1985 - Fyllikene på Orientekspressen (legendarisk)
Orientekspressen ruller, og vi er i gang. Erling til høyre. Stormester Milde snikende inn i bakgrunnen, og en sjuskete slipsknute til venstre (jeg har aldri kunne noe annet enn den).
Januar
Hektiske tider. Jeg hadde vært i London og møtt Wham! (på party), intervjuet Depeche Mode og XTC, vært reiseleder for Det Nye-lesere, blitt utsatt for practical joke av Tracey Ullman (på SAS-hotellet i Oslo), spilt Svarteper med Michael Stipe ("It's called Black Peter? Wooooow!") og sunget "Knockin' On Heaven's Door" sammen med min kollega Peter på Det Nye-kassetten. Innimellom var jeg i Trondheim og bøttet inn drinker og hoiet sammen med Foto-Arne.
Skumle tider også. Nærmeste nabo (i øverste etasje) i Jacob Aalls gate, var en gammel dame som hadde det med å glemme plastpakken med ferdigmiddag på komfyrplaten så røkvarsleren ulte. «Jeg sov, skjønner du, jeg er så trett», sa kroken gjennom den skarpe røken. Det føltes ikke trygt. Det lå et treloft over oss som var så tørt at det kunne selvantenne når som helst. At jeg turte å bo der i to år!
FEBRUAR – DA AGNETHA LA MEG FOR HAT
Av og til spilte jeg gitar. Min Martin D28 1971-modell, kjøpt for 1500 kroner i 1976. Jeg lånte en trommemaskin av Tore Hansen som jeg ikke fikk til enda den var mer primitiv enn en hjulvisp. Det var nok ikke trommeslager jeg skulle bli. Ikke klarte jeg å lage låter, heller.
Martin: Gitaren min, en Martin D28 fra 1971. I’m not worthy, but it’s mine.
Det var på denne tiden Agnetha Fältskog kom til Oslo og ba spesielt om å bli intervjuet av meg. Så fornøyd var hun med vårt forrige møte, et lunsjintervju i Stockholm. Samtalen som egentlig skulle dreie seg om musikk og karriere og slett ikke privatliv, tok ganske snart en uventet retning da ingen hadde sagt noe om at vi ikke kunne snakke om MITT privatliv. Jeg formidlet skillingsviser om skilsmisse og barn og følelser og nye forhold, og før Agnetha visste ordet av det, snakket hun om sine side av denne samme virkeligheten. «Vi er i samme båt, vi», sa hun ømt.
Slutten på Agnetha-intervjuet. Hun var meget fornøyd. Så blandet gribbene seg inn.
Det ble et fint intervju som hun var godt fornøyd med, fikk jeg høre fra Polar i Stockholm. Inntil Det Nye, uten å sjekke med meg, solgte det til Vecko-Revyn. Agnetha snakket ikke med svensk presse, så dette var et lumskt bakholdsangrep som ble enda lumskere da Vecko-Revyn kappet ned intervjuet og kun gjenga det Agnetha hadde sagt om privatliv, ekteskap og barn. Jeg ble rasende. Men det var ingen ting mot hva hun ble. Jeg fikk aldri forklart meg. Jeg tror hun hater meg ennå.
Det var hyggeligere i Trondheim. Der var Arne. Og alle trøndervennene mine. Og som vanlig forlangte jeg et maratonintervju med Åge. Han kunne ikke skjønne hvordan det var mulig å spørre om så mye.
Jeg fant på rammen rundt oppslagsbildet som vi tok. Åge liker å ha kontroll, og jeg merket fort at han ikke syntes det var kjempegøy å sitte ved et lite campingbord og legge kabal med en halvliter foran seg og en sigarett i askebegeret og hele bakveggen tapet med avissider fra Dagbladet og VG - og med Åge-sitatet "og vi veit det her ska gå" sprøytemalt i rødt (av meg) over hele stasen.
Åge var som alltid samfunnsbevisst og samtidsaktuell, men dette så jo bare teit ut, mente han. Og det hadde han sikkert rett i.
Jeg sto for oppklistringen av avissidene, skriften i rødt og kortstokken. Åge syntes det var teit, men ble med på idéen. En klassiker? Ikke helt.
I februar gikk jeg rett i strupen på Lars Saabye Christensens «oversettelse» av Jim Morrisons tekster. Det er faktisk et makkverk, helt utrolig at han virkelig satte sitt navn på vrøvlet. Tilfeldigvis kom det en dansk oversettelse av de samme tekstene samtidig, og den var strøken. Så jeg anmeldte de to bøkene side om side. Pussig å oppdage at Lars var langt mer lummer og harry i formuleringene sine enn opphavsmannen selv.
MARS-APRIL – PHIL COLLINS OVER KASTRUP
Sannelig fløy jeg til København med Fred for å se Phil Collins live, og for å intervjue ham. Phil var profesjonell, hyggelig og sliten etter å ha surret rundt i tåken over Kastrup i timevis. Konserten var ikke helt min greie.
Collins i Køben: Min overhøyde irriterte Collins, som antydet at jeg gjorde det med vilje. Det var ikke så mye å si til det. Noe langt intervju ble det uansett ikke.
