresise vekslinger, av alt som en søvnig sommerformiddag krever. Rytmen gynger lunt rundt bassen, et cellofan-innpakket blåserstikk der, en pludrende gitar der, og den såre, varme stemmen som unngår lespingen, men kopierer fraseringene til Donald Fagen.

Ønsker du vellyd i stuen, er denne LP’n et sikkert kjøp.

(Det Nye, 21. juni 1989)

The Cure: “Disintegration” (Fiction) *****

«Lullaby» var det første varselsskuddet fra denne LP’n. Med sin tilhørende video, en estetisk nytelse av en sang som langsomt, langsomt drukner i sine egne mørke og skumle understrømmer. The Cure er det tilsynelatendes mestre. Når Robert Smith vil. Og det vil han gjerne på «Disintegration». En dunklere og betydelig mer lavmælt samling enn «Kiss Me Kiss Me». Smiths stemme gråter det hele ut, krystet og plaget vrir han seg på spiddet, mens bass-tonene bobler og synger under ham, og omgivelsene tilføres forsiktige, nesten gjennomsiktige keyboards-slør og gyngende, forsølvete gitartoner. Det er dempet, det er bittersøtt, det er skumring i sinnet.

Her er sangene til kjærtegnene som aldri nådde frem. Selv en på papiret tilsynelatende straight og glad kjærlighetssang som «Love Song», fremstår i dypblå farvetoner av lengsel og smerte. Det er demoner i arbeide her inne. Og sangene danser, danser — eggende og uimotståelig som tarantellen.

Jeg opplever at «Disintegration» har mer til felles med tidlig The Cure enn med gruppens senere arbeider. I hvert fall gjelder det arrangementene og de umiddelbare stemninger de skaper. Magi kalte man det den gang.

(Det Nye, 7. juni 1989)

Stan Ridgway: “Mosquitos” (I.R.S.) *****

Ridgway fortsetter å skrive noveller. Dunkle rennstenshistorier, skreddersydd for film noir-genren. Og han resiterer dem med en stemme så skarp og trist at du får lyst til å bestille en drink til.

«Mosquitos» er klart i slekt med «The Big Heat», men den er samtidig rikere. Ikke minst gjør de musikalske omgivelsene undere med tekstene. De stiger og synger som flo og fjære, og varierer uttrykket nydelig – fra harde, eksplosive rytmer via sigen reggae til overrumplende vakre lydmalerier.

Og hele tiden holder stemmen hans deg fast i en stålklype. Før jeg bestiller enda en drink, anbefaler jeg deg å lytte til «A Mission In Life». En bedre bartender blues kunne ikke engang Dashiell Hammett eller Raymond Chandler ha skrevet.

(Det Nye, 7. juni 1989)

Dion DiMucci: “Yo Frankie” (Arista) ****

Det er comebackenes tid for stjernene fra 50/60-årene. Og her kommer Bronx’ Dion DiMucci, mannen bak perler som «A Teenager In Love», «The Wanderer» og «Runaround Sue». Han har sitt eget Traveling Wilburys med seg: Dave Edmunds, Lou Reed, Bryan Adams, Paul Simon m.fl.

Det er blitt en meget hyggelig og pludrete rock’n’roll-LP rik på atmosfære, og søkklastet med nydelig velklingende klisjeer. Dessuten tekster som graver ganske dypt ned i hjerterøttene og rockens myter.

Her er biter av alt du kan ønske deg — fra Knopflerske gitar-ganger til glitrende Beach Boys-koring. Sjekk «King Of The New York Streets» og «Written On The Subway Wall/Little Star». Tar de deg, er det bare å punge ut.

(Det Nye, 7. juni 1989)

Revy på plate er omtrent like morsomt som å falle av toget. Med noen få hederlige unntak. Dette er ikke ett av dem. Våre venner Torstein & Lars rap’er og snatrer seg gjennom et knippe usedvanlig bløtkokte og langdryge vitser — for det meste konsentrert rundt og under beltestedet (men alltid med et advarende AIDS-alibi).

Det er lange køller og gummi og promping — pluss en merkelig malplassert ballade, «Violett», sunget av bl.a. Sanne Salomonsen og Marie Fredriksson. Jeg skjønner ikke helt hvor Lars og Torstein vil med dette vrøvlet. Muligens virker det fra scenen.

Kjøper du denne platen, har du sannelig god råd.

(Det Nye, 7. juni 1989)

Goodbye Mr. MacKenzie: “Good Deeds And Dirty Rags” (Capitol) ****

Skotsk brannrock som pumpes ut over en gyngende, gyngende rytmeseksjon. Keyboards sprøyter fra alle klipper. Gitarene durer og klinger med strittende nerver. Og vokalisten har noe av den samme angst som vi forbinder med Iggy Pop og David Bowie.

Gruppa låter i det hele tatt både litt som de to og som et industrialisert Roxy Music. Og de treffer deg i magen med en dødelig kraft som Deacon Blue bare kan drømme om. Et meget fascinerende debut-album er det blitt.

Og vi CD-hoder kan glede oss over at CD’en inneholder hele fire bonuskutt.

(Det Nye, 14. juni 1989)

Kirsty har med seg berømtheter fra band som The Smiths, Pink Floyd og The Pretenders på dette albumet. Mest dominerende er Johnny Marr, hans synkende og stigende gitarklanger er over alt og matcher låtenes søvnige dønninger perfekt. Ofte ligner det noe voldsomt på The Smiths.

Kirsty er innmari lei seg og dupper opp og ned langs de flate melodilinjene. Du lures riktignok til å tro at platen er full av snerte refrenger og greie popmelodier — det skyldes de flerstemte sangharmoniene som veves delikat rundt Kirstys lede-stemme (hun synger harmoniene selv også); det gir liksom hele greia et skinn av sval uskyld.

Men egentlig er låtmaterialet på «Kite» litt for ensformig og substansløst til at platen blir en varig venn.

(Det Nye, 4. juli 1989)

John Cougar Mellencamp: “Big Daddy” (Mercury) ***(*)

Han har den hese, grufne stemmen og den riktige blåsnipp-innstillingen. Han har et band så skakt og sjanglende som en middels låvedans. Han er 100% fri for nykker og vill av kjærlighet til det rotfast amerikanske.

Så hvorfor klarte han ikke å lage en bedre plate? “Big Daddy” låter akkurat så upretensiøst som Mellencamps Do-Re-Mi-innslag på fjorårets Folkways-plate/video. Masse luft. Knivskarp og herlig akustisk lyd. Levende og “glad” instrumentering (der er fele’n og trekkspillet viktig). Suveren dynamikk som blant annet skapes ved at musikerne spiller så stille at når noen først knaller til instrumentet sitt, går du rett i veggen (sjekk tittelkutten).

Men problemet er at Mellencamp har bedre ideer og motiver enn evner. Under den varme landsbygd-stemningen skjuler det seg nemlig veldig flate melodier. Nesten ingen av dem “tar av”. Færre enn noen gang, faktisk.

Derfor blir ikke Mellencamp større enn Bruce Springsteen og Tom Petty denne gangen heller.

(Det Nye, 9. mai 1989)

Matt Johnson er desperat og sint. Verden raser sammen rundt ham, og noen skal svi. Tekstene brenner, og det er ingen udelt hyggelig tur de tar oss med på. Matts tørre, halvt ropende, halvt hviskende stemme skjærer ut av et komp som trykker på og trykker på. Denne elektriske stuinga av gitarer (under Johnny Marrs kommando) og keyboards finner sine medsammensvorne i bassen og trommene som pumper og ruller ut en transelignende beat.

Det er ikke akkurat platen med de store nyansene og de utpregete enkelt-melodiene, dette. Mer er det en rødglødende strøm av lyd og følelse som tvinger deg til å ta et standpunkt. Enten gir du etter, og strømmer med. Eller så orker du nøyaktig fem minutter, før du pakker platen inn og gir den til noen du liker, eller ikke liker. Selv føler jeg at «Mind Bomb» mangler magien som gjorde forgjengerne store.

(Det Nye, 28. juni 1989)

The Rainmakers: “The Good News And The Bad News” (Mercury) ******

Det finnes dem som kaller Rainmakers «90-årenes Creedence Clearwater Revival». Og det må de gjerne. Selv synes jeg de er tidenes Rolling Stones.

Hvor ofte hører du et lag som så til de grader har oppfanget hvor meget dynamikk og bevegelse det bor i en akustisk gitar? Rainmakers skriver og spiller tettstrikket rock’n’roll med rå og skjenende elgitar-riffs all over the place. Men under og rundt visper, tikker og går de akustiske gitarene — nesten umerkelig — og gir låtene dette magiske suget, dette svimle gynget som karakteriserer alt det beste Rolling Stones har gjort (sist med «One Hit To The Body»). Sjekk «Battle Of The Roses», og hør en klassiker bli til her og nå i 1989.

«The Good News And The Bad News» sparker og skyver noe så innmari. Den er basisk rett-på-sak party-musikk som røsker skikkelig i svingene. Med tekstforfatter og sanger Bob Walkenhorst i intens knallform.

Her får politikerne sine pass påskrevet, her svir det skikkelig på kjærlighetsfronten og duverden så støvet gyver av Den amerikanske drømmen.

Rainmakers er vennene våre, og med sin tredje LP viser de at vi snakker varig vennskap.

(Det Nye, 28. juni 1989)

Ikke high tech disco. Ikke «Bohemian Rhapsody». Ikke «We Are The Champions» engang. Men en gjennomført pakke jevn Queen-musikk som verken ramler ned i dype hull eller erobrer de høyeste fjelltoppene.

Mercury får fart i rock’n’roll-røsten sin flere ganger, og gruppen gir igjen og igjen eksempler på sin metallharde og meget karakteristiske «sound»: Brian Mays vektløse og skrapende hurtige soli, Roger Taylors maniske grunnfjell-detonasjoner.

«The Miracle» tar i det hele tatt en kjærkommen tur tilbake til det basiske Queen, og minner oss på hvor gode de egentlig kan være når studio-manipuleringen ikke tar overhånd. Det er ingenting her som skjeler til hva som er og hva som ikke er hipt på hitlistene.

«The Miracle» er en samling underholdende poplåter med hard, eksplosiv egg. Upretensiøst og helt OK. CD’en inneholder forøvrig tre bonus-kutt, inkludert 12-versjonen av «The Invisible Man» (og den er fæl!).

(Det Nye, 21. juni 1989)

De som trodde David Bowie var gått opp i limingen, får seg en solid trøkk når de hører hans nye band Tin Machine. Maken til metallisk, dundrende, manisk rock’n’roll har mannen aldri levert.

Flere av låtene er hengt på flerrende gitar-riffs spadd opp et sted mellom Jimi Hendrix og Mick Ronson, og underminert av en trommeslager og en bassist som bare kjenner én vei: tvers igjennom betongveggen (den samme veggen de spilte seg gjennom i 1977 med Iggy Pops «Lust For Life»).

Det er velsignet støyende og stygt. Om det minner om noe, må det være The Spiders From Mars møter «Low»/«Heroes». Ja, for musikken har Ziggys kyniske villskap og den spylende dekadente lydveggen som preget Bowies Berlin-periode. Samtidig er platen minst like provoserende skakk som «Scary Monsters». Hvilke referanser! Og likevel låter det ikke som noe Bowie har gjort tidligere.

Det er 14 øredøvende, larmende kutt som ikke gir lytteren ett sekunds ro. Og tekstene gjør det ikke akkurat bedre: det er vår tid formidlet gjennom undergangsbilder av narkomani, følelseskulde og psykotisk ensomhet.

Når kruttrøyken har lagt seg etter første gjennomhøring, sitter man muligens igjen med fornemmelsen av at «Tin Machine» er en ensformig CD. Men jeg lover at du har det beste foran deg. Hver lytt avdekker nye sider ved musikken, og etter en stund oppdager du at det ligger melodier og låter her inne som andre artister ikke ville klart å matche om de så fikk ni liv til sin rådighet.

«Tin Machine» er en CD som vokser fra det monumentale til et skremmende, overveldende, gigantisk, overjordisk mirakel. Bowie er tilbake. Og han har skjegg.

