1964 – DA BEATLES EROBRET NORGE OG LYN BLE SERIEMESTRE

Beatles-tyggegummi: Samlekortene fra tyggegummipakkene. Rene gullstøvet blant oss nesten-tenåringer. Det var status å ha komplette serier og en god håndfull dubletter. Fargeseriene ødela litt av moroa, det var noe helt spesielt (og stilig) med sort/hvitt-kortene. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Beatles slet med et evigvarende engasjement i Paris denne måneden, utrolig demotiverende da de mye heller ville vært i USA hvor det skjedde helt utrolige ting. Ingen britiske popstjerner hadde klart å knekke USA-koden. Men nå skjedde det, og det med et brak. Tenårings-Amerika var i full gang med å miste forstanden og "I Want To Hold Your Hand" suste hele veien til the toppermost of the poppermost, nr. 1 på Billboard-listen. Og i kjølvannet fulgte en horde av single-utgivelser på et utall etiketter og LP'n "Meet The Beatles" (og "Introducing The Beatles") og mer, mer.

Paris-engasjementet startet 16. januar. De var utålmodige og ville til Amerika. Lite visste de at allerede fem dager tidligere brøt Beatles-brannen ut i lille Norge.

Lørdag 11. januar 1964. Veldig få er klar over det. Bortsett fra nerder som plutselig lurer på noe. Jeg har forsket litt både i lørdagsavisen og utgaven som kom påfølgende mandag. Slik ble jeg minnet på drosjestreiken i hovedstaden, og de spennende skøytearrangementene denne helgen og den neste. Og at Oslo måtte vente seg minus 10 og vel så det fra mandag kveld. Det aller gøyeste var faktisk å oppdage (eller gjenoppdage) at akkurat denne uken begynte Beatles-feberen i Norge. Tenk det.

Eller for å rapportere skikkelig:

Søndag 12. januar 1964 gjør mange av de store skøytestjernene opp seg imellom på Bislett. Det er én uke til EM på samme sted, og dessverre har ikke Norge de største favorittene, selv om Kupper’n åpenbart er i langdistanseform. I mandagsavisen innser Arbeiderbladet slukkøret at Rudi Liebrechts, Juri Jumasjev og Jonny Nilsson er mesterskapskandidatene.

I Oslo avsluttes drosjestreiken søndag, og det meldes kaldere vær fra mandag kveld, under ti minus, faktisk. Og amerikanerne vil ikke trekke seg ut av Panamakanalsonen.

Likevel. Det er hverken skøyter, kulde, drosjer eller amerikanske tropper i Panama som topper begivenhetene denne helgen. Arbeiderbladets Topp 20 lørdag 11. januar viser nemlig at dette er uken da Beatles tok fyr i Norge.

Beatles-feber: Her startet det i Norge. 11. januar 1964. Fra nå av behøvde hverken The Beatles eller deres fans å se seg tilbake.

Det spilles Beatles-plater på tenåringsgrammofonene over det ganske land. «She Loves You» erobrer 1. plassen med «I Want To Hold Your Hand” hakk i hæl, og sannelig gjenoppstår høstslageren «Twist And Shout» og dundrer inn på 5. plass. Det er starten på en ny tidsalder og sivilisasjonen slik de voksne kjente den er ugjenkallelig forbi. Nå er Beatles blitt mat for Dagsrevyen. Og avisene. Og ukebladene.

I England er Beatles-feber en dagligdags greie. Den har herjet jevnt og trutt i nesten et år, og trekkes nå inn i nasjonens politiske virkelighet da Harold Wilson (Labour) på listig vis lar seg fotografere sammen med Liverpool-kvartetten, og fremstår som litt beatle, noe som igjen sørger for at han vinner valget i oktober 1964 og blir britenes nye statsminister.

Ser man på ukens britiske TOP 30, er det Beatles-galskap for alle pengene. Ni av de 30 innslagene er Beatles-relatert. Gruppen har ikke bare singler, men også EP’er og endog en LP inne på listen – og nede på 25. plass debuterer The Fourmost med en Lennon/McCartney-låt som Beatles ikke gadd spille inn selv. Andre Lennon/McCartney-originaler leveres av The Rolling Stones («I Wanna Be Your Man») og Billy J. Kramer (“I’ll Keep You Satisfied”). Snart skal gruppen også toppe i USA, og etter det sto som kjent ikke verden til påske.

England: En TOP 30 med Beatles-fingeravtrykk over alt.

For spesielt interesserte kan opplyses at «Roy Rogers og hestetyvene» går i Lørenhallen. Og snart blir «Lynende kårder» satt opp i hovedstaden. De med TV kan denne søndagskvelden hygge seg med Familien Flint og skøyteløp fra Bislett. Og jeg begynte å bli lei av å spille klarinett (allerede). Prinsdals Benny Goodman lot med andre ord vente på seg.

Spillelisten på Spotify heter "1964 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 32 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1964 England NME Complete" eller klikk på linken under.

Vi nærmet oss vinterlekene i Innsbruck også. Vi vant ikke EM på Bislett, men tok storeslem på 10 000, Kupper'n satte endog ny personlig rekord (og banerekord) med 15.42,9. Det var et dramatisk EM, vunnet av Sovjets Ants Antson, men det var tvekampen mellom Per Ivar Moe og Kupper'n om tredjeplassen man husket. Per Ivar seiret med en stortånegls margin, totalt utmattet. Mens klysa Jonny Nilsson som vanlig var ufordragelig og spådde gull til seg selv i OL.

Det var forresten bare en tånegls margin mellom Antson og Jurij Jumasjev også, så dette var virkelig et spennings-EM.

Jeg var 11 og hverken kjøpte eller eide LP-plater. Ja, jeg tenkte ikke på dem engang. Så de to utgivelsene fra januar 1964 som det er verdt å nevne, «Meet The Beatles» og Dylans «The Times They Are A-Changin’», ante jeg ikke engang eksistensen av den gang. Men de fikk betydning for meg senere i livet. Særlig Dylan-LP'n. Jeg skaffet meg selvfølgelig notene med gitarbesifring, og spilte meg gjennom hele med stor innlevelse og skrøpelig uttale. Jeg tror jeg var best på tittelkuttet og "With God On Our Side".

FEBRUAR – BEATLES I USA, KUPPER’N I HELSINGFORS, YAN REIDAR PÅ NORDSTRAND

Den store Beatles- og Kupper'n-måneden. Jeg var 11 år og fikk både i pose og sekk. Min aller første helt, Kupper'n kronet karrieren ved å ta olympisk gull på 5000 og erobre VM-tittelen. Jeg grein som en 11-åring da mesterskapet var bombesikkert; levende formidlet av radarparet Bjørnsen og Jorsett. Mesterskapet ble ikke overført på TV. Skøyter var radio. Intens oppmerksomhet, tørre rundetider fra Jorsett, kraslende nedtegnelser fra en skjelvende kulepenn, og ung fremstillingsevne, man konstruerte bildene selv i eget hode. Jeg husker mannefallet på 500. Jeg så dem komme susende på stumpen, Antson  og Aaness, to av favorittene, allerede ute av bildet. Og jeg så Kupper'n mose dem alle på 5000. Og igjen på 10 000 hvor han gikk over evne, og viste verden vinterveien. Dramatiske bilder i et guttehode.

Tre for evigheten: Bjørnsen og Jorsett. Et viktig radarpar i min barndom. Og da Kupper’n ble verdensmester, var det jo storeslem i studio.

Et lite P.S.

Tre løpere falt på 500. Ants Antson, som mange regnet som VM-favoritt, Nils Aanes som var medaljefavoritt og Fred Anton Maier, som ingen regnet med i sammendraget. Derfor har ingen tidligere gjort utregningene som avslører at Maier, med en helt normal 500-meter (til ham å være), hadde så sterke tider på de tre resterende distansene at han ville endt på tredjeplass i sammendraget. Helsingfors-VM var altså uten at noen merket det, Fred Anton Maiers store gjennombrudd som allround-løper!

Min stefar Aage jobbet i Dagbladet på den tiden. Han skaffet meg fotografier fra sportsdesken. Et glanset deilig et av Kupper'n med laurbærkrans og verdens bredeste smil. Det levde lenge på veggen, sammen med Beatles.

