Glad og fornøyd journalist oppe på Galgeberg, hos Arne Bendiksen AS. Du kan ikke ønske deg bedre sted å hente ferske gratisplater fra Island enn der. Den lilla pappuroen til venstre markedsfører Amazing Blondel-albumet “Blondel” fra 1973.

Min første januar som plateanmelder og musikkjournalist. Tiden i Arbeiderbladet var lærerik og inspirerende, men alt for kort. Engasjementet gikk mot slutten. Avisen slet med økonomien. Popmusikk lå ikke på prioriteringslisten. Gode råd var allerede dyre, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

For å spe på lønnen klarte jeg å få et ben innenfor hos NRK også. Frank Nordli sendte meg videre til Erling Lægreid som ga meg plass som freelancer i Ungdommens Radioavis. Så 1974 startet ikke så aller verst likevel.

Faktisk begynte året med Black Sabbath.

Som mange sikkert husker, 14. januar 1974 falt på en mandag. Vi var lette i knickersen etter generøst snevær på Østlandet. Det ble rapportert skikkelig vinterføre på Høybråten, og 600 barn trasket i løypene sammen med 60 instruktører. Reiulf var på hugget i oljedebatten, mens legene savnet motivasjon til å gjøre folk friske. Det høres ikke betryggende.

Sportssidene fortalte at Ivar Formo var på gang igjen. Det samme var Per Bjørang som vant sprint-NM på skøyter i Trondheim denne helgen.

I utlandet gikk det for seg. Labour ville angripe det britiske klassesamfunnet, og prisen på olje burde ned.

Selv var jeg friskt tilbake fra mitt møte med Black Sabbath i Göteborg. Intervju og konsertanmeldelse i Arbeiderbladet denne dagen. Utklippene forteller ikke hele historien. Egentlig veldig lite av den, faktisk.

***Tøffe seg:*** *Jeg tøffet meg den første tiden som musikkjournalist. En dere må ikke komme her og komme her-holdning som var utenpåklistret. Egentlig var jeg i fyr og flamme. Sabbath. Herregud! YESSS!*

***Skal bytte denne med en bedre scan når jeg kommer hjem fra ferien.***

Mange år senere kom sannheten for dagen i et kåseri i Vi Menn. Her fremkommer det at jeg hadde vært på sexklubb med gruppen, at Ozzy hadde stormet live-sex-scenen, og at vi var blitt kastet på hodet ut.

Jeg var 21 beskjedne år og ikke helt vant til å henge med rock’n’roll-stjerner. Sabbath var snille, og Ozzy helt gal etter The Beatles.

***Vi Menn, uke 37, 2015.*** *Det var ikke hele historien, men jeg legger nå ut en avskrift av Vi Menn-kåseriet likevel:*

På kjøret med Ozzy

Göteborg i januar 1974. Jeg er en ung og sjenert would-be-revolverjournalist på 21, utsendt av Arbeiderbladet for å dekke Black Sabbaths konsert i Scandinavium. Konserten er det ikke noe å si på, jeg står helt fremme, bandet sender tunge akkorder ut i salen, lysanlegget maler dem i magiske farger, og Ozzy Osbourne ruler. Det er ikke politisk korrekt i 1974, men jeg elsker Black Sabbath.

Å møte dem i levende live for et intervju er straks verre. De er verdensstjerner, om ikke det skulle være nok, men de er også skumle. Tror jeg.

Gruppen ser ganske ufiks ut i normal belysning. Prangende platåsko (Geezer Butler og Ozzy), underlige kombinasjoner av jakker, gensere og bukser med kjempesleng, relativt ustelt og med viltert hippiehår, og to av dem oppsatt med tunge mustasjer. Jeg stiller dumme spørsmål innledningsvis, trosser min blyghet ved å tøffe meg. Er ikke heavyrocken på vei ut? Er det bare pengene som holder dere gående? Hvorfor frir dere til satanismen? De lar seg hverken provosere eller imponere.

Jeg er gjennomskuet. Ozzy legger plutselig armen omsorgsfullt rundt meg og sier:

– Slapp av, gutt. Vi biter ikke. Når vi er ferdig med dette dumme intervjuet, skal vi på sexklubb, og du skal være med. Vi er i Sverige, ikke sant, syndens land.

Så ler gruppen. Og jeg henger meg på, usikker på om de ler av eller med meg. Men intervjuet går mye lettere etter at Ozzy tar styring. Vi snakker om helt andre ting. Han disser Stones, og avslører at han elsker The Beatles.

– Jeg kunne slåss for den gruppa.

VI BLIR GANSKE fulle. Så bærer det av sted til en sexklubb som reklamerer med ekte liveshow. Jeg husker ikke så mye av interiøret, men innbiller meg at det var myke stoler og tunge tapeter med gullmønster. Dørvakten er forberedt på besøket, men har store problemer med å akseptere at dette uflidde fantefølge faktisk er popstjerner. Inn slipper vi etter litt frem og tilbake, og får et bord helt inne ved den lille scenen. Drinkene kommer, og Ozzy er høylytt og oppglødd. Han gleder seg.

Stor blir forbauselsen da en velkledd herre i kjole og hvitt og flosshatt, og med smale mustasjer, dukker opp på scenen og begynner å trylle. Han får en kortstokk til å forsvinne og en due til å flakse ut av løse luften, med et smil som ligner mer og mer på en grimase dess høyere Ozzy protesterer. Til slutt klarer ikke den engelske popstjernen mer, men begynner å pepre magikeren med gjenstander, sigarettsneiper, duken, isbiter og til slutt hele askebegeret.

– I’m not here to watch a fucking magician. Show me some pussy!

Tryllekunstneren trekker seg skyndsomt tilbake med et såret uttrykk. Hovmesteren eller hva han nå er, iler til og truer Ozzy med utkastelse. Ozzy kvitterer med å forlange prisen på klubben, «jeg kjøper’n nå med en gang, og du har sparken». Hovmesteren vinker på vaktene.

AKKURAT DA GÅR teppet til side og avslører en stor dobbeltseng bebodd av et ungt og svært nakent par. Ozzy blir sittende og gape, aldeles paralysert. Mannen beføler kvinnen. Hun går opp i bro, vinkelen er utspekulert, det er åpen glufse rett mot vårt bord. Hovmesteren trekker seg tilbake, sammen med vaktene. De tror situasjonen endelig er under kontroll.

Det er den ikke.

Ozzy våkner brått og voldsomt til dyst. Løsner beltet, åpner buksene, de faller ned rundt anklene mens han halvt løper halvt hopper opp på scenen og kaster seg mot paret i dobbeltsengen med et jubelbrøl:

– Move over, give me that pussy!

Bare sekunder senere blir vi pælmet på hodet ut, Ozzy fortsatt i en uverdig avkledd og svært erigert forfatning. Han sliter med buksene mens vi står ute i Göteborgs folketomme vinternatt og veiver etter en taxi. Den stopper. Men vi er fem mann, og alle kryper inn i baksetet. Det vil si, det er selvfølgelig umulig, og der går døren opp på den andre siden, og en etter en deiser ut og blir liggende på ryggen midt i gaten i latterkramper.

«Det er som den scenen i ‘A Hard Day’s Night’», hikster Ozzy.

«Jævla fyllesvin!», roper sjåføren, smeller igjen dørene og stikker.

DER LIGGER JEG. På frossen asfalt. Omgitt av et av verdens beste band. Og ler og ler. Ozzy krabber seg opp på albuene:

– Vel, gutt, nå har du vel fått svarene dine. Sex, alkohol og masse tøys, det er hva det dreier seg om. Velkommen til rock’n’roll-sirkuset.

xxx

Noen dager senere skulle jeg møte Status Quo og få blåst ut ørene mine i Chateau Neuf.

FEBRUAR – TE OG RØNTGEN (røkesprekk trumfer alt)

Det selvutnevnte ordenspolitiet i Harald Hårfagres gate 12 hadde travle kvelder. Plateselskapene ga ut klassikere i ett kjør, og de måtte jo spilles. Høyt. Rørbankingen hans nådde nye høyder. Jeg slet både med ham og gårdeier. Sistnevnte skydde ingen anstrengelse for å få meg utkastet. Obligasjonsleiligheter ga omtrent like stor trygghet som eggeskallet til en kanarifugl. Men Leieboerforeningen greide fortsatt å blokkere ham. Så jeg spilte Lou Reed uten frykt.

Spilleliste 1974

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1974, i kronologisk rekkefølge.

På denne tiden var jeg tedrikker om morgenen. Et stort keramikkrus, Lipton tepose og masse sukker og melk. Det smakte søtt og tungt. Og jeg fatter ikke at jeg foretrakk det for kaffe. Jeg var vel ikke blitt voksen ennå. Husker også at jeg gjerne ble forkjølet på denne tiden. Da slet jeg med en sånn rå, skrublende hoste nede i brystet, særlig plagsomt om natten. Det eneste jeg tok for det var Malkyl. Og Malkyl var noe svineri. Smaken er intens, alt for nær Kongen av Danmark og lite vederkvegende, og man fikk lett overdose, og svevet på grensen til hodepine. Mens hosten fortsatt rullet, som blodbanket biff over grus.

Under en av disse forkjølelsesperiodene bestemte jeg meg for å kutte ut sigarettene. Det gikk sånn passe, vil jeg si. Jeg hadde bestilt legetime på Majorstuen hos spesialist, og i ren angst lot jeg røkesakene ligge. Jeg drakk den søte, seige teen - uten sigaretten som følgesvenn, for meg et C-moment den gang, og karret meg fra dag til dag.

Legen sjekket både hals og pust og sendte meg til røntgen. Da jeg vendte tilbake til den strenge doktoren i det mørke legeværelset, hadde jeg vært røkfri i 30 dager. Jeg følte riktignok ingen triumf, jeg var alt for redd for røntgensvaret. Legen så meget alvorlig ut, og jeg kjente slutten nærme seg. Hvem skulle overta platene?

Så sier han at jeg ikke feiler noen ting og at bildene er fine og lungene klare, og i det jeg lukker døren bak meg, blir jeg vektløs og svever ned trappen, yr av livskraft og lysten på løyer, går rett til Narvesen i Majorstuhuset og forlanger en pakke Prince. Og det litt brennkvikt.

Jeg hadde fått livet tilbake. Aldri smakte vel sigarettene bedre. Det har jeg senere lært i livet: Å sprekke er noe av det mest himmelske en røker kan oppleve. Den første sigaretten etter nederlaget oppveier alt. Man får lyst til å slutte bare for å kunne oppleve det deilige kicket igjen. Røkesprekk trumfer alt, inkludert heroin og rampete sex.

***Vår mann****: Vi hadde våre forbilder. Her en av den tids største influensere.*

I verdensnyhetene tok Alexander Solsjenitsyn stor plass. Han ble utvist fra Sovjetunionen 13. februar etter først å ha blitt tiltalt for landsforræderi.

22. februar ble det innført miljøavgift i Norge på bæreposer av plast. Stilig at avgiften er drøyt 50 år gammel. Vi var ganske miljøbevisste allerede da.

Fem dager senere vedtok Riksdagen i Sverige en ny grunnlov hvis konsekvens var at den svenske knugen mistet all makt. Det er altså 50 år siden Carl Gustav ble en tøysekonge.

Arbeiderbladet for mandag 18. februar 1974 hadde en interessant og rikholdig forside. Vi kunne lese om glassfiberskiens gjennombrudd (takk til Thomas Magnuson), at Per Bjørang var blitt Norges første verdensmester i sprint, at prisstigningen bremses – men aller mest om de bedrøvelige tilstandene i legestanden, alle som én røkte, og de kunne knapt skimte hverandre på legemøtene.

Inne i avisen møtte man det opprivende historien om 17-åringen fra Haugesund som brukte 400 kroner i uken på hasj og LSD. Nå var han bak lås og slå.

Over i Melodi Grand Prix-virkeligheten ble ekteparet Thingnes hyllet etter å ha vunnet den norske finalen.

At Oslos borgere er blitt utsatt for glatte vintre før, viser renholdsverkets friske annonse, «Farlig glatt!». Her oppfordres byens borgere til å strø og måke så renholdsarbeiderne kommer seg trygt fram mellom søppelkasser og søppelbil.

Det var også da prisen på en liter bensin ble satt opp til svimlende kr. 2,15 i Norge. Dette innebar ifølge avisene, at det var blitt så dyrt å kjøre bil, at man sparte flere kroner daglig på å la bilen stå hjemme.

Min sto nede i Gardeveien, klar for nye eventyr. Jeg var en lidenskapelig bilbruker, og skulle ikke lange veien før jeg skranglet med bilnøklene. Men 2,15. Sivilisasjonen slik vi kjente den var under angrep.

