28 av de viktigste og beste LP’ne som ble utgitt i 1964 omtales (kronologisk etter som de ble utgitt) med lidenskap og beundring. Inkluderer Spotify-link til den opprinnelige “A Hard Day’s Night”-album-planen, avlyst tre uker før versjonen vi kjenner og elsker ble utgitt. Mye Beatles, altså, men så dreier det seg også om 1964.

Januar

The Beatles: “Meet The Beatles” (Capitol)

Vel, egentlig hadde jeg ikke noe forhold til denne varianten av "With The Beatles" før jeg fikk høre albumet hos min amerikanske venn Junior i 1965. Det slo meg den gang at det var programmert usedvanlig sterkt ved å jukse inn "I Want To Hold Your Hand", "This Boy" og "I Saw Her Standing There" og fjerne fem (alle coverlåter observerte jeg noe senere). Det skapte en annerledes lytteopplevelse. Jeg likte at singlen var inkludert, og jeg likte strøket av blått på coverfotoet. Det var dette albumet som kickstartet den amerikanske Beatles-galskap og ikke minst sivilisasjonen slik vi skulle lære å kjenne den. Det står fortsatt fjellstøtt, og all respekt til Capitol som skrudde sammen denne varianten. Likevel faller jeg alltid tilbake til "With The Beatles". Det albumet er uslåelig.

Bob Dylan: “The Times They Are A-Changin’” (CBS)

Den unge mannen med knirkestemmen. Jeg oppdaget ham egentlig ikke før et godt stykke inn i 1965. Men det var jeg ikke alene om i Europa. Til gjengjeld lærte jeg fort. Jeg lånte denne, forgjengeren "The Freewheelin' Bob Dylan" og etterfølgeren "Another Side Of Bob Dylan", og spilte dem mye, enda jeg knapt nok fikk med meg stort av det han sa. Vi var ikke så gode i engelsk på 60-tallet som skolebarn er i dag. Jeg satt med ordbok og plundret.

Men det var noe med Dylan. Stemmen hans, så gammel og livstrett, og samtidig eitrende sinna, fraseringen, alle ordene som raste forbi, og den rytmiske gitarteknikken, og coyotemunnspillet. Dessuten kunne ikke min mor fordra ham. At en ung mann og hans kassegitar kunne utløse så sterk motstand i voksengenerasjonen overbeviste meg om at jeg hadde funnet enn ny venn. Og dette albumet likte jeg spesielt godt. Det er den sinteste av Dylans akustiske plater. Men den inneholder også øm sjelebot som "Restless Farewell".

Cookes siste album før han ble skutt ned og drept, angivelig av en motelleier i desember 1964. Cooke hadde akkurat fornyet kontrakten med RCA, og man merker at han nyter sin nyvunnede frihet både i valg av musikere og selve programmeringen av albumet. De tøffere, hardere låtene på side 1, de følsomme balladene på side 2. En formel mange har valgt både før og etter ham, fra Ray Charles til The Rolling Stones.

Fem av de 12 låtene gjorde det også brukbart som single-hits, “Another Saturday Night”, “(Ain’t That) Good News”, “Good Times”, “Tennessee Waltz” og “A Change Is Gonna Come”. Sistnevnte fikk stor betydning for borgerrettighetskampen i USA gjennom siste halvdel av 60-tallet.

Mars

The Beach Boys: “Shut Down Volume 2” (Capitol)

Min venn Juniors andre bevis på at The Beach Boys var bedre enn The Beatles: Trommesolo. Det greide ikke Ringo. Jeg var på defensiven den gang, for det var jo riktig, Ringo hadde ikke en eneste trommesolo. At Dennis Wilson var bortimot ubrukelig med stikkene, og særlig på "Denny's Drums", fikk jeg ikke med meg. Jeg likte denne LP'n. Den har mange høydepunkter - og bare noen få usle nedturer. "Fun, Fun, Fun" er strålende popmusikk, og Gud i himmelen, de Brian Wilson-balladene, "The Warmth Of The Sun" og "Don't Worry Baby"! Beatles fikk litt å henge fingrene i under den knallharde duellen i Vallerveien i 1965.

The Temptations: “Meet The Temptations” (Gordy)

Junior hadde faktisk denne også. Eller moren. Hun spilte mye Motown. Dette er Temptations' debut. Fin sak som kun består av singler. Nesten en greatest hits, bortsett fra at nesten ingen av singlen hadde vært i nærheten av å selge. Det varte en stund før Temptations tok av.

April

The Beatles: “The Beatles’ Second Album” (Capitol)

Brian Epstein og EMI var så blendet av muligheten for et gjennombrudd på det enorme og ekstremt prestisjetunge amerikanske markedet at de var villige til å la plateselskapet Capitol slippe unna med mord. Capitol hadde på sin side behandlet de første fremstøtene fra The Beatles arrogant og tilfeldig ved å avslå dem. Materialet havnet dermed for en tid hos mindre og svært uorganiserte selskaper som Vee-Jay og Swan. Capitol couldn’t care less. De regnet med at musikken aldri kom til å selge uansett. Da det store drønnet kom i januar 1964, i kjølvannet av Capitols imponerende velsmurte PR-kampanje, brøt kaoset løs.

I Capitols ideelle verden skulle The Beatles’ gjennombrudd fortone seg som en tre-trinns blitzkrieg-rakett, først singlen «I Want To Hold Your Hand», deretter LP’n «Meet The Beatles», så Ed Sullivan Show, og bang! Det ble imidlertid både BANG! og KABOOM! De hadde selvfølgelig ingen anelse om at det amerikanske tenåringsmarkedet var like sulteforet på alt The Beatles representerte som en innelåst nymfoman er på sex. Plutselig sto man overfor et pandemonium verden aldri hadde sett maken til. Begivenhetene var ute av kontroll.

Til sin tennerskjærende forbitrelse opplevde Capitol nå at de ikke hadde gullguttene for seg selv. De ble hjemsøkt av sine egne flåsete vurderinger fra 1963. Vee-Jay satt fortsatt på innspillingene fra «Please Please Me»-albumet, Swan hadde rettighetene til «She Loves You»-singlen. Og plutselig var den nøye planlagte tretrinns-raketten omgitt av rene nyttårsfyrverkeriet. Vee-Jay kastet sin versjon av «Please Please Me»-albumet («Introducing … The Beatles») ut på markedet bare en uke etter «Meet The Beatles», og så ble det spyttet ut singler med mitraljøsehastighet på Vee-Jay og på selskapets underbruk Tollie – og dessuten våknet Swans «She Loves You» til live igjen.

Ved ukeslutt 4. april 1964 okkuperte The Beatles de fem øverste plassene på Billboards Hot 100, og bare to av disse fem var på Capitol-etiketten. Selvfølgelig enormt forstyrrende for selskapets nye totrinnsrakett «Can’t Buy Me Love» og «The Beatles’ Second Album» (en utrolig misvisende tittel, man lot som om Vee-Jays «Introducing … The Beatles» ikke fantes).

Capitols jurister kjempet som løver for å stenge Vee-Jays kraner, og de klarte det også til slutt, men det tok sin tid, og skaden var allerede gjort. At The Beatles overlevde denne ekstreme overeksponeringen sier mye om kvaliteten på musikken, men kanskje like mye om et stagnert marked som skrek etter noe nytt og annerledes. The Beatles hverken lød eller så ut som noen andre, de sprutet ungdom og livsglede inn i et gammelmodig, erkereaksjonært samfunn som fortsatt bar sørgebind etter skuddene i Dallas, 22. november 1963. The Beatles var øksen som kappet trossen. The Beatles var friheten og fremtiden. Tenåringene ble en verdensmakt.

Virvaret av Vee-Jay, Tollie og Swan-utgivelser i disse vintermånedene skyldtes ene og alene at Capitol hadde skutt seg selv i foten i 1963. Men de bidro etter hvert selv også med en tett og omdiskutert utgivelsespolitikk. Selskapet ignorerte gruppens policy med nøye utporsjonerte singler og to LP’er i året. Capitol kappet ned antallet låter fra de opprinnelige britiske LP’ne, omrokkerte rekkefølgen og pakket resultatet inn i helt andre omslag med helt andre titler. Ved å redusere antall låter pr. LP og ved å inkludere singler som ikke var på de britiske LP’ne fikk de flere album ut av det samme materialet. For dem med stereo-anlegg ble det ekstra surt fordi man mikset singlekuttene fra mono til falsk stereo (det fantes ikke tilgjengelige stereomikser), og om ikke det var nok så tillot de seg også – det første året – å legge ekstra ekko på George Martins stereomikser. Det siste er særlig tydelig på «The Beatles’ Second Album».

Man kan si mye stygt om Capitols fremgangsmåte, men man må huske at hverken Epstein eller EMI forsøkte å stoppe dem.

«Meet The Beatles» var ingen katastrofe, det skal innrømmes. Faktisk snarere tvert imot. Som introduksjon til gruppen i et marked som ikke kjente dem, er albumet klart å foretrekke for den singlefrie «With The Beatles». Man fjernet alle coverlåtene bortsett fra «Till There Was You» fra den britiske originalen, beholdt alle de åtte egenkomponerte innslagene og fylte på med «I Want To Hold Your Hand», «This Boy» (B-siden i Storbritannia) og «I Saw Her Standing There» (B-siden i USA). Resultatet ble en mektig demonstrasjon av gruppens allsidighet både som opphavsmenn og utøvere. Stilmessig berørte den alle basene – fra forrykende rock’n’roll via farvesprakende gladpop til lekre ballader. Ingen grupper eller enkeltartister hadde levert maken til kvalitetsbombe i populærmusikkens historie. «Meet The Beatles» var en genistrek fra Capitol.

Hva så med oppfølgeren som dukket opp bare tre måneder senere? Vel, «The Beatles’ Second Album» er bygget rundt restlageret fra «With The Beatles», altså coverlåtene. Det er jo i utgangspunktet en svekkelse da coverlåtene hadde funksjon som fyllkalk på gruppens britiske LP’er. Men da vi samtidig vet at The Beatles aldri planket andres låter, men gikk inn i dem med respekt, høy intensitet og en enorm hunger etter å gjøre dem til sine egne, sto ikke coverlåtene noe særlig tilbake for deres egne originaler. Det handlet mer om en forflytning av tyngdepunktet. De fleste coverlåtene var gamle kjente fra deres tid som knallhardt arbeidende liveband i bl.a. Hamburg. De kunne låtene ut og inn. «Twist And Shout» fra debutalbumet er for eksempel spilt inn live, og det er første tagning.

Når The Beatles spilte coverlåter fremsto de altså mye nærmere den rock’n’rollen de var flasket opp med enn når de utarbeidet sine egne låter i det som skulle bli deres laboratorium, platestudioet. Ergo kan man si at deres best løste coverinnspillinger gir det mest autentiske bildet av hvordan de låt før de ble allemannseie og ikke kunne vise seg på åpen gate. Det er en smittende jubel og rå kraft i innspillingene som er umulig å motstå.

«The Beatles’ Second Album» er altså egentlig ikke så dumt som man kunne fryktet. Igjen har Capitol, sikkert ikke tilsiktet, gjort en smart manøver. Albumet skiller seg tydelig fra «Meet The Beatles», det presenterer i langt større grad rockebandet The Beatles. Det er ingen hvileskjær her, ingen McCartney-ballader. Tidvis går det så forrykende for seg at man får lyst til å bælme brennevin og riste på snabelskapet. «The Beatles’ Second Album» er en farligere plate enn «Meet The Beatles», her får endelig den amerikanske foreldregenerasjonen sine bange anelser bekreftet: De høflige engelske guttene med den rare aksenten er bare en sjarmerende fasade, i virkeligheten er de en bande primitive kåtinger som er kommet for å ta døtrene deres, døtre som det er blitt umulige å snakke til og som tisser i buksene sine bare de ser snurten av det firehodede trollet på TV.