(Det Nye, 21. juni 1989)

Ramones: “Brain Drain” (Chrysalis) ****(*)

«Sett på Ramones, og du gjør unna husarbeidet på en halvtime,» skrøt Joey Ramone begeistret her forleden. Og det er sant nok. I den grad du klarer å høre noe over støvsuger-duren, er “Brain Drain” det perfekte soundtrack til alt du ikke liker å gjøre. Et evig en-to-tre-firr DÆLA-DÆLA-DÆLA! Ljomende gitarer, hulk-hulk lede-vokal, hoiende korstemmer og en rasende smekk! smekk! skarptromme.

Brain Drain har punkrockens opprinnelige rett-på-ikke-kødd-med-oss gjennombruddskraft. Men den har også den klassiske, olme heavyrock-duren i bånn — og da snakker jeg tidlig Black Sabbath og ikke sen Def Leppard.

Våre kjære moppe-hoder har all sin herlige smakløshet i behold 13 år etter at epidemien brøt ut. De spiller bare litt saktere og bruker litt lengre tid på å si det de vil si. Jeg gleder meg allerede til jul, for da må «Merry Christmas (I Don’t Want To Fight Tonight)» bli utgitt på singel.

(Det Nye, 12. september 1989)

Stevie Nicks: “The Other Side Of The Mirror” (Modern/EMI) ***(*)

Jeg vet liksom ikke. Stevies stemme gir deg gåsehud som alltid: hes og gebrekkelig med en slørete erotisk undertone. Hun tar deg med, men hvor? Altfor meget av dette albumet låter uinspirert, et slag halvfunky ingenting fylt med Nicks’ tradisjonelle historier om sigøynere og smertefull kjærlighet.

Bare tidvis finner hun sporet vi kjenner fra hennes beste og mest typiske låter (med og uten Fleetwood Mac, særlig med); da begynner rytmen å tikke i takt med din egen hjertepumpe, og Stevies stemme får danse sin sorgfulle dans over et komp som svulmer og svulmer.

«Rooms On Fire» er et godt eksempel. Stevies problem er det vanlige: Hun er perfekt når hun deler ansvaret med andre (Fleetwood Mac), men klarer ikke å holde på interessen din når hun er ute på egenhånd.

(Det Nye, 11. juli 1989)

Pere Ubu har allerede et langt liv bak seg. Et liv i dissonans, støy og nesten plagsomt besettende beat. Med tjukkas David Thomas som en sveiseflamme av en vokalist. De dissonante gitarakkorders tid er ikke forbi, men bandet har gradvis tatt steget ut av det sære og inn i pop’ens solbelyste lykkeland.

«Cloudland» er det nærmeste de er kommet hittil. Og vi snakker om veldig nær i tilfeller som «Waiting For Mary», «Bus Called Happiness» og «Breath». I det hele tatt byr denne 16 spors CD’en på overraskende tiltalende pop, låtene går rett på sak og slutter mens leken er god.

Man kan sammenligne med alt fra Talking Heads til tidlig Roxy Music. Bortsett fra at David Thomas’ stemme og Jim Jones’ gitarteknikk gjør Pere Ubu til noe helt for seg selv. Og de er fremdeles gale.

Sjekk «Nevada!» — deres vanvittige versjon av «Sloop John B.».

(Det Nye, 22. august 1989)

Cyndi Lauper: “A Night To Remember” (Epic) ****

Hun tok sin tid, men her er den, Cyndi Laupers LP nr. 3. Jeg vil ikke påstå at hun akkurat får verden til å stoppe, men den sarte modenhet hun formidler her, er minst like fascinerende som det livsglade gaulet «Girls Just Want To Have Fun» fra januar 1984. «A Night To Remember» er en samling relativt ukomplisert popmusikk i svale blåtoner. Sangene er breddfulle av lengsel og andpusten melankoli. Og arrangementene gir dem en fin dynamikk.

Det stille og stemningsfulle rykkes brått opp og suser ut i strømlinjeformede fartsrefrenger. Instrumenteringen er også ganske spennende og ukonvensjonell. Det hindrer musikken i å bli statisk. Dessuten synger Cyndi tidvis overbevisende. Spesielt i det litt tyngre og dypere toneleiet; da blir stemmen hennes et beveget instrument med en luende erotisk undertone. Men når stemmen strekker seg mot de mest uoppnåelige toppene, mister hun kraften og henfaller til pipingen som mange forbinder henne med.

La meg oppsummere med at «A Night To Remember» er en svært brukbar pop-LP, mer i slekt med Kate Bush enn Madonna — uten at noen av de to behøver å føle sin posisjon truet.

(Det Nye, 23. mai 1989)

Love And Rockets: “Love And Rockets” (RCA) *****

Hører du Love And Rockets, begynner gjenkjennelses-nervene å kile med én gang. Her er alt det mørke og fordreide rocken har gitt oss. Fra Velvet Underground og tidlig Pink Floyd til Jesus And The Mary Chain. Med metallpop-fernissen vi husker fra klassiske innspillinger med Bowie og Bolan.

Det er fresende fuzzgitarer, dystert messende vokal, standhaftig dunkende beat og skumle lyder som liksom rumler og skramler fra dypet av en stålsjakt. Det er ondt og psychedelisk, men samtidig uimotståelig besettende — og herlig iørefallende (prøv skoknirkeren «So Alive», og hør pur magi!). Blues på speed, rock’n’roll på fluesopp, pop på bensin (98 oktan).

Bandet prioriterer dessuten press og intensitet fremfor fart, så du mister ikke pusten (bare vettet). Og innimellom kommer det noen helt stille bedøvelsesdrypp av noen låter som enten er skumle eller overveldende bittersøte eller begge deler (sjekk «Rock And Roll Babylon»!).

Så får man tilgi bandet at coveret ser ut som om det ble kjøpt på REA i Arvika.

(Det Nye, 15. august 1989)

Danny Wilson: “Bebopmoptop” (Virgin) ****

Danny Wilson har et identitetsproblem. De er så opphengt i den flinke, synkoperte bebop’en til Steely Dan at de ofte låter som brødrene til China Crisis. Men samtidig er de noen ordentlig humørfylte raringer som synes at popmusikk bør være en forundringspakke.

«Bebopmoptop» får av og til et kjærlig drag om munnvikene. Da blir låtene luftige og lette eller rent ut sagt pussige, instrumentert helt etter instinktet: fra tuba og blåserekke til munnspill og trekkspill. Blant albumets vinnere finner vi selvfølgelig den praktfulle hit-singlen «The Second Summer Of Love».

Og når jeg nå har sagt China Crisis, må jeg få tillegge at Danny Wilson aldri blir så polerte, de er altfor glade i ompa og glade pop-refrenger til det. Gi dem en lytt, og se hvor lommeboken fører deg.

(Det Nye, 15. august 1989)

Malcolm McLaren And The Bootzilla Orchestra: “Waltz Darling” (Epic) ******

McLaren har vært en urokråke i britisk pop helt siden han førte Sex Pistols inn i manesjen i 1976. Han har gjort det meste. Og han gjør det alltid når du minst venter det. «Waltz Darling» er en underlig hybrid. Her møter moderne amerikansk dansemusikk blant annet wienervalsen, og det oppleves ikke som kulturkollisjon, snarere som om de to elementene var skapt for hverandre.

Rytmene slår og går mens de romantiske strykerne sveiver inn og ut av miksen. Og samtidig vibrerer de musikalske omgivelsene av liv og eksotisk mystikk. Orientalske toneganger, klimprende kvasi-sitarer, en fingertrapp Jeff Beck-gitarsolo, hikkende scratch-stemmer, kjepphøye blåsere og erotiske kvinnestemmer. Det lever side om side i et rytmisk eventyrland. Dessuten har disse låtene så glimtet i øyet at du må bruke solbriller.

«Waltz Darling» er et oppkomme, et overflødighetshorn. Malcolm McLaren utnevnes herved til geni.

(Det Nye, 15. august 1989)

Rockehistorien er ikke akkurat overbefolket av gode trioer. Men The Nice var definitivt en av dem. De begynte som husband hos plateselskapet Immediate, og kompet flere av selskapets artister. Til slutt var de så flinke at de fikk lage egne plater også.

Bandet hadde en suveren rytmeseksjon i Brian Davison (trommer) og Lee Jackson (bass, sang). Begge gjorde langt mer enn det å holde rytmen samlet; de spilte med og mot og over og under bandets solist, Keith Emerson (piano, orgel).

“Nice” kom i 1969, og står igjen som deres beste øyeblikk. Halvparten ble innspilt i studio, og derfra kan jeg nevne «Azrael Revisited», en utrolig svingende låt i 5/4 som bare vokser og vokser, og deres versjon av Tim Hardins «Hang On To A Dream». Platens andre del er hentet fra en konsert i New York, og her imponerer bandet for alvor. Først det drøyt syv minutter lange glansnummeret «Rondo 69», og så drøyt 12 minutter med en vekselvis tordnende amper og lyrisk tilbakeholden versjon av Bob Dylans «She Belongs To Me».

Klassisk stoff, selv nå, 20 år etter. CD’en skjemmes nok litt av sus, spesielt «live»-kuttene, men lyden er likevel gledelig ren og dynamisk; Jacksons bass er for eksempel så avgrenset og renset at du formelig kan se den.

«Nice» har tålt tidens tann langt bedre enn bandet Keith Emerson dannet etterpå: Emerson Lake & Palmer.

(Det Nye, 14. juni 1989)

Kommentar:

Favoritt-album fra 1969. Endelig fikk jeg det på CD, og da måtte det jo straks markeres.

Juni

Paul McCartney: “Flowers In The Dirt” (Parlophone) *****

Denne har det stått og blitt sagt så meget om den siste måneden at det nesten ikke er nødvendig å omtale den. I forkant av albumet kom singlen «My Brave Face», en befriende lett og kommersiell poplåt som burde vært en internasjonal gigant-slager, men som dessverre ikke ble det.

«My Brave Face» er imidlertid ikke typisk for «Flowers In The Dirt», mer er den én av 13 svært forskjellige biter. Sammen danner de et av McCartneys mest varierte album. Paul velger forskjellige innfallsvinkler til nær sagt alle låtene, og øker effekten ved å flytte litt om på musikerne, bytte om på producere, leke med forskjellige arrangementer — og ikke minst ved å la snerrende Elvis Costello slippe til som medkomponist i fire av låtene. Dette, kombinert med Pauls suverene øre for gode melodier, må gi uttelling. Og gjør det.

Paul klarer også sånn nogenlunde å fatte seg i korthet — bare den altfor typiske og til døde forutsigbare MCCARTNEY-BALLADEN, «Motor Of Love», går og går uten å komme til døren. Her er flere klare hit-emner, med «This One» i spissen. Her er den typiske McCartney-reggae, «How Many People», som aldri utgir seg for å være noe annet enn det den er: en lett og iørefallende popsang (riktignok tilegnet dem som forsøker å redde regnskogene). Her er den mektige gravfølge-valsen «The Day Is Done» (kanskje det beste McCartney har gjort i 80-årene). Og her er en giftig Costello/McCartney-duett, «You Want Her Too», som viser at Paul faktisk kan skrive tekster med brodd ennå (det gir forresten albumet flere eksempler på, gledelig nok).

Jeg skal ikke underslå at mannen også faller tilbake til gamle synder: søtlig tøv, halvferdige og litt forserte ideer, sanger som bare trår vannet og tærer kraftig på lytterens tålmodighet etc. Men helhetsinntrykket er bra, veldig bra. «Flowers In The Dirt» befinner seg der oppe sammen med «Ram», «London Town» (hvor blir det av CD’en?!?), «Tug Of War», «Press To Play» (ja, den er faktisk god!) og «Band On The Run». For meg er den et ypperlig soundtrack til sommeren 1989.

(Det Nye, 11. juli 1989)

Nok et kapittel i glamrockens lange historie (glam som i hundeglam og ikke som i glamour). John Lydons er manisk som alltid, et kaklende uvær i vill fart over det sagende, gnagende kompet (som domineres av John McGeochs sære, hengende akkord-blokker). «9» gir ingen nye impulser målt mot PiLs syvende og åttende, men den er heller ikke dårligere. Midt inne i stålskuren dukker det til og med opp en freidig og hyper iørefallende popsviske ved navn «Like That». Opp på hitlistene med den!

