135 plateomtaler fra LP-platens gullår!

1973 var året da jeg begynte min yrkeskarriere som musikkjournalist. Det skjedde i Arbeiderbladet, og det var bukken til havresekken, da det innebar kort-korte omtaler av alle de viktigste og herligste platene som kom ut. Og platene - LP’er som singler - kunne jeg bare stikke innom plateselskapene og hente. Gratis. OK, jeg var ingen Nick Kent eller Greil Marcus, bare en 20 år gammel musikknerd som hadde droppet ut av videregående og tatt sjansen på at livet ble til mens man gikk. Jeg var bråkjekk og klønete, men møtte en bratt læringskurve som krevet mye, og gjorde meg klokere. Dessuten hadde jeg oppdaget sproget.

Jeg er på ingen måte stolt av det jeg hamret ned på min Royal i 1973. Men de korte tekstene duger likevel som tidsbilder fra det som senere skulle vise seg at var det rikeste og beste LP-året av dem alle. Så det du får her er de originale kort-omtalene av det årets mest sentrale utgivelser, hentet fra Arbeiderbladet. Mange av tekstene får en hale jeg har kalt “Etterpåklok”, som ble skrevet i løpet av de siste årene, og yter noen av platene en rettferdighet som de i høyeste grad fortjener. Den eplekjekke 20-åringen kunne nemlig være utrolig irriterende.

Noen av platene har bare “Etterpåklok”-tekst. Det skyldes at de ikke ble anmeldt i Arbeiderbladet, men burde vært. Noen av omtalene følger utgivelses-kronologien, andre følger publiserings-kronologien (av anmeldelsen), det skyldes at Norge ikke alltid fulgte England og USA. Enkelte plater brukte langt tid på å komme ut her.

Januar

De fleste husker vel ennå «Horse With No Name» — singelen som solgte så bra i fjor sommer. Americas første LP ble kalt en Crosby, Stills, Nash & Young-plagiat. Homecoming vil nok ikke slippe unna den samme kritikken. For gruppa har store likheter med før nevnte musikere. Sangharmoniene er de samme. Det merkelige er at America med denne platen har laget sitt «Déjà Vu». Elektriske instrumenter dominerer. Sangene har fått mer beat. Men det har ikke skadet plata — tvert om. Glemmer vi Young & co, for en stund, er det meget bra. Så hvorfor ikke kjøpe den? En er i hvert fall garantert en hyggelig halvtime.

(Arbeiderbladet 25. juli 1973)

Albumet kom egentlig ut i november 1972, men brukte altså så lang tid på å bli anmeldt i Arbeiderbladet. Det er også inkludert blant mine omtaler i 1972.

The Beach Boys: “Holland” (Brother / Reprise)

Etterpåklok:

Mottatt med åpne armer og stor begeistring da den kom, delvis innspilt i Holland (om det skulle være noen tvil), med Brian i kofferten. De burde låst ham inne før han fikk satt i gang med hørespillet sitt (som er inkludert på en bonus-EP), men bortsett fra det fremstår gruppen som homogen og inspirert og villig til å ta litt andre veier. Brians "Sail On, Sailor" burde vært en monsterhit. Mini-syngespillet "California Saga" inneholder mange veldig fine elementer. Og ennå har jeg ikke nevnt mine absolutte favoritter, Carls "The Trader", og Dennis' "Steamboat" og "Only With You". Alt for mange snakker om "Sunflower". Jeg vil mye heller snakke om "Holland".

Det har tatt lang tid å få Strawbs' plater hit til landet. Men nå, når deres popularitet har steget så voldsomt — særlig i England — kan en vel vente seg raskere reaksjoner. Nok om det. Gruppas siste LP, utgitt i England ved årsskiftet, er her endelig. Med i samlingen er de to singlene «Part Of The Union» og «Lay Down». Melodiene er gode og avslappende.

Dave Cousins, som er den drivende kraft i Strawbs, viser her hvor god han er til å skrive. Tekster og musikk er avbalansert meget bra i forhold til hverandre. Platen anbefales absolutt.

(Arbeiderbladet, 25. juli 1973)

Free - et viktig bidrag til den moderne rocken

Free er kanskje fremdeles mest kjent gjennom deres storslager i 1970, “All Right Now”, som toppet de engelske listene i flere uker. Etter dette har imidlertid gruppen hatt en del trøbbel. Folk har sluttet, hele bandet har vært oppløst og det har vært dårlig med ny rekruttering. Nå har Paul Rodgers og Simon Kirke fra det opprinnelige Free gått sammen igjen og har fått med seg Tetsu på bass og Rabbit på piano. Gitaristen Paul Kossoff, også fra gamle Free, hjelper til en gang imellom. De har spilt inn en ny LP «Heartbreaker» og en single «Wishing Well».

Denne nye LP’en føyer seg stilmessig pent inn i rekken etter de foregående seks LP’ene. Deres musikk er basert på tunge riffs (enkle, korte temaer) spilt på bass og gitar. Oppå dette kommer Paul Rodgers sang og korte solo-partier fra gitar og orgel. Etter vår mening er det en hederlig, upretensiøs form for moderne rock-musikk Free»spiller. Den er meget rytmisk - utmerket dansemusikk. På konserter får de med seg publikum i håndklapping og dans uten å måtte ty til suggestiv rytmeforflatelse.

Singelen «Wishing Well» som også er på LP’en, er et bra eksempel på gruppas stil, og er en av de bedre visene på LP’en. «Muddy Water» er en stille rolig blues som viser at Paul Rodgers har dype røtter i den tradisjonelle bluesen. Paul Kossoff er med på et par nummer og har her noen korte, heavy soloer på gitar i sin helt spesielle stil med lange, skrikende toner.

Det som imidlertid holder gruppen oppe hele veien er Paul Rodgers fine sang. Vi nøler ikke med å sette Paul Rodgers på høyde med Mick Jagger og Rod Stewart som god, særegen popsanger. Han har allerede fått problemer med sitt nye Free, da bassisten Tetsu Yamauchi har sluttet og begynt i Rod Stewarts Faces. Vi håper han kan få fatt i nye folk og fortsette. Free innebærer et viktig bidrag til videreutviklingen av den moderne rocken, som vi nødig vil miste.

(Arbeiderbladet, 9. august 1973)

Etterpåklok:

Free på vei mot undergangen. Andy Fraser har forlatt skuten, og Paul Kossoff sliter med dop og helse og er egentlig bare gjestemusiker i sitt eget band. Rodgers' gripende empatisk "Wishing Well" handler om vennens tragedie, og det er sterkt å høre låten med hovedpersonen selv på gitar. Tross enorme interne problemer klarte bandet å produsere et sterkt album. Men det var ingen vei videre. "Heartbreaker" er Frees finale.

Rick Wakeman: “The Six Wives Of Henry VIII” (A&M)

Rick Wakeman har etter hvert klart å etablere seg som en av rockens beste organister. Gjennom hans gruppe Yes, har han høstet mange lovord, og forventningene foran denne solo-LP’n var skrudd høyt.

Dessverre er ikke platen det mesterverk en ventet. Rick Wakeman har med musikk forsøkt å lage portretter av Henrik VIIIs seks koner. Alle melodiene har han laget selv, med unntak av «Anne Boleyn» som er bygd rundt E. J. Hopkins' «The Day Thou Gavest Lord Hath Ended».

Melodiene er i og for seg dyktig laget og spilt, men en sitter igjen med det inntrykket at dette like gjerne kunne ha vært Keith Emerson.

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Er sammen med "Grievous Angel" en absolutt forutsetning for en god platesamling. Hadde enorm innflytelse på sin ettertid., ble meget godt mottatt av anmelderne, men solgte ikke i det hele tatt. Skapt under press på en cocktail av alkohol, kokain og ekstrem angst for å underprestere. Men han klarte å få albumet i havn, og for en LP det er! De to duettene med Emmylou Harris får selv englene til å gråte. Parsons er helt i tet både i sine tolkninger av andre folks låter og i sine egne originaler. Og som han kan synge!

Bruce Springsteen: “Greetings From Asbury Park N.J.” (CBS)

En ny Dylan – blir han kalt. Kanskje litt vel optimistisk, men likevel ganske dekkende. Riktignok likner to av sangene mye på «My Back Pages», og riktignok minner tekstene mye om «Highway 61». Men det gjør i grunnen ikke så mye. For de viktigste ingrediensene er her: Folk-rock og fascinerende surrealistiske tekster. Og dette ble Dylan kjent for. Hvorfor ikke Bruce Springsteen?

Så kritiser ham ikke før tekstene er lest skikkelig gjennom. For de er Springsteens egne.

(Arbeiderbladet, 22. august 1973)

Etterpåklok:

I henhold til Fred Engh er ovenstående tekst tidenes første anmeldelse av en Bruce Springsteen-plate i en norsk publikasjon. Det kan jeg jo kjekke meg litt med - så lenge man ikke dveler for mye med hvor ubehjelpelig jeg formulerte meg.

Jeg ble fascinert av denne LP'n, og kunne ikke skjønne hvorfor den ikke suste inn på alle verdens LP-lister. Man kunne jo ikke komme nærmere Dylan enn dette, og likevel beholde integriteten og fremstå som en å regne med. Jeg ble enda mer overbevist da jeg hørte oppfølgeren.

Må nok innrømme at debuten falmet, og ble sjeldnere og sjeldnere spilt. Litt mye ord og få egentlige låter, og ganske tam produksjon. Albumet ble egentlig refusert av Columbia, men da spilte Springsteen kjapt inn to nye låter, "Spirit In the Night" og "Blinded By The Light", og vips var Columbia blidgjort

Elton John: “Don’t Shoot Me, I’m Only The Piano Player” (DJM)

Etterpåklok:

Med denne ble Elton superstjerne. Det er en lekker plate i et lekkert cover, lekkert produsert og aldeles deilig å spille høyt på et godt stereoanlegg. Elton hadde funnet formelen. Ti meget sterke låter som spiller fremragende tvers igjennom. Neste album skulle ta ham til himmels.

Side 1

1. "Daniel" 3:55

2. "Teacher I Need You" 4:10

3. "Elderberry Wine" 3:34

4. "Blues for Baby and Me" 5:39

5. "Midnight Creeper" 3:52

Side 2

1. "Have Mercy on the Criminal" 5:58

2. "I'm Going to Be a Teenage Idol" 3:56

3. "Texan Love Song" 3:33

4. "Crocodile Rock" 3:55

5. "High Flying Bird" 4:12

The Kinks: “The Great Lost Kinks Album” (Reprise)

Etterpåklok:

Jeg ble ubeskrivelig glad da denne importen dukket opp på Musikkhuset, hvor jeg jobbet høsten 72 og et stykke ut i 73. Kjell var flink til å importere spennende saker fra USA. Dette albumet inneholder en blanding av outtakes som aldri hadde vært utgitt før og single A- og B-sider som ikke fantes på LP. Mine absolutte favoritter var (og er) "When I Turn Out The Living Room Light", "Lavender Hill", "Rosemary Rose" og "Where Did The Spring Go?". Ray Davies var visst ikke spesielt begeistret for denne utgivelsen.

Side 1

1 "Til Death Do Us Part" – 3:12

2 "There Is No Life Without Love" (Dave Davies, R. Davies) – 1:55

3 "Lavender Hill" – 2:53

4 "Groovy Movies" – 2:30

5 "Rosemary Rose" – 1:43

6 "Misty Water" – 3:01

7 "Mr. Songbird" – 2:24

Side 2

1 "When I Turn Out the Living Room Light" – 2:17

2 "The Way Love Used to Be" – 2:11

3 "I'm Not Like Everybody Else" – 3:29

4 "Plastic Man" – 3:00

5 "This Man He Weeps Tonight" (D. Davies) – 2:38

6 "Pictures in the Sand" – 2:45

7 "Where Did the Spring Go?" – 2:10

Deep Purple: “Who Do We Think We Are” (Purple)

Etterpåklok:

Siste LP med den klassiske Purple-besetningen (på en stund), og absolutt ikke helt der oppe med "In Rock", "Fireball" og "Machine Head", men fortsatt sterk vare. Låtene har tyngde og groove, med smak av blues. Og ingen kan krangle med "Woman From Tokyo" og den fascinerende protestsangen "Mary Long". Jeg liker albumet bedre nå enn jeg gjorde da, faktisk.

Little Feat: “Dixie Chicken” (Warner Bros.)

Etterpåklok:

De snaut fire minutter lange tittelkuttet er i seg selv nok til å forsvare en plass blant gigantene for evig tid. Men gruppens tredje album hviler ikke på laurbærene, det er høy klasse hele veien. Rotfast, lekent, og behovet for å gå på bar i New Orleans blir alarmerende.

To ganger har Marc Bolan T. Rex vært i Norge, og begge ganger har Oslo ligget like rolig, ingen opptøyer, ingen hylende tenåringer. I England er han Gud, her er han ingenting annet enn en popstjerne, heldigvis!

Dette siste bidraget fra Marc Bolan og co. bringer ikke noe nytt med seg. Melodiene er ofte overprodusert og masete. Selv om blåsere og strykere er tatt med i produksjonen, har det ikke hjulpet det spor. Tenåringsidolet har lite å gi.

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Da den kom var jeg skuffet. Jeg liret endog av meg en slem anmeldelse. I ettertid er jeg blitt så glad i "Tanx" at jeg rangerer den foran "The Slider". Marc varierer uttrykket, her er blåsere, jentekor, mellotron og innslag av soul og funk. Og fortsatt helt ubegripelige, men alltid kreative tekster. Bolans hjerne var definitivt alene.

Marc Bolan. Soundcheck Chateau Neuf, mars 1973. (Foto: Det Nyes arkiv)

Februar

Alice Cooper: “Billion Dollar Babies” (Warner Bros.)

Platen ligger i et uedvanlig tiltalende omslag med en billion-dollar-seddel, bilder og tekster. Men det er ikke bare coveret Alice Cooper har gjort seg flid med denne gang. Albumet er nok det beste gruppa har gjort til dags dato. Etter den skuffende «School's Out» kommer denne samlingen som bestilt. Melodiene er varierte — alle med en drivende «heavy» brodd.

To singler, “Hello! Hooray!” og “Elected” er inkludert. Tittelmelodien er meget bra, men best er nok den nekrofile «I Love The Dead». Det er riktignok utforståelig at en slik tekst er sluppet gjennom sensuren, for maken har vel aldri vært på plate før. Tross dette — Alice Cooper vil glede sine tilhengere med denne LP'n, og det forundrer meg ikke om han får en del nye óg.

(Arbeiderbladet 4. april 1973)

Etterpåklok:

Alice Coopers absolutte høydepunkt. Råstilig cover. Fenomenale låter, og god variasjon og enkelte ubetalelige overraskelser. Som Donovans gjesteopptreden i tittelkuttet, og de absolutt over the top makabre "I Love The Dead". Liker alt, men mens tittelkuttet, "Hello Hooray" (sakte, glamorøs, et øs av lyd og et helt minutt lenger enn den nedredigerte single-versjonen, som er kalt "Hello Hurray") og "No More Mr. Nice Guy". Alice klarte aldri å matche denne.

Blue Öyster Cult: “TYRANNY AND MVTATION” (CBS)

Etterpåklok:

Tungt og skummelt, tekstsymbolikken og innpakningen drar fantasien ut i forbudte landskap. Det er deres andre album, Patti Smith har levert bidrag til en av tekstene, det er mørkt, men ikke dystert, kvelende deilig som Sabbath. Låtene er mer konvensjonelle, harde og skarpe, men med oppglødd dreining mot melodier. Det er mer hva de sier, og hvor hardt noe av materialet sparker. Jeg var veldig fascinert, men lurte på om de egentlig truet oss med noe farlig, sadistisk, slemt med fascistiske trekk. Ozzy skremte jo bare med Satan og var egentlig Beatles-fan. Dette var noe annet. Og de kalte seg en kult.

Traffic: “Shoot Out At The Fantasy Factory” (Island).

For tiden er Traffic store i USA, mens de har mistet mange av sine tilhengere i Europa. Musikken har fått et mer jazz preg med årene. De vanlige, Chris Wood, Stevie Winwood og Jim Capaldi, holder fortsatt ut. Tre nye medlemmer er det ogsa blitt. Platen er et skritt i riktig retning etter forrige utgivelse som var en skuffelse. Men den når ikke opp mot f. eks «John Barleycorn» fra 1970 dessverre.

Samlingen består av 5 spor, det siste heter «Uninspired», noe som er betegnende for hele platen. Lange melodier kan lett bli ensformige, slik de er blitt her. Bruk heller pengene på tidligere Traffic-plater, som fremdeles finnes på lager.

(Arbeiderbladet, 25. april 1973)

Dr. John: “In The Right Place” (Atlantic)

Det er få igjen av de såkalte kultus-bandene fra Statene. Grateful Dead er allmenn eie, og Captain Beefheart er popstjerne. Men Dr. John, «The Night Tripper» lever fremdeles fem-seks år tilbake i tid, selv om også han har innordnet seg noe etter dagens forhold. Musikken er ikke særlig spennende. Tekstene hører alle til «freake»-typen. Hans interesse for svart magi – særlig voodoo finner en igjen i sporet «I Been Hoodood». Det lukter av blomster og hasj i «Peace Brother Peace», mens resten går i det samme diffuse opplegget. Omslaget har gjort at platen økte til LP-5. Dr. John kunne godt spart seg det.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Etterpåklok:

Doktoren tar oss med på nye turer i New Orleans. Her viser han seg fra sin mest tilgjengelige side, han blunker til og med i "Such A Night". Og tittelkuttet ble en velfortjent TOP 10-hit. Tenk det! Jeg ble veldig glad i denne LP'n. Det virker kanskje ikke sånn i omtalen fra 1973, men der er jeg i tøffe-seg-humør.

Leon Russels popularitet stiger stadig. Han har holdt på lenge, men «Mad Dogs And Englishmen» og «Bangla Desh» sparket ham fram som en av de ypperste popmusikere vi har i dag. Denne live-samlingen som består av tre plater eller ca. to timers musikk, koster for det første altfor lite! 65 kroner for denne konserten er nærmest latterlig. Sjelden har vel publikum fått et bedre tilbud.

Musikken er typisk for Leon Russel; svingende og hard – en slags mellomting av rock’n roll og boogie woogie. To Dylan-sanger er med – «Mighty Quinn» og «It’s All Over Now, Baby Blue». Et godt tilbud ingen bør unngå.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Iggy og hans Stooges har i mange år boblet i overflaten uten å nå de store avis-overskriftene og de store opplagstallene. Denne gangen har han fått hjelp av David Bowie som mikser. Bowies innflytelse er klar, men det hjelper ikke denne LP’en. Det er «Raw Power», så rått og formålsløs at en rister anstrengt på hodet allerede etter første spors frustrerende rytmer.

(Arbeiderbladet, 26. september 1973)

Etterpåklok:

En plate som jeg skjønner er utrolig sentral, innflytelsesrik og ikonisk. Men jeg har aldri klart å like den. Jeg var ikke for gammel for denne støybomben, jeg var 20 år, og klar for mye. Men ikke dette. Og jeg skjønte ikke hva producer Bowie så i dette, heller. Min tid med den duoen skulle ikke komme før i 1977. Men da ble jeg også hektet. "Raw Power" er en slags forløper til punkrocken, dens gudfar og heavy metal-bror. Jeg har full forståelse for at folk kan elske dette. Jeg greier ikke. Men jeg respekterer platen, og sørger for at jeg har den. Til en hver tid.

Etterpåklok:

En fyr med en gitar, noen krevende låter og tekster som innbød til hodebry. Martyn har en stor plass i det litt vridde bildet, jazz, vise, psykedelia, rock, Og den stemmen, dette klagende, kjærtegnende instrumentet som lyder som sommernetter i juli. Helt suverent album. Jeg var heldig som kunne hente musikk hos de dyktige folkene hos Arne Bendiksen AS på Galgeberg.

Mickey Newbury: “Heaven Help The Child” (Elektra)

Etterpåklok:

Denne ryggfryseren av en LP skal jeg ikke skryte av at jeg oppdaget da den kom. Jeg hørte den hos noen, jeg husker ikke hvem, kanskje et år eller to senere. Singer-songwriter med countrybakgrunn og en formidabel bunke sterke låter. Åtte av dem finner du her. Vakkert, ja, nesten overjordisk arrangert. En skattkiste som du bare må ha. Finnes på spotify som en del av "An American Trilogy".

Mars

Pink Floyd: “Dark Side Of The Moon” (Harvest)

Pink Floyds popularitet her i landet har steget jevnt med hver LP-utgivelse. Vanskeligheten har vært at de ikke appellerer til andre enn musikkelskere med en meget bestemt smak. Deres elektroniske hi-fi orgasmer har skremt mange, men denne gang er musikken mer fyldig og jevn uten for mange krumspring. En blir revet med allerede fra de dumpe hjerteslag som innleder platen, til de samme slagene avslutter side 2.

Stoffet er «heavy», men ikke på Deep Purples forenklede, masete vis. Kvalitet står stemplet over samtlige melodier. Sangharmonier, gitar, trommer, bass, orgel m.m. - alt klaffer så fullkomment at en får frysninger på ryggen. Det er bare én ting å si: Kjøp den!

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Jeg ser ingen grunn til å rokke ved denne. Den hviler i seg selv. Du får ikke en mer perfekt "Dark Side Of The Moon" enn "Dark Side Of The Moon". Den egner seg best til å spilles fra start til mål. Det er ingen ting her jeg ville fjernet. Det er heller ingen ting jeg ville hatt mer av. Høydepunktene er "Time", "The Great Gig In The Sky", "Money" og finalen.

Led Zeppelin: “Houses Of The Holy” (Atlantic)

Det er over et år siden Led Zeppelin ga ut en LP. Mange har sett fram til denne nye samlingen med forventning, men vent ikke altfor mye av platen. Riktignok er «Houses of the Holy» bedre enn “Led Zeppelin IV”, men det er ikke stort igjen av den musikkende en gang imponerte oss med. Et av albumets beste spor er «D'yer Mak’er» som faktisk er ren reggae. Hvem hadde ventet noe slikt fra Led Zeppelin? Ellers er «No Quarter» og «The Rain Song» fine og stemningsfylt. De harde sporene er de dårligste, og da særdeles «The Crunge» som vi godt kunne unnvære. Meget blandet kost - ikke dårlig, men ikke kjøp uten å ha hørt den!

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Facebook aksjonerte mot dette coveret. Men etter massive protester snudde de. Det har ikke hele organisasjonen fått med seg.

Bortsett fra det krevet Zeppelins femte album en del av sin lytter. Jeg var ganske skuffet til å begynne med. Aller mest av den fryktelig "The Crunge". Men så steg vidunderlighetene frem, akkurat som jeg visste at de ville. Jeg hadde ikke lært meg "Led Zeppelin III" for ingenting. Glimt-i-øyet-reggae-leken "D'yer Mak'er" var jo en sure fire hit. Men det var de vakre, stemningsfulle lydmaleriene "The Rain Song" og "No Quarter" som ga platen sjel og identitet.

I dag elsker jeg albumet. Og forakter Facebooks dobbeltmoral, og ikke minst praktiseringen av den.

Roxy Music: “For Your Pleasure” (Island)

"There's a new sensation — a fabulous creation" — slik åpner Roxy Musics siste LP med "Do The Strand". Dessverre er dette en litt optimistisk begynnelse om den skal betegne denne samlingen. Her er ingen sensasjoner. Gruppa har ikke beveget seg videre siden deres første plate. Men bevares — her er ingen direkte dårlige ting. Musikken er god, og etter å ha spilt platen et par ganger liker en den bedre og bedre. Side 1 er meget bra og variert. Den førnevnte "Do The Strand" er et av platens beste spor. Men side 2 er ikke like bra. En del her er platt og kjedelig — særlig "The Bogus Man".

(Arbeiderbladet, 23. mai 1973)

Etterpåklok:

Kanskje et knepp ned i forhold til debuten. Men det skyldes hovedsakelig at debuten var så aldeles ny og uventet, lyden av noe man aldri hadde tenkt at fantes. "For Your Pleasure" vokser over tid, og det er Enos siste reise med bandet. Som vanlig et deilig luksuriøst cover, knitrende glanset og skinnende sort - med Amanda Lear som hånlig blikkfang.

"Do The Strand" er rene fotballmantraen, kanskje den mest arketypiske Roxy-hit-låten som finnes - til tross for at dens tilværelse som single var en ettertanke. "Editions Of You" er heller ikke til å kimse av som hitmateriale. Men det er de lengre dragerne som virkelig får albumet til å leve. Min favoritt er "In Every Dream Home A Heartache" med sin fenomenale punch line og påfølgende take-off. Men jeg er nesten like glad i tittelkuttet.

Todd Rundgren: “A Wizard, A True Star” (Bearsville)

Etterpåklok:

Verdens mest eksentriske pop-LP, og så overfylt med spilletid at den tyner vinylalbumets muligheter til ytterste grense. Og ja, lyden kan stikke litt. Platen går på dop, det er en syrereise av innfall og snurrige løsninger, egentlig hele tiden popmusikk, men ikke alltid like lett å håndtere, og myriadene av låter glir i hverandre, ingen pause mellom sporene her, og når du har reist nesten hele veien - som inkluderer rabalder i en hønsegård eller er det en hundegård eller er det inne i en moog? , bryter Todd plutselig ut i en ti minutters helt strøken medley med sine favoritt soul-låter. Denne LP'n er full av overraskelser og ualminnelig fascinerende.

Etterpåklok:

En meget tilgjengelig John Cale, produsert av Chris Thomas, og vår mann fremstår i kontemporære musikalske omgivelser. Rock med pene klær og gjerne et helt strykeorkester i bakhånd. Procol Harum og Brian Wilson er referanser som godt kan brukes. Definitivt et av Cales mest populære album.

Det er lenge siden Donovan ga ut plate. I 1971 kom «H.M.S. Donovan», men grunnet kontraktvansker kom den aldri til Norge. “Open Road” fra 1970 er altså den siste vi hadde her ilandet.