Verdensmester: For et herlig bilde. Jeg trodde ikke det skulle skje, men så skjedde det likevel: Kupper’n ble verdensmester i sitt siste stevne før han la opp. Jeg grein av lykke og stolthet. Dette fotografiet fikk jeg av Dagbladet. 

Og ja, februar var også Beatles-måneden. Jeg hadde ingen plater, men jeg var allerede solid hektet på John, Paul, George og Ringo. I februar erobret de USA og utløste verdensfeber. Det var til og med innslag i Dagsrevyen. Man så tre beatler vandre bekymringsløst rundt i Central Park. Og det var tyggegummikort og blader og avisnotiser og Lux. Jeg merket ikke at Rolling Stones fantes. Ingen snakket om dem. Ikke ennå. Men det var noen som mente at Swinging Blue Jeans var bedre enn Beatles. Særlig.

Beatles erobrer USA: Fra det tredje av de norske Beatles-bladene, “Beatles On Broadway”. Dekket gruppens triumf i USA i februar 1964. New York, Washington og Miami. Over fra Central Park. George holdt seg på hotellrommet. Han hadde vondt i halsen.

Jeg var ganske fersk i ny klasse på ny skole, Nordstrand nå, etter et halvt år på Rudolf Steinerskolen. Det ble for langt å reise fra Prinsdal til Huseby. Nordstrand lå nærmere. For de som gikk i klassen het jeg og vil nok alltid hete, Yan Reidar. Det var fire Jan'er i klassen, to uten mellomnavn, så de het Jan 1 og Jan 2. Vi med mellomnavn hadde ikke noe valg, så vi var Jan Erik og Yan Reidar. Jeg klarte aldri å venne meg til det. Men for dem var det Yan Reidar som satt inne i storefri og ble venner med Stein som hadde benet i gips og ikke kunne gå ut. Og det var Yan Reidar som delte gleden med klassen da vi hørte radio og Norge tok trippel på 5000 i OL. Og det var Yan Reidar som sto i stuen hos Stein den sommeren og spilte luftgitar til "Not A Second Time". Sånne ting.

Nå er det lenge siden noen har kalt meg Yan Reidar.

Nordstrand: Så ble jeg Yan Reidar for første og eneste gang i mitt liv. Klassen min på Nordstrand, fotografert sent i 1963. Vi er tydelig vinterkledt. Jeg nr. 4 fra høyre i midtre rekke. Stein nr. 5.

MARS – TYGGEUMMIKORT OG DA MIN MOR GIKK SEG BORT

Nå var vi på vei inn i den perioden på Prinsdal, da tælen ga seg og en uggen, tung lukt la seg over dalen. Tidlig vår kom med stank og holke. Jeg gikk på Nordstrand skole. Buss til Hauketo. Spasere opp den bratte bakken mot Ljabru, forbi et inngjerdet parkområde på høyre side hvor det sto en ekte stridsvogn fra krigen. Den var ikke til å ta øynene fra. Deretter, Ljabrutrikken til Sæter. Hadde jeg mynter nok, kunne det vanke en punsjebolle på det lille hvite bakeriet i krysset. Punsjebollen var lubben og stor og rullet i kakestrø. En delikatesse. Ingen punsjebolle smakte som den på Sæter.

Det var Beatles-tider i Norge nå. De med generøse foreldre hadde allerede sikkert fire singler. Kanskje fem. Og nå kom to samtidig, "All My Loving" og "Can't Buy Me Love". Jeg hadde ingen. Var jeg heldig, fikk jeg låne. Men det var jo alltid Lux fra den gamle radioen med grønt, lysende øye. Den luktet elektrisitet og støv. Og den fanget opp Lux gjennom en sperreild av atmosfæriske forstyrrelser. Du måtte treffe akkurat.

Mitt bidrag til Beatles-tiden var tyggegummikortene. De var så populære at de funket som gangbar mynt. Stor var lykken når man endelig fikk tak i det av Paul på taket som man hadde manglet lenge, lenge. Jeg hadde fått det første norske Beatles-bladet også. Det leste jeg sikkert minst en gang i timen og kunne utenat. Beatles føltes som noe midt imellom levende skøyteidoler og tegneseriehelter.

Endelig: Dette kortet manglet jeg lenge. Nr. 3 i A & B C Chewing Gum Ltd Series 1. Desto større lettelse da jeg flåddee av det voksede rosa papiret. Der var Paul. På taket.

Jeg hadde ikke noe forhold til LP-plater tidlig i 1964. Jeg ante vel knapt at de eksisterte. Og hvis jeg ante, så var de uansett så kostbare at de var langt utenfor min rekkevidde.

Første norske: Det første av de norske Beatles-bladene tror jeg at alle hadde. Det må ha solgt like mye som Donald. Det er ganske lett å få tak i den dag i dag. Prøv Finn.no.

Påske på Lunde i Telemark. Skare i skyggene. Fin fart under skiene. Klissvåte ullsokker på snor over vedovnen i kveldingen. Lukten av parafin og fuktige plagg. Lyden av knitrende bjerkeved. Kakao i koppen. Ganske OK.

Påske 1964: Påske i Telemark. Hytten hadde ikke strøm, og vi måtte bruke utedoen ved hønsehuset til bonden. Alt ble vått etter en dag i skaresne, og da gjaldt det å sprengefyre i ovnen. Fra venstre vår danske au pair Vibe, Jakob, meg og Mikkel.

Det ble en tur opp på Lifjell også. Der gikk min mor seg bort i et ørlite skogholt mens vi satt på Lifjellstua og ventet. Vi skulle jo ha lunsj. Hvor ble hun av? Alle trodde hun var rett bak oss. Min mor eide ikke stedsans, og nå gikk hun i ring i et område som neppe var større en 100x100 meter.  Da vi fant henne, var hun forkommen og frossen - og gråt. Jeg hadde aldri sett maken. Det gjorde godt å bli funnet og sitte nytrøstet i varmen.

APRIL – FRITT FOR NESEBLOD I SKOLEGÅRDEN

Jeg var Beatles-gal på den flaue måten. Ingen andre jeg kjenner var Beatles-gale uten å eie en eneste Beatles-plate. Men jeg var. Og det ville jeg helst ikke at folk skulle skjønne. Fordi jeg hadde vanskelig for å lyve, fryktet jeg spørsmålet: Hvilke Beatles-plater har du? "Ingen" var det pinligste svaret i verden i april 1964. Og det skulle gå ytterligere fire måneder før jeg omsider og endelig kunne svare "tre".

De som tror at det var neseblod i skolegården og bataljer mellom Beatles- og Stones-fans tror feil. I april 1964 fantes ikke Stones-fans. De begynte ikke å dukke opp før utpå sommeren, og da var de så få at man ignorerte dem. Men da høsten nærmet seg kunne de i hvert fall stille med en håndfull bråkmakere. Og ved juletider begynte de å merkes.

Selv hadde jeg ikke noe problem med Stones. Etter å ha hørt "Around And Around"-samleren (som enkelte hadde, selv om LP'er fortsatt var et sjeldent syn) og "Little Red Rooster", var min dør åpen. Og før jeg visste ordet av det kom "The Last Time" durende og eksploderte på gutteværelset så snabelskapet ristet. Etter det var jeg solgt.

Historie: The Beatles skriver historie i USA 4. april 1964, og okkuperer de fem øverste plassene på Billboards Hot 100.

MAI – KARL JOHAN I SITT ESS PÅ LJABRU

2. mai 1964. Og endelig nådde "Can't Buy Me Love" 1. plass i Norge. Det tok sin tid.

Blad nr. 2: Det andre norske Beatles-bladet. Ikke så vanlig som det første. Men viktig å ha.

Nyhetsrunde: Kings Bay, siktelsen mot styret frafalles. Gerhardsen holdt 1. mai-tale. Trønderne jublet. Cliff Richard og The Shadows var meldt i juni. Samme for meg. Cliff hadde sleik.

Hvorfor ga de ut to nye Beatles-singler på samme dag i Norge, forresten? En ordentlig stupid slagplan som gjorde stor skade. Overmotet sørget for at "All My Loving" og "Can't Buy Me Love" bare fikk én fattig uke hver på toppen, mens det åpnet for Wenche Myhre, Gigliola Cinquetti og Jim Reeves. Slike ting tok man seg nær av når man var 11 år og Beatles-fan og ikke hadde en eneste plate engang.

Fire singler som slåss om 1. plassen samtidig.