(Det Nye, 11. juli 1989)

Prince: “Batman” (Paisley Park) (Soundtrack) ******

«Batman» var ment som soundtracket til storfilmen, men ble etterhvert så meget mer. Det ferdige produktet har vokst seg til å bli et fullblods Prince-album. Det er hans versjon av Batman, og albumet står nå som et uavhengig supplement til filmen.

Her barker Det gode og Det onde sammen over hissige, pumpende rytmer. Batmans gotiske atmosfære erstattes av et annet mørke, en annen temperatur. Det er sex og dans og lidderlighet. The Joker og Batman har de samme interessene, men bak The Jokers manende og fristende rop ligger det bare ondskap. Batman er i hvert fall litt forelsket også, selv om han står i fare for å bukke under for helt andre drivkrefter når tittelkuttet dundrer ut av høyttalerne og The Joker svinger pisken og Vicki Vales kropp blir nettopp ... KROPP.

De fleste låtene er noe av det lettest tilgjengelige Prince har gjort på mange år. De oljete og osende danserytene fortrenger nesten det rare og det skakke. Her pumpes det på. Og det er omtrent umulig å stå stille.

Men Prince beholder den tredje dimensjonen i musikken likevel. Det foregår skumle ting i bakgrunnen, og plutselig kan han kappe og akselerere rytmene så du skvetter rett i taket. Og vi hadde nesten glemt hvor onde og forvrengte gitar-soli denne mannen har i seg. Den aller ondeste skjærer inn midt i tittelkuttet, og gjør underverker med det.

Her er to honningmyke blues-ballader også, den ene av dem i duett med Sheena Easton. Så variasjonen er upåklagelig, tross danserykket. De enkelte låtene er forøvrig lagt i munnen på flere av figurene i Batman-historien, det gir Prince muligheten til å breie ut stemmen i alle de nyansene den har – og det er imponerende.

«Batman» er det beste soundtrack-album siden «Help!» (1965).

(Det Nye, 18. juli 1989)

Don Henley: “The End Of The Innocence” (Geffen) *****

Henleys forrige album, «Building The Perfect Beast» (1985), var det første vellykkete soloprosjektet fra en ex-Eagle. Den sprang liksom naturlig ut av gruppens klassiske «Hotel California», og befolkte baksiden av Den amerikanske drømmen i et californisk overlys av kynisme, bitter nostalgi og fremmedgjorthet. Toppet av den uimotståelige slageren «The Boys Of Summer».

«The Age Of Innocence» er tvillingbroren til «Building The Perfect Beast». Tittelkuttet er kanskje et litt for åpenbart frieri til dem som elsket «Boys Of Summer», men jeg liker den likevel. En rullende episk sak der Henleys sentimentale ord og såre stemme får en perfekt ledsager i Bruce Hornsbys tinglende piano-løp. Det er mye mer her. Av krigerske rockere og svale pop-melodier.

Henleys stemme hele tiden det avgjørende elementet, strevsom, tvunnet og med en emosjonell gjennombruddskraft som gir deg gåsehud HVER GANG! Dessuten er de musikalske omgivelsene eksellente (og nyanserte) uten et øyeblikk å havne på den glatte siden av vestkyst-rocken.

Henleys hovedtema er som sist. Amerika bak fasaden. Skildret av et menneske som en gang trodde at alt var mulig. Den vonde oppvåkningen fra hippie-drømmen. Erkjennelsen av at gudene var falske, idealene illusjoner, opprøret bare en forbigående motstand før man innordnet seg og ble det man foraktet.

Don Henley har klart spranget fra ung sulten rocker til moden 40-åring med verdighet. Og «The Age Of Innocence» er en av årets fineste plater så langt.

(Det Nye, 22. august 1989)

Pete Townshend: “The Iron Man” (Virgin) ***

En musical basert barneboken «The Iron Man». Ikke akkurat «Tommy» eller «Quadrophenia». Men det er i hvert fall en genre Pete Townshend kjenner ut og inn. Lett vimsete og sjarmerende musikk, gjesteopptredener fra vokalister som John Lee Hooker, Nina Simone og Roger Daltrey. The Who gjenforenes i to av låtene, «Dig» og Arthur Browns «Fire». Arrangementene virker svært gjennomarbeidet, men det skorter vel egentlig på gode nok låter. Jeg tror neppe «The Iron Man» kommer til å stå igjen som noe annet enn en kuriositet i Townshends karriere. Muligens gjør den større lykke når den settes opp som musical.

(Det Nye, 1. august 1989)

Van Morrison: “Avalon Sunset” (Polydor) *****

Å koble Van Morrison og Cliff Richard ser corny ut på papiret. Men vi må huske at den samme Cliff faktisk spilte inn Rolling Stones-komposisjonen «Blue Turns To Grey» så langt tilbake som i 1966, den gang Van var sint og langhåret i rhythm & blues-gruppen Them — Irlands svar på nettopp Rolling Stones (litt). Jeg vet ikke riktig hvor dette fører oss, men faktum er i hvert fall at Vans nye LP åpner med en nydelig duett med Cliff, «Whenever God Shines His Light». Og hvorfor ikke.

Her er to herrer som har vært igjennom det meste, og som har funnet et felles hvilested i sin Gud og skaper. Vans vei mot frelsen har riktignok vært noe mer tornefull enn Cliffs. Musikken hans har pustet og strevet gjennom smerte og angst mot Lyset. Og der hviler han nå, i et landskap som likevel bærer preg av mannens irske identitet og hang til det mystiske.

Vans tro er sprekkferdig av poesi og ærefrykt. Den finner sitt uttrykk i musikk som dveler ved skjønnheten; det er de rolige dønningene som skyller gjennom bevisstheten til en mann som har funnet fred med seg selv ved inngangen til støvets år. Han hever ikke stemmen lenger, skjønt de sorte innflytelsene (spesielt fra Ray Charles) fremdeles lever side om side med hans irske temperament. Avalon Sunset er vakker musikk, vakkert arrangert, vakkert sunget.

Noe å unne seg når livet går en litt imot. Jeg tror Cliff ville kjøpt den.

(Det Nye, 4. juli 1989)

Neneh Cherry: “Raw Like Sushi” (Virgin) *****

Neneh er kjempesexy og bruker ikke akkurat musikken og tekstene sine til å skjule det. «Raw Like Sushi» utnytter alle triksene i boken (den oppdaterte boken, vel å merke). Rytmen snøfter som en overkåt bison, og hele tiden skjærer Neneh ut av tekststrofene med noen svært utvetydige digresjoner.

Maskineriet går med all den sampling og rap’ing som tenkes kan, og likevel er her levende lyder og melodier nok til å gi musikken kjøtt og blod. Mye frekt gitar-arbeide, blant annet, og en jubel av refrenger og iørefallende toneganger som Madonna sikkert kunne ønsket seg.

Neneh er ingen tradisjonell syngedame, det ligger skarpsindighet og samfunnsbevissthet bak all erotikken. Men for en som ikke akkurat elsker denne typen musikk, blir «Raw Like Sushi» vel ensformig. Neneh hadde i så måte mer sjarm den gang hun var i The Slits og Rip Rig & Panic.

(Det Nye, 4. juli 1989)

Neil Young & The Restless: “Eldorado” (Reprise Japan) ******

I skrivende stund er det ikke meningen at denne 5 spors CDen skal utgis utenfor Japan og Australia. Det vil eventuelt være katastrofe, for «Eldorado» er det mest overbevisende stykke Young rock’n’roll jeg har hørt siden «Rust Never Sleeps».

Chad Cromwell på trommer, Rick Rosas på bass og Neil Young på gitarer. Det er alt. Men som det låter! Musikken eksploderer i et regn av overstyrt gitargrums og ljomende feedback. Rosas/Cromwell får mer enn nok med å holde en stødig beat, for dette er Youngs show. Gitaren hans er all over the place. Dette er ikke den vevre rockeren vi husker fra «Like A Hurricane», men angstbiteren og desperadoen fra «Tonight’s The Night» og «re-ac-tor».

CDen sparker fra med «Cocaine Eyes», nok en hamrdirrende advarsel mot narko-blindveien. Styrter deretter hodestups ut i «Don’t Cry», der Neils overopphetede og STØYENDE gitar fullstendig underminerer tekstens oppriktighet, og gjør låten direkte giftig. «Heavy Love» følger opp den musikalske formen til de foregående, men glipper litt i teksten. Det gjør imidlertid ikke Neils versjon av Drifters-slageren «On Broadway» (1963). Opprinnelig en sang om småbygutten som pakker gitaren og drar til New York for å friste lykken. I Neils hender blir låten noe ganske annet, en hysterisk undergangs-historie skreket fra rennesteen, med en kolossal vegg av feedback og desperate rop som avslutning.

CDen avrundes med drøyt seks minutter lange «Eldorado». En rolig, dempet låt som drives frem av sagende kassegitar og kastanjetter. Teksten er knapp som et telegram, men overveldende rik på bilder om spåkoner, dansende senoritas, og mørke meksikanske netter spunnet rundt en kynisk narkohandel — og når det hele munner ut på tyrefekter-arenaen i byen Eldorado, klarer ikke Neil å styre seg lenger, plutselig eksploderer fem sekunders tordnende gitartfeedback med en slik fortvilelse og et slikt sinne at skjønt sangen gjenvinner balansen og ruller rolig og vakkert ut, sitter du tilbake med strittende hår og bulende lyne. For én låt!!!

«Eldorado» er fem låter, drøyt 25 minutters musikk, og det er noe av det beste vi får høre i 1989. Om nå bare WEA kunne gi den ut i resten av verden også.

(Det Nye, 25. juli 1989)

Ziggy Marley And The Melody Makers: “Bright Day” (Virgin) *****

Folk kan si hva de vil, jeg elsker denne CD’en og dermed basta! Ziggy gir meg nesten det samme kicket jeg fikk hver gang pappa Marley ga ut plater i 70-årene. Det er reggae. Men det er likevel annerledes reggae.

Er det stemmen? Atmosfæren? Aner ikke. Men den varmen og det groovet som danser ut av «Bright Day» gjør regnværsdager lykkelige. Ziggys lyse røst og lekende frasering får meg til å tenke på «Kaya».

Men kompet er mer «fikset på» enn Bob Marleys var. Ziggy bruker rare klanger, overraskende arrangement-biter og listige detaljer på samme måte som en smart popmusiker ville gjort. Således har han alltid et nytt agn klart for lytteren. Og man biter begeistret på.

Tekstene er betydelig mer standard. Urettferdighet, menneskeverd og hyllest til Gud er gjennomgangstemaene. Som alltid.

(Det Nye, 5. september 1989)

Interessant fra England

Awareness er et lite, interessant britisk plateselskap som ennå ikke har noen distributør i Norge. Blant artistene finner du Roy Harper, James Varda, Michael Nesmith og Cindy Lee Berryhill (hennes «Naked Movie Star» ble akkurat utgitt). Du kan få tak i platene/kassettene/CD’ne hvis du ber din lokale forretning bestille dem fra Awareness, 6 Vernon Av., Raynes Park, London SW20 8BW, England (Telefon: 01-543 1537). CD’ne kan du også kjøpe på postoppkrav fra Akers Mic 2, Kongens gate 14, 0153 Oslo 1.

Michael Nesmith: The Newer Stuff (Awareness) *****

Er du Monkees-fan, vet du hvem dette er. Selv om han har fått skjegg, går uten ullue og ligner på en millionær. Michael er den eneste av de fire apekattene som klarte å etablere en solokarriere etter bruddet. I første halvdel av 70-tallet laget han en rekke glimrende og lavmælte country-rock LP’er — fylt til randen av vemodige rusleviser som gjør vondt (og godt) et sted inne i deg når du hører dem. Da han arvet bestemors 25 millioner dollar, ble han imidlertid en makeligere herre. Det gikk lenger og lenger tid mellom hver LP, samtidig som de gradvis slapp taket i country-musikken. Michael fikk dessuten stor interesse for film- og videomediet. Han produserte filmen «Repo Man», har laget flere glitrende rock-videoer og jobber nå til og fra med et video-film-prosjekt kalt «Video Ranch».