Vel hjemme ble jeg sniklurt av Foto-Arne i Trondheim som spilte Stage Dolls' debut-LP, «Soldier’s Gun», om og om igjen mens jeg halvsov. "Left Foot Boogie" ble liggende og snurre i hodet mitt, og så var jeg fortapt. Snart fulgte de første intervjuene, og før jeg visste ordet av det sto jeg på scenen med Torsteins reserve-gitar rundt halsen og Norges beste trio i ryggen og bæljet "Knockin' On Heaven's Door" ut over folkehavet på ... Ler. Sånn kan det gå. Etter det var jeg hektet på Stage Dolls i lange tider. En slags trønderheroin for Oslo-slusker.
Gjesteartisten prøver seg: Den legendariske hvite gitaren til Torstein. Her utlånt til meg under fremføringen av “Knockin’ On Heaven’s Door” på Ler. Jeg kunne så mange vers at Steinar Krokstad fikk hold. Jeg var gjestesanger med gruppen flere ganger i tiden fremover, men da med forbud mot å synge mer enn to vers. (Foto: Arne Nordtømme)
Anmeldelsen kom i mai. Albumet fikk fire stjerner. «Left Foot Boogie» ble trukket frem. Og jeg sammenlignet tittelkuttet med Big Country og «allsang-Slade», og Torsteins stemme med John Lennons.
The Smiths ble forresten anmeldt med entusiasme, beundring og respekt, så jeg var ikke døv, selv om jeg aldri egentlig har vært noe fan av dem.
Liten pause …
Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1985, i kronologisk rekkefølge.
MAI – ORIENTEKSPRESSEN (den legendariske)
Hvor var jeg dagen etter at Bobbysocks vant Melodi Grand Prix (og Tor og jeg oppfant en ny variant av ølbrølet "Skål!", nemlig «Hanne Krogh!»)? På Orientekspressen, selvfølgelig.
Bobbysocks har sikret seieren. Tor og jeg jubler, på Lars Keilhaus hotellrom i Paris. Det nye kampropet “Hanne Krogh!!!” lanseres. (Foto: Lars Keilhau)
Det var også dagen etter at jeg intervjuet Bill Wyman. Så Paris kan by på mye rart.
Bill i Paris. Og jeg er lutter øre og 35mm fynd og klem. En kjernekar. Bill, altså. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Ved ombordstigning Orientekspressen var jeg kledd i en gul bomullsdress med matchende frakk (som skulle få kjørte seg i Montreux de neste årene), skaffet og fikset av Lisbeth på CBS, som alltid var og er skikkelig snill. Jeg hadde glede av at min venn Tor kom med på wildcard, noe plateselskapet A&M (det var dem som ga ham plassen) skulle angre sårt og bittert på etter endt hurratur. For hurratur ble det.
Orientekspressen: Rød løper og splitter ny dress i lys gult. Klar for den legendariske ferden med Orientekspressen.
Anledningen var lansering av Supertramps kommende LP, "Brother Where You Bound", deres første etter at Rodger Hogdson forlot dem, og derfor veldig viktig å få god presse på. Ergo booket de Orienteekspressen (som ikke hadde noe med albumet å gjøre, så ikke spør), fylte den med representanter for verdenspressen og la i vei mot Venezia, hvor vi alle skulle innlosjeres for å se gruppens banebrytende - eller i hvert fall pretensiøse - (og veldig lange) promofilm, spesiallaget for albumet.
Reisen forløp stort sett i barvognen. I hvert fall for Tors og mitt vedkommende. En viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, i matrosdress (og eple til læreren), var meget oppbragt da vi ble sittende og skåle i sparkling Beck's, mens resten av følget lydig kjedet seg i restaurantvognen der albumet ble forsøkt avspilt i bruddstykker på ti og femten sekunder mens spenningsfallet forårsaket serier av ultrakorte, men merkbare strømbrudd. Kort sagt: Prosjekt platespilling måtte avlyses.
Mørkets hjerte: Snapshots fra reisen til mørkets hjerte. Tor trimmer formen. Erling aner fortsatt fred, men kjenner uro. John Helliwell gir en spontan-konsert i barvognen. Den preller av på det norske følget som brøler taktfast: “Hanne Krogh! Hanne Krogh!”.
Tor og jeg presterte på vår side å tømme Orientekspressen for Beck's, noe markedssjefen ulykkelig beklaget og forsøkte å bøte på ved å tilby gul champagne. Det kom selvfølgelig ikke på tale.
Tidligere på dagen gikk den fryktede norske duoen (i Montreux senere kjent som "The Gunners from High Noon") av i Innsbruck. I den tro at man skulle ta en langvarig stopp i olympiabyen, i hvert fall nok til at man nådde å kjøpe en six-pack med østerriksk øl.
Det nådde vi også, men helt tilfeldig, for toget hadde slett ikke tenkt å vente på oss. Det var allerede vinket klart, og plutselig gikk det opp for oss at det kunne være lurt å løpe.
Supertramp virket grinete. Vi hadde allerede fornærmet manageren deres ved å avslå intervju med Rick Davies da vi måtte av i Innsbruck og handle øl Å be den svært selvhøytidelig Davies å vente, særlig på en dyr togreise som samme Davies - med A&M i ryggen - hadde spandert på oss, det blir i enkelte kulturer regnet som særlig krenkende.