Men jeg samlet tyggegummikort. Bunkevis nå. På Sæter fikk man tak i den finske versjonen av sort/hvitt-serien, de var på tynnere, men glanset papir. Der fikk man som nevnt også tak i verdens beste punsjeboller. De var så gode at jeg kunne finne på å bruke ukepenger på dem.

Fem av kortene fra den første sort/hvit-serien. Jeg har alle 60.

Rett over veien var det en smal butikk med kjøledisk. I den lå store og små poser med pimp i alle tenkelige farver. Grønn pimp. Veldig søt, men grønn. Farven teller.

En dag fant vi en dong på fortauet utenfor skolen. En brukt og en uåpnet. Jeg turte ikke tenke på hva som hadde foregått der, men jeg skjønte på et par av de større guttene at det var unevnelige ting, enda verre enn å se på tissen til den fulle mannen som av og til sto i skogbrynet og lokket. Guttene åpnet pakken med den ubrukte dongen og blåste den opp. Det var den meste forbudte ballongen jeg hadde sett. Jeg lo anstrengt. Jeg følte at det var noe her som jeg ikke forsto.

17. mai 1964. Jeg var klar. Mitt andre bidrag til verden som skuespiller. Jeg hadde erobret rollen som Karl Johan i klassens minidrama om riksforsamlingen på Eidsvoll, og den svenske kronprinsens velvillige reaksjoner på denne. Historieforfalskning i ung alder, men hva så. Jeg var stolt som en hane i mine finklær, mitt vannkjemmede hår og det røde silkebåndet på skrå over brystet (som alle kongelige som kjent bærer). Der stod jeg strunk i lag med pyntet klasse, på Ljabru, i aldershjemmets spisesal (på samme sted som min mor faktisk skulle leve sine siste år over 50 år senere), og fremførte mine få replikker med stort alvor, akkompagnert av gamle sukk og mumlende beundring. I mitt ess. Men med alt for få replikker. Det var jo bare en birolle.

Karl Johan på Ljabru: Karl Johan dukket opp på aldershjemmet på Ljabru 17. mai. Men i min skikkelse. Jeg var like strunk, men ikke så overlegent kledt. Må innrømme det. Så hadde jeg veldig få replikker også, da.

Og hvis du lurer på hva mitt første bidrag til verden som skuespiller var, så kan jeg opplyse at jeg debuterte som Josef i et lite julespill på Prinsdal skole. Man skulle tro at Josef ruver i Jesus-sammenheng, men han gjør faktisk ikke det. Han er tildelt en forsmedelig birolle. I mitt tilfelle innskrenket til kun én replikk, "Ja, kjære Maria". Tre ynkelige, små ord! Jeg var meget oppbragt den gang og flettet på ren trass inn to kremt og et meget tydelig host (som skremte en engel).

Samtidens nyhetsbilde inneholdt dramatikk da demonstranter stoppet Davis-cup-matchene mot Syd-Afrika. Det husker jeg ikke noe av. 

Men tenk på 1964, året som er så langt tilbake i tid, men som en gang var akkurat nå, på tampen av mai og på vei inn i sommeren, og smågutter droppet søndagsskolen og sto på bordet i barnehaven ved velbygningen og skrålte "sjlofs ju jeh jeh jeh" mens de hamret løs på rockens første luftgitarer. Sånne ting.

Beatles-tyggegummikortene var en besettelsen. Jeg hadde de to engelske sort/hvitt-seriene komplett, men manglet ett kort (det av Paul med bassen) på å komplettere farveserien. At det fantes parallelle amerikanske serier i litt større format, ante jeg ikke før jeg fikk et par kort av min kamerat Junior et år senere. Jeg måtte si at Dennis Wilson var bedre enn Ringo for å få dem. Han visste at jeg jugde, men han hadde en ondskapsfull glede av det likevel.

Endelig: Kortet jeg manglet i en evighet og vel så det. Der og da visste jeg hva begrepet lykke betyr. Og lettelse.

JUNI – KAMPEN OM TYGGEGUMMI-KORTENE

Bare nok en måned i Jim Reeves-helvete for mange. Men vi hadde ikke "I Love You Because" hjemme, så jeg slapp unna inntil de oppdaget Gunnar Wiklund. Da var plutselig gode råd dyre.

Beatles slet med fotfestet på Arbeiderbladets liste. Selv ikke jeg var særlig begeistret for "Can't Buy Me Love". Den var ikke Beatles nok. Men gruppen okkuperte de to øverste plassene på LP-listen, og det var imponerende, for LP'er var voksenmat, og voksne spiste ikke Beatles. Her hadde ganske mange av mine jevnaldrende greid det umulige, å mase seg til LP-plater.

Midtveis i juni og "Please Mr. Postman" var ute, jeg hadde sett den på Steen & Strøm og ønsket den over alt på jord, kanskje nest etter "All My Loving". Mine to favoritt Beatles-låter. Med "She Loves You" og "I Saw Her Standing There" hakk i hæl. Men jeg hadde ingen av dem selv. Måtte høre hos andre. Forsmedelig.

Men Beatles-bladet til Fabulous var innen rekkevidde, og jeg ble lovet støtte til det, så jeg var allerede begynt å fantasere om innholdet. Slo i hjel tiden med en og annen pakke tyggegummikort.

Engelsk Beatles-blad: Ikke ofte, men av og til fikk jeg støtte - som regel fra min mormor - til å kjøpe engelske musikkblader. Tørsten etter Beatles-bilder var uslukkelig, selv om blader som dette hjalp.

Mine besteforeldre var i København og rapporterte 4. juni pr. rikstelefon om oppstandelsen, Beatles i byen! Gud som jeg skulle ønske jeg hadde vært der. De så dem kanskje til og med, i en bil.

Noen dager senere fikk jeg postkort fra min mormor, et Beatles-portkort, med rapport.

Beatles var uansett over alle hauger og blåner nå - i Australia. Til gjengjeld leverte ukebladet Nå en veldig artig sak om nystartede Club 7. Jeg hadde aldri tenkt over den reportasjen da, men å se den i dag er virkelig fornøyelig. Kudos til Attila! Er mer skeptisk til den flunkende nye spalten om trekkspill som startet i Arbeiderbladet. Samtidig røk portoen opp i 60 øre.

Kan godt være dette var året da jeg reiste med min morfar Bipan, som jeg forgudet, til Trondheim for å besøke slekt, inkludert min tremenning, Svein Erik. De hadde hytte utenfor Trondheim, og Svein Erik hadde pistoler og cowboyting og indianerting og flere leker enn en snart 12-åring hadde godt av å bli utsatt for.

Var med ut for å fiske også. Fikk ingen. Som vanlig. En vane jeg har tatt med meg gjennom hele livet. Der kommer han, mannen som aldri har fått så mye som et napp.

Det var barbent-i-høyt-gress-tid, og det var en slyngete sti gjennom bondegårdland, utmark og innmark, hele veien til gården hvor vi kjøpte melk i medbragt spann. Svein Erik var litt eldre enn meg, og tjukk. Nevnte man godsaker fikk han smale øyne og slikket seg teatralsk om munnen. Som en katt.

20. juni, og det vet vi at det var sommer og regn, og at det satt skotter på Oslos uteserveringer og ventet på halvlitere som aldri kom fordi man holdt stengt ved regnvær. Og at forrykte rasister i USA helte saltsyre på badende demonstranter. Og at Jim Reeves greide å holde Beatles-kaskadene unna listetoppen i Norge, hvilket begynte å irritere en snart 12 år gammel gutt på Prinsdal.

Kveleretak: Sangen som hadde kvelertak på Norge, “I Love You Because”.

Jakten på et komplett sett tyggegummikort i farver fortsatte, tross mager ukelønn. Min stefar hadde alltid løse mynter i jakkelommen, så han merker ikke at en krone eller to forsvant. Jeg tror kortene kostet 35 øre pakken. Akkurat IKKE tre for 1 krone. Min mors portemoné var ofte sprekkeferdig full av mynter, og den lå som regel og bød seg frem som en annen skjøge på skatollet ute i gangen.

En ettermiddag, mens min mor hvilte i stuen, skulle jeg trikse til meg noen samlekort-kroner, men glapp det stappfulle faanskapet som røk rett i gulvet så myntene sprutet. Her var ingen nødutgang, jeg kom til å bli så knepet som det vel var mulig å bli. Det gjaldt å være snarrådig og få det beste ut av katastrofen.