Disse vinterdagene hamret jeg løs på skrivemaskinen i desperat iver. Det var om å gjøre å produsere, for jeg fikk betalt pr. flak, og samtidig hadde jeg den ekle forutanelsen av kommende katastrofe. Ja, katastrofen var her allerede, for min tid som fast leverandør til Arbeiderbladets musikksider gikk som nevnt på siste verset. Avisen hadde ikke økonomi til å holde seg med faste freelancere med musikkjournalistikk som spesialfelt. De kunne bare love meg ett og annet oppdrag i ny og ne.

Det var ikke gode nyheter for 21 år gamle unggutter som hadde hoppet av gymnaset og satset alt på popmusikken. Riktignok kom de dårlige nyhetene med en livbøye i form av en nystartet ukeavis som ble lansert av mine kolleger fra Arbeiderbladet, Erik Hansen og Knut Meiner.

De kalte den Musikk, og den hadde et reisebudsjett som ikke holdt til trikken hjem engang. Heldigvis bodde jeg på Majorstuen.

Nå satt jeg der oppe i sjette etasje i Harald Hårfagres gate 12 C og støvsuget siste NME for noe jeg kunne rappe. Nyhetsnotiser. Sammendrag av intervjuer. Nerderier. Man hadde ikke noe Internett, og reisebudsjettet for popinteresserte journalister var omtrent 0. Så måtte man rappe. Alle tyveriene gikk i trykken uten signatur. Det var like greit. Men jeg skrev jo plateanmeldelser også, de var mine, og de signerte jeg med nay. Man skulle ha fiffige signaturer den gang.

Herlig fortsatt å ha fri tilgang til alle platenyhetene. Anmeldervirksomheten var et absolutt pluss sånn sett. Jeg husker Jan Arne Handorff lurte på om han kunne skrive anmeldelser for oss også. Han sendte meg sin avhandling om "Tales From Topographic Oceans". Den var på sinnssykt mange sider og tettskrevet, for hånd. Det var ikke plass til slike utladninger i Musikk. Heldigvis kom etter hvert Nye Takter og ga Jan Arne et hjem og Norge en av sine mest originale og sprog-eksentriske plateanmeldere.

Uansett visste jeg at jeg levde på lånt tid. Det var ingen ting ved Musikk som forsvarte et langt liv. Og ukentlig, det var vel i dumdristigste laget. Det regnet ikke akkurat annonseinntekter.

MARS – JANITSJAR OG ROCK’N’ROLL?

Og mars opprant. Nixon slet, Chateau Neuf på konkursens rand og på kvinnedagen vandret alt folket forbi Stortinget i taktfast protest mot dobbeltmoralen og slike ting. Samtidig åpnet den futuristiske flyplassen i Paris som bærer De Gaulles navn. Mye å sortere.

Jeg sorterte et forhold også, og mine fremtidsmuligheter i arbeidslivet og sjansen for at The Beatles ble samlet igjen. Nedslående svar på alle tre.

Jeg kunne kvittere med rasende dikt:

i morgen

skal sola stå opp

over leiegårdene

og jeg skal se på klokka

og si hva faan er jeg her for

I Musikk nr. 3 hyllet jeg første del av Ray Davies’ «Preservation»-musikal. Begeistringen for både musikken og tekstene, særlig tekstene, var nok påtatt. Jeg VILLE like platen, for jeg var i min revolusjonære periode, og det var fint lite i popen som matchet røde faner og proletariatets kamp. Kinks ga meg alibiet jeg sårt trengte. Derfor den panegyriske velvilje. Jeg står ved at jeg skrev det, men jeg står sannelig ikke for alt sammen. Det gjorde jeg vel egentlig knapt nok da.

Men husk, i 1974, da mine gamle klassekamerater fra Nadderud var i full gang med studiene og bidro aktivt i studentpolitikken, ville ikke jeg være noe dårligere, selv om jeg sovnet på studiesirkler i Marxismen Mao Tse Tungs-tenkning, og brøt alle kurs tidlig - hver gang. Tross alt, jeg var den eneste av oss som faktisk hadde vært yrkesaktiv siden jeg var 17, og fortsatt var det, selv om fremtidsutsiktene for musikkjournalister ikke akkurat ga løfter om melk og honning da vi krøp innover i 1974.

Jeg kunne alle de revolusjonære sangene, og sto side om side med revolusjonens barn, neven høyt knyttet, og lot det runge:

Slutt opp, kamerat,

slutt opp, om oss!

Kamerat, din plass er klar!

Slutt opp om

arbeidernes enhetsfront,

du, som også er proletar.

Jeg skrev sinte dikt også. De angrep de troløse kvinnene først og fremst, men fyrte også av den ene bredsiden etter den andre mot borgerskapet og dets lakeier. Uten at jeg helt greide å tro på det. Hvordan skal jeg ellers forklare det ironiske, minimalistiske sukket kalt «Akademikeren»:

Jeg knytter neven

og

blir sliten

Likevel, det var denne veien det gikk, for snart kontaktet Tor Marcussen meg, og lokket meg med i Vår Musikk, det progressive musikkmagasinet som hadde sine redaksjonsmøter i kjellerlokalene til plateselskapet MAI.

Det Nye reddet meg. Det var slitsomt å være både revolusjonær og glad i popmusikk.

Men i februar 1974 var det ukeavisen Musikk som gjaldt, og forsøkene på å holde et skrantende samboerforhold og en enda mer skrantende Fiat 600 i live. Fiaten røk først.

Det største problemet med Musikk - bortsett fra mager redaksjon og nullbudsjett - var det helt urealistiske såkalt konseptet. Musikk skulle være en avis for all musikk, uansett genre og alder, og alt skulle behandles med samme respekt og spalteplass. Janitsjar, folkemusikk, ny musikk, jazz og klassisk var altså helt sidestilt med popmusikk. Det sier seg selv at dette ikke ga godt utgangspunkt for en engasjerende ukeavis. Litt av alt engasjerer ingen. Uansett hva du likte, satt du igjen med følelsen av altfor lite. Og da unge mennesker med særlig interesse for rock må regnes som den klart største kjøpegruppen, sørget Musikk for å begå sakte og grundig selvmord.

Dårlig avis. Null engasjement. Ikke liv laga.

***Galskap:*** Musikk satset bredt. For bredt. Vi landet på kulen. Janitsjar, danseband, klassisk, jazz, ny musikk, det var galskap å la det fortrenge popmusikken. Ikke hadde vi stab til å levere egenproduserte, unike saker, heller.

Mens Musikk strevde med å finne seg selv, strevde jeg med å få endene til å møtes. Det skal ikke stikkes under en stol at min samboers inntekter fra Peppes Pizza (i Trondheimsveien) bidro sterkt til å holde oss flytende. Samtidig var slitasjen i forholdet blitt stadig mer synlig og følbar. I hvert fall for meg, som alt for ofte i livet skulle rammes av den stadig tilbakevendende hungeren etter å gå solo. En forbannelse.

Jeg var ikke god på tosomhet. Jeg trivdes for godt i mitt eget selskap. Og samtidig utløste dette ganske begivenhetsløse selskapet etter en viss tid rastløs tomhet og behov for nærhet. Et godstog av selvmotsigelser som slamret og slo i skinneskjøtene på min ville ferd gjennom livet.

Jeg hadde ikke lyst på postverket igjen. Men jeg hadde ikke lyst til å knaske grus og kråker heller. Jeg ville være en hemmelighetsfull frimann med et gåtefullt blikk som gjorde kvinnene rødmende yre. Men forble bare en armodens pingle, med hjemlige forpliktelser, som ikke ble utført med synlig entusiasme. Riktignok hadde jeg god tilgang på LP-plater, noe mine gamle klassekamerater misunte meg.

Jeg kunne til og med bruke tilgangen til bestikkelser og betalte Christian i LP-plater for å få ham med på fotballkamp og se Lyn. I min iver hadde jeg blingset på datoen, og kjente uro da jeg så draktene til Skeid. Skeid og Start. Kunne det bli verre? Christian var glad til, han likte ikke fotballkamper, og denne slapp han å fullføre.

Jeg hadde fått det for meg at jeg både burde skrive roman og en lyrikksamling. Det skortet altså ikke på viljen til å hamre løs på skrivemaskinen dag ut og dag inn. Hadde jeg ingen oppdragsgivere, ble jeg min egen. Hamres skulle det.

Mange dikt var både sinte og triste. Men å foreta spranget ut i en troverdig fortelling befolket av fascinerende skjebner, det falt meg ikke lett. Jeg kom en side eller så av sted, og så trutnet både fortellingen og inspirasjonen. Bedre lykke neste gang. Kanskje.

Som i denne ufullendte skissen sprunget ut av Club 7 i 1974:

Begynnelsen var i høyeste grad astral. Kvelden i Det blå rommet med eksotisk parfyme og like eksotiske klippekort ut i skyene. «Kleggen» var for lengst innarbeidet som kallenavn, og han hadde ingen ting imot det. Det kunne vært verre, og enda mer treffende – «Klysa» for eksempel, som de hadde kalt ham på folkeskolen.

Gift sto for dommedag. Gled du ut i giften, var det slutt. De betraktet ikke sin reise mot stjernene som en flukt. Det var bare den eneste veien å gå. Ingen reflekterte over klippekortets giftige innhold. For dem sto cannabis som ren helsekost.

- Det renser hjernen og gir deg gode vibrasjoner, sa Johan.

Og hvorfor skulle de ikke godta det. En ungdom som leste «Glassperlespillet» av Hesse sto det respekt av den gang. Det utopia Kastalien representerte ble en drøm for dem – en drøm Johan kunne legge frem for dem med et selvsikkert, mykt smil om munnen.

«Kleggen» stakk seg på ingen måte ut den gang. Han sa lite, og lyttet mye. Den gang snuten tok ham i Slottsparken med en pipe, sa han heller ingen ting. Ikke engang da de hengte ham opp på en smijernsport etter håndjernene og dengte løs på ham.

Det blå rommet var virkeligheten, ikke Karl Johan en støvet sommerdag. Ikke de knitrende sedlene og fyrstikkeskene som ble omsatt i rasende fart.

I det blå rommet kunne de drømme. Lytte til Johan og diskutere. Særlig musikken. Den sto sentralt i deres virkelighet. Det store stereo-anlegget som Preben nasket til seg komponent for komponent i løpet av en snau uke.

«Zeppelin II» klarte de å slite ut på en måned. Den levde nærmest på grammofonen, helt til knitringen og ripene tok overhånd. Aggressiviteten og kule gitarsoloer, en hard drivende rytme og astral flukt.

Vi skal ikke holde oss for lenge her. Tiden med Johan i Det blå rommet er bare ment som en start. For her lærte «Kleggen» sine første gitar-akkorder på Prebens sprukne Suzuki med nylonstrenger. (Synger:)

som blod siver luften inn

gjennom sprekkene

et sted galer hanen

fra gatene slår lørdagsropene

hele uken nu

lar en saksofon seg høre

er det ingen grunn til å

pay it any mind

det er mer poesi i et pistolskudd

Musikk ga meg ikke godfølelsen, jeg fryktet kollaps. Planene var for djerve, og utførelsen for tam. Jeg jobbet i et luftslott. Samtidig holdt fortsatt Arbeiderbladet døren på gløtt.

Erik og Knuts enevelde i Musikk ga meg frustrasjoner også, for selv om jeg aldri så mye var hyret som avisens faste pop/rock-anmelder, stoppet det ikke de to luringene fra å sikre seg de nyeste godbitene fra Dylan og Savage Rose, for å nevne to. Som de da anmeldte selv.

For å få Polydor til å gi meg eksemplarer av disse måtte jeg finne på noe smart. Si at jeg skulle anmelde dem i Arbeiderbladet, for eksempel, som fortsatt var en mulighet, eller at jeg skulle skrive en egen artikkel om Dylan og derfor trengte «Planet Waves». Slike ting. Eitrende irriterende. På grensen til sutre-ydmykende.

Eirik og jeg tok med oss kone og samboer på Key House en aften. Legendarisk popklubb med mektig VIP-ry. Statusen var omtrent i fritt fall, så vi hadde håp om å slippe inn og pyntet oss med ironi. Eirik og jeg brukte peis-sot til sminke, gredde sleik, og styrket dongeri-underlaget med meget farveglade slips som jeg ikke aner hvorfor vi hadde. Resultatet ble harry-glam, en kortlevd genre.

Vi slapp alt for lett inn, og skjønte fort hvorfor. Stedet var helt dødt. Vi var de eneste gjestene. Så meget for å spionere på pop-fiffen. Eirik tok i hvert fall noen bilder. Jeg fant ett.

**Glam-Yan:** Mitt absolutt eneste forsøk på glam. Kledt for Key House, og sminket med sot.

I etterkant av dette, men helt uavhengig av det, startet folk rundt plateselskapet Mai som tidligere nevnt det svært venstreradikale musikkbladet Vår Musikk. Tor Marcussen “headhuntet” meg. Han hadde quadrofoni-anlegg. Det imponerte.