Nå var de øltørste nordmennene i usedvanlig godt humør og lot seg ikke affisere av gryntemorkne pianister. Vi aksepterte straffeintervjuet med Siebenberg, indianeren i gruppen - eller i hvert fall amerikaneren -, med klok ro og jovial munterhet. Var det noen sak. Dessuten likte samme Siebenberg surfmusikk, og ville i aller høyeste grad snakke om Dick Dale. Det skulle nok en viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, gjerne ha visst - da han for mange herrens år siden, lenge før han begynte å bære med seg REO Speedwagon-uroer i papp på T-banen fra Økern, hadde oppdaget denne begrensede, men skrallende musikkformen og til og med plaget sin bestemor med den.
Lars, her i sin vante matrosdress, er meget oppbragt over sine to norske kolleger som bare bælmer øl og nekter å høre på den nye Supertramp-platen. I midten ser man fort at klesdesign i 1985 ikke når helt opp, i hvert fall hvis de buksene skal være moderne. Tor feirer sitt wildcard sammen med Erling. Sistnevnte skal snart angre på at han ryddet plass til Tor på denne reisen.
Jeg husker en ubetalelig popquiz som Tor og jeg arrangerte i barvognen som nå begynte å bli ganske full av forventningsfulle musikkjournalister fra hele verden - noen - særlig en fra Canada og en fra Australia - gjorde endog notater (disse dannet grunnlag for reportasjene i deres respektive aviser i hjemlandet). Vi var blitt Orientekspressens gøyale bråkmakere, det var om å gjøre å få med seg alt de to ugagnskråkene fant på da det gikk rykter om at Rick Davies så ut som TV-produsenten i "A Hard Day's Night", og var hårsbredder fra apoplektisk sammenbrudd eller i hvert fall en time på terapidivanen.
Vår quiz var enkel, uhøytidelig og gjennomført uetterrettelig. Men den hadde også fordelen at svaret på hvert eneste spørsmål (bortsett fra ett) var "Yardbirds". Det forhindret ikke at en røslig amerikaner som slet med å komme ut av forrige latteranfall når det neste begynte, men som fryktelig gjerne ville være med, endelig tok sats og presterte å svare feil! Hva var det med "Yardbirds" som var så vanskelig å forstå? Amerikanere, altså.
Quizen startet som vanlig med "Hvilket band sørget Yoko Ono for at ble oppløst?". Det for mange overraskende svaret her var altså "Yardbirds". Det var også "Yardbirds" som ikke hadde hatt en hit med "Hey Jude". Det eneste spørsmålet hvor svaret ikke var "Yardbirds": "Hvem bombet Pearl Harbor?". Korrekt svar: "Yoko Ono". Det er jo noe alle vet.
På det tidspunktet var amerikaneren redusert til en skjelvende latterblob oversprøytet med innholdet av fisketallerkenen som vognkelneren nettopp glapp da Orientekspressen ble utsatt for nok et lumskt spenningsfall med tilhørende brå fartskorreksjon.
To gode venner demonstrerer toppen av cool: Solbriller i barvognen på Orientekspressen. Og dette lenge før de hadde tømt baren for Beck’s.
Vel fremme i Venezia, trakk Tor og jeg mot baren på hotellet. Ganske trette nå, men fortsatt krefter igjen. Det ble annonsert videofilm på en kino i nærheten. Det var satt opp buss. Vi bestilte marguerita og hadde egentlig ikke tenkt oss noen steder, og i hvert fall ikke på kino. Men da kom Dougie Thomson bort til oss. Han hadde det triste ansiktet sitt på. Hei gutter, sa han stille, kan dere ikke være så snille og bli med og se den videoen. Det tar bare 20 minutter.
Siden du spør så pent, sa vi.
Dougie var en hyggelig fyr. Riktignok hadde jeg fornærmet ham i togbaren. Han satt rett overfor meg og pratet med den unge damen fra A&M i Sverige. Jeg ble oppmerksom på ham, og lurte på hvem han var for en?
- Eh, I’m with the band, sa Dougie.
- Ah, sa jeg. Roadie?
- No, I play bass.
Jeg så vantro på den korpulente mannen med det ganske korte håret. Så gikk det lys opp for meg.
- Ah, du er ny!
Nå så han ordentlig trist ut.
- Nei, jeg har vært med i bandet helt siden starten. Kanskje jeg har lagt på meg litt, foreslo han tappert.
- Neiiida, sa jeg fort, nå kjenner jeg deg igjen. John, ikke sant.
- John er saksofonisten, svarte han mutt. – Jeg heter Dougie.
Så hilste vi i hånden. Det var ingen god start på vårt korte (skulle det vise seg) vennskap. Han kom snart nok til å angre på at han hentet oss til filmfremvisning.
Da bussen stoppet, var Tor og jeg først ut. Tor lyste opp.
- Svingdør!
Og ikke før var vi inne, så utførte han det legendariske svingdørtrikset, altså full fart på svingdøren ved å dra til dørbladene med alt man har av kroppstyngde - og der var Tor godt utstyrt - til døren roterer så hurtig at dørbladene fremstår som tåke.
Da Rick Davies egentlig skulle filmes mens han ærverdig entret bygningen hvor hans kunstneriske promofilm skulle vises for verdenspressen, kan man forstå mannens iltre utbrudd foran kameracrewet, og også at en forfjamset A&M-ansatt måtte ofre seg ved å foreta et dødelig sidesprang inn i rotasjonskvernen.
Et drønn. Et smerteskrik. Situasjonen løst, og Davies kunne omsider gjør sin entré, ansiktsfarve som en kokt hummer.
Smart å gi meg det passet.
