1981 - Kinasyndromet

Året da jeg reiste til Kina. For detaljfreaks, her er datidens kart over Shanghai, turistpenger, billetter, småting fra kinesisk flyreise. Tre uker i Kina høsten 1981, en vanvittig sterk opplevelse, jeg befant meg på en annen planet.

JANUAR – PINLIG VENTETID

Det var den fryktelige måneden da jeg ventet og ventet på at vår Lennon-markering skulle komme på trykk. Trykningstiden i Det Nye var en lidelse, og ekstra fælt opplevdes det når man ble så grundig avslørt som her. Skutt ned og drept 8. desember 1980. «Double Fantasy» anmeldt som om ingen ting var skjedd 6. januar 1981. Først i siste nummer i januar fikk vi markert, og det så det monnet, riktignok.

50 dager tok det. Pinlig. For folk flest så det jo veldig corny ut. Og jeg måtte forklare til alle jeg møtte.

Norge var hektet på Kids. Samtidig dukker jeg oftere og oftere opp i Trondheim. Det var mye å skrive om i Trøndelag. Ikke bare Kids. Trøndelag hadde Åge. Nå i ferd med å vokse til et stort og sterkt tre på trøndertunet.

Kids is the word. Vinnerne av leseravstemningen. Kakefest og slitte truser. Antagelig ikke Torstein Flaknes stolteste øyeblikk. (Foto: Arne Nordtømme)

Det Nyes leseravstemning, publisert 10. mars 1981.

Trondheimsturene la grunnlaget for mitt livslange vennskap med Foto-Arne. En drøm å jobbe sammen med. Han tok bilder, fikset avtaler, brukte sitt enorme lokale kontaktnett, og var en storartet kamerat og samtalepartner når jobben var gjort. Av og til føltes det som om det var ham som holdt hjulene i Trondheim i gang.

Min sjelevenn i Trondheim. Regjerte i mange år i Kjøpmannsgata 28 fra verdens mest rotete atelier (tidligere bedehus) hvor døpebassenget til adventistene aller innerst i lokalet, var nachspiel-kronen på verket. Etter en brann ble bygningen revet, og Arne flyttet virksomheten noen hundre meter til Slakthuset.

Det var et nytt band på gang der oppe også. Lipservice. Det Nye skrev om dem og inkluderte dem på «Rock’n disco»-kassetten i oktober 1980, et helt år før landet lærte dem å kjenne som Gary Holton & Casino Steel. Barry Matheson så Det Nye som den perfekte lanseringsplattform. Jeg traff dem på gamle Downtown. Nattklubben uten ventilasjon, og med sigarettrøk så tett som koks. Der hang de ved baren, tungt bevæpnet med drinker og søte piker i litt korte skjørt.

Spillelisten for 1981. Samtlige 297 låter som var innom Englands TOP 30 singler i løpet av 1981 pluss 16 fra VG-listen. Lyden som preget oss, mens jeg nødbunkret grillpølser his Sibylla.

FEBRUAR - NØDBUNKRING PÅ SIBYLLA

Det var, som nevnt i kapittelet om 1980, i de dager da jeg gikk rundt på Majorstuen som nybakt far, oppsatt med en kone som bestilte matvarer fra Helios levert på dør (melk med fløteklumper) og som serverte rødbet-karbonader med en neve frekke linser når man minst ventet det. Tyttebær måtte jeg ordne selv.

Som nevnt i forrige kapittel, ble det en del nødbunkring på gatekjøkkenet til Sibylla i Sørkedalsveien. Der hadde de svære pølser som freste godt på grillen og potetstappe i mengder, samt lingonsylt, ja, for damen var svensk og hadde frityrbrannsår på armene.

Og helt ut av det blå slo det meg, at det var i disse dager, i hvert fall fra evighetens synsvinkel, at jeg traff Roy Harper igjen. Egentlig tidspunkt var vel når sant skal sies våren 1980, men det er så nær at det får man godta. Vi hadde et takk for sist og en munter samtale om katastrofe-turnéen i 1975, den gang den lokale arrangøren på Vigrestad annonserte ham som Joe Harters. Publikum ble selvfølgelig rasende da denne Harters slett ikke bød opp til dans, men tvert imot serverte trass og sabotasje. Man annonserte ikke Roy Harper som Joe Harters ustraffet.

Det bråkete og etter hvert svært rasende publikummet ble utsatt for skrekkens gru, selveste «Feedback-Roy», en figur som foretrakk å ligge flatt på ryggen på scenegulvet og slå den samme akkorden om og om igjen, ledsaget av en forrykt, kaklende latter, mens hans Sancho Panza og manager, Peter Jenner, skrudde feedbacket OG volumet opp til 11.

Det endte til slutt med at både publikum og vakter sto rasende langs scenekanten og ropte taktfast: JOE HARTERS GO HOME! Roy måtte rømme, med mobben i hælene. Jeg tror mange hadde høygafler, og det ble tent fakler.

Snaue fem år senere var Roy, som den gang var blitt fulgt til grensen av politiet, i stand til å le av tildragelsene.

Roy Harper vender tilbake til Norge, fem år etter slaget på Vigrestad. Pent klippet og blid, i lyse vårslacks. Her i Oslo. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

MARS – HOLTON & STEEL

Våren 1981 ble hektisk. Jeg gaflet junkfood for Det Nye (atter et hei til Sibylla), fikk klem av Rune Lem (som neppe hadde glemt langpilsen Roy Harper hev etter ham på Chateau Neuf i 1975), hygget meg med kjernekarene Motörhead, og presterte – helt uplanlagt - å oppløse Kjøtt.

To gode kolleger i rock’n’rollen, kverulanten og administratoren. Rune Lem, mannen som arrangerte alt som kunne krype og gå av rock’n’roll av betydning i landet Norge. Han ble hedret med Kongens Fortjenstmedalje i 2024. Her nøyer han seg med å hedre meg med en klem - på Club 7. Min Tonio K-button sier naturlig nok “I don’t know, I dont’t know, I don’t know, I just don’t know”.

Det siste er vel egentlig ikke helt sant, selv om Helge Gaarder påsto det. Han mente at jeg hadde utnyttet Michael Krohns naivitet og unge alder, og satt ham opp mot Helge hver gang sistnevnte var ute, eller egentlig inne (for vi satt ute) for å pisse. Intervjuet foregikk i tidlig juni på Colosseum som hadde uteservering, og de to popstjernene bælmet øl betalt av Det Nye.

Årsaken til vår absolutt hyggelige seanse (selv om Helge ble mer og mer amper på Michael som var alt for sleivete med hva han sa, f.eks. at han elsket Deep Purples "Fireball") var at Kjøtt ikke bare hadde sagt seg villig til å bidra på DET NYE-kassetten "Hett, fett og svett", men til og med gi oss en låt som aldri hadde vært utgitt før ("Se & hør").

