Året da vinyl ble regnet som skyller, og ble man belemret med noe så avskyelig, bar det rett til nærmeste importsjappe hvor man vekslet driten i digitale deiligheter etter kursen 5 for 1. At CD’ne ofte inneholdt flere låter, gjorde ikke akkurat saken bedre for vinyl-rælet som dessuten knitret forferdelig. I 1988 var ikke akkurat kvaliteten på vinylpressingene øverste hylle, heller. De veide omtrent like mye som en seigmann, og spilte ikke særlig bedre. Men livet gikk uansett videre, og på Hovseter snurret CD-spilleren lystig. Her kan du lese omtalen av 97 titler som fant veien til min bodega det året. Noen gamle titler innimellom, som skyldes at de kom til meg på CD akkurat da, og ble feiret som flunkende nye.

Januar

The Pogues: “If I Should Fall From Grace With God” (Pogue Mahone/Sonet) ******

Hvis din musikksmak går litt utenom diskotekene og Top-Pop, er dette den beste platen du vil høre i år. The Pogues er så irske at det lukter mørkt øl og morkent treverk. De baserer alt på tradisjonelle instrumenter som trekkspill, fløyter, mandolin, banjo, gitar og den karakteristiske hvirvlende krigstrommen. Men de utvider lydbildet med piano og med ujevne mellomrom en utrolig feit blåserrekke (sjekk Mexico krasjlande midt i Dublin i «Fiesta»).

Musikken (usedvanlig vakkert og respektfullt produsert av Steve Lillywhite) gir lytteren med få bittersøte unntak (bl.a. den nydelige juleslageren «Fairytale of New York», en mørk hymne til Sid Vicious & Nancy Spungen?) innmari god lyst til å kaste seg ut i benrapp irsk folkedans. Hvis det ikke var for Shane MacGowans stemme og tekster, som gir deg følelsen av at du danser på en grav. For her snakker vi depressive viser. Rå skisser av rå skjebner, født i et meget plaget sinn. På en måte blir han en irsk parallell til Tom Waits.

Shanes røst er akkurat like uttrykksfull og skjev (uten at den egentlig ligner) og tekstene hans har den samme såre, poetiske nerven.

«If I Should Fall From Grace With God» er The Pogues' tredje LP. Og deres beste.

(Det Nye, 23. februar 1988)

James Taylor: “Never Die Young” (CBS) *****

Av og til er det ikke negativt å være forutsigbar. Med «Never Die Young» følger James Taylor opp sin egen tradisjon perfekt. Varme, lune, lavmælte viser i lekre arrangementer. Taylor har med seg et oppbud av suverene musikere som alle spiller med hjertet. De gir visene akkurat den diskret, dempete skjønnhet som er James Taylor.

Selv gir han alt du kunne ønske og håpe av seg selv. Den fortrolige stemmen, de besnærende tekstene som omtrent krøller tærne i velbehag. Og selv om musikken er tilbakelent, har den også sting.

James Taylor er ikke tapet og velklingende ørefyll. Han er som en nær venn. Og «Never Die Young» er akkurat den oppstiveren man kan trenge en sørpevåt gråværsdag.

(Det Nye, 15. mars 1988)

Februar

Leonard Cohen: “I’m Your Man” (CBS) ****

I 1977 gjorde Cohen det uventede da han allierte seg med lydvegg-maleren Phil Spector ("Death Of A Ladies' Man"). Nå har han atter valgt å plassere seg i en rolle han ikke er fortrolig med. Med «I'm Your Man» entrer Cohen år 2000. Her samples og synthes det noe innmari, og innimellom forsøker mannen til og med å være funky! Akkurat det siste får katastrofale følger, spesielt for "First We Take Manhattan" (Jennifer Warnes' versjon forblir den definitive).

Det blir faktisk ikke fasong over LP'n før vi når siste låt på første side: det lavmælt rungende tittelkuttet, der en sliten mann lover kvinnen alt, mens han full av samvittighetsnag iakttar sitt feite jugekors. Magien fortsetter over på side 2 — bare avbrutt av den beske «Jazz Police» som virker fryktelig strukturløs. Men glem den og hør valsen «Take This Waltz» som besitter hymnens skjønnhet. Og ikke minst «Tower Of Song», LP'ns desiderte nøkkelkutt.

En spøkelsesaktig vise der de dypt hviskende verselinjene er noe midt imellom country og talking-blues mens jentekoret går «da-du-ram-dam-dam» — og bak ligger det rareste blues-komp du har hørt. Her bekjenner Cohen angsten for å bli gammel, men finner hvile og håp i vissheten om at kunsten overlever sin skaper.

De beste visene på «I'm Your Man» matcher "Various Positions", og formidler nettopp den svimlende nærhet og fortrolighet som alltid har vært Cohens styrke. Men resten (halvparten, faktisk) blir en dyster stilkollisjon som ikke virker.

(Det Nye, 16. februar 1988)

Bob Dylan: “Down In The Groove” (version 1) (forhåndskassett) **

Etterpåklok:

Det er ikke bare meg som er etterpåklok her, Dylan og CBS var det enda tidligere. Dette er “Down In The Groove” slik den egentlig skulle se ut i månedsskiftet januar/februar 1988. Men så fikk Dylan kalde føtter. Riktignok etter at den ble anmeldt i Det Nye. Kassetten fikk jeg av CBS på Økern. I juli trykket vi ny anmeldelse av den nye versjonen. Mer om det senere. Scroll ned.

Fra Det Nye:

Hva driver denne mannen med? Forsøker han å begå artistisk selvmord? «Down In The Groove» rendyrker den støyende salvelses-rhythm & blues’n (en slags karikatur av «Highway 61») som ble sådd på «Slow Train Coming», og som fikk «Knocked Out Loaded» til å kælve så fryktelig. Kompet hugger, gitarene er slarkete, korjentene gjaller, og Dylans stemme går skarp og hvinende tvers igjennom alt.

Det verste er faktisk stemmen hans. Nå låter den bare grinete. Ingen nyanser, ingen spennende betoning, ingen fraseringslek. Dette unike, følelsesladete instrumentet redusert til et irritasjonsmoment. Samtidig formidler ikke musikerne den sprudlende lek med rockens røtter som dette tydeligvis er ment å skulle være.

Sjekk tidenes mest gledesløse og minst sexy versjoner av «Let’s Stick Together» og «Got Love If You Want It»! «Down In The Groove» er 10 kortspilte låter (hvorav kun to! er signert Dylan). Som mannen sier i «Silvio»: I’ve seen better times / but who has not?

Dette er den første Dylan-LP’n uten ett eneste eksempel på Dylans magi.

(Det Nye, 2. februar 1988)

Robert Plant: “Now And Zen” (EsParanza/WEA) ****(*)

Zeppelin-mannen vender tilbake (sammen med Jimmy Page på to kutt). Og hva får vi om ikke STEMMEN, dette fenomenalt uttrykksfulle instrumentet. Stemmen, det mektige lydrommet, trommenes uhyggelig basiske og jordnære «sound», de fjernt duvende synth-slørene, el-gitarens bikkende blues-toner og overstyrte skrall — og STEMMEN.

«Now And Zen» byr på all den magi og trolldomskraft som er Robert Plant. På sitt beste mektig regissert. Bedøvende sakte, eller propellert ut i en dunkende danse-beat modern. Rytmisk presisjon, uventete vridninger. Og gitar-klanger i alle mulige valører, så herlig utstudert og mangfoldig vevet inn i helheten.

Blant de beste kuttene finner vi «The Way I Feel» og den vidunderlige visen «Ship Of Fools» (som er klart folk-influert). Men flere av de rytmiske skuddvekslings-kuttene holder også høy standard. Det samme gjør Plants band (og lyden!). Tekstene skrenser rundt erotikk, aldringsangst, nostalgi og vage håp om åndelig forløsning tvers igjennom forlokkende vegger av materialisme.

Liker du Zeppelin, liker du denne. Liker du dem ikke, liker du også denne. Litt. CD'n inneholder for øvrig et bonus-kutt, «Walking Towards Paradise».

(Det Nye, 5. april 1988)

AC/DC: “Blow Up Your Video” (Atlantic/WEA) *****

Brian Johnsons stemme er det mest rustne, pressede, stygge hyl i verden. Den låter vondt. Brian lever sitt eget redselsfulle, ville liv i AC/DCs låter. Mens resten av bandet spiller svært disiplinert heavy, med tøff «skraping» i Angus Youngs gitarer. Angus jobber og jobber frem de små, støttende detaljene, utrolig fine vekslinger, karakteristisk riff-basert — mens grunnkompet pumper hardt og sugende.

I motsetning til de fleste heavy-gitarister, beholder Angus kontakten med «røttene» — det slarkete, Stones-aktige. AC/DC blir dermed mer boogie enn heavy metal. Og en låt som "This Means War" er like meget rock'n'roll som Stones' "Exile On Main Street".

Jeg klarer bare Brian Johnsons stemme i små porsjoner, men det er mitt problem. «Blow Up Your Video» er en solid knyttneve i magen.

(Det Nye, 8. mars 1988)

Kingdom King: “Kingdom Come” (Polydor) *****

Den frekkeste platen jeg har hørt. Kingdom Come har laget en Led Zeppelin LP som ville gått naturlig inn i gruppas produksjon et sted mellom «Led Zeppelin 4» og «Houses Of The Holy». Det er så likt, så nedkopiert skummelt likt at det faktisk er herlig å høre på. Trommenes basiske drønn, gitarmangfoldet som nydelig blander dunder-riffs og høyttravende solo-utløp med klangfulle akustiske akkorder.

Lenny Wolf synger ikke bare som Robert Plant, han har nøyaktig samme stemme også! Kingdom Come klarer endog å frembringe den majestetiske duvingen som var så karakteristisk for Zeppelin.

OK, du merker at gruppa holder seg på middelveien; Bonhams drepende punch og geniale økonomisering, Jimmy Pages totalt uventete akkord-progresjoner og eksotiske klanger, den zeppelinske spennvidde — det finner du ikke her. Men du finner en sum som er så dyktig komponert og fremført, at du er nødt til å bøye deg i støvet. Kingdom Come er kopister, men de har gjort skurkestrekene til en kunst i seg selv.

(Det Nye, 3. mai 1988)

Etterord:

Da Tor Milde og jeg observerte bandet i Red Light District i Amsterdam sent på kveld i 1989, ga vi dem et nytt navn som vi fikk testet på dem allerede neste morgen. De snublet inn i heisen, grimete og bleike med søvn i øynene, sånn passe klare for frokost. Gjenkjennelsens glede bare datt ut av meg: Hey! The Condom Kings! De syntes ikke det var like morsomt som oss.

The Stranglers: “All Live And All Of The Night” (Epic/CBS) ***

12 kutt fra Stranglers' fortid og nåtid innspilt «live» høsten 1986 — pluss den nye studiosinglen «All Day And All Of The Night». Bandets rå, rullende «sound» er tilført et saftig trøkk av blåsere. Upåklagelige versjoner. Men noe mer enn en suvenir blir LP'n ikke; intet her erstatter hva gruppa har gjort tidligere.

(Det Nye, 8. mars 1988)

Dance With A Stranger: “Dance With A Stranger” (Norsk Plateproduksjon) ****

OK, «Everyone Needs A Friend» låter som en kombinasjon av en Paul Young-ballade (sjekk den syngende fretless-bassen) og Springsteens «Hungry Heart». Likevel er den et effektivt argument for Dance With A Stranger, klart noe av det mest iørefallende hit-aktige norsk rock har frembragt det siste året.

Resten av CD'n matcher ikke helt, men nesten. Bandets musikalitet imponerer, instrumentalt nydelig velarrangert — med spesiell vekt på Frode Alnæs' nyanserte og smakfulle gitararbeide og Yngve Moes bass og fretless. Pluss selvfølgelig Øivind Elgenes' stemme. Den er røff, rå med samme kraft som en sneplog, og med så mye blues i seg at den blør. Han blir urettferdig beskyldt for å være en Joe Cocker-kopi. Øivind har soul, han synger sort (sjekk «Close To You»).

Bandets musikalske miks henter meget fra soul, gospel (koringen!) og rhythm & blues. Men bandet farges like meget av dagens «heite» stilarter, de danseorienterte og sterkt rytmiske, i «The Grocery Store», «Tired Of All That Talking» og anmasende «Boys And Girls». Og jeg synes det er befriende å oppleve at det ennå finnes band som går den gamle skolen: hard konsert-jobbing gjennom mange år før platekontrakten sikres.

Lyden er praktfull, flott punch, strålende instrumentseparasjon. I producer Bjørn Nessjø og hans høyre hånd, Rune Nordal, har vi et av verdens beste lyd-par. Mine alvorligste innsigelser blir at musikken i lengden blir for kjedelig, for temperaturløs, for pen og pyntelig — og at tekstene overhodet ikke innbyr til nøyere granskning.

(Det Nye, 15. mars 1988)

Stage Dolls: “Stage Dolls” (Polygram) ***(*)

De tok oss høyt opp. Nå tar de oss ned på jorden igjen. Få norske plater er blitt møtt med større forventning (av meg). Derfor er det fælt å måtte konstatere at Stage Dolls' tredje LP definitivt ikke holder. Brorparten av låtene lyder mest av alt som refuserte opptak fra «Commandos» — i tilfellet «Love Cries» snakker vi endog om en lefsete kopi av «Heart To Heart».

Det er låter som ikke henger på greip, trange i riff-skjæret og makeløst fattige på bærende melodi. All verdens pompøse lydmalerier stinne av dundrende trommer (samplet), gitarer, synth-bass og synth-madrass — alt dette kan ikke skjule flatheten i musikken, og knefallet for noe som både Stage Dolls og producer Bjørn Nessjø må tro er radio-oppskriften; på sitt verste låter bandet glatt, hvor ble deres lurvete sjarm av?

Bestrebelsene på å gjøre «noe nytt», har ikke avstedkommet annet enn et bæljende soul-kor som kunne virket helt OK, hadde det ikke vært for at det brukes hele veien; en artig effekt reduseres til et irriterende fremmed-element i musikken.

Tekstene kommer også på minus-siden. Det hjelper ikke med god engelsk, når det du sier er så proppet med klisjeer at du egentlig ikke sier noe i det hele tatt. (Hvor god engelsk er forresten «hold fast the feelin'»?)

Nå er ikke LP'n helt fri for mektige øyeblikk. Det suverent beste er «Wings Of Steel» som med den rette videoen meget vel kan gi Stage Dolls deres «Final Countdown».

«Still In Love», en rykkende, rullende befriende streit rocker, kommer også bra fra det. Og «Mystery», som er lagt på et hastig pumpende bass-riff (ikke ulikt «Ghostbusters»). Og balladen «Waitin' For You» der koringen gir full gospel-uttelling.

LP'ns aller beste låt kunne vært «Ammunition», også den en rolig, stemningsfull sak. Men her gjør Flakne en typisk Flakne-tabbe. Han slipper fra seg idéene før de er fullbyrdet.

«Ammunition» er så vakker, så bittersøt og bedøvende sakte at den formelig roper på en utvikling, et tordnende klimaks. Men det partiet ble aldri skrevet; Torstein slipper låten midt i oppbygningen og lar den fade ut. Du sitter avspist tilbake.

Stage Dolls har et enormt potensiale. Men akkurat nå har de gått seg vill. Hvorfor ble for eksempel en solid konsert-favoritt som «Fight Like A Beast» utelatt (for tredje gang!) til fordel for de middelmådighetene denne LP dessverre er altfor dominert av?

