JANUAR – PER IVAR, INGEN KUPPER’N

1965, året da Amerika våknet av tornerosesøvnen og popmusikken ble en verdensomspennende bevegelse, breddfull av farverike drops og nye lyder. Popsinglen som pop-art, og Beatles i tet, men konkurrentene begynte å bli veldig spennende, og beatlene hadde ikke lekerommet for seg selv lenger.

***Min Royal:*** Der har vi skrivemaskinen som ble mitt levebrød helt til K’en brakk under anmeldelsen av Kinks’ “Low Budget” i 1979. Bildet er tatt 14. januar 1965, og jeg skriver av Beatles-tekstene i det hendige, lille heftet.

***Restene:*** *Slik ser de sørgelige restene av heftet ut i dag.*

Året begynte godt for en 12 år gammel skøyteentusiast som nettopp hadde flyttet fra Prinsdal til Avløs i Bærum. Fred Anton Maier ble norgesmester. Han måtte slå Per Ivar Moe med drøyt 10 sekunder på 10 000, han moste ham med over 20. Det var ikke starten på en ny æra, dessverre. Jeg måtte vente helt til 1968 før Fred Anton tok sitt neste mesterskap, men da ble det også de gjeveste, EM og VM.

Jeg var som sagt 12, så det sier seg selv at jeg ikke var noen storforbruker av LP-plater. Jeg fikk riktignok "With The Beatles" (uten cover) av min onkel og tantes tyske au pair, men ellers var formatet helt uoppnåelig og overhodet ikke på radaren.

Min nye amerikanske venn Junior ga meg riktignok en viss tilgang til LP-platens verden, da vi ble kjent på tampen av vinteren, men bare den amerikanske. Faren hans jobbet i NATO på Kolsås, og NATO-folkene var privilegerte, de fikk billig vinyl flysendt fra hjemlandet. Han hadde f.eks. ikke "Rolling Stones No. 2", den hadde han aldri hørt om, men han hadde "12x5" og "The Rolling Stones Now!". Men mest av alt hadde han Beach Boys i bøtter og kar. Verdens beste band, mente afroamerikaneren Junior. Søstrene sverget til Motown.

FEBRUAR – SLÅTT NED I SKOLEGÅRDEN

Bislett 1965, Norge fikk sin andre verdensmester på rad. Kupper'n la opp etter mesterskapet i 1964. Nå var det kronprinsens tur, Per Ivar Moe. Jeg klarte ikke å mobilisere den store entusiasmen. Moe var ikke min favoritt. Mellomdistanseløpere gjelds ikke på samme måte som de store milslukerne. To av dem barket sammen her, og Jonny Nilsson seiret i begge bataljene. Han vant 5000 på ny verdensrekord og tok 10 000 så lett som bare det. Mens Moe og de andre drev med tøysedistanser, og tøffet seg (var det her han holdt Matusevitsj i siste ytre på 1500?). For meg var det Fred Anton Maier det dreide seg om. Akk så nær på 5000 da han hadde Jonnys tider å gå på, men ingen sigar. På 10 000 ble han slått med nesten 11 sekunder. Hvem tenkte på Moe da? Ikke jeg.

Det gikk veldig tregt med å få venner på skolen. Det måtte faktisk en skikkelig smell til. Utført av Henrik med hjelp av Jattebeinet. Sistnevnte sto på alle fire bak meg. Henrik dyttet, og dermed gikk jeg over ende i sneen. Jeg forsøkte fortumlet å stable meg på bena igjen, men kom aldri så langt, for Henrik hadde sett Detektimen med Simon Templar, og nå flettet han fingrene i høyre og venstre hånd sammen, håndflate mot håndflate, så hendene dannet et hardt og V-formet våpen. Dette hugg han med all kraft i nakken på meg. Jeg gikk rett i bakken. Alle lyder ble fjerne. Så husker jeg ikke så mye før jeg lå i sengen hjemme. Lam i halve ansiktet. Nakkestammerystelse tror jeg legen kalte det.

*Og så kom Helgenen frem. Eller Henrik. Dermed var jeg ute av spillet i flere uker.*

Kjedelige dager. Og det mens Oslo sitret. Der ute holdt Granatmannen på. Hvor ville han slå til neste gang? De voksne snakket lavt sammen. Når det mørknet, holdt man øye med veien. Riktignok bodde vi i Bærum, men det var ingen garanti mot at neste smell kunne komme i Vallerveien. Skumle dager og kvelder.

Skumle, ja, men jeg hadde jo også Lux. 1965, året da populærmusikken fant nye lyder hele tiden. Snart skulle jeg svimeslås av "The Last Time". Der snakker vi lyd.

MARS – GRANATMANNEN TERRORISERER OSLO, SNABELSKAPET VÅKNER

Beatles og “Granatmannen” slo til samtidig!

«Rock And Roll Music» ble utgitt nesten på dagen samtidig som «Granatmannen» slo til på Skøyen i Oslo. Om morgenen torsdag 4. februar snublet en 19 år gammel gutt i en tråd som var festet til støtfangeren på en parkert bil, og BLAM! gikk granaten av. Gutten var heldig som slapp unna med en rift i korsryggen. Samme kveld skjedde nøyaktig det samme på Ila. Det 25 år gamle offeret ble truffet i bakhodet av splinter, men igjen var skaden ubetydelig. Oslo skalv. En forrykt person var løs. Bare tilfeldigheter hadde gjort at han ikke allerede var drapsmann.

22. februar slo «Granatmannen» til for tredje gang. Nå på Vinderen. Han var så frekk at han har festet utløsningssnoren til haveporten til en bolig, men den ble oppdaget. Ingen eksplosjon, men desto større massefrykt. At han lusket helt innunder vinduene til folk gjorde alle byens innbyggere til potensielle mål. Foreldrene til oss som bodde i Bærum utvidet dessuten mannens operasjonsområde til vårt eget nærmiljø. Det ble skummelt å gå utendørs. Man måtte være tidlig hjemme.

Jeg hadde en passiv rolle i første del av dramaet siden jeg var sengeliggende, men så snart jeg kom meg på bena var jeg like meget Hardy-gutt som de andre. Foreldrene var redde. Vi var oppglødde. Så jeg ikke en snubletråd der borte i buskene ved postkassene? Hardy-alarmen gikk ustanselig.

4. mars fikk «Granatmannen» en fryktinngytende silhuett: En mystisk mann med hatt og frakk var blitt observert ved gangstien på Grefsen hvor granat nummer fire gikk av rett over hodet på to løpende gutter. Nå ble det skikkelig vrient for Hardy-gutter på 12 å gå fritt. «Granatmannen» var der ute og lusket. I havene, ved postkassene, på gangveiene, nede ved hoppbakken. Vi tittet ut bak kveldsgardinene. Smarte herrer la igjen hatten hjemme.

Det siste fremstøtet fra «granatmannen» skjedde 1. april og var et par granater pakket inn i en avis og plassert under en bil utenfor Colosseum kino. Pakken ble funnet av en gatefeier. Det var nok sprengkraft til massemord. Fire Oslo- aviser utlovet en belønning på 10 000 kroner for opplysninger som kunne føre til pågripelse. Vi var både redde og begeistret. Vi var i Norges sentrum, døden ruslet rundt i nabolaget. Hvor ville den neste granaten dukke opp? I Vallerveien? Jeg håpet det.

***Russetoget på Solli Plass 1965.*** Ingen ante at en anonym innringer, kanskje “Granatmannen”, hadde truet med å angripe barnetoget 17. mai. Politiet valgte å ignorere. Det ville de ikke gjort i 2025. (Foto: Henrik Ørsted/ Oslo Museum)

Men det dukket ikke opp flere granater. Likevel. Jeg vedder på at politiet hadde hjertet i halsen 17. mai under barnetoget, for en person hadde ringt flere ganger og truet med å drepe ungdom denne dagen. Publikum ble ikke informert, og de lot barnetoget gå. En uansvarlig avgjørelse sett fra Breivik-perspektiv. Men dette var Norge i 1965. Slemme ting skjedde ikke hos oss. «Granatmannen» virket ikke så skummel etter hvert som dagene og ukene gikk. Seks granater, bare tre smell, og ingen skader av betydning. Han kom fra intet og forsvant i intet. Og etterlot seg en myte. Begikk han selvmord? Var han en politimann eller kanskje offiser i forsvaret med vondt privatliv og en skrue løs? Uansett. Uttaler jeg ordet, "Granatmannen", sitrer det i kroppen. Jeg er tilbake i noen skumle vinterkvelder i 1965.