Men «Cosmic Wheels» er verd ventetiden. Melodiene er varierte. Noen har et mer «heavy» preg med gjennomtrengende bass. I grunnen minner backingen mye om John Lennon's «Imagine». Andre spor er rolige, mer i Donovans vante stil.

Tekstene følger med. De er preget av en slags intergalaktisk humor fylt med ordspill som han mestrer bedre enn de fleste.

En koselig plate en kan lytte til uten at hodepinen melder seg.

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Donovan hadde ikke laget et popalbum siden 1970, så dette var definitivt et comeback - og ble også behandlet som det. Den nye og aktive Donovan opparbeidet fersk kred også ved å bidra med vokal på tittelkuttet til Alice Coopers "Billion Dollar Babies". "Cosmic Wheels" leverer fine, inspirerte og varierte viser, muntre biter ("The Intergalactic Laxative"), potensielle pophits ("Maria Magenta", "Only The Blues") og rocka og funky saker (tittelkuttet). Alt vinnende produsert av Mickie Most.

King Crimson: “Lark’s Tongue In Aspic” (Island)

Siden King Crimsons LP «Lizard» som kom i 1970, har gruppa utelukkende skuffet. Både «ISLANDS» og konsertplata var kjedelige og alt for like de foregående utgivelsene. I dag er King Crimson en helt ny gruppe. Greg Lake har forsvunnet sammen med Peter Sinfield. Sinfield satser på solo-karriere mens Lake spiller med Emerson og Palmer. Men Robert Fripp er fremdeles med. Han er også gruppas drivende kraft. Resultatet er blandet. «Easy Money» likner på Pink Floyds «Money» fra «Dark Side Of The Moon», og det er antakelig også meningen. Tittelmelodien er delt i to. Første del er platas beste spor. Stort sett er musikken mer «heavy» enn tidligere. Om det er et godt tegn blir det opp til hver enkelt å bedømme.

(Arbeiderbladet, 4. juli 1973)

Etterpåklok:

Klassisk musikk, jazz, improvisasjoner - det nye King Crimson var ikke ute etter å score billige poenger. Dette albumet krever hodet ditt, og hvis du skulle komme i skade for å danse, er du syk og bør legge deg litt nedpå. Robert Fripps nye inkarnasjon av bandet skilter med John Wetton, Bill Bruford, David Cross og Jamie Muir.

«Broken Barricades» var Procol Harums siste studio-LP før «Grand Hotel». Den var også gruppens dårligste produkt, denne siste samlingen hever derfor deres gjennomsnitt igjen.

“Grand Hotel” er ikke Procol Harums beste plate, men melodiene er likevel meget bra melodisk og tekstmessig. Tittelsangen er den sterkeste, men dessverre har den for mye av tidligere sanger i seg.

Dette gjelder i og for seg ikke bare denne melodien. Stort sett har gruppa plagiert seg selv litt for mye, derfor senkes også helhetsintrykket.

Likevel — en plate en ikke angrer på at en anskaffet seg — snarere tvert om. En liker den bedre og bedre for hver gang en spiller den. Forsøk bare å ta den slik den er, og ikke sammenlign den for mye med tidligere produkter.

(Arbeiderbladet 4. april, 1973)

Etterpåklok:

Jeg slet alltid litt med rammene rundt dette albumet. Procol Harum var ikke noe flosshatt-band. Det vokser ikke ut en flosshatt fordi om man har ambisjoner og henter inn orkesterakkompagnement. Jada, det skal liksom stemmes mot miljøet og stemningene fra tittelkuttet og dette storslagne pust fra en annen tid, luksustilværelsen på Grand Hotel. Brooker & Co strekker seg etter noe som albumets innhold ikke helt klarer å leve opp til. Mine favoritter er den lumre "A Souvenir Of London", "Fires (Which Burnt Brightly)", "A Rum Tale" og tittelkuttet.

En ny plate fra Rod Stewarts gruppe, Faces, foreligger, men noe stort verk er det ikke — snarere tvert om. Lytteren føler raskt kjedsomheten ete seg inn i ørene. Ingen melodier skiller seg særlig ut. Rod Stewarts hese stemme trenger seg fram på nesten alle spor uten at det hjelper stort.

Men rett skal være rett, diskotekene vil hilse platen velkommen. Produktet er fylt til randen av beat og rytme, og er en fulltreffer for dansende. Men musikk å lytte til, er det ikke. Tekstene følger med, men er lite interessante.

(Arbeiderbladet, 12. april 1973)

Etterpåklok:

Skammelig forhastet anmeldelse. Jeg burde vært jaget med kjepp. En fenomenal LP, ikke minst takket være “Cindy” og tittelkuttet.

En kortspilt og trist slutt på historien om Faces. Rod Stewart var så illojal at han disset albumet da det kom ut, noe som provoserte Ronnie Lane umåtelig. Stewarts hjerte banket for solokarrieren, ikke for Faces. Ergo bidro han med svært lite på dette som skulle bli gruppens siste studio-album. Lane trekker vognen. Med stil. Tittelkuttet synges av Ron Wood, men står likevel igjen som et av Lanes klassiske statements, en vidunderlig låt, og han fremførte den alltid med sitt Slim Chance.

I wish that I knew what I know now
When I was younger
I wish that I knew what I know now
When I was stronger

Andre finfine Lane-bidrag "Flags And Banners", "Just Another Honky" og "Glad And Sorry". Stewarts glansnummer på albumet er hit'en "Cindy Incidentally".

Etterpåklok:

Her starter Tom Waits' historie. Kjellerviser som er mer folk og blues enn jazz. Nedstrippet komp, herlig atmosfære, og fortellinger som suger deg inn. Eagles gjorde en versjon av "Ol' 55", hvilket åpnet mange dører for Waits så tidlig i karrieren. Albumet ga ham ikke noe umiddelbart gjennombrudd i Europa, og jeg mener å huske at jeg fikk en av Polydors amerikanske promoer i hånden lenge før den ble gitt ut her.

The Electric Light Orchestra: “ELO2” (Harvest)

De som ikke følger Donovan på hans kosmiske ferd, har her en annen mulighet. Jeff Lynne og hans elektriske lys-orkester er verter. For tiden er de aktuelle med sin singel «Roll Over Beethoven» og dens originale arrangement. Melodien er med på denne LP’n. bare i en lengre og bedre versjon.

Gruppen består av 7 mann (2 fra tidligere Move), og de spiller rock i sin egen spesielle stil. Instrumenter som cello og fiolin med en dash synthesizer pluss de vanlige gitarene og trommene driver gjennom platens fem spor. Albumet er godt, bedre enn det forrige, og verdt hver krone det koster.

(Arbeiderbladet, 4. april 1973)

Etterpåklok:

Jeff Lynnes første ELO-LP som enerådende styrmann og kaptein. Han tok bandet ut i space, men visste ikke helt hvor han egentlig ville. "ELO2" er et tydelig overgangsalbum, det er definitivt prog, og de må ty til Chuck Berry for å skape albumets eneste hit, den kraftfulle versjonen av "Roll Over Beethoven" som bruker introet fra Beethovens femte symfoni som tilbakevendende referanse. LP-versjonen er betydelig lenger enn single-versjonen. Roy Wood bidrar med cello og bass på to av låtene.

The Doobie Brothers: “The Captain And Me” (Warner Bros.)

Denne plata er snart et år gammel, men først nå foreligger den her i landet. Gruppa er svært populær i USA, og spiller typisk amerikansk country/rock/blues.

Det finnes mange slike grupper nå — forferdelig mange. Få av dem har noe verdifullt å fare med. Men Doobie Brothers er absolutt verd et forsøk. Gruppa lager meget gode melodier, og spiller fint sammen. Ofte kan de minne litt om «gamle» Fleetwood Mac. Men det er en absolutt selvstendig gruppe, som ikke behøver noen støtte av andre.

(Arbeiderbladet, 18. desember 1973)

Etterpåklok:

Jeg har aldri vært opptatt av Doobie Brothers. Men innser at de hadde noe å fare med. Særlig før Michael McDonald kom inn. Dette er deres tredje album og inneholder signaturlåtene "Long Train Running" og "China Grove".

April

Etterpåklok:

"Den røde", ikonisk samler som skulle erstatte "A Collection Of Beatles Oldies But Goldies". Mange årskull oppdaget The Beatles med denne og "Den blå". Tre år etter gruppens kollaps. Det var flotte plater å få i hendene. Jeg hentet mine hos EMI på Frysja. Det var min første ekspedisjon dit. Jeg var nettopp blitt slått til anmelder i Arbeiderbladet av Jørn Storeng. Plommen i egget for en 20 år gammel jypling som plutselig fikk det beste han visste gratis, nemlig plater.

Egentlig er "Den røde" utilstrekkelig og knipen. Så kortspilt at låtene nesten kunne fått plass på én LP, og helt fri for cover-innspillingene til The Beatles, som var en kunstform i seg selv. Å fortelle deres historie fra 1962-1966 uten å ta med "Twist And Shout", "Money", "Please Mister Postman", "Long Tall Sally", "Bad Boy" og "Rock And Roll Music" er en vits. Å avspise den banebrytende "Revolver" med "Yellow Submarine" og "Eleanor Rigby", mens "Rubber Soul" får bred dekning er også surrete.

Jeg tror ikke jeg har spilt denne samleren siden 1973. Den er helt ubrukelig.

Giles Martin ble selvfølgelig koblet inn da man skulle feire albumenes 50 års-jubileum i 2023. En hel ekstra LP både til den røde og den blå, og dermed en bedre balanse i menyen. Problemet er at de “nye” låtene bare ble samlet på en egen bonus-LP, og dermed får man ikke hørt dem som del av kronologien. Albumene burde vært remastret på nytt - med bonuslåtene flettet inn. Som det er, oppnår jubileumsutgavene bare å irritere.

Her må jeg nesten anbefale CD-versjonene, for der har de klart å legge bonusstoffet inn riktig. Å høre disse nye versjonene på CD er en fornøyelse. Selv om noen av Martins remikser irriterer.

Etterpåklok:

"Den blå" har en god del som taler for seg når det gjelder singlene fra 1967-1970 bortsett fra at noen få B-sider mangler. Utvalget fra "White Album" og "Abbey Road" er under en hver kritikk. Så vidt jeg vet var det George som sto for dette, og det ser man. Utelatelsene og skjev balanse skjemmer "Den blå".

Men igjen, for svært mange ble dette døren inn til The Beatles. Og det kan man ikke holde mot albumet.

Anbefaler CD-versjonen fra 2023, som utvider med ni bonus-låter, inkludert “Now And Then”.

Her følger en tekst som av plasshensyn ble utelatt fra “Beatles og jeg” i 2014:

SPØKELSET FRA FORTIDEN

To doble samlealbum utgitt på samme aprildag i glamåret 1973, begge nådde 1. plass på NMEs LP-liste i hard kamp med David Bowies da rykende ferske “Aladdin Sane”. Det sier noe om The Beatles’ popularitet og status at noe slikt var mulig så like etter oppløsningen. Man skulle tro at alle hadde denne musikken allerede, samtlige av gruppens LP’er og singler var dessuten fortsatt lagervare. Og likevel, der var de, “Den røde” og “Den blå”, øverst på listene.

Både Paul McCartney og George Harrison hadde nye album klar for utgivelse, ingen av dem hadde noe lyst til å bli nedkjempet av sin egen fortid. Men det ble de, særlig Paul som var den modigste av dem og slapp “Red Rose Speedway” fire fattige uker etter “1962-1966” og “1967-1970”. Pauls solokarriere (med Wings) hadde jo endelig tatt av med “Hi, Hi, Hi” og “My Love”, han var het igjen, “Red Rose Speedway” var tenkt som hans tilbakekomst til Premier League. Så fikk den juling av The Beatles og selvfølgelig kritikerne, som fortsatt holdt med John, selv om hans stjerne var dalende. Paul hadde imidlertid flere ess i ermet dette året, og startet noen måneder senere innspillingen av “Band On The Run”. Han var i flytsonen.

Salget av Georges “Living In The Material World” kunne heller ikke måle seg med de to Beatles-samlerne, og det var surt for George som jo hadde megasuksessen “All Things Must Pass” å leve opp til. Kritikerne gikk løs på ham også. Ex-beatlene George og John var ikke hellige lenger, og da låtene på “Living In The Material World” ikke spratt ut av høyttalerne, men snarere seg, laidback og omstendelig, begikk de utålmodige journalistene en brøler, de felte dommen uten å høre ordentlig etter.

Hva gjorde Ringo og John på denne tiden? Ringo var i full gang med sitt første ordentlige soloalbum, “Ringo”, et album som i dag står igjen som hans eneste virkelige klassiker. Ringo var med andre ord i form, enda mer fordi det interne uvennskapet i The Beatles (les konflikten med Paul) hadde stilnet. Alle tre skulle komme til å medvirke på og levere låter til albumet – selv om de aldri var i studio samtidig.

John slet med privatlivet og inspirasjonen. Etter katastrofealbumet “Some Time In New York City” som solgte elendig og ble massakrert av kritikerne, hadde han ikke skrevet én ny låt. Det bråkjekke politiske engasjementet hadde også dabbet av. Han slet med Yoko og skrivesperre. De to hadde gitt ut soloalbum side om side i 1970 og 1971, innspilt samtidig og med de samme musikerne. I 1972 tok de et skritt videre ved å gi ut “Some Time In New York City”, et rent og likeverdig samarbeid. Resultatet ble et nakkeskudd for Lennons solokarriere, men ga Yoko blod på tann og utløste et kreativt vulkanutbrudd som resulterte i dobbeltalbumet “Approximately Infinite Universe” (utgitt i januar 1973), det nærmeste Yoko er kommet et godt album. John medvirker som musiker, men noe mer hadde han ikke å komme med. Etter nesten fem uavbrutte år var tandemforestillingen deres brutt. Og det skulle bli verre.

En ustabil og irritabel Lennon, sannsynligvis rimelig høy på piker, dop og alkohol og dessuten plaget av akselererende paranoia over telefonavlytting og FBI-snoking tett knyttet mot vissheten om at han risikerte å bli kastet ut av USA, spilte rollen som den perfekte ektemann dårlig. Det endte som vi vet med at Yoko kastet ham ut i juni, mens hun spilte inn det fryktelige feministalbumet “Feeling The Space”. Det ble starten på den såkalte “lost weekend” som varte i 18 måneder. Lennon startet separasjonen med å spille inn albumet “Mind Games” (i juli), sangene skrev han i all hast i løpet av en uke, og musikerne var de samme som Yoko brukte på “Feeling The Space”.

Paul i flytsonen. En George som leverer et godt stykke håndverk. Ringo i yr gang med en av årets store overraskelser. John på felgen. Det var status da “1962-1966” og “1967-1970” kom ut. John hadde riktignok fått seg en fortjent på tygga etter flere års selvgodhet, men han hadde jo allerede vist seg solokarrieren mer enn voksen med “John Lennon/Plastic Ono Band” og “Imagine”. Alle fire var omsider i ferd med å frigjøre seg fra Beatles-“forbannelsen” og etablere sterke individuelle karrierer. Så hvorfor velge dette tidspunktet for en media- og publikumsdyrkning av fortiden?

Sannheten er at ingen av de fire sto bak samlingene. Det gjorde Allen Klein, The Beatles’ nemesis. Man kan beskylde ham for kynisk utnyttelse av gruppens navn for egen vinnings skyld, men han hadde faktisk et poeng da idéen til samlingene ble lansert. På grunn av et rotete juridisk regelverk når det gjaldt rettigheter hadde noen postordre-luringer klappet sammen en boks på fire LP’er og lansert den med TV-reklamer . “Alpha Omega” var navnet på samlingen, og de første reklamsnuttene ble vist ved juletider i 1972. Klein reagerte 16. februar 1973 med et tungt søksmål. Han skjønte imidlertid at den beste måten å stanse lekkasjen på var å få et bedre produkt ut på markedet. Og slik, i fykende fart, ble “Den røde” og “den blå” til.

2. april 1973 lå de i butikkene.

Ble Paul oppfordret til å komme med innspill? Neppe. Ringo? Tviler jeg på. John? Han godkjente angivelig opplegget, men var ikke veldig engasjert. Som beskrevet ovenfor hadde han andre ting å tenke på. Dessuten hadde hans forhold til Klein kjølnet etter at Klein støttet George da han avslo Yokos ønske om å opptre på Bangla Desh-konserten i New York i august 1971. Det førte til at John nektet å være med. Den eneste som var litt involvert i samle-albumene var George. Han skal ha gitt konkrete innspill som påvirket utvalget på “Den blå”. Men ellers var dette Allen Klein hele veien.

MØKKASAMLERNE (Spøkelset fra fortiden 2)

Det beste man kan si om de to albumene er at innpakningen er usedvanlig smakfull. En inspirert avgjørelse å bruke coverfotoet som var tiltenkt det planlagte “Get Back”-albumet i 1969, men som ble liggende ubrukt da 1969 ble 1970 og “Get Back”-prosjektet ble til filmen og albumet “Let It Be”. Tatt i 1969 i EMI-bygningen på Manchester Square i London i samme trappeopgang og etasje som coveret på deres første LP “Please Please Me” i 1963, de fire stående i nøyaktig samme rekkefølge og positur. Det er seks år mellom de to fotografiene, men det kunne vært hundre.

En eksponering fra “Please Please Me”-opptakene på forsiden av “1962-1966” (og baksiden av “1967-1970”). En av 1969-eksponeringene på forsiden av “1967-1970” (og baksiden av “1962-1966”). Førstnevnte med en varm, klar ramme i rødt. Sistnevnte med en ramme i blått. Lekkert. Åpner man coveret får man et vakkert og stemningsfullt foto fra gruppens “mad day out” 28. juli 1968. Innerposene er henholdsvis røde og blå med tekstene trykket på. Apple-etikettene forlenger farvetemaet, rød bakgrunn for “den røde”, blå for “Den blå”.

Da jeg hentet mine eksemplarer hos EMI i Frysjaveien fikk jeg den gamle Beatles-følelsen av ærefrykt og forventning. De føltes tunge og gode i hånden. Luksus. Allen Klein hadde gjort en god jobb. Så langt.

Men innholdet? Det slo meg som underlig at “1962-1966” inneholdt færre låter enn “1967-1970”. Tidlig Beatles betydde jo kortere låter, så hvorfor bare 13 på hver LP og en total spilletid på så vidt over timen? Nærmere studier avslørte mer, her gjør man et forsøk på å samle singleslagerne, og likevel leveres LP-versjonen av “Love Me Do”, til og med i falsk stereo. Og med såpass god plass til rådighet, hvor ble det av B-sidene? Og hvor ble det av cover-versjonene? De første årene leverte de jo en rekke fremragende versjoner av andres låter, så gode at de omdefinerte dem og overgikk originalene. Klassiske eksempler som “Twist And Shout”, “Please Mr. Postman” og “Rock And Roll Music” glimrer med sitt fravær. Ingen George-låter heller. Ingen med Ringo.

Ser man på utvalget ellers er det jo veldig rart at “Rubber Soul” er representert med seks låter og “Revolver” bare med to (hvorav den ene er “Yellow Submarine”). Det er helt åpenbart at noen har gått veldig fort frem her uten tanke for annet enn å klappe det sammen og få det ut. “1962-1966” er altså ikke bare kortspilt, men også et stykke regelrett historieforfalskning.

Så kan man innvende: Ja, men albumet spiller godt. Selvfølgelig spiller det godt! Det er The Beatles for helvete!

“1967-1970” har ikke bare flere låter, men også en betydelig mer generøs total spilletid, vel 99 minutter mot “Den røde”s 63. De to første sidene er dessuten uangripelige. Helt riktige utdrag fra “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour”, pluss alle de riktige singlene – man godtar at to B-sider mangler da spilletiden er presset maksimalt. Side 3 og side 4, derimot, fremstår som veldig lite representative for “White Album” og “Abbey Road”. “Ob-la-di” som en av tre representanter fra “White Album” (ingen av Johns), to George, en John og en Ringo fra “Abbey Road” (ingen fra Paul som er albumets arkitekt!?!). Formildende at “Don’t Let Me Down” og “Old Brown Shoe” er med, men ellers lider “Den blå” åpenbart av lite gjennomtenkt utvalg og det umulige kompromisset man endte med da man både ville ha med alle singlene og samtidige gi et representativt utvalg fra LP’ne. Og så ble det liksom ingen av delene.

I senere år har det slått meg at “Den røde” og “Den blå” faktisk traff et helt nytt publikum – hvor utrolig det kan høres all den stund gruppen bare hadde vært borte i tre år. Men slik er det. For mange unge som var alt for små til å skjønne hva som foregikk i de skjellsettende årene 1963-66, og som ikke begrep så mye av det voksnere Beatles heller, ble “1962-1966” og “1967-1970” kolossale døråpnere. Tre år er mye når man er liten. Fem en evighet. For disse årskullene fikk altså de to samlerne en betydning som det er vanskelig å forstå for en som vokste opp med The Beatles i sanntid. For dem er dette Beatles-platene over alle Beatles-plater, nærmest gralen.

De samme var i 1993 (og igjen i 2010) henrykte over nyheten om at de endelig skulle ut på CD. Selv var jeg ordentlig irritert. “Den røde”s spilletid på vel 30 minutter pr LP kunne vært mer enn fordoblet på CD, ja, faktisk tredoblet. Men neida, her skulle alt være akkurat som det var. To kortspilte CD’er. Og “Den blå” som fint kunne vært utvidet med over en times musikk. Neida, slett ikke. Man behandlet disse bastardene som ble født i panikk over tapt fortjeneste av en av de grådigste menneskene som har satt sine tenner i platebransjen, som om de var genuine, originale Beatles-LP’er fra tiden da de fantastiske fire satt i studio og tryllet. De er jo ikke det! Men så er det disse årskullene som holder de to albumene så høyt, de vil absolutt ikke at man skal tukle med dem, de vil ha barndommen sin i fred. Jeg sier ryk og reis. På grunn av dere og et sett duster i Apple finnes det ingen ordentlig single-samling med The Beatles – snart 55 år etter at gruppen ble oppløst. Jeg håper at dere hadde masse kviser i 1973.

“1962-1966” og “1967-1970” samt det faktum at EMI ga den amerikanske versjonen av “Magical Mystery Tour” offisiell britisk utgivelse i 1976, fremtvang et annen halvgjort samling: “Past Masters”. Tanken bak den er jo sånn passe smart bortsett fra at “Magical Mystery Tour” kappet 1967-ballene av samlingen da meningen var at den kun skulle inneholde låter som ikke var tilgjengelig på de offisielle LP’ne. “Past Masters” spiller dermed kjemperart da den hopper fra “Rain” til “Lady Madonna”. At ingen tenkte den veldig enkle og innlysende tanken: La oss lage en samling som inneholder alle A- og B-sidene (uansett om de er på LP eller ikke), EP-kuttene som ikke er på LP, og en eventuell slenger som “Across The Universe”. Da ville “Past Masters” vært samlingen sin – både i stereo og mono.

Min kongstanke er selvfølgelig langt djervere: Bank opp de fordømte røde og blå hybridene og utvid og ommøbler dem så de blir alt på en gang: De definitive Beatles-samlerne med alle A- og B-sidene og EP-kuttene og slengerne. Grinasabbene får alt som var på originalene, vi som var der da det smalt, får det som manglet. Det skjer selvfølgelig aldri. Jeg roper derfor på den omredigerte og riktige “Past Masters”-samlingen. Så kan dere andre leke med “Den røde” og “den blå” så mye dere vil for meg. Jeg spiller dem aldri.

Etterpåklok:

Til slutt tenkte jeg det var interessant å vise årsaken til at “Den røde” og “Den blå” ble til, nemlig innholdet på piratsamlingen “Alpha Omega”. Det er mildt sagt eksentrisk, og tar sannelig med seg noen solokutt også. Jeg rekonstruerte på Spotify, men da pirat-samlingen inneholdt de amerikanske romklangs-miksene til Capitol, valgte jeg frie hender når det gjaldt miks og remaster.

Alpha Omega

Record 1 / Side 1

1. Act Naturally

2. All I've Got to Do

3. All My Loving

4. And I Love Her

5, Baby's in Black

6. Yesterday

7. Ballad of John and Yoko

8. Bangladesh [George; live version fra Bangla Desh-konserten]

Record 1 / Side 2

1. Can't Buy Me Love

2. Come Together

3. Day Tripper

4. Do You Want to Know a Secret

5. Eight Days a Week

6. Eleanor Rigby

7. Uncle Albert/Admiral Halsey... Paul og Linda]

Record 2 / Side 3

1. I Should Have Known Better

2. It Won't Be Long

3. I Want to Hold Your Hand

4. Lady Madonna

5. Ticket to Ride

6. Lucy in the Sky with Diamonds

7. Michelle

8. Mr. Moonlight

Record 2 / Side 4

1. I Feel Fine

2. If I Fell

3. I'll Be Back

4. Hey Jude

5. I'm a Loser

6. I'm Happy Just to Dance with You

7. I Saw Her Standing There

Record 3 / Side 5

1. Nowhere Man

2. Obladi Oblada [sic]

3. Paperback Writer

4. Penny Lane

5. Help

6. Roll Over Beethoven

7. She's a Woman

8. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band [fades rett før "Billy Shears" introen til A Little Help]

Record 3 / Side 6

1. Get Back

2. Hello Goodbye

3. Revolution #1

4. Here Comes the Sun

5. I'll Follow the Sun

6. Imagine [John]

7. Honey Don't

Record 4 / Side 7

1. We Can Work It Out

2. With a Little Help from My Friends

3. Yellow Submarine

4. Baby You're a Rich Man

5. You Can't Do That

6. You've Got to Hide Your Love Away

7. Maybe I'm Amazed [Paul]

8. A Hard Day's Night

Record 4 / Side 8

1. She Loves You

2. Something

3. Strawberry Fields Forever

4. Tell Me Why

5. The Long and Winding Road

6. Let It Be

7. Everybody's Trying to Be My Baby

Stephen Stills Manassas: “Down The Road” (Atlantic)

Stephen Stills er en av de fremste country-musikerne i verden ved siden av Neil Young. Denne plata styrker hans posisjon. Med seg har han musikere som Dallas Taylor, Jo Lala, Fuzzy Samuel og Chris Hillman (fra Byrds). Alle rutinerte og gode. Resultatet er egentlig ingen videreføring av Stills’ forrige samling "Manassas", heller et bevis for at han har funnet sin plass. "Down The Road" er med sine knappe 30 minutter ingen lang LP, men så er også samlingen uten høydepunkter og meget variert. Stills’ selvopptatthet har nesten forsvunnet fra tekstene som av og til kan minne om John Lennons "Sometime In New York City". Det er ingen dum idé å følge Stephen Stills "Down The Road" — han er ingen kjedelig følgesvenn.