Ti sekunder inn i «Long Tall Sally» (som var en ny innspilling, ikke utgitt i Europa ennå) begynte en og annen far å lade revolveren. The Beatles omgjør Little Richards allerede rystende suggestive lurverier til et skamløst raut etter fitte, og det plassert i et komp så vilt, så forrykende, så brennende, så på grensen til å gå av hengslene at innspillingen står igjen som den definitive definisjonen av pubertetens forplantningsrus. Og dette sunget av den samme mannen som smilte kokett til TV-Amerika og sukket «Till There Was You». Beatles farlige? You bet! The Rolling Stones var ikke i nærheten engang. Sleng også John Lennons like testosteron-omtåkede rop etter penger og frihet i «Money» i potten, og les mellom linjene. Han er ute etter fitte, han også.

Felles for de to nevnte innspillingene er at de ikke bare overgår, men omdefinerer originalene. Det må ha kommet som et sjokk på amerikanerne at gruppen ikke bare leverte en egenproduksjon de ikke hadde hørt maken til, men også tuklet med deres eget arvesølv og gjorde det farligere. Det stoppet ikke med de nevnte eksemplene heller. Deres tolkning av Smokey Robinsons «You Really Got A Hold On Me» var så fremragende at opphavsmannen omtalte den med en blanding av beundring og begeistring. Folk er mer delt i vurderingen av «Please Mr. Postman». I Marvelettes’ hender et av de ypperste eksemplene på tidlig 60-talls jentegruppe-pop. The Beatles blåste låten opp til et formidabelt ekkokammer av lyd i Phil Spectors nabolag, call-response koringen vasker som brottsjøer av jamrende hysteri over en usedvanlig oppkavet John Lennon som styrer rabalderet med stemmebånd av stål. «Please Mr. Postman» er en vanvittig smittende jubelinnspilling, den eksploderer gjennom høyttalerne og slakker ikke av et sekund før det er over. John Lennon virker ikke det spor lei seg over brevet han aldri får, tvert imot, han bobler over av triumferende fryd. Beatles’ beste coverlåt etter «Twist And Shout». Og tenke seg til at den endte som B-side på «Roll Over Beethoven» i Norge (og Canada)!

Nevnte «Roll Over Beethoven» danker ikke ut Berrys original, men den er bedre produsert, har noe av den samme lydfloden som «Please Mr. Postman» og omgjør opphavsmannens feiring av rock’n’rollen til en solid og oppdatert manifestasjon av den nye bekymringsløse og livsbejaende tenåringspopen. At George beholder sin Liverpool-dialekt øker innspillingens egenart. Samme George får den tvilsomme æren av å dra gruppen gjennom den egentlig teite og middelmådige «Devil In Her Heart». Albumets eneste svake innslag. Hvorfor de valgte å bruke tid på denne marginale Donays-innspillingen er fortsatt et mysterium.

Som man ser er det såkalte «fyllkalket» fra «With The Beatles» (pluss «Long Tall Sally») i virkeligheten en triumfferd tvers igjennom amerikanernes egen bakhave. Høyt oppe, tidvis eksplosivt, temposterkt, forrykende. Det skulle noe til å matche dette. Gruppen gjorde det utmerket på den britiske «With The Beatles», men Capitol kunne jo ikke bruke de låtene (de befant seg jo allerede på «Meet The Beatles»), så de måtte gjøre noen grep. Ved å gå for låter med noe av det samme trøkket som preger coverlåtene oppnådde Capitol å skape et album med et helt annet fokus enn nevnte «With The Beatles» som formidlet frisk allsidighet og sprudlende variasjon. «The Beatles’ Second Album» holder skarpere fokus på røttene, det amerikanske utgangspunktet, coverlåtene har altså en helt annen og tydelig betonet funksjon, de styrer opplevelsen også fordi de er i flertall. Capitol skapte altså en LP som uten at de var klar over det endte som en ypperlig feiring av gruppens musikalske røtter, både 50-talls rocken og den noe ferskere sorte soulpop’en som særlig ble skapt av det Detroit-baserte Motown-selskapet.

Man kan selvfølgelig innvende at «She Loves You», «Thank You Girl» og «I’ll Get You» er mer ultra-Beatles enn rock’n’roll og Motown. Førstnevnte har imidlertid et driv som ikke står tilbake for «Please Mr. Postman», og de to sistnevnte har mange sorte jentegruppe-gener selv om de ikke er like iørefallende som på coverlåtene. De medvirker dessuten til å løse opp helhetsinntrykket og gi sluttresultatet The Beatles’ umiskjennelige fingeravtrykk. Den tostemte «I’ll Get You» er et fantastisk sjarmtroll og et av de første eksemplene på hvor godt sangerne John og Paul passet sammen. Du hører at de liker lyden av hverandres stemmer. Å kunne gjemme noe slikt på en single B-side vitner om luksus. Man kan ikke holde mot Capitol at de klasket den inn på en LP.

De to siste originalene er to usedvanlig skarpe Lennon-vinnere, «I Call Your Name» (en ny innspilling, ikke utgitt i Europa ennå) og «You Can’t Do That» (B-siden på den da ferske «Can’t Buy Me Love»). Ingen av dem utløser tanker om 50-tall eller Motown, snarere er de tidlige eksempler på det man senere skulle kalle rock (i motsetning til pop). De er harde, de holder et brutalt driv, gitarene har en skarp og kimende klang og Lennon styrer dem med denne unike stemmen som gjorde ham til den beste rock’n’roll-vokalisten verden har hørt. De peker begge fremover, hver på sin måte, og har et fellestrekk i selve grunnkompet. «I Call Your Name» leverer et av de første eksemplene på hvit ska i broen hvor taktmarkeringene plutselig veksler fra onbeat til offbeat. Hør selv. Lennon var umåtelig stolt av denne detaljen i senere intervjuer. «You Can’t Do That» er på sin side hard og kompromissløs med en aggressiv og maktsyk Lennon-tekst sydende full av sjalusi og trusler. Dette var ikke noe holde i hånden dill-dall, dette var ekte saker, og det blåste bakoversveis på lytteren. Godt hjulpet av sveiseflammen av et kor og en gitarsolo som kunne åpnet hermetikkbokser. Det er en sterkere låt enn Pauls «Can’t Buy Me Love», men den var nok for virkelig og sinna til at man våget A-side status.

Disse to låtene er sammen med «Long Tall Sally», «Money» og «Please Mr. Postman» albumets nøkkelkutt. Man får rockebandet The Beatles midt i trynet. Det er hardt, det er fartsfylt, det er fordømt godt arrangert og spilt, og det får konkurrentene til å forsvinne i bakspeilet.

Stereo-utgaven av albumet er interessant. Capitol smurte godt med ekko på alle kuttene som de hadde ekte stereomikser til. Det blåser opp sounden på låtene ytterligere. Jeg vil absolutt ikke si at det forbedrer lytteropplevelsen. Men jeg synes likevel det er ganske stilig og veldig fascinerende. Verre er det med single-kuttene som de ikke hadde stereomastere til, altså «I’ll Get You» og «She Loves You», som blir utsatt for grusom falsk stereo, diskant i den ene kanalen, bass i den andre og en lett forsinkelse mellom signalene. «Thank You Girl» fremstår i en unik stereomiks med ekstra munnspillstrofer.

Monoversjonen har også noen unike innslag da flere av stereomiksene med ekko ble klappet sammen fra to til én kanal, og dermed oppsto «nye» monomikser som skilte seg fra de britiske originalene.

Min dom over denne bastarden er at den faktisk, akkurat som «Meet The Beatles», er verdt å ha. Den spiller vanvittig godt, og de to albumene utfyller hverandre, de forteller to sider av den samme historien. Dessuten hadde albumet kjempemange bilder av gruppen på forsiden, noe jeg definitivt syntes var stilig da jeg lånte albumet av min amerikanske venn og nabo i Bærum, Junior, afroamerikaneren som likte The Beach Boys.

Tysk samler som i høyeste grad gjorde seg bemerket i Norge. Det var et cover man vanskelig klarte å bla forbi. Lekker montasje mot fristende rødt. På min ønskeliste julen 1964 hadde den en solid 3. plass etter “A Hard Day’s Night” og “Beatles For Sale”. Selvfølgelig fikk jeg ingen av dem. LP’er var langt utenfor budsjettene til foreldre og besteforeldre. Men begjæret kunne ingen ta fra meg, og som jeg hungret etter dette albumet!

Det er slett ingen dårlig samling.

She Loves You/Thank You Girl/From Me To You/I'll Get You/I Want To Hold Your Hand/Hold Me Tight

Can't Buy Me Love/You Can't Do That/Roll Over Beethoven/Till There Was You/Money/Please Mister Postman

Her kombineres 7 single-utgivelser som pr. april 1964 ikke fantes på LP i England (inkludert den veldig ferske “Can’t Buy Me Love” / “You Can’t Do That”) og fem vinnere fra “With The Beatles” Et kraftfullt og enormt medrivende program som holder pumpen gående fra start til mål.

Albumet skulle vise seg å være kjekt å ha i mange år. Av de 7 “vriene” singlekuttene, kom to ganske snart på “A Hard Day’s Night”, men “I Want To Hold You’r Hand”, “She Loves You” og “From Me To You” holdt seg unna det store formatet helt til desember 1966. Og “I’ll Get You” og “Thank You Girl” måtte vente på sin LP-tur helt til “Raritiers” kom i 1978.

Med andre ord, uinnviede skvatt gjerne til når man spilte dette albumet. “Jøss er den på LP?” Ja, de skvatt fortsatt helt til vi nærmet oss 80-tallet.

En plate som ga sin eier gleder i mange lag. Jeg ønsker meg den fortsatt til jul.

The Rolling Stones: “The Rolling Stones” (Decca)

Listen over tidenes sterkeste LP-debuter inneholder alltid «The Rolling Stones». Ikke sjelden rangeres den aller øverst. Man må se albumet i forhold til sin samtid. Hva hadde det å bryne seg på? Svaret i april 1964 var: Bortsett fra The Beatles, ingen ting. Samtidspopen på LP-listen (som ble toppet av fem måneder gamle «With The Beatles» den dagen «The Rolling Stones» kom ut) var representert ved pyntelig merseybeat fra The Searchers, Freddie & The Dreamers, Gerry & The Pacemakers og The Hollies - pluss Tottenham-lyden til Dave Clark Five. Avstanden mellom disse og «With The Beatles» kunne måles i kontinenter. 22. april debuterte «The Rolling Stones» på 1. plass.

En ny gjeng var flyttet inn, ikke bare på samme kontinent, men i samme by og samme gate, og nå gjorde de umiddelbart krav på naboeiendommen. Rivaliseringen og vennskapet mellom de to gruppene begynte vel omtrent her.

Beatles innførte attitude med «With The Beatles»-coveret. Fire gravalvorlige, unge ansikter i kornet sort/hvitt glodde voksengenerasjonen bistert i trynet fra LP-reolene i musikkforretningene. Ja, for det var først og fremst voksne som hadde noe der å gjøre. De hadde råd. For tenåringer flest var formatet noe man snakket svært lavt om og bare våget tenke på når det var bursdag eller jul.

Arbeiderbladet kunne 25. januar 1964 fortelle at det var blitt solgt 1000 LP-plater og 25 000 singleplater med The Beatles de tre første ukene av 1964. Avisen mente at dette viste at Beatles-feberen hadde nådd Norge med full styrke. Gruppens debut-LP, «Please Please Me», solgte 100 eksemplarer i Norge i løpet av åtte måneder (april-november) i 1963, mens salget eksploderte etter at gruppen ble vist på TV i desember, og pr. 25. januar var totalsalget oppe i svimlende 200 eksemplarer. 200 mennesker i et land med snaut 3,7 millioner innbyggere hadde altså sikret seg «Please Please Me». Feber!

«With The Beatles», som kom 16. desember 1963 til Norge, hadde passert hele 800 solgte eksemplarer. Ville tilstander. Eller egentlig, utrolig beskjedent. Det var så få som kjøpte pop-LP’er at de ikke ville klart å fylle opp en vennskapsgruppe på Facebook engang. Man kunne kjent dem ved navn.