Vår Musikk hadde et større engasjement enn Musikk, men også her ble genre-spredningen for stor, og kravet til politisk korrekthet dessuten direkte hemmende. Jeg husker at jeg slaktet Bob Dylans "Before The Flood" (“Bob Dylan - en kald fisk”) på bakgrunn av rykter om at Dylan støttet israelsk terror mot palestinere. Det er til å rødme av. Jeg forsøkte også febrilsk å finne en revolusjonær grunn til å forsvare The Beach Boys. Hvis jeg fant den, vil jeg helst ikke se den i dag.

Jeg har ikke så mye som en snurt av hverken Musikk eller Vår Musikk i mine boder. Trykksakene representerer ikke mine stolteste øyeblikk. La dem hvile.

APRIL – VASKEMANNEN OG VAMPYRREDET (tilbake til Øyenkilen)

Påske på Øyenkilen. Denne gang med vaskemannen. Det hemmet ham ikke at han og hans kjæreste var Eirik og Torills gjester. Han gikk rett i ordensregel-modus og innførte knallharde brakkeforhold på kjøkkenet - og etter hvert i hele huset. Pekefingersjekken dukket opp over alt. Under trappen. I taket. Bak skapet. Og alltid et triumferende, ja nærmeste rasende, utrop og oppsperrede øyne mens han holdt den dirrende pekefingeren frem så alle kunne se: En støvdott.

Han hadde gulvvask øverst på sin daglige liste, og mente at oppgaven skulle fordeles - nedover. Vi andre var mer opptatt av å kose oss. Det var jo påske. Men da ble det ampert. For støv inneholder masse basiller, og de kunne smitte hans pikelill. Blant annet. Ikke at hun så ut til å være av det skrøpelige slaget, men likevel.

En dag hadde hun litt feber. Da ble det innført brakkealarm og oppstilling. Piken var syk. Og svak. Her måtte bestilles lege. Og vi kunne ikke slippe leger inn i huset slik det så ut i øyeblikket. Så det var frem med kost og klut og vaskebøtte og støvsuger. Innvendinger som at jammen vi vasket jo i går, prellet av som grus mot betong. Rasende og voldsomt måtte han foreta rengjøringen selv. Og nå vasket han så det dunket og smalt - til og med på steder som ikke engang huset selv visste at fantes. Av og til ga han fra seg et triumferende knurr og holdt frem de sørgelige restene av noe spindelvev som han hadde funnet inne i et lite kvisthull under trappen.

Legen kom. Piken var forkjølet og kunne godt holde sengen. Men ingen fare. Hun så litt forkommen ut på en skuffet måte.

Vaskemannen ville egentlig pakke sammen og dra, men fryktet at hans medtatte snuppelure ikke ville greie turen. Hun måtte få et døgn i sengen, mente han. Det innebar mer vasking, men vi klarte å distrahere ham til å medvirke i våre filmplaner.

Eirik hadde skaffet seg smalfilmapparat. Det måtte selvfølgelig bli spillefilm. Og da vi var særlig glade i tegneserier om vampyrer og gjengangere, klekket vi ut en episk fortelling, "Vampyrredet", om søstrene Kiss og Agda Yppland som var dypt innviklet i et lesbisk blodskamsforhold og hadde søkt til et avisidesliggende hus på Øyenkilen for å hygge seg i fred med hverandre og påskesolen.

Rigmor Yppland kom aldri med i filmen, da hun lå syk med besøksforbud i 2. etasje.

Hva Kiss og Agda ikke visste var at de, etter en ferietur til Transylvania, hadde fått med seg en vampyr hjem, og han befant seg nå i kjelleren, bak vedstablene. Denne vampyren hadde av uvisse grunner skjegg og langt hår som er gredd tilbake og festet i nakken med hårspenner. Han bar en kort kappe, som så mer ut som en regnjakke for damer. Tennene hans var mistenkelig gule og kunne ved første øyekast forveksles med tilskåret appelsinskall.

***Yppland-søstrenes skrekk:*** *Øyenkil-vampyren. Til høyre i sivil. (Foto: Eirik Hauge)*

Vampyren gjør en del skade i nabolaget, og river også ned en vedstabel - helt utilsiktet. Men hvor farlig situasjonen er går ikke opp for søstrene Yppland før de ligger ved sin fars grav og minnes det strenge familieoverhodet mens de holder rundt hverandre på en blodskam-aktig måte. De unge damene har av ukjente årsaker tatt av seg på overkroppen, muligens en lokal tradisjon i dette prestegjeldet.

Søstrene aner altså uro og sender bud på den berømte vampyrutdriveren professor Sir William Bat. Han befinner seg tilfeldigvis i traktene, antagelig for å inspisere Torgauten Fort, og er utstyrt med frekk herrehatt (type sommer) og brun veske som viser seg å inneholder øks (kort), løk (normal) og fire spissede pæler.

Vampyren overhører sir Bats instruksjoner, og slår til mens søstrene ligger på verandaen og nyter solen. Han bråmesker seg med en ketchup-farvet blodklatt som Kiss har fått på halsen, mens Agda løper etter hjelp.

Utenfor filmruten roper Rigmor Yppland på sir Bat med svak stemme gjennom vindusgløtten i 2. etasje. Dette virker forstyrrende inn på opptakene, og man frykter at sir Bat kan finne på å forlate filmsettet før hans scener er ferdig innspilt. Regissøren tar derfor ingen sjanser og innfører en ny karakter, den legendariske Olaus Frischblut, vampyrens bror.

Kjellervampyren kan dermed sende bud på sin bror. Både fordi sir Bat har oppdaget hans skjulested, og fordi risikoen for at vampyrjegeren vil smette ut av rollen og bli vaskemannen igjen er overhengende. Med alt det vil medføre av opprivende scener, pakking av bagasje og rasende avreise med pjusk ledsagerske liggende i baksetet.

Handlingen må akselereres.

I en svært uhyggelig scene hamrer sir Bat pælen inn, tilsynelatende, i vampyrens hjerte - selv om det kan se ut som armhulen. Den dramatiske dødskampen er blant filmhistoriens mer episke, og man rykker forferdet tilbake når de appelsinskall-lignende tennene spretter (forbigående) ut.

Så er det hele over, og den heltemodige vampyrutdriveren forlater kjelleren for å motta søstrene Ypplands hyllest. Men akk. Olaus Frischblot rakk øyensynlig et tidlig rutefly fra Romania, og har så, i sin flaggermus-skikkelse, fløyet i forrykende hastighet fra Fornebu til Øyenkilen hvor han øyeblikkelig gjør kort prosess med professor Bat som blir liggende livløs i en pøl av blodketchup. Hurtig iler Olaus sin bror til unnsetning og får trukket den fæle pælen ut av ... armhulen? ... hvorpå vampyren gjenvinner sitt usle liv, og de to feirer seieren ved å dele en flaske blod av edel årgang.

Deretter bærer det opp til søstrene Yppland som har svært lite klær på seg og slett ikke er forberedt på dobbelt vampyrbesøk. Det går som det må gå, og her understrekes at dette ikke er en film for pyser, søstrene blir også vampyrer, og dermed er de fire.

Parfordelingen i seierdansen som utføres i sakte bevegelse, tyder på at blodskamsøstrene foretrekker heterofile forbindelser i evigheten.

Liket av sir Bat er sporløst forsvunnet. Hans alterego, vaskemannen, har allerede stappet bagasje og kjæreste (forkommen) inn i SAAB'en og er dratt sin kos.

Den innovative smalfilmsklassikeren "Vampyrredet" finnes ikke på imdb foreløpig. Men her er det nok bare snakk om tid.

Og det må jeg si til vårt forsvar at den påskens Fleksnes, den ultrakjedelige og stillestående "Ensom", moses av vårt storverk. Vi snakker helt der oppe med salmen "Jesus, Jesus".

***Øyenkilen 1974:*** *Jeg var aldri ulvunge. Så var jeg heller aldri fotballspiller. Og da er det vel greit.*

Alle snakket om Iranzo-drapet på tampen av april 1974. Det var noe guffent, fremmedartet og urovekkende over hendelsene i Dagaliveien. Detektimen på ordentlig, fløyet inn på en demons vinger fra det store utlandet til lokalmiljøet i idylliske Holmenkollåsen.

Noen år senere (i februar 1982) skulle jeg befinne meg på åstedet, i den stuen, og vandre over det gulvet mens jeg forsøkte å forestille meg hvordan ondskapen hadde kastet sin skygge på disse veggene – med et lite barn som vitne da djevelens sendebud myrdet hennes mor. Jeg var der ikke for å tenke på drapet, jeg var der for å intervjue Jahn Teigen, som hadde kjøpt huset og gjort det til sitt hjem.

Uhyggen lå som et taust skrik i rommene, det var umulig å ignorere, og jeg skjønner ikke hvordan Jahn maktet å sove i huset om natten. Kanskje han klarte å fri seg fra det, kanskje han renset boligen ved sin tilstedeværelse. Men jeg ville ikke klart å ta en blund der – ikke midt på lyse dagen engang. Når jeg tøffer meg, er jeg mannen som hevder at han nesten aldri er mørkredd. Med vekt på nesten. Jeg ropte på assistanse (fra uvillig kone og datter som begge nektet å komme opp) og ga fra meg flere damelyder da jeg så «The Grudge» mutters alene.

Har aldri skjønt hvordan de klarte å la Minna Thompson glippe ut av landet. Jeg føler meg rimelig sikker på at det var henne, og den fremragende dokumentaren som gikk på TV nylig, gjør meg enda sikrere - og mer forbannet.

MAI – PIKEN MED DET FRISTENDE UNDERLIVET VENDER TILBAKE!

Dagen før 1. mai hadde jeg gleden av å se Lyn smadre Lillestrøm 3-1 på Ullevål. Det var toppoppgjøret i 2. divisjon, og kanarifuglene med porselensgutten Tom Lund i spissen, ble satt grundig på plass – for første og eneste gang den sesongen. Ingen andre lag klart å tukte Lillestrøm i serien det året, og de rykket opp direkte. Lyn, derimot, fremsto dessverre som sesongens uavgjort-lag og endte på 3. plass. Men 30. april 1974 eide de verdensfotballen. Og jeg var der.

Dagen etter vandret jeg i Oslos gater sammen med alle AKP’erne, over 6000 av dem, faktisk, og var med på å utgjøre landets største 1. mai-tog. Vi ropte slående slagord som «Fram for den folkelige Oslo-dialekten!» og «Kamp mot all jenteundertrykking», og ble utsatt for røkbomber på Fridtjoff Nansens plass. Dramatisk og svært tilfredsstillende.

Man håpet på tåregass, noe vi fikk på Youngstorget på kvinnedagen et år, men røkbomber var også gildt. Eggene som høyrebærmen bombarderte oss med da vi svingte inn forbi Høyres Hus i 1970, var ikke like stilig. De slo skalken av meg, men traff ellers dårlig. Men i 1974 var det røkbomber og masse politi. Kult. Det føltes som å ha opplevd en flik av barrikadene.

Bortsett fra det var det vår og ABBA. "Waterloo" durte fra alle åpne vinduer, og jeg visste ikke om jeg skulle like eller mislike dem. De sto liksom på vent.

***ABBA ABBA HEY!*** *Jeg visste ikke om jeg skulle like eller mislike dem, men jubelbrølet jeg utstøtte da de vant finalen, avgjorde vel saken. Siden møtte jeg dem både samlet og hver for seg. Fine mennesker.*

Det var the year of the diamond dogs. Tror aldri jeg fikk anmeldt det albumet. Jeg var fortsatt for fersk i faget, så attraktive plater havnet i snapphansken til andre. Det skjedde titt og ofte de første årene. Men jeg fikk platen. Spilte den høyt. Og ble ganske skuffet. 46 år senere lokket Tom Hermann Kristensen meg til å skrive en nåtids-opplevelse av "Diamond Dogs". Stykket ble sammen med mange av mine originale Bowie-artikler og anmeldelser fra Det Nye, innlemmet i Toms store og imponerende antologi og fan-hyllest "Ziggy Stardust kom aldri til Norge". Praktverk. Anbefales.

17. mai 1974 skulle vi stikke fra regningen etter å ha overlevd verdens lengste kø for å komme inn, og deretter spekulere i kaoset, og forsvinne fra bordet én etter én, liksom for å gå på do. Alt hvilte på motet til sistemann. Meg.

Men den tidligere så kjepphøye innbruddstyven var bare en skygge av sitt forbryterske jeg. Han turte ikke. Det skuffede brølet fra gjengen som ventet spent på Nationaltheatret, minnet meg om den gangen jeg sprakk under innspurten på sisteetappen i skoleskirennet og sørget for at klassen ble stående uten medalje - og jeg med helt ferskt neseblod.