(Arbeiderbladet, 4. juli 1973)

Etterpåklok:

En av mine absolutte favoritter i Bowie-katalogen. Derfor er det ekstra pinlig at det er det albumet av hans som jeg har slaktet mest hodeløst. Jeg hadde akkurat fått jobb som plateanmelder i Arbeiderbladet. Dette var antagelig et av mine aller første gratis anmeldereksemplarer. Og hva gjør jeg? Jo, jeg velger å tøffe meg. Her er nemlig en kar som ikke lar seg imponere av noe, en refser, en kritisk formidler av verdensvisdom. Så jeg går løs på Bowie og sperrer ørene for dette mirakelet av et album. Skamme seg. Og det gjør jeg ennå. Om jeg noen gang har fått lyst til å grisebanke meg selv, så er dette øyeblikket.

*Pinlig, men sant, under en avskrift av ovenstående usedvanlig dustete omtale av “Aladdin Sane” i Arbeiderbladet 13. juni 1973.*

"Britannias viktigste kort i popverdenen. Han er blant de førende i den såkalte «glitter-rock», som også dekker navn som Alice Cooper, Slade, Roxy Music, Gary Glitter og T. Rex. Bowie blir kalt Englands svar på Alice Cooper, og det er ikke så merkelig at nettopp disse to blir sammenliknet. Begge satser på en feminin sceneopptreden. Men der Alice satser på det makabre, beveger Bowie seg ofte langt utenfor Melkeveien blant eksploderende stjerner.

David Bowie har ført en omflakkende tilværelse før han slo igjennom. Han kommer fra middelklassen og har studert saksofon(!) og tibetansk buddhisme(!). Han debuterte med LP'en «David Bowie» i 1966–67.

Hadde en singel-hit kalt «Space Oddity» i 1969, men det er først nå han virkelig selger. Gjennombruddet kom med «Hunky Dory» i 1971 — en meget omdiskutert LP med hyllest til Bob Dylan og Andy Warhol.

Det er ingen tvil om at han har talent. Han er intelligent og skriver tekster som ligger langt over gjennomsnittet. Studerer en dem, kan en fristes til å tro at Bowie er påvirket av Nietzsche. Musikkformen hans er rett og slett rock — og det er kanskje derfor han ikke alltid lager like spennende melodier — for han behersker ikke denne stilen fullt ut, selv med dyktige musikere.

Bowie har evnen til å skape stemning i sine sanger, og han kan holde lytteren fast slik han gjør på de to melodiene «Five Years» og «Rock’n’ Roll Suicide» fra «Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». Som tittelen tilsier, er LP’en preget av planeter og stjerner. Samlingen er en av de mest gjennomførte i de siste årene, og det enorme salget er fullt fortjent.

Etter en usedvanlig vellykket USA-turné, er Bowie nå tilbake i England. En ny plate er sluppet («Aladdin Sane»), og den topper flere lister verden over. Han forarger stadig den engelske presse med sine seksuelt-pregete konserter og intervjuer, der han ikke legger skjul på sin biseksualitet.

Bowie har med sine kvalitetsspekkede plater skapt en voldsom forventning foran hver ny utgivelse. Men med «Aladdin Sane» (RCA RS-1001 [LSP-4852] LP 4), er det spørsmål om han ikke nådde et antiklimaks. De tidligere platenes gjennomførte helhetsbilde er borte. Sangene bringer intet nytt med seg. Musikken er den samme som før, og bortsett fra et par tilløp som «Aladdin Sane (1913–1938)» og «Time», er albumet noe forvirrende — og virker som hastverksarbeid. Dette styrkes av det faktum at en elendig versjon av Rolling Stones’ «Let’s Spend The Night Together», og en gammel Bowie-komposisjon «The Prettiest Star», er inkludert blant platens 10 spor.

Det er vanskelig å forstå engelske kritikeres halseløse oppskryting av «Aladdin Sane». Antakelig er de redd for å miste en av de få engelske artistene som ennå ligger i toppsjiktet.

Etter denne samlingen er David Bowie nærmest å betrakte som en dalende stjerne. Fortsetter han i dette sporet, fortjener han ingen fortsatt suksess. Derfor er neste LP uhyre viktig. Det er bare å håpe at Bowie selv er klar over dette."

(Arbeiderbladet 13. juni 1973)

Country-rocken er en populær musikkform, og amerikanerne er selvsagt eksperter i dette. Eagles er en av de mange gruppene, men en av de få som gjør dette med litt personlig stil. Neil Youngs innflytelse er lett å høre, men skjemmer ikke. Det er Dalton-brødrenes endelikt som tas opp i tekstene, og platen bør være midt i blinken for gode gamle Kjell Hallbing. Han skrev jo selv om dette i «Killer» Kane. Ellers er plata meget variert og vellykket, og anbefales derfor så absolutt!

(Arbeiderbladet, 5. september 1973)

Etterpåklok:

For meg det definitive Eagles-albumet. Jeg elsket Morgan Kane. Og her krysses marshalen og Eagles' spor. Albumet har et grunntema som kjæler med den lovløse modellen fra ville vesten, amerikanernes favoritt-tema. Men sangene henger ikke i hverandre som biter av en fortelling, de lever hver for seg. Det er atmosfæren og begrepsapparatet som binder dem sammen.

Albumet spiller usedvanlig lett, og funker perfekt om sommeren, med vinduene på vidt gap og gardinene lett blafrende i brisen. "Tequila Sunrise" er vel ihjelspilt i dag, men jeg tåler den fortsatt. Favorittene er tittelkuttet og "Doolin-Dalton". Rart å tenke på at et av de mest amerikanske album jeg vet ble innspilt i London og produsert av Glyn Johns.

Paul McCartney & Wings: “Red Rose Speedway” (Apple)

BEATLES skuffer

Det har vært mye forvirrende rykter om Beatles i det siste. Hva som er sant eller ikke er vanskelig å finne ut. Men noe har vi klart for oss. Plateutgivelsene i det siste er ikke rykter — heller ikke det som kommer i løpet av sommeren.

EMI har nettopp gitt ut de to dobbelt-LP'ene til Beatles. Og som en kan se av listene, selger de meget bra. 54 sanger — 2½ time — 4 plater: 130 kroner. Det er mye penger å betale for sanger som nesten uten unntak finnes på andre Beatles-LP'er.

Hadde det ikke vært mer rettferdig å gi ut f.eks. alle B-sidene på singlene deres? Her er det jo mye som aldri har vært på LP. Det er vel nok å nevne sanger som «This Boy», «I'm Down», «She's a Woman», «I'll Get You», «Thank You Girl», «Yes It Is», «Rain», «Inner Light» og «You Know My Name». Nå er det på tide å la Beatles-tilhengerne få litt igjen for sin trofasthet — ikke tyne mer penger ut av dem for den slags som de to dobbelt-LP'ene faktisk representerer. Og når en først gir ut Beatles' hits — hvor er det blitt av «Twist And Shout»?

Men dette var den negative delen av nyhetene. De positive er desto mer gledelige. Ringos LP med John, Paul og George kommer i løpet av sommeren. Riktignok spiller ikke alle fire samtidig, men de er alle å finne på platen med sine bidrag.

George Harrison kommer dessuten med sin LP i begynnelsen av juni. Den er kalt "Living In The Material World". Platen består av 11 spor. Og det virker som om Harrisons religiøse tendenser har utviklet seg videre. Et av sporene heter "The Lord Loves The One (Who Loves The Lord)".

Til slutt — Paul McCartneys siste LP "Red Rose Speedway" (PCTC-251 APPLE LP 4) — den beste McCartney har gjort siden Beatles' splittelse. Ja, mye er etter min mening faktisk bedre enn det han gjorde i Beatles! Omslaget på plata er et kapittel for seg selv. Utstyrt med tekster, et utall fotografier og opplysninger om hvem som spiller på hvert eneste spor. De mest observante vil dessuten merke at det er noen ord i blindeskrift på baksiden av coveret!

Singelen "My Love" er med — men ikke B-siden "The Mess". Så de som kompletterer McCartney, må nok skaffe seg singelen også.

Blant de beste sporene kan foruten "My Love", nevnes "Little Lamb Dragonfly", "One More Kiss", "Little Pigeon", og "When The Night". Men det er bortkastet å kalle noe best. Sangene er alle gode, noen gnistrende gode. Selv om tekstene ikke er de mest interessante, veies det opp av godt instrumentalt og vokalt arbeid. Det bør likevel nevnes at de fire siste melodiene ligger litt under gjennomsnittet.

McCartney viser at han er en musiker av rang. Resten av Wings er også meget bra. Bare hør Henry McCulloughs gitar-solo på "My Love".

(Arbeiderbladet, 6. juni 1973)

Etterpåklok:

Fin plate. Men jeg synes EMI gjorde en stor tabbe da de blokkert den opprinnelige planen: Dobbeltalbum. Paul ble nødt til å velge vekk, og dermed forstørret han platens største svakhet som nå fikk en dominerende rolle: Medleyen. Drøyt 11 minutter i selskap med usjarmerende, bløte skisser som han ikke hadde giddet å fullføre. Klisset avslutter side 2, og etterlater deg med lett kvalme. Jeg er heller ingen stor fan av "Little Lamb Dragonfly" (outtake fra "Ram") som har en brysom tekst som definitivt ikke kaller på interessen, og som Paul har gitt en alt for pretensiøs musikalsk løsning. Drøyt seks minutter føles veldig lenge her, det er lyden av en låt som desperat leter etter utgangen.

Slemme ord. Sikkert. Men spill dobbel-LP versjonen som kom i 2018, og opplevelsen blir en helt annen.

Paul McCartney & Wings: “Red Rose Speedway” (2018 double) (Capitol)

«Red Rose Speedway» er McCartney-albumet som er blitt stående med én fot i løse luften i nesten 50 år. Det måtte en deluxe-utgave til for å redde den fra sin tilsynelatende evige hamstringlidelse. I motsetning til «Ram» som tross sterkt salg fikk kritikerne mot seg, og som først i nyere tid har fått sin oppreisning, ble «Red Rose Speedway» mottatt med en overdreven velvilje (da man virkelig hungret etter mannens comeback etter usle «Wild Life» og det LP-tomme 1972), en velvilje som overraskende raskt gikk over i sint motvilje da det viste seg at albumet slett ikke var så stilig som førsteinntrykket og det forseggjorte omslaget lovet. Et halvt år senere kom «Band On The Run», Paul behøvde aldri mer å se seg tilbake, og «Red Rose Speedway» ble feiet under teppet. Også av Paul selv.

Platens problem var at den virket uferdig, den visste ikke hvor den ville, og den hadde ikke de tre-fire låtene som kunne bære de svakere innslagene. Den ble dessuten tvunget i kne av langløpene som avslutter hver sin plateside (og som samlet utgjør nesten halve LP’n).

«Little Lamb Dragonfly» er riktignok klassisk McCartney-musikk, ingen kan nekte for komposisjonen og arrangementets åpenbare kvaliteter, den har noe «Ram» side 2 over seg (ikke så rart da den er et «Ram»-outtake), men den sliter med en fryktelig teit og retningsløs tekst som til og med tyr til en stabel la-la-la-la’er når den står i fare for å drukne i sin egen sukkerlake, direkte harry i den sofistikerte musikalske settingen.

Verst er imidlertid albumets finale, drøyt 11 minuttene viet til nok et av hans forsøk på å herme etter «den lange» på «Abbey Road». De fire skissene han knytter sammen på «Red Rose Speedway» har tre fellesnevnere: De er søtlige, de er tamme, de har faktisk ingen ting på hjertet. Men fordi de er skapt av en av populærmusikkens største begavelser, er håndverket selvfølgelig uforlignelig, slik at fire låtfragmenter, alle under pari, glir sømløst i hverandre og lurer seg inn der vi dessverre kjenner det best: Man får dem på hjernen! Hvilken lidelse å våkne midt på natten, badende i svette, med «Power Cut» på mentalrepeat. Et bærekraftig argument for lobotomi. «Revolution 9» i Arvika.

Veien fra 1969 og hit hadde ikke vært enkel hverken for oss som fortsatt likte McCartney, eller for mannen selv. Den radikaliserte, studentinfiserte musikkpressen valgte side i Beatles-konflikten, som om det var et politisk valg. Man svelget John Lennons uetterretteligheter og heroinvrøvl, og omfavnet fremstillingen av Paul McCartney som en hul, banal, reaksjonær teiting. Selv sto jeg midt imellom, jeg likte jo alle beatlene, for meg var det ikke enten eller, men ja takk, alt sammen. At «Ram» fikk så hard medfart av kritikerne kunne jeg simpelthen ikke forstå. Det var og er et kalasalbum, et overskuddsfenomen breddfullt av farvedrops – med stor spennvidde og leken stereofoni.

Så kom Wings’ «Wild Life», rett etter «Imagine», og det ble vondt.

Pauls originale plan var å følge på med et dobbeltalbum i 1973. Men så svak var hans status etter «Wild Life»-fiaskoen at EMI kunne tvinge ham til å begrense seg. Dobbelt-albumet ble skrinlagt. «Red Rose Speedway» slik vi kjenner den var altså en kompromissløsning. Så vidt jeg forstår forsøkte Paul å sette sammen en så kommersiell enkel-LP som mulig. Det er åpenbart at han må ha vært fartsblind når vi vet hva han kasserte.

Det finnes flere alternative innholdsoppsett til dobbeltalbumet, så vi kan ikke stole på at den versjonen som omsider ble utgitt i 2019, er den offisielle. Blant annet er «1882» utelatt. Ubegripelig da det er en av de aller beste og mest uvanlige McCartney-låtene fra hans tidligste soloperiode. En slepende, illevarslende bluesvals med døden som gjennomgangstema, og sydd rundt en gåtefull tekst som både har russisk revolusjon og Dickens’ London i seg.

Good morning, young master
It's 1882
Your mother is hungry
What will you do?
There is bread in the kitchen
Of the big house upstairs
But I warn you, don’t take it
from them
You'll be tarred, you'll be feathered
You’ll be hung like a ham
And I warn you, don't do it
Young man

Kjøper du boksen, får du den heldigvis både i live- og studio-tapning. Så fatt mot.

Men «1882» fikk altså ikke være med på den restaurerte dobbel-versjonen av «Red Rose Speedway». Til min glede kan jeg fastslå at albumet klarer seg utmerket likevel. Her motbevises klisjéen «less is more», for ved å doble spilletiden, får plutselig også de svakere innslagene fra det opprinnelige albumet farve i kinnene. Følelsen av overflod var akkurat det geniale trekket som skulle til. Det doble «Red Rose Speedway» er en musikalsk fornøyelsespark. Farvesprakende, variert, leken og med befriende store stilsprang.

Den er løsere, mer uformell og romslig enn «Ram», men mangler samtidig dette albumets selvdisiplin og makeløse timing. «Red Rose Speedway» er uformell og litt uvøren der Ram bevisst «went for the kill». Nettopp derfor kan albumet tillate seg romslighet. Det forsøker ikke å bevise noe, det prøver seg frem. Paul er utrygg, noe han ikke var under arbeidet med «Ram», og denne usikkerheten er noe av hemmeligheten ved den unike stemningen som du bare finner på «Red Rose Speedway». Etter «Band On The Run» skulle det mer til for å skremme Paul McCartney.

Når man spiller den første av platene i dobbelt-albumet blir man overrasket. Det er helt fritt for de nevnte to langlåtene, og står som en påle. Etter to platesider må din oppfatning av «Red Rose Speedway» opp til revurdering, og du er bare halvveis.

Side 1: Den elektriske, hardtslående instrumentalen «Night Out» er en tøffere start enn «Big Barn Bed» var, den er kortspilt og rydder bordet for neste innslag, «Ram»-outtaken «Get On The Right Thing» som funker bedre nå. Hard og rastløs med et funky gospeløs som introduserer den klassiske Wings-koringen med Lindas stemme tydelig i veven.

Derfra rett over i «Country Dreamer» (senere B-siden til «Helen Wheels»), ujålete, men velsignet varm og iørefallende countrypop som lyder slik forsidebildet på «Wild Life» ser ut. Sval, flerstemt koring, lystig trippende komp. En av Pauls beste B-sider.

Først nå, som kutt 4, kommer den opprinnelige LP-åpneren «Big Barn Bed», funky og sprelsk, feiende koringer, smart basspill og fremragende tromming, men fordi den «goes on a bit» (som det heter) uten å ha mer på lur, passer den mye bedre såpass langt inn i platesiden. Her har den lov til å drøye med avreisen. Og så følger endelig velsignede «My Love», en åpenbaring av en popballade med blåflengende, sår gitarsolo, deilig rullende trommer og vakker vokal, albumets sterkeste kort, utgitt på single i forkant av LP’n den gang, og årsaken til at man lot seg lure til å tro at McCartney var tilbake.

Side 2 åpner med den sjarmerende lille skissen «Single Pigeon», helt utmerket her, med klunkende pianoinngang og døsig påfyll fra hele bandet – blåsere og alt, kunne vært en «White Album»-outtake.

Gresk atmosfære i introen på call-respons-bluesen «When The Night» med sitt vell av detaljer og som Paul synger veldig, veldig godt. Et av høydepunktene på original-LP’n.

Og så er det Lindas tur, og dobbeltalbum-idéen blir tydelig. Det var dette Paul ville med albumet, ikke bare reparere sitt eget rykte, men også vise at Wings var et band. 1972-turnéen var jo i aller høyeste grad en band-turné, ikke et one man show. Med det utgangspunktet er «Seaside Woman»s tilsynekomst halvveis inn på side 2 helt riktig timet. Lindas reggae-ditty har ikke bare sjarm, den fremføres av et sterkt og lekent orkester, Pauls elastiske basspill helt uovertruffent.

Neste låt, McCartneys «I Lie Around» (B-siden til «Live And Let Die»), piknik i det grønne med innlagt bading i elven, gir albumet enda en ny stemme, mikrofonen overlates til Denny Laine, selv om Paul tøyser og pludrer rundt ham, og tar bomben så ka-dong-spruten står. Sommer. Forsidebildet på «Wild Life» igjen. Og inspirert gitarspill tvers igjennom.

Den tordnende live-versjonen av «The Mess» (B-siden på «My Love») avslutter side 2. Forrykende. Og man kan allerede konstatere hvor markant albumet har løftet seg. Ikke helt «Ram», men sannelig nær, og nå hører man at de to slekter på hverandre.

Og enda er det to platesider til.

Side 3 åpner med nok en live-innspilling, en seig, doven trad-blues, «Best Friend». The Paul McCartney Blues Band (som var Wings’ opprinnelige navn tilbake i 1971) går stilrent til verks i dette klageropet til en svikefull kvinne. Deilig å høre Wings ta et skritt tilbake og kose seg. De frir ikke til noen her, for publikum hadde aldri hørt låten. Upretensiøs moro. Det slår meg at dette kanskje var den beste Wings-besetningen av dem alle.

Så bærer det over på kjente tomter: Pauls underlige instrumental «Loup (1st Indian On The Moon)» som åpnet side 2 på original-LP’n. Fascinerende med sine tempovariasjoner og stemningskifter, og styrt av spennende basspill.

Først nå, godt inne i dobbeltalbumet, kommer medleyen som avsluttet original-LP’n og ble hengende igjen i lytteren og ga en beklemmende tam ettersmak av Sanasol. Teksten er ikke blitt bedre med årene, og skissene lyder ikke mindre glatt, men her kommer faktisk disse drøyt 11 minuttene unna med det fordi du har fått så mye annet i forkant, og fortsatt har masse igjen. Medleyen blir et velklingende avbrekk etter mengden av inntrykk som man er blitt utsatt for i nærmere en time.

Følelsen forlenges av den helt uproblematiske og småpene, men litt daue pludrevisen «Mama’s Little Girl». Dette 1972-outtaket ble ikke utgitt offisielt før i 1989, som på B-siden på sjarmtrollet «Put It There». Så vet dere det.

Side 4 åpner med Denny Laine og en av hans beste låter, «I Would Only Smile». Melodisterk folkpop som kler albumet, og som får ekstra løft gjennom Pauls smakfulle basspill. Godt å høre Dennys stemme. Den befinner seg i Pauls nabolag, men er ikke like allsidig og har en litt annen, men ganske karakteristisk klang. Denny var frustrert over at låten ble skrotet og inkluderte den til slutt på solo-LP’n «Japanese Tears» (1980).

Helt på tampen av forestillingen får vi den uimotståelig sjarmerende poplåten «One More Kiss». Vi snudde klokkene første gang vi traff hverandre, og er fortsatt gift. To og et halvt minutts perfekt, upretensiøs pop, helt uten daukjøtt. Lekre gitardetaljer hele veien. Et av original-LP’ns fineste innslag. Det illustrerer styrke at Paul kan vente med denne godbiten helt til slutten av side 4, mens han måtte bruke den allerede på side 1 forrige gang.

Nest sist ut er albumets eneste coverlåt, den saktegående lounge-balladen «Tragedy» (US-hit for Thomas Wayne & The DeLons i 1959), som Paul turnerer helt fremragende, men som blir noe skjemmet av sporadisk sitarklimpring. Det siste var ingen god idé.

Så er det omsider tid for å si farvel, og det gjør Paul med «Little Lamb Dragonfly» som er og blir en musikalsk vinner, utrolig delikat for øret, men skjemmet av slumsete tekst. At han ikke brukte mer tid på ordene er meg ubegripelig. Hadde det vært en venstrehåndslåt kunne man skjønt det, men denne «Ram»-outtaken er episk. Den fortjener mer respekt fra sin opphavsmann enn den fikk. Latskap.

Uansett. Utvidelsen av «Red Rose Speedway» har gitt albumet den definitive oppreisning. Nå er «Red Rose Speedway» plutselig alt det både vi og Paul håpet den skulle være våren 1973. Avgjørelsen om å strippe de fire platesidene ned til to var feil.

Om nå Paul bare kunne luksusbehandle «London Town» og «Back To The Egg» også, skal jeg aldri mase på ham igjen. Eller nesten aldri.

Etterpåklok:

Mottatt med skuffelse den gang. Kanskje mest på grunn av den 13 minutter lange og veldig repetitive "Please Don't Pass Me By (A Disgrace)", og fraværet av låter fra hans første LP og fra den forrige, "Songs Of Love And Hate". I dag kan man nyte albumet for det det er, et glimt av en tid hvor undrene levde og reiste rundt i verden med en gruppe musikere han kalte The Army. Gud som jeg savner den storebroren vi følte han var den gang vi, 60-tallets første voksenkull, sto med Edens porter stengt bak oss og skuet ut over en verden så slem. Hør "Nancy" og "Bird On the Wire", så kanskje du forstår.

Etterpåklok:

Bob Marley & The Wailers' femte LP, og deres første for Island. Jeg fikk den i hånden av Halvard Kvåle hos Arne Bendiksen AS. Han ga meg den med et lurt smil. Årsaken oppdaget jeg da jeg kom hjem. Albumet åpnet ørene og øynene mine for reggaemusikken. Jeg hadde hørt ska og bluebeat. Snerten pop, lett å like. Men dette var noe ganske mye mer. Marleys stemme, de døsig, dvelende synkopene, gitarens ornamenteringer, jentekoringen, rytmeseksjonen, herregud, for en mektig motor, og selvfølgelig tekstene. Det var en innholdsrik pakke som tente fyr på både meg og mine naboer i Harald Hårfagres gate 12 C som ikke var begeistret for de dype bassbevegelsene gjennom veggene, gulvene og takene klokken tre om natten.

Marley, Peter Tosh, Bunny Wailer, Aston "Family Man" Barrett, Carlton Barrett, Rita Marley, Marcia Griffiths. For et band. Og sannelig var Robbie Shakespeare innom på "Concrete Jungel".

Takk Halvard. Da neste LP, "Burnin'", kom, fikk jeg æren av å skrive pressemeldingen.

Steeleye Span: “Parcel Of Rogues” (Chrysalis)

Dette er allerede en «gammel» gruppe. Stiftet i 1969 av Ashley Hutchings fra Fairport Convention. Dette er deres femte album. At gruppen minner mye om Fairport kan man ikke underslå. De spiller britisk folkemusikk som kan grense opp til folk/rock.

Men Fairport tok skrittet fullt ut i blandingen rock/folkemusikk, det har ikke Steeleye Span gjort. De har beholdt mer av den gamle kulturens innflytelse, og musikken får derfor et noe sannere preg. Instrumenter som fele, fløyte og akustisk gitar dominerer – selv om det elektriske hele tida murrer i bakgrunnen. Trommer er det lite av, noe plata absolutt ikke har tapt på.

(Arbeiderbladet, 23. januar 1974)

Etterpåklok:

En klar vinner fra Storbritannias andre store folkrock-band. De lå litt i skyggen av Fairport, men vokste seg store og sterke tidlig på 70-tallet og ble et fenomen i seg selv. Dette albumet, deres femte, var vel starten på storhetstiden. Veldig fin rekke tradisjonelle låter tolket med en klar dreining mot den elektriske løsningen, rocken. I motsetning til Fairport skrev de veldig lite selv.