I England var forholdene noe annerledes, men ikke mye. Det bodde flere mennesker der. Det hjalp, selvfølgelig. Og popmusikk tilhørte, med Beatles’ inntreden og dominoeffekten det utløste, den nasjonale stolthet. Ergo vil jeg tro at foreldre lot seg overtale noe lettere i England enn i Norge. Mange av mine naboer hadde ikke platespiller.

Uansett, i dette vannskillet da The Beatles erobret USA og oppfant tenåringene, tilsynelatende i en håndvending, fra nitrist spilleengasjement i Paris, til verdenssensasjoner og kongene av Ed Sullivan Show, slet Rolling Stones landeveiens svært lite glamorøse tredemølle - fra by til by, sove-kan-dere-gjøre-i-bilen, 40 konserter på to måneder, i gamle UK. Den samme ferden som Beatles hadde reist året før. Og trikset funket nok en gang. Stones var i ferd med å vokse seg større enn virkeligheten i tenåringshjertene. Det gjorde ikke noe at Andrew utarbeidet den perfekte anti-image, de fire glade og høflige moppehodenes rake motsetning, «Ville du latt din datter gifte seg med en rolling stone?».

Det var sånt som gutter likte. Rolling Stones i rollen som bråkmakere, våre bråkmakere, de ga faan, de leverte støy og opprør. Foreldre snakket nedsettende om dem ved middagsbordet. Saker.

Sett fra 2024, forestiller vel egentlig bildene av gruppen fra denne tiden fem litt slitne unggutter i ganske pene klær. Ikke like dresser, men pent kledt til bøller å være. Selv opprørere gikk altså i dress i 1964. Du kunne endog risikere å se dem med slips.

Midt i konsert-maraton-kjøret presterte The Rolling Stones å spille inn sin første LP. De smatt innom Regent når de greide å finne tid. Tre låter tidlig i januar, seks rundt månedsskiftet og tre like etter. De fikk også spilt inn «Not Fade Away».

Med Oldham ved spakene sier det seg selv at veien ble til mens de gikk. Men de hadde begynt å finne ut av det sammen, selv om løsningene varierer nærmest fra låt til låt, og balansen ikke akkurat er av George Martin-kvalitet. Det gjør ikke noe. Det er nettopp den uvørne, improviserte omgangen med studioteknologien som er med på å skape den tidlige Rolling Stones-sounden. Frynsete, i overkant diskantdominert; målt mot originalene fremstår de som bråkjekke oppkomlinger. Bortsett fra at de færreste hadde hørt originalene. Den amerikanske kulturarven lå nede for telling, og mange av de nå så legendariske opphavsmennene var glemt og stuet vekk.

Beatles åpnet boksen ved å inkludere en håndfull coverinnspillinger på de tidligste LP’ne, men de utgjorde et klart mindretall, Lennon/McCartney-låtene dominerte. Beatles var selvgående. Stones var ikke det. Ikke ennå, selv om Oldham allerede oppildnet Mick og Keith til å skrive. De første spede forsøkene dukket opp på baksidene av singlene, og nå på debut-LP’n. Men rhythm & blues-puritaneren Brian Jones var fortsatt gruppens styrmann, og ingen utfordret ham på det. Foreløpig. De elsket musikken, og de hadde en ganske omfattende platesamling å hente låter fra.

Det var Chuck Berry («Carol», #18, 1958 og «Route 66», fra LP 1961), Bo Diddley («Mona», single 1957), Marvin Gaye («Can I Get A Witness», #22, 1963), Rufus Thomas («Walking The Dog», #10, 1963), Muddy Waters («I Just Want To Make Love To You», single 1954), Slim Harpo («I’m A King Bee», single 1957), Gene Allison («You Can Make It If You Try», #36, 1957) og Jimmy Reed («Honest I Do», #32, 1957). Tallene i parentes angir Billboard-plassering og utgivelsesår.

For opphavsmennene lød sikkert Stones-versjonene både klønete og kunstige, hvem trodde disse hvite middelklassebritene at de var, hva visste de om the blues? Men oppfatningen forandret seg raskt senere på året da sjekkene begynte å dette ned i postkassene deres. Og så kom også respekten. De hvite oppkomlingene ble drevet av en oppriktig kjærlighet til musikken. Det ble tydeliggjort da de valgte Chess i Chicago som et av sine foretrukne studioer i de neste årene. Beatles holdt seg i London. Rolling Stones oppsøkte røttene.

«The Rolling Stones» ble utgitt 17. april 1964. Fem dager senere dundret den rett inn på 1. plass på den britiske LP-listen. 26. april opptrådte de på den årlige Poll-konserten til New Musical Express på Empire Pool, Wembley – og her delte de scene med bl.a. The Beatles. Det må ha smakt ekstra godt at LP’n deres nettopp hadde sparket «With The Beatles» ned fra 1. plassen. De nye guttene i nabolaget var de nye sjefene.

Og de hadde ikke bare senket «With The Beatles», men også gitt den en på trynet. For om Beatles formidlet attitude på det coveret, så gjorde Rolling Stones det ganger ti med sitt håndkolorerte, dystermørke portrett av fem skulende punks i halvfigur, halvt bortvendt, uten annen skrift til forklaring enn Decca-logoen øverst til høyre. «Are you talkin’ to me?», 1964-versjonen.

Platen åpner lovende med en taktfast veiangivelse fra det forjettede land, «Route 66», Chuck Berry-varianten. Her som mange andre steder på albumet, integreres håndklapp som en viktig del av perkusjonen, et jagende krydderdryss over Charlies presise pumpeverk. Helt utmerket åpning, selv om jeg synes de fikser Berry enda bedre på side 2 med «Carol». Også den drevet frem av håndklapp og to-gitars-attack, men med høyere tempo, og en tekst som Mick nok føler seg mer hjemme i. Keith får brukt alle sine Berry-manøvrer, det grenser mot posering, men gudhjelpe som han slipper unna med det. Samtidig er samspillet mellom Charlie og Bill eksellent. Dette kunne vært en single.

Gruppen lyder best i de roligere låtene. Kanskje fordi Oldham har færre elementer å holde styr på, hva vet jeg, men det virker mer organisk, det puster. Som i Jimmy Reeds «Honest I Do» hvor Charlie skinner med gode kombinasjoner som inkluderer både tom-tom og en dusj av lett overstyrt cymbal. Gruppens signaturmunnspill (også et integrert element i dette albumets lydbilde) takles muligens av Mick her, enkle støt og klagende toner badet i bakveggs-ekko. Lekkert.

Gene Allison gjør «You Can Make It If You Try» til en oppbyggelig hymne med disse trøstens ord:

If your baby treats you wrong

Don't go around singing the blues

Remember, my friend everybody can't win

Somebody, somebody's got to lose

I den grad det er noen trøst. Allisons stemme hjelper i hvert fall. I Stones’ versjon er det ikke mye trøst å hente. De akustiske tvillinggitarene funker fint i låten, men Mick kommer farlig nær parodien i den siterte broen, noe som sha-la-la-la-koret ikke akkurat bidrar til å dempe. Ian Stewarts orgel smaker av vekkelsesmøte, særlig i avslutningen. Kanskje de kødder.

Albumets «hit» er selvfølgelig «Tell Me», den første Jagger/Richards-komposisjonen i gruppens sangbok, og et åpenbart forsøk på å være Beatles. Ikke noe dårlig forsøk heller. Flott sunget av Mick med en karakteristisk, høytgående Keith som annenstemme, masse romklang og fet 12 strengs akustisk gir innspillingen dybde; deilig jingel jangle-solo fra Brian på elgitar, og en «Ringo»-tamburin snapper etter deg så du må dukke. Refrenget er svakere enn versene, men usedvanlig fengende, så de slipper unna med det selv om låten varer i fire minutter. Den kappes ned til to og et halvt da den gis ut på single i USA (og Norge).

Mick Jagger uttalte til Rolling Stone i oktober 1968:

- So you could say that we did blues to turn people on, but why they should be turned on by us is unbelievably stupid. I mean what’s the point in listening to us doing “I’m A King Bee” when you can listen to Slim Harpo doing it?

En prisverdig uttalelse. Og også ganske oppsummerende om The Rolling Stones’ første album. De gjør en helt OK versjon av «I’m A King Bee», for å ta den, med bass-vipp og det hele, men de er ikke i nærheten av å redefinere Slim Harpo. Hans versjon er så mange ganger sterkere.

Til gruppens forsvar kommer jo det faktum at svært få kjente til Slim Harpo på den tiden. Ifølge Keith Richards sto selveste Muddy Waters på en stige og malte taket da Stones entret Chess Studios i Chicago for første gang. Blues var ikke hipt.

Rolling Stones (og mange andre britiske band midt på 60-tallet) gjorde folk oppmerksomme på musikken - og artistene som hadde skapt den. Disse britene (og irene) tilhørte en liten smakselite av nerder som holdt hjulene i gang under buken på den etablerte musikkindustrien som hadde pælmet rock’n’rollen og rhythm & bluesen på dynga til fordel for sanggutter og sangpiker med hvite smil og ganske fine gåbort-klær. De lignet ikke det spor på Slim Harpo, Muddy Waters eller Chuck Berry (som hadde fått ødelagt karrieren sin og sonet et og et halvt år i fengsel).

«The Rolling Stones» var altså ikke bare et debut-album. Det var payback time, og en krigserklæring.

Og da får det også flere dimensjoner, og er lettere å plassere i sin sammenheng. At de tok med to ferske USA-hits fra 1963 i «Can I Get A Witness» og «Walking The Dog» må tolkes som et forsøk på å plugge Motowns Marvin Gaye og Stax’ Rufus Thomas i England. To oppegående plateselskaper i full vigør, og med mye på gang.

Muddy Waters gjorde «I Just Want To Make Love To You» til en doven og dunkel delta-blues. Stones fyker løs på låten og søler det skikkelig til. Det er full gass og utrolig mye skrammel. Nesten ubehagelig for øret var det ikke for Brian Jones forrykende behandling av munnspillet. For meg LP’ns klart svakeste spor.

«Mona» utmerker seg vel mest for det tette, rytmiske samspillet mellom Brian og Keith. Men de kunne gjøre Bo Diddley enda bedre, noe de viste med hiten «Not Fade Away» som snek seg til åpne den amerikanske versjonen av albumet, slik at «Mona» ble satt på vent (den dukket først opp på 1965-albumet «Rolling Stones Now!» i USA).

Gruppens egne bidrag utover «Tell Me» er party-kjenningen «Little By Little» fra baksiden av «Not Fade Away», og instrumentalen «Now I’ve Got A Witness» som er et inspirert stykke studioboogie med Gene Pitney på piano, Ian Stewart på orgel, Keith Richards på Chuck Berry og Brian Jones på guddommelig munnspill.

LP-formatet ble erobret av The Beatles i 1963 med to album som ble stående helt uten konkurranse. Inntil «The Rolling Stones» kom rekende og redefinerte markedet. Dette albumet ble avgjørende for den videre utviklingen i britisk rock. Å konkurrere med The Beatles på Beatles’ premisser var bare å glemme. Lennon/McCartney-fenomenet var et once in a lifetime, og gruppens samspill med George Martin og den ubegrensede tilgangen til EMI-studioene i Abbey Road skapte noe helt unikt. Du kunne ikke konkurrere med det.

Rolling Stones forsøkte sjelden å gjøre det. De hadde funnet sin vei. Og det var en vei som det var mer fristende å følge fordi den forutsatte ikke at du hadde genier med på laget. Bare god smak, en viss musikalsk begavelse og evnen til å finne individuelle løsninger. Debut-LP’ne til The Kinks, Manfred Mann og The Animals som kom i siste halvdel av 1964, sto mer i gjeld til The Rolling Stones enn til noe av The Beatles. Som influensere har de hatt like stor betydning som The Beatles, om ikke større.

Og det begynte her.