(Det Nye, 22. mars 1988)

***I utlandet ble dette coveret foretrukket.***

Backstreet Girls: “Boogie Till You Puke” (Polygram) *****

Herlig smakløst! Backstreet Girls leker jukebox fra 1972/73. Glamrock basert på helt skjematiske boogie-figurer der gitarene trår og trår. Larmende og billig, rått og enkelt. Mens koret iblant ljomer som reneste Slade, og vokalisten freser og hakker som en frådende Johnny Rotten (eller burde jeg heller si David Johansen anno New York Dolls?).

Backstreet Girls låner lyd og vanvidd fra en drøss storheter — jeg nevner Alice Cooper, T. Rex, Slade, New York Dolls, Mott The Hoople, Status Quo. Rock'n'roll overmalt som en billig hore. Men de blir aldri en tam etterligning. Backstreet Girls fikser gamet noe så innmari. Ingen «norske» svakhetstegn her.

Gitarene har dette mektig lurvete løftet, de skyver på og de sjangler i et illsint gnistregn, trommene dunker så gulvplankene rister, vokalisten & koret er perfekt feberhett og småsurt. De går på og de går på, det svinger infernalsk, det ene knallrefrenget etter det andre blåser deg på ryggen. Befriene upretensiøst og bunn solid. Boogie!

(Det Nye, 22. mars 1988)

Mars

The Beatles: “Past Masters - Volume One” (Parlophone)

The Beatles: “Past Masters - Volume Two” (Parlophone)

Alle de offisielle Beatles-platene er for lengst tilgjengelig på CD (med unntak av samlealbumet «A Collection Of The Beatles' Oldies But Goldies» fra 1966). Men selv om man kjøpte dem, sitter man ikke med en komplett Beatles-samling. I 60-årene var det nemlig ofte slik at single-plater ikke nødvendigvis hentet låter fra LP'er. Singlen var et selvstendig medium. Det samme var fetteren, den fire spors EP-platen. Går man igjennom The Beatles' produksjon fra perioden 1962–70, oppdager man at hele 33 slike single- og EP-kutt aldri fant veien til en offisiell LP (om man ser bort fra nevnte «Oldies But Goldies»). Disse samles nå på to CD'er kalt «Past Masters».

Vit derfor at «Past Masters» ikke inneholder mindreverdige opptak. Tvert imot overgår kvaliteten på disse CD'ene de fleste Beatles-LP'ene.

Volume 1 rommer blant annet «Love Me Do» (single-versjonen), «From Me To You», «She Loves You», «I Want To Hold Your Hand» og «I Feel Fine», hele «Long Tall Sally»-EP'n og B-sider som «I'll Get You», «This Boy», «She's A Woman». På de eldste kuttene (fra 1962–63) kan lyden iblant virke direkte skjemmende; cymbalene krasjer inn i korharmoniene og frembringer noe som mest av alt minner om overstyrt grøt. Med en gang vi kommer inn i stereo-opptakene (fra «I Want To Hold Your Hand» og ut), er imidlertid lyden eksellent. Klar, fin instrument-separasjon og befriende lite sus.

Volume 2 er sterkest, både når det gjelder lyd og repertoar. Hitsene «Day Tripper», «We Can Work It Out» (som den låter på CD!), «Paperback Writer», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Get Back» (som suverent overgår LP-versjonen), «The Ballad Of John & Yoko» og «Let It Be» (igjen betydelig bedre enn LP-versjonen). B-sider som «Rain» (Ringo Starrs største øyeblikk som trommeslager), «Revolution», «Don't Let Me Down» (jøje meg som den låter!) og «Old Brown Shoe».

Så skulle The Beatles være komplett på CD. Eller? Det er nok mer innviklet enn som så. I årene 1962–65 var mono mer vanlig enn stereo. Derfor jobbet både artisten og produceren mest seriøst med mono-miksen av hver enkelt låt. Stereo var mer lek, mindre alvor. Det kunne ofte skje at stereo-versjonen var et helt annet opptak, gjerne gjort så uhøytidelig at enkelt feil sto igjen. Det finnes en haug slike eksempler fra Beatles-katalogen. Jeg skal ikke trette dere med dem, bare konstatere at det gjenstår en god del før The Beatles foreligger komplett på CD.

(Det Nye, 12. april 1988)

The Who: “Who’s Better, Who’s Best” (Polydor) ****(*)

De gamle kjempene fra 60-årene gjør come-back i disse dager. Men før den nye platen, får vi en samling klassiske Who-kutt fra 60- og 70-årene. 19 i alt, de fleste singler. Kronologien er noe hulter-til-bulter, og utvalget blir litt for sammenfallende med ganske nylig utgitte Who-samlinger som «The Singles» og «The Who Collection».

Det medfølgende hefte inneholder en ordrik gjennomgang av gruppas karriere, relativt godt skrevet, men skjemmet av slurv og småfeil. Lyden på de eldste kuttene er ikke akkurat flott, men igjen må man innse at The Whos intense energi går utenpå det meste av det som lages i dag (sjekk Townshends uhemmete gitar-spill og Keith Moons 100% hemningsløse tromming).

Det er en CD man spiller høyt. Veldig høyt.

(Det Nye, 5. april 1988)

Veien fra «True Stories» til «Naked» er akkurat like lang som avstanden fra Texas til Paris. Det hyper-amerikanske avløses av noe som definitivt er Den tredje verden. Talking Heads-musikken er havnet i den parisiske smeltedigel. Paris, ja. Der politiske flyktninger fra alle verdens kanter, spesielt fra Afrika, har funnet hverandre i en høyst spesiell blanding av jazz, det marokkanske Rai, karibiske rytmer, samba og et utall andre mer eller mindre merkelige avarter. På «Naked» gjester en rekke av disse musikerne — pluss folk fra The Pogues og The Smiths.

Denne kulturutvekslingen resulterer i en usedvanlig fascinerende kjemi. Umiskjennelig Talking Heads. Men likevel annerledes. Galskapen og den maniske intensiteten som alltid lurte rett rundt hjørnet, dempes ned til det ulmende. David Byrne unngår de brå utbruddene sine, og lar seg i stedet flyte med musikken. En musikk som klimprer og klinger, vokser og avtar — og som stadig holder seg i doven bevegelse over det kriblende rytmeunderlaget. At trommeslager Chris Frantz hovedsakelig bruker visper, sier også en del om temperaturen på musikken.

«Naked» er ikke så umiddelbar som f.eks. «True Stories». Men jeg har en sterk mistanke om at den kommer til å vare lenger.

(Det Nye, 19. april 1988)

Prefab Sprout: “From Langley Park To Memphis” (CBS) ***(*)

Det er mulig de har glimtet i øyet, det er mulig de koser seg med Elvis og ler av Springsteen, det er mulig det klør litt i bena når de strør ut sine shuffle-rytmer, det er mulig Paddy McAloons godmodige stemme kan føles som en nær venn.

Likevel er Prefab Sprout blitt et kjedelig band. Det blir for laidback, for pyntelig, for mye lakksko. Og da hjelper det ikke at Paddy fremdeles skriver tekster som kan bite.

«From Langley Park To Memphis» er nok en runde velkomponert ørefyll for 1988.

(Det Nye, 3. mai 1988)

Joni Mitchell: “Chalk Mark In A Rain Storm” (Geffen/CBS) ****

Ingen egentlig overraskelse her. Men hvem trenger det når Joni Mitchell gjør det hun kan som best hun kan? Tekster som både har rammene og ordspillene som hurtig engasjerer og fascinerer. Et musikalsk underlag som like hurtig finner tonen, og det eggende monotone gynget.

Atmosfæren liksom vibrerer sin egen mørke magi, dypt ned i Jonis versjon av det mytiske Amerika. En slags visejazz med poncho og indianerfjær.

LP'ns svakhet er også typisk for Joni Mitchell. Hun har problemer med å skrive melodier, sangene hennes er stillestående på en fascinerende måte, men de mangler struktur. Formløsheten får musikken til liksom å glippe unna bevisstheten; du hører platen, og når den er ferdig, sitter ingenting igjen.

(Det Nye, 3. mai 1988)

Den bitre sinnatagen med den mest triste og klagende stemmen i verden. Morrisey er tilbake. Uten The Smiths, i ny musikalsk innpakning. Det åpne, sympatiske lydbildet, de forsmådde og hatefulle tekstene og stemmen gjør likevel «Viva Hate» til en ganske naturlig forlengelse av The Smiths. Med den forskjell at noe av magien liksom har flasset av.

Stephen Street (gitarer, bass) må ta ansvaret, for han skrev all musikken. Han får til flytet — bitvis guddommelig i de roligste, svaieste sangene — men han makter ikke å skape like personlige melodier som The Smiths gjorde. Street blir altfor avhengig av riktige arrangementer og effekter. Han får mye ut av strykerne, men tilsvarende lite ut av forvrengt el-gitar og oppdrevet rytme.

Likevel er «Viva Hate» en godkjent start på Morriseys solokarriere. Spesielt de sparsomt arrangerte, rolige visene holder herfra til evigheten.

(Det Nye, 19. april 1988)

Årets Curiosity Killed The Cat. Kjekke lugger, medrivende danserytmer og iørefallende refrenger. Storvokste greier sett fra en studio-teknikers side. Og plateselskapet kroer seg, selvfølgelig, for i Storbritannia har folk gått fullstendig av skaftet for Bros. Selv kan jeg bare melde at alt det du venter å finne på en britisk dansepop-plate fra 1988, finner du her (bare betydelig bedre gjort enn gjennomsnittet). Også et par små hvite forsøk på å være Michael Jackson.

(Det Nye, 3. mai 1988)

Amerikansk produsert, en bøling suverene amerikanske musikere. Oh yes, Feargal frier til USA, voksenpop’ens hjemland. Men skjønt lyder og klanger gir oss bildet av den totale fordragelighet, er det ikke mye her som skaper ordentlig appelltitt. Låtene blir stort sett for middelmådige, arrangementene for begivenhetsløse.

Alt vi sitter igjen med er Feargals guddommelige stemme. Og et par-tre oppriktige ballader som gir den noe å bryne seg på. Akkurat da slår gnistene opp ryggraden. Men ellers er «Wish» en tam og trygg ting som godt kan snurre på grammofonen, men som ikke gjerne kan la være.

(Det Nye, 3. mai 1988)

Was (Not Was): “What’s Up, Dog?” (Fontana/Polygram) ****

Et annerledes soul-band. Til fingerspissene glitrende musikere med fin kontroll over groovet. Og med en overrumplende sans for humor som boltrer seg fritt i de meget fascinerende tekstene. Was (Not Was) refser samfunn og politikere, med skarp tunge og glimt i øyet. Iblant blir de rare. Iblant blir de uventet kommersielle.

Men som oftest binder de alle sine luner til et boblende, medrivende soulkomp som kanskje kan virke litt vel trygt, men som lever flott i CD-mediet. At de har fått Frank Sinatra Jr. til å gjøre et patetisk forsøk på å låte som selveste pappa, forteller litt om deres bisarre ideer.

(Det Nye, 10. mai 1988)

The Clash: “The Story Of The Clash Volume 1” (CBS) ******

Dobbelt samle-album uten et eneste kutt fra The Clash’ siste LP «Cut The Crap» (1985). Da må den jo være bra! Og det er den. 28 kutt. Fra den spede punken i 1977 og hodestups videre via klassikere som «White Man In Hammersmith Palais», «London Calling» (herlig! HERLIG!), «Spanish Bombs» (med ekte dårlig lesping), «Guns Of Brixton» og «Bank Robber» til «Rock The Casbah» og «Straight To Hell» (boysl!).

Utvalget kan selvfølgelig diskuteres, men jeg godkjenner det begeistret (selv om «London Calling»-albumet bør kjøpes først). Slik Clash-musikk lager de ikke lenger!

(Det Nye, 10. mai 1988)

OBS!

Jeg regner det som usannsynlig at mange legger merke til at jeg har økt antallet stjerner fra det originale utklippet som bare ga albumet tre. Men det var altså en trykkfeil (noe teksten tydelig gjenspeiler) som ergret meg da, og som jeg endelig har fått rettet opp nå.

Leonard Cohen: “Songs Of Love And Hate” (CBS) ******

Den mest dystre og nakne av alle Cohens plater. Bygget over mannens pirkende akustiske gitarspill, og fremlagt med hans mørke, messende stemme. CD’n åpenbarer skjønnheten i de usedvanlig diskret arrangementene hvor hviskende kvinnekor, blåsere og strykere lever sitt eget liv som flakkende skygger mot bakveggen.

Tekstene er skimrende magi fra et menneske bergtatt av sin egen sjelekval. Snart skjøre, snart sårt selvmedlidende. Snart vakkert lengselsfulle, snart skjærende beske. Skjønt den kom i 1971, er Songs Of Love And Hate fremdeles den Cohen-platen som fascinerer meg mest og griper meg dypest. Spesielt «Avalanche», «Last Year’s Man», «Dress Rehearsal Rag», «Famous Blue Raincoat» og «Joan Of Arc». “Last Year’s Man” inneholder, sett i den sammenheng den fremkommer, Cohens kanskje skjønneste strofe:

the wilderness is calling all its children back again

(Det Nye, 19. april 1988)

OBS!

Jeg gjenoppdaget gamle favoritter, nå på CD, hvilket jo plutselig var blitt det eneste gyldige formatet for samtidens plateanmeldere. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare ga den 5 stjerner. Det må være en feil. Det albumet har jeg elsket vettet av helt siden det dukket opp i verden i 1971. Så nå får det seks.

The Band m/venner: “The Last Waltz” (Warner Bros) (Soundtrack) ******

Høsten 1976 sa Robbie Robertsons The Band takk for seg med noe midt imellom storslagen høsttakkefest og konsert. Sammen med venner som Bob Dylan, Eric Clapton, Neil Young, Van Morrison og Joni Mitchell skapte de en av tidenes varmeste og beste rock-forestillinger.

Begivenheten kom både på plate og video. Der ble også en egen avdeling kalt «The Last Waltz Suite» (innspilt i studio) inkludert. Nå er hele stasen omsider tilgjengelig på to CDer. Den perfekte lydgjengivelsen har ikke akkurat forringet musikken.

Hei alle nybegynnere som nettopp har oppdaget Robbie Robertson! Bedre innføring i hans fortid finnes ikke!

(Det Nye, 19. april 1988)

April

Anne Grete Preus: “Fullmåne” (WEA) ***(*)

Anne Grete synger Jens Bjørneboe. Hun velger en asketisk og estetisk form som nok kler diktene. Men gir hun dem mer liv enn de har på boksidene? Instrumentering er dus og naken, melodiene forlater sjelden sin diffuse blanding av vise og jazz. En avstemt blåser, noen tinglende piano-toner, et og annet fett, oppdrevet arrangement.

Musikken søker en poetisk form som bevisst holdes i tømme bak Anne Gretes mørke, hudløse stemme. Hun deklamerer mer enn hun synger, gjerne med et visst slektskap til den kabaret-tradisjon hun så vellykket oppsøkte med Can Can. Likevel opplever jeg aldri at «Fullmåne» blir noe mer enn en slags dyster pyntelighet. Den er både betagende og behagelig å høre på, men den er også ganske uspennende og forutsigbar.

Bjørneboes ord behandles muligens med så stor respekt at hverken Anne Grete eller musikerne våger å gi seg selv i disse diktene. De legger kulisser, smakfulle kulisser, men sjelden noe mer. Kanskje Can Can burde fått sjansen til å gjøre «Fullmåne» i stedet?

(Det Nye, 10. mai 1988)

Ziggy Marley And The Melody Makers: “Conscious Party” (Virgin) ***

Han låter umiskjennelig som pappa Bob. Det svale gynget, den døsige fabulerende røsten. Mildt engasjert i samfunn, religion og forbrødring. Veldig behagelig å høre på.