Nok om det. Vi havnet i hvert fall på en dønn kjedelig fest som involverte masse mennesker jeg ikke hadde noe forhold til og en god del øl. Forholdet til samboeren haltet også. Ja, ja, 17. mai var sjelden gøy. Synd jeg ikke var klar over at Dødsryttersken herjet på Vaterland.

24. mai fylte Dylan 33. Han hadde gjort et svett og oppdrevet come back med sin "Before The Flood"-turné og det utmerkede studioalbumet, "Planet Waves", et slags "New Morning II", tre år etter. I England rulet Rubettes (single) og Carpenters (LP) og 1974 tegnet allerede til å bli et skuffende LP-år målt mot spektakulære 1973. Norge forgudet ABBA.

Kjæresteriene var kjølnet, jeg begynte å drømme om ungkarstilværelsen, et dårlig utgangspunkt når man skal på sommerferie til Danmark til hennes slekt og venner.

Langsomt, men sikkert ble jeg rammet av selvopptatt melankoli og weltschmerz-rus. Det må ha frustrert henne noe inn i hampen da det oppsto store avstander mellom oss som hun aldri fikk andre forklaringer på enn mitt stumme blikk. Jeg burde vært prylt med kjepp. Weltschmerz-tilstanden skulle få sitt mektige crescendo den påfølgende sommer og høst da jeg begynte på det som skulle bli litteraturhistoriens dårligste roman, "Blomster ved graven". Den forblir upublisert. Jeg fant den her forleden. Huttetu!

Jeg var ekstremt motivert for å like Neil Youngs "On The Beach". Hver eneste sakte, lidende akkordprogresjon kjærtegnet nattestemningen i meg, og hvert ord fra den triste, trette stemmen falt på plass som budskap fra gudene og gjorde lidelsen deilig, jeg hadde en følgesvenn i platen. Den gang forsto jeg vel egentlig svært lite, jeg stilte meg selv i veien hele tiden. Men min kjærlighet til albumet er like sterk i dag, så jeg må ha hatt teft, selv i min grenseløse narsissisme, og det er da noe.

Plutselig en dag traff jeg piken med det fristende underlivet igjen. Nede i sentrum, tror jeg. Tenk, vi hadde ikke sett hverandre siden desember 1970, og en sverm av sommerfugler lettet inne i brystet, og vi hadde mye å snakke om.

Jeg inviterte henne med hjem. Vi satt på gulvet. Nærmere og nærmere hverandre. Til slutt så nær at åndedrettet hennes kilte i hjertet, og øynene hennes speilet hele stjernehimmelen, akkurat som sankthanskvelden i 1970, og klokken var bare halv seks om ettermiddagen, og vettet på full fart ut vinduet, og akkurat da jeg ville berøre henne, gikk det i døren, og der sto samboeren.

Hvordan var det mulig for et normalt oppvakt menneske å invitere med seg unge piker med fristende underliv, når man visste at samboeren kom hjem fra jobben klokken halv seks presis?

Min trassige trang til å spille med åpne kort og tøye faregrensene hadde det med å slå inn til de underligste tider. Så også her. Husker ikke hvordan jeg klarte å forklare besøket, heller ikke hvordan jeg fikk det til å fremstå som fornuftig at jeg fulgte piken de få kvartalene ned til Majorstuen stasjon (kunne hun ikke veien?). Det var en ubekvem spasertur. Jeg så aldri piken igjen. Nok en tapt mulighet i livets gåtefulle ferd gjennom tiden mot undergangen.

Det var på denne tiden at jeg ble kontaktet av Det Nye. Jan Amundsen, den gang redaktør, ringte meg våren 1974 og lurte på om jeg trengte noe å gjøre, og om jeg kunne ta en tur innom. Det Nye? Jeg hadde egentlig ingen motforestillinger. I min oppvekst jobbet både min stefar Aage (Vi Menn) og min mor Karin (freelancer for Mortensens Forlag) i ukepressen. Jeg fikk Det Nye hver uke i den heteste Beatles-perioden. Og senere? Vel, jenter leste Det Nye, men man bladde jo i det når det falt seg slik. Jeg bladde alltid etter Joker. Han ble dyrket frem i Det Nye, og hadde egen spalte - ikke ulik KOnK, bladet han var redaktør for. Musikksidene var i teiteste laget. Men so what? De var jo for jenter. Og jeg trengte penger.

Så jeg stilte villig opp på kontoret hos Jan Amundsen. Han hadde krøllete hår og et tungt, rødlig ansikt med vennlige øyne. Det luktet hårvann der inne, trodde jeg. I virkeligheten luktet det menneske som later som om det slett ikke drikker. Jan drakk Farris. Men i skrivebordsskuffen sto en flaske vodka. Den så jeg senere. Jan var av de ulykkelige som tålte å mikse antabus og alkohol. Det oppdaget man først da han falt ned trappen på restaurant Larsen og brakk benet.

Han vant vel kampen mot alkoholen noen år senere. Men da jeg satt på kontoret hans våren 1974, var den ikke en gang begynt. Midt på blanke formiddagen luredrakk han Farris og luktet hårvann. Jeg var nervøs. Det gikk fort over. Jan Amundsen var snill og hyggelig, og litt rar. Diksjonen noe omstendelig. Han avslørte at han var Søren. Det kom forsåvidt overraskende. Jeg trodde det skjulte seg et kjent ansikt bak Søren-navnet. Avsløringen gjorde meg til en innviet. Hysssj, sa Jan med fingeren over munnen og lo lavt. Vi trenger unge penner, sa han. Har du lyst til å være den pennen? Det hadde jeg.

Noe av det første jeg gjorde for Det Nye var Ragnarock-festivalen (som jeg også dekket for Arbeiderbladet). Jeg var ganske frustrert over den saken. Det tok nesten tre måneder før den kom på trykk, og den var mye kortere enn jeg hadde levert, og illustrert med bilder som ikke kommuniserte med teksten. Fotografen hadde tydeligvis tatt kvelden lenge før Alex Harvey klatret splitter naken opp av Besserudtjernet. Og ikke en eneste eksponering av Procol Harum, et av mine absolutte favorittband. Jan Amundsen hadde nok ikke tenkt på at Det Nye kunne trenge noen unge fotografiapparater også.

Trykningstiden var en pain in the ass også. Ragnarock kom ikke på trykk i Det Nye før i september! Nesten tre måneder etter! Menneskene var ufattelig tålmodige den gang. Vi hadde ikke noe Internett. Nyhetene måtte vi lese i avisene. Farve-TV hadde vi bare hatt i Norge i to år, og TV-kanal var et ord som bare eksisterte i entall. Lurte du på om Tormod kunne tenke seg å ta en øl, eller om Sally var hjemme, måtte du finne en telefonboks. Det var ganske sikkert kø.

Fordelen med denne snegletilværelsen var at nyhetene varte lenge. Jeg var nok en smule frustrert med Det Nye, særlig når det gjaldt artikkelstoffet, fordi det havnet i den delen av bladet som hadde aller lengst deadline. Da plateanmeldelse-sidene kom igang for alvor, havnet de i legget med de såkalte "hastesidene",, og da kunne man slippe unna med seks uker. Slik gikk det til at David Bowies "Heroes" som kom i oktober 1977, f.eks. ikke ble anmeldt i Det Nye før 6. desember (heldigvis samme år). I noen tilfeller kunne det bli ganske problematisk. Særlig to ganger var det ekstra belastende, nemlig i forbindelse med "Double Fantasy" og "Who Are You". I begge tilfellene hadde to av hovedaktørene dødd før anmeldelsene kom på trykk.

Uansett, slik startet min kjærlighetsaffære med Det Nye. Den skulle vare helt frem til 1993 da vi skiltes som venner, og jeg begynte i Vi Menn. Jeg har aldri angret et sekund på at jeg sa ja til Jan Amundsen - selv om Lasse Tømte gjorde alt han kunne for å pulverisere det jeg hadde av selvfølelse under en konfrontasjon på Club 7 i 1976. Det er den eneste stygge episoden jeg har opplevd som representant for Det Nye i landet Norge. Ingen hatet Det Nye. Bortsett fra Lasse Tømte og vennene hans. Og kanskje Trygve Mathiesen, skjønt jeg tror nok at han var feilinformert.

JUNI – 1 LITER COLA PÅ STYRTEN FOR 1 KRONE

Terry Jacks køddet med hjernene våre, og jeg begynte å like det sentimentale sommerhulket om død og minner. Why?

Denne sommeren dro jeg til Arendal sammen med bl.a. Tormod og Audun. Lurer på om ikke ferden gikk via hytten deres i Risør. Vi skulle på Forumfestivalen i juli. Den ble arrangert på en liten gresskledt kolle på Agdertunet i utkanten av sentrum.

Teltet slo vi opp like i nærheten i ulendt terreng, skjult for arrangørenes sinte øyne, da det var meningen at man skulle campe på Tromøya. Det var langt til Tromøya. Ikke tale om. I hvert fall for en stund. Vi ble tvunget til å flytte ut på Tromøya til slutt.

***Vår camp Tromøya:*** *Teltfrokost i sommer-Norge. 1974-modellen av Farris var så skarp at man måtte riste så flasken eksploderte for å bli kvitt kullsyre-overskuddet. (Foto: Yan Calmeyer Friis)*

Jeg hadde med kamera. Jeg skulle skrive om festivalen for Det Nye. På veien ned mot sentrum passerte man et lite hotell. I resepsjonen hadde de motorsykkelautomat. Jeg brukte avsindig mange kronestykker på det videospillet.

Jeg vant dessuten et veddemål med Audun, ved å drikke en literflaske med Cola i én sammenhengende slurk. Det vil si, jeg måtte gjøre det to ganger, for Audun brøt de uskrevne reglene og fikk meg til å le under første forsøk. Så måtte vi åpne en ny flaske. Denne gangen klarer jeg det. For én krone. Jeg brukte den umiddelbart på motorsykkel-spillet.

***Ragnarock:*** *På tampen av mitt engasjement i Arbeiderbladet. Avisen hadde ikke lenger råd til frifanter sultne på spenn.*

20. juni sto min Ragnarock-omtale i Arbeiderbladet. Ros til Procol Harum. Men ellers ... Jeg likte aldri festivaler. Masse mennesker, lange køer, et helvete å være pissatrengt, møkkamat, dårlig lyd, masse venting, mygg - og så er det alle jentene som jeg aldri fikk. Nei, jeg er ikke festivalmannen. Og likevel havnet jeg på tosifret antall og vel så det.

Husker jeg noen som gode? Kanskje den tredje jeg opplevde på Kalvøya, den med Family i 1972. Og den første Forumfestivalen i Arendal, på den lille scenen på Agdertunet i 1974. Og så er jeg glad for at jeg var på Knebworth i 1979 og fikk se Led Zeppelin (og Keith Richards' New Barbarians - og en omtåket Nick Kent med et knust solbrilleglass). Men jeg nøt det ikke da. Jeg var bare glad for at jeg hadde vært der etterpå.

Ragnarockene kommer temmelig langt ned på min liste. Men det skal jeg ha, at jeg aldri har vært på Roskilde. Grunnen er som du skjønner, igjen: Jeg liker ikke festivaler. Jeg foretrakk alltid rock servert innendørs i små lokaler. Club 7 var og er min favoritt. Og konserter i litt større format? Njårdhallen og storsalen på Chateau Neuf. Gammel nå.

Som nevnt sto festivaltur til Arendal på programmet i 1974. Forumfestivalen på Agdertunet. 10.-13. juli. Med telt. Det Nyes utsendte.

Første gang jeg kunne tjene penger på å dra til Arendal. Mitt sjette besøk på like mange år. Høyest på erindringslisten står turene ut til Mærdø med den grønne og eggekremgule ferjen som dunket og ristet i skroget og blandet diesel med havbris, en fin cocktail når man lå på taket, og fikk lov. Ikke alltid skipperen lot oss. Det finnes regler for alt.

JULI – MØTE MED SYREREVEN (Arendal revisited)

Så ofte jeg kunne tok jeg den nevnte grønne og gule Mærdø-ferjen. Elsket Mærdø. Elsket kafeen og den vonde kaffen deres, og den beste utedoen i nord-Europa, og bergene på utsiden, mot havet, å ligge der under bakende sol mens bølgene kastet seg med dumpe drønn mot fjellet og sendte gardiner av iskald sjøsprøyt over oss ... VOOOOSJ! KLASK! Sommer. Vidunderlige sommer.

Sannelig våget jeg det hele, på innsiden av øya, gjennom krystallklart vann på fineste sand, hver detalj på bunnen så jeg, og vandret frem og tilbake, frem og tilbake, av og til med hodet over, av og til med hodet under vannflaten, og sjøen holdt 15 grader og jeg merker det ikke. Så barsk kommer jeg aldri til å være igjen.

Dekket som nevnt Forumfestivalen for Det Nye, med penn og Pentax (35 mm-objektiv) og et Instamatic som back-up. Pentaxen kjøpte jeg brukt, og objektivet kom til å plage meg mange ganger fremover. Jeg måtte så nær innpå motivene. Det skulle prins Charles få merke i Birmingham noen år senere.