På samme kassett fant man «Ruby (Don’t Take Your Love To Town)», og nå var Lipservice blitt til Gary Holton & Casino Steel. Men fortsatt bare å få på Det Nye-kassetter.

“Ruby” starter sin seiersdans i Norge med Det Nye-kassetten. Og Kjøtt leverer en sjelden låt. Og Jannicke synger på engelsk. (Det Nye 30. juni 1981)

Ellers hadde jeg sett rockens fremtid igjen, og nå het den Gjennomslag.

APRIL-MAI – PINK FLOYD OG «PEARL HARBOR LIVE»

En tur til London i mai for å hilse på Pink Floyds Nick Mason, og møte alle racerbilene hans, pent oppstilt i en kjempestor garasje. Nick hadde humor og var en hyggelig kar. Han mer enn antydet at det var gnissinger mellom Waters og resten av bandet. De ble tatt med på råd, men hadde ikke så mye å si. Han spøkte med at neste prosjekt kom til å bli den store Pink Floyd-kisten, «Pearl Harbor Live», som skulle inneholde 15 LP’er, et bibliotek, en bar og spisebestikk og garderobe til 20 personer.

Humor hadde også Halden-gjengen Ole i'Dole, Kalle, Tom og ikke minst Jan Henrik, som jeg tok båten til England sammen med. Ja, for jeg tok helst båt (eller tog) på den tiden, da jeg slet med flyskrekk.

Garasjen til Nick Mason. Årgangs-formel 1 til å sikle av. En veldig hyggelig megastjerne. (Foto: Jan Henrik Diesen)

Jan Henrik var like gal etter spillautomater som meg, særlig den med kjempemaurene, der var det bare å rope "Hakk! for helvete!". Jan Henrik demonstrerte også fluktstol med tilløp, en kald fornøyelse i regn og vind og avgjort ikke sommer. Han ble også med meg til Mason som fotograf, noe han slett ikke hadde noe imot.

Jan Henrik etter fluktstol-slaget, som han tapte på målstreken. Et herlig menneske som dessverre reiste over elven i 2020, så alt, alt for tidlig.

Som vanlig var jeg en tur eller ti på Records & Tape Exchange på Notting Hill. Bunkring av vinyl var viktig.

På sensommeren vendte jeg tilbake til England, som reiseleder for Det Nyes lesere, sammen med Inge. Vi skulle ha dem med til Reading. Der spilte Kinks. Det husker jeg. Og Jonathan var der, en fotografvenn, som tygget så mange blues at han skummet blått i munnviken. Jeg sa nei takk. Har aldri klart å bli noe god med dop.

Men det virkelige løftet skulle ikke komme før sent i oktober. Da dro jeg til Kina - sammen med Jean Michel Jarre, og ble der i tre uker.

John murret. Han syntes jeg hadde betenkelig hyppige avbrekk og utenlandsreiser, noe som gjorde at han måtte tette hullene på platesidene mine. Men han tok litt hevn også da. Få artister fikk så store oppslag som de John skrev om når han danset på bordet og jeg var verdensmann i utlandet - eller i Arendal.

JUNI-JULI – DA JEG ØDELA KJØTT

Tre ting jeg husker fra sommeren 1981. Turen til Halden for å skrive om Saturday Cowboys. Bob Dylans konserter i Drammenshallen. Og det legendariske Kjøtt-intervjuet.

Snapshots fra besøket hos New Noise i Halden, inkludert det ikke helt vellykkede “Abbey Road”-fotografiet av Saturday Cowboys. Artikkelforfatteren foretar også “the Svinesund walk” utenfor senteret rett over broen.

Mange trodde at jeg egentlig kom fra Halden da min mor og stefar Aage Friis holdt til der. Men jeg bodde aldri i Halden. De flyttet dit i 1973, og da var jeg for lengst flyttet hjemmefra for godt. Noen trodde også at jeg var på familiebesøk hvis jeg dukket opp i byen. Men det var ikke sikkert. Slett ikke. For eksempel denne sommerdagen i '81 da jeg laget reportasjen om Saturday Cowboys, og vi fikk byens biladel til å line opp ned Lolita Lane med fete amerikanerglis mens cowboyene krysset gaten Abbey Road-style. Bildet ble ikke så stilig som ønsket. Inge burde hatt gardintrapp for å få overhøyde. Men ideen var god som gull.

I bakgården til New Noise spaserte vi rett inn i et drama. Tom Skjeklesæther m/stab jaktet på en døende rotte som slepte seg ut døren og ville være i fred. En såkalt velkomstrotte, altså …

Ingen publikasjon i landet dekket Dylan-besøket så bredt og grundig som Det Nye. Vi holdt på i ukevis. Her oppslaget om selve konserten. Publisert 8. september 1981.

Forventningene til Bob Dylans første konserter i Norge var store. Men også skeptisk avventende. Urovekkende mange gikk rundt og disset Dylan for hans uventede kristne utfall på platefronten, og etter "Saved" mente enkelte at man måtte frykte det verste. F.eks. gospel.

Og gospel fikk vi. Og stinkbomber. Og et vanvittig samkjørt orkester som øste både nytt og gammelt over oss. To kvelder i Drammen. Fantastisk.

Jeg fikk noen fra CBS til å smugle et Det Nye med mitt forsvarsskrift for Dylan inn på rommet hans. Med min vedlagte hilsen og oversettelse. Det krymper seg i meg hver gang jeg tenker på det, for den oversettelsen var helt sikkert både klønete og rar. Man hadde ikke ChatGPT den gang, ikke en gang Internett, bare en ussel ordbok og ingen voksne til å hjelpe.

Og her (Det Nye, 30. juni 1981) blir altså Kjøtt myrdet av meg, i henhold til Gaarder. Selvfølgelig bare tull. Men den diskusjonen kan vi ikke ta nå, for Helge forlot oss allerede i 2004. Fryktelig tidlig. Gode tanker til Helge. Hele intervjuet kan du lese nederst i dette kapittelet om 1981, det er bare å scrolle ned.

Kjøtt-intervjuet ble som tidligere nevnt gjort på uteserveringen ved Colosseum kino. Deilig sol, idyllisk tidlig ettermiddag. Michael og Helge og jeg. I anledning Kjøtts bidrag på Det Nye-kassetten. Intervjuet gikk ganske fint det, trodde jeg. At Michael og Helge småkranglet tolket jeg bare som vennlig generasjonsfleip - unge Michael mot gamle Helge. At blærene deres jobbet usynkront ga den ene mulighet til å disse den andre mens vedkommende var ute og helte vann av potetene, som det heter. Jeg noterte, og ble sjarmert av denne småkranglingen som jeg oppfattet som vennlig, ja, kanskje til og med bevisst.

Så viser det seg at det jeg observerte var en reell konflikt. Og artikkelen i Det Nye la ikke akkurat noen demper på uoverensstemmelsene. Kjøtt sprakk, og Helge gikk rundt og ga meg skylden.

