1989 - Året da jeg fylte 37
For å komme seg gjennom 80-tallet trengte man tungt skyts. (Foto: Tor Milde)
JANUAR - SLALÅM OG MIDELFART
Det siste året for ukebladet Det Nye. Salget hadde dalt, men stabilisert seg. Jeg mener vi solgte i overkant av 60 000 blader i uken. Man hadde imidlertid bestemt at det ikke var liv laga for et ukeblad for unge mennesker. Ergo ble planer lagt for et månedsmagasin på over 100 sider med frest rygg og en målgruppe av unge, ekspansive kvinner rundt 25. Et kvantesprang fra fotografiet av 14-åringene med boblejakke som hang på kontorveggene våre – etter pålegg fra kommandant Helle. Å rappe de yngre leserne fra Kvinner og klær ble den nye planen.
Vi satt og jobbet i et skip som egentlig var oppgitt. Det føltes merkelig. Men vi leverte. Som om alt var som før. Bortsett fra fremtidsutsiktene.
Dag Kolsrud forsøker å finne snev av alpintalent i Det Nyes utsendte. Han finner ingen ting.
1989 var også året da jeg forsøkte meg på slalåmski for første og eneste gang. Med Dag Kolsrud som instruktør. Han inviterte meg til nyttårsfest på hytta til Ola Mæle på Oppdal. Jeg kom i stormkast over Dovre via Værnes. Og fikk oppleve hvordan fiffen feirer nytt år. Mener jeg måtte låne jakke og slips av Dag. Men jeg drakk champagne med de beste og hadde det aldeles utmerket, selv om det ikke ble noe på meg. Et sted går grensen for fiffen. Jeg hadde ingen. Grenser, altså. Jeg mener, jeg var mannen som våknet en morgen i Trondheim med Post It-lapper over hele meg. «Ring meg!» sto det. Særlig. Jeg husket henne nå. Kokk, tror jeg. Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Who cares? Bring ‘em on.
Min drøm var å gi Celine Midelfart et dask på den rampete stumpelumpen sin. Hun var der ikke på nyttårsfesten, bare så det er sagt.
Ikke bare var han bedre på ski enn meg, men han skulle ha premie også. Her Det Nyes Sølvmikrofon for 1988.
Og her musikken som gledet og terroriserte alt folket dette året. De 317 låtene som var innom Englands TOP 30 i 1989, pluss 17 fra VG-listen. Det er bare å trykke start og la det stå til:
La meg velge en dag. La oss si 18. januar. Den falt på en onsdag. Altså vet jeg med ganske stor sikkerhet at jeg var edru. Jeg var nemlig bare fast full på mandager. Marguerita-dagen i bodega Hovseter.
På gjestelisten sto promojentene fra plateselskapene, viktige støttespillere i tequila-tåken da de ofte hadde med seg rykende ferske CD’er. Halden-Tom kunne finne på å dukke opp, stupe-Erling, selvfølgelig, dypt savnede CBS-Jan («og vi lo!»), Bentvesten-Eric (hadde også rollen som «den menneskelige bob», da iført hatt, en glad januar-mandag i 1989) & film-Bente (som hadde gleden av å styre «den menneskelige bob» ned til Hovseter stasjon – drosjen kom ikke, nemlig, og vår tid var knapp da vi skulle på «Smuget»), ja til og med Lage og Eivind og Herodes hadde uventede innhopp som vingbacker.
Men det var for to dager siden. Margueritaen, altså. Og jeg var kommet meg etter bakrusen. Det var onsdag og Arbeiderbladet kom med Nye Takter-bilaget sitt. Asbjørn var panegyrisk over Lou Reeds «New York», med rette.
Den var blitt spilt med både brask og bram på Hovseter bar & dancing sist mandag, og Tor hadde levert sin vanlige halve marguerita rett inn i bokhyllen (like før avreise), et vanlig hyss hvis han var kommet i skade for å bælme. Da var nemlig veien snublende kort til Mr. Hydes onde fetter. Marguerita-skvettene havnet som oftest på B for Bjørneboe, dessverre. I 2025 vekker riktignok de litt stive og flekkete førsteutgavene bare gode minner. I 1989 var jeg neppe like blid.
Den onsdagens avis forteller at det er dårlige tider i Kina, millioner får sparken. Hjemme i Oslo henger bomringen i en tynn tråd. Den røk dessverre ikke. Det vet man i dag.
Hva folk kanskje ikke vet (lenger) er at Norges hovedflyplass skulle ligge på Hurum. Det var vedtatt og bankers, og Gardermoen-tilhengerne var for lengst blitt nedkjempet. Men i dagens avis fremkommer det at folk i Arbeiderpartiet har ombestemt seg.
At det til slutt ble Gardermoen skyldes organisert lureri fra lokalbefolkningen på Hurum. De smurte inn målerne som skulle registrere tåke, med vaselin. Skyhøye tåkeverdier og omkamp – med fallseier til Gardermoen. Ikke alle vet det.
FEBRUAR-MARS PÅ DET SYNKENDE SKIP
Ian Hunter på Sardine’s. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
27. januar falt på en fredag i 1989. Jeg var i Trondheim. Den gang var jeg 37 og hadde unge ben og orket en drink til. Litt for ofte. Ikke at jeg hadde noe problem med alkohol, men sundt er det jo ikke. Særlig ikke hvis man skal opp tidlig og det er redaksjonsmøte. Og det er det påfallende ofte.
Fredager var fine dager. I hvert fall hvis man hadde holdt seg på matta og nøyd seg med en telefonsamtale med Magne torsdag kveld. Da var fredager stinne av muligheter og arbeidsdagen kort. Man gikk nemlig ikke av veien for å snike seg hjem rett etter lunsj i gamledager. Må en tur på CBS, kunne man si. Og så satte man seg i Unoen og suste til Hovseter. Der var det godt å være med så mye dag igjen og en hel helg forut.
Det verste ungkarer og spellemenn vet er å sitte hjemme i stuen på Hovseter (som kunne trengt en opprydning, forresten) en fredag kveld og ikke ha noen planer. Da blir man brått veldig ensom og lurer på hvor alle er. De er selvfølgelig på bar, men ikke nødvendigvis på de samme barene.
Den kvelden var valget lett som bare det. Jeg var i Trondheim, og Ian Hunter og Mick Ronson skulle spille i Studentersamfundet. Hvordan det gikk skal jeg komme tilbake til om noen avsnitt. Allerede neste dag var jeg tilbake i Oslo. Hunter/Ronson skulle nemlig spille på Sardine’s både lørdag og søndag. Jeg hadde avtale med dem for en prat. På Frognerseteren. Er ikke kar om å huske om dette foregikk lørdag eller søndag formiddag. Men det foregikk i hvert fall, og jeg har både fotografier og artikkel som bevis (bilde vedlagt).
Frognerseteren. Frisk temperatur. Frosne popstjerner. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Sist gang jeg traff dem sammen var i Göteborg i oktober 1974, mitt eneste møte med legendariske Mott The Hoople. Det var da Ian skrev hilsen til meg i boken sin («Diary Of A Rock’n’Roll Star»). What’s your name, sa han velvillig.
- Yan …, sa jeg, og bokstaverte det. Pennen skrapte allerede.
- … Friis, fortsatte jeg.
Ian så forvirret på meg. Han stusset allerede over Y’en.
- What was that?
- My name is Yan Friis, insisterte jeg, og bokstaverte Friis.
- You want me to include your family name? Oh.
Jeg var så ny i og sjenert i faget at jeg ikke visste at popstjerner og filmstjerner blir dus og på fornavn med dem de skriver autografer til. Ikke minst av plasshensyn, antagelig. Ian gjorde som jeg ba om, forundret, men grei. Og føyde Friis til et sted det var plass mellom To Yan og Best wishes Ian Hunter.
Den berømte etternavnet-også-autografen.
De husket ikke den tildragelsen. At jeg hadde vært på Mott The Hoople-konsert og intervjuet dem, som jeg selvfølgelig nevnte, ga meg imidlertid kred, vi hadde et felles berøringspunkt dypt inne i fortiden. Det teller.
Det var en veldig hyggelig time, bortsett fra fotograferingen utendørs. Der var det surt, og ingen var spesielt opptatt av den fine utsikten. Heller sitte inne i den ikoniske tømmerbygningen med fyr på peisen.
Et av høydepunktene (for meg) var da både Mick og Ian nikket ivrig under min panegyriske hyllest av episke «Boy» (fra Ians første solo-LP), og så brøt usynkront ut i hva de trodde var refrenget, men som ikke lignet i det hele tatt. Det var helt feil melodi. Og så stoppet det opp og de stirret forbløffet på hverandre. Hvordan var den igjen? Og så lo vi. Veldig. Da jeg ba Mick signere CD-coveret til Bob Dylans «Hard Rain», fikk han et trist uttrykk.
- Jeg er ikke på den CD’n. Deltok ikke på siste del av Rolling Thunder.
Jeg kjente kinnene brenne, og ga fra meg et halvkvalt, desperat: I think you are, mens jeg skummet de bittesmå fontene i heftet med ørneblikk og i lysets hastighet. Og der. Der fant jeg ham, på «Maggie’s Farm». Jeg pekte triumferende. Mick myste.
- Så sannelig! Og så signerte han.
Den berømte er-jeg-med-på-den-platen-da-Mick-Ronson-autografen.
De visste ikke at jeg hadde vært på Trondheim-konserten deres også. Det valgte jeg å holde tett om. For der ble jeg så overmannet av testosteron-demonen at jeg forlot studentersamfunnet etter bare noen få låter, og galopperte alt jeg orket til Prinsen hvor jeg hadde rom. Og jeg galopperte ikke alene. Vi var to om det. På alle måter og i alle ender. Før vi omsider fant roen og røkte den obligatoriske sigaretten. Og så bar det i ikke fullt så sprelsk, men fortsatt ganske fort, galopp tilbake igjen, og fikk med oss de siste låtene. Ikke noe å rippe opp i. Hunter og Ronson trodde jo dessuten at Trondheim nesten lå i Sovjet.
Kanskje jeg burde ha holdt meg i Oslo den fredagen. Dratt på Sardine’s. Matchstick Sun. Jeg likte Rolf Recknagel. Jeg hadde tross alt slått ham i sjakk (én gang, uten å skjønne hvorfor han ga seg), reddet ham fra ytterligere tumulter den famøse Club 7-kvelden med Sex Pistols ved å dytte Sid Vicious unna, og delte vi ikke begeistringen for Lyn, kanskje?