(Ovenstående er et lett redigert parti fra boken «Beatles og jeg».)

Det var også i mars Bob Dylan fikk sine snerpete tilhengere til å rope buuuue. På "Bringing It All Back Home" stilte han med elektrisk gitar og band. Uhørt! Svik! Akkurat som om Dylan brød seg. Han gikk opp i tet, og skulle bli der en stund.

Mars var også den måneden da jeg oppdaget hva man kunne finne på for skurkestreker nedentil. Det var The Rolling Stones' "The Last Time" som hadde skylden. Jeg tror ganske mange unge gutter oppdaget hva jofseskaftet var til da de hørte den.

Eller for å sitere fra «Beatles og jeg» (kapittelet om «Ticket To Ride»):

Det var på denne tiden jeg klippet ut bittesmå bilder av nakne damer funnet i forbudte bladet på papirinnsamling, og limte dem opp på en liten papplate som akkurat fikk plass under noen papirer i skrivebordsskuffen. En hemmelighet. En mørk hemmelighet. Av og til, når jeg var alene hjemme, tok jeg den frem og studerte bildene, ett for ett. Det svimlet for meg, det dirret, jeg ble redd og stakk platen fort tilbake i skuffen.

En senvinters formiddag mens jeg studerte papplaten, reiste jeg meg som i transe og gikk ut på badet, låste døren, slapp buksene ned, hjelpeløst fanget av bildene og med skrekkblandet fryd, tok jeg de første skrittene over terskelen og inn i erotikkens lystkammer. Jeg gjorde hva jeg måtte uten å fatte hvorfor jeg måtte, og så falt himmelen sammen i et regn av lysfragmenter, og jeg svevde. Akkurat da veltet angsten inn over meg, sort av skam og gispende i panikk tenkte jeg: Nå, nå besvimer jeg, og mamma og pappa vil komme hjem og finne meg på gulvet med buksene av og papplaten i hånden! Jeg hadde aldri følt slik angst og skam i mitt liv. Men ingen ting skjedde, jeg sto fortsatt oppreist, hivende etter pusten, men med dalende puls. Jeg var reddet. Ingen skandale, ingen sykebil, ingen avsløringer.

Slik debuterte jeg. Og om jeg skulle sette en musikkmerkelapp på tildragelsen, så var det en Rolling Stones-opplevelse. Det var dette stedet «The Last Time» kom fra.

*Det var ikke meg! The Rolling Stones fant på alt sammen! “The Last Time” tvang meg!*

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1965, i kronologisk rekkefølge. Klikk på link under:

APRIL – REDAKTØR, AMERIKANERVENN OG TI I SKUDDET

Rart å tenke på: Det er nøyaktig 25 år mellom de to motivene, “Blücher” og “Ticket To Ride” - på dagen.

9. april 1965. 25 år siden krigen og 20 år siden tyrannens død. Det ble bredt markert. De amerikanske NATO-ungene gjorde det på sin måte. Tidlig på formiddagen 9. april stormet de gjennom havene i Vallerveien iført tro kopier av tyske uniformer, med hjelmer og granater og maskinpistoler og ikke minst nazi-faner. Min stefar Aage (som mistet sin bror under krigen; han ble skutt av tyskerne) ble så rasende at han jaget tyskerne hele veien tilbake til Berlin alias NATO-rekkehusene. Tyskerne kom ikke ut mer den dagen.

Det gikk for seg på den tiden. En gang ertet jeg på meg en amerikaner fordi jeg hevdet at baseballen ikke var en ordentlig ball, men en trekule med lærtrekk. Dessuten syntes jeg det var teit å fly rundt med én hanske. Han kastet ballen etter meg da jeg plutselig begynte å småspringe hjemover, jeg mente jeg hadde hørte min mor rope. Ballen traff meg i skulderen og gjorde svinaktig vondt.

- Does it feel real? ropte han etter meg. jeg kommenterte aldri baseball etter det. Men jeg syntes fortsatt det var den teiteste idretten jeg hadde sett.

Jeg forsøkte å drikke øl til baseball på TV i en bar i Boston en gang. Umulig. Det var så kjedelig at øl’en døde og jeg gikk.

Når jeg kjedet meg, produserte jeg små håndlagde aviser i A5-format. «Proffen» het de to første utgavene, men da hadde allerede Jakob startet en kopi som han kalte «Ekspress». Jeg truet ham ganske enkelt til å godta at vi slo sammen avisene, og ga ham tittelen redaksjonssekretær, som han trodde var nesten like fint som redaktør. Avisen fikk nå navnet «Proffeksen», et navn den beholdt i fire dager før den gikk tilbake til «Proffen». Hvorfor? Redaksjonssekretæren hadde fått sparken.

Hvert nummer kom i to eksemplarer takket være bruken av blåpapir. Avisen kostet 15 øre innledningsvis og kom svært ujevnt. De først åtte utgavene ble pøst ut i løpet av en drøy uke i april. Så kom et avbrekk frem til juli, og så haglet det igjen. På og av helt frem til sensommeren 1966. I starten inneholdt avisene små nyhetssaker, ofte fra ekstrem-nærmiljøet innenfor husets fire vegger, og noe Beatles, men etter hvert ble det bare musikk, korte notiser og veldig mange tegninger av kjente popnavn. Jeg tegnet oppå fotografier med blåpapir under. Det ble ikke like vellykket hver gang. En tegning av Paul McCartney er forsynt med følgende billedtekst: «Paul McCartney i karikatur».

***Hjemmelaget:*** *Jeg presterte en imponerende bunke utgaver av denne håndskrevne hjemmeavisen. Den kom ut i et opplag på to (blåpapir), og inneholdt minimalt med lesestoff.*

Sen vinter, tidlig vår fikk jeg en venn. Han var amerikansk, endog afroamerikansk, het Junior Parker, hadde tre søstre, en soldatfar og en misfornøyd mor som drakk. Familien Parker bodde i et av de tre Selvaag-rekkehusene som lå på nedsiden av vårt. Det var NATO-boligene, og alle familiefedrene jobbet på Kolsås hvor NATO-hovedkvarteret lå.

Junior og jeg møttes på nøytral grunn, ved de parkerte bilene som skilte deres område og vårt. Han sto og hang ved en bil og så meg utfordrende i øynene. Blikket var hånlig og uten tegn til å ville vike. Jeg svarte med samme mynt. Slik sto vi mens sekundene tikket. Ingen sa noe. Jeg var ukomfortabel, det innrømmer jeg, for jeg hadde aldri vært i konflikt med en afroamerikaner, og jeg visste at de ofte kunne bokse. Men så røk vi omsider på hverandre. Kampen var jevn, han var sterk, men ikke så sterk, og smidig, men ikke så smidig. Plutselig spurte han hva jeg het. Jeg slapp taket. Og så var vi venner.

Juniors favorittband var Beach Boys. De sto over alle. Ikke minst The Beatles. Det var ikke til å tro. Samtidig førte jo det til at jeg ble svært tidlig innviet i Beach Boys’ ganske vidunderlige verden.

Moren til Junior likte Supremes. De ble ofte spilt oppe i stuen hvor hun regjerte. Vi satt i kjellerstuen der klesvasken og Juniors plater bodde. Hans storesøster Penny likte gutter og soul. Jeg husker ikke hva den yngste søsteren het, bortsett fra at hun likte å gå med stramme Pippi-fletter og være rampete. Men jeg husker den nest yngste søsteren. Sharon. Jeg var så forelsket i henne at jeg nesten ikke turte møte blikket hennes. Sharon hadde et stort rosahvitt fødselsmerke på det ene kinnet. Det plaget henne sikkert. Det plaget ikke meg. Hun fikk det til å kile i hjertet mitt. Hun skrev til og med et brev til meg med rødt blekk. Det leste jeg mange ganger om dagen mens hendene skalv. Men så flyttet vi fra Avløs til Høvik. Og så mistet jeg kontakten.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk treffe dem igjen, Junior og Sharon. Men Parker er et veldig vanlig etternavn i Amerika, og Junior er ikke noe navn, det betyr bare at han deler fornavn med sin far eller bestefar. Og jeg vet ikke hva noen av dem heter. Faren lignet litt på Floyd Patterson og brukte hatt når han dro på jobben. Det er alt jeg vet.