***Det Nye:*** En av mine aller første reportasjer i Det Nye, publisert 10. september 1974. De hadde lange deadliner i ukepressen. Korrekturen var imidlertid årvåken og “rettet” bokstaveringen av fornavnet mitt.

Vi satt på tunet med nyinnkjøpte frostkalde Cola, båret i ilfart fra butikken nede i bakken. Tormod ble satt ut da en garvet hippie med lure øyne, skjegg og skulderlangt hår henvender seg til ham. Om han kunne få noen fingerbredder av Tormods Cola. Spørsmålet kom brått på. Dette var tross alt "Syrereven", mannen som hadde tatt seg over fjellet fra Haugesund, for å lure klassepurken og dens spioner.

Tormod ga ham uvillig flasken. Syrereven smilte skjevt. Om han kunne få gjøre hva han vil med sine to fingerbredder Cola? Tormod nikker forvirret. Så, med et sjofelt smil, helte han sakte og demonstrativt to fingerbredder Cola ut i gresset. Og rakte flasken tilbake. For en klyse.

Syrerevens demonstrasjon mot monopolkapitalen imponerte oss ikke. Jeg skyndte meg å drikke opp Colaen min. Syrereven så forulempet ut. Han var tross alt kommet over fjellet.

Snapshots fra Forumfestivalen 1974. Øverst publikum og den idylliske scenen, og Tormod, Lars og Christian på purkejakt i Arendal sentrum. Så Øystein Sunde og hans Postverket som ble grusomt behandlet av publikum. Øystein var nemlig ikke politisk korrekt, han sang ikke nitriste revolusjonshymner, han var noe så uhørt som vittig - og kjørte sportsbil. Han husker den ubehagelige opplevelsen ennå. Nest nederst: Bazar, og til slutt festivalens stjerner: “På stengrunn”-gjengen med Lillebjørn i spissen. Rudolf Nilsen, du kunne ikke være mer politisk korrekt enn det, i 1974. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Her kan man da ikke være!-innstillingen min rammet også Arendal. Etter Forumfestivalen ventet Danmark og Skåne.

Et par år senere campet Christian og jeg nettopp på dette tunet, i øsende regnvær, så øsende, faktisk at vi resignerte og tok inn på Victoria Hotel, nærmest et gjestgiveri den gang, om jeg husker. Det markerte uansett slutten på min tid som skogskar og teltkommando. Hotellrom med frokost for alltid etter styrtregnet på Agdertunet.

Nå husket jeg at Christian og jeg testet buffeten på Phønix en av dagene – det året, og der kunne hovmesteren betro oss at det vanket en del sjømanns-gressenker på nattklubben, og "dei e så kåde at dei sklir a' stolen" (her må en sørlending snarest lese korrektur og gi meg rettelsen!). Vi ble også opplyst om at den lovede ørret som fortsatt ikke hadde innfunnet seg "kommer plutselig". Det var godt å vite.

AUGUST – REVOLUSJONSBANDET BEACH BOYS (og Fiaten kollapser)

Arendal har Pollen. Når solen skinner fantes ikke herligere plass på jord. Du kunne sitte på trappen, med gaten i ryggen og hele Galtesund forut, og spise is. Du kunne stikke innom fiskeutsalget og sikre deg en pose sprengsaftige reker. Du kunne sitte og bare dingle med bena og se ned i det blågrønnklare sjøvannet og de ørsmå fiskekoloniene som pilte rundt avfallet fra utsalget. Du kunne sitte på Tabben som hadde jukebox. Du kunne vente på Mærdø-ferja, og kjenne hvordan båten ristet mens motoren bakket og senket farten inn mot kaia. Lukten av diesel blandet seg med havluften.

Pollen holdt alle muligheter åpne. Fikk du lyst på noe søtt, kunne du alltid stikke bort på torvet og kjøpe gårsdagens purker på bakeriet. De var like gode og like lubne som dagens. I 1974.

USA: Nixon forlot Det hvite hus. Snublefot Ford overtok. En epoke var over. Snart var Vietnamkrigen over også. Nixon nektet å innrømme noe som helst og veivet victory-tegnet i det han gikk om bord i helikopteret. Man følte seg snytt. Jeg ville ikke se en glisende Nixon i Dagsrevyen. Jeg ville se en knust og tilintetgjort Nixon, en ydmyket skygge på vei ut i glemselen.

Senere fascinerte mannen meg nok til at jeg leste flere biografier. Han var kunnskapsrik og samtidig en skruppelløs kjeltring. Kort sagt, en statsmann.

***Smakløst:*** *Nixons smakløse exit. Men til syvende og sist viste han seg å være en statsmann likevel. Sent i livet, riktignok.*

1974, året da veldig mange på forskjellig hold, ville starte musikkaviser og magasiner.

Arbeiderbladet slet med opplag og økonomi, og plutselig trengte de ikke musikkanmeldelser og TOP 10-lister. DET NYE bestilte en og annen sak, men det var ikke noe å bli fet av. Musikkavisen "Musikk", startet av Arbeiderbladet-kollega Erik Hansen, så et kort øyeblikk ut til å bli redningen. Ukeavis med ambisjoner. Men nei, forsøkte å favne alle - inkludert janitsjarfolket, og falt grusomt mellom alle stoler. Ikke hadde de budsjett, heller, så jeg satt stort sett og rappet biter av intervjuer fra NME.

Jeg husker svakt en dritings natt utpå vårparten da jeg plutselig ville forandre noe jeg hadde skrevet, og ringte trykkeriet, og stoppet trykkpressen. Advarslene om at det ble dyrt, falt på døve og svært berusede ører. Neste dag var selvfølgelig Erik Hansen illsint. Tror ikke avisen levde veldig mye lenger etter det.

Folkene bak Kalvøyafestivalen og viseklubben Hades forsøkte seg med et glossy magasin, "Decibel 101", og valgte en litt snobbete, litterær linje.

Nede i de fuktige kjellerlokalene til plateselskapet Mai i St. Olavsgate, ble planen lagt for et progressivt musikkmagasin med vekt på norsk musikk, kalt "Vår Musikk".

Tor Marcussen trakk meg inn i redaksjonen. Det var ikke mange musikkjournalister på den tiden, så vi kunne ikke unngå å bli kjent med hverandre, han som Dagbladets mann, jeg som Arbeiderbladets. Nå var jeg på fanteferd, ivrig etter å etablere meg. Strøjobbene for DET NYE, NRK (Ungdommens radioavis) og Arne Bendiksen A/S (jeg skrev pressemeldinger og biografier, og ble betalt i vinyl) holdt knapt til øl til saltet, og det var dessuten dyrt å leve på Club 7, selv om jeg kom gratis inn.

Vår Musikk hadde heller ikke budsjett til å betale. Og de var ganske skeptiske til meg også, for jeg formidlet ikke den helt overbevisende revolusjonære gløden. Et av mine første forslag til stoff i bladet var en serie om Beach Boys. Det utløste latter, og deretter stigende uro da jeg argumenterte med at, OK, de var ikke norske, men sannelig, de var nesten revolusjonære og helt sikkert progressive gutter som talte monopolkapitalen midt imot. Jeg klarte ikke å fremvise nødvendig dokumentasjon sånn på stående fot, men det var likesom der jeg havnet i det bladet.

Jeg hadde riktignok god bakgrunn for revolusjonært sinnelag etter å ha gått i hvert eneste knallrøde 1. mai-tog i Oslo siden 1970 (riktignok ble jeg kastet ut av den faglige delen, og måtte gå sammen med halvhippiene i Vietnam-seksjonen tilbake i 1970 - da jeg med min skalk, mine runde solbriller og blomsterdekorasjonene i håret brøt med alle arbeideklasse-kleskoder, i hvert fall i Oslo).

Jeg var ikke noe flink til å være revolusjonær, og mitt bidrag til første nummer av Vår Musikk, anmeldelsen - eller snarere slakten - av Bob Dylans "Before The Flood" (tittel: Bob Dylan - en kald fisk) bar sterkt preg av det. Jeg gjøv løs på Bob uten å mene et eneste ord av hva jeg skrev. Jeg blir skrekkelig flau hvis noen viser meg den saken i dag.

Jeg hadde surret meg inn i noe jeg egentlig ikke trodde på, det progressive, venstreradikale musikktidsskriftet Vår Musikk, og kledde meg ut som marxist uten å ha gjort en eneste hjemmelekse. Redaksjonsmøter i MAIs mørke kjellerkatakombe. Vi bidro med dugnad for MAI også, pakking ogutsendelse av plater. Det luktet tungt av mugg i revolusjonskjelleren, og alle rundt meg var lidenskapelig engasjert på venstresiden. Jeg hadde forsåvidt vært det selv også, men egentlig mer som kranglefant enn genuint politisk interessert.

Sannheten var: Jeg forstilte meg, jeg spjåket meg til, jeg var et venstresidens ludder. Hvem forsøkte jeg å lure? Jeg elsket jo Dylan, Who, Kinks, Beach Boys. Jeg spilte ikke en eneste MAI-plate bortsette fra Vømmøl. Vømmøl var jo gøy. Men alt det andre. ALT DET ANDRE! Det var ikke mye å leve på. I Kjile er folket i kamp. Særlig.

Nå levde jeg ikke av Vår Musikk. Bladet tjente ikke penger, så det var ikke så rart. Min samlede gasje som Vår Musikk-journalist var vel sånn omtrent akkurat 0. Men jeg angrer ikke på at jeg deltok i prosjektet. Det var en tid og et sted og et engasjement. OK, så skrev jeg sludder og pølsevev. Jeg kan stå for det. Men jeg behøver ikke stå ved det. Og det er en stor forskjell.

Lurer på om det var det året Rune Lem kom hele veien fra Sogndal (var det ikke Sogndal, da, Rune?), omtrent like lurvete i tøyet som meg, tok kontakt, og satt i sofaen min på Majorstuen og innviet meg i sine lett vidløftige planer om å starte ordentlig musikkavis, en skikkelig god en, Puls (og senere Beat) på en måte, bare fire år tidligere. Rune var visjonær. Men han hadde ikke penger. Og det hadde sannelig ikke jeg, heller. En lost case. Men Rune kom grusomt tilbake, som konsertarrangørenes konge.

Og det bekjenner jeg. "Sugar Baby Love" ga meg større gleder høsten 1974 enn noe som helst fra MAI. Du kan ikke utsette øret for noe frykteligere enn Amtmannens Døtre eller Ketil Pedersens “Chile i kamp”. Av de få politisk korrekte arrangementer jeg var på i denne tiden står vel egentlig bare Chateau Neuf-konsertene med Hoola Bandoola Band (1975) og Vømmøl (1974) igjen som skjellsettende. Mikael Wiehe & Co klart øverst, bare jeg tenker på "Jakten på Dalai Lama" får jeg gåsehud.

Fleksibel: Mine mest spilte låter i 1974 må ha vært “Sugar Baby Love” og “Jakten på Dalai Lama”. Det kaller jeg fleksibel smak, særlig når man samtidig bor så nær det erkerøde Studentsamfunnet som jeg gjorde da.

Det var sørgelige tilstander på de norske hitlistene. De forandret seg jo ikke! De samme låtene uke etter uke etter uke. Jeg tror VG hadde skylden. Deres Topp 10-opplegg var gørr kjedelig. Det morsomme med hitlister er hva som skjer under topp 10. Knallåtene som ikke greide å få breddestatus. De hemmelige favorittene. En 23. plass kan være mer verdt enn et tonn "Seasons In the Sun". Man vet aldri. Og VG nektet oss opplevelsen, og drepte singlesalget. Tusen fuckings takk!

Min kjære Fiat 600 var i alvorlige vanskeligheter. Den tålte ikke sin andre tur-retur Skåne. Sliten, og med dynamoen på snei (jeg skiftet vifterem i Simrishamn selv, og oppdaget ikke at jeg satte dynamoen inn skjevt), måtte den gi fra seg det ene giret etter det andre. Først røk førstegiret, på veien opp mot lyskrysset på Smestad røk andregiret, da jeg fikk grønt, klarte den bare med nød og neppe å slepe seg over krysset på tredjegiret, som ga seg med et skurrende, knasende stønn i det vi rullet inn på bensinstasjonen i fjerde.

En kollega fra Majorstuen postkontor kunne mekke, og fikk meg tauet ned i Gullhaugveienpå Heggeli, så sto vi usjenert til. Deretter sjekket jeg avisen, og fant en kondemnert Fiat 600 som bare var å hente inne på et av industriområdene i Maridalsveien. Blå. Uten bremser. Den fikk vi tauet ved å tjore den helt inntil bakre støtfanger på det amerikanske gliset min kamerat fra postverket eide (med masse skumgummi imellom).