Det var nok å ta hardt i. Jeg synes intervjuet er ganske fint, på ingen måte ondsinnet. For meg fremsto bandet som romslig - med to ytterpunkter som skapte en spennende kjemi. Ja, ja. Både Helge og Michael laget jo fremragende ting etterpå, så jeg angrer ingen ting.

AUGUST-SEPTEMBER – REISELEDER TIL READING

Det er få intervjuobjekter jeg har mistet all erindring om. Men Chris deBurgh er et slikt. Svær som bare det i Norge sommeren 1981. Intervjuet ble helt fint det, man får vite både det ene og det andre om mannen. Samtalen gikk lett. Likevel. Jeg husker ikke så mye som en halv snurt. Og snurter er som de fleste vet svært små, så små at man glemmer at man har sett dem allerede mens man ser dem.

Merkelig at jeg har glemt alt. Han kan umulig ha vært veldig spennende. Eller var det meg?

Reiseleder-fenrik for Det Nyes lesere i London og på Reading. En veldig hyggelig tur, men med enkelte fartshumper innlagt av sjefs-reiselederen fra Club 33 som mente at Inge og jeg forsvant påfallende ofte.

Noe jeg husker veldig godt fra sensommeren 1981, var Det Nyes tur til Reading-festivalen. Et arrangement gjort i samarbeide med Club 33. Hele 22 lesere meldte seg på (inkludert selveste 7690 alias Christian alias Zoot Jensen), og Inge og jeg skulle være reiseledere - sammen med Trine fra Club 33. Hun skjønte ikke at vi trengte litt kvalitetstid for oss selv helt andre steder enn hun var, og det uroet henne, for da ble hun overlatt ansvaret for 22 forventningsfulle, unge mennesker. Ikke at det var noe merkelig, det var faktisk jobben hennes.

Jeg var ute på et sideoppdrag for min daværende kone som sverget til Laura Ashley og tung fløyel til privat bruk. Jeg ante ikke hva jeg drev med, som vi ser.

Det eneste bandet jeg husker at jeg så var The Kinks. Jeg så dem på monitoren backstage i VIP-teltet. Ja, for jeg gadd ikke sitte ute i folkehavet, det er det verste jeg vet. Mye koseligere i hyggelige telt med gratis drikke og buffet og vennlige karer som lurer på om du vil ha noen blå piller. Hverken Inge eller jeg hadde lyst på blå piller. Men gratis øl var helt kurant.

Jeg hadde altså skaffet til veie 2 VIP-pass. Ett til Inge og ett til meg. Nå var vi, eller egentlig Inge, så geme at vi sluset inn én og én av de 22 på Inges pass (ikke mitt, selvfølgelig, jeg var jo korporal). Jeg fikk etter hvert tak i enda noen pass, og da ble det flyt. Så fikk de i tur og orden oppleve VIP tilværelsen backstage på en av verdens største musikkfestivaler. De møtte popstjerner og sikret seg autografer. Gøy for dem. Ikke så gøy for Club 33-damen, for henne ignorerte vi. Det var hevnen etter at hun hadde skjelt oss ut fordi vi forsøkte å stikke av da hele følget skulle av sted med buss på London-sightseeing.

Hun tok jo feil, vi forsøkte ikke, vi gjorde det. Stakk av, altså.

Utsnitt fra reportasjen. Sort/hvitt-fotoet viser en hyggelig, ung dame flankert av meg og en påfallende blid Zoot Jensen.

Mitt bidrag til fellesskapet var heavygruppen Girlschool. De besøkte oss på hotellet, skrev autografer og ga bort plater. Det var mye mer populært enn sightseeing.

I hotellbaren var det en jukeboks som hadde Elvis Costello-singlen "(I Don't Want To Go To) Chelsea" / "You Belong To Me". Jeg spilte den i ett kjør, særlig B-siden - mens jeg utførte frekke dansetrinn og var ordentlig blid. Specials' "Ghost Town" var også en vinner, og til den utførte jeg mystiske dansetrinn og svevende håndbevegelser.

En kveld spilte jeg sangene nonstop mens jeg fikk i meg glass på glass på glass og ble skikkelig sulten. Jeg tok med meg en porsjon Kentucky Fried Chicken på rommet. Men da ble jeg fort kvalm og veldig svimmel og trett, og plutselig var det leggetid.

Jeg våknet med et brak av at ryddepiken forsøkte å ta seg inn. Dør-lenken var på, men hun så meg nok, da sengen på det billige rommet med den tunge bakgårds-sot-og-smult-luften, befant seg ti centimeter fra dørkarmen og de sinte ryddepike-fingrene hennes nådde luggen min tre ganger. Hun slamret og slamret og ropte og raste. Jeg hadde hjernehinnebetennelse og øyne så store som golfballer i hjernehulene og det stinket en blanding av Kentucky Fried Chicken og innsiden av støvsuger (full). Jeg måtte åpne. Jeg måtte egentlig kaste opp også.

Blek som et lik, vandret den ikke så veldig tøffe journalisten skjelvende resepsjonen opp og ned, opp og ned, desperat utålmodig, han ville ha tilbake rommet sitt og særlig toalettet. Noen av ungdommene kommenterte at jøss du ser dårlig ut, en infam jævel kom med en bloody mary, da passerte livet revy - både hans og mitt.

Plutselig var Inge og jeg på motorsykkelutstilling med to av Det Nye-leserne, og jeg ble fotografert i rollen som biker (ikke overbevisende) i den ene leserinnens skinnjakke og Inges solbriller. Sigaretten (og Van Morrison-skulderbagen) var min.

Vel hjemme i Oslo ble jeg oppringt av PolyGram. De lurte på om jeg ville være med Jean Michel Jarre på turné i Kina i oktober. Tre uker. Ingen ting betalt, riktignok, så det ble Det Nyes bord. Jeg tenkte: Særlig. Turen kostet over 20 000 kroner. 20 000 var en formue i 1981.

Men bare for å ha gjort det, gikk jeg inn til sjefredaktør Rigmor, og presterte tidenes elendigste innsalg. Jeg begynte med prisen. Tenk 20 000. Uhørt. Jeg sukket oppgitt og ristet på hodet og himlet med øynene. Dessuten måtte man være borte fra redaksjonen i tre uker. Turen hadde ingen ting for seg, det kunne da alle se.

Det virket ikke på Rigmor. Hun lente seg frem og iakttok meg forskende gjennom brillene mens jeg bablet. Blikket var både nysgjerrig og muntert. Brått stoppet hun meg midt i enda en tirade mot sykt dyre utenlandsreiser.

- Ja, men Yan, har du lyst til å reise til Kina?

Jeg kunne ikke lyve. "Ja,", sa jeg, "selvfølgelig har jeg det, men det er så dyrt."

Rigmor ristet overbærende på hodet.