Årets største begivenhet? Ti i skuddet, tenk, et pop-program for unge i NRK?! Jøss og jøss! Det var hellig, men, viste det seg, også irriterende. Ungdomsjuryene på alle de forblåste småstedene som var med i programmet (jeg mener, Vadsø og Lahaugmoen, give me a break!), gjorde hva de kunne for å disse Beatles med mentometerknappene sine. Verdens mest populære orkester i Norge gjorde det underlig middels i Ti i skuddet. Jeg hadde også programlederen mistenkt for å slite med ualminnelig dårlig smak (og ha et horn i siden til Beatles, ja, kanskje var avstemningen rigget), låtene som ble hentet inn som nykommere var mistenkelig teite og gammelmodige – og bare Vidar Lønn-Arnesen kan forklare hvordan en støvete Everly Brothers-slager fra 1962 kunne herje med den norske folkesmaken i hele 1966

*En vårdag hos mormor og morfar. Bipan til venstre, jeg bak, Mikkel foran, stefar Aage, mamma og Jakob. Dachsen Tina er også med. Bunnefjorden i bakgrunnen.*

MAI – STILLE FØR STONES-STORMEN

20 år etter at freden kom til Norge. 25 år etter kongens nei. Krigen var ganske nær. Men det tenkte jeg ikke på da. Jeg var 12, og betydelig mer opptatt av andre ting. Beatles for eksempel. Og det rare som foregikk nedentil når jeg tenkte på nakne damer (eller studerte en av de samtidige forsidene på Vi Menn - forsider som Facebook ikke tillot meg å gjengi uten strategisk plasserte sensur-kvadrater).

*Slike forsider vil ikke Facebook ha noe av i 2025. I 1965 kunne man studere dem i kioskvinduet på Avløs.*

Beatles eide Norge. Men det var mye Stones-prat også. Gruppen var jo meldt. Det samme var en ny EP. Og sannelig måtte man innrømme at "The Last Time" var en helvetes herlig innspilling, en rus for transistorradioer. Nede hos min amerikanske kamerat Junior var det Beach Boys og Stones for alle pengene, amerikanske LP'er i tykk, uglanset papp. Spennende. Jeg lånte alle Stones-LP'ne hans, men ble skuffet. Ingen ting av "The Last Time"-format, egentlig ganske kjedelige plater, syntes jeg.

Det foregikk alvorlige ting også, kriminalitet med skikkelig mørke understrømmer. Det var den nevnte Granatmannen, det var den mystiske Hollekim-saken og jammen var ikke Schnitler ute og åsted-spaserte (med hatt) i Bergen (i november). Gys i nyhetene.

Jeg gikk i sjette klasse og følte meg stor. Til høsten skulle vi begynne i syvende og være skolens eldste, nærmest for frimurere å regne. Kineserne hadde akkurat sprengt en atombombe. De var altså også å regne med.

56 år senere landet de på Mars, så man må si de har fått opp farten. Vår kontakt med kineserne var skrumpet inn. Foreldrene mine hadde utviklet et nært vennskap til ambassaderåden og ambassadøren, og de ble ofte invitert på mottagelser og spennende bespisning. Noen ganger fikk jeg være med. Da ble jeg plassert i et ørlite kinorom og fikk kaker og brus mens jeg så på kinesiske dukkefilmer.

Vi hadde til og med kineserne på besøk i romjulen i 1964, og da gikk de fordundre meg rundt juletreet med oss. Men det var hardnet i folkerepublikken, og de frivole andrepulje-diplomatene ble hjemkalt og erstattet med uttrykksløse partibroilere som ikke menget seg med spedalske kapitalister mer enn de måtte.

Nå overdriver jeg litt, for vi forble på mailinglisten til ambassaden, og bladet "Kina i dag" kom jevnt og trutt i postkassen langt ut i 70-tallet. Hva dette har med Beatles å gjøre? Ingen ting. Men vi kan jo feire at "Ticket To Ride" fortsatt topper både i Norge og England denne maidagen for snart 60 år siden.

Ukene leverte gjennomført elendige Donald-blader, fra forsiden og hele veien tvers igjennom. Jeg må innrømme at jeg ikke lenger leste Donald med entusiasme, bare av gammel vane, og uten fnugg av lyst til å presse meg foran mine yngre brødre i Donald-køen. Jeg leste krigstegneserier, og de lånte jeg, ingen vits i å kjøpe. Og James Bond-bøkene og MacLean og alt jeg kom over av spøkelsesromaner. Allerede en hyppig gjest hos Deichmann på Bekkestua. "Apehånden". "Edderkoppen". Gys. Jeg elsket å gyse.

29. mai 1965. Stones nærmer seg, men Arbeiderbladet tiet. Det må ha vært billetter i salg nå? Ellers er det rart å tenke på at "Ticket To Ride" er en vår- og forsommer-single. I "Help!"-filmen er den jo så veldig vinter, og de bildene har lett for å blande seg inn. Video-syndromet. Dette var også uken da Beatles' mest solgte single i Norge, "Rock And Roll Music", kvalifiserte til sølv. Popnytt var fortsatt et blad som kom svært sporadisk, så man måtte lese det ganske mange ganger. Jeg begynte å få brukbar oversikt over samtids-pop'en da Junior var ajour med det meste. Ikke minst med Beach Boys og deres "Help Me Rhonda" som sparket ned "Ticket To Ride" fra 1. i USA. Gjett om jeg fikk høre det.

*For en introduksjonsforside! Popnytts aller første utgave. Klart jeg måtte ha!*

JUNI – STONES, ELISABETH OG KUENE I FJØSET

Så måtte "Ticket To Ride" gi seg, og det for en av de luneste countryvisene jeg vet om. Det gikk ikke an å mislike Roger Millers bekymringsløse, rekende fant som trallet en trall av det hele. Hamsun møter amerikansk storytelling. «King Of The Road».

*Verdens luneste countryvise. Alle gutta likte den.*

Folk snakket om Stones nå. Om to uker skulle verdens nest mest berømte poporkester stå på scenen i Oslo. For mange nesten helt ufattelig stilig. For meg ... sånn passe. Jeg var ikke fan, og jeg kom garantert ikke til å få lov til å gå, og dermed angikk det meg ikke. Tror ikke Junior skulle dit, heller. Han var jo tross alt Beach Boys-fan, og selv om han hadde alle de amerikanske Stones-LP'ne, ble de sjelden spilt. Afroamerikaneren i Vallerveien foretrakk hvite, amerikanske middelklassegutter i stripete strandklær, fremfor en gjeng snørrete oppkomlinger fra London.

*Min afroamerikanske venn foretrakk hvite middelklassegutter i stripete strandklær fremfor riffraffet fra London og moptoppene fra Liverpool. (Foto: Det Nyes arkiv)*

Men Elisabeth skulle på Stones. Hun bare skulle, hun. Hun spurte ingen om lov. Hun regjerte fra enden av rekkehuset vårt. Hun var blond og vakker og så ut som en popjente fra de utenlandske bladene. Jeg var heldig som bodde i samme rekkehus som henne. Hun lot meg til og med få låne Beatles-LP'ne sine. Samtalene våre på trappen utenfor inngangsdøren hennes varte aldri så lenge som jeg håpet. Men så var hun et helt år eldre enn meg. Hun fylte 14 uoppnåelige år om en snau uke, jeg var ikke tenåring engang, ikke før om to måneder. Og da må man ta det man får. Noen ord på en tram.

Jeg ser oss nå, herfra, mens jeg skriver dette, en maidag i 2024 - to prikker på den andre siden av tidshavet. Elisabeth gikk bort for åtte år siden. Når man ser livet slik, blir man lett forunderlig trist. Likevel: Selv jeg, som bare var noen flyktige glimt i dette menneskets liv, bærer på ørsmå erindringsfragmenter om henne. Så tenker jeg godt om Elisabeth som skulle på Stones, og deler noen forte minutter en junidag for 59 år siden med deg som leser dette. Og føler meg forunderlig glad.

Regndråper drysset over Vallerveien, og jeg satt i stuen med terassedøren åpen og studerte musikksiden i Arbeiderbladet mens løvet raslet i trekronene. "Ticket To Ride" var tilbake på toppen. Nå var den ikke lenger bare en vårsingle, men en vaskeekte sommersingle, og det bare uker før Rolling Stones skulle ta Oslo i besittelse. Bare kom. "The Last Time" lå nede på 5.

Min stefar hadde nettopp overrasket meg. Han tok en tur innom sine gamle arbeidskolleger på NRK, og de ga ham en bunke splitter nye singleplater. Nå var de mine. Ferske saker! To Hep Stars-singler, "Farmer John" og "Cadillac", utrolig tøffe begge to. Ikke fullt så gøy med Finn Eriksens "Lappland", to Kirsti Sparboe , tre Jim Reeves og èn Sandie Shaw. Jeg var uansett fornøyd. Hep Stars mer enn veide opp for bestemorpopen.