Sånn var det å være popjournalist og ungkar og spellemann på den tiden.
Det var i disse dagene av 1989 at jeg traff Elvis Costello igjen også. Han var i Norge for å promovere «Spike», et av hans mest ordrike album, og jeg hadde fått et intervju med ham på Grand. Med et klart ønske om praling og bruk av internt kodesprog, hadde jeg bestilt genser fra Kåre Eide med påskriften:
I think somebody spiked my drink
That's what friends are for
Strofene var hentet fra den siste sangen i noteheftet «A Walking Dictionary» fra 1980. Sangen het «That’s What Friends Are For», og var aldri blitt utgitt med Elvis Costello. Så da jeg gjorde min ankomst i denne genseren, var jeg sprekkeferdig av forventning. Nå ville nok Elvis både smile og tøyse, og kanskje ta opp tråden fra den fine samtalen vi hadde tilbake i november 1983, tenkte jeg. Særlig.
Han hilste, men virket aldeles uinteressert. Fantes ikke glimt av gjenkjennelse i øynene hans, og ikke studerte han tekststrofene på genseren min heller. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på dem. Hva synes du, sa jeg forventningsfullt.
- Om hva?
- Om sitatet.
Han leste det igjen.
- Greit.
Han vil heller snakke om «Spike». Jeg var ganske flau de neste minuttene. Men Elvis er ikke slem. Han hadde mye på hjertet, og lot som om det pinlige avbrekket ikke var skjedd. Han spanderte til og med en liten thumbs up på meg helt på tampen.
- Sitatet er fra en sang jeg ga til Georgie Fame i 1979. OK låt.
Så smilte han og takket for praten.
Elvis signerte CD’n min, det var tross alt den han kom til Oslo for å prate om, ikke min genser.
Vel hjemme, hentet jeg frem gamle D-28 og prøvde meg på «That’s What Friends Are For». Hobbygitaristen i meg måtte jo fremføre Costello-låter på Martin-gitaren sin nå og da, og aldri i andres påhør, selvfølgelig. Ja, det var drinker involvert.
Mandag 13. februar 1989. Nok en ussel dag på Det Nye. Stemningen lå tung og resignert i kontorene. Vi slet for en ledelse som ikke hadde noen tro på det vi drev med. Alle avgjørelser ble tatt utenfor vår rekkevidde, av redaktøren, Helle – som var blitt flyttet ned i redaksjonen fra sin faste rolle i Norsk Ukeblad (hvor hun blant annet styrte alt kongestoffet). Og av hennes overordnede, Norsk Ukeblads sjefsredaktør og forlaget Mortensens leder, Solveig Høysæter.
Høysæters ord var lov. De brune øynene iakttok deg uutgrunnelig. Du fikk Corleone-følelsen. Hun svevet inn og ut av Helles kontor som en mørk skjebneskygge, og det ble ført lavmælte samtaler mellom de to. Samtalene hadde gjerne med våre innspill å gjøre, våre reportasjeforlag, våre løsninger, våre idéer til å stanse den dårlige trenden, fallende opplagstall.
Vi ble ikke hørt. Høysæter var like skeptisk til oss som hun var hellig overbevist om sin egen suverene spisskompetanse. Gamle damen. Hun var Stalin der elskelige Rigmor hadde vært en blanding av Bakunin og Egner.
Men det var mandag. Og det innebar løyer på Hovseter.
José Cuervo Tequila, Cointreau appelsinlikør og en generøs pose sitroner. I fryseren flust med isbiter. På kjøkkenbenken en nyvasket blender. Klart for Marguerita-aften. Den faste. Den legendariske. Tor satt på med meg fra Sørkedalsveien og hjem.
Forberedelsene var den aller koseligste tiden. Da snurret ferske nyheter på behersket lydnivå på CD-spilleren. Tor nynnet mens vi målte ut de riktige blandingsforholdene. Ikke alle er klar over hvor ødeleggende Cointreauen kan bli for Marguerita-opplevelsen. VÆR FORSIKTIG! Knip på Cointreauen. Ikke mye, vi er inne i antydningens kunst her, men gi den aldri en hel tredjedel. Øk heller sitronjuicen en tanke, og skvett litt tequila i for gammelt vennskaps skyld.
Viktig å huske: Etter at Findus sluttet å produsere frossen sitronjuice (vi sporet opp det siste brettet i en dagligvarehandel i Sandvika), må man lage den selv, fra bunnen. Og det gjorde vi. Tor og jeg satt med hver vår manuelle sitronpresse i plast, og roterte hver vår halve sitron til den var tom for saft, helte innholdet i blenderen (etter å ha plukket ut stenene), og tok fatt på hver vår nye halvdel. Det går med mange sitroner i en sitronjuice. Så dette tar tid.
Når vi hadde tilstrekkelig med råsaft, var det tid for å pøse i vann, for å redusere syrespettet som ellers vil bore seg rett i tolvfingertarmen, og sukker (for å gi friskheten antydningen av et vennlig smil). Balansen er uhyre viktig her. Men vi var profesjonelle og hadde vært i utlandet før, så dette gikk på automatikk i 1989.
Blenderen blandet ingrediensene. Vi hadde skjeer å smake med. Og når vi traff sitronjuicens gullinje, nikket vi samtykkende og satte på Mike Nesmith.
Sitronjuicen ble helt over i en plastmugge, og plassert i kjøleskapet.
Nå kom sannhetens øyeblikk.
Innblandingen av de tre ingrediensene, brennevin, likør og juice. Her må man stole på instinktene. Det nytter ikke med innsmaking da de første slurkene av en åpnings-Marguerita alltid er utfordrende og kan minne om flybensin. Først etter fjerde slurk, legger den seg til rette som en annen skjøge. Og derfra og ut befinner du deg på en eneste lang æresrunde rett inn i natten.
Jeg husker fortsatt den brutale, knasende lyden av (litt underdimensjonert) blender, noen never isbiter og den hellige blandingen av tequila, Cointreau og sitronjuice. Det skranglet, det knarret, det klirret og gol. Men i havn kom godsakene. Så slo jeg av blenderen. Det ble stille. Musestille. Lyden av forventning.
OBS! DROPP SALT! Ellers greier du aldri i verden å passere ti. Marguerita med salt er en oppkastgranat.
Hutte-tutte-tu! Oppkastgranaten. Styr unna saltet!
Neste dag er mye uklart. Men du husker at det var noe med The Beatles. De utvalgte låtene fra «Help!» (også kalt «Beatles’ Greatest») avsluttet alltid Marguerita-slagene på Hovseter – rundt midnatt. Nå bar det til Smuget i Kirkegaten hvor vi alle var medlemmer. Ja, vi var ofte mange på disse ukentlige arrangementene. Bransjefolket – artister, journalister og representanter fra plateselskapene. Marguerita time på Hovseter. Drinken gjør noe med deg. Jeg har aldri sett så mange blide mennesker på én gang.
I mars 1989 var jeg en av de heldige i landet med fast arbeid. 130 000 var ikke så heldige. Så ille hadde det ikke vært i Norge siden krigen. Og jeg, jeg begynte å selge LP’ne mine. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg var lei. Og for lengst hadde meldt overgang til CD.
Platebransjen i Norge bar noe av skylden, de behandlet CD-formatet som en slags luksus, og avspiste journalistene med vinyl-versjonen hvis de kunne. Ingen journalister ville ha vinylversjonen. Og man ergret seg ekstra dypt når man oppdaget labelmanagere og sjefer i selskap som Warner, CBS og Virgin komme drassende inn på Akers Mic med stappfulle bæreposer for å bytte CD’er fra lagrene sine med import-CD’er fra USA.
Utad raste den norske platebransjen mot importsalg, ja, de sutret til landets minstre, det var ikke måte på, og så pilte de ned på Akers Mic og byttet til seg stryggdommen i det skjulte. Som om de var narkomane, og Wikborg deres pusher. Dobbeltmoral av usleste sort.
Vi journalister kunne ikke skilte med en slik overflod av byttevarer, men vi kom jo vi også, med møkkadritt, listepop, som vi håpet var salgbar. Tilbake i 1988 kunne man ta med seg all vinylen man ble belemret med til de snille importbandittene i Rebel Records. De vekslet vinyl mot CD. Platebransjen hatet dem, de importerte billig vinyl og CD’er fra Canada. Det var ikke noe vanskelig å heie på dem.
Jeg traff gullåren da Geir og Olve inviterte meg inn i systemet, jeg ble tilbudt å skrive artikler i den store Akers Mic-katalogen, og fikk betalt i varer. Generøse mengder. Særlig etter at de også knyttet meg opp mot nettsiden sin på 90-tallet. Jeg følte meg nesten som geistlig der jeg føk inn i butikken og plukket favoritter i vilden sky. Mange hyggelige ansikter bak disken og på lageret der. Bulle, Alex, Audun. Til slutt hadde jeg så mye til gode at jeg kunne sikte høyere, opp i hi fi-avdelingen, og plukke stereo-anlegg. Og TV. Loewe, selvfølgelig. Hvilken velstand!
Jeg greide ikke å løfte ut produkter i takt med inntektene, og tilgodeposten min hos Akers Mic begynte å bli riktig svimlende. Jeg planla å blåse det av på high end-anlegg i ultraklassen.
Jeg ser av notatene (og en faktura som de aldri betalte ut) som ligger igjen fra den gang, at jeg hadde varer for nøyaktig kr. 173 960 til gode da det smalt. Akers Mic gikk konkurs, jernporten slamret i. Og der sto jeg med en nese så lang. I 1999.
Sinnatelefoner hjalp ikke. Konkurs var konkurs, og jeg ble servert argumenter som: “PolyGram hadde enorme summer til gode i forhold til deg, de får heller ikke noe.”
Da ble jeg vred. Jeg var jo en kompis. En privatperson. Ikke et multinasjonalt selskap. De kunne da for pokker ha hintet, fått meg til å ta ut varene mine i tide. Men de holdt kjeft. Jeg hadde slitt for den summer over to år, levert ukentlig, for nothing.
Jeg er fortsatt vred.