Hvem kjenner vel ikke denne artisten — mannen som stønnet seg gjennom «My Generation» og sang mesterverket «Tommy»? Her er ikke resten av Who med — og det merkes helt tydelig. Roger Daltrey har forlatt gruppas harde og upolerte rock for å ende med et dusin ballader. Nå er det ikke helt uvant å høre Daltrey bruke stemmen på roligere sanger. Den før nevnte «Tommy» ga ham en rekke anledninger til det. Men det er spørsmål om ikke melodiene på «Daltrey» er litt i svakeste laget. Riktignok er det et par virkelig gode spor, men de druknes i melodier som er lik hverandre på alle måter. Som bakgrunnsmusikk er det likevel bra.

(Arbeiderbladet, 18. juli 1973)

Etterpåklok:

Leo Sayer og David Courtney slet med å få platekontrakt. Roger Daltrey utfordret dem, mest på tøys, skriv noen låter til soloalbumet mitt! Sayer og Courtney tok ham på ordet og kom tilbake med ti. En fin samling også, og en suksess for Daltrey. Det ga også Sayer sjansen, og han debuterte senere på året med "Silverbird". I 1974 inkluderte han to av låtene han ga Daltrey på "Just A Boy", nemlig "Giving It All Away" og "One Man Band". Sistnevnte ble en megahit.

Hvorfor Daltrey ga ut en hel LP med låtene til en ukjent komponist-duo er gåtefullt. Var han bare snill, eller var det en snedig plan? Albumet spiller lett og gir Roger et annet ansikt enn den aggressive mikrofonsjongløren man forbandt med The Who. Men jeg må innrømme at jeg foretrekker Leo Sayers to første LP'er fremfor denne.

Pete Sinfield skrev de fleste av King Crimsons tekster før han brøt med Robert Fripp og satset på produsentkarriere. Han har bl.a. produsert Roxy Music-LP'ene. Nå forsøker han seg selv, og med seg har han flere av King Crimsons støtte-musikere. Keith Tippet er vel den mest kjente av disse. Greg Lake spiller elektrisk gitar og synger av og til. Resultatet er bra. Melodiene svinger fra barokk til jazz. Selv med et vell av musikere har Sinfield klart å få fram en avslappet stemning på plata. «The Night People» minner om King Crimson, som de fleste av de andre sporene.

(Arbeiderbladet 18. juli, 1973)

Medicine Head: “One And One Is One” (Polydor)

En underlig tittel på en norsk plate, kanskje, men Medicine Head er det ikke noe mystisk med. Hjulpet av kjente folk som Tony Ashton og Roy Dyke har J. Fiddler og P. Hope Evans, som er gruppas eneste medlemmer, laget en absolutt brukbar LP. Musikken er enkel uten krumspring. Noen av sangene har fått litt av reggae-rytmene blandet inn i en rolig beat. Det er trivelig å lytte til. Ingen av sangene skiller seg særlig ut, men alt er likevel uhyre jevnt — uten at det har negative virkninger.

(Arbeiderbladet, 18. juli 1973)

“Eat It” - spis den. Det er nok ikke å anbefale. Men er ønsket Steve Marriotts rock'n'roll show - så kjøp den. En av platens fire sider er live. Det er her albumets beste spor er. En rivende versjon av "Honky Tonk Women" og en versjon av "Road Runner" på 13 minutter som minner om selveste Cream på sitt beste. De tre studiosidene når ikke opp mot dette - men også der er det godbiter - som f.eks. Ike & Tina Turners “Black Coffee”. Alt i alt en bra samling, - og sammenlignet med Faces' “Ooh La La” er “Eat It” rene “Sgt. Pepper”.

Nei, det er ingen tvil om hvem av de tidligere Small Faces-musikerne som går av med seieren - Steve Marriott og hans Humble Pie. Men hør selv - Buy it!

(Arbeiderbladet, 25. juli 1973)

Uriah Heep: “Live - January 1973” (Bronze)

Uriah Heep er antakelig en av de mest populære engelske gruppene i verden. Særlig i USA har de slått fullstendig til. LP'en «Look At Yourself» ble deres gjennombrudd. Etter denne fulgte ytterligere 2 som begge har gullplater. De får ros for sine konserter, og derfor slippes denne doble «Live»-plata ut. Resultatet er bra, men ikke overbevisende. Likheten med Deep Purple er stor — først og fremst på de korte sporene. «Rock'n Roll Medley» på 4. side er heller ikke helt vellykket, og beviser at gammel-rock ikke passer inn i dagens heavy-rock.

(Arbeiderbladet, 25. juli 1973)

Etterpåklok:

Jeg har aldri vært fan. Jeg ble riktignok revet med i Scandinavium i 1973, men konserten på Jordal i 1974 var til gjengjeld fryktelig (kanskje mest pga lyden). Men jeg skjønner at det er mulig å like dem, så for å være gem, tar jeg med dette doble live-albumet. Tror ikke at jeg spilte alle fire platesidene igjennom uten opphold. Det var noe ullent og midt i mellom over Uriah Heep. Ikke heavy nok. Ikke prog nok. Lett smak av herrefrisører.

Mai

Etterpåklok:

Den kom langsomt krypende, og plutselig hadde halve verden kjøpt dette magiske annerledes-albumet som unge Oldfield skrudde sammen i løpet av en uke eller så i Virgins Manor-studio. Det drodler og surrer over lav varme, og når sin elegante, men beherskede finale da Oldfields stemme introduserer instrumentene ett for ett. En bit av stykket ble klippet ut og brukt i filmen "Exorcisten", og vips hadde Mike en hit i USA.

George Harrison: “Living In The Material World” (Apple)

Gud og kjærligheten

To og et halvt år er gått siden George Harrison ga ut den legendariske «All Things Must Pass». Siden den gang har han bare utgitt singelen «Bangla Desh» og LP’en fra Bangla Desh-konserten.

Allerede på «All Things Must Pass» merket vi en voldsom religiøs vridning i Harrisons tanker og musikk. Etter å ha hørt gjennom hans siste LP «Living in the Material World» (Apple LP-4), synes jeg det virker som om han har brukt de siste årene til å grave seg enda dypere ned i den indiske mystikk og religion. Platen virker som anklagende og belærende pekefinger, her skal alle overtales inn i mer dydige vaner. Vi skal elske hverandre og vi skal tilbe vår gud. Han forakter det materielle og forsøker å komme ut av dette livet gjennom en religiøs bevegelse kalt SRI KRSNA' GRACE. Så sier i hvert fall teksten på tittelmelodien.

I sangen «Sue Me, Sue You Blues» hetser Harrison Paul McCartney for hans rettssak mot Apple et par år tilbake.

Ellers går alt i kjærlighet og tilbedelse av den befriende Gud. Jeg er redd salget av platen vil gå dårligere enn hans forrige bidrag. Tekstene engasjerer ikke andre enn de som har samme oppfatning som George Harrison. Og det er tvilsomt om det er så voldsomt mange. Selvsagt vil salget gå på navnet. Og om en glemmer de noe fremmede tekstene, er melodiene trivelige slik Harrison alltid har laget melodier.

(Arbeiderbladet, 9. august 1973)

Etterpåklok:

En overraskende lite kommersiell oppfølger til "All Things Must Pass". Den sorgmilde stemningen og de saktmodige melodiene kler tekstenes bekjennende karakter. Det er en plate som handler om medmenneskelighet formulert gjennom en livsanskuelse. Og hele veien lyser Georges ærefrykt for Gud og livet. Det tar tid før platen kommer deg under huden, men det er verdt anstrengelsen. Musikalsk uangripelig, nærmest lekkert, selv om noen vil innvende at det grenser mot kjedelig. Georges poetiske slideteknikk er rikt representert.

Paul Simon: “There Goes Rhymin’ Simon” (CBS)

Etter en småpen solo-debut med sin første LP, er Paul Simon her igjen. Og tittelen på samlingen er meget dekkende. Det som slår en ved første gjennomspilling er nemlig sangenes gjennomslagskraft. Melodiene er enkle og kommersielle uten at det virker negativt. Reggae-rytmene er gode og glade. Noen sanger er melankolske og stemningsfylte. Best egnet for singel er «Kodachrome», som visstnok er forbudt i England. «Take Me To Mardi Gras» er også bra.

Paul Simon bruker en del stilmusikere. En av dem er en gammel kjenning fra Paul McCartney-LP'er, David Spinozza.

Alt i alt et usedvanlig vellykket gjenhør med Paul Simon. At plata er blant årets beste, er det ingen tvil om.

(Arbeiderbladet 18. juli 1973)

Scaffold gjorde seg bemerket i årskiftene 1967/68 og 1968/69 med henholdsvis «Thank U Very Much» og «Lilly The Pink». De tre medlemmene er egentlig komikere som vanligvis opptrer med sketsjer og dikt. Side 2 på denne platen er også slik. Noe er meget underholdende, men dessverre er ikke tekstene trykket på omslaget, så en del av disse meget engelske ordspillene går en hus forbi. Side 1 er utelukkende sanger, noen med morsomme tekster, men det forbausende er at musikken er relativt hard og drivende. Den eneste sangen som minner om de to singlene er «WPC Hodges».

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Stray har vært uheldig med sin karriere. De begynte som en gjennomført «heavy» gruppe den gang den slags musikk var i skuddet - og alt lå vel til rette. Men kritikerne var ikke nådige – så de slo aldri gjennom. “Mudanzas“ er deres siste LP, og med denne utgivelsen bør deres navn bli bedre kjent. Fremdeles spiller de tung musikk i Black Sabbaths stil, men de bruker også blåsere som gir melodiene en ny dimensjon. Sporene er godt variert fra den akustiske «Changes» til den beinharde «Pretty Thing». Stray gir alt de har, og albumet er et helt igjennom ærlig arbeid uten billige effekter.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Spooky Tooth: “You Broke My Heart, So I Busted Your Jaw” (Island)

«Spooky Two» – gruppas andre LP har etter hvert blitt regnet som en klassiker. «The Last Puff» avsluttet tilsynelatende deres karriere. Plata var middelmådig og solgte dårlig. Siden gikk medlemmene hver til sitt. I dag - tre år senere - presenteres en ny Spooky Tooth LP. Bortsett fra Klaus Voormanns tegning på omslaget, er resultatet dårlig. Musikken virker uinspirerende og kjedelig. Det er tydelig at Mike Harrison og Gary Wright ikke var fornøyd med sine solo-karrierer. Sammen med tre nye musikere ville de gjenskape Spooky Tooths navn og profitt. De har mislykkes totalt.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Etter første gangs gjennomhøring av denne platen, blir en unektelig en smule frustrert. Her er det fullt kjør gjennom LP'ens begge sider. Lytteren blir ikke levnet et eneste pustrom bortsett fra et mini-kutt på første side med hornmusikk og allsang.

Hva skal en så kalle Wizzards «heksebrygg»? Rock ligger nærmest, men er ikke betegnende nok. For her har vi alle slags musikkformer bokstavelig talt rørt sammen i en eneste beat.

Gruppa består av 8 mann, og de trakterer de mest utenkelige instrumenter. Elvis- og Beatles-inspirasjonene er merkbare, og vi merker også litt av gamle Moves stil. Roy Wood ledet jo den gruppa. Men hør selv. Møt dixieland-rock, jazzrock, rock-rock m.m. En ting er sikkert: Lignende finnes ikke!

(Arbeiderbladet, 1. august 1973)

Det er vanskelig å putte i en kasse hva SNU presenterer av seg selv i disse live-opptakene fra Chateau Neuf. Om det er show, visesang eller gjøglerier, skal det sikkert diskuteres om, men at det er god underholdning er ikke tvil. Erling Bonde imponerer spesielt med sine slepende dragninger både i viser og mellomstikk. Stein Robert Ludvigsen har dessverre ikke vært avgjort heldig som produsent av disse live-opptakene.

I mange av mellomstikkene forsvinner ordene og poenger på for lavt volum. Dessuten burde det vært en hel live-konsert uten mellompauser. Ellers et godt debutalbum fra SNU, avgjort et nytt kort i norsk munter visebransje.

(Arbeiderbladet 18. juli 1973)

Etterpåklok:

For mennesker med sans for rare tanker og eksentrisk prog. En fascinerende plate fra et fascinerende band som jeg hadde gleden av å ta i mot på Fornebu, og se live i Chateau Neuf. Utgitt i januar 1973.

Etterpåklok:

Wishbone Ash faller ikke for fristelsen til å lage "Argus 2", men bryter opp tvilling-gitar stilen og våger å ta sjanser. Folkelementene sildrer gjennom de fleste låtene, og gitararbeidet er fortsatt veldig delikat. Så du går ikke skuffet fra albumet. Utgitt i mai 1973.

Hawkwind: “Space Ritual” (United Artists)

- Håper vi snart kommer tilbake – dette var moro! Slik lød Nik Turners kommentar til Arbeiderbladet etter forestillingen i Chateau Neuf. Mens vi venter kan vi lytte til gruppas siste plater. En live dobbelt-LP (“Space Ritual” UAD 60037/8 LP-6) er å anbefale for dem som likte denne konserten. Her er hele «romreisen» lagt ned på to plast-plater til en billig pris. Ellers er grupprns siste single (“Urban Guerilla” 35 566) ikke stoppet i Norge. Den er ikke å finne på albumet, så tilhengerne bør skaffe seg den og

Platene viser at Hawkwind har kommet seg bort fra det kjedelige «Doremi Fasol Latido» representerer.

(Arbeiderbladet, 19. september 1973)

Etterpåklok:

Det er bare å gå inn i transen og la seg behandle av galakse-duren. Fikk sett Hawkwind i Chateau Neuf. Hjernen gynget.

JUNI

Etterpåklok:

Ingen av de gamle Byrds-medlemmene tok med seg sine beste nye låter til gjenforeningsalbumet for Asylum. Dermed ble resultatet relativt middelmådig. Roger McGuinn sparte sitt beste til sin første solo-LP. Nemlig denne. Seks av låtene samarbeider med Jacques Levy. Stor spennvidde på innholdet, men alt kledelig spunnet rundt hovedpersonens stemme og gitar.

Åpningskuttet "I'm So restless" etablerer atmosfæren, en folksy akustisk vise med tekst som namechecker Dylan, Lennon og Jagger med deres respektive initialer (Dylan på munnspill). En dempet og velkommen start fremført med vennlig ironi og glimt i øyet. Så faller fullt band inn i "My New Woman", en jazzete vokal- og saksofon-lek, David Crosby og Graham Nash veldig fremtredende. Så "Lost My Drivin' Wheel", som lyder så fullblods, klassisk The Byrds at man får gjensynets tårer i øynene. Mer Byrds i "Draggin'" som er en drag-låt, klassisk Beach Boys-style, bortsett fra at konkurrentene befinner seg i hver sin Boeing 747, i vill fart over det amerikanske kontinentet. Bruce Johnston på luftfrisk falsettkor. Fire låter inn i LP'n, og den er allerede en klassiker.

Det er masse kake igjen. Blant annet en fetter av "Drugstore Truck Drivin' Man" i "Bag Full Of Money", en besk Vietnam-kommentar i "Hanoi Hannah", en ramsalt sjanti i "Heave Away" (med deilig Rickenbacker-solo), Karibia Stephen Stills-style i "M' Linda" og en nydelig avrunding i McGuinns versjon av tradisjonelle "The Water Is Wide".

For meg er dette McGuinns beste plate siden "Sweetheart At The Rodeo".

Joe Walsh: “The Smoker You Drink, The Player You Get” (ABC)

Etterpåklok:

Det sterke med denne platen, bortsett fra tittelen (og hiten "Rocky Mountain Way"), er allsidigheten. Multiinstrumentalist Joe Walsh viser ikke bare sin oppriktige kjærlighet til rocken, men hvor fleksibelt nettopp begrepet "rock" er. Bastant hardtslående i den ene enden, luftlett og pop-yr i den andre - og mellom ytterpunktene, alt som tenkes kan av folk, jazz, blues. Og aldri slipper Walsh melodien av syne. Suveren LP. Og Sopwith Camel-maskinen på forsiden flyr opp-ned.

Sly And The Family Stones: “Fresh” (CBS)

Etterpåklok:

Jeg vedgår at jeg aldri fikk til Sly Stone, men jeg har ikke noe problem med å bøye hodet i ærefrykt for hans sentrale rolle i utviklingen av funken. Slys versjon krever sin musiker, og imponerte selveste Miles Davis som fikk sine musikere til å sitte ned og lytte til åpningskuttet "In Time" om og om igjen uavbrutt i 30 minutter. Brian Eno står også i køen av beundrere, han mener "Fresh" er et vannskille, her ble rytmeinstrumentene - særlig bassen og basstrommen - de toneangivende elementene i miksen.

Nå har jeg hørt igjennom albumet igjen for første gang på mange år, og er imponert. Er det virkelig slik fatt, at jeg måtte bli nesten 70 før jeg klarte å forsere mine egne motforestillinger om funk? Svaret er rungende og svært ubehagelig. Hysj!

Harry Nilsson: “A Little Touch Of Schmilsson In The Night” (RCA)

Med LP’n «Schmilsson» var han med ett verdensberømt. Oppfølgeren «Son of Schmilsson» var et antiklimaks. Derfor var det viktig for Nilsson å lage en god plate denne gang – dessverre har han ikke gjort det. Sanger fra tjue og tretti-åra har ingen appell blant ungdommen, og eldre mennesker vil foretrekke Bing Crosby. Ringo Starr gjorde det samme i 1970 uten suksess. Nilssons bidrag er verken bedre eller dårligere enn Ringos. Arrangementene er gode, men stemmen holder ikke mål. Det virker som om Nilsson har gjort sitt på platefronten – dessverre.

(Arbeiderbladet, 19. september 1973)

Etterpåklok:

Harry klarte sannelig ikke å håndtere sin egen berømmelse. Versjonen av "Without You" gjorde ham til klodens heteste. Så ble det egentlig bare fyll og spetakkel og dårlige kamerater (som John Lennon, Ringo og Keith Moon). Det toppet seg i 1975 da han og John skapte den meget eksentriske happeningen "Pussy Cats" sammen. Men han var allerede sliding da "A Little Touch Of Schmilsson In The Night" kom.

Platen i seg selv er det ikke noe galt med, faktisk er den helt vidunderlig. Det var bare det at ingen flørtet med det tapte Hollywood og spilte inn plater med evergreens fra 30- og 40-årene i 1973. Nilsson var en trassig djevel, han elsket å være motstrøms. Men det er jo ergerlig å tenke på at han sløste bort karrieren sin på å skape så fine plater som denne. Han nektet å time. Han nektet å ta vare på seg selv også.

Men han etterlot seg altså godbiter som denne, og en rekke andre også, som samtiden oppfattet som eksentriske og i utakt med tiden, og så viste det seg at han bare så litt lenger frem. Selv om det skulle koste ham.

Denne platen med evergreens er meg svært kjær. Om noen har lov til å synge "As Time Goes By", bortsett fra Dooley Wilson, så er det Harry Nilsson. Takk, Harry.

JULI

Etterpåklok:

For uinnvidde fremsto Lou Reed som en skummel figur Ziggy Stardust hadde med seg. Bowie og Ronson drysset gjenkjennelig stemning over albumet «Transformer» som gjorde Reed til popstjerne. Men for dem som kjente hans fortid var det ingen overraskelse at han kunne komme til å foreta en U-sving. «Berlin» var en slik.

Ingen videreføring av Spiders-rocken fra «Transformer», ingen singlemagi på linje med «Walk On The Wild Side». Enkelte anmeldere kalte den en katastrofe.

«Berlin» står nesten helt stille. Den handler om å gå til grunne i et grått, trist, hverdagslys av forfall og dop. Platen er en slags minimusikal som skildrer Carolines skjebne: En ung mor og stoffmisbruker som ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, sine barn eller sitt kjærlighetsliv. Fra sang til sang fører Reed oss dypere ned i håpløsheten, og når et hjertebristende bunnpunkt i «The Kids» hvis barnegråt og rop etter mamma like meget som den sakte melodien og Reeds tonløse tekststrofer levendegjør det himmelropende tragiske øyeblikket da myndighetene kommer og tar barna fra henne.

Etter dette er det bare en vei for Caroline, selvmordet. Sluttordene over hennes liv gjør fysisk vondt slik de formuleres i den sorgtunge, sakte subbende «Sad Song».

Reed skjønnmaler ikke, han er under huden på personene og miljøet, han laster ingen, men han lar oss i sannhet kjenne på smerten. Han viser oss et liv fra skyggene. Hun eksisterte, hun levde, hun gikk til grunne. Hun var et menneske. Leonard Cohen berører noe av det samme i sin vidunderlig vakre «Seems So Long Ago, Nancy».

Det er ikke mye rock’n’roll i dette. Reed nøyer seg med å spille akustisk gitar og overlater ansvaret for instrumentering og arrangementer til producer Bob Ezrin. Han hyret inn en gjeng fremragende musikere, og gir dem stillheten som oppgave. Bare sporadisk, når fortellerens sorg slår over i sinne, kommer noen hardere spark. Men stort holdes musikerne nede i vakre arrangementer som puster, selv når orkester og blåsere slipper til, er det nakent.

Flere av låtene er hentet inn fra tidligere Reed-arbeider, både fra Velvet Underground-tiden og hans første solo-LP. Men de er skrevet om og tilpasset historien han ønsker å fortelle.

«Berlin» ble ingen megaselger. Det er ikke rart for det er ingen behagelig plate å tilbringe tre kvarter sammen med. Men over tid er det blitt veldig tydelig hvor unik den er, og hvor relevant. Om den fikk pepper i 1973, så har den i dag status som mesterverk. Vel fortjent. «Berlin» er et av de fineste albumene som ble skapt i 70-årene.

Etterpåklok:

Dette coveret burde hatt ikonstatus. Men det er borte, erstattet av et cheap cheap gruppefoto på den siste remastrede CD-utgaven. Det originale LP-coveret var en forventningsutløser, det signaliserte at endelig, endelig var bandet man hadde fulgt gjennom en tøff karriere full av hindringer og forspilte muligheter, endelig var de fremme, nyinnflyttet på Olympos.

Jeg husker hvordan jeg studerte dette omslaget mens jeg satt på trikken hjem etter å ha hentet det hos CBS. Åpnet det, lukket det, leste sangtitlene som om de var koder for innviede. Her var ballader og hymner og lydmalende ord som Whizz og Honaloochie. Og Ian Hunter hadde en finger med i spillet på alle kuttene unntatt ett. Jeg var dønn sikker på at jeg elsket albumet før jeg hadde hørt en tone.

Det var glam for alle pengene i England, rocken dro på kostymeball. Selv var jeg aldri i nærheten av platåsko og røde silkebukser, men så levde jeg heller ikke på en scene. Det var teenage-glam representert ved Sweet, Gary Glitter, Slade og T. Rex (ja, jeg er redd jeg tenkte slik), og det var den farligere voksenvarianten representert ved Bowie og hans importerte forbilde Lou Reed, Roxy Music og nettopp Mott The Hoople.

Mott var gamle kjenninger. De hadde fascinert meg helt siden jeg oppdaget dem på Island-samleplaten "Nice Enough To Eat" hvor de leverte Doug Sahms "At The Crossroads", et mektig flo og fjære-drama med deilig langt klimaks.

Jeg kjøpte Island-LP'ne deres, og følte de samme frustrasjonene som dem da det ikke tok av. De forble et hemmelig band for de innviede. Det blir man ikke rik av.

Gruppen hadde bestemt seg for å gi opp da David Bowie hentet dem fra grøften og ga dem "All The Young Dudes" og smaken på ordentlig fæle klær. En smash hit, og ikke bare et come-back, men et fantastisk gjennombrudd. Den ledsagende LP'n var en mer ujevn affære. Men ryktene fortalte at "Mott" kom til å sette tingene på plass. Sånn så coveret også ut.

Den lange, stakkato piano-introduksjonen rydder plass for drama, og det kommer, Hunters stemme, gatebrei i uttalen, lader låten før hele bandet braker inn i et øs av et refreng som ender med den nakne tittelstrofen, lekent trillende ned tangenttrappen, før det braker løs igjen. Og igjen. Der og da godtar man at det går en naturlig linje fra Elvis og Memphis til dette påfuglfølget med sin glamdylan av en ankermann. All the way from Memphis, indeed.

Velger man en så løfterik start, bør man ha betydelige saker på lager. Og det har gruppen. Hunters nesten episke balladerockere holder albumet sammen. Det er tekster sunget med en stemme overmannet av følelser, tekster som mytologiserer bandet, dets historie, dets Askeladden-vandring gjennom mørket mot lyset, et kollektiv som man på en underlig måte føler seg trukket inn i slik at låtene også taler fra ens eget hjerte.

"Hymn For Dudes" er makeløs, teatralsk, brennende, empatisk, nærmest religiøs - og hentet fra den samme kilden som senere skulle gi oss "Boy". Låten går i et vuggende, bedagelig tempo, stiger og synker gjennom veldige klimaks av korstemmer, gitarer og ropende desperat Hunter-vokal og dempede, stille partier - og avslutter med pay-off strofen: "You are not alone".

"Ballad Of Mott The Hoople (26th March 1972, Zürich)" er en orgel/piano-basert rapport fra bandets tunge stunder, musikalsk løfter den på hatten for "Blonde On Blonde". Albumet munner ut i den mandolindrevne, praktfullt følsomme "I Wish I Was Your Mother".

De nevnte kuttene er rammeverket til "Mott" og årsaken til at man blir så hektet på platen. Innimellom disse semiepiske vidunderlighetene ligger det røffere utbrudd, riffrock med sugende refrenger. "Honaloochie Boogie" er det beste av disse. Mick Ralphs' lange "I'm A Cadillac" det svakeste. Midt imellom rock'n'roll riff og drama ligger "Violence", en ikke helt vellykket minimusikal som kan oppleves som en kul fetter av filmen "A Clockwork Orange". Jeg opplevde den i hvert fall slik, men den er for rotete og etter hvert kaotisk til at det tar av.