Og slik gikk det til at jeg lynsnart snek noen kroner under søppelbøtten på kjøkkenet, før døren gikk opp og helvete brøt løs. Jeg tok skyllebøtten og skammen og tryglet programforpliktet om nåde og lovet bot og aldri mer.

Og da alt hadde roet seg, snappet jeg til meg kronestykkene under søppelbøtten og småløp hele veien til kiosken, la pengene på disken og forlangte Beatles-tyggegummi for alt. Heller ikke denne gang fikk jeg kortet jeg manglet, det av Paul med bassen. Vekslepengene gikk til salti. Det døyvet skuffelsen.

Siste uken i juni hadde Beatles fire singler inne på Topp 10. Hvem brød seg om Jim Reeves da?

Det sovjetiske statsbesøk gikk meg hus forbi, kan bare vagt huske en smørblid Khrustsjov danse leikarring på Bygdø. Det kostet ham antagelig jobben som verdens nest-mektigste og høyest fryktede mann. At Arbeiderpartiet og Gerhardsen mottok despoten som Gud og konge, er helt utrolig. Antagelig vanket det tungekyss også.

For folkelig: I juni kastet Khrustsjov seg ut i folkedans med Gerhardsen på Bygdø. Det var alt for utagerende og hyggelig, så han ble sparket som statssjef i Sovjet noen måneder senere. Foto: Erik Thorberg/NTB scanpix

For meg var det uansett Beatles-sommeren. Det var tyggegummi-kort og blader og lånte plater og Beatles-lek med luftgitarer. Stones? Ingen konkurranse. Hørte aldri noe om dem.

JULI – HÆRVERK, FLUKT OG BASTØY

Denne sommeren var vi en ny tur hos min far, kunstmaleren, i Skåne. Et gjensyn med mine halvsøsken som jeg var umåtelig stolt av, og med katamaran-saft-isen. Jakob ble stukket av veps. Og jeg var blitt god til å løpe med tresko. Nesten like god som Rebecca og Aino, men ikke helt. De hadde veldig forte føtter. Og ble man for ivrig så den ene skoen skvatt av, gjorde fotens uforberedte møte med småsten og kongler svinaktig vondt.

Skåne: På sommerbesøk hos min pappa i Skåne. Meg til venstre i min favorittrøye den sommeren. Jakob med ball og håndbevegelser. Og mine skånske søstre Aino og Rebecca, sistnevnte rekker tunge og Aino viser frem treskoen sin.

Vi var også en tur på hytten i Telemark. Men det jeg husker aller best fra denne sommeren, er følgende episode som jeg sakser rett fra min bok «Beatles og jeg»:

Trøbbel og traumer var stikkordene for mitt angrep på den nye gymsalen som vokste frem i skogholtet nedenfor Prinsdal skole. Byggefelt har stor tiltrekningskraft på gutter, og dette var nesten for godt til å være sant, skjermet som det lå både fra boliger og allfarvei. Ingen høye gjerder rundt, intet vakthold, bare et stort, rotete og innbydende ødeland med alt et guttehjerte kunne begjære av verktøy, maskiner, spikeresker, armeringsjern, sement, stillaser, hemmelighetsfulle trapper og mørke katakomber. Bygget var flere etasjer høyt, men manglet tak og ferdige gulv. Man kunne klatre ut på bjelkene over den svimlende avgrunnen og kjenne på suget. Og slippe gjenstander ned. Jeg husker en hammer, hvordan den roterte i slow motion i evigheter før den traff en kasse tomflasker med et deilig knas.

Jeg vandret mye rundt for meg selv, jeg hadde jo meldt meg ut av fellesskapet da jeg byttet skole høsten 1963. Men iblant vandret jeg rundt sammen med Jon, lillebroren til Sjur som jeg hadde gått i klasse med på Prinsdal. Jon var en eventyrlysten pjokk som ikke gikk av veien for rampestreker. Han havnet ofte i trøbbel når han var sammen med meg. Fordi jeg var eldst og derfor pr. definisjon burde vite bedre og dessuten var en nærmiljøets outcast, fikk han nok mer kjeft for at han hang sammen med meg enn for rampestrekene vi ble knepet i.

Det bodde en mager og meget gretten eldre dame borte i veien. Hun kjørte 2CV og hadde utedo. Utetdoen lå i et hvitmalt uthus nede i haven hennes, og en dag oppdaget vi luken på baksiden. Den ga fri tilgang til damens dobøtte, og utstyrt med kraftige kjepper ga vi oss til å male uthuset brunt. Vi kom ganske langt med første strøk før gamla slo alarm, og da la vi på sprang på forte ben. Men hun hadde selvfølgelig gjenkjent oss, Prinsdal var ikke større. Vi måtte skure uthuset som straff, og Jon fikk ikke lov til å leke med meg mer.

Akkurat det bekymret oss ikke. Det var nok av spennende steder på Prinsdal som foreldre ikke hadde kontroll over. Man kunne lete etter patroner på skytebanen, eller forsere myren borte ved idrettsplassen, eller ligge i skogbrynet og luske på honningbonden, eller snike seg inn i bussgarasjene ved bensinstasjonen og ta seg inn i bussene og trykke på knapper og dra i girspaker i stummende, farlig mørke, eller leke tomanns-sisten i det gamle hasseltreet ved bekken. Det siste endte dessverre med knall og fall da Jon i sin iver etter å komme unna mistet taket, raste gjennom bladverket så kvistene føk og tok bakken med et smertehyl. Brudd i håndleddet. Ny lekenekt.

Byggefeltet ble vårt fristed noen ettermiddager sommeren 1964. Til å begynne med gjorde vi ikke annet galt enn å klatre ut på farlige steder, slippe ned en og annen spikereske for å se hva som skjedde og vasse rundt i den fuktige kjelleren uten kunne se hånd for oss. Men så begynte vi å ramponere. Det var sikkert min skyld, for jeg hadde noe å hevne. Jeg hatet Prinsdal skole.

Anleggsarbeiderne slet tydeligvis med at det rant vann inn i kjelleren. Det sto en pumpemaskin der. Den klarte vi å reversere. Det var også en rekke lamper i kjelleren med enorme lyspærer. Vi fikk dem ikke til å lyse, men vi fikk dem sannelig til å knuse. Det smalt imponerende.

Ødeleggelsestrangen utviklet seg med feberaktig hastighet. Vi begynte å bære med oss hva det skulle være opp alle trappene og skjøv det så langt ut på bjelkene som vi våget før vi lot dem falle mot avgrunnen. Masse verktøy, flasker, bord, stiger, planker. Vi demonterte også deler av stillasene – det var en fryd å se dem kollapse.

Det slo oss ikke at noen ville oppdage herjingen våre og ta affære. Men det skjedde selvfølgelig. En fatal ettermiddag da vi hadde fått med oss Jons storebror Sjur. Han var ikke så garvet i rampestreker som oss, og det burde gjort meg betenkt. Vi fant en bøtte med fortsatt våt sement og klattet løs på omgivelsene. Det så ikke ut. Enda morsommere var det å risse ord og symboler inn i veggene hele veien opp trappene fra første. “Kukk”, “fitte”, “pule” og selvfølgelig hakekors. Repertoaret var begrenset, men utført med fryd. Sjur uttrykte uro og ville hjem. Men vi hadde mer å vise ham: Kjempelyspærer i fritt fall. Det smalt som på skytebanen.

Da vi var nede for å hente nye forsyninger oppdaget jeg ham, mannen. Ansiktet hans kom til syne i døråpningen, han virket like forskrekket som meg. Jeg våknet først.

- Løp! ropte jeg og la på sprang. Sjur og Jon etter.

Jeg våget ikke å se meg tilbake, men fløy over planker og grus og rett inn i skogen. Jeg hørte Jon og Sjur og tunge steg som nærmet seg.

- Spre dere! ropte jeg, tydelig influert av Hardy-guttene, og skar mot venstre. Jon og Sjur skar mot høyre. Så tenkte jeg ikke mer. Jeg bare løp og løp over sommervarm skogbunn.

Omsider våget jeg et blikk over skulderen. Ingen. Jeg stoppet. Bare min egen hivende pust og stillheten. Jeg var berget.

Men bare i noen timer. De hadde fanget Sjur og spylt ham med iskaldt vann til han brøt gråtende sammen og sprakk. Det var Yans skyld alt sammen. De fikk navn og adresse. Jeg var fortapt.