- Da synes jeg at du skal dra.

Sa hun. Og så var det avgjort. Jeg ringte PolyGram. Jeg kom til å bli eneste skandinav på turen.

Tenk Kina, i 1981. Fem år etter Maos død. For en sjef jeg hadde.

OKTOBER – RADIATOREN I BEIJING

Det siste jeg fikk gjort før jeg dro til Kina med Jean Michel Jarre var å intervjue Kåre Virud og Jan Erik Vold. Jeg benyttet sjansen til å spørre Vold om Dylans forhold til Franz Kafka. Spørsmålet tok poeten på sengen. Han mente at Dylan ikke var belest og derfor neppe hadde lest Kafka. Det forundret meg stort da Kafka-sporene ligger ganske tett på "John Wesley Harding" og finnes også på "New Morning". Hvis ikke "Drifter's Escape" ("The Trial was bad enough, but this is ten times worse") har referanser til "Prosessen", kan du kalle meg en krakk. "America"-bildene som dukker opp i "Three Angels" trenger du heller ikke grunnskolen for å fange opp.

Men Dylan-ekspert Vold hadde altså ikke oppdaget det. Han var mer opptatt av å oversette "Oh, mama!" til "Å brannbil!".

Så overtok John det meste av platesidene, og jeg krøp om bord i Air France-maskinen i Paris og satte kurs for Beijing. Opprømt og skremt. Det siste fordi jeg alltid var sikker på at fly datt ned. Den minste lille hygge-turbulens var nok til å sette meg i strittende alarmberedskap.

Og ja, jeg mente jeg så at noe hadde løsnet ytterst på babord vinge. Det flagret. Men turte jeg å si det til flyvertinnen? Langt ifra. Heller dette ned enn å dumme seg ut. Men jeg gjorde i hvert fall noen talende bevegelser hver gang hun passerte. Rykket liksom til, strakte hals og niglante ut. Sidemannen lurte til slutt på om jeg hadde pådratt meg en strekk slik som jeg hipset og hopset i setet. Da innfant jeg meg med min skjebne. På nåler. Jeg sov ikke et sekund.

Kinareisen ble en føljetong på åtte kapitler i Det Nye, om jeg husker riktig. Her en bit av artikkel 2, publisert 2. februar 1982. Kommer til å legge dem ut komplett på yanfriis.no ganske snart, så det er bare å følge med.

Vi landet stille og bedagelig i Beijing i skumringen. En bonde styrte sin okse med plog forunderlig nær rullebanen. Han så ikke opp en gang da maskinen tordnet forbi.

Da vi var gjennom den omstendelige passkontrollen i den primitive ankomsthallen som luktet genser og kjemikalier, var det blitt mørkt. Stummende. Verdensbyen kastet ingen fjern glans på himmelen.

Bussen tok mørket med seg, bare enda mer. For sjåføren innskrenket bruken av frontlyktene til hurtige blaff. For å forsikre seg om at han fortsatt var på veien antagelig. I de bråkorte glimtene kunne man skimte bråblendede fotgjengere og syklister som virret mot grøften. Jeg så minst to stygge sykkelfall.

Det var langt til Beijing. Og da vi endelig nådde verdensbyen, ble vi ikke møtt av stråleglans og neon, men av skumringsmørke. Gatelyktene gikk på sparebluss, de lyste med dyporansje skumringsglød. En gammel mann satt i midtrabatten under en gatelykt og forsøkte å lese avisen.

Gatene var aveny-brede, men tomme. Og det var mørkt. Husene kastet lite lys fra seg. Vi var i en spøkelsesby. Hotellet så ut som et festningsanlegg fra Stalins Sovjet. Det sto vakter med hjelm og maskinpistol ved portene inn til anlegget. Det virket ikke betryggende. Hvem skulle de forsvare oss mot?

Friendship Hotel, nærmest et festningsanlegg med bevæpnede vakter og høye murer rundt. Her var det lett å gå seg vill i mørket.

Enorme trappeoppganger, innestengte, støvtunge heiser som knirket som gamle menn der de halte de nye gjestene opp etasjene. Etasjevakter i korridoren. Rommene svære, møblene monumentale.

Jeg skulle dele rom med en spansk journalist, Rafael. Det var mer en liten hybelleilighet enn et hotellrom. Stue, mellomgang og ett soverom med to episke senger. Vi bestemte oss for å ommøblere til to soverom, og brakk nesten ryggen på å bære den ene sengen de få meterne. Det kaller jeg kompakt treverk!

Akkurat da sengen var på plass, kom to meget oppbragte etasjetjekonstabler springende. Man hadde tydeligvis ikke lov til å ommøblere hotellrom i Kina. Men vi sto på vårt. Vi antydet snabelering og mannekos hvis de ikke skilte oss. Da ble de aldeles forferdet og aksepterte vår midlertidige ordning.

Friendship Hotel så vennligere ut i dagslys. Men på langt nær så vennlig som denne brosjyren gir inntrykk av. Svømmebassenget så jeg ikke noe til, og man aner kanskje at sengene på rommet veier 1,7 tonn hver.

Vi slentret rundt i det enorme hotellanlegget, over haver og plasser og gressplener i mørket. Sultne nå. Finne noe å spise. Vi fant etter mye vandring og masse avvisende hoderysting endelig noe som lignet på spisesal. Ante ikke hva de hadde, og de ga oss heller ikke noe valg, men kom bare med et fat sursøte svineboller frityrstekt, men på en måte som jeg aldri siden har smakt noe sted. Disse bollene var knasesprø og saftige, men ikke fete, og hadde en aroma og en smak som vel er det nærmeste jeg er kommet nirvana.

Kniv og gaffel fantes ikke, bare skje og pinner. Det var mer enn nok. Fingrene bød vi på selv. I 1981 måtte man lære seg pinnespising the hard way.

Det var ikke lett å få sove i den tette og hete luften. Varmen bare veltet og veltet fra radiatoren under vinduet. Jeg klart ikke å åpne vinduet, og det var umulig å skru igjen radiatoren.

Værelseskonstablene ble tilkalt, og de sendte bud på radiator-kirurgene. De var hurtig på pletten. Fem karer og én tang. De prustet og peste mens de forsøkte å skru igjen radiatoren. Det kostet øyensynlig krefter. De lød til slutt som strandede hvaler. Den mest svette av dem vinket på meg og pekte mens han lyste med en lommelykt. Aha. Den var rustet fast! De ojet og okket seg og ristet trist på hodet og smattet med leppene. Hadde man sett. Nei, dette var sannelig overraskende.

Jeg satte stor pris på at de gikk så helhjertet inn i rollene. De visste at jeg visste at de hadde visst hele tiden at radiatoren var rustet fast. Jeg var selvfølgelig ikke den første til å klage på radiatorene. Den måtte ha vært sånn i flere år. Vi skiltes som venner. De vinket takknemlig.