Men i 1989 var alt vel, og det vanket CD over disk mot CD under. De var greie, og Tor og jeg var i gang med konkurransen om å være førstemann til å sikre seg en eller annen gammel hit på CD. Vinyl gjaldt ikke lenger. Hver gang hit’en var i boks, dro man en gul merketusj over låten i Guinness-boken (Tor) og NME-boken (jeg). Har’n, sa vi da, og så hadde vi det.
Jeg var samboer med 20 000 vinyl-LP’er på den tiden. De var i ferd med å kvele meg. Stuen så ut som et lager. Og vinylen hadde ikke CD-lyd. Jeg, som bare et par år tidligere, hadde uttrykt den største skepsis til digitalmediet, og avfeid den klare lyden som en illusjon, i virkeligheten var lyden ruglete, øret oppfattet ikke støyen, men hjernen gjorde, og da kunne man begynne å svette og føle uro. Sa jeg da. Men ikke i 1989.
Det rare er at jeg så langt i 2025 ikke har spilt en eneste CD. Jeg liker ikke formatet. Det er puslete og usexy og har coverhefter som er umulig å lese. Vinylen er tilbake her, men ikke i samme omfang. Jeg er ennå ikke oppe i tusen LP’er.
I 1989 begynte altså en møysommelig, men effektiv utfasing av (nesten) all vinylen min. Jeg allierte meg med Utopia i Pilestredet, de hentet forsyninger. Og vi begynte på A. Ikke lov å plukke, og ny forsyning måtte vente til de hadde solgt unna det meste av forrige forsyning. Det gikk ganske bra, selv om jeg fikk signaler om frustrerte butikkunder som var innom og spurte når vi kom til V (for Vanilla Fudge) og ikke minst W (for Who). De måtte vente lenge.
I mellomtiden gikk jeg rundt som en annen spradebass med lommene fulle av penger. Jeg var tidlig ute med vinyl-utfasingen, så det meste ble solgt til gode priser. Jeg beholdt et par tusen LP’er, Beatles komplett, britiske originaler av 60-talls klassikere, Dylan-samlingen. Denne lekre hylleraden røk sent i 1990 da jeg sparte opp midler til å gifte meg. I Kina.
Tilbake i 1989 og Arbeiderbladet lørdag 4. mars. Therese-saken blusser opp igjen, en 21-åring siktet for forsøk på å bortføre små barn. Er han den skyldige?
Gino Valente i hardt vær. Det spøker for restauranten hans i Kirkeveien. Snart er de opprinnelige lokalene hans overtatt av kinesere fra Shanghai, og stedet omdøpt til Windy City (fordi innehaver Chow Ho er helt forgapt i Chicago).
Fortsatt vinter på det synkende skip. Det var ikke så gøy å gå på jobben og bidra med noe som ens ledere ikke hadde noen tro på uansett, og bladets siste måneder ble til alt overmål styrt av krefter som befant seg så langt unna leseren som det var mulig å komme - de hadde erfaring fra dameblader, kongehus og Elvis. Ja, redaktøren vår levde for kongehuset og Elvis. Kors på halsen!
Ellers var arbeidsoppgavene varierte. Jeg skrev ikke bare om musikk og musikere lenger. Jeg kunne bli sendt til havs, langt til havs, sammen med Foto-Arne, ut til Sauøy utenfor Frøya. Det var drøy sjø for en landkrabbe som meg. Tidlig på jobb også, noe jeg hater.
Det Nye, 21. februar 1989
Veldig lite i livet er viktigere for meg enn morgenrutinene. Bodde jeg på hotell, sto frokosten vanvittig sentralt. Jeg kunne våkne allerede klokken 05.00 om natten, redd for å forsove meg. Jeg gledet meg til frokosten i drømme til og med.
Hotelldager begynner som (senest) tredjemann i frokostsalen (må ha en god plass) med kurs rett mot bacon, pølser, tomatbønner og eggerøre, (hard)kokt egg og nyskåret loff med en skive Jarlsberg på, og eple- eller appelsinjuice. Til slutt kaffen og dagens avis. Og endelig, litt kvalitetstid på toalettet med et musikkmagasin (nyinnkjøpt på Narvesen).
Alle hotelldager måtte begynne slik. Ellers virket jeg ikke.
Men når man skulle ut på Sauøy – et døende fiskevær i orkanhavet – måtte man så tidlig opp at jeg gikk glipp av all rutine, og endog måtte sitte og høre på Arne skvaldre om at dette skal gå så bra mens rutebåten la seg i 60 graders skvalpe-ruller og sendte meg på alle fire i dørken.
Det er umenneskelig tidlig, vi skal umenneskelige steder, og det er umenneskelig ubehagelig å eksistere i de umenneskelig brutale dønningene. Jeg forbanner redaktøren min som syntes det var slik en strålende idé å sende meg ut i havet for å møte tre ungdommer fra Drammen som hadde flyttet ut på denne stenknasten av en øy for å bli.
I 1989 sa de ikke ekstremvær om alt mulig. Da var det bare vær. «Folk kjører rundt her i full orkan, de er sannelig ikke skvetne, så det er ingen fare med oss.»
I neste øyeblikk bar det på spøkelsesjakt med Ronni le Tekrø på den gamle amtmannsgården Stenberg på Toten. Såpass skummelt at jeg ikke våget å presse ansiktet mot den blinde ruten som speilet melkehvit vårhimmel, og se inn, da tanken på å oppdage et ansikt rett på den andre siden av glasset skremte vettet av meg. En «The Grudge»-opplevelse. Plutselig var vi gutter igjen. Hardy-gutter.
Det Nye, 11. juli 1989
APRIL – RIKSTELEFON TIL MAGS, FEST PÅ ÅPEN LINJE
Etter å ha slaktet Dollies rock vs. opera-løyer (og mottatt sarkastisk postkort fra Ingrid og Benedicte) fant jeg tiden moden for canossagang – etter begeistret påtrykk fra redaktør Helle som bestilte blomsterbukett type overdådig. Det bar til Operaen for å se Benedicte som Nattens dronning. Jeg kan ikke opera, men jeg syntes hun var flott. Jeg sa det. Og jeg ga henne blomster. Hun smilte. Vi var venner igjen.
Det Nye 13. mars 1989
1. april 1989. Påsken vel unnagjort, og hverdagen tilbake. Hvilket innebar en god del frekventering av Oslos barer. Vi på Oslo Vest var begynte å bli litt dovne også. Man måtte ikke starte på Savoy og kjøre videre via Sardine’s eller Cruise eller Rockefeller.
Det fantes alternativer i det nære som innebar drastisk innsparing av taxi-penger. Jeppes kro på Vinderen, et sossehelvete, men brukelig hvis Erling, «mannen som stuper over dekkede bord», var meldt. Og vi hadde i sannhet Passport i Bogstadveien. Vifting med VIP-kort, forbi dørvakten, opp den bratte trappen, og herlighet, Norges lengste bardisk åpenbarte seg. Lang som en skøytebane, med vekslingsside og oppløpsside og ivrige bartender-sekundanter. Muligheter for å legge over i svingene også. Her kom man fort to foran skjema, og da var det lurt at det var kort vei til Hovseter (for mitt vedkommende), og følgelig mest praktisk å drosje rett hjem.
Det var forresten her, mens vi sto i kø, at Odd Sørli dukket opp, strente rett forbi oss tålmodige som ventet på tur, og forsøkte seg på det gamle fløtt-deg-jeg-skal-inn-her-trikset. Det gikk jo ikke. Passport-vaktene var bastante karer. Da glapp det ut av en forfjamset alpinstjerne:
- Ser du ikke hvem jeg er?
– Jo, han kødden som alltid tryna før mål! Still deg i køen som alle andre!
– Men jeg er i Se & Hør, sa ex-alpinisten og viftet med pressekortet. Han mente seg fortjent til VIP-behandling. Vakten pekte på oss som sto pent på geledd nedover fortauet.
– Det er VIP-køen. Still deg i den, eller gå et annet sted.
Hvorfor opplever man ikke slikt oftere?
Glansperioden på Passport lå litt frem i tid ennå, mest hektisk på tampen av 1989 og et stykke innover i 1990.
Mandagene var fortsatt marguerita-hellige. Hugget i sten. Da ble mitt hjem forvandlet til cocktail-baren fra helvete. Vi hadde bare én drink på menyen, selvfølgelig, men det var tillatt å ta med egen ammunisjon hvis man valgte bort kruttsmellet med sitrussmak. Erling hadde gjerne øl i handleposen sin, øl og gaver i form av promo-CD’er til bl.a. Tor og meg.
Selv om Tor var Margueritaens yppersteprest og stormester – med to verdensrekorder – lavlands (Stockholm) og høylands (Montreux), begge stående, på CV’en, skjedde det en eneste gang at han KOM FOR SENT. En fatal tabbe fordi 1) Sitronjuicen snart var tom 2) og vi skulle snart av gårde til Smuget. Men Tor var forberedt. I klar strid med stormester-reglene, trakk han nemlig en flaske bourbon opp av frakkelommen. Ikke bare medbragt, altså, men brunt medbragt!
Det kunne ikke gå bra. Og det gjorde det heller ikke. For nå begikk Tor sin andre tabbe. Han forsøkte å ta oss igjen! Å bælme brunt brennevin, og det sikkert på tom mave, regnes som risikabelt i de fleste kulturer. Tor forsvant brått inn i seg selv. Det var vanskelig å få blikkontakt, og han viste ingen interesse for sine omgivelser, selv ikke da jeg satte på The Seekers’ «Morningtown Ride» med volumknappen på 11 og plasserte en Beatles-uro i papp over hodet hans. Tor satt hugget i sten. Inntil han plutselig sendte pappuroen veggimellom og viste foruroligende likhetstegn med Mr. Kreosot i «The Meaning Of Life».
Jeg hentet bøtte, men den sparket han vekk med et ergerlig snøft, snøftet straks etterfulgt av en god del lite inntagende ballast som selvfølgelig havnet der bøtten nettopp hadde stått. Dette gjentok seg et par ganger, og noen vennlige bargjester tok ansvar med klut og bøtte mens Tor, som nå bare var halvt operativ, ble hjulpet ut på badet, hvor han straks valgte å sovne. I stabilt sideleie. Det ble med andre ord ingen Smuget-tur, hverken på Tor eller meg.