I 1973 var jeg skråsikker på at "Mott" var et album for evigheten. I dag innser jeg at det nok er mer ujevnt enn jeg oppfattet da, og at noe av stoffet er tydelig datostemplet. Men fordi de viktige, episke bærebjelkene er så snedig utplassert, holder det på interessen din hele veien.

Etterpåklok:

I 1972-73 var England et tivoli av stilarter. Singleplaten hadde fått en ny vår takket være glamrocken. Selv albumorienterte navn som David Bowie og Roxy Music tok singlen alvorlig. Det lille, umiddelbare formatet ble tilført kunstnerisk djervhet. Popmusikk var gøy igjen. Mange hentet musikalsk inspirasjon fra 50- og 60-tallet, men sauset det inn og blåste det opp i en yr pakke av glitter, stas, mer gitar, mer trøkk, mer av alt. Genre rant over i hverandre, det avanserte og det enkle gikk hånd i hånd. Skjønt voksnere platekjøpere kimset teatralsk av hitlistene og tviholdt i sine progrock-LP'er, likte de veldig mye av det som foregikk, de bare lot som om de ikke gjorde det. Antagelig sendte de en lillebror eller lillesøster til platebutikken når de ville ha singler.

Det var duket for 10cc, den tenkende manns popstjerner. Manchester-kvartetten hadde lang og dyp fartstid fra 60-tallet. Graham Gouldman først og fremst som låtskriver for bl.a. Yardbirds, Hollies og Herman's Hermits, for å nevne noen - og nå snakker vi store hits. Eric Stewart som vaskeekte popstjerne i The Mindbenders. Kevin Godley og Lol Creme hadde spilt i en rekke band, forsøkt seg som duo og hver for seg, og fikk endelig hull på byllen i 1970 som Hotlegs (sammen med Stewart) med annerledes-hit'en "Neanderthal Man".

Frem mot 1972 jobbet de mest som studiomusikere i Strawberry Studios i Manchester (Stewart og Gouldman var deleiere). Bl.a. kompet de Neil Sedaka. I 1972 tok de sjansen på å prøve seg som band igjen. Første forsøk: Pastisjen "Donna", en stilsikker og vanvittig iørenfallende parodi på tenårings hjertesukk fra sent 50-/tidlig 60-tall, falsettvokal og bassrøst-koring med litt piskesnert-satire på kjøpet. Den kunne vært plassert på Zappas "Cruisin' With Ruben And The Jets"-album, den lånte startstrofen fra Beatles' "Oh Darling" og den hadde samtidig en plastisk, mektig gitarklang som man ikke hadde hørt før. Det var nytt og gammelt på en gang. Den traff markedet midt mellom øynene. Ut av intet, 10cc var stjerner.

Oppfølgeren "Johnny Don't Do It" - enda mer 50-talls tenåringsdrama, nå dødsversjonen, unggutt kjører seg ihjel på motorsykkel, jenta gråter og synger til englene - ga ikke samme gevinst. Men 10cc hadde et ess i ermet, "Rubber Bullets", en usedvanlig refrengsterk låt som kombinerer Beach Boys med tungt skyts og sterke gitarlinjer. Den er så lystig at det tar noen gjennomlyttinger før man oppdager hva sangen handler om: En fest i fengslet bryter ut i voldsomme opptøyer, forsøkes stoppet av hissige vakter som helst vil skyte med skarpt, og til slutt må militære forsterkninger tilkalles. Tjohei! 10ccs første nr. 1.

Med denne i banken og fjerde single, "The Dean And I", på gang, var 10cc rede for albummarkedet. Deres debut-LP spiller og låter som en "Greatest Hits". Ikke bare fordi den inneholder de fire singlene, men fordi alle de andre kuttene låter som singler også. Stilmessig spenner de over hele popspekteret, men alltid med et infernalsk glimt i øyet, det stikker noe under, det er satire, det er parodier servert aldeles deadpan. Dessuten er det den mystiske, jamrende gitarlyden. Den var ny, den var deres.

Og selv om de leker med genre kødder de ikke med musikken, de elsker den. De har bare utvidet dens bruksområde. Den er voksen. Zappas presisjon og kløkt overført til popmusikk. Med andre ord: 10cc vant prinsessen og halve kongeriket, de hektet både tenåringer og voksne. De var et slags fiks ferdig Beatles. Ikke dårlig prestert av en debut-LP.

Jethro Tull: “A Passion Play” (Chrysalis)

A Passion Play - en platt forestilling

Ian Andersons humor kan virke noe anstrengt. Omslaget på Jethro Tulls forrige lp «Thick As A Brick», var i og for seg underholdende nok, men hvor Anderson vil med alle disse surrealistiske morsomhetene er det vanskelig å svare på, for ikke å si umulig. I gruppens nyeste lp «A Passion Play» (Chrysalis CHR 1040 LP 4) har Ian Anderson ført oss inn i teatrets verden. En liggende ballettdanserinne i sort/hvitt med blødende munn preger forsiden på platen, mens baksiden viser samme danserinne i et luftig svev i rosa og hvite nyanser. Disse kontrastene er egentlig ikke så vanskelig å forstå meningen med. Men spiller en så platen er en like langt.

Sidens begynnelse er identisk med Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» med tikkende klokker og dumpe hjerteslag. Et nytt «humoristisk» trekk fra Anderson. Når så gruppa setter inn, lyder det hele som en dårlig fortsettelse av «Thick As A Brick».

Det er ingen atskilte spor. Antakelig har Ian Anderson skrevet teksten først og siden satt musikk til. Mislykket er det i alle fall. Ingen av musikerne får noe solospill. Alle instrumenter spiller i hverandre, over hverandre og under hverandre. Teksten er komplett uforståelig. Anderson bruker bilder i mengder samtidig som han forsøker å holde en handling i gang. De surrealistiske motivene fungerer ikke som annet enn uforståelig pjatt. Som vanlig har Anderson noen spark til Gud og djevel, men det gjorde han godt nok i «Aqualung», så det er bare bortkastet plass i denne forestillingen.

Det er vanskelig å innse at dette er samme gruppa som laget den fremragende «Stand Up» (riktignok er bare Ian Anderson igjen fra den gang – men han er 90 pst. av Jethro Tull). Hvor han vil nå kan vel ingen svare på, kanskje ikke en gang han selv. Men det ser unektelig mørkt ut.

(Arbeiderbladet, 29. august 1973)

New York Dolls: “New York Dolls” (Mercury)

Etterpåklok:

Coverbildet er en bevisst provokasjon. Homofobi var store greier i 1973, og det fotografiet trigget angst og avsky. Akkurat hva bandet ønsket. New York Dolls var en granat, en vekker, et løfte om hva som ville komme. Kanskje ikke i morgen, men definitivt snart. NMEs Nick Kent så tegningen umiddelbart og skrev ekstatiske rapporter hjem. Snart kom Ramones på banen, og fremtiden var i gang. Men ikke ennå.

New York Dolls' debut-LP er et øs av lurvete, ravende gitarrock'n'roll. Elgitarer fra gulv til tak. Riffing som drar skjorten av deg. Det er glam, men det er i sannhet også tidlig 70-talls Rolling Stones. De pløyde gjennom fortiden, og feiret den i masochistisk ekstase.

Todd Rundgren produserte klassikeren, og oppnådde å fange bandet nøyaktig slik de lød live, bare enda litt bedre. Albumet ble mottatt med åpne armer av de kule musikkjournalistene. Men oppnådde svært lite salgsmessig.

Til gjengjeld ble albumet, akkurat som Velvet Underground-LP'ne ble fem-seks år tidligere, en vanvittig viktig inspirasjonskilde for unge wannabes med noe å bevise. New York Dolls var en katalysator. Og har i dag sin fortjente plass på Olympen.

Steely Dan: “Countdown To Ecstasy” (ABC)

Etterpåklok:

Steely Dans andre LP. Pure pop for jazz people. Eller omvendt. Du fikk ikke mer intelligent popmusikk tidlig på 70-tallet. I hvert fall ikke i USA. England hadde nettopp fått 10cc, men de to bandene var ikke ute på identiske musikalske reiser. Steely Dan blandet cool jazz med lett prog, og samlet utfallene rundt stilsikre og veldig ørevennlige sanger. Popsanger, faktisk. Og de kunne levere en slem og sint gitarlinje når det trengtes. "Countdown To Ecstasy" er et av de store albumene fra 1973. Det eneste det manglet var en ordentlig hit. Det nærmeste de kom var "Show Biz Kids".

Bob Dylan: “Pat Garrett & Billy The Kid” (CBS)

Filmkomponist og western-helt (Anmeldelse 1)

Det er tre år siden Bob Dylan ga ut «NEW MORNING». Siden den gang har vi hørt lite fra ham. Bortsett fra de to singlene «WATCHING THE RIVER FLOW» og «GEORGE JACKSON», og samle-LP, har han utelukkende spilt på andre artisters plater de siste tre årene.

I disse dager er filmen «Pat Garrett & Billy The Kid» sluppet ut i USA. Kris Kristofferson og James Coburn har hovedrollene, men Dylan har en liten rolle som en sløv ungdom med det diffuse navnet Alias. Filmen er delvis slaktet av kritikerne som kjedelig og rotete.

Dylan har skrevet filmmusikken, og den burde komme Norge i løpet av de nærmeste månedene i LP-form.

Platen inneholder 10 spor der Dylan synger 4 av dem og nynner 2. De resterende 4 er instrumentaler.

Musikken er god og avslappende og passer utmerket til en western-film. Mest brukt er den akustiske gitaren, men elektrisk brukes av og til. “Turkey Chase” er et drivende spor der banjo er det toneangivende instrument. De 4 sangene er «Billy 1», «Billy 4», «Billy 7» og «Knockin’ On Heaven’s Door». Sistnevnte er vel det beste og kan uten fare brukes som single.

Dylans stemme høres av og til som en kryssning mellom Johnny Cash og Elvis Presley, men på «Billy 4» er han slik vi kjenner ham best. Tekstene virker noe sentimentale, men slik skal det vel være i filmportretter,

«Pat Garret & Billy The Kid» er ikke Dylans offisielle oppfølger til «New Morning» og det hadde vel heller ikke vært rettferdig. Platen er ikke god nok til det. Men den holder absolutt mål mens en venter på oppfølgeren - og det kan som erfart ta sin tid.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

Anmeldelse 2

Nå når vi vet at Dylan har begynt å turnere igjen med Band, at CBS snart slipper en ny LP med ubrukte nummer fra 1970, og at Dylan er i studio, mister denne LP’en sin betydning. Så forferdelig er det ikke – for Pat Garret er ingen god plate. Slageren «Knockin’ On Heaven’s Door» er her, men den finnes også på singel. Ellers synger Dylan tre versjoner av samme sang – Billy 1, 4 & 7. Resten er instrumentalspor som ligger under middels. Gode musikere som Kristofferson, Booker T, Roger McGuinn og Jim Keltner gjør sitt beste med det nesten håpløse materialet. Men det er en film-LP, og til det formålet passer den sikkert bedre.

(Arbeiderbladet, 15. desember 1973)

Etterpåklok:

Platen som ga oss "Knockin' On Heaven's Door". To og et halvt minutts absolutt genialitet. Dylans beste bidrag til populærmusikken på mange år. Gjemt bort på et begivenhetsløst soundtrack-album som man vel egentlig kjøpte bare fordi det var Dylan og hans første album på tre år - som var det samme som 30 år etter dagens målestokk.

Dylan havnet med Kris Kristoffersons hjelp i Sam Peckinpah-teamet som skapte filmen "Pat Garrett & Billy The Kid", han ble til og med skrevet inn i handlingen og ble tildelt rollen som den absurde figuren Alias. Men Dylans hovedoppgave var å skrive filmmusikken.

"Knockin' On Heaven's Door" er albumets eneste juvel. Et minimalistisk mesterverk på to vers og en stabel klagende refrenger. Sangen ledsager bildene av den aldrende sheriffen som dør i sin kones armer nede ved elven. Scenen ble vist på et lerret i studio mens musikerne spilte inn låten, og i henhold til Jim Keltner (i et intervju med meg) var de så beveget at tårene rant.

Innspillingen er perfekt. Og Dylan gir den en av sine beste vokalprestasjoner.

Men det skal også sies at den tåler ikke tolkninger. Få låter er blitt covret så hyppig som denne (påfallende ofte i reggae-takt), jeg får utslett av dem alle sammen. Og det inkluderer Dylans tallrike egne bidrag. La sangen få være i fred. Det er bare originalen, det minimalistiske mesterstykket, som gjelds.
Den toppet singlelisten i Norge.

Ellers byr albumet på en håndfull instrumentaler med ørken- og præriesmak, begivenhetsløse, men fine til filmbruk. Og låten "Billy" kommer i tre forskjellige versjoner og arrangementer, hver versjon med sin individuelle tekstbit. Ganske OK vise, faktisk.

Etterpåklok:

Gjennombrudds-albumet til en av rockens beste trioer. Å fylle så mye med et så spartansk utgangspunkt er intet mindre enn imponerende. Dette er inspirert sydstats-boogie-rock med skarp egg og en flod av overskudd. Inneholder "La Grange", "Jesus Left Chicago" og Lemmy-favoritten "Beer Drinkers & Hell Raisers".

Alan Price: “O Lucky Man!” (Soundtrack) (Warner Bros.)

For dem som har sett filmen «O lucky man» som går her i Oslo nå, må denne plata være kjærkommen. Her er alle melodiene med Alan Prices ironiske tekster trykket på omslaget.

Samlingen kommer likevel godt fra det, om den står alene og. En behøver ikke ha sett filmen for å like Price og hans musikk. At han er god, er vel de fleste klar over, selv om han skuffet i sitt samarbeid med Georgie Fame. Men ennå ligger navn som Alan Price Set og Animals murrende i bakhodet. Nå har han møtt syttitalerne med et nytt bevis på sine talenter. Han har mestret soundtrack-oppgaven suverent. Vi gleder oss til neste LP.

(Arbeiderbladet, 9. januar 1974)

August

Marvin Gaye: “Let’s Get It On” (Tamla Motown)

Etterpåklok:

Fra klassikeren "What's Going On" som var en rasebevisst samfunnskommentar med sterkt engasjement og himmelsk vakre musikalske løsninger, velger Marvin å vie den reelle oppfølgeren til å presentere erotikken og sensualismen som åndelig føde. Man kan ikke slåss for likhet, frihet og velferd uten litt kyss-klapp-og-klem-boosting mellom lakenene. "Let's Get It On" er en fantastisk oppfølger til "What's Going On". Her inntar Marvin funken med den største selvfølgelighet, og avlurer den alle triks - det er så coolt, så smooth, så balansert deilig - han spanderer endog litt doo wop på den han begjærer så sterkt - at grammofonplaten svetter. Makeløs LP.

Stevie Wonder har forandret seg radikalt de siste åra. Han synger ikke lenger ren-pop-musikk. Han skriver nå selv sine tekster. De inneholder for det meste politiske og religiøse budskap – særlig det siste. Han er meget opptatt av de fargedes problemer i USA, noe som er særlig tydelig i sporet «Living For The City». Han er også en allsidig og god musiker. De fleste av melodiene er lange og meget slagkraftige. Soul er Stevie Wonders musikkform, og han mestrer den fullkomment. I dag kan bare Marvin Gaye måle seg med ham. «Innervisions» er meget ambisiøs. Ikke alt fungerer like bra, men det kan en heller ikke vente.

(Arbeiderbladet, 11. oktober 1973)

Etterpåklok:

En naturlig videreføring av mektige "Talking Book", og et enda bedre album. Wonder spiller omtrent alt selv, han er et veritabelt oneman-band, og er helt i spiss i sin samtid når det gjelder bruken og utviklingen av synth. Wonder er definitivt keyboard og synth-mannen. Han er også en mann som bryr seg og tar tidens puls. Han advarer, han skildrer med innbitt engasjement (ikke minst i den mektige by-bluesen "Living For The City" som er like aktuell i dag), men tar deg også ned i sitt helende balladeland. Nøkkelkutt: "Living For The City", "Higher Ground", "Don't You Worry 'Bout A Thing" og "He's Misstra Know-It-All".

The Rolling Stones: “Goats Head Soup” (Rolling Stones)

Rolling Stones er på rett vei

Rolling Stones har ikke gjort mye godt i de siste åra, og med EXILE ON MAIN STREET nådde de et foreløpig bunnivå. I dag foreligger gruppas nyeste LP GOAT’S HEAD SOUP.

Platen er en gledelig overraskelse. Ennå spiller de svake melodier, men det er ikke disse som preger denne plata. Den fullkomne «Dancing With Mr. D.» åpner samlingen. Hvem Mr. D. er, burde ikke være vanskelig å forstå. Dansen går på kirkegården i illeluktende krypter. Sporet slutter seg til Stones’ tidligere okkulte sidesprang som «Sympathy For The Devil», «Their Satanic Majesties Request» og «Jumping Jack Flash».

«100 Years Ago» følger. Sporet er meget variert med en typisk Stones-jam som avslutning. Keith Richard synger «Coming Down Again» som er et av platens roligste og lengste spor. Teksten er ikke særlig interessant, men selve melodien fungerer bra i sin avslappede form. «Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)» er et av samlingens beste spor med drivende tempo og Billy Preston på orgel. «Angie» avslutter siden. De fleste kjenner melodien som grupprns siste single. Mick Jagger synger meget bra på denne melodiske balladen som bærer noe preg av «As Tears Go By». «Silver Train» er singelens andre side. Dette sporet er et av de dårligste på albumet.

«Hide Your Love» er en rolig blues som ikke helt klarer å komme i gang. «Winter» følger. Den minner mistenkelig om «Moonlight Mile», men bortsett fra det, er sporet meget bra der det flyter i nesten seks minutter med Mick Jagger som den toneangivende. «Can You Hear The Music» har mye til felles med «Can’t You Hear Me Knocking». Jamming er ikke Stones styrke, og samtlige av deres forsøk er mislykket – også her. Ellers har sporet noe av 1966 over seg.

«Star Star» – eller «Starfucker» – avslutter denne LP’en. Sporet er i særklasse best med sin drivende rytme à la Chuck Berry. Mick Jagger synger meget bra.

ROLLING STONES har med denne LP’n vist at de kan hvis de vil. Så er det bare å håpe at de fortsetter langs den veien albumet har staket opp.

(Arbeiderbladet, 26. september 1973)

Etterpåklok:

(Bedre enn “Exile”?!? Særlig.)

Jeg måtte selvfølgelig vente til Stones nådde senit og vippet over på den andre siden før jeg dro avsted og så dem for første gang. Göteborg 1973, et kaotisk møte med dekadansen og livstrettheten og dopettervirkningene som skulle ri bandet de neste årene. Det var mye lys, mye lyd, mye farver, mye av alt, posering, show, en påkostet happening hvor Rolling Stones var mer opptatt av å flørte med sin egen myte enn å være Rolling Stones. Jeg følte meg snytt, det var ikke spor av entusiasme i meg, jeg var kommet for sent. Tenkte jeg. Hvorfor hadde jeg ikke dratt på Sjølyst?

"Goats Head Soup" var det første Stones-albumet jeg fikk gratis. Det første Stones-albumet jeg forholdt meg til som anmelder. Det var også det Stones-albumet hvor bandet mistet plottet. I ettertid har de sagt mye kritisk om det selv. De la igjen noe av seg selv i det mørke, feberhete beistet "Exile On Main St.". Albumet tappet dem, de skulle aldri klare å nå de høydene igjen.

Målt mot det meste av det som kom etter, er ikke "Goats Head Soup" så ille, for kloen er der fortsatt, og innimellom, men alt for sjelden, tar det fyr. Albumet ble innspilt på Jamaica, mer fordi svært få andre land var villige til å slippe bandet gjennom passkontrollen enn på grunn av musikken og kulturen. Det lille som er virker mer beslektet med den samtidige James Bond-filmen «Live And Let Die» enn med the real thing. Bildet av geitehodesuppen og den seige satanflørten «Dancing With Mr. D» er Samedi og Kananga for rock’n’roll-hoder.

Det er i store deler et trått og merkelig uinspirert album. Keith Richards hevdet senere at de innleide musikerne var så gode at Stones ble forført til nærmest å la dem ta over bandet. Han mente dessuten at Mick Taylor var helt feil for Stones, de trengte ikke en sologitarist, de trengte en gitarist. Han kan ha et poeng eller to. Man vil mye heller høre Keiths skramlete, skeive gitar styre låtene enn å nyte flinke saksofoner og Billy Prestons jazzfunk-keyboards.

Kritikken av Taylor er jeg mer usikker på, for det er nettopp den Taylor-styrte og utrolig vakkert arrangerte «Winter» som står igjen som LP’ns absolutt beste innspilling, og her er ikke Keith med engang.

Siden vi er inne på de gode låtene må man jo også ta med «Angie», en praktfull ballade som hele verden kan utenat i dag. Det eneste jeg holder mot den er at Jaggers opprinnelige guidevokal ikke ble fjernet, den ligger forstyrrende bak hovedvokalen som et gaulende gjenferd.

Tredje vinner er «Coming Down Again», enda en stemningsladet og rolig låt, denne sunget av Keith (dels i duett med Mick) med en inderlighet så sterk at den går inn helt der oppe blant hans beste vokale prestasjoner ever.

Utover disse ser jeg egentlig ingen virkelige vinnere. Nærmest kommer vel «Hide Your Love», en pianoblues fra kjelleren med knitrende elgitarløp og en tett, knapp Charlie låter som en outtake fra «Exile On Main St.», men blir et fremmedlegeme på «Goat’s Head Soup».

«Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)» er fet nok, men uten de feiende hornstøtene en ganske alminnelig som låt, og Jagger poserer teksten.

«100 Years Ago» vet aldri helt hva den vil, og går til slutt for en slags funky løsning som heldigvis reddes av villmanns-gitarsoloen i avslutningspartiet.

«Dancing With Mr. D» er igjen posering, ikke mye til låt, den er så seig at den nesten står stille, et eviggående Keith-riff er egentlig hele beholdningen.

«Starfucker» er den arketypiske Stones-rockeren, hengt på Chuck Berry-riffene og med en hør-så-rampete-vi-er-tekst som egentlig bare er hul satire. Samlebånd-Stones.

«Silver Train» forsøker også å være klassisk Stones-rock, men er sørgelig urealisert, svakt riff, svak melodi, en outtake fra 1970 som de burde latt ligge, men som havnet på single med «Angie» (med dobbel A-side status!).

Gjenstår den fryktelige jammen «Can You Hear The Music» hvor gruppen forsøker å fremstå som funky. Den er like død som «Can’t You Hear me Knocking» på «Sticky Fingers» sprutet av liv og kåtskap.

«Winter» er låten man vender tilbake til. Rolling Stones spilte ikke inn mange klassikere etter 1972. Men dette er en av dem. Mantraavslutningen med det «Moonlight Mile»-lignende strykerarrangementet og den fenomenale Mick Taylor-soloen er uforlignelig. «Winter» fortjener sin plass på en hvilken som helst «Best Of» med The Rolling Stones.

Ellers må man undres over at gruppen ikke klarte å levere en eneste virkelig god tempolåt på albumet. De sterke, rolige låtene var faktisk så i overtall at to av dem, «Through The Lonely Nights» og «Waiting On A Friend», begge bedre enn alt som rocker her, ble holdt igjen til senere.

Van Morrison: “Hard Nose The Highway” (Warner Bros.)

VAN MORRISON - noe å ha gjennom vinteren

Høsten er kommet. Det merker en ikke bare i naturen. Platehøsten er her også. Selskapene dynger ut sine nyheter. Superlativene blir etter hvert slitte og frasete – det er ikke nok, men gode artister er det også mange av. Van Morrison hører så absolutt til den siste kategorien. Hans siste LP «Hard Nose The Highway» (Warner Brothers BS-2712 LP 4) er i seg selv et eneste superlativ. Albumet flyter over av mesterlige tekster og vennlige melodier. Van Morrison er en mester – det er det ingen tvil om. Han fryser fast stemninger og klarer å overføre dem i det skrevne ord så godt, så godt. I grunnen er det galt å trekke fram enkelte spor, for alt fungerer. Det er ingen anti-klimaks – ingen plattheter.

Van Morrison har gitt oss et mesterverk alle bør sette pris på. Plata er god å ha gjennom den kalde og mørke vinteren. Bare legg den på spilleren – så gir høyttalerne deg den varmen du trenger de neste fem månedene.

(Arbeiderbladet, 7. november 1973)

Rod Stewart: “Sing It Again, Rod” (Mercury)

Samle-LPer selger sjelden bra. Ofte er antallet kjente numre mindre enn den ukjente delen. Men Rod Stewart har selv valgt ut disse 12 sporene fra sine fire LP’er – og resultatet er meget bra. Spor som “Maggie May”, “Reason To Believe”, “I’m Losing You”, “You Wear It Well” er alle med. “Pinball Wizard” fra orkester-versjonen av “Tommy” er også inkludert. Et enestående tilbud for nye tilhengere av Rod Stewart. Total spilletid: 51 min.

(Arbeiderbladet, 15. august 1973)

The Allman Brothers Band: “Brothers And Sisters” (Capricorn)

Etterpåklok:

Tragedien rammet Allman Brothers igjen. Først mistet de Duane Allman i en motorsykkelulykke i 1971. I november 1972 røk bassisten Berry Oakley, også han i en motorsykkelulykke. Han fikk bare bidratt på to av dette albumets låter. Lamar Williams ble hentet inn og sørget for at de kunne fullføre albumet. Det er strammere enn forgjengerne, ingen live-jams her, men ganske rett på sak sydstatsboogie og country. Countrypreget er i det hele tatt betydelig og gir albumet sitt fingeravtrykk. Dickey Betts er ansvarligh for fire av de syv låtene, bl.a. "Ramblin' Man" og "Jessica". Gregg Allman står for to, bl.a. "Wasted Words". Gruppens største suksess, og obligatorisk i en hver platesamling med respekt for seg selv.