Da de var ute, sparket jeg så hardt i vinduet at det løsnet fra karmen. hele vinduet faktisk. Så lenge det ikke falt ut, funket det. Nå hadde vi luft.

Men jetlagen sperret for søvn. Jeg gikk ut. I mørket. En soldat passerte meg. Han sa ingen ting.

Ved sekstiden begynte noen høyttalere å skralle på den andre siden av et høyt gjerde. I det solen stakk nesen inn i den nye dagen, sto jeg og kikket gjennom en sprekk i gjerdet. Jeg så skolebarn, masser av skolebarn, gjøre linjegymnastikk til snatrende høyttalermusikk.

Nå var hodepinen monumental. Og jeg fryktelig tørst. Et glass kaldt vann nå. Eller helst ti. Hvilken luksus! Men hvor var hotellpersonalet? Ikke her, ikke der. Ikke i resepsjonen en gang. Jeg ropte. Jeg slo i disken. Intet svar.

Nærmere syv dukket en søvnig kar opp fra bak en kommode. Han hadde øyensynlig sovet der. Nå så han på meg med nøytralt blikk og dempet entusiasme. Jeg gjorde det internasjonale tegnet for veldig tørst. Han skvatt. Men lot seg tvilende berolige av min stive grimase av et jetlag-smil.

Han pekte på termosen sin og pekte opp. Jeg så opp. Aha! Han mente at jeg hadde en slik på rommet. Jeg repliserte på internasjonalt tegnsprog med tilhørende damelyd at det der er varmt vann og at jeg måtte ha kaldt ellers ville jeg dø av tørst og dessuten hadde jeg en grusom hodepine.

Jeg var nå gått tom for internasjonale tegn, og han ropte på hjelp. Antagelig regnet han med at den primitive utlendingen som utlendinger flest, var på nippet til å overfalle ham med knatrende huggtenner og ilter blodtørst.

En eldre kar i blå Mao-drakt kom ilende med en flaske Cola, han hadde vel hørt at det fæle klisset roet ned utlendingene (kineserne likte ikke Cola i 1981, og dyrt var det også). For sikkerhets skyld hadde han også med en kopp som lignet på kaffe, noe utlendinger visstnok også drakk, men som smakte askekrutonger marinert i gommene til en olding. Det ble ikke min favoritt.

Jeg trakk meg tilbake til rommet for å bli ferdig med det hele. Da banket det på. Utenfor sto den fransktalende guiden, ja, det var bare fransktalende guider der, selv om de fleste av oss snakket helt andre sprog, var det kunstneren som hadde trumfen, og han var fransk. Men selv jeg forsto petit déjeuner.

Og slik gikk mitt første døgn i Kina, fem år etter Maos død. Han var der fortsatt. Alle gikk i Mao-uniform.

Vignettbildet i den første serien er tatt på universitetet i Shanghai.

NOVEMBER-DESEMBER – SHADY INNVITT PÅ CHING CHIANG CLUB

Tenk at David Sylvian og jeg oppdaget Kina samtidig. Forskjellen var at jeg dro dit, mens han tenkte så det knaket hjemme i England, og skapte et tidløst kunstverk basert på inspirasjon, skaperkraft, kunnskap og fantasi. Sånn sett var det han som vant. Men det var meg som fikk flybillett til Beijing. Og Shanghai. Og Hong Kong. Og til og med var nedom Bangkok på veien tilbake til Paris.

Sylvian oppdaget Kina hjemme i London, men jeg dro dit.

Kina i 1981 var ufattelig. Et sted du aldri hadde vært, og heller aldri kom til å se igjen. Ja, for da jeg kom tilbake ti år senere, var det Kina jeg møtte og husket helt borte. Sånn sett var jeg utrolig heldig. Høsten 1981, bare fem år etter Maos død. Det var fortsatt hans Kina. Portrettet hans lyste som en sol fra inngangen til Den forbudte by. I Beijing gikk alle farveløst kledd, i grått, blått eller beige. Det var klær uten snitt, og mennesker uten smil. Ikke at de var sinte, men de hadde ikke sett utlendinger før.

Kunstnerens og hans frue, Charlotte Rampling, foran Den forbudte by. Jeg hadde aldri hørt om Charlotte, og det irriterte henne grenseløst, særlig når jeg koblet henne med feil film (hvisket meg i øret av en av Jarres kamerater). “Manhatten” utløste rasende lugging i Hong Kong. Så ja, jeg er blitt lugget av Charlotte Rampling.

De modigste var nysgjerrige. De andre skremt. Dessuten luktet vi vondt. Gikk du inn i en heis, hadde du plutselig hele gulvet for deg selv, alle kineserne trykket seg inn mot heisens fire vegger, så langt unna deg som de kunne komme, mens de la hånden diskret for ansiktet, liksom for å justere nesen eller noe.

På Tien An Men sendte barn og voksne opp farverike drager. Da de fikk øye på oss utlendinger, strømmet de til, og på sekunder var vi omringet, fire fyrtårn i et osean av oppadvendte, forundrede ansikter. Barna var modigst. De slo ikke ned blikket. De stirret. Uutgrunnelig. Tusen generasjoner dypt.

De fikk dessuten bruke rødt og gult og grønt og blått. Barn var fribrent for gråtoner. De knitret av farver. Særlig i Shanghai. Der var det sommerlig varmt og lettere å kle seg.

I Beijing blåste vinden, sur og sandblandet. På en dagstur vekk fra vinden, møtte vi regnet, og gjørmen som minibussens dekk spant i, og ikke minst møtte vi det plagede ansiktet til bussjåføren som måtte holde ut den fryktelige larmen av "Tattoo You" som noen franske journalister tvang ham til å spille på 11 i bussens diskantanlegg.

Jeg så ikke helt poenget i å la Rolling Stones levere soundtracket til panoramaet som levde utenfor bussvinduene: Den gamle damen med paraply, stabbende ustøtt i regnet på innsnørte føtter. De enorme damplokomotivene som arbeidet seg oppover langs fjellsiden. Arbeidslaget som halte og dro bakparten av en lastebil fri fra gjørmen med ren muskelkraft, mens tre griser flyktet fra et istykkerslått bur i veikanten og forsvant nedover stien. Og endelig tåken, tykk, seig, sakte og ugjennomtrengelig, som lå beskyttende over det legendariske forsvarsverket, Den kinesiske mur, og sørget for at vi ikke så en hånd for oss.

Inne på restauranten spiste et kinesisk reisefølge slange. Det vrimlet av mennesker. Hverken de eller vi så hva vi var kommet for, muren. Men alle som ønsket og var villig til å betale, fikk sertifikat. Spesialpris for utlendinger, sikkert hundre ganger dyrere. Akkurat som det var spesialpris og egen køavvikling for utlendinger ved Den forbudte by. Alltid spesialpris.