Neste morgen kom han vaklende inn i stuen, blek som sne, og i bar overkropp. Hvor var skjorten?
- Den måtte jeg kaste.
Vi gikk ikke noe mer inn på det. Om jeg hadde en T-skjorte. Godt mulig at det var Curiosity Killed The Cat-T-skjorten han fikk. Den kunne definitivt ofres.
Tor snudde seg vekk. Jeg var midt i frokosten. Speilegg og bacon. Han slet både med lukten og synet. Her skulle tydeligvis ikke spises. Så lånte han telefonen. Det var noe familie-greier. Noe med at han skulle vært på Vestby og definitivt ikke Hovseter klokken akkurat nå, og at avtalen var at han skulle selge lodd for skolens musikkorps eller noe sånt. Samtalen ble avbrutt en rekke ganger, høyst sannsynlig fordi vedkommende i den andre enden la på. Loddsalg kom ikke på tale denne formiddagen, snart ettermiddagen. Stormesteren var ikke i form. Akkurat da var det vel like langt til Vestby som til Royal Albert Hall.
Moralen i historien er selvfølgelig:
Aldri brunt brennevin på en mandag.
Det gjaldt i hvert fall på 80- og litt 90-tallet.
Det ble mange populærmusikere å prate med i denne perioden, Elvis Costello, og Cowboy Junkies, og sannelig mine gamle venner fra Montreux, Julian Lennon og Sabrina. Stjernene fløt inn i Norge. Og jammen intervjuet jeg Andy Partridge igjen. Jeg hadde glemt hvor mange ganger jeg faktisk intervjuet ham. Fascinerende mann med mye på hjertet.
Og endelig duket for den norske superklassikeren «Hjernen er alene». For meg ruler den der oppe sammen med Pussycats’ første og Åges «Dains me mæ» som Norges beste album. Nå kunne alt skje.
La oss ta en random dato. 22. april 1989. Jo mer jeg glor på VGs LP-liste for denne uken 36 år tilbake i tid, dess tydeligere står det for meg at jeg var i ferd med å miste gløden.
VG-listen 22. april 1989.
Av de 20 LP’ne på den listen, var det bare to som jeg hadde i rotasjon i stuen på Hovseter: Black Sorrows og deLillos. De appellerte til en 36 år gammel melankoliker, hver på sin måte.
Og aller mest spilte jeg «Hjernen er alene». Sangen. En episk skildring av tilværelsens uendelige ensomhet. Lars Lillo-Stenberg er en betydelig kunstner.
Skummer jeg LP-listen i England, sto det ikke bedre til der. Av de 50 titlene som står oppført, spilte jeg bare Traveling Wilburys med entusiasme. Riktignok hadde jeg likt «Rattle And Hum», det var min favoritt med U2, men kjærligheten begynte å kjølne, og jeg fikk aldri tilbake sansen.
Jeg var nok i ferd med å bli en ung olding, Wilbury junior, to år yngre enn yngstemann i flokken, Tom Petty. Det skulle jeg også få sjansen til å fortelle ham en måned senere – i Amsterdam. «Full Moon Fever» snurret på CD-spilleren denne helgen med lyden på 11. Jeg kjente albumet godt allerede takket være en grundig gjennomspilt forhåndskassett. Lett å like, men med begrenset holdbarhet. Jeg har ikke spilt albumet en eneste gang på denne siden av tusenårsskiftet.
Mistet gløden, ja. Det handlet om en arbeidsplass i oppløsning. Det Nye hadde stødig kurs mot undergangen, og drømmen om nytt liv som månedsmagasin for halvvoksne damer ga ikke det entusiastiske løftet. Vi slåss for arbeidsplassene våre, og jeg ble for første og eneste gang fagforeningsmannen – overtalt og lurt inn i systemet av velsignede John, venstremannen og politikeren. Det var en håpløs kamp, men vi reddet faktisk arbeidsplasser, og overgangen til fremtiden gikk mer sømløst enn fryktet.
Bortsett fra at gløden forsvant. Det var ikke motiverende å jobbe for noe som egentlig var gått i stykker. Det Nyes siste par år som ukeblad var i rollen som institusjonen som hadde glemt hvem den var. Galskapen, anarkiet, uforutsigbarheten – alt forsvant og ble kjevlet ned til et slags misforstått frieri til de yngste tenåringene, kledd opp i tuttifrutti. De ukentlige salgstallene falt og falt, og vi hadde for lengst sluttet å henge dem opp ute i korridoren for å plage Vi Menn-journalistene som måtte forbi oss for å komme til lokalene sine. De hadde slitt lenge med opplagstallene, mens vi bare feiret og feiret våre. Men nå var rollene snudd. Og vi sto med hatten i hånden. Ydmyke. Og planløse.
Marguerita-mandagene var fortsatt ukens høydepunkt. Men sitrusfylla hadde noe desperat over seg fra min side. Det lyset jeg så i enden av tunnelen var ikke redningen, men slutten, ekspresstoget. Det var ikke noe gøy lenger. Jeg syntes rocken var ute av form også.
Enkelte sene kvelder kunne jeg sitte i endeløse rikstelefonsamtaler med Mags. Han i London. Jeg på Hovseter. Begge melankolske og med rett til å trøste. Ikke sjelden så vi på boksing. Det gikk klassiske kamper på Sky, høydepunktet var den rå og kraftfulle duellen mellom Marvin Hagler og «Sugar» Ray Leonard i 1987. Mags i London, jeg på Hovseter, og bokserne i opptak fra Nevada.
Andre ganger kom Tor på besøk. Vi ringte partylinjen og kjørte den beste 60-talls popen vi visste for en bunch vilt fremmede mennesker som egentlig skulle på åpen linje for å puste tungt og hviske slibrigheter. Nå måtte de høre to kamerater bælje «Autumn Almanac» i kor i stedet. På ikke-mandager kunne det gå i bourbon og whiskey. Det virket også.
Tor. En ikke-mandag på Hovseter. Brunt brennevin i glasset. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Ellers var jeg lidenskapelig glad i telefonsvareren min. Så glad at jeg spilte inn flere svar daglig. Noen av dem på vers – til egenakkompagnement på min Martin D 28. Jeg var i grunnen mer opptatt av å lage egne meldinger enn å høre på dem som kom inn, selv om jeg elsket å se det røde lyset (for melding mottatt) blinke.
Noen uker senere reiste Milde og jeg på vår årlige pop-tur til Europa. Artistsleppet IM&MC i Montreux var blitt artistsleppet IM&MC i Amsterdam. Akkurat den sceneforandringen skulle vise seg å være en nedtur.
MAI – NAMEDROPPING GALORE!
Det Nye 28. juni 1989
Ingen likte å være i Amsterdam. Montreux er intim. Amsterdam forvokst, larmende og full av bikkjelort. I Montreux bodde artister og presse på samme hotell og delte både bar og bartender. I Amsterdam var artistene godt isolert fra pressen, bortsett fra en overtent Tom Petty som presterte å bomme på heisdøren, ikke bare én, men to og tre ganger mens han mumlet southern drawl med seg selv og lurte på hvorfor jeg ikke hadde møtt opp til en fantasiavtale som bare han kjente til.
- We don’t have an appointment, Tom, but I sure would like one.
Han så på meg med et grumset sveveblikk.
- You didn’t show up, gjentok han mutt. Og skjente inn I heisen.
Amsterdam mai 1989. Tom Petty, verdensmester i southern drawl og kortidshukommelse. Han mente vi hadde en avtale, og bommet på heisen. Her i trappen sammen med Tor (helt til høyre) og Arne (med kamera og smil bak Tor). (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Amsterdam er ikke intim, som sagt, alt var splittet opp, stjernene gjemte seg på VIP-stedene sine og lot seg bare unntaksvis oppdage på oppdagelsesferd i Red Light District. Tor og jeg hadde skarpe øyne den gang og oppdaget bandet Kingdom Come på glanetur. De ønsket antagelig å drøfte kvantefysikk med de lettkledde unge damene i utstillingsvinduene. Da vi traff gruppen i heisen neste morgen, omdøpte vi dem spontant til "Ah, the Condom Kings"! Det likte de ikke i det hele tatt.
Hva Tor og jeg gjorde i Red Light District? Spionerte, selvfølgelig, vi var tross alt profesjonelle
Vi fant mange steder vi kunne hoie. Amsterdam er fin sånn. De nye brillene våre med pålimte øyne gjorde stor lykke. Det var her at Arne forspiste seg på skøyeraktige sjokoladekake (anbefalt av Ronni Le Tekrø) og ble så søvnig at han trakk seg tilbake midt på formiddagen. Vi ringt ham på rommet om og om igjen, men han var i ørska og ville bare sove. Han mistet et døgn på sjokoladekake-stuntet sitt.
- Jeg spiste én, og merket ingen ting. Så da tok jeg to stykker til. Sa Arne.
Famous last words.
Og det var her i Amsterdam at jeg ble reddet fra drevne ransmenn mens jeg satt med solbrillene på snei og sov i en trapp i rødlys-gaten, i gulhvit Matinique-dress og ditto frakk (fullt sett anskaffet i anledning Orientekspressen – takk Lisbeth Larsen – se kapittelet 1985), med mitt ganske kostbare Canon-kamera i fanget og lommeboken full av sedler, sliten som man ofte ble når man var ute og reiste med Tor. Ran meg! Ran meg! Kunne jeg skrevet med bred tusj på pannen.
Den sinte mannen som vekket meg ga klar beskjed, opp og stå, vi skal ikke ha noe ran i mitt område, og så ble vi dus, den strenge halliken og jeg. Jeg visste ikke helt hvor Tor var, men der dukket han opp. Han hadde diskutert verdensøkonomien med en ung frøken fra Brasil som stadig forsøkte å invitere ham inn på kaffe. Jahn Teigen vekslet også noen ord med henne, så hun var nok en av de skarpeste knivene i gaten. Jeg fikk ikke presentert meg ordentlig da jeg på dette tidspunktet hadde mer lyst til å kaste opp.
Stort sett ble Amsterdam byen hvor plateselskapene gikk manngard for å finne Tor og meg. Vi hadde alltid gått oss bort når vi hadde avtaler. Virgins utsendte knep oss for eksempel i en CD-forretning. Han var ikke blid. Kirsty McColl ventet på oss. Hun hadde ventet lenge.