Men også ganske uspennende. Melody Makers virker mettere og mer opptatt av å forskjønne enn Wailers, og Ziggy har verken intensiteten eller melodi-øret til Bob. Potensialet skal vi imidlertid ikke ta fra ham, og «Conscious Party» er et brukbart utgangspunkt.

(Det Nye, 10. mai 1988)

Tracy Chapman: “Tracy Chapman” (Elektra) ****(*)

Hadde denne LP’n kommet for ti år siden, ville vi skreket i fryd og sagt at nå er jammen oss Joan Armatrading forut for sin tid. Idag nøyer vi oss med å konstatere at Tracy er et stort talent som kombinerer veldig mye av det Armatrading kan med litt av det Joni Mitchell kunne.

Hun går hardt ut med en feiende revolusjonsvise, men stabiliserer seg etter hvert et sted inne i ettervirkningene av den amerikanske drøm, med armene fulle av historier om brustne sjeler som søker kjærligheten, og som ikke alltid har så lett for å finne den.

Kompet er rundt, dempet med leken perkusjon, gyngende beat, diskret brusende keyboards og bøyde gitartoner. Og lyden er så lekker som det lekreste 1988 kan by på.

(Det Nye, 7. juni 1988)

Danny Wilde: “Any Man’s Hunger” (Geffen) ****(*)

Nam nam! Orn’tli oktan-pop for vårs som ikke bruker sandaler til daglig. Danny Wilde har trøkket til Bryan Adams, stemmen til Marshall Crenshaw og noen av de melodiske krumspringene til Squeeze.

Det blåser svært og voldsomt fra gitarene, kompet dunker deilig saftig, og stemmen hans rykker og drar i tauene. Det står i en salig foss ut av høyttalerne, og jeg vil bare ha mer. Særlig når jeg cruiser ned landeveien med vinduene nede og solen midt i fleisen. Akk sommer!

Danny er mannen, og denne LP’n bør bli obligatorisk lytting for Stage Dolls før de begynner på sin fjerde LP.

(Det Nye, 7. juni 1988)

Og når vi likevel er inne på sommeren. Her kommer en plate så solvarm og stemningsfull at åtte stekende timer på stranden føles som en klissvåt, bister regnværsdag i forhold.

Den legendariske country-produsenten Owen Bradley har pakket k.d.s glassklare tenor inn i arrangementer som renner over av kjærlighet til ultra-tradisjonell og ekte country-musikk. Loretta Lynn og resten av supercowboyene med skjørt får bare rydde plass. k.d. lang hører hjemme der oppe blant de beste.

Nydelig utvalg av låter, ubeskrivelig vakker og vever stemmebruk. «Shadowland» er som skapt til lyse sommernetter (jeg tror til og med den hjelper mot innsektstikk).

(Det Nye, 7. juni 1988)

Neil Young & The Bluenotes: “This Note’s For You” (Reprise) ******

Ny kursendring fra Neil Young. IGJEN! Nå er mannen nede i bluesklubbene med et timanns band i ryggen og pumper det ut: rhythm & blues båret på en feit blåser-seksjon, en aldeles uimotståelig rullende bass — og Neils gitar som lirker ut det ene rått inspirerte blues-løpet etter det andre (gjerne kjørt som stafett med blåserne).

Det svinger uhyggelig, og selv om Neil har sine ord i behold når han kaller dette blues, så ivaretas også oseaner av det som gjorde ham så stor for ett og to ti-år siden: stemmen, gitaren, sjelen. Og ordene. Skjønt han holder seg til blues-skjemaet — enkle, korte strofer som gjentas flere ganger — virker det han sier hverken forenklet eller lettvint. Neil mestrer formen, og finner umiddelbart ordenes og musikkens nerve.

«This Note’s For You» svinger som et helvete, og likevel har Neil funnet plass til et par vidunderlige nakne viser. Som alltid lar han seg altså ikke låse i den formen han velger.

(Det Nye, 31. mai 1988)

Cheap Trick var enormt populære i 70-årene. Musikalsk en blanding av heavyrock og The Beatles, med stor forkjærlighet for pompøse allsang-refrenger. Gitarist Rick Nielsen spilte på sin iøynefallende image, en slags tegneserieaktig fruktkø-versjon av Angus Young.

Nå forsøker de på comeback, merkbart eldre, men også merkbart i form. Nesten alle låtene stinker slager lang vei. Det går på meget bærbare melodilinjer, feiende refrenger og et skikkelig gitarøs som føles deilig når du skrur forsterkeren opp til 11. 80-årenes syntetiske klanger setter litt vel farge på musikken, og jeg skal ikke påstå at «Lap Of Luxury» sikrer seg en plass i pop-historien. Men det er i hvert fall godmodig gøy.

(Det Nye, 31. mai 1988)

The Jesus And Mary Chain: “Barbed Wire Kisses” (Blanco Y Negro/WEA) *****

Verdensmestere i fuzzgitar og skipsverft-ekko. The Jesus And Mary Chain plogvender hele rock’n’roll-historien med et herlig glimt i de gule øynene sine. De får larm til å låte deilig, deilig, og de får den saktest duvende låt til å virke som om den går i 243 km/t.

Det durer, det skraper, det er skumle skygger og masse mørke, det er dystre klemt fra dommedags-klokkene. «Barbed Wire Kisses» samler single B-sider og studio-rester på én LP. Spranget i tid merkes ikke, det er blitt en overraskende homogen samling. Som må spilles usedvanlig høyt.

Surf-musikk, sodapop, speedpunk, Lou Reed eller Dylan? Alt er rørt sammen i The Jesus And Mary Chains sorte gryte. Slikt heksebrygg lager man ikke lenger!

(Det Nye, 31. mai 1988)

Eric Clapton: “Crossroads” (Polydor) (CD-boks) ******

Denne boksen med fire CD’er (73 låter) og illustrert hefte er velsignet oppriktig i sitt forsøk på å både gi et tverrsnitt av Eric Claptons lange, omskiftelige karriere og å hylle mannen. Og Gud skal vite at både vi og han fortjener det.

Eric Clapton er ikke de store overskriftenes superstjerne. Han er en varm, liten mann som er kommet dit han er i kraft av sitt talent, sin dyktighet og sin evne til ikke å henfalle til nesegrus selvbeundring. Claptons drivkraft var (og er) alltid kjærlighet til og respekt for musikken. Og hans styrke har alltid vært ærlighet.

Bare en kort periode (1966–67) lot Eric seg til en viss grad forføre av publikums og kritikernes unisone brøl: «Clapton er Gud!». Det var i super-trioen Creams første leveår, den gang lange gitarsoloer var det flotteste man hadde hørt og alle trodde Eric Clapton var den dyktigste sologitaristen i universet.

En viss Jimi Hendrix sørget for at alle tilløp til stormannsgalskap fordampet i unge Eric.

Av Creams aske (oppløst i 1968) oppsto kimen til den Eric Clapton vi kjenner idag. En ydmyk og forfinet gitarist som konsentrerer seg mer om komp, fremdrift og diskret lekenhet enn om selvbevisst ego-sprading.

«Crossroads» henter kutt fra alle stasjonene i Erics karriere. Fra Yardbirds (1963/64) via John Mayall’s Bluesbreakers, Cream, Blind Faith, Delaney & Bonnie og Derek & The Dominos til de siste 14 år som soloartist.

Mange av hans beste og mest kjente innspillinger er inkludert. Men også en god del stoff som aldri har vært utgitt før — inkludert kutt fra Derek & The Dominos’ forsøk på å lage sin LP nr. 2.

«Crossroads» er simpelthen en suveren samling låter, og en utrolig fascinerende reise gjennom 25 års pophistorie.

(Det Nye, 19. juli 1988)

Jane Wiedlin: “Fur” (Manhattan/EMI) ****

Som Belinda Carlisle har Jane Wiedlin sin bakgrunn fra Go-Go’s. «Fur» er hennes andre og beste LP. Janes stemme er behagelig innsmigrende (på sitt mest kattete kan den minne om Madonna), og låtene hennes er en lettere og mer bekymringsløs pop enn Belindas.

Britiske krefter tar sentral plass på albumet — spesielt er Climie Fisher ruvende til stede. Man går ikke akkurat av skaftet over «Fur», men den flagrer glad og lett på sommerbrisen — og gir deg samme øyeblikkets lykke som en fruktis.

(Det Nye, 26. juli 1988)

The Madness: “The Madness” (Virgin) ***(*)

Et slags come-back, bortsett fra at Madness nå heter The Madness, består av færre musikere og spiller en annen slags pop. Det lystige svinget med den freidige ska-luggen har definitivt måttet bite i gresset. Vi tar opp tråden langt inne i det mørke som Madness på sitt mest dystre slapp for to år siden.

Det er låter som mumler og går, halvt ute av fokus, mudret instrumentert, og det eneste Suggs orker å formidle er noe midt imellom sorg og resignasjon. Føles det slik å bli gammel? Bare ved et par anledninger kipper kompet på seg ska-tøflene, og blåser sårt tiltrengt luft inn i atmosfæren.

The Madness krever sin lytter. Og den vokser sikkert over tid. Men savnet etter det gamle Madness (sjekk dagens hitlister i England!) er så stort, at jeg liksom ikke klarer å slå meg til ro med det.

(Det Nye, 31. mai 1988)

Sist vi traff dem, var fremtiden så lys at de måtte bruke solbriller. «Eden Alley» går ikke noe særlig videre. Det samme hektiske underlaget av trommemaskin og ruggende bass. Det samme dominante og veldig rytmiske gitarspillet. Den samme nesten barnslige bruken av iltert munnspill. Den samme uttrykksløse stemmebruken.

Og igjen er tekstene en fascinerende blanding av kryptisk hjernespinn og hverdagslige historier med mørke, bisarre undertoner (personlig synes jeg «Sample The Dog» tar kaken). Noen av låtene flyter lett og iørefallende omkring i skjæringspunktet mellom vise og rock. Andre blir mer stakkato resitering over et monotont og eggende rytme-komp.

Nok en samling låter å sette tenner og intellekt i, men det spørs om ikke duoen snart bør utvide formen.

(Det Nye, 16. mai 1988)

Everything But The Girl: “Idlewild” (Blanco Y Negro/WEA) ****

Velkommen til en rekke døsige sommer-formiddager. «Idlewild» er sånn musikk som du spiller når du har all verdens tid og solen svir hustakene og vinduene står på vidt gap med gardinene sakte blafrende i den usynlige trekken, og ingenting skjer utover denne velsignete følelsen av ro.

Det er akvarellmusikk, luftig, nesten gjennomsiktig der vevre melodilinjer forsiktig strekkes opp av Tracey Thorns stemme, av en diskret saksofon, av akustiske gitarstrenger, av en pianist som omtrent beføler tangentene — alt mens grunnkompet skyfler sin søvnige taffel.

Jazz? Viser? Pop? Umulig å slå spikeren inn noe sted her. Det er i hvert fall bakgrunnsmusikk for en stemning. Uklanderlig delikat. Og dørgende kjedelig hvis du fristes til å bli en oppmerksom lytter.

(Det Nye, 16. mai 1988)

Thomas Dolby: “Aliens Ate My Buick” (Manhattan/EMI) ****

Coveret er en herlig pastisj over amerikanske science fiction B-filmer fra 50-årene. Musikken et widescreen-vidunder for CD-hoder. Masse rare lyder og overraskende brytninger — alt mens beat’en dunker og går, dunker og går.

Det kan låte som feiende flott swing-pop, som stikkende morsom Frank Zappa anno 1971, som Frankie Goes To Hollywood — men mest av alt er musikken omformede utdrag av dagens funk-pop tilført noen dråper salsagøy (og sanger med trombone-solo er herlig! — sjekk «My Brain Is Like A Sieve»).

Tekstene er pepret med saftige hentydninger til saker og ting som skjer under beltestedet, selv om de ved første øyekast dreier seg om uskyldige saker som amerikanske biler, sterkt krydder, sjokolade og verdensrommet.

Et artig prosjekt, men låtene (det er bare syv av dem) er avgjort for lange.

(Det Nye, 24. mai 1988)

The Men They Couldn’t Hang: “Waiting For Bonaparte” (Magnet/WEA) *****

Noen vil kanskje føle at disse karene slekter på The Pogues. Men den oppmerksomme lytter merker fort at The Men They Couldn't Hang hygger oss med en britisk blanding av rock og folkemusikk, og at deres forgjengere mer er Big Country/Skids enn The Irish Rovers. Riktig nok finnes det ingen høyoktan-gitarer fra det skotske høyland her.

Isteden baserer gruppen seg på tradisjonelle instrumenter som tinnfløyte, mandoliner, bazouki og et søtt lite trekkspill. Mens grunnkompet er bass, trommer, elektrisk rytmegitar og akustiske gitarer.

«Waiting For Bonaparte» er et hyggelig keltisk svermeri, lett og luftig arrangert med forteller-glade tekster — og en halvliter øl på disken. Ikke de aller sterkeste melodiene, kanskje, men hvor finnes de i 1988?

(Det Nye, 21. juni 1988)

Mai

Fairground Attraction: “The First Of A Million Kisses” (RCA) *****

Et av årets funn. Slo gjennom med herlige «Perfect». Og beviser med denne debut-LP’n at slageren ikke var noen slumptreff. Bandet virker allerede suverent modent, stilen har de så under huden at det sitrer. Og stilen er noe du plukker opp fra gaten, fra slitne kaféer og trange smug, fra de melankolske øynene til en boms i rennesteinen, fra lyden av en ensom trompet i storbynatten, fra filmer om mennesker hvis følelser brenner tvers igjennom all armod.

Fairground Attraction er ekte barn av byen, men deres virkemidler er lune. Akustisk bass, akustiske gitarer, et velsignet enkelt trommesett (med visper), en twangy el-gitar, et forsiktig dryss av slikt som vibrafon, klokkespill, mandolin. Og det hele ledes av Eddi Readers nydelige stemme som avdekker hver tones blues med overveldende selvfølgelighet.

Samlet utgjør brikkene et høyst egenartet bilde, samtidig som bandet mer fremhever enn skjuler sine innflytelseskilder: cool-jazzen, swing, blues, gatemusikanten. Det store er at de makter å gjøre usedvanlig iørefallende popmusikk av dette.

(Det Nye, 27. september 1988)

Nydelig stemme, lekkert spilt — åleglatte synkoperinger. Det er som å se slow motion repetisjoner av Norges vinnende sten i curling-VM. Jeg klarer ikke å si noe mer om denne LP’n. Etter en ukes iherdig lytting er jeg like klok. Sade er Sade.

Om hun så lar det gå 15 år mellom hver LP, føles det som om tiden har stått stille. Mens du hører på «Stronger Than Pride» gjør den det virkelig med fynd og klem. Cool soul? Gjerne for meg. Selv lurer jeg på om jeg tør svømme på dypet i sommer.

(Det Nye, 7. juni 1988)

«Stay On These Roads»: En nydelig ballade med tekst så ensom som polarnatten og en følsomhet skjør som porselen.

«The Blood That Moves The Body»: En buktende pop-låt hektet på et suverent medrivende synth-bass-tema og et jagende spøkelseskor som får blodet til å fryse i årene og en tekst med skummel dobbeltbunn som matcher «I’ve Been Losing You».

«Touchy!»: En huggende danselåt full av kjærlighetens klaustrofobi, og et mellomparti som forener gitaren med ulende munnspill.

«This Alone Is Love»: En diffus akvarell over ensomhet, sjelekval og jeg’et s oppløsning.

