85 av de viktigste og beste LP’ne som ble utgitt i 1974 omtales (kronologisk etter som de ble utgitt) med lidenskap og beundring. OBS! Gjennomgangen inneholder en spilleliste og to LP-linker (Spotify). OBS! Inneholder noen få original-anmeldelser fra Arbeiderbladet i 1974! (Stygt, veldig stygt …)

Januar

Bob Dylan & The Band: “PLanet Waves” (Asylum)

Denne anmeldte jeg i Arbeiderbladet, helt på tampen av min periode i avisen. Jeg forsøker å være forarget over Dylans svik som politisk frontfigur, og formulerer det klønete. Min motstand er falsk. Jeg forgudet albumet, men følte at jeg måtte filleriste det fordi det var det politisk riktige å gjøre. Husk, omgangskretsen min var det dyprøde Rød Front på Blindern.

En gang for mange år siden hadde ungdommen en stor helt. Han snakket for dem, la deres tanker i sin munn. Så forandret han seg, blandet litt av sine egne tanker inn i det han sa. Men helt var han, og helt ble han.

Etter en stund følte han denne kollektive tilbedelsen som et voldsomt press, narkotiske stoffer kom med i bildet.

Etter å ha trukket seg tilbake i over ett år, viste han seg igjen offentlig. Men han var en helt annen. Tiden i ro og fred hadde han benyttet til å komme i harmoni med sine omgivelser.

Borte var knyttneven og de harde ordene. I stedet så folk en smilende ung mann som prekte kjærlighetens evangelium.

Bob Dylan var lykkelig.

Men dessverre, folk godtok det ikke. De ville ha han som sitt talerør, sitt banner. Han ville heller være sin egen.

Lovordene fra tilhengerne snudde til piping og hatske avisskriverier. Men de reaksjonære tok imot cowboy-helten med åpne armer.

Frustrert trakk han seg tilbake.

Tre år har det tatt før Dylan skrittet ut i rampelyset igjen. Hva bør en så vente seg denne gang? De gamle tilhengerne vil selvsagt ha igjen protestsangeren. Studerer en så Dylans innstilling finner en i grunnen en ung liberaler med sterke sympatier for staten Israel – jøde som han er. Pengene han tjener inn på sine USA-turnéer går ifølge ryktene direkte inn i Israels krigsmaskin. Knyttnevesymbolet har altså ingen ting med Bob Dylan å gjøre – eller omvendt.

Hva står vi så igjen med?
Jo, en ganske normal popstjerne som lager gode melodier, er flink til å ordlegge seg, og har en spesiell stemme. Han fungerer ikke progressivt, men glir i stedet med strømmen i pop-industrien. Kvalitet er det tross alt over ham ennå. På det grunnlaget balanserer Dylans siste album – hans første på over tre år.

PLANET WAVES (Asylum TE-1003 LP5). Band spiller på nesten alle sporene. Musikalsk er også plata bunnsolid – aldri før har Dylan hatt så godt lag bak seg i studio.

Melodiene ligger i hans typiske stil – noen kan minne om Blonde On Blonde (1966) og andre om New Morning (1970). Borte er det sjenerende jentekoret har drasset med seg på de foregående platene. Dylans stemme er bra – bedre enn noen gang – kanskje. Tekstene er også gode. Selv om det politiske innholdet er borte, bruker han fremdeles sine virkningsfulle symboler. Stort sett holder han seg borte fra de klisjeer Nashville Skyline og Self Portrait var befengt med. Denne samlingen hadde lenge tittelen Love Songs – og det er forståelig. Det er kjærlighet Dylan vifter med, mens han fornøkter sin fortid (some people worship loneliness, I’m not one of them).

Best kommer det fram i Dirge:

the crystal ball upon the wall hasn’t shown me something yet
I payed the price of solitude, but at least I’m out of that*

Planet Waves er en god LP – en av Dylans beste.

Han er ikke lenger noen Gud – det er så, men de fleste så vel Beatles-myten eksplodere i edder og galde i 1970. Så langt har ikke Dylan nådd ennå. Det kom mye godt ut av Lennon/McCartney/Harrison/Starr etter splittelsen. Det har også skjedd med Dylan – og det er bedre å høre god, snill musikk – enn ingen.

(Arbeiderbladet, 15. februar 1974)

*Her tar jeg sjansen på å sitere det jeg tror jeg hører. Det er close, but no cigar:

The crystal ball up on the wall hasn’t shown me nothing yet
I’ve paid the price of solitude, but at least I’m out of debt

Etterpåklok:

For meg en absolutt vinner, og et tilbake til kampen. Dylans gåtefulle taushet, the sequel, varte i tre år ("Knockin' On Heaven's Door", de to singlene, kuttene på "More Bob Dylan Greatest Hits" og hans uventede bidrag til Bangla Desh gjelds bare som erting). "Planet Waves" var ekte. Den hadde vinterstemning, lyden av bjerkeved sprakende i peisen og noen av de fineste linjene jeg vet om:

Twilight on the frozen lake

North wind about to break

On footprints in the snow

Silence down below

Et maleri. En roman. Vinter.

Jeg liker alle låtene her, selv om jeg kunne klart meg uten den alternative versjonen av "Forever Young". Jeg kunne på sett og vis klart meg uten The Band også (selv om Robertsons kvikksølv-kneppende toner gjør seg noe inn i granskauen i et par av låtene). Bortsett fra turnéen i 1966 synes jeg ikke The Band og Dylan er noen perfekt match. Det blir litt kantete alt sammen. Men ikke mer enn at albumet fortjener klassiker-status (verre med "Before The Flood").

Da vi sist hørte fra Dylan ("New Morning") sang han om å komme unna alt sammen, flytte opp i skauen med kone og barn og leve et nytt og bedre liv. Tre år senere kommer "Planet Waves" og forteller hvordan det gikk. Og som vi vet, det gikk ikke i det hele tatt.

"Planet Waves" er introduksjonen til noen av de viktigste og beste årene i Dylans karriere. Beste for oss og for sangene han skapte, men ikke nødvendigvis for ham. De neste årene skulle nemlig gjøre episk vondt.

"Pain sure brings out the best in people, doesn't it?"

Joni Mitchell: “Court And Spark” (Asylum)

Joni Mitchell er blant verdens beste kvinnelige rock-poeter i dag. Hennes små eventyrverdener på de første LP’ene fram til depresjonens bunnpunkt på Blue og For The Roses har fascinert mange. Court And Spark har et litt klarere språk enn før, og virker ikke fullt så negativ stemnings-messig. Musikalsk er den et skritt videre inn i rocken – backingen er tyngre enn før, og Raised On Robbery går faktisk i rent rock’n roll tempo. Som forgjengerne virker også dette albumet tiltrekkende på lytteren, så tilhengere av Joni Mitchell kan like godt begynne å spare i dag.

(Arbeiderbladet, 19. februar 1974)

Gram Parsons: “Grievous Angel” (Reprise)

Da denne kom, var Gram Parsons allerede gone. Han ble en cowboy-engel. Og dette albumet er et minnesmerke så godt som noe. Emmylou Harris er betydelig mer involvert enn på "GP", og kjemien mellom de to er helt outstanding. Tittelkuttet og versjonen av "Love Hurts" er definitive ryggfrysere. "In My Hour Of Darkness" så lengselsfull og vakker at det ikke er til å bære. Jeg godtar villig juksemakeriet med pådubbet publikum i medleyen "Cash On The Barrelhead"/"Hickory Wind" som ikke er live i det hele tatt. Men jeg er ganske muggen på Grams meget sjalu enke Gretchen, som fjernet Emmylou Harris fra forsiden av coveret og som også hev ut "Sleepless Nights" (som egentlig skulle vært albumets tittelkutt).

Det er en stund siden Songs for Beginners nå, så tida var absolutt inne for oppfølgeren. Nash har vist seg å være en langt enklere fyr både melodisk og rent tekstmessig, enn sine kolleger Crosby, Stills og Young. Denne LP’en viser gode takter, men det svikter litt for ofte. Neil Young har påvirket ham, og ødelagt hans egen stil. Tekstmessig står plata også tilbake for debuten. Nash er for øvrig blant de siste hippiene. Narkotika synger han ennå om. Wild Tales er altså litt svakere enn ventet, og tilløpene til kjedsomhet er dessverre litt for mange.

(Arbeiderbladet, 14. februar 1974)

Brian Eno: “Here Come The Warm Jets” (Island)

Han føk ut av Roxy Music i 1973 etter to LP'er, antagelig fordi Bryan Ferry syntes han tok for stor plass. Og så svarte han med dette solo-albumet, som ikke beveget seg så langt fra det gamle moderbandet. Det er glam, det er pop, det er ikke så rent lite art, og sannelig avantgarde også. Eno synger tidvis som Ferry, og de fleste medlemmene i Roxy Music bidrar - sammen med bl.a. Robert Fripp. Det er et spennende prosjekt som Eno ikke videreutviklet. Han tok en annen vei.

Jeg traff Eno senere i 1974 i London. Var hjemme hos ham og fikk høre tape-loops og granske de forskjellige trykkene som ble brukt til coveret på "Taking Tiger Mountain (By Strrategy)". En fascinerende mann.

Jeg satte ikke tilstrekkelig pris på "Here Come The Warm Jets" (mente den var Roxy Music light) og byttet bort mitt eksemplar med Jan Arne Handorff i 1976. Han pleide å levere meg lydbånd som jeg tok opp utvalgte nyheter på. Jeg fikk jo platene gratis, så det var en grei ordning.

Egentlig burde jeg latt ham låne LP'ne så han kunne ta dem opp selv. Men jeg lånte ikke ut LP'er. Risikoen for å få tilbake skattene med bringebærsyltetøy på var for stor. Ikke at jeg mistenkte Handorff for å spise brødskiver med bringebærsyltetøy over platespilleren. Men andre hadde gjort. Jeg var klok av skade.

Hva Jan Arne ga meg i bytte for "Here Come The Warm Jets"? Steve Harley & Cockney Rebels' "Timeless Flight". Jeg angret etterpå.

Øystein Sunde: “Ikke bare tyll” (Philips)

Øystein Sunde med nok en god plate

Øystein Sunde er en folkelig artist. Alle liker ham. Hans sanger treffer nordmenn enten de er gamle eller unge. De crazy tekstene og lette melodiene gjør ham lett fordøyelig. Nå kommer hans tredje solo-LP kalt IKKE BARE TYLL (Philips 6317 021 LP 4).

Han har fulgt Gunnar Bull Gundersens «visen er ikke å fornye seg, men å fortsette seg». Sangene er i den samme stilen med tungegymnastikk og melodier som svinger fra folkemusikk gjennom country til blues. Øystein har vært i Nashville - det hører vi på hans gitarspill. Han er blitt hørbart dyktigere på instrumentet. Men denne humoren kan bli noe anstrengende i lengden. Det spørs om han ikke snart bør tenke på en aldri så liten vri i sin diktning.

Riktignok er det et par spor her som viser en annen side ved Øystein – “I Oslo et sted” er et godt eksempel. Men her avslører han dessverre også sin svakhet – stemmen. Den bærer ikke melodien godt nok.

Herlig er “Sjømannen og Vannsenga”, en syk tekst til sjømannsvals med Blyverket på trekkspill.

Flere steder viser Øystein lyriske takter – folkelig lyrikk. Han synger om helt dagligdags ting og får med seg små fikse detaljer som i platens kanskje beste spor – “Mysil fra Trysil”, der Håkan Sjöström gjør en bra jobb på munnspill.

Produksjonen er plettfri, og det musikalske preges av en spilleglede som umiddelbart smitter over på lytteren.

Så Øystein Sunde er fremdeles spennende, selv om han virker totalt blottet for alvor.

(Arbeiderbladet, 31. januar 1974)

New Jordal Swingers: “Hold On” (On Records)

Den «Lettere» popmusikken har stadig sunket i kvalitet. Dette har ført til en søken tilbake i tiden – til den gang popmusikk hadde klasse over seg samtidig som den var lett tilgjengelig. Tendensen har vært klare i USA og England lenge nå, men først i dag når det Norge for fullt. Per «Elvis» Granbergs backing-gruppe New Jordal Swingers har gitt ut en LP med gamle klassikere. Fint er det at de har valgt ut spor som ikke er for kjente. Ikke alt mestrer de like godt, men moro er det å høre igjen Oh Pretty Woman, Nut Rocker m.m. er. Og selv om ikke alt slår, er det tross alt en billig plate, så en får mer enn nok for pengene.

(Arbeiderbladet, 31. januar 1974)

Rod Stewart / Faces: “Rod Stewart / Faces Live - Coast To Coast, Overture And Beginners” (Warner Bros.)

Oh La La representerte et bunnivå i Faces og Stewart's karriere. Maken til dårlig album er sjelden blitt sluppet ut av såpass etablerte artister. Denne gang har de tatt sjansen på konsert-innspillinger – da det er på scenen de visstnok gjør seg best.

En blir ikke akkurat overbevist av dette. Riktignok er det langt sterkere enn studio-LPen i fjor, men det skulle heller ikke mye til. Angel og I'd Rather Go Blind er samlingens høydepunkter. Resten kunne vi godt ha unnvært, så en står tilbake med en noe dyr singel.

(Arbeiderbladet, 15. mars 1974)

Etterpåklok:

Jeg var altså 21 og fullstendig på bærtur. Bare å beklage. Alle vet at “Oh La La” er en klassiker.

FEBRUAR

Albumet som vekket min interesse for Steely Dan. Og det siste gruppen gjorde som funksjonerende gruppe. Etter dette var de egentlig bare en duo, Becker & Fagen, men innleide musikere. Platen er utrolig leken, og bevisst fokusert på å forføre deg ved å være bredt tilgjengelig og tydelig iørefallende. Steely Dan bruker popmusikken som trojansk hest for sin musikalske allsidighet. Si det på tre minutter, men gå ikke av veien for en synkope eller tre. "Rikki Don't Lose That Number" og "Any Major Dude Will Tell You" er to snertne argumenter. Men egentlig er hele LP'n å anbefale.

Herjet i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje, med volumknappen på 11 gjennom senvinteren 1974. Slo knock out på meg. Lou Reed serverer Velvet Underground i en mer tilgjengelig rock'n'roll-drakt, fokusert, sleivete på den stilige måten, Lou i det street smarte, resiterende hjørnet - og bevæpnet med en formidabel åtte sylindret gitar-motor ved navn Steve Hunter & Dick Wagner. Jeg var hektet og syntes dette var verdens beste live-LP ever gjennom alle tider. Og jeg hadde både "Live At Leeds" og "Ya-Ya's" i hyllen.