I sin innledningstale kastet han et mitraljøseblikk mot den norske duoen på siste rad, og utbrøt med harme og patos: To the Norwegians in the last row I will only say: This is not a comedy!
Point taken? Vi lo så vi skrek. Så slo de lyset av, og verdens mest pretensiøse og dødelig kjedelige 20 minutter kunne begynne.
Hos plateselskapet i Norge tikket en faks inn fra London noen dager senere. Den ga beskjed om at Rick Davies aldri ville se herrene Friis og Milde for sine øyne igjen. ALDRI! Det slapp han helt til 17. mars 1986. Da var Supertramp i København. Og det var sannelig vi også.
Aldri varer som kjent ikke så veldig lenge.
No hard feelings: Så endte det godt likevel. 17. mars 1986 ble vi gjenforent med våre kjære venner, og nå var plutselig Rick på vår side. “You were right. I was sooo pretencious.” Dougie, som jeg forvekslet med en roadie, til høyre. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
JUNI-JULI – SAMMEN FOR LIVET (og hiv Stokkan under bussen)
"Sammen, for livet", veldedighets-jippoet som egentlig var en ganske stygg sak, og som en stund så ut til å bli eksklusiv for Dagbladet og Hjemmet. Bare de var invitert til den store lanseringen. De skulle ha eksklusiv tilgang til artistene og saken, og så måtte resten av pressen sitte med hatten i hånden og vente på sin tur.
Apropos hatten, så var det ikke helt greit mellom artistene heller. Mange murret, ja det var endog forsøk på å nekte Bjøro Håland å bruke hatt på bildene, og at Banana Airlines i det hele tatt fikk være med på bildene skyldtes vel bakholdsangrepet jeg satte i gang.
Ja, for det gikk ikke som Gaarder og Dagbladet og Hjemmet hadde planlagt. Jeg kjente til arrangementet, hvor og når. Og hva gjorde jeg om ikke å ringe Knut Haavik og tyste. "Takk, Friis", sa kongen over ukepressen, "I owe you one!". Og så brøt helvete løs.
Telefoner ble tatt, arrangørene til å bortforklare, og plutselig var alle velkommen. På døren inn til studioet hadde de montert en postkasse. "Legg igjen egoet ditt her", sto det. Jeg måtte le.
Men forhistorien til denne veldedighetsaksjonen er ikke til å le av. Det var opprinnelig Ketil Stokkans idé, han hadde skrevet en låt, var begynt å samle artister og hadde fått Se & Hør med som sponsor. Se & Hør ble en rød klut for mange, og det ble til en viss grad Stokkan også, snobberockerne syntes at han var en lettvekter, og med Dagbladet og Helge Gaarder i spissen fikk man fravristet Stokkan idéen, og satt i gang en alternativ aksjon – som endte med å bli den offisielle. Behandlingen av Stokkan i denne sammenhengen var under all kritikk, og det er enkelte i Sammen for livet-komiteen som hadde all grunn til å skamme seg.
En stygg sak som aldri ble skrevet den gang da det ville blitt oppfattet som veldig ufint, inntektene gikk til sultrammede i Afrika, for pokker! Hvorfor la en sær diskusjon om sårede egoer komme i veien. Men i dag kunne kanskje noen titte litt på hva som foregikk bak kulissene.
Her var det mye grums bak kulissene.
Den sommeren fikk jeg med meg Peter på tur til Vestlandet for Det Nye. Det var hyggelig som bare det. Men jeg visste hele tiden hva han ikke visste - at vi selvfølgelig skulle til Trondheim. Uansett hvor jeg kjørte i landet Norge på 80-tallet, endte turen i Trondheim.
Åna-Sira: Et stort øyeblikk for meg. Åna-Sira finnes! Jeg trodde det var et tøyseord som ble flittig brukt i værmeldingen på kortbølgen. Men endelig fikk jeg beviset. (Foto: Peter Nagy)
Etter at vi hadde truffet Ole i'Dole i Ålesund og gate-crashet konserten hans og sunget "Knockin' On Heaven's Door", slapp jeg katten ut av sekken. Vi skal til Trondheim. Peter blek. Hvordan skulle vi forklare den omveien? Det var da enkelt nok. Alle vet at Vestlandet ender i Trondheim. Eller like før. Rett utenfor Melhus. Ja, for det var den veien vi kom. Fra Dombås.
Knockin’: Yan & Peter på Vestlandet. Her i Ålesund sammen med Ole i’Dole. Utklipp fra Det Nye.
Redaktøren kunne ikke forstå hva vi hadde der å gjøre etter syv dager på Vestlandet. Men jeg roet henne ned og fortalte at vi hadde noen heftige intervjuavtaler på gang. Hvem da? Nei, det kunne jeg ikke avsløre ennå. Ja, ikke Åge igjen? Å nei, større enn Åge. Ja, ja, sa hun tvilende.
Jeg klarte å holde bløffen gående så lenge at a-ha var blitt hett stoff. Og dermed kunne jeg selge inn en intervju-serie med alle tre. Eksklusivt. Redaktøren lyste opp. Gjorde du avtale om det i Trondheim? Da var du jammen forutseende!
Ja, jøss, jugde mannen som i henhold til platesidene i Det Nye 2. juli ikke hørte en verdenshit. Sjefen strålte. Trondheim var glemt, og jeg hadde noen telefoner å ta. Jeg ringte Fred. Alltid lurt å ringe Fred på 80-tallet. Fred lurte på om jeg hørte en verdenshit likevel. Han virket spydig.