Jeg presterte å kalle henne Tracy to ganger, men det var ikke med vilje. Hun smeltet heldigvis da hun fikk se brillene våre.
Brillene våre gjorde ganske stor suksess. (Foto: Strakarm Productions)
Jeg led av den såkalte Rosie Vela-abstinensen og fridde en god del til kordamene i Black Sorrows hvis polynesiske håndbevegelser gjorde meg svimmel og opprømt og varm i snippen. Jeg rappet roser fra et restaurantbord og overrakte dem høytidelig til Linda og Vika under gruppens showcase på en av byens klubber. Joe Camilleri var allerede bestevennen vår, så jeg fikk lov. Tor mente at jeg var ubrukelig.
Roxette og Indigo Girls ble også vennene våre. Men ikke Simon Le Bon. Han kalte meg en Bob Geldof rip-off. Og Stevie Nicks? Hun kunne nesten ikke stå på sine egne ben da hun kom vaklende til pressemøtet, så hun ble stående litt på Tors. Stevie Wonder hadde jeg faktisk glemt at jeg traff, men han så meg uansett aldri, så det blir 1-1. Dagene var i overkant hektiske. Det samme var marguerita-inntaket. Jeg må si det.
Bangles var det siste nye det året, og gjorde seg kostbare for pressen. Susanne Hoffs var verst. Høy på pæra og smågrinete. Tor ble veldig skuffet over det, for han hadde allerede skildret detaljert og med veldige armbevegelser, hvordan han hadde klint med Susanne så snabelskapet skranglet sist gang de møttes. Det virket ikke som om hun kjente ham igjen. Gjensynet var omtrent like hjertelig som det jeg ble vitne til da Tor skulle kline med Siobhan Fahey fra Bananarama i baren på Hyatt Hotel i Montreux et år tidligere. Tors klinehistorier var nok ikke helt sanne. Ikke at jeg har noen grunn til å hovere. Annie Lennox freste så det sprutet gnister i samme bar da jeg forsøkte å slå av en hyggelig prat. Den korteste samtalen i mitt liv.
Men tilbake til Amsterdam og Susanne Hoffs. Da hun forlot hotellet i joggeutstyr for å trene, praiet vi en drosje og fulgte etter. The Stalkers from High Noon. Vi la oss parallelt med nedrullede vinduer og ropte gøyale spørsmål og knipset i vei. Hun freste som en Annie Lennox og truet med politi. Susanne Hoffs. Fly forbannet. I smekkert joggetempo langs kanalene i formiddagssolen i Amsterdam i mai. Og vi lo.
Det Nye 21. juni 1989
Sheena Easton ville ikke snakke med oss enda vi forsøkte å hilse i hånden. Ellers ble det small talk og sludder med Sting, Wendy & Lisa og Holly Johnson. Og sannelig ser jeg at jeg både snakket med og tok bilder av The Jacksons (minus Michael). Vi var på kanaltur med dem. Tor gnålte stadig vekk på «Don’t pay the ferryman». Jacksons kunne ikke den.
Begivenhetsrikt. En vrimmel av artister. Men egentlig lengtet vi tilbake til Montreux. Som Tor sa: «Amsterdam nådde ikke opp.»
JUNI-JULI – FLØRT, MYKLE OG PARRINGSSKRIK
Da hjernen var alene og ingen hadde hørt om Tinder.
Det var den våren da deLillos’ kom med dobbelt-albumet «Hjernen er alene», og jeg jobbet i Det Nye og ble sendt på oppdrag for å skrive om koblerfirmaet «Par i hjerter» - det siviliserte alternativet til å puste tungt på «Åpen linje».
Firmaet ble drevet av to blide kvinner og holdt til rett rundt hjørnet for Oslo Rådhus. Man meldte seg inn, og de videofilmet deg mens du ble stilt essensielle spørsmål - man tenkte seg grundig om før man besvarte. Denne videosnutten ble så vist for de kvinnelige medlemmene som firmaet mente matchet din profil.
Da jeg hadde problemer med å ta dette alvorlig, ble nok min videosnutt i overkant annerledes og uventet skøyeraktig. Det viste seg at en rekke flørtelystne kvinner syntes det var helt OK. Disse var blitt tilkalt for å se videoen. Og så ble jeg tilkalt for å se videoene deres.
Det Nye 25. juli 1989
Jeg fikk navn og nummer til den jeg eventuelt likte. Og slik traff jeg en absolutt sjarmerende ung dame som det slett ikke var noe vanskelig å prate med. Jeg var i overkant munter, ja, nærmest bablete, og for å gi meg selv tyngde pralet jeg med litteratur jeg hadde lest, for det visste jeg at kvinner liker. Jeg roste Agnar Mykle opp i skyene med en florlett og ganske tilgjort undertone av sensualitet (kanskje trodde hun bare jeg undertrykte et kremt). Jeg tok faktisk med meg en av hans novellesamlinger, "Kors på halsen" (fra 1958), da jeg skulle besøke henne på sankthansaften.
Det var riktig idyllisk, og det ble både overnatting og kyss, klapp og klem - og gøyale påfunn nedentil.
Vi så hverandre noen ganger, men så fant vi ut at vi vel egentlig syntes det var OK at jeg forble ungkar og spellemann. I hvert fall syntes jeg det. Og da gikk det opp for meg at jeg hadde glemt Mykle-boken hos henne. Jeg tenkte det ville fremstå som umusikalsk å etterlyse den sånn med én gang, så jeg lot det gå noen uker.
Men da jeg endelig ringte, var hun ikke noe hjertelig i det hele tatt, heller skarp. Faktisk ble samtalen så kort at mitt forsøk på å smette Mykle-boken inn som tema bare ble oppfattet som et irritasjonsmoment. Noen uker senere forsøkte jeg igjen. Om hun kunne ta med boken på jobben, så kunne jeg plukket den opp der. Denne samtalen ble om mulig enda kortere. Hun gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha ungkarer og spellemenn rekende på hennes arbeidsplass.
Et fremstøt utpå høsten falt på stengrunn. Mykle var fortapt. Og jeg som elsket den tittelnovellen, "Kors på halsen", så høyt. Kanskje hun hadde lest den. Det forklarer eventuelt en god del.
To år tidligere, sommeren 1987, leide jeg et hus utenfor Tvedestrand, stablet inn skrivemaskin, stereoanlegg og utvalgte nøkkel-LP'er, og nøt Sørlandet. Det fulgte båt med også. Jeg hadde besøk av flere. Peter med familie var innom, og da kjørte vi propellen på grunn. Min datter var der sammen med en venninne i en ukes tid. Og så kom Foto-Arne, og han fikk husets gyngestol til å eksplodere da han dumpet ned i den. Drinken fôr i taket. Og jeg hadde akkurat satt på The Doors.
Arne i Tvedestrand i 1987. Stolen har bare sekunder igjen å leve. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Det ble venninnebesøk også. Den samme som noen måneder tidligere hadde skremt barna som passerte soveromsvinduet mitt på vei til barnehaven. Hun klarte simpelthen ikke å holde seg ved flathåndsberøring i forplantningsøyemed (for å stjele fra Den bakvendte familieboken). Det var moan moan moan og høye kriminalskrik. Man måtte ligge helt stille. En ørliten bevegelse så var hun i gang igjen. Ikke kunne man holde henne for munnen heller, for da ble hun jo blå. Nabofruen over ringte på klokken 5 om morgenen. Det var garantert ikke fordi hun ønsket å få være med. Jeg turte ikke åpne.
Og nå var den utagerende damen i Tvedestrand og overdøvet måkene og snekkene og naboene som banket på og lurte på om alt var i orden. Selv ute på øde skjæret i solgangsbris bar skrikene helt inn til Tvedestrand. Det er jeg sikker på.
Spol frem til 1989, og våre spor krysses igjen:
Jeg skulle skrive en artikkel om fetisjisme, og var så lettsindig å spørre min høylytte venninne om hun kunne tenke seg å være anonymisert modell i et fantasitablå. Det kunne hun om hun fikk velge rekvisittene.
Jeg fikk en handleliste. Sort silkelaken, en mengde roser, kandelaber, bind (for øynene) og ikke minst rep. Her skulle tjores.
Vi installerte oss på hotellrommet mitt et sted på Vestlandet, pakket ut godsakene og foretok de nødvendige justeringer etter hennes anvisninger. Hun var nå så oppglødd at jeg var helt sikker på at dette kom til å ende med katastrofe.
Der lå hun. Nytjoret og blindet, overdrysset med rosenrøde kronblader midtskips, åndedrettet løp hurtig og forventningsfullt i det flakkende, analoge lysskjæret. Jeg måtte se det i øynene. Dette var ikke lenger et fantasitablå, det var virkeligheten.
Da jeg forsøkte å flytte på noen kronblader, så forsiktig at jeg tror jeg bare blåste på dem, skrek hun. Ikke av redsel. Så langt i fra. Mitt lille pust på naken kvinnehud ble tolket som startskudd. Hun ljomet ut av blokkene! Gikk rett opp i bro, yr av parringsbegeistring og fetisjistglede. Og så gikk nyttårsfyrverkeriene av i hjernene våre.
Vi var i gang med en brukbar og definitivt ikke lydløs rekonstruksjon av slaget ved Midway (juni 1942) da kandelaberen veltet og sengeteppet tok fyr. Det utløste brannalarmen, som alene senket to japanske hangarskip. Nå hadde vi bare tiden og veien.
Brannen var lett å slukke. Men det hastet enda mer med å få gjort damen presentabel. Jeg fikk ikke opp den ene knuten, så hun måtte kveile opp repet og holde armen på ryggen. Hun hadde så vidt fått på seg en T-skjorte (min), og satt skjevt og brydd (med høyre arm på ryggen) i stolen borte ved (det åpne) vinduet, da de hamret på døren og ville inn. Det var kronblader over alt, luktet kanontorden, og et av lysene var rullet inn under sengen med fortsatt ulmende veke. Jeg fikk tak i det akkurat da døren gikk opp.
- Hva foregår her, utbrøt hotellmannen. Stemmen mer skremt enn sint.
Jeg så meg rundt i rommet. Hvor skulle jeg begynne?
- Du har bar overkropp - og åpen smekk, hvisket hun.