Noen dager senere satt jeg på kontoret til overlæreren på Prinsdal skole sammen med min stefar. Midt i sommerferien. Aage var synlig plaget. Overlæreren virket underlig fornøyd. For et år siden hadde Aage skjelt ham ut og tatt både meg og min bror ut av skolen, eller drittskolen som Aage hadde kalt den. Nå hadde overlæreren oss, der han satt bak skrivebordet i dressen sin. Han gikk gjennom listen over ødeleggelsene med dvelende fryd. Det var ikke småtterier. Jeg ønsket bare å dø. Etter den lange torturen med innlagte, megetsigende kunstpauser, kom han endelig til sitt rause poeng: Ødeleggelsene var heldigvis ikke større enn at det meste kunne repareres, så man hadde valgt å la meg slippe med en advarsel. Men om jeg noen gang ble observert på byggefeltet igjen, ville overlæreren dessverre se seg nødt til å politianmelde saken. Han antydet Bastøy, skolehjemmet for slemme gutter.

Aage var ikke så sint som jeg hadde ventet da vi gikk hjemover. Han var riktignok oppbragt over at jeg hadde utsatt ham for denne ydmykelsen, men han var også svært lettet over at skolen ikke forlangte erstatning. Og så kom det, lavt, og med glimt i øyet:

- Egentlig fortjente de det. Hadde det vært opp til meg kunne du gjerne ha revet hele bygget.

Vi snakket aldri om det igjen. Vi var ferdig med Prinsdal.

(Fra "Beatles og jeg")

Bastøy: Overlæreren på Prinsdal skremte meg med skolehjemmet for slemme barn på Bastøy. Jeg ville ikke dit. (Foto Berg & Høeg / Norsk Folkemuseum)

AUGUST – DÆÆÆÆNG! I NEDRE PRINSDALSVEI OG PÅ SENTRUM

Beatles toppet og nedtellingen var i gang. Jeg var ferdig med å ramponere nybygget oppe ved skøytebanen da jeg ikke hadde det spor lyst til å havne på Bastøy. Jeg ville mye heller være en Beatles-gutt. De møtte ingen motstand av betydning. Det var for få Rolling Stones-gutter foreløpig. Dem merket man lite til.

Av og til besøkte jeg Stein. Han bodde på Kastellet så det var et stykke. Men man kom langt med en DBS, selv uten gir. Stein var tidlig ute med en del veldig attraktive plater. Som den svenske "A Hard Day's Night"-EP'n.

Steins gull: Denne svenske EP’n hadde Stein, og vi spilte den om og om igjen, ikke minst pga “Not A Second Time”. Vanvittig sterk låt.

«A Hard Day’s Night»-LP'n hadde piken som bodde i den andre halvdelen av tomannsboligen vår. Hun var ett år eldre enn meg og hadde Jan, storebroren til Petter, på besøk av og til. Jeg hørte dem, men hørte ikke hva de sa. Jeg tror de kysset.

Utpå høsten fikk jeg låne LP'n. Det var den vakreste og deiligste gjenstand jeg hadde holdt i noen gang. Bildene foran, bildene bak, jeg lærte dem utenat, jeg imiterte dem i badespeilet. Men alt dette lå et lite stykke frem i tid da august startet. Da bare ventet jeg. Ventet på min egen "dææææng!", som åpningsakkorden på "A Hard Day's Night" heter.

12 årsdagen min nærmet seg med slepeskritt - og Beatles-plater var meldt. Jeg husker sol den dagen, og at vi markerte den med besøk fra bestemor og bestefar, Momo og Bipan, og de provoserte min mor ved å gi meg hele to Beatles-plater, "A Hard Day's Night" og "Please Mr. Postman" (som var A-siden for meg).

"A Hard Day's Night" hadde jeg fått tidligere på dagen allerede, så det var nedtur. Ikke minst fordi også denne kom i rødt fabrikkcover, og ikke billedcoveret jeg hadde sett hos Stein. Dubletten ble byttet neste dag i "All My Loving", og da var i grunnen lykken komplett.

De tre skattene ble spilt nonstop dag etter dag frem mot skolestart, og med ekstra volum når min mor var ute og hengte opp vasken. Eventyrlig. Tenk at jeg fikk så mye glede ut av seks små sanger. Jeg levde på dem helt til jul. Da fikk de selskap av enda noen.

Jeg husker bare tre bursdager fra barndommen helt tydelig. Denne, den året etter, da jeg fikk min første ordentlige LP, "Help!", og i 1967 da jeg fikk "All You Need Is Love" (og Traffics "Paper Sun"). Så stor betydning hadde en Beatles-plate. Den kan definere en barndom. Og tenk, det var den helt riktige akkorden som kickstartet mitt 13. år på jordskorpen.

Litt surt å se "A Hard Day's Night" måtte vike plassen for Manfred Mann på TOP 20 i England og Jim Reeves i Norge. Nordmenn var forrykt gale etter Reeves, og da han datt ned i det flyet og takket for seg, tok platesalget hans nærmest fyr. Det skulle komme til å herje med våre hjemlige lister til langt inn i 1966.

Min stefar Aage ordnet med besøk for klassen i Dagbladet hvor vi fikk se hvordan en avis ble til. Fascinerende, støyende og hektisk. Og det luktet sprit og trykksverte. Jeg husker lyden av hamrende teleprinter som aldri hviler, den brøt ut i voldsomme skuddsalver, bokstavene ble skutt inn i papiret. Jeg husker setterne, kassene med blybokstaver, plastformene som viste utkastet til dagens forside. En fin start på skoleterminen.

Han brukte også sin journalistposisjon til å skaffe to billetter til premieren på "A Hard Day's Night" på Sentrum kino. Jeg trodde ikke det var sant. Men det var det. Om en drøy uke. Jeg inviterte med meg Stein.

Den mandagen var det premiere på "A Hard Day's Night" på Sentrum. Totalt kaos både utenfor og inne, Sentrum under beleiring, jentene prøvehylte, det blusset opp og stilnet, blusset opp og stilnet, som flyalarm. Og da dææææng!-akkorden fylte salen, druknet den umiddelbart i orkanhyl og tordnende tramping. Jentene var spenna gær'ne, og de lot det ljome nonstop. Særlig i sangnumrene.

Nærbildene av Paul under "And I Love Her" ble mottatt så øredøvende at jeg ble svimmel. Jeg elsket filmen, elsket beatlene, elsket musikken, om jeg var superfan før, var jeg det nå ganger hundre tusen. Jeg tror faktisk ikke jeg er kommet ned ennå, over 60 år etter. Høyere enn Saturn. Hvem trengte narkotika i 1964 når man hadde The Beatles?

Filmcollage: Smakebiter fra pressemappen til “A Hard Day’s Night”. Øverst ser man også kinoplakaten som bl.a.pyntet opp inngangen på Sentrum kino den vidunderlige ettermiddagen i august 1964.

Jeg hadde endelig lært å svømme også! Kom i bursdagen til Andreas våt i håret, vannkjemmet og synlig flau etter å ha plasket rundt i det bittelille bassenget på Frognerbadet med en isoporplate foran meg blant smårollinger og under hånlige foreldreblikk. Jøss en 12-åring. Best å holde øye med ham.

Svømmelærerinnnen var en knortekjepp, og det reddet meg fra den lille drukningsdød som jeg led hver eneste sommer. De hadde så søte svømmelærerinner på badestrendene, og jeg ble stupforelsket hver gang. Men ikke i ydmykelsenes basseng på Frognerbadet. Knortekjeppen jaget meg mellom smårollingene mens jeg gulpet klorvann og ville bli ferdig med det for alltid. Og plutselig fløt jeg. Takk alle menneskenes guder.

SEPTEMBER – COWBOYER, INDIANERE OG DA HJORTEFOT LA OPP

Jeg var en del hos Stein som var like Beatles-gal som meg. Og så hadde han flere plater, til og med EP'er. Når han var alene hjemme, spilte vi luftgitar (antagelig noen av de tidligste luftgitar-modellene) og var Beatles. Inne på rommet hadde han modelljernbanen sin, Märklin, montert på en stor treplate. Fjell, trær hus, tunneler. Heldiggris. Når man var ferdig med å leke, ble den heist opp under taket. Mitt Fleischmann-sett var løst, i en eske. Jeg må sette det opp og demontere det hver gang. Det ble ikke det samme.