Sertifikatet fra muren ligger ett eller annet sted i en bod på loftet. Kjekt å ha. Der ligger også et par tyggegummiplater som vi fikk utdelt av de hyggelige flyvertinnene i bumsete, lyseblå uniformer. Tyggisene skulle visst helpe mot ørepropper. Jeg prøvde en av platene, den varte bare i et og et halvt tygg, så var den oppløst i en melete blanding av spytt og sukker.

Ting man fikk utdelt av blide flyvertinner i litt gammeldagse uniformer. Sukker, negleklipper, tyggegummi (tåler 1,5 tygg før den selvdestruerer) og serviett. Bevart med omsorg og kjærlighet av journalisten i snart 44 år.

Heldigvis var flyet en flunkende ny jumbojet med velfungerende trykkabin, riktignok ført av en pilot hvis forrige jobb måtte ha vært bak spakene i det kinesiske svaret på en MiG-19. Det merket man, under høydejusteringene og ikke minst under landingen i Shanghai som innebar en endeløs innflyvning, 25 meter over bakken, definitivt på feil side av lydmuren, husene suste forbi rett under vingene som uklare streker, hu hei!

Jeg burde fått et sertifikat for den turen. Jeg har vel strengt tatt bare fått den typen seriøs dokumentasjon fire ganger i løpet av livet. Nemlig: På den kinesiske mur, på Svalbard, i Ålesund (dokumentasjon på at jeg hadde spist breiflabb) og på Sjusjøen. Det siste for 1. plassen i skirennet vinterferien 1970 (da de fleste konkurrentene var små barn og gamle danske damer, og da min eneste seriøse konkurrent, en svenske, ikke hadde fått med seg at man skulle løpe inn i peisestuen og tegne en gris etter målgang). Som man skjønner, jeg har vært litt rundt.

Alle drosjene i Shanghai var helt like. Nederst til venstre ser du en. Øverst til høyre ser du hva de fleste gjorde i Beijing; syklet.

Kineserne tok sjelden drosje. De tok buss. Men foretrakk nok sykkel da disse bussene sikkert var fra krigen, mange manglet vindusglass, og de var så fulle at det tøt mennesker ut over alt, nesten som i en Donald-tegneserie. Da var nok sykkel å foretrekke. Og de vrimlet, både i Beijing og Shanghai. En taus flod av tråkkende Kina, som av og til ga fra seg et og annet høflig pling.

Privatbiler fantes ikke.

Utlendingene kunne ta drosje. De var alle av samme kinesiske modell og sto og slappet av utenfor hotellene. Sjåførene sov ofte tungt. Man måtte altså finne et hotell om man hadde vært ute og handlet og trengte skyss og dessuten ikke ante hvor ens eget hotell lå. Systemet virket brukbart, så lenge man hadde en lapp eller brosjyre med navnet til sitt eget hotell. Ingen kunne engelsk i Kina.

Eller, det var noen som prøvde. De var alltid unge, og de leste engelske lærebøker i smug. De hadde ingen lærer, og heller ingen å praktisere denne selvlærte engelsken sin på - bortsett fra tilfeldig forbipasserende utlendinger, som det i 1981 fantes så få av at de vel egentlig bare var et rykte.

Jeg traff noen modige autodidakter på min vei. Unge piker. De snakket veldig rart, og man måtte konsentrere seg ekstra godt og være veldig tålmodig. Men hvis man forstod hva de sa, om det så bare var "How are you?", ble de så glade at de nesten ikke visste hvor de skulle gjøre av seg.

Men før man hadde fått utvekslet mer enn tre-fire haltende setninger, dukket strenge menn og kvinner i blå klær med rødt armbind opp, lokale representanter for myndighetene. Forbudt å hygge seg med de utspekulerte, sleske og ikke minst onde utlendingene. Autodidaktene ble alltid triste i ansiktene sine da, og måtte motvillig trekke seg unna. Armbind-brigaden henvendte seg aldri til oss. Antagelig kunne de ikke engelsk.

Gatebilder fra Shanghai. Et Kina som nå tilhører erindringene og historien.

Forresten, jeg traff faktisk noen ytterst få kinesere som snakket godt engelsk. Blant annet den veldige høflige, unge mannen i en ærverdig, tidligere fransk klubb i Shanghai, Ching Chiang Club. De hadde store biljardbord og bar. Baren briljerte med en LP med Linda Ronstadt ("Mad Love") som de spilte hele tiden, og den unge kineseren røkte Marloboro og var noe til kar. Han ønsket å fremstå som moderne og vestlig orientert og var veldig nysgjerrig på dette med biseksualitet, at man hadde sex med hvem man ville av begge kjønn, om det var vanlig?

Jeg syntes samtalen ble litt shady, og fant ut at jeg slett ikke ville bli med ham hjem og møte noen kjente. Da ble han skuffet. Han bød meg en sigarett og mente "Mad Love" var en god sang. Det skal jeg ikke holde mot ham.

Han ga meg en lapp med et nummer på og håpet jeg kunne ringe neste dag, om jeg skulle ombestemme meg. Jeg bestemte meg for å styre unna denne klubben i morgen, det var nå helt sikkert. Så tenkte jeg på hva visepresidenten i arbeidskommunen "Det kinesisk-japanske vennskap" hadde fortalt oss for en uke siden, på landsbygda utenfor Beijing, at homofili ikke eksisterte i Kina, den var en vestlig, kapitalistisk sykdom. Han hevdet også at det ikke fantes sinnssyke i Kina. Det var visst også noen kapitalistiske greier. En skotsk student som jeg traff i Shanghai, mente at guiden snakket sant. "De fjerner dem", sa han, og trakk på skuldrene.

I 1981 spyttet kineserne mye. De innbilte seg at alle bakteriene måtte ut av kroppen, og det fort. Så gugget de. Gjerne med en harkende, brutal innledning for å få med så mye som mulig helt nede fra bakteriedypet i bronkiene. Jeg klarte aldri å bli fortrolig med den lyden. Eller synet av gugg i prosjektilfart mot kummene som var plassert med jevne mellomrom på fortauene.

Spyttkummer. Og det sto spyttbakker i barene, og ved etasjeavsatsene hele veien til topps i hotellbygningene. Mange brukte munnbind. Jeg ble fortalt at de var forkjølet, og at de gjorde dette av hensyn til omgivelsene.

Og så røkte man. Over alt og gjerne med begge hender. På restaurantene spiste de med høyre og røkte med venstre, samtidig. I de trangere restaurantene sved det i øynene. Folk røkte mens de syklet også. Jeg så til og med en syklist som hadde laget hull i munnbindet for å gi plass til sigaretten. Kom man i prat, ble det alltid utvekslet sigaretter som innledning. Så det er også en slags oppsummering. Sigaretter og gugging.

Og kakerlakker.