«The Newer Stuff» gjør for første gang Nesmith tilgjengelig på CD. Det er dels en samle-CD, og dels en presentasjon av nyere upubliserte låter. CD’en begynner så sent som i 1976 med to låter fra «From A Radio Engine To The Photon Wing» (hvorav «Rio» er noe av det mest guddommelige Nesmith har gjort overhodet) og fire fra «Infinite Rider On The Big Dogma» (1979). Av de resterende åtte låtene er fem fra «Video Ranch»-prosjektet.

Det er altså ikke country-Nesmith vi møter, men en moden og laidback musiker som sprer seg over forholdsvis store områder: syngespill, jungel-messer, sydamerikanske rytmer — alt får plass i Nesmiths verden av varm, melodiøs melankoli. Og som alltid er det kjemien mellom stemmen hans (flat og sårbar som kom den fra en annen verden) og musikkens nesten-monotoni som gjør låtene.

«The Newer Stuff» ligner ikke mye på The Monkees.

Det er ikke engang Nesmiths beste. Men duverden så den gjør godt likevel.

Roy Harper: “Loony On The Bus” (Awareness) ****

Roy Harper, profet eller snålingen på bussen? I 70-årene ville de fleste kritikerne og musikerne holdt en knapp på profet. Alle ventet på det store gjennombruddet, og folk som Paul McCartney, The Who, Led Zeppelin (deres «Hats Off To Roy» er tilegnet Harper) og Pink Floyd (det er Roy som synger «Have You A Cigar» på «Wish You Were Here») stilte velvillig opp som gjestemusikere på platene (og konsertene) hans. Men ingenting skjedde. Og 80-årene har vært en lang og tung oppoverbakke for Harper. EMI droppet ham, vennene (bortsett fra Jimmy Page) droppet ham og kritikerne lo av ham. Idag er han en bitter trubadur, en misforstått skrikhals, snålingen på bussen. Eller hva?

«Loony On The Bus» samler 11 kutt fra 1977–1988, bare to av dem har vært publisert før, og da som single B-sider. Inkludert er fem fra 1977-prosjektet «Commercial Breaks», LP’n EMI betalte nesten en million for, men som de nektet å utgi. Låtene er av overraskende høy kvalitet, og det er fin balanse mellom rockerne og de typiske, atmosfæriske akustiske visene. Roys stemme stiger og synker, fra giftig spott til flengende fortvilelse — mens tekstene er en strøm av inspirerte assosiasjoner, fulle av praktfulle bilder — selv om det ikke er helt enkelt å forstå hva han mener. Eneste minus er lyden; flat, spiss og tinnaktig. Det kan skyldes at man har brukt LP-masteren i stedet for å lage egen CD-master.

James Varda: “HUnger” (Awareness) ****

Kritikerne har problemer med å plassere denne nye, engelske trubaduren. Han skriver skarpe tekster, drar en både sint og mektig akustisk gitar, blåser en og annen ilter munnspill-solo; kort sagt: Bob Dylan, Arlo Guthrie, Steve Forbert og hva de måtte hete. Og likevel ligner han ikke ordentlig på noen av dem. «Hunger» er i hvert fall en meget lovende debut. Her blir Vardas gitarer og ulykkelige røst (ikke helt ulik Forberts) tilført et sparsomt komp av bass og trommer. Det er medrivende saker, iblant nesten andpustent medrivende. Drivet, billedbruken, stemmen, den rappe gitarbehandlingen — sammen danner de et hele som egentlig er mer rock’n’roll enn visesang. Og flere steder, når gitarene begynner å jingle og stemmen får denne litt fuktige klangen, aner du mer enn to doser Byrds.

(Det Nye, 1. august 1989)

Kommentar:

Jeg hadde opprettholdt kontakten med Roy Harpers manager og producer, Peter Jenner, og stor var gleden da han tipset meg om sin Awareness-label som nå bl.a. gjorde alt Harper-materialet tilgjengelig på CD. At Michael Nesmith også befant seg i utgivelsesbunken svekket ikke min interesse. Det ble bukken til havresekken. Snart hadde jeg Awareness komplett.

Juli

The Pogues: “Peace And Love” (Pogue Mahone) ****

Er det slutt på moroa? Er dette The Pogues’ svar på Creedence Clearwaterwaters "Mardi Gras" og The Beatles’ "Let It Be"? Er det slåsskamper på kammerset som har resultert i The Pogues’ tilsynelatende nye "demokratiske" look?

"Peace And Love" er en oppsiktsvekkende tam samling sanger. Et kjapt overslag avslører at Shane MacGowan bare har skrevet seks av de 14 låtene. Resten er broderlig fordelt mellom Jem Finer (fire), Terry Woods (to) og Phil Chevron (to). Og ikke bare det. De respektive komponistene synger stort sett sine egne sanger.

Resultatet er blitt en CD ute av fokus. Shane MacGowan, mannen som ga The Pogues iørefallende egenart, er med all tydelighet på vei ut i kulissene (med en stemme som ikke helt holder hva den lover lenger heller). Tomrommet er erstattet med stemmer og sanger som aldri klarer å matche The Pogues’ fineste og mest opprivende øyeblikk. Riktignok finnes her mange betagende bidrag også fra «reservebenken», ikke minst den salig rullende «Young Ned Of The Hill».

Og overraskelser i form av åpnings-kuttet, «Gridlock», en mystisk filmmusikk-instrumental med feiende blåsere. Og hele veien gir instrumenteringen — dette veppeppet av fløyter, mandoliner, trekkspill og hese røster — det bittersøte og magiske draget som er The Pogues.

Men det blir for langt mellom høydepunktene når det bare er Shanes låter som virkelig river deg i sjelen. Ja, for den evnen har han definitivt ikke mistet. Sanger som «London You’re A Lady», «Down All The Days», «White City» og «USA» gir deg gode nok grunner til å kjøpe «Peace And Love».

Jeg lurer på om det kommer flere plater fra The Pogues. Og jeg lurer enda mer på om Andrew Ranken tør lage solo-LP’n «Sentimental Journey». Det er 20 år siden noen gjorde det sist.

(Det Nye, 29. august 1989)

Gloria Estefan: “Cuts Both Ways” (Epic) ****

Her er det ett av to. Enten så koker rytmene så du ikke vet hvor du skal gjøre av føttene, eller så flater platen ut i slake ballader som Whitney Houston sikkert kunne tenkt seg å sette tennene i. Det høres kanskje ikke så veldig spennende, men Gloria klarer å skape variasjon innenfor disse rammene.

"Nothin’ New" byr for eksempel på et kriblende rytmespor med synkoper som klør og heftige blåser-stikk som ligger midt imellom storband swing og et heftig latinamerikansk temperament. Mens "Oye Mi Canto" drives frem over forrykende congas og piano-ganger som Joe Jackson må misunne henne noe innmari.

Gloria er ansvarlig eller delaktig komponist i nesten alle låtene, og oppviser en forbløffende modenhet som artist. Dessuten får hun storartet støtte fra Miami Sound Machine. De svake punktene er en relativt anonym stemme og en åpenbar mangel på originalitet.

(Det Nye, 1. august 1989)

Jason And The Scorchers: “Thunder And Fire” (A&M) *****

Bandets fjerde LP, og de spiller tettere og mer gritty enn noen gang. "Thunder And Fire" er rock’n’roll uten jåleri. Veldig gitar-øs, jamrende solo-løp, riffs som sikksakker seg tvers igjennom det bunnsolide grunnkompet, en propell av en skarptromme og en vokalist som har alle nyansene fra det rå og det sinte til det tandre og det melankolske.

Låtene fyrer av sine salver fra helt forskjellige vinkler. Noen går rett på samma hva de støter på. Andre slipper seg uventet ned på hælene og avdekker en melodisk tråd som du ønsker skal nøstes ut og nøstes ut i all evighet.

Bandets country-bakgrunn fra Nashville er også til stede her, men sjelden direkte uttalt (bare "Close Up The Road" fremstår i ren Gram Parsons-drakt). Det tok to år å lage "Thunder And Fire". Det tar minst ti år å bli lei den.

(Det Nye, 29. august 1989)

Cassell Webb: “Songs Of A Stranger” (Venture/Virgin) *****

Denne datt rett ut av himmelen og ned i hodet mitt. Siden har jeg ikke vært meg selv.

Cassell Webb har den klareste, fyldigste, vakreste kvinnerøst jeg har hørt på år og dag. Forestill deg en krysning av Judy Collins og Joan Baez gi seg i kast med "Amazing Grace" en ordentlig nydelig sommermorgen (med dugg på gresset og litt tåke mellom trærne).

Samtidig er stemmen hennes så ensom og trist at Cowboy Junkies’ Margo Timmins fremstår som en ordentlig skøyer i forhold. Dette guddommelige instrumentet er plassert i musikalske omgivelser så nakne, stemningsfulle, sarte og smakfulle at du får kronisk gåsehud.

Jenta skriver ikke selv, men hun har plukket låter som passer hennes temperament (og stemme) perfekt. "P. F. Sloan", Jimmy Webbs ode til en av de største amerikanske popkomponistene i 60-årene. Phil Ochs’ "Jim Dean Of Indiana". Nick Drakes "Time Has Told Me".

Det er bare tre av åtte sønderrivende klassikere. Webb er sentimental som en skillingsvise, men hun klarer å inderliggjøre dette dystre stoffet på en måte som slår deg rett i marken.

Herlig!

(Det Nye, 12. september 1989)

Fra den meksikanske slummen (eller noe sånt) kommer denne glitrende diamanten av en jente. Hjulpet frem av Los Lobos’ Steve Berlin. Og hun gir til beste nydelige, vemodige viser sett gjennom den meksikanske amerikaners øyne. Tradisjonelt instrumentert med mandolin, fele, trekkspill (Flaco Jimenez!!!!), munnspill, masse akustisk gitar — og et stødig country-skyv fra rytmeseksjonen.

Tish synger med noe av den samme klarhet og kokette skjønnhet som Emmylou Harris gjør. Og det er vidunderlig å høre hvordan hun beliver dette ruslende akustiske lydbildet. Med sanger om savn og kjærlighet og ensomhet.

Spedd opp med såre portretter av mennesker som sliter og strever og strever mot fattigdommen. CD’en inneholder også den uimotståelig kommersielle perlen, "All My Love" (et frekt møte mellom country og Tamla Motown), som fortjener 1. plass på hitlistene fra San Antonio til Lindesnes.

(Det Nye, 12. september 1989)

August

Matchstick Sun: “Flowerground” (BMG) *****

De er fra Oslo — med bakgrunn fra The Cut og De Press. De går ikke med kapper, sandaler og pannebånd, de spiser ikke LSD for å gå seg bort i labyrinten i Frognerparken, de tenner ikke engang en liten røkelsespinne til frokost. Men du verden som Matchstick Sun spiller psykedelisk pop!

Det er sakte koring, døsige gitarakkorder, en innmari melankolsk mellotron, bedagelig og kjempevemodig stemmebruk — og alt sammen festet i uforskammet iørefallende melodier. Du blir nesten sinnssyk av å ikke helt klare å avsløre hva de forskjellige låtene minner om. Det ligger liksom et bittersøtt ekko av svunnen tid over musikken.

Av London og San Francisco i slutten av 60-årene, spesielt London. En bit "Bee Gees’ 1st", noen biter The Move og Jeff Lynnes Idle Race, noen store jafser sen Beatles (eller snarere, sen The Rutles — jeg mener, hva er "You And Me" om ikke "Across The Universe" møter The Rutles?). Og samtidig er det liksom ikke helt dét, heller. Ivar Chr. Eidems stemme går f.eks. inn i "Jenny Jones" som om det skulle vært en Bowie-ballade fra midten av 70-årene. Og det finnes indisier her som avgjort daterer musikken til her og nå og Psychedelic Furs-eat-your-heart-out. De jinglende gitarene og klippete akkordene tilhører f.eks. vel så meget idag som igår.