Slade: “Old New Borrowed And Blue” (Polydor)

Jeg var en gretten 21-åring. Her går jeg løs på en fremragende pop-LP i Arbeiderbladet. Skamme seg.

De som ikke har skaffet seg «Sladest», og heller vil kjøpe dette nye albumet – kan bare glemme det. En stor skuffelse hele samlingen. Melodiene er stort sett dårlige, og Noddy Holder maser mer enn noen gang. Det er helt tydelig at Slade’s område er singel-plater! Med en gang de må slenge ut flere enn to melodier – blir det altså et slikt resultat.

Tekstene står på omslaget – det burde de ikke ha gjort. Ikke noe å skryte av det heller. Selvfølgelig finnes det lyspunkter – som f. eks. i et spor med Jimmy Lea som vokalist. Men det er absolutt ikke nok. Skaff dere «Sladest» – eller kjøp neste singel!

(Arbeiderbladet, 7. februar 1974)

Etterpåklok:

Jeg syntes "Slayed?" var ujevn og med lav aldersgrense. "Old New Borrowed And Blue", derimot, viste et band i modning og utvikling. Albumets to singler, "My Friend Stan" og "Everyday" er begge pianobaserte og skiller seg tydelig fra tramp-og-hoi-og-masse-gitar-oppskriften de hadde fulgte det siste året eller så. Her er låter som lener seg på akustisk gitar, og låter fra puben. Og dessuten et strålende stykke klassisk Slade-pop som kunne vært en single, "When The Lights Are Out". Slade fremstår som et allsidig orkester med et eget tak på populærmusikk som sparker. Deres beste LP.

Van Morrison: “It’s Too Late To Stop Now” (Warner Bros.)

Souvenir fra Van Morrisons legendariske 1973-turné. Med et massivt kremlag i ryggen serverer han smakebiter fra hele karrieren. Han er velsignet inspirert, og puster liv og sjel i hver eneste låt. "It's Too Late To Stop Now" står igjen som et av de store live-albumene. Van Morrison var aldri bedre enn dette på scenen.

Etter mektig fascinerende, men ekstremt eksentriske "A Wizard, A True Star", leverer Todd denne dobbel-dosen, som ikke spriker like mye som forgjengeren, men som på ingen måte står tilbake for dens utforskertrang og jakt på annerledes-løsninger. Halvparten av stoffet fremføres av multiinstrumentalisten Todd alene. Resten med innhyrede musikere. Musikken er definitivt preget av psykedeliske hjernereiser, og også Todds nye interesse for mystisisme og esoteriske svar på livsgåten - representert bl.a. ved Rudolf Steiner. Litt mer bråkete og færre ballader enn vanlig, og med øket bruk av synth. Todds neste skritt var bandet Utopia.

Sanger skrevet mens hans laget de krevende albumene "Stormcock" og "Lifemask", men som ikke passet inn på disse. Det dreier seg hovedsakelig om viser med kjærlighet som emnevalg. Han gir deg selvfølgelig ingen enkel reise, selv med hjertet i mansjetten tar Roys melodier sine egne veier. Stemmen hans er et følsomt og vakkert instrument, og gitarteknikken hans helt suveren. Jeg fikk ettersendt det illustrerte tekstheftet fra England. Tegningen på LP-coverets forside ligner ikke mye på Roy. Det har vært alternative tegninger på senere utgaver, men nå er den opprinnelige versjonen tilbake.

Powerpop for oppvakte mennesker. Andre LP fra Alex Chiltons Big Star. Solgte lite, antagelig fordi det ikke var helt i takt med tiden, hva vet jeg. Låtene er veldreide, klangfulle og funklende kommersielle. Masse gitar, snev av psykedelia, romklang og jingel jangel. The Box Tops laget aldri så gode LP'er som dette. Hvis du aldri har hørt denne LP'n før, har du store gleder i vente.

Farvel Glover og Gillan, velkommen Hughes og Coverdale. Og plutselig begynte Deep Purple så smått å snuse på funk. Jeg var skuffet da albumet kom, men innser at de har rett som i ettertid ga "Burn" oppreisning. Tittelkuttet og "Mistreated" er definitvt å regne blant Purples beste arbeider.

Mars

Ga ikke helt samme løftet som "Mott", men nær. Jeg slet med "Marionette" som jeg alltid forbinder med hodepine. Kanskje hadde jeg det da jeg hørte LP'n første gang. Kanskje var det den gangen jeg satt med alle gardiner trukket for og slet meg gjennom de siste timene og etter hvert minuttene og sekundene før kollaps, i gnistrende senvintersol som slo gjennom gardinene, mens jeg stirret og stirret og stirret på kartongen med Teddy på toppen av platehyllen. 30 dager hadde jeg klart. Og nå sprakk jeg. Med et smell. Og røkte Teddy med begge hender mens "The Hoople" snurret.

"The Golden Age Of Rock'n'Roll" og "Roll Away The Stone" rammer inn en rekke veldig fine låter, men Luther Grosvenor var ingen Mick Ralphs, og Mott The Hoople levde på lånt tid. Mick Ronson meldt.

Frank Zappa: “apostrophe (‘)” (DiscReet)

Norge er et rart land. Få ante det spøtt om Frank Zappa da jeg dyrket Mothers Of Invention. Men plutselig var han alle tings målestokk, og dette albumet sto plutselig i hyllene til folk som tidligere ikke hadde turt å gå på Club 7 fordi de trodde man kunne bli smittet av hasj. Zappa hadde en egen evne til å appellere til harryen i Ola Nordmann på 70-tallet. Pupper og øl var saker. Og vitser som "watch out where the huskies go, and don't you eat that yellow snow".

"Apostrophe (')" var sammen med forgjengeren "Overnite Sensation" Zappas første storhetstid i landet Norge, og kloden generelt for den saks skyld. De er på ingen måte mine favoritter, men ingen Zappa-plater er egentlig uinteressante, og historien om eksimoen Nanook, som tar opp mesteparten av side 1, er en fin reise gjennom Zappa-land. Over på side 2 ligger det improviserte tittelkuttet hvor Jack Bruce kanskje er, kanskje ikke er involvert - hans egen historie om det er i seg selv verdt din oppmerksomhet. Side 2 inneholder også Zappas bidrag til borgerrettighetskamp og antirasisme, "Uncle Remus".

Snart skulle Frank bli superpopstjerne i Norge med sin harrysang over alle harrysanger, "Bobby Brown". Homofobene skjønte ikke hva som traff dem.

Med dette albumet erobret Queen meg. Jeg elsket kombinasjonen av glam og heavyrock. For meg var høydepunktet den over seks minutter lange "The March Of The Black Queen". Episk. Hele albumet signaliserte i grunnen "episk". Vekslingen mellom sarthet og heavymetal var vanvittig tiltrekkende. Jeg trodde de hadde funnet formelen, og at vi hadde mer av det samme i vente. Men der tok jeg feil. Dette bandet skulle vise seg å ha et langt bredere register å spille på. Overgangen herfra til neste LP skulle bli nesten sjokkerende uforutsigbar.

King Crimson: “Starless And Bible Black” (Island)

Sterk oppfølger til "Larks' Tongues In Aspic". Bandet er nå kvartett, og velger å skape sitt neste album fra scenen. Dels fordi de har for lite nytt materiale til å gå i studio, og dels fordi live-formen passer dem med sin åpning for lengre improvisasjoner. Mye av albumet ble altså fanget live, men ikke alt, og det ble også foretatt justeringer og pålegg i studio. Fripp sørget for å fjerne lyden av publikum (selv om du kan ane dem her og der).

April

Procol Harum: “Exotic Birds And Fruit” (Chrysalis)

Veldig ofte min favoritt-LP med Procol Harum. Innspilt i et skarpt øyeblikk da alt funket, og som en reaksjon på de siste årenes lek med symfoniorkestre. Dette er bandet uten staffasje, og med B. J. Wilson i utrolig toppform. Slagseriene hans leker med "Strong As Samson" og gjør låten til en levende, bevegelig organisme og gir Brookers pianovandringer et spektakulært landskap å belive.

Og for en åpning på LP'n! "Nothing But The Truth" er et ultimatum. Et tårn av triumf mot en himmel av piano og trommer og med gulltråder av orgel innbrodert i veven.

Side 1 er perfekt. Du trenger å komme deg etter oppvisningen - som toppes med vidunderlige "The Idol".

Side 2 er noe ujevn, litt tøys, litt sinnarock, men også underfundige og avvæpnende kombinasjoner som holder spenningsnivået oppe. Og finalen kan man aldri krangle med - "New Lamps For Old". Sunget av en stemme vi savner nå som den er reist inn i evigheten. Ingen sang som Gary Brooker. Og på dette albumet leverer han noen av sine fineste prestasjoner, ikke minst i nevnte finale.

Fy søren som jeg savner dette bandet, og deres unike kombinasjon av piano/orgel/elgitar/B.J. og Brookers røst. Og Keith Reids til dels gåtefulle tekster, selvfølgelig.

Blue Öyster Cult: “Secret Treaties” (CBS)

Gruppens tredje LP har en langt bredere appell enn forgjengerne. Mange av låtene er direkte radiovennlige, og antyder retningen de skulle rendyrke heretter. Men de har på ingen måte solgt sjelen, her er ramperier og mørke og heavy-metal-torden. Tross alt poserer de med Hitlers stolthet, jetjageren ME 262 på coveret, og det står både dominans og underkastelse på menyen. At det får melodier å leve i, svekker ikke effekten. Patti Smith skrev teksten til "Career Of Evil", og denne igjen ga J.K. Rowling inspirasjonen til å skrive kriminalromanen med samme navn (utgitt i 2015). Så verden snurrer og er mindre enn vi tror.

The Residents: “Meet The Residents” (Ralph)

Debut-albumet til kjøkken-avantgardistenes svar på The Beatles. Og en strålende start var det også. Man fant ikke snurrigere lytteropplevelser enn dette i 1974. Veldig få oppdaget albumet da. Men det har vokst siden og er nå et klart må-ha for alle som eier en grammofon.

Residents kryssklipper stilarter, blues, jazz, pop, klassisk og opera, tilsynelatende uten egentlig å mestre noen av dem, og sunget med tegneseriestemmer. Behandlingen av instrumentene kan virke rendyrket amatørmessig, men samtidig skal du faktisk kunne spille for å få disse pussige, sammenkastede bruddstykkene til å fungere sammen. Og det gjør de.

Residents trenger tid på å modne i hodet ditt. Men gir mangfoldig tilbake. De er litt skumle, ganske krevende, veldig fascinerende, absolutt interessante - og de er eksponenter for en humor som du bare må elske.

Richard And Linda Thompson: “I Want To See The Bright Lights Tonight” (Island)

Et av de fineste såkalte folkrock-album i verden. Fremført av uforlignelig talentfulle Richard Thompson og hans hustru Linda. Albumets låter handler om menneskerskjebner og livet - i et dystert overlys, understøttet av Thompsons eksellente gitarunderstatements og løftet av Lindas stemme som gir sangene hymnens skjønnhet. Richard er ikke enig i at sangene hans bare er mørke, "det er alltid håp i tredje vers". Ikke usant. Man går beriket fra Richard Thompsons plater, selv om temavalgene er vonde og ofte smertefulle, så turnerer han det med en mesters hånd. Og sjelden gjorde han det bedre enn på platene ha laget sammen med Linda.

Lynyrd Skynyrd: “Second Helping” (Sounds Of The South)

Et av sydstatsrockens flaggskip, albumet som gir Neil Youngs "Southern Man" og "Alabama" svar på tiltale - i "Sweet Home Alabama". Det var Lynyrd Skynyrds andre LP, og deres store kommersielle gjennombrudd. Ikke helt i Allman Brothers' klasse, men på sitt beste veldig nær. Du får mye fet boogie med trøkk ut av en besetning som teller tre gitarister og et keyboard.

Robin Trower: “Bridge Of Sighs” (Chrysalis)

Robin Trower forsøkte gjennom hele sin tid i Procol Harum å være fetteren til Jimi Hendrix. Det var bare et tidsspørsmål før han ville gjøre det til en fulltidsjobb. Han startet i 1973 med "Twice Removed From Yesterday", her er oppfølgeren - en stor suksess for Robin. Trioformatet gir gitaren hans allverdens plass. Han har mesterens kjappe taktlek inne når det går unna, tidvis forrykende, men er likevel aller best i de seige låtene hvor gitaren beveger seg i rumlende, syngende, klagende tonevandringer - søvngjengeraktig. James Dewars stemme er også særlig passende i disse rolig buktende låtene. Ex-Procol Matthew Fisher står for produksjonen.

Og det var da Hans Rotmo forførte Norge med sitt Aukrust-lignende univers, Vømmøldalen. En frisk og oppfinnsom fortellerstemme og et hjemmesnekret viselag med Rotmos lurk som trampe-maskot. Fornøyelige saker som vant mange venner, særlig i studentmiljøene. Den tunge AKP (m-l)-slagsiden i tekstene fratok prosjektet muligheten til å opparbeide varmen, sjarmen, persongalleriet og ikke minst humoren som alltid var gjennomgående hos Aukrust. Man merker fort at tiden er gått fra Vømmøl når man spiller dette albumet i dag. "Simen" og "Bror min", derimot, varer evig.

Mai

Her innfris forventningene som debut-LP'n skapte. Og det så til de grader. Albumet er et overflødighetshorn av iørefallende og oppfinnsomme snedigheter. Alle låtene tomanns-arbeider, men med stadige omrokkeringer på deltagerne, rene stolleken. Aldri skulle bandet jobbe så tett som team igjen.

Her er ingen svake låter, bare masse nonstop gøy og røffe tak, himmelsk vellyd og skarp satire. "The Wall Street Shuffle" (for et majestetisk riff!) er albumets superhit. Men her er nok av andre kandidater til favoritt-låter. F.eks. deilig sentimentale "Old Wild Men". Eller sprelske "Silly Love". Terror-flørten "Clockwork Creep". Eller bare rett og slett "Oh Effendi" herfra til evigheten. Og vi glemmer vel ikke "The Worst Band In The World", fremført av det som i 1974 var the best band in the world.