(Hentet fra boken “Da verden kom til Sjølyst - den norske stonesboken”)

Dusty Springfield: “A Girl Called Dusty” (Philips)

Et kraftfullt og mektig start på solokarrieren til Storbritannias fremste kvinnelige vokalist. Hun var hvit som sne, men sang sortere enn Memphis. Dusty kunne veksle mellom det lekne og det såre så elegant at man ble litt andpusten, og hun kunne trå til i låter og arrangementer for de store anledninger, følelsesutladninger servert med en kraft, og en sikkerhet som fikk Aretha til å lytte. Dusty var hele pakken.

“A Girl Called Dusty” var en strålende debut. Den reduserer hennes samtidige britiske søstre Cilla Black, Sandie Shaw, Petula Clark og Lulu, som hadde ganske likt repertoar, til ubetydeligheter. Anbefaler deg å lete etter originalutgivelsen på vinyl, da det har vært mye surr med nyutgivelsene både på CD og vinyl. De originale flersporsbåndene er tapt, og det er derfor blitt gjort rare forsøk på å rekonstruere og nyredigere ved å benytte alternative opptak.

Juni

The Beatles: “A Hard Day’s Night” (United Artists)

USA var litt tidligere ute enn resten av verden med musikken fra "A Hard Day's Night". De valgte et annerledes (men ganske tøft) cover, barberte ned antallet Beatles-innspillinger fra 13 til 8 og spedde på med en håndfull orkesterinstrumentaler fra George Martin Orchestra.

Det holder selvfølgelig ikke mot den britiske originalen, men det er litt gøy å få en annerledes rekkefølge, og "Ringo's Theme" er dessuten en nesten-klassiker. «A Hard Day's Night»-sommeren begynte altså i juni for de heldige amerikanerne.

Som vi ser av innholdet var «I’ll Cry Instead» fortsatt tiltenkt plass i filmen, uvisst hvor, for «Can’t Buy Me Love» hadde allerede lagt beslag på scenen «I’ll Cry Instead» skulle akkompagnert: Gruppens stumfilm-ablegøyer på en diger plen. Interessant og annerledes rekkefølge på låtene også for alle oss som vokste opp med den britiske versjonen.

Merkelig at United Artists fikk slippe albumet så tidlig. Filmen hadde ikke premiere i USA før 11. august. I England slapp man film (6. juli) og plate (10. juli) - i samme uke i hvert fall.

Den amerikanske stereoversjonen bør man passe seg for: samtlige Beatles-innspillinger er i falsk stereo. Plateselskapet gadd altså ikke en gang vente på stereotapene fra England, men lagde sin egen grufulle versjon fra monotapen. Orkesteropptakene til George Martin, derimot, er i ekte stereo.

Det store salgsagnet (i tillegg til stilig cover og "Ringo's Theme") er selvfølgelig langversjonen av "I'll Cry Instead". Den er 20 sekunder lenger enn den britiske miksen som ble gjort drøyt to uker senere. Den unike amerikanske monomiksen inkluderer et fjerde vers.

Juli

The Beatles: “A Hard Day’s Night” (Parlophone)

Uansett hvor store de allerede var, det er her, med Rickenbacker-akkorden som åpner sangen, LP'n og filmen "A Hard Day's Night" at The Beatles ble guder. Akkorden ringer det virkelige 60-tallet inn. Alt du har hørt, lest, sett om og av de frydefulle, swingin' sixties starter her.

Låten akkorden introduserer er i seg selv et jubelbrus fra gudene. Rommet fylles av så mye lyd at du beruses, det er en hard, metallisk og kimende lyd som støtes fremover, fremover uten så mye som å trekke pusten, en effekt som styrkes av at Paul overtar stafettpinnen i hver bro før Lennons stemme har fått tid til å forstumme, videre, videre over et tett, markert trommekomp utvidet med perkusjonselementer som får underlaget til å krible. Når "A Hard Day's Night" (låten) sjekker ut på Harrisons fadende Rickenbacker, er du utmattet og lykkelig.

Jeg tror det er vanskelig å skjønne hvordan det første møtet med dette vindunderet var der og da, i juli 1964. Jeg var vektløst glad, grenseløst oppstemt, jeg trodde alt var mulig.

Og da du ble invitert inn i eventyret og fikk se disse fire skikkelsene få liv og bevege seg over lerretet mens kinosalen eksploderte i jentehyl og hamrende tenåringsføtter, fyltes du av en underlig stolthet og et lykkegrøss av en annen verden. Der var de. The Beatles. Musketerene. De var våre. De snakket, de lo, de var sammen mot verden. Man studerte mimikken deres, måten de gikk, satt og sto. Og aller mest satt man med tindrende øyne og hellig ærefrykt og nøt hvert sekund når de sto der, mens kameraene zoomet inn og ut, og spilte musikk som ingen andre hadde skapt maken til tidligere.

Jeg var så heldig at jeg fikk billett til premieren på Sentrum kino i Oslo. Jeg glemmer det aldri. En ny tid begynte i det kinosetet.

Å filme dette i sort/hvitt var en genistrek. Den er et like sterkt argument for sort/hvitt-filmens overlegenhet som "Casablanca" og "Citizen Kane".

Sjekk hvordan LP-coverets kvadratiske sort/hvitt-portretter trekker blikket mot seg. Det er en av de mest virkningsfulle covere som er laget.

Amerikanerne hadde allerede fått soundtrack-albumet i juni. Men det inneholdt bare åtte av låtene. Resten var George Martin-instrumentaler. Dette var den virkelige pakken. 13 låter, for første og eneste gang et Beatles-album hvor samtlige låter var signert Lennon/McCartney. Ringo fikk ingen sang. Den de hadde spilt inn, "Matchbox", var en Carl Perkins-cover og passet ikke inn - den ble henvist til EP'n "Long Tall Sally" i stedet.

Nesten alle de 13 kuttene er klasselåter. Overveldende livsglade, stinne av 12 strengs Rickenbacker (Roger McGuinn bygget en hel karriere på gitarklangen i "A Hard Day's Night"-filmen), tette sangharmonier som omsluttet vokalisten så de nesten ble ett, klok bruk av akustiske gitarer som ga de skarpe og ofte ganske hardtslående låtene et luftig preg. Beatles er så til de grader et gitarband her, og duverden hvor mye de får ut av det.

Lennons stemme er toneangivende, han skrev også de fleste av låtene. Det inkluderer tittelkuttet, den refrengløse, herlig gyngende og blide "I Should Have Known Better" drevet av Lennons signaturmunnspill, den ganske avanserte og blendende vakre "If I Fell" (John og Pauls tostemte sang her er simpelthen guddommelig) – med en egen fortale som intro (et grep Lennon også brukte på «Do You Want To Know A Secret»), den på grensen til å revne overproduserte "Tell Me Why" som svinger vanvittig, country-visen "I'll Cry Instead", suverene "Any Time At All" (kunne og burde vært en single), den nesten smertefullt harde "You Can't Do That" og dens bror «When I Get Home» - og ikke minst den akustiske LP-avslutteren "I'll Be Back" (nok en vidunderlig runde med tostemt John og Paul).

Det er utvilsomt Johns LP, selv om Pauls bidrag til låtene hans ikke kan overvurderes.

Paul McCartney, kongen av middle eights allerede i 1964, leverer to bunnsolide eksempler i "Things We Said Today" og "Any Time At All" (pianoakkord-soloen i sistnevnte, egentlig broen som de aldri fikk tid til å tekste, gjør hele låten), og har helt sikkert en hånd med i alle de andre fremragende broene i resten av albumet også. Dessuten styrer han utvilsomt låtenes sangharmonier.

Og om Paul leverer få låter, så viser til gjengjeld de han leverer at han nå er makkerens likemann. "Things We Said Today" med sin rappe håndledd-teknikk over strengene, er der oppe blant The Beatles beste innspillinger - det var faktisk meningen at den skulle dele A-side status med "A Hard Day's Night". "And I Love" er et stykke følsom og usedvanlig vakker McCartney, med en nydelig akustisk solo fra Harrison. Og "Can't Buy Me Love" var ikke bare allerede en kjempehit, men også den første av gruppens single A-sider som var skrevet av en beatle alene.

Om "A Hard Day's Night" ikke er det beste Beatles-albumet, så er det i hvert fall topp 3 og definitivt det mest perfekte. Hver gang jeg setter det på, løftes jeg inn i den lyse, glade optimismen som fylte meg i 1964. Det finnes ikke noe bedre enn den halvtimen med The Beatles. Og filmen har jeg sett over hundre ganger.

(Fra boken "Beatles og jeg")

***Lanseringsannonsen:*** *Man hadde ikke engang bestemt seg for farvevalget på coveret da annonsen ble levert inn. Hvite billedrammer? Særlig.*

Hastverksplaten

Interessant. Bare uker før albumet skulle ut, var man fortsatt ikke enige om hva "A Hard Day's Night" skulle inneholde. 12. juni så albumet omtrent slik ut:

Side 1:

A Hard Day's Night / I Should Have Known Better / If I Fell / I'm Happy Just To Dance With You / And I Love Her / Tell Me Why / I'll Cry Instead

Dette var de syv låtene innspilt spesielt for filmen. Men regissør Richard Lester syntes ikke "I'll Cry Instead" funket til scenen hvor gruppen løper rundt og tøyser ute på en gresslette, så "Can't Buy Me Love" ble tauet inn. Ergo måtte den med på LP'n også.

Side 2:

Can't Buy Me Love / I Wanna Be Your Man / Don't Bother Me / All My Loving / She Loves You

Så sent som 12. juni 1964, nøyaktig fire uker før offisiell utgivelse, var dette albumet som skulle slippes løs på Europa (amerikanerne fikk sin egen variant). Mulig at "I'll Cry Instead" ville blitt flyttet over på side 2, ellers ville den siden blitt veldig kortspilt.

En uke senere ble beslutningen omgjort. Fire av de fem tidligere utgitte låtene var nå fjernet og erstattet av fire låter gruppen angivelig hadde spilte inn "spesielt for dette albumet". Gjorde de en plutselig panikkøkt i ett eller annet studio i Australia i uken som gikk? Slett ikke. De fire sangene det dreide seg om, "I'll Be Back", "Any Time At All", "When I Get Home" og "Things We Said Today", ble spilt inn 1. og 2. juni, et par dager før turné-start (og like før Ringo ble innlagt på sykehus med høy feber og hovne mandler). Man var altså fullt på det rene med deres eksistens 12. juni, men valgte da likevel å ignorere dem til fordel for de allerede utgitte 1963-oldiesene på side 2.

Fredag 19. juni var det bare én "oldie" igjen - i den grad man kunne kalle den fortsatt ganske ferske singlen "Can't Buy Me Love", for en oldie. Da man ønsket å legge alle de syv "soundtrack"-låtene (som nå inkluderte "Can't Buy Me Love", men ikke "I'll Cry Instead") på side 1, ble det jobbet hektisk for å fylle opp den kortspilte side 2 som bare talte fem låter.

Beatles-LP'er inneholdt vanligvis 14 låter. Man var to låter "short". Lageret ble i praksis tømt da de ga ut "Long Tall Sally"-EP’n på nettopp denne fredagen, 19. juni. Tre uker til utgivelse, og full krise. George Martin innså at det ikke kunne bli noen 14. låt. Men han fant den 13. - “You Can’t Do That”, B-siden på "“Can’t Buy Me Love"“; den hadde ikke vært på LP før. Floken løst. På sett og vis.

Så dårlig planlagt var altså en av populærmusikkens friskeste og mest innflytelsesrike LP-plater. (Bare "Let It Be" har en mer surrete forhistorie.)

De kunne nådd 14 låter med "I Call Your Name", om de ikke hadde plassert den på nevnte "Long Tall Sally"-EP. Men det ville ikke vært smart. Låten er så lik sine Lennon-brødre "You Can't Do That" og "When I Get Home", at den ville svekket snarere enn styrket programmeringen. Det ville blitt for likt.

Albumet mangler en Ringo-låt, men "Matchbox" (som også er på nevnte EP) kom ikke på tale, det er en svak innspilling, den passer ikke inn, og det er dessuten en cover. John og Paul var hissige på at albumet skulle være en samling Lennon/McCartney-originaler.