Det viktigste er at Matchstick Sun skriver forbannet gode poplåter, og fremfører dem med en stilsikkerhet som mange er nødt til å misunne dem (inkludert meg selv). De låter så vakkert lengselsfullt og vemodig, og gir deg mot på livet og hverdagen slik god popmusikk skal gjøre. Det er sanger som er ensomme og litt lei seg, du får lyst til å holde rundt dem mens ådu heller i deg et glass (eller ti) syrlig, sint sitrusdrikke (med meksikansk pass). Jeg er særlig glad i gynget Rolf Recknagels gitarer skaper. Eidems stemme passer musikken perfekt, bortsett fra at han av og til synger surt. Litt bedre teknikk, så skulle det sitte. Bandet har funnet en sum, en kjemi, en magisk glød. Slik popmusikk lager de ikke lenger. Og så gjør de det.

(Det Nye, 5. september 1989)

Backstreet Girls: “Party On Elm Street” (Polydor) ******

Med Backstreet Girls vet du nøyaktig hva du får. Og her får du det nonstop i et herlig, gnistrende øs direkte fra Austin, Texas. Det er rock’n’roll uten en eneste forskjønnende detalj. Beinhard riffing, stangende grunnkomp og manisk sang. Og refrenger påsmurt listig «ay ay ay»-koring der det måtte være plass.

Backstreet Girls sammenfører alt de har lært fra The Ramones og Sex Pistols til AC/DC og glamrocken. Det er så herlig økonomisk gjort, så eksplosivt fengende, så vakkert bråkete at du ikke skjønner hva som traff deg før det er for sent.

Det er egentlig ingen «utvikling» å spore siden forrige album, heldigvis. Bandet spiller akkurat like lurvete og like manisk. Det eneste er at deres arbeidsnarkomani både på scene og i øvningslokale har gjort dem enda tettere, og Austin-oppholdet har gjort dem enda mer sultne.

«Party On Elm Street» er stinn av låter å gå fra konseptene til. Og som den nye versjonen av «Rattlesnake Charlie» sitter BANG! midt mellom øynene!

(Det Nye, 7. november 1989)

Jethro Tull: “Rock Island” (Chrysalis) ***

«Crest Of A Knave» revitaliserte muligens Jethro Tull. Men «Rock Island» vitner om at maskineriet ennå sliter. Det er lyden av et Jethro Tull som gjør alt det forventede, men som ikke har gode nok idéer å bygge det rundt.

Lite akustisk, få gitarsoloer, desto mer et samlet orkester som med all presisjon i verden lirer av seg de evindelige tempoforskyvningene der Martin Barres elgitar og Ian Andersons langfløyte er de toneangivende instrumentene.

Hit og dit og frem og tilbake. Men hvor er de iørefallende melodiene og smittende riffene? Hvor blir det av akselerasjonen som gir deg følelsen av at du er ute på litt av en tur?

«Rock Island» er rett og slett en kjedelig plate. Skjønt der finnes noen høydepunkter. Av dem vil jeg nevne rockeren «Kissing Willie» hvis tekst er temmelig grisete, og den ordentlig nydelige julesangen «Another Christmas Song».

(Det Nye, 3. oktober 1989)

The Beach Boys: “Still Cruisin’” (Capitol) ***

The Beach Boys’ karriere har vært langt nede veldig lenge. Men ifjor skjedde underet. Gruppen bidro med låten «Kokomo» i filmen «Cocktail», og mot alle odds strøk låten helt opp til 1. plass i USA (deres første toppnotering siden «Good Vibrations» i 1966!).

«Still Cruisin’» er et forsøk på å smi mens jernet er varmt. Det er egentlig en samleplate som konsentrerer seg om låter Beach Boys har levert til diverse filmer de siste årene inkludert «Cocktail» og «Leathal Weapon 2» (hvorfra tittelkuttet kommer).

Her er også noen helt ferske låter: den svale «Somewhere Near Japan», Brian Wilsons ganske strevsomme «In My Car» og Al Jardines lett stakkarslige «Island Girl».

Alt i alt et lappeteppe av en plate — spesielt synes jeg det var unødvendig å inkludere tre av gruppens klassikere fra 60-årene. Etter å ha vært borte fra platemarkedet i så mange år, burde The Beach Boys kunne klare å fylle et helt album med ferskt stoff.

(Det Nye, 3. oktober 1989)

Red Hot Chili Peppers: “Mother’s Milk” (EMI) ***(*)

Hurra-gutter med glimt i øyet, stygg munnbruk og et virvar av musikalske stilarter i sekken. De to hovedpunktene er funk og heavyrock, front-mot-front kollidert over myriader av merkelige og uventete detaljer. Alt kan brukes. Spesielt hip-hop.

Gruppen har mange forbilder, men de som best gjenkjennes når man hører «Mother’s Milk» er Jimi Hendrix og Fishbone. Det lånes motiver fra begge både i tekstene og i musikken. Skakkere blåsere kan du for eksempel ikke få. Og Jimi Hendrix’ «Fire» leveres med full honnør til opphavsmannen.

Akkurat som musikken er stinn av påfunn (så mange på én gang at du blir ganske sliten), er tekstene stappfulle av ord. Av og til går det så fort at det ikke hjelper å ha tekstheftet foran seg.

Men under alle disse vittighetene, de ville rytmene og de skrapende heavymetal-gitarene, er det ikke så veldig mange låter. «Mother’s Milk» er egentlig ganske masete, skal jeg si deg.

(Det Nye, 28. september 1989)

Rock’n’Rolling Stones

The Rolling Stones: “Steel Wheels” (Rolling Stones) *****

Alle ville at denne skulle være god. Jagger/Richards venner igjen, første turné på mange år, entusiastiske utsagn fra hele bandet. Det var liksom klappet og klart for en ny Stones-klassiker.

Men "Steel Wheels" er nok ikke det, selv om man lett kan la seg lure. (Noen lot seg faktisk lure til å kalle den deres beste siden "Exile On Main Street".) Energien, det voldsomme drivet, kombinasjonen Jaggers stemme og Richards’ lurvete rock’n’roll riffs, det lure blåstertrykket som bare er der uten å velte gitar-dominansen — alt solid forankret i Charlie Watts’ rå, ukompliserte tromming. Stones-pumpen går og går, tett og medrivende.

Du hører at bandet liker seg. "Steel Wheels" er et drønnende udyr, en kokende masse rock’n’roll, en rullende boogie — og fra alle høyder kommer gitarene krasjende ned.

Det er også en kjærkommen spennvidde i stoffet — mest ekstrem (og uhyggelig besettende) er "Continental Drift"; her skaper marokkanske Jajouka-musikere den rareste, mest eksotiske Stones-låt du noensinne har hørt.

Men. Det er ingen låter på "Steel Wheels" (et forbehold for "Continental Drift") som egentlig matcher "Exile On Main Street". Bortsett fra "Sad Sad Sad" er her ikke engang potensielle slagere. "Steel Wheels" er stort sett bygget rundt en klassisk form, en form Rolling Stones kan både forlengs og baklengs i søvne, men som mangler låtene som står alene. Et problem som forsåvidt har plaget samtlige Stones-album siden "Exile On Main Street". Likevel er formidlingen, den kolossale energien og den yre gleden over å ha gjenfunnet kjemien, tilstrekkelig til å danke ut alt gruppen har gjort siden … siden … eh … Er dette en klassiker likevel? (PS. Jeg liker "Dirty Works" ennå.)

The Rolling Stones: “The Singles Collection - The London Years” (London) *****

Denne boksen inneholder tre CD’er med til sammen 58 låter, pluss et tykt, illustrert hefte med samtlige tekster, opplysninger om de enkelte låtene og et høytravende essay skrevet av Stones’ første manager og produsent, Andrew Loog Oldham.

CD’ene følger gruppens single-utgivelser på Decca (i England) og London (i USA) kronologisk, både A- og B-sider. På mange måter er disse CD’ene en utvidet utgave av dobbel-albumet "Rolled Gold". Siden London ofte ga ut litt andre (og ikke minst flere) single-kombinasjoner enn Decca, er det storartet at CD’ene lar de to selskapenes utgivelsespolitikk utfylle hverandre slik at bildet blir 100% komplett.

Her er absolutt alle A- og B-sidene som kom ut på begge sider av Atlanteren. Inkludert de to singlene som ble plukket fra det posthume "Metamorphosis"-albumet i 1975. Og pluss låtene "Brown Sugar" og "Wild Horses" som var Stones’ første single A-sider i USA etter at de forlot London/Decca.

Lyden er stort sett upåklagelig, opptakenes alder tatt i betraktning. Men det er skjedd noe rart her. Man har tydeligvis (nesten?) hele veien brukt single-mastertapene fremfor LP-tapene. Dermed er nesten samtlige låter i mono. Inkludert selveste "Honky Tonk Women", som i motsetning til "Satisfaction" og "Get Off Of My Cloud" faktisk bør høres i stereo.

Det samme gjelder bl.a. "It’s All Over Now", "Paint It Black", "Ruby Tuesday", "We Love You" (!), "2000 Light Years From Home" (!!!!) — alle sammen låter som er langt å foretrekke i stereo. Konsekvente har man heller ikke vært, for "Jumpin’ Jack Flash" er i stereo.

Noen steder skjer det dessuten noe innmari rart. "Heart Of Stone" åpner i stereo, men etter 1,3 sekunder folder lydbildet seg sammen, og blir mono. Mens "In Another Land" (stereo) får deg til å tro at det er noe galt med høyttalerne dine (særlig den venstre).

Men stereo-argumentene (og de to sistnevnte eksemplene) til side, "Singles Collection" er en velkommen knall-samling. Jeg er bare litt lei meg fordi de ikke tok med de britiske EP-utgivelsene fra 1964-65 også. Det er nemlig god plass, særlig på den tredje av CD’ene.

(Det Nye, 28. september 1989)

September

Norsk trio fra Stavanger med imponerende stort potensial. De skriver gode låter, de kan dette med å få maksimal effekt ut av minimale arrangementer, og best av alt: De har en vokalist i Morten Abel som tør bearbeide tekstene med en innlevelse og affekt som plasserer ham innenfor svært unorske tradisjoner.

Litt trist er det likevel å måtte konstatere at bandet låter betydelig bedre live enn på plate. I hvert fall har de gjort det det siste året, ganske enkelt fordi de opptrer uten all den musikalske staffasjen som tydeligvis må til for å lage et hit-album. Å høre The September When i nakne, hel-akustiske omgivelser er en åpenbaring.

Bare da kommer Abels stemme og kroppsspråk (denne praktfulle balansen mellom innlevelse og selvironi) og melodienes luftige folk-atmosfære til sin rett. Men nå dreier det seg om trioens debut-album. En påkostet affære unnfanget i et London-studio med et tungt navn som Martyn Webster bak spakene. Bare to av de 13 låtene (vel, om du regner med bonus instrumental-versjonen av «Mortal», blir det 14), slipper unna den moderne pop’s brede lerret. Nemlig «When I Drive» og «Feeling Of Flying».

For meg er disse to betegnende nok også platens beste, spesielt sistnevnte der Abel trekker sin triste stemme sakte og lidenskapelig over et hurtig klimprende semi-klassisk pianotema; en vanskelig kombinasjon, men Huh! så vakkert!

Resten av låtene er bygget ut både i bredden og dybden med dundrende trommer, blåsere, gitarer og keyboards. Det kan låte beslektet med A-HA, men det rommer også meget mer. Siste halvdel av «Morning May The 7th» snuser endog på U2s mektige widescreen-panorama. Og den lett dreide bossa nova «Desert Life» fikk meg til å tenke på David Sylvian. Felles for alle låtene er at stor-arrangementene fratar dem den skjøre egenarten som er så veldig til stede når du hører dem «live».

Men det låter bra, og det låter overbevisende. Spesielt fordi Abels stemme aldri mister kontrollen over materialet. Hans plagete stemme vrir og vender på ordene — teknikken slekter definitivt på det vi har hørt fra Steve Harley og før nevnte David Sylvian (selv om tekstene nok ikke lever opp til disse forbildene). Samtidig ligger musikkens kommersielle nedslagsfelt et sted mellom A-HA og Nik Kershaw. Og slik musikk har jo ikke engelskmenn noe imot.