Foran utgivelsen av «Diamond Dogs» klarte Bowie å lure meg til å tro at Ziggy slett ikke hadde forlatt bygningen. Den opprivende rock’n’roll suicide på Hammersmith Odeon 3. juli 1973 bleknet inn mot høsten. Var han ikke harmonisk til stede på coveret til «Pin-Ups» sammen med Twiggy, kanskje? Og forsmaken på «Diamond Dogs», singlen «Rebel Rebel», Ziggy så godt som noe, nå med sjørøverlapp over øyet. Den frastøtende kombinasjonen av hund og menneske på «Diamond Dogs»-coveret forflyttet Ziggy til P.T. Barnums univers, fremtid i fortidsklær, med strittende gulrothår. For sterkt for plateselskapet som skyggela kjønnsorganet.

Jeg var fast bestemt på å like dette albumet, og ikke gå i samme felle som jeg gjorde med «Aladdin Sane» da jeg fremfor å signalisere hvor sterkt albumet lød, ga meg til å slakte det – for å tøffe meg! Her kom jeg, blodfersk i anmelderfaget, med noe å bevise. David Bowie, det nyeste nye. Jeg, ung og rebelsk. Kom ikke her!

I motsetning til «Aladdin Sane» som jeg vel hadde spilt omtrent hver dag siden platen kom ut, fikk jeg store problemer med «Diamond Dogs». Den dramatisk resiterte fortalen ødela mer enn den gavnet albumet da den (sammen med omslagstegningen) lovet noe som albumet ikke hadde mulighet til å innfri. Bowie åpnet tilsynelatende porten, det var bare å vandre inn, inn i en historie, en stemning, en (frem)tid, et sted, og la seg fortrolle. Det kunne og skulle vært det definitive tematiske album.

Ja, fortalen er et rystende anslag verdig George Orwells «1984», som Bowie hadde ønsket å lage en musikal av, en plan som Eric Arthur Blairs etterkommere stoppet. Ikke uventet havnet noen av prosjektets låter på «Diamond Dogs». Og da forstår man hvorfor «Diamond Dogs» lyder som et kompromiss. Det vil både hit og dit, men klarer ikke å bestemme seg for noen av delene.

Det var ingen enkel plate å lage for Bowie. Det skyldtes slett ikke bare Orwell-familien. For første gang på mange år gikk han i studio uten Spiders From Mars-musikerne. Nesten alt kan erstattes, men det er en møysommelig prosess å finne kjemien med nye mennesker. En som ikke kunne erstattes var Mick Ronson, derfor tok Bowie seg av alt gitararbeidet selv – med unntak av «Rebel Rebel» hvor han får hjelp av Alan Parker. Det skulle også bli Bowies første rene egenproduksjon, men han gikk seg fast. Til slutt ba han Tony Visconti om hjelp til miksingen, og installerte seg i dennes flunkende nye hjemmestudio.

Jeg vet ikke hva som er årsaken, men jeg synes det virker som om han på ett eller annet tidspunkt mistet interessen for de opprinnelige planene, og så begynte bitene å flyte. Det første møtet med albumet er forvirrende. Den tematiske biten, altså tekstene, blir fort i vageste laget, i hvert fall om de forsøker å fortelle en historie. At bare fortalen er trykket på coveret, gjør det ikke enklere. Vi befinner oss angivelig i lite steg inn i fremtiden, rett etter at sivilisasjonen slik vi kjenner den er gått under i en atomkrig. Det er en verden av råtnende kadavre, mutanter, rotter store som katter, og de få som er igjen av menneskeheten holder til øverst oppe i skyskraperne, fordelt på gjenger som overlever på terror og vold. «1984» møter «A Clockwork Orange» møter «Blade Runner».

Et spennende utgangspunkt. Men det blir fort vanskelig å finne en rød tråd i materialet. Og for meg kommer aldri albumet seg etter den grusomme nedturen av et tittelkutt. Det følger rett etter den løfterike, skummeldystre fortalen, og faller flatt på trynet i sitt skranglete, skjeve, ulekre og plattfotede forsøk på å være The Rolling Stones. Kompet sliter, det svinger aldri, og produksjonen er utrolig sølete. Jeg gir Bowie for den rølpete gitarklangen. Men bortsett fra det er låten seks slitsomme minutter i oppoverbakke.

Stukket inn på side 1, nærmest for å irritere, er «Sweet Thing», en av de fineste blåøyde soul-vokalene han har festet til vinyl, om han hadde latt den få være i fred som den praktfulle sangen den er. Men det er akkurat som om han ikke tror helt på låten, og så skaper han en medley i stedet ved å føre den sømløst over i den flatt resiterte «Candidate» med sine dystre sluttlinjer:

I guess we could cruise down one more time

With you by my side, it should be fine

We'll buy some drugs and watch a band

Then jump in the river holding hands

For all del, «Candidate» kunne blitt et sterkt kort på albumet om Bowie hadde jobbet mer med den. Men han foretrakk å kaste skissen inn i «Sweet Thing» som en utidig avbrytelse. Enda verre blir det at «Sweet Thing» vender tilbake bare for å gå i oppløsning, og snuble ut som en skranglete og sjarmløs instrumental med astmatisk elgitar som eneste agn.

Heldigvis og akkurat her velger Bowie å bruke «Rebel, Rebel» som redningsbøye. Det er nok-en-Stones-wannabe, men med et bedre riff enn tittelkuttet, og slik den er plassert, som avslutning på en plateside som var i full gang med å rakne, oppnår Bowie noe så snedig som å få en ganske ordinær innspilling til å virke larger than life. Har man først hørt «Diamond Dogs»-albumet, vil man alltid elske «Rebel Rebel». Selv om Mick & Keith kunne rygget over den med en trailer i blinde.

Side 2 spiller mye bedre enn side 1. Det åpner med velsignede «Rock’n’Roll With Me» som gjerne kunne bodd (og det godt) på både «Ziggy Stardust» og «Aladdin Sane». Det er en vakker sang med et bittersøtt refreng fra en tid allerede tapt. Og jeg fatter ikke hvorfor Donovan ikke fikk en hit med den da han ga den ut på single.

Det venter gåsehud i neste låt, «We Are The Dead», som krysser den blåøyde soul-varmen fra «Sweet Thing» med den desperate ensomheten i Major Toms klagesang. Fremragende sunget, og i partier minst like fin som «Sweet Thing», men Bowie insisterer på å dytte inn et par ganske drøye tekstblokker som bremser låten og gir disse partiene et oppramsende preg.

«1984» er om man ikke allerede har fanget signalene (gitt særlig i «Sweet Thing» og «We Are The Dead»), en forvarsel om veivalget Bowie kommer til å gjøre allerede med sin forestående turné og de følgende albumene: Soul, funk, USA. «1984» leverer fullblods Philly-sound, «Shaft»-wah-wah, et stramt og trollbindende pianotema, tung rytmepunch, korjenter - og et fenomenalt bevegelig strykerarrangement som (sammen med nevnte pianotema) gjør denne låten. Det er ikke Bowie fra øverste hylle, men det er uventet Bowie, og det er meget godt skrudd sammen.

«Big Brother» er i versene beslektet med «Sweet Thing» og «We Are The Dead», dette trekløveret av stillfaren, velpleid Bowie-soul som utfordrer stemmen, men også fremhever dens eleganse. «Big Brother» har i tillegg snev av en annen slags futurisme, det er detaljer her som hadde passet inn på «Station To Station» og til og med «Low». Dessuten har den et øs av et refreng hvor Bowie girer om, åpner spjeldet og lar det stå til. Herlig!

Albumet burde sluttet her. De to neste minuttene virker på meg som et feilslått forsøk på å avrunde noe som egentlig ikke trengte det. Uansett blir albumet stående med én fot i løse luften mens loopen går «Bro! Bro! Bro!». Det skulle vært «Brother!», men den lille computersaken Visconti brukte hadde ikke stort nok minne, så det ble bare «Bro».

Når jeg spiller albumet i dag, gjenopplever jeg hva jeg følte i 1974. Alle disse årene har ikke forandret noe på det. Jeg synes fortsatt «Diamond Dogs» er en skuffelse. Med jevne mellomrom vender jeg tilbake. For det er noe gåtefullt over «Diamond Dogs», noe man ikke klarer å sette fingeren på. Det er som å gå gjennom lommene på en jakke man trodde man hadde kastet. Men uansett hvor mye man håper at denne gang, finner man ingen overraskelser.

Likevel. «Diamond Dogs» er en spennende rapport fra et øyeblikk i David Bowies kunstneriske liv hvor han ikke ante hvilken vei han skulle velge. Det er et album som dels skotter bakover, med snev av vemod, og øyner skyggen av Ziggy-figuren. Samtidig ser det med en viss usikkerhet og forventning fremover, soul-entertaineren fra «David Live» og «Young Americans», den tynne, hvite greven fra «Station To Station» og minimalisten og depresjonisten som vi skulle møte på «Low». «Diamond Dogs» har litt av alt dette, men ingenting som er helt dets eget. Bortsett fra coveret. Det er fullendt. Det har baller. I hvert fall nå.

(Min tekst fra boken "Ziggy Stardust kom aldri til Norge")

New York Dolls; “Too Much Too Soon” (Mercury)

Legendarisk andre-LP med en passende tittel. New York Dolls hadde massiv innflytelse på sin ettertid (akkurat som Velvet Underground noen år tidligere). En energibombe av et band som forvarslet punkrocken, men i et deilig dekadent virvar av glam og posering og gitarer galore. Nå også med ekstra studiokrydder som jentekoringer og lydeffekter. Musikkjournalistenes favoritter, uten at det hjalp. De solgte omtrent ikke en plate før det hele var over.

"Too Much Too Soon" går allerede på reservetanken. De klarte ikke å skrive nok nytt stoff og måtte ty til gamle demoer og forsåvidt ganske inspirerte valg av coverversjoner. Ubetalelig stoff.

Ut av intet og rett i fleisen, brødrene Maels gymnastikk moderne for proghoder i popmodus. Hit og dit og opp og ned over et stakkato piano og en uttrykksløs bart. Snev av Roxys artrock, men skapt av amerikanere. Sparks var sannelig et friskt pust i 1974. Mitt første møte med dem skjedde på en kinarestaurant i Soho, lunsj, hvilket betyr dim sum galore, og de tynne brødrene spiste og spiste og spiste og snakket og spiste mens de dampende bambuskurvene ble båret inn. Jeg har aldri sett noen spise med så stor entusiasme og ja, sanselig fryd - og så lenge! - som brødrene Mael. De var som sin egen plate. Og det var lett å la seg forføre. Fint minne. Fin plate.

For deg som gjerne vil oppleve Sparks i full bredde, her er drømme-spillelisten, nesten alle deres singler, både A-sider og B-sider, fra 1971-2024. 98 godbiter, drøyt seks timer i eventyrland. Dette er hva mine eksentriske dim sum-venner fra møtet i Soho i 1974 ble til. En unik popmaskin som ikke ligner på noen andre.

Ry Cooder: “Paradise And Lunch” (Reprise)

Fjerde album fra Cooder. Aldeles strålende roots-musikk fremført av mesteren med ekstremt sterke støttespillere i ryggen. "Jesus On The Mainline", "Ditty Wah Ditty", "Tattler" - eller velg dine egne favoritter.

"Slapp Happy" alias "Casablanca Moon". En fryd av et stykke avantgarde-pop, halvsært, men likevel takknemlig for øret. Dagmar Krauses røst svever som gjengangere i skumringen og overleverer gebrokne tekstmysterier. Snev av Yoko Ono om hun hadde vært spiselig. Jeg ble veldig fascinert da denne havnet på platespilleren i Harald Hårfagres gate 12 C. Jan Arne Handorff ba meg tape den for ham.

Juni

En av mine favoritt Elton-LP'er. Utgitt midt i i hans meste utagerende glamorøse periode. Innspilt under tidspress, nærmest tvang. Havnet i skyggen av forgjengeren "Goodbye Yellow Brick Road".

Den er fattigere på stemningsbilder, og det merkes at han har kuttet noen inspirasjonshjørner her og der. Likevel opplever jeg den som en solid enhet, fortsatt kjæler Elton med popmusikken og rocken, og bandet hans gir låtene akkurat den lekre fernissen og livfulle detaljrikdommen som gjorde glam-Elton så uimotståelig. Det låter farverikt og gøy.

Og om LP'n er noe ujevn, så er toppene desto sterkere: "Don't Let The Sun Go Down On Me" er jo bare tvers igjennom velklingende episk vakker, "The Bitch Is Back" har et fantastisk groove, "Have You Seen The Saucers" er eventyrlig, lyden så luksuriøs som cellofan, og sannelig sanses ekte flyvende tallerkener, og det er tøysetrallen "Dixie Lily" som sprudler over av humør. Prikken over i'en: Den nakne ned til benet "Ticking", et av Eltons mest gripende og følsomme øyeblikk.

Jeg har alltid likt "Caribou" - også coveret - og jeg kommer alltid til å like den. Det er hans siste klassiker. Synes jeg.

Et album som ble imøtesett med enorme forventninger. 50% av Free møter Mott The Hooples Mick Ralphs og King Crimsons Boz Burrell - med Led Zeppelin-manageren Peter Grant i ryggen.

Resultatet ble imidlertid ikke det superbandet man trodde det skulle bli. Allerede her på debutalbumet ser man tegningene av et alminneliggjort Free. Musikalsk er de kanskje proffere og tettere, men de mangler Frees uberegnelighet.

Bad Company tar den trygge veien, og du hører hvor det bærer: Dette er stadionrock i startblokkene. Når du opplevde Free, var det med hjertet i halsen. Simon Kirke, en av de store trommeslagerne i rocken, fikk mye å holde styr på med rivaliseringen mellom Andy Fraser og Paul Rodgers og den geniale, men etter hvert svært løse kanonen Paul Kossoff. Men når de trakk i samme retning oppsto musikk for evigheten.

Bad Company snuste aldri på den. De leverte en fin pakke. Men det var det mange andre som gjorde også. Og Mick Ralphs kan du si mye pent om, men han var no match for Paul Kossoff.

Grateful Dead: “From The Mars Hotel” (Grateful Dead)

En herlig pakke på åtte låter, velpleid og kjærlig arrangert. Det lever, det er organisk, det er helt der oppe og konkurrerer med "American Beauty" og "Workingman's Dead" om å være Grateful Deads mest tilgjengelige album. De fleste låtene sunget og skrevet av Garcia (tekstet av Robert Hunter). Og lar du deg ikke gripe av "China Doll" og "Ship Of Fools" (for å nevne to), er du langt tøffere enn meg. Ingen ting for langt. Ingen ting for kort. Perfekt. Nydelig designet cover også.

Bob Dylan / The Band: “Before The Flood” (Asylum)

Gudens comeback, hans første konsertturné på nesten åtte år. Fra 3. januar til 14. februar 1974 feide Dylan & The Band over det amerikanske kontinentet og leverte 40 utsolgte show i stadionformat. En triumfferd økonomisk.