Derfor har altså det ikoniske albumet kun 13 låter, hvorav to allerede hadde vært ute på single (stikk i strid med den standard de satte med "With The Beatles", og som de bevisst fulgte i årene som kom).

Men for et album det ble!

***Ikonisk:*** *Hvem skulle tro at dette ikoniske mesterverket ble sammenrasket i all hast?*

The Beach Boys: “All Summer Long” (Capitol)

Om ikke annet så er dette en utmerket sommerplate, hvilket tittel og cover ikke akkurat forsøker å skjule. Beach Boys er fortsatt popmusikkens svar på collegefilmer fra California, men man mer enn aner Brian Wilsons produksjonsklo i flere av kuttene.

Tematisk dreier det seg hvite middelklassegutter som sliter med å få skikkelig drag på de søte damene som ligger og bruner seg på stranden i bikiniene sine. Guttene slår tiden i hjel med bilkjøring på stripa, noen har fått seg en liten Honda motorsykkel, som er ganske kult, de heldige drar på drive-in kino med en snuppe, og ellers er det smurt vemod og lengsler med brede strøk over hele stasen, hvilket gir albumet betydelig mer substans enn tekstene ville gitt inntrykk av om de var revet løs fra musikken.

Brian Wilson er bare 22 år gammel, men maler musikalske bilder som signaliserer tung livsvisdom og lengsel tilbake til en mytifisert, ungdommelig uskyld. Allerede i 1964 skriver han en nostalgisk hyllest til rock'n'roll-kulturen som egentlig ikke ligger mer en et kvarter eller så tilbake i tid. Kverket som den er, ikke av levet liv, men av en kvartett fra Liverpool.

Wilson tok utfordringen på strak arm og Beach Boys var av de få som ikke ble most i dragsuget etter den britiske bølgen. Tvert imot hevet de seg. Konkurransen fra The Beatles trigget det beste i Wilsons Beach Boys, og de skulle snart - i en periode - bli Beatles' likemenn.

Men ikke riktig ennå. Foreløpig holdt de fortet anført av en hit som er den definitive hyllest til friheten bak rattet, "I Get Around". I bagasjerommet hadde den sin lystige fetter, "Little Honda". Wilson videreutviklet også sin terapeutiske omgang med ensomhet og melankoli, ofte omskrevet til hjertebristende kjærlighetserklæringer til jenter. Den som ikke blir betatt av "Wendy" har et hjerte av lær. Albumet inneholder videre en forvarsel om den hudløse tematikken som skulle prege "Pet Sounds" i "We'll Run Away", et vakkert førsteutkast til "Wouldn't It Be Nice".

Ellers byr LP'n på en håndfull velklingende popsanger som først og fremst dreier seg om å være vestkystgutt i senpuberteten. Litt mer elegant skrudd sammen en det gruppen drev med året før, og derfor også lettere å forholde seg til for europeisk ungdom som bare hadde sett California på TV.

Albumets svakeste innslag er nevnte hyllest til rock'n'rollen, "Do You Remember", den puslete instrumentalen "Carl's Big Chance" og - noe de i en periode alltid måtte ha med på LP'ne sine - det tøvete dialogkuttet. Her "Our Favoirite Recording Session". Den må ha vært utrolig irriterende når LP'n ble spilt på fester.

"All Summer Long" er starten på Beach Boys' fase 2.

The Impressions: “Keep On Pushing” (ABC-Paramount)

For oss nerder: Et av albumene som ligger utstilt i sofaen på coveret til Bob Dylans "Bringing It All Back Home". Ikke uten grunn. Albumet ga verden de første gyldne smakebitene på Curtis Mayfields evner til å gjøre soulmusikk tilgjengelig for massene. Sterke melodier, overveldene vokalharmonier, noen rappe hornstøt, Himmelsk. Og de kommer Dave Clark Five et år i forkjøpet med Mayfields Jaguar E-Type som covermodell.

*Se gul sirkel, der ligger Impressions-LP’n.*

August

Bob Dylan: “Another Side Of Bob Dylan” (CBS)

Betraktet som et overgangsalbum, det manglende leddet mellom protestsangeren og den visjonære rock'n'roll-poeten. Men egentlig representerer "Another Side Of Bob Dylan" selve hoppet. Det eneste som skiller albumet fra "Bringing It All Back Home" er elektrisk komp. Det er ingen såkalte politiske sanger her, ingen agiterende opprop. Sangene er betydelig innadvendte, noen på grensen til private, andre slår hodet gjennom diamanthimmelen og flommer over av billedrike, slående poetiske strofer som man aldri hadde hørt maken til fra en såkalt populærmusiker.

Det er et frigjørende album, Dylan er skarpt klar over at han nå befinner seg et om ikke ti skritt foran sine lyttere, og han fornekter seg ikke, han kunne vær minst like nådeløs mot sine såkalte disipler som han hadde vært mot maktfigurer, rasister og hyklere på de foregående albumene, avslutningskuttet er så beskt og sviende at man skulle tro han allerede så et år frem i tiden: "It Ain't Me, Babe" er det definitive "fuck you", senere overgått av bl.a. "Like A Rolling Stone" og "Positively 4th Street".

"Another Side Of Bob Dylan" er Dylans etter-Beatles reaksjoner. Gruppens gjennombrudd tidlig i 1964 traff ham midt mellom øynene mens han var på en road trip over det amerikanske kontinentet på bevisst leting etter en annen måte å skrive på. Den britiske gruppens yre entusiasme, jublende sangharmonier og tøffe akkord-rekker ga ham klare ideer for hvor han ville gå.

Albumet ble innspilt iløpet av en kveld og natt 9. juni 1964. Dylan, en akustisk gitar, munnspill - av og til piano - og en kasse rødvin. Han spilte inn 14 låter mer eller mindre på rappen, "My Back Pages" var den siste. 11 av disse havnet på albumet. De som ikke fikk være med var "Denise, Denise", "Mama, You Been On My Mind" og "Mr. Tambourine Man".

Sistnevnte spilte han inn om igjen på neste LP, men 9. juni-demoen lot han sirkulere via sin forlegger. The Byrds snappet den opp og skrev et nytt arrangement. Dylan ble invitert til å høre hva de hadde gjort med låten og ble ekstatisk.

Det kan ikke være noen tvil om at Dylan hadde bestemt seg for hvor han ville. De elektriske gitarene skranglet allerede i bakhodet hans før 9. juni 1964. The Byrds bekreftet noe han allered visste. Hører man på "Another Side Of Bob Dylan" med dette som bakteppe, er det også lett å høre at det er et rockalbum. Ikke overraskende plukket The Byrds tre av sangene pluss "Mr. Tambourine Man" til sin debut-LP, og de gjorde også en versjon av "My Back Pages" et par år senere. Sangenes struktur passet rock-formatet som hånd i hanske. Videre hører man lett at "Motorpsycho Nightmare" er storebroren til "Maggie's Farm" og at "Black Crow Blues" er forløperen til "Outlaw Blues".

De veldige billedsprangene i mange av albumets tekster innevarsler side 2 på "Bringing It All Back Home". Best av dem alle er den apokalyptiske salmen "Chimes Of Freedom" hvor naturen, og naturkreftene inspirerer ham til rystende mektige poetiske bilder.

Dylans humor lurer seg også inn mange steder, i "I Shall Be Free No. 10" får den en hel sang å boltre seg i, en sang som er innom Barry Goldwater, Cassius Clay og månekappløpet med russerne før den detter ned på sluttverset:

Now you’re probably wondering by now

Just what this song is all about

What’s probably got you baffled more

Is what this thing here is for

It’s nothing

It’s something I learned over in England

Platens eneste sure sokk er den til Dylan å være forbløffende endimensjonale "Ballad In Plain D" hvor han simpelthen gjengir sin versjon av den fatale kvelden da forholdet til Suze Rotolo sprakk, og hvor den tilstedeværende og i dramaet svært aktive søsteren hennes, Carla, gis skurkerollen. Her er Dylan bare ond. Og veldig liten.

Bortsett fra dette sleivskuddet, som Dylan også angret på senere, er "Another Side Of Bob Dylan" et undervurdert mesterverk som gir signalene om alt han skulle bygge videre på i 1965.

Hele stasen ble tapet i rødvinnsfylla en juninatt i 1964. Det kaller jeg kreativ bruk av alkohol.

The Supremes: “Where Did Our Love Go” (Motown)

The Supremes' andre LP, eksepsjonelt sterkt og nærmest en veritabel greatest hits - med tre amerikanske number ones inkludert. Det var med disse låtene de etablerte seg som det største jentebandet gjennom alle tider. Og skjønt det er kommet jenteband senere som sikkert har solgt mer, står The Supremes fjellstøtt i verdenshistorien som de første og største. Og skjønt Diana Ross etter hvert ble den alle fokuserte på, glemmer vi ikke Mary Wilson og Florence Ballard. De tre var likestilt da eventyret startet. Diana ble bare litt mer likestilt enn de andre etter hvert.

Florence døde i 1976 av hjertestans, bare 32 år gammel. Mary ble gruppens leder da Diana Ross gikk solo i 1970, og holdt The Supremes gående - med brukbar suksess - inntil de pakket sammen i 1977.

Skal du ha et Supremes-album (som ikke er et greatest hits), så skaffer du deg dette. Du får denne løperekken av single A-sider: "A Breath Taking Guy", "When The Lovelight Starts Shining Through His Eyes", "Run, Run, Run", "Where Did Our Love Go", "Baby Love" og "Come See About Me" pluss 5 av B-sidene og det rene LP-kuttet "Your Kiss Of Fire".

September

Manfred Mann: “The Five Faces Of Manfred Mann” (His Master’s Voice)

De flinkeste guttene i rhythm & blues-klassen, en eksellent gruppe musikere anført av mesteren selv, Manfred Sepse Lubowitz, egentlig en mann av jazzen, men med et vidåpent sinn og en egen evne til å plukke sitt mannskap fra øverste hylle. Han var to mennesker, popgeniet og jazz/r&b-kisen. Geniet var han ikke så stolt av, men det burde han vært, for han hadde et vanvittig godt øre for å oppdaget potensielle slagere og dyktige sangsmeder. Men helst ville han spille seriøs musikk. Og det gjorde han på LP'ne, som denne, gruppens debut.

Kjellerklubb-følelsen er der umiddelbart. Rydd plass for keyboard, vibrafon og saksofon. Gruppen covrer Howlin' Wolf, Muddy Waters, og Bo Diddley svært habilt. De har også egne ting på repertoaret. Noe jazz, mye r&b, musikk med skjegg. Utrolig at dette er de samme som trallet "Do Wah Diddy Diddy" fra toppen av verdenslistene. Men det er det. Og slik skulle de fortsette enda et år eller to. Så ble de eksentriske for alvor.

Tar den med fordi den kom en måned før den britiske debuten, og i motsetning til den går den amerikanske varianten for singler. Begge sider på gruppens to første er inkludert, "House Of The Rising Sun" (vulgært nedkortet til 3 minutter), "Talkin' 'bout You" (også nedkortet), "Baby Let Me Take You Home" og "Gonna Send You Back To Walker". Ta med "Blue Feeling" også (B-side i USA), og du sitter med fem låter som ikke er å finne på det britiske albumet. De gir en helt annen spilleopplevelse, friskere, selv om kort-versjonen av "Rising Sun" er betydelig mer irriterende enn gøyal.

Oktober

The Rolling Stones hadde nettopp avsluttet årets fjerde UK-turné med to show i Brighton 11. oktober. USA-turné nr. 2 startet 30. oktober i Sacramento, California. Nå var situasjonen en annen enn i juni. De hadde en ganske suksessfull LP og to brukbare hits bak seg. «Time Is On My Side» klatret oppover Billboard-listen. Tid for ny LP. London hadde ikke noe problem med å velge innhold. De tok den britiske EP’n «Five By Five» (hvis tittel de så kløktig rappet og omskrev for albumet) og begge sider av de to siste singlene, da hadde de ni. Andrew Loog Oldham bidro med tre ferske innspillinger fra England (vel, egentlig to ferske og én litt gammel) og et rasende stilig coverfoto. Var det noen sak.