Men prøv å få med deg en av trioens akustiske konserter. Da først begynner du å grine av glede.

(Det Nye, 3. oktober 1989)

Elton John: “Sleeping With The Past” (Rocket) ***

Nå er tydeligvis gjenforeningen med tekstforfatter Taupin permanent. Sammen leter de etter kjemien som ga Elton Johns plater i midten av 70-årene en magisk klang. De finner den ikke helt, bare gjenklangen. Midttempo-låtene med det medrivende grunnkompet, de hjertesåre balladene, en og annen tett, men ikke spesielt rå rocker — og alt under denne felles paraplyen av Taupins vriene tekster og Eltons stemme og vandrende piano-akkorder.

Det låter … ikke ille. Faktisk ganske fint. Men det tar heller ikke av. Rett og slett fordi ingen av låtene har dette ekstra som får dem til å sitte i øret litt lenger enn det tar å spille dem. “Sleeping With The Past” er egentlig noen ordentlig lengselsfulle øyekast etter svunnen tid. Jeg tror jeg går og setter på “Caribou”.

(Det Nye, 10. oktober 1989)

Camper Van Beethoven: “Key Lime Pie” (Virgin) *****

Amerikansk mangfold med minimale hjelpemidler. Roligere enn Green On Red, men like glødende. Samtidig er slektskapet til den klassiske britiske pop overveldende. Campers musikk er gitarbasert rock; lun, med tørr, nesten solsprukken produksjon.

Det kunne kanskje vært hvem som helst, var det ikke for den sinnssykt svaie fiolinen og vokalistens nesegruse tilbedelse av alt teatralsk og britisk — fra Alex Harvey til Steve Harley. Kompet sager og skjærer sørgmodig, mens el-gitaren og fiolinen og sangeren sammen skaper de merkeligste assosiasjoner: vaudeville, Brecht, sigøynerdans.

Her dukker også opp noen kantete, «klassiske» stryker-arrangementer som får en til å tenke på tidlig ELO. Og her er uventete sideveier som smaker tidlig Pink Floyd. Og likevel er det nært, ukomplisert og åpent som den amerikanske prærie.

Det eneste bandet ikke helt greier, er å skrive virkelig gode melodier. Derfor blir deres hardtsparkende øs av en versjon av Status Quos «Pictures Of Matchstick Men» rene åpenbaringen.

(Det Nye, 14. november 1989)

Det ble laget en egen promotion-video til «We Too Are One» for vårs pressefolk. Her fremfører Dave & Annie noen av albumets låter akustisk. I den formen stråler det magi både av menneskene og låtene. Men overført til studio-maskineriet går betydelige deler tapt.

Brorparten av stoffet låter i sin ferdige form statisk og iblant endog anonymt. De kliniske omgivelsene kler Annies isende kalde stemme dårlig. Selv balladen «Angel» blir livløs, den formidler frostknuter i stedet for den flammende kombinasjon av håp og fortvilelse som ligger i ordene.

Med andre ord: Jeg beskylder atter en gang Eurythmics for manglende evne til å fylle sin musikk med sjel.

Men flinkhet har de nok av. Annies stilsikre og klare røst. Og ikke minst Dave Stewarts formidable evner både som arrangør, komponist og musiker. «We Too Are One» er en meget skoleflink popplate. Overveiende gode melodier. Dominert, men ikke overkjørt av Stewarts el-gitarer. Diskret beriket gjennom Stewarts tangent-vevtepper. Alt bundet i et skarpt og rytmisk grunnkomp. Det låter flott. Men tomt.

Med ett forbehold: Den storslagne gospel-balladen «When The Day Goes Down» slipper ut så mye skjønnhet og lys at det må finnes sjel i Eurythmics tross alt. Hvilket før nevnte video allerede har bevist.

(Det Nye, 10. oktober 1989)

«Permanent Vacation» (1987) var et strålende comeback for Aerosmith. Den var tung og arret som et stenbrudd. Men samtidig overveldende variert — og nært tilknyttet det man kaller rockens røtter. «Pump» har nok ikke den samme nyanserikdommen. Førsteinntrykket er tyngre og tettere — med noen kolossale overganger som er tatt rett ut av Led Zeppelins lærebok. Mindre luft og mere støy. Men de løser opp ved å la plassen mellom hver låt fylles med underlig stillfarne vignetter fremført på mer eller mindre «eksotiske» instrumenter. Kontrasten mellom dette og låtenes jagende, ljomende pumping er fascinerende. Men også litt irriterende. Du ønsker at bandet hadde videreutviklet i hvert fall noen av disse strø-ideene slik at de ble fullverdige låter.

Slik sett gir «Pump» deg bildet av et band som tydeligvis har mer inne enn de er villig til (eller våger) å gi. Men det du får holder i massevis. Det har punch til tusen. Det svinger som et uvær. Og det er så befriende musikalsk.

“Pump” er lyden av verdens beste boogie-band. Merkelig nok kommer de to mest atypiske (og beste) låtene sist. Den uimotståelig eggende og skumle (og til tider ganske Zeppelinske) «Voodoo Medicine Man». Og balladen «What It Takes», en majestetisk sak som ikke skjuler sin country-opprinnelse, og som henter inn noe så uventet som trekkspill i refrengene.

(Det Nye, 10. oktober 1989)

Daniel Lanois: “Acadie” (Opal/Warner Bros) *****

De siste par årenes super-producer. Mannen bak de brede, poetiske og stemningsfulle lydbildene til U2, Peter Gabriel, Robbie Robertson, Neville Brothers og Bob Dylan. «Acadie» er hans debut som utøvende artist.

Atmosfæren kjenner du umiddelbart igjen fra platene til nevnte artister. Vid og skumringsaktig. Glinsende elgitarer svøpt i forsiktig ekko. Den fjerne (og vakre) lyden av instrumenter du ikke helt klarer å plassere. En øm og stille stemme som veksler mellom engelsk og fransk. Iblant ramler trommer gjennom lydbildet. Iblant stilner alt rundt en nøkkende akustisk gitar. Iblant snakker musikken alene. Iblant gjør han det. Og noen ganger er alt så uvisket at det blir mer meditasjon enn strukturerte låter.

«Acadie» er en lun og lavstemt plate, rik på stemninger, full av skjønnhet. Kjøp den, og jeg lover at du har fått en venn for om ikke livet, så i hvert fall for de neste fem årene.

(Det Nye, 10. oktober 1989)

Tina Turner: “Foreign Affair” (Capitol) ****

Et nytt kvalitetsprodukt fra Tina – frembragt av fire forskjellige producer-lag. Igjen er arrangementene og kompet eksellent. Hardt og tøft skyv bakfra og en drøss detaljer rundt Tinas stemme. Det siste går imidlertid litt i veien for det som kunne blitt opplevelsen av et rent og rått stykke rock’n’soul. Man gir Tinas stemme for liten plass, og det er selvfølgelig unødvendig. Om noe står av seg selv, så er det bestemor Turners røst!

Den eneste produceren som forstår henne er Tony Joe White. Han leverer de fire beste låtene på CD’n (der er han producer, komponist og musiker!). Rett fra sumpene, et gjørmete dampbad av noen låter. De oser sex og svette, og gir Tina så mye å spille på at det burde stemples 18-årsgrense over hele coveret. Kunne vi få en hel plate med den duoen, please!

(Det Nye, 17. oktober 1989)

Janet Jackson: “Rhythm Nation 1814” (A&M) ***

I motsetning til broder Michael, er Janet helt avhengig av sine produsere. Dette albumet avslører hennes begrensninger litt for klart. Hver gang man henfaller til … skal vi si, det ordinære – med andre ord: softe arrangementer som fremhever melodien og ikke rytmen og effektene, vel, så henger Janets stemme der som en puslete anonymitet.

Men når rytmen kommer i sentrum, piskende trommer og vridde effekter over bulende bass-temaer, da slår plutselig låtene gnister og kommer iblant helt inn på Princes områder. Det ironiske er at nettopp i disse låtene spiller Janets stemme annenfiolin.

Om man ser bort fra det, blir dessuten selv de beste låtene for sterile. Dette lover ikke godt for Janet Jacksons kunstneriske fremtid.

(Det Nye, 17. oktober 1989)

Å følge Dylan i 80-årene har ikke vært spesielt festlig. Riktignok laget han to såpass gode plater som «Shot Of Love» og «Infidels» i starten av tiåret. Men siden måtte man ta til takke med album som stort sett bare hadde en låt eller to å henge på. Resten av musikken speilet en selvdestruktiv kunstner mer opptatt av å pulverisere sin egen myte enn å gi fra seg fullgode låter (de beste låtene ble lagt til side – som f.eks. «Blind Willie McTell» – mens de dårlige ble utgitt). Det gjelder plater som «Knocked Out Loaded», «Empire Burlesque» og i aller høyeste grad «Down In The Groove».

Men alt dette er over nå. Med «Oh Mercy» gjenoppstår alle Dylans kvaliteter gjennom ti låter som du aldri har hørt maken til. Borte er det hysteriske hvinet, det desperate kompet, det klaustrofobiske «soundet». Tilbake står en mann med all sin infame humor intakt, med tekster som gliser og gråter og blør – sunget med en magisk stemme som hvisker og biter og dirrer av følelse. Alt instrumentert og produsert så smakfullt og åpent, så nakent og skjønt at gåsehuden inntreffer fra første tone.

Producer Daniel Lanois (kjent fra bl.a. U2) finner nerven i disse låtene ved å la Dylans stemme bære dem alene gjennom et åpent, luftig skumringslandskap. Det uutsagte, selve tomrommet i produksjonen, skaper en dynamikk vi ikke har hørt på en Dylan-plate siden midten av 70-årene (og samtidig låter «Oh Mercy» overhodet ikke som noe av det han drev med da).

Platen inneholder bare tre oppdrevete låter. Alle farget av studioets omgivelser («Oh Mercy» ble innspilt i New Orleans). De svinger formidabelt, men uten å bråke, for å si det sånn. De er proppet med understatements og pumpes ut av et komp så besettende og lekent at du ikke kan sitte stille. Spesielt «Political World» som tetner og tetner rundt Dylans pågående frasering inntil hele stasen tar fyr. Vi mer enn aner at Neville Brothers deltar på albumet.

Men brorparten av låtene ligger på den meget rolige siden av skalaen. Dylans stemme, halvt snakkende, omgitt av aldeles praktfulle, stemningsskapende gitararrangementer – tilført en dasj orgel eller piano eller celloer (!) – og med ujevne mellomrom gjennomboret og ladet av Dylans munnspill-soloer. Mer følsom kan du ikke få denne mannen!

Plassen tillater ikke at jeg går inn på alle låtene. Men jeg vil trekke frem noen favoritter (selv om alle egentlig er det). «Political World» allerede nevnt. «Man In The Long Black Coat» er en klassisk Dylan-novelle. Den er lagt på en trolsk valserytme som Dylan betoner med andpusten inderlighet ved å legge en stavelse på hvert taktslag. Han bruker sin mørkeste stemme og vikler ut en dyster historie spunnet rundt to hovedpersoner, den mystiske fremmede og jenta som til slutt forsvinner sammen med ham; intrigen fargelagt med mørk, ladet natur- og bibel-symbolikk. Nesten usynlig i miksen ligger et skjørt, vakkert cello-arrangement.

«What Was It You Wanted» er muligens Dylans beskeste put down siden «She’s Your Lover Now». Formet som en bitende spotsk monolog hvor den Dylan henvender seg til aldri kommer til orde. Sangen er bygget rundt et dunkelt, snikende New Orleans-komp. Skjørt og besettende på én gang, med Dylans munnspill som en kvikksølvpil i ryggraden.

Og jeg vil nevne «Shooting Star», en nydelig vise hvis arrangement låner noen dråper fra «Amazing Grace» (litt) og veldig mye – særlig melodien – fra «Sweetheart Like You».