Han erstattet min nå svært defekte girkasse, men den "nye". Men vi greide ikke å starte. Det skyldtes nok sikkert den skakkjørte dynamoen. Alt var nå så skjevt at vi ikke fikk det blå vrakets dynamo på plass. Og så begynte det å ryke fra den nye girkassen. Da ga vi opp. Trillet det blå vraket opp bak Frognerparken, og etterlot det der. Ikke særlig snilt gjort.

Min egen Fiat 600 ble stående noen uker i Gullhaugveien, til min samboers mors store irritasjon, inntil noen unger kastet inn frontruten. Da sendte jeg bud på bestefar, som sammen med bestemor tauet vraket til Grønmo eller hvor de nå tauet vrak i 1974.

***Min dyrebare:*** Min kjære Fiat 600, lysegrønn, dører som åpnes omvendt vei. Gave fra min mormor og morfar etter at jeg tok lappen i november 1971. Den var min trofaste følgesvenn helt frem til jeg forsøkte å skifte dynamorem selv. It was all downhill from there. Bildet er tatt i 1972. (Foto: Eirik Hauge)

Etter snaue tre år var jeg igjen fotgjenger. Det likte jeg dårlig. Men gåavstand til Club 7, da. Det likte jeg godt.

Kino-aktiviteter: "Mors hus" på Gimle? En film jeg valgte bort. Da heller "Karneval i Vaccares" (nattkino på Klingenberg), Olsenbanden på Colosseum, vi elsket Hermansen (i Sverre Wilbergs eventyrlige skikkelse) og Kjell. "Siste natt med gjengen" så jeg to ganger. Men ellers hang jeg på Club 7. Jeg husker forsvinnende få av innslagene på TV, så jeg brukte ikke mye tid på det apparatet - bortsett fra tippekampene. Og de kom ikke i gang før i november uansett.

SEPTEMBER – PÅ FYLLA MED OLA, HEI TIL GEORGE OG DIM SUM MED SPARKS

Midt i september. Det var i de dager jeg gikk omkring i London og var dritings. I hvert fall en liten stund. Mens jeg bodde på A&M og Herb Alperts regning i et flunkende nytt Chelsea-hotell som ikke var åpnet offisielt ennå. Anledningen var lansering av George Harrisons Dark Horse-label (jeg har fortsatt T-skjorten, nå meget slitt, halskjedet og jakkenålen). Blant de inviterte: Ola Neegaard, den gang Norges eldste tenåring.

Ola var god på barer. Og vi dro full nytte av hans spisskompetanse, høyt over Londons riff-raff. Vi drakk på romnummeret til en svensk journalist som hoppet bare Herb vinket med lillefingeren. Svensken deltok på alle A&Ms utrolig teite innfall. Teite i betydningen presserelatert. Uansett, han befant seg aldri på bar. Det var bare å drikke. Ola akselererte den siste kvelden da vi takket nei til å fly med Alpert til Edinburgh (eller var det Glasgow). Vi var ikke klare for trompetmusikk. A&M ble ordentlig gretne.

Samma det. Ola bestilte nå, ikke doble drinker, ikke triple, men hele flasker - på svenskens regning. Det er kanskje en av de morsomste bar-netter jeg har opplevd, bortsett fra at jeg husker veldig lite. Til gjengjeld husker jeg neste morgen. Da hoppet vi over frokosten og sjekket ut fortere enn svint. Tatt noe i minibaren, slett ikke, ingenting å betale, takk og farvel. Så småsprang vi ut og spredte oss. Ola skulle hjem. Jeg skulle bli, jeg hadde mer å gjøre i byen.

***Ola:*** *Norges eldste tenåring og verdens beste svirebror, Ola Neegaard. Lærte meg å drikke på svensk regning. (Det Nyes arkiv)*

Jeg kastet meg inn i en drosje og suste til Portobello. Allerede forsvunnet i Londons vrimmel når svenskens desperate angstrop helt sikkert gjenlød i hotellresepsjonen i Chelsea.

Det var på denne turen jeg traff Stein Groven alias Casino Steel for første gang. I en sliten leilighet han delte med Andrew Matheson. Sistnevnte en skikkelig glamprimadonna i silkekimono, begge whiskytørste, så Stein stakk ut og kjøpte en flaske på min regning. Andrew ga meg et Beatles Monthly fra 1964. Han var snill.

Stein fortalte at han skulle bli verdensstjerne. Jeg tok det opp på bånd. Jeg jobbet som nevnt også for Ungdommens Radioavis. Den gang var Hollywood Brats signet til Bell Records, og deres debutsingle "Then He Kissed Me" skulle ut om noen uker. Bell sendte meg acetater av begge sider så jeg hadde noe å spille i radioprogrammet. Og det gjorde jeg. Så NRK var ganske sikkert først i verden med å spille Hollywood Brats, for Bell-singlen kom aldri ut. Ikke på Bell, i hvert fall, og Stein drøyde litt til med å bli verdensstjerne.

Acetatene mine, høyt verdsatt. Det var disse platesidene som sendte Hollywood Brats ut i radioeteren for aller første gang i verden. Tenk NRK, “Ungdommens radioavis”. Ikke dårlig.

Han var solid blakk, og overlevde daglig ved å spise seg mett inne på supermarkedene, rett fra pakkene, og passere kassen med full mave og tomme lommer. Møtet kan du eventuelt lese om i Mathesons biografi: Sick On You: The Disastrous Story of Britain's Great Lost Punk Band, for sannelig husker han hele seansen. Inkludert både meg og navnet mitt.

***Sick On You:*** *Regnet som en av tidenes beste rock’n’roll-selvbiografier. Mitt møte med Andrew og Casino i september 1974 er detaljert gjenfortalt, han husket til og med navnet mitt.*

For noen dager! På denne London-turen traff jeg mange. Stein Groven (alias Casino Steel), Andrew Matheson, Splinter, Ravi Shankar, Eric Clapton, Pattie Boyd, John Cale, Sparks, Georgie Fame (på telefon), Brian Eno, Robert Wyatt og selvfølgelig Ola Neegaard. Og så sto jeg fire meter fra George Harrison. Hey, sa jeg. Men han var opptatt med å rigge for Ravi Shankar. Et fort blikk var alt jeg fikk. Men de fleste har ikke fått det engang. George så på meg. jeg var fornøyd. Etterpå lurte Eric Clapton meg. Jeg ble egentlig fornøyd da også.

Konserten i Royal Albert Hall med Ravi Shankar, ja. Og George i rollen som Ravis roadie. Og under konserten, på plassene bak meg, Eric Clapton og Pattie Boyd. Begge smilende og imøtekommende da jeg vred kroppen 103 grader og hilste på dem, i hånden til og med, og introduserte meg med fullt navn. Gjorde alltid det på den tiden.

Jeg hadde forståelse for at dette ikke var tid og sted, men om Eric kunne være så vennlig å gi meg et intervju en av disse dagene mens jeg var i London? Det kunne han selvfølgelig, gru ikke for det. Og så lånte han penn og papir av meg og skrev ned telefonnummeret til sin manager. Ring i morgen, sa Eric, så ordner de avtale. Jeg takket overstrømmende, og paret smilte sukkersøtt, og sikkert lettet, for nå lot den norske fyren dem i fred.

Neste dag ringte jeg nervøs og opprømt, fikk snakke med en elskverdig dame som ikke kunne forstå hvorfor Eric hadde lovet meg avtale, "han visste jo at han skulle til New York med et tidlig fly i dag, og han er ikke tilbake med det første", sa hun. Rundlurt av Eric Clapton. Jeg følte meg som en dust. Men telefonnummeret til manageren var i hvert fall ekte.

Om erindringen er korrekt (jeg hadde mange London-turer i denne perioden), var dette også turen da jeg ble invitert på lunsj-intervju med Sparks i China Town. Dim Sum-heaven, og mitt første møte med en ekte kinarestaurant. Brødrene Mael var lidenskapelige smårett-spisere. Bambus-fatene kom i en evig strøm. Den ene lekkerbiskenen etter den andre. Og brødrene pratet. Og vi spiste og spiste og stønnet henført og kommenterte godbitene. Og så ble jeg så inderlig mett. Men de to amerikanerne var bunnløse og bestilte mer og mer. Til slutt hadde jeg fått nok både av mat og Sparks, takket i hånden og trakk meg tilbake. Jeg hadde flere avtaler.

Som John Cale på et kontor hos Island. Han var redusert, slet med ryggen og knasket smertestillende. Han snakket med en stemme like mørk som coveret på Velvets andre LP. Jeg var litt redd for Cale.

Hos Island ble det også telefonsamtale med Georgie Fame som befant seg ute på veien. Mener han var i Skottland.

Så var jeg hjemme hos Brian Eno, i en spartansk møblert og typisk engelsk rekkeleilighet med en ørliten bakhave. Eno virket fortsatt medtatt etter lungekollapsen tidligere det året. Han snakket med lav stemme og alpeluen på. Lite meddelsom om bruddet med Roxy Music, selv om den syrlige undertonen når han nevnte Ferry, var umiskjennelig. Han ville imidlertid mye heller snakke om sitt nye album "Taking Tiger Mountain By Strategy" og hadde en stabel trykk av coverbildet i forskjellige farvevarianter.

Han snakket også om sitt nye prosjekt, tapeloops. Han demonstrerte med båndopptagerne i stuen i det bleke, overskyede høstlyset. Tapeloops. Gå-og-gå-opptak som kunne holde på så lenge man bare ville. Han hadde planer om å fylle en LP med slike, lengden varierte han etter hvor mange runder han lot loopen gå. I teorien kunne LP'n ha hundrevis av spor. Sa han begeistret.

Det var en kvinne der som passet på ham. Jeg nevnte Beatles, han kvitterte med "Revolver", og så lo vi begge to. Brian Eno var en prins.

Hjemme hos Robert Wyatt var det te og hygge. Jeg lånte toalettet til den rullestolavhengige trommeslageren, og slet litt med å få gjort det jeg skulle, da det var festet en brun badering til toalettsetet så det var vanskelig å slå opp. Jeg måtte stå i en uverdig vinkel med en hånd på setet for å få det til, og jeg hadde glemt å låse døren. Det plaget meg under hele seansen. Wyatt selv fremsto som en meget begavet mann med en tragisk historie (under en fest for et drøyt år siden, falt han ut av vinduet i fjerde etasje, og ble lammet fra korsryggen og ned). Nå var han i gang med å få sving på sin solokarriere og hadde nettopp gitt ut den i dag geniforklarte “Rock Bottom”. Han stakk til meg et eksemplar, og min vane tro ba jeg ikke om signatur. Jeg ville ikke virke barnslig. Dust.

Begivenhetsrikt i London. Møtte disse tre i løpet av én og samme uke. John Cale (hos Island), Brian Eno (i sin bakhave) og Robert Wyatt (på trammen i sitt hjem). Ja, negativene trenger å bli renset. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Folk kunne si, fy faan, du er heldig, får reise på tur til London og alle sånne steder og hygge deg. Og til og med treffe popstjerner i massevis. I virkeligheten var de turene veldig anstrengende. Man hadde avtaler i hauger, og London er en stor by, det tar tid å komme seg rundt. Når jeg kom hjem etter en slik tur, kunne jeg sove i et døgn.

Ja, og nå glemmer jeg at jeg også var på teater i West End. "John, Paul, George, Ringo ... & Bert". Snakkisen blant musikkinteresserte i London den høsten. En svært vellykket fantasi spunnet over karrieren til The Beatles. Etter forestillingen intervjuet jeg Bernard Hill (som var helt fantastisk som John Lennon) og Barbara Dickson (som fikk sitt gjennombrudd nettopp med dette stykket).

***Mitt møte med Bernard Hill:*** *Fra Det Nye, publisert 10. desember 1974.*

Enda mer! Jeg ser av mine gamle nedtegnelser at jeg også nådde en tur til Bristol for å se og møte Roxy Music på denne turen. Island ordnet alt.

Mens jeg bladde i utklipp, oppdaget jeg forøvrig noe jeg helt hadde glemt. Arbeiderbladet kvittet seg med freelancerne sine rundt mars/april 1974, så hvor i all verden havnet min ganske negative anmeldelse av Zappas konsert i Njårdhallen i september 1974? Jo, ser jeg nå, i Morgenbladet!

Phew.

OKTOBER – PÅ BONDEGÅRD MED FLYING NORWEGIANS

Gram Parsons bodde på grammofonen i Harald Hårfagres gate 12 C. Flying Norwegians hadde minnet meg på ham i Danmark, da jeg besøkte dem på gården, og nå gikk de to LP'ne nonstop hjemme. På denne tiden innledet jeg vel også forhandlinger med Odd om å bytte til meg hans eksemplar av "Gilded Palace Of Sin" som da umulig kan ha vært lagervare hos Arne Bendiksen - ellers hadde jeg jo ganske enkelt fått den, da jeg skrev pressemeldinger mot fri tilgang til selskapets platelager.