Jeg unngikk Elisabeth disse dagene. Jeg vil ikke høre om Stones. Hege hadde forresten et norsk Rolling Stones-blad og "The Last Time". Jeg følte meg omringet.

*Så fikk Rolling Stones sitt første norske blad. Hege hadde både det og noen engelske. Stones’ tilstedeværelse i nærmiljøet begynte å bli truende.*

Så kom de, spilte, snudde Oslo opp-ned. Og dro sin kos. Til Finland. Vi levde i etterskjelvet av The Rolling Stones. Plutselig kunne Norge regnes med. Verdens nest mest populære har spilt her. Og borte i enden av rekkehuset gikk Elisabeth fortsatt med drømmende øyne og hevdet at Mick pekte på henne da han sang "I need you, you, you!".

*Pekte Mick på Elisabeth da han sang “I Need you, you, you”? Ville ikke overrasket meg. (Foto: Det Nyes arkiv)*

Senere skulle Dag Spantell peke på henne og si det samme. Det var stil over Elisabeth.

Om jeg husker riktig skulle vi snart av sted til Telemark. Vi leide en hytte der, like ved Lunde. Det bodde en gutt en halv times spasertur eller så ned landeveien, og han hadde komplette årganger av Præriebladet og Vill Vest. Jeg fikk låne dem, en eske av gangen.

Ellers husker jeg at man fikk roen over seg der ute på landet, og at fluene surret på en egen måte, og man måtte holde utkikk etter kleggen. Bonden lot oss leke på høylåven og hilse på kuene i fjøset så ofte vi ville. Det luktet så bondegård-godt der, litt stramt, litt søtt, med et skarpt krydderdryss av høy og halm over det hele. Noen ganger nøs jeg. Det luktet helt annerledes i hønsehuset.

Vi lekte med bondebarna, men følte at de så ned på oss. Vi var liksom husmannsfolk fra Østlandet, innlosjert i en trang hytte uten dass og strøm, og med en upålitelig vannpumpe koblet mot brønnen. Franser. Pføy! De inviterte oss aldri inn.

***Hytten i Telemark.*** *Uten strøm, uten do. De kalte det sjarm. Mikkel i midten. Jakobs hånd og kne til venstre. Et ekte Instamatick-snapshot.*

JULI – VIDUNDERLIGE «HELP!»

Sommeren eller snarere sensommeren 1965. «Help!». Ingen Beatles-single har gledet mitt tenåringshjerte mer. Følelsen sitter der ennå, like bedøvende hver gang koret anført av George begynner sin dialog med John. Låten var, tross sin tittel og tekstens sårhet, så mild og varm og nær og vemodig. Akkurat da det så ut som om konkurrentene var i ferd med å ta dem igjen, så bare trakk de på skuldrene og leverte denne magiske sangen som lever og puster og trollbinder uten å strekke seg så mye som en millimeter etter lure lyder og innfall. «Help!» lever i kraft av sitt veveteppe av stemmer, mykt støttet av akustiske gitarer. Et stykke briljant løst teamwork, helt uanstrengt fremført.

«Help!» har en tiltrekkende smak av folk music. Lennons verselinjer er horisontale og uvant ordrike, men han fraserer fint og gynger stavelsene mot rytmen. Det som gjør sangen så melodisk er korets rolle, det kommer Lennons strofer i forkjøpet og lage en kontramelodi til ledevokalen. Denne måten å bruke koret på var Pauls idé, og den er helt utslagsgivende for lytterens opplevelse av innspillingen. Du overmannes av vemodig skjønnhet.

Gruppen sørger med enkle grep for at låten ikke står seg fast. Hvert refreng utløses av en rapp slagserie fra Ringo som gir Johns stemme fart i det den klatrer oppover, hver fortvilede strofe elegant avløst av tre nedadstigende toner fra elgitaren før alle tre samles flerstemt rundt refrengets sluttstrofe «won’t you please, please help me». Så trekker sangen pusten, og neste vers kan begynne.

Flo og fjære-dynamikken er gjennomført hele låten igjennom. Ingen bro, ingen solo. Bare vers-refreng-vers-refreng-vers-refreng.

Det eneste bruddet er åpningssekundene, også de smart uttenkt da sangen trengte en slags fortale for å komme i gang. Den består av fire flerstemte rop om hjelp. Ikke høye rop, men inderlige. De tre første kommer som korte blaff med hver sin Lennon-kommentar som hale. Det siste blir hengende over elgitarens nedadstigende klimpring (som dukker opp igjen i slutten av hvert refreng). Så er tonen satt og sangen kan begynne.

John var med god grunn stolt av teksten som beveger seg langt utenfor den vanlige kjærlighetstematikken. Ropet om hjelp kommer fra et menneske som kjemper med indre traumer, forsvarsmekanismene er i ferd med å kollapse, han er naken og alene, og trygler etter nærhet og omsorg gjennom et himmelropende «hjelp!». Den ellers tøffe og skruppelløse Lennon våger å fremstå som svak og sårbar. Patriarken og bøllen som myk mann.

Hvor bevisst han var tekstens tolkningsdybde er jeg usikker på. «Help!» var et bestillingsverk. Det var sannsynligvis regissøren Dick Lester som foreslo at filmen og dermed også tittellåten skulle hete «Help!». Da det var bestemt, hadde gruppen bare tiden og veien til å skrive og spille den inn. Det skjedde 13. april 1965, mens de var midt inne i en travel periode med filmopptak. John skrev altså sangen under tidspress og med ferdigbestilt tittel.

Mange år senere, etterpåklok og ruset på sitt ego, uttrykte Lennon misnøye med The Beatles’ behandling av sangen. Han syntes den gikk for fort og at man ofret ærlighet for kommersialitet. Jeg ser ikke helt hva han mener med det. «Help!» i Plastic Ono primalskrik-versjon virker lite tiltalende. Lennon tok feil. «Help!» er perfekt. Gruppens avdempede arrangement kombinert med korets kontrapunkt skaper to magiske minutter som formidlet all den smerte Lennon ønsket å uttrykke, men kontrapunktet gir sangen en ekstra dimensjon, koret kommer ham i møte, det legger armen rundt John og holder ham oppe. Det er en sang om å våge å blottlegge seg selv. Men det er også musketerne og vennskapets sang. Enda mer når man ser gruppen fremføre låten på filmduken. Et av de fineste Beatles-øyeblikk jeg vet om.

Jeg tror jeg var forelsket i «Help!». Ja, egentlig er jeg det ennå.

B-siden «I’m Down» blir likt av mange. Det er en av de råeste låtene gruppen spilte inn. Paul var bevisst ute etter en erstatning for «Long Tall Sally». Låten tok da også umiddelbart over som sistelåten på konsertene deres. Den har all råskapen Paul var ute etter, og du hører at de andre tre er minst like entusiastiske som ham.

For et øyeblikk er de viltert upretensiøse, Pauls innledende krigsrop antenner bandet, og så er det bare full fart fremover. Lennon tar omtrent av bak Vox-orgelet – hvor gøy han syntes det var å spille denne låten ser man av filmkuttet fra Shea Stadium hvor han fremstår som Liverpools Jerry Lee.

«I’m Down» er en rock’n’roll-pastisj og oppsummerer The Beatles’ musikalske utgangspunkt. Den bruker et smart stopp-start mønster ved at bandet holder igjen når Paul bæljer versene, og formelig eksploderer inn i refrengene, for å gå aldeles fra konseptene i avslutningen for Paul river stemmebåndene i filler (mens en bekymret George Martin står med hakeslepp og tenker på at de skal spille inn «Yesterday» etterpå).

McCartney har uttalt at rene rock’n’roll-låter som denne er noe av det vanskeligste som finnes å skrive. Han har også en selvironisk distanse til det de er i gang med og mumler «plastic soul, plastic soul» mellom opptakene. Han trengte ikke bekymre seg. «I’m Down» fremstår som det den er, noen minutters upretensiøs og tøylesløs moro. Det er på ingen måte min favoritt, men den mer enn duger til sitt bruk, og den har også oppnådd status som en klassiker innenfor sitt felt.

Teksten er ren fleip. Lennons hudløse alvor på A-siden byttes ut med en stabel bevisst teite klisjeer (den parodierer ikke minst «Can’t Buy Me Love»), det er sangen om den svikefulle jenta som hiver alle ringene han gir henne i søpla og som smekker ham over hånden når de er alene og han gjør et aldri så lite fremstøt. Da blir selvfølgelig jeg-personen ordentlig lei seg. Tull og tøys. Antagelig kastet ut mer eller mindre som det falt ham.