«12X5» er et tøft album, ingen tvil om det. Og det inneholder to hits, noe amerikanerne foretrakk. Helt motsatt utgivelsespolicy fra den man fulgte i England hvor singler helst ikke ble inkludert på langspillerne. I hele Decca-perioden til The Rolling Stones ble det bare inkludert to single-kutt på konvensjonelle studio-LP’er, og det var «Little By Little» (B-side til «Not Fade Away») på debut-albumet deres og «Off The Hook» (B-siden til «Little Red Rooster») på «The Rolling Stones No. 2».

Tilbake til «12X5»:

«Around And Around» er en fenomenal åpningslåt. Side 1 byr dessuten på begge singlene, «Time Is On My Side» og «It’s All Over Now». Og «Confessin’ The Blues». Parademarsj.

Side 2 leverer ikke like sterkt, og det gjøres også en underlig tabbe. Dette er en LP. Masse spilletid. Mer enn god nok plass til fullversjonen av «2120 South Michigan Avenue» med gitarsoloen inkludert. Men nei, de bruker den nedredigerte EP-versjonen. Uforståelig. «Congratulations» funker OK i dette selskapet, men blir ikke noe bedre (selv om jeg fortsatt tror Mick synger «fuck»). «If You Need Me», derimot, løfter side 2 til himmels. Den er alltid perfekt.

Så hva med de tre nye låtene. Vel, «Susie Q» er egentlig restemat fra februar 1964. Antagelig akkurat for sent ferdig til å rekke debut-albumet. Det er eventuelt der den hører hjemme. Ivrig klapping, pludrende basstema, sagende elgitarer og en dødsstødig Charlie. Låten tar av når Keiths solo varer og varer, før alt fades brått ned. De får for innsatsen, men det er en veldig ordinær versjon av klassikeren. Ikke i nærheten av Dale Hawkins. Til og med Creedence blåser Stones lang ut på Lopphavet.

Da har jeg straks mer sans for «Under The Boardwalk», selv om valget av låt virker merkelig, for den var en kjempehit for The Drifters da Stones spilte den inn i Regent, og gjenklangen ringlet fortsatt i amerikanske tenåringshoder, den var jo helt oppe på 4. plass så sent som 22. august. Drifters flanerer gjennom låten, det knirker i sko, en jazzgitar gir dovne kommentarer, og når strykerne kommer svevende som en sommerbris under technicolor-himmelen, lukter reisverket solvarmt av tjæret tre. Og salt. Under strandpromenaden.

Stones’ versjon har høyere luftfuktighet, og bærer natten og lengslene i seg. Savnet etter jenta gnager dypere, og bariton-koret gjør reisen mer melankolsk, selv om de har beholdt knirkeskoene. Jazz-gitaren erstattes med en klimprende akustisk 12 strengsgitar, et forvarsel om folkrock fortrenger Drifters’ soul. Feel good-faktor er fortsatt høy. Jeg elsker «Under The Boardwalk». Det var en av de første låtene som ga meg troen på Stones.

Den tredje nyheten på «12x5» er Jagger/Richards-originalen «Grown Up Wrong». En slamrende repetitiv hompetitt, med rytmisk klapping (Charlie trommer som om han klapper han også) med jamrende slide og Brian-to-the-rescue-munnspill. Jeg tror Lennon/McCartney sov ganske godt etter å ha hørt denne.

De som hadde amerikanske bekjente kunne erte Stones-fans med albumet i flere måneder. Riktignok sørget den tyske samleren «Around And Around» for å mildne misunnelsen noe, og i januar falt de siste bitene på plass med «The Rolling Stones No. 2». Godfølelsen skulle imidlertid ikke vare lenge. Amerikansk utgivelsespolitikk kunne drive oss europeere til galskap.

Johnny Cash, som angivelig hadde cherokee-blod i årene, taler den amerikanske urbefolkningens sak i et sterkt album som utfordret sin samtid og det hvite herrefolket. Mange radiostasjoner nektet å spille albumet.

Platens nøkkelkutt er den ruvende og hudløst tragiske "The Ballad Of Ira Hayes", som Cash annonserte for med egne penger i Billboard. Han kjøpte selv over tusen eksemplarer av singlen og postsendte den til utvalgte radiostasjoner.

Han ble belønnet med en TOP 3-hit på country-listen, noe som dro albumsalget i været.

Folksingeren Peter La Farge har signert fem av de åtte låtene (inkluderte "Ira Hayes"), Cash tre (bl.a. "Apache Tears").

Mektig og modig plate som har tålt tidens tann.

The Kinks' debut var ikke uvanlig å se i Norge midt på 60-tallet. Coverets rødskjærs-forside fikk nærmest ikonisk status. Det lyste stil og attitude - og blikket ble automatisk trukket mot sveisen til Dave. Beatles langhåret? Hallo! Sjekk Dave, gutta! Ingen jeg kjente fikk lov til å ha så langt hår.

Albumet kom i kjølvannet av den tøffeste låten man hadde hørt. Adrenalin-pillen "You Really Got Me" som eksploderte ut av de små bambino-høytalerne i furet værbitt, og skrapte høyttalerpapp med det forvrengte, rykkende runke-riffet. Dæ-ræ-ræ-ræ-ræ!!

Ingen av de andre låtene på albumet var i nærheten. Men det gjorde ikke noe, for helhetsinntrykket var likevel monstertøft.

Det var de raklete, på grensen til punkete coverversjonene av samtids r&b'en (ofte sunget av Dave), nesten amatørmessig fandenivoldsk fremført sammenlignet med sjefene Rolling Stones og Pretty Things. Villskap uten forbehold.

Og det var de underlig melankolske Ray Davies-originalene "Stop Your Sobbing", "So Mystifying", "Just Can't Go To Sleep" og gladlåten "I Took My Baby Home".

Og det var hele tiden vidunderlig rå "You Really Got Me" som avsluttet platens første side,

14 uppercuts. Riktignok av ujevn kvalitet. Men med en samlet punch og egenart som allerede hadde deg på kroken. The Kinks-magien var sluppet løs på verden. Det var duket for litt av en reise.

The Animals' viktigste lyd i starten av karrieren var Eric Burdons stemme. Sort som kull, ru som sandpapir. At noe så autentisk rått og brutalt skulle bo i en så liten kropp fra Newcastle må ha vært en englenes in-side joke: La oss skape kruttlappen hvit, og plassere ham i den møkkabyen i nordøst-England! Og så lo de den ondskapsfulle Lucifer-latteren sin (som engler iblant kunne finne på å gjøre).

Burdon var besatt. Han ville og skulle lyde som borger av Memphis, Mississippi, New Orleans. En landeveienes vandringsmann fra et annet kontinent. Han omga seg med likesinnede blues og r&b-fantaster fra nordøst. En krydderpakke som sjarmerte EMI, og ga ganske umiddelbart uttelling, og løftet dem til den absolutte verdenstopp med den orgelsvaiende maraton-versjonen av sangen om horehuset i New Orleans.

Det måtte komme en LP. Og her var den omsider. En måned etter at deres amerikanske selskap hadde sluppet sin versjon (som inkluderte monsterhit'en).

Deres engelske debut er helt fri for singler, typisk for den britiske LP-policy. Det hadde ikke gjort noe om gruppen hadde vært litt skarpere i kantene. Men producer Mickie Most går ikke for autentisk kjellerklubb, han går for god lyd. Det er noe temmet, ja, nærmest høflig over det meste av dette albumet som består av 11 coverlåter og en ganske pinlig og umoden Burdon-hyllest til Bo Diddley.

Sammenlign "Around And Around" og "She Said Yeah" med The Rolling Stones' versjoner, og du vil forstå hva jeg mener.

Det er et trygt og traust album, riktignok med partystemning, men fanget tidlig på kvelden. Alan Prices orgelløp bidrar vel så mye som Burdons stemme til å gi gruppen sin egen lyd.

Fint, men ingen sigar. Og ærlig talt, de er alt for blide på coveret. Smilene avslører innholdet.

November

The Beach Boys: “The Beach Boys’ Christmas Album” (Capitol)

Brian Wilsons "svar" på Phil Spectors strålende jule-LP fra 1963. Fem Wilson-originaler (som Mike Love grafset til seg 50% av rettighetene til i 1994), seks evergreens - og toppet med en velsignet versjon av den skotske nasjonalhymnen "Auld Lang Syne".

Det er både kos og gøy og jul. Wilson-låtene veksler mellom munterhet og erindringsfryd. Det mer tradisjonelle materialet svøpes i respektfulle orkester-arrangementer.

Alle liker "Little Saint Nick", som ble utgitt som stand alone single allerede julen 1963, og som åpner denne LP'n. "The Man With All The Toys" er albumets andre "hit".

Jeg fant mitt eksemplar hos Ringstrøm rett før jul i 1975. Eirik og jeg skaffet oss hvert vårt, faktisk, begge i mint condition. Men da vi bar det religiøse husorgelet mitt (som jeg hadde overtatt etter min stefarmor) fra Hårfagres gate 12 C til Majorstuen stasjon i ganske tett snedrev, skle Eiriks eksemplar av orgelet og krakk! rett i gaten. Det gikk en grusom bit av "Little Saint Nick" (og "We Three Kings of Orient Are", som åpnet side 2), og Eirik fikk så trist ansikt at jeg umiddelbart tilbød å bytte, siden platen hans hadde falt av mitt orgel. Jeg skjønner ikke hvor jeg fikk den logikken fra, men Eirik ble i hvert fall veldig lettet og glad.

Orgelets videre ferd gikk med Kolsåsbanen til Kolsås, og deretter bussen til Rykkinn (det var ikke lett å buksere et husorgel inn på bussen, det må sies). Og så bar vi det videre til Eplehagan, hvor Eirik og Torill og Linus bodde, og der komponerte Eirik og jeg den ganske berømte salmen "Jesus, Jesus" forholdsvis umiddelbart på mitt religiøse husorgel (som hadde en sånn trampepedal som fylte luft i belgen).

Vi hadde også kjøpt notene til "Delilah" hos Ringstrøm, nettopp med tanke på orgelmusikk, så den øvde vi inn. Eirik på diskant, jeg på bass, eller omvendt. Det ble ganske fint, særlig når bassens svar kom glidende.

Vi var meget fornøyde over hvor godt vi fikk det til. Her kunne man høre guttene som både kunne lese noter og holde takten (nesten).

Chuck Berry: “St. Louis To Liverpool” (Chess)

Chucks virkelige come-back etter å ha sonet 20 måneder i fengsel. Chuck var hete saker igjen etter at England hadde erobret verden - med Beatles i spissen - og alle spilte Berry-låter.

LPns tittel frir utilslørt til de ferske tenåringsbrigadene. Men det er sannelig ikke noe spekulativt over innholdet. Faktisk er dette et av de mest helstøpte albumene i Berrys diskografi, selv om innholdet er en blanding av helt ferskt stoff og outtakes fra helt tilbake i 1957.

Det ferske stoffet inkluderer tre av hans aller beste innspillinger, "No Particular Place To Go", "Promised Land" og "You Never Can Tell". Og dessuten svar-låten til "Memphis, Tennessee", "Little Marie". Her er også et alternativt opptak av julelåten "Merry Christmas Baby" og den ferske instrumentalen med sitt revelure navn "Liverpool Drive".

Legg til at coveret er knas herlig, og du sitter igjen med et album som man bare må ha.

The Hollies: “In The Hollies Style” (Parlophone)

Ikke helt der oppe blant de tidlige albumene til Beatles, Stones og Kinks, men absolutt en klar forbedring fra debut-albumet "Stay With The Hollies". Syv av de 12 kuttene er signert Ransford, den gang pseudonymet til trioen Clark, Nash & Hicks. Og dette materialet moser de fem forsøkene på å covre gruppens amerikanske forbilder.