«Hurry Home»: Ytterligere et spøkelsesaktig stykke basert i stakkato synth-markeringer og en vokal som veksler fra å flyte over til å stramme til rundt rytmen — mens ordene er en reise hjemover på selverkjennelsens hurtigtog.

«The Living Daylights»: Den nye versjonen, mindre pompøs, mer rett på sak — med det messende koret som beste salgsargument.

«There’s Never A Forever Thing»: Et overjordisk vakkert stykke massert av lengselsfulle synth-klanger, mildt omgitt av akustiske gitarer og krydret med lyden av en brå langfløyte — ordene flyter inn i skumringen, sønderrrevet av kjærlighet og hvilende på noe uvisst; den Waaktaarske undergangsstemning.

«Out Of Blue Comes Green»: Mortens store vokaloppvisning, han slynger stemmen mot alle høyder, han lar den krype sammen i stille smerte, han lar den hardne til stål — alt i et storslagent arrangert landskap av klingende tangenter, fosforiserte el-gitarer og slørete kvinnestemmer, og igjen siver undergangsstemningen ut i ordene, en resignert dialog med mors og fars-figurene ... og døden.

«You Are The One»: Den eneste lettbente svisken i selskapet, spenstig pop-låt stivet opp med synthblåsere og beatlesk koring, men den går aldri noen steder.

«You’ll End Up Crying»: Ruslete småpønk, men ikke spesielt vellykket sak forsiktig svøpt i synth-strykere og en forsølvet trompet, med triste ord om morsbinding og uselvstendighet.

Dette er de ti bitene som utgjør A-HAs LP nr. 3. Kritikerne har gitt den hard medfart. De synes platen er tam og kjedelig. Jeg synes den er et modig vågestykke. I stedet for å velge de mest åpenbare veiene der melodier og refrenger kjipper lystig mot mål, har A-HA skapt en samling låter som ofrer det iørefallende for det stemningsskapende. Enkelte hit-emner finnes — spesielt de tre som åpner LP’n —, men først og fremst har trioen lykkes i å frembringe sanger som sammen skaper en helhet.

Og i denne helhet er Pål Waaktaars tekster usedvanlig sentrale. De angir en tone som musikken vakkert ivaretar. Vi snakker svimlende Weltschmerz (og de av dere som ikke forbinder noe med dette ordet, kan trygt lese Goethes lille roman, «Den unge Werther»). Vi snakker den store ensomhetsfølelsen som hvert eneste menneske opplever selv om det er omgitt av kjæreste og venner. Eller for å si det deLillosk: Å leve er en ensom ting.

I A-HAs hender blir dette hverken plumpt eller sort, de evner å gi budskapet en skinnende glans av bittersøt skjønnhet. Det er nydelige klanger satt mot iskalde gufs av noe ubestemmelig truende. Musikken og ordene danner et abstrakt maleri over det å være menneske, spesielt det å være et ungt menneske idag.

La gå at musikken til tider mister fasongen og blir utflytende, la gå at Påls tekster er litt for glade i lyriske svulstigheter. Summen er likevel en plate som vil noe mer enn nr. 1 på hitlistene.

Jeg vil på ingen måte hevde at de med «Stay On These Roads» har malt sitt mesterverk, men de har våget å følge seg selv fremfor å fri til det umiddelbare. Kanskje koster det dem posisjonen som alle europeiske tenåringers yndlinger (sjekk coveret: idolbildet under en haug glasskår, er det A-HAs farvel til popstjernen, og en profeti om kunstnerisk frihet?). Men det er en liten pris å betale for kunstnerisk oppriktighet.

Med «Stay On These Roads» kan A-HA trygt møte sitt eget speilbilde hver morgen.

(Det Nye, 31. mai 1988)

Prince: “Lovesexy” (Paisley Park) ******

Så er det velkommen til Princes forunderlige verden igjen. Og jeg kan bare ønske god fornøyelse. «Lovesexy» er like uimotståelig fascinerende som mannens seneste LPer. Erotisk gudfryktig, genial, stinn av rare påfunn, men alltid holdt i tømme av en naken, slagfast grunnrytme.

Det er Princes høyst originale og personlige versjon av funk. En funk som ikke bindes av noen lover. I Princes verden er alt tillatt. Han kler av og på låtene som det passer ham med en manisk utålmodighet. Intet får hvile i ro. Bortsett fra beat’en. Den går og den går, tung og skarp. Mens Princes falsett hikster og stønner, iblant speedet opp (eller ned).

Sangene på «Lovesexy» er musikkens svar på kaleidoskopet. Fargene er bedøvende, deres sammensetning i stadig forandring. Og ingen lyd, ingen effekt, intet instrument får dominere mer enn strengt nødvendig. Her dukker det opp en psychedelisk gitar-solo, der faller brått en porsjon rap’ing og scratching inn (blant annet i den utvidete versjonen av «Alphabet St.»), her ramler alle bitene fra hverandre bare for å samles om noe som mest av alt minner om ny musikk, der pepres brått omgivelsene av en hissig blåser-seksjon.

Alt tett, tett forankret i rytmen. Og skjønt Prince tillater seg det meste, finnes her ikke en eneste låt som ikke rider ut av høyttalerne på et magisk iørefallende pop-tema (og for en gitar han fører!).

Så fri omgang med popmusikkens kommersielle lover har vi egentlig ikke hørt fra en mega-artist siden The Beatles. Og det er der oppe Prince hører hjemme. Når 1988s historie skal skrives, blir «Lovesexy» en av de få platene (om ikke den eneste!) man ikke kommer utenom.

(Det Nye, 14. juni 1988)

Bob Dylan: “Down In The Groove” (CBS) **(*)

Vi var litt tidlig ute med anmeldelsen av denne — 2. februar for å være nøyaktig. Og det var jo dumt. I mellomtiden fikk Dylan kalde føtter og utsatte utgivelsen. Ryktene fortalte at han enten kom til å skrinlegge LP’n, eller bytte ut en rekke av låtene med noe han hadde gjort sammen med Aztec Camera.

Det ble ingen av delene. Den nye «Down In The Groove» fjerner «The Usual» (som allerede var inkludert på Hearts Of Fire-soundtracket) og den usigelig slarkete «Got Love If You Want It». Men erstatningene har ingenting med Aztec Camera å gjøre. I stedet får vi «Had A Dream About You, Baby» med Eric Clapton og Ron Wood (til overs fra Hearts Of Fire) og «Death Is Not The End» med Robbie Shakespeare, Sly Dunbar og Mark Knopfler (til overs fra Infidels).

Fremdeles er altså «Down In The Groove» et usedvanlig kortspilt (til Dylan å være) og skjødesløst album. Mesteparten låter som om det ble innspilt i en garasje på ettermiddager. Det er en går-det-så-går-det-innstilling som får flisene til å fyke. Men uten musikalsk kjemi. Ingen av låtene hever seg over det middelmådige.

Marginale komposisjoner som «Silvio» og «Death Is Not The End» ville havnet i skyggen på en hvilken som helst annen Dylan-LP, men her er det faktisk dem som til en viss grad redder showet.

«Down In The Groove» er verken rock’n’roll eller gospel, men forsøker å være begge deler. Min teori er at Dylan er iherdig i gang med å avmytologisere seg selv. Som sådan fremstår «Down In The Groove» som “Self Portrait” (1970) på vrangen.

(Det Nye, 5. juli 1988)

Se også februar.

Hothouse Flowers: “People” (London) ****(*)

Disse husker du sikkert fra Melodi Grand Prix. De deltok ikke, men underholdt med en feiende flott video i pausen. Hothouse Flowers er akkurat like feiende flotte på plate.

Irsk pop med beina plantet både her og der (blant annet på tærne til Bruce Springsteen). De trakterer alle instrumentene sine selv — både tradisjonelle og mer utradisjonelle (som elektrisk sitar, bouzouki og bodhran). Det gir dem både smak av grønne Irland og støvete Americana.

Vokalisten Liam Ó Branonaín har en sympatisk og grei stemme som slentrer villig langs rytmen, og som på en meget effektiv måte kan slå brå og dramatiske gnister. Selv har jeg fått brent min etter stygge hull i skjorten min etter tre ukers nonstop lytting. (Det siste var litt jug.)

(Det Nye, 19. juli 1988)

Juni

The Moody Blues: “Sur la mer” (Threshold) ****

Og Moody Blues duver videre. «Sur la mer» er stinn av mettede harmonier og bittersøt melankoli. Ingen lager så vakker symfonisk pop som dem. De kan true med utsagn som «I wanna go deep», men de gjør heldigvis aldri alvor av det.

Musikken kan bli ganske skummel, men de styrer oss alltid over på trygg Moody Blues-grunn igjen. For bak all flinkheten og alle de avanserte arrangementene, er egentlig aldri Moody Blues noe annet enn et ganske naivt popband.

Musikken låter nok litt voksent og sånn, men under overflaten er den ikke mer pretensiøs enn to Fox og en pose bruspulver (med bringebærsmak). Og det er jo ganske godt, det!

(Det Nye, 12. juli 1988)

Steve Winwood: “Roll With It” (Virgin) *****

Jeg trodde ikke de laget slik soul lenger. Så gjorde de det. Og det måtte selvfølgelig være Steve Winwood, verdens hviteste afro, med en stemme sortere enn min samvittighet en tirsdags morgen.

«Roll With It» er upretensiøs, svingende gøy. Musikerne har så til de grader kjemien inne. Den rullende rytmen, de heftige Memphis Horns, Steves tinglende piano (rett opp ryggraden) og gitarenes bøyde toner og stramt tikkende rytmemønstre.

Og Stemmen. Gjennomtrengende som sandpapir mot en glassrute, og så full av livskraft og entusiasme at den går deg til hodet. «Roll With It» er fri for overraskelser, men rik på alt det som gjør og har gjort Steve Winwood stor.

Ta den med deg hjem og nyt lyden av musikk som lever uavhengig av tid og sted — i kraft av seg selv.

(Det Nye, 19. juli 1988)

Van Morrison & The Chieftains: “Irish Heartbeat” (Mercury) ******

Van vender hjem til gamle Irland, og gjør det så fullblods fullkomment at det første møtet med platen gir deg lyst til å grine. Vakkert som irske sommerenger, rent som kildevann, hellig som menneskesjelen.

Van har med seg sin fortid inn i musikken. Kjærligheten til hans keltiske opprinnelse, til jazzmusikkens frie himmel, til kristen mystisisme, til Guds natur, til poesien. Og han formidler det hele med bevegende hjerte akkompagnert av The Chieftains’ uforfalsket skjønne irske folkemusikk.

Det er feler, fløyter, tinnfløyter, harper — alle disse vidunderlige instrumentene — forsiktig omsluttet av gitar, trommer og keyboards. Brorparten av repertoaret består av tradisjonelle irske sanger, arrangert av Van og Chieftains’ Paddy Moloney. Men også et par låter fra Vans senere LP’er gjenoppstår her i ny drakt — og kler det noe så urimelig godt. «Irish Heartbeat» gir begrepet «tidløs» mening.

(Det Nye, 19. juli 1988)

Her kommer et av årets store funn. En 30 år gammel mørkhåret skjønnhet fra USA. «Union» er hennes debut. Laget over en periode på 18 måneder — i USA, Afrika, England og Frankrike. Mesteparten av stoffet komponert i meget nært samarbeid med David Ricketts (fra David & David).

Det er mange programmerte maskiner i sving her, uten at musikken blir statisk eller steril — for hele tiden ruller pianotoner rundt i lydbildet med god støtte fra trommer, gitarer m.m. Låtene har et veldig atmosfærisk preg, det males storslagne følelsesbilder som drives videre og videre av besettende rytmer, manende kor — og Tonis usedvanlig personlige stemme.

Den kan være svak, den kan være stram som en buestreng, den kan være svai og yndig, den kan være triumferende høyreist — og hele tiden suger den all oppmerksomhet til seg. Mens ordene langsomt siver ned i lytterens bevissthet. Ord og bilder som alltid beholder denne tvetydige spenningsfaktoren — skjønt det nesten alltid tales om inderliggjort følelse.

Tonis stemme og den vidunderlig foranderlige musikken med dette magiske afrikanske tilsiget får en streng til å vibrere dypt inne i deg — og siden er du fortapt. «Union» er pur gåsehud.

(Det Nye, 26. juli 1988)

«Outrider» blir aldri noen god LP. Den gir vareprøver på hva Page kan gjøre med gitaren sin — spesielt denne teknikken med brått å variere instrumentets klangfarger i bedøvende deilig romklang. Men vareprøvene får aldri strukturerte låter å henge på.

Side 1 er oppdrevet. Du overkjøres iblant av den reneste gitar-kakofoni. Villskapen gjenkjennes fra Pages tid i Led Zeppelin, men Jason Bonham har ikke pappa Johns myndighet og kraftressurser bak trommesettet. Det ligner, men det tar ikke av.

John Miles synger to av låtene, Robert Plant én. Side 2 er rolig, og vies hovedsakelig til sugende, tradisjonell blues-rock — med salige Chris Farlow som vokalist på tre av kuttene. Dette låter meget bedre — fordi man her tross alt har med en strengt definert form å gjøre, og fordi Chris Farlow er en av de aller største hvite soul/blues-vokalistene.

I «Prison Blues» er det tilløp til den gamle Page-magi. Han fyrer av gitaren fra absolutt alle vinkler, men velger hele tiden å holde igjen isteden for å slippe bremsene — så den store, definitive Page-soloen kommer aldri.

«Outrider» forsøker ikke å være pretensiøs; det er et ærlig og ganske rett frem album. Og skjønt Page ikke lykkes ordentlig, har han laget et bra utgangspunkt for sin videre solokarriere.

(Det Nye, 26. juli 1988)

Elton John: “Reg Strikes Back” (Rocket) ***(*)

Coveret avbilder haugen av absurde kostymer Elton har iført seg opp igjennom årene. Betyr det at han nå endelig kaster hammen og er seg selv? Er det derfor han endelig bruker sitt eget navn, Reg, i tittelen?

Njet. «Reg Strikes Back» er nok ikke «Eksorsisten III». Den duver avsted på vant Elton-maner. Kanskje bortsett fra at CD’en domineres av tempolåter, og ikke ballader og halvrask popeleganse. Her ruller og rocker det effektivt nok. Elton fremnyter ordets klang fremover ordets makt – som vanlig. Og musikerne finner hverandre i velanrettet og til dels pompøs herlighet.

Problemet er at LP’en lider av mangel på virkelig gode låter. «Reg Strikes Back» er ekkoet av Eltons tidligere storhet.

(Det Nye, 2. august 1988)

The Style Council: “Confessions Of A Pop Group” (Polydor) ***(*)

11 låter (to av dem varer i rundt 10 minutter) med samlet spilletid på en snau time. Lekkert illustrert teksthefte. Her snakker vi valuta for pengene. Weller og Talbot (m/Dee C. Lee) har forsøkt å lage det definitive Style Council-albumet.

Og du verden så gjennomarbeidet smakfull musikken er blitt. Her males med duse farver, og arrangementene er lavstemt diskret – med vakker bruk av slikt som Swingle Singers, vibrafon, strykere, blåsere og kontrabass. Musikken er moody med slektskap til ruslende jazz og soul.

Albumets mest pretensiøse strek er den drøyt ti minutter lange suiten «The Gardener Of Eden». Den utvikles gjennom tre partier – fra et klassisk arrangement med strykere og blåsere via svingende storband-jazz (à la Jimmy Smith) og frem til en bisarr avslutning som låner fjær fra Beach Boys. Et dristig og prisverdig forsøk på å sprenge rammer, selv om resultatet er mer muzak enn spennende.

Alt i alt et uhyre smakfullt album, masse varme stemninger og en del groove – men dessverre veldig få minneverdige melodier. Best er vel «How She Threw It All Away» (fin pop-låt med islett av Earth Wind & Fire).