Men mest av alt vil jeg nevne «Most Of The Time». Dempet, rislende, tikkende komp, klimprende el-gitarer og en nydelig syngende gitar som stryker dypest inne i mørket langs en tårevåt, overjordisk vakker melodilinje – mens Dylan hvisker/snakker teksten med tett, smertefull betoning. Det er den definitive sangen om selvbedrag. Tekstens «jeg»-person forsøker å overbevise seg selv om at han kan greie seg alene, at han kan takle alle problemer – og mest av alt: at jenta som har forlatt ham ikke betydde noe – mens forbeholdet i den stadig tilbakevendende tittelfrasen og ikke minst sangens arrangement og Dylans stemme avslører at det motsatte er sant. «Most Of The Time» er en mann med hodet i hendene, sekundet før det totale sammenbrudd. Og den er så overjordisk vakker at du ønsker sangen kunne vedvare og vedvare og vedvare. Oh mercy!

Hvis du etterlyser eksempler på Dylans humor, får jeg ile til med å si at den er til stede noe så til de grader i «Political World», «Everything Is Broken», «Disease Of Conceit» og «What Was It You Wanted». Han har heller ikke glemt sine gospel-kvaliteter; sjekk «Ring Them Bells» (ikke ulik «When He Returns»). Og nå ble visst dette langt likevel, men jeg forsvarer meg med at «Oh Mercy» er en av de aller beste og viktigste platene vi fikk høre i 80-årene. Og Dylan har gjort et comeback like sensasjonelt som han gjorde etter motorsykkelulykken i 1966 og etter stillheten i 1971–74.

(Det Nye, 19. september 1989)

David Bowie: “Sound + Vision” (Ryko) (boks) (USA-import) ***(*)

David Bowies RCA-innspillinger (1969—1980) eies nå av EMI i Europa og Ryko i USA. Hele hans katalog står dermed foran et omfattende relanseringsprogram. Først ut er den flotte esken «Sound + Vision» som inneholder til sammen 49 låter fordelt på fire CD’er. Den siste av CD’ene er riktignok en single-CD som inneholder tre kutt pluss «Ashes To Ashes»-videoen (CDV-systemet).

Utvalget på «Sound + Vision» er noe merkelig; man har ved flere anledninger foretrukket mindre sentrale låter fra Bowie-LP’ene fremfor de såkalte «hits». Kanskje for å unngå at boksen stiller i direkte konkurranse med samle-platene «Changesonebowie» og «Changestwobowie». Hva vet jeg? Det svekker i hvert fall helhetsinntrykket. Det som gjør «Sound + Vision» interessant, er selvfølgelig at den også inneholder en del kutt som aldri har vært utgitt før, pluss noen kutt som bare har vært å få på single. Det gjør selvfølgelig boksen innmari attraktiv for stålharde Bowiefans. Men har du et mer balansert forhold til ham, går du neppe glipp av noe.

Demo-versjonen av «Space Oddity» (1969) er definitivt bare for fans, det samme er bootleg-favoritten «London Bye Ta-Ta» (1970), versjonen av Bruce Springsteens «It’s Hard To Be A Saint In The City» (1975) og «Helden» (den tyske versjonen av 1977s «Heroes»). Litt morsommere er single-versjonen av «The Prettiest Star» (1970 — med Marc Bolan på gitar) og «1984/Dodo» (1973). «Sound + Vision» inneholder også et gjennomillustrert hefte med kortfattet Bowie-historikk (satt med svært generøs typografi) og detaljerte opplysninger om alle låtene.

For å være helt ærlig synes jeg i det hele tatt at innpakningen er flottere enn innholdet. «Sound + Vision» burde ha gitt et representativt tverrsnitt av Bowies karriere, men den gjør det ikke. Til det er utvalget altfor inkonsekvent. Var jeg deg, ville jeg vente til de originale Bowie-albumene kommer. Meningen er nemlig at også de skal inneholde uutgitte kutt.

(Det Nye, 7. november 1989)

***Rett i snapphansken til Tor. I oktober 1989.***

Tears For Fears: “The Seeds Of Love” (Fontana) ***(*)

De skrev enkel og grei og synth-dominert og litt nasal allsang-pop med ganske fortvilete tekster. Det ga dem innpass på hitlistene over hele kloden. Men akkurat da alt gikk så bra, tok Tears For Fears pause.

Fire år og én million pund senere er «The Seeds Of Love» her — pakket i et cover som minner om en lavbudsjett-versjon av Rolling Stones’ «Their Satanic Majesties Request». Det er imidlertid ikke noe lavbudsjett over musikken. Tears For Fears har så store ambisjoner at de ikke riktig vet hvor de skal begynne (og slutte). Resultatet er blitt lange og relativt kompliserte låter som gjennomgår stadige forvandlinger.

Lydbildet er et suverent vevteppe i widescreen — der tangentinstrumenter, gitarer, blåsere og finmaskete sangharmonier deler broderlig på ansvaret. Det er fremdeles pop — mest iørefallende i det beatleske tittelkuttet — men det favner så vidt at du får problemer med å plugge det fast i definerte begreper.

Mye soul (silkemyk), litt funk, biter av jazz — alt vrimler det rundt noe som i hvert fall i utgangspunktet er greie pop-melodier. Gjør de frie tøylene og den store plassen musikken fascinerende? Eller lider låtene av manglende redigering og struktur?

Personlig velger jeg det siste. Over tid synes jeg musikken bare blir mer og mer formløs og kjedelig. Der deler Tears For Fears nå skjebne med Talk Talk.

(Det Nye, 31. oktober 1989)

Henning Kvitnes’ Little Eden: “Everyday Life” (Norsk Plateproduksjon) ****

Produksjonen er like tørr og skarp som sist. Og lydbildet like intimt — alle instrumentene synes, klart og tydelig, og Hennings stemme kommer deg helt inn i øret. Men samtidig er det en stor forskjell. «Everyday Life» hviler ikke på trette og butte synth-mønstre, platens lydbilde er nå et organisk hele skapt av levende instrumenter. Et grunnkomp av trommer, bass og gitarer — både akustiske og elektriske — tilført atmosfæreskapende elementer som munnspill, fele og trekkspill. Det gir Hennings musikk den jordnærhet den må ha. At det gjør ham godt, vitner stemmebruken om. Hennings tradisjonelle magadrag av emosjoner har som alltid sin overvinnende kraft. Men der er kommet noe nytt til, en poetisk følsomhet som gir sangene større dybde og bredere nedslagsfelt. Dessuten våger Henning å lete frem en annen stemme, en nærere, mer pratende og kontrollert stemme. Den dukker opp i flere av låtene — og viser at Henning har modnet som artist. «Everyday Life» er som man skjønner blitt en langt mer tiltalende plate enn forgjengeren.

Men. Den er ikke blitt så god som den kunne ha vært. Det skyldes hovedsakelig en helt misforstått bruk av masete, bæljende korjenter. De river og sliter det mest finmaskete stoffet i filler. Og tilfører ALDRI låtene noe som helst. Det er stygt å høre på! Dessuten tåler ikke alle tekstene nærmere granskning. Å bruke klisjeer er lov, men når de kommer i bøtter og spann og til slutt omtrent kveler det som i utgangspunktet skulle være en personlig skildring av levet liv, da blir det feil. Enkelte ganger er Henning også uheldig med billedbruken, han sier ikke det han tror han sier.

«Everyday Life» er likevel på riktig vei. Selv om det er langt igjen til «Back To Little Eden», norsk rocks mest undervurderte plate.

(Det Nye, 31. oktober 1989)

Rickie Lee Jones: “Flying Cowboys” (Warner Bros) ***

Tom Waits med Joni Mitchells stemme? Hun låt slik da hun debuterte for ti år siden. Men Rickie Lee har etterhvert karet til seg en egen liten nisje. Selv om i hvert fall Mitchell spøker i bakgrunnen ennå. Rickie Lees stemme er tøyelig, klar og guddommelig poetisk. Den tar veier du aldri klarer å forutse i melodier som nok er mer flinke enn direkte iørefallende.

Instrumenteringen på «Flying Cowboys» er usedvanlig smakfull og naken. Ved siden av stemmen, får kun ett instrument dominere i hver låt. Et resonant munnspill, en lengselsfull saksofon, en klimprende, bluesy gitar som kommer så nær at du formelig ser den.

Hver låt, sin karakter. Albumet er en estetisk opplevelse, men såpass fattig på melodier (og spennende tekster) at du ganske hurtig går lei.

(Det Nye, 31. oktober 1989)

Oktober

Akkurat som i 1979, er Neil Young en mester til å oppsummere tiår. «Freedom» har fryktelig meget til felles med «Rust Never Sleeps». Den samme blanding av rasende elektrisk rock og følelsesladete akustiske viser. Og akkurat som den gang åpner og slutter LP’n med én og samme låt, den første akustisk, den siste en overstyrt elektrisk eksplosjon.

«Freedom» er heller ikke mindre grim i sitt budskap. Her går 80-årene virkelig på ryggen i en motbydelig haug av oppkast, vold, fattigdom og narkomani. Og som da klarer Young på en eller annen uforståelig måte å skape aldeles praktfull og vakker poesi av det heslige. Jeg kan trekke frem «Someday» der Young i siste vers beskriver en makaber ulykke i Alaska der arbeiderne ramlet ned i oljerørene, for å komme ut i den andre enden som bensin, men ut av denne krasse realisme stiger brått en av de vakreste metafysiske strofer jeg har hørt:

They went to fuelin’ cars/Now smog might turn to stars/someday.

Selv om vi når aldri så dypt, selv om vår avreise fra livet skulle skje som fet eksos, vender vi alle hjem dit vi kom fra: stjernene.

«Freedom» er en slik balansegang mellom det skjønne og det heslige, både i symbolikken og i den hørbare formen. Fra den skjøre duett med Linda Ronstadt («Hangin’ On The Limb») til de tordnende oktanutblåsningene i «On Broadway». Og med «Eldorado» — dette Youngs store mesterverk — som selve nøkkellåten og bindeleddet.

Mange trodde at den japanske femspors-EP’n «Eldorado» var en representativ forsmak på denne CD’n. Men bare tre av låtene nådde «Freedom». Resten er — med ett unntak — hentet fra andre studioer, og andre atmosfærer. Derfor ble «Freedom» altså mykere og mer nyansert enn ventet. Uten at det gjør det minste. Dette er Neils beste album på ti år.

Punktum.

(Det Nye, 14. november 1989)

Kate Bush: “The Sensual World” (EMI) ****

Denne blir vanskeligere å skrive om for hver gang jeg hører den. Første møte var en opplevelse av storslagen mystikk, fenomenale arrangementer satt under en kryssild av mangeartete kulturelle påvirkninger, fra vestlig pop til irsk og bulgarsk folkemusikk. Men uten at noen egentlig låt utkrystalliserte seg fra det svepende og romslige lydpanoramaet.

Tittelkuttet forblir antagelig en av de minst forlokkende og minst kommersielle av Kates singler. Etterhvert åpenbarer CD’ns dypere regioner seg. Som alltid — og kanskje mer enn noensinne — er det de sensuelle under- og over-strømmene i Kates musikk som setter noe i gang i lytteren. Det er et gåtefullt landskap som virker både forlokkende og skremmende — og bristefullt eggende. Men her er også andre rystende visjoner om alt fra det å vokse opp til militarisme og fremmedgjorthet i computerens tidsalder.

Alt mens dette uvirkelige lydsporet av messende bulgarske stemmer, irske fløyter, syngende basslinjer og det til tider ganske tunglabbete grunnkompet omslutter deg og hypnotiserer deg inn i en transe som ikke bare er av det gode. Men fremdeles uten at noen egentlig låt utkrystalliserer seg.

Slik jeg ser den nå, er “The Sensual World” både mektig og fascinerende, men jeg mistenker likevel platen for å ha en kortere levetid enn noen av Kates tidligere arbeider. Time will tell.

(Det Nye, 7. november 1989)

George Harrison: “Best Of Dark Horse 1976-1989” (Dark Horse) ****(*)

Mellom november 1982 og november 1987 ga ikke George Harrison ut noen plater i det hele tatt. "Cloud Nine" ble, som man skjønner, litt av et comeback. For mange av dem som kjøpte det albumet (og Traveling Wilburys) er George Harrison et nytt bekjentskap. Og siden hans fire foregående album verken er særlig berømte eller særlig tilgjengelige (de finnes overhodet ikke på CD), kommer "Best Of Dark Horse 1976–1989" som bestilt. 15 låter, over én times spilletid. Tre av låtene er helt nye: "Cheer Down" (fra filmen Lethal Weapon 2), "Poor Little Girl" — begge høykonmersielle Jeff Lynne-produksjoner — og den litt bistre "Cockamamie Business".