Du hører tydelig at gruppen har vokst på månedene som er gått. De spiller mye tightere, og korharmoniene skinner som sølv og sitter som stål.

The Beatles: “The Beatles’ Story” (Capitol)

Vee-Jay var i ferd med å miste rettighetene til The Beatles’ første LP, men sannelig om de ville gi slipp på bandet. Capitol eide ikke gruppens radiointervjuer. “Hear The Beatles Tell All” var derfor et brukbart forsøk på cash-in fra lømlene. Albumet solgte ikke veldig mye, men det var også fritt for produksjonskostnader da hele greia bestod av to lengre intervjuer med radio-DJ’er i Los Angeles. Ingen musikk, bare prat.

Enda bedre gikk det med “The American Tour With Ed Rudy” (utgitt av Radio Pulsebeat), et rent intervjualbum dette også, hvor denne Rudy snakker med beatlene og deres fans. Albumet nådde faktisk en 20. plass på LP-listen. To album helt utenfor Capitols kontroll. De likte det ikke. Derfor kom de med sitt eget bidrag: «The Beatles’ Story».

Det er et dokumentaralbum som blander intervjuutdrag med ørsmå klipp fra gruppens originalinnspillinger og litt heismusikk, men som domineres av mandige herrerøster som forteller historiene om John, Paul, George, Ringo, George (Martin) og Brian (Epstein). Utrolig uspennende, ja, egentlig bare et endeløst blæh. Men amerikanske fans mente noe annet. Albumet, som kom i forkant av julen 1964, nådde fordundre meg helt opp til 7. plass på Billboard-listen og kvalifiserte etter hvert til gull. Et snodig fenomen.

Siden det er en Capitol-utgivelse kan man ikke annet enn å gi det en plass i den offisielle kronologien.

Har det noe for seg i det hele tatt? Hm, tja og kremt. Man skal grave dypt for å finne argumenter. Men jeg har noen få – og innrømmer at jeg har albumet både i sin originale vinylutgivelse og på CD.

Argument 1: Utbrettcoveret er veldig flott med mange fine bilder (antagelig hovedårsaken til at tenåringene kjøpte det).

Argument 2: Det inneholder ca. 30 sekunder av «Twist And Shout» fra Hollywood Bowl i 1964 og er dermed det eneste live-opptaket som var tilgjengelig mens The Beatles var operative.

Argument 3: Gjemt innimellom alt vrøvlet har man prestert en slags pilotutgave av «Stars On 45» ved å klippe sammen fem Beatles-innspillinger til en medley på 3:07 – Things We Said Today/I’m Happy Just To Dance With You/Little Child/Long Tall Sally/She Loves You. Det er ikke elegant gjort, hver låt fades helt ned før neste begynner, men likevel, det er en offisiell utgivelse, så «The Beatles Medley» finner du bare her.

Argument 4: Det er et dobbeltalbum. Ikke spør hvorfor, samlet spilletid er på drøye 49 minutter, de hadde fint fått plass til alt på en plate. Men en dobbelt-LP er en dobbelt-LP, og følgelig kan man – uten at jeg har sjekket dette grundig – hevde at «The Beatles’ Story» og ikke Mothers Of Inventions’ «Freak Out», er rockens første dobbeltalbum.

Protester sendes til Amerika.

Desember

The Beatles: “Beatles For Sale” (Parlophone)

Det er på en måte opplest og vedtatt: «Beatles For Sale» er det svake og slitne Beatles-albumet, innspilt under tvang for å nå julerushet på tampen av et år så hektisk og tettpakket at det virker som et mirakel at de i det hele tatt orket. «Help!»-LP’n ble offer for noe av den samme etterpåklokskapen, men er med årene blitt rehabilitert. Men ikke «Beatles For Sale». Den er dømt til evig pine som Beatles-katalogens prügelknabe.

«A Hard Day’s Night» var en kimende Rickenbacker-himmel av yre, bekymringsfrie og sinnaglade Lennon/McCartney-låter, stort sett bygget rundt John Lennons herlig nasalskarpe røst, ofte dobbeltsporet, men med noen forbløffende sterke McCartney-perler (og sangharmonier) i bakhånd. Lyden var krisp og glad og sprutet som sølv ut av høyttalerne. Et suverent lydspor til den like glade og overskuddspregede filmen ved samme navn.

Målt mot en slik manifestasjon av 60-tallets ungdommelige optimisme bleknet «Beatles For Sale». Coverets grimme ansiktsuttrykk signaliserte tretthet og søvnmangel, albumets beske tittel signaliserte produkt og pliktløp, og et kjapt blikk på innholdet avslørte at det skortet på selvskrevet stoff, åtte egenkomponerte og seks coverversjoner, akkurat samme brøk som på de to LP’ne fra 1963 og et klart tilbakeskritt fra «A Hard Day’s Night» som var et 13 spors Lennon/McCartney-vidunder. Platen har også en helt annen lyd enn forgjengeren. Ikke nødvendigvis trett, men dempet og lun, nesten vinterlig. Noen av låtene har kassegitarer rundt peisbål i tømmerkoie-feelingen. Oppfattet som svakheter den gang, og egentlig ennå. Da gjelder det å huske at The Beatles aldri gjorde det samme to ganger etter hverandre. Hver LP har sin tone, sin stemning, sin innovative vei videre. Men i motsetning til sine forgjengere og etterkommere oppfattes «Beatles For Sale» som et tilbakeskritt. Det er slik jeg ser det dundrende urettferdig og også historisk feil.

«Beatles For Sale» kunne ikke og skulle heller ikke være en ny «A Hard Day’s Night». Den platen hadde de allerede laget. Typisk for «Beatles For Sale» er de varme og mer dempede klangfarvene, et lydbilde som i sterkere grad en tidligere bygges rundt akustiske gitarer hvilket åpnet for Georges Gretsch Country Gentleman (og Gretsch Tennessean) som har en dominerende rolle på «Beatles For Sale» (det er mindre Rickenbacker her, gitaren som dominerte «A Hard Day’s Night»), mer tangenter (pianoet har en viktig støtterolle). Mange av låtene synes nærmest skrevet for dette oppsettet og har en umiskjennelig smak av countrymusikk. Jeg intervjuet en gang Sneaky Pete da Flying Burrito Brothers besøkte Norge på 70-tallet, og han delte min oppfatning av «Beatles For Sale» som populærmusikkens første countryrock-album. Country-elementene krydrer platen og gir den sin sjel, ikke minst gjelder det Georges «twangy»-gitarspill, selv om det kan innvendes at det er vel så mye beatle-rockabilly som countryrock.

John Lennon og Paul McCartney har betydelig mer likeverdige roller enn de hadde på «A Hard Day’s Night». De hadde fått liten tid til å skrive låter denne hektiske sommeren og høsten, så mye ble til i studio gjennom ballkasting. Lennons «No Reply» får f.eks. sitt ubegripelig sterke løft gjennom broen («If I were you…») som Paul bidro med. «Baby’s In Black» ble til gjennom kreativ dialog over utgangspunktet: - La oss skrive en vals. Den glitrende kommersielle «Eight Days A Week» er Pauls, men han ga den til John fordi han syntes den passet bedre til makkerens stemme, og selv om John i ettertid slengte mye dritt om denne låten, avsløres han av sin egen usedvanlig smittende fremføring. Den er ekte. «Eight Days A Week» er alt det beste ved tidlig Beatles destillert ned til to minutter og 44 sekunder.

Duo-utgangspunktet ved låtenes tilblivelse forlenges inn i selve fremføring. På «A Hard Day’s Night» dominerte Lennons stemme. På «Beatles For Sale» går de ofte for tostemt sang, og John og Pauls stemmer er så likeverdige og naturlig vevet i hverandre at det kan være vanskelig å avgjøre hvem som synger hovedmelodien. Faktisk henvendte noteforleggeren seg til gruppen i anledning «Baby’s In Black» og spurte om nettopp dette. Pauls svar: «Begge». Få av rockens stemmer passer bedre sammen enn John og Pauls (sjekk også «If I Fell» på «A Hard Day’s Night»), ingen LP gir så mange blendende eksempler på dette som «Beatles For Sale». Den tostemte ledevokalen er med på å dempe atmosfæren og gi den en blå understrøm av melankoli.

Albumet inneholder flere eksempler på modning i Lennon/McCartney-tekstene. «No Reply» forteller en hel historie i knappe, fokuserte strofer. «I’m A Loser» har smak av både Dylan (stemmen og visepreget) og Buck Owens (teksten) i sitt selvutleverende og på det tidspunktet veldig ubeatleske temavalg. «Baby’s In Black» er ingen vanlig kjærlighetsvise, denne jenta er i sorg og man kan ane det grimete gliset til døden mellom linjene (Lennon tar opp tråden, men stokker rundt på brikkene og farvene i «Yes It Is», året etter).

Ser man «Beatles For Sale» på denne måten er det ikke mye som minner uinspirert pliktløp. Platen får sin egen personlighet, sine egne særpreg og sin egen styrke. The Beatles var slitne, men det kan du sannelig ikke høre, og de går med liv og lyst og ikke minst begavelse inn for å skape noe annerledes, noe nytt. Og lykkes.

Man kan gjerne innvende at coverlåtene ikke alltid bidrar til å heve hovedinntrykket og noen helt sikkert ble med på lasset fordi gruppen ikke hadde mer og tiden var i ferd med å løpe ut. Argumentet styrkes av det faktum at «Kansas City», «Everybody’s Trying To Be My Baby», «Rock And Roll Music», «Words Of Love» og «Honey Don’t» alle ble spilt inn I løpet av de to siste dagene (18. og 26. oktober 1964) de hadde til rådighet I studio. Av egne komposisjoner spilte de på disse dagene bare inn «I Feel Fine» som danket ut bl.a. «No Reply» og «Eight Days A Week» som singlevalg, og en gammel McCartney-komposisjon, «I’ll Follow The Sun».

Men legger du coverversjonene inn i det hele bildet, oppdager du at de virker fornuftige (med ett unntak), de faller på plass, de er viktige bidragsytere til det som gjør «Beatles For Sale» så organisk, lun og varm.

Jeg hadde ikke slike anfektelser da LP’n kom til julerushet i 1964. I fire måneder hadde jeg ønsket meg «A Hard Day’s Night», uten å være i nærhet av å få den. LP’er var dyre, 12-åringer fattige og foreldre kjipe (singler fikk holde). Min tilgang til dette albumet var gjennom nabojenta, en 14-åring som hadde noe hemmelig på gang sammen med Jan som bodde i huset nedenfor (jeg hørte dem hviske og tiske gjennom vinduet, av og til et dunk i veggen og så påfallende stillhet, naive meg lurte på hva de drev med). Hun fikk «Beatles For Sale» før jul, hun, og skapte kaos i ønskelisten min. Der hang nabojenta ut av vinduet og viftet med farvecoveret til «Beatles For Sale» og hevdet at den var enda bedre, ja, mye bedre enn «A Hard Day’s Night». Jeg fikk tvilen over meg, for jeg elsket jo «A Hard Day’s Night» med en slik styrke at man skulle tro platen var et levende vesen. Etter dager i agoni, førte jeg «Beatles For Sale» inn på 2. plass, og felte med det og uten å ha hørt en tone den samme dom over «Beatles For Sale» som ettertiden skulle komme til å gjøre. Det forteller noe om hvilken kolossal virkning filmalbumet og dets ultrastilige cover hadde på sin samtid. «A Hard Day’s Night» var mer enn en plate, det var en tilstand, en kronen på verket – forløst da filmen nådde norske kinosaler og fylte dem med overspente tenåringer som gjennom urhylene av unison ekstase opplevde filmbeatlene som levende figurer. Klart «Beatles For Sale» ikke kunne måle seg med dette.

Jeg fikk «I Feel Fine» til jul. Det skulle gå flere år før jeg endelig slapp unna lånehelvete og kunne sette mitt eget eksemplar (lilla Parlophone/Odeon-etikett) av «Beatles For Sale» inn i hyllen. Likevel sørget hyppige lån av nabojentas eksemplar for at jeg kjenner litt jul, eller i hvert fall vinter, når jeg setter på albumet den dag i dag. Jeg har også lært å sette pris på det som et selvstendig og berikende vesen i Beatles-land.