AUGUST-SEPTEMBER – DA JEG SNUBBET DIRE STRAITS OG DRO TIL KYPROS FOR Å FRI
En dramatisk vår, sommer og ettersommer. En av mine mest hodeløse innskytelser var å hoppe av en avtale med Dire Straits i Frankrike, jeg satt på hotellet, jeg ventet på turnébussen som skulle plukke meg opp, ekslusiv reportasje på gang, og så blir jeg brått overmannet av trang til å gjenforenes med min kjæreste som er dratt på ferie til Kypros. Ringer reisebyrået i Oslo, får booket fly til Larnaca og hotell i Ayia Napa. Møter Dire Straits-bussen utenfor, informerer en tourmanager som blir langsomt rød og rasende om at jeg dessverre ikke kan bli med, skimter et par forbausede Dire Straits-ansikter i sidevinduene, vinker oppmuntrende, og går inn igjen og bestiller drosje. Det var den Dire Straits-reportasjen.
Men Ayia Napa var sannelig saker, og jeg leide moped for første gang og nøt ettervirkningene av mitt impulsive, selvforskyldte utbrudd av galskap. Romantikk og hjernebrann i eksotiske omgivelser.
Jeg kom endog i skade for å kjøpe den minste badebuksen jeg har sett. Alle fotografier av meg i den er brent, håper jeg. Jeg så ut som om jeg hadde rømt fra en tysk pornofilm fra 1974, jaget av lidderlige polske sjømenn og en skjøge fra Hamburg.
I denne temporære tilstanden av rasjonelt undertrykk presterte jeg også å fri, uten så mye som en miniatyrtanke på hva det egentlig innebar.
Da jeg avlyste Knopfler: Jeg var plutselig forrykt. Satt i Frankrike og ventet på Dire Straits, avlyste intervjuet rett for nesen på dem, tok taxi til flyplassen og reiste til Kypros. Her ble jeg observert opp til flere ganger iført badetøy av den minimalistiske sorten, nærmest bare en snor. Det var ikke mitt stolteste øyeblikk, men de var utsolgt for alle andre modeller i badebukse-forretningene.
Samme høst var det hele over. Kjærleikens ferjereiser er ikke for pyser. Så mye kan jeg si. Til gjengjeld var jeg veldig ofte full den sensommeren og høsten, og jeg skal nesten ikke skylde på Tor. En gang ringte han på og stakk av. Jeg så drosjen, men kom for sent.
- Vi skulle på Smuget, sa han senere, - De hadde akkurat åpnet, og vår tid var knapp.
Det var også den sensommeren da jeg måtte ete i meg hver bokstav i anmeldelsen av A-HAs "Take On Me" (3. utgivelse), det med "jeg hører ingen verdenshit". Jeg satt allerede på brennende grunn da jeg i canossa-modus avtalte individuelle stor-intervjuer med alle tre. Tid for oppreisning.
Særlig: Den legendariske anmeldelsen. Fra Det Nye 2. juli 1985. De plager meg med den ennå. Særlig Magne.
Morten var førstemann ut. Singlen hadde bare så vidt kommet i gang i USA da, men han var så skråsikker på 1. plass at jeg ble skremt da det skjedde noen uker senere. Hvordan kunne han være så sikker? Men ganske fort skjønte jeg at Morten var Tigergutt. Som vi vet, tigergutter tror at de kan alt. Man måtte beundre deres ukuelig optimisme. Den smitter på omgivelsene. Og i vår tid trenger vi sannelig optimister.
Jeg var nå også inne i en periode med telefonintervjuer. Egentlig det verste jeg vet. Du ser ikke den du snakker med, ingen øyenkontakt, ingen mimikk, sjansen for å misforstå hverandre er farlig stor. Man må være forsiktig med fleip. Og ironi er helt forbudt. Jeg gjorde så godt jeg kunne med Kate Bush, Simon Le Bon og Nick Mason. Hadde truffet alle tidligere, uten at det egentlig hjalp, selv om Kate var veldig snill og diplomatisk og hevdet at hun husket meg fra tre år tilbake. Særlig. Eller ... kanskje ... ? Jeg velger meg kanskje. Jeg er i min fulle rett. Det er mitt intervju.
Nå kom jeg forresten på europamestrene i solbrent. Det engelske reisefølget som kom til Ayia Napa dagen etter meg. De inntok stranden som blårosa marsipangriser, smurte hverandre inn med 0 faktors olje, glinset som ribbe rett før grillen får svoret til å putre, og var ikke å se resten av uken. Noen ble visst hentet med ambulanse. Av og til lurer man på hvordan britene klarte å bli en verdensmakt.
HØSTEN 1985 – DA VI RYGGET MINST 30 GANGER INN I SVERIGE
Det var den høsten Gary Holton reiste over elven. I Trondheim lå sorgen som tung, blå tåke. Byen hadde trykket ham til sitt bryst. Jeg fikk ja fra redaktøren, og reiste opp for å gi mitt bidrag, lavmælte samtaler med sørgende venner og musikerkolleger, ord og tanker som skulle danne grunnlag for en nekrolog i Det Nye.
Farvel: Min avskjed med Gary. Trykket i Det Nye 17. november 1985.