Wellers sterke samfunnsengasjement står som en sår tommel ut av de fleste tekstene, han har fremdeles store problemer med å få budskapet til å bli poesi.

(Det Nye, 13. september 1988)

Mercury Motors: “This Is” (Mistlur) ******

Her kommer verdens beste norske band, geni-forklart av alt som kan krype og gå av kritikere. Tre mann på ett par ski, med solid bakgrunn (Veslefrikk, DePress, Can Can, deLillos, Cirkus Modern) for egne meninger.

Jørn Christensens gitarspill er ikke av denne verden. Maken til overrumplende klangvariasjoner og direkte rett-på spill har verden ikke hørt siden Lucifer rappet engelen Gabriels harpe (eller noe sånt). Mercury Motors plasserer seg et helt annet sted i skaret som kalles blues-rock, bortsett fra at ingen av musikerne følger spillereglene. På “This Is” er alt tillatt, igjen med Jørn som den toneangivende.

Akustiske gitarer risper ville sår i rommet, elektriske toner suser dovent oppover oktavene, alt mens rytmegitaren lefser og rakler dødelig medrivende og solo-gitaren skyter ut i kneppende, bikkende toneløp perfekt utmålt i forhold til grunnkompet. Og grunnkompet? Wow!

Per Vestabys ungdommelig kåte bass tetter til og drar mens Øyvind Hansen gyver løs på trommene som noe midt imellom en rockabilly desperado og en regelrett mitraljøse.

Og om ikke dette skulle være nok, så fremstår Jørn som en meget habil vokalist.

At musikerne var dyktige, visste vi. Åpenbaringen er samspillet/kjemien, deres fenomenale rytmiske instinkt, og best av alt: evnen til å holde seg strengt økonomisk til saken.

Ingen av låtene på “This Is” utarter; de er stramt redigert, sier det de skal over en kolossal beat, og stopper.

Mercury Motors har laget en av de mest livsfriske plater du får høre i år. Men den aller beste nyheten jeg kan servere er at de låter like bra “live”.

(Det Nye, 20. september 1988)

Voice Of The Beehive: “Let It Bee” (London) ******

Den beste pop-LP’n hittil i år. To jenter og tre gutter som har funnet en uimotståelig kjemi – der inspirasjonskildene går fra 60-årenes amerikanske jentegrupper via The Pretenders og helt ut til Siouxsie & The Banshees.

De befinner seg nådeløst langt unna det teite (Go-Go’s) og det hjelpeløse (Bananarama). Disse jentene vet både hva en sang og en sangstemme er, og i ryggen har de et komp med fabelaktig punch (sjekk trommene til ex-Madness Woodgate).

Dessuten er gitaristen et oppkomme av klangfarver, en mester i overstyrt skramling og kvikksølvskimrende riffing. Og som disse låtene svinger, duver, griner og ler. Det søte og det bitre i skjønn forening.

De er mer direkte pop enn Pretenders, men spiller på et større register. Voice Of The Beehive låter både historiebok (i beste forstand) og 1988. Ja, selv folk-rock med mandoliner og fele sneier de innom i valsetakt («Oh Love»).

Let It Bee er stinn av feiende, hyperkommersiell popmusikk som mest av alt låter så utrolig riktig. Det er pop med de tre S’er: sjel, skjønnhet og sex. Jeg har sett rockens fremtid, og den stikker...

(Det Nye, 13. september 1988)

Patti Smith: “Dream Of Life” (Arista) ***(*)

Etter ni år, et bryllup og to fødsler er Patti Smith tilbake – tilsynelatende som om ingenting har hendt. Det samme rene rocke-kompet dominert av el-gitaren, garnert med diskret orgelbrus.

Den samme stemmen, skjønt hun ikke drar den like ofte ut i den veldige vibratoen. Det som bryter med våre forestillinger om «den gamle» Patti, er tekstene. Dream Of Life formidler bildet av en balansert og harmonisk sjel med mot og tro på fremtiden.

Du formelig hører lette tripp av små barneføtter og suset av en sval sommervind. Dette er ikke ekstremenes Patti Smith; tungetaleren som manisk lot seg rive mellom ytterpunktene, fra angst og fortvilelse til aggressiv kamp-jubel.

De ni årene som har gått, hennes nye livssituasjon, har resultert i en moden Patti Smith. Temperaturen er blitt dempet, uten at hun på noen måte skriver dårligere. («Where Duty Calls», LP’ns eneste virkelig svake kutt, er betegnende nok også det som minner mest om 70-årenes Patti.)

Likevel sitter jeg her og kjeder meg. LP’n mangler simpelthen intensitet.

(Det Nye, 19. juli 1988)

Juli

Crowded House: “Temple Of Low Men” (EMI) *********

«Don’t Dream It’s Over» kom som en overraskelse på både plateselskaper og publikum verden over. Og bortsett fra Crowded Houses hjemland, Australia og New Zealand, var det bare USA/Canada som oppdaget at deres debut-LP holdt like høy standard som slageren. Nå er tiden inne til å komme med å jour.

Temple Of Low Men blåser luften ut av det meste som har foregått i 80-årene. Gjennom Crowded House kan vi ønske begavete pop-melodier velkommen tilbake. Det finnes ingenting på LP’n (bortsett fra den splitter gale, psykedelske «Kill Eye») som ikke hviler på en sterk og vakker melodi.

Aldri slipper gruppen distraherende effekter løs, effektene forblir underlagt melodien og gjør egentlig aldri annet enn å øke lyttergleden. Det er Neil Finns spente, lyse vokal i en vidunderlig blomstereng av gitarer, elektriske (herlig mangfold av klangvariasjoner) som akustiske.

I denne vuggende skjønnheten kommer diskrete tilføyelser som et fløytende orgel og svevende string (av og til med en sånn eksotisk svai), litt trekkspill, himmelvevede sangharmonier (iblant bittersøtt spooky) og noen ørsmå støt fra en blåserrekke.

Crowded House bruker disse tilføyelsene på samme måte som The Beatles gjorde, og oppnår den samme kilende følelsen av magi. Temple Of Low Men er en pakke vidunderlig pop-musikk.

Med et sett skummelt fascinerende tekster som matcher. Neils ord- og billedbruk er presis som en skalpell, men rommer samtidig en utrolig poetisk sprengkraft.

Sjekk strofene fra «Never Be The Same»:

Don’t stand around / like friends at a funeral / eyes to the ground / don’t suffer in silence / ’cos we might still survive / and rise up through the mess.

Eller enda bedre: sjekk hele LP’n, og bli lykkelig. Paul McCartney og Squeeze må jo allerede grine av fryd (og misunnelse). Årets sommer-LP!

(Det Nye, 5. juli 1988)

Brian Wilson: “Brian Wilson” (Sire) ******

I mange, mange år så Brian Wilsons hjerne ut som en dobbel cheesburger med løk. Veien ned var bratt og lang for dette geniet som sammen med sitt Beach Boys var iferd med å vippe The Beatles av pinnen i 1966/67.

Den store, ensomme mannen ble et fleskeberg mer kjent for sitt mat-, pille- og psykiater-forbruk enn for sine enestående evner som komponist, arrangør, musiker og sanger.

Så kommer denne hans første solo-LP som lyn fra klar himmel, og plutselig står tiden stille. «Brian Wilson» bruker ingen Beach Boys-medlemmer, likevel er den det beste Beach Boys-albumet på nesten 20 år, og definitivt i slekt med gruppens og Brians store magnum opus fra 1966, «Pet Sounds».

Korharmoniene skyller gjennom sangene som solbelyste brenninger, tindrende, tindrende. Og musikken velter seg innover og utover med en Spectorsk selvfølgelig, uten å miste disse ørsmå, barnlige Wilson-detaljene – som det spinkleste klokkespill, rislende akustiske strenge-instrumenter og hans spesialitet: de spindelvevede keyboards-tonene.

«Brian Wilson» er underverkets tilbakekomst – sangene klinger så sommerlig uforpliktende vakkert iørefallende at tærne krøller seg, og samtidig har de den katedralens avanserte og storslagne arkitektur. Popmusikkens naivitet smeltet sammen med symfoniens mangfoldighet. Naken i det veldige.

«Brian Wilson» er også en rørende oppsummering av Wilsons liv de siste 20 årene – smerten, angsten og livsviljen. Mannen har begynt å skrive lommesymfonier igjen.

(Det Nye, 9. august 1988)

Mark Germino: “Caught In The Act Of Being Ourselves” (RCA) *****

Mark Germino er en songwriter som suger deg inn i sangene sine før du i det hele tatt har oppfattet ordene. Han har et usedvanlig talent for frasering og rytmikk, og stemmen hans er et følsomt og litt slitent instrument som kan minne om alt fra Warren Zevon til John Prine (med litt av Steve Forberts rastløshet på toppen). Du hører øyeblikkelig at bakgrunnen hans er mer country og landeveisviser enn pop. Samtidig skriver han melodier som er nettopp melodier, og plasserer dem i de mest smakfulle arrangementer der understatements alltid foretrekkes for det overlessende.

Låtene får et fyldig og organisk lydbilde – nesten alltid dominert av akustiske gitarer og Marks stemme, men gjerne utvidet med orgel og elektriske gitarer over et mjukt, rundt grunnkomp som gir låtene herlig fremdrift. Ingen av de ni kuttene er dårlige, og i hvert fall fire av dem er pur magi – inkludert tittelkuttet som er en overjordisk vakker duett med Jennifer Warnes. Germino er like umiddelbar som Huey Lewis, men musikken og tekstene hans har dybder og evigvarende kvaliteter som gamle Huey bare kan spytte langt etter. Denne CDen skal jeg jammen skaffe meg (og så gjorde jeg det).

(Det Nye, 23. august 1988)

Claudia Scott & Casino Steel: “Scott & Steel” (Scott & Steel) ****

Det sies at den beste rocken skapes når artisten er sulten og slåss for livet. Hvis det er riktig, forklarer det hvorfor deler av «Scott & Steel» gir meg gåsehud. De finansierte innspillingene selv, pantsatte alt de hadde og lånte enda litt, så fikk det briste eller bære.

«Scott & Steel» representerer Claudia Scotts strålende gjennombrudd som komponist og rock-sangerinne, og slenger samtidig ut et par av de beste låtene Casino har skrevet ever — og duoens band spiller med et overskudd, en oppfinnsomhet, et driv og en suveren musikalitet som svært få norske band er i stand til å matche. Der har du tragedien. Jeg sier ikke at «Scott & Steel» er årets LP, for det er den så langt ifra, men det beste her danner utgangspunktet for noe som kunne blitt en usedvanlig fruktbar platekarriere. I stedet blir våre venner nødt til å rømme landet, eller noe sånt. Hva vet jeg?

Åpningskuttet, Claudias «Do You Believe In Love», er simpelthen en av de herligste pop-låtene du får høre i år, drevet frem av en røst så klar og bønnfallende varm at du kan grine, og et komp som omtrent svimler av yre, drivende gitar-linjer. Hennes «There Is No Truth» (melodien er vel strengt tatt løftet fra Bowies «Heroes», men skitt au) kommer ganske nær. Og så har du Casinos feiende «Alison Likes Girls», så forførerisk kommersiell og rampete tekstmessig at jeg tror Gary Holton ville gått gjennom ild og vann for å få lov til å synge den.

Hovedinntrykket blir selvfølgelig en god del tammere enn dette, Claudia (som dominerer CD’en med hele 7,5 av de 11 kuttene) har en tendens til å skrive de samme sangene flere ganger. Likevel. «Scott & Steel» har mange store topper, et vanvittig velformulert gitar-driv og en jublende tilstedeværelse som smitter noe voldsomt over på lytteren. Hør den i stedet for å ignorere den!

(Det Nye, 23. august 1988)

August

Little Feat: “Let It Roll” (Warner Bros) *****

Kan Little Feat gjenoppstå uten legenden Lowell George (døde i juni 1979)? «Let It Roll» gir oss bekreftelsen midt i trynet. Hoi hoi! for en tilbakekomst! Og som man plutselig merker at man har savnet dem! Little Feat – kanskje det mest musikalske og spennende – og definitivt det mest svingende bandet USA kunne tilby i 70-årene. De spilte musikk av en annen verden, så rotfast, så leken, så full av overskudd, så presist formulert at selv de roligste kuttene tok pusten fra deg. Wow!

Rytmepumpen ledet av Richie Haywards trommer, en briljant oppvisning i hva det utelatte og det uventete kan skape av bevegelse og dynamikk. Gitarene, de iltert bikkende tonene, de sugende riffene, sliden som griner og drar. Og koket av instrumenter som løkker, hopper, trykker og dytter rundt disse hjørnestenene.

Little Feat var rene oppslagsboken i groove, med et musikalsk utgangspunkt i New Orleans (groovets hovedstad). Alt og litt ekstra levert med utrolig presisjon og musikalitet. Og hva gjør dette bandet nå om ikke å ta opp tråden med suveren selvfølge! «Let It Roll» er Little Feat-musikk like levende som alt de gjorde for 10 år siden.

Fred Tackett (gitar, mandolin) og Craig Fuller (vokal, knappe-trekkspill) erstatter Lowell George perfekt. De planker ham aldri, men gjør heller ikke noe krampaktig forsøk på å låte annerledes.

Lydbilde, stemme, gitar-klangene, atmosfæren – alt på «Let It Roll» slekter naturlig på de tidligere LP’ene. Uten å blekne i sammenligning. Den samme vitalitet, det samme mangfold av blues, vestkyst-eleganse og New Orleans-groove.

Livet går videre, med Little Feat. Det var sannelig på tide.

(Det Nye, 6. september 1988)

Little Eden: “Solitude Road” (Norsk Plateproduksjon) **(*)

Det er noe forknytt over Henning Kvitnes’ forsøk på å løsrive seg fra «Back To Little Eden». På den LP’n møtte stolte, såre melodier Det Store Øset og Den Veldige «Sound»; kombinasjonen var så skinnende magisk at jeg ennå ergrer meg over at ingen kjøpte platen.

«Solitude Road» er naken. Han økonomiserer nå, og balanserer tidsriktige studiolyder mot tradisjonsrik jordnærhet. Fairlight og programmerte trommer mot præriebål og fjern pedalsteel-gitar. Det tørre lydbildet oljes iblant med et slags soul-kor.

Det er et dristig forsøk på å komme videre, men resultatet blir nesten uten unntak puslete stillestående. Formen stemmer ikke. Hakkete rytme-spor, snedige klanger, fiffige musikalske detaljer — det kler ikke Henning og Little Eden. Spesielt er det vondt å høre hvor dårlig Hennings hese, slurende stemme liker seg i disse omgivelsene; den sliter og sliter uten å få feste i kompet.

Jeg synes LP’n svikter i hver eneste låt — selv tittelkuttes lavstemte melankoli (ledet av Arve Tellefsens fiolin) virker merkelig uinspirert. Tekstene retter ikke opp inntrykket. Henning henfaller til svulstigheter, melodrama, konstruksjoner — han går språklige omveier som sier alt for mye om nesten ingenting.

Det virker … ja, uinspirert. Det blir mye flottenfeieri og lite sjel. Greit nok, han kunne ikke laget «Back To Little Eden» én gang til. Nå trøster jeg meg med at han heller ikke kan lage «Solitude Road» én gang til.

(Det Nye, 25. oktober 1988)

September

Jahn Teigen: “Klovn uten scene” (EMI) **

Forskjellen på disse tekstene og de gode, gamle svensktopparna er tilsynelatende minimal. De samme hule vendingene, de samme keitete rimene, de samme blødmene, den samme mangel på økonomisering og presisjon. Forskjellen er likevel formidabel. Dansebandene fremførte sine hulheter med et krøllete smil om munnviken — uansett innhold. Jahn Teigen, derimot, mener hvert ord.