AUGUST-SEPTEMBER – SAMMENBRUDD PÅ BARBADOS
Ukebladet Det Nye var nå dødsdømt, og vi som jobbet der visste det. Det var en tung tid. Lite inspirerende å skrive for en lesergruppe som ledelsen allerede hadde oppgitt, og som mange av oss følte at vi nå svek. Samtidig foregikk et internt drama. Det ble lagt kabal, og det en kabal som ikke kunne gå opp. En tallrik stab som hadde betjent et blad som kom ut ukentlig skulle barberes ned til et effektivt team som skulle betjene en helt ny leserkrets månedlig. Guttelesere var ikke inkludert i planen. Det nye Det Nye skulle fri til de kule, semi-urbane, unge voksne kvinnene. Kulere enn Kvinner og Klær, mer folkelige en Tique. Om man kan si det sånn.
Det er alltid vondt når arbeidsplassen snus opp-ned. Det trygge og vante blir til det skumle og ukjente. Vi ble ikke akkurat imponert av ledelsen som trodde at de skulle ta de yngre massene med seg over i det nye bladet Søren. I ledelsens hoder var Søren et ikon, en sure fire bauta, en supersuksess som holdt sine disipler fanget gjennom friskt sprog og shady hentydninger til både det ene og det andre, han fikk så mange brev, og brevene var jo skrevet i hans sjargong. Ikke rart siden han skrev dem selv. Knapt et menneske skrev til Søren i 1989. Brevhyllen hans var nesten alltid tom. Hvorfor sjekket de ikke det først?
Det gikk som det måtte gå. Og så var omsider Søren Superstar historie.
Det ble en overlap mellom ukebladet (hvis siste nummer kom 28. november 1989) og månedsbladet som kom uken etter. Vi som skulle være med videre, jobbet for begge variantene de siste månedene. De som var på vei ut bare for ukebladet. Det var ikke koselig å komme på jobben. De privilegert og de fordømte under samme tak.
Med litt velvilje og en god porsjon diplomatisk manøvrering fra de tillitsvalgte, ble vel situasjonen løst relativt smidig. Jeg husker det i hvert fall slik. Og jeg gir sannelig min kjære og savnede kollega John Smith mye av æren. Han ble vel også den første av oss som fant den videre vei i journalistikken i Vi Menn, som tilhører og tilhørte samme forlagshus. Men alt det er selvfølgelig en annen historie.
Paul McCartney kom til Drammen i slutten av september. Stort, ikke minst for alle dem som ikke hadde gleden av å oppleve ham i Njårdhallen 17 år tidligere. Jeg hadde jo sett (og møtt) ham flere ganger, så jeg stresset ikke. Men da jeg fikk beskjed om at pressekonferansen ikke kom til å inkludere mingling, ergo ingen autografskriving, gikk jeg til aksjon. Jeg tok det som en utfordring. Jeg visste noe om Paul, han elsker å vinne priser.
Men gamle priser vi hadde liggende fra 1982 og 1983 var uten interesse for McCartney-leiren, det måtte nok ferskvare til. Jeg handlet lynraskt, fant frem diplomet for årets gruppe i Det Nyes leseravsteming for noen år tilbake. Smokies diplom. Layouten fjernet alle Smokie-spor, og laget et nytt navneskilt: Album of the Year 1989, Paul McCartney: “Flowers In The Dirt”. Dermed hadde jeg et listig våpen.
Vi satt på rekke og rad som en annen skoleklasse, pressen, med Paul og musikerne ved et bord på et podium. Jeg ventet til seansen nærmet seg slutten. Plukket frem diplomet i glass og ramme, og akkurat da representanten for plateselskapet takket for at vi kom, og Paul takket for seg, spratt jeg opp og ropte”Award”! Paul bråstoppet, han liksom rykket til og spisset ører. Awards er det beste han vet.
Og opp på podiet klatret jeg, og overrakte diplomet som Paul ga seg til å studere med stor interesse.
— Er det ikke litt tidlig å kåret årets LP allerede i september, spurte han forvirret.
Smokie-diplomet med nytt navneskilt, pluss to ekte Paul-diplomer for 1982 og 1983. Paul skulle bare ha visst. (Foto: Petter Berg)
Nei, sa jeg, vi har vår leseravstemningen på denne tiden. Det er fast. Og mens han grunnet over dette, fant jeg frem sort/hvitt-fotografiet fra “Abbey Road” i mai 1980, da han mottok Det Nye-awards forrige gang, og lurte på om han kunne signere det.
— Sure, sa Paul, og sørget for at jeg satt med et skikkelig klenodium, et fotografi av Paul McCartney og meg, signert av mannen selv. Jeg tror den typen signerte fotografier er ganske sjeldne.
Slike signerte fotografier er veldig sjeldne. Knipset i Abbey Road i mai 1980, signert i Drammen i september 1989.
En av mine første jobber for månedsmagasinet var å lage reisereportasje fra Barbados. Et tilbud jeg ikke kunne si nei til, helt avgjort.
Det Nye, januar 1990
Paradiset. Alt jeg hadde lest om og sett på film. Slik var Barbados. Og enda litt. Jeg svevde i velvære og paraplydrinker. Inntil det sa pang.
Det skjedde rett etter at jeg hadde forsøkt meg på en joggetur i den sinnssyke varmen og luftfuktigheten - uten å ta med vann. Jeg måtte avbryte. Men ante ikke hva jeg hadde i vente. Det kom litt senere på dagen, under en sightseeing-tur med min norske kollega Henning som ferierte på øyriket. Jeg satt i baksetet på leiebilen, og ble plutselig rammet av ubehag, det prikket i ansiktet og kroppen snørte seg sammen til et stramt hyssingnøste av angst og nerver, og så trodde jeg at jeg døde. Men det gjorde jeg ikke. For Henning stoppet, og fikk meg ut av bilen. Og plutselig føltes alt mye bedre.
Men ikke før var bilen i gang, så begynte det igjen. Det endte med at Henning kjørte i korte intervaller, på leting etter bebyggelse og lege. Akkurat nå var vi i jungel. Men endelig fant han et gjestehus, og der ble jeg innlosjert i en enorm dobbeltseng i et stort, luftig værelse. Dobbeltdøren ut mot terrassen sto på gløtt, tyllgardinene beveget seg i brisen, og jeg kunne høre bølgene slå mot klippene. Det var uendelig behagelig og beroligende. Og så kom legen. En eldgammel engelskmann med commandohatt, portvinsnese og legeveske i slitt, brunt lær. Han tok blodtrykket mitt, som smadret den tidligere rekorden på øyene, og ga meg blå piller og beskjed om å holde sengen noen timer. Han sa jeg led av stress, og at det som hadde skremt meg slik i bilen ganske enkelt var anfall av hyperventilering. Og så ga han meg en papirpose, og sa jeg skulle puste i den neste gang. Jeg trodde han køddet.
Utpå kvelden ble jeg hentet av Henning og fraktet tilbake til hotellet. Jeg brukte posen, og slapp dødsangsten. Den skulle imidlertid vende tilbake svært hyppig de neste dagene. Blant annet spolerte jeg et stevnemøte med den meget vakre resepsjonisten på hotellet som ville ha meg med seg hjem en formiddag da hun hadde fri, så vi avtalte et møte godt utenfor hotellets synsvidde, men jeg kom aldri så langt, jeg gikk i dørken utenfor et supermarked, og ble kjørt i drosje til sykehuset hvor de hentet meg med rullestol. Merkelig nok, og det fenomenet gjentok seg hver gang, så snart jeg var i legers nærhet, sluttet hyperventileringen, og jeg følte meg fin igjen.
Resepsjonisten trodde ikke på forklaringene mine og virket støtt. Vi fant aldri tonen igjen. Når jeg tenker etter, har livet spilt meg mange slike puss. Har du første ordnet et stevnemøte, bør du møte opp. (Gammelt jungelord) Gjør du det ikke, er det forspilt. Det kommer sjelden en sjanse til.
OKTOBER – LYNVINGEN OG FASADEKLATRING PÅ VG
Tiårets siste hyss. Batman-dagen. Tor og jeg skulle på premieren på Klingenberg, og på premierefesten på Rockefeller. Filmen var strålende. Det kunne man ikke si om nachspielet. For det første var det alt for langt til Rockefeller, så vi bunkret i flere barer på vår vei, inkludert, selvfølgelig Savoy, margueritaens palass. Og da vi endelig nådde Rockefeller, havnet vi på årets dølleste party. En dust hadde rullet seg inn i toalettpapir og vandret stivbent rundt som en annen mumie. Tenn på, foreslo Diesel, som også var der og som også kjedet seg.
Diesel forsøker det gamle toalettpapir-mumie-trikset på meg. Det gikk jeg ikke på. Jeg kom tross alt rett fra “Batman”. (Foto: Tor Milde)
Så la vi i vei på nye eventyr. Jeg trampet ut så mange av faklene utenfor Rockefeller som jeg klarte, et hyss jeg skulle få igjen for neste morgen da brannsårene på anklene verket som besatt. Men akkurat den kvelden var jeg høy på marguerita og adrenalin, og allerede på Arne Garborgs plass, trygt skjult for innsyn fra andre enn forbikjørende, sto en av veivesenets traktorer og frøs. Diesel kan traktorer, så han beordret Tor og meg om bord og åpnet panseret. Vi satt forventningsfulle og ventet mens trommeslager og motorkirurg Dahl skrudde og dro og koblet. Det kom et nølende host fra motoren, og jeg klemte spent nevene rundt rattet.
Akkurat da rullet en patruljevogn sakte forbi. Det var ingen steder å gjemme seg. Tor og jeg satt musestille og holdt pusten (det hender at man blir usynlig da) mens Diesel fortsatte ubekymret. "Nå da?" Jeg tenkte at spillet var over, men det var det ikke. Politibilen sneglet seg mot Møllergata. Det var visst helt greit at det sto en kar og bakset med en traktormotor en kald oktoberkveld i Oslo sentrum, mens to fylliker satt inni og lot som om de var usynlige.
Diesel ga opp. Kanskje det var en grunn til at traktoren var blitt etterlatt der. Vi vandret videre, på leting etter hyss. Og fant et veldig snart. VG!
Og nå snakker vi gamle VG i Akersgata på hjørnet av Grensen. Fasaden var under oppussing, det skjønte vi av stillasene utenfor, hele veien opp til syvende etasje. Diesel og jeg ga oss i kast med stillasklatringen uten å nøle. Først utenfor tredje etasje merket vi at Tor manglet. Han sto igjen på fortauet.