Det var også høsten da Peter Nagy igjen var vettskremt. Han ble alltid det når vi dro på reportasje sammen. Peter måtte ha orden og strukturerte planer. Jeg likte å ta tingene som de kom. Vi hadde en strukturert plan om å kreve Jämtland og Herjedalen tilbake, basert på misfornøyde lokalsvensker som lengtet tilbake til norsk herredømme og velstand. Egentlig en veldig tynn plan. Vi kjente ingen svensker. Vi oppdaget det allerede ved Kongsvinger. Og da vi rullet inn på den svenske siden, svant motet. Vi snakket ikke med noen, reportasjen var tross alt ennå ung, og reiste videre til Røros. Der hygget vi oss på hotellet, og det oppstod litt klabb og babb med noen knasende gøyale, unge damer på romfest, en av dem glemte igjen skjørtet sitt, uten at jeg husker detaljer, og jeg mener bestemt at Odd Iversen sto i baren.
Men svenskegrense-reportasjen hang nå i en svært tynn tråd, og Peter var urolig. Min leveregel på den tiden var, "er du i tvil, reis til Trondheim". Peter syntes ikke at det var betryggende. Hvordan skulle vi forsvare at vi dro til Trondheim uten en eneste reportasje-idé og skrinla den eneste grunnen til at vi var ute på denne reisen. Jeg roet ham ned: "I Trondheim dukker det alltid opp noe. Vær trygg." Han følte seg slett ikke trygg. "Du kjenner alle musikerne, så du finner alltid på noe, men hva med meg." Så, så, sa jeg, litt urolig, nå, men ikke mye.
Plan B, vi kjørte til svenskegrensen fra Røros. Jeg rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, rygget inn i Sverige, kjørte tilbake til Norge, om og om igjen over 30 ganger på en ørliten veibit som målte 10-15 meter. Så ringte jeg redaktøren og fortalte at vi hadde vært over på den svenske siden over 30 ganger siden vi forlot Oslo, men at svensker med norsk hjemlengsel åpenbart var mer sjeldne enn antatt. Vi hadde faktisk ikke funnet en eneste sjel som ønsket nye grenseoppmålinger. Og siden vi nå var så nær Trondheim, og for at dette ikke skulle bli en helt bortkastet tur, foreslo jeg at vi dro til trønderhovedstaden og laget saker om både det ene og det andre. Det syntes redaktøren at var en riktig god idé.
Blant mange høydepunkter fra det etterfølgende Trondheims-besøket kan jeg nevne boblebadet i Royal Garden, hvor vi drakk Lysholmer sammen med Odd Iversen, som viste oss alle arrene på knærne etter sin lange fotballkarriere, "rene Europa-kartet", sa Ivers. En kompis advarte oss mot å bli med Ivers på nachspiel.
- Der er det fryktelig rotete og peanøtter over alt.
Det hørtes ikke fristende, så vi dro heller på Baronen («og Baron-nesten» som Hans Rotmo kalte stedet).
Dagen etter deltok vi på studentenes absurde jorden-rundt maraton. Jorden rundt i den forstand at de skulle løpe den samme ruten om og om igjen til de oppnådde en totallengde som tilsvarte en runde rundt ekvator. Peter og jeg løp hver vår etappe i grisevær. Peter følte uro, da dette var hans eneste reportasje så langt på den allerede ukelange reportasjereisen. Og han var sannelig ikke sikker på om det ble noen reportasje heller. Han var så lite trygg på saken, og brukte pseudonymet Clark Kent. Et tydelig signal om at journalisten ikke forventet noen Pulitzer for denne (heller).
Maraton: Utklipp fra reportasjen i Det Nye. En ekte Clark Kent-reportasje. Sånn går det når man legger avsted uten andre planer enn å havne i Trondheim.
Gem som jeg var, delte vi tekstansvaret for en reportasje om trøndernes «Trondheim for Afrika»-arrangement. Dette var det store Band Aid-året og folk ville bare gi og gi i grenseløs kolonist-generøsitet, men med minimale geografi-kunnskaper. Det var ikke så mange som kunne svare på «Hvor i Afrika?» Afrika fikk holde.
På Hollywood ordnet jeg oss opp på scenen med Four Jets, så vi fikk fremføre "Knockin' On Heaven's Door" (kjent fra Det Nye-kassetten). Nok en Clark Kent-sak, notis denne gang, i Det Nye. Ikke mye å vise til etter en drøy uke på reise. Jeg tror forresten Peter hadde med seg en håndball-reportasje også.
Jeg, derimot, kom hjem med armene fulle av intervjuer med the usual suspects. Rotmo, Tysland, Aleksandersen og ikke minst Bente Småvik og Anita Bogen. Peter var alltid skeptisk når vi skulle på reportasjer sammen etter det. Dessuten var han sur over at ikke han fikk lage saken om Anita Bogen. Det heter ansiennitet, forklarte jeg.
Nå kom jeg på en annen reportasjereise med Peter. Vi kjørte Østerdalen mot Trondheim (igjen), og han, naut som han var, hadde med seg øl. Han skulle kose seg. Ingen ting er mer irriterende en langkjøring med en passasjer som skal kose seg.
Etter at vi hadde passert Rena, begynte han å klynke. Om vi ikke kunne stoppe så han fikk pisse. Ikke tale om, svarte jeg, når han var så dum, fikk han ta følgende. Vi hadde ingen tid å miste. Særlig fordi jeg nettopp hadde klart å komme meg forbi en tysk campingbil og en svenskedust med campingvogn, to somlepaver på livets riksvei, ikke helvete om jeg slapp dem forbi meg.