Nå tok jeg ut LP'er på min pressemeldingskonto, og sendte til Odd. Jeg husker ikke lenger hva han bestilte. Flying Burrito Brothers-LP'n ble en sann venn. Men "Grievous Angel" toppet den. Det albumet spilte jeg vettet av. Inn i 1975 rulet den som min offisielle trøsteplate, selvmedlidenhetens bestevenn, sammen med Cohens "Songs Of Love And Hate".

Litt stolt av Det Nye for 8. oktober. Der er reportasjen min om Flying Norwegians som jeg besøkte på gården i Danmark den sommeren. Bildene jeg tok er så fine. Men jeg finner ikke diasene igjen.

***På landet:*** *Artikkelen ble publisert i Det Nye 8. oktober 1974. Det ute-i-det-grønne-diaset skulle jeg fryktelig gjerne funnet igjen.*

Jeg elsket Flying Norwegians. Spilte debut-LP'n til den omtrent smuldret opp. Skrev pressemeldingen. Så dem live utallige ganger - og ikke minst i store anledninger. Røkte gøyale sigaretter med noen av dem i trappeoppgangen på Cochs pensjonat. Jeg savner den tiden. Vi var alle vakre og verden ventet på oss. Men vi har i hvert fall platene og Gram Parsons. Hei til Cato. Og hei til Hallvard. Dere er savnet.

*Snapshots fra mitt besøk på gården i juli 1974. (Dette og de tre følgende bildene: Yan Calmeyer Friis)*

*Per Helge. Tror det er Bad Company som spiller på grammofonen.*

*Gruppebildet mangler bassist, men inkluderer til gjengjeld Anne-Birgitte.*

*Her ser vi hvor Johannes befant seg da jeg ønsket gruppebilde.*

1973 var et flott Beatles år. Da kom den røde og den blå, og Paul leverte et ganske fint og et aldeles suverent album, George leverte et album som skulle vokse seg til det monumentale gjennom årtiene, Ringo leverte tidenes overraskelse, og John, vel, John var ikke så verst han heller.

1974 kunne ikke vise til samme enorme Beatles-aktivitet. Paul lå ganske lavt, lot "Band On The Run" godgjøre seg, og leverte et par singler, Ringo leverte en ikke full så god oppfølger til "Ringo", George mistet stemmen og leverte et hest og ruslete album (som siden faktisk har vokst, det også), mens John ble den tøffeste gutten i klassen og levert det mange synes er hans beste solo-album, "Walls And Bridges".

Og det kom på denne tiden i oktober i 1974. Faktisk Johns siste samling egenkomponerte låter før "Double Fantasy" drøyt seks år senere. Jeg var aldri veldig begeistret for "Walls And Bridges", men det varmet å se ham nå toppen av de amerikanske hitlistene for første gang som soloartist.

Ingen av disse 1974-produksjonene tok opp mest tid på mitt stereoanlegg på Majorstuen denne høsten og tidlige vinteren. Nei, gitt! Det var Supertramps "Crime Of The Century" som jeg syntes var sjokkerende god. Det var 10cc-godbiten "Sheet Music", det var The Who-samleren "Odds & Sodds" (jeg kjente allerede til noen av kuttene fra et par flotte Trade Mark Of Quality-bootlegs), Mott The Hooples "Saturday Gigs" (supersingle!) og etter hvert Queens "Sheer Heart Attack". Og siden jeg hadde lett for å synes synd på meg selv, ""New Skin For The Old Ceremony", et bittersøtt og trøstende Cohen-album.

***Super konsert:*** *Sticker fra pressemappen jeg fikk da Supertramp debuterte “Crime Of The Century” live for innbudt presse i et lite teater i London. Fantastisk.*

VG-listen interesserte meg null og niks. Hvorfor hadde ikke Norge større behov for variasjon og utluftning? Nasjonen trutnet! Låtene lå jo der i evigheter, nykommere var bare rykter, VG-listen, popmusikkens svar på hestekleggen.

Siste uken i oktober. Ingen ting skjedde på en allerede vanvittig døll liste. Det var uken da "It's Only Rock'n'Roll" feide inn på Englands-listen. Det er uken da Slades fenomenale "Far Far Away" suste helt til 2. plass i England. Sparks hadde "Never Turn Your Back On Mother Earth" ute, Mott The Hoople knallet til med "Saturday Gigs" og Wings ga lyd fra seg for første gang siden "Band On the Run" med "Junior's Farm". Og det var "Crime Of The Century". Og Queen.

Norge? Norge hørte på Hans Petter Hansen og Colargol.

30. oktober, the Rumble in the Jungle. Muhammad Ali var et av mine største idoler, hadde vært det siden han knocket The Beatles i Florida i februar 1964. Da myndighetene strippet ham for titler og lisens fordi han nektet å ta på uniform og skyte vietnamesere, kjente jeg på sorgen. Ydmykelsen var så sterk at jeg tok det personlig.

Alis kamp tilbake igjen gikk ikke så smooth som håpet. Han røk på noen nederlag. Den uovervinnelige var ikke superhelt likevel. Kampene mot Norton og Frazier sved. Men nå var øyeblikket kommet, Ali hadde fått tittelkamp mot monsteret George Foreman, maskinen som sendte Frazier i gulvet seks ganger i løpet av de snaut to rundene kampen varte.

Jeg var piss nervøs. Og i 1974 var det ingen TV-dekning for oss nordmenn, intet Internet, alt jeg hadde var svensk radio. Kampen gikk sent. Min samboer mente jeg var gal. Men der satt jeg, skjelvende og redd, og gulpet te og røkte sigaretter mens dramaet i Zaire utspant seg.

Den svenske reporteren kan umulig ha vært kompetent, for hans skildring var nonstop urovekkende. Så vidt jeg kan huske, rapporterte han knapt nok noe slag fra Ali i de lange sekvensene av grisebank som han angivelig ble utsatt for mens han lente seg mot tauene. Monsteret dengte inn de frykteligste slag. Reporteren kunne ikke fatte hva Ali tenkte på. Hans styrke var jo å danse unna, fotarbeidet, de lynraske offensivene. Men der sto han, statisk og tung, og bare tok imot. Mens kjeften gikk. De fikk svensken med seg.

Hvor lenge kunne Ali orke? Det var bare et tidsspørsmål. Det var tungt og ydmykende. Jeg kunne grått for Ali. Men så, helt plutselig, blir Ali en virvelvind av slag … og Foreman drives bakover i ringen og … går over ende! Knock out! Ali var verdensmester! Endelig. Endelig. Og ja, jeg er ikke flau over det, jeg felte tårer. Jeg var så glad og så stolt og så blendende overrasket.

Flere år senere fikk jeg endelig sjansen til å se hele matchen. Det var en ny opptur. For da så man også tydelig hvor effektiv Alis taktikk var. Ja, han lente seg mot tauene, men han prikket inn sugende fulltreffere på Foreman, de kom i serier, lynraske, og forvirret den store mannen som i rasende desperasjon gikk for kroppsslag som Ali ofte blokkerte. Etter hvert som rundene gikk, forsvant saften ut av George Foreman. Han virket sliten og forvirret, og Ali grep sjansen, han fant øyeblikket, det fatale sekundet av uoppmerksomhet, og føk ut av tauene. Foreman var sjanseløs, pepret av slag, gikk han i rotasjon, helt ut av balanse, utmattet og utbokset, bang i canvasen. Knock out.

***Knock out:*** *Det utrolige øyeblikket. Jeg felte tårer av lettelse og glede.*

Mirakel-matchen. Jeg må ha sett den minst hundre ganger siden.

Muhammad Ali. Han er der oppe med Fred Anton Maier, Beatles og Tarzan for meg. Jeg har til og med en single med ham.

NOVEMBER – TRISTE SANGER, BRENNEVIN OG SVIK

Samboerforholdet skrantet. Hun hang med venninnene, jeg hang med kameratene. Hun traff nye mennesker, jeg hang med de gode, gamle. Gjerne i kjelleren på Chateau Neuf, eller på Club 7. Etter hvert ble det klart at hun var blitt god venn med en hyggelig kar. Hun ville at jeg skulle fange det opp. Det var noe desperat over hele situasjonen.

Jeg var sleip og benyttet sjansen til å innta offer-rollen, med ansiktet i smertefulle, tilgjorte folder. Jeg tror ikke venninnene hennes gikk på den. De syntes jeg var slem. Jeg VAR slem. Og feig. Den klassiske la oss sette og ned og snakke om dette og finne en løsning som er til det beste for oss begge-situasjonen. Jeg tror hun ville det. Blikket sa det. Men jeg var slem. Jeg ignorerte signalene. Jeg lot det skure - og falle pinefullt fra hverandre.

Ingen grunn til å være nådig overfor denne 22 år gamle versjonen av meg. Jeg var en selvopptatt drittsekk, og jeg grep ekspressbilletten ut av forholdet som en annen forræder. Hun hadde ikke gjort meg noe ondt. Vi kunne avsluttet disse årene på en verdig måte. Jeg skammer meg ennå og krymper meg over hvor selvmedlidende jeg var i etterkant.

Sist gang jeg var i en slik situasjon og forholdet raknet, var det mot min stemme, og i en situasjon hvor jeg var en umoden idiot. Men nå var jeg bare feig og syntes gruelig synd på meg selv.

Det var ut av dette sviket at min elendige roman "Blomster ved graven" ble til. Jeg hadde ingen ting annet å fortelle verden enn at jeg var en selvmedlidende unnasluntrer og dust. Og dusten luntet inn i mørket mot samlivsbruddet mens han snekret sammen selvrettferdige, usle dikt om lidelse. For en kødd.

Jeg grep med stor selvfølge rollen som den forsmådde og lukket døren bak en sørgmodig kvinne som ingenting galt hadde gjort, men som nå bega seg videre i livet i den tro at det var hun som hadde sveket. Jeg burde ha snakket med henne. Jeg burde befridd henne for den løgnen. Men jeg gjorde det ikke. Jeg skyldte henne verdighet.

Hun krysset elven i 2019. Jeg fikk først høre det nylig. Og det gjorde meg uendelig trist. (Må englene passe godt på deg, Pernille.)

Jeg skrev et dikt på den tiden med en linje som jeg fortsatt husker:

"Svik på svik over jeg'ets lik"

Kanskje jeg hadde spirene til selvinnsikt likevel.

Den høsten hadde jeg vært på en svært produktiv og interessant tur til London som ga frukter. Og etter hvert sikret jeg meg også platene til artistene jeg snakket med.

Enos "Taking Tiger Mountain By Strategy". Roxy Musics "Country Life". Mott The Hooples "Live". John Cales "Fear". Sparks' "Propaganda". Robert Wyatts "Rock Bottom" hadde jeg allerede. Fascinerende LP'er alle sammen. Det var bare å stikke opp til plateselskapene og hente.

Det ble liksom noe helt eget når du hadde møtt artistene i forkant og hørt dem fortelle begeistret om sine ferskeste arbeider. Jeg husket nok Sparks på Kinarestaurant i Soho (de bare spiste og spiste og spiste og spiste) og hjemme i leiligheten til Eno aller best. Mens Hans Petter Hansen toppet i Norge. Det ville ingen av dem skjønt noe av.

John Lennon nådde 1. plass på single-listen i USA - for første gang. Men med en fæl låt. Ringos nye LP var ikke helt patent. Men ganske. Pauls nye single var skikkelig stilig. Og jeg var blant de få som faktisk likte "Dark Horse"- albumet som var meldt på gratishaugen hos EMI.

Så egentlig var avslutningen på 1974 helt OK for vårs beatle people. Jeg trengte musikken, for nå var forholdet til min samboer helt på bånn. Når hun ikke var hjemme, spilte jeg triste sanger høyt og gurglet vin og brennevin. Hadde jeg hatt en tidsmaskin i dag, ville jeg reist tilbake og banket meg opp.

Jeg slet med flyskrekk i mine første år som journalist. Det betydde at reisene mine tok litt mer tid, og at de ikke ble så hyppige. Til England valgte jeg flere ganger båt. Til resten av Europa tog. Ting tok tid. Men jeg hadde fordelen av sovevogn. Eller lugar.

Også i Norge gikk jeg for tog. Jeg husker en gang jeg tok med Eirik som fotograf. Vi skulle til Harstad og møte Ketil Stokkan. Dro med nattoget. Kom bare til Fauske. Og så var det buss. Endeløst. Og samme historien hjem igjen. Det tok på å ha flyskrekk. Man ble sliten av å reise.

Men jeg mannet meg i hvert fall gradvis opp. Mest av praktiske grunner. Jeg gikk glipp av turer. Hvis jeg ikke tok fly. Det hendte ikke sjelden av plateselskapene spanderte. Og de gadd ikke tulle med båter og togavganger.