Etterpåklok:

En åpenbaring og overraskelse som Roy Wood hadde puslet med som ren hobby de siste årene. Han ønsker å leke med alle instrumentene han hadde samlet gjennom karrieren, og bruke dem i sanger som ikke passet til Move, ELO eller Wizzard. Men hans øre for det kommersielle og hans multiinstrumentale begavelse, måtte det jo bli svært fascinerende saker. Passe fengende. Passe eksentrisk. Og stilmessig aldeles forrykt i sin bredde. Den gang ble man oppriktig imponert. I dag har "hobbyproduktet" status som Roy Woods mest sentrale arbeid.
Med et ørlite unntak trakterer han samtlige instrumenter selv. Han er også ansvarlige for all vokalen (og det er mye).

Sangharmoniene, instrumentvalgene, melodilinjene, det er en utrolig underholdende album.

Mine favoritter: "Songs Of Praise", "Nancy Sing Me A Song", "Dear Elaine" og "When Gran'ma Plays the Banjo". Dessverre ble ikke den senere singlen (og kjempehit'en) "Forever" inkludert.

Lynyrd Skynyrd: (Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd) (MCA)

Etterpåklok:

Debut-albumet til Floridas Allman Brothers. Og en knallsterkt album er det. Alt nøye innøvd, timet og tilrettelagt - med Al Kooper som producer. Trippelgitarene er på plass, og med det deres signatur-lyd. En rekke av deres mest slitesterke låter er også klare, og dermed introduserte de seg for evigheten allerede her. Vi snakker "Free Bird", "Simple Man", Gimme Three Steps" og "Tuesday's Gone". Av de syv på coveret er det bare én som lever i dag, nemlig Gary Rossington (sittende, nr. 4 fra venstre).

Etterpåklok:

Prog for varme sommerkvelder, som en sval bris i gardinene. I partier komplisert og krevende, men aldri lenge av gangen, så roer det seg og flyter vakkert videre. Ambient, musikk du kan bo i.

SEPTEMBER

Frank Zappa & Mothers Of Invention: “Over-Nite Sensation” (Discreet)

Dette er samme besetning som spilte på Kalvøya. Noen av sporene er også de samme, men musikken her er mer stram. Det er ikke satt av mye plass til solospill. Zappa har i stedet konsentrert seg om tekster, noe han ikke har gjort siden 1968. En del her er temmelig på kanten, og Korvald ville ikke like dette på norsk.

Zappa har gardert seg. Han har svak sangstemme, så han nesten snakker melodiene. Mothers spiller bra, og alt i alt står denne plata for noe av det beste Zappa har gjort på en del år. Kanskje fordi dette er et slags skritt tilbake mot det originale Mothers?

(Arbeiderbladet, 11. oktober 1973)

Etterpåklok:

Han spilte inn to LP'er samtidig ("Apostrophe (')" var den andre), de kunne like gjerne vært utgitt som en dobbel. Men bare "Over-Nite Sensation" gir Mothers Of Invention kreditt. LP'n ble svært populær, ikke minst i Norge. Det forseggjorte coveret dempet ikke akkurat forventningene til innholdet.

Og det er en Zappa som man skal lære seg til å i hvert fall akseptere de neste årene som dominerer platens budskap. Det handler stort sett bare om knulling og begjær og dunkel fetisjisme, men enkelte sidespor som vel kan rubriseres under samtidskritikk, eller snarere samtidssatire. Om det gir mening.

Det ville sikkert blitt platt og fattig, var det ikke for Zappas deadpan vokal, hans snedige, tørvittig hånlige formuleringsevne, og, selvfølgelig, musikken.

Det er et spennende og tilgjengelig album slik sett. Spensten og de lynrappe overgangene er ikke til å ta feil av, og han gir The Ikettes med Tina halsbrekkende kor-utfordringer, særlig i "Montana" som opprørte Ike Turner og fikk ham til å utbryte "What is this shit?", før han reiste seg og gikk.

Shit er det ikke. Snarere et ganske fornøyelig album, særlig musikalsk, og lettere å fordøye en mange av hans tidligere 70-talls album. På grensen til popmusikk, Mothers style.

Slade er en av de mest populære grupper i England. Det er ikke så vanskelig å forstå. De spiller enkel, høy, stompende rock’n roll. Alt er rett fram uten krumspring og skjulte meninger. Slade er ærlige og selger på det. De er ekte «Working Class Heroes» uten intellektuell bakgrunn. Rett fra gruvesamfunn og stinkende bedriftsområder.

De oser av kraft, og sier det viktigste i livet er kvinner, øl og fotball. Så engelsk som det går an å bli. Denne platen er en samle-LP med alle gruppas singler fra «Skin-head»-perioden fram til i dag. Et utmerket tilbud med god dansemusikk og masse stavefeil.

(Arbeiderbladet, 11. oktober 1973)

Etterpåklok:

Smart manøver av Slade, en samler akkurat da de var midt i jetstrømmen av hits og trampende hysteri. Albumet fanger inn de åtte siste hitsene frem til "My Friend Stan", som kom ut samtidig, men ikke er inkludert.

Og hvilke festhits! Fra urrock'n'rolleren "Get Down And Get With It", via Beatles-pastisjen "Coz I Luv You" og det meget skarpe rock-nummeret "Gudbuy T'Jane" (godt inne på min Slade Top 3) til barrikadestormerne "Cum On Feel The Noize"og "Mama Weer All Crazee Now".

Fest. Fyrverkeri. Platåsko, speilflosshatt og en gitar-"sound" som et fuckings fossefall.

Til disse åtte la de tre singler fra før de slo gjennom og noen LP-kutt og en B-side. En super pakke. Et album som levde i seg selv, og som vendte tilbake på listene hver jul.

Eric Clapton: “Eric Clapton’s Rainbow Concert” (RSO)

Rainbow-konsert med Eric Clapton på plate

I begynnelsen av dette året holdt Eric Clapton en konsert i Londons Rainbow. Initiativet hadde Pete Townshend, og han produserte også opptakene fra denne konserten. Platen er i dag kommet under navnet “Eric Clapton’s Rainbow Concert” (RSO 2394 116 LP-4). Kritikerne roste Clapton og hans musikere opp i skyene etter konserten. Og det var et sterkt lag han hadde med seg: Stevie Winwood (orgel), Pete Townshend, Ronnie Wood (gitarer), Rick Grech (bass) og trommeslagerne Jim Capaldi og Jimmy Karstein.

Samtlige seks melodier er sterke. «Badge» åpner ballet og Clapton overbeviser igjen sin klasse. «Presence Of The Lord» er suveren, men «Little Wing» er likevel platas topp-spor. Lytt bare til hvordan Ronnie Wood og Clapton spiller mot hverandre og lar gitarsoloene velte ut av høyttalerne. J. J. Cales «After Midnight» er samlingens eneste feil. Det er merkelig at ikke «Layla» kom med i stedet. Denne melodien spilte de to ganger under konserten og ble fantastisk mottatt. Men alt kan man som kjent ikke få. Sammenligner man denne konserten med Derek & Dominos live-inn, er det ingen tvil om hvilken som går av med seieren. Eric Claptons Rainbow Concert er den beste live-LP jeg har hørt i år.

(Arbeiderbladet, 3. oktober 1973)

Etterpåklok:

Jeg er nok ikke like glad i dette albumet i dag. Eric var ikke helt tilbake, og gjestene gjorde nok mer av seg enn ham, særlig Winwood.

Stealers Wheel tok pusten fra kritikerne med sitt første album. Når en så kan konstatere at deres nyeste er like bra, fortjener gruppa å slå an også her i landet. Musikalsk kan det minne nesten uhyggelig om Beatles og til tider Dylan. Harmoniene er prikkfrie, og Egan/Rafferty fungerer faktisk som et søttiårenes Lennon/McCartney. “Star” er for øvrig utgitt på singel, og kan regnes blant albumets fem beste melodier. Rocke-komponistene Leiber/Stoller står for produksjonen. Det forteller litt at Stealers Wheel er eneste engelske gruppe paret vil arbeide med.

(Arbeiderbladet, 19. februar 1974)

“Drunk And Happy” har Prudence kalt sitt bidrag. Gruppa har etter hvert fått en stor tilhengerskare p.g.a. sine gode konserter og deres første LP. «Drunk And Happy» er viktig for Prudences videre karriere. Plata vil vise om de er så gode som folk etter hvert har trodd.

Det er med stor beklagelse jeg må si at den er altfor svak. Produksjonen er for det første meget dårlig. Bass og trommer er trukket så langt frem at det virker sjenerende. Trekkspillet er nesten umulig å høre. Noen av melodiene er riktignok gode, men de er altfor lange. Lytteren har mistet interessen lenge før Prudence gjorde det.

Gruppas voldsomme spilleglede skinner igjennom, men det er så langt fra nok til å gjøre albumet bra. Det hjelper lite at de kaller siste spor for «a joke». Om dette skal være en spøk, er den for dårlig.

(Arbeiderbladet, 12. september 1973)

Etterpåklok:

Må si meg sterkt uenig med meg selv. Anmeldelsen i Arbeiderbladet er gjort av en utålmodig viktigper som var opptatt med å spille alle de utenlandske platene sine. Han hadde ikke tid til trøndervrøvl. Tenkte han. Jeg har spilt albumet en del ganger i det siste, og det spørs om det ikke har seilt opp som min Prudence-favoritt. Røft og rocka, men med spennende løsninger og gøyale overganger. Åges stemme lyder som en ropert. Liker det også. De er en gjeng skogsfettere av The Band og Jethro Tull, og har så mye egenart at de lekende lett unndrar seg kopiststemplet. Ta vel i mot "Drunk And Happy". Ta deg noen skøyere og bli med på moroa. Fantastisk LP!

OBS! Inneholder den beste tekststrofen i norsk rock ever:
"And the sawmill goes and goes ..."

Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band: “Jonas Fjeld Rock’n’Rolf Band” (Mercury)

Denne gruppa har måttet tåle mye vondord etter den katastrofale konserten i Chateau Neuf. Slakteknivene glimter stadig over hodene deres, og kritikerne venter bare på en ny sjanse. Men Jonas Fjeld kan slappe av — den nye platen kan ikke slaktes — den er for god. Gruppa har tatt sitt arbeid i studio alvorlig, og resultatet er forbausende bra. De har nettopp avsluttet en vellykket Sverige-turné, og for tida diskuteres en mulig reise til England. Personlig tror jeg bandet har gode muligheter i beat-musikkens hjemland. Deres kostymer, sminke, scene-opptreden og framfor alt musikk holder mål. Denne LP’en inneholder utelukkende gode melodier. Alle vil gjøre det godt som singler, selv om «Hviskende Vind» i særklasse er best.

«Falling Apart» åpner samlingen like effektivt som «Do The Strand» åpnet Roxy Musics siste album. Tekstene grenser iblant mot det perverst makabre i spor som «Dingledansen» og «Sadist’s Elegy», mens «Pregnant, fungerer godt både i tekst og melodi.

Jonas Fjeld kjenner sin begrensning. Her er ingen lange «utfippede» spor. I stedet møter vi 60-åra om igjen — si mest mulig på kortest mulig tid. Det instrumentale arbeidet er meget bra, mens Brynjulf Bølle synger best. Jonas Fjeld Rock’n’ Rolf Band har med dette utgitt en av årets plater. De viser at norske pop også kan være kvalitets-pop. Kritikerne bør finne et annet offer, for Jonas Fjeld er kommet for å bli!

(Arbeiderbladet, 12. september 1973)

Etterpåklok:

Fornøyelig.

“Janus” har Fredrikstad-bandet Aunt Mary kalt sin plate. Phonogram opplyser at dette er den første gruppa på Vertigo som verken er tysk eller engelsk. Platen skal slippes i England, og om noen måneder vil Aunt Mary være å finne på en samle-LP sammen med kjente grupper som Status Quo og Nazareth. Omslaget på «Janus» er uhyre lekkert og profesjonelt utført. Musikken er bra variert og bedre enn på gruppas forrige album. De “tyngre” delene av platen er de svakeste, fordi bandet ikke klarer å lage noe ut av de ensformige temaene. De roligere delene utmerker seg ved fine detaljer og godt instrumentbruk. Produksjonen er også bedre enn på «Loaded».

Jeg tror ikke gruppa kan regne med noen stor suksess i England. «Janus» er riktignok bedre enn alt Status Quo har gjort, men det skal mye til for å slå igjennom der. Plata er ikke spesiell nok, dessverre. Her i Norge har den langt større muligheter.

(Arbeiderbladet, 12. september 1973)

Etterpåklok:

Lillebjørns inntreden på den store scenen. Platen som forvandlet ham til folkets trubadur. Sympatisk og gløgg, med en fin evne til å være inkluderende og blande sukker med salt, tradisjon og livsglede med tradisjon og klassekamp. Det er kampsanger her, det var den tiden, med det er ingen MAI-LP. Lillebjørn visste å holde igjen. Det gjorde at albumet traff befolkningen i full bredde. Toppet med den nå nesten ihjelspilte landeplagen "Barn av regnbuen". Fin LP, og en kjempesuksess.

Man: “Back Into The Future” (United Artists)

Etterpåklok:

Wales progsønner leverer sitt mest suksessfulle album, det syvende. Det består av to studio- og to live-sider. Studiodelen er definitivt å foretrekke, da gruppen kunne fremstå som usedvanlig navlebeskuende når de hadde fått i seg gøyale sigaretter og det ikke var noen voksne i nærheten som kunne stoppe dem. Side 4 er viet hippiemusikk på sitt verste, den 21 minutter lange blindgaten "Jam Up Jelly Tight / Oh No Not Again (Spunk Rock '73)".

Studio-albumet derimot, er friskt og lekkert som bare det. Hyggeprog og pop-psykedelia med snev av Pink Floyd-ambisjoner. Bandet er i form. Og det er blivende Dire Straits-batterist Terry Williams på trommekrakken.

Etterpåklok:

Richie Furay forlot Poco etter dette albumet som mange regnes som et av deres fineste. Det har noen Gram Parsons markører. Gruppen gjør hans "Brass Buttons", og det drøyt ni minutter lange, orkestrerte tittelkuttet er Furays episke hyllest til samme Parsons. Albumet kom ut fire dager før Gram Parsons døde.
Jeg har aldri hatt noe tett forhold til Poco, men likte dette albumet. Fremtidige eagle, Timothy B. Schmit er med i besetningen.

Etterpåklok:

Boogie, luftgitar, headbanging. Status Quo er mestrene, og dette var deres definitive steg opp til toppen av pallen. Deres evige boogie kunne gå en på nervene. Men etter år med dette bandet, merket jeg at motviljen gradvis slapp, og så oppdaget jeg glimtet i øyet og humoren, eller snarere humøret, for de kødder ikke. De fant sin lyd, og den definerte dem og ble en egen stil: Status Quo-boogien. Å gå på konsert med dem var gøy. Riktignok syntes jeg ikke det da de spilte på Chateau Neuf i januar 1974, for da blødde de fleste fra ørene allerede etter tredje låt.

Endelig har han utgitt en plate. Den forhenværende organisten i Procol Harum har brukt lang tid på sitt come-back. Han tok med seg en del av Procol Harums stil da han forlot gruppa. Men det myke, klare orgelspillet har han overført til denne gnistrende gode plata. Fishers album er langt mer preget av Procol Harum enn gitaristen Robin Trowers solo-LP. Særlig «Separation» er typisk.

Men det forhindrer ikke denne plata fra å være Fishers egen. Tekstene er alle bitre. Fisher har tapt alle mulige slags kamper i livet, synes det som. Et sted sier han: «I don’t think I’m gonna make it this time». Jeg tror han tar feil.

(Arbeiderbladet, 7. november 1973)

Oktober

Elton John: “Goodbye Yellow Brick Road” (DJM)

Igjen presenteres platene i et gedigent omslag med tekster og tegninger. Tekstforfatteren Bernie Taupin er fortsatt opphengt i de gamle Hollywood-stjernenes liv, noe også coveret bærer preg av. «Candle In The Wind» tar for seg dette, og i denne melodien møter vi Marilyn Monroe. Taupins styrke er hans evne til å beskrive andre mennesker. «Saturday Night's Alright for Fighting» er et eksempel på dette.

Elton Johns melodier er med et par unntak usedvanlig vellykte. Han omsetter Taupins tanker i musikk på en utmerket måte. Det er på mange måter en aggressiv samling dette, og sangene konsentrerer seg utelukkende om tapere både i kjærlighet og i samfunnet. Nær sagt alle musikkformer er representert. Fra rolige ballader gjennom reggae til den hardeste rock. Elton John benytter seg en del av moog og mellotron, men det passer inn i hans pompøse stilart.

(Arbeiderbladet, 17. oktober 1973)

Etterpåklok:

Pinglete anmeldelse i Arbeiderbladet. Jeg var 21 og fersk i faget, og slet med trang plass og stiv og fantasiløs formuleringsevne. "Goodbye Yellow Brick Road" fortjener panegyrisk prosa. Elton Johns absolutte høydepunkt, plassert midt i hans beste periode som popstjerne. Det er også et av populærmusikkens sterkeste dobbeltalbum.

Etterpåklok:

Nok et ikonisk dobbelt-album. Igjen er Townshend i det tematiske hjørnet, og forteller en komplett historie over fire platesider. En gråkornet hverdagsversjon av "Tommy", om jeg får dra det litt langt. Det er historien om Jimmy, en ung, fremmedgjort mod som forsøker å finne meningen med livet i en verden så slem.

Produksjonen og lyden på dette albumet er overveldende. Det meste kraftfulle og velproduserte gruppen har levert fra seg noensinne. Dynamikken er simpelthen oppsiktsvekkende, og lydeeffektene som splasher inn i stuen, plasserer Brightons rullestenstrender og havets dønninger midt i sofaen. Å høre albumet i hodetelefoner blir nesten for virkelig.

Keith Moon lider nok en del under bruken av click track, men han hadde måttet vende seg til det fra og med "Who's Next". Og det er saft i kanonadene hans på "Quadrophenia", virkelig.

Likevel. "Quadrophenia" har aldri fått taket på meg. Jeg finner selve historien for tynn til å holde det episke overbygget sammen, det kunne vært unnagjort på en EP. Musikken bærer også preg av fortellingens mangel på spenningsmomenter. Den tværes ut i det evinnelige, og tilløpene til fokuserte låter vannes ut. De gode melodilinjene druknes i langtekkelig og pretensiøs drodling.

Det er veldig få fullbyrdede låter her. Egentlig bare én, "5.15", som er en fryd for øret. Nær kommer "Doctor Jimmy" hvis kolossale refreng nesten redder den fra å virke for lang. Men ellers synes jeg at "Qadrophenia" er et slitsomt album å høre på i én setting. Kjedelig musikk, voldsom lyd. Mange Who-fans elsker albumet. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor.

På listen over mine favoritt-Who-album ligger "Qadrophenia" aller sist av utgivelsene med den originale besetningen. Jeg spiller det til og med sjeldenere enn "Face Dances".

BOWIE TILBAKE PÅ JORDA IGJEN MED STERK PLATE

I en artikkel tidligere i år skrev jeg at David Bowie var en dalende stjerne. Et par uker senere opplyste Bowie at han ikke ville holde flere konserter. Det var resultatet av en mislykket forestilling, der pressen slaktet ham. Nå lever han i fred og ro. Han uttaler seg sjelden i avisene. Men én ting er sikkert. Han vil fremdeles spille inn plater. Men hva?

I dag vet vi det. «PINUPS» (RCA APL 1-0291 LP 4) er sluppet ut. Albumet viser at David Bowies stjerne-ferd er over. Plata har brakt ham ned på jorda igjen.

Og der står han plantet med begge beina. Ikke en tekst har han skrevet selv. I stedet har han plukket ut viser fra Englands «gull-periode» i popmusikken – 1964–67. Yardbirds, Pretty Things, Who, Them og Kinks preger dette albumet. Ray Davies’ «Where Have All The Good Times Gone» er grunnsteinen i samlingen, og teksten er trykt på coveret.

Bowie tar oss med på en reise blant de gamle stjernene. Hans versjoner av klassikerne er herlig gjennomført. Melodiene har ikke mistet noe av sin slagkraft. Bowie har beholdt mye av den opprinnelige stemningen. Men han har også gitt dem litt av 1973.

(Arbeiderbladet, 7. november 1973)

Etterpåklok:

Etter mitt katastrofale utfall mot "Aladdin Sane", forsøker jeg å redde meg inn igjen

«Harvest» var Youngs store gjennombrudd hos massene. På mange måter var dette merkelig. Hans tre første plater var alle bedre enn hans stor-selger. «Everybody Knows This Is Nowhere» står fremdeles som hans beste arbeid. TIME FADES AWAY er en «live-lp», men ingen av melodiene er offentliggjort før. Et meget sympatisk trekk av Young. Stort sett representerer denne platen fremgang sett i forhold til «Harvest». Bortsett fra «Last Dance» er det mye å bli glad i her. Tekstene er fremdeles håndskrevet på et mammut-ark, men det får vi heller respektere. På det punktet er Young trassig.

(Atrbeiderbladet, 23. november 1973)

Etterpåklok:

Jeg skrev visst en omtale av denne på engelsk i 2021. Her er den:

Boy, do we need a legendary live album that is so hated by its main performer that he pretends it doesn’t exist. The “Time Fades Away” tour in 1973 is living proof of Neil Young’s eccentricities; the star of mega success “Harvest” dismantling himself right in front of thousands of fans, and then millions as seven takes from that disastrous tour were assembled and released as an eight-track album (the eighth track lifted from a 1971-concert).

Neil Young was a superstar at that moment in time, hot on the heels of “Harvest” and being the main attraction of Crosby, Stills, Nash & Young. But he would have none of it. Late in ’72 came the soundtrack-double “Journey Through The Past” containing just one new song and little else worth a listen.

Then he took The Stray Gators with him across the U.S. on a 62 date tour. They were all in a bad shape, there were bad vibes, cases of tequila, quarelling about money, and in the midst of it all a very unpredictable and unstable Young who took it out on them all, keeping the whole entourage on its toes, postponing sound checks, lambasting the band members, the works. His guitar playing would be below par too as his faithful old Gibson Les Paul was broken, so he replaced it with a less reliable Gibson Flying V that kept going out of tune.

The audience was in for a hard time obviously and not at all prepared for the band’s raucous and highly electric treatment of Young’s best loved tunes, including the key tracks from “Harvest”. What made it even worse was the generous insertment of new songs that had nothing in common with the cuddly mood of “Heart Of Gold”.

Not in spite of, but because of this artistic left turn, “Time Fades Away” is a great and fascinating album. It contains no old music at all. Every single one of the eight tunes were new to those who bought the record. Neil Young tested his audience as much as he tested himself. In all its ramshackle shabbiness the album delivers a different kind of beauty, there’s loads of integrity involved, it is a semi-documentary capturing something falling apart, but there is no sadness involved, because it has to fall apart, this is the sound of Neil Young reinventing himself and preparing both him and us for the naked, horror-stricken and extremely powerful albums that were to follow: “On The Beach” and “Tonight’s The Night”. And the lesser, but still great “Hawks And Doves” and “American Stars’n Bars”.

In retrospect, most of the songs on “Time Fades Away” work surprisingly well. The stomping, almost flat footed title track is a delight; the long and not very elegant “Last Dance” grows on you, as do “Yonder Stands The Sinner” and “Don’t Be Denied”, though I do admit that they are not Young’s most accessible recordings. “LA” is doomsday dressed up almost pretty, the apocalyptic words about the coming earth quake are pure poetry, a slow song locked in that typical lazy “Harvest”-backbeat. And there’s the vulnerable and haunting beauty of the piano-ballads “Journey Through The Past”, “The Bridge” and “Love In Mind” (the latter lifted from a 1971-concert) – all three are as magic as anything on “After The Goldrush”.

Not a bad album at all. It has become my all-time favourite Neil Young live-experience, and it sure deserved a re-release.

Etterord:

Jeg skjønte ikke alt gnålet mot denne modige LP'n. Neil Young elsket å være motstrøms, og hvilket tidspunkt å gjøre det på! Etter at "Harvest" gjorde ham til familieentertainer, stappet han denne raggsokken i kjeften på alt folket. For et album! For en manøver!

Band har aldri vært noen utpreget pop-gruppe. Deres fantasi og dyktighet har ført dem opp på et annet plan. Her finnes ingen nødvendige PR-tricks eller glorifiserte helter. De fem medlemmene lever av sin musikk – og bare den. Kort sagt – de er kunstnere.

Moondog Matinee er en reise tilbake til femti/sekti-åra med gruppa – den gang de het Hawks.

Kvalitet og dyktighet ligger tjukt utenpå samlingen. Kjøp den, og det er gjennom hele bl.a. Holy Cow, Mystery Train, musikk fra Den Tredje Mann, Promised Land og Saved. Plata vil få en kjærkommen plass i enhver samling.

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Etterpåklok:

Et overgangsalbum på alle måter, The Band trådte vannet, men de gjorde det med stil. Sammen med Bowie og Ferry var The Band tidlig ute med den nye trenden: Hele album med gamle coverlåter.

Bryan Ferry: “These Foolish Things” (Island)

Dette er i øyeblikket en av Englands mest populære plater. Bryan Ferry kjenner vel de fleste som vokalisten og lederen i Roxy Music. Han har med seg mange gode folk. 13 spor har samlingen – alle velproduserte og gode. Samtlige melodier er kjent. «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», «Sympathy For The Devil», «You Won’t See Me» (Beatles) og «Piece of My Heart» er noen av dem.

Ferry har valgt en enklere stil enn den vi er vant til fra Roxy Music, men med suksess. Avgjort en av årets store plater.

(Arbeiderbladet, 23. november 1973)

Etterpåklok:

Et fremragende solo-album. Dylan-coveren er kostelig, og absolutt vellykket. Min favoritt er imidlertid det vemodige, og vakkert formidlede tittelkuttet. Bryan gikk ikke av veien for å vise verden hvor hans hjerte befant seg. "Here's lookin' at you, kid".