Det er en lettvekter, men også en kraftig kinaputt.

For meg hadde uansett singlen 2. prioritet. For første gang fokuserte jeg 100% på LP’n. Den havnet mellom hendene mine 13. august, dagen jeg fylte 13. Her fikk jeg «Help!» og 13 magiske låter til. Men det ergret meg selvfølgelig at «I’m Down» manglet. Ergo ble jeg nødt til å krype til korset utpå høsten. Coveret var jo nesten verdt prisen, et stilig og skøyeraktig foto av gruppen på Bahamas.

Ute i den nære verden hadde jeg omsider innsett at det var Lyn som var laget. 4-0 over Frigg 5. september var det som skulle til. Jeg var på transfer.

Junior fnøs av mitt «Help!»-album, ikke bare fordi han syntes Beach Boys var mye bedre enn Beatles, men også fordi han syntes at hans eget amerikanske «Help!» med utbrettcover og greier, var mye stiligere enn enkeltcoveret mitt. At det var dobbelt så mange Beatles-innspillinger på min plate falt på stengrunn. Amerikansk var alltid best.

*Ikke alle er klar over at vikingene hadde sleik. Jeg oppdaget det på NATO-kinoen på Kolsås.*

En søndag tok han meg med på kino på NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Der viste de Kirk Douglas som viking i «The Vikings» fra 1958. Den imponerte ikke meg. Det gjorde derimot «Help!» da jeg så den på Sandvika kino. Bare tilløp til hyling i salen, og litt tramping. Jentene hadde roet seg. Og der var de, beatlene i farver. Fortsatt er det åpningsminuttene som henger i: The Beatles som fremfører «Help!» i sort/hvitt mens den forrykte Clang kaster dartpiler (i farver) på lerretet. En tredimensjonal start på en fantastisk reise.

En vond dag i slutten av august opplyste en ekkel type som holdt med Stones at Sonny & Cher hadde vippet «Help!» ned fra 1. plass i England. Han godtet seg. Enda mer uken etter for da nådde Stones 1. med «Satisfaction». Ting skjedde fort. I «Ti i skuddet» (jeg tror det var der) spilte de «Like A Rolling Stone». Jeg misforsto og trodde Stones hadde enda en låt ute. Den var mye tøffere enn «Satisfaction».

Dette møtet med Bob Dylan gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde noen overraskelser i vente, en av de store guttene i nabolaget lot meg låne et par av Dylan-LP’ne sine. De inneholdt ingen «Like A Rolling Stone», men akustiske viser sunget av en knirkete og ergerlig stemme. Det som forundret meg enda mer var at min mor ga meg et «Twist And Shout» deja vu, hun ba meg slå av den forferdelige musikken, det var det styggeste hun hadde hørt noen gang. At en samling nakne viser kunne utløse et tilnærmet apoplektisk anfall fascinerte meg. Bob Dylan var tydeligvis en man burde holde øye med.

(Delvis hentet fra "Beatles og jeg")

AUGUST – LP TIL BURSDAGEN OG EN HALV LOFF I STOREFRI

Første uken i august, og ingen "Help!"-single ennå i Norge. Da fikk den ikke noe forsprang på LP'n, for den var ventet om en snau uke. Jeg visste det, for vi hadde kontakter i en musikkforretning og hadde allerede bestilt et eks, til bursdagen min. Tror vi fikk dugelig avslag, for jeg mener vi betalte 25 kroner. Det var mye, selv det, og derfor ble LP'er en svært sjelden gave i mine barneår.

Det skulle bare skje én gang, nemlig nå, da jeg fylte 13. Tenåring. Nesten voksen. Brydd når man skulle dusje etter gymtimen. Noen var mer brydd enn andre. Sjelden har hårvekst større betydning enn under kjønnsmodningen. Alle ville se ut som en bulgarer. Bortsett fra det lurte Finn Eriksen seg til topps. I Beatles fravær. Men det skulle snart bli andre boller.

***Endelig:*** *Beatles-LP til bursdagen min. Og for en LP!*

Solskinnsdag i enden av en ellers ganske kjølig sommer. Jeg hadde fått min første og eneste bursdags-LP som barn og ungdom, overlevert rett i hånden. 13 år, og fylt av et gys så overveldende at hjertet nesten brast av lykke. Så hvit, så glansende hvit, og så blå beatler og hele 14 friske, deilige låter å knytte livet til.

Albumet skuffet meg ikke en eneste gang i løpet av ferden, selv om kjeftesmelle-gitaren i "Dizzy Miss Lizzy" skulle begynne å gå meg på nervene ganske snart. Etter det syntes jeg det var slemt gjort å plassere coverlåten etter "Yesterday".

Jeg tror albumet faktisk kom ut 13. august i Norge, for vi kjøpte det gjennom en bekjent som jobbet i musikkforretning, og platen kunne ikke leveres før den ettermiddagen. Rykende fersk.

Min pressing var norsk og i mono.

Ingen LP har vel egentlig gitt meg større gleder enn "Help!". Den var først. Den var mitt kjæreste eie. Helt til "Sgt. Pepper" kom. Men selv ikke "Sgt. Pepper" klarte å matche lykkebruset "Help!" utløste i meg 13. august 1965.

Listen fra Arbeiderbladet viser at "Help!"-singlen var svært forsinket i Norge. Den debuterte på en ultrabeskjeden 18. plass. Bare noen få av landets forretninger hadde fått den da opptellingen begynte. Hva som forsinket utgivelsen vet jeg ikke. Hadde folkene hos Carl M. Iversen prioritert ferien sin?

Hep Stars var tilbake på toppen. Men allerede neste uke fikk Beatles farten opp. Vekk med seg, svensker!

Så var 7. klasse i gang. Vi var eldst. Jeg gikk på Bryn skole mellom Kolsås og Rykkinn. Jeg ble skolepatrulje-konstabel, fikk hvite mansjetter og flagg, og passet på at elevene kom seg trygt over fotgjengerovergangene. Jeg sto oppe ved butikken, rett nedenfor Bryn kirke.

Der hadde de fersk loff. Vi pleide å kjøpe en halv. Smakte mye bedre enn den dumme matpakken. Lykken var å grave innmat ut av en halv loff med deilig sprø, varm skorpe. Det luktet så godt.

En gang iblant kjøper man skolebrød. Jeg tror aldri det gule i midten var større, tykkere og deiligere enn på disse skolebrødene hos handelsmannen nedenfor Bryn kirke. Skoletannlegen, derimot, var som alle skoletannleger. Fryktinngytende, brutal, ufølsom og tungt bevæpnet med gjenstander som gjorde vondt.

En ting som plaget var at det drøyde med filmen. Hvor ble det av "Help!"? For et år siden hadde "A Hard Day's Night" premiere på Sentrum kino. Nå gikk "Storm over Jamaica" der. Ja, virkelig, hvor ble det av "Help!"??

Det ble mye å håndtere for en gutt på 13. Så hva gjorde jeg? Begynte i speideren. Like greit det.

Der var det en snill gutt som het Even. Han lurte på om jeg ville ha en Beatles-plate han hadde fått, men som han ikke spilte. Og det ville jeg jo. Og slik gikk det til at jeg endelig ble den lykkelige eier av "Love Me Do". Det var ikke så mange som hadde den, faktisk.

*Gave fra Even tidlig på høsten. Ikke mange hadde denne singlen.*

SEPTEMBER – SPEIDER, FANKLUBB-PRESIDENT OG HANS OLAVS ANGER

Jeg ble speider 1. september under Stig, en nesten voksen ungdom og patruljefører (snart rover), og en helteskikkelse i nabolaget. Tenk at en så stor gutt gadd å snakke med oss. Men det gjorde store gutter når de var speidere.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg ble speider eller hvem som foreslo det, kanskje Erik-Otto som bodde i Kitty Kiellands vei. Uansett var dette nye kameratskapet og ryggsekkturene til Grønland i Vestmarka av stor verdi for meg. Selv om jeg ikke for mitt bare liv kunne skjønne hvordan jeg skulle greie prøvene til 2. og 1. graden, særlig den. Klare meg alene i skogen i 24 timer. Tenk om det knaket - midt på natten!?!

3. graden skulle nok gå greit. men jeg husker ikke hvordan den aldrende troppsføreren kontrollerte og bekreftet innslag 9c.