De resterende 12 er fordelt som følger: Tre fra "Cloud Nine" (1987), tre fra "Gone Troppo" (1982), to fra "Somewhere In England" (1981), tre fra "George Harrison" (1979) og én fra "33 & 1/3" (1976). Utvalget kan definitivt diskuteres, og det er heller ingen tvil om at mye av stoffet er mer omstendelig enn elegant — det mangler luftigheten, den skarpe melodifokuseringen, de friske refrengene og ikke minst lydbildet som gjorde "Cloud Nine" så herlig.

Men det er en hyggelig samling. Om nå bare "33 & 1/3" kunne komme på CD snart!

(Det Nye, 14. november 1989)

Gitarsuget, den oppjagete trommingen, de tungsindige keyboards-klangene, Krohns mørkt messende røst — alt sust inn i melodier og refrenger som du ikke klarer å vri deg unna. Og bløtt blir det aldri. Til det er tonen for mørk, den samlede effekten for ljomende ubehagelig og gitarene for fresende labile. Dessuten er det tekstene.

Med Krohn er det alltid tekstene. Fandenivoldske observasjoner formulert med en naivisme som bare er tilsynelatende og med en giftig spott som er 100 % bevisst. Michael Krohn holder dommedag over den alminnelige avmakt, over virkelighetsflukt og selvbedrag. Uten å bruke store ord eller svulstige metaforer. Krohns sanger handler om vanlige mennesker med vanlige tanker som går rundt i vanlige gater på vei til vanlige jobber med vanlige aviser under armen.

Slik Krohn skildrer den, blir denne kvelende alminneligheten mer faretruende enn en atombombe i hodet. Og satt til så medrivende og herlig hardsparkende låter, blir slutteffekten intet mindre enn en åpenbaring.

Raga Rockers er det tøffeste norske popbandet ever.

(Det Nye, 21. november 1989)

Diesel Dahl’s Tindrum: “How ‘Bout That!” (BMG) **

At Dag Ingebrigtsen hoppet inn som fullverdig medlem, overrasket ingen. Det er tross alt ham som står bak gruppens låter. Men har han egentlig stemme til å synge dem? Der er jeg mer i tvil.

Dag angriper låtene på den tradisjonelle heavyrock-måten, med drama og affektert vibrato. Men stemmen hans bærer ikke. Dag ødelegger ingenting, men han tilfører heller ikke noe. Og er det noe denne platen trenger, så er det ett eller annet hva som helst bare litt værsåsnill egenart!

Låtene er iørefallende, passelig balansert mellom det harde og det melodiske, men fryktelig gjennomsnitts og fullstendig livløse. Det virker nesten som om Tindrum er redde for å skremme naboen. Og det er et nederlag når albumets beste låt like gjerne kunne vært laget og utgitt av Smokie.

(Yan, poste restante Argentina)

(Det Nye, 21. november 1989)

The Band: “To Kingdom Come” (Capitol) ******

En utrolig helhjertet og gjennomført oppsummering av The Band 1968–1977. 31 låter fordelt på to CD’er. Tre av låtene er tidligere upubliserte konsertopptak, én har til nå bare vært å finne på en single B-side. De resterende 27 er hentet fra bandets åtte Capitol-album. Robbie Robertson, Rick Danko, Garth Hudson og bandets producer, John Simon, har alle vært involvert både når det gjelder utvalget og når det gjelder den meget fine og detaljerte artikkelen som legger beslag på det medfølgende heftet.

Kjenner du ikke til The Band, har du gått glipp av mer enn du fortjener. I flere år nå har deler av rocken (spesielt den amerikanske) orientert seg vekk fra computer-alderen. Den etterstreber et levende "sound", en jordnær musikk der instrumentene får puste akustisk, og hvor det er lov å knirke med stolen (hvis man absolutt må sitte mens man spiller). The Band var denne musikken.

Hver eneste låt de spilte inn ble behandlet som et individuelt kunstverk – suget opp av og forbundet med det amerikanske folkedyp og de amerikanske myter. I The Band møtte de kanadiske skoger de new orleanske sumper, her sang den fattige farmer om sin armod, her fant de bibelske symboler fruktbar mark, her dampet mystikken fra det omreisende teltshow, her sivet Frelsesarmeens bulkete og melankolske blåsere frem.

The Band var musikernes musikere. Med Garth Hudson som trollmannen. Han ga alle låtene magisk individualitet. Mens Robbie Robertson var komponisten, tekstforfatteren og gitaristen. The Band laget musikk 100% upåvirket av hva som til enhver tid var "in". Derfor låter også musikken like relevant idag som den gjorde da.

Og hvis du ikke visste det heller, kan jeg avslutningsvis nevne at The Band akkompagnerte Bob Dylan på to turneer (i 1966 og i 1974) og på to studio-album ("The Basement Tapes" og "Planet Waves").

(Det Nye, 14. november 1989)

November

Phil Collins: “… But Seriously” (Virgin) *****

Han tar sin tid mellom hver solo-LP, men så er de også gode når de omsider kommer. "…But Seriously" kan meget vel stå igjen som hans aller beste. Suverent musikalsk underlag — med bidrag fra folk som Steve Winwood, David Crosby, Eric Clapton og det flerrende, ljomende The Phoenix Horns. Herlig variasjon mellom tempo-låter og de collinske ballader. Eksellent lyd. Spesielt får blåserne lydbildet til å ta fyr. Og Collins’ trommelyd gir samtlige kutt dette ekstra kicket.

Mine favoritter ligger på balladesiden, spesielt er jeg glad i "I Wish It Would Rain Down" og "Another Day In Paradise". Sluttelig vil jeg si at Collins unngår det overlessete lydbilde, han er en mester til å få det maksimale ut av det minimale — ved å utnytte luft og rom blir det usagte minst like eksplosivt som en kanonade på skarptrommen.

(Det Nye, januar 1990)

Rod Stewart: “Storyteller - The Complete Anthology 1964-1990” (Warner Bros.) (4 CD boks) *****

Skal det være, så skal det være. Og her er det. 65 nøkkel-kutt fra hele Rod Stewarts karriere. Fra den grytidlige rhythm & blues i 1964 med "Goodmorning Little Schoolgirl" til Rods nydelig forståelsesfulle og rykende ferske versjon av Tom Waits’ "Downtown Train". Mellom disse to ligger alle klassikerne som har fått millioner til å elske denne fotballgale engelskmannen som skulle ønske han var skotte. Hele stasen pakket i en boks med et gjennomillustrert og elegant hefte som forteller Rods historie, og hvor Rod selv kommenterer alle låtene.

De mest iherdige fansene vil sikkert glede seg over at "In A Broken Dream", "What’s Made Milwaukee Famous", "Get Back", "Pinball Wizzard", den tidligere uutgitte "To Love Somebody" og diverse Faces-kutt er inkludert. Mer uinteresserte vil garantert glede seg over "Maggie May", "Sailing", "Tonight’s The Night" og "Da Ya Think I’m Sexy". En utsøkt samling som overflødiggjør alt annet du skulle ha i hyllene dine av Rod Stewart.

(Det Nye, januar 1990)

1989 - Plateomtalene

Januar

Lou Reed: “New York” (Sire) ******

Fine Young Cannibals: “The Raw & The Cooked” (London) ***(*)

Gary Moore: “After The War” (Virgin) ***

David Crosby: “Oh Yes I Can” (A&M) ***

Violent Femmes: “3” (London) ****(*)

Februar

The Replacements: “Don’t Tell A Soul” (Sire) ******

Åge Aleksandersen: “Solregn” (Plateselskapet) ******

Bob Dylan & Grateful Dead: “Dylan & The Dead” (CBS) ****

Roy Orbison: “Mystery Girl” (Virgin) ******

Elvis Costello: “Spike” (Warner Bros) ***(*)

The Silencers: “A Blues For Buddha” (RCA) ****

Simply Red: “A New Flame” (Elektra) ***(*)

TNT: “Intuition” (Vertigo) *****

Dumdum Boys: “Splitter pine” (CBS) *****

XTC: “Oranges & Lemons” (Virgin) ****

Tim Finn: “Tim Finn” (Capitol) ****(*)

Wendy & Lisa: “Fruit At The Bottom” (Virgin) ***(*)

Indigo Girls: “Indigo Girls” (CBS) *****

Spacemen 3: “Playing With Fire” (Fire Records) ****

Mothers Of Invention: “Absolutely Free” (Zappa) ******

Mars

Depeche Mode: “Depeche Mode 101” (Mute) ***(*)

Evenrude: “One Size Fits All” (Mercury) ***

Donna Summer: “Another Place And Time” (Warner Bros) ***(*)

Madonna: “Like A Prayer” (Sire) ******

Julian Lennon: “Mr. Jordan” (Virgin) ***(*)

Neville Brothers: “Yellow Moon” (A&M) *****

The Byrds:

“Mr. Tambourine Man” (Columbia) (CD) ******

“Turn! Turn! Turn!” (Columbia) (CD) ******

“… In The Beginning” (Rhino) (CD) **(*)

April

deLillos: “Hjernen er alene” (Sonet) ******

En stor dings

Deacon Blue: “When The World Knows Your Name” (CBS) ****

The Cult: “Sonic Temple” (Beggars Banquet) *****

The Style Council: "The Singular Adventures Of The Style Council / Greatest Hits Vol. 1" (Polydor) ***

Lloyd Cole And The Commotions: “1984-1989” (Polydor) ***(*)

Soul II Soul: “Club Classics Vol. One” (10/Virgin) *****

Bee Gees: “One” (Warner Bros) ***(*)

Texas: “Southside” (Mercury) ****

The Cosmic Dropouts: “Groovy Things” (That’s Entertainment) ****

Tom Petty: “Full Moon Fever” (MCA) ****

Orup: “2” (WEA) *****

The Stone Roses: “The Stone Roses” (Silvertone) ******

Mai

Simple Minds: “Street Fighting Years” (Virgin) *****

China Crisis: “Diary Of A Hollow Horse” (Virgin) ****

The Cure: “Disintegration” (Fiction) *****

Stan Ridgway: “Mosquitos” (I.R.S.) *****

Dion DiMucci: “Yo Frankie” (Arista) ****

Ute til lunch: “Seier’n er vår” (EMI) *

Goodbye Mr. MacKenzie: “Good Deeds And Dirty Rags” (Capitol) ****

Kirsty MacColl: “Kite” (Virgin) ***(*)

John Cougar Mellencamp: “Big Daddy” (Mercury) ***(*)

The The: “Mind Bomb” (Epic) ***(*)

The Rainmakers: “The Good News And The Bad News” (Mercury) ******

Queen: “The Miracle” (Parlophone) ****

Tin Machine: “Tin Machine” (EMI) ******

Ramones: “Brain Drain” (Chrysalis) ****(*)

Stevie Nicks: “The Other Side Of The Mirror” (Modern/EMI) ***(*)

Pere Ubu: “Cloudland” (Fontana) *****

Cyndi Lauper: “A Night To Remember” (Epic) ****

Love And Rockets: “Love And Rockets” (RCA) *****

Danny Wilson: “Bebopmoptop” (Virgin) ****

Malcolm McLaren And The Bootzilla Orchestra: “Waltz Darling” (Epic) ******

The Nice: “Nice” (Immediate/Line) *****

Juni

Paul McCartney: “Flowers In The Dirt” (Parlophone) *****

Public Image Ltd.: “9” (Virgin) ****

Prince: “Batman” (Paisley Park) (Soundtrack) ******

Don Henley: “The End Of The Innocence” (Geffen) *****

Pete Townshend: “The Iron Man” (Virgin) ***

Van Morrison: “Avalon Sunset” (Polydor) *****

Neneh Cherry: “Raw Like Sushi” (Virgin) *****

Neil Young & The Restless: “Eldorado” (Reprise Japan) ******

Ziggy Marley And The Melody Makers: “Bright Day” (Virgin) *****