Du kan ikke ønske en mer midt i trynet start på en LP enn «No Reply». «This happened once before…» kommer ut av intet, plutselig er Lennon i rommet, alene, den anklagende stemmen så tett på at du rygger. To sterke åpningssekunder, kanskje ikke helt der oppe med «A Hard Day’s Night»-akkorden, men sannelig ikke langt ifra. Så kommer kompet klimprende og John fortsetter sin forsmedelige historie om jenta som han oppdager med en annen, og som nå later som om hun ikke er hjemme og ikke tar telefonen enda han så henne titte frem bak gardinene på rommet sitt. Triviell historie, men gjort til noe farlig og besettende gjennom fremføringen, ikke minst av broen som hever låten rett opp i klassikerhimmelen. McCartney tar broens høye toner, akkurat som han gjorde i «A Hard Day’s Night» (låten) og som han skal gjøre igjen med samme mektige resultat over på side 2 i «I Don’t Want To Spoil The Party».

«I’m A Loser» gir platens første countrysignaler, en ledig løpende vise med tindrene korharmonier i refrengene, sunget av en uvanlig avslappet Lennon som går dypere ned i sitt toneregister enn han pleier. Så følger et av de fineste eksemplene på John og Paul i tostemt harmoni, valsen «Baby’s In Black», så breddfull av lyd at den nesten revner og med en rar, slow motion gitarsolo som kunne vært brukt på «Revolver». Først nå, etter tre fantastiske Lennon/McCartney-originaler, kommer LP’ns første coverversjon, og den er til gjengjeld formidabel. John Lennon gyver løs på Chuck Berrys «Rock And Roll Music» og gjør den til sin egen, forrykende kompet av The Beatles med George Martin på piano.

Programmeringen av side 1 gjør «I’ll Follow The Sun» en bjørnestjeneste. Det er en lekker, liten countryvise, sterk melodi, vakkert sunget av Paul (med fine penselstrøk fra Johns annenstemme i broene), et nødvendig pustehull etter fire låter som har krevet så meget av din oppmerksomhet at du trenger noe å lene deg mot. Den går riktignok i et mye raskere tempo enn unplugged-arrangementet gir inntrykk av, men slik den er plassert skaper den forventning foran neste kutt som ikke innfris. Vi snakker «Mr. Moonlight», kanskje den dummeste og minst tiltalende av alle Beatles’ coverversjoner. De bruker flere triks for å få liv i kadaveret, eksotisk rytmeunderlag, hammondorgel, men det er rett og slett ikke mye til låt. Mulig det hadde vært bedre om de byttet den ut med «Leave My Kitten Alone» (som ble innspilt samme dag, men som ble liggende i skuffen helt til «Anthology 1» kom i 1995). Uansett ødelegger «Mr. Moonlight» for «I’ll Follow The Sun» som får den tvilsomme æren av å innlede albumets svakeste periode i stedet for å roe oss før en ny sanseeksplosjon. «Kansas City»/»Hey-Hey-Hey-Hey» avslutter side 1 og gjør vondt hverken verre eller bedre. Greit nok at den er spilt inn live, at Paul får brukt Little Richard-stemmen sin med god effekt, men jeg synes kompet grenser mot plattfot, det er noe kantete over det, de vil, de strever, men får det ikke til å svinge.

Denne slutten på side 1 har alltid irritert meg. Til gjengjeld repareres mye når du snur platen. Side 2 åpner innovativt med innfadingen av «Eight Days A Week», et av albumets desiderte høydepunkter, på tross av alt John Lennon sa om den siden. Den er glad, den er fremragende arrangert og fremført (John og Pauls stemmer skaper drømmeharmonier), den er smart, den er uforskammet iørenfallende. Ingen kan hate «Eight Days A Week». Enda mer John & Paul-sang i gruppens ekstremt respektfulle versjon av Buddy Hollys «Words Of Love». Det kimende gitarriffet holder låten gående under tostemte sangharmonier så vakre at de får hele stasen til å sveve. Så løfter man hatten for Carl Perkins, opphavsmannen til «Honey Don’t» i et stilsikkert arrangement hvor George kopierer sin helts gitarfigurer og Ringo får synge det beste han vet, country. Dette var den siste låten de spilte inn for «Beatles For Sale», kun gjort for Ringos skyld, og en generøs gest fra Lennon som alltid hadde pleid å synge denne når de spilte den live.

De tostemte sangharmoniene til John og Paul, særlig i det ultraiørefallende refrenget, får den ellers litt anonyme popvisen «Every Little Thing» til å stråle. Angivelig skrevet av Paul med håp om single-kandidatur, noe han fort slo fra seg. Men funker veldig fint i slik den er plassert her. Skaper også en elegant overgang til «I Don’t Want To Spoil The Party», Lennons rastløst løpende countryvise om jenta som har latt ham i stikken, og så nå som han er på party og alt mulig. Tett, gjennomtenkt arrangement, kassegitarene driver den fremover, versene synger John i duett med seg selv, i broen får han hjelp av Paul, og da drar de låten så alle lysene på treet tennes. «What You’re Doing» er Pauls, og etter eget utsagn «fyllkalk». Ikke enig. Det er en sang med mørke skygger og stor fortvilelse, smart skrudd sammen med sin stopp start rytme, kimende gitarriff (Byrds i forkjøpet) og langtrukne dveling ved enden av sistestrofen i broen. En ørliten bassolo også. Glemt juvel i Beatles-katalogen.

Dessverre avsluttes også side 2 svakt, nemlig med Georges bidrag, «Everybody’s Trying To Be My Baby», nok en Carl Perkins-original, og nok en sjanse til å kopiere forbildets nøkkende, twangy toneløp. Det går mer forrykende for seg enn i den joviale «Honey Don’t», og det var en fin showstopper for George når de spilte live. Helt grei versjon, men feilplassert som sluttord på et Beatles-album. Har en mistanke om at George akkurat som Ringo ble tildelt «sin» låt i all hast. George var fortsatt avhengig av utenforstående, enten Lennon/McCartney eller coverversjoner. Siden «Don’t Bother Me» hadde han ikke fått til noe annet som komponist enn den fullstendig tonløse og uspennende «You Know What To Do» som aldri kom lenger enn til demostadiet (den finner du på «Anthology 1»)

Mitt ankepunkt mot «Beatles For Sale» går først og fremst på programmeringen, altså låtrekkefølgen. Her er det gått fort i svingene. De siste låtene ble spilt inn mens gruppen var midt i sin britiske turné, nærmest i spranget. Jeg tror ikke de brukte mye tid på plasseringen av låtene. Side 1 får en vanvittig sterk start, dreper en fin låt og detter så sammen. Side to løper jevnere, men ramler også mot slutten. Det skal ikke store omrokkeringen til før albumet spiller bedre. Mulig at til og med «Mr. Moonlight» ville fått sin oppreisning da.

Capitol i USA fornektet seg ikke. De kunne ikke la "Beatles For Sale" i fred, heller. Ikke en gang det flotte forsidefotografiet. Da de endelig brukte "Beatles For Sale"-coveret, valgte de det dumme baksidefotoet som er skjemmet av den tidsprimitive svar på Photoshop og limte det utenpå "The Early Beatles", Capitols forsinkede versjon av "Please Please Me".

Deres versjon av "Beatles For Sale" heter "Beatles '65", en tittel uten skumle sideveier. Den er pyntet med fire motiver fra Robert Whitakers fotosession med gruppen i oktober 1964 (9. oktober og Johns fødselsdag til og med om jeg husker riktig). Fire stills som skal representere årstidene. Paraplyvinteren i England sjefer over vår, sommer og høst. Fine bilder i et blad, i en bok eller i en kalender, men no match for Robert Freemans lekre omslagsfoto på "Beatles For Sale".

Det er imidlertid ikke coveret som er det største ankepunktet mot "Beatles '65". Det er selvfølgelig skamklippingen. Siden 1 er nesten identisk med den britiske originalen, man har bare fjernet den syvende sporet, "Kansas City". Over på side 2 bryter anarkiet løs. Her er bare to låter igjen av de syv fra originalen: Carl Perkins-komposisjonene "Honey Don't" og "Everybody's Trying To Be My Baby". Den ansvarlige hos Capitol må ha fått et drypp. Så hva sper de på med? Jo, "I'll Be Back", som de hadde til overs etter å ha skamklipt britenes "A Hard Day's Night" pluss begge sidene av den nye singlen, "I Feel Fine" og "She's A Woman". Tre sterke kort som gjør at George og Ringo ikke blir latt helt i stikken på side 2.

Kjøperne av stereo-versjonen fikk seg ytterligere en på nebbet da hverken "I Feel Fine" eller "She's A Woman" forelå i stereomiks, det var jo en single, ergo laget man falsk stereo av dem (diskant i en kanal, bass i den andre + romklang galore - o lidelse!).

Trenger man "Beatles '65"? Selvfølgelig ikke. Bortsett fra at det er en Beatles-LP, og dem trenger man.

Seks låter ble altså fjernet: "Kansas City", "Eight Day's A Week", "Words Of Love", "Every Little Thing", "I Don't Want To Spoil The Party" og "What You're Doing". De dukket ikke opp på plate i USA før i juni 1965 på en ny bastard: "Beatles VI".

The Yardbirds: “Five Live Yardbirds” (Columbia)

Innspilt live på Marquee, antagelig 20. mars 1964, og et debut-album å være stolt av. Det fanger The Yardbirds mens de var helt på toppen som bluesband - med en svært ung Eric Clapton som trekkplaster og rave up-master. Gruppen dro ut låtene på scenen, gjerne helt ut i fem- og seks-minutters-sonen. Hvilket man hører på dette albumet hvis nøkkeltkutt er den nesten seks minutter lange, flammende versjonen av Howlin' Wolf's "Smokestack Lightnin'".

1964 - plateomtalene

Januar

The Beatles: “Meet The Beatles” (Capitol)

Bob Dylan: “The Times They Are A-Changin’” (CBS)

Sam Cooke: “Ain’t That Good News” (RCA)

Mars

The Beach Boys: “Shut Down Volume 2” (Capitol)

The Temptations: “Meet The Temptations” (Gordy)

April

The Beatles: “The Beatles’ Second Album” (Capitol)

The Beatles: “The Beatles Beat”(Odeon)

The Rolling Stones: “The Rolling Stones” (Decca)

Dusty Springfield: “A Girl Called Dusty” (Philips)

Juni

The Beatles: “A Hard Day’s Night” (United Artists)

Juli

The Beatles: “A Hard Day’s Night” (Parlophone)

Hastverksplaten

The Beach Boys: “All Summer Long” (Capitol)

The Impressions: “Keep On Pushing” (ABC-Paramount)

August

Bob Dylan: “Another Side Of Bob Dylan” (CBS)

The Supremes: “Where Did Our Love Go” (Motown)

September

Manfred Mann: “The Five Faces Of Manfred Mann” (His Master’s Voice)

The Animals: “The Animals” (MGM)

Oktober

The Rolling Stones: “12x5” (London)

Johnny Cash: “Bitter Tears” (CBS)

The Kinks: “KInks” (PYE)

The Animals: “The Animals” (Columbia)

November

The Beach Boys: “The Beach Boys’ Christmas Album” (Capitol)

Chuck Berry: “St. Louis To Liverpool” (Chess)

The Hollies: “In The Hollies Style” (Parlophone)

The Beatles: “The Beatles’ Story” (Capitol)

Desember

The Beatles: “Beatles For Sale” (Parlophone)

The Beatles: “Beatles ‘65” (Capitol)

The Yardbirds: “Five Live Yardbirds” (Columbia)

1956 - på rømmen, dåpen og Prinsdal

1964 – DA BEATLES EROBRET NORGE OG LYN BLE SERIEMESTRE

YANFRIIS.NO