Jeg tror at om en eldre mann i 2025 ga seg til å kontrollere om guttunger på 13 praktiserte personlig hygiene ville han fått besøk av politiet lenge før de tre ukene var omme. Men jeg har i hvert fall svart på hvitt og signert (20. november 1965) at jeg har praktisert personlig hygiene gjennom et tidsrom på minst tre uker. Det er ikke dårlig.

Creepy: Punkt 9 c var creepy, og jeg er ikke kar om å huske hvordan det ble sjekket.

Men tilbake til september. I England seilte Stones forbi alle og erobret 1. plassen med "Satisfaction". Tøff låt, men et vanskelig øyeblikk. Det er første og eneste gang jeg følte Beatles' posisjon truet av Rolling Stones.

Det ble en del turer til Grønland skistue, beliggende i skogen mellom Sandvika og Tyrifjorden. Et godt stykke å labbe fra veien. Det var ikke strøm der, og det luktet parafin og rødsprit. Lampene våre oste. Det var rått i veggene, og fjærene i køyesengene var slakke.

Men jeg likte villmarkslivet, selv om det påfallende ofte var utrygt for regn. Når det strømmet ned, var det vanskelig å få fyr på bålet. Rødsprit forbudt. Men noen jukset. Vi gjorde det ganske bra i konkurranser. Vi hadde Stig. Vår Biggles. Stig jukset aldri. Han hadde et alvorlig ansikt og årvåkne soldatøyne, men var snill.

Vi øvet morse. Jeg syntes det var vanskelig å huske, og enda verre å skille signalene. Jeg ville aldri fått jobben som radiooperatør for gutta på skauen.

I Amerika hadde Beatles nettopp avsluttet sin USA-turné. Nå hadde de ferie. I seks uker. I England rulet Stones. I Norge rulet "Help!". Alt vel.

Ti i skuddet 10. september 1965

Juryene i Lillehammer og Oslo, og The Pussycats var gjester!

2 Bird Dog, The Everly Brothers 117

3 The Birds And The Bees, Alma Cogan 89

4 Baby Elephant Walk, Kjell Karlsens orkester 44

4 Blue Skies, Jim Reeves 44

6 Blue Blue Day, The Spotnicks 41

7 Lappland, Finn Eriksen 35

8 I'll Be There, Gerry & The Pacemakers 28

9 Il silenzio, Nini Rosso 27

10 Yellow Bird, Tre Tainers 24

Hvis man gidder bla seg gjennom Ti i skuddet-listene fra denne perioden, blir man mistenksom. Det er påfallende lite aktuell samtidspop her, og veldig mye husmor og gammelmann og rent ut sagt harry. Hvem valgte ut kandidatene? Hvorfor er låtutvalget så ekstremt fjernt fra salgslistene i Norge og enda mer England? Hvor er Stones? Og Dylan? Og Who? Og Small Faces? Og Kinks? Mistenkelig. Ti i skuddet for 10. september 1965 kunne vært stemt frem av bestemoren min. Med unntak av "Help!". Og hvordan i all verdens rike kunne NRK forsvare at Vidar inkluderte plater med sitt eget band, Tre Trainers, i programmet?

Norge var rammet av en rar og annerledes følelse. Arbeiderpartiet hadde tapt et valg, deres første etter krigen, og vi skulle få noe vi knapt visste hva var: En borgerlig regjering. Det korte øyeblikket tilbake i 1963 gjelds ikke, det var ikke et valg, men Finn Gustavsen som tøffet seg. John Lyng varte vel i en måned. Så var Einar tilbake.

Men i 1965 var alt annerledes. Og navnet var Borten, Per Borten. En traust bonde med rolig gemytt og en ganske gjennomsnittlig smak i underbukser.

***Per Borten blir Norges statsminister.*** *Mange har glemt at han var landets leder også da “Sgt. Pepper” kom og hasjpipene herjet, sommeren 1967. Og under månelandingen og Woodstock og da Beatles sprakk.*

Jeg var bare mildt interessert i politikk. Det var noe som opptok meg langt mer. Og jeg var utålmodig. Hvor ble det av "Help!"? Skulle den da aldri komme på kino? Hele verden så den, bare ikke vi.

Det ble en del speiding og skogvandring i Vestmarka i september. Og viktige møter hos patruljefører Stig. Etter at jeg så Lyn slå Frigg 4-0 noen uker tilbake, ble jeg Lyn-fan. Trengte en ny klubb nå som Kniksen hadde forlatt Brann. 21. september så jeg Lyn nedsable Fredrikstad 3-1. Dessuten toppet The Beatles fortsatt. Speidergutt, Lyn-patriot, Beatles-entusiast og president i Vallerveien Beatlesfanklubb.

Det siste er verdt en historie i seg selv:

*Bare 186 medlemmer. Det var ikke spesielt imponerende.*

Like før vi flyttet til Bærum, tidlig i 1965, meldte jeg meg inn i den norske Beatles-fanklubben. Det kostet 5 kroner. Forventningene var enorme. Jeg visste at medlemmene av den engelske fanklubben ble traktert med plate til jul og eget magasin. Jeg hadde store skuffelser i vente. Konvolutten som omsider datt ned i postkassen inneholdt bare et medlemskort (jeg var medlem nr. 186), et standard sort/hvitt promobilde fra Parlophone i postkortstørrelse og et stensilert brev på en A4-side som ønsket meg velkommen og ellers frarådet meg å kjøpe plater gjennom klubben da disse ville bli dyrere enn i butikken. Klubben kunne selge meg Beatles-bilder i forskjellige størrelser, disse kostet fra 2 til 7 kroner pr. stykk. Fanklubbpresidenten kunne ikke love nyhetsavis så ofte da hun gikk på skole og hadde mye å gjøre, men «Engang iblant kommer det nok en overraskelse». Det gjorde det aldri.

*Jeg visste at fanklubb-medlemmene i England fikk spesialinnspilt juleplate i posten, og fantaserte om at også jeg skulle få det. Det skjedde ikke. Her platen fra julen 1965.*

De hadde ikke engang skrevet navnet mitt riktig. Medlemsskapet ble ikke fornyet. Men høsten 1965 hadde jeg slått såpass rot i nærmiljøet i Vallerveien på Avløs at jeg hadde fått venner – som delte min Beatles-fascinasjon – og følgelig startet jeg en lokal fanklubb, bare for oss. Inspirert av Elisabeth Oraug (president) og Gørli Skaug (sekretær) i den norske Beatles-fanklubben, var jeg svært gjerrig på medlemsfordeler. Medlemkontigenten var et farvebilde (minst helside) som presidenten ikke hadde fra før. Det eneste de fikk var et medlemskort, designet og utført av meg for hånd. Portrettet til deres favoritt-beatle ble limt på kortet. De kunne ikke velge favoritt-beatlen selv da presidenten ville ha en jevn fordeling av John, Paul, George og Ringo’er slik at han kunne briljere med sine kopierte autografer. Mitt kort var svært staselig, jeg var tross alt president.

*Et skikkelig presidentkort, og som jeg elsket å signere.*

Klubben hadde en relativt kort levetid da det tidlig fremkom at presidenten først og fremst var ute etter å mele sin egen kake. Medlemsmøtene, i den forstand man kunne kalle dem det, var bytte-seanser hvor man hadde med seg en pose av sine Beatles-bilder og postere fra magasiner og ukeblader, og byttet med hverandre. Presidenten kunne være relativt manipulerende på disse møtene da noen av medlemmene var mye yngre enn ham, og ved et tilfelle grep foreldre inn slik at presidenten måtte levere tilbake et flott bilde han hadde truet til seg. Klubben raknet allerede etter en måned og forsvant for presidentens del inn i glemselen, inntil han mottok en A4-konvolutt i posten en sommerdag i 1974.

Konvolutten inneholdt et helsides bilde av The Beatles fra Fabulous i 1965, og et lite brev. Det var fra Hans-Olav. Han hadde båret på en tung byrde i ni år, og nå klarte han det ikke lenger. Han viste til et av byttemøtene i Beatles-fanklubben som hadde foregått hjemme hos ham i oktober 1965. Mens jeg hadde vært på do og dermed etterlatt ham helt alene med presidentens fristende godbiter, klarte ikke Hans-Olav å stå imot, men grep altså bildet som jeg nå hadde fått tilbake, og gjemte det under madrassen sin. Jeg hadde ikke merket noe, og jeg hadde antagelig så mange bilder at jeg aldri savnet denne flotte helsiden fra Fabulous, og om jeg gjorde, var jeg tydeligvis ingen Sherlock Holmes. Hans-Olav var blitt kristen, forklarte han i brevet, og nå ba han om min tilgivelse.