Men live-albumet fra turnéen, "Before The Flood", avslører at fremføringene virker forsert. Det er en stressfaktor her som lett fanges opp da Dylan har en tendens til å rope mer enn han synger.

Hans senere oppsummering: "I pushed too hard".

Min dom: Dylan roper. Band finner ikke groovet.

Den vanskelige andre-LP'n, løst på fortreffelig vis. Og trodde man at denne eksponenten for forloren artrock og teatralsk glam skulle bli igjen der et sted midt på 70-tallet, tok man skammelig feil. Steve Harleys låter hadde en tidløs gyldighet som man ikke merket da, men som satt desto sterkere i hjertedypet da man så ham fremføre dem igjen og igjen ettersom årene gikk og 70-tallet lå igjen et sted langt der bak.

Sjekk gjerne 1984-versjonen av "Tumbling Down". Oh dear look what they've done... to the blues, blues, blues...

"The Psychomodo" renner over av skjønnhet og lengsler.

Juli

Hadde man visst den gang hva Neil Young var på vei ut av, ville "On The Beach" blitt møtt med helt andre sinn. Men han valgte å gi oss ledetrådene i feil rekkefølge, ergo kom den tordensorte, agressivt depressive og brutalt nakne "Tonight's The Night" ut etter "On The Beach" skjønt den ble spilt inn før. Kanskje innspillingenes fysiske nærhet til tragediene de var en reaksjon på var for meget for Youngs bunnløse tungsinn og fortvilelse, kanskje mente han at det ville bli et for stort sjokk for dem som hadde ventet i over to år på studiooppfølgeren til honningmyke "Harvest".

"Tonight's The Night" er den mest lurvet bråkete LP'n Neil Young har laget. Det finnes ikke så mye som et glimt av håp i den tette veggen av raseri, pine og pessimisme. Unnfanget i en følelsesmessig utblåsning etter at Crazy Horses Danny Whitten og roadien Bruce Berry døde av overdoser i henholdsvis november 1972 og juni 1973. Det var liksom bunnen av bunnen i en bransje han hadde begynt å forakte. Akkurat som oljeindustrien sugde blodet ut av planeten, sugde musikkbransjen livsblodet ut av sine aktører. Tanken er enkel, men den opprivende smerten ved dens relevanse desto mer filleristende. Det måtte bli sang av det: "Vampire Blues". Denne sangen er imidlertid å finne på "On The Beach", ikke på "Tonight's The Night". Dermed er vi fremme ved albumet det dreier seg om her.

"On The Beach" ble altså den offisielle studiooppfølgeren til "Harvest". Man kan bare gjette hvordan "Tonight's The Night" ville funket i den rollen. Jeg tror Young gjorde et riktig valg. Overgangen ble sjokkerende nok som det var uansett.

"On The Beach" er en dempet og stille plate. Den lyder som en samling demoopptak. Ingen forsøk på å polere skarpe kanter eller pynte på det nakne, åpne, røffe lydbildet. Det griner i strenger, de klirrer mot gripebrettet, Neils stemme er lavmælt, emosjonelt utflatet, han prater med seg selv, tett mot mikrofonen. "See The Sky About To Rain" har popstruktur og bæres av en melodi som kiler ryggraden. Men ellers inneholder albumet stort sett bare nedstrippede, sakte, nærmest resiterte viser lagt på et enkelt blueskomp. Halvparten av sangene har også ordet "blues" i tittelen.

Blant de (få) medvirkende er Graham Nash, David Crosby, Rick Danko og Levon Helm. "On The Beach"s skjeve, rufsete nakenhet må ha vært litt av en utfordring for dem.

Albumets stemning er nede, sliten, tidvis paralysert, av og til bitter. Det er også slik den ble forstått i 1974. Det interessante er at den oppleves helt annerledes når man vet at den ble laget bare noen måneder etter "Tonight's The Night". Han er kommet ned fra det totale, flerrende sortsinn, han er merket, han er dratt, men han har samlet livet rundt seg igjen og begynt å gå igjen. Albumet åpner med "Walk On", og det er nettopp et slags "livet går videre" "On The Beach" er.

Den er besk og bitter i lange perioder, og jeg må innrømme at den også er en svært god følgessvenn når man er 22 og sitter alene i natten med noe i glasset og pines av selvmedlidenhet forkledd som verdenssmerte og poesi. Det er få plater jeg har spilt så mye, så høyt over en såpass lang periode, og hatt så intense dialoger med. Ingen ting kunne måle seg med å la seg synke inn i teksten i albumets avsluttende "Ambulance Blues" i en tilstand av selvmedlidende beruselse.

Men jeg vil også hevde at LP'n tross sin melankoli har et feelgood-gen. "On The Beach" tar deg med helt ned, den peker på grimme bilder fra virkeligheten, men den bærer en lanterne. Og det er lyset fra denne som viser veien fremover og gjør deg oppstemt: Det er jævlig, men vi gir oss ikke. Det er godt å være to når man tyr til den replikken. Med Neil Youngs "On The Beach" er du aldri alene.

Stevie Wonder: “Fulfillingness’ First Finale” (Tamla)

Inneklemt mellom "Innervisions" (1973) og "Songs In The Key Of Life" (1976), og dermed en litt bortglemt LP. Skjønt den har en helt naturlig plass i veven om du spiller disse 70-talls klassikerne hans i den rekkefølgen du ønsker. Albumet er arrangementsmessig nedstrippet i forhold til forgjengeren og etterfølgeren, og den er ikke like hissig samfunnskritisk, selv om angrepet på Nixon-administrasjonen, "You Haven't Done Nothin'", treffer så de burde merket det. Den dempede tonen som preger albumet har en særlig mektig representant ved "They Won't Go When I Go", som har et underlag av klassisk musikk og et dypt religiøst budskap, en salme for de troende, aller mest, kanskje, for de troende med tvilen i sitt hjerte. Hvilket jo er hva tro dreier seg om.

Eric Clapton: “461 Ocean Boulevard” (RSO)

Tilbake i studio etter tre år i heroin-tåken. En nykter Clapton gjenoppdaget musikken, nå helt fri for superstarnykker og endeløse sololøp. "461 Ocean Boulevard" forteller hva man har i vente fra fra Clapton fremover. Sittende musikk. Musikk basert på ensemblekjemien i det lille, intime formatet. Dette er låter, eller sanger. Et par nesten suget av eget bryst, men mest coverversjoner av både ferske ting som "I Shot The Sheriff" og gamle blues juveler som "Steady Rollin' Man" og "I Can't Hold Out". Mange ble skuffet over dette lavprofils-albumet. Ettertiden (og etterpåklokskapen) har imidlertid hevet det helt opp blant Claptons fineste.

Robert Wyatt var en av grunnpillarene i den legendariske Canterbury-skolen, eksponent for prog, jazz fusion, medlem av Soft Machine, Matching Mole, og så, 1. juli 1973, datt han ut av et vindu i fjerde etasje under en fest, tilbrakte lang tid på sykehus, og kom ut i rullestol, lammet fra livet og ned. Hva annet kunne han gjøre enn å skrive låter og spille dem inn. Med riktig gode venner med sammenfallende musikalske interessert. Fred Frith, Ivor Cutler, Hugh Hopper, Richard Sinclair og unge, lovende Mike Oldfield. Resultatet ble denne luftlette progakvarellen, nedstrippet, keyboarddrevet og sunget med Wyatts forpinte, lille stemme. Albumet er en skatt som det er spennende å utforske. Mange gjorde det da. Mange gjør det fortsatt.

Jeg var så heldig å treffe ham denne sensommeren. Var hjemme i hans leilighet og gjorde et intervju. Spennende og snill mann, helt fri for bitterhet over sin skjebne. "Jeg gjorde dette selv. Bare idioter faller ut av vinduer i fjerde etasje når de er på fest. Jeg kan ikke skylde på noen andre. Dette var meg, ene og alene."

Jeg husker en uvesentlig liten detalj. Jeg ba om å få låne toalettet, og oppdaget at han hadde en stor, brun "badering" festet til setet. Det var umulig å slå opp. Jeg måtte innta en akrobatisk posisjon med venstre kne som lokkholder. Da jeg kom inn i stuen igjen, så Wyatt muntert på meg og spurte: "Er ikke den ringen irriterende?"

The Flying Burrito Brothers: “Close Up The Honky Tonks” (A&M)

En helhjertet og god samler utgitt i anledning Gram Parsons død året før, men gjort på en så hederlig måte at hele side 4 inneholder kutt innspilt med besetningen som fortsatte etter at Parsons fikk sparken i 1970.

August

Little Feat: “Feats Don’t Fail Me Now” (Warner Bros.)

Little Feat i praktfull og ekstremt samspilt form. Samtlige medlemmer skinner, de viser at her er flere sjefer enn Lowell George. Selv om han selvfølgelig ruler. Dette er sydstats-varmt, rett fra grillen, masse gitar og keyboards, en plate som er hissigere enn "Dixie Chicken". Den går seg kanskje litt tom på slutten i og med at gruppen tyr til en ti minutters medley av to låter fra "Sailin' Shoes", men det spraker jo godt der også, så jeg klager ikke. Og Neon Park-coveret er en fryd og fortjener en plass på veggen.

19. august 1974: "Pussy Cats" utgis. Fylla har skylda, og Harry Nilsson gjør et nytt fenomenalt forsøk på å demontere sin karriere. Det har vært party time og eksentriske vurderinger hele veien siden "Without You" trollbandt verden i 1972.

At han har ex-beatlene John og Ringo (iblant også George og Paul) med et haleheng av like legendariske profiler (som Keith Moon) som heiagjeng, har ikke akkurat bidratt til styrket status hos RCA. De tror sannsynligvis at stjernen deres er blitt forrykt. "Son Of Dracula" (1974) er neppe Mariah Careys favoritt-LP, for å si det slik.

"Pussy Cats" ble til mens John Lennon var i gang med sin 18 måneder lange "lost weekend" i Los Angeles. Han var svirebroren fra helvete og hadde mye å ta igjen. Og Harry var ikke den som sa nei. Duoens stadige fylleskandaler var takknemlig stoff for sladrepressen.

Mens de var som mest omtåket fikk altså Lennon for seg at han skulle produsere Nilssons neste plate. Det var åpne dører, fest, fyll og dop og et galleri av kjente fjes som svingte innom studio for en bit av galskapen. Innimellom ble det også skapt musikk. Men i 1974 var det ikke tilrådelig å plassere Harry Nilsson, Keith Moon og Ringo Starr i samme rom.

Lennon våknet et stykke inn i prosessen og skjønte at det bar galt av sted. Så han tok med seg tapene og en nå svært rufsete Nilsson til New York for å gjenvinne fokus. At Nilsson hadde ødelagt stemmen under fylleslagene i Los Angeles må ha bekymret ham, men jeg tror ikke de drøftet problemet, for Nilsson uttalte senere at han ikke hadde turt å fortelle det til John.

"Pussy Cats" en undervurdert klassiker? Not. John Lennon var ingen stor producer. De fleste låtene lider under hans sans for skramlete, trangt lydbilde, hans Spector light. Repertoaret er eksentrisk, ikke uventet, en rekke Nilsson-originaler (med den vakre "Black Sails" i tet) blandet med coverversjoner av "Subterranean Homesick Blues" (helt fryktelig, umulig å skille ut teksten), en aldeles hundre prosent feilslått skramleversjon av "Rock Around The Clock" (med Keltner, Ringo og Moon på trommer), en sterkt turnert, men alt for lang "Many Rivers To Cross" (Lennon rappet senere sitt eget strykerarrangement og baserte "#9 Dream" på det) og en overraskende inspirert versjon av "Save The Last Dance For Me".

Lennon er medkomponist i "Mucho Mungo/Mt. Elga", som bare er tøys.

"Pussy Cats" ble ingen slager. Og Nilssons tid som popstjerne var med dette over. Han fikk stemmen tilbake og spilte inn en rekke fremragende LP'er senere, men dessverre havnet de i billigkassene like fort som de kom ut.

Som tidsdokument fra en forrykt og dekadent periode i rocken duger "Pussy Cats". Den er langt bedre enn Moons "Two Sides Of The Moon", matcher tidvis Ringos "Goodnight Vienna", og har også et slektskap til Lennons "Walls And Bridges". Ingen av artistene skapte sine beste arbeider i denne perioden. Det var russetid for rockens unge gamle, drinkene var høye og dopen god. Innimellom ble det musikk av det også.

Og som coveret på "Pussy Cats" formidler med et hikstende fnis (se under det lille bordet): D + teppe (rug) + S = DRUGS. Ha ha! Lite ikke vi er gær'ne!

Leonard Cohen: “New Skin For The Old Ceremony” (CBS)

Cohens fjerde album, og en forsiktig stilskifte fra den mørke, nakne "Songs Of Love And Hate". "New Skin For The Old Ceremony" beholder temavalgene som Cohen selvfølgelig aldri slapp, den virkelige krigen, den vi kaller kjærligheten. Men det musikalske får en større oppmerksomhet i disse sangene, han benytter flere musikere, og låtene får individuelle og varme arrangementer som henter inn instrumenter som banjo, mandolin, blåsere, mer gitar, bass, trommer, strykere og skjønne koringer, bl.a. levert av begavelser som Janis Ian. Og tross det rike tilsiget av instrumenter, beholder Cohen den intime atmosfæren. Nært og varmt. For sjel og hjerte.

Veldig mye fint her. Det inkluderer "Chelsea Hotel #2" (hans indiskresjon, gjenfortelling av møtet med Janis Joplin), "Is This What You Wanted" (knall åpningsspor), "Field Commander Cohen", "There Is A War", "Who By Fire" og "Leaving Greensleaves" (som avslutter platen med Cohen herlig skrålende av full hals). Egentlig kunne jeg listet opp alle låtene.

LP'n er en nær venn. Vi snakker ikke sammen så ofte lenger, men jeg vet at den er der for meg, alltid. Vi vet om hverandre. Det er nok det.

Barry White: “Can’t Get Enough” (20th Century)

Jeg er ingen kjenner av 70-tallets dansemusikk. Den gang rubriserte jeg det meste under "disco" og kimset. Med tid og stunder oppdaget jeg at det ikke var så enkelt. De første møtene med Barry White oppfattet jeg bare som en soulmusikkens svar på Demis Roussos. Men så merket jeg at hver gang en av låtene hans tok styring over lokalet, fyltes det med noe veldig sensuelt og sansehissende, og bassen grov dypt og beveget seg smidig, anakondaaktig, og det var overveldende koringer og orkester-arrangementer - VIP king size soul mellom silkelakener - room service inkludert. Whites stemme er i seg selv en merkevare, et dypt brummel som får lytteren til å stikke i butikken for å kjøpe kondomer - og en eske luksuskonfekt.