Stein bodde på Kastellet. Det var langt dit fra Prinsdal. Noen ganger syklet jeg. Andre ganger ble jeg med ham hjem etter skolen. Stein og jeg hadde samme humor og fniste iblant hysterisk, eller lo så vi trillet. Det kunne vi ikke gjøre da Stein var blitt operert for brokk. Da måtte vi bare tenke på nøytrale ting. Det var ikke lett. Og plutselig kom fniset sivende ut av intet, og fylte oss så vi nesten ristet, til vi sprakk og lo så vi trillet. Stein ropte "Au! Au! Au!", men måtte le. Det var skikkelig vondt.

Jim Reeves plaget oss. Men "A Hard Day's Night" eide LP-listen i Norge. Jeg ønsket meg den LP'n så fryktelig.

Akkurat nå hadde det nye bandet Kinks erobret toppen i England. Jeg kjente låten. Den var hard, kontant og ekstremt suggererende, selv for en gutt på 12 som ennå ikke hadde oppdaget snabelskapets hemmeligheter. Det skulle først skje om noen måneder da Stones tystet med "The Last Time".

I skolegården var de tøffeste guttene i gang med en form for håndball hvor døren til tilfluktsrommet var mål, og ballen noen kompakt sammenvrengte strømper. De skjøt utrolig hardt, og jeg hadde ikke lyst til å være keeper. Tror Jan 2 var særlig god. Han spilte håndball.

The Beatles var langt borte, helt i Amerika, og jeg bar ikke på illusjoner om at de kom til Norge noen gang. En engelsk musikkavis hadde bilder av dem i cowboymodus på en ranch i Missouri.

Missouri: Cowboy-Beatles i Missouri i september 1964.

Når jeg var alene på rommet mitt, lekte jeg med plastikkfigurene mine. De bittesmå Airfix-soldatene hadde jeg ganske mange av nå, og de myldret over gulvet. En bataljon ørkenkrigere lå i bakhold på skrivebordet. Nazistene ble massakrert.

Jeg lekte også med cowboy- og indianer-figurene. De var mye større, forseggjort, farverike og luktet gåtefullt og krydret av plast og gummi, særlig de som hadde en lubben, litt myk konsistens.

Cowboyene kunne ta av hatten og plassere revolveren tilbake i tasken. Indianerne kunne fjerne fjærpryden og kaste spyd og tomahawk og kniv. Men de hadde for dårlig ildkraft mot cowboyenes revolvere og geværer, og ofte trakk de seg tilbake til en hule av lakkert pappmasjé som jeg fikk til jul.

Om vinteren, når jeg var i oppglødd skøytemodus, arrangerte jeg egne bonusmesterskap på skrivebordsplaten min. Revet papir illuderte snekanten, og cowboyene og indianerne hadde berømte skøytenavn. Kupper'n, Maier, Thomassen, Nilsson, Matusevitsj, Kositsjkin, Järvinen, Kouprianoff, Traub. Han som manglet en arm var buljongløper fra Ungarn, jeg kalte ham Martos. Han sprakk alltid.

Jeg førte nøye rundetider, fantasert frem på sparket. Kupper'n pleide å vinne. Men jeg var sannelig ikke sikker på hvordan det skulle gå denne vinteren, for nå hadde Kupper'n lagt opp. Hjortefot fikk derfor ikke være med. Maier gjorde det ganske godt i sesongåpningen. På skrivebordet.

Jeg var 12 år, og Gud hjelpe den som tystet om skøytenerderiene mine til jevnaldrende, både naboer og på skolen, tenkte jeg da. Ja, egentlig tenker jeg det vel ennå.

Nyttårsløpene: Klart for 10 000. Martos kvalifiserte seg ikke (som vanlig), og Hjortefot har lagt opp.

John-Ivar var en kanadisk gutt som flyttet inn i et av nabohusene. Han hadde vanvittig fine soldatleker - inkludert stridsvogner og kanoner, alt i ganske stort format. Han tok med seg en hel bag full når han besøkte meg. Høytidsstund på gutterommet.

Han hadde også et sett golfkøller, men det skjønte jeg ikke stort av. Han lærte meg å holde køllen på riktig måte. Det er det nærmeste jeg er kommet å spille golf. Hadde vi bare hatt en ball, men det kan vi ikke, sa John-Ivar, for da ville helt sikkert ruter knuse.

Min mormor tok matbilder for ukebladene på den tiden. Under en grill-session for Hjemmet hentet hun inn mine brødre og meg som modeller Jeg lurte på om John-Ivar ville være med, og det ville han. Vi havnet på forsiden. Men bildet var juks. Det glødende kullet var en kombinasjon av lommelykt og rød cellofan. Pølsene var kalde. Men jeg husker fortsatt trøyen jeg hadde på meg.

Forsiden av Hjemmet: Min mormor tok bildet. Hun leverte ofte matreportasjer til ukepressen. Her tok jeg med meg John-Ivar fra Canada, nyinnflyttet på Prinsdal. Han sitter helt til høyre. Jeg har på meg favorittrøyen min. Pølsene er kalde, og glørne falske - vanlig lyspære under rød cellofan. (Foto: Sigrid Tholander)

John-Ivar ble etter hvert mer bestevenn med noen av de andre guttene i nabolaget. Det var litt sårt. Jeg fant ham jo først. Jeg satser på at det skyldtes de kalde pølsene og at min stefar hadde konvertert fra Arbeiderpartiet til Venstre (man gjorde ikke det ustraffet på Prinsdal i 1964). Dessuten var jeg sær, jeg hadde sluttet på Prinsdal skole for et år siden på grunn av mobbing, og gikk på Nordstrand. Hos fienden.

OKTOBER – DA JEG TISSET I BUKSENE, OG TRYLLEMANNEN EGELO

Det var høst på 60-tallet også. Og hvis regnet hamret mot ruten, og trærne protesterte i vindkastene, tenkte man ikke på ekstremvær, man var bare glad man kunne være inne. I heldige tilfeller overrasket en mamma med varm kakao. Da kunne man kose seg og lese Donald-bladet en gang til. Jeg leste neppe ukens Donald en gang til. Men sikkert Spion 13, som var en ganske fersk favoritt. Og hvis jeg ikke spilte for høyt, kunne jeg hygge meg gjennom alle de tre Beatles-singlene mine, "A Hard Day's Night", "Please Mr. Postman" og "All My Loving".

I riktig heldige stunder fikk jeg fortsatt låne "A Hard Day's Night"-LP'n til nabojenta. Men bare til i morgen. Jeg var hektet på portrettene på baksiden av coveret. Særlig det av George. Ingen hadde så kul frisyre som George Harrison i 1964.

Tøft: Uansett vektklasse, et av de tøffeste single-coverne jeg vet om. Stiligere har verden aldri fått popstjerner. Scenen er fra “A Hard Day’s Night”.

Høst. Beatles tilbake på toppen i Norge, og med en single-kobling som var helt unik for Norge ("I Should Have Known Better" / "And I Love Her") - i et dødskult omslag. Fullt ønske-seg-trykk. Man fikk ikke plater i utide. De ble timet mot bursdag og jul. Denne gikk inn på single-ønskelisten min, egentlig plan B. Jeg ønsket meg alltid LP, men fikk det aldri. Ikke til jul. Plan A så slik ut: 1. "A Hard Day's Night" 2. Den nye Beatles-LP'n, som jeg ikke visste hva het ennå. 3. Beatles Beat, den tøffe tyske samleren. Fikk selvfølgelig ingen av dem.

Dramatisk ute i verden. Khrustsjov fikk skyven over natten, antagelig fordi han forsøkte seg på folkedans i Norge tidligere på året. "A Hard Day's Night" var tatt av plakaten i Oslo, men gikk på to kinoer i Bærum, både i Sandvika og på Stabekk. Jeg bodde imidlertid ikke i Bærum ennå, så jeg dro lite nytte av det.

Elvis’ “Roustabout” på Nordstrand kino: Fæl film. Enda fælere minner. Jeg tisset i buksen på vei til Kastellet fordi jeg var for sjenert til å gjøre fra meg i havebusker. Tenk om noen så meg, tenkte jeg. Og lot det stå til. Etterpå måtte Steins mor trøste meg.