Det var en sterk opplevelse. Hans-Olav var 18 år og ryddet opp i sitt unge liv. Hvert sandkorn var viktig. Selv en tilsynelatende verdiløs papirbit fra et ukeblad. Hans-Olav staket ut sin kurs i livet tidlig. I dag er han prest og visesanger, og mannen bak teksten til vinnermelodien «Duett» i Melodi Grand Prix 1994. Han hadde neppe nådd så langt uten Beatles-fanklubben i Vallerveien

OKTOBER – STONES RULER, FLAGGTRENING OG TRIKKEKORT-HANDEL

Mange lurer nok på hvordan det gikk med den unge speideren som ble innmeldt i 1. Rykkinn 1. september 1965. Vel, etter en måned hadde han allerede vært på en rekke patruljemøter hos Stig, som minnet ham litt om Biggles, og som derfor ble tildelt både beundring og heltestatus. Jeg var helt sikker på at om Stig hadde levd under krigen, ville han vært nazistenes skrekk.

Jeg hadde også vært ute i skogen - hvor speidere ofte oppholder seg - og sovet i køyeseng i en tømmerkoie uten strøm. Jeg hadde allerede erfart parafinlampens ulemper - sotingen og lukten.

Jeg hadde flunkende ny speiderdrakt, og var stolt som en hane. Det vil si, det fulgte ikke bukser med, og det var jeg egentlig skuffet over. Men skjorten veide opp for mye, med sin militærgrønne farve, sine snodde snorer og de to stoffbitene i sort og oransje som var festet til venstre skulder, og signaliserte at jeg var en grevling. Det cowboyaktige skjerfet var jeg også glad i. Men luen virket barnslig og teit, en slags iskremselger-lue i slapp fasong. Bedre enn Ole Dole Doffen-luene til ulvungene, men ikke i nærheten av rover-hatten. Den gledet jeg meg til jeg ble gammel nok til å bære.

Som speider var jeg fortsatt et ubeskrevet blad. Sidene i "Mitt speiderliv" med alle oppgavene man måtte fullføre for å oppnå 3. graden sto fortsatt tomme. Det skulle gå enda 24 dager før jeg fikk troppssjefens signatur under den første oppgaven jeg dro i land, oppgave 7a, "Kan huske 12 av 16 ting i Kims spill etter 30 sekunders iakttagelse, fem minutter til å skrive ned."

Antagelig husker jeg bare 7 ting såpass tidlig i speiderkarrieren. Men Even hadde gitt meg "Love Me Do"-singlen sin, og det kompenserte for alt annet.

Jeg var på vei inn i mystikken. Forelsket i søsteren til min amerikanske venn Junior, hadde oppdaget Bob Dylan for alvor med "Like A Rolling Stone", var rasende på min stefar som hadde revet i stykker popbladet mitt med The Who fordi diskusjonen ble overopphetet da han hevdet at det ikke gikk an å hete The Who (hvorpå jeg la på sprang gjennom hele nabolaget med ham etter ("Vent! Vent! Jeg mente ikke å rive i stykker bladet ditt!"), fikk snart høre "My Generation" og "It's My Life" og smakte for første gang opprørsbrannen.

Junior hadde dessuten åpnet øynene mine for amerikanske tegneserier, de var på dårlig papir, men i farver, og de flommet over av superhelter.

Ellers var speideraktiviteten brukbar. Men jeg vilel helst ha med en voksen hvis vi gikk speidertur i skogen om kvelden.

Jeg husket nå 11 av 16 ting i Kims spill og nærmet meg den første av prøvene til 3. graden i speideren.

Og for de som lurer på det, her er den ferskeste Ti i skuddet-listen, stemt frem av Fagernes og Holmestrand 8. oktober 1965:

***1 Bird Dog The Everly Brothers 133***

2 Ebb Tide The Pussycats 112

3 Gonna Make You Mine The Dynamites 91

4 Help! The Beatles 75

5 Pretty Blue Eyes The Scavers 41

6 The Birds And The Bees Alma Cogan 40

7 Blue Skies Jim Reeves 37

8 Engine Engine #9 Roger Miller 32

9 Lappland Finn Eriksen 27

10 Alltid nåt som får mig att minnas Lill Lindfors 8

De som som valgte ut de fleste platene til Ti i skuddet måtte være veldig gamle og antagelig svenske. Vet ikke hvor jeg fikk det med svensker fra, men slik forestilte jeg meg det. Og de var ikke på vår side. Jeg visste om ganske mange låter som ble spilt på Lux denne høsten som glatt danket ut alle søppellåtene som klenget seg innpå her. Jeg mener, "Blue Skies" og en utgammel Everly Brothers-sak?

Og endelig nådde The Rolling Stones 1. plass i Norge. Og ikke uventet med signaturlåten "Satisfaction". Det skulle imidlertid gå hele 8 år før de greide å få en ny single til topps. Det ble "Angie", for de som ikke husker det. I samme periode hadde Beatles 24 1. plasser. Så mye for den tette konkurransen mellom Stones og Beatles. Eller Torstein Seiersten og Fred Anton Maier, for å snakke skøytesprog.

På tampen av måneden. Hektiske dager for en ung speider. Nå lå jeg i flaggtrening. Måtte lære heising og nedhaling av det norske flagg - på korrekt måte.

Jeg var ikke klar over at flagget var så stort. Men det er altså flaggstang-flaggene. Kjempestore, og ganske ondskapsfulle, særlig når det blåser. Det finnes regler. De måtte jeg huske. Og jeg måtte kunne flaggets historie. Og så var det hardtrening på speiderhilsen, speiderhurra, forbundsropet, valgsproget - og ikke minst å ha kjennskap til speidermerket. Alt dette skulle jeg opp i om fire dager. Klart jeg var nervøs. Hva jeg kunne klart i dag? Speiderhilsen, uten tvil. Bunnsolid. Det andre nekter jeg å svare på ...

(Står det virkelig "Forbundsropet" ... ?)

Over på den hyggeligere siden av virkeligheten var det endelig duket for premiere på Beatles-filmen "Help!". I mellomtiden hadde min stefar foretatt et aldri så lite yrkeshopp og inntatt Oslo Sporveier som informasjonssjef. Dermed mistet han billettkontaktnettet sitt, så jeg måtte nøye meg med å se filmen i Sandvika, for egne penger. Jeg husker ikke om salen var helt full, men jeg reagerte på at jentene var mye stillere enn året før. De trampet og småhylte ved nærbilder, særlig av Paul, men ellers var det ganske rolig. Det skuffet meg, merkelig nok. Selv om jeg elsket filmen.

Forøvrig ga stefars stilling i Oslo Sporveier helt nye fordeler. Vi fikk digre bunker med gratis klippekort til trikken. Da hverken mor eller stefar holdt regning med nøyaktig antall, ga det strålende muligheter for forretningsvirksomhet, og jeg solgte de attraktive kortene på skolen, til en billig penge. Meget populært. Ingen foreldre ble orientert, ergo var det noe å hente for alle - både til snop, popmagasiner og singleplater.

NOVEMBER – ENDELIG EKTE SPEIDER OG MØRKEGJEMSEL

November var alltid innspurt-måneden før de nye Beatles-platene. Også i år. Men jeg ante ikke hvor langt inne det satt for gruppen denne gang. De hadde fortsatt ikke bestemt titlene på singlen, og det gjenstod fortsatt låter å spille inn før hele albumet var komplett. Noen av sangene var ikke engang skrevet ennå. Først 11. november fullførte de innspillingene. De var blitt slappere og mer udisiplinerte. De skøyeraktige sigarettene gjør som kjent noe med deg. Men de kom i mål. Så vidt. Og jeg ventet. Mens Stones strøk til topps i England med en flunkende ny single. Tøff som bare det den også.

Uken etter snappet Pussycats toppen fra Rolling Stones og nyheten om snarlig Beatles-plate kom sivende. Jeg lå i hardtrening for å klare de siste kravene til 3. graden i Speideren. Det var mye skogvandring, båltenning, knuteknyting, parafinlampe-velting, klam sovepose og speiderlov-pugging. Jeg har ikke noe imot skogen, men høsten er fuktig og sur, gøyere med stekende sommer. Dessuten er det kjipt med sekk.