Mange ord for å fortelle at nå skjønner jeg det! Barry White var kongen, og det var plater som denne, hans tredje LP, som gjorde det. Jeg mener, "Can't Get Enough Of Your Love, Babe" og "You're The First, The Last, My Everything". Du krangler ikke med soverommets keiser.

Bachman-Turner Overdrive: “Not Fragile” (Mercury)

Canadas store sønner sikret seg udødelighet med dette albumet som byr på en solid dose tungt skvalpende rock med gnistrende tvilling-gitar-dueller. Plateselskapet var i utgangspunktet skeptiske da de hørte tapen, de hørte ingen verdenshit'er. Gruppen fant da frem en av låtene som egentlig ikke skulle være med: "You Ain't Seen Nothing Yet". Tipper det utløste både vantro gisp og himling med øynene, for om noe lyder som en verdenshit, så er det den vidunder-innspillingen. Med en så sterk start-single, viste det seg dessuten at albumet hadde mer å by på, og sannelig fikk "Roll On Down The Highway" seg en fin tur på TOP 20-listen også.

Bachman-Turner Overdrive laget brukbare LP'er også etter denne. Men de greide aldri å berøre det geniale igjen.

Harry Chapin: “Verities & Balderdash” (Elektra)

Albumet inneholder Chapins verdensslager, "Cat's In the Cradle" ("Ride ranke" på norsk ved Finn Kalvik). Men det er betydelig mye mer som foregår her enn den gøyale ørefristeren. Chapins allsidighet som songwriter slår ut i full blomst, og han utsetter lytteren for sine beste eksempler på samfunnssatire, alvorsord, muntre vignetter og dypfølte reiser gjennom sjelslivet. Albumet er rene buffeten av varierte, delikate og velsmakende retter. Ikke mange vet at dette albumet finnes. Men nå har du fått et tips.

Gi platen en sjanse. Den kommer garantert til å bli en kjær venn.

Finn Kalvik: “Nøkkelen ligger under matta” (Polydor)

Finn i god form blant musikere som spiller på samme lag. De fleste melodiene har Finn skrevet - med noe trad. og en av John Martyn, tekstene er signert av André Bjerke, Inger Hagerup og ham selv.

Man er liksom tilbake på Club 7 når platen spiller. Musikerne trekker sangene inn i den ruslende, bedagelige visejazzen. Arild Andersen, Palle Danielsson, Pål Thowsen, Jon Christensen, Bobo Stenson og Jon Eberson. Hvilken løperekke! Og uten å gå i veien for hverandre. Det er Finns plate og Finns stemme. Først og fremst.

De musikalske uttrykkene varieres også og henter inn smak av folkemusikk, gitarkameraderi (Øystein Sunde) og endog litt kammermusikk ved Oslo Filharmonien. Enkelte oppdrevne låter også, som André Bjerkes "Død mann rider"

Fin plate fra en av våre store.

September

Randy Newmans lune satire og dødelig presise ironi har aldri, hverken før eller senere, fått bedre omgivelser å virke i enn på albumet «Good Old Boys». Musikken rusler gatelangs nede i sydstatene, blid og dempet, styrt av Newmans lekne ragtimesynkopering på piano. Atmosfæren er nostalgisk, og smaker av tider da alt gikk saktere og menneskets verdi ble målt i hudfarve og dollars, og «nigger» var et like hverdagslig og anvendelig ord som «lynching».

Randy går så inn i figurene han portretterer (med tilløp til «southern drawl»), fattigfolk som guvernører, at han gjør dem sympatiske, selv om oppfatningene de så skjødesløst deler med lytteren er direkte forferdende. Aller mest fokusert kanskje i det vidunderlige åpningskuttet «Rednecks».

Da Randys ferd gjennom mentaliteten, fordommene og tankegodset til det hvite «Deep South» er så kjærlig utformet og behagelig formidlet, blir det også så meget mer levende og virkelig. Jeg vet ikke om noen plate som er morsommere og mer skremmende på en gang. Newman lar dessuten ikke platen bli igjen i 20- og 30-årene, linjene trekkes med et syrlig glimt i øyet helt frem til samtidens USA, rystet som det var av skammen etter Nixons fall.

Det er mange vakre øyeblikk her, men Newman slipper dem aldri fra seg før du kjenner snev av ubehag. Som i de fordrukne «Marie» og «Guilty», sistnevnte inkluderer også ynkelige doser selvmedlidenhet.

Newman har med seg et meget imponerende beite musikere. Ry Cooder, Eagles, Jim Keltner, Willie Weeks, Andy Newmark, Al Perkins m.fl. Men de brukes med nennsom hånd. Alt er gjennomført nedstrippet og organisk.

«Good Old Boys» var definitivt et av årets album i 1974, og det har vist seg å være så slitesterkt at det fortsatt skinner, like gyldig, like skremmende og like fordømt morsomt og vakkert.

Electric Light Orchestra: “Eldorado” (Warner Bros.)

Electric Light Orchestra fulgte jeg fra første sekund, lojal som jeg var mot The Move. Det skal ikke benektes at jeg slet med debut-albumet. Det virket ustrukturert, sært, og til min overraskelse skyldtes det særlig Roy Wood. Jeff Lynne var ansvarlig for albumets mest tilgjengelige innslag, ikke minst hit’en med den gåtefulle tittelen «10538 Overture».

Enda mer forbløffet ble jeg da Wood tok sitt skjegg og gikk for å starte Wizzard.

Wizzard fikk jo en flying start med en rad strålende hitsingler, mens Jeff Lynne slet med sitt rest-ELO. «ELO 2» var riktignok mer iørefallende enn debuten, men visste liksom ikke helt hvor det ville, og ble reddet av en morsom, men selvfølgelig coverversjon av «Roll Over Beethoven».

Slitet fortsatte på «On The Third Day», fortsatt ute av fokus, og med en triviell rock’n’roll-pastisj, «Ma-Ma-Ma Belle» som agn. Men i samme slengen skrev Lynne «Showdown» (som ble inkludert på den amerikanske versjonen av albumet), og med den falt plutselig bitene på plass. Her finner strykerne og Beatles-referansene et hjem som er Lynnes eget verk.

I september 1974 presenterte det virkelige Electric Light Orchestra, slik vi kjenner dem, seg for verden for første gang med albumet «Eldorado». Det perfekte møte mellom progrock, symforock og utilslørt pop, løftet av den vidunderlig lennonske «Can’t Get It Out Of My Head».

Jeg så Wizzard i Chateau Neuf i 1973, og blødde fra ørene. ELO så jeg i Göteborg i 1978. Det var faktisk litt kjedelig. Mitt The Move-høydepunkt skjedde så sent som i 1982 i Birmingham. Jeg skulle ta toget til London, hadde litt tid å slå i hjel, og stakk innom en pub. Der, ved disken, sto tre figurer i hyggelig samtale. Jeg gjenkjente dem umiddelbart: Jeff Lynne, Roy Wood og Bev Bevan. Det ble hilsing og smil, og jøssda, bare ta et bilde, og et forskremt "Jesus!" fra Roy Wood da jeg ga dem en monumental blitzoverdose. Jeg tror det ulmet i både skjegg og hår.

Vel hjemme i Norge fikk jeg fremkalt bildet. Det eneste som var korrekt eksponert var øynene til Roy Wood, som befant seg oppsperret bak ikke lenger så mørke solbriller. Resten av motivet sto i fyr.

London i september 1974. Jeg husker regnet. Den mugne støvsugerlukten i de trange hotellkorridorene. Drosjene med duggete vinduer som plasket ned gatene og alltid var opptatt. Skoene mine som sugde vann. Lyden av Carl Douglas’ «Kung Fu Fighting» i alle plateforretningene, den velsignede bruktsjappen i Notting Hill unntatt. Smaken av medbragt Malkyl for hosten. Mike Oldfields «Hergest Ridge» som nettopp hadde detronisert «Band On The Run» fra toppen av LP-listen.

Da erindringene blør i hverandre kan det godt være at jeg henter inn glimt fra London i oktober også. Jeg var ofte i London på den tiden. Jeg husker møtet med Brian Eno i hans lille leilighet med den vannsyke bakhaven. Han spilte tapeloops og forklarte tankene bak «Taking Tiger Mountains By Strategy», fortsatt svekket etter lungekollapsen.

Jeg husker Robert Wyatt i rullestolen, en mann med prisverdig livsgnist og mot på mer. Jeg lånte toalettet hans og hadde problemer med å få lokket til å stå oppe på grunn av den oppblåste gummiringen.

Jeg husker John Cale, han så mørk og truende ut, men var vennligheten selv – bortsett fra at han slet med ryggsmerter. Det var visst mange syke popstjerner i London den høsten.

Jeg husker en underlig skråsikker og frisk trønder med langt, flisete hår og hans våpendrager Andrew Matheson i en mørk leilighet med tomt kjøleskap. Spise gjorde de på supermarkedene, hele veien langs påleggshyllene, og passerte kassen mette og fornøyde og uten varer.

Drikke ordnet journalisten, ned i butikken på hjørnet etter en Johnny Walker. Casino Steel kalte han seg og skulle bli verdensstjerne. Matheson ga meg sitt dyrebare eksemplar av en Beatles Monthly fra 1964. Casino ordnet kontakt med Bell Records som skulle gi ut single med dem, Hollywood Brats.

Jeg fikk acetatene i posten og spilte dem i Ungdommens Radioavis, «Then He Kissed Me» og «Nightmare». Det må ha vært verdenspremiere. Bell kansellerte nemlig utgivelsen, og bandet sprakk. Hollywood Brats ble legender etter sin egen tid. Jeg har Bell-prøvene ennå, i hvite fabrikkposer påstemplet planlagt utgivelsesdato og labelnummer.

Alt dette og likevel er det kvelden 22. september i et teater nede i Chelsea som jeg husker aller best. A&M presenterte sitt store engelske håp for bransjefolk og presse: Supertramp. Et band som hadde to fiasko-LP’er (som jeg ikke hadde hørt) bak seg. Nå skulle de fremføre det nye albumet «Crime Of The Century» i sin helhet.

Det er ganske intimt i små engelske teatre. Man hørte gruppen gjøre seg klar i mørket. Jeg var skeptisk. Det varte ikke lenge. Jeg ble sugd inn i Supertramp-universet og disse fantastiske låtene som utgjorde et episk hele. Det var magisk. Tiden fordampet. Jeg var beruset. Jeg var bergtatt.

Det første man merket seg var gruppens bruk av to pianister, en på elpiano og en på flygel. Mannen bak elpianoet så ut som en sped, liten hippie og hadde en sympatisk liten stemme som matchet. Av og til reiste han seg og ble gitarist og leverte soloer som fikk mørket til å gnistre. Mannen bak flygelet var rørslig og hadde et mørkt skjegg, stemmen var ru, like mørk som skjegget og sterk som en bluessangers.

Den spede fuglen spilte rastløse akkorder på elpianoet, kaptein Sortebill var bredere og mer pretensiøst anlagt. Man merket hurtig at det nettopp var kontrasten mellom de to som var selve hemmeligheten i det storslagne som foregikk fra scenen. Både når de spilte og sang ikke bare utfylte de hverandre, men de utfordret hverandre, det var like meget dueller som dialoger.

Komposisjonene var stort sett basert på denne dynamikken. Noen ganger styrte den ene, andre ganger styrte den andre, det var åpenbart at de delte på komponistansvaret. Fuglen het Roger Hodgson og sto for de lettere, mer iørefallende partiene i musikken. Kaptein Sortebill het Rick Davis. Han hadde blueskraften i seg og var oppsatt med en saftige punch. De sang om ensomhet, om mentale problemer, om fremmedgjorte mennesker i en verden som rives i stykker. Biter som tilsynelatende dannet et tematisk hele, noe gruppene imidlertid alltid har benektet.

Musikkens flo og fjære, de stille, vakre, melodiske partiene og de svulmende, voldsomme klimaksene ble makeløst ivaretatt av trommeslageren Bob C. Benberg og bassisten Dougie Thomson. Mens det lille, men virkningsfulle ekstra ble levert av John Anthony Helliwells saksofon. Bandet kunne med dette oppsettet skape overdådige klimaks som skylte over lytteren. Jeg mener også å huske at luringene brukte båndspillere med de stemningsskapende lydeffektene fra platen. Det var jo platen de skulle selge inn, ikke seg selv som live-band.

Og lurer du på hvordan de lød denne kvelden, er det bare å sette på LP’n. Akkurat så fantastisk lød det.

«School», «Bloody Well Right», «Dreamer», «Rudy» - hele rekken. Og da de døende tonene fra tittelkuttet langsomt forstummet og coverets gittermotiv i storformat kom til syne over scenen, satt man med underkjeven på knærne. En av mine største konsertopplevelser ever. I kid you not.

Gruppen husker seansen 22. september 1974:

The first time the band played ‘Crime Of The Century’ was at an A&M gathering in the Kings Road Theatre. "There were so many things happening backstage you just wouldn’t have believed it," said John. Rick: "We never worked with a full lighting crew so when they went out we couldn’t see a thing. And I remembered on one particular number I had to open a number in complete darkness, I couldn’t see anything so I couldn’t play, which meant the lights wouldn’t go on. We really bluffed through it and hoped for the best."

Supertramp klarte aldri å overgå dette albumet. Det står fortsatt som en påle.

Jackson Browne: “Late For The Sky” (Asylum)

Min favoritt med Jackson. Den og "Running On Empty". "Late For The Sky" er en nedtonet samling låter fremført av en liten combo som får all den plass de ønsker og aldri går i veien for hverandre. Musikken og tonen er lun, skumringslun som det vakre coverfotoet. David Lindleys gitarlinjer, slide og fele har en svært sentral rolle mens Jai Windings piano og orgel gir de helt riktige, diskrete, men veldig tilstedeværende rammene. Det og den lyriske bassen til Doug Haywood. Det er så samstemt og harmonisk alt sammen. Og nede.

Browne hever ikke akkurat stemmen i disse all verdens tid-låtene. Men han har mye på hjertet, og formidler det gjennom vakre, såre, levende strofer som slo an strenger i 22 år gamle meg, den gangen, og som fortsatt gjør det.