I stedet så jeg Elvis-filmen "Roustabout" på Nordstrand kino sammen med Stein. Det kunne vi i grunnen spart oss. Både fordi vi syntes Elvis var teit, og fordi jeg tisset i buksene på veien hjem, klarte ikke å holde meg helt til Kastellet, og det var bare hus og haver og biler og mennesker over alt. Ingen steder å tisse usett. Verdens pinligste øyeblikk da Steins mor måtte trå til og hjelpe meg. Kaldt var det også.

Ser at tryllemannen Egelo annonserte i avisen på den tiden. Min stefar Aage kjente Egelo. Faktisk så godt at tryllekunstneren kom og spiste middag hos oss. Og ikke bare det! Han hadde med seg trylleutstyr - og til og med buktalerdukken sin. Den var skikkelig skummel.

Mine foreldre nødet meg til å vise noen av mine kunster for mesteren. Jeg hadde nemlig eget tryllesett. Og jeg tryllet, og mesteren lot seg imponere med samtykkende gisp. Jeg måtte riktignok gløtte opp på ham noen ganger, for jeg syntes han virket litt for imponert.

Et par år senere hadde jeg jo skjønt alt sammen, og følte meg skamfull hver gang jeg tenkte på episoden. Hvorfor fikk de meg til å gjøre det? Er foreldre helt duster? Hvor gøy på en skala fra 1 til 10 er det for en profesjonell tryllekunstner som gjerne vil drikke mer kaffe og diskutere verdenssituasjonen, å bli utsatt for en snørrete, ekkel drittunge på 12 som gjør teite kunster som alle gjennomskuer, og til og med late som om han imponeres når han egentlig bare har lyst til å fike opp guttungen, tråkke på de dumme plastbegrene hans som det ligger en skumgummiball i, og be ham dra dit pepper'n gror. Eller i hvert fall ned i kullboden. Men det kunne han jo ikke si. I stedet takket han nei da de inviterte ham neste gang.

Jeg så aldri Egelo igjen.

Magisk besøk: Min stefar kjente Egelo, så han var hos oss på middag. Han hadde en skummel buktalerdukke. Det var gøy helt til de nødet meg til å trylle. Jeg visste jo at Egelo kunne alle triksene, vi hadde jo kjøpt tryllesettet mitt i butikken hans. Han lot som om han ble imponert. Han kom aldri igjen.

Etter åtte år på Prinsdal begynte mine foreldre å snakke om å flytte. Onkel Jørgen og tante Helga bodde i Bærum i rekkehus. Det foregikk forhandlinger om å bytte. Jeg likte ikke sånt snakk. Man vet hva man har. Jeg gikk på min tredje skole i løpet av et drøyt år. Jeg trivdes på Nordstrand. Bærum? Det var jo så langt unna at man mistet kontakt med alle venner. De snakket sikkert annerledes der også. Dette lovet ikke godt.

Hete nyheter i avisen om en piratradiostasjon som skulle operere fra Østersjøen. Reklamefinansiert og med masse popmusikk: Star Radio I! Politikerne var helt fra seg. Dette måtte stoppes for enhver pris.

Ellers var ny Stones-single meldt, OG ny Beatles-single! Hvordan skulle dette gå? Uansett hadde min sikreste julepresang fått et navn: "I Feel Fine". Jeg lånte"A Hard Day's Night"-LP'n av nabojenta igjen og hadde fine dager. Spilte den om og om og om igjen mens jeg etterapet coverportrettenes mimikk foran speilet.

Tenk om jeg kunne fått dette vidunderet til jul.

NOVEMBER – STONES-BØLLENE VÅKNER, OG LP UTEN COVER GJELDS IKKE

Presidentvalget i USA vel overstått, og jeg var svært fornøyd. Smittet av de voksnes bekymring hadde jeg sett med angst på innslagene med Barry Goldwater i Dagsrevyen. Men nå var alt på plass. Den joviale bjørnen Johnson kunne fortsette - med Dumbo-ørene sine og cowboyhatten.

Hjemme økte snakket om å flytte til Bærum. Vi var og hilste på onkel Jørgen og tante Helga. De bodde i et Selvaag-rekkehus. Det virket trangere enn vår tomannsbolig på Prinsdal.

Vallerveien: Hjemme his onkel Jørgen og tante Helga i Vallerveien på Avløs. Vi byttet bolig med dem i januar 1965. Jakob til venstre. Vår kusine Nina i midten. Øyensynlig bursdagsbarn. Trappen i bakgrunnen var lett å falle ned. Glatte trinn.

De hadde tysk au pair. Hun var snill og ga meg "With The Beatles" til odel og eie. Jeg burde vært yr av glede. Men var ikke det. Platen manglet cover. Og ikke et hvilket som helst cover, men DET coveret. Piken visste ikke hvor det var blitt av.  Min første LP. Men uten cover klarte jeg ikke å regne med den på ordentlig, selv om den hadde noen av mine aller største favoritter: "Please Mr. Postman", "All My Loving", "You Really Got A Hold On Me" og "Not A Second Time". Den bodde i en ynkelig hvit innerpose. Tuslete. En hjemløs, under en busk, i en park. Hvorfor kunne hun ikke funnet det coveret?

Gjelds LP'er uten cover? De gjør jo ikke det. Jeg hadde selvfølgelig glede av "With The Beatles", men når folk spurte hvilke plater jeg hadde, nevnte jeg den aller sist, nærmest i en bisetning. En ordentlig "With The Beatles" med cover skaffet jeg meg ikke før i 1969 eller 1970 - hos Ringstrøm.

Ellers lurte man på hvordan tvekampen mellom Beatles og Stones ville gå i England. Gruppene hadde nye singler klare samtidig. Det vil si, Stones hadde flyttet på sin så den skulle komme to uker før Beatles. De var nok engstelige. Forhåndsbestillingene viste over en halv million til The Beatles, og 300 000 Stones. Vi hadde allerede vunnet.

Jeg satt og dagdrømte i klassen. Klokken var 11.00, og akkurat da, kl. 11.00 den 11. november på Nordstrand skole, begynte sneen å drysse, lett, lett. 11-11-11. Jeg utbrøt tallrekken meget opprømt og pekte. Se, det sner! Og vi så. Og spiste skolematen inne.

Det var på den tiden man fikk utdelt en vokset papptrekant med melk (sugerør inkludert) og en gulrot i forkant av storefri. Senhøstes og om vinteren var melken velsignet kald. Pakningene lå tett i tett, perfekt stablet i en metallramme. Kvaliteten på gulroten vekslet.

Melkekartongen: Hver dag til storefri, melk og gulrot. Særlig herlig hvis været var kaldt, for da var også melken det. Verre om sommeren. (Foto: Museum Nord)

Uansett likte jeg denne ordningen bedre enn skolefrokosten som jeg led meg gjennom i de første skoleårene på Prinsdal (eller ble ordningen avbrutt etter skoleåret 1959/1960?). Det var ikke noe OK å gå hjemmefra på tom mave, bare for å sitte ved langbord og drikke melk av blikkrus og spise grovt brød med ost og nypesyltetøy. Jeg hadde vondt i maven og mistet matlysten.

Lunsjmatpakken med gulost og servelat smakte bedre - selv om osten fort ble svett og utviklet stive eselører.

Det stundet mot jul. Jeg tenkte vel ikke egentlig så mye på julen ennå, men var avgjort fokusert på strømmen av Beatles-singler. Nå var over halve "A Hard Day's Night"-albumet tilgjengelig på 7-tommere. Jeg fikk sikkert ikke LP til jul, men det var lov å håpe på to, kanskje tre singler. "I Should Have Known Better" og flunkende ferske "If I Fell" var bankers. Og så var «I Feel Fine» meldt i begynnelsen av desember. Den ville jeg i hvert fall ønske meg.

Det ble mye Lux nå. De øste den spennende samtidspopen over opprømte gutte- og pike-hoder i Europa. Lux bandt oss sammen og gjorde oss til en internasjonal bevegelse. En slags forsmak på internettismen. Jeg var forhekset. Det fantes mer i verden enn The Beatles. Ikke bedre, men mer, mye mer. Og vi var mange som visste det. Det hørte man av praten i skolegården. Særlig blant guttene.

Jeg slet med at Rolling Stones gjorde en Beatles og debuterte på 1. plass i England med "Little Red Rooster". En så sterk start var nærmest uhørt. Bare Beatles gjorde sånt. Nå risikerte man at denne Stones-platen blokkerte veien for Beatles' nye ... eller? Jeg følte meg slett ikke trygg.