Det var her i Shanghai jeg lærte hvordan man holder kakerlakkene unna når man skal sove. La lyset brenne på badet. Da kommer de ikke opp av sluket. Den første hotellnatten vrimlet de på rommet. De var mye større enn de få jeg hadde sett i Beijing. Dessuten oppdaget jeg at de kunne fly. Du hørte dem i mørket. Kneppet når de traff veggen, og det myke ploppet ved siden av deg på puten, når de ramlet ned.

Neste natt brant lyset på badet. Da lot de meg i fred. Trikset virker godt i Østen. Jeg har hatt stor nytte av det. Også i Thailand.

Shanghai i 1981 var uten skyskrapere. Jeg tok mange bilder. Holder du dem opp mot bilder fra 2025 tror du ikke det er samme byen. Ikke samme planet engang.

Jeg var heldig som hadde en redaktør i 1981 som sa, "men har du lyst til å reise til Kina, da Yan?", og så var det bare å reise.

Takk, Rigmor!

Konsertbillettene fra Beijing og Shanghai.

Takk, Rigmor

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1981:

20. januar – Ronald Reagan innsatt som amerikansk president.

4. februar – Gro Harlem Brundtland tar over som statsminister etter Odvar Nordli.

22. februar – Hadelandsdrapene. To drepte.

24. februar – Buckingham Palace kunngjør forlovelsen mellom Charles, prins av Wales og lady Diana Spencer.

30. mars – Den amerikanske presidenten Ronald Reagan blir skutt i brystet utenfor et hotell i Washington, D.C. av John Hinckley jr.

29. juli – Diana Frances Spencer gifter seg med Prins Charles.

6. oktober – Egypts president Anwar Sadat myrdet av islamister

14. oktober – Kåre Willoch tar over som statsminister etter Gro Harlem Brundtland.

27. oktober – En sovjetrussisk ubåt, i Whiskey-klassen, går på grunn i overflatestilling i skjærgården utenfor Karlskrona på den svenske Østersjøkysten.

13. desember – General Wojciech Jaruzelski erklærer unntakstilstand i Polen. Solidaritets ledere over hele landet blir internert.

Språkrådet gjeninnfører en rekke riksmålsformer i det offisielle bokmålet. Det blir igjen tillatt å skrive eksempelvis frem (tidligere fram), vann (tidligere vatn), ravn (tidligere ramn) og bunn (tidligere botn) på bokmål.

NOBELS FREDSPRIS:

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)

SKØYTE-VM PÅ BISLETT:

Amund Sjøbrend blir verdensmester foran Kay Stenshjemmet og Jan Egil Storholt.

WORLD CUP LANGRENN 1980/81 (uoffisiell)

Aleksandr Zavjalov vinner foran Oddvar Brå og Ove Aunli

NORSK FOTBALL:

Vålerengen blir seriemester.

Lillestrøm cupmester etter å ha slått Moss 3-1 i finalen.

ENGELSK FOTBALL:

You’ll never walk alone!

Liverpool beseirer Real Madrid 1-0 i finalen i serievinnercupen (forgjengeren til Champions League).

Aston Villa blir engelsk seriemester.

Her er Kjøtt-intervjuet fra Det Nye 30. juni 1981:

Kjøtt - et stykke storby-Oslo:

-Neonlys er vakkert!

Til og med stjernebilde i Det Nye. Det var ikke bare The Kids som fengslet Norge i 1981.

Tekst: Yan Friis

Foto: Petter Berg

For ti år siden digget Michael Deep Purple, mens Helge satt med langt hår og skjegg og sang om jordbærhager. I dag styrer de samme båt - i vill fart over asfalt og betong. Kjøtt heter skuta, og drivstoffet er dynamitt. Les videre og finn to forskjellige mennesker med forskjellige meninger, men felles mål. Og regn ikke med agitasjon for grønne bølger, kyr og landsbygd... for Kjøtt drømmer ikke, de biter.

Velkommen til et fritt fall gjennom Kjøtts verden. To motpoler sitter foran meg. 27 år gamle Helge Gaarder, en idealistisk og alvorlig tenkende mann. 21 år gamle Michael Krohn, en sympatisk gi-faen-fyr. Sammen utgjør de Kjøtts komponist-kjerne. De trekker i hver sin ende av tauet, uenige, men med et felles mål i musikken. Michael er ansvarlig for den minimalistiske genistreken "Et nytt og bedre liv" (som var å finne på Kjøtts egenproduserte debut-single, utgitt for drøyt ett og et halvt år siden): "I morgen skal jeg starte et nytt og bedre liv/da drar jeg inn til Oslo og kjøper meg en kniv/i morgen skal jeg starte/et nytt og bedre liv/da drar jeg ned til Drøbak/og tar mitt eget liv". Hans Jæger svever et sted i bakgrunnen her, hva?

- Ja, jeg hadde akkurat vært gjennom den første boken i trilogien "Syk Kjærlighet" da jeg skrev den. Det er egentlig en slags kjærlighetssang. Forhold - opp og ned som det går. Jenta jeg er sammen med, bor i Drøbak… Jeg skrev den på to minutter, smiler Michael beskjedent.

Michael liker ikke å skrive for konkret og direkte om saker, han foretrekker det tvetydige.

- Det er mye tøffere. Du slår bedre på det. Ellers stempler folk deg umiddelbart, og de avslører fort at du ikke har peil.

Og det synes ikke Michael er noe gøy.

- Michael er den mest meningsløse i gruppa, og jeg den mest meningsfulle, sier Helge med et flir.

DET RASKESTE BANDET

Kjøtt var en av de første punk-gruppene i Norge - på vinyl.

- Rekkefølgen var Pink Dirt, Oslo Børs, Kjøtt og Hærverk… så vidt jeg husker.

Kjøtt, Lysthuset 16. august 1980.

Helge fortsetter:

- Ingen av oss var punkere i punk-uniform. Men ambisjonen var å være det raskeste bandet. Musikken vår har jo forandret seg radikalt siden den gang.

- Du er 27, Helge, så du må ha spilt rock ganske lenge. Hva gjorde du før punken?

- Det var ikke straight rock. En annen type musikk. Hasj-musikk…

Michael bryter inn:

- Han stilte på disse frikonsertene på St Hans-haugen (i Oslo) i begynnelsen av 70-årene. Satt og spilte sitar. Hadde masse hår og skjegg.

- Vi gjorde bl.a Beatles "Strawberry Fields Forever" på norsk, "Jordbærhagen"…

Helge synes all musikk før 1977 er bånn. Men Michael er av en annen mening (og generasjon), han smiler vinnende og sukker:

- "Fireball"! Deep Purple. Knall saker.

- Punk, da. Hvordan oppdaget dere den musikken?

- "God Save The Queen" - den var hel-digg, sier Michael begeistret.

- Men vi leste om det først, i engelske musikkaviser. Så hørte vi den Sex Pistols-singlen, og ikke minst Clash' første LP. Særlig den. Selv coveret stakk seg ut der det sto blant alle superstar-coverne og myke menn, sier Helge.