Bortsett fra at jeg blir beveget når jeg studerer portrettet hans på baksiden av coveret og kjenner på at han bare var 26 den gangen. Vi var unge, så deilig unge, og verden tilhørte oss. Det gjør den ikke lenger.

Nå er vi gamle menn som mange mener ikke har talens rett, engang. Men vi var unge sammen for et liv siden i en verden som skapte alle disse vidunderlige platene, og nesten ingen av artistene vi hørte på og ble voksne sammen med var eldre enn oss. Vi var det eldste kullet.

Og det er vi sannelig ennå. Bortsett fra at mange har reist over elven. Det begynner å bli en del ledige plasser ved bordene, men drinkene er de samme.

En av tidenes beste LP'er. Men ingen skjønte det. Ikke da. Gene Clark håpet det. Men plateselskapet hans ignorerte det. Kritikerne slaktet det. Publikum ante ikke en gang at det fantes. Det knekket Clark. Den mest begavede av alle sangsmedene i det originale The Byrds.

Han levde ikke lenge nok til å få oppleve albumets endelige gjennombrudd, kritikersuksess og nyervervede status som klassiker og bauta sent på 90-tallet.

Clark skapte albumet mens han levde på to hovedimpulser, Stevie Wonders "Innervisions" og The Rolling Stones' "Goats Head Soup". Ånd og begjær, gud og Lucifer, sterke ytterpunkter med god plass imellom.

Alle de usual suspects av musikere er med på denne vidunderlige platen, som egentlig er sin egen flytende genre. Country, roots, jazz, blues, gospel og også mengder av vestkyst samtidsrock. Rundt tekster som veldig få matcher, erkjennelsesproblematikk, livsgåtene, Gene Clark går hele veien og har rygg til å bære det.

Fantastisk album, en totalopplevelse hvor de enkelte låtene mest oppleves som satser i en helhet. Noe er skjørt, mye er rikt arrangert og Clark går ikke av veien for strykere og korstemmer.

Man føler seg renset og opphøyet etter å ha vært gjennom platen. Selv om den siste låten ble skrevet i flammende kokainrus.

Hawkwind: “Hall Of The Mountain Grill” (United Artists)

Et variert album med god snert i gitarutbruddene, og alltid med masse space-mellotron å fylle rommet med. Lemmy på bass, gitar og vokal. Hans "Lost Johnny" tok han med seg til Motörhead senere. De to live-kuttene gjør ikke vondt. Space-rock for glade space-kadetter.

Traffics syvende LP, av mange opplevd som treig, døll, grå og trist. De hørte ikke godt nok etter. Traffic strekker ut, de improviserer, de leker i slow motion. Men det er jo så fint. Og Chris Wood er fortsatt her, velsigne ham.

Aller best er de i albumets lengste kutt, "Dream Gerrard", 11 minutters magi, hvis saxriff og pulserende rutmeunderlag er himmelsk egnet til Winwoods løkkende fraseringer. Sax-temaet er ørlite, men standhaftig, et slags kom igjen gutter, dere kan mer, det rydder bred plass både til sang og improvisasjoner. Steve tar noen deilig glassklare tak med tangentene, mens mellotronens nordlys spiller over himmelhvelvingen. Skarp, fokusert lyd på trommene også. Jeg liker denne låten glugg i hjel. Nå som da.

20 år senere kom en oppfølger, men da var bare Winwood og Capaldi igjen, og det ble ikke det samme.

"When The Eagle Flies" er en verdig avslutning på et av rockens mest spennende band.

Velvet Underground: “1969 - The Velvet Underground Live” (Mercury)

Som kvartett. Fanget live. På ordentlig opptaksutstyr. Lydkvaliteten er overraskende god over alle fire platesider. Og Velvets er i kanonform. En kjenner med tungt nettverk og alt for mange autografer som jeg ikke har, ba meg om å særlig nevne den forrykende versjonen av "What Goes On" hvor Doug Yule tar så til de grader av på orgel. En stabel klassiske låter, men også saker som ikke kom på plate før Lou Reed ga ut sin første solo-LP ("Ocean" og "Lisa Says").

Coveret måtte jeg sensurere, da jeg skrev om de n på Facebook.

Ron Wood: “I’ve Got My Own Album To Do” (Warner Bros.)

Rons første solo-album ble til med en venneflokk i ryggen hentet rett ut av Champions League. Han må være utrolig grei. Ikke bare spilte disse folkene med ham, men noen av dem skrev fordundre meg låter for eller sammen med ham også. Mick Jagger, Keith Richards, George Harrison, Mick Taylor, Rod Stewart, Ian McLagan. Og sannelig hjalp ikke Ron Mick & Keith med å skrive "It's Only Rock'n'Roll" også, men den tok Glimmer-tvillingene med seg og brukte selv.

Mick og Keith leverer to låter. Mick hjalp også Ron med en tredje. George Harrison er påskrudd i "Far East Man" som han spilte inn selv også til "Dark Horse"-albumet.

Herlig upretensiøst, dette er flinke folk som koser seg i hverandres selskap.

Zappa / Mothers: “Roxy & Elsewhere” (DiscReet)

Zappa slår på komplisert-bryteren igjen og leverer det som for mange er hans beste live-album med Mothers. Tre fjerdedeler innspilt på Roxy i Hollywood, og grundig etterbehandlet i studio, og en side fra andre steder som er ekte, urørt live. De fire platesidene gir musikerne muligheten til å skinne, og som de gjør. Jazz-fusion møter prog, og musikere som tar av i fyrverkerier av soloinnslag. Zappas virtuoser fremfører dessuten materiale som sjelden eller aldri dukket opp andre steder.

Oktober

The Rolling Stones: “It’s Only Rock ‘n Roll” (Rolling Stones)

Stilig Rock Dreams-cover, langt fra politisk korrekt i dag. Det var imidlertid ikke coveret, men innholdet som skuffet mange den gang, både kritikere og blodfans. Kanskje var de kommet til at "Goats Head Soup" ikke føltes så super som de først trodde, og her kom sannelig mer av det samme.

I de neste årene forble LP'n et disseoffer. Det oppstod et naturlig skille etter platen, det var Mick Taylors siste dans med Stones. Nå fulgte overgangsperioden, verdensturnéen, og endelig revitaliseringen med den aggressive og fandenivoldske "Some Girls". "It's Only Rock'n'Roll" var sååå old school. Alle gutta likte det nye Stones, med Keith-klonen Ron Wood. Taylor forsvant i bakspeilet.

Men tid leger. Og tiden har i aller høyeste grad leget "It's Only Rock'n'Roll". For meg er den langt å foretrekke for "Goats", og jeg kommer egentlig ikke på noen etterfølgende Stones-LP som er bedre. Exhibit one: Side 1.

Albumet åpner med en ilter, liten sak som kunne vært gjenglemt i Nellcôtes kjeller, "If You Can't Rock Me" med nærmest selvmytifiserende tekst og en svært påskrudd Charlie. Rett over i Temptations-hit'en "Ain't Too Proud To Beg", respektfullt og funky håndtert, og ikke uventet brukt som andresingle i USA.

Først nå slipper de tittelkuttet løs. Smart å vente, for fin som den er, har den ikke det umiddelbare kick-off'et som kjennetegner de store Stones-singlene. Ergo gjorde den det relativt svakt på salgslistene. Men her, i hjertet av LP'ns side 1, funker den som bare det. Seig og bedagelig, med de rå riffene flettet inn som lekne dansetrinn.

Låten ble til hos Ron Wood, på den tiden bare en kompis, under arbeidet med hans solo-LP ("I've Got My Own Album To Do"). Men Mick ville beholde låten selv, og tok med seg tapen. Det ble gjort minimalt med pålegg, Man beholdt grunnkompet (Willie Weeks og Kenney Jones), og Ron Woods 12-strengsgitar ble ikke slettet, så her debuterer han allerede som Rolling Stone, på en måte.

"Till The Next Goodbye", følger og gir oss ballade-Stones av ypperste merke. De har aldri vært redde for å vise sine myke sider, og denne innspillingen er helt utsøkt.

Side 1 avsluttes med albumets absolutte høydepunkt, og utgjør ved siden av "Winter" og "Sway" en trilogi som representerer Mick Taylors fineste øyeblikk som Rolling Stone. "Time Waits For No One" er en episk halv-tempolåt med uimotståelig deilig groove, fremragende sunget av Jagger, og båret inn i evighetet på Taylors ikoniske gitarsolo. Han utklasser Carlos Santana i hans eget game.

Hadde det fortsatt på samme måte over på side 2, ville albumet hatt status på "Sticky Fingers" og "Exile On Main St"-nivå. Men de gjør ikke det.

"Luxury" med tilbakelent tvilling-gitar-driv og viltre tangenter, sager og går en tanke for lenge. OK, men ikke legendarisk. Så går alt galt. "Dance Little Sister", et krampeaktig forsøk på hip danselåt. Den masete smørjen kommer ikke av flekken, og Mick greier ikke å gjøre noe med det selv om han roper "dance" en halv million ganger i løpet av disse 4 minuttene, åpenbart i desperasjon.

Lykkeligvis tar det myke og sårbare Stones over med "If You Really Want To Be My Friend", en vakker soul-ballade med janglende undervannsgitar, mandig korstøtte og masse piano all over the place - og som selve prikken over i'en, en gitarsolo fra Mick Taylor som kiler hjerterøttene. Vidunderlig! Eneste kuttet her som matcher dem på side 1.

"Short And Curlies", rhytm & blues med slingrende slide og hamrende piano, klassisk Stones. Løst og ledig, nesten muntert. En upretensiøs filler.

Og så kommer altså gruppens repetitive paranoia-funk "Fingerprint File". Den holder på en stund, for å si det mildt, og oppnår ikke annet enn å slite på tålmodigheten. Låtens stille, hviskeavslutning (som sikkert forsøker å virke mystisk) hvor Mick ønsker lytterne "good night ... sleep tight!" er vel årssaken til at låten får avslutte albumet. Men det er i så fall en teit begrunnelse. "Fingerprint File" forsvarer kanskje en plass på en outtakes-LP, men har ingen ting på "It's Only Rock'n'Roll å gjøre". Den hadde riktignok gjort mindre skade om den ble flyttet over på side 1, slik at "Time Waits For No One" fikk den plassen den så absolutt er skapt for - som albumets majestetiske finale.

Opprinnelig skulle LP'n vært halvt live og halvt studio, med en studioavdeling bestående av coverlåter. De hadde allerede spilt inn "Ain't Too Proud To Beg", "Drift Away" og "Shame, Shame, Shame" da planene ble radikalt forandret.

Om de hadde byttet ut "Dance Little Sister" og "Fingerprint File" med f.eks. "Get Away" og den herlige "Through The Lonely Nights" som ble henvist til B-siden på "It's Only Rock'n'Roll"-singlen, ville dette albumet vært reddet og stått igjen som et av de største. Så mye skade kan et par låter og en uheldig låtrekkefølge forårsake. Spør "Beatles For Sale".

"It's Only Rock'n'Roll" kunne altså stått som en monsterklassiker om gruppen hadde foretatt noen ørsmå justeringer. Men spurte de meg? Neiiida. Tsk, tsk. Takka for det du har igjen.

Van Morrison: “Veedon Fleece” (Warner Bros.)

Van drar til Irland for å pleie gamle minner og ny kjærlighet. Inntrykkene er sterke og friske og fyller ham med ånd og inspirasjon og en assosiasjonsstrøm som mer enn noe annet han har gjort siden tar skrittet inn i den magiske og gåtefulle tilstanden som er og var "Astral Weeks". De to platene er søsken.

Tekstene er elver av poesi befolket av fascinerende skikkelser plassert i skjebner og landskap som stadig veksler i temperatur og farvenyanser. En indre monolog, en bevisshetsstrøm som finner sitt uttrykk i Vans stemme og de tidvis nesten abstrakte musikalske løsningene (med keltiske understrømmer), et less is more hvor pianoet er det toneangivende instrumentet, i arrangementer som er pur nytelse slik strykere, blåsere (ofte en ensom fløyte) og de konvensjonelle elementene gitar, bass og trommer, porsjoneres ut og legger seg stilt til rette.

"Veedon Fleece" er mange fine musikeres favoritt og øde øy-valg. Det topper min liste over Vans plater også. Sammen med nettopp "Astral Weeks". Det solgte svakt den gang, men det har vokst over tid.

Albumet inneholder mesterverket "You Don't Pull No Punches, But You Don't Push The River" og en rekke åpenbaringer som sannelig ikke ligger langt bak, som "Linden Arden Stole The Highlights", "Who Was That Masked Man", "Streets Of Arklow" og "Fair Play".

Og akkurat når du minst venter det, kommer "Bulbs", en svingende liten sak som er noe av det mest smittende iørefallende mannen har spilt inn. Bare for skøy.

Velkommen til en reise i mystikken.

En skikkelig gave til all Who-fansen. Satt sammen av John Entwistle som fikk frie hender i outtakes-arkivet. Det var riktignok ikke bare snillhet som lå bak. Gruppen hadde oppdaget at bootleg-bransjen var blitt litt vel dyktig. Det fantes plater på markedet nå pakket i lekre omslag og med suveren lydkvalitet. Entwistle hadde sett "Who's Zoo", en av de lekreste utgivelsene til Trade Mark Of Quality med cover av William Stout. Jeg hadde den selv, den og en rekke andre bootlegs med Stout-covere, The Yardbirds' "Golden Eggs" og "More Golden Eggs", Bob Dylans "Melbourne, Australia" og Rolling Stones' "Bright Lights, Big City", alle kjøpt av Wiggo, en glødende Stones-fan som hadde gode kontakter og verdens blideste kone.

Som man forstår, skurkene var blitt flinke borte i Amerika, så nå gjaldt det å slå dem i deres eget spill. "Odds & Sods" var egentlig tenkt som dobbel-LP, og senere utgivelser, særlig CD-utgavene, har etter hvert vokst seg så store med masse bonuskutt. Originalen var imidlertid enkel. Men smakfull. Forseggjort cover, med ordentlige revner, titlene i opphevet blindeskrift på baksiden, informative innleggsark etc. Og outtakes fra øverste hylle. Entwistle tenkte kreativt, han plukket låter som kunne vært Who-singler og LP-kutt i en parallell virkelighet.

Her er gruppens aller første single, "I'm The Face" (utgitt i 1964 mens de kalte seg High Numbers), bestillingsverket til American Cancer Society, "Little Billy", tre kutt fra "Lifehouse"-prosjektet, flykrasj-sangen "Glow Girl" og mye annet godt.

Alle gutta likte "Odds & Sods".