Det ville være som da Kupper'n fikk bank av Jonny Nilsson i Karuizawa, eller for å bruke et nåtidsbilde, som om Liverpool fikk bank av Arsenal på Anfield. Gud forby det.

"Little Red Rooster" ble utgitt noe senere i Norge da den ikke dukket opp på Arbeiderbladets liste før 28. november. Men den kom til å selge bra, og det var helt tydelig at gruppen begynte å få et visst tak på norske tenåringer. Klimaet i skolegårdene ble merkbart tøffere.

"We want Rolling Stones, Beatles go home - yeah! yeah!" var et hånende skråle-slagord som jeg husker fra skolegården på Nordstrand skole (og snart Bryn i Bærum, hvor jeg begynte i januar). Stones-fansen var i klart mindretall, men det var ofte de slemmeste guttene, og man risikerte juling.

Ned med seg: Da Stones forsøkte å tøffe seg mot The Beatles. Det gikk ikke så bra. Englands TOP 30, 2. desember 1964.

Julegatene ble tent søndag 28. november. Man snurret i gang julen mye senere før i tiden. Det var nok lurt. Jeg husker selv hvor på bristepunktet jeg følte meg fra markør til markør. Første søndag i advent. Første luke i kalenderen. Julegatene og julepresangkjøp sammen med mormor. Kakebaking med mormor. Endelig, julaftens morgen, treet pyntet i stuen, lukten av gran og appelsiner, julestrømpen med juleknask og et sammenrullet Tarzan - og selvfølgelig, den utålmodige reisen mot kvelden og julemiddagen og nissen og presangene og ... Beatles.

Denne julen skulle feires hjemme på Prinsdal. Jeg var ikke så glad for det. Men jul er jul, og ingen ting kunne måle seg mot vissheten om en flunkende fersk Beatles-plate.

Desember – KAKAO, ROMJUL OG KOSE SEG

Det var julen da jeg fikk to Beatles-singler, Hvem Hva Hvor, en spørrebok, votter og "Hardy-guttene og skatten i tårnet". Dessuten fikk Jakob "If I Fell" og "I Could Easily Fall (In Love With You)", og de skulle jeg da sannelig klare å tuske til meg. Det var en av trass-julene til min mor. Hun insisterte på å feire jul hjemme annet hvert år så ikke mine besteforeldre sikret seg hevd.

Tuskeklar: Klar for tiltusking. Jakobs utgave kom i kjedelig fabrikkpose, så jeg måtte ty til discogs for å sikre meg Kjerstis billedcover.

Jeg har aldri skjønt hvorfor hun var så hard på det der. Hun likte jo ikke å steke og brase for mange gjester, og manglet mormors magiske evner til å skape den riktige maten med den riktige duften. Min mor hadde dessuten ikke hjertet i forberedelsene. Det var aldri den riktige julestemningen når hun styrte. Vi savnet Momos svinsing på kjøkkenet, hennes glade, hektiske stemme og bestefar som kunne finne på å synge med hvis Sølvguttene dukket opp i radioen.

Jeg husker ikke selve juleselskapet 1964 lenger. Bare den korte stunden ved stuens radiokabinett-tilkoblede platespiller da Jakob og jeg spilte platene våre. "She's A Woman" fikk bare en halv avspilling før de voksne protesterte. Som kompensasjon fikk jeg spille "I Feel Fine" to ganger. Den platen smaker valnøtt og paranøtt og appelsin, og den er oransje. Jeg husker også Tarzanbladet som jeg fikk i strømpen julaftens morgen. Det hadde jeg lest fra perm til perm tre ganger allerede.

Så var julaften over, og mormor og morfar kjørte hjem. Jeg husker ikke hvem av dem som ofret seg på slike hjemmefra-juler, for begge var glad i akevitt til maten og nippe-nullan-sangen.

Fordelen ved hjemmejulen var at man ikke kom så sent i seng at man mistet de dyrebare første morgentimene av neste dag. Jeg ville helst bråvåkne grytidlig og skynde meg inn i stuen og spille plater og tyvknaske sirupsnipper med skoldet mandel limt på med smeltet sukker. Sånne morgener var ultrakoselige.

Så var det romjul og på med skiene, og våte votter, knickerstrømper overstrødd med bittesmå, men tallrike isklumper, iskalde fingertrupper og røde kinn som brant. Og stefar Aage tente i kaminen, og det var lunt og varmt i stuen, og brennende stearinlys og akkurat riktig plass i sofaen til å pakke seg opp og nyte neste kapittel i Hardy-guttene.

Det var lenge til nyttår. Jeg hadde all verdens tid. Jeg unnlot å tenke på at vi skulle flytte til Bærum og jeg begynne på ny skole. Sånne ting skjøv man inn i en mørk krok i romjulen. Den stilleste uken i året, helt fri for avtaler og gjøremål, og helt din egen. Kanskje jeg skulle gå opp på rommet og leke med soldatene mine. Etterpå. Det var godt å sitte sånn lunt og tilbakelent og lese om Frank og Joe. Og fra kjøkkenet duftet det kakao. Min mor var også i kosemodus. Romjulen 1964.

DETTE HENDTE OGSÅ I 1964:

8. januar: USAs president Lyndon B. Johnson erklærer «krig mot fattigdommen» i landet.

2. februar – Den amerikanske romsonden Ranger VI lander på månen.

7. februar: The Beatles drar til USA for første gang.

11. februar – Krig bryter ut i Limassol, Kypros, mellom grekerne og tyrkerne.

2. mars – Femkronesedlene erstattes med mynter.

14. mars: En jury i Dallas finner Jack Ruby skyldig i å ha drept John F. Kennedys attentatmann, Lee Harvey Oswald.

2. april – Saab starter prosjektet som fører til produksjonen av en ny og større bil; Saab 99.

15. april: Jim Reeves, Chet Atkins og Bobby Bare spilte i Njårdhallen (Foto: Øystein Kleven / Det Nye)

26. april – Tanganyika og Zanzibar slår seg sammen til Tanzania.

29. mai – Den palestinske frihetsorganisasjonen (PLO) blir opprettet.

12. juni: I Sør-Afrika dømmes Nelson Mandela, som allerede har sittet fengslet siden 1961, til fengsel på livstid for forræderi og spionasje.

2. august: Amerikanske krigsskip angripes av nordvietnamesiske torpedobåter i Tonkinbukta.

2. september – Terje Pedersen setter verdensrekord i spydkast med 91,72 meter på Bislett stadion i Oslo.

27. september – Warren-kommisjonen konkluderer med at Lee Harvey Oswald alene drepte president John F. Kennedy.

15. oktober – I Sovjetunionen avsettes statsminister og partisekretær Nikita Khrusjtsjov.

3. november – Lyndon B. Johnson vinner over Barry Goldwater i det amerikanske presidentvalget.

1. desember – Omsetningsavgiften økes fra 10 til 12 prosent.

Nobels fredspris

Martin Luther King jr.

Fredsprisen: Celebert besøk i Oslo, selveste Martin Luther King Jr.

Vinter-OL i Innspruck

Trippel norsk på 5000 m skøyter, Kuppern tar gullet.

Juksemaker: Sven Låftman høvler isen og sikrer dermed gull på 10 000 m til Jonny Nilsson, moralske vinnere er Fred Anton Maier og Kupper’n som måtte gå på ødelagt is.

Toralf Engan vinner hopp stor bakke, og burde egentlig fått gull i liten bakke også, da Veikko Kankkonen var nedi med hånden.

Tormod Knudsen tar gull i kombinert.

 Skøyte-VM 1964 i Helsingfors

Kupper’n verdensmester i sitt siste mesterskap. Han vinner både 5000 m og 10 000 m.

Fred Anton Maier ville sannsynligvis havnet på 3. plass om han ikke hadde falt på 500 m.

 Engelsk fotball

Liverpool FC blir engelsk seriemester.

 Norsk fotball

Lyn blir seriemester i fotball. Jeg holdt med Brann pga Kniksen, men så dro han til Skottland og etterlot meg lagløs etter 64-sesongen. I 1965 oppdaget jeg Lyn, og da var saken avgjort.

Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Sarpsborg 2-1 i finalen.

Juleheftet: Som vanlig i julestrømpen: Tarzan. Dramatisk forside.