Disse tekstene er resultatet av opprivende sjelekval og desperat søken etter holdepunkter. De er så til de grader the blues som John Lennons første solo-LP (Plastic Ono Band). Men der Lennon traff lytteren så ryggraden slo gnister, skaper Teigen en vegg mellom seg og lytteren. En vegg av klisjeer. Hvor meget han enn vil formidle, så har han utstyrt seg med tekster som ikke gjør det. I beste fall blir de belærende, i verste fall direkte pinlige.

Nå er det fryktelig vanskelig å popularisere åndelige spørsmål. Der ser man forskjellen på å ha makt over ordet og å være ordets slave. Første bud må være at vil du skrike, så skrik, ikke henfall til tomprat om å skrike.

Musikken har Jahn bedre tak på, men også her belemrer han seg selv med en slapphet og en veikhet som kler det han så fryktelig gjerne vil formidle dårlig.

Det er snille og vennlige låter, der er melodier som lett finner veien inn i øret, der er refrenger som forløser og binder, det er tinglende koselige arrangementer. Men det er noe spenningsløst over dette, en ettergivenhet overfor det lettvinte. Riktignok er her et par utbrudd. Soul-flørten i «No’ å holde i», som dessverre stamper mer enn den svinger. Og den avgjort fascinerende leken med spansk atmosfære i «Yo Te Quiero».

Men hovedsakelig blir Klovn uten scene en samling popsalmer uten sting, tilsatt velmente ord uten mening.

Som pop-LP er den koselig, men Jahns ambisjoner gikk betraktelig lenger enn som så. Jeg synes han tapte, skjønt han gjorde det med ære.

(Det Nye, 4. oktober 1988)

Talk Talk: “Spirit Of Eden” (Parlophone) ***(*)

Lang, lang pause — og Talk Talk vender tilbake med et meget uhipt album, på front-mot-front kollisjonskurs med dagens motepop. Side 1 er mer symfoni enn enkeltstående låter. Stille, nesten usynlige partier der instrumenter som f.eks. fløyte, orgel og/eller piano går som stille, melankolske vindpust over det konturløse landskapet.

Små vimsete og naivt vakre visestumper. Et plutselig blues-tema ledet av skarpt, syngende munnspill. LP’ns første side er i stadig forvandling, nydelig diskret avløser den ene ideen den andre.

Svakheten er at Talk Talk ikke henger ideene på et gjennomgangstema, derfor blir musikken liksom hengende ganske uforløst i luften. Det er bittersøtt og vakkert, men ikke særlig engasjerende.

I forhold til The Doors’ mer primitive og langt «farligere» eksperiment med «The End» (en ganske urettferdig sammenligning, men likevel), blir Talk Talk rene Moody Blues.

Over på side 2 fortsetter eksperimentene, selv om det her tydelig avtegner seg tre enkeltstående låter. Stemningen er igjen berusende sakte og melankolsk. Mest ekstremt i «Wealth» der orgeltoner og stemme økonomiseres og strekkes ut så til de grader at det blir relevant å sammenligne låten med Stillheten.

Det skal stor tålmodighet til for å komme Spirit Of Eden under huden, men jeg tror det kan betale seg. Talk Talk har levert balsam for oppjagete og sarte 1988-nerver — og med det risikert et artistisk selvmord. Modig gjort.

(Det Nye, 18. oktober 1988)

Tanita Tikaram: “Ancient Heart” (WEA) ****(*)

En dyp, moden stemme gjør umiddelbart krav på din oppmerksomhet. Den er mjuk, erotisk og mystisk. Den synger om indre hemmeligheter, streket ut i korte, stikkord-pregede tekststrofer.

Og rundt tikker kompet, åpent og luftig; sakte strøk over akustiske gitarstrenger, fløyesblå orgeltoner, en vuggende rytmegitar, basisk tromme-markering — og innimellom bittersøtt tilsig av strykere, messingblåsere, treblåsere.

Det er noe trolsk over disse sangene. De kan sveve vektløst rundt i atmosfæriske arrangementer. De kan rulle frem over en nøktern beat. Mens stemmen smyger seg mot deg, full av hemmeligheter.

Vi står unektelig overfor et av årets store funn — helt på høyde med Tracy Chapman (uten at de kan sammenlignes). Og så er jenta bare 19 år gammel!

(Det Nye, 25. oktober 1988)

Var man litt ond, kunne man kalle Enya det manglende bindeledd mellom Sally Oldfield og Richard Clayderman. Men vi er ikke onde, ikke mot jenter som klarer å gi oss gåsehud.

Enyas stemme flyter, hvisker og lokker i praktfulle, bluferdige arrangementer. Det låter som julesanger, som katolske messer. Det er svalt som i et kirkeskip. Enya går ikke etter de store overskriftene. Hun legger en slags ærefryktens bånd på stemmen, og likevel treffer den hver tone med vakker og uanstrengt presisjon, mens korarrangementene bruser gjennom lydbildet som et utdrag fra 10CCs «I’m Not In Love».

Akkompagnementet er nakent og nøysomt. Et tykt teppe av mollstemt synth, en enslig, forsølvet, vemodig fløyte, et pastoralt orgel ... aldri mer. Det er henførende musikk som lever opp til LP’ns tittel.

Problemet er at det er ganske vanskelig å lytte til den med oppmerksomhet, den glir liksom unna og inn i bakgrunnen. Men den er ypperlig å sette på når du er stresset og vil lindre nervene.

(Det Nye, 17. januar 1989)

The Black Sorrows: “Hold On To Me” (CBS) *****

Den unge Van Morrison gjenoppstår? Åpningskuttet, «The Chosen Ones», låter i hvert fall slik. Så bærer det videre inn i Black Sorrows-verden. Og der er det sannelig godt å være.

Dette australske laget har ikke bare hørt på alt som teller av rot-ekte amerikansk rock, blues... (med trykk på Sydstatene), de er også så garvete (og svinaktig dyktige) at de makter å formidle inntrykkene — med formidabelt groove og brennende sjel. Joe Camilleris alias Joey Vincent har det perfekte stemmematerialet til denne musikken. Rå, sterk, stram — som en Morrison, som en Graham Parker, som en Garland Jeffreys.

Og musikerne bare skyver på bakfra. Med slidegitar som drar rygghuden av deg, med et grunnkomp som slår hull i fjellet, med et jentekor som øser honning fra Himmelen, med et samspill som slår gnister og flammer. Det er tett, men også usedvanlig frodig — takket være alle gjestemusikerne som får anledning til å pynte overflaten. Denne platen står som en påle. Og du liker den.

(Det Nye, 2. mai 1989)

Bon Jovi er den melodiske heavyrockens konger. Med «New Jersey» reduserer de Europe til et svensk danseband. Bon Jovi arrangerer bedre, skriver sterkere låter og spiller med et instinkt og på et register som viser at røttene deres gror i noe helt annet enn kremkaker.

Deres store svakhet er tekstene; de sliter med betente klisjeer om erotikk og opprør. Men musikken. Låtene sparker som villhingster, men får samtidig bevege seg gjennom overganger og stemningsnyanser som bl.a. lever 100% opp til LP’ns tittel; både «Living In Sin» og «Blood On Blood» har et ambisjonsnivå og et «sound» som kombinerer Bruce Springsteens «Born To Run» med U2s ljomende drama.

Men Bon Jovi kan også levere møkkete, tung rock’n’roll som konkurrerer med ... tja, i «Homebound Train» og akustiske «Love For Sale» anes f.eks. spor av Aerosmith.

«New Jersey» er i det hele tatt et meget vellykket og variert album. Aldri tannløst melodiøse, aldri fordummende masete. Skal noen først rane tenåringenes lommebøker, så er ikke Bon Jovi de verste Robin Hood’ene jeg kan tenke meg.

(Det Nye, 18. oktober 1988)

Randy Newman: “Land Of Dreams” (Reprise) ******

Amerika, myten & virkeligheten, sett gjennom øynene til de underligste skruer og mest typiske gjennomsnitts-mennesker — sunget av en liten strevsom og sympatisk stemme over et tinglende ragtime-piano.

Randy Newman er tilbake etter fem vanskelige år med sykdom og skilsmisse. Og gjør kanskje sin beste LP overhodet. Temaene er de samme. Randy Newmans bitre kjærlighet til Amerika formulert gjennom et utrolig persongalleri. Med et par enkle strofer skaper han karakterer så levende at du kan lukte dem. Ikke ved å beskrive dem, men ved å la dem tenke høyt.

Flere av låtene på «Land Of Dreams» er selvbiografiske vignetter fra Randys egen oppvekst (hans marerittaktige beskrivelse av femåringens første skoledag, «Four Eyes», får håret til å reise seg på hodet). Selv om hans rullende pianospill er hjertet i låtene, er arrangementene veldig varierte. Harde el-gitarer, voldsomt rap-komp og enkelte disco-tilslag finner på en eller annen merkelig måte sin plass i Newmans moderne ragtime.

«Land Of Dreams» er en suveren LP. Glitrende tekster (formulert med en varm humor som biter), sterke melodier og den Randy Newmanske varmen. Hvem kan ønske mer i disse tunge høstnettene?

(Det Nye, 1. november 1988)

Big Country: “Peace In Our Time” (Mercury) ***

Det er gått lang tid siden forrige LP. Kanskje skyldes det at Stuart Adamson (komponist, gitarist, sanger) valgte å frigjøre seg fra den gamle Big Country-formelen. Den høypotente blandingen av himmelstormende røster og bredt klingende sekkepipe-gitarer viker; «Peace In Our Time» har fint lite av bandets keltiske drama.

Det er en mer stillfaren plate som gir luft og rom til detaljene i stedet for å kjøre over dem. Adamsons veksling mellom trippende og spylende elgitar får fremdeles fotfeste, men det blir aldri dominerende. Stemmen hans må dra mer av lasset (og der avslører han klare mangler), mens bandet foretar fikse kombinasjoner bak ham.

Jeg nevnte at musikken var stillfaren, og det stemmer. Folkemusikk- og vise-elementer trer tydelig frem. Men bandet slipper aldri taket i tyngde og punch’en som kjennetegner dem. Jeg synes de gjør en modig plate.

Uten at den kan beskyldes for å være virkelig god. Til det vakler Big Country for meget i formen, en form som f.eks. Thin Lizzy hadde ti ganger bedre grep om. Dessuten synes jeg ikke låtene i seg selv er sterke nok.

(Det Nye, 8. november 1988)

Tom Waits’ sotsvarte nesten-jazz rider vilt og skakt på dette «live»-albumet. Instrumenteringen er naken, men variert. Musikerne bytter stadig våpen; trommer, bass, horn, saksofon, klarinett, gitar, banjo, trompet, trekkspill, orgel og sitar(!) mens Waits’ uregjerlige røkhoste av en stemme skrubber seg gjennom tekster som er umulig å fange opp, hadde det ikke vært for at låtene er kjent stoff.

Det meste hentet fra hans to siste LP’er. OK saker, men i og med at denne konserten også kommer på video, ville jeg nok hoppet over platen.

(Det Nye, 1. november 1988)

Diesel Dahl’s Tindrum: “Drums Of War” (Plateselskapet) ***

Sammenligner vi Tindrum med TNT, vinner nok TNT på tyngde, råhet og solid produksjon. Tindrum er et mer velpleiet heavyband som helt tydelig har et stykke igjen. For ofte henfaller bandet til formel-utblåsninger: dundrende trommer i seig takt, masete fingerøvelser på gitaren og bæljende allsang-koring.

Deres fordel er at Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsens melodier uten unntak bygges rundt refrenger som klasker i veggen og sitter — det gir musikerne nødvendige rammer å holde seg innenfor. Flakne/Ingebrigtsen står for fem av LP’ns ti låter — alle potensielle konsert-favoritter som publikum kan stange, hoie og slåss til.

Fordel nr. 2 er at vokalisten er jente; hvilket gjør at det høye stemmeleiet ikke virker så ekstremt forsert og hysterisk (type Tony Harnell). Men det gjenstår å høre om Tove har stemme til å formidle noe mer enn formel-krigsrop.

Drums Of War er ikke noe dårlig produkt, den mangler bare personlighet. Svein Dag Hauges innsats understreker svakhetene. Selve produksjonen virker noe flat, og han burde luket vekk en god del av gitarist Øiens utenpåklistrerte spill for galleriet. At det bor noe i bandet, kan imidlertid ingen nekte for.

Og både for Øiens og bandets selvstendighets del er det et godt tegn at hans komposisjon, «Rain», er blant LP’ns høydepunkter.

(Det Nye, 11. oktober 1988)

Det er selvfølgelig veldig hyggelig å se en ny Smiths-LP i butikkene — selv om den er «live» og innspilt i 1986. Men bortsett fra hyggen, ser jeg ikke poenget med platen.

Smiths er et avsluttet kapittel; gamle konserter er dårlig mimring. På alle fronter vinner gruppens studio-LP’er over «Rank». «Rank» er for fans.

Og likevel. «Rank» fanger The Smiths midt i en solid formtopp. Publikum jubler. Morrissey sutrer og klager guddommelig. Johnny Marr velter ut sitt gitar-øs. De har kjemien inne og gir lytteren den deilige kombinasjonen av rus og gåsehud.

«Rank» er en god konsert-LP.

(Det Nye, 18. oktober 1988)

Oktober

The Traveling Wilburys: “The Traveling Wilburys Volume One” (Wilbury/WEA) *****

George Harrison skulle gi ut single. Til den trengte han en B-side. George og producer Jeff Lynne gikk i studio og havnet blant venner: Bob Dylan, Tom Petty og Roy Orbison. Så hvorfor ikke ha det litt gøy?

B-siden ble en hel LP. Og kameratgjengen valgte det klingende pseudonymet The Traveling Wilburys. Det er blitt en LP 100% fri for superstjernenykker. George, Bob, Jeff, Tom og Roy er så gamle i gamet at de ikke lenger behøver bevise noe. Og da betyr det utsøkt popmusikk med løs snipp. Gamlingene formelig kroer seg i frydefull samhørighet.

Arrangementene er stramme og upretensiøse, med basis i det ryddigste, mest rytmisk dansende gitar-ensemble vi har hørt på lenge (smakfullt tilført Jeff Lynnes keyboards). De fem artistenes personlighet og særpreg setter fin farge på de enkelte låtene, uten at den ene overskygger de andre.

Pettys slurende sydstatsdialekt, Orbisons vidunderlig triste høyoktavrøst, Harrisons syngende slide og slentrende kommersielle melodiføring, Lynnes fine evne til å la røttene leve i pakt med kravene til moderne lyd, Dylans selvironi og bitende frasering — her blomstrer mangfoldet i den samme haven.

Min vane tro må jeg selvfølgelig fremheve Dylan. Men det kan forsvares, for han drar lasset i tre av LP'ns aller beste låter. I beske «Dirty World» og beske, men vakre «Congratulations» gjør han kostelige karikaturer av seg selv med tekster som nærmest er rystet ut av ermet på stedet.

I «Tweeter And The Monkey Man» gjør han en lang, bitende historie om dop og undergang, plassert i kjølvannet av Vietnam-krigen.

Om «Down In The Groove»-LP’n fikk deg til å tro at mannen var gått tom, bør du snarest høre «Traveling Wilburys».