Da begynte Peter nesten å gråte. Jeg fikk vondt av ham og la en stålsikker plan. Først bremset jeg slik at campingsvensken og hans tyske haleheng dukket opp i bakspeilet igjen. Jeg lot dem komme nærmere, justerte hastigheten til vi holdt samme fart, og så begynte hoderegningen.
- Hvor lang tid trenger du?, spurte jeg.
Peter så forvirret på meg. "Heh?"
- På å pisse. Hvor lang tid?
- Eh ... kanskje et minutt, foreslo han.
Et minutt pluss løping ut i veikanten, og retur. Jeg regnet. Tre minutter, det måtte holde. Hvor lenge måtte vi kjøre hvis jeg lå i 100 og campingdustene i 70? Rundt syv og et halvt minutt?
- Kan du stoppe, jeg klarer ikke mer, pep Peter. Han forstyrret hoderegningen min.
- Syv minutter, sa jeg. - Syv minutter. Og dro til. La meg i 110 for sikkerhets skyld. Etter syv minutter kom vi ut på en lang, rett strekning. Jeg kjørte den helt frem til svingen, og stoppet i veikanten. "Ut!" Peter snublet ut i lyngen, forkommen og ussel, jeg holdt blikket naglet i bakspeilet.
Sekundene gikk. Et minutt. Hva drev han med?
- Jeg klarer ikke, pep det oppe i skrenten. - Jeg får det ikke til. Du gjør meg så nervøs.
Og der dukket svensken og tyskeren opp. De tutet lystig og vinket da de passerte. Ikke før var de forsvunnet, så jublet det fra moen:
- Jeg klarte det!
Vi kom oss ikke forbi camping-fnasket før nærmere Oppdal.
Reportasjebilen: Den høsten kjøpte John og jeg hver vår splitternye Fiat Uno, årets bil. Jeg trivdes godt i den. Inntil den falt fra hverandre. Legg merke til de obligatoriske reisekassettene. (Foto: Arne Nordtømme)
NOVEMBER-DESEMBER – LESERAVSTEMNINGENS HELVETE
Leseravstemningen: Livet passerte revy når jeg var et helt tellerkorps alene. Å få denne massive avstemningen i havn kostet meg mye tapt søvn og tenners gnidsel. Her smakebiter fra 1985-avstemningen, publisert i Det Nye 28. januar 1986.
Det Nyes leseravstemning var min idé, unnfanget rett og slett fordi jeg elsker og alltid har elsket lister. Her fikk jeg et av Norges mest solgte ukeblader å boltre meg i. Det begynte forsiktig på tampen av 1977. Jeg utarbeidet en kupong som hentet det meste fra New Musical Express’ leseravstemninger som jeg hadde vokst opp med på 60-tallet.
Leserne skulle kåre årets artister og plater. Det var en norsk og en internasjonal avdeling. Det var det året Elvis døde og Sex Pistols forarget. Det var også Smokie-året og Baccara-året. Hvilket avstemningen bar preg av. Åge Aleksandersen ble årets norske vokalist, og Benny Borgs «El Sordo» nådde 11. plass på singlelisten.
Avstemningen var tung å få i gang, og jeg tror ikke vi passerte tusen innsendte kuponger. Leserne var ikke vant til sånne opplegg, selv om 20 fikk sine ønske-LP’er som premie.
Men etter noen år var leseravstemningen blitt en institusjon, og antallet deltagere gikk rett til himmels. Samtidig benyttet liste-nerden sjansen å utvide med nye kategorier år etter år inntil man i avstemningen for 1985 var kommet opp i 24. Og nå var det ikke lenger bare musikk det ble stemt over, men filmer, TV og radio, teitinger, kjønnsobjekter, hyklere, frisyrer og moroklumper. Min idé var å veve latter og løyer inn i avstemningen. Det klarte jeg.
Leseraktiviteten resulterte i en flod av kuponger. Og det jeg ikke hadde tenkt på, eller snarere hadde glemt, var at 10 000 kuponger x 24 kategorier, bare for å ta et eksempel (jeg husker ikke kupong-totalen, det kan godt ha vært 20 000), betyr 240 000 registreringer med kulepenn på en haug papirark utført av én person, meg.
Bare jeg tenker på det i dag, får jeg vondt i hjernen. Opptellingen begynte alltid i romjulen, eller romhelvete, som det ble for meg. Veien til ferdig opptelling var endeløs og uten nåde. Jeg fikk hyre noen ungdommer til å hjelpe meg, Rigmor var snill sånn, men de hadde ikke teken, en tek jeg hadde tilegnet meg etter år med fiktive skøyteløp, bilrace med lekebiler, Beatles-statistikker og ikke minst, New Musical Express’ leseravstemninger. Jeg var skikkelig god på å registrere stemmer.
Ungdommene fomlet og brukte ualminnelig lang tid bare på å få registrert én kupong. Etter to måtte de ofte ta en pause. Da var jeg allerede i gang med en ny bunke. Så det endte med at jeg sto for minst 90% av opptellingen. Det ga meg smale øyne, skrivekrampe og tomme løfter om at dette skulle jeg aldri gjøre igjen.