Bootleg-folket var tidlig på saken. Denne fra Trade Mark of Quality er suveren.

John Lennon: “Walls And Bridges” (Apple)

Mange har denne som sin Lennon-favoritt. Jeg tror beslutningen farves av platens plass i Lennons time line. Han stoppet opp her. Det kom ikke mer (bortsett fra samlingen med rock'n'roll-covere som ble påbegynt i 1973). Han forsvant inn i Dakota-bygningen og ble Howard Hughes. Av og til observert rare steder. Som i Japan. Offisielt pappa og husmor. Egentlig en doven slask som drev med både det ene og det andre, og som når han kjedet seg henfalt til komponering av sanger han aldri riktig gadd fullføre.

"Walls And Bridges" ble stående som John Lennons sluttord i seks år. Den vokste i betydning, og coverets sarte glimt fra gutten Johns barndom gjennom reproduksjonen av autentiske barnetegninger, tilførte albumet passe doser klump-i-halsen-sentimentalitet.

Vondt hadde platen det også, slik den kom krabbende ut av en lost weekend og ba på sine knær om å få komme tilbake til gudinnen, herskeren, musen Yoko. Bye bye May Pang. John hadde sette noen UFO'er også. Han var klar.

Med unntak av den absolutt vidunderlige "#9 Dream" (nei, Yoko, det er ikke deg som hvisker "John", selv om du later som i din revisjonist-video, det er May Pang), synes jeg albumet er et hørlig stykke slit.

Det er slitne låter og slitne arrangementer, veldig lite flyt. De selvmedlidne "Scared" og "Nobody Loves You (When You're Down And Out)" er fulle av ord, men kaller ikke på min sympati, og spiller ikke spesielt godt, heller. Angrepet på Allen Klein, "Steel And Glass", er "How Do You Sleep" i fillete klær, uten fremdriften og elegansen. Eller en "Sexy Sadie" i gråsten.

Resten av albumet fremstår som uinspirert og sølete. Det er tilløp, men de beste ideene blir aldri tatt hele veien. Det stopper opp. Og her er mye mas, aller mest i den låten alt for mange liker, "Whatever Gets You Thru The Night" (med verdens styggeste annenstemme fra Elton John). Jeg skjønner ikke at noen kan mene at den fortjener en plass der oppe blant John Lennons store øyeblikk. Det er en lettvekter, et irriterende forsøk på å være funky og pop. Ta den av!

Det er talende at det dyttes inn en retningsløs trå-vannet-instrumental, "Beef Jerky", og en sludder-og-pølsevev-versjon av "Ya-Ya" med stakkars 11 år gamle Julian Lennon på trommer, for å få fylt opp LP'n.

Hvor hører "Walls And Bridges" egentlig hjemme om vi rangerer Lennons solo-plater? Klart bak "Plastic Ono Band" og "Imagine", selvfølgelig. Jeg synes "Mind Games" er klart bedre også. Ja, for å være ærlig, de beste kuttene på "Some Time In New York City" trumfer alt unntatt "#9 Dream". "Rock'n'Roll" er definitivt bedre. Det er sannelig Lennons innslag på "Double Fantasy" også.

Hvor havner vi da? "Walls And Bridges" kniver med demo-skyllene på "Milk And Honey" og dødens dragsug, "Live Peace In Toronto 1969"! En potensiell sisteplass, intet mindre. Stapp den i pipen og røk den, dere "Walls And Bridges"-tilhengere!

Bob Marley & The Wailers: “Natty Dread” (Island)

Marleys første uten søylene Peter Tosh og Bunny Wailer, og også hans første med velsignede I-Threes. Han tar tøylene, og fra nå av heter det Bob Marley & The Wailers.

"Natty Dread" er en komplett innføring i reggae-musikkens og rastakulturens alle lag, sosiale kommentarer, religiøs filosofering og erotikk og kjærlighet. Slett ikke nødvendigvis samtidig.

Man finner flere av Marleys signatursanger her, aller fremst "No Woman, No Cry" som er vakker som en åpenbaring her, men som oppnådde sin endelige forløsning i den fantastiske versjonen på "Live" (innspilt på Lyceum i London i 1975).

Ellers nevnes gjerne "Lively Up Yourself", "Them Belly Full (But We Hungry)", "So Jah Say" og tittelkuttet.

Tapet av Wailer og Tosh har ikke svekket laget i det hele tatt. Og I-Threes-koringer tilfører det tette ensemblet og groovet de skaper et dryss av englestøv.

Gruppens tøffeste og hardeste album til da. Fremført som trio, trommer, bass og gitar/mellotron/piano, men ikke live, selvfølgelig. Professor Fripp legger på lag på lag av gitarer. Og mellotronens katedrale lydvifte gis viktige oppgaver. Det ornamenteres også med gjesteinstrumenter som saksofon, obo, kornett, cello og fiolin. Men helhetsinntrykket er uansett hardt, tungt og tidvis brutalt. Albumets vel 12 minutter lange avslutning, "Starless", er et etterlengtet gjenhør med de mektige mellotron-drevne suitene som gjorde gruppens første LP'er så magiske.

"Red" er en favoritt.

Jeg skrev en blomstrende pressemelding for Arne Bendiksen A/S og ble innkalt på kontoret til Arne sammen med Hallvard Kvåle (som var min kontaktperson). Han kunne ikke skjønne hva arbeiderklassens hemoroider hadde i pressemeldingen for en grammofonplate å gjøre. Jeg måtte love at det aldri skulle gjenta seg.

Hallvard, hedersmannen med verdens snilleste øyne, holdt på å le seg i hjel etterpå. Savner deg, Harald.

Hallvard er et av de fineste menneskene jeg har kjent:

Det første av Cales tre album for Island. Det er nedstrippet i forhold til "Paris 1919", uten at det svekker inntrykket. Spennende saker, mange overraskelser, og uten unntak lett å like, selv om eggen er skarp og tanker mørke. En rekke veldig kule navn medvirker, blant dem Phil Manzanera, Brian Eno, Fred Smith og Richard Thompson.

Tom Waits: “The Heart Of Saturday Night” (Asylum)

Fra Tom Waits unge start, hans andre LP og Tom er ennå ikke fylt 25. Stemmen er betydelig lysere, men hodet og tankene er i bakgatene og nede i kjellerklubbene langt over midnatt, og musikken er først og fremst jazz. Mest i balladelei. Men med enkelte overraskende velpleide rock'n'roll-ballader stukket innimellom på strategiske steder.

"San Diego Serenade" kunne lett vært adoptert av tidlig Eagles. "Shiver Me Timbers" er i nabolaget til Jackson Browne. "Please Call Me, Baby" er bare praktfull med sitt slør av strykere og vandrende piano.

Mens sigaretten ryker i askebegeret og glasset trygler om påfyll, gir han til beste jazz-vandringer som får deg til å bli til stengetid, og henge med over til dineren. "Drunk On The Moon" og "The Ghosts of Saturday Night (After Hours at Napoleone's Pizza House)". Yep.

En ung og famlende Tom Waits er også fint.

Og hvis du lurer på hvor Waits’ cover hentet inspirasjonen fra, er dette svaret.

The Ozark Mountain Daredevils: “It’ll Shine When It Shines” (A&M)

Andre-LP'n til fjellcountry-laget fra Missouri. Innspilt i en gårdsbygning fra før borgerkrigen, med Glyn Johns og David Anderle bak spakene i det mobile studioet som sto parkert utenfor. Organisk, varm country spilt med stor ensembleglede. Albumets hit ble "Jackie Blue".

Bandet ble litt Norges-venner og rappet med seg Rune Walle fra Flying Norwegians. Han ble fast medlem fra deres fjerde LP, "Men From Earth".

Leo Sayers andre LP, og for meg hans beste. Han hadde fortsatt den rare, sårbare og lekne uskylden i seg, selv om Pierrot-sminken var vasket av og lysten på noe mer og større fremkom med all tydelighet i albumet kjempehit "Long Tall Glasses (I Can Dance)", gjennombruddet i USA.

Selv ble jeg fortryllet av og hektet på "One Man Band" som Sayer får langt mer ut av enn Roger Daltrey gjorde året før på sin solo-LP "Daltrey". Fra samme Daltrey-plate henter Sayer tilbake "Giving It All Away". Også den forbedret.

En grei ordning. Først spiller Roger Daltrey inn en haug låter signert det ukjente komponistparet Leo Sayer og David Courtney, og inkasserer et hitalbum - med gode inntekter til opphavsmennene også. Så tar opphavsmennene tilbake noen av låtene, og klasker til med en ny runde hits. Vinn-vinn.

Pussighet: I disse tilfellene blir det dermed slik at opphavsmannen ender med å gjøre coverversjoner av sine egne låter.

November

Her går teppet opp for det spektakulære show-bandet Queen som verden skulle elske og dyrke. Det tyngre, fantasi-orienterte (på grensen til prog) Queen fra de to foregående LP'ne viser seg bare sporadisk frem her, bl.a. i "In The Lap Of The Gods".

Stort sett går Queen etter det umiddelbare. Og leverer en fest for øret.

Den lekne, spretne "Killer Queen" tok pusten fra meg første gang fordi den lød så annerledes, så farvesprakende tiltalende, så full av pompøs sensualitet at man ikke hadde noe annet valg enn å legge seg flat og stønne "jeg er uverdig". De nye keiserne av popen var her.

Og de var her igjen med "Now I'm Here", et trippende, illevarslende og ikke minst overveldende gitarnummer i rock'n'roll-himmelen.

Og det er show og vaudeville og jazzgitar og banjo i "Bring Back That Leroy Brown". Storartet!

Slik kan jeg fortsette. De veksler mellom genre, vrimlende av overskudd og gøy, og tilføyer det meste av stoffet et øs av gitarer og korstemmer, 24-spormaskinen utnyttet til siste båndmillimeter og enda litt.

Overdådig lekkert. Hver låt har sitt fingeravtrykk. Med Mays gitar-klanger og Mercurys røst som hovedmarkører. Det er et album du ikke greier å spise deg mett på.

Slade gambler på to plan.

1) De spiller Flame i en dyster film om livet som popstjerne i en giftig bransje. Hvilket skjøv mange trofaste fans vekk. Dette ble for realistisk. Fansen ville ha de hyggelige hurraguttene Slade, slik de fremsto på sine ljomende allsanghits, ikke en gjeng melankolske tapere på vei mot undergangen.

2) De justerte seg musikalsk, handlingen foregikk jo liksom i 1966. Men justeringen var ikke veldig dramatisk, du møter det samme Slade, bare litt mindre bæljende og litt mer fokusert på melodi. Det ga jo maks uttelling i albumets første single, "Far Far Away". Simpelthen en strålende poplåt i Beatles' sofistikerte nabolag, overlegent sunget av Noddy.

Enda mer uventet var "How Does It Feel", innledningsvis et vemodig hjertesukk sårbart sunget over nakent pianoakkompagnement, men som etter hvert gis noen voldsomme utbrudd, arrangementsmessig, med syngende basslinjer, skarpt gitarkor og endog massivt blåsertrykk. En flo og fjære låt, uventet ambisiøst skrudd sammen, og helt strøkent fremført. Men kanskje i lengste laget med sine snaut seks minutters spilletid.

Ingen av de andre låtene på albumet skiller seg så tydelig ut, men de er kontrollerte Slade-rockere, ofte med individuelle detaljer som skiller dem fra hverandre.

Prøv gjerne "Summer Song (Wishing You Were Here)", en ordentlig godbit med herlig gitardriv, vandrende bass og call-response koringer. Og også den synkoperte Stones-slektningen "Lay It Down".

Solid og friskt album som hadde fortjent å selge mer.

Genesis: “The Lamb Lies Down On Broadway” (Charisma)

Genesis-fans har et nærmest religiøst forhold til denne. Jeg synes bare det er noe pretensiøst skvalder. Så få jeg heller ta all julingen. Begynner å bli vant til det nå.

Det er den siste Genesis-platen med Peter Gabriel. Han står for tekstene og historien, resten av bandet for musikken. Det er historien om Rael, brettet ut i en temmelig surrealistisk samling tildragelser som minner mer om drømmer enn om biter av en virkelig historie.

Musikken er komplisert, tidvis spektakulær, og duveren for kraft og punch der i lyden av Collins' trommer.

Eneste låt jeg har spilt en del er "The Carpet Crawlers". Husker også at jeg ble litt forført av tittelkuttets refreng.

Er dette alt jeg har så si om et så sentralt og viktig album? Jepp. Hvor mange ganger har jeg spilt meg gjennom de fire platesidene uten avbrudd siden 1974? En. Eller kanskje to.

Alt du kan ønske fra de fantastiske to i deres oppfølger til "Kimono My House". Det var omtrent her jeg krysset klinge med dem for andre gang på kort tid. I Sverige nå. Konsert og intervju. Jeg husker jeg var overstrømmende begeistret for "Never Turn Your Back On Mother Earth", noe Russell Mael satte veldig stor pris på.

Albumet den er hentet fra er rene konfektesken. Masse forskjellige smaker, lekker satt sammen. Takskifter i mengder, utrolig beveglig popmusikk med stakkato overganger og flammen falsett-sang, tekster som både svir og morer, overbragt med et infamt flir. Brødrenes Maels begavelse i fri utfoldelse. Herlig.

Blant favorittene mine, foruten nevnte "Mother Earth", "Something For The Girl With Everything", "Achoo", "At Home, At Work, At Play", "Who Don't Like Kids" og "Don't Leave Me Alone With Her".

Du finner ikke en bedre kombinasjon av flinkhet og humor.

Gulp. Dette coveret var noe å ta med hjem. Nesten 50 år senere er det hatet av Facebook og en hyppig årsak til utestengelse. Jeg synes fortsatt coveret er deilig smakløst, akkurat som det skal være.

Albumet når ikke helt opp til "Stranded", men er nær nok. Britisk art-rock fra aller øverste hylle. Høydepunktene er spennende og varierte, og gir de enkelte medlemmene sjansen til å skinne, selv om Ferry skinner mest.

Åpner med den fremragende "The Thrill Of It All" som har en oppbygningskurve rett til himmels. Min favoritt er "Out Of The Blue" hvor de svimlende forsinkelses-effektene på Eddie Jobsons fiolin løfter deg inn i psykedelia. Spill høyt.

Elsker også singlen "All I Want Is You", som er en rett opp og ned iørefallende poplåt uten andre ambisjoner enn å gi deg tre lykkelige minutter.

Over på side to ligger "Casanova", en av gruppens mest slitesterke innspillinger; en jubellåt, intet mindre. Slår også et slag for gruppens eventyrlige blanding av britisk artrock og amerikansk country i "Prairie Rose"!