(Det Nye, 15. november 1988)

Keith Richards: “Talk Is Cheap” (Virgin) ***(*)

Når Keith Richards omsider gjør alvor av sine mangeårige planer om et solo-album, er det selvfølgelig fristende å vente seg det maksimale. I så måte må Talk Is Cheap karakteriseres som en gedigen skuffelse. Men senker du forventningene, garanterer jeg at du står overfor en plate som kan gi deg mye glede i årene fremover.

Talk Is Cheap er ingen "major statement"; den forsøker ikke å stoppe kloden — snarere er den med på å la den snurre sin vante gang. Talk Is Cheap er lyden av en musiker og hans venner (bl.a. Mick Taylor, Waddy Wachtel, Steve Jordan og Ivan Neville) som hygger seg på bakkenivå. Den leker med og pleier Keiths røtter. Rock’n’roll og soul, rhythm & blues og funk — hver for seg eller blandet.

Det er rølpete, skjevt — understreket gjennom Keiths gitar og gebrekkelige stemme — og så upretensiøst at det føles som en lettelse. Få av låtene er spesielt sterke, mer grenser de mot en slags lavmælt jamming over skisser og idéer. “Make No Mistake” skiller seg imidlertid ut. Her har Richards og Jordan muligens laget en fremtidig soulballade-klassiker.

Talk Is Cheap er bedre enn “Jamming With Edwards” og Mick Jagger-LP’ne, og den er hyggeligere enn mye av det Stones gjorde på slutten. Talk Is Cheap er en lun investering.

(Det Nye, 1. november 1988)

U2: “Rattle And Hum” (Island) (Soundtrack) *****

Bono og hans U2 er nå så besatt av amerikanske rock’n’roll-røtter, salvelse, frelse og brennende poesi at de begynner å bli interessante for alvor. Ikke nødvendigvis fordi det de gjør er så fryktelig genialt (det er det ikke). Men fordi de fullstendig har mistet distansen til det de driver med. "Rattle And Hum" er manikerens mani over fire platesider. Et hulter-til-bulter febersyn hvis eneste samlende punkt er U2s bulende selvhøytidelighet.

Albumet (som egentlig er et "soundtrack") formelig fosser gjennom alle de myter om Amerika og rock’n’roll som en gjeng irske gutter er istand til å tilegne seg.

Det er "live"-kutt med susende allsang; de reneste religiøse seremonier med rockebandet som folkehavets yppersteprester.

Det er knirkete biter av lydbåndopptak fra rennesteinens virkelighet — der gatesangeren gir livet sine bitre kommentarer.

Det er hellige oppsummerende øyeblikk fra U2s studio i Irland.

Og det er biter fra bandets berømmelige besøk i Sun Studios (der Elvis Presley gjorde sine første innspillinger) der gospel og soul-draget surres hemningsløst rundt bandets egen "sound" — med litt hjelp fra en viss Bob Dylan og med tungetalende henvisninger til Billie Holiday.

Bak hele stasen lurer Bonos to nøkkelord: "Gud" og "Kjærlighet". Hvor lenge kan man pumpe og pumpe og pumpe på "love & God is all you need", uten å trette sitt publikum? En god stund, tydeligvis, en veldig god stund — skal man dømme etter U2s katalog generelt, og "Rattle And Hum" spesielt.

Så lenge Bono står der med bulende øyeepler i hyperaktiv trance med ord og visjoner som et ras ut av kjeften, så lenge The Edges gitarer synger med denne utstudert personlige tonen, så lenge grunnkompet holder disse to enorme kraftsentrene i sjakk med en klassisk beat og en fremdrift som er mer virkningsfull enn allverdens flottefeieri.

U2 kjenner ikke sine begrensninger, de vil det hele og enda litt til. "Rattle And Hum" er den første U2-platen 100% uten styring. Og likevel den mest disiplinerte. Noen skuffes kanskje. Jeg er dyktig fascinert. Rock’n’roll dreier seg blant annet om å gå minst det ene skrittet for langt. "Rattle And Hum" er U2 i fritt fall.

(Det Nye, 8. november 1988)

John Lennon (+ The Beatles): “Imagine” (Parlophone) (Soundtrack) ***

Musikken fra filmen ved samme navn. 21 låter fra hele Lennons karriere, ni av dem er Beatles-innspillinger. Utvalget virker ikke tilfeldig, men låtene gir likevel langt fra det fullgode bildet av Lennon som vi kunne ønske.

Spesielt interesserte bør merke seg at albumet inneholder to kutt som ikke har vært utgitt før: «Real Love» (en meget naken demo) og en kort, røff gjennomgang av «Imagine». Dessuten dukker singlen «Give Peace A Chance» (1969) opp på LP for første gang.

(Det Nye, 13. desember 1988)

Paul McCartney: “CHOBA B CCCP” (Melodiya) ***

Kjent plate, vanskelig å få tak i. Innspilt i løpet av to dager i 1987, og kun utgitt i Sovjet. Det er 13 gamle rock’n’roll-klassikere, fremført på sparket, rått og ukomplisert. Men musikerne er litt for baktunge til at det svinger skikkelig; det ruller, men det rocker ikke.

Og Pauls behandling av tekstene blir for affektert til at du kan kalle det tolkninger. Blant annet går han så opp og ned i «Bring It On Home To Me» at du ikke klarer ta ham alvorlig.

Ellers er her låter som «Kansas City», «That’s All Right (Mama)», «Summertime», «Midnight Special», «Lawdy Miss Clawdy». Noen av låtene har forøvrig dukket opp på de siste CD- og 12"-singlene til Paul. I øyeblikket må du betale ca. 400 kroner for «CHOBA B CCCP», og det er den definitivt ikke verdt.

(Det Nye, 1. august 1989)

Dire Straits: “Money For Nothing” (Vertigo) *****

Samle-LP for dere som ikke kan få nok. Og for dere som ikke har alt. Albumet inneholder nemlig «Twisting By The Pool» (EP i 1982) og en «live»-innspilling fra 1983 av «Portobello Belle».

Ellers får vi fire av bandets fem definitive låter: «Sultans Of Swing», «Romeo And Juliet», «Private Investigations» og «Tunnel Of Love» (den manglende, «Telegraph Road», var for lang til å få plass her) og fem forventete kutt til.

Albumet gir et fint og representativt bilde av Dire Straits.

(Det Nye, 15. november 1988)

Terje Tysland: “Kainn æ få lov” (Plateselskapet) ****

Klar forbedring fra «Gutta på by’n». Den virkelig gode nyheten er den nydelig utbyggete «Hvis du går» som er så skillingsvise at den nesten, nesten går på trynet; arrangementet tar alle sentimentale triks i bruk, men ut av den bløte skjønnheten og det silkemyke koret vokser et manifest så hudløst fortvilet og selvutleverende at du fortjener to stive fingrer i øyet (og et nattlig møte med Diesel Dahl) hvis du griner på nesen.

Ellers er «Kainn æ få lov» en helt normal Tysland-LP. Han gjør alle sine kjente triks som best han kan, munnrapp og fandenivoldsk – men lyst og vilje til å kommentere alt fra rasisme og bekymring for klodens fremtid til eget følelsesliv.

Rytmen er hoppende og glad, men som vanlig litt tung i sessen. Trekkspillet triller inn med jevne mellomrom, el-gitaren får røske, det er keyboards og programmerte maskiner, og her og der poleres stasen med vakker koring; snedig og effektivt benyttet i «Hvorfor glemme’ man».

Terje lager lunere og mer reflekterte plater enn for ti år siden, men det er ingen forbrytelse å bli eldre.

(Det Nye, 15. november 1988)

Et fint, men selvfølgelig ikke fullkomment (hvor ble det f.eks. av «Wendell Gee»?) sammendrag av R.E.M.s karriere frem til kontrakten med WEA og LP’n «Green».

12 låter, 12 glitrende eksempler på hvilket unikt og vidunderlig band R.E.M. har vært hele tiden, fra 1981 til idag.

Selv blir jeg rørt til tårer hver gang jeg hører den lengselsfulle «The One I Love», 80-årenes beste kjærlighetslåt – og det er offisielt.

(Det Nye, 31. januar 1989)

The Waterboys: “Fisherman’s Blues” (Ensign) **************************************

Waterboys kunne ikke bli mer orgastisk svulstige uten å tippe over i parodi. Hvilken glede er det ikke derfor å kunne melde at guttene har orientert seg i motsatt retning. Resultatet av Mike Scotts selvvalgte eksil på den irske landsbygden.

Fra de grønne enger med utsyn til de evige horisonter strømmer et annerledes Waterboys som er minst like eggende og gåsehudskapende. Og definitivt mer evigvarende.

Deres irske country & western og sigøyner-folk slentrer oss i møte, luftig og jordnær — på rislende gitarer, dansende mandolin, svai dunkel-mystisk fele og Scotts manende, manende stemme.

Det er U2 uten booster, men med melodier, atmosfæren like uvirkelig vakker som i et maleri av Tidemand & Gude, med en poetisk sprengkraft som får sjelen til å slå lykkelige kollbøtter!

“Fisherman’s Blues” er så vidunderlig at Van Morrison bør gi Waterboys ridderslaget. Det er platen som Kevin Rowland og hans keltiske soulbrødre fryktelig gjerne ville, men aldri kunne ha laget.

Det er platen jeg ville kjøpt om du så hadde hevet den etter meg.

(Det Nye, 15. november 1988)

Steve Earle: “Copperhead Road” (MCA) *****

Musikkens hjerte banker fremdeles i Texas, men Steve Earle har for lengst sluttet å være typisk for sin genre. Elgitaren riffer og velter seg over en hardt sparkende rytmeseksjon. Tøff, gritty country-rock’n’roll, som før.

Men samtidig er «Copperhead Road» et overflødighetshorn der døren åpnes for mandoliner, bittersøtt vemod og et overraskende tilsig av keltisk musikk. I «Johnny Come Lately», LP’ns store høydepunkt, deltar The Pogues med liv og lyst.

(Det Nye, 17. januar 1989)

The Dream Syndicate: “Ghost Stories” (Enigma) ******

En grinende dur av el-gitarer, et rullende, rullende og djevelsk medrivende komp, en ustø skjærebrenner av en vokalist, guddommelig veksling mellom stinn ro og voldsom akselerering. Det er tekster som brenner. Det er amerikansk gitarrock på sitt manisk beste.

The Dream Syndicate overgår seg selv med «Ghost Stories», og får et band som Green On Red til å låte som totale grønnskollinger i forhold. Det er mektig, et øs av herlig rock’n’roll som du ønsker aldri skal ta slutt.

(Det Nye, 15. november 1988)

Raga Rockers: “Forbudte følelser” (Sonet) *****

Michael Krohns sorte humør og drepende økonomiske ordbruk får boltre seg i flott dansk lyd (LP’en er innspilt i København). Og det gjør ikke Raga Rockers mindre farlige. Bandets røtter strutter ut av disse låtene. Det kan være jagende punk med pustebesvær (som i tittelkuttet). Det kan være Black Sabbath (anno “Master Of Reality”), sjekk det ondt durende gitar-riffet i «Rundt og rundt». Uten at låtene blir det ene eller det andre, til det er det for mye egenart i Krohn. Stemmen hans er brei og mørk, den snakker og roper mer enn den synger – og ordene lever som giftdråper i vår daglige dose hverdag.

Rundt knuger Raga Rockers, anført av Nils Aunes ondt hengende gitar-toner og Jan Kristiansens rett-på-sak slagverk. Og i dypet av låtene durer det hele tiden demonisk - det kan være gitaren, og det kan være lydene som tyter ut av Johnny Yens synth.

Om de musikalske ytterpunktene er Black Sabbath og punk, er låtenes balansepunkt pop. Iørefallende refrenger kommer først, her tøyes ingen ideer ut i pretensiøse villnis. Og det står godt til Krohns tekster – iblant så økonomisk skrevet at det nærmer seg telegram-formen.

Men Krohn trenger ikke mange ordene for å skape en stemning, en person, en flik av virkeligheten. Han kan iblant virke klossete, men duverden så effektiv formen er likevel.

«Forbudte følelser» har ikke verdens mest sympatiske persongalleri; Krohn tråler de mørke gatene og de mørke sinnene, her er slemme mennesker og psykopater, drittsekker og pappagutter - og Krohn lar dem bevege seg i en atmosfære av undergang der den eneste forløsning er det store, kjernefysiske smellet som omsider gjør alle mennesker like.

Han kan være forvirret, men aldri sentimental. Det eneste glimt av varme bryter frem i diktet “Hun er fri”, en annerledes kjærlighetshistorie fremført i høyt tempo.

Raga Rockers er de slemmes svar på De Lillos.

(Det Nye, 22. november 1988)

Tom Boy: “Shadows On The Wall” (CBS) ***

Det er gått nesten to år siden "Back To The Beat", gigantsuksessen som solgte over 140 000 eksemplarer. Har bandet brukt tiden smart? "Shadows On The Wall" gir ikke helt betryggende svar. LP’n avduker et rundere, mer finslepent Tomboy som nyter sin musikk. I naturlige omgivelser. Ja, for denne gang velger bandet å konsentrere seg om ekte instrumenter og ikke lyden av teknologiske nyvinninger.

Hver pianotone, hver rullende basslinje, hvert slag på skarptrommen, hver utporsjonerte saxsolo, hver klangrike og nyanserte gitarakkord — alt glir smertefritt inn i et nøye planlagt vevteppe som bærer ekspertisens farvesammensetninger og helhet. Og Torhild Sivertsens stemme smyger seg inn i teppet, leken, sterk og kurrende erotisk. Det låter fint, glasert og fint. Men det er noe som sovner her inne. For det er ingen i Tomboy som går utenfor, som tar kommandoen og kjører låtene. "Shadows On The Wall" er 11 glitrende eksempler på samspill. Men det er ingen sjel her, ingen temperatur. Selv Torhild legger stemmen ganske rolig og lavt i terrenget, hun strekker ikke fandenivoldsk ut som hun gjorde i "People Get Moving" og "Danger Of Love" — for å nevne to.

"Shadows On The Wall" er blitt en pyntelig og velment pop-plate (der man forøvrig vier stor plass til åndelig oppbyggelige budskap, men også griper fatt i tidstypiske saker som apartheid-regimet i Syd-Afrika). Jeg finner det mest urovekkende at Tomboy har gjort seg selv til et ganske kjedelig band.

(Det Nye, 29. november 1988)

Bangles kan ved første ørekast låte som et flinkere Go-Go’s. Men det er mer ved dem enn som så. De samkjører klassisk jente-pop fra 60-årene og beatlesk iørefallenhet (inkludert The Beatles’ fine sans for diskret detaljrikdom i arrangementene: lette, flagrende melodilinjer, en tilbakevendende gitargang, luftig la-la kor, flerstemte sangharmonier, stadig variasjon av hvilket instrument som får være toneangivende, baklengs-tape etc.).

Men Bangles flykter på ingen måte bakover, for musikken har en tyngde (ikke minst i grunnkompet) og et sting som er 100 % 1988. Det de egentlig gjør, er å videreføre melodiens og sangens tradisjon innenfor en popmusikk som blir grundig dominert av teknikk, lyd og rytme. Derfor er det så behagelig å høre dem.

Forrige gang ga Prince dem "Manic Monday", et ridderslag, spør du Prince. På "Everything" velger de å levere alt stoffet selv. Det er blitt en jevn plate, selv om ingen av låtene helt makter å skjære ut av den diskret, milde helheten og gi deg frysninger.

(Det Nye, 29. november 1988)

China-sangen var deres definitive øyeblikk, en vidunderlig episk storm tvers igjennom alle forsvarsverker. Derfor ble LP’n "Bridge Of Spies" en uunngåelig, men ikke katastrofal nedtur.

Med "Rage" viser bandet dessverre at de nok har brukt opp alle triksene sine. Albumet er hardere, mer formløst og mangler de potensielle hit-emnene som kunne løftet inntrykket.