Hjemme i Vallerveien var mørkegjemsel høstens slager. Lommelyktene blinket, nabolaget gjenlød av oppspilt latter - og skremte skrik når en infam rakker plutselig plasserte lykten på hakespissen og lyste rett opp i sitt eget ansikt, gjerne med grønnfilter. Det korte glimtet av djevel utløste alltid høylytt angst, særlig jenteangst. Jentene var mye mer skvetne sånn.

20. november gikk det unna på speider'n. Jeg raste gjennom hindrene mot 3. graden.

2 b) Kan speiderbønnen. 4. Kan slå båtmannsknop, flaggstikk, halvstikk, pålestikk og vise hvordan de brukes. 5. Kan lage et brukbart ildsted, gjøre opp varme og koke en drikk. (Det kan jeg fortsatt.) 6. Kan lage en nytte- eller prydgjenstand av billig materiale. Hvis innkjøpte materialer benyttes, skal han ha tjent pengene selv. (Husker ikke hva jeg laget.) 7 b) Kan legge og følge et spor hvor de fire vanlige speidertegn forekommer. (Hvilke er det igjen?) 8. Er så godt kjent på sitt hjemsted at han kan hjelpe en fremmed til rette.(Jeg kan bare navnet på noen få av veiene i nærmiljøet mitt i dag.) 9 a) Kan vaske opp og har gjort dette hjemme minst 10 ganger. (Ti får holde.) 9 c) Kan re opp og holde orden på sine klær og kjenner de vanlige regler for personlig hygiene, samt har praktisert dette gjennom et tidsrom av minst tre uker. (Oj! Oj! Denne er vrien. Hvordan sjekket den aldrende troppsføreren dette - og over et tidsrom på hele tre uker. Det var da veldig hyppig. Nå tror jeg at jeg må lese et Beatles-blad, eller noe ...)

Uansett, det gjensto bare to punkter, så hadde jeg 3. graden og var ekte speider. Samtidig gikk "Yesterday" til topps i Norge og fikk Stones-fansen til å banne.

27. november 1965. Stor dag i mitt speiderliv. Jeg ble opptatt som speider av 3. grad etter snaut tre måneder som aspirant. Troppsfører Haugen signerte 3. gradens siste nåløye, punkt 10: Har vært aspirant i minst tre måneder, har deltatt i minst 10 samlinger, hvorav to utendørs, samt i denne tid har vist godt forhold.

*På tampen av 1966 meldte jeg overgang til 1. Stabekk og ble bjørn. Så oppdaget jeg narkotikamusikken, og ble aldri en rover.*

Tiden var kommet for å avlegge det høytidelige speiderløftet:

På æresord lover jeg etter beste evne å:

1. gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet.

2. hjelpe andre.

3. lyde speiderloven.

Litt usikker på hvilke plikter jeg utførte som kristen nasjonalist. Men jeg hadde tross alt vist godt forhold over en periode på tre måneder.

Dagen før var det Ti i skuddet, med brennhete mentometerknapper i Raufoss og Oslo. Resultatet:

***1 Eve of Destruction Barry McGuire 125***

2 Message Understood Sandie Shaw 75

3 All Over The World Francoise Hardy 71

4 Catch Us If You Can The Dave Clark Five 70

5 Exodus Song Finn Eriksen 69

6 Gonna Make You Mine The Dynamites 66

7 Ebb Tide The Pussycats 56

8 Og så kom Helgenen frem Key Brothers & The Quivers 37

9 Sunshine, Lollipops and Rainbows Lesley Gore 28

10 Jeg ser i din hånd Grynet Molvig 5

Et utrolig skjevt bilde av samtidens hete pop. Så mye å velge i, og man går for Grynet (5 stemmer, bunnrekord til da), den utrangerte Gore og Eriksen, for å nevne tre løspatroner.

DESEMBER – EKTE JUL HOS MOMO OG BIPAN

*Julaften var vi hos mormor og morfar på Mosseveien, her er det romjul hjemme i Vallerveien. Jeg brenner etter å spille “We Can Work It Out” igjen.*

Denne julen var hos Momo og Bipan i Mosseveien 241, stor, hvit sveitservilla like ved Katten badestrand. Det var slapsete i Mosseveien. Du hørte bilene på lang avstand. Vi parkerte langs fortauet. Hadde huseieren latt oss få lov, ville vi neppe kjørt ned likevel. Det var fordømt bratt opp igjen, og slaps er et fryktelig glidemiddel under spinnende hjul.

Momo og Bipan leide andre etasje og hadde gjort det siden før krigen. Det var en stor leilighet med tre verandaer og et luftig sommerværelse, rene lysthuset, som vendte ut mot Bunnefjorden og solnedgangen, med vinduer hele veien og elendig isolering, så det ble ikke benyttet til annet enn spiskammers om vinteren. Kjøkkenet inneholdt skap med hemmeligheter, her var kakebokser og rare overraskelsesleker kjøpt på Standard (som ormen som sprang ut av et sennepglass) og de små nissene som la verdens lengste kabler når man tente på lorten i buksebakene deres, et syn for begeistrede barneøyne. Der var sukkerbitene også, som Bipan lot meg få dyppe i kaffen sin når det var skøyteløp i Kureren.

På julaften slapp vi inn hoveddøren, den doble med glassruter, som førte inn i en smal entré med toalettet på høyre side. Til vanlig smatt man bare inn kjøkkeninngangen. Men ikke på julaften. Da var kjøkkenet Momos enemerker og forbudt område for oss andre. Derfra spredte de fristende duftene av svor og rødkål og medister seg over hele boligen. Og Bipan hadde Sølvguttene klar på 78-plater som ble spilt med nyskiftet stift.

Jule-snapshots fra Mosseveien 241. Det var bare der man feiret ekte jul. Hjemmejul sugde. Mine foreldre var ikke innviet i julefeiringens mysterier.

Innenfor entreet var mellomstuen med høye bokyller, et skrivebord, dørene til det stengte sommerværelset, nissehuset med elektrisk lys (tvilsom kobling) og bomullsne på taket, og midt i mellomstuen, selve julegranen. Overpyntet med skinnende trompeter og glassfugler og danske og norske flagg og julekurver skapt av kyndige bestemorhender og ikke fullt så kyndige guttehender. Og under, en bugnende mengde pakker i gildt papir, store pakker, små pakker, myke pakker, harde pakker.

*Nissehuset til mormor og morfar. Nå er det mitt. Og jeg holder tradisjonen ved like.*

Mellom kjøkkenet og mellomstuen lå selve storstuen, romslig og overstrømmende med møbler som hadde vært Slottet verdig (og som også var det den gang de kjøpte dem i 1928), juledekket spisebord, nytente sigaretter (sigarene kom frem etter maten), lukten, forventningene.

Og etter hvert maten og de voksnes glade omgang med akevitten som Bipan hadde sørget for at hadde en kappe av is. Jeg var bare 13, og sto ikke på akevittlisten. Men så glade og blide som mødre, fedre, besteforeldre, tanker og onkler (og særlig onkel Einar) ble, så skjønte jeg at jeg hadde noe til gode.

Men det var slik, i denne elskelige stuen, at vi feiret julen 1965. Og det spraket i peisen, og det ble gått rundt juletreet, mest for mine yngre brødres skyld, men jeg sang med, jeg elsket å gå rundt treet og jeg elsket å høre bestefars røst, han sang av sjel og hjerte, og det var vakkert. Og ingen gikk seg over sjø og land som han.

Jeg visste hva som ventet. En ny Beatles-single. Og ikke noen hvilket som helst single, men en dobbel A. Jeg satt lenge og studerte sort/hvitt-fotografiet fra "Help!"-filmen. Forestilte meg hvordan sangene lød. Det var selvfølgelig umulig å gjette. Og den kunne ikke spilles på trekkoppfonografen for 78-plater.

Men for en åpenbaring da å løpe ned i kjellerstuen på Avløs og sette på platen umiddelbart da vi kom hjem, sent på kveld. "Day Tripper", tøff, riff-drevet og sunget av Paul og John i en slags stafett. "We Can Work It Out", kanskje den fineste låten jeg hadde hørt i mitt liv. Paul sang den så følsomt og varmt. Og så kom John inn i valsetakt.

1. juledag bodde jeg ved grammofonen. Beatles-jul med alle platene mine. "Help!"-LP'n, "With The Beatles" (uten cover), "All My Loving", "Please Mr. Postman", "If I Fell", "I Should Have Known Better", "A Hard Day's Night", “I Feel Fine”, "Love Me Do, “We Can Work It Out” / “Day Tripper”". Hep Stars-singlene jeg nylig hadde fått av min stefar fikk ikke være med på denne Beatles-dagen.