I 1974 var jeg en pingle. Men jeg fløy til London i september. Det skal jeg ha. Problemet med disse tidlige flyturene var at jeg ikke sov natten før og satt som en saltstøtte under hele ferden. Hvert tredje minutt trodde jeg at vi skulle styrte. Fantasien lekte med den enorme avstanden fra her vi satt og hele veien ned til bakken, i fritt fall, med revnet kabin og skrikende passasjerer over alt.

Merkelig nok skjedde det aldri noe dramatisk, og vi landet alltid trygt. Jeg kunne innflyvningen til Fornebu utenat, alle varianter.

Jeg slet med syreoverskudd. Samboeren overnattet ofte andre steder da alt var vanskelig, og Titralac-mannen var så full av seg selv at han ikke enset den smerten han forårsaket. Det semi-legendariske makkverket "Blomster ved graven" tok langsomt form, og skjøt fart utover i 1975.

En 22 år gammel dust satt og skrev sitt liv. Patetisk. Han kunne skylde på oppveksten. De fleste velger det. Og det er greit nok. Men før eller senere må man ta det oppgjøret med seg selv og komme videre. Jeg håper jeg har klart det. Men i "Blomster ved graven" hadde jeg sannelig langt igjen.

DESEMBER – DEN LIVSTRETTE REVOLVERHELT

Jeg forsøkte så godt jeg kunne å skrape til meg freelance-jobber for Det Nye. Jeg var ute i kulden i Arbeiderbladet som slet med økonomien og kuttet og kuttet og kuttet. I en periode var jeg som nevnt involvert i det politisk svært røde tidsskriftet Vår Musikk. Der var det ikke penger, bare idealistiske klapp på skulderen å hente. I mitt tilfelle knapt nok det da jeg ikke var noe flink til å være revolusjonær musikkjournalist.

Jeg mener, jeg forsøkte i fult alvor å overbevise redaksjonskollegiet om at The Beach Boys egentlig var politisk korrekte, ja nesten marxistiske, og at jeg defor burde skrive en serie om dem. Det var ikke noe gøy med Vår Musikk. Alt var så humørløst. Så ble heller ikke Vår Musikk noen kioskvelter.

Ganske snart skulle jeg bli så fattig at jeg måtte ut i arbeidslivet igjen. Først som postbud (mitt tredje eller fjerde come-back på Majorstuen), og etter hvert, høsten 1975, som konduktør på Kolsåsbanen. På trikkekurset gjorde jeg det eksepsjonelt godt i Jernbanetorvet muntlig, og var blant de aller kjappeste i billettang og klippekort - noe instruktøren satte stor pris på. "Utmerket, 7687", nikket han, "utmerket! Her har du noen kort til." Og jeg til å klippe. Men nå foregriper jeg.

Tilbake til desember 1974. Min tredje jul i Harald Hårfagres gate. Nå uten samboer, løsrevet og selvmedlidende, siktet jeg mot ungkarstilværelsen. Jeg skrev mitt liv, helst om natten, i selskap med vin og Leonard Cohens "Songs Of Love And Hate". Jeg kunne “Famous Blue Raincoat” utenat.

***Kuren:*** Leonard Cohen kurerer kanskje hverken selvmedlidenhet eller depresjoner, men han gjør sannelig gode forsøk. Særlig virkningsfullt er dette albumet som byr på en vidunderlig blanding av sorg, skjønnhet og galgenhumor.

Ser forresten av mine almanakk-nedtegnelser fra 1975 at min samboer var innom for å hente tingene sine søndag 5. januar. Har notert ned at hun "sov over for siste gang". Ikke mer. Ikke mindre. Det var en mørk tid. Og jeg bar hele ansvaret, selv om jeg ikke opplevde det slik akkurat da, selvopptatt drittsekk som jeg var.

Jeg fant noen gamle negativer i går som jeg fremkalte. Og der var hun. Like levende som jeg husket henne, sittende i blåbærlyngen, ung og glad og med livet foran seg. Om jeg kunne gitt henne den verdigheten tilbake som jeg ranet henne for i de desember og januar-dagene for 50 år siden. Hvor tiden er nådeløs.

Lyspunktet, i henhold til almanakk jeg blar i, var at NRK sendte mitt intervju med Sparks i Ungdommens radioavis tidligere på kvelden.

Jeg hadde ansvaret for meg selv alene, og inntektene fra journalistikken var stadig dalende. Jeg bodde stort sett på Club 7 om kveldene, hadde frikort, så hvorfor ikke.

Jeg kjælte i overkant meget med sortsinn og selvmedlidenhet, den unge Werther-tilstanden. Det utløste hverken lyrikk eller prosa av substans, snarere tvert imot. Men det gjorde likevel livet utholdelig.

Jeg var en flittig bidragsyter til Presse 7: Dikt, plateanmeldelser, illustrasjoner. Det var ikke tidløse saker. Jeg må innrømme det.

Akk ja-perioden i mitt liv. Da jeg lekte med forelskelsen, som en skapt tilstand. Jeg svermet for utvalgte piker som jeg slett ikke svermet for, skapte situasjoner som jeg kunne kjæle med som avvisninger, og skynde meg hjem for å skrive ned.

Det ble mye tøys og mange forundrede pikeblikk. Jeg var en blanding av Werther (den unge) og Woody Allen. Jeg gikk rundt med en nedovermunnvik, innstudert foran speilet etter modell av Morgan Kane, logo-bildet på bøkenes forside. En mørk, mystisk og livstrett revolverhelt.

Problemet var nok at kvinnene ikke så denne mørke, mystiske helten, de så bare en fyr som gjorde noe rart med munnen og så på dem med et forrykt blikk.

Jeg husker ennå, ikke uten fryd, et øyeblikk på Club 7 da jeg utsatte en pike for denne mystiske fremmede, og hun øyeblikkelig ropte "Bjørn!", og så kom Bjørn, en sterk og stor kar med sinte øyne.

Den mørke, fremmede pilte av sted og forsvant i mengden. Tror han låste seg inn på toalettet en liten stund.

Club 7-toalettene var stedene hvor alt kunne skje. Tom Karlsen hadde fast stol på dametoalettet, mens Berit (lei av køen på dametoalettet) flere ganger demonstrerte at jenter kan bruke pissoaret, de også, ved å innta en akrobatisk positur med én fot opp på veggen. Et klart C-moment. Og ikke en dråpe på gulvet. Slike ting.

***Fast plass:*** Tom Karlsen hadde fast stol på dametoalettet på Club 7. En kveld i julebordsesongen kom en meget oppbragt dame bort til meg i garderoben. “Det sitter en mann på dametoalettet!”, sa hun skarpt. Jeg fulgte etter henne inn, men stoppet brått da jeg så hvem det var. “Nei, det er Tom Karlsen”, sa jeg, “han bor her”. Og så gikk jeg.

Jeg hadde fortsatt en tå inne i musikkjournalistikken. Inntektene varierte. Jeg fikk oppdrag i Det Nye, men på langt nær nok. Ikke skjønner jeg hvordan jeg fikk råd til de nå tomme vinflaskene på kjøkkengulvet, og de stadige utfluktene til Club 7.

Min samboer var borte. Jeg kunne synke inn i vintermørket. Høy på selvmedlidenhet, musikk og vin.

Ofte kom Christian på besøk. Sjakk, Stiga hockey, musikk og Club 7. Vi hadde felles preferanser, slet begge med økonomien, og valgte høsten 1975 samme midlertidige løsning: Konduktør på Kolsåsbanen. Også kalt "kronisk søvnmangel i uniform".

DETTE HENDTE OGSÅ I 1974

17. januar – Watergate-skandalen: I USA får FBI i oppdrag å finne ut hvem som har destruert båndopptak av samtaler mellom president Richard Nixon og Bob Haldemann.

1. februar – Fem israelske agenter dømmes til fengselsstraffer for drapet på Ahmed Bouchikhi, den sk. Lillehammer-saken.

22. februar – Miljøavgift i Norge på bæreposer av plast.

8. mars – Charles de Gaulle internasjonale lufthavn åpner i Paris, Frankrike.

***3. april:*** *Hele 148 tornadoer slår til i til sammen tretten amerikanske delstater i løpet av 26 timer. Aldri har så mange tornadoer herjet Jorden samtidig.*

20. april – «Aprilkonferansen» der det blir bestemt at Sosialistisk Valgforbund skal bli ett parti, Sosialistisk Venstreparti, og at de deltagende organisasjonene/partiene skal legges ned i løpet av 1975.

25. april – Framtiden i våre hender stiftet.

1. juli – Isabel Martínez de Perón overtar som president i Argentina, når hennes mann Juan Perón dør.

8. august – Watergate-skandalen: Richard Nixon går av som USAs president under trussel om riksrettssak. Han etterfølges av Gerald Ford.

8. september – Gerald Ford benåder eks-president Richard Nixon.

5. oktober – Det provisoriske IRA sprengte en bombe i Guildford, England. Fem omkom, mer enn hundre skadet. Guildford Four ble senere uskyldig dømt for terroraksjonen.

4. desember – Totalfredning av isbjørn.

Nobels fredspris

Sean MacBride og Eisaku Sato

Ski-VM i Falun

Norge tar bare ett gull: Magne Myrmo (15 km).

Skøyte-VM i Inzell

Sten Stensen blir verdensmester. Han vant både 5000 og 10 000 meter.

Norsk fotball

Viking blir seriemester i fotball.

Skeid blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Viking 3-1 i finalen.

Engelsk fotball

***Liverpool:*** *Verdens herligste lag vant FA-cupen. Leeds snek seg til seriemesterskapet.*

Liverpool FC blir engelsk FA-cup-mester, slår Newcastle 3-0 i finalen.

Leeds seriemester foran Liverpool. Manchester United rykker ned.

Fotball-VM

7. juli – Finale i fotball-VM, Vest-Tyskland blir verdensmestere i fotball, de slår Nederland med 2-1.

Tarzan?

Nei, Hjemmets siste Tarzan-julenummer kom julen 1973. Dermed var en barndom over, og man kunne så smått begynne å forberede seg på punkrocken. Komplett samling av jule-Tarzan-bladene som kom i min levetid ser du rett under her.

1974: LONDON, BRENNEVIN, POPSTJERNER OG SVIKET

På kjøret med Ozzy

FEBRUAR – TE OG RØNTGEN (røkesprekk trumfer alt)

Spilleliste 1974

MARS – JANITSJAR OG ROCK’N’ROLL?

APRIL – VASKEMANNEN OG VAMPYRREDET (tilbake til Øyenkilen)

MAI – PIKEN MED DET FRISTENDE UNDERLIVET VENDER TILBAKE!

JUNI – 1 LITER COLA PÅ STYRTEN FOR 1 KRONE

JULI – MØTE MED SYREREVEN (Arendal revisited)

AUGUST – REVOLUSJONSBANDET BEACH BOYS (og Fiaten kollapser)

SEPTEMBER – PÅ FYLLA MED OLA, HEI TIL GEORGE OG DIM SUM MED SPARKS

OKTOBER – PÅ BONDEGÅRD MED FLYING NORWEGIANS

NOVEMBER – TRISTE SANGER, BRENNEVIN OG SVIK

DESEMBER – DEN LIVSTRETTE REVOLVERHELT

DETTE HENDTE OGSÅ I 1974

Nobels fredspris

Ski-VM i Falun

Skøyte-VM i Inzell

Norsk fotball

Engelsk fotball

Fotball-VM

Tarzan?

YANFRIIS.NO

1974: LONDON, BRENNEVIN, POPSTJERNER OG SVIKET

På kjøret med Ozzy

FEBRUAR – TE OG RØNTGEN (røkesprekk trumfer alt)

Spilleliste 1974

MARS – JANITSJAR OG ROCK’N’ROLL?

APRIL – VASKEMANNEN OG VAMPYRREDET (tilbake til Øyenkilen)

MAI – PIKEN MED DET FRISTENDE UNDERLIVET VENDER TILBAKE!

JUNI – 1 LITER COLA PÅ STYRTEN FOR 1 KRONE

JULI – MØTE MED SYREREVEN (Arendal revisited)

AUGUST – REVOLUSJONSBANDET BEACH BOYS (og Fiaten kollapser)

SEPTEMBER – PÅ FYLLA MED OLA, HEI TIL GEORGE OG DIM SUM MED SPARKS

OKTOBER – PÅ BONDEGÅRD MED FLYING NORWEGIANS

NOVEMBER – TRISTE SANGER, BRENNEVIN OG SVIK

DESEMBER – DEN LIVSTRETTE REVOLVERHELT

DETTE HENDTE OGSÅ I 1974

Nobels fredspris

Ski-VM i Falun

Skøyte-VM i Inzell

Norsk fotball

Engelsk fotball

Fotball-VM

Tarzan?

1974 - plateomtalene

1954 - Krøller, tanter og Ole Aleksander Fillebom-bom-bom

YANFRIIS.NO