"Jeg har høydeskrekk", kom det ynkelig fra den store mannen. "Bare vent, så låser vi deg inn", sa jeg.
Vi klatret helt opp. Syvende etasje var trukket litt tilbake, så det var et lavere halvtak - eller en bred gesims - utenfor vinduene. For å komme dit, måtte man trekke seg over den svimlende glippen mellom stillas og vegg. Vi var stinne av styrkedrikk. Vi kunne klare alt. "Hvordan går det" ble det hvese-hvisket fra fortauet.
Vinduet sto på gløtt. Det var bare å krabbe inn. Musestille. Vi ålte oss inn på et kontor. Det var stort, men upersonlig. Nærmest provisorisk. Det virket ikke som om noen holdt til her daglig.
1) En billedkarusell fra Batman-kveldens andre sats, andante. De tidligere Gunners fra High Noon går for tyngre skyts. 2) Tor plukker blomster. 3) Tor kaster betongklumper. 4) Diesel og jeg sjekker hvem som ligner mest på Tom Petty. 5) Midtbildet nederst er tatt fra taket av det daværende VG-bygget, og man aner nedgangen til T-banestasjonen nede i Akersgaten. 6) Sist, Diesel og jeg ved stemplingskortene til de VG-ansatte. Vi kom oss inn gjennom vinduene.
Trappen lå rett utenfor. Nå listet vi på tå alle etasjene ned. Jeg mener det satt en vakt bak en glassrute aller nederst, men det kan være en fantasi. Uansett lot døren seg åpne innenfra, og Tor kom brasende, lettet og full av knis og spetakkel. VG skulle bare visst.
Nå bar det oppover igjen, og Tor var tilbake i sitt ess. Trapper var han ikke noe redd for. Hvem brød seg om trapper? Da han passerte femte, prustende som en hval, virket han ikke like kjepphøy. Men nå var vi nesten fremme, og kontoret var vårt.
Men hva skulle vi finne på? Diesel sjekket kalenderen på skrivebordet. Ingen ting der. Ikke noe moro i skuffene heller. En stiftemaskin. En telefonliste. Det eneste rampete jeg kom på var å ringe rikstelefon. Det var i hvert fall dyrt.
Så ringte jeg Magne i London på VGs regning, og Magne virket desorientert. Klatret opp på utsiden av VG-bygningen? Batman? Han mistenkte meg for å ha fått i meg noe risikabelt. Akkurat da hørte vi det gå i en dør i korridoren utenfor. Jeg la på. Diesel låste døren. Så hørte vi skritt.
Det var bare én vei. Og da det gikk opp for Tor, ble han kritthvit. Men ut av vinduet måtte han, enten han ville eller ikke. Der tok noen i døren. Jeg var siste mann ut. Tor måtte skyves. Og holdes i hånden. Over den skumle glippen, ned på stillaset. Og så småsprang tre ikke fullt så tøffe karer så fort de turte bortover stillasplankene ("Det er ikke så lett med frakk", pep Tor, som tydeligvis hadde glemt at han bare brukte jakke.), klatret ned de brysomme mellomstigene, og småsprang til neste. Vi stoppet ikke før vi nådde Karl Johan. Da oppdaget jeg at jeg tviholdt i almanakken fra kontoret.
Men vi hadde klart det. Vi hadde fasadeklatret opp VG-bygningen, ja to av oss i hvert fall, og romstert på fremmed manns kontor i selve VG-bygningen, og ringt London. Var det noe rart at vi yre av fremgangen arrangerte lengdesprang i sandgropen på Egertorvet hvor man holdt på å legge nye stenfliser. Jeg tror Diesel kom lengst. Men det var sikkert overtramp. Jo mer jeg tenker på det, dess sikrere føler jeg meg. Og da vant jeg, for Tor misset midt i spranget da den ene skoen ble stående igjen på planken. Han skyldte på solbrillene. Ja, for vi hadde alltid solbriller på når vi drev med hyss.
Batman-kveldens tredje sats, allegro. Lengdesprang på Egertorvet. Det er fortsatt ikke blitt kåret noen vinner, og begge deltagerne insisterte på å kalle seg henholdsvis Hovseters og Bekkelagets Bob Beamon i flere år etterpå. Foto: Diesel Dahl
Det er hva jeg kan fortelle om Batman-festen i Oslo i oktober 1989. Kall det desperasjon. Jeg visste jo at ukebladet Det Nye bare hadde snaut to måneder igjen å leve.
Og tross alt: Jeg var bare 37 år.
Batman-kveldens fjerde og avsluttende sats, tempo primo. Hovseters luftgitar-Lennon/McCartney klemmer til med “Lady Madonna”, med lufttrompet-utgang! T-skjorten forårsaket noen år senere at luftgitar-John ble kastet ut av en bar i Toronto av den kvinnelige bartenderen. Det hjalp ikke at plagget siterte Charles Bukowski. (Foto: Diesel Dahl)
NOVEMBER-DESEMBER – PANIKKANGSTENS FORBANNELSE
Det ble som man forstår, en del drikking i 1989, jeg må innrømme det. Og veldig mye ble konsumert sammen med svirebror Tor. Bulene våre var – i tillegg til flittig nevnte Hovseter – baren på Savoy, baren på Grand (hvor vi ble nekta etter at Tor hadde gnidd en neve sugerør inn i hentesveisen til en reisende selger fra Kløfta som kalte den unge damen ved hjørnebordet for «snuppa mi»), baren på toppen av SAS-hotellet (hvor de serverte den legendariske, men lite attraktive margueritaen «Skumvær 2»), og barstrøkene innafor.
Det ble selvfølgelig også hoiing på Barock (hvor to av damene i Boney M klappet meg på hodet og kalte meg gutten sin), Rockefeller (kule konserter), Cruise Café (enda kulere konserter; Per Vestaby lånte nisseluen min under en Mercury Motors-konsert).
Utkastingsstedene: Sardine’s (hvor Tor og jeg var på tidenes usleste julebord, det ble servert bulgarsk flybrett, og vi valgte å bli kastet ut frivillig, hvilket først ble ordnet etter at vi hadde mast tre ganger), Karl Johans gate (må ta med den, da vi en gang ble kastet ut av paradegaten (true story!) og inn på Universitetsplassen da en bilkortesje med en tysk minister var ventet, og det var politi over alt), Smuget i Kirkegaten, som jeg har nevnt tidligere (vi ble kastet ut hver for oss ved forskjellige anledninger, men med samme straff: Nekta på ubestemt tid; Tor hadde plaget restaurantgjestene med utestemme og mat over alt, jeg hadde revet ned alle Herman’s Hermits-plakatene som reklamerte for en gjeng gamlinger som neppe ante hvem Peter Noone var engang; og jeg ble nektet lengst, for plutselig var Tor inne i varmen, og da jeg ba Eva om nåde, avslo hun bestemt med at restaurant-tildragelsen var for grov, så jeg måtte nok nektes en stund til, hvorpå jeg protesterte med et: - Det var jo Tor, jeg var i London da det skjedde, det var ikke meg!, og hun svarte: - Men det kunne ha vært. Case closed).
Vi hadde også studentballet på Grand som vi gatecrashet rundt juletider etter å ha stjålet en stor julegeit av halm fra Savoy, rappet en flaske vin i baren på Nobel (tror det het Karl Johan Hotell da), Tor elegant henslengt inntil barens vinvegg hvor han listig bukserte flasken inn i jakkeermet på gråfrakken, mens jeg spurte bartenderen hva klokken var, vi tok med oss Herodes videre, heisen ned, over gaten til oppmøte blant ballkjolejentene på Grand hvor en av dem fikk en gruelig god klem av Tor før han høytidelig overrakte henne vinflasken akkurat da polonesen begynte i ballsalen, og vi tok plass, arm i arm, Herodes, Tor, halmgeiten og jeg, og marsjerte i den uvanlige firerbredden, inntil trompetisten fikk øye på oss, og skar ut i et forfjamset skvæææk.
Da trakk vi oss tilbake, ikke minst fordi Herodes hadde snappet opp hvor nachspielet skulle være, på Søstrene Larsen (mener jeg å huske), så vi gikk dit, og dørvakten sa avvisende: - Lukket selskap!, hvorpå vi pekte på Herodes og halmgeiten og sa forklarende: - Det er vi som er underholdningen. Og slapp inn til et selvutslettende «Beklager!» fra dørvakten.
Da vi regnet med å bli avslørt før eller senere, ba vi om tilgang til aftenens gryterett, med begrunnelsen at vi skulle underholde gjestene mens de spiste, og det var ikke lett på tom mave. Så spiste vi oss skikkelig mette (to porsjoner hver), og begynte å mingle med de nå ganske beduggede ballgjestene som begynte å sildre inn.
Piken med vinflasken gjenkjente oss med hvinende fryd: - Der er de! Oppmerksomheten ble i tetteste laget, og nå begynte deler av arrangementskomiteen å vise skepsis. Tid for å stikke.
Det var det året Herodes, en halmgeit, Tor og jeg utgjorde rad 12 i polonesen på Grand.
Året sluttet på høyeste nivå med PolyGrams julefest. Vi kom i hurtigdrosje fra Hovseter, godt inndrukket. Tors entré var et 10 sekunders mesterverk. To spark, først papirkurven i taket, deretter stolen vekk under Arne Berggren som havnet på ryggen og kom rasende opp igjen med veivende armer og ville slåss. Samtidig gikk jeg igang med generøs utdeling av øltrikset, vellykket på en sittende Tom Skjeklesæther som fikk innholdet av sin flaske i fanget, mislykket på Pål Thowsen som drakk rødt fra et isoporbeger og følgelig hadde all grunn til å bli rasende da jeg kakket begeret ut av hånden på ham, og endelig Tors berserk-kondemneringen av PolyGrams gull- og sølvplate-vegg i trappeavsatsen over oss, de pent innrammede godbitene ble brått og brutalt redusert til en haug glasskår, bøyde trofeer og istykkerslåtte rammer, kondemneringen utført under voldsomme latterbrøl fra gjerningsmannen. «De fortjente dem ikke», uttalte han etterpå og blødde fra en finger.