Besettende album, og ikke til å komme utenom.

Badfinger: “Wish You Were Here” (Warner Bros.)

Andre LP for Warner, og en skikkelig lekkerbisken. Dessverre ble den trukket tilbake etter bare fem uker grunnet juridisk krøll mellom Warner og Badfingers management. Helt håpløst, for dette er en av Badfingers fineste plater.

Pete Ham har en finger med i fire av albumets ni låter, alle flotte gjennombroderte og vakkert ustyrte poprock-klassikere. Fra den lekne og hardt gitarrockende (og orgeløsende) "Just A Chance". Den skjønne "Know One Knows" med sin overveldende klangfulle vegg av lyd (helt Beatles i Spector-land). Og "Dennis", en rykk og rullende pop-perle. Han har også 50% av ansvaret for albumets avslutningsmedley, "Meanwhile Back At The Ranch"/"Should I Smoke".

Klasse over de resterende fem låtene også. Faktisk en av de fineste LP'ne som kom ut midt på 70-tallet. Men veldig få visste det, for LP'n forsvant. Musikkbransjen er ikke noe kjære mor.

Can: “Soon Over Babaluma” (United Artists)

Damo Suzuki har forlatt Can, og dermed ender det med at de vokale innslagene på "Soon Over Babaluma" trekker ned. Michael Karoli er ingen god erstatning. Men til gjengjeld er det musikalske av ypperste klasse. Variert, spennende, ganske lange reiser i grenseland mellom prog, jazz og eksperimentell rock.

Dette albumet husker jeg meget godt at Jan Arne Handorff ba meg tape for ham. Han kom av og til om formiddagen på sykkelen sin, med nyinnkjøpte spolebånd i bagen. Han gikk igjennom mine siste nyheter fra plateselskapene, og bestilte opptak. Og jeg tapet.

Et par dager senere kom han tilbake og hentet.

Om sommeren tror jeg han satt ute i haven i mørket hjemme på Ullevål Haveby og hørte musikk i hodetelefoner. Under stjernene. Sånn musikk. Jeg skjønner ham godt. Men jeg bodde i 6. etasje. Det ble ikke det samme.

Brian Eno: “Taking Tiger Mountain By Strategy” (Island)

Oppkalt etter en kinesisk revolusjonsopera, Enos andre solo-album, pakket i slående grafiske trykk, identiske motiv, men i varierte farveløsninger.

Jeg besøkte Eno i hans hjem i London denne høsten. Varianter av covermotivet sto i en stabel mot veggen og han spilte tape loops for meg og var en prins.

Jeg har fortsatt bildene jeg tok av ham i hans bakhave. Om jeg bare kunne huske hvor jeg la dem. Må lete.

"Taking Tiger Mountain (By Strategy)" er en befriende lett tilgjengelig pop-LP til Eno å være. Han bruker et lite ensemble, bestående blant annet av Robert Wyatt og Roxys Phil Manzanera, og de funksjonerer ualminnelig godt sammen.

Under innspillingen benyttet Eno seg av kortstokken "Oblique Strategies", man trekker et tilfeldig kort, hvert av dem har en enkel instruksjon eller idé. Som f.eks. "Hva ville din beste venn gjort her?", "Bruk en gammel idé" eller "Spør kroppen din". Disse ble benyttet hvis musikerne ble stående fast, eller hvis Eno bare ønsket at noe uforutsett skulle skje.

Butterfly Ball

Et dikt for barn danner utgangspunktet for dette tematiske albumet med sitt stjernespekkede persongalleri. Unnfanget av Roger Glover, som nettopp hadde forlatt Deep Purple. Jon Lord var tungt involvert innledningsvis, og skulle vært hovedsolist, men måtte trekke seg på grunn av sine forpliktelser til Deep Purple.

Glover skrev musikken, og brukte kontaktnettet sitt (som var imponerende) for alt det var verdt for å skaffe musikere og sangere.

Albumet er høyt elsket i dag og regnes som en velkvalifisert klassiker. Her møtes romantisk prog og sugende heavyrock i et felles landskap. Elegant og tiltalende tilrettelagt og utført.

Blant de medvirkende finner vi Dio, Glenn Hughes, David Coverdale, John Lawton, John Gustafson, Tony Ashton og Liza Strike.

Linda Ronstadt: “Heart Like A Wheel” (Capitol)

Lindas gjennombrudd som breddeartist. Nå gikk hun hjem hos alle. Men den stemmen, de musikerne og ikke minst de håndplukkede låtene. Strålende versjoner av "You're No Good", "It Doesn't Matter Anymore", "Heart Like A Wheel", "Willin'", "When Will I Be Loved" ... det er bare å ramse opp. Hun våger seg også ut på "The Dark End Of The Street", og kommer svært verdig fra det. Hennes beste LP? Antagelig. Klipp

Mott The Hoople: “Mott The Hoople Live” (CBS)

Et uheldig farvel fra Mott The Hoople. Innspilt på Broadway (mai 1974) og i Londons Hammersmith (desember 1973), de to åstedene får hver sin plateside.

Mott live over en skarve LP, og med disse utdragene, ble en blek og ujevn forestilling. Jeg så dem i Scandinavium i oktober 1974, da med Mick Ronson på gitar, og bare minutter før bandet imploderte. Men å kappe det showet ned i 50 minutter, ville vært kriminelt. Og kriminelt er akkurat hva "Live" er.

En 16 minutters rock'n'roll medley og ytterligere fem minutter med "Walkin' With A Mountain" - og en ganske tam 7 minutters "Sweet Angeline" gjør albumet fullstendig bortkastet.

Den utvidede 30 års jubileumsutgaven på CD, reparerte mye. I hvert fall Broadway-forestillingen som går fra 5 til 12 låter. Hammersmith utvides fra 3 til 9, men har et svakere repertoar og sliter fortsatt med den fæle medleyen på 16 minutter.

Ringo tilbake. Oppskriften den samme. Bortsett fra at alt er litt svakere, og det som var en sensasjon i 1973 (en ren pop-LP fra Ringo, og med alle ex-beatlene på samme plate) er allerede blitt gammelt nytt i 1974. Man hadde utført løftet. Ringo fikk respekten sin og hitsene sine. Time to move on. Tenkte nok mange av dem som kjøpte "Ringo" og som spilte på den.

John leverte tittelkuttet, en rar låt på leting etter både melodi og refreng. Han foreslo også "Only You", og gjorde en innspilling med seg selv på vokal, som Ringo bare kunne erstatte med sin. George hadde ingen ting å bidra med denne gang, og heller ikke Paul. I deres fravær måtte han nøye seg med hjelp fra Harry Nilsson og Elton John. Sistnevnte ga ham en av LP'ns bedre innslag, den spretne "Snookeroo".

Ringos tid som toppermost of the poppermost var med dette over. Veien videre skulle vise seg å være smalere og mer kupert. Men han har klart å beholde en viss verdighet, selv som husker-dere-meg-mannen.

Desember

Utskjelt, ja, nærmest hatet, "Dark Horse" tok George Harrison hele veien ned fra the toppermost of the poppermost til livets rennesten. Dop, utroskap, kvinner, kvinner, kvinner - og fint lite hare krishna. Det var den vonde tiden. Da Patti forlot ham, da han hadde seg med konene til vennene sine, inkludert Ringos Maureen, og ble vanskelig å ha med å gjøre.

Han jobbet vettet av seg for å få sitt plateselskap Dark Horse på bena, og la igjen dager og uker under innspillingen av platene til to av labelens artister, Ravi Shankar og Splinter. Dessuten hadde han sin egen plate å lage, og skulle ut på sin første turné.

Men aller verst: Han mistet stemmen. Katastrofe. Du lager ikke plate og legger ut på turné med stemmen til en kråke. Men George gjorde, og fikk juling av kritikerne.

I ettertid står "Dark Horse" som en helt unik plate i Georges katalog. Den er en samtidsløpende såpeopera med ham selv i hovedrollen. All smerte, all frustrasjon, alt savn, all sorg - det ligger her sårt og synlig, men flettet sammen med de fine tingene i livet, som vennskap (her er mange venner) og musikkens helende egenskaper.

Om man godtar Georges skrøpelige, rustne røst - som jo er platens fingeravtrykk - er det en samling ytterst nakne og oppriktige låter om livets skjensel og åndens skrøpelighet.

Jeg har alltid vært glad i det rastløst jagende tittelkuttet, og i den smule, groovy "Simply Shady", og den vakkervonde "So Sad", og så til de grader i hans samarbeide med Ron Wood, "Far East Man". Og hvem kan motstå nyttårssangen "Ding Dong, Ding Dong", enn si den låtens video (selv i denne vonde tiden var George en Monty Python), og den skranglete omskrivingen av Everly Brothers-hit'en "Bye Bye Love".

Og da må man jo ta med instrumentalen "Hari's On Tour", også, hvor George, kompet av Tom Scott og L.A. Express, lar slidegitaren sin skinne.

Det er faktisk et ualminnelig tilfredsstillende album. Levert av en sårbar artist midt i en livskrise, men stor nok til å ta slagene og stå i det.

Inger Lise tatt på alvor. I den stille gaten. En LP med ferske låter skrevet av norske opphavsmenn for henne. Og hun takker sannelig for tilliten.

En vever, smakfullt produsert samling sanger, lekkert arrangert med forsiktig bruk av orkester.

Låtene er kreditert Arne Paasche Aasen (tittelteksten), Arve Sigvaldsen, Pete Knutsen, Benny Borg, Arne Riis, Arne Schultze, Torbjørn Daleng, Lars Børke, Ivar Børsum, Paul Cappelen og ikke minst Terje Rypdal hvis gitar er lett gjenkjennelig i "You Hurt Me Again", mens "That Gentle Touch" er en eterisk og vakker klaverballade (de to er albumets eneste engelsktekstede sanger).

Sterk sak fra Inger Lise, og den har tålt tidens tann.

Tredje solo-album, variert, lekent og hardt rockende ved behov . Forvarsler om Eagles gjennom bruken av tre ørner som korstemmer i noen av låtene. Hans distinkte gitarløp gis romslig med plass. En dugelig plate som på sitt beste matcher "The Smoker You Drink".

1974 - plateomtalene

Januar

Bob Dylan & The Band: “PLanet Waves” (Asylum)

Joni Mitchell: “Court And Spark” (Asylum)

Gram Parsons: “Grievous Angel” (Reprise)

Graham Nash: “Wild Tales” (Atlantic)

Brian Eno: “Here Come The Warm Jets” (Island)

Øystein Sunde: “Ikke bare tyll” (Philips)

Øystein Sunde med nok en god plate

New Jordal Swingers: “Hold On” (On Records)

Rod Stewart / Faces: “Rod Stewart / Faces Live - Coast To Coast, Overture And Beginners” (Warner Bros.)

FEBRUAR

Steely Dan: “Pretzel Logic” (ABC)

Lou Reed: “Rock’n Roll Animal (RCA)

Slade: “Old New Borrowed And Blue” (Polydor)

Van Morrison: “It’s Too Late To Stop Now” (Warner Bros.)

Todd Rundgren: “Todd” (Bearsville)

Roy Harper: “Valentine” (Harvest)

Big Star: “Radio City” (Ardent)

Deep Purple: “Burn” (Purple)

Mars

Mott The Hoople: “The Hoople” (CBS)

Frank Zappa: “apostrophe (‘)” (DiscReet)

Queen: “Queen II” (EMI)

King Crimson: “Starless And Bible Black” (Island)

April

Procol Harum: “Exotic Birds And Fruit” (Chrysalis)

Blue Öyster Cult: “Secret Treaties” (CBS)

The Residents: “Meet The Residents” (Ralph)

Richard And Linda Thompson: “I Want To See The Bright Lights Tonight” (Island)

Lynyrd Skynyrd: “Second Helping” (Sounds Of The South)

Robin Trower: “Bridge Of Sighs” (Chrysalis)

Vømmøl Spellmannslag: “Vømmøl’n” (Mai)

Mai

10cc: “Sheet Music” (UK)

David Bowie: “Diamond Dogs” (RCA)

New York Dolls; “Too Much Too Soon” (Mercury)

Sparks: “Kimono My House” (Island)

Ry Cooder: “Paradise And Lunch” (Reprise)

Slapp Happy: “Casablanca Moon” (Virgin)

Juni

Elton John: “Caribou” (DJM)

Bad Company: “Bad Company” (Island)

Grateful Dead: “From The Mars Hotel” (Grateful Dead)

Bob Dylan / The Band: “Before The Flood” (Asylum)

Cockney Rebel: “The Psychomodo” (EMI)

Juli

Neil Young: “On The Beach” (Reprise)

Stevie Wonder: “Fulfillingness’ First Finale” (Tamla)

Eric Clapton: “461 Ocean Boulevard” (RSO)

Robert Wyatt: “Rock Bottom” (Virgin).

The Flying Burrito Brothers: “Close Up The Honky Tonks” (A&M)

August

Little Feat: “Feats Don’t Fail Me Now” (Warner Bros.)

Harry Nilsson: “Pussy Cats” (RCA)

Leonard Cohen: “New Skin For The Old Ceremony” (CBS)

Barry White: “Can’t Get Enough” (20th Century)

Bachman-Turner Overdrive: “Not Fragile” (Mercury)

Harry Chapin: “Verities & Balderdash” (Elektra)

Finn Kalvik: “Nøkkelen ligger under matta” (Polydor)

September

Randy Newman: “Good Old Boys” (Reprise)

Electric Light Orchestra: “Eldorado” (Warner Bros.)

Supertramp: Crime Of The Century (A&M)

Jackson Browne: “Late For The Sky” (Asylum)

Gene Clark: “No Other” (Asylum)

Hawkwind: “Hall Of The Mountain Grill” (United Artists)

Traffic: “When The Eagle Flys” (Island)

Velvet Underground: “1969 - The Velvet Underground Live” (Mercury)

Ron Wood: “I’ve Got My Own Album To Do” (Warner Bros.)

Zappa / Mothers: “Roxy & Elsewhere” (DiscReet)

Oktober

The Rolling Stones: “It’s Only Rock ‘n Roll” (Rolling Stones)

Van Morrison: “Veedon Fleece” (Warner Bros.)

The Who: “Odds & Sods” (Track)

John Lennon: “Walls And Bridges” (Apple)

Bob Marley & The Wailers: “Natty Dread” (Island)

King Crimson: “Red” (Island)

John Cale: “Fear” (Island)

Tom Waits: “The Heart Of Saturday Night” (Asylum)