NEONLYS ER VAKKERT

- Du (Helge) har uttalt deg temmelig krast om folks tilbake-til-naturen-drømmer, den grønne bølge, landsbygda og alt det der… Og du har kalt det borgerlig SV-sprøyt - eller noe slikt.

- Jeg hater det! Det er bare en drøm, en drøm for velutdannende mellomlagsfolk, borgerbarn som fremmer sine egne interesser. SV-ere…

- Halvparten bor på Nesodden, skyter Michael inn.

- Nei, jeg elsker byen. Neonlys er vakkert. Jeg synes det! Og jeg hater den tullete mentaliteten… jeg mener, de landsby-romantikerne får jo hetta bare de ser ei bikkje eller ei ku! Så jævla romantisk!

Michael liker byen.

- Fint å bo i by. På landsbygda blir folk helt teite. De har bare bedehus og motorsykkel-gjengen å velge imellom. Her i byen får du alt…

- Landsbygd-romantikerne privatiserer sin egen idyll, roper Helge.

- Men kan du virkelig mene at storbyen er et estetisk skue?

- Ja, absolutt! Selv det mest ødeleggende og grusomme har en estetisk side. Sprøytenarkomani for eksempel. En iskald nål mot brennende hud, i all sin grusomhet er det et vakkert bilde.

ROCK ER RUS!

Det er oppstått noe som kaller seg "Rock mot rus". Er det ikke visse farer forbundet med en slik bevegelse, det at man sidestiller svak narkotika som hasj og marihuana med tunge stoffer som heroin, og ikke minst det at temmelig forfyllede musikere står fram og preker anti-rus?

- Teit, mener Michael. Plutselig skal alt være rock mot rus. Hva er det for slags tankegang? Rock er rus. De har snudd alt opp-ned og kan umulig ha rock i sjela si. Det ligger politiske motiver bak. Og det der med at hasj er heroin. Det er som å si at alle alkoholikere begynner med mjølk. Helt høl i hue!

- Det er klart at hasj virker sløvende, og det kan være på sin plass å opplyse om dette. For 14-åringer kan det f.eks være farlig, unge mennesker som ikke fikser livet og sløves ned. men det må gjøres på en mer troverdig og ordentlig måte. "Rock mot rus" er bare meningsløs sort/hvitt-tenkning, mener Helge.

Kjøtt har gjennomgått en stor musikalsk utvikling, fra rå-punk til disse dagers sofistikerte new wave-rock der blåsere og alle slags rare lyder inkorporeres i lydbildet.

- Punk er en klisjè i dag. Punk ble en mote, mens det var en dør som ble åpnet, en mulighet. Nå er punk noe som stenger. Jeg mener, sånt som myten om Sid Vicious, at han kan idoliseres er direkte tåpelig. Fyren hadde jo null talent og null i hue!

HATER SPRINGSTEEN

- Enn gamlingen Bruce Springsteen. Er han gud? Avis-reaksjonene etter konserten i Drammenshallen kunne tyde på det…

- Springsteen, sier Helge heftig, jeg hater ham. Kjedelig musikk. Myter.

- Den nye LP-en deres. Fortell om den.

- Vi bruker blåsere på tre låter. Og en god del syntheziser. Pluss masse lyder og perkusjon (blant annet en rangle). Du skjønner, sier Helge, jeg var drit lei det gamle. Og så lå jeg på sykehus etter en øye-operasjon og hadde god tid til å tenke. Mens Michael var inne i en stille periode, var jeg usedvanlig kreativ. Derfor har jeg laget de fleste låtene på plata, mens Michael dominerte på singlen og maksi-EP'en.

Helge hører på meget av det som skjer i England. Grupper som Certain Ratio og New Order. Og amerikanerne Talking Heads. Michael, derimot, er ikke interessert.

- Jeg har bare fem skiver, "Live at Leeds" (The Who), Iggy Pops første, to av Ramones og en til - og dem spiller jeg om og om igjen. Jeg følger ikke med, liker ikke det som lages i dag. Du skjønner, jeg er ganske reaksjonær når det gjelder musikken, men når jeg skriver låter, forsøker jeg å gå en slags gyllen middelvei så de andre skal få noe ut av det. Selv henfaller jeg til 60-tallsmusikken, finner mer der.

HELT UENIG MED MICHAEL!

Helge blir voldsomt opphisset.

- Jeg er helt uenig i det Michael sier! Det er bare han som er så reaksjonær at 'n bare hører på fem gamle skiver! Vi andre i Kjøtt er ikke slik.

- Men nå håper jeg vi skal forlate den pompøse stilen vi er inne på nå, sier Michael og stikker en ny gift-pil i Helge.

- Jeg synes ikke den er pompøs, biter Helge tilbake. - Vi prøver å holde ut med hverandre. Jeg mener, hvis alle hadde kjørt kompromissløst på sine greier, ville Kjøtt vært oppløst for lengst. På tross av uoverensstemmelser og slikt, er det noe felles til stede som kommer til uttrykk i musikken.

- Den nye LP-en er Helges plate, sier Michael, det er en bra LP - bevares! Men det går ikke fort nok.

- Det er helt gær'nt å si at det er min plate! Vi har forsøkt en ny arbeidsform, organiserer bedre. At jeg har skrevet mest denne gangen henger sammen med at jeg lå på sjukehus og at du hadde en uproduktiv periode! Musikken på plata er holdt innenfor trygge, kommersielle rammer. Det er ikke sær, intellektuell musikk. Det er rytmer for dem som er hypp på det. Tekster for dem som er hypp på slikt. Det er dansbart… og melodisk. Det må være det. 

BARE ET MEDIUM

- Men ikke religiøst?

- Dylan. Jeg hater det. Skal du beskrive livet religiøst, må du gå inn i deg sjæl. Da flykter du fra realitetene. Jeg er ytterst skeptisk til det.

Michael har jo laget en sang om å være som Jesus…

- Ja, det er en sang mot all stjernedyrking - Jesus ,Buddha, Elvis, Mao.

- Mot, men kanskje også for?

- Nettopp, nettopp, flirer Michael fornøyd.

- Michael er jævlig flink til å skrive meningsfulle, gode tekster, han er bare ikke klar over det - er seg ikke ordenes mening bevisst.

- Jeg er bare et medium, jeg, sier Michael uskyldig. Jeg er ikke så opptatt av politiske saker og slikt. Jeg leser bare tegneseriene i avisene, og synes Norge er verdens fineste land. Verdens fineste melk og verdens søteste jenter finner du her.

Helge slår oppgitt ut med armene og fraskriver seg på den måten ethvert ansvar for det Kjøtts yngstemann, Michael, uttaler. Men det må sies, at når det er rom for to så forskjellige mennesker på kommandobroen, da er det også grunn til å sette store forventninger til Kjøtt. Det ligger muligheter i spenningen mellom to motpoler!