T’Pau strever – med melodilinjer, krasjende gitarer og forserte stigninger – men mest av alt strever de for ikke å låte som et middelmådig popband. De har fremdeles Carol Deckers stemme, og den holder deg i et par–tre låter, før du begynner å føle at hun bare gjentar seg selv igjen og igjen.

Kan de ikke bedre enn dette, er jeg redd T’Pau har hatt sine 15 minutter på kjendis-toppen.

(Det Nye, 22. november 1988)

Transvision Vamp: “Pop Art” (MCA) ****(*)

Wendy forklarer oss bløtt at Andy Warhol er død til et miip miip Lou Reed-komp. Bare så vi forstår at Transvision har peiling. Midt i sin nesegruse feiring av glamrockens 17-årsjubileum (eller noe sånt). De har i hvert fall god smak. Reed er nevnt.

Vi kan godt fortsette med tidlig Roxy Music. Hell dette i den store glamrock-kjelen (sammen med bl.a. Gary Glitter og Marc Bolan), tilsett mengder av Blondie (og deres amorøse forhold til nostalgi), rør godt — og du sitter igjen med en lapskaus som definitivt tar livet av Sigue Sigue Sputnik.

Transvision Vamp låter rett og slett overbevisende vennlig. Det er alle de riktige lydene rundt melodier som får øret til å snurre. Og skjønt Wendy overdriver sine sukkersøte, vokale rumpevrikk, har jeg ikke noe problem med å sette platen på igjen.

Småteit, OK. Men "Pop Art" er en god pop-plate. Punktum.

(Det Nye, 11. oktober 1988)

November

Green On Red: “Here Come The Snakes” (Sonet) ****

Det er ikke så mange faste medlemmer igjen i Green On Red, men musikken slår gnister ennå. Tett, møkkete gitarrock og sint, sprukken Dan Stewart-stemme (som avslutter «Rock’n’Roll Disease» med et rungende rop om Tequila!).

Iblant freser de avsted som et skjevt Rolling Stones, iblant duver de som en majestetisk bakrus på størrelse med Mount Everest. Mange bra låter — «Broken Radio» elsker jeg allerede nesten like høyt som «Time Ain’t Nothing».

(Det Nye, 13. desember 1988)

Overraskende og gledelig debut-LP fra en engelsk vannstoff-blondine. Denne jenta har noe under luggen. Først og fremst musikalitet og en spenstig, sløret røst. «Stop!» formidler jentas mangfold. Iørefallende melodier i saftige arrangementer. Tittelkuttet stiller først i rekken.

Men her er flere fulltreffere, og ingen av låtene ligner på hverandre — hverken i lyd eller stil. Sam har også humor; sjekk «Tea» for bevis.

«Stop!» er nok ujevn, men de beste kuttene matcher hvem som helst av årets strålende kvinnelige debutanter — fra Tanita til Tracy.

(Det Nye, 13. desember 1988)

Jørn Hoel: “Det ingen andre får” (Polydor) ***

Det drikkes blod, blod brenner, himmelen blør, blod brenner (igjen), blod renner, blodsbånd knyttes, livet blør og blør — dessuten er her både sår og arr.

Tekstene på «Det ingen andre får» er til tider rene årelatingen og en brutal avsløring av Oddvar Nygård som fantasiløs poet. For meget er for meget, og det hjelper ikke det spor at han forsøker å variere billedbruken ved å hente inn natt, avgrunner og flammer. Denne mannen går løs på hverdagspoesien som noe midt imellom en Rambo og en svovelpredikant. Og det rimer så altfor dårlig med disse låtenes myke, delikate arrangementer og Jørn Hoels innlevd følsomme stemme.

Men bak den ensporete billedbruken og de utgåtte klisjeene anes et oppriktig forsøk på å formidle en mer reflektert Jørn Hoel. Dette er definitivt ikke et erotisk album. Perspektivet utvides, selv om Jørn holder seg på det indre plan; forholdet mellom to mennesker. Skjønt ikke helt.

Her og der plasseres parforholdet inn i en større sammenheng (en av låtene er tilegnet Bellona). «Det ingen andre får» er en bekymret og melankolsk samling viser. Jørn viser igjen sin makeløse evne til å formidle menneskelig varme og lun fortrolighet. Du føler at mannen synger kun for deg alene.

Er det noe den nye og stadig økende stearinlys-generasjonen setter pris på, så er det akkurat det. Imidlertid blir musikken for pyntelig, og tekstene for blodige til at jeg klarer å holde på interessen.

(Det Nye, 13. desember 1988)

Crosby, Stills, Nash & Young: “American Dream” (Atlantic) ***(*)

Omsider kommer oppfølgeren til «Déjà Vu» (1970) etter et virvar av aborterte forsøk, uvennskap, narkotrøbbel og hva-vet-jeg. Etter 18 år er det imidlertid ikke mye av supergruppen igjen over David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash & Neil Young.

Bare Neil har klart å beholde kreativiteten og posisjonen gjennom alle disse årene. Det er også hans innslag som vekker størst interesse på «American Dream» (spesielt tittelkuttet) — selv om alt på hans siste LP overgår det han gjør her.

Kvartettens legendariske sølvstrupe-harmonier lever imidlertid i beste velgående. De flommer mot deg fra alle mulige og umulige vinkler i disse ellers ganske ordinære låtene.

Det er blitt en hyggelig plate. Men verden går videre, og gi meg Traveling Wilburys hvilken dag som helst.

(Det Nye, 27. desember 1988)

De har ennå ikke laget et dårlig album. «Green» bærer fakkelen videre. De rungende gitarkordene, det duvende vevteppet av strenger og sangharmonier, Michael Stipes hodeløse eksperimentering med ord, betoninger og generell stemmebruk, de melankolske visene, det fenomenale skyvet i fartslåtene — «Green» berører alle R.E.M.s ytterpunkter litt mer.

Gruppen lar deg aldri få anledning til å finne ut hvor de befinner seg, omgivelsene virvler som tåke over moen, alle gestalter antydes uten å finne konkret form.

Det er de spinkleste folketoner og de tyngste rock’n’roll-detonasjoner, det er den mest lurvete dagdrivervise og de mest sprutende psykedeliske farvebad.

Alt får plass i denne reisen gjennom R.E.M.s suggererende verden av myter. Med en viss økning av fokuseringen på tyngde — og klarere tekst-uttale. «Green» er en tyngre R.E.M. plate. Du får ikke popmusikk mer magisk.

(Det Nye, 3. januar 1989)

Fleetwood Mac: “Greatest Hits” (WEA) *****

Det er ikke mange som klarer å toppe listene 20 år etter at de gjorde det første gang. Men Fleetwood Mac er ikke som andre. «Greatest Hits» plukker låter fra de 12 siste årene. Et forventet utvalg, og fryktelig koselig musikk.

Gruppen er laidback og smakfull uten å miste tenningen. Det skyldes deres helt spesielle kjemi. Kontrastvirkningene. Mellom Lindsay Buckinghams mani for det røffe og ufattelig kommersielle og Stevie Nicks erotiske sjele-ballader. Mellom de glaserte arrangementene og Mick Fleetwoods dynamisk slepphendte tromming.

Det er en nytelse å høre disse låtene. CD-spilleren min ville nesten ikke gi slipp på dem.

(Det Nye, 27. desember 1988)

Pink Floyd: “Delicate Sound Of Thunder” (Harvest) ****

Pink Floyds konserter er legendariske happenings for sansene. Storslagne total-show av lys, farver, effekter og lyd. På det området står de uten konkurranse.

Likevel er kritikerne ofte ubønnhørlige: Gruppen improviserer ikke nok, den kopierer sine studio-innspillinger omtrent note for note — og det tillates ikke.

Men er en slik kritikk rettferdig? Pink Floyd skaper musikk som er ganske fullendt når den omsider foreligger på plate. Selv om sammenligningen ikke blir helt relevant, vil man neppe forlange av et symfoniorkester at det improviserer seg gjennom Beethovens 5. symfoni.

Jeg ville blitt skuffet om gruppen f.eks. omarrangerte «Shine On You Crazy Diamond»; hvorfor tukle med det perfekte? Forskjellen på Pink Floyd «live» og Pink Floyd i studio er det visuelle, selvfølgelig, og temperaturen i fremføringen: ved hjelp av enkle virkemidler (som det stille midtpartiet i «Money»), kan de enkelte komposisjonenes klimaks forsterkes henimot det monumentale «live».

Delicate Sound Of Thunder er et representativt dokument over Pink Floyds verdensturné i 1988 og deres musikk generelt. Du mister den viktige visuelle delen, men beholder i aller høyeste grad musikkens perfeksjonerte form.

Med «A Momentary Lapse Of Reason» og dette konsertalbumet har Gilmour, Mason & Wright en gang for alle bevist at Pink Floyd kan leve videre uten Roger Waters.

(Det Nye, 27. desember 1988)

Desember

Ian Hunter: “Shades Of Ian Hunter” (Chrysalis) (CD) ****(*)

15 kutt fra de tre albumene Hunter laget for Chrysalis i perioden 1979—81. Utvalget kunne definitivt vært bedre, men du får i hvert fall bekreftet hvor god Hunter egentlig var (og er) både med sugende rock’n’roll («Just Another Night», «Gun Control», «We Gotta Get Out Of Here») og dirrende ballader («Ships», «Old Records Never Die»).

Ian Hunter representerer alt som er stort med rocken; fandenivoldskheten, humoren, raseriet, lekelysten og den ru liv-eller-død poesien. Han burde vært like stor som Bowie. Som inspirasjonskilde for andre band er han det nok også.

Sjekk denne CD’n, og kryss fingrene for en ny Hunter-LP i 1989.

(Det Nye, 17. januar 1989)

(Dette eksemplaret signert av Hunter og Ronson på Frognerseteren.)

Debbie Harry / Blondie: “Once More Into The Bleach” (Chrysalis) *

Blondie var et svalt og kjærkomment pust av pop midt i krigen mellom punkrocken og symfo- og jazzrock-dinosaurene. Inn i 80-årene gikk bandet tom for bensin. Debbie Harrys solokarriere imponerte ingen.

Og nå? Nå tar man åtte kutt fra Debbie og Blondies plater, smører dem inn i moderne beat og effekter, forlenger spilletiden og tror at man dermed har gitt musikken nytt liv. I stedet oppnås det motsatte. Blondies tidløshet er blitt naglet fast i noe som låter gammeldags om to dager.

Å redusere «Denis», «Heart Of Glass» og guddommelige «The Tide Is High» til redselsfull disse-disco bør få noen til å forlange noens hoder på fat.

Kjøp «Best Of Blondie», og brekk denne platen!

(Det Nye, 31. januar 1989)

1988 - Plateomtalene

Januar

The Pogues: “If I Should Fall From Grace With God” (Pogue Mahone/Sonet) ******

James Taylor: “Never Die Young” (CBS) *****

Februar

Leonard Cohen: “I’m Your Man” (CBS) ****

Bob Dylan: “Down In The Groove” (version 1) (forhåndskassett) **

Robert Plant: “Now And Zen” (EsParanza/WEA) ****(*)

AC/DC: “Blow Up Your Video” (Atlantic/WEA) *****

Kingdom King: “Kingdom Come” (Polydor) *****

The Stranglers: “All Live And All Of The Night” (Epic/CBS) ***

Dance With A Stranger: “Dance With A Stranger” (Norsk Plateproduksjon) ****

Stage Dolls: “Stage Dolls” (Polygram) ***(*)

Backstreet Girls: “Boogie Till You Puke” (Polygram) *****

Mars

The Beatles: “Past Masters - Volume One” (Parlophone)

The Beatles: “Past Masters - Volume Two” (Parlophone)

The Who: “Who’s Better, Who’s Best” (Polydor) ****(*)

Talking Heads: “Naked” (EMI) *****

Prefab Sprout: “From Langley Park To Memphis” (CBS) ***(*)

Joni Mitchell: “Chalk Mark In A Rain Storm” (Geffen/CBS) ****

Morrissey: “Viva Hate” (HMV/EMI) ****

Bros: “Push” (CBS) ***

Feargal Sharkey: “Wish” (Virgin) ***

Was (Not Was): “What’s Up, Dog?” (Fontana/Polygram) ****

The Clash: “The Story Of The Clash Volume 1” (CBS) ******

Leonard Cohen: “Songs Of Love And Hate” (CBS) ******

The Band m/venner: “The Last Waltz” (Warner Bros) (Soundtrack) ******

April

Anne Grete Preus: “Fullmåne” (WEA) ***(*)

Ziggy Marley And The Melody Makers: “Conscious Party” (Virgin) ***

Tracy Chapman: “Tracy Chapman” (Elektra) ****(*)

Danny Wilde: “Any Man’s Hunger” (Geffen) ****(*)

k.d. lang: “Shadowland” (Sire) *****

Neil Young & The Bluenotes: “This Note’s For You” (Reprise) ******

Cheap Trick: “Lap Of Luxury” (Epic) ***

The Jesus And Mary Chain: “Barbed Wire Kisses” (Blanco Y Negro/WEA) *****

Eric Clapton: “Crossroads” (Polydor) (CD-boks) ******

Jane Wiedlin: “Fur” (Manhattan/EMI) ****

The Madness: “The Madness” (Virgin) ***(*)

Timbuk 3: “Eden Alley” (I.R.S.) ****

Everything But The Girl: “Idlewild” (Blanco Y Negro/WEA) ****

Thomas Dolby: “Aliens Ate My Buick” (Manhattan/EMI) ****

The Men They Couldn’t Hang: “Waiting For Bonaparte” (Magnet/WEA) *****

Mai

Fairground Attraction: “The First Of A Million Kisses” (RCA) *****

Sade: “Stronger Than Pride” (CBS) ***

a-ha: “Stay On These Roads” (WEA) *****

Prince: “Lovesexy” (Paisley Park) ******

Bob Dylan: “Down In The Groove” (CBS) **(*)

Hothouse Flowers: “People” (London) ****(*)

Juni

The Moody Blues: “Sur la mer” (Threshold) ****

Steve Winwood: “Roll With It” (Virgin) *****

Van Morrison & The Chieftains: “Irish Heartbeat” (Mercury) ******

Toni Childs: “Union” (A&M) *****

Jimmy Page: “Outrider” (Geffen) ***

Elton John: “Reg Strikes Back” (Rocket) ***(*)

The Style Council: “Confessions Of A Pop Group” (Polydor) ***(*)

Mercury Motors: “This Is” (Mistlur) ******

Voice Of The Beehive: “Let It Bee” (London) ******

Patti Smith: “Dream Of Life” (Arista) ***(*)

Juli

Crowded House: “Temple Of Low Men” (EMI) *********

Brian Wilson: “Brian Wilson” (Sire) ******

Mark Germino: “Caught In The Act Of Being Ourselves” (RCA) *****

Claudia Scott & Casino Steel: “Scott & Steel” (Scott & Steel) ****

August

Little Feat: “Let It Roll” (Warner Bros) *****

Little Eden: “Solitude Road” (Norsk Plateproduksjon) **(*)

September

Jahn Teigen: “Klovn uten scene” (EMI) **

Talk Talk: “Spirit Of Eden” (Parlophone) ***(*)

Tanita Tikaram: “Ancient Heart” (WEA) ****(*)

Enya: “Watermark” (WEA) *****

The Black Sorrows: “Hold On To Me” (CBS) *****

Bon Jovi: “New Jersey” (Vertigo) *****

Randy Newman: “Land Of Dreams” (Reprise) ******

Big Country: “Peace In Our Time” (Mercury) ***

Tom Waits: “Big Time” (Island) ****