Albumet ble spilt over PA-anlegget i det lille teatret i Göteborg før Roxy Music-konserten i november 1973. Etterpå fikk jeg møte hele bandet i garderoben, og intervjuet Bryan Ferry.

Ole Paus: “Blues for Pyttsan Jespersens pårørende” (Polydor)

Pyttsan - dette smakte tynt. Før var det litt spennende å høre Ole Paus, det dukket opp gode kutt. Her er det monotont, kjedelig folkelig i talen med en etterhvert låst og fattig ordbruk.

Vi vet Ole Paus kan bedre enn dette. Hans bluesgitar er i enkelte kutt svært så sober, men monotiniteten i tekster og ikke minst stemmebruk gjør at en ofte rett og slett sovner - dessverre.

Etterpåklok:

Et vrøvl av en amledelse. Huff. Det er den Paus-LP'n jeg er aller gladest it. Det tok litt tid, må jeg innrømme. Men så satt det også, for evig og alltid. Og Ruben bærer lyset.

Bob Marley & The Wailers: “Burnin’” (Island)

Etterpåklok:

Velsignede Hallvard Kvåle hos Arne Bendiksen AS introduserte meg for Bob Marley. Det åpnet med zippo-coveret "Catch A Fire", og ble alvor med "Burnin'" som jeg fikk i oppgave å skrive pressemelding til.

Rasta-Yan våknet altså til live i Harald Hårfagres gate 12C, 6. etasje i oktober 1973, og overrumplet naboene med tunge bass-synkoper og frisk luftgitar (off-beat, selvfølgelig).

"Get Up, Stand Up" og "I Shot The Sheriff" gikk i nonstop rotasjon utover nettene mens Hermansens hissige alarmsignaler (i åttendedels-takt) forplantet seg gjennom blokkens radiatorrør. Liv og løyer på Majorstuen. Og jammen luktet det både rart og skøyeraktig i sjette etasje.

Det klassiske Wailers, dette, med Bunny Wailer og Peter Tosh i besetningen for siste gang. Må ha-LP

Genesis: “Selling England By The Pound” (Charisma)

Etterpåklok:

Igjen må jeg krype til korset og si, nei og slett ikke og kan ikke noe for det. Peter Gabriels Genesis fant aldri veien til mitt hjerte, selv om de kom ganske nær med deler av dette albumet som mange mener er deres beste.

Coveret er jo i seg selv en nytelse og grunn nok til å ha det for hånden. Vinylen byr på the usual suspects, vimserier med smak av engelske forstadshaver og et og annet glimt fra Lewis Carrols fantasiverden. Men igjen synes jeg de på død og liv må være så hektiske, det oppleves som å bli utsatt for en snakkesalig person som bytter emne i ett sett.

Som sagt er det imidlertid både biter og hele låter som jeg fant en viss glede i, og som sørget for at jeg til slutt skaffet meg albumet. Selvfølgelig er jeg så forutsigbar at jeg liker "I Know What I Like (In Your Wardrobe)" aller, aller best.

Brinsley Schwarz; “Please Don’t Ever Change” (United Artists)

Etterpåklok:

Pubrock-legendenes nest siste album, og antagelig deres lavest rangerte blant kjennerne. I hvert fall den gang. Men ingen band som har Nick Lowe med seg både som utøver og komponist, kan telles ut. Og det er sannelig nok av godsaker her til å holde festen i gang. Invester!

Jackson Browne: “For Everyman” (Asylum).

Etterpåklok:

Jacksons andre LP, og han klarer ikke helt å matche debuten. Likevel er det en tilfredsstillende og harmonisk samling innadvendte viser hvor han kompes av venner og bekjente vestkyst-stjerner, både kommende og etablerte, pluss Elton John (under pseudonymet Rockaday Johnnie). Litt ujevnt materiale, men med toppene i flertall, bl.a. "Take It Easy", tittelkuttet, "Redneck Friend" og "These Days". En fin oppvarming foran neste album, bautaen "Late For The Sky".

Kevin Coyne: “Marjory Razor Blade” (Virgin)

Etterpåklok:

Hans første for Virgin, 20 låter over fire platesider, til gi-bort-pris. En fantastisk introduksjon til en av de største originalene i engelsk visekunst. Hans kjennskap til menneskesinnets mørke sider hadde han fra sin tid som sosialarbeider og hjelpepleier på et sykehus for pasienter med psykiske lidelser.

Han avslo et møte med Elektra i USA med tanke på å erstatte avdøde Jim Morrison i The Doors. Coyne gikk sine veier uten å kompromisse. Det gjaldt de bekjennende sangene, hans innlevelse i disse på scenen, og ikke minst hans gitarteknikk - open tuning, gitaren flatt i fanget og venstre tommel glidende opp og ned gripebrettet.

Jeg kan glatt anbefale nesten alle LP'ne han gjorde for Virgin. Begynn gjerne med denne og f.eks. låtene "Eastbourne Ladies" (Johnny Rottens favoritt mens han var i Sex Pistols) og "Marlene"

Etterpåklok:

Tredje LP, og Prine har funnet stemmen sin for alvor, og retningen. Her står han i spissen for et solid ensemble, og de kler låtene hans perfekt. Ikke ett svakt spor. Favoritter: "Christmas In prison", "Dear Abby", "Please Don't Bury Me", "Mexican Home" og "The Accident".

Grateful Dead: “Wake Of The Flood” (Grateful Dead)

Etterpåklok:

Pigpen var ute av tiden. Hans plass nå overtatt av Keith Godchaux. Med det kom snev av jazz snikende inn i Grateful Deads rikholdige Americana-gryte, hvilket ga "Wake Of The Flood" sitt eget fingeravtrykk. Bob Weir er ansvarlig for albumets lengste låt, "Weather Report Suite" (nesten 13 minutter lang), mens Jerry Garcia og Robert Hunter står ansvarlig for fem av de resterende seks låtene. Fin LP.

Steve Miller Band: “The Joker” (Capitol)

En gang ble Steve Miller ansett som like viktig som Jefferson Airplane og Grateful Dead – de fremste gruppene i den såkalte «west coast rock». I og for seg er han det vel ennå, for samtlige band har tapt seg voldsomt siden da. «The Joker» er likevel et fint skritt framover for Miller. Side 1 er for svak, riktignok. Her har gruppa flere mislykte forsøk på rock.

Snur en plata finnes bedre ting. Tittelsporet står godt fram – og har jo også vært hitsingel. Ellers er konsert-kuttene «Come On In My Kitchen» og «Evil» fine. Det er gledelig at Miller fremdeles har noe å gi oss.

(Arbeiderbladet, 14. mars 1974)

Etterpåklok:

Det jeg likte best med denne LP'n var coveret og tittellåten.

Make it stand out

Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.

«Den kvinnelige Marc Bolan» kalles denne jenta, eller skal vi si kvinne. Ryktene sier faktisk at hun snart er 30 år. Vel, det er ikke så vesentlig. Og i og for seg må man si det samme om den musikken hun og gruppa hennes produserer. Riktignok svinger det – bevares! Men ensformigheten sniker seg unektelig inn.

Sex er en del av hennes «image», også musikken satser på dette gjennom spor som «Glycerine Queen», «Primitive Live» og «Skin Tight Skin». En svingende versjon av Beatles’ «I Wanna Be Your Man» er her sammen med Elvis’ «All Shock Up». Som discoteque-musikk fungerer det bra, men hjemme i stua er det bare lydforurensning.

(Arbeiderbladet, 23. januar 1974)

Etterpåklok:

Skramlete bråkepop og ropesang. Har aldri skjønt guttenes fascinasjon med Suzi. Jeg synes i grunnen det holder med "Can The Can", "48 Crash" og "Devil Gate Drive". Effektive de. Men that's it.

Caravan: “For Girls Who Grow Plump in the Night” (Deram)

Etterpåklok:

Av mange regnet som deres beste siden "The Land Of Grey And Pink". Dave Sinclair er tilbake på tangenter, og med seg har han uromomentet Geoffrey Richardson på fiolin. Fela ble ikke godt mottatt av fansen, ikke innledningsvis live, men da de hørte dette nye albumet, fikk pipen en annen låt. Vimsete Canterbury prog med gruppens alltid tilstedeværende glimt i øyet (sjekk LP'ns tittel). Du får det ikke bedre.

November

Paul McCartney & Wings: “Band On The Run” (Apple)

Paul McCartney med mesterverk

De fire Beatles-gutta har alle gitt ut bra LP’er, men det har alltid vært et «men». Sammenligning med Beatles’ egne produksjoner har vært uunngåelig, og solo-albumene har aldri mestret den konkurransen. Men nå har en av medlemmene klart det. Paul McCartney og hans Band On The Run (Apple PAS 10007 LP-4) er rett og slett noe av det beste jeg har hørt. Albumet kunne nesten like gjerne vært et Beatles-album, for Paul har sluppet mye “lennonsk” inn denne gangen.

Fullkommen er «Let Me Roll It» som går i en ren Plastic Ono Band-stil. Gitaren hyler slik Clapton’s gjorde det på Cold Turkey. Men plata bør sees og høres på under ett. Paul har forsøkt å holde en rød tråd gjennom de ni sporene. Som de fleste vet, består bare Wings av Linda, Paul og Denny Laine. Seiwell og McCullough forlot gruppa da albumet skulle innspilles (i Lagos).

Derfor trakterer McCartney nesten alle instrumenter. Og for en oppreisning dette er!

Jeg trodde aldri at han var en slik musiker. For Paul McCartney er en mester. Bare han kunne klare å lage et så fyldig album ut av sitt tremanns-band. Sporene er til dels lange, og det er gitt god plass til instrumentalpartier. Dette er en raskere plate enn Red Rose Speedway. Det er nesten ingen ballader, men nok av drive. Tilløp til tyngre rock er her også. Band On The Run står som nevnt som McCartneys mesterverk. Til og med hans tekster har gjennomgått en positiv utvikling. Kan man be om mer?

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Etterpåklok:

Kom meg ikke ut av "Let Me Roll It", gitt. Da jeg hadde jublet meg ferdig, var det ikke plass til å skrive om flere låter.

«Ringo» – et bra møtested

Det er halvt år siden vi første gang hørte om Ringos album der samtlige beatler spiller. Først nå har det funnet veien til butikkene. Mange har ventet seg store ting opp til Beatles’ kvalitet. Disse må nødvendigvis bli skuffet. Tross John, Paul og George’s medvirkning, blir dette Ringos LP – og ingen annens. Harrison har delvis skrevet 3 av sporene, mens Lennon og McCartney står oppført med hvert sitt.

Morsomt er «I’m The Greatest» som stadig kommer innpå Beatles-tiden gjennom Billy Shears (Sgt. Pepper) og Liverpool. McCartneys «Six O’Clock» er platas beste spor, men Ringo mestrer ikke helt melodien. Som kjent er han ingen stor sanger. God er også Johnny Burnette-slageren «You’re Sixteen», som virkelig svinger. Band er med på et av sporene, Marc Bolan likeså. Nettopp musikerne har gjort denne plata til en vinner. Det er den absolute elite Ringo har samlet rundt seg, og selv om noen av visene er svake, har de klart å gjøre bra ting ut av dem.

«Ringo» heter albumet (Apple Swal 3413 LP 4). Tekstene følger med, og det er et positivt trekk. Positivt er det også at de fire er på samme plate igjen. «Ringo» er et fint møtested - la oss håpe at de kan finne hverandre igjen litt oftere.

(Arbeiderbladet, 5. desember 1973)

Etterpåklok:

Behersket, men positiv. Jeg var nok mer oppglødd enn jeg ville gi inntrykk av

MIND GAMES – LENNON’S BESTE!

John Lennon har mange sider, det vet vi alle. Lettest er det å dele ham opp i tre – den selvopptatte, den politisk bevisste og den forelskede.

Sjelden lar han oss møte sidene på én og samme plate. Hans første solo-LP konsentrerte seg stort sett om ham selv. Imagine var hovedsakelig kjærlighet, mens Sometime In New York City var klart politisk.

Lennons siste – Mind Games (Apple SW-3414 LP 4) – har fått en blandet mottakelse. «Her er intet nytt» konstaterer de engelske musikkavisene. Likevel vil jeg påstå at platen er Lennons hittil beste. Ingen av hans sider dominerer – resultatet er en variert samling. Musikalsk står den mellom Imagine og New York. Han har produsert den selv, men Phil Spectors ånd hviler over verket. Tittelsporet, som også er singel, er en av hans bedre melodier. Det glir lett, kommersielt og Lennonsk. Det fine er at ingen av de resterende sporene ligger under åpningens standard, bortsett fra Nutopian International Anthem – som rett og slett er 3 sekunders stillhet. Et liknende humoristisk trekk gjorde han på Life With The Lions med Two Minutes Silence for Peace. Men som sagt er Mind Games god. Tekstene er bedre enn på Imagine, og melodiene ligger langt foran New York – og da kan en bare kalle det et godt tilbud.

(Arbeiderbladet, 15. desember 1973)

Etterpåklok:

Lennons beste? Det kan diskuteres. Men det kan være ganske nær sannheten også.

MIND GAMES: DA JOHN OVERGIKK SEG SELV OG INGEN HØRTE

Publisert i Document 29. desember 2024.

John Lennons bidrag til verdenskunsten hadde stått på «vent» helt siden han lamslo kloden med «Some Time In New York City» i 1972. Etter det hadde han ikke gjort annet enn å pleie sin selvpåførte ydmykelse og kave i Yokos kjølvann. Hun skrev (og spilte inn) låter non stop og var i sin prime. Han slet med skrivesperre og hadde lite eller ingenting på blokken. Dessuten plaget myndighetene ham. Nixon ville kaste ham ut av USA. CIA avlyttet telefonen. Han ble nektet greencard. Og sannelig slet han også i forholdet til Yoko. Det hadde ingen ende.

Sommeren 1973 følte John seg som en vaskeekte taper. De eneste platene med hans navn på som hadde toppet verdenslistene siden 1971, var to samlere med The Beatles, gamlebandet. Sommeren 1973 fremsto Lennon som en uvesentlighet, en has-been. Hvor det må ha pint ham.

Så barberte han hodet. Den nye John dukket opp på tilskuerbenken under Watergate-høringene 27. juni. Han så ut som en rømling fra Gulag.

I juli tilbrakte han det meste av tiden i Record Plant. Yoko var i full gang med innspillingen av «Feeling The Space». John bidro ikke, han bare satt der og glodde mens Yoko og musikerne gjorde det han for første gang i sitt liv ikke klarte: skapte musikk. En eller annen gang i løpet av denne lidelsens måned, begynte det å murre i John. Han likte musikerne, han likte det som foregikk, og helt på tampen lot han seg til og med lokke til å hente frem gitaren og bidra.

Da Yoko-albumet var ferdig, hyret John hele ensemblet og forlenget oppholdet i Record Plant med en måned. En gnist av inspirasjon hadde antent ham, og han skrev igjen. I løpet av de fem første dagene i august var hele albumet «Mind Games» skrevet og innspilt. Resten av måneden gikk med til pålegg og miksing – gjort i fellesskap med Yoko. Hun ville vel ha kontroll over hva John fortalte verden.

Det var også det eneste som var igjen av fellesskapet John & Yoko, for 9. august ga hun May Pang en ny jobb. Fra da av og i de neste 18 månedene var hun Johns assistent, sekretær og sengepartner. Snart skulle de legge av sted til Los Angeles og innlede Johns legendariske «lost weekend» som altså varte i et og et halvt år.

«Mind Games» ble utgitt på tampen av november 1973, og ble levert i et ganske primitivt klipp-og-lim cover som forestiller Gulag-John med reisekoffert på vandring mot oss over et goldt slettelandskap, og vekk fra en liggende Yoko hvis profil utgjorde fjellmassivene i bakgrunnen. Herbert Crumps ekteskap 40 år etter.

Innholdet er overraskende oppstemt og tilgjengelig, og tematisk variert. Det er den platen i Johns solo-produksjon som man virkelig fornemmer at trekker et lettelsens sukk. Skrivesperren slipper, sangene kommer, på rekke og rad. Sårbare sanger om følelser. Gladlynte invitasjoner til gøy. John var alltid en pendel, alvor ble helt selvfølgelig blandet med latter. Fra en innstendig oppfordring til verdensfred (tittelkuttet) til tre sekunders allstillhet (nasjonalsangen til John & Yokos oppdiktede ny-nasjon Nutopia).

Det er en ganske myk og melodisk LP, tilsynelatende endog i letteste laget, slik ble den i hvert fall mottatt den gang. Men den gror over tid, og er for meg langt jevnere og mer tiltalende enn «Imagine». Det eneste som trekker ned er at produksjonen er litt grå, de kunne brukt mer tid på å individualisere låtene.

Tittelkuttet er like slitesterkt som evigheten, en svai, sakte dansende invitasjon til fred og harmoni, nennsomt krydret med fascinerende doser mystisisme, og svøpt i en Spector-lydkappe som også løfter hatten til Beatles anno ‘67 gjennom den nydelig innvevde bruken av mellotron.

Deretter tørt, fandenivoldsk og ned på jorda med det muntre rockabilly-stykket «Tight A$» hvis skarpe taktmarkeringer låner mye fra broder Pauls «She’s A Woman». Så nesten bråstopp inn i den sakte, pianostyrte vise-bluesen «Aisumasen (I’m Sorry)» som er overveldende vakker og byr på veldig fine detaljer fra bassist Gordon Edwards og gitarist David Spinozza (en gnistrende solo!).

Etter en så variert og sterk trio kommer låten som mange oppfattet som en lettvekter, «One Day (At A Time)». Man ble kanskje lurt av hvor umiddelbart iørefallende den var, hvor lett den slentret av sted og hvor elegant det syrligsøte, luftige refrenget erobret en krok i hjernen å herje fra. Du ble ikke kvitt den, den fortsatte å spille langt inn i søvnen.

Det er pendelen Lennon igjen, om kjærlighetens flo og fjære. Bristeferdig formidlet i en melodi som du kan gråte for. Sangen fikk en veldig spesiell betydning for meg da det bodde en kvinne i leiligheten under som hadde et forhold til en av de to brølerne på Club 7. Ja, det var to av dem. Jeg vet ikke om han dengte henne, men han brukte i hvert fall stemmen som slegge, den runget og fikk veggene til å dirre. Når han gikk, oppstod en kort stillhet nedenunder, kanskje to minutter eller så, og så kom Lennon: «You are my weakness, you are my strength …».

Hun brukte «One Day (At A Time)» som trøst og håp og beskyttelse. Den gikk på fast rotasjon alle månedene hun bodde under meg i 1974. Og smittet over på meg også. Genialt enkel Lennon-perle. Undervurdert av mange.

«Bring On The Lucie (Freda Peeple)» er for meg albumets svakeste spor. En hissigpropp av en låt med knitrende Spinozza-gitar og Power To The People-allsang. Hadde passet på «Some Time In New York City», men ikke her. Løpeseddel-sjargong og generalisering. Helt humørløst, selv om tittelen er et forsøk på å flire. Her hadde John en helt OK låt, men gadd ikke bruke tid på å skrive en tekst som utfordret både ham og lytteren. Den politiske Lennon var ofte en slappfisk.

Over på side 2 starter det med Johns enkle livsfilosofi: Når alt stopper, følger jeg min intuisjon. En munter og jovial liten ditty, slentrende i formen, men litt flatt sunget. Han har liksom ikke flyttet inn i låten ennå, så det blir musikernes ansvar å bidra med pynt og hygge, og det gjør de.

«Out The Blue» introduseres av fingerspill-John med den skjøre, sprukne, sårbare stemmen som vi alle elsker. Låten foretar deretter et rykk og blir en storartet ensembleoppvisning som øser på, samtidig som Johns stemme får den magiske kraften som vi senere skulle møte igjen i de fineste bitene i «Woman» (som lånte mye fra «Out The Blue»). En klasselåt. En av Lennons aller, aller beste.

«Only People» resirkulerer det slentrende kompet fra «Intuition». Teksten er bygget på en idé som nok ikke levde opp til Johns forventninger. Han disset den senere. Og ja, den trår vannet tidlig, men innspillingen får for velvillig ensemble anført av Ken Aschers elektriske tangenter og innslag av stjernestøv-koring (nesten Beatles-klasse).

«I Know (I Know)» er ydmyk Lennon med countrypickin’ gitardetaljer hentet fra Beatles-katalogen. Et ganske djervt og krevende arrangement, som lander så elegant som bare det. Mange oppfattet låten som nok en av Johns selvutslettende bønner til Yoko om tilgivelse. Jeg synes han virker påtatt. Et bestillingsverk som skurrer når man vet at de opplevde frostnetter i samlivet på denne tiden. La han seg i selen for å redde forholdet? Jeg klarer ikke å tro på det. Kan teksten leve som et selvstendig poetisk uttrykk, om vi holder Yoko borte? Jeg synes ikke det. Det er en svak tekst, og den virker ikke sannferdig.

Ruslekosen «You Are Here» tror jeg mer på. Den har gjenkjennelige elementer fra parets første tid som gir sangen en nostalgisk kvalitet full av lengsel og varme. Låtens tittel er identisk med tittelen på Johns første kunstutstilling hos Robert Fraser i juli 1968. Og skjebnens uransakelige, ja, nesten uendelige veier, skildres gjennom åpningslinjene «From Liverpool to Tokyo, what a way to go» og munner ut i avslutningsstrofen «Three thousand light years from the land of the morning star». Nok en rytmisk vandring med sveveegenskaper, nydelig sunget av John under en duk av himmelsk koring.

Bare for å markere at han tross alt er selveste rampe-Lennon, avslutter albumet med en tordendans i New York, «Meat City». Formidabel fremdrift, lumsk besettende rytmemarkering, og en gnudrete elgitar som legger inn kommentarer i etterkant av Lennons tekststrofer, som en rusten latter av spott og skadefryd. Broren til «New York City», bare bedre, tøffere og morsommere. Johns klokketro på at Kina skulle bli det neste rock’n’roll-landet slo imidlertid ikke helt til. Det må innrømmes.

Dette var altså «Mind Games», albumet som tiden glemte. Antagelig fordi alle var så opptatt av de nye fra Paul og Ringo. George hadde dessuten fortsatt høy standing. Så «Mind Games» med sitt klønete cover, forsvant i julerushet som alle beatles-gutters tredjevalg.

Egentlig – om du måler den mot «Imagine», låt for låt, er «Mind Games» vinneren. John Lennons beste solo-LP. Det er det ikke så mange som vet. Men nå vet du det.

Spre evangeliet!

«Stranded» - Årets album?

Jeg hadde faktisk regnet med at Pink Floyds Dark Side Of The Moon skulle komme ut av 1973 som «Årets plate». Jo lenger året skred fram, jo sikrere ble jeg i min sak. Men så havnet Roxy Musics “Stranded” på platespilleren, og alt falt sammen. Pink Floyd er fantastisk, men Roxy Music tar likevel kaka.

Det Bryan Ferry er borte i, fungerer alltid magnetisk tiltrekkende på lytteren. Og resten av Roxy Music ligger ikke langt etter. Man kan bare kalle det de produserer for kunst.

Stranded (Island ILPS-9252 LP 5) er ikke bare en god plate, den er gjennomført, og den er spesiell. Alle sporene henger så naturlig sammen.

Det er vanskelig å trekke fram enkeltspor, men Song For Europe må likevel nevnes. Det kan virke som sporet er en hyllest til EF, men det er det på ingen måte. Bryan Ferry har alltid følt seg tiltrukket av “de gode, gamle dager” - og det er det “gamle” Europa han synger om - det Europa vi aldri mer vil møte.

Det eksisterer ikke lenger noe romantisk ved et besøk i overfylte Paris, London eller Roma. Dette nesten gråter Bryan Ferry over, og Roxy Music overfører hans kvaler i sin musikk helt fullkomment. Slik møter vi dem også på de resterende sporene.

Både vokalt, instrumentalt og tekstmessig er dette en mammut-LP.

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Etterpåklok:

Denne tok helt rotta på meg. Spilte den om og om og om igjen. Ikke bare "Song For Europe". Side 2 spilte jeg særlig ofte, og uten avbrytelser, om og om igjen.

National Lampoon: “Lemmings” (Blue Thumb / Banana)

Hvem husker vel ikke Woodstock – det store gjennomslag for pop, peace og PR.

National Lampoon er en humorist-bevegelse i USA, som er flinke til å rette satire mot de vesentligste sykdommer i det vestlige samfunn. Woodstock har fått en hel plate, og resultatet er meget bra. Le får en også, om en er rask i oppfattelsen av amerikansk slang. Artistene imiterer Crosby, Stills, Nash & Young, Bob Dylan, James Taylor, Joe Cocker, femtitalls-rock m.m.

Ironi og humor blandet med god musikk er samlingens fasit. En virkelig fulltreffer av en gave!

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Cockney Rebel: “The Human Menagerie” (EMI).

Ny engelsk gruppa som er spådd lysende framtid. Lederen, en ung selvsikker mann ved navn Steve Harley, mener at de er verdens beste.

Vel, vel. Ved første gjennomhøring overbeviser gruppa stort og fungerer magnetisk. Men etter flere forsøk mister en litt av interessen. Tekstene er meget velskrevne, om enn noe mindre interessante. Musikalsk har de stjålet enorme mengder av David Bowie, Roxy Music og til dels Procol Harum. Derfor har vi hørt dette før. Men Rebel har alle muligheter til å gjøre det stort. De er gode til å spille, og som debut er dette tross alt overbevisende nok.

(Arbeiderbladet, 14. mars 1974)

Etterpåklok:

Glam, kabaret, symfo, prog, what the fuck. Cockney Rebel snek seg inn fra blindsonen, og var plutselig det siste nye. Anført av en blærete, selvopptatt lømmel med overklassemanerer.

Albumet hentet deg inn i en trollsdomsverden, som å vandre i det mystiske hus, gjennom speilhaller og dunkle korridorer opplyst av gassbluss, under gjengangeres blikk fra hemmelige dører.