Da sluttresultatet forelå, senket freden seg over Jacob Aalls gate, og jeg kunne konstatere at min iherdige innsats for artister jeg syntes var kule, bar litt frukter. Selv om de kanskje ikke nådde helt opp. Det var uansett fint å se Marillion, R.E.M., ZZ Top, Scritti Politti, The Smiths, Lloyd Cole, The Cure, Prefab Sprout og Waterboys inne på TOPP 30. Sammen med de kule som hadde breddeappellen, a-ha, Simple Minds, U2 (ja, jeg likte dem før), Dire Straits og Bruce.
En uventet utvikling i løpet av disse årene var at jeg ble trukket inn i avstemningen også, særlig i kategoriene som dekket idioter og klovner. Noen syntes til og med at jeg var skikkelig grei. Jeg visste jo at Det Nye-merkevaren var sterk, ikke minst merket jeg det når man var på reportasje rundt i landet. Folk visste hvem du var, og de nølte ikke med å ta kontakt. Det var kanskje det aller fineste med jobben, den tette kontakten med leserne. Vi spilte på samme lag, liksom, og jeg tror i hvert fall at folk opplevde meg som en av dem, og ikke en teiting med nesa i været. Den første influenser? Hvorfor ikke?
Julebord: Fra BEATs legendariske julebord. Fra venstre: jeg, Tor, Peter og Erling (alias stuperen fra helvete).
Jeg innrømmer at jeg ikke er verdens mest sosiale person. Men jeg liker folk. Særlig når det ikke er noe ondt i dem. Og det hendte jeg ble beveget av vennligheten som møtte meg på disse reisene rundt i landet, til byer og småsteder. Folk ble sjelden fornærmet over østlendingens uvitenhet. Som da jeg spurte noen om veien til sentrum i Alta. «Dette er sentrum», svarte ungdommene. Og så lo vi.
Romjulen 1985 satte jeg tusener av streker på papirark og telte opp. Og registrerte at leserne hadde moro av å flette meg inn i begivenhetene. Som vidunderlig menneske, som morsom, som teit, som hykler, som velkledd (?!?), som en av kandidatene til årets frisyre/tupé (?!?) og ikke minst som kjønnsobjekt (hallo?!?!?). Ja, Yan & Peter havnet til og med på 8. plass som årets debutanter, takket være vår versjon av «Knockin’ On Heaven’s Door» på Det Nye-kassetten. Jeg velger å tro at det lå kjærlighet bak, og definitivt ikke musikalske kriterier.
For dere som lurer, ja, dette var det store a-ha-årets for Det Nyes lesere (som alle hørte en verdenshit), selv om de måtte se seg slått av Dire Straits (så vidt) som årets band.
Og ja, det var på denne tiden at jeg rappet drosjen til Tande-P. utenfor Hollywood i Trondheim. Det var kaldt, og jeg måtte nå Foto-Arne på Slaktehuset. Der manglet det aldri på løyer og pølsegryte med noe attåt. Nå hadde vi begynt å få teken på Kast grisene også (det muntre kastespillet med to gummigriser).
Svenskegrensen: Ikke alle vet at jeg er mannen som danser med kuer. Her på Vera i Verdal - klin inntil svenskegrensen. (Foto: Arne Nordtømme)
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1985:
20. januar – Ronald Reagan innsettes i sin andre periode som USAs president.
25. februar – Rettssaken mot den spionsiktede Arne Treholt starter.
11. mars – Reformatoren Mikhail Gorbatsjov blir generalsekretær i det sovjetiske kommunistparti etter Konstantin Tsjernenko.
29. mai – Publikumsopptøyer under en fotballkamp på Heysel stadion i Belgia fører til at 39 mennesker omkommer og hundrevis blir skadet.
20. juni: Arne Treholt dømmes til 20 års fengsel for spionasje.
13. juli: Veldedighetskonserten Live Aid gjennomføres samtidig i USA og Storbritannia til inntekt for sultrammede i Etiopia. Her arrangementets mest uforglemmelige øyeblikk.
1. september – Vraket av «Titanic» blir funnet og filmet med undervannskamera av en amerikansk-fransk ekspedisjon.
19. oktober – A-ha når førsteplassen på Billboard Hot 100 med Take on Me.
1. november: Norges første pengeseddel med nynorsk tekst settes i omløp. Noreg??Utlendingene lo så de ristet. De trodde det var trykkfeil.
18. november: Tegneseriestripen Tommy og Tigern blir publisert for første gang.
20. november: Operativsystemet Windows blir lansert.
NOBELS FREDSPRIS:
Den internasjonale legeforening mot atomkrig
SKI-VM 1985 I SEEFELD
Gunde Svan-VM. De norske herrene måtte nøye seg med gull på stafetten. Dessuten tok Per Bergerud gull i hopp stor bakke. De norske kvinnene, derimot, feide all motstand til side (bortsett fra på stafetten). Gull til Anette Bøe (5 km og 10 km) og Grete Ingeborg Nykkelmo (20 km).
SKØYTE-VM 1985 PÅ HAMAR
Hein Vergeer, Nederland, blir verdensmester. Beste nordmann, Geir Karlstad, på en ydmykende 7. plass. Men han vant i hvert fall 10 000 helt suverent på 14.48,54.
NORSK FOTBALL
Rosenborg blir seriemester i fotball for menn.
Lillestrøm blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Vålerenga 4–1 i finalen.
ENGELSK FOTBALL
Everton vinner den engelske fotball-serien hele 13 poeng foran Liverpool. Engelske lag er ekskludert fra Europa-cupene.