Jeg overtok drosjen til noen som akkurat kom, og var hjemme før Dagsrevyen. Man ble fort sliten av disse FFF (full før fire) marguerita-vorspielene på Hovseter.
1989, ja. Hvilket dramatisk år! Himmelske freds plass i mai-juni. Ungarn åpnet grensene i september. Berlinmuren falt i november. Nicolae Ceausescu ble henrettet i desember. Det kommunistiske imperiet i øst kollapset. Og mens verdensjubelen steg, skjedde det tunge ting lokalt, i Sørkedalsveien 10A. Ukebladet Det Nye, min arbeidsgiver gjennom 15 år, ga opp. Av asken oppstod månedsmagasinet. Det ble definitivt ikke det samme.
Arbeiderbladet presenterer den nye tid 24. november, siste nummer av ukebladet kommer 28. november, første utgave av månedsmagasinet kommer 5. desember. Eventyret Det Nye er over.
Musikk var ikke prioritert, og selv om jeg klarte å mase meg til noen spalter, kunne det aldri funke. Ingen gidder kjøpe et magasin med freset rygg og lassevis med annonser for å lese to spalter om plater som kom for et halvt år siden. Ja, deadlinen var nesten så fæl.
Redaksjonen ble slanket drastisk. Noen dukket snart opp i Vi Menn. John først. Peter og jeg tre år senere. Nr. 1 1993 ble vårt siste. En grei avslutning for min del da den utgaven inneholdt mitt fine intervju med Leonard Cohen.
Så var det duket for Vi Menn. Et annet liv, og helt andre utfordringer. Jeg angret aldri på den overgangen. Ukebladet Det Nye var en fest, men før eller siden måtte også jeg bli voksen, og de journalistiske utfordringene i Vi Menn var spennende og løftet meg faglig.
Akkurat det ante jeg selvfølgelig ikke da julen 1989 nærmet seg. Jeg var i en ganske sjaber forfatning. Deppa over ukebladets kollaps - kanskje mest fordi jeg følte at forlaget hadde gjort en feilvurdering. Samtidig ønsket jeg helhjertet å kaste meg ut i det nye liv som månedsmagasinets portrett-intervjuer og reisemann. Jeg hadde allerede bablet meg gjennom en formiddag med unge, lovende Jens Stoltenberg. Og magasinets redaktør hadde sendt meg på reportasjetur til Barbados. Det lovet jo godt. Inntil jeg kollapset. Og angsten tok meg.
Mitt nye liv som portrettmaler begynte her.
Vel hjemme havnet jeg i en lang korridor av mørke og angst de neste månedene, ja egentlig i flere år, selv om intensiteten gradvis avtok. Mye takket være terapi og egenaktivitet.
Angst er et grusomt handikap. Den eter deg innenfra og utenfra samtidig. Den bryter ut som tusen nåler i det du er på vei til nærbutikken for å kjøpe melk, og tvinger deg til å snu etter 50 meter. Jeg var bare trygg hjemme i min egen leilighet.
Da jogging var en del av min ukentlige rutine, skjønte jeg viktigheten av å opprettholde aktiviteten. Ergo jogget jeg hjemme. Ikke i leiligheten, så gal var jeg ikke. Men nede i kjelleren. Jeg bodde i en lavblokk på Hovseter med meget stor kjeller med boder under garasjeanlegget. Sjansen for å møte noen var ganske liten, og jeg kunne jo bare late som om jeg skulle hente noe. Ergo løp jeg der nede i nettinghalvmørket, mellom alle kjellerbodene, 30 minutter, tre ganger i uken.
Nettene kunne være tunge. Mange ganger slo hjertet seg vrangt. Det dundret og hoppet, og da bar det på forte ben ned i garasjen. Ja, for jeg var jo irrasjonell. Overbevist om at jeg var midt i en hjertestans, måtte jeg ut og kjøre. Til Volvat, hvis de var oppe, eller Legevakten. Som regel behøvde jeg ikke gå inn, for alle symptomene roet seg i samme øyeblikk som jeg befant meg i nærheten av leger. Angsten var grei sånn.
Når jeg orket og våget, ble jeg med venner på bar. Jeg kunne ikke drikke mye. Og noen ganger måtte jeg bare hoppe i en drosje og komme meg hjem. Men det var god terapi, hvis jeg orket, og et av triksene var å være åpen om det jeg slet med. Til min overraskelse funket det som sjekketriks.
Jeg klarte til og med å fremstå som utadvendt dansegutt på lette føtter, og sjarmerte en meget søt pikelill til å gå på kino med meg. "The Abyss" på Colosseum.
Ingen innertier å gå på “The Abyss” når du lider av panikkangst og klaustrofobi.
Det var ingen innertier. Vi satt inntil en halvvegg et stykke bak og opp i salen. På den andre siden av halvveggen gikk trappen. Den skulle jeg snart få møte. For "The Abyss" er en undervannsthriller, nærmest en skrekkfilm, bildet er enormt, og lyden veldig, og der satt Barbados-mesteren i hyperventilering og forsøkte å fremstå i sitt ess for den lille snuppen ved hans høyre side, mens en av aktørene på lerretet fikk panikk på svimlende dyp, inne i en ubåt med lik, og så begynte mannen å hyperventilere i superstereo over hele Colosseum, og jeg kjente prikkingen i ansiktet, ga fra meg en forkrøplet og svært lite commandoaktig lyd, spratt over halvveggen og styrtet kast i kast ned trappen, kom meg på bena og la på sprang ut av Colosseum og hele veien opp til Volvat hvor jeg ble tatt godt imot av sykepleiere med nette hatter. Men nå pustet jeg normalt igjen.
Man hadde ikke mobiltelefon den gang. Så jeg fikk ikke varslet min date. Hennes erindring av episoden må fortone seg som meget dramatisk og gåtefull. Det er ikke ofte man blir bedt med på kino bare for å oppleve at kavaleren, midt i filmen, plutselig spretter opp, legger på sprang og forsvinner.
Som tidligere nevnt, det kommer sjelden noen neste gang. Heller ikke her. Ikke for noen av oss.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å prestere journalistikk for det nye månedsmagasinet i den tilstanden. Men det greide jeg, faktisk. Både å intervjue og skrive. Journalistikken funket som mitt tilfluktsrom, sammen med musikk-nerderiene. Med Internett, ble jo dette tilfluktsrommet uendelig stort, og jeg innrømmer gjerne at det hender at jeg fortsatt søker ly og trygghet der.
Som man skjønner hadde jeg mer enn nok med meg selv i perioden da ukebladet døde og månedsmagasinet tok fatt på 90-tallet.
Du blir aldri kvitt angsten. Men du lærer å kontrollere den. Det er min erfaring i hvert fall. Vi sluttet en skjør fred med hverandre utover sommeren 1990.
13. august 1990 dro Tor og jeg på barrunde for å feire min 38 årsdag. Vi havnet til slutt på et sted i Kirkeveien, og der, uten å vite det, traff jeg min blivende kone første gang. Hun serverte oss, og kastet oss ut, da vi begge var yre og oppspilte, og Tor ikke kunne si "my friend wants to marry you!" ofte nok.
Men det er en helt annen historie.
Ukebladet Det Nye stoppet i hvert fall i november 1989, akkurat da verden plutselig så ut til å bli både vidunderlig og ny. Nå vet vi at ingen ting varer. Hverken gøyale ukeblader drevet av en elskelig anarkistisk bestemor, eller verdensfreden. Hverken det lille eller det store. Det eneste man kan gjøre er å holde rundt hverandre og håpe at taket ikke blåser av.
God jul fra en litt trist redaksjon. Julen 1989. I 2025 er Det Nye bare et minne. Men vi vil alltid ha Paris. Here’s looking at you kids!
DET SKJEDDE OGSÅ I 1989
24. januar – Seriemorderen Ted Bundy blir henrettet i elektrisk stol i Florida, USA.
14. februar – Ayatollah Khomeini erklærer fatwa mot forfatteren Salman Rushdie.
24. mars – Oljetankeren Exxon Valdez går på grunn i Alaska og forårsaker en av verdens største forurensningskatastrofer.
15. april – Hillsborough-tragedien: 96 Liverpool-fans blir drept i en ulykke på Hillsborough Stadium i Sheffield, under FA-cupsemifinalen mellom Nottingham Forest og Liverpool FC.
20. mai – Demonstrasjoner og unntakstilstand i Beijing, Kina. Flere hundre tusen studenter inntar Den himmelske freds plass.
4. juni – Massakren på Den himmelske freds plass: I Beijing, Kina stormer hæren Den himmelske freds plass, hvor flere hundre tusen demonstrerende ungdommer har samlet seg. Et ukjent antall demonstranter blir massakrert.
8. september – Et norsk passasjerfly styrter i Partnair-ulykken utenfor Hirtshals. Alle de 55 ombord omkommer.
11. september – Ungarn åpner grensene mot Østerrike. Dette resulterer i masseflukt av østtyskere via Ungarn.
7. november – Folkeoppstand tvinger regjeringen i Øst-Tyskland til å gå av.
9. november – Berlinmuren faller.
30. november – Tsjekkoslovakia åpner grensene mot Østerrike.
20. desember – Opprør i Romania.
25. desember – I Romania henrettes Nicolae Ceausescu og hans kone Elena.
29. desember – Tsjekkoslovakia får sin første ikke-kommunistiske president siden 1948.
FREDSPRISEN
Dalai Lama
SKI-VM LAHTI
Ingen langrennsgull til Norge.
Bare to gull i kombinert.
Gunde Svan ruler.
VM PÅ SKØYTER, VALLE HOVIN
Dobbelt nederlandsk: Leo Visser foran Gerard Kemkers.
Geir Karlstad vinner 10 000 meter og blir beste nordmann i sammendraget med en 3. plass.
NORSK FOTBALL
Lillestrøm seriemestre.
Viking blir cupmestre etter å ha slått Molde 2-1 i omkamp.
ENGELSK FOTBALL
Arsenal vinner serien foran Liverpool etter å ha slått dem 2-0 på Anfield. Det avgjørende målet ble satt inn på overtid av Michael Thomas. Lagene sto da med lik poengsum og samme målforskjell. Arsenal vant derfor på flest scorede mål i løpet av sesongen! En historisk tett avgjørelse. At Thomas siden ble Liverpool-spiller, gjør bare ydmykelsen enda tyngre å bære. De burde jaget ham med kjepp.