Det var snev av både Dylan og Bowie, men musikken hadde sin egen forførende klang, lirekasseleken og symfoniorkester-ambisiøs, anført av tangenter og en sørgmodig, men ivrig fiolin, og Harleys flate stemme og teatralske fraseringer. En mann på siste utpost, sekundene før alt kollapser.

Episke "Sebastian" tok meg fra første tone. Den ble en av mine favoritter når mørket senket seg og selvmedlidenheten begynte å gløde og det var vin i glasset og lenge til morgengry. "Sebastian" eide slike netter, inntil "The Best Years Of Our Lives" overtok tronen noen år senere.

En annen nattevenn ble den mørke, mørke "Death Trip", som i et nesten muntert tempo veksler fra det nakne til det pompøse og tilbake igjen. En ti minutters sang om heroin-døden. Du får det ikke mørkere.

En overlegen debut for en av britenes største på 70-tallet. En mann som fortsatte å leverer fra øverste hylle helt til sin død i mars 2024.

Leo Sayer er en av de nye store i England. Han var helt ukjent da han skrev melodiene til Roger Daltrey’s (fra Who) soloalbum. Nå har han også kommet med sitt eget.

Sangene tar for seg taperen, på en måte som ofte virker irriterende selvopptatt. Klovneutstyret hans er bare et symbol på det han synger om.

Musikalsk er plata langt bedre. Variert og sterkt er det meste, og Sayer har en god stemme. «Silverbird» har med andre ord blitt en fin debut. Vi får se om tekstene kan komme litt videre neste gang.

(Arbeiderbladet, 14. mars 1974)

The Beach Boys: “The Beach Boys In Concert” (Reprise)

«Holland» var et skritt i riktig retning fra Beach Boys. Et jump vekk fra den død-perioden som satte inn i 1968. Nå er ikke dette noe nytt album i vanlig forstand.

I stedet har gruppa valgt å gi ut en konsert-plate. Det gjorde de også i 1970. Noe særlig lenger har de ikke nådd som «live»-band. Medlemmene mestrer ikke sine berømmelige sangharmonier på scenen. Mange gamle spor er det her. De eldste og nyeste kommer best ut av det.

«Heroes And Villains», «Good Vibrations» og «Darlin’» virker helt livløse. Meget blandet kost med andre ord. Gledelig er det likevel at de nye medlemmene har funnet sin plass, og har spilt seg inn på like linje med den originale besetningen.

(Arbeiderbladet, 25. januar 1974)

Etterpåklok:

Et av rockens fineste live-album. Fanger The Beach Boys mens Brian hadde permisjon, og besetningen var utvidet med Blondie Chaplin og Ricky Fataar.

Gruppen behandler sitt arvesølv med respekt og ydmykhet. Ingen Mike Love-bajaserier her, men en genuin kjærlighet til det de hadde skapt, både nytt og gammelt. Repertoaret er vakkert balansert mellom de eldste popdropsene, de mer krevende bitene fra 1966-67 og helt ferske saker, bl.a. fra "Holland". Og innimellom kutt fra hele karrieren som man ikke er så vant til å høre.

Spennende dobbeltalbum, helt suverent arrangert, spilt og sunget. Eneste minus er mangelen på Dennis Wilson-innslag, han nøyer seg med å spille keyboards og kore.

Alice Cooper: “Muscle Of Love” (Warner Bros.)

Alice Cooper gledet mange med sin forrige LP – Billion Dollar Babies. Musikken var drivende og hard. I dag presenteres Muscle Of Love. Side 1 vil forbause lytteren. Her er det lagt mer vekt på melodi og instrumentalt arbeid enn noen gang før. Hardheten er borte til fordel for en mykere og absolutt bedre stil.

Det går fra rolige viser til dixieland.

Side 2 viser en mer tradisjonell Alice i hardt driv. Tekstmessig har gruppa forbedret seg betraktelig. Gjennomgangstema er sex – fortrinnsvis den “skitne” formen. Albumet er Alice Coopers beste, men kanskje mister han noen tilhengere på grunn av stilvariasjonene?

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Etterpåklok:

Alice Coopers beste? Nei, nå må jeg ta meg sammen. Kjempenedtur etter "Billion Dollar Babies".

Etterpåklok:

Siste skudd i Apple-revolveren. Etter dette ble etiketten kun forbeholdt ex-beatlene. Badfinger var allerede klar for Warner Brothers da "Ass" kom, forsinket pga av både copyright-krangel og producer-surr. Todd Rundgren stakk allerede etter to låter. Badfingers egenproduserte versjon ble refusert av Apple, og så ble Chris Thomas hentet inn. Da hadde alle mistet interessen, ikke minst bandet selv.

"Ass" forsøker å vise Badfinger fra en røffere, mer rockete side enn på "Straight Up". Problemet var at de hverken hadde innlevelsen eller låtene til det. De gikk mer eller mindre på trynet. Med et par unntak, nemlig Pete Hams eneste to bidrag, "Apple Of My Eye" (et bittert spark til plateselskapet) og "Timeless".

Debuten for Warner Brothers, "Badfinger" (1974) låter som en langt mer naturlig videreføring av "Straight Up". Albumet ville også sikkert blitt en suksess om ikke "Ass" var kommet i mellom og skuffet vettet av både fans og presse.

Likevel. Jeg nekter å gi "Ass" nådestøtet. Legendariske band skal vise svakheter. Og disse er det viktig å karakterisere som "undervurdert" når man diskuterer musikk med likesinnede.

elendig Dylan fra CBS-bunken

Deccas utkjør med Stones-LP’er har ofte virket direkte motbydelige. De dårligste spor er blitt snekret sammen for å selge på et godt navn. Nøyaktig det samme virker det som CBS vil gjøre med Bob Dylan. Kontrakten er utløpt, og selskapet har frie hender med gamle opptak.

Når man vet at CBS har nærmere 20 (tyve) album liggende som ikke er utgitt, kan man begynne å spørre seg hvorfor Dylan (CBS PC-32 747 LP 4) er sluppet.

En samling kasserte spor fra tida rundt Self Portrait og New Morning, utgjør denne LP’en. For det første har Dylan bare skrevet tre av de ni sporene. Av disse tre er det bare Spanish Is The Loving Tongue – en ny versjon av baksida på Watching The River Flow – som kan kalles tilfredsstillende.

Av de seks resterende melodiene er det bare Can’t Help Falling In Love som er hørverdig. Og det nesten bare på grunn av produksjonen.

De fleste av melodiene er elendig produsert, og det generende kvinnekor gjør sitt til for å ødelegge det lille som er. En forferdelig versjon av A Fool Such As I er også inkludert. Det er bare å håpe at selskapet neste gang kan kjøre ut Dylans Albert Hall-konsert fra 1966. Den sirkulerer på bootleg og er fantastisk. Vi får også håpe at Dylans nye album med Band, som kommer utpå nyåret, kan gi oss ro i sinnet igjen.

(Arbeiderbladet, 20. desember 1973)

Etterpåklok:

Elendig? Slett ikke. Vi hadde ventet så lenge på noe nytt i 1973 at disse outtakene ble oppfattet som en provokasjon. Det er jo i virkeligheten en strålende 1.0 versjon av Bootleg Series. Noe nytt kom jo like over nyttår. Og så var han i gang igjen.

Black Sabbath: “Sabbath Bloody Sabbath” (WWA)

Det var tider da heavy-rock var tingen – da nær sagt alle grupper solgte bare de hadde hylende gitarer og en dundrende bass. Forbildene var Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath. Nå er situasjonen en annen, og det er svært få som spiller slik musikk. Likevel har Black Sabbath med sitt siste album solgt uhyre bra. Årsaken kan ikke ligge i navnet lenger – det er platen som må ha kvalitet. Slik er det også.

Gruppen har trosset tiden, og laget en solid gjennomarbeidet samling. Slik lyder «heavy-rock» på sitt beste. Sabbath er også blitt bedre til å spille – så suksessen er fullt fortjent.

(Arbeiderbladet, 9. januar 1974)

Etterpåklok:

Huff, jeg kunne da forsøkt å levendegjøre Iommi-duren og Ozzy-rautet bedre enn det der. Dette er for pokker albumet som fikk de såkalt seriøse kritikerne til å oppdage Sabbath. Storartet LP.

Emerson, Lake & Palmer: “Brain Salad Surgery” (Manticore)

Keith Emersons ferdigheter på tangentene regnes gjerne i en klasse for seg. Lake og Palmer har også fått sine plasser høyt oppe på stjernehimmelen. Gruppas første og andre album ga også gode grunner til dette. «Trilogy» virket derimot noe kald. Med sin siste LP har ELP nådd gradestokkens laveste punkt. Kulden strømmer ut av høyttalerne. Det finnes ingen ting å varme seg på. Som en oljet maskin glir gruppa gjennom sine nummer. Til og med Greg Lakes sang gir nå lytterne frostrier.

BRAIN SALAD SURGERY
viser at det ikke er nok å være gode musikere. Keith Emerson kan umulig være verdens største organist. For å pryde seg med en slik tittel, bør en ha varme i sitt spill. Det har verken han eller noen av de to andre.

(Arbeiderbladet, 18. desember 1973)

Etterpåklok:

Nok en gang måtte jeg til pers og lete etter en grunn til å elske ELP, som jeg aldri greide. Siden det var så mange som geniforklarte dem, og siden jeg jo hadde vært en stor tilhenger av The Nice, fortsatte jeg å lete.

"Brain Salad Surgery" hadde et cover å bli fengslet av. Albumet hovedinnslag, ja, verk, var tøffere å forholde seg til. "Karn Evil 9" (tittelen var egentlig "Ganton 9", navnet på en fiktig planet, men tekstforfatter Pete Sinfield syntes musikken virket mer karneval-aktig, derfor Karn Evil), tre satser med aggressiv futuristisk fusion av klassisk og rock som speiler kampen mellom kunstig og naturlig intelligens, og som ender med at computeren vinner.

Mot dette strittende, brutale musikkstykket plasserte trioen noen lindrende markører. Fremst av disse en overdådig vakker versjon av Hubert Perrys salme "Jerusalem", med tekst hentet fra William Blake. Lindrende var også Greg Lakes romantiske "Still ... You Turn Me On", og Keith Emersons direkte tøysete honkytonk-piano-låt "Benny The Bouncer".

Jeg er ikke stolt av det, men det var de tre sistnevnte låtene som gjorde at jeg spilte albumet. "Karn Evil 9" har jeg kommet meg igjennom ytterst få ganger. Kanskje fire.

Fripp & Eno: “(No Pussyfooting)” (Island / EG)

Etterpåklok:

Stemningsmusikk for slitne hjerner. Brian Eno laget en rekke tape loops. Noen av de han ikke brukte fikk jeg høre hjemme hos ham året etter. Men de han brukte endte på dette samarbeidet med Robert Fripp.

Han dubbet sin gitar på disse båndløkkene. Om og om igjen. Kombinasjonen av Enos underlag og Fripps dekor, skapte to behagelige musikkstykker, et på hver sin plateside. "The Heavenly Music Corporation" (side 1) er lettest å forholde seg til.

Det er lov å sovne. Det er din stemning og ditt valg. Eno/Fripp leverer bare lydsporet.

KINKS: verd ventetida

Kinks er en glemt gruppe her i landet nå. En gang hadde de klippekort på våre lokale hitlister, men reklame-popen har snudd opp ned på alt. Det er ikke lett å være en ærlig musiker i dag.

Så opp med ørene. Kinks er fremdeles hos oss, og har vært det hver dag siden 1964, den gang «You Really Got Me» toppet.

Faktum er at deres siste album «Preservation Act I» (LPL 1-5002 LP 4) er deres beste på mange år. Ray Davies har satt kursen tilbake til mer kjente stier. I 1968 kom «Village Green Preservation Society». Deres nye album er tilbake i disse små havebyene i utkantene av sentraliseringskolossene. Ray Davies er en god dikter, og tekstene er også denne gangen uhyre effektive. Han har laget en slags pop-opera, der flere personer stadig går igjen. Vi husker allerede «Johnny Thunder» fra 1968-LP’en. Her er også landstrykeren, som vi først møtte på «Sunny Afternoon» i 1966.

Politisk har plata en klar tendens. Et av refrengene sier det klart nok: «workers of the nation unite» eller «we've got to stand together, every woman, every man» (fra Money Corruption). Musikalsk er Kinks også bedre denne gang. Blåserne er ikke så framtredende som før, de passer bedre inn nå. Et jente-kor har utvidet besetningen ytterligere.

Akkurat nå er Kinks i ferd med å spille inn del 2 av dette «musikk-spelet». Vi kan godt vente lenge på den. Ray Davies er alltid verdt ventetida.

(Arbeiderbladet, 14. mars 1974)

Etterpåklok:

Her innleder Ray Davies en vanskelig tid for seg selv og The Kinks. Det lød som en god plan å dikte en hel musikal ut av 1968-klassikeren "Village Green Preservation Sociery". Men det lot seg ikke gjøre i praksis. Selv om det hørtes sånn da denne første delen kom i november 1973.

Første akt er ikke det, men en introduksjon. Vi presenteres for noen av de sentrale figurene. Men selve handlingen og dens fremdrift er utsatt til "Preservation Act 2", dobbelt-albumet som kom et år senere - og som viste seg å være en superkalkun, alle fiaskoers mor.

I 1973 var imidlertid alt vel. "Act 1" kom, og vi ante jo ikke at det var en kompromiss-utgivelse tvunget ut av Ray Davies av plateselskapet som ville ha resultater og forlangte en LP til jul.

Hva de og vi fikk var en stabel låter som ikke egentlig hang sammen, bortsett fra at de alle hørte til i idylliske Village Green. Det er mye vaudeville, revysanger og uskarpe forsøk på fortellerlinjer. Men innimellom ligger aldeles praktfulle Davies-låter. Noen av dem helt på nivå med hans beste fra gyldne 1966-67.

Øverst troner vidunderlige "Sweet Lady Genevieve" som slentrer bekymringsløst av sted, og burde vært en #1. Tett på følger "Sitting In The Midday Sun" som bærer på den samme vemod under det samme solskinnet som "Sunny Afternoon". Vemod og nostalgi også i "Where Are They Now".

Vi får et velkomment gjenhør med Johnny Thunder i den raske og muntre "One Of The Survivors". Og så kan man velge om rockeren "Here Comes Flash" fortjener å nevnes med disse fire. I så fall og hvis ja, så er her nok kvalitet til å fylle en hel plateside. Men dessverre ikke mer.

Oppfølgeren, dobbelt-albumet "Act 2", hadde ikke nok låter til å fylle en single, engang. Bare "Mirror Of Love" overlevde. Den burde hentes hjem til "Act 1".

Manfred Mann’s Earth Band: “Solar Fire” (Bronze)

Hvem kjenner vel ikke Manfred Manns navn?

Gruppas originale besetning hadde hit etter hit fram til 1969. Da fikk gruppa nesten ny besetning og endte inn i ren avantgarde jazz. Men Manfred ga seg ikke med det. Nå er gruppa inne i sitt tredje kapittel – kanskje det beste. Bandet spiller nå hard rock. Som vanlig har vi et Dylan-spor med – denne gang «Father of Night».

Samlingen er vel det beste Manfred Mann noen gang har gjort. Han mestrer synthesizeren langt mer overbevisende enn på Club 7 i fjor. Gitaristen er meget dyktig og har flere dyktige solopartier. Musikken flyter uten dødpunkter, og lover godt for framtida.

(Arbeiderbladet, 21. februar 1974)

Etterpåklok:

Jeg var rask til å kåre plater til "det beste de har gjort". Også her. Alle vet at jeg tok feil. Men LP'n er helt OK, særlig nevnte "Father Of Night". Vet ikke hvorfor jeg anmeldte albumet så sent som i februar 1974. Det kom kanskje ikke før i Norge.

Etterpåklok:

Roger Glover fortsetter som skottenes producer, og de leverer et overstyrt og heavy monster. Åpningskuttet "Go Down Fighting" slår an tonen, og etter det ser de seg ikke tilbake, ikke mye i hvert fall (og da tenker jeg på ""Turn On Your Receiver" som er en blanding av countryrock og Status Quo).

Nazareth var flinke til å plukke coverlåter. På dette albumet plukker de tre. Little Feats "Teenage Nervous Breakdown" omgjør de til en bankende rocker. Joni Mitchells "This Flight Tonight" blir en regelrett seiersgalopp, så veldig, voldsom og iørefallende at de truer med å eie låten.

Overraskende og veldig modig er valget av Bob Dylans "The Ballad Of Hollis Brown". En mørk fortelling fra en mørk tid, trukket ut i ti minutters heavy horror, overstyrte, fresende elgitarer og feedback over en sakte slepende begravelsestakt. Mektig.

Jeg trodde ikke jeg likte Nazareth. Men etter å ha spilt denne noen ganger i dag, begynner jeg sannelig å lure.

Etterpåklok:

Skrevet og innspilt i en hektisk periode, noe man ikke skulle tro. For dette er Rory på sitt aller beste og inspirerte, allsidig, påskrudd - og i full fyr sammen med et band som han stoler 100% på.

Sjekk åpningskuttet "Tattoo'd Lady". En himmelsk vareprøve på mannens begavelse i et herlig driv. "20:20 Visoon" viser at han fikser det unplugged og akustisk også. Parade-LP.

The Sensational Alex Harvey Band: “Next …” (Vertigo)

Alex Harvey lagde et brukbart debut-album i fjor. Den gang viste gruppa talent for typisk hard blues/rock. Deres nye LP har ført dem et langt skritt videre. David Bowie har påvirket mange engelske grupper nå, og heller ikke Alex Harvey har sluppet unna. Spor som «Next» og «The Last Of The Teenage Idols» plasserer seg automatisk i denne kategorien. Men alt er velspilt, og uten tilløp til plagiat.

(Arbeiderbladet, 19. februar 1974)

Desember

Etterpåklok:

Begavet sangsmed med en sympatisk røst. Ble revet ut av livet i september 1973 i en flyulykke. Etterlot seg dette albumet som ble utgitt posthumt. Det inneholder noen av hans fineste viser, inkludert søylen av et tittelkutt og den vakkert ruslende "I'll Have To Say I Love You In A Song". Han hadde også groove, hvilket kan nytes i "Workin' At The Car Wash Blues".

Yes: “Tales From Topographic Oceans” (Atlantic)

«Yes» har etter hvert opparbeidet seg en stor tilhengerskare. I løpet av en rekke utmerkete album klatret de opp på toppen blant de beste progressive gruppene. Mest kjent av musikerne er vel organisten Rick Wakeman, som også har gitt ut soloalbum.

Feilen ved «Yes» er at alle er gode musikere. Ingen slipper den andre til – alle spiller sitt instrument uten å lytte nok til de andres. Dette resulterer ofte i en musikalsk suppe, som kan virke ensformig i lengden. Dette viser den siste LP’en til fulle. Tekstene senker inntrykket ytterligere. Ingen klaff for Yes denne gang.

(Arbeiderbladet, 7. februar 1974)

Etterpåklok:

Jeg var aldri fan av Yes. Og dette albumet kostet det krefter å komme seg gjennom. Anmeldelsen tok ikke så lang tid.

Det er skrevet mye positivt om denne norske gruppa. De har holdt på lenge – alle sammen, så det er erfarne musikere vi har med å gjøre. Dette er Ruphus’ debut på platefronten, og det er unektelig en sterk begynnelse. De har en forkjærlighet for det pompøse. En slik stilart virker alltid imponerende når den er vellykket. Til dels fungerer det også bra her. Samlingen flyter godt på side 2, som er fullstendig gjennomført. Side 1 er mer ujevn, men jeg tror gruppa har en lys fremtid foran seg. New Born Day er en plate en blir glad i, og det gjør den verdifull. Det er ikke ofte det skjer i dagens pop-verden.

(Arbeiderbladet, 19. desember 1973)

Frank Zappa ble svært så begeistret for Popol Vuh på Kalvøya. Det ble mumlet om plateutgivelser i USA og andre glitrende nyheter. Derfor er det ikke så rart at gruppa regnes som Norges flaggskip i pop-verdenen. Men de bør nok ha mer å fare med enn sitt siste produkt. De har en tendens til å snuble inn i svake partier – og det virker sjenerende. Melodiene er heller ikke jevne nok. Det er mye bra her, det kan jeg ikke nekte for. Det er sjelden noen klarer å betjene en synthesizer slik Popol Vuh gjør, og de er alle gode musikere. Jahn Teigens stemme virker i blant for ensformig. Plata er mer kommersiell enn sin forgjenger, men holder allikevel ikke internasjonale mål, synes jeg.

(Arbeiderbladet, 19. desember 1973)

Det er mye forvirring rundt denne engelske gruppa nå. Alan Hull har laget solo-album. En del av besetningen har gått ut for å danne Jack The Lad. Sistnevnte band er for tida aktuelle med singelen «Why Can't I Be Satisfied». Men Alan Hull og resten av Lindisfarne kjører samtidig ut en ny LP under det originale gruppenavnet. Forvirringen er fullkommen.

Likevel – Roll On, Ruby har mye av bandets gamle takter. Side 1 stiller i klasse med «Fog On The Tyne», men baksida faller delvis igjennom. Hull har ikke gjort så mye der – og resultatet virker rotete.

Men sett under ett er plata bra nok og verd sine penger.

(Arbeiderbladet, 16. januar 1974)

Etterpåklok:

Andre del i trilogien om Radio Gnome Invisible. Fascinerende album som blander flyktige skisser med gjennomarbeidede hjernereiser. Steve Hillage fyrer av inspirerte gitarløp, vi får litt space hvisking og snurrige smaksprøver på Daevid Allens tankeverden. Drøyt fem minutter lange "I Never Glid Before" er et progrockens mesterverk.

Og ja, jeg måtte sensurere coveret da jeg la det ut på Facebook..

1973 - Plateomtalene

Januar

America: “Homecoming” (Warner Bros.)

The Beach Boys: “Holland” (Brother / Reprise)

Strawbs: “Bursting At The Seams” (A&M)

Free: “Heartbreaker” (Island)

Free - et viktig bidrag til den moderne rocken

Rick Wakeman: “The Six Wives Of Henry VIII” (A&M)

Gram Parsons: “GP” (Reprise)

Bruce Springsteen: “Greetings From Asbury Park N.J.” (CBS)

Elton John: “Don’t Shoot Me, I’m Only The Piano Player” (DJM)

The Kinks: “The Great Lost Kinks Album” (Reprise)

Deep Purple: “Who Do We Think We Are” (Purple)

Little Feat: “Dixie Chicken” (Warner Bros.)

T. Rex: “Tanx” (EMI

Februar

Alice Cooper: “Billion Dollar Babies” (Warner Bros.)

Blue Öyster Cult: “TYRANNY AND MVTATION” (CBS)

Traffic: “Shoot Out At The Fantasy Factory” (Island).

Dr. John: “In The Right Place” (Atlantic)

Leon Russell: “Leon Live” (Philips)

Iggy and the Stooges: “Raw Power” (CBS)

John Martyn: “Solid Air” (Island)

Mickey Newbury: “Heaven Help The Child” (Elektra)

Mars

Pink Floyd: “Dark Side Of The Moon” (Harvest)

Led Zeppelin: “Houses Of The Holy” (Atlantic)

Roxy Music: “For Your Pleasure” (Island)

Todd Rundgren: “A Wizard, A True Star” (Bearsville)

John Cale: “Paris 1919” (Reprise)

Donovan: “Cosmic Wheels” (Epic)

King Crimson: “Lark’s Tongue In Aspic” (Island)

Procol Harum: “GRand Hotel” (Chrysalis)

Faces: “Ooh La La” (Warner Bros.)

Tom Waits: “Closing Time” (Asylum)

The Electric Light Orchestra: “ELO2” (Harvest)

The Doobie Brothers: “The Captain And Me” (Warner Bros.)

April

The Beatles: “1962-1966” (Apple)

The Beatles: “1967-1970” (Apple)

SPØKELSET FRA FORTIDEN

MØKKASAMLERNE (Spøkelset fra fortiden 2)

The Beatles: “Alpha Omega” (bootleg).

Stephen Stills Manassas: “Down The Road” (Atlantic)

David Bowie: “Aladdin Sane” (RCA)

Eagles: “Desperado” (Asylum)

Paul McCartney & Wings: “Red Rose Speedway” (Apple)

BEATLES skuffer

Paul McCartney & Wings: “Red Rose Speedway” (2018 double) (Capitol)

Leonard Cohen: “Live Songs” (CBS)

The Wailers: “Catch A Fire” (Island)

Steeleye Span: “Parcel Of Rogues” (Chrysalis)

Roger Daltrey: “Daltrey” (Polydor)

Pete Sinfield: “Still” (Manticore)

Medicine Head: “One And One Is One” (Polydor)

Humble Pie: “Eat It” (A&M)

Uriah Heep: “Live - January 1973” (Bronze)

Mai

Mike Oldfield: “Tubular Bells” (Virgin)

George Harrison: “Living In The Material World” (Apple)

Gud og kjærligheten

Paul Simon: “There Goes Rhymin’ Simon” (CBS)

Scaffold: “Fresh Liver” (Island)

Stray: “Mudanzas” (Trans-Atlantic)

Spooky Tooth: “You Broke My Heart, So I Busted Your Jaw” (Island)

Wizzard: “Wizzard Brew” (Harvest)

Snu: “Grov handel” (Polydor)

Gong: “Flying Teapot” (Virgin)

Wishbone Ash: “Wishbone Four” (MCA)

Hawkwind: “Space Ritual” (United Artists)

JUNI

Roger McGuinn: “Roger McGuinn” (CBS)

Joe Walsh: “The Smoker You Drink, The Player You Get” (ABC)

Sly And The Family Stones: “Fresh” (CBS)

Harry Nilsson: “A Little Touch Of Schmilsson In The Night” (RCA)

JULI

Lou Reed: “Berlin” (RCA)

Mott The Hoople: “Mott” (CBS)

10cc: “10cc” (UK)

Jethro Tull: “A Passion Play” (Chrysalis)